Det norske Arbeiderparti

Arbeiderpartiet
Kategori:Omdirigeringer fra eldre skriveform

Akershus


Akershus (fra norrønt ''akr'', åker, og ''hús'', borg eller kastell) er et Norge fylke (Norge), som grenser mot Hedmark i øst, Oppland i nord, Buskerud i vest, Østfold i sør og Oslo. Dessuten har Akershus (i kommunen Aurskog-Høland) en liten bit av riksgrensen mot Sverige i øst.
Akershus er delt i tre regioner: Romerike, Follo og Akershus Vest.
Det består av to geografisk adskilte deler; Vestregionen (Akershus) (kommunene Asker og Bærum) utgjør en eksklave i vest mellom Oslo og Buskerud. Øst og sør for Oslo ligger henholdsvis regionene Romerike og Follo. Etter Oslo er Akershus Distrikter_i_Norge#Fylker, med vel en halv million innbyggere.
Akershus len ble opprettet på 1500-tallet og omfattet foruten dagens Akershus også det nåværende Hedmark, Oppland, Buskerud og Oslo, foruten Idre og Særna fram til den svenske okkupasjonen i 1644, samt Askim, Eidsberg og Trøgstad i Østfold. I 1662 ble Akershus amt opprettet, og 1685 ble Buskerud amt skilt ut som eget amt. I 1768 ble også Hedmark og Oppland skilt ut til Oplandenes amt, og i 1842 ble Christiania (Oslo) utskilt fra Akershus. 1. januar 1919 bortfalt betegnelsen amt til fordel for betegnelsen fylke.
Akershus er sentrert rundt Stor-Osloregionen, og er det eneste norske fylke som har sitt administrasjonssenter i et annet fylke (i Oslo).
De eldste fornminnene i Akershus er fra steinalderen på Stunner i Ski kommune, som er ca 9500 år gammel. Lenger frem i eldre steinalder er Nøstvetboplassen i Ås kommune, som er ca 5500 år gammel. Raknehaugen i Ullensaker er Nordens største gravhaug og er ca 90 meter i diameter og 15 meter høy. Den er datert til 500-tallet.

Lokal administrasjon


Fil:Akershus map.jpg
Akershus fylkeskommune har ansvar for den lokale ledelsen av Akershus fylke. Fylkeskommunen styres av fylkestinget, som velges hvert fjerde år av fylkets innbyggere ved kommune- og fylkestingsvalg. Kommunestyre- og fylkestingsvalget 2007 var den 10. september 2007. I Akershus har fylkestinget 43 representanter (Høyre 12, Det norske arbeiderparti 12, Fremskrittspartiet 9, Sosialistisk venstreparti 3, Venstre 3, Kristelig Folkeparti 2, Senterpartiet 2). Fylkesordføreren er den øverste politiske lederen, mens fylkesrådmannen tar seg av den administrative ledelsen. Fylkestinget har opprettet tre hovedutvalg. Et for samferdsel og miljø, et for kultur, folkehelse og næring og et for utdanning og kompetanse. Hvert hovedutvalg har en viss beslutningsmyndighet innenfor sine områder, i tillegg forbereder de saker i fylkestinget. Det finnes også et fylkesutvalg som består av 13 representanter (H 3, Ap 3, FrP 3, SV 1, V 1, Krf 1, Sp 1) fra fylkestinget. De behandler hovedsakelig økonomi- og plansaker. I tillegg forbereder fylkesutvalget saker til fylkestinget, slik som de tre hovedutvalgene. Fylkeskommunen har flere råd og utvalg. De har ulike funksjoner, noen har beslutningsmyndighet, andre er rådgivende organ.

Statlig administrasjon


''Fylkesmannen i Oslo og Akershus'' er statens representant i Akershus fylke, og Akershus deler dermed statlig administrasjon med Oslo. Oslo og Akershus er de eneste fylkene i Norge med felles administrasjon. Fylkesmannsembedet ledes av en fylkesmann som utnevnes av Kongen i statsråd.

Kirkelig tilhørighet


Fil:Høvik kirke 20071111.jpg]]
Asker og Bærum er en del av Oslo bispedømme. Resten av fylket tilhører Borg bispedømme.

Helsevesen


En rekke sykehus ligger i Akershus, deriblant to universitetssykehus tilknyttet Universitetet i Oslo: Akershus universitetssykehus i Lørenskog utenfor Oslo og spesialistsykehuset Sunnaas sykehus på Nesodden. Fylket har også en rekke lokalsykehus, blant annet Sykehuset Asker og Bærum.

Kommuner


Akershus er inndelt i 22 kommuner:

Tettsteder i Akershus


Akershus har 35 tettsteder med mer enn 1 000 innbyggere, i tillegg til de omlag 20 tettstedene som demogafisk inngår i storbyregionen Oslo. Denne storbyregionen omfatter blant annet tettstedene Sandvika, Høvik, Bekkestua, Bærums Verk (sted) og øvrige Bærum-tettsteder, Asker, Vollen (Asker), Heggedal og øvrige Asker-tettsteder, Røyken, Lillestrøm, Gjelleråsen, Slattum, Strømmen, Lørenskog, Fjerdingby, Rælingen, Nittedal, Kolbotn, Oppegård og Langhus (sted). Det er ytterligere 10 tettsteder med mer enn 700 innbyggere, samt 25 mindre tettsteder med over 300 innbyggere.
Øvrige, mindre tettsteder fordeler seg med flest tettsteder i de to store jordbruksregionene Follo og Romerike, med langt færre i Vestregionen Bærum-Asker. Tettsteder med mer enn 300 innbyggere i Follo omfatter Hvitsten, Hølen (485), Siggerud (1418), Kråkstad (857), Fjellstrand (849), Torvik (Nesodden), Kirkebygda i Enebakk, Fosser (573) og Momoen. De tilsvarende mindre tettstedene på Romerike er Blaker (448), Hogsetfeltet (624), Lørenfallet (1021), Lindeberg (Sørum) (926), Frogner (Sørum) (1174), Lundermoen (1207), Fjellsrud, Leirsund (1370), Grønvoll (1529), Løstad (1575), Ask (Gjerdrum) i Gjerdrum (1311), Sessvollmoen, Nordkisa, Borgen (Ullensaker), Opakermoen, Haga (Akershus), Fjellfoten (1006), Skogrand, Brårud, Vormsund (461), Tomteråsen, Kampå, Minnesund (489), Langset, Finnbråtan, Åsgrenda, Løkenfeltet, Eltonåsen, Torget (Hurdal) i Hurdal, og i Rælingen Smestad (Rælingen) og Fjellstad. Små tettsteder i Vestregionen er Lommedalen, Bærums Verk (sted), Fossum (Bærum), Snarøya på Fornebulandet, Nesøya, Vettre, Vollen (Asker) og Heggedal.

Administrative inndelinger


Næringsregioner


Akershus består av næringsregionene Akershus Vest, Follo, Nedre Romerike og Øvre Romerike.

Interkommunale regionråd


Asker og Bærum er ikke med i noe regionråd, men deltar i Vestregionsamarbeidet og i Samarbeidskomiteen for Stor-Osloregionen.
Follo regionråd: Enebakk, Frogn, Nesodden, Oppegård, Ski, Vestby, Ås.
Nedre Romerike regionråd: Aurskog-Høland, Fet, Lørenskog, Nittedal, Rælingen, Skedsmo, Sørum.
Øvre Romerike regionråd: Eidsvoll, Gjerdrum, Hurdal, Nannestad, Nes, Ullensaker.
Prostier, under Borg bispedømme i Den norske kirke:
Asker prosti: Asker.
Bærum prosti: Bærum.
Follo prosti: Enebakk, Frogn, Nesodden, Oppegård, Ski, Vestby, Ås.
Nedre Romerike prosti: Lørenskog, Nittedal, Rælingen, Skedsmo.
Østre Romerike prosti: Aurskog-Høland, Fet, Nes, Sørum.
Øvre Romerike prosti: Eidsvoll, Gjerdrum, Hurdal, Nannestad, Ullensaker.
Tingretter:
Asker og Bærum tingrett: Asker, Bærum. Hører under Borgarting lagmannsrett.
Follo tingrett: Enebakk, Frogn, Nesodden, Oppegård, Ski, Vestby, Ås. Hører under Borgarting lagmannsrett.
Nedre Romerike tingrett: Aurskog-Høland, Fet, Gjerdrum, Lørenskog, Nittedal, Rælingen, Skedsmo, Sørum. Hører under Eidsivating lagmannsrett.
Øvre Romerike tingrett: Eidsvoll, Hurdal, Nannestad, Nes, Ullensaker. Hører under Eidsivating lagmannsrett.
Politidistrikter:
Asker og Bærum politidistrikt: Asker, Bærum.
Follo politidistrikt: Enebakk, Frogn, Nesodden, Oppegård, Ski, Vestby, Ås. Dessuten Askim, Eidsberg, Hobøl, Skiptvet, Spydeberg og Trøgstad kommuner i Østfold fylke.
Romerike politidistrikt: Aurskog-Høland, Eidsvoll, Fet, Gjerdrum, Hurdal, Lørenskog, Nannestad, Nes, Nittedal, Rælingen, Skedsmo, Sørum, Ullensaker.
Helsedistrikter, under Helseregioner:
Veidistrikter, under Veiregioner:
Oslo veidistrikt: Asker, Bærum, Enebakk, Frogn, Nesodden, Oppegård, Ski, Vestby, Ås. Dessuten Oslo kommune/fylke.
Romerike veidsitrikt: Aurskog-Høland, Eidsvoll, Fet, Gjerdrum, Hurdal, Lørenskog, Nannestad, Nes, Nittedal, Rælingen, Skedsmo, Sørum, Ullensaker.
Tidligere Fogderier:
Aker og Follo fogderi: Asker, Bærum, Frogn, Nesodden, Oppegård, Ski, Vestby, Ås.
Nedre Romerike fogderi: Aurskog-Høland, Enebakk, Fet, Lørenskog, Nittedal, Rælingen, Skedsmo, Sørum.
Øvre Romerike fogderi: Eidsvoll, Gjerdrum, Hurdal, Nannestad, Nes, Ullensaker.

Politikk


Fylkestinget 2011-2015


Nils Aage Jegstad (H) er fylkesordfører og Lars Salvesen (KrF) er fylkesvaraordfører.

Stortinget 2009-2013


Ved Stortingsvalget i 2009 ble følgende seksten representanter valgt inn på Akershusbenken i Stortinget for perioden 2009-2013:
Representant nr. 11: Anniken Huitfeldt (Ap), Ullensaker
Representant nr. 12: Morten Høglund (Frp), Asker
Representant nr. 13: Jan Tore Sanner (H), Bærum
Representant nr. 14: Sverre Myrli (Ap), Skedsmo
Representant nr. 15: Kari Kjønaas Kjos (Frp), Lørenskog
Representant nr. 16: Sonja Irene Sjøli (H), Eidsvoll
Representant nr. 17: Marianne Aasen (Ap), Asker
Representant nr. 18: Hans Frode Asmyhr (Frp), Sørum
Representant nr. 19: Gunvor Eldegard (Ap), Ski
Representant nr. 20: Sylvi Graham (H), Oppegård
Representant nr. 21: Bård Vegar Solhjell (SV), Vestby
Representant nr. 22: Gorm Kjernli (Ap), Ski
Representant nr. 23: Borghild Tenden (V), Bærum
Representant nr. 24: Ib Thomsen (Frp), Nittedal
Representant nr. 25: André Oktay Dahl (H), Skedsmo
Representant nr. 26: Knut Arild Hareide (KrF), Oslo (utjevningsmandat).
Fast møtende vararepresentanter:
Are Helseth (Ap), Bærum (for statsråd Anniken Huitfeldt)
Rannveig Andresen (SV), Ski (for statsråd Bård Vegar Solhjell)

Geografi


Fil:Oyern1.jpget i Øyeren]]
Akershus er et fylke med både landbruk og industri, motorveier og bygdeveier, forskningsparker og eldgamle kulturminner. Åtte av ti innbyggere bor i tettbygde områder, men allikevel er Akershus landets største kornfylke.
Kommuner: Det er 22 kommuner i fylket.<br />
Byer: Lillestrøm (1997), Sandvika (2003), Ski (by) (2004), Drøbak (2006), Jessheim (2012). <br />
Fjell: Høyeste topp er Fjellsjøkampen i Hurdal, 812 meter over havet. Senderstasjon for digitalt bakkenett på Mistberget. <br />
Berggrunn: Rombeporfyr er valgt til fylkesstein og er svært utbredt i fylket.<br />
Innsjøer: Nærmere 3000 innsjøer og tjern utgjør et samlet areal på 370 kvadratkilometer. Øyeren og Hurdalssjøen er største innsjøer. Sørenden av Mjøsa ligger i Akershus.<br />
Vassdrag: De viktigste er Vorma-, Glomma-, Halden- og Øyernvassdragene.<br />
Store elver: Nitelva, Leira (elv), Rømua, Andelva, Årungselva, Gjersjøelva, Hølenselva, Sandvikselva og Askerelva.<br />
Øyer: Aspond, Bjerkøya, Borøya (Bærum), Brønnøya (Asker), Danmark (øy), Grimsøya, Gåsøya (Bærum), Husbergøya, Høyerholmen, Håøya (Frogn), Ildjernet, Kalvøya (Bærum), Langøyene, Langåra, Lågøya (Frogn), Nesøya, Oustøya, Steilene, Søndre Langåra (Frogn) og Vassholmene.<br />
Viktige næringer: Mange jobber innen varehandel, transport, hotell- og restaurantbransjen, kommunikasjonsteknologi, samt forskning og utdanning. Jordbruk er en viktig næringsgren.

Statistikk


Befolkningen i Akershus og Oslo vokser, og i 2006 var veksten rekordstor. Romerike er den delen av Akershus der befolkningsveksten er størst.

Økonomi


Fil:IT Fornebu utvendig.jpg i gamle Oslo lufthavn, Fornebu]]
Økonomiplanen til Akershus fylkeskommune har en ramme på 3,8 mrd i 2007. I følge tall fra 2005, så er Akershus er den fylkeskommunen i landet som bruker minst penger til administrasjon, kun 276 kr per innbygger. Gjennomsnittlig driftsutgifter i landets fylkeskommuner per innbygger til administrasjon er 436 kroner. Akershus fylkeskommune har verken eiendomsskatt eller selskapsskatt. Kommunal- og regionaldepartementet har ansvaret for store deler av fylkeskommunens økonomi.
I 2005 brukte Akershus fylkeskommune 69,5 prosent av de totale inntektene på opplæring, mens gjennomsnittet i landets fylkeskommuner er på 63 prosent. Videregående skoler er den største utgiftsposten og en av de viktigste oppgavene til Akershus fylkeskommune. Hovedutfordringen er å finne nok opplæringsplasser innen videregående opplæring og klare å finansiere det. Innen seks år må 4000 må nye elevplasser etableres på grunn av elevvekst som igjen skyldes høye fødselstall og ikke minst mange innflyttere til Akershus.

Kollektivtransport


Fil:Jessheim railway station.jpg
Kollektivtrafikken i Akershus administreres i hovedsak av selskapet Ruter As, og omfatter buss, trikk, T-banen i Oslo og Nesoddbåten. I tillegg kommer NSBs lokaltoglinjer, og Flytoget som stopper ved Asker stasjon, Sandvika stasjon, Lysaker stasjon og Lillestrøm stasjon før Oslo lufthavn stasjon.

Fylkesblomster


Blåveis er Liste over norske fylkesblomster til Akershus.

Se også


Distrikter i Norge
Stor-Osloregionen
Liste over norske storby- og byregioner
Østlandet
Follo
Romerike

Referanser

Eksterne lenker


http://akershus.kulturnett.no/ Akershus Kulturnett
http://www.akershus.no/ Akershus fylkeskommune
http://www.fylkesmannen.no/fmt_hoved.asp?gid=4770&aid=&tgid=4746&amid=&g4770=x&g4746=x Fylkesmannen i Oslo og Akershus
Kategori:Akershus
af:Akershus
be:Акерсхус
be-x-old:Акерсхус
bg:Акешхус
ca:Akershus
cs:Akershus
da:Akershus (fylke)
de:Akershus
et:Akershus
en:Akershus
es:Akershus
eo:Akershus
eu:Akershus
fr:Comté d'Akershus
ko:아케르스후스 주
hr:Akershus
bpy:আকেরশুস
id:Akershus
os:Акерсхус
is:Akurshús
it:Akershus
he:אקרסהוס
ka:აკერსხუსი
kw:Akershus
sw:Akershus
la:Akershus
lt:Akershusas
hu:Akershus megye
mk:Акершус (округ)
ms:Akershus
na:Akershus
nl:Akershus
ja:アーケシュフース県
nn:Akershus fylke
pnb:اکرشس
nds:Amt Akershus
pl:Akershus
pt:Akershus
ro:Akershus
ru:Акерсхус
se:Akershusa fylka
sco:Akershus
simple:Akershus
sk:Akershus
sl:Akershus
sr:Акерсхус
fi:Akershusin lääni
sv:Akershus fylke
tr:Akershus
uk:Акерсгус
vi:Akershus
war:Akershus
bat-smg:Akeškiūsos
zh:阿克什胡斯郡

Aalesund FK

Aalesunds Fotballklubb

Brus med ananassmak


Fil:Ananasbrus.JPG
Oskar Syltes brus med ananassmak, i dagligtale kalt ananasbrus, er en syntetisk fruktbrus fra Oskar Sylte Mineralvannfabrikk. Den har en dyp oransjebrun farge, og en smak med hint av ananas.
Brusen har bidratt sterkt til profileringen av Oskar Sylte gjennom årene, og er like gammel som bedriften selv. Den har vært produsert etter samme oppskrift i 75 år, og er spesielt populær blant utflyttede romsdalinger. Da Ormen Lange-feltet-vedtaket i Stortinget ble feiret på statsminister Kjell Magne Bondeviks kontor, ble det skålet i ananasbrus. Også Sveriges statsminister Göran Persson ble begeistret for brusen. Han skrøt av den etter et nordisk statsministermøte i Molde i 2002, og fikk med seg en kasse ananasbrus hjem.
Brusen finnes nå også i en light-versjon søtet med aspartam og acesulfam K.

Se også


Oskar Sylte Mineralvannfabrikk
Kategori:Brus
Kategori:Norsk drikke
nn:Brus med ananassmak

Adjø solidaritet


''Adjø solidaritet'' er en norsk dramafilm fra Filmåret 1985 regissert, skrevet og produsert av filmduoen Svend Wam og Petter Vennerød. Hovedrollene spilles av Svein Sturla Hungnes og Knut Husebø, mens sentrale biroller spilles av Jorunn Kjellsby og Thomas Robsahm. Dette er den tredje filmen i Wam & Vennerøds trilogi ''Sangen om den knuste drømmen'', med Åpen framtid og Drømmeslottet som forløpere. «Den knuste drømmen» henspeiler til 68′erne og deres opprør og idolisering av Mao og kommunismen. ''Adjø Solidaritet'' er klart den mørkeste av de tre filmene. Filmen er utgitt før ''Drømmeslottet'', men ligger innholdsmessig sist i trilogien. Den regnes av mange som filmduoens hovedverk.
I USA ble en klippet versjon lansert som ''Farewell Illusions''.

Handling


Samfunnskritisk film i tre generasjonsperspektiver, sentralt står Atle en 40 år gammel psykiater og hans jevnaldrende venn, Eigil, som er teaterregissør. De er begge skilt og har barn som ikke bor hos dem. De mimrer om gamle dager og drømmer om å reise til Kina, men utenom det er de gamle idealene glemt og de koser seg med sin velstand og «vellykkethet». Begge sliter for å holde en fasade som hele tiden truer med å sprekke. Under Eigil 40-års lag kommer sannheten fram og aggresjonene slår ut i full blomst. Det ene ordet tar det andre og festen avsluttes i masseslagsmål og rasert festlokale. Filmen handler om generasjonskløfter og manglende forståelse dem i mellom, men først og fremst om dobbeltmoral og hvordan kampsaker og engasjement gradvis dør ut med alderen og velstand. Filmen pendler mellom fortid, nåtid og drøm og kan tolkes som et oppgjør med dagens samfunn såvel politisk, ideologisk som menneskelig.

Om filmen


Magnus Nikolaisen i nettmagasinet Montages skrev følgende om filmen i 2010: «Vi møter gamle 68′ere som i det fyller 40 år har mektige stillinger et samfunn de selv ville styrte. De sliter med indre tanker og problemer grunnet konflikten mellom deres gamle idealer og deres levesett – har de sviktet idealene og feiget ut eller har de blitt klokere med alderen og innsett at de tok feil og at opprørene var til ingen nytte? I filmen blir de gjenlevende kommunistene kroppsliggjort gjennom pasientene ved mentalsykehusene hvor filmens ene hovedperson er overlege. Samtidig som vi følger ungdommenes kamp mellom fascister og pønkere. Dette er tydelige signaler på hvordan filmen prøver å uttrykke at kampsakene skiftes, men kampene består». Nikolaisen skrev videre at: «Filmens scenografi er fantastisk, den er veldig ekspressiv og kanskje overdrevet, men den gir filmen temperatur, gnist og tydelighet – og det florerer av symbolikk. Filmen er også veldig bra klippet, den makter å holde et rolig, men gradvis økende, tempo som passer utmerket til filmens manus».
Filmen ble påbegynt allerede i 1983. 83 profesjonelle skuespillere medvirker i den. Dette var den første filmen i Skandinavia som brukte digital lydteknikk fra starten av.
;Kritikerne
Aftenpostens Per Haddal kalte den årets Opus og mente den var en av de beste filmene til Wam og Vennerød. Den fikk jevnt over gode kritikker da den ble vist i USA i 1986.
;Publikum
Filmen ble en publikumssuksess på norske kinoer. Den spilte inn over en halv millioner kroner de første fem dagene.

