Punk


File:Punks burning a flag.jpgen, brenner et amerikansk flagg tidlig på 1980-tallet. Ungdommene er kledt i en lett gjenkjennelig klesstil.]]
File:Chaos Days 1984.jpg i Hannover i 1984.]]
Punk eller pønk som motefenomen og subkultur blant ungdom oppstod i forbindelse med den rå og opprørske pønkrocken på 1970-tallet, men med stilmessige røtter tilbake til 1960-tallet. I hovedsak var «punkere» eller «pønkere» kritiske til det etablerte samfunnet og brukte Anarkisme eller nihilisme motiver som virkemidler for å provosere og påvirke folk. Utøverne og tilhengerne av musikkstilen hadde ofte svarte klær med jakkemerker, naglebelter, ring i nesen og hanekam (frisyre), blant annet inspirert av Marlon Brandos motorsykkelfigur i filmen ''Vill ungdom'' (''The Wild One'') fra 1953.
Ordet ''punk'' kommer fra engelsk som en Pejorativ betegnelse og betyr «søppel». Ordet punk blir ofte fonetisk fornorsket til ''pønk''.
I tillegg til å være rebelsk mot samfunnet generelt, sto punken også som en sterk kontrast til det andre store ungdomsopprøret på 1960-tallet, hippiebevegelsen. Hippiene hadde langt hår, fargerike og løstsittende klær, og hørte på kompleks «psykedelisk» musikk. Når hippiekulturen på 1970-tallet hadde gått fra å være ungdomsopprør til å bli et allment akseptert motefenomen, gikk punkerne motsatt vei med korte, blekede frisyrer, tettsittende, sorte klær og rå, enkel musikk.
Noe av det mest sentrale i punken er ''DIY'' (''Do-It-Yourself'', «gjør-det-selv»). Denne holdningen finner vi både hos musikkutøverne og hos punk-publikumet. I stedet for å prøve å få gjennomslag hos de store etablerte plateselskapene i konkurranse med «alle andre», tok mange punkerne heller saken i egne hender og spilte inn plater og ga dem ut selv. Samtidig var flere av punkens mest kjente band på store kommersielle selskaper som Virgin og CBS, henholdsvis Sex Pistols og The Clash. «Gjør-det-selv»-etikken ansporte også punkerne til å lage sine egne blader, såkalte fanziner der de intervjuet band, anmeldte konserter og skrev artikler og lignende. Fanzinene ble en viktig del av punk-subkulturen. Punkerne arrangerte også sine egne konserter, startet egne radiokanaler og -program og designet sine egne klær.

Som musikksjanger


''Se hovedartikkel, Pønkrock''
Punk er en musikksjanger som tilhører rock. Punk oppstod i USA på 1960-tallet, med band som Velvet Underground, The Stooges og MC5. Punken var animert, enkel og rå. Musikkjournalisten Dave Marsh kan ha vært den første som brukte ordet «punk» om musikk da han brukte det for å beskrive musikken til ??? & the Mysterians i 1971. Den andre bølgen av amerikanske punk produserte i første halvdel av 70 årene band som Patti Smith Group, Blondie (band) og The Ramones. Særlig sistnevnte band inspirerte senere andre band til å starte eget band i Europa, som for eksempel Sex Pistols og The Clash.

Som motefenomen

Litteratur


''Tre grep og sannheten – Norsk punk 1977-1980'' (Vega forlag, 2007, ISBN 978-82-8211-002-0)
Kategori:Subkulturer
be:Панк
be-x-old:Панк
bg:Пънк
ca:Punk
cs:Punk
de:Punk
et:Punk
en:Punk subculture
es:Movimiento punk
fa:خرده فرهنگ پانک
fr:Mouvement punk
gl:Punk
hr:Punk
id:Punk
it:Punk (cultura)
he:פאנק (Punk)
lb:Punk
lt:Pankai
hu:Punk
ms:Punk
my:ပန့်ခ် ယဉ်ကျေးမှု
nl:Punk (cultuur)
ja:パンク (サブカルチャー)
oc:Punk
pt:Cultura punk
ksh:Panker
qu:Punk
ru:Панк
sr:Панк
sh:Punk (subkultura)
fi:Punk
sv:Punk
ta:பன்கு ராக் இசை
tr:Punk kültürü
uk:Панки
zh:龐克文化

Post-punk


Etter punk-revolusjonen i 1977 oppstod en rekke band i kjellere og garasjer i Storbritannia,
inspirert av punkens subversive og motkulturelle etos.
Den rå lyden ble eksperimentert med og en liten gullalder var et faktum.
Utsøkte eksponenter for post-punken var:
The Cure
Echo and the Bunnymen
The Fall
The Pop Group
Swell Maps
The Birthday Party
Joy Division
Pere Ubu
The Slits
Wire (band)
Josef K
Young Marble Giants
Public Image ltd.
Amerikansk retning
Devo
Pere Ubu
The Residents
Suicide
Talking Heads
Television
(Den amerikanske retningen var faktisk eldre enn den engelske punk-retningen, den oppstod rundt klubben CBGB's i New York (by) rundt 1974. I denne klubben spilte også bl.a. The Ramones og Blondie (band), som folk som liker å sette merkelapper, har definert som henholdsvis punk og new wave. Det dukket også opp punk/new wave/post-punkgrupper andre steder i USA.)

Se også


No Wave
Kategori:Punk rock
Kategori:Britisk musikk
be-x-old:Пост-панк
bg:Пост-пънк
br:Post-punk
ca:Post-punk
cs:Post-punk
da:Post punk
de:Post-Punk
en:Post-punk
es:Post-punk
fa:پست-پانک
fr:Post-punk
fy:Post-punk
gl:Post-punk
ko:포스트 펑크
is:Síð-pönk
it:Post-punk
he:פוסט-פאנק
ka:პოსტ-პანკი
lv:Postpankroks
nl:Postpunk
ja:ポストパンク
uz:Post-Punk
pl:Post punk
pt:Pós-punk
ro:Post-punk
ru:Пост-панк
sk:Post-punk
sr:Post-pank
fi:Post-punk
sv:Postpunk
th:โพสต์พังก์
tr:Post-punk
uk:Пост-панк
zh:後龐克

Josef K

Josef K var et Skottland post-punkband som var aktiv på begynnelsen av 1980-tallet. Bandets navn kommer fra en hovedperson i Franz Kafkas roman ''Prosessen''.
Bandet kom sammen i Edinburgh i 1977 under navnet «TV Art», men tok navnet Josef K i 1979. Musikalsk blandet gruppa post-punk-gitarer med funk og disco-rytmer. Om bandets kommersielle suksess var laber kan man se deres innflytelse på andre band som Interpol og spesielt Franz Ferdinand (band).

Medlemmer


Paul Haig – gitar, sang
Malcolm Ross – gitar, fiolin
David Weddell – bassgitar
Ronnie Torrance – trommer
Alle sangene var skrevet av enten Paul Haig eller Paul Haig/Malcolm Ross.
Paul Haig gikk videre med solokarriere og utga en rekke album på sitt eget plateselskap ''Rhythm of Life'' mellom 1984 og 2002, mens Malcolm Ross ble medlem av Orange Juice og deretter med Aztec Camera og Blancmange før også han forsøkte en solokarriere.

Plateutgivelser


Sorry For Laughing (ikke utgitt album 1980, utgitt 1990)
The Only Fun In Town (1981)
Young and Stupid (samlealbum med singler 1979-1981, utgitt 1991)
Endless Soul (samlealbum, utgitt 1998)
Crazy to Exist (live recordings from 1981, released 2002)

Eksterne lenker


http://www.josefk.net/ JosefK.net – uoffisiell nettsted
http://www.ltmpub.freeserve.co.uk/jkbiog.html Josef K biografi
http://www.rolinc.co.uk/ Rhythm of Life Paul Haigs plateselskap
Kategori:Britiske rockegrupper
en:Joseph K.
sr:Јозеф К.

Rock and roll

:''For Motörhead-albumet, se Rock 'N' Roll (album).''
Rock and roll eller Rock 'n' roll, er betegnelsen på en musikalsk stil av amerikansk opprinnelse. Rock and roll ble populær, særlig blant ungdom, over store deler av verden i løpet av få år på midten og slutten av 1950-tallet. Elvis Presley nevnes oftest som den mest kjente representanten for Rock and roll. Andre viktige artister var blant annet Jerry Lee Lewis, Little Richard, Chuck Berry, Gene Vincent, Eddie Cochran, Bill Haley og Buddy Holly.
Rock and roll brukes også i utvidet forstand som betegnelsen på en populærkulturell stilart som benytter seg av bestemte symboler. Disse symbolene er blant annet musikk, men også bestemte frisyrer, bestemte klær og bestemte gjenstander som møbler eller biler. De fleste av disse symbolene oppfattes som typiske for den siste halvdelen av 1950-årene. I kunsten og kulturen har Rock and roll som stilart ofte vært knyttet til fortellinger om ungdom, pubertet og opprør. Rock and roll blir på denne måten ofte forstått som ungdomskultur produsert for de store barnekullene som ble født i den vestlige verden i årene etter annen verdenskrig.

Begrepet Rock 'n' roll


Alan Freed


Uttrykket ''rock 'n' roll'' sies å opprinnelig ha vært et slanguttrykk for samleie. Enkelte tilskriver radio-discjockeyen ''Alan Freed'' å ha gjort uttrykket populært, som en alternativ betegnelse på rhythm and blues – populærmusikk fra 1940-tallet- og 1950-tallet beregnet på det afroamerikanske publikum og i all hovedsak framført av afroamerikanske artister. Denne musikken hadde tidligere blitt betegnet rett og slett som ''race music''. Alan Freed populariserte uttrykket ''rock 'n'roll'' omkring 1952 gjennom sitt radioprogram som ble sendt fra Cleveland i Ohio, der han spilte ''rhythm and blues''-plater.
Rock and roll som markedsførings- og bransjebetegnelse ble tatt i bruk rundt 1954. Fra samme tid av begynte platebransjen å markedsføre musikken i stor stil mot et publikum bestående av hvit ungdom, og Alan Freed flyttet seg og sitt program til New York.

Gjennombrudd


Den første store platesuksessen med en referanse til ''rock and roll'' i teksten, var Bill Haley and his Comets versjon av sangen ''Rock Around the Clock'' fra 1954, en innspilling som to år senere ble verdenskjent da den ble brukt i filmsuksessen ''Blackboard Jungle'' (norsk tittel ''Vend dem ikke ryggen'' – ''Se eget avsnitt Rock and Roll i Norge lengre ned''.)
Det definitive kommersielle gjennombruddet for musikkstilen og begrepet rock'n roll på verdensbasis må sies å ha funnet sted i 1956, året da Elvis Presley ble berømt og da ''Blackboard Jungle'' ble vist i Europa.

Musikken

Røtter


Noen tolker Rock 'n' roll som en syntese av amerikansk rhythm and blues, gospel, jazz og country and western. Den populære pianostilen ''boogie-woogie'' har opplagt vært en viktig påvirkning, med sin tolvtaktersform og sin åttendedelsrytmikk.
Andre hevder at grensene mellom disse musikksjangrene alltid var flytende, særlig i sørstatsmiljøer, der de eksisterte side om side som levende, muntlige tradisjoner. I henhold til den siste tolkningen er altså det nye med ''rock and roll'' at musikken i større grad framføres av hvite artister og markedsføres mot et hvitt publikum.

Musikkteoretiske særtrekk


Musikken er ofte nært beslektet med blues, og benytter ofte de samme akkord (musikk) og blue note (tone), inklusive det hyppig brukte ''tolvtakter-skjemaet''. I forhold til blues kan man si at rock and roll gjennomgående har et høyere tempo og et mer humørfylt uttrykk.
De vanligste taktartene er 4/4 eller 8/8, men 12/8 er også relativt hyppig brukt. Et vanlig og viktig særtrekk er tydelig rytmemarkering (ofte med trommesett#skarptromma) på andre og fjerde taktslag (tredje og syvende hvis man bruker 8/8, fjerde og tiende hvis man bruker 12/8), den såkalte ''backbeat'', et trekk som viser at musikken er forankret i folkelig afroamerikansk tradisjon. ''Backbeat'' hadde fram til da ofte blitt regnet som en temmelig vulgær rytmikk, og var regelmessig foraktet av jazzentusiaster og skolerte musikere. I dag er ''backbeat'' nærmest fullstendig enerådende i alle populære musikksjangre. Tidlig rock and roll kjennetegnes ofte av en rytmisk tvetydighet, der triolbaserte ''swing''rytmer og mer stakkato åttendedelsrytmer med heftig ''backbeat'' kjemper om oppmerksomheten samtidig.
Typisk for musikken er at alle instrumentene ofte spiller forholdsvis stakkato og rytmebasert. Musikken er ofte bygd opp rundt repeterende fraser, såkalte riff.

Instrumentering og vokalstil


Foruten en rytmeseksjon av bass (kontrabass i tidlig rock and roll, etterhvert bassgitar) og trommesett, benyttes ofte gitar som hovedinstrument. Først og fremst elektrisk gitar, som kom i masseproduksjon omtrent på samme tid. Saksofon har også ofte en framtredende plass i tradisjonell ''rock and roll'', og dessuten er piano hyppig brukt.
Over musikken ligger som regel en hovedsangstemme, noen ganger supplert med koring, og både sangmelodier og tekstlinjer består, på samme måte som musikken, ofte av repeterende fraser, og kan forstås som ''riffs''.
Et annet viktig særtrekk ved rock and roll er at afroamerikanske vokalteknikker som ''shouting'', ''moaning and groaning'' og ''melisma'', kjent fra både gospel#«black gospel», jazz og blues, ble aksepterte og hyppig brukte vokale uttrykksformer også blant hvite artister. Elvis Presleys åpenbart «svarte» vokalstil er et tydelig eksempel.

Tekstene


Tekstene inneholder ofte en blanding av nonsens og halvveis skjulte seksuelle referanser (''innuendo''), og kretser i mange tilfelle rundt kjærlighet og dobbeltbunnede referanser til seksuelt begjær.
Et typisk eksempel på denne blandingen av nonsens og innuendo finner man i rock'n roll-pioneren Little Richards gjennombruddslåt, utgitt sent i 1955, «Tutti Frutti» :
:''A-wop-bop-a-loo-mop-a-whop-bam-boom!''
:''Tutti frutti – aw rooty!''
Opprinnelig sang Richard ikke ''aw rooty'', men ''good booty'' (fin rumpe) og hans opprinnelige tekst inneholdt en rekke referanser til analsex. Teksten ble pyntet på til den var uangripelig for det temmelig rigide selvsensursystemet som amerikansk radio hadde underlagt seg, men var tross dette fremdeles mulig å gjenkjenne for folk som, i likhet med Richard, var kjent med slanguttrykkene fra de homofile transvestitt-miljøene i sørstatenes storbyer.
I 1958 tok Richard dobbeltbetydningen et hakk videre, da han i sin hit «Good Golly, Miss Molly» sang:
:''Good Golly, Miss Molly''
:''You sure like to ball''
Verbet ''ball'' var og er godt kjent av alle amerikanere som en omskrivning for samleie, og når teksten videre nevner at Molly liker å ''rock'n roll'' i ''the house of blue light'', er det ingen tvil om hva dette hele dreier seg om. Allikevel kan man med litt godvilje – eller en stor porsjon uskyldighet – tolke sangen til å handle om en dame som er glad i å danse, og dette gjorde at også denne teksten kunne lure seg forbi sensuren.
Rock'n roll-tekster signaliserer ofte godt humør og invitasjon til fest og dans. I tråd med at musikken i første rekke ble fremført av unge amerikanske menn, var antakelig kjærlighet, beundring og begjær rettet mot jenter og biler de hyppigst forekommende tema i tekstene.

Begrepet i våre dager


Rock and roll er i våre dager en betegnelse som vanligvis brukes om den type rock som ble laget på 1950-tallet og det tidlige 1960-tallet, mens ''rock'' brukes om det som er laget i nyere tid (først og fremst fra om lag 1965). Noen bruker allikevel betegnelsen rock and roll om alle typer gitarbasert rock.
En helt eksakt definisjon av ''rock and roll'' og ''rock'' er vanskelig å gi ettersom begrepet er i stor grad basert på skjønn.

Rock and Roll i Norge


Rock 'n' roll kom til Norge i 1956, gjennom visningen av filmen ''Rock Around the Clock'' på Sentrum Kino, i dag Sentrum Scene, på Arbeidersamfunnets plass (Oslo) i Oslo.
Etter kino-premieren oppsto tumulter mellom politi og ungdom. (Se Blackie-gjengen.) De sosiale konsekvensene av rockens inntog i Norge har ellers antatt mindre dramatisk karakter, overfladisk sett.
«De første norske rockepionérene måtte finne opp hjulet, og trengte Tandberg-båndopptagere og reiseradioer for å få lyd», i følge Odd Sjønne Skårberg som tok doktorgraden i rock med avhandlingen ''Tidlig norsk rock. Da Elvis kom til Norge''. Forutsetningene var ikke de beste i etterkrigstidens Norge, men i kjølvannet av den kommersielle suksessen til amerikanske og britiske artister grodde det også fram norske artister som spilte rock'n'roll-musikk.
Roald Stensby ble nordisk mester i rock på Jordal Amfi i 1959 hvor han sang rock-klassikeren «Breathless» (av Jerry Lee Lewis) med bandet sitt ''The Rockin’ Dukes''.
I tillegg til Roald Stensby kom også Rocke-Pelle og Per Elvis Granberg. Disse tre utgjorde de viktigste pionerene i norsk rock på 1950-tallet. Nevnes kan også Jan Rohde, Little Sofus og Odd Gisløy («Smiling Tommy») med sin selvkomponerte rock and roll-sang «Dancing With My Rockin' Shoes» (RCA 1959).

Se også


Akrobatisk rock 'n' roll, en danseform etter Rock'n roll musikk.

Eksterne lenker


http://www.rockemuseet.no/index.html Rockemuseet i Norge (masse unike bilder)
http://www.history-of-rock.com The History of Rock'n'Roll 1954 – 1963
http://www.Rock-Songs.com Rock-Songs.com
Kategori:Rock
ar:روك أند رول
zh-min-nan:Iô-kún-ga̍k
be:Рок-н-рол
be-x-old:Рок-н-рол
bg:Рокендрол
bar:Rock 'n' Roll
bs:Rock and roll
br:Rock 'n' roll
ca:Rock and roll
cs:Rock and roll
da:Rock and roll
de:Rock ’n’ Roll
et:Rock'n'roll
el:Ροκ εντ ρολ
en:Rock and roll
es:Rock and roll
eo:Rokenrolo
eu:Rock and roll
fa:راک اند رول
hif:Rock and roll
fr:Rock 'n' roll
fy:Rock and roll
gl:Rock and roll
ko:로큰롤
id:Rock and roll
it:Rock and roll
he:רוק אנד רול
ka:როკ-ენ-როლი
sw:Rock and roll
lv:Rokenrols
lt:Rokenrolas
li:Rock-'n-roll
jbo:zginroknro
lmo:Rock 'n Roll
hu:Rock and roll
mk:Рокенрол
ml:റോക്ക് ആൻഡ്‌ റോൾ
ms:Rock and roll
mn:Рок-н-ролл
nl:Rock-'n-roll
new:रक एन्ड रोल
ja:ロックンロール
nn:Rock and roll
oc:Rock'n'roll
mhr:Рок-н-ролл
uz:Rock and roll
pl:Rock and roll
pt:Rock and roll
ro:Muzică rock and roll
ru:Рок-н-ролл
sc:Rock and roll
scn:Rock and roll
simple:Rock and roll
sk:Rokenrol
sr:Рокенрол
fi:Rock and roll
sv:Rock'n'roll
tl:Rock and roll
ta:ராக் அண்டு ரோல்
th:ร็อกแอนด์โรล
tr:Rock and roll
uk:Рок-н-рол
vi:Rock and roll
war:Rock and roll
yi:ראק און ראל
yo:Rock and roll
zh:摇滚

Klassisk musikk


Klassisk musikk betegner kunstmusikk som frambrakt i, eller har sine røtter, i tradisjonene til Vestens liturgiske og sekulære musikk som dekker en bred periode fra rundt 1000-tallet og fram til i dag; det vil si den Europa (vestlige) kunstmusikken, fra Barokkmusikk eller enda tidligere og fram til dagens kunstmusikk. De sentrale normene eller regelverket til denne tradisjonen ble fastsatt i tiden mellom 1550 og 1900. Europeisk musikk er i stor grad forskjellig fra mange andre ikke-europeiske musikkformer ved sitt system med musikknotasjon som har vært i bruk siden 1500-tallet.
Begrepet «klassisk musikk» kom ikke i bruk før tidlig på 1800-tallet, da i et forsøk på å Kanon (kultur) fra Johann Sebastian Bach til Beethoven som en form for gullalder. Den tidligste kjente referansen til «klassisk musikk» i henhold til en britisk ordbok, ''Oxford English Dictionary'', er fra rundt 1836. I dagligtale har «klassisk musikk» fått en bredere betydning hvor det er blitt synonymt med «kunstmusikk» eller «seriøs musikk» i motsetningen til eksempelvis populærmusikk eller folkemusikk.

Ulike definisjoner av «klassisk musikk»


Begrepet «klassisk musikk» kan imidlertid ha flere ulike betydninger:
# «Klassisk» henviste opprinnelig til antikkens kultur i Hellas og Roma, jf. ''klassisk tid''. Klassisk musikk kan derfor bety musikk påvirket av ideer fra antikken, gjerne et behersket, enkelt og harmonisk uttrykk. Disse ideene var viktige under renessansen og i wienerklassisismen.
# Klassisk musikk kan være ensbetydende med wienerklassisismen (musikk fra andre halvdel av 1700-tallet).
# Den «klassiske» perioden har blitt utvidet til å bety hele den europeisk kunstmusikken, bestående av en kontinuerlig tradisjon fra barokken eller enda tidligere, og fram til begynnelsen av 1900-tallet. Man kan også si at denne tradisjonen har fortsatt fram til dagens kunstmusikk.
# Med klassisk musikk kan man forstå all tradisjonell kunstmusikk. Da kan man også ta med den tradisjonelle kunstmusikken i for eksempel indisk musikk eller japansk musikk.
# «Klassisk» musikk kan bety musikk som er tenkt som seriøs kunstmusikk, som mye av jazzmusikken, og mye av den moderne musikken som ikke er ment som kommersiell popmusikk.
# «Klassisk» kan bety noe med en særlig kvalitet, noe som som har varig verdi. Da kan all musikk som overlever sin tid, kalles klassisk, som for eksempel musikken til The Beatles.
# «Klassisk» kan bety noe som er typisk, jf. «et klassisk eksempel». På denne måten kan man si at klassisk musikk betyr et stykke musikk som er typisk for den stilen den representerer. Isåfall har alle stilarter og perioder sin «klassiske» musikk.

Klassisk musikk i betydningen europeisk/vestlig kunstmusikk


Klassisk musikk deles inn tidsepoker. De viktige tidsepokene er barokken, wienerklassismen, romantikken, og 1900-tallet, eller modernisme.
Den klassiske musikken har imidlertid røtter lenger tilbake. For beskrivelse av epokene, se:
Musikk i middelalderen – om framvekst av kirkemusikk og musikknotasjon
Musikk i renessansen
Barokkmusikk – framvekst av instrumentalmusikk, og opera.
Wienerklassisismen
Romantikken
Impresjonisme
Moderne musikk – 1900-tallets musikk

Referanser

Eksterne lenker

Gratis klassisk musikk på nettet i mp3-format


http://www.classiccat.net/ Classic Cat

Gratis noter på nettet


http://imslp.org/ International Music Score Library Project
http://www.mutopiaproject.org/ Mutopia project
http://cpdl.org/ Choral Public Domain Library
http://icking-music-archive.org/ Werner Icking Music Archive
Kategori:Klassisk musikk
Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha
af:Europese klassieke musiek
als:Klassische Musik
ar:موسيقى كلاسيكية
an:Musica clasica
ast:Música clásica
az:Klassik musiqi
bn:ধ্রুপদী সঙ্গীত
zh-min-nan:Se-iûⁿ kó͘-tián im-ga̍k
be:Класічная музыка
be-x-old:Клясычная музыка
bg:Класическа музика
bo:གནའ་གཞུང་རོལ་དབྱངས།
bs:Klasična muzika
br:Sonerezh klasel
ca:Música clàssica
cs:Klasická hudba
cy:Cerddoriaeth glasurol
da:Klassisk musik
et:Klassikaline muusika
el:Κλασική μουσική
en:Classical music
es:Música clásica
eo:Klasika muziko
eu:Musika klasiko
fa:موسیقی کلاسیک
hif:Classical music
fo:Klassiskur tónleikur
fr:Musique classique
fy:Klassike muzyk
fur:Musiche classiche
gl:Música clásica
gan:古典音樂
ko:서양 고전 음악
hy:Դասական երաժշտություն
hi:शास्त्रीय संगीत
hr:Klasična glazba
id:Musik klasik
ia:Musica classic
is:Klassísk tónlist
it:Musica classica
he:מוזיקה קלאסית
kn:ಶಾಸ್ತ್ರೀಯ ಸಂಗೀತ
ka:კლასიკური მუსიკა
sw:Muziki wa Klasiki
la:Musica classica
lv:Klasiskā mūzika
lt:Klasikinė muzika
li:Klassieke muziek
hu:Klasszikus zene
mk:Класична музика
ml:പാശ്ചാത്യസംഗീതം
mr:शास्त्रीय संगीत
ms:Muzik klasikal
nl:Klassieke muziek
ne:भारतीय शास्त्रीय संगीत
new:युरोपेली शास्त्रीय संगीत
ja:クラシック音楽
nn:Klassisk musikk
oc:Musica classica
pnb:کلاسیکی موسیقی
pl:Muzyka poważna
pt:Música clássica
ro:Muzică cultă
qu:Klasiku musika
rue:Класічна музика
ru:Классическая музыка
simple:Classical music
sk:Klasická hudba
sl:Klasična glasba
sr:Класична музика
sa:गानं
sh:Klasična muzika
fi:Taidemusiikki
sv:Klassisk musik
tl:Musikang klasiko
ta:மேல்நாட்டுச் செந்நெறி இசை
te:యూరోపియన్ శాస్త్రీయ సంగీతం
th:ดนตรีคลาสสิก
tr:Klasik müzik
uk:Класична музика
ur:مغربی موسیقی
vi:Nhạc cổ điển
fiu-vro:Klassikalinõ muusiga
wa:Muzike classike
war:Klasikal nga musika
yi:קלאסישע מוזיק
zh-yue:古典樂
bat-smg:Klasėkėnė mozėka
zh:古典音乐

Medier

Medier er flertallsformen av ordet medium, og kan ha flere betydninger:
Spiritisme – personer som formidler budskap i magisk eller mystisk sammenheng, for eksempel fra døde
Massemedier – aviser, fjernsyn, internett osv.
Media – kanaler for kommunikasjon
Nye medier er en beskrivelse av former for elektronisk kommunikasjon gjort tilgjengelig av datateknologi

Artikler


Media – medium
Massekommunikasjon – kommunikasjon – massesuggesjon
Informasjon – informasjonssamfunnet – folkeopplysning
Medier
Journalistikk
Medieforskning – mediesosiologi
Presse – avis – ukepresse
Kringkasting – radio – fjernsyn
Internett
Reklame
Den fjerde statsmakt
Medieimperialisme
Digital mediedesign

Morfem

Et morfem (som ikke må forveksles med: «''morf''» eller «''allomorf''». se nedenfor) er en abstrakt enhet: det minste (abstrakte) språklige elementet med meningsbærende funksjon. Morfemteorien ble utviklet etter teorien av det språklige tegn av Ferdinand de Saussure, som har sagt at et språklig tegn har en betydningsside og en formal side.
Eksempler: Ordet «mat» har ett morfem og ordet «vare» har ett morfem, mens ordet «matvare» består av to morfemer («mat» + «vare»).

Forskjellen på «morfem», «morf» og «allomorf»


Begrepsdefinisjoner


Mens et «''morfem''» er den ''abstrakte'' minste betydningsbærende enheten som ord er bygget opp av, så er en «''morf''» en konkret bokstavkombinasjon som i et gitt tilfelle brukes for å representere ett, eller i noen tilfeller #Én morf kan representere flere morfemer samtidig i samme ord, morfem(er) i et ord.<BR>Når ett gitt morfem (eller morfemkombinasjon) i ulike ord blir representert av ulike morfer, da kalles disse ulike morfene for: «''allomorfer''» (entall «''allomorf''»).
For eksempel har morfemet som refererer til Transportmiddel «bil» bare én mulig morf: «bil». Men morfemet som refererer til transportmiddelet «sykkel», representeres av allomorfer i de to ordene: «sykkel» og «sykler». I det første ordet er morfemet representert ved allomorfen: «sykkel», mens morfemet i det andre ordet er representert av allomorfen: «sykl». (Se omtale av morfen: «er» #Én morf kan representere flere morfemer samtidig i samme ord). Med andre ord: «sykkel» og «sykl» er hver sin morf og altså to allomorfer av det samme morfemet (som refererer til transportmiddelet sykkel).

Én morf kan ha ulike meninger (morfemer) i ulike ord


Merk at én og samme morf kan referere til helt ulike morfemer i forskjellige sammenhenger. <BR>For eksempel kan morfen: «vær» referere til tre morfemer:
# Fiskevær, sted ved sjøen som folk driver fiske fra
# Hanndyr av sau
# Vær (meteorologi) innen meteorologi

Én morf kan representere flere morfemer samtidig i samme ord


Ordet «biler» har to morfer: «bil» + «er», men det har ''tre'' morfemer! Basismorfemet er «bil», som er både rot og stamme. Morfen: «er», som er en bøyningsformativ, formidler at det er minst to biler, men at det ikke refereres til noen bestemte biler. Det vil si at morfen: «er» samtidig representerer både morfemet: «Bestemthet» og morfemet: «flertall». (Hvis man skulle hatt Bestemthet,flertall), da måtte man ha brukt morfen: «ene» istedenfor: «er»).

Begrepsforvirring


Det har i de siste hundre år ofte hersket stor uvitenhet om eksistensen av og forskjellene mellom begrepene: «morfem», «morf» og «allomorf». Dette har medført at til og med lærebøker i språkfag, har brukt begrepene "feil". For eksempel har det blitt sagt at ordet «biler» har to morfemer, istedenfor å si at det har to morfer og tre morfemer.

Se også


Fonem (fon og allofon).
Grafem (Skrifttegn)
Leksem
Stavelse
Isolerende språk

Referanser


''Terminologien i norsk språklære'', Norsk Språkråds skrifter, (? 1978 ?)
Kategori:Morfologi
af:Morfeem
ar:مرفيم
be:Марфема
bg:Морфема
br:Morfem
ca:Morfema
cv:Морфема
cs:Morfém
cy:Morffem
da:Morfem
de:Morphem
et:Morfeem
el:Μόρφημα
en:Morpheme
es:Morfema
eo:Vortero
fa:تک‌واژ
fr:Morphème
fy:Morfeem
ga:Moirféim
gl:Morfema
ko:형태소
hi:रूपिम
hsb:Morfem
hr:Morfem
io:Morfemo
id:Morfem
ia:Morphema
is:Myndan
it:Morfema
he:מורפמה
ka:მორფემა
kk:Постфикс
sw:Mofimu
ku:Morfem
lv:Morfēma
li:Morfeem
hu:Morféma
mk:Морфема
nl:Morfeem
ja:形態素
nn:Morfem
nov:Morfeme
nds:Morphem
pl:Morfem
pt:Morfema
ro:Morfem
qu:Rimana yapaq
ru:Морфема
sco:Morpheme
simple:Morpheme
sk:Morféma
sl:Morfem
cu:Морфима
sr:Морфема
sh:Morfem
fi:Morfeemi
sv:Morfem
tl:Morpema
tr:Biçimbirim
uk:Морфема
vec:Morfema
wa:Morfinme
zh:語素

Matematikk

Fil:Euclid.jpg blir av mange regnet som geometriens far, her i et maleri av Rafael.]]
Matematikk (fra gresk ''μαθηματική'', kunsten å lære) er en vitenskap som befatter seg med begreper som mengde, struktur, rom (matematikk) og endring. Matematikken har sitt utgangspunkt i undersøkelsen av figurer og regning med tall, og den har utviklet seg videre gjennom bruken av abstrahering og logisk slutning. Det fins ingen allment anerkjent definisjon av ''matematikk'', og i dag blir den vanligvis beskrevet som en vitenskap som dreier seg om å undersøke abstrakte strukturer, deres egenskaper og mønstre. Matematikere utforsker slike begreper i et ønske om å formulere nye hypoteser. Matematiske teorier blir verifisert i en streng deduksjon (filosofi) ut fra et sett valgte aksiomer og definisjoner.
Kunnskap i og bruk av grunnleggende matematikk har alltid vært en viktig del av livet, både i individuelt og samfunnsmessig perspektiv. Disse grunnleggende matematiske ideene er blitt utviklet av matematikere helt fra de eldste sivilisasjoner og frem til våre dager. I dagens samfunn blir matematikk brukt over hele verden innen vitenskap, ingeniøryrket, medisin, økonomi, osv. Den matematikken som blir brukt innenfor slike områder, blir ofte kalt for anvendt matematikk. Matematikere jobber også med ren matematikk, som er områder av matematikken hvor man undersøker matematikk for matematikkens egen skyld og ikke har praktiske anvendelser i tankene. Ofte er det derimot slik at matematikere finner anvendelser av teorier innenfor den rene matematikken i ettertid, og mange av disse anvendelsene kan være overraskende.

Etymologi


På norsk brukes både «matematikk» og det uformelle kortordet «matte». Ordet «matematikk» (gresk: μαθηματικά eller ''mathēmatiká'') kommer fra det gresk språk ordet μάθημα (''máthēma''), som betyr læring, studie og vitenskap. Ordet har også fått en mer avgrenset og teknisk betydning som «matematisk studie». Denne betydningen finner vi allerede i klassisk tid. Adjektivet μαθηματικός (''mathēmatikós'') er også relatert til læring, og har etterhvert fått betydningen matematisk. Uttrykket μαθηματικὴ τέχνη (''mathēmatikḗ tékhnē''), på latin ''ars mathematica'', betyr matematisk kunst.

Historie


:''Hovedartikkel: Matematikkens historie''
Fil:Egyptian A'h-mosè or Rhind Papyrus (1065x1330).png
Matematikk er en av de eldste vitenskapene vi har. En tidlig blomstringstid fant sted i antikkens Hellas og i hellenismen. Det er fra denne tiden vi finner de første seriøse forsøk på logiske beviser og aksiomatisering, særlig gjennom den euklidske geometrien.
I middelalderen overlevde matematikken ved de første universitetene, og i den arabiske verden.
I tiden etter dette ble variabler innført av François Viète, og René Descartes bragte for alvor regningen inn i geometrien gjennom anvendelsen av koordinater. Undersøkelsen av tangenter og flateinnhold førte til analysen/infinitesimalregningen gjennom Gottfried Wilhelm Leibniz og Isaac Newton. Newtons mekanikk og loven om tyngdekraft ble i de følgende århundrene kilder til mange ulike matematiske problemer.
Et annet hovedproblem på denne tiden var løsningen av stadig mer kompliserte algebraiske ligninger. I denne prosessen utviklet Niels Henrik Abel og Evariste Galois begrepet "gruppe" (se gruppe (matematikk)). I den videre fordypningen av disse problemstillingene ble algebraen og den algebraiske geometrien utviklet.
I løpet av 1800-tallet ble infinitesimalregningen utviklet mot den formen den har i dag, særlig påvirket av Augustin Louis Cauchy og Karl Weierstrass' arbeider. Mot slutten av århundret ble mengdelæren utviklet av Georg Cantor.
Utviklingen i første halvdel av det 20. århundret ble særlig påvirket av David Hilberts liste over 23 matematiske problemer. Ett av disse problemene var forsøket på en fullstendig aksiomatisering av matematikken, og det var samtidig sterke forsøk på å abstrahere matematikken ytterligere. Videre utviklet Emmy Noether grunnlaget for moderne algebra, Felix Hausdorff utviklet topologien, og Stefan Banach innførte et svært viktig begrep innenfor funksjonsanalysen, nemlig såkalte Banachrom.

Innhold og områder


Følgende oversikt er ment å gi et første kronologisk overblikk over den store bredden av matematiske emner og delemner:
regning med tall (aritmetikk),
undersøkelse av figurer (geometri – de klassiske kulturene, Euklid av Alexandria),
undersøkelse av korrekte slutninger (logikk – Aristoteles),
problemløsning (George Pólya)
løsing av ligninger (algebra – Tartaglia, middelalderen og renessansen),
undersøkelse av delelighet (tallteori – Euklid av Alexandria, Diofant, Pierre de Fermat, Leonhard Euler, Carl Friedrich Gauss, Bernhard Riemann),
regning på forhold i rommet (analytisk geometri – René Descartes, 1600-tallet),
regning med sannsynligheter (sannsynlighetsregning – Blaise Pascal, Jakob Bernoulli, Pierre-Simon Laplace, 1600-tallet til 1800-tallet),
undersøkelse av Funksjon (matematikk), særlig vekst, krumming, forhold nær uendeligheten og flateinnhold under kurver (analyse – Isaac Newton, Gottfried Wilhelm Leibniz, slutten av 1600-tallet),
beskrivelsen av fysiske størrelser (differensialligninger, partielle differensialligninger, vektoranalyse – Leonhard Euler, Bernoulli-brødrene, Pierre-Simon Laplace, Carl Friedrich Gauss, Siméon Denis Poisson, Jean Baptiste Joseph Fourier, George Green, George Gabriel Stokes, David Hilbert, 1700-tallet til 1800-tallet),
perfeksjoneringen av analysen ved innføringen av komplekse tall (funksjonsteori – Carl Friedrich Gauss, Augustin Louis Cauchy, Karl Weierstrass, 1800-tallet),
beregninger av krummede flater og rom (differensialgeometri – Carl Friedrich Gauss, Bernhard Riemann, Tullio Levi-Civita, 1800-tallet),
statistikk og dataanalyse – Ronald Fisher, Karl Pearson, 1900- og 2000-tall.
det systematiske studiet av symmetrier (gruppe (matematikk) – Evariste Galois, Niels Henrik Abel, Felix Klein, Sophus Lie, 1800-tallet),
oppklaringer av uendelighetsparadoksene (mengdelære og logikk – Georg Cantor, Gottlob Frege, Bertrand Russel, Ernst Zermelo, Abraham Adolf Fraenkel, begynnelsen av 1900-tallet),
undersøkelse av strukturer og teorier
approksimative løsninger og beregning med datamaskiner (numerisk analyse - John von Neumann, fra 1945 )
Ofte har man gjort et grovt skille mellom ren matematikk på den ene siden og anvendt matematikk på den annen. Til den siste kategorien hører for eksempel beregninger knyttet til forsikring og kryptografi. Overgangen mellom ren og anvendt matematikk kan ofte være noe flytende.

Kategorisering av matematikken


Fil:Gregor Reisch, Margarita Philosophica, 1508 (1230x1615).png, Margarita Philosophica (1508)]]
Det har i lang tid vært store diskusjoner om hvilken kategori innenfor vitenskapene matematikken tilhører. I den engelsk- og fransktalende verden har man ofte ganske enkelt definert matematikk som ''vitenskap'', og man har som regel ikke gjort noen videre differensiering utover dette.
Mange matematiske problemstillinger og begreper er motivert ut fra spørsmål knyttet til naturen, for eksempel gjennom fysikk og ingeniørvitenskaper. På mange måter fungerer matematikken som en slags hjelpevitenskap for de fleste naturvitenskapene, men matematikk er ikke selv en naturvitenskap i egentlig forstand. Utsagn i matematikk er for eksempel ikke avhengig av eksperimenter og observasjoner, slik som i de andre naturvitenskapene. Likevel blir det – for eksempel i tilknytning til Imre Lakatos' teorier – antydet en slags «renessanse for empirismen», hvor matematikerne setter opp hypoteser som de undersøker.
Ved norske universiteter er det ikke uvanlig at matematikk hører hjemme i samme fakultet som naturvitenskapene. For eksempel har både Universitetet i Oslo og Universitetet i Bergen et matematisk-naturvitenskapelig fakultet. Dette har sammenheng med at matematikk er en del av den globale kulturarven vår. Mennesket har til alle tider brukt og utviklet matematikk for å utforske universet, for å systematisere endringer og for å beskrive og forstå sammenhenger i naturen og i samfunnet.
I den videregående skolen står matematikk sentralt i realfagene. Historisk ble disse fagene oppfattet som eksakte vitenskaper. Matematikken har også både metodiske og innholdsmessige fellestrekk med filosofien, og logikk hører for eksempel hjemme i begge vitenskapene. Dermed kan en også argumentere for at matematikk hører med til de mer humanistiske vitenskapene.

Anvendelsesområde


Fil:Ars Conjectandi of Jakob Bernoulli, 1713 (1160x1130).png: ''Ars Conjectandi'' (1713)]]
Matematikk anvendes innenfor alle de formaliserte vitenskapene. I flere århundrer har matematikken blitt utviklet gjennom fremskritt innenfor blant annet astronomi, fysikk og økonomi, og samtidig har matematikken hatt betydning for fremskritt gjort innenfor disse fagområdene. For eksempel utviklet Newton infinitesimalregningen for å få en bedre forståelse av forholdet mellom krefter og endring av krefter; Fourier la grunnlaget for det moderne funksjonsbegrepet gjennom sine bølgeligninger, og Gauss utviklet den såkalte minste kvadraters metode og systematiserte løsingen av lineære ligninger i forbindelse med landmåling omkring Hannover.
Motsatt finner vi også flere eksempler på at matematikere har utviklet teorier som man først senere har funnet tidvis overraskende praktiske anvendelser på. For eksempel har man funnet praktiske anvendelsesmåter for Boolsk algebra innen digitalteknikk og elektrisk styringsteknikk. Et annet eksempel er tallteori som i lang tid var en slags intellektuell lek uten praktisk nytte, men som i vår tid har fått en viktig rolle innenfor kryptografi – en kunnskap som er helt avgjørende for vår bruk av internett.

