Kvartærgeologi

Kvartærgeologi er en underdisiplin av geologien som omhandler den yngste perioden i jordens historie, kvartær, som omfatter i hovedtrekk de siste 2,7 millioner årene.
Perioden kvartær karakteriseres med store og ofte raske klima- og miljøforandringer, spesielt dannelsen av istider og mellomistider er særegent. Det er likevel viktig å merke seg at det har eksistert is på jorden lenge før kvartær. Grønlandsisen er 5-6 millioner år gammel og isen over Antarktis er 30 millioner år gammel.
Årsakene til de kraftige klimaforandringene i kvartær knyttes ofte opp mot solinnstrålingen. En kombinasjon av eksentrisiteten, jordaksens helning og presesjonen som alle tre følger sykluser over fra 26 000 til 100 000 år, skaper forskjellig solinnstråling.

Kartlegging


Det er flere måter å kartlegge klimautviklingen kvartærgeologien. Forskere har blant annet forsøkt å kartlegge morenemateriale. Men man kan møte problemer i denne kartleggingen fordi det forutsetter at det er rester av organisk materiale i morenen, slik at man kan bruke C-14 datering. Det finnes også dateringsmetoder av morene som forteller hvor utsatt en stein har vært for sollys, men dette gir bare resultater dersom steinen har vært helt i overflaten. En av de beste metodene for å kartlegge omfanget av istider på er ved bruk av isotopgeokjemi ved å analysere isotoper i dyphavskjærner. Fordi <sup>16</sup>O -isotoper binder seg mer bedre til is enn <sup>18</sup>O, vil konsentrasjonen av <sup>18</sup>O i havet være mye større når man har en istid. Dette kan man finne igjen i kalksteinen på havbunnen. Man bruker ofte dette prinsippet i kombinasjon med <sup>1</sup>H og <sup>2</sup>H -isotoper som følger samme prinsipp.
Kategori:Geologi
cy:Gwyddoniaeth cwaternaidd
en:Quaternary science
hr:Kvartarna znanost
it:Scienza del Quaternario
ka:მეოთხეული გეოლოგია
kk:Төрттік геологиясы
ru:Четвертичная геология
sv:Kvartärgeologi

Karmelberget

Fil:Caiobadner - mount carmel.JPG
Fil:Mount-carmel-1894.jpg
Karmelberget eller Karmelfjellet, Haifas «grønne lunge», er et bergsmassiv i nordvestre del av Israel som strekker seg inn i byen.
I det Gamle Testamentet berettes det at profeten Elia ofret på berget og talte imot Baalsdyrkerne. Det er beskrevet som Guds fjell av Jesaja.
På 1200-tallet grunnla en gruppe eremitter et kloster og en Religiøs orden, karmelittene. Stella Maris, en fransk orden, har kirke, kloster og gjestehus her.
Bahá'í-troens verdenssenter, inkludert flere hellige plasser, ligger på fjellet. Det viktigste er Bab helligdom. På Karmelberget ligger også Universelle Rettferdighetens Hus, bahá'íenes administrative organisasjon. Den 23. mai 2001 åpnet terrassene (betraktet som et verdensundre) sine porter for besøkere. De ni terrassene går fra den tyske tempel-kolonien nederst til toppen av Karmelberget. Det er et kjent turistmål og terrassene er populært som bakgrunn for bryllupsbilder.
FN-organet UNESCOs verdensarvkomite besluttet den 8 juli 2008 at Bábs helligdom og bahá'i-verdenssenteret på Karmelberget, som ett av to bahá'í hellige steder i Israel er inkludert på verdensarvlisten.

Eksterne lenker


http://terraces.bahai.org/index.html Side om terrassene
http://whc.unesco.org/en/list/1220 UNESCOs verdensarvskomite
Kategori:Israel
Kategori:Bibelske steder
Kategori:Bahá'í
Kategori:Kristendom
Kategori:Religion
Kategori:Katolske klostre
Kategori:Klostre i Det Hellige Land
ar:جبل الكرمل
be:Гара Кармель
be-x-old:Кармэль
bg:Кармел
ca:Mont Carmel
ceb:Bukid Carmelo
cs:Karmel (pohoří)
cy:Mynydd Carmel
da:Karmelbjerget
de:Karmel (Gebirge)
en:Mount Carmel
es:Monte Carmelo
eo:Monto Karmel
fa:کوه کرمل
fr:Mont Carmel
hr:Karmel
id:Gunung Karmel
is:Karmelfjall
it:Monte Carmelo
he:הכרמל
jv:Gunung Karmel
ka:კარმელი
lb:Mount Carmel
lt:Karmelio kalnas
nl:Karmelgebergte
ja:カルメル山
oc:Mont Carmèl
pl:Góra Karmel
pt:Monte Carmelo (Israel)
ro:Muntele Carmel
ru:Кармель
sk:Karmel
sv:Karmelberget
tl:Bundok Carmelo
uk:Кармель
vi:Núi Carmel
yi:כרמל בארג
zh:迦密山

Kitab-I-Aqdas

Kitab-i-Aqdas

Kitáb-i-Íqán


''Kitáb-i-Íqán'' eller ''Visshetens Bok'' (, persisk كتاب ايقان ) er en hellig tekst innen bahá'í, skrevet av grunnleggeren Bahá'u'lláh ca 1862-1863, ved slutten av hans landsforvisning i Bagdad, som et svar til en av Bábs morbrødre. I boken beskriver han sin teologi, og tar opp temaet Guds enhet; de guddommelige budbærerne blir sett som "speil" via menneskene kan forstå Gud, og den essensielle enheten i deres læresetninger.
Det sentrale budskapet er at bahá'í er en monoteisme religion, at det finns bare en Gud. Religionen er en enhet (men med mange guddommelige budbærere eller manifestasjoner og profeter), og at menneskeheten også er en enhet. Bahá'u'lláh presenterer i boken hva han oppfatter som bevis for den guddommelige skikkelsen i Bábs åpenbaring. Han beskriver videre hvordan profetene opp gjennom tiden møter opposisjon og fornektelse gjennom åndelig blindhet og gjerrighet hos et fanatisk lederskap og presenterer de kvaliteter den sanne søkeren må ha. Videre tar han opp den åndelige meningen angående profetier rundt Kristus ankomst, den tolvte imam og begreper som oppstigelse og dommedag.
Boken ble første gang trykket i 1881 i Bombay.

Teksten på norsk


Teksten finnes i antologien ''Bahá’í-troens skrifter'', 2007

Eksterne lenker


http://www.ibiblio.org/Bahai/Texts/EN/IQA/ Søk i den engelske utgaven av Kitáb-i-Íqán
Kategori:Verk av Bahá'u'lláh
Kategori:Bokserien Verdens hellige skrifter
Kategori:Bøker fra 1881
ca:Llibre de la Certesa
de:Buch der Gewissheit
en:Kitáb-i-Íqán
es:Kitáb-i-Íqán
eo:Libro de Certeco
fa:کتاب ایقان
fr:Livre de la certitude
it:Kitáb-i-Íqán
nl:Kitáb-i-Íqán
pt:Kitáb-i-Íqán
scn:Kitab-i-Iqan
fi:Varmuuden kirja
sv:Kitab-i-Iqan
tr:Kitab-ı İkan

Antarktisk krill


Antarktisk krill (''Euphausia superba'') er en nøkkelart i det antarktiske økosystem i Sørishavet. Den lever i store stimer og omsetter primærproduksjonen direkte til relativt store dyr http://www.ecoscope.com/naturwis.htmhttp://www.ecoscope.com/polarbi2.htm: de vokser til en lengde av 6 cm, vekt på 2 gram og lever omtrent 6 år. Det er en nøkkelart i Antarktis‘ økosystem, og den viktigste maten for pingviner, Hvaler (dyr), fisk og fugler. Biomassen til krill er anslått til å være mellom 100 og 800 millioner tonn, noe som muligens gjør antarktisk krill til det mest suksessrike dyret på jorda. Til sammenligning er den samlede avkastningen av ikke-krill fra alle verdens fiskerier ca. 100 millioner tonn per år. Fisket av krill er i størrelsesorden 90&nbsp;000 tonn per år.
Antarktisk krill og ressursenen i Sørishavet forvaltes og reguleres av Konvensjonen for bevaring av marine levende ressurser i Antarktis (CCAMLR). For å forhindre overfiske og dermed at næringsgrunnlaget for arter som pingvin og sel blir redusert, benyttes føre var prinsippet i forvaltningen av denne viktige ressursen. Vitenskapskomiteen tilknyttet CCAMLR anslår at biomassen av Antarktisk krill i Sørishavet er mellom 400-500 millioner tonn.
Innvollene til antarktisk krill kan ofte sees i grønt gjennom den gjennomsiktige overflaten, en indikasjon på at denne arten først og fremst spiser planteplankton, for eksempel diatomer, som den filtrerer fra vannet gjennom en «matkurv» http://www.ecoscope.com/icecave2.htm. Antarktisk krill kan også skrape alger fra undersiden av pakkisen 4. Krill kalles også lysreke ettersom den kan lage et gult lys med Bioluminescens ved øynene og langs kroppen (bioluminescens).
Artens navn staves ofte feil som enten ''Euphasia superba'' http://www.google.com/search?hl=en&lr=&ie=UTF-8&oe=UTF-8&safe=off&q=%22euphasia+superba%22&btnG=Google+Search eller ''Eupausia superba'' http://www.google.com/search?hl=en&lr=&ie=UTF-8&oe=UTF-8&safe=off&q=%22eupausia+superba%22&btnG=Google+Search.

Eksterne lenker


http://www.ecoscope.com/krill «Virtuelt mikroskop» av antarktisk krill for et interaktivt dykk inn i deres morfologi og oppførsel, sammen med annen mønstringsinformasjon.
Kategori:Krepsdyr
Kategori:Antarktis' fauna
Kategori:Artikler i Antarktis-prosjektet
Kategori:Dyr formelt beskrevet i 1850
ca:Krill antàrtic
da:Antarktisk krill
de:Antarktischer Krill
et:Tavaline hiilgevähk
en:Antarctic krill
es:Euphausia superba
eo:Euphausia superba
fr:Krill antarctique
he:קריל אנטארקטי
is:Ljósæta
it:Euphausia superba
nl:Euphausia superba
ja:ナンキョクオキアミ
pl:Kryl antarktyczny
pt:Krill antártico
ru:Антарктический криль
simple:Antarctic krill
fi:Etelänkrilli
sv:Krill
th:เคยแอนตาร์กติกา
tr:Antarktika krili
zh:南极磷虾

Kallesignal

Kallesignal er et identifikasjon som identifiserer utsenderen av en radiosending. Det kan bestå av et navn (for eksempel «Lillesand Radio») eller en bokstavkombinasjon (for eksempel «LAA») enten sendt på telefoni (opplest ved hjelp av stemmen), eventuelt med det Fonetisk alfabet eller sendt på telegrafi ved hjelp av morsealfabetet.
En radiostasjons oppkall til en annen spesiell radiostasjon består av den andre stasjonen sitt kallesignal fulgt av eget kallesignal. På amatørbåndene er «CQ» oppkall til alle som mottar kallingen. «Mayday» eller «SOS» er nødkalling til alle som mottar sendingen.
Et kallesignal kan identifisere f.eks. en amatørradiostasjon, lokalradiostasjon, kringkastingsstasjon, kystradiostasjon, skipsradiostasjon, luftfartøy, flygekontrollenhet, satellittradiostasjon, politipatrulje, ambulanse, brannbil eller sentral for politi, brann eller AMK.
En radiostasjon kan for identifikasjon bruke et kallesignal i internasjonale kallesignal utarbeidet av FNs organer. I Norge brukes dette av mange sivile radiostasjoner, men ikke av kringkastingen som kun bruker det ordinære navnet på kanalen, f.eks. «NRK kanal 1».
Militære stasjoner i NATO-land bruker enten kallesignal i den internasjonale kallesignallisten eller egne taktiske kallesignaler som kan være vanskelige å identifisere av ukjente og som daglig endres.
Fly kan bruke registreringsbokstavene eller forkortelse som kallesignal. LN-ABC kan forkortes til LBC og kalles med «lima bravo charlie». Rutefly bruker vanligvis rutenummeret som kallesignal. SAS-Norge sin rute SK 123 kalles med «Scanor123» mens Norwegians rute DY456 kalles med «Norshuttle 456». En luftambulanse kan kalles med «Helidoc 03».
Identifikasjon kan også gjøres digitalt på kringkastingsmottakere i f.eks. FM-båndet, slik at man på en liten skjerm kan avlese navnet på stasjonen.

Eksempler på norske kallesignal


LAA – tre bokstaver<sup>1</sup> identifiserer en norsk landbasert radiostasjon, f.eks. en kystradiostasjon eller en kringkaster.
LAA10 – tre bokstaver<sup>1</sup> samt ett eller to siffer identifiserer en ubemannet radiostasjon, f.eks. en kringkaster.
LAAA – fire bokstaver<sup>1</sup> identifiserer en skipsradiostasjon.
LA1A – to bokstaver<sup>1</sup> etterfulgt av et siffer samt ytterligere 1-3 bokstaver identifiserer en amatørradiostasjon eller en annen spesialstasjon.
LAM1234- LAM etterfulgt av 4 sifre, (LA-monitor) tildeles radioamatører uten radioamatørsendelisens med medlemskap i Norsk Radio Relæ Liga, NRRL, som kan sende bekreftelser til radioamatører de har lyttet på.
LBA – Et kallesignal som starter med LB<sup>1</sup> og en bokstav identifiserer en militær stasjon. Understasjoner kan ha ytterligere en karakter. Militære landbaserte radiostasjoner benytter som regel prefiksene JW og JX.
LL1000 – LL eller LJ samt fire siffer identifiserer en mindre fritidsbåt.
LK1000 eller LM1000 – LK eller LM samt fire siffer identifiserer et mindre fiskefartøy.
LN-AAA – LN etterfulgt av et bindestrek og tre bokstaver identifiserer et luftfartøy og dets radiostasjon. Den tredje bokstaven kan angi O for helikopter, G for seilfly(glider) og Y for mikrofly.
PR10000 – et kallesignal innledet med «PR» har vært brukt av privatradiostasjoner på 27 MHz båndet da de var konsesjonspliktige. På dette båndet var det svært vanlig å bruke selvvalgte kallenavn som kallesignal.
XX eller XXX, tre bokstaver for NDB, og to bokstaver for en svakere LOC, localiser, som er radionavigasjonssendere i båndet mellom langbølgen og mellombølgen som radiopeilesendere for fly og skipstrafikken. Kallesignalet sendes som langsom morse.
<small>Fotnote<br /> 1. Kallesignalene kan også begynne med «3Y, JW, JX eller et annet prefiks i serien LA-LN».
</small>
Kategori:Amatørradio
Kategori:Kringkasting
Kategori:Kystradio
Kategori:Radio
bg:Повиквателен знак
ceb:Indikatibo
cs:Volací značka
da:Kaldesignal
de:Rufzeichen
et:Kutsung
en:Call sign
es:Indicativo
eo:Flugkompania voksignalo
fr:Indicatif (radio)
ko:호출부호
id:Tanda panggil
it:Indicativo di chiamata
he:אות קריאה
hu:Hívójel
ms:Pengenal
mn:Дуудлага (радио холбоо)
nl:Roepletters
ja:識別信号
pl:Znak wywoławczy
pt:Indicativo de chamada
ru:Позывной сигнал
sk:Volacia značka
sv:Anropssignal
th:สัญญาณเรียกขาน
uk:Позивні
zh:无线电台呼号

Kommunisme


Kommunisme (dannet av Latinsk språk ''communis'' = felles) er en politisk ideologi som i sine mest utbredte former er bygd på ideene til sosialistene Karl Marx og Friedrich Engels. Innen Marxisme er kommunisme betegnelsen på et samfunnssystem der privat eiendomsrett er opphevet og eierskapet til produksjonsmiddel er overført fellesskapet i et samfunn. En kommunist er en person som er tilhenger av et kommunistisk parti, eller ønsker et kommunistisk samfunn virkeliggjort.
En kommunist ønsker et klasseløst samfunn. De fleste kommunister baserer sine meninger naturlig nok på tankene til de tyske filosofene og ideologene Marx og Engels. Andre viktige ideologer innenfor kommunismen er Vladimir Lenin, Mao Zedong, Rosa Luxemburg og Lev Trotskij. Noen kommunister ser også på Josef Stalin som en viktig ideolog, men de fleste kommunister har tatt sterk avstand fra Stalins regime i Sovjetunionen.
Som en politisk idé er kommunismen regnet som en gren av sosialismen, ettersom den har økonomisk og sosial likhet som grunnleggende politisk mål. Det kommunistiske symbolet med hammer og sigd symboliserer kampfelleskapet til proletarer og bønder.