Rolleliste

Referanser

Eksterne lenker


Kategori:Norske dramafilmer
Kategori:Filmer fra 1985
Kategori:Norske filmer fra 1980-årene
Kategori:Norskspråklige filmer
nn:Adjø solidaritet

Atonal musikk


Atonal musikk er en samlebetegnelse på musikk som ikke er tonal, dvs. musikk som ikke gir en klar følelse av grunntone eller toneart. En slik følelse er delvis subjektivt og kulturelt betinget. Begrepet atonal musikk blir ofte brukt om tolvtonemusikk, men det er riktigere å si at tolvtonemusikken er en del det som kalles atonal musikk. Begge forsøker å unngå grunntonefølelse, men forskjellen er at i tolvtonemusikk så fungerer en rekke av tolv toner som strukturerende prinsipp (se artikkel om tolvtonemusikk#Tolvtonemusikk og rekketeknikk). Atonal musikk trenger ikke å ha en slik rekke som utgangspunkt.
Arnold Schönberg la grunnlaget for atonal musikk. Norges mest kjente atonalist er Fartein Valen.

Ekspresjonisme i musikk


Atonal musikk er mye brukt innen ekspresjonismen.
Kategori:Musikkteori
bg:Атонална музика
ca:Atonalisme
cs:Atonalita
da:Atonal musik
de:Atonale Musik
et:Atonaalsus
el:Ατονικότητα
en:Atonality
es:Atonalidad
fr:Musique atonale
hr:Atonalnost
it:Atonalità
he:הרמוניה אטונאלית
ka:ატონალური მუსიკა
la:Atonalitas
nl:Atonaal (muziek)
ja:無調
nn:Atonal musikk
pt:Música atonal
ro:Muzică atonală
ru:Атональность
sl:Atonalna glasba
sr:Атонална музика
fi:Atonaalisuus
sv:Atonal musik
uk:Атональність
zh:无调音乐

Arne Dybfest

Arne Dybfest (født 30. juni 1869 i Trondhjem, død 7. juli 1892) var en norsk forfatter. Han ble under et amerikaopphold overbevist anarkisme, og bidro til å gjøre anarkismen kjent i norsk offentlighet, blant annet med artikler i Arne Garborgs Fedraheimen.
Som forfatter regnes han som et bindeledd mellom naturalismen og nyromantikken.
Han pleiet omgang med Knut Hamsun i Chicago etter et Haymarketopptøyene i 1886 hvor 6 anarkister ble uskyldig hengt.

Vilhelm Solheims selvmord og Dybfests død på havet


I 1892 kom Dybfest i Kristiania-avisenes søkelys etter den yngre vennen Vilhelm Solheims selvmord på Hovedøya. Dybfest hadde fulgt Solheim til bryggene før han ble rodd over til Hovedøya, og ble derfor beskyldt for å ha hjulpet Solheim i planleggingen av selvmordet. Saken ble også undersøkt av politiet, som forberedte en tiltale mot Dybfest. På dette tidspunktet reiste Dybfest til Bergen for å bo hos noen venner.
Samme sommer omkom Dybfest under en båttur utenfor Bergen. Dybfests venn Peter Egge har skildret episoden i sin erindringsbok ''Minner fra barndom og ungdom'', og skriver at han fikk detaljene fra et øyenvitne. I følge Egge var det fire eller fem menn ombord i båten, som seilte i frisk bris utenfor Brattholmen fyr da Dybfest kom i krangel med rormannen. Dybfest ga mannen en ørefik, hvorpå rormannen svarte at han ville melde Dybfest til politiet. Dybfest sprang da over bord, og ble liggende i vannet med hodet over vannet. Båten snudde for å redde ham, men kom så nær at baugen støtte mot hodet hans. Dermed dukket Dybfest under og forsvant.

Referanser

Bibliografi


''Blandt anarkister'' (1890)
''Ira'' (1891)
''To noveller'' (1892)

Sekundærlitteratur


Peter Egge: ''Minner fra barndom og ungdom''. Oslo: Gyldendal, 1948.

Eksterne lenker


http://www.nb.no/sok/search.jsf?nav=mediatype:b%C3%B8ker&nav=content:digitalpublic&nav=creator:dybfest,arne&query Digitaliserte bøker av Arne Dybfest hos Nasjonalbiblioteket.
Kategori:Norske novellister
Kategori:Norske romanforfattere
Kategori:Anarkister
Kategori:Personer fra Trondheim kommune
Kategori:Fødsler i 1869
Kategori:Dødsfall i 1892
de:Arne Dybfest
nn:Arne Dybfest
sv:Arne Dybfest

Liste over kjente astronomer


John Couch Adams
Kaare Aksnes
al-Battani
Hannes Olof Gösta Alfven
al-Khwarizimi
Aristarkhos
Walter Baade
Johann Adam Schall von Bell
Friedrich Wilhelm Bessel
Bhaskara
William Cranch Bond
James Bradley
Tycho Brahe
Giovanni Cassini
Nikolai Stepanovich Chernykh
Sir Arthur Stanley Eddington
Sigurd Einbu
Øystein Elgarøy
Johann F. Encke
Oddbjørn Engvold
Eudoksos fra Knidos
Camille Flammarion
John Flamsteed
Joseph Fraunhofer
Galileo Galilei
Johann Gottfried Galle
Asaph Hall
Edmond Halley
Christopher Hansteen
Wilhelm Herschel
Johannes Hevelius
Antony Hewish
Hipparkhos (astronom)
Fred Hoyle
Edwin Hubble
Christiaan Huygens
Ibn-al-Haitham
Eberhardt Jensen
Johannes Kepler
Nikolaus Kopernikus
Gerard Kuiper
Joseph Lagrange
Urbain Jean Joseph LeVerrier
Isaac Newton
Jan Hendrik Oort
Clyde Tombaugh
Aleksander Wolszczan
Kategori:Astronomer
Kategori:Lister over personer
Kategori:Artikler i astronomiprosjektet

Arne Larsen Økland

Arne Larsen Økland (født 31. mai 1954 på Bømlo) er en norsk tidligere fotballspiller. Han var mange år proff i Tyskland og Frankrike fotball, og regnes som en av Norges beste spillere på slutten av 70-tallet og begynnelsen av 80-tallet. Han spilte 54 kamper og scoret 13 mål for det norske , og var blant annet med på seirene over i 1981, i 1985 (hvor Økland scoret vinnermålet) og i 1986.
Økland startet sin toppseriekarriere i SK Vard Haugesund i 1976. Selv om Vard rykket ned, hadde Økland en svært vellykket sesong, med 11 seriemål og landslagsdebut. Året etter gikk han til Bryne FK, som han hjalp til seriesølv i 1980. Samme år ble han proff i tyske Bayer Leverkusen.
Økland gjorde stor suksess i tysk fotball. Kort tid etter overgangen fra Bryne scoret han hat-trick mot FC Bayern München i en kamp som huskes best fordi Økland ble kreditert et fjerde mål, men var ærlig nok til å fortelle dommeren at ballen ikke hadde vært inne. Økland var tre sesonger i den tyske klubben, hvor han scoret 43 mål på 101 seriekamper. Han var deretter to år i franske Racing Club de Paris før han returnerte til Bryne i 1985.
Dessverre ble ikke oppholdet i Frankrike slik Økland hadde sett for seg, mye på grunn av treneren Viktor Zvunka og skader. Den første av de to sesongene han tilbragte i Frankrike endte med opprykk til Ligue 1. Den neste ble preget av måltørke og at han ikke kom overens med den nye treneren, Zvunka, som ble engasjert for å redde klubben fra nedrykk. Veien fra suksess til fiasko var kort, og nordmannen måtte etter hvert ta til takke med å spille i 3. divisjon for B-laget.
Før han returnerte til hjemlandet og Jæren fikk han et kjempetilbud fra den tyske toppklubben Bayer Uerdingen, som forsøkte å lokke han tilbake til Bundesliga (fotball). Økland valgte å avslå tilbudet, og reiste hjem til Norge i stedet.
I sin andre periode i Bryne hjalp Økland klubben til sitt første, og hittil eneste, trofé da jærbuene vant NM i fotball for menn i 1987. Etter cuptriumfen la Økland opp som spiller. Han har senere vært assistenttrener for det norske landslaget og hovedtrener i Viking Fotballklubb. Han er nå daglig leder for pizzakjeden Dolly Dimple's.
Den 29. mai 2012 ansettes han som ny Administrerende Direktør i Viking FK.
Gullklokka (norsk fotball) 1982

Litteratur


''Arne Larsen Økland &ndash; Proffliv'' av Otto Ulseth. Utgitt på Rocon forlag 1985. ISBN 82-990440-6-5

Referanser

Eksterne lenker


http://www.leverkusen.com/whoiswho/whoiswho.php4?view=OeklandA Leverkusen-who's who
http://www.alltidfotball.no/artikkel/ukas-legende-arne-larsen-okland Ukas legende: Arne Larsen Økland
Kategori:Norske landslagsspillere i fotball
Kategori:Norske fotballspillere i Frankrike
Kategori:Norske fotballspillere i Tyskland
Kategori:Norske fotballtrenere
Kategori:Trenere for norske fotballandslag
Kategori:Fotballspillere for SK Vard Haugesund
Kategori:Fotballspillere for Bryne FK
Kategori:Fotballspillere for TSV Bayer 04 Leverkusen
Kategori:Fotballtrenere for Viking FK
Kategori:Personer fra Bømlo kommune
Kategori:Fødsler i 1954
de:Arne Larsen Økland
en:Arne Larsen Økland
it:Arne Larsen Økland
nn:Arne Larsen Økland

Antonio Cabrini

Fil:Cabrini sez.JPG
Antonio Cabrini ('Il Bell'Antonio') (født 8. oktober 1957 i Cremona) er en tidligere Italia fotballspiller.
Cabrini var en offensiv venstreback som spilte for de italienske klubbene Cremonese, Atalanta BC, Juventus og Bologna.
Han spilte 73 kamper for og scoret 9 mål. I VM i fotball 1982 mot ble han den første spilleren som hadde bommet på et straffespark i en VM-finale. Han bommet på stillingen 0-0, men Italia vant likevel finalen med resultatet 3-1.

Eksterne lenker


Kategori:Italienske fotballspillere
Kategori:Spillere i Fotball-VM 1978
Kategori:Spillere i Fotball-EM 1980
Kategori:Spillere i Fotball-VM 1982
Kategori:Spillere i Fotball-VM 1986
Kategori:Fotballspillere for US Cremonese
Kategori:Fotballspillere for Atalanta BC
Kategori:Fotballspillere for Juventus FC
Kategori:Fotballspillere for Bologna FC
Kategori:Personer fra Cremona
Kategori:Fødsler i 1957
ar:أنتونيو كابريني
be:Антоніа Кабрыні
bg:Антонио Кабрини
de:Antonio Cabrini
en:Antonio Cabrini
es:Antonio Cabrini
fr:Antonio Cabrini
it:Antonio Cabrini
la:Antonius Cabrini
nl:Antonio Cabrini
ja:アントニオ・カブリーニ
nn:Antonio Cabrini
pl:Antonio Cabrini
pt:Antonio Cabrini
ru:Кабрини, Антонио
simple:Antonio Cabrini
fi:Antonio Cabrini
sv:Antonio Cabrini
uk:Антоніо Кабрині
zh:安东尼奥·卡布里尼

Aalesunds Fotballklubb


Aalesunds Fotballklubb (AaFK, Aalesund, Tangotrøyene) er et norsk fotballag som spiller i Den norske eliteserien i fotball, og er for tiden regjerende norgesmestere i fotball. I sesongen 2011 kom Aalesunds FK på niendeplass i Tippeligaen. Klubben ble stiftet 25. juni 1914.
Henrik Hoff er daglig leder i klubben.
Supporterklubben til AaFK heter Stormen supporterklubb. AaFKs andrelag spiller i 2. divisjon fotball for herrer.<br />

Trenerstab


Kjetil Rekdal: Hovedtrener, elite
Kent Bergersen: Assistenttrener, elite
Frank Mathiesen: Keepertrener, elite
Inge Liavåg: Fysisk trener, elite
Bjørn Erik Melland: Fysioterapaut, elite
Jan Erik Sørnes: Sportslig utviklingssjef
Sture Fladmark: Hovedansvarlig for Junior Elite i turneringer og NM, samt hovedansvarlig for AaFKs andrelag.
Karl Oskar Fjørtoft: Spillerutvikler og assistent på AaFKs andrelag, med individuelt spillerfokus
Rune Sunde: Assistent for Junior Elite, hovedansvar for juniorlaget i lokal serie
Frode Fagermo: Hovedtrener for Gutt Elite
Erling Ytterland: Assistenttrener, Gutt Elite
Trond Fredriksen: Hovedtrener for Smågutt Elite, Utviklingssjef bredde, Ansvarlig for barnefotballtiltak
Nils Inge Bjerknes: Assistenttrener, Smågutt Elite

Spillerstall

Spillere på utlån

Historie


Begynnelsen


I Ålesund fikk man den første innføring i fotballspillet av tyske gaster som gjestet byen, og de to første klubbene så dagens lys i 1914. Sportsklubben Rollon ble stiftet 20. februar og Aalesunds Fotballklubb den 25. juni. Stiftelsen var et resultat av et behov, eller en følge av den medvind fotballsporten hadde fått i seilene landet over.
Og tilfellet ville at en av pionerene i norsk fotball, den da 23 år gamle Georg Hansen (som senere tok navnet Georg Haller) våren 1913 flyttet til Ålesund. Fra skoledagene hadde han spilt fotball i Tønsberg. I 1909 kom han til Oslo og meldte seg inn i Frigg. Han ble klubbens formann i 1910 og året etter ble han valgt til sekretær i Oslo Fotballkrets og i 1912 kasserer i Norges Fotballforbund.

Før andre verdenskrig


Selv om det på tjuetallet ikke fantes noen landsdekkende serier, gjennomførte avisen Sportsmanden en årviss avstemming om lagene på den tida, og AaFK ble rangert som det tiende beste laget i landet. Senere, i 1927, avanserte klubben til en fjerdeplass. Perioden 1925 til 1929 var noen av de beste sesongene i klubbens historie, og det ble spilt mange glimrende kamper i disse årene, både mot utenlandske og norske lag. Tre spillere som fremhevet seg spesielt var målvakt Ingvald Frøysa og de to sidebackene Per Mogstad og Andreas B. Ringdal. Frøysa var inntil 2010 den eneste AaFK-spilleren som har spilt A-landskamp for Norge, da han kom inn som reserve mot Danmark i København i 1927 (tap 1–3). Jørgen Hollevik fikk med seg to B-landskamper.

Nye tider -- Tippeligaspill


Før 2003 spilte Aalesunds FK i all hovedsak i 1. divisjon, hvor laget var på andre plass i adelskalenderen bak sunnmørskollega Hødd. I 1998 rykket laget likevel ned til 2. divisjon og ble værende der til et knapt opprykk foran bykollega Skarbøvik IF i 2000. Laget havnet sesongen etter midt på tabellen i 1. divisjon før det rykket opp til Tippeligaen i 2002 for første gang under trener Ivar Morten Nordmark. Laget rykket ned igjen i 2003 på målforskjell bak Vålerengens IF. I 2004 rykket laget igjen opp.
Etter å ha spilt på Kråmyra Stadion siden 1977, ble Color Line Stadion, Aalesunds nye hjemmebane, innviet 16. april 2005 mot Odd Grenland. Dette markerte et skifte i klubbens historie etter en tilværelse i første divisjon i en årrekke. Dette var en konsekvens av den økte lokale oppslutningen etter lagets første sesong i Tippeligaen og etter suksessesongen 2002 med opprykk og semifinale i cupen, under ledelse av fargeklatten Ivar Morten Normark. Til tross for et nedrykk i 2005 var støtten til klubben såpass stort at regionen og sponsorer stod bak et nytt opprykk og stabilisering i Den norske eliteserien i fotball. Sesongen 2007 ble på mange måter historisk, først og fremst på grunn av at AaFK holdt seg i Tippeligaen for første gang i historien, under ledelse av Per Joar Hansen.

Mot toppen av norsk fotball


I 2009 slo AaFK Odd Grenland 1-0 i semifinalen i cupen og kom for første gang til Cupfinalen på Ullevaal, under ledelse av Kjetil Rekdal. I finalen endte det 1-1 etter ordinær tid mot erkerivalen . Etter 2-2 i ekstraomgangene, avgjorde Amund Skiri det hele til Aalesunds fordel i den påfølgende straffesparkkonkuransen.
Året etter kom Aalesunds FK på 4. plass i Tippeligaen 2010, som er lagets beste prestasjon så langt.
Laget deltok også på europeisk nivå, i UEFA Europa League, for første gang i sesongen 2010/11.
Samme år ble også Jonathan Parr den første AaFK-spiller som har spilt landskamp for Norge siden Ingvald Frøysa i 1927 ved å spille hele kampen
mot Montenegro den 29. mai 2010.
I 2011 kom AaFK igjen til cupfinalen på Ullevaal stadion. De møtte der SK Brann og vant sitt andre Norgesmesterskap med 2-1 etter to mål av Michael Barrantes.
I Europa kom laget i sesongen 2011/12 til playoff, der man vant hjemme, men tapte sammenlagt mot nederlandske AZ Alkmaar.
Etter seieren i cupfinalen ble AaFK klar for sitt tredje år på rad i europeisk fotball.

NM i fotball


Vinner i 1962 mot Kvik (landsdelsserien)
Kvartfinale i 1940 mot Skeid Fotball
Kvartfinale i 1985 mot Faaberg Fotball Lillehammer
Kvartfinale i 1987 mot Bryne Fotballklubb
Kvartfinale i 2003 mot Bodø/Glimt
Semifinale i 2002 mot Vålerenga Fotball
Vinner i 2009 mot
Vinner i 2011 mot SK Brann

Europeiske cuper

Kjente tidligere spillere og trenere


Bobby Gould (trener)
Erling Ytterland (tidligere spiller for AaFK og VIF)
Egil Roger Olsen (trener)
Ivar Morten Normark (trener)
John Arne Riise (spiller nå i Fulham FC)
Bjørn Helge Riise (spiller nå i Fulham)
Bjarne Kvam Olsen (tidligere spiller for AaFK)
Knut Torbjørn Eggen (tidligere spiller og trener for AaFK)
Per Joar Hansen (tidligere trener)
Jeffrey Aubynn (tidligere spiller, har signert for Malmö FF)
Magnus Kihlberg (tidligere spiller, spiller nå for Örebro SK)
Karl Oskar Fjørtoft (tidligere spiller, nå trener)
Bård Wiggen (tidligere trener)
Helge Nøstdahl (tidligere spiller)
Anders Lindegaard (tidligere spiller, spiller nå for Manchester United)
Jonathan Parr (tidligere spiller, spiller nå for Crystal Palace FC)
Lars Kristian Eriksen, spiller nå for Odd Grennland)

De seneste tippeligasesonger


Tippeligaen 2012


Trenere
Hovedtrener Kjetil Rekdal
Assistenttrener Kent Bergersen
Spillere inn
Leke James (fra Bridge Boys F.C.)
Hugues Wembangomo (fra Sarpsborg 08)
Tremaine Stewart (fra Portmore United, Jamaica)
Enar Jääger (Bosman)
Adam Sellami Honningsvåg (egen juniorstall)
Spillere ut
Solomon Okoronkwo (kontakt utgikk)
Didrik Fløtre (Utlån til Kristiansund Ballklubb
Robert Sandnes (til UMF Selfoss)
Pablo Herrera (frigitt)
Jonas Sandqvist (til Örebro SK)
Sverre Økland (1993)

Tippeligaen 2011


Trenere
Hovedtrener Kjetil Rekdal
Assistenttrener Kent Bergersen
Resultater
Tippeligaen: 9. plass
Norgesmesterskapet: Norgesmester
Europa League: Play-off mot AZ Alkmaar
Spillere inn
Edvard Skagestad (fra Follo FK)
Fredrik Carlsen (permanent overgang fra Vålerengens Idrettsforening)
Ole Christian Rørvik (fra Skarbøvik IF)
Jason Morrison (fra Strømsgodset Toppfotball)
Kjell Rune Sellin (fra Rosenborg Ballklub)
Sander Post (fra FC Flora, Estland)
Solomon Okoronkwo
Jonas Sandqvist
Jo Nymo Matland (fra Sarpsborg)
Spillere ut
Tor Hogne Aarøy (til JEF United, Japan)
Anders Lindegaard (til Manchester United, England)
Glenn Roberts (til Sarpsborg 08)
Khari Stephenson (til San Jose Earthquakes, USA)
Alexander Mathisen (til Lierse SK, Belgia)
Jonathan Parr (til Crystal Palace FC, England)

Tippeligaen 2010


Trenere
Hovedtrener Kjetil Rekdal
Assistenttrener Kent Bergersen
Resultater
Tippeligaen: 4. plass
Norgesmesterskapet: 3. runde (mot Løv-Ham)
Europa League: 3. kvalifiseringsrunde (mot Motherwell FC)
Spillere inn
Magnus Sylling Olsen (fra Kongsvinger IL)
Enar Jääger (Uten Kontrakt)
Michael Barrantes Rojas (Sommer, fra Deportivo Saprissa)
Lars Fuhre (Sommer, fra Nybergsund Idrettslag)
Spillere ut
Adin Brown
Øyvind Gram
Reiniery Mayorquín
Andreas Lie
Glenn Roberts (Sommer, utlån til Åtvidabergs FF)
Diego Silva (Sommer)
Khari Stephenson (Sommer, til San Jose Earthquakes)

