Hinduismen

Hinduisme

Horten


Horten er både en kystby i Vestfold, beliggende mellom Holmestrand i nord og Tønsberg i sør, og en Norges kommuner med samme navn. Kommunen grenser til Re og Tønsberg. Horten kommune innbefatter byene Horten og Åsgårdstrand, samt tettstedene Kirkebakken (Vestfold) (Borre), Nykirke og Skoppum.
Kommunen har i øst omkring 40 km kystlinje mot Oslofjorden, med kyststi og flere store friområder. Kommunens areal er ca 71 km², med ca. 25 000 innbyggere, med hovedtyngden av innbyggerne i gamle Horten by (ca. 17 000). Tettstedet Horten har }} innbyggere per 1. januar . De øvrige tettsteder i kommunen er Åsgårdstrand med }} innbyggere, Kirkebakken (Borre) med }} innbyggere, Skoppum med }} innbyggere og Nykirke med }} innbyggere.
Horten har vært fergested for Fergesambandet Moss–Horten Horten–Moss helt fra 1582.

Historie


Fil:Hortens byvaapen 1907.jpg]]
Fil:MF Bastoe 1 in Horten, Norway 2006.jpg seiler over Oslofjorden mellom Horten og Moss i Østfold. Overfarten tar en halv time. Horten har vært fergested siden 1582. ]]
I kommunen finner en spor fra bosetninger helt tilbake til steinalderen. Borrehaugene vitner om at området var et maktsenter i vikingtiden.
Ved kongelig resolusjon av 21. november 1818 ble det bestemt at marinens hovedetablissement skulle anlegges ved Horten. Uten at saken ble forelagt Stortinget, bestemte kronprinsregent Karl Johan seg for at Norges nye hovedetablissement for marinen skulle flyttes fra Fredriksvern ved Stavern til Horten. Det gikk ti år fra kongens beslutning om anleggelse av hovedstasjon på Horten, til det første skip ble sjøsatt. 25. august 1828 gikk byggenummer 1, «Freia» (fregatt) (1828–1870), på vannet.
Sjøkrigsskolen ble opprettet 1864.
Marinens Hovedverft på Karljohansvern ble senere til Horten Verft, som i en årrekke var selve ryggraden i kommunen, med godt over 2 000 ansatte. Selskapet gikk konkurs i 1987. Etter dette har det store verftsområdet utviklet seg som næringspark med en samling mindre bedrifter.
Marinens hovedbase ble i 1963 flyttet til Haakonsvern utenfor Bergen.
Horten ble ladested i 1858 og by (kjøpstad) i 1907. Borre og Åsgårdstrand kommuner ble sammenslått i 1965 og Horten og Borre sammenslått til Borre kommune 1. januar 1988. 1. juni 2002 skiftet kommunen navn til Horten.
Hortens byvåpen var det første byvåpen kong Haakon VII godkjente. Det skjedde i 1907.

Omstridt kommunenavn


Da Horten og Borre ble sammenslått godkjente regjeringen ''Borre'' som kommunenavn etter innstilling fra kommunestyret (59 mot 29 stemmer). I årene som fulgte var det flere kampanjer for å arrangere en folkeavstemming med sikte på endring av kommunenavnet til ''Horten'', men disse ble avvist av kommunestyret. I 2000 vedtok også kommunestyret å ikke endre navnet. I 2001 ble så endelig kravet om folkeavstemning vedtatt med 24 mot 17 stemmer, spesielt etter det nystiftede Hortenpartiets iherdige innsats for navnesaken. Hortenpartiet ble sterkt representert i kommunestyret, med navneendring som viktigste sak. Etter folkeavstemning i 2001 ble det vedtatt å endre kommunenavnet til Horten igjen, etter en 51/49-prosent-fordeling av stemmene, og som regjeringen deretter godkjente. Det vakte stor oppstandelse utenfor Horten by at forhåndsstemmer utelukkende kunne avlegges i Horten sentrum. Av ordinære stemmer vant Borrenavnet, mens blant forhåndsstemmene så viste det seg at det nesten kun var Hortensstemmer. Fra 1. juni 2002 heter kommunen igjen Horten. Hortenpartiet nedla sin virksomhet før valget i 2003.

Naturforhold


Fil:Horten Canal.jpg
Horten ligger ved Oslofjorden, og omfatter en rekke øyer: Bastøy, Løvøya (Horten), Mellomøya og Østøya. I kommunen ligger også Borrevannet og Adalstjern.
Horten er det stedet i Norge med desidert størst forekomst av misteltein, en plante som lever som parasitt på trær. Misteltein var den første plantearten som ble fredet i Norge. Det skjedde i 1956. Trær med misteltein kan ikke felles eller skades.

Aktiviteter og næringsliv


Fil:Horten Kirke side 20060415.jpg fra 1856 kalles tradisjonelt ''Garnisonskirken''. ]]
Fil:Norwegian Naval Museum Horten.jpg i Horten ]]
Fil:Norwegian_1._class_torpedo_boats_1900.jpger bygd ved Marinens Hovedverft på Karljohansvern 1899. Flere av disse var i tjeneste inntil de ble beslaglagt av Tyskland i 1940.]]
Fil:KNM Utstein Horten Norway.jpgen KNM Utstein på Marinemuseet i Horten. ]]

Kultur og idrett


I sentrum av byen er Torget, som er endestasjon for borgertoget hver 17. mai. Inntil torget ligger Horten kino hvor også Horten filmklubb har sine visninger. Kinoen er oppført 1936, tegnet av Christofer Lange. I 2006 ble det fattet vedtak av kommunestyret om å bygge ut kinoen til et flersalanlegg, kinoen gjenåpnet i ny prakt høsten 2007. Hortens aller første kino åpnet allerede 18. april 1907.
Horten kommunes tusenårssted er Storgata 37. Stedet ble valgt fordi det er et møtested sentralt i byen der hverdagskulturen settes i sentrum. Storgata 37 skal ha rom for alle innbyggere i kommunen. Huset er over 110 år gammelt og rommer mye av Hortens historie. Det har blant annet huset folkeskole, bibliotek og husmorskole.
Norges sentrale fotomuseum, Preus Museum, ligger i Horten.
I Horten finner man også flere kirker, blant annet Løvøy kapell fra middelalderen og Horten Kirke.
Fotballklubbene Ørn-Horten, Borre, Horten fotballklubb, Falk (fotball), Gribb (fotball) og Sølvkrona holder til i Horten. Kommunen huser også Borre Golfklubb og Borre Golfbane, som har 27 hull.
Siden 2009 arrangeres Horten Kammermusikkfest i slutten av juni hvert år. Kanalrock, som er en festival for punkrock, har blitt arrangert hver sommer siden 1991.

Økonomi


Statistikk fra Kommunaldepartementet viser at Horten er landets fattigste kommune i 2011. Kommunal Rapport skriver; Summen av alle frie inntekter ligger i Horten 12 prosent under landsgjennomsnittet. Det vil si at for hver krone gjennomsnittskommunen, i Norge, har å yte tjenester for, har Horten bare 88 øre.

Medier


Gjengangeren

Marinen


Den militære aktiviteten i Horten er beskjeden nå. Forsvarets Forskningsinstitutt har avdelingen for undervannskrigføring i Horten, og forskningsskipet «Marjata» er registrert i Horten. Den administrative delen av Befalsskolen for Sjøforsvaret og Marinemuseet ligger i Horten i tillegg til Kongelige Norske Marines Musikkorps, et av forsvarets fem profesjonelle korps.

Elektronikkbedrifter


Hortensregionen er kjent for sin store konsentrasjon av elektronikkbedrifter, og omtales ofte som Norges «Silicon Valley». Begrepet «Electronic Coast» er forsøkt lansert som et samlebegrep, men har ikke slått an i nevneverdig grad. I kommunen ligger bl. a. GE Vingmed Ultrasound, som produserer medisinske ultralydscannere og andre medisinske elektronikkinstrumenter, Simrad og Kongsberg Maritime, begge bedrifter i Kongsberg Gruppen, som produserer navigasjonssystemer, simulatorer m.m, Norspace, som produserer elektronikk for romfartsindustrien og SensoNor, som produserer sensorer for kollisjonsputer og dekktrykk.

Bakkenteigen


Høgskolen i Vestfold ligger på Bakkenteigen, midtveis mellom Ra eller Åsgårdstrand og Horten by. Høgskolen har et tett samarbeid med flere av elektronikkbedriftene i kommunen og med befalsskolen for Marinen. Høgskolen har de siste årene drevet med et samlokaliseringsprosjekt, for å samle skolens avdelinger på Eik (Tønsberg) og Borre. I statsbudsjettet for 2006 har det blitt tildelt penger for samlokalisering.

Vennskapsbyer


Hillerød
Karlskrona
Lovisa
Ólafsfjörður

Kjente hortensere


Fil:Georg Francis Hagerup.jpg (1853–1921)]]
Fil:Finn schjøll.jpg (f. 1948)]]
Listen er ordnet kronologisk etter fødselsår og omfatter personer født og oppvokst i Horten eller som hovedsakelig har levd sitt liv i byen.
Francis Hagerup (1853–1921), politiker, statsminister
Christian Blom (1870–1960) (1870–1960), politiker og verftsdirektør
Johan Oscar Smith (1871–1943), grunnlegger av Brunstad Christian Church
Gulbrand «Gil» Andersen (1879-1930), norsk-amerikansk racerfører som ble nummer to i USA-mesterskapet 1915
Harald Strøm (1897–1977), skøyteløper og fotballspiller
Astrid Tollefsen (1897–1973), lyriker
Mimi Kihle (1899–1993), skuespiller
Astrid Hjertenæs Andersen (1915–1985), lyriker
Eva Gustavson (1917), operasangerinne
Åsta Hjelm (1919–2003), komponist og tekstforfatter. Skrev bl.a. «Teddyen min» for Lille Grethe
Barthold Halle (1925), teaterinstruktør
Leif Preus (1928), fotograf og grunnlegger av Preus Foto og Preus Museum
Per Bredesen (1930) fotballspiller, Italia-proff
Johnny Brudvik (1931), sanger
Sigurd Jansen (1932), komponist, pianist og orkesterleder
Rolv Wesenlund (1936), skuespiller og moromann
Vidar Lønn Arnesen (1940) programleder og underholder
Grethe Kausland (1947–2007), skuespiller, sangerinne og underholder
Jørgen Kosmo (1947), politiker (Arbeiderpartiet), tidligere stortingspresident 2001-2005
Kjell Arne Bratli (1948), forfatter
Finn Schjøll (1948), blomsterhandler og TV-personlighet
Anders F. Kaardahl (1949), kunstner
Kurt Aust (1955) dansk forfatter, bosatt i Horten
Kristin Halvorsen (1960) politiker (Sosialistisk Venstreparti), tidligere finansminister, nåværende kunnskapsminister
Helge Fjeld (1964), fotballkeeper og æresborger av Horten
Olaf Tufte 1976, dobbel olympiamester i roing
Olav Berg 1949, komponist
Christer Johan Pettersen-Dahl (1984), programleder og radio-DJ
Bjørn Odmar Andersen (1943–2008) fotballspiller, to ganger seriemester (Brann og Strømsgodset), tre ganger norgesmester (Strømsgodset)
Stig Jarle Hansen, statsviter og historiker
Arnar Førsund (1986), fotballspiller og barnebarnet til tidligere proff fotballspiller Per Bredesen

Referanser

Eksterne lenker


http://www.horten.kommune.no/ Horten kommune
http://www.horten.no/ Skoler i Horten kommune m.m.
http://www.hortensporten.no Hortens-porten
http://www.ssb.no/kommuner/701 Statistikk om Horten
http://www.tb.no/apps/pbcs.dll/misc?URL=/misc/vaeret/detalj_horten.pbs&kategori=vaeret&nocache=1 Været i Horten akkurat nå

Nyheter


http://www.gjengangeren.no/ Gjengangeren (lokalavis)
http://tb.no/apps/pbcs.dll/oversikt?Kategori=NYHETER&SectionCat=NYHETER&Profile=1086&ExpNodes=1086 Tønsbergs Blads Horten-nyheter

Kultur


http://www.horten.folkebibl.no Horten bibliotek
http://www.hortenfilmklubb.no Horten filmklubb
http://www.borregb.no Borre Golfbane / Borre Golfklubb
http://klubb.fotball.no/falk Sportsklubben Falk -Fotballgruppen
http://www.orn-Horten.no Ørn-Horten Fotball
http://www.kulturnett.no/kultur_paa_kart/kart.jsp?g=T908692&pageid=2 Kultur i Horten på kart fra Kulturnett.no
http://www.hive.no Høgskolen i Vestfold

Historie


http://www.google.com/u/borreminne?hq=inurl%3Aborreminne&hl=no&ie=ISO-8859-1&q=Horten&btnG=S%F8k Søk i Høgskolen i Vestfolds «Borre-minne»
http://www.nb.no/cgi-bin/galnor/gn_sok.sh?context=0&offset=0&skjema=0&type=e&tittel=horten&Start=S%F8k&fm=1&limit=20&user_offset=1 Historiske fotografier fra Horten 1901-1938
http://arkivportalen.no/side/aktor/detaljer?aktorId=no-IKAK_arkiv000000080330 Historiske arkiver etter nåværende Horten kommune på Arkivportalen
http://arkivportalen.no/side/aktor/detaljer?aktorId=no-IKAK_arkiv000000080243 Historiske arkiver etter tidligere Horten kommune på Arkivportalen
http://arkivportalen.no/side/aktor/detaljer?aktorId=no-IKAK_arkiv000000079634 Historiske arkiver etter tidligere Borre kommune på Arkivportalen
http://arkivportalen.no/side/aktor/detaljer?aktorId=no-IKAK_arkiv000000023951 Historiske arkiver etter tidligere Åsgårdstrand kommune på Arkivportalen
Kategori:Horten
Kategori:Byer i Vestfold
Kategori:Tettsteder i Vestfold
Kategori:Fergesteder i Vestfold
bg:Хутен
da:Horten
de:Horten (Norwegen)
en:Horten
es:Horten
fr:Horten (Norvège)
ko:호르텐
bpy:হোর্টেন
it:Horten
kl:Horten
la:Horten (Norvegia)
lt:Hortenas
nl:Horten (Noorwegen)
nn:Horten kommune
nds:Kommun Horten
pl:Horten
pt:Horten
ro:Horten
ru:Хортен
se:Horten
sr:Хортен
fi:Horten
sv:Hortens kommun
vi:Horten
war:Horten
zh:霍尔滕

Haifa


Haifa, hebraisk språk (''chaifa'') er en havneby og ligger i nord-Israel.
Byen ligger ved middelhavskysten. Innbyggertallet er omkring 300 000. Byen har blitt kjent som et godt og viktig eksempel på fungerende sameksistens og toleranse mellom ulike religion grupper i regionen.
Fil:Panorama haifa.jpg
Av industriområder finnes Matamparken, en av de største industrielle høyteknologiområder i Israel. Her finnes forskningsavdelinger til et stort antall israelske og internasjonale selskaper som Intel, Zoran, Microsoft og Amdocs. Haifa er også en universitetsby med Haifa universitet og Technion, Israels institutt for teknologi.
På Karmelberget ligger profeten Bábs helligdom og det Universelle Rettferdighetens Hus, bahá'í-troen verdenssenter.
Kategori:Byer og landsbyer i Israel
Kategori:Haifa-distriktet
af:Haifa
als:Haifa
ar:حيفا
an:Haifa
arc:ܚܝܦܐ
az:Hayfa
be:Горад Хайфа
be-x-old:Хайфа
bg:Хайфа
br:Haifa
ca:Haifa
cs:Haifa
da:Haifa
de:Haifa
et:Haifa
el:Χάιφα
en:Haifa
es:Haifa
eo:Ĥajfo
eu:Haifa
fa:حیفا
fr:Haïfa
gd:Haifa
ko:하이파
hy:Հայֆա
hr:Haifa
io:Haifa
id:Haifa
oc:Aifa
os:Хайфæ
is:Haífa
it:Haifa
he:חיפה
jv:Haifa
kl:Haifa
kn:ಹೈಫ
ka:ხაიფა
kk:Хайфа
lad:Haifa
la:Haifa
lv:Haifa
lb:Haifa
lt:Haifa
hu:Haifa
ml:ഹൈഫ
mr:हैफा
ms:Haifa
nl:Haifa
ne:हाइफा
ja:ハイファ
nn:Haifa
uz:Hayfa
pl:Hajfa
pt:Haifa
ro:Haifa
ru:Хайфа
sc:Haïfa
sco:Haifa
scn:Haifa
simple:Haifa
sk:Haifa
sr:Хаифа
fi:Haifa
sv:Haifa
tl:Haifa
th:ไฮฟา
tr:Hayfa
uk:Хайфа
vi:Haifa
war:Haifa
yi:חיפה
zh:海法

Adolf Hitler


<onlyinclude>Adolf Hitler (født 20. april 1889 i Braunau am Inn i Østerrike, død 30. april 1945 i Berlin i Tyskland) var fra 1921 «fører» for NSDAP, fra 1933 Tysklands kanslere og fra 1934 «fører og rikskansler» og samtidig regjeringssjef og statsoverhode for Tysklands historie (1933-1945). Han var østerrike av fødsel og bakgrunn, men flyttet til Tyskland i 1913 og ble tysk statsborger i 1932.
Han kom til makten etter den økonomiske krisen som oppstod i Tyskland i etterkant av første verdenskrig og krakket i økonomien i 1929. Ved bruk av propaganda og karismatisk tale appellerte han til arbeider- og middelklassens økonomiske behov, og slo an nasjonalistiske, antisemittiske og antikommunistiske toner.
Etter å ha kommet til makten etablerte han det nasjonalsosialismen diktaturet ''«Det tredje riket»'' i Tyskland. Han forbød alle opposisjonspartier og forfulgte politiske, ideologiske og kulturelle motstandere og personer tilhørende forskjellige minoritetsgrupper, rasemessig eller på annet vis. Samtidig restrukturerte han økonomien og satte igang store sosiale programmer og utbygging av infrastruktur og teknologi. Han fremmet samtidig en ekspansiv utenrikspolitikk, og Tyskland og dets allierte i aksemaktene kontrollerte på det meste store deler av Europa. På den annen side fremmet han en nyhedensk og rasistisk «blod og rase»-ideologi, og bedrev en systematisk diskriminering og senere forfølgelse av bl.a. jødene og sigøynerne – som kostet rundt seks millioner europeiske jøder livet i holocaust.</onlyinclude>

De tidligste år


Hitler gjorde sitt for å tåkelegge sin egen bakgrunn. Som han sa med tanke på sine politiske motstandere i 1930: De skal ikke få vite «hvorfra jeg kommer og fra hvilken familie jeg stammer». Sommeren 1938, etter at Østerrike ble Anschluss, lot han landsbyene Döllersheim og Strones evakuere for å rydde rom til et militært øvingsområde – dette var hans foreldres og besteforeldres hjemsteder.

Familiebakgrunn


Fil:Stammbaum Adolf Hitler 3.png
Likevel er det ganske meget som er kjent:
Adolf Hitler ble født i den lille østerrikske grensebyen Braunau am Inn (Oberösterreich) rett ovenfor det tyske Bayern. Han var den fjerde i en søskenflokk på seks fra farens tredje ekteskap. Hans far var tollfullmektigen Alois Hitler, og moren var hans inngiftede niese Klara Hitler, født Pölzl. Av de seks søsknene var det bare Adolf og hans søster Paula som vokste opp. Hitler hadde katolske foreldre, men frafalt selv troen senest i tenårene.
Alois Hitler hadde i tillegg en uekte sønn (Alois Hitler (jr.)) og datter (Angela Hammitsch) fra sitt annet ekteskap.
Fil:Alois Hitler.jpeg født Schicklgruber (1837 – 1903) var Adolf Hitlers far.]]
Fil:Klara Hitler.jpg født Pölzl, (1860&ndash;1907) var Adolf Hitlers mor]]
I ''Mein Kampf'' skildret Hitler sin far som en tyrann. Men historikere mener at det ikke finnes grunn til å anta at Alois Hitler gav sin sønn noen strengere oppdragelse enn det som var vanlig på den tiden. Men noe Hitler en gang uttrykte takknemlighet for, var at faren, som var uekte sønn av bondejenta Anna Maria Schicklgruber, endret sitt etternavn til Hitler. Det skjedde i 1876, da Alois var 40 år, ett år etter at moren og hans formentlige far møllerlærlingen Johann Georg Hiedler (derav Hitler) var gått bort.
At Adolf Hitlers farfar skal ha vært Johann Georg Hiedler er omstridt, fordi Johann Georg (som senere giftet seg med Anna Maria) aldri hadde anerkjent noe slikt farskap. Derimot hadde hans bror Johann Nepomuk Hiedler avlagt en edelig erklæring om at Johann Georg var Alois' far. Hva Johann Georg ville ha ment om det, er ikke godt å si; han var på det tidspunkt allerede død.
Hitler visste altså ikke med absolutt sikkerhet hvem hans farfar var. Dette forhold grep hans motstandere fatt i på 1920-tallet; det ble pikant å antyde at selveste føreren for det ekstremt antisemittiske og tysknasjonale NSDAP selv kunne være av jøde eller Tsjekkia opphav.
Det er blitt spekulert i om Adolf Hitler var «mischling av andre grad» og at han selv skal ha vært bekymret for muligheten. Denne historien finnes i flere versjoner. En går i korte trekk ut på at Hitlers bestemor hadde vært tjenestepike hos familien Rotschild i Wien. En annen versjon skriver seg fra Hans Frank og går ut på at han i 1930 hadde sett et brev fra Hitlers nevø, William Patrick Hitler (sønn av Hitlers halvbror Alois Hitler jr.) der denne truet med å fortelle verden at Adolf Hitler var kvart jøde.
Hans Frank hevdet å ha undersøkt saken og kom frem til at Mara Anna Schicklgruber hadde født en sønn da hun var kokke hos den jødiske familien Frankenberger i Graz i Steiermark. ikke bare det, men nevnte Frankenbergers far skal ha betalt Maria Anna bidrag frem til barnet var 14 år gammelt. Franks historie ble mer og mer kjent på 1950-tallet men den er tilbakevist av historikere. Det fantes ingen jødisk familie ved navn Frankenberger i Graz på 1830-tallet. Det var ingen jøder i Steiermark i det hele tatt på denne tiden. Det bodde en familie ved navn Frankenreiter men denne var ikke jødisk. Det finnes ingen indikasjon på at Maria Anna noensinne bodde i Graz eller at hun var ansatt hos slakteren Leopold Frankenreiter. Det er heller ingen ting som tyder på at selve utpressingshistorien er sann. Hans Franks fortelling er diktert på en tid han satt og ventet på å bli henrettet for forbrytelser mot menneskeheten.
Hitler ønsket å tilsløre sin familiebakgrunn av mange årsaker, blant annet kan det være for å fremstå som mannen uten fortid, som en frelser hvis opphav måtte være i det skjulte.
En annen grunn til å tilsløre familiebakgrunnen kan avleses av hans stamtre: Kan Johann Nepomuk Hiedler ha vært både hans farfar og hans mormors far?

