Hardware

Maskinvare

Historiske datoer

Historiske hendelser på disse dagene.
Hvis du foretrekker året i et mindre, mer kompakt format:
Kategori:Historiske hendelser
Kategori:Tid
af:Lys van historiese herdenkings
ang:Stǣrlice ȝemynddagas
ar:ملحق:قائمة الأحداث التاريخية
an:Calandario d'escaicimientos
ast:Repertoriu de fechos
zh-min-nan:365 ji̍t
map-bms:Kalendher Prastawa
be-x-old:Сьпіс датаў
bg:Исторически годишнини
bar:Historische Joaresdog
ca:Calendari d'esdeveniments
cs:Seznam historických výročí
cy:Rhestr dyddiau'r flwyddyn
de:Historische Jahrestage
et:Aasta päevad
en:List of historical anniversaries
myv:Ковоньвалкс
es:Anexo:Calendario de aniversarios
eo:Listo de historiaj eventoj
eu:Urteko egutegia
fa:فهرست روزهای سال میلادی
fo:Søguligar hendingar
fr:Liste des anniversaires historiques
fy:Deiskema
fur:Calendari dai acjadiments
ga:Féilire
gv:Feaillere
gl:366 días do ano
ko:날짜의 목록
hr:Popis povijesnih godišnjica
ia:Anniversarios historic
is:Listi yfir daga ársins
he:לוח אירועים שנתי
jv:Kalèndher kedadéan
csb:Kalãdarium
ku:Rojên salê
la:Index dierum
lv:Gada dienu uzskaitījums
hu:Történelmi évfordulók listája
mk:Историски годишнини
nl:365 dagenschema
ja:365日
nap:Anniverzario storico
oc:Calendièr d'eveniments
pl:Kalendarium dzień po dniu
pt:Anexo:Lista de dias do ano
ru:Список дней года
se:Kaleandar
sc:Lista de sos anniversàrios istòricos
stq:Deege-Uursicht
scn:Calannariu di abbinimenti
si:ඓතිහාසික සිදුවීම් ලැයිස්තුව
ss:Emalanga
sk:Zoznam historických výročí
sl:Seznam zgodovinskih obletnic
sr:Дневни календар
sh:Dnevni kalendar
su:Kalénder kajadian
sv:Lista över datum
tl:Talaan ng mga makasaysayang anibersaryo
te:చారిత్రక దినములు
th:รายชื่อบทความวันนี้ในอดีต
uk:Список усіх дат року
ur:آج کا دن
vi:Danh sách lễ kỷ niệm lịch sử
vo:Kaled jenotas
wa:366 djoûs
yo:Àtòjọ àwọn àjọ̀dún
zh:历史上的今天

Høddvoll stadion


Høddvoll stadion, hjemmebanen til IL Hødd, ligger i Ulsteinvik. Da Hødd spilte i Eliteserien, var laget spesielt fryktet hjemme på Høddvoll, blant annet på grunn av banens påstått ujevne underlag. Kapasiteten er tilskuere.
Klubben har planer om et nytt stadion som vil stå ferdig til sesongen 2013.

Eksterne lenker


http://www.hodd.no/construction/article/1h9hcgckj9j6y1akw11bf9wyph/title/hoddvoll-stadion Høddvoll stadion på ''Hodd.no''
Kategori:Fotballstadioner i Norge
Kategori:Idrettsanlegg i Møre og Romsdal
Kategori:Ulstein
en:Høddvoll Stadion

Fotballklubben Haugesund


Fotballklubben Haugesund, vanligvis omtalt som FK Haugesund eller FKH, er en Norge fotballklubb fra Haugesund. Laget spiller for øyeblikket i Tippeligaen etter å ha rykket opp fra Adeccoligaen i Adeccoligaen 2009. FK Haugesund har tidligere spilt i Tippeligaen i Tippeligaen 1997–Tippeligaen 1998 og Tippeligaen 2000. Klubben ble stiftet 28. oktober 1993 da klubbene Sportsklubben Haugar og Djerv 1919 slo sammen sine elitelag. FK Haugesund spiller sine hjemmekamper på Haugesund stadion. Nåværende hovedtrener er Jostein Grindhaug.

Historie


Klubben ble stiftet 28. oktober 1993 etter at klubbene Sportsklubben Haugar og Djerv 1919 slo sammen sine elitelag med målsetting om å skape et stabilt Den norske eliteserien i fotball. Lagene i aldersbestemte klasser og for damer inngikk ikke i fusjonen. Også fotballklubben SK Vard Haugesund var aktuell til å delta i fusjonen, men generalforsamlingen i klubben valgte å stå utenfor. Høsten 2005 ble imidlertid samtalene om å innlemme Vard gjenopptatt, og siden sesongen 2007 har Vard fylt rollen som farmerlag for FK Haugesund.
I sin første sesong i divisjonssystemet, 1994, vant FK Haugesund sin 2. divisjon fotball for menn. De to neste sesongene spilte laget i 1. divisjon, før klubben debuterte i Tippeligaen i 1997. FK Haugesund berget plassen i 1997, men i 1998 fikk laget sin første sportslige nedtur da de rykket ned til 1. divisjon. Laget rykket rett opp igjen 1999, men det ble med ett år i den øverste divisjonen.
I 2004 rykket FK Haugesund ned fra 1. divisjon, og laget tilbrakte dermed 2005 i norsk fotball i 2. divisjon. FK Haugesund rykket imidlertid rett opp igjen etter å ha blitt det beste laget som kunne rykke opp fra 2. divisjon fotball for menn. Sesongene 2006–2009 spilte klubben i Adeccoligaen. Sesongen 2009 endte med opprykk, og laget spiller fra 2010 i Tippeligaen. I slutten av 2009 valgte klubben av økonomiske årsaker å starte et eget aksjeselskap.
Klubbens beste prestasjon i NM i fotball for herrer kom i 2007 da klubben tok seg helt til finalen. I finalen på på Ullevaal Stadion 11. november 2007 ble imidlertid Lillestrøm Sportsklubb for sterke, og FK Haugesund tapte 2–0 etter to mål av Olivier Occean. På sin vei til finalen slo laget ut blant annet Nybergsund IL-Trysil i kvartfinalen og Odd Grenland i semifinalen. Dette var for øvrig femte gangen et lag fra Haugesund spilte en finale i cupen – tidligere har byen vært representert av Sportsklubben Haugar (1961, 1979) og SK Vard Haugesund (1962, 1975). Også alle de fire foregående finalene har endt med tap for haugesunderne.

Spillerstall

Spillere på utlån

Kjente spillere


Christian Grindheim
Jone Samuelsen
Trond Erik Bertelsen
Håvard Nordtveit
Bala Garba
Felix Ademola
Jan Kjell Larsen
Asbjørn Helgeland
Per Andreas Haftorsen
Jostein Grindhaug
Arild Andersen (fotballspiller)
Chris Pozniak
Kenneth Høie
Per Morten Kristiansen
Anders Blomquist
Hasse Berggren
Trygve Nygaard
Morten Berre
Jørgen Hammersland
Øyvind Mellemstrand
Kjetil Løvvik
Tor Åge Larsen
Magnus Johansson
Magnus Samuelson
Thomas Sørum
Nikola Đurđić
Alexander Søderlund
Joakim Våge Nilsen
Geir Ludvig Fevang

Referanser

Eksterne lenker


http://www.maakeberget.no/ Supporterklubben Maakeberget
Kategori:Fotballklubben Haugesund
Kategori:Fotballag i Haugesund
Kategori:Fotballag etablert i 1993
bg:ФК Хаугесун
de:FK Haugesund
en:FK Haugesund
es:FK Haugesund
fr:FK Haugesund
ko:FK 헤우게순
it:Fotballklubben Haugesund
lt:FK Haugesund
hu:FK Haugesund
nl:FK Haugesund
ja:FKハウゲスン
nn:Fotballklubben Haugesund
pl:FK Haugesund
pt:FK Haugesund
ru:Хёугесунн (футбольный клуб)
fi:FK Haugesund
sv:FK Haugesund
tr:FK Haugesund
uk:Гаугесун (футбольний клуб)
zh:海于格松足球俱乐部

Hærverk (band)

Hærverk var et pønk-rockband fra Oslo som var aktivt i perioden 1979–1980. Gruppens eneste singel har solid klassikerstatus.

Historie


Der Oslo Børs (band) og Kjøtt (band) for en stor del var voksne folk, var Hærverk svært unge og hadde minimal musikalsk erfaring. Bandet var et forrykende live-band, om enn famlende og noe kaotisk, noe som finnes dokumentert på ''Sjokk Rock''-albumet og to obskure kassettutgivelser.
Hærverk hadde flytende besetning, men på gruppens singel deltar Arne Johansen (gitar), Harald Fossberg (vokal), Hans-Ottar Riiser (bass) og Trygve Sandvik (trommer). I tillegg var Lars Pedersen (musiker) (Holy Toy, When), Paul Værlien og flere andre innom bandet. Fossberg var senere for en periode vokalist i Turboneger og kjent for sine voldelige sceneopptredener.
Pønk-poeten Gene Dalby skrev teksten til ''Produkt av 70-åra''.
Heavybandet Equinox spilte senere inn en coverversjon av Loven Slår.

Reunion-konserter


Hærverk har gjort flere reunion-konserter:
Den 24. februar 1999 gjorde Hærverk en 15-minutters uannonsert reunion på utestedet Mars i Oslo. Andre band som spilte den kvelden var UK Subs fra England og norske Trashcan Darlings.
Den 27. september 2007 gjenopptro Hærverk på nytt i anledning lanseringen av Trygve Mathiesen sin bok om norsk punk; ''Tre grep og sannheten''. Andre band som spilte den kvelden var Øresus (band) og Seven (band).
En måned senere den 27. oktober 2007 opptrådte Hærverk i anledning utdelingen av Alarmprisen på Sentrum Scene.

Diskografi


EP


Produkt av 70-åra//Loven Slår/Ingen Visjoner – 7" (Torpedo Plater 1980)

Samlealbum


''Sjokk Rock'' – LP (Torpedo Plater, 1980)
Aj, Aj Så Leit (live)

Eksterne lenker


http://www1.nrk.no/nett-tv/indeks/111503# Hærverk live på Alarmprisen 2007 NRK sine websider.
Kategori:Norske rockegrupper
Kategori:Band etablert i 1979
Kategori:1979 i Norge

Hareid


Hareid er en kommune og et tettsted på øya Hareidlandet i Møre og Romsdal. Kommunen ble dannet i 1917 ved å bli utskilt fra Ulstein kommune. Inntil 1958 omfattet kommunen også en liten del av Sula. Den grenser i vest til Ulstein. Ellers er den omgitt av øykommunene Giske og Sula i nord og øst, og over Vartdalsfjorden av Ørsta. Tettstedet Hareid har }} innbyggere per 1. januar . Man planlegger å slå sammen Hareid kommune med Ulstein kommune.
Grendene i kommunen er:
Bigset
Brandal
Hjørungavåg

Kommunikasjon


Hareid har gode kommunikasjoner med nabokommunene. Tide opererer en hurtigbåtrute mellom Hareid og Ålesund via Valderøya, i tillegg til en fergerute som går mellom Hareid og Hareid-Sulesund. Det planlegges en bruovergang mellom Hareidlandet og Hareid-Sulesund for å korte reisetiden til Ålesund betraktelig. Hvor langt fram i tid dette vil skje er usikkert, men industrien på Sunnmøre har vært en sterk pådriver for dette prosjektet.
Videre har Hareid bussavganger til Ulsteinvik som går videre til blant annet Fosnavåg, Måløy i Sogn og Fjordane, Ørsta og Volda. Fra Volda kan man bytte til buss som går videre til Oslo eller Bergen.
File:Hareid.jpg

Industri og næring


I Hareid finner vi en del industri. De største er Hareid Group, Jets AS og Odim – sistnevnte er eid av Rolls Royce som for øvrig også har avdelinger i nabokommunen Ulstein.

Kultur


Hjørungavågspelet er et av de største kulturelle begivenhetene i Hareid. Det er et skuespill som blir arrangert ved nasjonalmonumentet på Overåsanden i Hareid. Dette for å markere 1000-års minnet for slaget ved Hjørungavåg.
Hareidstemna er et stevne som varer i ti dager i oktober. Hareidstemna har blitt arrangert hvert år siden 1962. Konserter, ungdomskvelder og utstillinger er blant det som er å finne på Hareidstemna.
Ishavsmusset Aarvak ble opprettet i 1981 og har som mål å ta vare på selfangsttradisjonene på Vestlandet. Selve museet består av den verna ishavsskuta ''Aarvak'', som er den eldste av sitt slag. Museet har over 1500 registrerte gjenstander.

Tusenårssted


Kommunens tusenårssted er plassen mellom Nordea og et forretningsbygg i sentrum. Den har åpning mot sjøen.

Kjente hareidsdølar


Peter S. Brandal (1870–1933), selfangstpionér
Einar Hareide (1899–1983), fiskebåtreder, organisasjonsmann, stortingsrepresentant og partiformann i Kristelig Folkeparti
Einar Orten (1915–2000), lensmann og ordfører
Ivar Grimstad (1922–2006), journalist, lærer, forfatter og kåsør
Johan H. Grimstad (1924–2006), komponist, lærer, kordirigent, solist og bonde
Solbjørg Pilskog (1930–), sykepleier og misjonær
Hans Gisle Holstad (1945–) ordfører, fotballtrener og fotballspiller
Lilli Bendriss (1946–), klarsynt
Ingolf Håkon Teigene (1949–2007), journalist
Åge Hareide (1953–), tidligere Liste over norske landslagstrenere i fotball for Norges herrelandslag i fotball
Gunn Berit Gjerde (1954–), vararepresentant til Stortinget for Venstre 2005–2009. Oppvokst i Ulstein.
Oskar J. Grimstad (1954–), sentralstyremedlem i Fremskrittspartiet og medlem i Norges Banks representantskap
Øystein Orten (1962–), forfatter
Anett WIngsternes, (1977–), Standup Komiker

Eksterne lenker


http://www.kulturnett.no/kultur_paa_kart/kart.jsp?g=T907117&pageid=2 Kultur i Hareid på kart fra Kulturnett.no

Referanser


Kategori:Hareid
Kategori:Tettsteder i Møre og Romsdal
Kategori:Fergesteder i Møre og Romsdal
Kategori:Sunnmøre
da:Hareid
de:Hareid
en:Hareid
fr:Hareid
bpy:হারেইড
it:Hareid
la:Hareid
nl:Hareid
nn:Hareid kommune
nds:Kommun Hareid
pl:Hareid
pt:Hareid
ro:Hareid
ru:Харэйд
sl:Hareid
fi:Hareid
sv:Hareids kommun
vi:Hareid
war:Hareid

Hjørungavåg


Fil:Olav Tryggvasons saga - Uvaeret Hjoerungavaag - H. Egedius.jpgHjørungavåg er ei bygd med om lag 940 innbyggere i Hareid kommune på øya Hareidlandet i Møre og Romsdal.
I følge Snorre Sturlason var det her leidangshæren til Håkon Sigurdsson slo jomsvikingene og en Danmark invasjonshær i slaget i Hjørungavåg i år 986.

