Nationwide League

The Football League

Melodi Grand Prix

:''Denne artikkelen handler om den norske, nasjonale finalen. For den europeiske finalen, se Eurovision Song Contest. Se eventuelt Dansk Melodi Grand Prix.
Fil:Didrik Solli-Tangen during Melodi Grand Prix 2010.jpg vant Melodi Grand Prix 2010 med balladen «My Heart Is Yours»]]
Melodi Grand Prix (MGP) er en årlig musikkonkurranse arrangert av NRK, der vinneren får representere Norge i Eurovision Song Contest samme år. Norge har deltatt i Eurovision Song Contest siden Eurovision Song Contest 1960. Melodi Grand Prix har følgelig blitt arrangert hvert år siden, med tre unntak: I Eurovision Song Contest 1970, da NRK valgte å boikotte Eurovision Song Contest; i Eurovision Song Contest 1991, da NRK valgte ut Norges bidrag internt; og i Eurovision Song Contest 2002, da Norge ikke var kvalifisert for konkurransen. Selv om betegnelsen «Melodi Grand Prix» offisielt bare brukes om den norske, nasjonale finalen, blir det i vanlig språkbruk ofte også brukt om selve Eurovision Song Contest også.

Format


Siden Eurovision Song Contest vanligvis arrangeres i mai, blir Melodi Grand Prix avholdt noen måneder i forveien – i de senere årene så tidlig som i februar. Konkurransens format har endret seg gjennom årene, men den kanskje største endringen kom ved innføring av delfinaler. Delfinaler ble første gang brukt under Melodi Grand Prix i 1988. Fra Melodi Grand Prix 2006 innførte man delfinaler etter et konsept hentet fra Melodifestivalen, Sveriges svar på Melodi Grand Prix. Det nye konseptet innebærer at et større antall artister deltar i konkurransen, i tillegg til at delfinalene kan arrangeres på flere steder rundt om i landet. I de senere år har selve finalen blitt arrangert i Oslo Spektrum.

Norske bidrag i Eurovision Song Contest


I Eurovision Song Contest har de norske bidragene opplevd varierende suksess. Norge har deltatt i Eurovision Song Contest til sammen 48 ganger, og 47 av disse bidragene har blitt valgt ut gjennom Melodi Grand Prix (unntaket er 1991, da bidraget Just 4 Fun og «Mrs. Thompson» ble plukket ut internt av NRK). Per 2010 har tre Melodi Grand Prix-vinnere også vunnet Eurovision Song Contest: Bobbysocks’ «La det swinge» (Eurovision Song Contest 1985), Secret Gardens «Nocturne» (Eurovision Song Contest 1995) og Alexander Rybaks «Fairytale» (2009). Som følge av de seirene har Norge arrangert Eurovision Song Contest ved tre anledninger: Eurovision Song Contest 1986 ble arrangert i Grieghallen i Bergen, og i Eurovision Song Contest 1996 ble Eurovision Song Contest arrangert i Oslo Spektrum i Oslo, og Eurovision Song Contest 2010 ble arrangert på Telenor Arena i Bærum.
Norge holder samtidig rekorden for flest sisteplasser i Eurovision Song Contest, til sammen elleve: Anita Thallaugs «Solhverv (sang)» (Eurovision Song Contest 1963), Kirsti Sparboes «Oj, oj, oj, så glad jeg skal bli» (Eurovision Song Contest 1969), Anne Karine Strøms «Hvor er du?»/«The First Day of Love» og «Mata Hari (sang)» (henholdsvis Eurovision Song Contest 1974 og Eurovision Song Contest 1976), Jahn Teigens «Mil etter mil» (Eurovision Song Contest 1978), Finn Kalviks «Aldri i livet» (Eurovision Song Contest 1981), Ketil Stokkans «Brandenburger Tor (sang)» (Eurovision Song Contest 1990), Tor Endresens «San Francisco» (Eurovision Song Contest 1997), Haldor Lægreids «On My Own» (Eurovision Song Contest 2001), Knut Anders Sørums «High» (Eurovision Song Contest 2004) og Toojis «Stay» (Eurovision Song Contest 2012). Bidragene i 1963, 1978, 1981 og 1997 fikk i tillegg null poeng, og Norge er dermed det landet som har fått null poeng flest ganger i Eurovision Song Contests historie.
Videre har Norge en andreplass (Elisabeth Andreassen og «I evighet», 1996), en tredjeplass (Åse Kleveland og «Intet er nytt under solen», Eurovision Song Contest 1966) to fjerdeplasser (Nora Brockstedt og «Voi Voi», Eurovision Song Contest 1960; Jostein Hasselgård og «I'm not afraid to move on», Eurovision Song Contest 2003), og tre femteplasser (Karoline Krüger og «For vår jord», Eurovision Song Contest 1988; Silje Vige og «Alle mine tankar», Eurovision Song Contest 1993; Maria Mittet og «Hold On Be Strong», Eurovision Song Contest 2008).

Vinnere av Melodi Grand Prix


<small>(*) Kvalifisert via semifinale<br />(
) Utslått i semifinale og kom ikke til finalen, derfor er det poengene og plasseringen fra semifinalen som er oppført
</small>

Se også


Norge i Eurovision Song Contest
Eurovision Song Contest
Kategori:Melodi Grand Prix
de:Melodi Grand Prix
en:Melodi Grand Prix
es:Melodi Grand Prix
fr:Melodi Grand Prix
it:Melodi Grand Prix
nl:Melodi Grand Prix
ja:メロディー・グランプリ
pt:Melodi Grand Prix
sv:Norsk Melodi Grand Prix

Melodi Grand Prix 1990


Melodi Grand Prix 1990 ble avholdt på Hotel Royal Christiania i Oslo, den 24. mars, med Leif Erik Forberg som programleder.
NOPA, musikkforleggere og plateselskap ble invitert til å sende inn bidrag, og 96 låter kom inn. I utvelgelsejuryen satt programlederen Leif Erik Forberg, Stig Holmer (NRK radio), Jon Ola Sand, Odd Arvid Strømstad og Pål Veiglum som var fjernsynregissør for Melodi Grand Prix. NRK hadde dette året store problemer med å få artister med i MGP, blant andre Karoline Krüger og Sigvart Dagsland avslo tilbudet om å fremføre «Østenfor sol». Vinneren, Ketil Stokkan med «Brandenburger Tor (sang)», fikk representere Norge i Eurovision Song Contest 1990, men havnet på delt sisteplass sammen med Finland, etter å bare ha fått 8 poeng.

Avstemming


Fem av melodiene gikk videre til en «superfinale» valgt ut av sju juryer som besto av fem personer, hvorav to av juryene var presse og bransjejury. Juryene leste kun opp de fem melodiene som fikk flest poeng og som fikk framføre melodiene på nytt. Så stemte de samme juryene på de fem melodiene, hvor hvert enkelt jurymedlem stemte på skalaen 12, 10, 8, 7 og 6 poeng.
Kategori:Melodi Grand Prix
Kategori:Hendelser i 1990
Kategori:Musikk i 1990

Melodi Grand Prix 1992

Melodi Grand Prix 1992 ble avholdt i et fullsatt Oslo Spektrum den 21. mars med Elisabeth Andreassen og Jahn Teigen som programledere.
Rolf Løvland var dette året leder av orkesteret. Wenche Myhre gjorde comeback og var forhåndsfavoritt, men kom på tredje plass. Bidragene ble stemt på av 10 regionale juryer. Merethe Trøan vant, og fikk representere Norge i Malmö, hvor hun endte på en 18. plass.
Kategori:Melodi Grand Prix
Kategori:Hendelser i 1992
Kategori:Musikk i 1992
en:Norway in the Eurovision Song Contest 1992

Melodi Grand Prix 1993

Melodi Grand Prix 1993 ble holdt på Chateau Neuf for første gang siden Melodi Grand Prix 1988. Ingunn Kyrkjebø var programleder.
10 distriktjuryer stemte fram en vinner. New Jordal Swingers og Rune Larsen deltok begge for andre og siste gang. Forrige gang de deltok var i henholdsvis Melodi Grand Prix 1978 og Melodi Grand Prix 1977. Fjorårets vinner, Merethe Trøan, var også tilbake, denne gangen med låten «Din egen stjerne». Tor Endresen deltok med sitt 6. bidrag. (av 11), mens Jahn Teigen deltok med sitt 13. bidrag (av 16). Med var også Mia Gundersens søster, Toni Gundersen, som sang låten «Roser i regn». Silje Vige vant, og i fikk representere Norge i Eurovision Song Contest 1993. Der kom hun på en 5. plass med 120 poeng.
Kategori:Melodi Grand Prix
Kategori:Hendelser i 1993
Kategori:Musikk i 1993

Melodi Grand Prix 2001

Melodi Grand Prix 2001 var en Norge musikkkonkurranse, som ble avholdt i Oslo Spektrum den 24. februar 2001. Den ble vist på NRK. Konkurransen skulle velge ut hvem som skulle representere Norge i Eurovision Song Contest 2001. Programlederen var Hans Christian Andersen (1971), mens Jahn Teigen og Carola Häggkvist var reportere i Greenroom og var ansvarlige for pausenummeret. Haldor Lægreid, med sangen «On My Own», vant den norske finalen, men kom på sisteplass i den europeiske finalen.

Deltakere

Avstemming


Først ble det holdt en avstemming for å velge ut 4 låter som skulle videre til «superfinalen». De tolv låtene ble stemt på av 5 regioner og en ekspertjury med Jostein Pedersen i spissen.

Superfinale


De samme 5 regionene og fagjuryen stemte over de fire gjenværende melodiene.
Haldor Lægreid endte på en delt 22. plass (av 23) i Eurovision Song Contest 2001. Han fikk kun tre poeng, alle fra Portugal.
Kategori:Melodi Grand Prix
Kategori:Musikk i 2001
en:Norway in the Eurovision Song Contest 2001

Nord-Trøndelag


Nord-Trøndelag er et Norge Fylke (Norge) med administrasjonssenter på Steinkjer. Fylket utgjør den nordlige delen av Trøndelag. Fylket grenser til nabofylkene Nordland i nord og Sør-Trøndelag i sør. I øst grenser fylket til Jämtlands län i Sverige. I vest har Nord-Trøndelag kyststripe mot Norskehavet og Atlanterhavet. Det er vanlig å dele inn Nord-Trøndelag i distriktene Fosen, Namdalen, Innherred og Stjørdalen, der de to sistnevnte ofte går under samlebetegnelsen Inntrøndelag.
Nord-Trøndelag er et typisk distriktsfylke med spredt bosetning og noen mindre byer og tettsteder. I Nærøy i Nord-Trøndelag finner man Norges minste by, Kolvereid. I tillegg finnes fem andre byer, Namsos, Steinkjer, Verdalsøra, Levanger og Stjørdalshalsen. Det ligger tre ruteflyplasser i fylket, Trondheim lufthavn, Værnes, Namsos lufthavn og Rørvik lufthavn, Ryum. Jord- og skogbruket la grunnlaget for industriutviklingen i fylket, og det har fremdeles landets høyeste andel av sysselsatte i primærnæringer. I dag har fylket også en betydelig verkstedindustri, og industriparken i Verdal er landets tredje største.
Trondhjems amt ble i 1804 delt i Søndre Trondhjems amt og Nordre Trondhjems amt, fra 1919 kalt Sør- og Nord-Trøndelag fylker. Nord-Trøndelag er inndelt i 23 kommuner. Nord-Trøndelag fylkeskommune er et politisk styrt forvaltningsnivå der fylkestinget er øverste myndighet. Fylkestinget velges i direkte valg hver fjerde år. Fylkestinget velger fylkesrådet, som leder den daglig drift av fylkeskommunen. Fylkesrådet fungerer som fylkesregjering i en parlamentarisk styringsmodell. Nord-Trøndelag fylkeskommune har helt eller delvis ansvar for tjenestetilbudet innen videregående opplæring, næringsutvikling, samferdsel, kultur og tannhelse.

Geografi


Fil:PA210206.JPG. ]]
Fil:SnasavattenNorway.jpg. ]]
Fil:Stjørdalen.JPG. ]]
Landformene er sterkt preget av strøkretningen i Den kaledonske fjellkjede. Sand- og leireavsetninger fra Weichsel (glasial) har dannet Nord-Trøndelag forholdsvis omfattende lavland, og det gode jorddekket gir mye fruktbart jordbruksland i områdene rundt indre del av Trondheimsfjorden, Inntrøndelag. Namdalen, som ligger nord for Innherred, er et mer skogrikt landskap. Gran- og Bjørkeslekten dekker mye av fylket, og Nord-Trøndelag er det nest største tømmerproduserende fylket i Norge etter Hedmark. 49&nbsp;% av fylkets areal ligger over grensen for produktiv skog. Ellers er havstykket Folda (Trøndelag) med Foldafjorden beryktet for sine tusener av skjær og sin generelle lunefullhet.
Trondheimsfjorden har flere sidefjorder, som Stjørdalsfjorden, Åsenfjorden, Beitstadfjorden. Fjorden er forholdsvis dyp, og det er få øyer, men de største er Ytterøy og Tautra. Namsfjorden og Jøssundfjorden skjærer dypt inn i landskapet i Ytre Namdal, hvor kyststrøkene har hardere bergarter og mer sparsomt jorddekke.

Geologi


I store deler av fylket er berggrunnen av helt overveiende kaledonsk opprinnelse. Berggrunnen i Stjørdalen, Frosta, Meråker og grensetraktene mot Sverige består hovedsakelig av leirstein og fyllitt. På Fosen og i ytre deler av Namdalen dominerer granittisk gneis, med innslag av glimmerskifer, grønnstein og amfibolitt. Strandflatelandskap er vanlig, og kan ses tydelig ved Borgan lengst nordvest i Vikna, hvor skjærgården dessuten har et buemønster grunnet forldinger og strukturer i gneisene. Kystfjellene domineres av stripet gneis, men det finnes også andre karakteristiske former. Eksempelvis er Leka unik med sine ultramafiske bergarter og gabbro, og gir fjellene en brungul farge.
I de innerste traktene av Namdalen, for det meste i Røyrvik og Lierne, er berggrunnen svært sammensatt, uten noen klart dominerende bergart. Både her og i Verdal, Steinkjer og Snåsa finner man større partier av omdannet ryolitt, samt kvartsitt og kvartsskifer. I Namsskogan er det store innslag av granitt, granodioritt og trondhjemitt. I kontaktsonene mellom leirskifer, sandstein og kalkfjell finnes flere forekomster av svovelkis og jernmalm, spesielt i Grongfeltet i Indre Namdal, i Meråker og i Malm (tettsted).

Natur


Fylkets høyeste fjell er Jetnamsklumpen (1&nbsp;513 meter over havet) på grensen mellom Røyrvik og Hattfjelldal (Nordland), og ligger i Børgefjell nasjonalpark. Den desidert største innsjøen er Snåsavatnet, som med sin størrelse på 121,58 km² er den sjette største innsjøen i hele Norge. De største vassdragene i fylket er Namsen (ca. 200 km lang, Norges 10. lengste elv), Verdalselva og Stjørdalselva. Ialt utgjør ferskvann vel 7&nbsp;% av fylkets areal. To store forkastninger finnes på Fosen: Verran og Hitra-Snåsa. Verranforkastningen gjør at Verrasundet går langt inn i det fjellrike landskapet på Fosen.
Skogen og høylandet i Nord-Trøndelag er en av få steder i Norge med fire arter av hjortedyr: Elg, rådyr, hjort og reinsdyr. Det er flere nasjonalparker i fylket, blant dem er Blåfjella-Skjækerfjella nasjonalpark, Børgefjell nasjonalpark, Lierne nasjonalpark og Skarvan og Roltdalen nasjonalpark.

Samfunn

Utdanning


Fil:Sund fhs cessna ingolf.jpg i Inderøy]]
Videregående opplæring er det største tjenesteområdet innenfor fylkestingets ansvarsområde. Fylkesråd for utdanning er Anne Marit Mevassvik (Arbeiderpartiet), mens fylkesutdanningsjef er Marit Schønberg. Om lag 7&nbsp;000 ungdommer og voksne er elever eller lærlinger i videregående opplæring i Nord-Trøndelag, og fylkeskommunen har ansvaret for 11 videregående skoler inklusive Mære landbruksskole. Den største er Ole Vig videregående skole i Stjørdal, som har rundt 1&nbsp;200 elever. Dessuten er det også to private, Aglo videregående skole og Val landbruksskole.
Høgskolen i Nord-Trøndelag (HiNT) har avdelinger i Stjørdal, Levanger, Steinkjer, Verdal og Namsos. Utover dette er det fire private folkehøgskoler: Bakketun folkehøgskole, Namdals folkehøgskole, Skogn folkehøgskole og Sund folkehøgskole.

Samferdsel


Fil:Trondheim Airport 1.jpg]]
Fil:Rorvik lofoten.jpg ankommer Rørvik i Vikna ]]
Fil:Levanger sykehus.jpg ]]
Europavei 6 (E6) går gjennom hele fylket, delvis som motorvei. Veien går fra Stjørdal til Steinkjer, videre til Grong, gjennom Namsskogan og til slutt videre inn i Nordland fylke. Europavei 14 (E14) går fra Stjørdal til Sverige via Meråker. Riksvei 17 (Rv17), eller Kystriksveien, starter på Steinkjer og går videre til Namsos og Nærøy, og videre inn i Nordland.
Nordlandsbanen, jernbanen mellom Trondheim og Bodø, går også gjennom fylket, og tilbyr regional- og lokaltog, sistnevnte kalt Trønderbanen. Øvrige jernbanelinjer er Meråkerbanen og Namsosbanen, hvor sistnevnte går fra Grong til Namsos og er uten trafikk. Ingen av jernbanenlinjene i Nord-Trøndelag er elektrifisert.
Hovedflyplassen for hele Trøndelag, Trondheim lufthavn, Værnes, ligger i Stjørdal. Flyplassen er etter 2006 den fjerde største i Norge, og tilbyr reiser til de fleste hovedflyplassene i Norge, inkludert et tjuetalls daglige flygninger til Oslo lufthavn, Gardermoen. Fra Værnes' utenlandsterminal går direkteruter til byer som Amsterdam, København, London og Stockholm, samt ukentlige flygninger til mange andre europeiske byer og chartermål i Sør-Europa. Widerøe har flygninger til Namdalen og Nord-Norge, inkludert de to regionalflyplassene i Nord-Trøndelag, Namsos lufthavn og Rørvik lufthavn, Ryum. Andre flyplasser i fylket er Bjørgan flyplass, Frosta flyplass, Gaundalen flyplass, Grønnøra flyplass, Snåsa, Henning flyplass, Meråker flyplass, Øian, Stjørdal sjøflyplass og Verdal flyplass.
Hurtigruten ankommer regelmessig Rørvik i Vikna.

Næringsliv


De største virksomhetene i fylket regnet i omsetning for 2010:

Politikk


Fil:Ingvild Kjerkol portrett 2011.jpg
Fil:Gunnar Viken portrett 2011 (3).jpg
Fylkestinget i Nord-Trøndelag består av 35 folkevalgte medlemmer. I valgperioden 2011–2015 er fordelingen slik at Arbeiderpartiet har 15 representanter, Senterpartiet har syv, Høyre har fem, Fremskrittspartiet har tre, Sosialistisk Venstreparti har to, Venstre har to, og Kristelig Folkeparti har én representant. Gunnar Viken fra Høyre er fylkesordfører, mens Johannes Sandstad fra Kristelig Folkeparti er fylkesvaraordfører.
Siden 2003 har det vært et parlamentarisk system i fylkestinget. Fylkesrådet, som sitter med den utøvende makten, består fra 2011 av fire fylkesråder utgått fra Arbeiderpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti med Ingvild Kjerkol fra Arbeiderpartiet som fylkesrådsleder, Anne Marit Mevassvik fra Arbeiderpartiet som fylkesråd for videregående opplæring og folkehelse, Terje Sørvik fra Arbeiderpartiet som fylkesråd for regional utvikling og kultur samt Tor Erik Jensen fra Høyre som fylkesråd for samferdsel og miljø. Fylkeskommunens administrative leder er administrasjonssjef Inge Fornes.
Karakteristisk for fylket er Arbeiderpartiet og Senterpartiets tradisjonelt sterke posisjon, og i etterkrigstiden var disse partiene dominerende. Byene i fylket, i særdeleshet Steinkjer, har vært regnet til Senterpartiets bastioner i landet under ett. Før den andre verdenskrig hadde Venstre en mer eller mindre enerådende posisjon i fylket, ettersom Høyre og Kristelig Folkeparti tradisjonelt sett har stått svakt. På 1800-tallet ble Nord-Trøndelag kalt «Det røde amt», som følge av radikale Stortinget for Venstre herfra. Ved begge folkeavstemningene om norsk medlemskap i Den europeiske union har fylket hatt et stort nei-flertall. Fra 1990-årene har både Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti oppnådd representasjon på Stortinget fra fylket, og det politiske bildet har blitt mer likt landet forøvrig.

Stortingsrepresentanter


Ved stortingsvalget 2009 i Nord-Trøndelag ble følgende seks representanter valgt inn på Stortinget:
Representant nr. 138: Gerd Janne Kristoffersen (Ap), Verdal
Representant nr. 139: Arild Stokkan-Grande (Ap), Levanger
Representant nr. 140: Robert Eriksson (Frp), Verdal
Representant nr. 141: Lars Peder Brekk (Sp), Vikna
Representant nr. 142: Susanne Bratli (Ap), Steinkjer
Representant nr. 143: Lars Myraune (H), Frosta (utjevningsmandat)
Christina Ramsøy var fast møtende vararepresentant for statsråd Lars Peder Brekk 2009–2012.
Ved stortingsvalget 2013 vil Nord-Trøndelags seks mandater på Stortinget bli redusert med ett, fordi fylkets andel av landets samlede befolkning har minket.

Historie


Navnet Trøndelag, norrønt Þróndalog – trøndernes lovområde, var allerede brukt i sagatiden. Þrónd(h)eimr, som er norrønt for trøndernes hjem, ble også brukt i sagatiden om bygdene rundt Trondheimsfjorden. Første ledd er folkenavnet þróndr, trønder, som kan ha sammenheng med verbet þroásk, vokse, og skulle dermed bety de sterke, fruktbare.
Nord-Trøndelag ble egen administrativ enhet i 1804 da det tidligere Trondhjems amt ble delt i Sør-Trøndelag og Nord-Trøndelag amt.