Matematikk som skolefag


Matematikk spiller en viktig rolle i skolen, og faget har i alle år vært ett av de mest sentrale fagene i norsk skole. Matematikk er eget fagområde i planene for både barnehage, grunnskole og videregående skole. De aller fleste høgskoler og universiteter i Norge tilbyr kurs i matematikk. I skolen skal faget medvirke til å utvikle den matematiske kompetansen som samfunnet og den enkelte trenger.
Emner og problemstillinger knyttet til undervisning og læring i matematikk blir behandlet i matematikkdidaktikken. Mange elever har vansker med matematikkfaget, og studiet av matematikkvansker er et sentralt felt som ligger i skjæringspunktet mellom matematikkdidaktikk og spesialpedagogikk.

Matematiske emner


Diskret matematikk
Geometri
Topologi/Grafteori
Algebra
Lineær algebra
Abstrakt algebra
Matematisk analyse
Funksjon (matematikk)
Sannsynlighetsreging
Stokastisk analyse
Matematisk statistikk
Aritmetikk
Tallsystemer

Se også


Liste over matematikere
Matematikkens historie
Matematiske symboler
Matematikkdidaktikk
Matematikk (skolefag)
Ugyldige beviser

Referanser

Litteratur


Eksterne lenker


Utdanning.no sin http://utdanning.no/yrker/beskrivelse/matematiker yrkesbeskrivelse av matematiker
http://www.matematikk.net Matematikkforum med regelbøker
http://www.forelesning.no E-læring i matematikk
http://www.matematikk.info Matematikkoppgaver
http://www.matematikk.org Det nasjonale nettstedet for matematikk
http://www.matematikkforeningen.no/ Norsk matematisk forening
http://www.sp1.skoleveven.no/ Matte.no
http://www.udir.no/templates/udir/TM_Læreplan.aspx?id=2100&laereplanid=212147 Læreplan i matematikk, 1.-10. årstrinn, VG1P, VG1T, VG2P og VG2T
http://www.mscand.dk/ Mathematica Scandinavica (tidsskrift)
http://www.normat.no/ Normat – Nordisk matematisk tidsskrift
http://mathworld.wolfram.com/ Wolfram MathWorld (engelsk)
http://integrals.wolfram.com/ Wolfram Integrals (engelsk)
Kategori:Matematikk
Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha
af:Wiskunde
als:Mathematik
am:ትምህርተ ሂሳብ
ang:Rīmcræft
ar:رياضيات
an:Matematicas
roa-rup:Mathematicã
as:গণিত
ast:Matemátiques
gn:Papapykuaa
ay:Jakhu
az:Riyaziyyat
bn:গণিত
bjn:Matamatika
zh-min-nan:Sò͘-ha̍k
map-bms:Matematika
ba:Математика
be:Матэматыка
be-x-old:Матэматыка
bg:Математика
bar:Mathematik
bo:རྩིས་རིག
bs:Matematika
br:Matematik
ca:Matemàtiques
cv:Математика
ceb:Matematika
cs:Matematika
ch:Matematika
sn:Masvomhu
co:Matematica
cy:Mathemateg
da:Matematik
de:Mathematik
dv:ރިޔާޟިއްޔާތު
nv:Ałhíʼayiiltááh
dsb:Matematika
et:Matemaatika
el:Μαθηματικά
eml:Matemâtica
en:Mathematics
myv:Математика
es:Matemáticas
eo:Matematiko
ext:Matemáticas
eu:Matematika
fa:ریاضیات
hif:Mathematics
fo:Støddfrøði
fr:Mathématiques
fy:Wiskunde
fur:Matematiche
ga:Matamaitic
gv:Maddaght
gd:Matamataig
gl:Matemáticas
gan:數學
gu:ગણિત
hak:Sṳ-ho̍k
xal:Эсв
ko:수학
haw:Makemakika
hy:Մաթեմատիկա
hi:गणित
hr:Matematika
io:Matematiko
ig:Ọmúmú-ónúọgụgụ
ilo:Matematika
bpy:গণিত
id:Matematika
ia:Mathematica
ie:Matematica
os:Математикæ
zu:Imathemathiki
is:Stærðfræði
it:Matematica
he:מתמטיקה
jv:Matématika
kl:Matematikki
kn:ಗಣಿತ
krc:Математика
ka:მათემატიკა
csb:Matematika
kk:Математика
sw:Hisabati
ht:Matematik
ku:Matematîk
ky:Математика
lad:Matemátika
lez:Математика
lo:ຄະນິດສາດ
la:Mathematica
lv:Matemātika
lb:Mathematik
lt:Matematika
lij:Matematica
li:Mathematiek
jbo:cmaci
lmo:Matemàtega
hu:Matematika
mk:Математика
mg:Fanisana
ml:ഗണിതം
mt:Matematika
mr:गणित
arz:رياضيات
ms:Matematik
mwl:Matemática
mdf:Математиксь
mn:Математик
my:သင်္ချာ
nah:Tlapōhualmatiliztli
nl:Wiskunde
nds-nl:Wiskunde
ne:गणित
new:गणित
ja:数学
frr:Matematiik
nn:Matematikk
nrm:Caltchul
nov:Matematike
oc:Matematicas
mhr:Математике
or:ଗଣିତ
uz:Matematika
pa:ਹਿਸਾਬ
pi:गणितं
pag:Matematiks
pnb:میتھمیٹکس
ps:شمېرپوهنه
km:គណិតវិទ្យា
pms:Matemàtica
tpi:Ol matematik
nds:Mathematik
pl:Matematyka
pt:Matemática
crh:Riyaziyat
ro:Matematică
qu:Yupay yachay
rue:Математіка
ru:Математика
sah:Математика
sm:Matematika
sa:गणितम्
sc:Matemàtica
sco:Mathematics
stq:Mathematik
sq:Matematika
scn:Matimàtica
si:ගණිතය
simple:Mathematics
ss:Tekubala
sk:Matematika
sl:Matematika
szl:Matymatyka
so:Xisaab
ckb:بیرکاری
srn:Sabi fu Teri
sr:Математика
sh:Matematika
su:Matematika
fi:Matematiikka
sv:Matematik
tl:Matematika
ta:கணிதம்
kab:Tusnakt
tt:Математика
te:గణితము
tet:Matemátika
th:คณิตศาสตร์
tg:Математика
tr:Matematik
tk:Matematika
bug:Matematika
uk:Математика
ur:ریاضی
za:Soqyoz
vec:Matemàtega
vi:Toán học
vo:Matemat
fiu-vro:Matõmaatiga
zh-classical:數學
war:Matematika
wo:Xayma
wuu:数学
yi:מאטעמאטיק
yo:Mathimátíkì
zh-yue:數學
diq:Matematik
bat-smg:Matematėka
zh:数学

Mykedroner

Mykedroner er et plateselskap lokalisert i Trondheim. Det ble grunnlagt i 1996.

Katalog


2001- (12"s):
14 : daimon 12"
1996-2000 (7"s):
13 : epa 7"
12 : Safariari 7"
11 : osaka (f) 7"
10 : remington super 60 7"
09 : metrotone (uk) 7"
08 : University Punx 7"
07 : dag-are haugan 7"
06 : the shadow ring (uk) 7"
05 : beanmix (us) 7"
04 : bronson / want 7"
03 : kant 7"
02 : kdb / fibo-trespo 7"
01 : want 7"
Kategori:Norske plateselskaper
Kategori:Etableringer i 1996
nn:Mykedroner

Magne Johansen

:''Denne artikkelen handler om skihopperen. For journalisten med samme navn, se Magne Johansen (journalist).''
Magne Johansen (født 18. januar 1965 i Trondheim) er en Norge skihopping. Han hoppet for Leknes og Trønderhopp. Han deltok i verdenscupen mellom 1987 og 1993.
Magne Johansen tok VM-sølv i lagkonkurransen i stor bakke i Lahtis i 1989. Han tok også Norgesmesterskap i normalbakke i Skien 1988 og NM-sølv i stor bakke i Odnesbakken 1990. Hans beste plassering i verdenscupen er en 4. plass i St. Moritz i 1992.
I Olympiske vinterleker i Albertville i 1992 ble han nr. 18 i storbakken og nr. 49 i normalbakken. Han har deltatt i VM i skiflyging to ganger. I Vikersund i 1990 ble han nr. 39, og i Harrachov i 1992 ble han nr. 13.

Eksterne lenker


http://www.fis-ski.com/uk/604/613.html?sector=JP&listid=&competitorid=28135&type=result Biografi på FIS-Ski.com
Kategori:Norske skihoppere
Kategori:Deltakere for Norge under Vinter-OL 1992
Kategori:Skihoppere under Vinter-OL 1992
Kategori:Personer fra Vestvågøy kommune
Kategori:Fødsler i 1965
de:Magne Johansen
en:Magne Johansen
fr:Magne Johansen
ja:マグネ・ヨハンセン
nn:Magne Johansen
pl:Magne Johansen
fi:Magne Johansen
sv:Magne Johansen

Idrettslaget Manglerud Star


Idrettslaget Manglerud Star (stiftet 23. juni 1913 som Sportsklubben Star) er et norsk idrettslag fra Manglerud i Oslo. Klubbfargene var opprinnelig grønt og hvitt, men Per Karlsen bestilte gule og grønne drakter da de rykket opp til toppserien på 1970-tallet.

Historie


Sportsklubben Star ble stiftet i 1913 og holdt til i Oslo sentrum. Klubben var opprinnelig en ren fotballklubb, men fikk etterhvert også skisport, friidrett, bandy og ishockey på programmet. På 1960-tallet opplevde Star at fraflyttingen fra sentrum til drabantbyene svekket rekrutteringen kraftig. Det ble derfor tatt et initiativ til Manglerud Idrettslag (stiftet 1958) om sammenslutning. Manglerud IL hadde økende medlemsmasse, men manglet ledere og administrasjon, noe Star hadde. Manglerud og Star ble derfor fusjonert i 1964.<ref>
</ref>

Manglerud Star Ishockey


Det er ishockeylaget, som ble Ishockey-NM i NM i ishockey 1977 og NM i ishockey 1978, som er klubbens stolthet. Laget blir trent av David Livingstone (hockey) og spiller i Manglerudhallen. De spiller nå i GET-ligaen etter å ha rykket opp våren 2009 etter noen år i 1.divisjon. MS har ikke et veldig stort budsjett og satser ungt, MS er det laget i GET-ligaen som har den minste gjennomsnittlige alderen med 22,11 år. Supporterklubben til Manglerud Star kaller seg for " Green Army". Høyeste tilskuertall denne sesongen kom 17.01.2010 mot Vålerenga, da 783 mennesker fant veien til Manglerudhallen.

Manglerud Star Breddefotball


Mangleud Star var i 2. divisjon, men plassen ble overtatt av Oslo Øst FK. Senere kjent som Manglerud Star Topfotball.
De gamle veteranene i Manglerud Star, startet derfor på nytt i 8. divisjon. De kom så langt som
5. divisjon før dem la skoene på hylla. Men det var forsatt noen ildsjeler i klubben som fikk klubben på bena igjen. Juniorspillere tok over laget. En av dem var Manglerud Stars store sønn Ron Inge Aasnes. De fikk også hentet inn keeper Eirik Olsen Eggen ifra Abildsø. Dessverre gikk det ikke så bra, så de rykket ned første sesong. Det skulle ta 3 år før trenerlegenden Åge Jøndal tok over laget. Sammen med Käthe Eva Bleken, så tok han laget helt opp til 3. divisjon på 3 år. Disse årene hadde Manglerud Star Bredde flere store profiler, deriblant, Manglerud store sønn Ron Inge Aasnes, Henning Jøndal, Jonas Jøndal, Lasse kåring, Roar Steenbekken, Kenneth Johannesen, Bjørn Flom, Espen Enevoll, Mads Bleken og Fakar Khan. I 2008 tok den tidligere Vålerenga og Strømsgodset spilleren, Juro Kuvicek over som hovedtrener. Han gjorde flere store blundere, som å kaste ut mange av de elskede profilene. Sesongen startet dårlig og etter halvspilt sesongen fikk Juro Kuvicek sparken og Manglerud Star Topfotball tok over klubben. Frem til 2011 var laget et rekruttlag for toppfotballen.
2009 startet Åge Jøndal og Käthe Eva Bleken starten på et nytt eventyr. Laget spiller i 6. divisjon i 2011.

Manglerud Star Toppfotball


Menn


Fotballdelen av klubben deltok i samarbeidsklubben Manglerud Star Toppfotball. Konkurs før sesongen 2011

Kvinner


I 2005-sesongen klarte også klubbens kvinnelag å rykke opp til 1. divisjon fotball for kvinner. Dette laget er ikke en del av det samarbeidet som gjør seg gjeldende i herrefotballen.

Manglerud Star 2


Manglerud Star 2 er rekruttlaget til Manglerud Star. De spiller sine hjemmekamper i Manglerudhallen, og holder til i norsk 1. divisjon.

Referanser

Eksterne lenker


Kategori:Manglerud Star
Kategori:Fotballag i Oslo
Kategori:Fotballag etablert i 1913
Kategori:Idrettslag i Oslo
Kategori:Idrettslag etablert i 1913
Kategori:Tidligere bandyklubber i Norge
de:IL Manglerud Star
en:IL Manglerud Star

Eurovision Song Contest

Eurovision Song Contest (engelsk), Concours Eurovision de la Chanson (fransk)<ref></ref> eller Eurovisjonens musikkonkurranse, på norsk ofte bare omtalt som Melodi Grand Prix, er en musikkonkurranse for medlemslandene i Den europeiske kringkastingsunionen (EBU) som har blitt arrangert årlig siden Eurovision Song Contest 1956.
Hvert deltagerland velger ut én sang til konkurransen, som blir vist på direktesendt TV. Det blir så arrangert en avstemning hvor hvert land kan stemme på de andre landenes sanger for å kåre en vinner. Hvert deltagerland deltar gjennom en nasjonal TV-kanal, som har ansvar for å velge ut hvilken artist og sang som skal delta i konkurransen. TV-kanalen må være medlem av EBU. Norge deltar i konkurransen gjennom NRK og har vært med hvert år siden Eurovision Song Contest 1960 (med unntak av Eurovision Song Contest 1970 og Eurovision Song Contest 2002) og vunnet tre ganger: i Eurovision Song Contest 1985, i Eurovision Song Contest 1995 og i Eurovision Song Contest 2009.
Konkurransen er et av de lengstlevende TV-programmene i verden og har de siste årene hatt rundt 100 millioner seere på verdensbasis.<ref></ref> Programmet blir ofte kringkastet i land utenfor EBU også, og opp igjennom årene har programmet blitt sendt i land som Australia, Canada, Mexico, Egypt, Hongkong, India, Japan, Jordan, New Zealand, Sør-Afrika, Sør-Korea, Vietnam og USA.<ref></ref><ref></ref> Siden Eurovision Song Contest 2000 har også konkurransen blitt vist på Internett.<ref></ref>

Opprinnelse


I 1950 ble den europeiske kringkastingsunionen opprettet, og dette markerte starten på det vesteuropeiske kringkastingssamarbeidet. Den nyopprettede unionen ønsket å forene medlemslandene i et stort, internasjonalt nettverk; et veldig ambisiøst mål, siden dette var før satellittnettverkets tid. Løsningen ble et omfattende bakkenett, Eurovision-nettverket.<ref></ref> Begrepet «Eurovision» ble brukt for første gang av den britiske journalisten George Campey under en omtale av EBUs nettverk i Evening Standard i 1951.<ref></ref>
Marcel Bezençon, en Sveits som arbeidet for den franskspråklige TV-kanalen i Gèneve, var svært begeistret for det gryende europeiske kringkastingssamarbeidet. Han ønsket derfor å arrangere et helt eget TV-program som skulle «feire» Eurovision-nettverket. Dette programmet skulle da også ha «Eurovision» med i tittelen. EBU tente på ideen hans, og en komité ble nedsatt for å videreutvikle ideen. Det kom frem flere mer eller mindre gode forslag, men man landet til slutt på en idé fra italiensk TV om å lage en europeisk variant av den Italia San Remo-festivalen for populærmelodier. San Remo-festivalen hadde vært arrangert hvert år siden 1951, og siden 1954 vært overført på italiensk TV.
Eurovision-nettverket blir brukt til å sende mange nyhets- og sportsprogrammer internasjonalt, i tillegg til andre arrangementer organisert av EBU.<ref></ref> Sangkonkurransen har likevel den klart sterkeste profilen av disse programmene, og har lenge vært synonymt med begrepet «Eurovision».
Den Eurovision Song Contest 1956 av konkurransen ble arrangert i byen Lugano i Sveits den 24. mai 1956. Syv land deltok, og hvert land sendte to bidrag til konkurransen. Dette er den eneste gangen to sanger fra hvert land har blitt fremført – siden Eurovision Song Contest 1957 har man bare tillatt én sang fra hvert deltagerland.<ref name="milestones"></ref> Vertslandet Sveits vant i 1956 med sangen «Refrain» fremført av artisten Lys Assia.
Programmet ble først kalt «Eurovision Grand Prix», og i de fransktalende landene ble konkurransen kjent som «Le Grand-Prix Eurovision de la Chanson Européenne».<ref> </ref> «Grand Prix»-begrepet har senere blitt byttet ut med «concours» (konkurranse) her, men det blir fremdeles brukt i enkelte andre land, slik som i Danmark og Norge (men da først og fremst om de nasjonale finalene).

Format


Konkurransens format har forandret seg gjennom årene, men grunnprinsippene har alltid vært de samme: Alle deltagerlandene deltar med hver sin sang, som blir fremført i et direktesendt TV-program sendt over Eurovision-nettverket. Hvert enkelt land er representert ved en TV-stasjon fra det landet. Programmet blir produsert av et av deltagerlandene, og sangene blir fremført på en konsertarena i arrangørbyen.
Etter at alle sangene har blitt fremført, starter avstemningen. Hvert land kan gi stemmer til de andre landenes sanger, men kan ikke stemme på seg selv. Sangen som har fått flest stemmer når alle landenes stemmer er talt opp og presentert, blir utropt til vinner. Vinneren får, foruten heder og ære, vanligvis et trofé (overrakt til komponisten og/eller artistene), og vinnerlandet får muligheten til å arrangere konkurransen året etter.
Programmet starter som oftest med en presentasjon av konferansier, som ønsker seerne velkommen. De fleste arrangørlandene benytter anledningen til å reklamere for landet som turisme, ettersom programmet har så stor internasjonal appell. Det er derfor vanlig at sendingen krydres med små videosnutter som viser frem ulike deler av arrangørlandet.
Mellom sanginnslagene og avstemningen er det vanlig med et pauseinnslag, som kan være enhver form for underholdning. Sissel Kyrkjebø sang for eksempel under pauseinnslaget i Eurovision Song Contest 1986, og Riverdance, i dag en velkjent irsk danseforestilling, var i utgangspunktet pauseinnslaget i Eurovision Song Contest 1994.<ref></ref> Kjenningsmelodien som blir spilt før og etter programmet, er preludiet til Marc-Antoine Charpentiers ''Te Deum''.
Hvert land stiller med egne kommentatorer for både radio og fjernsyn. Tradisjonelt var funksjonen kun refererende, der kommentatorene holdt rede på rene fakta. Etter hvert som personfokuset gjorde seg gjeldende, ble kommentatorene mer journalistiske og personlige. To av de mest markante kommentatorene har vært BBCs Terry Wogan, som kommenterte fra Eurovision Song Contest 1980 til Eurovision Song Contest 2008 (han kommenterte også i Eurovision Song Contest 1973 og Eurovision Song Contest 1978), og NRKs Jostein Pedersen, som kommenterte i årene 1994–Eurovision Song Contest 2006 med unntak av Eurovision Song Contest 1995.
Den europeiske finalen i Eurovision Song Contest blir normalt avviklet en lørdag klokken 21.00 norsk tid. Vanligvis velger man en lørdag i mai, men konkurransen har også blitt arrangert på en torsdag (i 1956), og så tidlig som i mars. På grunn av stadig flere medlemsland i EBU som ønsker å delta, har man siden Eurovision Song Contest 2004 arrangert en kvalifiseringsrunde, kalt ''semifinale'', to-tre dager før selve finalen. I 2008 ble det arrangert to semifinaler for første gang.
Siden sangene skal presenteres for et stort, internasjonalt publikum med veldig ulik musikksmak, ønsker hvert enkelt land at deres bidrag skal appellere til så mange som mulig (for på den måten å få stemmer). Mesteparten av sangene har derfor vært konvensjonell popmusikk. Bidrag som har skilt seg fra denne formen, har sjelden oppnådd suksess, og noen kritikere har sagt at musikken i konkurransen er gammeldags «tyggegummipop».<ref></ref> Dette mønsteret ble imidlertid brutt ganske markant med det finske hardrock-bandet Lordis overveldende seier i 2006. Siden konkurransen i stor grad er et visuelt show, prøver mange av artistene å få oppmerksomhet hos stemmegiverne via andre kanaler enn musikken, noe som iblant har ført til bisarre opptredener på scenen.

Deltagelse


Alle aktive medlemmer av den europeiske kringkastingsunionen kan være med i Eurovision Song Contest. De aktive landene må ligge innenfor det europeiske kringkastingsområdet eller være medlemmer av Europarådet.<ref name="EBUmembership"></ref>
Det europeiske kringkastingsområdet er definert av Den internasjonale telekommunikasjonsunion:<ref></ref>
''Det europeiske kringkastingsområdets vestlige grense går ved den vestlige grensen til Region 1, den østlige ved lengdegraden 40° øst for Greenwich og den sørlige ved breddegraden 30° nord og inkluderer den vestlige delen av Sovjetunionen, den nordlige delen av Saudi-Arabia og deler av landene som omkranser Middelhavet innenfor disse grensene. I tillegg er Irak, Jordan og den delen av Tyrkia som ligger utenfor de ovennevnte grensene, inkludert i det europeiske kringkastingsområdet.''
Den vestlige grensen til «region 1» er trekt vest for Island, ved midtre deler av Atlanterhavet.<ref></ref>
Å ha status som aktivt medlem innebærer at kringkastingsorganisasjonens sendinger blir overført til (så å si) hele befolkningen i landet organisasjonen er knyttet til.
Hvis et aktivt medlem i EBU ønsker å delta, må de oppfylle betingelsene i konkurransens reglement, som blir revidert hvert år. Per 2008 omfatter dette å ha kringkastet fjorårets utgave av programmet, samt betalt EBUs gebyr for å delta før fristen spesifisert i reglene.
Å være en del av kontinentet Europa er ikke noe krav for å delta i konkurransen, til tross for begrepet «Euro» i «Eurovision». Navnet har heller ingenting med Den europeiske union å gjøre. Israel, som ligger i Midtøsten, har vært med siden 1973, og i 1980 deltok det nordafrikanske landet Marokko i konkurransen. På en pressekonferanse arrangert i mai 2009 uttalte EBU at det ikke finnes noen potensielle nye deltagerland utover dem som har deltatt i konkurransen tidligere.<ref></ref>
51 land har deltatt minst én gang i konkurransen. Her er en oversikt over disse landene etter hvilket år de debuterte:
Fil:EurovisionParticipants.svg

Valg av bidrag


Hvert land representeres av én sang og artist hvert år. Det eneste unntaket forekom første gang konkurransen ble arrangert (i 1956), hvor hvert land deltok med to sanger hver. Reglene forbyr landene å delta med sanger som tidligere har blitt kommersielt utgitt eller kringkastet før en bestemt dato foran hver utgave av konkurransen.<ref name="2005rules"></ref> Formålet med denne regelen er å sørge for at bare nye sanger er med i konkurransen.
Landets representant i konkurransen kan velges ut på den måten kringkasteren selv ønsker – enten som en intern avgjørelse gjort av kringkasteren, eller igjennom en offentlig nasjonal finale hvor seerne er med og avgjør hvilket bidrag som blir valgt ut. EBU oppfordrer kringkasterne til å ha en offentlig nasjonal finale, siden dette fører til mer publisitet rundt konkurransen.
I enkelte land er den nasjonale finalen vel så populær, eller enda mer populær, enn den europeiske finalen, med mange sanger som deltar i flere semifinaler før den endelige, nasjonale finalen. Den Sverige nasjonale finalen, Melodifestivalen, omfatter 32 sanger som deltar i over fire semifinaler rundt om i landet, før de beste fra hver semifinale går videre til den store, nasjonale finalen i Stockholm. Melodifestivalen det mest sette programmet på svensk TV i løpet av året.<ref></ref>
I den norske nasjonale finalen, Melodi Grand Prix, har man siden Melodi Grand Prix 2006 arrangert semifinaler etter den svenske modellen. Totalt 18 bidrag deltok i tre semifinaler i 2006-2008, siden 2009 21 bidrag, hvor de to beste fra hver semifinale blir direkte kvalifisert til finalen. Nummer tre og fire fra hver semifinale går videre til den såkalte sistesjansen, som arrangeres like før finalen. De to mest populære sangene fra sistesjansen får også delta i finalen.
Diverse talentkonkurranser, slik som Spania Operación Triunfo, har også blitt benyttet til å velge ut lands bidrag.<ref> </ref>
Detaljene omkring hvert lands bidrag må bekreftes overfor EBU før en frist noen uker før den europeiske finalen.

Vertskap


Fil:Stockholm Globe Arena.jpg i Stockholm var arena for Eurovision Song Contest 2000]]
Det meste av kostnadene ved konkurransen blir dekket av sponsorer og bidrag fra de andre deltagerlandene. Konkurransen er ansett som en unik mulighet til å vise frem vertslandet som turistdestinasjon; sommeren 2005 avskaffet for eksempel Ukraina de vanlige visumkravene for turister som følge av at landet arrangerte konkurransen.<ref></ref>
Forberedelsene til neste utgave av Eurovision Song Contest starter få uker etter at et land vinner konkurransen, ved at vinnerlandet bekrefter overfor EBU at man planlegger – og har kapasitet til – å arrangere neste års konkurranse. En arrangørby (vanligvis hovedstaden i landet, men ikke alltid) og en passende arena for konkurransen blir valgt. Innkvarterings- og pressefasiliteter er to viktige faktorer det tas hensyn til når man velger arrangørby.<ref></ref> Den største arenaen som har blitt brukt, er fotballstadionet Parken stadion i København, hvor omtrent 38 000 publikummere var til stede da Danmark arrangerte konkurransen i Eurovision Song Contest 2001. Den minste arrangørbyen noensinne var landsbyen Millstreet i Irland i Eurovision Song Contest 1993 med knapt 1500 innbyggere.<ref></ref> Konsertarenaen som ble brukt, hadde imidlertid plass til langt flere publikummere.<ref></ref>

Grand Prix-uken


Begrepet «Grand Prix-uken» («Eurovision Week» på engelsk) blir ofte brukt om den uken hvor den europeiske finalen finner sted. Siden Eurovision Song Contest er et direktesendt program, må artistene ha perfeksjonert numrene sine på forhånd slik at alt går som det skal under direktesendingen. Alle artistene får derfor muligheten til å øve på scenen hvor direktesendingen skal finne sted, og disse prøvene foregår over flere dager før finalen på lørdagen. Delegasjonene fra de ulike landene ankommer følgelig dagevis før selve arrangementet, og mange journalister og fans er derfor også til stede i byen i dagene før finalen. Delegasjonene bor på spesielle hoteller plukket ut av arrangørene, og de blir fraktet mellom hotellet og konsertarenaen i egne busser.
Hvert land utnevner en sjef for delegasjonen, som har ansvar for resten av delegasjonen og som fungerer som landets representant til EBU i arrangørbyen. Delegasjonen omfatter artister, tekstforfattere, komponister, presseansvarlige og, hvis orkester blir brukt det året og sangen krever det, en dirigent. Det er også vanlig at hver kringkaster sender kommentatorer for TV og/eller radio. Kommentatorene får egne kommentatorbokser i utkanten av arenaen, bak publikum.

Prøver og pressekonferanser


Fil:2006ee Rehearsal.jpg
Tradisjonelt har delegasjonen ankommet arrangørbyen søndagen før konkurransen for å kunne være til stede på de første prøvene, som starter mandag morgen. Men som følge av at man begynte med semifinaler i 2004, og dermed enda flere land er med i konkurransen, har de første prøvene siden da foregått i uken ''før'' Grand Prix-uken. Landene som deltok i semifinalen, deltok da i prøvene fra den første torsdagen til søndagen, med to prøveperioder for hvert land. Landene som allerede var direkte kvalifisert for finalen, øvde på mandagen og tirsdagen i Grand Prix-uken.<ref name="RehearsalSchedule"></ref>
Fil:2006ch Press Conference.jpg
Etter at hvert land har gjennomført en prøve, har delegasjonen et møte med programmets artistic director i videorommet. Her ser de på opptak av prøven som nettopp ble gjennomført for å diskutere kameravinkler, lyssetting og koreografi med tanke på å oppnå best mulig estetisk effekt på fjernsyn. Nå gjør også lederen for delegasjonen rede for eventuelle spesielle rekvisitter eller behov en måtte ha under fremføringen. Etter dette møtet holder delegasjonen en pressekonferanse hvor akkreditert presse kan stille dem spørsmål. Prøvene og pressekonferansene foregår parallelt; mens et land holder pressekonferanse, er et annet inne i auditoriet og har prøve. Arrangørens pressekontor lager et sammendrag av spørsmålene og svarene som kom frem under hver enkelt pressekonferanse, som blir distribuert til journalistenes posthyller.
På onsdagen i Grand Prix-uken arrangerer man to generalprøver før semifinalen, og en prøve er avholdt på torsdag morgen før det direktesendte programmet om kvelden. Etter at finalistene er klare, arrangerer man to nye generalprøver på fredagen før den endelige generalprøven lørdag morgen, før direktesendingen av finalen om kvelden.

Fester


Ordføreren i arrangørbyen holder vanligvis en mottakelse på vegne av byadministrasjonen for å feire at sangkonkurransen skal arrangeres i byen. Denne mottakelsen blir normalt holdt på et offentlig sted i sentrum av byen på mandagen i den såkalte Grand Prix-uken. Alle delegasjonene blir invitert, og festen består som oftest av musikk, gratis mat og drikke og - de siste årene - fyrverkeri.<ref name="AthensNews"></ref>
Etter semifinalene og finalen blir det arrangert nachspiel, enten på selve arenaen eller et annet passende sted i byen.
En egen Grand Prix-nattklubb, ''Euroclub'', blir arrangert hver kveld i Grand Prix-uken.<ref></ref> Igjennom uken arrangerer mange av delegasjonene egne fester i tillegg til de offisielle, sponsede arrangementene. Siden tusenårsskiftet har det imidlertid vært vanlig at delegasjonene holder eventuelle selskaper og festligheter på Grand Prix-nattklubben.

Stemmegivning


Avstemningen har foregått på flere forskjellige måter i løpet av konkurransens historie. Dagens system har vært i bruk siden Eurovision Song Contest 1975 og ble foreslått av finsk TV etter en situasjon året før da BBC endret avstemningssystemet kort tid før finalen, under påskudd av at det opprinnelig vedtatte systemet ville ta altfor lang tid. Med dagens avstemningssystem avgir hvert land stemmer i valørene fra 1 til 8, 10 og 12 til andre sanger i konkurransen, hvor 12 poeng blir gitt til sangen som er best likt. Et viktig argument fra finsk TV var at når alle landene ga poeng til ti sanger, ville man unngå at noen fikk null poeng totalt (denne teorien holdt imidlertid bare i tre år, for Jahn Teigens «Mil etter mil» fikk null poeng i 1978).
Frem til slutten av 1990-årene var det en jury i hvert land som avgjorde hvilke sanger som skulle få poeng, men i Eurovision Song Contest 1997 gjorde fem land (Storbritannia, Sveits, Sverige, Tyskland og Østerrike) et forsøk med stemmegivning via telefon. Seerne i disse landene kunne da ringe inn og stemme på sine favoritter. Eksperimentet var en suksess, og siden Eurovision Song Contest 1998 har alle land blitt oppfordret av EBU til å ha avstemning via telefon hvis mulig. Landene har likevel backup-juryer som kan benyttes hvis det skulle skje noe galt under telefonavstemningen. I dag er det dessuten vanlig med stemmegivning via SMS i tillegg til den vanlige telefonavstemningen. På grunn av kritikk rettet mot avstemningssystemet bestemte EBU seg for å gjeninnføre en juryordning i kombinasjon med telefonstemmer fra og med Eurovision Song Contest 2009.<ref name="Juries Return"></ref> Jury- og telefonstemmene skal i utgangspunktet telle 50 prosent hver. Samkjøringen av jury- og seerstemmene blir organisert internt på denne måten: Juryen gir poeng i valørene 12, 10 og 8–1 til sine favorittbidrag. De ti bidragene som får flest seerstemmer, får også poeng etter samme system. Jury- og seerstemmene vil deretter legges sammen, og de ti bidragene som da har fått flest poeng, vil motta stemmer fra landet under konkurransen: 12 poeng til det landet som har fått flest stemmer, 10 til det som har fått nest mest, og så videre. Hvis to bidrag har like mange poeng etter at jury- og telefonstemmene er lagt sammen, vil telefonstemmene veie tyngst. Uansett hvilken metode som blir brukt, så kan ikke landene gi poeng til sin egen sang.

Presentasjon av stemmene


Etter pauseinnslaget, når alle poengene har blitt regnet ut, kontakter programlederne en talsmann fra hvert land, som kunngjør resultatet fra avstemningen i sitt land. Før Eurovision Song Contest 1994 skjedde dette over vanlig telefon, og samtalen ble koblet opp mot lydanlegget i auditoriet og tv-sendingen. Fra og med 1994 har talspersoner for hvert stemmegivende land dukket opp på skjermen, da via studio i sine respektive land. Det er vanlig at denne talspersonen står foran en bakgrunn som viser et kjent sted eller severdighet fra landet. Det har også blitt en form for tradisjon at hver talsperson takker arrangørlandet for programmet før han eller hun presenterer poengene.
Stemmene blir lest opp i stigende rekkefølge, og hver presentasjon kulminerer med de maksimale tolv poengene. Poengene blir gjentatt av programlederne på engelsk og fransk, og det berømte uttrykket «douze points» kommer fra når programlederne gjentar den maksimale poengsummen på fransk.
Fra 1957 til Eurovision Song Contest 2003 kontaktet man landene i samme rekkefølge som sangene hadde blitt presentert. Dette ble forandret da semifinalen ble introdusert i 2004, siden land som ikke kommer til finalen, også deltar i avstemningen. I 2004 kontaktet man landene etter alfabetisk rekkefølge (etter ISO 3166-1).<ref></ref> I Eurovision Song Contest 2005 ble stemmene fra de diskvalifiserte landene presentert først, og da i den rekkefølgen disse hadde opptrådt under semifinalen. Landene i finalen avga så poeng i samme rekkefølge som de hadde opptrådt. Siden Eurovision Song Contest 2006 har man arrangert en egen trekning for å avgjøre rekkefølgen.<ref name="2006draw"></ref>
Fra Eurovision Song Contest 1971 til 1973 sendte hvert land to dommere som var til stede på konsertarenaen, og dommerne annonserte sine stemmer foran kamera. I 1973 lagde en av dommerne fra Sveits et stort nummer da han presenterte stemmene sine med en voldsom gestikulering. Dette systemet gikk man bort fra året etter.
I 1956 ble aldri stemmene annonsert offentlig; en lukket jury annonserte simpelthen at Sveits hadde vunnet. Fra 1957 til Eurovision Song Contest 1987 ble poengene vist på en mekanisk resultattavle ved siden av scenen. Fra og med Eurovision Song Contest 1988 har man brukt elektroniske tavler i stedet. Disse resultattavlene har også den fordelen at de kan vises direkte på TV.<ref></ref>
I 2006 bestemte EBU seg for å korte inn på sendetiden som følge av at stadig flere land er med i konkurransen. Frem til da hadde man lest opp hvert eneste poeng som ble gitt, men fra og med 2006 endret man dette slik at poengene i valørene fra 1 til 7 bare kommer opp på skjermen, og hvert lands representant kun leser opp hvilke land som får henholdsvis 8, 10 og 12 poeng.
Stemmegivningen blir organisert av en representant for EBU, som har ansvar for at alle poengene blir avgitt riktig og i rett rekkefølge. Representanten blir kontinuerlig gjort klar over resultatene fra de fem neste landene som skal avgi stemmer. På den måten kan ingen begynne med taktisk stemmegivning og endre på stemmene underveis for å påvirke resultatet i en eller annen retning.<ref name="1999rules"></ref>

Delt førsteplass


Fil:Carolatv3.jpg vant Eurovision Song Contest 1991 etter å ha fått like mange poeng som Frankrikes Amina]]
I Eurovision Song Contest 1969 hadde man enda ikke opprettet noe system for å skille landene fra hverandre hvis to eller flere land skulle havne på førsteplass med samme poengsum. Hele fire land ble dermed utropt til vinnere etter stemmegivningen: Frankrike, Nederland, Spania og Storbritannia. Dette førte til mye misnøye blant de ikke-vinnende landene, og mange truet med å boikotte konkurransen. Dette fikk EBU til å opprette regler som fra og med 1970 skulle skille land som fikk like mange poeng (i 1970 omfattet dette en omavstemning). Danmark, Finland, Norge, Portugal, Sverige og Østerrike deltok ikke i konkurransen i 1970, men av ulike årsaker.
Skulle to eller flere land ligge på førsteplass med samme poengsum etter at alle land har avgitt stemmer, teller man opp hvor mange land som har gitt poeng til hvert av landene som ligger likt. Det landet som har fått poeng fra flest land, blir utropt til vinner. Skulle noen fortsatt ligge likt, vil man telle hvor mange sett med maksimale poeng (tolv poeng) landene som ligger likt, har fått. Er det fremdeles uavgjort, sammenligner man hvor mange ganger landene har fått poeng i de forskjellige valørene – først ti poeng, åtte poeng, syv poeng og så videre nedover til ett poeng. Det er veldig usannsynlig at noen land fremdeles ligger likt etter dette, men skulle det skje, vil de bli utropt som delte vinnere. Frem til 2008 gjaldt også disse reglene hvis flere land havner på 9. plass i semifinalen, og i finalen hvis flere land deler den siste plassen som kvalifiserer til neste års finale. Fra og med 2009 benyttes reglene for å skille alle land som måtte ende på samme poengsum.
Per 2012 har det bare hendt én gang at to land har fått på samme poengsum og førsteplass siden 1969. Det var i Eurovision Song Contest 1991, da både Frankrike og Sverige fikk totalt 146 poeng. I 1991 omfattet ikke reglene delen hvor man teller opp hvor mange land som har gitt hvert av landene stemmer, og man gikk rett på den delen hvor man teller opp hvor mange tolvpoengere hvert land som ligger uavgjort har fått. Både Sverige og Frankrike hadde fått fire tolvpoengere, men siden Sverige hadde fått flere tipoengere enn Frankrike, ble Sverige utropt til vinner. Hadde dagens regelverk ved stemmelikhet vært i bruk, ville Frankrike vunnet isteden.

Politisk og kulturbetinget stemmegivning


Seere har ment at stemmegivningen i konkurransen har vært påvirket av lands relasjoner<ref></ref>, og dette har avstedkommet flere teorier. En statistisk analyse av stemmemønstrene bekrefter at noen land ser ut til å favorisere enkelte andre land.<ref></ref>
<br />Noen tolker tallene dithen at det er snakk om politisk tilknytning. Andre påpeker at grunnen kan være at befolkningen i disse landene snakker lignende språk og deler samme kultur og musikksmak, og at det derfor er mer sannsynlig at de liker hverandres musikk.<ref></ref> Et eksempel som oppgis, er at Hellas og Kypros ofte har gitt hverandre den maksimale poengsummen. Dette forklares med at landene deler språk og musikkindustri, og at artister som er populære i det ene landet, ofte er populære i det andre også.

