Marokko


Marokko (MSA: المملكة المغربية – Al-Mamlakat<sup>u</sup> l-Maġribiyyah; berberspråk: Tageldit n l-Maɣrib, tifinagh: Fil:Kingdom of Morocco in Tifinagh.svg, eller nok ''Amerruk'' på andre berberspråk) er et monarki i Nord-Afrika. Landet har en lang kyststripe mot Atlanterhavet, som bøyer av ved Gibraltarstredet og inn i Middelhavet. Mot øst grenser landet mot Algerie. Landets grenser er omstridt. Marokko hevder herredømme over Ceuta, Melilla, men mer omstridt også Vest-Sahara. Marokko har reelt sett administrert nesten hele av sistnevnte territorium siden 1975. Hovedstaden Rabat og landets finansielle sentrum og største byområde, Casablanca, ligger begge ved Atlanterhavskysten.
Marokko er det eneste afrikanske landet som for tiden ikke er medlem av Den afrikanske union. Det er medlem av Den arabiske liga (جامعة الدول العربية), :en:Arab Maghreb Union (اتحاد المغرب العربي), Den Islamske konferanse (منظمة المؤتمرالإسلامي), Middelhavsdialogen (الحوار المتوسطي), :en:Group of 77 (مجموعة ال77) og :en:Major non-NATO ally.

Navn


Det fullstendige arabisk språk navnet på landet betyr «det vestlige kongedømmet». Al-Maghrib (المغرب, som betyr vesten) brukes vanligvis. I historiske referanser, pleide historikere å referere til Marokko som al-Maghrib al-’Aqṣā (المغرب الاقصى, lengst i vest) for å skille landet fra den historiske regionen kalt Maghrib. Navnet Marokko stammer i mange andre språk fra navnet til den tidligere hovedstaden, Marrakech (مراكش – :en:Moroccan Arabic: M<sup><small>''æ''</sup></small>rræksh, Klassisk arabisk: Murrākush, Berbiske språk: Murakush), som kommer fra gamle berberiske ord, «Amur n Akush», som betyr «Guds land».

Historie


Området til dagens Marokko har vært bebodd siden yngre steinalder, rundt 8000 f.Kr., som sporene etter Capsien-kulturen tyder på, i en tid da Maghreb var mindre tørr enn det er i dag. Mange teoretikere mener berber språk antagelig ankom omtrent samtidig som jordbruket og ble overtatt av den eksisterende befolkningen i tillegg til immigrantene som tok det med seg. Moderne genetiske analyser har bekreftet at forskjellige befolkninger har bidratt til dagens befolkning, inkludert berbere, arabere, fønikere, sefardiske jøder og subsaharisk Afrika. Berberne, ofte henvist til i moderne etniske aktivistsirkler som «amazigh», er også kjent av deres regionale etniske identitet som chleuh. I den klassiske perioden var Marokko kjent som ''Mauretania'', selv om dette ikke må forveksles med dagens Mauritania.
Nord-Afrika og Marokko ble sakte trukket inn i den videre oppadgående Middelhavet gjennom fønikiske handelskolonier og bosetninger i den sene klassiske perioden. Fønikernes ankomst markerte begynnelsen på et langt engasjement i Middelhavet ettersom denne strategiske regionen var del av Romerriket som Mauretania Tingitana. I det 5. århundre e.Kr., da Romerriket var i ferd med å gå i oppløsning, falt regionen til vandalene, vestgoterne og Østromerriket i rask rekkefølge. I løpet av denne tiden forble de høye fjellene i det meste av dagens Marokko uavhengige og forble i hendene til deres berbiske innbyggere.
Araberne ankom i det 7. århundre og tok med seg sine tradisjoner og islam. De fleste av berberne konverterte og dannet stater som kongedømmet Nekor. Landet brøt snart med de fjerne abbasidene–kalifenes kontroll under Idris ibn Abdallah som grunnla Idrisid-dynastiet. Marokko ble et utdanningssenter og en betydelig regional maktfaktor.
Fil:Almoravid-empire-01.svgMarokko ville nå sin høyde under en serie dynastier av berbisk opphav som erstattet de arabiske idrisidene. Først almoravidene, og så almohadene, styrte fra Marokko nesten hele det nordvestlige Afrika i tillegg til store seksjoner av det islamske iberiske halvøy, eller Andalusia. Mindre stater i regionen, som Berghouata og Banu Isam, ble erobret. Imperiet kollapset etter en lang rekke borgerkriger.
Alaouite-dynastiet fikk til slutt kontroll. Marokko stod ovenfor Spania og Det osmanske riket aggresjon. Alaouitene lyktes i å stabilisere sin posisjon, og mens kongedømmet var mindre enn de foregående i regionen, forble det ganske velstående. I 1684 annekterte de Tanger.
Marokko var den første nasjonen som anerkjente nykomlingen USA som en uavhengig stat i 1777. Den marokkansk-amerikanske vennskapstraktaten står fortsatt som USAs eldste ubrutte vennskapstraktat. Den ble signert av John Adams og Thomas Jefferson og har blitt videreført uavbrutt siden 1783. USAs delegasjon (konsulat) i Tanger er den første eiendommen den amerikanske regjeringen har eid utenfor eget land. Bygningen huser nå Tangier American Legation Museum.
Vellykkede Portugal forsøk på å kontrollere Atlanterhavet i det 15. århundre hadde ikke særlig innvirkning på det det middelhavsorienterte hjertet av Marokko. Etter Napoleonskrigene ble Egypt og det nordafrikanske Maghreb økende uregjerlige fra Konstantinopel. Området ble også et gjemmested for pirater under lokale bejs, og ettersom Europa ble industrialisert, i økende grad sett på som et verdifullt område for kolonisering. Maghreb hadde vist større velstand enn den ukjente delen av Afrika og hadde en strategisk viktig posisjon som hadde innvirkning på utgangen av Middelhavet. For første gang ble Marokko en stat av interesse for de europeiske maktene. Frankrike viste sterk interesse i Marokko så tidlig som i 1830. Storbritannia anerkjennelse i 1904 av Frankrikes innflytelsesfære i Marokko fremprovoserte en Tyskland reaksjon. Krisen i juni 1905 ble løst ved Algeciras-konferansen i Spania i 1906 som formaliserte Frankrikes «spesielle posisjon» og delte Marokkos politikk til Frankrike og Spania. En Agadir-krisen fremprovosert av Berlin økte spenningen mellom de europeiske stormaktene. Fez-traktaten (signert 30. mars 1912) gjorde Marokko til et fransk protektorat. I den samme avtalen overtok Spania rollen som beskytter av de nordlige og sørlige Sahara sonene den 27. november samme år.
Mange marokkanske soldater (goumiere) som tjente i den franske hær hjalp europeiske og amerikanske tropper både i første verdenskrig og andre verdenskrig.
Nasjonale politiske partier som oppstod i fotsporene til det franske protektoratet, baserte sine argumenter for marokkansk uavhengighet på erklæringer fra andre verdenskrig som Atlanterhavserklæringen, en felles amerikansk–britisk uttalelse som fremmet blant annet folks rett til å velge styreform som de skulle leve under. Istiqlal-partiets manifest (''uavhengighets''-partiet) i 1944 var et av de tidligste offentlige krav om uavhengighet. Partiet stod senere for det meste av lederskapet av den etterfølgende nasjonalistbevegelsen.
Fil:HD-SC-98-07542.jpg i møte med USAs forsvarsminister Caspar Weinberger i Pentagon.]]Frankrike sendte Muhammed V av Marokko i eksil til Madagaskar i 1953. Han ble oppfulgt av den upopulære Muhammed Ben Aarafa. Han styre ble oppfattet som illegitimt og utløste aktiv opposisjon mot det franske protektoratet i hele landet. Det mest betydelige skjedde i Oujda hvor marokkanere angrep franske og andre europeiske beboere i gatene. Operasjoner av den nylig opprettede «Armée de Libération» ble satt i gang den 1. oktober 1955. «L'Armée de Libération» ble opprettet av «Comité de Libération du Maghreb Arabe» i Kairo til å være en motstandsbevegelse mot okkupasjonen på samme måte som Nasjonal frigjøringsfront (Algerie) i Algerie. Dens mål var å returnere kong Muhammed V, men også å frigjøre Algerie og Tunisia. Frankrike lot Muhammed V returnere i 1955, og forhandlingene som førte til marokkansk uavhengighet startet året etter.
Alle disse hendelsene hjalp til med å øke graden av solidaritet mellom folket og den nylig returnerte kongen. Av denne grunn ble revolusjonen kalt «la révolution du Roi et du Peuple» (''kongens og folkets revolusjon'') og den feires hver 20. august.
Marokko fikk sin politiske uavhengighet fra Frankrike 2. mars 1956, Frankrike oppgav formelt sitt protektorat i Marokko 7. april samme år. Gjennom avtaler med Spania i 1956 og 1958 ble marokkansk kontroll over visse spanskstyrte områder gjenopprettet, selv om forsøk på å kreve andre spanske koloniale områder gjennom invasjonen av spansk Sahara i 1957 var mindre vellykkede. Den internasjonaliserte byen Tanger ble reintegrert med signeringen av Tanger-protokollen 29. oktober 1956. Hassan II av Marokko ble konge av Marokko 3. mars 1961. Hans styre var preget av politisk uro og regjeringens hensynsløse respons gav dem kallenavnet «blyårene». Den spanske enklave og eksklave Ifni i sør ble del av det nye Marokko i 1969.
Marokko okkuperte og annekterte den tidligere spanske kolonien Vest-Sahara i 1970-årene, men okkupasjonen er folkerettslig kontroversiell, en endelig løsning på territoriets status mangler fortsatt, og den behandles fortsatt i FNs sikkerhetsråd.
Eksperimentelle politiske reformer i 1990-årene resulterte i etableringen av en tokammers nasjonalforsamling i 1997. Marokko ble gitt ''major non-NATO ally''-status i juni 2004 og signerte frihandelsavtaler med USA og EU.
Marokkos største by, Casablanca, ble utsatt for Casablanca-angrepene i 2003. Angrepene var rettet mot vestlige og jødiske mål og førte til 33 omkomne og mer enn 100 skadde, hovedsakelig marokkanere.

Politikk


Marokko er et konstitusjonelt monarki med parlamentarisme. Statsministeren er regjeringssjef og landet har et flerpartisystem. Den utøvende makt ligger hos regjeringen. Lovgivende makt ligger både hos regjeringen og de to kamrene i parlamentet, representantsforsamlingen og rådgivningsforsamlingen. Den marokkanske grunnloven legger grunnlaget for et monarki med parlament og et uavhengig domstolsapparat. Der er en pågående uenighet om overherredømmet over Vest-Sahara med den sahrawiske arabiske demokratiske republikk.
Den øverste autoriteten ligger hos kongen som både er den politiske lederen og «beskytter av troen». Han leder ministerrådet, utnevner statsministeren etter folkevalg, utnevner alle medlemmene i regjeringen etter å ha rådført seg med statsministerens anbefalinger og kan avsette ministre, oppløse parlamentet, suspendere grunnloven, skrive ut nyvalg eller herske gjennom dekreter. Kongen er militærets leder og landets religiøse leder. Da hans far Muhammed V av Marokko døde, overtok kong Hassan II av Marokko tronen i 1961. Han styrte Marokko de neste 38 årene frem til han døde i 1999. Hans sønn, kong Muhammed VI av Marokko, overtok tronen i juli 1999.
I mars 1998 utnevnte kong Hassan en koalisjonsregjering ledet av opposisjonens sosialisme leder Abderrahmane Youssoufi som hovedsakelig bestod av ministre fra opposisjonspartiene. Statsminister Youssoufis regjering er den første regjering som primært ble satt sammen fra opposisjonspartier på flere tiår og representerte også den første muligheten til at en koalisjon av sosialister, venstreorienterte sentrumspartier og nasjonalistpartier kunne inkluderes i regjeringen frem til oktober 2002. Dagens regjering ledes av Driss Jettou som ikke er medlem av noe parti.
Siden grunnlovsreformen i 1996 har parlamentet bestått av to kammere. Representantsforsamlingen (''Majlis al-Nuwab/Assemblée des Répresentants'') har 325 medlemmer som er valg for en femårsperiode. 295 blir valgt i valgkretser med flere representanter og 30 fra en nasjonal liste som bare består av kvinner. Rådgivningsforsamlingen (''Majlis al-Mustasharin'') har 270 medlemmer valgt for en niårsperiode. Disse blir valgt av lokale råd (162 seter), profesjonelle forsamlinger (91 seter) og lønnsmottakere (27 seter).
Parlamentets makt, selv om den er begrenset, ble utvidet i grunnlovsrevisjonene i 1992 og 1996 og inkluderer budsjettbehandling, godkjenne foreslåtte lover, utspørring av ministere og etablering av undersøkelseskommisjoner for å undersøke regjeringens handlinger. Underhuset i parlamentet kan avsette regjeringen gjennom et mistillitsforslag.
Øverste domstol i den juridiske strukturen er høyesterett, hvis dommere blir utnevnt av kongen. Youssoufi-regjeringen innførte et reformprogram for å utvikle større juridisk uavhengighet og selvstendighet.

Regioner


Som del av desentraliserings- og regionaliseringslovene som nasjonalforsamlingen vedtok i 1997, ble 16 nye regioner opprettet. Den er for tiden den høyeste administrative inndelingen av Marokko. En marokkansk region blir styrt av en wali som blir utpekt av kongen. Walien er også guvernør av provinsen (eller prefekturet) hvor han bor.
På grunn av konflikten om Vest-Sahara er flere regioner omstridt mellom Marokko og den sahrawiske arabiske demokratiske republikk (SADR), nærmere bestemt Guelmim-Es Semara (6), Laâyoune-Boujdour-Sakia El Hamra (7) og Oued Ed-Dahab-Lagouira (11). Frisonen (region), øst for den marokkanske mur, administreres av SADR. Kongedømmet Marokko krever disse som deres sørlige provinser.
Regionene med hovedstad i og regioner i Vest-Sahara i kursiv:
Fil:Marokko-regions-nr.png
(''Fra folketellingen 4. september 2004'')

Geografi


Fil:Morocco_sat.png
Algerie grenser til Marokko i øst og sørøst, men grensen mellom de to landene har vært stengt siden 1994. Langs Middelhavet ligger fire Spania enklaver: Ceuta, Melilla, Peñón de Vélez de la Gomera og Peñón de Alhucemas, i tillegg til flere øyer, inkludert Isla Perejil og Islas Chafarinas. Utenfor Atlanterhavet tilhører Kanariøyene Spania, mens Madeira i nord er Portugal. I nord grenser Marokko til og kontrollerer deler av Gibraltarstredet, noe som gir landet makt over vannveien inn og ut av Middelhavet. Riffjellene dominerer regionen som grenser til Middelhavet fra nordvest til nordøst og Atlas-fjellene går som en ryggrad fra sørvest til nordøst. Det meste av befolkningen bor nord for disse fjellene, mens ørkenen ligger sør for dem. Det meste av den sørøstlige delen av landet er del av Sahara-ørkenen og er dermed tynt befolket og ikke produktiv økonomisk sett. I sør ligger Vest-Sahara, en tidligere spansk koloni som ble okkupert av Marokko i 1975. Marokko hevder at Vest-Sahara er del av dets territorium og henviser til det som de sørlige provinsene. Dette er imidlertid ikke anerkjent av FN, og Vest-Sahara er derfor et omstridt territorium.
Marokkos hovedstad er Rabat, og landets største by er havnebyen Casablanca.
Andre byer inkluderer
Agadir,
Essaouira,
Fès,
Marrakech,
Meknes,
Mohammadia,
Oujda,
Ouarzazat,
Safi, Marokko,
Salè,
Tanger,
Nador,
Tiznit og
Tan-Tan.
Landet har middelhavsklima som blir mer ekstremt i de indre regionene hvor fjellene ligger. Terrenget er slik at kystslettene er rike og dermed er ryggraden i agrikulturen. Skoger dekker rundt 12&nbsp;% av landet, mens dyrkbar jord utgjør 18&nbsp;%. 5&nbsp;% har irrigasjon.

Økonomi


Fil:Bank in marocco.jpgen i Marokko (Bank Al Maghrib)]]
Marokko har signert en frihandelsavtale med EU (med inngang ifra 2010) og USA. Det amerikanske senatet godkjente med 85 stemmer mot 13 den amerikansk-marokkanske frihandelsavtalen 22. juli 2004 som vil la 98&nbsp;% av gjensidig handel av konsument- og industriprodukter foregå uten toll. Avtalen trådte i kraft i januar 2006.
Den største industrien er gruvedrift av fosfater. Den nest største inntektskilden er fra statsborgere som bor i utlandet som overfører penger til slektninger bosatt i Marokko. Landets tredje største inntektskilde er turisme.
Landet er en av verdens største produsenter og eksportører av kannabis, og kultiveringen og salget gir økonomisk grunnlag for store deler av befolkningen i det nordlige Marokko. Kannabis blir vanligvis foredlet til hasj. Denne aktiviteten står for 0,57&nbsp;% av Marokkos bruttonasjonalprodukt, anslått til $37,3 milliarder. En FN-studie anslår at kannabiskultiveringen dekker rundt 1340 km² i marokkos fem nordlige regioner. Dette tilsvarer 10% av det totale området og 27&nbsp;% av den dyrkbare jorda i det undersøkte området og 1,5% av landets dyrkbare jord. Marokko er med i FNs narkotikakonvensjon fra 1988 og i 1992 vedtok Marokko lovgivning som skulle sette konvensjonen i verk.
Arbeidsledighetsraten er på 12,1&nbsp;% (2004), og et overslag fra 1999 anslår at 19&nbsp;% av den marokkanske befolkningen lever under fattigdomsgrensen.
Selv om Marokko jobber mot endring, har landet historisk sett brukt barnearbeid i stor skala. I 1999 innrømmet den marokkanske regjeringen at over barn under 15 år var i arbeidsstyrken.

Demografi


Fil:Morocco ethno 1973 all.svg
Marokko er det fjerde mest befolkede arabiske landet etter Egypt, Sudan og Algerie. De fleste marokkanerne er sunniislam av arabere, berbere eller blandet arabisk–berbisk opphav. Araberne invaderte Marokko i det 7. århundre og etablerte sin kultur der. Marokkos jøder minoritet har sunket betraktelig og teller rundt 7000. De fleste av de utenlandske beboerne er franske eller spanske, mange er lærere eller teknikere og stadig flere pensjonister, særlig i Marrakech.
Der er ingen betydelige genetikk forskjeller mellom marokkanske araber og marokkanske ikke–arabere (det vil si berbere og saharawis). Derfor er det sannsynlig at arabiseringen hovedsakelig var en kulturell prosess uten genetisk erstatning. Ifølge European Journal of Human Genetics, var nordvestlige afrikanere genetisk nærmere Iberia og andre Europa enn afroamerikanere.
Marokkos offisielle språk er MSA. Landets særskilte arabiske dialekt kalles marokkansk arabisk. Rundt 12 millioner (40% av befolkningen), hovedsakelig i jordbruksområder, snakker berberspråk som i Marokko kjenner tre forskjellige dialekter (tarifit, tashelhiyt og tamazight), enten som førstespråk eller tospråklig med den talte arabiske dialekten. Fransk som er Marokkos uoffisielle andrespråk, blir lært av alle og fungerer fremdeles som Marokkos primærspråk i handel og økonomi. Det er også vidt utbredt i utdanning og i styret av landet. Rundt marokkanere i den nordlige delen av landet snakker spansk som andrespråk parallelt med tarifit. Engelsk, som fremdeles er langt bak fransk og spansk, er raskt i ferd med å bli det foretrukne fremmedspråket blant utdannet ungdom. Nasjonale utdanningsreformer som tredte i kraft sent i 2002, har resultert i at engelsk blir undervist i alle offentlige skoler fra fjerde skoleår av.
De fleste mennesker bor vest for Atlasfjellene, en fjellrekke som isolerer landet fra Sahara. Casablanca er handels– og industrisenteret og landets ledende havn. Rabat er styresmaktens sete, Tanger er inngangen til Marokko fra Spania og også en betydelig havn, Fez, Marokko er det kulturelle og religiøse senteret og det hovedsakelig «berbiske» Marrakech er et betydelig turistsentrum.
Utdanning i Marokko er gratis og grunnskolen er obligatorisk (opp til 15 år). Mange barn, særlig jenter på landsbygda, går fremdeles ikke på skole. Marokko har rundt studenter ved 14 offentlige universiteter. Det eldste, og på noen måter det mest prestisjefylte, er «Muhammed V Universitet» i Rabat, sammen med Al Akhawayn Universitetet i Ifrane (et privat universitet), med fakulteter i jus, vitenskap og de frie vitenskapene. Al-Akhawayn, grunnlagt i 1993 av kong Hassan II og kong Fahd av Saudi–Arabia, er et engelskspråklig, amerikanskinnspirert universitet med rundt 1000 studenter. Universitetet Al Karaouine i Fez har vært et senter for islamske studier i mer enn 1000 år. Ifølge UniCEF var 44% av alle voksne i landet analfabeter i perioden 2003–2008. Imidlertid har et omfattende alfabetiseringsprogram ført til betydelige forbedringer på området.

Kultur


Marokko er et etnisk rikt land med en rik kultur og sivilisasjon. Gjennom sin historie har landet vert vertskap for mange folkeslag fra øst (fønikere, karthagere, jøder og arabere), sør (afrikanere) og nord (romerriket, vandalene, maurere og jøder). Alle disse sivilisasjonene har hatt innvirkning på marokkos sosiale struktur. Området tok i mot alle typer trossystem fra hedenskap, jødedom og kristendom til islam.
Hver region har sitt særpreg og bidrar dermed til den nasjonale kulturen og sivilisasjonens arv. Marokko har satt som øverste prioritet å beskytte denne arven og ta vare på sin kulturelle identitet.
Etnisk og kulturelt sett, kan Marokko i dag regnes som det minst arabiske blant de arabiske landene. Hoveddelen av befolkningen er av berbisk opprinnelse.

