Informasjonsvitenskap


Informasjonsvitenskap er det vitenskapelige studiet av innsamling, manipulering, lagring, gjenhenting og klassifisering av informasjon.
Du kan studere informasjonsvitenskap ved følgende studiesteder i Norge:
Universitetet i Agder – Institutt for informasjonssystemer
Universitetet i Bergen – Institutt for informasjons- og medievitenskap
Universitetet i Oslo – Institutt for informatikk (UiO)
Høgskolen i Oslo – Avdeling for journalistikk, bibliotek- og informasjonsfag_(HiO)
NTNU, Trondheim – Institutt for datateknikk og informasjonsvitenskap

Anvendelser


Man finner anvendelse av informasjonsvitenskap i nesten alle deler av dagens samfunn.
Spesielle områder som kan oppfattes som egne fagområder innen anvendelse er
eksempelvis miljøinformatikk, helseinformatikk, bioinformatikk, industriell informatikk og
rettsinformatikk.

Eksterne lenker


http://www.uia.no/no/portaler/om_universitetet/oekonomi_og_samfunnsvitenskap/informasjonssystemer Institutt for informasjonssystemer ved UiA
http://www.infomedia.uib.no/ Institutt for informasjons- og medievitenskap
http://www.ifi.uio.no/ Informatikk ved Universitetet i Oslo
http://www.hio.no/Enheter/Avdeling-for-journalistikk-bibliotek-og-informasjonsfag/ Avdeling for journalistikk, bibliotek- og informasjonsfag ved HiO
http://www.idi.ntnu.no/ Institutt for datateknikk og informasjonsvitenskap ved NTNU
Kategori:Informatikk
Kategori:Informasjon
Kategori:Informasjonssystemer
af:Inligtingkunde
ar:علم المعلومات
cs:Informační věda
da:Informationsvidenskab
de:Informationswissenschaft
et:Infoteadus
el:Πληροφορική
en:Information science
es:Documentación
fa:علوم اطلاع‌رسانی
fr:Science de l'information
id:Ilmu informasi
he:מידענות
lt:Informologija
hu:Információtudomány
nl:Informatiekunde
ja:情報学
pt:Ciência da informação
sk:Informatika
sl:Informatika
sv:Informationsvetenskap
th:วิทยาการสารสนเทศ
tr:Bilgi bilimi
vi:Khoa học thông tin
zh:信息学

Ivar Aasen


Fil:Ivaraasen.jpg
Ivar Andreas Aasen (født 5. august 1813 i Ørsta, død 23. september 1896 i Oslo) var en norsk språkforsker og forfatter. Han er mest kjent som opphavsmannen til nynorsk (''landsmål'') som skriftspråk, men var også en respektert dikter, han skrev blant annet poesi «Nordmannen» («Millom bakkar og berg»).

Biografi


Ivar Aasen ble født på gården Åsen i Hovdebygda på Sunnmøre, som sønn av småbrukeren Ivar Jonsson. Gården han vokste opp på var isolert, så han hadde ingen kamerater. Dette førte til at han leste mye i de få bøkene familien hadde, deriblant Bibelen. Faren døde i 1826. Det var åtte søsken, og de mistet begge foreldrene tidlig. I foreldrenes fravær ble broren det nye familieoverhodet; han satte Ivar til gårdsarbeid og lot ham ikke utvikle evnene sine, men Ivar utmerket seg ved konfirmasjonen, og presten skrev rosende om ham i kirkeboken.
I 1831 begynte han som omgangsskolelærer og ble etterhvert huslærer hos prost Hans Conrad Thoresen. Ivar Aasen begynte å granske sin egen sunnmørske dialekt og plantelivet i distriktet. Han reiste til Bergen for å få arbeidene sine vurdert av biskop Jacob Neumann. Biskopen ble svært imponert over språkarbeidet, og deler av arbeidet ble trykt i to nummer av ''Bergens Stiftstidende'' i 1841.

Dialektstudier


Artiklene og Neumanns støtte førte til at Aasen fikk et årlig stipend på 120–200 specidaler fra Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab for å reise og granske det norske folkemålet. Han var på reisefot 1843–47. Han hørte på forskjellige dialekter og skrev ned ord, uttrykk og grammatikalske former; han samlet også inn ordtak, men Aasen var hverken folkeminnegransker eller sosiolog. Undersøkelsene konsentrerte seg i første omgang om Vestlandet, hvor han regnet med å finne de beste (det vil si de minst danskpåvirkede) dialektene, men Aasen kom til å reise over det meste av landet. På de fire årene la han bak seg mer enn 400 mil og kom så langt nord som Helgeland.
Da den fireårige stipendiereisen var sluttført i 1847, slo han seg til i Oslo og ble boende der resten av livet. Han drog likevel regelmessig på studiereiser, for det meste om sommeren, i 20 år. Totalt var han innom mer enn halvparten av landets kommuner, regnet etter kommuneinndelingen i 1995.

Senere år


Fil:Ivaraasen2.JPG
Ivar Aasen gjennomførte en klassereise fra småbrukersønn til statsstipendiat. Han takket nei til fast professorstilling. Han reiste over hele Norge på en tid da det var vanskelig å reise, og prosjektet hans møtte motstand. Allikevel er Aasens liv fattig på ytre begivenheter.
Aasens følelsesliv er lite kjent, og det er få kilder å øse av. Det var få som kjente ham personlig. Han satt for det meste hjemme alene og arbeidet. Aasen hadde god råd, men brukte lite penger på seg selv, og bodde dårlig hele livet. Han førte dagbok fra 1830 av, men den inneholder for det meste tørre beskrivelser av været og korte notiser om hvilke sykdommer han led av, hvem han hadde møtt og hva han hadde lest, dessuten handlingsreferater av teaterstykkene han hadde sett.
Aasen var heller ingen flittig brevskriver. De fleste brevene er svar på spørsmål; vennen Mauritz Aarflot fikk brev hvert år, broren Jon hvert tredje. Aasen hadde ingen utstrakt korrespondanse med den gryende målbevegelsen; Henrik Krohn har bare fått ett brev, Georg Grieg noen få og Jan Prahl ingen.
Hverken i brev eller dagbøker gikk Ivar Aasen noen gang helt over til sitt eget språk, han skrev noen få landsmålsbrev, men holdt seg for det meste til dansk, som han var vant til. Både dagbøkene og brevene ble utgitt i 1957–60.
Ved siden av det språkfaglige ga Aasen også ut en del andre bøker, bl.a. ''En liden Læsebog i Gammel Norsk'' (1854), syngespillet ''Ervingen'' (1855), ''Norske Ordsprog'' (1856, endelig utgave 1881) og diktsamlingen ''Symra'' (1863, endelig utgave 1875). Hans lengste sammenhengende tekst på nynorsk er ''Heimsyn: ei snøgg Umsjaaing yver Skapningen og Menneskja: tilmaatad fyre Ungdomen'' (1875). Boken er på 96 sider og har aldri vært mye lest, derimot har flere av sangene fra ''Ervingen'' og ''Symra'' blitt folkeeie.
Ivar Aasen var en svært selvkritisk forfatter; de fleste av hans arbeider foreligger i to versjoner, der den seneste er den mest gjennomarbeidede og endelige. I tillegg skrev han mye for skrivebordsskuffen, både dikt, artikler og vitenskapelige arbeider; mye av dette er trykket posthum, og flere utgivelser er fortsatt under forberedelse.
Den tradisjonelle fremstillingen av Ivar Aasen er preget av at det lettest tilgjengelige kildematerialet stammer fra Aasens siste år. Et karakteristisk eksempel er Anders Hovdens biografi ''Ivar Aasen i Kvardagslaget''. Hovden kjente Aasen som gammel, og fremstiller en Aasen som er syk, ensom og går i hullete sokker. Den moderne biografen Stephen Walton mener dette bildet er for ensidig, og mener at Aasen nok både tok seg bedre ut og var mer sosialt aktiv i yngre år. Men de som kjente ham på 1840- og 1850-tallet har ikke skrevet bøker om ham. Ivar Aasen lot seg bare fotografere ved noen få anledninger. Det finnes ingen bilder av den unge Aasen, ett bilde hvor han ser ut til å være i femtiårsalderen, og resten av bildene stammer fra hans høye alderdom.

Landsmålet lanseres


Aasens språkarbeid var svært kompetent utført med tanke på de forutsetningene han hadde. Han hadde ingen formell utdannelse, men var helt ut autodidakt. Han var heller ingen del av noe fagmiljø, men arbeidet alene, uten så mye som en sekretær. På 1850-tallet arbeidet Aasen raskt, og hadde en ny bok i handelen nesten hvert år, i tillegg til en viss produksjon av avisartikler. Etter 1860 gikk det langsommere; det tok ham bare ett år å skrive ''Det Norske Folkesprogs ordbog'' (utg. 1850), men det tok ni år å lage den reviderte utgaven ''Norsk Ordbog'' (1873).
I 1848 utgav Aasen boken ''Det norske Folkesprogs Grammatikk''. To år etter kom ''Ordbog over det norske Folkesprog''. Boken var på mer enn 25 000 ord og Peter Andreas Munch kalte det et nasjonalt mesterverk. De første eksempeltekstene på landsmål kom i boken ''Prøver af Landsmaalet i Norge'' i 1853.

Mottagelse i offentligheten


Fil:Bjørnstjerne Martinus Bjørnson.jpg]]
Fil:Vinje.jpg]]
Fil:Garborg av Olav Rusti 1912.jpgs maleri av Arne Garborg]]
I begynnelsen møtte Ivar Aasens arbeid entusiasme; han ble tildelt et livsvarig stipend som tilsvarte en professor-gasje, bøkene fikk voldsomt entusiastiske anmeldelser og solgte godt. P.A. Munch og resten av det vitenskapelige miljøet støttet prosjektet, og Bjørnstjerne Bjørnson forsøkte å lære seg språket da han ble kjent med bergensmålmenn som Henrik Krohn. Ivar Aasens første eksperiment med en norsk skriftspråklig form, «Samtale mellem to bønder» fra 1849, kom på trykk i den konservative avisen Morgenbladet.
De første som forsøkte å skrive på Aasens nye norske skriftspråk, var de såkalte Bergensmålmennene (i første rekke Jan Prahl, Georg Grieg og Henrik Krohn), trønderen Erik Sommer, som utga et lite hefte med «Soge-Visor» i 1857, og Aa.O. Vinje.
Ingen av disse betraktet Ivar Aasens landsmål som noe mer enn et utgangspunkt. I 1858 var det tre personer som utga tekster på landsmål, Aasen, Aasmund Olavsson Vinje og Jan Prahl. Alle tre hadde sitt eget språk, og ingen av disse språkene var umiddelbart forståelige for en som ikke kunne noe norrønt.

Aasens språkidealer


Ettersom Aasen aldri skrev noen stor programartikkel for sitt prosjekt, har han kunnet tas til inntekt for forskjellige målsyn; noen har i ham sett en borgerlig nasjonalromantikken, andre legger vekt på de pedagogikk sidene ved hans prosjekt og ser Ivar Aasen som en forløper for sosialismen. De fleste har vel sett det slik at Aasen har vært noe av begge deler.
For Ivar Aasen var de mest arkaiske formene de ekte og beste, men endel avisdebattanter mente tvert imot at språket lå etter i utviklingen og ikke kunne brukes til å uttrykke moderne tanker.
I 1858 ble han bedt om å oversette den islandske Fridtjofs Saga til bladet Folkevennen. Oversettelsen er Ivar Aasen på sitt mest arkaiske og vakte bestyrtelse. Aasen modererte språkformen på flere punkter etter dette, men ble aldri igjen invitert til å produsere en tekst på landsmål for et blad med så mange lesere.
Et tema Aasen stadig vendte tilbake til, er hvordan bruken av fullvokaler i bøyningsendelser gav landsmålet større velklang enn dansken med sitt «evige e». Aasens form kalles i-mål ettersom sterkt hunkjønn entall, bestemt form og intetkjønn flertall, ubestemt form, slutter på ''-i'' (f.eks. ''soli'', ''trei'')- Det alminnelige i dagens nynorsk er a-målet (''sola'', ''trea''), men i-formene er fortsatt ordlisteført og var vanlige til langt inn på 1900-tallet. Aasen skilte mellom sterke og svake hunkjønnsord: ''ei sol'', ''soli'', ''soler'', ''solerne'' men ''ei gjenta'', ''gjenta'', ''gjentor'', ''gjentorne'' (eller ''solerna'', ''gjentorna'', i en del tekster).
Norrøn akkusativ og nominativ var falt sammen i alle dialekter, men dativ eksisterte fortsatt, og den fulle norrøne flertallsformen på ''-om'' (''uppi dalom'', ''i syningom'') ble tatt inn i Aasens norm og har vært brukt en god del, særlig i dikt.
Derimot ser det ut til at det er meget få skribenter som har fulgt Aasen i å skille mellom hankjønn- og hunkjønnsform av adjektiver (''den kaute guten'', men ''den kauta gjenta'').
I verbbøyningen skilte Aasen alltid mellom entall og flertall, noe som ble mindre og mindre vanlig i dansk i løpet av hans levetid. På Aasen-mål heter det altså ''eg er'', men ''me ero''; ''eg hev'', men ''me hava'', og i preteritum av sterke verb ''eg fekk'', ''eg gjekk'', men ''me fingo'', ''me gingo''. Verbene har også konjunktivformer, både i presens og preteritum, men disse har ikke vært mye brukt.
Ivar Aasen hadde en streng rangordning for dialektene ut fra hvor nær de lå gammelnorsk. Han forteller i forordet til ''Prøver af Landsmaalet'' at de beste dialektene var de i Hardanger, Voss og Sogn, mens «de nordenfjeldske dialekter er blant de slettere eller mere forvanskede». Aasen hadde lite utbytte av sine dialektstudier i Nord-Norge, da de grammatikalske former ifølge hans arbeidsrapport var «yderst faa og simple». Også monoftongmålene på Hedmarken kunne han gjøre seg fort ferdig med.
De områdene der nynorsken i dag er i bruk, sammenfaller i stor grad med de områdene der dialekten tilfredsstilte Aasens kvalitetskriterier. På Aasens tid regnet man med et enhetlig norsk nasjonalspråk i norrøn tid, men ifølge Marius Hægstad og Didrik Arup Seip var det dialektforskjeller i norsk også for tusen år siden, slik at mye av det Ivar Aasen avviste som dansk påvirkning, forvanskning og «mundslaphed» i virkeligheten er gamle og opprinnelig norske former.

Bygge et språk


Da Ivar Aasen begynte sitt innsamlingsarbeide, stod nasjonalromantikken på høyden. nasjonalromantikken tanker om at alle nasjoner hadde en folkeånd, en ''Volksgeist'' som ga seg til uttrykk i språk, litteratur, kunst og andre kulturelle uttrykk, preget de nasjonale tankene i Europa på 1840-tallet. Et eget skriftspråk var viktig som symbol på Norges selvstendighet, idet det ville være et avgjørende tegn på at nordmenn skilte seg fra danskene.
Etter ca. 1860 var entusiasmen borte. Selv om det aldri var snakk om å frata Aasen stipendet, ble hans arbeid langt på vei ignorert, bøkene ble oversett av bokanmelderne og salget gikk meget langsomt.
Det har vært antydet flere grunner til dette stemningsskiftet; blant annet at Aasen havnet i etterkant av den ideologiske utviklingen. Aasen traff tidsånden da han presenterte sitt prosjekt i 1842, men nasjonalromantikken i Norge nådde toppen i 1849. At Aasens språkform var «norskere», var altså ikke lenger umiddelbart en fordel på 1850-tallet.
Slik normen for landsmålet foreligger i sin endelige versjon i ''Norsk Grammatik'' (1864) og ''Norsk Ordbog'' (1873), er den sterkt arkaiserende (gammelmodig), med et komplekst grammatikalsk system og strengt puristiske regler for ordforrådet, der særlig nedertyske lånord som begynner på ''an-'' eller ''be-'' er utelukket. I den grad det eksisterer et motsetningsforhold mellom pedagogiske og nasjonale hensyn, er det de nasjonale hensynene som har gått seirende ut.
I 1858 fikk Aasen trykt sin nynorske oversettelse av ''Fridthjofs saga''. Dette kom som supplement til Folkevennen. I denne forbindelsen skrev Eilert Sundt et oppsett, ''Om det norske sprog'', der han skriver:
''(Folkevennen) ville svigte sit Kald, dersom den ikke forstod, at den nærmeste Tidsalder er usædvanlig vigtig for vort Sprogs Fremtid, og at dets Skjæbne har uendelig meget at betyde for Folkets Oplysning og hele aandelige Udvikling.''
Han legger deretter vekt på at riktig mange skal bruke tid på å sette seg inn i allmuemålet, og anbefaler derfor leserne å sette seg inn i Aasens oversettelse. Sundt skriver videre:
''Det er skrevet efter nogle af de mest uforvandskede Bygdemaal, men tillige med stadigt Hensyn baade til de andre Bygdemaal og til det gamle norske Skriftsprog, og dette er gjort med et sandt Mesterskap, saa vi trygt kunne lade det gjælde som et Mønster for det almindelige norske Landsmaal eller Folkesprog.''
Eilert Sundt støttet Aasens vitenskapelige prosjekt, men holdt seg i praksis til Knudsens normalisering.
Bjørnstjerne Bjørnson, som hadde prøvd seg som landsmålsdikter i unge år, gikk over til Knud Knudsen fordi landsmålet var for vanskelig for ham å lære. Bjørnson mistet etterhvert enhver tro på Aasens prosjekt, og stiftet senere Norsk Riksmålsforbund.
For en del andre, som støttespilleren Peter Andreas Munch og den tidlige landsmålsforfatteren Jan Prahl var Aasens språk for lite arkaisk, ettersom Aasen ikke var villig til å gjenopplive grammatikalske former som ikke hadde overlevd i en eller annen dialekt. Der Aasen gikk inn for flertallsformen ''dei'', ville Munch ha skrevet ''deir''.
Også senere landsmålsforfattere som Olaus Fjørtoft og Arne Garborg behandlet Aasens norm svært fritt, mye til Aasens mishag. Noe av det siste Aasen arbeidet med på slutten av 1880-tallet, var den fortsatt upubliserte avhandlingen Målfusk, der Aasen kritiserer landsmålsforfatterne for danismer som upp-yver istedenfor upp-etter. I tillegg mislikte Aasen mange av Garborgs nydannelser, som norskdom. Han slo også ned på bygdemålsformer og slurvete dagligtale.
Ivar Aasen var ingen organisasjonsmann eller agitator; nynorskbevegelsen er oppstått uten videre engasjement fra hans side. Det var først på 1870-tallet at Arne Garborg fikk fart på den organiserte landsmålsbevegelsen. Aasen ønsket imidlertid ikke målstrid, og tok sjelden til motmæle mot kritikk, og etter 1860 sluttet han helt å skrive avisinnlegg.
I ettertid har det vært lagt mye vekt på formodninger om at et skriftspråk som var basert på de norske dialektene ville gjøre det mye lettere for elevene å lære seg å lese og skrive. Det er usikkert om Aasen har sett dette som et viktig poeng, ettersom han kom fra et dialekttalende miljø der lesing og skrivning på dansk var alminnelig, og han selv hadde lært seg å lese engelsk og tysk.
Aasen har generelt blitt kritisert for å ha lagt seg på et alt for gammelmodig rettskrivningsnivå til at språket hans kunne slå gjennom som et allmenngyldig norsk språk. I det 20. århundret ble det gjennomført store rettskrivingsendringer i offisiell nynorsk der Aasens etymologiske og purisme normeringsprinsipper ble forlatt til fordel for en ortofoni tilnærming mot bokmål og østlandsdialekter; Herders tanker om nasjonalånden virket mer og mer umoderne, og måtte i stigende grad vike for sosialistisk inspirerte tanker om frigjøring gjennom folkeopplysning. Denne utviklingen var i full gang allerede i Aasens levetid, men skjøt fart da den første offisielle nynorsknormen ble vedtatt i 1901. Også i ordforrådet slapp man gradvis igjennom mange ord Aasen avviste som unorske, men forbudet mot ord som begynner på ''an-'' og ''be-'' har i stor grad blitt stående.

Arven etter Aasen


Fil:VFG IvarAasen01.JPG i Oslo]]
Sidestillingsvedtaket regnes som en avgjørende milepæl for landsmålets rett til å bli betraktet som et likeverdig uttrykk for norsk språk.
På 150-årsdagen for Aasens fødsel i 1963 hedret Noregs Ungdomslag ham med en portrettbyste utført av billedhuggeren Dyre Vaa. Bysten står i Ivar Aasens hage ved Universitetet på Blindern
Samme år utga Posten et frimerke med dikterens portrett.
''Ivar Aasen-instituttet'' er et forskingsinstitutt ved Høgskulen i Volda.
Ivar Aasen-tunet i Ørsta ble åpnet i 2000.

Se også


Norsk språkhistorie (19. århundre)
Aasmund Olavsson Vinje
Leksikografi
Fil:Det norske Folkesprogs Grammatik tittelside.jpg
Fil:Norsk Grammatik tittelside.jpg

Litteratur


;Utgitte verker av Ivar Aasen
''Fem Viser i søndre Søndmørs Almuesprog'' (1842)
''Det norske Folkesprogs Grammatik'' (1848) Sist utgitt 1996 ISBN 82-7661-043-9 / ISBN 82-7661-044-7
''Ordbog over det norske Folkesprog'' (1850) http://books.google.com/books?vid=0yqqrGEjrS78kkyH&id=7C8p7H1S814C&pg=PP7&as_brr=1 google books
''Søndmørsk Grammatik'' (1851) (''gjenutgitt 1992 i ''Sunnmørsgrammatikkane'')
''Prøver af Landsmaalet i Norge'' (1853) - http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2006082900065 Les i fulltekst (http://www.nb.no/utlevering/pdfbook?id=digibok_2006082900065 PDF)
''En liden Læsebog i gammel Norsk'' (1854)
''Ervingen'' (syngespel, 1855, ny versjon 1873) – :s:Ervingen
''Norske Ordsprog'' (1856, endelig utgave 1881) 4. utgave 1989 ISBN 82-90451-20-2
''Symra'' (1863, endelig utgave 1875) diktsamling http://www-bib.hive.no/tekster/ekstern/aasen/symra/ www
''Norsk Grammatik'' (1864) Revidert utgave av ''Det norske Folkesprogs Grammatik''. Sist utgitt 1965
''Norsk Ordbog'' (1873) Revidert utgave av ''Ordbog over det norske Folkesprog''. Gjenutgitt en rekke ganger, sist 2003 ISBN 82-521-5928-1
''Heimsyn'' (1875)
''Norsk Maalbunad'' (1876, utg. 1925) (en synonymikk etter mønster av Roget's Thesaurus)
''Norsk navnebog eller Samling af Mandsnavne og Kvindenavne'' (1878) Faksimileutg. 1980 ISBN 82-7011-017-5
''Bidrag til vort folkesprogs historie'' (utg. 1951)
;Samlinger av publiserte og upubliserte tekster
''Norske Minnestykke'' (1923) – posthum samling av Aasens folkeminner (eventyr, viser, ordtak)
''Brev og Dagbøker'' (1957–1960) Samtlige bevarte brev, dagbøker, et utvalg av brev til Ivar Aasen og endel andre etterlatte tekster.
''Skrifter i samling''. Trykt og utrykt (3 bind, 1911-12). Sist utgitt i ett bind 1996. ISBN 82-05-24464-2
''Reise-Erindringer og Reise-Indberetninger 1842-1847'' (utg. 1917)
;Samlinger av forarbeider
''Sunnmørsgrammatikkane'' (1992) Innhold: ''Det søndmørske Almuesprogs grammatikalske Indretning ; Tillæg til Undersøgelserne af det søndmørske Almuesprogs grammatikalske Bygning ; Den søndmørske Dialekt ; Søndmørsk Grammatik'' ISBN 82-90186-82-7 / ISBN 82-90186-83-5 – http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007110600049 Les i fulltekst
Målsamlingar frå Sunnmøre (1994) ISBN 82-90186-93-2 – http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008070304110 Les i fulltekst
Målsamlingar frå Bergens Stift (1995) ISBN 82-7834-002-1 – http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008071601001 Les i fulltekst
Målsamlingar frå Christiansands og Agershuus Stifter (1997) ISBN 82-7834-007-2 – http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2009010704050 Les i fulltekst
Målsamlingar frå Trondhjems og Tromsø Stifter (1998) ISBN 82-7834-009-9
Målsamlingar 1851-1854 (1999) ISBN 82-7834-014-5
Målsamlingar 1855-1861 (2001) ISBN 82-7834-021-8
Målsamlingar 1862-1883 (2002) ISBN 82-7834-025-0
Dansk-norsk Ordbog (2000) ISBN 82-7834-016-1
;Litteratur om ham
Garborg, Arne, Anders Hovden og Halvdan Koht 1913: Ivar Aasen : granskaren, maalreisaren, diktaren : ei minneskrift um livsverket hans. utgjevi av Sunnmøre frilynde ungdomssamlag. Kristiania : Norli
Hjorthol, Geir 1997: ''Forteljingar om Ivar Aasen : Aasen-resepsjonen i fortid og notid. ''Skrifter frå Ivar Aasen-instituttet''. nr 2. Volda : Høgskulen i Volda
Hoel, Arve 1984: ''Ivar Aasen: "Norsk grammatik 1864" : om Ivar Aasens setningslære, hans valg av terminologi og framstilling av objektet''. Valderøy. Hovedoppgave i nordisk – Universitetet i Trondheim, 1984 I.
Anders Hovden 1913: ''Ivar Aasen i kvardagslaget''. Trondheim. ISBN 82-521-4642-2
Krokvik, Jostein 1996: – ''Ivar Aasen : diktar og granskar, sosial frigjerar og nasjonal målreisar''. Bergen, 1996. ISBN 82-7834-005-6 – http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008101000010 Les i fulltekst
Krokvik, Jostein 1996: ''Ivar Aasen : diktar og granskar, sosial frigjerar og nasjonal målreisar'' Bergen : Norsk bokreidingslag
Munch, P.A. 1873: ''Anmeldelse : Det Norske folkesprogs grammatik af Ivar Aasen''. 1831-Marts 1849 Samlede Afhandlinger s. 360-374
Myhren, Magne 1975: ''Ei Bok om Ivar Aasen : språkgranskaren og målreisaren''. Orion-bøkene 170. Oslo : Det norske Samlaget
Erna Osland 1996: ''Ivar Aasen : ei historie om kjærleik''. Teikneserie illustrert av Arild Midthun. Samlaget, 1996 ISBN 82-521-4766-6 – http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008073000012 Les i fulltekst
Venås, Kjell 1996: ''Då tida var fullkomen''. Oslo, 1996. ISBN 82-7099-251-8
Venås, Kjell 200. ''Ivar Aasen og universitetet''. Oslo, 2000 ISBN 82-90954-12-3
Walton, Stephen J. 1987: ''Farewell the spirit craven : Ivar Aasen and national romanticism''. Oslo : Samlaget
Walton, Stephen J. 1991: ''Ivar Aasens nedre halvdel''. Oslo : Samlaget
Walton, Stephen J. 1996: ''Ivar Aasens kropp''. Oslo : Samlaget. ISBN 82-521-4531-0