Bakgrunn


Kommunistisk historieteori


Sentralt i kommunistisk teori er at samfunnet siden utgangen av stammesamfunnet («ursamfunnet») gjennom arbeidsdeling har blitt spaltet i klasser og lag, og at det på bakgrunn av klassespaltingen vokser frem en statsmakt som med sin undertrykkende funksjon tjener som overklassens verktøy. Klassesamfunnet har ifølge marxistisk historieteori (historisk materialisme) sin historiske begynnelse i overgangen til slavesamfunnet, og siden har samfunnet vært splittet i en konflikt («klassekamp»). I den kapitalistiske fasen går denne konflikten mellom arbeiderne («proletariatet») og kapitaleiere («kapitalister») som kjennetegnes av at de hovedsakelig lever av andres arbeid (såkalt «utbytting»). Klassespaltingen har sin historiske slutt i det kommunistiske samfunn, hvor de anser oppnådd når klassemotsetningene er opphevet. Selv om Marx kritiserte urettferdigheter i tidligere historiske stadier, anså han at slavesamfunnet, føydalismen og kapitalismen også hadde positive effekter («progressive epoker»). Innovasjons- og produktivitetsøkning anså han som en forutsetning for frigjøring av menneskene. Derfor betraktet han kapitalismen som et stadium som var et nødvendig utviklingstrinn på vei mot et fremtidig idealsamfunn. Marxister forestiller seg at det i forhistorisk tid eksisterte et klasseløst samfunn. Marx ønsket ikke å romatisere samfunnet som eksisterte før slavesamfunnet oppstod. Han beskrev historien som en fremadskridende utvikling, der kapitalismen er det stadium som har utviklet samfunnet på et vis som inntil da hadde vært utenkelig.
Overgangen fra kapitalisme til kommunisme, fra klassesamfunn til klasseløshet, kan ifølge flere marxistiske teoretikere ikke skje direkte. Ifølge Marx, Engels og senere kommunistiske ideologer var det behov for et mellomstadium som kunne berede grunnen for overgangen til såkalt «klasseløshet». Dette stadiumet har fått flere navn, men som oftest betegnes den som sosialisme. Partiledelsene i Sovjetunionen, Cuba, Jugoslavia med flere var alle etter eget syn ikke kommunistiske land, men sosialistiske – de etterstrebet kommunismen.

Karl Marx - Kommunismens fremste teoretiker


Fil:Karl Marx.jpg
Fil:Communist-manifesto.png' ''Det kommunistiske manifest'']]
Selv om kommunistiske bevegelser er splittet i et stort antall retninger, er et fellestrekk at de de fleste anser den tyske filosofen Karl Marx som den viktigste ideologiske autoritet. Tilhengere av Marx' lære omtaler sin tolkning for «marxistisk kommunisme» eller bare marxisme. Særlig etter Marx' død har mange bevegelser videreutviklet og kontretisert Marx sin politiske ideologi og samtidig hevdet at deres tolkning er den «riktige forståelsen av Marx».

Historisk bakgrunn


Tanken om et klasseløst samfunn har eksistert så lenge det har eksistert klasse (sosiologi)samfunn. Et av de mest kjente verkene som beskriver et kommunistisk samfunn er ''Utopia'' av Thomas More. Denne boken ble skrevet rundt år 1516. Ifølge Friedrich Engels i boken ''Sosialismens utvikling'' var det først og fremst Karl Marx som grunnla den moderne «vitenskapelige sosialismen».
Begrepet «sosialisme» er imidlertid et veldig uklart begrep som rommer mye. Kommunismen blir vanligvis definert som en form for sosialisme, og er derfor mer avgrenset. Moderne kommunister bygger på Marx og Engels teorier. Moderne kommunisme og marxisme er derfor tilnærmet synonyme begreper.
Fra Revolusjonene av 1848 i 1848 og frem til Første verdenskrig var kommunismen nesten uten direkte politisk innflytelse. Dette endret seg da bolsjevikpartiet overtok makten i Russland i 1917 og under ledelse av Lenin gikk i gang med å implementere et samfunnsystem bygd på marxistiske ideer. Etterhvert som Sovjetunionen utviklet seg i diktatorisk retning, ble kommunistiske bevegelser i andre land splittet i forhold til hvorvidt de så utviklingen i Sovjet som en realisering av kommunismen, eller et avvik fra det de så som opprinnelige intensjonen med den kommunistiske ideologien. Etter sovjeternes tvangsinnføring av kommunistisk statsledelse i Øst-Europa etter den andre verdenskrig og kommunistpartiets seier i borgerkrigen i Folkerepublikken Kina i 1949, levde i flere tiår 1/3 av verdens befolkning i stater som bekjente seg til kommunistisk ideologi . Fra 1985 til 1991 ble sosialismen og kommunistisk tenkning erstattet av liberalt kapitalistisk demokrati i Øst-Europa. Etter Mao Zedong død i 1976 har det kinesiske regimet Markeds-leninisme, selv om det planøkonomiske systemet i stor grad har blitt avviklet.
Med Vladimir Lenins statskupp i 1917, kalt ''Oktoberrevolusjonen'', og de russiske bolsjevikenes Den russiske revolusjon ble Sovjetunionen etablert i 1922. Lenin bygget på Marx' idéer, men måtte tilpasse marxismen for å forklare ideologisk hvorfor revolusjonen oppstod i et tilbakeliggende jordbruksland som Russland, ikke i de mest økonomisk avanserte industriland slik Marx hadde spådd. Dessuten måtte Lenin i tiden etter revolusjonen avklare en rekke praktiske detaljer for hvordan et parti kan styre en stat preget av borgerkrig, dette var spørsmål filosofen Marx i liten grad hadde drøftet. Lenins tolking av kommunistisk ideologi blir gjerne kalt marxisme-leninisme. Etter Lenins død ble han etterfulgt av Josef Stalin. Stalins styre ble av tilhengerne ansett å representere fortsettelsen av Lenins teori og praksis. Tilhengere av Lenin og Stalin har derfor fortsatt å kalle seg marxismen-leninismen, da de ser det slik at det er kontinuitet mellom de to, mens de av kritikerne blir omtalt som stalinisme. Kommunister som anså seg som regner seg som motstandere av Stalin men tilhengere av Lenin påpeker imidlertid gjerne at Lenin i sitt politiske testamente advarte mot Stalins brutalitet og anbefalte å avsette Stalin som generalsekretær for partiet og på ingen måte kan sies å stå for Stalins totalitære linje. Og hevder videre at ved overgangen fra Lenin til Stalin fant sted et avgjørende brudd med tidligere kommunistisk tradisjon.
I Kina tilpasset Mao Zedong marxisme-leninismen til kinesiske forhold ved å drøfte hvordan et kommunistisk parti kunne ta makten bygd på bønder og en geriljahær rekruttert fra bønder. Denne formen for kommunisme kalles maoisme. Mao anså både Lenin og Stalin som autoriteter innenfor marxismen, men brøt med Sovjetunionen etter Nikita Khrusjtsjovs fordømmelse av Stalins handlinger.
Tilhengere av kommunismen vil hevde at disse regimene i Sovjetunionen, Øst-Europa og Kina fravek den opprinnelige kommunistiske idé, og derfor ikke representerer den «egentlige» sosialismen. Aspekter ved de tidligere kommunistiske samfunnene som de oppfatter som positive fremheves (f.eks. relativt velutbygd helsevesen og skolevesen), samtidig som de fremmer kritikk av det de ser på som vedvarende urettferdigheter ved markedsøkonomiske system. Landenes økonomiske og teknologiske tilbakeliggenhet blir også brukt som forklaring på hvorfor disse landene fravek den opprinnelige kommunistiske idé (se eget avsnitt: Sosialisme, kapitalisme og frigjøring).

Sosialisme og kommunisme i Norge


Marcus Thranes folkebevegelse i 1848 blir av mange i arbeiderbevegelsen sett på som en forløper til senere sosialistike og kommunistiske bevegelser i Norge. Det norske Arbeiderparti var i årene etter stiftelsen i 1887 nærmest å regne som et sosialliberalt parti, men fraksjoner i partiet øvde påtrykk for å dreie partiet i retning av å bli en kommunistisk parti. Først med Fagopposisjonen av 1911 og senere inspirasjon fra Den russiske revolusjon i 1918 ble det et flertall for at Arbeiderpartiet skulle bli et kommunistisk parti. Opptakskravene til den Moskva-ledede organisasjonen kommunistiske internasjonale krevde at partiet skulle ha ordet «kommunistisk» i partinavnet. Dette ble i 1923 opprinnelsen til Norges Kommunistiske Parti. Ettersom høyrefløyen i Arbeiderpartiet, sosialdemokratene, også brøt ut, var det på 20-tallet tre parti som definerte seg som sosialistiske, men hadde ulike syn på innføringen av sosialismen og forholdene i Russland.
I dag går ikke lenger Arbeiderpartiet inn for avskaffelse av kapitalismen. Sosialistisk Venstreparti og Rødt har fortsatt dette som mål i sine programmer, og definerer seg som tilhengere av demokratisk sosialisme. I Norge er det i dag bare Rød Ungdom, Kommunistisk Plattform, Tjen folket (norsk politisk gruppe) – kommunistisk forbund, Revolusjonær Kommunistisk Ungdom, ML-gruppa Revolusjon, Norges Kommunistiske Parti, UngKom, Norges Kommunistiske Ungdomsforbund og Noregs Kommunistiske Studentforbund som selv kaller seg kommunistiske.

Kommunistisk teori


Begrepet ''kommunisme'' brukes oftest om ideologier som har et klasseløst samfunn som fremtidig mål, selv om det er store skiller mellom forskjellige kommunistiske retninger i synet på om hvordan et slikt samfunn bør organiseres. Et av hovedskillene mellom sosial-demokrater og kommunister er at sistnevnte oftest ser en omstyrtning av nåværende samfunn gjennom en revolusjon som nødvendighet og uunngåelig, mens førstnevnte anerkjenner muligheten for gradvise reformer. (Såkalt «evolusjon fremfor revolusjon».) Derfor kan distinksjonen mellom kommunister og sosialdemokrater illustreres ved begrepene revolusjonære og reformister. Dette må ikke misforstås i den retning at kommunister er imot reformer. Flere kommunister og kommunistiske retninger går inn for reformer, eller «strukturreformer» som et ledd i en «antimonopolistisk strategi». Tanken er at man stadig går inn for å reformere det kapitalistiske samfunnet slik at overgangen til sosialismen går lettere, raskere (og fredelig) for seg. Men selve overgangen fra kapitalisme til sosialisme (og kommunisme) vil skje gjennom en revolusjonær omveltning (Dette forstås av mange ikke nødvendigvis som «opprør i gatene».)

Marxismen


:''Se egen artikkel: Marxismen''
Sentralt i marxismens teori står ideologiens samfunnsøkonomiske teori, som gjerne omtales som ''politiske økonomi'', og synet på fortidig og fremtidig historisk utvikling historisk materialisme og dialektikk. Sammen utgjør dette en samfunnsteori og virkelighetsoppfatning, der menneskets skaperevne, samfunnets utvikling og kapitalismens indre «lovmessigheter» vektlegges. Teorien ses på som et middel til å oppnå omforming i samfunnet. Teorien hadde ikke ren forståelse av verden som hensikt, men ble sett på som et middel til å omvelte samfunnet. Kommunistiske bevegelser hadde som mål at arbeidere skulle organisere seg politisk, og begynne kamp om samfunnsmakten. Marx gav aldri noen inngående beskrivelse og redegjørelse for hvordan det kommunistiske samfunn vil se ut. Friedrich Engels beskrev det: «Når en slik slekt av (nye, red.) mennesker er vokst fram, så vil de gi pokker i hva man i dag tror de skal gjøre. De vil utforme sin egen praksis og i samsvar med den skape sin egen offentlige mening om hvert enkelt menneskes praksis, – punktum.» Altså etterhvert som samfunnet utvikler seg skapes nettopp en ny praksis, og denne vil ikke kunne forutses. Men man kan si at utviklingen går i retning av, og vil nå, klasseløshet. Dette oppfattet kommunister ville innebære allmennmenneskelig frigjøring.
Marxismens fremste mål er altså den revolusjonære omforming av samfunnet, noe som de ønsket å nå gjennom en flertallets (arbeiderklassens) erobring av samfunnsmakten. For å gjennomføre dette kreves en utarbeidet strategi og taktikk såvel som en eller flere organisasjoner. Diskusjonen innen den kommunistiske bevegelse de siste 100 årene har dreiet seg om flere aspekter av marxistisk teori, slik som dialektikk, økonomi etc. men kanskje særlig dominerende er strategi-debatten. Skal man gripe makten med en væpnet gruppe eller med lovlige midler? Gjennom revolusjon eller stadige reformer? Skal kommunistene alliere seg med andre grupper for å øke sin innflytelse?