Se også


Liste over byer i Marokko

Vest-Sahara


Vest-Sahara

Referanser

Eksterne lenker


Fil:Rabat city walls.jpg]]

Styresmakt


http://www.maroc.ma/PortailInst/An/home Kongedømmet Marokko offisiell portal
http://www.parlement.ma/sitefr Parlamentet i Marokko offisiell side (på fransk og arabisk)
http://www.service-public.ma/index.jsp Velferdstjenestenes side (på fransk og arabisk)

Nyheter


http://allafrica.com/morocco/ allAfrica – Marokko nyhetsoverskrifter
http://www.map.ma/eng Maghreb Arabe Presse styresmaktens nyhetstjeneste
http://www.north-africa.com/one.htm The North Africa Journal finansnyheter
http://www.moroccotimes.com Morocco Times En generell nyhetsside på engelsk
http://www.casafree.com Casafree News på fransk

Oversikt


http://www.al-bab.com/maroc/ Arab Gateway &ndash; ''Morocco''
http://news.bbc.co.uk/1/hi/world/middle_east/country_profiles/791867.stm BBC News &ndash; ''Country Profile: Morocco''
http://www.britannica.com/nations/Morocco Encyclopaedia Britannica, ''Morroco'' – Country Page
https://www.cia.gov/library/publications/the-world-factbook/geos/mo.html CIA World Factbook &ndash; ''Morocco''
http://www.state.gov/p/nea/ci/c2416.htm US State Department &ndash; ''Morocco'' inkluderer bakgrunnsinformasjon, landstudier og betydelige rapporter
http://www.globaladrenaline.com/africa/morocco/ GlobalAdrenaline &ndash; Morocco
http://www.professores.uff.br/hjbortol/arquivo/2006.1/applets/morocco_en.html Marokkos plassering på en 3D-globus (Java)

Samfunn


http://www.marocentrepreneurs.com Maroc Entrepreneurs : Association dedicated to Promotion of Entrepreneurship in Morocco
http://www.allied-media.com/album The Moroccan American Community Events Board
http://www.yabiladi.com/ Moroccans around the world (portal på fransk)
http://www.wafin.com Portal of Moroccans in the U.S.
http://rickgold.home.mindspring.com/index.htm Visiting Jewish Morocco En svært komplett og informativ side om historien og kulturen til marokkanske jøder

Handel og internasjonale forbindelser


http://www.usembassy.ma/usmorrelations/historicalbgrnd.htm Historisk bakgrunn om amerikansk-marokkanske forbindelser
http://europa.eu/comm/external_relations/morocco/intro/ EUs forbindelser med Marokko
http://www.moroccanamericantrade.com Marokkansk-amerikansk handelsråd
http://www.moroccanamericantrade.com/FTAsummEn.pdf Beskrivelser av fordelene med marokkansk-amerikanske frihandelsavtale
http://www.moroccousafta.com/index_ang.htm Moroccousafta en side om den marokkansk-amerikanske frihandelsavtalen
http://www.legation.org Den amerikanske utsendingen i Tanger

Vest-Sahara


http://vest-sahara.no Den norske støttekomiteen for Vest-Sahara
http://groups.yahoo.com/group/sahara-update Sahara Update: Nyhetstjeneste om Vest-Sahara

Undersøkelser om Marokko


http://www.geopium.org/Chouvy-JIR-NOV2005-Morocco_said_to_produce_nearly_half_of_the_worlds_hashish_supply.html En nylig publikasjon om hasjproduksjon og trafikking i Rif-området i Marokko
http://www.hrw.org/doc?t=mideast&c=morocc Human Rights Watch on Morocco
http://www.upf.edu/cexs/recerca/bioevo/2000BioEvo/BE2000-Bosch-STRs-EJHG.pdf Genetisk struktur i nordvest Afrika – en analyse av STR

Turisme og kultur


http://www.choosemorocco.com ChooseMorocco.com &ndash; Travel to Morocco
http://www.un.org/Depts/Cartographic/map/profile/morocco.pdf Kart (pdf), http://www.lib.utexas.edu/maps/map_sites/country_sites.html#morocco lenker til flere
http://www.moroccosights.com/ Vakre bilder fra Marokko på MoroccoSights.com
http://www.flickr.com/photos/tags/morocco/show/ Bilder fra Marokko fra flickr
http://www.allied-media.com/album/festival Den marokkanske festivalen i Washington
http://lexicorient.com/morocco/index.htm Marokko i Lexicorient
http://www.magicmorocco.com/ Magiske Marokko
http://french.about.com/library/travel/bl-ma-index.htm Marokkansk kulturserie på About.com
http://www.freeworldmaps.net/africa/morocco/map.html Kart over Marokko
http://www.allied-media.com/album/trone Marokkos nasjonaldag
http://www.voyage-randonnee-maroc.com/ Turisme i Marokko
Kategori:Marokko
Kategori:Konstitusjonelle monarkier
Kategori:Stater og territorier etablert i 1956
ace:Maghribi
af:Marokko
als:Marokko
am:ሞሮኮ
ang:Morocco
ar:المغرب
an:Marruecos
arc:ܡܓܪܒ
frp:Maroc
ast:Marruecos
az:Mərakeş
bm:Maroko
bn:মরোক্কো
bjn:Maroko
zh-min-nan:Morocco
be:Марока
be-x-old:Марока
bcl:Moroko
bg:Мароко
bo:མོ་རོ་ཁོ།
bs:Maroko
br:Maroko
ca:Marroc
cv:Марокко
ceb:Morocco
cs:Maroko
sn:Morocco
cy:Moroco
da:Marokko
de:Marokko
dv:މައުރިބު
nv:Moroko
dsb:Marokko
et:Maroko
el:Μαρόκο
en:Morocco
es:Marruecos
eo:Maroko
ext:Marruecus
eu:Maroko
fa:مراکش
hif:Morocco
fo:Marokko
fr:Maroc
fy:Marokko
ga:Maracó
gv:Yn Varoc
gd:Maroco
gl:Marrocos - المغرب
xal:Морокин Нутг
ko:모로코
hy:Մարոկո
hi:मोरक्को
hsb:Marokko
hr:Maroko
io:Maroko
bpy:মরক্কো
id:Maroko
ia:Marocco
ie:Morocco
os:Марокко
zu:IMorokho
is:Marokkó
it:Marocco
he:מרוקו
jv:Maroko
kn:ಮೊರಾಕೊ
pam:Morocco
ka:მაროკო
kk:Мағрибия
kw:Marokk
rw:Maroke
sw:Moroko
kg:Maroko
ht:Mawòk
ku:Maroko
ky:Марокко
mrj:Марокко
lad:Marroko
la:Marocum
lv:Maroka
lb:Marokko
lt:Marokas
lij:Maròcco
li:Marokko
ln:Marɔkɛ
jbo:morgu'e
lmo:Maroch
hu:Marokkó
mk:Мароко
mg:Marôka
ml:മൊറോക്കൊ
mt:Marokk
mr:मोरोक्को
arz:المغرب
mzn:مراکش
ms:Maghribi
mwl:Marrocos
mn:Марокко
my:မော်ရိုကိုနိုင်ငံ
nah:Marruecos
nl:Marokko
ja:モロッコ
nn:Marokko
nov:Moroko
oc:Marròc
or:ମୋରୋକୋ
uz:Marokash
pnb:مراکش
pap:Morocco
ps:مراکش
pms:Maròch
nds:Marokko
pl:Maroko
pt:Marrocos
crh:Mağrip
ro:Maroc
qu:Maruku
ru:Марокко
sah:Марокко
se:Marokko
sa:मोराको
sg:Marôko
sc:Marocco
sco:Morocco
stq:Marokko
nso:Morocco
sq:Maroku
scn:Maroccu
simple:Morocco
ss:IMorokho
sk:Maroko
sl:Maroko
szl:Maroko
so:Marooko
ckb:مەغریب
sr:Мароко
sh:Maroko
su:Maroko
fi:Marokko
sv:Marocko
tl:Marukos
ta:மொரோக்கோ
kab:Merruk
tt:Марокко
te:మొరాకో
th:ประเทศโมร็อกโก
ti:ሞሮኮ
tg:Марокаш
tr:Fas
uk:Марокко
ur:مراکش
ug:ماراكەش
vec:Maroco
vep:Marok
vi:Maroc
vo:Marokän
fiu-vro:Maroko
wa:Marok
zh-classical:摩洛哥
war:Morocco
wo:Marok
ts:Morocco
yi:מאראקא
yo:Mòrókò
zh-yue:摩洛哥
diq:Morokko
zea:Marokko
bat-smg:Maruoks
zh:摩洛哥

Mozambik

Mosambik
Kategori:Omdirigeringer fra ungarske artikkelnavn
Kategori:Omdirigeringer fra polske artikkelnavn

Madagaskar

:''For animasjonsfilmene, se Madagaskar (film) og Madagaskar 2''
Republikken Madagaskar er en afrikansk øyrepublikk i det Indiske hav. Den er Øy#Verdens_st.C3.B8rste_.C3.B8yer. Folket kalles madagassere eller gassere. Øya ble befolket av austronesiske innvandrere fra Borneo i Indonesia i de første århundrene etter Kristi fødsel. Språket, madagassisk eller gassisk, hører derfor til den austronesiske språkfamilien.
Fra 1896 til 1960 var landet fransk koloni. Tiden etter uavhengigheten har vært politisk ustabil, med flere udemokratiske maktskifter.
Madagaskar har et unikt biologisk mangfold. Ca. åtti prosent av flora og fauna er endemiske, det vil si at de finnes kun på Madagaskar. Den mest kjente arten er lemuren.
Madagaskar har vært et viktig samarbeidsland for norsk Det norske misjonsselskap siden 1867. Den norske Amerikalinje (NAL) hadde gjennom sitt datterselskap Scandinavian East Africa Line (SEAL) rutefart på Madagaskar fra 1921 – 1981. Også Norad har engasjement på Madagaskar. Det var norsk ambassade på Madagaskar fra 2004 – 2011 da ambassaden ble redusert til en ambassadeseksjon under Sør-Afrika. Mange nordmenn er blitt tildelt utmerkelser i Madagaskars nasjonalorden.

Naturgeografi


Fil:Madagascar topo.jpg
Fil:Tsingy de Bemaraha.jpg]]
Madagaskar kan naturlig deles i fem geografiske regioner. Den østlige kysten, Tsaratanana-massivet i nord, det sentrale høylandet, den vestlige kysten og de sørvestlige områdene.
Det er to årstider på Madagaskar, en varm og regnfull fra november til april, mens en kjøligere og tørr periode varer fra mai til oktober. Vindene kommer stort sett fra sørøst, og sykloner kan opptre av og til.
Det er ingen aktive vulkaner på øya, men flere steder finnes varme kilder.

Natur


Fil:Baobab_Avenue_1.JPG-allé ved Morondava]]
:''Utdypende artikkel: Madagaskars natur''
Madagaskars lange isolasjon fra kontinentene rundt gjør at det har oppstått et unikt biologisk mangfold, og mange av landets dyr og planter finnes ingen andre steder i verdenen. Noen økologer kaller derfor Madagaskar for «det åttende kontinent», skjønt et egentlig kontinent defineres ved at det har sitt eget innenlandsklima.
Ser man bort fra flaggermus som kom via luftveien og havlevende pattedyr, levde det opprinnelig kun fire ordener av pattedyr på øya; primater, gnagere, insektetere (tenreker) og rovpattedyr. Av krypdyr finner vi mange arter av kameleoner, fargerike daggekkoer, og de godt kamuflerte Bladhalegekkoer.
Omtrent 150&nbsp;000 av artene som lever på Madagaskar, eller 80&nbsp;%, finnes kun på øya. Selv om Madagaskar er en del av Afrika, er de fleste artene på øya nært beslektet med arter i Sør-Amerika og øyene i det sørlige Stillehavet. Dessverre har avskoging i Afrika blitt et større problem de siste årene, og mange av artene på øya er nå truet.

Den østlige kysten


Den østlige kysten består av en 50 kilometer bred stripe med lavland og er svært frodig i forhold til resten av landet. Kystlinjen her er for det meste helt rett, bortsett fra en naturlig havn i nord. Innover i landet er det bratte fjell som grenser mot høylandet i de sentrale områdene.
Klimaet er subtropisk klima, og vindene fra Indiahavet i øst gir mye regn. I dette området er det omtrent 3500&nbsp;mm nedbør i året.

Tsaratanana-massivet


Tsaratanana-massivet i nord har mange høye fjell over 2000 meter. Det høyeste fjellet i Tsaratanana-massiven er 2880 meter høyt. Kystlinjen her er svært forreven, i motsetning til den rette kystlinjen langs den østlige kysten. Tsaratanana-massivet er dessuten et relativt tørt område.

Det sentrale høylandet


Høylandet strekker seg fra Tsaratanana-massivet i nord til Ivokoany-massivet i sør. I øst deler de stupbratte fjellene høylandet med østkysten. Fra de østlige delene av høylandet er det svak «nedoverbakke» hele veien ned til den vestlige kysten. Hvis man ser øya fra sør eller nord, ser det derfor ut som om den er skråttstilt.
Området ligger omtrent 800 til 1800 meter over havet. Topografien her er variert, og det er både runde og eroderte fjell, store granittberg, sloknede vulkaner og vidstrakte platåer i dette området.
Hovedstaden Antananarivo, som ligger midt i landet, får omtrent halvparten av de gjennomsnittlige 1,4 meterne med regn i regnsesongen. Selv om frost og rim (fysikk) sjelden forekommer i Antananarivo, er det vanligere i høyere deler av høylandet under tørkeperioden. Mange mener at himmelen over de sentrale delene av høylandet er blant de klareste og vakreste i verden.
Madagaskar har ofte blitt kalt «Den røde øya». Grunnen består av lateritt, som gjør jorden rød på grunn av høyt innhold av jern og aluminium. Det er spesielt grunnen i høylandet som inneholder mye lateritt.

Den vestlige kysten


Den vestlige kysten er, i motsetning til den østlige kysten, svært ujevn. Den er sammensatt av mange lag (geologi) som har blitt dannet over lengre tid. På grunn av ujevnheten i kystlinjen, er det mange naturlige bukter som har beskyttet områdene mot sykloner og hardt vær. Dype bukter og vernede havner har i hundrevis av år vært et sted med utforskere, handelsmenn, pirater fra Europa, Afrika og Midtøsten. Området har derfor vært et viktig knyttepunkt mellom Madagaskar og omverdenen.
Selv om vestkysten er forholdvis tørr, er det store deler man mener kan bli til gode jordbruksområder. Men disse områdene er tynt befolket og mye er uoppdaget.

De sørvestlige områdene


De sørvestlige områdene består av høye fjell, likt de nordlige områdene. I øst ligger Ivakoany-massivet, i nord Isala Roiniforme-massivet. Det er to hovedområder her; Mahafaly-platået og ørkenområdet. I ørkenområdet holder Antandroy-folket til.
Hele sørvest består av halvørken, med omtrent 330&nbsp;mm nedbør i året, og er dermed tørrere enn både den vestlige kysten og det sentrale høylandet. De tørreste områdene på Madagaskar ligger faktisk på den sørligste delen av øya.

Demografi


Fil:Antananarivo (atamari).jpg]]
Fil:Antananarivo Rova-Palast.jpg]]
Befolkningen på Madagaskar er etterkommere av innvandrere fra Indonesia. Innvandringen har foregått i flere bølger, og jevnt over er innlandsbefolkningen lysere i huden og ofte har de glatt svart hår. De kan nesten forveksles med indonesiere eller filippinere.
Langs kystene har det lenge vært kontakt med det Afrika, og befolkningen er ofte mørkere i huden og har ofte svart kruset hår. Vi finner også Arabere, India og Europa innflytelse. Befolkningen deles ofte opp i 18 etniske grupper eller «stammer». De største folkegruppene er merina, med omtrent 3 millioner medlemmer, og betsileo med omtrent 2 millioner medlemmer. Langs vestkysten finner vi sakalava.

Språk


Det gassisk språk hører til den austronesiske språkfamilien. Siden gasserne er nært beslektet med Indonesia, deler det gassiske språket omtrent 90&nbsp;% av de grunnleggende ordene med Maanyan-språket fra den sørøstlige delen av Borneo i Indonesia.
Fransk brukes mye i administrasjon, som handelsspråk og som akademisk og juridisk språk. Undervisningsspråket i høyere klasser og på de seks universitenene er fransk. Franske skoler og skoler som legger vekt på fransk språk har høy status, fordi det gir muligheter til bedre betalte jobber. Det finnes få lærebøker på gassisk og undervisningen i morsmålet er ofte mangelfull.
Det er populært å lære engelsk, men det finnes svært få miljøer hvor en kan praktisere engelsk på Madagaskar. President Marc Ravalomanana la stor vekt på å utbre engelsk, men etter statskuppet i 2009 der Andry Rajoelina tok makten, er fransk nesten blitt enerådende igjen. I private skoler drevet av lutherske og reformerte kirker har morsmålet hatt en viktigere rolle, mens de katolske skolene oftest har prioritert fransk.
I Madagaskars grunnlov fra 1960 ble gassisk og fransk «republikkens offisielle språk». President Ravalomanana fikk endret grunnloven slik at også engelsk fikk plass som offisielt språk, men i den nye grunnloven som ble vedtatt i folkeavstemningen 17. november 2010 (den fjerde republikk) er kun gassisk og fransk nevnt. De franske stedsnavnene brukes ofte ved siden av de gassiske navnene. Eks.: Tôlanaro. På nyere kart er de gassiske navnene oppgitt.

Religion


Omtrent 45&nbsp;% av landets innbyggere er Kristendom, og det er nesten helt likt fordelt på Den katolske kirke og Protestantisme. De største kirkene er Den katolske kirken, Den reformerte kirken, Den lutherske kirken og Den anglikanske kirken. Sammen har de dannet et felleskirkelig råd (FFKM) som også har meglet i politiske konflikter som i 1991-992. I senere tid har også pinsekirkene og ulike frimenigheter hatt en sterk vekst.
Tradisjonelle religioner (48&nbsp;%) har en sterk plass, særlig på landsbygda. Men også mange kristne praktiserer tradisjonelle ritualer når det gjelder forholdet mellom liv og død og valg av gunstige dager for viktige gjøremål, omskjærelse, bryllup, husbygging, viktige reiser, og liknende.
Et særpreg for de tradisjonelle religionene er tilbedelse av og ofring til de avdøde forfedrene og -mødrene anene. Spesielt kjent er likvendingsritene som praktiseres av merina- og betsileo-gruppene i høylandet. Den innebærer at knokkelrestene etter de døde tas ut av graven under spesielle seremonier. Familien skifter liksvøp på knoklene og feirer begivenheten med musikk, sang og dans og god mat og drikke. Andre etniske grupper praktiserer ikke likvending, men felles for alle gruppene på Madagaskar er respekten for de døde anene og spesielle riter knyttet til død og begravelse.
Tabuer spiller en viktig rolle i gassisk tradisjonell religion. Det finnes en rekke regler for hva men kan gjøre og hva man ikke skal gjøre. Brudd på tabuer kan føre til sykdom, død og forbannelse.
Eksorsime – utdriving av onde ånder – er meget vanlig, blant både tradisjonelle troende og kristne. Noen kristne vekkelsesbevegelser driver ut onde ånder og djevler i Jesu navn og mener at de derved kan helbrede for sykdom – slik som på Jesu tid.
Langs nordvestkysten er det også flere tilhengere av Islam. (På landsbasis 7&nbsp;%). Enkelte steder på Østkysten regner noen slekter sine aner tilbake til Mekka. Det skyldes tidlig arabisk innflytelse. I disse områdene finnes også skriftlærde som kan skrive gassisk med arabiske bokstaver (sorabe).
Mange innvandrere av indisk og pakistansk avstamning er Sunniislam.

Misjonsvirksomhet


Portugiserne var de første som forsøkte kristen misjon på øya uten særlig hell på 1600-tallet. Senere kom franske og britiske misjonærer. De lavkirkelige britiske misjonærene fra London Missionary Society (LMS) kom til Antananarivo i 1818 og begynte å oversette Bibelen til gassisk. De startet også leseopplæring. Merina-kongen Radama I (regjeringstid 1818-1828) var svært interessert i arbeidet og bestemte at gassisk skulle skrives med latinske bokstaver. I 1827 kunne nesten 4000 gassere lese og skrive. Åtte år senere kunne 30&nbsp;000 lese.
Misjonærene rakk akkurat å oversette hele Bibelen før de måtte forlate landet fordi dronning Ranavalona I (regjeringstid 1828-1861) opplevde at misjonærene truet den tradisjonelle kulten. Hun satte i gang forfølgelse mot de som var blitt kristne. Da de britiske misjonærene kom tilbake i 1860-årene, var det flere kristne enn da de reiste til tross for 30 års forfølgelse.
Oppmuntret av disse nyhetene sendte også Det Norske Misjonsselskap (NMS) sine første misjonærer til Madagaskar i 1866. Det var John Engh og Nils Nilsen som begynte arbeidet i Betafo i 1867. Siden har det uavbrutt vært norske misjonærerer på øya. De satset på skole- og helsearbeid, og bygde håndverksskoler og jordbruksskoler. Også spedalskearbeid og arbeid for blinde og døve fikk en viktig plass. Gassiske kristne opprettet sammen med norske, amerikanske og franske misjonærer Den gassisk-lutherske kirken (FLM) på Madagaskar i 1950. Etterhvert er det denne kirken som styrer alt det lutherske kirkelige arbeidet. Kirken har nærmere 3 millioner tilhengere. Kirkepresidenten heter nå Rakoto Endor Modeste.

Historie


Innvandringen


Det finnes beretninger fra arabiske skippere som forteller om sjøfolk fra Waqwaq omkring 945 e.Kr.. Det nevnes Waqwaq-øyer både i øst og vest. Det er sannsynlig at Waq-waq refererer til både Indonesia og Madagaskar. Beretningene viser at indonesiske sjøfarere seilte langs kysten av India til Arabia og deretter sørover langs østafrikakysten. De kan ha brukt store kanoer med utriggere. Relieffer på tempelvegger i Borobudur på Java (øy) fra 760 e.Kr. viser store skip med to master og seil. Flere forskere mener at øya var ubebodd da de første indoneserne kom til øya. Men sjøfolk hadde kontakt med både afrikanere og arabere, og blodprøver og DNA-analyser viser at kystbefolkningen oftest har mer afrikanske innslett enn innlandsbefolkningen. De eldste spor etter mennesker som arkeologene hittil har avdekket ved kysten, er datert til ca. 400 e.Kr. I Innlandet går dateringer tilbake til 11. århundre. Men innvandrerne kan ha vært der tidligere. Det er også mulig at bantufolk hadde vært der før indoneserne, men det betviles fordi de hadde dårligere fartøy. Imidlertid finner vi bantufolk på naboøyene Komorene.

De mange kongedømmer


Etter hvert organiserte innflytterne seg i landsbyer. Disse ble ledet av småkonger som ofte lå i strid med hverandre. Derfor ble landsbyene lagt på topper i landskapet for lettere å forsvare dem. Folk har levd av jordbruk og kvegdrift. Zebukveg ble hentet fra Afrika, likeså geiter, sauer og fjærkre. Disse har afrikanske navn. Kunsten å dyrke ris hadde de med seg fra Indonesia. Madagaskar egnet seg godt både for dyrking av tørrlandsris og dyrking av ris i terrasser. Også smedkunsten kjente de, så de smidde økser og kniver. Fra det 12. århundre synes den arabiske påvirkningen av politikk, religion og handelsvirksomhet å bli mer tydelig. Handelen på østafrikakysten ble overtatt av araberne og utflytterne mistet kontakten med Indonesia. Komorene og enkelte handelssatsjoner på østkysten var viktige baser for muslimsk påvirkning. Astrologi og spådomskunst er influert av arabisk tankegang, noe som vises i navn på dager, måneder og stjerner.
Det mest kjente kongedømmene langs kysten var Sakalava-kongedømmet i Menabe, som hadde sitt hovedsete i det som i dag er byen Morondava. Det var også Sakalava-kongedømmer i Boina som hadde hovedstaden sin i dagens Mahajanga (Majunga) og i Toliara (Tulear). I innlandet var de største kongedømmene Betsileo med sentrum i Fianarantsoa og Merina med hovedstaden Antananarivo.

Europeerne kommer


Fil:Karte Madagaskar MKL1888.png
15. august 1500 oppdaget portugiseren Diégo Diaz (Diogo Dias) øya som han ga navnet St. Laurentius' øy etter dagens helgen. Øya ble etterhvert en mellomstasjon på veien til India. Portugiserene startet katolsk misjon med lite hell og forfulgte maurerne (muslimene). Etterhvert kom også engelske, nederlandske, dansk-norske og franske sjøfarere. Franskmennene forsøkte i 1642 å etablere en koloni i Fort-Dauphin (dagens Tolagnaro), oppkalt til ære for kronprinsen, Ludvig XIV. De lyktes bedre med øya Sainte Marie i 1750. Madagaskar lå midt i skipsleia for Indiafarten og var et yndet oppholdssted for pirater i tiden 1685 til 1725. Det er sannsynlig at norske pirater var de første nordmenn på Madagaskar. (I Britsh Museum finnes et kart signert av Seth Lofthus.)
Det 19. århundre var preget av merinakongedømmets ekspansjon. Før franskmennene gjorde Madagaskar til koloni i 1896, hadde merina-dynastiet kontroll over to tredeler av landet. De mest kjente kongene er Andrianampoinimerina (1787–1810), Radama I (1810–1828). Deretter kom fire dronninger, Ranavalona I (1828–1861), Rasoherina (1863–1868), Ranavalona II (1868-1883) og Ranavalona III (1883–1896). I 1817 ble det inngått en avtale mellom den britiske guvernøren og merinaenes hersker som forbød slavehandel, som til da hadde vært viktig for øyas økonomi. Til gjengjeld fikk regimet militær og økonomisk støtte fra Storbritannia. Engelske misjonærer kom i 1818 fra London Missionary Society (LMS) og underviste i det latinske alfabetet. Inntil da hadde gassisk bare vært skrevet med arabiske bokstaver av spesielt skrivekyndige. Merinaregimet undertegnet traktater med England, USA og Frankrike. De første norske misjonærene fra Det norske misjonsselskap (NMS) kom til Antananarivo i 1866. Dronning Ranavalona II og hennes hoff konverterte til protestantismen (den reformerte kirken), som LMS hadde innført, i 1869. Den første katolske messen ble feiret i hemmelighet i 1855 av en fransk pater.