Regler


Det er mange og spesifikke regler i Eurovision Song Contest. Hvert år utarbeides det et nytt utkast av reglene, hvor det spesifiseres hvilke datoer bestemte ting må være klart; for eksempel når alle deltagerlandene må ha sendt inn en endelig versjon av deres bidrag til EBU. Mange av reglene omfatter ting som sponsoravtaler og kringkasternes rettigheter til å sende programmet i reprise innenfor et bestemt tidsrom. De mest synlige reglene, som faktisk har en innvirkning på formatet til konkurransen, har forandret seg noe igjennom årene, og disse er fremhevet her:

Arrangørland


Fra 1958 ble det tradisjon at vinnerlandet skulle arrangere konkurransen året etter. Vinneren i 1957 var Nederland, og nederlandsk TV påtok seg ansvaret for å avvikle arrangementet i 1958. Siden den gang har vinnerlandet alltid arrangert konkurransen året etter, med fem unntak. Disse unntakene er:
Eurovision Song Contest 1960: arrangert av BBC i London da ''Nederland'' nektet å påta seg arrangementet. Storbritannia ble valgt som arrangør fordi de hadde kommet på andreplass i 1959.
Eurovision Song Contest 1963: arrangert av BBC i London da ''Frankrike'' nektet å påta seg arrangementet. Storbritannia ble bare nummer fire i 1962, men Monaco og Luxembourg (som kom på andre- og tredjeplass) nektet også å påta seg arrangementet.
Eurovision Song Contest 1972: arrangert av BBC i Edinburgh da ''Monaco'' ikke var i stand til å finne et passende sted å avvikle konkurransen. Monegaskisk TV spurte da BBC om å ta over siden de hadde så mye erfaring med å arrangere konkurransen.
Eurovision Song Contest 1974: arrangert av BBC i Brighton da ''Luxembourg'' nektet å påta seg arrangementet. Det var nå blitt sedvane at BBC var arrangør hvis vinnerlandet nektet å påta seg arrangementet.
Eurovision Song Contest 1980: arrangert av Nederlandse Omroep Stichting i Haag da israelsk TV nektet å påta seg arrangementet, blant annet fordi dagen konkurransen skulle arrangeres (19. april) var en helligdag i Israel det året. Nederlenderne tilbød seg å arrangere konkurransen etter at flere andre kringkastere (deriblant BBC) hadde sagt nei.
Når et land har sagt nei til å arrangere konkurransen, har det bestandig vært som følge av at kringkasteren allerede har arrangert konkurransen i løpet av de siste par årene. Siden Eurovision Song Contest 1981 har alle konkurransene blitt avholdt i det landet som vant året i forveien.

Musikk


Alle vokalprestasjoner skal foregå direkte på scenen; det er ikke tillatt med stemmer på singbacken. Singbacken til det Kroatia bidraget i Eurovision Song Contest 1999 inneholdt lyder som lignet mistenkelig på menneskestemmer, og den kroatiske delegasjonen innrømmet at det var digitalt bearbeidede menneskestemmer på båndet. De ville imidlertid ikke rette seg etter reglene i konkurransen, fordi de mente at dette var «vanlig praksis» i musikkbransjen. EBU besluttet derfor i etterkant at Kroatia skulle sanksjoneres, og så bort fra 33 % av poengene deres det året da de skulle regne ut landenes gjennomsnittlige poengsum de siste fem årene (som ble brukt for å avgjøre hvilke land som var kvalifisert til å delta i neste års konkurranse).
Fra 1956 til 1998 måtte arrangørlandet skaffe til veie et orkester for deltagerne. Før 1973 måtte også all musikk bli spilt av orkesteret. Fra og med 1973 var det lov å bruke forhåndsinnspilt musikk istedenfor orkester, men arrangørlandet hadde fortsatt ansvar for å stille med et orkester, slik at deltagerne kunne velge. Hvis en brukte forhåndsinnspilt musikk, krevde man at instrumentene man hørte, skulle være til stede på scenen. I 1997 droppet man dette kravet.
I Eurovision Song Contest 1999 ble reglene endret, og kravet om at arrangøren måtte sørge for et orkester, falt bort. Arrangøren det året, Israels IBA, bestemte seg for ikke å bruke orkester for å spare kostnader. 1999 ble dermed det første året hvor alle landene benyttet seg av forhåndsinnspilt musikk (men sangen skulle fortsatt foregå på scenen).
Orkesteret har ikke blitt brukt i konkurransen siden, og den foreløpig siste gangen en hadde orkester til stede i salen var da BBC var arrangør i Birmingham i 1998.

Språk


Regelen som krever at landene skal synge på deres eget nasjonale språk, har blitt endret flere ganger igjennom årene. Fra 1956 til Eurovision Song Contest 1965 var det ingen regel som omfattet hvilket språk sangene skulle være på. I Eurovision Song Contest 1966 kom det en regel som krevde at sangene måtte fremføres på et av de offisielle språkene til deltagerlandet. Språkrestriksjonen varte frem til 1973. Da den ble opphevet, og utøverne stod igjen fritt i valg av språk. Flere vinnere fra midten av 1970-årene utnyttet denne friheten, og flere deltagere fra land uten engelsk som morsmål sang på engelsk, inkludert ABBA i Eurovision Song Contest 1974.
I Eurovision Song Contest 1977 bestemte EBU seg for å gjeninnføre restriksjonen som krevde at en måtte synge på nasjonalspråket. Det ble imidlertid gitt spesiell dispensasjon til Tyskland og Belgia dette året, siden de allerede hadde plukket ut bidrag på engelsk som det ikke fantes noen versjoner av på henholdsvis tysk og nederlandsk/fransk. I 1999 ble regelen endret igjen, og fra nå av stod man igjen fritt i valg av språk. Dette førte blant annet til at det belgiske bidraget i 2003, «Sanomi», ble sunget på et helt fiktivt språk.<ref></ref> Det nederlandske bidraget i Eurovision Song Contest 2006, «Amambanda», ble sunget delvis på engelsk, delvis på et oppdiktet språk.<ref></ref>

Kringkasting


Hver kringkaster forplikter seg til å sende programmet i sin helhet, inklusiv alle sangene, avstemningen og vinnerens andre fremføring. Det er bare tillatt med reklamepause under pauseinnslaget, men siden 1999 har man åpnet for flere reklamepauser ved å ha flere korte pauser uten betydning for selve konkurransen underveis i programmet.
Under fremføringen av det israelske bidraget i Eurovision Song Contest 1978 avbrøt den jordanske kringkasteren JRTV overføringen midlertidig og sendte bilder av blomster i stedet. Da det mot slutten av avstemningen viste seg at Israel kom til å vinne konkurransen, avbrøt JRTV sendingen umiddelbart. Etterpå nektet jordanske medier å anerkjenne Israels seier og kunngjorde at Belgia (som egentlig ble nummer to) hadde vunnet.<ref></ref> I Eurovision Song Contest 2005 hadde Libanon planer om å delta i konkurransen. Libanon anerkjenner ikke Israel, og følgelig hadde heller ikke libanesisk TV planer om å sende det israelske bidraget. EBU informerte dem om at en slik handling ville være i strid med reglene i konkurransen, og det førte til at Libanon trakk seg. Den libanesiske kringkasteren fikk en bot for å trekke seg etter at fristen for å melde seg på (og av) konkurransen hadde gått ut.<ref></ref>

Annet


I den første konkurransen i 1956 var det ingen tidsbegrensning på sangene. I 1957 anbefalte man å begrense bidragene til tre og et halvt minutt. I Eurovision Song Contest 1962 endret man dette til nøyaktig tre minutter.
Det er ingen restriksjoner fra EBUs side omkring nasjonaliteten til sangerne og låtskriverne. Hver enkelt kringkaster har dog lov til å ha egne restriksjoner på dette området.
Fra 1957 til 1970 (i 1956 var det ingen begrensninger i det hele tatt) var det bare lov med solister og duetter på scenen. Fra Eurovision Song Contest 1963 var det lov med et kor på opp til tre personer. Fra 1971 har man tillatt å ha maksimalt seks deltagere på scenen.
Fremførelsen og/eller teksten til et bidrag «må ikke få konkurransen til å komme i vanry».
Siden Eurovision Song Contest 1990 må alle på scenen være over 16 år, eller fylle 16 år samme år som de deltar i konkurransen.

Utvidelse


Fil:EurovisionParticipants1992.png
Fil:EurovisionParticipants1994.png
Tallet på deltagerland har vokst jevnt igjennom årene, fra syv deltagere i 1956 til over 20 i slutten av 1980-årene. I 1993 var det 25 land som deltok i konkurransen, inkludert Bosnia-Hercegovina, Kroatia og Slovenia, som deltok for første gang som selvstendige nasjoner etter oppløsningen av det tidligere Jugoslavia.
Som følge av at konkurransen er et direktesendt TV-program, har man vært nødt til å lage en grense for hvor lenge programmet kan vare. I senere år har grensen ligget på tre timer, men sendingen har vanligvis gått over tidsskjemaet. I 2005 varte programmet i underkant av tre og en halv time. I 2006, da man effektiviserte opplesningen av stemmene, varte konkurransen tre timer og fem minutter.

Forhåndsutvelgelse


Fra og med 1993 har det vært så mange land som har ønsket å delta i konkurransen, at det er ikke er forsvarlig rent tidsmessig med så mange bidrag i et enkelt TV-program. Flere rullerings- og kvalifiseringssystemer har blitt utprøvd, for å begrense antallet land som deltar i konkurransen. I 1993 arrangerte man en kvalifiseringsrunde forut for selve konkurransen, hvor syv nye land konkurrerte om tre plasser i den internasjonale finalen. Denne kvalifiseringsrunden, kalt «Kvalifikacija za Milstreet», ble avholdt i Ljubljana i Slovenia og landene Bosnia-Hercegovina, Kroatia, Slovenia, Estland, Ungarn, Romania og Slovakia deltok.
Dette året risikerte man for første gang ikke å kvalifisere seg til neste års konkurranse. Landene som havnet på de seks siste plassene i 1993, fikk ikke delta året etter. Dette for å gi plass til landene som ikke kom videre fra kvalifiseringsrunden i 1994. I 1994 deltok dessuten Litauen, Polen og Russland for første gang.
Dette systemet fortsatte man med i 1994 og i 1995, men i Eurovision Song Contest 1996 benyttet man et annet system for å velge ut hvilke land som skulle få delta. I 1996 sendte en lydklipp av alle sangene (unntatt den norske, som var automatisk kvalifisert siden Norge var arrangør) til en jury i hvert av landene. Disse juryene avgjorde så hvilke sanger som skulle få delta i den internasjonale konkurransen.<ref name="TVRB1996"></ref>
Et av landene som ikke kvalifiserte seg i 1996, var Tyskland. Hverken EBU eller tyskerne selv var særlig fornøyd med dette, siden Tyskland er en av de største økonomiske bidragsyterne i EBU. Med sitt høye innbyggertall har Tyskland i tillegg et av de største TV-publikummene i Europa.<ref name="TVRB1996"></ref>

«De fem store»


Fra og med 2000 vil fire land alltid være kvalifisert for finalen, uavhengig av hvordan de har gjort det årene i forveien. Landene har fått denne spesielle statusen igjennom å være de største økonomiske bidragsyterne til EBU. Disse landene er Tyskland, Frankrike, Spania og Storbritannia, og har derfor blitt kjent som «de fire store» («the big four» på engelsk) på grunn av sin spesielle status. I Eurovision Song Contest 2011 kommer Italia tilbake til konkurransen for første gang siden Eurovision Song Contest 1997, og de blir en del av denne gruppen, som nå blir hetende «De fem store». I tillegg blir innslaget fra arrangørlandet kvalifisert på samme måte som «De fem store».

Semifinaler


Fra 1997 til 2001 kvalifiserte landene seg på bakgrunn av hvor mange poeng bidragene deres hadde fått i gjennomsnitt de siste fem årene. Dette systemet fikk kritikk fra mange hold fordi et land risikerte å bli straffet på grunn av tidligere dårlige resultater, og fordi en ikke tok hensyn til hvor bra bidraget i det gjeldende året var. All kritikken fikk EBU til å lage en mer permanent løsning på problemet: Man arrangerer to show hvert år, en kvalifiseringsrunde (semifinale) og en stor finale. Med to programmer ville det bli nok sendetid til at alle landene som vil, kan få delta hvert år.
Semifinalen ble introdusert foran 2004-utgaven av konkurransen. Denne semifinalen ble arrangert på onsdagen i Grand Prix-uken, og minnet i formen om den store finalen, som fremdeles ble arrangert klokken 19.00 UTC på lørdagen. De tre neste årene ble semifinalen avviklet på torsdagen i Grand Prix-uken.
I semifinalen deltar de landene som ikke er direkte kvalifisert til finalen. Frem til Eurovision Song Contest 2007 var et land nødt til å komme blant de ti beste for å være direkte kvalifisert til finalen året etter. Regelen med de fire store gjelder også her, slik at Frankrike, Storbritannia, Tyskland og Spania alltid er automatisk kvalifisert tilfinalen, uavhengig av resultatene året før.
Etter at semifinalen ble introdusert, har det vært mulig for land å stemme selv om de ikke deltar i programmet; for eksempel kan et av de fire store land å avgi stemmer i semifinalen selv om de selv ikke deltar i semifinalen, og et land som ikke klarer å kvalifisere seg til finalen, kan likevel stemme på landene i finalen på lørdagen.
Etter at alle stemmene har blitt talt opp i semifinalen, blir landene som har fått flest poeng – og dermed kvalifisert seg til finalen på lørdagen – lest opp i tilfeldig rekkefølge. Resultattavlen fra semifinalen blir ikke offentliggjort av EBU før etter finalen, for å forhindre at det skal påvirke avstemningen; for eksempel gjennom taktisk stemmegivning.
Den 28. desember 2007 ble det bestemt at det fra og med 2008 vil bli arrangert ''to'' semifinaler. Formålet med to semifinaler er å forhindre at land som alltid pleier å stemme på hverandre, (slik som Storbritannia og Irland, og Hellas og Kypros) skal kunne gjøre dette under semifinalene. Bare arrangørlandet og de fire store er direkte kvalifisert til finalen. Ti land går videre fra hver semifinale, slik at man får totalt 25 land i finalen.<ref></ref>

Vinnere


Ved å vinne Eurovision Song Contest får vinnerartisten(e) en unik mulighet til å lansere seg selv internasjonalt, men relativt få navn har blitt internasjonale stjerner etter å ha vunnet konkurransen.

Artister


Fil:Céline Dion-AFR.JPG Celine Dion, som vant for Sveits i 1988, er en av de mest suksessrike artistene som har vunnet Eurovision Song Contest]]
Den vinneren av Eurovision Song Contest som har kommet mest i søkelyset etter seieren, er uten tvil ABBA, som vant konkurransen for Sverige i 1974 med sangen «Waterloo». ABBA ble etter hvert et av de mest suksessrike bandene i sin tid.
En annen nevneverdig vinner som senere fikk internasjonal berømmelse og suksess, er Céline Dion, som vant for Sveits i 1988 med sangen «Ne Partez Pas Sans Moi». Dions suksess er allikevel ikke knyttet direkte til hennes seier, siden hun ble berømt internasjonalt først noen år senere.
Andre artister har vært relativt ukjente, eller bare kjente nasjonalt før sin opptreden i Eurovision. Artister som har oppnådd ulik grad av suksess etter å ha vunnet konkurransen, er France Gall («Poupée De Cire, Poupée De Son», Luxembourg 1965), Lulu (artist) («Boom Bang-a-Bang», Storbritannia 1969), Dana («All Kinds of Everything», Irland 1970), Vicky Leandros («Après Toi», Luxembourg Eurovision Song Contest 1972), Brotherhood of Man («Save Your Kisses for Me», Storbritannia Eurovision Song Contest 1976), Marie Myriam («L'oiseau et l'enfant», Frankrike Eurovision Song Contest 1977), Johnny Logan (som vant to ganger for Irland: med «What's Another Year?» i 1980 og «Hold Me Now» i 1987), Bucks Fizz («Making Your Mind Up», Storbrtiannia 1981) og Nicole (artist) («Ein bißchen Frieden», Tyskland Eurovision Song Contest 1982).
Mange andre vinnere vant konkurransen etter at de alt hadde oppnådd suksess.
Noen av vinnerne har imidlertid forsvunnet like fort fra rampelyset som de kom, med liten innflytelse på musikkscenen etter at de vant.

Land


Irland er det landet som har vunnet konkurransen flest ganger, med syv. Blant Irlands seire finner vi også tre seire på rad i midten av 1990-årene. På delt andreplass, med fem seire hver, ligger Frankrike, Luxembourg, Sverige og Storbritannia. Sistnevnte er det mest suksessrike landet i konkurransens historie; Storbritannia til sammen 20 første- og andreplasser på 54 konkurranser (1956–2009).
I de første tiårene av konkurransen vant land som Frankrike, Nederland om Luxembourg mange ganger. Disse landene har imidlertid gjort det mye dårligere de siste tiårene: Nederland vant sist gang i 1975, Frankrike i 1977 og Luxembourg i Eurovision Song Contest 1983. Luxembourg har heller ikke vært med i konkurransen siden 1993.
I årene etter tusenårsskiftet har en rekke land vunnet for første gang, både nye land i Eurovision-sammenheng og «gamle travere» som endelig fikk sin første seier. Hvert år fra 2001 til og med 2008 havnet land som aldri før hadde vunnet konkurransen, øverst på resultatlisten. Finland vant i 2006 etter å ha deltatt i konkurransen 45 ganger. Ukraina på den andre siden måtte ikke vente lenge på sin første seier: De vant med sitt andre bidrag i 2004. Serbia vant det aller første året de deltok som en selvstendig stat, i 2007.
Portugal det landet som har deltatt flest ganger uten å vinne. De deltok for første gang i 1964, og venter fortsatt på sin første seier.

Liste over arrangører og vinnere

Norge i Eurovision Song Contest


Fil:Maria Eurovision 1st semi-final 2008.jpgs deltager i 2008. Bildet er fra semifinalen.]]
Norge debuterte i Eurovision Song Contest i 1960 og har siden bare vært fraværende to ganger: I 1970, da man boikottet konkurransen på grunn av uenigheter om stemmegivningen året før, og i 2002, da man ikke kvalifiserte seg. Norge har vunnet konkurransen tre ganger: Første gang var med Bobbysocks’ «La det swinge» i 1985, andre gang var med Secret Gardens hovedsakelig instrumentale stykke «Nocturne» i 1995, og tredje gang var med Alexander Rybaks «Fairytale» i 2009.
Til tross for denne suksessen er Norge også det landet som har fått null poeng flest ganger (totalt fire ganger). Norge har kommet på sisteplass elleve ganger, også det rekord. Før den første seieren i 1985 slet Norge med å hevde seg i konkurransen, og kom på sisteplass hele seks ganger. Siden den gang har resultatene vært mer varierte. Dårlige plasseringer i begynnelsen av 1990-årene ble etterfulgt av flere topp ti-plasseringer, med seier i 1995 og andreplass på hjemmebane året etter som bestenoteringer.
Etter at semifinalen ble introdusert i 2004, er Alexander Rybaks førsteplass med «Fairytale» i 2009 Norges beste resultat. Norges nest beste plassering etter 2004 er Maria Mittets femteplass med «Hold On Be Strong» i 2008.
Norge deltar i konkurransen gjennom NRK, som også er ansvarlig for den norske nasjonale finalen, Melodi Grand Prix.

«Spin-offs»


Eurovision Song Contest har vært forbilde for en rekke andre sang og musikkfestivaler:
Junior Eurovision Song Contest – for artister under 16 år. Arrangert årlig siden 2003.
Intervision-musikkonkurransen – arrangert av østblokken mellom 1977 og 1980.
World Oriental Music Festival – med deltagere fra Europa og Asia. Arrangert for første gang i Sarajevo i 2005.
Jewrovision Song Contest – arrangert årlig siden 2004, for artister fra det jødiske fellesskapet i Tyskland mellom 8 og 18 år.
Bundesvision Song Contest – mellom de ulike delstatene i Tyskland. Avholdt årlig siden 2005.
World Vision: An American Anthem – foreslått konkurranse basert på Eurovision-formatet mellom de amerikanske delstatene. Formatet ble kjøpt av NBC fra EBU.<ref></ref>
Eurovision Dance Contest – dansekonkurranse der vinnerne av landets utgave av «Skal vi danse» representerer hvert enkelt land. Arrangert siden 2007.
Asia-Pacific Song Contest – asiatisk versjon av Eurovision Song Contest. Ble avholdt første gang høsten 2010.
Høsten 2005 organiserte EBU et spesialprogram for å feire konkurransens femtiårsjubileum. Programmet ble kalt «Congratulations», oppkalt etter Cliff Richards bidrag for Storbritannia i 1968. I en telefonavstemning i forbindelse med programmet ble ABBAs «Waterloo» (Sveriges vinnerbidrag fra 1974) kåret til den mest populære Eurovision-sangen igjennom tidene.<ref></ref>

Se også


Norsk Melodi Grand Prix
Junior Eurovision Song Contest
Our Sound

Litteratur


O'Connor, John Kennedy (2005). ''The Eurovision Song Contest 50 Years The Official History''. London: Carlton Books Limited. ISBN 1-84442-586-X.
Johnson, Geir (1986). "Norge i Melodi Grand Prix". Atheneum
Pedersen, Jostein (1996). ''Historien om Melodi Grand Prix''. Oslo: Bladkompaniet.
Thorsen, Leif (2006). ''Melodifestivalen genom tiderna'', 2. utgave. Stockholm: Premium Publishing.
Artikler i akademiske tidsskrifter
Yair, G. (1995). http://www.ingentaconnect.com/content/els/03788733/1995/00000017/00000002/art00253 'Unite Unite Europe' The political and cultural structures of Europe as reflected in the Eurovision Song Contest, ''Social Networks''. 17: 147-161.
Yair and Maman (1996). http://asj.sagepub.com/cgi/reprint/39/3/309 The Persistent Structure of Hegemony in the Eurovision Song Contest, ''Acta Sociologica''. 39: 309-325
Fenn D. ''et al'' ( 2005). http://www.citebase.org/abstract?id=oai:arXiv.org:physics/0505071 How does Europe make its mind up? Connections, cliques, and compatibility between countries in the Eurovision Song Contest. ''arXiv:physics''/0505071
Gatherer, D. (2006). http://jasss.soc.surrey.ac.uk/9/2/1.html Comparison of Eurovision Song Contest Simulation with Actual Results Reveals Shifting Patterns of Collusive Voting Alliances, ''Journal of Artificial Societies and Social Simulation'' vol. 9, no. 2
Andre artikler
Pedersen, Jostein (2006). http://www.ballade.no/nmi.nsf/doc/art2006052313583348367589 Absolutt Grand Prix, Volum 1 ''Ballade'', norsk musikkinformasjons nettavis
Pedersen, Jostein (2006). http://www.ballade.no/nmi.nsf/doc/art2006052414284111360952 Absolutt Grand Prix, Volum 2 ''Ballade'', norsk musikkinformasjons nettavis
Pedersen, Jostein (2006). http://www.ballade.no/nmi.nsf/doc/art2006052611210084859235 Absolutt Grand Prix, Volum 3 ''Ballade'', norsk musikkinformasjons nettavis

Referanser

Eksterne lenker


http://www.eurovision.tv Offisiell nettside
http://www.nrk.no/melodigrandprix NRKs side om Eurovision Song Contest
http://www.esctoday.com/ esctoday.com
http://www.escnorge.net/ escNORGE.net
http://www.norway.ogae.net/ Den norske Grand Prix-klubben
http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/article1783634.ece «Grand Prix er også politikk», kronikk i ''Aftenposten'' av Andreas Selliaas og Lars Raaum
Kategori:Eurovision Song Contest
af:Eurovision-sangfees
als:Eurovision Song Contest
ar:مسابقة يوروفيجن للأغاني
ast:Festival de la Canción d'Eurovisión
az:Avroviziya Mahnı Müsabiqəsi
bn:ইউরোভিশন সঙ্গীত প্রতিযোগিতা
be:Конкурс песні Еўрабачанне
be-x-old:Конкурс песьні Эўрабачаньне
bg:Песенен конкурс Евровизия
bs:Eurovision Song Contest
br:Eurovision
ca:Festival de la Cançó d'Eurovisió
cv:Еврокурав
cs:Eurovision Song Contest
cy:Cystadleuaeth Cân Eurovision
da:Eurovision Song Contest
de:Eurovision Song Contest
et:Eurovisiooni lauluvõistlus
el:Διαγωνισμός Τραγουδιού Eurovision
en:Eurovision Song Contest
es:Festival de la Canción de Eurovisión
eo:Eŭrovido-Kantokonkurso
ext:Festival d'Urovisión
eu:Eurovision Abesti Txapelketa
fa:مسابقه آواز یوروویژن
fr:Concours Eurovision de la chanson
ga:Comórtas Amhránaíochta na hEoraifíse
gag:Eurovision
gl:Festival de Eurovisión
ko:유로비전 송 콘테스트
hy:Եվրատեսիլ երգի մրցույթ
hsb:Eurovision Song Contest
hr:Pjesma Eurovizije
id:Kontes Lagu Eurovision
ia:Concurso Eurovision del Canto
is:Söngvakeppni evrópskra sjónvarpsstöðva
it:Eurovision Song Contest
he:אירוויזיון
kl:Eurovision Song Contest
ka:ევროვიზიის სიმღერის კონკურსი
kk:Еуровидение ән конкурсы
kv:Евроаддзӧм сьыланкыв конкурс
ky:Еврокөрүнүү ыр сынагы
la:Cantus Eurovisionis Certamen
lv:Eirovīzijas dziesmu konkurss
lb:Eurovision Song Contest
lt:Eurovizija
li:Songfestival
hu:Eurovíziós Dalfesztivál
mk:Евровизија
mt:Festival tal-Eurovision
mwl:Festibal Ourobison de la Cançon
my:ယူရိုဗစ်ရှင်း သီချင်းပြိုင်ပွဲ
na:Eurovision
nl:Eurovisiesongfestival
ja:ユーロビジョン・ソング・コンテスト
nn:Eurovision Song Contest
uz:Eurovision qoʻshiq tanlovi
nds:Eurovision Song Contest
pl:Konkurs Piosenki Eurowizji
pnt:Eurovision
pt:Festival Eurovisão da Canção
ro:Concursul Muzical Eurovision
ru:Конкурс песни Евровидение
sah:Евровидение
se:Eurovision lávllagilvvohallan
sq:Festivali Evropian i Këngës
scn:Cuncursu Eurovision
simple:Eurovision Song Contest
sk:Eurovision Song Contest
sl:Pesem Evrovizije
sr:Песма Евровизије
sh:Eurosong
fi:Eurovision laulukilpailu
sv:Eurovision Song Contest
tl:Paligsahang Pang-awitin ng Eurovision
tt:Евровидение
th:การประกวดเพลงยูโรวิชัน
tg:Озмуни Эвровижн
tr:Eurovision Şarkı Yarışması
uk:Пісенний конкурс Євробачення
ug:ياۋروۋىزىيون ناخشا مۇسابىقىسى
vep:Evrovizii
vi:Eurovision Song Contest
wa:Urovuzion
wuu:欧罗维竞唱歌比赛
bat-smg:Euruovėzėjė
zh:歐洲歌唱大賽

Malawi


Malawi (chichewa: ''Malaŵi''), offisielt Republikken Malawi (engelsk: ''Republic of Malawi''; chichewa: ''Chalo cha Malawi'' eller ''Dziko la Malaŵi'') er en innlandsstat i sørøst-Afrika som grenser til Tanzania i nord, Zambia vest og Mosambik i sør og i øst.

Geografi


Fil:Mulanje.jpg
Malawi ligger sørøst i Afrika. Great Rift Valley går gjennom landet fra nord til sør. I denne fordypningen ligger Malawisjøen (også kalt Nyasasjøen), den tredje største innsjøen i Afrika som utgjør 20&nbsp;% av Malawis areal. Shire (elv)-elva renner fra den sørlige enden av innsjøen og slutter seg til Zambezi 400 kilometer lenger sør i Mosambik. Øst og vest for for riftdalen danner landet høye platåer, vanligvis mellom 900 og 1200 moh. I nord stiger Nyika-høylandet så høyt som 2600 moh. Sør for innsjøen ligger Shire-høylandene med en høyde på 600 til 1600 moh, og som stiger til fjellene Zomba og Mulanje på henholdsvis 2130 og 3048 moh. I det ekstreme sør, er høyden bare 60-90 moh.
Malawi er et av det subsahariske Afrikas befolkningstetthet land. Befolkningen i Lilongwe, Malawis hovedstad siden 1971, overstiger 400 000. Alle regjeringsdepartementene og parlamentet ligger i Lilongwe. Blantyre (Malawi) forblir Malawis viktigste kommersielle senter og største by og har vokst fra antatte 109 000 innbyggere i 1966 til nesten 500 000 i 1998. Malawis president bor i Lilongwe, mens høyesterett ligger i Blantyre.
Malawis klima er generelt subtropisk klima. Regntiden varer fra november ut april. Der er lite eller ingen nedbør i det meste av landet fra mai til oktober. Det er varmt og fuktig fra oktober til april langs innsjøen og i den nedre Shire-dalen. Lilongwe er også varm og fuktig i disse månedene, men mindre enn i sør. Resten av landet er varmt i disse månedene. Fra juni til august, er innsjøområdene og det ekstreme sør komfortabelt varmt, men resten av Malawi kan være kjølig om natten, med temperaturer fra 5° til 14°C.
Øyene Likoma og Chizumulu tilhører Malawi, men ligger innenfor Mosambiks farvann og danner maritime eksklaver http://geosite.jankrogh.com/malawi.htm.

Demografi


Fil:Malawi n3.jpg)]]
Malawi har hentet sitt navn fra maraviene, et bantu-folk som kom fra det sørlige Kongobassenget for rundt 600 år siden. Da de nådde området nord for Malawisjøen, delte maraviene seg. En gren, forfedrene til dagens chewaer, flyttet sør til den vestlige bredden av sjøen. De andre, forfedrene til nyanjaene, flyttet ned den østre bredden til den sørlige delen av landet.
Innen 1500 hadde de to grenene av stammen etablert et kongedømme som strakte seg fra nord i dagens Nkhotakota til Zambezi i sør, og fra Malawisjøen i øst, til Malawisjøen i øst til Luangwa (elv) i vest.
Migrasjoner og stammekonflikter forhindret videre dannelse av et sammenføyd malawisk samfunn før det 20. århundre. I senere år har etniske forskjeller og stammetilhørighet blitt tonet ned. Det er derimot regionale forskjeller og rivalisering. Til tross for noen klare forskjeller, eksisterer ingen betydelig friksjon mellom stammegruppene, og forståelsen av malawisk nasjonalitet har begynt å slå rot. Malawierne er et landlig folkeslag, og de er generelt tradisjonalister og ikkevoldelige.
Chewaene utgjør 90&nbsp;% av befolkningen i den sentrale regionen. Nyanja-stammen dominerer i sør og tumbukaene i nord. I tillegg lever et betydelig antall av tonga (folk) i nord, ngoni (folk), en sidegren av zuluene som kom fra Sør-Afrika på begynnelsen av 1800-tallet, lever i de nedre nordlige og lavere sentrale regionene og wayao som hovedsakelig er islam, lever langs den sørøstlige grensen til Mosambik. Bantuer av andre stammer kom fra Mosambik som flyktninger.
Europa og asiater lever også her. De fleste europeerne er storbritannia og portugal fra Mosambik, mens asiatene hovedsakelig er india.

Humanitær situasjon


Gjennomsnittlig levealder i Malawi er 52 år for menn og 54 år for kvinner. Den lave gjennomsnittlige levealderen skyldes mange faktorer:
lav inntekt (gjennomsnittlig inntekt i Malawi er lavere enn $1 per dag)
mangelfult kosthold
dårlig tilgang på medisinsk behandling
mangelfull skoleutdanning
spedning av hiv/aids
styresmaktens økonomiske restriksjoner

Helse


Barnedødeligheten er 103/1000. Der er mer enn en million foreldreløse, av disse ble 700&nbsp;000 foreldreløse da deres foreldre døde av AIDS.
Fil:Malawi-demography.png
Ifølge beregninger fra den malawiske styresmakten, er 14,2&nbsp;% av befolkningen hiv–positive, og 90&nbsp;000 dødsfall i 2003 skyldtes aids. Uoffisielle beregninger basert på innleggelser på private sykehus tilsier en hiv-infeksjon på 30&nbsp;%.

Kosthold


Malawis viktigste matvare er mais, men som andre land i det sørlige Afrika, har Malawi gjentatte ganger blitt herjet av hungersnød siden 2002 da maten ble knapp for en tredjedel av befolkningen. 30&nbsp;% av befolkningen var rammet i 2003.
Ifølge en FAO-rapport fra juni 2005, ville 4,22 millioner innbyggere, en fjerdedel av befolkningen, ikke ha nok mat i 2005 til å overleve. Sør i landet, var prosentandelen av den rammede befolkningen på mellom 55 og 76. I slutten av november 2005 ble de første dødsfallene fra hungersnøden registrert.
Disse gjentatte hungersnødene skyldes ulike faktorer:
utbredte monokulturer
dårlig distribuering av gjødsel
tørke
utbredt AIDS-epidemi
schistosomiasis
malaria
korrupsjon i styresmakten og restriksjoner på økonomisk frihet
Noen hjelpeorganisasjoner som Comunità di Sant'Egidio, katolske hjelpetjenester og andre lokale og internasjonaler organisasjoner forsøker å svare på hungersnøden ved å distribuere hjelpesendinger med mat. Regjeringen har også startet et program som skal hjelpe til i oppstart av gårder med maisfrø og gjødsel. Programmet var derimot gjenstand for alvorlig misbruk og noen ganger fikk ikke de fattigste noen av disse tingene som var øremerket dem. Dette programmet ble avbrutt av Bingu Wa Muntharika-administrasjonen som istedet subsidierte gjødsel for de lokale bøndene.

Historie


Rester etter hominider har blitt identifisert i Malawi som dateres mer enn en million år tilbake. Tidlige mennesker bodde i nærheten av Malawisjøen for 50 til 60&nbsp;000 år siden. Menneskerester på et funnsted datert til rundt år 8000 f.Kr. viser fysiske karakteristikker som ligner mennesker som i dag bor på Afrikas horn. Funn fra et annet sted, datert til 1500 f.Kr., har restene trekk som minner om san–folket.
De tidligste innbyggeren i området var khoisan jegere og samlere. De var stort sett erstattet av bantu stammene under bantu-migrasjonene. Selv om Portugal nådde området i det 16. århundre, var den første betydelige kontakten ankomsten til David Livingstone langs den nordlige kysten av Malawisjøen i 1859. Etter dette opprettet skottland presbyterianisme kirker misjonsstasjoner i Malawi. Ett av deres mål var å få slutt på slavehandelen til Persiagulfen som fortsatte til slutten av det 19. århundre. I 1878 dannet en gruppe handelsmenn, de fleste fra Glasgow, African Lakes Company for å levere forsyninger og tjenester til misjonærene. Andre misjonærer, handelsmenn, jegere og plantere fulgte snart etter.
En konsul fra den Storbritannia styresmakten fikk tittelen «konger og høvdinger i Sentral-Afrika» i 1883, og i 1891 etablerte britene Britisk Sentral-Afrika som innen 1907 hadde fått navnet Nyasaland-protektoratet (''Nyasa'' er Wayao-ordet for «innsjø»). Britene fortsatte å ha kontroll i den første halvdelen av 1900-tallet, men denne perioden ble preget av et antall mislykkede malawiske forsøk på å skaffe seg uavhengighet. En voksende Europa og USA-utdannet afrikansk elite ble stadig mer høylytt og politisk aktive, først gjennom foreninger, og så gjennom Nyasaland African Congress (NAC) etter 1944.
I løpet av 1950-årene økte presset for uavhengighet da Nyasaland ble føyd sammen med Nord-Rhodesia og Sør-Rhodesia i 1953 til Føderasjonen av Rhodesia og Nyasaland. I juli 1958 returnerte dr Hastings Kamuzu Banda til landet etter et langt fravær i USA hvor han skaffet seg sin medisinske grad ved Meharry Medical College i Nashville, Tennessee i 1937, Storbritannia hvor han praktiserte medisin og Ghana. Han overtok lederskapet i NAC som senere ble Malawi Congress Party (MCP). Banda ble i 1959 sendt til Gwelo-fengselet for sine politiske aktiviteter, men ble løslatt i 1960 for å delta i en grunnlovskonferanse i London.
15. april 1961 vant MCP en overveldende seier i valgene til et nytt lovgivende råd. Det fikk også en viktig rolle i det nye utøvende rådet og styrte Nyasaland i alt annet enn navnet ett år senere. I en ny grunnlovs konferanse i London i november 1962, gikk den britiske regjeringen med på å gi Nyasaland selvstyrestatus året etter.
Dr Banda ble statsminister 1. februar 1963 selv om britene fremdeles kontrollerte Malawis finanser, sikkerhet og rettsvesenet. En ny grunnlov trådte i kraft i mai som gav praktisk talt fullstendig internt selvstyre. Føderasjonen av Rhodesia og Nyasaland ble oppløst 31. desember 1963, og Malawi ble et helt uavhengig medlem av samveldet av nasjoner 6. juli 1964. To år senere ble Malawi republikk med dr Banda som sin første president. Landet ble også erklært en ettpartistat.
Dr Banda ble erklært president på livstid i 1970 av MCP, og året etter konsoliderte han sin makt og ble utropt til president på livstid av selve Malawi. Den paramilitære vingen av MCP, Unge Pionérer, hjalp til med å holde Malawi under autoritativ kontroll frem til 1990-årene.
Økende indre uro og press fra malawiske kirker og fra det internasjonale samfunnet førte til en folkeavstemning hvor det malawiske folket ble bedt om å stemme på enten et flerpartidemokrati eller fortsettelsen av ettpartistaten. 14. juni 1993 valgte folket med overveldende flertall flerpartisystemet. Frie og rettferdige nasjonalvalg ble holdt 17. mai 1994.
Bakili Muluzi, lederen for Forent Demokratisk Front (UDF), ble valgt til president i de valgene. UDF vant 82 av de 177 setene i nasjonalforsamlingen og dannet en koalisjonsregjering med Alliansen for Demokrat (Malawi) (AFORD). Koalisjonen ble oppløst i juni 1996, men noen av dens medlemmer forble i regjeringen. President tituleres dr Muluzi etter at han fikk en æresgrad ved Lincoln University (Missouri) i Missouri i 1995. Malawis nyskrevne grunnlov (1995) fjernet spesialmakten som var reservert for MCP. Akselererende økonomisk liberalisering og strukturelle reformer fulgte den politiske forvandlingen.
15. juni 1999 holdt Malawi sitt andre demokratiske valg. Dr Bakili Muluzi ble gjenvalgt til en ny femårsperiode som president, til tross for at en allianse av MCP og AFORD stilte mot UDF.
Malawi så sin første overgang mellom demokratisk valgte presidenter i mai 2004 da UDFs presidentkandidat Bingu wa Mutharika beseiret MCP kandidaten John Tembo og Gwanda Chakuamba som var støttet av en gruppe opposisjonspartier. UDF klarte derimot ikke å vinne flertallet av seter i parlamentet, som det hadde gjort i valgene i 1994 og 1999. Partiet sikret likevel et flertall med å alliere seg med partiformenn og tidligere president Muluzi og dannet en «regjering av nasjonal enhet» med flere opposisjonspartier. President Bingu wa Mutharika forlot UDF-partiet 5. februar 2005 på grunn av uenigheter med UDF, særlig over hans anti-korrupsjonskampanje. Han dannet sitt eget parti, Demokratisk Progressivt Parti (Malawi) (DPP).

Politikk


Styret av Malawi har vært et flerpartidemokrati siden 1994. Etter grunnloven av 1995 velges presidenten som både er statsoverhode og regjeringssjef, gjennom et generelt valg hvert femte år. Malawi har en visepresident som velges sammen med presidenten. Presidenten har også muligheten til å utnevne en visepresident nummer to, som må være fra et annet politisk parti. Medlemmene av det presidentutnevnte kabinettet kan hentes fra den lovgivende forsamlingen eller utenfor denne. Malawis nasjonalforsamling har 193 representanter, alle velges direkte for en femårsperiode. Grunnloven legger grunnlaget for to kamre, og det andre kammeret er et senat med 80 medlemmer, men til nå har det ikke blitt gjort noe for å sette sammen dette senatet. Senatet er tiltenkt å gi representasjon for tradisjonelle ledere og de forskjellige geografiske distriktene, i tillegg til forskjellige interessegrupper som kvinner, ungdommer og funksjonshemmede.
Grunnloven legger grunnlaget for et uavhengig rettsvesen. Malawis domstolsapparat er basert på den engelske modellen og består av lavere magistratsdomstoler, en høyere domstol og en appelldomstol. Det lokale styret utføres i 27 distrikter innenfor tre regioner administrert av regionale administratorer og distriktskommisærer som utnevnes av den sentrale styresmakten. Lokalvalg, det første i flerpartiperioden, fant sted 21. november 2000. UDF vant 70&nbsp;% av setene i dette valget.
Det tredje flerpartivalget på president og nasjonalforsamling som opprinnelig var planlagt å utføres 18. mai 2004, ble utsatt i to dager etter en appell til den høyere domstolen fra opposisjonkoalisjonen Mgwirizano (enhet). Opptakten til avstemningen ble overskygget av opposisjonens påstander om ulovligheter i stemmeregistreringen. Observatører fra EU og Samveldet av nasjoner sa derimot at stemmingen foregikk fredelig, men at de var bekymret for «alvorlige utilstrekkeligheter» i avstemningen.

Utenrikspolitikk


Malawi har fortsatt den pro-vestlige utenrikspolitikk som ble etablert av tidligere president Banda. Landet har utmerkede forbindelser med viktige vestlige land. Malawis nær forbindelse med Sør-Afrika gjennom apartheid-epoken, gjorde forholdet anspent til andre afrikanske nasjoner. Etter apartheids kollaps i 1994, utviklet Malawi sterke diplomatiske forbindelser med alle afrikanske land.
Mellom 1985 og 1995 huset Malawi mer enn en million flyktninger fra Mosambik. Flyktningkrisen var en betydelig økonomisk belastning for Malawis regjering, men førte også til betydelig flyt av internasjonal assistanse. Husingen og tilbakevendingen av mosambikerne er regnet som en betydelig suksess av internasjonale organisasjoner. Malawi fikk i 1996 et antall Rwanda og den Demokratiske Republikken Kongo flyktninger som søkte asyl. Regjeringen avslo ikke flyktningene, men brukte prinsippet om «asyl i første land». Under dette prinsippet ville flyktningen som ba om asyl i et annet land først, eller hadde hatt mulighet for å gjøre dette, ikke etterpå få asyl i Malawi. Der var ingen rapporter om tvungen tilbakesendelse av flyktninger.
Viktige bilaterale giverland er USA, Canada, Libya, Tyskland, Island, Japan, Nederland, Norge, Finland, Sverige, Taiwan og Storbritannia. Multilaterale donorer inkluderer Verdensbanken, Det internasjonale pengefondet, EU, den afrikanske utviklingsbank og FN-organisasjonene.