Barndom og skolegang


Fil:Bundesarchiv_Bild_183-1989-0322-506,_Adolf_Hitler,_Kinderbild.jpg
Alois Hitlers yrke førte til at familien flyttet stadig rundt, fra Braunau til Passau, Lambach og så til Leonding ved Linz. På de forskjellige folkeskolene som han ble sendt til var Adolf Hitler en god elev. Han trivdes godt på benediktinernes klosterskole (2.-3. kl., 1897/1898) og kunne også mange år senere tale varmt om tiden i klosterkirkens guttekor, om sangundervisningen og om klosterliturgien. Kanskje var det herfra han fikk sin fascinasjon for hakekorset, en av klosterets tidligere abbeder var pater Theodorich Hagn (død 1862), og hans personlige våpenskjold hadde et hakekors («Hagn»=«Haken») og det var meislet inn på et fremtredende sted der den unge skolegutten må ha sett det.
Noen indikasjoner i egentlig forstand på en slik impuls har ikke latt seg påvise av historikerne. Umulig er det naturligvis ikke. Dersom årene på denne skolen har etterlatt seg spor i den unge Adolfs sinn som kan være av relevans for hans senere utvikling, er det derimot andre elementer som peker seg ut som mer sannsynlige: Den majestetiske og brusende kirkemusikken, som Hitler senere har tilkjennegitt gjorde inntrykk på ham, kunne få sin forlengelse i hans senere fascinasjon av Richard Wagners musikk, som han dyrket med en nærmest religiøs inderlighet. Dessuten kan den store respekt som omverdenen viste benediktinerabbeden ha stemt godt overens med hans senere fremelskelse av persondyrkelsen rundt seg selv.
Men på realskolen i Linz kom han fullstendig til kort både på det akademiske og det sosiale området. Han måtte ta det første skoleåret (1900/1901) om igjen, og lærerne skrev i karakterboken at han «manglet arbeidslyst».
Hitler fremstilte senere det hele som en slags «lærestreik» rettet mot faren, som skal ha forsøkt å påtvinge ham en fremtidig yrkeskarriere som embedsmann. Selv hadde han ønske om å bli kunstmaler. I denne fremstillingen kan det ha vært et sannhetskorn, for Hitler hadde til tider det selvbilde at han var en miskjent kunstner. Blant karakteregenskaper han la for dagen på denne tiden, var selvopptatthet og motstand mot regelmessig arbeid. Men Hitlers far døde allerede den 3. januar 1903, i en alder av 65 år – men Adolfs skoleprestasjoner tok seg ikke opp. At det skulle skyldes at den unge Hitlers «lærestreik» mot sin far vedvarte etter farens død lyder ikke plausibelt. Dermed er lærestreiken kanskje ikke en fullgod forklaring på den dårlige karakterboken. Da han var 16 år, avsluttet Adolf sin skolegang uten eksamenspapirer.

Ung mann i Wien og München


Fra 1905 kunne Hitler takket være en statsrente som farløs og på grunn av tilsendte penger fra sin mor leve et fritt og ubundet bohemliv. Etter at han var blitt avvist fra opptak ved Wiens kunstakademi på grunn av «manglende begavelse» i 1907 og 1908, gjorde han ingen flere forsøk på å skaffe seg utdannelse, verken akademisk, kunstnerisk eller praktisk yrkesrettet.
Den 21. desember 1907 døde hans mor Klara smertefullt av brystkreft. Et interessant aspekt ved morens død er at hun helt til slutten av livet ble behandlet av den jødiske legen Dr. Eduard Bloch. Hitler var svært takknemlig overfor Dr. Blochs behandling og holdt sin hånd over ham da Tyskland okkuperte Østerrike. Hitler sørget for at Bloch fikk utvandre til USA i 1940, der han døde fem år senere.
Som det fremgår av ''Mein Kampf'' var den statsrenten Hitler fikk som foreldreløs høy nok til at han kunne klare seg relativt godt. Hans inntekter ble også øket ved hans salg av egne håndmalte bilder og postkort, og lå over en lærers begynnerlønn.
I 1909, da han var 20 år, flyttet Hitler til Wien. Der ble han kjent med raseideologen og antisemitten Jörg Lanz von Liebenfels' pseudovitenskapelige og nyreligiøse skrifter. Han ble også influert av den antisemittiske polemikk som «føreren» for Det alltyske forbund, Georg Ritter von Schönerer, og som Wiens borgermester dr. Karl Lueger, stod for.
Det antas at det var på denne tid at han dannet seg forestillingen om en overlegen arier herskerrase. Men noe som fanget hans interesse mer enn politikk var operaen, og særlig Richard Wagners operaer, ifølge hans daværende venn August Kubizek.
Etter at Hitler for annen gang var blitt avvist av kunstakademiet i Wien, begynte pengene etter hvert å ta slutt. I 1909 havnet han på et asyl for bostedsløse, og tidlig i 1910 på et hjem for fattige menn. Hans inntekter som maler av Wiens severdigheter var svært beskjedne. Noen har sett i dette at han var heller talentløs som maler, og noen som har sett hans arbeider har også fremholdt noe slikt. Men det er grunn til å anta at en negativ dom over hans verker er blitt «farvet» av at man har visst hvem han var. Studerer man maleriene uten å kjenne kunstnerens identitet, er ikke dommen over dem så knusende. Hitler kan ha hatt rett i at hans talenter ble urettferdig miskjent.
Om hans antisemittisme var fullt så utviklet på dette tidspunkt som han selv hevder i ''Mein Kampf'', kan man stille spørsmålstegn ved. For i mannshjemmet samarbeidet han med en jødisk beboer ved navn Reinhold Hanisch, som fikk til oppgave å ta seg av salget av Hitlers bilder. Og ifølge ovennevnte Kubizek, som skrev en bok om sitt vennskap med Hitler, var Adolf Hitler en gang heftig avstandsforelsket i en ung jødinne i Linz ved navn Stefanie Isak.
:''(Hitlerbiografen John Toland skriver at da Stefanie mange år etter fikk høre at hun hadde vært gjenstand for slik oppmerksomhet, ble hun som lamslått.)''
Senere hevdet Hitler i ''Mein Kampf'' at hans forvandling fra å være motstander av en religiøst fundert, til å bli en tilhenger av en rasistisk fundert antisemittisme skjedde etter å ha støtt på en ortodokse jøder.
Fra ''Mein Kampf'', kapittel II:
:''«Det var svært få jøder i Linz. I løpet av århundrene hadde jødene som bodde der blitt europeisert i sin ytre fremtoning og var så like andre menneskelige vesener at jeg til og med anså dem som tyskere. Grunnen til at jeg den gang ikke innså det absurde ved en slik illusjon var at det eneste ytre trekk som skilte dem fra oss var deres merkelige religiøse praksis. Idet jeg trodde at de ble forfulgt på grunn av deres tro, vokste min aversjon mot å lytte til bemerkninger mot dem nesten til en avskyfølelse. Jeg kunne ikke på noen måte mistenke at det kunne være noe slikt som en systematisk antisemittisme.
:''En gang, da jeg gikk gjennom byens sentrum, støtte jeg plutselig på et fenomen i en lang kaftan med sorte kinnskjegg. Min første tanke: Er dette en jøde? Jeg smugtittet forsiktig på mannen. De så da sannelig ikke slik ut i Linz. Men jo mer jeg studerte den merkelige fremtoningen og gransket dens trekk ett for ett, desto mer tok et annet spørsmål form i min hjerne: Er dette en tysker?»
Etter at han hadde fått utbetalt farsarven i mai 1913, flyttet han fra Wien til München. I ''Mein Kampf'' skrev han senere hvordan han hadde lengtet etter å bo i «en tysk by». Her ble hans interesse for arkitektur styrket, en interesse som først var blitt vekket i Wien. Dette ble et Nasjonalsosialistisk arkitektur som skulle preget ham resten av livet.Han ble også kjent med den rasistiske forfatteren Houston Stewart Chamberlains verker. Ved å reise til München unngikk han også å bli innkalt til østerriksk militærtjeneste. Dette viser at han hadde utviklet et tysknasjonalt sinnelag som vanskelig ville la seg realisere i den flernasjonsstaten som Østerrike-Ungarn var, og fraflyttingen fra Wien var således det første tydelige tegn på en politisk betinget beslutning fra Hitlers side. At Hitler ikke var noen prinsipiell motstander av militærtjeneste viste seg i 1914: Ved utbruddet av første verdenskrig meldte han seg omgående som frivillig.

Under første verdenskrig


Fil:Bundesarchiv Bild 146-1974-082-44, Adolf Hitler im Ersten Weltkrieg.jpg
Fil:Bundesarchiv Bild 119-2651-01, Schützenhaus in Pasewalk.jpg, hvor Hitler var innlagt ved krigsavslutningen]]
Som menig i det 16. bayerske reserveinfanteriregiment «List» tilbragte Hitler hele den første verdenskrig som meldingsløper ved Vestfronten. Han trådte inn i hæren som frivillig den 16. august 1914, og ble utmerket med Jernkorset av annen klasse i desember. Han ble såret i benet i oktober 1916 i Nord-Frankrike, og ble ikke sendt tilbake til frontlinjen før i begynnelsen av mars 1917. I 1918 fikk han Jernkorset av første klasse.
Hitler gikk for å være en korrekt soldat, men ble blant medsoldatene snarere mislikt på grunn av sin ukritiske og underdanige holdning til offiserene. Under rettssaken etter ølkjellerkuppet i 1924 beskrev han seg selv som en som «aktet de foresatte, ikke motsa noen av dem, og føyde seg blindt».
Den 15. oktober 1918, kort tid før krigsslutt, ble Hitler sendt til et feltlasarett i byen Pasewalk i Vorpommern etter et gassangrep ved fronten. Den midlertidige blindheten som han ble behandlet for tilskrev han selv det gassangrepet som hans avdeling var blitt utsatt for. Men senere forskning på grunnlag av sykejournalen antyder at blindheten snarere kan ha vært en senere hysterisk reaksjon på det tyske nederlaget. Hitler ble i alle fall psykiatrisk behandlet av en militærlege som så skulle anføre at han var psykopat og fullstendig uegnet til ledelsesoppgaver.
På lignende vis hadde også Hitlers kompaniforesatte ytret seg under krigen: «Denne hysterikeren vil jeg aldri gjøre til underoffiser!». Det hadde altså ikke bare med Hitlers østerrikske statsborgerskap å gjøre at han, til tross for sine to jernkors og andre utmerkelser, gikk gjennom hele krigen uten få høyere enn korporals grad. Likevel var Hitlers fronterfaringer av stor betydning, fordi han til tross for betydelige feilgrep på området la for dagen en viss forståelse for militære anliggender.

Hitlers vei til makten


De første skritt innen politikken


Hitler hevdet senere at det var hans reaksjon mot den tapte krig og «novemberforbryterne» som gjorde at en beslutning om å bli politiker begynte å modnes i ham. Dette synes idag noe tvilsomt i lys av hans uklare holdning til datidens hendelser i de første månedene etter krigen.
Fil:Drawing of Adolf Hitler.jpg
Umiddelbart etter krigen er det vanskelig å finne noe som helst som vitner om at Hitler da hadde politiske ambisjoner. Han dro rett tilbake til regimentskasernene i München, og gjorde sitt beste for å unngå å bli dimittert fra det militære. Flere ganger lot han seg velge til en av regimentets tillitsmenn, og var dermed en slags liaison til den sosialistiske ministerpresident Kurt Eisners Den bayerske sovjetrepublikken.
I forvirringen etter drapet på Eisner engasjerte Hitler seg verken for sovjetrepublikken eller for republikkens motstandere – selv om man i lys av hans senere løpebane skulle ha forventet at han ville ha kastet seg inn på den antisovjetiske side som var anført av det folkenasjonalistiske og antidemokratiske frikorps. Det virker heller som om han holdt seg forsiktig i bakgrunnen. Det finnes til og med et foto som viser at Hitler deltok i en sørgemarsj for den myrdede Eisner, som dessuten var jøde. Også dette blir av enkelte historikere anført som en indikasjon på at Hitlers politiske anskuelser slett ikke var så ferdig utpreget som han seks år senere selv ville ha det til i ''Mein Kampf''.
Etter at sovjetrepublikken var blitt slått ned, lot Hitler seg verve av den såkalte «Münchener Reichswehrverwaltung» (den münchenske riksvernsforvaltning), som den gang var den avgjørende maktfaktor i Bayern. Det er ting som tyder på at han på denne måten ønsket å vinne de nye makthaveres velvilje: Han forrådte regimentskamerater som hadde engasjert seg på sovjetregjeringens side.
De toneangivende menn i den såkalte «Schwarze Reichswehr» (sorte riksvern), som for eksempel major Ernst Röhm, synes å ha sett i Hitler en potensiell agitator som kunne være dem behjelpelig med å spre nasjonalistiske tanker blant arbeiderne. De sendte Hitler til skoleringskurs for propagandatalere, og gav ham i oppdrag å spionere på politiske partier og kretser. Det var mange slike som oppstod i det postrevolusjonære München.
Fil:Hitlermember.png).]]
Ett av dem var et parti stiftet av låsesmeden Anton Drexler, nemlig Deutsche Arbeiterpartei (DAP, Det tyske arbeiderparti), som forfektet Xenofobi, Antisemittisme og pseudo-Sosialisme ideer. Første gang Hitler besøkte deres møter var den 12. september 1919. Da en av talerne tok til orde for at Bayern skulle bryte ut av Det tyske rike, motsa Hitler ham så energisk og veltalende at man merket seg hans retoriske talent. Han må også selv ha lagt merke til at han var i stand til å fjetre sine tilhørere og vekke til live deres følelser. Allerede samme kveld forsøkte Drexler å verve ham. På oppdrag av sine arbeidsgivere meldte Hitler seg inn i DAP den 19. oktober – som 55. medlem (ikke som det syvende, som han selv senere skulle påstå). At hans medlemsnummer var 555 kom av at DAPs medlemstelling begynte med 501, et knep for å foregi noe større tilslutning enn de hadde. På denne tiden kom Hitler for første gang i berøring med den antisemittiske forfatteren Dietrich Eckart fra Thuleselskapet.
Eckart var på leting etter en agitator som kunne vinne arbeiderne og folk fra de lavere samfunnslag for hans høyreradikale tankegods. Han var en av de første som innså hvilket potensial som bodde i Hitler, og fremmet ham i det videre i råd og dåd. I 1920 ble han utgiver av Hitlers partiblad ''«Völkischer Beobachter»''.
Ettersom Hitler med sine medrivende talegaver innbragte stadig flere tilhørere og medlemmer, ble han snart helt uunnværlig for det lille DAP. Det tok ikke lang tid før han fikk en lederposisjon for partiets vervingsarbeide. I begynnelsen av 1920 var han med på å utvikle DAPs 25-punktsprogram, og det var han som sørget for at partiet tilføyde «nasjonalsosialistisk» til sitt navn og ble «det ''nasjonalsosialistiske'' tyske arbeiderparti» (Nationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei).
Da han ble dimittert fra hæren den 31. mars 1920, var han allerede i stand til å livnære seg av de honorarer han fikk som taler. Han var som «ølstueagitator» blitt uunnværlig for det fremdeles marginale NSDAP. Dette dro han nytte av da han i juli 1921 utmanøvrerte den gamle partiledelsen, og med et ultimatum tvang igjennom at han selv ble valgt til NSDAP-formann. Hitler var nå en politisk lokalkjendis. Utenfor Bayern ble han imidlertid stort sett betraktet som en forunderlig raring, han utløste ikke noen større frykt.

Kuppforsøk og fengselsstraff


Fil:Bundesarchiv Bild 183-1982-1213-500, Ulrich Graf.jpg
Etter at sovjetrepublikken var blitt slått ned, ble Bayern regjert av den Nasjonalisme og monarkistisk sinnede generalstatskommissar Gustav Ritter von Kahr, som ikke la skjul på sin avvisning av demokratiet og den angivelig «røde» riksregjeringen i Berlin. Hitler og den tidligere generalkvartermesteren for Hærens Overkommando (''Oberste Heeresleitung'', OHL) Erich Ludendorff, som var begynt å sympatisere med NSDAP, betraktet derfor Kahr som en alliert i deres plan om å styrte regjeringen i Berlin. Planen hadde Benito Mussolini «marsjen mot Rom» i oktober 1922 som hovedinspirasjon. Hitler trodde at Ruhrokkupasjonen, den Hyperinflasjonen i Weimarrepublikken og den heftige indre uro i Tyskland ville sikre ham tilstrekkelig støtte i de brede lag av befolkningen.
:''Utfyllende artikkel: Ølkjellerkuppet''
Om kvelden 8. november 1923 stormet Hitler og noen bevæpnede menn Münchens Bürgerbräukeller, der Kahr akkurat holdt en tale. Men det var bare på grunn av våpenmakten at Kahr lot som om han gikk med på Hitlers forslag. Allerede neste morgen gikk politiet løs på Hitlers og hans tilhengeres marsj. Det ble skutt mot de marsjerendes første rekker, men Hitlers faste ledsager og vakt, Ulrich Graf, kastet seg foran og ble hardt såret av kuler som sannsynligvis ellers ville ha rammet Hitler.
Skuddsalvene jagde opprørerne på vill flukt. Ludendorff ble arrestert allerede den 9. november, Hitler noen få dager etter i hjemmet til vennen Ernst Hanfstaengl.
Rettssaken mot kuppmakerne begynte den 26. februar 1924. Etter daværende lovgivning skulle man ha kunnet regne med at saken ville ende i lange fengselsstraffer, og at Hitler ville blitt utvist, han var på den tid fremdeles østerriksk statsborger. Men som det var blitt vanlig i Weimarrepublikken ble de høyreradikale gjerningsmennene behandlet med den ytterste mildhet. Rettspresidenten lot det til og med passere at Hitler under rettssaken angrep ham på grunn av hans jødiske bakgrunn. Ludendorff bagatelliserte etter beste evne sin egen medvirkning ved «ølkjellerkuppet», og ble frikjent. Hitler, som visste hvor lite han egentlig risikerte, grep da sjansen og fremstilte seg selv som den eneste og suverene initiativtager til hele affæren.
Fil:Erstausgabe von Mein Kampf.jpg ble en av byggeklossene for nasjonalsosialismen. Her den tyske førsteutgaven.]]
Han ble dømt til en ytterst mild fengselsstraff på fem år, men bare fem måneder etter, den 20. desember 1924, ble han løslatt. Mens han satt Landsberg fengsel i Landsberg am Lech skrev Hitler med hjelp av sin sekretær Rudolf Hess første del av sin bok ''Mein Kampf''. Her fremla han i all åpenhet sine politiske mål, og beskrev den nasjonalsosialistiske ideologi.
Takket være pressedekningen av rettssaken var Hitler nå også i det nordlige Tyskland betraktet som den mest radikale av alle de såkalt folkenasjonale (''Völkisch-bevegelsen'') politikerne. Hans lederstilling innen NSDAP var nå mer uomstridt enn noensinne, og i den folkenasjonale bevegelse ble hans stemme tillagt stadig mer vekt. Nå begynte han å se på sin egen rolle som den selvsagte fører, det dreide seg ikke lenger om å være den som beredte veien for andre (som for eksempel Ludendorff).
Men det var ham ennå til liten nytte. NSDAP ble nå riktignok tillatt igjen etter en kortere forbudsperiode, men samtidig ble de økonomiske forhold i landet stabilisert. Man kom inn i en økonomisk vekstperiode som skulle vedvare helt til 1929, og det svekket de radikale partiers popularitet i velgermassen.

Ny giv og gjennombrudd for Hitler og hans parti


Etter løslatelsen fra Landshut-fengselet gikk Hitler i gang med å skaffe seg alenekontrollen over NSDAP. I Nord-Tyskland hadde det utviklet seg en sterk partifløy under Gregor Strasser. Han var uenig i Hitlers frieri til de gamle monarkistiske makteliter, og gikk inn for en sosialrevolusjonær kurs. Men det lyktes Hitler raskt å nøytralisere Strasser og hans ledsagere, eller, som i tilfellet Joseph Goebbels, trekke dem over til sin side.
Etter det mislykkede kuppet var Hitler kommet til at veien frem til makt ikke gikk via revolusjoner. Det gjaldt å vinne frem på lovlig vis. Han ville undergrave og beseire demokratiet ved hjelp av demokratiets egne virkemidler. NSDAP måtte bli representert i parlamentene, men ikke for å arbeide konstruktivt der etter de parlamentariske premisser. På samme tid skulle SA ved spektakulære parader, gateslagsmål og uroligheter sørge for at offentligheten ikke lot partiet og dets fører gå i glemmeboken, og at det demokratiske systems iboende svakheter ble åpenbart for de mange. Nazipartiets påfølgende markante fremganger ved valgene skyldtes også at man visste å ta i bruk nye og til da ukjente metoder for valgkamp og bearbeidelse av massene.
Den første anledning som bød seg for å bli en propagandistisk slagkraftig størrelse kom i 1929, med den folkeaksjonen som NSDAP og DNVP hadde initiert i fellesskap mot Youngplanen. Dette var et opplegg for en avsluttende regulering av reparasjonsspørsmålene som utestod mellom Tyskland og seierherrene etter første verdenskrig. Selv om folkeaksjonen ikke nådde frem, vant Hitler og NSDAP innpass og tilslutning fra store deler av det nasjonalistisk-konservative borgerskap. Det viste seg ikke minst ved landtingsvalgene i Thüringen høsten 1929, der NSDAP fikk en markant fremgang ved valgurnene. Fra nå av kunne Hitler også dra nytte av medvind fra DNVP-politikeren Alfred Hugenbergs betydelige presseimperium. Hugenberg betraktet – som Ludendorff og senere Franz von Papen – Hitler og NSDAP som medgjørlige redskaper som det skulle la seg gjøre å styre for lettere å få mobilisert de tysknasjonale krefter i folkedypet.
Det neste som hjalp Hitler til det store gjennombrudd på nasjonalt plan var Den store depresjonen som ble innledet med Børskrakket i 1929 og som rammet Tyskland særlig brutalt. Finanskrisen førte til at regjeringen, en koalisjon av de demokratiske og forfatningstro partiene (''Weimarkoalisjonen''), brøt endelig sammen den 27. mars 1930. Hermann Müller (SPD), den siste kansleren som kunne styre med et demokratisk sinnet riksdagsflertall i ryggen, ble etterfulgt av det første presidialkabinettet ledet av Zentrumspartei-parlamentarikeren Heinrich Brüning, som kun kunne støtte seg til rikspresident Paul von Hindenburg velvilje og tillit.
Ved nyvalgene til Riksdagen den 14. september 1930 økte NSDAP sin andel av stemmene dramatisk fra 2,6 til 18,3 prosent. Før hadde NSDAP bare tolv representanter, nå kunne det stille med 107 representanter i Riksdagen. De statsbærende demokratiske partier i det politiske sentrum hadde ikke lenger noe flertall, og Hitler var nå definitivt etablert som en maktfaktor i tysk politikk på nasjonalt nivå.

Hitlers vei til kanslerembedet


Fil:Von Hindenburg.jpg utnevnte Hitler til rikskansler i 1933.]]
Nå strømmet økonomisk og logistisk støtte fra junkerne, de keisertro, ledende forretningsmenn og militære (for eksempel fra de såkalte Freikorps). Støtten kom ikke bare fra Tyskland, men også fra krefter i USA. Den verdensomspennende økonomiske krisen og den politiske forvirring i Weimarrepublikken destabiliserte situasjonen ytterligere på en måte som spilte rett i Hitlers hender.
Fra 1913, da han hadde forlatt Østerrike uten den da obligatoriske avreisemelding overfor politiet og reist til München (og mer 1925 da han etter eget ønske var blitt løst fra det østerrikske statsborgerskap), hadde Hitler vært statsløs i gavnet og de siste årene i navnet. Dette rettet på seg i februar 1932. Da han ble ansatt som regjeringsråd ved Braunschweigs embede for landskultur og landmåling, ble det mulig for ham å ta tysk statsborgerskap. Dermed var en formalbetingelse for hans kandidatur ved rikspresidentskapsvalgene i 1932 oppfylt.
Etter at NSDAP ble riksdagens største parti ved valgene i november 1932, utnevnte president Paul von Hindenburg ham til rikskansler den 30. januar 1933. Mange faktorer førte frem til at Hindenburg foretok denne utnevnelsen av en mann han egentlig ikke kunne fordra.
Hitler fant støtte hos den tyske storindustri og hos bankene. De hadde fryktet at det skulle bane seg frem en statssosialisme, og hadde forhåpninger om at Hitler skulle lykkes i sitt uttrykte forehavende om å sjalte ut «den bolsjevistiske fare». De var også lydhøre for den militære opprustning Hitler sa han gikk inn for; opprustning ville bety meget for disse bedriftenes økonomi.
Også de nasjonalkonservative kretser rundt Franz von Papen gikk inn for at Hitler ble rikskansler. Papen, som var lovet en plass i kabinettet, innbilte seg at denne ansvarsfulle stilling ville ansvarliggjøre Hitler og at han ville la seg lede av de fornuftige rådgivere, Papen selv innbefattet, han ville bli omgitt av.
De militære håpet at Hitler ville bevirke en nasjonal fornyelse, sørge for at man kunne legge bak seg Versaillestraktatens åk, og bringe hæren tilbake til heder, verdighet og styrke ved den lovede opprustning.
Monarkistiske nasjonalkonservative innen økonomi og politikk håpet at Hitler ville skape politisk stabilitet, og nyordne den politiske kultur i retning av en gjenopprettelse av monarkiet.
General Erich Ludendorff, han som hadde støttet Hitlers kuppforsøk i 1923, skrev etter Hitlers utnevnelse mot slutten av januar 1933 advarende til rikspresident von Hindenburg:
:''«De har (...) utlevert vårt hellige tyske fedreland til en av tidenes største demagoger. Jeg profeterer høytidelig for Dem at denne usalige mann kommer til å styrte vårt rike lukt i avgrunnen og bibringe vårt land ufattelige lidelser. De kommende slekter kommer til å forbanne Dem i deres grav for denne handling.»''