Administrative inndelinger


Fil:Nord-Trøndelag county map.jpg
Nord-Trøndelag deles inn i 24 kommuner, og seks tettsteder har bystatus. Av disse er det kun Levanger, Namsos og Steinkjer som er byer fra gammelt av, det vil si innehavere av kjøpstadsprivilegium. Levanger ble kongelig kjøpstad i 1836 og kongelig tollstad med eget tollkammer i 1837. Namsos og Steinkjer fikk ladestedsrettigheter i henholdsvis 1845 og 1857. Det er også Levanger, Namsos og Steinkjer som har de mest urbane bysentrumene, det vil si regulerte bysentrum med gatenett og torg fra gammelt av. Ellers har Rørvik i Vikna et typisk småbypreg, men ikke bystatus. Fylket deles også tradisjonelt inn i tre eller fire distrikter.

Største tettsteder


Rangert etter innbyggertall (2012):
Steinkjer – 11 908 (Steinkjer)
Stjørdalshalsen – 11 416 (Stjørdal)
Namsos – 9 554 (Namsos)
Levanger – 9 239 (Levanger)
Verdalsøra – 7 840 (Verdal)
Rørvik i Vikna – 2 778 (Vikna)
Skogn – 1 971 (Levanger)
Kolvereid – 1 601 (Nærøy)
Hell – 1 593 (Stjørdal)
Malm (tettsted) – 1 390 (Verran)
Straumen (Inderøy) – 1 258 (Inderøy)
Leksvik – 1 145 (Leksvik)
Grong – 1 091 (Grong)
Midtbygda (Meråker) - 1 031 (Meråker)

Kommuner


Nord-Trøndelag er inndelt i 23 kommuner:
Mosvik var egen kommune til 1. januar 2012 da den ble slått sammen med Inderøy.

Kultur


Fil:Kystkultursenteret Rørvik.jpg i Rørvik i Vikna er fylkets tusenårssted ]]
Fil:Hoeylandet fraa lufta 2.jpg under Norsk revyfestival i 2007 ]]
Fylkeskommunen deler årlig ut Nord-Trøndelag fylkes kulturpris. Prisen består av en skulptur utført av Nils Aas, et diplom designet av Steinar Berg og 20&nbsp;000 kroner. Prisen ble første gang delt ut i 1982, og har senere blitt mottatt av kjente navn som ''Spelet om Heilag Olav'', Hans Rotmo, D.D.E. og Åge Aleksandersen. Lornts Mørkved ble tildelt prisen i 1990, men nektet å motta prisen i protest mot fylkeskommunens beskjedne støtte til Norsk revyfestival, som Mørkved var med på å grunnlegge.
Norsk revyfestival ble etablert på Høylandet i 1987, og arrangeres annenhvert år. Et hundretalls revynummer blir spilt av en rekke grupper fra hele Norge, over 20 000 publikummere besøker festivalen, hvilket mangedobler kommunens innbyggertall på nærmere 1 300 mennesker i løpet av de fem dagene festivalen varer. Andre festivaler i Nord-Trøndelag inkluderer blant andre Råttistock, Risrock, Namsos rockfestival, Steinkjerfestivalen, Vikingfestivalen, Vømmølfestivalen og jazzfestivalen Soddjazz. På henholdsvis Stiklestad og Steinvikholm slott avvikles utendørsoperaene ''Spelet om Heilag Olav'' og ''Operaen Olav Engelbrektsson'' årlig.
Fylket er kjent for trønderrocken, med kjente navn som Prudence, Terje Tysland, Åge Aleksandersen, Hans Rotmo, Vømmøl Spellmannslag, Arbeidslaget hass K. Vømmølbakken, Heimevernslaget og D.D.E. Flere av disse har tilknytning til Namsos, som samarbeider med Trondheim om prosjektet Rockheim, et nasjonalt kultursenter for rock med støtte fra Kultur- og kirkedepartementet.
Fylkets tusenårssted er kystmuseet Norveg i Vikna.
Kåringen av Årtusenets trønderbok i 2000 gjenspeiler høydepunktene i trøndersk litteratur. Her kom Olav Duun fra Jøa i Fosnes kommune på andreplass.

Kjente personer fra Nord-Trøndelag


Åge Aleksandersen (1949–), musiker
Marit Arnstad (1962–), politiker (Senterpartiet)
Lars Peder Brekk (1955–), politiker (Senterpartiet)
Henrik Brustad (1844–1899), kjempe
Bjarne Brøndbo (1964–), D.D.E.-vokalist
Olav Duun (1876–1939), forfatter
Frode Estil (1972–), langrennsløper
Joralf Gjerstad (1926–), «Snåsamannen»
Mona Grudt (1971–), Miss Universe
Guttorm Hansen (1920–2009), politiker (Arbeiderpartiet)
Bjarne Håkon Hanssen (1962–), politiker (Arbeiderpartiet)
Johan J. Jakobsen (1937–), politiker (Senterpartiet)
Lorentz Diderik Klüwer (1790–1825), antikvar og offiser
Jon Leirfall (1899–1998), politiker (Senterpartiet)
Petter Northug (1986–), langrennsløper
Ole Richter (1829–1888), politiker (Venstre)
Henry Rinnan (1915–1947), krigsforbryter
Hans Rotmo (1948–), musiker
Oluf Rygh (1833–1899), historiker
Terje Tysland (1951–), musiker
Ole Vig (1824–1857), folkeopplysningsmann

Referanser

Litteratur


Eksterne lenker


http://www.ntfk.no/ Nord-Trøndelag fylkeskommune (NTFK)
http://www.fylkesmannen.no/hoved.aspx?m=2839 Fylkesmannen i Nord-Trøndelag
http://ntbur.no/ Nord-Trøndelag barne- og ungdomsråd (NTBUR)
http://www.historier.no/index.php?option=com_sobi2&catid=15&Itemid=305 Lokale historier/Lokalhistorie fra Nord-Trøndelag
Kategori:Nord-Trøndelag
be:Нур-Трондэлаг
be-x-old:Нур-Трондэляг
bg:Нор-Трьонелаг
ca:Nord-Trøndelag
cs:Nord-Trøndelag
da:Nord-Trøndelag
de:Nord-Trøndelag
et:Nord-Trøndelag
en:Nord-Trøndelag
es:Nord-Trøndelag
eo:Nord-Trøndelag
eu:Nord-Trøndelag
fo:Nord-Trøndelag
fr:Comté de Nord-Trøndelag
ko:노르트뢰넬라그 주
hr:Nord-Trøndelag
bpy:নোর্দ-ট্রান্ডেলাগ
id:Nord-Trøndelag
os:Нур-Трёнделаг
is:Norður-Þrændalög
it:Nord-Trøndelag
ka:ნურ-ტრიონდელაგი
kw:Nord-Trøndelag
sw:Nord-Trøndelag
la:Nord-Trøndelag
lt:Šiaurės Triondelagas
hu:Nord-Trøndelag megye
mk:Нур-Тренделаг (округ)
na:Nord-Trøndelag
nl:Nord-Trøndelag
ja:ヌール・トロンデラーグ県
pih:Nord-Trøndelag
nn:Nord-Trøndelag fylke
pnb:نارڈ ٹرنڈلیگ
nds:Amt Noord-Trøndelag
pl:Nord-Trøndelag
pt:Nord-Trøndelag
ro:Nord-Trøndelag
ru:Нур-Трёнделаг
se:Davvi-Trøndelága fylka
sco:Nord-Trøndelag
sl:Nord-Trøndelag
sr:Северни Тренделаг
fi:Pohjois-Trøndelagin lääni
sv:Nord-Trøndelag fylke
uk:Нур-Тренделаг
vi:Nord-Trøndelag
war:Nord-Trøndelag
bat-smg:Šiaurės Triuondelags
zh:北特伦德拉格郡

Namsos


''Denne artikkelen omhandler både Kommuner i Norge og Liste over norske byer Namsos.''
Fil:Namsos_Panorama_28_mai_2006.jpg
Namsos er en by ved den Norge kysten, midt i Nord-Trøndelag. Byen ligger helt innerst i Namsenfjorden, hvor lakseelva Namsen har sitt utløp, derav byens navn ''Namsens os''.
Kommunen Namsos har }} innbyggere per og består av administrasjonssenteret Namsos med }} innbyggere per 1. januar , tettstedet Bangsund med }} innbyggere per 1. januar i tillegg til flere mindre tettbebygde steder utenfor kommunesenteret som Vemundvik, Otterøya og Klinga. Byen har egen flyplass; Namsos lufthavn. Namsos regnes til Namdalen.

Geografi

|befolkning = |befolkningsår = |postnummer = 7800 Namsos}}
Terrenget er småkupert, og større flate områder finnes bare langs Namsen, på midtre deler av Otterøya, og i Bangdalen og Klinga. På 1960- og 70-tallet ble store områder på begge sider av Namsens munning fylt opp med sand som ble mudret i elva. Disse områdene brukes nå til areal for næringsformål.
Det høyeste fjellet i Namsos kommune er Hemnafjellet (679 moh) på grensen mot Namdalseid kommune. Rundt Namsos by ligger mange lavere topper. Noen av disse er populære turmål, som byfjellet Klompen (egentlig Bjørumsklompen, 114 moh), Svartfjellet (245 moh), Vattafjellet (240 moh), Spillumsfjellet (egentlig Dugurdsmålsfjellet, 440 moh), og Strandafjellet (317 moh).

Samfunn


Fil:Namsoshospital.JPG
Namsos er med i Midtre Namdal Regionråd hvor de driver et tett samarbeid med de andre kommunene i Midtre Namdal.

Politikk


Kommunevalget 2003


Etter kommunevalget i 2007 ble Morten Stene ordfører etter at samarbeidsforsøket mellom Ap,SV og Sp havarerte i spørsmålet om hvem som skulle bli ordfører.

Samferdsel


Kommunen har egen flyplass Namsos lufthavn. Rv 17 – også kalt Kystriksveien – går igjennom kommunen.

Verdens minste bomring


''Verdens sannsynligvis minste bomring'' ligger i Namsos. Den ble satt opp i 2003 for å finansiere ny bro, ny tunnel, samt vedlikehold av det lokale veienettet. Prosjektet skapte sterke følelser både for og imot blant befolkningen, og Folkeaksjonen mot bompæng klarte å samle inn over 7000 underskrifter mot bomringen – et betydelig antall sett i forhold til innbyggertallet. Skeptikerne blant byens politikere mente at dette var en urettferdig innkrevingsmetode sett i forhold til de som bodde innenfor ringen. Trass i protestene ble bomringen likefullt vedtatt med knapt flertall.
Den 7. februar 2003 fant det sted et sprengningsuhell i den nylig påbegynte tunnelen. Flere hus ble truffet av steinene. En mann døde og fire personer ble skadet, og ulykken rystet hele samfunnet.
Veiprosjektet har også medført andre uhell, heldigvis med kun materielle konsekvenser. I Vemundvik gikk det et overraskende ras (2008) som førte til at vegen ble stengt i flere dager. Men det som huskes best er det dramatiske raset i Kattmarka den 13. mars 2009 der mirakuløst nok ingen ble skadet, men 4 bolighus og 6 hytter ble tatt av raset. Mange ble husløse og enda flere ble evakuert og må bo andre steder til infrastrukturen er kommet i orden.

Media


Namsos har én avis: Namdalsavisa.

Historie


Fil:Namsos_sentrum_fra_byfjellet_klompen_ca_1935.jpg
Namsos ble grunnlagt i 1845. Stedet var ypperlig til å drive trelastindustri fra på grunn av nærheten til de skogrike områdene i Namdalen og kysttilgangen via Namsenfjorden. En av de viktigste årsakene til anleggelsen av ladestedet Namsos var å få eget tollkontor, slik at eksport av trelast kunne skje direkte til utlandet. Det var et titalls sagbruk i Namdalen før ladestedet Namsos ble anlagt. Dette var mindre sagmøller anlagt av skogeierne på gunstige steder i forhold til tømmerskog og fossefall.
I dag er bare ett av de 11 historiske Sagbruk i Namsos i Namsos som fortsatt er i drift – Moelven Van Severen. Det er også opprettet ett sagbruksmuseum med utgangspunkt i det gamle Spillum Dampsag & Høvleri, seinere A/S Spillumbruket: Norsk Sagbruksmuseum, som i dag er en avdeling i Museet Midt.
Fil:Ruinsofnamsos.jpg
Byen har brent ned tre ganger. Den første brannen var i 1872 da to guttunger lekte med fyrstikker. Den andre brannen var i 1897. Årsaken er ukjent. Den tredje gangen var under andre verdenskrig da Tyskland bombefly bombet byen sønder og sammen på Hitlers bursdag 20. april 1940.

Kultur


Elg er et sentralt tema i byen på grunn av den store elgbestanden i området. Byvåpenet til Namsos viser en gul elg på rød bakgrunn, og sentralt i bykjernen finner man statuen &laquo;Elgen&raquo; av Skule Waksvik.

Rock


Fil:Electric ladyland.jpg
Namsos har sammen med Trondheim fått tildelt prosjektet med Rock city i Norge. Namsos er en by som har fostret flere store musikere. Blant de mest kjent er den såkalte trønder-rockens far, Åge Aleksandersen, og det utrolig sukssesrike DDE, som portretterte Namsos på nydelig vis i bl.a. Vinsjan på kaia. I nyere tid har band og artister som Askil Holm,Thomas Brøndbo, Grannes Electric Ladyland, Hot Organ og Null$katte$nylterne dukket opp.
Årlig på vårparten av året arrangeres Namsos rockfestival. Festivalen ble arrangert første gang i 2001, og gikk inn i sin femte festival våren 2006. Festivalen har hatt flere store nasjonale artister på plakaten.
Noen av bandene som har spilt på Namsos Rockfestival er: Askil Holm, Nullskattesnylterne, Quintrophenia, Supervixen, Bjørn Berge, Datsun (band), Gåte (band), Johndoe, og J. R. Ewing.

Fylkesgalleriet


Fil:Namsos kulturhus.JPG
Fil:namsos-elgparken.jpg
Fylkesgalleriet er et kunstgalleri som man kan finne i Namsos Kulturhus. Hvert år arrangeres galleridelen av den lokale Ungdommens kulturmønstring, og elever ved den videregående skolen i Nord-Trøndelag stiller ut sine arbeider. Flere kjente norske kunstnere har stilt ut ved galleriet, eksempelvis Nils Aas.
Våren 2004 ble det startet opp ett nytt prosjekt bak kulturhuset i regi av Fylkesgalleriet, den såkalte elgparken. Hvem som ville kunne lage seg en elgskulptur og sette den ut i parken. Påfunnet fikk uventet mye oppmerksomhet fra befolkningen og det dukket stadig opp nye skulpturer, gjerne om natten. Eksempler på skulpurer er: Elgraffen, (F)elgen, Elgitar og Lang(h)elg. Den ble tatt ned i august samme år.

Namsos Ballettskole


Namsos har alltid hatt ett godt ballettmiljø helt siden ballettskolen ble startet. I 1987 kom den da 19 år gamle Elisabeth Thingstad Larsen hjem etter å gått på skole i England. Namsos ballettskole holder opptil flere forestillinger hvert år. Noen av forestillingene den har satt opp er Nøtteknekkeren og ''Dans hele verden rundt''.

Tusenårssted


Kommunens tusenårssted er Spillum Dampsag & Høvleri.
Spillum Dampsag & Høvleri er en del av Norsk Sagbruksmuseum, et levende museum fra vår nære fortid og ett av elleve spesielt prioriterte anlegg på Riksantikvarens verneplan for tekniske og industrielle kulturminner. Museet ble åpnet i 1991 og fungerer i dag som et sagbruk slik disse ble drevet for over 50 år siden. Bruket ble grunnlagt i 1884 av Peter Torkilsen, og var da det første høvleriet i Namdalen. Den kommersielle driften ble lagt ned så sent som i 1986, da sagbruket kreve større investeringer enn hva som var rasjonellt å gjennomføre. Norsk Sagbruksmuseum består foruten Spillum Dampsag & Høvleri av det vernede fartøyet MB Hauka, slepebåten MB Oter samt en nasjonal samling med gamle sagbruksgjenstander.

Utdanning

Grunnskoler


Det er åtte grunnskoler i Namsos kommune: fire barneskoler, to kombinertskoler (1.-10.årstrinn) og to ungdomsskoler. Elevtallet varierer fra ca 70 ved den minste til ca. 400 elever ved den største. Det åtte skolene er: Sørenget skole, Vestbyen skole, Namsos barneskole, Høknes barneskole, Otterøy skole, Bangsund skole, Høknes ungdomsskole og Namsos ungdomsskole.

Olav Duun Videregående Skole


Et av byens hjørnestener er Olav Duun Videregående Skole, en skole som har markert seg på landsbasis med sin undervisningsmodell kalt Namsos-modellen. En modell som innebærer oppløsing av det tradisjonelle klassebegrepet og større frihet for den enkelte elev. Tatt fra ''skolens http://www.olav-duun.vgs.no/ftp/pedplat/pedplat.htm pedagogiske plattform'': "Olav Duun videregående skole skal tilby en individuell tilpasset opplæring til alle elever. Helhetslæring og læring over faggrenser skal stå sentralt. Det er viktig at aktiviserende, varierte og differensierte arbeidsmetoder blir brukt." Skolen har i dag rundt 950 elever og kan gi tilbud i alle grunnkurs bortsett fra akvakultur.

HiNT avdeling Namsos


Høgskolen i Nord-Trøndelags avdeling i Namsos hadde 550 studenter og 70 ansatte ved starten av skoleåret 2003/2004. Avdelingen i Namsos har det eneste høyskoletilbudet i Namdalen.<br />
HiNT i Namsos har følgende studier:
Reseptar
Vernepleie
Sykepleie
Psykisk helsearbeid
Veilednings- og konsultasjonsmetodikk

Galleri


Disse bildene ble tatt av Axel Lindahl i Namsos, ca 1880.
<gallery>
Fil:Namsos1880-1 lindahl.jpg|Gateparti
Fil:Namsos1880-2 lindahl.jpg|Sildenot
Fil:Namsos1880-3 lindahl.jpg|Namsos med fjorden
Fil:Namsos1880-4 lindahl.jpg|Byen sett fra fjorden
Fil:Namsos1880-5 lindahl.jpg|Naust
Fil:Namsos1880-6 lindahl.jpg|Gateparti fra byen
</gallery>

Kjente namsosinger


musikerne Åge Aleksandersen, Terje Tysland, Stein Ingebrigtsen, D.D.E, Prudence, Askil Holm, Espen Aalberg, Ronny Grannes, Chand Torsvik og Nullskattesnylterne
politikerne Guttorm Hansen, Johan J. Jakobsen, Bjarne Håkon Hanssen og Gunnar Solum
Idar Lind, forfatter
Carl Frode Tiller, forfatter og musiker
Nina Solheim, taekwondoutøver – OL-sølvvinner
Mona Solheim, taekwondoutøver
Jon Hildrum, forfatter
Kolbjørn Ekker, fotballspiller
Oskar Hoddø, motstandsmann og musiker

Vennskapsbyer


Hudiksvall, Sverige
Maribo, Danmark
Kaskö, Finland
Lyon, Frankrike
Poulsbo, USA

Referanser

Eksterne lenker


http://www.namsosrockfestival.no/ Namsos Rockfestival
http://museumsnett.no/sdh/ Norsk Sagbruksmuseum, Spillum Dampsag & Høvleri
http://www.ruslerock.com/ Laviken Rock- & RusleClub
http://www.olav-duun.vgs.no/ Olav Duun Videregående Skole
http://www.namdalsavisa.no/ Namdalsavisa
http://www.kulturnett.no/kultur_paa_kart/kart.jsp?g=T1684893&pageid=2 Kultur i Namsos på kart fra Kulturnett.no
Kategori:Namsos
Kategori:Byer i Nord-Trøndelag
bg:Намсос
da:Namsos
de:Namsos
en:Namsos
es:Namsos
eo:Namsos
fr:Namsos
ko:남소스
bpy:নামসোস
it:Namsos
la:Namsos
jbo:namsos
nl:Namsos (gemeente)
ja:ナムソス
nn:Namsos kommune
nds:Kommun Namsos
pl:Namsos
pt:Namsos
ro:Namsos
ru:Намсус
sl:Namsos
sr:Намсос
fi:Namsos
sv:Namsos kommun
vi:Namsos
war:Namsos
zh:納姆索斯

Sveriges Riksbanks pris i økonomisk vitenskap til minne om Alfred Nobel


Fil:Nobel2008Economics news conference1.jpg
Sveriges Riksbanks pris i økonomisk vitenskap til minne om Alfred Nobel er en pris som utdeles årlig for fremragende bidrag til faget økonomi. Prisen ble innstiftet av Sveriges Riksbank ved dens 300 års jubileum i 1969.
Økonomiprisen ble ikke etablert etter Alfred Nobels testament, men vinnerne mottar et diplom og en gullmedalje fra den svenske monarken under den samme seremonien som Nobelprisen i fysikk, kjemi, fysiologi/medisin og litteratur. Pengebeløpet som tildeles er også det samme som gjelder for Nobelprisene. Prisvinnerne blir valgt ut av Kungliga Vetenskapsakademien som også velger ut nobelprisvinnerne i kjemi og fysikk. I dagligtale refereres det ofte til prisen som ''«Nobelprisen i økonomi»'' og ''«Nobels minnepris i økonomi»''.

Medalje


Prisen består av en medalje, et diplom og en pengesum. Medaljen er i gull (inntil 1979 i 23 karat, deretter i 18 karat) og er 66 mm i diameter. På adversen bærer medaljen Alfred Nobels venstrevendte portrett med korslagte overflødighetshorn under. Portrettet er annerledes enn i medaljene for Nobelprisene. Motivet på advers er omgitt av omskriften «SVERIGES RIKSBANK TILL ALFRED NOBELS MINNE 1968». To overflødighetshorn er symbolet for Sveriges Riksbank. Reversen bærer en femtakket stjerne, nordstjernen, med stråler omgitt av tre åpne kroner og med en kongekrone over. Dette er merket for Kungliga Vetenskapsakademien, som plukker ut prisvinneren. Motivet er omgitt av omskriften «KUNGLIGA VETENSKAPSAKADEMIN» i en bue i medaljens øvre halvdel. Medaljen er utformet av Gunvor Svensson Lundkvist i 1969.
Det eksisterer eksemplar av medaljen i sølv og forgylt bronse, blant annet i museer og samlinger. For prisvinnernes familiemedlemmer lages det inntil fem medaljer i forgylt bronse. Medaljene ble først produsert av firmaet Sporrong, men lages nå ved det svenske Myntverket.