Sosialisme, kapitalisme og frigjøring


Marx regnes av mange samfunnsforskere, også de som ikke sympatiserer med kommunismen, for å være en av de mest fremtredende teoretikerne om kapitalismen, og han beskrev bl.a. slik i «Det kommunistiske manifest»:
Kapitalismen er å oppfatte som en koloss som på omfattende og gjennomgripende vis forandrer samfunnet. Vi får høyere utviklede produktivkrefter, høyere produktivitet og derved med denne nyvunnede varerikheten, med dette produksjonsnivået, mister vi behovet for å ha et samfunn som er spaltet opp i klasser. Klasseskillet kan elimineres, arbeidsdagen forminkes og det generelle velferdsnivået kraftig forøkes (rent materielt, men også i form av at menneskene nå står i en relasjon til produksjonen som ikke innebærer fremmedgjøring). Marx beskriver altså kapitalismens utvikling som progressiv. Men det viktige for Marx er at kapitalismens veldige utvikling, utviklingen av produktivkreftene, for virkelig å kunne fortsette i fullt månn og å frigjørende for mennesket, må det underlegges nye samfunnsmessige produksjonsforhold (særlig eiendomsforhold). Kapitalismens veldige utvikling, fruktene av den ''samfunnsmessige produksjon,'' bør altså ifølge Marx underlegges samfunnsmessige eiendomsforhold. Dette er begrunnelsen og bakgrunnen for kommunistenes planøkonomi, som ofte har blitt forstått som samfunnets (statens) totale kontroll over økonomien – og kritisert deretter. Men denne kan nok også kan forstås som det at man ''i stor grad'' griper samfunnsmessig kontroll, men at deler av en sosialistisk økonomi fremdeles kan være markedsstyrt. (Så lenge tungindustri og bankvesen holdes under statlig kontroll.) Denne endringen, fra kapitalismens profittmotiv til samfunnets fokus på å tilfredsstille menneskenes behov, vil ifølge kommunistene være en overgang som er helt essensiell i frigjøringen av mennesket fra klassesamfunnets åk. Kapitalismens utvikling er altså på et vis grunnleggende god, men den må underlegges sosialistiske forhold for å kunne utvikles videre fullt ut og til menneskenes (ikke bare kapitalistenes) beste.
Selve grunnprinsippet for Marx og Engels, var at utviklingen til kommunismen skulle lede til og innebære en allmennmenneskelig frigjøring. Således er det ifølge flere kommunister ikke korrekt slik mange idag gjør, der det trekkes et skille mellom kommunister og andre i forbindelse med demokrati, menneskerettigheter og individualisme – i den forstand at kommunister sies å være anti-individualister og antidemokrater. De sanne individualister er kommunister, ifølge kommunistene selv.

Marxismens syn på demokratiet


Det marxistiske syn på demokratiet er at det i klassesamfunnet ikke vil finnes noe ekte demokrati.
I ''enkelte'' borgerlige samfunn har man ifølge Marx et «borgerlig demokrati». Dette demokratiet anser marxister og andre venstreorienterte på sosialistisk eller kommunistisk side for å være hyklerisk. Dette demokratiet vil ikke gi fra seg makten til andre enn seg selv ettersom at makten må gagne deres interesser. Makten må da være i hender som ikke vil innføre reformer som vil skade de borgerliges eiendom. Dersom makten skled over i disse hendene forutså Marx at de borgerlige ville bryte sine demokratiske prinsipper å bryte med demokratiet. I verste fall med makt og vold. Dette fikk verden klare eksempler på i land hvor sosialister og kommunister nærmet seg eller fikk makten.
I Chile ble en sosialistisk og kommunistisk koalisjon ledet av Salvador Allende styrtet med våpen og rundt tre tusen mennesker døde av hånden til Augusto Pinochet og hans soldater. Dette skjedde også i Guatemala hvor presidenten Jacobo Arbenz Guzmán ble fratatt makten med makt.
Uansett definisjon av demokrati, så vil begrepet innbefatte at mindretallet underordner seg flertallet. Noen hevder at kommunistisk diktatur betyr at flertallet må underordne seg en liten, selvutnevnt elite som oftest har grepet makten med våpen. Men etter kommunistenes eget syn er det motsatt: «det første skritt i arbeiderrevolusjonen er at proletariatet reiser seg, og blir den herskende klassen, og at demokratiet slår igjennom.» Alle herskere må ha ett maktgrunnlag. Som eksempel hadde de russiske bolsjevikene støtte for oktoberrevolusjonen av arbeiderrådene i de store byene – sosialismens maktgrunnlag er folket.
Til tross for at kommunister ikke har illusjoner om klassesamfunnets demokrati og statsmakt som menneskehetens endelige mål, som virkelig frihet, vil likevel mange av dagens kommunister understreke betydningen av demokrati og menneskerettigheter, i dagens kapitalistiske samfunn, i sosialismen og i arbeidet for sosialismen. (Se, proletariatets diktatur)

Diktatur og demokrati


Ifølge kommunismen er diktatur ikke helt enkelt motsatte av demokrati. Med diktatur menes her et samfunnssystem hvor en eller flere klasser hersker over en eller flere andre klasser. Formen på dette diktaturet kan enten være demokratisk eller despotisk. I marxismen er det nettopp vanlig å skille mellom en stats ''form'' og ''vesen''. Mens en stat i sitt vesen nettopp vokser frem som herskerklassens undertrykkelsesverktøy, og altså er diktatorisk, kan staten i sin ''form'' være mer eller mindre demokratisk – men ikke i sitt vesen.

Despotiet


På samme måte som Marx fremhevet betydningen av å kjempe igjennom demokrati i det kapitalistiske samfunnet («Så lenge demokratiet ennå ikke er vunnet, så lenge kjemper altså kommunister og demmokratier sammen, så lenge er demokratenes interesser også kommunistenes.») fremgår det at demokratiet er den styringsform som er ønsket i en sosialistisk stat http://no.wikipedia.org/wiki/Kommunisme#cite_note-5. Marx hevdet likevel at kommunismens første fase, sosialismen, ''kunne'' få en despotisk form. Marx mente med dette at de materielle muligheten for statstyret, som følge av eventuell krigføring, eller lignende kunne føre til at demokrati kunne bli umulig. Også Lenin beskrev sosialismen som demokratiets høyeste stadium.
Selv om tidligere sosialistiske stater og deres «venneland» ofte har neglisjert demokratiske og menneskerettslige prinsipper, er det lite som for det første tyder på at dette er noe særegent ved sosialistiske bevegelser. For det andre er ikke dette, ifølge nær sagt alle av dagens kommunister, noen nødvendig eller ønskelig konsekvens av kommunistisk tenkning. Marxismens og kommunismens visjon er menneskelig frigjøring, også demokratisk. (Jf. sitatet over.) (Se #Kritikk av kommunismen)

Kommunisme som samfunnsform


Generelt defineres kommunisme som en samfunnsform hvor klassesamfunnet har blitt brutt ned, hvor staten har dødd bort, og hvor folket yter etter evne, og mottar etter behov. Marx beskriver 3 former for kommunisme: Ur-kommunismen, den moderne kommunismens første fase og den moderne kommunismens andre fase.

Primitiv kommunisme(Ur-kommunismen)


Primitiv kommunisme (tidligere beskrevet som ursamfunn eller ættesamfunn) er ifølge Karl Marx og Fredrich Engels det originale jakt og sanker-samfunnet (hunter-gatherer) som eksisterte i den eldre steinalder før produktivitetsøkning i jordbruket skapte et samfunnsmessig overskudd som ga grunnlag for livnæring av ikke-produktive lag (overklasse, militær, intellektuelle etc.) og derved også sivilisasjoner og klassesamfunn. Både Marx og Engels hentet innflytelse fra den pioneerende antropologen Lewis H. Morgan, men i dag er hans verker ansett som utdaterte og det finnes ingen universelle definisjoner på livsstilen til før-historiske mennesker.
I et slik steinaldersamfunn lever folk fra dag til dag i små samfunn. De jakter og samler inn mat for hele gruppen og mottar maten umiddelbart eller lagrer den for en senere anledning. I slike samfunn eksisterer ikke konseptet privat eiendomsrett, og mennesker var ikke delt inn i sosiale klasser (noe som først kom med sivilisasjonene 4-3000 f.kr.).
På forskjellig vis vokser dette primitive samfunn inn i sivilisasjonen, med produktivitetsøkning og påfølgende arbeidsdeling, klassedifferensiering – fremveksten av en herskerklasse og en underklasse, produktive og ikke-produktive, stat og rettsvesen. Forskjellige steder ser disse første klassesamfunn forskjellige ut, men først etter at kapitalismen åpner veien for en kommunistisk utvikling kan klassesamfunnet legges bak menneskeheten.

Den_sosialistiske_ideologi


Dette er ifølge Marx et stadium som i sin politiske natur, enten er demokratisk eller despotisk, og går inn for oppheving av staten, men der opphevingen ikke er fullført, og derfor eksisterer fortsatt den private eiendomsretten i samfunnet. Lenin beskrev denne sosialismen, proletariatets diktatur, slik: «Bare proletariatets diktatur kan frigjøre menneskeheten fra kapitalens undertrykkelse, fra det borgerlige demokratiet, de rikes demokrati, sine løgner, falskhet og hykleri – og opprette demokrati for de fattige, dvs. gjøre demokratiets velsignelser virkelig tilgjengelig for arbeiderne og fattigbøndene, i motsetning til nå (selv i den mest demokratiske – borgerlige – republikk), da demokratiets velsignelser faktisk er utilgjengelig for det store flertallet blant det arbeidende folk.»

Kommunismens andre fase


Denne fasen kan beskrives som den sosiale eller radikale kommunismen. Marx kaller denne fasen også for den tredje formen for kommunisme. Når folk nå til dags snakker om et kommunistisk samfunn, er det oftest denne fasen/formen de tenker på. Sosialismen, eller kommunismens andre fase, vokser inn i denne.
Marx skriver om denne formen for kommunisme:
I Kapitalen skrev han:

Historie


I slutten av det 19. århundre gav Marx' teorier støtet til Sosialdemokrati partier i Europa, selv om deres politikk senere ofte gikk bort fra det revolusjonære ståstedet til fordel for en reformatorisk linje. Unntaket var det russiske arbeiderpartiet. En fløy innen dette partiet, kjent som bolsjeviker og ledet av Vladimir Lenin, lyktes i 1917 i å ta kontroll over landet etter den russiske revolusjon. I 1918 endret partiet sitt navn til «kommunistpartiet» og etablerte dermed dagens distinksjon mellom kommunisme og sosialdemokrati.

Sosialistiske regimer


Etter revolusjonen i Russland ble mange andre sosialdemokratiskepartier i Europa kommunistpartier, og adlød i varierende grad det russiske kommunistpartiet (se den kommunistiske internasjonale). Etter annen verdenskrig fikk Sovjetunionen kontroll over store deler av Europa og innsatte sosialistiske marionettregimer. I 1949 seiret også kommunistene ledet av Mao Zedong i den kinesiske borgerkrigen og etablerte Folkerepublikken Kina. Andre land i den tredje verden hvor kommunistene tok makten inkluderer Cuba, Nord-Korea, Vietnam, Laos, Angola, Mosambik og Kambodsja. Ved begynnelsen av 1980-tallet levde nesten en tredjedel av jordens befolkning under sosialistisk styre.
Under de kommunistiske regimene ble titalls millioner av mennesker forfulgt og drept. I Sovjetunionen ble mange sendt i konsentrasjonsleirer, Gulag. Det kommunistiske regimet i Sovjetunionen stod bak en rekke angrepskriger, okkupasjoner, etnisk rensning, fremprovosert hungersnød og utryddelse av større deler av befolkninger. I Kina sultet millioner ihjel på grunn av den sosialistiske politikken. Røde Khmer-regimet i Kambodsja igangsatte et folkemord der omkring 2 millioner mennesker ble drept. Antallet ofre for kommunismen er svært omstridt, et vanlig anslag er ca. 100 millioner. Innbyggerne i sosialistiske land ble også nektet demokratiske rettigheter og utsatt for omfattende politisk undertrykkelse.
Kommunister vil imidlertid si at anklagene som blant annet nevnt i forrige avsnitt er overdrevne og feilaktige på samme måte som såkalte holocaustfornektelse vil hevde at at antallet dødsofre under Adolf Hitlers nasjonalsosialistiske regime er sterkt overdrevet. Det er nødvendigvis ikke slik at alle feil som ble begått i kommunistiske stater automatisk kan klandres den kommunistiske politikken. Også i kapitalistiske og nazistiske stater har det blitt gjort enorme feil, uten at dette blir klandret «kapitalistisk politikk» eller «nazistisk politikk». Det finnes heller slett ikke noen politisk eller teoretisk begrunnelse for etnisk rensning under kommunismen, derfor har kommunistiske regimer vanligvis rettferdiggjort sine folkemord ved å vise til sosiale og politiske kategorier som "borgerskap" og "kulakker" i stedet for rase eller etnisitet. Likevel kan det ikke benektes at det i mange tilfeller var etnisitet som var avgjørende faktor i utpekelse og forfølgelse av fiender. Både Marx, Engels og Lenin var utprega antirasister. Det er for eksempel kjent at Lenin var stolt over sine jødiske aner, og var generelt veldig positiv til etnisk blanding. Han slo hardt ned på sjåvinistiske og rasistiske tendenser, og kalte blant annet (georgieren) Stalin en «storrusisk sjåvinist».

Etter murens fall


Med Berlinmurens fall i 1989 og Sovjetunionens sammenbrudd i 1991 mistet kommunistpartiene makten i størstedelen av verden bortsett fra Kina, Nord-Korea, Cuba, Vietnam og noen få andre land. I flere tidligere østblokkland har imidlertid kommunistiske partier gjenvunnet regjeringsmakt gjennom demokratiske valg.
Kommunismen har vært sterkt sosial stigma i de fleste vestlige land hvor mange regjeringer har ført en sterkt antikommunisme politikk. Særlig gjelder dette USA og Vest-Tyskland. Også i Norge ble kommunismen marginalisert etter Den andre verdenskrig, og myndighetene stilte seg kritiske til kommunistisk virksomhet, noe som blant annet har gitt seg utslag i en omfattende ulovlig overvåkning av kommunister og andre venstreorienterte.http://www.stortinget.no/lund/lundfsid.htm
I noen europeiske land, blant annet Ungarn, er kommunisme idag forbudt ved lov, og også i Den tsjekkiske republikk vurderes et tilsvarende forbud. I 2005 vurderte EU å forby kommunistiske symboler. Europarådet stemte i januar 2006 over en resolusjon som slår fast at kommunisme er en forbrytersk ideologi, og at alle kommunistiske regimer har vært kjennetegnet av massive brudd på menneskerettighetene, uten at resolusjonen fikk tilstrekkelig flertall.

Kommunisme som sosial bevegelse


Fil:Engels.jpg
I begynnelsen av det 19. århundre ble betegnelsen brukt om en rekke utopia retninger. Det var på dette tidspunkt ikke noe klart skille mellom kommunisme og sosialisme, og disse begrepene ble derfor brukt om hverandre på denne tiden. Først som en følge av spesielt personene Karl Marx og Friedrich Engels arbeid fikk kommunismen senere et klarere og mer avgrenset innhold. Marx og Engels avgrenset seg fra de utopiske retningene, som i hovedsak konsentrerte seg om luftige tanker om et kommende idealsamfunn. I «Den tyske ideologi» i 1845 skriver de:
I forordet til 1890-utgaven av ''Det kommunistiske manifest'', begrunner Engels hvorfor de valgte å kalle seg kommunister og ikke sosialister når manifestet først ble skrevet i 1847. I begrunnelsen skriver han at det på den tiden var to typer sosialister: utopister og sosiale kvakksalvere. Han mente videre at sosialismen på denne tiden var en borgerlig bevegelse, mens kommunismen i større grad hadde røtter i arbeiderklassen. Begrepet «kommunisme» vant likevel ikke frem i de følgende årene, og begrepene «sosialist» og «sosialdemokrati» var de som ble brukt også for de som sluttet seg til ideene utviklet av Marx og Engels. Engels skrev derfor i et forord til noen artikler han skrev i 1870-årene (utgitt 1890) om begrepet «sosialdemokrat»:
Begrepet kommunisme forsvant praktisk talt helt fra ''Den andre Internasjonale''. Det utviklet seg etterhvert to fløyer i Den andre Internasjonale, og splittelsen ble enda tydeligere etter utbruddet av første verdenskrig, noe som til slutt førte til at den internasjonale arbeiderbevegelse ble delt i to. Lenin mente allerede i 1914 at begrepet ''sosialdemokrati'' var så kompromittert av de sosialdemokratiske partienes støtte til sitt nasjonale borgerskaps krigsplaner og krigføring at en heller burde gå over til det gamle begrepet ''kommunisme''. Det Russiske Sosialdemokratiske Arbeiderparti (bolsjevikene), som Lenin var leder for, vedtok imidlertid ikke navnbytte til Det Russiske Kommunistiske Parti før i 1918 (etter den russiske revolusjonen). Etter denne tid er ''kommunisme'' derfor sterkt knyttet til begrepet marxist-leninisme.