Diktatoren


Overgangen til diktatur


Fil:Reichstag und Siegessäule um 1900.jpg gjengitt på et postkort fra omkring 1900.]]
Etter riksdagsbrannen som sosialdemokratene, kommunistene og fagforeningene fikk skylden for, klarte Hitler å få Hindenburg til å benytte seg av en nødbestemmelse i Weimarforfatningens art. 48 som opphevde en rekke juridiske grunnrettigheter og gav Hitler et nytt mektig redskap i hånden.
Fil:Bundesarchiv Bild 183-S33882, Adolf Hitler.jpg
Denne Riksdagsbrannforordningen hadde imidlertid en avgrenset gyldighetstid. For å dra full nytte av den sjanse som var ham gitt, trengtes det et lovvedtak, den såkalte Bemyndigelsesloven, og det var nødvendig med to tredjedels flertall for den i Riksdagen. Fikk han det, kunne han regjere fritt og varig ved hjelp av egne dekreter. Hitlertro krefter og politienheter sjaltet da ut en stor del av ikkenazistene: Alle de 81 riksdagsmedlemmer fra Det tyske kommunistiske parti (KPD) og enkelte av SPD-representantene ble rett og slett arrestert. Loven ble så vedtatt: Bare de gjenværende SPD-representanter stemte i mot. De borgerlige partier stemte for, deriblant Zentrum og de liberale.
Dermed var Bemyndigelsesloven blitt en realitet, og da den trådte i kraft kan man si at Tyskland var blitt et nasjonalsosialistisk diktatur. Med dette opphørte Weimarrepublikken og begynte nazitiden, en tid som den nazistiske propaganda begynte å betegne som «Det tredje rike».
Den 1. juni 1933 ble den såkalte ''«Adolf-Hitler-Spende der deutschen Wirtschaft»'' (Den tyske økonomis Adolf Hitler-gave) innført. Det var en tvangsavgift til NSDAPs gunst som ble pålagt alle bedrifter. Frem til 1945 ble det slik inndrevet «gaver» i alt 700 mill. riksmark. Som ved et trylleslag forsvant alle økonomiske problemer og begrensninger som Hitler og nazipartiet måtte ha hatt.
Hitler, som var blitt ansporet av Röhm-konkurrentene SS-lederen Heinrich Himmler, Hermann Göring og Reinhard Heydrich, benyttet seg av et angivelig kuppforsøk fra Ernst Röhms side og beordret det som er blitt kalt «De lange knivers natt» (30. juni 1934), og fikk myrdet sin tidligere venn Röhm. Men blant de drepte var ikke bare en rekke SA-ledere, Wehrmacht-generaler og andre som stod regimet imot. Man drepte også folk som tidligere hadde opponert mot Hitler, men som ikke lenger gjorde det. For eksempel ble Hitlers forgjenger som rikskansler, general Kurt von Schleicher, myrdet med sin ektefelle i deres hjem.
Etter Hindenburgs død 2. august 1934 begynte Hitler å la Reichswehr avlegge ed til ham og la seg titulere som ''Fører og rikskansler''.
I januar 1938 ble Werner von Blomberg og Hærens øverstkommanderende Werner von Fritsch styrtet etter intriger iscenesatt av Schutzstaffel og anklager om homoseksualitet, i det som ble kalt Blomberg-Fritsch-affæren. Hitler avløste generalene som stod i spissen av Wehrmacht, og overtok selv vervet som øverstkommanderende. Riksforsvarets nye ledelsesorgan ble OKW, til fortrengsel for Riksforsvarsdepartementet.

Hitlers rase- og utryddelsespolitikk


De vesentlige drivkrefter bak Hitlers politikk var hans antisemittisme som tok sikte mot jødeutryddelse, og hans radikale sosialdarwinisme. Helt fra han første gang trådte frem i offentligheten og til sin død angrep Hitler gang på gang jøder og andre såkalte «rasemessig mindreverdige», slik som sinti, Romafolket, polen og russland. Hans sosialdarwinistiske synspunkter kom til uttrykk ved hyppige ytringer om syke og om fysisk og psykisk tilbakestilte; han omtalte deres eksistens som «leveuverdig». Hitler tolket verdenshistorien som en vedvarende kamp der det gjaldt for det sterke å utrydde det svake, og for de «høyverdige raser» å rydde av veien de «mindreverdige raser». Som han sa på NSDAP-kongressen i Nürnberg 1929:
:''«Dersom Tyskland hvert år fikk én million barn og samtidig kvittet seg med 700&nbsp;000 til 800&nbsp;000 av de svakeste, ville resultatet kanskje til slutt til og med bli en styrkegevinst».''
Slike og utallige andre utsagn er belegg for at virkeliggjørelsen av hans Rasisme og sosialdarwinistiske forestillinger virkelig var blant Hitlers hovedanliggender. De var ikke det som mange av hans velgere kan ha trodd helt frem til 1933, nemlig bare en bisak. Selv om 12&nbsp;000 jødiske tyskere hadde falt under første verdenskrig, kunne Hitler for eksempel ytre seg slik allerede i ''Mein Kampf'' om jødene:
:''«Hadde man bare ved krigsutbruddet og under krigen latt 12 000 eller 15 000 av disse hebraiske folkefordervere under giftgassen som hundretusener av våre aller beste tyske arbeidere fra alle samfunnslag og yrker måtte utlide på slagmarken, da ville våre millionoffer ved fronten ikke ha vært forgjeves»''
Selv kort før annen verdenskrigs avslutning beordret Hitler at en stor transportkapasitet som var påtrengende etterspurt annetsteds, i stedet ble benyttet til å frakte flest mulig jøder til tilintetgjørelsesleirene. Og selv i sitt politiske testament, (http://www.ns-archiv.de/personen/hitler/testament/politisches-testament.php), diktert i Førerbunkeren kort tid før hans selvmord, krevde Hitler den ''«pinligste etterlevelse av raselovene»''.

Jødeforfølgelsene


Fil:Anti-Semitismus 1933.jpg 1933. En SA-mann vokter et utstillingsmonter merket med Davidstjerne.]]
Allerede i ''Mein Kampf'' fra 1924 antydet Hitler et ønske om å utrydde alle jøder. Etter maktovertakelsen viste Hitlers og nasjonalsosialistenes antisemittisme seg først som åpen diskriminering av jøder og konfiskering av deres eiendom, og førte i løpet av annen verdenskrig til den såkalte «Den endelige løsning» som kostet rundt seks millioner europeiske jøder livet.
Bare dager etter hans store seier i riksdagen forordnet han en endags boikott av alle jødiske forretninger (1. april 1933). Dette var hans svar på den angivelige utenlandske jødiske skrekkpropagandaen. Deretter fulgte forordninger og nye lover som innskrenket jødenes borgerrettigheter alt mer, og degraderte dem til 2.-klasses borgere. En tidlig lovendring forordnet at alle jøder i embetsverket ble oppsagt. Også jøders øvrige vanlige yrkesutøvelse ble etter hvert mer og mer vanskelig. For eksempel fikk jødiske leger kun ha jødiske pasienter. Og det var i tillegg yrker som de ble helt utelukket fra.
De åpent rasistiske «Nürnberglovene» fra 1935 berøvet jødene fullstendig deres statsborgerlige rettigheter. Blant annet ble ekteskap mellom jøder og ikke-jøder forbudt, og kjønnslig omgang mellom jøder og andre ble definert som «raseskjending» og var straffbart. Stat og politi fremmet såkalte arianiseringer, dvs. overdragelse av jødiske foretak til ikke-jøder på vilkår som var særdeles gunstige for de nye eierne. Utvandringsvillige jøder ble pålagt en «riksfluktsskatt», der de måtte gi fra seg mesteparten av det lille de måtte sitte igjen med etter arianiseringen av deres eiendom. I førkrigstiden kulminerte jødeforfølgelsene med «krystallnatten» mellom 9. november og 10. november 1938. Den ble iscenesatt av Joseph Goebbels på oppdrag av Hitler som angivelige «spontane uttrykk for folkets harme». Det resulterte i voldelige angrep på jøder, jødiske menigheter, synagoger og andre jødiske innretninger over hele det tyske rike.
Etter Felttoget i Polen i 1939 i 1939 gikk etterhvert Hitler-regimet over fra å marginalisere og fordrive jødene til en tilintetgjørelsespolitikk. Etter noe tid ble det ikke lenger mulig for tyske jøder å utvandre, og jøder i alle områder som ble direkte okkupert av tyskerne ble utsatt for voldsomme forfølgelser. Fra 1. september 1941 ble alle jøder som var fylt seks år tvunget til å bære en gul Davidsstjerne godt synlig på klærne. Det tilkom også en lang rekke nye diskriminerende og sjikanøse tiltak som, for eksempel, forbud mot å benytte offentlige transportmidler og å eie bil, radio og husdyr.
Etter hvert ble jødene mange steder innenfor de tyske maktområdene tvunget inn i ghettoer eller sendt til konsentrasjonsleirer. Fra 1942 ble det opprettet flere tilintetgjørelsesleirer i det okkuperte Polen, som i Auschwitz og i Majdanek. Her organiserte og gjennomførte man fabrikkmessig avliving av jøder, polakker, russere, sinti, roma og andre.
Hitlers direkte ansvar for disse tiltakene er etter krigen benektet eller betvilt av Holocaust-fornektelse. Det argument som oftest anføres, er at det ikke finnes noe dokument undertegnet av Hitler med forordning om jødeutryddelse. Men dette argumentet strander i lys av de mange offentlige, og klart dokumenterte, uttalelser fra Hitler (noen av dem nevnt ovenfor), som viser at den tilintetgjørelsespolitikk som hans regjering bedrev var i pakt med hans personlige holdninger og målsetninger. Disse ble ikke bare uttrykt i ''Mein Kampf'', men også i hans tale i Riksdagen den 30. januar 1939, der han fremførte en åpen trussel om, at han i tilfelle det brøt ut krig, ville sørge for «en tilintetgjørelse av den jødiske rase i Europa».
Fil:Zyklon B Container.jpg.]]
Dessuten finnes det øyenvitneberetninger som setter Hitler i direkte forbindelse også med detaljer ved jødemordmaskineriet. Hans kammertjener Heinz Linge og hans adjutant Otto Günsche sa umiddelbart etter krigen, mens de satt i sovjetisk fangenskap, at Hitler hadde interessert seg «personlig» for utviklingen av Gasskammer. Han skulle til og med ha godkjent modeller og tegninger som ble ham forelagt av Heinrich Himmler, og forordnet at konstruktørene skulle gis «omfattende støtte».

Eutanasiprogrammet


Når det gjelder eutanasiprogrammet lar det seg gjøre å knytte Hitlers personlige ansvar for de nasjonalsosialistiske forbrytelser også med dokumenter der han har påført sin signatur. I oktober 1939 underskrev han egenhendig befalingen til det som senere fikk navnet Aksjon T4. Med dette muliggjorde han «eutanasi», det vil si drap av sjelelig og kroppslig svekkede mennesker hvis eksistens i Det tredje rikes ideologiske språkbruk ble betegnet som «leveuverdig liv».
Oppdraget med å realisere T4-aksjonen ble gitt «Førerens kanselli» under riksleder Philipp Bouhler. Han omgjorde nerveanstalter, sykehus og sykehjem til drapsinstitusjoner. Bare i det daværende riksområde ble nesten 190&nbsp;000 sjelelig og kroppslig svekkede mennesker myrdet, med gass, forgiftning, skyting eller ved å la dem sulte ihjel. Man benyttet blant annet busser og førte eksosen inn i passasjerkabinen, slik at de tilstedeværende døde av karbonmonoksid<nowiki></nowiki>forgiftning. Hvor mange som ble drept i de okkuperte områder er det svært vanskelig å anslå, men antallet var utvilsomt svært høyt.
Kirkelige protester især fra den katolske kirke (for eksempel fra biskop Clemens August Graf von Galen av Münster), førte til at eutanasiprogrammet ble skrudd kraftig tilbake. Men det tok seg senere opp igjen i det stille. SS-kommandoene som foretok mange av avlivningene av de handikappede kunne eksperimentere seg frem til raske metoder som ble tatt i bruk ved det senere industrielle massemord av jøder.

Opprustning og ekspansiv utenrikspolitikk


Slik som allerede Weimarrepublikkens demokratiske politikere hadde gjort før ham, arbeidet Hitler utenrikspolitisk for revisjon av Versaillestraktaten. Men til forskjell fra weimarpolitikerne var han ikke beredt til å nøye seg med rent diplomatisk metodikk og søke å nå frem til konsensusløsninger med de tidligere fiender. Han tok også med på kjøpet at hans virkemidler kunne føre til fornyet militær konflikt.
Men til det kom det ikke i første omgang, fordi de øvrige europeiske makter hele tiden var nokså unnfallende og kom Hitler imøte. Polen sluttet en ikkeangrepspakt med Tyskland i 1934 og Storbritannia inngikk i 1935 Den tysk-britiske flåteavtale med Det tyske rike. Allerede de økende tyske militærbudsjetter i 1934, innmarsjen i Rhinlandet i 1935 og opprustningen av Riksvernet gikk langt ut over de rammer som Versaillesavtalen tillot, og var egentlig helt eklatante brudd på denne fredsavtalen fra 1919. Men de tidligere seiersmakter lot det hele bare passere.
Hitler betraktet revisjonen av Versailles kun som et etappemål. Etter eget utsagn anså han også de tyske 1914-grenser for «ulogiske» og alt for trange. Selv om Hitler stadig vekk tilkjennegav sin fredsvilje i sine offentlige planer, styrte han ved sin politikk fra begynnelsen av i retning krig.
Etter Paul von Hindenburg død i 1934 meddelte Hitler generalstaben at det var hans hensikt å gjøre Tyskland rede til krig innen fem år. Det var dette mål han strebet mot da han i 1935 gjeninnførte den alminnelige verneplikt, og i 1936 kom med sin fireårsplan. Den økonomiske snuoperasjon i Tyskland ble fra 1933 finansiert på kreditt, og særlig viktig var det statlige arbeidsprogram. Her inngikk den obligatoriske riksarbeidstjeneste og den forsterkede opprustning.
Det målbevisste ved den nasjonalsosialistiske utenrikspolitikk avtegnet seg allerede i oktober 1933, da Tyskland avbrøt nedrustningsforhandlingene med Storbritannia og Frankrike og meldte seg ut av Folkeforbundet. I 1934 støttet Hitler et nasjonalsosialistisk kuppforsøk i Wien, ved hvilket den østerrikske forbundskansler Engelbert Dollfuss ble myrdet. På samme linje lå støtten til Francisco Franco under Den spanske borgerkrig siden 1936. Den tyske Legion Condor gav et svært viktig bidrag til Francos seier, og innsatsen gav Luftwaffe viktige lærdommer det tok med seg og dro nytte av under annen verdenskrig. Den 5. november 1937 innviet Hitler generalstaben i hans videre planer. I den Hossbach-protokollen som oberst Friedrich Hossbach satte opp fra det det hemmelige møtet, heter det at «løsningen på det tyske spørsmål kan bare nås ved makt». Samtidig fortalte Hitler staben at det var hans faste beslutning så snart som mulig å slå til mot Tsjekkoslovakia og Østerrike.
I desember 1937 godkjente Hitler det «Første tillegg til anvisningen for Wehrmachts enhetlige krigsforberedelse av 24. juni 1937». Der ble disse angrepsplanene konkretisert. Der heter det blant annet:
:''«Når Tyskland når opp til sin fulle krigsberedskap, vil de militære forutsetninger for en angrepskrig mot Tsjekkoslovakia være oppfylt (...) og vi vil være i stand til å tilendeføre den til en seierrik avslutning selv hvis den ene eller andre stormakt skulle gripe inn mot oss.»''
Fil:Bundesarchiv Bild 119-5243, Wien, Arthur Seyß-Inquart, Adolf Hitler.jpg, Wien 1938.]]
Med militære trusler oppnådde Hitler i mars 1938 at Østerrike ble tilsluttet det nå «stortyske rike» (Anschluss). I oktober samme år krevde han at Tsjekkoslovakia skulle avstå til Tyskland de områder som ble kalt Sudetenland der befolkningen var Sudettyskere, det vil si overveiende tyskspråklig og tyskkulturell. Ettersom Tsjekkoslovakia var i allianse med Frankrike og Storbritannia, bar Hitlers krav med seg faren for en storkrig. Mussolini, som anså at Italia ennå ikke hadde opprustet i tilstrekkelig grad, fikk imidlertid formidlet det slik at det kom i stand en konferanse i München mellom Hitler, den britiske statsminister Neville Chamberlain og den franske ministerpresident Edouard Daladier. De skydde en krig som de mente at deres land ikke var rustet til. De fortsatte dermed sin ''appeasement''politikk; med Münchenavtalen godtok de Tysklands ønsker og prisgav de sin alliansepartner Tsjekkoslovakia. I strid med sine avgitte løfter, gjennomtvang han ved hjelp av krigstrusler i mars 1939 at «Rest-Tsjekkia» (som han kalte det) ble omgjort til en tysk vasallstat ved navn Protektoratet Böhmen og Mähren. Slovakia ble en nominelt uavhengig stat, som imidlertid ''de facto'' var helt avhengig av Tyskland.
Umiddelbart etter at Tsjekkoslovakia var slått fullstendig i stykker sa Hitler i en riksdagstale at dermed var Tysklands siste territoriale krav innfridd. Men det skulle bare gå noen få måneder før han krevde at Gdańsk måtte gjenforenes med Tyskland. I en hemmelig tilleggsprotokoll til Hitler-Stalin-pakten av august 1939 ble en oppdeling av Polen og Baltikum fastlagt mellom Tyskland og Sovjetunionen. Det var Hitlers krav i Polen som til slutt utløste den annen verdenskrig. Denne krigen hadde Hitler styrt mot i sin tenkning og i sine regjeringsdisposisjoner siden 1933. Alt annet hadde vært underordnet dette mål.
Hans løftebrudd under og etter Münchenavtalen hadde imidlertid fått Storbritannia og Frankrike til å tenke på nytt. De ledende statsmenn i begge land var seg nå bevisst at det ikke var mulig å inngå bindende avtaler med Hitler, og at ettergivenhet bare ville oppmuntre til ytterligere krav.

Hitler og andre verdenskrig


Ved siden av utryddelsen av jødene hadde Hitler ett eneste ytterligere mål: Å etablere Tyskland som verdensmakt. Det gjaldt da ikke bare å få reversert følgene av første verdenskrig, men også å erobre et enormt kolonivelde i øst. Begge mål var klart beskrevet i «Mein Kampf», og begge betinget maktmidler. Derfor arbeidet Hitler så målbevisst med krigsforberedelser. Støtretningen for hans aggresjonspolitikk var først og fremst mot Russland. Dertil kom den tilsynelatende uoverbyggelige motsetning mellom nasjonalsosialismen og bolsjevismen. Dette gjorde at mang en vestlig politiker så på Nazi-Tyskland som et nyttig bolverk mot kommunismen og brukte svært lang tid på å innse den fare Hitler representerte.
Hitler hadde i sin Hitlers annen bok klart redegjort for sine planer om å skaffe det tyske folk «Lebensraum» på bekostning av Sovjetunionen, men fordi man vurderte det som uheldig å gjøre disse tankene for tydelige, ble manuskriptet til boken holdt under lås og slå.
Men da regjeringene i Storbritannia og Frankrike etter Wehrmachts innmarsj i Praha kom til den erkjennelse at en krig mot Tyskland i det lange løp var uunngåelig, gjorde de sitt beste for å verve Josef Stalin som en naturlig forbundsfelle. Samtidig var det viktig for Hitler å unngå gjentagelse av tofrontskrigen Tyskland i 1914 hadde gått inn i. Det vakte stor overraskelse da hans utenriksminister Joachim von Ribbentrop den 23. august 1939 undertegnet en ikkeangrepspakt med Sovjetunionen i Moskva. Denne pakten delte i en hemmelig tilleggsprotokoll de mellomliggende stater i tyske og sovjetiske interessesfærer. Med Hitler-Stalin-pakten oppnådde diktatorene noe de begge trengte: De vant mer tid. Stalin måtte reorganisere Den røde armé etter de foregående års omfattende politiske utrenskninger i offiserskorpset, og Hitler slapp å bekymre seg for russerne mens han rettet sitt skyts mot Polen.

Hitler og krigsutbruddet


Alle europeiske stater forstod at Hitler-Stalin-pakten innebar at forutsetningene for et svært snarlig krigsutbrudd nå forelå. Faktisk krevde Hitler at Polen øyeblikkelig skulle avstå den såkalte Den polske korridor mellom Hinterpommern og Østpreussen, og at Fristaden Danzig igjen ble en del av Tyskland. Like raskt forsterket den regimekontrollerte tyske presse sine reportasjer om angivelige redselsdåder og massakrer utført av polakker mot «folketyske» ''(Volksdeutschen)'', og mante til inngripen mot disse «provokasjonene».
Om natten mellom 31. august og 1. september 1939 iscenesatte Schutzstaffel-menn kledt i polske uniformer et angrep på radiosenderen i Gliwice i Schlesien. Senere ble lik av konsentrasjonsleirfanger, ikledt polske uniformer, presentert som polske «angripere» som var blitt skutt under «overfallet». Den 1. september erklærte Hitler i Riksdagen at Polen hadde angrepet Tyskland, og at det fra kl. 5.45 ble «skutt tilbake». I denne løgnen stemte ikke engang klokkeslettet. Wehrmacht hadde Felttoget i Polen i 1939 på bred front kl. 4.45.
Denne gangen stod Storbritannia og Frankrike ved sine allianseforpliktelser, noe Hitler ikke hadde trodd skulle skje etter erfaringene fra Tsjekkoslovakia. De erklærte krig 3. september. Dermed var annen verdenskrig i gang.