Tippeligaen 2009


Trenere
Hovedtrener Kjetil Rekdal
Assistenttrener Geir Hansen
Resultater
Tippeligaen: 13. plass
Norgesmesterskapet: Norgesmester
Spillere inn
Fredrik Carlsen fra Vålerengens Idrettsforening (lån ut sesongen)Fil:Captain sports.svg
Pablo Herrera
Anders Lindegaard fra Odense Boldklub
Demar Phillips fra Stoke FC
Spillere ut
Karl Oskar Fjørtoft til Herd
Lasse Olsen til Herd
Thomas Pedersen
Thomas Gjørtz til Skarbøvik IF
Erlend Holm
Enar Jääger til Ascoli Calcio 1898 (sommer)

Tippeligaen 2008


Trenere
Hovedtrener Søren Åkeby, sparket august 2008, deretter Kjetil Rekdal
Assistenttrener Geir Hansen
Resultater
Tippeligaen: 13. plass (kvalifiseringskamper mot Sogndal)
Norgesmesterskapet: 4. runde
Spillere inn, sommervinduet 2008:
Khari Stephenson fra Allmänna Idrottsklubben
Daniel Arnefjord fra Allmänna Idrottsklubben Fil:Captain sports.svg
Glenn Roberts fra Vålerenga Fotball
Peter Kopteff fra FC Utrecht
Nenad Novaković fra Reggina Calcio (lån)
Spillere ut, sommervinduet 2008
Pat Noonan til Columbus Crew
Benjamin Kibebe til FC Nordsjælland
Razak Pimpong (tilbake til Viking Fotballklubb)
Spillere inn før sesongstart
Øyvind Gram fra
Johan Arneng fra Djurgårdens IF Fotboll
Alexander Mathisen fra Vålerenga Fotball
Pat Noonan fra New England Revolution (USA)
Razak Pimpong fra Viking Fotballklubb (lån)
Spillere ut:
Jeffrey Aubynn til Malmö FF
Petter Werni til Skjetten SK
Joakim Austnes til Viking Fotballklubb
Magnus Kihlberg til Ørebro SK
Roar Husby til Fotballklubben Mjølner

Tippeligaen 2007


Trenere
Hovedtrener Per Joar Hansen
Assistenttrener Sturla Voll
Resultater
Tippeligaen: 11. plass
Norgesmesterskapet: 4. runde
Spillere inn:
Enar Jääger (fra FC Torpedo Moskva)
Benjamin Kibebe (fra Tromsø IL)
Magnus Kihlberg (fra IFK Göteborg)
Denis Selimovic
Jonathan Parr (fra Fotballklubben Lyn)
Øyvind Gram fra
Spillere ut:
Herman Ekeberg la opp etter sesongen 2006
Oddbjørn Lie
Kristoffer Tollås
Christian Negouai
Kabba Samura
Bjørn Erik Melland

Adeccoligaen 2006


Trenere
Hovedtrener Per Joar Hansen
Assistenttrener Sturla Voll
Resultater
Adeccoligaen: 2. plass (opprykk)
Norgesmesterskapet: 4. runde

Tippeligaen 2005


Trenere
Hovedtrener Ivar Morten Nordmark
Resultater
Tippeligaen: 13. plass (nedrykk)
Norgesmesterskapet: 4. runde

1. divisjon fotball for herrer 2004


Trenere
Hovedtrener Ivar Morten Nordmark
Resultater
Adeccoligaen: 2. plass (opprykk)
Norgesmesterskapet: 4. runde

Tippeligaen 2003


Trenere
Hovedtrener Ivar Morten Nordmark
Resultater
Tippeligaen: 13. plass (nedrykk)
Norgesmesterskapet: 4. runde

1. divisjon fotball for herrer 2002


Trenere
Hovedtrener Ivar Morten Nordmark
Resultater
1. divisjon: 2. plass (opprykk)
Norgesmesterskapet: Semifinale

Eksterne lenker


http://www.norskefans.com/norge/aafk/ Best på AaFK
http://www.stormen.no Supporterklubbens hjemmeside
http://www.colorlinestadion.no/ Color Line Stadion
Kategori:Aalesunds Fotballklubb
Kategori:Fotballag i Ålesund
Kategori:Fotballag etablert i 1914
ar:نادي أوليسوند
ast:Aalesunds FK
bg:ФК Олесунс
da:Aalesunds Fotballklubb
de:Aalesunds FK
et:Aalesunds FK
el:Άαλεσουντ ΦΚ
en:Aalesunds FK
es:Aalesunds FK
fr:Aalesunds FK
ko:올레순 FK
it:Aalesunds Fotballklubb
lt:Ålesunds FK
hu:Aalesunds FK
nl:Aalesunds FK
ja:オーレスンFK
nn:Aalesunds fotballklubb
pl:Aalesunds FK
pt:Aalesunds Fotballklubb
ro:Aalesunds FK
ru:Олесунн (футбольный клуб)
fi:Aalesunds FK
sv:Aalesunds FK
tr:Aalesunds FK
uk:Олесунн (футбольний клуб)
zh:阿里辛特足球會

Afrika

Fil:LocationAfrica.png
Afrika er den største verdensdelen etter Asia, med et landareal på 30,3 mill km², hvilket utgjør 20 % av landmassene på jorda. Afrika strekker seg i alt 8000 km fra nord til sør med ekvator omtrent på midten og med hav på alle kanter bortsett fra ved Suez-kanalen i Egypt. Klimaet er tropisk klima rundt ekvator og subtropisk lengst i nord og sør. Middeltemperaturen er derfor høy over hele kontinentet, men nedbørsmengden og -mønsteret varierer stort fra regnskog til ørkenområder, fra kyst til innland, fra nord til sør. I 2005 ble Afrikas samlede befolkningsantall anslått til over 900 millioner, det vil si 14 % av verdens befolkning. Verdensdelen har flere stater enn noe annet kontinent med sine 47 kontinentale stater og seks øystater.
''Africa'' var opprinnelig navnet på en romersk provins som omfattet kontinentets nordlige Middelhavet. Etterhvert er det blitt navnet på hele kontinentet, inkludert de områdene europeerne kalte det «svarteste Afrika», som først ble vitenskapelig utforsket fra 1800-tallet av.
Kontinentet har vært hardt rammet av krig helt siden europeerne begynte å kolonialisme det. Noe av grunnen har vært den måten europeerne delte opp koloniområdene på. Grunnlaget for deres grenser ble lagt «med linjal» på Berlin-konferansen fra 1884 til 1885 uten hensyn til naturlige og tradisjonelle skillelinjer. I mange tilfeller førte dette til at hele Folkeslag og Stamme (gruppe)r ble splittet mellom to eller flere stat, og i andre tilfeller førte det til at to eller flere folk som i generasjoner hadde ligget i strid med hverandre havnet i samme land.
Vitenskapen regner med at alle mennesker er etterkommere etter tidlige Hominidae som levde i det sentrale Øst-Afrika for 7 millioner år siden. De eldste menneskefunnene der er 200&nbsp;000 år gamle.

Etymologi


Navnet kom inn i det vestlige vokabular gjennom Romerriket, som brukte navnet ''Afrika terra'', «landet til afri» (flertall av ''afer''), som beskrivelse av de nordlige delene av kontinentet. Provinsen het Africa, og hovedsetet var Karthago, som tilsvarer dagens Tunisia.
Afriene var en stamme, trolig berber, som holdt til i Nord-Afrika, i området rundt Karthago. Opprinnelsen til ordet Afer kan trolig kobles til det Fønikia ''afar'' (støv), som også finnes i de fleste andre Semittisk språk.
Noen andre etymologier som er foreslått, og som er blitt grundig debattert er:
Det latinske ordet ''aprica'', som betyr «solfylt»
Det Gresk språk ordet ''aphrike'', som betyr «uten kulde». Dette ble foreslått av historikeren Leo Africanus (1495–1554), som foreslo at det greske ordet ''phrike'' (φρίκη), som betyr «kaldt og grufullt», kombinert med den benektende prefiksen a-, navnga området som et land foruten kulde og redsel.
Oldtidens Afrika lå vest for Egypt, mens «Asia» ble brukt som beskrivelse av Anatolia og landene i øst. Opprinnelig hadde Egypt og Levanten en slags mellomposisjon mellom disse to områdene, men da Egypt ble en del av perserriket, kom det under den løse definisjonen av Asia. En absolutt linje mellom de to verdensdelene ble dratt av geografen Klaudios Ptolemaios (85&ndash;165), og gjorde Suez og Rødehavet til grense mellom Asia og Afrika.

Geografi


Afrika er separert fra Europa av Middelhavet, det henger sammen med Asia i dets nordøstlige hjørne ved Suezkanalen med en bredde på 130 km. I tillegg blir ofte Sinai-halvøya som hører til Egypt geopolitisk sett regnet til Afrika. Fra det nordligste punktet Kapp Blanc (Ra's al Abyad) i Tunisia (37°21′ N) til det sørligste Kapp Agulhas i Sør-Afrika (34°51′15″ S), er det rundt 8000 km. Fra det vestligste punktet Kapp Verde (17°33′22″ V) til Ras Hafun i Somalia (51°27′52″ Ø) er det rundt 7400 km. Kystlinjen er 26&nbsp;000 km lang, og mangelen på dype innskjæringer av kysten illustreres ved at Europa, som dekker et areal som tilsvarer en tredjedel av Afrika, har en kystlinje på 32&nbsp;000 km i tillegg til en lang grense mot Asia.
Afrikas største land er Algerie og det minste landet er Seychellene, en øygruppe utenfor østkysten av kontinentet. Den minste nasjonen på fastlandet er Gambia.
Klimaet i Afrika er tropisk klima, det vil i følge Köppens system for klimaklassifikasjon si et ikke-tørt klima hvor alle 12 måneder i året har en middeltemperatur som overstiger 18 °C, og subtropisk (varmt, med høy luftfuktighet og mye regn) lengst i nord og sør.
Det høyeste fjellet i Afrika er Kilimanjaro, det ligger i Tanzania, og er 5895 moh., og den største innsjøen er Victoriasjøen som ligger i Uganda, Tanzania og Kenya, og er omtrent 68&nbsp;800 km².

Historie


Fil:Schedel weltkarte.jpg 1493]]
Fil:Africa map 1508.png]]
Fil:Africae tabula nova.jpg]]
Fil:Africamap1812.jpg]]
Fil:Map_of_Africa_from_Encyclopaedia_Britannica_1890.jpg]]
Fil:Africa1910s.jpg]]
Ifølge evolusjonsteorien er Afrika menneskehetens vugge på jorden, siden arten menneske stammer fra dette kontinentet. I løpet av midten av det 20. århundre oppdaget antropologi mange fossiler og bevis for at mennesker var tilstede kanskje så tidlig som for syv millioner år siden. Fossilrester av flere arter av tidlige apelignende mennesker som er antatt å ha utviklet seg tid dagens mennesker, som ''Australopithecus afarensis'' (radioaktiv datering til ca 3,9 til 3 millioner f.Kr.,''Paranthropus boisei'' (ca 2,3-1,4 million f.Kr.) og ''Homo ergaster'' (ca 600&nbsp;000-1,9 million f.Kr.) har blitt oppdaget.
Ishango-benet, datert til rundt 25&nbsp;000 år siden, viser tellestav som er matematiske symbol. Gjennom menneskehetens oldtiden, hadde Afrika (som alle andre kontinenter) ingen nasjonalstater og var istedet befolket av grupper av jegere og samlere som khoisan
.

Tidlige sivilisasjoner og handel


Rundt 3300 f.Kr. åpner de historiske nedtegnelsene i Afrika med oppkomsten av skriveferdigheten i den farao-styrte sivilisasjonen i Egypt som fortsatte, med varierende grad av innflytelse over andre områder, frem til 343 f.Kr. Viktige sivilisasjoner i forskjellige tider inkluderer Kartago, kongedømmet Aksum, de Nubia kongedømmene, imperiene til det saheliske kongedømmet (Kanem-Bornu, Ghanariket, Maliriket og Songhairiket), Great Zimbabwe og kongedømmet Kongo.
Bortsett fra Nilen, var Sahara-ørkenen en nesten ugjennomtrengelig barriere mellom nord og sør, før introduksjonen av Kameler. Dette seige dyret ble først brakt til Egypt av Perserriket etter 525 f.Kr., selv om det ikke ble vanlig nok med store flokker i Nord-Afrika til å etablere transsaharisk handel før det 8. århundre. Sahanja–berbere var de første som utnyttet dette, og etter at islam spredte seg, fulgte en stabil handel i verdifulle metall, elfenben, salt og muslimsk slavehandel mellom de muslimske statene i Maghreb og de saheliske kongedømmene.
Afrika før kolonitiden hadde kanskje så mange som 10&nbsp;000 forskjellige stater og politiske enheterhttp://www.washingtonpost.com/wp-dyn/content/discussion/2006/01/11/DI2006011101372.html karakterisert av forskjellige politiske organisasjoner og styre. Disse inkluderte familiegrupper av jegere og samlere som san-folket i det sørlige Afrika, større, mer strukturerte grupper som familieklanene til bantu-språklige mennesker i det sentrale og sørlige Afrika og tungt strukturerte grupper på Afrikas horn, de saheliske kongedømmene og autonome bystater som swahili-folkets handelsbyer langs kysten av det Øst-Afrika, hvis handelsnettverk strakte seg så langt som til Kina.
I 1482 etablerte Portugal de første av mange handelsstasjoner langs Guineakysten ved Elmina. De viktigste varene en handlet i var slaver, gull, elfenben og krydder. Den europeiske oppdagelsen av Amerika i 1492 ble fulgt av stor utvikling i slavehandel som før portugisernes tid, hadde vært nesten eksklusivt ført over land og hadde aldri blitt begrenset til ett kontinent.
Slaveri begynte å fases ut i Europa og Amerika tidlig i det 19. århundre, noe som førte til en dramatisk endring i økonomien til kyststater som Dahomey og Ashante.

Utforsking


I midten av det 19. århundre begynte europeiske og særlig Storbritannia utforskere å interessere seg i å utforske hjertet av kontinentet og åpne området for handel, gruvedrift og annen kommersiell utvinning. I tillegg var der et ønske om å konvertere innbyggerne til kristendom. Det sentrale området i Afrika var fremdeles stort sett ukjent for europeerne på denne tiden. David Livingstone utforsket kontinentet mellom 1852 og hans død i 1873, og han ble den første europeer som fikk se Victoriafallene. Et hovedmål for utforskerne var å lokalisere kilden for Nilen. Ekspedisjoner av Richard Francis Burton og John Hanning Speke (1857–1858) og Speke og James Augustus Grant (1863) lokaliserte Tanganyikasjøen og Victoriasjøen. Sistnevnte ble tilslutt påvist å være Nilens kilde. Med etterfølgende ekspedisjoner av Samuel Baker og Henry Morton Stanley, var Afrika godt utforsket på slutten av århundret og dette banet vei for koloniseringen som fulgte.

Kolonialisme og «kappløpet om Afrika»


Fil:ColonialAfrica-no.png]]
Sent i det 19. århundre, satte de europeiske imperialismemaktene i gang et betydelig «kappløpet om Afrika» og okkuperte nesten hele kontinentet, skapte mange koloniale nasjonalstater og etterlot bare to uavhengige nasjoner: Liberia, den fargede amerikanske kolonien, og det ortodokse kristne Abyssinia (Etiopia). Denne koloniokkupasjonen fortsatte til etter avslutningen av andre verdenskrig, da alle kolonistatene gradvis skaffet seg uavhengighet.
Kolonialisme hadde en destabiliserende effekt på det som hadde vært et antall etniske grupper som fremdeles merkes i afrikansk politikk. Før den europeiske innflytelsen, var ikke nasjonalgrenser til stor bekymring, da afrikanerne vanligvis fulgte praksisen fra andre deler av verden, som den arabiske halvøya, hvor en gruppes territorium var flytende med dens militære innflytelse og handelsinnflytelsen. Europeernes insistering på å trekke opp grenser rundt territorium for å isolere dem fra andre kolonimakter hadde ofte den effekten at de separerte politiske grupperinger, eller tvang tradisjonelle fiender til å leve side om side uten noen buffersone mellom dem. Selv om Kongo (elv) ser ut til å være en naturlig geografisk grense, var der grupper som ellers delte språk, kultur eller andre likheter og som bodde på begge sider. Delingen av landet mellom Belgia og Frankrike langs elven isolerte disse gruppene fra hverandre. De som bodde i saharisk eller sub-saharisk Afrika og handlet på tvers av kontinentet i århundrer, krysset grenser som bare eksisterte på europeiske kart.
I nasjoner som hadde betydelige europeiske befolkninger, for eksempel Rhodesia og Sør-Afrika, ble systemer av andregrads borgerskap ofte innført for å gi europeere politisk makt som gikk langt utover deres antall. I fristaten Kongo, som var kong Leopold II av Belgia personlige eiendom, ble den innfødte befolkningen underlagt umenneskelig behandling og nær slavestatus med tvangsarbeid. Men linjene ble ikke alltid trukket på tvers av raser. I Liberia klarte etterkommerne av amerikanske slaver å ha et politisk system i over 100 år som gav eksslaver og innfødte i området omtrent lik lovgivende makt til tross for at eksslavene var undertallige i ti til en i den generelle befolkningen. Inspirasjonen for dette systemet var USAs senat som hadde balansert makten til frie og slavestater til tross for den mye større befolkningen i den frie.
Europeerne forandret ofte maktbalansen, skapte etniske skiller hvor det tidligere ikke hadde eksistert noen og introdusert en skadelig klassedeling for de innfødte innbyggerne i områdene de kontrollerte. I det som nå er Rwanda og Burundi hadde to etniske grupper, hutuer og tutsier, smeltet til en kultur innen tyske kolonister tok kontroll over regionen i det 19. århundre. De var ikke lenger delt av etnisitet på grunn av ekteskap på tvers av gruppene og sammenblandingen av kulturell praksis hadde over århundrer fjernet synlige kulturelle skillelinjer. Etter at territoriet ble gitt til Belgia etter første verdenskrig, innførte de en politikk av rasekategorisering ettersom rasebasert kategorisering og filosofi var en del av den europeiske kulturen på den tiden. Begrepet hutu henviste opprinnelig til nordøstlige kvegbaserte stammer som hadde migrert inn i regionen senere. Begrepet ble til slutt et begrep for de innfødte beskrev en persons økonomiske klasse. Individer som eide rundt ti eller flere kveg ble regnet som tutsi, og de med færre ble regnet som hutu, uten tanke for opphav. Dette var mer en tommelfingerregel, og en kunne gå fra å være hutu til tutsi og omvendt.
Belgierne introduserte et rasesystem. Individene som hadde karakteristikker som europeerne likte, lysere hud, den rette høyden, smale neser osv, ble gitt makt blant de koloniserte folkene. Belgierne besluttet at disse trekkene var mer ideelt Hamitiske, og videre mer ideelt europeiske og tilhørte de folkene som var nærmest tutsi i opphav. De innførte en politikk med å dele ut identifiseringskort basert på denne filosofien. De som var nærmest idealet ble proklamert tutsi og de som var forskjellig fra idealet ble proklamert hutu.

Afrika etter kolonitiden


I dag har Afrika 54 uavhengige land som stort sett har grensene som ble trukket opp under europeisk kolonialisme.
Siden kolonitiden har afrikanske stater jevnlig vært rammet av ustabilitet, korrupsjon, voldeligheter og maktbrynde. Det store flertallet av afrikanske nasjoner er republikker som opererer under en eller annen form for presidentsystem i styret. Få nasjoner i Afrika har klart å opprettholde demokratiske styresett, og mange har istedet gått gjennom en serie brutale statskupp og militære diktatur. Et antall afrikanske politiske ledere var militære generaler som var dårlig utdannet og ignorante på styresaker. Stor ustabilitet var derimot resultatet av marginaliseringen av andre etniske grupper under disse lederne. Mange politikere brukte maktposisjonen til å utløse etniske konflikter som hadde blitt forsterket, eller til og med skapt, gjennom kolonistyret. I mange land ble militæret sett på som den eneste gruppen som effektivt kunne opprettholde ro og orden, og det hersket mange nasjoner i Afrika i 1970-årene og tidlig 80-årene. I perioden fra slutten av 1960-årene hadde Afrika mer enn 70 kupp og 13 attentat på presidenter.
Konflikter i den kalde krigen mellom USA og Sovjetunionen, i tillegg til politikken til Det internasjonale pengefondet, spilte også en rolle på ustabiliteten. Da et land ble uavhengig for første gang, ble det ofte forventet at det skulle slutte seg til en av supermaktene. Mange land i Nord-Afrika fikk sovjetisk militærstøtte, mens mange i det sentrale og sørlige Afrika var støttet av USA, Frankrike eller begge. 1970-årene så en eskalering ettersom nye uavhengige Angola og Mosambik sluttet seg til Sovjetunionen og vesten og Sør-Afrika forsøkte å begrense sovjetisk innflytelse. Grensedisputter og territorielle disputter var også vanlige, da de europeiske grensene til mange nasjoner ble utfordret gjennom bevæpnede konflikter.