Kommunismens forutsetninger


Før de kommunistiske tankene ble satt ut i praksis gjennom b. la Sovjetunionen, var det stridigheter i enkelte marxistiske miljøer over hvorvidt en kunne skape et sosialistisk og kommunistisk samfunn gjennom en revolusjon i et land som ennå ikke hadde gjennomgått fasen med kapitalisme. Plekhanov, den fremste lederen for de russiske marxistene på denne tiden, var av den oppfatning at Russland ikke var modent for en kommunistisk revolusjon, og at de derfor måtte vente. Vera Salutsji, et annet medlem i gruppa rundt Plekhanov, skrev et brev til Marx hvor hun ba om hans mening i denne saken. Det kommer frem av svaret at Marx var av den oppfatning at en revolusjon kunne starte i et føydalt land, som f.eks. Russland, men at den måtte spre seg til land som hadde gjennomgått fasen med kapitalisme for at den skulle lykkes.
Revolusjonen spredde seg som kjent ikke til de industrialiserte landene, og marxistene vil på bakgrunn av dette hevde at forutsetningene aldri var til stede for at en skulle kunne nå kommunismens andre fase.

Kritikk av kommunismen


En rekke skribenter og politiske aktivister har rettet sterk kritikk mot kommunismen. Dette gjelder blant annet systemkritikere i Sovjettiden, som Aleksander Solsjenitsyn og Vaclav Havel, liberalisme økonomer som Friedrich Hayek, Ludwig von Mises, og Milton Friedman og historikere og andre som Hannah Arendt, Robert Conquest.
Et tradisjonelt argument mot reformistiske eller revolusjonære programmer som har økt likhet og allmennmenneskelig frigjøring til hensikt, er at mennesker er født med ulike forutsetninger ut fra gentisk opphav. Dette er et argument som finnes i flere varianter: 1. Ulik iq, genetisk disposisjon, etc. leder til at enkeltindivider, familier og samfunn utvikle seg ulikt over tid, og det vil igjen gi opphav til såkalte klasseskiller. 2. I naturen finner vi under- og overordningsforhold paralellt klassesamfunnets maktassymetri, maktforholdene i f. eks kaptalismen er således noe naturlig som det ville være tåpelig å endre. 3. Som mennesker er vi annerledes, mangfoldige – og denne «trangen» hos mennesket til å være «annerledes» kun undertrykkes med sterk maktbruk.
Allerede Marx og Engels kommenterer stadig denne kritiske innfallsvinkelen, og for det meste anses problemstillingen som feilstilt. Det er ikke problematisk at det finnes genetiske forskjeller mellom mennesker, at enkelte arbeider mer enn andre, at det finnes maktforhold etc. Men med bakgrunn i objektive økonomiske lover er det klart at det kapitalistiske samfunn ikke er historiens endestasjon, den må gå videre. Og i denne omgang er det snakk om hele folkets, ikke bare kapitalistenes, revolusjon.
Andre vektlegger det kommunistiske prosjekt sin manglende praktiske gjennomførbarhet. Selv om kommunistisk tenkning har et statsløst og klasseløst samfunn uten knapphet og med full personlig frihet som politisk mål, vil de fleste kritikere av ideologien hevde at det omvendte har vært resultatet i alle land denne ideologien har vært forsøkt innført. Planøkonomi, som har vært hovedprinsippet i alle sosialistiske lands økonomiske politikk, skapte misnøye på grunn av vareknapphet. Statsmakten, som ifølge kommunistisk teori over tid ville bli overflødig i et kommunistisk samfunn, utviklet seg til å bli nærmest allmektig. Regimenes kontrolltiltak overfor innbyggerne la store begrensninger på innbyggernes frihet. Og maktapparatet lå i hendene til en snever partielite og et byråkrati, snarere enn hos «folket». Slik sett virket innbyggerne i visse kapitalistiske land nærmere den kommunistiske drøm.
Tilhengere av kommunismen vil hevde at disse regimene i Sovjetunionen, Øst-Europa og Kina fravek den opprinnelige kommunistiske idé, og derfor ikke representerer den «egentlige» kommunismen. Aspekter ved de tidligere sosialistiske samfunnene som de oppfatter som positive fremheves (f.eks. relativt velutbygd helsevesen og skolevesen), samtidig som de fremmer kritikk av det de ser på som vedvarende urettferdigheter ved markedsøkonomiske system. Landenes økonomiske og teknologiske tilbakeliggenhet blir også brukt som forklaring på hvorfor disse landene fravek den opprinnelige kommunistiske idé. Videre vil mange kommunister idag hevde at Sovjetunionens planøkonomi ikke er en oppskrift alle sosialist-stater må følge. Tvert om er det god grunn til å åpne for en langt mer desentralisert og kanskje dels markedsbasert sosialistisk økonomi.
Mange kritikere tillegger styresettet i land der uttalt kommunistiske partier har sittet og sitter med makten, som Sovjetunionen, Kina og Nord-Korea, ansvaret for ca. 100 millioner drepte, og tolker dette dithen at marxismen i praksis har vist at den er ubrukelig for å styre et land humant og til fordel for den jevne borger.
Det samme tallet på ofre for kommunismen nevnes også av andre. I den omfattende dokumentasjonen ''Kommunismens svartebok'' (Kommunismens svartebok) fra 1999 oppgis det at det er forskernes anslag at 84-100 millioner døde «som følge av kommunismen». Dødsofrene fordeler seg slik: Sovjetunionen 20 mill. døde, Kina 65 mill. døde, Vietnam 1 mill. døde, Nord-Korea 2 mill. døde, Kambodsja 2 mill. døde, Øst-Europa 1 mill. døde, Latin Amerika 150 000 døde, Afrika 1,7 mill. døde, Afghanistan 1,5 mill. døde. Kommunistbevegelsen internasjonalt og kommunistpartier uten myndighet: ca. 10 000 døde.
Denne innfallsvinkelen har imidlertid i sin tur blitt kritisert, blant andre av Noam Chomsky.
Kommunister reiser ofte følgende innvendinger mot denne kritikken:
Samme tall er også utarbeidet for kapitalismen i ''Kapitalismens svartebok'' (Kapitalismens svartebok)
Fattigdom, nød og sult hevdes å ha blitt redusert i disse landene.
Mange av landene har fjernet seg – «degenerert» – fra kommunismen, og antallet døde etter denne «degenereringen» er det lite rimelig å klandre kommunismen for.
Systemet i landet var ikke kommunisme, men derimot degenerert sosialisme.
Tallene er sterkt overdrevet av politiske årsaker.
Ifølge Noam Chomsky har det dødd flere i India i perioden 1950–1989 – en periode han hevder landet førte en kapitalisme politikk – enn anslag på antall døde som er tillagt kommunismen. Han mener at dersom disse landene hadde vært kapitalistiske, ville det derfor vært langt flere som hadde dødd enn det som det tross alt gjorde.
Stormakter som Sovjetunionen og Kina har sørget for at disse regimene har kommet til makten, og har i stor grad «kontrollert» mange av disse landenes politikk. Mens kommunister med demokratiske trekk, som var i opposisjon til disse regimene, ikke fikk sjansen til å oppnå politisk makt siden de manglet støtte fra stormaktene og deres samarbeidspartnere.
Det var ikke reelt demokrati i disse landene før revolusjonen, og vanlige fattige fikk for en periode større innflytelse enn før revolusjonene.
Noen av disse landene – for eksempel Kambodsja under Røde Khmer – ble støttet av USA og andre kapitalisme regimer, mens Sovjetunionen og andre land med styre inspirert av marxisme kan ha vært litt eller svært mye i opposisjon til disse regimene.
Kommunismen har også blitt kritisert for at den gir for stor makt til politikerne, med den følge at faren for maktmisbruk blir svært stor. De eksempler på ensretting og undertrykkelse fra totalitære ledere i sosialistiske land brukes gjerne som eksempler på dette. Dette er en lærdom visse kommunistiske miljøer har tatt til hjertet, og vektlegger sterkt behovet for bruk og opprettholdelse av demokratiet og demokratiske virkemidler. Videre vil mange kommunister også reagere med å påpeke at også kapitalismen har sine despotiske svin på skogen. Foruten diktatorer og kuppmakere som Augusto Pinochet i Chile, var fascismen et resultat av kapitalismens utvikling og overklassens frykt for sosial revolusjon. Sosialismens Stalin troner side om side ved kapitalens Hitler og Mussolini. Blant annet pekes det på at høyresiden både i Tyskland, Norge og andre liknende land aktivt støttet opp om Hitlers politikk, og at kapitalistklassen ofte hadde fascistiske tendenser.
Selv om kommunistisk ideologi har et statsløst og klasseløst samfunn uten knapphet og med full personlig frihet som politisk mål, vil de fleste kritikere av ideologien hevde at det omvendte har vært resultatet i alle land denne ideologien har vært forsøkt innført. Planøkonomi, som har vært hovedprinsippet i alle kommunistiske lands økonomiske politikk, skapte misnøye på grunn av vareknapphet. Statsmakten, som ifølge kommunistisk teori over tid ville bli overflødig i et kommunistisk samfunn, utviklet seg til å bli nærmest allmektig. Regimenes kontrolltiltak overfor innbyggerne la store begrensninger på innbyggernes frihet.

Referanser

Kilder


http://home.online.no/%7Etervalen/marxbok.htm Marxistisk renessanse – kommunistisk offensiv av Terje Valen
http://marxists.org/archive/marx/works/1894-c3/ch48.htm Kapitalen, bok 3, kapittel 48
Karl Marx, Friedrich Engels: ''Økonomisk-filosofiske manuskripter og andre ungdomsverker'', Falken forlag, 1991
http://lotus.uib.no/norgeslexi/leksika.html Arbeidernes leksikon, Pax Forlag 1973
http://www.pulitzer.org/year/2004/general-non-fiction/works/ Pulitzerprisen for 2004 til Anne Appelbaums bok «Gulag» om tvangsarbeidsleirene i Sovjetunionen
:en:Mao: The Unknown Story av Jung Chang og Jon Halliday
Robert Service: ''Lenin : en biografi'', N.W. Damm & Søn AS, 2004, ISBN 82-04-08609-1
Konrad Lotter, Reinhard Meiners, Elmar Treptow: Marx Engels Leksikon, Marxist Forlag a/s, 2010, ISBN 978-82-997552-5-2]http://www.marxistforlag.no/bestill.html]
MEW: Marx Engels Werke, 43 bd.

Eksterne lenker


http://www.marxists.org/ Marxists.org – Samling av marxistiske verker
http://www.kommunisme.no Revolusjonær Kommunistisk Ungdom
http://www.kommunisme.org/ Norges Kommunistiske Ungdomsforbund
http://www.nkp.no Norges Kommunistiske Parti
http://www.sosialisme.no Rød Ungdom
http://www.tjen-folket.no/ Tjen folket
http://www.kpml.no/ Kommunistisk plattform
http://www.revolusjon.no/ ML-gruppa Revolusjon
http://www.student-ml.org/ Noregs Kommunistiske Studentforbund
http://www.marxistisk-forum.no/ Marxistisk Forum
http://www.marxistforlag.no/ Marxist Forlag
}}
Kategori:Kommunisme
Kategori:Marxisme
Kategori:Økonomiske ideologier
Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha
af:Kommunisme
ang:Gemōtscipe
ar:شيوعية
an:Comunismo
ast:Comunismu
az:Kommunizm
bn:কমিউনিজম
zh-min-nan:Kiōng-sán-chú-gī
be:Камунізм
be-x-old:Камунізм
bcl:Komunismo
bg:Комунизъм
bs:Komunizam
br:Komunouriezh
ca:Comunisme
cs:Komunismus
cy:Comiwnyddiaeth
da:Kommunisme
de:Kommunismus
et:Kommunism
el:Κομμουνισμός
en:Communism
es:Comunismo
eo:Komunismo
ext:Comunismu
eu:Komunismo
fa:کمونیسم
hif:Samyawaad
fo:Kommunisma
fr:Communisme
fy:Kommunisme
ga:Cumannachas
gd:Co-mhaoineas
gl:Comunismo
gan:共產主義
ko:공산주의
hi:साम्यवाद
hr:Komunizam
io:Komunismo
ilo:Komunismo
id:Komunisme
ia:Communismo
is:Kommúnismi
it:Comunismo
he:קומוניזם
jv:Komunisme
kn:ಕಮ್ಯೂನಿಸಮ್
krc:Коммунизм
ka:კომუნიზმი
kk:Коммунизм
sw:Ukomunisti
ku:Komûnîzm
ky:Коммунизм
la:Communismus
lv:Komunisms
lb:Kommunismus
lt:Komunizmas
li:Communisme
ln:Kominisimɛ
jbo:kaurpo'esi'o
hu:Kommunizmus
mk:Комунизам
ml:കമ്യൂണിസം
mt:Komuniżmu
mr:साम्यवाद
arz:شيوعيه
mzn:کمونیسم
ms:Komunisme
mwl:Quemunismo
mn:Коммунизм
my:ကွန်မြူနစ်ဝါဒ
nl:Communisme
nds-nl:Kommunisme
ne:साम्यवाद
new:साम्यवाद
ja:共産主義
nn:Kommunisme
nrm:Commeunisme
oc:Comunisme
pnb:کمیونزم
ps:کمونيزم
km:លិទ្ធិ​កុម្មុយនិស្ត
nds:Kommunismus
pl:Komunizm
pt:Comunismo
ro:Comunism
qu:Kumunismu
rue:Комунізм
ru:Коммунизм
sah:Коммунизм
se:Kommunisma
sco:Communism
stq:Kommunismus
st:Bokominisi
sq:Komunizmi
scn:Cumunismu
si:සමසමාජවාදය
simple:Communism
sk:Komunizmus
sl:Komunizem
so:Shuuciyad
ckb:کۆمۆنیزم
sr:Комунизам
sh:Komunizam
fi:Kommunismi
sv:Kommunism
tl:Komunismo
ta:பொதுவுடைமை
tt:Коммунизм
te:కమ్యూనిజం
th:คอมมิวนิสต์
tg:Коммунизм
tr:Komünizm
udm:Коммунизм
uk:Комунізм
ur:اشتمالیت
vec:Comunismo
vi:Chủ nghĩa cộng sản
fiu-vro:Kommunism
zh-classical:共產主義
war:Komunismo
wuu:共产主义
yi:קאמוניזם
yo:Ìṣekọ́múnístì
zh-yue:共產主義
bat-smg:Kuomonėzmos
zh:共产主义

Kristendom


Kristendom er en Monoteisme religion utgått fra jødedommen, og som bygger på følgende fundamentale trossetninger:
Gud Fader er himmelens og jordens skaper og alle tings opprettholder.
Jesus Kristus er Guds sønn og verdens frelser og den Messias (Kristus) som det er profetier om i Det gamle testamente.
Jesus døde på et kors og oppstod på den tredje dag.
Det apostel vitnesbyrd om Jesus og hans lære som er nedfelt i Det nye testamente og gitt videre til de første kristne.
Gud er Treenigheten, Gud Fader, Jesus og Den Hellige Ånd, disse tre personene i treenigheten er én Gud.
Kristendommen er en abrahamittisk religion som startet som en av mange apokalypse bevegelser i Palestina på Jesu tid. Troen på Kristus spredte seg til det gresk-romerske kulturområdet, og ved keiser Konstantin den stores omvendelse til kristendommen i 312 og Milanoediktet året etter ble det innført trosfrihet for de kristne. Ediktet i Thessaloniki i 380 var et vesentlig skritt mot at kristendommen ble romersk statsreligion. Gjennom kristen misjon ble kristendommen spredt nordover i Europa, og rundt år 1000 var omtrent hele det europeiske kontinent kristnet. Samtidig møtte kristendommen sterk konkurranse fra et ekspansivt islam, som underla seg kristne områder i Midtøsten, Lilleasia og Nord-Afrika. Gjennom misjonsvirksomhet ble kristendommen spredt til Asia og ved utvandring til Amerika. I nyere tid har kristendommen nådd Afrika sør for Sahara.
1,8–2 milliarder av jordens befolkning regnes som kristne. Kristendommen opplever tilbakegang i den vestlige verden, men framgang i Afrika og store deler av Asia.