På historisk grunn


Nøyaktig hvor slaget sto var lenge uvisst, men blant annet historikeren John Megaard har med rimelig sikkerhet påvist hvor det sto. Håkon jarl og sønnen Eirik Håkonssons seier over den danske invasjonshæren, støttet av de beryktede jomsvikingene var et viktig skritt mot en reell rikssamling av Norge. Kommunen tok derfor initiativet til en storstilt tusenårsfest i 1986. Flere minnesmerker ble reist i Hjørungavåg, blant annet «Jarlebautaen» på Leira innerst i Liavågen og ikke minst Nasjonalmonumentet ved Overåsanden. Bygda er fra før svært rik på ulike gravfunn fra eldre tid.

Hjørungavåg-spelet


Sogespelet «Maktkamp ved Hjørungavåg» ble framført første gang i 1986 ved nasjonalmonumentet på Overåsanden i Hareid kommune for å markere 1000 års minnet for slaget ved Hjørungavåg. Handlingen i spelet er lagt til tiden før og under slaget mellom Håkon jarls hær og danehæren. Henning Sommerro har komponert musikken til spelet. Wibeke Knagenhjelm skrev manuskriptet som innbyr publikum til å ta del i maktkampen.

Ekstern lenke


http://www.vikinglandet.com Vikinglandet
Kategori:Hareid
Kategori:Norske friluftsskuespill
nn:Hjørungavåg
sv:Hjørungavåg

Horst Bulau

Horst Bulau (født 14. august 1962 i Ottawa) er en tidligere Canada skihopping. Bulau dominerte internasjonal hoppsport tidlig på 1980-tallet med flere verdenscupseire. Karrieren fikk en knekk da han falt meget stygt under VM i skiflyging i Harrachov i 1983. Bulau ble aldri den samme hopperen etter dette, selv om hans aktive karriere ikke tok slutt før etter Olympiske vinterleker i Albertville i 1992.
Bulau ble juniorverdensmester i 1979. Som senior gjorde han det også bra, og han knivet blant annet med Matti Nykänen om å være den beste og mest stabile hopperen. Til sammen tok han 13 verdenscupseire mellom 1981 og 1983. Sammenlagt i verdenscupen ble han nummer tre i sesongene 1980/81 og 81/1982, og nummer tre i 82/83.
Etter det stygge fallet og skaden i 1983 klarte han aldri å komme tilbake helt i verdenstoppen. Men han regnes likevel som Canadas beste skihopper gjennom tidene. Bulau omtales ofte som en «krafthopper».

Plasseringer i verdenscup og mesterskap


Junior-VM 1979 (normalbakke): Vinner
Verdenscupen sammenlagt: Nr. 38 i 79/80, nr. 3 i 80/81, nr. 3 i 81/82, nr. 2 i 82/83, nr. 8 i 83/84, nr. 19 i 84/85, nr. 12 i 85/86, nr. 47 i 86/87, nr. 30 i 87/88 og nr. 31 i 90/91.
OL 1980: Nr. 29 (stor bakke), nr. 41 (normalbakke)
VM i skiflyging 1981: Nr. 5
Ski-VM 1982: Nr. 5 (lag), nr. 6 (normalbakke), nr. 10 (stor bakke)
OL 1984: Nr. 10 (stor bakke), nr. 38 (normalbakke)
OL 1988: Nr. 44 (normalbakke), nr. 7 (stor bakke), nr. 9 (lag)
Ski-VM 1991: Nr. 18 (stor bakke), nr. 13 (normalbakke)
OL 1992: Nr. 42 (normalbakke), nr. 52 (stor bakke), nr. 14 (lag)
Hors Bulau bor i Newmarket, Ontario, der han jobber som bilselger.
Sammen med kona Kerry har han 3 barn.

Eksterne lenker


http://www.fis-ski.com/uk/604/613.html?sector=JP&competitorid=7919&type=result FIS Ski Biographie
Kategori:Canadiske skihoppere
Kategori:Deltakere for Canada under Vinter-OL 1980
Kategori:Skihoppere under Vinter-OL 1980
Kategori:Deltakere for Canada under Vinter-OL 1984
Kategori:Skihoppere under Vinter-OL 1984
Kategori:Deltakere for Canada under Vinter-OL 1988
Kategori:Skihoppere under Vinter-OL 1988
Kategori:Deltakere for Canada under Vinter-OL 1992
Kategori:Skihoppere under Vinter-OL 1992
Kategori:Personer fra Ottawa
Kategori:Fødsler i 1962
de:Horst Bulau
en:Horst Bulau
fr:Horst Bulau
it:Horst Bulau
ja:ホースト・ビューロー
pl:Horst Bulau
sl:Horst Bulau
sh:Horst Bulau
fi:Horst Bulau
sv:Horst Bulau

Horst Tappert

File:Horst Tappert retouched.jpg
Fil:Inspecteur derrick trame coul jnl.png
Horst Tappert (født 26. mai 1923 i Elberfeld, i dag en bydel i Wuppertal, død 13. desember 2008 i München) var en tysk skuespiller, mest kjent fra rollen som sjefsinspektør Stephan Derrick i den tyske krimserien ''Derrick''.
Han er mest kjent for rollen som den gråhårede detektiven sjefinspektør Derrick fra München, som sammen med sin assistent Harry Klein løser kompliserte kriminalsaker. Under andre verdenskrig tjenestegjorde Tappert i den tyske hæren i Norge. Tappert, som regnes som en stor norgesvenn, likte å feriere i Norge. Tappert og kona Ursula hadde hytte i Hamarøy kommune i Nordland fra 1990 til 2008, da de pga. sin alder og sviktende helse måtte selge hytten. Konen Ursula Pistor er også skuespiller, utdannet fra samme skuespillerskolen i Berlin som Ellinor Hamsun, datteren til Knut Hamsun.
I 2002 fikk Tappert den norsk-tyske Willy Brandt-prisen.

Sceneroller (utvalg)


Edward Albee: Die Ballade vom traurigen Café (rolle som ''Erzähler'' (forteller))
Hermann Bahr: Das Konzert (rolle som ''Dr. Jura'')
Honoré de Balzac: Das Finanzgenie
Samuel Beckett: Mens vi venter på Godot (rolle som ''Wladimir'')
Bridget Boland: Das Verhör
Georg Büchner: Leonce und Lena (rolle som ''König'' (konge))
Francis Durbridge: Ein lückenloses Alibi
Friedrich Dürrenmatt: Die Physiker (rolle som ''Einstein'')
Johann Wolfgang von Goethe: Faust
Curt Goetz: Ingeborg (rolle som ''Ottokar'')
Graham Greene: Die Kraft und die Herrlichkeit (rolle som ''Schnapspriester'')
Gerhart Hauptmann: Die Ratten (rolle som ''Bruno Mechelke'')
Ben Jonson: Volpone
Georg Kaiser: Kolportage (Theaterstück von Kaiser), (rolle som ''Graf James Stjernehö'')
Heinar Kipphardt: In der Sache J. Robert Oppenheimer (rolle som ''Rob'')
Arthur Miller: Der Tod des Handlungsreisenden
Molière: Der eingebildete Kranke (rolle som ''Argan'')
John Patrick
Das kleine Teehaus
Das heiße Herz
Reginald Rose/Horst Budjuhn: Die zwölf Geschworenen
Armand Salacrou: Die große Liebe
William Shakespeare
Helligtrekongersaften (skuespill) (rolle som ''Junker Bleichenwang'')
Romeo og Julie
George Bernard Shaw: Die heilige Johanna (rolle som ''Dauphin'')
Friedrich Schiller: Kabale und Liebe (rolle som ''Wurm'')
Carl Sternheim: Die Hose

Filmografi


1958 ''Die Trapp-Familie in Amerika''
1958 ''Helden'', med O. W. Fischer, Liselotte Pulver, Ellen Schwiers
1958 ''Wir Wunderkinder'', med Hansjörg Felmy, Robert Graf, Johanna von Koczian
1959 ''Der Engel, der seine Harfe versetzte'', med Nana Osten, Henry Vahl, Ullrich Haupt
1959 ''Jacqueline'', med Johanna von Koczian, Walter Reyer, Götz George, Hans Söhnker
1959 ''Das schöne Abenteuer'', med Liselotte Pulver, Robert Graf, Bruni Löbel
1959 ''Ruf ohne Echo'' (TV-Film)
1961 ''Zu viele Köche''
1961 ''Küß mich Kätchen'', med Peter Carsten, Harald Leipnitz, Christiane Maybach
1961 ''Ein schöner Tag'' (TV-Film), Joachim Teege, Hugo Lindinger, Trude Hesterberg
1962 ''Das Halstuch'' (TV-Film), med Heinz Drache, Albert Lieven, Erica Beer, Eckart Dux
1962 ''Er kann's nicht lassen'', med Heinz Rühmann, Rudolf Forster, Grit Böttcher, Lina Carstens
1963 ''Das tödliche Patent'' (TV-Film), med Wolfgang Preiss, Gisela Trowe, Siegfried Lowitz
1963 ''Zwei Whiskey und ein Sofa'', med Maria Schell, Karl Michael Vogler, Robert Graf
1964 ''Sechs Personen suchen einen Autor'' (TV-Film), med Helmut Förnbacher, Robert Freitag
1964 ''Der Aussichtsturm'' (TV-Film), med Claudia Sorbas, Konrad Georg, Monika John
1964 ''Leonce und Lena'' (TV-Film), med Dieter Kirchlechner, Gertrud Kückelmann
1965 ''Eine reine Haut'' (TV-Film), med Herbert Fleischmann
1966 ''Das ganz große Ding'' (TV-Film), med Carl-Heinz Schroth, Brigitte Grothum
1966 ''Ein Tag in Paris'' (TV-Film), med Paula Denk, Ingeborg Solbrig, Peter Fröhlich
1966 ''Der Kinderdieb'' (TV-Film), med Isolde Bräuner, Lucie Mannheim, Walter Jokisch
1966 ''Der Mann aus Melbourne'' (TV-Film), med Herbert Stass, Alf Marholm, Roma Bahn
1966 ''Der Schwarze Freitag'' (TV-Film), med Curd Jürgens, Dieter Borsche
1966 ''Jerry Cotton: Die Rechnung eiskalt serviert'', med George Nader, Heinz Weiss
1966 ''Die Gentlemen bitten zur Kasse'' (TV-Dreiteiler), med Hans Cossy, Günther Neutze
1967 ''Liebe für Liebe'' (TV-Film), med Wolfgang Büttner, Helmut Griem, Klaus Löwitsch
1968 ''Der Hund von Blackwood Castle'', med Heinz Drache, Karin Baal, Hans Söhnker
1968 ''Heißer Sand auf Sylt'', med Charlotte Kerr, Renate von Holt, Axel Burg
1968 ''Der Gorilla von Soho'', med Uschi Glas, Uwe Friedrichsen, Hubert von Meyerinck
1968 ''Kriminalmuseum – Die Reifenspur'' (TV-Film)
1969 ''Der Mann mit dem Glasauge'', med Karin Hübner, Fritz Wepper, Hubert von Meyerinck
1969 ''Sieben Tage Frist'', med Joachim Fuchsberger, Konrad Georg, Karin Hübner, Petra Schürmann
1970 ''Sie tötete in Ekstase'', med Soledad Miranda, Fred Williams
1970 ''Inspektor Perrak greift ein'', med Erika Pluhar, Judy Winter, Werner Peters
1970 ''Und Jimmy ging zum Regenbogen'', med Alain Noury, Konrad Georg, Horst Frank
1971 ''Bleib sauber, Liebling'', med Reinhold Brandes, Helmut Braschm, Hans-Werner Bussinger
1971 ''Rosy und der Herr aus Bonn''
1971 ''Der Teufel kam aus Akasava'', mit Fred Williams, Soledad Miranda, Siegfried Schürenberg
1971 ''Der Kapitän'', med Heinz Rühmann, Johanna Matz, Ernst Stankovski, Horst Janson
1972 ''Der Todesrächer von Soho'', med Wolfgang Kieling, Barbara Rütting
1972 ''Hoopers letzte Jagd'' (TV-Film), med Max Mairich, Liselotte Pulver, Florian Halm
1973 ''Eine Frau bleibt eine Frau'' (TV-Film), med Lilli Palmer
1973-1998 ''Derrick'' (TV-Krimiserie)
1974 ''Auch ich war nur ein mittelmäßiger Schüler'', med Jutta Speidel, Georg Thomalla, Rudolf Platte
1984 ''Cinématon''
2000 ''Der Kardinal – Der Preis der Liebe'' (TV-Film), med Christine Reinhart, Enzo De Caro
2001 ''In 80 Jahren um die Welt'' (TV-Film)
2003 ''Herz ohne Krone'' (TV-Film), med Eleonora Brigliadori, Franco Nero, Jacques Breuer
2004 ''Derrick – Die Pflicht ruft'' (Derrick som tegnefilm med originalstemmer av Tappert og Wepper)

Selvbiografi


''Derrick und ich – Meine zwei Leben.'' München: Heyne 1998. ISBN 3-453-15000-7
Kategori:Tyske skuespillere
Kategori:Personer fra Wuppertal
Kategori:Fødsler i 1923
Kategori:Dødsfall i 2008
de:Horst Tappert
en:Horst Tappert
eo:Horst Tappert
fa:هورست تاپرت
fr:Horst Tappert
it:Horst Tappert
la:Horst Tappert
lb:Horst Tappert
hu:Horst Tappert
nl:Horst Tappert
nds:Horst Tappert
pl:Horst Tappert
pt:Horst Tappert
ru:Тапперт, Хорст
sh:Horst Tappert
fi:Horst Tappert
uk:Горст Тапперт

Hockeysveis

Fil:Mullet-sketch.jpg
Hockeysveis er en herrefrisyre med langt hår i nakken, og kortere på toppen. Frisyren er umiskjennelig, men vanskelig å definere, og kan ha lokale eller nasjonale særtrekk. Forholdet mellom hårlengde bak og hårlengden oppå skal helst være 3 til 1.
Denne frisyren har vært meget populær i Den tsjekkiske republikk; den tsjekkiske ishockeyspilleren Jaromír Jágr hadde en oppsiktsvekkende sveis gjennom det meste av 1990-tallet. Under EM i fotball 1996 hadde samtlige Den tsjekkiske republikk stjerner en slik sveis, hvorav Martin Frydek hadde den mest oppsiktsvekkende, selv om Karel Poborsky og Patrik Berger også var godt representert.
Frisyrens gullalder var likevel på 1980-tallet. Den tyske varianten ligger nær heavy metal-fenomenet puddelsveis.
TV-figuren MacGyver er ofte nevnt som et kjent eksempel på en person med hockeysveis.
Kategori:Hårfrisyrer
cs:Mullet
da:Svenskerhår
de:Vokuhila
en:Mullet (haircut)
es:Mullet
fr:Nuque longue
it:Mullet (acconciatura)
he:מאלט (תספורת)
nl:Matje
ja:マレット (髪型)
pl:Czeski piłkarz
pt:Mullet
ru:Маллет (причёска)
fi:Takatukka
sv:Hockeyfrilla

Halvor Asphol

Halvor Asphol (født 15. juni 1961) er en tidligere norsk skihopper som representerte Kleive Idrettslag.