Politikk


Styresmaktens mislykkede politikk og politisk korrupsjon har resultert i mange utstrakte hungersnøder, og betydelige deler av Afrika har fortsatt distribusjonssystemer som ikke er i stand til å levere ut nok mat eller vann slik at befolkningen kan overleve. Det som før kolonialismen hadde vært kilden for 90% av verdens gull, ble det fattigste kontinentet i verden. Dets tidligere rikdommer kom andre kontinenter til gode. Spredningen av sykdommer herjer også, særlig spredningen av humant immunsviktvirus (HIV) og den tilhørende AIDS som har blitt en dødelig epidemi på kontinentet. Til tross for tallrike vansker, har der vært tegn til at kontinentet kan ha håp for fremtiden. Demokratiske styresett ser ut til å være i ferd med å spre seg, selv om de fortsatt ikke er flertallet. National Geographic hevder at 13 afrikanske nasjoner kan regnes som virkelig demokratiske. I tillegg har mange nasjoner anerkjent grunnleggende menneskerettigheter for alle statsborgerskap, selv om de i praksis ikke alltid blir anerkjent, og har opprettet rimelig uavhengige dømmende makt.
Der er klare tegn til økte nettverk blant de afrikanske organisasjonene og statene. I borgerkrigen i den Demokratiske Republikken Kongo (tidligere Zaire), ble et halvt dusin afrikanske naboland involvert fremfor intervensjon fra rike, ikke-afrikanske land (se også den andre krigen i Kongo). Siden konflikten begynte i 1998, har de beregnede tallene for antall omkomne nådd 3,5 millioner. Dette kan spille en lignende rolle som andre verdenskrig for Europa, hvor folkene i nabolandene etter krigen bestemte seg for å integrere sine samfunn på en slik måte at krig mellom dem ble like utenkelig som krig mellom for eksempel Frankrike og Tyskland ville være i dag. Politiske organ som den afrikanske union gir også håp om større samarbeid og fred mellom kontinentets mange land. Utstrakte brudd på menneskerettighetene foregår fremdeles i flere deler av Afrika, ofte under overoppsyn av staten. De fleste av disse bruddene skjer av politiske årsaker, ofte som et resultat av borgerkrig. Land hvor betydelige menneskerettighetsbrudd har blitt rapportert nylig inkluderer den Demokratiske Republikken Kongo, Sierra Leone, Liberia, Sudan og Elfenbenskysten.

Økonomi


Afrika er verdens fattigste bebodde kontinent, hovedsakelig på grunn av kolonialismen og dets resulterende korrupte regjeringer og despotisme. Ifølge FNs utviklingsrapport i 2003, var verdens 25 minst utviklede nasjoner (nr 151 til 175) alle afrikanskehttp://hdr.undp.org/.
Mens rask vekst i Kina, og nå India, og moderat vekst i Latin-Amerika, har løftet millioner over marginale livsvilkår, har Afrika gått tilbake med hensyn til handel, investeringer og inntekt per innbygger. Denne fattigdomen har utstrakte effekter, inkludert lavere forventet levealder, vold og ustabilitet, faktorer som er sammenbundet med kontinentets fattigdom.
Noen områder, særlig Botswana og Sør-Afrika, har opplevd økonomisk suksess, inkludert åpningen av Johannesburg Securities Exchange. Dette er hovedsakelig på grunn av deres naturressurser da de er verdens ledende produsenter av både gull og diamanter, og delvis på grunn av deres veletablerte lovverk. Sør-Afrika har også adgang til finansiell kapital, tallrike markeder og dyktige arbeidere. Tiår av apartheid etterlot seg både en arv av sosialt skille og raseskille, men også en svært stor og svært dyktig hvit befolkning og en infrastruktur i store deler av landet på linje med den vestlige verden. Andre afrikanske land gjør lignende fremskritt, som Ghana, mens atter andre som f.eks Egypt, har en lengre historie av kommersiell og økonomisk suksess.
Nigeria sitter på en av de største oljeresservene i verden og har den høyeste befolkningen blant nasjonene i Afrika med en av de raskest voksende økonomiene i verden.
Fra 1995 til 2005 tok økonomisk vekst tak med et gjennomsnitt på 5&nbsp;% i 2005. Men noen land opplever mye høyere vekst (over 10&nbsp;%), særlig Angola, Sudan og Ekvatorial-Guinea som alle tre nylig har begynte å utvinne sine petroleumsreserver.
Det har blitt påpekt fra blant annet organisasjonen Tax Justice Network at mange afrikanske land har store problemer med å få inn skatteinntekter fra sine økonomier. Organisajonen hevder at gjennom omfattende bruk av skatteparadiser klarer store multinasjonale selskap å undra seg beskattning, noe som igjen går ut over disse landenes utvikling.

Matvareproduksjonen i Afrika


Mellom 70 og 80 prosent av befolkningen i Afrika arbeider innen landbruket, som stort sett blir drevet etter tradisjonelle metoder. Småbruk står for 90 prosent av jordbruksproduksjonen i verdensdelen.
Det kommersielle landbruket er ikke innstilt på produksjon av mat, men har i stedet konsentrert seg om produktene kakao, kaffe samt bomull.
Produksjonsveksten per år ligger på 2 til 2,5 prosent. Dersom en tar hensyn til befolkningsveksten har produksjonen per person av den grunn falt med fem prosent de seneste tyve årene.
Nærmere to hundre millioner personer, en tredjedel av befolkningen i Afrika, er underernært.
Afrika importerer per 29. august 2008 25 prosent av sitt matvareforbruk.

Demografi


Afrikanerne kan grupperes etter om de lever nord eller sør for Sahara, disse gruppene kalles henholdsvis Nord-Afrika og subsaharisk Afrika. Afroasiatiske språk språklige folkeslag dominerer i Nord-Afrika, mens Afrika sør for Sahara er dominert av et antall befolkninger gruppert etter deres språk, niger-kongo språk i Vest Afrika, nilosahariske språk på det østlige høylandet og khoisan i sør.
Bantuspråklige (del av Niger-Kongo familien) tilhører majoriteten i det sørlige, sentrale og østlige fastlandet i Afrika. Men der er også flere nilogrupper i Øst-Afrika og noen få gjenværende opprinnelige folkeslag i Afrika khoisan (san eller ''san'') og pygmefolkeslag i henholdsvis det sørlige og sentrale Afrika. Bantuspråklige afrikanere dominerer også i Gabon og Ekvatorial-Guinea og finnes i deler av det sørlige Kamerun og sørlige Somalia. I Kalahari-ørkenen i det sørlige Afrika, har folkeslag kjent som buskmenn («san» som er nært i slekt med, men forskjellige fra, «khoikhoi») lenge vært til stede. San er fysisk forskjellige fra andre afrikanere og er det opprinnelige folkeslaget i det sørlige Afrika. Pygmeer er det opprinnelige folkeslaget i det sentrale Afrika som bodde der før bantumigrasjonen.
Folkeslagene i Nord-Afrika består av to hovedgrupper, berbere og arabisk-språklige folkeslag i vest og Egypt#demografi i øst. Araberne som ankom i det 7. århundre introduserte arabisk språk og islam til Nord-Afrika. De semittiske fønikere, de europeiske antikkens Hellas, romerriket og vandalene slo seg også ned i Nord-Afrika. Berberne utgjør fremdeles majoriteten i Marokko, mens de er en betydelig minoritet i Algerie. De er også til stede i Tunisia og Libya. Tuareg og andre ofte nomadiske folkeslag er de primære innbyggerne i det sahariske indre av Nord-Afrika. nubiere er en nilosaharisk–språklig gruppe (selv om mange snakker arabisk også) som utviklet en antikk sivilisasjon i nordøst Afrika.
I løpet av det siste århundret har små, men økonomisk viktige, kolonier av Libanon#Demografi og oversjøiske kinesere også utviklet seg i de større kystbyene i henholdsvis Vest-Afrika og Øst-Afrika.
Noen Etiopia og Eritrea grupper (som amharer og tigreanere) som snakker semittiske språk og er etterkommere av de antikke sabaene som krysset Rødehavet fra Sør-Arabia (Jemen) for mange århundrer siden. Oromo og somaliene snakker kushittiske språk, men de fleste somaliske klanene kan spores tilbake til arabisk opphav også. Sudan og Mauritania er delt mellom en hovedsakelig arabisert nord og en innfødt afrikansk sør (selv om «araberne» i Sudan har en klart dominerende afrikansk opphav også). Noen områder i Øst-Afrika, særlig øya Zanzibar og den kenyanske øya Lamu, fikk arabiske muslimer og bosettere og handelsmenn fra Sørvest-Asia i middelalderen og i antikken.
Fra begynnelsen av det 16. århundre begynte europeere som portugal og nederland å etablere handelsstasjoner og festninger langs kystene av det vestlige og sørlige Afrika. Etterhvert slo et stort antall nederlendere supplert av Frankrike hugenotter og tyskere seg ned i det som i dag er Sør-Afrika. Deres etterkommere, boere og de fargede (Sør-Afrika), er den største gruppen med europeisk opphav i dagens Afrika. I det 19. århundre førte en ny fase av kolonisering et stort antall franske og Storbritannia bosettere til Afrika. Portugiserne slo seg hovedsakelig ned i Angola, men også i Mosambik. Franskmennene slo seg ned i stort antall i Algerie hvor de ble kollektivt kjent som ''pied-noirer'' og i mindre skala i andre deler av Nord og Vest-Afrika i tillegg til Madagaskar. Britene slo seg hovedsakelig ned i Sør-Afrika i tillegg til kolonien Rhodesia og i høylandene i det som nå er Kenya. Tyskerne slo seg ned i det som nå er Tanzania og Namibia, og der er fremdeles en befolkning av tyskspråklige hvite namibiere. Mindre antall av europeiske soldater, forretningsfolk og embetsmenn etablerte seg ogsp i administrative sentre som Nairobi og Dakar. Avkoloniseringen i løpet av 1960-årene resulterte ofte i massemigrasjon av bosetter av europeisk opphav ut av Afrika, særlig fra Algerie, Angola, Kenya og Rhodesia (nå Zimbabwe). Men i Sør-Afrika og Namibia har den hvite minoriteten forblitt politisk dominerende etter uavhengigheten fra Europa, og en betydelig befolkning av hvite afrikanere forblir i disse to landene selv etter demokratiet til slutt ble innført på slutten av den kalde krigen. Sør-Afrika har også blitt det foretrukne målet for hvite anglo-zimbabwere og av migranter fra hele det sørlige Afrika.
Europeisk kolonisering førte også med seg betydelige grupper av asiater, særlig mennesker fra det indiske subkontinent, til britiske kolonier. Store indiske samfunn finnes i Sør-Afrika, og mindre samfunn er til stede i Kenya, Tanzania og noen andre sørlige og østlige afrikanske land. Det store indiske samfunnet i Uganda ble utvist av diktatoren Idi Amin i 1972, men noen har senere vendt tilbake. Øyene i Indiahavet er også befolket hovedsakelig av mennesker av asiatisk opphav, ofte blandet med afrikanere og europeere. Malagsy-folket på Madagaskar er et malayer-folk, men de som bor langs kysten er generelt blandet med bantu, arabisk, indisk og europeisk opphav. Malayisk og indisk opphav er også viktige komponenter i gruppen av folk kjent i Sør-Afrika som Cape-fargede, mennesker med opphav i to eller flere raser og kontinenter.

Språk


Fil:African language families nb.svg strekker seg fra Sahel til Sørvest-Asia. Niger-kongo-språk er delt for å vise størrelsen til bantuspråk.]]
Etter de fleste overslag inneholder Afrika mer enn tusen språk. Det er fire betydelige språkfamilier som er innfødte i Afrika.
De afroasiatiske språk språkene er en språkfamilie med rundt 240 språk og 285 millioner mennesker i Øst-Afrika, Nord-Afrika, Sahel og Sørvest-Afrika.
Den nilosahariske språk språkfamilien består av mer enn hundre språk som blir snakket av 30 millioner mennesker. Nilo-sahariske språkene blir hovedsakelig snakket i Tsjad, Etiopia, Kenya, Sudan, Uganda og det nordlige Tanzania.
Niger-kongo språk-språkfamilien dekker mye av det subsahariske Afrika og er antagelig den største språkfamilien i verden i antall forskjellige språk. Et betydelig antall av dem er bantuspråk som snakkes i mye av det subsahariske Afrika.
Khoisan-språk-språkene består av rundt 50 språk som snakkes i det sørlige Afrika av rundt 120&nbsp;000 mennesker. Mange av Khoisan-språkene er truede språk. khoikhoi og san-folkene er regnet som de opprinnelige innbyggerne av denne delen av Afrika.
Med noen få unntak i Øst-Afrika, har nesten alle afrikanske land vedtatt offisielt språk som har sin opprinnelse utenfor kontinentet og som er blitt spredt gjennom kolonialisme eller menneskelig migrasjon. I tallrike land blir engelsk og fransk brukt til offentlig kommunikasjon som styresmakt, handelsstand, utdanning og media. Arabisk, portugisisk, afrikaans og gassisk er andre eksempler på opprinnelig ikke-afrikanske språk som blir brukt av millioner av afrikanere i dag, både i det offentlige og private rom.

Kultur


Afrika har et antall overlappende kulturer. Det mest konvensjonelle skillet er det mellom subsaharisk Afrika og de nordlige landene fra Egypt til Marokko som stort sett assosierer seg med arabere kultur. I denne sammenligningen regnes nasjonene sør for Sahara å bestå av mange kulturelle områder, eksempelvis den bantu språklige gruppen.
Det kan også skilles mellom fransk Afrika og resten av Afrika, eksempelvis de tidligere britiske koloniene i det sørlige og østlige Afrika. En annen kulturell skillelinje er den mellom afrikanere som lever tradisjonell livsstil og de som grunnleggende sett er moderne. Tradisjonalistene er noen ganger inndelt i pastoralisme og agrikulturelle.
Afrikansk kunst reflekterer forskjelligheten i afrikanske kulturer. Den eldste eksisterende kunsten er 6000 år gamle utskjæringer funnet i Niger. Kheopspyramiden i Egypt var verdens høyeste arkitektoniske bedrift i 4000 år før Eiffeltårnet ble bygd. Det etiopiske komplekset av monolittisk kirke ved Lalibela, hvor St Georges kirke er et eksempel, regnes som en annen ingeniørbragd.

Musikk


''Hovedartikkel: Afrikansk musikk''
Afrikas musikk er en av de mest dynamiske kunstformene. Egypt har lenge vært et kulturelt fokuspunkt i den arabiske verden, mens minnet om rytmene i subsaharisk Afrika, særlig Vest-Afrika, ble overført gjennom den atlantiske slavehandelen til moderne samba, blues, jazz, reggae, rap (musikk) og rock and roll. Kontinentets moderne musikk inkluderer den svært komplekse korsangen i det sørlige Afrika og danserytmene til soukous, dominert av musikken i den Demokratiske Republikken Kongo. En nylig utvikling i det 21. århundre er oppkomsten av afrikansk hip hop. En form fra Senegal er blandet med tradisjonell mbalax. I Sør-Afrika har en form for musikk som house kjent under navnet kwaito utviklet seg, og landet har vært hjemlandet for sin egen form for sørafrikansk jazz en stund, mens afrikaans-musikk er en helt egen form og består hovedsakelig av tradisjonell boere musiek og former for folkemusikk og rock.
Innfødte musikk og dansetradisjoner i Afrika opprettholdes av muntlige tradisjoner, og de er forskjellige fra musikk og dansestilene i Nord-Afrika og det sørlige Afrika. Arabisk innflytelse er synlig i musikken og dansen i nord og i det sørlige Afrika er vestlig innflytelse tydelig på grunn av kolonialisme.
Mange afrikanske språk er tonespråk hvor toneleie bestemmer betydningen. Dette uttrykkes i afrikanske musiske melodier og rytmer. Mange forskjellige musikkinstrumenter blir brukt som for eksempel trommer, trompet, bjelle, fløyte og lutt.
Afrikanske danser er en viktig tilstand av kommunikasjon, og danserne bruker gester, masker, kostymer, kroppsmaling og et antall visuelle gjenstander. De grunnleggende bevegelsene er noen ganger enkle og legger vekt på kun overkroppen eller mageregionen eller føttene. Slike bevegelser er noen ganger komplekse og involverer koordinasjon av forskjellige kroppsdeler. Dansere utfører dansen noen ganger alene eller i små grupper på to eller tre personer. Danser med mange utøvere utføres også med forskjellige formasjoner, som lineære, sirkulære, buktende og så videre.
Med urbanisering og modernisering viser moderne afrikansk dans og musikk innflytelse som er assimilert fra flere andre kulturer.

Litteratur


''Liste over afrikanske forfattere''

Religion


Afrikanerne har mange forskjellige religiøse trossystemer, hvor kristendom og islam er de mest utbredte. Rundt 46,3 % av alle afrikanerne er kristne og 40,5&nbsp;% er muslimer. Rundt 11,8&nbsp;% av afrikanerne følger opprinnelige afrikanske religioner. Et lite antall afrikanere er hinduisme eller har afrikanske jøder trostradisjon, slik som beta Israel og lemba-stammene.
De innfødte afrikanske religionene har en tendens til å dreie rundt animisme og forfedredyrking. Et vanlig emne i tradisjonell trossystemer var delingen av den spirituell verden i en «hjelpsom» og en «skadende» del. Hjelpsomme åndelige vesen regnes vanligvis å inkludere forfedres ånder som hjelper deres etterkommere og mektige ånder som beskytter hele samfunn fra naturkatastrofer eller angrep fra fiender, mens skadelige ånder inkluderer sjelene til mordofre som ble gravlagt uten de korrekte begravelsesritene og ånder brukt av fiendtlige medium (person) til å skape sykdom blant deres fiender. Mens effekten av disse tidlige formene for dyrking fortsetter å ha grunnleggende innflytelse, har trossystemene utviklet seg ettersom de møter andre religioner.
Dannelsen av det Det gamle rike i Egypt i Egypt i det tredje milleniet f.Kr. markerte det første kjente komplekse religiøse systemet på kontinentet. Rundt det 9. århundre f.Kr. ble Karthago grunnlagt i dagens Tunisia av fønikerne, og ble et betydelig kosmopolitisk senter hvor guddommer fra nabolandene Egypt, Antikkens Roma og etruskere bystater ble tilbedt.
Den etiopisk-ortodokse kirke og den eritreisk-ortodokse kirke dateres offisielt til det 4. århundre og er dermed en av de først etablerte kristendom kirker i verden. I begynnelsen gjorde ortodokse fremskritt i dagens Sudan og andre regioner i nabolaget. Men etter at islam ble spredt, var veksten treg og begrenset til høylandene.
Islam gikk inn i Afrika da muslimene erobret Nord-Afrika mellom 640 og 710 og det startet med Egypt. De etablerte Mogadishu, Melinde, Mombasa, Kilwa og Sofala da de fulgte sjøhandelsveiene ned langs kysten på Øst-Afrika og spredte seg gjennom Saharaørkenen inn i det indre av Afrika da religionen fulgte i fotsporene til muslimske handelsmenn. Muslimene var også blant de asiatiske menneskene som senere slo seg ned i det britisk-styrte Afrika.
Mange afrikanere ble konvertert til vestlig kristendom i kolonitiden. I de siste tiårene av det 20. århundre, har forskjellige sekter av karismatisk bevegelse vokst raskt. Et antall romersk-katolske afrikanske biskoper var til og med nevnt som mulige pavekandidater i 2005. Afrikanske kristne ser ut til å være mer sosialt konservative enn deres trosfeller i store deler av den industrialiserte verden, noe som ganske nylig har ført til spenning innen religiøse retninger som den anglikanske kirke og metodisme.
I år 1900 var det kun 8,7 millioner kristne i Afrika. Dette har vokst til 390 millioner i dag og vil sannsynligvis vokse ytterligere til 600 millioner i 2025. I dag er det mer enn 1,5 millioner kirker i verdensdelen. Grunnen til denne veksten er som oftest konverteringer fra tradisjonelle afrikanske religioner eller islam. I følge både muslimske og kristne kilder konverterer hvert år 6 millioner afrikanske muslimer til kristendom. Disse er spredt over hele kontinentet.