Kristendommen i Norge


Fil:Olav fra Austevold kirke.jpg i Sunnhordland fra ca. 1450.]]
Kristendommen var trolig godt kjent i Norge allerede på 800-tallet. Etter flere misjonsfremstøt kom det avgjørende gjennombruddet under Olav den hellige da kristendommen ble norsk statsreligion. Se nærmere artikkel om kristningen av Norge.
Etter reformasjonen (1536–1537) ble den evangelisk-lutherske konfesjon norsk statsreligion med Kongen som øverste kirkestyre.

Troslære


Selv om de kristne idag, som følge av historiske begivenheter og teologiske uenigheter, ikke lenger er samlet i ett, men en rekke ulike kirkesamfunn, eksisterer det en enighet om noen grunnleggende kristne dogmer og som er sammenfattet i de økumeniske trosbekjennelser, dvs. den apostoliske trosbekjennelse, den nikenske trosbekjennelse og den athanasianske trosbekjennelse. Flere kirkesamfunn som Gnostisk kristne, Jehovas vitner og mormonerne har likevel avvikende trosoppfattelser, som ikke støttes av av de store kirkesamfunnene. Et minste felles grunnlag må sies å være bekjennelsen til Jesus Kristus som Guds sønn som døde og oppstod for menneskenes frelse.
Nedenfor er ulike syn i sentrale dogmatiske spørsmål redegjort for.

Monoteisme og treenighetslære


Fil:3enighed.svg
Kristendommen er monoteisme; det vil si at den bekjenner at det finnes bare én gud. Denne gud er himmelens og jordens skaper, Abraham (bibelsk person), Isaks og Jakob (stamfar) Gud som beskrevet i Det gamle testamente, og den Gud som i de siste tider åpenbarte seg i sin sønn Jesus Kristus og gjennom Den Hellige Ånd, som beskrevet i Det nye testamente.
Alle store kirkesamfunn definerer Guds vesen og person ut fra Den hellige treenighet, slik den er formulert i den nikenske trosbekjennelse. I følge denne forstås Guds vesen som ett og udelelig, men at han eksisterer i tre personer, Gud Fader, Jesus Kristus og den hellige ånd. Personene i treenigheten skal verken adskilles eller sammenblandes. Ifølge kristen bekjennelse utgår Sønnen og Ånden fra Gud, og de tre er ett og av samme vesen som Faren. Sønnen og Ånden har således alltid eksistert samtidig med Faren (Nicaenum: «før alle tider..», altså fra evighet av) og som objekt for Farens kjærlighet. Gud er én, men da Farens vesen er kjærlighet, kan han ikke være sitt eget vesen uten å ha et objekt for sin kjærlighet, nemlig Sønnen. Sønnen står imidlertid ikke utenfor Faren, da alt er ett i Faren og utgår fra ham. Relasjonen mellom Faren og Sønnen består i og gjennom Ånden. Av samme grunn som at Faren er kjærlighet, skapte han mennesket i sitt bilde for at det skulle leve i fellesskap med ham.
Den teologiske uenighet om treenighetslæren forklarer hvordan relasjonene mellom de tre personer skal forstås. Denne uenigheten har eksistert fra den første kristne tid og er fortsatt anfektet av enkelte kirkesamfunn samt av kritikere av kristendommen, som i treenighetslæren ser en skjult form for polyteisme – flerguderi. Poenget i treenighetslæren er imidlertid å fastholde enheten i flerheten. Gjennom trosbekjennelsens avvisning av både å sammenblande og atskille personene i treenigheten, fastholdes en forståelse av Gud som et stort og uutgrunnelig mysterium som den menneskelige tanke ikke kan fatte.
Treenighetslæren er ikke eksplisitt uttrykt i Bibelen, men er et resultat av teologisk gjennomtenkning av den Gud som åpenbarer seg der. I Oldkirken og fram til den endelige presisering av Guds vesen og person i den nikenske trosbekjennelse eksisterte det flere konkurrerende lærer som stod i konflikt til den som endelig ble vedtatt. I dag finnes det fortsatt enkelte grupper innen kristenheten som har avvisning av treenighetslæren som en sentral del av sin teologiske selvforståelse. Blant de mest fremtredende er unitarisme og Jehovas vitner, som begge helt avviser treenighetslæren. Andre kristne trossamfunn anser disse for å være i grenseland av hva som på dogmatisk grunnlag kan defineres som et kristent trossamfunn.
Andre avviser at kristendommen er monoteistisk fordi flere retninger innen kristendommen anerkjenner andre åndelige vesener som Satan, demoner, helgener og engel, som en kan velge å tilbe.

Jesus Kristus


Fil:Baptism-christ.jpg, 1449]]
Ordet ''kristen'' betyr «tilhører Kristus» eller «av Kristus». Etter kristen bekjennelse er Jesus inkarnasjonen av Gud, det vil si at Gud ble menneske i Kristus, og at han var den Messias som er spådd i Det gamle testamente. (''Kristus'' er en gresk form av ''Messias'', som betyr ''«den salvede»''). Etter klassisk kristen forståelse er Jesus Guds åpenbaring av seg selv «i de siste tider...» Med dette forstås at Guds inkarnasjon i Jesus innvarsler et tideverv i historien som markerer avslutningen av Guds frelsesplan for menneskene. Ved sin himmelfart har Jesus inntatt sin himmelske kongetrone hvor han regjerer sammen med Faren inntil han ved tidens opphør skal vende tilbake til jorden for å dømme levende og døde. Kristendommens historiske æra forstås som et «allerede nå, men ennå ikke» – en mellomfase der det som er oppfylt i Kristus venter på sin fullbyrdelse ved tidens opphør, da Guds rike skal bryte frem i hele sin fylde og Gud skal «bli alt i alle».
Synet på Jesus er i majoriteten av kristen teologi definert i den såkalte «tonatur-lære». Jesus er "sann Gud og sant menneske", han er to naturer i ett udelelig vesen. Han er ikke litt det ene og litt det andre, men sann Gud gjennom å være sant menneske og sant menneske gjennom å være sann Gud. Han er fullt menneske i sin guddommelighet og fullt gud i sin menneskelighet. Den oldkirkelige Ireneus av Lyon av Lyon, som representerte det seirende synet innen den tidlige kirke, uttrykker dette dogmet slik: «Gud ble menneske for at mennesket skulle bli gud». Dette synet er antidualisme. Guddommelig og menneskelig er ikke motpoler på en akse, men oppfyllelsen av hverandre.
Divergerende syn på Jesus har vekslet mellom å fornekte eller underbetone enten hans menneskelighet eller hans guddommelighet. De første heresi (kjettere) var en kristen gren av gnostisismen som ble kalt doketisme. Disse nektet for at Gud kunne ikle seg materiell skikkelse og følgelig at Jesus hadde dødd på korset. Det materielle representerte innenfor gnostisismen en laverestående eksistensform som var uforenlig med guddommelighet. Jesus la derfor av seg sin menneskelige natur og antok en guddommelig. Jesus død var en tilsynelatende død, og det var bare mennesket i ham som døde, ikke den guddommelige. Dette ble avvist av kirken. På motsatt side stod nestorianisme som skilte de to naturer i to selvstendige vesener og tilordnet Jesu egenskaper til enten den menneskelige eller den guddommelige natur. arianisme hevdet at Jesus var et skapt vesen, og den første og største av alle skapte vesener, men ikke guddommelig. Faren og Sønnen er vesensforskjellige. Formuleringen «født, ikke skapt, av samme vesen som Faren...» i Nicaenum er direkte myntet på arianismen. Arianismen hadde lenge meget stor oppslutning, særlig i øst samt i germanske områder, også lenge etter at den ble fordømt på kirkemøtet i Nikea i 325. En annen divergerende retning var de såkalte monofysittisme som også avviste tonatur-læren og fastholdt at Jesus bare hadde én natur, den guddommelige. Monofysittismen ble avvist på kirkemøtet i Kalkedon i 451. Monofysittismen fikk gjennomslag i kirkesamfunn som fortsatt eksisterer, men som tidlig ble skilt fra den øvrige kristenhet og som frembyr både distinkte særtrekk og slående likhetstrekk med dagens katolske kirker. Dette gjelder den armenske ortodokse kirke og den koptiske kirke i Egypt og Etiopia.
I Den katolske kirke har også Jomfru Maria en spesiell plass, da de mener at hun var utvalgt og opphøyet allerede fra fødselen av for å kunne bære frem Guds sønn. Hun er imidlertid på ingen måte guddommelig, men kalles ofte Theotokos, "Gudfødersken", fordi hun var mor til den inkarnerte Gud. Det finnes en rekke kontroversielle dogmer om Maria, blant annet at hun ble født uten arvesynd.Denne Den ubesmittede unnfangelse anerkjennes ikke av protestantisme kristne.
Blant nåværende kristne trossamfunn er det først og fremst Jehovas vitner som representerer et divergerende syn på Jesus. I følge denne trosretningen er Jesus guddommelig, men ikke Gud. De ser på ham som Guds første skapning og at han steg ned til jorden og ble opphøyet til et åndelig vesen etter sin død.
Et annet divergerende syn på Jesus er den kenotisme lære som utspringer av spørsmålet hvor gjennomgående Jesu menneskelighet var. Utgangspunktet for en slik lære er da at Jesus måtte fravike hele eller deler av sin guddommelighet idet han ble inkarnert som et menneske, og at han ved sin død fikk gjenopprettet sin fulle guddommelighet. Imidlertid utspringer det fra dette synet også oppfatninger om at Jesus ble inkarnert som et menneske med arvesynd, men at han gjennom fornektelse av arvesynden gradvis gjenvant sin guddommelighet, og en følgelig åpning for at ethvert menneske kan oppnå guddommelighet. Dette synet støttes ikke av tradisjonell kristologi, da det i prinsippet fornekter tonatur-læren i den forstand at Jesus ikke kunne være fullkomment guddommelig og fullkomment menneskelig samtidig. Dogmen om delvis guddommelighet og delvis menneskelighet bryter også med tonatur-læren. I motsetning til det motstående divergerende syn i monofysittismen, gir denne tolkningen likevel rom for at Jesus kunne være både fullt ut guddommelig og fullt ut menneskelig, men altså ikke samtidig.
I noen få kirkesamfunn og tverr-religiøse livssyn (samt noen livssyn som ligger i grenseland av hva som tradisjonelt regnes som kristendom) oppfattes Jesus som et menneske og en profet, men ikke guddommelig på noen måte som klart skiller ham fra andre mennesker. I motsetning til islam som sidestiller Jesus med de gammeltestamentlige profeter, kan Jesus tillegges en status som den øverste eller endelige profet som markerer et nytt tidsskille og innførselen av kristendommen. Parallelt med denne oppfatningen regnes gjerne fortellingene om Jesu oppstandelse, himmelfart og mirakler ikke som troverdige. Jomfrufødselen avvises som regel også av disse, og det forsvares gjerne utav Bibelens egne slektsoppregninger der Jesus regnes som sønn av Josef, Jesu fosterfar. Et annet poeng som gjøres for å forfekte at Jesus ikke var guddommelig, er at han kunne dø den legemlige død på korset. All den tid det oppfattes at et guddommelig vesen verken fødes eller dør, menes det at Jesus umulig kunne dø dersom han hadde vært guddommelig. Ytterligere blir Jesu utrop før han dør – «Min Gud, hvorfor har du forlatt meg?» – tolket som Jesu innrømmelse av sin manglende guddommelighet og menneskelige begrensning.

Antropologi - menneskesynet i kristendommen


Antropologi og teologi er i kristendommen sammenvevde størrelser. Mennesket er i kristen tro skapt «i Guds bilde» (Imago Dei) og som «lite ringere enn ham». I uttrykket «i Guds bilde» innforstås at mennesket er guddommelig. Skapelsen av mennesket, ja, av hele skaperverket, er således en del av Guds inkarnasjon der han realiserer sitt eget vesen. Sagt på en annen måte: Gud kan ikke være Gud uten også å være materiell. Mennesket er derfor skapt i Kristi (Sønnens) bilde, og er som Sønnen «elsket av Gud fra evighet av». Sagt med religionsfilosofisk terminologi er Gud både trancendens og immanens - han er hellig og høyt opphøyet, men også allestedsnærværende og til stede i hvert minste atom.
For at mennesket skulle kunne besvare Guds kjærlighet som en likeverdig, slik bruden besvarer brudgommens, fikk mennesket sin frie vilje. Mennesket avviste imidlertid Guds kjærlighet gjennom Adam og Eva sin synd og valgte i stedet egenkjærligheten. Synd forstås i kristendommen som frafall fra Gud, som i sin innerste betydning består i egosentrisme i dette begrepets mest konkrete betydning. Mennesket er, sagt med Augustins ord, innkrøkt i seg selv «incurvatus in se» og henfallen til det onde. Gjennom Adam og Eva sin synd har menneskenaturen pådratt seg en skade som medfører at mennesket er skilt fra fellesskapet med Gud og satt ut av stand til å se og erkjenne ham ved egen hjelp. Dette kalles i kristendommen for arvesynd. Arvesynden er ikke et resultat av den enkeltes personlige handlinger, men en iboende skade i mennesket fra fødselen av som får konsekvenser på alle plan, ikke bare for mennesket, men for hele skaperverket. Gjennom arvesynden er døden kommet inn i verden og det onde er blitt gitt makt til å ødelegge og bryte ned det Gud har villet og skapt.
Det råder uenighet mellom kirkesamfunnene om hvordan arvesynden nærmere skal forstås. Augustin som utviklet arvesyndsbegrepet, hevdet at mennesket på grunn av Adam og Eva sin synd er ute av stand til å gjøre det gode og dermed hjemfallen til evig straff, men at Gud hadde utvalgt noen få som skulle få del i frelsen gjennom Jesus Kristus – den såkalte predestinasjonslæren.
Dette synet har aldri blitt anerkjent innen den romersk-katolske og den ortodokse kirke. Ifølge romersk-katolsk teologi medfører arvesynden at menneskenaturen er skadet, men uten at vår gudbilledlighet dermed er utradert. Mennesket har også mulighet til å velge det gode, og siden Gud er all godhets kilde, peker dette i siste instans tilbake til Gud. Martin Luther, derimot, og de protestantisme kirker sluttet seg til Augustin og hevder at mennesket er ubehjelpelig henfallen til det onde også når det gjør godt. Mennesket kan bare unnslippe straff gjennom å frikjennes fra den dom det fortjener. En slik frikjennelse gis alene ved å bli rettferdiggjort gjennom troen på at Jesus ved sin død har sonet straffen på menneskenes vegne. Dermed har Gud gjennom sin suverene nåde åpnet veien for mennesket tilbake til seg. Den østlige ortodokse kirke hevder i hovedsak et romersk-katolsk syn. Katolsk versus protestantisk menneskesyn kan med en viss rett beskrives som et optimistisk versus et pessimistisk menneskesyn.