Eksterne lenker


http://www.aasentunet.no/default.asp?menu=3 Aasentunet
http://www.aasentunet.no/default.asp?menu=297&id=1236 Aasentunet. Årstallsliste
http://www.aasentunet.no/default.asp?menu=299&id=288 Aasentunet. Verk i fulltekst
http://www.aasentunet.no/default.asp?menu=3&app=10&app_id=10&view=app_gallery Aasentunet. Bildegalleri
http://www.ivaraasen.no/ Ivar Aasen-sambandet
http://www.hivolda.no/index.php?ID=14 Høgskulen i Volda. Ivar Aasen-instituttet
http://ask.bibsys.no/ask/action/result?cmd=&kilde=biblio&cql=%28%28forfatter+%3D+%22aasen%2C+ivar%3F%22%29+AND+%28form+%3D+%22n%22%29%29+AND+%28%28%28year+%3C+%221880%22%29+OR+%28%28year+%3E%3D+%221890%22%29+AND+%28year+%3C%3D+%221899%22%29%29%29+OR+%28%28year+%3E%3D+%221990%22%29+AND+%28year+%3C%3D+%221999%22%29%29%29 Digitaliserte bøker av Aasen og http://ask.bibsys.no/ask/action/result?cmd=&kilde=biblio&cql=%28%28omtalt-person+%3D+%22aasen%2C+ivar%3F%22%29+AND+%28form+%3D+%22n%22%29%29+AND+%28%28%28year+%3C+%221880%22%29+OR+%28%28year+%3E%3D+%221890%22%29+AND+%28year+%3C%3D+%221899%22%29%29%29+OR+%28%28year+%3E%3D+%221990%22%29+AND+%28year+%3C%3D+%221999%22%29%29%29 om Aasen hos Nasjonalbiblioteket.
http://www.nb.no/sok/search.jsf?nav=mediatype:Privatarkivmateriale&nav=content:digitalpublic&nav=creator:aasen,ivar&query Digitalt tilgjengelig arkivmateriale etter Ivar Aasen i Nasjonalbiblioteket
Kategori:Nynorskforfattere
Kategori:Norske lyrikere
Kategori:Norske lingvister
Kategori:Norske bibeloversettere
Kategori:Leksikografer
Kategori:Personer fra Ørsta kommune
Kategori:Fødsler i 1813
Kategori:Dødsfall i 1896
zh-min-nan:Ivar Aasen
bg:Ивар Осен
bs:Ivar Aasen
br:Ivar Aasen
ca:Ivar Aasen
cs:Ivar Aasen
da:Ivar Aasen
de:Ivar Aasen
et:Ivar Aasen
en:Ivar Aasen
es:Ivar Aasen
eo:Ivar Aasen
fo:Ivar Aasen
fr:Ivar Aasen
gl:Ivar Andreas Aasen
hr:Ivar Andreas Aasen
is:Ivar Aasen
it:Ivar Aasen
ku:Ivar Aasen
lt:Ivar Aasen
hu:Ivar Aasen
nl:Ivar Aasen
ja:イーヴァル・オーセン
nn:Ivar Aasen
nds:Ivar Aasen
pl:Ivar Aasen
pt:Ivar Aasen
ro:Ivar Andreas Aasen
ru:Осен, Ивар Андреас
sk:Ivar Aasen
sl:Ivar Andreas Aasen
fi:Ivar Aasen
sv:Ivar Aasen
tr:Ivar Aasen
vi:Ivar Aasen

Ivar Andreas Aasen

Ivar Aasen
Kategori:Omdirigeringer fra lengre til kortere former av navn

India


Republikken India (hindi: ''Bharat'') er det største landet i Sør-Asia. Hovedstaden i India er New Delhi. Andre store byer i India er Mumbai (Bombay), Kolkata (Calcutta) og Chennai (Madras). India er delt opp i 28 delstater og 7 territorier, inkludert hovedstadsterritoriet for Delhi.
Landet har en felles grense med Pakistan i vest og nordvest, Kina, Nepal og Bhutan i nord. India grenser også mot Burma og Bangladesh i øst og sørøst. Kyststripen er lang og grenser i vest mot Arabiahavet, i sør mot Indiahavet og i øst mot Bengalbukta. Klimaet varierer fra tropisk monsun i sør til temperert/kaldt i nord.
Med et areal på over 3 000 000 km² og 1,21 milliarder innbyggere er landet verdens syvende største land, verdens nest mest folkerike land og verdens største demokrati. Det kan anslås at hvert tiende menneske på kloden bor i en indisk bondefamilie på landsbygda. India har idag verdens fjerde største økonomi, og hadde i 2003 den nest størst veksten av alle land, bare slått av Folkerepublikken Kina. BNP-veksten var i 2007 på årlig.

Etymologi


Navnet India er utledet av navnet på elva ''Indus''. Indias grunnlov anerkjenner også ''Bharat'' som det offisielle navnet, på lik linje med India. På de forskjellige indiske språk er navnet ''Bharat'' som er mest vanlig. Ofte er navnet ''Hindustan'' brukt som synonym for hele India. Historisk henviste ''Hindustan'', som er persisk ord for «hinduenes land», kun til Nord-India.

Naturgeografi


India har et areal på km², hvilket gjør det til verdens syvende største land arealmessig. Det utgjør mesteparten av Det indiske subkontinent. Det nordlige India omfatter en del av fjellkjeden Himalaya. Landet har grense mot Pakistan Folkerepublikken Kina Nepal Bhutan Burma og Bangladesh Det sørlige India ligger mellom Arabiahavet og Bengalbukta, med en kystline som er rundt lang. Landet kan deles i fire store geografiske regioner: Himalaya-fjellområdet, de nordlige elveslettene, Deccan-platået og kyst-lavlandene.
Til India hører også tre små øygrupper: Lakshadweep, ved sørkysten; Andamanene og Nikobarene mot sørøst og Sunderbans i Gangeselva-deltaet mot øst.

Vann og vassdrag


Fil:SrisailamDam01-India.jpg her ved Srisailam-demningen i Andhra Pradesh.]]
Mange av Indias elver har sin opprinnelse i Himalaya. De to hovedvannsystemene her er Indus og Ganges-Brahmaputra-Meghna-systemet. Indus begynner i Tibet og går igjennom India før den når Pakistan og flyter ut i Arabiahavet nær Karachi. Viktige bielver på indisk side er Sutlej, Beas, Ravi (elv), Chenab og Jhelum (elv). Ganges' kilder er i elvene Bhagirathi og Alaknanda, mens viktige bielver er Yamuna, Ramganga, Ghaghra, Gandak, Kosi, Mahananda og Sone. Ganges går igjennom delstatene Uttarakhand, Uttar Pradesh, Bihar og Vest-Bengal før den går sammen med Padma, Jamuna, Brahmaputra m.fl. i Bangladesh og renner ut i Bengalbukta.
Deccan-regionen er også opphav til mange indiske elver, og de fleste av disse renne østover og ut i Bengalbukta. Elver med opphav i Deccan og utløp i øst omfatter Godavari, Krishna (elv), Cauvery og Mahanadi (elv), mens Narmada og Tapti er de viktigste av de som når havet på vestkysten.
En rekke av Indias vassdrag er utbygget. De største indiske damanleggene og kraftverkene omfatter Tehri-demningen, Subansiri-demningen, Koyna-demningen, Srisailam-demningen og Nathpa Jhakri vannkraftstasjon. India hadde totalt demninger i 2003, som utgjorde 9 % av alle verdens demninger. Det er særlig elvene i sør som er regulert, og omstridte anlegg omfatter Tehri-demningen og Tipaimukh-demningen.
I forhold til størrelsen har India relativt få og små innsjøer. Av de innsjøer som finnes er mange i Himalaya, og disse omfatter blant annet Dal (innsjø), Wular (innsjø), Nainital (innsjø) og Tso moriri. Av innsjøene lenger sør i landet kan nevnes Pulicat (innsjø), Kolleru (innsjø), Chilika (innsjø), Lonar (innsjø) og Sambhar (innsjø).

Fjell


Fil:India Geographic Map.jpg
Hele den nordlige delen av subkontinentet domineres av fjell, med områdene Himalaya, Hindu Kush og Patkai. Disse områdene oppstod da Den indiske platen kolliderte med Den eurasiske platen for omtrent 50 millioner år siden.
India har åtte fjellkjeder med fjelltopper på mer enn 1000 meter over havet. I Himalaya ligger Kanchenjunga , som er det høyeste fjellet i India. Flere indiske delstater, som Jammu og Kashmir, Arunachal Pradesh, Himachal Pradesh, Uttarakhand og Sikkim ligger i Himalaya. Lenger vest, i områdene mot Pakistan og Folkerepublikken Kina, ligger fjellkjeden Karakoram. Denne er kjent for sine mange isbreer, og har seksti topper over 7000 meter. Patkai ligger øst for Himalaya, ved grensen mot Myanmar (Burma). Her ligger blant annet landbyene Cherrapunji og Mawsynram, kjent som stedene i verden med mest nedbør.
I det sentrale India ligger fjellkjeden Vindhya. Parallelt med denne løper Satpura, og disse to fjellkjedene regnes vanligvis som skillet mellom Nord-India og Sør-India. I det nordvestlige India ligger Aravalli, som strekker seg fra Gujarat gjennom Rajasthan og nesten til Delhi. Både den indiske vest- og østkysten er også dominert av fjell, med henholdsvis De vestlige Ghatfjellene og De østlige Ghatfjellene.

Klima


Klimaet varierer fra tropisk i det sørlige India til temperert eller kaldt i det nordlige India, men hele landet bortsett fra Himalaya-fjellområdet har monsunklima. India har to forskjellige monsuntider: Den nordøstlige monsunen fra desember til februar, og den sørvestlige monsunen fra juni til desember. Tiden mellom de to monsunene er tørr og veldig varm, med temperaturer over i mange områder. Denne perioden kalles «brannstjernetida» i Sør-India.

Demografi


Folketallet i India var ifølge folketellingen i 2011 på 1 210 193 422, noe som gjør landet til verdens nest mest folkerike. Medianalderen er 24,9 år, og den årlige folkeveksten er 1,38 %. Landet har 22,01 fødsler pr. 1000 innbyggere, og forholdstallet mellom kjønnene er 940 kvinner pr. 1000 menn. Folkeveksten har vært sterk de siste 50 årene, noe som blant annet har kommet av bedre helsestell og økt matproduksjon.
Det indiske samfunnet har tradisjonelt vært gjennomsyret av det hinduisme kastesystemet. En persons kaste er medfødt, og avgjør i stor grad hvem en kan gifte seg med, omgås med og hvilke muligheter en har i samfunnet. Samtidig er de økonomiske ressursene i landet skjevt fordelt, og det er store forskjeller i det indiske samfunnet. En voksende middelklasse gjør at flere får tilgang til forbruksvarer, men landet er forsatt preget av fattigdom.

Språk


Fil:Rigveda MS2097.jpg-manuskript med devanagari-skrift. Devanagari brukes til å skrive flere indiske språk, slik som hindi, marathi og sanskrit.]]
Indias nasjonalspråk er hindi, skrevet med devanagari-skriftsystemet. Dette brukes som hovedspråk av omtrent 40 % av befolkningen og som fremmedspråk i resten av landet, men det finnes også en lang rekke andre offisielle språk på delstatsnivå. Den indiske grunnloven av 1950 gav opprinnelig 14 språk en spesiell beskyttelse, dette har siden økt slik at det pr. 2010 er 22 språk i grunnlovens liste over offisielle språk. Det er vanskelig å gi et nøyaktig tall på hvor mange språk som brukes i India, men i folketellingen i 1961 ble det totalt registrert 1652 forskjellige morsmål. Det er imidlertid vanskelig å sette nøyaktige skiller mellom hvilke av disse som er språk og hvilke som er dialekter.
Språkene i Nord-India tilhører den indoariske språk greina av de indoiranske språkene, som igjen er en del av de indoeuropeiske språkene. Hindustani er en folkelig variant av hindi og urdu og er utbredt i det nordlige India, men har ingen offisiell status. Hinduismens hellige språk sanskrit er utdødd som talespråk, men studeres av hinduprester. Bengali, marathi, assami, oriya, punjabi, kashmiri og sindhi er andre større indoariske språk. I Sør-India brukes fire store dravidiske språk, som ikke er i slekt med de indoariske språkene; telugu, kannada, tamil og malayalam. Mindre dravidiske minoriteter finnes også i Nord-India og Pakistan.
Kolonimaktens språk engelsk har fremdeles en sterk stilling i India. Undervisning på høyere nivå og rettspleie foregår ofte på engelsk, og indere fra ulike deler av India bruker gjerne engelsk for å kommunisere. Ny teknologi, som har bidratt til stor økonomisk vekst i India de siste årene, foregår gjerne på engelsk. Det er imidlertid svært få som har engelsk som morsmål. De øvrige kolonispråkene portugisisk (i Goa) og fransk (i Puducherry) er imidlertid på rask retur.

Religion


Fil:Benares 1.JPG gjennomfører rituelle bad i elven Ganges i Varanasi.]]
India er en sekulær stat uten statsreligion. De viktigste religionene i landet er hinduisme (80,5 %), islam (13,4 %), kristendom (2,3 %), sikhisme (1,9 %), og buddhisme, jainisme, bahá'í-troen med flere (1,9 %). (Alle tall fra folketellingen i 2001).
Hinduismen er Indias tradisjonelle religion, og rundt 80 % av inderne er hinduer. Hindufestivaler som holi, divali og durga preger det offentlige rom i India. Hinduismen preges av det altomfattende kastesystemet (selv om dette har vært forbudt siden 1950) og er dessuten kjent for sine strenge spiseregler. De fleste hinduer er vegetarianere.
India har også verdens nest største Islam befolkning, og muslimene utgjør flertallet av befolkningen i Kashmir. Delstater som Vest-Bengal, Assam og Kerala har også store muslimske minoriteter. Islam har en lang historie i India, blant annet gjennom Mogulriket.
Kristendommen i India går i følge tradisjonen helt tilbake til Apostelen Tomas, som skal ha misjonert i Kerala. India har i dag over 20 millioner kristne, de fleste i Sør-India. Delstater som Goa og Kerala har en høy prosentandel kristne, mens små, nordøstlige delstater som Nagaland, Mizoram og Meghalaya faktisk har store, kristne flertall. Tradisjonelt har de fleste kristne i India vært katolikker, men protestantisk-karismatisk kristendom er på fremmarsj.
Sikhismen oppsto på 1400-tallet i skjæringspunktet mellom hinduismen og islam. I dag preges den nordvestlige delstaten Punjab (India) av sikhene, men de bor i dag også spredt ut over hele India. En annen religion oppstått på indisk jord er jainismen. Buddhismen oppstod også i sin tid i India, men i dag finnes denne religionen først og fremst blant etniske minoriteter i Himalaya.

Historie


Det indiske subkontinentet, som i dag er delt mellom India, Pakistan, Bangladesh, Nepal, Bhutan og Burma, har en lang og rikholdig historie som begynner med steinhulene og veggmaleriene fra steinalderkulturen i Bhimbetka i Madhya Pradesh for mer enn siden og utviklet seg til sivilisasjonen i Indusdalen (oppdaget i 1920) mellom 2600 f.Kr. og 1900 Dalen, og elva (Indus) som renner der, var trolig opphav til navnet på subkontinentet.
Ariske stammer invaderte antakelig subkontinentet for omkring siden. I samspillet mellom arierne og subkontinentets tidligere kulturer oppsto den vediske sivilisasjonen som dominerte Sørasia i flere tusen år. Indiske handelsmenn og sjøfarere førte kulturen videre blant annet til Indokina og dagens Indonesia.
På 300-tallet f.Kr. ble det meste av Sørasia samlet i Maurya-imperiet under ledelse av Chandragupta Maurya. Riket blomstret under Ashoka den store som gjorde buddhismen til statsreligion. Fra 300 e.Kr. har vi det som anses for å være det klassiske Indias storhetstid under Gupta-dynastiet.
fil:Nehru gandhi.jpg og Mahatma Gandhi var de to mest sentrale personene i Indias kamp for uavhengighet fra Storbritannia.]]
I det sørlige India fant vi på denne tid store riker under ledelse av Chalukyaene og Cholaene, samt Vijayanagar-riket. Vitenskap, kunst astronomi og filosofi blomstret under opplyste herskere. Den religiøse filosofen Shankara revitaliserte hinduismen og buddhismen ble etterhvert fortrengt fra størstedelen av subkontinentet.
Fra 800-tallet kom flere bølger av muslimske erobrere fra Den arabiske verden til kongedømmene i den nordvestlige delen av subkontinentet. De ble på 1100-tallet etterfulgt av mongolene som opprettte Delhisultanatet og skapte en rik symbiose av muslimsk og hinduisk kultur og sivilisasjon i Nordindia.
På 1400-tallet kom de første Europa, og på 1500-tallet hadde Portugal fått stor innflytelse på handelen. I 1687 opprettet det britiske Øst-Indiakompaniet en base i Bombay, og konkurrerte gradvis ut andre europeere. Uavhengige stater på det indiske subkontinentet ble gradvis erobret og omgjort til provinser i Britisk India, f.eks Bengal og Punjab. Men noen av disse opprinnelige statene beholdt sin uavhengighet, f.eks Hyderabad og Kashmir.
Den britiske dominansen tok blant annet over tekstilindustrien i Bengal og Gujarat. Den ble sett på som en trussel mot veveriene i England. På 1900-tallet vokste imidlertid motstanden mot den britiske kolonimakten, noe som førte Mahatma Gandhi (1869–1948) og Jawaharlal Nehru (1889–1964) med i bildet. De sto for en ikkevold motstandslinje, der sivil ulydighet var deres fremste våpen i kampen.
Landet fikk sin uavhengighet den 15. august 1947 og er i dag en demokratisk og sekulær republikk. India fikk den (26. januar 1950) en parlamentarisk styreform som er basert på en alminnelig valgrett for alle som er over 18 år. Delstater i Britisk India som hadde muslimsk majoritet (bortsett fra Kashmirog Hyderabad) ble imidlertid innlemmet i det muslismke hjemlandet Pakistan (idag Pakistan og Bangladesh). Stater som hadde beholdt sin uavhengighet fra Britisk India ble innlemmet, både frivillig og ufrivillig, i India og Pakistan.
India har et flerpartisystem. Kongresspartiet som hadde ledet frigjøringskampen var lenge det dominerende politiske partiet, først under Jawaharlal Nehru, så under hans datter Indira Gandhi, og siden under hennes sønn Rajiv Gandhi.

Politikk og administrasjon


India er en forbundsstat bestående av 28 delstater. Landet har siden uavhengigheten fra Storbritannia hatt et relativt stabilt demokratisk system, og kalles ofte «verdens største demokrati». Indias grunnlov, vedtatt 1949 og tatt i bruk året etter, definerer landet som en «sosialistisk, sekulær, demokratisk republikk».
India har et politisk system som er arvet etter britene, og systemet minner derfor mye om Westminster-modellen. Likevel er det klare forskjeller fra Storbritannia, blant annet ved at India som republikk ledes av Liste over Indias presidenter. India har et flerpartisystem med en mengde forskjellige partier, der noen kun er nasjonale og noen kun opererer på delstatsnivå. I mesteparten av tiden siden uavhengigheten har indisk politikk vært dominert av partiet Indias Nasjonale Kongress (INC).

Statsoverhode og regjering


fil:Singhbushlula (crop).jpg (Indias Nasjonale Kongress) har siden 2004 vært Indias statsminister.]]
India er en republikk med parlamentarisk regjeringssystem. Liste over Indias presidenter er statsoverhode, og velges indirekte av parlamentet og delstatsforsamlingene for perioder på fem år. Presidenten holder til i Rashtrapati Bhavan i New Delhi. Siden 2012 har Pranab Mukherjee (Indias Nasjonale Kongress) vært Indias president. India har også et visepresidentembede, siden 2007 innehatt av Mohammad Hamid Ansari. Visepresidenten fungerer også som leder for det indiske overhuset Rajya Sabha.
Liste over Indias statsministere er regjeringssjef og er den politiske figuren med størst makt. Statsministeren utnevnes av presidenten, og må godkjennes av underhuset Lok Sabha. I følge grunnloven leder statsministeren og presidenten regjeringsapparatet i fellesskap, men i praksis er det likevel førstnevnte som utpeker regjeringen, initierer lovforslag og representerer India utenlands. Manmohan Singh (INC) har siden 2004 vært Indias statsminister.

Parlament


Fil:Sansad Bhavan.JPG holder til i ''Sansad Bhavan''-bygningen i New Delhi.]]
Indias parlament består av to kamre: Overhuset Rajya Sabha (Council of States) og underhuset Lok Sabha (House of People). Rajya Sabha har 245 medlemmer som tjenestegjør i en periode på seks år. De fleste er valgt indirekte av statenes og territorielle lovgivende forsamlinger i forhold til landets befolkning. De to største partiene leder normalt større valgkoalisjoner som også omfatter en rekke støttepartier fra delstatene. Dessuten er ofte kommunist- og Dalit-partiene i felles valgallianser.
543 av Lok Sabhas 545 medlemmer er direkte valgt ved nasjonalvalg for fem år. De to andre medlemmene er nominert av presidenten fra det anglo-indiske samfunnet, hvis presidenten er av den oppfatning at samfunnet ikke er tilstrekkelig representert.

Politiske partier


Indias Nasjonale Kongress (INC) har styrt landet det meste av tiden siden landet fikk demokratisk styre. Delstatenes politikk har vært dominert av flere nasjonale partier, inkludert INC, Bharatiya Janata Party (BJP), Communist Party of India (Marxist) og ulike regionale partier. I tidsrommet 1950–1990 hadde INC parlamentarisk flertall i to korte perioder. INC mistet makten mellom 1977 og 1980, da Janata Party vant valget på grunn av folkets misnøye med Unntakstilstanden (India), erklært av daværende statsminister Indira Gandhi. I 1989 ble valget vunnet av en kollisjon mellom National Front (India) og Left Front, men koalisjonen hadde kun makta i to år.
Årene 1996-1998 var en urolig politisk periode i den føderale regjering, med mange politiske allianser med kort levetid. Bharatiya Janata Party dannet regjering for kort periode i 1996, etterfulgt av «United Front»-alliansen. I 1998 dannet BJP den såkalte «National Democratic Alliance» (NDA) med flere regionale parter og ble den første ikke-INC regjeringen til å fullføre en full femårsperiode. I valget i 2004 sikret INC seg de fleste Lok Sabha-setene, og dannet en koalisjonsregjering kalt «United Progressive Alliance» (UPA), med støtte fra kommunistene (Left front) og andre anti-BJP-partier.
Ved Indias nasjonalvalg 2009 vant Kongresspartiet med allierte 262 av 543 plasser i parlamentet. Det største opposisjonspartiet, BJP, fikk med allierte 158 plasser.

Administrativ inndeling


Som en forbundsstat er India delt inn i 28 ulike delstater. Disse har en utstrakt grad av selvstyre. India har også seks forbundsterritorier og ett nasjonalthovedstadsterritorium (Delhi); disse styres direkte fra sentralt hold og har i motsetning til delstatene ikke egne regjeringer og politiske forsamlinger.
Dagens delstatsinndeling kommer i hovedsak fra reformen i 1956, da de tidligere Fyrstestater i India og delstatene fra Britisk India ble omorganisert til mer hensiktsmessige enheter. De nye delstatene var i langt større grad enn de tidligere basert på etniske og religiøse skillelinjer. Det har imidlertid også senere forekommet revideringer av delstatsstrukturen, blant annet ble Bombay state delt i Gujarat og Maharashtra etter språklinjer i 1960, mens Haryana ble skilt ut fra Punjab (India) i 1966 etter språklige og religiøse linjer.
Det er store politiske forskjeller mellom de indiske delstatene når det kommer til politisk og økonomisk system. Enkelte delstater, som Kerala, Tripura og Vest-Bengal, er kjent for sine store kommunistbevegelser som vunnet de fleste valgene og i stor grad sittet med den politiske makten helt siden uavhengigheten. Andre delstater har i større grad blitt dominert av religiøse, nasjonalistiske og etnosentriske partier, slik som Bal Thackerays Shiv Shena-bevegelse i Maharashtra. Forskjellene i størrelse og folketall er også enorme; mens Uttar Pradesh med sine 166 millioner innbyggere er verdens største undernasjonale enhet har Indias minste delstat, Sikkim, kun drøyt en halv million innbyggere.