Hitler og krigsforløpet


Det tok 18 dager å knekke polakkenes motstand, og i henhold til Hitler-Stalin-paktens tilleggsprotokoll marsjerte Den røde armé inn i landet fra øst den 17. september. Kort etter gikk Stalin til angrep på Finland. De pinlige nederlag som de tallmessig underlegne finnene gang på gang påførte sovjeterne under Vinterkrigen 1939/40, styrket Hitler i den antagelse at det ikke skulle bli alt for vanskelig å beseire sovjetarméen.
Sine største triumfer kunne Hitler feire i første halvdel av 1940, da Wehrmacht i kortvarige «blitzkriger» okkuperte Danmark, Norge, Nederland, Belgia og Luxembourg, og til og med nedkjempet Frankrike på kort tid. Men allerede om sommeren led han sitt første varige nederlag – under Slaget om Storbritannia. I London var Chamberlain imens blitt avløst av Winston Churchill, som allerede siden 1933 hadde ivret for større fasthet mot Tyskland. Hitler så på sin side England som en mulig forbundsfelle, og tilbød britene frie hender i sitt kolonirike i gjenytelse for at de anerkjente Tysklands dominans på det europeiske kontinent. Til tross for Storbritannias svake stilling militært avviste Churchill enhver forståelse med Hitler.Etter at luftkrigen over England hadde slått feil konsentrerte Wehrmacht seg om en invasjon med flåtestyrker. Men «Operation Seelöwe» ble lagt til side av Hitler tidlig 1941, fordi han ikke betraktet britene som noen alvorlig trussel og nå heller ville vende seg mot sitt egentlige mål.
Men først måtte han komme Mussolini til unnsetning: Den italienske Balkankrigen (1940-1941) gikk dårlig, særlig så det alvorlig ut i Hellas. Men den tyske erobring av Balkan tjente også til å sikre sørflanken. Imidlertid forsinket det angrepet på Sovjetunionen, kalt Operasjon Barbarossa, som ikke kom i gang før 22. juni 1941. Den nasjonalsosialistike propaganda forklarte angrepet som antikommunismens, antibolsjevismens og den vesterlandske kulturs kamp mot det «asiatiske barbari» og den «jødiske bolsjevisme». Men det dreide seg snarere om et rov- og erobringstokt. Det hadde som hensikt å erobre «Lebensraum» (livsrom) for det «Arier herrefolk» og trykke de erobrede områders befolkning ned i slavekår, eller etterhvert utrydde også dem, likesom jødene.
Etter innledende store seirer kom Wehrmachts angrep til opphør i desember 1941, like foran Moskva. Den 7. desember angrep Tysklands allierte Japan de amerikanske basene ved Angrepet på Pearl Harbor på Hawaii, og dro dermed USA inn i konflikten. Hitler erklærte krig mot USA den 11. desember 1941 i en tale i Riksdagen.
Fil:Stalingrad-Coin.jpg
Den 19. desember 1941 overtok Hitler den direkte overkommando over hæren. «Det lille stykke operasjonsledelse kan da enhver klare», mente han.
Etter at Wehrmacht i 1942 igjen kom på offensiven, førte Hitlers militære feilgrep til et knusende nederlag tidlig 1943 med Slaget ved Stalingrad. Dette anses som krigens viktigste vendepunkt.
Samme år vant de allierte bombeflyene luftherredømmet over Tyskland. Mange tyske byer gikk til grunne under ruiner og aske. Den 6. juni 1944 kom den allierte invasjon av Normandie. Til tross for alle nederlag, enorme sivile tap i alle deltagende land og voldsomme ødeleggelser, og selv om Hitler selv allerede i 1943 hadde ytret at det ikke lenger var mulig å oppnå en militær seier, lot han krigen fortsette i to år til, helt til det endelige nederlag. Hans personlige inngripen, blant annet med å forby utsatte troppeenheter og å trekke seg tilbake mens det ennå var mulig, førte til massive tap på Wehrmachts side.
Den 16. desember 1944 begynte tyskernes Ardenneroffensiven i Belgia og Luxembourg. En slik offensiv krever stor styrkeoverlegenhet, men her var det reelle styrkeforholdet mindre enn én til én, i tysk disfavør. Offensiven var dømt til å mislykkes, og betydde en ytterligere svekkelse av Østfronten, som hadde trengt de troppene som nå ble sendt vestover. Hitlers insistering på denne militært meningsløse manøvren kan kanskje skyldes at han hadde gjennomskuet tyskernes håp om fred med vestmaktene. I øst flyktet befolkningen fortvilt for den Røde armé; i vest derimot, ble de hvor de var, hengte lakner og duker ut vinduene som tegn på overgivelse, og bad inntrengende tyske offiserer om å avstå fra å forsvare hjemstedet, så det ble spart for å unngå flere ødeleggelser. De fleste tyskeres mål var nå å stenge for russerne og slippe inn vestmaktene.
Med Ardenner-offensiven satte Hitler stopp for muligheten for fredelig overgivelse. Hvis denne analysen er korrekt, passer Hitlers tankemåte som hånd i hanske med den såkalte «Nero-forordningen» som kom noen måneder senere. Den 18. mars 1945 ga han ordre om øyeblikkelig evakuering av samtlige innbyggere i de vestlige områder. Albert Speer forteller at Hitler fikk opplyst at det ikke fantes transportmidler til en så omfattende evakuering. ''«Så får de gå til fots!»'' slo Hitler fast. Når tyskerne ikke frivillig ville følge ham inn i katastrofen, skulle de utleveres til russernes hevn østpå. Dagen etter, den 19. mars 1945 beordret han ved det som er blitt betegnet som Nero-forordningen at Wehrmacht etter hvert som det ble drevet tilbake skulle ødelegge Det tyske rikes infrastruktur. Men rustningsminister Speer satte ikke noen av ordrene ut i livet. Ordren samsvarte med Hitlers tanker om «seier eller undergang». De østlige folk hadde vist seg å være de sterkere, og Hitler mente at det tyske folk ved sitt nederlag hadde forspilt sin eksistensberettigelse.
Dette var ingen flyveidé fra Hitlers side: Allerede 27. november 1941 hadde han uttalt til den danske utenriksminister Laurids Scavenius og den kroatiske utenriksminister Mladen Lorković, da den sovjetiske motoffensiven ikke engang var påbegynt: «''Hvis det tyske folk ikke er sterkt og offervillig nok til å gi sitt blod for sin eksistens, skal det forgå og tilintetgjøres av en annen, sterkere makt. Jeg skal i så fall ikke felle en tåre for det tyske folk''» (Sitat fra Haffner: ''Notater om Hitler'').

Hitlers endelikt i Førerbunkeren


Hitlers helsetilstand forverret seg i løpet av krigsårene, og mot slutten led han sannsynligvis av Parkinsons sykdom i fremskredet stadium. På den tiden fantes det ikke medisinering som bremset utviklingen av Parkinsons sykdom, og en slik diagnose var i realiteten en dødsdom. Men ifølge øyenvitner var han stadig i besittelse av sin nesten magiske suggesjonskraft.
Fil:Stars & Stripes & Hitler Dead2.jpg 1945:''Falt på kommandopost ifølge tysk radio.'']]
Den 22. april 1945 fikk Hitler et svakhetsanfall under sin daglige situasjonsgjennomgang i Førerbunkeren under rikskanselliet i Berlin, rett etter at det klart for ham at Berlin var omringet og at ingen unnsetning fra tyske forsterkninger stod i utsikt. Han sa at alt nå var tapt og at alle hadde forrådt ham. Han lot deler av sin stab reise sin vei, men til tross for overtalelsesforsøk fra Martin Bormann, Wilhelm Keitel og Hermann Göring nektet han å forlate byen selv. Han gav sin sjefsadjutant SS-Obergruppenführer Julius Schaub ordre om å brenne hans personlige papirer fra rikskanselliet og fra bunkeren, og deretter gjøre det samme i München og i Obersalzberg.
Neste dag var de store temaer hvor nær russerne var kommet, og hva den sikreste selvmordsmetoden var. Hitler (56) fordelte flere ganger giftampuller med cyanid til de i hans nærmeste omgivelser. Den 29. april undertegnet han sitt politiske testament og sitt nye private testament, og giftet han seg med sin mangeårige livsledsagerske Eva Braun (33). Dagen etter begikk de begge selvmord omkring kl. 15.30. De tok gift, og Hitler skjøt seg samtidig i tinningen.
Martin Bormann, Hitlers kammertjener Heinz Linge, Hitlers SS-adjutant Otto Günsche og noen livvakter bragte likene ut i rikskanselliets have, og fulgte Hitlers anvisninger da de først brente likene og deretter bisettelse dem der.
Levningene etter Hitler og hans hustru ble gravd opp av russerne tidlig i mai, og de var i stand til å identifisere likene på grunnlag av røntgenbilder og tannskjemata. Men av politiske grunner holdt sovjetiske myndigheter likfunnet hemmelig i årevis.
Først etter den kalde krigens avslutning ble det kjent at Hitlers og Eva Brauns levninger etter å ha blitt flyttet en rekke ganger til slutt hadde vært nedgravd på den sovjetiske organisasjonen SMERSJ' nye hovedkvarter ved Magdeburg, og at KGB-sjef Jurij Vladimirovitsj Andropov i april 1970 hadde beordret likene fjernet før anlegget ble overdratt til den DDR regjering. De siste rester ble tippet i Elbe og forsvant med elven og ut i Nordsjøen.

Motstand mot Hitler


Det var fra første stund motstand mot Hitler i deler av den tyske befolkning, men en kombinasjon av nazistenes hell og forslagenhet, senere den gjennomgripende og undertrykkende ensretting og Hitlers og nazistenes propagandistiske og agitatoriske suksess, gjorde at motstanden aldri klarte å påvirke historiens kurs.

Attentater


Det er blitt påvist at Adolf Hitler unnslapp hele 42 attentater.
Med attentat forstås det som ligger i ordets opprinnelige mening, ''forsøk'', enten de strandet på et planleggingsstadium eller ved at ting gikk galt i gjennomføringsfasen. Til dels slo attentatene feil ved de mest usannsynlige tilfeldigheter. Hitler ble dermed bare styrket i sin overbevisning om at han var utkåret av «forsynet».
I 1939 prøvde sveitseren Maurice Bavaud iherdig å skyte Hitler, men han kom aldri på skuddhold.
Samme år eksploderte en sprengsats i Münchens Bürgerbräukeller bare minutter etter at Hitler litt før planen hadde forlatt lokalet; den ansvarlige, håndverkeren Georg Elser, ble senere drept i Dachau konsentrasjonsleir, den 9. april 1945
En bombe som Claus von Stauffenberg medsammensvorne Henning von Tresckow hadde smuglet inn som to Cointreauflasker i Hitlers fly i Smolensk i 1943 hadde feil med tenningsmekanismen, og eksploderte ikke.
Få dager etter ble et attentat i Berlin avblåst i siste liten da attentatmannen Rudolf Christoph Freiherr von Gersdorff, som aktet å drepe Hitler ved selvmordsbombing i Tøyhuset i Berlin, ikke rakk å komme nær Føreren før han plutselig forlot lokalet.
20. juli-attentatet i 1944 i Førerens hovedkvarter Wolfsschanze i Østpreussen slo feil blant annet fordi attentatsmannen Claus Graf Schenk von Stauffenberg hadde medbragt kun en av de to forberedte bombene, og fordi dokumentmappen med bomben tilfeldigvis var blitt flyttet i siste øyeblikk til bak og under en hindring som tok av for eksplosjonskraften. De sammensvorne som hadde forberedt statskupp, ble handlingslammet da de fikk høre om at Hitler var i live, og de fleste ble arrestert og henrettet samme dag i Berlin.

Hitler og det transcendente


Hitler var ingen selvstendig tenker som filosoferte seg frem til sine forestillinger om religion og moral ved egen kraft. Han var i høy grad påvirket av personer og verker som han var blitt kjent med i ungdomstiden. Etter at det verdensbilde han fikk i ungdommen hadde satt seg er det vanskelig å peke på noe punkt eller noen begivenhet som gjorde at han som fullmodent menneske gjennomarbeidet livsspørsmålene. Hitler leste riktignok svært meget i løpet av sitt liv (han benyttet flittig sitt bibliotek med cirka 16 000 bind), men neppe særlig grundig, antagelig bare kursorisk.

Monistene


Det Hitler kalte sin verdensanskuelse, lar seg klart identifisere som en form for materialistisk monisme. Den materialistiske monisme var ved begynnelsen av 1900-årene vel utbredt i alle samfunnslag. Den ble ansett som en høytstående verdensanskuelse som på samme tid var både religiøs og vitenskapelig. I Wien var det Monistforbundet som i Hitlers unge år propagerte de nye synspunkter. Det består ingen tvil om at det i Hitlers lektyre inngikk skrifter av monistisk karakter.

Gud og verden


Forestillingene om Gud og verden var påvirket av de moderne strømninger materialismen og evolusjonismen: Verdensaltet er evig og uforgjengelig i tid og rom, og det styrer seg selv. Det beherskes av to selvoppholdelseslover, knyttet til materien og til energien (kraften). Mennesket er fremkommet uten noen intelligent planleggingsvilje involvert, men er vokst frem evolusjonært. Den materielle natur omfatter alt eksisterende. Gudsbegrepet sammerfaller med naturbegrepet; den evige og uforgjengelige natur er guddommelig. Ettersom det ikke finnes noen gud, men naturen er guddommelig, blir et møte med Gud meningsløst. Kristen bønn avvises, men det finnes rom for en meditasjon innen de monistiske systemer der det er en inderliggjøring (''Verinnerlichung'', et ord Hitler kunne ty til) og forening med verdensnaturen det dreier seg om. Den monistiske «andakt» skjer dermed «i naturens tempel». Jo renere og mer ubesudlet mennesket er, desto ektere og høyere står det. Den monististiske «fromhet» vil da meditere over for eksempel å fremelske det høyeste menneske, «overmennesket».
Kristendommen er for monismens totale videnskapstro rett og slett fornuftsstridig: Den overnaturlige åpenbaring er bare religionsstifternes oppfinnelser, Jesus Kristus var en svermer som gikk i døden for sitt kjærlighetsideal, noen forløsning kan det ikke være snakk om.
Fil:Wilhelm Ostwald.jpg]]
Man må anta at Hitler hadde lest monismens datidige hovedtalsmann Wilhelm Ostwald (1853–1932) at det stadige vitenskapelige fremskritt gradvis gjorde den kirkelige kristendom overflødig og irrelevant, og at kristendommen egentlig fører til en misaktelse av kulturen og at fremskrittet blir bremset opp (Gasman, May).
Monistene kjempet mot kristendom og kirke, de agiterte for at folk skulle melde seg ut av trossamfunnene, kritiserte de kirkelige innretninger og krevde skille mellom stat og kirke. Deres hovedmotpart så de i Den katolske kirke, som de hatet med inderlighet. Protestantismen ble mildere bedømt særlig i den grad den deltok i avvisningen av katolisismen.

Moralforestillinger


Monistenes moralforestillinger var ikke forankret i noe transcendent, i en moral foreskrevet av noen guddommelig lovgiver. Moralens første prinsipp var ''kampen for tilværelsen'', og den ville avgjøres ved den sterkestes kraft. Monistene argumenterte logisk ut fra dette prinsipp for å foredle menneskene ved fødselskontroll utøvet ved kontroll med hvem som kunne gifte seg, slik at færre syke eller svake barn ble født. De gikk også inn for sterilisering av mennesker hvis evt. etterkommere kunne påregnes å bli en belastning for folkehelsen. Monistene mente at mennesket selv kunne disponere over liv og død; dette gjaldt ikke bare det egne liv (selvmord), men også avlivning av mindreverdig eller belastende liv.

Ernst Haeckel


Fil:Ernst Haeckel.jpg]]
En av de mest innflytelsesrike av tidens monister var Ernst Haeckel (1834-1919), og Hitler stod i et åpenbart ideologisk avhengighetsforhold til ham. Haeckels skrifter kom ut i masseopplag under Hitlers unge år. Ifølge Arthur Koestler var sannsynligvis Haecklers verk ''«Die Welträthsel»'' (verdensgåtene) som en slags bibel for Hitler. Likeså vet man at Hitler på et senere tidspunkt hadde lest Haecklers likesinnede Wilhelm Bölsches (1861-1939) bok ''«Vom Bazillus zum Affenmenschen»'' (1899).
Som alle materialistiske monister var Haeckel en fanatisk fiende av kristendommen, og særlig av den katolske formen. Protestantismen tolererte han bare i den forstand at dens hovedstifter Martin Luther hadde gjort opprør mot Paven. Selv om Hitlers rasisme nok hadde vel så sterke røtter annetsteds, gav også Haeckel denne en næring ved vurderinger som for eksempel av at de Australia aboriginer var nærmere beslektet med apene og hundene enn med europeerne. Haeckel fremhevet at døden tilintetgjør den menneskelige eksistens, at selvmordet er en rettighet, at det var rett å avlive uhelbredelig syke som bad om det, og at man kunne ta livet av sinnssyke. Dette var også Hitlers overbevisninger.

Charles Darwin og David Friedrich Strauss


File:Charles_Darwin_seated_crop.jpg]]
Charles Darwin (1809–1882) hadde også stor innflytelse på Hitler. Denne innflytelsen gikk langt utover en intellektuell aksept av den biologiske utviklingslære, men han overførte dette på den menneskelige sosiale virkelighet ''(survival of the fittest'', de svakeres undergang og død). At Hitler kjente til og benyttet seg av denne sosialdarwinismen vet man allerede fra en episode under hans skolegang.
En sosialpolitisk anvendelse av darwinismen er for så vidt ikke en tvingende konsekvens av evolusjonsteorien, men Darwin hadde faktisk selv beveget seg i den retning i 1871 ''(The descent of man, and selection in relation to sex)''. Der fremholdt han at de svakere samfunnsborgere hadde overlevet tidens kopperepidemi ved vaksineringer, men at slike tiltak som bevarer de svake var feilrettede ved at de fører til en degenerasjon av arten menneske i det lange løp.
Fil:David Friedrich Strauss.gif]]
David Friedrich Strauss (1808–1874) med sin uthuling av tradisjonell kristendom kan også ha spilt en rolle. Han var en lutherdommen teologi som distanserte seg fra kristendommen i sin alminnelighet og den lutherske ortodoksi i sin særdeleshet; han beholdt endel kristne ord og uttrykk som staffasje for en lære som til tross for sitt gloseapparat fornektet for eksempel Jesu guddom og sjelens udødelighet og dermed gjorde frelseslæren irrelevant. Til slutt ble han åpent ateistisk. Men på vei til sin ateisme hadde han vist hvordan de kristne grunnbegreper kan beholdes samtidig som de omtolkes og tømmes for sin kristne substans.

Ludwig Feuerbach og Friedrich Nietzsche


Fil:Ludwig feuerbach.jpg]]
Hitler hadde tatt til seg synspunktene om at menneskers gudsopplevelser kun er selvprojiseringer av idealforestillinger, en tanke som under hans formative år kanskje var klarest kjent fra forfatterskapet til den tyske filosofen Ludwig Andreas Feuerbach (1802–1872). Det er usikkert om Hitler hadde beskjeftiget seg direkte med Feuerbach, det kan også dreie seg om et slektskap som skyldes indirekte påvirkning. Feuerbach forfektet en materialistisk monisme som fornektet en selvstendig åndelig virkelighet, og avviste enhver udødelighetstanke.
Fil:Nietzsche187c.jpg]]
Derimot er det kjent at Hitler hadde stor forkjærlighet for Friedrich Nietzsche (1844–1900). Han beskjeftiget seg med hans bøker blant annet mens han satt fengslet i Landsberg am Lech og forfattet ''«Mein Kampf»''. Han siterte Nietzsche i noen taler, og gav Benito Mussolini en utgave av Nietzsches verker i 1943. Selv om Hitler var overflatisk i sin lesning, så han på Nietszche som en åndelig far. Her er det underlag for paranoia, kynisme, forakt for massen og dyrkning av den éne suverene, fremelskelse av ''viljen til makt''.

Richard Wagner


Fil:RichardWagner.jpg]]
Det var få historiske skikkelser som Hitler forgudet mer enn Richard Wagner (1813–1883). Wagner var for ham mer enn en begavet komponist, han gav form for det som for Hitler ble en regelrett «fromhetsøvelse»: Dyrkingen av det storslagne germanske ble til en mysteriereligion.
''«Fra Parsifal bygger jeg min religion»'' sa han i 1936; det er ''«gudstjeneste i høytidelig form uten teologisk partikrangel»'' (Parteiengezänk), ''«med en broderlig grunntone av ekte kjærlighet uten ydmykhetsteater eller tom formelplapring».''
En religion basert på de wagnerske musikkdramaer ville ikke gitt grunnlag verken for en personlig gud eller en forpliktende troslære; den ville være en følelsesopplevelse. Wagners festspill ble en gudstjenesteerstating for Hitler. Dette bevitnes også av hvor hyppig han var på Wagneroppførelser, blant annet i Bayreuth. Ifølge én kilde overvar han noen stykker 140 ganger. Særlig inntrykk gjorde ''«Nibelungenringen»'', og en gang etter at han så ''«Götterdämmerung»'' berettet en tilstedeværende at han var ''«in inbrünstiger Andacht»''. At Wagner var antisemittisme var en tilleggsbonus for Hitler.

Hitlers syn på religion


Hitler var alt annet enn likegyldig til religion, og var overbevist om at mennesket hadde en lengsel etter religiøsitet. Siden ungdommen hadde han lest om kristendom, jødedom og til og med om religioner fra utenfor den judeokristne sfære, og han hadde til en viss grad gjort seg kjent med de moderne og tildels esoteriske religionsfilosofiske systemer som var i blomstring tidlig på 1900-tallet. Til tross for sin avvisning av kristendommen gav han gjerne i det ytre sin anerkjennelse til det han kalte ''positiv kristendom'', det vil si de kristne som reorganiserte sin lære i henhold til hans egen germanske herrefolksforestillinger.
Hitlers oppfatninger om religionene var i høy grad i pakt med de ovennevnte David Friedrich Strauss og Ernst Haeckel skrifter. Alle læremessige enkeltheter i religionene avviste han som humbug og menneskelige påhitt. Dersom man tar hensyn til at religiøsitet kan foreligge også uten en tro på en personlig Gud eller på en objektiv transcendent moral, er likevel Hitler å betrakte som religiøs. Han betrodde flere ganger til sin nærmeste krets at han aldri hadde vært noen «fromming» ''(Frömmling)'', men at man kan ''inderliggjøre'' seg selv ved at man senker seg ned i naturens under eller studerer historien, og bli ''«fylt av ærefrykt av det som ikke kan erkjennes»'', og oppnå sin «metafysiske tilfredsstillelse» ved det. Hans fromhet (i mangel av et bedre ord) gav seg uttrykk i en overbevisning om at den som kjemper tappert i pakt med naturens lover til slutt «endelig vil motta forsynets velsignelse».
Hitler ønsket også at folket skulle være religiøst; han fryktet det areligiøse fordi det ville fremkalle rotløshet og svakhet. Allerede i Wien var han kommet frem til den overbevisning at religionen kan være politisk nyttig, for et religiøst folk akter statens og øvrighetspersonenes myndighet. Men «den sanne religion som skulle føre alle folk er ennå ikke oppfunnet», mente han. Adolf Hitler hadde stor sans for Napoleons måte å temme og funksjonalisere religionen på.
Nasjonalsosialismen utviklet en slags germansk religion, og Hitler lot Alfred Rosenberg utvikle en arisk verdensanskuelse som ble propagert i Det tredje rike. Det er interessant å se at Adolf Hitler personlig var heller nedlatende til disse prosjektene, samtidig som han så nytteverdien i dem. Han var svært positiv til at det skulle utvikles germanske riter for nyfødte og for ekteskapsinngåelse, men det var ikke av indre overbevisning. Snarere kunne det være nyttig å kunne sette noe i stedet når han etter krigen aktet å kvitte seg med kristendommen og utslette dens svekkende innflytelse på det tyske folk.

Hitler og katolisismen


Som gutt hadde Adolf Hitler etter alt å dømme tatt til seg den katolske tro fra sin fromme mor og sine lærere, deriblant prester som underviste ham i 2.- og 3.-klasse. Moren oppdro ham i troen, og selv om farens eksempel trakk i retning av lunkenhet var han antagelig å betrakte som en katolsk troende på lik linje med sine jevnaldrende på den tid.
Frafallet dateres vanligvis til realskoleårene i Linz. Byens skoleråd var dominert av eksponenter for den kirkefiendtlige liberalisme, og et flertall av lærerkreftene på realskolenivå verken ville eller kunne bidra til ungdommens kristne formasjon. Dertil kom at han var begynt å kretse rundt den tysknasjonale politiske romantikk, som gjorde front mot den internasjonalistiske kirke. Denne åndsstrømning gjorde seg på denne tiden så sterkt gjeldende at biskopen av bispedømmet Linz, Franz von Sales Maria Doppelbauer, klaget over at til og med prestekandidater mistet både kall og gudstro. Et annet element som virket inn på Hitler var den vulgærmaterialisme som utviklet seg blant ungdom som forleste seg på forfattere som for eksempel Ernst Haeckel.
Senere i livet skrøt Hitler av den opposisjon han hadde oppvist under religionsundervisningen på realskolen. Etter eget utsagn hadde han med sine innvendinger mot gudstroen drevet sin religionslærer Sales Schwarz ''«slik til fortvilelse at han ofte ikke visste verken inn eller ut»''. Selv om dette kan ha vært overdrevet praleri, kjenner man til at han åpent tok avstand fra det ene dogmet etter det andre. Senest fra 14-årsalderen hadde han sluttet å tro på nattverden. Den 20. februar 1942 erklærte han at han ''«fra 13, 14, 15 års alder ... ikke hadde noen tro lenger»'' og at heller ingen av hans skolekamerater, med unntak av noen få ''«helt dumme mønsterelever ... trodde lenger på den såkalte kommunion»''. Han hevdet at han allerede da var kommet til at ''«det hele helst burde sprenges i luften»''. Ikke desto mindre medgav han at det likevel var noen av medelevene som bevarte sin tro.
Om hans frafall fra troen var så fullstendig i denne alder som han senere skrøt på seg, er ikke godt å si. I oktober 1937 fortalte han til NSDAPs propagandaledere at det var en langvarig kamp for ham å løsrive seg fra sine religiøse barndomsforestillinger.
Til en viss grad kan også Alois Hitler negative sider ha innvirket på Adolf Hitler. Han var en såkalt «frisinnet», uten religiøs tro eller overbevisning, uten å oppfylle de religiøse plikter, og med en heller avvisende holdning til kirken. Borgerskapet og embedsverket i datidens Østerrike var dessuten nokså fascinert av liberalismen som de oppfattet som det sunne motstykke til en tilstivnet og overtroisk katolisisme. Man vet at faren gjerne kom med svært syrlige utfall mot kirken, og at kirkebesøkene for det meste hadde avgrenset seg til pliktfremmøter som til Keiserens Fødselsdag (18. august).