Skapelsen


Gud er alle tings skaper og opprettholder. Han har skapt himmel og jord, dyr, mennesker og alle levende organismer som bilde på seg selv. Ireneus uttrykker det slik: "Slik Gud i de første tider åpenbarte seg i den skapte natur, har Han i de siste tider åpenbart seg gjennom Sønnen". Skaperverket bærer altså Sønnens bilde, det er å forstå som en del av Guds inkarnasjon, hans realisering av seg selv. Verden er god, fordi Gud er god, og alt som finnes i naturen peker mot Gud og vitner om hans storhet og herlighet. Mennesket er av Skaperen kalt til å forvalte («ta opp i seg») jorden. Gjennom enhet med Skaperen er mennesket også i enhet med seg selv og sine medmennesker. Adam og Eva sin synd medfører dermed at mennesket ikke bare er skilt fra Gud, men også fra seg selv og den skapte natur. Dette uttrykkes i Skapelsesberetningen ved at mennesket er blitt seende og i stand til å skjelne godt fra ondt. Derigjennom har mennesket ervervet seg den egenskap som tilkommer Gud alene, det har gjort seg selv til gud, men med den forskjell at mennesket velger det onde fremfor det gode. Slik er døden sluppet inn i verden og alt levende blitt underlagt dødens lov.

Frelse


Frelse er et sentralt begrep i kristendommen, men som det råder stor uenighet om en utfyllende forståelse av. Frelse kan forstås som frikjennelse fra straff, som i de protestantisme kirker eller som helning og gjenopprettelse av skade, som i den østlige og vestlige katolske kirke.

Protestantisk frelsesforståelse


Det protestantiske synet på frelsen kalles forensisk frelsesforståelse – av latin: ''forum'' som i denne sammenheng betyr rettssal. Frelse betyr etter dette synet at mennesket står anklaget for sin synd, men frikjennes for straff ved at Gud lar nåde gå for rett. Frelsen innebærer ingen endring av menneskets natur, det er og forblir syndig og henfallen til det onde, men samtidig rettferdiggjort ved troen, kfr. Martin Luther kjente formulering: «simul justus et peccator» – samtidig synder og rettferdig. Det er altså kun menneskets juridiske status overfor Gud som er endret i og med frelsen. Frelsens gave er syndenes forlatelse, frikjennelse fra straff og samfunn med Gud gjennom Jesus Kristus og evig liv hos Gud. Frelsen tilregnes ved troen og ved troen alene (Sola Fide). Den rettferdiggjørende tro er imidlertid ikke noe mennesket kan erverve selv. Troen er ikke en frelsende gjerning, men en forutsetning for at frelsen skal kunne tilregnes en. Troen er ene og alene Guds verk og gitt mennesket gjennom å bli kalt av Den hellige ånd. Ved denne kallelse vekkes angeren og erkjennelsen av skyld. Anklaget av sin samvittighet drives mennesket til Gud som tilregner det den rettferdighet Kristus vant hos Gud gjennom sitt fullkomne offer på korset.

Katolsk frelsesforståelse


Herimot står det katolske synet, der frelse ikke forstås som en juridisk akt, men som en helningsprosess som først er endelig fullbyrdet når Jesus er «alt i alle» og all ondskap og synd er utslettet. Frelsen er ikke en transaksjon mellom Faren og Sønnen som skjer over eller uavhengig av det menneskelige, men noe Gud gjennom den hellige ånd utfolder i mennesket. Frelsen er Guds suverene gjerning alene, men mer enn å være en juridisk frikjennelse fra dom ses frelsen som noe som utvirker noe konkret i mennesket og setter det i stand til å gi Gud sin tilslutning. Fra protestantisk hold hevdes det at mennesket da forsøker å erverve Kristi rettferdighet gjennom sin egen gjerning, og at den da ikke lenger tilregnes ved Guds nåde alene («Sola Gratia»). Fra katolsk hold avvises det at dette synet legger til eller trekker noe fra som gjør Kristi offer utilstrekkelig. Menneskets gjensvar er i seg selv utvirket av Guds nåde og er en virkning av frelsen.
Den grunnleggende forskjellen mellom de to posisjonene består i at katolsk teologi står fjernt fra protestantismens formelle forståelsesmodell, men ser frelsen som en konkret virkningsmekanisme i det menneskelige. Mer enn å være et pantebrev som fritar fra skyld er frelsen helbredelse hvorigjennom det tapte gudsbilde i oss restaureres og som setter oss i stand til å vokse i gudlikhet. Frelsen inngyter altså en konkret hellighet i mennesket. Gode gjerninger er ikke menneskets egne, men synlige tegn på at Guds nåde er virksom. Av dette følger også at helgener kan æres, fordi de er synlige tegn på at denne helliggjørende nåde er virksom.
Synet på rettferdiggjørelsen er ett av hovedstridspunktene mellom den katolske og de protestantiske kirker.

Åpenbaring


Kristendommen er en åpenbaringsreligion. I dette ligger at man tror at Gud gir seg til kjenne gjennom konkrete historiske hendelser og handlinger, og som er beskrevet i Bibelen. Bibelen viser oss hvem Gud er.
Det råder imidlertid uenighet om hvordan Bibelen skal forstås som åpenbaringskilde.
Protestantisk: I følge Martin Luther og de protestantiske kirke er Bibelen eneste åpenbaringsmedium. Kun Bibelen kan danne normgrunnlag for kristen tro og teologi – kfr. det reformatoriske prinsippet ''Sola Scriptura'' – Skriften alene.
Katolsk: I den katolske kirke hevdes det at kun tradisjonen er åpenbaringskilde. Den tidligere "tokilde-lære", som ble formulert på Tridentinerkonsilet og som sidestilte Skrift og Tradisjon som likeverdige kilder, er forlatt. I katolsk teologi har tradisjonen egentlig alltid vært sett på som den eneste åpenbaringskilde. Konsilets formulering var et forsøk på grenseoppgang mot protestantismen, men forkludrer i realiteten det som er essensen i det katolske standpunkt.
Med tradisjon må ikke forstås dette begrepets dagligdagse betydning i retning av sedvane, konvensjon eller passiv videreføring av vaner og skikker. Med tradisjon forstås historien som et dynamisk prinsipp, nemlig at åpenbaringen skjer i historien og bare kan skje der, aktualiseres der og mottas der. Tradisjon betyr motsatt av statisk, den dynamiske overlevering av det budskap Jesus gav til apostel og som må mottas, utmyntes og aktualiseres til enhver tid og blant stadig nye mennesker. Bibelen er således selv en overlevering bestående av skrifter avfattet over meget lang tid, men som aktualiserer Guds frelsesplan i konkrete historiske hendelser og for sin tids mennesker. Siden Bibelen åpenbarer Jesus Kristus, er den tradisjonens høyeste og mest fullendte uttrykk. Men Bibelen er ikke en hermetisk lukket bok. Det er ikke Bibelen som er troens og åpenbaringens gjenstand, det er det Jesus, slik han gir seg til kjenne i Bibelen, som er. Overlevering innebærer at budskapet om Kristus aldri kan mottas i et lukket, ahistorisk rom, men forutsetter en fortløpende utmynting og aktualisering av det budskap som kirken har fått som oppdrag av Jesus Kristus selv å overlevere. Med understrekingen av tradisjonen som eneste åpenbaringskilde, fastholdes evangelium historisitet og dets gyldighet for enhver tid.
Forståelsen av tradisjonen må ikke forveksles med forestillingen om at det skjer en fortløpende åpenbaring. Åpenbaringen er avsluttet i og med Jesus Kristus. Det kan ikke skje en ny åpenbaring, men vår innsikt i åpenbaringens aktualitet kan til enhver tid fornyes og meddeles oss gjennom tegn på Guds nærvær i historien.

Retninger og utbredelse


Kristendommen var inntil det store skisma i 1054 økumenikk, dvs. at en grunnleggende enhet i teologi og lære bestod. Det hadde imidlertid tidlig utviklet seg to retninger innen kristenheten med ulike tradisjoner og ulike teologiske betoninger, Østkirken og Vestkirken. Østkirken omfatter de fire oldkirkelige patriarkater patriarkat, patriarkat, patriarkat og patriarkat med senere tilføyelse av et femte patriarkat – patriarkatet patriarkat. Det femte oldkirkelige patriarkat, patriarkat utgjør Vestkirken. Paven er altså patriark av det oldkirkelige patriarkatet Roma. Det store skisma mellom øst og vest i 1054 ble drevet frem av Romas krav om overhøyhet over de fire andre, da patriarken av Roma var etterfølger av Romas første biskop og den fremste blant apostlene, apostelen Peter. Det var imidlertid et annet teologisk stridspunkt som beseglet den endelige atskillelse mellom Østkirken og Vestkirken, striden om filioque, dvs. om et senere tillegg til en formulering i den nikenske trosbekjennelse, der det i vest var blitt hetende at «Ånden utgår fra Faren ''og Sønnen''».
Vestlig romersk-katolsk og østlig ortodokse kirke dannet dermed to selvstendige retninger innen kristendommen, men uten at grunnleggende forskjeller i teologien for øvrig er markante. Det riktige er å si at østlig og vestlig kristendom representerer to tradisjoner innenfor den ene, universelle kirke som på grunn av historiske forhold vokste fra hverandre og utviklet ulike særpreg.
Utover dette finnes en rekke mindre katolske kirkesamfunn med røtter i den tidligste kristne tid, men som av historiske årsaker har andre teologiske betoninger og hvor det historiske forløp har vært annerledes. Dette gjelder den koptiske kirke, som er representert i Egypt og er den dominerende kirke i Etiopia, hvor den går under navnet abbysinske kirke, den maronittiske kirke (Libanon), og thomaskristne (Sør-India), den assyriske kirke i øst (Irak, Iran, Syria, Libanon). Felles for disse er at de er historiske utløpere av kirkesamfunn som i oldkirkelig ble skilt fra det universelle kirkefellesskap gjennom å innta teologiske posisjoner som ble fordømt. Den koptiske kirke har eksempelvis en monofysittisme kristologi, hvorimot de østlige, orientalske kirker er utløpere av en nestorianisme tradisjon, dog uten at deres kristologi i dag er nestoriansk. Den maronittiske kirke er unert med Roma. Det finnes også rester av kirkesamfunn med mer eller mindre uttalt gnostisisme lære, men flere av disse er sekteriske etableringer i nyere tid. Moderne New Age-religiøsitet er sterkt influert av gnostisk tenkemåte.
Den tredje hovedretning innen kristendommen utgjøres av de protestantisme, som her er en fellesbetegnelse for alle kirkesamfunn som er etablert etter den lutherdom reformasjonen, men uten at de dermed er lutherske. I begrepet protestantisk inngår kirkesamfunn som innbyrdes er uenige om store teologiske spørsmål, som lutheranere, anabaptisme, baptisme, metodisme, pinsevenner, kalvinisme, den anglikanske kirke mm.

Katolisismen


Begrepet katolsk omfatter i streng mening både Østkirken og Vestkirken, men i alminnelig begrepsbruk er begrepet katolsk blitt knyttet til Vestkirken, og den ortodokse kirke til Østkirken. Katolsk betyr alminnelig, altomfattende, universell. Ortodoks betyr «rett lovprisning», heri innforstått rett praktisering av den guddommelige liturgi, som er det fullgyldige uttrykk for den rette lære. I det følgende anvendes begrepet katolsk ensbetydende med romersk-katolsk.
Den katolske kirke omfattet inntil reformasjonen hele den vestlige kristenhet, og er i dag verdens største religiøse organisasjon med 1,1 milliard av jordens to milliarder kristne som medlemmer. Medlemskap gis gjennom dåp i den treenige Guds navn. Dåp foretatt i andre kirkesamfunn er gyldig så fremt den har funnet sted i den treenige Guds navn. Medlemskap gis da gjennom ferming eller konfirmasjon, der den som begjærer medlemskap, bekrefter sin katolske tro.
Den katolske kirke er representert i alle verdens land, men er først og fremst dominerende i Sør-Europa, Latin-Amerika, Afrika, visse Øst-Europa land og USA. Verdens største katolske land er Brasil. Andre land hvor katolisismen er helt dominerende, er samtlige latinamerikanske land, Italia, Spania, Portugal, Polen, Frankrike, Belgia, Irland, Østerrike, Kroatia, Litauen, Filippinene, m.fl. I en rekke andre land omfatter katolisismen halvparten eller mer av landets befolkning, som USA, visse afrikanske land, Australia, Tyskland, Sveits, Nederland, Ungarn, m.fl. I folkerike stater som India, Indonesia, Storbritannia, Sør-Korea, Sri Lanka og Vietnam, danner den katolske kirke store minoriteter.
Fil:Doxaras-panagiotis-Virgin-Mary.jpeg har en helt spesiell betydning i katolisisme. Malt av Nikolaos Doxaras ca. 1700]]
Den katolske kirke ser seg selv som den ene, universelle kirke som ble grunnlagt av Jesus Kristus på pinsedagen. Her fikk apostlene i oppdrag å føre budskapet om Jesus ut til hele verden. Kirken er i sitt vesen én og ett i Kristus, den er Kristi legeme i verden og inngytt med Den hellige Ånd etter Kristi eget løfte: «Jeg vil være med dere alle dager inntil verdens ende». Enhver splittelse er derfor i strid med Kristi uttrykte vilje: «at dere alle må være ett...» Den katolske kirke oppfatter seg som apostolisk, dvs. at den overleverer det budskap om Jesus Kristus som apostlene mottok fra Jesus selv og med den samme fullmakt som Jesus gav disse. Den katolske kirke anerkjenner at kristne i andre kirkesamfunn har del i sannheten om Jesus Kristus, men sannheten i hele dens fylde er det den katolske kirke som har. Den anerkjenner at Gud gjennom den hellige Ånd også er virksom i ikke-kristnes gode gjerninger og i ikke-kristne religioner, for Gud er all godhets kilde, og er til stede i alt som er sant, godt og rett. På samme vis anerkjenner den katolske kirke at andre, ikke-kristne religioner kan ha del i bruddstykker av sannheten.
Den katolske kirke er sakramental, dvs. at den tror at Gud meddeler seg til oss gjennom konkrete handlinger og tegn som er bevitnet i Bibelen og som er innstiftet av Kristus, som i nattverdens brød og vin, i dåpens vann etc.
Den katolske kirke er hierarkisk. Den har en pyramidal struktur med paven og biskopene samlet i de såkalte kirkemøte som øverste myndighet. Den sentrale begivenhet i katolsk fromhetsliv er messen – (av latin ''missio'': utsendelse). I sin struktur er messen en sammenføyning av den jødedom synagogegudstjeneste og den kristne ''eukaristi'' (gresk: ''evcharistos'': takksigelse), eller nattverden, og som er messens høydepunkt. I messen meddeler Jesus Kristus seg fysisk under brødets og vinens skikkelse, og gjennom denne handling forenes Kirken i Kristus og blir hans legeme i verden.
Helgener har en bred plass i fromhetslivet og fremtrer som forbilder for andre kristne og som tegn på Den hellige Ånds levende nærvær. Helgener kan anropes med appell om at de skal be for oss, men de bes ikke til. Kun Faren kan være objekt for bønn.
Jomfru Maria, Guds mor, inntar en sentral plass både i fromhetsliv og teologi. Hun er den fremste av alle hellige, og i folkelig fromhetsliv er det en tendens til å gi henne en selvstendig rolle i frelsesverket (coredemptrix: medforløserske). Marias funksjon er først og fremst som forbilde gjennom at hun stilte seg til disposisjon for Gud og viste full lydighet mot ham. Uten Marias ja til Gud, ville frelsen ikke vært mulig. Som den som bærer Kristus til verden, er hun også en prototyp på Kirken. Mariadyrkelsen er viktig også fordi den gir katolsk fromhetsliv en kvinnelig dimensjon som de protestantiske kirker mangler.