Vinnere av Sveriges Riksbanks pris i økonomisk vitenskap til minne om Alfred Nobel


Norske Ragnar Frisch fikk prisen første gang den ble utdelt. Senere har Trygve Haavelmo (1989) og Finn E. Kydland (2004) blitt tildelt prisen.
<div style="font-size: 90%; -moz-column-count:3; column-count:3;">
1969 -- Ragnar Frisch, Jan Tinbergen
1970 -- Paul Samuelson
1971 -- Simon Kuznets
1972 -- John Hicks, Kenneth Arrow
1973 -- Wassily Leontief
1974 -- Gunnar Myrdal, Friedrich Hayek
1975 -- Leonid Kantorovich, Tjalling Koopmans
1976 -- Milton Friedman
1977 -- Bertil Ohlin, James Meade
1978 -- Herbert Simon
1979 -- Theodore Schultz, Arthur Lewis
1980 -- Lawrence Klein
1981 -- James Tobin
1982 -- George Stigler
1983 -- Gérard Debreu
1984 -- Richard Stone
1985 -- Franco Modigliani
1986 -- James Buchanan Jr.
1987 -- Robert Solow
1988 -- Maurice Allais
1989 -- Trygve Haavelmo
1990 -- Harry Markowitz, Merton Miller, William Sharpe
1991 -- Ronald Coase
1992 -- Gary Becker
1993 -- Robert Fogel, Douglass North
1994 -- Reinhard Selten, John Forbes Nash, John Harsanyi
1995 -- Robert Lucas Jr.
1996 -- James Mirrlees, William Vickrey
1997 -- Robert C. Merton, Myron Scholes
1998 -- Amartya Sen
1999 -- Robert Mundell
2000 &ndash; James Heckman, Daniel McFadden
2001 &ndash; George A. Akerlof, A. Michael Spence, Joseph E. Stiglitz
2002 &ndash; Daniel Kahneman, Vernon L. Smith
2003 &ndash; Robert F. Engle, Clive W. J. Granger
2004 &ndash; Finn E. Kydland, Edward C. Prescott
2005 &ndash; Robert Aumann, Thomas Schelling
2006 &ndash; Edmund Phelps
2007 &ndash; Leonid Hurwicz, Eric S. Maskin og Roger Myerson
2008 &ndash; Paul Krugman
2009 &ndash; Elinor Ostrom, Oliver Williamson
2010 &ndash; Peter Diamond, Dale Mortensen og Christopher A. Pissarides
2011 &ndash; Thomas J. Sargent og Christopher A. Sims
</div>

Debatt i Sverige rundt navngivelse


Hvorvidt Sveriges Riksbanks økonomipris kan omtales som en «Nobelpris» har opp gjennom årene vært gjenstand for debatt. Prisen er ved flere tilfeller blitt kritisert, bl.a. av enkelte medlemmer av Nobel-familien, for ikke å være i Nobels ånd, sist i forbindelse med utdelingen i 2004. I 2001 krevde fire av Nobels slektninger (juristen Peter Nobel, språkprofessoren Anders Ahlqvist, medisinprofessoren Jophan Ahlqvist og juristen John Hylton, alle oldebarn av Ludvig Nobel) at prisen ikke skulle deles ut på Nobeldagen og at den ikke skulle omtales som en «Nobelpris». Peter Nobel mente at «Alfred Nobel ville aldrig ha något Nobelpris i ekonomi». Da prisen ble innstiftet i 1968 var Alfred Nobels eneste gjenlevende niese, dr. Marta Nobel-Oleinikoff, imot prisen og skrev til Nobelstiftelsen at den «under inga omständigheter fick benämnas ett Nobelpris». Også i 1993 tok flere medlemmer av Nobelfamilien kontakt med Nobelstiftelsen og forlangte at prisen ikke skulle deles ut samtidig med Nobelprisene.
I et brev i 2001 understreket flere medlemmer av Nobelfamilien at Alfred Nobel aldri nevnte noen økonomipris i sitt testamente i 1895 og skrev at økonomiprisen ikke gjenspeiler Nobels idealisme eller ånd. De skrev også at Nobel sterkt mislikte både forretningslivet og økonomi, og ba om at prisen ble omtalt i media og andre sammenhenger som ''Riksbank-prisen''.

Referanser


Kategori:Sveriges Riksbanks pris i økonomisk vitenskap til minne om Alfred Nobel
Kategori:Forskningspriser
Kategori:Utmerkelser etablert i 1969
als:Preis der schwedischen Reichsbank für Wirtschaftswissenschaften in Gedenken an Alfred Nobel
ar:جائزة نوبل في العلوم الاقتصادية
ast:Premiu Nobel d'Economía
az:İqtisadiyyat üzrə Nobel mükafatı
bn:অর্থনীতিতে নোবেল পুরস্কার
zh-min-nan:Alfred Nobel Keng-chè Kho-ha̍k Kì-liām Chióng
be:Нобелеўская прэмія па эканоміцы
be-x-old:Нобэлеўская прэмія па эканоміцы
bg:Нобелова награда за икономика
bs:Nobelova nagrada za ekonomiju
ca:Premi Nobel d'Economia
cs:Cena Švédské národní banky za rozvoj ekonomické vědy na památku Alfreda Nobela
cy:Gwobr Economeg Nobel
da:Sveriges Riksbanks pris i økonomi
de:Von der schwedischen Reichsbank in Erinnerung an Alfred Nobel gestifteter Preis für Wirtschaftswissenschaften
et:Rootsi Panga auhind majandusteaduses Alfred Nobeli mälestuseks
el:Βραβείο Νόμπελ Οικονομικών Επιστημών
en:Nobel Memorial Prize in Economic Sciences
es:Premio Nobel de Economía
eo:Nobel-premio pri ekonomiko
eu:Ekonomiako Nobel Saria
fa:جایزه نوبل اقتصاد
fr:Prix de la Banque royale de Suède en sciences économiques en mémoire d'Alfred Nobel
fy:Nobelpriis foar de Ekonomy
gd:Duais Nobel ann an Eaconomachd
gl:Premio Nobel de Economía
ko:노벨 경제학상
hr:Nobelova nagrada za ekonomiju
io:Listo di Nobel-laureati pri ekonomiko
id:Daftar penerima hadiah Nobel Ekonomi
ia:Premio Nobel pro Economia
is:Nóbelsverðlaun í hagfræði
it:Premio Nobel per l'economia
he:פרס נובל לכלכלה
ka:ნობელის პრემიის ლაურეატები ეკონომიკაში
la:Praemium Nobelianum Oeconomiae
lv:Nobela prēmija ekonomikā
lb:Lëscht Nobelpräis Economie
lt:Nobelio ekonomikos premija
hu:Közgazdasági Nobel-emlékdíj
mk:Нобелова награда за економија
nl:Prijs van de Zweedse Rijksbank voor economie
ja:アルフレッド・ノーベル記念経済学スウェーデン国立銀行賞
nn:Nobelprisen i økonomi
oc:Prèmi Nobel d'Economia
pnb:کارل سپتلر
pl:Nagroda Banku Szwecji im. Alfreda Nobla w dziedzinie ekonomii
pt:Prémio de Ciências Económicas em Memória de Alfred Nobel
ro:Premiul Nobel pentru Economie
qu:Nobel Suñay Musikupi
ru:Нобелевская премия по экономике
scn:Premiu Nobel pi l'ecunumìa
simple:Nobel Prize in Economics
sk:Cena Švédskej ríšskej banky za ekonomické vedy na pamiatku Alfreda Nobela
sr:Нобелова награда за економију
sh:Nobelova nagrada za ekonomiju
fi:Ruotsin keskuspankin taloustieteen palkinto Alfred Nobelin muistoksi
sv:Sveriges Riksbanks pris i ekonomisk vetenskap till Alfred Nobels minne
ta:பொருளியலுக்கான நோபல் நினைவுப் பரிசு
tt:Икътисад өлкәсендә Нобель премиясе
th:รางวัลเพื่อระลึกถึงอัลเฟรด โนเบล สาขาเศรษฐศาสตร์
tr:Nobel Ekonomi Ödülü
uk:Список лауреатів Нобелівської премії з економіки
vi:Danh sách người đoạt giải Nobel Kinh tế
yo:Ẹ̀bùn Ìṣèrántí Nobel nínú àwọn Sáyẹ́nsì Ọ̀rọ̀-Òkòwò
zh-yue:諾貝爾經濟學獎
zh:诺贝尔经济学奖

Nobels fredspris


Fil:Obama Nobel Peace Prize 2009 Harry Wad1.jpg
Fil:Tawakkul Karman Leymah Gbowee Ellen Johnson Sirleaf Nobel Peace Prize 2011 Harry Wad.jpg, Leymah Gbowee og Ellen Johnson Sirleaf med sine medaljer og diplomer under tildelingsseremonien for Nobels fredspris i 2011 ]]
Fil:Nobel_Peace_Prize_winners_Gore_&_Pachauri_in_Grand_Hotel,_Norway_2.jpg og representant for FNs klimapanel Rajendra Pachauri på balkongen på Grand Hotel (Oslo) i Oslo.]]
Nobels fredspris er en av de fem Nobelprisen svensken Alfred Nobel opprettet i sitt testamente av 27. november 1895. Den deles ut av Den Norske Nobelkomite. Mottaker av den årlige prisen kunngjøres tradisjonelt i begynnelsen av oktober, mens selve prisutdelingen finner sted på Nobels dødsdag den 10. desember. Seremonien har siden 1990 foregått i Oslo Rådhus. Det holdes også en egen konsert i forbindelse med utdelingen, Nobels fredspriskonsert, der vinneren og prominente gjester deltar. Nobels fredspris ansees å være verdens mest prestisjetunge fredspris.
De øvrige Nobelprisene deles ut av Nobelstiftelsen i Stockholm. Ved Alfred Nobels død 10. desember 1896 var Norge og Sverige fortsatt i Sverige-Norge, hvor Sverige alene styrte utenrikspolitikken.
Alfred Nobel stilte tre krav til fredsprisvinnere, og de trengte bare oppfylle ett av dem. Det er to klare begrep: «reduksjon av militærstyrker» og «arrangering av fredskongresser». Og så er det en tredje formulering som Nobelkomiteen tidvis har valgt å tolke forholdsvis vidt: «nasjonenes forbrødring».
Mange tildelinger har vært omstridte, og det har blitt hevdet fra jurister og fra Nobelfamilien at testamentet ikke blir fulgt.

Medalje, diplom og pengepremie


Prisen består av en medalje, et diplom og en pengesum. Medaljen er utformet av den norske billedhuggeren Gustav Vigeland, etter en lukket konkurranse 1901–2. Den er i gull og bærer på advers Alfred Nobels venstrevendte portrett med omskriften «ALFR • NOBEL • NAT • MDCCCXXIII • OB • MDCCCXCVI + », Nobels fødsels- og dødsår. Reversen viser tre menn som holder hverandre om skuldrene og har omskriften «PRO • PACE • ET • FRATERNITATE • GENTIUM » (''for fred og brorskap mellom folkene''). Kanten bærer innskriften «PRIX NOBEL DE LA PAIX», årstallet for tildeling og mottagerens navn.
Diplomet var fram til 1969 utformet av Gerhard Munthe, deretter fra 1970 til 1990 av Ørnulf Ranheimsæter. Fra og med 1991 består diplomet av to deler, en side med prisens detaljer påskrevet og en kunstnerisk billedside, som hvert år utformes av en ny norsk kunstner.
Pengepremien tilsvarte i 2007 10 millioner svenske kroner.

Mottakere


Den første fredsprisen ble utdelt i 1901 til Frédéric Passy og Henri Dunant. Mottakeren får en medalje, et diplom og en pengepremie som varierer fra år til år. Den første prisen var på 150 782 svenske kroner, mens i 2008, da Martti Ahtisaari ble tildelt prisen, var premien på 10 millioner svenske kroner.

Diskusjon om tildelinger


Tildelingene av Nobels fredspris har ofte vært kontroversielle, og mange stater har reagert på ulike måter mot tildelinger som har blitt oppfattet som kritikk mot dem selv. F.eks. tok Folkerepublikken Kina avstand fra tildelingen til Liu Xiaobo. Også Nobelfamilien har ved ulike anledninger tatt avstand fra tildelinger, bl.a. fra tildelingen til Carl von Ossietzky. Tildelingen til Ossietzky var også den eneste tildelingen hvor kong Haakon uteble fra seremonien.
Spørsmålet om tildelingene er i overensstemmelse med Alfred Nobels testamente har også lenge vært et diskusjonstema. Debatten ble fornyet da juristen Fredrik Heffermehl i 2008 utgav boken ''Nobels vilje'', hvor han analyserer Alfred Nobels testamente og Den Norske Nobelkomités tildelinger. Heffermehl konkluderer med at Nobelkomiteen opptrer ulovlig og ser bort fra testamentet, og i stedet deler ut prisen etter egne preferanser. Boken er oversatt til flere språk. Heffermehl fikk i 2011 støtte for sine synspunkter fra Michael Nobel, tidligere styreleder i Familieforeningen Nobel, som hevdet at Nobelkomiteen kunne bli fratatt oppgaven å utdele Nobels fredspris.
På bakgrunn av Heffermehls klager har Länsstyrelsen i Stockholm, som er tilsynsmyndighet for den svenske Nobelstiftelsen, behandlet saken to ganger. I 2009 konkluderte Länsstyrelsen med at tildelingene av Nobels fredspris ikke har vært i strid med Alfred Nobels testamente og at de heller ikke har brutt med Nobelkomiteens retningslinjer. I 2012 konkluderte Länsstyrelsen i Stockholm med at styret for Nobelstiftelsen, som etter svensk lov er ansvarlig for at avgjørelsene priskomitéene fatter er i overensstemmelse med Nobels vilje, ikke opptrer i strid med svensk lov. Länsstyrelsen vurderte ikke riktigheten av de enkelte fredspristildelingene. Saken ble da avsluttet av Länsstyrelsen.

Referanser

Se også


Folkets Fredspris

Litteratur


Øivind Stenersen, Ivar Libæk, Asle Sveen ''Nobels fredspris: hundre år for fred prisvinnere 1901-2000'' Cappelen 2001 ISBN 82-02-17023-0
Fredrik S. Heffermehl ''Nobels vilje'' 2008 ISBN 978-82-7990-074-0

Eksterne lenker


http://nobelpeaceprize.org/ Den Norske Nobelkomiteens offisielle hjemmeside
http://www.nobelwill.org ''Nobels vilje'', kritisk bok av Fr. S. Heffermehl.
http://www.nrk.no/skole/emnedetalj?topic=oid:T68615138 Klipp om Nobels Fredspris på NRK Skole
Kategori:Nobelprisen
Kategori:Fredspriser
Kategori:Utmerkelser etablert i 1901
af:Nobelprys vir Vrede
als:Friedensnobelpreis
ar:جائزة نوبل للسلام
arz:جايزة نوبل فى السلام
ast:Premiu Nobel de la Paz
az:Nobel Sülh Mükafatı
zh-min-nan:Nobel Hô-pêng Chióng
be:Нобелеўская прэмія міру
be-x-old:Нобэлеўская прэмія міру
bar:Friedensnobelpreis
bn:শান্তিতে নোবেল পুরস্কার
bo:ནོར་བྷེལ་བྱ་དགའ།
bs:Nobelova nagrada za mir
br:Priz Nobel ar Peoc'h
bg:Нобелова награда за мир
ca:Premi Nobel de la Pau
cs:Nobelova cena za mír
cy:Gwobr Heddwch Nobel
da:Nobels fredspris
de:Friedensnobelpreis
et:Nobeli rahuauhind
el:Βραβείο Νόμπελ Ειρήνης
en:Nobel Peace Prize
es:Premio Nobel de la Paz
eo:Nobel-premio pri paco
eu:Bakearen Nobel Saria
fa:جایزه صلح نوبل
fr:Prix Nobel de la paix
fy:Nobelpriis foar de Frede
ga:Duais Nobel na Síochána
gd:Duais Nobel airson Sith
gl:Premio Nobel da Paz
gan:諾貝爾和平獎
ko:노벨 평화상
hr:Nobelova nagrada za mir
io:Nobel-premiarii en pacala laboro
ilo:Premio Nobel iti Kappia
id:Daftar penerima Nobel Perdamaian
ia:Premio Nobel pro Labor Pacific
is:Friðarverðlaun Nóbels
it:Premio Nobel per la pace
he:פרס נובל לשלום
kn:ನೊಬೆಲ್ ಶಾಂತಿ ಪುರಸ್ಕಾರ
ka:ნობელის პრემიის ლაურეატები მშვიდობის განმტკიცების დარგში
sw:Tuzo ya Nobel ya Amani
ku:Xelata Nobelê ya Aştiyê
la:Praemium Nobelianum Pacis Componendae
lv:Nobela miera prēmija
lb:Friddensnobelpräis
lt:Nobelio taikos premija
hu:Nobel-békedíj
mk:Нобелова награда за мир
ml:സമാധാനത്തിനുള്ള നോബൽ സമ്മാനം
mr:नोबेल शांतता पारितोषिक
mzn:نوبل صلح جایزه
ms:Hadiah Keamanan Nobel
my:ငြိမ်းချမ်းရေး နိုဘယ်ဆုရှင်များ
nl:Nobelprijs voor de Vrede
ja:ノーベル平和賞
nn:Nobels fredspris
pl:Pokojowa Nagroda Nobla
pt:Nobel da Paz
ro:Premiul Nobel pentru Pace
qu:Nobel Suñay Qasikaypi
ru:Нобелевская премия мира
sah:Нобель эйэ бириэмийэтэ
scn:Premiu Nobel pâ paci
simple:Nobel Peace Prize
sk:Zoznam nositeľov Nobelovej ceny za mier
sl:Nobelova nagrada za mir
sr:Нобелова награда за мир
sh:Nobelova nagrada za mir
fi:Nobelin rauhanpalkinto
sv:Nobels fredspris
tl:Gantimpalang Nobel na Pangkapayapaan
ta:அமைதிக்கான நோபல் பரிசு
tt:Тынычлык өчен Нобель премиясе
th:รางวัลโนเบลสาขาสันติภาพ
tg:Ҷоизаи Нобелӣ барои Сулҳ
tr:Nobel Barış Ödülü
uk:Нобелівська премія миру
vi:Giải Nobel Hòa bình
yo:Ẹ̀bùn Àláfíà Nobel
zh-yue:諾貝爾和平獎
bat-smg:Nuobele taikuos premėjė
zh:诺贝尔和平奖

Nils Johan Semb

Nils Johan Semb (født 24. februar 1959) er toppfotballsjef i Norges Fotballforbund (NFF). Han har som oppgave å realisere NFFs målsettinger innenfor toppfotballområdet, og lede Toppfotballsenteret, som er et samarbeidsprosjekt mellom NFF og Norsk Toppfotball. Semb ble ansatt 8. oktober 2009 og vil tiltre stillingen 15. november.
Semb var den første treneren som tok til et Europamesterskapet i fotball-sluttspill, i EM i fotball 2000. Sesongen 1999 gav mange gode resultater, og Europas mest anerkjente fotballmagasin, France Football, kåret ham til årets trener i Europa. I tiden etterpå har han opplevd mindre suksess, blant annet en katastrofal Verdensmesterskapet i fotball-kvalifisering frem mot VM i fotball 2002-sluttspillet.
Semb har bakgrunn som bonde, og kommer fra Vestfold. Semb har tung fotballfaglig bakgrunn, og var assistent under Egil Olsen frem til han selv tok over. Semb fratrådte etter at Norge ikke greide å kvalifisere seg til EM i fotball 2004, og ble etterfulgt av Åge Hareide.
Kategori:Norske fotballtrenere
Kategori:Trenere for norske fotballandslag
Kategori:Trenere i Fotball-EM 2000
Kategori:Ekspertkommentatorer (sport)
Kategori:Vinnere av Kniksenprisen
Kategori:Fødsler i 1959
ar:نيلس يوهان سيمب
da:Nils Johan Semb
de:Nils Johan Semb
en:Nils Johan Semb
fr:Nils Johan Semb
it:Nils Johan Semb
nn:Nils Johan Semb
pl:Nils Johan Semb
fi:Nils Johan Semb
sv:Nils Johan Semb

Nebraska


Nebraska er en delstat i USA. Den ligger i midtvesten og grenser mot Sør-Dakota i nord, Iowa i øst, Missouri i sørøst, Kansas i sør, Colorado i sørvest og mot Wyoming i vest. Den har fått tilnavnet ''Cornhusker State''. Hovedstaden i Nebraska heter Lincoln, Nebraska. Den er oppkalt etter Abraham Lincoln. Den største byen i innbyggertall er Omaha. Nebraska kommer av indianernes navn på Platte River.

Geografi


Nebraska ligger midt i USA og er en av de største jordbruksstatene, men er også et viktig knutepunkt for transport og kommunikasjon mellom øst og vest i landet.

Demografi


Bureau of the Census estimerte at Nebraskas befolkning var på 1 842 641 den 1 juli 2011. Det var en befolkningsvekst på 0,89% siden folketellingen i 2010.
I følge folketellingen i 2010 var rase blandingen slik:
Hvit: 86,1%
Latinsk: 9,2%
Svart: 4,5%
to eller flere raser: 2,2%
Asiatisk: 1,8%
Indianere: 1,0%
4,8% av Nebraskas befolkning er født i utlandet, altså 84 000 mennesker.
Så mye som 38,6% av Nebraskas befolkning er av Tyskland herkomst. En stor del av Nebraskas befolkning har også aner fra diverse andre land som for eksempel Irland (12,4%), England (9,6%), Mexico (8,7%) og Tsjekkia (5,5%). Nebraska har den største prosentandelen Tsjekkisk-amerikansk befolkningen i USA.
89% av byene til Nebraska har et folketall på under 3000 mennesker. Nebraska har hundrevis av byer som har et folketall på under 1000 innbyggere. Befolknings nedgangen i de rurale strøkene har fått mange skoler til å bli nedlagt rundt omkring i distriktene. 53 av Nebraskas 93 County hadde en befolknings nedgang fra år 1990 til 2000. Befolknings nedgangen var fra 0,06% nedgang i Frontier County til 17,04% nedgang i Hitchcock County.
De urbane områdene i Nebraska hadde en stor befolkningvekst i begynnelsen av 2000-tallet. I 2000 hadde byen Omaha et innbyggertall på 390 007, mens i 2005 hadde byen et innbyggertall på 414 521. Det er en befolkningsvekst på 6,3% over 5 år. Lincoln (Nebraska), den andre store byen i Nebraska hadde også en betydelig befolkningsvekst fra år 2000 til 2010. Byen hadde en befolkning på 225 581 i år 2000 og hadde en befolkningvekst på 14,5% over 10 år. Lincoln hadde en befolkning på 258 379 i 2010.