Administrativ inndeling


Fil:MW-Districts.png
Malawi er delt inn i 27 distrikter innenfor tre regioner:
''(Tallene er hentet fra folketellingen i september 1998 http://www.statoids.com/umw.html)''

Økonomi


Malawi er et landlåst, tett befolket land. Økonomien er svært avhengig av landbruket. Malawi har få utvinnbare mineralressurser. Dets tre viktigste eksportavlinger er (i rekkefølge) tobakk, te og sukker. Malawis president gikk nylig ut og oppfordret bøndene til å vurdere andre avlinger som bomull
http://www.tobaccochina.com/englishnew/content1.aspx?id=16188 som et alternativ til landets viktigste avling tobakk, siden sigarettkonsumeringen i vesten fortsetter å synke. Tradisjonelt har Malawi vært selvforsynt med mais, og i løpet av 1980-årene eksporterte de betydelige mengder til sine tørkerammede naboland.
Landbruk representerer 38,6&nbsp;% av bruttonasjonalprodukt, bruker 80&nbsp;% av arbeidsstyrken og representerer rundt 80&nbsp;% av all eksport. Nesten 90&nbsp;% av befolkningen deltar i dyrkingen. Småbruk produserer varierte avlinger som mais, bønner, ris, kassava, Tobakk og jordnøtter (peanøtter). Landbrukssektoren bidrar med 63,7&nbsp;% av totalinntekten til landsbygdbefolkningen, 65&nbsp;% av foredlingssektorens råvarer og rundt 87&nbsp;% av antallet arbeidsplasser. Finansiell rikdom er stort sett konsentrert i hendene på en liten elite. Malawis foredlingsindustri ligger rundt byen Blantyre.
Malawis økonomiske avhengighet av eksporten av landbruksvarer gjør det særlig sårbart for eksterne sjokk som dårligere betingelser i handelen og tørke. Høye transportkostnader, som kan utgjøre over 30&nbsp;% av importregningen, utgjør en alvorlig hindring for økonomisk utvikling og handel. Malawi må importere alle sine drivstoffsprodukter. Mangel på utdannet arbeidskraft, vanskeligheter i å skaffe arbeidsløyve til ekstern arbeidskraft, byråkrati, korrupsjon og for dårlige og manglende vedlikehold ved veier, elektrisitet, vann og infrastruktur for telekommunikasjon skaper videre hindre for den økonomiske utviklingen i Malawi. Men nyligere regjeringsinitiativ har begynt å gjøre investeringsmiljø mer attraktivt.
Landet har satt i gang økonomiske strukturelle justeringsprogram som støttes av Verdensbanken, det internasjonale pengefondet og andre donorer siden 1981. Brede reformmål inkluderer stimulering av aktiviteter på privat sektor og deltagelse gjennom eliminering av priskontroller og industriell lisensiering, liberalisering av handel og ekstern valuta, rasjonalisering av skatter, privatisering av statseide foretak og reformer i velferdstjenesten. Malawi kvalifiserte for gjeldssanering blant tungt gjeldstyngede fattige land (HIPC).
Sent i mai 2004 ble IMF-programmet som startet i 2000 avlyst og et stabsovervåket program (SMP) ble satt i verk. I etterkant av spørsmålene om fornuftig statsbudsjett, er SMPs mål å gi Malawis nyvalgte regjering sjansen til å etablere disiplinerte statsbudsjett.
Reell BNP økte med rundt 3,9&nbsp;% i 2004, fra 4,3&nbsp;% i 2003 og 2,4&nbsp;% i 2002. Inflasjon har stort sett vært under kontroll siden 2003 med et gjennomsnitt på 10&nbsp;% i året og 15,0&nbsp;% (anslått) i 2004. Avdrag og kommersielle lånerenter gikk også ned fra 40&nbsp;%–45&nbsp;% i 2003 til 25&nbsp;% tidlig i 2004. Kwachaens gikk fra 90 til 101 mot den amerikanske dollaren i midten av 2003 og var på 108 mot slutten av 2004.
Malawi har bilaterale handelsavtaler med sine to største handelspartnere, Sør-Afrika og Zimbabwe, begge tillater tollfri inngang for malawiske produkter i sine land.
Norges økonomiske bistand til Malawi: 42,5 millioner kroner (2004)

Kultur


Malawierne var fra gammelt av et reisende folk, og som et resultat av dette, har deres musikk spredt seg over det afrikanske kontinent. I nyere tider er det lite av malawisk musikk som har blitt internasjonalt kjent, selv om landet har sine musikalske kjendiser som er velkjent i noen utenlandske fora.
En av de viktigste nyere årsakene til smeltedigelen som malawisk musikk er, var andre verdenskrig da soldater både førte med seg musikk til fjerne land og førte den tilbake. På slutten av krigen var duetter med gitar og banjo den mest populære typen danseband. Begge instrumentene ble importert.
Sent i 1960-årene, var sørafrikansk kwelamusikk populær i Malawi. Landet produserte sine egne kwelastjerner som Daniel Kachamba & His Kwela Band. Malawisk jazzband ble også populære. Til tross for sitt navn, har malawisk jazz lite til felles med sin amerikanske navnebror. Musikere på landsbygda spilte akustiske instrumenter, ofte på svært tradisjonelt vis. Disse utøverne inkluderte Jazz Giants, Linengwe River Band, Mulanje Mountain Band og Chimvu Jazz. I begynnelsen av 1970-årene hadde elektrisk gitar blitt vanlig, og amerikansk rock and roll, soul musikk og funk innflytelse på den musiske arena, noe som førte til en fusjon kalt afroma. New Scene, ledet av Morson Phuka, var den mest velkjente eksponenten av afroma.
I 1980-årene ble soukous fra den Demokratiske Republikken Kongo (da ''Zaire'') populært og resulterte i en malawisk variant kalt kwasa kwasa. Gospel ble også populært i denne perioden, og til og med mer populært i 1990-årene. Pavens besøk i 1989 inspirerte veksten i gospelmusikken som også ble drevet av landets intense fattigdom. Reggae har også blitt svært populært, særlig langs den turistfylte bredden av innsjøen.
Tradisjonell malawisk musikk har også blitt en kommersiel suksess, som folekfusjonistene Pamtondo, hvis musikk bruker rytmer fra lomwe, makuwa og man'ganja-folkene. Der har også vært mer tradisjonelle utøvere som Alan Namoko.
Der er et Malawi Broadcasting Corporation, og jevnlige lyttere til «Radio One» vet at malawiske utenlandske favoritter er Don Williams, Shaggy og sørafrikanske Lucky Dube and Brenda Fassie.

Idrett


Idretten i Malawi har blitt formet av sin historie som koloni i det gamle det britiske imperiet. De mest populære idrettene kom fra Storbritannia.
Fotball er den mest populære idretten. Den spiller av gutter på alle nivå fra nypløyde åkere på landsbygda til seriekonkurranser i skolen. Malawi har .
Netball har lenge vært en populær idrett for skolejenter. Den er idretten som har ført Malawi på det afrikanske kartet, etter at landet kvalifiserte seg for og vant turneringer som COSANA-turneringen. Netballagene har også deltatt i konkurranser på verdensbasis og har noen ganger havnet blant de syv beste.
I Malawi etter kolonitiden, har andre idretter blitt innført i skolene. Volleyball og basketball har fått feste, først og fremst gjennom forsøkene til fredskorps-frivillige fra USA midt på 1960-tallet. African Bible College har videre bidratt til veksten til basketball ved å føre profesjonelle fra USA til å drive treningsleirer og også sende noen av sine beste spillere til USA.
Friidrett og terrengløp har også utviklet seg siden den malawiske uavhengigheten. En pionér i den systematiske treningen av unge løpere med talent, er dr Harold Salmon, en frivillig fra fredskorpset som tjente i Malawi fra 1966 til 1968. Fra år 2000 har der vært fremgang i kvaliteten på utøvere og den mest kjente er Catherine Chikwakwa som nå er basert i Tyskland. Der er andre løpere fra universitetet i Malawi og hæren som har vist betydelig fremgang.
Andre idretter som tennis og squash (sport) har nylig fått popularitet, stort sett på grunn av malawienes tilgang til sport gjennom TV. Squash-laget var kvalifisert for Samveldelekene 2006.

Se også


Liste over byer i Malawi

Referanser


Lwanda, John. "Sounds Afroma!". 2000. In Broughton, Simon and Ellingham, Mark with McConnachie, James and Duane, Orla (Ed.), ''World Music Vol. 1: Africa, Europe and the Middle East''. pp 533-538. Rough Guides Ltd, Penguin Books. ISBN 1-85828-636-0
Mitchell, Maura. "Living Our Faith:" The Lenten Pastoral Letter of the Bishops of Malawi and the Shift to Multiparty Democracy, 1992-1993. Journal for the Scientific Study of Religion. 2002 Mar; 41(1):5-18.
Owen J. M. Kalinga and Cynthia A. Crosby, ''Historical Dictionary of Malawi'', 3rd ed. (Scarecrow Press, 2001) ISBN 0-8108-3481-2

Eksterne lenker


;Styresmakt
http://www.malawi.gov.mw/ Styresmakten til Republikken Malawi offisiell side
http://www.malawi.gov.mw/Parliament/parliament.htm Nasjonalforsamlingen i Malawi offisiell side
http://www.information.gov.mw/ Informasjons- og turistdepartementet offisiell side
;Nyheter
http://www.nationmalawi.com/ ''The Nation Online'' daglig nasjonal avis
http://www.dailytimes.bppmw.com/ ''The Daily Times'' daglig avis, basert i Blantyre, Malawi
http://allafrica.com/malawi/ allAfrica.com – ''Malawi'' lenker til nyhetsoverskrifter, med artikler fra den Lilongwe-baserte ukentlige ''The Chronicle''
http://www.go2malawi.com/ Friday in Malawi ukentlig magasin
;Oversikt
http://www.nso.malawi.net/data_on_line/general/malawi_in_figures/Malawi%20in%20figures.htm Malawi In Figures (Zomba: National Statistical Office, 2005)
http://news.bbc.co.uk/1/hi/world/africa/country_profiles/1068913.stm BBC News Country Profile – ''Malawi''
https://www.cia.gov/library/publications/the-world-factbook/geos/mi.html CIA World Factbook – ''Malawi''
http://www.countryreports.org/country.aspx?countryid=149&countryName=Malawi CountryReports.org - ''Malawi''
;Kataloger
http://www.emalawi.com Malawi's e-community – ''Malawi'' for alt malawisk
http://www-sul.stanford.edu/depts/ssrg/africa/malawi.html Stanford University – Africa South of the Sahara: ''Malawi''
http://www.afrika.no/index/Countries/Malawi The Index on Africa – ''Malawi''
http://www.sas.upenn.edu/African_Studies/Country_Specific/Malawi.html University of Pennsylvania – African Studies Center: ''Malawi''
http://dir.yahoo.com/Regional/Countries/Malawi/ Yahoo! – ''Malawi''
http://www.zikomo.net Zikomo.Net
http://www.newmalawi.com/ New Malawi
;Turisme
http://www.go2malawi.com/blog/ Go 2 Malawi reiseside for å promotere Malawi
http://www.tourismmalawi.com/ Visit Malawi offisiell turistside
;Andre
http://www.utviklingsfondet.no/Utviklingsfondet_-_forsiden/Vare_prosjekter_og_samarbeidsland/Malawi/ Utviklingsfondet støtter utviklingsprosjekter i Malawi
http://www.professores.uff.br/hjbortol/arquivo/2006.1/applets/malawi_en.html Malawis plassering på en 3D globus (Java)
http://www.cridoc.net Child Rights in Malawi
http://www.chrr.org.mw Human Rights in Malawi
http://www.poly.ac.mw/~moss Malawi Open Source Society
http://www.bawo.org Malawi National Game
http://www.soschildrensvillages.org.uk/charity-news/malawi-emergency-famine.htm Tørken i Malawi i 2005
http://www.santegidio.org/it/amicimondo/malawi/20051222_malawi.htm Community of Sant'Egidio's page about the predicted 2005 Malawi famine
http://www.emalawi.com Malawi in general
http://www.wateringmalawi.org Watering Malawi, et prosjekt som skal hjelp til med å irrigere landet
Kategori:Malawi
Kategori:Samveldet av nasjoner
Kategori:Stater og territorier etablert i 1964
af:Malawi
als:Malawi
am:ማላዊ
ar:مالاوي
an:Malawi
frp:Malavi
ast:Malaui
az:Malavi
bm:Malawi
bn:মালাউই
bjn:Malawi
zh-min-nan:Malaŵi
be:Малаві
be-x-old:Малаві
bg:Малави
bo:མ་ལ་ཝི།
bs:Malavi
br:Malawi
ca:Malawi
cv:Малави
ceb:Malawi
cs:Malawi
ny:Malaŵi
sn:Malawi
tum:Malawi
cy:Malawi
da:Malawi
de:Malawi
dv:މަލާވީ
nv:Malááwii
et:Malawi
el:Μαλάουι
en:Malawi
es:Malaui
eo:Malavio
ext:Malaui
eu:Malawi
ee:Malawi
fa:مالاوی
hif:Malawi
fo:Malavi
fr:Malawi
fy:Malawy
ga:An Mhaláiv
gv:Malawi
gag:Malavi
gd:Malabhaidh
gl:Malaui - Malawi
ki:Malawi
hak:Mâ-là-vî
xal:Малавудин Орн
ko:말라위
hy:Մալավի
hi:मलावी
hsb:Malawi
hr:Malavi
io:Malawi
ilo:Malawi
bpy:মালাবি
id:Malawi
ia:Malawi
ie:Malawi
os:Малави
zu:IMalawi
is:Malaví
it:Malawi
he:מלאווי
jv:Malawi
kn:ಮಲಾವಿ
pam:Malawi
ka:მალავი
kk:Малави Республикасы
kw:Malawi
rw:Malawi
sw:Malawi
kg:Malawi
ht:Malawi
ku:Malavî
ltg:Malaveja
la:Malavium
lv:Malāvija
lb:Malawi
lt:Malavis
lij:Malawi
li:Malawi
ln:Malawi
lmo:Malawi
hu:Malawi
mk:Малави
mg:Malawi
ml:മലാവി
mt:Malawi
mr:मलावी
arz:مالاوى
ms:Malawi
mn:Малави
my:မာလဝီနိုင်ငံ
nah:Malahui
nl:Malawi
ja:マラウイ
ce:Малави
pih:Malaawi
nn:Malawi
nov:Malawi
oc:Malawi
uz:Malavi
pnb:ملاوی
ps:مالاوي
pms:Malawi
nds:Malawi
pl:Malawi
pt:Malawi
crh:Malavi
ro:Malawi
qu:Malawi
ru:Малави
sah:Малауи
se:Malawi
sa:मलावी
sg:Malawïi
sc:Malawi
sco:Malawi
stq:Malawi
nso:Malawi
sq:Malavi
scn:Malaui
simple:Malawi
ss:IMalawi
sk:Malawi (štát)
sl:Malavi
szl:Malawi
so:Malaawi
ckb:مالاوی
sr:Малави
sh:Malavi
su:Malawi
fi:Malawi
sv:Malawi
tl:Malawi
ta:மலாவி
th:ประเทศมาลาวี
ti:ማላዊ
tg:Малави
chy:Malawi
tr:Malavi
uk:Малаві
ur:ملاوی
ug:مالاۋى
vec:Malawi
vi:Malawi
vo:Malaviyän
fiu-vro:Malawi
war:Malawi
wo:Malawi
ts:Malawi
yo:Màláwì
diq:Malawi
bat-smg:Malavis
zh:马拉维

Manfred Kaltz

Manfred Kaltz (født 6. januar 1953 i Ludwigshafen) er en tidligere Tyskland fotballspiller.
Allerede som guttespiller var Kaltz svært lovende. Han spilte på alle de aldersbestemte landslagene.
Han spilte 581 Bundesligakamper fra 1971 til 1991 for Hamburger Sportverein og scoret 76 mål. Han ble tysk cupmester med Hamburger SV i 1976 og 1987, vant cupvinnercupen i 1977, og ble tysk mester i 1979, 1982 og 1983. Han spilte høyreback og var kjent for sin store løpsstyrke.
Han spilte på fra 1975 til 1983. Han fikk med seg 69 kamper og scoret 8 mål. Kaltz deltok i VM i fotball i VM i fotball 1978 i Argentina, og i VM i fotball 1982 i Spania. Han var også med på laget som vant EM i fotball 1980.
Etter at han la opp som aktiv spiller, var han trenerassistent for ulike lag, blant annet Eintracht Frankfurt (2000/2001).

Eksterne lenker


Kategori:Tyske fotballspillere
Kategori:Europamestere i fotball
Kategori:Spillere i Fotball-EM 1976
Kategori:Spillere i Fotball-VM 1978
Kategori:Spillere i Fotball-EM 1980
Kategori:Spillere i Fotball-VM 1982
Kategori:Deltakere for Vest-Tyskland under Sommer-OL 1972
Kategori:Fotballspillere under Sommer-OL 1972
Kategori:Fotballspillere for Hamburger SV
Kategori:Fotballspillere for FC Girodins de Bordeaux
Kategori:Fotballspillere for FC Mulhouse
Kategori:Personer fra Ludwigshafen
Kategori:Fødsler i 1953
ar:مانفريد كالتز
bg:Манфред Калц
da:Manfred Kaltz
de:Manfred Kaltz
en:Manfred Kaltz
es:Manfred Kaltz
fr:Manfred Kaltz
ko:만프레트 칼츠
it:Manfred Kaltz
nl:Manfred Kaltz
ja:マンフレート・カルツ
pl:Manfred Kaltz
pt:Manfred Kaltz
ru:Кальц, Манфред
simple:Manfred Kaltz
sv:Manfred Kaltz

Liste over matematikere

A


Niels Henrik Abel
Abu Bakr al-Karaji‎
Albert Einstein
Al-Khwârizmî
Apollonios fra Perge
Arkimedes
Ole Peder Arvesen
Sir Michael Francis Atiyah
Karl Egil Aubert
Robert Aumann

B


Charles Babbage
Stefan Banach
Jakob Bernoulli
Friedrich Wilhelm Bessel
Arne Beurling
Bhaskara‎
Richard Birkeland
Carl Anton Bjerknes
Vilhelm Bjerknes
Farkas Bolyai
Janos Bolyai
Joachim Bouvet
Brahmagupta
Ole Jacob Broch
Viggo Brun

C


Georg Cantor
Girolamo Cardano
Lennart Carleson
Kaspar Castner
Nicolas Léonard Sadi Carnot
Eugène Charles Catalan
Augustin Louis Cauchy
August Leopold Crelle
Haskell Curry
Emanuel Czuber

D


George Dantzig
Richard Dedekind
John Dee
René Descartes
Diofant
Christian Andreas Doppler

E


Paul Erdős
Euklid av Alexandria
Leonhard Euler
Eudoksos fra Knidos

F


Pierre de Fermat
Lodovico Ferrari
Leonardo Fibonacci
Jean Baptiste Joseph Fourier
Gottlob Frege

G


Évariste Galois
Johan Galtung
Carl Friedrich Gauss
Jean-François Gerbillon
Christian Goldbach
Alf Guldberg
Cato Guldberg
Kurt Gödel
Jørund Gåsemyr

H


Edmond Halley
William Rowan Hamilton
Einar Hoff Hansen
Christopher Hansteen
G.H. Hardy
Felix Hausdorff
Stephen Hawking
Poul Heegaard
Piet Hein
Charles Hermite
David Hilbert
Bernt Michael Holmboe
Elling Holst
Darrell Huff
Raphael Høegh-Krohn
Arnljot Høyland
Theodor Haagaas

J


Carl Gustav Jacob Jacobi

K


Johannes Kepler
Omar Khayyám
Felix Klein
Kjell Kolden
Nikolaus Kopernikus

L


Sylvestre François Lacroix
Joseph Louis Lagrange
Imre Lakatos
Johann Heinrich Lambert
Pierre-Simon Laplace
Emanuel Lasker
Peter Lax
Adrien-Marie Legendre
Tom Lehrer
Gottfried Wilhelm Leibniz
Sophus Lie
Wilhelm Ljunggren

M


Benoît Mandelbrot
Henrik Martens
James Clerk Maxwell
Stieg Mellin-Olsen
Gösta Mittag-Leffler
Georg Mohr

N


John Napier
John Forbes Nash
John von Neumann
Isaac Newton
Emmy Noether
Kristen Nygaard

O


Georg Simon Ohm
Øystein Ore

P


Denis Papin
Blaise Pascal
Giuseppe Peano
Josef Maximilian Petzval
Charles S. Peirce
Grigorij Perelman
Giuseppe Piazzi
Siméon Denis Poisson
George Pólya
Robert Clay Prim
Pythagoras

Q


Willard van Orman Quine

R


Srinivasa Aiyangar Ramanujan
Søren Rasmusen
Olav Reiersøl
Bernhard Riemann
Paolo Ruffini
Bertrand Russell
Ole Rømer
Jo Røislien

S


Atle Selberg
Henrik Selberg
Sigmund Selberg
Ernst S. Selmer
Reinhard Selten
Claude Elwood Shannon
William James Sidis
Jean-Pierre Serre
Miguel da Silva
Isadore M. Singer
Thoralf Skolem
Simon Stevin
Johan Olav Stubban
Carl Størmer
Erling Størmer
Erling Sverdrup
Peter Ludvig Meidell Sylow
Endre Szemerédi

T


Ralph Tambs Lyche
Tartaglia
Antoine Thomas
Axel Thue
Sigve Tjøtta
Evangelista Torricelli
Pafnutij Tsjebysjov
Aleksej Tsjervonenkis
Alan Turing

U


Stanisław Marcin Ulam

V


Srinivasa S. R. Varadhan
Ferdinand Verbiest
François Viète
David Vogan

W


Karl Weierstrass
Caspar Wessel
Andrew Wiles

X


Xu Guangqi
Kategori:Lister over matematikere
Kategori:Lister over forskere
bn:গণিতবিদ তালিকা
cs:Seznam matematiků
de:Liste bedeutender Mathematiker
et:Matemaatikute loend
el:Κατάλογος μαθηματικών
en:List of mathematicians
es:Anexo:Matemáticos
eo:Matematikistoj
eu:Matematikarien zerrenda
hi:गणितज्ञों की सूची
id:Daftar matematikawan
is:Listi yfir stærðfræðinga
ka:მათემატიკოსების სია
lb:Lëscht vu Mathematiker
li:Lies van wiskóndege
hu:Matematikusok listája
ro:Listă de matematicieni
nl:Lijst van wiskundigen
ja:数学者の一覧
pt:Anexo:Lista de matemáticos
sq:Lista e listave të matematikanëve
scn:Matimàtici cèlibbri
simple:List of mathematicians
sk:Zoznam významných matematikov
sl:Seznam matematikov
sr:Списак математичара
fi:Luettelo matemaatikoista
sv:Lista över matematiker
uk:Список математиків
vi:Danh sách nhà toán học
zh:数学家列表

Mexico


:''«Meksikansk» omdirigeres hit, se også nahuatl''
De forente meksikanske stater eller Mexico (på spansk ''Estados Unidos Mexicanos'' eller ''México'', også skrevet ''Méjico'') er en Nord-Amerika republikk som grenser mot USA i nord og Guatemala og Belize i sørøst. I vest ligger Stillehavet og i øst ligger Mexicogolfen og Det karibiske hav.
Landet har over hundre millioner innbyggere. Rundt 20 millioner av dem bor i og rundt hovedstaden Mexico by. Landets høyeste fjell er vulkanen Pico de Orizaba.

Navnet


Mexico er en politisk enhet som oppsto på 19. århundre. Selv om noen forfattere omtalte seg selv som ''meksikanere'' tidligere enn dette, var det ikke før landet ble selvstendig at navnet Mexico ble tatt definitivt i bruk.
Helt siden landet ble en Føderasjon, er det offisielle navnet ''Estados Unidos Mexicanos'' («De forente meksikanske stater»). Konstitusjon fra 1824 bruker imidlertid også navnet ''Nación Mexicana'' «Den meksikanske nasjonen». Grunnloven fra 1857 gjør bruken av navnet ''República Mexicana'' («Den meksikanske republikken») offisiell, men i teksten brukes også ''Estados Unidos Mexicanos''. Den gjeldende grunnloven fra 1917 gjør det klart at landets offisielle navn er ''Estados Unidos Mexicanos''.
Det fins flere hypoteser om hvor ordet ''Mexico'' stammer fra. Det eneste som er sikkert at det dreier seg om en forspansking av ordet ''Mēxihco'', et ord fra nahuatl som var navnet på aztekere hovedstad. Et forslag går ut på at ordet kan tolkes som «stedet hvor Mēxitli (eller Mēxtli) bor», krigsskytshelgenen til mexicaene. Et annet forslag sier at navnet kommer av orda ''mētz-tli'' 'måne' og ''xīc-tli'' 'navel, sentrum' og morfemet ''-co'' 'i, på stedet til'. I så fall betyr Mexico «Månens sentrum» eller «Sentrum av månens innsjø», som var ett av navna mexicaene hadde for Texcocosjøen. Denne forklaringa er imidlertid ikke etymologisk tilfredsstillende, ettersom den verken tar hensyn til lengden til i-en i ''xīc-'' eller den Glottal plosiv som skulle kommet før lokativen, og at den forutsetter et irregulært bortfall av ''-tz'' i ''mētz-''.

Geografi


:''Utdypende artikler: Mexicos geografi, Liste over byer i Mexico''
Mexico dekker nesten to millioner kvadratkilometer (seks ganger Norges areal) på begge sider av Vendekretsene. Mot nord grenser Mexico til USA, og drøyt halvparten av grensa følger elva Rio Grande, i USA kalt Rio Grande. Den vestre grensestrekninga går for det meste gjennom ørken og halvørken. Hele det nordlige Mexico er preget av ørken, selv om noen fjellstrøk er skogkledde, og det drives jordbruk i oaser.
På vestkysten ligger den tynt befolkede, knusktørre halvøya Baja California, verdens lengste halvøy.
Sør for ørkenen ligger det fruktbare området Bajío, som strekker seg fra kyst til kyst, og hvor man finner store byer som Guadalajara, León de los Aldamas og Santiago de Querétaro.
Det sentrale høylandet rundt Mexico by er preget av mektige vulkaner, og fjellområdet kalles Transmeksikanske vulkanbelte. Bosettingen her ligger over 2000 meter over havet, delstatshovedstaden Toluca ligger eksempelvis ca. 2600 meter over havet. I tillegg til vulkanene, som f.eks. Popocatépetl, finnes det skogkledde fjell, fruktbare daler og lommer av ørken i regnskyggen. Denne landskapstypen preger også fjellstrøk i Oaxaca og Chiapas. Dette området har en klart avgrenset regnperiode i juni–september, og er ellers forholdsvis tørt. Det gjelder også kystområdene på begge sider, som er preget av tørr skog.
Fil:MountainIztaccihuatlMexico01.jpg, en vulkan i la Cordillera Neovolcánica]]
Mot sør øker nedbøren, og i områder av Chiapas og Yucatán finnes det store områder med tropisk regnskog. Den flate Yucatán-halvøya er ellers preget av savanne. Utenfor kysten av Quintana Roo ligger de største korallrevene i Amerika, som strekker seg inn i Belize og Honduras.
Befolkningstettheten er størst i høylandet rundt Mexico by, samt i Bajío. Ørkenen i nord og jungelområdene i sør er tynt befolket. Storbyer langs eller nær grensa mot USA, som Tijuana, Mexicali, Hermosillo og Ciudad Juárez har eksplodert i størrelse de siste årene.

Biologisk mangfold


Mexico byr på et rikt mangfold av dyr- og planteliv. I landet lever det over to hundre tusen arter. 170&nbsp;000 kvadratkilometer av landet er beskyttet naturreservat.

Historie


:''Utdypende artikkel: Mexicos historie''
Mexico var åstedet for oppblomstringen av flere høykulturer før den spanske erobringen fra 1519. Jordbruket, med mais, bønner, chilipepper og Avokado, oppsto i dalene i det sentrale høylandet for 8000 år siden. Etterhvert oppsto det jordbrukssamfunn og høykulturer i områdene sør for den såkalte Chichimeca-linja, som går fra Guadalajara til Tampico. I områdene nord bodde det nomadestammer som livnærte seg ved jakt, og fiske. Kulturområdet sør for linja kalles Mesoamerika, og strekker seg ned til Honduras, El Salvador og Nicaragua. Her avløste en rekke kulturer hverandre, som hadde mange fellestrekk.
Fil:CabezaColosal1 MuseoXalapa.jpg kjempehoder, nå i museum i Xalapa.]]

Ulike prekolumbiske kulturer


Den første kulturen var den olmekere, som blomstret i delstatene Veracruz og Tabasco (delstat). Den er spesielt kjent for sine store steinhoder. Den neste store høykulturen oppsto rundt storbyen Teotihuacán, som blomstret fra omtrent Kristi fødsel til den ble brent og ødelagt ca. 750. Samtidig blomstret det en kultur på Golfkysten som kalles Klassisk Veracruz, sentrert rundt storbyen El Tajín. Etter Teotihuacáns ødeleggelse kom det et nytt folk fra nord, toltekere, som hadde sin hovedstad i Tula de Allende fra ca. 900 til ca. 1100. Dette var et krigersk folk, som blant erobret store områder av Mesoamerika, og som økte antallet menneskeofringer.
På samme tid blomstret mayaer i det sørlige Mesoamerika, på Yucatán-halvøya, i Chiapas, samt i Guatemala, Belize og deler av Honduras og El Salvador. Denne kulturen oppsto før Kristi fødsel, og den første store blomstringen skjedde fra 500-tallet. På 800-tallet viste imidlertid mayakulturen tegn til forfall, og mange av byene ble forlatt rundt år 900. Samtidig opplevde Yucatán-halvøya en toltekisk invasjon fra sentrale Mexico. I deler av området fortsatte kulturen imidlertid å blomstre helt fram til ca. 1540.
Også andre områder opplevde en kulturell blomstring. I Oaxaca var zapotekerkulturen sentrert rundt seremonisenteret Monte Albán. De ble i middelalderen avløst av mixtekerne. I Michoacán blomstret tarascokulturen (nå kalt purépecha) i århundrene før den spanske erobringen. Også nord for chichimekergrensa finnes det eksempler på høykulturer, blant annet i Paquimé i Chihuahua (delstat).
Fil:Templo de los Guerreros.jpg Chichén Itzá.]]

Aztekerne og deres samtidige


Aztekerne gjorde sin entré i Mexico-dalen ca. 1300, og grunnla sin hovedstad på ei øy i Texcocosjøen i 1326. Etter hvert erobret de sine naboer rundt sjøen, og inngikk fra 1426 i den såkalte Den aztekiske trippelalliansen sammen med Bystaten Texcoco og Tlacopan. Senere erobret de det meste av området vest for Tehuantepec-eidet. Bare statene Tlaxcala øst for Mexico by og Purépecha-nasjonen i vest sto i mot. Aztekerne utbyttet sine undertvungne undersåtter, som i tillegg til rikdommer måtte levere mennesker til menneskeofring.
Fil:Tzompantli Tovar.jpeg''-stativer bidro til å fremme dødsangsten hos nye menneskeofre.]]

Spansk erobring


Den europeiske erobringen begynte i 1519, da den spanske conquistadoren Hernán Cortés gikk i land det stedet som i dag er kjent som Veracruz. I et toårig felttog med ganske små spanske styrker men etter hvert tallrike hjelpestyrker fra anti-aztekiske indianerstammer klarte han å styrte hele det mektige aztekerriket, og i løpet av få år ble hele det sentrale og sørlige Mexico erobret.
Massakrer og hardt slavearbeid fulgte for aztekerne og de andre folkene i den nye kolonien Ny-Spania. Flest liv tok likevel nye og helt ukjente sykdommer som f.eks. Kopper (sykdom), som befolkningen ikke hadde motstandskraft mot. Beregninger anslår at det i den regionen som kalles Mesoamerika bodde 18 millioner mennesker i 1519. Ved århundrets slutt var tallet redusert til ca. 2 millioner urfolk.

Kolonien Ny-Spania


Den katolske religionen fikk fotfeste, særlig etter at den mørkhudete Vår Frue av Guadalupe-helligdommen viste seg i 1531, samtidig som tiggermunker opprettet misjonsstasjoner og skoler over hele landet. Det ble tidlig opprettet skoler for indianerne.
Munkeordnene var en viktig del av koloniseringen, fordi de arbeidet for å omvende urfolket til katolisismen, og dermed passiviserte dem. De eldste finnes i og rundt Mexico by. Etterhvert ble også mer fjerntliggende områder nådd av munkenes misjonsiver.
De tre hundre år med spansk velde som fulgte, hadde et klart skille mellom rasenes innbyrdes stilling og rettigheter. Nederst sto de afrikanske slavene, deretter kom indianerne, så fulgte mestisene, og så ''criollos'', europeere født i Mexico. De eneste som kunne inneha offentlige posisjoner var imidlertid ''peninsulares'', folk født i på den spanske halvøy i Europa, selv om de ofte hadde en sosialt sett beskjeden bakgrunn fra Spania.
Mexico var blant Spanias rikeste kolonier, og bl.a. sølvgruvene i den sentrale delen av landet, f.eks. i Taxco og Guanajuato, ga grobunn for økonomisk vekst. Store byer som Mexico by, Puebla de Zaragoza, Guadalajara og andre var sentra for lærdom, kunst og handel. Kolonien Filippinene ble kolonisert fra Mexico, og handelen Filippinene-Spania gikk via Mexico. Allerede tidlig ble denne blomstrende handelen truet av engelske, nederlandske og franske pirater. Kystbyene og handelsflåten ble utsatt for gjentatte brutale piratangrep fra midten av 1500-tallet til begynnelsen av 1700-tallet.

Uavhengighetskamp


I 1767 ble de innflytelsesrike Jesuittordenen forbudt i det spanske rike, noe som sterkt preget kolonien. Motsetningsforholdet mellom «criollos» og «peninsulares», sammen med generell misnøye, skattetrykk og til sist Napoléon Bonaparte inntog i Spania, utløste Mexicos uavhengighetskrig av. En hær på 80&nbsp;000 mann gjorde etterhvert store landevinninger og erobret alle byene i den rike, vestre delen av landet. Avgjørelsen om ikke å ta Mexico by i 1811 var imidlertid skjebnesvanger, og snart slo de spanske regjeringsstyrkene tilbake og erobret de fleste byene. Motstandskampen fortsatte imidlertid i avsidesliggende områder, og i 1813 møttes en riksforsamling i byen Chilpancingo de los Bravo i Guerrero for å bli enige om en konstitusjon for den framtidige staten. Omslaget kom endelig da den spansktro generalene Vicente Guerrero skiftet side, og dermed framtvang en spansk evakuering i 1821.

Uavhengighet


Etter uavhengigheten erklærte Agustín I av Mexico seg som keiser av Mexico i 1822. Allerede i 1823 ble han avsatt, og republikken ble gjeninnført. Samtidig pågikk det krigføring om Mellom-Amerika, som ikke ønsket å være en del av Mexico.
Også i Texas, som hadde tilhørt den meksikanske kolonien siden 1600-tallet, var det uro, og i 1836 erklærte teksanerne seg uavhengig. I 1841 brøt også Yucatán-halvøya med sentralregjeringen, og ble først gjeninnlemmet i Mexico i 1848. I 1846 til 1848 førte en krig med USA til at store deler av landet, inkludert hovedstaden, ble okkupert, og i fredsavtalen måtte Mexico avstå California, det som i dag er Utah, Nevada, Colorado, New Mexico, Arizona og Texas til USA.
Fil:Wpdms mexican cession.jpg
På 1860-tallet ble Mexico erobret av Frankrike tropper, som innsatte Maximilian av Mexico som meksikansk keiser. Under ledelse av den karismatiske reformatoren zapotek-indianeren Benito Juárez ble imidlertid Maximilian drevet tilbake, og ble til slutt tatt til fange og henrettet i 1867. Samtidig ble det innført liberale reformer som blant annet skilte kirke og stat.
Etter en reformperiode ble Mexico mot slutten av 1800-tallet styrt av den diktatoriske Porfirio Díaz, som gjennomførte storstilte utbygginger av veier og jernbaner, men samtidig fratok vanlige folk jorda og åpnet for amerikansk og europeisk utnyttelse. Utviklingen under «El Porfiriato» økte klasseskillene, og skapte stor misnøye både i det liberalorienterte borgerskapet og på landsbygda hvor folk mistet jorda si.

Den meksikanske revolusjonen


I 1910 utbrøt Den meksikanske revolusjonen. Den liberale opposisjonsføreren Francisco I. Madero vant overraskende årets presidentvalg, som ble underkjent. Et bredt, folkelig opprør sørget imidlertid for å få Madero til makten igjen. Porfirio Diaz ble avsatt og dro i eksil i 1911, og Mexico ble kastet ut i en endeløs kamp mellom ulike opprørsgrupper og regjeringssoldater. I 1913 grep de konservative makten og avsatte Madero, som så ble henrettet. I 1917 ble hovedstaden tatt av opprørerne, og en ny grunnlov som fortsatt gjelder, ble utarbeidet. Revolusjonen kostet sannsynligvis en million liv i Mexico, og var preget av stor brutalitet.
Fil:MexicoCityCrowdSanFran.jpg

Mellomkrigstid og etterkrigstid


Revolusjonens grunnlov av 1917 var sterkt anti-katolsk, og ble fulgt opp med en rekke anti-katolske tiltak. i 1924 ble disse tiltakene ytterligere skjerpet, slik at man kunne tale om en regulær forfølgelse. Dette utløste en katolsk-konservativ geriljabevegelse, cristerokrigen, som på 1920-tallet fikk sterk støtte i Jalisco, Michoacán og delstatene rundt.
President Lázaro Cárdenas del Río nasjonaliserte landets oljeressurser i 1938, noe som førte til internasjonal boikott av landet.
1940- og 50-tallet var preget av økonomisk oppsving, blant annet drevet fram av eksportmulighetene som følge av USAs krigsdeltakelse, samt mangelen på importvarer som igjen fremmet innenlandsk industriutvikling. Sommer-OL 1968, og i forkant ble hundrevis av studenter Tlatelolcomassakren under en demonstrasjon i Tlatelolco i Mexico by. Mexico arrangerte VM i fotball 1970 og i VM i fotball 1986. Mens åttitallet var preget av oljedrevet rikdom, ble nittitallet en nedtur. I 1994, ved utgangen av Carlos Salinas' presidentperiode, falt pesoen kraftig i verdi, noe som førte landet ut i dyp krise, en krise som Carlos Salinas fikk skylden for. Denne krisen førte i sin tur til allmenn diskreditering av partiet PRI og undergraving av PRIs maktmonopol. I 2000 måtte PRI gi fra seg makten til Vicente Fox fra det konservative partiet PAN. I Fox' presidentperiode bygget Mexico seg langsomt opp igjen etter peso-krisen. Politisk har PRI fortsatt holdt på makten i mange av delstatene, og fortsetter å vinne guvernørvalg. Også det venstreorienterte partiet, PRD, anført av Mexico bys tidligere ordfører Andrés Manuel López Obrador står politisk sterkt. Presidentvalget 2006 ble meget jevnt. Valgets vinner ble Felipe Calderón fra det nasjonale handlingspartiet ''PAN''. Calderon vant med omtrent 250 000 stemmer foran Lopez Obrador. Venstresiden i Mexico har ved flere anledninger beskyldt høyresiden for valgfusk og López Obrador hadde ennå ikke akseptert valgresultatet da Felipe Calderón avla sin ed som Mexicos president den 1. desember 2006.

Styresett og politikk

Styresett


I følge konstitusjon av 5. februar 1917 er Mexico en demokratisk, føderasjon og representativ republikk av 31 uavhengige og suverene delstater og ett forbundsdistrikt hvor forbundet styres fra. Styresettet i delstatene og i forbundet deles i tre makter, utøvende, lovgivende og dømmende.
Den utøvende makten ligger hos Liste over Mexicos presidenter. Presidenten er samtidig både statssjef og regjeringssjef, og han utnevner regjeringsmedlemmene. Presidentperioden er på seks år, og presidenten kan ikke gjenvelges. Skulle presidenten være forhindret fra å fullføre sin periode, vil en interimspresident utpekes av kongressen. Fra 2006 har presidenten i Mexico vært Felipe Calderón Hinojosa.
Den lovgivende makten utgjøres av Unionskongressen, Congreso de la Unión, som er delt i to kamre: Senatskammeret, Cámara de Senadores (kort senado, senatet) og Deputérkammeret, Cámara de Diputados (kort Cámara baja, underhuset). Senatet utgjøres av 128 senatorer, minst tre fra hver delstat. Senatet velges hvert sjette år, og perioden tilsvarer presidentperioden. Deputérkammeret består av 300 deputerte fra enmannskretser og 200 valgt i flermannskretser. De sistnevnte kan sammenlignes med de norske utjevningsmandatene. Hver delstat er representert med minst fire representanter i Deputérkammeret, og de deputerte velges hvert tredje år. Verken senatorene eller de deputerte kan gjenvelges til det samme kammeret. De folkevalgte kan ikke frasi seg stillingen, men kan om nødsfall søke om å fratre.
Den dømmende makt ligger hos Nasjonens høyesterett, Suprema Corte de Justicia de la Nación, og hos en sammensetning av ulike allmenne og spesialiserte domstoler. Høyesterett er satt samme av 11 dommere utnevnt av Unionskongressen. Høyesterettsdommerne virker i 15 år.

