Bodø


:''Denne artikkelen omhandler både norges kommuner og Liste over norske byer Bodø. ''
Bodø (nordsamisk: ''Budejju'', lulesamisk: ''Bådåddjo'', pitesamisk: ''Buvdda'') er en bykommune i Salten i Nordland som i nordøst grenser mot Sørfold, i øst mot Fauske og Saltdal, og i sør mot Beiarn og Gildeskål.
Navnet Bodø er først kjent fra 1500-tallet, som navnet på det len som lå under lensherresetet Bodøgård (som ligger 2-3 km sørøst for Bodø sentrum). Det gammelnorske navnet på denne gården var Bodin, som trolig er sammensatt av det gammelnorske ''boði'' «båe, undervannsskjær» (etter båene i viken utenfor Bodøsjøen, som er gårdens nauststed) og ''vin'' «havnegang, grasslette». I så fall betyr Bodin «grassletta ved båe-vika». Dette navnet, som ble uttalt «Bådin», med trykk på å-en og tonefall som i «Karin», utviklet seg i folkemålet til Bòddøya («Båddøya»), og Bodø er en fordanskning av den formen.
Bodø er også Nordlands fylkeshovedstad og den nest største byen i Nord-Norge. Bodø ligger nord for Polarsirklene og har midnattssol fra den 4. juni til den 8. juli. Byens beliggenhet mellom hav og innland har gitt byen et bestemt næringsgrunnlag. Dertil de spesielle fordeler som etterkrigstidens teknikk og administrasjon har ført med seg.

Geografi


File:Landegode2010.jpg i 2010.]]
Byen der den ligger ytterst på en halvøy ut mot Vestfjorden, ble gjenreist etter andre verdenskrig. Siden den gang har tettbebyggelsen vokst betydelig utover det tradisjonelle sentrumsområdet. Det meste av boligbyggingen har siden 1960-årene funnet sted østover langs Rv. 80, og ca. 10 km fra sentrum. Her ligger bl.a. bydelene Hunstad og Mørkved som har egne bydelssentra, men som ennå i stor grad har preg av forsteder eller sovebyer. Etter hvert har byen også vokst langs en akse nordover mot Kjerringøy, bl.a. med tettstedene Skivika og Løpsmarka, samt i tettstedet Løding innerst på halvøya Tverlandet i øst.

Klima

Naturattraksjoner


Fil:Saltstraumen quiet.JPG i bakgrunnen]]
Saltstraumen, verdens sterkeste tidevannsstrøm, ligger sørøst for byen.
Bodø er kjent som et meget godt turterreng, både for de som ønsker fotturer, toppturer eller fjellklatring, sommer som vinter.
Midnattssol med utsikt over hele Vestfjorden (Nordland) og Lofoten.
Havørn – bodøområdet har verdens tetteste populasjon av havørn.

Samfunn


Befolkning


I følge Statistisk Sentralbyrå har Bodø ''by'' per 1. januar
}} innbyggere. Bodø kommune som helhet hadde pr. 1. januar 2011 et innbyggertall på . Tettstedene Løding og Løpsmarka har henholdsvis }} og }} innbyggere. Kommunesenteret i tidligere Skjerstad Misvær har per 1. januar }} innbyggere.
Ca. 90 % av Bodøs innbyggere bor i tettsteder.
Fil:Misvær.jpg, kommunesenteret i tidligere Skjerstad kommune]]
Fil:Høgskolen i Bodø.jpg]]

Utdanning


Bodø er en av byene i Nord-Norge med lengst tradisjon innen høyere utdanning. Fra 1895 hadde byen et privatgymnas, som fra 1900 var offentlig. I 1920 ble det opprettet sykepleierutdanning i Bodø, og i 1951 fikk byen høyere utdanning for allmenlærere. Utdanningstilbudet ble betydelig økt fra 1970, da ble distriktshøgskolen i Bodø åpnet med studietilbud innen økonomi/administrasjon, fiskerifag, og sosialarbeiderutdanning. I årene som kom ble skolen stadig utvidet og 1. januar 2011 fikk Høgskolen i Bodø Universitetsstatus, og ble Universitetet i Nordland (UiN).
Studietilbudet i Bodø ble ytterligere utvidet i august 1997. Da åpnet Politihøgskolen i Bodø. Politihøgskolen har nå avdelinger i Oslo, Kongsvinger og Stavern. Politihøgskolen er lokalisert sammen med Universitetet i Nordland, på Mørkved, ca. 8 km utenfor Bodø sentrum.
St. Eystein skole er den eneste privatskolen i Bodø og den fjerde katolske skolen i Norge. Resten av grunn- og videregående utdanning foregår i offentlig regi. Hele 25 % av elevene ved videregående skoler i Nordland går ved enten Bodø videregående skole eller Bodin videregående skole og maritime fagskole som ligger i kommunen.

Massemedia


:''Noe her om tidligere aviser? Hva med lokalradio?
Den eneste trykte dagsavisen er «Avisa Nordland», etter at avisene «Nordlands Framtid» og «Nordlandsposten» ble slått sammen i 2002. I tillegg gis en gratis månedsavis Bodø NU og bydelsavisen «Norsia» for Nordstranda som kommer ut hvert kvartal. Inntil desember 2010 kom også nettavisen AvisaBodø med daglige oppdateringer. NRK Nordland har hovedsete i byen. Bodø hadde egen nærradio fra 1984 til 1993 som het Radio 8000.

Offentlige etater


Luftfartstilsynet hadde sitt hovedkontor på Bodø lufthavn fra 2005, men flyttet i august 2011 til et eget, nytt kontorbygg i Bodø sentrum.

Helsevesen


Nordlandssykehuset har størstedelen av sin administrasjon i Bodø, lokalisert ved Nordlandssykehuset HF Bodø. Den psykiatriske avdelingen, tidligere NPS, nå Nordlandssykehuset HF Psykiatri, er plassert i Rønvik. I tillegg er administrasjonen til Helse Nord lokalisert i Bodø.

Kirker og religiøse forhold

Forsvaret


Bodø er base for Luftforsvarets 132 Luftving med 331 skvadron, 332 skvadron og en luftvernbataljon. Disse er stasjonert på Bodø hovedflystasjon og Bodin Leir. Forsvarets operative hovedkvarter og Norsk Luftfartsmuseum holder også til i Bodø.

Kommunepolitikk


Fil:Bodø Rådhus.jpg
File:Ole Henrik Hjartoy bodo kommune ordforer.jpg
Bodø kommunestyre har 39 medlemmer, formannskapet har 9 medlemmer.

Kommunevalget 2011

Samferdsel


Fil:Hurtigruten MS Midnatsol Bodø1.jpg anløper Bodø]]
Bodø har veiforbindelse østover med riksvei 80 til Fauske og europavei 6. Nordover fra Bodø går fylkesvei 834 til Kjerringøy, med ferge over Mistfjorden (Bodø). Fra Løding går kystriksveien fylkesvei 17 sørover mot Steinkjer. Det er også fergeforbindelse fra Bodø til Røst, Værøy og Moskenes i Lofoten. Fylkesvei 812 forbinder tidligere Skjerstad kommune med Saltdal og riksvei 17 sør for Saltstraumen.
Bodø lufthavn ligger bare ca. 15 minutters gange fra Bodø sentrum. Flyplassen åpnet for sivil trafikk i 1952. Fra Bodø har Scandinavian Airlines System ruter til Oslo, Trondheim og Tromsø, Norwegian Air Shuttle flyr til Oslo, Moss (Rygge),Tromsø og Trondheim, Widerøe flyr til Andenes, Bergen, Brønnøysund, Evenes, Leknes, Mo i Rana, Mosjøen, Narvik, Røst, Sandefjord, Sandnessjøen, Stokmarknes og Svolvær. Lufttransport (flyselskap) har helikopterrute til Værøy.
Bodø er endestasjon for Nordlandsbanen. Bodø stasjon åpnet for godstransport i desember 1961. Stasjonen og Nordlandsbanen ble offisielt åpnet av kong Olav V den 7. juni 1962. Fra Bodø går dag- og nattog til Trondheim og lokaltog til Rognan.
Skipsruter omfatter både Hurtigruten og hurtigbåter. Hurtigruta ankommer Bodø hver dag klokka 01.30 (sørgående) og 12.30 (nordgående). Det er hurtigbåtforbindelse fra Bodø til Landegode og værene utenfor, Steigen og Gildeskål. Det er også hurtigbåt fra Bodø til Svolvær og Sandnessjøen.

Næringsliv


Fil:Nordlandsbanken.jpgs hovedkontor i Bodø]]
Historisk sett har fiskerinæringen vært sentral i Bodøs utvikling, men etter krigen har utbyggingen av blant annet Bodø hovedflystasjon endret fokuset fra næringsliv til servicenæringene. I 2004 jobbet 87 % av de sysselsatte i Bodø kommune i servicenæringer, mens det bare er 68 % i det som var Skjerstad kommune. I tillegg til forsvaret har kommunen mange arbeidsplasser tilknyttet som fylkeshovedstad og regionssenter med blant annet administrasjon for Nordland, høgskolen og Helse Nord.
Flere større nordnorske bedrifter som Nordlandsbanken og Widerøe har også hovedkontor i byen. Det tidligere Nord-Norges Salgslag – nå NORTURA – har siden like etter andre verdenskrig hatt slakteri og produksjonsanlegg i Bodø. I lokalene driver Thulefjord – som er et heleid datterselskap i Nortura – spesialproduksjon av blant annet pålegg.
Burøya i Bodø huser hovedkvarteret til det internasjonale maskineri- og utstyrselkapet Rapp Marine Group, som har datterselskaper lokalisert i 26 land over hele verden.

Historie


:''Hovedavsnittet kan forkortes noe ved at stoff flyttes til ny utdypende artikkel

Fra forhistorisk tid til 1600


Bodø er Nord-Norges eldste poststed helt fra 1663. Til ca 1710 fungerte amtmennene som poståpnere, siden var prestene poståpnere i ca hundre år.

Striden om opprettelsen


Fil:Sunset.bodø.norway.jpg
Bodø ble grunnlagt i 1816, og var tenkt som en handelsby for nordnorske fiskere istedenfor Bergen. Tre alternativer for en ny by var oppe: Brønnøy, Vågan og Hundholmen (datidens navn på Bodø). Da den nye etableringen for en by var under vurdering av myndighetene var Norge fortsatt under Danmark. Dermed var det en dansk finanskommisjon som vurderte de aktuelle områdene opp mot hverandre. Hundholmen/Bodø ble valgt i 1813 fordi området var mer sentralt enn Brønnøy, samt at det var lettere å skaffe treverk her enn i Vågan. Dessuten holdt lensherren over Nordlandene til i bodøområdet siden 1605.
Napoleonskrigene og Norges overdragelse fra Danmark til Sverige gjorde at byetableringen ble utsatt. I tiden mellom 1813 og 1816 arbeidet bergenserne hardt for hindre en opprettelse av by på Hundholmen. Bergen så på en opprettelse av ny by i Nord-Norge som en trussel på det tilnærmede handelsmonopolet Bergen hadde på fisk mellom Lofoten og utlandet.
I 1814 tok biskop Mathias Bonsak Krogh opp: «Forslag til en Kjøpstæds Anlæggelse paa Bodøe i Nordlandene». Forslaget skapte store protester fra Bergen. Stortinget opprettet en kommisjon for å utrede saken. Bergens motarbeidelse førte ikke fram da Stortinget stemte over saken, i 1816, stemte 50 for ny by og 6 mot. Forslaget om opprettelsen av Bodø ble sanksjonert av kongen 20. mai 1816.

Grunnleggelsen og øyeblikkelig stagnasjon


Imidlertid fikk ikke byen den ønskede vekst, da handelsmønstret i stor grad fortsatte å gå mellom Lofoten og Bergen. I 1824 hadde Bodø 210 innbyggere. Byens svake vekst gjorde at myndighetene flere ganger vurderte å trekke tilbake bystatusen.
De to mest kjente handelsmenn i Bodø i de første 50 årene var Christian Jakhelln og Carl Johan Gerss. Førstnevnte var innflytter fra Aalborg i Danmark og starten på en tradisjonsrik forretningsfamilie i Bodø. Sistnevnte var innflytter fra Finland. I tillegg til handel drev Gerss med smugling mellom Bodø og Storbritannia. Gerss' smugling ble avslørt og resulterte i Bodøsaken, som videre resulterte i store diplomatiske komplikasjoner mellom Sverige-Norge og Storbritannia.

Sildefisket i 1864 det store vendepunktet for Bodø


Fil:Sildefiske i Bodø.jpg
Fil:Bodø 1800-tallet.jpg (http://www.nb.no/gallerinor/info.php Galleri NOR), Norsk Folkemuseum
</ref>]]
Fil:Bodø 2006.jpg
Bodø fikk imidlertid et enormt oppsving fra 1864 da sild årlig kom til havområdene rundt Bodø. Sildefisket skapte et nytt økonomisk grunnlag for byen og Bodø vokste raskt.
Bodø var fra 1870-årene et av de områdene med størst økonomisk vekst i Norge.
Da sildefisket avtok i 1880-årene hadde byen etablert en rekke nye næringsveier som sikret en fortsatt vekst. Rundt 1900 var det om lag 6000 innbyggere i Bodø. Den eksplosjonsartede veksten i antall innbyggere stoppet opp rundt 1900, men i tiden mellom 1865 til 1900 hadde Bodø vokst fra å være Nord-Norges minste by til å bli tredje størst etter Tromsø og Narvik.

Forretningslivets blomstring fra 1900 til 1940


Fil:Bodø Toldkammer.jpg]]
På slutten av 1800-tallet hadde en rekke nye virksomheter blitt etablert i byen: forretningsbank, hermetikkfabrikker, skipsverft og dampskipsselskap. Ved overgangen til et nytt århundre hadde Bodø etablert seg som et handels- og kommunikasjonssentrum. Kommunikasjonsrollen ble befestet i 1904 da byen fikk ferdigstilt en molo og dampskipskai. Disse medførte at Bodø hadde en trygg og stabil havn. Med opprettelsen av Saltens Dampskibsselskab fikk Bodø havn en nøkkelrolle i handelen i Salten-regionen. Nødvendige varer fra inn- og utland ble fraktet med Hurtigruten til Bodø, omlastet i Bodø og transportert lokalt via det lokale dampskipsselskapet.
I tiden mellom 1900 og 1940 fikk byen en stabil, men mer moderat vekst. Den økonomiske veksten var sentrert rundt bankvirksomhet, handel, transport og fiskeindustri.
En sentral skikkelse innen det meste av Bodøs ulike vekstnæringer i perioden fra 1890 fram til 1940 var advokaten og forretningsmannen Ragnar Schjølberg. Schjølberg var involvert i alt fra transportutvikling til fabrikk- og bankvirksomhet. En av Schjølbergs største prosjekter var oppstarten av et fiskefryseri på Langstranda, like utenfor sentrum, i 1920-årene. Fryseriet var det største i sitt slag i Europa.

Bodø under andre verdenskrig


Bodø var en av de norske byer som ble bombet under krigshandlingene i Norge. Bakgrunnen for bombingen vites ikke med sikkerhet. To teorier eksisterer. En teori går på at bombingen var ren terrorbombing for å skape frykt og senke motstandskampen. En annen teori anser bombingen som et ledd i kampene om Narvik.
I løpet av mai 1940 hadde Bodø blitt utsatt for en rekke små bomberaid, men det var det store bombeangrepet 27. mai 1940 som la største delen av byen i grus. Under angrepet 27. mai ble det i løpet av timene fra 18.00 til 20.30 sluppet over 200 sprengbomber og mer enn 1000 brannbomber, men totalt omkom bare 15 personer i angrepene.
Bombeangrepet førte til at 420 hus ble ødelagt, derav 380 bolighus. Av byens ca. 6300 innbyggere ble mer enn 3700 husløse. Det nedbrente området utgjorde et område på ca. 900&nbsp;×&nbsp;400 meter. De husløse bodde hos slekt i distriktet og i provisorium som telt, sommerhytter eller uthus. Dette var løsninger som ikke kunne vare inn i vinteren.
Av byene som var blitt rammet av krigshandlingene i Norge 1940 var Kristiansund, Steinkjer og Bodø de byene med størst ødeleggelser.. Av disse tre byene var det Bodø som hadde størst andel husløse 59&nbsp;% innbyggerne (67&nbsp;% av bebyggelsen var ødelagt). Bodø mistet nesten samtlige serviceinstitusjoner og forretninger, 75&nbsp;% av kontor og lager- og forsamlingsrom brant opp. Samtlige kommunale kontorer, skoler og banker var utslettet. Sykehuset var i tillegg så brannskadd at driften måtte midlertidig innstilles.

Bolignød i 1940


Sommeren 1940 startet det første arbeidet med å skaffe de husløse tak over hodet. Dette ble realisert ved at staten tilbød et lån på 300&nbsp;000 kr. Lånet ble brukt til å bygge brakker i et kvartal som var blitt forberedt for byutvidelse før krigsutbruddet. En heftelse ved gjenreisningen generelt var innblandingen fra Nasjonal Samling og tyskerne. Innblandingen medførte at den nye byreguleringen ikke ble godkjent før februar 1943.
I juli 1940 fikk Nasjonalhjelpen tilbud fra svensk Røde Kors om en gave på ferdige trehus til de krigsskadede kommuner i landet. For å effektivt administrere montering og fordeling gikk Nasjonalhjelpen sammen med Krigsskadetrygdens Gjenreisningsnemnd.
Husene var prefabrikkerte i Sverige (en industri som hadde vokst fram på 1930-årene). Denne produksjonen medførte at alt av tømmer- og snekkerarbeid var ferdig. Gaven omfattet også gulv- og panelbord, takpapp, beslag og sanitær og elektrisk materiale. Verdien ble anslått til 2000–5000&nbsp;kr per hus.
Ifølge svenskene skulle selve reisningen av husene gå hurtig, det ble anslått fra svensk side at et lag på seks til åtte mann ville bruke to dager på å reise et hus på ferdig grunnmur. Disse svenske estimatene passet ikke for nordnorske forhold. Dårlig vær, polarmørke og stor mangel på fagfolk sinket arbeidet. Stort sett all sivil boligbygging i Bodø under okkupasjonen ble gjort ved hjelp av husgaven fra Svenska Røde Korset. Den nye bebyggelsen var betydelig tettere enn den gamle, men de nye leilighetene var også større. Utover 1944 stoppet byggevirksomheten nesten opp, først og fremst som et resultat av ressursmangel og tysk byggestopp. Men på denne tide var den største huskrisen over ved hjelp av svenskehusene. Imidlertid ble ikke husproblemet løst før etter freden i 1945, da først fikk samtlige som hadde mistet hus eller leilighet i 1940 nytt gjennom gjenreisningen.

Gjenreisning og etterkrigstid


Fil:bodø_domkirke.jpg]]
Etter freden i 1945 startet gjenreisningsarbeidet i Bodø for fullt. Administrasjons- og butikkbygg var provisoriske brakker under krigen. I løpet av 1946 stod byggearbeidet i stampe. For å få fortgang i arbeidet ble det oppnevnt en gjenreisningsnemnd. Denne nemnden var i virke til 1952, som da kan regnes som det «offisielle» sluttåret for gjenreisningen i byen. Men kommunens siste gjenreisningsbygg ble ferdigstilt i 1959 med Rådhuset. Til tross for en treg start på boligbyggingen i 1945 hadde Bodø i 1950 like mange leiligheter som før bombingen i 1940.
Byplanen for Bodø ble tegnet av den kjente arkitekten Sverre Pedersen (professor ved NTH i Trondheim). Han var opptatt av klassiske former, å danne rom i byen og siktlinjer. De to anerkjente arkitektene Herman Munthe-Kaas og Gudolf Blakstad tegnet blant annet Bodø domkirke. Gjenreisningen har gitt Bodø sentrum en særpreget, nøktern og funksjonell stil som er tidstypisk for tidlig etterkrigstid. En perle i dette arkitektoniske uttrykket, og et kroneksempel på stilen, er rådhusplassen i Bodø som er omkranset av fire offentlige bygg (rådhuset, kirken, postbygget og musikktribune). Bodø sentrum et klassisk eksempel på tidlig etterkrigstids funksjonelle stil, på samme måte som Ålesund er et tilsvarende gjennomført eksempel på Art nouveau
I perioden 1945–65 opplevde Bodø en utrolig vekst fra 5415 innbyggere til 14&nbsp;054 innbyggere. Denne veksten har vært karakteristisk for byen i hele etterkrigsperioden og pågår fortsatt. Den sterkeste veksten i etterkrigstiden var på 1950-årene, Bodøs befolkning økte i denne perioden med over 40%. På begynnelsen av 1960-årene gikk Bodø forbi Narvik i innbyggertall og ble Nord-Norges nest største by.
1950- og 60-tallet gav Bodø et kraftig oppsving i kommunikasjoner. Før krigen var Hurtigruten og i noen grad riksveien over Saltfjellet de eneste effektive transportveier til og fra Bodø. Etter krigen ble transportveiene utvidet. Fra 1947 fikk Bodø ei fast sjøflyhavn. Høsten 1950 startet imidlertid arbeidet med å bygge en militærflyplass i Bodø. Den 12. mai 1952 åpnet den første sivile flyruten mellom Bodø og Oslo. Kommunikasjonene ble ytterligere forbedret i 1961 da Nordlandsbanen omsider ble ferdigstilt på strekningen mellom Bodø og Trondheim.

Bodø i den kalde krigen 1950–90


Fil:US Air Force U-2 reconnaissance aircraft.jpg]]
I etterkrigstiden fikk Bodø en spesiell stilling under den den kalde krigen mellom Vest-Europa og USA (Vestblokken) mot Sovjetunionen (Østblokken). Militærflyplassen i Bodø var et ledd i NATOs forsvarsstrategi. Bodø hovedflystasjon skulle ha rolle som framskutt flyplass i et eventuelt gjengjeldelsesangrep på Sovjetunionen. I perioden 1950–55 ble flybasen bygget ut og huset hovedkvarteret for Luftkommando Nord-Norge. Jagerfly fra blant annet Bodø skulle i en eventuell krig angripe, og åpne det sovjetiske luftforsvaret, slik at amerikanske strategiske bombefly kunne komme gjennom de sovjetiske luftforsvaret med sine Kjernefysiske våpen.
Fra 1958 helt fram til 1974 ble installasjoner i Bodø bygget ut for å huse den øverste militære ledelsen i landsdelen. På Landsdelskommando Nord-Norge utenfor Bodø ble det sprengt ut anlegg i fjellet, og i 1963 flyttet øverstkommanderende i Nord-Norge dit. Sjøforsvarskommando Nord-Norge ble også lagt i distriktet, og i 1971, da det hele ble integrert i et felles, integrert hovedkvarter for landsdelen – Landsdelskommando Nord-Norge – så ble denne også lagt i byen. I tillegg til dette, ble det også sprengt ut en atomsikker flyhangar i fjell på på den militære flyplassen. Anlegget fikk navnet http://www.luftfartshistorie.no/~luftfart/wiki/index.php/Anlegg_96 Anlegg 96, og sto ferdig desember 1960.
Flyplassen i Bodø kom i verdens søkelys i U2-affæren, da et amerikansk Lockheed U-2 spionfly på tokt fra Pakistan til Bodø ble skutt ned over Sovjetunionen 1. mai 1960. Dette forandret synet som Sovjetunionen hadde på Norge. Daværende president i Sovjetunionen Nikita Khrusjtsjov, ble sjokkert over dette særlig da han fikk vite at U2 flyet hadde landet i Bodø. Han truet med å bombe hele Bodø og utslette byen.<ref></ref> Dette ble møtt med aggresjon i den vestlige verden, etteretningstjenestene CIA (USA) og MI6 (Storbritannia) ga trusler om sabotasjeangrep mot Sovjet, hvis Khrusjtsjov gjennomførte denne aksjonen.

Bodø i vekst


Bodø er en av byene i Norge som har hatt størst vekst siden 1990-årene, i 2004 hadde Bodø en vekst på 691 personer. (Dette inkluderer ikke kommunesammenslåingen med Skjerstad). Bodø er også kjent som en utdanningsby med Universitetet i Nordland som har over 6000 studenter. Fra og med 1. januar 2005 er Bodø og Skjerstad kommuner blitt slått sammen under navnet Bodø. Skjerstad fikk et eget servicetorg for å ivareta deres behov for kommunale tjenester, lokalisert til deres tidligere administrasjonssenter på Misvær. Dette er den andre store kommuneutvidelsen for Bodø, sist var i 1968 da Bodin kommune ble innlemmet i Bodø kommune.

Kultur


Byvåpenet


Fil:Bodø gamle komm.png
Fil:Nyholms skandse bodoe.jpg]]
Bodøs landskapsvåpen er en gul sol på rød bakgrunn som symboliserer midnattsola. Det er tegnet av Hallvard Trætteberg, og ble vedtatt ved regjeringens resolusjon den 24. juli 1959. Symbolikken er at Bodø er den første byen nord for polarsirkelen og følgelig den sørligste byen i Norge med midnattsol.

Tusenårssted


Bodø kommunes tusenårssted er Nyholmen skandse. Det består av tre anlegg; Nyholms Skandse (1810–35), Nyholmen fyr (1873–1907) og Kystverkets bygninger (1875–).

Språk og dialekt


Den gamle Bodø-dialekten er en av de mest kjente dialektene fra Nord-Norge, men nye tider har forandret dialekten kraftig til en felles dialekt for Bodø by og tettstedene og bygdene rundt. Bodødialekten skrives ofte som vanlig bokmål i flere sammenhenger, men kutter ofte på vokaler som e i slutten på ord (dvs gutten blir til guttn). Uttalelsen på vokalene og er veldig ulikt. Og i mange tilfeller blir e til æ, og motsatt (er sies e for å unngå forveksling med æ (jeg)), og sporreord kan minne litt om nynorsk, hodesaklig at hv- blir til k, og -for blir til -førr.
;Jeg, du, han, hun, det, den, vi, dere, de.
Æ, du, hann, ho, det, den/n vi dokker/dokk de.
;Være, er, var, vært.
Vær, e, va, vært.
;Gutt, gutten, gutter, guttene.
Gutt, guttn, gutta, guttan.
;Jente, jenta, jenter, jentene.
Jente, jenta, jenta, jentan.
;Hus, huset, hus, husene.
Hus, huse, hus, husan.
;Hva, hvor, hvem, hvorfor, hvilke, hvordan?
ka, kor, kem, koffør, hvilke, kordan?

Museer og kulturminner


Salten Museum har utstilling om: kystkultur, samisk kultur, vikingeskatt og en utstilling om Bodøs byhistorie.
Kjerringøy gamle handelssted. Norges best bevarte handelssted ligger ca. 50 minutter med bil fra Bodø sentrum. Handelsstedet er kjent fra filmer som ''Sværmere'' og ''Jeg er Dina'', samt TV-serien ''Benoni og Rosa''.
Norsk Luftfartsmuseum og Norsk Luftfartsmuseum har utstillinger om sivil og militær luftfart.
Galleri Bodøgaard med kulturhistorisk samling fra distriktet, ikonsamling og stor samling av nordnorske kunstnere
----

Musikk


Av musikkinstitusjoner kan nevnes Sinus (konsertscene) og Kulturhuset Gimle som har eksistert i Bodø siden 1980-tallet. På disse scenene arrangeres det jevnlig konserter i regi av bl.a. Ad Lib, Bodø Bluesklubb, X Rockeklubb, Bodø Metal Klubb og Klubb Nødutgang. X Rockeklubb er utgiver av musikkmagasinet Feedback (zine). Bodø har også en rekke musikkfestivaler som går av stabelen hvert år:
Nordland Musikkfestuke arrangeres hver sommer.
Bodø Hardcore Festival arrangeres hver høst/vinter.
Parkenfestivalen arrangeres hver høst.
Klubb Nødutgang arrangeres hver sommer.
Bodø Internasjonale Orgelfestival arrangeres hver vår.

Sport


Fil:Aspmyra stadion.jpg spiller på Aspmyra stadion]]
Bodøs mest kjente sportsklubb er nok uten tvil Fotballklubben Bodø/Glimt som de siste årene har vært i den norske eliteserien i fotball med serie og cupsølv i 2003 før det ble nedrykk til 1. divisjon fotball for herrer i 2005, før de var tilbake i Tippeligaen 2008 etter kvalifisering i 2007. Glimt var den første klubben fra Nord-Norge som vant et cupmesterskap (i 1975), og det første som klarte å kjempe i norgestoppen, med dobbelt sølv i toppseriedebuten 1977.
Klubben har fostret blant annet Berg-familien med Harald Johan Berg, Ørjan Berg og Runar Berg, i tillegg har blant annet Mini Jakobsen, Bengt Sæternes og Trond Fredrik Ludvigsen spilt for klubben.
På damesiden har Idrettsklubben Grand Bodø markert seg i 1. divisjon fotball for kvinner med flere landslagsuttatte spillere på både A-landslag og aldersbestemte landslag. Grand Bodø rykket i 2006 opp til toppserien for kvinner, men rykket ned i 2007.
Tidligere har Idrettsklubben Junkeren deltatt i eliteserien i håndball for kvinner, men måtte gi seg grunnet dårlig økonomi.
Ellers har Bodø en rekke klubber for aldersbestemte lag og mindre idrettsgrener.

Idrettsanlegg i Bodø

Kjente bodøværinger


Fil:Halvdan Sivertsen.jpg]]
Morten Abel, artist
Fridthjov Anderssen (1876–1937), komponist
Harald Johan Berg, Runar Berg, Arild Berg og Ørjan Berg, fotballspillere
Maria Bodøgaard, programleder
Oskar Bodøgaard, kunstner
Anders Dahlberg, skuespiller
Gerd Dahlberg (1926–1983), forfatter
Knut Eide, «Bodø», skribent og animatør
Magnus Eliassen, artist
Endre Lund Eriksen, forfatter
Tore Gjelsvik (1917–2006), norsk motstandsmann, direktør Norsk Polarinstitutt
Jan Gunnar Hoff, jazzmusiker
Jahn Ivar "Mini" Jakobsen, fotballspiller
Bjørn Jervås, musiker
Rune Johansen, bildekunstner, fotograf og forfatter.
Tore Johansen (musiker) og Roger Johansen, jazzmusikere
Pål Johan Karlsen (1975–), forfatter
Asbjørn Krogtoft, musiker
Børge Lund, håndballspiller
Geir Lundestad, historiker
Terje Nilsen, visesanger
Eilert Adelsteen Normann (1848–1918), norsk og internasjonal maler
Børge Petersen-Øverleir, gitarist
Halvdan Sivertsen, visesanger
Per Sundnes, TV-fjes og ekspert på pop-kultur
Vebjørn Tandberg (1904–78), gründer og ingeniør
Petter Thomassen (1941–2003) Tidligere statsråd (H)
Ragnfrid Trohaug (1975–), forfatter
Tor Eystein Øverås (1968–), forfatter

Vennskapsbyer


Svendborg
Jönköping
Kuopio
Vyborg

Referanser


fotnoter
Litteratur
Eirin Holberg og Alan Hutchinson, ''Lenge før byen'', Bodøs historie bind 1. Tapir Akademisk Forlag, 2009. ISBN 978-82-519-2321-7
Axel Coldevin, ''Bodø by 1816-1966''
Kjetil Skogrand, ''Norsk forsvarshistorie, bind 4'', ISBN 82-514-0621-8
Salten Museum, ''Byen Vårres''
Ulike byvandringer og hefter i regi av Salten Museum

Eksterne lenker


http://www.bodo.kommune.no/?ID=371 Bodø kommune
http://dss.bodo.kommune.no/webcam/bestemorenga.jpg nettkamera på bestemorenga
http://www.an.no/kamera/ Nettkamera fra Bodø havn
http://www.ibodo.no/ Kulturliv i Bodø
http://www.bodohistorie.no/ Bodøhistorie.no
http://www.kulturkvartalet-bodo.no/sites/k/kulturkvartalet-bodo.no/pages/1511808890/ Nettkamera Kulturkvartal tomten
Kategori:Bodø
Kategori:Byer i Nordland
Kategori:Hurtigrutens anløpssteder i Nordland
Kategori:Fergesteder i Nordland
Kategori:Befolkede områder etablert i 1816
Kategori:1816 i Norge
be:Горад Будзё
be-x-old:Будзё
bg:Будьо
ca:Bodø
cs:Bodø
da:Bodø
de:Bodø
et:Bodø
en:Bodø
es:Bodø
eo:Bodø
fr:Bodø
ko:보되
hr:Bodø
bpy:বোডা
id:Bodø
os:Будё
is:Bodø
it:Bodø
kl:Bodø
sw:Bodø
lt:Budė
hu:Bodø
nl:Bodø
ja:ボードー
nn:Bodø kommune
pnb:بوڈو
nds:Kommun Bodø
pl:Bodø
pt:Bodø
ro:Bodø
ru:Будё
se:Budejju
sl:Bodø
sr:Боде (Норвешка)
fi:Bodø
sv:Bodö
uk:Буде
vi:Bodø
war:Bodø
bat-smg:Bodė
zh:博德

Børs

Fil:Oslo borsen.jpg
Børs er en organisert markedsplass, som oftest med strenge regler for informasjonsflyt og omsetning. De mest kjente børsene er markedsplasser for omsetning av verdipapirer som aksjer og obligasjoner, men det finnes egne børser for blant annet diamanter, metaller, energi, petroleumsprodukter og landbruksvarer. På Internett finnes det også oddsbørser hvor det omsettes odds på pengespill.

Etymologi


Betegnelsen «børs» er kommet fra nederlandsk via middelalderlatin, ''bursa'', «pengepung», igjen avledet fra greske ''byrsa'', «lær(sekk)».

Norske børser


Oslo Børs er en markedsplass for omsetning av verdipapirer som obligasjoner, aksjer, egenkapitalbevis, og derivater i disse papirene.
Nord Pool er en børs for omsetning av Energi og tilknyttede finansielle instrumenter, som utslippskvoter for CO2 og såkalte grønne sertifikater.

Børser i andre land


Bermuda Stock Exchange
Chicago Stock Exchange
Frankfurt-børsen
London Stock Exchange
NASDAQ
New York Stock Exchange

Referanser


Kategori:Børser
be:Біржа
be-x-old:Біржа
bg:Борса
bs:Berza
cv:Биржа
cs:Burza
da:Børs
de:Börse
et:Börs
el:Χρηματιστήριο αξιών
en:Exchange (organized market)
eo:Borso
fa:بورس
fr:Bourse (économie)
gl:Bolsa de valores
hr:Burza
io:Borso
id:Pasar saham
is:Hlutabréfamarkaður
ka:ბირჟა
kk:Биржа
la:Bursa
lb:Bourse (Economie)
hu:Tőzsde
mk:Берза
mg:Borsa
ms:Bursa saham
nn:Børs
pa:ਸੱਟਾ ਬਜ਼ਾਰ
pl:Giełda
ru:Биржа
sq:Bursa (ekonomi)
si:කොටස් වෙළදපොල
sk:Burza (ekonomika)
sl:Borza
ckb:بۆرسە
sr:Берза
fi:Pörssi
sv:Börs
ta:பரிவர்த்தனை (சந்தை)
tr:Borsa
uk:Біржа
yi:בערזע

Bahá'í

Fil:Shrine Bab North West.jpg i Haifa, Israel]]
Bahá'í () en en monoteisme religion etablert av Bahá'u'lláh i Persia i det 19. århundre, som fremhever den åndelige enheten av hele menneskeheten. Det er mellom fem og syv million bahá'íer i verden i mer enn 200 land og territorier.
Bahá'í-troen ser på religiøs historie som en utvikling gjennom en rekke guddommelige budbringere, som hver har etablert en religion som passet behovene til tiden og folks fatteevne. Disse sendebudene inkluderer Abraham, Buddha, Jesus, Muhammed og andre, og senest Báb og Bahá'u'lláh. Ifølge bahá'í tro, har hver av disse budbringerne forutsagt de påfølgende budbringerne, og Bahá'u'lláhs liv og lære innfrir derfor endetidslovnadene i tidligere skrifter. Menneskeheten ses på som i en tilstand av kollektiv evolusjon, og behovet i denne tidsalderen er en gradvis etablering av fred, rettferdighet og enhet på global målestokk.
Ordet "bahá'í" brukes både for troen og for en troende av Bahá'u'lláh. Noen ganger brukes begrepet Bahá'í-troen. Navnet kommer fra det arabiske "bahá", som betyr "herlighet" eller "glans". Begrepet bahaisme har tidligere blitt brukt, men anses ikke lenger som korrekt.

Tro


Fil:Bahai-house-of-worship-delhi.jpg i Delhi, India]]
Tre sentrale prinsipper etablerer basisen for Bahá'í lære og doktrine: Guds enhet, religionenes enhet, og menneskehetens enhet. Fra disse postulatene stammer troen på at Gud periodevis åpenbarer hans vilje gjennom guddommelige budbringere, hvis hensikt er å transformere karakteren til menneskeheten og utvikle, blant de som lystrer, moral og åndelige kvaliteter. Religion sees derfor på som ordnet, i enhet og progressive fra alder til alder.

Gud


Bahá'í-skriftene beskriver en enkel, personlig, utilnærmelig, allvitende, allestedsnærværende, uforgjengelig og allmektig Gud som har skapt all ting i universet. Gud og universets eksistens sees på som evigvarende, uten start eller ende. Til tross for hans direkte utilnærmelighet, er Gud bevist av skapelsen, med en vilje og mening som er uttrykt gjennom budbringere som kalles Manifestasjoner av Gud.
Læren stadfester at Gud er for stor for mennesker fullt ut å fatte, eller skape en full og nøyaktig bilde av, av seg selv. Menneskelig forståelse av Gud er derfor oppnådd gjennom åpenbaringer gjennom Hans Manifestasjoner. I bahá'í-troen refereres ofte Gud til gjennom titler og egenskaper, for eksempel den All-Mektige eller den All-Elskende, og det er en vesentlig fokus på monoteisme; doktriner som treenigheten samsvarer ikke med Bahá'í-synet på Gud som unik og uten sidestykke. Bahá'í-læren stadfester at egenskapene som anvendes om Gud brukes til å oversette Guddommelighet til menneskelige begrep og hjelper individer konsertene sine egne egenskaper i å tilbe Gud for å utvikle deres potensial på deres åndelige sti. Ifølge bahá'í-læren er hensikten til menneskene å lære å kjenne og elske Gud gjennom metoder som bønn, introspeksjon og tjeneste til menneskeheten.

Religion


På grunn av prinsippet om progressiv religiøs åpenbaring, aksepterer bahá'í-troen validiteten av de fleste av verdens religioner hvis grunnleggere og sentrale skikkelser sees på som Manifestasjoner av Gud. Religiøs historie oppfattes som en serie med dispensasjoner, hvor hver manifestasjon bringer en noe bredere og mer avansert åpenbaring, som passer til den tid og sted hvor den uttrykkes. Enkelte religiøse forordninger, som for eksempel retning av bønn eller kostholdsrestriksjoner, kan oppheves av påfølgende manifestasjoner slik at det kan etableres forordninger som er mer passende til de forhold som råder i den gitte tidsalder og sted. De generelle prinsipper, slik som nestekjærlighet, sees derimot på som universelle og konstante. I bahá'í tro vil denne prosessen med progressive åpenbaringer aldri slutte; derimot sees den som syklisk. Bahá'íer forventer ikke en ny manifestasjon å komme før etter minst tusen år etter Bahá'u'lláhs åpenbaring.
Læren omtales noen ganger som synkretisme kombinasjoner av tidligere religioners tro. Bahá'íer mener derimot at deres religion er en distinkt tradisjon med sine egne skrifter, lære, lover og historie. Mens religionen originalt ble sett på som en islam sekt, betrakter i dag de fleste religiøse spesialister det som en uavhengig religion, med dens religiøse bakgrunn i sjiaislam som en analogi til den jødiske konteksten hvori kristendommen ble etablert. Muslimske institusjoner og presteskap, både sunni og sjia, betrakter bahá'íer å være Apostasi fra islam, som har resultert i forfølgelse av Bahá'íer. Bahá'íer beskriver selv sin tro som en uavhengig verdensreligion, forskjellig fra andre tradisjoner ved dens relative alder og egnetheten i Bahá'u'lláhs lære for den moderne kontekst. Bahá'u'lláh anses å ha oppfylt de eskatologi i tidligere trosretninger.

Mennesket


Troens skrifter stadfester at mennesker har en "rasjonell sjel" og at dette gir rasen en unik kapasitet til å gjenkjenne Guds stilling og menneskehetens forhold til dens skaper. Hvert menneske er sett på som å ha en ansvar å gjenkjenne Gud gjennom hans budbringere, og å rette seg etter deres lære. Skriftene stadfester at gjennom anerkjennelse og lydighet, tjeneste til menneskeheten og regelmessig bønn og åndelig utøvelse, kommer sjelen nærmere Gud, det åndelige idealet i troen. Når et menneske dør, vandrer sjelen videre til den neste verden, hvor dens åndelige utvikling i den fysiske verden blir basis for dom og åndelig fremgang i den åndelige verden. Himmelen og Helvete (religion) sees på som åndelige stader av nærhet og
avstand fra Gud som beskriver forhold i denne verden og den neste, og ikke fysiske steder av belønning og straff oppnådd etter døden.
Bahá'í-skriftene understreker den essensielle likestilling av mennesker og avskaffelse av fordommer. Menneskeheten sees på som én, men ytters variert; dens mangfold i rase og kultur akseperes og verdsettes. Doktriner om rasisme, nasjonalisme, kaster, sosial klasse og kjønns-basert hierarki sees på som kunstige hindringer til enhet.

Lære

Sosiale prinsipper


De følgende sosiale prinsipper er ofte fortegnet som en rask oppsummering av bahá'i-læren. De er avledet fra gjengivelser av taler holt av `Abdu'l-Bahá under hans reise i Europa og Nord-Amerika i 1912. Denne listen er ikke autoritativ og en mangfold av ulike slike lister eksisterer.
Guds enhet
Religionenes enhet
Menneskehetens enhet
Likestilling mellom menn og kvinner
Eliminering av alle former for fordommer
Verdensfred
Harmoni mellom religion og vitenskap
Uavhengig søken etter sannhet
Universell obligatorisk utdanning
Universelt støttespråk
Lydighet til myndigheter og ikke-deltakelse i parts-politikk med mindre henstilling til loven innebærer benektelse av tro.
Utrydding av ekstrem rikdom og fattigdom
Med spesielt henblikk på etterstrebelsen av verdensfred, foreskrev Bahá'u'lláh en verdensomfattende kollektiv sikkerhetesordning som nødvendig for å etablere varig fred.