Store byer i Nebraska


Omaha 408 958
Lincoln (Nebraska) 258 379

Økonomi


Nebraska er USAs nest fremste landbruksstat målt etter produksjonsverdi, bare overgått av Texas. Landbruksarealet er det fjerde største blant alle delstater i USA. Maisproduksjonen er den tredje største i landet, og det dyrkes også mye soyabønner og korn. Gårsbrukene er relativt små, så det betales store landbrukssubsidier, hele 778 mill US$ i 2006, kun overgått av tre andre stater.
<small> Kilde: ''The World Almanac 2008'', side 45 og 555-587. </small>

Kjente personer


Grover Cleveland Alexander
Fred Astaire
Marlon Brando
Warren Buffett
Johnny Carson
Dick Cheney
Henry Fonda
Gerald R. Ford
Harold Lloyd
Malcolm X
Nick Nolte
Conor Oberst
Theodore C. Sorensen
Kategori:Nebraska
Kategori:Stater og territorier etablert i 1867
af:Nebraska
ang:Nebraska
ar:نبراسكا
an:Nebraska
arc:ܢܝܒܪܐܣܟܐ
frp:Nebraska
ast:Nebraska
az:Nebraska
bn:নেব্রাস্কা
zh-min-nan:Nebraska
be:Штат Небраска
be-x-old:Нэбраска
bcl:Nebraska
bi:Nebraska
bg:Небраска
bs:Nebraska
br:Nebraska
ca:Nebraska
cv:Небраска
cs:Nebraska
co:Nebraska
cy:Nebraska
da:Nebraska
de:Nebraska
nv:Nabeeskah Hahoodzo
et:Nebraska
el:Νεμπράσκα
en:Nebraska
es:Nebraska
eo:Nebrasko
eu:Nebraska
fa:نبراسکا
hif:Nebraska
fo:Nebraska
fr:Nebraska
fy:Nebraska
ga:Nebraska
gv:Nebraska
gag:Nebraska
gd:Nebraska
gl:Nebrasca
gn:Nebraska
gu:નેબ્રાસ્કા
hak:Nui-pu-lâ-sṳ̂-kâ
xal:Небрааск
ko:네브래스카 주
haw:Nepalaka
hy:Նեբրասկա
hi:नेब्रास्का
hr:Nebraska
io:Nebraska
ig:Nebraska
ilo:Nebraska
bpy:নেব্রাস্কা
id:Nebraska
ia:Nebraska
ie:Nebraska
ik:Nebraska
os:Небраскæ
is:Nebraska
it:Nebraska
he:נברסקה
jv:Nebraska
kn:ನೆಬ್ರಸ್ಕಾ
pam:Nebraska
ka:ნებრასკა
kk:Небраска
kw:Nebraska
sw:Nebraska
ht:Nebraska
ku:Nebraska
mrj:Небраска
lad:Nebraska
la:Nebrasca
lv:Nebraska
lt:Nebraska
lij:Nebraska
li:Nebraska
lmo:Nebraska
hu:Nebraska
mk:Небраска
mg:Nebraska
ml:നെബ്രാസ്ക
mi:Nebraska
mr:नेब्रास्का
arz:نبراسكا
ms:Nebraska
mn:Небраска
my:နီဘရားစကားပြည်နယ်
nah:Nebraska
nl:Nebraska
ja:ネブラスカ州
frr:Nebraska
nn:Nebraska
oc:Nebraska
uz:Nebraska
pnb:نیبراسکا
pms:Nebraska
nds:Nebraska
pl:Nebraska
pt:Nebraska
ro:Nebraska
rm:Nebraska
qu:Nebraska suyu
ru:Небраска
sah:Небраска
se:Nebraska
sa:नेब्रास्‍का
sq:Nebraska
scn:Nebraska
simple:Nebraska
sk:Nebraska
sl:Nebraska
szl:Nebraska
ckb:نێبراسکا
sr:Небраска
sh:Nebraska
fi:Nebraska
sv:Nebraska
tl:Nebraska
ta:நெப்ராஸ்கா
tt:Небраска
te:నెబ్రాస్కా
th:รัฐเนแบรสกา
chy:Nebraska
tr:Nebraska
uk:Небраска
ur:نیبراسکا
ug:Nébraska Shitati
vec:Nebraska
vi:Nebraska
vo:Nebraska
war:Nebraska
yi:נעבראסקא
yo:Nebraska
diq:Nebraska
bat-smg:Nebraska
zh:內布拉斯加州

Namibia


Republikken Namibia, det tidligere Tysk Sydvestafrika, er et land i den sørvestlige delen av Afrika ved Atlanterhavet. Det grenser til Angola og Zambia i nord, til Botswana i øst og til Sør-Afrika i sør. Det ble selvstendig fra Sør-Afrika i 1990 og har sin hovedstad i Windhoek.

Historie


Fil:Herero.jpg, rundt 1910.]]
De tørre områdene til Namibia har vært befolket siden tidlige tider av san, damara, namaqua og siden rundt det 14. århundre av immigrerende bantuer som kom med bantu-migrasjonen. Regionen var ikke omfattende utforsket av Europa før det 19. århundre da landet kom under Tyskland kontroll, bortsett fra Walvis Bay som var under Storbritannia kontroll. Namibia var kjent som Tysk Sydvest-Afrika og var en av de tyske koloniene på det afrikanske kontinentet frem til første verdenskrig. I begynnelsen av 1900-tallet fant folkemordet på herero- og namafolket, første folkemordet på 1900-tallet, sted i landet, hvor 100.000 herero-folk og 10.000 nama-folk ble drept. Landet har fortsatt en tyskspråklig minoritet.
Sør-Afrika okkuperte kolonien under første verdenskrig og administrerte det som et mandatterritorium under folkeforbundet til etter andre verdenskrig, da den ble annektert som territorium, uten internasjonal anerkjennelse. Namibia ble styrt av Sør-Afrika frem til 1990 under navnet Sydvest-Afrika. Sør-Afrika innførte sitt apartheidsystem, og i 1966 startet full krig mellom Sør-Afrika på den ene siden og den marxisme uavhengighetsbevegelsen SWAPO, støttet av Angola og Cuba, på den andre. I 1990 fikk landet selvstendighet og Walvis Bay ble avgitt til Namibia i 1994.

Politikk


Fil:Hifikepunye Pohamba 2005.jpg, Namibias president]]
Det namibiske statsoverhodet er presidenten, som blir valgt for perioder på fem år, sammen med sin regjering. Regjeringsjefen er statsministeren som sammen med regjeringen blir utnevnt av presidenten. SWAPO, den viktigste kraften bak uavhengigheten, er for tiden fremdeles landets største parti.
Namibias Namibias parlament består av Namibias nasjonalråd med 26 representanter, 2 fra hver av de regionale rådene, som blir valgt for seksårsperioder og Namibias nasjonalforsamling med 78 representanter. Seks av disse er valgt av presidenten og har ikke stemmerett. De 72 andre blir valgt av folket. Alle 78 sitter i fem år. Nasjonalforsamlingen er den lovgivende makten, mens nasjonalrådet har en mer rådgivende stilling.
Den dømmende makt er høyesterett, hvis medlemmer blir valgt av presidenten etter anbefaling fra den juridiske kommisjonen. Grunnloven fra 1990 innholdt som en av de første avsnitt angående miljøvern.

Regioner


Fil:Namibia Regions numbered.png
Namibia er delt inn i 13 regioner og videre i 102 valgkretser.
Regionene er:
# Caprivi (region)
# Erongo (region)
# Hardap (region)
# Karas (region)
# Okavango (region)
# Khomas (region)
# Kunene (region)
# Ohangwena (region)
# Omaheke (region)
# Omusati (region)
# Oshana (region)
# Oshikoto (region)
# Otjozondjupa (region)

Geografi


Det namibiske landskapet består primært av de sentrale høylandene hvor det høyeste punktet er Brandbergmassivet med sine 2606 moh. Det sentrale platået går fra nord mot sør og grenser til Namibørkenen og dens kystsletter i vest, Oranje (elv) i sør og Kalahari-ørkenen i øst.
En bemerkelsesverdig landstripe i nordøst, kjent som Caprivi-stripen, er den trange korridoren som ble oppmerket slik at Tyskland skulle få tilgang til Zambezi-elven.
Den namibiske klimaet varierer fra ørkenklima til subtropisk og er generelt varmt og tørt. Nedbøren er sparsom og uberegnelig. Den kalde, nordgående Benguelastrømmen avgir noe av den sparsomme nedbøren. Ved siden av hovedstaden Windhoek sentralt i landet, er havnene Walvis Bay og Swakopmund andre viktige byer, i tillegg til Oshakati, Grootfontein, Tsumeb og Keetmanshoop.

Økonomi


Den namibiske økonomien baserer seg på utvinning og utførsel av mineraler. Gruvedriften står for 20 prosent av bruttonasjonalproduktet. Landet er verdens femte største produsent av uran. I tillegg er landet også en stormakt i utvinning av diamanter; dette er landets nest største næring. Dessuten utvinnes større kvanta bly, sink, sølv og wolfram.
Største næringsvei er landbruket. Nær halvparten av befolkningen driver med dette. Selv om Namibia har et fem ganger høyere bruttonasjonalprodukt enn de fattigste landene i Afrika lever mesteparten av det namibiske folk i fattigdom, på grunn av stor arbeidsledighet, ujevn fordeling av inntekter og at store deler av inntektene går til utenlandske interessenter. Økonomien er ellers tett knyttet til den sørafrikanske.
Namibia mottar bistand fra mange vestlige land, særlig gjelder dette den tidligere kolonimakten Tyskland. Norges økonomiske bistand var 7,8 millioner kroner i 2004.

Demografi


Fil:Herero women.jpg
Fil:Himba women.jpg
Namibia er blant de tre uavhengige landene i verden med lavest befolkningstetthet. Majoriteten av befolkningen er av afrikansk avstamning (84 % bantu og khoisan). Ovambo-stammen utgjør rundt halvparten av befolkningen, konsentrert nord i landet. I tillegg til bantu-majoriteten, er der store grupper av khoisan (nama og san) som er etterkommere av de opprinnelige innbyggerne i det sørlige Afrika. Khoisan er betydelig forskjellige i utseende fra både bantu og hvite. Fargede med annen bantubakgrunn er etterkommere av flyktninger fra Angola. Der er også to mindre grupper med blandede raseopphav, kalt «fargede (Sør-Afrika)» og «bastere», som til sammen utgjør rundt 8 % av befolkningen.
En minoritet (ca. 6 %) er av europeisk opprinnelse, hovedsakelig Tyskland og Nederland. De fleste hvite namibiere og nesten alle av blandet rase er afrikaans-språklige og deler lignende opphav, kultur, religion og genealogi som hvite og fargede befolkninger i nabolandet Sør-Afrika. En mindre andel hvite (rundt 20 000) sporer sitt familieopphav direkte tilbake til tyske bosettere og opprettholder sine tyske kulturelle og utdanningsinstitusjoner. Alle portugisere er hvite gruvedriftere og bosettere fra deres tidligere koloni Angola.
Eneste offisielle språk er engelsk, selv om få i landet har dette som førstespråk. Den største språkgruppen, som tales av ca. halvparten av befolkningen, er oshiwambo. Andre mye brukte språk er afrikaans, som er det mest vidt forståtte språket, og tysk, som var offisielt språk til 1990. Blant de yngre generasjoner er det mest vidt forståtte språket engelsk. Portugisisk blir snakket av svarte og hvite fra Angola. Kristendommen er viktigste religion. Den største kirken er den lutherdommen, og Namibia er det eneste landet utenfor Europa med en luthersk majoritet.

Øvrige emner


Kommunikasjon i Namibia
Transport i Namibia
Namibias militære
Namibias utenrikspolitikk
Liste over byer i Namibia

Eksterne lenker


Fil:Namibian Canyon 2.jpg
Fil:Twyfelfontein.jpg
Fil:Welwitschia-mirabilis-female.jpg

Offentlige sider


http://www.grnnet.gov.na/intro.htm Republic of Namibia – namibisk styresmaktsportal
http://www.orusovo.com/namcon/ Grunnloven til republikken Namibia

Nyheter


http://www.az.com.na Allgemeine Zeitung Namibia (på tysk)
http://www.namibian.com.na The Namibian (på engelsk)
http://www.newera.com.na NewEra.com (på engelsk)
http://www.republikein.com.na Die Republikein (på afrikaans)

Oversikter


http://news.bbc.co.uk/1/hi/world/africa/country_profiles/1063245.stm BBC News – ''Country Profile: Namibia''
https://www.cia.gov/library/publications/the-world-factbook/geos/wa.html CIA World Factbook – ''Namibia''
http://dmoz.org/Regional/Africa/Namibia Open Directory Project – ''Namibia'' directory category
http://www.state.gov/p/af/ci/wa/ US State Department – ''Namibia'' includes Background Notes, Country Study and major reports

Turisme


http://www.holiday-namibia.com/ Namibia – The Ultimate African Safari
http://www.namibiaonline.net/webcam_windhoek_namibia.html 2 WebCams showing Windhoek and weather in central Namibia

Annet


http://www.goethe.de/ins/na/win/deindex.htm Goethe Institut Windhoek (på tysk)
http://www.nbc.com.na/index.php Namibian Broadcasting Corporation – Nasjonalt TV og radio
http://www.drfn.org.na/index.htm Desert Research Foundation of Namibia – Environmental and development NGO based in Windhoek
http://www.gobabeb.org/index.htm Gobabeb Training & Research Centre – Centre for ecological and development research and training in the Namib-Naukluft Park
http://unam.na University of Namibia – National University
http://www.geocities.com/TheTropics/8106/Anthems/namibia.htm Namibias nasjonalsang

Referanser


Kategori:Namibia
Kategori:Samveldet av nasjoner
Kategori:Republikker
ace:Namibia
af:Namibië
als:Namibia
am:ናሚቢያ
ang:Namibia
ar:ناميبيا
an:Namibia
frp:Namibie
ast:Namibia
az:Namibiya
bm:Namibia
bn:নামিবিয়া
bjn:Namibia
zh-min-nan:Namibia
be:Намібія
be-x-old:Намібія
bcl:Namibya
bg:Намибия
bar:Namibia
bo:ན་མི་བྷི་ཡ།
bs:Namibija
br:Namibia
bxr:Намиби
ca:Namíbia
cv:Намиби
ceb:Namibia
cs:Namibie
sn:Namibia
cy:Namibia
da:Namibia
de:Namibia
nv:Namííbya
dsb:Namibija
et:Namiibia
el:Ναμίμπια
en:Namibia
es:Namibia
eo:Namibio
ext:Namibia
eu:Namibia
fa:نامیبیا
hif:Namibia
fo:Namibia
fr:Namibie
fy:Namybje
ga:An Namaib
gv:Yn Nameeb
gd:Naimibia
gl:Namibia
ki:Namibia
hak:Na̍p-mí-pí-â
xal:Намибмудин Орн
ko:나미비아
hy:Նամիբիա
hi:नामीबिया
hsb:Namibija
hr:Namibija
io:Namibia
ilo:Namibia
bpy:নামিবিয়া
id:Namibia
ia:Namibia
ie:Namibia
os:Намиби
zu:INamibhiya
is:Namibía
it:Namibia
he:נמיביה
jv:Namibia
kn:ನಮೀಬಿಯ
pam:Namibia
krc:Намибия
ka:ნამიბია
kk:Намибия
kw:Namibi
rw:Namibiya
sw:Namibia
kg:Namibia
ht:Namibi
ku:Namîbya
lad:Namibia
ltg:Namibeja
la:Namibia
lv:Namībija
lb:Namibien
lt:Namibija
lij:Namibia
li:Namibië
ln:Namibia
jbo:namibias
lmo:Namibia
hu:Namíbia
mk:Намибија
mg:Namibia
ml:നമീബിയ
mt:Namibja
mr:नामिबिया
arz:ناميبيا
ms:Namibia
mn:Намиби
my:နမီးဘီးယားနိုင်ငံ
nah:Namibia
nl:Namibië
ja:ナミビア
ce:Намиби
nn:Namibia
nov:Namibia
oc:Namibia
or:ନାମିବିଆ
uz:Namibiya
pa:ਨਾਮੀਬੀਆ
pnb:نامیبیا
pap:Namibia
ps:نېمبیا
pms:Namibia
nds:Namibia
pl:Namibia
pt:Namíbia
kaa:Namibiya
crh:Namibiya
ro:Namibia
rm:Namibia
qu:Namiwya
ru:Намибия
sah:Намибия
se:Namibia
sa:नमीबिया
sg:Namibùii
sc:Namìbia
sco:Namibie
stq:Namibia
st:Namibia
nso:Namibia
tn:Namibia
sq:Namibia
scn:Namibbia
simple:Namibia
ss:INamibiya
sk:Namíbia
sl:Namibija
szl:Namibijo
so:Nambiya
ckb:نامیبیا
sr:Намибија
sh:Namibija
su:Namibia
fi:Namibia
sv:Namibia
tl:Namibya
ta:நமீபியா
tt:Намибия
te:నమీబియా
th:ประเทศนามิเบีย
ti:ናሚቢያ
tg:Намибия
chy:Namibia
ve:Namibia
tr:Namibya
tk:Namibiýa
uk:Намібія
ur:نمیبیا
ug:نامىبىيە
vec:Namibia
vi:Namibia
vo:Namibiyän
fiu-vro:Namiibia
zh-classical:納米比亞
war:Namibia
wo:Namibi
ts:Namibia
yo:Nàmíbíà
diq:Namibya
zea:Namibië
bat-smg:Namibėjė
zh:纳米比亚

Nigeria


Nigeria er en republikk i Vest-Afrika. Det er Afrikas mest folkerike land, og grenser mot Niger, Tsjad, Benin og Kamerun.

Historie


Den første kjente sivilisasjonen i det som i dag er Nigeria var Nok-folket. Nok-folket var et jernalderen som bebodde Jos-platået i nordøst fra ca. 500 f.Kr. til 200 f.Kr.
På 1200-tallet ble Kanem-Bornu-imperiet grunnlagt. Dette imperiet dekket alle de nåværende landene i regionen, inkludert det nordlige Nigeria. Kanem-Bornu kontrollerte dette området frem til 1840-tallet, da det kollapset.
Fra og med 1600-tallet til 1800-tallet etablerte Europa makter baser langs den nigerianske kysten. Disse basene ble brukt til å skaffe slaver til koloniene i Amerika.
I 1886 dannet Storbritannia The Royal Niger Company med det formål å legge hele området under seg og utnytte det økonomisk. Den harde kampen mellom de europeiske imperialistmaktene gjorde handelshus lite egnet til å beholde kontrollen over landet, så den 1. januar 1900 ble Nigeria solgt til den britiske stat for 865&nbsp;000 britisk pund. Nigeria ble så omgjort til et britisk protektorat.
Etter andre verdenskrig ble Nigeria stadig forandret i retning av en føderasjon, som en konsekvens av krav om uavhengighet. Etter en relativt fredelig løsrivelsesprosess fikk Nigeria sin fulle uavhengighet den 1. oktober 1960. Abubakar Tafawa Balewa ble landets første statsminister.
I 1966 ble det gjennomført to militækupp i Nigeria. Her ble landets lederskap, inkludert president Nnamdi Azikiwe og Balewa, erstattet. General Johnson Aguiyi-Ironsi overtok makten, men ble drept etter et halvt års styre. Året etter brøt en borgerkrig ut mellom delstaten Biafra og resten av landet. Det var ikke før i 1970 at dette opprøret ble knust.
I 1975 ble et nytt kupp gjennomført, denne gangen var det Murtala Ramat Mohammed som kom seirende ut av maktkampen. Året etter ble han drept i et kuppforsøk, og Olusegun Obasanjo overtok makten. Obasanjo gav faktisk frivillig fra seg makten i 1979, og Shehu Shagari ble valgt til ny president.
Etter beskyldninger om valgfusk ved neste presidentvalg fire år etter ble Shagari kastet fra makten i nok et kupp. Regimet til den nye makthaveren Muhammadu Buhari varte ikke lenger enn til 1985, da han igjen ble kastet i enda ett kupp.
Den nye lederen, Ibrahim Babangida, satt imidlertid ikke trygt. Både i 1986 og 1990 var det nye kuppforsøk.
I 1990 begynte prosessen med å lage en ny grunnlov. I 1992 ble det gjennomført frie valg, men Babangidaadministrasjonen godkjente ikke valget og gjennomførte et nytt året etter. Babangida tapte også dette, men ville fortsatt ikke gå av. Etter en periode med stor uro måtte Babangida likevel gå av.
Etter tre måneder med sivilt styre tok det militære igjen makten, denne gangen ved general Sani Abacha. Valgvinneren Moshood Abiola ble fengslet, og hans kone Kudirat ble drept etter at hun ledet protestene etter kuppet.
Etter mislykkede kupp i 1995 og 1997 skulle Nigeria igjen få en sivil regjering i 1998. Abacha ble imidlertid eneste kandidat til presidentvalget, noe som førte til opptøyer og mange drepte.
Etter Abachas plutselige død i senere i 1998 ble det gjennomført frie valg i 1999. Olusegun Obasanjo vant med klar margin, og han ble også gjenvalgt fire år etter. Konstitusjonen hindrer presidenten i Nigeria å sitte over tre perioder, og forsøk på å endre dette ble blokkert av parlamentet i 2006. Valget i april 2007 ble derfor vunnet av presidenten Obasanjos utvalgte etterfølger, Mr Yar'Adua fra samme parti (Folkets demokratiske parti), som i følge de offisielle slo den nærmeste motkandidaten Muhammadu Buhari med 24&nbsp;638&nbsp;063 stemmer mot 6&nbsp;605&nbsp;299. Det har kommet protester mot valgresultatet.

Politikk


Nigeria er en republikk som ledes av en president. Presidenten er både statssjef og regjeringssjef. Presidenten velges i vanlige flertallsvalg hvert fjerde år, og kan maksimum sitte to perioder.
Parlamentet i Nigeria er todelt, man har et Senat på 109 seter som overhus og et Representantenes Hus på 360 seter som underhus. Representanter og senatorer velges også for fireårsperioder.
''People’s Democratic Party'' (PDP) dominerer Nigerias politikk, og har en majoritet i begge kamre. President Olusegun Obasanjo kommer også fra PDP. Han ble valgt for første gang i 1999, og ble gjenvalgt i 2003. De viktigste opposisjonspartiene er ''All Nigerian People’s Party'' (ANPP) og ''Alliance for Democracy'' (AD).
Nigerias juridiske system har den nigerianske høyesteretten som øverste nivå. I tillegg til denne kommer en føderal ankerett (Federal Court of Appeal). Dommere i høyesterett og den føderale ankeretten utpekes av regjeringen.