Administrativ inndeling


Mexico er oppdelt i 31 delstater (''estados'') og et føderalt distrikt (''Mexicos føderale distrikt''), som er hjemsted for hovedstaden Mexico by. Begrepet «føderale enheter» brukes som en samlebetegnelse for alle delstatene og det føderale distriktet. Den største delstaten i areal er Chihuahua, mens den minste er Tlaxcala. Den mest folkerike er México (delstat), og delstaten med færrest innbyggere er Baja California Sur. Da De forente meksikanske stater ble grunnlagt i 1824, besto republikken av 19 delstater og tre føderale territorier. Senere samme år ble det føderale distriktet opprettet, og Tlaxcala ble det fjerde føderale territoriet. Mexico mistet etter hvert store landområder til USA. Flere av de gjenværende delstatene ble med årene delt opp i mindre enheter, og de føderale territoriene ble litt etter litt omgjort til delstater. I 1974 fikk Baja California og Quintana Roo, de to siste gjenværende føderale territoriene, status som delstater.

Valg og politiske partier


Valgene i Mexico overvåkes av Instituto Federal Electoral, Det føderale valginstituttet, IFE. IFE ble skapt for å gjøre valgavviklingen i Mexico mer gjennomsiktig. Etter presidentvalget i juli 1988 ble det daværende Secretaría de Gobernación beskyldt for å ha manipulert stemmegivningen.
Fil:CalderonFox.jpg (til høyre) og tidligere president Vicente Fox, begge fra Partido Acción Nacional (Mexico)]]
Foran presidentvalget i 2006 var åtte politiske partier godkjent for å stille presidentkandidat. Et parti kan miste godkjennelsen dersom det får mindre enn to prosent ved foregående valg. Felipe Calderón fra det konservative partiet Partido Acción Nacional (Mexico) vant knepent foran Andrés Manuel López Obrador fra det venstreorienterte Partido de la Revolución Democrática. PAN ble etter valget beskyldt for valgfusk, både av partiets politiske motstandere og av utenlandske valgobservatører. López Obrador nektet å godta resultatet, og omtalte seg selv som Mexicos president, samtidig som det ble utført en rekke protestmarsjer og veiblokkeringer i hovedstaden av PRDs tilhengere i tida som fulgte.
Partido Acción Nacional (Mexico), PAN, ble grunnlagt i 1939, og er et kristeligdemokratisk, konservativt parti. Dette partiet har presidentvervet fram til 2012, og styrer i ni delstater. Dette partiet har også flest folkevalgte i Kongressen. Partiet definerer seg selv som sentrumsorientert, kristenhumanistisk og reformistisk, og deltar i den Kristeligdemokratiske Internasjonalen.
Partido Revolucionario Institucional, PRI, (Det institusjonelle revolusjonspartiet) definerer seg selv som bæreren av arven fra Den meksikanske revolusjonen i 1910. Fra åttitallet av har partiet imidlertid beveget seg om nyliberalismen. Partiet er det tredje største i kongressen, men mistet representanter i begge kamrene. Partiet styrer et flertall av delstatene, hele 17. Dette partiet styrte Mexico uavbrutt i 71 år, og ble grunnlagt som Partido Nacional Revolucionario, Det nasjonale revolusjonspartiet, i 1928. Senere fikk det navnet Partido de la Revolución Mexicana, og først i 1945 fikk partiet sitt nåværende navn.
Fil:Mexico City rally 7-30-06 12.jpg i Mexico by]]
Partido de la Revolución Democrática, PRD, ble til som en sammenslutning av ulike venstrepartier som støttet presidentkandidaten Cuauhtémoc Cárdenas ved valget i 1994. Partiet er nest størst i kongressen, og styrer fem delstater og forbundsdistriktet Mexico by. Partiet erklærer seg selv som et venstreparti.
Partido del Trabajo (Mexico), PT, eller Arbeiderpartiet, ble grunnlagt på nittitallet, og stilte til presidentvalg første gang i 1994. Partiet heller mot venstre, og inngår ofte i valgsamarbeid med PRD. Partiet styrer ingen delstater, men den viktige delstatshovedstaden Victoria de Durango har vært styrt av dem i ni år.
Partido Verde Ecologista de México, PVEM eller Verde, De grønne, er et parti med økologisme som politisk ideologi. Partiet har deltatt i presidentvalg siden 1994, og deltatt i koalisjoner med PAN (2000) og PRI (2006). Partiet er fjerde størst i kongressen.
Convergencia er et utbryterparti fra PRD, ledet av Dante Delgado Rannauro. Tross dette samarbeider partiet ofte med PRD, og ved valgene i 2006 dannet de en allianse med PRD og PT.
Partido Socialdemócrata (Mexico), PAS, eller De alternative sosialdemokratene, er et parti som først gang gikk til valg i 2006. Partiet erklærer seg som sosialdemokratisk.
Partido Nueva Alianza, PANAL, Parti ny allianse, oppsto første gang i 2005, og stilte til valg i 2006.

Demografi


Folkegrupper


Det finnes to hovedgrupper i landet, nemlig urbefolkningen («indigenas») og mestisene. Det finnes også noen få av ren europeisk avstamning, og både afrikanske og asiatiske innlag forekommer. Mange afrikanere ble ført til Mexico som slaver, som så blandet seg med mestisene. På kystene er det et synlig innslag av afrikanere. I statene Puebla og Michoacán finnes det samfunn som snakker italiensk, og i Nord-Mexico finnes det små samfunn av tysktalende menonitter. Begge gruppene kom til Mexico i løpet av det 19. århundre. Kineserne som kom til Mexico for å bygge jernbaner i løpet av det 19. århundre ble møtt med sterke fordommer, og denne gruppen er nå tilnærmet helt assimilert i befolkningen. Tysktalende jøder, mange flyktninger fra nazitiden, danner også en liten gruppe i hovedstadsområdet.

Urfolk i Mexico


:''Utdypende artikler: Urfolk i Mexico'', ''Språk i Mexico''
Fil:Dosindigenasdechiapas.jpg-kvinner i Chiapas]]
Som «indígena», eller urfolk, regnes en som i folketellinger oppgir å snakke et av landets 62 innfødte språk. Denne gruppen utgjør ca. 10&nbsp;% av Mexicos innbyggere. De mest talte innfødte språkene er nahuatl i området rundt Mexico by og Puebla, yukatansk maya på Yucatánhalvøya, zapotekisk og mixtekisk i Oaxaca, Tzotzil (språk) i Chiapas og Otomí (språk) i Hidalgo. Sørlige stater som Chiapas, Oaxaca og Yucatán har flest ''indígenas'', og innslaget er også stort i de sentrale delene av landet. Mot nord er imidlertid urfolksgruppene få og spredte. I alle fall 20 av de 62 språkene snakkes i dag av svært små grupper, og er sterkt truet. Urfolkene er generelt de fattigste i samfunnet, og befolker gjerne slumstrøk i Mexico by. Likevel identifiserer meksikanerne seg med sine urfolkskulturer, og representanter fra urfolkene har blitt valgt til president; den første var Benito Juárez.

Mestisene


De øvrige stammer både fra urfolk og spanjoler, men bruker spansk språk. Ofte kan man ikke se forskjell på urfolk og mestiser, dersom ikke urfolkene bærer folkedrakter.

Meksikansk spansk


Mexico er verdens største spansktalende land. Spansken som brukes i Mexico har innslag av prekolumbiske språk, særlig nahuatl. Spesielt gjelder dette betegnelser på mat, råvarer, lokale dyr og innen slang. Imidlertid legger svært mange meksikanere vekt på å snakke et korrekt, internasjonalt spansk. Mexico er en stor produsent av filmer, popmusikk og telenovelaer. Dermed er meksikansk spansk kjent og forstått i hele den spansktalende verden. Noen dialektforskjeller eksisterer innen Mexico, og spesielt i nord og på kystene på begge sider snakkes markerte dialekter, men disse er ikke er altfor langt fra standard latinamerikansk spansk.

X-problematikken


Noe som med en gang møter en reisende til Mexico, er stedsnavn med x-er strødd liberalt utover. En x kan komme midt i ordet, slik som México eller Oaxaca, eller i begynnelsen, som Xalapa og Xochimilco. Det er uforventet å vite hvordan dette skal uttales. Xalapa og Oaxaca uttales med j-lyd, mens Xochimilco uttales med -s. I ordet Tlaxcala uttales det -ks.
Dette er et særmeksikansk fenomen, og skyldes samspillet mellom spansk ortografi og urspråkene i Mexico. På 1500-tallet var ''x'' mye brukt i spansk ortografi, og kunne beskrive ulike lyder. Når så rettskrivningen ble strammet inn, hadde x-en i stedsnavn allerede blitt så vanlig at det ble umulig å endre skrivemåten.

Religion


Fil:Virgen de Guadalupe.jpg
Mexico er strengt sekulært, og religion regnes som en privatsak. Dette er en tradisjon som går tilbake til La Reforma på 1860-tallet, da kirkens makthegemoni ble brutt. Først president Salinas (1988–94) innførte igjen diplomatiske forbindelser med Pavestolen, etter at de hadde vært avbrutt siden den meksikanske revolusjonen. Særlig på 1920-tallet var konfliktnivået høyt, med både en katolsk såkalt cristerokrigen-gerilja og hardhendte antiklerikale tiltak fra regjeringen. I store deler av det 20. århundret har staten pålagt kirken strenge restriksjoner, den kan for eksempel ikke eie land. Offisielle kalendere kaller ikke 25. desember for «jul», men «tradisjonell fest».
Tross dette problematiske forholdet er 82,7% av befolkningen katolsk, og livet for de fleste meksikanere er preget av et nært forhold til kirken. Nesten halvparten av befolkningen går til messe minst én gang i uka. Jomfruen av Guadalupe er Mexicos skytshelgen, og hennes dag den 12. desember er en uoffisiell nasjonaldag.
Katolske ritualer er ofte sterkt påvirket av urfolkenes kultur i mange områder, og i noen tradisjonelle urfolkssamfunn er den katolske troen bare et ytre ferniss. De fleste av den libanesiske minoriteten er den maronittiske kirke, som er en av kirkene i Midtøsten som anerkjenner paven. Maronittene har egne kirker i de største byene.
Seks prosent av befolkningen er ulike protestantisme, siste Dagers Hellige og Jehovas vitner, og spesielt stor er andelen blant urfolk i Sør-Mexico. Noen få urfolkssamfunn har også beholdt sin opprinnelige religion. I Mexico by bor det en liten jødisk minoritet. Islam er også representert i Mexico, først og fremst ved innvandrere fra Midtøsten, men det finnes også et lite samfunn av urfolk som har gått over til islam i delstaten Chiapas.

Økonomi


Mexico er i følge Verdensbanken verdens 12. største økonomi målt i kjøpekraftsparietet, og 13. størst målt nominelt. Landet spiller som sådan en stor rolle i verdensøkonomien. I 1994 gjennomgikk Mexico en dyp krise med fall i Meksikansk peso-kursen overfor dollar som gikk sterkt utover vanlige folks kjøpekraft. Siden har Mexico gjennomgått en imporerende forbedring. I følge Verdensbankens ansvarlige for Mexico har antallet absolutt fattige sunket fra 24,2 til 17,6 i perioden 2000-2004. Meksikanerne selv regner med ca. 20% absolutt fattige, mens 50% er fattige, men ikke absolutt fattige. De øvrige 30 % utgjør middelklassen, og noen hundre familier er svært rike.
Landet er veldig avhengig av svingningene i USAs økonomi, og nedturen etter 2001 har vært merkbar også i Mexico. 85 % av handelen går til USA. En større innenlandsk kjøpekraft har imidlertid holdt veksten oppe. Mexico er med i NAFTA, og har dermed fått etablering av amerikansk og kanadisk industri, men har til gjengjeld måttet åpne opp for konkurranse på industrivarer og jordbruksprodukter på hjemmebane. Videre har Mexico frihandelsavtaler med en rekke land, blant annet EU og Japan.
Mexico er en stor eksportør av olje og gass. Oljeutvinningen foregår i det sørlige Veracruz og i den lille, rike delstaten Tabasco (delstat), til dels også på kontinentalsokkelen utenfor. Landets industrisektor er konsentrert i storbyene i det sentrale høylandet, slik som Mexico by, Puebla de Zaragoza, Guadalajara og León de los Aldamas, samt i landets første egentlige industriby, Monterrey, i nordøst. Områdene i sør og på landsbygda er utpreget fattige.
Ny industri har vokst fram langs grensen til USA, hvor «maquiladoras», amerikanske og kanadiske industribedrifter lokket av lavere lønninger, har etablert produksjon av ferdigvarer. Hit kommer fattige fra landets sørlige deler for å arbeide i industrien, og regionen opplever stor befolkningsøkning og stigende velstand. Noen byer, som Tijuana, Mexicali og Hermosillo, har fordoblet sitt folketall hvert tiende år.
Turisme, først og fremst fra USA og Canada, men også i økende grad fra Europa og Japan, bidrar til handelsbalansen. Turismen er konsentrert i store badebyer langs kystene, slik som Acapulco, Zihuatanejo og Huatulco på Stillehavskysten, og Cancún på den karibiske kysten. Flere millioner meksikanere i USA bidrar også til økonomien ved å sende penger hjem; disse pengene landets nest viktigste inntekskilde etter oljen.

Kultur


Få land i verden har et så stort særpreg innen alt fra mat, musikk, dans, folkekunst og folkedrakter. I tillegg setter Mexico sitt preg på populærkultur og kunstgenre som maleri og litteratur.

Mat og drikke


:''Utdypende artikler: Meksikansk mat'', ''Meksikansk øl'', ''Meksikansk vin''
Fil:Various tequila.jpg
Meksikansk mat er den mest varierte og originale i hele Amerika. Grunningrediensene er delvis Førkolumbisk, slik som mais, bønner, avocado, tomat, grønn tomat, chili, squash og kalkun, og noen er innført, slik som hvete, oksekjøtt, svinekjøtt, kylling, vin, oliven osv.
Dagligkosten i store deler av Mexico er preget av maislomper, ''tortillas'', bønner, ''frijoles'' og chilisaus av tomat, chili og løk, ''salsa''. Tamales er maismasse pakket inn i dekkblader fra maiskolber.
Kjøkkenet i den sentrale delen av Mexico er preget av forfinet eleganse, med nasjonalretten ''Mole poblano'' i høysetet. Kjøkkenet i nord er enklere og mer rustikt, mens kjøkkenene i sør er preget av eksotiske innslag som gresshopper og mat pakket inn i bananblader. Over grensa mot USA finnes det avleggere av kjøkkenet, nemlig Tex-Mex-mat, som er det vi kjenner som meksikansk i Norge.
Vin produseres i små mengder, mens lett meksikansk øl har blitt kjent verden over. Tequila (brennevin) er brennevin utvunnet av saft fra agaveplanten, mens pulque er en agavedrikk med lavt alkoholinnhold.

Musikk og dans


Fil:Bailando.jpg
Mexico kjennes igjen på musikken. Den mest kjente musikkformen er mariachi fra Jalisco, som er preget av gitar og lett ustemte trompeter, og er blitt et varemerke for meksikansk musikk. Fra Sinaloa kommer den rytmiske banda-musikken, mens norteño fra nordøst er preget av country og Tex-Mex-musikk. Son Jarocho fra Gulfkysten spilles typisk på harpe, og har karibiske innslag. Marimba er det foretrukne instrumentet på Yucatán-halvøya.
Mange urfolk har unike tradisjoner innen sang og dans, den mest spesielle er muligens danza de los Voladores de Papantla fra totonac-kulturen i staten Veracruz. Fire menn kaster seg ut fra en høy, vertikal stang med tau rundt beina. Så lar de seg langsomt snurre ned opp ned til bakken til rytmen av en enslig tromme.
Cumbia, som egentlig kommer fra Colombia, er den foretrukne rytmen for dans på lokalet, og ses på med den samme forakt av intellektuelle som dansebandmusikk i Norge. Samme skjebne lider de populære, karibiske rytmene salsa (dans/musikk) og merengue. Middelklassen i storbyen hører like gjerne på pop og rock, enten importvare eller spanskspråklig fra Mexico og resten av Latin-Amerika.
Oppsvinget for latino-musikken har ført til stor interesse for meksikansk populærmusikk over hele verden: Thalía, Luis Miguel, Paulina Rubio, Gloria Trevi, RBD og andre har vakt oppsikt også internasjonalt.
Fil:Mexico.RodolfoNeriVela.01.jpg

Folkekunst


Folkekunsten i Mexico oppviser stor variasjon og høy kvalitet. Svart keramikk dreies på en tallerken etter urgamle metoder blant indianerne i Oaxaca, mens klassiske, spanske mønstre brukes i vaser og veggfliser i majolika fra Puebla og Jalisco. Guerrero er kjent for sine spesielle masker, mens huichol-nasjonen i Jalisco lager unike garnmalerier.
Veving og søm oppviser fargerike og varierte mønstre over hele Mexico, spesielt hos urbefolkningen. Musikkinstrumenter, lærvarer, treskulpturer i sterke farger og utsmykninger i blikk har også lange tradisjoner.

Fester og tradisjoner


:''Utdypende artikkel: Meksikanske fester''
I Mexico er det stadig noe som skjer, og festivaler og opptog med dans og musikk er en del av livet. Blant de viktigste dagene for meksikanerne er følgende (se mer Meksikanske fester):
«La Semana Santa», påskeuken, feires med opptog og pasjonsspill, med svært livaktige korsfestelsesscener med hele menigheten som deltakere.
10. mai er det morsdag, og i et land hvor mor er hellig, blir hovedpersonen tatt med på restaurant av menn og sønner med klump i halsen.
1. og 2. november, i forbindelse med allehelgensdag, drar meksikanerne på kirkegården og nyter et godt måltid i nærvær av forfedrene.
12. desember feires Mexicos skytshelgen, ''Virgen de Vår Frue av Guadalupe-helligdommen'' med opptog og messer over hele landet.
16.–24. desember går små barn utkledd som Maria og Josef posadas, som ender med fest og moro.
Natt til 25. desember feires jul med kirkegang og stor middag etterpå.
6. januar kommer «los Reyés», de hellige tre konger, og gir barna julegaver.

Film og TV


Meksikansk film har fått et oppsving de siste årene, og meksikanske filmer har vunnet priser verden over. Salma Hayek, Gael García Bernal, Diego Luna, Kuno Becker, Eduardo Verástegui, Thalía, Cecilia Suárez er landets mest kjente fjes på lerretet, mens flere meksikanske regissører har blitt verdensberømte, blant annet Alfonso Cuarón, som redigerte ''Great Expectaions'' (med Gwyneth Paltrow og Ethan Hawke), The Little Princess, ''Og mora di også'' (med Gael García Bernal og Diego Luna) og nylig ''Harry Potter og fangen fra Azkaban (film)''.
Mexico er også en storprodusent av telenovelas, eller såpeoperaer. Disse sendes ikke bare i Mexico, men har et stort marked både i spansktalende land og mange andre steder i verden.

Kunst


Fil:San-Angel-Casa-Rivera-Kahlo.jpg
Prekolumbisk kunst er bevart i mengder i museer i Mexico, og tempelfriser og skulpturer fra de ulike kulturene oppviser eleganse og variasjon. De eldste kunstverkene er de store steinhodene fra Olmekere på Gulfkysten.
Mexico er også et skattkammer av kunst og arkitektur fra kolonitiden. De eldste kirkene stammer fra tiden rett etter erobringen, og er typiske forsvarskirker med sengotisk interiør og fasader i plateresco-stil (tidlig renessanse). Noen kirker oppviser også mudéjar-innflytelse, inspirert av maurere spansk arkitektur. En mer utviklet renessansestil, kalt herresco, utvikles på sent 1500-tall, det flotteste monumentet i denne stilen er Catedral Metropolitana i Mexico by, påbegynt i 1573. Fra 1600-tallet av preger barokken arkitekturen, og i løpet av 1700-tallet utvikles den frodige, originale churriguresco-stilen. Den mest kjente kirken i denne stilen er Santa Prisca (Taxco) i Taxco. Utsmykningen både i kirker og verdslige hus utføres i stor grad av urfolkskunstnere, som nytolker de europeiske strømningene og tilfører kraftigere farger og mer liv.
Mexicos mest originale bidrag til kunsten er de mange monumentale fresco-maleriene fra 1920-tallet og fremover, som typisk presenterer landets historie med revolusjonær glød. Blant de mest kjente muralistene er Diego Rivera. Hans kone Frida Kahlo er kjent for sine høyst personlige selvportretter.

Litteratur


Mexicos litteratur kan skilte med navn som nobelprisvinneren Octavio Paz, samt Laura Esquivel, som har hatt stor suksess med boka ''Como agua para chocolate'', på norsk «Hjerter i chili». Det finnes bevart litteratur fra førkolumbisk tid, og i tida rett etter erobringen utga prester oppbyggelige bøker på nahuatl.

Se også


Ytringsfrihet i Mexico

Referanser

Eksterne lenker


http://www.latin-amerikagruppene.no/Landsider/Mexico/index.html Latin-Amerika Gruppene om Mexico
Kategori:Mexico
Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha
ace:Meksiko
kbd:Мексикэ
af:Meksiko
als:Mexiko
am:ሜክሲኮ
ang:Mexico
ar:المكسيك
an:Mexico
arc:ܡܟܣܝܩܘ
frp:Mexique
ast:Méxicu
gn:Méjiko
ay:Mïxiku
az:Meksika
bm:Mɛkisiki
bn:মেক্সিকো
zh-min-nan:Be̍k-se-ko
ba:Мексика
be:Мексіка
be-x-old:Мэксыка
bcl:Mehiko
bi:Mexico
bg:Мексико
bar:Mexiko
bo:མེག་སི་ཀོ།
bs:Meksiko
br:Mec'hiko
ca:Mèxic
cv:Мексика
ceb:Mehiko
cs:Mexiko
cbk-zam:México
sn:Mexico
co:Messicu
cy:Mexico
da:Mexico
pdc:Mexiko
de:Mexiko
dv:މެކްސިކޯ
nv:Méhigo
dsb:Mexiko
dz:མེཀསི་ཀོ་
et:Mehhiko
el:Μεξικό
en:Mexico
es:México
eo:Meksiko
ext:Méjicu
eu:Mexiko
ee:Mexico
fa:مکزیک
hif:Mexico
fo:Meksiko
fr:Mexique
fy:Meksiko
fur:Messic
ga:Meicsiceo
gv:Meksico
gag:Meksika
gd:Meagsago
gl:México
gan:墨西哥
got:𐌼𐌰𐌹𐌷𐌹𐌺𐍉
hak:Me̍t-sî-kô
xal:Мексикудин Ниицәтә Орн Нутгуд
ko:멕시코
haw:Mekiko
hy:Մեքսիկա
hi:मेक्सिको
hsb:Mexiko
hr:Meksiko
io:Mexikia
ilo:Méhiko
bpy:মেক্সিকো
id:Meksiko
ia:Mexico
iu:ᒦᒃᓰᖂ
ik:Mexiqo
os:Мексикæ
zu:IMekisiko
is:Mexíkó
it:Messico
he:מקסיקו
jv:Mèksiko
kl:Mexico
kn:ಮೆಕ್ಸಿಕೋ
pam:Mexico
krc:Мексика
ka:მექსიკა
kk:Мексика
kw:Meksiko
rw:Megizike
sw:Mexiko
kv:Мексика
ht:Meksik
ku:Meksîk
ky:Мексика
mrj:Мексика
lad:Méxiko
lez:Мексика
ltg:Meksika
la:Mexicum
lv:Meksika
lb:Mexiko
lt:Meksika
lij:Mescico
li:Mexico
ln:Mexiko
jbo:mexygu'e
lmo:Messich
hu:Mexikó
mk:Мексико
mg:Meksika
ml:മെക്സിക്കോ
mi:Mehiko
mr:मेक्सिको
xmf:მექსიკა
arz:الميكسيك
mzn:مکزیک
ms:Mexico
cdo:Mĕ̤k-să̤-gŏ̤
mwl:México
mdf:Мексик
mn:Мексик
my:မက္ကဆီကိုနိုင်ငံ
nah:Mēxihco
na:Meketiko
nl:Mexico (land)
nds-nl:Mexico (laand)
ne:मेक्सिको
new:मेक्सिको
ja:メキシコ
nap:Messico
ce:Мексика
frr:Meksikoo
pih:Meksikoe
nn:Mexico
nrm:Mexique
nov:Mexiko
oc:Mexic
mhr:Мексика
or:ମେକ୍ସିକୋ
uz:Meksika
pfl:Mexiko
pag:Mexico
pnb:میکسیکو
pap:Mexico
km:ម៉ិចស៊ិក
pms:Méssich
tpi:Meksiko
nds:Mexiko
pl:Meksyk
pt:México
crh:Meksika
ro:Mexic
rmy:Mexiko
rm:Mexico
qu:Mishiku
rue:Мексіко
ru:Мексика
sah:Мексика
se:Meksiko
sm:Mexico
sc:Mèssico
sco:Mexico
stq:Mexiko
sq:Meksika
scn:Mèssicu
simple:Mexico
ss:IMekisikho
sk:Mexiko
sl:Mehika
szl:Meksyk
so:Meksiko
ckb:مەکسیک
srn:Meksikokondre
sr:Мексико
sh:Meksiko
su:Méksiko
fi:Meksiko
sv:Mexiko
tl:Mehiko
ta:மெக்சிக்கோ
roa-tara:Messeche
tt:Мексика
te:మెక్సికో
th:ประเทศเม็กซิโก
tg:Мексика
chr:ᎺᏏᎪ
chy:Meško
tr:Meksika
tk:Meksika
tw:Mexico
uk:Мексика
ur:میکسیکو
ug:مېكسىكا
vec:Mèsico
vep:Meksik
vi:México
vo:Mäxikän
fiu-vro:Mehhiko
zh-classical:墨西哥
war:Mehiko
wo:Meksik
wuu:墨西哥
yi:מעקסיקא
yo:Mẹ́ksíkò
zh-yue:墨西哥
diq:Meksika
bat-smg:Meksėka
zh:墨西哥

Mexico by


Mexico by (spansk: Ciudad de México eller México, D.F.) er hovedstaden og den største byen i Mexico. Den er landets viktigste politiske, økonomiske og kulturelle sentrum. Den befinner seg i Mexicodalen sentralt i landet, i en høyde av 2&nbsp;240 meter over havet. Politisk avgrenses byens sentrale deler av Mexicos føderale distrikt, men storbyområdet strekker seg også utover store deler av den omkringliggende delstaten México (delstat). Mexico by er en av verdens største byer, med en befolkning på over 20 millioner i storbyområdet, også omtalt som ZMVM (ZMVM).
Byen ble grunnlagt under navnet Tenochtitlan av aztekerne i 1325, på det som da var en øy i Texcocosjøen. Den var hovedstaden deres fram til 1521, da den ble angrepet og lagt i ruiner av Conquistador under ledelse av Hernán Cortés. Spanjolene bygde den opp igjen og gjorde den til hovedstad i visekongedømmet Ny-Spania. Under kolonitida var den en av de viktigste byene i Amerika. Da Mexico ble selvstendig i 1821, fortsatte byen å være hovedstad i det nye landet, og ble etter hvert forskjønnet og bygd ut. På 1900-tallet opplevde byen en meget sterk befolkningsvekst. Mexico by arrangerte Sommer-OL 1968 i 1968. I 1985 ble byen rammet av et Jordskjelvet i Mexico 1985 som drepte flere tusen mennesker. Den er i dag et av Nord-Amerikas viktigste økonomiske sentre, og rangeres som en av verdens ti rikeste byer.

Navn og navnebruk


Fil:Palacio de bellas artes 1.jpg]]
Navnet Mexico stammer fra det navnet aztekerne brukte om seg selv, «Mexica», uttalt ''mesjíka''. Etter den spanske erobringen ble Mexico (uttalt ''mékjikå'') til navnet på hovedstaden, og mye senere ble det navnet på hele landet.
Vanligvis kaller meksikanerne byen for «México». Når det er fare for forvekslinger brukes «Distrito Federal», forkortet DF (uttalt ''De Effe''), eller det mer offisielt klingende «Ciudad de México», «Mexico by». Veiskilt i Mexico viser til «México DF» eller bare «México». Når man ønsker å presisere at man snakker om landet Mexico, bruker man «La República Mexicana». Norskspråkelige bruker ofte feilaktig den engelske tilpasningen «Mexico City».
Mexico by har fått tilnavnet «Ciudad de los palacios», «Palassenes by». Uformelt kalles byen også «Anáhuac». Innbyggerne kalles ''capitalinos'' (hovedstadsboere), eller mer uformelt ''chilangos'' eller ''defeños''.

Geografi


Fil:Popocatépetl & Cd de México.jpg i bakgrunnen]]
Mexico by er plassert i det sentrale Mexico, på et platå som ligger 2200 meter over havet. Byen omgis av flere vulkaner som rager opp til 5500 meter over havet, høyest er Popocatépetl i sør. Vulkanene sperrer luftforurensingen i storbyen inne, og forverrer luftkvaliteten i byen.
Fil:Lago de Texcoco.jpg, fra 1847 (diagram av Bruff/Disturnell)]]
Opprinnelig lå byen på øyer ute i Texcocosjøen, men sjøen er nå for det meste tappet ut. Bare i sørøst, i Xochimilco, finner man rester av sjøen. Uttappingen av sjøen og senkningen av grunnvannsspeilet har ført til at gamle hus synker ned i grunnen, og store summer brukes for å ta vare på husene.
Merkelig nok er det også plass til grøntområder innenfor bygrensen, og hele den sørlige delen av D.F. utgjøres av skogområder. Det er en rekke nasjonalparker i Det føderale distriktet, også midt i urbaniserte områder.
Byen ligger i et jordskjelvområde, og mest utsatt for ødeleggelser er området som ligger på den gamle sjøbunnen, deriblant byens sentrum. Noe tryggere er de bydelene som ligger i den sørlige delen, siden de ligger på fast grunn.

Klima


På grunn av høyden over havet nyter Mexico by et behagelig temperert klima. Bare mellom april og juni blir det svært varmt midt på dagen, tidvis over 30 grader celsius. Resten av året ligger dagtemperaturen rundt 20 grader, litt under vinterstid, litt over sommerstid. Om sommeren ligger nattetemperaturen på 10–12 grader, om vinteren kan den gå ned mot null. Fra oktober til mai er det tørketid, og fra juni til september er det regntid. Det regner ikke hele tida, men det kommer kraftige kortvarige byger.
Årsmiddeltemperaturen ligger på 16,5 grader celsius. Årsmiddelnedbøren er 894 millimeter. Mai er den varmeste måneden med 18,6 grader, mens det i desember og januar er kaldest med 13,8 grader. Mest regn faller det i august med et snitt på 194 millimeter, mens det i januar kun faller 10 millimeter. Regntida på sommeren er likevel ikke svært ubehagelig, da regnet faller i kraftige, kortvarige skurer.

Demografi


<div style="float:right;margin-right:2px;margin-left:10px;">
| valign="top" | <br />
|}
</div>
Fil:Zona Metropolitana de México.svg og Hidalgo.]]
Fil:Mexico Dic 06 209.jpg]]
Selve sentrum av byen tilhører administrativt Mexicos føderale distrikt (D.F.), men byens forsteder omfatter en rekke kommuner i den omkringliggende delstaten México (delstat) og én kommune i delstaten Hidalgo. Det bor 8,9 millioner mennesker i Distrito Federal, men om man tar med mange forsteder og småbyer som nærmest er «spist opp», er innbyggertallet i det som kan regnes for en av verdens største byer, på over 20 millioner.
Den sterke veksten er en relativt ny utvikling. I Mexico by vises tydelig utviklingen av urbanisering i de siste årene. I 1950 hadde byen 3,1 millioner innbyggere. I 1970 var det allerede 6,9 millioner mennesker, og vekstraten i byområdet var om lag én million mennesker i året.
Historisk, og siden tiden før spanjolene kom, har Mexicodalen vært et av de tettest befolkede områdene i Mexico. Da Distrito Federal ble opprettet i 1824, ble Mexico bys urbane område utvidet omtrent til området som i dag utgjør bydelen Cuauhtémoc (administrativt distrikt). På begynnelsen av det 20. århundre begynte overklassen å migrere til sør og vest, og snart ble de små byene Mixcoac og San Ángel innlemmet i det voksende byområdet. Ifølge folketellingen i 1921 var 54,78 % av byens befolkning regnet som ''mestizos'' (innfødt blandet med europeisk blod), 22,79 % var europeiske, og 18,74 % urbefolkning. I 1921 hadde Mexico by mindre enn én million innbyggere.
Inntil 1990-tallet var Distrito Federal den mest folkerike føderale enheten i Mexico, men siden da har folketallet holdt seg stabilt på rundt 8,7 millioner. Byens vekst har strukket seg utover grensene til Det føderale distriktet til 59 kommuner i delstatn México (delstat) og én i delstaten Hidalgo (delstat). Med en befolkning på om lag 20,1 millioner innbyggere (2010) er det et av de mest folkerike storbyområdene i verden. Likevel er den årlige veksttakten i ZMVM mye lavere enn for andre store urbane tettbebyggelser i Mexico, et fenomen som mest sannsynlig skyldes en desentraliseringspolitikk innført av miljøhensyn. Nettoinnflyttingen til Distrito Federal i perioden 1995 til 2000 var negativ.
Urfolk i Mexico utgjør ca. 18,74 % av byens befolkning. Disse har innvandret til hovedstaden på jakt etter bedre økonomiske muligheter. Nahuatl, Otomí (språk), mixtekisk, zapotekisk og Mazahua (språk) er de urspråkene som snakkes av flest i Mexico by.
På den annen side er Mexico by hjem for store samfunn av innvandrere, særlig fra Nord-Amerika (USA og Canada), fra Sør-Amerika (hovedsakelig fra Argentina og Colombia, men også fra Brasil, Chile, Uruguay og Venezuela), fra Mellom-Amerika og Karibia (hovedsakelig fra Cuba, Guatemala, El Salvador, Haiti og Honduras), fra Europa (hovedsakelig fra Spania, Tyskland og Sveits, men også fra Tsjekkia, Frankrike, Italia, Irland, Nederland, Polen og Romania), fra Midtøsten (hovedsakelig fra Egypt, Libanon og Syria), og nylig fra Asia (hovedsakelig fra Kina og Sør-Korea). Historisk, helt siden Ny-Spania-tiden, har mange Filippinene slått seg ned i byen og blitt integrert i det meksikanske samfunnet. Selv om ingen offisielle tall har blitt rapportert, er anslagene for hver av disse samfunnene er ganske betydelige. Mexico by er hjem til den største bestanden av personer fra USA bosatt i utlandet. Gjeldende anslag er så høyt som at amerikanere fra USA bor i Mexico by, mens det amerikanske ''Bureau of Consular Affairs'' i 1999 estimerte at over mennesker fra landet bodde i Mexico bys storbyområde.
De fleste (90,5 %) av beboerne i Mexico by er romersk-katolske, noe som er høyere enn den nasjonale prosentandelen, selv om den har vært synkende de siste tiårene. Mange andre religioner og filosofier praktiseres også i byen: mange forskjellige typer protestantisme grupper, ulike typer Jødedommen, buddhisme, islam og andre åndelige og filosofiske grupper, samt et økende antall ikke-religiøse.

Historie


Mexico by ligger i Anáhuac-dalen, også kalt Mexicodalen, hvor kulturer har blomstret i flere tusen år. Den viktigste forgjengeren var Teotihuacán, som blomstret i flere århundrer fra Krist fødsel av, og som befinner seg i kjempebyens nordøstre utkant. En annen forgjenger er Tula, som blomstret tidlig i den europeiske middelalderen.

Tenochtitlan


Fil:Murales Rivera - Markt in Tlatelolco 3.jpg sett fra markedet i Tlatelolco. Maleri av Diego Rivera.]]
Aztekerne la en gang i middelalderen ut på en århundrelang vandring fra sagnøya Aztlán. Da de så en ørn spise en slange på en øy i Texcocosjøen, så de det som et tegn på at de hadde nådd fram til målet. Dermed grunnla de sin hovedstad Tenochtitlan her, noe som tidfestes til år 1325. Som aggressive krigere tok de snart kontrollen over naboene rundt sjøen, og fra 1400-tallet av kontrollerte de store deler av kulturområdet Mesoamerika.
Den byen som møtte de spanske erobrerne i 1519, kunne måle seg med de største europeiske byene, og var dominert av en rekke pyramider, hvorav den største var viet til guden Huizilopochtli. Her kunne de drive et rikt jordbruk på kunstige øyer av siv, hvor de dyrket grønnsaker. Moloanlegg knyttet byen til forsteder på fastlandet rundt, og diker beskyttet byen mot oversvømmelser. Naboøya Tlatelolco fungerte som det store markedet i byen. Innbyggertallet i Tenochtitlan er blitt anslått til 200–300&nbsp;000.

Den spanske erobringen


Fil:Hernan Fernando Cortes.jpg]]
Meldingene fra Golfkysten til Tenochtitlan om spanjolenes ankomst i 1519 må ha fortonet seg som om marsboere skulle ha landet hos oss. Etter noen innledende militære tap mot spanjolene besluttet aztekerkongen Moctezuma II å invitere dem til hovedstaden. Spanjolene under Hernán Cortés, samt mange tusen allierte krigere fra Tlaxcala og Golfkysten, tilbragte vinteren 1519–20 som Moctezumas gjester. Forholdet mellom dem og aztekerne ble imidlertid stadig mer anstrengt, både på grunn av spanjolenes tørst etter rikdommer, og fordi spanjolene reagerte på menneskeofringene som pågikk. Det endte med at Moctezuma først ble tatt som gissel, og deretter ble drept enten av spanjolene eller av misfornøyde aztekere. Etter Moctezumas død flyktet så spanjolene fra byen den 30. juni 1520, og to tredjedeler av dem ble drept i kamp eller ble ofret til gudene i det som kalles ''La noche triste'', den triste natta. Cortés kom imidlertid unna til sine allierte i Tlaxcala de Xicohténcatl. Samtidig ble Tenochtitlan herjet av Kopper (sykdom), en ukjent sykdom i Amerika, som drepte en stor andel av befolkningen.

Tenochtitlans fall


Fil:Templo Mayor 2007.JPG]]
I april 1521 ble byen angrepet av Cortés og hans få hundre spanjoler, samt ca. 100&nbsp;000 stammekrigere fra Tlaxcala, Gulfkysten og andre fiender av aztekerne. Båter båret over fjellene i deler ble satt sammen og sjøsatt i Texcocosjøen. Aztekerne satte seg til motverge, og øybyen ble beleiret og langsomt nedkjempet. Først 13. august 1521 opphørte kampene, og kanskje 40&nbsp;000 mennesker ble massakrert i bydelen Tlatelolco, forsvarernes siste skanse.

Hovedstad i Ny-Spania


Byen lå fullstendig i ruiner, og ble gjenoppbygd fra grunnen av spanjolene. Steinen fra den store pyramiden ble brukt til å bygge den første katedralen, som sto på samme sted. Byen ble døpt México, og var spanjolenes utgangspunkt for videre erobringstog mot sør, vest og nord. Byen var hovedstad for Visekongedømmet Ny-Spania, og sammen med Lima i Visekongedømmet i Peru den viktigste av alle spanske kolonibyer i Amerika. Hele Mexico, sørvestre USA, Mellom-Amerika, øyene i Karibia og Filippinene ble styrt fra Mexico by. Universitetet UNAM stammer fra 1551, og er blant de eldste i Amerika. Den første katedralen ble erstattet av den enorme ''Catedral Metropolitana'' fra 1573 av. Under erobringen var imidlertid dikene blitt ødelagt, så byen ble ofte utsatt for oversvømmelser. De fuktige forholdene gjorde også Mexico by til en usunn by.

Frigjøringskrig


Opprøret mot spanjolene i 1810 startet i delstaten Guanajuato (delstat). 30. oktober 1810 slo imidlertid opprørsstyrkene de spanske troppene ved Las Cruces nær Mexico by, og hadde muligheten til å ta byen. Lederen Miguel Hidalgo valgte imidlertid ikke å angripe Mexico by. Først i 1821 ble byen erobret av Agustín I av Mexico. På dette tidspunktet hadde byen 160&nbsp;000 innbyggere, og var den største i Amerika.