Hitler som ''den nye Messias''


Adolf Hitler ansporte til en ekstrem personkult, brukte religiøs språkbruk om seg selv og sin egen rolle, og promoverte og tolererte at det ble brukt temmelig vidtgående sammenligninger mellom ham selv og det guddommelige. Blant de nazistiske forfattere og diktere som gjorde dette, kan nevnes Camilla Meyer-Bennthsow ''(«Adolf Hitler den Store i all evighet, velsignelse for alle tider»)'', Alice Försterling ''(«Du Braunau, deg har Gud utvalgt, og har skjenket oss det rent tyske vesen»)'', SA-dikteren Herybert Menzel ''(«Føreren kommer snart! Ja, Gud hørte det forpinte folkets bønn»)'', Hanns Johst ''(«Führer og Himmel i samme åsyn, Førerens smil den kosteligste monstrans»)'', og Fritz von Rabenau ''(«Kristus har sendt Adolf Hitler til vårt tyske land»)''. Sistnevnte foretok den følgende omdiktning av ''«Stille Nacht» ''(Stille Natt, dvs. Glade Jul):
::''Stille Nacht, heilige Nacht,
::''Alles schäft, einsam wacht
::''Nur der Kanzler treuer Hut,
::''Wacht zu Deutschlands Gedeihen gut.
::''Immer für uns bedacht.
::''Stille Nacht, heilige Nacht,
::''Alles schäft, einsam wacht
::''Adolf Hitler für Deutschlands Geschick,
::''Führt uns zu Größe, zum Ruhm und Glück,
::''Gibt uns Deutschen die Macht.
Et dokument av 14. august 1943, som fikk Hitlers personlige påskrift ''«Det første brukbare utkast! Til Josef Goebbels for bearbeidelse»'', gir et innblikk i hans ønsker for fremtiden.

Personlig verk


Adolf Hitler: ''Mein Kampf'', 1924.
Hitlers annen bok, 1928

Biografier


Doron Arazi: ''Adolf Hitler: A Bibliography.'' Greenwood (1994) ISBN 0-887-36360-1
Alan Bullock: ''Hitler and Stalin: Parallel Lives,'' HarperCollins (1991) ISBN 0679729941
Alan Bullock: ''Hitler: A Study in Tyranny,'' Harper Perennial (1991–førsteutgaven er fra 1961) ISBN 0060920203
William Carr: ''Hitler. A Study in Personality and Politics'', London 1978
Joachim Fest: ''Hitler. Eine Biografie.'' Frankfurt am Main, Berlin, Wien 1973; Norsk utg. Gyldendal Norsk Forlag 1973; ISBN 82-05-05791-5.
Hans Bernd Gisevius: ''Adolf Hitler: Versuch einer Deutung.'' München 1963
Sebastian Haffner: ''Anmerkungen zu Hitler.'' Fischer Taschenbuch Verlag, Frankfurt am Main 1978, ISBN 3-59623-489-1
Brigitte Hamann: ''Hitlers Wien. Lehrjahre eines Diktators.'' Piper, München 1996 ISBN 3-492-03598-1 (Wien 1907-1913: Die Jahre, die Hitler prägten)
Konrad Heiden: ''Hitler I Das Leben eines Diktators.'' Zürich 1936
Konrad Heiden: ''Hitler II Ein Mann gegen Europa.'' Zürich 1937
Sir Ian Kershaw: ''Hitler 1889-1936: Hubris'', W W Norton (1999) and ''Hitler 1937-1945: Nemesis,'' W W Norton (2000) ISBN 0393320359
August Kubizek: ''Adolf Hitler mein Jugendfreund'', 1953 – Niende opplag: Leopold Stocker Verlag, 2002, ISBN 3-70200-971-X
Lothar Machtan og John Brownjohn (translator): ''The Hidden Hitler'' Basic Books (2001) ISBN 0-465-04308-9
Albert Marrin: "Hitler", Penguin Books (1987) ISBN 0-670-81546-2
Werner Maser: ''Adolf Hitler Legende-Mythos-Wirklichkeit.'' München und Esslingen 1971
Rudolf Olden: ''Hitler''. Querido, Amsterdam 1935 (Nachdruck: Fischer Taschenbuch Verlag, Frankfurt am Main 1984, mit einem Vorwort von Werner Berthold). ISBN 3-596-25185-0
Gudrun Pausewang: ''Adi: Jugend eines Diktators'', Ravensburger, Ravensburg 1997 ISBN 3473581518
John Toland: ''Adolf Hitler, Biographie 1889–1945.'' Bergisch Gladbach, Lübbe 1977. ISBN 3-7857-0207-8
Gerhard Vinnai: ''Hitler – Scheitern und Vernichtungswut. Zur Genese des faschistischen Täters.'' Psychosozial-Verlag. Gießen 2004. ISBN 3-89806-341-0

Litteratur


Bernd Kuhlmann: ''Eisenbahn-Größenwahn in Berlin – Die Planungen von 1933 bis 1945 und deren Realisierung'', GVE-Verlag, Berlin, 2005, ISBN 3-89218-093-8
Carl Amery: ''Hitler als Vorläufer. Auschwitz – der Beginn des 21. Jahrhunderts?'' Luchterhand, München 1998 ISBN 3-630-87998-5
E. R. Carmin: ''Das schwarze Reich. Geheimgesellschaften und Politik im 20. Jahrhundert.'' Heyne, München 1997 ISBN 3-453-12588-6
Max Domarus: ''Hitler. Reden und Proklamationen 1932-1945.'' 2 Bde., 4 Halbbde., Wiesbaden 1973
Henrik Eberle und Matthias Uhl: ''Das Buch Hitler: Geheimdossier des NKWD für Josef W. Stalin, zusammengestellt aufgrund der Verhörprotokolle des Persönlichen Adjutanten Hitlers, Otto Günsche, und des Kammerdieners Heinz Linge, Moskau 1948/49,'' Gustav Lübbe Verlag, Bergisch Gladbach 2005
Philipp W. Fabry: ''Mutmaßungen über Hitler. Urteile von Zeitgenossen.'' Düsseldorf 1969
Joachim Fest: ''Staatsstreich. Der lange Weg zum 20. Juli.'' Siedler, Berlin 1994 ISBN 3-88680-539-5
Daniel Gasman: ''The Scientific Origins of National Socialism: Social Darwinism in Ernst Haeckel and the German Monist League'', American Elsevier, New York, 1971
Daniel Gasman: ''Biological Sciences and the Roots of Nazism'', American Scientist 76::56, January – February 1988
Robert Gellately: ''Backing Hitler.'' Oxford und New York 2001 ISBN 0-19-820560-0
Ellen Gibbels: ''Hitlers Parkinson-Krankheit: zur Frage eines hirnorganischen Psychosyndroms'', Springer, 1990, ISBN 3-540-52399-5
Nicholas Goodrick-Clarke: ''Die okkulten Wurzeln des Nationalsozialismus.'' 2. Aufl. Stocker, Graz und Stuttgart 2004 ISBN 3-7020-0795-4
Sebastian Haffner: ''Anmerkungen zu Hitler'', Fischer (Taschenbuch), Frankfurt, 1978 ISBN 3-5962-3489-1
Brigitte Hamann: ''Hitlers Wien. Lehrjahre eines Diktators.'' München 1996
Brigitte Hamann: ''Hitlers Edeljude. Das Leben des Armenarztes Eduard Bloch.'' München 2008
Peter den Hertog: ''Hitlers schutkleur. De oorsprong van zijn antisemitisme'', De Arbeiderspers (2005) ISBN 90-295-6248-X
Bernhard Horstmann: ''Hitler in Pasewalk – Die Hypnose und ihre Folgen, Hitlers hysterische Blindheit'', Droste Verlag (2004) ISBN 3-7700-1167-8
Eberhard Jäckel: ''Hitler's World View: A Blueprint for Power'', translated by Herbert Arnold, Oxford University Press (2000) ISBN 0674404254
Douglas M. Kelley: ''22 Männer um Hitler. Erinnerungen des amerikanischen Armeearztes und Psychiaters am Nürnberger Gefängnis''. Olten, Bern 1947
Victor Klemperer: ''Die unbewältigte Sprache. Aus dem Notizbuch eines Philologen''."LTI", Dannstadt (uten år)
Guido Knopp: ''Hitler's Henchmen'' (1998), Sutton Publishing (2005), ISBN 0750937815
Christian Graf von Krockow: ''Hitler und seine Deutschen.'' List, München, 2001, ISBN 3-471-79415-8
Alfred Läpple: ''Kirche und Nationalsozialismus in Deutschland und Österreich''. Paul Pattloch Verlag, Aschaffenburg 1980 ISBN 3-557-91168-3
Werner Maser: ''Der Sturm auf die Republik. Frühgeschichte des NSDAP'' Stuttgart 1973
Werner Maser: ''Adolf Hitler, Mein Kampf. Der Fahrplan eines Welteroberers.'' Esslingen 1976
Georg May: ''Kirchenkampf oder Katholikenverfolgung?'' Verlag Christiania, Stein am Rhein/Schweiz 1991 ISBN 3-7171-0942-1
Parthenius Minges: ''Der Monismus des deutschen Monistenbundes. Aus monistischen Quellen dargelegt und gewürdigt''. Münster 1919
Roger Moorhouse: ''Killing Hitler: The Third Reich and the Plots against the Führer'', London: Vintage Books, 2007
Henry Morris: ''The Long War Against God'', Baker Book House, Michigan, 1989
Ernst Nolte: «Eine frühe Quelle zu Hitlers Antisemitismus», i: ''Historische Zeitschrift'' 192, 1961, s. 584–606
Hans-Günter Richardi: ''Hitler und seine Hintermänner – Neue Fakten zur Frühgeschichte der NSDAP.'' Süddeutscher Verlag, München 1991 ISBN 3-79916-508-8
Michael Rißmann: ''Hitlers Gott: Vorsehungsglaube und Sendungsbewußtsein des deutschen Diktators,'' Pendo, Zürich/München 2001 ISBN 3-85842-421-8
William L. Shirer: ''The Rise and Fall of the Third Reich,'' Gramercy (1960) ISBN 0517102943
Gerd Schultze-Rhonhof: ''1939–Der Krieg, der viele Väter hatte.'' 2.Aufl. Olzog, München 2003 ISBN 3-7892-8117-4
Frederick Spotts: ''Hitler and the Power of Aesthetics,'' Overlook Press (2004) ISBN 1585673455
Henry A. Turner: ''Hitlers Weg zur Macht. Der Januar 1933.'' Berlin 1999

Referanser og fotnoter


<small>(Etterskuddsvis påføring av fotnoter er et pågående prosjekt, innledet 25. mars 2009, som kan ta lang tid.)</small>
<div class="references-small" style="-moz-column-count:2; column-count:2;">
</div>

Eksterne lenker


Kategori:Tyske kanslere
Kategori:Tyskere fra andre verdenskrig
Kategori:Personer knyttet til Det tredje rike
Kategori:Tyske nazister
Kategori:Østerrikere
Kategori:Personer fra første verdenskrig
Kategori:Jernkorset
Kategori:Hitlers familie
Kategori:Personer fra Linz
Kategori:Dødsfall ved selvmord
Kategori:Fødsler i 1889
Kategori:Dødsfall i 1945
Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha
kbd:Адолф Гитлер
af:Adolf Hitler
als:Adolf Hitler
am:አዶልፍ ሂትለር
ang:Adolf Hitler
ar:أدولف هتلر
an:Adolf Hitler
arc:ܐܕܘܠܦ ܗܝܛܠܪ
roa-rup:Adolf Hitler
as:এডল্ফ হিটলাৰ
ast:Adolf Hitler
gn:Adolf Hitler
az:Adolf Hitler
bn:আডলফ হিটলার
bjn:Adolf Hitler
zh-min-nan:Adolf Hitler
map-bms:Adolf Hitler
be:Адольф Гітлер
be-x-old:Адольф Гітлер
bcl:Adolf Hitler
bg:Адолф Хитлер
bar:Adolf Hitler
bo:ཨྰ་སྦྲོལ་ཧྥུ་ཧི་ཐུ་ལུར།
bs:Adolf Hitler
br:Adolf Hitler
ca:Adolf Hitler
cv:Адольф Китлĕр
ceb:Adolf Hitler
cs:Adolf Hitler
cbk-zam:Adolf Hitler
co:Adolf Hitler
cy:Adolf Hitler
da:Adolf Hitler
de:Adolf Hitler
nv:Dágháilchįįh
et:Adolf Hitler
el:Αδόλφος Χίτλερ
eml:Adolf Hitler
en:Adolf Hitler
es:Adolf Hitler
eo:Adolf Hitler
ext:Adolf Hitler
eu:Adolf Hitler
fa:آدولف هیتلر
hif:Adolf Hitler
fo:Adolf Hitler
fr:Adolf Hitler
fy:Adolf Hitler
ga:Adolf Hitler
gd:Adolf Hitler
gl:Adolf Hitler
gan:希特勒
ko:아돌프 히틀러
ha:Hitler
hy:Ադոլֆ Հիտլեր
hi:एडोल्फ हिटलर
hsb:Adolf Hitler
hr:Adolf Hitler
io:Adolf Hitler
ilo:Adolf Hitler
id:Adolf Hitler
ia:Adolf Hitler
ie:Adolf Hitler
os:Гитлер, Адольф
is:Adolf Hitler
it:Adolf Hitler
he:אדולף היטלר
jv:Adolf Hitler
kn:ಅಡೋಲ್ಫ್ ಹಿಟ್ಲರ್
ka:ადოლფ ჰიტლერი
kk:Адолф Гитлер
sw:Adolf Hitler
ku:Adolf Hitler
ky:Адольф Гитлер
lad:Adolf Hitler
lez:Адольф Гьитлер
ltg:Adoļfs Hitlers
la:Adolphus Hitler
lv:Ādolfs Hitlers
lb:Adolf Hitler
lt:Adolfas Hitleris
li:Adolf Hitler
lmo:Adolf Hitler
hu:Adolf Hitler
mk:Адолф Хитлер
mg:Adolf Hitler
ml:അഡോൾഫ് ഹിറ്റ്‌ലർ
mt:Adolf Hitler
mr:ॲडॉल्फ हिटलर
xmf:ადოლფ ჰიტლერი
arz:ادولف هيتلر
mzn:آدولف هیتلر
ms:Adolf Hitler
mwl:Adolf Hitler
mn:Адольф Гитлер
my:ဟစ်တလာ
nah:Adolf Hitler
nl:Adolf Hitler
nds-nl:Adolf Hitler
ne:अडोल्फ हिटलर
ja:アドルフ・ヒトラー
nap:Hitler
nn:Adolf Hitler
nov:Adolf Hitler
oc:Adolf Hitler
mhr:Гитлер, Адольф
uz:Adolf Hitler
pnb:ہٹلر
ps:اډولف هټلر
pms:Adolf Hitler
nds:Adolf Hitler
pl:Adolf Hitler
pt:Adolf Hitler
kaa:Adolf Hitler
ksh:Adolf Hitler
ro:Adolf Hitler
rm:Adolf Hitler
qu:Adolf Hitler
rue:Адолф Гітлер
ru:Гитлер, Адольф
sah:Адольф Хитлер
sa:ऐडॉल्फ़ हिटलर
sco:Adolf Hitler
stq:Adolf Hitler
st:Adolf Hitler
sq:Adolf Hitler
scn:Adolf Hitler
si:ඇඩොල්ෆ් හිට්ලර්
simple:Adolf Hitler
sd:هٽلر
sk:Adolf Hitler
sl:Adolf Hitler
szl:Adolf Hitler
so:Adolf Hitler
ckb:ئادۆڵف ھیتلەر
sr:Адолф Хитлер
sh:Adolf Hitler
su:Adolf Hitler
fi:Adolf Hitler
sv:Adolf Hitler
tl:Adolf Hitler
ta:இட்லர்
kab:Adolf Hitler
tt:Adolf Hitler
te:ఎడాల్ఫ్ హిట్లర్
th:อดอล์ฟ ฮิตเลอร์
tg:Адолф Ҳитлер
tr:Adolf Hitler
uk:Адольф Гітлер
ur:ہٹلر
vec:Adolf Hitler
vi:Adolf Hitler
fiu-vro:Hitleri Adolf
wa:Adolf Hitler
vls:Adolf Hitler
war:Adolf Hitler
wuu:希特拉
yi:אדאלף היטלער
yo:Adolf Hitler
zh-yue:希特拉
diq:Adolf Hitler
zea:Adolf Hitler
bat-smg:Aduolfos Hitleris
zh:阿道夫·希特勒

Hapkido


Hapkido 合氣道 (hanja); 합기도 (hangul) er en moderne koreansk kampkunst. Selv om det er sterke hentydninger til at Hapkido har sine opprinnelige røtter fra Japan og stilarten Daito-Ryu aiki Jutsu er dette ikke blitt bekreftet. Det er mye kontroversitet rundt hapkidos historiske røtter. Men fakta er at hapkido har de siste 50 årene blitt utrolig populær og trenes nå i alle verdensdeler.
Hapkido som stilart ble først systematisert i dette århundre av Choi Yong-sul som antageligvis (iht. historien) var tjener hos Takeda Sensei i Japan før og under andre verdenskrig. Choi kom hjem til Korea etter krigen og startet opp igjen med trening i Korea. Choi fortsatte da å trene aiki-jutsu som han hadde lært i Japan. Choi hevdet selv at han hadde blitt opplært direkte av Takeda Sensei. Men i daito-ryu aiki jutsu´s historie over personer som har trent under Takeda er ikke Choi oppført. Dette kan være av den enkle grunn at Choi var koreaner, og med hensyns til hvordan japanere så på koreanere er ikke koreanere registrert i daito-ryu´s nedskrevne historie.
En kjent utøver som faktisk er med i disse annualene er Morihei Ueshiba. Han grunnla senere stilarten aikido. Hapkido er kjent som en relativt «hard» stilart når det gjelder utførelse av teknikker. Hapkido blander aikidos velkjente sirkulære bevegelser med taekwondos velkjente og meget dynamiske sparketeknikker. I tillegg blir det trent med våpen i hapkido. De mest vanlige våpnene er: kniv, sverd, kort- og lang stokk samt spaserstokk.
Hapkido fikk sin nåværende form og navn etter at Chois elever selv begynte å utvikle hapkido. Den som er mest kjent for å ha utviklet hapkido til hva det er idag er Grandmaster Ji Han-Jae. GM Ji grunnla senere Sinmoo hapkido stilen som er meget godt utbredt i verden i dag.
Hapkido jobber mye i sirkler for maksimal kraft. Det handler mye om å nøytralisere sin motstander uten å bruke sin egen kraft, men heller bruke den kraften motstanderen allerede har når han angriper.
Hapkido i dag har utviklet seg til veldig mange stilarter. Mange stilarter bruker våpen (lang og kort stokk, kniv, spaserstokk og sverd) mens andre har ingen våpen. Videre er det flere stilarter som nå bruker mindre fokus på stillinger og mer på selve teknikkene. Det er veldig vanskelig å si «hva som er 100% korrekt» da Hapkido ikke har vært styrt «med hard hånd» vedrørende teknikker og pensum på lik linje som andre asiatiske kampkunster har blitt.
En kuriositet er at mange av de tidligste taekwondo instruktørene som emigrerte fra Korea hadde grader både i hapkido og taekwondo. Siden taekwondo ble mer populært enn hapkido gikk fler og fler instruktører over til å kun instruere i taekwondo. I dag er et par av taekwondos velkjente spark en direkte arv fra hapkido. «Spinning back heel kick» med stivt ben er et av sparkene som er blitt et velkjent «trademark» i taekwondo i dag.

Hapkidowon


Hapkidowon, ble grunnlagt av Grand Master Hong Sik-myung i 1981 i Michigan, USA. Hapkidowon, er også kjent som World Hapkido hovedkvarteret, og Foundation of the World Hapkido. Hapkidowon er sentrum av autentiske Hapkidodo instruktør utdanning, og problemer offisielle instruktør Dan (svart belte) og sertifiseringer, gi seminarer, lede og veilede Hapkido organisering og skole. Hapkidowon trene ledere av kunst på sunn sjel, kropp og ånd i samsvar med prinsippene i Hapkido. Hapkidowon fokuserer på samhold og interesser Hapkido Artists. Hapkidowon belønner de som bidrar til forbedring av Art, samfunnet, og Hapkidowon seg selv.

Organisasjoner


Det er mange forskjellige organisasjoner i hapkido i dag.
Chois ønske før han døde i 1982 var å samle alle forbund. Dette feilet og etterhvert som Chois tidligere elever spredte seg rundt om i verden har flere og flere organisasjoner oppstått.
Idag eksisterer det et utall store og små forbund rundt om i verden.
Blant de største (internasjonale) forbundene idag er:
Korea Hapkido Federation (KHF) i Korea
World Hapkido Federation (WHF) i USA
Korea Kidowae (Korea og USA)
Global Hapkido Federation (GHF) i Korea
Sinmoo Hapkido (USA, Europa)
Korea Ki Do Association (Det eldste Hapkido forbundet samt et av tre forbund som er godkjent av den Sør-Koreanske regjeringen)

Hapkido i Norge


Hapkido i Norge er forholdsvis sent etablert. Det finnes kun et fåtall hapkido klubber i Norge.
I september 2009 ble den første graderingen i regi av Norges Hapkidoforbund med Master Henrik Hunstad som sensor gjennomført.
Det er tre klubber i Oslo, en i Trondheim, en klubb i Moss, og en klubb på Askøy utenfor Bergen. I tillegg har Bergen Hapkidoklubb startet opp i 2009. De trener i Åsane, nord i Bergen. Der det trenes Combat Hapkido under ledelse av Cato Fjukstad.
I løpet av 2009 og begynnelsen av 2010 ble det startet med hapkido i flere klubber i og rundt Oslo.
Kort kan nevnes bl.a. Mudo Lørenskog, Mudo Nordstand og Mudo Sandvika hvor det hos alle klubbene trenes hapkido som et supplement til taekwondo.
I Telemark 2010 ble det startet med Hapkido i skien hos Mudo skien, hvor Per D. Solhaug elev av Master Henrik S. Hunstad underviser.

Utviklingen i Oslo


Oslo Hapkido Klubb ble grunnlagt i 1999 av Edward H. Valholm 3. dan Hapkido og 3. dan taekwondo). OHK holdt til i lokaler på Løren, (ovenfor Oslo Bilauksjon). På bakgrunn av liten medlemsmasse og tap at treningslokaler er OHK blitt "lagt på vent" og eksisterer kun i dag på internett som et samlingspunkt for hapkido interesserte.
Hwardo Kwan Hapkido ble etablert i 2002 av Bo M. Linstrøm (5. dan), og som klubb er ikke aktiv i dag.
Sangrok Mudo på Lilleaker har et sterkt hapkido miljø i Oslo. Master Henrik Hunstad (4. dan hapkido og 6. dan taekwondo) er hovedinstruktør for Sangrok Mudo.