Demografi


Fil:Nigeria-demography.png
Som Afrikas mest folkerike land står Nigeria for en sjettedel av Afrikas innbyggere. Mer enn 75 % av befolkningen bor på landsbygda, men man ser en stadig urbanisering. Det anslås at i 2015 vil dobbelt så mange nigerianere bo i byer. Det finnes allerede 24 byer med innbyggertall over 100&nbsp;000, og tallet bare øker.
Nigeria består av ca. 250 forskjellige etniske grupper og stammer. I hovedsak er gruppene i nord muslimer, mens de i sør er kristendom. Det finnes også mange som bekjenner seg til diverse naturreligioner.
De forskjellige etniske gruppene har i hovedsak sine egne språk. Engelsk brukes derfor på nasjonalt nivå, og har status som eneste offisielle språk. De største nigerianske språkene er hausa, joruba (språk) og igbo.
44 % av befolkningen i Nigeria er under 14 år. Folketallet i landet vokser med 2,67 % i året (se grafen for økning i folketallet de siste 40 årene). En gjennomsnittlig nigeriansk kvinne vil få 5,66 barn.
Gjennomsnittlig levealder i Nigeria er 43 år; 44 år for kvinner, 43 år for menn.
67,3 % av den mannlige befolkningen over 15 år kan lese og skrive, blant kvinner er tallet 49,6 %.

Økonomi


Nigeria er rikt på Petroleum, men grunnet korrupsjon og økonomisk kaos er ikke rikdommen kommet landets innbyggere til gode. Oljen står for 20 % av BNP, 95 % av de utenlandske investeringene i landet og 65 % av inntektene på statsbudsjettet. Nigeria er medlem av OPEC, og landets oljereserver anslås til ca. 25 milliarder fat. Staten regulerer og deltar i landets Oljeindustri gjennom det nasjonale oljeselskapet Nigerian National Petroleum Corporation (NNPC).
Jordbruket sysselsetter over halvparten av befolkningen i Nigeria. De viktigste matsortene som produseres er mais, hirse og yams. For eksportmarkedene produseres det kakao, jordnøtter og noe sukkerrør. Av mineralressurser utvinnes det kull og tinn (grunnstoff).
På tross av at industrien bare sysselsetter vel 6 % av arbeidsstyrken står industrien for 42 % av BNP.
Nigerias viktigste handelspartnere er USA, Storbritannia, Tyskland, Spania, Frankrike og India.
58% av befolkningen lever på mindre enn 1 US$ per dag, 32% av befolkningen lever på mellom 2-4 US$ per dag og 10% av befolkningen lever på mer enn 5 US$ per dag (2008).

Geografi


Nigeria ligger nord for Guineabukta, i det vestlige Afrika. De større byene og mesteparten av befolkningen er sør i landet. Den sørlige delen av Nigeria består av lavland med tropisk klima, mye nedbør og regnskog. Den nordlige halvdelen av Nigeria består av høyland og tørre savanner. Ørkenen Sahara begynner i det nordlige Nigeria.
Nigeria deles grovt sett i tre av elvene Niger (elv) og Benue, som kommer inn i landet fra henholdsvis nordvest og øst og møtes i midten. I nærheten av hovedstaden Abuja samles elvene og renner sammen ned i Guineagulfen ved Nigerdeltaet.
Nigerias høyeste punkt er Chappal Waddi på 2&nbsp;419 meter, nær grensen mot Kamerun.

Administrativ inndeling


Nigeria har ett føderalt territorium, Abuja, og 36 delstater. Delstatene har sine egne parlament samt en valgt guvernør. Guvernøren utnevner delstatsregjeringen.

Eksterne lenker


http://www.nigeria.gov.ng/ Statlig informasjonsportal (engelsk)
http://wikitravel.org/en/Nigeria wikitravel.org om Nigeria (engelsk)
Kategori:Nigeria
Kategori:Samveldet av nasjoner
Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha
Kategori:Stater og territorier etablert i 1960
ace:Nigeria
af:Nigerië
ak:Nigeria
als:Nigeria
am:ናይጄሪያ
ang:Nigeria
ar:نيجيريا
an:Nicheria
frp:Nig·èria
ast:Nixeria
gn:Niheria
az:Nigeriya
bm:Nijeria
bn:নাইজেরিয়া
bjn:Nigeria
zh-min-nan:Nigeria
be:Нігерыя
be-x-old:Нігерыя
bcl:Nigerya
bg:Нигерия
bar:Nigeria
bo:ནི་ཇི་རི་ཡ།
bs:Nigerija
br:Nigeria
ca:Nigèria
cv:Нигери
ceb:Nigeria
cs:Nigérie
sn:Nigeria
cy:Nigeria
da:Nigeria
de:Nigeria
dv:ނައިޖީރިއާ
dsb:Nigerija
et:Nigeeria
el:Νιγηρία
en:Nigeria
es:Nigeria
eo:Niĝerio
ext:Nigéria
eu:Nigeria
ee:Nigeria
fa:نیجریه
hif:Nigeria
fo:Nigeria
fr:Nigeria
fy:Nigearia
ff:Niiseriya
ga:An Nigéir
gv:Yn Naigeer
gd:Nìgeiria
gl:Nixeria - Nigeria
gan:尼日利亞
gu:નાઈજેરિયા
hak:Nai-khi̍p-li-â
xal:Нигермудин Ниицәтә Орн
ko:나이지리아
ha:Nijeriya
hy:Նիգերիա
hi:नाईजीरिया
hsb:Nigerija
hr:Nigerija
io:Nigeria
ig:Naigeria
ilo:Nigeria
bpy:নাইজেরিয়া
id:Nigeria
ia:Nigeria
ie:Nigeria
os:Нигери
xh:INigeria
zu:INigeria
is:Nígería
it:Nigeria
he:ניגריה
jv:Nigeria
kn:ನೈಜೀರಿಯ
pam:Nigeria
ka:ნიგერია
kk:Нигерия
kw:Nijeri
rw:Nijeriya
sw:Nigeria
kg:Nizeria
ht:Nijerya
ku:Nîjerya
mrj:Нигери
lad:Nijeria
lez:Нигерия
ltg:Nigereja
la:Nigeria
lv:Nigērija
lb:Nigeria
lt:Nigerija
lij:Nigeria
li:Nigeria
ln:Nizeria
jbo:nixerias
lmo:Nigeria
hu:Nigéria
mk:Нигерија
ml:നൈജീരിയ
mt:Niġerja
mr:नायजेरिया
arz:نايجيريا
ms:Nigeria
mn:Нигери
my:နိုင်ဂျီးရီးယားနိုင်ငံ
nah:Nigeria
nl:Nigeria
ne:नाइजेरिया
ja:ナイジェリア
pih:Niijiirya
nn:Nigeria
nov:Nigeria
oc:Nigèria
or:ନାଇଜେରିଆ
uz:Nigeriya
pnb:نائیجیریا
pap:Nigeria
ps:نايجېريا
pms:Nigeria
tpi:Naijiria
nds:Nigeria
pl:Nigeria
pt:Nigéria
crh:Nigeriya
ro:Nigeria
qu:Niqirya
rue:Ніґерія
ru:Нигерия
sah:Нигерия
se:Nigeria
sa:नैजीरिया
sg:Nizerïa
sc:Nigéria
sco:Nigerie
stq:Nigeria
nso:Nigeria
sq:Nigeria
scn:Nigeria
simple:Nigeria
ss:INayijeriya
sk:Nigéria
sl:Nigerija
szl:Ńigeryjo
so:Nayjeeriya
ckb:نێجیریا
sr:Нигерија
sh:Nigerija
su:Nigeria
fi:Nigeria
sv:Nigeria
tl:Niherya
ta:நைஜீரியா
roa-tara:Nigerie
tt:Нигерия
te:నైజీరియా
th:ประเทศไนจีเรีย
ti:ናይጂሪያ
tg:Ниҷерия
tr:Nijerya
tk:Nigeriýa
uk:Нігерія
ur:نائجیریا
ug:نىگېرىيە
za:Nizywlihya
vec:Nigeria
vi:Nigeria
vo:Nigeriyän
fiu-vro:Nigeeriä
wa:Nidjeria
zh-classical:尼日利亞
war:Nigerya
wuu:尼日利亚
ts:Nigeria
yi:ניגעריע
yo:Nàìjíríà
zh-yue:尼日利亞
diq:Nicerya
bat-smg:Nigerėjė
zh:奈及利亞

Nelson Mandela


Nelson Rolihlahla Mandela (født 18. juli 1918 i landsbyen Mvezo) var Sør-Afrikas første svarte president (1994&ndash;1999), og landets første president valgt i frie valg blant alle landets borgere. Før han ble president hadde han i en årrekke vært en av de førende apartheid i landet, og hadde sittet fengslet i 27 år, mye av tiden på Robben Island.
Både nasjonalt og internasjonalt ble Mandela et tydelig og samlende symbol på frihet og likeverd, mens apartheidregimet og dets støttespillere forsøkte å fremstille både Mandela og partiet African National Congress som kommunister og terrorister.
Da han i 1990 ble løslatt fra fangenskap gikk han i bresjen for en politikk for forsoning og samarbeid, som bidro til å føre landet inn i et multietnisk demokrati. For dette arbeidet fikk han Nobels fredspris i 1993, sammen med Sør-Afrikas daværende president Frederik Willem de Klerk.
Siden apartheids fall har Mandela fått bred anerkjennelse fra alle parter, også fra tidligere motstandere. Han har mottatt mer enn ett hundre priser og utmerkelser i løpet av sin 40-årige virksomhet. Som ''eldre statsmann'' deltok han inntil nylig fortsatt i den politiske debatten, men siden 2005 har han trukket seg mer tilbake, stadig mer merket av alder og sykdom. I sitt hjemland blir han ofte omtalt som ''Madiba'', et hedersnavn som brukes på aktede eldre medlemmer av hans stamme. Han fremstår mer og mer som en slags landsfader for det moderne demokratiske Sør-Afrika, og som en av de fremste politiske lederne i verden på 1900-tallet.

Utdannelse og tidlige år


Fil:Young Mandela.jpg
Nelson Mandela er av folkegruppen Thembu, som ofte assosieres med Xhosafolket ettersom de snakker samme språk og er nabofolk. Han og var født inn i Thembuklanens kongehus, i det nåværende Eastern Cape. Her var hans far, Gadla Henry Mphakanyiswa (1880 – 1928) en viktig høvding før han ble avsatt av engelske kolonimyndigheter. Mandela var imidlertid ikke selv tronarving, og han flyttet med sin mor til landsbyen Qunu i Transkei hvor han ble oppdratt hos sin onkel kong Jongintaba Dalindyebo, med tanke på å bli rådgiver for den fremtidige Thembukongen, som også var Mandelas fetter.
Mandelas Xhosa-navn, Rolihlahla, betyr bokstavelig «å bryte en gren på et tre». I overført betydning betyr det å provosere/utfordre makten. Han mener selv at navnet ikke har vært bestemmende for hvordan han selv er blitt, men venner og familie relaterer mye av hans gjerninger til Mandelas Xhosanavn.
Mandela vokste opp innen tradisjonelle Thembu-rammer og ble initiert til manndom på tradisjonelt tembuvis som 16-åring. Han fikk samtidig en europeisk utdannelse, og tok eksamen tilsvarende norsk artium som nittenåring. Etter dette fortsatte han sin utdannelse ved Fort Hare-universitetet, det viktigste universitetet for svarte afrikanere i det sørlige Afrika på denne tiden.
Mot slutten av sitt første år på universitetet ble han involvert i en studentboikott mot universitetet arrangert av studentrådet, og ble bedt om å forlate Fort Hare. Da han samtidig fikk høre at hans onkel, kong Dahlindyebo hadde funnet en kone til ham, og ville presse ham til å gifte seg, stakk han av til Johannesburg, hvor han til å begynne med fikk seg jobb som vakt i et gruveselskap. Etterhvert kom han i kontakt med representanter for African National Congress, og gjennom disse fikk han også jobb i et advokatfirma. Han ble medlem i ANC i 1942. I Johannesburg avsluttet han sin baccalaureus-grad som korrespondansestudent ved University of South Africa (UNISA), og begynte deretter å studere jus ved Wits-universitetet i 1943.

Motstandskamp


Fil:Mandela burn pass 1960.jpg
Fil:DurbanSign1989.jpg apartheidpolitikken skilte strengt mellom folk av ulike menneskerase på alle områder i samfunnet. Denne stranda utenfor byen Durban var åpen bare for hvite mennesker. Bildet er fra 1989.]]
Senere i 1943 var han med å stifte ungdomsforbundet ANCYL (African National Congress Youth League) sammen med Walter Sisulu, Oliver Tambo og flere. Det nye ungdomsforbundet sto for en langt klarere konfrontasjonslinje enn det moderpartiet tradisjonelt hadde stått for, med masseaksjoner, streiker og boikotter på programmet. Snart overtok også moderpartiet ungdomsorganisasjonens linje, da under presidentskapet til den senere vinneren av Nobels fredspris, Albert Lutuli. Den nye politiske linjen var blant annet inspirert av Mahatma Gandhi, som hadde vært aktiv i Sør-Afrika på begynnelsen av 20. århundre, og det sørafrikanske kommunistpartiet som fikk en stadig større innflytelse.
Et viktig prinsipp som ble nedfelt var å snu bort fra å bare kreve noen gradvise rettigheter for de svarte til å kreve like rettigheter for alle grupperinger, og prinsippet om allmenn stemmerett. Høydepunktet i den politiske kampen på 1950-årene var vedtaket av Freedom-Charter fra 1955. Denne markerte en klar ikke-rasistisk linje og et klart politisk alternativ til den offisielle apartheidpolitikken som ble innført i 1948. I 1956 ble hele ledelsen i ANC og flere andre organisasjoner anklaget for høyforræderi, og Mandela ble en av 105 andre arresterte. Saken ble avvist to år senere, og førte uansett til at ANC fikk enda større oppslutning.
I 1953 startet Mandela sammen med Oliver Tambo et advokatfirma i Johannesburg sentrum: ''Mandela and Tambo.'' Firmaet var det første advokatkontor utelukkende drevet av svarte advokater i Sør-Afrika. Kontoret arbeidet hovedsakelig med saker forbundet med myndighetenes undertrykking av svarte aktivister og ekspropriering av land. Firmaet ble etterhvert oppløst på grunn av at politikken tok mer og mer tid for de to, den formelle grunnen var at begge var i husarrest/fengsel store deler av tiden.
ANCs fokusendring fra å være en ren interesseorganisasjon for svarte, til å bli et parti som sto for like rettigheter for alle grupperinger, endte på slutten av 1950-tallet med en splittelse innen ANC, hvor afrikanistene dannet en ny gruppering: Pan Africanist Congress eller Pan Africanist Congress. Dette satte motstandsbevegelsen og særlig ANC i en vanskelig situasjon, da det nye partiet var populært og truet med å splitte samholdet i bevegelsen. Den videre utviklingen ga imidlertid begge organisasjoner helt andre utfordringer: Under en demonstrasjon PAC gjennomførte i 1960 i Sharpeville-massakren, Soweto, ble et stort antall ubevæpnede demonstranter massakrert av politiet. Aksjonen førte til internasjonale protester og mye oppmerksomhet, og deretter til et endelig forbud mot både ANC og PAC og andre antiapartheidgrupper.
ANCs ledelse innså rundt samme tid at ikkevoldslinjen ikke førte frem, og i 1961 ble Mandela leder av ANCs væpnede fløy ''Umkhonto we Sizwe'' (= «nasjonens spyd», kortform MK.) Planen var å organisere sabotasjeaksjoner mot regjeringen og forberede geriljakrig om aksjonene ikke førte frem. Mandela reiste rundt til Afrikas nylig frigjorte stater, for å forberede militær støtte og ANCs liv i eksil. I et år deretter reiste han rundt inkognito i Sør-Afrika for å organisere ANCs nye undergrunnstilværelse. Han fikk da i avisene navnet «Den svarte pimpernell». I august 1962 ble han avslørt, arrestert og fengslet i fem år for ulovlige utenlandsreiser og oppfordring til streik.
Den 11. juni 1963 ble MKs hovedkvarter avslørt av det sørafrikanske sikkerhetspolitiet og detaljerte planer for motstandskampen ble funnet på en gård ved Riviona utenfor Johannesburg. Hele ledelsen i ANC ble arrestert, med unntak av noen få som greide å flykte til utlandet, og enda en rettssak for høyforræderi kom i gang, denne gangen sto også sabotasje på tiltalen. Nelson Mandela forventet dødsstraff, og han bestemte seg derfor for å erklære seg skyldig, for å få mulighet til å forklare hvorfor han hadde satt i gang væpnet kamp. Talen han holdt er regnet som en av Mandelas sterkeste og viktigste taler, og han avsluttet med:
Mandela ble imidlertid ikke dømt til døden, men hele ledelsen av ANC ble dømt til livsvarig fengsel for sin deltagelse i planlegging av væpnet kamp.

Fengsel


Fil:Nelson Mandela's prison cell, Robben Island, South Africa.jpg
Fil:SafrikaIMG 8414.JPG er i dag et verdensarven på grunn av sin symbolske betydning i landets historie]]
Nelson Mandela ble holdt fengslet på Robben Island hvor han forble i de neste 18 årene av til sammen 27 år i fengsel. På øya måtte han selv og de andre fangene utføre hardt arbeid i kalkgruver. Fangeforholdene var svært enkle. Fangene ble adskilt etter rase, svarte fanger fikk færre rasjoner og måtte gå i kortbukser, for å vise at de sto lavere enn inderne og fargede, som fikk lange bukser. Politiske fanger ble holdt adskilt fra ordinære kriminelle og fikk færre privilegier. Mandela har beskrevet at han som en D-gruppert fange (den laveste klassifikasjon) kun fikk tillatelse til ett brev og ett besøk for hver sjette måned. Brev, når de kom, ble ofte forsinket i lange perioder og i tillegg gjort bortimot uleselige av fangesensuren.
Mandela og hans kolleger fortsatte frihetskampen innen fengslet som en kamp for bedre rettigheter og forhold, noe de gradvis lyktes med. De ti første årene beskrev han i sin selvbiografi imidlertid som de verste.
I 1969 døde Mandelas mor, og i 1971 ble hans eldste sønn Tembikile drept i en bilulykke. Ingen av gangene ble Mandelas søknad om permisjon og tillatelse til å være til stede i begravelsene innvilget.
Mens han satt i fengsel begynte han studier ved University of London via brevveksling gjennom dets «ytre program» og mottok en universitetsgrad i rettsvitenskap. Han ble siden nominert til stillingen som universitetsrektor for det samme universitet i et valg i 1981, men tapte for Anne av Storbritannia (1950).''
Den hemmelige agenten Gordon Winter har i sine memoarer fra 1981, ''Inside BOSS'' , fortalt om sin deltagelse i en konspirasjon for å «redde» Mandela fra fengselet i 1969: denne konspirasjonen ble infiltrert av Winter på vegne av Sør-Afrikas hemmelige tjenester som ønsket at Mandela skulle unnslippe slik at det ble mulig å skyte og drepe ham når han ble fanget igjen. Sammensvergelsen ble avslørt av de britiske hemmelige tjenester.
På 1970-tallet ble Mandela tilbudt betinget frihet flere ganger, om han gikk med på å anerkjenne Transkei (et bantustan) og bosette seg der, og samtidig forkaste videre frihetskamp og krav i forhold til staten Sør-Afrika. Mandela nektet hver gang.
I mars 1982 ble Mandela overført fra Robben Island til Pollsmoor Prison sammen med andre seniorledere i ANC som Walter Sisulu, Andrew Mlangeni, Ahmed Kathrada og Raymond Mhlaba. Det ble spekulert i at dette var for å fjerne den innflytelsen som disse hadde på en ny generasjon unge svarte aktivister som ble arrestert etter Soweto-opprøret i 1976. På grunn av apartheidstatens stadig mer omfattende begrensninger hadde denne nye generasjonen av fengslete motstandskjempere ikke samme mulighet til utdannelse som den forrige generasjonen. Dermed utviklet fengselet seg til det reneste «universitet», med daglige forelesninger i kalkgruvene fra Mandela og kolleger. Dermed fikk også fengselet på Robben Island kallenavnet «Universitet Mandela».
I ettertid har nasjonalpartiets daværende justis- og fengselsminister Kobie Coetzee imidlertid uttrykt at hensikten med flyttingen av Mandela fra øya, var like mye omvendt. Målet var, så diskret og forsiktig som mulig, å skape en direkte hemmelig kontakt mellom apartheidregjeringen og Mandela, som ble betraktet som pragmatisk og samarbeidsvillig. Dette ville imidlertid ha vært umulig så lenge han var under innflytelse fra sine yngre og mer militante medfanger, som dessuten var i stadig kontakt med eksil-ANC. Denne påstanden underbygges av at Mandela i 1985 også ble separert fra resten av senior-fangene, og plassert helt isolert i en forholdsvis luksuriøs enebolig ved Victor Verster-fengselet, egentlig bygget for fangevoktere. Herifra ble forhandlinger innledet, og Mandela ble også kjørt rundt på guidede turer til byer og steder i nærheten av fengselet, for å forberede ham på en eventuell forestående løslatelse.
Like før Mandelas isolasjon, i februar 1985 tilbød president Pieter Willem Botha Mandela betinget løslatelse om ANC oppga bevæpnet kamp. Coetzee og andre statsråder hadde advart Botha mot dette og mente at Mandela aldri ville forplikte sin organisasjon til å gi opp bevæpnet kamp i bytte for personlig frihet. Mandela selv avviste forslaget med forakt og ga en uttalelse via sin datter Zindzi som sa at:
Det første møtet mellom Mandela og Nasjonalpartiets regjering skjedde i november 1985 da Kobie Coetzee møtte Mandela på Volks Hospital i Cape Town hvor Mandela ble behandlet for prostata. I løpet av de neste fire årene skjedde det en rekke møter som la grunnlaget for framtidig kontakt og forhandlinger, Mandela møtte blant annet president Botha direkte, men framgangen var ellers liten.
Gjennom hele Mandelas fangeopphold var det i henhold til sørafrikansk lov forbudt både å ta bilde av, sitere eller på andre måter referere til Nelson Mandela. Det finnes derfor bare et par kornete bilder av ham tatt på avstand, fra de 27 år han satt i fengsel. Imidlertid figurerte han i stadig flere slagord, artikler, sanger og historier, slik at han etter hvert oppnådde legendarisk status innen den svarte delen av befolkningen, innen antiapartheidorganisasjonene og internasjonalt. I Norge er vel slagordet ''Free Nelson Mandela!'' det mest kjente, det forekom på jakkemerker, på plakater og ble ropt ut under demonstrasjoner. Da Nelson Mandela kom ut fra fengsel i 1990 var han dermed verdens mest kjente fange, og en av de mest ansette politiske aktivistene internasjonalt.
I 1989 kom nasjonen Sør-Afrika til en korsvei da Botha fikk slag og måtte gå av, og ble erstattet av den fortsatt relativt ukjente Frederik Willem de Klerk. De Klerk, som var ansett som relativt konservativ, overrasket alle da han åpnet parlamentet i 1990 med å legalisere ANC og alle andre antiapartheidorganisasjoner, og annonserte at Mandela og alle andre politiske fanger ville bli løslatt i februar 1990.