Geografiske områder


Fil:United Nations geographical subregions.pngs regioninndeling av verden]]
Fil:African continent-nb.svg

Afrikas land i alfabetisk rekkefølge

Bilder


<gallery>
Fil:African culture.jpg|Afrikanske kulturgjenstander (fra ''Nordisk familjebok'' 1904-1826).
Fil:Makonde elephant.jpg|Makonde fra Tanzania
Fil:TamTam.jpg |Tam Tam-trommer fra Kamerun
</gallery>

Se også


Afrikanske flagg
Kappløpet om Afrika
ECOMOG – vestafrikansk forsvarsallianse

Litteratur


Jarle Simensen ''Afrikas historie'' Cappelen 5. utgave 2009 ISBN 978-82-02-30785-1
Randi Rønning Balsvik ''Afrika i eit historiografisk perspektiv'' Det norske samlaget 2004 ISBN 82-521-6355-6

Referanser

Eksterne lenker


Kategori:Afrika
Kategori:Verdensdeler
Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha
ace:Afrika
kbd:Африкэ
af:Afrika
ak:Afrika
als:Afrika
am:አፍሪቃ
ang:Affrica
ar:أفريقيا
an:Africa
arc:ܐܦܪܝܩܐ
roa-rup:Africa
frp:Africa
as:আফ্ৰিকা
ast:África
gn:Afrika
ay:Aphrika
az:Afrika
bm:Afrika
bn:আফ্রিকা
bjn:Aprika
zh-min-nan:Hui-chiu
map-bms:Afrika
ba:Африка
be:Афрыка
be-x-old:Афрыка
bcl:Aprika
bg:Африка
bar:Afrika
bo:ཨ་ཧྥེ་རི་ཁ།
bs:Afrika
br:Afrika
ca:Àfrica
cv:Африка
ceb:Aprika
cs:Afrika
ny:Africa
sn:Africa
co:Africa
cy:Affrica
da:Afrika
pdc:Afrikaa
de:Afrika
nv:Naakaii Łizhiní Bikéyah
dsb:Afrika
dz:ཨཕ་རི་ཀ་
et:Aafrika
el:Αφρική
en:Africa
es:África
eo:Afriko
ext:África
eu:Afrika
fa:آفریقا
hif:Africa
fo:Afrika
fr:Afrique
fy:Afrika
ff:Afirik
fur:Afriche
ga:An Afraic
gv:Yn Affrick
gag:Afrika
gd:Afraga
gl:África
gan:非洲
ki:Abĩrika
glk:آفریقا
gu:આફ્રિકા
got:𐌰𐍆𐌰𐍂𐌻𐌰𐌽𐌳
hak:Fî-chû
xal:Априк
ko:아프리카
ha:Afirka
haw:ʻApelika
hy:Աֆրիկա
hi:अफ़्रीका
hsb:Afrika
hr:Afrika
io:Afrika
ig:Afrịka
ilo:Áprika
id:Afrika
ia:Africa
ie:Africa
iu:ᐊᑉᕆᖄ
os:Африкæ
zu:IAfrika
is:Afríka
it:Africa
he:אפריקה
jv:Afrika
kl:Afrika
kn:ಆಫ್ರಿಕಾ
pam:Aprika
krc:Африка
ka:აფრიკა
ks:اَفریٖقہ
csb:Afrika
kk:Африка
kw:Afrika
rw:Afurika
sw:Afrika
kv:Африка
kg:Afelika
ht:Afrik
ku:Afrîka
ky:Африка
mrj:Африка
lad:Afrika
lez:Африка
lo:ອາຟຣິກກາ
ltg:Afrika
la:Africa
lv:Āfrika
lb:Afrika
lt:Afrika
lij:Africa
li:Afrika
ln:Afríka
jbo:frikytu'a
lmo:Africa
hu:Afrika
mk:Африка
mg:Afrika
ml:ആഫ്രിക്ക
mt:Afrika
mi:Āwherika
mr:आफ्रिका
xmf:აფრიკა
arz:افريقيا
mzn:آفریخا
ms:Afrika
cdo:Hĭ-ciŭ
mwl:África
mdf:Африкань
mn:Африк
my:အာဖရိက
nah:Africa
nl:Afrika
nds-nl:Afrika
ne:अफ्रीका
new:अफ्रिका
ja:アフリカ
nap:Africa
frr:Afrikoo
pih:Afreka
nn:Afrika
nrm:Afrique
nov:Afrika
oc:Africa
mhr:Африка
or:ଆଫ୍ରିକା
om:Afrikaa
uz:Afrika
pa:ਅਫ਼ਰੀਕਾ
pag:Afrika
pnb:افریقہ
pap:Afrika
ps:افريقا
koi:Африка
km:អាហ្វ្រិក
pcd:Afrike
pms:Àfrica
tpi:Aprika
nds:Afrika
pl:Afryka
pnt:Αφρικήν
pt:África
kaa:Afrika
crh:Afrika
ro:Africa
rm:Africa
qu:Aphrika
rue:Африка
ru:Африка
sah:Африка
se:Afrihkká
sm:Aferika
sa:आफ्रिकाखण्डः
sg:Afrîka
sc:Àfrica
sco:Africae
stq:Afrikoa
st:Afrika
nso:Afrika
tn:Aferika
sq:Afrika
scn:Àfrica
si:අප්‍රිකාව
simple:Africa
ss:Í-Afríka
sk:Afrika
sl:Afrika
cu:Афрїка
szl:Afrika
so:Afrika
ckb:ئەفریقا
srn:Afrka
sr:Африка
sh:Afrika
su:Afrika
fi:Afrikka
sv:Afrika
tl:Aprika
ta:ஆப்பிரிக்கா
kab:Tafriqt
roa-tara:Afriche
tt:Африка
te:ఆఫ్రికా
tet:Áfrika
th:ทวีปแอฟริกา
tg:Африқо
to:ʻAfelika
chr:ᎬᎿᎦᏍᏛ
chy:Mo'hetaneho'e
ve:Afurika
tr:Afrika
tk:Afrika
uk:Африка
ur:افریقہ
ug:ئافرىقا
vec:Àfrica
vep:Afrik
vi:Châu Phi
fiu-vro:Afriga
wa:Afrike
zh-classical:阿非利加洲
vls:Afrika
war:Aprika
wo:Afrig
wuu:非洲
ts:Afrika
yi:אפריקע
yo:Áfríkà
zh-yue:非洲
diq:Afrika
zea:Afrika
bat-smg:Afrėka
zh:非洲

Atalanta BC


Atalanta Bergamasca Calcio er en Italia fotballklubb. Den ble grunnlagt i 1907 i byen Bergamo i Lombardia. Atalanta har vunnet Coppa Italia én gang, i 1963.
Klubben vant Serie B sesongen 2005&ndash;2006 og rykket opp til Serie A. I 2006&ndash;2007-sesongen tok laget en åttendeplass.
Arenaen til Atalanta, Stadio Atleti Azzurri d'Italia , ble innviet i 1928 og har en kapasitet på 24&nbsp;642 tilskuere.

Kjente spillere


Antonio Cabrini (''1975&ndash;1976'')
Cesare Prandelli (''1978&ndash;1979'')
Glenn Strömberg (''1984&ndash;1985'')
Filippo Inzaghi (''1996&ndash;1997'')
Christian Vieri (2006&ndash;2007)

Eksterne lenker


http://www.atalanta.it Offisiell hjemmeside
Kategori:Fotballag i Italia
Kategori:Bergamo
Kategori:Fotballag etablert i 1907
af:Atalanta Bergamasca Calcio
ar:أتالانتا
bg:Аталанта БК
ca:Atalanta Bergamasca Calcio
cs:Atalanta Bergamasca Calcio
da:Atalanta BC
de:Atalanta Bergamo
et:Atalanta BC
en:Atalanta B.C.
es:Atalanta Bergamasca Calcio
fa:باشگاه فوتبال آتالانتا
fr:Atalanta Bergamasca Calcio
gl:Atalanta BC
ko:아탈란타 BC
hr:Atalanta BC
id:Atalanta B.C.
it:Atalanta Bergamasca Calcio
he:אטלנטה (כדורגל)
ka:ატალანტა (საფეხბურთო კლუბი)
lv:Bergamo "Atalanta"
lt:Atalanta BC
lmo:Atalanta Bergamasca calcio
hu:Atalanta BC
mr:अटलांटा बी.सी.
nl:Atalanta Bergamo
ja:アタランタBC
oc:Atalanta Bergamasca Calcio
pl:Atalanta Bergamo
pt:Atalanta Bergamasca Calcio
ro:Atalanta BC
ru:Аталанта (футбольный клуб)
scn:Atalanta Bergamasca Calcio
simple:Atalanta B.C.
sk:Atalanta BC
sr:ФК Аталанта
fi:Atalanta BC
sv:Atalanta BC
tg:Аталанта (дастаи футбол)
tr:Atalanta BC
uk:Аталанта (футбольний клуб)
vi:Atalanta
diq:Atalanta BC
zh:亞特蘭大足球俱樂部

Anne Jahren

Anne Jahren (født 20. juni 1963 i Bærum) er tidligere Norge langrennsløper. Hun er nummer 13 på adelskalenderen for kvinner i norgesmesterskap. Hun representerte Bærums Skiklub.

Meritter


Internasjonalt


Jahren var med på Norges vinnerlag i stafett (4×5 km) under Vinter-OL 1984 i Sarajevo, og ble verdensmester på 10 km i Ski-VM_1987.
Sølv (stafett) i Vinter-OL 1988 i Calgary
Sølv (stafett) i Ski-VM 1985
Bronse (20 km) i Sarajevo-OL 1984
Bronse (stafett) i Ski-VM 1989.
Hun fikk tredjeplass i verdenscupen sesongen 1984.

Nasjonalt


I 1992 vant hun kvinneklassen i Birkebeinerrennet.
Gull i NM langrenn 10 km i 1983, 1985 og 1987.
Gull i NM langrenn 5 km 1985
NM i stafett 1987

Eksterne lenker


http://www.tromso2018.no/bildeserier/article3449155.ece Bilder: Anne Jahren
Kategori:Norske langrennsløpere
Kategori:Olympiske mestere for Norge
Kategori:Olympiske sølvmedaljevinnere for Norge
Kategori:Olympiske bronsemedaljevinnere for Norge
Kategori:Verdensmestere i langrenn
Kategori:Norgesmestere i langrenn
Kategori:Deltakere for Norge under Vinter-OL 1984
Kategori:Langrennsløpere under Vinter-OL 1984
Kategori:Deltakere for Norge under Vinter-OL 1988
Kategori:Langrennsløpere under Vinter-OL 1988
Kategori:Fødsler i 1963
ca:Anne Jahren
de:Anne Jahren
en:Anne Jahren
fr:Anne Jahren
it:Anne Jahren
ja:アンネ・ヤーレン
nn:Anne Jahren
pl:Anne Jahren
ru:Ярен, Анне
fi:Anne Jahren
sv:Anne Jahren

Angola


Angola er et land som ligger på vestkysten av Afrika. Landet grenser til Namibia, Den demokratiske republikken Kongo, Republikken Kongo og Zambia. Hovedstaden Luanda har om lag 3 millioner innbyggere.
Angola har store naturressurser som olje, gass og diamanter, men allikevel er Angola et fattig land. Arbeidsledigheten antas å ligge på mellom 50 og 70 prosent, og under 40 prosent av befolkningen kan lese og skrive.

Historie


''Hovedartikkel: Angolas historie''
Angola var en portugal koloni og senter for den portugisiske slavehandelen til Brasil helt fra 1500-tallet. Rundt 1960 ga de andre europeiske kolonimaktene opp å holde sine kolonier i Afrika, men Portugal nektet fortsatt å gi opp sine. Dette førte til at angolanerne tok til våpen for å frigjøre seg, og i 1975 trakk også Portugal seg ut av sine afrikanske kolonier. Etter dette brøt det ut borgerkrig mellom frigjøringsbevegelsen MPLA som ble støttet av Østblokken og UNITA som ble støttet av USA og apartheidregimet i Sør-Afrika. Cuba og sørafrikanske styrker deltok på hver sin side i borgerkrigen. Borgerkrigen resulterte i at om lag fire av Angolas fjorten millioner innbyggere måtte flykte.
De første forsøk på å inngå en fredsavtale ble innledet i 1991. Det ble avholdt et valg i 1992 som MPLA vant, noe som gjorde at UNITA fortsatte borgerkrigen. Andre runde ble ikke gjennomført og krangel om resultatet medførte en oppblussing av borgerkrigen. Resultat av borgerkrigen ble massiv fattigdom, flyktninger og en skakkjørt økonomi. I 1994 ble det igjen forsøkt å inngå en fredsavtale, Lusakavtalen. FN-styrker ble innsatt for å sikre avtalen, men det ble aldri oppnådd fullstendig fred og i 1998 brøt avtalen fullstendig sammen. UNITAs leder Jonas Savimbi ble drept i februar 2002, og en ny fredsavtale ble påbegynt i april 2002. Avtalen bygger på Lusakaavtalen og har innebært at en rekke av UNITAs soldater er blitt integrert i Angolas hær. De øvrige soldatene befinner seg i egne leire.
Generelt er landet preget av de store ødeleggelsene etter borgerkrigene, og det anslås at cirka 4 millioner av landets 14 millioner innbyggere er interne flyktninger. Landet står derfor ovenfor et stort gjenoppbyggingsarbeide.
Angola er i dag Afrikas nest største oljeprodusent etter Nigeria. Oljen står for om lag nitti prosent av eksportinntektene.
Angola har vært innblandet i ulovlig våpenhandel med flere stater. FN har før oppfordret til å boikotte angolansk olje samt diamanter som ble anvendt til å finansiere våpen.
8,3 millioner velgere har registrert seg foran valgene som skal holdes 5. september 2008, det første valget i fredstid.

Politikk


Den utøvende grenen av styresmakten består av presidenten (for tiden José Eduardo dos Santos, visepresidenten (for tiden Fernando da Piedade Dias dos Santos) og rådet av ministere. For tiden er den politiske makten konsentrert i presidentskapet. Ministerrådet som består av alle ministere og viseministere, møtes regelmessig for å diskutere politiske saker. Guvernører i de 18 provinsene er utnevnt av og tjener presidenten. Grunnloven fra 1992 etablerte grovlinjene i styresmaktens struktur og inneholder rettighetene og pliktene til borgerne. Det juridiske systemet er basert på Portugal og vanlig lov, men er svak og fragmentert, og domstolene opererer bare i 12 av de mer enn 140 kommunene. En høyesterett tjener som appellinstans. En grunnlovsdomstol med dømmende vurdering har aldri blitt lagt ned i grunnloven til tross for statlig autorisering.
Den 27 år lange borgerkrigen i Angola herjet landets politiske og sosiale institusjoner. FN anslår at landet har 1,8 millioner internt fortrengte mennesker, mens det generelt aksepterte tallet for krigspåvirkede mennesker er 4 millioner. Dagliglivets forhold i landet og spesifikt Luanda (med en befolkning på 4 millioner) speiler kollapsen av den administrative infrastrukturen i tillegg til mange sosiale institusjoner. Den pågående alvorlige økonomiske situasjonen forhindrer stort sett styresmaktens støtte til sosiale institusjoner. Sykehus er uten medisiner eller grunnleggende utstyr, skoler er uten bøker og offentlig ansatte mangler ofte grunnleggende forsyninger for deres daglige arbeid.
Presidenten har annonsert regjeringens intensjon om å holde valg i 2009. Disse valgene vil ble de første siden 1992 og skal både velge en ny president og en ny nasjonalforsamling.

Sport

overrasket suverent med å kvalifisere seg til VM i fotball 2006, men klarte ikke å avansere til 8. dels-finalene. Angola har også gode lag i håndball og basketball.

Provinser


Angola er delt inn i 18 provinser (''provincias'') og 158 distrikter (''municipios''). Provinsene i Angola er:

Geografi


Angola grenser til Namibia i sør, Zambia i øst, den Demokratiske Republikken Kongo i nordøst og Atlanterhavet i vest. Enklave og eksklave Cabinda (provins) grenser også til Republikken Kongo i nord. Angolas hovedstad, Luanda, ligger ved Atlanterhavskysten i nordvest i landet. Angolas gjennomsnittstemperatur ved kysten er 16°C om vinteren og 21°C om sommeren.

Økonomi


Angolas økonomi har gått gjennom en periode med rask forandring de senere årene og har gått fra forvirringen skapt av et kvart århundre med krig til å bli den raskest voksende økonomien i Afrika og en av de raskeste i verden. Vekst er nesten fullstendig drevet av voksende råolje som passerte 1,4 millioner fat per dag sent i 2005. Kontrollen over oljeindustrien ligger i Sonangol-gruppen, et konglomerat som eies av den angoliske staten. Økonomien vokste med 18 % i 2005, veksten er ventet å nå 26 % i 2006 og bli over 10 % i resten av tiåret. Sikkerheten som fredsavtalen i 2002 brakte har ført til fornyet bosetning av fire millioner forflyttede mennesker, noe som har resultert i økning i landbruksproduksjonen i stor skala. Med inntektene fra oljeeksporten har regjeringen satt i gang ambisiøse utviklingsprogram i bygging av veier og for nasjonen annen grunnleggende infrastruktur.
Siden borgerkrigen tok slutt i 2002 har Angola opplevd en investeringsboom. Blant disse er mange norske oljeselskaper og selskaper som leverer til oljeindustrien. Blant norske selskaper som opererer i Angola finner man Statoil, Norsk Hydro og Det Norske Veritas. Angola er det landet utenfor Norge hvor Statoil pumper opp mest olje. Angola har en utbredt korrupsjon og ble i 2002 ranket på femdelt 124. plass i Transparency International Corruption Perception (av i alt 133 land).
Norges økonomiske bistand til Angola er på 35,5 millioner kroner (2004).

Demografi


Angola har tre etniske hovedgrupper, alle snakker et bantu-språk: Ovimbundu 37 %, Mbundu 25 % og Bakongo 13 %. Andre grupper er Chokwe (eller Lunda), Ganguela, Nhaneca-Humbe, Ambo, Herero og Xindunga. I tillegg utgjør ''mestiçoer'', angolanere av blandet europeisk og afrikansk opphav, utgjør rundt 2 % med en liten (1 %) befolkning av hvite, hovedsakelig etnisk portugal. Portugiserne utgjør den største ikke-afrikanske befolkningen med minst 30&nbsp;000, men mange innfødte angolanere kan kreve portugisisk nasjonalitet under portugisiske lover.
I 1975 slo 250&nbsp;000 cubanske soldater seg ned i Angola for å hjelpe MPLA-styrkene med å kjempe for dens uavhengighet. Disse cubanerne er av europeisk og asiatisk (hovedsakelig kinesisk) opphav, mens andre inkluderte dem av ren afrikansk og mulatt-opphav som hadde forfedre i Angola. Men i 1989 forlot nesten alle cubanerne landet etter en fredsavtale ble signert av Angola, Cuba og Sør-Afrika.
Portugisisk er både det offisielle og dominerende språket og blir snakket i hjemmene til rundt to tredjedeler av befolkningen, inkludert cubanerne, portugisere og mestiçoer, og som et sekundært språk av mange flere. 40 % av angolanerne snakker bantu-språkene (mest utbredt av disse er ovimbunda, kimbundu og kikongo) som deres morsmål. Mange utdannede angolanere kan snakke engelsk som andre eller tredjespråk. Cubanerne snakker spansk, men nesten ingen av deres etterkommere snakker det.
Den store majoriteten av innbyggerne er av bantu-opphav med noe blanding i Kongo-distriktet. I sørøst finnes det forskjellige stammer av san. De mest kjente av bantu-stammene er ba-kongo (ba-fiot) som hovedsakelig holder til i nord, og abunda (mbunda, ba-bundo) som okkuperer den sentrale delen av landet som tar sitt navn fra ngola-stammen til abunda. En annen av disse stammene, bangala, som lever på den vestre breddeb av øvre kwango, må ikke forveksles med bangala i midten av Kongo. I abunda finnes det betydelig portugisisk blod. Ba-lunda bor i Lunda-distriktet. Langs øvre Kunene og i andre distrikter av platået bor det boere. Boerbefolkningen er på rundt 2000. I kystlandsbyene er majoriteten av de hvite innbyggerne portugisere.
den katolske kirke forblir den dominerende religionen, selv om et økende antall kirker skaffer seg flere tilhengere, særlig evangelisme. Innfødte religioner er fremdeles nokså viktige i Angola.

Kultur


Den mest berømte angolanske folkesangen er Kumbaya (Vær meg nær, O Gud). Men dens opphav i Angola er omstridt blant lingvister som antar at den oppstod i Gullah, et blandingsspråk fra kysten av Sør-Carolina/Georgia (USA). Dersom dette er korrekt, så må sangen ha blitt eksportert til Angola, mest sannsynlig av amerikanske misjonærer, og så gjenoppdaget der på et senere tidspunkt.

Angola og Norge


De diplomatiske forbindelsene mellom Angola og Norge ble opprettet i 1977. Norge har idag en ambassade i hovedstaden Luanda, ambassadør er John Vea.
Norsk samarbeid med Angola konsentrerer seg til følgende områder: Energi, utdannelse, godt styresett samt menneskerettigheter.
Norge samarbeider med statlige angolanske institusjoner (innen fiskeri, energi samt petroleum), FN-organisasjoner, nasjonale frivillige organisasjoner og norske organisasjoner. Kirkens Nødhjelp, Flyktninghjelpen og Norsk Folkehjelp er virksomme i Angola.
Det foregår mye samhandel mellom Angola og Norge, særlig innen oljenæringen. Flere norske selskap (jus)er innen oljeindustrien er representert i Angola.