Kolonitiden


I 1885 godtok britene at Frankrike opprettet et protektorat for Madagaskar, mot at britene gradvis fikk ta over Zanzibar. Frankrike tok full kontroll over Madagaskar gjennom militære maktmidler i årene 1895&ndash;1896, og merinaenes monarki ble oppløst. Franskmennene hadde som mål å innføre fransk språk og fransk kultur. I enkelte perioder ble bare fransk godkjent i skoleverket. Men i misjonens skoler ble det undervist i morsmålet i hele kolonitiden. Veier og jernbaner ble bygget i denne tiden, plantasjer ble anlagt for å eksportere koloniale råvarer til moderlandet.
Under første verdenskrig kjempet gassiske styrker i Frankrike, Marokko og Syria. Også under andre verdenskrig deltok gassiske styrker i kampene sammen med franskmennene. Til å begynne med tok Vichy-regimet kontroll over øya, noe som utløste en britisk okkupasjon i 1942 for å hindre at landet falt i japanernes hender. Frie franske styrker fikk overdratt øya i 1943.

Uavhengighet


I 1947 brøt det ut et nasjonalistisk opprør, som ble slått ned etter flere måneders bitre kamper. Frankrike reformerte øyas institusjoner i 1956 under ''Loi Cadre'', loven om oversjøiske reformer, og dermed startet en fredelig vei mot uavhengighet. En autonom republikk ble proklamert 14. oktober 1958. I 1959 ble en grunnlov vedtatt, og 26. juni 1960 fikk republikken full uavhengighet.

Politikk og administrasjon


Den første republikk


Madagaskars første president, Philibert Tsiranana, ble valgt da hans Madagaskars sosialdemokratiske parti fikk makten etter uavhengigheten i 1960. Han ble gjenvalgt uten motstand i mars 1972, men måtte gå av bare to måneder senere etter kraftige studentdemonstrasjoner. Den 5. februar 1975 ga etterfølgeren hans, general Gabriel Ramanantsoa, makten til innenriksministeren Richard Ratsimandrava. Men han ble skutt i et bakholdsngrep etter bare 6 dager.

Den annen republikk


I juni 1975 ble en ny regjering opprettet under tidligere utenriksminister Didier Ratsiraka. Med folkeavstemningen om en ny grunnlov i desember, ble den annen republikk innført, og de neste årene ble preget av et sosialistisk styre, der staten ville ha kontroll over alle produksjonsmidler. Men denne politikken ble en økonomisk katastrofe. I 1989, samme år som Berlinmuren falt, ble Ratsiraka gjenvalgt til sin tredje sjuårsperiode. Han forlot den sosialistiske politikken og tillot flerpartisystem. Han forsøkte også å liberalisere økonomien og tilot private bedrifter. Sensuren, som hadde lammet presse og opposisjon, ble opphevet, og den revolusjonære retorikken ble droppet. I skolene hadde gassisk språk hatt hovedtyngden, men nå ble fransk språk gjeninnført som undervisningsspråk, for at studentene skulle komme inn på franske universiteter.

Den tredje republikk


Store gatedemonstrasjoner i juni 1991 førte til politisk krise som endte med at Ratsiraka måtte gå av. Det uavhengige Kirkerådet ledet en nasjonal kongress som gav landet en ny grunnlov 19. august 1992. Dermed kom den tredje republikk og Albert Zafy ble valgt til ny president 10. februar 1993. Men Zafy ble avsatt på konsitusjonelt grunnlag i juli 1996 av nasjonalforsamlingen og landet ble kastet inn i en ny krise. Ved presidentvalget i slutten av året gjorde Didier Ratsiraka comeback. Han gjeninnførte presidentstyret og reviderte grunnloven slik at han ikke riskerte at nasjonalforsamlingen skulle gå mot ham. Alt lå til rette for at han skulle bli gjenvalgt i desember 2001, etter en regulær femårsperiode. Men han ble utfordret av Antananarivos borgermester, Marc Ravalomanana. Ravalomanana var en dynamisk forretningsmann som hadde slått seg opp på meieridrift og næringsmiddelproduksjon.
Etter valget ble det konflikt om valgresultatet. Ravalomanana hevdet at han allerede i første valgomgang hadde fått over 50 prosent av stemmene, mens Ratsiraka benektet dette og forlangte en annen valgomgang. I februar 2002 utropte Marc Ravalomanana seg selv til president. I april samme år fikk han medhold av grunnlovsdomstolen, Haute Cour Constitutionelle (HCC), og ble dermed lovlig innsatt som landets folkevalgte president av HCC i mai 2002. Ratsiraka forsøkte å kvele hovedstaden ved å sprenge broer og lage veisperringer, men han måtte gi opp og flyktet til Frankrike i juni 2002.
Etter den første fem års perioden skulle det holdes nytt presidentvalg, og ved valget 3. desember 2006 ble Marc Ravalomanana gjenvalgt med 54,8 prosent av stemmene. Han hadde utarbeidet en dristig femårs plan for utviklingen på Madagaskar: Madagascar Action Plan (MAP) og satte mye inn på å gjennomføre denne i den nye valgperioden. Med slagordet «jeg styrer mitt land som en bedrift» satte han krav til statstjenestemennene og fikk fart på økonomien og fikk bygd veier, skoler og annen infrastruktur.
Men i begynnelsen av 2009 ble det store folkelige demonstrasjoner rettet mot presidenten i gatene i hovedstaden Antananarivo. Presidenten ble anklaget for å komme i interessekonflikt ved at han blandet sammen egne interesser i næringsmiddelkonsernet TIKO med statens interesser. Den unge ordføreren i Antananarivo, Andry Rajoelina samlet folk i gatene til demonstrasjoner mot presidenten. Mandag 26. januar 2009 utviklet demonstrasjonene seg til plyndring og brann av presidentens og den nasjonale radio- og TV-stasjon. Også presidentens varemagasiner ble plyndret. Lørdag 7. februar ble et trettitalls mennesker skutt av vaktene da folkemengden prøvde å innta presidentpalasset i hovedstaden.
Etter at en gruppe oberster i hæren hadde gjort mytteri, tok de parti for Andry Rajoelina, og tirsdag 17. mars 2009 gjennomførte Rajoelina statskupp med støtte fra de militære. Ravalomanana måtte gå i eksil i Sør-Afrika. Rajoelina tok tittelen som president for Den høye overgangsautoritet, ''Haute Autorité de l'Etat'' (HAE) og ble innsatt av grunnlovsdomstolen HCC. Han er i fortsatt i 2011 Madagaskars de facto president, men er ikke valgt av folket.
Etter kuppet avsatte han nasjonalforsamlingen og senatet og styrer ved hjelp av dekreter. Det internasjonale samfunn med FN og Den afrikanske union AU har forsøkt å megle i konflikten. Partene undertegnet avtaler om felles og inkluderende løsning i Maputo i august 2009 og i Addis Abeba i november. Men Rajoelina har ikke fulgt opp avtalene og styrer egenrådig.

Den fjerde republikk


Den 17. november 2010 arrangerte Rajoelina en folkeavstemning om en ny grunnlov som skulle bane veien for den fjerde republikk. Lørdag 11. desember 2010 ble den fjerde republikk feiret med stor fest i hovedstaden samtidig som byens nye rådhus ble innviet. Men folkeavstemningen og Rajoelinas styre har ikke fått internasjonal anerkjennelse og den politiske krisen vedvarer. Mange har mistet jobbene sine, turismen har kollapset og økonomien stagnert. Nesten alle vestlige land, også Norge, har frosset sine bistandsbudsjetter til staten, men kanaliserer hjelp via FN-organer og frivillige organisasjoner.

Administrativ inndeling


I følge konstitusjonen fra 1992 skulle landet bli desentralisert i mindre områder. Navnet, antallet og begrensningene til disse områdenes administrasjon skulle bli satt ved Rettsregel. Loven som ble godkjent i 1994 av nasjonalforsamlingen i 1994 definerte tre slike administrative områder: region (faritra), distrikt (departemanta) og kommune (kaominina). Kommunene ble dannet i 1996.
Da Didier Ratsiraka kom til makten, ble konstitusjonen endret i 1998 slik at landet også skulle ha seks autonomi provinser, som igjen skulle bli delt opp i regioner, distrikter og kommuner. De autonome provinsene, som hadde de samme navnene og områdene som de eksisterende provinsene, ble opprettet i 2000.
Under maktkampene etter valgene i 2001, erklærte fire av provinsene der guvernørene støttet Ratsiraka, seg uavhengige fra republikken. Den nye presidenten, Marc Ravalomanana, erstattet dermed administreringen av provinsene med egne delegasjoner, utnevnt av presidenten. Dette betyr at de autonome provinsene har sluttet å eksistere slik de var. I 2004 ble de 22 regionene endelig opprettet av nasjonalforsamlingen. Selv om de er underinndelinger av provinsene, er de representanter for republikken, og ikke provinsen. Fordelen er at forvaltningen kommer nærmere befolkningen.

Provinser og regioner


:''Utdypende artikkel: Madagaskars provinser og regioner''

Næringsliv


Strukturell reform begynte på slutten av 1980-tallet, hovedsakelig på grunn av press fra internasjonale finansielle organisasjoner, spesielt Verdensbanken. Et nytt privatiseringsprogram ble startet i 1988 og fram til 1993 var utviklingen av en frihandelssone en viktig milestein. En periode med en vesentlig stillstand i økonomien mellom 1991 og 1996 ble etterfulgt av fem år med sterk økonomisk vekst og utenlandsinvestering, drevet av en ny bølge av privatiseringer og utvikling av frihandelssoner.
Selv om det etter hvert ble fremskritt i de strukturelle reformene, forble regjeringen svak, og det var ekstremt høy korrupsjon. Under perioden med sterk økonomisk vekst mellom 1997 og 2001 var fattigdommen fortsatt høy, spesielt utenfor byene.
En seks måneder lang politisk krise utløst ved en debatt over utfallet av presidentvalgene holdt i desember 2001 stanset økonomisk aktivitet i store deler av landet i den første halvdelen av 2002. Bruttonasjonalproduktet falt i 2002 med 12,7&nbsp;%, den utenlandske investeringen falt brått, og krisen gjorde at Madagaskars rykte som et lovende sted å investere fikk en knekk. Etter en løsning på krisen, kom økonomien raskt på fote da bruttonasjonalproduktet steg med over 10&nbsp;% i 2003. Verdiforringelse og økende inflasjon i 2004 har hindret økonomisk utvikling, men BNP-en for samme år nådde 5,3&nbsp;%, med en inflasjon som nådde omkring 25&nbsp;% på slutten av året. I 2005 ble inflasjonen ført under kontroll av en tilstrammet økonomisk politikk. Etter krisen i 2009 falt BNP, som hadde vært 7&nbsp;% i 2008, til -1,0&nbsp;% i 2009.

Korrupsjon


Disse tallene er fra Transparency International
Vi ser at den politiske krisen har bidratt til negativ utvikling. I 2010 var rankingen nr 123 av 178 land.

Referanser

Litteratur


Bakke, Jon Erik. 1992. ''Madagaskar. Et levende museum.'' Stavanger: Det Norske Misjonsselskap.
Beaujard, Philippe. 2003 -2004. Les arrivées austronésiennes à Madagascar: vagues ou continuum? I ''Etudes Océan Indien. Langues et cultures de l’océan Indien occidental.'' No. 35-36. Paris: Institut national des langues et civilisations orientales. (INALCO). 59-147.
Fridtjov Birkeli m.fl. 1949. ''Det Norske Misjonsselskaps historie. Madagaskar Innland, Vest-Madagaskar, Øst-Madagaskar. Bind 4 av Det Norske Misjonsselskaps historie i hundre år.'' Stavanger: Dreyer.
Fridtjov Birkeli. 1952. ''Politikk og misjon. De politiske og interkonfesjonelle forhold på Madagaskar og deres betydning for den norske misjons grunnlegging 1861-1875.'' Oslo: Egede-Instituttet.
Bloch, Maurice. 1971. ''Placing the Dead. Tombs, Ancestral Villages, and Kinship Organization in Madagascar.'' London: Seminar Press.
Otto Chr. Dahl 1950. Bibelen på Madagaskar. I H.Chr. Mamen 1950. ''Norske misjonærer som bibeloversettere'' Oslo: Egede-Instituttet. 128-173.
Otto Chr. Dahl 1951 ''Malgache et Maanjan. Une comparaison linguistique.'' Oslo: Egede-Instituttet.
Otto Chr. Dahl 1970. Sjøfart over Indiahavet i oldtid og middelalder. I A. Skartveit. (red.). ''Den verdshistoria vi ikkje kjenner 2. Araberlanda, Aust-Europa, Afrika og Amerika.'' Oslo: Det Norske Samlaget.
Otto Chr. Dahl 1991.''Migration from Kalimantan to Madagascar.''The institute
Øyvind Dahl (professor). (red.) 1993. ''Language – a Doorway Between Human Cultures.'' Tributes to Dr. Otto Chr. Dahl on His Ninetieth Birthday. Oslo: Novus.
Øyvind Dahl (professor). 2008. ''Merkverdige Madagaskar. Øya mellom øst og vest''. 2. utgave. Oslo: Spartacus forlag. ISBN 978-82-430-0420-7.
Deschamps, Hubert. 1972. ''Les pirates à Madagascar.'' Paris: Editions Berger-Levrault.
Dick-Read, Robert. 2005. ''The Phantom Voyagers. Evidence of Indonesian Settlement in Africa in Ancient Times.'' Winchester: Thurlton.
Sigmund Edland. 2006. ''Evangelists or Envoys ? The role of British missionaries at turning points in Malagasy political history, 1820 – 1840. Documentary and Analysis.'' Stavanger: Misjonshøgskolens Forlag.
Finn Fuglestad og Jarle Simensen. (red.). 1986. ''Norwegian Missions in African History.'' Vol 2: ''Madagascar.'' Oslo: Norwegian University Press.
Gueunier, Noël J. 1994. ''Les chemins de l’Islam à Madagascar.'' Paris: L’Harmattan.
Torstein Jørgensen (red.) 1992. ''I tro og tjeneste. Det Norske Misjonsselskap 1842-1992.'' Bind 1. Stavanger: Misjonshøgskolen.
Mack, John. 1986. ''Madagascar. Island of the Ancestors.'' London: The Trustees of the British Museum by British Museum Publications Ltd.
Ludvig Munthe (professor). 1985. ''Venstrehandsmisjon? Misjonslegar på Madagaskar.'' Oslo: Luther Forlag.
Jørgen Ruud. 1960. ''Taboo. A study of Malagasy Customs and Beliefs.'' Oslo: Oslo University Press, 2nd ed. 1970, Tananarive: Trano Printy Loterana.
Sharp, Leslie A. 1993. ''The Possessed and the Dispossessed: Spirits, Identity, and Power in a Madagascar Migrant Town.'' Berkely: Univ. of California Press.
Skeie, Karina Hestad. 2005. ''Building God’s Kingdom in Highland Madagascar. Norwegian Lutheran Missionaries in Vakinankaratra and Betsileo 1866 – 1903.'' Faculty of Humanities. Oslo: University of Oslo.
Vérin, Pierre. 1990. ''Madagascar.'' Paris: Editions Karthala.
Lars Vig. 1969. ''Charmes – Spécimens de magie malgache.'' Oslo: Universitetsforlaget.

Eksterne lenker


http://www.madagaskar.no Vennskapsforeningen Norge – Madagaskar. Her legges det ut nyhetsoppdateringer hver uke. Det finnes også mange andre lenker til nyttige Madagaskar-adresser.
http://www.globalis.no/land/madagaskar Globalis.no: Side om Madagaskar, drevet av FN
https://www.cia.gov/library/publications/the-world-factbook/geos/ma.html CIA World Factbook &ndash; fakta og statistikk om Madagaskar
http://www.state.gov/r/pa/ei/bgn/5460.htm. US State Department &ndash; Om Madagaskar
http://david.national-anthems.net/mg.htm Madagaskars nasjonalsang
http://www.priori.ch PRIORI Antananarivo &ndash; Side og fakta om Madagaskar
Kategori:Madagaskar
Kategori:Øyer i Afrika
Kategori:Stater og territorier etablert i 1960
af:Madagaskar
als:Madagaskar
am:ማዳጋስካር
ang:Madaȝascar
ar:مدغشقر
an:Madagascar
frp:Madagascâr
ast:Madagascar
gn:Madagaka
az:Madaqaskar
bm:Madagaskar
bn:মাদাগাস্কার
bjn:Madagaskar
zh-min-nan:Madagasikara
be:Мадагаскар
be-x-old:Мадагаскар
bcl:Madagaskar
bg:Мадагаскар
bo:མ་ད་གཱ་སི་ཀར།
bs:Madagaskar
br:Madagaskar
ca:Madagascar
cv:Мадагаскар Республики
ceb:Madagascar
cs:Madagaskar
sn:Madagascar
cy:Madagascar
da:Madagaskar
de:Madagaskar
dv:މަޑަގަސްކަރަ
nv:Madaʼgéésgáá
et:Madagaskar
el:Μαδαγασκάρη
en:Madagascar
es:Madagascar
eo:Madagaskaro
ext:Madagascal
eu:Madagaskar
ee:Madagascar
fa:ماداگاسکار
hif:Madagascar
fo:Madagaskar
fr:Madagascar
fy:Madagaskar
ga:Madagascar
gv:Madagascar
gag:Madagaskar
gd:Madagascar
gl:Madagascar
gu:મડાગાસ્કર
hak:Mâ-tha̍t-kâ-sṳ̂-kâ
xal:Мадагаскармудин Орн
ko:마다가스카르
hy:Մադագասկար
hi:मेडागास्कर
hsb:Madagaskar
hr:Madagaskar
io:Madagaskar
ilo:Madagascar
bpy:মাদাগাস্কার
id:Madagaskar
ia:Madagascar
ie:Madagascar
os:Мадагаскар
zu:IMadagasika
is:Madagaskar
it:Madagascar
he:מדגסקר
jv:Madagaskar
kl:Madagascar
kn:ಮಡಗಾಸ್ಕರ್
pam:Madagascar
ka:მადაგასკარი
kk:Мадагаскар
kw:Madagaskar
rw:Madagasikari
sw:Madagaska
kg:Malagasi
ht:Madagaskar
ku:Madagaskar
ky:Мадагаскар Республикасы
mrj:Мадагаскар
ltg:Madagaskars
la:Madagascaria
lv:Madagaskara
lb:Madagaskar
lt:Madagaskaras
lij:Madagascar
li:Madagaskar
ln:Madagasikari
lmo:Madagascar
hu:Madagaszkár
mk:Мадагаскар
mg:Madagasikara
ml:മഡഗാസ്കർ
mt:Madagaskar
mi:Marakāhia
mr:मादागास्कर
arz:مادجاسكار
ms:Madagaskar
mn:Мадагаскар
my:မဒါဂတ်စကားနိုင်ငံ
nah:Madagascar
nl:Madagaskar
nds-nl:Madagaskar
ja:マダガスカル
ce:Мадагаскар
pih:Madagascar
nn:Madagaskar
nov:Madagaskar
oc:Madagascar
or:ମେଡାଗାସ୍କର
om:Madagascar
uz:Madagaskar
pnb:مڈغاسکر
pap:Madagascar
ps:مادغاسکر
pms:Madagascar
nds:Madagaskar
pl:Madagaskar
pnt:Μαδαγασκάρην
pt:Madagáscar
crh:Madagaskar
ty:Madagascar
ro:Madagascar
qu:Madagaskar
ru:Мадагаскар
sah:Мадагаскар
se:Madagaskar
sm:Madagascar
sa:मडगास्कर
sg:Madagaskära
sc:Madagascàr
sco:Madagascar
stq:Madagaskar
nso:Madagascar
sq:Madagaskari
scn:Madagascar
si:මැඩගස්කරය
simple:Madagascar
ss:IMadagasikha
sk:Madagaskar
sl:Madagaskar
szl:Madagaskar
so:Madagaskar
ckb:ماداگاسکار
sr:Мадагаскар
sh:Madagaskar
su:Madagaskar
fi:Madagaskar
sv:Madagaskar
tl:Madagaskar
ta:மடகாசுகர்
tt:Мадагаскар
te:మడగాస్కర్
th:ประเทศมาดากัสการ์
ti:ማዳጋስካር
tg:Мадагаскар
tr:Madagaskar
uk:Мадагаскар
ur:مڈغاسکر
ug:ماداگاسكار
vec:Madagascar
vi:Madagascar
vo:Malagaseän
fiu-vro:Madagaskar
zh-classical:馬達加斯加
war:Madagascar
wo:Madagaskaar
ts:Madagascar
yo:Madagáskàr
zh-yue:馬達加斯加
diq:Madagaskar
zea:Madahaskar
bat-smg:Madagaskars
zh:马达加斯加

Mali


Mali, offisielt Republikken Mali (fransk ''République du Mali''), er en Liste over verdens innlandsstater i Vest-Afrika. Mali grenser mot Algerie i nord, Niger i øst, Burkina Faso og Elfenbenskysten i sør, Guinea i sørvest, og Senegal og Mauritania i vest. Landet har et areal på like over 1,24 millioner&nbsp;km², og har en befolkning på 14,5&nbsp;millioner. Landets hovedstat er Bamako. Mali består av åtte regioner, og dets nordlige grenser strekker seg langt inn i Sahara, mens landets sørligste del, hvor også de fleste av innbyggerne bor, også dekker deler av elvene Niger (elv) og Senegal (elv). Landets økonomi er tungt basert på Landbruk og fiske, men landet har også naturressurser som gull, uran og salt. Omtrent halve befolkningen lever under den internasjonale fattigdomsgrensen på 1,25 Amerikansk dollar per dag.
Dagens Mali var en gang delt på tre vest-afrikanske imperier som kontrollerte transsaharisk handel: Ghanariket, Maliriket (landets navn er avledet herfra), og Songhai. Sent på 1800-tallet, under kappløpet om Afrika, sikret Frankrike seg kontrollen over Mali, som ble en del av Fransk Sudan. Fransk Sudan, den gang kjent som Sudan-republikken, slo seg sammen med Senegal i 1959, og oppnådde uavhengighet i 1960 som Mali-føderasjonen. Kort tid etter, da Sengegal hadde trukket seg fra føderasjonen, erklærte Sudan-republikken seg som den uavhengige republikken Mali. Etter en lengre periode med ettpartistyre, ledet et statskupp i 1991 til utformingen av en ny grunnlov, og Mali ble en demokratisk flerpartistat. 22. mars 2012 sikret en gruppe opprørssoldater kontroll over presidentpalasset, og erklærte regjeringen og grunnloven som oppløst. Den 6. april 2012 erklærte Mouvement national pour la libération de l'Azawad (MNLA) opprettelsen av en ny stat i det nordlige Mali, Azawad.