Forsvars- og utenrikspolitikk


Fil:Indian Army-Sikh Light Infantry regiment.jpeg
Fil:Agni.jpg-missil. Dette missilet, som kan bære kjernefysiske våpen, er antatt å ha en rekkevidde på 3000 km.]]
Militært sett er India en regional stormakt, med en profesjonell hær på over én million soldater med en reservestyrke på en halv million, samt sjø og luftforsvar. Paramilitære styrker på over en million, samt politi og heimevernet på over halv million, kommer i tillegg. India har verdens tredje største hær, bestående av den indiske hæren, Indias sjøforsvar og Indias luftforsvar. Paramilitære styrkene, kystvakt, og de strategiske styrkene kommer også under Forsvarets område. India har en stor sjømilitær base på Andamanene. Liste over Indias presidenter er øverstkommanderende for de indiske væpnede styrkene.
Landet ble en atommakt i 1974 etter å ha gjennomført sin første kjernefysiske test, operasjon ''Smiling Buddha''. Etter nye kjernefysiske tester i 1998 møtte India skarp kritikk i det internasjonale samfunnet, og testene førte også til økonomiske Sanksjon (folkerett). I 2006 ble det undertegnet en avtale mellom USA og India om sivil bruk av kjernefysisk teknologi, og for første gang gav inderne internasjonale observatører tilgang til å inspisere landets atomanlegg. Avtalen avsluttet Indias over tredve år lange kjernefysiske isolasjon. Det ble i 2005 estimert at India hadde produsert plutonium til 65–110 kjernefysiske våpen, og at India produserer nok til ca. syv til åtte nye kjernevåpen i året.
Den største parten av landets militærutstyr er av sovjetisk opprinnelse. Selv om India har satt i gang modernisering av forsvaret, har forsvarets budsjett i prosent av BNP falt de siste årene.
Siden uavhengigheten i 1947 har India bevart gode relasjoner med de fleste andre land. I 1950 tok India en ledende rolle som talsmann for uavhengighet av de europeiske koloniene i Afrika og Asia. India var involvert i to korte militære intervensjoner i naboland – Indian Peace Keeping Force i Sri Lanka og Operation Cactus i Maldivene. India er medlem av Samveldet av nasjoner (Commonwealth of Nations) og etablerende medlem av Organisasjonen av alliansefrie nasjoner (Non-Aligned Movement). Etter den indo-kinesisk krigen i 1962 og indo-pakistanske krigen i 1965, styrket India styrket forholdet til Sovjetunionen på bekostning av båndene til USA og fortsatte å være det fram til slutten av den kalde krigen. India har utkjempet tre kriger med Pakistan, i hovedsak over Kashmir. Ytterligere trefninger har funnet sted mellom de to landene, blant annet ved Siachen-konflikten (1984) og Kargilkrigen (1999).
De siste årene har India hatt en innflytelsesrik rolle i Association of Southeast Asian Nations (ASEAN), Den sørasiatiske regionale samarbeidsorganisasjonen (SAARC)og Verdens handelsorganisasjon (WTO). India var med å etablere FN, og har i lang tid vært støttespiller for FN. Over indiske militære og politi-personell har tjenestegjort i trettifem FNs fredsbevarende styrker i fire kontinenter. Til tross for kritikk og militære sanksjoner har India konsekvent nektet å undertegne prøvestansavtalen (CTBT) og ikke-spredningsavtalen (NPT), men foretrukket å opprettholde suverenitet over sitt kjernefysiske program. Nylige tilnærminger av den indiske regjering har styrket forbindelsene med USA, Kina og Pakistan. På den økonomiske fronten, har India nære relasjoner med USA, Kina, EU, samt andre utviklingsland i Sør-Amerika, Asia og Afrika.

Rettsvesen


fil:Supreme court of india (edit).JPG.]]
India har et uavhengig tre-lags rettsvesen, som består av høyesterett, ledet av dommer i India, tjueen lagmannsretter, og et stort antall tingsretter. Høyesterett behandler saker som omfatter grunnloven, grunnleggende rettigheter og over tvister mellom stater og føderal regjering, Høyesterett fungerer som ankeinstans for saker fra lagmannsrettene. Det har makt til å ugyldiggjøre lover vedtatt av føderal staten og delstater som i strid med Grunnloven. Rollen som den endelige tolk av Grunnloven er en av de viktigste funksjonene i høyesterett.

Forholdet til Norge


Norges ambassade i New Delhi ligger i Shanti Path i New Delhi, i samme strøk som de fleste andre utenlandske ambassadene. Norges ambassadør til India har siden 2007 vært Ann Ollestad. Norge har også generalkonsulat i Mumbai og konsulater i Kolkata og Chennai. Indias ambassade i Oslo ligger i Niels Juels gate (Oslo) 30 på Frogner (strøk). Siden 2008 har Banbit. A. Roy vært indisk ambassadør. India har også generalkonsulat i Bergen og konsulat i Trondheim.
Det foreligger visumplikt både for indiske statsborgere til Norge og norske statsborgere til India.
Den 12. juli 2010 ble den norske satellitt AISSat-1 skutt opp med en indisk PSLV bærerakett fra Sriharikota i India i regi av Satish Dhawan Space Centre.

Næringsliv


Fil:182619562 00d6f703b6 b.jpg.]]
Fil:Tata_Nano_Yellow.jpg er Tata Motors forsøk på å skape en «folkebil». Den har en 0,6 liters motor og 33 hestekrefter, og koster litt under 13 000 norske kroner.]]
India har idag (2011) en økonomisk tilvekst (BNP vekst) på De første som fikk oppleve en økonomisk vekst, for 10–15 år siden, var den rikeste delen av befolkningen; deretter fulgte middelklassen og nå også store deler av de lavere klassene. Enkelte eksperter mener at India, sammen Folkerepublikken Kina, kommer til å passere USA innen økonomi innen 30–40 år.
Viktige importvarer er petroleum, maskiner, kjemikalier, kunstgjødsel, transportutstyr, stål og jern. Viktige eksportvarer er smykkesteiner, maskiner, petroleumsprodukter, transportutstyr, bomull, klær, lær, kjemikalier og fiskeriprodukter. Eksportverdien er på cirka 20 515 millioner USD, importverdien er på 21 477 millioner USD. Viktige handelspartnere er Storbritannia, Japan, USA, Kina og Tyskland.

Naturressurser


Indias største mineral-ressurser er kull, jern, mangan, glimmer, bauksitt, titanium, krom, naturgass, diamanter, petroleum, kalkstein og thorium. Indias oljereserver befinner seg i Bombay High, ved kysten av Maharashtra, Gujarat og i østlige Assam og utgjør av landets behov. India er derfor avhengig av å bruke kull og importere olje for å dekke energibehovet. Imidlertid har India rik tilgang på fornybare energikilder, og det benyttes solenergi, vindenergi og biologisk brennstoff. India har begrenset med uran, og den Indo-amerikanske atomavtalen vil det gjøre lettere for India å importere uran for energiproduksjon.
Landbruksområdene i India utgjør totalt av landets samlede areal), hvilket minsker på grunn av voksende befolkning og økende urbanisering. Indias mange vannressurser i form av elver, kanaler, innsjøer, samt den lange kystlinjen, gir arbeid til nesten 6 millioner mennesker i fiskerisektoren. I 2008 hadde India verdens tredje største fiskeriindustri.

Bankvesen


Indias bankvesen har lang historie. Det moderne bankvesenet ble etablert av Det britiske Østindiske kompani. Bankvesenet har siden da gjennomgått flere endringer, hvor mange banker blant annet har blitt nasjonalisering. Indias sentralbank, som i begynnelsen var privateid, blir i dag styrt av staten, fører tilsyn med bankaktiviteten.

Samferdsel


Tog er et utbredt transportmiddel for langdistansetransport i India. Den indiske jernbanen står transport av over seks milliarder passasjerer og over 350 millioner tonn gods årlig. Jernbanen dekker praktisk talt hele landet. Den samlede lengden på jernbanenettet er , noe som gjør det til verdens fjerde største nasjonale jernbanenettverk. Det statseide selskapet Indian Railways står i all hovedsak for driften av jernbanen. I India brukes bredspor med en standardisert sporvidde på 1 676 mm. India fikk sin første alminnelige jernbane i 1853, da britene hadde behov for å frakte varer og mennesker på tvers av det store landet.
Indiske flyselskap omfatter Jet Airways (India) Ltd, Kingfisher Airlines, Air India, Indian Airlines og Paramount Airways, samt lavprisselskapene SpiceJet, IndiGo og JetLite. De viktigste internasjonale flyplassene er i Chhatrapati Shivaji internasjonale lufthavn i Mumbai, Indira Gandhi internasjonale lufthavn i Delhi, Netaji Subhash Chandra Bose International Airport i Kolkata, Chennai internasjonale lufthavn, Trivandrum internasjonale lufthavn, Sardar Vallabhbhai Patel internasjonale lufthavn i Ahmedabad, Bangalore internasjonale lufthavn, Raja Sansi internasjonale lufthavn i Amritsar og Cochin internasjonale lufthavn.

Samfunn

Kalender og helligdager


Fil:Ceaholi.jpg, vanligvis feiret i begynnelsen av mars, preges av at deltagerne kaster fargestoffer på hverandre.]]
Indisk nasjonalkalender er den offisielle kalenderen i India, og brukes ved siden av Gregoriansk kalender.
India har tre nasjonaldager: Grunnlovsdag (India) (engelsk: ''Republic Day''), feiret 26. januar; Indias uavhengighetsdag, feiret 15. august; og Gandhi Jayanti, Mahatma Gandhis fødselsdag, feiret 2. oktober. Ut over dette er det en oppgave for delstatene å fastsette offentlige fridager, og disse tar som regel utgangspunkt i religiøse helligdager. Religiøse festdager som feires landet rundt omfatter id ul-Adha og id ul-Fitr (islam), divali og holi (hinduismen) og langfredag (kristendommen). Andre viktige helligdager feiret av mange indere er fødselsdagene til Guru Nának (blant sikher) og Bhimrao Ramji Ambedkar (blant kasteløse og sekulære).

Massemedia


Indiske aviser hadde i 2007 et samlet opplagstall på omtrent 99 millioner daglige eksemplarer. Dette gjorde India til verdens nest mest avislesende land, etter Folkerepublikken Kina. De viktigste indiske dagsavisene omfatter ''The Times of India'', ''Dainik Bhaskar'', ''Dainik Jagran'', ''Malayala Manorama'', ''The Hindu'', ''Eenadu'', ''Deccan Chronicle'', ''Ananda Bazar Patrika'', ''Amar Ujala'' og ''Hindustan Times''. Den indiske grunnloven garanterer pressefrihet så lenge denne ikke går imot landets «suverenitet og integritet», og Reportere uten grenser rangerte India på 105. plass av 175 land i sin pressefrihetsindeks for 2009.
Den indiske Allmennkringkasting kalles Prasar Bharati, og styrer selskapene Doordarshan (fjernsyn) og All India Radio (radio). Under P. V. Narasimha Raos statsministerperiode på 1990-tallet ble det indiske TV-markedet deregulert, og landet har i dag en lang rekke kanaler som opererer over kabel og satellitt. Pr. 2010 har nær 130 millioner indiske hjem TV-apparat, noe som utgjør omtrent 60 % av landets husholdninger.

Likestilling og familiemønstre


Fil:PratibhaIndia.jpg ble i 2007 Indias første kvinnelige president.]]
Kvinner og menn har formelt de samme politiske og økonomiske rettigheter, men på mange samfunnsområder er det fortsatt langt igjen til reell likestilling. Kvinnenes rolle i samfunnslivet varierer sterkt, bl.a. ut fra deres regionale, religiøse, etniske og økonomiske tilhørighet.
Gandhi mobiliserte kvinnene til innsats i frihetskampen og så på like rettigheter for kvinner og menn som et sentralt element i Indias videre utvikling.
I 1926 ble ''All India Women's Conference'' stiftet, og etter hvert har en rekke kvinneorganisasjoner kommet til å spille en betydelig rolle. Kvinnene fikk stemmerett i 1949, og landet har i senere år hatt en relativt stor andel kvinner i administrasjon og forvaltning. Myndighetene har til dels ført en aktiv likestillingspolitikk.
Indias kvinner rammes likevel av tunge hindringer og betraktes ofte som mindreverdige borgere. Tradisjonen med medgift er en viktig medvirkende årsak til at jentebarn er uønsket og ofte aborteres bort. Tilgangen til Ultralyd har forsterket denne tendensen, og forholdet mellom fødte jenter og gutter er derfor svært skeivt. I noen delstater er antallert registrerte jentefødsler helt nede i 80% av antallet guttefødsler.

Kriminalitet


Vanlige former for organisert kriminalitet i India er narkotikahandel, våpensmugling, hvitvasking, utpressing, mord mot betaling, bedrageri, menneskesmugling og krypskytteri. Mange kriminelle er også involvert i svart markedshandel, politisk og religiøst motivert uro, terrorisme og bortføring. Annen kriminell aktivitet er drap, tyveri og mishandling, samt innbrudd og brannstiftelse. Korrupsjon er et merkbart problem.

Urbanitet


Fil:Mumbai Skyline at Night.jpg, Indias største byområde.]]
Fil:UB City.jpg er sentrum for Indias voksende IKT-næring.]]
I løpet av 1900-tallet økte andelen av inderne som bodde i byer kraftig, og i 2001 hadde landet 35 Liste over byer i India. Likevel bor fremdeles over 70 % av innbyggerne på landsbygda.
Myndighetene har satt i gang omfattende programmer for å minske fattigdommen og øke lesekyndigheten, men likevel lever store menger indere på landsbygda under vanskelige kår. Dette har ført med seg en flukt fra landsbygda og inn til de større byene, noe som igjen har ledet til fremveksten av store slumområder.

Kultur

Billedkunst, byggekunst og museer


Fil:Taj Mahal, Agra, India-23Feb2007.jpg er et av verdensarvstedene i India. Taj Mahal er dessuten kåret til et av «Verdens sju nye underverk».]]
India har 28 steder som står på UNESCOs liste over Verdensarven. De to første oppføringene var Agra Fort og Ajanta-grottene (begge fra 1983), mens den foreløpig siste var Jantar Mantar (Jaipur) i Jaipur (2010). Av de 28 stedene er fem naturområder og 23 menneskeskapte monumenter. I førstnavnte kategori finnes blant annet nasjonalparkene Keoladeo nasjonalpark, Kaziranga nasjonalpark og Nanda Devi, mens sistnevnte kategori blant annet omfatter gravmonomumentene Taj Mahal og Humayuns grav, religiøse steder som Gamle Goa, Qutb-komplekset og Elephanta-grottene, og ruinbyer som Fatehpur Sikri og Champaner-Pavagadh.

Mat og drikke


Fil:Indiancurriestokyo.jpg har etterhvert blitt godt kjent for folk i vesten ved indiske utvandreres hjelp.]]
Forskjellige typer krydder har alltid vært en hovedbestanddel i indisk mat, og de viktigste indiske krydderrettene er basert på gurkemeie og koriander. Andre mye brukte kryddertyper er spisskarve og safran. Indiske krydderblandinger går gjerne under samlebetegnelsen ''masala''.
I det nordlige India er kostholdet i stor grad basert på hvete, og brødmat (kalt ''roti'' eller ''chapati'') er svært vanlig. Roti og chapati er usyret brød og flate, og er gjerne tilsatt smør (''ghee'') eller olje. I det sydlige India er derimot kostholdet i hovedsak basert på ris, med retter som ''biryani'' og ''pilaf''. ''Dhal'' (krydrede Linse (plante), kikerter eller erter) er populært i hele landet.
Mange indere er vegetarianere av religiøse årsaker, og religiøse påbud gjør at det er lite eller ingen bruk av storfe (hinduer) eller gris (muslimer) i det indiske kjøkken. De viktigste kjøttypene i India er kylling, lam og geit, og kjøttretter er spesielt utbredt i nord der det såkalte ''mughlai''-kjøkkenet er inspirert av det persiske kjøkken og sentralasiatiske mattradisjoner. Her brukes leirovnen ''tandoor'' til tilberedelse av kjøtt og fisk, og tandooren er også opphavet til den kjente brødtypen ''Nanbrød''.
Fisk blir mye brukt i kystnære strøk, spesielt i vest (Malabarkysten). Kerala har den største fiskeindustrien, mens både Goa, Orissa og Vest-Bengal (sistnevnte spesielt med ferskvannsfisk) er kjent for sine fiskeretter. Av grønnsaker brukes det mye potet (som i ''aloo tikki''), løk og blomkål, mens sitrusfrukter og tropiske frukter også brukes i mange retter.
Indisk te (''chai'') lages med store mengder melk, sukker og krydder. Den serveres glovarm. I Sør-India er også kaffe utbredt. Av kalde drikker er ''masala soda'' (brus med lime, krydder, salt og sukker) og jogurt-drikken ''lassi'' utbredt. Av alkoholholdig drikke er øl mest populært, med Kingfisher som markedsleder.

Film


India er verdens største filmprodusent målt i antall filmer. Indias mest kjente bidrag i underholdningsbransjen er Bollywood, hvor det produseres mest filmer hvert år i hele verden. I Bollywood lages det over filmer i året. Bollywood produserer hindi-språklige filmer; det finnes også andre filmselskaper for andre indiske Språk i India, slik som ''Kollywood'' for filmer produsert på tamil; ''Tollywood'' for filmer på telugu og ''Tollygunge'' for filmer på bengali.

Idrett


File:A Cricket fan at the Chepauk stadium, Chennai.jpg-fan med «Sachin Tendulkar» malt på ryggen. Cricket er Indias klart største sport, og indiske cricketlag og -spillere får enorm oppmerksomhet i media.]]
Den desidert største idretten i India er cricket, da spesielt Twenty20-varianten. Den største nasjonale ligaen kalles Indian Premier League (IPL), og ble opprettet i 2008. IPL-sesongen er intensiv og spilles tidlig på året da klimaet er gunstigst, og den pengesterke serien tiltrekker seg mange utenlandske stjerner. I 2010 ble Chennai Super Kings IPL-mestre. Indias herrelandslag i cricket har også hatt stor suksess internasjonalt, og vant VM i cricket 2011. De beste spillerne er enormt populære i India, og stjerner som Sachin Tendulkar, Virender Sehwag og Harbhajan Singh er nærmest nasjonalhelter.
India nasjonalsport er landhockey, og det indiske landslaget har åtte OL-gull. Storhetstiden var 1928–1956, da India vant seks OL-gull på rad. Det foreløpig siste gullet Landhockey under Sommer-OL 1980.
Tennis blir stadig mer populært i India, blant annet på grunn av Leander Paes' og Mahesh Bhupatis seier i Wimbledon-turneringen 1999. India har også regjerende verdensmester og tidligere verdensener i sjakk, Viswanathan Anand. Av de tradisjonelle indiske idrettene kan nevnes kabaddi, spesielt populært i Punjab (India).

Referanser


</ref>
<ref name="nasjonalspråk">
</ref>
<ref name="Black">
</ref>
<ref name="elver">
</ref>
<ref name="CIA-areal">
</ref>
<ref name="wettest">
</ref>
<ref name="Census">
</ref>
<ref name="bevoelkerungsstatistik.de">
</ref>
<ref name="religion-2001">
</ref>
<ref name="visumpraksis-Norge">
</ref>
<ref name="Visumsommel">
</ref>
<ref name="salient">
</ref>
<ref name="Railways">
</ref>
<ref name="irfcastamp">
</ref>
<ref name="viMenn">
</ref>
<ref name="innsjøer">
</ref>
<ref name="World Press Trends">
</ref>
<ref name="RSF">
</ref>
<ref name="TV-eierskap">
</ref>
<ref name="CIA">
</ref>
<ref name="1652-språk">
</ref>
<ref name="fishing">
</ref>
<ref name="parlament">
</ref>
<ref name = "kommunistbevegelser">
</ref>
<ref name="2005-kjernevåpen">
</ref>
<ref name="2007-kjernevåpen">
</ref>
<ref name="BBC-kjernevåpen">
</ref>
<ref name="verdensarven">
</ref>
<ref name="landhockey">
</ref>
<ref name="Elliott-2090-2150">
#refLonelyPlanet
</ref>
<ref name="Elliott-2208-2333">
#refLonelyPlanet
</ref>
}}

Anvendt litteratur


<cite id=refLonelyPlanet>Elliott, Mark m.fl. (2010). ''Lonely Planet India'' (Kindle-utgave). ASIN: B00439GMRE</cite>

Eksterne lenker


;Politikk og styresett
http://goidirectory.nic.in/ Indias regjering
http://www.indemb.no/ Den indiske ambassade i Norge
http://www.norwayemb.org.in/info/Embassy.htm Den norske ambassade i New Delhi, India
http://eci.nic.in/ Den indiske valgskommisjon
;Turisme
http://www.incredibleindia.org/ Incredible India – Indias offisielle nettsted for turisme
''GoToAsia'' om http://www.gotoasia.no/India.htm India
;Generelle nettsider
Encyclopædia Britannicas oppføring om http://www.britannica.com/EBchecked/topic/285248/India India
BBCs profil om http://news.bbc.co.uk/2/hi/south_asia/country_profiles/1154019.stm India
Globalis om http://www.globalis.no/Land/India India
;Annet
http://wikimapia.org/#lat=18.979026&lon=72.8173828&z=5&l=0&m=a&v=2&search=India India hos WikiMapia
http://www.censusindia.net/ Offisiell statistikk for India
Kategori:India
Kategori:Samveldet av nasjoner
Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha
Kategori:Republikker
Kategori:Stater og territorier etablert i 1947
ace:India
kbd:Индиэ
af:Indië
als:Indien
am:ህንድ
ang:Indea
ar:الهند
an:India
arc:ܗܢܕܘ
roa-rup:India
frp:Ende
as:ভাৰত
ast:India
gn:India
av:Хиндистан
ay:Indya
az:Hindistan
bn:ভারত
bjn:India
zh-min-nan:Ìn-tō͘
map-bms:India
ba:Һиндостан
be:Індыя
be-x-old:Індыя
bh:भारत
bcl:Indya
bi:India
bg:Индия
bar:Indien
bo:རྒྱ་གར།
bs:Indija
br:India
ca:Índia
cv:Инди
ceb:Indya
cs:Indie
cbk-zam:India
co:India
cy:India
da:Indien
de:Indien
dv:އިންޑިޔާ
nv:Tó Wónaanídę́ę́ʼ Bitsįʼ Yishtłizhii Bikéyah
dsb:Indiska
dz:རྒྱ་གར་
et:India
el:Ινδία
en:India
es:India
eo:Barato
ext:La Índia
eu:India
ee:India
fa:هند
hif:India
fo:India
fr:Inde
fy:Yndia
fur:Indie
ga:An India
gv:Yn Injey
gag:İndiya
gd:Na h-Innseachan
gl:India - भारत
gan:印度
glk:هند
gu:ભારત
got:𐌹𐌽𐌳𐌹𐌰/India
hak:Yin-thu
xal:Энедигин Орн
ko:인도
ha:Indiya
haw:‘Īnia
hy:Հնդկաստան
hi:भारत
hsb:Indiska
hr:Indija
io:India
ig:Ndia
ilo:India
bpy:ভারত
id:India
ia:India
ie:India
iu:ᐃᓐᑎᐊ
os:Инди
zu:INdiya
is:Indland
it:India
he:הודו
jv:India
kl:India
kn:ಭಾರತ
pam:India
krc:Индия
ka:ინდოეთი
ks:بًارت
csb:Indie
kk:Үндістан
kw:Eynda
rw:Ubuhinde
rn:Ubuhindi
sw:Uhindi
kv:Индия
kg:India
ht:End
ku:Hindistan
ky:Индия
lbe:Гьиндусттан
lez:Гьиндистан
ltg:Iņdeja
la:India
lv:Indija
lb:Indien
lt:Indija
lij:India
li:India
ln:India
jbo:xingu'e
lmo:India
hu:India
mk:Индија
mg:India
ml:ഇന്ത്യ
mt:Indja
mi:Īnia
mr:भारत
xmf:ინდოეთი
arz:الهند
mzn:هند
ms:India
cdo:Éng-dô
mwl:Índia
mdf:Индие
mn:Энэтхэг
my:အိန္ဒိယနိုင်ငံ
nah:India
na:Indjiya
nl:India
nds-nl:India
ne:भारत
new:भारत
ja:インド
nap:Innia
ce:Инди
frr:Indien
pih:Endya
nn:India
nrm:Înde
nov:India
oc:Índia
or:ଭାରତ
uz:Hindiston
pa:ਭਾਰਤ
pi:भारत
pnb:ھندستان
pap:India
ps:هند
km:ឥណ្ឌា
pcd:Inde
pms:India
tpi:India
nds:Indien
pl:Indie
pt:Índia
crh:İndistan
ty:’Inītia
ro:India
rmy:Bharat
rm:India
qu:Indya
rue:Індія
ru:Индия
sah:Индия
se:India
sm:Igitia
sa:भारतम्
sc:Ìndia
sco:Indie
stq:Indien
sq:India
scn:Innia
si:භාරත ජනරජය
simple:India
sd:ڀارت
ss:INdiya
sk:India
sl:Indija
szl:Indyje
so:Hindiya
ckb:ھیندستان
srn:Indiakondre
sr:Индија
sh:Indija
su:India
fi:Intia
sv:Indien
tl:Indiya
ta:இந்தியா
roa-tara:Indie
tt:Һиндстан
te:భారత దేశము
tet:Índia
th:ประเทศอินเดีย
tg:Ҳиндустон
to:ʻInitia
chr:ᎢᏅᏗᎾ
tr:Hindistan
tk:Hindistan
udm:Индия
bug:India
uk:Індія
ur:بھارت
ug:ھىندىستان
za:Yindu
vec:India
vi:Ấn Độ
vo:Lindän
fiu-vro:India
wa:Inde
zh-classical:印度
war:Indya
wo:End
wuu:印度
ts:India
yi:אינדיע
yo:Índíà
zh-yue:印度
diq:Hindıstan
bat-smg:Indėjė
zh:印度

Ivar A. Aasen

Ivar Aasen
Kategori:Omdirigeringer fra lengre til kortere former av navn

Indonesia


Den indonesiske republikk (Indonesisk: ''Republik Indonesia''), er et land av 17&nbsp;508 øyer<ref>
</ref> i Sørøst-Asia mellom Australia og det asiatiske fastlandet. Med en befolkning på om lag 237,5 millioner mennesker er Indonesia det fjerde mest folkerike land i verden, det land i verden med flest muslimer, og det tredje største demokrati i verden etter India og Amerikas Forente Stater. Det har vært avholdt frie valg siden 1998. Indonesias hovedstad er Jakarta. Landet deler landegrenser med Papua Ny-Guinea, Øst-Timor og Malaysia.
Indonesia består av 17 508 øyer, hvorav rundt 6&nbsp;000 er bebodd. De seks største og mest befolkede øyene er: Sumatra, Java (øy), Sulawesi, Bali, Kalimantan og Irian Jaya.