Løslatelse


Fil:Frederik de Klerk with Nelson Mandela - World Economic Forum Annual Meeting Davos 1992.jpg
Den 2. februar 1990 fjernet president de Klerk forbudet mot ANC og andre antiapartheidorganisasjoner, og meddelte at Mandela om kort tid ville bli løslatt fra fengselet. Mandela ble løslatt fra Drakenstein Correctional Centre i Paarl den 11. februar 1990. Hendelsen, hvor han og Winnie Mandela gikk ut av fengselet hånd i hånd ble vist på fjernsyn over hele verden, og tusenvis av mennesker var samlet rundt porten. Derfra ble han kjørt inn til Cape Town, hvor igjen mange tusen mennesker ventet på ham utenfor rådhuset i byen. Herfra holdt Mandela sin første offentlige tale på 27 år. Han erklærte sin forpliktelse til fred og forsoning med landets hvite mindretall, men gjorde det klart at ANCs bevæpnede kamp ikke var over:
Han sa også at hans hovedfokus var å bringe fred til det svarte flertallet og gi dem rett til å stemme i både nasjonale og lokale valg.

Forhandlinger


Fil:SthAfrica.ThaboMbeki.01.jpg]]
Fil:Bill-Clinton-with-Nelson-Mandela.jpg president Bill Clinton i 1993]]
Etter at Mandela ble løslatt fra fengselet inngikk han i ANCs lederskap, først under tittelen ''nasjonal talsmann''.
I 1991, under ANCs første nasjonale konferanse i Sør-Afrika etter at forbudet ble opphevet, ble Mandela enstemmig valgt som president for organisasjonen.
Mandelas lederskap i forhandlingene, såvel som hans forhold til president Frederik Willem de Klerk, ble anerkjent da de sammen fikk Nobels fredspris i 1993. Imidlertid var deres forhold til tider anstrengt, noe som kom frem i en skarp kommentar da Mandela rasende refererte til de Klerk som overhode til «et urettmessig, diskreditert minoritetsregime». Samtalene brøt sammen i kjølvannet av Boipatong-massakren i juni 1992 da Mandela tok ANC ut av forhandlingene og anklaget de Klerks regjering for å ha stått bak drapene. Imidlertid kom samtalene i gang igjen etter Bisho-massakren i september 1992 da utsiktene til gjentatte voldelige konfrontasjoner gjorde det åpenbart at forhandlinger var den eneste veien fremover
Etter at ANCs seniorleder ANC, Chris Hani, ble myrdet i april 1993 var det igjen stor frykt for at nasjonen ville eksplodere i vold. Mandela holdt da en tale, direktesendt på sørafrikansk TV, hvor han appellerte om ro. Talen ble holdt på oppfordring av regjeringen, og regnes som det punktet under forhandlingene hvor ANC overtok initiativet, og hvor endelig dato og premisser for valg ble satt. Mandela sa blant annet følgende:
Samtidig gjorde Mandela også en stor innsats i å få zuluenes Inkatha Freedom Party med i forhandlingene, og han arbeidet hardt sammen med Jacob Zuma og Mangosuthu Buthelezi, for å unngå borgerkrig i Kwazulu-Natal mellom Inkatha-tilhengere og ANC-tilhengere. Inkatha kom med i valgprosessen i siste liten, i mars 1994. 27. april 1994, kun ett år etter drapet på Hani, ble det første demokratiske valget holdt.

Selvbiografi


Mandelas selvbiografi, ''Veien til frihet'', ble utgitt i 1994, men han begynte på boken allerede i hemmelighet på 70-tallet mens han satt i fengsel. Et interessant poeng er at Mandela i boken ikke avslører noe om hvorvidt de Klerk var skyldig eller ikke i volden på 1990-årene, eller om mord- og voldsanklagene mot hans kone Winnie Mandela. Imidlertid samarbeidet han senere med sin venn, journalisten Anthony Sampson, som diskuterte disse hendelsene i sin egen bok ''Mandela: The Authorised Biography''. En annen detalj som Mandela utelot var å nevne den påstått uredelige boken ''Goodbye Bafana''. Forfatteren James Gregory, en tidligere vakt på Robben Island, hevdet å ha vært Mandelas fortrolige i fengselet og gjenga detaljer fra fangens familieaffærer. Simpson har fastholdt at Mandela slett ikke kjente Gregory spesielt godt, men at Gregory var den som sensurerte brevene som ble sendt av landets fremtidige president og således oppdaget detaljer om Mandelas personlige liv. Sampson har også erklært at de andre vokterne mistenkte Gregory for å spionere for myndighetene og at Mandela vurderte å saksøke Gregory. Gregorys bok ble filmatisert av den danske regissøren Bille August, og hadde premiere på norske kinoer under tittelen ''Farvel Bafana'' i Filmåret 2007.

President


Sør-Afrikas første demokratiske valg, hvor fulle stemmerettigheter ble gitt, ble holdt den 27. april 1994. Her stemte Mandela for første gang i sitt liv, han avga stemmen i Soweto. ANC vant 62 prosent av stemmene i valget, og Mandela, som leder av ANC, ble den 10. mai 1994 innsatt som nasjonens første svarte president, med Thabo Mbeki som visepresident og Nasjonalpartiets de Klerk som andre visepresident i Regjeringen for nasjonal enhet.
Mandela var på denne tiden allerede gammel (i 1994 var han 76 år), og helsen var også skral (han hadde både øyenskader og skader i hoftene etter arbeidet i kalkgruven i Robben Island-fengselet). Ganske snart overlot han det daglige ansvaret for regjeringen til sin visepresident og senere etterfølger Mbeki. Det har imidlertid senere kommet frem at det allerede på denne tiden forekom visse kontroverser mellom Mandela og hans etterfølger, som hadde en mye mer afrikansk-nasjonalistisk holdning enn sin forgjenger. Blant disse motsetningene har de mest tydelige vært forholdet mellom hiv og aids. Mandela skal også ha foretrukket en annen etterfølger, Cyril Ramaphosa, som var ledende i den sørafrikanske fagforeningen, mens Mbeki var eksilbevegelsens kandidat.

Forsikring om forsoning


Fil:Experience ubuntu.ogg (video med engelsk tale)]]
Som president fra mai 1994 til juni 1999 presiderte Mandela ved overgangen fra minoritetsstyre og apartheid til demokrati, og han vant stor internasjonal respekt for sin støtte til en nasjonal og internasjonal forsoning.
Mandela oppmuntret svarte sørafrikanere til å støtte de tidligere så forhatte Sør-Afrikas herrelandslag i rugby union, da Sør-Afrika var vert for Verdensmesterskapet i rugby union 1995. Etter at Springboks vant den spennende finalen mot New Zealand, overrakte Mandela, mens han selv bar drakten til Springboks, trofeet til kaptein Francois Pienaar, en Afrikandere. Dette ble sett på som et stort symbolsk skritt i forsoningsprosessen mellom hvite og svarte sørafrikanere.
Etter at han hadde blitt president var et av Mandelas karakteristiske kjennetegn hans bruk av fargerike og mønstrede skjorter, gjerne i batikk. Disse er kjent som Madiba-skjorter, og han brukte dem selv ved formelle anledninger.
Som president tok han også enkelte kontroversielle avgjørelser. Han henvendte seg til, og søkte å forsone seg med de mest kritisk avvisende blant afrikanderne, nettopp for å sørge for at de ikke skulle sette i gang opprør. Han ble talsmann for en svært pragmatisk og diplomatisk linje, hvor han frafalt mange krav om omfordeling av ressurser og land, noe som tradisjonelt var viktig for ANC. Hans viktigste krav var «Én mann, én stemme» slik at flertallet i fremtiden kunne avgjøre landets skjebne. Dette har han i etterkant blitt kritisert for, men samtidig ble det sett som en effektiv måte å roe ned den hvite minoriteten på, som fortsatt var svært mektig, og hvor frykten for ANC var stor.

Invasjon av Lesotho


Sør-Afrikas første militære operasjon etter apartheid skjedde da Mandela beordret sørafrikanske tropper inn i Lesotho i september 1998 for å beskytte regjeringen til statsminister Pakalitha Mosisili. Handlingen kom etter et omstridt valg hvor den rasende opposisjonen truet den ustabile regjeringen.

Bekjempelsen av aids


Kommentatorer og kritikere, foruten aids-aktivister som Edwin Cameron, har kritisert Mandela for hans regjerings kraftløse bekjempelse av aids-krisen i landet. Etter at Mandela ble pensjonert har han selv innrømmet å ha mislyktes i å få landet til å gi hiv/aids-epidemien den oppmerksomhet som den fortjente.
Han har siden benyttet mange anledninger til å fremheve denne tragedien for Sør-Afrika og internasjonalt. 46664 er Nelson Mandelas tidligere fangenummer i årene 1964–1990, og er også den tittelen som benyttes for en rekke konserter til inntekt for hiv/aids-arbeidet. Veldedighetsorganisasjonen Nelson Mandela Foundation benytter nettadressen http://46664.com/ 46664.com. Den 11. juni 2005 ble en støttekonsert holdt i Tromsø i Norge og hvor Mandela selv hadde tatt den lange turen nordover for å kaste glans over anledningen.

Lockerbie-rettssaken


President Mandela tok en spesiell interesse i å bidra til å løse den langvarige striden mellom Muammar al-Gadafi Libya på den ene siden, og Amerikas forente stater og Storbritannia på den andre siden, om å få stilt for retten to libyere som i november 1991 ble anklaget for å stå bak Lockerbie-saken. (De var anklaget for å ha sabotert flyet, Pan Am Flight 103, slik at det styrtet over den Skottland byen Lockerbie den 21. desember 1988 og 270 mennesker ble drept). Så tidlig som i 1992 tok Mandela uformelt kontakt med president George H.W. Bush med et forslag om at de to anklagede libyere kunne bli stilt for retten i et tredje land. Bush stilte seg positivt til forslaget, noe også president François Mitterrand av Frankrike og kong Juan Carlos I av Spania av Spania gjorde. I november 1994, seks måneder etter at Mandela var blitt valgt til president, foreslo han formelt at Sør-Afrika burde være møtested for rettssaken.
Imidlertid avslo den britiske statsministeren John Major kontant forslaget ved å si at den britiske regjering ikke hadde tillit til et utenlandsk rettssystem. Ytterligere tre år gikk uten at noe skjedde før Mandela gjentok forslaget til Majors etterfølger Tony Blair, da han besøkte London i juli 1997. Senere det samme året ved Samveldet av nasjoner møte for regjeringsledere i Edinburgh i oktober 1997 kom Mandela med følgende advarsel:
:''«Ingen nasjon skal være klager, anklager og dommer!»''
I stedet kom man frem til et kompromiss ved at rettssaken skulle avholdes ved Camp Zeist i Nederland, ledet av skotsk lov, og president Mandela begynte å forhandle med oberst Gaddafi for å få overlevert de to anklagede, Megrahi og Fhimah, i april 1999. På slutten av den ni måneder lange rettssaken ble dommen annonsert den 31. januar 2001. Fhimah ble frikjent, mens Megrahi ble funnet skyldig og dømt til å sone 27 år i et skotsk fengsel. Megrahis innledende anke ble avvist i mars 2002, og den forhenværende president Mandela besøkte ham i fengselet Barlinnie den 10. juni 2002.
:''«Megrahi er helt alene,» fortalte Mandela en tettpakket pressekonferanse i fengselets besøksrom. «Han har ingen han kan snakke til. Det er psykologisk forfølgelse at en mann må være alene med sin dom så lenge. Det ville være rettferdig om han ble overført til et muslimsk land — og der er muslimske land som Vesten stoler på. Det vil gjøre det lettere for hans familie å besøke ham om han var i et land som for eksempel Marokko, Tunisia eller Egypt»''.
Megrahi ble senere forflyttet til fengselet Greenock og soner ikke lenger i isolasjon. Den 28. juni 2007 konkluderte det skotske tilsynet for kriminalsaker i sin tre års gjennomgang av Megrahis domfelling, og kom til den beslutning at en juridisk feil hadde skjedd og overførte saken til ankedomstolen for en andre anke.

Pensjonisttilværelse


Fil:Nelson Mandela, 2000 (3).jpg
Da han i 1999 fratrådte som president, ble Mandela talsmann for flere forskjellige sosiale- og menneskerettigheter. Samtidig fortsatte han sitt politiske engasjement i Sør-Afrika, hvor han stadig var å finne i nyhetene ved åpning av nye institusjoner og mottakelser av utenlandske statsledere. Samtidig ble han en av de tydeligste kritikere av enkelte linjer i hans etterfølgers politikk. Blant annet gikk han hardt ut mot Mbekis tilbakelente holdning i kampen mot aids, han kritiserte Sør-Afrikas stille diplomati i forhold til Zimbabwe, og han kritiserte gryende autoritære holdninger innen ANC. I 2002 støttet han 46664 aids-pengeinnsamlingskampanjen, navngitt etter hans fangenummer.
I 2003 fordømte Mandela Amerikas forente stater og George W. Bushs utenrikspolitikk og krigen mot Irak. I 2005 uttalte Mandela at han nå var for sliten og gammel til å stille opp på samme måte som tidligere, og siden har han svært sjelden opptrådt offentlig. Et av de viktigste dokumentene om hans liv er selvbiografien ''Veien til frihet'' som kom ut i 1995, utgitt på norsk i 2003.
I juli 2007, på sin 89 års fødselsdag, grunnla han sammen med sin kone Graça Machel og Desmond Tutu noe han kalte for The Elders, en verdensomspennende rådgivningskomite bestående av tidligere statsledere som skulle kunne bistå i globale kriser. I dette rådet sitter det flere nobelprisvinnere som ikke har vært statsledere. Fra Norge er Gro Harlem Brundtland med. Rådet skal ledes av Desmond Tutu.
I juni 2008, under en gallamiddag i London til ære for Mandela i forbindelse med hans 90-årsdag, kom han for første gang på flere år med politiske ytringer, hvor han blant annet beklaget "den tragiske mangelen på styre i vårt naboland Zimbabwe".
Nelson Mandela stod frem til 2008 på USAs liste over terrorisme. Begrunnelsen var hans aktivitet i African National Congress, som USA regnet som en terrororganisasjon. Saken var oppe til vurdering i 2001, men han ble da ikke fjernet fra listen på grunn av sin fortid fra væpnet kamp mot sørafrikanske myndigheter. I 2008 valgte imidlertid amerikanske myndigheter å fjerne Mandela fra listen. Dette innebærer at han heretter ikke er nektet innreise til USA. Denne bestemmelsen er imidlertid kun av formell karakter, ettersom Mandela har besøkt USA jevnlig uten å ha blitt hindret i dette, både som president for Sør-Afrika og som privatperson.

Viktige æresbevisninger


Fil:Nobel Square - Victoria & Alfred Waterfront.jpg]]
Fil:Nelson Mandela Museum - Qunu, Mveso, Mthatha.jpg
Han har mottatt mange utenlandske hedersbevisninger. Her er noen av de viktigste:
1962 Lenins fredspris (utdelt i 2002)
1990 ble han den ene av kun to personer av ikke-indisk opprinnelse som har fått ''Bharat Ratna'', Indias høyeste sivile utmerkelse (Moder Teresa er den andre).
I 1992 ble Mandela belønnet med Kemal Atatürks fredspris av Tyrkia. Han avslo med henvisning til brudd på menneskelige rettigheter begått av Tyrkia på denne tiden.
I 1993 mottok han sammen med Frederik Willem De Klerk Nobels fredspris.
I 2002 ble han tildelt Mapungubwe-ordenen i platina, Sør-Afrikas høyeste utmerkelse
I 2002 ble han tildelt Presidentens frihetsmedalje av USAs president George W. Bush.
I 2007 ble Mandela tildelt Mo Ibrahim-prisen.
I sin periode som president mottok Mandela en rekke utenlandske ordener, blant dem storkors av den norske St. Olavs Orden, den britiske Order of the Bath, den danske Elefantordenen, og den svenske Serafimerordenen.
Det finnes nesten hundre veier oppkalt etter ham, flere bydeler, parker og kommuner. Det finnes også en hel rekke statuer av ham. Den hittil siste ble satt opp ved Trafalgar Square i London i 2007.
''Se ellers liste over priser og æresbevisninger Mandela har mottatt på engelsk wikipedia:http://en.wikipedia.org/wiki/List_of_awards_bestowed_on_Nelson_Mandela List of awards bestowed on Nelson Mandela''

Familie og privatliv


Mandela har vært gift tre ganger, han har til sammen seks barn, tyve barnebarn og stadig flere barnebarns barn. Et av hans barnebarn er høvding Mandla Mandela i Thembuklanen. Barn og barnebarn av Mandela har til dels høye stillinger i Sør-Afrika og nabolandene, og de følges tett av media. På den måten har familien Mandela nærmest en kongelig posisjon, og skandaler, skilsmisser, fødsler og dødsfall blir nøye dokumentert.

Første ekteskap


Hans første ekteskap var med Evelyn Ntoko Mase. Ekteskapet endte i skilsmisse i 1957 etter 13 år, grunnet at politikken for ham tok stadig mer tid, og at dette ble vanskelig for henne da hun gikk inn i Jehovas Vitner, som krevde politisk nøytralitet. Evelyn døde i 2004. Med Evelyn hadde han fire barn. Sønnene Madiba Thembekile født i 1946, død i en trafikkulykke i 1969, Makgatho Mandela født 1950, og døtrene som begge het Makaziwe, hvor den eldste døde som spedbarn. De var født i 1947 og 1953.

Andre ekteskap


Fil:Winnie Mandela00.jpg
Han var i 38 år gift med Winnie Mandela. Hun var Johannesburgs første svarte sosionom, og gikk raskt inn i politikken. Winnie var etter at Mandela ble fengslet lenge den eneste som fikk besøke ham på Robben Island, og var også lenge den eneste fra ledelsen i ANC som ikke satt i fengsel eller hadde flyktet til utlandet. Ut fra denne posisjonen fikk hun svært mye oppmerksomhet, og ble også utsatt for grov sjikanering fra myndighetene.
Etter skandaler og mordanklager mot henne på slutten av 1980-tallet ble forholdet mellom ektefellene vanskeligere, likevel ble bildet av de to som gikk hånd i hånd ut fra Victor Vester-fengselet legendarisk. Ganske raskt etter Nelsons frigjøring ble forholdet umulig, og de to ble separert i april 1992, og senere skilt i mars 1996. De politiske og personlige problemene og motsetningene mellom de to var lenge fokus i verdenspressen, og skandalene rundt Winne ble mer og mer omfattende. Det er likevel verd å merke seg at Nelson Mandela aldri har sagt noe negativt om henne offentlig.
Med Winnie Mandela hadde Nelson to jenter, Zenani (Zeni), født 1958, og Zindziswa (Zindzi) født 1960. Zenani giftet seg i 1973 med prins Thumbumuzi Dlamini av Swaziland. Dette ga henne diplomatisk status, og hun var derfor lenge den eneste ved siden av Winnie som fikk besøke Nelson i fengsel. Da Mandela ble innsatt som president, fungerte datteren Zindzi som førstedame.

Tredje ekteskap


Fil:Nelson Mandela, 2000 (4).jpg
På sin 80-årsdag, ble han gift med Graça Machel, enke (person)n etter Samora Machel, den tidligere presidenten i Mosambik og ANCs allierte, som var blitt drept i en flystyrt 15 år tidligere. Bryllupet ble fulgt av måneder med forhandlinger om brudepris eller ''lobaola'', som skulle betales til hennes klan i Mosambik. Brudeprisen ble overlevert på vegne av Mandela av den tradisjonelle Thembu-kongen Buyelekhaya Zwelibanzi Dalindyebo. Her ligger det en viss ironi i at dette er barnebarnet til kong Jongintaba, som da Mandela var ung hadde valgt ut en kone til ham. Det var jo dette som i sin tid fikk Mandela til å flykte til Johannesburg, hvor han begynte sin politiske karriere. Med dette gjorde Mandela opp for seg i forhold til Thembuenes kongehus, han gjenopptok sin formelle og tradisjonelle posisjon som rådgiver for kongen, den samme posisjon som han en gang var tiltenkt. Nelson og Graça bosatte seg i Qunu i Transkei.

Hobbyer og interesser


I sin ungdom og i fengslet drev Mandela med boksing. Han begynte også å interessere seg for gartneri under fengselsoppholdet, og hadde sin egen kjøkkenhage på taket av fengselet i Polsmoore.