Protestantismen


De protestantiske kirker omfatter alle kirkesamfunn som utgår fra reformasjonen, som lutherdom, kalvinisme, Den anglikanske kirke, baptisme, metodisme med mer. Protestantiske kirkesamfunn er innbyrdes uenige på vesentlige lærepunkter. I det vesentlige gjelder uenigheten synet på sakramentene, f.eks. avviser pinsebevegelsen, baptisme og anabaptisme barnedåpen. lutherdom og kalvinisme samt anabaptisme er uenige i synet på nattverden. Den anglikanske kirke nærmer seg et katolsk syn på Kirken og det prestelige embete, men nærmer seg kalvinsk oppfatning i synet på sakramentene. Nyere protestantiske karismatiske bevegelser nærmer seg en katolsk oppfatning i synet på Åndens konkrete virkning på mennesket og i fremhevelsen av den helliggjørende tro. Blant protestantiske kirkesamfunn regnes også enkelte som ligger helt i randsonen av hva som anerkjennes som et kristen trossamfunn, som Jehovas vitner og adventisme.
Fil:Luther46c.jpg ble som Reformasjonen grunnlegger av protestantismen]]
Samtlige protestantiske kirkesamfunn er imidlertid samlet i sin avvisning av den katolske kirkes selvforståelse som den eneste som fullt ut representerer Jesu Kristi kirke i verden. Det er også et fellestrekk ved protestantiske kirkesamfunn at Bibelen holdes som eneste rettesnor for teologi og etikk. Med et visst unntak for den anglikanske kirke er protestantiske kirkesamfunn også samstemte i sin avvisning av Kirken som et nødvendig, formidlende mellomledd mellom den enkelte troende og Gud. Troen er først og fremst et individuelt forhold mellom den enkelte og Gud. Kirken er forsamlingen av de troende, men har (igjen med et visst unntak for den anglikanske kirke) ingen sakramental eller mystisk karakter. Det er ingen prinsipiell forskjell mellom geistlighet og lekfolk, alle troende har del i Kristi prestedømme, men prestene er betrodd et særlig ansvar for forvaltningen av ord og sakrament. Sakramenter forvaltet av ikke-vigslede er fullt ut gyldige. Når denne oppgaven normalt tilligger en vigslet prest, er det et spørsmål om kirkelig ordning, ikke teologi. Det er også et fellestrekk for protestantiske kirkesamfunn at forkynnelsen av Guds Ord ses som det sentrale og at sakramentene har en mindre og til dels perifer betydning. I en protestantisk gudstjeneste vil dermed prekenen som oftest oppfattes som gudstjenestens høydepunkt, mens feiringen av nattverden ikke ses på som like essensiell eller nødvendig for en fullverdig gudstjeneste.
Det er også et fellestrekk for protestantiske kirkesamfunn at sang og musikk har en mye bredere plass i gudsdyrkelsen enn i den katolske, hvor det visuelle – manifestert gjennom en mengde symbolske handlinger – har en langt mer fremtredende plass. Som en følge av dette har protestantismen utviklet en usedvanlig rik kirkemusikk kultur og salmeskatt. Flere av de største komponister gjennom alle tider, med Johann Sebastian Bach i fremste rekke, skrev sin musikk for bruk i den protestantiske gudstjenesten.
Protestantismen er først og fremst representert i Nord-Europa, i afrikanske land hvor protestantiske kirker har drevet misjon, samt ikke minst i USA, hvor protestantiske kirkesamfunn er representert i utallige avskygninger og omfatter mer enn halvparten av befolkningen. I Europa er de nordiske land tilnærmet helt protestantiske. Disse landene er de eneste i verden der protestantismen har gjennomsyret samfunnet helt og holdent. I tilnærmet samme grad, om enn mindre entydig, kan Storbritannia også inkluderes i denne familien. Latvia og Estland er også tradisjonelt protestantiske, men store russiske minoriteter og avkristning under kommunismen har medført at protestantene i dag utgjør mindre enn halvparten av befolkningen. I Tyskland og Nederland er anslagsvis halvparten eller mer av befolkningen protestantisk, likeså i Australia, New Zealand og på mange av de mindre Stillehavsøyene. Også noen vestindiske øynasjoner, som Jamaica, Barbados og Bahamas, er protestantiske. Mange land i Afrika har gjennom sin koloniale arv fra Storbritannia en protestantisk dominans, slik som Sør-Afrika, Namibia, Swaziland, Malawi og Zambia.
For øvrig danner protestantiske kirkesamfunn minoriteter i alle verdens land. I tradisjonelt katolske land vil protestantiske kirkesamfunn ofte rekruttere fra en sosial elite som definerer sin kirketilhørighet i opposisjon til den folkelige massekristendom. I noen land spiller protestantiske minoriteter en viktig rolle i samfunnet langt utover hva deres størrelse skulle tilsi. Franske protestanter, såkalte hugenotter, har tradisjonelt hatt meget stor innflytelse i politikk og kulturliv. Noe lignende ses i Ungarn. Karismatisk, vekkelsesorientert kristendom har også vunnet sterkt frem i flere katolsk dominerte land, fortrinnsvis i mange latinamerikanske land, særlig i Guatemala, Brasil og Nicaragua, samt i land som er overveiende ikke-kristne, som Kina, India, Indonesia og Sør-Korea.
Begrepet protestantisme må ikke forveksles med begrepet reformert kristendom. Det første omfatter alle kirkesamfunn utgått fra reformasjonen, det siste er betegnelse på en egen gruppe av protestantiske kirkesamfunnsom som ligger til venstre for lutherdommen og med et kalvinisme kirke- og sakramentsyn. De protestantiske kirkene i Skottland, Sveits og Nederland er reformerte, mens de nordiske statskirkene er evangelisk-lutherske.
Til tross for mange likhetstrekk, frembyr protestantiske kirkesamfunn et stort mangfold av uttrykksformer. Likheten mellom en katolsk messe og en anglikansk eller luthersk gudstjeneste er langt større enn mellom disse og et pinsevennmøte. Blant de protestantiske kirkesamfunn står de lutherske kirkene og den anglikanske kirke katolisismen nærmest både når det gjelder uttrykksformer og teologi, mens pinsebevegelsen på sin side er nølende til å anerkjenne katolikker som kristne overhodet.

Både protestantisk og katolsk


En rekke land er delt omtrent på midten mellom katolsk og protestantisk, og hvor forholdet mellom kirkene er og har vært enten fruktbart eller spenningsfylt. Fordelingen mellom kirkene følger vanligvis regionale skillelinjer, som i Tyskland, Nederland, Tsjekkia og Sveits. I Tyskland er tradisjonelt de nordlige og østlige områder protestantiske, mens sør og vest er katolske. Store folkeforlytninger som følge av krig gjør at bildet er mindre entydig i dag enn tidligere, men i hovedtrekkene gjelder denne fordelingen fortsatt. I Nederland er de sydlige områder katolske, mens nord er protestantisk. Canada har en stor fransktalende og katolsk befolkning som i tillegg til katolikker av annen opprinnelse utgjør ca halvparten av befolkningen. Australia har en stor andel etterkommere etter irske innvandrere, som følgelig er katolikker, og som utgjør nær halvparten av befolkningen. I Nord-Irland har den katolske og de protestantiske kirkene omtrent en halvpart hver. Flere afrikanske land har også en temmelig lik fordeling mellom katolikker og protestanter, som Angola, Kenya, Uganda og Ghana.
I land der kirkene deler befolkningen tilnærmet likt mellom seg, har det vært en tendens til at de protestantiske kirkesamfunnene har opplevd en større, til dels vesentlig større tilbakegang enn katolikkene.
Forholdet mellom katolikker og protestanter har ofte vært preget av agitasjon og fiendskap. Med mindre forholdet mellom kirkene inngår i et større politisk og sosialt konfliktmønster, som i Nord-Irland, råder det i dag i det store og hele en langt større gjensidig respekt og forståelse enn tidligere. Den økumenikk bevisstheten er større enn noen gang. Erkjennelsen av at kirkene har en gudgitt plikt til å søke enhet fremfor splittelse er i dag fremherskende.

Den ortodokse kirke


Med benevnelsen «den ortodokse kirke» betegnes her de kirker som kan direkte tilbakeføres til ett av de oldkirkelige patriarkater med unntak av patriarkatet Roma, som utgjør den vestlige, romersk-katolske kirke. De øvrige oldkirkelige patriarkatene er Jerusalem, Antiokia, Alexandria og Konstantinopel. I tillegg kommer patriarken av Moskva ("det nye Roma") som senere er blitt opphøyet til samme status som de øvrige. Til avgrensningen av begrepet ortodoks kristendom hører også at kirkene anerkjenner de sju første de. Dermed utelates i denne sammenheng de såkalte de orientalske ortodokse kirker, som kun anerkjenner konsilene frem til konsilet i Kalkedon i 451. En rekke andre mindre kirker med navnet ortodoks i seg, som den armenske ortodokse kirke og flere ortodokse emigrantkirke, da særlig i USA, står også utenfor, da disse i høyst varierende grad er anerkjent av de etablerte (de kanoniske) ortodokse kirkene. Enkelte ortodokse kirker har også selv stilt seg utenfor felles kommunion med de øvrige.

Omfang og organisasjon


Fil:St Isaacs SPb.jpg]]
Ortodoks kristendom, som ofte også omtales som bysantinsk, består av en gruppe autokefale (gresk: kefalæ – hode, autokefal: sitt eget hode) kirker som ikke står under noen felles, overnasjonal styring, men som er forenet i felles tro og felles liturgisk praksis. Ordet ''ortodoks'' utgår fra det greske ''doksa'', som betyr "lovprisning". Ortodoksi betyr "rett lovprisning", dvs. rett gudsdyrkelse. Det er denne rette gudsdyrkelse, slik den skjer i den guddommelige liturgi, som er det forenende og sammenbindende element mellom de ortodokse kirker. Patriarken av Konstantinopel regnes av de andre patriarker som den første blant likemenn og har visse juridiske forrettigheter, men han har ingen styringsmyndighet over de enkelte kirkene.
I tillegg til de autokefale kirkene kommer en gruppe autonome kirker, som eksempelvis den estiske ortodokse kirke og den finske ortodokse kirke. Autonome kirker er som de autokefale selvstyrte, men de står i forbindelse med en moderkirke som deres biskoper må godkjennes av. Autonome kirker forekommer som oftest i land der kirken er minoritetskirke og hvor medlemmene har annen etnisk opprinnelse. Dette er eksempelvis tilfelle i Estland, der medlemmene av den ortodokse kirke tilhører landets russiske minoritet.
Historisk er det Midtøsten og Lilleasia som er det sentrale området hvor ortodoks kristendom har vært dominerende. Etter at disse områdene har fått islamsk dominans, er hovedområdene for ortodoks kristendom i dag Øst-Europa og Balkan. Russland, Hviterussland, Moldova, Ukraina, Georgia, Romania, Bulgaria, Hellas, Kypros, Makedonia, Serbia og Montenegro har alle et ortodokst flertall. Ortodokse minoriteter finnes i Sør-India, Estland, Finland, Latvia, Litauen, Polen, Slovakia, Ungarn, Bosnia-Hercegovina, Kroatia, Libanon, Syria og Jordan. I USA, Canada, Frankrike og Australia finnes det større grupper av ortodokse emigrantkirker.
Til sammen danner de ulike autokefale og autonome kirkene det nest største kirkesamfunn i kristenheten. Den største av de ortodokse kirkene er den russisk-ortodokse kirke, den rumensk-ortodokse kirke og den gresk-ortodokse kirke.