Selvstendighet


Fil:Angel de la Independencia Mexico City.jpg i Paseo de la Reforma er et viktig symbol på landets selvstendighet.]]
De første årtiene i Mexicos historie var svært turbulente, og byen utviklet seg kun langsomt. Under Maximilian av Mexico og diktatoren Porfirio Díaz fra 1860-årene av ble imidlertid byen forskjønnet og bygd ut; eksempler er den enorme avenyen Paseo de la Reforma og kulturpalasset Palacio de Bellas Artes. Den meksikanske revolusjonen fra 1910 av førte til full stopp i veksten og stor nød i befolkningen. Fra 1920-årene fortsatte imidlertid veksten for fullt, og byen ble forskjønnet av de store freskomaleriene skapt i revolusjonær glød.
Byen har i det 20. århundre hatt en eksplosiv vekst i innbyggertallet. I 1950 hadde Mexico by 3 millioner innbyggere. I år 2000 hadde byen 20 millioner innbyggere, men veksten er ikke lenger like sterk.
Mexico by var vertsby for de Sommer-OL 1968 i oktober 1968. Lekene ble imidlertid skjemmet av tlatelolcomassakren på protesterende studenter i Tlatelolco den 2. oktober, få dager før åpningsseremonien. I 1985 ble mange tusen mennesker drept av et Jordskjelvet i Mexico 1985 som målte 8,5 på Richters skala.

Severdigheter

Centro histórico


Fil:MexicoCathédrale.jpeg, Mexico bys torg, i forgrunnen]]
Sentralt i Mexico by er Plaza de la Constitución. Ved dette torget ligger byens gamle Mexico bys katedral, ruiner fra den gamle Tenochtitlan og Palacio Nacional (Mexico). Rundt ligger Mexico bys historiske sentrum, det historiske sentrum, et område fylt av kirker, palasser og hus i kolonistil. Det historiske sentrum står på UNESCOs verdensarvliste. Mot vest ligger Alameda Central, et åpent parkområde med palasset Palacio de Bellas Artes, hovedbygningen for scenekunst i Mexico. Ved hjørnet av parken står også Torre Latinoamericana, en skyskraper som har vært et landemerke for byen i over 50 år.

Reforma


Byens sentrale gate er Paseo de la Reforma. Denne 12 kilometer lange bulevarden ble opprinnelig anlagt av keiser Maximilian av Mexico på 1860-tallet. Langs bulevarden ligger flere berømte monumenter, av disse er El Ángel de la Independencia det mest kjente. «Uavhengighetsengelen», ble reist i 1910 for å feire hundreårsjublileet for Mexicos uavhengighet, og er sterkt inspirert av Siegessäule i Berlin. Sør for Reforma finner man strøket Zona Rosa, byens underholdningskvarter, med gater oppkalt etter europeiske storbyer (Calle Oslo er en liten bakgate), og elegant shopping og uteliv.

Chapultepec


Fil:Mexico.DF.Chapultepec.02.jpg. Til venstre er Latin-Amerikas høyeste bygning, Torre Mayor.]]
Den berømte høyden Chapultepec, «Gresshoppehaugen», ligger i utkanten av sentrum. På høyden ligger den 6 km² store parken med samme navn, med Chapultepec-slottet midt i, hvor man har god utsikt over Paseo de la Reforma. Chapultepec var et viktig sted allerede i aztekertiden, og har siden hatt en sentral rolle i landets historie. I dag er parken et populært rekreasjonsområde for byens borgere, og inneholder bl.a. byens historiske museum og en Zoológico de Chapultepec.
Det nasjonale antropologiske museet, Museo Nacional de Antropología, har en bred presentasjon av landets pre-kolumbianske kulturer i første etasje. I andre etasje er de samme kulturene presentert slik de er i dag. Dette er en av verdens flotteste arkeologiske museer, og ofte kan man se representanter for totonakerfolket vise frem Danza de los Voladores.

Coyoacán og UNAM


Området Coyoacán i sør, som tidligere var en egen by, er et annet trivelig område med restauranter, butikker og et stort marked. Her finner man både huset til malerekteparet Diego Rivera og Frida Kahlo, og huset der Lev Trotskij ble myrdet i 1941. I sør ligger også universitetsområdet til UNAM, med monumentale veggmalerier fra denne kunstformens blomstringstid i første halvdel av det 20. århundre, og Estadio Olímpico Universitario fra 1968 som nå fungerer som hjemmebane for fotballaget Club Universidad Nacional.

Tlatelolco


Like nord for sentrum ligger området Tlatelolco. Ved Plaza de las Tres Culturas, «De tre kulturers plass», ligger ruinene av en aztekisk bosetning, den aller siste i byen som ble nedkjempet av spanjolene. Plassens to andre kulturer representeres av en 1600-tallskirke og utenriksdepertamentets moderne kontorbygninger. På plassen fant Tlatelolcomassakren sted i 1968. I Tlatelolco står også den kjente bygninga Torre Insignia.

Guadalupe


Fil:Our Lady of Guadalupe.JPG
Nord i byen ligger Vår Frue av Guadalupe-helligdommen, det viktigste valfartsstedet i Amerika. Her viste Jomfru Maria seg i 1531, og i dag regnes den mørkhudete «Vår Frue av Guadalupe» som Mexicos og hele det amerikanske dobbeltkontinents vernehelgen, og likeså vernehelgen for Filippinene. Hennes katolske minnedag er den 12. desember.

Xochimilco


Fil:Xochimilco.jpg
I det sørøstre hjørnet av byen ligger bydelen Xochimilco. Her er deler av Texcocosjøen ennå bevart, og her kan man se kanaler mellom såkalte ''chinampas'', hager som flyter på kunstige øyer. Her er det populært å leie fargerike båter, ''trajineras'', for å dra på kanaltur.

Teotihuacán


Nordøst for kjempebyen, i México (delstat), ligger ruinene av oldtidsbyen Teotihuacán, som blomstret ca. 100–600 e.Kr., og mest kjent er sol- og månepyramidene. Stedet står på UNESCOs Verdensarven.

Idrett


:''Se også: Fotball i Mexico by, Ishockey i Mexico by''
Mexico by har vært vertsby for flere store idrettsarrangementer. Byen arrangerte Sommer-OL 1968 og mange av kampene under VM i fotball i Fotball-VM 1970 og Fotball-VM 1986. Den arrangerte dessuten panamerikanske leker i 1955 og 1975, sentralamerikanske og karibiske leker i 1926, 1954 og 1990, og Universiaden i 1979.
Fil:Estadio Azteca 07a.jpg]]
I Mexico by ligger flere av landets største og viktigste idrettsarenaer. Blant disse er Estadio Azteca, Estadio Olímpico Universitario og Estadio Azul. Estadio Azteca er det eneste stadionet i verden hvor det har blitt spilt to VM-finaler i fotball, og er et av verdens største. Ciudad Deportiva de la Magdalena Mixihuca, som ligger øst i byen, ble bygd til OL i 1968 og er Latin-Amerikas største idrettskompleks. Her ligger det flere idrettsarenaer, som Autódromo Hermanos Rodríguez, Foro Sol og Palacio de los Deportes. På Autódromo Hermanos Rodríguez arrangeres det årlige Formel 1- og NASCAR-løp. Byen har tre lag i Primera División de México: Club América, Club Universidad Nacional og Cruz Azul. Mexico by har flere ishaller av internasjonal standard hvor det blir spilt ishockey, blant annet Pista San Jerónimo og Pista Lomas Verdes. Byen har arrangert flere ishockey-VM. Det beste laget gjennom tidene i den meksikanske baseballigaen, Diablos Rojos del México, er også fra Mexico by, og spiller hjemmekampene sine på Foro Sol.

Økonomi


Fil:Bolsa Mexicana de Valores.png, som ligger langs Paseo de la Reforma.]]
Mexico by er et av de viktigste økonomiske senterne i Amerika. Det føderale distriktet produserer 21,8 % av landets bruttonasjonalprodukt. Ifølge en studie utført av PricewaterhouseCoopers har byen et bruttonasjonalprodukt på 390 milliarder USD, noe som gjør den til verdens åttende rikeste by, og den rikeste i Latin-Amerika. Den har en av verdens raskest voksende økonomier, og det er beregna at den vil være dobbelt så høy i 2020 som i 2008.
Mexico by er den byen i landet som genererer mest penger både innen industrisektoren (15,8 % av hele landet) og sørvissektoren (25,3 %). På grunn av det begrensa arealet er inntektene fra landbruket i Det føderale distriktet lavest av alle landets føderale enheter.

Transport


Metropolen er etter forholdene overraskende lett å ta seg fram i. Et av verdens største Mexico by undergrunnsbane, forbinder alle deler av Distrito Federal med hverandre, og rekker også ut i forstedene. Det er et av de reneste og billigste metrosystemene i verden. For å lette bruken for analfabeter har alle stasjonene sitt eget symbol som lett kan gjenkjennes. Langs de lange, rette avenyene går det hyppige busser, og ellers er den foretrukne kommunikasjonsformen «microbús», små busser som går i faste ruter. Mexico by internasjonale lufthavn, Benito Juárez, ligger i den østlige delen av byområdet, og kan nås med t-bane.
Utenlandske turister bør unngå å vinke inn Drosjetransport i Mexico, da man kan risikere ran eller i verste fall kidnapping. «Sitios» fra holdeplasser eller radiotaxi er tryggest.
Fil:Metrobús Set Dominguez.jpg langs Avenida de los Insurgentes]]
I juni 2005 ble den såkalte «metrobús» innført. Disse bussene har fått en reservert fil langs Avenida de los Insurgentes, slik at de unngår all trafikken. Mikrobussene ble fjernet fra denne ruten, og man håpet dermed å redusere forurensningen og samtidig gi passasjerene kortere reisetid. I desember 2008 åpnet man en andre metrobúslinje langs Eje 4 Sur, som krysser den første linja ved stasjonen Nuevo León, og i februar 2011 åpnet linje tre langs Eje 1 Poniente.
Mexico by er forbundet til resten av landet med seks bompengefinansierte motorveier, som leder til Santiago de Querétaro, Pachuca, Cuernavaca, Puebla (by), Toluca og Texcoco. Det er også mindre veier til de samme byene hvor man ikke betaler bompenger.
Byen har fire hovedbussterminaler. De befinner seg nord (Terminal Central de Autobuses del Norte), sør (Terminal Central de Autobuses del Sur), øst (Terminal de Autobuses de Pasajeros de Oriente) og vest (Terminal Central de Autobuses del Poniente) i byen, og betjener bussruter til og fra hver sin himmelretning.

Politikk


Siden Mexico by har vært sete for den føderale regjeringen i Mexico har byen et spesielt styresett. Tradisjonelt har det ikke vært noe ordfører, byråd eller bystyre i byen, da den har blitt styrt direkte av presidenten.
Dette systemet ble omgjort på 1980-tallet, på grunn av økende misnøye med manglende lokaldemokrati. Det politiske systemet ble reformert, og byen fikk endelig sin egen ordfører.
Dagens ordfører er den venstreorienterte Marcelo Ebrard. Ordførerens makt er imidlertid begrenset, så en annen viktig politisk figur i byens styre er landets president Felipe Calderón.

Storbyproblemer


Fil:Reforma noche.jpg
Som en av verdens største byer har Mexico by mange problemer, blant disse er fattigdom, trafikk og forurensing.
På grunn av de høye fjellene rundt byen er det lite vind, og dermed blåser ikke forurensingen bort, men blir liggende som et lokk over byen. Verst er forurensingen mellom februar og juni, mens det er best forhold i juli og august, under regntiden. Ulike tiltak har blitt satt i verk for å redusere forurensingene, noen mer vellykkede enn andre. I en periode forbød man biler med registreringsnummer som endte på hhv. par- og oddetall å kjøre på bestemte ukedager. Imidlertid skaffet folk seg da to biler. Mer vellykket har det vært å stille strengere krav til motorene og bensinen. Forurensingen ligger i dag på nivå med de fleste andre storbyer.
Kriminaliteten eksploderte i Mexico by som følge av den økonomiske krisen i 1994, og følelsen av utrygghet spredde seg i brede lag av folket. I 2003 ble over 3000 tilfeller av kidnapping politianmeldt, noe som gjorde Mexico by til den byen i verden med nest flest kidnappinger. En større politistyrke og et mer effektivt politiarbeid har imidlertid redusert kriminaliteten betydelig, og nivået kan nå sammenlignes med det i storbyer i USA. Med enkle forholdsregler kan likevel turister føle seg nokså trygge, ettersom de fleste kidnappingsofre tilhører landets middel- og overklasse.

Se også


Liste over Mexico bys høyeste bygninger

Referanser

Eksterne lenker


http://www.imagenesaereasdemexico.com/ Mexico by sett fra luften, en samling oversiktsbilder av byen
http://wikitravel.org/en/Mexico_City Mexico by i WikiTravel (engelskspråklig)
Kategori:Mexico by
Kategori:Vertsbyer for sommer-OL
Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha
Kategori:Befolkede områder etablert i 1521
ace:Banda Meksiko
af:Meksikostad
als:Mexiko-Stadt
am:ሜክሲኮ ከተማ
ang:Mexicoburg
ar:مدينة مكسيكو
an:Ciudat de Mexico
ast:Méxicu D.F.
gn:Méjiko táva
ay:Mïxiku marka
az:Mexiko
bn:মেক্সিকো সিটি
zh-min-nan:México Chhī
ba:Мехико
be:Горад Мехіка
be-x-old:Мэхіка
bcl:Mexico (ciudad)
bg:Мексико (град)
bo:མེག་སི་ཀོ་གྲོང་།
bs:Ciudad de México
br:Kêr-Vec'hiko
ca:Ciutat de Mèxic
cv:Мехико
cs:Ciudad de México
cy:Dinas Mexico
da:Mexico City
de:Mexiko-Stadt
nv:Méhigoʼ sídii
et:México
el:Πόλη του Μεξικού
en:Mexico City
es:México, D. F.
eo:Meksik-urbo
ext:Ciá de Méjicu
eu:Mexiko Hiria
fa:مکزیکو سیتی
hif:Mexico City
fo:Meksikobýur
fr:Mexico
fy:Meksiko-Stêd
ga:Cathair Mheicsiceo
gd:Meagsago (baile)
gl:Cidade de México
ko:멕시코시티
haw:Mēkiko D.F.
hy:Մեխիկո
hi:मेक्सिको नगर
hsb:Mexiko-město
hr:Ciudad de México
io:México
id:Ciudad de México
ia:Citate de Mexico
os:Мехико
is:Mexíkóborg
it:Città del Messico
he:מקסיקו סיטי
jv:Mexico City
kl:Mexico City
kn:ಮೆಕ್ಸಿಕೋ ನಗರ
ka:მეხიკო
kk:Мехико
kw:Cita Mexico
sw:Mexico (mji)
ht:Meksiko
mrj:Мехико
lad:Sivdad de Meksiko
la:Mexicopolis
lv:Mehiko
lt:Meksikas
lij:Çittæ do Mescico
ln:Mbóka ya Mexiko
jbo:mexygu'e tcadu
lmo:Cità del Messich
hu:Mexikóváros
mk:Мексико (град)
mg:Mexico
ml:മെക്സിക്കോ സിറ്റി
mr:मेक्सिको सिटी
xmf:მეხიკო
arz:ميكسيكو سيتى
ms:Bandar Raya Mexico
mn:Мехико
nah:Āltepētl Mēxihco
nl:Mexico-Stad
ja:メキシコシティ
nn:Mexico by
nov:Mexiko Urbe
oc:Ciutat de Mexic
mhr:Мехико
uz:Mexiko shahri
pnb:میکسیکو شہر
pap:Ciudad di Mexico
pms:Sità dël Méssich
pl:Meksyk (miasto)
pt:Cidade do México
ro:Ciudad de México
rm:Citad da Mexico
qu:Mishiku llaqta
rue:Мексіко Сіті
ru:Мехико
sah:Мехико
se:México
sm:Mexico Siti
sc:Tzitade de su Mèssico
sco:Mexico Ceety
sq:Meksiko (qytet)
scn:Cità dû Mèssicu
simple:Mexico City
sk:Mexiko (mesto)
sl:Ciudad de México
szl:Meksyk (mjasto)
ckb:مەکسیکۆ سیتی
sr:Мексико (град)
sh:Ciudad de Mexico
fi:México
sv:Mexico City
tl:Lungsod ng Mehiko
ta:மெக்சிகோ நகரம்
tt:Мехико
th:เม็กซิโกซิตี
tg:Мехико
tr:Meksika (şehir)
tk:Mehiko
udm:Мехико
uk:Мехіко
ur:میکسیکو شہر
ug:مېكسىكا شەھىرى
vec:Sità del Mèsico
vi:Thành phố México
vo:Ciudad de México
fiu-vro:México
war:Syudad han Mehiko
yi:מעקסיקא שטאט
yo:Ìlú Mẹ́ksíkò
zh-yue:墨西哥城
diq:Meksiko City
bat-smg:Meksėks
zh:墨西哥城

Mytologi

Fil:Burgtor Nimrud.JPG fra mesopotamisk mytologi.]]
Mytologi (fra gresk μυθολογία, mythología, i betydningen «en historiefortelling, en legendarisk lærdom, å fortelle en historie») refererer til en mengde folkeminner, myter, sagn og legender som en bestemt kultur mener er sanne, og som ofte har overnaturlige trekk som tolker naturlige hendelser for å forklare universet og menneskeheten. Mytologi refererer også til en gren av kunnskapen som omhandler innsamlingen, forskningen og tolkningen av myter, også kjent som mytografi. Studiet av myter fra flerfoldige kulturer er kalt sammenlignende mytologi, og inngår blant annet i vitenskapen om religionshistorie, folkeminne og antropologi.

Begrepet


Fil:Aischylos Büste.jpg er et tidlig eksempel på en forfatter som har latt seg inspirere av mytologi i sitt forfatterskap.]]
Den greske sammensetning μυθολογία, ''mythología'', «en historiefortelling, en legendarisk lærdom» er avledet fra μυθολογείν, ''mythologein'', «å fortelle myter», «se myter i sammenheng», fra μύθος, ''mythos'', i betydningen «fortelling, tale, ord, fakta, historie» og λόγος, ''logos'', «tale, diskurs, sitat, historie, studie, årsak, argument».
Begrepet mytologi har vært i bruk siden 1400-tallet og betyr «å forske på, studere, utrede eller forklare myter». Tilleggsmeningen «en samling myter» oppsto på slutten av 1700-tallet under opplysningstiden. I sin utvidede bruk kan ordet mytologi også referere til kollektivt eller personlig ideologisk eller sosialt konstruert kunnskap.
Mytologier har gitt en fyldig litteratur siden antikken med Aiskhylos, og har vært inspirasjon for blant annet en rekke betydelige England poeter som Percy Bysshe Shelley og John Keats, og en rekke moderne forfattere som William Blake, James Joyce, Franz Kafka, J.R.R. Tolkien og Salman Rushdie har bevisst konstruert personlige myter ved å benytte eldre materiale og nyere symbolisme.

Myter


Myter i vanlig bruk er ofte synonymt med legender, men en del forskere skiller skarpt mellom begrepene. Myter kan være Fabel som instruerer, årsaksfortellinger og folkelige fortellinger som primært skal være underholdende (se eventyr). Ikke alle tradisjonelle fortellinger er myter. I kontrast til legender eller folkefortellinger, er myter fortellinger som involverer det hellige, enten guder eller nesten-guder (helter), eller en fjern fortid, spesielt skapelsen av verden (se eksempelvis ''Skapelsesmyter'').
Myter kan bestå av en eller samtlige av disse hensiktene, men kan i tillegg spille en kritisk rolle i forhold til hvordan en kultur oppfatter begrepet tid. I denne forstand står myter i kontrast til historie som forholder seg til nyere, dokumenterte hendelser, og til poetiske epos og fortellende legender som omhandler en historisk person, et sted eller en begivenhet fra en fjern fortid. Generelt er en myte en fortelling som har skjedd i en tenkt, fjern, tidløs fortid, som forteller om opprinnelsen til menneskene, dyrene, verden og det overnaturlige.
Fil:Damarri001.jpg forteller at flere ''skapere'' vandret rundt på jorden og skapte jorden slik vi kjenner den i dag. Da de var ferdige, ble noen av dem til landskapsformasjoner. Bildet viser skaperen ''Damari'' som har blitt til et fjell. Kroppen, som ligger på rygg og ser mot himmelen, har blitt risset rundt.]]
Aristoteles brukte begrepet ''mythos'' i ''Poetikken'' om handlingen, selve fabelen, sann eller oppdiktet, i dramaet, komedien og tragedien. ''Mythos'' er den viktigste bestanddelen i tragedien, den første av seks bestanddeler, og må forstås som «tragediens sjel». For tragedien er ''mimesis'' (etterligning), ikke av mennesker, men av handlingen og livet.
I kristen tid hadde den gresk-romerske verden begynt å benytte begrepet «myte» (gresk μῦθος, ''muthos'') i betydningen «fabel», «fiksjon», «diktning», «løgn»; som et resultat benyttet de tidlige kristne forfatterne «myte» i denne betydning. Denne forståelsen av begrepet «myte» har siden gått inn i daglig bruk.
Når ''mythos'' og ''logos'' settes sammen til ''mytologi'' betegner den ene delen en fase i et folks tenkesett, særlig i den greske, da bilder og fantasivirksomhet er folkets erkjennelse, mens den andre delen betegner den fasen da tanken og begrepene har avløst det mytiske tenkesettet. Friedrich Nietzsche mente at med Sokrates og Platon begynte avmystifiseringen som førte til den tanke at diktningen, «den edle løgn», var et forstadium for filosofien. Det kom et skille mellom ''mythos'' på den ene siden og ''logos'' og ''historia'' på den andre. ''Logos'' sto for logikk og analyse, og ''historia'' for det som hadde skjedd, mens ''mythos'' ble forbeholdt det som ikke eksisterte. Med kristendommens tolkning ble alt som ikke stemte overens med Bibelen betraktet som mythos, det vil si ikke-eksisterende, falskt og usant. Denne forståelsen av ''myte'' eksisterer fortsatt i språket som bibetydning.

Religion og mytologi


Fil:Ulm-Muenster-BessererKapelleFenster-ArcheNoah.jpg som man finner i Første mosebok i Bibelen. Dette er et eksempel på en myte som har blitt en del av de tre Abrahamittisk religion.]]
I en forskningskontekst kan ordet «myte» bety «hellig fortelling», «tradisjonell fortelling», eller «fortelling om gudene». Av den grunn kan forskere benytte sammenstillingen «religiøs mytologi» uten at det er en nedvurdering av religion. Eksempelvis, en forsker kan benevne Abrahamittisk religion skrifter som «myter» uten at det menes nedsettende overfor jødedom, kristendom eller islam.
Mange myter, som eksempelvis rituelle myter, har åpenbart religion sider. Religion uten myter finnes knapt. Mytologi er likevel ikke synonymt med religion, men forholdet mellom religion og mytologi avhenger av hvilken definisjon av myte som benyttes. Definert av folkeminneforskningen er alle myter religiøse, eller «hellige», fortellinger, eksempelvis skapelsesmyter, men religiøse fortellinger som ikke forklarer hvordan ting har fått sin nåværende form, eksempelvis hagiografier av berømte helgener, er ikke myter. De fleste definisjoner av myter begrenses til fortellinger. Således er de ikkefortellende elementer av religion, som ritualer og teologi, ikke myter eller mytologi.
For religionshistorikere er fokuset på mytologi i ''den hellige fortelling'' hvor uttrykksformen er symbolene og metaforene som gir eller ga sammenheng i tilværelsen. Ikke sann i bokstavelig form, men i eksistensiell og religiøs forstand, særlig ''skapelsesmytene'' som deles i tre utgaver:
''Kosmogoni'' – mytene om verdens skapelse
''Teogoni'' – mytene om gudenes tilblivelse
''Antropogoni'' – mytene om menneskenes skapelse
Om myter i bred forstand defineres ''kun'' som «hellige fortellinger» er det en feilaktig begrensning da ikke alle myter nødvendigvis er religiøse. Som klassisisten Geoffrey Kirk har anmerket, «mange myter legemliggjør en tro på det overnaturlige (...), men mange andre myter, eller hva som synes som myter, gjør det ikke». Som eksempel siterer Kirk myten om Oidipus kun er «overnaturlig assosiert (...) med religion eller det overnaturlige» og derfor ikke er en hellig fortelling.
Eksempler på religiøse myter kan være:
Balders død (norrønt ''dauði Baldrs'') er blant de mest kjente mytene i norrøn mytologi.
En Australia myte som beskriver den første hellige ''bora''-ritualet.
Skapelsesmyte funnet i gnostisismen om hvordan Gud glemte seg selv og ble en mann.
Den mesopotamia myte ''Enuma Elish'', en skapelsefortelling som den babylonia nyttårsfestival roterte rundt

Mytologi og ideologi


Fil:King_Arthur_and_the_Knights_of_the_Round_Table.jpg og ridderne om det runde bord.]]
Myter er ikke det samme som fabel, legender, eventyr, folkelige fortellinger, anekdoter eller fiksjon, men konseptene kan være overlappende. I løpet av romantikken ble folkelige fortellinger og eventyr sett på som opphavlig i gamle myter med klangbunn i religion og psykologi, en form for en underforstått skjult folkelig kunnskap som kunne avdekkes, mest kjent i brødrene Grimms arbeid, men også i Asbjørnsen og Moes innsamlingsarbeid i Norge. Mytologiske temaer er også ofte bevisst benyttet i skjønnlitteratur, eksempelvis allerede ved Homer. Det resulterende verk kan uttrykkelig referere til en mytologisk bakgrunn uten selv å være en del av ''corpus'' (mengde) av myter, eksempelvis i fortellingen om Cupid og Psyche som først opptrådte som digresjonsfortelling i Lucius Apuleius Platonicus’ roman ''Det gyldne esel'' på 200-tallet e.Kr. Apuleius benyttet seg sannsynligvis av en tidligere fortelling (som er ukjent for oss) som grunnlag for sin fortelling, modifiserte den for å kunne tilpasses romanens tematiske behov.
Middelalderens Ridderroman spiller i enkelte stykker med denne prosessen med å gjøre mytologier om til litteratur. Evhemerisme referer til denne prosessen om å rasjonalisere myter, plassere temaer tidligere gjennomtrengende med mytologiske kvaliteter inn pragmatiske kontekster, for eksempelvis å følge et kulturelt eller religiøse paradigmeskifte, mest kjent er kanskje nytolkningen av hedensk mytologi i skiftet mot kristendommen.
Omvendt kan historisk og litterært materiale erverve mytologiske kvaliteter over tid, eksempelvis «Britiske emner» (samlebetegnelse for keltiske historiske legender om Storbritannia som særlig fokuserte på Arthur av britene og ridderne av det runde bord), som var basert på historiske hendelser på respektivt 400-tallet og 700-tallet, og først ble gjort om til episk poesi, og deretter ble delvis mytologisk i de påfølgende århundrer.
I våre dager er man opptatt av å se på myter som en inngang til kulturens ideologi. Forholdene mellom kjønnene kan være modellert i kulturens skapelsemyter og inneholder ofte en over- og underordning mellom kjønnene som ikke gjenspeiler en moderne tanke om likestilling mellom kjønnene. Når Det gamle testamente forteller at Adam og Eva ble skapt før Adam og Eva og således gitt guddommelig autoritet over henne, fikk det konsekvenser for den kristne kulturens syn på forholdene mellom kjønnene. I henhold til norrøne ''Voluspå'' ble Ask og Embla skapt samtidig, og denne prosessen ble ikke etterfulgt av et syndefall, noe som synes å gjenspeile et annet syn på kjønnenes posisjon i samfunnet.

Karakteristikker


En del av de mest betydningsfulle tilnærmingene til studiet av mytologisk tenking blitt gjort av tenkere som blant annet Giambattista Vico, Friedrich von Schelling, Friedrich Schiller, Carl Gustav Jung, Sigmund Freud, Lucien Lévy-Bruhl, Claude Lévi-Strauss, Herman Northrop Frye, den såkalte sovjetiske skolen og myte-rite-skolen som ser myte og (religiøse) ritualer i sammenheng; «myte står ikke ved seg selv, men er knyttet til ritual». Den naturmytologiske skolen så naturfenomen bak de fleste mytologier mens myte-rite-skolen fremmet en overordnet forklaringsmodell som så en sammenheng mellom myte og rite ved at mytene forklarte ritualene. Antropologien ved eksempelvis Bronislaw Malinowskis Funksjonalisme (sosiologi) forklaring så myter som modeller for menneskelige livsoppfatninger, moral og samfunnsdannelse, og således uttrykk for religiøs tro. Hans mønsterteori fokuserte på mytenes opprettholdende funksjon i samfunnet.
Myter er ofte knyttet til samfunnets åndelige eller religion liv, og bifalt av herskerne eller prestene. Straks denne forbindelsen til samfunnets åndelige lederskap er brutt får mytene trekk som er karakteristisk for eventyr. Imidlertid betrakter en del forskere legender og eventyr i seg selv som underkategorier av myter atskilt fra hellige myter. I Folkeminne, som er opptatt av studiet av både verdslige som hellige fortellinger, kan en myte oppnå en del av sin kraft fra å være ''noe mer'' enn ganske enkelt en «fortelling» ved å sammenfatte en arketype kvalitet av «sannhet». Forfatteren og filologen J.R.R. Tolkien uttrykte en tilsvarende mening: «Jeg mener at legender og myter er hovedsakelig lagd av «sannheten», og faktisk presenter aspekter av sannheten som kan kun bli mottatt i denne formen».
Individuelle myter eller mytiske temaer kan bli klassifisert i følgende kategorier:
''Rituelle myter'' som forklarer utførelsen av bestemte religiøse praksis eller mønster og er knyttet til tempel eller sentra for tilbedelser.
''Skapelsesmyter'' eller ''opphavsmyter'' beskriver hvordan verden eller universet begynte.
''Katastrofemyter'' eller ''eksatologi'' (''læren om de siste ting'') er myter som beskriver katastrofer og hvordan verden går til grunne. Disse går hinsides ethvert potensielt historisk omfang, og kan således kun bli beskrevet i mytologiske begreper. Apokalypse eller undergangslitteratur som ''Johannes' åpenbaring'' i ''Bibelen'' er et eksempel på dette.
''Sosiale myter'' forsterker eller forsvarer nåværende sosiale verdier eller praksis.
''Luringmyter'' består av en ''luring'' (på engelsk en ''trickster''), som eksempelvis Loke, begår lureri eller triks som blir utført mot guder eller helter.
Mytologiske fortellinger synes å representere ekstreme ytterpunkter som berører tilværelsens fundamentale spørsmål: gammel og nytt; fødsel og død; konflikten mellom ulike generasjoner; vold og brutalitet; sorgen ved forræderi og svik; fruktbarhetens syklus hos dyr og mennesker; galskapens redsler; ulykke, lykke og skjebne; den fatale ulykken som følge av rampestreker; sorg ved sykdom og død; dødens mysterium med muligheten av etterlivet, inkludert gjenfødsel; utfordringen av det ukjente; reisen inn i ukjent farvann eller søken etter en hellig gjenstand; tvekamp med et monster; forholdet mellom mennesker og guder; skapelsen av verden, gudene og menneskene; og til syvende og sist – meningen med det hele.
''Nedenfor er noe få utvalgte trekk fra jordens mange mytologier beskrevet. For utdypende beskrivelser, se de enkelte verdensdeler, kulturer eller nasjoners artikler.''

Trekk ved myter fra den europeiske kulturkrets


Fil:Egypt dauingevekten.jpg
Gresk mytologi deler med de eldre og svært gamle mytologiene i Mesopotamia og Babylonia en sterk opptatthet med forholdet mellom liv og død. Blant de mest kjente mytologier i den vestlige verden er antikkens greske som omfatter en mengde fortellinger fra antikkens Hellas, og som handler om grekernes guder og helter, verdens natur og deres egne kulter og rituelle praksis. Romersk mytologi var i hovedsak lånt fra gresk mytologi, men den romerske var yngre og mer litterær enn sitt motstykke, som var eldre og mer kultisk. Gresk og romersk mytologi var også delvis påvirket av den eldre egyptisk mytologi som var delvis totemistisk (dyrkelse via avbildning) og delvis Polyteisme (''flerguderi''), og samtidig hadde den en forfedrekult hvor åndene til de døde, om de ble husket og æret, kunne gi råd og rettledning fra etterlivet.
Norrøn mytologi består av de trosforestillinger, myter og legender i den førkristne befolkningen i Norden, inkludert den norrøne befolkningen fra Norge som bosatte seg på Færøyene, Island og Grønland. Norrøn mytologi ble bevart i skriftlige kilder på Island, og er nært knyttet til den Angelsaksere, og bygger på eldre Germanerne mytologi, som igjen er utviklet fra en tidligere Indoeuropeerne mytologi.
Jødisk mytologi består av hellige og tradisjonelle fortellinger som forklarte og symboliserte den Jødedom, og inspirerte også islamsk mytologi og skapte forutsetningen for Kristendom mytologi og religion i og med at kristendommen har ''Det gamle testamente'' til felles med jødedommen.

Trekk ved myter fra den asiatiske kulturkrets


Fil:Nine-Dragons1.jpg, 1244 e.Kr., det kinesiske Song-dynastiet, i dag i Museum of Fine Arts (Boston), Boston, USA.]]
Blant eldste religioner og mytologier oppsto i Asia, den største verdensdelen, og som i dag består av betydelige kjerneområder for religioner som buddhisme og hinduisme (som ble utviklet i India), og jødedommen, kristendommen og islam, som ble utviklet i Midtøsten og Det nære østen. Det asiatiske religionsmangfoldet er stort og det finnes også mange Sjamanisme tradisjoner. I de fruktbare områdene mellom Eufrat og Tigris i sørvestlige Asia oppsto de første sivilisasjoner og jordbrukssamfunn, og de første nedskrevne mytologier som eksempelvis i eposet ''Gilgamesj''.
Også en tidlig kultur ble utviklet i den fruktbare Indusdalen i India hvor hinduistisk mytologi utgikk fra vedaene, en eldre samling av religiøse skrifter med blant annet hymner og fortellinger om gudene. Hinduisk mytologi deles gjerne i tre retninger, hver omkranset egne guddommer.
Kinesisk mytologi begynte antagelig så tidlig som 1100-tallet f.Kr. Myter og legender ble ført videre i muntlig form i tusen av år før de ble skrevet ned i tidlige bøker som ''Shan Hai Jing''. Det er flere aspekter av kinesisk mytologi, inkludert skapelsesmyter og om opprettelsen av den kinesiske kultur og nasjon. Et aspekt er at elementer av den tidlige mytologien ble tilpasset senere religiøse trosforestillinger (som taoisme), eller ble likestilt inn i kinesisk kultur (som med buddhisme).
Fra India gikk det impulser også østover, og japansk mytologi er farget av både buddhisme og shintōisme, «åndenes vei», den tradisjonelle religionen i Japan, og omhandler guder, ånder, dyr og mennesker som opptrer i mange legender og fortellinger. Shintōismen alene besto av et talløst rekke med ''kami'' (guder), men mytologiens kanskje viktigste oppgave var å forklare keiserfamiliens opprinnelse og guddommelige berettigelse.
I Korea var de opprinnelige religiøse forestillingene farget av sjamanisme og totemisme, og denne innflytelsen ble sterkt preget av kinesisk innflytelse i form av buddhisme, konfucianisme og taoisme. Svært lite har dog overlevd av de førbuddhistiske mytene, ettersom det meste ble bevart i den muntlige tradisjonen.

Trekk ved myter fra den amerikanske kulturkrets


Urbefolkningen i Nord-Amerika, indianere, hadde som i de fleste andre religioner omfattende trosforestillingene som kom til uttrykk i mange hellige fortellinger. Disse åndelige fortellingene var dypt basert i naturen og rik på symbolisme om årstidene, været, planter og dyr, grunnelementer som jord, vann, himmel og ild. Det fantes en forestilling om en mektig Stor Ånd som var forbundet til jorden og kom til utrykk i skapelsesberetninger.
Mesoamerikansk mytologi er den sørligste delen av Nord-Amerika hvor en rekke kulturer blomstret i perioden 1000 f.Kr. og fram til undergangen ved den Spania erobringen som begynte i 1519. En del av de viktigste kulturene var Mayaer og Aztekere. Religionen var preget av en altomfattende guddommelig kontroll over menneskenes liv. Gudene besluttet om det skulle regne eller bli solskinn, og våket over de mest trivielle detaljer i menneskenes herdagsliv. Aztekernes skapelsesberetning forteller om fire store tidsaldere som gikk forut for den nåværende verden og som alle endte med katastrofer. Menneskene overkom den femte alder, solguden Tonatiuhs tidsalder, takket være en helt som ofret seg og ble til solen.
Fil:Before_Machu_Picchu.jpg i Peru.]]Sør-Amerika omfatter en rekke primitive kulturer og avanserte sivilisasjoner over et enormt variert geografisk område. En av de mest kjente sivilisasjonene er Inkariket i Peru. Det meste av mytologien ble bevisst ødelagt og forsøkt utryddet av kristne misjonærer, men deler av trosforestillingene har overlevd via myter og legender hos befolkningen og delvis avdekket via arkeologi. Inkaenes mytologi besto av en rekke mytiske fortellinger som bidro til å forklare eller symbolisere troen. Det finnes hele tre opprinnelsesmyter, og grunnen kan være at det var tabu å nevne navnet på inkaenes Viracocha, den øverste guden. På samme måte som Romeriket aksepterte inkaene at folkeslag som de erobret, fikk beholde sine respektive religioner, og dette førte antagelig til en del overlappende og blandede mytologier.
Brasiliansk mytologi er et meget løs samlebetegnelse på alle de kulturer og legender som ble smeltet sammen i Brasil i tiden etter Columbus, men på grunn av den enorme størrelsen av landet er de få, om noen, mytologiske forestillinger som ble delt av absolutt alle. Flere av de mytologiske fortellingene er derfor delt med tradisjoner i andre land, særlig andre land i Sør-Amerika og i Portugal. En del som kan nevnes er middelalderforestillinger som ført over med portugisiske bosettere, en del som er blitt glemt i Portugal. Afrikanske tradisjoner kom med svarte Slaveri i Kolonialisme. Katolske helgenfortellinger gikk delvis opp i andre mytologiske myter eller påvirket disse. Hos den innfødte indianerbefolkningen i jungelområdene eksisterer fortsatt en rik mytologisk tradisjon som var preget av naturen og omgivelsene, eksempelvis Caipora, et (stundom) kvinnelig skogsvesen som beskyttet dyrene mot jegere. Hun er representert tidvis som mørkhudet, liten, naken og med en lang svart manke, andre ganger som en dyrelignende skikkelse med hodet til en rødrev.

Trekk ved myter fra den afrikanske kulturkrets


Egyptisk mytologi tilhører geografisk Afrika, men preget kulturelt den østlige delen av Middelhavet og Midtøsten, og er derfor nevnt over.
Fil:Libya 5101 Fozzigiaren Arch Tadrart Acacus Luca Galuzzi 2007.jpg.]]
Afrika har mangfoldig av religiøse trosforestillinger. De fleste afrikanere er i dag enten Kristendom eller muslimer, men mange praktiserer ofte tradisjonelle afrikanske religioner med folkelig preg og sedvaner eller i form av en synkretisme side ved side av de etablerte religionene. Foruten de mytologier som har kommet eller vokst fram som en konsekvens av de etablerte religioner finnes en underskog av tradisjonelle mytologier. Tradisjonelle religiøse skikker og mytologier er stundom delt av flere afrikanske samfunn, men er oftest unike for bestemte Etnisitet grupper. Det er derfor vanskelig å snakke om «afrikanere» som en homogen enhet.
Mange områder i Afrika er preget av tørkesesonger hvor ingenting vokser og døden råder. Mange afrikanere har en forestilling av jorden som et moderlig vesen, en form for gudinne som hersker over alle mennesker og alle dyr lik en mor gjør for sine barn. Jorden lever og føder alle ting, men når regnet uteblir trekker hun seg tilbake til sine dyp i påvente av bedre tider. Tilsvarende er det mange som har en forestilling om at forfedrene lever et liv i jorden og i hus tilsvarende til de som er på jordens overflate. Det finnes en zulumyte om folk som drar på leting etter en innsjø av melk under jorden.
Det er mange myter om Afrikas største dyr elefanten som på grunn av sin størrelse ikke har andre fiender enn mennesket. I afrikanske fabler er elefanten den kloke høvding som tålmodig bilegger strider mellom de andre dyrene. Eksempelvis skal et folk i Ghana se på elefanten som en menneskelig høvding fra fortiden, og når de finner en død elefant gir de den en høvdings begravelse.
Det er også forestillinger om tidligere guder som stundom lever videre, eksempelvis ''Orounmila'' eller ''Eboh'', en guddom som hovedsakelig ble dyrket i Benin og delvis i Nigeria. Ærbødighet for guddommen omfattet ofringer av høns, skilpadder, kokosnøtter og lignende mens man med sang og dans rettet sine ønsker eller oppmerksomhet til det guddommelige.

Trekk ved myter fra den australske kulturkrets


Fil:Aboriginal Art Australia(1).jpg i Kakadu nasjonalpark.]]
De mytologiske forestillingene i Australia består av den tankeverden som de ulike gruppene av aboriginer har hatt siden de eldste tider og hovedsakelig fram til Australia begynte å kolonisert fra og med 1787. Australsk mytologi er bygd opp av tre viktige deler: ''myter'', ''magi'' (i form av kunstframstilling) som beskriver mytene og ''topografiske former'' som knytter mytene til ett sted. Et trekk ved den Muntlig litteratur til den aboriginske mytologien er blandingen av mangfoldighet og samtidig likheten i mytene over hele kontinentet.
Mytologien var todelt, én for mennene og én annen for kvinnene. En maskulin kult var didjeriduen (''oksebrøleren'') som ble framført som et drama hvor de mytiske figurene ble utagert. Sentralt i framføringen var et fallossymbol. Også i andre deler av mytologien var fruktbarheten og forplantning en vesentlig del, symbolisert blant annet med slangen som representerte et kompleks symbol ved å ha både maskuline som feminine verdier. Et stort antall av de australske mytene handler om drømmetiden, en tid eller tilstand da «skapere» som vandrer rundt og formet ulike ting som vannhull, fjell, klippeformasjoner, mennesker og dyr. Skaperne gav navn til det de skapte, og sang disse navnene, og mytene blir derfor fortalt i dag i form av sang. Skaperne blir regnet som forfedre til senere mennesker, og har derfor en svært viktig posisjon. Rutene de gikk da de skapte blir kalt for ''stier''.