Historie


Forhistorie


Man har lenge trodd at homo erectus utviklet seg fra menneskeaper i Afrika for 1,8 millioner år siden og gradvis spredte seg i Asia. Denne teorien ble støttet av fossilfunn ved Sangiran og Mojokerto på det sentrale Java som ble antatt å være mellom 900 000 og 1 mill år gamle. Men i 1994 kom det som en paleoontologisk bombe da to respekterte forskere ved Berkeleyuniversitetet i California erklærte at disse fossilene faktisk var 1,6 og 1,8 millioner år gamle. Denne teorien svarer ikke så godt med klimaendringene i den perioden, hvor den globale nedkjølingen erstattet tropiske skoger med savanner som gjorde det lett for mennesker å dra fra Afrika til Asia på jakt etter føde. Et alternativt argument er at homo erectus kan være utviklet i Asia og ikke i Afrika.
Fra 1 million år senere ble det funnet fossiler i huler på Sarawak, Filippinene og det østlige Java som som tyder på at mennesker av australoidt utseende, som dagens australske aboriginer og melanesierne stammer fra, levde i Sørøst-Asia for ca. 30 000 år siden.
Dagens javanesiske mennesketype er av mye yngre og mongolsk avstamning. Deres forfedre, som var en del av del store astronesiske familie, synes å være ankommet for bare 4-5000 år siden fra fastlandet i nord. Sammen med denne steinalderkulturen kom åkerbruk og forbedret teknikk. Man har funnet fint polerte steinøkser, kurver og keramikk fra denne tiden på Java. Men det var den vietnamesiske Dongson-kulturen, som kom til Indonesia ca. 800 f.Kr., som bragte med seg bronse og jern.
Indonesia ble selvstendig fra Nederland i kjølvannet av andre verdenskrig. Under krigen var landet okkupasjon av Japan, og da japanerne forlot området greide ikke Nederland å gjenvinne kontrollen over sin tidligere koloni. I 1949 gav nederlenderne opp, og anerkjente Indonesias uavhengighet den 27. desember.
På 1960-tallet gikk landet i nasjonalistisk retning under president Sukarno. Sukarno og hans parti representerte den tredje vei i det som ble kalt the «Non-Aligned Movement». I et CIA støttet statskupp i 1967 grep general Suharto makten, og i urolighetene som fulgte ble hundretusenvis av vanlige mennesker, påstått å være kommunister og venstreradikale drept.
Internasjonale institusjoner regner med forsiktig estimater at fra 500 000 til en million mennesker ble massakrert. Suharto dreide så politikken i en diktatorisk og USA-vennlig retning.
7. desember 1975 invaderte Indonesia Øst-Timor som nettopp hadde oppnådd uavhengighet fra Portugal. Av totalt innbyggertall på 6-700 000 ble om lag 200 000 drept under okkupasjonen. Øst-timor ble selvstendig 20. mai 2002
Suharto beholdt makten frem til 1998, da han måtte gå av som følge av et massivt press på grunn av den utbredte korrupsjonen og de økonomiske problemene. Bacharuddin Jusuf Habibie (født 25 juni 1936), ble Indonesias tredje president i perioden 1998-1999.
Han ble avløst av Abdurrahman Wahid den 20. oktober 1999 og Wahid var president frem til 23. juli 2001. Da overtok Sukarnos datter Megawati Sukarnoputri presidentvervet.
I 2004 vant Susilo Bambang Yudhoyono presidentvalget da han slo Soekarnoputri. Med dette ble Yudhoyono Indonesias første president noensinne som var valgt direkte av folket.
Partiet til Suharto, Golkar, er fortsatt Indonesias største.
Til tross for nye tanker og krav er resirkuleringen av politiske eliter tydelig i Indonesia. Og de som satt med makten under Suharto har makt også i dag, det være seg militære eller sivile.

Politikk


Indonesia er en republikk som ledes av en president og en visepresident. Disse kan sitte i inntil to femårsperioder.
Presidenten og viserpresidenten velges av ''Majelis Permusyawaratan Rakyat'' (''folkets rådgivende forsamling''). Denne forsamlingen er igjen inndelt i to kamre, ''Dewan Perwakilan Rakyat'' (DPD) og ''Dewan Perwakilan Daerah'' (DPR).
DPR består av 462 valgte representanter, i tillegg til 38 representanter utpekt av politiet og militæret. Fra og med 2009 skal ordningen med representanter utpekt av politi og militære avvikles.

Eksport og import


Viktige importvarer er maskiner, transportutstyr, kjemikalier, mineralolje og råmaterialer. Viktige eksportvarer er naturgass, olje, naturgummi og tekstiler. Viktige handelspartnere er USA, Australia, Sør-Korea, Singapore, Tyskland og Japan.

Demografi


86&nbsp;% av befolkningen i Indonesia er muslimer. Det er en større kristendom minoritet i landet på ca. 10&nbsp;%. På Bali er befolkningen i hovedsak hinduisme, disse utgjør ca 1&nbsp;% av landets totale befolkning. Indonesia har også buddhisme. De utgjør 1,8 % av befolkningen.
Befolkningsveksten i Indonesia er på 1,6&nbsp;% i året. 13,7&nbsp;% av innbyggerne er analfabeter.
Indonesias etniske grupper kan i grovt sett deles inn i to. I vest er befolkningen hovedsakelig malayer, i øst er befolkningen i hovedsak papuere. Disse to hovedgruppene kan imidlertid deles inn i tallrike subgrupper, i tillegg til mange ikke-relaterte etniske grupper.
Det finnes mange ulike språk i Indonesia. De fleste innbyggerne i landet snakker sitt lokale språk, i tillegg til dette er språket ''Bahasa Indonesia'' brukt som undervisningsspråk i skolen. De fleste indonesiere snakker derfor Bahasa Indonesia som første fremmedspråk. Bahasa Indonesia er republikkens offisielle språk.

Økonomi


Indonesia er den største økonomien i Sørøst-Asia, og er del av G20. I 2009 ble landet rankert som nummer 111 på Human Development Index.
I følge Verdensbanken lever nesten halvparten av Indonesias befolkning på under to dollar per dag. I desember 2008 var Indonesias utenlandsgjeld på 78 milliarder dollar. Den indonesiske organisasjonen INFID mener at mesteparten av Indonesias gjeld er illegitim gjeld, spesielt etter Suhartos regime. Time Magazine anslo den 24. mai 1999 at Suharto-familien samlet hadde aktiva på over 70 milliarder USD.
I 2008 var Indonesias utestående bilaterale gjeld til Norge 125 millioner dollar. Denne gjelden stammer i stor grad fra utviklings- og miljøprosjekter fra 1990-tallet. Syv prosjekter ble støttet med en total kostnadsramme på 198 millioner dollar. Indonesia skylder fremdeles Norge 99,4 millioner dollar for disse prosjektene. Den norske organisasjonen SLUG lanserte i 2010 en rapport om Indonesias gjeld til Norge, som konkluderte med at Indonesias gjeld til Norge er illegitim gjeld, og at den bør slettes.
Indonesia er rikt på naturressurser, og eksporterer naturgass, tinn (grunnstoff), kobber og gull. På tross av store forekomster av råolje må landet likevel importere Petroleum.
Det Indonesiske landbruket produserer i hovedsak gummi, ris, bananer, kaffe og kokosnøtter.
Landets viktigste handelspartnere er Japan, USA, Singapore, Australia og Malaysia.

Geografi


Indonesia har grense mot Malaysia (1782 km), Papua Ny-Guinea (820 km) og Øst-Timor (228 km). Landet har 54&nbsp;716 km med kystlinje.
Indonesia ligger på begge sider av ekvator og det meste av landet har tropisk kystklima. Temperaturen er lik hele året og det regner mye. I lavlandet er det veldig varmt, men i fjellene er det kaldere.Der er gjennomsnittstemperaturen under 20 °C. På Små Sundaøyer, Øst-Java og sørlige del av Sulawesi er det tørketid på vinteren og regntid på sommeren, men i resten av landet er nedbøren ganske jevnt fordelt. Likevel regner det mest på sommeren på sørsiden av øyene og vinteren på nordsiden. De fleste steder er nedbøren rundt 2000 mm i året, men noen steder er den mye større.
Siden Indonesia ligger i et område hvor tre deler av jordskorpen møtes, er det mange fjell og vulkaner. Om lag 220 av vulkanene er aktive. De høyeste fjellene finner vi på Ny-Guinea, deriblant Puncak Jaya (5030 moh).
Indonesias høyeste punkt er Puncak Jaya på 5&nbsp;030 meter.
De største byene i Indonesia er Jakarta (hovedstad, ca 15 millioner innbyggere), Surabaya (2,7 millioner), Bandung (2,4 millioner) og Medan (1,9 millioner).
De fleste byene er på Java, som er et av verdens tettest befolkede områder. Der bor 60 % av landets befolkning, selv om øya bare utgjør 7 % av landet. Den viktigste grunnen til det er at det er gode jordbruksområder der. Selv om Indonesia har mange millionbyer bor fortsatt det meste av befolkningen på landsbygda.

Provinser


Indonesia har en autonom region
Aceh
samt 33 provinser:

Kilder

Eksterne lenker


http://www.indonesia.no Indonesia.no – Norsk ressursside om alt som har med Indonesia å gjøre (norsk)
http://www.antara.co.id/en/ Antara – nasjonalt nyhetsbyrå (engelsk)
Kategori:Indonesia
Kategori:Øystater
Kategori:Øygrupper
Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha
Kategori:Republikker
Kategori:Stater og territorier etablert i 1949
ace:Indônèsia
kbd:Индонезиэ
af:Indonesië
ak:Indonesia
als:Indonesien
am:ኢንዶኔዥያ
ang:Indonesia
ar:إندونيسيا
an:Indonesia
roa-rup:Indonezia
frp:Endonèsie
ast:Indonesia
gn:Indonesia
ay:Indunisya
az:İndoneziya
bn:ইন্দোনেশিয়া
bjn:Indunisia
zh-min-nan:Ìn-nî
map-bms:Indonesia
ba:Индонезия
be:Інданезія
be-x-old:Інданэзія
bcl:Indonesya
bi:Indonesia
bg:Индонезия
bar:Indonesien
bo:ཨིན་རྡུ་ནི་ཤིས་ཡ།
bs:Indonezija
br:Indonezia
bxr:Индонез
ca:Indonèsia
cv:Индонези
ceb:Indonesia
cs:Indonésie
ch:Indonesia
co:Indunesia
cy:Indonesia
da:Indonesien
de:Indonesien
dv:އިންޑޮނޭޝިޔާ
nv:Indoníízha
et:Indoneesia
el:Ινδονησία
en:Indonesia
es:Indonesia
eo:Indonezio
ext:Indonésia
eu:Indonesia
fa:اندونزی
hif:Indonesia
fo:Indonesia
fr:Indonésie
fy:Yndoneezje
ga:An Indinéis
gv:Yn Indoneesh
gag:İndoneziya
gd:An Innd-Innse
gl:Indonesia
gan:印度尼西亞
ki:Indonesia
gu:ઈંડોનેશિયા
hak:Yin-thu-nì-sî-â
xal:Эндонесин Орн
ko:인도네시아
haw:‘Inidonesia
hy:Ինդոնեզիա
hi:इंडोनेशिया
hsb:Indoneska
hr:Indonezija
io:Indonezia
ilo:Indonesia
bpy:ইন্দোনেশিয়া
id:Indonesia
ia:Indonesia
ie:Indonesia
os:Индонези
is:Indónesía
it:Indonesia
he:אינדונזיה
jv:Indonésia
kl:Indonesia
kn:ಇಂಡೋನೇಷ್ಯಾ
pam:Indonesia
ka:ინდონეზია
csb:Jindonezjô
kk:Индонезия
kw:Indonesi
rw:Indonesiya
sw:Indonesia
kv:Индонезия
ht:Endonezi
ku:Îndonezya
ky:Индонезия
mrj:Индонези
lez:Индонезия
la:Indonesia
lv:Indonēzija
lb:Indonesien
lt:Indonezija
lij:Indonexia
li:Indonesië
ln:Indoneziá
jbo:bidgu'e
lmo:Indunesia
hu:Indonézia
mk:Индонезија
mg:Indonezia
ml:ഇന്തോനേഷ്യ
mt:Indoneżja
mi:Initonīhia
mr:इंडोनेशिया
arz:اندونيسيا
mzn:اندونزی
ms:Indonesia
mn:Индонез
my:အင်ဒိုနီးရှားနိုင်ငံ
nah:Indonesia
na:Indonitsiya
nl:Indonesië
nds-nl:Indonezie
ne:इण्डोनेशिया
new:इण्डोनेसिया
ja:インドネシア
nap:Indonesia
ce:Индонези
pih:Endonesya
nn:Indonesia
nov:Indonesia
oc:Indonesia
mhr:Индонезий
or:ଇଣ୍ଡୋନେସିଆ
uz:Indoneziya
pa:ਇੰਡੋਨੇਸ਼ੀਆ
pag:Indonesiya
pnb:انڈونیشیا
pap:Indonesia
ps:اندونيزيا
km:ឥណ្ឌូនេស៊ី
pms:Indonesia
tpi:Indonisia
nds:Indonesien
pl:Indonezja
pt:Indonésia
crh:İndoneziya
ro:Indonezia
rm:Indonesia
qu:Indunisya
rue:Індонезія
ru:Индонезия
sah:Индонезия
se:Indonesia
sa:इण्डोनेशिया
sg:Ênndonezïi
sco:Indonesie
stq:Indonesien
sq:Indonezia
scn:Indunesia
si:ඉන්දුනීසියාව
simple:Indonesia
ss:INdonesiya
sk:Indonézia
sl:Indonezija
cu:Їндонисїꙗ
szl:Indůnezyjo
so:Indunisiya
ckb:ئیندۆنیزیا
srn:Indonesikondre
sr:Индонезија
sh:Indonezija
su:Républik Indonésia
fi:Indonesia
sv:Indonesien
tl:Indonesya
ta:இந்தோனேசியா
roa-tara:Indonesie
tt:Индонезия
te:ఇండోనేషియా
tet:Indonézia
th:ประเทศอินโดนีเซีย
tg:Индонезия
tr:Endonezya
tk:Indoneziýa
udm:Индонезия
bug:Indonesia
uk:Індонезія
ur:انڈونیشیا
ug:ھىندونېزىيە
za:Yindunizsihya
vec:Indonexia
vep:Indonezii
vi:Indonesia
vo:Lindäna-Seänuäns
wa:Indonezeye
zh-classical:印度尼西亞
war:Indonesia
wo:Endoneesi
wuu:印度尼西亚
yi:אינדאנעזיע
yo:Indonésíà
zh-yue:印尼
diq:İndonezya
zea:Indonesië
bat-smg:Induonezėjė
zh:印度尼西亚

Italia


| uavhengighetfra = -
| uavhengighettid = 17. mars 1861
| valuta = Euro<sup>2</sup>
| valutakode = EUR
| tidssone = +1
| nasjonaldag = 2. juni
| nasjonalsang = ''Fratelli d'Italia''
| ISO 3166 = IT
| toppnivådomene = .it
| plassering = Italy
| kart = Italy-CIA WFB Map.png
| altplassering = EU location ITA.png
| fotnoter = <sup>1</sup><small>Fransk er også offisielt språk i Aostadalen<br />og tysk er det samme i Sør-Tirol</small><br /><sup>2</sup><small>Før 1999: Lira</small>
}}
Italia, offisielt Republikken Italia (italiensk: ''Repubblica italiana'') er et land i Middelhavet i det sørlige Europa. Landet er en republikk, og omfatter en støvelformet halvøy og to større øyer, Sardinia og Sicilia, i Middelhavet. Italia grenser mot Frankrike i vest, Sveits og Østerrike i nord og Slovenia i øst. De uavhengige statene San Marino og Vatikanstaten er enklaver omsluttet av italiensk territorium. Italia var en av de opprinnelige medlemsstatene i det som nå er Den europeiske union, og er medlem i De forente nasjoner, NATO og G8.

Naturgeografi


Italia består hovedsakelig av den apenniniske halvøy, en stor støvelformet halvøy i Middelhavet, samt de to hovedøyene Sicilia og Sardinia. I nordøst ligger Adriaterhavet, i sørøst Det joniske hav, i sørvest Tyrrenhavet og i nordvest Det liguriske hav.
Fjellkjeden Apenninene strekker seg langs store deler av halvøya til den møter Alpene i nordvest. I nord ligger også Po-sletten, som dreneres av elven Po og dens mange bielver fra Alpene, Apenninene og Dolomittene. Andre kjente elver er Tiberen, Adige og Arno.
Det høyeste punkt er Monte Bianco (fr. Mont Blanc), 4 810 moh., men vel så kjente er Italias vulkaner: Den sovende vulkanen Vesuv nær Napoli og den aktive Etna på Sicilia.
Største byer (innbyggertall i provinsen, 1. januar 2007):<br />
Roma 4&nbsp;010&nbsp;000 innbyggere<br />
Milano 3&nbsp;890&nbsp;000 innbyggere<br />
Napoli 3&nbsp;090&nbsp;000 innbyggere<br />
Torino 2&nbsp;250&nbsp;000 innbyggere<br />
Palermo 1&nbsp;240&nbsp;000 innbyggere
Største øyer:<br />
Sicilia 25&nbsp;708 km²<br />
Sardinia 24&nbsp;090 km²<br />
Elba 223 km²
Lengste elver:<br />
Po 670 km<br />
Adige 410 km<br />
Tiber 405 km
Største innsjøer:<br />
Lago di Garda 370 km²<br />
Lago Maggiore 212 km²<br />
Lago di Como 146 km²
Høyeste fjell:<br />
Monte Bianco 4&nbsp;810 moh.<br />
Monte Rosa 4&nbsp;634 moh.<br />
Monte Cervino 4&nbsp;478 moh.<br />
Monte Gran Paradiso 4&nbsp;061 moh.
Største vulkaner:<br />
Etna 3&nbsp;323 moh.<br />
Vesuv 1&nbsp;277 moh.<br />

Demografi


Italia har relativt små minoritetsgrupper både etnisk, religiøst og språklig. Flere minoritetsgrupper finnes imidlertid i landet, spesielt i grenseområdene. Tysk er et offisielt språk i Syd-Tirol, den nordligste halvparten av Trentino-Alto Adige, fransk i Valle d'Aosta, mens ladinsk har status som et offisielt språk i Trentino-Alto Adige. Friulisk snakkes i Friuli i den nordøstlige delen av landet, mens en minoritet i Trieste og områdene rundt snakker slovensk. I Molise finnes det noen få lokalsamfunn hvor man snakker kroatisk. I Sør-Italia, spesielt i Puglia og på Sicilia finnes det lokalsamfunn som snakker albansk. Noen små samfunn i Calabria er gresktalende. I byen Alghero på Sardinia snakkes det katalansk.
I Italia snakker man mange språk, i hovedsak romanske språk. Det italienske språket er dessuten rik på dialekter. I noen regioner snakkes det selvstendige språk noen av dem er godkjente av UNESCO som egne språk, f.eks. er siciliansk et slikt språk. Det har utviklet seg direkte fra latin og snakkes daglig av ca. 5 millioner innbyggere på Sicilia, samt av et ukjent antall emigranter. Et annet eksempel er napolitansk som snakkes av ca. elleve millioner innbyggere samt et ukjent antall emigranter. Venetiansk snakkes av ca. 4 millioner innbyggere i seks forskjellige land. Disse språk har også lokale dialekter. Forskjellene mellom standardspråket og dialektene kan være markante. På lik linje med Norge er dialekt brukt for å uttrykke en «ekthet» med litt komisk bismak. Italiensk standardspråk har siden utbredelsen av TV hatt en stor og økende innflytelse. Interessen for dialekter har vokst de siste 15 år, særlig etter den økende innvandringen fra utlandet, som har stilt viktige spørsmål om italiensk identitet.
Tidligere fikk italienerne mange barn, og befolkningsoverskuddet resulterte i en stor og vedvarende utvandring særlig fra de mest fattige deler av landet, både i sør og nord. Derigjennom finnes siden slutten av 1800-tallet et italiensk emigrantsamfunn både i Sør- og Nord-Amerika, spesielt i USA, Canada, Argentina, Uruguay og Brasil, men også i Mexico og Chile. Likeledes bor det mange i Australia, spesielt i storbyen Melbourne. Etter andre verdenskrig ble land som Tyskland, Belgia, Frankrike og Sveits mål for italiensk arbeidsinnvandring.
Nå er imidlertid utviklingen snudd på hodet, italienerne konkurrerer med spanjolene om å ha Europas laveste fødselshyppighet. Dermed har Italia opplevd en massiv innvandring som har gjort landet mer multietnisk.
Folketettheten er den 5. høyeste i Europa. På samme måte som i Tyskland og Polen finnes det ingen dominerende by slik som Paris er for Frankrike. De største befolkningskonsentrasjonene er i Lombardia (rundt Milano) og Campania (rundt Napoli).

Historie


Siden forhistoriske tider har viktige kulturer og riker eksistert i det som i dag er Italia. Italikere var til stede på halvøya ved overgangen til historisk tid, ca. 1000-500 f.Kr. Etruskerne dannet den første sivilisasjon på den italienske halvøya i det 8. århundre f.Kr. På 400-tallet f.Kr. vokste Roma frem som et sentrum midt på halvøya, og romerne erobret stadig større deler av Italia. I de såkalte Punerkrigene på 200-tallet f.Kr. vant de over Kartago, og grunnen var dermed lagt for dannelsen av Romerriket, som kom til å dominere Vest-Europa og hele området rundt Middelhavet. Indre stridigheter førte på 300-tallet til Romerrikets fall. Det ble delt i to, en vestlig med hovedstad i Roma, og en østlig med hovedstad i Konstantinopel. På 500-tallet ble Italia-halvøyen invadert, den sørlige delen av Østromerriket, og den nordlige av langobardene, og på 700-tallet ble de nordlige delene erobret av frankere og tilfalt senere Det hellige romerske rike av den tyske nasjon. Kirken ble på denne tiden en maktfaktor. Fram til 1300-tallet vokste flere byer fram, blant annet Venezia, Pisa, Amalfi, Milano, Napoli, Genova, Siena og Firenze. I sistnevnte oppsto i løpet av 1400-tallet ''renessansen'', noe som utløste en enestående kulturell blomstring. På 1500-tallet startet imidlertid en nedgangstid, og store deler av landet ble fram til 1700-tallet suksessivt kontrollert av Frankrike, Spania og Østerrike. Giuseppe Garibaldi ledet på slutten av 1850-tallet en væpnet kamp som førte til at Italia i 1861 ble forent (''risorgimento''). I første verdenskrig gikk Italia inn på Ententemaktenes side, og vant på slutten av krigen det avgjørende slaget ved Vittorio Veneto. Ved freden i Versailles tilfalt en rekke nordlige og nordøstlige landområder Italia, men avtalen skapte allikevel misnøye i Italia. I denne uroen vant Benito Mussolinis fascistiske bevegelse fram og han fikk makten i landet i 1922. I 1935 erobret Italia Etiopia, noe som førte til internasjonal isolering, men samtidig en tilnærming til Tyskland. Under andre verdenskrig gikk Italia inn på Tysklands side og kjempet i Frankrike og Nord-Afrika. I 1943 invaderte de allierte Sicilia og Roma falt i 1944. I etterkrigstiden var det en stor økonomisk vekst, særlig i de nordlige delene av landet. Det Democrazia Cristiana holdt makten helt fram til 1980-tallet.

Politikk og administrasjon


Ifølge grunnloven av 1948 ble det opprettet et Italias parlament med to kamre, det ene er Italias deputertkammer (Camera dei deputati), det andre Italias senat (Senato della Repubblica). Videre har man en adskilt dømmende makt, og en regjering som ledes av statsministeren. Presidenten velges for syv år av parlamentet og regionale delegater. Han utnevner formelt statsministeren og regjeringen, som må ha støtte fra begge kamre i parlamentet.
Begge kamre velges direkte av folket, med en blanding av flertallsvalg- og forholdstallsvalg. Fra 1993 kommer 75 prosent av setene fra enkeltmannskretser, resten tildeles proporsjonalt. Delegatskammeret har offisielt 630 medlemmer, etter valget i 2001 i praksis bare 619. I tillegg til 315 valgte senatorer sitter tidligere presidenter og opp til fem andre utnevnt av presidenten i Senatet. Begge kamrene velges for fem år, men kan bli oppløst før den tid. Lovforslag kan komme fra vanlig folk, fra regioner, og fra begge kamre, og må godkjennes av begge.
Det italienske rettssystemet er basert på Romerretten, modifisert av Code Napoléon og senere vedtak. En konstitusjonell domstol (etter annen verdenskrig) påpasser at lovene er i tråd med konstitusjonen.
Giorgio Napolitano fra det sosialdemokratiske partiet ''Democratici di Sinistra'' har vært republikkens president siden 2006. Høyreorienterte Silvio Berlusconi fra grupperingen ''Il Popolo della Libertà'' har siden 2008 vært statsminister.

Administrativ inndeling


Fil:Italy.geohive.gif
Italia er delt i 20 Italias regioner (''regioni''). Fem av regionene har en såkalt spesiell konstitusjon, dvs. høyere grad av autonomi. Disse ble etablert samtidig med den italienske konstitusjonen i 1948. De 15 øvrige har en ordinær konstitusjon og ble opprettet i 1970 (administrasjonssentrum i parentes):
#Abruzzo (L'Aquila)
#Basilicata (Potenza)
#Calabria (Catanzaro)
#Campania (Napoli)
#Emilia-Romagna (Bologna)
#Friuli-Venezia Giulia
(Trieste)
#Lazio (Roma)
#Liguria (Genova)
#Lombardia (Milano)
#Marche (Ancona)
#Molise (Campobasso)
#Piemonte (Torino)
#Puglia (Bari)
#Sardinia
(Cagliari)
#Valle d'Aosta
(Aosta)
#Toscana (Firenze)
#Trentino-Alto Adige
(Trento)
#Umbria (Perugia)
#Sicilia
(Palermo)
#Veneto (Venezia)
<small>
Autonome regioner</small>
På neste nivå er regionene delt i tilsammen 95 Italias provinser (''provincie''). To av provinsene (Bolzano og Trento) har særlige privilegier. Tredje nivå består av kommunene (''comuni'') – ca. 8000 i tallet.