Eksterne lenker


http://www.hapkido.no Norges Hapkido Forbund
http://www.nordichapkido.net Nordic Hapkido Federation
http://www.globalhapkido.org Global Hapkido Federation
http://oslo.hapkido.no Oslo Hapkido Klubb
http://www.sangrok.no Sangrok Mudo Hapkido
http://www.kampsport.no Norges Kampsport Forbund
http://www.moss-tkd.no Moss Taekwondo Klubb (Hapkido)
http://www.moodukkwannorge.no/hapkido.html Rosenborg Hapkido
http://www.bergenhapkidoklubb.no Bergen Hapkidoklubb
Kategori:Hapkido
ar:هاب كيدو
ast:Hapkido
bg:Хапкидо
bs:Hapkido
ca:Hapkido
de:Hapkido
el:Χαπκίντο
en:Hapkido
es:Hapkido
eo:Hapkido
eu:Hapkido
fa:هاپکیدو
fr:Hapkido
fur:Hapkido
gl:Hapkido
ko:합기도
id:Hapkido
it:Hapkido
he:הפקידו
lad:Hapkido
lt:Hapkido
hu:Hapkidó
nl:Hapkido
ja:ハプキドー
oc:Hapkido
pl:Hapkido
pt:Hapkidô
ru:Хапкидо
sq:Hapkido
scn:Hapkido
simple:Hapkido
sr:Хапкидо
fi:Hapkido
sv:Hapkido
tr:Hapkido
vi:Hapkido
zh:合氣道 (韓國)

Horoskop

Horoskop er innen astrologien en fullstendig beskrivelse av et menneskes liv på og personlighet på grunnlag av hvordan utseendet på stjernehimmelen ser ut på dette menneskets fødselsøyeblikk.
Ordet horoskop er sammensatt av de Hellas ordene «hora», time, og «skopein», betrakte. Således er betydningen ''å betrakte timen''. Det blir påstått at det skal fungere som et kart eller et skjema over et menneskes skjebne og som blir regnet ut gjennom forholdet mellom et menneskets fødselsdato, fødselstid og fødselssted.
I henhold til astrologi er himmellegemenes bevegelser «urverk». Den posisjonen som planeter og andre himmellegemer hadde ved en bestemt begivenhet kan nedtegnes og når man visste stedet hvor observassjonen ble foretatt, fungerer et horoskop som å notere et klokkeslett, en dato og en stedsangivelse.
Opprinnelig henviste man til den stjerne som sto ved østhimmelen, når man skulle stille et fødselshoroskop. Siden ble den grad av dyrekretsen som sto i øst brukt. I dag brukes horoskop om en inntegning av planeter og himmellegemer i et skjema, som er et slags kart over hvor planetene befant seg på himmelen i det øyeblikket.
Astrologer bruker dette kartet for å si noe om en persons karakteregenskaper i ulike sammenheng. For eksempel om hvordan det mennesket horoskopet stilles for oppfatter seg selv, mot hvordan andre oppfatter vedkommende. Det er ikke vitenskapelig bevist (Verifikasjon) at dette fungerer, selv om det hevdes å være erfaringsbasert.
I sin enkleste form er solhoroskopet det flest kommer i befatning med ettersom det er solens plassering innen dyrekretsen som betegner hvilket stjernetegn mann er født under. Solens posisjon anses for å si mest om hovedkaraktertrekkene til en person. Den vandrer i løpet av et år rundt alle de tolv tegnene i dyrekretsen. Solhoroskopene som man finner i aviser og ukeblader høster liten anerkjennelse hos astrologer generelt.
Kategori:Astrologi
ar:مخططات الأبراج
bs:Horoskop
ca:Horòscop
cv:Гороскоп
cs:Horoskop
da:Horoskop
de:Horoskop
et:Horoskoop
en:Horoscope
es:Horóscopo
eo:Horoskopo
eu:Horoskopo
fa:زایچه
fr:Thème astrologique
hy:Հորոսկոպ
hi:कुण्डली
io:Horoskopo
id:Horoskop
it:Oroscopo
he:הורוסקופ
ka:ჰოროსკოპი
lt:Horoskopas
hu:Horoszkóp
mk:Хороскоп
mt:Oroskopju
ms:Horoskop
nl:Horoscoop
ja:ホロスコープ
pl:Horoskop
pt:Horóscopo
ru:Гороскоп
sq:Horoskopi
sk:Horoskop
sr:Хороскоп
sh:Horoskop
fi:Horoskooppi
sv:Horoskop
ta:சாதகக் குறிப்பு
uk:Гороскоп
zh:天宫图

Hyllifestivalen

Hyllifestivalen er en årlig nullbudsjetts Festival i Spydeberg for band som ikke er etablert i musikkindustrien (eller som vil spille gratis). Festivalen var opprinnelig et bursdagsstunt for Øystein Bøhler i 2002, og ble arrangert offisielt for første gang i 2003 av Beyondfett.

Eksterne lenker


http://festival.beyondfett.com Festivalens nettside
Kategori:Kultur i Østfold
Kategori:Norske musikkfestivaler
Kategori:Repeterende arrangementer etablert i 2003

Helgeland

Fil:Berge Sieben Schwestern Norwegen.jpg.]]
Fil:Regionråd i Nordland.svg
<onlyinclude>
Helgeland ''(samme opprinnelse som «Hålogaland»)'' er en region og et landskap i Nordland fylke. Området dekker kommunene fra grensen mot Nord-Trøndelag fylke og distriktet Namdalen i sør og opp til Saltfjellet i nord, hvor det grenser til regionen Salten. Polarsirkelen går gjennom Helgeland, lengst nord i distriktet – og litt upresist går det an å si at Helgeland er den delen av Nordland som ligger sør for Polarsirkelen.
Distrikter i Norge har 77&nbsp;581 innbyggere (1. april 2011) og dekker et areal på 17&nbsp;960 km². Området har ingen egen administrasjon, men utstrakt interkommunalt samarbeid. På 1930-tallet var utskilling av Helgeland som et eget fylke, med fylkesadministrasjon i Mosjøen, en meget aktuell sak.
Helgeland består av kommunene Sømna, Vevelstad, Vega, Bindal og Brønnøy (tilknyttet Sør-Helgeland Regionråd); Leirfjord, Dønna, Vefsn, Herøy i Nordland, Træna, Rødøy og Alstahaug (tilknyttet Helgeland Regionråd) og Grane, Hattfjelldal, Hemnes, Nesna, Lurøy og Rana (tilknyttet Indre Helgeland Regionråd).
Inntil 1884 hørte også Meløy kommune til Helgeland. Den regnes nå som en del av Salten.</onlyinclude>
De fire byene på Helgeland er Mo i Rana, Mosjøen, Sandnessjøen og Brønnøysund.
Historisk har Helgeland suksessivt vært eget Fylke (Norge), len og fogderi. Helgeland fylke i middelalderen bestod av Rødøy og Herøy ''halvfylker'' som igjen var inndelt i ''fjerdinger''. Helgeland fogderi ble i 1863 delt opp i Søndre og Nordre Helgeland fogderier, og hørte til Nordlandenes amt.

Kommuner


Helgeland er inndelt i 18 kommuner:

Administrative inndelinger


Tidligere fogderier:
Nordre Helgelands fogderi: Dønna, Hemnes, Rana, Nesna, Lurøy, Træna og Rødøy, samt Meløy i Salten.
Søndre Helgelands fogderi: Grane, Hattfjelldal, Vefsn, Brønnøy, Sømna, Bindal, Vega, Vevelstad, Herøy, Alstahaug og Leirfjord.
Interkommunale regionråd:
Helgeland regionråd: Herøy, Alstahaug, Leirfjord, Vefsn, Dønna, Træna og Rødøy.
Indre Helgeland regionråd: Lurøy, Grane, Hattfjelldal, Hemnes, Rana og Nesna.
Sør-Helgeland regionråd: Brønnøy, Sømna, Bindal, Vega og Vevelstad.
Prostier i Den norske kirke, alle under Sør-Hålogaland bispedømme:
Nord-Helgeland prosti: Herøy, Alstahaug, Leirfjord, Dønna, Nesna, Lurøy, Træna og Rødøy.
Indre Helgeland prosti: Grane, Hattfjelldal, Vefsn, Hemnes og Rana.
Sør-Helgeland prosti: Brønnøy, Sømna, Bindal, Vega og Vevelstad.
Domsmyndighetsområder, alle under Hålogaland lagdømme:
Rana tingrett: Hemnes, Rana, Nesna, Lurøy, Træna og Rødøy.
Alstahaug tingrett: Grane, Hattfjelldal, Vefsn, Herøy, Alstahaug, Leirfjord og Dønna.
Brønnøy tingrett: Brønnøy, Sømna, Bindal, Vega og Vevelstad.

Geografi


Kystområdene har en vidstrakt strandflatekyst med fjorder som strekker seg et godt stykke innover i regionen. Innover mot grensen mot Sverige finnes det store skog- og fjellområder med Oksskolten som det høyeste fjellet. Polarsirkelen passerer over Saltfjellet, helt nord på Helgeland.
Fil:Zwischen Mo i Rana_%26_Trondheim-Laksforsen_Norwegen.JPG
Saltfjellet-Svartisen nasjonalpark, Børgefjell nasjonalpark og Lomsdal-Visten nasjonalpark er de største verneområdene i regionen.

Kultur og attraksjoner


Fil:Kommandobunkeren ved Grønsvik Kystfort.JPG ]]
Helgeland er kjent for sin vakre natur. Skjærgården og de særpregede fjellene er populære reisemål, om enn mindre kjent enn Lofoten. De mest særpregede fjellene langs Helgelandskysten er Torghatten, De syv søstre, Træna, Lovund og Hestmannen.
Kulturhistorisk er de viktigste institusjonene i området Vega, Petter Dass-museet og Helgeland museum, som består av en rekke ulike museum i regionen. En annen interessant attraksjon er Norsk Havbrukssenter, som har et oppdrettsanlegg i Brønnøy som er åpent for publikum.
En rekke av kommunene har plassert ut kunstverk i naturen, gjennom det fylkeskommunale programmet Skulpturlandskap Nordland. Prosjektet var kontroversielt, men for kunstinteresserte er prosjektet en særpreget og fascinerende samling arbeider av internasjonalt anerkjente kunstnere.

Næringsliv


Helgeland er et av de viktigste områdene for fiskeoppdrett i Norge (og i verden). Det produseres årlig store mengder laks og ørret i regionen og en del av dette bearbeides også før det går til eksport.
Helgeland har store kvaliteter som reisemål og reiselivsbransjen i regionen er i utvikling.
På Sør-Helgeland er Brønnøysundregistrene en hjørnesteinsbedrift. I Brønnøy ligger også hovedkontoret til Torghatten ASA og kalkbruddet til Brønnøy Kalk. Ellers er landbruk og kjøttproduksjon en viktig næring på Sør-Helgeland.

Kommunikasjoner


Hurtigruta anløper Brønnøysund, Sandnessjøen og Nesna, mens Nordlandsbanen har flere stoppesteder på det indre av Helgeland. Det finnes kortbaneflyplasser ved Brønnøysund, Sandnessjøen, Mosjøen og Mo i Rana. Kystriksveien (Rv17) og Europavei 6 er hovedferdselsårer nord-sør, mens Tosenvegen (Fv76), riksvei 73, fylkesvei 78 og fylkesvei 12/europavei 12 sikrer øst-vest forbindelser.
Torghatten Trafikkselskap, Helgeland Trafikkselskap samt Ofotens og Vesteraalens Dampskibsselskab har daglige avganger fra mellom annet Brønnøysund, Sandnessjøen, Stokkvågen og Vågaholmen. Hurtigbåtruta Nordlandsekspressen har en rekke anløp og går daglig mellom Bodø og Sandnessjøen.

Referanser

Litteratur


Helgeland historielag: ''Helgeland historie''.
Bind 1: ''Fra de eldste tider til middelalderens begynnelse ca. 1030'', (red. Kristian Pettersen og Birgitta Wik), Rønnes trykk, Mosjøen, 1985, ISBN 82-90148-44-5
Bind 2: ''Fra middelalderens begynnelse ca. 1030 til reformasjonen 1537'' (red. Birgitta Berglund), 1994, ISBN 82-90148-55-0

Se også


Hålogaland
Nord-Norge

Eksterne lenker


http://www.helgeland.no Portal for Helgeland
http://www.hel.no/ Helgeland Regionråd.
http://www.sh-region.no/nordland/sorhelgeland/shregk.nsf/ Sør-Helgeland Regionråd.
http://www.ihr.no/ Indre Helgeland Regionråd.
http://www.helgelandmuseum.no Helgeland Museum
Kategori:Nordlands geografi
Kategori:Landskap i Norge
Kategori:Helgeland
Kategori:Distrikter i Norge
da:Helgeland
de:Helgeland
en:Helgeland
es:Helgeland
et:Helgeland
fr:Helgeland
hr:Helgeland
nn:Helgeland
pnb:ہیلجلینڈ
ru:Хельгеланн
se:Helgeland
sv:Helgeland

Helse

:''Se Helse (Ditmarsken) for å lese om den tyske kommunen''
Fil:Hygeia Musei Capitolini MC1099.jpg er i den greske mytologien gudinne for helse]]
<onlyinclude>Helse er et kulturelt betinget begrep som varierer med kultur, oppfatninger og historie. Medisinsk er helse definert som ''organismens evne til å effektivt svare på stressfaktorer og effektivt restituere og vedlikeholde en likevektsbalanse''. Skade- og sykdomsforebyggelse er viktig for et godt liv og god helse. En form for forebygging er gode vaner, som oftest blir utført automatisk uten at personen er spesielt oppmerksom på det. Eksempler på gode helsevaner er å bruke bilbelte, spise regelmessig og mosjonere litt hver dag.</onlyinclude>
Den biomedisinske definisjonen av helse er ''fravær av sykdom''. Definisjonen har blant annet blitt kritisert for å være for snever og for å ha for mye fokus på fysiske funksjoner. Som en reaksjon mot denne lagde Verdens helseorganisasjon (WHO) i 1948 denne definisjonen av helse: ''en tilstand av fullkomment legemlig, sjelelig og sosialt velvære og ikke bare fravær av sykdom eller lyter''. Innvendinger mot denne er at den har gjort sykdomsbegrepet vanskelig å avgrense, og at den er et eksempel på et uoppnåelig ideal.

Fysisk helse


Fysisk helse er god kroppslig helse som oppnås gjennom en god balanse mellom regelmessig mosjon, sunn diett og hvile. Psykisk helse henger tett sammen med fysisk helse i den forstand at dårlig psykisk helse kan påvirke den fysiske tilstanden hos en person negativt. For eksempel er feil balanse mellom krav og kontroll i dagliglivet assosiert med hjerte- og karsykdom. Omvendt kan fysiske sykdommer være opphav til psykiske lidelser i den forstand at alvorlige sykdommer ofte kan føre til personlige forstyrrelser hos pasienten (for eksempel depresjon (sykdom)).

Psykisk helse


Psykisk helse handler om hvorvidt en person klarer å bruke sine kognitive og emosjonelle ferdigheter til å fungere i samfunnet og møte hverdagslige krav. I følge WHO finnes det ingen offisiell definisjon av psykisk helse. Kulturelle forskjeller, subjektive vurderinger og konkurrerende teorier påvirker hvordan psykisk helse skal defineres. Likevel er de fleste enige om at psykisk helse og psykisk sykdom ikke utfyller hverandre. Med andre ord vil ikke fravær av psykisk sykdom nødvendigvis være det samme som å ha god psykisk helse. En måte å tenke psykisk helse på kan være å se hvordan en person fungerer i hverdagen. Signaler om god psykisk helse er når personen klarer å takle normal mengde med stress, vedlikeholde vennskap og leve et selvstendig liv og klare å komme seg ut av emosjonelle ”fallgruver”.
Årsakene til psykiske sykdommer er ofte komplekse og sammensatte av genetikk/arv, sosiale forhold, fysisk helse, psykologiske mekanismer og kjemiske forhold i hjernen.

Å opprettholde god helse


Å opprettholde en god helse er en aktiv prosess. Effektive strategier for å holde en god helse er en sunn diett (f.eks. fem om dagen), regelmessig mosjon, god hygiene, evnen til å takle stress og et tilbud om et godt helsevesen.

Hvor kunnskapen om helse kommer fra


Kunnskap om helse bygger primært på områder som biologi, kjemi, psykologi og fysikk, men også på andre områder som medisinsk sosiologi, biokjemi, epidemiologi og genetikk.

Referanser

Eksterne lenker


http://www.forebygging.no forebygging.no ''Kunnskapsbase for rusforebyggende og helsefremmende arbeid
http://www.who.int/en/ WHO
http://www.helsebiblioteket.no Helsebiblioteket
http://www.ssb.no/helse/ Statistisk sentralbyrå: Helse
http://www.helseetaten.oslo.kommune.no/ Helseetaten, Oslo kommune: Helse
Kategori:Helse
Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha
af:Gesondheid
am:ትምህርተ፡ጤና
ar:صحة
an:Salut
bm:Kɛnɛya
bn:স্বাস্থ্য
be:Здароўе
be-x-old:Здароўе
bg:Здраве
bs:Zdravlje
br:Yec'hed
ca:Salut
cv:Сывлăх
ceb:Panglawas
cs:Zdraví
sn:Hutano
co:Salute
cy:Iechyd
da:Sundhed
de:Gesundheit
et:Tervis
el:Υγεία
en:Health
es:Salud
eo:Sano
eu:Osasun
fa:تندرستی
fr:Santé
fur:Sanitât
gd:Slàinte
gl:Saúde
hak:Khien-không
ko:건강
hy:Առողջություն
hi:स्वास्थ्य
hr:Zdravlje
io:Saneso
bpy:সাউডে
id:Kesehatan
ia:Sanitate
is:Heilsa
it:Salute
he:בריאות
jv:Kaséhatan
kl:Peqqinneq
kn:ಆರೋಗ್ಯ
ka:ჯანმრთელობა
kk:Денсаулық
ht:Lasante
la:Salus
lv:Veselība
lt:Sveikata
li:Gezóndheid
hu:Egészség
mk:Здравје
ml:ആരോഗ്യം
mr:आरोग्य
ms:Kesihatan
mwl:Salude
nl:Gezondheid
new:उसाँय्‌
ja:健康
nn:Helse
oc:Santat
pfl:Xundheit
pnb:صحت
ps:روغتيا
km:សុខភាព
pl:Zdrowie
pt:Saúde
ro:Sănătate
qu:Qhali kay
rue:Здоровя
ru:Здоровье
sco:Heal
sq:Shëndeti
scn:Saluti
si:සෞඛ්‍යය
simple:Health
sk:Zdravie
sl:Zdravje
sr:Здравље
sh:Zdravlje
su:Kaséhatan
fi:Terveys
sv:Hälsa
tl:Kalusugan
ta:நலம்
tt:Сәламәтлек
th:สุขภาพ
tr:Sağlık
uk:Здоров'я
ur:صحت
vi:Sức khỏe
fiu-vro:Tervüs
war:Kahimsogon
yi:געזונט
zh-yue:健康
zea:Gezondeid
zh:健康

Hinduisme

Fil:Nataraja.jpg Nataraja skaper verden gjennom sin dans.]]
Hinduisme er en av de store verdensreligionene med mellom 950 millioner og én milliard tilhengere.<ref>
</ref>
De fleste lever i India, mange også i resten av Sør-Asia.<ref>
</ref>
Hinduismen, som av sine tilhengere gjerne betegnes som Sanatana Dharma () (den evige veien), regnes som verdens eldste fortsatt levende religion. Den er imidlertid ikke et enhetlig trossamfunn, men et konglomerat av religiøse grupper med svært ulike holdninger. Hinduismen omfatter avanserte intellektuelle tradisjoner, men for de fleste hinduer er det de daglige ritualene i hjemmet og templene som viser deres tilhørighet til hinduisk kultur.
Buddhisme, jainisme og sikhisme er religioner som har sprunget ut av samme religiøse miljø som hinduismen.

Grunnleggende trekk


Hinduismen har over en lang tidsperiode utviklet seg gjennom en mengde lokale kulter og trosformer. Det er mulig å hevde at hinduismen ikke er en enhetlig religion, men et fellesnavn for mange av de religiøse tradisjonene på det indiske subkontinentet. Dette mangfoldet omfatter et bredt spektrum av tro og praksis; det finnes både monoteisme, polyteisme og ateisme utgaver. Disse ulike religiøse uttrykkene bindes sammen av et knippe mytologiske fortellinger, som igjen finnes i et stort antall varianter. De aller fleste som regner seg som hinduer respekterer de veda, men også de kan tolkes i mange retninger.
Hinduismen er derfor blitt sammenliknet med en familie, der ingen egenskaper er felles for alle medlemmer, men som likevel utgjør et klart fellesskap.
Felles for de aller fleste hinduer er likevel en del grunnleggende forestillinger. Man forutsetter at mennesket har en udødelig sjel, ''atman'', som blir født et uendelig antall ganger på jorda, reinkarnasjon, og at forholdene i det enkelte liv er avhengig av ens oppførsel i de tidligere, karma. Målet i tilværelsen er å bryte ut av denne rekken av gjenfødelser ved å oppnå ekstatisk innsikt, moksha, i livets grunnleggende illusoriske natur; maya.
Videre forutsetter man at individet har en bestemt plass i verden, og plikter knyttet til dette, dharma.
Fil:Balakrishna at National Museum, New Delhi.jpg

Mytologi


De aller fleste hinduer forutsetter eksistensen av en evig og uforanderlig høyeste virkelighet, en guddom opphøyd over alle personlige egenskaper, kalt Brahman. I et berømt avsnitt i'' Chandogya upanishade'' sammenlikner vismannen Aruni den guddommelige essens med salt oppløst i vann; usynlig men likevel tilstede overalt. I en slik forståelse karakteriseres Brahman som ''nirguni brahman'', brahman uten egenskaper.
Men Brahman kan også framstå som manifestert, og kalles da ''saguna brahman'', brahman med egenskaper. Siden Brahman omfatter alt det skapte kan de andre gudene oppfattes som aspekter av Brahman. Som ''trimurti'' (treenigheten) viser Brahman seg i tre hovedformer; som Brahma (skaperen), Vishnu (opprettholderen) og Shiva (ødeleggeren). Brahma må ikke forveksles med Brahman. Brahma er en personlig gud, mens Brahman er den guddommelige urkraft som styrer verden.
De personlige gudene trer fram i verden gjennom et antall avatarer eller inkarnasjoner. De kan representeres av mannlige gudeskikkelser som Brahma, Vishnu og Shiva eller gudinner som Durga, Kali og Sarasvati.
Hinduisk mytologi og praksis deles gjerne i tre hovedretninger: ''vaishnavatradisjonen'' omfatter de mange mytene som handler om guden Vishnu og hans avatarer (Rama, Krishna) osv.; en annen hovedgruppe, ''shaivismen'', bygger på mytene rundt guden Shiva og hans kone Parvati, mens en tredje hovedstrømning, ''shakti-tradisjonen'' knyttes til den store Gudinna, kjent under navn som Kali og Durga. Også innen shaivismen og vishnuismen dyrkes gudinner, men de oppfattes der gjerne som underordnet en mannlig motpart.

Ritualer


Den daglige rituelle praksis er langt viktigere for de fleste hinduer enn metafysiske spekulasjoner. Hinduismen kommer til uttrykk i form av handling og er ikke først og fremst basert på tro. De fleste hinduer har bilder eller statuer av guddommer i hjemmet, og plasserer røkelse, blomster e.l. foran disse hver dag, gjerne ledsaget av en enkel bønn. En slik andakt, eller ''puja'', kan føre til en visjon av guddommen kalt ''darshan''.
En viktig del av hinduisk praksis er ''yoga'', systematiske anstrengelser for å oppnå åndelig opplysning og forening med det guddommelige. Noen hinduer vier sitt liv til åndelig søken ved å gå inn i en av de mange munkeordnene tidlig i livet, men tradisjonelt har slike anstrengelser tilhørt siste del av livet. Slike asketer kalles ''sadhuer'' og nyter stor respekt i det indiske samfunnet.
De vediske skriftene, og tradisjonene som knyttes til dem, regulerer mange aspekter av det daglige livet, men tilhørigheten til landsby og kaste bestemmer de uttrykk religionen får. Å være hindu vil si å akseptere sin dharma, sin plass i samfunnet og i kretsløpet av liv og død. En sentral plikt for en hindu er derfor å videreføre slekten og dermed vise respekt for tidligere generasjoner og plassere sitt eget liv i helheten.