Referanser

Litteratur


Anthony Sampson: ''Mandela: the authorized biography''. ISBN 0-679-78178-1
Nelson Mandela: ''Veien til frihet''. (Oversatt av Per Malde, Kjell Olaf Jensen m.fl.); Aschehoug 2003. ISBN 978-82-03-20756-3
Tore Linné Eriksen: ''Nelson Mandela: et liv i kamp mot rasisme og undertrykking.'' (Utgitt i samarbeid med Fellesrådet for Afrika.) Omnipax 2002. ISBN 82-530-2341-3
Tomm Kristiansen og Aud Lise Norheim: ''Høvdingen'' Cappelen 1999. ISBN 82-02-18460-6
Tomm Kristiansen:''Fra Mandelas land: en fortelling om frihet'' Cappelen 1997. ISBN 82-02-16245-9

Eksterne lenker


http://www.nelsonmandela.org/index.php Hjemmesiden til Nelson Mandela Foundation
http://www.anc.org.za/people/mandela.html ANCs opplysninger om Mandela (på engelsk)
http://www.reisedirekte.no/mandela/cape_town/robben_island.asp Mandelas land - bilder fra cellen til Mandela på Robben Island
http://www.aftenposten.no/spesial/article2808101.ece Tidslinje – Nelson Mandelas liv (Aftenposten)
Kategori:Antiapartheid-aktivister
Kategori:Sørafrikanske politikere
Kategori:Sørafrikanske presidenter
Kategori:Sørafrikanske nobelprisvinnere
Kategori:Nobelprisvinnere (fred)
Kategori:St. Olavs Orden
Kategori:Elefantordenen
Kategori:Serafimerordenen
Kategori:Order of the Bath
Kategori:Presidentens Frihetsmedalje
Kategori:Mottakere av Sakharovprisen
Kategori:Mottakere av Lenins fredspris
Kategori:Xhosa-personer
Kategori:Adopterte
Kategori:Fødsler i 1918
Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha
af:Nelson Mandela
am:ኔልሰን ማንዴላ
ang:Nelson Mandela
ar:نيلسون مانديلا
an:Nelson Mandela
arc:ܢܠܣܘܢ ܡܐܢܕܝܠܐ
frp:Nelson Mandela
as:নেলছন মেণ্ডেলা
ast:Nelson Mandela
az:Nelson Mandela
bn:নেলসন ম্যান্ডেলা
be:Нэльсан Мандэла
be-x-old:Нэльсан Мандэла
bcl:Nelson Mandela
bg:Нелсън Мандела
bo:ནེལ་སོན་མཱན་ཌེ་ལ།
bs:Nelson Mandela
br:Nelson Mandela
ca:Nelson Mandela
cs:Nelson Mandela
co:Nelson Mandela
cy:Nelson Mandela
da:Nelson Mandela
de:Nelson Mandela
et:Nelson Mandela
el:Νέλσον Μαντέλα
eml:Nelson Mandela
en:Nelson Mandela
es:Nelson Mandela
eo:Nelson Mandela
eu:Nelson Mandela
fa:نلسون ماندلا
hif:Nelson Mandela
fo:Nelson Mandela
fr:Nelson Mandela
fy:Nelson Mandela
ga:Nelson Mandela
gl:Nelson Mandela
gu:નેલ્સન મંડેલા
ko:넬슨 만델라
ha:Nelson Mandela
hy:Նելսոն Մանդելա
hi:नेल्सन मंडेला
hr:Nelson Mandela
io:Nelson Mandela
ilo:Nelson Mandela
id:Nelson Mandela
ie:Nelson Mandela
os:Мандела, Нельсон
xh:Nelson Mandela
zu:Nelson Mandela
is:Nelson Mandela
it:Nelson Mandela
he:נלסון מנדלה
jv:Nelson Mandela
kn:ನೆಲ್ಸನ್ ಮಂಡೇಲಾ
ka:ნელსონ მანდელა
ks:نیلسَن منٛڈیلَ
kk:Нельсон Мандела
sw:Nelson Mandela
ku:Nelson Mandela
lad:Nelson Mandela
la:Nelson Mandela
lv:Nelsons Mandela
lb:Nelson Mandela
lt:Nelson Mandela
hu:Nelson Mandela
mk:Нелсон Мандела
ml:നെൽ‌സൺ മണ്ടേല
mt:Nelson Mandela
mr:नेल्सन मंडेला
xmf:ნელსონ მანდელა
arz:نيلسون مانديلا
mzn:نلسون ماندلا
ms:Nelson Mandela
mn:Нелсон Мандела
my:နယ်(လ်)ဆင် ရော်လီလှာလှာ မန်ဒဲလား
nah:Nelson Mandela
nl:Nelson Mandela
ne:नेलसन मण्डेला
ja:ネルソン・マンデラ
nap:Nelson Mandela
nn:Nelson Mandela
oc:Nelson Mandela
uz:Nelson Mandela
pnb:نیلسن منڈیلا
pms:Nelson Mandela
tpi:Nelson Mandela
nds:Nelson Mandela
pl:Nelson Mandela
pt:Nelson Mandela
ksh:Nelson Mandela
ro:Nelson Mandela
qu:Nelson Mandela
rue:Нелсон Мандела
ru:Мандела, Нельсон
sa:नेल्सन् मण्डेल
sc:Nelson Mandela
sco:Nelson Mandela
nso:Nelson Mandela
sq:Nelson Mandela
scn:Nelson Mandela
simple:Nelson Mandela
ss:Nelson Mandela
sk:Nelson Mandela
sl:Nelson Mandela
so:Nelson Mandela
ckb:نێڵسۆن ماندێلا
sr:Нелсон Мандела
sh:Nelson Mandela
fi:Nelson Mandela
sv:Nelson Mandela
tl:Nelson Mandela
ta:நெல்சன் மண்டேலா
te:నెల్సన్ మండేలా
th:เนลสัน มันเดลา
tr:Nelson Mandela
uk:Нельсон Мандела
ur:نیلسن منڈیلا
ug:نىلسۇن ماندىلا
vec:Nelson Mandela
vi:Nelson Mandela
fiu-vro:Mandela Nelson
war:Nelson Mandela
wuu:纳尔逊·曼德拉
ts:Nelson Mandela
yi:נעלסאן מאנדעלע
yo:Nelson Mandela
zh-yue:曼德拉
bat-smg:Nelsons Mandela
zh:纳尔逊·曼德拉

Nepal


Nepal er en stat i Himalaya, inneklemt mellom India og Kina.
Nepal var et Monarki, men kongen mistet i 2006 mesteparten av sin tradisjonelle makt. Navnet ble samme år endret fra ''Kongedømmet Nepal'' til bare ''Nepal''. I desember 2007 ble det ved en avstemning i parlamentet avgjort at kongedømmet skal avskaffes og erstattes med republikk som styreform.<ref name="cnn_voted_for_republic"></ref> Det første møtet i Nepals konstitusjonelle forsamling implementerte offisielt den deklarasjonen den 28. mai 2008.
Navnet Nepal har tradisjonelt vært brukt om dalen rundt hovedstaden Katmandu, Nepal-dalen eller Katmandu-dalen. En forklaring er at det er avledet av sanskrit ''nipa'', ved foten av, og ''alaya'', gudenes bolig. Det blir også hevdet at det kommer fra navnet til newar-folket som fra i flere tusen år har bodd i Katmandudalen (også kalt Nepaldalen).
Langs grensen i nord ligger ti av verdens 16 høyeste fjell. Mount Everest, lokalt kjent som Sagarmatha, ligger på grensen mellom Nepal og Kina. Sørgrensen er en lang, smal stripe på over 80 norske mil som ligger i det flate Ganges-deltaet, stort sett under 200 meter over havet.
Nepal er berømt for vill og vakker natur, mange verdifulle gamle minnesmerker (særlig i Katmandudalen), og en svært mangfoldig befolkning som snakker over 100 språk og har bevart mye gammal og tradisjonell kultur. Nepals kalenderr heter på nepali Bikram Samwat, og har viktig symbolsk verdi både fordi den markerer Nepal som en stat med hinduisk kultur og understreker at Nepal er forskjellig fra resten av verden.
Landet er blant de fattigste i verden. I følge internasjonal statistikk er forholdene for kvinner dårligst av alle land i Sør-Asia.
Nepal har fra 1996 vært herjet av borgerkrig mellom regjeringen og Nepals Kommunistiske Parti (maoistisk). Fra slutten av april 2006 var det våpenhvile, og en fredsavtale ble undertegnet i november.

Historie


På 1700-tallet begynte den den lille fjellstaten Gorkha under ledelse av kong Prithvi Narayan Shah å erobre en rekke små nabostater. Grunnleggelsen av det moderne Nepal reknes offisielt fra Gorkhas erobring av Katmandu i 1768. Staten beholdt det offisielle navnet Gorkha fram til 1930, da den blei omdøpt til Nepal.
Fra 1846–1951 var det den mektige Rana-dynastiet som hadde makten i landet, og kongen i landet var fratatt politisk makt. Rana-familien hersket gjennom å gjøre statsministertittelen arvelig (Nepal brukte formelt den engelske tittelen prime minister).
I 1950 til 1951 var Nepals første demokratiske revolusjon, som førte til at politiske partier ble legale, det ble ytringsfrihet og økt politisk frihet. Samtidig fikk kongene av Nepal - liste over konger av Shah-dynastiet igjen noe av den politiske makta de hadde mistet et århundre før. Nå startet en langvarig kamp mellom kongemakta og de politiske partiene om hvem som skulle styre landet.
I desember 1960 gjorde kong Mahendra Bir Bikram Shah statskupp og innførte et kongelig diktatur som varte i 30 år, fram til demokratirevolusjonen Jana Andolan 1990 førte til gjeninnføring av flerpartisystem og parlamentarisme. Men kongen fortsatte å ha stor makt. Mange fattigbønder, kvinner, folk fra lavkaster, nasjonale og religiøse minoriteter var skuffet, fordi revolusjonen etter deres mening ikke gikk langt nok.
I juni 2001 ble kong Birendra Bir Bikram Shah Dev, dronning Aishwarya og flere andre medlemmer av kongefamilien drept. Offisielt ble kronprins Dipendra Bir Bikram Shah Dev beskyldt for å være ansvarlig for Massakren i Katmandus slott i 2001. Dipendra ble utnevnt til konge, men han døde to dager senere av skuddskadene.
Usikkerhet om hva som egentlig hadde skjedd førte til kraftige opptøyer. Mange nepalere tror fortsatt ikke på den offisielle forklaringa.
Fra februar 1996 til april 2006 førte kommunistopprørere en væpnet kamp mot regjeringen. Krigen ble avsluttet etter seieren i det demokratiske folkeopprøret Jana Andolan 2006 i april. Sommeren 2006 startet fredssamtaler, som førte til en fredsslutning i november 2006. Det skulle vært avholdt valg til grunnlovsgivende forsamling, først i juni 2007, så i 2007, men det ble utsatt flere ganger.
Nepals konstitusjonelle forsamling vedtok den 28. mai 2008 at Nepal skal være en uavhengig, udelelig, suveren, sekulær og inkluderende demokratisk republikk.<ref name="nepalabolishes"></ref></blockquote>
Kong Gyanendra fikk femten dager på seg til å forlate det kongelige palasset. Han skal få lov til å bo i Nepal som privatperson.
En ny grunnlov skal skrives og vedtas i løpet av to år.

Geografi


Geografisk sett ligger Nepal inneklemt mellom India i syd og den Kina provinsen Tibet i nord.
I utstrekning er Nepal et lite land, med om lag en tredjedel av Norges overflate. Innenfor dette lille området finner vi den største høydeforskjellen i verden, fordi Nepal strekker seg fra lavlandsområder som på det laveste er 90 meter over havet og helt til toppen av Mount Everest, verdens høyeste fjell, 8850 moh.
Klimaet veksler fra arktisk høyfjell og nærmest ørken i regnskyggen i det vestlige Himalaya til tropisk jungel i lavlandsdistriktet Tarai. De største, mellomliggende områdene, gjerne kalt ''åsene'', har et variert, temperert klima med store lokale variasjoner. Svære elver som styrter bratt nedover har gravd ut dype elvedaler. Hele landet er kraftig prega av erosjon, og har et enormt potensial for utbygging av hydroenergi.
Nepal er delt i 5 store administrative ''regioner'', som igjen er delt i til sammen 14 ''soner'' (Anchal – अञ्चल), og 75 Nepals distrikter (जिल्ला).
Den største konsentrasjonen av bymessig bebyggelse ligger i Katmandudalen. Dalens største byer er Katmandu, Patan og Bhaktapur. En annen viktig by er Pokhara, utgangspunkt for turer til Annapurna, verdens 10. høyeste fjell. Ellers ligger de fleste byene i lavlandet langs grensa mot India.

Klima


Fil:KaliGandaki.jpg
Himalaya har svært mye å si for klimaet i Nepal. Landet har fem klimasoner, ut i fra høyden over havet og varierer fra subtropisk klima til alpint klima. Den sørvestlige monsunvinden blir presset opp mot de høye fjellene og gir store mengder regn. I østlige områder av landet har man derimot en god del tordenvær om våren, lenge før monsunen kommer. Midt i monsuntida, fra juni til september, kommer mye av nedbøren om natten, og man kan ha litt sol om ettermiddagen før bygene kommer. Katmandu har en årlig gjennomsnittsnedbør på 1427&nbsp;mm.
Monsunen varer ikke like lenge ved fjellet K2 som ved Mount Everest, men om vinteren er det K2 som får mest snø siden fjellet ligger langt nok nord til å komme i kontakt med værsystemer på mildere bredder. Under de høyeste toppene er vinterværet vanligvis klart med frost om morgenen, av og til med litt tåke.

Økonomi


Nepal er et av de fattigste landene i verden, om rundt halvparten av innbyggerne kan regnes som fattige. Hovednæringen er jordbruk med 80 % av arbeidskraften og 41 % av bruttonasjonalproduktet. 80 % av eksportinntektene kommer fra tekstiler og matter. Utenlandsk hjelp står for 60 % av Nepals kostnader for økonomisk utvikling, og for 28 % av statsbudsjettet.

Politikk


Inntil 1990 var Nepal et eneveldig monarki med kongen som høyeste myndighet. I 1990 gikk kong Birendra med på store reformer som bl.a. førte til innførselen av konstitusjonelt monarki med kongen som statsleder og en statsminister som regjeringsleder.
Nepals lovgivende forsamling er et tokammersystem bestående av ''Representantenes Hus'' og et ''Nasjonalt Råd''. Representantenes hus har 205 medlemmer valgt direkte av folket. Det Nasjonale Råd har 60 medlemmer, 10 nominert av kongen, 35 valgt av Representantenes hus og de siste 15 valgt av et valgråd sammensatt av folk fra landsbyer og byer. Medlemmer velges for en fem års periode. Alle nepalesiske borgere over 18 år har stemmerett.
I den demokratiske forfatning fra 1990 var tilføyet en unntaksbestemmelse, som gav kongen bemyndigelse til – i en unntaksituasjon – å avsette regjeringen, oppløse parlament og selv overta makten. Denne mulighet utnyttet Kong Gyanendra da den sittende regjering ikke var i stand til å løse den igangværende konflikt med maoistene. Skjønt det hurtig viste seg at kongens inngrep gjorde ondt verre, søkte kong Gyanendra å fastholde og intensivere sitt grep om makten. Dette resulterte i at alle demokratiske politiske partier ble samlet i en allianse (Syv-parti-alliansen) som inngikk en fredsavtale med maoistene. Presset mot kongen tiltok, og etter tre ukers voldsomme demonstrasjoner i april 2006 overdro kong Gyanendra atter makten til folket, og de politiske partier gjenetablerte deretter det parlamentariske system. Maoistene ble deretter inntatt formelt i det parlamentariske arbeide fra den 15. januar 2007, hvor en midlertidig forfatning samtidig fratok kong Gyanendra hans formelle beføyelser som statsleder.
Etter flere måneders forhandlinger dannet maoistene i mars 2007 i en midlertidig overgangsregjering, som først og fremst har til formål å arrangere valg til en grunnlovsgivende forsamling. I takt med at forhandlingene trakk ut, forsvant også mulighetene for å arrangere valget innenfor den planlagte termin (juni 2007), og etter enda flere forhandlinger ble valget fastsatt til november 2007. Utover å skulle ta stilling til en ny forfatning, skal det kommende parlament treffe en avgjørelse om monarkiets fremtid. Kong Gyanendras popularitet blant befolkningen blir fortsatt mindre og mindre, og kronprins Paras har ennå mindre støtte. Men problemet er komplisert, da kongemakten er tett forbundet med høykastenes sterke posisjon, skjønt de bare utgjør 20-25% av befolkningen, men det er herfra landets økonomiske, politiske og militære elite er rekruttert. Statsminister G. P. Koirala har forsøkt å løse denne gordiske knute ved å legge press på kong Gyanendra og kronprins Paras for å få dem til å abdisere innen november-valget, og i stedet utrope Paras' 5-årige sønn, prins Hridayendra, som Nepals nye konge. Forslaget er inntil videre ikke akseptert av maoistene, som ønsker en total avskaffelse av monarkiet, og gjerne innen valget.
Uenighet blant de ledende politiske partier i det fungerende parlament og forretningsministerium resulterte i begynnelsen av oktober 2007 i ennnu en utsettelse av valgdatoen. På dette tidspunkt var det halvannen måned til det planlagte valg. Forberedelsene var i full gang, de politiske partier var registrert av valgkommisjonen og valgkampen var i full gang. Utsettelsen resulterte i at valget til forfatningsgivende forsamling ble avholdt den 10. april 2008. I alt deltok 58 politiske partier i valget, som ble avholdt som en kombinasjon av flertallsvalg i 240 enkeltmannskretser med et varierende antall oppstilte kandidater, kombinert med et forholdstallsvalg, hvor det kunne stemmes på samtlige oppstilte partier. Det ble anvendt 2 separate stemmesedler. Nepal er oppdelt i 240 valgkretser med en noenlunde jevn befolkningsmessig fordeling (i forbindelse med det aktuelle valg er antallet av valgkretser øket med 35 nye valgkretser). Utover de 240 vinnere fra disse valgkretser innvelges ytterligere 335 medlemmer på bakgrunn av forholdstallsvalget. Den avgående regjering vil deretter utpeke ytterligere 26 medlemmer, så det kommende parlament eller forfatningsgivende forsamling vil komme til å bestå av i alt 601 medlemmer (240 + 335 + 26).

Samfunnsforhold

Demografi


Fil:Tharu man on our front porch.jpg i Terai]]
Nepal har tre større befolkningsgrupper: Indonepalesere, tibetonepalesere og noen urfolk, blant annet stammene newar, Bhote, Rai, Limbu og sherpa.
Språket nepali er et indoeuropeiske språk språk som blir skrevet med Devanagari, det vanligste indiske skriftsystemet. Nepali snakkes av nærmere 60 % av innbyggerne. I tillegg til nepali regner man med 12 andre større språk, og totalt 100 språk og dialekter.
Den nepalske hinduismen, som er statsreligion er blandet med buddhisme. Innslaget av buddhisme er sterkere enn i andre hinduistiske områder. 83,5 % av befolkningen regner seg som hinduer, mens 5,3 % er buddhister og 2,7&nbsp; er islam.

Infrastruktur


De fleste hus er bygd av murstein som tilsynelatende bare er stablet oppå hverandre. Selv om dette området er svært utsatt for jordskjelv er det lite som gjøres for å sikre bygninger. På taket står optimistisk nok fundamentet til enda en etasje. Flate tak med vanntank og noen ganger en solenergi for varmtvann er svært vanlig. Vannettet i Katmandu er ikke tett og vannet distribueres til ulike deler av byen til faste tider for å unngå at for mye lekker ut av rørene. Så må husstandene pumpe dette opp til taket. Dette fører også til at kloakk (avfallsprodukt) føres tilbake i vannledningene og en må koke eller UV-bestråle vannet før en kan drikke det.

Transport


Trafikken består i hovedsak av busser, lastebiler og motorsykler. Det er mange taxier i Katmandu og en tur vil koste om lag 100-200NRs innen ringveien. I sentrum er det et godt utbygd nettverk med små trehjulsbusser, tempoer. Disse tar 10-12 personer og en tur koster 5-12NRs. Det har også kommet en større flåte av Toyota HiAce som kjører de samme rutene til en litt høyere pris. Svært få har egen bil og alle tar buss. Dette medfører at det alltid går en buss, og det er rimelig priser. En tur på 30km fra Katmandu til Dhulikhel koster omtrent 30NRs. Selv om det går mange busser så tar en slik tur lang tid. På en god dag ned mot èn time, men til vanlig opp mot to-tre.
Nepals nasjonale flyselskap Nepal Airlines (Tidligere Royal Nepal Airlines) opererer på tretti destinasjoner innen Nepal. I tillegg blir innenlandstrafiikken betjent av konkurrerende selskaper ;«Agni Air», «Budda Air», «Air Cosmic», Gorkha Airlines» og «Yeti Airlines»

Aviser


De viktigste Engelskspråklige aviser i ikke-engelskspråklige land er ukentlige Nepali Times og daglige Kathmandu Post og Kantipur Daily.

Regionalt samarbeid i Sør-Asia


Nepal er sammen med de øvrige land i Sør-Asia medlem av Den sørasiatiske regionale samarbeidsorganisasjonen (SAARC), som ble stiftet i desember 1985 med formål å fremme det regionale samarbeid innenfor regionen, samt øke samhandel mellom landene og styrke Sørasias økonomiske utvikling. Organisasjonen har hovedsete i Katmandu og følgende stater er medlemmer: Afghanistan, Bangladesh, Bhutan, India, Maldivene, Nepal, Pakistan og Sri Lanka.