Se også


Verdens land
Liste over byer i Angola

Eksterne lenker


Styresmakt


http://www.angola.org/ Republic of Angola Styresmaktens offisielle portal
http://www.parlamento.ao/ Angolas nasjonalforsamling offisiell side (på portugisisk)

Nyheter


http://allafrica.com/angola/ allAfrica – Angola – Nyhetsoversikt
http://www.angolapress-angop.ao/ Angola Press – Regjeringskontrollert nyhetsorgan (på portugisisk, fransk og engelsk)
http://www.angonoticias.com/ Angonoticias (på portugisisk) – En populær nyhetskilde i Angola
http://mangole.hypermart.net Mangole (på portugisisk) – Nyhetskilde i Angola
http://www.jornaldeangola.com/ Jornal de Angola (på portugisisk) – En populær avis i Angola

Oversikt


http://news.bbc.co.uk/1/hi/world/africa/country_profiles/1063073.stm BBC – ''Angola''
http://www.oecd.org/dataoecd/37/35/36734978.pdf OECD DEV/AfDB – Country Study: ''Angola''

Annet


http://www.89.com/movies Angola Conflict Briefing
Artikkelsamling om oljevirksomheten i Angola http://www.xmag.no/id/1339
Kategori:Angola
Kategori:Tidligere portugisiske kolonier
Kategori:Stater og territorier etablert i 1975
af:Angola
als:Angola
am:አንጎላ
ang:Angola
ar:أنجولا
an:Angola
roa-rup:Angola
frp:Angola
ast:Angola
gn:Angola
az:Anqola
bm:Angola
bn:অ্যাঙ্গোলা
bjn:Angola
zh-min-nan:Angola
be:Ангола
be-x-old:Ангола
bcl:Angola
bg:Ангола
bo:ཨང་གོ་ལ།
bs:Angola
br:Angola
ca:Angola
cv:Ангола
ceb:Angola
cs:Angola
sn:Angola
tum:Angola
co:Angola
cy:Angola
da:Angola
pdc:Angola
de:Angola
dv:އެންގޯލާ
nv:Angóola
dsb:Angola
et:Angola
el:Ανγκόλα
en:Angola
es:Angola
eo:Angolo
ext:Angola
eu:Angola
ee:Angola
fa:آنگولا
hif:Angola
fo:Angola
fr:Angola
fy:Angoala
ga:Angóla
gv:Angoley
gag:Angola
gd:Angola
gl:Angola
ki:Angola
hak:Ôn-kô-lâ
xal:Анһлмудин Орн
ko:앙골라
ha:Angola
hy:Անգոլա
hi:अंगोला
hsb:Angola
hr:Angola
io:Angola
ig:Angola
ilo:Angola
bpy:এঙ্গোলা
id:Angola
ia:Angola
ie:Angola
os:Анголæ
zu:I-Angola
is:Angóla
it:Angola
he:אנגולה
jv:Angola
kn:ಅಂಗೋಲ
pam:Angola
ka:ანგოლა
kk:Ангола
kw:Angola
rw:Angola
sw:Angola
kg:Ngola
ht:Angola
ku:Angola
mrj:Ангола
ltg:Angola
la:Angolia
lv:Angola
lb:Angola
lt:Angola
lij:Angòla
li:Angola
ln:Angola
jbo:angol
lmo:Angola
hu:Angola
mk:Ангола
mg:Angola
ml:അംഗോള
mt:Angola
mi:Anakora
mr:अँगोला
arz:انجولا
mzn:آنگولا
ms:Angola
mwl:Angola
mn:Ангол
my:အင်ဂိုလာနိုင်ငံ
nah:Angola
na:Angora
nl:Angola
nds-nl:Angola
ne:अंगोला
new:एङ्गोला
ja:アンゴラ
ce:Ангола
pih:Angola
nn:Angola
nov:Angola
oc:Angòla
or:ଆଙ୍ଗୋଲା
uz:Angola
pa:ਅੰਗੋਲਾ
pnb:انگولا
pap:Angola
ps:آنګولا
pms:Angòla
nds:Angola
pl:Angola
pt:Angola
kaa:Angola
crh:Angola
ksh:Angola
ro:Angola
rm:Angola
qu:Angula
rue:Анґола
ru:Ангола
sah:Ангола
se:Angola
sa:अङ्गोला
sg:Angoläa
sc:Angola
sco:Angolae
stq:Angola
st:Angola
nso:Angola
sq:Angola
scn:Angola
simple:Angola
ss:I-Angola
sk:Angola
sl:Angola
szl:Angola
so:Angola
ckb:ئەنگۆلا
sr:Ангола
sh:Angola
su:Angola
fi:Angola
sv:Angola
tl:Anggola
ta:அங்கோலா
tt:Ангола
te:అంగోలా
tet:Angola
th:ประเทศแองโกลา
ti:ኣንጎላ
tg:Ангола
tr:Angola
udm:Ангола
uk:Ангола
ur:انگولا
ug:ئانگولا
vec:Angoła
vep:Angol
vi:Angola
vo:Langolän
fiu-vro:Angola
zh-classical:安哥拉
war:Angola
wo:Angolaa
wuu:安哥拉
ts:Angola
yi:אנגאלא
yo:Àngólà
zh-yue:安哥拉
diq:Angola
zea:Anhola
bat-smg:Anguola
zh:安哥拉

Algerie


Den demokratiske folkerepublikken Algerie (fransk: L’Algérie; arabisk: الجزائر; tamazight: Dzayer; offisielt (fransk): la République algérienne démocratique et populaire) er et land i Afrika som grenser til Marokko, Vest-Sahara, Mali, Mauritania, Niger, Libya og Tunisia. I utstrekning er Algerie det største landet på det afrikanske kontinentet og strekker seg fra middelhavskysten til langt inn i Sahara. Landet inngår i det området i Nord-Afrika mellom Middelhavet, Sahara og Atlanterhavet som betegnes som Maghreb.

Geografi


<gallery>
Fil:Algeria Map.jpg|Topografisk kart, viser Atlasfjellene i nord
Fil:Hoggar3.jpg|Fra Hoggarfjellene sør-øst i landet
Fil:Dunes.jpg|Sahara utgjør 85 % av landet
</gallery>
Algerie har tre distinkte landskapstyper: kyst, fjell og ørken. De fruktbare kystområdene i nord har et typisk middelhavsklima med solrike og varme somre, og kjølige, regnfulle vintre. Kystlinjen er klipperik og har få naturlige havner.
Platået Chott og den delen av Atlasfjellene som ligger i Sahara har mer ekstremt kontinentalklima med varme somre og kaldere vintre. Her kan det være frost og snø om vinteren og nettene kan være kalde, mens dagen er forholdsvis varm. Like sør for Atlasfjellene ligger et smalt belte med steppelandskap. Biskra, som ligger her, har en årlig nedbørnormal på
I landet sør for Atlasfjellene ligger Sahara med svært tørt klima og stekende varme. Den tørre og varme sciroccovinden fra sør kan i perioder føre saharavarmen nordover.
Sahara er praktisk talt helt tørr. Det kan regne nå og da, men mengdene er så små og uregelmessige at det ikke fanges opp i klimastatistikk. I det sørøstlige Algerie stiger fjellet Hoggar opp til nesten
Algeries miljøproblem omfatter jorderosjon, forurenset avløpsvann, forurensning fra oljeraffineri og mangel på ferskvann. All elektrisitet produseres med fossilt brennstoff.

Næringsliv


Petroleumsindustrien er den viktigste næringsveien i Algerie og står for 30 % av bruttonasjonalproduktet og over 95 % av eksportinntektene. Landet har verdens fjortende største reserver av olje. Algerie har også verdens åttende største naturgass-reserver og er verdens fjerde største eksportør av naturgass.
Andre naturressurser er jernmalm, fosfat, uran, bly og sink.
Regjeringen prøver å få investeringer i andre bransjer. Landet har problemer med høy arbeidsløshet og lav levestandard.

Demografi


En betydelig andel av innbyggerne i Algerie er av berbere opphav. Det finnes ingen offisielle tall på antallet da landets lover forbyr folketelling basert på etniske, religiøse eller lingvistiske kriterier.
Gjennomsnittsalderen er 22,5&nbsp;år (2002), mens middellevealderen er 70,5&nbsp;år (2003). Innbyggerne snakker arabisk, Berbiske språk og fransk. 30 % av den voksne befolkningen er analfabetisme. (2003)
sunni er offentlig religion og har oppslutning fra 99 % av innbyggerne; de øvrige er kristendom og jødedom.

Historie


Algeries nyere historie starter i 1830 med Frankrikes kolonisering av området.

Politikk


Provinser


''
Algerie er inndelt i 48 provinser (''wilayah''). Alle provinsene har samme navn som deres Administrasjonssenter.

Kjente algirere


Karim Benzema, fotballspiller
Albert Camus, forfatter
Ahmed Ben Bella, (احمد بن بل) Algeries første president
Lounis Ait Menguellet, musiker
Kateb Yacine, musiker
Si Mohand, poet
Jean Amrouche, poet
Sofia Boutella , danser
Samir Nasri, Fotballspiller (Arsenal)
Cheb Khaled, musiker
Cheb Mami, musiker
Cheb Hasni, musiker
Zinedine Zidane, fotball-legende

Se også


Liste over byer i Algerie

Litteratur


Kateb Yacine. ''Nedjma''. Pax, 1998 (''roman fra 1956)
Assia Djebar. ''Kjærlighet, fantasia : roman''. Emilia, 2003
Hélène Cixous. ''Blendverk : opphavlege scenar''. Gyldendal, 2006 (''Erindringsroman fra kolonioppvekst)
Khalida Messaoudi. ''En oppreist kvinne fra Algerie''. Pax, 1998 (''politisk biografi om feminist)
Frantz Fanon. ''Jordens fordømte''. Pax, 1991 (''1. norske utg 1967)
Cathrine Løchstøer. ''Algerie : ved demokratiets grense''. Aschehoug, 1995
Ryszard Kapuscinski. «Algerie tildekker sitt ansikt» I: ''Fotballkrigen''. Aschehoug, 1992
Henri Lhote. ''Bergkunsten i Sahara : oppdaginga av ein 8000 år gammal kultur''. Samlaget, 1959
http://nabo.nb.no/trip2?_b=NORART&de='965' norart 12 artikler om Algeries historie og politikk

Referanser

Eksterne lenker


Kategori:Algerie
Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha
ace:Aljazair
kbd:Алджазаир
af:Algerië
als:Algerien
am:አልጄሪያ
ang:Algeria
ar:الجزائر
an:Alcheria
arc:ܓܙܐܐܪ
roa-rup:Algheria
frp:Alg·èrie
ast:Arxelia
gn:Ayhelia
az:Əlcəzair
bm:Aljeri
bn:আলজেরিয়া
bjn:Aljajair
zh-min-nan:Algeria
ba:Алжир
be:Алжыр
be-x-old:Альжыр
bcl:Algerya
bg:Алжир
bo:ཨཱལ་ཇི་རི་ཡ།
bs:Alžir
br:Aljeria
ca:Algèria
cv:Алжир (патшалăх)
ceb:Arhelya
cs:Alžírsko
ny:Algeria
sn:Algeria
cy:Algeria
da:Algeriet
pdc:Altschieri
de:Algerien
dv:ޖަޒާއިރު
nv:Aljííya
dsb:Algeriska
dz:ཨལ་ཇི་རི་ཡ།
et:Alžeeria
el:Αλγερία
en:Algeria
es:Argelia
eo:Alĝerio
ext:Argélia
eu:Aljeria
ee:Algeria
fa:الجزایر
hif:Algeria
fo:Algeria
fr:Algérie
fy:Algerije
ga:An Ailgéir
gv:Yn Algear
gag:Aljir
gd:Aildiria
gl:Alxeria - الجزائر
xal:Алҗрмудин Улс Орн
ko:알제리
ha:Aljeriya
haw:‘Alekelia
hy:Ալժիր
hi:अल्जीरिया
hsb:Algeriska
hr:Alžir
io:Aljeria
ig:Algeria
ilo:Arhelia
bpy:আলজেরিয়া
id:Aljazair
ia:Algeria
ie:Algeria
os:Алжир
zu:IAljiriya
is:Alsír
it:Algeria
he:אלג'יריה
jv:Aljazair
kn:ಅಲ್ಜೀರಿಯ
pam:Algeria
krc:Алжир
ka:ალჟირი
kk:Алжир
kw:Aljeri
rw:Aligeriya
sw:Algeria
kg:Algeria
ht:Aljeri
ku:Alcerya
ky:Алжир
mrj:Алжир
lad:Arjelia
lez:Алжир
la:Algerium
lv:Alžīrija
lb:Algerien
lt:Alžyras
lij:Algerîa
li:Algerieë
ln:Aljeria
jbo:jexygu'e
lmo:Algeria
hu:Algéria
mk:Алжир
mg:Aljeria
ml:അൾജീറിയ
mt:Alġerija
mr:अल्जीरिया
xmf:ალჟირი
arz:الجزاير
mzn:الجزایر
ms:Algeria
mdf:Алжир
my:အယ်လ်ဂျီးရီးယားနိုင်ငံ
nah:Argelia
na:Ardjiriya
nl:Algerije
new:अल्जेरिया
ja:アルジェリア
ce:Алжир
pih:Algeria
nn:Algerie
nov:Algeria
oc:Argeria
mhr:Алжир
or:ଆଲଜେରିଆ
uz:Jazoir
pa:ਅਲਜੀਰੀਆ
pnb:الجزائر
pap:Algeria
ps:الجېريا
km:ប្រទេសអាល់ហ្សេរី
pms:Algerìa
nds:Algerien
pl:Algieria
pt:Argélia
kaa:Aljir
crh:Cezair
ro:Algeria
rm:Algeria
qu:Alhirya
rue:Алжір
ru:Алжир
sah:Алжир
se:Algeria
sm:Algeria
sa:अल्जीरिया
sg:Alazëri
sc:Algerìa
sco:Algerie
stq:Algerien
st:Algeria
nso:Algeria
sq:Algjeria
scn:Algirìa
simple:Algeria
sd:الجزائر
ss:I-Alijeriya
sk:Alžírsko
sl:Alžirija
szl:Algeryjo
so:Aljeeriya
ckb:جەزائیر
sr:Алжир
sh:Alžir
su:Aljazair
fi:Algeria
sv:Algeriet
tl:Alherya
ta:அல்சீரியா
kab:Dzayer
roa-tara:Algerie
tt:Әлҗәзаир
te:అల్జీరియా
th:ประเทศแอลจีเรีย
tg:Алҷазоир
tr:Cezayir
tk:Alžir
bug:Aljazair
uk:Алжир
ur:الجزائر
ug:ئالجىرىيە
vec:Algeria
vep:Alžir
vi:Algérie
vo:Laljerän
fiu-vro:Alžeeriä
wa:Aldjereye
zh-classical:阿爾及利亞
war:Alherya
wo:Alseeri
wuu:阿尔及利亚
ts:Algeriya
yi:אלזשיר
yo:Àlgéríà
zh-yue:阿爾及利亞
diq:Cezayir
zea:Alherije
bat-smg:Alžīrs
zh:阿尔及利亚

Astrid Lindgren


Fil:Dalagatan 2008c.jpg
Astrid Anna Emilia Lindgren (født Ericsson, den 14. november 1907 i Vimmerby i Sverige, død 28. januar 2002 i Stockholm) var en Sverige forfatter som er blitt kjent verden over mest for sine barnefortellinger som også mange voksne har hatt glede av å lese.

Livsløp og familieliv


Astrid Lindgren vokste opp på prestegården Näs i Vimmerby i Småland, som foreldrene, Samuel August Ericsson (1875&ndash;1969) og Hanna Jonsson Ericsson (1879&ndash;1961), forpaktet. Astrid Lindgren var deres andre barn, i en søskenflokk på fire; den eldre broren Gunnar (1906&ndash;1974) og småsøstrene Stina (1911&ndash;2002, gift Hergin) og Ingegerd (1916&ndash;1997, gift Lindström).
Da hun var 18 år og journalistlærling i lokalavisen «Vimmerbytidningen» ble hun gravid. Faren til barnet, som var sjefredaktør i avisen, ville gifte seg med henne. Hun avslo og flyttet til Stockholm. Sønnen med navnet Lars («Lasse») ble født 4. desember 1926 på Rigshospitalet i København. Han døde i 1986. Hun hadde fått hjelp av en advokat til ordne formalitetene, og dette var det eneste sykehuset i Skandinavia som tok imot fødende uten å gi opplysninger til offentlige instanser, og hvor hun således slapp å oppgi barnefarens navn. Han bodde i fosterhjem her de første årene før hun hentet ham hjem til Stockholm i 1929, etter hans fostermor var blitt syk. I mellomtiden sparte hun sin beskjedne kontordamelønn og besøkte ham så ofte hun kunne. I begynnelsen bodde de sammen på rommet hun leide, og siden det ikke fantes barnehager eller dagmammaer var det hybelvertinnen som passet ham på dagtid. Våren etter ble han plassert hos foreldrene hjemme på Näs. I Stockholm tok hun sekretærutdannelse, fikk arbeid som kontorist og stenograf og bodde der resten av sitt liv.
I 1928 begynte hun som sekretær i ''Motormännens Riksförbund'' og møtte her sin tilkommende ektemann, Sture Lindgren (1898&ndash;1952), som var forbundets kontorsjef. De giftet seg i april 1931 og hun tok hans etternavn. De flyttet inn i toroms leilighet i Vulcanusgatan, og de hentet Lars tilbake til Stockholm. De fikk datteren Karin den 21. mai 1934. Lindgren sluttet da å arbeide ute, og var hjemme med barna frem til 1937.
I 1941 flyttet familien til leilighet i Dalagatan 46 i Vasastaden hvor de hadde utsikt over Vasaparken. I tråd med sitt ujålete og uhøytidelige vesen bodde hun hele resten av sitt liv i denne nøkterne treromsleiligheten.
Karin giftet seg i 1958 med Carl-Olof og har etternavnet Nyman. Sønnen Lars var da allerede gift, og Lindgren måtte venne seg til å leve alene.
Tilsammen fikk Lindgren syv barnebarn, og seks av dem er Mats Lindgren, Annika Lindgren, Anders Lindgren, Carl Johan Nyman, Olle Nyman og Nils Nyman.

Arbeidsliv


Parallelt med sitt store forfatterskap arbeidet hun fra hun var 40&nbsp;år og 25&nbsp;år fremover i tid som forlagsredaktør i forlaget Rabén & Sjögren som ga ut alle hennes bøker. Hennes voksne liv og arbeidsliv utenom forfatterskapet kjenner vi lite til, da hun hegnet sterkt rundt sin private person.

Forfatterskapet


Lindgren har beskrevet sin far, Samuel August, som en stor forteller som ned til de minste detaljer klarte å levendegjøre mennesker, miljø og situasjoner i det smålandske landskapet. Han var svært viktig for henne, og flere av hans historier finner en igjen i hennes bøker. Hun har skrevet et vakkert portrett av foreldrene, som giftet seg av kjærlighet og hadde et fint samliv, i tillegg til at det var foreldre som var der for barna og lot dem få fritt spillerom. Kjærlighetshistorien deres har hun skrevet om i ''Samuel August fra Sevedstorp og Hanna Hult'', som utkom i 1976.
Fra hun var fem år leste hun selv, og hun leste alt hun kom over.
Mye av hennes forfatterskap preges av hennes oppvekst i Småland på begynnelsen av 20. århundre. Det er herifra hun henter naturen og miljøet til de fleste bøkene sine. Hennes egen trygge barndom er en nøkkel til hennes liv og gjerning.
Da hun var 13 år fikk hun publisert en stil i lokalavisen hun senere fikk jobb i. På 1930-årene skrev hun to fortellinger for magasinet «Landsbygdens jul», og hver kveld fortalte hun eventyr for barna sine. Selve forfatterskapet begynte med historien om «Pippi Langstrømpe» og varte helt til den siste boka om «Ronja Røverdatter», som kom da Lindgren var 74 år gammel.
Historiene om Pippi Langstrømpe begynte vinteren 1941, da Karin, 7 år, lå syk med lungebetennelse og ba sin mamma fortelle en historie om Pippi Langstrømpe, et navn hun fant på der og da. Lindgren begynte å fortelle, og historiene vokste men det drøyde før de ble skrevet ned. Det var først tre år senere, da Astrid Lindgren hadde vrikket foten at hun skrev ned historiene, påtenkt som en fødselsdagspresang til Karins tiårsdag.
I 1944 utkom hennes første bok ''Britt-Mari lättar sitt hjärte'', som hun fikk andreplass i en barnebokkonkurranse for. Året etter vant hun med et manuskript om Pippi Langstrømpe, som hun tidligere, i en annen versjon, hadde fått i retur fra et forlag. Pippi Langstrømpe ble starten på en ny epoke i barnebokverden, og hun kom til å bli et symbol på det frie mennesket som trosser konvensjoner og autoriteter og befrir barnet og barnelitteraturen for tung moralisme.
Da Lindgren debuterte som forfatter, var hun inne i en periode med sykdom, engstelse og bekymring for familien. Spesielt høsten 1944 hadde vært svært byrdefull, og hun hadde begynt å skrive spontant og med stor glede. Skrivingen ble en flukt fra virkeligheten og en terapi når bekymringene satte inn og hun kom styrket ut.
''Da jeg skrev, var jeg utilgjengelig for alle sorger.''
Hun har skrevet både idylliske fortellinger, detektivfortellinger og bøker om ensomme barn, for barn. I tillegg har Lindgren skrevet essays og bøker for voksne, bildebøker, sangtekster og film- og teatermanus. Om lag 40 filmer er basert på hennes bøker.
Ifølge Jo Tenfjord lo hun alltid av de som ville psykologisere bøkene hennes. Dersom noen var pretensiøse på hennes vegne og stilte spørsmål hun syns var uvesentlige, kunne hun plutselig spørre på smålandsk dialekt: «Hvor mye koster en vanlig brun hest?» Hun beholdt barnet i seg hele livet, er det sagt. Selv sa hun at hun alltid hadde «en sorts lekfullhet inför livet». Hun mente at barn hadde en særskilt humor, og at den må finnes i bøker for barn. Likedan mente hun at barn måtte få vite om sorg, ondskap og død. Det finnes i verden, og barn må forholde seg til det. Spesielt i historien om Brødrene Løvehjerte skriver hun om døden.
''Jag vill skriva för en läsekrets som skapar mirakel.'' <br />
''Barn skapar mirakel när de läser.''

Oversettelser


Bøkene hennes er blitt oversatt til nærmere 90 språk i 100 land og solgt over 100 millioner bøker.
Pippi Langstrømpe var den første av Lindgrens bøker som ble oversatt til tysk. Da hadde den allerede blitt refusert av fem tyske forlag før et nystartet forlag i 1949 våget seg på å utgi boken. Lindgren forble trofast til dette forlaget, som blant annet takket være dette har blitt et av Tysklands største bokforlag.
Den franske oversettelsen av Pippi kom i 1951 og var strengt sensurert for det som ble ansett å være anarkisme og provokasjoner. Den usensurerte versjonen av Pippi Langstrømpe kom på fransk først i 1995 &ndash; over 40 år senere!