Næringsliv


Italia har en mangfoldig industriell økonomi av omtrent samme størrelse som Frankrikes og Storbritannias. Denne markedsøkonomien kan deles inn i det utviklede, industrielle nord og det fattigere sør (Mezzogiorno), hvor arbeidsløshet fremdeles dominerer med om lag 20 prosent og selv om Italia tidligere var et jordbruksland så er det bare 7 prosent som jobber innenfor jordbruk (frukter, grønnsaker, druer, poteter, soyabønner, hvete, oliven, kjøtt og fisk). Jordbruket er imidlertid blitt svært modernisert og effektivisert, og gjennom EU-medlemskapet har Italia god avsetning på sine jordbruksvarer.
Storindustrien er konsentrert rundt Piemonte, med storbyen Torino som industriell drivkraft. I sterk motsetning står utviklingen i Veneto og Emilia-Romagna, hvor småindustri, gjerne familiedrevet, har ført til en kraftig omlegging fra jordbruk til industri de siste 20-30 åra.
De fleste råvarer industrien trenger blir importert, og over tre fjerdedeler av energibehovet dekkes ved import (51,5 milliarder kWh). I løpet av det siste tiåret har Italia ført en stram finanspolitikk for å oppfylle kravene til Den økonomiske og monetære union (ØMU), og renten og inflasjonen har avtatt. Italia innførte den europeiske valutaen euro i 1999, og avskaffet dermed den Italiensk lira.
Turismen spiller også en viktig rolle i italiensk økonomi, og landet er blant verdens mest besøkte land.

Samfunn

Massemedia


Kringkastingsselskapet Radiotelevisione Italiana (RAI) har vært en del av maskineriet som de ulike politiske partier har brukt for å styrke og befeste makten. Det kristelig-demokratiske parti DC hadde kontroll over RAI 1 fra 1954. Åpningen mot venstre i 1961 førte til at RAI 2 ble sosialistpartiet PSIs domene. Det såkalt historiske kompromiss mellom kommunistpartiet PCI og DC i 1970-årene ga PCI styringen over en tredje statskanal, RAI 3, i 1979.
På 1980-tallet eksploderte det private og kommersielle fjernsynsmarkedet pga. en liberaliseringslov. Statsminister Silvio Berlusconi skapte og utviklet flere lokale TV-stasjoner og bygde opp selskapet Mediaset som eier de tre største kommersielle fjernsynskanalene i Italia; Canale 5, Italia 1 og Rete 4 som konkurrer med RAI. I 2006 kom den internasjonale kommersielle kanalen SKY, som eies av Rupert Murdoch, på banen i Italia. Kanalen har foreløpig ikke det største fotfestet, da den kun baserer seg på betaltjenester og gjennom kabelnettverket, men sendte blant annet døgnet rundt under parlamentsvalget i april .
Fjernsynet har tradisjonelt vært viktigere enn avisene for å engasjere massene i Italia, og i forhold til innbyggerne i Norge, leser derfor italienere lite aviser. Landet har heller ingen sensasjonsaviser som for eksempel VG og Dagbladet. Påvirkningen fra moderne TV-underholdning, Berlusconi og hans medier har de siste årene likevel ført til tabloidisering også i avisene. De største avisene heter La Repubblica, Il Messaggero, Il Sole 24 Ore, Corriere della Sera og La Stampa.
Som mange andre steder i Europa, har internettet fått stadig større plass som viktig informasjonskanal, særlig blant unge.

Kultur


Italia er velkjent for sin kunst og kultur. Her finnes en rekke kjente byggverk fra oldtiden og Romerrikets storhetstid. De viktigste og mest kjente byggverkene i Italia er; det skjeve tårn i Pisa. Colosseum, Castel Sant'Angelo, Forum Romanum og Pantheon (Roma) i Roma og domkirkene i Firenze og Venezia. Italiensk mat, vin, design, litteratur, kunst, musikk (særlig opera) m.m. er kjent over hele verden. Særlig er området Toscana beundret som et ferie-, arbeids- og rekreasjonssted av kulturelle personer verden over.
Se også Liste over italienske arkitekter
Renessansen tok til i Italia på 13- og 1400-tallet. Diktere som Dante Alighieri, Francesco Petrarca, Torquato Tasso og Ludovico Ariosto, og forfattere som Giovanni Boccaccio, Niccolò Machiavelli og Baldassare Castiglione fikk en enorm og varig innflytelse over utviklingen av den europeiske kultur. Det fikk også italienske malere, skulptører og arkitekter, som Filippo Brunelleschi, Leonardo da Vinci, Rafael, Sandro Botticelli, Fra Angelico og Michelangelo Buonarroti. Michelangelos freskoer i taket på Det sixtinske kapell i Vatikanet står sammen med hans statue av David som de aller fremste symbolene på renessansen.
Komponister som Giovanni da Palestrina, Claudio Monteverdi, Arcangelo Corelli og Antonio Vivaldi preget barokken, mens romantikere som Gioacchino Rossini, Giuseppe Verdi og Giacomo Puccini videreutviklet den italienske opera slik vi kjenner den i dag.

Referanser


Kategori:Italia
Kategori:NATO-land
Kategori:Den europeiske unions medlemsland
Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha
Kategori:Stater og territorier etablert i 1861
ace:Itali
kbd:Урым
af:Italië
als:Italien
am:ጣልያን
ang:Italia
ab:Италиа
ar:إيطاليا
an:Italia
arc:ܐܝܛܠܝܐ
roa-rup:Italia
frp:Étalie
as:ইটালী
ast:Italia
gn:Itália
ay:Italiya
az:İtaliya
bn:ইতালি
zh-min-nan:Italia
map-bms:Italia
ba:Италия
be:Італія
be-x-old:Італія
bcl:Italya
bi:Italy
bg:Италия
bar:Italien
bo:ཨི་ཏ་ལི།
bs:Italija
br:Italia
ca:Itàlia
cv:Итали
ceb:Italya
cs:Itálie
cbk-zam:Italia
co:Italia
cy:Yr Eidal
da:Italien
pdc:Idali
de:Italien
dv:އިޓަލީވިލާތް
nv:Ídelii
dsb:Italska
dz:ཨྀཊ་ལི་
et:Itaalia
el:Ιταλία
eml:Itâglia
en:Italy
es:Italia
eo:Italio
ext:Itália
eu:Italia
ee:Italy
fa:ایتالیا
hif:Italy
fo:Italia
fr:Italie
fy:Itaalje
ff:Italiya
fur:Italie
ga:An Iodáil
gv:Yn Iddaal
gag:İtaliya
gd:An Eadailt
gl:Italia
gan:意大利
ki:Italia
gu:ઈટલી
hak:Yi-thai-li
xal:Италмудин Орн
ko:이탈리아
haw:ʻĪkālia
hy:Իտալիա
hi:इटली
hsb:Italska
hr:Italija
io:Italia
ilo:Italia
bpy:ইতালি
id:Italia
ia:Italia
ie:Italia
os:Итали
zu:ITaliya
is:Ítalía
it:Italia
he:איטליה
jv:Italia
kl:Italia
kn:ಇಟಲಿ
pam:Italia
krc:Италия
ka:იტალია
csb:Italskô
kk:Италия
kw:Itali
rw:Ubutaliyani
sw:Italia
kv:Италия
kg:Italia
ht:Itali
ku:Îtalya
ky:Италия
lad:Italia
lez:Италия
ltg:Italeja
la:Italia
lv:Itālija
lb:Italien
lt:Italija
lij:Italia
li:Italië
ln:Italya
jbo:italias
lg:Yitale
lmo:Itàlia
hu:Olaszország
mk:Италија
mg:Italia
ml:ഇറ്റലി
mt:Italja
mi:Itāria
mr:इटली
xmf:იტალია
arz:ايطاليا
mzn:ایتالیا
ms:Itali
cdo:É-dâi-lé
mwl:Eitália
mdf:Италие
mn:Итали
my:အီတလီနိုင်ငံ
nah:Italia
na:Itari
nl:Italië
nds-nl:Italiën
cr:ᐃᑕᓖ
ne:इटाली
new:इटाली
ja:イタリア
nap:Italia
ce:Итали
frr:Itaalien
pih:Italii
nn:Italia
nrm:Italie
nov:Italia
oc:Itàlia
mhr:Италий
or:ଇଟାଲୀ
uz:Italiya
pa:ਇਟਲੀ
pfl:Idalje
pnb:اٹلی
pap:Italia
ps:اېټاليا
koi:Италья
km:អ៊ីតាលី
pcd:Italie
pms:Italia
tpi:Itali
nds:Italien
pl:Włochy
pnt:Ιταλία
pt:Itália
kaa:İtaliya
crh:İtaliya
ty:’Itāria
ro:Italia
rmy:Italiya
rm:Italia
qu:Italya
rue:Італія
ru:Италия
sah:Италия
se:Itália
sm:Italia
sa:इटली
sg:Italùii
sc:Itàlia
sco:Italy
stq:Italien
sq:Italia
scn:Italia
simple:Italy
ss:INtaliyane
sk:Taliansko
sl:Italija
cu:Италїꙗ
szl:Italijo
so:Talyaaniga
ckb:ئیتالیا
srn:Italiyanikondre
sr:Италија
sh:Italija
su:Italia
fi:Italia
sv:Italien
tl:Italya
ta:இத்தாலி
kab:Ṭelyan
roa-tara:Itaglie
tt:Италия
te:ఇటలీ
tet:Itália
th:ประเทศอิตาลี
tg:Итолиё
to:ʻĪtali
chr:ᎢᏔᎵᏱ
chy:Italy
tr:İtalya
tk:Italiýa
tw:Italy
udm:Италия
bug:Italia
uk:Італія
ur:اطالیہ
ug:ئىتالىيە
vec:Itałia
vep:Italii
vi:Ý
vo:Litaliyän
fiu-vro:Itaalia
wa:Itåleye
zh-classical:義大利
vls:Itoalië
war:Italya
wo:Itaali
wuu:意大利
yi:איטאליע
yo:Itálíà
zh-yue:意大利
diq:İtalya
zea:Itâlië
bat-smg:Italėjė
zh:意大利

Immanuel Kant

Fil:Immanuel Kant (painted portrait).jpg
Immanuel Kant (født 22. april 1724 i Königsberg i Tyskland, død 12. februar 1804 samme sted) var en tysk filosofi, matematikk og fysikk.

Biografi


Hele sitt liv levde og virket Kant ved Albertina (Königsberg) i Königsberg, i Øst-Preussen. Kants tilværelse er berømt for det absolutte fravær av dramatiske eller spektakulære begivenheter; han var håndverkersønn, vokste opp i fattige kår i en kalvinistisk familie, men fikk adgang til de høyere utdannelsesinsitusjoner takket være en åpenlys begavelse.
Selv om det kanskje ikke kan fortelles mange historier om Kants liv, har hans innflytelse på filosofien vært kolossal, og hans verker leses og kommenteres stadig flittig, ikke blott som historiske kuriositeter, men som vektige gjennomganger av relevante problemstillinger i forhold til menneskets tenkning.
Kant tok doktorgraden (''promosjon'') i 1755. Deretter var han dosent (''privatdosent'') før han etter 15 år, 1770, ble professor i matematikk, senere skiftet han over til metafysikk og logikk. Han foreleste også over geografi, antropologi, naturlig teologi, moralfilosofi og naturrett.
I 1794 fikk han problemer med prøyssiske myndigheter etter å ha fremsatt sin religionsfilosofi i skriftet ''Religion innenfor fornuftens grenser'' (1792).

Filosofi


Kant er antagelig mest berømt for to ting. Det ene er hans forsøk på å oppstille en allmenngyldig etisk leveregel, som han kalte det kategoriske imperativ. Han formulerte det på flere måter, men den mest kjente er nok denne: «Jeg skal alltid handle slik at den regelen jeg handler etter kunne gjelde som allmenn lov». Det andre er hans oppdeling av verden i «tingen for oss» og «tingen i seg selv» (et aspekt ved hans Kants transcendentale idealisme).
Det er vanlig å disponere Kants filosofi etter de tre hovedspørsmål fra hans ''Kritikk av den rene fornuft'', samt ett tilleggsspørsmål. Vi kan videre si at disse spørsmålene i sin tur refererer til hans hovedverker:
1. Hva kan jeg vite? (Was kann ich wissen?)
Metafysikken (epistemologi/Erkjennelsesfilosofi): ''Kritik der reinen Vernunft'' (''Kritikk av den rene fornuft'', 1781) som Kant selv benevner som Kants transcendentale idealisme.
2. Hva skal jeg gjøre? (Was soll ich tun?)
Moralen (Etikk / Moralfilosofi): ''Grundlegung zur Metaphysik der Sitten'' (1785), ''Kritik der praktischen Vernunft'' (''Kritikk av den praktiske fornuft'', 1788), ''Die Metaphysik der Sitten'' (1897)
3. Hva kan jeg håpe på? (Was darf ich hoffen?)
Religionen (Religionsfilosofien): ''Religion innerhalb den blossen Vernunft'' (1792), ''Zum ewigen Frieden'' (''Den evige fred'', 1795)
4. Hva er mennesket? (Was ist der Mensch?)
Antropologien: ''Anthropologie in einer pragmatischer Hinsicht'' (1799)

Sitater


''«Aufklärung ist der Ausgang des Menschen aus seiner selbstverschuldeten Unmündigkeit. Unmündigkeit ist das Unvermögen sich seines Verstandes ohne Leitung eines anderen zu bedienen.»''
''«Handle so, dass die Maxime deines Handelns jederzeit zugleich als Prinzip einer allgemeinen Gesetzgebung gelten könnte.»''
(«''Handle bare etter den maksime gjennom hvilken du samtidig kan ville at den skal bli en allmenn lov''.»)
''«Handle so, dass du die Menschheit, sowohl in deiner Person als in der Person eines jeden anderen jederzeit zugleich als Zweck, niemals bloß als Mittel brauchst.»''

Bibliografi


(Litteraturåret 1746) ''Gedanken von der wahren Schätzung der lebendigen Kräfte''
(Litteraturåret 1755) ''Neue Erhellung der ersten Grundsätze metaphysischer Erkenntnisse; Doctoral Thesis: Principiorum primorum cognitionis metaphysicae nova dilucidatio''
(Litteraturåret 1755) ''Allgemeine Naturgeschichte und Theorie des Himmels''
(Litteraturåret 1756) ''Monadologia Physica''
(Litteraturåret 1762) ''Die falsche Spitzfindigkeit der vier syllogistischen Figuren''
(Litteraturåret 1763) ''Der einzig mögliche Beweisgrund zu einer Demonstration des Daseins Gottes''
(Litteraturåret 1763) ''Versuch den Begriff der negativen Größen in die Weltweisheit einzuführen''
(Litteraturåret 1764) ''Beobachtungen über das Gefühl des Schönen und Erhabenen''
(Litteraturåret 1764) ''Über die Krankheit des Kopfes''
(Litteraturåret 1764) ''Untersuchungen über die Deutlichkeit der Grundsätze der natürlichen Theologie und der Moral''
(Litteraturåret 1766) ''Träume eines Geistersehers''
(Litteraturåret 1770) ''De mundi sensibilis atque intelligibilis forma et principiis''
(Litteraturåret 1775) ''Über die verschiedenen Rassen der Menschen''
(Litteraturåret 1781) ''Kritik der reinen Vernunft'', 1. udgave.
(Litteraturåret 1783) ''Prolegomena zu einer jeden künftigen Metaphysik''
(Litteraturåret 1784) ''Beantwortung der Frage: Was ist Aufklärung?''
(Litteraturåret 1784) ''Idee zu einer allgemeinen Geschichte in weltbürgerlicher Absicht''
(Litteraturåret 1785) ''Grundlegung zur Metaphysik der Sitten''
(Litteraturåret 1786) ''Metaphysische Anfangsgründe der Naturwissenschaft''
(Litteraturåret 1787) ''Kritik der reinen Vernunft'', 2. og forbedrede udgave («Zweite hin und wieder verbesserte Auflage»).
(Litteraturåret 1788) ''Kritik der praktischen Vernunft''
(Litteraturåret 1790) ''Kritik der Urteilskraft''
(Litteraturåret 1793) ''Religion innerhalb der Grenzen der bloßen Vernunft''
(Litteraturåret 1795) ''Zum ewigen Frieden''
(Litteraturåret 1797) ''Metaphysik der Sitten''
(Litteraturåret 1798) ''Anthropologie in pragmatischer Hinsicht''
(Litteraturåret 1798) ''Der Streit der Fakultäten''
(Litteraturåret 1800) ''Logik''
(Litteraturåret 1803) ''Über Pädagogik''
(Litteraturåret 1804) ''Opus Postumum''

Eksterne lenker


http://www.ub.uib.no/AVDELING/jur/arkiv/kant2004.htm Utstilling fra UB i anledning 200-årsjubileet
http://www.marxists.org/reference/subject/ethics/kant/reason/ch01.htm Immanuel.Kant,Critique of Pure Reason (1787 (english)
http://www.iep.utm.edu/ Internet Encyclopaedia of Philosophy
Kategori:Tyske filosofer
Kategori:Tyske matematikere
Kategori:Tyske fysikere
Kategori:Personer fra Königsberg
Kategori:Fødsler i 1724
Kategori:Dødsfall i 1804
Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha
af:Immanuel Kant
als:Immanuel Kant
am:አማኑኤል ካንት
ar:إيمانويل كانت
an:Immanuel Kant
ast:Immanuel Kant
az:İmmanuel Kant
bn:ইমানুয়েল কান্ট
zh-min-nan:Immanuel Kant
be:Імануіл Кант
be-x-old:Імануіл Кант
bcl:Immanuel Kant
bg:Имануел Кант
bs:Immanuel Kant
br:Immanuel Kant
ca:Immanuel Kant
cv:Иммануил Кант
cs:Immanuel Kant
cy:Immanuel Kant
da:Immanuel Kant
de:Immanuel Kant
et:Immanuel Kant
el:Iμμάνουελ Καντ
eml:Immanuel Kant
en:Immanuel Kant
es:Immanuel Kant
eo:Immanuel Kant
ext:Immanuel Kant
eu:Immanuel Kant
fa:ایمانوئل کانت
hif:Immanuel Kant
fo:Immanuel Kant
fr:Emmanuel Kant
fy:Immanuel Kant
ga:Immanuel Kant
gd:Immanuel Kant
gl:Immanuel Kant
gan:康德
ko:이마누엘 칸트
hy:Իմանուիլ Կանտ
hi:इमानुएल कांट
hr:Immanuel Kant
io:Immanuel Kant
ilo:Immanuel Kant
id:Immanuel Kant
ia:Immanuel Kant
is:Immanuel Kant
it:Immanuel Kant
he:עמנואל קאנט
jv:Immanuel Kant
ka:იმანუელ კანტი
kk:Иммануил Кант
rw:Emmanuel Kant
sw:Immanuel Kant
ku:Immanuel Kant
ky:Кант, Иммануил
mrj:Кант, Иммануил
la:Immanuel Kantius
lv:Imanuels Kants
lb:Immanuel Kant
lt:Immanuel Kant
lij:Immanuel Kant
li:Immanuel Kant
hu:Immanuel Kant
mk:Имануел Кант
ml:ഇമ്മാനുവേൽ കാന്റ്
mt:Immanuel Kant
mr:इम्मॅन्युएल कांट
xmf:იმანუელ კანტი
arz:ايمانويل كانط
ms:Immanuel Kant
mn:Иммануил Кант
nah:Immanuel Kant
nl:Immanuel Kant
ne:इमानुएल क्यान्ट
ja:イマヌエル・カント
nn:Immanuel Kant
oc:Immanuel Kant
pnb:کانٹ
ps:امانوېل کانت
pms:Immanuel Kant
tpi:Immanuel Kant
nds:Immanuel Kant
pl:Immanuel Kant
pt:Immanuel Kant
kaa:Immanuel Kant
ro:Immanuel Kant
rm:Immanuel Kant
qu:Immanuel Kant
rue:Іммануіл Кант
ru:Кант, Иммануил
sa:इमान्युएल काण्ट
sc:Immanuel Kant
sq:Immanuel Kant
scn:Immanuel Kant
simple:Immanuel Kant
sk:Immanuel Kant
sl:Immanuel Kant
ckb:ئیمانوێل کانت
sr:Имануел Кант
sh:Immanuel Kant
fi:Immanuel Kant
sv:Immanuel Kant
tl:Immanuel Kant
ta:இம்மானுவேல் கண்ட்
tt:Иммануил Кант
te:కాంట్
th:อิมมานูเอล คานต์
tr:Immanuel Kant
uk:Іммануїл Кант
ur:کانٹ
vep:Kant Immanuel'
vi:Immanuel Kant
vo:Immanuel Kant
fiu-vro:Kanti Immanuel
war:Immanuel Kant
yi:אימאנועל קאנט
yo:Immanuel Kant
zh-yue:康德
diq:Immanuel Kant
bat-smg:Imanoelės Kants
zh:伊曼努尔·康德

Islam


Islam (arabisk: ; ) er en monoteisme religion, og den yngste blant de store verdensreligionene.
Islam baserer seg på troen på Allah, slik han har åpenbart seg gjennom teksten i Koranen, og på profeten Muhammeds (født ca. 570 e.Kr.) eksempel (''hadith'') og lære (''sunnah''), som han forkynte på den arabiske halvøya fra omkring 610. Muslimer regner ikke profeten Muhammed som islams grunnlegger, men som han som gjenreiste og fullbrakte den opprinnelige monoteistiske religionen, slik denne ble formidlet til menneskene gjennom en lang rekke profeter, deriblant Adam og Eva, Abraham og Jesus.
I likhet med blant annet jødedommen og kristendommen regnes islam som en av de Abrahamittisk religion, og i likhet med kristendommen er islam en misjonerende religion. Muslimer tror Gud Allah (arabisk: ) på arabisk, gjennom engelen Gabriel åpenbarte den hellige Koranen for Muhammed og at Muhammed er Allahs siste profet. Koranen og (for de fleste muslimer) profetens eksempel (Sunnah), danner grunnlaget for islam.
I dag er islam den nest største religionen i verden etter kristendommen med mellom 1,3 og 1,7&nbsp;milliarder tilhengere, og i Norge med ca. 2 % av befolkningen (se Islam i Norge). I følge en rapport fra The Pew Forum on Religion and Public Life var det 1,57 milliarder muslimer i verden i 2009. Noe som utgjør en fjerdedel av verdens befolkning.

Etymologi


Roten til ordet «islam» er den arabiske trikonsonantiske roten S-L-M (س-ل-م; ''Sīn-Lām-Mīm''), et arabisk morfem hvis basale betydning er «trygghet»/«fred». En avledning av denne roten er verbet «aslama», som betyr «å&nbsp;akseptere»/«å&nbsp;overgi&nbsp;seg»/«å&nbsp;underkaste&nbsp;seg». Islam er et «verbalsubstantiv» avledet av verbet «aslama» og betyr bokstavelig «aksept»/«overgivelse»/«underkastelse». I denne sammenheng aksept av, overgivelse til og underkastelse under Allah.
Roten til ordet «muslim» ligger i samme trikonsonantiske rot som islam, س-ل-م, og er «verbalsubstantivet» av verbet ''salima'', som har en mer spesifikk betydning av «å&nbsp;underkaste&nbsp;seg» enn verbet «aslama». Muslim betyr bokstavelig «en&nbsp;som&nbsp;hengir&nbsp;seg», igjen med innforstått henvisning til Allah.
Andre arabiske ord avledet fra س-ل-م:
Salām, betyr «fred», som også er en del av en vanlig hilseform, ''As-Salāmu alaykum'' (Fred være med deg).
As-Salām («Freden») er et av Allahs 99 navn beskrevet i Koranen.
Salāmah, som betyr trygghet, som ved avskjeder brukes til å si «farvel», med «ma' as-salāmah» ( i trygghet).

Troslære


Fil:Supplicating Pilgrim at Masjid Al Haram. Mecca, Saudi Arabia.jpg i Mekka]]
Ifølge islamsk lære sendte Allah sitt siste budskap til menneskeheten gjennom profeten Muhammed, og Muhammed er derfor den siste av Allahs profeter. Som muslim mener man at Allah åpenbarte sitt budskap gjennom den hellige Koranen, og at Koranen er Allahs ord som han dikterte til profeten Muhammed gjennom engelen Gabriel. Koranen regnes i islam som en fullkommen og feilfri, siste åpenbaring til menneskeheten som vil være gyldig til Dommedag.
Muslimer mener at islams budskap er det samme budskapet som alle Allahs tidligere profeter forkynte, fra Adam, via Moses og Abraham til Jesus, og dermed at både jødedommen og kristendommen er basert på Allahs ord, men at det opprinnelige budskapet over tid enten ble bevisst fordreid, misforstått eller tapt. Muslimer tror også, i motsetning til Jødedommen og Kristendommen, at alle folkeslag har blitt sendt profeter fra Allah.
Innholdet i troslæren utviklet seg gjennom Muhammeds levetid. I den første tiden i Mekka lå vekten i profetens budskap på nødvendigheten av omvendelse til den ene Allah og personlig ansvar for egne handlinger. Omvendelse var nødvendig fordi dommedag var nær og alle ville da bli dømt av Allah selv, enten til frelse i paradis eller evig fortapelse i helvete. Senere, da profeten bygget et statssamfunn i Medina, tilkom elementer som omfatter samfunnsorganisering og politikk. På denne måten omfatter islam både forpliktelser overfor Allah og mennesker. Det har derfor blitt vanlig å si at islam omfatter både religion og politikk.