Naturgeografi


Mali ligger i Vest-Afrika, sør for Algerie og øst for Mauritania. Landet kan deles inn i tre hovedområder: Området i nord som er en del av Sahara-ørkenen, den sentrale regionen som består av Sahel (et tørt slettelandskap som grenser mot ørkenen – såkalt halvørken) og den sydlige delen med fuktig savanneklima. Størsteparten av befolkningen bor i sør, og det er i denne landsdelen landets to viktigste elver, Senegal (elv) og Niger (elv), befinner seg. På begge sidene av elvene er det et smalt belte med fruktbart land. Elven Niger er selve livsnerven i Mali, og de fleste innbyggerne i landet bor langs denne elven og bruker den som drikkevannskilde, matkilde og som viktigste transportvei. Landets høyeste punkt er Hombori Tondo, 1155 meter over havet, og laveste punkt er Senegalelven, 23 meter over havet

Demografi


Innenfor Malis grenser bor det mange ulike folkeslag. Bobo, bozo, dogon, fulani, khassonke, mande (inkluderer bambara, malinké og soninké), senufo, songhai og tuareg, som alle har hvert sitt språk og hver sine tradisjoner, er de viktigste. Mande, som inkluderer flere folkegrupper, utgjør ca. 50 % av befolkningen hvorav ca. 35 % tilhører bambara. Fransk er det offisielle språket, men ca. 80 % snakker også bambara.
Bambara er kjent for sine «bogolan», som direkte oversatt betyr «tøy-jord» og er vevde bomullsstoffer som farges med hjelp av leire. Bogolan-teknikken brukes både til å skape mønster og bilder. Fulani er kjent for sin «arkila» - verdifulle vevnader i Ull (tekstil) og bomull. Dogon er kjent for sine berømte «dødstepper» – vevde tepper til bruk i begravelser. Tuaregene, et nomadefolk i Sahelområdet som også er kjent som det «blå folket», er kjent for sin utstrakte bruk av indigo – en dypblå farge som preger deres drakter. De er dessuten kjent for sine kamelkaravaner til de fjerne saltkonsentrasjonene i Sahara, og for hunderasen azawakh.
Befolkningens gjennomsnittsalder: 16,3 år (2002)
Spedbarnsdødelighet: nesten 12 % (2003)
Gjennomsnittlig levealder: 45,09 år (2005)
Etniske grupper: mande 50 % (her inngår bambara, malinke og soninke), peul 17 %, voltaiker 12 %, songhai 6 %, tuareger og moor 10 %, andra 5 %
Religiøs tilhørighet: muslimer 90 %, lokale religioner 9 %, kristne 1 %
Språk: fransk (offisielt språk), bambara (snakkes av 80 % av befolkningen), samt en mengde andre afrikanske språk
Analfabetisme: Drøyt halvparten av befolkningen eldre enn 15 år var analfabeter i 2003

Religion


Islam kom til det vestlige Afrika i det 11. århundre, og er i dag den mest utbredte religionen i de fleste av landene i regionen. Anslagsvis 90 % av maliserne er muslimer (for det meste sunni og sufi), anslagsvis 5 % er kristne (hvorav to tredeler er katolikker, og en tredel er protestanter), mens de resterende 5 % tilhører stammeleligioner eller andre tradisjonelle animistiske trosretninger.

Historie


:''Se også Tuaregopprøret i Mali i 2012''
Mali var på et tidspunkt et av de tre berømte vest-afrikanske rikene som kontrollerte den transsaharisk handel av gull, salt, slaver og andre verdifulle varer. Disse saheliske rikene hadde hverken rigide geopolitiske grenser eller rigide etniske identiteter. Det tidligste av disse rikene var Ghanariket, som ble dominert av Soninke-folket, som snakket Mande. Riket utvidet seg gjennom Vest-Afrika fra det 8. århundret til 1078, da det ble erobret av almoravidene.
Islam kom til landet med muslimske kjøpmenn, som dro gjennom Sahara fra mer nordlige strøk. Landet regnes som fullt islamisert før år 1300.
Maliriket ble dannet i den øvre delen av Niger (elv)-elven, og riket nådde sin høyde i det 14. århundre. Under Malirikets styre ble byene Djenné og Timbuktu sentre for både handel og islamsk tenkning.
Mali er en tidligere Frankrike koloni som ble uavhengig i 1960. Landet var før løsrivelsen kjent som Den Sudanske Republikk og Fransk Sudan. landet var diktatur fra 1960–1991. Det første frie valg fant sted i 1992.
I januar 2012 brøt det ut Tuaregopprøret i Mali i 2012 blant tuaregene nord i landet. De hadde kommet tilbake fra borgerkrigen i Libya. 6. april 2012 erklærte organisasjonen Mouvement national pour la libération de l'Azawad (MNLA) Azawad som selvstendig stat.
21. mars 2012 skjedde et militærkupp i landet.

Administrativ inndeling


Fil:Mali Regions.png
Mali er inndelt i ni administrative regioner, inkludert hovedstadsregionen Bamako:

Politikk og administrasjon


Fil:Toure-folklife2.jpg|thumb|left]]
Mali er et konstitusjonelt demokrati, styrt etter grunnloven av 12. januar 1992, som ble endret i 1999. Grunnloven sikrer at maktfordelingsprinsippet blir fulgt, hvor makten blir fordelt mellom Utøvende makt, Lovgivende makt og dømmende makt.

Næringsliv


Ifølge FN er Mali et av Jorden aller fattigste land. Flertallet er analfabetisme og gjennomsnittlig levealder er 45,09 år (CIA World Factbook, 2005). Mali har mottatt bistand fra Norge siden 1970-tallet.I 2004 var bistanden på 50,5 millioner kroner. Det har opplevd en viss økonomisk vekst på 1990-tallet (4-5 %), men fortsatt lever (2003) over 70 % av befolkningen på mindre enn 1 USD (fattigdomsgrensen) om dagen. Samtidig har det unge demokratiet festet seg og utviklet seg i positiv retning. Det var store uroligheter i landets nordområder (opprøret blant tuaregene begynte i 1988) på 1990-tallet, men et desentralisert nytt styresett har nå gitt folk i nord mer innflytelse.
Mali er et av de land som vil nyte godt av G8-landenes beslutning (2005) om sanering av gjeld.
Bomull, kjøtt og gull er de viktigste eksportvarene, noe som betyr at landets økonomi påvirkes sterkt både av internasjonale prissvingninger og klimatiske endringer. Av naturressurser finnes gull, fosfat, kaolin, kalkstein, uran og vannkraft.

Kultur


Enhver som besøker Mali blir slått av den fargeglede som preger befolkningens tekstilbruk. Mønstrede bomullsstoffer, importert bomullsdamask og håndvevde tepper – alt i de mest utrolige fargekombinasjoner. Landets folkegrupper kjennetegnes da også gjennom sin bruk av ulike tekstiler, og deres folkedrakter er det kulturelle uttrykk for svært gamle tekstiltradisjoner.
Omtrent 95 % av befolkningen er muslimer, men det finnes også en kristen minoritet. Elementer fra tradisjonelle afrikanske religioner blandes med disse religionene, og har stor innflytelse på tenke- og væremåten til innbyggerne. Forfedrenes ånder representerer i trossammenheng en viktig forbindelse mellom menneskene og de høyere ånder eller guder som bestemmer over livet på jorda.

Kalender og merkedager


Nasjonale helligdager:
1. januar, 15. mars, 5. april, 25. mai, 15. juni, 26. juli, 22. september og 19. november. I tillegg kommer bevegelige muslimske og kristne helligdager.

Se også


Liste over byer i Mali
Malis nasjonalhund

Referanser

Eksterne lenker


http://allafrica.com/mali/ allAfrica.com – ''Mali'' Nyheter
http://www.globalis.no/land/Mali Globalis om Mali
https://www.cia.gov/library/publications/the-world-factbook/geos/ml.html CIA World Factbook – ''Mali''
http://www.officetourisme-mali.com/ Malis Turistbyrå
Kategori:Mali
Kategori:Stater og territorier etablert i 1960
ace:Mali
af:Mali
als:Mali
am:ማሊ
ar:مالي
an:Mali
arc:ܡܠܝ
roa-rup:Mali
frp:Mali
ast:Malí
az:Mali
bm:Mali
bn:মালি
bjn:Mali
zh-min-nan:Mali
be:Малі
be-x-old:Малі
bcl:Mali
bg:Мали
bo:མ་ལི།
bs:Mali
br:Mali
ca:Mali
cv:Мали
ceb:Mali
cs:Mali
sn:Mali
cy:Mali
da:Mali
de:Mali
dv:މާލީ
dsb:Mali
et:Mali
el:Μάλι
en:Mali
es:Malí
eo:Malio
ext:Mali
eu:Mali
ee:Mali
fa:مالی
hif:Mali
fo:Mali
fr:Mali
fy:Maly
ff:Maali
ga:Mailí
gv:Malee
gag:Mali
gd:Màili
gl:Malí - Mali
xal:Малудин Орн
ko:말리
ha:Mali
hy:Մալի
hi:माली
hsb:Mali
hr:Mali
io:Mali
ilo:Mali
bpy:মালি
id:Mali
ia:Mali
ie:Mali
os:Мали
zu:IMali
is:Malí
it:Mali
he:מאלי
jv:Mali
pam:Mali
ka:მალი
kk:Мали
kw:Mali
rw:Mali
sw:Mali
kg:Mali
ht:Mali
ku:Malî
mrj:Мали
la:Malium
lv:Mali
lb:Mali
lt:Malis
lij:Mali
li:Mali
ln:Mali
lmo:Mali
hu:Mali
mk:Мали
ml:മാലി
mt:Mali
mr:माली
arz:مالى
ms:Mali
mn:Мали
my:မာလီနိုင်ငံ
nah:Mali
nl:Mali
new:माली गाविस, दोलखा जिल्ला
ja:マリ共和国
ce:Мали
pih:Maali
nn:Mali
nov:Mali
oc:Mali
or:ମାଲି
uz:Mali
pnb:مالی
pap:Mali
ps:مالي
pms:Mali
nds:Mali
pl:Mali
pt:Mali
crh:Mali
ro:Mali
qu:Mali
ru:Мали
sah:Мали
se:Mali
sa:माली
sg:Malïi
sc:Mali
sco:Mali
stq:Mali
st:Mali
nso:Mali
sq:Mali
scn:Mali
si:මාලි
simple:Mali
ss:IMali
sk:Mali
sl:Mali
szl:Mali
so:Maali
ckb:مالی
sr:Мали
sh:Mali
su:Mali
fi:Mali
sv:Mali
tl:Mali (bansa)
ta:மாலி
kab:Mali
tt:Мали
th:ประเทศมาลี
ti:ማሊ
tg:Малӣ
tr:Mali
tk:Mali
uk:Малі
ur:مالی
ug:مالى
vec:Małì
vi:Mali
vo:Maliyän
fiu-vro:Mali
war:Mali
wo:Mali
wuu:马里
ts:Mali
yi:מאלי
yo:Málì
zh-yue:馬里
diq:Mali
bat-smg:Malis
zh:马里共和国

Manglerud


Manglerud er en drabantby i bydelen Østensjø sørøst i Oslo. Navnet kommer av norrønt ''Magnarud'' som kan komme fra mannsnavnet Magni, og da bety gården Magni ryddet, eller Mgna i betydningen stor, altså den store rydningen, store gården. Kjent fra Middelalderen, klostergods under Cistercienserne på Hovedøya og lagt under kongen som krongods etter reformasjonen. Solgt til flere eiere i tiden 1663–1754 da gårdbrukeren Hans Henrik Manglerud overtok gården. Gården hadde da husmannsplassene Rognerud og Mangelberg.
Senere ble Manglerud gård delt i tre gårder; Lille Manglerud ble fradelt i 1852 og lå i dagens kryss Plogveien/Emil Korsmos vei, kjøpt av kommunen og revet i 1919; Nordre Manglerud, fradelt i 1832, kjøpt av kommunen i 1919 og hovedhuset er bevart, adresse Manglebergvn. 4; og Søndre Manglerud, i dag Manglerud Eldresenter.
Minnet om det rike jordbrukslandet er bevart gjennom veinavn som for en stor del er tilknyttet landbruks og -redskaper; Plogveien, Havreveien, Våronnveien, Beiteveien o.a. Stor boligutbygging i tiden 1952–1963 med totalt 3200 leiligheter, vesentlig i varierende blokkbebyggelse og en del rekkehus. De fleste boliger er borettslag og tilknyttet OBOS.
Forstadsbane (trikk) fra 1957 (Lambertseterbanen) til T-banen åpnet i 1967. Manglerud kirke ble innviet i 1963 og Manglerud senter i 1966, ombygget flere ganger, senest tidlig på 2000-tallet.
Det lokale ishockeylaget heter Manglerud/Star.

Kjente personer fra Manglerud


Pål Waaktaar (a-ha)
Magne Furuholmen (a-ha)
Trond Granlund
Marius Müller
Kjetil Try
Roy Johansen
Knut Reiersrud

Ekstern lenke


http://www.oslobilder.no/%22Manglerud%22 Bilder fra Manglerud, Oslo Museum
Kategori:Manglerud
en:Manglerud
nn:Manglerud

Manchester


Manchester er en industriby i nordvest-England, og kjernen i det seremonielle grevskapet Stor-Manchester.
Byen har 452&nbsp;000 innbyggere (2006),.
Innbyggerne kalles ''Mancunians'' eller bare ''Mancs''. Ofte refererer man til hele Stor-Manchester som Manchester, men området består av flere selvstendige byer. Det varierer mellom disse hvor sterk tilknytning innbyggerne føler til Manchester by, og for eksempel i Salford setter de fleste lite pris på å bli omtalt som ''Mancunians''.

Historie


Området var befolket allerede i Romersk Britannia. Gnaeus Julius Agricola reiste et fort der, og gav det navnet ''Mamucium'', som betyr ''brystformet ås''. I Castlefield er det konstruert en kopi av et romersk fort av den typen som sto i byen.
I det 14. århundre kom flere vevere fra Flandern til byen, og startet en lang og viktig tradisjon med tøyproduksjon. Byen fortsatte å være en liten markedsby fram til den industrielle revolusjon. Da maskinene gjorde sitt inntog begynte den å vokse kraftig, og var en tid det viktigste industrielle senter i verden. Nærheten til Liverpool bidro sterkt til dette, ettersom den store havnen der gjorde det lett å eksportere varer fra Manchester.
I 1990-årene ble Manchester beryktet for gjengrelatert kriminalitet, spesielt etter flere skuddvekslinger mellom unge menn. Væpnet kriminalitet er fortsatt et problem i byen, og den har av en del blitt kalt ''Gunchester''. Gjennom en rekke programmer iverksatt av Greater Manchester Police og innsats fra lokalbefolkningen har man på begynnelsen av 2000-tallet sett en bedring.
Den 15. juni 1996, kl 11.20, sprengte Det provisoriske IRA en stor Manchesterbomben 1996 i byens sentrum. Den forårsaket massive ødeleggelser. Ingen omkom, men 206 mennesker fikk medisinsk behandling for skader og sjokk.

By og storbysområde


Fil:Greater Manchester Urban Area 2001.png
Manchester har 452&nbsp;000 innbyggere (2006), i et område på 115,65&nbsp;km². Greater Manchester, hvilket er et administrativt storbysområde rundt byen, har 2&nbsp;553&nbsp;800 innbyggere (2006) i et område på 1&nbsp;276,03 km², og omfatter Manchester og ni andre distrikter.
Manchester urbaniserte område, hvorav mesteparten ligger innenfor Greater Manchesters administrative grenser (men også i mindre deler av tilgrensende grevskap), hadde 2&nbsp;244&nbsp;931 innbyggere ved folketellingen i 2001. Området omfatter 558,43 km², og inkluderer flere større byer, blant annet Bolton, Oldham, Rochdale og Stockport.
Området rundt Wigan er en del av Greater Manchester, men er samtidig et eget urbanisert område ettersom den bebyggelsesmessig ikke henger helt sammen med Manchesterområdet.

Bydeler

Økonomi


Fil:ManchesterCore.PNG om natten, byen er et av de største finansielle sentrene i Europa]]
Manchester var en av de ledende byene ved det 19. århundrets Den industrielle revolusjon, og en ledende by innen produsering. Byens økonomi er i dag i stor grad basert på service-tjenester, og, var per 2007, den raskest voksende i Storbritannia. Byen ble i 2007 rankert som det beste,<ref></ref> eller det nest-beste stedet å gjøre forretninger i Storbritannia,<ref></ref> og det åttende beste i Europa.<ref>
</ref> Greater Manchester representerer over £42 milliarder av Storbritannias Bruttonasjonalprodukt, det tredje største av alle engelske counties og mer enn både Wales og Nord-Øst-England.<ref name="RegionalGVA"></ref>
Manchester er et økonomisk senter innen det lokale, regionale og det internasjonale markedet. Det er et av de største finansielle sentrene i Europa med mer enn 15&nbsp;000 mennesker ansatt innen bank og finans ved mer enn 60 bankinstitutter. The Co-operative Group, verdens største kundeeide bedrift, har sitt utgangspunkt i Manchester og er en av byens største bedrifter.
Den offentlige sektoren står for 29&nbsp;% av sysselsettingen, banker og øvrig service 28,4&nbsp;%, bygging og konstruksjon 17,9&nbsp;% samt distribuering, transport og kommunikasjon 23,1&nbsp;%.

Kultur

Musikk


Joy Division, Oasis, The Stone Roses, The Hollies, Simply Red og The Smiths er kjente band fra byen. Musikksjangeren madchester har opphav (og navn) fra Manchester.

Sport


Fil:Old Trafford inside 20060726 1.jpg, Manchester United Football Clubs stadion]]
Byens fotballklubber som er med i Premier League er Manchester United Football Club og Manchester City FC. Arenaene Old Trafford og Etihad stadium ligger i byen.
Forbausende nok ble fotball ''forbudt'' ved lov i Manchester by i 1608, med følgende begrunnelse: «Whereas there hath been heretofore great disorder in our town of Manchester, and the inhabitants thereof greatly wronged... by a company of lewd and disorder persons using that unlawful exercise of playing with the football in ye streets of the said town, breaking many men's glass windows at their pleasures, and other great enormities.» (= og andre store voldsomheter).
I 2002 var byen vertskap for Samveldelekene. Byens arena Old Trafford var også brukt til noen av Fotball_under_Sommer-OL_2012#Spillesteder.

Media


Fil:MEN Media Building.JPG
Både ''The Guardian'' (tidligere ''Manchester Guardian'', numre utgitt fra London, men med en stor leserkrets i Manchester med omheng) og ''Manchester Evening News'' (eid av ''The Guardian'') blir utgitt i Manchester.
Byen har nest etter London Storbritannias største TV-produksjon. Granada Television opprinnelig sitt hovedkontor i Manchester, men det ligger i dag i London. BBC har sitt nordvestre hovedkontor i byen og planlegger å flytte blant annet sportsporduksjonen dit.

Utdanning


Det er to universiteter i Manchester, Manchester Metropolitan University og University of Manchester. Det siste ble grunnlagt i 2004 gjennom at ''Victoria University of Manchester'' og UMIST ble slått sammen.
Manchester Grammar School ble bygd i 1515.

Transport


Fil:Metrolink_tram.jpg begynte å bygges ut på slutten av 1980-tallet]]
Manchester har en flyplass, Manchester International Airport, som årlig benyttes av 20&nbsp;000&nbsp;000 passasjerer, hvilket gjør det til den tredje største flyplassen i Storbritannia. Flyplassen har adganger til over 180 destinasjoner. British Airways bruker flyplassen som et knutepunkt.
Det er to hovedstasjoner for jernbanetrafikk, Manchester Piccadilly og Manchester Victoria, samt mange mindre stasjoner. På slutten av 1980-tallet ble Manchester Metrolink bygd ut. Nettet består av linjer på til sammen 37 kilometer og har 37 holdeplasser. Siden 2000 ble byen omsluttet av veien M60, og fra denne stråler motorveiene M67, M56, M602–M62, M61, M66 og M62 ut i ulike retninger. Etter Den industrielle revolusjon går flere kanaler inn til byen.

Referanser

Eksterne lenker


http://www.manchester.gov.uk Manchester City Council
http://www.visitmanchester.com Visit Manchester, turistkontorets offisielle nettsider
http://www.bbc.co.uk/manchester/ BBC Manchester
http://nationalrail.co.uk/system/galleries/download/print_maps/liverpool.pdf Jernbanekart over Greater Manchester
Kategori:Manchester
af:Manchester
am:ማንችስተር
ang:Mameceaster
ar:مانشستر
an:Manchester
roa-rup:Manchester
az:منچئستئر
bn:ম্যানচেস্টার
zh-min-nan:Manchester
be:Горад Манчэстэр
be-x-old:Манчэстэр
bg:Манчестър
bs:Manchester
br:Manchester
ca:Manchester
cs:Manchester
cy:Manceinion
da:Manchester
de:Manchester
et:Manchester
el:Μάντσεστερ
en:Manchester
es:Mánchester
eo:Manchester
ext:Manchester
eu:Manchester
fa:منچستر
fo:Manchester
fr:Manchester
fy:Manchester
ga:Manchain
gv:Manchuin
gd:Manchester
gl:Manchester
ko:맨체스터
hi:मैन्चेस्टर
hr:Manchester
io:Manchester
id:Manchester
ie:Manchester
os:Манчестер
is:Manchester
it:Manchester
he:מנצ'סטר
kn:ಮ್ಯಾಂಚೆಸ್ಟರ್
ka:მანჩესტერი
kk:Манчестер
sw:Manchester
la:Mancunium
lv:Mančestra
lt:Mančesteris
hu:Manchester
mk:Манчестер
ml:മാഞ്ചസ്റ്റർ
mr:मँचेस्टर
xmf:მანჩესთერი
arz:مانشستر
mzn:منچستر
ms:Manchester
mn:Манчестер
nl:Manchester
nds-nl:Mesjester (Engeland)
ne:म्यानचेस्टर
ja:マンチェスター
ce:Манчестер
nn:Manchester
nrm:Manchêtre
pnb:مانچسٹر
pl:Manchester
pt:Manchester
ro:Manchester
qu:Manchester
ru:Манчестер
sc:Manchester
sco:Manchester
sq:Manchester
scn:Manchester
simple:Manchester
sk:Manchester
sl:Manchester
so:Manchester
ckb:مانچستەر
sr:Манчестер
sh:Manchester
fi:Manchester
sv:Manchester
tl:Manchester
ta:மான்செஸ்டர்
te:మాంచెస్టర్
th:แมนเชสเตอร์
tr:Manchester
uk:Манчестер
ug:Manchéstér
vec:Manchester
vi:Manchester
vo:Manchester
war:Manchester
yi:מאנטשעסטער
diq:Manchester
zea:Manchester
zh:曼彻斯特

Martin Luther King jr.


Dr. Martin Luther King jr. (født 15. januar 1929, død 4. april 1968) var en Amerikas forente stater Baptisme, Borgerrettighetsbevegelsen og vinner av Nobels fredspris. Han regnes som en av de viktigste personene i amerikansk historie og i ikke-volds-bevegelsen. King fikk stor respekt for sitt engasjerte arbeid, og han ble omtalt som «De sortes president». Halvannet tiår etter drapet på King ble den tredje mandagen i januar erklært som offentlig høytidsdag i USA, Martin Luther King Day, til Kings minne.