Prestasjoner


Personlig rekord på 175 meter, tangering av daværende norsk rekord.
Han splittet den Østerrike superduoen Hubert Neuper og Armin Kogler ved å ta andreplass i hoppuka i storbakken i Bischofshofen 6. januar 1982.
I dag bor han på Kleive der han driver den lokale Joker (butikkjede)-butikken, sammen med bl.a. sin sønn Kristoffer Asphol.

Eksterne lenker


Kategori:Norske skihoppere
Kategori:Fødsler i 1961
de:Halvor Asphol
fr:Halvor Asphol
it:Halvor Asphol
nn:Halvor Asphol
pl:Halvor Asphol
sv:Halvor Asphol

Hroar Stjernen

Hroar Stjernen (født 11. februar 1961) er en norsk markedssjef og tidligere skihopper som representerte Sprova og Trønderhopp.
Han vant bronse i NM 1987 i Odnesbakken og vant hopprennet i Bischofshofen i 1985.
Stjernen jobbet siden som landslagssjef for de norske hopperne, men ble kritisert for dårlige resultater, og måtte gå fra jobben i januar 2002, uten at det hjalp på resultatene til de norske hopperne i Vinter-OL 2002.
Han jobber nå i rollen som administrerende direktør for Rosenborg Ballklub.
Kategori:Norske skihoppere
Kategori:Fødsler i 1961
de:Hroar Stjernen
en:Hroar Stjernen
fr:Hroar Stjernen
it:Hroar Stjernen
ja:ホロアル・スティエルネン
nn:Hroar Stjernen
pl:Hroar Stjernen
sl:Hroar Stjernen
fi:Hroar Stjernen
sv:Hroar Stjernen

Hans E. Kinck

Fil:Hans Ernst Kinck blds 01185.jpg
Hans Ernst Kinck (utt. «kjink»; født 11. oktober 1865 i Finnmark, død 13. oktober 1926 i Oslo) var en norsk forfatter og filolog. Han tok Examen Artium 1884 og studerte dels i Tyskland og dels i Norge. Han ble cand.philol. i 1890 med fagene latin, gresk, oldnorsk, norsk og tysk. Goethe og Wergeland ble lagt opp som særpensum. Etter embetseksamen arbeidet han litt som lærer og bibliotekar, men det var skrive han egentlig ville.
Hans forfatterskap er imponerende i omfang, spennvidde og kvalitet. Som dikter og essayist hentet han sine emner dels fra norsk virkelighet, dels fra italiensk middelalder, renessanse og tidlig barokk. Han nådde høyt både som romanforfatter (bl.a. trilogien ''Sneskavlen brast''), dramatiker (t.d.''Driftekaren'') og essayist (t.d. ''Storhedstid'', ''Mange slags kunst''). Men aller høyest raker han i ettertid som novellist (t.d. samlingene ''Flaggermusvinger'', ''Trækfugle'', og den kulturpsykologiske novellen, «Mot ballade»). Tage Aurell karakteriserte ham som Nordens ''ypperste'' novellist.
Gjennombruddsverket var samlingen ''Flaggermusvinger'', 1895, som Per Thomas Andersen karakteriserer som «et ras av en bok», og som et eksempel på tidlig litterær ekspresjonisme. Han må til malerkunsten for å finne sammenlikningsgrunnlag: «Enhver sammenlikning med tidligere og samtidig norsk diktning halter. Vi må til våre fremste malere for å finne paralleller. Hos det unge, uferdige geniet Halvdan Egedius, hos Nicolai Astrup og mesteren Edvard Munch var det i 1890-årene i ferd med å bryte fram en ny uttrykksheftighet som fikk gjenstander og figurer til å dirre og nekte å stå stille, som fikk farger til å flytte seg mot nye glødepunkter, og linjer til å krølle seg i helt nye krumninger, ja, som fikk realismen til å bøye av for trykket i det heftige eller pressede sinn. Selve den ytre virkelighet tok farge og lot seg forme av det nye trykket. Siden alt i kunst- og litteraturhistorien «skal» ha et navn som ender på -isme, kaller vi dette ekspresjonisme.» (Andersen 2001, 305)
Hans E. Kinck har hatt den vanskjebne å bli regnet som vanskelig, eller som en dikter for de få. Det er med Kinck som med mye stor kunst, at det kan kreves innsats for å trenge inn i den. Men han kan og gripe umiddelbart gjennom språkets poesi og musikalitet. I samband med en omtale av Kincks lyrisk-dramatiske verk ''Agilulf den vise'', skriver den kjente kritikeren Sven Lange at Kinck er «en av de få i Norden som endnu holder poesiens flakkende lys mellem sine hender!» (Jf. Gierløff 1923, 129).

Barndom og oppvekst


Han ble født i Øksfjord i Finnmark der faren, Otto Theodor Kinck, var distriktslege. Faren hadde selv sterke kunstneriske interesser og har etterlatt seg en rekke malerier, også portretter av kone og barn. Moren, Hanna Guliante Kinck, født Johannessen, hadde slekt fra Ringerike. Hun var driftig og praktisk og holdt sine barn «i humør og til arbeid med den samme trygge og påpasselige energi hvormed hun drev ugresset vekk fra sin hage»(Gierløff 1923). Da den vordende dikter nærmet seg to år, flyttet doktorfamilien til gården Skillingstad i Ytre Namdalen, og da han var seks år, flyttet de til gården Frøysnes i Bygland i Setesdal. Gutten lærte seg hurtig dialekten, og identifiserte seg med bøndene. «Hans var som bekken om våren. Han levde dalens og dølenes liv, og om noen måneder talte han dølemålet så uavkortet at foreldrene ikke sjelden måtte bruke tolk og fingersproget for å komme til forståelse med ham.» (Gierløff 1923, 13) I Setesdal levde han seg inn i en verden av sagn og folketro, og svingte med i folkelivet i fest og hverdag. Det var en svær overgang å komme til Tangerås i Strandebarm i Hardanger da han var ti år gammel. Setesdal var full av mystikk og middelalder, mens Hardanger opplevdes som mer rasjonalistisk. «For Hans var denne flytning som å ramle ut av en drøm; han har selv sagt at det var som å bli vekket av en hårdhendt lusing. Fra det middelaldrelige folkelivet i den bortgjemte og balladeagtige Setesdal til det friske, sjøsalte Hardanger med dets tungerappe og gløgge mennesker.» (Gierløff 1923, 26) Med sitt skarpe språkøre tok han også her til seg dialekten og kom nær inn på folket.
Fra tidlig barndom av hadde Hans E. Kinck en usedvanlig evne til å ta inn over seg andre menneskers sinnsliv, og han begynte tidlig å skrive seg ut av alt det som trengte seg inn på ham. Men han hadde ingen planer om å bli dikter. Snarere lå det an til at han skulle bli lege som sin far. «Distriktslægen tittet gjerne på det han hadde skriblet, smilte og oppmuntret ham til det. «Slikt er en god selvkur mot en uutholdelig følsomhet!»» sa han. (Gierløff 1923, 49).
Senere ble han også kjent med Kristiania og de brede Østlandsbygdene. Og ferden gikk rett som det var ut til de store kulturland i Europa.

Studier,embetseksamen, avhandling og ekteskap


Fil:Hans E Kinck av Harald Brun 1908.jpg i 1908]]
Det ble studier i hovedstaden, og et eventuelt medisinstudium måtte vike for filologien. Han fullførte sin embetseksamen med laud, og skrev i 1892 en avhandling om forholdet mellom Edda og Ballade som skulle få stor betydning for ham som dikter. Den ble først trykt i 1932 i tidsskriftet Edda der den fyller 150 store sider. Avhandlingen inneholder flere nøkler til forståelse av hans diktning, men danner især bakgrunn for essaysamlingen ''Storhedstid'' og den enestående kulturpsykologiske novellen ''Mot ballade'' som utkom etter hans død i 1926.
Kinck giftet seg med Cand.real Minda Ramm (1859–1924) i 1893. Hun har gitt ut noen romaner bl. a. ''Lommen'' 1898 og ''Fotfæstet'' 1918. Sammen fikk de døtrene Eli og Jeanette.

Men det var dikter han var født til


Kinck hadde evner i flere retninger, og kunne nok blitt både lege og vitenskapsmann. Men det var dikter han var født til. Han satt inne med et rikt stoff. Med seg fra barndom og oppvekst hadde han et sjeldent kjennskap til ulike sider ved norsk natur og norsk folkeliv, og etterhvert satte han seg grundig inn i europeisk kultur og historie, spesielt den italienske. Alt dette preger forfatterskapet. De fleste av hans dramaer har italienske emner, og flere av novellene handler om nordboens møte med syden, slik som i den nærmest klassiske novellen «Chrysantemum» og kunstnernovellen «Renessance», begge fra samlingen ''Trækfugle'' (1899).
Kinck skrev bl.a. om innestengte krefter og hudløse sinn. Personene i hans diktning lider ofte under knugende ensomhet og et dypt behov for fellesskap med andre mennesker. (Jf. «Keisarinnepæretreet». Flere av novellene er hylende morsomme, men ofte er det slik at latteren brått blir sittende fast i halsen på leseren. Det er tilfellet med den kjente novellen «Den nye Kapellanen». Flere sentrale personer hos Kinck gjennomlever på ulike måter det som har vært kalt for ''medlidenhetens krise'' (jf. Dina Leas bok fra 1941). Kincks evne til å skildre barnesinn er berømt (jf. «Den lille hvide Dame»). Vitalitet og eros er sentrale motiv, og blant hans noveller om kvinnesinn, står «Hvidsymre i Utslåtten», «Chrysantemum» og «Vårvinden går i det grønne» i særstilling i Kincks diktning og i norsk litteratur. Det som Inge Krokann kalte «Det store hamskiftet» i bondekulturen kan sies å være tema i «Sneskavlen brast».
Erik Rudeng skriver om Kinck i sin biografi om forleggeren Mads Wiel Nygaard at Kinck «''var den lærdeste av landets skjønnlitterære forfattere og på flere måter den som samlet i seg de fleste av tiden brennende spørsmål. Hans omfattende forfatterskap artet seg nesten som en total gjennomgåelse av kulturhistorie, samfunnsendring og politikk: møtene mellom Syden og Norden, forholdet mellom middelalder og renessanse, romantikk og klassisisme, bønder og embedsmenn, by og bygd. Han behandlet industrialisering og utvandring, jobbetidens spekulasjon, klassekampen og tidens fremste politiske nyskapning: den italienske fascismen''.»<ref></ref>

Kinck i dag


I de senere år er Kincks barndomshjem i Strandebarm åpnet for publikum i samband med de årlige Kinck-dagane, en kulturinstitusjon skapt av Johan Storm Munch i 1988. Han overtok doktorgården på Tangerås i 1986 og har tatt vare på den med stor pietet. I Strandebarm sentrum har Gunnar Jansons vakre Kinck-hode i bronse fått en fin plassering. På Maihaugen på Lillehammer står Kinck-hytta, som opprinnelig sto i Mesnalia der Kinck gjerne ferierte med sin familie i årene 1906-1926.
Torleif Kippersund har lest inn en rikt utstyrt lydbok bestående av fire CD-er med novellene fra ''Flaggermusvinger'' (1895), utg. av ''Koien arbeidsteater'', 2337 Tangen. Her bidrar Øyonn Groven Myhren med sang. Musikk: Wolfgang Plagge. Flere komponister har latt seg inspirere av Kincks diktning, først og fremst Eivind Groven og Ludvig Irgens Jensen. Tre av Kincks noveller, «Hvidsymre i utslåtten», «Felen i vilde skogen» og «Den nye kapellanen» er filmatisert under tittelen ''Flaggermusvinger (film)'' (1992) av Emil Stang Lund. Det foreligger også en fjernsynsproduksjon av novellen «Naar æbler modner sig».