Politisk engasjement


Astrid Lindgren var meget politikk engasjert, og de siste 30 årene av sitt liv ytret hun seg ofte i samfunnsdebattene.
Hun engasjerte seg mot svensk medlemskap i Den europeiske union, hun forsvarte husdyr og engasjerte seg i miljøverndebatten. Hennes eventyr «Pomperipossa i Monismanien»,<ref></ref> som ble trykket i avisen «Expressen», innledet et skatteopprør i Sverige, noe som sies direkte eller indirekte ledet til regjeringen Olof Palme fall valghøsten 1976. Det var sosialdemokratenes første tap av regjeringsmakt på 44&nbsp;år. Eventyret skrev hun etter hun hadde oppdaget at hun hadde betalt 102&nbsp;% i skatt. Finansminister Gunnar Sträng svarte at forfatteren hadde regnet feil. «''Det var oförsiktigt. Astrid bara stal hans replik: berätta sagor hade Gunnar Sträng alltid varit duktig på, men räkna hade han inte lärt sig, det vore bättre att de bytte jobb."''». Senere måtte Sträng medgi at Lindgren hadde regnet riktig.
Sosialdemokratene fikk imidlertid tilbake hennes støtte noen år seinere da statsminister Ingvar Carlsson svarte henne, og Sverige, med en ny dyrevernlov i 1988. Loven fikk navnet ''Lex Lindgren'', men hun selv omtalte loven som «fisig», da den ikke holdt det den lovet. Hennes engasjement var allikevel med på å åpne øynene til forbrukerne for dyrerettsspørsmål i en høyere grad.
I forbindelse med at Lindgren ble tildelt de tyske bokhandlernes fredspris i 1978 skrev hun talen ''Aldri vold!''. Etter å ha lest den ville ikke arrangørene at hun skulle fremføre talen, siden hun i denne sammenliknet vold i hjemmet med vold i verden, noe de mente ville opprøre det tyske publikumet. Lindgren selv mente at dersom man ga prisen til en barnebokforfatter måtte en regne med at hun kom til å ta utgangspunkt i barnerommet, og om hun ikke fikk holde talen ville hun unnlate å komme. Hun holdt talen og den ble trykket i store opplag og fikk gjennomslagskraft. Året etter fikk Sverige en lov mot barnemishandling.
Før folkeavstemmingen i 1980 tok Lindgren en klar stilling mot kjernekraft.
Gjennom hele livet var hun først og fremst brennende engasjert i barns rettigheter. Margareta Strømstedt skriver flere steder i biografien (se eget avsnitt) at det plaget henne svært at hun ikke kunne ta seg så mye av sønnen de første årene. Det kan være en av grunnene til at hun engasjerte seg så sterkt til barns forsvar på en rekke områder, ikke minst gjennom sine bøker. Lindgrens eget svar på hvorfor hun skrev barnebøker, var at hun «skrev for barnet i seg selv».
Lindgren var medlem av foreningen Folket i Bild/Kulturfront.
Lindgren donerte mye av sin rikdom til formål hun trodde på. Ett av dem var å gi penger til forfattere som ble forfulgt i hjemlandet sitt.

Begravelsen


Astrid Lindgren døde 28. januar 2002, etter et kort tids sykeleie på grunn av en virusinfeksjon. Hun døde i leiligheten sin. Lindgren hadde allerede i 1988 avtalt med en kvinnelig prest at hun skulle forrette i begravelsen hennes. Hun ble begravet på den internasjonale kvinnedagen 8. mars 2002 fra Storkyrkan i Stockholm.

Priser i Astrid Lindgrens navn


Astrid Lindgren-prisen ble stiftet i 1967 av bokforlaget Rabén & Sjögren i den hensikt å belønne svenske forfattere i barnebokgenren.
Litteraturprisen til minne om Astrid Lindgren ble opprettet i 2002 av den svenske regjeringen. Prisen deles ut til barnebokforfattere, illustratører eller organisasjoner som fremmer barn og unges lesing og rettigheter i Astrid Lindgrens ånd.

Oppkalt etter Astrid Lindgren


Fil:Briefmarke Astrid Lindgren.jpg
«Astrid Lindgrens skola», Vimmerby
«Astrid Lindgrens gata», Vimmerby, Norrtälje og Ystad
«Astrid Lindgrens Terrass», i Vasaparken (Stockholm) i Stockholm
«Astrid Lindgrens Barnsjukhus», Solna
«Astrid Lindgrens berg» , Hansta naturreservat (1989)
Asteroide nr. 3204
De svenske forskningssatellittene «Astrid 1» (1995) og «Astrid 2» (1998)
Astrid Lindgren-skolene (Die Astrid-Lindgren-Schulen) i Tyskland, kalt AL-Schule, over 100&nbsp;stykker

Priser


File:Anderson (gold medal).jpg 1958]]
Lindgren har fått et stort antall svenske og internasjonale litterære utmerkelser, og hun ble hedersdoktor ved Linköpings universitet i 2000. I flere år før hennes død gikk debatten der mange mente at Lindgren burde få Nobelprisen i litteratur.
1950 Nils Holgersson-plaketten for ''Nils Karlsson Pyssling''
1958 H.C. Andersen-prisen
1963 Innvalgt i Samfunnet De Nio
1964 Tidningen VIs litteraturpris
1970 Expressens Heffaklump
1970 Tyske bokhandelens fredspris
1970 Guldskeppet
1971 Svenska Akademiens store gullmedalje
1975 Litteris et Artibus
1987 Tolstojmedaljen
1990 Gustaf Fröding-stipendet
1994 Right Livelihood Award
1994 Albert Engström-prisen
1997 Årets svenske

Bibliografi


2000 ''Pippi Langstrømpe i Humlegården'' (billedbok)
1994 ''Juleferie er et godt påfunn, sa Marikken'' (barne- og ungdomsbok)
1993 ''Da Lisabet stakk en ert i nesen'' (barne- og ungdomsbok)
1990 ''Ida og Emil fra Lønneberget'' (barne- og ungdomsbok)
1990 ''Jovisst er Lotta en glad unge'' (billedbok)
1990 ''Sjørøverne på Saltkråkan'' (billedbok)
1988 ''Jeg vil ikke gå og legge meg!'' (billedbok)
1987 ''Skinn Skerping'' (billedbok)
1984 ''Spiller min lind, synger min nattergal'' (billedbok)
1983 ''Se, Marikken, det snør!'' (billedbok)
1981 ''Ronja Røverdatter'' (barne- og ungdomsbok)
1980 ''Jeg vil også gå på skolen'' (billedbok)
1979 ''Jeg vil også ha et søsken!'' (billedbok)
1979 ''Pippi Langstrømpe har juletrefest'' (barne- og ungdomsbok)
1977 ''Jovisst kan Lotta nesten allting!'' (billedbok)
1976 ''Marikken och Junibakkens Pims'' (barne- og ungdomsbok)
1976 ''Tilbake til Bakkebygrenda'' (barne- og ungdomsbok)
1976 ''Samuel August fra Sevedstorp og Hanna i Hult'' (biografi om foreldrene)
1974 ''Allerkjæreste søster'' (billedbok)
1974 ''Barnas Dag i Bakkebygrenda'' (billedbok)
1973 ''Brødrene Løvehjerte'' (barne- og ungdomsbok)
1971 ''Jovisst kan Lotta sykle'' (billedbok)
1970 ''Emil i Lønneberget gir seg ikke'' (barne- og ungdomsbok)
1968 ''Karlsson på taket spøker igjen'' (barne- og ungdomsbok)
1967 ''Barna i Bakkebygrenda'' (billedbok)
1966 ''Nye sprell av Emil i Lønneberget'' (barne- og ungdomsbok)
1964 ''Vi på Saltkråkan'' (barne- og ungdomsbok)
1964 ''Lotta fra Bråkmakergata'' (barne- og ungdomsbok)
1963 ''Emil fra Lønneberget'' (barne- og ungdomsbok)
1962 ''Karlsson på taket flyr igjen'' (barne- og ungdomsbok)
1961 ''Jul i stallen'' (billedbok)
1961 ''Lilibet sirkusbarn'' (billedbok)
1960 ''Marikken'' (barne- og ungdomsbok)
1959 ''Sunnaneng'' (barne- og ungdomsbok)
1958 ''Barna fra Bråkmakergata'' (barne- og ungdomsbok)
1957 ''Per Pusling flytter inn'' (billedbok)
1957 ''Rasmus, Pontus og Trille'' (barne- og ungdomsbok)
1956 ''Rasmus på loffen'' (barne- og ungdomsbok)
1955 ''Lillebror og Karlsson på taket'' (barne- og ungdomsbok)
1955 ''Kati i Paris'' (barne- og ungdomsbok)
1954 ''Mio, min Mio'' (barne- og ungdomsbok)
1954 ''Kati i Italia'' (barne- og ungdomsbok)
1953 ''Mesterdetektiven Blomkvist og lille Rasmus'' (barne- og ungdomsbok)
1953 ''Kati i Amerika'' (barne- og ungdomsbok)
1952 ''Barna i Bakkebygrenda'' (barne- og ungdomsbok)
1951 ''Mesterdetektiven Blomkvist lever farlig'' (barne- og ungdomsbok)
1950 ''Kajsa Krabat'' (barne- og ungdomsbok)
1949 ''Per Pusling'' (barne- og ungdomsbok)
1949 ''Barna i Bakkebygrenda'' (barne- og ungdomsbok)
1948 ''Pippi Langstrømpe går til sjøs'' (barne- og ungdomsbok)
1948 ''Barna i Bakkebygrenda'' (barne- og ungdomsbok)
1947 ''Pippi Langstrømpe går ombord'' (barne- og ungdomsbok)
1946 ''Barna i Bakkebygrenda'' (billedbok)
1946 ''Mesterdetektiven Blomkvist'' (barne- og ungdomsbok)
1944 ''Pippi Langstrømpe (bok)'' (barne- og ungdomsbok)
1944 ''Britt-Mari letter sitt hjerte'' (barne- og ungdomsbok)

Se også


Astrid Lindgren-prisen
Litteraturprisen til minne om Astrid Lindgren
Brødrene Løvehjerte
Pippi Langstrømpe

Litteratur


''Pippi og Sokrates: filosofiske vandringer i Astrid Lindgrens verden'' av Jørgen Gaare og Øystein Sjaastad 2000
''Astrid från Vimmerby'' av Lena Törnqvist, 1998
''Astrid Lindgren och sagans makt'' av Vivi Edström, 1997
''Astrid i vida världen'' av Kerstin Kvint, 1997
''Grattis Astrid 90 år'' av Rabén & Sjögren, 1997
''Astrid Lindgren – Vildtoring och lägereld'' av Vivi Edström, 1992
''Astrid Lindgren – en livsskildring'' av Margareta Strømstedt, 1977, 1999
''Pippi Långstrump als Paradigma. Die deutsche Rezeption Astrid Lindgrens und ihr internationaler Kontext'' av Astrid Surmatz 2005

Referanser

Eksterne lenker


http://www.astridlindgren.se/index_1024.htm AstridLindgren.se
http://www.alg.se/ Astrid Lindgren-gården
http://www.alv.se/ Astrid Lindgrens verden
http://www.junibacken.se/ Junibackens hjemmeside
http://www.astridlindgren.se/index_1024.htm Rabén & Sjögrens offisielle hjemmeside
http://www.samlaren.se-swed.net/lindgren/ Bilder av Lindgrens barnebøker
http://w1.876.telia.com/~u87636339/Sagan%20om%20Pomperipossa#Pomperipossa#Anchor27051 Pomperipossa i Monismanien
http://www.damm.no/content/view/full/3301 Astrid Lindgren i Damm
http://www.dagbladet.no/lindgren/index.html Astrid Lindgren i Dagbladet
http://www.nrk.no/nyheter/kultur/forfattere/854848.html Astrid Lindgren i NRK
Kategori:Astrid Lindgren
Kategori:Svenske barnebokforfattere
Kategori:Svenske forfattere
Kategori:Forfattere av fantastisk litteratur
Kategori:Litteris et Artibus
Kategori:Personer fra Vimmerby kommun
Kategori:Fødsler i 1907
Kategori:Dødsfall i 2002
af:Astrid Lindgren
az:Astrid Lindqren
zh-min-nan:Astrid Lindgren
be:Астрыд Ліндгрэн
be-x-old:Астрыд Ліндгрэн
bg:Астрид Линдгрен
bs:Astrid Lindgren
br:Astrid Lindgren
ca:Astrid Lindgren
cs:Astrid Lindgrenová
da:Astrid Lindgren
de:Astrid Lindgren
et:Astrid Lindgren
el:Άστριντ Λίντγκρεν
en:Astrid Lindgren
es:Astrid Lindgren
eo:Astrid Lindgren
eu:Astrid Lindgren
fa:آسترید لیندگرن
fr:Astrid Lindgren
gl:Astrid Lindgren
ko:아스트리드 린드그렌
hy:Աստրիդ Լինդգրեն
hsb:Astrid Lindgren
hr:Astrid Lindgren
io:Astrid Lindgren
is:Astrid Lindgren
it:Astrid Lindgren
he:אסטריד לינדגרן
ka:ასტრიდ ლინდგრენი
mrj:Линдгрен, Астрид
la:Astrid Lindgren
lv:Astrīda Lindgrēna
lt:Astrida Lindgren
jbo:astrid. lindgren
hu:Astrid Lindgren
nl:Astrid Lindgren
ja:アストリッド・リンドグレーン
nn:Astrid Lindgren
nov:Astrid Lindgren
pms:Astrid Lindgren
pl:Astrid Lindgren
pt:Astrid Lindgren
ro:Astrid Lindgren
ru:Линдгрен, Астрид
se:Astrid Lindgren
sc:Astrid Lindgren
sq:Astrid Lindgren
simple:Astrid Lindgren
sk:Astrid Lindgrenová
sl:Astrid Lindgren
fi:Astrid Lindgren
sv:Astrid Lindgren
tt:Астрид Линдгрен
th:แอสตริด ลินด์เกรน
tr:Astrid Lindgren
tk:Astrid Lindgren
uk:Астрід Ліндґрен
vi:Astrid Lindgren
war:Astrid Lindgren
zh:阿斯特麗德·林格倫

August Strindberg


Fil:Portrait of August Strindberg by Richard Bergh 1905.jpg]]
August Strindberg (født 22. januar 1849 i Stockholm, død 14. mai 1912) var en Sverige forfatter, dramatiker og maler.
Strindberg regnes som Sveriges mest betydningsfulle forfatter og dramatiker, han regnes også som en av grunnleggerne av det moderne teater. I rundt 40 år var Strindberg en dominerende skikkelse i det litterære Sverige. Han var stadig omdiskutert og ofte involvert i personlige konflikter. Hans litterære produksjon inneholder et antall romaner, noveller og drama som regnes som klassikere innen svensk litteratur.
Strindberg var svært produktiv og banebrytende innen flere genre, generelt ansees han som en nyskaper innen det svenske språket.

Biografi


Johan August Strindberg ble født i Sundhetskollegiets hus på Riddarholmen i Stockholm den 22. januar 1849, han var det tredje av åtte barn i farens første ekteskap. I 1851 flyttet familien til Klarakvarteren og i 1856 til Norrtullsgatan 14.
Strindbergs far Carl Oscar Strindberg var dampbåtkommisjonær og dermed ansvarlig for godstrafikken på Mälaren og Göta kanal. Strindbergs tante Lisette Strindberg var gift med dambåtpioneren Samuel Owen. Moren Eleonora Ulrika Norling var en enkel og religiøs forhenværende serveringsdame som hadde arbeidet som husholderske på Liljeholmens vertshus. Før giftermålet arbeidet hun som husholderske for Carl Oscar, men hjemmet var ikke så proletært som Strindberg ville få det å fremstå som. Carl Oscar giftet seg med henne i 1847. Hennes fromhet hadde sterk påvirkning på sønnen.
August Strindberg var et stille og rolig barn. Faren var streng og Strindberg vokste opp i et hjem som var preget av disiplin, gudfryktighet og kulturell interesse. Under barndommen henga han seg til lesing, naturvitenskaplige studier og plantedyrking. I 1856 begynte han på Klara skola. Den 30. desember 1861 skrev Strindberg et brev om vennen Flodcrantz som gikk gjennom isen på Brunnsviken og døde. Natten mellom 19. og 20. mars 1862 døde moren og Strindberg skrev et brev om det til sin bror Oscar den 22. mars. Strindbergs hadde et dårlig forhold til sin far og det ble enda dårligere etter morens død. Året etter giftet faren seg med den tretti år yngre Emilia Charlotta Peterson som var familiens 22 år gamle husholderske og som Strindberg kom til å avsky.
Strindberg tok studentexamen ved Stockholms lyceum i 1867. Etter avsluttet skolegang begynte han på Uppsala universitet men sluttet etter bare en halv termin ettersom han vantrivdes og hadde pengemangel. Deretter forsørget han seg en tid som folkeskolelærer og privatlærer samtidig som han studerte medisin. Han forsøkte så å bli skuespiller og ble statist ved Dramatiska teatern, men bestemte seg i 1870 for å vende tilbake til Uppsala universitet, og det var under studietiden der som Strindberg begynte sitt forfatterskap.
Fil:Strindbergmetro.jpg i Stockholm.]]
En akademisk karriere ble forhindret gjennom hans evne å alltid si imot og krangle med lærerne og han avsluttet studiene uten å ta eksamen. Hans forfattertalent ble ansett som lovende og ble bemerket av kong Karl XV som ga han et stipendium i 1871 for videre universitetsstudier. I novellesamlingen ''Från Fjärdingen och Svartbäcken'' (1877) skildrer han minnene fra Uppsala satirisk og pessimistisk. Etter to år tvang Strindbergs økonomiske situasjon han imidlertid å avbryte studiene og vende tilbake til Stockholm, noe hans far var svært misfornøyd med. Han begynte å skrive kunstkritikk i flere aviser.
I 1874 arbeidet han som journalist ved ''Dagens Nyheter'' og samme år fikk han ansettelse som amanuensis ved Kungliga biblioteket, han spesialiserte seg på det kinesiske språket og fikk anseelse som sinolog, ved biblioteket skaffet han seg også gode kunnskaper i kulturhistorie og litteratur. Stillingen ved Kungliga biblioteket kom til å vare frem til 1882. Faren hadde bestemt seg for at favoritsønnen Oscar skulle arve hele firmaet og etter en krangel i 1876 traff Strindberg aldri mer sin far.
Som ung møtte Strindberg finlandssvenske Siri von Essen, født 1850 i Jakob og Johannes forsamling. Hun var gift, men August bestemte seg for å vinne hennes hjerte. Han lurte henne til å tro at han ikke kunne få barn, men snart ble hun gravid. Hun forlot da sin mann (som også var utro) og giftet seg i 1877 med Strindberg. Siri drømte om en karriere som skuespiller, noe som ble mulig med ekteskapet med Strindberg. De innså snart at barnet ville bli en belastning og overgav det, men barnet døde etter tre dager. De fikk senere en datter som de beholdt, Karin Smirnoff (født 1880 i Hedvig Eleonora), deretter datteren Greta (født 9. juni 1881 dito) og i 1884 ble sønnen Hans født i Lausanne, Sveits.

Gjennombrudd


Fil:Strindberg eldh.pngs statue over August Strindberg i Tegnérlunden i Stockholm]]
Teaterstykket ''Mäster Olof'', påbegynt i 1872, var et gjennombrudd i svensk drama. Den ble innsendt til en konkurranse arrangert av Svenska akademien men de likte den ikke, den ble så innlevert til Kungliga teaterns direksjon men ble heller ikke der godtatt som den var, Strindberg fikk en oppfordring om å endre stykket og komme tilbake med det. Han endret og kom tilbake fem ganger men stykket ble igjen refusert, Strindberg fikk beskjed at det var Nihilisme og inneholdt blasmefi. Fem års arbeid var bortkastet og den unge forfatteren var nedbrutt. Stykket ble ikke satt opp før 1881 på Nya teatern.
Strindbergs gjennombrudd kom i 1879 med utgivelsen av ''Röda rummet'' som skildrer hans bohemtid i Stockholm og boken gjorde Strindberg til en omtalt forfatter, med denne roman bryter Naturalismen inn i Sverige og boken var gjennombruddsverket for 1880-tallet. Under de følgende årene skrev han det historiske verket ''Svenska folket i helg och söcken'', samt romanen ''Det nya riket'', som er et av hans mest infame verk der han gjør narr av «det officiella Sverige» i ulike situasjoner: de langtrukne debattene i riddarhuset om gjennomføringen av representationsreformen, den oppskrudde feststemningen ved allskens innvielser av jernbaner, som alltid obligatorisk kulminerte med at kongen hevet sitt glass for den nye jernbanestasjonen,
I kapitlet ''Våra idealister'' og ''Om den offentliga lögnen, kanoniseringar och festtal'' pekte Strindberg ut menn innen det offentlige livet ut og dikteren diktet om deres lyter og laster, noe som førte til skandale. Disse verk kritiserte stort sett alle samfunnsinstitusjoner. Manga av de som skrev faktabøker oppfattet også det som feil at en skjønnlitterær forfatter gav seg inn i genren.
Strindberg ble så omdiskutert og kritisert at han så seg tvunget å forlate Sverige. Med sin hustru Siri von Essen (som var skuffet over å forlate landet og teateret) og sine barn sluttet ekteparet Strindberg seg i september 1883 til den skandinaviske kunstnerkolonien i Grez, men bare noen uker senere flyttet de til Paris og senere til Ouchy ved Genèvesjön rett sør for Lausanne i Sveits. I 1884 skrev Strindberg i et brev fra Sveits til sin bror Axel Strindberg: «Det luktar rutten skit af Sverge ända hit ner ibland, men det skall väl ge sig!»
Under utlandsoppholdet fortsatte Strindberg å skrive og publisere selvbiografiske romaner som ''Giftas'', ''Tjänstekvinnans son'' og ''En dåres försvarstal'', skuespill som ''Fadren'' og ''Fröken Julie'', samt samfunnskritiske romaner som ''Utopier i verkligheten''. Første delen av novellesamlingen ''Giftas'' ledet til tiltale for blasfemi; rettssaken benevnes vanligvis som ''Giftas''. Strindberg ble frikjent men striden rundt boken ble en stor psykisk belastning og han mente etter dette at han ble forfulgt.
Etter frifinnelsen kritiserte han Svenska akademien som ble stiftet av Gustav III og som han anså besto av amatører. Svenska akademiens faste sekretær Carl David af Wirsén var kritiker av Strindberg. Strindberg ville også hevnes på Oscar II og kongehuset som hadde hatt en ledende rolle i Giftasprosessen. Kongen ville at Strindbergs verk skulle forbys. Strindberg ble utenlands til 1889. Under den tiden hadde hans ekteskap blitt stadig dårligere, hvilket uten tvil fikk betydning for utformingen av kvinneportrettene i hans litterære arbeid.
Strindberg tilbrakte mange sommere på Kymmendö i Stockholms skärgård og skrev mye om skjærgårdboernes liv: ''Hemsöborna'' 1887, en av hans letteste romaner som ble skrevet i bayerske Lindau, Tyskland under en dyp krise, i et brev fra 1887 nevner han dette: «Men jag kände, att något var brustet i mig och fattas snart af den öfvertygelsen att jag var sinnessjuk. Ser min omgifning, mina vänner behandla mig som en dåre eller ett sjukt barn.», ''Skärkarlsliv'' 1888 og övermänniska ''I havsbandet'' 1890. Motiv fra skjærgården forekommer i mange av de malerier Strindberg gjorde – symbolladede verk i impresjonistisk stil. Etter at Strindberg hadde skrevet den utleverende romanen ''Hemsöborna'' fikk han ikke komme tilbake til Kymmendö.