Unge år


Fil:MLK's Boyhood home.jpg]]
Kings far, Martin Luther King Sr, var prest i den lokale menigheten. King var som gutt lærenem og generelt ivrig når han bestemte seg for å gjøre noe. Da han var fem år gammel, kunne han store bibelsitater, og som seksåring sang han gospelsanger. En dag han og familien var på vei hjem fra kirken, hadde det vært en utenbysfra prest som holdt en sterk tale. King sa «En dag skal jeg si like store ord!». Han ble som ung inspirert, og fikk øyeblikkelig lyst til å bli en stor taler i livet sitt. Han ville Predikant og tale med glød, og han fikk opp øynene for talekunsten og oratori.
Da King var ung, var det aktiv rasisme i hans nærområde. På bussene var det differensiering, svarte måtte for eksempel vike for hvite om alle plassene var opptatt. Dette gjaldt selv om det var gamle, slitne svarte kvinner med tung bør som måtte vike for unge og sterke hvite menn som ikke hadde noe med seg. Det ble betraktet som helt vanlig.
Fil:Martin Luther King Sr, c1977-81.jpg
King fikk gjennom hele sin oppdragelse høre om farens avsky for differensieringssystemet.
Et annet eksempel da han var litt eldre – 15 år, skjedde i en konkurranse.
På skolen hadde King begynt å jobbe aktivt med taler, og utviklet stadig bedre materiell. Da King var 15 år skulle det være en konkurranse om hvem som kunne holde den beste talen i delstaten, og King meldte seg på. King holdt talen «Negeren og konstitusjonen», som handlet om raseskillet. Han vant. På veien hjem var han utrolig stolt, han hadde jo nettopp vunnet sin første avgjørende tale. Kry ventet han på å komme seg hjem og fortelle om hva som hadde skjedd til foreldrene sine.
Men på bussen hjem stoppet den på en holdeplass – og flere hvite kom om bord. Sjåføren snudde seg og ba King om å flytte seg. Da protesterte King høylytt. Han hadde tross alt nettopp vunnet en konkurranse som var imot nettopp denne typen hendelser, og nå ba en hvit mann om at han flyttet seg. King protesterte, men ble raskt roet ned av læreren sin. I sinne reiste han seg, og lot de hvite få plassen hans.
Samme året, 1944, begynte King på college. Dette var tre år tidligere enn de fleste, men han var en veldig smart gutt som raskt kom inn. Der var imidlertid mesteparten av personene hvite, og det var vanskelig i skolen.
Her bestemte han seg også for å bli prest. Han ville først satse på å bli advokat eller lege for å hjelpe sine svarte brødre, men farens glødende taler i kirken overbeviste han om at religion var veien for å nå ut til de svarte. Derfor bestemte han seg for å studere teologi (prestelære). Senere begynte han imidlertid på et universitet for svarte, som var meget stimulerende for ham selv. Rektoren var selv svart, og oppmuntret til debatt og diskusjon. Dette stimulerte King mye, og han ble mer og mer bevisst.
I 1948 kom han til høydepunktet i utdanningen, da han begynte på Crozer Seminary, 19 år gammel. Her fulgte han reglene til punkt og prikke, og var forsiktig ettersom det var en blanding av svarte og hvite. Han studerte hardt, og leste mye. Han lærte om Mahatma Gandhi og Henry Thoreau, hvor Gandhi skulle bli hans store forbilde, fulgt av Thoreau. Se senere i artikkelen (avsnitt «Kings ikkevoldsprinsipp») for hva Gandhi inspirerte ham til, mer utdypet. Av Gandhi lærte han om ikkevoldsprinsippet.

King stiftet familie


Nå var Martin Luther King jr. en velutdannet mann med en solid utdannelse innen teologi. Etter Crozer Seminary giftet han seg med Coretta Scott, en danserinne som han ble voldsomt forelsket i. I 1955, 26 år gammel, ble han far til sin første datter. Samme år fullførte han sin doktorgrad i teologi ved Boston University.
I denne perioden bosatte de seg i byen Montgomery, Alabama, hvor hendelser som kom til å være avgjørende for resten av Kings liv, skulle finne sted. Ekteparet bestemte seg for å bosette seg her for å hjelpe svarte med deres rettigheter. Dr. King ble prest i denne byen, ved en lokal kirke for svarte.

Bussboikotten i Montgomery


Fil:Rosaparks.jpg i 1955, med Martin Luther King jr. i bakgrunnen]]
:''Utdypende artikkel: Bussboikotten i Montgomery''
Sent om kvelden, 1. desember 1955 i Montgomery, Alabama gikk en mørkhudet dame, Rosa Parks, om bord på en buss og satte seg ned i den «svarte» avdelingen. Så stoppet bussen, og flere passasjerer kom på. En hvit mann fikk ikke sitteplass. Sjåføren beordret Rosa Parks til å forlate setet sitt til fordel for den hvite mannen, men Rosa nektet å flytte seg; Hun var lei av å bli skjelt ut hele tiden. Til slutt kom politiet til bussen, fjernet henne med makt, og kastet henne i fengsel.
Fil:Rosa_parks_bus.jpg]]
Denne hendelsen vakte voldsom oppmerksomhet i lokalsamfunnet. Rosa Parks var en rolig og respektabel borger, som sjelden gjorde noe spesielt. Men nå som hun hadde blitt behandlet såpass brutalt på grunn av at hun ikke ville gi opp et sete til fordel for en hvit mann, rystet det alle i kirken. Kirkeledelsen kom med en idé om å boikotte bussene. Forslaget slo igjennom, og kirkelederne valgte King til å lede boikotten. Boikotten ville ramme bussene sterkt, ettersom 75 % av passasjerene var svarte. En organisasjon kalt «Montgomery Improvement Association» ble dannet for å prøve å bedre de svartes levekår i Montgomery.
På et møte i den lokale kirken neste dag fikk alle vite at boikotten var satt i gang. Den fikk full støtte. For at man skulle slippe å gå, ble det organisert billige taxier, egne biler som kjørte, noen red til og med hest og kjerre, og de fattigste red esler. Men én ting gjorde King krystallklart: Vold skulle ikke brukes. Dette var en sentral del av protesten, og det ble starten på en hel rekke ikkevoldsaksjoner. På denne måten ble protestene mye mindre utsatt for politi og rettergang. Ikkevoldsprinsippet skulle senere vise seg å bli et av de viktigste våpnene.
Da aksjonistene holdt et møte med ordføreren, rådmannen og politimesteren, ble alle kravene om respekt og likeverdighet blankt avslått. Det skulle bli en hard kamp.
Først slo ikke boikotten igjennom, men USAs høyesterett erklærte at det var grunnlovsstridig å skille svarte og hvite på busser. Dette førte til at de lokale styresmaktene måtte gi opp, og slippe om bord personer uansett rase eller opprinnelse. Martin Luther King gikk da om bord i en buss med Rosa Parks. De satte seg ned, og ble møtt hyggelig av personene på bussen. Raseskillet var blitt opphevet, og de ble nå møtt med respekt.

Kampen videre


Fil:Martin Luther King Jr NYWTS 3.jpg
Nyheten om den vellykkede protesten i Montgomery spredte seg i sørstatene. Flere organisasjoner gikk sammen og dannet SCLC (Souther Christian Leadership Conference). Også her ble King leder, og han begynte å få et travelt liv. I 1957–1958 reiste han rundt i sørstatene og holdt totalt 208 foredrag. I 1958, da han var i Harlem i New York for å signere boken ''Stride Toward Freedom'', som omtalte hendelsene i Montgomery, kom en kvinne og stakk ham i brystet. Kniven kom så nær hjertet at da King ble brakt til sykehuset ble det sagt at han var «bare ett nys fra å dø».
I 1960 ble en student nektet servering på en bussterminal. Han ble inspirert av hendelsen og Kings aksjoner til å begynne med såkalte sitt-ned-aksjoner. Dette gikk ut på å sette seg ned, og sitte der lenge. Dette var en form for stille protest som statuerte et eksempel. Etter denne hendelsen ble flere studenter engasjert, og Studentenes ikkevolds-samarbeidskomité ble dannet. Her var også ikkevoldsprinsippet satt i sentrum, og grunnlaget for hele aksjonen.
Samtidig ble King fengslet, og man fant en gammel, gammel lov mot lignende protester. Man visste at det var urettferdig, men hvite dommere ville aktivt stoppe King ved å finne smutthull i lovene. Dette så daværende presidentkandidat John F. Kennedy, som tok noen telefoner og fikk King ut fra fengsel. Kennedy ble en viktig samarbeidsfaktor i kampen mot raseskillepolitikken.
I ettertid fant flere lignende marsjer sted, hvor de to viktigste var Birmingham (Alabama)-protesten og marsjen til Washington. King støttet personer som ønsket å gå imot rasisme og forskjellsbehandling. Han prøvde å spre sitt budskap om «inner peace makes world peace» ved å forkynne om likeverdighet blant mennesker.

Birmingham-protesten


I 1963 hadde King holdt på en del år, og vokste i popularitet. Nå ville han dra til det som ble betraktet som «rasismens hovedstad». Navnet var ikke uten grunn ettersom rasismen satt dypt i Birmingham.
King ville utfordre kreftene i dette stedet og sa følgende: «Vi skal måle deres evne til å påføre oss lidelse med vår evne til å tåle lidelsen».
I 1963 marsjerte flere tusen på tusen svarte inn i byen, i ro og fred. De skulle ikke utøve vold, og vise seg selv som selvbeherskende og kontrollerte.
Bull Connor, politisjefen, sa at han ville stoppe protestene til det fløt blod i gatene. Han var forberedt på protestantene. 3000 politifolk og brannmenn sto klare med vannkanoner som skulle brukes på demonstrantene. Når folkemengdene kom fredfullt inn i byen, slapp de løs trykket og begynte å spyle høytrykksvann på protestantene.
Men demonstrantene ville ikke gi opp, de sto på. Gang på gang gikk de inn i byen, selv om de ble blodige og fillete av vannet og volden. Men politimesteren ga bare ordre om å fortsette å spyle vann.
Men til slutt la beredskapen ned kanonene. De så de fredfulle personene som gikk gjennom bli utsatt for vold om og om igjen, uten å gjøre noe særlig motstand. Til slutt lot de dem passere, og la ned våpnene sine.
Mange ble flere ganger fengslet, og de satt der tålmodig. King selv ble også fengslet. I fengselet skrev han også det såkalte «Letter from Birmingham», som var en viktig samling av alle hans tanker der og da, til alle. Til slutt ble såpass mange fengslet at det ikke var mer plass i fengslene, og politiet visste ikke hva de skulle gjøre. Dette var også en faktor for at de til slutt la ned alle sine våpen.
I denne protesten hadde også mange meldt seg frivillig, deriblant barn. De insisterte på å bli med, de ville kjempe for fremtiden. Derfor fikk de være med, og dette var med å gi et ekstra sterkt inntrykk.
Noen andre som deltok frivillig, var mange hvite som allerede hadde blitt overbevist om at raseskillepolitikken var noe forferdelig.
Men den viktigste faktoren ved denne demonstrasjonen, var medienes makt. Alt som skjedde under protesten, ble filmet meget nøye, og smerten, skrikene og den edle ikkevoldsmetoden ble kringkastet direkte inn i privathjemmene. Den vanlige amerikaner fikk øynene opp for hvor forferdelig de svarte ble behandlet i protesten, og for mange var dette starten på slutten av deres rasistiske tendenser.
På mange måter ble det en vekkelsesbølge som skylte over USA.

Marsjen til Washington


Fil:IhaveadreamMarines.jpg» i Washington, D.C. 28. august 1963]]
Fil:Martin Luther King - March on Washington.jpg» foran Lincoln Memorial i 1963]]
Fil:Martin Luther King, Jr. and Lyndon Johnson.jpg i 1966]]
I 1963 skulle King holde en meget avgjørende marsj, som skulle gå til Washington, DC, USAs hovedstad. I media, og i rapportene King fikk før marsjen, fikk han vite at bare 25&nbsp;000 personer ville møte opp. Han og hans nærmeste medarbeidere var dypt bekymret, ettersom de ville trenge minst 100&nbsp;000 personer for å gjøre et virkelig inntrykk og manifestere det sterke de mente. Men folk var mer lojale enn som så. Afroamerikanere brant for denne saken, og så mange som 250&nbsp;000 personer møtte opp på startplassen. Dette var ti ganger mer enn de hadde regnet med, og King ble lamslått da han ankom taleplassen. På stedet ved minnesmerket for Abraham Lincoln, holdt han en av sine mest berømte taler: «I Have a Dream» (Jeg har en drøm). Da han gikk opp på talerstolen, begynte folk å applaudere massivt. Nå skulle han holde den avgjørende talen, som skulle reise moralen til et maksimum.
Her er en del av talen hans, oversatt til norsk:
Marsjen ble videre en enorm suksess, og vakte stor oppmerksomhet. Dette var klimakset i de svartes kamp mot raseskillepolitikken.

Kings siste år


Fil:Martin Luther King was shot here Small Web view.jpg
Fil:MLK tomb.JPG
Samme år som marsjen til Washington, DC fant sted, ble president John F. Kennedy drept. Dette var et stort tap i støtten til Kings sak.
Et gjennombrudd fant sted da den nye presidenten, Lyndon B. Johnson, signerte en lov som fastslo at svart og hvit er lik. Nå var det grunnlovsfestet, og kampen for å tilvenne alle rasistene kunne begynne. Johnson uttalte seg slik: «De som er like for Gud, skal nå være like i valglokalene, i klasserommene, i fabrikkene og hoteller, restauranter, kinoer og andre steder som betjener publikum». For Gud var alle like; ergo svart og hvit var nå lik.
10. desember 1964 dro King til Norge for å motta Nobels fredspris som den yngste vinneren noensinne for sitt arbeid basert på ikkevoldsprinsippet. Men han måtte raskt tilbake til USA for å fortsette kampen. Senere skulle King holde enda en marsj, i april 1968. På denne tiden kjempet King ennå aktivt, og hadde fått seg mange motstandere, blant annet Ku Klux Klan. Det var ikke uvanlig at han og familien fikk trusler. En gang ble en bombe med dynamitt funnet tikkende på verandaen i hans eget hus. Han levde konstant i fare, og nå skulle han komme til å bli drept.
Før protesten var King og hans medarbeidere samlet i et hus, og King gikk ut på terrassen for å trekke frisk luft. En skarpskytter lå klar og skjøt King i nakken. King døde en time senere, på sykehuset.
Det var et stort tap for de svarte da den selvutpekte lederen døde i et attentat. Kjærligheten til ham ble vist på en sterk måte da 100&nbsp;000 mennesker møtte opp i begravelsen for å følge kisten. Kisten ble trukket av to esel, som symboliserte de svartes undertrykkelse som slaver i lange tider. På graven hans ble det inngravert: «Free at last, free at last, thank God Almighty I’m free at last». Mange mener at King var forberedt til å dø, og ble nå frigjort fra jorda. Hans oppgave var fullført. Hans egne barn ville følge i hans fotspor, og kampen mot rasismen fortsatte, og fortsetter den dag i dag.

Kings ikkevoldsprinsipp


Fil:Gandhi Sept1944.jpg var Kings store inspirasjonskilde]]
Noe som sto sentralt i Kings kamp mot raseskillepolitikken, og var den fundamentale nøkkelen for gjennombruddet hans, var ikkevoldsprinsippet. Da han studerte ved Crozer Seminary, lærte han blant annet om Mahatma Gandhi som hadde klart å kaste ut den britiske kolonimakten uten bruk av vold overhodet. Gandhi var hans største idol og inspirasjonskilde. King selv sa at ingen form for vold skulle brukes i protestene. Man skulle være selvbehersket, og vise at man ikke ville føre til noe voldelig. Man skulle være edel, og ikke falle ned på rasistenes plan.
Han mente også at hat ikke var nøkkelen. Man hadde god grunn til å hate de hvite, men som King visste: Hat mot hat bare ville avle mer hat. King ville møte hatet med kjærlighet og tro, og på den måten nøytralisere hatet. Dette ble vist i Birmingham-protesten, da til slutt politistyrkene la ned sine våpen. King mente at selve mursteinen for rasismen var hatet, og igjen var hatet forårsaket av frykt for de svarte. Denne frykten måtte nøytraliseres. Ved å vise seg selv rolig og med selvrespekt, kunne de få dette fra de hvite. Det klarte han suverent.
Etter at King døde i 1968 ble demonstrasjonene langt mer voldelige enn hva King selv hadde ønsket. Flere voldelige ledere overtok noe som gjorde at håpløsheten hersket i de svartes bydeler.

Utmerkelser


Martin Luther King jr. ble i 1977 posthumt tildelt Presidentens frihetsmedalje av president Jimmy Carter. I 2004 ble han posthumt utnevnt til den Sør-Afrika Ordenen O. R. Tambos følgesvenner.

Referanser

Eksterne lenker


http://www.thekingcenter.org/ The King Center
Kategori:Nobelprisvinnere (fred)
Kategori:Afroamerikanske forfattere
Kategori:Baptistiske pastorer og predikanter
Kategori:Borgerrettighetsforkjempere fra USA
Kategori:Afroamerikansk historie
Kategori:Personer drept i attentat
Kategori:Presidentens Frihetsmedalje
Kategori:Afroamerikanere
Kategori:Nobelprisvinnere fra USA
Kategori:Personer fra Atlanta
Kategori:Fødsler i 1929
Kategori:Dødsfall i 1968
Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha
af:Martin Luther King Jr.
ar:مارتن لوثر كنج
an:Martin Luther King, Jr.
as:মাৰ্টিন লুথাৰ কিং, অনুজ
ast:Martin Luther King
az:Martin Lüter Kinq
bn:মার্টিন লুথার কিং, জুনিয়র
zh-min-nan:Martin Luther King
be:Марцін Лютэр Кінг
be-x-old:Мартын Лютэр Кінг
bg:Мартин Лутър Кинг
bo:མར་ཏིན་ལུ་ཏར་ཁིན།
bs:Martin Luther King, Jr.
br:Martin Luther King, Jr.
ca:Martin Luther King
cs:Martin Luther King
cy:Martin Luther King
da:Martin Luther King
de:Martin Luther King
et:Martin Luther King
el:Μάρτιν Λούθερ Κινγκ
en:Martin Luther King, Jr.
es:Martin Luther King
eo:Martin Luther King
eu:Martin Luther King
fa:مارتین لوتر کینگ جونیور
hif:Martin Luther King, Jr.
fo:Martin Luther King
fr:Martin Luther King
fy:Martin Luther King
ga:Martin Luther King
gd:Martin Luther King, Jr.
gl:Martin Luther King
gan:馬丁·路德·金
ko:마틴 루터 킹 2세
hy:Մարտին Լյութեր Քինգ
hi:मार्टिन लूथर किंग
hr:Martin Luther King, Jr.
io:Martin Luther King
ig:Martin Luther King, Jr.
id:Martin Luther King, Jr.
ia:Martin Luther King, Jr.
is:Martin Luther King, Jr.
it:Martin Luther King
he:מרטין לותר קינג
jv:Martin Luther King, Jr.
kn:ಮಾರ್ಟಿನ್ ಲೂಥರ್ ಕಿಂಗ್
ka:მარტინ ლუთერ კინგი
kk:Кинг Мартин Лютер
sw:Martin Luther King, Jr.
ku:Martin Luther King
la:Martinus Lutherus King Jr.
lv:Martins Luters Kings
lb:Martin Luther King, Jr.
lt:Martin Luther King
hu:Martin Luther King
mk:Мартин Лутер Кинг
ml:മാർട്ടിൻ ലൂഥർ കിംഗ് ജൂനിയർ
mt:Martin Luther King Jr.
mr:मार्टिन ल्यूथर किंग, जुनियर
arz:مارتين لوثر كينج
mzn:مارتین لوتر کینگ
ms:Martin Luther King, Jr.
my:မာတင်လူသာကင်း ဂျူနီယာ
nl:Martin Luther King
ne:मार्टिन लूथर किंग(जुनियर)
ja:マーティン・ルーサー・キング・ジュニア
nn:Martin Luther King jr.
oc:Martin Luther King
uz:Martin Luther King
pnb:مارٹن لوتھر کنگ
km:ម៉ាទីន ឡូតធឺរ ឃីង
pl:Martin Luther King
pt:Martin Luther King Jr.
ro:Martin Luther King
rm:Martin Luther King
qu:Martin Luther King
rue:Мартін Лутер Кінґ
ru:Кинг, Мартин Лютер
sc:Martin Luther King
sco:Martin Luther King, Jr.
sq:Martin Luther King
scn:Martin Luther King
si:මාර්ටින් ලූතර් කිං
simple:Martin Luther King, Jr.
sk:Martin Luther King, Jr.
sl:Martin Luther King mlajši
so:Martin Luther King,
ckb:مارتین لوسەر کینگ
sr:Мартин Лутер Кинг
sh:Martin Luther King, Jr.
fi:Martin Luther King, Jr.
sv:Martin Luther King
tl:Martin Luther King, Jr.
ta:மார்ட்டின் லூதர் கிங்
te:మార్టిన్ లూథర్ కింగ్
th:มาร์ติน ลูเทอร์ คิง จูเนียร์
tr:Martin Luther King
uk:Мартін Лютер Кінг
ur:مارٹن لوتھر کنگ جونیئر
ug:مارتىن لوتىر كىڭ
vi:Martin Luther King
fiu-vro:Kingi Martin Luther
wa:Martin Luther King
war:Martin Luther King, Jr.
wuu:马丁·路德·金
yi:מארטין לוטער קינג
yo:Martin Luther King, Jr.
zh-yue:馬丁路德金
diq:Martin Luther King, Jr.
bat-smg:Martins Lioterės Kėngs
zh:马丁·路德·金

Martin Luther King

Martin Luther King jr.
Kategori:Omdirigeringer fra kortere til lengre former av navn

Madrid


Madrid er hovedstaden og den største byen i Spania og den autonome regionen Madrid (autonom region). Byen har over 3,2 millioner innbyggere og Byregion beregnes til mennesker. Dette gjør den til den tredje største byen i EU. Madrid ligger midt i Spania på 667 meters høyde og dekker et areal på 604,3 km2.
Byen ligger på den venstre bredden av elva Manzanares.

Historie


Arkeologiske funn viser at det har vært bosetning i Madrid området fra forhistorisk tid.
På 800-tallet anla maurerne en borg (alcasar), Mayrit, på det samme stedet som slottet i Madrid nå ligger for å beskytte den nordlige innfarten til Toledo. Byen ble i 1038 gjenerobret fra Maurere og ble en del av kongeriket Castilla. Etter dette falt byen tilbake til en søvnig, landsens tilværelse. Mange av de første kristne innbyggerne var kristne munker som etablerte klostre på stedet og etter en tid hadde byen også nitten kirker. Jøder og arabere ble fordrevet til Madrids forsteder. I 1199 fikk Madrid retten til som by å bli representert ved hoffet i Castilla. I 1201 ga kong Alfonso VIII av Castilla gjennom et charter Madrid retten til å regulerede et byråd, en rett som ble utvidet i 1222 av Fernando III av Castilla.
I 1561 flyttet kongen sin residens til byen, og i 1606 ble byen offisiell hovedstad i Spania. Under den spanske arvefølgekrigen ble byen i 1706 erobret av britiske og portugisiske styrker. Mellom 1808 og 1813 ble byen kontrollert av franske styrker, og Napoléon Bonaparte bror Joseph Bonaparte var konge.
Under den spanske borgerkrigen hadde den røde siden sin sterkeste oppslutning i Madrid. Allerede i 1936 ble byen beleiret av Francisco Francos tropper, men motstanderne hadde forskanset seg i fjellene, og klarte å motstå alle angrep. Byen ble ikke erobret av Falangen før i mars 1939, bare få dager før borgerkrigen ble avsluttet.
Byen regnes som et senter for handel og kultur for hele den spansktalende verden, og dette har blant annet også medført stor innvandring fra Latin-Amerika og Afrika. Etterkrigstiden har vært en ekspansiv periode for byen, særlig etter at Spania i 1986 ble medlem av EU.
Under Terrorangrepet i Madrid mars 2004 ble byen rystet av flere eksplosjoner ombord på pendlertog. 191 mennesker ble drept og over 1 400 personer skadet.

Geografi


Madrid ligger i sentralt i Spania, omkring 665 meter over havet. Staden er med det den hovedstaden i Europa med den nest høyeste beliggenheten etter Andorra la Vella, hovedstaden i Andorra.