Bibliografi


1892: ''Huldren'', roman
1893: ''Ungt folk'', roman (på engelsk 1929: ''A Young People'')
1895: ''Flaggermusvinger'', noveller.
1896: ''Herman Ek'', roman
1897: ''Fra hav til hei'', noveller
1898: ''Herman Ek'', roman
1898: ''Mellom togene'', drama
1898: ''Saetesdalen'', roman
1899: ''Trækfugle og andre'', noveller
1900: ''Fru Anny Porse'', roman
1901: ''Vaarnætter'', noveller
1902: ''Doktor Gabriel Jahr'', roman
1903: ''Naar Kærlighed dør'', noveller
1904: ''Italienere'', sakprosa
1904: ''Emigranter'', roman
1905: ''Præsten'', roman
1906: ''Livsaanderne'', noveller
1906: ''Agilulf den vise'', drama
1907: ''Gammel Jord'', essays
1908: ''Driftekaren'', drama
1909: ''Masker og mennesker'', noveller
1910: ''Den sidste gjest'', drama
1911: ''Bryllupet i Genua'', drama
1911: ''En penneknegt'', essays
1913: ''Paa Ekre'rnes gaard'', drama
1915: ''Mot karneval'', drama
1916: ''Renæssanse-mennesker'', sakprosa
1917: ''Kirken brænder'', noveller
1918–19: ''Sneskavlen brast'' I – III, roman
1919: ''Stammens Rost'', essays
1920: ''Guldalder'', noveller
1920: ''Rormanden overbord'', sakprosa
1921: ''Lisbettas brødre'', drama
1921: ''Mange slags kunst'', sakprosa
1922: ''Steder og folk'', sakprosa
1922: ''Fra Fonneland til Svabergsveen'', noveller
1923: ''Herman Ek'', roman (sammenarbeidet av ''Sus'' og ''Hugormen'')
1924: ''Storhetstid'', sakprosa
1925: ''Paa Rindalslægret'', drama
1925: «Italien og vi», sakprosa
1926: ''Mot ballade'', novella
1926: ''Foraaret i Mikropolis'', noveller
1927: ''Mands hjerte'', lyrikk
1928: ''Kunst og kunstnere'', essays
1929: ''Torvet i Cirta'', noveller
1951: ''Sagaenes ånd og skikkelser'', sakprosa

Referanser

Eksterne lenker


http://digitalarkivet.uib.no/cgi-win/webcens.exe?slag=visbase&filnamn=f62014.wc2&gardpostnr=79&personpostnr=483&merk=483#ovre Familien Kinck ved folketellingen 1865
http://digitalarkivet.uib.no/cgi-win/webcens.exe?slag=visbase&filnamn=f00301.wc2&gardpostnr=4626&personpostnr=123067&merk=123067#ovre Familien Kinck ved folketellingen 1900
Beyer i Store norske leksikon: http://www.snl.no/Hans_Ernst_Kinck
Utdypende artikkel av Aslaug Groven Michaelsen: http://www.snl.no/.nbl_biografi/Hans_E_Kinck/utdypning
http://www.nb.no/sok/search.jsf?nav=mediatype:b%C3%B8ker&nav=content:digitalpublic&nav=creator:Kinck,Hans_E.&query Digitaliserte bøker av Kinck og http://ask.bibsys.no/ask/action/result?cmd=&kilde=biblio&cql=%28%28omtalt-person+%3D+%22kinck%2C+hans+e%3F%22%29+AND+%28form+%3D+%22n%22%29%29+AND+%28%28%28year+%3C+%221880%22%29+OR+%28%28year+%3E%3D+%221890%22%29+AND+%28year+%3C%3D+%221899%22%29%29%29+OR+%28%28year+%3E%3D+%221990%22%29+AND+%28year+%3C%3D+%221999%22%29%29%29 om Kinck hos Nasjonalbiblioteket.

Litteratur (ikke ferdig)


Gierløff, Christian 1923, ''Kinck'', Aschehoug
Lea, Dina 1941: Hans E. Kinck : Grunnmotiver i hans diktning
Beyer, Edvard 1956: ''Hans E. Kinck: Livsangst og livstro'' b. I ''Fra Huldren til Driftekaren Eros og det nasjonale'' (559 s), Aschehoug (Doktoravhandling)
Beyer, Edvard 1965: ''Hans E. Kinck: livsangst og livstro'' b. II, Fra ''Den sidste gjest'' til ''Mot ballade'' : ''Den ene og de mange'' (426 s), Aschehoug
Nettum, Rolf Nyboe 19??. i ''Norges litteraturhistorie'' b. kapittelet om Kinck
Myhren, Dagne Groven 1976: «Diktning og kulturpsykologi» (analyse av «Mot ballade» sett på i lys av av Balladeavhandlingen fra 1892 og ''Storhedstid'').
Michaelsen, Aslaug Groven ?? om Kinck i ''Forfatternes litteraturhistorie''
Myhren, Dagne Groven 1998. «Hans E. Kincks novellekunst», radiofordrag, trykt i P2-akademiets skrifter
Aarset, Hans Erik (red.) 1995. ''Renessanser : åtte studier i Hans E. Kincks forfatterskap''
Myhren, Dagne Groven 2000: «Studier i Hans E. Kincks diktning». I Edda I 2000 s. 26-36
Kategori:Norske romanforfattere
Kategori:Norske novellister
Kategori:Norske dramatikere
Kategori:Norske essayister
Kategori:Romantikken
Kategori:Personer fra Måsøy kommune
Kategori:Personer fra Bygland kommune
Kategori:Fødsler i 1865
Kategori:Dødsfall i 1926
de:Hans E. Kinck
en:Hans E. Kinck
fr:Hans Kinck
it:Hans Ernst Kinck
nn:Hans E. Kinck
sv:Hans E. Kinck

Hubert Neuper

Hubert Neuper (født 29. september 1960 i Bad Aussee, Steiermark) er en tidligere Østerrike skihopping. Han var med på å dominere internasjonal hoppsport en kort periode på begynnelsen av 1980-tallet.
Han vant hoppuka sammenlagt i 1980 og 1981, og gikk til topps sammenlagt i den aller første Verdenscupen i skihopping (1979/80), og kom på andre plass sammenlagt to år senere. Han tok sølv i storbakkerennet under Nordiske grener under Vinter-OL 1980 i Lake Placid. I tillegg har han en sølvmedalje fra lagkonkurransen under Ski-VM 1982 i Oslo.
Etter at Neuper la opp som hopper startet han en skiskole på hjemstedet Bad Mitterndorf, Steiermark. Han gjennomførte også pilotudanning, og arbeidet i flere år som flyger.
Fra og med skiflygings-VM i Kulm i 1996 har han hatt en sentral rolle i arbeidet med å arrangere skiflygingskonkurranser i Kulm.
Hubert Neuper er en av grunnleggerne bak World Sports Awards (senere kalt Laureus Awards) som ble arrangert for første gang i november 1999.
I 2003 gav Neuper ut biografien "Flatline".
Hubert Neuper giftet seg med Claudia i 1984. De har to døtre.
Kategori:Østerrikske skihoppere
Kategori:Deltakere for Østerrike under Vinter-OL 1980
Kategori:Skihoppere under Vinter-OL 1980
Kategori:Fødsler i 1960
de:Hubert Neuper
en:Hubert Neuper
fr:Hubert Neuper
gl:Hubert Neuper
it:Hubert Neuper
ja:フーベルト・ノイパー
nn:Hubert Neuper
pl:Hubert Neuper
sl:Hubert Neuper
fi:Hubert Neuper
sv:Hubert Neuper
uk:Губерт Нойпер

Hydrogen


Hydrogen, eller vannstoff, er et grunnstoff med kjemisk symbol H og atomnummer 1. Ved standard trykk og temperatur er den en fargeløs, luktfri, ikke-metallisk, enverdig, særdeles brennbar toatomig gass (H<sub>2</sub>). Med en atommasse på bare 1,00794 g/mol (enhet), er hydrogen det letteste grunnstoffet av alle.
Hydrogen er det vanligste grunnstoffet i universet, med en andel på anslagsvis 75% av universets totale masse. Stjerner i hovedserien består hovedsakelig av hydrogen i plasmaform. Rent hydrogen er relativt sjeldent i naturlig tilstand på Jorden. Hydrogen for kommersiell bruk blir vanligvis framstilt fra hydrokarboner som metan. Hydrogen i ren tilstand brukes i ammoniakk-produksjon, til foredling av fossilt brensel (som f.eks krakking), og som drivstoff i brenselceller. Hydrogen kan også framstilles ved elektrolyse av vann, men denne prosessen er ikke foretrukket da man heller benytter naturgass.
Den vanligste isotopen i hydrogen i naturlige forekomster, protium, består av ett enkelt proton og ingen nøytroner. I ioniske forbindelser kan det være enten positivt ladd (som kation bestående av et enkelt proton) eller negativt ladd (som anion, kjent som et hydrid). Hydrogen kan danne kjemisk forbindelse med de fleste andre grunnstoffene, og det finnes i vann og i de fleste organisk forbindelse. Hydrogen spiller en spesielt viktig rolle i syre-base-kjemi, som i mange tilfeller involverer bytte av protoner mellom løselige molekyler. Som eneste nøytrale atom, og på grunn av sin relativt enkle oppbygning, har hydrogen spilt en nøkkelrolle i utviklingen av kvantemekanikk.

Kjemiske og fysiske egenskaper


Fil:Electron shell 001 Hydrogen.svg]]
Hydrogen er det letteste grunnstoffet, og den vanligste isotopen består av kun ett proton og ett elektron. Under Standard trykk og temperatur danner hydrogen en to-atomig gass, H<sub>2</sub>, med et kokepunkt på bare 20,27&nbsp;Kelvin og et smeltepunkt på 14,02&nbsp;K. Under ekstremt høyt trykk, som finnes i sentrum av gasskjemper, går hydrogen over til å bli et flytende metall (se metallisk hydrogen). Under det ekstremt lave trykket man finner i universet, har hydrogen en tendens til å eksistere som enkeltatomer siden det rett og slett ikke er mulig for dem å gå sammen.
Dette grunnstoffet spiller en viktig rolle ved å tilføre universet energi gjennom proton-proton-reaksjon og karbon-nitrogen-syklusen. (Dette er kjernefysikk-prosesser som avgir enorme mengder energi ved å kombinere fire hydrogenkjerner til én heliumkjerne.)

Forbrenning


Hydrogengass er svært brennbar, og vil kunne brenne med så lave konsentrasjoner som 4% H<sub>2</sub> i luft. Forbrenning av hydrogen vil avgi 286 joule/mol (enhet). Hydrogen forbrenner etter følgende ligning (kjemi):
:: 2 H<sub>2</sub>(g) + O<sub>2</sub>(g) → 2 H<sub>2</sub>O(l) + 572 kJ/mol
Når hydrogen blandes med oksygen, vil blandingen eksplodere ved antenningen i et stor spekter av blandingsforhold. Hydrogen brenner aggressivt i luft. Rene hydrogen-oksygenflammer er nærmest usynlig for det blotte øye. Dette gjør at det er vanskelig å oppdage visuelt at en hydrogenlekkasje brenner. En annen karakteristikk med hydrogenflammer er at de stiger raskt opp med gassene i lufta, noe som gjør at skadomfanget av en hydrogenbrann som regel vil være mindre enn for branner i f.eks hydrokarboner.
Hydrogens tenntemperatur er ca. 500°Celsiusskalaen, og teoretisk flammepunkt er -253°C. Flammepunktet er teoretisk fordi det ved denne temperaturen ikke finnes oksiderende materiale (oksygen) som er nødvendig for forbrenning.
H<sub>2</sub> reagerer også direkte med andre oksiderende grunnstoffer. En spontanreaksjon kan oppstå i romtemperatur med klor og fluor, noe som vil danne hydrogenhalidene saltsyre og flussyre.
Chemical Abstracts Service-nummer: 1333-74-0

Historie

Oppdagelsen av hydrogen


Hydrogengass (H<sub>2</sub>) ble første gang kunstig framstilt og beskrevet av Phillip von Hohenheim (også kjent som Paracelsus, 1493-1541). Hydrogenet ble den gang framstilt ved å blande metaller med sterke syrer. Han var imidlertid ikke klar over at den brennbare gassen som ble framstilt gjennom den kjemisk reaksjon som etterfulgte, var et nytt grunnstoff.
I 1671 gjenoppdaget og beskrev Robert Boyle den kjemiske reaksjonen som oppstår ved blanding av jernspon i fortynnede syrer, som resulterte i hydrogengass.
I 1766 ble Henry Cavendish den første til å oppdage hydrogen som et eget særskilt substans, ved å identifisere gassen fra metall-syre-reaksjonen som "ikkebrennbar luft". Han fant videre ut at gassen produserte vann ved forbrenning. Cavendish støtte på hydrogen da han gjorde eksperimenter med syrer og kvikksølv. Selv om han feilaktig antok at hydrogenet som oppstod, var en frigjort del av kvikksølvet (og ikke til en del av syren), var han fortsatt i stand til å gi en nøyaktig beskrivelse av flere av hydrogens nøkkelegenskaper. Det er vanligvis Henry Cavendish som blir kreditert for oppdagelsen av hydrogen.
I 1783 gav Antoine Lavoisier det nye grunnstoffet navnet hydrogen, da han sammen med Pierre-Simon Laplace hadde gjentatt Cavendishs oppdagelse av at hydrogen produserer vann ved forbrenning.

Hydrogens rolle i kvanteteoriens historie


På grunn av hydrogens forholdsvis enkle atomstruktur, bestående av et proton og et elektron, har hydrogenatomet, sammen med det spekter av lys produsert eller absorbert av det, vært sentralt i utformingen av teorien om atomets struktur. Videre har den tilsvarende enkle oppbygningen av hydrogenmolekylet og det tilhørende kationet H<sub>2</sub><sup>+</sup> tillatt en mere komplett forståelse av naturen bak kjemiske bindinger, som fulgte kort tid etter utviklingen av kvantemekanikk hydrogenatomet på 1920-tallet.

Hydrogen varmer opp Jorden


Solens energiproduksjon er et resultat av kjernefysisk fusjon av hydrogen. Hvert sekund fusjoneres fire millioner tonn hydrogen på solen og omdannes til helium og energi. Energimengden som hvert sekund mottas av Jorden, er produsert ved fusjonering av bare to kilo hydrogen. Utregningen er slik: Hver kvadratmeter av Jordens atmosfære tar imot ca 1&nbsp;000 Watt solstråling. Utvides dette til å dekke hele planeten, er total mengde lysenergi som varmer opp Jorden, ca 150&nbsp;000 billioner Watt. Bruker vi formelen ''m = E/c<sup>2</sup>'', erstatter ''E'' med 150&nbsp;000 billioner (Watt) og ''c'' med lyshastigheten 300&nbsp;000 (km/s), er resultatet ca 2 (kilo).