Mystisk lære


Selv om Bahá'í-læren sterkt fokuserer på sosiale og etiske spørsmål, eksisterer det et antall grunnleggende skrifter som har blitt beskrevet som mystiske. ''De syv daler'' betraktes som Bahá'u'lláhs "største mytiske komposisjon". Den ble skreven til en sufi, i stilen til Attar Neyshapuri, en muslimsk poet, og beskriver stadene på sjelens reise mot Gud. Den ble først oversatt til engelsk i 1906, og ble en av de tidligst tilgjengelige bøker av Bahá'u'lláh i Vesten. I den samme perioden skev han også ''De skulte ord'', som består av 153 korte passasjer hvori Bahá'u'lláh sier han har tatt den grunnleggende essensen av enkelte åndelige sannheter og skrevet den i kort form.

Pakten


Bahá'í-læren snakker både om den "Større Pakt", som er både universell og endeløs, og den "Mindre Pakt", som er unik for hver religiøs dispensasjon. Den Mindre Pakt sees på som en avtale mellom Guds budbringer og hands følgere og inkuderer sosiale praksis og forlengelsen av autoritet i religionen. I denne tid ser bahá'íer på Bahá'u'lláhs åpenbaring som en bindende, mindre pakt for hans etterfølgere; i bahá'i-skriftene sees det å være fast i pakten som en dyd som skal etterstrebes. Den Større Pakten sees på som en mer varig avtale mellom Gud og menneskeheten, hvor Manifestasjoner av Gud forventes å komme til menneskeheten omtrent hvert tusende å, i tider av uro og usikkerhet.
Siden enhet er en essentiell lære, følger bahá'íer en administrasjon de anser som gudgitt, og ser derfor på forsøk på å skape splittelse som tiltak som er i motsetning til Bahá'u'lláhs lære. Splittelser har oppstått over autoritetsetterfølgelse, men Bahá'í oppdelinger har lite lykke i å tiltrekke seg en anselig tilhengerskare. Tilhengere av slike oppdelinger regnes som paktbryter og skyddes, i praksis ekskommunikasjon.

Kanonisk tekst


Den kanoniske teksten er skriftene av Báb, Bahá'u'lláh, `Abdu'l-Bahá, Shoghi Effendi og Det Universelle Rettferdighetens Hus, og de verifiserte foredragene av `Abdu'l-Bahá. Skriftene av Báb og Bahá'u'lláh regnes som guddommelige åpenbaringer, mens skriftene og foredragene av `Abdu'l-Bahá og skriftene av Shoghi Effendi som autoritative tolkninger, og skriftene av det Universelle Rettferdighetens Hus som autoritativ lovgivning og klargjøring. En grad og guddommelige veiledning er antatt for alle disse tekstene. Noen av Bahá'u'lláhs viktigste skrifter inkluderer ''Kitáb-i-Aqdas'', bokstavelig ''Den aller helligste bok'', som er en lovbok, og ''Kitáb-i-Íqán'', bokstavelig ''Visshetens Bok'', som har blitt grunnlaget for mye av bahá'í tro, ''De syv daler'' og ''De fire daler'', som er mystiske avhandlinger.

Historie


Historien om troen følger en sekvens av ledere, som begynner med Bábs erklæring den 23. mai 1844 i Shiraz i dagens Iran, og til sist hviler på en administrativ orden etablert av religionens sentrale skikkelser. Tradisjonen var for det meste isolert innenfor Perserriket og det Ottomanske Riket til etter Bahá'u'lláhs død i 1892, da det var troende i tretten land i Asia og Afrika. Under lederskap av hans sønn, `Abdu'l-Bahá, fikk religionen fotfeste i Europa og Amerika, og ble konsolidert i Iran, der den fortsatt er utsatt for intest forfølgelse. Etter `Abdu'l-Bahás død i 1921, gikk Bahá'í-samfunnet inn i en ny fase, der lederskapet utviklet seg fra ett enkelt menneske til en administrativ orden med både valgte organer og utpekte individer.

Báb


Siyyid `Alí-Muhammad fra Shiraz, Iran, erklerte den 23. mai 1844 at han var "Báb" ( "porten"), og henviste sitt senere krav til stillingen som Mahdi, sjia-islams tolvte imam. Hans tilhengere ble deretter kjent som bábismen. Etterhvert som Bábs lære spredte seg, følte det muslimske presteskapet seg truet, og tilhengerne hans ble utsatt for økt forfølgelse og tortur. Konfliktene utviklet seg flere steder til militære beleiringer av Liste over konger i Persia hær. Báb ble selv fengslet og til slutt henrettet i Tabriz i 1850.
Bahá'í anser Báb som forløperen til bahá'í-troen fordi Bábs skrifter introduserte konseptet om "Han som Gud vil åpenbare", en messiansk skikkelse hvis komme, ifølge bahá'íer, har vært annonsert i skriftene til alle verden's store religione, og hvem Bahá'u'lláh gjorde krav på å være i 1863. Bábs gravmæle, i Haifa, Israel, er en viktig sted for pilegrim for bahá'íer. Bábs levninger ble i all hemmelighet bragt fra Iran til Det Hellige Land og til slutt begravet i en gravkammer bygd på et sted spesifisert av Bahá'u'lláh.

Bahá'u'lláh


Mírzá Husayn `Alí Núrí var en av Bábs tidligste etterfølgere, som senere tok tittelen Bahá'u'lláh ("Guds Herlighet"). Han ble arrestert og fengslet for hans tro i 1852. Han har berettet at mens han ble holt i fangehullet Síyáh-Chál i Tehran, mottok han de første tegn på at han var den som Báb hadde forutsett.
Kort tid senere ble han utvist fra Tehran til Bagdad, da i det Ottomanske Rike; senere videre til Konstantinopel (dagens Istanbul); og så videre til Adrianopel (dagens Edirne). I 1863, når han ble landsforvist fra Bagdad til Konstantinopel, erklerte Bahá'u'lláh sitt krav om en guddommelige oppdrag til sin familie og følgesvenner. Det utviklet seg spenning mellom ham og Subh-i-Azal, den utpekte lederen av bábiene, som ikke anerkjente Bahá'u'lláhs krav. Gjennom resten av livet fikk Bahá'u'lláh troskapen fra de fleste bábiene, som ble kjent som bahá'íer. Fra 1866 erklærte han sitt oppgrad som Guds budbringer i brev som hand skrev til verdens religiøse og verdslige ledere, inkludert pave Pius IX, Napoleon III og Dronning Victoria.
I 1868 ble Bahá'u'lláh landsforvist av Sultan Abdülâziz til det Ottomanske fangekolonien `Akká, i dagens Israel. Mot slutten av sitt liv ble de strenge og grove forholdene avspent, og han fikk lov til å leve i et hjem nær `Akká, dog fortsatt offisielt som en fange av byen. Han døde der i 1892. Bahá'íer regner hands gravmæle i Bahjí som Qiblih, hvor de vender seg i bønn hver dag.

`Abdu'l-Bahá


File:Abdulbaha.jpg mellom 1911 og 1921]]
`Abbás Effendi var Bahá'u'lláhs eldste søn, kjent under tittelen `Abdu'l-Bahá (Bahás Tjener). Hans far skrev et testamente som utpekte `Abdu'l-Bahá som Bahá'í-samfunnets leder, og utpekte ham også som "paktens midtpunkt", "troens hode" og den eneste autoritative tolker of Bahá'u'lláhs skrifter. `Abdu'l-Bahá hadde delt sin fars lange eksil og fangenskap, som fortsatte til `Abdu'l-Bahás løslatelse etter den unge tyrkiske revolusjonen i 1908. Etter løslatelsen levde han et liv av reise, taler, undervising og opprettholdelse av korrospondanse med samfunn av troende og individer, for derigjennom å utdype troens prinsipper.

Administrasjon


Bahá'u'lláhs ''Kitáb-i-Aqdas'' og ''`Abdu'l-Bahás testamente'' er grunnleggende dokumenter for Bahá'ís administrative orden. Bahá'u'lláh etablerte et valgt Universelle Rettferdighetens Hus, og `Abdu'l-Bahá establerte den utpekte, arvelige beskytteren og klarla forholdet mellom de to institusjonene. `Abdu'l-Bahá utpekte i sitt testamente sitt eldste barnebarn, Shoghi Effendi, som troens første beskytter.
Gjennom hele sitt liv oversatte Shoghi Effende texter, utviklet globale planer for Bahá'í-samfunnets ubredelse, utviklet Bahá'ís verdenssenter, gjennomførte bindvis med korrespondanse med samfunn og individer omkring i verden, og bygde den administrative strukturen for religion, som forberedte samfunnet for valget av Universelle Rettferdighetens Hus. Han døde i 1957 under forhold som ikke tillot en etterfølge å bli utpekt.
På lokale, regionale og nasjonale nivå velger Bahá'í medlemmer til åndelige råd, bestående av ni personer som er ansvarlig for religions anliggender. Det er også utpekte individer som jobber på ulike nivåer, inkludert lokalt og internasjonalt, som jobber med å utbre læren og beskytte samfunnet. Sistnevnte fungerer ikke som et presteskap, som troen ikke har. Universelle Rettferdighetens Hus, som først ble valgt i 1963, forblir etterfølgeren og det suverene ledelsen over troen, og dens ni medlemmer velges hvert femte år av medlemmene av alle nasjonale åndelige råd. All mannlige bahá'í som er minst 21 år, kan velges til Universelle Rettferdighetens Hus; alle andre posisjoner er åpne for både mannlige og kvinnelige bahá'íer.

Internasjonale planer


Fil:Shoghi-Effendi.jpg]]
In 1937 lanserte Shoghi Effendi en syvårsplan for bahá'íene i Nord-Amerika, fulgt av en til i 1946. I 1953 lanserte han den første internasjonale planen, tiårskorstoget. Den inkluderte ekstremt ambisiøste mål for ekspansjon av bahá'í-samfunnet og institusjonene, oversettelse av tekster til mange nye språk, og å sende pionerer til land uten troende. Han uttalte i brevs form under tiårskorstoget at den ville bli fulgt at andre planer under ledelse av det Universelle Rettferdighetens Hus, som ble valgt i 1963 i kulminasjonen av korstoget. De lanserte så i 1964 en ni-årsplan, fulgt av ulike planer med varierende lengder og mål, som veiledet det internasjonale bahá'í-samfunnet.
Hvert år på den 21. april sender Det Universelle Rettferdighetens Hus et Ridván-budskap til verdens bahá'i-samfunn, som generelt gir en oppdatering på prosessen i forhold til den gjeldende planen, og gir ytterligere veiledning for året som skal komme. Bahá'íene rund om i verden er i dag bedt om å fokusere på bygge kapasitet gjennom barneklasser, ungdomsgrupper, andaktsmøter og systematiske studier av religionen i studiesirkler. Ytterligere fokus ligger på deltakelse i de ledende samfunnsdrøftelsene og sosial handling. Perioden fra 2001 til 2021 vil se fire femårsplaner, som vil kulminere i hundreårsmarkeringen av `Abdu'l-Bahás bortgang.

Demografi


Ifølge bahá'í-publiserte dokumenter var det 4.74 millioner bahá'íer i 1986, med en årlig vekst på 4.4%. Bahá'í kilder siden 1991 estimerer normalt antall bahá'íer i verden til mer enn 5 millioner. ''World Christian Encyclopedia'' estimerte 7.1 million bahá'íer i 218 land i 2000.
Fra dens opprinnelse i Perserriket og det Ottomanske riket, hadde troen ved det tidlige 20. århundre en rekke konvertitter i Sør- og Sørøst-Asia, Europa og Nord-Amerika. På 1950- og 60-tallet ble det gjennomført en rekke reisende undervisiningsprogrammer som bragte religionen til nærmest all verdens land og terriorier. Innen 1990-tallet ble det igangsatt programmer for stor-skala systematisk konsolidasjon, og i det tidlige 21. århundre økte antall nye troende. Bahá'í er den største religiøste minoriteten i Iran.
Ifølge ''World Almanac'' var det 3.6 millioner bahá'íer i Asia, 1.8 millioner i Afrika og 0.9 million i Latin-Amerika. Det største landet er India, med en estimert 2.2 millioner troende, fulgt av Iran med 350 000 og USA med 150 000. Ingen land har et flertall av bahá'íer, og andelen troende varierer sterkt mellom land.
Religionen er ifølge ''The Britannica Book of the Year'' den nest-mest utbredte av verdens uavhengige religioner i forhold til antall land; den er representert i 247 land og territorier, representer i 2100 etniske-, rase- og stammegrupperinger, har tekster oversatt til over 800 språk og hadde i 2002 syv millioner troende. I tillegg har Bahá'íene en egen organisasjon i de fleste av verdens land. Iføgte FP Magazine var det verdens nest-raskest voksende religion i prosent (1.7%) i 2007.

Sosial praksis


Fil:Bahai Wilmette.jpg utenfor Chicago, USA]]

Lover


Lovene i bahá'í-troen stammer hovedsakelig fra ''Kitáb-i-Aqdas'', skrevet av Bahá'u'lláh. Følgende er eksempler på grunnleggende lover og religiøse skikker:
Bønn består både av obligatorisk bønn og generell bønn. Alle bahá'íer som er minst 15 år må individuelt si en obligatorisk bønn hver dag, med faste ord og former. I tillegg oppfordres de troende til å be generelle bønner, meditere og studere hellige tekster. Det er ingen fast form for tilbedelse og meditasjon, selv om generelle bønner skrevet at de sentrale skikkelsene og samlet i bønnebøker holdes høyt. Høytlesning av bønner fra bønnebøker er typisk ved samlinger av bahá'íer.
Baktalelse og sladder er forbudt.
Voksne bahá'í med god helse bør følge en nittendagers soloppgang-til-solnedgang-faste hvert år fra 2. til 20. mars.
Bahá'íer har ikke lov å drikke alkohol eller bruke narkotiske stoffer, med mindre de er foreskrevet av en lege.
Samleie er kun tillatt mellom ektemann og kone, og dermed er førekteskapelig og homofili samliv forbudt.
Pengespill er forbudt.
Fanatisme er forbudt.
Fastholdelse av ritualer er fordømt, med unntak av obligatorisk bønn.
Avholdenhet fra politisk parti
Mens noen av lovene i ''Kitáb-i-Aqdas'' er anvendelig for denne tiden og kan til en grad være håndhevet av de administrative institusjonene, har Bahá'u'lláh foreskrevet en progressiv anvendelsen av andre lover based på eksistensen av et samfunn som er hovedsakenlig bahá'í. Lovene er, når de ikke er i direkte konflikt med de sivile lovene i hjemlandet, bindene for alle bahá'íer, og overholdelse av personlige lover, som bønn og faste, er utelukkende ansvaret til den enkelte.

Ekteskap


Formålet med ekteskap innen bahá'í-troen er primært å fremme åndelig harmoni, samhørighet og enhet mellom en mann og en kvinne, og danne et stabilt og kjærlig miljø for oppforstring av barn. Bahá'í-skriftene om ekteskap kaller den et "festning for velvære og salighet" og gjør ekteskap og familien til menneskesamfunnets fundament. Bahá'u'lláh priser ekteskapet høyt, advarer imot skilsmisse og homoseksualitet, og krever kyskhet untenfor ekteskapet; han lærer at ektefeller burde streve mot å forbedre hverandres åndelige liv. Ekteskap mellom personer av forskjellig rase prises høyt i skriftene.
Bahá'íer som ønsker å gifte seg bes om å tilegne seg inngående forståelse av den andres karakter før de bestemmer seg for ekteskapsinngåelse. Foreldre bøk ikke velge partnere for sine barn, men etter at to individer har bestemt seg for ekteskapsinngåelse, må de motta tillatelse fra alle levende biologiske foreldre, selv om én ikke skulle være bahá'í. Ekteskapsseremonien er enkel: det eneste obligatoriske delen av bryllupet er å lese et løfte forordnet av Bahá'u'lláh som både bruden og brudgommen leser i nærvær av to vitner. Ekteskapsløften er "Sannelig, vi vil alle holde fast ved Guds vilje."

Arbeid


Klostervesen er forbudt, og bahá'í forsøker å basere sitt åndelig liv i ordinær dagligliv. Utførelse av nyttig arbeid, for eksempel, er ikke bare krevd, men regnes som en form for tilbedelse. Bahá'u'lláh forbød tigging og askese. Viktigheten av selv-utøvelse og tjeneste til menneskeheten i ens eget åndelige liv er videre fremhevet i Bahá'u'lláhs skrifter, hvor han stadfester at arbeid gjort i en ånd av tjeneste til menneskeheten nyter en rang lik bønn og tilbedelse i Guds øyne.

Tilbedelsessteder


De fleste bahá'í-møter skjer i private hjem, lokale bahá'í-sentre og leide lokaler. Det er på verdensbasis syv tilbedelseshus med en åttende under bygging i Chile. Skriftene viser til en institusjon som kalles Ma<u>sh</u>riqu'l-A<u>dh</u>kár ("demringsplassen for Guds pris"), som vil være sentre for et kompleks med institusjoner som vil inkludere sykehus, utdanningsinstitusjoner og så videre. Den første Ma<u>sh</u>riqu'l-A<u>dh</u>kár, i Ashgabat, Turkmenistan, har vært den mest komplette tilbedelsens hus.

Kalender


Bahá'í-kalenderen er basert på kalenderen etablert av Báb. Året er delt inn i 19 måneder, hver på 19 dager. I tillegg er fire (ved skuddår fem) dager lagt inn slik at bahá'í-året varer like lenge som solåret. Ukene har en varighet på syv dager. Månedene i bahá'í-kalenderen har fått navn etter Guds egenskaper, eksempelvis Bahá (Herlighet), ‘Ilm (Kunnskap) og Jamál (Skjønnhet). Ukene har en varighet på syv dager, og har, slik som månedene, fått navn etter Guds egenskaper.
Bahá'í-samfunn samles på begynnelsen av hver måned på en 19-dagsfest for tilbedelse, rådslagning og sosialisering. Bahá'í nyttår, som markerer avslutningen av fastemåneden, sammenfaller med persisk nyttår (Norouz) på vårjevndøgn, 21. mars. Bahá'í-troen har 11 helligdager, hvorav ni er dager da bahá'íer skal ta fri fra arbeid eller skole. Disse dagene er viktige årsdager i religionens historie.

Symboler


Fil:BahaiRing2.jpg
Symboler i religionen avledes av det arabiske ordet Bahá’ ( "herlighet"), med den numberiske verdien ni, som er årsaken til det vanlige symbolet med den enneagonn. Ringsteinsymbolet og en kalligrafi av Det Største Navn brukes også ofte. Det førstnevte er to femtaggete stjerner nøstet med en stilisert Bahá’ hvis form er ment å minne om de tre enheter, mens den andre er en kalligrafisk gjengivelse av frasen Yá Bahá'u'l-Abhá ( "O Herlige av Det Herligste!") Den femtaggete stjernen symboliserer bahá'í-troen. Innen troen er stjernen kjent som Haykal ("Tempel") og den ble initiert og etablert av Báb. Både han og Bahá'u'lláh skreve flere verk i form av et pentagram.

Sosioøkonomisk utvikling


Siden ungfangelsen har troen deltatt i sosioøkonomisk utvikling, først gjennom økt frihet for kvinner, ubredelsen av kvinnelig utdanning som en prioritet, som ble gjennomført gjennom etableringen av skoler, kooperativer og klinikker.
Religionen trådde inn i en ny fase av aktiviteter når et brev fra Det Universelle Rettferdighetens Hus datert 20. oktober 1983 anmodet bahá'íer om å finne måter, i tråd med troens læresetninger, hvorigjennom de kunne delta i den sosiale og økonomisk utvikling av samfunnet der de bodde. I 1979 var det 129 offisielt anerkjente sosioøkonomiske prosjekter; i 1987 hadde tallet økt til 1482.
Bahá'u'lláh skrev om behoved for en verdensregjering i denne tidsalderen av mennesketens kollektive liv. På grunn av dette ettertrykk, har det internasjonale bahá'í-samfunnet valgt å støtte tiltak som forbedrer internasjonale relasjoner gjennom orgaisasjoner som Folkeforbundet og de Forente Nasjoner, med noen reservasjoner om den nåværende struktur og FNs konstitusjon. Bahá'í International Community er et byrå under kontroll av Det Universelle Rettferdighetens Hus i Haifa, og har rådgivende status i flere FN-organisasjoner.

Forfølgelse


Fil:Cemetery of yazd.jpg, Iran]]
Bahá'íer fortsetter å bli forfulgt i muslimske land, ettersom muslimske ledere ikke anerkjenner bahá'í som en uavhengig religion, men i stedet som frafall fra islam. Det mest omfattende forfølgelsen har skjedd i Iran, hvor over 200 bahá'íer har blitt henrettet mellom 1978 og 1998, og i Egypt. Rettighetene til bahá'íer har blitt begrenset i større eller mindre grad i flere andre land, inkludert Afghanistan, Indonesia,<ref name="indonesia2"></ref> Irak,<ref name="Iraq"></ref> Marokko og flere afrikanske land sør for Sahara.
Marginaliseringen av de iranske bahá'íene har røtter i historiske forsøk av sjia-presteskapet å forfølge en religiøs minoritet. Når bahá'íene begynte å få en stor tilhengerskare, håpet presteskapet å stoppe bevegelsen ved å si at dens etterfølgere var fiender av Gud. Disse direktivene førte to mobbangrep og offentlige henrettelser. Ved ett tilfelle i Yazd i 1903 ble mer enn hundre bahá'íer drept. Bahá'í-skoler ble stengt på 1930- og 40-tallet, bahá'í ekteskap ble ikke anerkjent og skrifter ble sensurert.
Under Mohammad Reza Pahlavis style, på grunn av økende nasjonalisme og økonomiske vanskeligheter i Iran, ga shahen kontrollen over visse religiøse anliggender til landets presteskap. Dette resulterte i en forfølgelseskampanje mot bahá'íene. En godkjent og koordinert anti-bahá'í-kampansje men henbikk å skape offentlig lidenskap mot bahá'íene started i 1955 med spredning av anti-bahá'í-propaganda på nasjonal radio og i offentlige aviser. På slutten av 1970-tallet mistet shahens regime legimited basert på kritikk om at han var pro-vestlig, og revolusjonær propaganda påsto at noen av hans rådgivere var bahá'íer. Bahá'íer ble fremstilt som en økonomisk trussel, støttespillere for Israel og vesten, og sosial motvilje mot bahá'íene økte.
Siden den iranske revolusjon i 1979 har iranske bahá'íer regelmessig hatt sine hjem ransaket og blitt bannlyst fra å studere på universiteter eller inneha offentlige jobber, og hundrevis har blitt fenglet for sin religiøse tro. Bahá'í gravsteder har blitt skjendet, eiendommer indratt og enkelte ganger ødelagt, inkludert huset til Mírzá Buzurg, Bahá'u'lláhs far. Bábs Hus i Shiraz, en av tre steder hvortil bahá'íer har pilegrimsreier, har blitt ødelagt to ganger.
Iranske myndigheter påstår at bahá'í-troen ikke er en religion, men en politisk organisasjon, og dermed nekter å anerkjenne dem som et religiøst minoritet. Imidlertid har regjeringen aldri fremlagt overbevisende bevis for dette. Også regjeringens uttalelse om at bahá'íer som avsverger sin tro vil få tilbake sine rettigheter, attesterer til at bahá'íer forfølges utelukkende for sin tro. Den iranske regjeringen anklager også bahá'í-troen for å være assosiert med zionisme, da verdenssenterert ligger i Israel. Dette er ikke basert på noe historisk faktagrunnlag, og brukes til å gjøre bahá'íer til syndebukker. Det var den iranske shahen som landsforviste Bahá'u'lláh til `Akká, da i Syria og som først nesten hundre år senere ble en del av Israel.
Bahá'í-institusjoner og samfunnsaktiviteter har vært ulovlig under egyptisk lov siden 1960. Alle bahá'í-eiendommer, inkludert sentre, bibliotek og gravlunder, har blitt konfiskert av regjeringer og fatwaer har blitt utstedt som anklager bahá'íene for apostasi. Fra 1990-tallet har regjeringen krevd at all offentlig legitimasjon stadfester at personen er enten muslim, kristen eller jøde, de eneste anerkjente religionen i landet. Bahá'íer har slik ikke hatt tilgang til offentlige dokumenter som fødselsattester, ekteskapsatester og pass, med videre, med mindre de lyver om sin religion, som bryter med troens lære. Dette medfører videre at de blant annet ikke har rett til utdanning, helsetjenester eller kan forlate landet.
Bernhard Lewis har uttrykt at muslimske lekfolk og islamske myndigheter har hatt problemer med å akkomandere post-islamske moneteistiske religioner, siden troende av slike religioner ikke kan avskrives som enten hedninger, slik som politeisme og animalisme, eller som utdaterte forløpere som kristne eller jøder. Eksistensen av slike religioner utfordrer også den islamske doktrinen om finaliteten av Muhammeds åpenbaring.

Referanser


Bibliografi


<div class="references-small">
</div>

Noter

Litteratur


''Bahá’í-troens skrifter''. Utvalg og innledende essay av Arne Ruste ; oversatt av Arne Ruste og Nasjonalt åndelig råd for bahá'íer i Norge. Bokklubben, 2007. XLVII, 324 s. (Verdens hellige skrifter; 43). ISBN 978-82-525-6347-4
Bahá'u'lláh. ''De skjulte ord''. Oversatt fra engelsk av Gunnar Lange Nilsen. Gyldendal, 1988. 61 s. ISBN 82-90159-05-6 og ISBN 82-05-10694-0 (1977-utgaven)
''Bahai bønner : et utvalg av bønner åpenbart av Bab, Baha'u'llah og Abdul-Baha''. Utgitt av Nasjonalt åndelig råd for Baha'ier i Norge. Oslo, 1984. ISBN 82-90224-06-0
`Abdu'l-Bahá. ''Abdull-Baha's visdom, taler holdt av Abdull Baha i Paris og London 1911-13''. Utgitt av Nasjonalt åndelig råd. Oslo, 1974
''Glimt fra Bahá'u'lláhs skrifter''. Til norsk efter Shoghi Effendis sammenstilling og engelske oversettelse. Bahá'i forlag, 1987. ISBN 82-90-159-02-1
''Løftet om fred i verden : en erklæring fra Det Universelle Rettferdighetens Hus''. Haifa, 1985. ISBN 82-90224-08-7

Eksterne lenker


http://www.bahai.no/ Bahá'í-samfunnets norske hjemmeside
http://www.bahai.org/ International Bahá'í Community offisiell nettside
http://reference.bahai.org Bahá'í Reference Library
http://www.bahaiprayers.org/ Bahá'í-bønner på ulike språk
Kategori:Bahá'í
Kategori:Religion
af:Baha’i
ar:بهائية
an:Bahaísmo
ast:Fe Bahá'i
az:Bəhailik
bn:বাহাই ধর্ম
be:Бахаі
be-x-old:Багаі
bg:Бахайство
bs:Baha'i
ca:Fe bahà'í
cs:Bahá'í
cy:Bahá'í
da:Bahai
de:Bahai
et:Baha'i usk
el:Μπαχάι Πίστη
en:Bahá'í Faith
es:Bahaísmo
eo:Bahaa Kredo
eu:Bahaismo
fa:بهائیت
hif:Bahá'í Faith
fo:Bahá'í Trúgvin
fr:Bahaïsme
ff:Bahai
gl:Fe Bahá'í
ko:바하이 신앙
hy:Բահաի
hi:बहाई धर्म
hr:Bahá'í
io:Bahaa Religio
id:Baha'i
ia:Fide Bahá'í
is:Bahá'í trúin
it:Bahá'í
he:הדת הבהאית
kn:ಬಹಾ'ಇ ಧರ್ಮ
ka:ბაჰაიზმი
kk:Бахаи
kw:Fay Bahá'í
sw:Baha'i
kg:Kibaha
lad:Baha'i
lv:Bahāisms
lb:Baha'i
lt:Bahajų tikėjimas
hu:Bahái
ml:ബഹായി വിശ്വാസം
arz:بهائيه
ms:Kepercayaan Bahá'í
mwl:Fé Bahá'í
mn:Бахай шүтлэг
nl:Bahai
new:बहाइ धर्म
ja:バハーイー教
nn:Bahai
uz:Bahoiylik
pfl:Bahai
ps:بهايي
tpi:Bahai
nds:Bahá'í
pl:Bahaizm
pt:Fé bahá'í
ro:Credința Bahá'í
ru:Бахаи
sco:Bahá'í Faith
scn:Fidi Baha'i
simple:Bahá'í Faith
sk:Bahájska viera
sl:Bahajstvo
sr:Бахаи вера
sh:Bahaizam
fi:Bahai-usko
sv:Bahá'í
tl:Pananampalatayang Bahá'í
ta:பகாய் சமயம்
te:బహాయి విశ్వాసము
th:ศาสนาบาไฮ
tr:Bahailik
uk:Бахаїзм
ur:بہائی مت
vi:Bahá'í
fiu-vro:Baha'i usk
yo:Baháí
bat-smg:Bahaju viera
zh:巴哈伊信仰

Biler

#OMDIRIGERING Bil (andre betydninger)

Bil

Fil: '06-'08 Toyota Yaris Five-Door.jpg
En bil er en motorvogn (kjøretøy) som kjører på minst tre, oftest fire, hjul og er beregnet til å kjøres på vei, ikke på skinner, og frakte passasjerer eller gods. Ordet «bil» kommer fra den eldre formen 'automobil', fra gresk ''auto-'' «selv» og latin ''mobil'' «bevegelig», og er et fellesord i de tre Skandinavia språkene. Bil ble foreslått som avløserord for automobil i en konkurranse i avisen Politiken i 1902.
I Norge var de tre største bilmerkene innenfor personbiler i 2007 henholdsvis Toyota, Volkswagen og Ford. http://www.ofv.no/foreningssider/ofv_bilsalg.asp
Det var streng rasjonering på biler i Norge helt frem til 1960, men i perioder var det fri omsetning av russiske og østeuropéiske bilmerker, avhengig av den norske fiskeeksporten til disse landene.

Historie


''Utdypende artikkel: Bilens historie''
Den moderne bilen har sitt opphav i eksperimenter med dampmaskin kjøretøyer på 1700-tallet. Nicolas-Joseph Cugnot bygde en i 1769 som kunne nå hastigheter oppmot 4 km/h.
Det var den interne forbrenningsmotoren som gjorde det praktisk med selvdrevne kjøretøyer. Den tyske oppfinneren Carl Benz fikk ferdig en bensindrevet bil 3. juli 1886 i Mannheim, Gottlieb Daimler og Wilhelm Maybach nesten samtidig i Stuttgart og østerrikeren Siegfried Marcus i Wien.
Fram til rundt første verdenskrig var bilen et håndlagd produkt som de færreste hadde råd til. Masseproduksjonen gjorde at stadig flere fikk bedre økonomi, samtidig som bilene ble billigere. De mange små bilprodusentene ble nedlagt eller slo seg sammen og endte opp som få, men store, selskaper. I tillegg ble de fleste ulike tekniske løsninger forkastet, og vi endte opp med bilen som vi kjenner den i dag: Selvbærende karosseri, bensin- eller dieselmotor, kraftoverføring via kardang, og fire relativt små hjul ute i hvert hjørne.
Europeiske og amerikanske bilmerker dominerte lenge, men på 1970-tallet fikk de sterk konkurranse av japanske bilmerker.

Bilens hoveddeler


''Utdypende artikkel: Bilens hoveddeler''

Motor


Det er en hel rekke energikilder som brukes til fremdrift på biler. Bensin og diesel er de mest vanlige, men strøm, hydrogen, gass, biodiesel, etanol, parafin, Trykkluftmekanisering og en kombinasjon av to eller flere av disse (Hybridbil, bi-fuel eller flexi-fuel) blir også benyttet. Likheten er i alle fall at alle har en motor hvor energikilden blir omdannet til fysisk arbeid (fremdrift).
Den typiske motoren i en personbil i Norge var gjennom mange år en «rekkefirer», dvs. en firesylindret, vannavkjølt bensinmotor opprinnelig med forgasser, siden med elektronisk styrt innsprøytning. Opprinnelig var langsgående motormontering og bakhjulsdrift dominerende. Etterhvert er det typiske montering på tvers foran i bilen og drift på forhjulene. I de senere årene har salget av biler med dieselmotor passert bensinbiler i Vest-Europa, inkludert Norge.
Den mest typiske girkassen i en moderne personbil i Norge er en femtrinns, manuell kasse. I andre land, og da spesielt USA, er automatiske girkasser nesten enerådende i personbiler.

Styring


Bilens styring består av et ratt som dreier forhjulene i den retning føreren ønsker. I mellom sitter rattstammen med kardansk ledd og enten en styresnekke eller en tannstang. Moderne biler (fra 1970-tallet) har som regel tannstangstyring og servo, det vil si hydraulisk eller elektrisk hjelp til å dreie på hjulene.

Hjuloppheng


<br />
Hjulopphenget består av fjæring, demping og bærende konstruksjon.

Elektrisk anlegg


Strømkilden til det elektriske anlegget består av både et elektrisk batteri og en generator. Moderne biler har vekselstrømsgenerator, mens biler fra 60-tallet og eldre finnes ofte med likestrømsdynamo. Generatoren leverer strøm så lenge motoren er i gang. Batteriet leverer strøm når motoren ikke er i gang. Dets viktigste oppgave er imidlertid å levere strøm til startmotoren. Startmotoren er en elektrisk motor som kobles med tannhjul til motorens svinghjul ved hjelp av en elektromagnet når motoren skal starte. Foruten tennplugger, har en moderne bilmotor en mengde elektrisk utstyr, for eksempel elektronisk drivstoffinnsprøyting, som styres av motorens elektroniske styringsenhet.
Det er på alle biler nyere enn 1940-tallet og oppover standard med tre primære kontrollamper som går igjen i alle bilmodeller. Dette er en bremsekretslampe, en voltlampe og en oljetrykkslampe. Felles regel er å stanse bilen og fastslå feilen så fort som mulig uansett hvilken lampe som lyser opp under kjøring!
Bremselampens funksjon kan være todelt: dels lyser den når håndbremsen er trukket til, dels lyser den for å varsle feil i bremsesystemet. Eksempler på feil kan være at en bremsekrets er falt ut eller slitte bremseklosser. Vanlig symbol i dag er et sett med bremsesko med et utropstegn imellom: (!)
Ladelampen lyser opp dersom spenningen fra generatoren blir for lav. På moderne biler indikerer dette en feil, vanligvis røket vifterem. På eldre biler med likestrømsdynamo inntraff dette også ved lavt turtall. Uten generator vil bilens batteri lades ut under kjøring. Ved å koble ut mest mulig av lys og varmetråder kan en kjøre ca 30 mil før batteriet er tømt. På enkelte bilmerker tjener ladelampa en ekstra funksjon: når motoren er startet «lekker» litt strøm gjennom ladelampa til generatoren. Denne strømmen gir initalstrøm til feltviklingen i generatoren og får denne igang. En defekt ladelampe vil dermed hverken vise at det er feil eller få igang generatoren. En enkel sjekk er at den skal lyse med tenning på og motor av. Vanlig ikon er figuren av et startbatteri.
Oljetrykkslampen er meget viktig og blir på enkelte modeller også komplementert med lydalarm. Om denne lyser under kjøring er det ikke tilstrekkelig oljetrykk i motoren. Smøresystemet feiler og motoren vil snart havarere. En må snarest stanse motoren. I moderne biler brukes gjerne et symbol formet som en oljekanne for oljetrykklampen.

Lysutstyr


Billysene hører med til det elektriske opplegget. Alle kjøretøy, inklusive tohjulinger, skal være utstyrt med noen lyspunkter. Disse er dels for å gi veilys ved kjøring i mørke og dels for å markere kjøretøyet i forhold til andre veifarende. I tillegg kan der finnes forskjellige ekstra lys med andre funksjoner.
Regler for lys finnes i veitrafikklov og kjøretøyforskrifter.
Hovedlysene er vanligvis bilens kjørelys, og er delt i nærlys og fjernlys. Enten nærlyset eller annet hvitt lys med kilde på minst 20W (glødepære-)styrke skal være på sammen med parkeringslamper (rød eller oransje) bakover når bilen er i bevegelse. Tidligere var der regler for hvor sterkt lys en kunne bruke både på nær- og fjernlys, mens en nå krever at lyktene ikke skal blende eller sjenere motgående trafikk. Det er også lov å ha ekstra lyskastere som tåkelys og kurvelys – men disse skal ikke brukes slik at de tar mørkesynet fra andre.
Retningslys er i dag utelukende blinkende lys, som er oransjegult framover og rødt bakfra. Antall blinkpunkter kan variere. I nyere biler finnes etterhvert flere og flere av lysene som lysdioder.
Mange bilfabrikanter utstyrer bilene med ekstra kupélys, kart- og leselamper, bagasjeromslys og lys til hanskerommet i dashbordet, samt tåkebaklys (påbudt for bl.a. tyske biler).

Karosseri


Karosseriet beskytter bilens passasjerer og systemer mot vær og vind. Det stiver også av konstruksjonen. Moderne personbiler har oftest selvbærende karosseri, men eldre personbiler og lastebiler har separat ramme.
Moderne karosserier har mange sikkerhetstiltak, blant annet deformasjonssoner og ekstra forsterkninger rundt kupéen.

Hjul og dekk


hjul på en moderne bil består som regel av en felg av metall og et Dekk (hjul), hovedsakelig av syntetisk gummi. De vanligste konstruksjonene for felgen er av presset stål eller støpt aluminium. Før hadde biler også eikehjul. Hjulet er festet med bolter til hjulnavet.
Moderne biler har radialdekk, men inntil 1970-tallet ble en del biler levert med diagonaldekk. Dekk for gatebruk eller terrengkjøring har et mønster i sålen.

Bremser


Bremsene sørger for å omdanne kinetisk energi (bilens bevegelse) til termisk energi. Denne mekanismen gjør at bilen kan sakkes eller stoppes. Bremsene består av en roterende del, enten en trommel eller en skive, og en stillestående del. På alle moderne biler virker bremsene på alle hjul. En moderne bil har nesten alltid skivebremser framme, ofte bak også. Håndbrekket kan ha egne tromler bak hvis bilen har skivebremser bak.
For å øke bremseeffekten ved moderat pedaltrykk er alle moderne biler utsyrt med en bremsekraftforsterker. Denne utnytter undertykket i manifolden. Når bremsepedalen trykkes inn, vil bremskraftforsterkeren gi øket kraft på bremsene. Bremsekraftforsterkeren kom med skivebremsene som trenger mer kraft enn de tidligere trommelbremsene.

Se også


Liste over bilmerker
Førerkort
Bilansvar
Personbil

Referanser

Eksterne lenker


http://www.lovdata.no/for/sf/sd/td-19941004-0918-002.html Forskrift om tekniske krav og godkjenning av kjøretøy, deler og utstyr (kjøretøyforskriften) fra Lovdata
http://w2.brreg.no/motorvogn/heftelser_motorvogn.jsp Heftelser i motorvogn fra Brønnøysundregistrene
http://www.automuseum-dr-carl-benz.de Automuseum Dr. Carl Benz, Ladenburg/Germany
http://www.bertha-benz.de Bertha Benz Memorial Route
http://www.carmagazine.co.uk/upload/23408/images/OPI/CARtubemap2010.pdf Oversikt over bilindustrien - kart fra Car Magazine (UK)
Kategori:Biler
Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha
af:Motorvoertuig
als:Auto
am:መኪና
ar:سيارة
an:Auto
arc:ܪܕܝܬܐ
ast:Automóvil
gn:Mba'yruguata
az:Avtomobil
bn:গাড়ি
zh-min-nan:Chū-tōng-chhia
be:Аўтамабіль
be-x-old:Аўтамабіль
bg:Автомобил
bs:Automobil
br:Karr-tan
ca:Automòbil
cs:Automobil
co:Vittura
cy:Car
da:Bil
pdc:Maschien
de:Automobil
nv:Chidí
et:Auto
el:Αυτοκίνητο
en:Automobile
es:Automóvil
eo:Aŭtomobilo
eu:Automobil
fa:خودرو
fr:Automobile
fy:Auto
ga:Gluaisteán
gl:Automóbil
gan:汽車
glk:ماشین
gu:મોટરગાડી
ko:자동차
hy:Ավտոմեքենա
hi:मोटरवाहन
hr:Automobil
io:Automobilo
id:Mobil
os:Хæдтулгæ
is:Bifreið
it:Autovettura
he:מכונית
jv:Montor
kn:ಮೋಟಾರು ವಾಹನ
ka:ავტომობილი
kk:Автомобиль
sw:Motokaa
ht:Machin
lo:ລົດ
la:Autocinetum
lv:Automašīna
lt:Automobilis
lmo:Vetüra
hu:Autó
mk:Автомобил
mg:Fiarakodia
ml:കാർ
mi:Motokā
mr:मोटारवाहन
arz:اوتوموبيل
ms:Kereta
mn:Автомашин
my:ကား
nah:Tepozmalacatl
na:Auto
nl:Auto
nds-nl:Auto
cr:ᐅᒑᐹᓂᔥ
new:अटोमोबाइल
ja:自動車
nn:Bil
nrm:Qùérette
oc:Automobila
uz:Avtomobil
pnb:کار
pms:Automòbil
pl:Samochód
pnt:Αραπάν
pt:Automóvel
ro:Automobil
qu:Antawa
rue:Автомобіл
ru:Автомобиль
sco:Automobile
stq:Automobil
sq:Automobili
si:මෝටර් රථ
simple:Car
sk:Automobil
sl:Avtomobil
cu:Аѵтокїнито
szl:Auto
so:Baabuur
sr:Аутомобил
sh:Automobil
su:Otomotif
fi:Auto
sv:Bil
tl:Kotse
ta:தானுந்து
tt:Автомобиль
te:కారు
th:รถยนต์
tg:Автомобил
chy:Amâho'hestôtse
tr:Otomobil
bug:Oto
uk:Автомобіль
ur:خودمتحرک
ug:ئاپتوموبىل
za:Giceh
vec:Machina automobile
vi:Ô tô
fiu-vro:Auto
wa:Oto
war:Awto
yi:אויטאמאביל
zh-yue:汽車
diq:Erebe
bat-smg:Automuobėlis
zh:汽车

Braathens


File:Diamanten - 2010-05-06 at 17-12-18.jpg, the head office of Norwegian Air Shuttle, formerly the Braathens head office]]
Fil:DC-3 Braathens SAFE 1952.jpg ''Norse Carrier'' fotografert i 1952]]
Braathens (før 1997; Braathens S·A·F·E eller Braathens South American and Far East Air Transport) var et norsk flyselskap som ble stiftet av skipsrederen Ludvig G. Braathen. Selskapet var i drift fra 1946 frem til det fusjonerte med den norske delen av SAS, som da dannet SAS Braathens i 2004. Flyselskapet hadde sin base på Fornebu utenfor Oslo, for så å flytte til Gardermoen. Selskapet var i mange år et av de største foretakene i Norge, og hadde sammen med sin konkurrent SAS et duopol på flyoperasjoner i landet. Selskapet var regnet som landets flaggbærende flyselskap, og dets operasjoner strakte seg fra innenriksflygninger til intrakontinentale ruteoperasjoner.