Klima


Madrid har et kontinentalt middelhavsklima. Somrene er varme og tørre og vintrene relativt kjølige. Normaltemperaturer om sommeren er på dagtid 31&nbsp;°C og 18&nbsp;°C om natten, men temperaturen kan nå så høyt som 40&nbsp;°C. På vinteren ligger normaltemperaturene mellom 10 °C och 0–4. Temperaturer under 0&nbsp;°C kan forekomme vinterstid om natten og snøfall er ikke uvanlig. Somrene er varme med middeltemperaturer i juli og august rundt 24&nbsp;°C og med maksimumstemperaturer som iblant overstiger 35&nbsp;°C.
Den årlige nedbøren overstiger 400&nbsp;mm, med en markert tørkeperiode om sommeren (fire tørre måneder, fra juni til september) og store variasjoner mellom den nordvestre delen, der det regner mer, og den sydøstre delen som er tørrere.

Demografi


Befolkningen i Madrid har økt jevnt fra byen ble den nasjonale hovedstaden på midten av 1600-tallet og stabiliserte seg på om lag 3 millioner på 1970-tallet.
Fra rundt 1970 til midten av 1990-tallet falt byens befolkning riktignok noe. Dette fenomenet, som også rammet andre europeiske byer, ble forårsaket delvis av veksten av forsteder rundt byen på bekostning av sentrumsområdet. En annen grunn kan ha vært nedgang i veksten av den europeiske økonomien.
Den demografiske Befolkningsvekst akselererte mot slutten av 1990-tallet og tidlig i det første tiåret av det 21. århundre på grunn av internasjonal innvandring som svar på en bølge i spansk økonomisk vekst. Ifølge folketellingsdata vokste befolkningen i byen med mellom 2001 og 2005.
Som hovedstad i Spania har byen tiltrukket seg mange innvandrere fra hele verden. Rundt 83,8% av innbyggerne er spanjoler, mens folk av andre opprinnelser, inkludert innvandrere fra Latin-Amerika, Europa, Asia, Nord-Afrika og Vest-Afrika, representerte 16,2% av befolkningen i 2007.
De ti største innvandrergruppene er ecuadorianere (), Romania (), bolivianere (), colombianere (), peruvianere (), Han-kinesere (), Marokko (), Den dominikanske republikk (), brasilianere (), og Paraguay ().
Historisk sett har Madrids befolkning vært kjent for å være strengt Katolisisme, noe som har satt sitt preg på identiteten til byen. Imidlertid har Madrid gjennom årenes løp blitt en av de minst religiøse byene i den vestlige verden og flere studier tyder på at 40% av Madrids befolkning identifiserer seg selv som ateister.

Severdigheter


Fil:Plaza de sol madrid.jpg
Byen er velregulert og vakker, uten å ha den glamour og brukervennlighet som Barcelona kan vise til.
Derimot er mengden av alt du finner her enorm, og byen er spekket med museer, gallerier, parker og et yrende kafé-, restaurant- og natteliv. Madrid har også mange klostre og mer enn 100 flotte kirkebygg. Blant dem finner man San Isidro el Real fra midten av 1600-tallet med mange kunstverk og San Francisco el Grande fra rundt 1780. Ved Plaza de Cibeles krysses den av den mektige parkgaten Paseo del Prado.
Palacio Real (Det kongelige slott]
Catedral de la Almudena
Museo Reina Sofía
Museo del Prado
Museo Thyssen-Bornemisza
Parque del Retiro
Plaza Monumental de las Ventas
Nuevos Ministerios
Estadio Santiago Bernabéu, Real Madrids hjemmearena
Estación de Atocha

Idrett


Byens idrettslag omfatter blant annet fotballagene
Real Madrid
Atlético Madrid
Getafe CF
Rayo Vallecano

Referanser


Kategori:Madrid
Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha
Kategori:Hovedsteder i Europa
ace:Madrid
kbd:Мадрид
af:Madrid
am:ማድሪድ
ang:Madrid
ab:Мaдрид
ar:مدريد
an:Madrit
arc:ܡܕܪܝܕ (ܡܕܝܢܬܐ)
roa-rup:Madrid
frp:Madrid (vela)
ast:Madrid
gn:Madrid
ay:Madrid
az:Madrid
bn:মাদ্রিদ
zh-min-nan:Madrid
be:Горад Мадрыд
be-x-old:Мадрыд
bcl:Madrid
bi:Madrid
bg:Мадрид
bo:མ་ད་རིད།
bs:Madrid
br:Madrid
ca:Madrid
cv:Мадрид
ceb:Madrid
cs:Madrid
ch:Madrid
cbk-zam:Madrid
co:Madridi
cy:Madrid
da:Madrid
pdc:Madrid
de:Madrid
dsb:Madrid
et:Madrid
el:Μαδρίτη
en:Madrid
myv:Мадрид ош
es:Madrid
eo:Madrido
ext:Mairil
eu:Madril
ee:Madrid
fa:مادرید
hif:Madrid
fo:Madrid
fr:Madrid
fy:Madrid (stêd)
ga:Maidrid
gv:Madrid
gag:Madrid
gd:Madrid
gl:Madrid
ko:마드리드
haw:Makelika
hy:Մադրիդ
hi:मद्रिद
hsb:Madrid
hr:Madrid
io:Madrid
ilo:Madrid
id:Madrid
ia:Madrid
ie:Madrid
os:Мадрид
is:Madrid
it:Madrid
he:מדריד
jv:Madrid
kl:Madrid
kn:ಮಡ್ರಿಡ್
pam:Madrid
ka:მადრიდი
kk:Мадрид
kw:Madrid
rn:Madrid
sw:Madrid
kv:Мадрид
ht:Madrid
ku:Madrîd
ky:Мадрид
mrj:Мадрид
lad:Madrid
lez:Мадрид
la:Matritum
lv:Madride
lb:Madrid
lt:Madridas
lij:Madrid
li:Madrid
lmo:Madrid
hu:Madrid
mk:Мадрид
mg:Madrid
ml:മാഡ്രിഡ്
mt:Madrid
mi:Madrid
mr:माद्रिद
xmf:მადრიდი
arz:مدريد
mzn:مادرید
ms:Madrid
mn:Мадрид
nah:Madrid
na:Madrid
nl:Madrid (stad)
nds-nl:Medrid
ja:マドリード
frr:Madrid
nn:Madrid
nov:Madrid
oc:Madrid
mhr:Мадрид
uz:Madrid
pnb:میڈرڈ
pap:Madrid
koi:Мадрид
pms:Madrid
tpi:Madrid
nds:Madrid
pl:Madryt
pt:Madrid
kaa:Madrid
crh:Madrid
ty:Madrid
ro:Madrid
rmy:Madrid
rm:Madrid
qu:Madrid
rue:Мадрід
ru:Мадрид
sah:Мадрид
se:Madrid
sa:मद्रिद्
sc:Madrid
sco:Madrid
stq:Madrid
st:Madrid
tn:Madrid
sq:Madridi
scn:Madrid
simple:Madrid
sk:Madrid
sl:Madrid
szl:Madryt
ckb:مەدرید
srn:Madrid
sr:Мадрид
sh:Madrid
fi:Madrid
sv:Madrid
tl:Madrid
ta:மத்ரித்
kab:Madrid
roa-tara:Madrid
tet:Madríd
th:มาดริด
tg:Мадрид
chy:Madrid
tr:Madrid
tk:Madrid
udm:Мадрид
uk:Мадрид
ur:میدرد
ug:Madrid
vec:Madrid
vep:Madrid
vi:Madrid
vo:Madrid
fiu-vro:Madrid
war:Madrid
wo:Madrid
yi:מאדריד
yo:Madrid
zh-yue:馬德里
diq:Madrid
bat-smg:Madrids
zh:马德里

Marinarkeologi


Marinarkeologi er et spesialisert forskningsområde innen arkeologi hvis mål er å studere maritime etterlatninger fra forhistorisk og historisk tid.

Eksterne lenker


http://www.abc.se/~pa/mark/ Marinarkeologi
Kategori:Arkeologiske disipliner
da:Marinarkæologi
en:Maritime archaeology
hr:Pomorska arheologija
it:Archeologia marittima
he:ארכאולוגיה ימית
nn:Marinarkeologi
ro:Arheologie maritimă
sh:Pomorska arheologija
fi:Meriarkeologia
sv:Marinarkeologi
ta:கடல்சார் தொல்லியல்

Mensa

:''Mensa er også det latinske navnet på stjernebildet Bordet''
Mensa er en frivillig organisasjon som ble grunnlagt i England i 1946, i kjølvannet av 2. verdenskrig, av Roland Berrill og Lance Ware.
Organisasjonen hadde en visjon om å danne en forening for intelligens mennesker, hvor eneste betingelse for medlemskap var høy IQ. Ideen om en slik forening ble opprinnelig fremsatt fra flere forskjellige hold i løpet av 1940-årene, og fikk mer publisitet etter et radioforedrag av professor Sir Cyril Burt som hadde stillingen Chair of Psychology ved Universitetet i London. Sir Cyril ble Mensas første president, og han hadde dette vervet til sin død i 1971.
Det opprinnelige målet var at Mensa skulle være en støttespiller for det engelske parlamentet, for at en i fremtiden skulle kunne unngå omfattende konflikter lik den verden nettopp hadde gjennomgått. Mensa fikk aldri denne oppgaven, men ble istedet en ikke-politisk organisasjon uavhengig av etnisitet, kultur og religion. Mensa har derfor ikke synspunkter på politikk, religion eller rase.
I dag er det rundt 110&nbsp;000 medlemmer i 100 land over hele verden, drøyt halvparten i USA. Medlemmene avgjør selv om medlemskapet deres skal være kjent utenfor organisasjonen.
Mensa har nasjonale avdelinger i over 40 land og på alle kontinenter unntatt Antarktis. I Norge har organisasjonen ca. 1100 medlemmer, en økning på 450&nbsp;% fra 2000 (180 medlemmer), og lokallag i Oslo, Trondheim, Bergen, Østfold, Haugesund, Agder, Stavanger, Vestfold/Telemark, Tromsø og Buskerud. Tidligere har det også vært lokallag i Ålesund, men det er for tiden i dvale.

Hva betyr Mensa?


Ordet «Mensa» betyr «bord» på latin. Navnet ble valgt fordi det skulle stå for et rundebordsamfunn der alle er på likt nivå uavhengig av rase, hudfarge, livssyn, nasjonal opprinnelse, alder, politikk, utdanning og sosial bakgrunn.

Hva er medlemskravet?


Mensa er en organisasjon som har veldig få medlemskrav. Det eneste som kreves, er at søkeren har en målt IQ innenfor den øverste 2 % av befolkningen, noe som tilsvarer IQ på 131 eller høyere i en IQ-skala med standardavvik 15. Er kravet oppfylt, kan ikke Mensa nekte søkeren medlemskap, så lenge organisasjonens vedtekter ellers overholdes.

Publikasjoner


Mensa internasjonalt utgir Mensa International Journal. I Norge gav en fra begynnelsen ut medlemsbladet Nor-Men, som senere er blitt til Mensanytt, og som medlemmene får i posten hver annen måned.

Mensaprisen


I 2009 besluttet Mensa Norge sitt styre å innføre Mensaprisen, som skulle tildeles en organisasjon eller person som hadde gjort en særskilt innsats i samsvar med Mensas vedtekter.
Prisvinneren i 2009 ble http://lykkeligebarn.no Lykkelige Barn, en interesseforening for foreldre til høyt begavede barn.
I 2010 gikk prisen til Harald Eia og Ole Martin Ihle for TV-serien Hjernevask.
I 2011 gikk prisen til journalist Karen Tjernshaugen for å vise interesse for å forstå utfordringene rundt intelligente barn og deres hverdag, og for å ha publisert artiklene "Skoleforskere bekymret for de smarteste barna" og "Morten (11) slet med leksene – hadde kjempe-IQ.

Eksterne lenker


http://www.mensa.no Mensa Norge
http://forum.mensa.no Mensa Norge sitt diskusjonsforum Her finnes, i tillegg til det lukkede medlemsforumet, et åpent gjesteforum hvor gjester kan stille spørsmål til Mensa Norges medlemmer.
http://www.mensa.org Mensa International
Kategori:Interesseorganisasjoner
Kategori:Etableringer i 1946
ar:جمعية منسا الدولية
an:Mensa
ast:Mensa
az:Mensa
bn:মেন্‌সা ইন্টারন্যাশনাল
be:Менса
bg:Менса
ca:Mensa
cs:Mensa International
da:Mensa
de:Mensa International
el:Μένσα
en:Mensa International
es:Mensa (organización)
eo:Mensa
eu:Mensa
fr:Mensa (association)
gl:Mensa Internacional
ko:멘사
id:Mensa
it:Mensa (associazione)
he:מנסה
lt:Mensa International
hu:Mensa
nl:Mensa (organisatie)
ja:メンサ
pl:Mensa International
pt:Mensa International
ro:Mensa International Limited
ru:Менса
simple:Mensa International
sk:Mensa (spoločnosť)
sl:Mensa
sr:Менса
fi:Mensa
sv:Mensa
tr:Mensa
uk:Mensa International
ur:مینزا
zh-yue:Mensa International
zh:门萨国际

Mo i Rana


Mo (sørsamisk: ''Måahvie'') er en by og et tidligere ladested i Rana kommune i Nordland. Den 1. januar 1838 ble Mo sete i Mo herred, som frem til 13. mars 1839 også omfattet ''Sør-Ranen sogn'' (senere Hemnes herred). Fra 1. januar 1923 til 31. desember 1963 var Mo også en selvstendig bykommune. Siden 1. januar 1964 har den vært administrativt sentrum i Rana kommune.
Det er Nord-Norges fjerde største by, etter Tromsø, Bodø og Harstad, og Nordlands nest største by med }} innbyggere per 1. januar . Mellom 1923 og 1964 ladested, og full bystatus fra 1997.
Byen ligger innerst ved Ranfjorden, sør for Saltfjellet og Polarsirkelen og ble tidligere omtalt som «Jernverksbyen» etter hjørnesteinsbedriften Norsk Jernverk. Siden 1989 har Mo-samfunnet gjennomgått en omfattende omstilling, og markedsføres nå som «Polarsirkelbyen».

Geografi


Fil:Mo-i-rana moholmen.jpg
Langs jernbanen på sjøsiden ligger den gamle bydelen på Moholmen (Mo i Rana) samt et område som på 1990-tallet ble fylt ut og bebygd med Fjordgården hotell (Mo i Rana), Statens Innkrevingssentral, TAG systems,Byporten kjøpesenter og boliger. På den andre siden av jernbanen ligger byens sentrum, med kjøpesentra, rådhus og gågater.
Sistnevnte er for en stor del oppvarmet med fjernvarme fra stålverket i byen.
Det er vegforbindelse nordover over Saltfjellet til Fauske og Bodø, sørover til Mosjøen og Trondheim, mot vest til Nesna, og mot øst over Umbukta til Sverige. Flyplass på Røssvoll, 11 km fra sentrum.

Historie


Navnet Mo stammer opprinnelig fra en gård på stedet, kommer fra norrønt ''Móar'' som er flertall av ''mór'', og betyr sand eller gresslette, hvilket begrepet ‘en mo’ også gjør i dag. Navnet Rana stammer antagelig fra norrønt ''raðr'' som betyr snar, rask, snøgg. Muligens på grunn av strømmen i fjorden. Alternativt kan navnet ha samisk opprinnelse, eventuelt knyttet til det mytologiske sagnet om Rana-Niejta.
Fra gammelt av er Mo et handelssentrum på Helgeland. Det har vært jordbruk siden jernalderen, selv om kysten ble ryddet og bebodd før innlandet. Bergverk og utførsel av nordlandsbåter og fangstprodukter har vært basisen for handelen. De rike fangst- og bergverkområdene rundt ga grunnlag for en sped byutvikling samt et klebersteinbrudd av betydning på Alteren, på vestsiden av Ranfjorden. Etter 1730-årene var det sommerstid et samemarked på Mo. I 1770-årene ble det fast handel, og i 1860 fikk L.A. Meyer ved kongelig reskript rett til å drive landhandel.
Handelsaktiviteten blomstret etter hvert opp. Rundt 1880 står L.A.Meyer Skipsekspedisjon årlig for utskiping av ca. 800 båter, som i hovedsak er produsert i Rana. Firmaet mottok ett år et parti på 24 000 ryper fra Tärnaområdet. Rypene gikk i hovedsak til eksport til England.
Strekningen fra Mo til Umbukta ble bygd ferdig som vinterveg i 1883 mens mellomriksvegen ble ikke ferdig på svensk side før i 1939.
:''«20-30-årene var preget av arbeidsledighet og mye fattigdom. Mange hadde nødsarbeid og de som arbeidet i Mofjellet var privilegerte. Her var det bedre betalt. Den beste driftsperioden var fra 1937, men det ble slutt da krigen brøt ut. L.A.Meyer var en viktig instans i nærings- og kulturlivet i Rana før krigen og presten var en ivrig forkjemper for fullføringen av Nordlandsbanen,»'' minnes mangeårig stortingsrepresentant og lokalpolitiker i Rana, Per Karstensen.<ref> </ref>
Rana er rik på jernmalm og elektrisk kraft, noe som var betydningsfullt for etableringen av industri. Gruvedrift ble etablert i Dunderland Iron Ore Company (1902–1947), Rana Gruber (1937–), Norsk Jernverk (1946–1988) og Norsk Koksverk (1964–1988). Disse var dominerende for sysselsettingen i byen, medførte etablering av «Dunderlandsbanen» og utskipingshavn. Det var ca 3200 ansatte på det meste på jernverket alene. Befolkningsveksten ble nærmest eksplosiv på kort tid på grunn av etableringen av tungindustrien.
Flere byster av for byen historisk betydningsfulle skikkelser står plassert i sentrum; Nordlandsbanens far, prest Ole Tobias Olsen, anleggsarbeideren og agitatoren Hans Berntsen, og «samenes apostel» Thomas von Westen, som var sentral for grunnleggingen av Mo kirke og sameskolen på Mo, utenfor Mo kirke (Rana).

Bykommunen Mo (1923-1963)


Kommunestyret til Mo bykommune


Fil:Mo city council A.JPG
Mo herred (1839), senere kalt Mo kommune (1853), ble i 1923 delt i de to kommunene Nord-Rana og Mo. Mellom 1923 og 1963 var Mo en bykommune. Mo kommunestyre befant seg i strandgata i Mo sentrum, og er idag en vernet bygning. Bygningen var opprinnelig hvit. I den venstre fløyen var det et bibliotek. Kommunestyret holdt til i høyre del, mens kemneren i Mo hadde sitt kontor i loftsetasjen.

Folketall i bykommunen


Folketall i daværende Mo kommune før sammenslåingen

Samferdsel


Fil:Mo i Rana jernbanestasjon.jpg]]

Vei


E6 går gjennom byen og har tilknyttingsveier (gjennom Riksvei 12) til Riksvei 17 og Europavei 12 starter her og går til Helsingfors, Finland gjennom Sverige.

Jernbane


Nordlandsbanen nådde Mo i Rana i mars 1942 og Mo i Rana stasjon er i dag en del av Nordlandsbanen mellom Trondheim og Bodø. Dagens jernbanebygning ble åpnet 22. september 1990. Banen passerer først langs fjorden og deler deretter byen i to, for deretter å løpe inn mot Dunderlandsdalen og Saltfjellet.

Havn


Nord-Norges nest største (bare Narvik er større) havn med nærmere 1200 årlige anløp, fordelt på Rana Grubers kai, Rana industriterminal (til vanlig kalt for «Jernverkskaia») og Rana havnevesens to kaier Toraneskaia og Bulkterminalen. Skip med lasteevne inntil 85 000 tonn kan anløpe byen.

Fly


Daglige avganger fra Mo i Rana lufthavn, Røssvoll med Widerøe til Bodø, Mosjøen, Sandnessjøen, Rørvik i Vikna, Brønnøysund og Trondheim. Lokale planer om å etablere en storflyplass som også kan ta ned større fly fra Norwegian og SAS, har møtt til dels sterk motstand fra andre kommuner på Helgeland.
Men er nå vedtatt av et enstemmig fylkesting.

Samfunn


Fil:Mo-i-rana sentrum.JPGMo i Rana er et handelssentrum med rundt 200 handelsbedrifter. Mye av sentrum er nybygget de siste tiårene, inklusivt et oppvarmet gågatenett. Gode kommunikasjonsmuligheter, både moderne vegnett, jernbane og flyplass.

Utdanning og media


I Rana er det 10 barneskoler, 4 ungdomsskoler og 2 tiårige skoler. De tre videregående skolene Moheia videregående skole, Kongsvegen videregående skole og Mjølan videregående skole, er i dag slått sammen til én videregående skole, Polarsirkelen videregående skole. I tillegg har Høgskolen i Bodø og Universitetet i Nordland avdelinger på Mo.
Den eneste dagsavisen på Mo er den tidligere arbeiderpartiavisen og idag A-presseavisen Rana Blad, i tillegg finnes også egen lokalradio.
NRK Nordland har et lokalkontor i byen med to ansatte.

Næringsliv


I perioden 1946-1988 var Norsk Jernverk den dominerende industriplass i byen og regionen. Befolkningen i kommunene Mo og Nord-Rana økte fra ca. 8 000 til 20 000 fram mot 1960.
Etter omstillingen fra 1988-1991 er de ulike delene av virksomheten videreført i Mo Industripark med ca. 115 bedrifter og 2360 ansatte (2009).
En rekke statlige institusjoner er etablert i Mo i Rana, blant annet Nasjonalbiblioteket, NRKs lisensavdeling, og Statens innkrevingssentral. Også privat næringsliv finnes utenfor industriparken, med ledende bedrifter som TAG systems, og fire kjøpesentre (AMFI MEYER/ AMFI Domus og Byporten er de tre største), og en rekke handels- og servicebedrifter.

Severdigheter


Fil:Mo-i-rana fiskekorvan.jpg står i gågata.]]
Havmannen
Svartisen
Grønligrotta
Setergrotta

Kultur og aktiviteter


Fil:Ranamuseum01.JPG
Flere kulturinstitusjoner ligger i byen med
Helgeland museum, avdeling Rana dekker lokal industrihistorie og naturliv.
Nordland Teater ble stiftet i 1979, og er fylkets ledende teaterinstitusjon, med base i sentrum av Mo i Rana.
Rana kommunale kino er en moderne 2-sals kino som ligger i sentrum
Åarjelhsaemien Teatere har siden 1985 arbeidet med det sørsamer kulturuttrykk.
Havmanndagene arrangeres årlig i mai.

Festivaler og musikk


Sommertreff
Mo Hornmusikk
Smeltedigelen
Verket

Sport


Det er flere idrettslag, hvor Mo Idrettslag og Stålkameratene tradisjonelt har dominert i fotball. Mo Idrettslag ligger for tiden i 2. divisjon avdeling 4, mens Stålkameratene og Bossmo Ytteren holder til i 3. divisjon. Bossmo/Ytterens damelag holder til i 2. divisjon for damer. Flere av klubbene holder til på Moheia fritidspark. Gruben IL sammen med Selfors UL fikk ny kunstgressbane i 2008.