Kastesystemet


Hindusamfunnet deles tradisjonelt inn i fire klasser som kalles varnaer ("farger"). opprinnelig kan dette ha vært en inndeling basert på yrker, men det har utviklet seg til et system basert på avstamning som regulerer mange sentrale aspekter av hinduenes liv; yrkesvalg, ekteskapspartner, sosial rang og mye annet.
Fil:Hindu priest blowing conch during punja.jpg
I vedaene nevnes fire hovedklasser:
Brahminer (prester og lærere)
Kshatriyaer (konger og krigere)
Vishyaer (bønder og forretningsfolk)
Shudraer (tjenere og kroppsarbeidere)
Disse fire hovedgrupperingene er i det moderne Sør-Asia splittet opp i hundrevis av underkaster. Kastene regulerer livet på landsbygda i detalj, men har også stor betydning i de moderne byene. I tillegg til de egentlige kastene kommer en stor gruppe som kalles de kasteløse, som står utenfor hinduenes sosiale system, men som kanskje utgjør så mye som 25% av Indias befolkning. Også en rekke stammefolk i ulike deler av Sør-Asia står utenfor kastesystemet.
Islam, buddhisme og kristendom skal i prinsippet ikke anerkjenne eksistensen av kaster, men systemet videreføres likevel i praksis også blant disse religionenes tilhengere. Blant kristne i Sørindia sprang den såkalte ritestriden ut av dette forholdet
Det foregår en løpende debatt om hvorvidt kastesystemet er en viktig del av hinduismen, eller en foreldet sosial struktur. Mange moderne hinduer har tatt skarp avstand fra kastesystemet, heriblant Gandhi og Ramakrishna.

Utbredelse


Fil:Ganeshatiller.JPG
Hinduismen er mest utbredt i India og naboland som Nepal, Sri Lanka og Bangladesh, også i blant annet Burma, Malaysia og Indonesia. Hinduismen dominerer fortsatt på den indonesiske øya Bali. Det britiske imperiet fraktet indiske arbeidere til mange land, og det finnes derfor hinduiske kolonier i land som Trinidad og Sørafrika.

Hinduisme i Vesten


I utgangspunktet er ikke hinduismen en misjonerende religion, man må fødes inn i den, men det finnes likevel etterhvert i mange vestlige land et voksende antall tilhengere av hinduismen.
Tidlig på attenhundretallet kom de første oversettelsene av Upanishadene og Bhagavad Gita på europeiske språk. De vakte interesse hos mange intellektuelle. Madame Blavatsky's teosofi bidro til å øke interessen, og etter swami Vivekanandas presentasjon av hinduismen i Chicago i 1893 vokste det både i Europa og USA fram grupper av folk som studerte yoga, vedanta og andre aspekter av hinduisk tro og praksis.
I siste del av det tjuende århundre har bevegelser som ISKCON (Hare Krishna), Self-realization Fellowship og Ananda Marga fått betydelige tilhengerskarer. Maharishi Mahesh Yogi er en av de mest kjente av et stort antall lærere som formidler aspekter av hinduismens tradisjoner over hele verden. De åndelige disipliner som sammenfattes i begrepet yoga presenteres ofte løsrevet fra hinduismens ideinnhold. En gruppe norske elever ledet av Are Holen brøt i 1966 med Maharishi Mahesh Yogi og opprettet den religiøst nøytrale organisasjonen Acem. Her praktiseres de teknikker Maharishi har lært fra seg løsrevet fra hinduisk tradisjon.
I Vesten er det mange hinduiske immigranter i Storbritannia, Canada og USA. I Norge var det i 2007 registrert 5&nbsp;298 medlemmer av hinduiske trossamfunn<ref>
</ref>, men antall hinduer bosatt i Norge er sannsynligvis langt større enn dette. Det er oppført hindutempler i Bergen, Oslo, Trondheim og Drammen. Mange hinduer samles også i midlertidige lokaler.

Hellige skrifter


Hinduismen har et stort antall hellige skrifter, mange av dem flere tusen år gamle. Skriftene deles inn i to klasser; de som er blitt åpenbart (''shruti'') og de som huskes (''smriti''). I utgangspunktet regnes Vedaene som åpenbarte tekster, mens Mahabharata, Ramayama og puranaene er tekster som er «husket», det vil si menneskeskapt. Det er noen nyanser i forhold til dette: noen hinduer regner Mahabharata som en åpenbart tekst, og noen hinduretninger regner også flere av purana-tekstene, som Bhagavata-Purana, som en åpenbart tekst.
De eldste tekstene er vedaene som utgjør et felles trosgrunnlag for alle hinduer. Vedaskriftene består av fire store samlinger av hymner; Rigveda, Ajurveda, Atharvaveda og Samaveda. I de vediske hymnene skildres dyrkelsen av guder som Agni, Indra og Varuna gjennom nitide ritualer der ilden og offeret står sentralt.
De fire klassene av vedaskrifter har blitt overført muntlig fra lærer til elev, og har hver for seg blitt tillagt seinere kommentarer som igjen deles inn i tre klasser med ulik autoritet; ''brahmanaer'', ''aranyakaer'' og upanishadene. Det viktigste filosofiske sytemet basert på vedaene er vedanta, som igjen finnes i mange versjoner.
Viktig for hinduer er dessuten de store episke fortellingene Mahabharata og Ramayana, som fant sin form i de siste århundrene f.Kr. De inneholder et vell av fortellinger og legender om mytologiske skikkelser og dagligliv i prehistorisk tid. Tekstene omfatter også lange partier med filosofiske refleksjoner, framstillinger av hinduismens grunnbegreper og forklaringer av moral og samfunnsorden. Hinduismens mest kjente hellige tekst, Bhagavadgita, er en del av verket Mahabharata.
Puranaene er en omfattende klasse skrifter fra de første århundrene av vår tid. Puranaene inneholder mytologiske fortellinger og religiøse doktriner, og er lettere tilgjengelig enn vedaskriftene, hvis språk er tungt og gammeldags.

Historie


Fil:IndusValleySeals.JPG viser elementer som blir ført videre i hinduismen den dag idag.]]
Hinduismen har ingen begynnelse som kan festes til tid og sted, men allerede i den gamle Induskulturen fra 3&ndash;4&nbsp;000&nbsp;år før vår tidsregning er det funnet elementer som peker fram mot den seinere hinduismen.
Et annet hovedelement kom med rytterfolket, ''arierne'', som trengte inn i de nordvestlige områdene av dagens India og Pakistan rundt år 1500 f.kr.

Shramanismen


Rundt år 500 før vår tid oppsto det såkalte shramana miljøet i Nord-India. Religiøse asketer søkte ut i skogene og ødemarka for å meditere og praktisere yoga. I det miljøet som slik oppsto utviklet det seg helt nye religiøse retninger som Buddhismen og Jainismen. Også hinduismen ble kraftig påvirket og i skrifter som aranyakaene og upanishadene kommer grunnleggende nye forestillinger til syne innenfor den vediske tradisjon.
Shramanistene reagerte mot formalismen i vedisk religion, særlig mot brahminenes (prestenes) sentrale rolle i religionsutøvelsen. De ønsket at religionen skulle dreie seg mer om det indre hos mennesket, heller enn det ytre.
Upanishadene er religiøse tekster utviklet i dette miljøet, og er nedtegnet rundt år 700&ndash;500&nbsp;f.Kr. Disse tekstene bringer erfaringer fra yoga og meditasjon inn i hinduismen. Ideene om karma og gjenfødelse, med den tilhørende løsrivelsen fra gjenfødelsen, dukker også for første gang opp i disse tekstene.

Tidlig hinduisme


Fil:Godess Kali.jpg
Utviklingen fra vedisk religion til hinduismen har foregått blant annet gjennom løpende dialog med konkurrerende religiøse systemer.
Rundt vår tidsregnings begynnelse sto buddhismen sterkt, og erstattet vedisk praksis mange steder, særlig i Nord-India. Blant hinduenes svar var oppføring av templer der ritualene utviklet seg til sosiale sammenkomster, og der prestene (''brahminene'') fikk nye funksjoner.
I folkelig hinduisme vokste ''bhakti''-retningen fram. Den baserte seg på hengivenhet overfor det guddommelige, i stedet for filosofisk refleksjon, og hadde bred appell som styrket hinduismens stilling i folket. Ekstatiske sanger i bhaktitradisjonen er en viktig del av hinduisk tradisjon.
På denne tida tok også gudinnekultene ny form. Særlig populær var den store gudinna i skikkelse av Devi, men hun ble også mange steder tilbedt som for eksempel Durga, Kali eller Parvati. Nært knyttet til gudinnedyrkinga utviklet det seg dessuten en religiøs retning som kalles tantra og som fant sine tilhengere både blant hinduer og buddhister.

Shankara


Rundt 500 e.Kr. ble en rekke av de sentrale fortellingene om gudene nedskrevet på sanskrit. Purana-tekstene, som de kalles, inneholder fortellinger om de viktigste gudene, som Brahma, Vishnu, Krishna, Rama og Shiva.
Buddhismen ble den viktigste religionen i Sør-Asia etter at keiser Ashoka 300 år før vår tid gjorde den til offisiell religion i sitt rike, som omfattet det meste av Nord-India og Afghanistan, men Shankara (ca 788&ndash;820) fornyet og revitaliserte hinduismen som snart hadde gjenerobret indernes hjerter. Shankara utviklet vedantalæren i form av ''advaita'' (ikke-tvefold) – overbevisningen om at alt som eksisterer utgjør en udelelig enhet. Den motsatte læren, ''dvaita'', hevder at det guddommelige er klart atskilt fra den fysiske verden. Shankaras lære, som har røtter tilbake til vedaene, hevder derimot at den individuelle sjel er ett med guddommen. Det blir derfor sagt at ''tilhengerne av dvaita higer etter å smake sukker, mens tilhengerne av advaita higer etter å bli sukker''.<ref>
</ref>
Shankara formaliserte også det gamle nettverket av hellige byer og pilegrimsmål.
Rundt 1000 var buddhismen for det meste forsvunnet fra det indiske subkontinentet, men en ny utfordring dukket snart opp i form av islam.

Påvirkning fra islam


Diskusjonene mellom hinduiske lærde og tilhengerne av religioner som buddhisme og jainisme som også var oppstått i Sørasia, foregikk ut fra en felles grunnleggende forståelse på mange punkter, men møtet mellom hinduisme og islam ble et møte mellom totalt ulike holdninger. I islam er det ikke rom for noen annen gud enn Allah, og han kan overhodet ikke avbildes. Innen hinduismen er derimot en selvfølge å framstille bilder og statuer av gudene, ofte av midlertidig karakter.
De muslimske fyrstene som hersket over store deler av India fra ca år 1100 påla sine hinduiske undersåtter mange særskatter som muslimene slapp. Mange gikk også hardt fram mot hinduiske skikker og helligdommer. Flere steder ble templer revet ned og erstattet av moskeer.
Samtidig ble også muslimene påvirket av hinduismen, og det oppsto flere nye retninger som skulle heve seg over motsetningene mellom religionene.
Mogulkeiseren Akbar tillot sine hustruer å praktisere hindutro i det keiserlige palass. Han arrangerte debatter mellom representanter for ulike religiøse retninger, og forsøkte også å formulere sin egen religion som skulle forene elementer fra hinduisme og islam. Veveren Kabir gikk i sine berømte sanger til angrep på religiøs dogmatisme og hevdet at sannheten bare finnes i menneskets indre og ikke i ritualer eller templer og moskeer. Kabirs sanger framføres over hele India den dag i dag, og mange av dem inngår dessuten i Adi Granth den hellige boka til Sikh-religionen som nettopp skulle forene muslimer og hinduer.
I debattene med islams strenge monoteisme og dens billedforbud ble hinduismen tvunget til å reformulere seg, men nok en gang viste det seg at den gamle religionen hadde dype røtter i det indiske samfunn.

Påvirkning fra kristendom


Fra 1600-tallet fikk europeisk sivilisasjon økt innflytelse på det indiske subkontinentet. Dette førte til nye debatter, denne gangen mellom hinduisme og kristendom. I likhet med muslimene tok de kristne misjonærer sterk avstand fra hinduenes rike billedtradisjon som de anså som avgudsdyrkelse, men katolsk billedtradisjon ble mange steder også integrert i det hinduiske mangfoldet. Det er ikke uvanlig å se Kristus, Maria og andre kristne motiver også i hindutempler.
Endel kristne misjonærer forsøkte å angripe kastesystemet og mange rettet sine anstrengelser særlig mot lavkastene og de kasteløse. Likevel har mange kristne kirker i India i praksis innført kasteskille også i menighetene.
Kristendommen har hatt stor innflytelse på hinduiske reformatorer som Ramakrishna, Vivekananda og Gandhi.

Nyere reformbevegelser


I det nittende og tyvende århundre dukket det opp mange reformbevegelser innen hinduismen, noen av dem tok også mål av seg til å forkynne hinduismens lære i Vesten. Sri Ramakrishna hevdet alle religioners grunnleggende enhet og tok avstand fra kastevesenet. Hans disippel Sri Vivekananda presenterte vedantalæren for et vestlig publikum under verdensutstillingen i Chicago i 1893.
M. K. Gandhi baserte sin ikkevoldslære på hinduismen, og leste ''Bhagavad Gita'' hver dag, men han anstrengte seg også for å trekke muslimer og andre ikke-hinduer inn i den indiske uavhengighetsbevegelsen.
Sri Aurobindo, en annen leder fra uavhengighetskampen begynte sin karriere som tilhenger av væpnet kamp mot britene, men etter å ha flyktet til det franske territoriet Pondicherry hadde han en religiøs opplevelse som fikk ham til å vie sitt liv til åndelig disiplin. Han utviklet et system som kalles ''integral yoga'' og blir regnet som en av de store fornyerne av hinduismen på 1900-tallet.

Hindutva


Fil:Rama welcomed.jpg
I det tjuende århundre fikk hinduismen etter hvert en tydelig politisk rolle. Under kampen mot kolonistyret oppsto det motsetninger mellom hinduer og muslimer som førte til at det ble opprettet to selvstendige stater: India med hinduisk flertall og Pakistan med nesten utelukkende muslimsk befolkning. Ved opprettelsen av de to nye statene ble det utvekslet store befolkningsgrupper. Hinduer flyktet til India og muslimer til Pakistan, mens antakelig flere millioner mennesker ble massakrert av ekstremister på begge sider. Frigjøringslederen Gandhi ble i 1948 skutt av en hindunasjonalist som mente han var for ettergivende overfor muslimene.
Grunnloven i India slår fast at landet har religionsfrihet, men sterke grupper blant hinduene ønsker å gjøre India til hinduenes land. Deres ideologi kalles gjerne'' hindutva''. Hinduiske nasjonalister har massakrert muslimer ved flere anledninger, og i 1992 rev de en moske i byen Ayodhya, som de hevdet var bygd på ruinene av et gammelt hindutempel bygd på fødestedet til guden Rama.
Deres organisasjoner omfatter foruten den voldelige ''Shiv Sena'' (Shivas hær) blant annet ''Rashtriya Swayamsevak Sangh'', ''Bajrang Dal'' og ''Vishwa Hindu Parishad''. Disse gruppene har gode forbindelser til Bharatiya Janata Party, som i flere perioder har hatt regjeringsmakten i Delhi og som styrer flere delstater.
På Sri Lanka har de tamilske hinduene siden slutten av 1970-tallet ført en geriljakrig for en selvstendig tamilsk stat. Den ledende geriljaorganisasjonen, Tamiltigrene, bruker hinduiske symboler og myter i sin propaganda, og får mange av sine inntekter fra hindumenigheter de kontrollerer i Vesten, også i Norge.

Religiøs praksis


Det varierer både fra sted til sted og fra person til person hvordan hinduisk tro blir praktisert. Den folkelige praksis er gjerne sentrert rundt offer og tilbedelse, mens de intellektuelle variantene har fokus på metafysisk og filosofisk spekulasjon. Det har vært vanlig å ha et tolerant syn på forskjellige former for religiøs praksis, og en åpen holdning overfor andre religiøse tradisjoner. «Ekam sad vipra bahudha vadanti» Rigveda (Det eksisterende er ett, men de vise gir det ulike navn).
De fleste hinduer utfører ritualer til ære for gudene. Det skjer ofte i hjemmene og kan omfatte at man synger hymner eller resiterer vediske tekster mens man brenner røkelse, og ofrer frukt eller melk foran et bilde eller en statuett av sin foretrukne avatar. Mange steder blir også steiner, trær, kilder og liknende ansett som hellige steder der det kan brennes røkelse, helles melk og ofres frukt.
Ritualer i templene utføres av personer fra prestekasten, brahminer. Mange har også en personlig religiøs lærer som kalles en ''guru'', mens en skriftlærd generelt kalles en ''pandit''. Det finnes også mange ordener av munker og hellige menn (eller kvinner) som kalles ''sadhuer'' eller ''babaer'' og nyter stor respekt. Disse bygger på mangetusenårige indiske tradisjoner for forsakelse og askese. For mange hinduer er en slik asketisk livsførsel forbeholdt livets siste fase, etter at man har fullført sine plikter overfor slekten.

Festivaler


Hinduenes kalender omfatter en lang rekke spesielle høytider knyttet til spesielle guddommer og historiske begivenheter. Det blir sagt at hver eneste dag i året rommer en hinduisk festival, men mange av disse er lokale eller knyttet til en særlig sekt. Fil:Three_women_playing_Holi.jpg
Det finnes også et antall festivaler som feires av alle eller nesten alle hinduer, ofte deltar også folk fra andre religioner i slike feiringer. Viktigst av disse er lysfesten Divali og den (bokstavelig talt) fargerike vårfesten Holi.
Pilegrimsreiser til hellige steder er en viktig del av hinduismen. Hvert tredje år arrangeres ''Kumbh Mela'', som med over en million deltakere er verdens største religiøse festival. Hvert tolvte år er det en ekstra viktig Kumbh Mela som finner sted i Prayag (Allahabad), der de to fysiske flodene Ganges og Jamuna ifølge tradisjonen møter den usynlige floden Saraswati. De tre flodenes møte kalles'' Triveni''.
Viktige ledd i hinduenes religiøse liv er dessuten skikker knyttet til overgangsfasene i livet.

Den hellige tråd


De fleste gutter fra høykastene gjennomgår mellom åtte og seksten år en pubertetsseremoni som kalles '' upanayana''. Under seremonien blir gutten tildelt «den hellige tråd» (tråden symboliserer navlestrengen) som henger på skrå over overkroppen resten av livet. Den som har gjennomgått '' upanayana'' karakteriseres som ''to ganger født'', en betegnelse som understreker deres overlegenhet i forhold til lavkastene og de kasteløse.

Ekteskap


I hinduismen er det viktig at slekten blir ført videre. Å inngå et ekteskap er det samme som å bli et komplett menneske, og å oppnå befrielse både for mann og for kvinne. Kjærligheten er det samme som å skape en harmonisk familie med en tro ektemann, en lykkelig mor og et stort antall barn, helst sønner. Nesten alle ekteskap er såkalte arrangerte ekteskap. Foreldrene samarbeider ofte med en prest som har kjennskap til astrologi, for å finne en passende brud eller brudgom innenfor samme kaste og med et horoskop som harmonerer.
Det er også vanlig at kvinnen som giftes inn flytter fra sin egen familie og inn til ektemannen's familie.

Kremasjon


Etter døden blir hinduers legeme ifølge tradisjonen brent på et bål. Ilden skal helst tennes av den avdødes eldste sønn fra familiens egen grue.

De fire livsstadier


Hinduismen utviklet tidlig en lære om fire livsstadier. Disse gjaldt bare menn fra de tre øverste klassene i kastesystemet, men har hatt stor betydning. De fire livsstadiene er:
Elevstadiet. Her skal den unge gutten få religiøs opplæring. Det gjelder blant annet å lære å lese de hellige tekstene på sanskrit, og hvilke plikter han har ut fra sin klasse.
Familieforsørger. Bare på dette livsstadiet er det riktig å prioritere makt og rikdom og estetisk og erotisk nytese.
Skogboer. Dette skjer når barna er voksne og manne får mulighet til egen religiøs utvikling i ødemarka. Med andre ord de drar ut i skogen. Dette praktiseres ikke lenger.
Asket. Her er målet gjennom meditasjon , yoga og askese å oppnå frelse, moksha

Referanser

Litteratur


Knut A. Jacobsen: ''Hinduismen'', Oslo 2003, Pax Forlag. ISBN 978-82-530-2254-3
Signe Cohen (red.) ''Vediske skrifter'', Oslo 2003. De norske bokklubbene. ISBN 82-525-4120-8
''Bhagavadgita og andre hinduistiske skrifter''. Utvalg og innledning ved Knut A. Jacobsen; oversatt av Jens Braarvig mfl. Serien Verdens Hellige Skrifter. Bokklubben, 2001. ISBN 82-525-4101-1.

Eksterne lenker


http://104sidselvim.norsknettskole.no/hinduisme.html Hinduisme og hinduistisk kunst
http://www.krlnett.no/art/menyadm/stat1/0045_Musikkhindu.htm Musikk i hinduismen
Kategori:Hinduisme
Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha
af:Hindoeïsme
als:Hinduismus
ar:هندوسية
an:Hinduismo
frp:Hindôismo
as:হিন্দু ধৰ্ম
ast:Hinduismu
az:Hinduizm
bn:হিন্দুধর্ম
bjn:Hindu
zh-min-nan:Ìn-tō͘-kàu
map-bms:Hindu
be:Індуізм
be-x-old:Індуізм
bh:हिन्दू धर्म
bcl:Hinduismo
bg:Индуизъм
bar:Hinduismus
bo:ཧིན་ཏུའི་ཆོས་ལུགས།
bs:Hinduizam
br:Hindouegezh
ca:Hinduisme
ceb:Induwismo
cs:Hinduismus
co:Induisimu
cy:Hindŵaeth
da:Hinduisme
de:Hinduismus
dv:ހިންދޫދީން
et:Hinduism
el:Ινδουισμός
en:Hinduism
es:Hinduismo
eo:Hinduismo
ext:Induismu
eu:Hinduismo
fa:هندوئیسم
hif:Hinduism
fo:Hinduisma
fr:Hindouisme
fy:Hindoeïsme
fur:Induisim
ga:An Hiondúchas
gd:Hionduthachd
gl:Hinduísmo
gan:印度教
gu:હિંદુ
ko:힌두교
hy:Հինդուիզմ
hi:हिन्दू धर्म
hr:Hinduizam
io:Hinduismo
ilo:Hinduismo
bpy:হিন্দু লিচেত
id:Agama Hindu
ia:Hinduismo
ie:Hinduisme
is:Hindúismi
it:Induismo
he:הינדואיזם
jv:Hindu
kn:ಹಿಂದೂ ಧರ್ಮ
ka:ინდუიზმი
kk:Индуизм
kw:Hindoueth
sw:Uhindu
ht:Endouyis
ku:Ola hindû
lad:Induizmo
la:Hinduismus
lv:Hinduisms
lb:Hinduismus
lt:Hinduizmas
li:Hindoeïsme
hu:Hinduizmus
mk:Хиндуизам
ml:ഹിന്ദുമതം
mt:Induiżmu
mr:हिंदू धर्म
arz:هندوسيه
ms:Hinduisme
mwl:Hinduísmo
mn:Хиндү шашин
my:ဟိန္ဒူဘာသာ
nl:Hindoeïsme
ne:हिन्दू धर्म
new:हिन्दू धर्म
ja:ヒンドゥー教
pih:Hinduism
nn:Hinduismen
oc:Indoïsme
or:ହିନ୍ଦୁ ଧର୍ମ
pnb:ھندو مت
pa:ਹਿੰਦੂ ਧਰਮ
pap:Hinduismo
ps:هندويزم
km:សាសនាហិណ្ឌូ
pms:Induism
nds:Hinduismus
pl:Hinduizm
pt:Hinduísmo
ro:Hinduism
qu:Hinduwismu
rue:Індуїзм
ru:Индуизм
sah:Индуизм
se:Hindulašvuohta
sa:हिन्दूधर्मः
sco:Hinduism
sq:Hinduizmi
simple:Hinduism
sk:Hinduizmus
sl:Hinduizem
sr:Хиндуизам
sh:Hinduizam
su:Hindu
fi:Hindulaisuus
sv:Hinduism
tl:Hinduismo
ta:இந்து சமயம்
te:హిందూమతము
th:ศาสนาฮินดู
tg:Ҳиндуия
tr:Hinduizm
tk:Induizm
uk:Індуїзм
ur:ہندومت
vi:Ấn Độ giáo
fiu-vro:Hinduism
wa:Indouwisse
war:Hinduismo
yi:הינדואיזם
yo:Ẹ̀sìn-ìn Híndù
zh-yue:印度教
bat-smg:Indoėzmos
zh:印度教

Hordaland fylkeskommune

Hordaland

Hjelp til selvhjelp

Hjelp til selvhjelp er et prinsipp om å yte en form for hjelp som gjør at den mottakende part får evnen til å klare seg selv etter at hjelpen opphører.
En rekke frivillige organisasjoner og U-hjelp benytter seg av denne formen for hjelp. Man refererer ofte til et Kina ordtak: «Gi en mann en fisk, og han har mat for en dag. Lær en mann Fisking, og han har mat for resten av livet.»