Historie


Tidlige operasjoner


Selskapet ble etablert den 26. mars 1946 av skipsreder Ludvig G. Braathen (derav navnet «''Braathens''») som hadde som intensjon å etablere logistiske fraktruter for sin skipsvirksomhet verden over. Selskapet begynte å operere charterflygninger til Det fjerne østen og Sør-Amerika utstyrt med flymateriell av typen Douglas C-54 Skymaster fra US Air Force. Selskapets første kommersielle flygning tok av den 30. januar 1947. De første flygningene ble kun utført på dagtid fordi flyenes rekkevidde og toppfart var såpass lav sammenliknet med i dag at rutene måtte bli delt opp i flere seksjoner, slik at mannskapet fikk hvile mellom hver flygning. De første flygningene mellom Oslo og Hongkong for eksempel var satt opp med stopp i Amsterdam, Marseille, Kairo, Basra, Karachi, Calcutta og Bangkok i den rekkefølgen. Ruten var på den tiden verdens lengste sammenhengende flyrute. Flytiden ble for øvrig senere noe effektivisert da Braathens i 1947 supplerte sin flåte med nye Douglas DC-3-maskiner. Totalt 75 flygninger ble utført mellom Norge og Hongkong i tidsperioden 1947 til 1948. En annen langdistanseflygning Braathens opererte på den tiden var ruten mellom Stavanger og Caracas, via Reykjavik, Newfoundland og Labrador og Bermuda. Selskapet hadde også flygninger med endelig destinasjon i Johannesburg og New York.
Braathens merket sterk konkurranse av sin storebror Det Norske Luftfartsselskap, som senere skulle fusjonere og danne SAS. Sistnevnte selskap hadde monopol på alle utenriksflygninger til og fra landet. Staten anså Braathens' operasjoner til Fjernøsten som såpass regelmessige at de var å anse som ruteflygninger, og påla Braathens å søke om konsesjon for sine utenriksoperasjoner. Braathens ønsket ikke dette, og truet med å flytte sin virksomhet utenfor landet, noe som resulterte i at selskapet ble gitt spesialtillatelse til å operere mellom Norge og Hongkong i 1949 som var gyldig i fem år. For øvrig opererte selskapet også flygninger til både Venezuela og Panama på denne tiden, operasjoner de ikke ble gitt fullverdig tillatelse til.
Da de skandinaviske luftfartsselskaper fusjonerte til SAS ble det nye selskapet gitt monopol på alle internasjonale flygninger både til og fra, og innad i de skandinaviske landene. Braathens klarte likevel å fortsette sine utenriksoperasjoner til tross for dette, og inngikk i 1951 en tiårig kontrakt med det islandske flyselskapet Loftleiðir, som gav selskapet muligheten til å operere flygninger mellom Norge og USA via Island på islandsk konsesjon. Selskapets operasjoner gikk sin gang, men i 1954, da selskapet søkte om å få fornyet sin konsesjon for sine operasjoner til Fjernøsten ble søknaden avslått. Som et resultat av dette så selskapet seg nødt til å reformere seg til å bli et innenriksselskap. Selv om SAS egentlig hadde monopol på alle operasjoner innenriks i Norge, ble selskapet likevel gitt tillatelse til å søke om operasjoner på ruter hvor SAS ikke hadde flygninger. Dette innebar blant annet flygninger til Stavanger og Trondheim. Senere fulgte destinasjoner som Røros, (1953) Kristiansand, (1955) og Ålesund. (1958)

Nyere operasjoner


Fil:Fokker F.27 Braathens SAFE 1964.jpg fra Braathens, fotografert i 1964]]Fil:Braathens B737-200 at Basel 1976.jpg fra Braathens, fotografert i 1976]]
Ved 1960 hadde selskapet omstrukturert seg, og opererte en flåte av Fokker F-27-maskiner som ble benyttet på selskapets innenriksoperasjoner. Men selskapet hadde også gått til anskaffelse av Douglas DC-6-maskiner med trykkabin, som ble benyttet på lengre flygninger på det stadig voksende chartermarkedet fra Norge til Middelhavslandene. I 1965 gjorde selskapet sin entré i jet-alderen med bestillingen av Fokker F-28-maskiner, som ble levert i 1969. En av de første lufthavnene som ble trafikkert av selskapets nye jet-maskiner var Kristiansund lufthavn, Kvernberget som åpnet i 1970. På denne tiden begynte selskapet også å trafikkere flere nye innenriksdestinasjoner, som Bergen, Molde og Haugesund.
I kjølvannet av den nye oljeindustrien som utviklet seg på norsk sektor på 70-tallet etablerte eierne et søsterselskap til Braathens som skulle drive med helikopteroperasjoner mellom fastlandet og norske oljeinstallasjoner. Braathens Helikopter ble et kortlevd foretak, men eksisterte fra 1989 til 1994 og utførte flyginger mellom norsk sokkel og Stavanger og Bergen. Selskapet fusjonerte med konkurrenten CHC Helikopter Service i 1994.

Avregulering, økonomisk nedgang og fusjon


Monopolet på enkeltruter på det norske innenriksmarkedet ble løftet i 1987, og Braathens kunne nå etablere ruter som tidligere kun hadde blitt trafikkert av SAS. To år senere, i 1989 ble selskapet også gitt tillatelse til å operere internasjonale ruter fra Norge, noe som resulterte i en rute mellom Oslo og Billund, og flere destinasjoner i Europa kort tid etter, som blant annet Newcastle upon Tyne og Murmansk. Den 1. april det samme året ble for øvrig luftrommet i Norge fullstendig deregulert, og alle europeiske flyselskap fikk nå tillatelse til å operere flygninger mellom Norge og Europa, og innenriks i Norge. Dette førte til et duopol mellom Braathens og SAS på innenriksrutene, og sågar økte frekvenser jevnt over.
I 1997 fornyet selskapet seg betraktelig. Foruten å kjøpe 100 % av aksjene i de svenske flyselskapene Transwede og Malmö Aviation valgte selskapet også å droppe navnesuffikset «''SAFE''», og kalle seg kun for Braathens. Selskapet skapte også en ny visuell profil, med lanseringen av et nytt fargeskjema, samt å erstatte det norske flagget på halefinnen som de hadde flydd med siden starten i 1946 med en stilisert sølvvinge. Nederlandske KLM kjøpte det samme året opp 30 % av aksjene i Braathens, noe som resulterte i at selskapet ble medlem av KLM-alliansen. Braathens tok i sammenheng med dette over KLMs flygninger mellom Nederland og Norge, og gjennom alliansen feedet Braathens passasjerer til den interkontinentale basen på Schiphol-flyplassen i Amsterdam. Samarbeidet førte også til at amerikanske Northwest Airlines startet flygninger mellom Minneapolis og Oslo.

SAS overtar virksomheten


Braathens ble tatt over av SAS i 2002 etter flere år med økonomiske problemer som følge av feilslåtte investeringer i de svenske flyselskapene Transwede og Malmö Aviation samt stor overkapasitet i det norske innenriksmarkedet. Mot slutten opererte selskapet 27 Boeing 737 av nyere type. Fra våren 2004 ble virksomheten til SAS i Norge og Braathens drevet under navnet SAS Braathens, og Braathens ble 1. mars 2005 fusjonert inn i SAS Braathens og opphørte dermed som eget selskap.
Fra 1. mai 2007 ble SAS Braathens omdøpt til SAS Norge, for så, fra og med 1. oktober 2009, kun være den norske delen i Scandinavian Airlines, dette for å skape en mer helhetlig profil.

Flåte


Fil:BraathensGardermoen.JPG ved gate på Gardermoen malt i Braathens' siste fargeskjema]]
Fil:NoRAF F-16 and Braathens 737-200 at Flesland.jpg, gamle farger]]

Flåte i 2004


Før fusjonen med SAS i 2004 opererte Braathens med følgende flåte:

Historisk flåte

Destinasjoner


Fil:Braathens rutekart.png
''Se full liste: Braathens' destinasjoner''
Braathens' rutenett inkluderte før fusjonen med SAS de fleste større lufthavner i Norge, i tillegg til de største byene i Europa. Selskapet opererte i all hovedsak rutene sine ut fra sin base på Oslo lufthavn, Gardermoen.

Fargeskjema


Fil:Braathens B737-200 at Basel 1984.jpg
Fram til 1997 var alle Braathens' fly malt hvite og/eller metallisk med en rød og blå horisontal linje langs flyskroget. ''Braathens S.A.F.E.'' var skrevet med blå kursiv skrift over de fremste sidevinduene, og det Norges flagg var malt på den ellers hvite halefinnen. Siden Braathens hadde posisjon som Norges flaggbærende flyselskap, skulle hele fargeskjemaet gjengi de som finnes i det norske flagget.
Etter 1997 ble et http://no.wikipedia.org/wiki/Fil:Braathens_737-500_LN-BRY_parked.jpg nytt fargeskjema lansert, og nasjonalfargene ble byttet ut med et nytt blå-hvitt design. Den nederste delen av flyskroget hadde en dyp blå farge, med en horisontal tynn rød stripe over som skilte den nedre delen av skroget fra den øvre hvite delen. Halefinnen ble malt lyseblå, med en stilisert sølvgrå vinge på. Etter sterke protester fra passasjerer og bedriftskunder ble denne vingen og blåfargen på halen fjernet, og det norske flagget gjeninnført på hvit bunn. File:Braathens 737-400 LN-BUF.jpg

Ulykker og hendelser


Den 7. november 1956 krasjet en deHavilland Heron inn i Hummelfjellet. Kapteinen og én passasjer omkom i ulykken (''Se full artikkel: Hummelfjeld-ulykken'').
Den 23. desember 1972 krasjet en Fokker F-28 Fellowship, registrert LN-SUY i Asker under innflygningen mot Oslo lufthavn, Fornebu. 40 mennesker omkom i ulykken, som på den tiden var den verste i norsk historie. (''Se full artikkel: Asker-ulykken'')
Den 21. juni 1985 ble et av Braathens' fly (Braathens SAFE Flight 139) kapret i luften mellom Trondheim og Oslo. Ingen mennesker ble skadet. Kapreren var beruset, og valgte til slutt å oppgi sin sak, og bytte våpenet sitt med øl.

Referanser

Eksterne lenker


http://www.planespotters.net/Airline/Braathens?show=all Flåteoversikt
http://home.online.no/~lkatz/fly/airlines_braathens.htm Braathens' historie
http://www.hangar.no/pages/Historikk:-Braathens-SAFE Braathens' historie
Kategori:Braathens
Kategori:Flyselskaper etablert i 1946
Kategori:Opphør i 2005
da:Braathens
de:SAS Norge
en:Braathens
fr:Braathens
nl:SAS Norge
ro:Braathens
sv:Braathens

Boeing 737

Historie og utvikling


Boeing 737 ble utviklet i slutten av 1960-årene som et kort- og mellomdistansefly. Flytypen skulle møte konkurransen fra blant andre Douglas Aircraft Company DC-9. For å forkorte utviklingstiden valgte man å benytte skroget fra Boeing 707 og Boeing 727. Den første varianten, som ble levert til Lufthansa i 1968, var ikke populær og man valgte derfor å utvikle en forlenget variant som fikk modellbetegnelsen Boeing 737-200. Denne varianten slo godt an i markedet og var i produksjon helt frem til 1988.
737-300 kom i 1984 og var den første 737 med CFM56 motor.
I 1983 kom den varianten som senere skulle bli omtalt som ''737 Classics''. Dette var en kraftig oppgradert versjon med en ny og stillere motortype, oppgradert cockpit samt at man hadde gjort en liten endring av halen. I brukt versjon har denne varianten blitt svært populær hos lavprisselskapene som ønsker rimelige og driftssikre fly. Braathens SAFE var launch customer på 737-500 og hadde på det meste 27 stk -500 og 4 stk -400.
File:AirBerlin B737-800 D-ABBF MUC 2008-08-13.jpg
For å møte konkurransen fra Airbus ble ''737 Next Generation'' lansert i 1997. Denne versjonen har nye motorer, nytt og lengre understell, en oppgradert cockpit, mer moderne interiør samt at man har konstruert nye lengre og mer aerodynamikk vinger til flytypen.
SAS var launch customer på 737-600 med 41 stk. Braathens var også et av de første selskapene som bestilte 737-500, som er arvtakeren til -200.
737-600 var arvtakeren til 737-500, 737-700 var arvtakeren til 737-300, 737-800 var arvtakeren til 737-400 og 737-900 var en forlenget versjon av -800 for å ta opp kampen mot Airbus 321. I dag er det -800 som er den mest populære 737-modellen.

Første generasjon


Denne kjennetegnes ved Pratt & Whitney JT8D turbofanmotorer. 737-100 ble produsert mellom 1967 og 1969, og 737-200 fra 1967 frem til 1988.

737-100


Dette var den første varianten av 737-serien som Boeing leverte. Det ble bygd 30 737-100, og den første flyturen skjedde den 9. april 1967. Den første Boeing 737-100 maskinen var 94 fot (28,65 meter) lang, og kunne frakte 115 passasjerer. Flyet hadde en MTOW (''Maximum Takeoff Weight'') på 42,411 kg.
Opprinnelig ble det valgt å bruke Pratt & Whitney motorer av typen JT8D-1 som hadde en skyvekraft på 14,000 pund, men da forhandlingene med Lufthansa var ferdige, ble det bestemt at det skulle benytter JT8D-7 motorer i stedet. Fordelen med JT8D-7 motorene var at de utviklet høyere skyvekraft ved høyere omgivelsestemperatur enn JT8D-1.
Den første leveringen skjedde 28. november 1967. Den siste leveringen av en Boeing 737-100 skjedde 2. november 1969. Det ble bare bygget 30 Boeing 737-100 fly. 29 av disse ble levert til flyselskaper; 22 til Lufthansa, 5 til Malaysia Airlines og 2 til Avianca. Den aller siste 737-100 ble pensjonert i 2005. Da hadde den fløyet for Aero Continente i Peru under registreringen OB-1745.

737-200


737-200 var en versjon med forlenget skrog. Denne fløy første gang 8. august 1967 og de første flyene ble levert til United Airlines i desember samme år. I alt 1&nbsp;114 737-200 ble bygget før produksjonen stanset i 1988, inkludert 104 737-200C konvertible passasjer-/transportfly og 19 T-43.
737-200 levert til bl.a Braathens og Busy Bee i Norge. I dag er det ingen nordiske flyselskaper som lenger benytter første generasjons 737.
To militære varianter av 737-200 ble utviklet, Boeing T-43 som er et treningsfly for navigatører levert til United States Air Force, og 737-200 Surveiller, som er et maritimt rekognoseringsfly utstyrt med to 4,87 m lange bladantenner levert til Indonesias flyvåpen.

Spesifikasjoner -100/-200


Fil:Boeing Aerolíneas Argentinas.jpg
Fil:Boeing.t43.ground.fairford.arp.jpg
Fil:Boeing 737 cockpit.jpg

Boeing 737 Classics


Produsert i perioden 1983-1997. Disse variantene hadde nye CFM56-3 -motorer istedet for de lange og tynne Pratt & Whitney JT8D motorene til de tidligere utgavene. I tillegg ble cockpit kraftig oppgradert med blant annet Flight Management System (FMS). En rekke analoge instrumenter ble byttet ut med mer moderne CTR displays.

Boeing 737-300


Fil:Norwegian B737-300 LN-KKN.jpg
Basisutgaven. Typen er noe lengre enn -200 serien. Denne versjonen brukes i dag av blant annet flyselskapet Norwegian, som har 14 slike i flåten sin, noe som er det høyeste antallet i Skandinavia. På det høyeste hadde Norwegian 29 fly av denne varianten, mens SAS aldri benyttet denne varianten.

Boeing 737-400


Er en forlenget utgave av 737-300. Først fløyet i 1988. Motorene hadde diverse problemer da Fan'en (Viften) noen ganger ble skadet pga. vibrasjoner. Den alvorligste inntraff i 1989 da motoren på et British Midland fly havarerte og pilotene ved en feiltagelse slo av den gode motoren. Resultatet var 47 omkomne. Flytypen ble satt på bakken for å få motorene utbedret. Braathens kjøpte inn flere 737-400 maskiner, og 3 av de brukes enda på det norske innenriksnettet og på det intraskandinaviske nettet av SAS.

Boeing 737-500


Er kortere enn 737-300 med en kapasitet omtrent lik den på -200 serien. Det første -500 flyet fløy 30. juni 1989. Braathens var blant de første kundene av denne varianten, og 7 av de brukes enda på det norske innenriksnettet og på det intraskandinaviske nettet av SAS.
Fil:Sas.b737.arp.750pix.jpg

Boeing 737 NG (Next Generation)


Produsert i perioden 1997&ndash; Flyet gjennomgikk ellers en totaloverhaling der stort sett bare det ytre skallet er likt forrige modell. Blant annet ble vingene større noe som medfører høyere marsjhøyder, høyere cruisehastigheter og lavere drivstoffforbruk. Hele cockpit ble redesignet til ren "glasscockpit", der alle tradisjonelle instrumenter blir erstattet av 6 store MFD's (Multi Function Displays) som kan vise forskjellige eller kombinasjoner av paramtre, og også fungerer som backup for hverandre. Disse variantene er utstyrt med CFM56-7 motorer. (SAS bestilte også en mer avansert utgave, http://www.b737.org.uk/powerplant.htm CFM56-7BE ("Evolution") som skulle være mer miljøvennlig med 40 % lavere NOx utslipp enn standardvarianten, men hadde en del vibrasjonsproblemer på lavt turtall)

Boeing 737-600


Minste variant og samme størrelse som Boeing 737-200 og -500. Den ble satt i tjeneste i 1998. SAS var første kunde av denne varianten, og har 28 fly i flåten. På grunn av sin korte og butte kropp, blir denne versjonen omtalt som ''smågrisen'' i det norske luftfartsmiljøet. Frem til kjøpet av 737, brukte SAS MD-80 og DC-9 i ulike varianter på kortrutenettet. Disse var lange og slanke i skrogformen, og 737 (spesielt 737-600) fremstod som liten, kortbent og tjukk ved siden av. Selv den korteste varianten av MD (MD-87) var noen cm lengre enn den lengste 737'en (737-800). Begrepet oppstod gjennom en karikatur av en 737 fremstilt som en gris, i fagforeningsbladet til den norske pilotforeningen i SAS. Kallenavnet spredte seg som ild i tørt gress. Som eksempel brukte danske flygeledere navnet etter relativt kort tid. En MD-80 fra SAS som ble tildelt ny gate etter landing i CPH, fikk av flygelederen beskjed om ny gate "between the four company piglets" (fire 737-600 som stod parkert parvis ved pir C i København).
Salg av -600 serien var imidlertid ganske laber. Boeing 737-600 er imidlertid den eneste flytypen fra Boeing 737NG, fremdeles i produksjon, som ikke inkluderer Winglets som en mulighet.

Boeing 737-700


Samme størrelse som Boeing 737-300. Kjøpt både av SAS og Braathens. SAS har i dag 19 fly av denne varianten, og har 12 til i bestilling.
Fil:Easyjet B737.jpg i Amsterdam]]

Boeing 737-700ER


Nyeste variant som er i kommersiell drift. Er inspirert av Boeing Business Jet (BBJ) og har en rekkevidde på opptil 10&nbsp;200km.

Boeing 737-800


Fil:Norwegian_737-800_acsending.jpg fra Norwegian Air Shuttle, som etter hvert vil bli selskapets standardfly]]
Fil:Continental737.JPG]]
Den mest suksessfulle typen av Boeing 737 modellene. En forlenget utgave, som erstatter Boeing 737-400. Den ble fløyet først i juli 1997. SAS har 20 Boeing 737-800 fly i flåten, og 5 til i bestilling. Norwegian har 50 Boeing 737-800 fly pr mars 2012, og flere i bestilling. Norwegian tar sikte på å ha 73 Boeing 737-800 i 2015.
Ryanair er det selskapet i Europa som har flest Boeing 737-800 i flåten sin i dag med 275 stk.
Boeing 737-800 har plass til opptil 189 passasjerer.

Boeing 737-900


Videre forlenget. Først fløyet august 2000. Maksimal kapasitet på -900 serien er imidlertid ikke høyere enn på -800 serien på grunn av krav til nødutganger. Ingen nordiske flyselskaper har denne varianten i sin flåte. KLM (Nederland) flyr denne typen til norske destinasjoner fra tid til annen.

Boeing 737-900ER


Den nyeste varianten av 737 med første leveranse til Lion Air (Jakarta, Indonesia) i 2007. Modellen har samme lengde som Boeing 737-900, men har de nødvendige ekstra nødutganger, lenger rekkevidde og har plass til opptil 215 passasjerer. Ingen nordiske flyselskaper har denne varianten i sin flåte. Lion Air er klart største kunde. United (USA) samt noen Europeiske charter-selskaper er blant operatørene av denne. File:737 900.jpg
Boeing 737 BBJ (Boeing Business Jet)
Boeing 737-BBJ er et stort «executive jet» eller «privatfly», versjon med tre ganger så stor kabinplass som de vanligste forretningsfly og innredning tilpasset den enkelte eier med prislapp på fra om lag 350 mill NOK og oppover. Kjell Inge Røkke var én av 83 eiere (leasingavtale) av et slikt fly frem til hans BBJ ble videresolgt i november 2003. Hans versjon hadde det selvironiske navnet «Rebel's Tool».
Militære versjoner
Det har blitt utviklet en rekke militære versjoner av alle tre generasjoner Boeing 737.
En av disse er en modell som er tenkt brukt til maritim overvåking, anti shipping og u-båt angrep.
Tanken bak denne varianten er at den skal erstatte det maritime overvåkings- og angrepsflyet Lockheed P-3 Orion.

Eksterne Lenker


http://www.boeing.com/commercial/737family/index.html Boeing: Commercial Airplanes – 737 Home<br \>
http://www.b737.org.uk/ The Boeing 737 Technical Site<br \>
http://www.airliners.net/aircraft-data/stats.main?id=91 Aircraft & Aircraft Carrier Data - Boeing 737-100/200<br \>
http://www.airliners.net/aircraft-data/stats.main?id=92 Aircraft & Aircraft Carrier Data - Boeing 737-300<br \>
http://www.airliners.net/aircraft-data/stats.main?id=93 Aircraft & Aircraft Carrier Data - Boeing 737-400<br \>
http://www.airliners.net/aircraft-data/stats.main?id=94 Aircraft & Aircraft Carrier Data - Boeing 737-500<br \>
http://www.airliners.net/aircraft-data/stats.main?id=95 Aircraft & Aircraft Carrier Data - Boeing 737-600/700<br \>
http://www.airliners.net/aircraft-data/stats.main?id=108 Aircraft & Aircraft Carrier Data - Boeing 737-700/800 BBJ/BBJ2<br \>
http://www.airliners.net/aircraft-data/stats.main?id=96 Aircraft & Aircraft Carrier Data - Boeing 737-800/900<br \>
Kategori:Passasjerfly
Kategori:Introduksjoner i 1967
af:Boeing 737
ar:بوينغ 737
bg:Боинг 737
bs:Boeing 737
ca:Boeing 737
cs:Boeing 737
da:Boeing 737
de:Boeing 737
et:Boeing 737
el:Boeing 737
en:Boeing 737
es:Boeing 737
eo:Boeing 737
eu:Boeing 737
fa:بوئینگ ۷۳۷
fr:Boeing 737
gl:Boeing 737
ko:보잉 737
hr:Boeing 737
io:Boeing 737
id:Boeing 737
is:Boeing 737
it:Boeing 737
he:בואינג 737
jv:Boeing 737
lv:Boeing 737
lb:Boeing 737
lt:Boeing 737
li:Boeing 737
hu:Boeing 737
mk:Боинг 737
mg:Boeing 737
mr:बोईंग ७३७
ms:Boeing 737
nl:Boeing 737
ja:ボーイング737
nn:Boeing 737
pnb:بوئنگ 737
pl:Boeing 737
pt:Boeing 737
ro:Boeing 737
ru:Boeing 737
simple:Boeing 737
sk:Boeing 737
sr:Боинг 737
sh:Boeing 737
fi:Boeing 737
sv:Boeing 737
ta:போயிங் 737
th:โบอิง 737
tg:Boeing B737-200
tr:Boeing 737
uk:Боїнг 737
vi:Boeing 737
zh:波音737

Liste over bilmerker

Liste over bilmerker:

A


Abarth, Abbott-Detroit, ABC (England), ABC (bilmerke), Aberdonia, Acadian (bil), AC Cars, Acura, Adler, Adria, AEC, AEM, Aero, Aerocar, Airway, Aixam, Ajax (Frankrike), Ajax (Sveits), Ajax (USA), Albion (bil), Alcyon, Alexander Dennis, Alfa Romeo, Allard, Alpha Sports, Alpina, Alpine (bilmerke), Alvis, American Lafrance, American Motors Corporation, American Steam Car, American Steamer, Amilcar, Amphicar, Amuza, Ariel (bilmerke), Anadol, Andino, Argyll (bilmerke), Armstrong Siddeley, ARO, Ascari, Ascort, Aston Martin, Atkinson, Auburn (bilmerke), Audi, American Austin Car Company, Austin Healey, Austro-Daimler, Autobianchi, Autocar, Auto Union, AWD

B


Baker (bil), American_Austin_Car_Company, Bavariacars, Bedford, Beijing (bil), Bentley, Benz, Berliet, Berna, Birchfield, Bitter (bil), BMW, Bonnet, Bolwell, Bomac, Borgward, Bova, Brasier, Bremach, Bristol (bil), Bucher-Guyer, Bugatti, Buick, Bullet, Büssing, Buster

C


Cadillac, Caparo, Caterpillar, Caterham, Carbontech, Chaigneau-Brasier, Chaparral Cars, Chevrolet, Chrysler, Citroën, Cizeta, Classic Glass, Classic Revival, Cobra Craft, Commer, Cord, Corvette, Cunningham Automobile,

D


Dacia (bil), Daewoo, DAF (bilmerke), Daihatsu, Daimler, Daktari, Datsun, Daytona, DB, De Dion-Bouton, Delage, Delahaye, Delaunay-Belleville, DeLorean Motor Company, Dennis, De Tomaso, Detroit Electric, Devaux, Diamond T, DKW, Dodge, Dodge-Renault, DUKW, Duesenberg, DRB, Durant

E


E-Go, Edsel, Elcat, Elfin, Eisenacher Motoren Werke, ErAZ, ERF, Evans (bil), Excalibur (bilmerke)

F


Facel Vega, Fageol, Faun (bil), Ferrari, Fiat, Finch, Fisker, Fabrique Nationale d'Armes de Guerre, Foden, Ford, Ford (Frankrike), Frazer, Freightliner, FSO, FTF, FWD

G


Galloper, GAZ, Geijer, GEO, Georges Richard, Germain, Gibbs, Gillet, Gillig, Ginaf, Ginetta, Glas, GMC, Godfrey & Nash, Goggomobil, Goliath, Gordini, Graham Paige, Grand Touring Garage, Gran Turismo, Gurgel, Gutbrod, Guy (bil), Gumpert, G-Force

H


Hanomag, Hartnett, Hayes, Henry J, Henschel (bil), Heuliez, Hillman, Hindustan, Hino, Hispano-Suiza, HKS, Holden (bil), Hommell, Honda, Horch, Hotchkiss, HRG, Hudson Motor Car Company, Humber (bil), Hummer (bil), Hupmobile, Hymer, Hyundai

I


IFA (bilmerke), Ikarus, Infiniti, International (bilmerke), International Harvester, Invicta (bilmerke), Irisbus, Isdera, Iso Rivolta, Isotta-Fraschini, Isuzu, Iveco, IZH

J


Jaguar (bil), Jawa, Jeep, Jelcz, Jensen (bil)

K


KABE, Kaelble, Kaiser-Frazer, Kenworth, Keystone, Kessler (bilmodell), Kewet, Kia, Kimball Electric, King (bilmerke), Kissel, Knight, Knox, Koenigsegg, Krit,Krieger
,Kamaz

L


Lada, LaFrance, Lagonda, Lanchester, Lamborghini, Lancia, Landauer, Land Rover, LaSalle, Laurin & Klement, LDV, Lea-Francis, Lewis (bilmerke), Lexington (bilmerke),Lexus, Leyland Motors, Liaz, Liberty, Lightburn, Ligier, Lincoln (bil), Lister (bil), Lloyd, Locomobile, Lone Star (bil), Lord Baltimore, Loremo, Lorraine, Lotus (bilmerke), Lozier, LTI, Luaz, Luverne

M


Mack (bilmerke), Magirus-Deutz, Mahindra, MAN (bil), Marcos (bilmerke), Maruti, Maserati, Matra, Maybach, Mazda, McLaren Automotive, McLaughlin, Mega (bil), Mercedes, Mercedes Benz, MG (bil), Minerva (bil), Mini, Mitsubishi, Monteverdi (bil), Morgan Motor Company, Morris, Mors (bilmerke), Moskvitch, Multicar

N


Nagant, Napier (bilmerke), Nash Motors, Neoplan, Nismo, Nissan, Norsk Automobilfabrik, NSU Motorenwerke, Nysa (bil)

O


Oakland, Oldsmobile, Opel, Overland, Overland Whippet

P


P70, Packard, Pagani, Panhard, Peel (bilmerke), Pegaso, Peterbilt, Peugeot, Pierce-Arrow, Piper Cars, Pivco, Plymouth (bil), Prince Motor Company, Polski Fiat, Pontiac, Porsche, Praga, Proton (bilmerke), Puch, Puma (bil)

Q


Quick, Quincy, Quinsler, Qvale

R


RaceTech, RAF (bil), Rambler, Range Rover, Reliant, Renault, Reo, Riley, Rockne, Rolls-Royce, Roman (bil), Rotinoff, Rover, Ruf

S


Saab, Saleen , Santana (bil), Saturn (bil), Saurer, SCAM, Scammell, Scania, Scion, SEAT, Seddon, Seddon Atkinson, Setra, Simca, Simplex, Singer, Sisu (bil), Škoda, Smart (bilmerke), Spectre, Spyker, Squire, SsangYong, Steyr-Daimler-Puch, Studebaker, Stutz, Subaru, Sunbeam, Suzuki, Shelby SuperCars, Swift

T


Talbot, TAM, Tatra, Terberg, Tesla, Think, Thornycroft, Togliatti (bil), Toyota, Trabant, Triumph, Troll (bil), Tucker, TVR

U


UAZ, Unic, Unipower, Ural (bil)

V


Van Hool, Vauxhall Motors, VAZ, Vespa, Vivinus, Volga (bil), Volkswagen, Volvo cars, Venturi, Vector

W


Walter, Wanderer, Wartburg (bilmerke), Wiesmann, Western Star, White (bil), Willys, Wolseley

X

Y


Yamaha, Yugo

Z


Zaschka, Zastava, ZAZ, Zentmobile, Zenvo, ZIL, ZIM, Zimmerman, Zonda. Le Zèbre

Æ

Ø, Ö


ÖAF

Å

Se også


Liste over bilmerkers produksjonsland
Kategori:Lister
Kategori:Bilmerker
af:Lys van motorvervaardigers
bg:Списък на автомобилните производители
bs:Spisak proizvođača automobila
ca:Llista de fabricants d'automòbils
cs:Seznam značek automobilů
de:Liste von Automobilmarken
en:List of automobile marques
eo:Aŭtomobilmarko
fr:Constructeur automobile
gl:Lista de marcas de automóbiles
ko:자동차 제조 회사 목록
hr:Dodatak:Popis proizvođača automobila
id:Daftar merek mobil
it:Case automobilistiche
jv:Dhaptar prodhusèn mobil
hu:Autómárkák listája
mk:Листа на производители на автомобили
nah:Mochīntīn tepozmalacatl tlātlāliani
nl:Lijst van automerken naar land
ja:自動車製造者の一覧
pt:Anexo:Lista de fabricantes de automóveis
ro:Listă de mărci de automobile
ru:Список марок автомобилей
sq:Lista e markave të automobilave
scn:Casi automubbilìstichi
sk:Zoznam značiek automobilov
sl:Seznam avtomobilskih proizvajalcev
sh:Popis proizvođača automobila
fi:Luettelo automerkeistä
sv:Lista över bilmärken
th:รายชื่อผู้ผลิตรถยนต์
tr:Otomobil üreticileri ve markaları
uk:Список марок автомобілів
zh:汽車品牌列表

Baha'u'llah

Bahá'u'lláh

Báb


Báb (født 20. oktober 1819 som Siyyid Ali-Muhammed i Shiraz, Iran, død 9. juli 1850 i Tabriz) var en iransk profet, som grunnla babismen og ble en forløper for bahá'í.
Báb vokste opp i en sjiamuslimsk kultur, og hans lære kan sees som en kommentar til denne. Han sto frem den 23. mai 1844 og fortalte om sine åpenbaringer. Han mente at han kom med en «rikere åpenbaring» enn Muhammeds, og at han varslet at en «endelig åpenbaring skulle komme, ved Guds universelle budbringer». Bahaiene oppfatter dette som et forvarsel om Baha’u’lláh. Navnet ''Báb'' er arabisk for ''port'' eller ''dør'', og han oppfattet seg som en port som den rette budbæreren skulle tre fram gjennom.
Báb ble oppfattet som en kjetter og dissident, og ble forfulgt og fengslet. Tusenvis av hans tilhengene ble massakrert av myndightene og han ble selv henrettet ved skyting.
Hans skrifter er samlet under tittelen ''Bayán''. Den finnes en ''Den persiske Bayánen'' og en ''Den arabiske Bayánen''. Budskapet i tekstene er at han, i kraft av åpenbaringene sine, opphever visse islamske lover og erstatter dem med nye, og at han «fremhever betydningen av høy moralsk standard, hjertets renhet og et klasseløst samfunn, med like rettigheter» Bábs lære er også preget av en fascinasjon for tallet 19, som er videreført i bahaikalenderen.

Tekster på norsk


''Tavle til den første av den Levendes bokstaver; Qayyúmu'l-Asmá'; Den persiske Bayánen'' og ''Dalá'il-i-Sab'ih'' er utgitt på norsk i antologien ''Bahá’í-troens skrifter'', 2007

Referanser


Kategori:Bahá'í
Kategori:Religionsstiftere
Kategori:Iranere
Kategori:Personer henrettet ved skyting
Kategori:Personer fra Shiraz
Kategori:Religiøse lærere og filosofer representert i bokserien Verdens hellige skrifter
Kategori:Fødsler i 1819
Kategori:Dødsfall i 1850
af:Bab
als:Bab
ar:علي محمد رضا الشيرازي
an:Báb
ast:Báb
az:Bab
bs:Bab
ca:Sayyid Alí Muhàmmad
cs:Báb
de:Bab
en:Báb
es:Báb
eo:Báb
eu:Bab
fa:سید علی‌محمد باب
fr:Bāb (prophète)
gl:Báb
ko:시이드 알리 모하마드
hi:बा'ब
hr:Báb
is:Bábinn
it:Báb
he:מירזא עלי מוחמד
lt:Babas
hu:Báb (vallási vezető)
mwl:Báb
nl:Báb
ja:セイイェド・アリー・モハンマド
nn:Bab
nds:Bab
pl:Báb
pt:Báb
ro:Báb
ru:Баб
sco:The Báb
simple:Báb
sk:Báb
sh:Bab
fi:Bab
sv:Báb
tl:Báb
th:บ๊าบ
tr:Seyyid Ali Muhammed
uk:Баб
ur:بابی
zh:巴孛

Benito Mussolini


Benito Amilcare Andrea Mussolini (født 29. juli 1883 i Predappio i provinsen Forlì-Cesena i regionen Emilia-Romagna i Italia, død 28. april 1945 Giulino di Mezzegra i provinsen Como i Lombardia) var Italias statsminister og det italienske fascistpartiet Partito Nazionale Fascistas leder (''«Duce»'', «leder» eller «fører») fra slutten av 1922 frem til 8. september 1943.

Barne- og ungdomsår


Benito Mussolini ble født i den lille norditalienske småbyen Dovia, en ''frazione'' av kommunen Predappio, ikke langt fra Forlì. Han var sønn av den fattige smeden Alessandro Mussolini og hans kone folkeskolelærerinnen Rosa (født ''Maltoni'', død 1905). En kort periode var hun også sin sønns lærerinne. Hele kommunen Predappio hadde på dette tidspunktet en befolkning på drøyt 5&nbsp;000 innbyggere.
Det var faren som bestemte hva sønnen skulle hete. Gutten ble med navnene Benito, Amilcare og Andrea oppkalt etter tre radikalismens helter: Benito – et spansk navn (den italienske formen er «Benedetto») – var etter Benito Juárez, den Mexico reformist som ble president og som styrtet og lot henrette keiser Maximilian av Mexico. De to mellomnavnene Amilcare og Andrea var etter to av anarkososialismens datidige helter, Amilcare Cipriani og Andrea Costa. Navnene gjenspeilte farens brennende sosialisme med et anarkisme islett.
Benito var den eldste av tre søsken. Hans søsken var Arnaldo (1885-1931) og Edvige (1888-1957). Arnaldo var forresten blitt oppkalt etter Arnaldo da Brescia, som ble henrettet i 1155 og ble hyllet av italienske sosialister som en opprørsmartyr for sin kritikk av kirkelig maktmisbruk.
Faren var medlem av den første internasjonale, likesom Karl Marx og Friedrich Engels, og var med i det lokale sosialistrådet. Benito Mussolini har beskrevet i sin første selvbiografi (1910/11) hvordan farens hjerte banket for sosialismens teorier, og hvordan han leste høyt for ham passasjer fra ''Kapitalen''. I likhet med mange italienske sosialister som hadde vokst opp under østerriksk-ungarsk styre, var han imidlertid mer nasjonalistisk enn den internasjonalistiske sosialisme skulle tilsi.
Det var faren som skulle ha sterkest innflytelse på Benito.
Motsetningen mellom foreldrene vedrørende religion førte til at Benito, i motsetning til italienere flest, ikke ble døpt etter fødselen. Men, som et kompromiss med moren, tillot faren at gutten etter de to første års skolegang i Dovio og så i Predappio (1889–91) ble sendt til en internatskole drevet av salesianerordenen i Faenza.
Men Benito hadde arvet farens hat mot tradisjonell religion, især mot katolisismen, og var også blitt temmelig stri. Da han var ti år gammel måtte skoleprestene tvinge den hylende protesterende Benito inn til skolemessen. Etter en serie med episoder ble han i 1894 straffet med å bli tilbakestilt fra fjerde til andre klasse; han hadde blant annet kastet stein på menigheten under messen, kastet et blekkhus mot en lærer, og knivstukket en medelev i hånden. Denne straffen gjorde at foreldrene fant det tjenlig å ta ham ut av skolen.
Etter å ha kommet over til en ny skole klarte han seg bedre, og fikk gode karakterer. Ved Giosuè Carducci<nowiki></nowiki>kollegiet i Forlimpopoli fikk han en god mellomeksamen i september 1898. Men han måtte ut derfra i oktober samme år etter et sammenstøt med en annen student og ble nødt til å fortsette som ekstern student.

Tidlig politisk virke


Sosialist, antikristen, kvinnebedårer


I Forlimpopoli meldte han seg inn i Det italienske sosialistparti (''Partito Socialista Italiano'') i 1900. I 1901 hadde Mussolini kvalifisert seg med diplom som folkeskolelærer. Han prøvde så å få varige lærerstillinger i Predappio, Legnano, Tolentino, Ancona og Castelnuovo Scrivia. Ikke engang i hjembyen Predappio ville de ha ham som ''sostituto aiutante'' (hjelpelærervikar), det ble avvist av skolestyrets «klerikomoderate» gruppe (10 neistemmer av 14). I februar 1902 fikk han til slutt en beskjeden stilling ved folkeskolen i Pieve Saliceto i kommunen Gualtieri, den første kommunen som var kommet under sosialistisk lokalstyre. Det skulle imidlertid bare vare noen måneder.
Det var i det hele farens sosialisme som seiret under oppveksten. Benito leste også med iver farens bøker, som omfattet verker av blant annet Karl Marx, Mikhail Bakunin, Louis-Auguste Blanqui, Georges Sorel, Friedrich Nietzsche og Max Stirner. Farens antiklerikale innstilling kom neppe alene fra bøkene; det fantes i traktene Forlì nokså sterke latente Ghibellinerne og guelferne pavefiendlige strømninger.
Oppdragelse til sosialisme og til aversjon mot kirke og religion var bare to av de varige formative preg han skulle ta med seg fra unge år. Et annet tidlig tema i hans utvikling i unge år ble et aktivt seksualliv. I ettertid er nok dette av hans fiender (som for eksempel i den allierte propaganda, og etter hans død) blitt blåst ytterligere opp til helt fantastiske proporsjoner. Men det finnes nøkterne skildringer som bygger på hans selvbiografiske skrifter. I hvilken grad det her også inngikk praleri, er ikke helt visst: Mussolinis eget tall på 169 elskerinner i løpet av sitt seksuelt aktive liv er mistenkelig nøyaktig. Men skal man stole på ham selv, debuterte han som 17-åring med en eldre prostituert i 1900, samme år som han meldte seg inn i sosialistpartiet. Kanskje var han til tider også voldtektsmann.