Kjente ranværinger


Fil:Inge Myrvoll.jpg
Bjørn Alterhaug – jazzmusiker og komponist
Stig Bang – forfatter og kulturpersonlighet
Martin Bjørnbakk - fotballspiller
Jonny Ditlefsen – fotballdommer
Guttorm Guttormsen – komponist og musiker
Tor Jacobsen – lokalhistorisk inspirert forfatter, tidligere journalist
Inge Myrvoll – tidligere stortingsrepresentant og tidligere ordfører i Rana, SV
Jan Ole Otnæs – en av grunnleggerne av Nordnorsk Jazzforum, nå festivalsjef ved Moldejazz
Elin Nilsen – skiløper
Trond Jøran Pedersen – tidligere skihopper og hopplandslagstrener
Tom Sandberg (kombinertløper) – tidligere kombinertløper
Trond Sollied – tidligere fotballspiller, nå trener.
Tor-Arne Strøm – stortingsrepresentant, Arbeiderpartiet
Kim Arne Sletten – Roadracingfører
Steinar Nilssen – Tidligere fotballspiller

Referanser

Litteratur


Norges Offisielle Statistikk. VIII. 182: ''Folketellingen i Norge 1. desember 1930. Første hefte. Folkemengde og areal i Rikets forskjelloge deler. Bebodde øier. Hussamlinger på landet.'', Utgitt av Det Statistiske Centralbyrå, Oslo, i kommisjon hos H. Aschehoug & Co, 1932
Norges Offisielle Statistikk XI, 2: ''Folketellingen i Norge 3. Desember 1946. Første hefte. Folkemengde og areal i de forskjellige deler av landet. Bebodde øyer. Hussamlinger.'', Statistisk sentralbyrå, utgitt i kommisjon hos H. Aschehoug & Co, Oslo, 1950
Norges Offisielle Statistikk XI 221: ''Folketellingen 1. Desember 1950. Tredje hefte. Folkemengden etter hovedyrke i de enkelte kommuner og fylker'', Statistisk sentralbyrå, Oslo, 1956

Eksterne lenker


http://www.forskning.no/Artikler/2007/november/1196329728.67 Forskning.no: Drømmen om det moderne Norge
http://www.eskilolsen.no/grensehandelsdager.htm Grensehandel Bilder fra den gamle og nye Mo i Rana
http://www.ranablad.no Nettutgaven av Rana Blad
http://www.rana.museum.no Rana Museum
http://www.vikafestivalen.no Vikafestivalen
http://www.radio3rana.no Radio 3 Rana
Kategori:Mo i Rana
Kategori:Byer i Nordland
Kategori:Tidligere kommuner i Nordland
Kategori:Tettsteder i Nordland
bg:Му и Рана
cs:Mo i Rana
da:Mo i Rana
de:Mo i Rana
et:Mo i Rana
en:Mo i Rana
es:Mo i Rana
eo:Mo i Rana
fr:Mo i Rana
ko:모이라나
it:Mo i Rana
kl:Mo i Rana
hu:Mo i Rana
nl:Mo i Rana
ja:モー・イ・ラーナ
nn:Mo i Rana
pl:Mo i Rana
ro:Mo i Rana
ru:Му-и-Рана
sr:Мо и Рана
fi:Mo i Rana
sv:Mo i Rana
zh:摩城

Moped


Fil:Suzuki SMX moped.jpg
Moped er definert som et lite, motorisert kjøretøy med to, tre eller fire hjul. Mest utbredt er mopeder med to hjul. Hjulene er da plassert etter hverandre i forhold til fartsretningen i likhet med hjulene på en sykkel. En moped har som oftest en ensylindret bensindrevet totaktsmotor med slagvolum på maksimalt 50 ccm. En moped har som regel en tørrvekt på mindre enn 100&nbsp;kg. Det finnes mange forskjellige typer mopeder.
Noen få har monolever for- eller bakhjulshjuloppheng, men det vanlige er gaffeloppheng.
En moped var opprinnelig en vanlig sykkel påmontert en liten motor, omtalt som knallert. Motoren ble startet ved å tråkke på pedalene. Dessuten kunne det være nødvendig å hjelpe til med benkraft også i bratte motbakker. Kombinasjonen motor/pedal har gitt opphav til navnet mo-ped. På en del eldre modeller kan det fremdeles være pedaler.
Etter norsk lov er 45 km/t den høyeste tillate hastigheten for mopeder med forbrenningsmotor og elektrisk tenning. Andre typer forbrenningsmotorer og elektriske motorer kan har en maksimal effekt på 4kW (5,3 HK). Som moped regnes også firehjuls motorsykler med egenvekt under 350 kg, hvis høyeste konstruksjonshastighet ikke overstiger 45 km/t og som har motor med slagvolum på 50 cm³ eller mindre for motorer med elektrisk tenning.

Eksempler på mopeder


Scootermoped – små hjul, sentrifugalclutch (automatgir), reimdrift, (nyere scootere: mye glassfiber/plastdeksler i designutførelse).
Crossmoped – god demping, manuelt gir, kjededrift, kan kjøres utenom vei.
SMmoped (Super Motard)- små asfalthjul uten grove knaster, er ellers veldig lik crossmoped, men har best grep på asfalt.
Racingmoped – manuelt gir, kjededrift. For et utrent øye kan de se ut som lettmotorsykler og man ligger mens man kjører, slik man også gjør på vanlige racing-MCer.
Custommoped – oppreist sittestilling, manuelt gir, kjededrift og en klassisk utforming. Trives best på vei. Også kalt klassisk moped.

Merkevarer


Noen norske moped/motorsykkelmerker
Raufossmopeden
Svithun
Tempo
Noen utenlandske moped/motorsykkelmerker:
Aprilia
Yamaha
Peugeot
Daelim
Motorhispania
Suzuki
Derbi
Gilera
Rieju
Tms
Vespa
Starway

Sertifikat


For å kjøre moped må en ha sertifikat for moped (klasse M). Motorsykkelsertifikat (klasse A/A1) eller bilsertifikat (B) inkluderer sertifikat for moped. Denne regelen ble omgjort i 2009, slik at personer må ta sertifikatet for moped separat fra klasse B. Personer som er født før 1985 kan få førerkort klasse M, for kjøring i Norge, uten opplæring eller førerprøve.
Moped er definert som et lite, motorisert kjøretøy med to-, tre- eller fire hjul. Mest utbredt er mopeder med to hjul. Hjulene er da plassert etter hverandre i forhold til fartsretningen i likhet med hjulene på en sykkel. En moped har som oftest en ensylindret bensindrevet totaktsmotor med slagvolum på maksimalt 50 cm³. En moped har som regel en tørrvekt på mindre enn 100 kg. Det finnes mange forskjellige typer mopeder. Noen få har monolever for- eller bakhjulshjuloppheng, men det vanlige er gaffeloppheng.
En moped var opprinnelig en vanlig sykkel påmontert en liten motor, omtalt som knallert. Motoren ble startet ved å tråkke på pedalene. Dessuten kunne det være nødvendig å hjelpe til med benkraft også i bratte motbakker. Kombinasjonen motor/pedal har gitt opphav til navnet mo-ped. På en del eldre modeller kan det fremdeles være pedaler.
Etter norsk lov er 45 km/t den høyeste tillate hastigheten for mopeder med forbrenningsmotor og elektrisk tenning. Andre typer forbrenningsmotorer og elektriske motorer kan har en maksimal effekt på 4kW (5,3 HK). Som moped regnes også firehjuls motorsykler med egenvekt under 350 kg, hvis høyeste konstruksjonshastighet ikke overstiger 45 km/t og som har motor med slagvolum på 50 cm³ eller mindre for motorer med elektrisk tenning.

50ccm


En 50 cm³ motor er som oftest brukt på mopeder, scootere og andre lette kjøretøy. Det forekommer også på motorsager. 50 cm³ står for 50 kubikkcentimeter. 1000 cm³ er en liter. Altså, sylindervolumet på en 50 cm³ er 0,5 dl.
Mopedmotorer er oftest 2-takts motorer, de gjør to takter:
''Kompresjonstakten (1. takt)'': Stempelet beveger seg oppover, brennstoff/luft-blandingen komprimeres og antennes av en elektrisk gnist like før ØD (øvre dødpunkt). I veivhuset oppstår et undertrykk, og brennstoff/luft-blandingen strømmer inn fra forgasseren.
''Arbeidstakten (2. takt)'': Stempelet drives nedover av forbrenningstrykket. I veivhuset komprimeres brennstoff/luft-blandingen. Spyling (gassveksling): Når stemplet passerer ND (Nedre dødpunkt), begynner spylingen. Brennstoff/luft-blandingen strømmer inn fra veivhuset gjennom overstrømningsportene og inn i sylinderen og presser ut restgassene etter forrige forbrenning.
Kort sagt – ved å utnytte over/undertrykk som styres i kanaler og eksoskammer, unngår man å bruke ventiler, derfor er denne motoren så mye lettere i vekt. Det er hovedgrunnen til at den blir brukt på lette kjøretøy.
Det finnes også 50 cm³ motorer med 4-taktssystemet, det fungerer sånn:
''Innsugingstakten (1. takt)'': Stempelet beveger seg nedover. drivstoff/luft suges inn i sylinderen.
''Kompresjonstakten (2. takt)'': Når stempelet har plassert ND, er begge ventilene lukket, og stempelet begynner å bevege seg oppover. Nå komprimeres bensin/luft-blandingen til 1/8 av det den var da den kom inn.
''Arbeidstakten (3. takt)'': Nå er luft/bensin-blandingen komprimert. dvs. det er et veldig høyt trykk i sylinderen. På ØD lager tennpluggen en liten gnist, det forårsaker at den komprimerte blandingen eksploderer og ekspanderer som igjen forårsaker at stemplet blir trykt nedover. Da har vi gjort om kjemisk energi til mekanisk energi.
''Skylletakten (4. takt)'': Nå går stempelet opp, eksosventilen åpnes og restgassene presses ut av sylinderen. Etter dette begynner motoren på 1. takt igjen.
4-takt 50 cm³ motorer kunne man tidligere stort sett finne på Honda-mopeder, men i de senere år har også mange andre produsenter begynt å gå over til 4-taktere fordi de er mer økonomiske og miljøvennlige.

Referanse


<references>
</references>

Eksterne lenker


http://www.mopedportalen.com Tips, veiledninger, kjøp og salg
http://www.ssb.no/metadata/conceptvariable/vardok/1809/nb Moped, Statistisk sentralbyrå
Kategori:Kjøretøyer
be:Мапед
be-x-old:Мапэд
bg:Мотопед
ca:Ciclomotor
cs:Moped
da:Knallert
de:Kleinkraftrad
et:Mopeed
en:Moped
es:Ciclomotor
eo:Mopedo
fa:موتور گازی
fr:Cyclomoteur
hr:Moped
id:Moped
it:Ciclomotore
lv:Mopēds
mk:Мопед
ms:Kapcai
nl:Bromfiets
ja:モペッド
nn:Moped
pl:Motorower
pt:Ciclomotor
ro:Moped
ru:Мопед
simple:Moped
sk:Moped
sl:Kolo z motorjem
szl:Moplik
fi:Mopo
sv:Moped
tr:Mobilet
uk:Мопед
ur:محرکاب

Michael Faraday

Fil:SS-faraday.jpg
Michael Faraday (født 1791, død 25. august 1867) var en engelsk kjemiker og fysiker. Han oppdaget at det var mulig å lage elektrisk strøm ved å bevege en magnet. Denne oppdagelsen gjorde han i 1831. Fenomenet blir kalt elektromagnetisk induksjon. Faraday oppdaget senere elektrolyse, i 1833. Michael Faraday var også mannen bak «Faradays bur», et prinsipp som brukes i lynvernanlegg i kombinasjon med Benjamin Franklins lynavlederprinsipp.

Faradays karriere


Michael Faraday ble født inn i en fattig familie fra Nord-England. Faren var en smed som flyttet til London i 1791 for å lete etter jobb. Det var der Michael Faraday ble født. Faren var en flink smed, men hadde store problemer med helsen, og ofte ute av stand til å arbeide. Derfor vokste barna opp i fattigdom uten noen utdanning utover grunnleggende lese-, skrive- og regneferdigheter. Men familien var en nær og kjærlig familie, som søkte trøst i sin religion. De var medlemmer i en liten sekt, kalt sandemanianerne etter grunnleggeren Robert Sandeman.
Da Faraday ble 13 år, kom han i lære som bokbinder. Det var her han kom i kontakt med bøker. Faraday brukte svært mye tid på å lese bøker som var levert til innbinding. I 1810 ble Faraday medlem av «The City Philosophical Society», en gruppe unge menn som møttes for å diskutere dagens temaer og nye oppdagelser innenfor vitenskapen. Gjennom disse diskusjonene fikk Faraday muligheten til å utvikle sine kunnskaper innenfor vitenskap. Han foretok eksperimenter med elektrisitet og kjemi, og diskuterte disse med vennene sine. Under møtene tok han notater som han bandt inn. Til slutt utgjorde de fire bind. Arbeidsgiveren hans, Ribeau, likte Faraday, og viste gjerne fram arbeidet til venner og kunder. En av disse kundene, Dance, var så imponert at han ba om å få låne en bok for å vise sin far. Dances far var så imponert over arbeidet at han ga Faraday billetter til Humphry Davys forelesninger i kjemi våren 1812. Faraday noterte iherdig og bandt notatene sammen til en bok.
Faraday hadde virkelig fått smak på vitenskapen og sendte brev til alle tenkelige for å få en jobb som hadde noe med vitenskap å gjøre. Oppgaven var nesten umulig, men en dag var han heldig. Davy hadde blitt midlertidig blindet i en ulykke i laboratoriet, og trengte noen med kjemikunnskap til å være sekretær for seg et par dager. Faraday fikk jobben på Royal Institution, RI. Da Faraday var ferdig hos Davy, sendte han boka med forelesningsnotatene til ham med en søknad om å få selv den minste jobb som måtte dukke opp. Han var heldig igjen. Laboratorieassistenten på RI og en mann som var svært glad i å drikke, fikk sparken etter å ha angrepet instrumentmakeren. Davy tilbød Faraday jobben. Faraday slo til, på tross av at den var hakket dårligere betalt enn jobben som bokbinder.
Faradays jobb dreide seg i utgangspunktet om å vaske flasker og utføre enkle lavstatusjobber. Men han vokste såpass i anseelse at Davy etter 6 måneder ba ham om å bli med på en rundreise i Europa. På turen møtte Faraday så mange forskere og lærte så mye, at da turen etter halvannet år var over, gikk han fra å være Davys assistent til å bli Davys samarbeidspartner med en betraktelig lønnsøkning. Etter hvert opparbeidet han seg et rykte som en anerkjent og pålitelig kjemiker. Men det var først da han ble satt til å jobbe med Hans Christian Ørsteds funn at han gjorde sine virkelig kjente oppdagelser.
Den første som prøvde å undersøke sammenhengen mellom magnetisme og elektrisitet, var nettopp Ørsted. I 1812 forutsa han at en elektrisk strøm ville påvirke en magnetnål, men ikke før i 1820 klarte han å påvise dette ved et eksperiment. Ørsted oppdaget at når en magnetisk kompassnål ble holdt over en ledning som ledet elektrisk strøm, pekte den til siden og ikke med ledningen. Dette var ganske overraskende, siden man tidligere hadde vært vant til å tenke på krefter som enten tiltrekkende eller frastøtende.

Faraday finner opp elektromotoren


Ørsteds oppdagelse nådde Faraday i 1821, og han fikk til oppgave å jobbe med denne. Siden den vanlige oppfatningen var at alle krefter kan brytes ned til enkle frastøtende eller tiltrekkende rettlinjede krefter, var det naturlig å lete etter slike når man forsket på Ørsteds oppdagelse. Siden Faraday manglet formell utdannelse, var han ikke bundet av denne tankegangen, noe som viste seg å bli en fordel, siden han var friere i sin tankegang. Sekten Faraday tilhørte, sandemanianerne, tenkte på sirkelen som noe hellig i menneskets natur. Dersom du hjelper et annet menneske, vil dette mennesket hjelpe en annen igjen, og så fremdeles inntil sirkelen er sluttet. Faraday satte opp en magnet og forestilte seg en tornado av sirkelformede linjer som svirret rundt den. Dersom denne tankegangen stemte, ville en strømførende ledning som hang over, bli dratt med i sirkelbevegelsen. Faraday koblet til elektrisk batteri, og ledningen oppførte seg slik han hadde forutsagt. Raskt konstruerte han det som ble den første elektromotoren basert på denne idéen.
Faraday brukte sirkelbevegelsene rundt magneten til å forklare oppdagelsen. Det var også han som innførte begrepet magnetfelt, som skulle bli et svært viktig teoretisk begrep for å beskrive elektromagnetisme.
Denne oppdagelsen var så revolusjonerende at han ble innvalgt i the Royal Society i 1824. Davy støttet av en eller annen grunn ikke dette, og mente at idéen var stjålet fra hans kollega William Wollaston, som tidligere hadde diskutert problemet med Davy. Selv om Davy var skeptisk, viste det faktum at Faraday ble valgt inn i the Royal Society av et overlegent flertall, at de mer klarsynte vitenskapsmennene verdsatte Faradays arbeid.
Davy hadde alltid vært ambivalent til Faraday, og vekslet mellom å være en støttende veileder, og brysk og avvisende oppførsel. Da han satte ut ryktet om at Faraday hadde stjålet teorien om elektromagnetisme, ble han etterhvert gjennomskuet og gav seg etter noen måneder, men han bad aldri om unnskyldning for løgnen han hadde spredd. Faraday på sin side uttalte seg aldri negativt om Davy, men han var naturlig nok forferdelig såret. I flere år hadde han samlet en utklippsbok med minner fra deres felles reiser, brev fra Davy, og utkast til flere artikler som Faraday hadde renskrevet for ham. Begge kom fra samfunnslag langt under de andre i Londons vitenskapsmiljø. Faraday skjemtes ikke over dette, mens Davy prøvde å dekke over sin enkle opprinnelse. I flere år etter Davys svik lå Faraday lavt i terrenget for å unngå flere anklager om plagiat, men etter Davys død i 1829 tok han opp igjen forskningen.

Faraday finner opp dynamoen


Faraday og mange andre forskere sto nå ovenfor et viktig spørsmål: Dersom elektrisk strøm kan skape magnetisme, kan magnetisme skape elektrisk strøm? Faraday hadde i tankene at strøm gjennom en ledning kunne induksjon strøm i en nærliggende ledning. Ørsted hadde vist at en kontinuerlig elektrisk strøm kunne gi kontinuerlig magnetisme. På grunn av symmetrien skulle man da tro at dersom man plasserte ledninger rundt eller i nærheten av en magnet, skulle det skape elektrisk strøm. På samme måte skulle man tro at kontinuerlig elektrisk strøm i nærheten av en ledning ville gi kontinuerlig elektrisk strøm i denne.
29. august 1831 oppdaget Faraday nærmest ved et uhell hvordan man kan overføre strøm fra en krets til en annen. I et forsøk på å finne den kontinuerlige overføring av strøm, plasserte han to ledninger A og B i nærheten av hverandre. Ledning A var koblet til et batteri, ledning B var koblet til en strømmåler. Begge ledningene var surret rundt hver sin ende av en jernring. Idet Faraday skrudde på bryteren til batteriet, gav dette utslag på måleren. Da han koblet fra batteriet, gav det utslag på måleren igjen. Når en kontinuerlig strøm gikk gjennom lederen, gav det ikke utslag, men når strømmen endret seg, gav dette utslag på strømmåleren.
I videre eksperimenter prøvde Faraday å la en magnet bevege seg gjennom en spiral med ledninger som var koblet til en strømmåler. Når magneten beveget seg, gav dette utslag på måleren; når magneten sto stille, gav det ikke utslag. Faraday hadde nå oppdaget dynamoen. Faraday begrunnet fenomenet slik: Hvis en leder står stille i forhold til en magnet, står den stille i forhold til magnetens feltlinjer, og ingen strøm vil oppstå. Men dersom lederen beveger seg, bryter den med feltlinjene, og det oppstår strøm. Det Faraday nå trengte, var en som kunne gi dette en matematisk begrunnelse. Det klarte den unge skotten James Clerk Maxwell.

Familieliv


Sommeren 1821 giftet Faraday seg, og ble formelt medlem av sandemanianer-sekten som hans familie hadde vært med i gjennom mange år. Han ble en gammel mann og fikk oppleve den heder og ære han rettelig fortjente.

Priser og utmerkelser (utvalgt)


– Rumfordmedaljen
– Liste over mottagere av Pour le Mérite für Wissenschaften und Künste 1842–1917
– Copleymedaljen
– Copleymedaljen

Referanser

Eksterne lenker


Kategori:Britiske fysikere
Kategori:Medlemmer av det kongelige svenske vitenskapsakademiet
Kategori:Personer fra London
Kategori:Fødsler i 1791
Kategori:Dødsfall i 1867
Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha
af:Michael Faraday
ar:مايكل فاراداي
an:Michael Faraday
ast:Michael Faraday
az:Maykl Faradey
bn:মাইকেল ফ্যারাডে
zh-min-nan:Michael Faraday
ba:Майкл Фарадей
be:Майкл Фарадэй
be-x-old:Майкл Фарадэй
bg:Майкъл Фарадей
bs:Michael Faraday
br:Michael Faraday
ca:Michael Faraday
cs:Michael Faraday
cy:Michael Faraday
da:Michael Faraday
de:Michael Faraday
et:Michael Faraday
el:Μάικλ Φαραντέι
en:Michael Faraday
es:Michael Faraday
eo:Michael Faraday
eu:Michael Faraday
fa:مایکل فارادی
hif:Michael Faraday
fr:Michael Faraday
fy:Michael Faraday
ga:Michael Faraday
gd:Michael Faraday
gl:Michael Faraday
ki:Michael Faraday
ko:마이클 패러데이
hy:Մայքլ Ֆարադեյ
hi:माइकल फैराडे
hr:Michael Faraday
io:Michael Faraday
id:Michael Faraday
ia:Michael Faraday
is:Michael Faraday
it:Michael Faraday
he:מייקל פאראדיי
jv:Michael Faraday
kn:ಮೈಕೇಲ್‌ ಫ್ಯಾರಡೆ
ka:მაიკლ ფარადეი
kk:Майкл Фарадей
sw:Michael Faraday
ht:Michael Faraday
ku:Michael Faraday
la:Michael Faraday
lv:Maikls Faradejs
lb:Michael Faraday
lt:Michael Faraday
lmo:Michael Faraday
hu:Michael Faraday
mk:Мајкл Фарадеј
ml:മൈക്കേൽ ഫാരഡെ
mr:मायकेल फॅरेडे
xmf:მაიკლ ფარადეი
arz:مايكل فاراداى
mzn:مایکل فارادی
ms:Michael Faraday
mn:Майкл Фарадей
my:မိုက်ကယ် ဖာရာဒေး
nah:Michael Faraday
nl:Michael Faraday
ja:マイケル・ファラデー
nn:Michael Faraday
oc:Michael Faraday
or:ମାଇକେଲ ଫାରାଡ଼େ
pnb:مائیکل فراڈے
km:ម៉ៃឃើល ហ្វារ៉ាដេយ
pms:Michael Faraday
nds:Michael Faraday
pl:Michael Faraday
pt:Michael Faraday
ro:Michael Faraday
rue:Майкл Фарадей
ru:Фарадей, Майкл
sq:Michael Faraday
scn:Michael Faraday
si:මයිකල් ෆැරඩේ
simple:Michael Faraday
sk:Michael Faraday
sl:Michael Faraday
so:Michael Faraday
sr:Мајкл Фарадеј
sh:Michael Faraday
su:Michael Faraday
fi:Michael Faraday
sv:Michael Faraday
tl:Michael Faraday
ta:மைக்கேல் பரடே
tt:Майкл Фарадей
te:మైకేల్ ఫెరడే
th:ไมเคิล ฟาราเดย์
tr:Michael Faraday
uk:Майкл Фарадей
ur:مائیکل فیراڈے
vi:Michael Faraday
vo:Michael Faraday
war:Michael Faraday
yi:מייקל פאראדיי
yo:Michael Faraday
zh-yue:法拉第
bat-smg:Maiklos Faradiejos
zh:麥可·法拉第

Molde lufthavn, Årø


Molde lufthavn, Årø (IATA-flyplasskode: MOL, ICAO_flyplasskode: ENML) ble åpnet i 1972 etter at Molde kommune hadde finansiert bygging av egen flyplass etter at en langvarig diskusjon om felles flyplass for Romsdal og Nordmøre endte med den statlige utbyggingen av Kristiansund lufthavn Kvernberget av ''samferdselssosiale'' årsaker (kristiansundere måtte ta ferge til flyplassen om den ble bygd f.eks. på Årø).
SAS og Norwegian flyr faste ruter til Oslo lufthavn, Gardermoen, Widerøe til Bergen lufthavn, Flesland og Krohn Air til Trondheim lufthavn, Værnes. I tillegg har lufthavnen etterhvert fått mye chartertrafikk. Den første regulære charterruten startet i juni 2003 med flygninger til Kreta.
Årø har 1980 meter lang rullebane LDA og 2050 meter TORA, terminalbygg fra tidlig på 1990-tallet og betjener knappe 450&nbsp;000 passasjerer årlig. Høyest registrert trafikk var det i 2006 og 2007 med henholdsvis 440&nbsp;457 og 403&nbsp;150 terminalpassasjerer. Rullebanen har retning 07-25 (det vil si retning øst-nord-øst og vest-sør-vest) og er utstyrt med Instrument Landing System (Instrument Landing System) for innflygning fra vest. Fra øst mangler glidebane for komplett ILS-innflygning.
I forindelse med utbyggingen av Ormen Lange (gassfelt), generell vekst i flytrafikken og nye sikkerhetskrav, har lufthavnen de siste årene gjennomgått en del utbedringer av infrastrukturen. Terminalen er blitt utvidet til å kunne håndtere rundt 420&nbsp;000 passasjerer, utbygging av nytt driftsbygg og brannstasjon samt flere flyoppstillingsplasser stod ferdig mot slutten av 2006. Ny parkeringsplass ble åpnet i 2006. I tillegg åpnet nytt brannøvingsområde i 2007. Den største utbyggingen er likevel utvidelsen av rullebanen fra 1601 til 1980 meter, som stod ferdig sommeren 2008.