Referanser

Se også


Nepals geografi
Liste over Nepals konger
Malla-dynastiet i Nepal
Nepal - liste over konger av Shah-dynastiet
Gorkha
Prithvi Narayan Shah
Liste over statsministre i Nepal

Eksterne lenker


http://www.nepalnews.com www.nepalnews.com
http://ice.tsu.ru/index.php?option=com_content&task=view&id=406 Glacial Lakes and Glacial Lake Outburst Floods in Nepal. - International Centre for Integrated Mountain Development, Kathmandu, March 2011
Kategori:Nepal
Kategori:Republikker
ace:Nepal
af:Nepal
als:Nepal
am:ኔፓል
ar:نيبال
an:Nepal
frp:Nèpal
as:নেপাল
ast:Nepal
az:Nepal
bn:নেপাল
bjn:Nepal
zh-min-nan:Nepal
be:Непал
be-x-old:Нэпал
bh:नेपाल
bcl:Nepal
bg:Непал
bar:Nepal
bo:བལ་ཡུལ།
bs:Nepal
br:Nepal
ca:Nepal
cv:Непал
ce:Непал
ceb:Nepal
cs:Nepál
cy:Nepal
da:Nepal
de:Nepal
dv:ނޭޕާލް
nv:Dziłgaiitsoh Honeezkʼazii Bikéyah
dz:བལ་ཡུལ་
et:Nepal
el:Νεπάλ
en:Nepal
es:Nepal
eo:Nepalo
ext:Nepal
eu:Nepal
fa:نپال
hif:Nepal
fo:Nepal
fr:Népal
fy:Nepal
ga:Neipeal
gv:Nepaal
gag:Nepal
gd:Neapàl
gl:Nepal - नेपाल
gu:નેપાળ
hak:Nì-pok
xal:Балвудин Улсин Ниицәтә Орн
ko:네팔
haw:Nepala
hy:Նեպալ
hi:नेपाल
hsb:Nepal
hr:Nepal
io:Nepal
ilo:Nepal
bpy:নেপাল
id:Nepal
ia:Nepal
ie:Nepal
os:Непал
is:Nepal
it:Nepal
he:נפאל
jv:Nepal
kl:Nepal
kn:ನೇಪಾಳ
pam:Nepal
krc:Непал
ka:ნეპალი
csb:Nepal
kk:Непал
kw:Nepal
rw:Nepali
sw:Nepal
kv:Непал
ht:Nepal
ku:Nepal
ky:Непал
lez:Непал
la:Nepalia
lv:Nepāla
lb:Nepal
lt:Nepalas
lij:Nepal
li:Nepal
ln:Nepáli
jbo:nepal
lg:Nepal
lmo:Nepal
hu:Nepál
mk:Непал
mg:Nepal
ml:നേപ്പാൾ
mr:नेपाळ
arz:نيبال
mzn:نپال
ms:Nepal
mn:Балба
my:နီပေါနိုင်ငံ
nah:Nepal
na:Nepar
nl:Nepal
ne:नेपाल
new:नेपाः
ja:ネパール
pih:Nepal
nn:Nepal
nov:Nepal
oc:Nepal
or:ନେପାଳ
uz:Nepal
pa:ਨੇਪਾਲ
pi:नेपाल
pnb:نیپال
pap:Nepal
ps:نيپال
km:នេប៉ាល់
pms:Nepal
nds:Nepal
pl:Nepal
pt:Nepal
crh:Nepal
ro:Nepal
qu:Nipal
ru:Непал
sah:Непал
se:Nepal
sa:नेपालदेशः
sco:Nepal
sq:Nepali
scn:Nepal
si:නේපාලය
simple:Nepal
sd:نيپال
ss:INephali
sk:Nepál
sl:Nepal
szl:Nepal
so:Nebal
ckb:نیپال
sr:Непал
sh:Nepal
su:Nepal
fi:Nepal
sv:Nepal
tl:Nepal
ta:நேபாளம்
tt:Непал
te:నేపాల్
th:ประเทศเนปาล
tg:Непал
tr:Nepal
tk:Nepal
tw:Nepal
udm:Непал
uk:Непал
ur:نیپال
ug:نېپال
vec:Nèpal
vi:Nepal
vo:Nepalän
fiu-vro:Nepal
war:Nepal
wo:Nepaal
wuu:尼泊尔
yi:נעפאל
yo:Nepal
zh-yue:尼泊爾
diq:Nepal
bat-smg:Nepals
zea:Nepal
zh:尼泊尔

Norsk Allkunnebok

Norsk allkunnebok er et nynorsk leksikon som ble utgitt i 10 bind, i tillegg til et atlas (oppslagsverk), på Fonna Forlag i tiden 1948–1964.
Redaktør for verket var Arnulv Sudmann. I redaksjonen ellers satt Peder Galdal, Sivert Langholm, Kåre Tveito, Ragnar Øvrelid og Jostein Øvrelid.
Økonomiske vanskeligheter hos forlaget gjorde at verket måtte avkortes i forhold til de opprinnelige planene. De to siste bindene dekker derfor en uforholdsmessig stor del av alfabetet, som en «snarvei til målet».
Kategori:Norske oppslagsverk
Kategori:Bøker fra 1948
en:Norsk Allkunnebok
nn:Norsk Allkunnebok

Nicaragua


Nicaragua er det største landet i Mellom-Amerika. Det grenser til Honduras i nord, Costa Rica i sør, Stillehavet i vest og Det karibiske hav i øst. Landet har tropisk klima, men framviser regionale forskjeller.
Nicaragua har et totalt areal på 129 494 km², hvorav 2,9 % er vann. En folketelling i 2005 viste at Nicaragua hadde 5&nbsp;628&nbsp;494 innbyggere. Landet ble uavhengig den 15. september 1821. Valutaen i landet er nicaraguansk córdoba(NIO), 100 centavos er det samme som 1 cordoba. Nicaragua er en republikk. Presidenten heter Daniel Ortega Saavedra. Han var også president i Nicaragua i perioden 1985–1990. Flertallet i Nicaragua er katolske kristne, 58,5 % av befolkningen er katolikker. 21,6 % er protestanter og 19,8 % har en annen eller ingen religion.
Det spanske imperiet erobret landet på 1500-tallet. Nicaragua oppnådde uavhengighet fra Spania i 1821. Siden da har landet hatt lange perioder med politisk uro, militær innblanding fra USA, diktatur og økonomiske vansker. Dette ledet til store omveltninger og revolusjon på 1960- og 1970-tallet. Nicaragua er idag en representativt demokratisk republikk. I 1990 ble Violeta Chamorro valgt til president, den første kvinne som ble valgt til dette embede i Latin-Amerika.
Nicaraguas befolkning er blandet, og består hovedsakelig av mestiser. Ca. 25% bor i hovedstaden Managua, den nest største byen i Sentral-Amerika. Språket er spansk, selv om noen innfødte språk, slik som miskito, sumo og rama i tillegg til engelsk kreol, tales i noen områder. Disse ulike kulturtradisjoner har påvirket de lokale uttrykk, slik som i litteraturen til bl.a. Rubén Darío, Ernesto Cardenal og Gioconda Belli. Nicaragua er i stigende grad en populær turistdestinasjon.

Historie


Landet ble oppdaget av Christofer Columbus i 1502, og ble kolonisert av Spania fra 1524. Området gikk fra Spania i 1821 og utgjorde sammen med Guatemala, El Salvador, Honduras og Costa Rica Den mellomamerikanske føderasjon (República Federal de Centroamérica).
Atlanterhavskysten, kalt Moskitokysten (nå delt mellom regionene Región Autónoma del Atlántico Norte og Región Autónoma del Atlántico Sur), med Bluefields som viktigste by, lå under Storbritannia fra 1655 til 1850, Honduras fra 1859 til 1860 og har med visse unntak vært autonomi siden.
Etter en borgerkrig ble den Føderale Sentralamerikanske Republikk oppløst i 1840, og Nicaragua ble selvstendig.
I tiden som fulgte involverte USA seg ofte i landets politiske anliggender; blant annet i 1909 da de støttet det konservative opprøret som fikk den liberale president Zelaya avsatt. USA okkuperte landet fram til 1933, da flere års opprør og geriljakrigføring ledet av Sandino gjorde at de trakk seg ut.
Fra 1936 til 1979 ble landet diktatorisk ledet av familien Somoza; først av president Anastasio Somoza García fram til 1956. Etter hans død overtok hans sønn Luis Somoza Debayle som president og Anastasio Somoza Debayle som leder for nasjonalgarden. Luis døde av naturlige årsaker i 1967 og Anastasio overtok som diktator. Somoza holdt gode forbindelser til USA og gav amerikanske selskaper store konsesjoner i bytte mot pengebeløp. Dette ble ikke godt mottatt av den landeiende middelklassen, som tapte stort; og en krets av regimefiendtlige samlet seg etterhvert rundt Pedro Chamorro, redaktøren av avisen 'La Prensa'.
I 1961 ble den sosialistiske organisasjonen 'Frente Sandinista de Liberación Nacional' (Den sandinistiske frigjøringsfront), kjent som Sandinistene, stiftet. De drev geriljakrigføring mot regimet, uten særlig suksess gjennom hele 1960-tallet. I 1972 ble Managua rammet av et stort jordskjelv som gjorde omfattende skader. Nødhjelp kom fra utlandet, men Somoza sørget for at oppbyggingen av byen ble gjort av hans egne selskaper; noe som førte til økt motstand mot regimet, og økt støtte til FSLN. En blodig borgerkrig brøt ut, som endte med at Somoza og andre medlemmer av regimet flyktet til USA (hvor han ble nektet innreise og derfor dro videre til Paraguay) og at opprørerne fikk makten i 1979. En midlertidig junta med sandinistlederen Daniel Ortega i spissen ble satt opp.
Ortega ble valgt til president i 1984, og satt med makten til han i 1990 tapte for en koalisjon av borgerlige partier ledet av Violeta Chamorro.
Etter Chamorro fulgte så to presidenter fra det liberale partiet PLC, Arnoldo Alemán (1996), og Enrique Bolaños (2001).
I 2006 kom så FSLN tilbake til makten etter 16 år, i det Daniel Ortega på nytt ble valgt som president i Nicaragua.

Turisme


Turisme er i dag Nicaraguas nest største næring, de siste 7 år har turismen vokst om lag 70% landsdekkende, ca 10% -16% årlig. Veksten har ført til at inntekter fra turisme har steget mer enn 300% over en periode på 10 år. Veksten i turismen har også påvirket jordbruk, kommersiell- og finansindustri, samt bygg-og anleggsbransjen positivt. Til tross for positiv vekst gjennom det siste tiåret er Nicaragua fortsatt det minst besøkte landet i regionen.

Severdigheter i Nicaragua


Nicaragua er langt mindre kjent som turistmål enn naboland som Costa Rica og Panama. Imidlertid har landet en del spesielle attraksjoner:
Hovedstaden Managua er ingen historisk by. Den befinner seg på en vulkansk forkastning, og har opplevd flere stygge jordskjelv. Blant signalbyggene i hovedstaden er Den nye katedralen i Managua, som har en slående, moderne arkitektur. Museet Las Huellas de Avahualinca har noen flere tusen år gamle menneskefotspor.
León (Nicaragua) er landets best bevarte by i kolonistil, og oppviser en lang rekke historiske bygg og flotte kirker. Katedralen fra 16–1700-tallet er den største i Mellom-Amerika.
Granada (Nicaragua) er en annen by i kolonistil. På grunn av krigshandlinger er byen kanskje noe mindre velbevart, men har til gjengjeld et rikt utvalg kafeer, barer og restauranter.
San Juan del Sur er landets viktigste badeby, og ligger lengst sør på landets stillehavskyst.
Ometepe er en øy i Nicaraguasjøen som både ligger vakkert til og har en unik natur og kulturarv.
Río San Juan er grenseelva mot Costa Rica i sørøst, og byr både på enestående natur og historiske festningsverk fra kolonitida.
Islas del Maíz (Corn Islands) er to øyer i Det karibiske hav med strender og en avslappet karibisk livsstil.

Geografi


Nicaragua kan grovt deles inn i tre geografiske regioner: lavlandet i vest, fjellene i nord, og Moskitokysten i øst.
Lavlandet består av et fruktbart slettelandskap, og det er her mesteparten av landets jordbruksvarer produseres; de tre største byene i Nicaragua, Managua, León (Nicaragua) og Granada (Nicaragua) ligger alle i lavlandet.
Fjellene i nord har et kjøligere klima. Omtrent en fjerdedel av landets jordbruksproduksjon blir utført her, med kaffe som den viktigste nytteplanten.
Moskitokysten består for det meste av regnskog, og er sparsomt befolket. Klimaet er tropisk og svært fuktig.
Høyeste punkt er Mogoton (2 438 moh).

Klima og miljø


Klimaet er tropisk klima i de lavere delene av landet og kjøligere i de høyere områdene.
Nicaragua har varme og fuktige lavereliggende områder i øst. Det er mye nedbør året rundt, og på sørøstkysten kommer det ofte svært store nedbørsmengder om sommeren med 2500-3750 mm i løpet av et år. Dette området er et av de våteste i Mellom-Amerika. Tropisk syklon er en stor risiko på østkysten av Nicaragua, særlig fra september og inn i november. De nordvestlige høyereliggende områdene er litt kjøligere og har mindre fukt. De vestlige områdene, inkludert Managua, har mer trykkende forhold. Her er det regntid på sommeren, men med en markert ''canicula'' i juli og august, da det kommer lite regn. Perioden fra desember og ut april er også svært tørr. I desember og januar er det ofte vindfulle og noe kjøligere dager.
Det kan forekomme alvorlige jordskjelv, vulkanutbrudd, jordskred og voldsomme orkaner.
Noen av Nicaraguas miljøproblemer er vannforurensning og avskoging med tilhørende jorderosjon.

Departementer


Fil:NicaraguaDepartmentsNumbered.png
Landet er delt inn i 15 såkalte departementer (''departamentos'') og to autonomi regioner.
''Departementer'': (Departementshovedsteder i parentes)
''Autonome regioner'':

Økonomi


Nicaragua er et fattig land med lav inntekt per capita og en enorm utenlandsgjeld. Inntektsforskjellene er blant de største i verden. På midten av 1990-tallet tilhørte mindre enn en femtedel av befolkningen middelklassen og studier har vist at 60% av inntektene gikk til 20% av husholdningene i samme periode. Landet har de senere år stabilisert seg økonomisk, men bankkriser har påvirket økonomien negativt. Nicaragua er og kommer til å være avhengig av internasjonal økonomisk støtte, der bidragsgiverne stiller krav til blant annet bedre levesvilkår og menneskelige rettigheter, og også privatisering av offentlig egendom som vannkraftverk.
Nærmere 85 % av elektrisiteten produseres av fossilt brennstoff. Det importeres også elektrisitet fra Costa Rica.
Fil:Leon from Fortin.jpg

Sosiale forhold


Landet har siden 2008 hatt en svært streng abortlovgivning. Det innebærer at det ikke er lov å ta abort etter incest eller voldtekt. Ei heller er det legitimt når graviditeten truer kvinnens liv. Amnesty International har krevd loven avskaffet.

Referanser

Eksterne lenker


http://www.fsln-nicaragua.com/ Sandinistenes offisielle hjemmeside (på spansk)
Kategori:Nicaragua
Kategori:Sentral-Amerikas geografi
Kategori:Stater og territorier etablert i 1821
Kategori:1821 i Sør-Amerika
ace:Nikaragua
af:Nicaragua
als:Nicaragua
am:ኒካራጓ
ar:نيكاراجوا
an:Nicaragua
frp:Nicaragoa
ast:Nicaragua
ay:Nikarwa
az:Nikaraqua
bm:Nikaragwa
bn:নিকারাগুয়া
zh-min-nan:Nicaragua
be:Нікарагуа
be-x-old:Нікарагуа
bcl:Nikaragua
bg:Никарагуа
bo:ནི་ཀ་ར་གུ་ཝ།
bs:Nikaragva
br:Nicaragua
ca:Nicaragua
ceb:Nicaragua
cs:Nikaragua
cy:Nicaragua
da:Nicaragua
de:Nicaragua
dv:ނިކަރާގުއާ
dsb:Nikaragua
et:Nicaragua
el:Νικαράγουα
en:Nicaragua
es:Nicaragua
eo:Nikaragvo
ext:Nicarágua
eu:Nikaragua
ee:Nicaragua
fa:نیکاراگوئه
hif:Nicaragua
fo:Nikaragua
fr:Nicaragua
fy:Nikaragûa
ga:Nicearagua
gn:Nikaragua
gv:Yn Nickeraag
gag:Nikaragua
gd:Niocaragua
gl:Nicaragua
hak:Nì-kâ-lâ-kûa
xal:Никарагудин Орн
ko:니카라과
hy:Նիկարագուա
hi:निकारागुआ
hsb:Nikaragua
hr:Nikaragva
io:Nikaragua
ilo:Nicaragua
bpy:নিকারাগুয়া
id:Nikaragua
ia:Nicaragua
ie:Nicaragua
os:Никарагуæ
zu:Nicaragua
is:Níkaragva
it:Nicaragua
he:ניקרגואה
jv:Nikaragua
pam:Nicaragua
ka:ნიკარაგუა
kk:Никарагуа
kw:Nikaragwa
rw:Nikaragwa
sw:Nikaragua
kv:Никарагуа
ht:Nikaragwa
ku:Nîkaragua
mrj:Никарагуа
la:Nicaragua
lv:Nikaragva
lb:Nicaragua
lt:Nikaragva
lij:Nicaragua
li:Nicaragua
ln:Nikalagwa
jbo:nikaraguas
lmo:Nicaragua
hu:Nicaragua
mk:Никарагва
mg:Nicaragua
ml:നിക്കരാഗ്വ
mr:निकाराग्वा
arz:نيكاراجوا
ms:Nicaragua
mn:Никарагуа
my:နီကာရာဂွါနိုင်ငံ
nah:Nicānāhuac
nl:Nicaragua
ne:निकाराग्वा
ja:ニカラグア
frr:Nikaraagua
nn:Nicaragua
nov:Nikaragua
oc:Nicaragua
mhr:Никарагуа
or:ନିକାରାଗୁଆ
uz:Nikaragua
pap:Nicaragua
ps:نیکاراګوا
pms:Nicaragua
nds:Nicaragua
pl:Nikaragua
pt:Nicarágua
crh:Nikaragua
ro:Nicaragua
qu:Nikarawa
ru:Никарагуа
sah:Никарагуа
se:Nicaragua
sa:निकारगुवा
sco:Nicaragua
sq:Nikaraguaja
scn:Nicaragua
simple:Nicaragua
ss:INikhalaga
sk:Nikaragua
sl:Nikaragva
szl:Ńikaragua
so:Nikaragua
ckb:نیکاراگوا
sr:Никарагва
sh:Nikaragva
su:Nikaragua
fi:Nicaragua
sv:Nicaragua
tl:Nicaragua
ta:நிக்கராகுவா
tt:Никарагуа
th:ประเทศนิการากัว
tg:Никарагуа
tr:Nikaragua
uk:Нікарагуа
ur:نکاراگوا
ug:نىكاراگۇئا
vec:Nicaragua
vep:Nikaragua (valdkund)
vi:Nicaragua
vo:Nikaraguvän
fiu-vro:Nicaragua
war:Nicaragua
wo:Nikaraaguwa
yi:ניקאראגוא
yo:Nikarágúà
zh-yue:尼加拉瓜
diq:Nikaragua
bat-smg:Nėkaragva
zh:尼加拉瓜

Nils Arne Eggen


Nils Arne Eggen (født 17. september 1941 i Orkdal, Sør-Trøndelag) er den mestvinnende norske fotballtrener gjennom tidene og tidligere fotballspiller. Eggen er best kjent som trener for Rosenborg Ballklub i periodene 1971–1972, 1976, 1978–1982, 1988–1997, 1999–2002 og 2010.

Spillerkarriere


Nils Arne Eggen begynte sin karriere da han var 15 år gammel som forsvarspiller på Orkdal. Etterpå flyttet han til Trondheim og valgte Rosenborg som klubb. Der var han med på å vinne NM i fotball for herrer i 1960. I 1963 flyttet han til Oslo og spilte for VIF Fotball der han var med på å vinne Eliteserien i fotball i 1965. Året etter flyttet han tilbake til Trondheim og spilte igjen for Rosenborg der han var med på å vinne to seriemesterskap i 1967 og 1969, og han ble kåret til årets spiller i 1967. Eggen spilte 29 Det norske herrelandslaget i fotball for Norge.

Trenerkarriere


Eggen har vært den fremste eksponenten for offensiv fotball som trener for blant annet , U-21, Moss FK og spesielt i Rosenborg. Størst suksess har han hatt med Rosenborg, som han vant serien med 14 ganger (1971, 88, 90, 92-97 99-2002 og 2010). Denne rekken av seiere er helt unik både i Norge og internasjonalt. Eggen forvandlet Rosenborg fra en middelmådighet i Norge til en respektert klubb i Europa i løpet av 1990-tallet. Deltagelse i gruppespillet i UEFA Champions League kom i kjølvannet av den hjemlige suksessen. I årene 1995-2002 (Trond Sollied var trener i 1998) ble RBK sammenhengende seriemester og deltok samtidig i UEFA Champions League. Eggen fikk også oppmerksomhet for sine mange postulater og uvanlige pressekonferanser i forbindelse med Mesterligaen.
Nils Arne Eggen ble i november 2004 ansatt som «rådgiver» i Rosenborg, men valgte midtveis i klubbens dårlige 2005-sesong å forlate stillingen, da det ifølge ham selv «ikke hadde fungert tilfredsstillende». Eggen fortsatte som ressursperson for Rosenborg, men nå på en langt mer beskjeden og tilbaketrukket måte. 29. mars 2006 annonserte han imidlertid at han avviklet det formelle forholdet med klubben. Da Rosenborg i 2009 jobbet med å finne Erik Hamrens erstatter ble Nils Arne Eggen ansett for å være en meget aktuell kandidat.
20. mai 2010 ble det klart at Eggen fungerte som midlertidig hovedtrener for Rosenborg frem til Jan Jönsson tok over treneransvaret i Trondheimsklubben f.o.m. 1. januar 2011.

Familie


Eggen er enkemann og har ei datter og en sønn, og var far til Knut Torbjørn Eggen (1960&ndash;2012), fotballtrener, fotballspiller og sportsdirektør i Rosenborg.

Utmerkelser


Eggen ble tildelt Olavstatuetten i 1994. Han fikk Sportsjournalistenes statuett som årets idrettsnavn i 1999. I 2003 ble han utnevnt til ridder av St. Olavs Orden.

Bøker


2005 &ndash; ''Godfotarven'' (sammen med Knut Torbjørn Eggen og Jens O. Simensen)
2001 &ndash; ''Dikt i garderoben'' (redigert diktantologi sammen med Ola By Rise)
1999 &ndash; ''Godfoten : samhandling – veien til suksess'' (sammen med Sverre M. Nyrønning)
1985 &ndash; ''Kroppsøving i videregående skole''

Referanser

Eksterne lenker


http://www.rbkweb.no/legende/eggen RBKweb – Legender: Nils Arne Eggen
Kategori:Norske landslagsspillere i fotball
Kategori:Norske fotballtrenere
Kategori:Fotballspillere for Rosenborg BK
Kategori:Fotballspillere for Vålerenga Fotball
Kategori:Fotballtrenere for Rosenborg BK
Kategori:Fotballtrenere for Moss FK
Kategori:Trenere for norske fotballandslag
Kategori:St. Olavs Orden
Kategori:Vinnere av Kniksenprisen
Kategori:Personer fra Orkdal kommune
Kategori:Fødsler i 1941
de:Nils Arne Eggen
en:Nils Arne Eggen
fr:Nils Arne Eggen
it:Nils Arne Eggen
pl:Nils Arne Eggen
pt:Nils Arne Eggen
ru:Эгген, Нильс Арне
fi:Nils Arne Eggen
sv:Nils Arne Eggen

Levomepromazin

Fil:Levomepromazine.png
Levomepromazin er et legemiddel som brukes ved psykiatrisk sykdom. Det går under betegnelsen høydoseneuroleptikum, noe som tidligere var en mye brukt medikamentgruppe ved psykotiske sykdommer. På grunn av bivirkningsprofil har man i hovedsak gått over til nyere antipsykotika i behandling av psykose. Preparatet er dog fortsatt i utstrakt bruk ved legevakt, i eldrepleie, som sovemedisin, og i behandling av narkomane.
Levomepromazin har i tillegg til antipsykotisk effekt en sterk uspesifikk sedativ virkning og en sterk smertelindring effekt. Det brukes derfor også som ikke-vanedannende beroligende medisin ved angst og urotilstander, samt for å lindre smerter.
For isjiaspasienter har middelet flere hensiktsmessige effekter. Den sedative(beroligende) virkningen virker også muskelavslappende. Kombinasjon med andre smertestillende midler som ibuprofen (Ibux ) og paracetamol (Paracet, Pinex, Panodil) gir god smertestillende effekt.
Bivirkninger forekommer hyppig ved høydosebruk, særlig ekstrapyramidale bivirkninger.
Ved de doser som brukes mot smerter og angst ser man i hovedsak sedasjon, tretthet, apati, engstelse, endringer i stemningsleie, blodtrykksfall, munntørrhet, forstoppelse, vannlatingsbesvær og lignende.
Vektøkning er vanlig ved langtidsbruk.
Preparatet markedsføres som ''Nozinan'' i Norge.
Kategori:Psykosedempende legemidler
Kategori:Smertestillende legemidler
de:Levomepromazin
en:Levomepromazine
fr:Lévomépromazine
it:Levomepromazina
hu:Levomepromazin
ja:レボメプロマジン
pl:Lewomepromazyna
ru:Левомепромазин
fi:Levomepromatsiini
sv:Levomepromazin