I radikale kretser i Sveits


Den seksuelle interesse var en av flere årsaker til at Mussolini fant det tjenlig å reise fra landet i eldre ungdomsår. Det var fordi han la seg etter andre menns hustruer, men også skyldte penger, la seg ut med lokale myndigheter og var kommet opp i alderen for militærtjeneste, at han i 1902 dro til Sveits, først til Lausanne. Han var på den tid motstander av militærtjeneste. Han var nesten pengelens ved ankomsten dit, og fant seg ikke noe levebrød til å begynne med. Han ble tidlig arrestert for løsgjengeri og måtte tilbringe en natt i arresten. Situasjonen gav ham anledning til å begynne å lære seg tysk og fransk.
To ganger ble han utvist fra Sveits. Den 18. juni 1903 ble han fengslet for sosialistisk oppvigleri, og etter tolv dager i fengsel ble han utvist 30. juni. Den 9. april 1904 ble han knepet med en forfalsket oppholdstillatelse, holdt i arresten i syv dager i Bellinzona og så sendt ut. Men imens var han dømt til ett års fengsel i Italia for å ha unndratt seg militærtjeneste. Men sosialistiske og anarkistiske venner i det sveitsiske italienskspråklige Sveits' kantoner Ticino hjalp ham med å holde seg skjult.
Sveits var på den tid blitt litt av et tilfluktssted for sosialistiske radikalere fra hele Europa. Det kom han i kontakt med russiske andre sosialister og anarkister, blant annet med intellektuelle som Giacinto Menotti Serrati og Angelica Balabanoff; sistnevnte var en av Lenins medarbeidere. Det stemmer etter alt å dømme ikke at hun ble Mussolinis elskerinne. Men hun lærte ham mer om marxismen og underviste ham i tysk, og de to forble venner i to tiår, inntil deres politiske veier skiltes for markant. Det er ukjent hvorvidt og kanskje usannsynlig at Mussolini noensinne traff Lenin, som også var i eksil i Sveits, men de visste om hverandre og hadde aktelse for hverandre.
Han fikk også anledning til å følge forelesninger av økonomen Vilfredo Pareto ved det sosialvitenskapelige fakultet i Lausanne. Pareto var en sterk kritiker av det liberale demokrati og hans elitistiske, antiintellektuelle skulle bli viktig for fascistene.
Det var i 1904 at Mussolini begynte sitt journalistiske engasjement, som skulle bli en lidenskap som fulgte ham hele livet. Han skrev for lokale sosialistblader som blant annet ''«Proletario»'', og ble korrespondent for Milano<nowiki></nowiki>avisen ''«l'Avanguardia socialista»''. Hans første skriverier belegger at hans tanker ikke dekket seg helt med den ideologiske tradisjon som da var den fremherskende i den positivisme pregede italienske sosialisme. Mussolini kritiserte den reformistiske orientering og knyttet seg istedet opp mot partiets revolusjonære fløy, ledet av Arturo Labriola.
Med årene skulle han utvikle en stadig sterkere forakt for reformistene, og prøvde stadig mer pågående å få hele den sosialistiske bevegelse til å slutte seg til ''hans'' revolusjonære konsept. Det var i disse årene og fremover at han la for dagen sin sterkeste ideologiske affinitet til revolusjonær syndikalisme.
Hans avisartikler vitnet ofte om hans store og grundige leselyst. Denne studielysten, som begynte før hans sveitsiske eksil og fikk et veldig dytt fremover der, skulle vedvare gjennom livet. Hans inngående kjennskap til fransk, tysk og italiensk sosialistisk og filosofisk litteratur ble lagt merke til, – han både gjennomgikk den og tildels oversatte fra den i sine artikler. Han ble etterhvert berømt for å kunne konversere på direkten om de mest obskure emner uten notater og med stor dybde. Han kjente ikke bare sin Marx og sin Friedrich Engels, men ble også fortrolig med Sorel, Nietzsche og Immanuel Kant.
Mussolini hadde fremdeles stor glede av å sjokkere fromme kristne, blant annet ved å gjøre narr av Jesus som en uvitende jøde og hevdet han var en åndelig pygmé sammenlignet med Buddha. Etter diskusjoner med den italienske Metodisme pastor Alfredo Taglialatela kom han til negativ konklusjon angjeldende Guds eksistens, og i dette spørsmålet skulle han senere aldri endre oppfatning. Hans oppfatning om dette beskrev han i sin første bok, ''«L'uomo e la divinità: Dio non esiste»'' («Mennesket og guddommen: Det finnes ingen Gud»). I denne korte boken raljerte han med den katolske kirke og sang ateismens pris, med en kortfattet gjennomgang av hva som etter hans mening fremtvang en fornektelse av at det kunne finnes noen Gud. Religion var en form for galskap, erklærte han.
Tiden i Sveits var kummerlig. Han dro rundt i stor armod, fant bare leilighetsarbeide men tilbragte stadig mye tid med sine venner på den ekstreme venstrefløy. Hans deltakelse i deres aksjoner bragte ham ved flere anledninger i konflikt med den sveitsiske ordensmakt, og han var usikker på hvor han skulle gjøre av seg. Han var inne på å søke arbeid i Madagaskar, ta arbeid for en sosialistisk avis i New York, eller kanskje slutte seg til andre sosialister i eksil i den amerikanske delstaten Vermont.

Tilbake til Italia


Fil:Bersaglier.jpg'' cirka anno 1900]]
Men i november 1904 ble det i anledning av fødselen av en tronarving til den italienske trone, Umberto II av Italia, utropt et amnesti for italienere som hadde unndratt seg verneplikten. Det valgte han å dra nytte av og dro tilbake til Italia og meldte seg til militærtjeneste i militærdistriktet Forlì. Den 30. desember 1904 ble han innrullert i det 10. bersaglieri<nowiki></nowiki>regiment i Verona. Han ble innvilget permisjon den 19. januar 1905 slik at han kunne reise hjem til sin mors dødsleie, men måtte så returnere til regimentet. Han fullførte tjenesten og kunne ta med seg en attest for god og disiplinert oppførsel.
Etter dimisjonen kom Mussolini hjem til Dovia di Predappio den 4. september 1906. Kort tid etter fikk han engasjement som hjelpelærer fra 15. november til semesterslutt i Tolmezzo (Friuli), men fikk ikke kontrakten fornyet på grunn av sin antiklerikale agitasjon.
På lignende vis gikk det ham det påfølgende år ved den tekniske skole ''Collegio Civico'' i Oneglia på den italienske riviera, der han etter et språkkurs i Bologna hadde fått seg en stilling som fransklærer i mars 1908. Han underviste også i italiensk, historie og geografi.
I Oneglia ble han for første gang redaktør for en avis. Også denne gang dreide det seg om en landsens lokalavis; den sosialistiske ukeavisen ''«La Lima»''. I sine artikler, skrevet under psevdonymet «Vero Eretico» (veritabel heresi), gikk han til angrep på alle samfunnets institusjoner, det være seg de politiske så vel som de religiøse. Han anklaget regjeringen Giovanni Giolitti og Kirken for å forsvare kapitalismens interesser i stedet for proletariatets. Det ble stor blest om avisen, og Mussolini forstod at den kjempende journalistikk kunne være et mektig politisk redskap. Hans radikale bidrag i lokalaviser kostet ham undervisningsstillingen.
Tilbake i Predappio ble han anfører for en landarbeiderstreik. Den 18. juli 1908 ble han arrestert for trusler; han ble straks stilt for rettet, og dømt til tre måneders fengselsstraff. Men etter 15 dager ble han løslatt mot kausjon. I september samme år ble han igjen fengselet, denne gang for ti dager, for å ha arrangert et ulovlig møte i Meldola.
I november flyttet han til Forlì der han bodde sammen med sin far. Han hadde åpnet en trattoria som han hadde kalt ''Il bersagliere'', og drev sammen med enkefruen Anna Lombardi (f. Guidi), mor til Benitos fremtidige hustru. Under denne perioden publiserte Mussolini i ''«Pagine libere»'' (et revolusjonært syndikalistisk tidsskrift redigert i Lugano og redigert av Angelo Oliviero Olivetti) artikkelserien ''«La filosofia della forza»'' som analyserte og bygde på Nietzsches tanker. Den ble senere utgitt som bok.

I det østerrikske Trient


Den 6. februar 1909 dro han til en ny jobb i Trento (Trient), som den gang tilhørte det østerrike Tirol. Trient var tospråklig, og de italienskspråklige var desidert i overvekt både totalt sett og ikke minst i arbeiderklassen. Sammen med Trieste var byen blitt et fokus for den italienske irredentisme<nowiki></nowiki>bevegelse.
I Trento ble han sekretær for byens sosialistiske arbeiderkammer, og samtidig redaktør for denne organisasjonens meldingsblad ''«L'Avvenire del Lavoratore»''. Allerede den 7. mars kom han i journalistiske klammerier med Alcide De Gasperi, redaktør for det katolske tidsskriftet ''«Il Trentino»''.
Han ble også medarbeider for de tridentinske sosialistenes partiorgan, tidsskriftet ''«Il Popolo»''. Han ble kjent med tidsskriftets grunnlegger, den tridentinske journalisten og sosialistlederen og senere delegat til det østerrikske riksråd, Cesare Battisti. Han var irredentist som kjempet for Trentinos løsrivelse fra Østerrike og innlemmelse i Italia. Dette overensstemte ikke med partilinjen. Men hans nasjonalistiske engasjement fant gjenklang hos Mussolini.
Mussolini tirret på seg både sine egne, det vil si sosialistene, men også kirken og myndighetene. I «Il Popolo»s spalter kastet han seg den 12. juni 1909 inn i en sak som hadde vakt oppstuss: En bondekone, Rosa Broll, hadde fått tilnavnet ''Den hellige fra Susà'', etter at den stedlige sogneprest hadde hevdet at hun var i besittelse av mirakuløse evner. Men etter nærmere granskning var det flere ting som virket merkelig, og Mussolini utnyttet den for å bringe kirken og dens institusjoner generelt i miskreditt. Artiklene ble utgitt som bok senere: ''«La santa di Susà»''.
Mussolini anklaget stadig prestene for forderv. For «Il Popolo» skrev han også en etter datidens mål seksuelt dampende historisk føljetongroman ''«Claudia Particella, l'amante del Cardinal Madruzzo»'' («Claudia Particella, kardinal Carlo Emanuele Madruzzo elskerinne»). Vel var kardinalen var en historisk person fra Trento på 1600-tallet, men romanen var ikke spesielt tro mot historien; det hele var en kraftig antiklerikal satire. Romanen kom ikke på trykk før i 1910, etter at Mussolini hadde forlatt Trentino. Den ble senere utgitt i bokform.
Den 10. september 1909 ble Mussolini fengslet i Rovereto etter å ha spredt forbudt litteratur og for ha oppildnet til vold mot habsburgernes styre; Den 29. ble han utvist fra Østerrike og vendte så tilbake til Forlì.

Sosialistisk partifunksjonær og journalist i Italia


Etter tilbakekomsten fra Østerrike var hans anseelse innen hans parti, Partito Socialista Italiano (PSI), så stor at han tidlig i 1910 ble gjort til partisekretær i byen Forlì (Emilia-Romagna). Der overtok han ansvaret for månedstidsskriftet ''«L'idea socialista»'', som han gav det nye navnet ''«La Lotta di Classe»'' («Klassekampen») og gjorde om til en megafon for PSIs mest ekstreme fløy. Her kjempet han ikke bare mot byens republikanske flertall, men han gikk også til felts mot de mer moderate innen eget parti. Flere av dem var katolikker med et greit forhold til sin kirke. Dette ville Mussolini ha slutt på.
Mussolinis engasjement mot kristendommens «slavementalitet» var såpass sterk at han gjorde sitt beste for å få fjernet kristne fra den italienske sosialisme. Under en sosialistkongress i Forlì fremla han, uten å få gjennomslag, et resolusjonsforslag om at den katolske tro – og enhver tradisjonell monoteistisk bekjennelse – var uforenlig med sosialismen, og at sosialister som praktiserte religion eller tolererte at deres barn utviklet religiøsitet måtte ekskluderes fra partiet. Mussolini gikk inn for at partimedlemmene skulle avstå fra kirkebryllup, dåp og ethvert religiøst ritual.
Den 17. januar begynte han å kohabitere med Rachele Guidi, datteren til farens livsledsagerske. Selv om han med en månedslønn på 120 lire knapt kunne fø på noen familie, inngikk han «ekteskap» med henne.
Mussolini ble også medarbeider for det sosialistiske tidsskriftet ''«Soffitta»''. Den 23. august deltok han på sosialistkongress i Milano.
Den 1. september 1910 ble datteren Edda Mussolini (1910–1995) født, det første av hans fem barn med Rachele.
Den 29. september 1911 brøt Den italiensk-tyrkiske krig ut. Italia gikk til angrep for å erobre de osmanske provinsene Kyrenaika og Tripolitania i Nord-Afrika. Mussolini og størstedelen av PSI tok energisk avstand fra angrepskrigen. Han karakteriserte regjeringen Giovanni Giolitti afrikafelttog som et «røvertokt», og at den hadde funnet det for godt å drapere Italias flagg over en møkkahaug. I Forlì utropte Mussolini til generalstreik og lot bygge barrikader. Politiet fikk militære forsterkninger. Den 25. september var Mussolini sammen med sin republikanske venn Pietro Nenni med på en stor antikrigsdemonstrasjon som utartet i skadeverk og endte i sammenstøt med ordensmakten. Han ble arrestert 14. oktober og stilt for retten. Den 23. november ble han dømt til ett års fengsel. Den 19. februar 1912 reduserte appelldomstolen i Bologna straffen til fem og en halv måned, og den 12. mars slapp han fri.
Fengslingen hadde kraftig styrket hans renommé som sosialistisk revolusjonær, og hans navn var nå kjent og kjært i partikretser langt ut over hjemtraktene. Under velkomstselskapet etter løslatelsen erklærte den ledende sosialist Olindo Vernocchi:
Dette synes å ha vært første gang han ble kalt ''il Duce'' (lederen, føreren); han var altså sosialistisk ''Duce'' før han ble fascist.
Under sosialistpartiets kongress i Reggio Emilia i juli 1912 gikk han til heftige angrep på reformister i partiet som hadde lykkønsket kongen etter at han hadde unnsluppet en anarkistisk attentatsmenn. Han fremla et eksklusjonsforslag den 8. juli og klarte med det å få flere av lykkønskerne (Leonida Bissolati, Ivanoe Bonomi, Angiolo Cabrini og Guido Podrecca) kastet ut av partiet, deriblant sjefredaktøren for partiorganet ''«Avanti!»''. De ekskluderte dannet under Leonida Bissolati det nye Partito Socialista Riformista Italiano).
Kongressen innebar at PSI foretok et ytterligere rykk mot venstre. Den klare nøkkelrollen som Mussolini ved dette før første gang spilte under en partikongress, ble registrert i hele Italia. Deretter ble han en av de viktigste lederskikkelser i partiet og sosialistmiljøet, og fremste eksponent for sosialismens maksimalisme. Han begynte å skrive i Paolo Valeras tidsskrift ''«Folla»'', under psevdonymet «det søkende menneske».
I desember 1912 ble Mussolini sjefredaktør for ''«Avanti!»'', som ble redigert og utgitt fra Milano. Opplaget steg nå svært raskt fra 20&nbsp;000 til 100&nbsp;000 eksemplarer. Leserne nøt Mussolinis usminkede språk, og han slapp unna både med lettferdig omgang med fakta og stadig endrede meninger. Bak ustabiliteten lå en usikkerhet som preget hele partiet; hva skulle skje etter de revolusjonære krefters seier?
I november 1913 startet Mussolini tidsskriftet ''«Utopia»''; navnet var inspirert av Thomas Mores verk av samme navn. Mussolini betraktet Thomas More som den første sosialist. ''«Utopia»'' reflekterte tydelig den innflytelse som Georges Sorels syndikalisme hadde på Mussolinis tenkning. I en anmeldelse av Sorels ''Réflexions sur la violence'' skulle Mussolini ytre: «Det er er ... skylder jeg Sorel. ... Han er en gjennomført læremester som med sine skarpe teorier om revolusjonære formasjoner har han bidratt til de fascistiske kohorters disiplin, kollektive energi, massenes makt» Og i 1913 hadde Sorel sagt: «Mussolini er ingen ordinær sosialist. En dag vil dere se ham som anfører av en konsekrert bataljon, hilsende det italienske banner med sin dolk. Han er en italiener av 1400-tallet, en ''condottiere''. Dere vet det bare ikke ennå. Han er den ene energetiske mann som har evne til å rette på regjeringsmaktens svakheter».
Samme år angrep han på nytt den katolske kirke i skrift med boken ''«Giovanni Huss il veridico»'' («Jan Hus den sannferdige»), om den middelalderske tsjekkiske nasjonalisten som ble brent på kjetterbål i Konstanz i 1415. Her finner man også ansatser som han senere skulle ta med seg inn i sin fascisme.
Sosialistpartiets fremgang under de nasjonale valg i 1913 ble i stor grad tilskrevet Mussolini, som under den påfølgende partikongressen i Ancona i 1914 atter spilte en hovedrolle. Sammen med Giovanni Ziboldi fikk han gjennom et vedtak om at frimureriet var uforenlig med sosialismen.
Som en av samtidens sosialister uttrykte det:
Den 9. juni 1914 ble han valgt til byråd i Milano, og han var en av aktørene under ''den røde uke'', en stor generalstreik. Ved regionalvalgene fikk det bare fremover for sosialistene.
Men så utbrøt første verdenskrig. Italia var til å begynne med ikke innblandet, og bare et lite mindretall av italienerne var tilhengere av å delta i krigen. Også sosialistene stod på nøytralitetskursen; den var også blitt fastlagt i partivedtak. Nøytraliteten var i pakt med sosialistisk internasjonalisme. Mussolini støttet først også denne kursen offisielt, og sa lydig at en italiensk krigsinnsats ikke ville tjene det italienske proletariat, men bare kapitalkreftene. Men hans bakgrunn tenderte vekk fra sosialistisk internasjonalisme, og han helte mot sosialistisk ''nasjonalisme''. Overfor Cesare Battisti uttrykte han allerede i september 1914 at den italienske nøytraliteten var meningsløs, fordi man dermed endte med som passiv støttespiller for sentralmaktene Tyskland og Østerrike-Ungarn. Italia måtte utvise det fornødne mot til å slå inn på veien mot stormaktsstatus, og slik fullføre det verk som arkitektene av ''Risorgimento'' hadde begynt på.
Samtidig ønsket det italienske utenriksdepartement å innvirke på den offentlige mening; allerede før krigsutbruddet hadde det igangsatt operasjoner rettet særlig mot de to presumptivt kraftigste krigsmotstandermiljøene, nemlig det katolske og det sosialistiske. Overfor sosialistene fant man en indirekte tilnærming gjennom Filippo Naldi, som var redaktør av den ledende Bologna<nowiki></nowiki>avisen ''«Resto del Carlino»'', som tok kontakt med redaktør Mussolini i ''«Avanti!»''. Hvor meget dette faktisk kom til å innvirke på Mussolini, er vanskelig å si. I alle fall kom det artikler både før og etter krigsutbruddet som trakk i hver sin retning: På den ene side artikler som stod på den sosialistiske internasjonalismes grunn, på den annen side nærmest det tvert motsatte.
Da Mussolini lot det nøtralitetsskeptiske alternativ komme særdeles klart til uttrykk den 10. oktober 1914 i ''«Avanti!»'' i artikkelen ''Dalla neutralità assoluta alla neutralità attiva ed operante'', ble det uro i egne partirekker. I artikkelen påpekte han også at sosialistene lett kunne bli isolerte med et absolutt nøytralitetsstandpunkt. Den 19. oktober vegret han seg i partipresidiet mot å innta et klart standpunkt, og han ble fjernet fra partipresidiet og fra avisredaksjonen.
Få uker etter var Mussolini igjen på banen, med en nystartet avis, ''«Il Popolo d’Italia»''. Den bekjente seg også til sosialismen. Men allerede i dens første utgave, den 15. november, angrep Mussolini heftig flere av sine gamle kamerater og brøt mer åpent med PRI-linjen ved å gå sterkt inn for at Italia skulle tre inn i krigen på Trippelententens side, fra 1915 av.
Hans partikamerater beskyldte ham for å være blitt en forræder mot sosialismen og for å ha mottatt bestikkelsespenger fra Vestmaktene. Det endte med at han ble ekskludert fra Sosialistpartiet den 25. november 1914. Historikere er kommet til at Mussolini ikke hadde vært ute etter å berike seg selv. At Frankrike lot betydelige midler tilflyte Mussolinis nye avis, hadde med det å gjøre at det var i fransk interesse å få Italia som alliert i verdenskrigen.

Politisk utvikling


Etter sentralmaktenes første serie med tilbakeslag under første verdenskrig og Østerrikes avvisning av å avstå italienskspråklige territorier (som for eksempel Trentino) som motytelse for fortsatt italiensk nøytralitet, vokste krigsviljen i den italienske befolkning. Dette var gunstig for Mussolini, som fortsatt så på seg selv som sosialist, og generelt ble ansett som en – om enn som en nasjonalistisk sosialist.
Særlig viktig ble en splittelse i den pasifistiske Unione Sindacale Italiana; Syndikalisme anført av Filippo Corridoni brøt ut. Mange av disse for det meste unge utbryterne kunne Mussolini rekruttere inn i ''Fasci d'Azione Rivoluzionaria'' (FAR – ''Den revolusjonære aksjons knipper''). FAR gikk sterkt inn for krigsdeltakelse.
Videre kunne Mussolini støtte seg til Libero Tancredis anarkisme, på Irredentisme som Cesare Battisti, og på ''Associazione Nazionalista Italiana''. Også det patriotiske ''Partito Socialista Riformista Italiano'' under Leonida Bissolati og millionæren Filippo Tommaso Marinetti, grunnleggeren av futurismen, var til nytte. Marinetti fikk i sin tur med seg ytterligere en god del futurister, og mobiliserte tidsskrifter som for eksempel kunstnermagasinet «Lacerba» for prosjektet å få Italia til å gå med i krigen.
Denne samlingen av kjente navn vokste til en slagkraftig og i økende grad militant bevegelse som fikk stadig større støtte i befolkningen. Den 3. mars 1915 innledet regjeringen hemmelige forhandlinger med ententemaktene om en krigsinntreden. Forhandlingene gikk bra fra italiensk synsvinkel; i London ble det gitt løfter både om rause finansielle vilkår og om store territorielle gevinster. Dermed erklærte Italia den 24. mai 1915 krig mot Østerrike-Ungarn.
Mussolini anså seg selv fortsatt som sosialist, men han ønsket å støtte det italienske folk og det italienske proletariat – og det var de som døde på slagmarken. Han ble innkalt til krigstjeneste den 31. august 1915 og havnet i et heller rolig frontavsnitt. Den 22. februar 1917 ble han lett skadet ved et uhell da en italiensk granat eksploderte. Skadene var medvirkende årsak til at han ble dimittert fra tjeneste i august 1917. Dimisjonen hadde også en politisk bakgrunn.
På den private front var disse årene mer begivenhetsrike enn ved den militære. I september 1915 fødte Rachele hans annen sønn, Vittorio Mussolini. To måneder etter meddelte Ida Dalser ham at hun også hadde født ham en sønn, og gitt ham navnet Benito. (Mussolini betalte bidrag for dette barnet. Ida Dalser opptrådte senere offentlig på en måte som var pinlig for Mussolini. Det kan hende at Mussolini tidligere faktisk hadde giftet seg kirkelig med henne. Både Ida Dalser og hennes sønn havnet på nerveklinikk.)
Den 16. desember 1915 inngikk han offisielt borgerlig ekteskap med Rachele. (I 1925 fulgte – av politiske grunner – også en kirkelig ektevielse.)
I oktober 1917 ble Italia rammet av en militær katastrofe ved Flitsch/Tolmin («Caporetto-offensiven») og var på randen av kapitulasjon. Dette sammenførte for første gang alle viktige partier i kampen mot nederlaget. Ved krigsslutt stod Italia riktignok blant seierherrene, men allpartialliansen brøt sammen, og gjeld, arbeidsløshet og ententestatenes løftebrudd var nasjonalt nedtrykkende. Arbeiderklassen gjorde, ansporet av Lenin, under det som ble kalt de «de begge røde år» (''Biennio rosso'') å finne en vei til en bedre fremtid ved hjelp av streiker og okkupasjoner av fabrikker og landeiendommer, med støtte fra arditiene. Deres motstandere organiserte kampskavdroner (''Squadristi'') med finansiering fra industri- og landeiere.
Etter krigen var Mussolini bannlyst fra Det italienske sosialistpartis og marxisme rekker, men han var fortsatt politisk aktiv innen nasjonalsyndikalistiske kretser. Nasjonalsyndikalisme ønsket en revolusjon der partirepresentasjon i parlamentet ble erstattet av fagforeningsrepresentasjon. Nasjonalsyndikalistene var få og politisk betydningsløse – men hadde betydning for ettertiden da Mussolinis senere fascistiske tenkning bygger på denne og mange av nasjonalsyndikalistene som Mussolini senere ble fascister.
Når Mussolini la sosialismen til side, er ikke et helt avklart spørsmål. Det avhenger både av hvor snevert man definerer sosialismen, og kanskje vel så viktig av hva Mussolini innerst inne oppfattet som sosialisme. Legger man til grunn at Mussolini ble utelukket av det italienske sosialistparti, kan man trygt si at skrittet ble tatt omtrent 1918/19. Men benytter man en mer utvidet forståelse av hva sosialisme er, og at den bestod av stuerene både nasjonale og internasjonalistiske strømninger, ser man mye typisk sosialistisk tankegods i fascismen fra begynnelsen av og en god stund fremover.
Fil:Mussolini1.gif
Mussolini klarte å samle sine egne squadristi den 23. mars 1919 i Milano som Fasci di combattimento (''kampforbund''). Den rekrutterte fra i utgangspunktet noe sprikende miljøer, men de fleste fra venstreradikalt hold: De var prokrigs venstreorienterte, fra sosialistiske krigsveteraner, til futurister, anarkister, nasjonalister og intellektuelle syndikalister. Mussolini måtte imidlertid innrømme deres viktigste ledere, ''quadrumviratet'' Italo Balbo, Michele Bianchi, Cesare Maria De Vecchi og Emilio De Bono en høy grad av selvstendighet.

Fascistpartiet


Kort etter opprettelsen av ''Fasci di combattimento'' fulgte grunnleggelsen av Partito Nazionale Fascista. I dette partiet ble opptatt Marinettis Det futuristiske parti. Men det var vanskelig å utvikle et partiprogram for en slik heterogen sammenslutning.
Men et politisk program måtte utarbeides. Her er noen glimt fra fascistenes program:
Senking av stemmerettsalderen til 18 år, minimumsalderen for valgbarhet ned til 25 år, allmenn stemmerett også for kvinner.
Avskaffelse av senatet og dannelse av et nasjonalt teknisk råd for intellektuelt og manuelt arbeid, industri, handel og kultur.
Avskaffelse av verneplikten.
Avskaffelse av adelstitlene.
En utenrikspolitikk som «tar sikte på å ekspandere Italias vilje og kraft i opposisjon mot alle utenlandske imperialismer».
Øyeblikkelig ikrafttreden av en lov som begrenser arbeidsdagen til åtte klokketimer for alle arbeidere.
Innføring av minstelønn.
Opprettelse av regjeringsorganer styrt av arbeidernes representanter.
Reform av alderspensjonssystemet og fastsettelse av aldersgrenser for særlig risikofylt arbeid.
Krav om at alle landeiere skulle dyrke sine marker, hvis ikke skulle de eksproprieres og enten gis til veteraner eller til bondekooperativer.
Pålegge staten å bygge opp et «rigorøst sekulært» skolevesen for å «bedre proletariatets moralske og sosiale kår».
Innføre en høy progressiv beskatning på kapital som innebar en éngangs delvis ekspropriasjon av alle rikdommer.
Inndragelse av alt gods tilhørende religiøse samfunn og avskaffelse av pliktavgifter til bispedømmene.
En gjennomgang av alle militærkontrakter og inndragelse av 85 prosent av all krigsprofitt.
Nasjonalisering av all våpen- og sprengstoffindustri.
I november 1919 stilte det nyopprettede fascistparti mange kandidater til de nasjonale valgene. Men de gjorde det stort sett dårlig; sosialistpartiet gikk dem en høy gang. Mussolini la da om stilen, mot et parti som var mer populistisk enn klassisk sosialistisk.
De borgerlige regjeringskoalisjonene fryktet en Proletariat revolusjon og lot i stor grad fascistene drive sin virksomhet fordi de splittet den potensielt revolusjonære leir i to grupper som stod mot hverandre. ''Fasci di combattimento'' vokste seg slik vesentlig sterkere, og fra 1920 til 1921 vokste deres medlemstall fra 20&nbsp;000 til nærmere 200&nbsp;000. Etter ''biennio rosso'' fulgte «to svarte år» (''Biennio nero'').
Etter at fascistpartiet ble dannet i 1919, utviklet det seg gradvis en konflikt mellom nasjonalsyndikalistene som utgjorde venstrefløyen i partiet, og korporativisme på høyrefløyen. Fascistisk statskorporativisme er en politisk retning som går ut på at hver næringsgren danner korporasjoner der representanter for ''arbeidsgiver''ne, arbeiderne, staten og konsumentene er likt representert.
Hvordan Mussolini stilte seg til en slik korporatisme, er ofte blitt misforstått. Delvis skyldes dette en misforståelse vedrørende hans ordbruk, og dels har et uekte sitat spilt en sterk rolle.
Det uekte sitatet lyder i sin engelske versjon: ''«Fascism should more properly be called corporatism because it is the merger of state and corporate power»''. Det hevdes at dette utsagnet er fra en oppslagsartikkel av Mussolini i ''Enciclopedia Italiana'' fra 1932, forfattet i samarbeid med leksikonets redaktør, Giovanni Gentile. Men sitatet finnes faktisk ikke i denne italienske leksikonartikkelen. Det finnes heller ikke i den offisielle engelske oversettelse av artikkelen, og mangler også i en betydelig utvidet artikkel om fascismen fra Mussolinis hånd i 1935. Hvor sitatet stammer fra, er fremdeles (2008) et mysterium.
Selv om man ikke direkte kan utelukke at det likevel stammer fra Mussolini, kan korporatismen for ham personlig ikke ha vært den hjertesak som man ofte har villet gjøre den til. Det er faktisk usannsynlig at Mussolini kom med et slikt utsagn, ettersom det strider mot hvordan han for det meste uttrykte seg om «korporasjoner». For ham var uttrykket, enten han benyttet det som adjektiv eller substantiv, knyttet til en form for vertikal syndikalistisk korporatisme basert på det gamle laugsvesenet.
Ikke desto mindre var korporatisme et begrep som ble benyttet innen den fascistiske bevegelse, der man forestilte seg yrkesbefolkningen organisert i yrkesrettede korporasjoner, samtidig med at disse i virkeligheten ble statsstyrte (statsstyrt korporatisme), og da ble ordet altså benyttet på måter som avvek fra Mussolinis bruk. I den katolske kirke fantes også en tenkning om korporatisme, som bygget på pave Leo XIIIs encyklika ''Rerum Novarum'' av 1891 om arbeidernes rettigheter. Men da denne encyklikaen ble minnet førti år senere av pave Pius XI med sosialencyklikaen ''Quadragesimo Anno'' (1931), ble det klart at Paven så en moderat og ikke statsmanipulert «korporatisme» – slik han forstod den – som et ''korrektiv'' til både kapitalisme, sosialisme og fascisme.
Mellom 1920 og 1922 var sosialistene svært aktive i Italia. Streiker ble organisert og militante kampgrupper ble dannet for å gjennomføre en marxistisk revolusjon etter Lenins modell. Dette skjedde samtidig som liberalistene og de liberale verdier mistet sitt fotfeste i befolkningen. Slik vokste fascistpartiet fram som et alternativ i tomrommet mellom ytterste venstre og det liberale høyre.

Mussolini som regjeringssjef


Sommeren 1922 Marsjen mot Roma for å kreve regjeringens avgang. Sosialistene var splittet i mange forskjellige fraksjoner som kranglet seg imellom, og den liberale statsministeren Luigi Facta styrte uten nevneverdig folkelig støtte eller begeistring. Fascistene hadde ingen støtte i hæren, men den sittende regjeringen lot være å sette inn tropper for å knuse opprøret av frykt for at dette ville føre til et blodbad. I stedet ble Mussolini regjeringsleder for en samlingsregjering av de forskjellige partiene på høyresiden. Mussolini selv hadde ved mange anledninger uttalt at en venstre-koalisjon mellom sosialister og fascister hadde vært å foretrekke, men ettersom sosialistene ikke ville samarbeide, og svartskjortene under fascistlederen Italo Balbos ledelse hadde knust deres partikontorer og banket opp (og i enkelte tilfeller drept) tusenvis av sosialister på veien mot Roma var dette ikke lenger et alternativ.
Fascistpartiet fortsatte å bevege seg lenger bort fra sine radikale og venstreorienterte røtter mens det satt i regjering. Mussolini anså gjeninnføringen av ro og orden, samt velfungerende offentlig transport, som viktige kriterier for å få Italia på fote igjen etter den borgerkrigslignende tilstanden som hadde vært mellom 1920 og 1922.
I 1924 vant fascistene valget med klart flertall og kunne dermed lage sin egen regjering uten å måtte forhandle med andre partier. I årene mellom 1922 og 1926 hadde Mussolinis hemmelige politi eliminert mesteparten av opposisjonen på venstresiden, og under valget ble valglister forfalsket og motstandere trakassert. Like fullt er dagens historikere enige i at fascistene hadde stor støtte i befolkningen, men muligens ikke nok til å få et klart flertall uten juks.
Etter 1926 var tiden for alvor inne for å omsette fascistisk teori til praksis. Et helhetlig korporativt system ble etablert, der landets næringsliv ble organisert i 22 korporasjoner. Disse fastsatte priser på forskjellige varer, lønningene til arbeidere og sjefer – og veiledet regjeringen i hva slags politikk som ville være til beste for hver næringsgren. For å unngå marxistisk og sosialistisk påvirkning i dette systemet, innførte fascistpartiet begrensninger på hvem som kunne bli valgt inn i en korporasjon, og i mange tilfeller ble representanter valgt ovenfra og ned, framfor å bli valgt inn fra organisasjonen og av personene de ble satt til å representere. Dette gjorde det korporative eksperiment mye mer udemokratisk enn det var ment for å være, og senere korporative og fascistiske stater slik som Portugal og Spania har fulgt samme modell som Italia valgte etter 1926.
Etter fascistenes valgseier i 1926 ble også liberalistene utsatt for fascistisk undertrykking og gikk under jorden. Hemmelige organisasjoner som motarbeidet fascistpartiet eksisterte dermed over hele det politiske spekteret.
Fascistpartiet etter 1926 fortsatte i omtrent samme spor som det hadde fulgt under sin første regjeringsperiode i 1922. Etter 1926 ble Mussolini stadig gjenvalgt som regjeringssjef av kong Viktor Emmanuel II av Italia hvert fjerde år, og dermed kunne han styre uten at landets grunnlov ble brutt. Det ble fortsatt satset tungt på politi og hær, men også offentlige sykehus og utdanning var satsingsområder for staten. Et program kalt «dopolavoro» ble igangsatt for italienske arbeidere, dette programmet gikk ut på å tilby en mengde aktiviteter etter arbeidstid, betalt av staten, omtrent som en fritidsklubb for voksne. Fascistpartiet ønsket å involvere hele befolkningen i sin politikk og tenkemåte, og derfor ble også en rekke fascistiske ungdoms- og barneorganisasjoner igangsatt. Fascistene definerte denne politikken som «totalitario», som på norsk kan oversettes til «helhetlig». Mussolini selv beskrev resultatet av politikken som en «organisk stat» (stato organico), og «organisk» er et ord som fortsatt går igjen i ny-fascistisk språkbruk.

Krig i utlandet


Fil:Mussolini&Hitler1.gif på besøk i Italia.]]
I 1936 angrep og erobret italienske styrker Etiopia og gjorde landet til en del av sitt kolonirike i Øst-Afrika. Dette førte til at Italia ble internasjonalt isolert og utstøtt fra Folkeforbundet.
Samme år gjorde deler av den spanske hær opprør mot landets marxistiske regjering, og dermed var den spanske borgerkrigen i gang. De vestlige demokratiene holdt seg nøytrale i striden og nektet eksport av våpen til den lovlige regjeringen. Partene fikk imidlertid militærhjelp fra sine respektive støttespillere blant de autoritære statene og fra frivillige politiske sympatisører. Sovjetunionen forsynte regjeringsstyrkene med våpen og militære rådgivere, mens Italia og Tyskland sendte både våpen og militære mannskaper, særlig flystyrker. Til sammen mottok den spanske opprørshæren 70 000 italienske og 10 000 tyske støttetropper, og disse bedre utstyrte og bedre trente mannskapene, kombinert med egne folk, sikret nasjonalistenes leder, generalissimo Francisco Franco, den militære seieren. Korporativ reorganisering av samfunnet etter italiensk modell ble igangsatt like etter nasjonalistenes seier i 1939.
Italias intervensjon på Francos side forverret forholdet til Frankrike og Storbritannia, men førte til en tilnærming til Tyskland.

Forholdet til Tyskland og nasjonalsosialismen


I likhet med de fleste italienere både i og utenfor fascistpartiet tok Mussolini til å begynne med avstand fra Adolf Hitlers rasisme ideologi, med antisemittisme og forherligelse av «Ariere». Store deler av befolkningen i Italia og de andre middelhavslandene var ifølge nasjonalsosialisme ikke «ariere». Men Italias tiltagende internasjonale isolasjon etter erobringen av Etiopia og støtten til de spanske nasjonalistene, sammen med de grunnleggende likhetstrekkene mellom fascisme og nazisme, førte Hitler og Mussolini sammen. I 1938 innførte Italia etter forbilde av de tyske Nürnberg-lovene nye raselover som fratok jødene deres statsborgerskap og adgang til offentlige stillinger. Mens Mussolini forlot sitt tidligere anti-tyske standpunkt og gikk stadig mer helhjertet inn på tysk side, forble hans utenriksminister (og svigersønn) grev Galeazzo Ciano skeptisk til tysk nasjonalsosialisme og ekspansjonisme, og han forsøkte forgjeves å bevare Italias nære forholdt til vestmaktene
Mussolini aksepterte den tyske Anschluss av Østerrike i 1938 og medvirket til Münchenavtalen som førte til at Tyskland innlemmet det Tsjekkoslovakia området Sudetenland med Sudettyskere. Mens verden var opptatt av at Tyskland i strid med München-forliket invaderte Tsjekkoslovakia og gjorde Bøhmen og Mähren til et tysk protektorat i 1939, benyttet Mussolini anledningen til å realisere sine egne ekspansjonstiske mål ved å angripe Albania våren 1939 og skaffe seg et brohode på Balkan.
I mai 1939 gikk Italia og Tyskland sammen i Stålpakten, som garanterte gjensidig støtte dersom en av partene ble angrepet militært. Men da Tyskland ikke informerte Italia forut for invasjonen i Polen i 1939, erklærte Italia seg som en ikke-krigførende stat.

Andre verdenskrig


Fil:Benito Mussolini and Adolf Hitler.jpg i det okkuperte Jugoslavia.]]
Da tyske tropper gikk inn i Polen og dermed utløste den andre verdenskrig, var det fortsatt usikkert hvordan Italia ville forholde seg til denne situasjonen. Både grev Ciano og kongen advarte mot innblanding. Men da det sommeren 1940 ble klart at Frankrike ville lide nederlag, besluttet Mussolini å gå sammen med Tyskland for for å få sin andel av byttet. 10. juni sendte Italia sin krigserklæring til Frankrike og Storbritannia og gikk over den franske grense i Alpene. Som belønning fikk Italia okkupere noen landområder langs grensen og den franske middelhavskysten.
Fra koloniene Øst-Afrika angrep italienerne de britiske styrkene i Sudan, Kenya og Somaliland og hadde i begynnelsen fremgang. Da de italienske styrkene i kolonien Libya under general Rodolfo Graziani i september 1940 angrep britene i Egypt, rykket de fram til Sidi Barrani før de måtte stanse for å sikre forsyningslinjene. I 1941 gikk imidlertid De allierte (andre verdenskrig) til offensiv og trengte italienerne tilbake over grensen til Libya, og deres nederlag førte til at Tyskland gikk inn i krigen i Nord-Afrika med Afrikakorpset. I Øst-Afrika led Italia nederlag mot britiske styrker, som i løpet av 1941 erobret alle landets kolonier, inkludert Etiopia.
I oktober 1940 angrep den italienske hær Hellas fra det okkuperte Albania. Etter innledende fremgang ble også dette en militær katastrofe for Italia. Inbitt gresk motstand mot lite motiverte italienske tropper som var dårlig utstyrt for vinterkrig førte til at grekerne rykket over grensen og langt inn i Albania. Dette tvang Tyskland til å komme til unnsetning for å hindre alliert kontroll over Balkan. Tyskerne invaderte 6. april 1941 Jugoslavia for å sikre seg adkomst til Hellas. Italienerne deltok sammen med tyskerne i å nedkjempe jugoslavisk og gresk motstand, og som belønning fikk Italia okkupere deler av Hellas og kontroll over den nyopprettede staten Kroatia. Italienske styrker deltok også på Østfronten (andre verdenskrig) sammen med tyskerne, og italienske styrker var engasjert i krigshandlingene i Nord-Afrika inntil aksemaktenes endelige nederlag våren 1943. Mussolini fulgte også de andre aksemaktene og erklærte krig mot USA i 1941.

Avsatt som statsleder


Etter å ha blitt presset ut fra sine tidligere kolonier i Afrika, og å ha tapt i Hellas, ble Italia selv angrepet da en alliert landgang fant sted på Sicilia i 1943. Fascistpartiets øverste råd (Il gran Consiglio) besluttet da at krigen var tapt for Italias del og avsatte med stort flertall Mussolini som statsleder. Blant dem som ga ham mistillitsvotum var svigersønnen grev Ciano. Det mange av dem som avsatte Mussolini ikke visste, var at det samtidig fant sted en anti-fascistisk sammensvergelse, og at hele den fascistiske statsformen snart skulle bli avskaffet. Mannen som ble utnevnt til ny regjeringssjef, var marskalk Pietro Badoglio – en mann som hadde vært medlem av fascistpartiet siden 1924, men som hadde vært en sterk motstander av alliansen med tyskerne. Etter utnevnelsen sørget han for å få mange fra Mussolinis regjering arrestert, og den nye regjeringen brøt med aksemaktene og sluttet seg til De allierte (andre verdenskrig) og lot hæren gå sammen med de britiske og amerikanske troppene som nå marsjerte mot Roma. Mussolini selv ble arrestert på kongens ordre og holdt fanget på skisportsstedet Campo Imperatore i fjellområdet Gran Sasso i Abruzzo-regionen.