Se også


Hjelp til selvhjelp-prisen
Kategori:Politiske ord og uttrykk

Hard Disk

platelager
Kategori:Omdirigeringer ved feilaktig bruk av stor bokstav
Kategori:Omdirigeringer fra engelske artikkelnavn

Hullkort

Fil:Punch-card-blue.jpg
Hullkortet er et lagringsmedium som blir brukt i vevemaskiner, datamaskiner og andre maskiner. I dag har hullkort hovedsakelig blitt avløst av andre, mer effektive lagringsmedier. Hullkort er rektangulære kort, vanligvis laget av papp. Kortene har en rekke hull, der datamaskinen registrerer fravær av et hull som tallet «0» og et hull som tallet «1». Dermed kan kortene lagre informasjon i binært_tallsystem.

Historie


Hullkortet ble oppfunnet av Jean-Baptiste Falcon i 1728, som en forbedring av hullbåndet, som ble oppfunnet av hans læremester tre år tidligere. Joseph Marie Jaquard brukte hullkort da han i 1801 fant opp den automatiske vevstolen.<br />
Charles Babbages analytical engine, ansett som den første datamaskinen som ble planlagt (men aldri ferdigstilt) var tenkt å bruke hullkort. Utover 1900-tallet, helt opp til 70-tallet, ble dette mye brukt som lagringsmedium. Fra ca. 1920 til 1950 var dette det mest populære lagringsmediet. Andre alternativer var etterhvert trommelminnet (oppfunnet 1932), williamsminnet (oppfunnet i 1946), kvikksølvminnet og magnetbåndet (oppfunnet i 1951). Men etter at magnetkjerneminnet (en forløper for dagens RAM) kom i 1952 ble nesten alle disse gradvis utfaset.<br />
Mer moderne former for lagringsmedia er f. eks. disketter, platelager, magnetbånd, CD-er, DVD-er, minnepinner og ulike minnekort.
Kategori:Lagringsmedier
bn:পাঞ্চ কার্ড
bg:Перфокарта
bs:Bušena kartica
ca:Targeta perforada
cs:Děrný štítek
da:Hulkort
de:Lochkarte
et:Perfokaart
en:Punched card
es:Tarjeta perforada
fa:کارت پانچ
fr:Carte perforée
ko:천공 카드
hr:Bušene kartice
it:Scheda perforata
he:כרטיס מנוקב
kk:Тесімкарта
la:Charta perforata
lv:Perfokarte
lt:Perfokorta
hu:Lyukkártya
ms:Kad tebuk
nl:Ponskaart
ja:パンチカード
nn:Holkort
pl:Karta dziurkowana
pt:Cartão perfurado
ro:Cartelă perforată
ru:Перфокарта
si:සිදුරු පත
simple:Punched card
sk:Dierny štítok
sl:Luknjana kartica
sr:Бушена картица
fi:Reikäkortti
sv:Hålkort
tr:Delikli kart
uk:Перфокарта
zh:打孔卡

Heltall

Heltall er et tall i mengden {..., -2, -1, 0, 1, 2, ...}.
Mengden av heltall noteres Z eller <math>\mathbb{Z}</math> (Tysk språk ''Zahl''), og er i
matematikken tallet 0 og alle naturlig tall
{1, 2, 3, 4, 5...} samt deres negative verdier {-1, -2, -3, -4, -5...}.
Heltall er som navnet antyder hele tall, og omfatter altså ikke tall med desimaler. En Divisjon_(matematikk) gir to heltall som svar, kvotient og rest. Mens forholdet 7/3 er lik det rasjonale tallet 2,3333... (desimaltallsdivisjon), vil heltallsdivisjonen 7/3 gi kvotient=2 og rest=1. Kvotienten er forholdet avrundet ned til nærmeste hele tall.

Heltall i informasjonsteknologi


I programmering har heltall en sentral plass for håndtering av tellbare mengder. Heltall er en datatype som refereres med sin Engelsk språk betegnelse ''integer'', i noen programmeringsspråk forkortet til ''int''. En integer inneholder like mange bit som prosessoren behandler i hver regneoperasjon. Det vil si at en integer beregnet på en 32 bits prosessor inneholder 32 bit. En "unsigned int" kan dermed inneholde tall fra 0 til og med <math>2^{32}-1</math> = 4294967295, mens en "signed int" har verdi mellom <math>-2^{31}</math> = -2147483648 og <math>2^{31}-1</math> = 2147483647. I det siste tilfellet brukes en bit for fortegn og 31 bit for absoluttverdi.
Negative heltall lagres på de fleste datamaskiner som 2s komplement av det tilsvarende positive. Dermed trengs ikke noe eget fortegnsbit, og algoritmer for addisjon og subtraksjon kan behandle alle tall som positive uten at svaret blir feil. Å skifte fortegn på et heltall vil da innebære å invertere hver bit og legge til 1. Derimot har flyttall eget fortegnsbit, som er gunstig ved multiplikasjon og divisjon.
Se også:
Irrasjonale tall
Imaginære tall
Perfekte tall
Kategori:Tall
af:Heelgetal
ar:عدد صحيح
an:Numero entero
as:পূৰ্ণ সংখ্যা
az:Tam ədədlər
bn:পূর্ণ সংখ্যা
zh-min-nan:Chéng-sò͘
ba:Тулы һан
be:Цэлы лік
be-x-old:Цэлы лік
bg:Цяло число
bs:Cijeli broj
br:Kevan daveel
bxr:Бухэли тoo
ca:Nombre enter
cv:Тулли хисеп
cs:Celé číslo
sn:Nhamba mhumburu
cy:Cyfanrif
da:Heltal
de:Ganze Zahl
et:Täisarv
el:Ακέραιος αριθμός
en:Integer
es:Número entero
eo:Entjero
eu:Zenbaki oso
fa:اعداد صحیح
fo:Heiltal
fr:Entier relatif
ga:Slánuimhir
gl:Número enteiro
gan:整數
xal:Бүкл тойг
ko:정수
haw:Helu piha
hi:पूर्णांक
hsb:Cyła ličba
hr:Cijeli broj
io:Integro
id:Bilangan bulat
ia:Numero integre
is:Heiltölur
it:Numero intero
he:מספר שלם
ka:მთელი რიცხვი
ku:Tamjimar
lo:ຈຳນວນຖ້ວນ
la:Numerus integer
lv:Vesels skaitlis
lt:Sveikasis skaičius
jbo:mulna'u
lmo:Nümar intreegh
hu:Egész számok
mk:Цел број
mg:Isa tsimivaky
ml:പൂർണ്ണസംഖ്യ
mr:पूर्ण संख्या
ms:Integer
mn:Бүхэл тоо
nl:Geheel getal
ja:整数
nn:Heiltal
oc:Nombre entièr
uz:Butun sonlar
pnb:انٹیجر
pms:Nùmer antregh
nds:Hele Tall
pl:Liczby całkowite
pt:Número inteiro
ro:Număr întreg
ru:Целое число
nso:Integer
sq:Numrat e plotë
scn:Nùmmuru rilativu
si:නිඛිල
simple:Integer
sk:Celé číslo
sl:Celo število
ckb:ژمارەی تەواو
sr:Цео број
sh:Cijeli broj
fi:Kokonaisluku
sv:Heltal
tl:Buumbilang
ta:முழு எண்
th:จำนวนเต็ม
tr:Tamsayı
uk:Цілі числа
ur:صحیح عدد
vi:Số nguyên
fiu-vro:Terveharv
zh-classical:整數
vls:Gehêel getal
war:Buok
yi:גאנצע צאל
yo:Nọ́mbà odidi
zh-yue:整數
bat-smg:Svēkasės skaitlios
zh:整数

Idrottslaget Hødd


Idrottslaget Hødd (stiftet 1. august 1919) er et Norge idrettslag fra Ulsteinvik i Ulstein kommune i Møre og Romsdal. Laget spiller sine kamper på Høddvoll med supporterklubben Blåsarane på tribunen. Hødd har et fokus på lokalmiljøet og satser tungt på talentutvikling. De har tidligere spilt på øverste nivå i norsk fotball i kortere perioder, og har hatt et utstrakt samarbeide talentmessig med Molde FK.
Fotballpersonligheter som Åge Hareide og Jan Åge Fjørtoft har bakgrunn fra Hødd.
Nåværende hovedtrenere for klubben er Lars Arne Nilsen og Sindre Eid

Historie


Hødd rykket opp til toppserien for første gang i 1965 etter å ha vunnet serien foran storlag som Brann og Rosenborg. Det ble nedrykk året etter, men klubben Hødd kjempet seg tilbake til toppserien i 1968. Denne gangen klarte klubben å holde seg oppe på målforskjell. Tiden rundt 1970 ble storhetstiden for Hødd med storspillere som Kjetil Hasund og Otto Sundgot. Hødd rykket ned igjen i 1972.
Etter flere sesonger i 1. divisjon, med en visitt i Tippeligaen 1995 (3. sist), rykket klubben ned til 2. divisjon fotball for herrer i 2006. Etter en katastrofal vårsesong og trenerskifte, fikk Hødd en god høst og sanket en del poeng. Men det holdt ikke til å berge plassen. Erik Brakstad sa opp som trener etter sesongen.
Etter 2006-sesongen ansatte de årets tippeligatrener i 2002, Sture Fladmark, som ny hovedtrener. Klubben satset hardt på å nå målet om opprykk i 2. divisjon fotball for herrer 2007. Klubben reduserte ikke budsjettet nevneverdig, styrket spillerstallen og ansatte hovedtreneren på fulltid. 20. oktober 2007, i nest siste serierunde, ble det klart at Hødd skal spille i Adeccoligaen i 2008. Hødd er per dags dato det laget som har spilt flest sesonger i Adeccoligaen.
Toppserielag: 1966, 1969&ndash;1972 og 1995.

Sportslig ledelse


Hovedtrenere: Lars Arne Nilsen
Assistenttrener: Sindre Eid
Keepertrener: Ronny Osnes
Fysisk trener: Arve Haugland
Trener for rekruttlaget: Kenneth Moldskred
Assisterende trenere for rekruttlaget: Geir Televik og Reidar Vikebakk
Sportslig leder: Geir Hasund
Styreleder: Bård Dalen

Nye spillere inn før 2011-sesongen


Michael Karlsen fra Rosenborg Ballklub
Eirik Heltne fra egen stall
Victor Grodås fra Lillestrøm
Steffen Moltu fra Skarbøvik

Spillere ut før 2011-sesongen


Helge Edinsen som legger opp
Joachim Magnussen gått til Hønefoss
Oddbjørn Lie gått til Ham-Kam
Magnus Mar Ludviksson Ukjent

Adelskalender

Referanser

Litteratur


Eksterne lenker


http://www.hodd.no/ Offisiell hjemmeside
http://www.blaasar.no/ Blåsarane
Kategori:Idrettslag i Møre og Romsdal
Kategori:Idrettslag etablert i 1919
Kategori:Fotballag i Møre og Romsdal
Kategori:Fotballag etablert i 1919
Kategori:Ulstein
en:IL Hødd
fr:IL Hødd
it:Idrettslaget Hødd
lt:IL Hødd
nl:IL Hødd
nn:IL Hødd
sv:IL Hødd

Ishockey

Fil:Hockey goal cmd 2004.jpg
Ishockey er et lagspill som spilles på en islagt bane der de to lagene med køller forsøker å få en gummiskive, kjent som en puck inn i motstanderens mål (sport). Vi vet lite om de aller tidligste formene for ishockey, men man regner med at europeisk hockeyspill som ble spilt både om sommeren og om vinteren er forgjengeren til ishockey. Den første ishockeykampen ble spilt i Montrèal i Canada i 1850-årene. Det var også der de første reglene for spillet ble utarbeidet. Spillet ble ikke innført i Norge før i 1932, og Norges Ishockeyforbund ble stiftet to år etter, i 1934.
Ishockey er en sport som man bør være fysisk sterk for å spille. Sporten har blitt mer kjent i Norge de siste årene etter de norske spillerne som har spilt og spiller i den nord-amerikanske ligaen NHL og den svenske SEL.
Det er to norske spillere i NHL denne sesongen. Mats Zuccarello Aasen i New York Rangers, og Jonas Holøs i Colorado Avalanche.

Regler


Fil:HockeyRink.png
En ishockeybane er rektangulær med avrundede hjørner. Den er delt inn i tre deler, forsvarssonen, nøytral sone, og angrepssonen. En angrepsspiller kan ikke være i angrepssonen før pucken, da blåses det for offside.
Et ishockeylag består av fem utespillere samt en målvakt. I begynnelsen av kampen og alle perioder starter man på avslagspunktet, midt på banen. Da står en av spillerne fra hvert lag mot hverandre mens hoveddommeren dropper pucken mellom dem. Det er seks spillere fra hvert lag på banen samtidig. Da er det som regel målvakt, to forsvarere (backer) og tre angripere (forwards). For å få godkjent mål må hele pucken passere over mållinjen mellom målstolpene. Om et lag spiller pucken fra egen banehalvdel så den går bak motstanderens mållinje, er det icing. Pucken droppes i forsvarssonen til det laget som spilte pucken.
Det er tre dommere, en hoveddommer, og to linjedommere.
Hoveddommer kan dømme utvisninger på 2, 5 (gir automatisk liten disiplinær straff), 2+10, 10, liten disiplinær og matchstraff. Som regel utdeles det to minutters utvisning. 2+2 gis kun hvis en skade oppstår uforskyldt ved farefullt spill med høy kølle.
Ved en takling bakfra eller mot hodet, skal dommeren gi spilleren 2+10 minutter.
Det kan også gis 5+LD eller matchstraff (MS) på alle forseelser som kommer av hardt fysisk spill. Hvis en spiller er ute etter å skade en motspiller eller spiller stygt kan 5+LD eller MS tildeles. Ved skadet spiller skal dommeren idømme feilende spiller 5 min (automatisk liten disiplinær straff) eller matchstraff.
Ved usportslig opptreden kan det gis 10 minutter, hvis spilleren ikke gir seg kan det gis en liten disiplinær straff, som fører til at man må forlate isen for denne kampen. Eller dommeren kan gi matchstraff som automatisk fører til karantene.
Ved slåsskamper gis det matchstraff med en gang, og forbundet ilegger spillerne karantene fra 1 til 3 matcher.
Linjedommere dømmer icing og offside#ishockey, hjelper hoveddommeren hvis dette trengs og de tar alle dropper bortsett fra de ved start av periodene eller mål.

Norges landslag


Etter at det Norges herrelandslag i ishockey rykket opp fra 1. divisjon i VM-sluttspillet i år 2005 har Norge hatt en kraftig utvikling i prestasjonene.
Det største er kanskje i Ishockey-VM 2008 hvor Norge nådde en historisk kvartfinale hvor de gikk på et nederlag mot enorme Canadas herrelandslag i ishockey og klatret opp til en 10. plass på verdensrankingen.
I februar 2009 klarte Norge å kvalifisere seg for OL-sluttspillet i Vancouver 2010 etter å ha slått: Kasakhstans herrelandslag i ishockey, Frankrikes herrelandslag i ishockey og Danmarks herrelandslag i ishockey. I Ishockey-VM 2011 (elite) oppnådde ishockeylandslaget en historisk 6. plass

Konkurranser


Ishockey har vært en olympisk øvelse i vinterlekene helt siden 1920. Offisielle verdensmesterskap har vært avholdt fra 1930, norgesmesterskap fra 1935. Det er det IIHF (IIHF) som er ansvarlig for og fører tilsyn med den internasjonale ishockeyen og dens mesterskap. I dag er det veldig mange toppspillere som spiller i den nordamerikanske ligaen.

Opprinnelse


Se bandy.

Spilletid og utstyr


Spillet foregår over 3x20 minutter effektiv spilletid, det blir lagt til 5 minutter tillegg (kalt ''"sudden death"'') hvis det blir uavgjort etter de første 60 minuttene. Hvis spillet ikke er ferdig etter tillegget vil det bli avgjort ved en straffekonkurranse. Straffekonkurransen avgjøres med hvilket lag klarer å skåre flest mål på 3 straffeslag. Skulle det fortsatt være uavgjort etter straffekonkurransen blir det utdelt straffeslag til hvert lag helt til det ene laget skårer og det andre laget bommer.
Spillerne bruker beskyttelsesutstyr som leggskinn, polstret bukse, suspensorium (slang: susp), brystvern, albuebeskyttere, tykke hansker, og hjelm.
For mannlige spillere under 18 år, og kvinnelige spillere, er det påbudt å bruke hjelm med heldekkende ansiktsbeskyttelse (stålgitter). Mannlige spillere over 18 år velger ofte å spille med halvplexi. (Plexiglass festet til hjelmen, som kun beskytter øynene) og en tannbeskytter de setter over tennene inne i munnen.
Halsbeskytter er påbudt for alle spillere uansett alder og divisjon.

Klubber


:''Se også:'' Liste over ishockeyklubber i Norge
Sporten administreres av Norges Ishockeyforbund (NIHF). Ishockey i Norge er delt inn i prestasjonsseriene (GET-ligaen og 1. divisjon) og mosjonsserien (2. divisjon og nedover).

Get-Ligaen


Get-ligaen er Norges offisielle eliteserie i ishockey.
Sesongen 2012/2013 vil ligaen bestå av følgende lag:
Frisk Tigers
Lillehammer IK
Lørenskog IK
Rosenborg IHK
Sparta Warriors
Stavanger Oilers
Stjernen Hockey
Storhamar Dragons
Tønsberg Vikings
Vålerenga Hockey

Tradisjonsrike klubber i Norge


Sparta Sarpsborg

Kjente klubber i utlandet


New Jersey Devils USA
Montreal Canadiens Canada
Calgary Flames Canada
Pittsburgh Penguins USA
Toronto Maple Leafs Canada
Chicago Blackhawks USA
Anaheim Ducks USA
Atlanta Thrashers USA
Los Angeles Kings USA
Detroit Red Wings USA
Philadelphia Flyers USA
Colorado Avalanche USA
New York Rangers USA
Edmonton Oilers Canada
Columbus Blue Jackets USA
Ottawa Senators Canada
Västra Frölunda
Tampa Bay Lightning USA
Färjestad
Brynäs
Djurgårdens_IF_Hockey
Modo Hockey
San Jose Sharks USA
New York Islanders USA
Boston Bruins USA
Kategori:Ishockey
Kategori:Skøytesport
af:Yshokkie
ang:Hociȝ#Īshociȝ
ar:هوكي الجليد
an:Hockey sobre chelo
az:Buzüstü xokkey
zh-min-nan:Peng-kiû
be:Хакей з шайбай
bar:Eishockey
bs:Hokej na ledu
bg:Хокей на лед
ca:Hoquei sobre gel
cv:Шайбăллă хоккей
cs:Lední hokej
cy:Hoci iâ
da:Ishockey
de:Eishockey
et:Jäähoki
el:Χόκεϊ επί πάγου
en:Ice hockey
es:Hockey sobre hielo
eo:Glacihokeo
eu:Izotz hockey
fa:هاکی روی یخ
fr:Hockey sur glace
fy:Iishokky
gl:Hóckey sobre xeo
ko:아이스하키
hy:Տափօղակով հոկեյ
hr:Hokej na ledu
id:Hoki es
is:Íshokkí
it:Hockey su ghiaccio
he:הוקי קרח
kk:Шайбалы хоккей
lv:Hokejs
lb:Äishockey
lt:Ledo ritulys
hu:Jégkorong
mr:आइस हॉकी
ms:Hoki ais
nl:IJshockey
ja:アイスホッケー
nn:Ishockey
oc:Hockey sus glaça
mhr:Шайбан хоккей
ps:کنګل هاکي
pl:Hokej na lodzie
pt:Hóquei no gelo
ro:Hochei pe gheață
ru:Хоккей с шайбой
sah:Муус хоккей
simple:Ice hockey
sk:Ľadový hokej
sl:Hokej na ledu
szl:Ajshokej
sr:Хокеј на леду
sh:Hokej na ledu
fi:Jääkiekko
sv:Ishockey
ta:பனி வளைதடியாட்டம்
tt:Шайбалы хоккей
th:ฮอกกี้น้ำแข็ง
tr:Buz hokeyi
uk:Хокей із шайбою
vi:Khúc côn cầu trên băng
war:Ice hockey
yi:אייז האקי
bat-smg:Leda rėtolīs
zh:冰球

IL Sparta

Idrettslaget Sparta

Ivar Simastuen

Ivar Simastuen (født 31. desember 1936 i Kvikne i Nord-Østerdalen) er en norsk artist. Han har opptrådt som visesanger og gitt ut flere plater. Han er oppvokst på en fjellgård, og bakgrunnen har gitt stoff til mange av hans viser, så som ''Brunen'', ''Gammelskolen'', ''Godt å kåmmå hematt'' og ''Jeg lengter til et sted''.
Simastuen utdannet seg som politimann, og virket noen år som lensmannsbetjent før han ble tilsatt ved Kriminalpolitisentralen, der han fikk videreutdanning som fingeravtrykkstekniker. Etter 16 år ved Kriminalpolitisentralen, begynte han i Justisdepartementet og ble utnevnt som politiinspektør i 1987. I 1999 ble han pensjonist.
Ivar Simastuen slo gjennom som visesanger etter at han med hjelp og støtte av talentspeider Fredrik Friis og musikeren Kjell Karlsen fikk utgi sin første langspillplate i 1972. Platen ble en suksess og solgte til gullplate. Den mest kjente sangen fra denne LP-en er ''Brunen'', som ble en gjenganger i radioens ''Ønskekonserten''. Også hans innspilling av Arne Paasche Aasens ''Din ungdom'' ble meget populær. Simastuen har opptrådt flere ganger i TV, blant annet i ''Husker du (TV-serie)'' og ''Da Capo''.

Diskografi


''Prestekrager og timotei'', 1972, Polydor
''Når dagen er endt'', 1973, Polydor
''Lang en sti'', 1974, Polydor
''Der åa bruser'', 1975, Polydor
''De nære ting'', 1972, Polydor
''Viser ved vinduskarmen'', 1977, Polydor
''Nye vakre Anna'', 1979, db Records
''Den første gang jeg så deg'', 1982, AB Records
''Det er godt å kommå hemått'', 1999, GP Records
Kategori:Norske visesangere
Kategori:Personer fra Tynset kommune
Kategori:Fødsler i 1936

Isak Arne Refvik

Fil:Isak Arne Refvik.JPG den 10. juli 2008.]]
Isak Arne Refvik (født 25. desember 1956 i Refvik i Vågsøy) er en tidligere fotballspiller, i dag fotballtrener. Han scoret 86 mål i løpet av 407 kamper for Viking FK. Han spilte en sesong i den Skottland klubben Hibernian FC sammen med Svein Mathisen, og spilte 7 landskamper for .
Isak Arne Refvik ble seriemester med Viking i 1979 og 1982, og var med på å vinne cupfinalen mot Haugar i 1979.
Kategori:Norske landslagsspillere i fotball
Kategori:Norske fotballspillere i Skottland
Kategori:Fotballspillere for Viking FK
Kategori:Fotballspillere for Hibernian FC
Kategori:Fødsler i 1956
Kategori:Personer fra Vågsøy kommune
en:Isak Arne Refvik
it:Isak Arne Refvik
nn:Isak Arne Refvik