Det islamske gudsbegrepet


Fil:Allah-green.svg med Kalligrafi]]
Et av de viktigste dogmene i islam er troen på Allahs enhet, en absolutt, ikke-relativistisk og ikke-pluralistisk monoteisme som muslimer setter i skarp kontrast til alle former for polyteisme, inkludert Den hellige treenighet som de fleste kristne tror på. Denne absolutte monoteismen er innfelt i den første av islams fem søyler, trosbekjennelsen Shahadah.
Det arabiske ordet for den ene allmektige gud er Allah (الله). Allah er bestemt form for ordet «illah» (al-illah), som betyr gud, og «Allah» blir dermed «guden» eller gud direkte oversatt til norsk. Forskjellen mellom de to er at på arabisk brukes «illah» om en hvilken som helst guddom, og den ubestemte formen antyder at det finnes flere av dem, mens i formen «Allah» ligger meningen «den ene, eneste gud».
Allah er således ikke noe spesifikt egennavn på muslimenes gud, men det samme ordet for gud som også brukes av kristne arabere, og som derfor også brukes om kristendommens gud i de arabiske oversettelsene av Bibelen og Det nye testamentet.
Dogmet om Allahs allmakt innebærer også en forestilling om Allah som alle tings årsak. Denne posisjonen innebærer en klassisk problemstilling: determinisme. Dersom Allah er alle tings årsak, hvordan kan individer da være ansvarlige for egne handlinger? Problemstillingen har ført til omfattende teologiske utlegninger og diskusjoner, hvor enkelte har forsøkt å myke opp «allmakten» til fordel for menneskets frie vilje. Likevel er det det absolutte allmaktsdogmet med tilhørende determinisme som er det dominerende blant de fleste teologer.
Forskjellige islamske retninger har forskjellig syn på avbildning av levende vesener (se billedforbud), men alle forbyr billedlig fremstilling av Allah. På tross av vers i Koranen som forteller at Allah sitter, Allah ser, lytter osv., er den islamske gudsforestillingen abstrakt. Derfor mener muslimer at avbildninger av Allah er en form for avgudsdyrkelse (se idolatri) ved at bildet eller figuren blir det sentrale i tilbedelsen. Fordi Allah er abstrakt er også enhver form for avbildning meningsløs, og utelukkende en måte for menneske å skape en gud i sitt eget bilde.
Fil:FirstSurahKoran.jpg

Koranen og andre hellige tekster


''Utdypende artikkel: Koranen''
Koranen er det sentrale religiøse skriftet i islam, og regnes som Allahs bokstavelige, uforandrete ord. Ordet «Koran» betyr «resitasjon», og selv om Koranen kalles en bok, refererer generelt muslimer til ordene og budskapet i et abstrakt, og ikke et fysisk eksemplar av boken når de snakker om Koranen. De fleste moderne sekulære akademikere er enige i at dagens Koran i hovedsak er lik den Koran-utgaven som ble samlet et drøyt tiår etter Muhammeds død (632).
Teksten i Koranen er ikke organisert kronologisk, i den rekkefølgen Muhammed skal ha mottatt åpenbaringen, men etter lengden på suraene (kapitlene). De lengste er plassert først og de korteste sist. Grovt sett innebærer dette en slags omvendt kronologi. Både klassiske islamske og moderne tekststudier har imidlertid etablert en kronologi som oppgis i en del Koran-utgaver.
Muslimer behandler fysiske eksemplarer av Koranen med stor respekt, og utfører den rituelle rensingen «wudu» som før bønn, før de rører den. De fleste muslimer kan deler av Koranen utenat, og en muslim må kunne det for å utføre bønnen (salah) riktig. Muslimer mener at bare den originale Koranen på arabisk er Allahs perfekte åpenbaring, fordi oversettelser alltid er ufullkomne på grunn av oversettelsesfeil, forskjeller i hva slags ord som eksisterer på forskjellige språk, og forskjeller i nyanser av betydningen av ord på forskjellige språk. Oversettelser mangler også den rytmen og poesien som eksisterer i originalen. Oversettelser blir derfor ofte ikke kalt «Koranen», men «Tolkning av meningen i Koranen» eller lignende.

Profeten Muhammed


Fil:Muhammad_callig.png med Kalligrafi]]
Muhammed var en arabisk religiøs og politisk leder som spredte islams budskap på begynnelsen av 600-tallet. Muslimer ser på ham som den siste og største av Allahs profeter. Muslimer mener ikke at Muhammed grunnla en ny religion, men at han gjeninnførte det opprinnelige budskapet til alle tidligere profeter, som med tiden enten hadde blitt bevisst forvridd, misforstått eller tapt. Muslimer ser på Koranen som hans profetiske mirakel.
Muslimer mener Muhammed som Allahs profet ikke kunne begå alvorlige synder, men det er uenighet om hvorvidt han kunne begå mindre synder, eller gjøre feil. Generelt mener Sunniislam at siden Muhammed og de andre profetene var mennesker, og ikke guddommelige vesener, kan de ha begått enkelte feilgrep og begått små synder i dagliglivet, uten at dette har innvirkning på perfeksjonen i deres virke som Allahs sendebud. Sjiaislam derimot mener at Muhammed og de andre profetene var immune mot både store og små synder, og at Allah ga dem tilgang til fullkommen kunnskap som gjorde at de var immune mot å gjøre feil også. Dette ufeilbarlighetsdogmet finnes også i visse sunni-denominasjoner, men forskere mener det oppstod i sjia-retningen av islam, og sjiaer mener denne ufeilbarligheten også strekker seg til Muhammeds familie.

Hadith og Sunnah


:''Utdypende artikler: Hadith og Sunnah''
Sunnah i islamsk teologi er Muhammeds eksempel (og for sjiamuslimer også hans etterkommere gjennom hans datter Fatima og Ali ibn Abi Talibs eksempel). Kilden til Sunnah er Hadith, og for noen denominasjoner også praksisen til de første muslimer i Medina.
Hadith er fortellinger om Muhammeds ord og handlinger, og etter Koranen er hadithsamlinger de viktigste religiøse skrifter for de fleste muslimer. I motsetning til hva de mener om Koranen mener de fleste moderne sekulære akademikere at selv om de fleste hadith utvilsomt har en kjerne av sannhet, er de ikke troverdige som autoritative historiske kilder, i og med at de fleste ble nedskrevet lenge etter profeten Muhammeds død, og det utvilsomt var utallige muligheter og grunner for forskjellige grupper til å forfalske eller forandre fortellinger.
De fleste islamske tradisjoner og religiøse forskrifter er basert like mye på Hadith og Sunnah som på Koranen, og hvilke Hadith som telles som troverdige og hvilke som telles som forfalskninger er det største grunnlaget for uenighet mellom islams forskjellige denominasjoner.

Frelse og Dommedag


Et grunnleggende dogme i islam er troen på dommedag (Qiyamah), da muslimer tror at Allah vil vekke alle mennesker som har levd fra de døde og holde dem ansvarlig for sine handlinger i livet. Alle mennesker vil da enten bli sluppet inn i paradis eller dømt til helvete. Muslimer tror ikke at helvete nødvendigvis betyr evig fortapelse og det er splittelse blant muslimer om hvorvidt noen faktisk vil bli dømt til helvete for evig tid. Helvete i islam har dermed flere likhetstrekk med Skjærsilden i katolsk teologi, og mennesker som har syndet vil først måtte gjennomgå en renselsesprosess i helvete før de får komme inn i paradis. Muslimer tror heller ikke at noen fortjener å komme til paradis, uansett hva deres handlinger på jorden må ha vært. I følge islam er ingen mennesker perfekte, og ingen har derfor krav på å få adgang til Allahs rike. Evig frelse avhenger utelukkende av Allahs barmhjertighet, som blir beskrevet som uendelig.

Islamske leveregler og gudstilbedelse


Fil:Salat positions.jpg
Fil:Qolsharif edit.JPG i Russland]]

Tidebønner


Muslimer plikter å be fem tidebønner (Salah) hver dag. Tidebønnene utføres vendt mot Mekka, etter et systematisk rituale. Tidebønnene er:
Fajr – Mellom morgengry og soloppgang.
Dhuhr – Mellom middag og starten av Asr.
Asr – Mellom «når skyggen til en gjenstand er like lang som høyden til gjenstanden, pluss lengden ved middag» og solnedgang.
Maghrib – Mellom solnedgang og skumring.
Isha'a – Mellom skumring og morgengry.

Fredagsbønnen


På fredag utgår Dhuhr-bønnen og fredagsbønnen (Jumu'ah) bes i stedet. Menn plikter å be fredagsbønnen i moskéen og den er et viktig samlingspunkt i de fleste muslimske samfunn. Fredagsbønnen etterfølges av en preken fra imamen i moskéen.

Sharia og Fiqh


Sharia vil si å anvende islam til å regulere samfunnet. Ifølge islam skal samfunnets lover uttrykke Allahs vilje i alle forhold. Islam trekker i utgangspunktet ikke noen grenser mellom spesifikt religiøst og sekulært liv. Derfor dekker ikke sharia bare religiøse ritualer, men også mange aspekt ved dagliglivet. Derfor mener de fleste muslimske lærde at sharia må være et hvert muslimsk samfunns lov, og grunnlaget for statens lovgivning.
''Fiqh'' tilsvarer den religiøse lovens jus og er de islamske lærdes fortolkning av hva ''sharia'' er. Kilden til og fortolkningene av ''sharia'' er noe forskjellig hos de ulike trosretningene.
Det er fire hovedkilder til tolkningen av ''sharia'':
Koranen
Sunna, slik denne kommer til uttrykk i Hadith
Ijma
Qiyas
Sunna betyr «tradisjon» og viser til uttalelser og handlinger profeten (eller hans nærmeste) kom med eller gjorde, men som ikke er inkludert i Koranen. Beretningene om disse uttalelsene og hendelsene kalles hadith. Det er titusenvise av hadith i en rekke forskjellige samlinger. Disse hadithsamlingene har for mange teologer blitt en like autoritativ kilde til forståelsen av ''sharia'' som Koranen.
I tillegg til disse tekstkildene er ''ijma'' og ''qiyas'' to avgjørende tolkningsprinsipper. ''Ijma'' er de lærdes konsensus om hva en riktig tolkning er. Det de lærde er enige om, er derfor en rikig tolkning. ''Qiyas'' er et prinsipp om å tolke ved hjelp av analogier. For eksempel finnes det ikke et generelt alkoholforbud i Koranen, men et forbud mot å drikke saften av gjærede druer. Ved hjelp av analogiprinsippet, hvor det vesentlige i forbudet mot å drikke vin – altså forbudet mot beruselse, generaliseres til et forbud mot alkohol. ''Qiyas'' innebærer en betydelig begrensning av den menneskelige fornuft i tolkningen og forståelsen av Allahs vilje (dvs. sharia).
Det er fire hovedfortolkninger innen sunni-islam, som kalles lovskoler. De har navn etter sine opphavsmenn Shafi'i, Hanafi, Hanbali og Maliki. Sjia-muslimenes hovedskole, Jafaari, skiller seg i noen detaljer fra sunni-lovskolene.
Sharia dekker alle områder i livet, fra politikk og krig til daglige problemstilling. Sharia ligger til grunn for statens lovverk i de aller fleste muslimske land, men få muslimske lands lovverk er i fullt samsvar med tradisjonelle fortolkninger av sharia. Det har til alle tider vært stor debatt blant muslimer om hvilke kulturelle regler i muslimske land som er påbudt av sharia, og hvilke som er basert på tradisjon, eller som åpner for fleksibilitet i forhold til forskjellige omstendigheter og forskjellige tider.
Fil:Masjid Nabawi. Medina, Saudi Arabia.jpg, Saudi-Arabia]]
Fil:Great Mosque of Djenné 1.jpg, Mali fra 1300-tallet er et verdensarvbygg]]

Renslighet


Islam har mange regler for både praktisk og rituell hygiene. Islamsk hygiene omfatter den rituelle vasken av hender, føtter, armer, ben, hode og ansikt før bønn eller andre religiøse handlinger, og hygieniske tiltak etter «urene» handlinger som toalettbesøk, samleie, kontakt med skitne gjenstander og så videre. Den omfatter også generelt hygienisk vedlikehold av kroppen som regelmessige bad, klipping av negler og hår og så videre.

Spiseregler


Muslimer følger i likhet med flere andre religioner visse regler for hva de kan spise og drikke. Det som muslimer kan spise og drikke kalles halal (tillatt), det de ikke kan spise og drikke kalles Haram (forbudt). Mat og drikke som er «Haram» inkluderer:
Alkoholholdig drikke (det finnes teologiske retninger som tillater alkohol som ikke er laget av druer – som øl, whisky og lignende)
Blod
Kjøttet til kjøttetende og altetende dyr som griser, aper, hunder og katter. (Dyr som spiser fisk telles ikke som kjøttetere)
Kjøtt som ikke er slaktet på lovlig måte i Allahs navn.

Moskeer


''Utdypende artikkel: Moské''
En moské eller «masjid» på arabisk, er muslimers gudshus. Moskeens hovedfunksjon er som et sted hvor muslimer kan samles for å be, men er også viktig som en læringsinstitusjon. Muslimer mener den første moskeen var Kaaba, og at den ble bygd av Abraham. Moskeer står generelt for de fremste eksemplene for Islamsk arkitektur.

Helligdager


De viktigste helligdagene i islam er Id ul-Fitr som markerer avslutningen av fastemåneden Ramadan, og Id ul-Adha samtidig med den årlige pilegrimsreisen Hajj. Andre islamske helligdager inkluderer profeten Muhammeds fødselsdag «Al-Mawlid Al-Nabawwi», og dagen da muslimer tror Muhammed dro til paradis via Jerusalem «Al-isra wa-l-miraj». Sjiamuslimer feirer også dagen de mener Muhammed erklærte Ali ibn Abi Talib som sin etterfølger «Id ul-Ghadir».

Trosretninger


Det store flertallet av muslimer tilhører de to hovedgruppene Sunniislam og Sjiaislam.

Sunni


:''Utdypende artikkel: Sunniislam''
Et klart flertall av muslimer faller under betegnelsen «sunni». Navnet «sunni» kommer fra «Sunnah», og sunnah har en viktig posisjon i sunniislam. Sunniislam kom etter hvert til å bestå av fire tradisjonelle Madhab (lovskoler); Maliki, Shafi'i, Hanafi, og Hanbali. Alle fire anerkjenner de andres legitimitet, og en sunnimuslim kan fritt velge hvilken madhab som han (eller hun) velger å følge. I nyere tid har det vokst frem en ny ortodoks bevegelse innenfor sunni-islam, Salafismen. Mange salafister velger å ikke kategorisere seg selv som en del av noen av de fire tradisjonelle lovskolene. Salafistene mener islam har blitt forurenset av ikke-islamske ideer og oppfinnelser gjennom århundrene. Mange salafister ønsker å gjenopprette den opprinnelige islam slik den fremsto på Muhammeds egen tid, andre mener islam må tilpasses den moderne verden uten å tape sin kjerne og sine tradisjoner.

Sjia


:''Utdypende artikkel: Sjiaislam''
Sjiamuslimer er den nest største grenen av islam, og skiller seg fra sunnier ved at de forkaster legitimiteten til de tre første Kalif. De mener profetens fetter og svigersønn, Ali ibn Abi Talib, og hans etterkommere er de rettmessige herskerne i islam. Sjiaislam utviklet seg ut fra denne uenigheten over hvem som skulle lede muslimene etter Muhammeds død. Sjia-muslimene mener Muhammed utnevnte Ali ibn Abi Talib til etterfølger, noe som avvises av sunnimuslimer.
Sjiaene anerkjenner en del forskjellige Hadith-samlinger fra sunniene og har en del egne religiøse regler og tradisjoner. Sjiaislam forekommer i flere varianter.
Fil:Whirlingdervishes.JPG

Sufisme


:''Utdypende artikkel: Sufisme''
Sufisme er en fellesbetegnelse for islamsk mystisisme og brukes på både shia- og sunnimuslimske grupperinger. Et flertall av sunnimuslimer regner sufisme/tassawuf som en integrert del av sunniislam. Noen av de mest kjente sufi-brorskapene er Qadiri, Naqshbandi, Suhrawardi, Shadhili, Chishti og Rifa‘i. En sufilærd kan ofte ha tilknytning til flere brorskap.
Sufier legger generelt større vekt på det indre spirituelle aspektet ved religiøsitet enn etterfølgelse av religiøse regler. Sufier mener at det å kontrollere sitt eget ego og gi slipp på selvpålagte mentale begrensninger er nødvendig for virkelig å kunne akseptere og underkaste seg Allah. Forskjellige meditasjonsteknikker og ritualer som har som mål å overgi kropp og sjel til guds vilje: å bli ett med Allah er et viktig element i mange sufigrupperinger.

Islams trosartikler


Sunnimuslimer oppsummerer Islams viktigste prinsipper og handlinger i fem søyler og seks trosartikler, mens Sjiamuslimer deler dem opp i fem røtter og ti grener.

Islams fem søyler


:''Utdypende artikkel: Islams fem søyler''
I sunniislam uttrykkes den islamske trospraksis i fem søyler. Trosbekjennelsen regnes som den første og viktigste.
Trosbekjennelsen (Shahadah) – den forpliktende bekjennelsen at «Det finnes ingen gud unntatt Allah, og Muhammed er Hans sendebud»
Bønnen (salah) – fem daglige rituelle tidebønner.
Almissen (zakat) – pålegg om å betale av sine eiendeler til fordel for fattige og syke. Velferdsskatten utgjør 2,5 % av formuen
Fasten (sawm) – Den månedslange fasten som gjennomføres i Ramadan er både en viktig tradisjon som preger muslimske samfunn og et uttrykk for tilbedelse, renselse og konsentrasjon. I løpet av fastemåneden skal man ikke spise eller drikke mellom soloppgang og solnedgang
Pilegrimsreisen (hajj) – alle troende muslimer pålegges å foreta en pilegrimsreise til Mekka minst én gang i løpet av livet. Pilegrimsreisen til Mekka foretas i islamsk kalender.

Islams seks trosartikler


I sunniislam deles de viktigste tingene en muslim må tro på i seks trosartikler.
Allahs enhet (Tawhid) – Troen på den ene Gud, og forkastelsen av alle andre guddommer.
Englene (Engel) – Troen på engel skapt for å tjene Allah.
De hellige skriftene (Islams hellige skrifter) – Troen på de hellige skrifter.
Profetene (Islams profeter og Rasool) – Troen på profetene, sendt fra Allah for å rettlede menneskene.
Dommedag (Qiyâmah) – Troen på dommedag og oppstandelsen, da alle mennesker vil bli holdt ansvarlige for sine handlinger på jord.
Skjebne (Determinisme) – Troen på Skjebnen, at alt som skjer i denne verden er forutbestemt.
Fil:Mosque.jpg) i en Moské]]

Islams fem røtter


I Sjiaislam deles de viktigste tingene en muslim må tro på i fem røtter.
Allahs enhet (Tawhid) – Troen på den ene Gud, og forkastelsen av alle andre guddommer.
Allahs rettferdighet (Adalah) – Troen på Allahs rettferdighet.
Profetenes ufeilbarighet (Nubuwwah) – Troen på profetenes ufeilbarlighet.
Imamatet (Imāmah) Troen på at gud har valgt visse mennesker til å lede de troende, og at profene velger en etterfølger til å lede de troende.
Dommedag (Qiyâmah) – Troen på dommedag og oppstandelsen, da alle mennesker vil bli holdt ansvarlige for sine handlinger på jord.

Islams ti grener


I sjiaislam uttrykkes den islamske trospraksis i ti grener.
Bønnen (salah) – Fem daglige rituelle tidebønner.
Fasten (sawm) – Den månedslange fasten som gjennomføres i Ramadan er både en viktig tradisjon som preger muslimske samfunn og et uttrykk for tilbedelse, renselse og konsentrasjon. I løpet av fastemåneden skal man ikke spise eller drikke mellom soloppgang og solnedgang
Pilegrimsreisen (hajj) – Alle troende muslimer pålegges å foreta en pilegrimsreise til Mekka minst én gang i løpet av livet. Pilegrimsreisen til Mekka foretas i islamsk kalender.
Almissen (zakat) – Pålegg om å betale av sine eiendeler til fordel for fattige og syke. Velferdsskatten utgjør 2,5 % av formuen
Femtedel (Khums) – Betaling av en femtedel av inntekter til det islamske samfunnet.
Bestrebelse (Jihad) – Den store jihad; kampen mot ondskapen i en selv, og den lille jihad; kampen mot fiender av islam.
Oppmuntring (Amr-Bil-Ma'rūf) – Oppmuntre andre til å gjøre gode handlinger.
Overtaling (Nahi-Anil-Munkar ) – Overtale andre til ikke å gjøre onde handlinger.
Kjærlighet til Ahl al-Bayt (Tawalla) – Å elske profeten Muhammeds familie.
Hat til fiender av Ahl al-Bayt (Tabarra) – Å kutte alle forbindelser med fiender av profeten Muhammeds familie.

Historie


:''Utdypende artikkel: Islams historie

Muhammed (570-632)


Muhammed ble født i Mekka i år 570, og i år 610, 40 år gammel, fikk han en åpenbaring fra engelen Gabriel. Etter tre år med bønn og meditasjon, mottok han nye åpenbaringer og begynte å spre sitt budskap offentlig i Mekka. Men hans budskap og økende oppslutning førte raskt til konflikter med makteliten i Mekka, og i år 622, etter en forespørsel fra klanoverhodene i oasen Yathrib (Medina) om å megle i en årelang klanfeide, utvandret Muhammed til Medina med mange av sine tilhengere. Denne utvandringen markerer starten på islamsk tidsregning. Konflikten i området ble raskt løst ved at det store flertallet av oasens innbyggere innen kort tid konverterte til islam, og ved at Muhammed utarbeidet en grunnlov for oasen som skapte en likeverdig føderasjon mellom stammene. Da flertallet av stammene konverterte til islam ble Muhammed oasens leder, og han gikk raskt inn i allianser med nabostammer. I Mekka så man på dette som en stor trussel mot seg, og de erklærte krig mot Medina. Over de neste årene møttes partene på slagmarken tre ganger, hvorav muslimene vant to og en endte uavgjort, og muslimene utvidet sin innflytelse i regionen. Etter at muslimene ble hindret i å utføre en pilegrimsreise til Mekka i år 628, inngikk partene en våpenhvile. Muslimer og mekkanere kunne for første gang på år møtes fritt, og nok en gang begynte mekkanere å konverterte til islam. Men konflikten mellom makteliten i Mekka og muslimene fortsatte å ulme under overflaten, og i år 630, etter at allierte av Mekka angrep en klan alliert med muslimene, presenterte Muhammed mekkanerne for et ultimatum. De ble gitt tre alternativer:
Fil:ArabianpeninsulaAL.PNG
# Betale erstatning for de som døde i angrepet.
# Fordømme angrepet og bryte alle bånd med gjerningsmennene.
# Erklære at våpenhvilen var over.
Mekkanerne valgte å erklære våpenhvilen for over, men Muhammeds tilhengerskare hadde vokst betraktelig siden våpenhvilen ble inngått, og muslimene marsjerte mot Mekka med en styrke på titusen mann ifølge muslimske kilder. Mekkanerne overga seg straks og flertallet av innbyggerne konverterte til islam, når muslimene inntok byen. Med Mekkas fall, var muslimene blitt den dominerende makten på den arabiske halvøy, og innen kort tid var Arabia under muslimsk styre, og de fleste arabere konverterte til islam. Innen Muhammeds død i år 632, hadde islam begynt å spre seg til det som i dag er Syria og Irak.

De fire første kalifene (632-661)


Etter Muhammeds plutselige bortgang av naturlige årsaker, møttes en gruppe muslimer for å avgjøre hvem som skulle lede muslimene videre. Møtet ble kalt sammen i stor hast og etter kort men opphetet diskusjon valgte medlemmene på møtet Abu Bakr, Muhammeds svigerfar som leder og han ble den første kalifen. Både møtet og valget av Abu Bakr er et kontroversielt emne. Sunnier mener valget gikk riktig for seg, mens sjiaer ser på det som et kupp, både fordi blant andre Ali ibn Abi Talib, Muhammeds svigersønn ikke var til stede, og fordi de mener Muhammed hadde utnevnt Ali som etterfølger før sin død. Denne hendelsen danner utgangspunktet for splittelsen mellom Sjia- og Sunnimuslimer.
Abu Bakrs regjeringstid gikk for det meste med til å nedkjempe klaner som mente de utelukkende hadde underkastet seg Muhammed og at deres lojalitetsløfte sluttet med hans død. Abu Bakr døde av naturlige årsaker i år 634, og etter hans ønske ble Umar ibn al-Khattab utnevnt til ny kalif. Under Umar erobret kalifatet mange nye landområder. Muslimene erobret Mesopotamia og deler av Persia fra det Persiske rike og Syria, Palestina, Armenia, Egypt og deler av Nord-Afrika fra det bysantinske riket. I år 644 ble Umar drept av en persisk slave som bar nag mot ham av personlige årsaker. Uthman ibn Affan ble valgt til Kalif etter Umars død. Under Uthmans styre falt restene av det persiske riket, Kypros, og mesteparten av Nord-Afrika og Kaukasus under kalifatets kontroll. Uthman utnevnte for det meste sine egne klansmenn fra umayyadklanen til guvernørstillinger i det nye imperiet, mange muslimer så på dette som nepotisme, og mente Uthman regjerte mer som en konge enn som «Den første blant likeverdige» som kalifen var ment å være. Dette førte til økt misnøye med hans styre og i år 656 ble han drept av en sint folkemengde i sitt eget hus.
Etter Uthmans død ble Ali ibn Abi Talib spurt om å bli muslimenes leder. Det blir sagt at han takket nei til å begynne med, fordi han ikke ønsket å profittere på Uthmans brutale drap, men at han til slutt takket ja etter at hans tilhengere insisterte. Mange mente derimot enten at han var medskyldig i drapet, eller at han ikke gjorde nok for å stille morderne for retten, og hans regjeringstid startet med å slå ned opprør, først fra profeten Muhammeds enke Aisha i «Slaget ved Basra», og så fra Uthmans klansmann Muawiyah ibn Abi Sufyan, guvernør av Syria i «Slaget ved Siffin» i år 657. Slaget ved Siffin ble løst ved megling, men en puritansk del av Alis tilhengere (kharijittene) som hadde ment han var utvalgt av Allah som muslimenes leder, mente megling over Allahs avgjørelse var blasfemisk og forlot han. I år 661 ble han drept av en gruppe kharijitter, og Muawiyah tok makten som første kalif i det som utviklet seg til å bli det arvelige umayyadkalifatet.
Sunnimuslimer kaller de fire første kalifene for «de fire rettledete kalifene», mens Sjiamuslimer utelukkende anerkjenner Ali, og mener de andre tre ikke hadde rett på kalifatet. Alis død førte til et tydelig skille i det muslimske samfunnet mellom det som ble sjiaislam og sunniislam. Det betydde også slutten på den utvalgte Kalif, og fra da av forble Kalifatet en arvelig monarkisk institusjon.
Fil:Age_of_Caliphs.png

Umayyadekalifatet (661-750)


Et av Muawiyahs første handlinger som kalif var å flytte hovedstaden til kalifatet fra Medina til Damaskus, hvor han hadde vært guvernør. Området under muslimsk styre fortsatte å vokse under umayyadene, og innen år 750 hadde det som i dag er Pakistan, resten av Nord-Afrika, mesteparten av Sentral-Asia samt Spania og Sør-Frankrike falt under islamsk styre. Det var likevel økende misnøye med umayyadenes styre, både fordi de hadde gjort kalifatet monarkisk og fordi de aktivt forsøkte å bremse islams vekst blant befolkningen i imperiet. Ikke-muslimer måtte betale en skatt til kalifatet i bytte mot beskyttelse og trosfrihet, og jo flere som konverterte til islam, jo lavere ble disse skatteinntektene. I 750 tok abbasidene makten fra de stadig mer upopulære umayyadene. Umayyadekalifatet blir generelt sett på som negativt av både Sunni og Sjiamuslimer, og mange mener det betydde slutten for den ekte islamske staten, styrt etter Allahs vilje.