Naturlige forekomster


Fil:Nursery_of_New_Stars_-_GPN-2000-000972.jpg, et gigantisk område av ionisert hydrogen i Triangelgalaksen]] Hydrogen er det mest vanlige grunnstoffet i universet, og utgjør 75% av normal materie etter masse og over 90% etter antall atomer.<ref></ref> Grunnstoffet finnes i store mengder i stjerner og kjempe-gassplaneter. I forhold til den store forekomsten ellers er hydrogen veldig sjeldent i Jorden atmosfære (Parts per million etter volum). Den mest vanlige kilden for dette grunnstoffet er vann, som består av to deler hydrogen og en del oksygen (H<sub>2</sub>oksygen). Andre kilder er de fleste former av organisk materie (for tiden alle livsformer), kull, fossilt brensel og naturgass. Metan (KarbonH<sub>4</sub>), som er et biprodukt av organisk forråtnelse, blir en viktigere kilde til hydrogen.
Hydrogen kan oppstå på flere måter: damp fra oppvarmet karbon, spaltning av hydrokarboner vha varme, reaksjon mellom
natriumhydroksid eller kaliumhydroksid og aluminium, vann elektrolyse, eller det spaltes av syrer ved reaksjon med visse metaller.
I kommersiell produksjon blir naturgass vanligvis spaltet.

Anvendelser


Store mengder hydrogen trengs industrielt, særlig i Haber-Bosch-prosessen i ammoniakkproduksjon, i hydrogenerering av fett og Droge, og i produksjonen av metanol (tresprit). Hydrogen brukes også i hydrodealkylering, avsvovling med hydrogen og hydrokrakking.
Andre anvendelser:
Grunnstoffet brukes i produksjonen av saltsyre, til sveising og til reduksjon av metallisk malm.
Det blir brukt som rakettdrivstoff.
Flytende hydrogen er brukt i kryogenisk forskning, bl.a. superleder.
Siden hydrogen er fjorten og en halv gang lettere enn luft, ble det tidligere ofte brukt som løftekraften i ballonger og luftskip. Dette ble derimot sterkt innskrenket da Luftskipet «Hindenburg» viste offentligheten at gassen var alt for farlig til dette formålet.
Deuterium, en isotop (hydrogen-2) av hydrogen brukes i kjernereaksjoner som en moderator for å bremse ned nøytroner. Deuteriumsammensetninger brukes også innen kjemi og biologi i studier av isotopeffekter.
Tritium (hydrogen-3), som blir produsert i kjernereaktorer, brukes i bygging av kjernefysiske våpen. Det blir også brukt som en strålingskilde i selvlysende maling.
Hydrogen brukes som drivstoff til hydrogendrevet kjøretøy.

Etymologi


Hydrogen er Frankrike for ''vann-skaper'', fra Hellas ''hudôr'', «vann» og ''gennen'', «generere» og ble først oppdaget som et eget stoff i 1766 av Henry Cavendish. Antoine Lavoisier ga grunnstoffet sitt navn.

Kjemiske forbindelser


Som den letteste av alle gasser danner hydrogen kjemiske forbindelser med de fleste andre grunnstoffer. Hydrogen har en middels elektronegativitet på 2,2 og kan være det minst metalliske eller det mest metalliske i sine forbindelser. Førstnevnte kalles hydrider og er oftest forbindelser mellom hydrogen og metaller, der hydrogen foreligger enten som H<sup>-</sup> ioner eller som et oppløst stoff inni det andre grunnstoffet (f.eks. palladium-hydrid). Sistnevnte er helst kovalent binding, da H<sup>+</sup> ionet bare ville være en kjerne bestående av et proton som ville ha en sterk tendens til å tiltrekke seg elektroner. Begge varianter danner syrer, men i sure løsninger ses ioner som H<sub>3</sub>O<sup>+</sup> idet protoner fester seg til andre molekyler.
I luft reagerer hydrogen med oksygen og danner vann, H<sub>2</sub>O. Det frigjøres mye energi, og reaksjonen er eksplosjonsartet. Deuterium-oksid, eller D<sub>2</sub>O, kalles vanligvis tungtvann. Hydrogen inngår også i en mengde forbindelser med karbon. Fordi slike forbindelser utgjør hovedbestanddelen av alle kjente levende organismer kalles de organisk forbindelse, og læren om disse kalles organisk kjemi.

Tilstandsformer


Under normale betingelser er hydrogengass en blanding av to ulike slags molekyler som har forskjellig spinn i atomkjernene. De to formene kalles orto- og para-hydrogen (som ikke er det samme som isotoper, se nedenfor). I orto-hydrogen er kjernespinnet parallelt (danner en triplett), mens det i para-hydrogen er antiparallelt (danner en singlett). Ved standard trykk og temperatur består hydrogen av ca. 25% av para-formen og 75% av orto-formen, den såkalt normale formen. Likevektsforholdet mellom de to er temperaturavhengig, men fordi orto-formen har høyere energi er den ikke stabil i ren tilstand. Ved lave temperaturer, omkring kokepunktet til hydrogen, foreligger nesten utelukkende para-formen.
Forvandlingen mellom de to formene er en treg prosess, og hvis hydrogen nedkjøles og kondensasjon raskt, opprettholdes en høy andel av orto-formen. Dette har stor betydning ved industriell fremstilling og lagring av flytende hydrogen fordi orto-para forvandlingen frigjør mer varme enn fordampningsvarmen, og mye hydrogen kan gå tapt ved fordampning gjennom flere dager etter kondenseringen. Derfor brukes katalysatorer for orto-para forvandlingen under nedkjøling av hydrogen. De to formene har også litt forskjellige fysikk egenskaper. For eksempel er smeltepunktet og kokepunktet til para-hydrogen omtrent 0,1&nbsp;kelvin lavere enn for orto-hydrogen.

Isotoper


Fil:Hydrogen.svger, har et proton og et elektron. Det er den eneste stabile isotopen uten noe nøytron.]] Det er tre kjente naturlige isotoper av hydrogen, <sup>1</sup>H, <sup>2</sup>H og <sup>3</sup>H. Andre svært ustabile isotoper (<sup>4</sup>H til <sup>7</sup>H) av hydrogen har blitt framstilt i laboratorier, men disse er ikke observert i naturen.
# Den vanligste isotopen, protium (<sup>1</sup>H), har ett proton og ingen nøytroner i kjernen. Denne isotopen er stabil og utgjør 99,985% av naturlig hydrogen.
# Tungt hydrogen, deuterium (<sup>2</sup>H eller deuterium), har ett proton og ett nøytron. Denne isotopen er også stabil og utgjør ca. 1/6400 eller 0,015% av naturlig hydrogen. Forholdstallet mellom deuterium og protium bestemmes ut fra VSMOW standard vann. Ca. 1/3200 av naturlig vann er «halvtungt» vann, DHO, og en enda mindre andel er tungtvann, D<sub>2</sub>O.
# Supertungt hydrogen, den radioaktivitet isotopen tritium (<sup>3</sup>H eller tritium), har ett proton og to nøytroner. I naturlig hydrogen finnes ett atom tritium blant 10<sup>17</sup>–10<sup>18</sup> atomer vanlig hydrogen. Halveringstiden for tritium er 12,35&nbsp;år.
Hydrogen er det eneste grunnstoffet med forskjellige navn for sine isotoper. Symbolene deuterium og tritium er imidlertid ikke offisielt anerkjent.

Forsiktighetsregler


Hydrogen er en svært brennbar gass. Den reagerer også voldsomt med klor og fluor.

Produksjon

Elektrolyse


Ved vannelektrolyse spalter man vann til hydrogen og oksygen. Prinsippet er enkelt; man trenger to elektroder, en katode og en anode, senker disse ned i en beholder med vann og tilsetter spenning. Hydrogenatomene vil da trekkes mot den negative katoden, og oksygenatomene mot anoden.
2 H<sub>2</sub>O + energi → 2H<sub>2</sub> + O<sub>2</sub>
Energiforbruket ved denne prosessen er rundt 4,5 kWh/Nm³ H<sub>2</sub>, avhengig av effektiviteten på elektrolyttene.
2-3 prosent av dagens hydrogenproduksjon stammer fra vannelektrolyse. Norsk Hydro benyttet elektrolyse for å produsere ammoniakk fra 1920 – tallet til 1970 da dampreformering tok over. Norsk Hydro Electrolysers er verdensledende når det gjelder elektrolyse av vann.
Alkaliske elektrolysører
En elektrolysør er et apparat for elektrolyse. Alkaliske elektrolysører er en flytende elektrolytt, bestående av vann og kaliumhydroksid (KOH) som gjør den elektrisk ledende. Det er denne typen som er verdensdominerende i dag, og Norsk Hydro Electrolysers leverer elektrolysører med en virkningsgrad på 85 %.<ref></ref>
De største utgiftene ved elektrolyse er strømforbruket, som utgjør 2/3. Både effektivitet og strømkostnader er viktig i den sammenheng.
Fast polymerelektrolytt elektrolyse (PEM)
En nyere elektrolysør bruker et fast stoff, en ioneledende polymer, som elektrolytt. Disse er fortsatt svært dyre og ikke lønnsomme i forhold til alkaliske elektrolysører.
Det er antatt at PEM-elektrolyttene i fremtiden vil få en virkningsgrad på inntil 94%, men i dag er virkningsgraden lavere enn de beste alkaliske elektrolyttene.<ref></ref>
I de siste årene er det utviklet elektrolysører som opererer ved trykk på 30 bar. Man reduserer da de kommende problemene med lagring av hydrogenet.
Høytemperatur dampelektrolyse
En tredje type elektrolyse foregår med en dampelektrolysør. Disse benytter en keramisk ioneledende elektrolytt (YSZ). Dampelektrolysører kan oppnå meget høy virkningsgrad, men dette er fortsatt ikke brukbar teknologi.

Dampreformering


Dampreformering av naturgass er den billigste og mest brukte fremstillingsmetoden, og står for om lag halvparten av verdens hydrogenproduksjon. Litt forenklet kan den beskrives:
CH<sub>4</sub> + 2 H<sub>2</sub>O → 4 H<sub>2</sub> + CO<sub>2</sub>
Naturgass består hovedsakelig av metan (CH<sub>4</sub>), samt en del tyngre hydrokarboner og karbondioksid (CO<sub>2</sub>). Ved å tilføre metanet vanndamp med høy temperatur, får man dannet karbonoksid og hydrogen. Dette foregår ved 800 °C over en nikkelkatalysator.
I tillegg til naturgassen som inngår i reaksjonsprosessen, tilføres ca. 1/3 ekstra naturgass som energi for å drive reaksjonene. Det utvikles stadig nye metoder for å øke effektiviteten, og ved bedre håndtering av varmen er det mulig å øke utnyttelsesgraden til over 85 %.
Reformering fra naturgass gir imidlertid ikke rent hydrogen, det blir også dannet noe CO2. Om lag 75% av den produserte gassen er hydrogen. Fjerning av CO<sub>2</sub> er derfor nødvendig for å få rent hydrogen. Ved dampreformering av naturgass produseres det 7,05 kg CO<sub>2</sub> for hvert kg hydrogen.

Se også


Hydrogendrevet kjøretøy
Antihydrogen
Brenselcelle
Hydrogenbinding
Isotoptabell
Knallgass
Periodesystemet

Referanser

Eksterne lenker


http://www.kjemi.uio.no/periodesystemet/?e=H Hydrogen UiO
http://www.webelements.com/webelements/elements/text/H/index.html WebElements.com – Hydrogen
http://environmentalchemistry.com/yogi/periodic/H.html EnvironmentalChemistry.com – Hydrogen
http://education.jlab.org/itselemental/ele001.html It's Elemental – Hydrogen
Kategori:Hydrogen
Kategori:Brensel
Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha
af:Waterstof
als:Wasserstoff
am:ሃይድሮጅን
ang:Wætertimber
ar:هيدروجين
an:Hidrochén
ast:Hidróxenu
gn:Tatavevýi
az:Hidrogen
bn:হাইড্রোজেন
zh-min-nan:Chúi-sò͘
ba:Водород
be:Вадарод
be-x-old:Вадарод
bg:Водород
bar:Wassastoff
bs:Vodonik
br:Hidrogen
ca:Hidrogen
cv:Водород
cs:Vodík
co:Idrogenu
cy:Hydrogen
da:Brint
de:Wasserstoff
nv:Háájiʼjin
et:Vesinik
el:Υδρογόνο
en:Hydrogen
myv:Ведь чачтый
es:Hidrógeno
eo:Hidrogeno
eu:Hidrogeno
fa:هیدروژن
hif:Hydrogen
fo:Hydrogen
fr:Hydrogène
fy:Wetterstof
fur:Idrogjen
ga:Hidrigin
gv:Hiddragien
gd:Haidridean
gl:Hidróxeno
gu:હાઈડ્રોજન
hak:Khîn
xal:Үстөр
ko:수소
haw:Haikokene
hy:Ջրածին
hi:हाइड्रोजन
hsb:Wodźik
hr:Vodik
io:Hidrogeno
ilo:Hidróheno
id:Hidrogen
ia:Hydrogeno
os:Донгуыр
is:Vetni
it:Idrogeno
he:מימן
jv:Hidrogen
kn:ಜಲಜನಕ
ka:წყალბადი
kk:Сутегі
sw:Hidrojeni
kv:Вачужысь
ht:Idwojèn
ku:Hîdrojen
ky:Суутек
mrj:Водород
la:Hydrogenium
lv:Ūdeņradis
lb:Waasserstoff
lt:Vandenilis
lij:Idrogeno
li:Waterstof
ln:Idrojɛ́ní
jbo:cidro
lmo:Idrògen
hu:Hidrogén
mk:Водород
ml:ഹൈഡ്രജൻ
mt:Idroġenu
mi:Hauwai (pūmotu)
mr:हायड्रोजन
arz:هايدروجين
ms:Hidrogen
mdf:Ведьшачфты
mn:Устөрөгч
my:ဟိုက်ဒရိုဂျင်
nah:Āyōcoxqui
nl:Waterstof (element)
nds-nl:Waeterstof
ne:हाइड्रोजन
new:हाइड्रोजन
ja:水素
frr:Wååderstuf
pih:Hiidrojen
nn:Hydrogen
nov:Hidrogene
oc:Idrogèn
mhr:Вӱдеж
uz:Vodorod
pa:ਹਾਈਡ੍ਰੋਜਨ
pnb:ہائیڈروجن
pap:Hidrogeno
ps:هايډروجن
koi:Ваувтыр
km:អ៊ីដ្រូសែន
nds:Waterstoff
pl:Wodór
pnt:Υδρογόνον
pt:Hidrogénio
ksh:Wasserstoff
ro:Hidrogen
qu:Yakuchaq
rue:Гідроґен
ru:Водород
sa:हाइड्रोजन
sc:Idrogeno
sco:Hydrogen
stq:Woaterstof
sq:Hidrogjeni
scn:Idrògginu
si:හයිඩ්‍රජන්
simple:Hydrogen
sk:Vodík
sl:Vodik
so:Hydrogen
ckb:ھایدرۆجین
sr:Водоник
sh:Vodik
su:Hidrogén
fi:Vety
sv:Väte
tl:Hidroheno
ta:நீரியம்
tt:Водород
te:హైడ్రోజన్
th:ไฮโดรเจน
tg:Ҳидроген
tr:Hidrojen
uk:Водень
ur:آبساز
ug:ھىدروگېن
vec:Idrògeno
vep:Vezinik
vi:Hiđrô
wa:Idrodjinne
zh-classical:氫
vls:Woaterstof
war:Hidroheno
wuu:氢
yi:הידראגען
yo:Háídrójìn
zh-yue:氫
diq:Hidrocen
bat-smg:Ondėnilis
zh:氢