Leder av Salò-republikken


Senere samme år ble Mussolini befridd fra fengselet av tyske fallskjermtropper under ledelse av Otto Skorzeny og innsatt som marionetthersker det tyskokkuperte nord-Italia. Mussolini ville ikke egentlig bli med på dette prosjektet, men gikk motvillig med på det etter at Adolf Hitler hadde forklart at alternativet var å bombe Roma og Milano med V2-raketter. Den nye statsdannelsen i Nord-Italia fikk navnet Den italienske sosialrepublikk, eller «Salò-republikken» etter hovedstaden Salò ved Gardasjøen. De fascistene som involverte seg i regjeringen, eller som soldater under tysk kommando under den nye statsdannelsen, var den absolutt hardeste kjerne av fascistpartiet.
I 1943 mente Mussolini at fascismen hadde stagnert og feilet som revolusjonær kraft, og dette aktet han å gjøre noe med. Etter å ha forhandlet seg fram til kontroll over mesteparten av den sivile administrasjonen over Salò forsøkte fascistpartiet å revitalisere seg selv gjennom en serie radikale prosjekter. Lover ble innført for å sikre arbeiderdemokrati på arbeidsplassene, og det korporative systemet ble utvidet. Blant annet ble det nå innført et system der arbeiderne skulle ha 50% av stemmene ved valg av ny bedriftsleder, selv om de ikke var aksjonærer. Like fullt er Salò i dag sett på som fascistpartiets mest urealistiske prosjekt. Fordi det foregikk midt i en krigssone, forlot de aller fleste av disse prosjektene aldri papiret de ble skrevet på. Mye viktigere enn disse virkelighetsfjerne planene var tyskerne massedrap i holocaust. Millioner av jøder ble samlet opp fra okkuperte tyske områder, og Mussolini gjorde ingenting for å redde de rundt 8000 jødene som ble bortført fra nord-Italia under Salò. Dette tallet hadde dog vært høyere dersom ikke disse aksjonene delvis ble sabotert av både sivile og militære, og av den katolske kirke.

Død


Fil:Cross mezzegra.jpg på stedet hvor Mussolini ble henrettet]]
Den 28. april 1945 ble Mussolini, hans elskerinne Clara Petacci og regjeringsmedlemmene Francesco Barracu, Alessandro Pavolini, Fernando Mezzasomma, Paolo Zerbino og Archille Starace henrettet ved arkebusering av kommunistiske partisaner, etter å ha forsøkt å flykte inn i Sveits. Likene ble fraktet til Milano, hvor de ble hengt opp ned fra en jernbjelke på en bensinstasjon på Piazzale Loreto. Den opphissede folkemengden ga da utløp for sin avsky mot ham.
Mussolini ble først i stillhet gravlagt på umarkert sted på en krigskirkegård, men noen fascister klarte etterpå å finne fram til graven, hvorpå de gravde opp liket og plasserte det i en ny grav på Mussolinis hjemsted Dovia di Predappio. Der ligger han fortsatt. Mussolinis familie skiftet ikke etternavn – hans yngste sønn Romano Mussolini var filmskaper og kunstner, men involverte seg aldri politisk. Han døde i 2006, og hans datter Alessandra Mussolini driver i dag det fascistiske partiet «Alternativa Sociale». Hun er fortsatt medlem i det italienske parlamentet og i EU-parlamentet.

Annet


Mussolinis kone het Rachele Mussolini. Ifølge Nicholas Farrells Mussolini-biografi ''New Life'' fra 2005 hadde Benito Mussolini sex med forskjellige kvinner hver dag i fjorten år, det vil si mer enn 5000 fra 1929 til regimets fall i 1943. Påstanden om Mussolinis voldsomme forbuk av kvinner er neppe sann, men passer godt i den anglo-amerikanske populærkulturens karikerte forestillinger om italienere.
En av Mussolinis elskerinner var den jøder intellektuelle Margherita Sarfatti, som i 1925 utgav boken ''The life of Benito Mussolini'' og gjorde "Il Duce" verdenskjent. M. Sarfatti holdt en intellektuell salong i Milano frekventert av intellektuelle og kunstnere som priste Mussolinis regime. Det fantes for øvrig mange jøder i den fascistiske bevegelse og regjering, deriblant en jødisk rabbiner som ledet en bande svartskjorter før revolusjonen i 1922. Med de nye raselovene av 1938 ble de imidlertid utelukket fra fascistbevegelsen.
Mussolinis kone ble etter krigen svært sint da sosialister og kommunister begynte å hevde at Mussolini og hans bevegelse var «høyreekstreme» og mente at de spredde løgner om hennes mann. Hun forsøkte å hevde offentlig at Mussolini ikke var «høyre-ekstrem» men uten særlig hell. Rachele var aldri særlig interessert i politikk, bortsett fra dette ene temaet.
Mussolini var i sin ungdom ateist og hadde aldri hatt sans for Den katolske kirke. Han ga personlig ordre om aldri å bli fremstilt sammen med prester eller nonner på offentlige fotografier.
Mussolini skal ifølge en myte ha pådratt seg syfilis en gang i løpet av ungdommen, men etter hans død ble en bit av hjernen analysert for å finne ut om dette var sant, og testen var negativ.
En av hans politiske motstandere, fascistlederen Italo Balbo (som hadde vært en av Mussolinis rivaler til statsministerposten) var fryktet for sine voldelige aksjoner mot landets sosialister. Balbo mente at vold var en rensende kraft, og sunt for kropp og sjel. Han hevdet i forbindelse med Italias inngang på tysk side under andre verdenskrig at «Mussolini er et produkt av syfilis». Balbo kunne styre sin begeistring for nasjonsosialistene.
Mussolinis sønn Bruno Mussolini døde i 1943, litt over ett halvt år før faren ble avsatt og arrestert. Bruno var bombeflyger på italiensk side og hadde før krigen organisert en sivil luftfartsrute mellom Italia og Brasil. Det var den lengste sivile ruten i verden på den tiden, og tankanlegg ble bygd ut på en del mindre øyer underveis for å tanke opp passasjerflyene. Etter Brunos død skrev Mussolini den noe sentimentale boken ''Prater med Bruno''.
Fil:Mussolini wine.jpg
Mange blant ledelsen i fascistpartiet følte at de selv burde engasjere seg i krigføringen når de først hadde stelt istand en krig. Bombeflygning ble her en slags militær ekstremsport som passet utmerket for partiledelsen fordi man kunne komme seg lett fram og tilbake til Roma, og dermed kunne kombinere krig og kontorarbeid. Galeazzo Ciano fløy flere bombetokt over Hellas (på tross av at han var imot hele krigen), og Italo Balbo (som også var imot krigen) ble ved et uhell skutt ned av italiensk luftvernartilleri i den afrikanske krigssonen i 1943.
Mussolini slet i hele sitt voksne liv med magesår, og var i perioder innlagt på sykehus.
Mussolini skadet seg alvorlig da troppen hans øvde på bruken av en granatkaster i 1917. Hele troppen bortsett fra Mussolini døde, og legene brukte over et døgn på å fjerne granatsplinter. Det at Mussolini overlevde ble proklamert som et mirakel av avisen ''Il Popolo de Italia'' der han var redaktør og frontfigur. ''Mussolinis krigsdagbøker'' ble trykt her som en serie artikler, og senere utgitt i bokform.
Mussolini skrev tre bøker under pseudonymet «El Rapháel», som i senere tid ble funnet og oppdaget av Ben Gates.

Mussolinis skrifter og verker i utvalg


''L'uomo e la divinità: Dio non esiste'' (1904)
''La filosofia della forza'' (1908)
''La santa di Susà'' (publisert 12. juni 1909)
''Claudia Particella, l'amante del Cardinal Madruzzo'' (føljetongroman i ''Il Popolo'' over 57 dager, fra og med 20. januar 1910)
''La tragedia di Mayerling'' (1910) (da upublisert)
''Il Trentino veduto da un socialista'' (1911)
''L'amante del cardinale'' (1911)
''La mia vita'' (1911–12)
''Jan Hus il veridico'' (1913)
''Vita di Arnaldo'' (1932)
''Scritti e discorsi'' (1914-39, 12 bind)
''Parlo con Bruno Mussolini'' (1941)
''Pensieri pontini e sardi'' (1943)
''Il tempo del bastone e della carota – Storia di un anno (ottobre 1942 – settembre 1943)'', artikler publisert i Corriere della Sera og senere utgitt samlet som bilag til samme avis 9. august 1944.
Mellom 1951 og 1962 utgav forlaget ''La Fenice'' Mussolinis samlede verker i 35 bind, redigert av Edoardo og Duilio Susmel.
''My Rise And Fall'', New York:Da Capo, 1998, er en engelsk nyutgivelse av to selvbiografiske verker, som tidligere er blitt oversatt til engelsk. Den første ble publisert på engelsk som i ''1928'' som ''My Autobiography'' og ble skrevet av Mussolini i 1910-11 men med elementer fra senere skrifter, den andre – publisert på engelsk i 1948 som ''The Fall of Mussolini'' – ble skrevet mellom september 1943 og hans henrettelse i april 1945.

Litteratur


Anthony L. Cardoza: ''Benito Mussolini: The First Fascist'', Longman, 2005. ISBN 978-0321095879
Renzo De Felice: ''Mussolini il rivoluzionario: 1883-1920'', Einaudi, 1995, ISBN 8806139908
Emilio Gentile: ''Le origini dell'ideologia fascista 1918-1925'', Bologna: Il Mulino, Biblioteca Storica, 1996. ISBN 88-15-08365-0
Ivone Kirkpatrick: ''Mussolini. A study in Power'', New York:Hawthorn Books, 1964, SIN: B0006BLX1S
Denis Mack Smith: ''Mussolini's Roman Empire'', 1976.
Denis Mack Smith: ''Mussolini'', 1981.
Ray Moseley: ''Mussolini: The Last 600 Days of Il Duce'', Taylor Trade Publishing, 2004. ISBN 978-1589790957

Referanser og fotnoter


<div class="references-small" style="-moz-column-count:2; column-count:2;">
</div>

Eksterne lenker


http://www.1sted.dk/ii/ledere/mussolini.html Mussolini-fakta (på dansk)
http://internationalfascistforum.yourbb2.com/ internasjonalt fascistisk forum
http://www.worldfuturefund.org/wffmaster/Reading/Germany/mussolini.htm ''Fascismens lære'' av Mussolini 1932 (på engelsk)
http://www.ilduce.net/ Hyllningssider (på italiensk)
Kategori:Italienske statsministre
Kategori:Italienere fra andre verdenskrig
Kategori:Personer fra provinsen Forlì-Cesena
Kategori:Italienske fascister
Kategori:Den hvite ørns orden
Kategori:Fødsler i 1883
Kategori:Dødsfall i 1945
af:Benito Mussolini
ar:بينيتو موسوليني
an:Benito Mussolini
ast:Benito Mussolini
az:Benito Mussolini
bn:বেনিতো মুসোলিনি
be:Беніта Мусаліні
be-x-old:Бэніта Мусаліні
bg:Бенито Мусолини
bs:Benito Mussolini
br:Benito Mussolini
ca:Benito Mussolini
cs:Benito Mussolini
cy:Benito Mussolini
da:Benito Mussolini
de:Benito Mussolini
et:Benito Mussolini
el:Μπενίτο Μουσολίνι
eml:Benito Mussolini
en:Benito Mussolini
es:Benito Mussolini
eo:Benito Mussolini
ext:Benito Mussolini
eu:Benito Mussolini
fa:بنیتو موسولینی
fr:Benito Mussolini
fy:Benito Mussolini
ga:Benito Mussolini
gd:Benito Mussolini
gl:Benito Mussolini
ko:베니토 무솔리니
hy:Բենիտո Մուսոլինի
hi:बेनिटो मुसोलिनी
hr:Benito Mussolini
io:Benito Mussolini
id:Benito Mussolini
os:Муссолини, Бенито
is:Benito Mussolini
it:Benito Mussolini
he:בניטו מוסוליני
jv:Benito Mussolini
kn:ಬೆನಿಟೋ ಮುಸೊಲಿನಿ
ka:ბენიტო მუსოლინი
kk:Бенито Муссолини
sw:Benito Mussolini
ku:Benito Mussolini
ky:Муссолини, Бенито
lez:Бенито Муссолини
la:Benitus Mussolini
lv:Benito Musolīni
lb:Benito Mussolini
lt:Benito Mussolini
hu:Benito Mussolini
mk:Бенито Мусолини
ml:മുസ്സോളിനി
mt:Benito Mussolini
mr:बेनितो मुसोलिनी
xmf:ბენიტო მუსოლინი
arz:بينيتو موسولينى
mzn:بنیتو موسولینی
ms:Benito Mussolini
mwl:Benito Mussolini
mn:Бенито Муссолини
my:မူဆိုလီနီ ၊ ဗင်နီတို
nl:Benito Mussolini
ja:ベニート・ムッソリーニ
nn:Benito Mussolini
oc:Benito Mussolini
pnb:میسولینی
pms:Benito Mussolini
pl:Benito Mussolini
pt:Benito Mussolini
ro:Benito Mussolini
qu:Benito Mussolini
ru:Муссолини, Бенито
sa:बेनितो मुसोलिनी
sco:Benito Mussolini
sq:Benito Mussolini
scn:Benitu Mussolini
si:බෙනිටෝ මුසෝලිනී
simple:Benito Mussolini
sk:Benito Mussolini
sl:Benito Mussolini
so:Benito Mussolini
sr:Бенито Мусолини
sh:Benito Mussolini
su:Benito Mussolini
fi:Benito Mussolini
sv:Benito Mussolini
tl:Benito Mussolini
ta:பெனிட்டோ முசோலினி
te:ముస్సోలినీ
th:เบนิโต มุสโสลินี
tr:Benito Mussolini
uk:Беніто Муссоліні
ur:بینیتو موزولینی
vec:Benito Mussolini
vi:Benito Mussolini
fiu-vro:Mussolini Benito
war:Benito Mussolini
yi:בעניטא מוסאליני
yo:Benito Mussolini
diq:Benito Mussolini
bat-smg:Benits Mosuolėnės
zh:贝尼托·墨索里尼

BLISS

Basic Language for Implementing System Software (BLISS) er et programmeringsspråk som ble utviklet av Digital Equipment Corporation (DEC) for bruk på sine datamaskiner. Den opprinnelige versjonen av BLISS var for PDP-11. Senere ble det laget versjoner for andre arkitekturer, blant annet BLISS-36 for PDP-10 og BLISS-32 for VAX.
Deler av operativsystemet VAX/VMS er skrevet i BLISS.

Hello World

%TITLE 'HELLO_WORLD' MODULE HELLO_WORLD (IDENT='V1.0', MAIN=HELLO_WORLD, ADDRESSING_MODE (EXTERNAL=GENERAL)) = BEGIN LIBRARY 'SYS$LIBRARY:STARLET'; EXTERNAL ROUTINE LIB$PUT_OUTPUT; GLOBAL ROUTINE HELLO_WORLD = BEGIN LIB$PUT_OUTPUT(%ASCID %STRING('Hello World!')) END; END ELUDOM
en:BLISS
fr:BLISS (langage de programmation)
ms:BLISS
ja:BLISS
pt:BLISS (linguagem de programação)
fi:BLISS (ohjelmointikieli)

Basketball

Fil:Scavolini - SICC.jpg mellom lagene Victoria Libertas Pesaro og Aurora Basket Jesi.]]
Basketball, basket eller kurvball er en Sport der to lag, bestående av fem spillere, prøver å score poeng mot hverandre ved å kaste en ball gjennom en ring. Dette må skje i tråd med reglene som er forhåndsbestemt før spillet starter. På internasjonal basis er basketball en av de mest populære sportene i verden.<ref></ref> Spillet ble oppfunnet av Canada James Naismith.
Basketball foregår hovedsakelig på en innendørs basketballbane som en konkurransesport. Sporten regnes som en sommersport, og er en del av Olympiske sommerleker til tross for at sesongen vanligvis foregår om vinteren i de fleste land. Basketball er også en populær utendørssport om sommeren. Da særlig i byområder.

Spillets gang


Poeng scores ved at en spiller kaster (skyter) ballen ovenfra og ned gjennom en ring som er 10 Fot (måleenhet) (3,048 meter) over bakken. Laget med mest poeng når kampen er over vinner. Kampen trenger ikke nødvendigvis å være over da de fire periodene er ferdigspilt ettersom det vil legges til ekstraperioder dersom stillingen er lik etter ordinær tid.
Ballen kan flytte seg ved at en spiller spretter den rundt, eller den kan skifte innehaver ved en sentring. I tillegg kan den trille eller sprette rundt om på banen. Det er likevel regler for hvordan ballen kan forflytte seg.
Gjennom tiden har basketball utviklet seg gjennom mange forskjellige skyte-, sentre- og dribleteknikker. Det samme gjelder også for posisjoner og taktikker. Selv om reglene i organisert basketball er nøye kontrollert, finnes det forskjellige regler rundt om i verden. Blant annet har både collegebasketball og FIBA andre regler enn den amerikanske NBA-ligaen. I enkelte land er basketball også en populær sport for tilskuere, men dette er ikke tilfellet i Skandinavia, til tross for Ammerud Baskets forsøk på å få til nettopp dette ved å slå seg sammen med Vålerengens Idrettsforening i 2002. Dette var i håp om at tilskuere fra klanen skulle begynne å interessere seg for sporten, men allerede våren 2003 kansellerte VIF avtalen.<ref></ref>

Feil (fouls)


Fil:Basketball foul.jpg
Hvis en spiller urettferdig forsøker å ta fordel ved personlig kontakt med motspilleren, regnes det som en feil. Dette gjøres mest av forsvarsspillere, men det kan også gjøre av angrepsspillere (kalles da «charge»). Spillere som blir feilet får da enten ballen fra sidelinjen eller mottatt ett eller flere straffer ettersom hvor på banen det skjer, eller hvis spilleren klarer å få ballen oppi kurven selv om han blir feilet. Hvis det skjer, får han et straffekast pluss de to poengene. Hvis det skjer i skuddøyeblikket og det blir bom, mottar han to straffer (eller tre straffer hvis det skjer utenfor tre-poengerlinjen). Et straffetreff er ett poeng.
En spiller eller trener kan også få en usportslig feil (også kalt teknisk feil) hvis de krangler med dommere eller slåss med andre spillere på banen. Dette resulterer da i at motstanderne får to straffer pluss at de får beholde ballen. En usportslig feil kan også mottas ved at man feiler en spiller med vilje uten at det er et forsøk på å ta ballen. Hvis spillere som sitter på benken roper ting etter dommeren, distraherer det andre laget osv. kan de også få teknisk feil. Flere usportslige feil kan føre til at laget blir diskvalifisert eller taper kampen, men dette skjer sjelden. En spiller som får fem feil (eller seks i NBA) i løpet av en kamp blir da feilet ut, og må stå over resten av kampen.

Posisjoner og strukturer


Selv om det ikke finnes regler for posisjoner på banen i basketball, har dette noe utviklet seg med tiden. I 1950- og 60-årene var det vanlig å spille med to «guarder», to «forwarder» og én «center». Fra og med 80-tallet har disse posisjonene blitt enda mer spesialiserte; hver posisjon har som oftest sine egne oppgaver. Det mest vanlige er at den høyeste spilleren på laget spiller center, eller en av forwardposisjonene, mens kortere spillere, eller de med best ballkontroll og smidighet, spiller guarder.
En «point guard» begynner som regel med ballen ved nytt angrep og fører den opp banen. Point guarden styrer angrepet ved å legge smarte og godt beregnede pasninger til medspillerne i den tidlige angrepsfasen. Point guarden er ofte den kjappeste spilleren, og samtidig den med best ballkontroll. Et godt eksempel på en tidligere point guard er Jerry West. Blant de beste point guardene nå til dags er Chris Paul, Rajon Rondo, Derrick Rose og Deron Williams.
En «shooting guard» bør være den beste skytteren på laget. Han posisjonerer seg ofte der han er god til å skyte skudd fra banen. I forsvar passer han som regel på motspillerens beste skytter. Den mest kjente shooting guarden gjennom tidene er Michael Jordan. De beste shooting guardene i dag er Kobe Bryant, Dwyane Wade og Joe Johnson
En «small forward» har som regel oppgaven å score på «kutter» og løp mot kurven. I forsvar pleier small forwarden som oftest å søke Stjeling (basketball) og Retur (basketball). I tillegg til dette er de beste small forwardene også gode til å Blokkering (basketball) skudd, slik som LeBron James. Andre sportsstjerner som spiller small forwarder er Carmelo Anthony og Ron Artest.
En «power forward» spiller som regel offensivt med ryggen mot kurven helt nede ved tresekunderslinja. I forsvar spiller han som regel nære kurven i soneforsvar, eller forsvarer motstanderens power forward i mann-mot-mann-forsvar. Power forwardens jobb er hovedsakelig å ta returer, men han burde også kunne skyte skudd innenfor trepoengslinja. Norges eneste NBA-spiller noensinne, Torgeir Bryn, spilte på denne posisjonen. Baldt de beste power forwardene nå til dags bør det nevnes Pau Gasol, Blake Griffin og Kevin Garnett.
En «center» er vanligvis den høyeste spilleren, og bruker høyden sin til å ta returer, ta fordel ved å score nære kurven i angrep eller ved å beskytte egen kurv i forsvar. Disse spillerne er, på grunn av sin høyde, ofte de beste spillerne til å blokkere skudd. Den høyeste centeren i NBA i dag er kinesiske Yao Ming. Hakeem Olajuwon og Kareem Abdul-Jabbar blir regnet som de beste centerene gjennom tidene, mens Andrew Bogut, Andrew Bynum og Dwight Howard kan regnes som de beste centerne nå.

Forsvarsspill


I forsvar finnes det to hovedstrategier; soneforsvar og mann til mann-forsvar. I soneforsvar plasserer hver forsvarsspiller seg i sin egen sone, hvor de forsvarer den offensive spilleren som er innenfor deres sone. I mann til mann-forsvar forsvarer alle spillerne hver sin spiller. Det finnes også flere forskjellige variasjoner av disse strategiene.

Angrepsspill


Angrepsspill er ofte mer variert, med planlegging av bevegelsen til spillerne uten ball. En kjapp bevegelse av en offensiv spiller for å komme i en bedre posisjon kalles en «kutt». Dersom en offensiv spiller på lovlig måte prøver å hindre en forsvarsspiller som holder en av lagets spillere ved å plassere seg i veien for ham, kalles dette en «screen» eller en «pick» ved at lagets egen spiller kutter forbi og kommer seg fri. Screener og kutter er veldig viktige offensive bevegelser, som kan føre til et åpent skudd eller en vellykket «layup». Lag har som regel alltid flere forskjellige taktikker for å ikke være forutsigbar. På banen er det som regel point guarden som styrer hvilke taktikker som skal brukes. Forskjellige taktikker lages som oftest av treneren, og det er dette som diskuteres dersom det blir blåst av en time out under en kamp.

Historie


Fil:Firstbasketball.jpg]]
I desember 1891 ble en canadisk gymlærer ved McGill University i Montreal, Canada og Springfield College (da YMCA), James Naismith, bedt om å finne en måte å holde sine toppidrettsstudenter i form i løpet av de lange vintrene uten at det ble for mye skader. Etter å ha forkastet flere ideer, kom han med ideen at han skulle sette en kurv på en 3,48 meter (10 Fot (måleenhet)) høy stang. Deretter satte han opp 13 regler. Til dette nye spillet hadde han tatt noen regler fra et canadisk barnespill ved navnet Duck On a Rock, som var vanlig å leke blant små barn. Det hadde også noen likheter med ballspillet håndball (ikke å forveksle med dagens håndball) som hadde blitt oppfunnet bare et par år tidligere. Til å begynne med ble det brukt en fotball (ball), men etterhvert ble det laget egne baller for basketball. De første ballene som ble laget spesielt for dette spillet var brune, men på slutten av 50-tallet ble ballen oransje, da oransje ville være mer synlig både for spillerne og tilskuerne.
Den første offisielle kampen ble spilt på YMCA-gymnaset 20. januar 1892 med ni spillere på hvert lag, på en bane som var omtrent halvparten så stor som dagens baner. Sporten fikk navnet basketball etter forslag fra elevene, og ble fort populært.
Basketball for damer begynte også i 1892. Dette skjedde på Smith College da læreren Senda Berenson modifiserte Naismiths regler. Den første kampen ble spilt mellom University of California og Miss Head`s School, men denne ble ikke skrevet ned. Derimot ble den første nedskrevne kampen spilt mellom førsteårs- og andreårsstudenter ved Smiths College den 21. mars året etter.

Collegebasketball og de første ligaene


Naismith og Berenson var viktige i oppbyggingen av den nye sporten. Naismith var selv trener på University of Kansas i seks år. Naismiths kollegea, Amos Alonzo Stagg, tok basketball med seg til University of Chicago, mens Adolph Rupp, en av studentene til Naismith, ble trener på University of Kentucky. Basketball ble fort spredt utover hele USA og ble fort populært. I 1895 hadde sporten allerede etablert seg godt på flere universiteter. I 1901 hadde sporten blitt så stor at universitetene og collegene i USA sponset mannlig basketball. Ni år senere hadde skader blitt mer vanlig innen basketball, så etter et forslag fra president Theodore Roosevelt ble IAA (Intercollegiate Athletic Association) opprettet i Sportsåret 1910 for å ta seg av regler, dommere og forsikringer.

Mannlige ligaer


I 1920 var det overflod av spillere og lag. Det var hundrevis av mannlige profesjonelle lag i byer over hele USA. Dessverre var det også veldig dårlig organisering av ligaene. Spillere hoppet fra lag til lag og ligaene kom og forsvant. Lag som det originale Boston Celtics-laget og de to rene Afroamerikaner lagene New York Renessance (The Rens) og Harlem Globetrotters spilte opp mot 200 kamper i året på sine turer rundt i landet. Den første nasjonale turneringen for menn, NIT (National Invitation Tournament) ble spilt i Sportsåret 1938 i New York hvor Temple University fra Philadelphia vant. I 1948 til 1951 var det flere gamblingskandaler i NIT-turneringen hvor flere spillere fra topplag ble beskyldt for kampfiksing og korrupsjon. Delvis på grunn av dette mistet de flere spillere, lag og supportere over til NCAAs «national tournament».

Kvinnelige ligaer


Basketball for kvinner hadde allerede blitt mye mer strukturert. I Sportsåret 1905 hadde «National Women's Basketball Commitee's Executive Commitee on Basket Ball Rules» blitt dannet. I disse reglene skulle det være seks til ni spillere per lag og elleve dommere. I Sportsåret 1924 ble basket for kvinner også inkludert i «The International Women's Sports Federation», og året etter ble det spilt 37 turneringer for kvinner. Fra og med 1938 ble antallet spillere redusert til seks per lag.

High school-basketballens fremgang


Før det kom distriktsskoler i USA, var skolene mye mindre. I begynnelsen av det tyvende århundret ble basketball fort en idealsport på videregående, siden det ikke trengtes mye utstyr og det var en lett sport å lære. I mange år var basketball den mest populære sporten på flere skoler i USA. I dag har antagelig hver eneste videregående skole i USA et basketballag. Det er fremdeles en populær sport, og i starten av 2003/04-sesongen var det 1 002 797 high school-basketspillere registrert.

Dannelsen av en proffliga i USA


Den første virkelige proffligaen i USA ble dannet i Sportsåret 1925, og het ABL (The American Basketball League). Denne ligaen var i mange år den eneste store ligaen i USA, men lagene ble for det meste styrt av promotører med lite eller ingen penger. Derfor ville dette komme til å skape problemer. En del år senere, i Sportsåret 1937, kom det en ny konkurrerende liga på banen ved navnet NBL (National Basketball League). Denne ligaen ble startet med 13 tidligere uavhengige lag, og sponset av de tre store amerikanske firmaene General Eletric, Firestone og Goodyear Tire and Rubber Company. Ligaen varte i tolv år, til 1949, da den slo seg sammen med BAA (Basketball Association of America).

Dannelsen av NBA


BAA var relativt nystartet, og ble opprettet tre år tidligere, i 1946. Dette var ment som nok et forsøk på å danne en proffliga i USA. Den første kampen ble spilt i Toronto, Canada mellom Toronto Huskies og New York Knicks den 1. november 1946.
Da BAA slo seg sammen med NBL i Sportsåret 1949, og omdøpte seg til NBA (National Basketball Association), førte dette til en voksende popularitet som ingen hadde drømt om. NBA regnes i dag som den største profesjonelle basketballligaen i verden, når man tenker på populariteten, lønningene, talentene og den store konkurransen. Den første sesongen i 1949/50 var det 17 lag med, men allerede året etter ble dette redusert til 11. I dag er det 30 lag i NBA, hvorav to er fra Canada og resten er fra USA. Startingen av NBA åpnet også for at afroamerikanske spillere kunne spille i proffligaen. Tidligere hadde proffligaene vært kun for hvite, men nå begynte flere lag å ta inn afroamerikanske spillere på laget sitt. I dag, nesten 60 år senere består NBA av spillere fra hele verden, med flere forskjellige bakgrunner. Omtrent 80 % av spillerne i dag har afroamerikansk bakgrunn.
NBA har på sine nesten 60 år oppfostret flere superstjerner som for eksempel George Mikan, som regnes for å være den første superstjernen i NBA. Populariteten nådde nye høyder på 80-tallet med rivaliseringen mellom superstjernene Larry Bird, som spilte for Boston Celtics, og Magic Johnson som spilte for Los Angeles Lakers. Deres talent og rivalisering skapte stor interesse hos publikum.
Da det unge og lovende talentet Michael Jordan kom til NBA og vant mesterskapet med Chicago Bulls seks år på rad, økte interessen enda mer. Dette førte til at Michael Jordan ble et av de mest kjente sportsansiktene i verden. I dag regnes Michael Jordan som en av tidenes beste basketballspillere.

Dannelsen av WNBA


I Sportsåret 1997 ble også WNBA (Woman National Basketball Association) grunnlagt med støtte fra NBA. Til tross for alle de tvilende som hadde liten tro på prosjektet, ble det en stor suksess i løpet av få år. Særlig på grunn av store spillere som Sheryl Swoopes, Lisa Leslie og Sue Bird. WNBA er i dag veldig populært og er uten tvil også den høyeste proffligaen i verden for kvinner på samme måte som NBA er det for menn.

Internasjonaliseringen av sporten


Basketball spilles nå i hele verden for gutter og jenter i alle aldre. I Norge er det likevel ingen serie for barn under 11 år på grunn av skadene som kan påføres skjelettet i for tidlig alder. Den globale populariteten har nådd nye høyder og det kan man også se ved at flere av stjernene i NBA i dag kommer fra hele verden: Eksempler er Yao Ming fra Kina, Dirk Nowitzki fra Tyskland, Pau Gasol fra Spania og Tony Parker fra Frankrike. Den første og eneste nordmannen som har spilt i NBA til nå er Torgeir Bryn, som spilte ti minutter over tre kamper for Los Angeles Clippers i 89/90-sesongen. Han var også den eneste personen med oppvekst i Skandinavia som hadde spilt i NBA inntil 2009, da Jonas Jerebko fra Sverige signerte en kontrakt med Detroit Pistons.

FIBA


«The International Basketball Federation», mer kjent på fransk som «Fédération Internationale de Basketball Amateur» (FIBA), ble grunnlagt i Geneve i Sportsåret 1932. Dette var to år etter at sporten hadde blitt offisielt godtatt av den olympiske komité. De første 8 landene var da Argentina, Tsjekkoslovakia, Hellas, Italia, Latvia, Portugal, Romania og Sveits. Den første gangen basketball var med i de olympiske leker var i Berlin i Sommer-OL 1936. Da vant USA, og Canada kom på andreplass. De olympiske leker har siden den tiden vært dominert av USA, som har vunnet alle bortsett fra fire OL. Den første gangen de tapte var en veldig kontroversiell kamp, hvor de tapte for Sovjetunionen i München i Sommer-OL 1972. De endte også opp som nummer tre i OL i Hellas, hvor Argentina vant. For kvinner ble basketball tatt opp i de olympiske leker første gang i Sommer-OL 1976 i Montreal, Canada. Sovjetunionen vant de to første gullene, men etter det har det amerikanske laget dominert. USA har flest medaljer av alle.

VM


I 1948 ble det også klargjort interessen i FIBA-kongressen for å ha et verdensmesterskap for basketball hvert fjerde år mellom de olympiske leker. To år senere, i Sportsåret 1950 ble det første verdensmesterskap for menn avholdt i Argentina, som også vant gullet. I verdensmesterskapet, også kjent som FIBA World Championship, har ikke USA vært like dominerende som i OL. De har flest medaljer sammenlagt, men har som Sovjetunionen og Jugoslavia, vunnet tre gull hver. I det siste verdensmesterskapet som ble avholdt i Japan i 2006 vant Spania. I 1953, bare tre år senere, ble det første verdensmesterskapet for kvinner avholdt i Chile. Dette vant USA.

Utviklingen


I 1989 tillot FIBA å ha med profesjonelle spillere i verdensmesterskapet og de olympiske leker, så i Sportsåret 1992 deltok profesjonelle spillere første gang i de Sommer-OL 1992. Dominansen til USA fortsatte bare enda sterkere da de presenterte sitt «USAs herrelandslag i basketball» bestående av mange spillere fra NBA som tidligere ikke hadde kunnet være med tidligere. Allikevel med utviklingen som hadde skjedd i flere andre land i verden, begynte lag fra andre land å slå USAs «Dream Team». Laget deres i verdensmesterskapet på hjemmebane i 2002, bestående av kun NBA-spillere, endte som nummer 6 bak Jugoslavia, Argentina, Tyskland, New Zealand og Spania. Dette viser hvor god utviklingen i verden har vært, og da spesielt i Sør-Amerika og Europa de siste 10-20 årene. Fra USAs dominans på begynnelsen har det nå kommet til flere andre veldig gode landslag.

Formingen av en toppliga i Europa


Mannlig toppliga


I 1954 innkalte sjefen for det franske magasinet L'Equipe flere av presidentene for toppklubbene i Europa til et møte etter at en av hans journalister hadde foreslått at det burde være en basketballserie for toppklubber i Europa. Ideen ble bragt videre til FIBA. Deretter ble det under Europamesterskapet i Bulgaria i 1957 lagt frem et forslag til hvordan det skulle gjøres. Det ble besluttet at alle klubbene som vant sine nasjonale serier skulle inviteres til å delta i denne nye cupen for å kjempe om Europatittelen. L'Equipe donerte en medalje, og i Sportsåret 1958 ble det første gang arrangert. Til å begynne med var klubbene fra de østeuropeiske landene (tidligere Sovjetunionen) dominerende. De første seks årene ble cupen vunnet av lag fra Sovjetunionen, men i begynnelsen av 60-tallet begynte også en vesteuropeisk klubb å vise styrke og vilje. Denne klubben var Real Madrid, som vant gullet i 1964, 1965, 1967 og 1968. 60-tallet var også et veiskille i europeisk basketball, hvor rike vesteuropeiske klubber skulle komme til å dominere i mange år. I 1996 skiftet serien navn til FIBA Euroleague.
I 1991 ble ULEB (fra fransk; Union des Ligues Européennes de Basket, på engelsk; Union of European Leagues of Basketball) startet med målet å hjelpe til med utviklingen i de profesjonelle basketballigaene i Europa. Til å begynne med var Italia, Spania og Frankrike med. Men i løpet av de neste 13 årene kom også toppseriene i Hellas, Portugal, Belgia, England, Sveits, Tyskland, Nederland, Polen, Østerrike, Lithauen, Tsjekkia og Israel (da de ikke er velkommen i noen serie i Midtøsten). I 2000 brøt ULEB med FIBA-reglene og brukte regler mer likt NBA, med den nye serien for toppklubbene; Euroleague. Utrolig nok hadde aldri FIBA tatt patent på navnet Euroleague, så da denne nye serien kom, ble FIBA Euroleague nødt til å skifte navn til FIBA Suproleague etter en rettssak hvor de tapte retten til navnet. Derfor var det i sesongen 2000/01 to serier for toppklubbene i Europa hvor alle de store klubbene ble delt i mellom dem. I mai 2001 hadde altså Europa to Europamestere for klubb-basketball. Lederne fra FIBA og ULEB forsto at de måtte finne en løsning på dette, så etter en del forhandlinger ble de enige om at ULEB skulle ha kontroll over konkurransen mellom klubber, mens FIBA skulle ha kontroll over landslagskonkurranser som Europamesterskapet, verdensmesterskapet og de olympiske leker. Alle lagene som da hadde spilt i FIBA Suproleague 2000/01 gikk over til ULEBs Euroleague, og det ble bestemt at dette var den øverste konkurransen for klubber i Europa.
Året etter, i sesongen 2002/03, ble ULEB Cup dannet som en serie for annenrangs profesjonelle klubber i Europa som ikke klarte å kvalifisere seg til Euroleague.

Kvinnelig toppliga


I 1959 ble det også arrangert klubbmesterskap for kvinnelige toppklubber i Europa, da det hadde vært en stor suksess for herrene. Derfor ble det også bestemt at det måtte være en konkurranse for de kvinnelige toppklubbene i Europa. I Sportsåret 1959 ble det første europamesterskapet for kvinner arrangert med ti klubber, som som førte til at og Slavia Sofia fra Bulgaria slo CSKA Moscow i finalen. Fra og med det neste mesterskapet i 1960 fram til 1982 vant Daugava Riga fra Sovjetunionen 18 ganger. I 1996 skiftet serien navn til Euroleague Women, som det heter fremdeles.

Basketball i Norge


Ullern Basketball Klubb på Østlandet er den eldste norske basketballklubben og ble stiftet 1. desember 1956. Sporten hadde da blitt bragt hit av norske studenter som hadde studert i USA. Til å begynne med ble sporten kun spilt på universiteter og videregående skoler. De første årene var amerikanske mormoner aktive i organisering og som trenere og spillere. Den første hovedserien ble da også kalt mormonerserien og startet i Sportsåret 1962. NBBF (Norges Basketballforbund) ble stiftet i Sportsåret 1968, tolv år etter at Ullern hadde blitt stiftet. Til da hadde basketball bare vært organisert som et utvalg under Norges Idrettsforbund. I 1968 hadde Norge 21 klubber og 900 registrerte spillere. Det har hele tiden vært hovedserier for kvinner og menn i Norge fram til nå, men i 2000 ble BLNO stiftet med mål om å bedre det sportslige nivået i norsk basket, og å få opp interessen i media ved å lage mer show ut av kampene. Det ble også inngått avtaler med TV 2 om å vise kampene på TV, noe som ble en suksess. Allerede første året var snittet på tilskuere for alle lag som spilte i BLNO på 900, noe som var en 88 % økning fra tidligere år, likevel besluttet TV2 å ikke vise noen flere enn de viktigste kampene etter 2008/09-sesongen. I sesongen 2009/10 var det 9 lag i BLNO. Nå finnes det basketballklubber i alle fylker. NBBF har satt seg som mål at basketball skal være en av de raskest økende sportene i Norge. Forbundet tok i bruk BBall i 2011 og vedtok en Helhetlig Sportslig Strategi (HSS) i 2012. Det er syv lag i BLNO i 2012: Ammerud Basket, Asker Aliens, Bærum Basket, Centrum Tigers, Frøya Basket, Gimle BBK og Tromsø Storm. Frøya Basket vant serien og sluttspillgullet i 2011–2012-sesongen. Frøya mottok også Årets klubb-pokalen som gullvinner i klassene i U12, U14, U15 Jenter, U15 Gutter og BLNO.

Landslaget


Norges herrelandslag i basketball har eksistert siden midten av 60-tallet, da det spilte sin første kamp og tapte for Islands herrelandslag i basketball i 1966. Opp gjennom årene har de prøvd å kvalifisere seg til europamesterskapet flere ganger, men har aldri klart dette. Norge meldte seg inn i FIBA i 1968, samme år som NBBF ble stiftet. Den største tiden for Norge var på slutten av 80-tallet da de klarte å kvalifisere seg til kvalifiseringen til de olympiske leker i 1988, men klarte ikke å kvalifisere seg. På denne tiden spilte Torgeir Bryn for landslaget. Laget hadde også to amerikanerne med norske foreldre; Arild Beck og Haakon Austefjord, som begge fikk sin skolering av basketball i USA da de vokste opp der. Det norske landslaget deltar hvert år i det nordiske mesterskapet, men har heller aldri klart å hevde seg noe særlig her. Lag som Sverige, Danmark og Finland har vært bedre. Norge deltar også i nordisk mesterskap for alderbestemte landslag og har vunnet gull i klassen for U18 herrer i 2008 og bronse for U18 herrer i 2007.

Utbredelse, media og kommersialiseringen


I Norge er interessen for basketball i media relativt lav, men NBBF jobber hele tiden aktivt for å få opp interessen for basketball både for spillere, tilskuere og media. Sportsmedia i Norge er mer opptatt av fotball og ishockey, men i mange andre land, og da spesielt sør og øst i Europa og Nord-Amerika er det stor interesse for sporten.