Sammenlignende mytologi


Komparativ mytologi er den systematiske sammenligning av myter fra ulike kulturer. Den søker å avdekke de underliggende tema og strukturer som er felles for myter i flere kulturer. I en del tilfeller benytter forskere innenfor dette feltet likhetene mellom ulike mytologier for å argumentere at mytologiene har en felles kilde eller opphav. Denne felleskilden kan være en felles kilde for inspirasjon (eksempelvis at bestemte naturlige fenomen kan ha inspirert tilsvarende myter i ulike kulturer) eller en felles «førmytologi» som utviklet seg i ulike retninger i forskjellige mytologier.
Tolkninger av myter på 1800-tallet var ofte meget komparative og søkte en felles opprinnelse for alle myter. Imidlertid har dagens forskere tendert til å være mer mistenksom av den komparative tilnærming, og unngår altfor generelle eller universelle utsagn om mytologi. Et unntak av dette er Joseph Campbells bok ''The Hero With a Thousand Faces'' (''Helten med tusen ansikter'', 1949) som hevder at alle heltemyter følger det samme underliggende mønster. Denne teorien om en «monomyte» har derimot ikke stor anerkjennelse i dagens forskning på mytologier.

Mytenes formasjoner


Robert Graves har sagt om greske myter at «sanne myter kan bli definert som reduksjoner til fortellende stenografi av rituelle mime framført ved offentlige festivaler, og mange tilfeller nedtegnet visuelt». Graves var meget påvirket av den britiske antropologen James George Frazers mytografi ''The Golden Bough'' (''Den gylne grein'', 1890), og han var enig at myter oppstår på grunn av mange kulturelle behov. Myter gir fullmakt til kulturelle institusjoner i en stamme, en by, eller en nasjon ved å forbinde dem med universelle sannheter. Myter kan eksempelvis rettferdiggjøre okkupasjon av et territorium som tidligere ble holdt av et annet folk.
Alle kulturer har over tid utviklet deres egne myter som består av fortellinger av deres historie, deres religioner og deres helter, og disse nasjonale mytologiene betraktes som viktige og definerer kulturen som seg selv og markerer avstand eller selvstendighet til andre kulturer. Den store kraften i den symbolske meningen i disse fortellingene for kulturen er hovedgrunnen til hvorfor de har overlevd så lenge som de har gjort, for enkelte i tusener av år. Norrøn mytologi ble skrevet ned en gang mellom 1100-tallet og 1200-tallet, men hadde en muntlig litteratur som strakte seg ytterligere lengre tilbake i tid fra før kristendommen ble innført en gang på 1000-tallet i de nordiske landene.

Myter som fremstillinger av historiske hendelser


Fil:Theprocessionofthetrojanhorseintroybygiovannidomenicotiepolo.jpg er et eksempel på mytologisering av historiske hendelser. Om hesten noen gang ble bygd, blir diskutert av forskerne. Heller ikke Den trojanske krigen er en sikker historisk hendelse, men kan være en mytologisk framstilling av flere kriger.]]
Som diskutert overfor har statusen for en mytisk fortelling ikke vært avhengig om den er basert på historiske hendelser eller ikke. Myter som er basert på historiske hendelser har over tid blitt gjennomsyret av symbolsk mening, omformet, endret seg i tid eller sted, til og med snudd til det motsatte.
En måte å skaffe seg et overblikk over denne prosessen er å se på «myter» som liggende i den motsatte ende av et kontinuum (sammenhengende hele) som strekker seg fra et «lidenskapsløs redegjørelse» til «mytisk status». Etter hvert som en hendelse utvikler seg mot den mytiske avslutningen av denne kontinuum vil det som folk tenker, føler, og sier om hendelsene gradvis få en større historisk betydning mens faktagrunnlaget blir stadig mindre viktig. Over tid når man den mytiske enden av spektrumet har fortellingen fått et eget liv i seg selv og de opprinnelige faktaene har blitt bortimot irrelevante og likegyldige. Et klassisk eksempel på denne prosessen er trojakrigen, et emne som ligger solid innenfor gresk mytologi, omfanget av et historisk grunnlag i den trojanske syklus er gjentagende diskutert i den litterære og historiske forskningen (se ''Iliadens historiske korrekthet'').
Denne metoden eller teknikken for å tolke myter som redegjørelser av faktiske hendelser, evhemeriserende utlegninger, går tilbake til antikken og til Evhemeros' ''Hellige historie'' (rundt 300 f.Kr.) som beskriver innbyggerne på øya ''Pankaia'', «Alleting-Bra», i Indiahavet som ordinære mennesker guddommeliggjort av populær naivitet. Som Roland Barthes forsikrer, «Myter er et ord valgt av historien. Det kunne ikke komme fra tingenes vesen».
Denne prosessen skjer delvis ettersom hendelsene beskrevet blir avsondret fra deres opprinnelige kontekst og en ny kontekst er satt inn i stedet, ofte gjennom en analogi med nåværende eller nyere overståtte hendelser. En del greske myter hadde sin opprinnelse i klassisk tid ga forklaringer for uforklarlige trekk i lokale kultpraksiser, for å redegjøre for den lokale epitet til en av de olympiske gudene, for å tolke avbildningene av halvt glemte figurer, hendelser, eller for å redegjøre guddommens tillagte egenskaper, selv for å gjøre antikke ikoner forståelig. I disse tilfellene ble myter oppdiktet eller oppfunnet for «å forklare» Heraldikk endringer, opprinnelsen av hva som hadde blitt mystisk og uforståelig etter hvert som tiden gikk og samfunnet endret seg (eksempelvis fra bondekultur til bykultur). Følgelig blir beskrivelser av tidligere hendelser omformet og tilpasset på nytt og nytt for å gjøre dem overensstemmende med den felles kjente historien.

Tolkning av mytologi


Førmoderne teorier


Kritisk tolkning av myter går tilbake til før førsokratikerne, de greske filosofer som tidsmessig kommer før Sokrates (ca 470-399 f Kr), og de regnes som opphavsmenn til den vestlige filosofi. Den greske Evhemeros var en av de mest betydningsfulle førmoderne mytologer. Han tolket myter som redegjørelser av faktiske historiske hendelser som var blitt forvridd i løpet av mange gjenfortellere. Evhemeros har gitt opphavet til begrepet ''evhemerisme'' som forfekter at gudene opprinnelig var mennesker som etter døden ble gjenstand for gudsdyrkelse.
Den gresk dikteren Theagenes fra Rhegium (dagens Reggio di Calabria i Italia) er kjent for å ha forsvart Homers mytologi fra rasjonell kritikk. Theagenes søkte å forklare myter som allegorier, og så etter en virkelighet skjult i poetiske bilder. Denne fortolkningsmetoden ble ytterligere utviklet hos de greske stoikerne som søkte å redusere greske guder til moralske prinsipper.
Islendingen Snorre Sturlason (1179&ndash;1241) framstilte den norrøne mytologien som et sammenhengende system. Hans prolog til ''Snorre-Edda'' eller ''Den yngre Edda'' gir et innblikk i middelalderens syn på kilder, metoder og teori, og som kristen historiker støtter Snorre seg på evhemerismen: Gudene var ''Apoteose'', guddommeliggjorte mennesker. Han tok også et annet grep, ''etymologisering'', og fremmer at de norrøne gudene, ''Æser'', opprinnelig kom fra Asia ved den feilaktig slutningen at ordet ''æser'' som ligner på ordet ''Asia'' må således ha samme etymologiske opphav.
Med renessansen ble interessen for Polyteisme mytologi fornyet og tidlige verker om mytografi ble utgitt på 1500-tallet som ''Theologia mythologica'' (1532).

1800-tallets teorier


Fil:Max Muller.jpg var en fremstående forsker på mytologi og religionsvitenskap på 1800-tallet.]]
De første moderne forskningsteorier om mytologier kom i løpet av andre halvdel av 1800-tallet. Generelt betraktet forskerne på denne tiden myter som mislykkede eller foreldet tenkemåter og de tolket myter i stor grad som en primitiv motpart til moderne vitenskap.
Den engelske antropologen Edward Burnett Tylor tolket myter som et forsøk på en litterær forklaring på naturlige fenomener: når tidligere tider ikke greide å oppfatte naturlover ble naturlige fenomen isteden forsøkt forklart ved å tilskrive sjeler til livløse objekter, noe han karakteriserte som animisme (troen på den individuelle sjel eller anima i alle ting, og naturlige manifestasjoner). Taylor betraktet animisme som den første fasen i utviklingen av religioner og derav også mytologier.
Den tyske filologen Max Müller kalte myter for «språkets sykdom». Han spekulerte i om myter oppsto på grunn av en mangel av abstrakte substantiv og intetkjønnsord i antikke språk: Antropomorfisme figurer i tale, nødvendige i slike språk, ble til slutt oppfattet bokstavelig, noe som førte til oppfattelsen av at naturlige fenomen var bevisste vesener som guder.
Antropologen James Frazer så på myter som en feiltolkning av magiske ritualer som i seg selv var basert på en misforstått ide om naturlovene. I henhold til Frazer begynte mennesket med en ubegrunnet tro på upersonlige magiske lover. Når mennesket innså at håndhevelsen av disse lovene ikke virket ga han opp sin tro på naturlovene til fordel for en tro på at personlige guder kontrollerte naturen — og således ga opphavet til religiøse myter. Samtidig fortsatte mennesket å praktisere tidligere magiske ritualer gjennom sedvane. Mennesket oppdaget således at naturen ikke fulgte naturlovene, men nå oppdaget han deres sanne vesen gjennom vitenskap. Også her gjør vitenskapen mytene avleggse og som Frazer uttrykker det: mennesket utviklet seg «fra magi via religion (eller myte) til vitenskap».
Ved at 1800-tallets teorier satte mytisk tanke opp mot moderne vitenskap var det underforstått at det moderne mennesket måtte oppgi mytene til fordel for vitenskapens innsikt. Frazers hevdet at kulturer og religioner gjennomgikk en evolusjon som lignet den man finner i biologien. Religioner på et primitive utviklingsstadium handlet stort sett bare om mat, i henhold til Frazer. Religionenes hensikt var å kontrollere naturkreftene slik at det ble mer å spise. Denne tanken forlot sosiologien og sosialantropologien på slutten av 1920-tallet. Eksempelvis var det blant arkeologer vært vanlig å se på helleristninger i sammenheng med bronsealderens religion, og alt det man ikke forsto ble karakterisert som religion, basert på Frazer, mens helleristningene i stedet kan ha hatt en langt mer verdslig og politisk karakter.

1900-tallets teorier


Fil:Hall Freud Jung in front of Clark 1909.jpg. Første rad: Sigmund Freud, G. Stanley Hall, Carl Jung; bakerste rad: Abraham A. Brill, Ernest Jones, Sandor Ferenczi. Særlig Jung fikk en innflytelse i å se på myter som arketyper.]]
Mange teorier om myter på 1900-tallet har avvist det foregående århundrets tanker om motsetningen mellom myte og vitenskap. Generelt har «1900-tallets teorier tendert til å se myter som bortimot alt unntatt som en udatert motpart til vitenskap (...). Følgelig er det moderne menneske ikke pliktig til å oppgi myte for vitenskap».
Den sveitsiske psykologen Carl Jung og hans tilhengere har forsøkt å forstå den underliggende psykologi bak verdensmytene. Jung argumenterte at mytologienes guder er ikke materielle vesener, men arketyper — eller mentale tilstander og stemninger — som alle mennesker kan føle, dele, og erfare. Jung og hans tilhengere mente at arketyper kunne direkte påvirke våre underbevisste oppfatninger og vår forståelse.
I kjølvannet av Jung mente den amerikanske mytologen Joseph Campbell at innsikt i ens egen psykologi, med fordelen av å studere mytologi, kan gunstig bli benyttet på ens eget liv. Se nedenfor.
Som psykoanalytikerne mente den Frankrike antropologen Claude Levi-Strauss at myter reflekterte mønstre i sinnene, men imidlertid så han disse mønstrene mer som faste mentale strukturer — spesielt opposisjonspar, eksempelvis ''mann'' i motsetning til ''kvinne'', ''natur'' i motsetning til ''kultur'', ''rå/kokt'', ''liv/død'' og videre — enn som ubevisste følelser eller drifter. Hans metode besto i å analysere fram en mytisk logikk som lå i bunnen av alle mytologier i verden, og i henhold til Levi-Strauss lå mytens mening ikke i strukturen, men i samspillet i motsetningene i den mytologiske fortelling. Levi-Strauss' strukturalistiske forklaring gjør mytologiene til almenmenneskelige fenomener heller enn å avdekke eller analysere historiske spørsmål knyttet til dem.
Fil:Three kings or three gods.jpg, Tor med hammeren, og Frøy som løfter et aks med korn. Denne hedenske treenigheten skulle tilsvare en trefunksjonell inndeling i henhold til Georges Dumézils tolkning: Odin som guden for prester og magikere, Tor for krigerne, og Frøy for fruktbarhet og bønder]]Også den franske filologi Georges Dumézil tok utgangspunkt i en strukturalistisk tilnærmingsmetode og postulerte en urgammel tredelt forklaringsmodell hvor han så mytene som sosiale koder og hvor gudenes rolle i mytologien var som sosiale og kulturelle representanter. Første funksjon var herskerne (egentlig en todelt hersker-preste-funksjon representert for guder som står for lov og magi), andre funksjon for guder for krig, og tredje representert av guder som står for fruktbarhet og produktivitet som fiskere og bønder. Dumézils historiske begrensing var at han utelukkende drev komparative studier av den Indoeuropeiske språk kulturens språk og myter, men han stimulerte uansett forskningen, særlig for norrøn mytologi, ved å tillate bruk av de litterære kildene i et friere religionshistorisk perspektiv, i henhold til den norske filologen Gro Steinsland, og ikke kun i et filologisk og historisk perspektiv.
I appendiksene til sine bøker ''Myths, Dreams and Mysteries'' (Myter, drømmer og mysterier, 1967) og i ''The Myth of the Eternal Return: Cosmos and History'' (Myten om den evige gjentagelse: Kosmos og historie, 1971) har den Rumenia religionshistorikeren Mircea Eliade tilskrevet det moderne mennesket en engstelse for å ha avvist myter og en følelse av det hellige.
J. R. R. Tolkien fremmet begrepet ''Mitopoeia (dikt)'' for det bevisste forsøket på å skape myter: hans egen «legendarium» var ment å være et eksempel på dette. Tolkiens samtidige, C.S. Lewis, delte ikke hans syn på myter som uttrykk for fundamentale sannheter, og betraktet dem isteden som «løgner pustet via sølv».
Rollen til den mytologiske helt figurer i stor grad i Joseph Campbells komparative studier. I boken ''Helten med tusen ansikter'' (1949, norsk utgave 2002) blir den Arketype heltens besværlige reise undersøkt. Denne reisen kan gjenfinnes i ulike varianter alle verdens mytologier. Campbells begrep monomyte står sentralt for de grunnleggende mønstre som han mener å ha avdekket i mytologiene. Campbells teori har i stor grad funnet gjenklang hos et stort mangfold av moderne forfattere og skribenter. Det mest kjente eksempelet er kanskje George Lucas som har anerkjent sin gjeld til Campbell for å ha gitt teorien bak fortellingene i filmene om ''Star Wars''.
På 1950-tallet utga den franske litteraturteoretiker og semiotikk Roland Barthes en rekke innflytelsesrike essayer som undersøkte moderne myter og hvordan de hadde oppstått i sin bok ''Mytologier''.

Referanser

Litteratur


<div style="-moz-column-count:2; column-count:2;">
''Artikkelen er delvis basert på tilsvarende artikkel på engelsk wikipedia. Denne litteraturlisten ble laget til den engelske versjonen av artikkelen. Boktitler som finnes på norsk er oversatt, og noen få titler er tilføyd.''
Roland Barthes: ''Mytologier''. De norske bokklubbene, 2002. Originaltittel: Mythologies (1957). 1. norske utg. Gyldendal, 1975. ISBN 82-525-3755-3
Bolle, Kees W.: ''The Freedom of Man in Myth''. Vanderbilt University Press, 1968.
Campbell, Joseph: ''Helten med tusen ansikter''. Spartacus, 2002. Originaltittel: The hero with a thousand faces (1949). ISBN 82-430-0187-5
Campbell, Joseph: ''Flight of the Wild Gander: Explorations in the Mythological Dimension: Select Essays 1944-1968'' New World Library, 3. utg. (2002), ISBN 978-1-57731-210-9.
Cotterell, Arthur: ''Mytologi. Guder, helter og myter.'' ('' The encyclopedia of world mythology''), Spektrum forlag, 2005. ISBN 82-7822-179-0.
Mircea Eliade: ''Cosmos and History: The Myth of the Eternal Return''. 1954. ISBN 0-14-019177-1 Originaltittel: Le mythe de l'eternel retour : Archetypes et repetition (1957).
Mircea Eliade: ''Det hellige og det profane og andre skrifter''. De norske bokklubbene, 2003. Originaltittel: Das Heilige und das Profane (1957). ISBN 82-525-3733-2. Også: ISBN 82-05-31171-4.
Frazer, James George: ''The Golden Bough: A Study in Magic and Religion''. 1922. ISBN 0-486-42492-8
Gray, Louis Herbert (red.): ''The Mythology of All Races''. 13 bind. 1964
Kirk, G. S.: ''Myth: Its Meaning and Functions in Ancient and Other Cultures''. Berkeley: Cambridge UP, 1973
Lévy-Bruhl, Lucien:
''Mental Functions in Primitive Societies'' (1910) Originaltittel: Les fonctions mentales dans les sociétés inférieures
''Primitive Mentality'' (1922) Originaltittel: La mentalité primitive
''The Soul of the Primitive'' (1928)
''The Supernatural and the Nature of the Primitive Mind'' (1931)
''Primitive Mythology'' (1935) Originaltittel: La mythologie primitive : le monde mythique des australiens et des papous
''The Mystic Experience and Primitive Symbolism'' (1938)
Long, Charles H.: ''Alpha: The Myths of Creation''. George Braziller, 1963.
Molkte Moe: «Det mytiske tænkesæt» (s. 1-16). ''Maal og Minne''. Kristiania 1909.
Molkte Moe: «Episke grundlove I» (s. 1-16).«Episke grundlove II» (s. 233-249), «Episke grundlove III» (s. 85-126), «Episke grundlove IV» (s. 72-88). I: ''Edda. Nordisk tidsskrift for litteraturforskning''. Bind II-IV. Kristiania 1914.
Northup, Lesley: «Myth-Placed Priorities: Religion and the Study of Myth». ''Religious Studies Review'' 32.1 (2006): 5-10.
Powell, Barry B.: ''Classical Myth'', 5. utg., Prentice-Hall, 2006
Reed, A. W.: ''Aboriginal Myths, Legends and Fables''. Chatswood: Reed, 1982.
Gro Steinsland:
''Norrøn religion. Myter, riter, samfunn''. Oslo 2005. ISBN 82-530-2607-2
''Den hellige kongen''. Om religion og herskermakt fra vikingtid til middelalder (2000)
Schadewaldt, Wolfgang: «Diktningens ord: Mythos og Logos», I: ''Litteraturforståelse, Ide og tanke'', bd. 3, 1961
Friedrich von Schelling:
''Philosophische Einleitung in die Philosophie der Mythologie oder Darstellung der reinrationalen Philosophie''. 1847-52
''Philosophie der Mythologie''. 1842
''Philosophie der Offenbarung''. 1854
Segal, Robert A.: ''Myth: A Very Short Introduction''. Oxford UP, 2004 ISBN 0-19-280347-6
Walker, Steven F. & Segal, Robert A.: ''Jung and the Jungians on Myth: An Introduction'', Theorists of Myth, Routledge (1996), ISBN 978-0-8153-2259-7.
</div>

Eksterne lenker


http://runeberg.org/salmonsen/2/17/0563.html Oppslagsordet «Mytologi» i ''Salmonsens konversationsleksikon'' fra 1915-1930 (på dansk)
http://runeberg.org/nfbs/0095.html Oppslagsordet «Mytologi» i ''Nordisk familjebok'' fra 1913 (på svensk)
http://www.1911encyclopedia.org/Mythology Oppslagsordet «Mythology» i ''Encyclopaedia Britannica'' fra 1911 (på engelsk)
http://www.pantheon.org/areas/mythology/ Encyclopedia Mythica, nettsted med database over verdens myter (på engelsk)
http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2010052703011 Digital kopi av ''Mytologi : myter fra hele verden'' (Aschehoug, 1996)
Kategori:Mytologi
Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha
kbd:Мифологиэ
af:Mitologie
als:Mythologie
ar:ميثولوجيا
an:Mitolochía
ast:Mitoloxía
az:Mifologiya
zh-min-nan:Sîn-oē
be:Міфалогія
be-x-old:Міталёгія
bg:Митология
bar:Mithologie
bs:Mitologija
br:Mitologiezh
ca:Mitologia
cv:Халаплăх
cs:Mytologie
co:Mitulugia
cy:Mytholeg
da:Mytologi
de:Mythologie
et:Mütoloogia
el:Μυθολογία
en:Mythology
es:Mitología
eo:Mitologio
eu:Mitologia
fa:اسطوره‌شناسی
hif:Mythology
fr:Mythologie
fy:Mytology
fur:Mitologjie
ga:Miotaseolaíocht
gv:Feayn-skeealleydaght
gd:Miotas-eòlas
gl:Mitoloxía
ko:신화
hr:Mitologija
io:Mitologio
id:Mitologi
ia:Mythologia
ie:Mitologie
os:Мифологи
is:Goðafræði
it:Mitologia
he:מיתולוגיה
jv:Mitologi
kn:ಪುರಾಣ
krc:Мифология
ka:მითოლოგია
kk:Мифология
ku:Mîtolojî
ky:Мифология
lad:Mitolojiya
la:Mythologia
lv:Mitoloģija
lb:Mythologie
lt:Mitologija
lij:Mitologia
li:Mythologie
hu:Mitológia
mk:Митологија
ml:പൗരാണികശാസ്ത്രം
arz:ميثولوجيا
mzn:Unə
ms:Mitos
mwl:Mitologie
mdf:Айнематне (мифологиесь)
nl:Mythologie
ja:神話
nap:Mitologgia
pih:Mitholijii
nn:Mytologi
nrm:Mythologie
nov:Mitologia
oc:Mitologia
uz:Mifologiya
pnb:مائتھالوجی
nds:Mythologie
pl:Mitologia
pt:Mitologia
kaa:Mifologiya
ro:Mitologie
rue:Міфолоґія
ru:Мифология
sah:Митология
sa:मिथकशास्त्रं
sco:Meethology
stq:Mythologie
sq:Mitologjia
scn:Mituluggìa
simple:Mythology
sk:Mytológia (veda)
sl:Mit
ckb:ئوستوورەناسی
sr:Митологија
sh:Mitologija
fi:Mytologia
sv:Mytologi
tl:Mitolohiya
ta:தொன்மவியல்
tt:Мифология
th:ปรัมปราวิทยา
tg:Ривоятҳо
tr:Mitoloji
uk:Міфологія
ur:علم الاساطیر
za:Gojgaeqfangz
vec:Mitołogìa
vi:Thần thoại
fiu-vro:Mütoloogia
war:Mitolohiya
yi:מיטאלאגיע
zh-yue:神話
zea:Mytholohie
bat-smg:Mituoluogėjė
zh:神话

Mosambik


Republikken Mosambik eller Moçambique (portugisisk: ''República de Moçambique'') er en stat i den Østlige Afrika av det sørlige Afrika. Landet grenser til Sør-Afrika og Swaziland i sørvest, Zimbabwe, Zambia og Malawi i vest og Tanzania i nord. Mot øst grenser landet til Mosambikkanalen i det Indiahavet, med naboene Komorene i nordøst, og i øst Madagaskar og de franske øyene Juan de Nova, Bassas da India og Europaøya (Madagaskar gjør krav på de tre sistnevnte øyene). Mosambik ligger fra 10°30&prime; til 27°00&prime; sør og 30°10&prime; til 40°40&prime; øst, og har et landareal omkring 2,5 ganger større enn Norge. I landets nasjonalflagg er det avbildet en AK-47.

Naturgeografi


Fil:Mozambique_sat.png
Et bredt kystlavland dekker størstedelen av landets sørlige del. Bak kysten stiger landet trinnvis mot høylandsplatået. Tallrike elver flyter fra høylandet mot øst. Største elv er Zambezi, som stuves i dets øverste forløp gjennom Cahora-Bassa-demningen. Andre store elver er Rovuma, som er grenseelv mot Tanzania, samt Save og Limpopo (elv). Malawisjøen danner grensen mot Malawi; sjøens avløp er Shire som munner ut i Zambesielva.
Areal: 801&nbsp;590&nbsp;km², derav 18&nbsp;% skog- og buskland, 4&nbsp;% dyrket mark, 55&nbsp;% gressletter og beitemark
Utstrekning: nord-sør 2000&nbsp;km, vest-øst 50 opptil 600&nbsp;km
Landegrenser: 4571&nbsp;km, derav: mot Malawi 1569&nbsp;km, mot Sør-Afrika 491&nbsp;km, mot Swaziland 105&nbsp;km, mot Tanzania 756&nbsp;km, mot Zambia 419&nbsp;km og mot Zimbabwe 1231&nbsp;km.
Kystlinjen er 2470&nbsp;km.
De største byene er Maputo med omtrent 932&nbsp;000, Beira med ca. 299&nbsp;000 og Nampula med omtrent 251&nbsp;000 innbyggere.

Demografi


Mosambiks største etnisitet omfatter tallrike undergrupper med forskjellige språk, dialekter og historie. Mange er knyttet til lignende etniske grupper som lever i nabolandene. De nordsentrale provinsene Zambezia og Nampula er mest folkerike med nesten 45&nbsp;% av befolkningen.
Til tross for innflytelse fra islamske handelsmenn og europeiske kolonister, har folket i Mosambik stort sett beholdt en innfødt kultur basert på landbruk i liten skala. Mosambiks mest utviklede kunstformer har vært treskulpturer, som Makonde i nord er særlig kjent for, og dans. Middel- og overklassen fortsetter å være tungt influert av den portugisiske koloniale og språklige arven.
Fil:Mozambique-demography.png

Befolkningssammensetning


De rundt fire millionene makua er den dominerende gruppen i den nordlige delen av landet, sena (folk) og ndau er i flertall i Zambezi-dalen, og shangaan (tsonga) dominerer i det sørlige Mosambik. Andre grupper inkluderer makonde, wayao, swahili (folk), tonga (folk), chopi, shona og nguni (inkludert zulu). Landet har også et lite antall kaukasiere, hovedsakelig etterkommere av europa portugal. Under det europeiske styret levde store minoriteter av portugisiske bosettere permanent i nesten alle deler av Mosambik, men de fleste av dem forlot regionen etter landets frihet i 1975. Det er også en liten ''mestizo''-minoritet, mennesker med en blanding av bantu og portugisisk opphav. De gjenværende kaukasierne i Mosambik kom fra Asia og alle disse er India (hovedsakelig fra Pakistan og portugisisk India) og arabere. Der er også rundt 7000 kina.

Språk


Portugisisk er det offisielle og mest bredt talte språket i nasjonen, fordi bantuene snakker flere av deres forskjellige språk. Mest utbredt av disse er swahili, makua, sena, ndau og tsonga, og disse har mange lånord av portugisisk opphav. De fleste snakker portugisisk som annetspråk, og bare portugisere og mestiços har det som morsmål. Arabere, kinesere og indere snakker sine egne språk i tillegg til portugisisk, som er deres annetspråk. De fleste utdannede mosambikere snakker engelsk som er brukt på skoler og i forretninger som et andre- eller tredjespråk.

Religion


I kolonitiden var kristendom misjonærer aktive i Mosambik, og mange utenlandske geistlige er fortsatt i landet. I henhold til folketellingen av 2007 utgjorde Kristendom 56,1 prosent av Mosambiks befolkning, og muslimer utgjorde 17,9 prosent av befolkningen, hovedsakelig i den nordlige delen av landet. 7,3 prosent av folket hadde annen tro, hovedsakelig former for animisme og resten oppga at de ikke hadde noen religiøs tro. Den katolske kirke har etablert tolv bispeområder, og statistikk for disse områdene strekker seg så lavt som 7,44 prosent katolikker i bispestedet Chimoio og til 87,50 prosent i Quelimane, i henhold til offisielle katolske tall fra 2006. Andre kristne er hovedsakelig Protestantisme og mindre kristne grupperinger som baptisme, sammenkomstene av Gud, syvendedagsadventister, den anglikanske kirke i Mosambik, Evangeliene, metodisme, presbyterianisme, Jesus Kristus og Pinsebevegelsen.

Historie


Mosambiks første innbyggere var san jegere og samlere, forfedre til khoisan-folkene. Mellom det 1. århundre og 4. århundre migrerte bølger av bantuspråklige folkeslag fra nord gjennom Zambezi-dalen og så gradvis inn på platået og kystområdene. Bantuene var jordbrukere og jernsmeder.
Fil:Mozambique_n2.jpg
Da den Portugal sjøfareren Vasco da Gamas skip nådde Mosambik i 1498, hadde arabere handelsbosetninger eksistert langs kysten og de ytterliggende øyene i flere århundrer. Fra rundt 1500 ble portugisiske handelsstasjoner og festninger regulære stoppesteder på den nye ruten til Østen. Senere reiste handelsmenn og utforskere til de indre regionene på leting etter gull og slaveri. Selv om den portugisiske innflytelsen gradvis ble ekspandert, var deres makt begrenset og utøvd gjennom individuelle bosettere som ble gitt betydelig selvstyre. Resultatet var at investeringene manglet mens myndighetene i Lisboa konsentrerte seg om den lukrative handelen med India og det fjerne Østen og koloniseringen av Brasil.
Innen tidlig i det 20. århundre hadde portugiserne endret administrasjonen av store deler av Mosambik til store private selskaper, som Mosambik-kompaniet, Zambezi-kompaniet og Niassa-kompaniet, kontrollert og finansiert hovedsakelig av Storbritannia som etablerte jernbanelinjer til de britiske koloniene i nærheten og Sør-Afrika. På grunn av at politikken ble laget for å komme hvite bosettere og det portugisiske hjemlandet til gode, ble liten oppmerksomhet rettet mot Mosambiks nasjonale integrasjon, landets økonomiske infrastruktur eller opplæring av befolkningen.
Mens mange europeiske nasjoner gav uavhengighet til sine kolonier etter andre verdenskrig, klamret Portugal seg til konseptet om at Mosambik og andre portugisiske kolonier var provinser av moderlandet, og emigrasjon til koloniene blomstret. Mosambiks portugisiske befolkning utgjorde rundt 250 000 ved uavhengigheten i 1975. Ønsket om mosambikisk uavhengighet utviklet seg raskt, og i 1962 dannet flere antikolonistiske politiske grupper FRELIMO (FRELIMO) som begynte en væpnet kamp mot portugisernes kolonistyre 25. september 1964. Etter ti år med sporadisk krigføring og betydelige politiske endringer i Portugal, ble Mosambik uavhengig 25. juni 1975.
De siste 30 årene av Mosambiks historie har reflektert politisk utvikling andre steder i det 20. århundre. Etter nellikrevolusjonen i Lisboa i april 1974 kollapset portugisisk kolonialisme. I Mosambik skjedde den militære avgjørelsen om å trekke seg ut i konteksten av et tiår med væpnet antikolonialistisk kamp, innledningsvis ledet av amerikansk-utdannede Eduardo Mondlane som ble myrdet i Dar-es-Salaam i Tanzania i 1969. Da uavhengighet ble oppnådd i 1975, etablerte lederne av FRELIMOs militære kampanje raskt en ettpartistat alliert med den sovjetunionen blokken og forbød rivaliserende politisk aktivitet. FRELIMO eliminerte politisk pluralisme, religiøse utdanningsinstitusjoner og rollen til tradisjonelle autoriteter.
Den nye regjeringen under president Samora Machel gav ly og støtte til sørafrikanske (African National Congress) og zimbabwiske (Zimbabwe African National Union) frigjøringsbevegelser mens regjeringene i først Rhodesia og senere apartheid Sør-Afrika fostret og finansierte en bevæpnet opprørsbevegelse i sentrale Mosambik kalt Resistência Nacional Moçambicana (RENAMO). Borgerkrigen i Mosambik, sabotasje fra nabostatene og økonomisk kollaps karakteriserte det første tiåret med mosambikisk uavhengighet. Denne perioden var også preget av masseutvandringen av portugisere, svak infrastruktur, nasjonalisering og økonomisk vanstyre. I løpet av det meste av borgerkrigen, klarte ikke regjeringen å utøve effektiv kontroll utenfor de urbane områdene, og mange var avskåret fra hovedstaden. Det er antatt at en million mosambikere omkom under borgerkrigen, 1,7 millioner flyktet til nabostatene og flere millioner var interne flyktninger.
19. oktober 1986 var Samora Machel på vei tilbake fra et internasjonalt møte i Malawi i presidentens Tupolev Tu-134 da flyet krasjet i Lebombofjellene nær Mbuzini i Sør-Afrika, like ved grensen til Mosambik og Swaziland. Der var ni overlevende, men president Machel og 24 andre døde, inkludert mosambikiske ministere og embetsmenn. Representanter for Sovjetunionen lanserte teorien om at flyet med vilje ble omdirigert av et falskt very High Frequency Omnidirectional Radio Range fra teknologi gitt av militære etterretningsoperatører fra apartheid-regjeringen. En rekke spekulasjoner er fortsatt knyttet til flystyrten, men selv nyere etterforskning utført på oppdrag fra den sørafrikanske regjeringen har ikke kunnet fastslå om årsaken var en pilotfeil, teknisk feil eller sabotasje i regi av apartheidregimets etterretningsoperatører.
Machels etterfølger, Joaquim Chissano, fortsatte reformene og innledet fredsforhandlinger med RENAMO. Den nye grunnloven ble innført i 1990 som la grunnlaget for et flerpartisystem, markedsbasert økonomi og frie valg. Borgerkrigen sluttet i oktober 1992 med fredsavtalen i Roma. Under overoppsyn av ONUMOZ fredsbevarende styrker fra FN, vendte fred tilbake til Mosambik.
Innen midten av 1995 hadde mer enn 1,7 millioner mosambikiske flyktninger som hadde søkt asyl i nabolandene Malawi, Zimbabwe, Swaziland, Zambia, Tanzania og Sør-Afrika som et resultat av krigen og tørke, vendt tilbake som del av den største tilbakeføringen som er bevitnet i subsaharisk Afrika. I tillegg vendte rundt fire millioner interne flyktninger tilbake til deres opprinnelige områder.

Politikk og administrasjon


Fil:Maputo.jpg, på kysten mot Indiahavet]]Mosambik er et demokrati med flerpartisystem under konstitusjon fra 1990. Den utøvende grenen består av en president, statsminister og et ministerråd. Der er en nasjonalforsamlingen i Mosambik og distriktsforsamlinger. Domstolsapparatet består av en høyesterett og provins-, distrikts- og kommunedomstoler. Stemmeretten er for alle ved fylte 18 år.
Landet holdt sine første demokratiske valg i 1994. Joaquim Chissano ble valgt til president med 53% av stemmene, og nasjonalforsamlingen med 250 medlemmer ble valgt med 129 representanter fra FRELIMO, 112 fra Resistência Nacional Moçambicana og 9 fra tre mindre partier som dannet Demokratisk Union (Mosambik) (UD). Siden den ble opprettet i 1994, har nasjonalforsamlingen gjort fremskritt i å bli økende uavhengig av den utøvende makten. Innen 1999 hadde mer en halvparten (53%) av lovene som ble vedtatt sin opprinnelse i forsamlingen.
Etter noen forsinkelser holdt landet sine første lokalvalg for å gi lokal representasjon og noe budsjettautoritet på kommunenivå. Det største opposisjonspartiet, RENAMO, boikottet lokalvalgene da de mente det var gjort feil i registreringsprosessen. Uavhengige kritikere bestred valgene og vant seter i kommuneforsamlingene. Valgdeltakelsen var lav.
I etterspillet til lokalvalgene i 1998, lovet regjeringen å legge til rette for opposisjonens prosedyrebekymringer i den andre runden av flerpartivalg i 1999. Valglovene ble skrevet på nytt og vedtatt ved flertall av nasjonalforsamlingen i desember 1998. En svært vellykket stemmeregistrering ble utført, og finansiert av internasjonale donorer, fra juli til september 1999, noe som gav stemmeregistreringskort til 85% av potensielle stemmeberettigede (mer enn syv millioner velgere).
De andre generelle valgene ble avholdt 3.–5. desember 1999 med høy valgdeltakelse. Internasjonale og nasjonale observatører var enige om at valgprosessen var velorganisert og gikk glatt. Både opposisjonen og observatører påpekte i etterkant feil i tabuleringsprosessen som, hadde de ikke skjedd, kunne ha forandret resultatet. Men til slutt konkluderte observatørene med at det jevne resultatet reflekterte folkets vilje.
President Chissano vant presidentvalget med en margin på 4 prosentpoeng over RENAMO-koalisjonsunionens (RENAMO-UE) kandidat, Afonso Dhlakama, og begynte sin femårsperiode i januar 2000. FRELIMO øket sitt flertall i nasjonalforsamlingen med 133 av de 250 setene. RENAMO-UE vant 116 seter, en var uavhengig og ingen tredje partier var representert.
Fil:Armando_Guebuza_2005.jpg
Opposisjonskoalisjonen aksepterte ikke den nasjonale valgkommisjonens resultater fra presidentvalget og la inn en formell klage til høyesterett. En måned etter valget, avviste retten opposisjonens klage og godkjente valgresultatet. Opposisjonen la ikke inn klage på valget til nasjonalforsamlingen.
Det andre lokalvalget som involverte 33 kommuner med rundt 2,4 millioner registrerte velgere fant sted i november 2003. Dette var første gang FRELIMO, RENAMO-UE og uavhengige partier kjempet uten betydelige boikotter. Valgdeltakelsen på 24&nbsp;% var godt over de 15&nbsp;% fra det første lokalvalget. FRELIMO vant 28 posisjoner som borgermestre og majoriteten i 29 kommuneforsamlinger, mens RENAMO vant fem posisjoner og majoriteten i 4 forsamlinger. Valget ble utført uten voldelige hendelser. Men perioden umiddelbart etter valgene ble preget av innvendinger om stemme og kandidatregistreringen og stemmetabuleringen, i tillegg til ønsker om større oversikt.
Regjeringen godkjente i mai 2004 nye generelle valglover som inneholdt nyvinninger basert på erfaringen fra lokalvalgene i 2003.
President og nasjonalforsamlingsvalgene fant sted 1.–2. desember 2004. FRELIMO-kandidaten Armando Guebuza vant med 64% av stemmene. Hans motstander, Afonso Dhlakama fra RENAMO, fikk 32&nbsp;% av stemmene. FRELIMO vant 160 av setene i parlamentet. En koalisjon av RENAMO og flere små partier vant de 90 gjenværende setene. Armando Guebuza ble innsatt som president i Mosambik 2. februar 2005.

Administrativ inndeling


Fil:Mozambique Provinces numbered 300px.png
Mosambik er delt inn i ti provinser (''provincias'') og en hovedstad (''cidade'') med regionstatus:
''(Tallene er hentet fra folketellingen 1. august 1997 http://www.statoids.com/umz.html)''

Utenrikspolitikk


Mens troskap som stammer fra frigjøringskampen forblir relevant, har utenrikspolitikken til Mosambik blitt økende pragmatisk. De to pilarene i utenrikspolitikken er opprettholdelse av gode forbindelser med sine naboer og opprettholdelse og ekspansjon av bånd til utviklingspartnere.
I 1970- og tidlig 1980-årene var politikken ugjenkallelig knyttet til majoritetens kamp for å komme til makten i Rhodesia og Sør-Afrika i tillegg til supermaktenes konkurrering og den kalde krigen. Mosambiks beslutning om å styrke FN-sanksjonene mot Rhodesia og nekte landet adgang til havet gjorda at Ian Smiths regime gikk til skjulte og utilslørte aksjoner for å destabilisere landet. Selv om skifte av regjering i Zimbabwe i 1980 fjernet denne trusselen, fortsatte apartheid-regimet i Sør-Afrika å finansiere destabiliseringen av Mosambik. Det tilhørte også frontlinjestatene.
Nkomati-avtalen i 1984 åpnet innledende diplomatiske kontakter mellom de mosambiske og sørafrikanske regjeringene, selv om den ikke lyktes i sitt mål med å få slutt på sørafrikansk støttet til RENAMO. Prosess fikk fart med Sør-Afrikas avskaffelse av apartheid som kulminerte i etableringen av fulle diplomatiske forbindelser i oktober 1993. Mens relasjonene til nabolandene Zimbabwe, Malawi, Zambia og Tanzania av og til var anstrengt, forblir Mosambik sine bånd til disse landene sterke.
I årene som umiddelbart fulgte uavhengigheten, trakk Mosambik fordel fra betydelig assistanse fra noen vestlige land, særlig de Skandinavia. Men Sovjetunionen og dens allierte ble Mosambik sin primære økonomiske, militære og politiske støttespillere og landets utenrikspolitikk reflekterte denne forbindelsen. Dette begynte å endres i 1983. I 1984 sluttet Mosambik seg til verdensbanken og det internasjonale pengefondet. Vestlig bistand erstattet raskt den sovjetiske støtten, og skandinavia, Finland, USA, Nederland og Den europeiske union ble en økende viktig kilde til utviklingshjelp. Italia opprettholder også en profil i Mosambik på grunn av sin nøkkelrolle under fredsprosessen. Forholdet til Portugal, den tidligere kolonimakten, er kompleks og er viktig siden portugisiske investorer spiller en synlig rolle i Mosambikisk økonomi.
Mosambik er medlem av den ikke-allierte bevegelsen og er blant de moderate medlemmene i den afrikanske blokk i FN og andre internasjonale organisasjoner. Mosambik tilhører også den afrikanske union (AU) (tidligere Organisasjonen for afrikansk enhet, OAU) og Samarbeidsorganisasjonen for det sørlige Afrika (SADC). I 1994 ble regjeringen fullt medlem av Den islamske konferanse (OIC), delvis for å utvide sitt grunnlag for internasjonal støtte, men også for å blidgjøre landets betydelige muslimske befolkning. På lignende vis sluttet landet i 1996 seg til sine engelsk naboer i Samveldet av nasjoner (Commonwealth). Det er den eneste nasjonen som har sluttet seg til Samveldet uten å ha tilhørt det britiske imperiet. Samme år ble Mosambik grunnleggende medlem og første president i Samveldet av portugisiskspråklige land (CPLP) og opprettholder et nært bånd med andre portugisisk stater.