Historie


Ideen om en flyplass på Årø ble først lansert av flygeren Fridtjof Krohn i et leserinnlegg i Romsdals Budstikke i 1955. Frem til da hadde den tyske krigsflyplassen på Gossen utenfor Molde vært det heteste alternativet for en stamflyplass for Molde og Romsdal, og frem til byggingen av Ålesund lufthavn, Vigra også for hele Møre og Romsdal.
Det nasjonale Flyplassutvalget av 1962 konkluderte med at Årø var det beste alternativet for en felles flyplass for Romsdal og Nordmøre, med Kvernberget i Kristiansund som nummer to. Imidlertid manglet Kristiansund fastlandsforbindelse og trengte vekstimpulser. Dermed landet flyplassutvalget 16. desember 1964 på enstemmig på å anbefale utbygging av både Årø og Kvernberget, i tillegg til Evenes lufthavn og Haugesund lufthavn. På dagen to år senere konkluderte Luftfartsdirektoratet med at Molde burde bygges ut først.
I Stortingsmelding nummer 34 1967-68 gikk imidlertid samferdselsminister Håkon Kyllingmark inn for å bygge Kvernberget først av de fire, da «De trafikale og andre fordeler Årøprosjektet har framfor Kvernberget, er ikke større enn at de oppveies av det samferdselssosiale og andre hensyn som bør tas til Kristiansund». 2. april 1968 vedtok så Stortinget utbygging av Kvernberget, samtidig som Årø ble prioritert som nummer fire av fremtidige stamflyplasser i landet, det vil si utbygging når dette kunne skje uten at det medførte forsinkelse i noen av de tre andre alternativene.
Moldes finansrådmann hadde på dette tidspunktet allerede startet pengejakt for å kunne forskuttere utbyggingen før Stortinget rakk å ombestemme seg; trolig også med det i tankene at det fremdeles lå en ubrukt jernbanetomt i Molde etter et tidligere stortingsvedtak som aldri var blitt gjennomført.
Før året var omme var seks millioner i lånekapital fremskaffet og det skulle vise seg at entrepenørfirmaet Olav T. Meisingset & Co i Tingvoll hadde ledig kapasitet etter utbyggingen av Trollheimen Kraft.
Samferdelsminister Kyllingmark hadde avslått en søknad om å la Molde forskuttere utbyggingen, uten at det stoppet kommunen. De hadde nemlig søkt Finansdepartementet og fått innvilget lån til å opparbeide området til næringsformål, og vedtok dermed høsten 1968 å sette i gang byggingen av flyplass, alternativt næringsområde. Byggingen startet våren etter.
5. oktober 1970 søkte Molde kommune om konsesjon til kommunal drift av flyplassen, og fikk ja fra Samferdselsdepartementet, men kun til kortbanedrift, på grunn av at den fra starten i likhet med kortbaneflyplassene ikke ville ha utstyr for instrumentlanding, og departementet fryktet dermed for regulariteten, som de beregnet ville bli 85% på årsbasis, og nede i 81% om sommeren på grunn av et påstått kystklima. Molde, med rådmann Helge Vinje i spissen, takket imidlertid nei av frykt for at et midlertidig ja til kortbanetrafikk skulle bli permanent, og gikk i stedet til verket med å motbevise departementets påstander. Disse var nemlig basert på været på Gjermundnes, Hustad og Vigra. Fylkesagronom O. J. Ragnes, sjefen for Meteorologisk institutts instrumentavdeling og direktør Ringdal i Braathens S.A.F.E. støttet ikke departementets konklusjon og mente Årø ville få en regularitet over 90%. Førstnevnte kunne dokumentere sine argumenter med nøyaktige værdata fra Fuglset, noen få kilometer lenger vest, for årene 1965 til 1969. Dermed ble konsesjon for stamrutetrafikk innvilget.
De inngåtte utbyggingsavtalene var meget gunstige for kommunen og da flyplassen åpnet i 1972, før Evenes og Haugesund uten at disse ble forsinket av den grunn, hadde den kostet 13 millioner 1970-kroner, inkludert bygninger og teknisk utstyr. Til sammenligning kostet utbyggingen av Evenes 45 millioner 1967-kroner. Staten tok over driften i 1978.

Flyselskaper og destinasjoner


Fil:Scandinavian Commuter F50 at Molde.jpg Fokker 50]]

Innland

Charter

Utland

Frakt

Referanser

Eksterne lenker


http://www.avinor.no/lufthavn/molde Avinors side om Molde lufthavn, Årø
http://www.molde-airport.com/ Molde Lufthavn, Årø &ndash; uoffisiell side
http://worldaerodata.com/wad.cgi?id=NO29660 Worldaerodata side om Årø
Kategori:Flyplasser i Møre og Romsdal
Kategori:Samferdsel i Molde
Kategori:Etableringer i 1972
Kategori:1972 i Norge
da:Molde Lufthavn, Årø
en:Molde Airport, Årø
nl:Luchthaven Molde Årø
nn:Molde lufthamn, Årø
pl:Port lotniczy Molde-Årø
fi:Molden lentoasema
sv:Molde flygplats, Årø
vi:Sân bay Molde, Årø

Maskinvare

Fil:AMD Sempron 2200.jpg
Fil:ASRock K7VT4A Pro Mainboard.jpg
Fil:DDR2 ram mounted.jpg
Fil:Seagate Hard Disk.jpg
Fil:5 Tastenmaus Microsoft IntelliMouse Optical Black.jpg
Maskinvare (engelsk: ''hardware'') er de fysiske delene en datamaskin eller annen teknologisk innretning består av. Begrepet brukes også om hele enheten som sådan. Eksempler på maskinvare er RAM (RAM), kretskort, CPUer (CPU), kabler, strømforsyninger (PSU), skrivere, vifter, harddisker (HDD), CD-ROM/DVD-brennere, Skjerm (monitor), PC-kabinetter, m.m.

Typer maskinvare


Maskinvare kan grovt deles inn i enheter for ''prosessering'', ''datalagring'' og ''inn-/ut-operasjoner''.<BR><br />
Eksempler:
Prosessering:
CPU
Koprosessor
Datalagring:
RAM
ROM
EPROM
Disketter
Minnepinne
Hullkort
Harddisk
CD-ROM
DVD
Magnetbånd
Inn-/ut-operasjoner:
Skjermkort
Tastatur
Datamus
Lydkort
Skriver

Se også


Datamaskin
Programvare
Kategori:Datakomponenter
af:Rekenaarhardeware
als:Hardware
ar:عتاد الحاسوب
an:Tarabidau fisico
as:কম্পিউটাৰ হাৰ্ডৱেৰ
ast:Soporte físicu
bn:কম্পিউটার হার্ডওয়্যার
bg:Компютърен хардуер
bs:Hardver
br:Periant
ca:Maquinari
cs:Hardware
da:Hardware
de:Hardware
et:Riistvara
en:Personal computer hardware
es:Hardware
eo:Aparataro
eu:Hardware
fa:سخت‌افزار رایانه
fr:Matériel informatique
gd:Bathar-cruaidh
gl:Hardware
ko:컴퓨터 하드웨어
hi:हार्डवेयर
hr:Računalna sklopovska podrška
id:Perangkat keras
ia:Hardware
is:Vélbúnaður
it:Hardware
he:חומרה
jv:Piranti kasar
csb:Kòmpùtrowô hard-wôra
kk:Компьютерлік жабдықтама
ku:Hişkalav
lo:ຮາດແວ
lv:Personālā datora aparatūra
lb:Hardware
lt:Techninė įranga
ln:Mabendé ma esálela
hu:Hardver
mk:Машинска опрема
mg:Hardware
ml:കമ്പ്യൂട്ടർ ഹാർഡ്‌വെയർ
ms:Perkakasan komputer
my:ကွန်ပျူတာ ဟတ်ဒ်ဝဲလ်
nl:Hardware
ja:ハードウェア
nds:Hardware
pl:Sprzęt komputerowy
pt:Hardware
ro:Hardware
qu:Sinchi kaq
rue:Гардвер
ru:Компьютерная техника
si:දෘඪාංග
simple:Computer hardware
sk:Hardvér
sl:Strojna oprema
so:Computer Hardware
sr:Хардвер
sh:Hardver
fi:Tietokonelaitteisto
sv:Maskinvara
tl:Hardwer ng kompyuter
ta:கணினி வன்பொருள்
te:కంప్యూటర్ హార్డ్‌వేర్
th:อุปกรณ์คอมพิวเตอร์
tr:Bilgisayar donanımı
uk:Апаратне забезпечення
ur:شمارندی مصنع کثیف
vi:Phần cứng
yi:הארטווארג
zh:硬件

Mozilla

Mozilla er en Internett- eller nettleser med åpen kildekode. Den er designet for å følge HTML-standardene nøye. Opprinnelig var ''Mozilla'' navnet på nettleseren som ble til Netscape Navigator. I 1998 ble mesteparten av kildekoden bak Netscape frigitt og ført videre gjennom nettleseren til Mozilla Foundation.
Fil:Crystal_Clear_app_mozilla.png‎.
I 2002 startet Mozilla arbeidet med det som var tenkt å bli en nestegenerasjons-nettleser, ''Phoenix''. Fordi navnet allerede var tatt måtte man skifte navn til ''Firebird''. Det ble også konflikt med et annet selskap denne gangen, så navnet ble skiftet til ''Mozilla Firebird'' og deretter til Mozilla Firefox.

Eksterne lenker


http://www.mozilla.org mozilla.org
Kategori:Fri programvare
Kategori:Nettlesere
af:Mozilla
ar:موزيلا
ast:Mozilla
bn:মোজিলা
zh-min-nan:Mozilla
ca:Mozilla
cs:Mozilla
da:Mozilla
de:Mozilla
en:Mozilla
fa:موزیلا
fr:Mozilla
gl:Mozilla
id:Mozilla
it:Mozilla
he:מוזילה
csb:Mozilla
ku:Mozilla
lt:Mozilla
hu:Mozilla
mg:Mozilla
ml:മോസില്ല
nl:Mozilla
ja:Mozilla
pl:Mozilla
pt:Mozilla
ro:Mozilla
ru:Mozilla
sq:Mozilla
sl:Mozilla
sv:Mozilla
th:มอซิลลา
tr:Mozilla
vi:Mozilla
zh:Mozilla

Moores lov

Fil:Transistorer i mikroprosessorer.jpg
Moores lov ble fremsatt i 1965 av Gordon Moore som var en av Intels grunnleggere. Den sier at antall transistorer på et areal dobles hver 24. måned (ofte feilaktig oppgitt som hver 18. måned) som medfører reduserte kostnader og høyere effektivitet i en prosessor. Den ble fremsatt på grunnlag av observasjoner, og er fortsatt gyldig selv om noen mener vi nærmer oss grensen for hva dagens prosessorteknologi kan gi.
Loven ble fremsatt 19. april 1965 i en artikkel i bladet «Electronics Magazine». Opprinnelig gjaldt loven antall enheter, altså både transistorer og Motstand (resistor), som var per areal. På den tiden artikkelen kom ut så inneholdt en typisk brikke 60 enheter. Til sammenligning kan det nevnes at Intel sin siste Intel Itanium-CPU kommer med 1,7 milliarder silisium-transistorer.
Med jevne mellomrom spås det at Moores lov har nådd det punktet hvor fysiske lover begrenser gyldigheten, men halvleder-fabrikantene finner stadig opp ny teknologi.

Se også


Koomeys lov

Eksterne lenker


http://news.com.com/FAQ+Forty+years+of+Moores+Law/2100-1006_3-5647824.html?tag=st.pop News.com sin dekning av jubiléet i 2005
http://www.firstmonday.org/issues/issue7_11/tuomi/ The Lives and Death of Moore's Law
Kategori:Informasjonsteknologi
af:Moore se wet
ar:قانون مور
bn:মূরের সূত্র
bg:Закон на Мур
ca:Llei de Moore
cs:Mooreův zákon
da:Moores lov
de:Mooresches Gesetz
et:Moore'i seadus
el:Νόμος του Μουρ
en:Moore's law
es:Ley de Moore
eo:Leĝo de Moore
fa:قانون مور
fr:Loi de Moore
gl:Lei de Moore
ko:무어의 법칙
hy:Մորի Օրենք
hi:मूर का नियम
id:Hukum Moore
it:Legge di Moore
he:חוק מור
la:Lex Mooriana
hu:Moore-törvény
mk:Муров закон
ml:മൂർ നിയമം
mn:Мурын хууль
nl:Wet van Moore
ja:ムーアの法則
pl:Prawo Moore'a
pt:Lei de Moore
ro:Legea lui Moore
ru:Закон Мура
sk:Moorov zákon
sl:Moorov zakon
sr:Муров закон
fi:Mooren laki
sv:Moores lag
th:กฎของมัวร์
tr:Moore Yasası
uk:Закон Мура
vi:Định luật Moore
vls:Wette van Moore
zh:摩尔定律

Morsmål

Morsmål er det flere definisjoner av. Én definisjon sier at morsmålet er det første Naturlig språk eller talemålet en person lærer, eller et språk en person lærer i veldig ung alder. Denne definisjonen innebærer at morsmål er det samme som førstespråk. Morsmål anses også som språket man bruker eller blir brukt mot som baby verbalt.
Man kan ha ett, to eller flere morsmål, ettersom man f.eks. kan ha flere enn ett språk som førstespråk, eller kan identifisere seg selv med mer enn ett språk. Morsmål i noen land kan anses som språket til folks etniske grupper. Noen anser det som språket man identifiserer seg med.Det er språket man kan mest. Og det er språket man bruker mest i tankene og verbalt i hjemlandet sitt.

Morsmålsundervisning i Norge


I følge opplæringsloven § 2-8 kan elever med annet morsmål enn norsk og samisk søke om særskilt norskopplæring inntil de har tilstrekkelige ferdigheter i norsk til å følge den vanlige opplæringen i skolen. Dette kan gjelde nyankomne og andre minoritetselever med svært begrensede norskkunnskaper. Morsmålsopplæringen kan legges til en annen skole enn den eleven går på.
I perioden 2009-2010 ble det registrert morsmålsundervisning 117 ulike språk i Norge. Av dem som fikk morsmålsopplæring, var somalisk og urdu de største språkene med rundt 2 500 elever hver. Til sammen fikk 20 000 elever (2,3% av alle elevene i grunnskoler) morsmålsopplæring i denne perioden.

Referanser


Kategori:Lingvistikk
af:Moedertaal
ar:لغة أولى
roa-rup:Limba di dadã
ast:Llingua materna
bn:মাতৃভাষা
zh-min-nan:Bó-gí
be:Родная мова
be-x-old:Родная мова
bg:Роден език
bs:Maternji jezik
br:Yezh vamm
ca:Llengua materna
cs:Mateřský jazyk
da:Modersmål
pdc:Mudderschprooch
de:Muttersprache
et:Emakeel
el:Μητρική γλώσσα
en:First language
es:Lengua materna
eo:Gepatra lingvo
eu:Lehen hizkuntza
fa:زبان اول
fr:Langue maternelle
fy:Memmetaal
gl:Lingua materna
ko:모어
hi:मातृभाषा
hsb:Maćeršćina
hr:Materinski jezik
id:Bahasa ibu
is:Móðurmál
it:Madrelingua
he:שפת אם
kn:ಮಾತೃಭಾಷೆ
ka:დედაენა
csb:Rodnô mòwa
sw:Lugha ya kwanza
lad:Lingua madre
la:Sermo patrius
lv:Dzimtā valoda
lt:Gimtoji kalba
li:Modertaal
hu:Anyanyelv
mg:Teny nibeazana
ml:മാതൃഭാഷ
arz:اللغة الام
ms:Bahasa pertama
nl:Moedertaal
nds-nl:Modersproake
ne:मातृभाषा
ja:母語
nn:Morsmål
oc:Lenga mairala
pap:Lenga materno
pl:Język ojczysty
pt:Língua materna
ro:Limba maternă
qu:Mama simi
ru:Родной язык
si:මවු බස
simple:First language
sk:Materinský jazyk
sl:Materni jezik
sr:Maternji jezik
sh:Maternji jezik
fi:Äidinkieli
sv:Modersmål
tl:Katutubong wika
ta:தாய்மொழி
te:మాతృభాష
th:ภาษาแม่
ti:ቋንቋ ኣደ
tr:Anadili
uk:Рідна мова
vi:Tiếng mẹ đẻ
wa:Lingaedje del mame
zh:母語

Masse

Masse er en av fysikkens grunnenheter. Masse betyr ''materie-'' eller ''stoffmengde'' og er en grunnleggende egenskap ved et legeme eller en gjenstand. Stoffmengden er gitt av antall protoner, nøytroner og elektroner som det inneholder (med et lite relativistisk avvik). SI-enheter for masse er kilogram. Et kilogram er 1000 gram og forkortes ''kg''.
Bak begrepet masse ligger to helt forskjellige fysikalske prinsipper:
#et legemes motstand mot å forandre hastighet – dets treghet
#et legemes tyngde-akselerasjon – gravitasjon som i nærheten av et annet legeme oppviser en gjensidig tiltrekningskraft
Selv nøyaktige målinger har ikke kunnet påvise noen forskjell. Dette ekvivalensprinsippet var et grunnlag for Einsteins generelle relativitetsteori.
Et legemes masse kan måles ved vekt eller ved å utsette det for en kraft ''F'' og måle akselerasjonen ''a''. Massen ''m'' kan da bestemmes etter treghetsloven ''F = m a''. I et nøytralt gravitasjonsfelt (vektløs tilstand) er dette den eneste måten å bestemme massen på.

Er massen konstant?


I dagligdagse omgivelser er det riktig å betrakte massen til et legeme som helt konstant. Formelt sett kan det likevel oppstå et avvik som følge av Einsteins relativitetsteori, hvor masse og energi er to sider av samme sak. I følge relativitetsteorien er
::''E'' = ''m'' ''c''&sup2;
der ''E'' er energi, ''m'' er masse og ''c'' er lysets hastighet i tomt rom, en konstant. Avviket blir kun substansielt når legemet får tilført så mye energi at det akselereres helt til hastigheten kommer i nærheten av lysets hastighet. Dette er alt annet enn dagligdags.

Et legemes masse kontra et legemes vekt


Med veiing menes i det følgende en kraftmåling som ved en fjærvekt, og uttrykkelig ikke en sammenligningsmåling som ved en skålvekt eller bismer.
Med et legemes vekt mener vi den gjensidige kraften som massen av legemet utøver mot massen av et annet legeme. Det andre legemet er typisk jorda når vi snakker om vekt. Når det brukes kilogram for å uttrykke vekt, er dette formelt feil, men det er en tradisjon fra eldre tider.
Det formelt riktige er å si at en masse (målt i kilogram) utøver en kraft mot jorda (målt i newton) som er lik m*a (massen ganger akselerasjonen), i vårt tilfelle m*g, hvor g er jordas tyngdeakselerasjon på 9.78 (ved ekvator) til 9.832 m/s&sup2; (ved polene). Jordas tyngde-akselerasjon blir også kalt tyngdekraften til jorda. At tyngde-akselerasjonen varierer litt fører til at vekten av (den konstante) massen varierer litt, alt etter hvor på jorda det veies.
Andre planeter og måner har andre masser og derfor andre tyngde-akselerasjoner (disse er ikke proporsjonale). Et legemes masse (som er konstant uansett sted i universet) vil derfor oppvise en kraft (alså en vekt) som er proporsjonal til planetens tyngde-akselerasjon. Eksempelvis har månen en tyngde-akselerasjon på 1.62 m/s&sup2; mens jorden sin er 9.81 m/s&sup2; her i Norge. Forholdet mellom dem er 6.05, derfor veier et legeme bare sjettedelen på månen enn det gjør på jorda.
Når det (formelt feilaktig) uttrykkes at et kilogramlodd bare veier 0.165 kilo eller kilogram på månen, menes at kraften av loddet mot månen (på månen) er 0.165 ganger kraften mot jorda (på jorda).
Kategori:Klassisk mekanikk
Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha
af:Massa
als:Masse (Physik)
am:ግዝፈት
ar:كتلة
an:Masa
as:ভৰ
ast:Masa
gn:Mba'era'ã
az:Kütlə (fiziki kəmiyyət)
bn:ভর
zh-min-nan:Chit-liōng
be:Маса
be-x-old:Маса
bg:Маса (величина)
bs:Masa
br:Mas
ca:Massa
cs:Hmotnost
sn:Huremu
cy:Màs
da:Masse (fysik)
de:Masse (Physik)
et:Mass
el:Μάζα
en:Mass
es:Masa
eo:Maso
eu:Masa
fa:جرم (فیزیک)
hif:Mass
fr:Masse
fy:Massa (natuerkunde)
ga:Mais
gl:Masa
gan:質量
gu:દળ
hak:Tsṳt-liông
ko:질량
hy:Զանգված
hi:द्रव्यमान
hr:Masa
io:Maso
id:Massa
ia:Massa
is:Massi
it:Massa (fisica)
he:מסה
ka:მასა
kk:Масса
ku:Bariste
la:Massa
lv:Masa
lb:Mass (Physik)
lt:Masė
ln:Libóndó
hu:Tömeg
mk:Маса
ml:പിണ്ഡം
mr:वस्तुमान
ms:Jisim
mn:Масс
nl:Massa (natuurkunde)
ne:द्रव्यमान
ja:質量
frr:Mase
nn:Masse
nov:Mase
oc:Massa
uz:Massa
pa:ਦਰਵਿਅਮਾਨ
pnb:وزن
nds:Masse (Physik)
pl:Masa (fizyka)
pt:Massa
ro:Masă
qu:Wisnu
rue:Вага
ru:Масса
stq:Masse
sq:Masa
scn:Massa
si:ස්කන්ධය
simple:Mass
sk:Hmotnosť
sl:Masa
szl:Masa
so:Cuf
ckb:بارستە
sr:Маса
sh:Masa
su:Massa
fi:Massa
sv:Massa
tl:Masa
ta:திணிவு
th:มวล
tg:Масса
tr:Kütle
uk:Маса
ur:کمیت
ug:ماسسا
vi:Khối lượng
fiu-vro:Mass (füüsiga)
war:Masa
yi:מאסע
yo:Àkójọ (físíksì)
zh-yue:質量
zh:质量