Lønninger


Helt fra starten av har NBA i USA vært den ligaen i verden der det ligger mest penger. Interessen fra media er så stor at det ligger mange milliarder kroner i spillet. Basketball på college i USA er også veldig populært i media, men det finnes regler slik at spillere ikke kan motta lønn. Dette gjør også at mange spillere som Kobe Bryant og LeBron James hopper over college, og går rett inn i NBA som 18- eller 19-åringer. I tillegg til NBA finnes det også et titalls andre profesjonelle basketballigaer i USA. Disse fungerer ofte som utviklingsligaer til spillere som kanskje senere ender opp i NBA, hvorav den mest kjente av dem er NBA Development League.
Det har blitt mer vanlig for amerikanske basketballspillere å spille i europeiske toppklubber i noen år før de kommer tilbake til USA og NBA, men det er også NBA-spillere som ser etter en europeisk basketballkarriere. Altså er ikke NBA lenger den ligaen som er klart det store målet for basketballspillere, men ofte handler en profesjonell karriere om å tjene mye penger. Et godt eksempel på dette er tidligere Atlanta Hawks-spiller; Josh Childress, som i 2008 signerte en kontrakt verdt 20 millioner dollar med den greske klubben Olympiacos B.C. Denne summen er ca det tredobbelte av hva han tjente hos Atlanta.<ref></ref>
Flere av de beste spillerne i NBA tjener mer på reklamekontrakter med for eksempel Nike, Inc., Adidas og andre sportsmerker enn de tjener på å spille. Spillere som for eksempel Lebron James, som ligger langt ned på lista over de best betalte spillere, fikk en kontrakt med Nike på 90 millioner dollar (ca 640 millioner kroner) før han i det hele tatt hadde kommet inn i NBA. Kontrakten strakte seg over 7 år.<ref></ref>
Desto lengre en spiller har spilt i NBA-ligaen, desto høyere blir minstelønnen. Altså stiger spillerne i lønn for hvert år uavhengig av hvor mye de spiller for klubben og hvor gode de er. NBA er den best betalte sportsligaen i verden.
I Norge, Europa og andre plasser i verden finnes det ingen offisiell liste over de mest betalte spillerne da dette regnes for å være en privatsak mellom klubbene og spillerne, men spillere i BLNO tjener sjeldent nok til å livnære seg på idretten, da de sjeldent tjener mer enn 100 000 kroner.<ref></ref> Den best betalte ligaen i verden etter USA er den spanske toppserien ACB. Her tjener de best betalte spillerne 6 til 13 millioner kroner i året. Etter det kommer den italienske Serie A (basketball) etterfulgt av den russiske toppserien; Den russiske basketball Superleague. I tillegg til dette er det stor forskjell i de forskjellige landene hvordan lønningene er for toppklubbene i toppseriene og klubbene litt lenger ned på tabellene. Gjengangere som vinner seriene sine, slik som Maccabi Tel Aviv fra Israel, Panathinaikos fra Hellas og CSKA Moskva fra Russland, har alle spillere med høye lønninger. Disse lagene pleier også å delta i Euroleague hvert år.

Internasjonale klubbkamper


Europeiske klubber har flere ganger vunnet over lag fra NBA. Den første gangen var i 1978 i Tel Aviv, da de daværende NBA-finalen Washington Wizards møtte de europeiske mesterne Maccabi Tel Aviv. Maccabi stakk da av med seieren etter 98-98 etter ordinær spilletid.<ref></ref> Den kampen var første gang noen europeisk klubb hadde spilt mot et NBA-lag, og resultatet var sjokkerende for mange. Etter det har det blitt spilt over 30 kamper mellom Euroleague-lag og NBA-lag, hvor de fleste kampene har blitt vunnet av NBA-lagene. Laget som har vunnet flest kamper over NBA-lag er Maccabi Tel Aviv, som har vunnet fire ganger. Den første var, som nevnt over, i 1978 mot Washington Bullets. To av dem var i 1984 mot New Jersey Nets og Phoenix Suns, og den siste var mot Toronto Raptors i 2005. Denne kampen ble spilt i Canada og dette var første gang et ikke-NBA-lag hadde vunnet mot et NBA-lag på amerikansk jord.

Regler og bestemmelser


Regler varierer mellom de forskjellige ligaene, men de to mest brukte er NBA og FIBA sine bestemmelser.

Spillets formål


Målet med spillet er å kaste ballen ovenfra og ned i motstanderens kurv som henger 3,05 m over bakken, og å forhindre at motstanderen klarer det samme. Et forsøk på å kaste ballen ned i kurven kalles et skudd, og dette gir to poeng ved treff, eller tre poeng hvis det kastes fra en lengre avstand enn 6,25 m (FIBA) eller 7,24 m (NBA), avhengig av hvilken liga spilleren spiller i.
I en profesjonell kamp spilles det fire omganger á 10 minutter, eller 12 minutter i NBA, per omgang. I motsetning til fotball og andre sporter regnes det effektiv tid. Det vil si at hver gang ballen er ute av spill, stoppes klokka. Dette fører til at kamper ofte varer fra 1,5 time til 2 timer. Siden det spilles 5 minutters overtid helt til et lag har vunnet, kan en kamp aldri ende uavgjort.
Basketball spilles med to lag på fem spillere. Et lag kan ha opptil syv innbyttere. Antall innbytter er det ingen begrensinger på, men det kan kun gjøres når klokken er stoppet. I tillegg har hvert lag en hovedtrener og en assisterende trener som lager strategier for laget og styrer hvordan det skal spille. Hvert lag har et begrenset antall «timeouts», som treneren velger når skal blåses, hvor han får litt tid til å snakke med spillerne sine. Disse varer som regel enten 20 sekunder eller ett minutt. Profesjonelle kamper kontrolleres av en hoveddommer og to ekstradommere. I tillegg er det flere personer i sekretariatet som styrer og følger med på tiden, poengene, innbyttene og feilene på spillerne.

Utstyr


Fil:Basketball.jpeg
For å kunne spille trenger man en ball og en rektangulær bane med kurver på hver kortside. I tillegg trengs det i profesjonelt spill også en klokke, en poengteller og en dommer.

Drakter


For både kvinner og menn er standarduniformen en trøye og en shorts med et godt synlig nummer bak. Enkelte klubber har også nummer foran. Draktene har også egne farger for borte- og hjemmekamper. Lagene pleier også ofte å ha klubbens logo og merker fra sponsorer på, selv om NBA har restriksjoner som gjør at klubbene ikke kan sette sponsornavn eller logoer på draktene.

Ballen


En basketball kan skaffes i flere størrelser, hvor av den offisielle størrelsen i profesjonelle ligaer for herrer er 7, mens for kvinner er den 6. Det vil si at ballen er omkring 74,9-78 cm i omkrets. Ballen er ofte oransje for å kunne ses bedre, og er ofte laget i lær med godt grep. Uteballer kan være i forskjellige farger, og er ofte ikke laget av det samme stoffet som innballer for å gjøre den mer slitesterk.

Banen


En basketballbane er rektangulær og 28x15m (FIBA) eller 29x15m (NBA), avhengig av hvilken liga spillerne spiller i. De fleste innendørsbaner er av parkett. En rød stålkurv med nett hengende på en treplate 3.048 meter oppe i luften og 1,2 meter innenfor kortlinja på banen brukes i nesten alle ligaer i verden. Det må være minst syv meter under taket for at ballen ikke skal gå i taket for ofte. Det er også forskjellige variasjoner av størrelse på bane og høyde på nettet, og for en spiller som er vant med disse størrelsene kan en liten forskjell ha mye å si.

Basketballsko


Basketballsko er anderledes enn vanlige joggesko ved at de er mer solide. For å understreke dette kan det nevnes skoens høye kanter rundt. Dette er for å hindre overtråkk. Sålene er spesielt høye for å skjerme kneet for eventuelle belastninger av de mange hoppene under en basketballkamp. I tillegg er sålen i enkelte sko laget slik at den gir en noe sprettende effekt, med det formål at spilleren skal kunne hoppe høyere.

Bestemmelser


Ballen kan føres oppover banen ved å skytes, sentres, dribles eller kastes. Ballen skal hele tiden være innenfor banen, og hvis den går utenfor vil det laget som var nær ballen sist miste ballen til det andre laget. Spilleren som har ballen kan ikke bevege begge beina uten å drible ballen. Spilleren kan heller ikke sprette ballen med begge hendene samtidig. Dette kalles for en dobbeltstuss. En spiller kan heller ikke holde hånden under ballen mellom sprettinger, da dette er imot reglene og kalles føring. Når et lag har fått ballen over midtbanen mot motstanderen har det ikke lov til å bevege seg tilbake over midtbanen med ballen. Dersom dette skjer kalles det en «backcourt violation». Det er ikke lov å sparke eller slå ballen med knytteneven, da dette fører til at man mister ballen til det andre laget.
For at det skal være offensivt spill hele tiden, og for at høye spillere ikke skal få en for stor fordel i spillet, er det blitt forskjellige tidsfrister for forskjellige ting:
Når en spiller begynner med ballen ved egen linje, har laget 8 sekunder på å få ballen over midtbanen.
En spiller har 24 sekunder på å ta et skudd. Dette styres av skuddklokka.
En spiller har ikke lov til å holde seg innenfor linjene ved straffefeltet i mer enn tre sekunder. Dette blir også kalt tre-sekundersfeltet.
En spiller har fem sekunder på seg til å kaste inn ballen på banen igjen dersom den går ut av spillområdet.
Alle disse tidsbestemmelsene har blitt til over tid, hovedsakelig med mål om at spillet skal bli mer offensivt.
Ingen spillere har lov til å røre ballen når den er på vei nedover mot kurven, eller når den er rett over kurven i NBA. Dette kalles «Målforsvaring». Dersom goaltending utføres av en forsvarsspiller, regnes skuddforsøket som vellykket, og angrepslaget får poeng. Dersom det utføres av en angrepspiller resulterer det i at målet blir kansellert, og de mister ballen.

De opprinnelige basketballreglene


Det var 13 originale basketballregler som ble skrevet av James Naismith i desember 1891 i Springfield (Massachusetts), Massachusetts. Disse reglene var publisert i januar 1892 i Springfield College sin avis; ''The Triangle''. Originaldokumentet ble i desember 2010 solgt for 4,3 millioner Amerikansk ollar.
1. Ballen kan bli kastet i hvilken som helst retning med en eller to hender.
2. Ballen kan bli slått med en eller to hender (aldri med knyttneven).
3. En spiller kan ikke løpe med ballen. Spilleren må kaste den fra stedet der han tar den imot. Godtgjørelse kan gjøres dersom personen fikk ballen hvis han prøver å stoppe.
4. Ballen må være holdt mellom hendene. Armene eller kroppen kan ikke brukes for å holde den.
5. Ingen pressing med skulder, holding, dytting, spenning eller slåing på noen måte av en motspiller skal være lov: Det første bruddet på denne regelen av noen spiller skal telle som en feil. Det andre bruddet på denne regelen skal diskvalifisere han inntil neste scoring er scoret, men dersom hendelsen var ment for å skade personen skal spilleren diskvalifiseres for resten av kampen uten mulighet for å komme tilbake i spillet.
6. Det skal bli dømt som en feil dersom en spiller slår mot ballen med knyttneven, eller bryter regel 3 eller 4 skal det dømmes slik som beskrevet i regel 5.
7. Dersom ett av lagene gjør tre feil etterhverandre, uten at motstanderen feiler, skal det telle som en scoring for motstanderen.
8. En scoring skal bli talt dersom ballen kastes eller slås fra bakken, opp mot kurven og blir der, forutsatt at forsvarende lag ikke er nær eller forstyrrer kurven. Dersom ballen hviler på enden, og motstanderen er nær ballen, skal det telle som en scoring.
9. Når ballen går ut av banen, skal den bli kastet inn igjen av spilleren som først var nær den. Dersom det er usikkerhet om dette skal dommeren kaste den rett inn i feltet. Den som tar innkastet har lov til å bruke fem sekunder på dette. Dersom han holder den lenger skal ballen gå til motstanderen. Dersom noen prøver å forsinke spillet, skal sekretariatet blåse en feil på den spilleren.
10. Sekretariatet skal dømme over mennene og skal føre opp feilene. I tillegg skal sekretariatet også informere dommeren dersom tre feil feil har blitt begått etterhverandre. Sekretariatet skal ha muligheten til å diskvelifisere spillere etter brudd på regel 5.
11. Dommeren skal dømme over ballen, og skal bestemme når den er i spill, hvilket lag som skal ha den og han skal passe på tiden. Han skal avgjøre når en scoring har blitt gjort, og holde tellingen på scoringen og alle andre plikter som vanligvis blir gjort av en dommer.
12. Det skal spilles to 15-minutters omganger, med fem minutter hvile i mellom.
13. Laget som har scoret flest scoringer når tiden går ut skal være vinneren. Dersom det er uavgjort skal spillet, etter avtale mellom lagkapteinene, fortsatte inntil en scoring til er scoret.
<ref></ref>

Kilder


Referanser


Kategori:Basketball
Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha
Kategori:Introduksjoner i 1891
af:Basketbal
ar:كرة السلة
an:Baloncesto
ast:Baloncestu
az:Basketbol
bjn:Baskét
zh-min-nan:Nâ-kiû
be:Баскетбол
be-x-old:Баскетбол
bcl:Basketbol
bg:Баскетбол
bo:དྲ་ཕས་སྤོ་ལོ།
bs:Košarka
br:Basketball
ca:Basquetbol
cv:Баскетбол
ceb:Basketbol
cs:Basketbal
cy:Pêl-fasged
da:Basketball
de:Basketball
et:Korvpall
el:Καλαθοσφαίριση
en:Basketball
es:Baloncesto
eo:Korbopilkado
ext:Baloncestu
eu:Saskibaloi
fa:بسکتبال
hif:Basketball
fo:Kurvabóltur
fr:Basket-ball
fy:Basketbal
fur:Bale tal zei
ga:Cispheil
gd:Ball-basgaid
gl:Baloncesto
hak:Làm-khiù
ko:농구
hy:Բասկետբոլ
hi:बास्केटबॉल
hr:Košarka
io:Basketbalo
ilo:Basketból
id:Bola basket
ia:Basketball
is:Körfuknattleikur
it:Pallacanestro
he:כדורסל
jv:Basket
kn:ಬ್ಯಾಸ್ಕೆಟ್‌ಬಾಲ್‌
ka:კალათბურთი
kk:Баскетбол
rw:Umupira w’agatebo
kv:Кудсяр
ht:Baskètbòl
ku:Basketbol
ky:Баскетбол
lbe:Баскетбол
lo:ບານບ້ວງ
la:Canistriludium
lv:Basketbols
lb:Basketball
lt:Krepšinis
lij:Ballabanastra
ln:Motópi mwa dangú
hu:Kosárlabda
mk:Кошарка
ml:ബാസ്ക്കറ്റ്ബോൾ
mt:Baskitbol
mr:बास्केटबॉल
mzn:بسکتوال
ms:Bola keranjang
mwl:Basquetebol
mn:Сагсан бөмбөг
my:ဘတ်စကက်ဘော
nah:Chiquiuhtapayōlhuiliztli
nl:Basketbal
ne:बास्केटबल
new:बास्केटबल
ja:バスケットボール
nn:Korgball
oc:Basquetbòl
mhr:Баскетбол
uz:Basketbol
pag:Basketball
pnb:باسکٹ بال
ps:باسکټبال
pl:Koszykówka
pt:Basquetebol
ro:Baschet
rm:Ballabasket
qu:Isanka rump'u
rue:Баскетбал
ru:Баскетбол
sah:Баскетбол
sm:Pasiketipolo
sa:शिक्यकन्दुक
sco:Basketbaw
nso:Kgwele ya ntlatlana
sq:Basketbolli
scn:Palla a canistru
simple:Basketball
sk:Basketbal
sl:Košarka
szl:Korbbal
so:Kubadda Koleyga
ckb:تۆپی باسکە
sr:Кошарка
sh:Košarka
su:Bola Basket
fi:Koripallo
sv:Basket
tl:Basketbol
ta:கூடைப்பந்தாட்டம்
tt:Баскетбол
te:బాస్కెట్ బాల్
th:บาสเกตบอล
tg:Баскетбол
chy:Hohtsemo
tr:Basketbol
uk:Баскетбол
ur:باسکٹ بال
ug:ۋاسكېتبول
vec:Bałacanestro
vi:Bóng rổ
fiu-vro:Korvpall
vls:Basket
war:Basketbol
yi:קוישבאל
yo:Bọ́ọ̀lù-alápẹ̀rẹ̀
zh-yue:籃球
diq:Basketbol
bat-smg:Krepšėnis
zh:篮球

Bibelen

Fil:P52 recto.jpg, Rylands Papyrus, datert til begynnelsen av det andre århundret.]]
Fil:Norwegian Bible.jpg.]]
Bibelen (gresk βιβλία ''biblia'' «bøker») er betegnelsen for de grunnleggende Bibelens kanon i blant annet jødedommen og kristendommen, selv om den hebraiske (jødiske) bibel, også kalt Tanakh, ikke er identisk med den kristne bibel, som beskrives her. Dessuten er det innenfor kristendommen variasjoner i antallet og innholdet av Bøker i Bibelen.
Den kristne bibel er inndelt i to hoveddeler. Den første del, Det gamle testamente, er nesten identisk med den hebraiske bibel, og ble opprinnelig inndelt i tre hoveddeler; Torah (Loven), Nebiim (Profetene) og Ketubim (Skriftene). Den andre hoveddelen, Det nye testamente, inneholder de kristne skriftene og er skrevet i de to første århundrene e.Kr.
Bibelen inneholder skrifter av mange forskjellige genrer, som for eksempel jus, poesi, historie og profeti. Bibelens bøker inndeles i protestantisk tradisjon i to testamenter, 66 bøker, 1&nbsp;189 kapitler og 31&nbsp;173 vers. Denne oppdeling er ikke å finne i de opprinnelige tekstene, men er kommet til senere, etter som det på grunn av tekstenes religiøse bruk ble nødvendig å kunne henvise mer nøyaktig til steder i tekstene.
Bibelen er den boken i verden som er oversatt til flest språk. Den 31. desember 2008 var hele Bibelen oversatt til 451 forskjellige språk og deler av Bibelen oversatt til i alt 2&nbsp;479 språk.

Etymologi


Det norske ordet ''bibel'' har en lang, og til tider utydelig etymologisk historie. Betegnelsen stammer opprinnelig fra det greske ordet ''biblía'' (flertallsformen av biblíon ''liten bok'') som formodentlig stammer fra det greske ''bíblos'' eller ''býblos'' som betyr papyrus, skriftruller eller bok, og kommer fra den Fønikia havnebyen Byblos, hvorfra papyrus ble eksportert. Det greske uttrykket ''ta biblia'' brukes om den kristne kirkes kanoniske skrifter så tidlig som 223 e.Kr. Ordet ble på latin brukt i uttrykket ''biblia sacra'' (de hellige skrifter).

Opprinnelse


Bibelens innhold og opprinnelse har vært gjenstand for granskning og tolkning gjennom århundrer, og er det fortsatt. Bibelen ble ikke skrevet som et samlet bokverk, men består av 66-73 (avhengig av trosretning) ulike små bøker (skrifter) som er inndelt i to distinkte deler; Det gamle testamente (GT) og Det nye testamente (NT). Samlet utgjør disse Bibelens kanon.

Originalmanuskriptene


Fil:Codex Vaticanus B, 2Thess. 3,11-18, Hebr. 1,1-2,2.jpg, fra ca. år 350]]
Ingen originalmanuskripter til de bibelske skrifter har overlevd, men man har en rekke mer eller mindre nøyaktige avskrifter. De eldste skriftene ble skrevet på skriftruller og kunne derfor ikke anta bokform (bli samlet til et verk). Disse ble brukt i synagogene, men kun fragmenter er bevart. De nest eldste tekstene er bevart i såkalte kodekser, en tidlig bokform som ikke ble benyttet i synagogene. Kodeksene var romere navn for bok. Etter hvert ble også ordet kodeks brukt om bøker skrevet på papyrus, pergament eller papir når arkene var lagt sammen som i våre bøker og ikke i en skriftrull. Kodeks ble således det vanlige mediet for skrift i de første århundrene etter Kristi fødsel.
Det eldste håndskrift som finnes til hele GT, er skrevet på hebraisk og stammer fra år 1008/1009 (årstallet varierer med kildene, noen hevder også ca. år 1010) og kalles Codex Leningradensis eller ''Leningradkodeksen'' (norsk). Originalen befinner seg i ''Saltykov-Sjtsjedrin'' (nasjonalbilioteket) i St. Petersburg (tidligere Leningrad) i Russland, der det har blitt oppbevart siden midten av 1800-tallet. Man tror at det opprinnelig ble skrevet i Kairo.
Blant de såkalte Dødehavsrullene, som ble funnet mellom 1947 og 1956, er det bevart tallrike dokumenter og fragmenter av tekster, blant annet fra Det gamle testamente. Ved paleografi og kjemiske tester, C14, har man funnet enkelte av tekstene til å være fra ca. år 250 f.Kr. til ca år. 65 e.Kr. Alt i alt er det funnet mer eller mindre intakte rester etter ca. 825-870 tekstruller, og omkring en tredjedel av fragmentene er bibelske. I hovedsak inneholder da en rull én bok fra GT, eksempelvis 1. Mosebok eller Jesaja, i noen sjeldnere tilfeller to bøker. Funnet har på mange måter revolusjonert bibelforskningen, da man med dette funnet fikk manuskripter til bibelske tekster som var rundt tusen år eldre enn dem man kjente fra før. I skriftsamlingen var det blant annet en rull med Jesajaboken som ligger svært tett opp til den versjonen man finner i manuskriptene som er tusen år yngre.
De eldste håndskrifter til hele Det nye testamente er Codex Sinaiticus og Codex Vaticanus fra 300-tallet og Codex Alexandrinus fra 400-tallet, alle på gresk. Disse inneholder også greske oversettelser av GT. Det er dessuten bevart en rekke fragmenter til nytestamentlige tekster, det eldste fra tidlig på 100-tallet.
Fil:Aleppo Codex (Deut).jpg.]]
De eldste komplette utgaver av GT på hebraisk er Codex Aleppo (fra 920 e.Kr.) og Codex Leningradensis (fra 1008 e.Kr.), men med funnet av Dødehavsrullene rykket man et årtusen tilbake i tid med kildetekster. Hele GT (unntatt Ester og Nehemja) kan med funnet av Dødehavsrullene sies å foreligge i stort sett endelig form i de siste århundrer f.Kr., men utover dette er det særdeles vanskelig å si noe sikkert om tidfestelsen av de bibelske bøkene. Langt de fleste skriftene fra Dødehavsrullene er fragmenter og dokumenterer derfor ikke hele GT. En del avsnitt i GT har likevel en eldre datering, blant annet den aronittiske velsignelse (4 Mos 6,4-26), som kan dateres til perioden like før Jerusalems ødeleggelse i 586 f.Kr. Nedskrivingen av GT har foregått over en periode på omkring 1000 år, noe som blant annet er synlig i den store språklige utviklingen i tekstene. Tekstene kan være skrevet mellom 1400-200 f.Kr.
NT er representert med over 5&nbsp;000 tekstfunn på gresk fra antikken, og over 8&nbsp;000 på andre språk. Den bibelske teksten er dermed mer rikholdig bevart enn for eksempel Homer. Det er vanskelig å datere det tidligste tekstvitnet til NT, men det er bred enighet om at den såkalte Rylands Papyrus (P52) eller P<sup>52</sup>, som inneholder et stykke av Johannesevangeliet, kan dateres til ca. 125 e.Kr., noe som gjør den til det tidligste allment anerkjente tekstvitnesbyrd til NT. Kan P<sup>52</sup> dateres til denne tiden, må selve Johannesevangeliet nødvendigvis vere skrevet før, og Johannesevangeliet regnes vanligvis for det seneste av de fire evangeliene. Markusevangeliet, Matteusevangeliet og Lukasevangeliet dateres normalt til perioden 60-90 e.Kr., Johannesevangeliet til 90-100, mens Paulus brev normalt dateres til tiden omkring år 50. Resten av brevene dateres normalt til mellom 60 og 100, og noen daterer de siste skriftene til 135 e.Kr.

Det gamle testamente


:''Utdypende artikler: Det gamle testamente (kristen resensjon) og Tanákh (jødisk resensjon).''
''Det gamle testamente'' er jødedommens hellige skrift, og som den eldste del av Bibelen også del av kristendommens hellige skrift. Den består av flere bøker skrevet over en lang periode, som kan deles inn boksamlingene ''lov'', ''profeter'' og ''skrifter'' (jødedommen tradisjon) eller i temaene ''lov'', ''historie'', ''poesi'' og ''profeti'' (kristendommen tradisjon). Antall bøker varierer; jøder regner tradisjonelt 24, mens kristne deler dem opp annerledes og derfor teller 39 (eller flere, om de apokryfe eller deuteronomiske skrifter regnes med).

Den hebraiske bibel


Den hebraiske bibel (hebraisk ''tanakh'') inneholder 39 skrifter og er nesten identisk med Det gamle testamente, opprinnelig skrevet på hebraisk og hovedsakelig av og til hebreerne. Tanakh (TaNaKh) er et initialord for de tre delene i den hebraiske bibelen: Torah (''Loven''), Nebiim (''Profetene'') og Ketuvim (''Skriftene''). Teksten var opprinnelig hele den kristne bibel, og blir flere steder i Det nye testamente referert til som «skriften» eller «skriftene». Den hebraiske bibelen er en viktig kilde til det teologiske studiet av Bibelen, og teologistudenter undervises i hebraisk for å kunne studere teksten på originalspråket.
Der skriftene i den jødiske Tanakh inndeles i de tre hovedinndelingene, Loven, Profetene og Skriftene, har man i kristen tradisjon arrangert Det gamle testamentes skrifter i overensstemmelse med Septuaginta (LXX), som i stedet deler Bibelens bøker i historiske skrifter, visdomsskrifter og profetiske skrifter. Dette kan sies å gi et mer eskatologisk preg som peker frem mot en fremtidig forløsning, idet samlingen dermed slutter med den Messias profetien sist i Malaki (GT) – i motsetning til Tanakh som slutter med oppfordringen til å bygge et nytt tempel i slutten av Andre krønikebok.
I den jødiske tradisjonen delte man rundt 400-tallet f.Kr. de fem Mosebøkene inn i 54 ukentlige avsnitt som leses høyt som torahlesning hver sabbat (jødisk). Syklusen ender ved den jødiske festen Sukkot og begynner på nytt. Disse inndelingene tilsvarer dog ikke de nåværende kapitler.

Torah


Fil:Torah.jpg, åpnet så den viser Andre mosebok 15,1-19.]]
Torahen, eller «loven» forstått som «instruksjon», er grunnlaget for de religiøse jødiske regler og forskrifter, og består av:
Første mosebok (hebr. ''Bereshit'', gr. Γένεσις ''Génesis'', latin Genesis)
Andre mosebok (hebr. ''Shemot'', gr. Έξοδος ''Éxodos'', latin Exodus)
Tredje mosebok (hebr. ''Vayikra'', gr. Λευιτικόν ''Leuitikón'', latin Leviticus)
Fjerde mosebok (hebr. ''Bamidbar'', gr. Άριθμοί ''Arithmói'', latin Numeri)
Femte mosebok (hebr. ''Devarim'', gr. Δευτερονόμιον ''Deuteronómion'', latin Deuteronomium)
Den hebraiske tittelen kommer fra det første ordet i den respektive boken, bortsett fra Fjerde mosebok, hvor det er det femte ordet. Bøkene inneholder 613 ''mitzvot'' eller bud fra Gud, noe som danner basis for den religiøse jødiske loven (Halakha).
Torahen beskriver tre perioder i forholdet mellom Gud og mennesker. Første mosebok 1-11 beskriver menneskehetens generelle historie med skapelsen, syndefallet og menneskets forfall etter dette. Heretter følger de siste 39 kapitlene i Første mosebok, hvor Abraham (bibelsk person) blir utvalgt til stamfar for et tallrikt folk hvorigjennom verden skal velsignes. Så blir Abraham kalt av Gud til å dra til Kanaan, hvor løftet blir gjentatt til hans etterkommere, Isak, Jakob (stamfar) og Josef (stamfar). I de siste fire bøkene fortelles historien om Moses, som levde i Egypt flere hundre år etter patriarkene. De forteller om Israel Andre mosebok fra Egypt, ørkenvandringen og fornyelsen av pakten med Gud ved Sinai (fjell) Torahen slutter med Mose død.

Nebiim


Nebiim, eller «profetene», innbefatter også noen av de skriftene man ofte henviser til som de historiske skriftene i Bibelen. Bøkene beskriver dommertiden, opprettelsen av det israelittiske monarki, delingen i to kongeriker og profeter som, på Guds vegne, advarer og dømmer kongene og folket i Israel. Skriftene slutter med Babylon erobring av Sørriket Juda. Ifølge jødisk tradisjon blir Nebiim inndelt i åtte bøker, en inndeling som normalt ikke følges i norske bibler:
''Josva'' (hebr. ''Yehoshua'')
''Dommernes bok'' (hebr. ''Shoftim'')
''Samuel'', Første Samuelsbok og Andre Samuelsbok (hebr. ''Shemuel'')
''Kongene'',Første kongebok og Andre kongebok (hebr. ''Melakhim'')
''Jesaja'', (hebr. ''Yeshayahu'')
''Jeremia'', (hebr. ''Yirmiyahu'')
''Esekiel'', (hebr. ''Yekhezkel'')
''Tolvprofetboken'', (hebr. ''Tre Asar''), inkluderer de tolv små profetene: Hoseas bok, Joels bok, Amos (bok), Obadja (bok), Jonas bok, Mikas bok, Nahums bok, Habakkuk (bok), Sefanja (bok), Haggai (bok), Sakarjas bok og Malaki (GT)

Ketuvim


Ketuvim, eller «skriftene» på norsk, er elleve bøker skrevet av forskjellige forfattere, og som inneholder den israelittiske visdomslitteratur. Ifølge rabbinsk tradisjon er mange av Salmene skrevet av Kong David. Kong Salomo formodes å ha forfattet Høysangen i sin ungdom, Ordspråkene ved midten av sitt liv og Forkynneren i sin alderdom. Ruts bok er den eneste bibelske bok som omhandler en ikke-jøde.
Fem av bøkene, kalt «De fem skriftruller» (Megilot), blir lest opp under de jødiske festene: Høysangen ved Pesach, Ruths bok ved Sjabuót, Klagesangene ved tisha b'av, Forkynneren ved Løvhyttefest og Esters bok ved purim. Overordnet sett inneholder «skriftene» poesi, filosofiske refleksjoner over livet og profetenes og andre israelittiske lederes liv under det babylonske fangenskap. Det ender med det persiske dekretet som tillater jødene å vende tilbake til Jerusalem og gjenoppbygge Templet i Jerusalem
''Salmene'' (hebr. ''Tehillim'')
''Ordspråkene'' (hebr. ''Mishlei'')
''Job'' (hebr. ''Iyyov'')
''Høysangen'' (hebr. ''Shir ha-Shirim'')
''Ruts bok'' (hebr. ''Rut'')
''Klagesangene'' (hebr. ''Eikhah'', også kalt קינות ''Kinot'')
''Forkynneren'' (hebr. ''Kohelet'')
''Esters bok'' (hebr. ''Ester'')
''Daniels bok'' (hebr. ''Daniel'')
''Esras bok'', inkluderer Nehemjas bok (hebr. ''Ezra'')
''Krønikeboken'', inkluderer Første krønikebok og Andre krønikebok (hebr. Divrei ha-Yamim)
Etiopia jøder aksepterer også de deuterokanoniske bøker som del av den jødiske Bibelen.
I det 3. århundre f.Kr. laget jødiske lærde en oversettelse av Mosebøkene til gresk, kjent som Septuaginta. Septuaginta ble senere utvidet til også å inkludere de øvrige deler av den hebraiske Bibelen og de deuterokanoniske bøker, og er rettesnor både for den den katolske kirke og den den ortodokse kirke versjonen.

Kristen tradisjon


I Den katolske kirke og Den ortodokse kirke består Det gamle testamente av 46 bøker; 39 som tilsvarer den jødiske kanon og de syv de deuterokanoniske bøker.
I protestantisme kirker består det av 39 bøker, tilsvarende den jødiske kanon. I en periode etter Reformasjonen var det vanlig å trykke de apokryfiske (deuterokanoniske) bøker i en egen seksjon i protestantiske bibler, da blant annet Martin Luther hadde anbefalt at dette ble gjort. Selv om de ikke ble regnet som kanoniske av reformatorene, ble de likevel ansett som oppbyggelig litteratur.
Det gamle testamente er innholdsmessig identisk med den hebraiske bibel, men har fått betegnelsen fordi den i kristen sammenheng representerer «Den gamle pakt». Det var den pakten Gud sluttet med Moses på Sinai, men allerede i Jeremia 31,31 snakker profeten om en «ny pakt» som skal erstatte den gamle pakt. I begynnelsen av kirkens historie var den greske oversettelsen av den hebraiske bibelen, Septuaginta, kirkens bibel. Etterhvert ble flere skrifter som representerte den kristne fortolkningen av Tanakh kanonisert og ble «Den nye pakt». Jesus Kristus er den nye pakts representant, og Det gamle testamentet leses av kristne i lys av Jesus som oppfyllelse av messiasprofetiene.
Hebreerbrevets forfatter skriver: «Derfor er Kristus mellommann for en ny pakt. Han døde for å kjøpe oss fri fra lovbruddene under den første pakten, for at de som er kalt, skal få den evige arven som var lovet dem.» (Hebr. 9,15). Jesus blir dermed en fortolkningsnøkkel og får avgjørende betydning for forståelsen av den hebraiske bibelen.

Det nye testamente


''Det nye testamente'' er den andre delen av Bibelen og består av 27 gresk språk skrifter forfattet av de eldste kristendom. Skriftene omhandler Jesus Kristus og den tidligste kristne lære og forkynnelse, og utgjør den spesifikt kristne del av den bibelske kanon (normativ skriftsamling).
Disse skriftene kommer i tillegg til den del av den bibelske kanon som også godtas innen jødedommen, og som kristne ofte omtaler som Det gamle testamente.

Evangeliene


De fire evangeliene forteller historien om Jesus Kristus. Evangeliet etter Markus er skrevet omkring år 60-90, Evangeliene etter Evangeliet etter Matteus og Evangeliet etter Lukas år 80-135 og Evangeliet etter Johannes omkring år 95-120. Det finnes også omlag 30 andre mer eller mindre fullstendige skrifter som forteller om Jesus, fra omkring år 80 til 250, men de er ikke tatt med i Bibelen.
De som tradisjonelt har vært holdt som evangelienes forfattere, er nevnt bak evangeliene (som "Evangeliet etter Markus"). Om dette er de virkelige forfatterne, er i omdiskutert:
Evangeliet etter Matteus, ikke skrevet av disippelen Matteus, men en av hans etterfølgere. Matteus selv var muligens en viktig bidragsyter da evangeliet skulle nedskrives.
Evangeliet etter Markus, skrevet etter tradisjonen av Markus, disippelen Peters tolk.
Evangeliet etter Lukas, skrevet av legen Evangelisten Lukas, en av Paulus' følgesvenner.
Evangeliet etter Johannes skal være skrevet av disippelen Evangelisten Johannes, men er nok skrevet vesentlig senere.
Det synoptiske problem omhandler de store likhetene man finner mellom de tre første evangeliene, hvor Markus kun har 35 vers som ikke finnes i Matteus og/eller Lukas. I tillegg har Lukas og Matteus mye felles stoff. Den vanlig forklaringen er at Markusevangeliet er skrevet først. Matteus og Lukas har så bygget på Markusevangeliet og på Q-kilden, som nå er tapt.

Apostlenes gjerninger


Apostlenes gjerninger forteller den videre historien om disiplene etter at Jesus forlot Jorden. Boka er en fortsettelse til Evangeliet etter Lukas, og har samme forfatter, tradisjonelt legen Evangelisten Lukas. Lukas skrev evangeliet og Apostlenes Gjerninger til sin unge elev Teofilus.

Paulus' brev


Disse brevene har tradisjonelt samme forfatter, Apostelen Paulus, men moderne bibelforskning har reist tvil omkring noen av brevene. Sju av brevene er det almen enighet om at er forfattet av Paulus selv, Paulus' brev til romerne, Paulus' første brev til korinterne og Paulus' andre brev til korinterne, Paulus' brev til galaterne, Paulus' brev til filipperne, Paulus' første brev til tessalonikerne og Paulus' brev til Filemon. De andre seks brevene har et mer omdiskutert opphav, særlig gjelder dette Paulus' første brev til Timoteus og Paulus' andre brev til Timoteus og Paulus' brev til Titus. Når det gjelder opphavet til disse brevene går en teori ut på at disse er skrevet av Paulus disipler, altså personer som stod Paulus nær og som etter hans død ønsket å føre hans teologi og lære videre. Brevene har nemlig et klart preg av Paulinsk teologi.
Paulus' brev til romerne
Paulus' første brev til korinterne
Paulus' andre brev til korinterne
Paulus' brev til galaterne
Paulus' brev til efeserne
Paulus' brev til filipperne
Paulus' brev til kolosserne
Paulus' første brev til tessalonikerne
Paulus' andre brev til tessalonikerne
Paulus' første brev til Timoteus
Paulus' andre brev til Timoteus
Paulus' brev til Titus
Paulus' brev til Filemon

Andre brev


Brevet til hebreerne
Jakobs brev
Peters første brev
Peters andre brev
Johannes' første brev
Johannes' andre brev
Johannes' tredje brev
Judas' brev

Åpenbaringen


Johannes' åpenbaring

Apokryfene


Sondringen mellom apokryfe (''skjulte'' eller ''av tvilsom opprinnelse'') og kanoniske skrifter stammer fra oversettelsen av Tanakh i Septuaginta. Kanon var ikke endelig avgjort ved denne oversettelsen, og oversetterne tok med flere avsnitt og skrifter som ifølge jødiske skriftlærde ikke hørte med. Generelt hadde man i diasporaen en mer flytende kanon. Omkring 90 e.Kr. avviste jødiske rabbinere på et møte i Jamnia de daværende apokryfene. Da GT skulle oversettes til latin fulgte apokryfene med fordi det ble bestemt på to kirkemøter at man skulle følge Septuagintas oversettelse, altså den greske og ikke originaltekstene på hebraisk. Derfor inkluderte middelalderkirken de gammeltestamentlige apokryfene i kanon. De bestod av Tobits bok, Judits bok, Den greske Ester-boken (telles ikke som egen bok, men som tillegg til Esters bok), Første Makkabeerbok og Andre Makkabeerbok, Visdommens bok, Siraks bok, Baruks bok og Tillegg til Daniels bok (telles ikke som egen bok, men som tillegg til Daniels bok). Den romersk-katolske og den gresk-ortodokse kirke anser disse bøkene for kanoniske, til forskjell fra reformerte og lutherske kirker.
Bortsett fra disse finnes det en del antikke-jødiske skrifter som kalles Gammeltestamentlige Pseudepigrafer som er skrevet mellom gammeltestamentlig og nytestamentlig tid. Av navnet fremgår det at skriftene er skrevet under pseudonym og utgir seg for å være eldre enn de er.

Kanonisering


Ordet «kanon» betyr egentlig ''strå/rør'' eller ''målestokk''. I den tidlige kirke betegnet ordet samlingen av de hellige skrifter til bruk i menigheten. Betegnelsen ble raskt ensbetydende med en lukket gruppe bøker med autoritet i betydningen regel eller retningslinje. Disse bøkene representerte Guds autoritative ord til menigheten på jorden. Bøker som ikke fantes på denne listen, omtaltes som «apokryfe», dvs. skjulte.

Kanoniseringen av den hebraiske bibelen


I Det nye testamente refereres det til den trefoldige delingen av den hebraiske bibelen: Loven, profetene og skriftene. I Luk 24,44 henviser Jesus til det «som står skrevet om meg i Moseloven, hos profetene og i Salmene», noe som er en tidlig henvisning til den tredelte hebraiske teksten som formodentlig ble kanonisert i disse tre stadiene. Loven, før eksilet i Babylon i 586 f.Kr., profetene, omkring den Syria forfølgelsen av jødene, og skriftene etter Kristi fødsel. Der er ikke konsensus i saken blant teologer, og det er vanskelig å avgjøre dette endelig.
I den siste halvdelen av det første århundret ble tidlige kristne skrifter akseptert som autoritative av enkelte grupper. Dette medvirket formodentlig til at jødene «lukket» sin kanon, som ellers av natur hadde stått åpen på grunn av de profetiske skrifters natur. De tok med en mindre gruppe skrifter enn det som tidligere var blitt oversatt til gresk i Septuaginta. Denne kanon refereres det til av Filon av Aleksandria, Josefus, Det nye testamente og Talmud.
De nytestamentlige forfatterne henviste til Det gamle testamente som inspirert av Gud, tidligst i 2 Tim 3,16: «Hver bok i Skriften er innblåst av Gud og nyttig til opplæring, tilrettevisning, veiledning og oppdragelse i rettferd.»

Kanoniseringen av den kristne bibelen


Den gammeltestamentlige kanon ble brukt i de kristne menigheter i Septuaginta, Septuaginta. Etter hvert tilføyde menighetene flere og flere skrifter som siden ble samlet til det nåværende NT. Ettersom øyenvitnene til det som hadde skjedd døde, fikk man bruk for å skrive ned det man visste om Jesu liv og lære. Dessuten veiledet og underviste Apostel de nye menighetene i læren. Det resulterte i at en grunnstamme av historiske beretninger og oppbyggelige brev ble samlet før år 200 e.Kr. Drøftelser omkring noen skrifter fortsatte inn i det 3. og 4. århundre på flere Synoder, men de fire evangeliene, Apostlenes gjerninger, en samling av Paulus' brev og andre brev og til sist det apokalyptiske skriftet Johannes' åpenbaring var det ikke uenighet om. Rekkefølgen varierer litt mellom forskjellige bibelutgaver, og det er fremdeles mindre variasjoner i kanon mellom forskjellige kirkesamfunn.
Da man trengte en felles norm for hvilke autoritative skrifter man hadde, kom man fram til tre kriterier et skrift måtte oppfylle. For det første skulle det være skrevet av, eller på vegne av, et førstehåndsvitne (antikvitets-prinsippet), for det andre skulle det være anerkjent i hele kirken (katolisitets-prinsippet), og for det tredje måtte skriftet ikke inneholde ny eller motstridende lære i forhold til De hellige skrifter (ortodoksi-prinsippet).
Under Reformasjonen foreslo flere reformatorer nye lister av kanoniske bøker. Ikke uten debatt forble kanon nesten den samme. De gammeltestamentelige apokryfer gikk ut av de protestantiske kirkenes kanon, i motsetning til den katolske kirke. Det protestantiske GT har derfor 39 skrifter, og NT har 27 skrifter. Katolikker og protestanter har de samme bøkene i NT.