Håvard Vikhagen

Håvard Vikhagen (født 8. juni 1952) er en norsk maler fra Hjørungavåg, bosatt i Oslo. Han har blitt karakterisert som en «''neoekspressiv''» maler.
Han er utdannet ved Statens håndverks- og kunstindustriskole 1973&ndash;1975) og Statens kunstakademi (1975&ndash;1983). Han debuterte på ''UKS Vårutstilling'' 1981, deltok første gang på Høstutstillingen i 1984, deltok på «7 grafikere fra Akademiet» i ''Soon Galleri'' 1983, og hadde sin første separatutstilling i ''Galleri K'', Oslo i 1987.
Han var festspillutstiller under Festspillene i Bergen 1996, er innkjøpt av Museet for samtidskunst, Nasjonalgalleriet, Riksgalleriet, Astrup Fearnley Museet for Moderne Kunst.

Litteratur


Koefoed, Holger. ''Håvard Vikhagen, tilnærminger til maleriet''. Av Holger Koefoed, Ståle Finke, Jon Fosse. Labyrinth Press, 2005. ISBN 82-7393-032-7
''Håvard Vikhagen : festspillutstillingen i Bergen 1996''. Tekst av Dag Solstad; forord av Holger Koefoed. Bergen kunstforening, 1996. – 80 s. ''(Utstillingskatalog)
''Vestlandet : Landskapsmaleriet fra Dahl til Tufta 1800-2000''. Bergen Kunstmuseum, 2000. ISBN 82-91808-12-0 ''(Utstillingskatalog)
''Håvard Vikhagen''. Henie Onstad Kunstsenter, 2004. ISBN 82-90955-64-2 ''(Utstillingskatalog)

Eksterne lenker


http://www.klassekampen.no/kk/index.php/news/home/artical_categories/kultur_medier/2006/january/en_vital_sorgarbeider klassekampen.no Intervju med Ståle Finke om Vikhagen

Referanser


Kategori:Norske malere
Kategori:Personer fra Hareid kommune
Kategori:Fødsler i 1952

Helium


Helium er et grunnstoff med atomnummer 2, og kjemisk symbol He.

Historie


File:Helium spectrum.jpg
Første gang «spor» av helium ble observert var 18 august 1868 i byen Guntur i India. Det var den franske astronomen Pierre Janssen som under en total solformørkelse oppdaget en klar gul spektrallinje med bølgelengde 587.49 nanometer i emisjonspekteret fra solens kromosfæren. Den gang regnet man med at det var fra grunstoffet natrium. Den 20 oktober same år oppdaget den engelske astronomen Norman Lockyer en gul linje i solens emisjonspekter, som han kalte Fraunhoferlinjer D<sub>3</sub> fordi denne lå tett opp til linje D<sub>1</sub> og D<sub>2</sub> i natriums emisjonsspekter. Han konkluderte med at linjen skyldes et grunnstoff i solen som var ukjent på jorden. Lockyer og den engelske kjemikeren Edward Frankland ga grunnstoffet navnet etter det greske navnet på sol, ἥλιος (helios), som i følge gresk mytologi kjørte solvognen over himmelen.
Den italienske fysikeren Luigi Palmieri oppdager for første gang helium på jorden i 1882, gjennom D<sub>3</sub> spektrallinjen når han studere lavaen fra Vesuv.
File:William Ramsay working.jpg
Den 26 mars 1895 lykkes den skotske kjemikeren William Ramsey å utvinne helium på jorden ved å behandle mineralet cleveitt (en variant av bekblende som inneholder minst 10% sjeldne jordarter) med mineralsyre. Ramsey så etter argon, men etter å ha separert oksygen og nitrogen fra gassen med svovelsyre, så han en klar gul spektrallinje som stemte med D<sub>3</sub> linjen som var observert tidligere i solens kromosfære. Denne gassprøven ble indentifisert som helium av Lockyer og den britiske fysikeren William Crookes. Uavhengig av hverandre samme år klarte kjemikerrenne Per Teodor Cleve og Abraham Langlet å isolere gassen fra cleveitt i Uppsala i Sverige. Langlet samlet så mye gass at han kunne måle nøyaktig atomvekten til helium. Helium ble også observert før Ramsey oppdaget helium av den amerikanske geokjemikeren William Francis Hillebrand da han analyserte prøver fra cleveitt. Han kunne se noen uvanlige spektrallinjer, men han konkluderte feil med at det var nitrogen han hadde sett. Hillebrand sende et gratulasjons-brev til Ramsey etter han hadde oppdaget hva gassen var.
I årene 1899 og 1900 arbeidet fysikerne Ernest Rutherford og Paul Villard med å separere ulike strålinger til tre forskjellige typer: alfa, beta og gamma. Rutherford hadde en hypotese der han tenkte at alfapartikkelen besto av 2 ladete helium ioner. I 1907 påviste Ernest Rutherford og Thomas Royds, at alfapartikkel er helium kjerne, ved å stråle partiklene inn i en tynn-vegget lufttom glassbeholder, for så å undersøke den fangete gassen ved å sende elektriske ladninger gjennom glassbeholderen og studere emisjonspekteret til den nylig fangete gassen.
Ved å kjøle ned helium til mindre enn 1 kelvin klarte den nederlandske fysikeren Heike Kamerlingh Onnes i 1908 å få helium til flytende væske. Han prøvde videre å få helium i fast fase ved å fryse helium ytterligere ned, men klarte det ikke fordi helium ikke har trippelpunkt. En av studentene til Onnes, Willem Hendrik Keesom klarte i 1926 å få 1 cm<sup>3</sup> helium i fast form ved å påføre ekstra trykk.
Den russiske fysikeren Pjotr Leonidovitch Kapitsa oppdaget at helium-4 har nesten ingen viskositet nær det absolutte nullpunktet, et fenomen vi i dag kaller superfluid. Dette fenomenet er relatert til Bose-Einstein-kondensasjon. I 1972 ble det samme fenomenet observert med helium-3, men da med temperaturer mye nærmere det absolutte nullpunktet av de amerikanske fysikerene Douglas D. Osheroff, David Morris Lee og Robert Coleman Richardson.

Faser og egenskaper


Fil:Electron shell 002 Helium.svgets elektronskall]]
Fil:HeTube.jpg
Ved romtemperatur er helium en gass. Kokepunkt er på -268.92°C (4,22 K) og helium er eneste grunnstoff som forblir flytende til 0 K. I Det observerbare universet er helium det nest mest vanlige grunnstoffet (etter hydrogen). Etter big bang var det dannet omtrent 24 vektprosent Helium, 75% Hydrogen, og små mengder andre lette grunnstoffer. Det dannes stadig helium fra hydrogen i stjerner, og ved radioaktiv nedbrytning ved kjernereaksjoner, men balansen har totalt ikke endret seg mye.
Helium er en lett edelgass med en rekke interessante egenskaper:
Det er det nest letteste grunnstoffet
Helium er elektrisk isolerende, men ionisert Helium i plasma har meget høy elektrisk ledningsevne
Det er den mest inerte edelgassen og dermed det minst reaktive grunnstoffet, Helium er enatomisk (monoatmisk) under nesten alle forhold og danner bare ustabile forbindelser med noen andre atomer i glødende plasma (plasma som varmes av elektrisk strøm)
Helium har høyere lydhastighet enn luft.
Helium har lavere tetthet enn luft. Dette høres tydelig når f.eks helium brukes som blandegass i pustegass ved dypdykk som såkalt «donaldstemme».
Helium har stor termiske ledningsevne og høy varmekapasitet, og den kan derfor brukes som kjølemiddel i luftkjølt utstyr med høy ytelse.
Den har høyere diffusjonsrate gjennom fast stoff enn de fleste andre gasser, tre ganger luft, men 65% av hydrogen.
Den har lavest løselighet i vann av alle gasser
Ulikt andre grunnstoffer forblir helium i væskeform ned til det absolutte nullpunkt. Det kreves et trykk på 2,5 MPa (ca 25 bar) ved 1-1,5 K for å få Helium i fast form.
Under det såkalte lambdapunktet ved 2.1768K er flytende Helium i ''Helium I tilstand'' over til ''helium II tilstand''. I denne tilstanden er Helium superfluid og har flere merkelige egenskaper på grunn av kvantemekaniske forhold. Det har en termisk ledningsevne over alle andre stoff, f.eks flere hundre ganger kobber. Det kan derfor ikke koke, isteden fordamper He II tilstand direkte til gass. Den har tilsynelatende null viskositet i tynne kapillærrør, og vil derfor kunne lekke gjennom selv meget små åpninger. Det dannes en overflatefilm på ca 30 nm tykkelse som vil krype ut av for eksempel beholdere. Om man lot en skål flyte på Helium II ville helium krype opp over kanten inn i skålen og raskt fylle den.

Isotoper


Naturlig forekommende helium består av 2 stabile isotoper: <sup>3</sup>He (0,000137%) og <sup>4</sup>He (99,999863%). I tillegg er 6 ustabile (og dermed radioaktivitet) isotoper kjent. De mest stabile av disse er <sup>6</sup>He med halveringstid 806,7 Millisekund og <sup>8</sup>He med halveringstid 119,0 ms. Alle de resterende isotopene har halveringstider kortere enn 1 nanosekund.
Chemical Abstracts Service-nummer: 7440-59-7
Fil:Radiosonde-start hg.jpg

Bruk og misbruk


Helium brukes i ballonger fordi det gir god oppdrift. Hydrogen er billigere og gir litt bedre oppdrift enn helium, men på grunn av eksplosjonsfaren er den langt farligere å bruke. Helium er en edelgass og er derfor ikke reaktiv.
Ved langvarige og/eller dype dykk brukes ofte en gassblanding med oksygen og helium som pustegass. Den lave tettheten gjør at et åndedrag med helium gir en fordreid stemme. Denne «Donald Duck-effekten» har ført til at enkelte bruker gassen til underholdning.
Å puste inn helium er meget risikabelt. Hvis du puster inn en gass som ikke inneholder oksygen, ventilerer du meget raskt ut det oksygenet som er i lunger og blodbane og oksygenmetningen i blodet faller umiddelbart. Resultatet kan etter svært kort tid bli besvimelse på grunn av oksygenmangel. Hjerterytmen kan også forstyrres og det er ikke alltid at åndedrettet starter igjen av seg selv i slike tilfeller. Hvis det ikke er noen i nærheten som forstår hva som er i ferd med å skje, og umiddelbart setter igang med livredning, kan denne «selskapsleken» fort bli fatal. Man skal derfor aldri puste inn en gass som ikke inneholder oksygen – selv ikke bare bitte lite grann.

Fusjon


Når fire hydrogenatomer smeltes sammen ved kjernefysisk fusjon dannes det et heliumatom. Det er dette som skjer på solen. Det er gjort mange forsøk på å lage en fusjonsreaktor på jorden basert på en variant av slik fusjon, men vi er fortsatt på det stadiet at målet er at de skal produsere mer energi enn de bruker. Problemet er at fusjonsprosesser krever ekstreme temperaturer og trykk (slik vi finner i solens kjerne) for å fungere.

Se også


http://www.kjemi.uio.no/periodesystemet/?e=He Helium UiO
Periodesystemet

Referanser


Kategori:Grunnstoffer
af:Helium
ar:هيليوم
an:Helio
ast:Heliu
gn:Tataveve
az:Helium
bn:হিলিয়াম
zh-min-nan:He (goân-sò͘)
be:Гелій
be-x-old:Гель
bg:Хелий
bs:Helij
br:Heliom
ca:Heli
cv:Гели
cs:Helium
co:Eliu
cy:Heliwm
da:Helium
de:Helium
nv:Níłchʼi Ászólí
et:Heelium
el:Ήλιο
en:Helium
es:Helio
eo:Heliumo
eu:Helio
fa:هلیم
hif:Helium
fo:Helium
fr:Hélium
fy:Helium
fur:Eli
ga:Héiliam
gv:Hailium
gl:Helio
gu:હીલિયમ
hak:Hoi (氦)
xal:Гелион
ko:헬륨
haw:Hiliuma
hy:Հելիում
hi:हिलियम
hsb:Helium
hr:Helij
io:Helio
ilo:Helio
id:Helium
ia:Helium
is:Helín
it:Elio
he:הליום
jv:Helium
kn:ಹೀಲಿಯಮ್
ka:ჰელიუმი
kk:Гелий
sw:Heli
kv:Гелий
ht:Elyòm
ku:Helyûm
mrj:Гелий
la:Helium
lv:Hēlijs
lb:Helium
lt:Helis
lij:Elio
li:Helium
ln:Eliyúmu
jbo:solnavni
lmo:Eli
hu:Hélium
mk:Хелиум
ml:ഹീലിയം
mi:Haumāmā
mr:हेलियम
arz:هيليوم
ms:Helium
my:ဟီလီယမ်
nah:Tōnatiuyoh
nl:Helium
ne:हीलियम
new:हिलियम
ja:ヘリウム
frr:Helium
nn:Helium
nov:Helium
oc:Èli
uz:Geliy
pa:ਹੀਲਿਆਮ
pnb:ہیلیم
pap:Helium
koi:Гелий
pms:Elio
nds:Helium
pl:Hel (pierwiastek)
pnt:Ήλιον
pt:Hélio
ksh:Helium
ro:Heliu
qu:Ilyu
ru:Гелий
sa:हीलियम्
stq:Helium
sq:Heliumi
si:හීලියම්
simple:Helium
sk:Hélium
sl:Helij
ckb:ھیلیۆم
sr:Хелијум
sh:Helij
su:Hélium
fi:Helium
sv:Helium
tl:Helyo
ta:ஈலியம்
te:హీలియం
th:ฮีเลียม
tg:Гелий
chr:ᎦᏌᎧᎯᎨ ᎤᏃᎴ
tr:Helyum
uk:Гелій
ur:شمصر
ug:گېلىي
vep:Gelii
vi:Heli
zh-classical:氦
vls:Helium
war:Helyo
yi:העליום
yo:Hílíọ̀m
zh-yue:氦
bat-smg:Helis
zh:氦

Helsingfors


Helsingfors (svensk), Helsinki (finsk) er hovedstaden i Finland, og ligger sør i landet. Byen har rundt 579&nbsp;000 innbyggere og et areal på 689 km². Byen arrangerte sommer-OL 1952. Forstadskommuner til Helsingfors er Esbo, Vanda og Sibbo. Helsingfors er en Liste over svensk- og tospråklige kommuner i Finland med finsk som majoritetsspråk (84 %) og svensk som minoritetsspråk (6 %).