Abbasidekalifatet frem til Bagdads fall (750-1258)


Abbasidene klarte aldri å få full kontroll over Kalifatet. Umayyadene beholdt kontrollen over Spania, og innen kort tid tok et nytt dynasti (Idrisiddynastiet) makten i Nord-Afrika. Hele den muslimske verden har aldri befunnet seg under en eneste leder siden. Abbasidene flyttet i år 763 kalifatets hovedstad fra Damaskus til Bagdad for å komme nærmere sin persiske maktbase.
Abbasidene fant det vanskeligere og vanskeligere å kontrollere imperiet og lokale guvernører fikk stadig mer makt under deres styre. Samtidig la abbasidene grunnlaget for senere tyrkisk dominans i Midtøsten ved å basere de væpnede styrkene på tyrkiske slaver (mamlukene). Umayyadene i Spania erklærte seg selv som de rettmessige kalifene i opposisjon til abbasidene, og den islamske kulturen i Spania fikk utvikle seg mer eller mindre selvstendig fra resten av den muslimske verden. Men også Spania ble fragmentert i mindre stater som skapte grunnlaget for den kristne gjenerobringen. Innen år 1235 hadde hele den Iberiske halvøy bortsett fra Granada falt til kristne konger, og i 1492 falt også Granada.
I Egypt, Syria, Palestina, Sicilia og Libya styrte de sjiittiske fatimidene i realiteten selvstendig fra abbasidene. På slutten av 1000-tallet begynte også de kristne korstogene i Midtøsten, og frem til slutten av 1100-tallet eksisterte flere små korsfarerstater i Midtøsten. Tiden under abbasidekalifatet så også flere invasjoner fra tyrkiske stammer som var nykonverterte til islam, og i 1258 falt Bagdad til mongolske styrker og flesteparten av abbasidene ble drept. Fra da av eksisterte kalifatet utelukkende i teorien selv om abbasidene beholdt tittelen til 1517.

Fra Bagdads fall til det 20. århundre


Etter at abbasidene mistet all reell makt, ble utviklingen i de forskjellige delene av den muslimske verden til større og større grad styrt av lokale forhold, og den muslimske verden ble mer og mer fragmentert. I århundrene som fulgte vokste det frem tre store imperier:
Safavidene i Persia.
Det osmanske riket i Midtøsten, Nord-Afrika, Anatolia, Balkan og Kaukasus.
Mogulriket på det Indiske subkontinent og i deler av Sentral-Asia.
I tillegg spredte islam seg til nye deler av verden:
Til Vest-Afrika gjennom handelsrutene over Sahara.
Til Øst-Afrika gjennom handelen på det indiske hav.
Til Indonesia gjennom handelen på det indiske hav.
Til tross for dette ble de islamske statenes strategiske og økonomiske interesser i verden stadig svekket i denne perioden, på grunn av Europas voksende verdensdominans. Innen det 20. århundret var alle statene i den muslimske verden enten blitt europeiske kolonier og protektorater, eller de var på randen av kollaps grunnet etniske og religiøse konflikter, og politisk og økonomisk stagnasjon.

Islam i det 20. århundre


Fil:Islam by country.png, grønn farge Sunniislam. Sterk farge angir høyere prosentandel av befolkningen enn svak farge.]]
Det 20. århundre så store forandringer i den muslimske verden. Etter første verdenskrig kollapset det siste muslimske imperiet, Det osmanske riket, og etter annen verdenskrig var mesteparten av statene i den muslimske verden blitt selvstendige. De fleste nye muslimske statene forsøkte å imitere vestlige stater i form, og mange prøvde å fremme nasjonalisme og nasjonal stolthet i befolkningen. Samtidig vokste det frem sterke krefter som så på de siste århundrene av islamsk historie som islams middelalder, og ønsket enten en islamsk renessanse, og en oppbygning av et nytt moderne samfunn basert på islams storhetstid i stedet for basert på vesten, eller en forkastelse av det de så på som uislamske nyvinninger, og en direkte gjenskapelse av det de så på som det rene, ubesudlete islamske samfunnet etter profeten Muhammeds død. Dannelsen av staten Israel i det mange muslimer så på som islamsk kjerneland skapte også økende motstand mot vesten og skapte grobunn for islamistisk ekstremisme og terrorisme.
Islam er en verdensreligion, og det finnes muslimer av de fleste etniske bakgrunner, hudfarger og språk. I dag bor det mellom 1,3 og 1,5 milliarder muslimer i verden, og i antall tilhengere regnes islam som verdens nest største religion.
Fil:Moske Urtegata Oslo.jpg

Islam i Norge


I Norge var det pr 2005 ca 80 000 medlemmer i registrerte islamske trossamfunn, fordelt på 92 ulike trossamfunn/menigheter. Den største menigheten er World Islamic Mission i Oslo, med ca 6000 medlemmer. Islamsk Råd Norge er en paraplyorganisasjon.

Islamisme


Såkalte Islamisme bevegelser har vært en voksende faktor i mange land de siste årene, både i land der muslimer er i majoritet og der de er i minoritet. Islamisme er basert på den tanke at islam ikke bare er en religiøs tro, men også et politisk system, som muslimer bør arbeide for å innføre i de land hvor de er i majoritet. Den militante islamismen som er mest synlig, er historisk sett en frigjøringsideologi med røtter i 1920-årene og dannelsen av Det muslimske brorskapet i Egypt i 1928. Islamismen ble for alvor kjent i vestlige medier på 1990-tallet.
Det er svært omdiskutert hvorvidt islamisme er en integrert del av muslimsk tro og liv. Både islamister og islam-kritikere vil ofte velge å beskrive islamisme som islams naturlige tilstand, mens både tradisjonalister og moderate muslimer vil understreke at islamisme er én mulig forståelse av islam.

Referanser

Litteratur


Kari Vogt. ''Hva er islam?''. Universitetsforlaget, 2007 ISBN 978-82-15-00530-0
Nora S. Eggen. ''Koranen : innføring i en tekst-og tolkningstradisjon''. Solum, 2007 ISBN 978-82-560-1528-3
Nora S. Eggen. ''Islam''. Gyldendal, 2002 ISBN 82-05-30339-8
Nora S. Eggen. ''Den utvalgte : historien om profeten Muhammads liv''. Solum, 2002 ISBN 82-560-1260-9
Paul Lunde. ''Islam''. Damm, 2002
Kværne og Vogt. ''Religionsleksikon''. Cappelen 2002 ISBN 82-02-19667-1
Kari Vogt. ''Islam på norsk : moskeer og islamske organisasjoner i Norge''. Cappelen, 2000 ISBN 82-02-18463-0
Anne Dessingthon, Tasmin Mujahid. ''Inn i det ukjente, en bok om islam''. NRK, 1992

Eksterne lenker


http://historie.cappelen.no/historie1/kap3/ historie.cappelen.no: ''Kort om islam, med gode lenker
http://www.islam.no Islam.no
http://alnakka.net/w/index.php?title=Islām Om islam på Alnakka.net (wiki)
http://www.islam.no/newsite/content/default.asp?Action=Article&nTopPage=2&nPage=21&nATID=100 Islam.no Tidstavle over islams historie
;Koranen
http://www.islam.no/newsite/content/default.asp?Action=Koranen&nTopPage=2&nPage=60 Online koranoversettelse på norsk
http://www.koranen.no/ Norsk side om Koranen, med flere oversettelser og svar.
Kategori:Islam
Kategori:Arabiske ord og uttrykk
Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha
ace:Éseulam
af:Islam
als:Islam
am:እስልምና
ang:Alladōm
ar:إسلام
an:Islam
arc:ܐܣܠܐܡ
roa-rup:Islam
frp:Islame
as:ইছলাম
ast:Islam
gn:Islã
av:Ислам
az:İslam
bm:Silameya
bn:ইসলাম
bjn:Islam
zh-min-nan:I-su-lân-kàu
map-bms:Islam
ba:Ислам
be:Іслам
be-x-old:Іслам
bcl:Islam
bi:Islam
bg:Ислям
bar:Islam
bo:དབྱི་སི་ལམ་ཆོས་ལུགས།
bs:Islam
br:Islam
ca:Islam
cv:Ислам
ceb:Islam
cs:Islám
sn:Islam
co:Islamu
cy:Islam
da:Islam
pdc:Islaam
de:Islam
dv:އިސްލާމް
dsb:Islam
et:Islam
el:Ισλάμ
en:Islam
es:Islam
eo:Islamo
ext:Islam
eu:Islam
fa:اسلام
hif:Islam
fo:Islam
fr:Islam
fy:Islam
fur:Islam
ga:An tIoslam
gd:Ioslam
gl:Islam
gu:ઇસ્લામ
hak:Yî-sṳ̂-làn-kau
xal:Лал шаҗн
ko:이슬람교
ha:Musulunci
haw:Hoʻomana Mohameka
hy:Իսլամ
hi:इस्लाम
hsb:Islam
hr:Islam
io:Islamismo
ig:Áláküba
ilo:Islam
id:Islam
ia:Islam
ie:Islam
os:Пысылмон дин
is:Íslam
it:Islam
he:אסלאם
jv:Islam
kl:Islam
kn:ಇಸ್ಲಾಂ ಧರ್ಮ
krc:Ислам
ka:ისლამი
kk:Ислам
kw:Islam
sw:Uislamu
kg:Kisilamu
ht:Islamis
ku:Îslam
ky:Ислам
lad:Islam
lbe:Ислам
lez:Ислам
la:Religio Islamica
lv:Islāms
lb:Islam
lt:Islamas
lij:Islamiximo
li:Islam
ln:Islamu
jbo:musyjda
lmo:Islam
hu:Iszlám
mk:Ислам
ml:ഇസ്‌ലാം
mt:Iżlam
mr:इस्लाम धर्म
xmf:ისლამი
arz:الاسلام
mzn:ایسلام
ms:Islam
mwl:Eislan
mn:Ислам
my:အစ္စလာမ်ဘာသာ
nah:Islam
nl:Islam
nds-nl:Islam
ne:इस्लाम धर्म
new:इस्लाम
ja:イスラム教
nap:Islam
pih:Islem
nn:Islam
nrm:Islam
nov:Islam
oc:Islam
uz:Islom
pa:ਇਸਲਾਮ
pnb:اسلام
pap:Islam
ps:اسلام
km:សាសនាឥស្លាម
tpi:Islam
nds:Islam
pl:Islam
pt:Islão
crh:İslâm
ro:Islam
rm:Islam
qu:Islam
rue:Іслам
ru:Ислам
sah:Ислаам
se:Islám
sa:इस्लाममतम्
sc:Islam
sco:Islam
sq:Feja Islame
scn:Islam
si:ඉස්ලාම්
simple:Islam
sd:اسلام
sk:Islam
sl:Islam
szl:Islam
so:Islaam
ckb:ئیسلام
sr:Ислам
sh:Islam
su:Islam
fi:Islam
sv:Islam
tl:Islam
ta:இசுலாம்
kab:Islam
tt:Íslam
te:ఇస్లాం మతం
th:ศาสนาอิสลาม
tg:Ислом
tr:İslam
tk:Yslam
bug:Islam
uk:Іслам
ur:اسلام
ug:ئىسلام دىنى
vec:Islam
vep:Islam
vi:Hồi giáo
fiu-vro:Muhamediusk
wa:Islam
zh-classical:回教
vls:Islam
war:Islam
wo:Lislaam
wuu:回教
yi:איסלאם
yo:Ìmàle
zh-yue:伊斯蘭教
diq:İslam
zea:Islam
bat-smg:Ėslams
zh:伊斯兰教

Isaac Newton


Sir Isaac Newton (født , død ) var en England matematikk, fysikk, astronomi, alkymist, kjemiker, oppfinner, og naturfilosofi. Han blir betraktet som en av tidenes største vitenskapsmenn og matematikere.
Hans hovedverk, ''Philosophiae Naturalis Principia Mathematica'' (ofte bare kalt ''Principia'') ble publisert i 1687, og gjennom dette verket la Newton grunnlaget for den klassiske mekanikken. Han gikk ut fra Keplers lover om planetenes bevegelse, og han var den første til å vise at bevegelsen til objekter på jorda og objekter i himmelrommet følger de samme lovene. Newton gjorde også store oppdagelser i matematikken, og sammen med Leibniz regnes han som grunnleggeren av matematisk analyse (ofte kalt kalkulus).

Biografi


Tidlige år


Isaac Newton ble født i Woolsthorpe i England. Han var sønn av en bonde, og familien eide både jord og dyr. Newton ble visstnok født før termin, og det var ikke mange som trodde han ville leve opp. Faren, som også het Isaac Newton, døde tre måneder før sønnen kom til verden. Ellers er det ikke så mye vi vet om ham.
Moren, Hanna Ayscough, giftet seg på nytt da Isaac var tre år gammel. Hun forlot hjembyen for å bo hos sin nye mann, mens Isaac flyttet inn hos bestemoren, Margery Ayscough. Han begynte først på landsbyskolen der han bodde, men ble senere sendt til skole i nabobyen Grantham. Mens han gikk på skole der, bodde han hos byens apoteker, William Clarke. Han ble etter hvert forlovet med Clarkes datter Anne, før han reiste til Universitetet i Cambridge som 10-åring. Ifølge andre kilder het jenta Katherine og ikke Anne, og det er mye som tyder på at de to aldri ble forlovet.
Fra han var 12 til han var 17 år, gikk Isaac på The King's School i Grantham. Da ble han tatt ut av skolen for en periode, fordi moren ønsket at han skulle bli bonde. Dette gikk svært dårlig, og ved en anledning skal han visstnok ha satt fyr på låven under et eksperiment. Til slutt ser det ut til at skolens rektor fikk overtalt Newtons mor til å la sønnen fortsette skolegangen, og da han var 18 år fullførte han skolen med strålende resultat.

Studentlivet


Som attenåring begynte han å studere på Trinity College ved Universitetet i Cambridge. På den tiden var Trinity preget av teoriene til Aristoteles, men Newton foretrakk mer moderne filosofer som Descartes. Han leste også arbeidene til astronomene Galileo Galilei, Copernicus og Kepler. Newton blandet seg fort med de mer etablerte studentene, og han leste det han selv ville når han hadde mulighet for det. Matematikken tok over for de mer «matnyttige» jusstudiene, og en av professorene, Isaac Barrow (1630–1677) så etter hvert hvilket geni han hadde fått som elev. I 1665 oppdaget Newton det generelle binomialteoremet, han begynte å utvikle en matematikk som senere skulle bli kjent som matematisk analyse. Like etter at Newton hadde tatt sine eksamener samme år, ble universitetet stengt på grunn av en byllepestepidemi. De neste 18 månedene arbeidet Newton videre hjemmefra, og på denne tiden arbeidet han med både matematisk analyse, optikk og gravitasjonsloven. Det var i denne perioden Newton gjorde noen av sine aller viktigste oppdagelser. Han fant blant annet ut at hvitt lys inneholder alle verdens farger, og han utviklet en nytt type teleskop. Kraftenheten «Newton» er oppkalt til ære for hans arbeid.

Gud som mekaniker


Newton ville rense kristendommen for mystikk, som han jevnførte med uvitenhet og overtro, og forvandle den til et logisk, mekanisk system. I hans verdensbilde var naturen passiv, med Gud som eneste kilde til aktivitet, selve den guddommelige «Mechanick» - mekaniker. Newton mente han førte bevis for Guds eksistens da han påpekte at himmellegemenes tyngdekraft skulle ha trukket dem sammen til én kjempemessig klump masse, men at «et tenkende vesen» i stedet plasserte dem spredt i universet for å hindre dette. Professor i arabisk ved Oxford, Edward Pococke, fortalte Newton at det latinske ''deus'' (= gud) var avledet av det arabiske ''du'' (= herre), noe Newton tolket dithen at Guds fremste attributt ikke var ''fullkommenhet'', slik Descartes hevdet, men ''herredømme''. Newton mente at Gud blir synlig for oss gjennom vår iakttagelse av verden. Et forklaringsproblem dukket opp fordi han anså universet som uendelig og uforanderlig, for hvor var da Gud i systemet? Newton tenkte seg at Gud ikke skapte verden gjennom en viljesakt, men at verden eksisterer som en nødvendig følge av at Gud er overalt - han utgjør det rom og den tid vi eksisterer i.

Matematikk


På omtrent samme tid, og helt uavhengig av hverandre, utviklet både Newton og Leibniz matematisk analyse. Det er mye som tyder på at Newton utviklet sine metoder noen år før Leibniz, men han publiserte nesten ingenting før i 1693. Den endelige avhandlingen om emnet kom ikke før i 1704. Leibniz, på sin side, ga en fullstendig publikasjon av sine arbeider allerede i 1684. Newton og Leibniz hadde utviklet hver sin særegne notasjon, og det var etterhvert Leibniz sin notasjon som ble tatt i bruk i Europa. I 1699 begynte noen medlemmer av Royal Society å anklage Leibniz for plagiat, og denne striden brøt for alvor ut i 1711. Dette ble starten på en bitter krangel med Leibniz som ikke tok slutt før Leibniz døde fem år senere. Denne krangelen skapte også et skille mellom de britiske matematikerne og matematikerne på kontinentet.
I 1669 ble Newton professor i matematikk ved Universitetet i Cambridge, i den stillingen som var blitt opprettet av Henry Lucas i 1663 (kalt the Lucasian Chair). Enhver lærer ved universitetene i Universitetet i Cambridge og Universitetet i Oxford på den tiden måtte være ordinerte prester, men i den stillingen Newton fikk var det ikke noe krav at en var aktiv i kirken. Newton argumenterte for at dette burde frita ham for ordinasjonskravet, og dette fikk han den nødvendige tilslutningen til fra kong Charles II.

Matematisk utregning av tyngdekraften


Newton brukte en ligning til å regne ut hvordan tyngdekraften fungerer. Månen faller mot Jorden med ca en millimeter i sekundet, beregnet ut fra lengden på dens bane og tiden den bruker på en runde. (Hvis den ikke falt, ville den fortsatt i en rett linje ut i verdensrommet.)
Jordens diameter er ca. 12&nbsp;800 km, så vi befinner oss ca. 6400 km over Jordens sentrum, mens månen sirkler ca. 384&nbsp;000 km over Jordens sentrum, og er altså ca. 60 ganger lenger unna enn oss.
På Jordens overflate vil en gjenstand falle snaut 5 meter på et sekund. Månen faller bare en millimeter. Deler man de to tallene med hverandre, finner man at gravitasjonen på Jordens overflate er 3600 ganger sterkere enn på månen. Med andre ord: Månen er 60 ganger lenger borte fra Jordens sentrum enn vi er, men tyngdekraften er svekket, ikke 60 ganger, men 60&nbsp;·&nbsp;60 (3600) ganger - det vil si at tyngdekraften opptrer i overensstemmelse med kvadratet av avstanden mellom de involverte objektene!

Newtons arbeider


Newton leverte viktige arbeider på flere områder, men de tre publikasjonene som ofte regnes som hovedverkene er:
''Philosophiæ naturalis principia mathematica'' (1687)
''Philosophical Transactions'' (1672)
''Opticks'' (1704)
De newtonske bevegelseslover ble godtatt som ubestridelige lover i mekanikken
inntil slutten av 19. århundre. Etter at Albert Einstein (1879–1955) la frem sin relativitetsteorien, blir Newtons lover regnet som spesialtilfeller av mer generelle lover. Newtons lover gjelder bare for legemer som beveger seg med liten fart sammenliknet med lysfarten.

Newtons bevegelseslover


Newtons første lov:
Når resultatet av alle kraft som virker på en gjenstand er lik null, er gjenstanden i ro eller i bevegelse med konstant fart langs en rett linje.
Hvis <math>\vec{F_{res}} = 0 </math>, så er <math>\vec{v}</math> konstant. Motsatt gjelder det også at hvis <math>\vec{v}</math> er konstant, så er <math>\vec{F_{res}} = 0 </math>.
Newtons andre lov:
Når en kraft virker på et legeme vil legemet akselerasjon etter formelen <math>\vec{F_{res}} = m\vec{a}</math>, hvor <math>\vec{F_{res}}</math> er resultantkraften, ''m'' er legemets masse og <math>\vec{a}</math> er akselerasjonen.
Newtons tredje lov:
Når det virker en kraft ''på'' et legeme, virker det en like stor og motsatt rettet kraft ''fra'' legemet.

Viktige begivenheter i Newtons liv


1642 – Newton blir født i landsbyen Woolsthorpe i Lincolnshire.
1644 – Newtons mor gifter seg igjen og flytter til en nærliggende landsby. Isaac overlates i bestemorens varetekt.
1653 – Moren vender hjem, da hennes annen mann dør.
1659 – Moren avbryter sønnens skolegang og gir ham ansvaret for gården.
1661 – Newton blir tatt opp på Trinity College som "sizar".
1665 – Får sin bachelorgrad fra Cambridge og flykter hjem til Woolsthorpe for å unngå pesten.
1665–66 – Newtons annus mirabilis, hvor han bl.a. får inspirasjon til sin lov om tyngdeloven.
1667 – Newton vender tilbake til Cambridge og blir valgt inn i bestyrelsen for Trinity College.
1669 – Blir Lucasian Professor i matematikk ved Cambridge.
1672 – Medlem av Royal Society.
1678 – Newton får sitt første nervesammenbrudd etter en kontrovers med Hooke.
1687 – Utgir Philosophiae Naturalis Principia Mathematica.
1693 – Det andre nervesammenbruddet etter bruddet med Fatio.
1696 – Flytter til London og utnevnes til bestyrer av Den Kongelige Mynt.
1699 – Utnevnes til leder av Den Kongelige Mynt.
1703 – President for Royal Society etter Hookes død.
1704 – Utgir Optics.
1720 – Newton taper store penger på en aksjespekulasjon (Sydhavsboblen).
1727 – Newton dør i en alder av 84 år.