Næringsliv


Fil:Limpopo.jpg etter flommen (mars 2000)]]
Den offisielle valutaen er ''metical''. Amerikansk dollar, rand (valuta) og mer nylig euro er også vidt akseptert og brukt i dagens forretningstransaksjoner. På slutten av 2007 var minimumslønnen for offentlig ansatte etter loven på omkring 65 dollar per måned, og omkring 30 % lavere for jordbruksansatte. For politi var minimumslønnen omkring 85 US$ per måned.
Tilbakeføringen av krigsfanger og flyktninger etter borgerkrigen, og vellykket økonomisk reform har ført til høy vekst. Gjennomsnittsveksten fra 1993 til 1999 var 6,7&nbsp;%, fra 1997 til 1999 var den gjennomsnittlig mer enn 10&nbsp;% per år. De ødeleggende flommene tidlig i 2000 satte en demper på veksten i Bruttonasjonalprodukt og det året var den bare 2,1&nbsp;%. Full gjenopprettelse ble det i 2001 med 14,8&nbsp;%. I 2003 var den 7&nbsp;%. Myndighetene regner med at økonomien vil fortsette å øke med mellom 7 % og 10 % per år de neste fem årene. Den høye økonomiske veksten er avhengig av flere betydelige utenlandske investeringsprosjekt, fortsatte økonomiske reformer og fornyelse av landbruket, transport og turismen.
Fil:Women_in_Mozambique_with_maize.jpg
Mer enn 75% av befolkningen driver med småskala landbruk, som fremdeles lider av manglende infrastruktur, kommersielle nettverk og investeringer. Anslagsvis 88&nbsp;% av Mosambiks dyrkbare jord er fremdeles ukultivert.
Den store utfordringen for myndighetene er å sørge for at landets økonomiske vekst kommer hele befolkningen til gode – også det fattige flertallet på landsbygda. Verdensbanken og utenlandske donorer lovpriser den gode økonomiske veksten i landet, men kritiserer samtidig myndighetenes halvhjertede innsats for å bekjempe korrupsjon. Den omfattende korrupsjonen anses å være en vesentlig brems for generell utvikling og fattigdomsbekjempelse i landet. Landets mest kjente korrupsjonsbekjemper, journalisten og redaktøren Carlos Cardoso ble likvidert i Maputo i november 2000. Selv om drapsmennene og noen bakmenn ble dømt til lange straffer, ble det etterforsket om oppdragsgiverne kunne inkludere blant annet Nyimpine Chissano, sønnen til landets daværende president. Etterforskningen ble avsluttet da Nyimpine Chissano døde i november 2007.
Regjeringens tette kontroll på utgiftene og pengeforsyningen, kombinert med reform i den finansielle sektor, reduserte inflasjonen fra 70&nbsp;% i 1994 til mindre enn 5&nbsp;% fra 1998–99. De økonomiske forstyrrelsene som oppstod med de ødeleggende flommene i 2000, førte inflasjonen opp på 12,7&nbsp;% det året, og den var 13&nbsp;% i 2003. Verdien til den mosambikiske valutaen mistet nesten 50&nbsp;% av sin verdi mot dollar siden desember 2000, selv om den begynte å stabilisere seg på slutten av 2001. Siden da har kursen vært stabil.
En ny metical trådte i kraft 1. juli 2006. 1000 gamle meticais tilsvarer 1 ny metical. Begge valutaene sirkulerte til 31. desember 2006. Etter det er kun den nye valutaen gyldig, men den gamle vil kunne veksles i Mosambiks Bank til slutten av 2012.
Økonomiske reformer har vært omfattende. Mer enn 1200 nasjonalisering (for det meste små) har blitt privatisering. Forberedelser for privatisering og/eller liberalisering er på vei for de gjenværende selskapene med politisk innvirkning, inkludert telekommunikasjoner, elektrisitet, havner og jernbaner. Regjeringen velger med jevne mellomrom en strategisk utenlandsk investor når de privatiserer disse selskapene. I tillegg har tollsatsene blitt senket, og behandlingen av toll har blitt strømlinjeformet og reformert. Regjeringen introduserte en svært vellykket formueskatt i 1999 som del av sine forsøk å øke interne inntekter. Planer for 2003–04 inkluderte en reform av det kommersielle lovverket, betydelige reform av domstolene, styrking av den finansielle sektoren, fortsatt reform av velferdstjenestene og forbedret statsbudsjett, revidert statsbudsjett og ettersynsevnen.
Importen forblir nesten 40&nbsp;% større enn eksporten, men dette er en betydelig forbedring fra 4 til en forholdet som var rett etter krigsårene. I 2003 var importen på $1,24 milliarder og eksporten var på $910 millioner. Støtteprogrammer gitt av utenlandske donorer og privat finansiering av utenlandske direkteinvesteringer i megaprosjekter og deres tilsvarende råvarer har stort sett kompensert for bortfallet av betalingsbalansen. Utsiktene for eksporten er oppmuntrende på ikke altfor lang sikt, siden et antall utenlandske investeringsprosjekter bør lede til betydelig eksportvekst og en bedre handelsbalanse. MOZAL, et stort aluminiumsverk som startet produksjonen i midten av 2000, har i stor grad ekspandert nasjonens handelsvolum. I 2007 fikk Mosambik kontrollen og aksjemajoriteten i vannkraftselskapet Hidroeléctrica de Cahora Bassa (HCB) som står for kraftproduksjonen fra Cahora-Bassademningen ved Zambezielven. Etter langvarige forhandlinger med Portugal har nå Mosambik 85&nbsp;% av aksjene i selskapet. De to naturgassfelt Pande og Temane på land nordvest for byen Vilankulo ble påvist av oljeselskapet Gulf i 1961 og 1967. Etter at det sørafrikanske oljeselskapet Sasol overtok operatørskapet og konstruerte en 865&nbsp;km lang rørledning til Secunda i Sør-Afrika, kunne produksjonen fra Temanefeltet starte opp i februar 2004. Produksjon fra Pandefeltet vil starte noen år senere. Noe av gassen benyttes av innenlandsk industri ved industribyen Matola vest for hovedstaden Maputo. De siste årene har det vært en økende interesse for petroleumsleting i Mosambik, både på land og til havs. Selskapet Kenmare Resources Plc startet i 2006-2007 utvinning av tungmineral-sand i Moma i Nampulaprovinsen, med gjennomførte og planlagte investeringer omkring 460 millioner US$. Med full produksjon mot slutten av 2009, vil planlagt utvinning av titandioksyd være verdens tredje største fra en enkeltgruve. Årlig utvinningsnivå vil da ligge 50% over utvinningsnivået de ligger på mot slutten av 2007: 800 000 tonn ilmenitt, 56 000 tonn zirkon og 21 000 tonn rutil. Tradisjonell mosambikisk eksport inkluderer cashewnøtter, reker, languster, bomull, tømmer, tobakk, fisk, kopra, sukker, te og sitrusfrukter. De fleste av disse industriene blir rehabilitert. Mosambik er mindre avhengig av import for grunnleggende matvarer og foredlede varer på grunn av jevn økning i lokal produksjon. Viktigste importvarer er kjøretøy, elektriske varer, maskinvarer, oljeprodukter, korn.
84 prosent av befolkningen lever under fattigdomsgrensen på én dollar om dagen (CIA) (2002).

Samfunn

Utdanning


Under koloniregimet var utdanningsmulighetene for svarte mosambikere begrenset, og ved uavhengigheten i 1975 var over 90&nbsp;% av befolkningen analfabetisme. De fleste av dagens politiske ledere ble utdannet på misjonsdrevne skoler. Etter uavhengigheten har regjeringen hatt høy prioritet på utdannelse, og andelen analfabeter har sunket til mellom 50 og 55 %. Analfabetisme er betydelig mer utbredt på landsbygda og blant kvinner. I senere år har ikke bygging av skoler og utdanning av lærere holdt følge med befolkningsøkningen. Kvaliteten på utdanningen har gått på bekostning av høy andel elever i klassene (ofte 80-100 per klasse), men utdannelsessektoren er fortsatt et sterkt prioritert område for regjeringen.

Massemedia


Pressefriheten i Mosambik har blant annet vært påvirket av hendelser som drapet på redaktør, journalist og korrupsjonsjeger Carlos Cardoso i november 2000 (se under ''Økonomi'' lenger ned). Generelt har journalister kunnet skrive forholdsvis fritt, men i den Paris-baserte pressefrihets-organisasjonen Reportere uten grenser (RSF) årlige rangering av pressefriheten i ulike land, faller Mosambik drastisk fra 2006 (nr. 45 av 168 land) til 2007 (nr. 73). Dette skyldes blant annet at rettsvesenet har hatt flere inngrep i pressens arbeid i denne perioden. Det har også vært manglende vilje i parlamentet til å vedta ny lovgiving angående tilgang til informasjon, og dessuten vært lansert forslag om å innføre en ordning med lisensiering av journalister – noe som oppfattes som et ønske om økt kontroll over pressen.

Helse


Ved uavhengigheten i 1975 hadde mindre enn 10 % av befolkningen tilgang til helsevesenet. I vanlig portugisisk kolonial stil hadde helsevesenet i hovedsak vært forbeholdt hvite mennesker i byene. Universitetet i Maputo (Universidade Eduardo Mondlane) har økt opptaket av medisinerstudenter betydelig de siste årene, til mellom 100 og 150 per år. Per juli 2007 oppgir helseministeren at det er omkring 800 leger i landet (i gjennomsnitt én per 25 000 innbygger – mens det i Norge er én lege per 250 innbygger), men med sterk overvekt i Maputo. Helseminister Ivo Garrido har foretatt en rekke grep for å effektivisere helsevesenet.
File:Number of patients on Anti Retroviral Treatment in Mozambique 2003-2011.jpg, 2003-11.]] Den offisielle forekomsten av Humant immunsviktvirus var i 2011 11,5 % for befolkningen mellom 15 og 49 år (som er en vanlig referansegruppe for HIV-statistikk). Dette er en del lavere enn for flere av nabolandene i det sørlige Afrika (se kart for hiv og aids i Afrika). For hovedstaden Maputo ligger tilsvarende tall på over det dobbelte.
I 2011 antok myndighetene at det var anslagsvis 1,7 millioner hiv-smittede i landet, hvorav omkring 600 000 var i en fase der de hadde behov for aids-medisiner (antiretrovirale medisiner). Myndighetene har de senere årene satset på å gi flere behandling, og per desember 2011 fikk 240 000 aids-pasienter slike medisiner. En slik satsning er avhengig av tilstrekkelig kapasitet i helsevesenet til en forsvarlig oppfølging av pasientene, noe som fortsatt er en vesentlig utfordring. Aids-medisinene som benyttes er blant de billigere på markedet, med betydelige bivirkninger. Det er mange år siden mer ressurssterke stater sluttet å bruke disse typene aids-medisiner.
Det ble registrert drøyt 35 000 tuberkulosetilfeller i landet i 2006, men helseminister Ivo Garrido mener at et tilsvarende antall forble udiagnostisert. Det er omkring 1200 helsestasjoner og sykehus i Mosambik, men ved kun 250 av disse har man kapasitet til å analysere laboratorieprøver for tuberkulose.
Som i mange andre afrikanske land er malaria-tilfeller svært utbredt. Ifølge helsemyndighetenes offisielle statistikk ble det registrert 6,3 millioner malariatilfeller i 2006, hvorav drøyt 5000 dødsfall på grunn av sykdommen. Dødstallene anses for å være svært konservative.
I tilknytning til den årlige regntiden er det ofte utbrudd av kolera-epidemier i landet.

Se også


Liste over byer i Mosambik

Referanser


Denne artikkelen inneholder materiale fra ''The World Factbook'' som er offentlig eie.

Litteratur


Abrahamsson, Hans, ''Mozambique: The Troubled Transition, from Socialist Construction to Free Market Capitalism'' London: Zed Books, 1995
Cahen, Michel, ''Les bandits: un historien au Mozambique_, Paris: Gulbenkian, 1994
Pitcher, Anne, ''Transforming Mozambique: The politics of privatisation, 1975–2000'' Cambridge, 2002
Newitt, Malyn, ''A History of Mozambique'' Indiana University Press
Svarre, Karin-Lis, ''Mozambique: En politisk og økonomisk oversigt'' Udenrigsministeriet/Danida, Danmark, 1996
Varia, «Religion in Mozambique», ''LFM: Social sciences & Missions'' nr 17, desember 2005
Waterhouse, Rachel, ''Mozambique: Rising from the ashes'' Oxfam Country Profile, Oxford, 1996

Eksterne lenker


http://www2.unil.ch/lefaitmissionnaire/pages/resources-mozambique.html Religion i Mosambik

Myndighetene


http://www.mozambique.mz/ República de Moçambique Offisiell side fra myndighetene
http://www.ine.gov.mz/Ingles Instituto Nacional de Estatística Offisiell side fra Mosambiks Statistiske Sentralbyrå
http://www.cmmaputo.gov.mz Offisiell web-side for Maputo portugisisk-språklig

Nyheter


http://www.jornalnoticias.co.mz/pls/notimz2/getxml Notícias – Mosambiks største dagsavis, regjeringsorgan
http://allafrica.com/mozambique/ allAfrica.com – Mozambique Ferske engelskspråklige nyheter, hovedsakelig oversatt fra mosambikiske nyhetskilder
http://www.poptel.org.uk/mozambique-news The Mozambique News Agency – AIM Reports
http://www.irinnews.org/Africa-Country.aspx?Country=MZ Mosambik-nyheter fra IRIN (the humanitarian news and analysis service of the UN Office for the Coordination of Humanitarian Affairs)

Overblikk


http://news.bbc.co.uk/1/hi/world/africa/country_profiles/1063120.stm BBC News Country Profile – ''Mozambique''
https://www.cia.gov/library/publications/the-world-factbook/geos/mz.html CIA World Factbook – ''Mozambique''
http://www.afrika.no/norsk/Land/S_rlige_Afrika/Mosambik/index.html Fellesrådet for Afrika – Mosambik
http://www.ruralpovertyportal.org/english/regions/africa/moz/statistics.htm Rural Poverty Portal – Mosambik, statistikk, lenker, m.m.
http://www3.nationalgeographic.com/places/countries/country_mozambique.html National Geographic – ''Mozambique''
http://www.professores.uff.br/hjbortol/arquivo/2006.1/applets/mozambique_en.html Mozambique's location on a 3D globe (Java)

Lenkesamlinger


http://dmoz.org/Regional/Africa/Mozambique/ Open Directory Project – En lang rekke Mosambik-lenker sortert på kategori
http://www-sul.stanford.edu/depts/ssrg/africa/moz.html Stanford University – Africa South of the Sahara: En lang rekke Mosambik-lenker
http://www.sas.upenn.edu/African_Studies/Country_Specific/Mozambique.html University of Pennsylvania – African Studies Center: En lang rekke Mosambik-lenker
http://dir.yahoo.com/Regional/Countries/Mozambique/ Yahoo! – En lang rekke Mosambik-lenker

Kultur


Musikk
http://www.costaneto.info Costa Neto
http://www.otis-sax.com Saxofonisten Otis
http://worldmusic.nationalgeographic.com/worldmusic/view/page.basic/artist/content.artist/orchestra_marabenta_star Orchestra Marabenta Star Fra National Geographic
http://worldmusic.nationalgeographic.com/worldmusic/view/page.basic/artist/content.artist/dilon_djindji_61331 Sangeren Dilon Djindji Fra National Geographic
http://worldmusic.nationalgeographic.com/worldmusic/view/page.basic/artist/content.artist/wazimbo_2344 Sangeren Wazimbo Fra National Geographic
http://worldmusic.nationalgeographic.com/worldmusic/view/page.basic/artist/content.artist/eyuphuro_64320 Bandet Eyuphuro Fra National Geographic
http://worldmusic.nationalgeographic.com/worldmusic/view/page.basic/artist/content.artist/mabulu Bandet Mabulu Fra National Geographic
Kunst
http://www.africaserver.nl/nucleo/index.html Kunstnersenteret Núcleo de Arte i Maputo (portugisisk, dansk, engelsk, etc)
http://www.erasmuspc.com/index.php?id=18235&type=article Om kunstnersenteret Núcleo de Arte i Maputo (engelsk)
http://www.ccfmoz.com/ CCFM – Centro Cultural Franco-Moçambicano Fransk-Mosambikisk Kultursenter i Maputo (portugisisk og fransk)

Bistand, menneskerettigheter, korrupsjon o.l.


http://www.bistandsaktuelt.no/Nyheter+og+reportasjer/Arkiv+nyheter+og+reportasjer/Visning+Artikkel+%28arkiv%29?key=114307 Bistandsaktuelt (2004): Er fattigdommen i Mosambik redusert?
http://www.amnesty.org/en/region/mozambique Amnesty Internationals oversikt om menneskerettigheter i for Mosambik
http://www.state.gov/g/drl/rls/hrrpt/2007/100495.htm US State Department Human Rights Report 2007 – Mozambique
http://www.integridadepublica.org.mz/index_en.asp CIP – Centro de Integridade Publica/Center for Public Integrity – Mosambik (portugisisk & engelsk)
http://www.business-anti-corruption.dk/normal.asp?pageid=119 Business Anti-Corruption Portal Landprofil for Mosambik
http://www.who.int/countries/moz/en/ Verdens Helseorganisasjon (WHO) – Mosambik
http://www.undp.org.mz/ FNs Utviklingsprogram (UNDP), Mosambik
http://www.unaids.org/en/CountryResponses/Countries/mozambique.asp UNAIDS – Mosambik
http://hivinsite.ucsf.edu/global?page=cr09-mz-00 HIV InSite, University of California Center for HIV Information - Mozambique

Reise, turisme o.l.


http://www.timeout.co.mz/introduc.htm Time Out Engelskspråklig informasjonsside om Maputo
http://maputo.visitusinmaputo.com Imagens de Maputo Foto fra Maputo og Ilha de Moçambique
http://www.maputo.co.mz Maputo-portalen til TV Cabo i Mosambik portugisisk-språklig
http://www.norway.org.mz/ Norges ambassade i Mosambik
http://travel.state.gov/travel/cis_pa_tw/cis/cis_976.html US Dept of State, Travel: Bureau of Consular Affairs – Mozambique
http://wikitravel.org/en/Maputo Wikipedia Travel Guide fra Wikitravel – Maputo
http://wikitravel.org/en/Mozambique Wikipedia Travel Guide fra Wikitravel – Mozambique
http://wwwn.cdc.gov/travel/destinationMozambique.aspx CDC (Center for Disease Control): Health Information for Travelers to Mozambique
http://www.lonelyplanet.com/worldguide/mozambique/ Lonely Planet, Mosambik
http://www.clubofmozambique.com/solutions1/mozguide_maputo.php Turistguide for Mosambik
http://www.lib.utexas.edu/maps/mozambique.html Kartlenker, Mosambik
Kategori:Mosambik
Kategori:Samveldet av nasjoner
Kategori:Tidligere portugisiske kolonier
Kategori:Stater og territorier etablert i 1975
af:Mosambiek
als:Mosambik
am:ሞዛምቢክ
ang:Mosambice
ar:موزمبيق
an:Mozambique
roa-rup:Mozambic
frp:Mozambique
ast:Mozambique
az:Mozambik
bm:Mozanbik
bn:মোজাম্বিক
bjn:Mozambik
zh-min-nan:Moçambique
be:Мазамбік
be-x-old:Мазамбік
bcl:Mosambik
bg:Мозамбик
bo:མོ་ཛམ་བིཀ།
bs:Mozambik
br:Mozambik
ca:Moçambic
cv:Мозамбик
ceb:Mozambique
cs:Mosambik
ny:Mozambique
sn:Mozambique
co:Mozambicu
cy:Mosambic
da:Mozambique
de:Mosambik
dv:މުސިންބީ
dsb:Mosambik
et:Mosambiik
el:Μοζαμβίκη
en:Mozambique
es:Mozambique
eo:Mozambiko
ext:Mozambiqui
eu:Mozambike
fa:موزامبیک
hif:Mozambique
fo:Mosambik
fr:Mozambique
fy:Mozambyk
ga:Poblacht Mhósaimbíc
gv:Yn Vosambeeck
gag:Mozambik
gd:Mòsaimbic
gl:Mozambique - Moçambique
hak:Mo̍k-sông-pí-khiet
xal:Мозамбикудин Орн
ko:모잠비크
hy:Մոզամբիկ
hi:मोज़ाम्बिक
hsb:Mosambik
hr:Mozambik
io:Mozambik
ilo:Mosambike
bpy:মোজাম্বিক
id:Mozambik
ia:Mozambique
ie:Mozambique
os:Мозамбик
zu:IMozambiki
is:Mósambík
it:Mozambico
he:מוזמביק
jv:Mozambik
kn:ಮೊಜಾಂಬಿಕ್
pam:Mozambique
ka:მოზამბიკი
kk:Мозамбик
kw:Mosambik
rw:Mozambike
sw:Msumbiji
kg:Musambiki
ht:Mozanbik
ku:Mozambîk
lad:Mosambiko
ltg:Mozambika
la:Mozambicum
lv:Mozambika
lb:Mosambik
lt:Mozambikas
lij:Moçambico
li:Mozambique
ln:Mozambíki
jbo:mosambik
lmo:Muzambich
hu:Mozambik
mk:Мозамбик
mg:Mozambika
ml:മൊസാംബിക്ക്
mt:Możambik
mi:Mohapiki
mr:मोझांबिक
arz:موزامبيق
ms:Mozambique
mwl:Moçambique
mn:Мозамбик
my:မိုဇမ်ဘစ်နိုင်ငံ
nah:Mozambique
nl:Mozambique
ja:モザンビーク
ce:Мозамбик
nn:Mosambik
nov:Mozambik
oc:Moçambic
or:ମୋଜାମ୍ବିକ
uz:Mozambik
pnb:موزمبیق
pap:Mozambique
ps:موزمبيق
pms:Mosambich
nds:Mosambik
pl:Mozambik
pt:Moçambique
crh:Mozambik
ro:Mozambic
qu:Musambik
ru:Мозамбик
sah:Мозамбик
se:Mosambik
sa:मोजम्बीक
sg:Mözämbîka
sc:Mozambico
sco:Mozambique
stq:Mosambik
nso:Mozambique
sq:Mozambiku
scn:Mozambicu
simple:Mozambique
ss:IMozambikhi
sk:Mozambik
sl:Mozambik
szl:Mozambik
so:Musanbiig
ckb:مۆزامبیک
sr:Мозамбик
sh:Mozambik
su:Mosambik
fi:Mosambik
sv:Moçambique
tl:Musambik
ta:மொசாம்பிக்
tet:Mosambike
th:ประเทศโมซัมบิก
ti:ሞዛምቢክ
tg:Мозамбик
ve:Mozambikwi
tr:Mozambik
uk:Мозамбік
ur:موزمبیق
ug:موزامبىك
vec:Mozanbico
vi:Mozambique
vo:Mozambikän
fiu-vro:Mosambiik
zh-classical:莫三比克
war:Mozambique
wo:Mosambik
ts:Mozambique
yi:מאזאמביק
yo:Mòsámbìk
zh-yue:莫三鼻給
diq:Mozambik
bat-smg:Mozambėks
zh:莫桑比克

Mat


Fil:Floris Claesz. van Dyck 001.jpg
File:Foods.jpg
Mat kommer som regel fra planter, dyr eller andre kategorier som sopper eller gjæra produkter som etanol. Også vann kan regnes som er en svært viktig del av kostholdet. Det er vanlig å skille mat fra drikke, selv om de ofte har mange av de samme funksjonene. Mat kan finnes i flytende form, som suppe, men som regel er mat det man spiser, og drikke det man drikker.
Mat er ikke bare fysiologisk nødvendig, men har også mange viktige sosiale og kulturelle funksjoner. Smak, tekstur og utseende kan tidvis være av like stor verdi som nytteverdien av det som spises. Ulike områder, regioner og land har derfor utviklet sine særegne former for kokekunst. Mat bestemmes ikke utelukkende av tilgangen av råvarer (som var viktigere tidligere), men også av sosiale og religiøse konvensjoner. Bestemte religioner, som eksempelvis jødedom og islam, setter bestemte regler for hvilken type mat som kan eller ikke kan spises. En del matregler synes å være direkte knyttet til spørsmål som går på hvordan man skal håndteres for å unngå matforgiftning.
Historie har mennesker skaffet seg mat via to metoder: som jegere og samlere på den ene siden, og via jordbruk og fiske på den andre siden. I dag blir det meste av maten som blir konsumert av verdens befolkning fra matindustrien, som blir operert av Multinasjonalt selskap som benytter intensivt industrielt jordbruk for å maksimalisere avkastningen.
Matsikkerhet blir overvåket av organisasjoner som blant annet FNs organisasjon for ernæring og landbruk, og FNs Verdens matvareprogram. Disse adresserer saker som bærekraft, biologisk mangfold, klimaendringer, ernæringsøkonomi, befolkningsvekst, vannforsyning, og Matsikkerhet. I Norge har Mattilsynet (Statens tilsyn for planter, fisk, dyr og næringsmidler) en viktig oppgave på vegne av staten å kontrollere at matproduksjonen er Etikk forsvarlig, og de skal fremme god kvalitet, redelig produksjon og omsetning.
Retten til mat er en Menneskerettigheter som er avledet fra FNs Den internasjonale konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter. Denne menneskerettigheten anerkjenner «retten til en tilstrekkelig levestandard, inkludert tilstrekkelig med mat», foruten også «den fundamentale retten til å være fri fra sult».

Matkilder


Planter


Image:Culinary_fruits_front_view.jpg
Planter er langt på vei den største kilden til mat for mennesker. Det er rundt 2000 plantesorter som blir kultivert som mat og mange har flere særskilte kultivarer.
Plantefrø er spesielt godt egnet som mat fordi de inneholder viktige næringsstoffer som skal bidra til at frøet spirer. Blant spiselige frø finner vi korn (som hvete, mais og ris), belgfrukter (som bønner, erteslekta og linse (plante)r) og nøtter. Noen frøsorter brukes også til å produsere matolje, for eksempel valnøtter, solsikkefrø, rapsfrø, oliven og sesamfrø.
Frukt er i botanisk forstand spredningsenheten hos blomsterplanter. Mange planter har utviklet frukter som er viktige næringskilder for mennesker og dyr. Når dyrene spiser frukten, bidrar de også til å spre frøene. Frukt utgjør en vesentlig del av kostholdet i de fleste kulturer. En del botaniske frukter, som tomater, gresskar, og auberginer, er spist som grønnsaker.
Grønnsaker er en annen, svært viktig matkilde fra planteriket. Grønnsaker inkluderer blant annet rotvekster (som poteter og gulrøtter), bladvekster (som spinat og salat) og kålvekster (som blomkål og brokkoli). Mange urter og krydder er også grønnsaker. Flere grønnsaker, som tomat og aubergin, er frukter i botanisk forstand.

Dyr


File:Meatfoodgroup.jpg
Dyr utgjør en matkilde, enten direkte eller indirekte ved de produkter som de produserer. Kjøtt er et eksempel på en direkte matkilde ved at kjøtt, indre organer eller blod benyttes til menneskeføde. Enkelte dyr som eksempelvis geiter, kuer, sauer og kameler, brukes også som indirekte matkilder, for eksempel ved produksjon av melk eller prosessert via meieri til ost, smør og lignende. I tillegg legger fugler som eksempelvis høns, ender og gjess, og andre dyr egg som ofte er spist, og bier produserer honning fra nektar hos blomster, og som også er et populær søtningsmiddel i mange kulturer. I noen kulturer blir det spist blod, tidvis som en form for suppe, men bruktes også som tykningsmiddel i sauser.
En del kulturer og folk spiser ikke kjøtt eller produkter fra dyr av kulturelle, kostmessige, helse, etiske eller ideologiske grunner. Vegetarianere spiser ikke kjøtt, og veganisme, en undergruppe av vegetarianisme, konsumerer ikke noen former for mat som er eller inneholder ingredienser som har dyr som kilde.

Matproduksjon


''Se artiklene, Landbruk, Næringsmiddelindustri og Genmodifisert mat''
File:Ueberladewagen (jha).jpg med oppsamler]]
Tradisjonelt har mat blitt anskaffet via landbruk. Med økende omtanke for jordbruksindustri over at multinasjonale selskaper eier verdens mattilgang via patenter på genmodifisert mat, har det vært en voksende tendens mot levedyktig landbrukpraksiser. Denne tilnærmingen, delvis fremmet av krav fra konsumentene, har oppmuntret biologisk mangfold, lokalt mangfold og selvbestemmelse, og Økologisk landbruk. Betydelig innflytelse på matproduksjonen har internasjonale organisasjoner, det vil si Verdens handelsorganisasjon og EUs Den felles landbrukspolitikk, nasjonale regjeringsvedtak (eller lovverket), og krig.
I populærkulturen har masseproduksjon av mat, særlig kjøtt som kylling og storfekjøtt, blitt i økende grad kritisert ved ulike dokumenterer som har dokumentert masseslakt og dårlig behandling av dyrene, ofte grunnet rasker inntjening fra industrielt jordbruk. Sammen med å samtidig tendens mot økt miljøbevissthet, har mennesker i vestlig kultur hatt en økende tendens mot bruk av urtetillegg, mat for en spesifikk gruppe eller person (som mennesker på bestemte dietter, kvinner, iderettsfolk), merverdimat (som tilsatt mat med eksempelvis egg med omega-3), og en mer etnisk mangfoldig diett

Matstell


Fil:Hakkasteik.JPG
Mange kulturer har en gjenkjennbar matkultur, et særskilt sett av mattradisjoner hvor ulike arter eller en kombinasjon av smaker er unike for denne kulturen og som har utviklet seg over tid. Andre forskjeller omfatter preferanser (varm eller kald, krydderet og videre) og praksis i matstellet, et felt som kalles for gastronomi. Mange kulturer har mangfoldig matstell i henhold til forberedelse, kokemetoder, og fremstilling. Dette omfatter også en kompleks mathandel som bidrar til at kulturer overlever økonomisk via mat, ikke bare konsum. En del typiske Etnisitet mattradisjoner er blant annet norsk, italiensk, fransk, japansk, kinesisk, amerikansk, indisk og andre. Evolusjonært, som motsatt av kulturelt, er mennesker stort sett altetende, men religiøse og sosiale konstruksjoner ville ofte ha en medbestemmelse i hva mennesker kan og vil spise. Mat er spist og vanligvis hygget med via smaksansene, oppfatningen av smak fra spising og drikking. Bestemte smaker oppfattes som bedre enn andre, av evolusjonære hensikter.

Matproduksjon i Norge


''Utdypende artikkel, Norsk mat''

Landbruk


Ifølge Statistisk sentralbyrå består rundt 30 % av det daglige energiinntaket til mennesker i Norge i gjennomsnitt av korn. Rundt to tredeler av dette kornet er produsert i Norge. For mennesker i utviklingsland utgjør korn rundt 50% av det daglige energiinntaket. Den norske kjøttproduksjonen står for over 90 % av alt kjøtt som konsumeres i Norge.

Økologisk landbruk


I Norge og i andre vestlige land øker etterspørselen etter økologiske matvarer. Økologisk landbruk er en driftsform hvor det settes spesielle krav og frivillige begrensninger for produksjonen. Økologisk landbruk bygger på et helhetssyn som omfatter de økologiske, økonomiske og sosiale sidene ved produksjonen. Stoltenberg II-regjeringen har som mål at 15 prosent av matproduksjonen og -forbruket i Norge skal være økologisk i 2015.

Fiskeoppdrett


Oppdrett av laks er en av Norges største og viktigste næringer og er en verdensledende eksportør av fersk og frossen laks. Ifølge Verdens helseorganisasjon er fisk hovedkilden til animalsk protein for rundt én milliard mennesker på verdensbasis.

Matauk


''Utdypende artikkel, Matauk''
Jakt, fiske, bærplukking og soppsanking er populære aktiviteter i forbindelse med friluftsliv i Norge.

Mattilsynet


Mattilsynet er den norske tilsynsmyndighet for planter, fisk, dyr og næringsmidler. Mattilsynet har også som oppgave å kontrollere at bedrifter har en etisk forsvarlig produksjon, og de skal fremme god kvalitet, redelig produksjon og omsetning.

Konservering


Med konservering menes her ulike metoder som brukes for å forlenge holdbarheten på en matvare. Kjøling og frysing er i dag de mest utbredte formene for konservering av matvarer. Hermetisering og vakuumpakking er også vanlige metoder for å hindre at mikroorganismer utvikles og spres i matvarer. Fermentering er en annen og eldre metode. Melk pasteurisering for å forlenge holdbarheten og fjerne sykdomsfremkallende bakterier. Holdbarheten til melk kan også forlenges ved tilsetting av bakteriekulturer i produksjon av ost og yoghurt og andre meieriprodukter. I eldre tid var tørking, røyking, salting og graving vanlige konserveringsmetoder for kjøtt og fisk i Norge.

Mat og helse


Mat er livsviktig for mennesker, og det er en rekke helsemessige forhold knyttet til produksjon og inntak av mat.

Underernæring


Underernæring er et omfattende og komplekst internasjonalt problem som gir økt risiko for infeksjoner, smittsomme sykdommer og mangelsykdommer. Befolkningsvekst, krig, klimaendringer, naturkatastrofer og hiv/aids er medvirkende årsaker til hungersnød og underernæring i deler av verden. Over 800 millioner mennesker i dag underernært, og 18&nbsp;000 barn dør hver dag som følge av underernæring. Verdens matvareprogram står for matdistribusjon til 100 millioner mennesker årlig.
Den dramatiske globale økningen i matvarepriser i 2007 og 2008 har bidratt til en ytterligere økning i antallet sultrammede. Matvarekrisen har ført til opptøyer og politisk uro i en rekke land i verden.

Feilernæring


Mangelsykdommer skyldes dårlig tilgang på eller opptak av næringsstoffer som kroppen trenger, og er spesielt knyttet til mangel på vitaminer, mineraler og proteiner. Mangelsykdommen skjørbuk skyldes for eksempel mangel på vitamin C.
Et for høyt fett- og sukkerinntak kan føre til overvekt og fedme, som er en medvirkende årsak til hjerte- og karsykdommer, diabetes samt enkelte skjelettsykdommer og krefttyper. Overvekt og fedme var tidligere forbundet med befolkningen i rike land, men på grunn av økt tilgjengelighet på billige karbohydrater er problemet nå i eksplosiv vekst også i fattige land. I 2007 anslo Verdens helseorganisasjon at 22 millioner av verdens barn under fem år var overvektige. Over 75 % av barn som lider av overvekt eller fedme bor i land med lav eller middels inntekt.

Matvareallergier, fødeintoleranser o.l.


Matvareallergier, fødeintoleranser og andre føderelaterte sykdommer er plager som oppstår når bestemte matvarer utløser en reaksjon i kroppens immunforsvar, eller i tarmsystemet. Kornallergier, glutenintoleranse, cøliaki og laktoseintoleranse er kjente former for fødeintoleranser og matvareallergier.

Matinfeksjoner og matforgiftning


Matinfeksjoner skyldes bakterier og virus som gir infeksjoner i tarmsystemet. Salmonella er den vanligste årsaken til matinfeksjoner. Det mest kjente tilfellet av matinfeksjon i Norge er E. coli-saken i 2006. Matforgiftning skyldes bakterieproduserte giftstoffer i mat som resultat av feil håndtering.

Spiseforstyrrelser


''Se hovedartikkel, Spiseforstyrrelser''
Spiseforstyrrelser kjennetegnes av et sykelig forhold til mat. De deles normalt inn i hovedgruppene anoreksi, bulimi og overspising. Spiseforstyrrelser kan føre til ernæringssvikt med potensielt dødelig utfall.

Politiske, kulturelle og religiøse forhold

Ritualer


''Se hovedartikkel, Rituale''
Mat har rituell betydning i de fleste kulturer og religioner. Nattverdsmåltidet står sentralt i kristen liturgi og teologi, og har sterke teologiske bånd til den jødiske påskefeiringen pesach, hvor et rituelt måltid utgjør en minnehandling for jødenes utgang fra Egypt.

Faste


''Se hovedartikkel, Faste''
Fasting innebærer vanligvis at man avstår fra mat, og i noen tilfeller drikke, i gitte tidsrom og med forskjellige formål. Fasting har ulike funksjoner innenfor religioner som kristendom, jødedom, islam og hinduisme. Renselse, bot og meditasjon og refleksjon er noen av formålene med fasting.

Tabu


''Se hovedartikkel, Tabu''
Noen religioner har regler for hvilke matprodukter man kan spise og hvordan maten skal tilberedes. For en rettroende muslim er det ikke tillatt å spise kjøtt som ikke er tilberedt etter halal-skikk. En jøde må følge kasjrut, som er de jødiske matforskriftene. Felles for disse religionene er at kjøtt fra svin og enkelte andre dyreslag ses på som urent. Innenfor hinduismen er det tabu å spise kjøtt fra ku og okse, fordi de ifølge vedisk tradisjon skal behandles med samme respekt som mødre, på grunn av melken de gir.

Sultestreik


''Se hovedartikkel, Sultestreik''
Sultestreik er en form for sivil ulydighet hvor en eller flere personer lar være å ta til seg føde i protest mot politiske forhold eller undertrykkelse. Den mest kjente sultestreiken i Norge er Alta-aksjonen i 1979.

Referanser

Eksterne lenker


http://www.matoppskrifter123.no/ Matoppskrifter – Enkle oppskrifter på mat fra hele verden.
Kategori:Mat
Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha
af:Voedsel
ar:غذاء
an:Alimento
ast:Alimentu
ay:Manq'a
az:Qida
bm:Dumuni
bn:খাদ্য
zh-min-nan:Chia̍h-mi̍h
be:Ежа
be-x-old:Ежа
bg:Храна
bs:Hrana
br:Boued
ca:Aliment
cv:Апат-çимĕç
cs:Potravina
cy:Bwyd
da:Mad
de:Lebensmittel
nv:Chʼiyáán
et:Toit
el:Τροφή
en:Food
es:Alimento
eo:Manĝaĵo
eu:Janari
fa:خوراک
hif:Khana
fo:Matur
fr:Nourriture
ga:Bia
gd:Biadh
gl:Alimento
gan:喫嗰
ko:음식
hi:भोजन
hr:Hrana
id:Makanan
ia:Alimento
iu:ᓂᕿ
ik:Niqi
os:Хæринаг
is:Matur
it:Alimento
he:מזון
jv:Pangan
kn:ಆಹಾರ
ka:საკვები
kk:Азық-түлік
sw:Chakula
ku:Xurek
ky:Тамак-аш
lbe:Дукра
la:Alimentum
lv:Pārtika
lb:Liewensmëttel
lt:Maistas
li:Voeding
ln:Biléi
jbo:cidja
hu:Étel
mk:Храна
mg:Sakafo
ml:ആഹാരം
mr:अन्न
arz:اكل
ms:Makanan
mwl:Quemido
nah:Tlacualli
nl:Voedsel
ne:भोजन
ja:食品
nn:Mat
nrm:Mangi
oc:Noiridura
pnb:کھانا
ps:خواړه
nds:Eten
pl:Pokarm
pt:Alimento
ro:Mâncare
qu:Mikhuna
rue:Їджіня
ru:Пища
sah:Ас
sa:आहारः
sco:Fuid
sq:Ushqimi
scn:Cosi di manciari
simple:Food
sk:Jedlo
sl:Hrana
sr:Храна
se:Biebmu
sh:Hrana
su:Pangan
fi:Ruoka
sv:Mat
tl:Pagkain
ta:உணவு
te:ఆహారం
th:อาหาร
tr:Yiyecek
uk:Їжа
ur:غذا
uz:Oziq-ovqat
vi:Thực phẩm
fiu-vro:Süük
zh-classical:食物
war:Karaonon
yi:עסנווארג
zh-yue:嘢食
zea:Voedienge
bat-smg:Jiedis
zh:食物