Navnet


Helsingfors er den opprinnelige navneformen som senere har blitt forfinsket til Helsinki. Byen ligger i et finlandssvensk område, men selve byen er dominert av finsk språk på grunn av innflytting etter at byen fikk hovedstadsstatus. Navnet kommer av «Helsinge» som er brukt i flere svenske og danske stedsnavn, og «fors» som er svensk for «foss»; altså «Helsingfors». Dette har sin bakgrunn i at byen de første 90 år lå ved Forsby i Helsinge sogn, og flyttet da lengre sørover til Estnäs for å lette skipsanløp. Ettersom den svenske navneformen er den opprinnelige, og språklig slektskap, er det mange som benytter navnet «Helsingfors» på norsk, hvilket også er den offisielle norske navneformen. På alle andre språk enn norsk og svensk benyttes «Helsinki».

Historie


Fil:Helsinki 1820.jpg
Fil:Suomenlinna.jpg har vært på UNESCO Verdensarvliste siden 1991]]
Helsingfors ble grunnlagt av den svenske kongen Gustav Vasa i 1550, ca. 300 år etter at svenskene hadde etablert seg i landet. Formålet med byen var at den skulle være en rival til hansabyen Tallinn (Tallinn). På begynnelsen av 1800-tallet hadde byen fremdeles bare 4&nbsp;000 innbyggere. Forandringen kom da russerne inntok landet i 1808 og Finland ble et storfyrstedømme under den russiske tsar.
I 1812 bestemte tsaren at den finske hovedstaden skulle flyttes fra Åbo på sørvestkysten til Helsingfors fordi byen lå nærmere St. Petersburg. Et nytt sentrum i empire-stil ble bygd opp rundt Senaatintori/Senatstorget med praktbygg som Storkyrkan. Byen opplevde en sterk vekst, og gikk snart forbi Åbo i betydning. Den sterke innflyttingen gjorde også at finsk fra ca. 1900 ble flertallspråket i Helsingfors, selv om byen ligger i et opprinnelig svensktalende område. Oktoberrevolusjonen i Russland ble vendepunktet og 6. desember 1917 ble Finland erklært selvstendig.

Helsingfors domkirke


Fil:Helsinki Lutheran Chathedral and the statue.jpg og Senatstorget]]
Helsingfors domkirke er domkirke for Helsingfors bispedømme og et av de største landemerkene i Helsingfors. Kirken ligger ved Senatstorget i Helsingfors sentrum, og er tegnet av arkitekt Carl Ludvig Engel. Kirken het først ''Nikolajkyrkan'' og deretter ''Storkyrkan''. Kirken hadde i 2006 over 350&nbsp;000 besøkende, hvilket gjør den til byens tredje mest besøkte kirke, etter Tempelplassens kirke og Uspenskijkatedralen (Helsingfors). Kirken er 62 meter høy.
Kirken er en del av Helsingfors empiresentrum som ble anlagt på 1820-1850-tallet. Byplanen ble utformet av Johan Albrecht Ehrenström og bygningene ble tegnet av Carl Ludvig Engel. I Ehrenströms byplan var en forhøyning nord for Senatstorget reservert til en luthersk kirke. Engel laget de første tegningene til kirken i 1819, og bearbeidet siden tegningene gjennom flere tiår. Byggearbeidene ble påbegynt i 1830.

Geografi


Fil:Aleksanterinkatu Helsinki summer.jpg
Byen dekker et areal på 686 km². Av dette er 186 km² landområder og det resterende er vann. Helsingfors har til sammen 315 øyer og en strandlinje på 98 km. På grunn av store utfyllinger har strandlinjen endret seg kraftig i de siste to hundre år. Det finnes imidlertid ingen vannområder i byen som kan kalles innsjø.
Helsingfors sentrum er konsentrert på en halvøy i Finskebukta.
Sentralt i byen ligger er Senatstorget, og herfra fører de parallelle shoppinggatene Alexandersgatan og Esplanadparken bortover mot Mannerheimvägen. Her ligger de største varemagasinene, hovedbusstasjonen og jernbanestasjonen. Kollektivtrafikken er godt utbygd og presis, og Helsingfors er den eneste finske byen som har undergrunnsbane og trikkelinjer i tillegg til rutebussene.
Helsingfors-Vanda lufthavn i Vanda i Finland, er byens og Finlands hovedflyplass. Flyplassen ligger 5 kilometer fra sentrum av Vanda og 15 kilometer fra sentrum av Helsingfors. Flyplassen ble egentlig bygget til Sommer-OL 1952. 12 millioner passasjerer benyttet flyplassen i 2006, noe som gjør den til den 4. største i Norden.

Severdigheter, attraksjoner og landemerker


Fil:Ateneum.JPG]]
Fil:FinlandNationalMuseum.jpg]]
Befestningen Sveaborg ligger på en øy utenfor sentrum, og har blitt et nasjonalsymbol og står på UNESCOs Verdensarvliste, og er et populært utfluktsted både for Helsingfors' innbyggere og turister. På øya Högholmen (Helsingfors) ligger Helsingfors' dyrehage. Andre interessante eksempler på byen arkitektur er Samtidskunstmuséet og konserthallen.
Ateneum, nasjonalgalleri
Borgbacken, fornøyelsespark
Ekudden, fhv presidentbolig
Esplanadparken
Finlandiahuset, konserthus
Finlands nasjonalmuseum
Finlands nasjonalopera
Fölisön, friluftsmuseum
Havis Amanda, havfrueskulptur
Helsingfors domkirke
Helsingfors jernbanestasjon
Helsingfors Olympiastadion
Högholmen (Helsingfors), dyrepark
Kiasma, museum for samtidskunst
Mannerheimvägen
Riksdagshuset (Helsingfors)
Salutorget, i havna
Senatstorget, foran domkirken
Sibeliusmonumentet
Stockmanns varehus
Sveaborg (finsk: ''Suomenlinna'')
Svenska Teatern
Tempelplassens kirke
Uspenskijkatedralen (Helsingfors)
Tölöviken, havbukt og parkområde

Universiteter og høyskoler


Helsingfors universitet (finsk Helsingin Yliopisto)
Aalto-universitetets tekniska högskola (finsk Aalto-yliopiston teknillinen korkeakoulu)
Aalto-universitetets handelshögskola (finsk Aalto-yliopiston kauppakorkeakoulu)
Aalto-universitetets konstindustriella högskola (finsk Aalto-yliopiston taideteollinen korkeakoulu)
Svenska handelshögskolan (Hanken)
Kunstakademiet i Helsingfors (svensk Bildkonstakademin, finsk Kuvataideakatemia)
Teaterhögskolan i Helsingfors (finsk Teatterikorkeakoulu)
Försvarshögskolan (finsk Maanpuolustuskorkeakoulu)
Sibelius-akademiet (svensk Sibeliusakademin, finsk Sibelius-akatemia)

Befolkning


1810: 4&nbsp;070
1830: 11&nbsp;100
1850: 20&nbsp;700
1880: 43&nbsp;300
1900: 93&nbsp;600
1925: 209&nbsp;800
2001: 559&nbsp;718

Klima


Helsingfors ligger nesten på linje med Oslo, og klimaet er ganske likt, selv om Oslo i snitt er et par grader varmere. Sommermånedene er varme og lyse, med opptil 19 timers dagslys. Vintrene er kalde, mørke og hustrige. Helsingfors dekkes av snø, havnen fryser til og temperaturen kan krype ned mot -25C, selv om dette ikke skjer ofte.

Gallery


<gallery widths=180 heights=150>
Fil:HelsinkiToolonlahti.jpg|Kajsaniemiviken
Fil:ViewOfficeParliamentFinland.jpg|Finlands riksdag
Fil:Helsinki Railway Station 20050604.jpg|Helsingfors jernbanestasjon
Fil:Stadion1.JPG|Helsingfors Olympiastadion
Fil:Helsinki SPOT 1021.jpg|Helsingfors sett fra en satellitt
</gallery>

Bydeler


</div>

Eksterne lenker


http://uppslag.kaapeli.fi/bin/view/Uppslagsverket/Helsingfors ''Uppslagsverket Finland'', Helsingfors
http://wikitravel.org/en/article/Helsinki Reiseguide til Helsingfors
http://www.hel.fi/wps/portal/Helsingfors?WCM_GLOBAL_CONTEXT=/Helsinki/sv/Etusivu Offisiell side
http://www.helsinki.fi/se/ Helsingfors portal
http://www.helsinki.fi/universitetet/index.html Helsingfors Universitet
Kategori:Helsingfors
Kategori:Vertsbyer for sommer-OL
Kategori:Europeiske kulturhovedsteder
Kategori:Hovedsteder i Europa
ace:Hèlsinki
af:Helsinki
am:ሄልሲንኪ
ang:Helsinki
ar:هلسنكي
an:Helsinki
arc:ܗܠܣܢܩܝ
roa-rup:Helsinki
ast:Ḥélsinki
az:Helsinki
bn:হেলসিঙ্কি
zh-min-nan:Helsinki
be:Горад Хельсінкі
be-x-old:Хэльсынкі
bg:Хелзинки
bar:Helsinki
bo:ཧེལ་སིན་ཀི།
bs:Helsinki
br:Helsinki
ca:Hèlsinki
cv:Хельсинки
cs:Helsinky
co:Helsinki
cy:Helsinki
da:Helsinki
de:Helsinki
dsb:Helsinki
et:Helsingi
el:Ελσίνκι
en:Helsinki
myv:Хельсинки ош
es:Helsinki
eo:Helsinko
eu:Helsinki
ee:Helsinki
fa:هلسینکی
hif:Helsinki
fo:Helsinki
fr:Helsinki
fy:Helsinky
ga:Heilsincí
gv:Helsinki
gag:Helsinki
gd:Helsinki
gl:Helsinqui - Helsinki
ko:헬싱키
hy:Հելսինկի
hi:हेलसिंकी
hsb:Helsinki
hr:Helsinki
io:Helsinki
id:Helsinki
ia:Helsinki
ie:Helsinki
os:Хельсинки
is:Helsinki
it:Helsinki
he:הלסינקי
jv:Helsinki
kl:Helsinki
kn:ಹೆಲ್ಸಿಂಕಿ
ka:ჰელსინკი
csb:Helsinki
kk:Хельсинки
kw:Helsinki
sw:Helsinki
kv:Хельсинки
ht:Èlzinki
ku:Helsînkî
mrj:Хельсинки
lad:Helsinki
la:Helsingia (Finnia)
lv:Helsinki
lb:Helsinki
lt:Helsinkis
lij:Helsinki
ln:Helsinki
lg:Helsinki
lmo:Helsinki
hu:Helsinki
mk:Хелсинки
mg:Helsinki
ml:ഹെൽസിങ്കി
mt:Ħelsinki
mi:Helsinki
mr:हेलसिंकी
arz:هيلسينكى
ms:Helsinki
mdf:Хельсинки
my:ဟယ်လ်ဆင်ကီမြို့
nah:Helsinqui
na:Helsinki
nl:Helsinki
ne:हेल्सिन्कि
ja:ヘルシンキ
frr:Helsinki
nn:Helsingfors
nov:Helsinki
oc:Helsinki
mhr:Хельсинки
uz:Helsinki
pnb:ہیلسنکی
koi:Хельсинки
pms:Helsinki
nds:Helsinki
pl:Helsinki
pt:Helsínquia
crh:Helsinki
ro:Helsinki
qu:Helsinki
ru:Хельсинки
sah:Хельсинки
se:Helsset
sco:Helsinki
stq:Helsinki
st:Helsinki
sq:Helsinki
scn:Helsinki
simple:Helsinki
sk:Helsinki
sl:Helsinki
so:Helsinki
ckb:ھێلسینکی
sr:Хелсинки
sh:Helsinki
fi:Helsinki
sv:Helsingfors
tl:Lungsod ng Helsinki
ta:ஹெல்சின்கி
tt:Хельсинки
th:เฮลซิงกิ
tg:Ҳелсинкӣ
tr:Helsinki
udm:Хельсинки
uk:Гельсінкі
ur:ہلسنکی
ug:Xélsinki
vec:Helsinki
vep:Hel'sinki
vi:Helsinki
vo:Helsinki
fiu-vro:Helsingi
war:Helsinki
yi:העלסינקי
yo:Helsinki
zh-yue:赫爾辛基
diq:Helsinki
bat-smg:Helsėnkis
zh:赫尔辛基