Referanser


Fotnoter
Litteratur
Bell, E.T. (1937). ''Men of Mathematics''. New York: Simon and Schuster. ISBN 0-671-46400-0.
Christianson, Gale (1984). ''In the Presence of the Creator: Isaac Newton & his times''. New York: Free Press. ISBN 0-02-905190-8.
White, Michael (2002) ''Isaac Newton: den siste trollmannen''. Oslo: Damm. ISBN 978-82-496-0416-6

Eksterne lenker


http://www-gap.dcs.st-and.ac.uk/~history/Mathematicians/Newton.html Newton-biografi
http://www.forskning.no/Artikler/2003/juli/1057140038.34 Den unge Isaac Newton – Biografi på http://www.forskning.no forskning.no
Kategori:Britiske fysikere
Kategori:Engelskmenn
Kategori:Geometere
Kategori:Personer fra Lincolnshire
Kategori:Fødsler i 1643
Kategori:Dødsfall i 1727
Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha
af:Isaac Newton
als:Isaac Newton
am:አይሳክ ኒውተን
ang:Isaac Newton
ar:إسحاق نيوتن
an:Isaac Newton
arc:ܐܝܣܚܩ ܢܝܘܛܢ
roa-rup:Isaac Newton
as:আইজাক নিউটন
ast:Isaac Newton
ay:Isaac Newton
az:İsaak Nyuton
bn:আইজাক নিউটন
zh-min-nan:Isaac Newton
map-bms:Isaac Newton
ba:Исаак Ньютон
be:Ісаак Ньютан
be-x-old:Ісак Ньютан
bcl:Isaac Newton
bg:Исак Нютон
bar:Isaac Newton
bs:Isaac Newton
br:Isaac Newton
ca:Isaac Newton
cv:Исаак Ньютон
ceb:Isaac Newton
cs:Isaac Newton
cbk-zam:Isaac Newton
sn:Isaac Newton
co:Isaac Newton
cy:Isaac Newton
da:Isaac Newton
de:Isaac Newton
dv:އިސާކް ނިއުޓަން
dsb:Isaac Newton
et:Isaac Newton
el:Ισαάκ Νεύτων
en:Isaac Newton
es:Isaac Newton
eo:Isaac Newton
ext:Isaac Newton
eu:Isaac Newton
fa:آیزاک نیوتن
hif:Isaac Newton
fo:Isaac Newton
fr:Isaac Newton
fy:Isaac Newton
fur:Isaac Newton
ga:Isaac Newton
gv:Isaac Newton
gd:Isaac Newton
gl:Isaac Newton
gan:牛頓
ki:Isaac Newton
gu:આઇઝેક ન્યુટન
hak:Ngie-sat-khiet Ngiù-tun
ko:아이작 뉴턴
haw:Isaac Newton
hy:Իսահակ Նյուտոն
hi:सर आइज़क न्यूटन
hsb:Isaac Newton
hr:Isaac Newton
io:Isaac Newton
ilo:Isaac Newton
bpy:আইজাক নিউটন
id:Isaac Newton
ia:Isaac Newton
ie:Isaac Newton
os:Ньютон, Исаак
is:Isaac Newton
it:Isaac Newton
he:אייזק ניוטון
jv:Isaac Newton
kl:Isaac Newton
kn:ಸರ್ ಐಸಾಕ್ ನ್ಯೂಟನ್
pam:Isaac Newton
ka:ისააკ ნიუტონი
kk:Исаак Ньютон
sw:Isaac Newton
ht:Isaac Newton
ku:Isaac Newton
ky:Ньютон, Исаак
lad:Isaac Newton
lez:Исаак Ньютон
la:Isaacus Newtonus
lv:Īzaks Ņūtons
lb:Isaac Newton
lt:Izaokas Niutonas
lij:Isaac Newton
li:Isaac Newton
jbo:aisak.niuton
lmo:Isaac Newton
hu:Isaac Newton
mk:Исак Њутн
mg:Isaac Newton
ml:ഐസക് ന്യൂട്ടൺ
mt:Isaac Newton
mr:आयझॅक न्यूटन
xmf:ისააკ ნიუტონი
arz:ايزاك نيوتن
mzn:اسحاق نیوتن
ms:Isaac Newton
cdo:Ī-sák Ngiù-dóng
mwl:Isaac Newton
mdf:Нютон, Исаак
mn:Исаак Ньютон
my:နယူတန်
nah:Isaac Newton
nl:Isaac Newton
nds-nl:Isaac Newton
ne:आइज्याक न्यूटन
new:आईज्याक न्युटन
ja:アイザック・ニュートン
pih:Isaac Newton
nn:Isaac Newton
nov:Isaac Newton
oc:Isaac Newton
mhr:Ньютон Исаак
or:ଆଇଜାକ ନିଉଟନ
om:Is’haaq Niiwtan
uz:Isaac Newton
pa:ਆਇਜ਼ੈਕ ਨਿਊਟਨ
pag:Isaac Newton
pnb:آئیزک نیوٹن
pap:Isaac Newton
ps:آيزاک نيوټن
km:អ៊ីសាក់ ញូតុន
pcd:Isaac Newton
pms:Isaac Newton
nds:Isaac Newton
pl:Isaac Newton
pnt:Ισαάκ Νιούτον
pt:Isaac Newton
kaa:Isaac Newton
ksh:Isaac Newton
ro:Isaac Newton
rm:Isaac Newton
qu:Isaac Newton
rue:Ісаак Ньютон
ru:Ньютон, Исаак
sa:ऐसाक् न्यूटन्
sc:Isaac Newton
sco:Isaac Newton
stq:Isaac Newton
sq:Isaac Newton
scn:Isaac Newton
si:අයිසැක් නිව්ටන්
simple:Isaac Newton
sk:Isaac Newton
sl:Isaac Newton
cu:Їсаакъ Нютонъ
szl:Isaac Newton
so:Isxaaq Newton
ckb:ئیساک نیوتۆن
sr:Исак Њутн
sh:Isaac Newton
su:Sir Isaac Newton
fi:Isaac Newton
sv:Isaac Newton
tl:Isaac Newton
ta:ஐசாக் நியூட்டன்
kab:Isaac Newton
roa-tara:Isaac Newton
tt:Исаак Ньютон
te:ఐజాక్ న్యూటన్
th:ไอแซก นิวตัน
tg:Исаак Нютон
tr:Isaac Newton
tk:Isaak Nýuton
uk:Ісаак Ньютон
ur:آئزک نیوٹن
ug:ئىسساك نيوتۇن
za:Isaac Newton
vec:Isaac Newton
vep:Njuton Isaak
vi:Isaac Newton
vo:Isaac Newton
fiu-vro:Newtoni Isaac
wa:Isaac Newton
zh-classical:牛頓
vls:Isaac Newton
war:Isaac Newton
wuu:牛顿
yi:אייזיק ניוטאן
yo:Isaac Newton
zh-yue:牛頓
diq:Isaac Newton
bat-smg:Izauoks Niotuons
zh:艾萨克·牛顿

Ideelle rettigheter

De ideelle rettighetene (fransk ''droit moral'') er de rettighetene av ikke-økonomisk art som tilfaller en opphavsmann. De ideelle rettighetene deles gjerne i to grupper: navneretten og respektretten. Navneretten innebærer at opphavsmannen har krav på å bli navngitt «slik som god skikk tilsier» når Åndsverk tilgjengeliggjøres for allmennheten, og ved fremstilte eksemplarer som er gjenstand for spredning. Respektretten innebærer at andre, som har rett til å tilgjengeliggjøre verket, ikke kan gjøre dette på en måte som er krenkende for verket eller opphavsmannen. Det vil således være forbudt å sette verket inn i en krenkende kontekst, eller bruke det i en sammenheng som er egnet til å svekke opphavsmannens anseelse. I norsk rett er dette regulert i Åndsverkloven § 3.
De ideelle rettighetene er i prinsippet evigvarende, det vil si at de fortsatt gjelder etter at Opphavsrett#Vernetid har løpt ut, se nærmere § 48. De vil også bli værende hos den opprinnelige opphavsmann selv om opphavsretten overdras, se § 39. Rettighetene kan imidlertid i begrenset grad fraskrives ved avtale, så lenge bruken av verket det er snakk om «er avgrenset efter art og omfang» (§ 3 tredje ledd). Uansett kan opphavsmannen i slike tilfeller kreve at det presiseres at eventuelle krenkende endringer i verket ikke skriver seg fra ham, eventuelt at navnet hans ikke benyttes ved tilgjengeliggjøringen (fjerde ledd).
Kategori:Opphavsrett
ca:Dret moral
da:Droit moral
de:Deutsches Urheberrecht#Urheberpersönlichkeitsrecht
en:Moral rights (copyright law)
es:Derechos morales
fa:حقوق معنوی
fr:Droit moral
ko:저작 인격권
it:Diritto d'autore italiano#Diritto morale
nl:Morele rechten
ja:著作者人格権
oc:Drech moral
pl:Autorskie prawa osobiste
pt:Direitos morais
sq:E drejta morale
zh:精神權利

Ideologi

Fil:Destutt de Tracy.jpg
Ideologi er et helhetlig tankesett av Politikk eller filosofiske teorier om hvordan samfunnet bør styres. Spørsmål om hvordan samfunnet bør styres blir sett i lys av noen få grunnleggende ideer, og det må finnes en logisk sammenheng mellom disse. De fleste ideologier prøver å gi svar på sentrale spørsmål om hvordan samfunnet er og bør være, og hvilke virkemidler man må bruke for å endre samfunnet etter ideologien. Ulike ideologier konsentrerer seg om ulike ting, og ikke alle gir svar på de samme spørsmålene.
Ordet ideologi kommer fra de greske ordene idea (tanke, idé) og logos (lære). En ideologi inneholder de viktigste synspunktene til en politisk gruppering eller et politisk parti.
En ideologi kan bli sett på som en sammenhengende og omfattende visjon, som en måte å se på ting (komparativt verdenssyn), som en felles oppfatning (se nedenfor; ''Ideologi i hverdagssamfunnet'') og flere filosofiske tendenser (se Politiske ideologier), eller et sett av ideer fremmet av en dominerende klasse i samfunnet for alle medlemmene av dette samfunnet. Ideologier er systemer av abstrakt tankegang som angår saker for allmennhet og er således konsepter som står sentralt for politikken. Underforstått sammenfiltrer hver eneste politiske tendens en ideologi om den framstår som et uforbeholdent tankesystem eller ikke.

Konseptet ideologi i historien


Begrepet ideologi ble født i de meget kontroversielle, filosofiske og politiske debattene og stridighetene under den franske revolusjon og ervervet seg flere andre meningsinnhold fra de tidlige dagene av Det første franske keiserdømme og til i dag. Ordet ideologi ble skapt av Destutt de Tracy, en filosof fra opplysningstiden, i 1796 ved å sette sammen delene ''ide'' (i nærheten av John Lockes mening av begrepet ide) og ''logi''. Han benyttet det for å referere til et aspekt av hans «ideenes vitenskap» (til studiet i seg selv, ikke emnet for studiet). Han adskilte tre aspekter: ideologi, generell grammatikk og logikk, og betraktet respektivt subjektet, midlene og årsakene for denne vitenskapen. Han argumenterte at blant disse aspektene er ideologi den mest generiske begrepet ettersom «ideenes vitenskap» også inneholder studiet av deres uttrykk og deduksjon.
I henhold til Karl Mannheims historiske rekonstruksjon av meningsendringen av begrepet ideologi ble den morderne meningen av begrepet født da Napoleon Bonaparte (som politiker) benyttet det på en fornærmende måte mot «ideologerne» (en gruppe som omfattet Pierre Jean George Cabanis, Marquis de Condorcet, Benjamin Constant, Pierre Claude François Daunou, Jean-Baptiste Say, Anne Louise Germaine de Staël og Destutt de Tracy) for å uttrykke småligheten hos hans (liberale republikanske) politiske motstandere.
Kanskje den mest tilgjengelig kilden for den nær opprinnelige meningen av «ideologi» er Hippolyte Taines verk om Ancien régime (første bind av ''Opprinnelsene til samtidens Frankrike''). Han beskrev ideologi heller som en undervisningsfilosofi ved den Sokrates metode, men uten det utstrakte ordforrådet hinsides hva den generelle leser allerede hadde, og uten eksempler fra observasjon som praktisk vitenskap ville trenge. Taine identifiserte det ikke bare med Destutt de Tracy, men med hele hans miljø, og inkluderte den franske filosofen Étienne Bonnot de Condillac som en av dets forgjengere. (Tracy leste verkene til Locke og Condillac mens han satt fengslet i tiden under Skrekkveldet).
Ordet «ideologi» ble dannet lenge før russerne dannet «intelligentsia», eller før adjektivet «intellektuell» refererte til en form for person (se substantiv), det vil si en intellektuell. Således var ikke disse ordene tilgjengelige da den beregnende Napoleon Bonaparte benyttet ordet «ideologues» for å latterliggjøre sine intellektuelle motstandere. Gradvis, imidlertid, mistet «ideologi» noe av sitt nedsettende innhold, og har utviklet seg til å bli et nøytralt begrep for analyse av ulike politiske meninger. Ideologiske referanser er viktige for mange mennesker over hele verden. Karl Marx benyttet begrepet i hans egen kontekst hyppig i sine verker.

Analyse av ideologi


''Meta-ideologi'' er studiet av strukturen, formen, og manifestasjonen av ideologiene. Meta-ideologi hevder at ideologi er en sammenhengende system av ideer, hvilende på noen få grunnleggende antagelser om virkeligheten som kan eller kan ikke ha et faktisk grunnlag, men er subjektive valg som tjener som såfrø hvor ytterligere tanker vokser fra. I henhold til dette perspektivet er ideologier hverken riktige eller gale, men kun en relativ intellektuell strategi for å kategorisere verden. Plussene og minusene til ideologien strekker seg fra livskraft og begeistring fra oppriktige tilhengere til ideologisk ufeilbarlighet. Overdreven og urimelig behov for visshet ligger på lur i fundamentalistiske nivåer i politikken, religionen, og andre steder.
Verkene til George Walford og Harold Walsby, gjort under overskriften systematisk ideologi, er forsøk på å undersøke forholdet mellom ideologi og sosiale systemer.
David W. Minar har beskrevet seks ulike måter hvor ordet «ideologi» har blitt benyttet:
#Som en samling av bestemte ideer med bestemte former for innhold, vanligvis normative;
#Som formen eller indre logiske struktur som ideer har innenfor et sett;
#Ved den rolle hvor ideer spiller i menneskelig-sosial samhandling;
#Ved den rolle som ideer spiller i strukturen til en organisasjon;
S#om mening hvor disses hensikt er overbevisning; og
#Som fokuset til sosial samhandling, muligens.
For Willard A. Mullins er en ideologi bestående av fire grunnleggende karakteristikker:
#Det må ha makt over erkjennelser;
#Det må være i stand til å rettlede ens overveielser:
#Det må fremme en rettledning for ens handlinger;
#Og som hevdet over, må være logisk sammenhengende.
Mullins framhevet at en ideologi skulle stå i kontrast til beslektet (men forskjellig) emner som utopi og historiske myter.
Den tyske filosofen Christian Duncker har etterlyst en «kritisk refleksjon av det ideologiske konsept» (2006). I sitt verk har han strebet etter å føre det ideologiske konsept i forgrunnen foruten også de nært tilknyttede betydningene av erkjennelsesteori og historie. I dette verket er begrepet ideologi definert som et system av presentasjoner som uttrykkelig eller underforstått hevder den absolutte sannhet.
Selv om ordet «ideologi» er mest hyppig funnet i den politiske diskurs er det mange ulike former for ideologi: politiske, sosiale, erkjennelsesmessige, etiske, og videre.

Referanser


Se også


Politiske ideologier

Eksterne lenker


http://www.ideologieforschung.de/en/ Forskning på ideologi, tysk
http://www.autodidactproject.org/guidideo.html Ideology Study Guide, ideologi – guide til studiet, engelsk
http://www.marx2mao.com/Other/LPOE70ii.html#s5 Louis Althusser's «Ideology and Ideological State Apparatuses», engelsk
http://dostoevskiansmiles.blogspot.com/2009/06/ideology-and-symbolic-power-between.html Ideology and Symbolic Power: Between Althusser and Bourdieu; ideologi og symbolsk makt: mellom Althusser og Bourdieu, engelsk
Kategori:Politikk
Kategori:Filosofi
Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha
ar:إيديولوجيا
an:Ideyolochía
az:İdeologiya
be:Ідэалогія
be-x-old:Ідэалёгія
bg:Идеология
bs:Ideologija
br:Ideologiezh
ca:Ideologia
cs:Ideologie
cy:Ideoleg
da:Ideologi
de:Ideologie
et:Ideoloogia
el:Ιδεολογία
en:Ideology
es:Ideología
eo:Ideologio
eu:Ideologia
fa:ایدئولوژی
hif:Bichardhara
fo:Politisk hugsjón
fr:Idéologie
fy:Ideology
gl:Ideoloxía
ko:이데올로기
hi:विचारधारा
hr:Ideologija
io:Ideologio
id:Ideologi
is:Hugmyndafræði
it:Ideologia
he:אידאולוגיה
jv:Idéologi
krc:Идеология
ka:იდეოლოგია
kk:Идеология
sw:Itikadi
ku:Îdeolojî
la:Ideologia
lv:Ideoloģija
lt:Ideologija
hu:Ideológia
mk:Идеологија
ml:പ്രത്യയശാസ്ത്രം
mt:Ideoloġija
arz:ايديولوجيا
mzn:ایدئولوژی
ms:Ideologi
my:ဒဿန
nl:Ideologie
ja:イデオロギー
nn:Ideologi
oc:Ideologia
pnb:آئیڈیالوجی
pl:Ideologia
pt:Ideologia
ro:Ideologie
rue:Ідеолоґія
ru:Идеология
sah:Идеология
sq:Ideologjia
simple:Ideology
sk:Ideológia
sl:Ideologija
ckb:ئایدیۆلۆژیا
sr:Ideologija
sh:Ideologija
fi:Ideologia
sv:Ideologi
tl:Ideolohiya
ta:கருத்தியல்
tr:İdeoloji
uk:Ідеологія
ur:خیالیت
ug:ئىدېئولوگىيە
vi:Tư tưởng
war:Idolohiya
yi:אידעאלאגיע
diq:İdeolociy
bat-smg:Ideuoluogėjė
zh:意識形態

Joar Vaadal


Joar Vaadal (født 2. august 1960 i Steinkjer) er en fotballspiller fra Nord-Trøndelag. Han spilte på Steinkjer FK til 1983, og deretter fra 1984 – 1987 på Lillestrøm Sportsklubb, hvor han spilte 77 seriekamper og scoret 25 mål. Joar Vaadal ble cupmester med LSK i 1985 og seriemester i 1986. Han ble kåret til «Årets spiss» på VG-børsen i 1984.
Han blir regnet som en av LSKs beste spisser gjennom tidene, og var en farlig hodespiller. Han dannet som regel spisspar sammen med André Krogsæter, blant annet i cupfinalen i 1985, da Lillestrøm vant 4-1 over Vålerenga og Krogsæter scoret alle målene.
Joar Vaadal har ti A-landskamper for , og debuterte borte mot 20. juni 1984. Han scoret to landslagsmål, begge under OL-kampen mellom Norge og i OL-kampen 2. august 1984 (Vaadals fødselsdag). Kampen ble spilt på Harvard Stadium i Boston og Norge vant 2-0.

Eksterne lenker


Kategori:Norske landslagsspillere i fotball
Kategori:Deltakere for Norge under Sommer-OL 1984
Kategori:Fotballspillere under Sommer-OL 1984
Kategori:Fotballspillere for Steinkjer FK
Kategori:Fotballspillere for Lillestrøm SK
Kategori:Personer fra Steinkjer kommune
Kategori:Fødsler i 1960
it:Joar Vaadal

Johan Sætre

Johan Sætre (født 5. januar 1952 i Trysil) er en tidligere skihopping. Han representerte IL Trysilgutten. Han var med på å vinne gull i laghopp i Ski-VM 1982 i Oslo.
I tidsrommet 1974–1982 vant han 10 norgesmesterskap, flere enn noen annen skihopper, og ble tildelt kongepokalen tre ganger: i 1976, 1977 og 1980. Sætre deltok i to vinter-OL, i Vinter-OL 1976 og i Vinter-OL 1980.
Ved fire anledninger kom Johan Sætre blant de tre beste i hopprennet i Holmenkollbakken. I 1981 ble han tildelt Holmenkollmedaljen.
Johan Sætre spilte også fotball for Nybergsund IL-Trysil.<ref></ref>

Referanser

Eksterne lenker


Kategori:Norske skihoppere
Kategori:Verdensmestere i skihopping
Kategori:Vinnere av Holmenkollmedaljen
Kategori:Deltakere for Norge under Vinter-OL 1976
Kategori:Skihoppere under Vinter-OL 1976
Kategori:Deltakere for Norge under Vinter-OL 1980
Kategori:Skihoppere under Vinter-OL 1980
Kategori:Personer fra Trysil kommune
Kategori:Fødsler i 1952
de:Johan Sætre
en:Johan Sætre
fr:Johan Sætre
it:Johan Sætre
ja:ヨハン・セトレ
nn:Johan Sætre
pl:Johan Sætre
fi:Johan Sætre
sv:Johan Sætre

Jostein Johansen

Jostein Johansen (født 12. oktober 1958) er en norsk musiker, gitarist og sanger fra Alta, bl.a. kjent fra flere plateutgivelser og som forfatter av Alta IFs supportersang. Han er en låtskriver med Nord-Norge tekster. Hans komposisjon ''Shalabais'' (fra ''Jostein Johansen'' ble utgitt på Revolvermagasinet (''Et oppgjør med virkeligheten'', 1992). Hans ''Til en venn'' ble utgitt med Torgeir og Kjendisene (''Uteliv'', 1995) samt Åge Aleksandersen (''Eldorado'', 1996). Han leder bandet Mr. Swingstang, der forøvrig Sigfred «Sissen» Iversen er vokalist.

Diskografi


''Ænkelt & Great'' Silverstone/Sonet Distribusjon, 1981)
''Å kjære Alta'' (Molde Music, 1988). Medvirkende: Roy Gunnar Løksa, Ivan Jonas, Jostein Johansen, Kjetil Linnes, Eivind Molde, Knut Djupdal.
''Jostein Johansen'' (Spectrum 1989)
''Mr. Swingstang'' (Iđut, 1996). Tekster av Bjørn Johansen, med musikerne Ben Magne Stokland, Geir O. Pedersen, Kurt Rasmussen, Sigfred Iversen, Tommy Johansen og Tony Gundersen.
''Seint men godt'' (2005)
''Per Åge goes mad'' (2008)

Referanser


Kategori:Norske gitarister
Kategori:Norske låtskrivere
Kategori:Fødsler i 1958

Jørn Goldstein

Jørn Irving Goldstein (født 27. mars 1953 i Oslo) er en tidligere norsk ishockeyspiller. Han spilte målvakt, og har vunnet NM for Manglerud/Star og Stjernen, i tillegg til 69 kamper for det norske landslaget.
Jørn Goldstein vant gullpucken i 1977. Som skuespiller deltok han i den norske spillefilmen ''Hockeyfeber'' (1983), regissert av Oddvar Bull Tuhus, i rollen som ishockeyspilleren Svein.

Eksterne lenker


Kategori:Norske ishockeyspillere
Kategori:Ishockeyspillere for Manglerud Star
Kategori:Ishockeyspillere for Stjernen
Kategori:Deltakere for Norge under Vinter-OL 1984
Kategori:Ishockeyspillere under Vinter-OL 1984
Kategori:Fødsler i 1953

Jørn Andersen

Jørn Andersen (født 3. februar 1963 i Fredrikstad) er en tidligere norsk/tysk fotballspiller og nåværende trener for Karlsruher SC. Hans posisjon på banen var spiss. Andersen debuterte i Eliteserien i fotball i 1982 som Fredrikstad FK-spiller. Han ble NM i fotball for herrer i 1984, men FFK rykket også ned samme sesong.
I 1984 gikk Andersen til Vålerenga Fotball, hvor han ble seriens toppscorer med 23 mål. Ved sesongslutt ble han proff i den tyske klubben 1. FC Nürnberg. Etter tre sesonger i Nürnberg, ble han solgt til Eintracht Frankfurt, hvor han i 1990 som første utlending noensinne ble toppscorer i Bundesliga (fotball) med 18 scoringer. Han spilte senere for Fortuna Düsseldorf, Hamburger SV, Dynamo Dresden og de sveitsiske klubbene FC Zürich og FC Lugano, uten å nå de samme høydene som i Frankfurt. I alt spilte Jørn Andersen 243 kamper i Bundesliga, og lagde 67 mål.
Andersen spilte 27 kamper for det norske , og noterte seg for fem landslagsmål.
Etter at spillerkarrieren tok slutt, har Andersen blitt trener. Hans første trenerjobb var i sveitsiske FC Locarno. Han ble senere hovedtrener for den tyske 2. Bundesliga-klubben Rot-Weiß Oberhausen. Etter en god førstesesong, ble han sparket i oktober 2004 på grunn av svake resultater. Andersen ble i 2005 assistenttrener i Bundesliga-klubben Borussia Mönchengladbach da Horst Köppel var trener. De fikk begge sparken i mai 2006 etter at klubben bare ble nummer 10 i sesongen 2005/2006. Fra juli 2007 skulle han overta trenerjobben i Skoda Xanthi i gresk 1. divisjon, men trakk seg før han fikk startet. Fra november 2007 tok han over trenerjobben i Kickers Offenbach i 2. Bundesliga. Andersen klarte ikke å hindre at Offenbach rykket ned til 3. Bundesliga. To dager etter at nedrykket var et faktum fikk likevel Andersen tilbud om en ny jobb som trener for klubben 1. FSV Mainz 05. Han tok tilbudet og signerte en to-årskontrakt. Mainz har ambisjoner om å rykke opp til det Bundesliga (fotball) i tysk fotball. Disse ambisjonene ble realitet 24. mai 2009, da kunne Mainz slippe jubelen løs, og ferie opprykk til Bundesligaen. Han fikk sparken i Mainz 3. august 2009 før sesongen begynte. 16. desember 2010 ble det kunngjort at han overtok treneransvaret for den greske klubben AE Larissa 1964, som på det tidspunktet lå sist i den greske toppdivisjonen (superligaen).
Jørn Andersen ble tysk statsborger i 1993.

Karriere som spiller

Eksterne lenker


Matthias Arnhold: ''http://rsssf.com/players/jandersendata.html Jørn Andersen – Matches and Goals in Bundesliga'', RSSSF, 2/5/2011
<nowiki>*</nowiki> Kun seriekamper.<br />
<nowiki>
</nowiki> Kun Eliteserien i fotballkamper.
Kategori:Norske landslagsspillere i fotball
Kategori:Toppscorere i eliteserien i fotball
Kategori:Norske fotballspillere i Tyskland
Kategori:Norske fotballspillere i Sveits
Kategori:Norske fotballtrenere
Kategori:Fotballspillere for Fredrikstad FK
Kategori:Fotballspillere for Vålerenga Fotball
Kategori:Fotballspillere for 1. FC Nürnberg
Kategori:Fotballspillere for Eintracht Frankfurt
Kategori:Fotballspillere for Düsseldorfer TSV Fortuna 1895
Kategori:Fotballspillere for Hamburger SV
Kategori:Fotballspillere for SG Dynamo Dresden
Kategori:Fotballspillere for FC Zürich
Kategori:Fotballspillere for FC Lugano
Kategori:Personer fra Fredrikstad kommune
Kategori:Fødsler i 1963
de:Jørn Andersen
en:Jørn Andersen
fr:Jørn Andersen
it:Jørn Andersen
pl:Jørn Andersen
fi:Jørn Andersen

Johan Sverderup

Johan Sverdrup
Kategori:Omdirigeringer fra feilskrevne personnavn

Jan Kristian Fjærestad

Jan Kristian Fjærestad (født 4. september 1963) er en tidligere fotballspiller. Han spilte for Moss FK.
Med sine 18 mål ble han toppscorer i serien i 1987, og det samme året ble han og Moss seriemestre.
Fjærestad var det naturlige spissvalget da Tord Grip overtok som trener for 12. august 1987. Fjærestad fikk 7 kamper på landslaget, og scoret ett mål.
Kategori:Norske landslagsspillere i fotball
Kategori:Toppscorere i eliteserien i fotball
Kategori:Fotballspillere for Moss FK
Kategori:Fødsler i 1963
en:Jan Kristian Fjærestad
fr:Jan Kristian Fjærestad
it:Jan Kristian Fjærestad

Juss

rettsvitenskap