Bibeloversettelser


Fil:Gutenberg bible Old Testament Epistle of St Jerome.jpg på første side av Gutenbergbibelen, den første trykte utgave av Bibelen.]]
Fil:BiblenCh ubt.jpegs bibel. Den første danske bibeloversettelse. Trykt i København i 1550 i 3000 eksemplarer.]]
Fra antikken har vi bevart noen primære oversettelser som har dannet grunnlaget for en lang rekke av senere oversettelser. På et tidspunkt i det 2. eller 3. århundre f.Kr. ble torahen oversatt til gresk. Denne oversettelsen kalles Septuaginta (LXX) og var vidt utbredt blant gresktalende jøder, og senere blant kristne. Oversettelsen ble tradisjonelt tilskrevet 70 uavhengige oversettere, derav navnet som betyr søtti. Ifølge legenden opplevde oversetterne at da de møttes for å sammenligne tekstene, var de alle helt identiske. Oversettelsen avviker en del fra den standardiserte hebraiske bibelen. Foruten denne fins det en syrisk oversettelse kalt Peshitta, hvis opphav er ukjent.
Den siste gamle oversettelsen er den latinske Vulgata (4. århundre), som stammer fra en kristen kontekst. Den ble oversatt av Hieronymus og har hatt stor innflytelse på den katolske kirke. Allerede i oldtiden ble Bibelen oversatt til koptisk, Gotisk (språk), amharisk, armensk, georgisk, arabisk og Slaviske språk.
Fra reformasjonen skjedde det nye ting i oversettelsen av Bibelen, idet man i Vesten ikke lenger brukte Vulgata som grunnlag, men forsøkte å finne tilbake til de hebraiske og greske grunntekstene. Det var en fornyet tro på Bibelens autoritet, og boktrykkerkunsten gjorde distribusjonen av bibler lettere. Luthers oversettelse av Bibelen til tysk (1522) fikk stor innflytelse på oversettelser til mange andre språk. I England ble William Tyndale opphavsmann til en engelsk oversettelse av NT (1526), men ble brent på bålet for kjetteri før han rakk å gjøre ferdig en GT-oversettelse. På grunn av en konflikt mellom to andre bibeloversettelser (Bishops' Bible (1539) og Geneva Bible (1560)), nedsatte man en konvensjon som skulle oversette Bibelen fra grunnspråkene. Det resulterte i King James-bibelen (1611). Det har siden kommet et utall av bibeloversettelser. De langt fleste av disse blir oversatt ut fra to tekstkritiske utgaver av grunntekstene, henholdsvis Biblia Hebraica Stuttgartensia (GT) og Novum Testamentum Graece (NT).
Den første bibeloversettelsen på et norsk språk var «Stjórn», en oversettelse av deler av GT til gammelnorsk, gjort en gang på 1200-tallet. Etter Reformasjonen kom det flere oversettelser på dansk. Oversettelsen som fikk navn etter kong Christian III av Danmark og Norge og kom ut i 1550, ble den dominerende oversettelsen i Danmark-Norge i lang tid. Oversettelsen går også under navnet «Reformasjonsbibelen». En annen oversettelse som fikk stor innflytelse i kongeriket, var oversettelsen teologiprofessor Hans Poulsen Resen gav ut i 1607. Den ble senere revidert av Hans Svane, og revisjonen, som fikk navnet «Den Resen-Svaningske Bibel» og kom ut i 1647, ble den offisielle kirkebibelen i Danmark-Norge. Senere reviderte utgaver av denne ble utgitt fram til 1853.
Den første oversettelsen fra grunntekstene til norsk ble gjort til landsmål og var Ivar Aasens oversettelse av historien om den bortkomne sønnen. Denne kom ut i 1859. Miljøet rundt Det Norske Samlaget fortsatte arbeidet med bibeloversettelse, og gav ut NT på landsmål i 1889. På bokmål kom NT først i 1904. Bibelselskapets oversettelse av hele Bibelen til bokmål i 1930 og nynorsk i 1938 ble svært viktige for norsk kirke- og fromhetsliv. Den var stort sett enerådende, helt fram til Bibelselskapet gav ut nye oversettelser til både bokmål og nynorsk i 1978. Senere har Bibelselskapet gitt ut en ny oversettelse av NT i 2005 og i 2011 en helt ny utgave av hele Bibelen.
Også andre norske oversettelser har blitt utgitt. I det konservative kristen-Norge vakte Bibelselskapets 1978-oversettelse reaksjoner. En laget da en alternativ utgave. I bresjen for dette sto teologene Carl Fredrik Wisløff og Arthur Berg og Thoralf Gilbrant fra Pinsebevegelsen. I 1988 kom så utgaven fra Norsk Bibel på bokmål (en oversettelse til nynorsk på grunnlag av bokmålsversjonen kom i 1994). Norsk Bibel 1988 er i stor grad en revisjon og modernisering av den gamle 1930-oversettelsen fra Bibelselskapet.
Jehovas vitner har sin egen fullstendige oversettelse til norsk fra 1996. Det nye testamentet ble utgitt i 1992. Denne oversettelsen bygger på deres oversettelse til engelsk fra 1960. Oversettelsen legger seg ofte svært tett på formuleringsmåten på grunnspråkene, og har mindre grad tekster basert på hva utgiverne har ment var intensjonen med teksten. Sabmtidig kommer deres standpunkter til syne på en rekke steder i oversettelsen, som at Gud gjengis konsekvent som ”Jehova”.
På nordsamisk kom det ut en fullstendig oversettelse av Bibelen i 1895. Dette er den eneste hele bibeloversettelsen til samisk i Norge.

De forente Bibelselskaper


Flere bibelselskaper har blitt dannet i de siste århundrene, og de har som hovedoppgave å oversette og utgi Bibelen. De har også revidert eldre bibeloversettelser, ved å fornye språket og innarbeide resultater fra nyere bibelforsking.
Det er 143 uavhengige bibelselskaper i verden, med arbeid i omtrent 200 land. Det Norske Bibelselskap er et av disse. Disse samarbeider i fellesskapet De forente Bibelselskaper, som arbeider ut fra målsetningen Visjon 2025: At alle verdens mennesker har deler av Bibelen på sitt eget språk innen år 2025.
Ifølge De forente Bibelselskaper er hele eller deler av Bibelen utgitt på 2 479 språk per 31. desember 2008. Dette tallet rommer 451 oversettelser av Bibelen i sin helhet, 843 oversettelser av deler av Bibelen og 1 185 oversettelser av enten hele GT eller hele NT. Det finnes over 6&nbsp;500 språk i verden, men ifølge De forente Bibelselskaper kan 95 prosent av jordens befolkning nå, teoretisk sett, lese hele eller deler av Bibelen på et språk de forstår.

Spesielle utgaver


Fil:Gutenberg Bible.jpg første trykte bibel]]
Bibelen har blitt utgitt i en rekke versjoner. De eldste biblene var håndskrevet og ofte rikt illustrerte. Bibelen var også den første boken i verden som ble masseprodusert (trykt). Det skjedde da Johann Gutenberg oppfant trykketeknikken og trykte Bibelen i ca. år 1455. Denne bibelen ble kjent under navn som «Biblia Latina Vulgata», «Gutenberg-bibelen» og «42-linjersbibelen».
Selv om innholdet i Bibelen stort sett har vært det samme, har både omfanget, tolkningene og språket variert. Mange bibeloversettelser har blitt særlig verdsatt og brukes, selv om de er meget gamle.
Septuaginta
Vulgata
Codex Gigas
King James Version
Lutherbibelen

Aslak Bolts bibel


Aslak Bolts bibel er Norges eneste bevarte liturgiske middelalderhåndskrift, skrevet som en Vulgata. Forskere anslår at den ble skrevet ca. år 1250. Første gang man med sikkerhet hører om Bolts bibel er i år 1428, samme året som Aslak Bolt selv ble utnevnt til erkebiskop (1428–1450) i Nidaros erkebispedømme.
Bibelen, som er 26 cm høy, 17 cm bred og 8 cm tykk, er håndskrevet på hvitt kalveskinnspergament og teksten er skrevet over to spalter. Den har over 70 ornamentale og figurrike initialer. Motivene er mennesker og dyr og illustrerer den bibelske tekst. Fargene domineres av blått, rødt, rosa og grått, mens gult er erstattet med bladgull.
Aslak Bolt døde i 1450 og Bolts bibel ble trolig levert tilbake til domkapitlet, men den forsvant engang før 1550. I 1710 fant imidlertid magister Hans Schanke en bibel gjemt i et hull i Nidarosdomens nordvegg. Permene var ødelagt, men ellers var den i god forfatning. Schanke sørget for ny innbinding. Schankes sønn John arvet den etter farens død, og han ga den i sin tid videre til biskop Frederik Nannestad. Etter hans død (11. august 1774) ble bibelen solgt på auksjon til Carl Deichman for 43 riksdaler. Deichman testamenterte boksamlingen sin til Oslo kommune, noe som førte til opprettelsen av Deichmanske bibliotek i 1785. Siden da har Aslak Bolts bibel vært en del av bibliotekets samlinger.

Referanser

Litteratur


Tobiassen, T. (2004): ''Bibelens første del. Det gamle testamente eller Tanak.'' Fagbokforlaget.
Tobiassen, T. (2004): ''Les og fortell! Om Bibelens eldste bøker.'' Gyldendal Akademisk.
Tobiassen, T. (2004/2005): ''"Like til jordens ender." Internettboka om Det nye testamente for lærere.'' Se eksterne lenker nedenfor.

Eksterne lenker


http://www.bibelen.no/ Bibelen på norsk, søkbar
http://www2.mf.no/bibel/hentbibel.html/ Ulike norske og utenlandske fulltekstutgaver av Bibelen som kan lastes ned
http://www.bibelsiden.no/ Bibelsiden
http://home.hib.no/ansatte/tto/NT-bok_2000/index.htm ''«Like til jordens ender» .. Det nye testamente .. ''

DIgitale blakopier av bøker om Bibelen


http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2010060103040 Digital bokkopi av ''Lundes bibelleksikon'' (Lunde, 1996)
http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007112101122 Digital blakopi av ''Halley's bibelhåndbok'' (Rex, 1993)
http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2010060803026 Digital bokkopi av ''Illustrert nøkkel til Bibelen'' (Grøndahl Dreyer, 1996)
Kategori:Hellige skrifter
Kategori:Bibelen
Kategori:Kristendom
Kategori:Jødedom
af:Bybel
als:Bibel
am:መጽሐፍ ቅዱስ
ang:Biblioþēce
ab:Абиблиа
ar:الكتاب المقدس
an:Biblia
arc:ܟܬܒܐ ܩܕܝܫܐ
ast:Biblia
gn:Tupã ñe'ẽngue ryru
ay:Biblia
az:Bibliya
bm:Bibulu
bn:বাইবেল
zh-min-nan:Sèng-keng
ba:Библия
be:Біблія
be-x-old:Біблія
bi:Baebol
bg:Библия
bar:Bibel
bo:གསུང་རབ།
bs:Biblija
br:Bibl
ca:Bíblia
cv:Библи
ceb:Bibliya
cs:Bible
ny:Baibulo
sn:Bhaibheri
tum:Baibolo
co:Bibbia
cy:Beibl
da:Bibelen
pdc:Biwwel
de:Bibel
dv:ބައިބަލް
dsb:Biblija
et:Piibel
el:Αγία Γραφή
en:Bible
es:Biblia
eo:Biblio
ext:Bíblia
eu:Biblia
ee:Biblia
fa:کتاب مقدس
fo:Bíblian
fr:Bible
fy:Bibel
fur:Biblie
ga:An Bíobla
gd:Bìoball
gl:Biblia
gan:聖經
ki:Biblia
gu:બાઇબલ
hak:Sṳn-kîn
ko:성경
ha:Baibûl
haw:Paipala
hy:Աստվածաշունչ
hi:बाइबिल
hsb:Biblija
hr:Biblija
io:Biblo
ig:Akwụkwọ Nsọ
ilo:Biblia
bpy:বাইবেল
id:Alkitab
ia:Biblia
ie:Bible
os:Библи
xh:IBhayibhile
zu:IBhayibheli
is:Biblían
it:Bibbia
he:ביבליה
jv:Alkitab
kl:Biibili
kn:ಬೈಬಲ್
ka:ბიბლია
csb:Biblëjô
kk:Таурат және Інжіл
kw:Bibel
rw:Bibiliya
rn:Bibiliya
sw:Biblia ya Kikristo
kg:Biblia
ht:Bib
ku:Încîl
ky:Библия
mrj:Библи
lad:Biblia
lo:ພະຄຳພີ
la:Biblia
lv:Bībele
lb:Bibel
lt:Biblija
li:Biebel
ln:Biblíya
lg:Baibuli
lmo:Bibia
hu:Biblia
mk:Библија
mg:Baiboly
ml:ബൈബിൾ
mt:Bibbja
mr:बायबल
xmf:ბიბლია
arz:الكتاب المقدس
ms:Alkitab
cdo:Séng-gĭng
mwl:Bíblia
mn:Библи
my:သမ္မာကျမ်းစာ
nah:Teōāmoxtli
na:Bibel
fj:Ai Vola Tabu
nl:Bijbel (christendom)
nds-nl:Biebel
ne:बाइबल
ja:聖書
nn:Bibelen
nrm:Bibl'ye
nov:Bible
oc:Bíblia
om:Kitaaba
uz:Muqaddas Kitob (Xristian Dinida)
pa:ਬਾਈਬਲ
pfl:Biewel
pag:Biblia
pnb:بائبل
pap:Beibel
koi:Библия
pms:Bibia
tpi:Baibel
nds:Bibel
pl:Biblia
pt:Bíblia
ty:Pipiria
ksh:Bibel
ro:Biblia
rm:Bibla
qu:Dyuspa Simin Qillqa
rue:Біблія
ru:Библия
sah:Биибилийэ
se:Biibbal
sm:'O le Tusi Pa'ia
sg:Bible
sc:Bibbia
sco:Bible
stq:Biebel
st:Bebele
nso:Bibele
sq:Bibla
scn:Bibbia
si:ශුද්ධවූ බයිබලය
simple:Bible
ss:LiBhayibheli
sk:Biblia
sl:Sveto pismo
szl:Biblijo
so:Kitaabka quduska
ckb:کتێبی پیرۆز
srn:Bèibel
sr:Библија
sh:Biblija
su:Alkitab
fi:Raamattu
sv:Bibeln
tl:Bibliya
ta:விவிலியம்
te:బైబిల్
tet:Bíblia
th:คัมภีร์ไบเบิล
ti:መጽሓፍ ቅዱስ
tg:Таврот ва Инҷил
to:Tohitapu
chy:Ma'heónemôxe'êstoo'o
ve:Bivhili
tr:Kitab-ı Mukaddes
tk:Injil
tw:Twere Kronkron
uk:Біблія
ur:کتاب مقدس
ug:ئىنجىل
vec:Bibia
vep:Biblii
vi:Kinh Thánh
fiu-vro:Piibli
vls:Bybel
war:Bibliyá
wo:Biibël
wuu:圣经
yi:ביבל
yo:Bíbélì Mímọ́
zh-yue:聖經
diq:İncil
zea:Biebel
bat-smg:Bėblėjė
zh:聖經

Biokjemi

Fil:ADN animation.gif-dobbeltheliks.]]
Biokjemi er læren om de kjemiske prosesser i levende organismer, eller sagt på en annen måte; det molekylære grunnlaget for liv. Biokjemi tar for seg strukturen og funksjonen av cellulære komponenter, slik som proteiner, karbohydrater, lipider, DNA og andre biomolekyler.

Historie


Fil:Eduardbuchner.jpg gjorde viktige studier om fermentering, der han klarte å bevise at alkoholholdige gjæringer forårsakes av et enzym, og ikke av gjærsoppens livsprosesser som først antatt.]]
Fram til langt inn i det 19. århundre var det en vanlig oppfatning at kjemien ikke kunne beskrive levende materie uten ved å referere til en spesiell, mystisk livskraft. Dette var opprinnelig grunnlaget for at man skilte mellom organisk kjemi og uorganisk kjemi stoffer. Men i 1828 publiserte Friedrich Wöhler en artikkel som beskrev syntese av urea ut fra uorganiske utgangsstoffer. Han viste dermed at grensen mellom organiske og uorganiske stoffer ikke var uoverstigelig uten hjelp av noen livskraft. Skillet ble av praktiske grunner opprettholdt, idet de organiske molekylene som inneholder karbonatomer i det store og hele er mer kompliserte i struktur enn de fleste uorganiske forbindelser. Skillet kom imidlertid mer og mer til å gå på den kjemiske sammensetningen av stoffene istedenfor deres opprinnelse, slik at mange av stoffene som er viktige for liv, som vann og mineraler ble karakterisert som uorganiske, mens mange organiske stoffer er fremmede for levende organismer, idet de bare er framstilt kunstig. Etter hvert trengte man derfor et navn på den delen av kjemien som virkelig handler om levende systemer. Navnet “biokjemi” ser ut til å ha blitt brukt uformelt siden 1882 mer eller mindre ensbetydende med fysiologisk kjemi, men det er alminnelig akseptert at det var den tyske kjemikeren Carl Neuberg som i 1903 ga begrepet ”Biochemie” et konkret og velavgrenset innhold.
Uavhengig av navnet “biokjemi” kan man med en viss rett si at Anselme Payen i 1833 ga det første bidraget til det som skulle bli biokjemi da han isolerte det første enzymet diastase (i dag kalt amylase). Eduard Buchner var den første som påviste en kompleks biokjemisk prosess in vitro i 1896. Han viste at et ekstrakt av gjærceller kunne omdanne glukose til etanol.
Siden har biokjemien utviklet seg raskt. I første halvdel av det 20. århundre, spesielt innen feltene karbohydratkjemi, lipider, enzymologi og metabolisme. Høydepunkter i denne utviklingen var etableringen av de viktigste metabolske reaksjonsveiene glykolysen, and the Krebs syklus (sitronsyresyklus) og respirasjonskjeden. Men takket være utviklingen av avanserte teknikker innenfor felter som kromatografi, røntgendiffraksjion, NMR spektroskopi, radioisotopmerking, har også kartlegging av struktur og funksjon til de største og mest kompliserte molekylene: proteiner og nukleinsyrer. Starten på denne andre revolusjonerende utviklingsfasen som kan kalles den molekylærbiologiske fasen, kan passende settes til den fullstendige beskrivelsen av alfaheliks, en av de viktige tredimensjonale strukturformene til proteiner ved Linus Pauling Albert Corey og Herman Branson i 1951. En annen viktig oppdagelse, som kom mer eller mindre samtidig, var arvelærens gen og dets rolle in informasjonsoverføring i cellene. I løpet av 1950-årene ble strukturen til DNA-molekylet bestemt, og samtidig ble mekanismen for dets rolle i overføring av genetisk materiale fastlagt. James D. Watson, Francis Crick, Rosalind Franklin, og Maurice Wilkins har fått æren av disse oppdagelsene.. I 1958 fikk George Beadle og Edward Tatum Nobelprisen for å ha påvist at ett gen gir oppskrift til ett proteinmolekyl. Ett av de hittil siste gjennombruddene på dette feltet var beskrivelsen av RNA interferens (RNAi), som cellenes metode for å slå av genenes aktive transkribering til proteiner. Andrew Z. Fire og Craig C. Mello fikk Nobelprisen i 2006 for denne oppdagelsen.

Se også


Molekylærbiologi

Referanser

Eksterne lenker


Utdanning.no sin http://utdanning.no/yrker/beskrivelse/biokjemiker yrkesbeskrivelse av biokjemiker
Kategori:Biokjemi
Kategori:Medisin
Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha
af:Biochemie
ar:كيمياء حيوية
an:Bioquimica
ast:Bioquímica
az:Biokimya
bn:প্রাণরসায়ন
zh-min-nan:Seng-hoà-ha̍k
be:Біяхімія
be-x-old:Біяхімія
bg:Биохимия
bs:Biohemija
ca:Bioquímica
cs:Biochemie
cy:Biocemeg
da:Biokemi
de:Biochemie
et:Biokeemia
el:Βιοχημεία
en:Biochemistry
es:Bioquímica
eo:Biokemio
eu:Biokimika
fa:زیست‌شیمی
hif:Biochemistry
fo:Lívevnafrøði
fr:Biochimie
fy:Biogemy
fur:Biochimiche
ga:Bithcheimic
gv:Bea-chemmig
gl:Bioquímica
ko:생화학
hy:Կենսաքիմիա
hi:जैवरसायनिकी
hr:Biokemija
io:Biokemio
id:Biokimia
ia:Biochimia
is:Lífefnafræði
it:Biochimica
he:ביוכימיה
jv:Biokimia
ka:ბიოქიმია
kk:Биохимия
sw:Biokemia
ky:Биохимия
la:Biochemia
lv:Bioķīmija
lb:Biochimie
lt:Biochemija
lmo:Biuchimica
hu:Biokémia
mk:Биохемија
ml:ജൈവരസതന്ത്രം
arz:بيوكيميا
ms:Biokimia
mn:Биохими
my:ဇီဝဓာတု
nl:Biochemie
new:जीवरसायनशास्त्र
ja:生化学
nn:Biokjemi
nov:Biokemie
oc:Bioquimia
uz:Biokimyo
pnb:بائیو کیمسٹری
ps:ژونکيميا
pl:Biochemia
pt:Bioquímica
ro:Biochimie
qu:Kawsay chaqllisinchi
rue:Біохемія
ru:Биохимия
sah:Биохимия
sq:Biokimia
si:ජීව රසායන විද්‍යාව
simple:Biochemistry
sk:Biochémia
sl:Biokemija
sr:Биохемија
sh:Biohemija
su:Biokimia
fi:Biokemia
sv:Biokemi
tl:Biyokimika
ta:உயிர்வேதியியல்
te:జీవ రసాయన శాస్త్రం
th:ชีวเคมี
tr:Biyokimya
uk:Біохімія
ur:حیاتی کیمیاء
vi:Hóa sinh
war:Biyokemika
yi:ביאכעמיע
zh-yue:生物化學
zh:生物化学

Bioteknologi


Bioteknologi er forskning som dreier seg om å lage nye produkter ved å bruke mikroorganismer, planter eller dyr.

Historie


Bioteknologi er et nytt ord på en type naturvitenskap som har blitt brukt i flere århundrer. Da det ble bakt brød, brukte folk bioteknologi uten at de visste det. Når man baker brød, tilsetter man gjær for at brødet skal heve seg, og det som skjer, er at en kjemisk prosess begynner som gjør at gjæren begynner å produsere karbondioksid (CO<sub>2</sub>). Karbondioksiden gjør at brødet hever seg. Bioteknologi har blitt brukt i flere anledninger som f.eks. når man laget øl eller vin, og når man laget ost.

Bioteknologiske fagområder


Biokjemi
Genetikk
Biokjemiteknikk
Biopolymerkjemi
Mikrobiologi
Miljøbioteknologi
Molekylærbiologi
Næringsmiddelkjemi

Forskning


Bioteknologi er en type forskning hvor det fremstilles flere nyttige produkter innen medisin, brennstoff, næringsmidler og biologisk rensing.
Innen medisin har det vært framstilt nyttige produkter. Antibiotika og flere andre nyttige medisiner, genterapi mot kreft blant annet og bruk av alginat innen farmasøytisk industri. Den nyttige bruken har blitt misbrukt, bl.a ved å tilføre antibiotika i foret til oppdrettslaks. Dette er idag forbudt.
Innen næringsmiddelindustrien har det kommet flere produkter ved bruken av enzymer og melkesyrebakterier. Eksempel på noen av produktene er nedbrytbar plast, vaskepulver og etanol som brennstoff.
Innen biologisk rensing har det blitt produsert flere nyttige produkter som kan hindre miljøkatastrofer. For eksempel har det vært laget en type bakterie som «rydder» opp oljesøl.
Det blir forsket mye på genteknologi innen bioteknologi. Genteknologi er teknologi som baserer seg på å studere, isolere og endre arvestoffet DNA. Genmodifisering gir oss muligheter vi aldri har hatt før. Blant annet ved at vi kan overføre genetisk informasjon mellom organismer. Genteknologi er et område det forskes veldig mye på i USA. Genteknologi kan også gi oss sykdommer vi aldri har hatt før. Man er også på vakt ovenfor eventuell ukontrollert spredning av genmodifisert materiale i naturen på utsiden av dyrkingsarealene, til bl.a insekter, dyr og mennesker.
Da EUs ministerråd i 2004 vurderte en søknad om et GM maisprodukt (det insektresistente Bt-11), så vurderte medlemslandene det foreliggende faktagrunnlaget på hver sin måte. Medlemslandene & ministerrådet var splittet i sitt syn. Til tross for splittelsen, så gjennomførte kommisjonen godkjenning av produktet og opphevet dermed EUs tidligere moratorium mot GM-produkter. Genmodifisert mat begynner også i Norge å bli utbredt i dagligvarebutikkene. Om et matprodukt inneholder mer enn 0,5 % genmodifiserte organismer, må det merkes deretter; denne grensen økes til 0,9 % om den genmodifiserte organismen er godkjent.
Pågående norsk forskning fra GenØk - Senter for biosikkerhet har bl.a gjort funn som tyder på at en lokal epidemi i et område rundt en genmodifisert maisåker, var forårsaket av den genmodifiserte teknologien.
Etter at dyrkning av genmodifisert (GM) mais ble tillatt på Filippinerne har en forskningsgruppe ved GenØk analysert mais høstet fra en kommersiell åker. Det ble påvist ekstremt store konsentrasjons forskjeller av Bt-toksiner mellom enkelt-frø i genmodifiserte maisplanter dyrket i samme felt. Denne observasjonen har en klar betydning for utfomingen av forsøk når en studerer helseeffekter.
Under den første dyrkingssesongen for Bt-mais ble bønder og beboere i nærheten av en Bt-mais åker rammet av en lokal epidemi som ytret seg ved luftveis-tarm-hud symptomer. I blodprøver tatt ca. 2 måneder senere ble det påvist antistoffer rettet mot det aktuelle Bt toksinet (Cry1Ab). Slike funn kan indikere, men ikke bevise, en sammenheng mellom Bt-mais dyrking og sykdom. Resultatene er senere blitt bekreftet ved alternative analysemetoder.
Det arbeides også med å bekrefte og utvide prosjektet gjennom analyser av antistoffenes reaksjonsmønstre. Slike studier kan bringe avklaringer vedrørende sammenhenger mellom Bt-mais og sykdom.
Et annet viktig funn i Genøk forskning viser at pattedyr kan ta opp genmodifisert materiale (studier av rotter som har blitt foret med GM-mais). Dette funnet er uhyre viktig fordi tilhengere av genmodifiserte produkter har benyttet det som et hovedargument at GM ikke kan taes opp i pattedyr og derfor heller ikke i menneskekroppen.

Kloning


Kloning er å lage en helt identisk kopi av noe. Det er flere forskjellige måter å klone ting på. Når man kloner gener tar man litt av en DNA-bit og setter den inn en bakterie. Kloning av celler skjer ved at en nesten kopierer naturlig celledeling (mitose). Det er en prosess som skjer konstant for å skifte ut kroppens gamle celler. Kloning av planter er helt naturlig. Knoller på poteter og stiklinger på bærbusker er faktisk kloning.
Når man kloner dyr er det to måter det kan gjøres på:
# Embryosplitting. Dette er en teknikk der en splitter opp embryoet i et egg etter befruktning, helt opp til 8 celledeler. Denne teknikken er kjent og blir brukt til å avle frem flere eksemplarer av et godt arvemateriale.
# Kjerneoverføring. En teknikk der en tar kjernen ut fra egget, og setter inn en celle fra det individet en vil klone. Denne metoden er komplisert og i de aller fleste av forsøkene ender det med at fosteret dør, eller får store misdannelser. Man har ikke klart å klone alle dyr ved kjerneoverføring. Dyr man har klart å klone er sau, ku, Mus (slekt), gris og geit. 5. juli 1996 ble lammet Dolly født på Roslin-instituttet i Skottland. Dolly var det første dyret som ble klonet av en celle fra et voksent dyr. Da man klonet Dolly ble kjerneoverføring benyttet.

Kloning av mennesker


Kloning av mennesker er et omdiskutert tema. Hvis en skulle klone et menneske måtte en brukt terapeutisk kloning. Det er å klone menneskeceller med et mål om å lage stamceller som kan gi opphav til cellevev, noe som også kanskje kan brukes til å helbrede alvorlige sykdommer. Det er enda ikke blitt klonet et menneske i verden, men noen forskere har sagt at de har som mål å klone mennesker.

Utdannelse


For å kunne jobbe innen bioteknologi må en gå ingeniørstudier eller realfagsstudier. For å kunne gå Ingeniørstudiet må en tilfredsstille spesielle krav innen realfag og innen matematikk. Fordypning i bioteknologi gir studenten kjennskap til biokjemi, mikrobiologi, genteknologi og biokjemiteknikk.
Etter 3 års studium får en tittelen ingeniør. Noe som åpner for mange jobbmuligheter. En kan finne jobber innen kjemisk industri, miljø, oljeindustri, legemiddelbransjen osv. En kan også ta videre utdanning. Da kan en ta 2 års påbygging til mastergrad ved universitet enten i utlandet eller i Norge.

Norsk forskning


Bioteknologi er en type forskning Norge har begynt å satse på, men bruker lite penger til dette sammenlignet med flere andre land. I fjorårets statsbudsjett ble det gitt 100 millioner med forslag om å øke med 50 millioner i år. Det ble likevel lite i forhold til det for eksempel USA bruker på bioteknologi, 120 milliarder i året.
Innen marin bioteknologi og medisinsk diagnostikk hevder Norge seg bra. Firma som Biotec Pharmacon, Maritex og Intervet Norbio hevder seg bra på områdene sine. Grunnen til at Norge hevder seg godt innen marin bioteknologi er fordi Norge satser på lakseoppdrett. Det er drivkraften for forskningen. Det er verd å merke seg at Direktoratet for naturforvaltning i august 2009 fraråder videre vekst innen lakseoppdrett p.g.a den store trusselen mot bestandene av villaks.
Biotec Pharmacon selger for øyeblikket Norges dyreste eksportvare, små porsjoner vann med rensende enzymer fra opptinte reker. Et gram av dette vannet koster 1 million kroner. De har så stor etterspørsel at de sliter med å produsere nok.
Det norske selskapet GenoMar jobber med å utvikle en ny type oppdrettsfisk kalt tilapia. Det er en type oppdrettsfisk som har blitt laget ut fra en robust stamfar fra den afrikanske ferskvannsfisken tilapia. Eksperter på laks sier den har en helt nøytral smak som kan tilpasses etter hva den fôres med.

Referanser

Eksterne lenker


Utdanning.no sin http://utdanning.no/yrker/beskrivelse/bioteknolog yrkesbeskrivelse av bioteknolog
Kategori:Bioteknologi
Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha
ar:تقانة حيوية
an:Biotecnolochía
ast:Bioteunoloxía
bn:জৈবপ্রযুক্তি
zh-min-nan:Seng-bu̍t ki-su̍t
ba:Биотехнология
be:Біятэхналогія
be-x-old:Біятэхналёгія
bg:Биотехнология
bs:Biotehnologija
ca:Biotecnologia
cs:Biotechnologie
da:Bioteknologi
de:Biotechnologie
et:Biotehnoloogia
el:Βιοτεχνολογία
en:Biotechnology
es:Biotecnología
eo:Biotekniko
eu:Bioteknologia
fa:زیست‌فناوری
fr:Biotechnologie
gl:Biotecnoloxía
gan:生物技術
gu:જૈવ તકનીક
ko:생명공학기술
hi:जैवप्रौद्योगिकी
hr:Biotehnologija
id:Bioteknologi
is:Líftækni
it:Biotecnologia
he:ביוטכנולוגיה
kn:ಜೈವಿಕತಂತ್ರಜ್ಞಾನ
jv:Bioteknologi
ka:ბიოტექნოლოგია
kk:Биотехнология
ku:Biyoteknolojî
la:Biotechnologia
lv:Biotehnoloģija
lt:Biotechnologija
hu:Biotechnológia
mk:Биотехнологија
ml:ജൈവസാങ്കേതികവിദ്യ
mr:जैवतंत्रज्ञान
ms:Bioteknologi
my:ဇီဝနည်းပညာ
nl:Biotechnologie
new:जीवप्रविधि
ja:生物工学
nn:Bioteknologi
oc:Biotecnologia
pnb:بائیو ٹیکنالوجی
pl:Biotechnologia
pt:Biotecnologia
ro:Biotehnologie
rue:Біотехнолоґія
ru:Биотехнология
sah:Биотехнология
sq:Bioteknologjia
si:ජෛව තාක්ෂණය
simple:Biotechnology
sk:Biotechnológia
sl:Biotehnologija
sr:Биотехнологија
sh:Biotehnologija
su:Biotéhnologi
fi:Biotekniikka
sv:Bioteknik
tl:Biyoteknolohiya
ta:உயிரித் தொழில்நுட்பம்
tt:Биотехнология
te:జీవసాంకేతిక శాస్త్రం(బయోటెక్నాలజీ)
th:เทคโนโลยีชีวภาพ
tg:Биотехнология
tr:Biyoteknoloji
uk:Біотехнологія
ur:حیاتی طرزیات
vi:Công nghệ sinh học
war:Biyoteknolohiya
bat-smg:Bioteknuoluogėjė
zh:生物技术

Buddhisme


Fil:Gandhara Buddha (tnm).jpeg, en av de tidligste kjente figurer av Buddha]]
Buddhisme er en teisme religion eller filosofi som er basert på læren fra Siddharta Gautama (sanskrit; på pali: Siddhāttha Gotama), som antas å ha levd mellom ca. 6. århundre f.Kr. og ca. 5. århundre f.Kr. i India. Buddhismen spredde seg gradvis fra India gjennom Sør-Asia til Midtøsten, Sentral-Asia, Sørøst-Asia, og de nordøst asiatiske landene Tibet, Mongolia, Kina, Korea, Japan og Taiwan.

Antall tilhengere


Buddhisme er en av de store verdensreligionene, med tilhengere over hele verden. I asiatiske land hvor buddhisme er en majoritet, er det noen som praktiserer buddhisme sammen med sjamanisme, animisme, taoisme, konfucianisme, shintoisme og andre tradisjonelle religioner/filosofier. I tillegg er mange buddhister privatpraktiserende uten å være organisert i organiserte trosforsamlinger. Estimater på antallet buddhister i verden varierer derfor betraktelig. Konservative estimater legger seg rundt 350–550 millioner, men enkelte opererer med tall på mellom 1,2 og 1,6 milliarder, som inkluderer troende i Folkerepublikken Kina.

Buddhisme i Vesten


Det var ikke før europeisk kolonisering av buddhistiske land i Asia i det 19. århundre at detaljert kunnskap om buddhismen ble tilgjengelig for et større antall mennesker i Vesten. Den første engelske oversettelsen av ''Bardo Tödröl'' ble publisert i 1927. De første buddhistene som kom til USA var kinesiske og japanske innvandrere som etablerte templer for eget bruk. Innvandrermunker begynte snart å nå et vestlig publikum. Den bredere New Age-bevegelsen viste seg svært mottakelig for buddhistiske temaer. I 1965 etablerte munker fra Sri Lanka Washington Buddhist Vihara i Washington DC, det første theravada-klosteret i USA.
Mange Hollywoodfilmer med buddhistiske temaer, slik som Kundun, Little Buddha og Syv år i Tibet, har hatt stor kommersiell suksess.

Buddhismens mål


I buddhismen finnes det ikke noen frelse slik den er kjent i andre religioner, det viktigste i buddhismen er å oppnå nirvana. I buddhistisk tenkning anses ikke dette som noe man legger til eller henter utenfor seg selv, men er det som er til stede helt av seg selv når man har fjernet årsakene til lidelse i ens eget sinn. Metoden går derfor ut på å frigjøre seg fra årsakene til lidelsen, de såkalte «sinngiftene» (innbilninger og forutinntatthet, og inngrodde vanemønstre av grådighet, hat, arroganse og misunnelse), ved at man i stedet for å tenke, tale og handle ut fra disse, «våkner opp» og forholder seg til virkeligheten slik den er, og til slutt oppnår nirvana.
Buddhismen omfatter en modell av menneskesinnet som søker å kartlegge de mekanismene som gjør at vi tenker, føler og handler slik vi gjør. Buddhistisk praksis går i stor grad ut på å gjenkjenne og forstå seg selv i henhold til denne modellen slik at ens tanker og handlinger kommer over i et fruktbart, konstruktivt og etisk gavnlig spor. Det er mulig å betrakte visse deler av buddhistisk praksis som en form for kognitiv terapi.
Buddhismens etikk bygger på prinsippene om respekt for alt liv, samt en måteholden livsførsel. Den mentale praksisen fokuserer på etisk-Dydsk selvdisiplin (''sila''), meditasjon konsentrasjon (''samadhi (buddhisme)''), uforbeholden kjærlighet (''mettā'') og visdom (''prajna'').
Buddhismen har gjennom århundrene utviklet seg til et mangfold av retninger eller skoler. Noen oppfatter den hovedsakelig som en filosofi eller som en livsanskuelse. Andre tillegger buddhismen en klar religiøs betydning. En rekke steder har den tatt opp i seg lokale skikker og folketro, uten at den av den grunn har mistet eller fjernet seg fra det som er kjernen og essensen i læren (Buddhadharma). Buddhismen forholder seg vanligvis ikke til overnaturlige skapninger (som Gud eller guder) – herav omtalen av den som ikke-teistisk – og omfatter i utgangspunktet ikke en metafysikk virkelighet, men i noen grener av buddhismen bruker man gudeaktige skikkelser i symbolsk øyemed.

Buddha


Fil:NaraTodaijiDaibutsu0212.jpg, Japan (752)]]
''Buddha'' er et ord som har opphav i gamle indiske språk som pali og sanskrit, og betyr «en som har våknet». Det stammer fra verbet «budh», som betyr «å våkne» eller «å bli opplyst» og «å begripe».
Ordet «buddha» refererer altså ikke bare til den historiske buddha, Siddharta Gautama, som levde for ca. 2&nbsp;500 år siden, men betegner enhver som har nådd sann innsikt om livet og verden og slik kan oppnå frigjøring fra samsara og nå nirvana. I den betydning tror buddhister altså at det har levd mange buddhaer, og det vil komme mange flere.
Siddharta Gautama påberopte seg ikke guddommelig status og hevdet heller ikke at han var inspirert av noen gud (eller av guder). En buddha er en som har våknet og erkjent eksistensens og virkelighetens sanne natur og dermed blitt fri fra grepet som sinnsgiftene har hatt på ens sinn og livsførsel. Buddhaer betraktes ikke som allmektige, som for eksempel Gud gjøres i kristendom, islam eller jødedom.
Prinsippene som styrer livets gang og som dermed også gjør det mulig å nå åndelig opplysning, kalles Dharma eller Buddhadharma, som (i denne sammenhengen) betyr «lov», «doktrine» og «sannhet».

Verdensbilde


Ifølge buddhistisk tankegang er alle fysiske og mentale fenomener i konstant forandring. Fysiske og mentale fenomener oppstår på grunn av sammensatte årsakssammenhenger; de har en betinget eksistens for kortere eller lengre tid før de endres, for til slutt å forsvinne igjen. Hele veien er ethvert fysisk eller mentalt fenomen selv årsak og betingelse for andre betingede fenomener i den antakelig grenseløse «veven» av årsak og virkning som kalles kosmos. Denne lovmessigheten gjelder alle betingede fysiske og mentale fenomener, men ikke Nirvana_(buddhisme), som forstås som ubetinget og uforanderlig.
Fordi alt er virkninger av forutgående og sammenkommende årsaker og betingelser, har kosmos/verdensaltet – med sine årsaker og betingelser for eksistensen av fysiske og mentale, animate og inanimate fenomener – heller ingen begynnelse. Alle levende vesener har levd et uendelig antall tidligere liv, ikke ved at «en sjel» beveger seg fra liv til liv, men ved at det bevisste ved en, dvs sinnet, søker reinkarnasjon i omstendigheter som tilsvarer den karma som preger/farger det. Karma betyr «handling» og omtales gjerne som loven om årsak og virkning. Svært enkelt sagt kan man si at gode / gavnlige handlinger fører til gode opplevelser, mens dårlige / ugavnlige handlinger fører til dårlige opplevelser. I buddhismen er det ingen Gud som deler ut belønning og straff, karma er en helt upersonlig kraft. Levende vesener former selv sine liv gjennom egne tanker og handlinger, og de vanemessige tanke- og handlingsmønstre som danner/har dannet seg. Å skade andre levende vesener innebærer at man holder ved like slike negative tendenser blant oss levende, noe som ufravikelig vil føre til fremtidig lidelse, enten for en selv i dette livet, eller i senere liv. De eksistensielle lidelsene i verden skyldes mangelen på innsikt i og hensyntaken til dette årsaksforholdet.
Denne syklusen av stadige gjenfødsler og lidelse på grunn av uvitenhet kalles samsara.
Et levende vesen kan gjenfødes på ulike typer eksistensplan, avhengig av ens karma. Det finnes mindre gunstige eksistensplan preget av intense lidelser, eller man kan bli gjenfødt i dyreriket. Det finnes også høyere eksistensplan, som er preget av intens lykkefølelse. Men ingen av disse eksistensplanene er evige, og man er gjenstand for forgjengelighet og nye gjenfødsler. Det finnes altså ingen evig fortapelse eller evig salighet i samsara. I buddhismen regnes det som spesielt gunstig å bli gjenfødt som menneske, fordi balansen mellom lidelse og lystfølelse i menneskelivet gjør det mulig å komme til erkjennelse om den større sammenhengen vi befinner oss i, frigjøre seg fra samsara og oppnå Nirvana_(buddhisme).
Buddhismen oppfordrer til et langsiktig perspektiv og empati med alle levende vesener, og vektlegger enkeltindividets personlige ansvar og ubegrensede muligheter.