Infernokrisen


Fil:August Strindbergs hem.JPG på Grönegatan 8. Strindberg bodde egentlig i det gårdshuset som hører til eiendommen, men minneplaketten er plassert på hovedbygningen. Senere bodde han på Grönegatan 14.]]
August og Siri Strindberg skilte seg i 1891. August Strindberg hadde først elsket henne dypt men følelsene hadde gått over i brennende hat. Oppbruddet førte til en krise for dikteren. Strindberg flyttet til Berlin, der han omgikk blant andre Edvard Munch, Stanisław Przybyszewski og Adolf Paul på vinstuen Zum schwarzen Ferkel (det svarte svinet). Ola Hanssons hustru Laura Marholm satte igang med ett fremgangsrikt forsøk med å få Strindberg kjent i Tyskland. Det ledet til at Strindberg trodde at Marholm hadde tatt hand om han for å få han inn på asyl og at hun hadde stjålet hans brev for å anvende de mot han. I et brev til Adolf Paul i 1894 skriver han om Marholm: «Med fru Mara käbblar man ej, man flår henne lefvande från fotsulan opp till örmandlarne och stoppar huden i halsen så hon qväfs -- vid gynnsamt tillfälle.»
Under det korte ekteskapet (1893-1897) med den østerrike journalisten Frida Uhl, som han fikk datteren Kerstin med, ble Strindberg rammet av en psykisk krise. Symptombildet har gjort av forskere på området har bedømt at det kan ha vært om en paranoid psykose.) Denne periode, fra august 1894 og til slutten av 1896, har blitt kalt for «Infernokrisen» og ble beskrevet i den delvis selvbiografiske ''Inferno (bok)'', som ble skrevet på fransk for et publikum som var intressert av det okkulte og handler om hans religiøse og psykiske krise i Paris og Østerrike, ''Legender'' og ''Till Damaskus''.
Mellom 1893 og 1896 bodde han av og til i byene Dornach, hvor Frida Uhls besteforeldre bodde, i Saxen og i Klam, alle i Oberösterreich. To år senere vendte han tilbake for å treffe sin datter Kerstin og bodde da i Klam och Saxen. Han fikk sine visjoner om helvetet på jordene i Saxen i ravinelandskapet Klamschlucht. Byens innbyggere kalte ham «ein Spinner», en narr. I byen finnes et Strindbergsmuseum. Schluchtweg minnet ham om inngangen til Dantes ''Inferno'' i ''Divina Commedia'', og det ½tyrkerhodet» som er omtalt i Strindbergs ''Inferno (bok)'' i kapitelet «Swedenborg» fant han ved inngangen till Schluchtweg i Saxen.
Fil:August Strindberg (1899) painted by Carl Larsson.JPG.]]
Under "Infernokrisen" bodde Strindberg hos sin vän doktor Anders Eliasson på Lilla Norregatan 9 i Ystad för att sköta sin hälsa, i ett hus som numera inrymmer Ystads Allehandas kontor. Från detta hus hämtade Strindberg inspiration till ''Inferno (bok)''. Strindberg besökte Eliasson 12/6 till mitten av juli 1895, han var på sjukhuset i Ystad för att händerna hade blivit sönderfrätta av alkemin. Strindberg bodde 1896 på Hotel Orfila, döpt efter kemisten Mathieu Orfila, i Paris och det var här han fick sitt psykosgenombrott, han trodde sig vara förföljd av en konstförfalskarliga och hörde knackningar i väggarna. Hotellet påminde honom om ett kloster.
Strindberg träffade också en tysk målare som han trodde var en dubbelgångare till den året innan mystiskt försvunne helbrägdagöraren Francis Schlatter. Strindberg blev rädd och flydde Paris i panik till goda vänner i Dieppe. Han skrev ett brev om upplevelsen: "Hvad det är vet jag ej! Men att jag är utsatt för något det är visst, ty samma hostningssignaler och knackningar som i Orfila upprepas här. Är det Polacken med sin gasapparat eller är det elektriska ingeniörer med ackumulatorer och reflektorer? ... Ser Ni nu att jag icke har mani utan är förföljd..." Polacken var Stanisław Przybyszewski som Strindberg trodde var ute efter hans liv. Strindberg trodde att han var förföljd och att Przybyszewski och hans fru Dagny Juel hade kommit till Paris för att mörda honom.
30/7-28/8 1896 kom Strindberg på återbesök hos Anders Eliasson. Eliassons kringbyggda gård omgestaltade han i ''Inferno'' till ett kloster. De "bengaliska rosor" som Strindberg skrev om i kapitlet "Helvetet" finns fortfarande kvar utanför huset i Ystad. Efter besöket flyttade Strindberg till Lund där han via Bengt Lidforss fick kontakt med poeten Emil Kléen, en av de få vänner som Strindberg inte hann bli ovän med. Det var i Lund han skrev ''Inferno''.
Strindbergs syster Elisabeth Strindberg blev 1898 intagen på Nyköpings hospital, hon led av depression och förföljelsemani och dog på Ulleråkers sjukhus 1904. Strindberg baserade rollfiguren Eleonora i dramat ''påsk (pjäs)'' på henne. Från mitten av 1890-talet började Strindbergs försök med vetenskapliga och alkemiska experiment, bland annat ville han skapa guld. En ny inriktning skedde vid denna period i Strindbergs författarskap: från anarkism, realism och naturalism till mystik, symbolism och ockultism.

Familie


Han var i årene 1877–1891 gift med den Finlandssvensker adelskvinnen Siri von Essen som han også fikk datteren Karin Smirnov med. I årene 1893–1897 med Frida Uhl og i årene 1901–1904 med Harriet Bosse som han fikk datteren Anne-Marie med. Det er hevdet at han også har hatt relasjoner til Dagny Juel.

Bibliografi


''En namnsdagsgåva'' (1869) (har gått tapt)
''Fritänkaren'' (1869)
''Hermione (skuespill)'' (1870)
''I Rom'' (1870)
''Den fredløse'' (''Den fredløse'') ()
''Från Fjerdingen och Svartbäcken'' (1877)
''Mäster Olof'' (''Mester Olof'') (1872)
''Anno fyrtioåtta'' (ca. 1876–1877)
''Röda rummet'' (1879)
''Gillets hemlighet'' (1880)
''Svenska folket i helg och söcken'' (1881–1882)
''Det nya riket'' (1882)
''Lycko-Pers resa'' (''Lykke-Pers reise'') (1882)
''Herr Bengts hustru'' (1882)
''Svenska öden och äfventyr I-IV'' (1882–1891)
''Dikter på vers och prosa'' (1883)
''Sömngångarnätter på vakna dagar'' (1884)
''Giftas I-II''. Tolf äktenskapshistorier, med Interview och förord. Holmbergska Bokhandeln. Stockholm (1884–1886)
''Utopier i verkligheten''. Fyra berättelser. Albert Bonniers Förlag. Stockholm (1885)
''Kamraterna'' (''Kameratene'') (1886–1887)
''Tjensteqvinnans son I-V'' (1886–1909)
''Hemsöborna'' (1887)
''Le plaidoyer d'un fou'' (1887–1895; ''En dåres försvarstal'', svensk oversettelse 1914)
''Fadren'' (''Faren'') (1887)
''Fröken Julie'' (1888)
''Skärkarlslif'' (1888)
''Paria'' (1889)
''Bland franska bönder'' (1889)
''Fordringsägare'' (1888–1889)
''I hafsbandet'' (1890)
''Inferno'' (1897)
''Legender'' (1898)
''Till Damaskus I-III'' (1898–1904)
''Advent'' (1899)
''Gustaf Vasa'' (1899)
''Erik XIV'' (1899)
''Påsk'' (1900–1901)
''Kronbruden'' (1901)
''Dödsdansen'' (1900–1901)
''Gustaf III'' (1902)
''Ett drömspel'' (1901–1902)
''Fagervik och Skamsund'' (1902)
''Näktergalen i Wittenberg'' ()
''Ensam'' (1903)
''Götiska rummen'' (1904)
''Ordalek och småkonst'' (1905)
''Svarta fanor'' (1904–1907)
''Uvær (skuespill)'' (''Uvær'') (1907)
''Brente tomter'' (''Brente tomter'') (1907)
''Spöksonaten'' (1907)
''Pelikanen'' (1907)
''Svarta handsken'' (1909)
''En blå bok I-IV'' (1907–1912)
''Riksföreståndaren'' (1908)
''Stora landsvägen'' (1909)
''Tal till Svenska Nationen...'' (1910)
''Världs-språkens rötter'' (1911)
''Vivisektioner'' (1958)
''Ockulta Dagboken'' (1977)

Referanser

Eksterne lenker


http://www.auguststrindberg.se/ Strindbergssällskapet ''på svenska''
http://www.auguststrindberg.se/index2.htm The Strindberg Society (Strindbergssällskapet) ''pages in English''
Kategori:August Strindberg
Kategori:Svenske forfattere
Kategori:Svenske dramatikere
Kategori:Personer fra Stockholm
Kategori:Fødsler i 1849
Kategori:Dødsfall i 1912
ar:أوغست ستريندبرغ
az:Avqust Strindberq
be:Юхан Аўгуст Стрындберг
be-x-old:Аўгуст Стрындбэрг
bg:Аугуст Стриндберг
bs:August Strindberg
br:August Strindberg
ca:August Strindberg
cs:August Strindberg
cy:August Strindberg
da:August Strindberg
de:August Strindberg
et:August Strindberg
el:Άουγκουστ Στρίντμπεργκ
en:August Strindberg
es:August Strindberg
eo:August Strindberg
eu:August Strindberg
fa:اگوست استریندبرگ
fr:August Strindberg
fy:August Strindberg
fur:Johan August Strindberg
ga:August Strindberg
gl:August Strindberg
ko:아우구스트 스트린드베리
hr:August Strindberg
io:August Strindberg
id:August Strindberg
is:August Strindberg
it:August Strindberg
he:יוהאן אוגוסט סטרינדברג
ka:ავგუსტ სტრინდბერგი
mrj:Стриндберг, Юхан Август
la:Augustus Strindberg
lv:Augusts Strindbergs
lt:Augustas Strindbergas
li:August Strindberg
hu:August Strindberg
mk:Аугуст Стриндберг
nl:August Strindberg
ja:ヨハン・アウグスト・ストリンドベリ
nn:August Strindberg
pms:August Strindberg
pl:August Strindberg
pt:August Strindberg
ro:August Strindberg
ru:Стриндберг, Юхан Август
sco:August Strindberg
sq:August Strindberg
sk:August Strindberg
sr:August Strindberg
sh:August Strindberg
fi:August Strindberg
sv:August Strindberg
tr:August Strindberg
uk:Август Стріндберг
vi:August Strindberg
diq:August Strindberg
zh:奥古斯特·斯特林堡

Albert Ayler

Albert Ayler (født 13. juli 1936, død 5. november 1970) var en amerikansk jazzsaxofonist. Han ble født i Cleveland Heights, Ohio og døde ved selvmord i New York (by) da han hoppet i East River.

Diskografi


''Spiritual Unity'' (ESP 1964)
Kategori:Jazzsaksofonister fra USA
Kategori:Afroamerikanere
Kategori:Personer fra Cuyahoga County
Kategori:Fødsler i 1936
Kategori:Dødsfall i 1970
da:Albert Ayler
de:Albert Ayler
en:Albert Ayler
es:Albert Ayler
fa:آلبرت آیلر
fr:Albert Ayler
it:Albert Ayler
ja:アルバート・アイラー
nn:Albert Ayler
pl:Albert Ayler
pt:Albert Ayler
ru:Эйлер, Альберт
fi:Albert Ayler
sv:Albert Ayler

Arne Garborg

Fil:Garborg av Olav Rusti 1912.jpg, 1912-14]]
Fil:House at Jæren in Norway Garborgheimen.JPG var Garborgs barndomshjem på Jæren og er i dag museum.]]
Fil:Garborg portrett.jpg
Fil:Knudaheio.jpg.]]
Fil:Fedraheimen.jpg 1 i Oslo.]]
Arne Garborg (født ''Aadne Eivindsson Garborg'' 25. januar 1851, død 14. januar 1924) var en norsk forfatter og intellektuell, som skrev mest på landsmål (nynorsk).
Han skrev romaner, artikler, dikt, utførte oversettelser og drev målbevegelsen for å videreutvikle det norske skriftspråket som Ivar Aasen hadde lagt grunnlaget for.

Liv og diktning


Han var fra gården Garborg, ca 5 km vest fra tettstedet Undheim i Time kommune på Jæren i Rogaland fylke. Her vokste han opp sammen med foreldre og åtte søsken. Selv om det var som forfatter han ble kjent, var det som bladmann han skaffet levebrød. Han grunnla i 1872 avisa Tvedestrandsposten, i 1877 avisa Fedraheimen, der han var redaktør frem til 1892. På 1880-tallet var han også journalist i Dagbladet. I 1894 grunnla han sammen med Rasmus Steinsvik avisa Den 17de Mai. Avisa skifta i 1935 navn til Norsk Tidend. Mellom 1908 og 1916 var han involvert i utgivelsen av det georgistiske tidsskriftet Retfærd.
I 1899 la han fram språknormen ''midlandsnormalen'' sammen med Rasmus Flo. Garborg benyttet denne rettskrivingen fra da av, og da hans ''Skriftir i samling'' kom ut var alle verkene omskrevne etter denne normen.
Romanene hans er dyptloddende og gripende, essayene hans er klare og skarpsynte, og han slo seg aldri til ro i en posisjon. Han arbeidet med emner som religionen i moderne tid, forskjellene mellom lokal og nasjonal identitet og det europeiske, hvordan folk faktisk kan få politisk påvirkning og makt.
Garborg deltok i sedelighetsdebatten, blant annet gjennom sine mange artikler i Dagbladet, og hans roman «Mannfolk» (1886) som gjorde at Garborg mistet sin jobb i Riksrevisjonen. Garborg var særs kritisk til de radikale beskrivelser i Henrik Ibsens «Gjengangere». I målsaken var Garborg i opposisjon til Bjørnstjerne Bjørnson, og mistet antakeligvis derfor muligheten til å bli redaktør i Dagbladet.
Han ble gift med Hulda Garborg i 1887, året etter fikk de sønnen Arne Olaus Fjørtoft Garborg. Fra 1897 bodde de på Labråten i den såkalte «Kunstnerdalen (Asker)» i Asker. På Jæren, 0,5 km sørøst for Undheim sentrum, fikk Garborg i 1899 bygget en sommerbolig/skrivestue, et jærhus i Knudaheio.

Bibliografi


;Romaner
:''Ein Fritenkjar'' (1878)
:''Bondestudentar'' (1883)
:''Mannfolk'' (1886)
:''Hjaa ho Mor'' (1890)
:''Trætte Mænd'' (1891)
:''Fred (roman)'' (1892)
:''Den burtkomme Faderen'' (1899)
;Diktsamlinger
:''Haugtussa'' (1895)
:''I Helheim'' (1901)
;Skuespill
:''Uforsonlige'' (1888)
:''Læraren'' (1896)
;Andre verk
:''Smaa-stubber af Alf Buestreng, 1873
:''Henrik Ibsens «Keiser og Galilæer»''. En kritisk Studie af G. 1873
:''Den ny-norske Sprog- og Nationalitetsbevægelse'' (1877)
:''Gud signe Noregs land''. salme (sang) (1878)
:''Kvinnestudentar'': en sakprosatekst (1882)
:''Forteljingar og Sogar'' (1884)
:''Fri Skilsmisse'' : Indlæg i Diskussionen om Kjærlighed (1888)
:''Fri Forhandling'': Ymse stykkje (paa norsk og dansk) um Tru og Tanke 1889
:''Kolbotnbrev'' (1890)
:''Jonas Lie. En Udviklingshistorie'' (1893)
:''Knudahei-brev'' (1904)
:''Jesus Messias'' (1906)
:''Odysseen'' umsetjing (1918)
:''Ramayana. Eit gamalindisk dikt''. 1922. Sammen med Swami Sri Ananda Acharya
:''Dagbok 1905-1923'' (posthum utgivelse 1925&ndash;1927)
:''Tankar og utsyn'' (posthum utgivelse 1950)
:''Han Lars i Lia

Om ham


Obrestad, Tor: ''Arne Garborg. Ein biografi'', Oslo 2001.
Thesen, Rolv: ''Arne Garborg. Frå jærbu til europear'', Oslo 1933.
Thesen, Rolv: ''Arne Garborg. Europearen'', Oslo 1936.
Thesen, Rolv: ''Arne Garborg. Europear og jærbu'', Oslo 1939.
Time, Sveinung: Garborg i Aschehougs serie ”Norske forfattere i nærlys”. 1979.
Time, Sveinung: ''Arne Garborg om seg sjølv'', Den norske bokklubben 1988.
S. Time og E. Lejon (red): Aadne Garborg, 1981, Noregs Boklag.

Referanser

Eksterne lenker


Tekster


http://www.dokpro.uio.no/litteratur/garborg/ Garborgs tekster – Dokumentasjonsprosjektet fra UiO. ''Skriftir i Samling'' og andre verk i digitalisert utgåve.
http://www.aasentunet.no/default.asp?menu=1140 Garborgtekster i Ivar Aasen-tunet's nettbibliotek
http://biphome.spray.se/torstein21/haugtussa.html Haugtussa
http://www.aasentunet.no/default.asp?menu=3838 Fedraheimen
http://ask.bibsys.no/ask/action/result?cql=%28%28forfatter+%3D+%22garborg%2C+arne%3F%22%29+AND+%28form+%3D+%22n%22%29%29+AND+%28%28%28year+%3C+%221880%22%29+OR+%28%28year+%3E%3D+%221890%22%29+AND+%28year+%3C%3D+%221899%22%29%29%29+OR+%28%28year+%3E%3D+%221990%22%29+AND+%28year+%3C%3D+%221999%22%29%29%29&aktivKilde=biblio&sortering=sortdate-&treffPrSide=10&side=4&kilde=biblio Digitaliserte bøker av Garborg og http://ask.bibsys.no/ask/action/result?cmd=&kilde=biblio&cql=%28%28omtalt-person+%3D+%22garborg%2C+arne%3F%22%29+AND+%28form+%3D+%22n%22%29%29+AND+%28%28%28year+%3C+%221880%22%29+OR+%28%28year+%3E%3D+%221890%22%29+AND+%28year+%3C%3D+%221899%22%29%29%29+OR+%28%28year+%3E%3D+%221990%22%29+AND+%28year+%3C%3D+%221999%22%29%29%29 om Garborg hos Nasjonalbiblioteket.
http://www.nb.no/sok/search.jsf?nav=mediatype:Privatarkivmateriale&nav=content:digitalpublic&nav=creator:garborg,arne&query Digitalt tilgjengelig arkivmateriale etter Arne Garborg i Nasjonalbiblioteket

Nettsteder


http://www.garborg.no/ Garborg.no Nasjonalt Garborgsenter på Bryne.
http://www.akersmus.no/askermuseum/?mid=547 Labråten Asker museum.

Artikler


http://www.dagbladet.no/forfatter/arne_garborg.html Arne Garborg i Dagbladet
http://www.nrk.no/nyheter/kultur/forfattere/689056.html Arne Garborg i NRK

Bilder


http://www.nb.no/cgi-bin/galnor/gn_sok.sh?context=0&offset=0&skjema=0&type=e&tittel=arne+garborg&Start=S%F8k&fm=1&limit=20&user_offset=1 Galleri Nors fotografier av Arne Garborg
Kategori:Arne Garborg
Kategori:Personer fra Time kommune
Kategori:Fødsler i 1851
Kategori:Dødsfall i 1924
cs:Arne Garborg
da:Arne Garborg
de:Arne Garborg
en:Arne Garborg
es:Arne Garborg
fr:Arne Garborg
ia:Arne Garborg
it:Arne Garborg
nn:Arne Garborg
pl:Arne Garborg
ro:Arne Garborg
fi:Arne Garborg
sv:Arne Garborg
diq:Arne Garborg