Harry Houdini

:''For den amerikanske filmen fra 1953, se Houdini (film)
Fil:HarryHoudini-1899.jpgbilde av utbryterkongen Harry Houdini rundt 1899.]]
Erik Weisz (født 24. mars 1874 i Budapest, død 31. oktober 1926 i Detroit) var en utbryterartist og tryllekunstner. Han tok kunstnernavnet Harry Houdini etter Jean Eugène Robert-Houdin. Han har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame.
Houdini har vært en inspirasjon for flere seinere illusjonister, blant annet amerikaneren Criss_Angel.
Fil:Houdini swims river in scene from The man from beyond.JPGen ''The Man from beyond'' fra 1922.]]
Kategori:Illusjonister
Kategori:Personer fra Budapest
Kategori:Hollywood Walk of Fame
Kategori:Fødsler i 1874
Kategori:Dødsfall i 1926
ar:هاري هوديني
an:Harry Houdini
ast:Harry Houdini
be:Гары Гудзіні
bs:Harry Houdini
bg:Хари Худини
ca:Harry Houdini
cs:Harry Houdini
da:Harry Houdini
de:Harry Houdini
el:Χάρρυ Χουντίνι
en:Harry Houdini
es:Harry Houdini
eo:Harry Houdini
eu:Harry Houdini
fa:هری هودینی
fr:Harry Houdini
ga:Harry Houdini
ko:해리 후디니
hr:Harry Houdini
id:Harry Houdini
is:Harry Houdini
it:Harry Houdini
he:הארי הודיני
kn:ಹ್ಯಾರಿ ಹೌದಿನಿ
la:Henricus Houdini
lv:Harijs Hudini
lb:Harry Houdini
lt:Harry Houdini
hu:Harry Houdini
ml:ഹാരി ഹൗഡിനി
ms:Harry Houdini
nl:Harry Houdini
ja:ハリー・フーディーニ
pl:Harry Houdini
pt:Harry Houdini
ro:Harry Houdini
ru:Гарри Гудини
se:Harry Houdini
simple:Harry Houdini
sk:Harry Houdini
sl:Harry Houdini
szl:Harry Houdini
sr:Хари Худини
sh:Harry Houdini
fi:Harry Houdini
sv:Harry Houdini
ta:ஆரி உடீனி
th:แฮร์รี ฮูดินี
tr:Harry Houdini
uk:Гаррі Гудіні
vi:Harry Houdini
zh:哈利·胡迪尼

HTML

Fil:Html-source-code3.png]]
HyperText Markup Language (''HTML'', ''hypertekstmarkeringsspråk'') er et markeringsspråk for formatering av nettsider med hypertekst og annen informasjon som kan vises i en nettleser. HTML benyttes til å strukturere informasjon &ndash; angi noe tekst som overskrifter, avsnitt, lister og så videre &ndash; og kan, i en viss grad, brukes til å beskrive utseende og semantikk i et dokument. HTMLs grammatikk struktur er HTML Document Type Definition som ble skapt ved å gjøre bruk av SGML syntaks, som er en internasjonal standard for tekstformatering (ISO 8879).
HTML ble opprinnelig definert i 1989 av Tim Berners-Lee og Robert Caillau og videreutviklet av IETF og er nå en internasjonal standard (International Organization for Standardization/International Electrotechnical Commission 15445:2000). Siden har HTML-spesifikasjonene blitt opprettholdt av World Wide Web Consortium (W3C).
Tidlige versjoner av HTML ble definert med løsere syntaktiske regler som gjorde læring av bruken enkel for dem som ikke var vant med publisering på verdensveven. Nettleserne foretok gjerne sine egne antakelser om hvordan koden skulle forstås og skapte bildet av nettsiden. Utviklingen har riktignok gått mer i retning av striktere språklig syntaks, men fremdeles forventes nettlesere å produsere leservennlige sider selv om HTML-koden de er skrevet i er langt fra å etterleve gjeldende standarder.
XHTML påtvinger HTML de striktere XML-reglene for å gjøre det enklere å prosessere og vedlikehold og er W3Cs etterfølger til HTML-standarden. Av den grunn ser mange på XHTML som den «nyeste versjonen» av HTML, men i virkeligheten er dette en egen, parallell standard. W3C anbefaler at man bruker enten XHTML 1.1, XHTML 1.0, eller HTML 4.01 når man lager nettsider.

Historie


Konseptet bak hypertekst stammer helt fra middelalderen, da det ble utviklet et system for kryssreferanser. Hypertekst
refererer i dag ikke overraskende til lenker, men «hyper» omfatter også at man kan legge inn «lenker» til filer med grafikk og bilder som nettleseren laster inn i dokumentet som om det var en integrert del. I 1940-årene skrev Vannevar Bush artikkelen ''As We May Think'', der han beskrev et datamaskin-drevet hypertekstsystem han kalte memex. Det var starten. Utover 1960-tallet, da datamaskiner begynte å bli vanligere, ble det gjort flere forsøk på å lage et slikt system som var praktisk å bruke. Første gang et slikt system ble laget, slik vi kjenner det, var i 1989, da HTML ble utviklet primært for å utveksle informasjon ved CERN. Systemet ble etter hvert populært rundt om på andre universiteter, og resten er historie.

Teknikk


HTML utveksles mellom maskiner gjennom et sett datamaskininstruksjoner kalt HTTP, HTTP. HTTP kan sammenliknes med sosiale regler (hva vi skal si når) på samme måte som HTML kan sammenliknes med et språk (hvordan vi sier det vi sier).
HTML-spesifikasjonen utvikles i offentlige fora ved W3C (W3C), en medlemsorganisasjon som har som mål å jobbe for et samlet Internett. Organisasjonen består av representanter fra forskjellige selskaper, som alle publiserer innhold (f.eks. nettsider) eller utvikler programvare som brukes på Internett, slik som nettlesere og vevtjenere. Av norske medlemmer kan Opera Software og NRK nevnes. Spesifikasjonen for HTML legges ut i flere skisser (drafts) før den endelig vedtas. Denne prosessen tar gjerne langt over et år, og diskuteres grundig (og ofte høylytt) av alle interesserte i mellomtiden.
Et HTML-dokument består av en rekke ''elementer'', avgrenset av ''tagger'', med forskjellige betydninger. Ved å «tagge» informasjonen man vil publisere, får man et HTML-dokument som kan legges ut på Internett (en nettside) og leses av en nettleser, som tolker de ulike elementene. Dokumentet vises så formatert i henhold til elementenes betydning. Elementene kan også hjelpe f.eks. søkemotorer med å forstå hvilken del av dokumentet som er tittelen, hva som er sitater osv.
Minimumskravene for hva et HTML-dokument må inneholde er:
<pre>&lt;html&gt;
&lt;head&gt; &lt;title&gt;&lt;/title&gt;
&lt;/head&gt;
&lt;body&gt;
&lt;/body&gt;
&lt;/html&gt;
</pre>
Det er også vanlig at <head></head>-seksjonen inneholder metadata. Innholdet i slike metatagger er i hovedsak innhold som skal fanges opp av søkemotorer.
Et element åpnes med en starttagg, &lt;element&gt;, og lukkes med en sluttagg, &lt;/element&gt;. Man trenger ikke å lukke samtlige elementer, da de fleste nettlesere forstår hvor de fleste lukkes likevel. Det er likevel sterkt anbefalt av W3C å lukke elementene, da dette gjør arbeidet med å tolke dokumentet enklere både for mennesker og programmer. XHTML-standarden sier at man lukke alle elementer. Et element kan ha forskjellige ''attributter'' som beskriver enkelte egenskaper ved det. På mange av elementene er det med attributter mulig å angi bakgrunn, farge o.l., men siden HTML-standarden i utgangspunktet ikke tok høyde for visuelle uttrykk, har man utviklet et nytt språk for dette, kalt Cascading Style Sheets, som åpner for mer fleksible visuelle uttrykk.

Vanlige elementer med forklaringer


h1 (Header 1) – Overskriften på dokumentet
h2 – h6 (Header 2 – Header 6) – Underoverskrifter (angir underseksjoner)
table (Table) – Lager en tabell
ul (Unordered List) – Punktliste
ol (Ordered List) – Nummerert liste
br (Break) – Linjeskift
div (Division) – En seksjon i dokumentet
p (Paragraph) – Et avsnitt, vises som regel med en blank linje over og under
strong (Strong) – Indikerer viktig tekst, vises vanligvis i fete typer
b (Bold) – Gir fet skrift, men ingen viktighetshentydning
em (Emphasis) – Indikerer vektlagt tekst, vises normalt i kursiv
i (Italics) – Gir kursiv tekst
a (Anchor) – En lenke til en annen ressurs på nettet (nettside, e-postadresse, nyhetsgruppe etc.)
form (Form) – Benyttes for å sette inn skjemaelementer, skrivefelt, knapper, avkryssningsbokser og lignende.
Hvordan alle elementene vises kan bestemmes med Cascading Style Sheets om ønskelig.

Versjoner

HTML 1.0


Dette er den versjonen av HTML som Tim Berners-Lee og Robert Caillau utviklet i 1991. Den inneholdt bare grunnleggende elementer for tekststrukturering. De fleste av disse er i dag utgått eller har blitt forandret.

HTML 2.0


Dette var HTML 1.0 med noen få ekstra elementer.

HTML +


Etter HTML 2.0 kom det mange forskjellige miljøer med egne versjoner av HTML, noe som førte til vanskeligheter med å lese dokumentene med mindre man hadde de rette programmene. HTML + var ment å være en fornyelse og forbedring av HTML-språket som alle kunne lese. Det ble laget støtte for tabeller, og strukturen i dokumentet ble formalisert. Det var på dette stadiet at dokumentene begynte å se ut som beskrevet ovenfor. HTML + ble foreslått av Dave Ragget i 1993, men ble aldri tatt opp som formell standard.

HTML 3.2


Ingen av nettleserprodusentene implementerte alt av HTML 3.0 eller HTML +, så man hoppet rett på versjon 3.2 som bare tok opp i seg de viktigste delene av det de forskjellige produsentene allerede hadde laget, HTML 3.0 og HTML +. Mange elementer ble dermed ofret. HTML 3.2 er i all hovedsak grunnlaget for HTML slik vi kjenner det i dag.

XHTML 1.0


I all hovedsak HTML 4, men med strengere syntaktiske regler (lukke alle elementer etc.). Ordet er en sammenføyning av HTML og XML. Grunnen til at man vil ha reglene så strenge er blant annet at utbredelsen av såkalte WYSIWYG-programmer, som har gjort det lettere å lage internettsider, har ført til mer rot og flere sider som ikke følger standardene. En annen grunn er at sider som følger de rigide, men ryddige reglene blir lettere å lese for små datamaskiner, som for eksempel PDA-er og Mobiltelefoner.

HTML5


HTML5 er for øyeblikket under utvikling og kommer til å ta over for HTML 4.01. Et av hovedmålene til HTML5 er å minimere behovet for webapplikasjoner som Adobe Flash, QuickTime og Silverlight. HTML5 vil også ha bedre støtte for mobiltjenester som geolokasjon og lokasjonsbaserte tjenester, i tillegg til nyere åpne formater som skalerbar vektorgrafikk.
W3C forventer at HTML5 vil nå W3C Candidate Recommendation-status i 2012, og W3C Recommendation i 2022 eller senere.

XHTML5


XHTML5 utvikles parallelt med HTML5 og vil erstatte XHTML 1.0.

Se også


Cascading Style Sheets (CSS)
JavaScript
PHP
Common Gateway Interface (CGI)
SGML
XML

Referanser

Eksterne lenker


http://norskwebforum.no/ Norsk Webforum
http://www.w3c.org World Wide Web Consortium
http://www.w3.org/People/Raggett/book4/ch02.html Dave Raggett on HTML4 &ndash; History of HTML
http://trivini.no/w/text/vevutvikling/ «Vevutvikling med åpne standarder» &ndash; artikkel om vevstandardenes utvikling
http://validator.w3.org/ HTML validator
http://htmldog.com/ HTML Dog
http://phpforms.net/tutorial/tutorial.html HTML Tutorial
Kategori:W3C-standarder
Kategori:Internett
Kategori:Markeringsspråk
af:HTML
als:HTML
ar:لغة رقم النص الفائق
an:HTML
az:HTML
bn:হাইপার টেক্সট মার্ক আপ ল্যাঙ্গুয়েজ
ba:HTML
be:HTML
be-x-old:HTML
bg:HTML
bar:HTML
bs:HTML
br:HTML
ca:Hyper Text Markup Language
cv:HTML
cs:HyperText Markup Language
co:HTML
cy:HTML
da:HTML
de:Hypertext Markup Language
et:HTML
el:HTML
en:HTML
es:HTML
eo:HTML
eu:HTML
fa:اچ‌تی‌ام‌ال
fo:HTML
fr:Hypertext Markup Language
fy:HTML
fur:HTML
ga:HTML
gl:HTML
ko:HTML
hy:ԷյչԹիԷմԷլ
hi:एच.टी.एम.एल.
hsb:HTML
hr:HTML
id:HyperText markup language
ia:HTML
is:HTML
it:HTML
he:HTML
jv:Hypertext markup language
ka:ჰიპერტექსტური მარკირების ენა
kk:HTML
sw:HTML
ku:HTML
ky:HTML
ltg:HTML
lv:HTML
lb:Hypertext Markup Language
lt:HTML
lmo:HTML
hu:HTML
mk:HTML
ml:എച്.ടി.എം.എൽ.
mr:एच.टी.एम.एल.
ms:HTML
mn:HTML
my:HTML
nl:HyperText Markup Language
new:एच टी एम् एल्
ja:HyperText Markup Language
nn:HTML
mhr:HTML
uz:HTML
pa:ਐਚਃ ਟੀਃ ਐਮਃ ਐਲਃ
km:HTML
pl:HTML
pt:HTML
kaa:HTML
ro:HyperText Markup Language
ru:HTML
sq:HTML
simple:HTML
sk:Hypertext markup language
sl:HTML
so:HTML
ckb:ئێچ تی ئێم ئێڵ
sr:HTML
sh:HTML
fi:HTML
sv:HTML
tl:HTML
ta:மீப்பாடக் குறிமொழி
te:హెచ్‌టిఎమ్ఎల్(HTML)
th:เอชทีเอ็มแอล
tg:HTML
tr:HTML
tk:HTML
uk:HTML
ur:وراۓمتن زبان تدوین
vi:HTML
yi:HTML
yo:HTML
zh-yue:Html
bat-smg:HTML
zh:HTML