Buddhismens hellige tekster


Etter Buddhas død oppsto behovet for å samle de muntlige tradisjonene omkring fremstillingen av Buddhas lære og den praksis munkene skulle følge. Ifølge den tradisjonelle fremstillingen begynte denne prosessen allerede under det første såkalte «rådsmøtet» i Rajagrha. Tekstene ble skrevet på språket pali, et klassisk indisk språk beslektet med sanskrit.
Palikanonen («de tre kurvene»; sanskrit: Tripitaka) er navnet på de eldste tekstene i buddhismen, som regnes som kanon innenfor Theravadaskolen. Tekstene er mange og lange; noen utgaver er på over 20&nbsp;000 sider. Som navnet tilsier, består denne tekstsamlingen av tre deler:
# Vinaya pitaka: Disiplinære skrifter (klosterregler), og historier om hvordan disse oppsto
#
Suttavibhanga (227 allmenne klosterregler for munker, etterfulgt av reglene for nonner)
#
Khandhaka (detaljerte regler). Disse er delt i to undergrupper:
#
Mahavagga (den store del)
#
Culavagga (den lille del)
#
Parivara (senere tillegg)
# Sutta pitaka er skrifter om Buddhas ord og gjerninger i 5 deler:
#
Dighanikaya (34 lange sutraer)
#
Majjhimanikaya (152 middels lange sutraer)
#
Samyuttanikaya (ca. 2880 kortere sutraer delt inn i 52 grupper)
#
Anguttaranikaya (ca. 2200 korte sutraer)
#
Khuddakanikaya (15 småskrifter, blant annet Dhammapada, Jâtakafortellingene (547 fortellinger om Buddhas tidligere liv), Buddhavamsa (biografiske beretninger om Gautama Buddha og de 24 buddhaer forut for ham), ''Brødrenes sanger'' (''Theragatha'') og ''Søstrenes sanger'' (''Therigatha'') )
# Abhidhamma pitaka: Læresetninger og filosofiske skrifter
#
Diverse dharma-analyser og filosofiske tolkninger
Tekstene er et resultat av langvarige bearbeidelser og redigeringsarbeid. «Samtaleskriftene» mellom Buddha og disiplene regnes ofte for å høre til det eldste skiktet av tekster, mens «Læresetningene» (doktrinene) hører til yngre skikt, men Buddha selv kan også ha utformet sine taler i listeform for å gjøre det lettere for hans disipler å huske dem og gjengi dem for videre undervisning. Tradisjonell memorering og resitasjon av tekstene er fortsatt viktig i dagens buddhisme. Tekstene er blitt utformet for å høres, og det er derfor de er så sterkt preget av gjentagelser og standardiserte uttrykksformer. Opprinnelig ble tekstene skrevet på palmeblad, og slike er fortsatt i bruk mange steder.
Det finnes også mange andre buddhistiske skrifter på forskjellige språk. Et par viktige skrifter er «Kong Milindas spørsmål» (fra det 1. århundret) og det dogmatiske arbeidet «Veien til renhet» av Buddhagosa (5. århundre).
I Mahayanabuddhismen er det dessuten mange autoritative tekster, særlig i kinesisk og japansk tradisjon, for eksempel Hjertesutraen (sanskrit: ''Prajnaparamita sutra''), Diamantsutraen, Lotussutraen, Lankavatara sutra, Avatamsaka sutra, Lam Rim og Sukhavativyuha.

Sentrale læresetninger


De fire edle sannheter


Gautamas lære fortalte at misnøyen mange har med livet kommer av higen, tilknytninger, aversjoner, og at denne tilstanden kan kureres ved å følge Den åttedelte veien. Denne læren kalles «De fire edle sannheter»:
# ''Dukkha'': Alt verdslig liv er utilfredsstillende, splittet og innebærer lidelse.
# ''Samudaya'': Det finnes årsak til lidelse: innbilning og forutinntatthet, grådighet, hat, arroganse og misunnelse (sinnsgiftene).
# ''Nirodha'': Det finnes en ende på lidelse, som er nirvana.
# ''Magga'': Det finnes en vei som leder ut av lidelsen, ''Den åttedelte veien''.
De fire edle sannheter er strukturert på samme måte som en medisinsk diagnose: Symptom, årsak, prognose og kur.

Den åttedelte veien


Fil:Dharma Wheel.svg
For fullt ut å forstå de edle sannhetene og sannhetsteste dem, anbefalte Gautama Buddha å følge en viss livsstil eller sti. Denne består av:
#''Fullkommen forståelse eller perspektiv'': at man forstår de fire edle sannheter.
#''Riktig tankemåte'': at man beslutter seg for å gi avkall på fiendtlighet for å fremskape harmløshet.
#''Riktig tale'': å snakke til andre på en vennlig og sannferdig måte. Det betyr at man avstår fra løgn, snakk som setter to mennesker eller grupper opp mot hverandre, fornærmende tale og tomprat.
#''Riktig oppførsel'': å følge de fem retningslinjene for etisk livsførsel.
#''Riktig levebrød'': å leve av et harmløst yrke. Man bør for eksempel ikke være svindler eller innbruddstvy.
#''Riktig bestrebelse'': evnen til å være entusiastisk og utrettelig i sin bestrebelse på å nå de andre syv målene.
#''Riktig sindighet'': evnen til å være nøytralt oppmerksom på sine egne tanker og handlinger her og nå.
#''Riktig konsentrasjon'': evnen til å konsentrere seg om en enkelt ting over lengre tid.
Den åttedelte veien blir i noen tilfeller referert til i pali-kanonen som en slags progressiv serie av nivåer som utøveren går igjennom: kulmineringen av det ene leder til begynnelsen av det andre, men det er mest vanlig å betrakte stegene på 'stien' som om de må utvikles samtidig. Den åttedelte veien består essensielt av meditasjon, å følge ''De fem retningslinjer for etisk livsførsel'' (se nedenfor) og å kultivere de positive sidene av disse. Stien kan også betraktes som en måte å utvikle ''Sila'', som betyr mental og moralsk disiplin.

De fem retningslinjer for etisk livsførsel


Buddhister påtar seg å følge disse fem grunntankene for etisk livsførsel:
# Jeg avstår fra å skade levende skapninger (drap, vold).
# Jeg avstår fra å ta ting som ikke har blitt gitt meg (tyveri).
# Jeg avstår fra seksuelle utskeielser, eksempelvis seksuelt misbruk.
# Jeg avstår fra ukorrekt bruk av tale (lyve, frastøtende språk, baktaling, tomt prat).
# Jeg avstår fra rusmidler som forkludrer sinnet og resulterer i likegyldighet.
Disse levereglene skal ikke forstås som en plikt som man påtvinges av andre, men som et løfte man gir seg selv, i kjærlighet til andre.

Middelveien


Legenden forteller at Buddha vokste opp i overflod og luksus og at han senere forsøkte flere askese disipliner der han sultet og utsatte seg selv for ekstremt smertefulle opplevelser. Ingen av disse metodene ga ham svarene han lette etter, og det var først etter at han hadde tatt til seg mat og sluttet å plage seg selv at han oppnådde opplysning. Han karakteriserte derfor den åttedelte veien som middelveien, et levesett der man finner en balanse mellom den ekstreme askesen og den ekstreme hedonismen.
I buddhismen er det ikke noe galt med sanselige gleder i seg selv. Hovedproblemet er at de ofte følges av avhengighet. Problemet med å gjøre seg avhengig av ytre omstendigheter for å være lykkelig, er at man gjerne blir aggressiv når man ikke lenger kan få de objektene man er blitt avhengig av. I buddhismen spiller det ingen rolle hvilket objekt man føler avhengighet til: det er den grunnleggende misforståelsen om at ytre ting kan føre til varig lykke som er hovedproblemet. Den enkleste måten å frigjøre seg fra denne typen avhengighet er holde seg unna de objektene man føler avhengighet til, og dette er hovedgrunnen til at buddhistiske munker og nonner har et enkelt levesett med få personlige eiendeler.

Tilflukt i De tre juveler


Buddhister søker det som tradisjonelt omtales som &laquo;tilflukt i De tre juveler&raquo;. &laquo;De tre juveler&raquo; er et symbol for Buddha, Dharma og Sangha (begrep brukt om samfunnet med munker og nonner, i noen tilfeller alle buddhister).
Mens det er umulig å unnslippe ens karma eller effektene forårsaket av tidligere tanker, handlinger og ord, er det mulig å unngå lidelsen som kommer fra dette ved å bli opplyst. Det er her Dharma blir referert til som «tilflukt», ofte kalt «flåte», og er en midlertidig tilflukt mens man «krysser elven». Det virkelige målet (opplysthet) er på «den andre siden av elven».
For dem som søker å bli opplyst, innebærer det å ta tilflukt og innrette seg etter forpliktelsene som inngår i streben etter opplysning og følge i fotsporene til folk som har fulgt veien til opplysning før. Det inneholder elementer av tillit til at opplysning faktisk er en tilflukt, eller et slags «fristed». Mange buddhister bruker en slags bønn, gjerne flere ganger til dagen, for å minne seg selv om hva de gjør og for å henlede sin beslutning om veivalget innover til frigjørelse. En tradisjonell tilfluktsbønn:
:''Inntil jeg oppnår Opplysning,''
:''tar jeg tilflukt i De tre juveler;''
:''Buddha, Dharma og Sangha.''
Det er også verdt å merke seg at ordet «tilflukt» i buddhismen ikke skal oppfattes som «å gjemme seg» eller «å slippe unna»; ordet henspiller på «å komme hjem», «søke helbred». Noen oversetter det også som «å ta en sikker retning». Dette har ofte blitt misforstått i vesten og har fått noen til å konkludere med at buddhisme er «en religion for dem som stikker hodet i sanden». De fleste buddhister vil hevde noe annet.

De tre hovedretningene i buddhismen


Fil:Tipitaka1.jpg
fil:Han Chronicle Buddhist Emergence.JPG
Buddhismen har utviklet seg til et stort antall av forskjellige retninger som kan kategoriseres i tre grener: Nikaya (også kalt Hinayana), Mahayana, og Vajrayana. Innenfor Nikaya er det kun Theravada som fortsatt praktiseres.

Theravada


Theravada («De Eldstes lære») baserer sin praksis og doktriner utelukkende på Paliskriftene, som er en samling tekster kjent som ''agamas'' eller ''nikaya-sutraer''. Nikaya-sutraene er de eldste kjente skriftene innen buddhistisk litteratur, og de er akseptert som autentiske i alle grener av buddhismen. Theravada er den mest konservative buddhistretningen og mener å videreføre det som var buddhas opprinnelige lære. I Theravada-buddhismen er Buddha først og fremst en opplyst lærer som kan vise veien til nirvana. Munkene har høy status, og er de eneste som kan nå full opplysning. Det religiøse idealet er arhaten. En arhat er en som har nådd full opplysning og kan dermed nå nirvana. Theravada er den eneste Nikaya-skolen som fortsatt praktiseres, og er utbredt på Sri Lanka, i Burma, Laos, Thailand, Kambodsja, deler av Kina, Vietnam og Malaysia. Målet i Theravada-buddhismen er å frigjøre seg fra samsara og å nå Nirvana_(buddhisme).

Mahāyāna


Mahayana («Den store vogna») oppstod i India ved begynnelsen av vår tidsregning. En kritiserte theravada-buddhismen for å være en vei kun for de få: de som kunne leve som munker og bruke all sin tid på å nå nirvana for seg selv. Mahayana-buddhistene hadde et ideal om å få med seg alle mennesker og andre levende vesener til nirvana. Den legger vekt på universell medfølelse og de altruistiske bodhisattva-idealene. Målet er å bli en buddha og bli i samsara for å hjelpe alle levende vesener til å oppnå det samme. Det høyeste religiøse idealet er å bli en bohisattva, altså en person som har oppnådd opplysning og har mulighet for å gå inn i nirvana. Bohisattvaen velger derimot å komme tilbake til jorda igjen og igjen for å hjelpe alle til frelse. Kjennetegnet for en bohisattva er stor innsikt og medfølelse for alle levende skapninger. Den mest kjente bohisattvaraen er Avalokiteshvara. I Kina blir han gjerne oppfattet som en kvinnelig skikkelse som blir kalt Kuan-yin. I tillegg til Nikaya-skriftene, anerkjenner Mahāyāna alle eller deler av en samling skrifter som ble nedtegnet ca. 100. Mahayana-tekstene er skrevet på det indiske språket sanskrit. Mahāyāna er den dominante formen for Buddhisme i Kina, Korea, Japan og mesteparten av Vietnam. Den dominerende grenen av Mahāyāna utgjøres av forskjellige skoler innen ''Rent Land Buddhismen'' og Zen.

Vajrayāna


Vajrayana («Diamantvogna») (også kjent som ''Mantrayana'', ''Tantrayana'', ''Tantrisk'' eller esoterisme buddhisme) deler en del av de grunnleggende konseptene i Mahāyāna, men inkluderer en rekke åndelige teknikker utformet for å forbedre buddhistisk praksis. Man praktiserer for eksempel meditasjon der man mediterer direkte på ulike buddha-aspekter og forsøker å identifisere seg med buddha. Vajrayāna kom til Tibet på 600-tallet. Målet er å kunne ha en innsikt som en diamant, å kunne se direkte gjennom alt og oppnå full oppvåkning i dette livet. I Vajrayāna er det også vanlig å bruke mantraer i meditasjonen. Mantraer består av en lydkombinasjon som man gjentar om og om igjen. Den mest kjente mantraen er <om mani padme hum> og betyr <priset være smykket i lotusen> og er mantraen til bohisattvaen Avalokiteshvara. Tibetanerne tror at Dalai Lama er en reinkarnasjon av Avalokiteshvara. Vajrayana er idag den dominerende form for Buddhisme i Tibet, Nepal, Bhutan, Mongolia, Kalmykia (Russland), Sibir, deler av India, og er en minoritet som praktiseres blant Shingon- og Tendai-skoler &ndash; i Kina og Japan.

Sangha - samfunnet av buddhistiske munker og nonner


Fil:Young monks of Drepung.jpg
Buddha stiftet munke- og nonneordner for sine disipler mens han levde for å videreføre læren (dharma) og for at munker og nonner skulle kunne virke som eksempler for lekfolk.
Reglene for munker og nonner er angitt i Vinaja Pitaka og aksepteres av de fleste skolene. Det finnes variasjoner og tillegg til disse levereglene.
Munker og nonner forlater sine familier, lever i sølibat og gir avkall på personlige eiendeler og verdslige forpliktelser. Tradisjonelt lever nonner og munker av donasjoner fra lekfolk. Mange gir opplæring i dharma, og enkelte munker og nonner arbeider også med veldedig virksomhet. Først og fremst skal munker og nonner arbeide aktivt med å bli kjent med sitt eget sinn for å få kontroll over sitt eget tanke- og følelsesliv slik at de kan dyrke frem sine positive egenskaper. Bønn og meditasjon brukes som virkemidler for å oppnå dette.
Munker og nonner nyter stor respekt blant lekbuddhister, og sangha er en av de tre juveler. Buddhister er takknemlige for at sangha har holdt læren levende gjennom 2500 år og fordi det regnes som beundringsverdig å vie livet sitt til å trene seg opp til å bli en buddha.
I mange tradisjoner er det fullt akseptert å vende tilbake til det verdslige livet etter å ha levet en tid som munk eller nonne. I Thailand har muligheten for å gå i kloster tradisjonelt ført til sosial mobilitet siden en munkeutdannelse har blitt ansett som en god bakgrunn for å få stillinger i det offentlige.

Kvinners rolle i sangha


Buddha ville først ikke gi sitt samtykke til å opprette en nonneorden, men ble til slutt overtalt av sin tante og sin fostermor. Dette er det eneste dokumenterte tilfellet på at Buddha forandret mening.
Alle skoler innenfor buddhismen har munkeordener, men ikke alle har nonner. Nonneordenen i Theravada døde ut på Sri Lanka. Siden Vinaja Pitaka sier at ordinasjon av en nonne må godkjennes av minst fem ordinerte nonner ble det umulig å ordinere nye nonner. Etterhvert som Theravada-buddhismen spredte seg til Thailand og Burma, ble nonneordnene avviklet. I senere tid har det blitt ordinert nonner både innenfor Theravada og i Vajrayana buddhisme ved hjelp av nonner fra andre skoler som anerkjenner Vinaja Pitaka. I den vestlige verden har det vært mange fremstående buddhist-nonner.

Se også


Buddha
Liste over begreper i buddhismen

Referanser

Eksterne lenker


http://www.buddhistforbundet.no Det norske Buddhistforbundet
http://www.sotozen.no Den norske Sotozen buddhistorden
http://www.buddhisme.no Diamantveibuddhismen i Norge
http://www.dharmadata.org/ Dharmadata.org — Tibetan Rimé Text Library
http://www.BuddhaNet.net BuddhaNet.net — Buddhist education and information network
http://www.lienet.no/buddh.htm Om Buddhisme, Kåre A. Lie
Kategori:Buddhisme
Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha
af:Boeddhisme
als:Buddhismus
ang:Būddendōm
ar:بوذية
an:Budismo
frp:Boudismo
as:বৌদ্ধ ধৰ্ম
ast:Budismu
az:Buddizm
bn:বৌদ্ধ ধর্ম
bjn:Buddha
zh-min-nan:Hu̍t-kàu
map-bms:Agama Buddha
ba:Буддизм
be:Будызм
be-x-old:Будызм
bcl:Budismo
bi:Budisim
bg:Будизъм
bar:Buddhismus
bo:ནང་བསྟན།
bs:Budizam
br:Boudaegezh
ca:Budisme
ceb:Budismo
cs:Buddhismus
co:Buddisimu
cy:Bwdhaeth
da:Buddhisme
de:Buddhismus
et:Budism
el:Βουδισμός
en:Buddhism
es:Budismo
eo:Budhismo
eu:Budismo
fa:بوداگرایی
hif:Buddhism
fo:Buddisma
fr:Bouddhisme
fy:Boedisme
fur:Budisim
ga:An Búdachas
gd:Buddhachd
gl:Budismo
gan:佛教
gu:બૌદ્ધ ધર્મ
hak:Fu̍t-kau
xal:Бурхн Багшин ном
ko:불교
hy:Բուդդայականություն
hi:बौद्ध धर्म
hr:Budizam
io:Budismo
ilo:Budismo
bpy:বৌদ্ধ লিচেত
id:Agama Buddha
ia:Buddhismo
ie:Budhisme
os:Буддизм
zu:UbuBudha
is:Búddismi
it:Buddhismo
he:בודהיזם
kn:ಬುದ್ಧ
ka:ბუდიზმი
kk:Буддизм
kw:Bouddhisteth
sw:Ubuddha
ht:Boudis
ku:Budîzm
ky:Бурканчылык
lad:Budizmo
lez:Буддизм
lo:ພຸດທະສາດສະໜາ
la:Buddhismus
lv:Budisms
lb:Buddhismus
lt:Budizmas
lij:Buddiximo
li:Boeddhisme
jbo:bu'ojda
lmo:Budiism
hu:Buddhizmus
mk:Будизам
ml:ബുദ്ധമതം
mt:Buddiżmu
mr:बौद्ध धर्म
arz:بوذيه
mzn:بودیسم
ms:Agama Buddha
mwl:Budismo
mn:Бурханы шашин
my:ဗုဒ္ဓဘာသာ
nl:Boeddhisme
nds-nl:Boeddhisme
ne:बौद्ध धर्म
new:बुद्ध धर्म
ja:仏教
pih:Budism
nn:Buddhismen
nov:Budisme
oc:Bodisme
or:ବୌଦ୍ଧ ଧର୍ମ
uz:Buddizm
pa:ਬੁੱਧ ਧਰਮ
pnb:بدھ مت
pap:Budismo
ps:بوديزم
km:ព្រះពុទ្ធសាសនា
tpi:Budisim
nds:Buddhismus
pl:Buddyzm
pt:Budismo
ro:Budism
qu:Budismu
rue:Будгізм
ru:Буддизм
sa:बौद्धदर्शनम्
sc:Buddhismu
sco:Buddhism
nso:Sebuda
sq:Budizmi
scn:Buddismu
si:බුදු දහම
simple:Buddhism
sk:Budhizmus
sl:Budizem
sr:Будизам
sh:Budizam
su:Agama Buddha
fi:Buddhalaisuus
sv:Buddhism
tl:Budismo
ta:பௌத்தம்
tt:Буддизм
te:బౌద్ధ మతము
th:ศาสนาพุทธ
tg:Дини Буддои
tr:Budizm
uk:Буддизм
ur:بدھ مت
ug:بۇددا دىنى
vec:Budhismo
vep:Buddizm
vi:Phật giáo
fiu-vro:Budism
zh-classical:佛教
war:Budhismo
wuu:佛教
yi:בודהיזם
yo:Ẹ̀sìn Búddà
zh-yue:佛教
bat-smg:Budėzmos
zh:佛教

Fotballklubben Bodø/Glimt


Fotballklubben Bodø/Glimt (stiftet 19. september 1916 som ''Glimt'') er en norsk fotballklubb fra Bodø. Klubben spiller sine hjemmekamper på Aspmyra stadion.
De siste sesongene har klubben gått fra fjerdeplass i Den norske eliteserien i fotball i Tippeligaen 2008, med seier 1-3 borte mot Rosenborg Ballklub som sesongens høydepunkt. Året etter rykket klubben ned til Adeccoligaen, hvor den nå for andre året kjemper om opprykk.

Historie


Fotballklubben Bodø/Glimt ble stiftet i 1916.
Fotballen ble introdusert relativt sent i Bodø. Nabobyer som Narvik og Mo i Rana hadde stiftet sine klubber tidligere. Men i 1916 fikk Bodø sitt fotballag da fotballklubben Glimt ble stiftet. Glimt var også klubbens navn i mange år, men det viste seg at en klubb i Orkdal allerede hadde navnet «Glimt» og dermed måtte klubben legge til «Bodø». Av denne grunn kaller mange bodøværinger Bodø/Glimt fortsatt bare for Glimt.

De første årene


En av dem som var med på å stifte Glimt i 1916 var Erling Tjærandsen. Han ble klubbens første leder og senere æresmedlem. Fordi Bodø bare hadde ett fotballag, var Glimts første kamp mot Bodø Gymnas, en kamp Glimt vant. Første tittel kom i 1919 da Glimt ble kretsmester i Nordland. Imidlertid sank nyhetens interesse, og Glimt mistet oppslutning på 1920-tallet. Klubben slet med dårlig økonomi og det ble snakket om å innlemme Glimt i allidrettsklubben Bodø & Omegnens Idrettsklubb. Imidlertid ble det aldri noe mer enn med praten om innlemmelse.

Starten på noe stort


På 1930-tallet fikk klubben en ny glød. Glimt fikk flere inspirerende besøk fra trenere og spillere sørfra, en av disse var Ski- og fotballklubben Lyn og landslagets storscorer Jørgen Juve. Samtidig innførte Glimt nye treningsmetoder og innendørsfotball i vinterhalvåret. De nye treningsmetodene bar frukter, første Nord-Norgesmesterskap i fotball ble vunnet i 1930. Fra 1930-tallet har Glimt vært i toppen av nordnorsk og fra 1970-tallet norsk fotball.

Nord-Norge får innpass - under tvil


Det er fotballklubber i Norge som har vunnet mer og som i større grad har satt sitt preg på norsk fotballhistorie enn Bodø/Glimt. Men det er ikke mange som i nyere tid har opparbeidet en slik status og blitt et slikt symbol og identitetsfaktor for en hel landsdel, dens innbyggere og næringsliv. Denne effekten kan kanskje også delvis tilskrives Norges Fotballforbund som lenge nektet nordnorske lag å delta i NM i fotball for herrer og Eliteserien i fotball.
En ny epoke startet i 1963, da nordnorske klubber for første gang fikk anledning til å delta i NM i fotball for herrer. I sin første sesong i cupen spilte Glimt seg helt fram til kvartfinalen. Glimt slo IL Norild 7-1 i første runde. De to neste rundene måtte Bodø/Glimt spille borte mot Nidelv og Rosenborg Ballklub, begge var topplag fra Trondheim og begge ble slått på Lerkendal Stadion. I kvartfinalen mente mange at Glimt skulle ha hjemmekamp, men ble likevel satt opp med bortekamp mot toppklubben Frigg Oslo fra Oslo. Glimt ble slått 1&ndash;0 av Frigg på et fullsatt Bislett stadion. Dette var likevel for de fleste nordlendinger som å oppleve en ny frigjøringsdag. Etter kampen sto 300-500 nordlendinger, som tidligere ikke hadde latt sin røst høre i hovedstaden, igjen på Bislett og sang «Å, eg veit meg eit land, langt der oppe mot nord. Der eg gjerne er gjest, der mitt hjarte er fest.» Bodø/Glimt hadde bevist at nordnorske lag kunne konkurrere på toppnivå bare de fikk lov til å delta.
En forelskelse var skapt, Bodø/Glimt hadde inntatt de nord-norske hjertene. Siden har kjærligheten og båndene til tusenvis av nordlendinger i nord og sør bare utviklet seg og blitt forsterket. Bodø/Glimt er det eneste laget fra Nord-Norge som har deltatt i cupen i samtlige år. Fra 1963 da alle norske lag har hatt mulighet til å kvalifisere seg til deltakelse i cupen har Bodø/Glimt deltatt samtlige 46 sesonger, like etter følger Tromsø IL som har deltatt 41 ganger. Bodø/Glimt er forøvrig ett av tre nord-norske lag som har spilt i den øverste divisjonen. De to andre er Tromsø IL og Fotballklubben Mjølner fra Narvik.

Nord-Norge, Glimt og Eliteserien i fotball


Først i 1972 fikk nordnorske lag anledning til å kvalifisere seg til allnorsk fotball. Delingen av norsk fotball før 1972 hadde nok delvis årsak i dårlige kommunikasjoner mellom nord og sør, men også en oppfatning i Norges Fotballforbund om et dårligere nivå på de nordnorske lagene. I tiden fram til 1972 ble Bodø/Glimt Nord-Norgesmester ni ganger.
Selv om nordnorske lag på papiret fikk delta i toppserien fra 1972 fortsatte Fotballforbundet forskjellsbehandlingen overfor de nordnorske lagene. Fra 1973 var det tre 2.-divisjonsavdelinger i Norge, to sørnorske og en nordnorsk. Seriesystemet var slik at de to vinnerne i de sørnorske avdelingene ble direkte kvalifisert til Eliteserien i fotball, mens vinneren av den nordnorske avdelingen måtte inn i en ekstra kvalifiseringsomgang med andrelagene fra sør-avdelingene. Dette merkelige kvalifiseringssystemet medførte at Glimt måtte &ndash; som avdelingsvinner &ndash; ut i kvalifisering både i 1974 og i 1975. Dette på tross av at Glimt ikke tapte en eneste seriekamp verken i 1974 eller i 1975. I 1975 ble Bodø/Glimt til og med Norgesmester og vant samtlige kamper i serien. I Fotballforbundets offisielle jubileumsbok ''Fotball! Norges Fotballforbund 100 år'' omtales seriesystemet slik: «Landsdelen hadde fått et svært så godt fotballag der hardtarbeidende lokale spillere var blandet med hjemvendte sønner med heltestatus som måtte overkomme ikke bare motstandere på banen, men også et dypt urimelig seriesystem. Urettferdigheten i dette beviste Glimt gjennom sine cup-prestasjoner». Først fra 1979 ble seriesystemet lagt om slik at alle kunne nå den øverste divisjonen på samme måte, uansett hvilken lansdel laget kom fra.
I 1976 klarte Bodø/Glimt å kvalifisere seg til Eliteserien i fotball etter å ha slått Odd Grenland 4&ndash;0 på Aspmyra og tap 1&ndash;0 mot FC Lyn Oslo på Ullevaal. Som nyopprykket lag oppnådde Glimt 1. divisjon fotball for herrer 1977 og cup-sølv i 1977. Lillestrøm Sportsklubb tok begge gullmedaljene.

Glimt i Nordlendingenes hjerter


Tiden på 70-tallet var et eventyr i forhold til engasjement og publikumsoppsluttning. En ting var at Glimt med Harald Berg i spissen sprengte sportslige grenser. Noe helt annet var stoltheten nordlendingene følte etter hvert som Glimt satte de sørnorske topplagene på plass. Kvartfinalekampen mot Viking FK i 1975 samlet 12 041 tilskuere på Aspmyra stadion i en by som da hadde knappe 30 000 innbyggere. Tilskuertallet er fortsatt det største på noe idrettsarrangement i Nord-Norge den dag i dag. Når det var kamp Aspmyra kom folk fra Finnmark, Tromsø, Lofoten og Rana i fly, busser, båter og privatbiler. Etter store kamper sies det at de to Avisa Nordland solgte et par tusen aviser bare i Mo i Rana. VG og Dagbladet hadde fem-seks sider med stoff etter slike kamper.
Innsatsen for regional selvfølelse ble hedret av både nordlendinger og trøndere i 1975. Da fikk Glimt den trønderske hedersbevisningen Olavstatuetten av Trondheimsavisa Adresseavisen som dermed inkluderte Bodø i Midt-Norge. Nordland fylkeskommune delte ut sin kulturpris til til cupmesterne i 1975.
Den betydning Glimt hadde for nordnorsk selvfølelse blir oppsummert i ''Nordnorsk Kulturhistorie, bind 1'' slik: «Bodø-Glimt var et regionalt anliggende, landsdelens felles symbol på at man hadde fått oppreisning og oppnådd likeverd» (s. 435-436).

Mørke år


Etter toppseriedebuten i 1977 spilte Bodø/Glimt fire sesonger før laget endte sist på 12. plass og rykket ned i 2. divisjon i 1980.
1980-tallet var Bodø/Glimts mørkeste år. Klubben vekslet om å spille i 1. divisjon og den regionale 2. divisjonen. Bunnåret var i 1984 da Glimt spilte i 3. divisjon, mens lillebror Idrettsklubben Grand Bodø spilte i 2. divisjon. Lojaliteten til Glimt var imidlertid fortsatt stor, og det var flere tilskuere på Glimtkampene enn på Grands kamper i divisjonen over.

Et nytt superlag


Klubbens vandring i mørket sluttet i 1991 da Jan Muri overtok treneransvaret. Bodø/Glimt rykket opp fra andre- til førstedivisjon foran Grovfjord Idrettslag. I 1992-sesongen fikk Glimt Trond Sollied som spillende trener, klubben vant førstedivisjon og rykket opp til toppserien. I toppseriecomebacket i 1993 gjorde Glimt som i debuten i 1977. Klubben tok Tippeligaen 1993 og tok seg fram til cupfinalen. I motsetning til 1977-laget klarte imidlertid 1993-laget å vinne cupfinalen. Cupfinaleseieren satte punktum for tre fantastiske år, Glimt hadde gått fra andredivisjon til seriesølv og cupgull på tre år. En prestasjon som ingen har gjort før eller siden i norsk fotball.

Berg- og dalbane


1990-tallet ble en berg- og dalbane for Bodø/Glimt. Gode prestasjoner ett år ble gjerne fulgt opp med bunnstrid året etter. Dette var særlig gjeldende i 1994 og 1996 da Glimt fulgte opp seriesølv og -bronse med nesten nedrykk det påfølgende år.
Trenden fra 1990-tallet ser ut til å bli fulgt i det nye årtusenet. Dobbelt sølv i serie og cup bak Rosenborg Ballklub i 2003 ble fulgt opp med kvalifiseringspill mot Kongsvinger IL Toppfotball i 2004. I kvalifiseringen tapte Glimt 0&ndash;1 på bortebane, men vant sikkert 4&ndash;0 hjemme på Aspmyra uken etter. Dermed vant Glimt sammenlagt 4&ndash;1 og beholdt toppserieplassen enda et år.
Året etter klarte ikke Glimt å levere varene godt nok, og endte på jumboplass i Tippeligaen. Nedrykket var et faktum etter 13 år i det gode selskap.
Målet for 1. divisjon fotball for herrer 2006 var opprykk til Den norske eliteserien i fotball, men selv om Glimt kjempet i toppen hele sesongen, endte de på 5. plass etter en dårlig høstsesong. Til tross for en sterk stall og mange gode resultater, feilet Glimt ofte på bortebane og tapte avgjørende kamper mot topprivalene. Bodø/Glimt hadde også store økonomiske problemer i 2006, som i verste konsekvens kunne relegere klubben til 2. divisjon. Dette fikk sportslige konsekvenser da Glimt måtte selge to av sine beste spillere til opprykksrival Bryne midt i sesongen. At laget mistet toppscoreren Håvard Sakariassen og kapteinen Cato André Hansen, kan nok ha bidratt til den dårlige høstsesongen.
Før 1. divisjon fotball for herrer 2007 ble det orden på økonomien og klubben styrket stallen i alle ledd. Bodø/Glimt hadde en sterk start på 2007-sesongen og ledet serien lenge. På høsten kom klubben inn i en dårlig periode og tapte en rekke bortekamper. Til slutt endte Bodø/Glimt opp på en skuffende tredjeplass i serien, som likevel ga kvalifiseringsspill til Den norske eliteserien i fotball. Etter å ha slått Odd Grenland 4-2 over to kamper, ble det 12. november 2007 klart at Bodø/Glimt igjen skulle spille fotball på øverste nivå i Norge, som den første 1. divisjonsklubben siden år 2000 som har klart å rykke opp gjennom kvalifiseringsspill.
Det ble et sterkt møte med Tippeligaen i 2008-sesongen, hvor klubben både slo Rosenborg Ballklub 1-3 borte og endte på 4. plass totalt. Igjen overrasket klubben de etablerte lagene som sammen med ekspertkommentatorer hadde dømt "nordlændingene" nord og ned foran sesongen. 2009-sesongen gikk ikke like bra, og Glimt rykket ned til Adeccoligaen samme år. Både 2010- og 2011-sesongen har Glimt tilbragt i den nest øverste divisjon.

Resultater siden 2000


2000: 10. plass i Den norske eliteserien i fotball.
2001: 9. plass i Den norske eliteserien i fotball.
2002: 10. plass i Den norske eliteserien i fotball.
2003: 2. plass i Den norske eliteserien i fotball (Sølv).
2004: 12. plass i Den norske eliteserien i fotball Kvalifisering.
2005: 14. plass i Den norske eliteserien i fotball Nedrykk til Adeccoligaen.
2006: 5. plass i Adeccoligaen.
2007: 3. plass i Adeccoligaen (Opprykk etter kvalifisering).
2008: 4. plass i Den norske eliteserien i fotball.
2009: 15. plass i Den norske eliteserien i fotball Nedrykk til Adeccoligaen.
2010: 6. plass i Adeccoligaen.
2011: 5. plass i Adeccoligaen.
2012: Spiller i Adeccoligaen.

Driftsutgifter og budsjett

«Dutte» og de andre


Klubben har fostret mange gode fotballspillere. Harald Berg er uten tvil den største, og kanskje den beste norske spiller noensinne. Han spilte 390 kamper for Glimt, 200 kamper for Ski- og fotballklubben Lyn, 43 landskamper og 4 sesonger (250 kamper) som profesjonell i ''FC den Haag'' i Nederland.
Spillere som Arne Hanssen, Terje Mørkved, Jahn Ivar Jakobsen, Tom Kåre Staurvik, Ørjan Berg og Runar Berg og mange flere har også markert klubben. Alle disse har også spilt for Rosenborg Ballklub og har bidratt til å bringe denne klubben til toppen i norsk fotball.
Stig Johansen (fotballspiller) ble den første spilleren som ble profesjonell i utlandet direkte fra Bodø/Glimt (til Southampton FC i 1996). Etter ham gikk unggutten Trond Fredrik Ludvigsen til Hertha Berlin i 2001 og Bengt Sæternes til Club Brugge i 2002.

Supporterklubben - «den gule horde»


Takket være det enorme engasjementet i forhold til Glimt på begynnelsen av 70-tallet, er supporterklubben til Glimt en av de første og mest tradisjonsrike i Norge.
Klubben startet opp på begynnelsen av 70-tallet og fikk organiserte former i 1974, det var også dette året den første «lederen» for supporterne – Arnulf Bendixen – begynte å bruke en diger gul tannbørste som symbol for supporterklubben og Bodø/Glimt, tannbørsten har siden fulgt klubben i medgang og motgang. Den første tannbørsten fra 74 ble brukket i to på Brann stadion av en overivrig bergenser i kvartfinalen i 1976, børstehodet fra denne tannbørsten er nå utstilt på Nordlandsmuseet i Bodø.
I boken «Øyeblikkene vi aldri glemmer» fra 2003 skriver sportsjornalistene og fotballelskerne Arne Scheie og Otto Ulseth at Glimt var den fotballklubben som var først ute med å ha supportere: «Det var Bodø/Glimt som bragte den moderne supporterkulturen til landet, med vaiende tannkost – som Glimt-supporterne til dag dato er alene om – sanger og et enormt hav i en farge, i dette tilfelle gult.
Da Glimt spilte cupfinale i 1975, fikk hele Norge for første gang se hvordan en klubbs tilhengere skal kle seg ut og oppføre seg. Supporterne fra Bodø var den første tilhengerskaren som ble en del av selve laget som spilte kampene. Det ble snart umulig å forestille seg Glimt i viktige kamper uten dette gule, syngende, vaiende koret på tribunen».

Spillerstallen

Titler og fakta


Mesterskap og medaljer


Nord-Norgesmesterskap i fotball 1930, 1933, 1934, 1939, 1952, 1963, 1964, 1967 og 1969.
NM i fotball for herrer Norgesmesterskapet i fotball for herrer 1975 og Norgesmesterskapet i fotball for herrer 1993, tapende finalist i 1977, 1996 og Norgesmesterskapet i fotball for herrer 2003.
Nummer to i Eliteserien i fotball i 1977, 1993 og Tippeligaen 2003, samt nummer tre i 1995.

Cupfinaler: motstandere og resultater


1975: Bodø/Glimt – Vard Haugesund (2&ndash;0)
1977: Bodø/Glimt – Lillestrøm Sportsklubb (0&ndash;1)
1993: Bodø/Glimt – Strømsgodset Toppfotball (2&ndash;0)
1996: Bodø/Glimt – Tromsø Idrettslag. (1&ndash;2)
2003: Bodø/Glimt – Rosenborg Ballklub (1&ndash;1, 1&ndash;3 eeo)

Cupmestre for Bodø/Glimt


1975: Jon Abrahamsen, Tor Eriksen, Einar Kolstad, Oddbjørn Kristoffersen, Trond Tidemann, Arild Olsen, Harald Berg, Jakob Klette, Ove Andreassen, Arne Hanssen, Terje Mørkved, Sturla Solhaug og Trygve Nygård, Truls Klausen.
1993: Rohnny Westad, Ola Haldorsen, Trond Sollied, Charles Berstad, Andreas Evjen, Runar Berg, Tom Kåre Staurvik, Tommy Hansen, Aasmund Bjørkan, Bent Inge Johnsen, Harald Martin Brattbakk, Tor Arne Aga, Petter Solli, Thor Mikalsen, Ivar Morten Normark.

Bodø/Glimt i Europa

Kjente spillere

Toppscorere fra 1977 til i dag


Fil:Thiago Martins.jpg.]]
Arne Hanssen er den mestscorende Glimtspiller gjennom tidene, men man vet ikke det offisielle antallet fordi man ikke begynte å holde nøyaktig oversikt før i 1977. Det antas at Hansen scoret tilsammen over 600 mål for Glimt på 60- og 70-tallet. I tillegg var Arne Hansen toppscorer for Rosenborg Ballklub i 1971 og 1972. I 1. divisjon fotball for herrer 2007 scoret Thiago Martins 17 mål. Det meste en Bodø/Glimt spiller har scoret siden Stig Johansen (fotballspiller) scoret 19 i 1995-sesongen, Johansen er med denne prestasjonen den Glimtspiller som har scoret flest mål i løpet av en sesong i toppserien.
----

Raskeste mål for Bodø/Glimt i toppserien


Mål av Harald Martin Brattbakk etter 33 sekunder mot i 2005.
Mål av Aasmund Bjørkan etter 51 sekunder mot Sportsklubben Brann i 2003.

Største tap og største seier i Eliteserien i fotball/NM i fotball for herreren


Største hjemmeseier i (Eliteserien i fotball): 8&ndash;0 mot FC Lyn Oslo i 1993-sesongen.
Største borteseier i (Eliteserien i fotball): 6-0 mot Hamarkammeratene i 1995-sesongen.
Største hjemmetap i (Eliteserien i fotball): 0&ndash;6 mot i 1994-sesongen.
Største bortetap i (Eliteserien i fotball): 0-7 mot Viking FK
Største seier (NM i fotball for herrer): 11&ndash;2 mot Mosjøen i 2002-sesongen.
Største tap (NM i fotball for herrer): 0&ndash;5 mot Viking FK i 1974- og i 2006-sesongen og 0&ndash;5 mot Odd Grenland i 2000-sesongen.
Dårligste cupinnsats: Første runde tap 0&ndash;1 mot Grovfjord Idrettslag i 1991. Eneste gang Bodø/Glimt har blitt slått ut i første runde.

Tilskuertall


12 189, Aspmyra stadion, Bodø/Glimt 2-1 Viking FK. Søn 7. september 1975.

Bodø/Glimts totale poenghøst i Toppdivisjonen/Eliteserien


<nowiki></nowiki>
Bodø/Glimt er på 15. plass på tabellen over lagene med flest poeng over alle år i Eliteserien i fotball, den såkalte Maratontabell Eliteserien i fotball. Bodø/Glimt kunne imidlertid først kvalifisere seg til eliteserien i 1972, mens lagene sør for Nordland hadde muligheten fra 1963.

Referanser

Se også


Tromsø IL og Bodø/Glimt

Eksterne lenker


http://www.dengulehorde.no/ Den Gule Horde &ndash; Supporterklubb
http://www.glimtimidten.com/ Den Gule Horde, avdeling Midten
http://www.glimtsupporter.com/ Glimt i Sør
http://www.an.no/glimt/ Bodø/Glimt i ''Avisa Nordland''
Kategori:Fotballklubben Bodø/Glimt
Kategori:Idrettslag i Bodø
Kategori:Idrettslag etablert i 1916
Kategori:Fotballag i Bodø
Kategori:Fotballag etablert i 1916
ast:F.K. Bodø/Glimt
bg:ФК Будьо/Глимт
ca:F.K. Bodø/Glimt
da:FK Bodø/Glimt
de:FK Bodø/Glimt
et:FK Bodø/Glimt
en:FK Bodø/Glimt
es:F.K. Bodø/Glimt
fr:FK Bodø/Glimt
ko:FK 보되/글림트
it:Fotballklubben Bodø/Glimt
lt:FK Bodø/Glimt
nl:FK Bodø/Glimt
ja:FKボデ/グリムト
nn:Fotballklubben Bodø/Glimt
pl:FK Bodø/Glimt
pt:FK Bodø/Glimt
ro:FK Bodø/Glimt
ru:Будё-Глимт
fi:FK Bodø/Glimt
sv:FK Bodø/Glimt
uk:Буде-Глімт
zh:波杜基林特足球會

Bakterie

Bakterier

Bøhmen

#redirect Böhmen