Særtrekk


Teologisk skiller ortodoks kristendom seg kun marginalt fra katolsk, selv om visse teologiske lærepunkter betones noe ulikt og har vært opphav til betydelige kontroverser gjennom århundrene. Striden om filioque – spørsmålet om Ånden utgår fra Faren og Sønnen eller bare utgår fra Faren, som var den opprinnelige formulering i den nikenske trosbekjennelse – ble før det store skisma i 1054 det altoverskyggende teologiske stridspunkt som for alvor skulle skille kirkene fra hverandre.
Andre forhold har også gitt opphav til teologisk uenighet. Selv om uenigheten aldri har stukket særlig dypt, har den likevel fungert som en legitimering av kirkenes gjensidige behov for å mistenkeliggjøre og fordømme hverandre. Eksempelvis har de ulike praksisene med å bruke syret (ortodoks) og usyret (katolsk) brød til nattverden gitt opphav til gjensidig fordømmelse. Den ortodokse kirke har også uttrykt seg sterkt negativt om den katolske kirkes skolastikken tradisjon - bestrebelsen på å forene tro og fornuft, teologi og filosofi. Ortodoks kristendom er fremmed for vestlig rasjonalisme og vektlegger i mye større grad den mystiske dimensjon i troen. Innen den ortodokse kirke er hele trosinnholdet mystisk, sakramentene omtales eksempelvis ofte som mysterier fremfor sakramenter. Gud verken kan eller skal forstås, han skal tilbes og æres. Prekenen har en høyst marginal plass i gudstjenesten. Guds mysterier kan ikke utlegges med menneskelige ord. Høydepunktet i liturgien er kommunionen, foreningen av guddommelig og menneskelig i Kristus. Målet for det kristne liv er å gjenfinne det tapte gudsbilde i oss selv gjennom kommunion med Kristus.
Intet av dette er prinsipielt fremmed for katolsk teologi, men tvert imot forsterkninger av hva den katolske kirke selv lærer. I dag vil mange mene at de teologiske kontroversene kirkene imellom mer har vært påskudd for å legitimere egen identitet enn uttrykk for reelle forskjeller.
Hovedforskjellen mellom katolsk og ortodoks kristendom ligger derfor først og fremst i den ulike historiske utvikling og de ulike tradisjoner som har vokst frem i henholdsvis den vestlige og østlige del av kristenheten, og som over mange hundre år resulterte i at kirkene gradvis ble fremmedgjorte for hverandre.
Denne fremmedgjøringen begynte med den romerske keisers forflytning fra Roma til Konstantinopel, som åpnet for en sterk bysantinsk påvirkning på vestlige område, noe som fortsatt kan ses i bl.a. de mange fantastiske kirkene i Ravenna i Italia, der noen av de eldste eksempler på kristen ikonografi kan studeres. Med det vestlige Romerrikets sammenbrudd trådte paven inn i det maktvakuum som keiseren etterlot. Paven så på seg selv som keiserens arvtaker og overtok sågar hans tittel – Pontifex maximus – den høyeste brobygger. Den katolske kirkes rolle og kristendommens videre utbredelse i vest ble derfor i ekstrem grad politisert. I øst, der keiserdømmet ennå var intakt, ble ikke kirkens rolle politisert på samme måte. Dette har gitt de to kirkene svært ulike særpreg. Mens den katolske kirke i langt større grad betoner den kirkelige autoritet og kirkens hierarkiske og overnasjonale struktur, ligger tyngdepunktet i den ortodokse kristenhet i fromhetslivet – i feiringen av den guddommelige liturgi. Politisk har den ortodokse kirke spilt en mer passiv rolle og kunnet tilpasse seg de mest forskjelligartede politiske regimer, selv når disse stod i åpen opposisjon til kristendommen. Mest fremtredende har dette vært i Russland, der den ortodokse kirke gikk fra å være tsarveldets nærmeste allierte til – med unntak av perioder med brutal forfølgelse – å tilpasse seg et radikalt annerledes samfunnssystem relativt friksjonsfritt.
Dels kan denne siden av den ortodokse kirke forstås som en refleks av dens himmelvendthet som gjør at den opptrer passivt og undertiden likegyldig i politiske spørsmål; dels er det en refleks av politisk nødvendighet. Hele den østlige kristenhet har gjennom store deler av sin historie vært tvunget til å overleve kringsatt av fiendtlige ideologier – i første rekke av et ekspansivt islam som underla seg mesteparten av den østlige kristenhets gamle områder, dernest kommunismen.
Det er i det hele tatt et særtrekk ved den ortodokse kirke at den er utpreget nasjonal i sin karakter og alltid opptrer som en nær forbunden til statsmakten i de land hvor den er dominerende. Dette er helt motsatt av den katolske kirke, som er internasjonal i sin karakter og med overnasjonal styring. I vest har dette gitt opphav til utallige og til dels dramatiske spenninger mellom kirke og statsmakt, ikke minst i den vedvarende konflikt mellom pave og keiser i middelalderen. Stikk motsatt av den ortodokse kirke trer den katolske gjerne inn på den politiske scene og påvirker politiske prosesser. Det mest nærliggende eksempel i nyere tid er den altavgjørende rolle som den katolske kirke spilte i de hendelser som ledet frem til kommunismens sammenbrudd i Øst-Europa på 1980-tallet. Noe lignende hadde ikke vært tenkelig på ortodoks side. Kirkens nasjonale tilknytning innebærer også at de ortodokse kirkene innbyrdes kan ha et svært anstrengt forhold til hverandre.
Den ortodokse kirke oppfatter seg selv som en mer opprinnelig kirke enn den katolske. Historisk sett er dette korrekt. Den ortodokse kirke står i ubrutt forlengelse av den kirke som utviklet seg i de første kristne områder i Midtøsten og Lilleasia. Den ortodokse kirke anser at det er den katolske kirke som har brutt med seg, ikke omvendt. Den ortodokse kirkes fiendtlighet overfor Romerkirken har alltid vært mer uttalt enn motsatt vei. Det skyldes Romas krav på overhøyhet og pavens oppfatning av å stå i en særstilling blant de øvrige patriarker. I den østlige kristenhet har dette naturlig nok forsterket behovet for å markere sin uavhengighet av Roma. Graden av fiendtlighet vis-à-vis Roma har imidlertid vært ulik de ortodokse kirker imellom. Mens noen anser den katolske kirke som kjettersk, står andre i nær forbindelse til Roma. Noen få mindre ortodokse kirker har sågar sett den katolske kirkes overnasjonalitet som en fordel og lagt seg inn under Romas overhøyhet. I slike tilfeller har de ortodokse kirkene ubeskåret rett til å videreføre sin ortodokse tradisjon.
På offisielt plan har den gjensidige fordømmelsen opphørt, og de to kirkene anerkjenner hverandre i dag fullt ut som sanne kirker. Interkommunion (dvs. at medlemmer av det ene kirkesamfunn mottar sakramentene i det annet) er tillatt på visse betingelser, noe som for begge kirker er utelukket i forhold til protestantiske kirkesamfunn.

Fromhetsliv og spiritualitet


Sentralt i ortodoks spiritualitet og fromhetsliv står ikonografi, billedlige fremstillinger av hellige menn og kvinner, og selvsagt også av Kristus selv og av jomfru Maria. Bruken av bilder i den kristne kult har en meget lang og turbulent historie i kristendommen. Det gamle testamentet har billedforbud, slik det fortsatt er innenfor jødedom og islam. Selv om bruk av bilder kan spores tilbake til den første kristne tid, ble billedforbudet til å begynne med videreført i kristendommen, fordi bruk av bilder i kulten ble sett i sammenheng med keiserkulten og oppfattet som hedendom. Da hedendommen i det 4. århundre etter hvert ble trengt tilbake, ble behovet for en slik frontmarkering mindre påtrengende. Bruk av bilder i gudsdyrkelsen bredte seg og fikk etter hvert stort folkelig nedslag, særlig i den østlige kristenhet. Da keiser Leo III innførte billedforbud i 730, tvang det seg frem en teologisk avklaring, og som var opphavet til den ikonoklastiske strid, som pågikk med stor heftighet utover hele 700-tallet. Det sentrale navn her er Johannes av Damaskus, som ble billedkultens klassiske teolog.
Den teologiske begrunnelse for billedkulten kan kort oppsummeres slik: Ved Guds inkarnasjonen i Jesus Kristus, har han gitt seg til kjenne i det synlige og materielle. På samme måte som Kristus er bærer av Guds hellighet helt og fullt, slik er bilder av hellige personer bærer av den samme hellighet som personene de fremstiller har. Ortodoks kristendom er fremmed for den partikularisme som er utbredt i vestlig tradisjon, der tingenes enhet tenderer mot å splittes opp. Etter ortodoks oppfatning er et bilde hva det fremstiller.
Billedforbud er derfor ikke bare et spørsmål om ulike teologiske posisjoner, men etter ortodoks oppfatning en heresi, en vranglære, i seg selv. Ikonene er evangeliet fortalt til øynene, de er vinduer inn til en guddommelig virkelighet, et tynt slør mellom himmel og jord, guddommelig og menneskelig. Alle ortodokse kirker har en ikonostas – en billedvegg som atskiller alterområdet i kirken fra området hvor menigheten oppholder seg. Liturgien er et mysterium som utfolder seg bak ikonostasen. Først ved kommunionen kommer presten ut med de innviede nattverdelementer til de troende. Alle ortodokse hjem har også ikoner som benyttes i husandakter.
Selv om bildet har en langt mer fremtredende plass i østlig kristenhet enn i vestlig, gjelder det i den ortodokse kirke langt strengere regler for bruken og utformingen av bildene. Ikonet har strenge sjangergrenser som ikke kan overskrides. Blant annet er tredimensjonale bilder ikke tillatt. Tredimensjonalitens funksjon i bildet er å fremkalle illusjon. Dermed inntrer en distinksjon mellom bildet selv og hva det representerer. Dette er fremmed for ortodoks tankegang. Et ikon er derfor alltid todimensjonalt. Bildet illuderer ikke, det er hva det fremstiller. Et bilde av Kristus er en bærer av Kristus. Sagt på en annen måte: Det uendelige er rommet i det endelige.
Ortodoks spiritualitet er sammenlignet med den vestlige i alle dens avskygninger langt mer ekspressiv og med en mye sterkere betoning av Guds storhet og velde og Kristus som den seirende og triumferende. Den vestlige spiritualitets sterkere betoning av Kristi lidelse og smerte er langt mindre aksentuert. Faste og askese har imidlertid en sentral plass, ikke minst innen munkevesenet, som i likhet med i den vestlige kristenhet har tradisjoner tilbake til den første kristne tid.
Prester må ikke være sølibatære som i den katolske kirke. Biskoper rekrutteres imidlertid alltid fra munkevesenet, og har således ikke anledning til å gifte seg.

Orientalsk kristendom


Noen kirkesamfunn lar seg ikke innordne i verken katolsk, ortodoks eller protestantisk. Dette gjelder spesielt kirkesamfunn i Midtøsten og Øst-Afrika, som er av meget gammel opprinnelse, men som av enten politiske eller teologiske årsaker har blitt isolert fra den øvrige kristenhet og ivaretatt tradisjoner som er distinkt forskjellige. Flere av disse kirkene er i dag ganske små og isolerte enklaver i overveiende muslimske områder, mens derimot den armenske ortodokse kirke, den koptiske kirke i Egypt og den abbysinske kirke i Etiopia (som er navnet på den koptiske kirke i Etiopia) omfatter mange millioner medlemmer.
I Armenia er så å si hele befolkningen medlemmer av Den armenske ortodokse kirke. Kirken har en monofysittisme kristologi og er ikke i kommunion (kirkefellesskap) med noe annet kirkesamfunn. Det finnes små armenske minoriteter i land som Syria, Iran og Tyrkia, samt i armenske emigrantmiljøer i vestlige land, som Frankrike, USA, Brasil og Sverige. En del av den armenske ortodokse kirke brøt på 1900-tallet ut under navnet den armenske katolske kirke, som er unert med Roma, men med sin egenart og liturgiske praksis intakt.
I Etiopia er den koptiske kirke eller den abbysinske kirke den dominerende religion, men ettersom det moderne Etiopia i dag også omfatter islamske områder, utgjør medlemmene av denne kirken i dag ca halvparten av landets befolkning. Dette kirkesamfunnet har også en knapp halvpart av befolkningen i Eritrea og utgjør en stor minoritet på flere millioner i Egypt. Den koptiske kirke har i likhet med den armenske kirke en monofysittisme kristologi. Etiopia og Armenia var de to første land i verden som allerede på begynnelsen av 300-tallet antok kristendommen som nasjonal religion.

Utviklingstrekk


File:Nyota, Kenya 01.jpg.]]
Kristendommen som helhet, både protestantisk og katolsk, er på fremmarsj i Afrika, spesielt Afrika sør for Sahara, men i de senere år også blant muslimer nord for Sahara. I år 1900 var det kun 8,7 millioner kristne i Afrika. Dette har vokst til 390 millioner i dag og vil sannsynligvis vokse ytterligere til 600 millioner i 2025. I dag er det mer enn 1,5 millioner kirker i verdensdelen. Grunnen til denne veksten er som oftest konverteringer fra tradisjonelle afrikanske religioner eller islam. I følge kilder konverterer 6 millioner afrikanske muslimer til kristendom hvert år.
Kristendommen opplever og en del framgang i Asia, spesielt India, Iran, Kina og Sør-Korea. Kristendommen mister derimot tilhengere i Europa, Canada, Australia, New Zealand og USA.<ref></ref> Ungdommer i den vestlige verden er kjent for å ikke være så religiøse, men i følge en undersøkelse gjort av den anerkjente tyske Bertelsmann Stiftelsen, ber 57% av USAs ungdommer daglig. Dette er ikke like vanlig i Europa, selv om for eksempel britiske ungdommer er mer religiøse enn den eldre generasjonen. Andelen amerikanere som går i kirken hver søndag har holdt seg stabilt på 40% de siste årene. I Sør-Amerika er nesten 92,7% av befolkningen kristne og stadig flere indianere konverterer til kristendom. Innen kristendommen er det karismatiske protestantiske bevegelser som har raskest vekst, mens tradisjonelle protestantiske kirkesamfunn har tilbakegang. Økende inn- og utvandring fører også til endringer i det religiøse landskapet. Tidligere fraværende religioner som islam, hinduisme og buddhisme gjør seg etter hvert markant gjeldende på tradisjonelt kristne områder og har en voksende befolkningsandel både i Europa og Nord-Amerika, mens muslimer får en lavere befolkningsandel i særlig Afrika.
En viktig side av dagens utvikling er kristendommens stilling i de tidligere østblokken landene i Øst-Europa etter årtier med åpen religionsfiendtlighet. I Russland vender et betydelig antall tilbake til den russiske ortodokse kirke. Det samme skjer i Ukraina og Kroatia. Denne utviklingen er derimot ikke til stede i tidligere kommunistiske land som Estland og Tsjekkia, ei heller i de deler av Tyskland som var omfattet av det tidligere DDR. I Polen, som er ett av de mest homogene katolske land i verden, opplever kirken tilbakegang. I Midtøsten har antallet og andelen kristne synket betraktelig de siste århundrene. På begynnelsen av 1900-tallet var det nærmere 85% kristne i Libanon, og dette har synket til 40% i dag. I den Libanesiske diasporaen er det en majoritet av kristne, mens i landet er det en majoritet av muslimer. Selv om mange kristne flytter ut i like stor grad som før, er det i dag flere og flere muslimer i Midtøsten som konverterer til kristendom, noe som gjør at antallet og andelen kristne har sluttet å synke. I den arabiske diasporaen er det en svært stor andel kristne. Blant de 3,5 millione arabere i USA er 63&nbsp;% kristne og 24&nbsp;% muslimer. En del av disse er kristne eks-muslimer som velger å flytte vekk fra den arabiske verden. I nabolandet Mexico bor det 1,1 millioner arabere og den muslimske befolkningen i landet teller 25&nbsp;000, noe som betyr at nesten alle araberene i landet er kristne, deriblant verdens rikeste person, Carlos Slim. Kristne er også i stor majoritet blant arabere i Argentina, Brasil, Canada, Chile og de fleste andre land på kontinentet.
Ifølge forfatteren David B. Barrett har Pinsebevegelsen vokst fra 72 millioner tilhengere i 70-årene til 525 millioner i år 2000.<ref name="Barker"></ref> Prostestantisme i Vietnam har vokst med 600% de siste tiåret. I Nigeria, har andelen kristne vokst fra 21,4% i 1953 til 48,2% i 2003. I Sør-Afrika, har pinsebevegelsen vokst fra 0,2% i 1951 til 7,6% in 2001. I Sør-Korea har andelen kristne økt fra 20,7 % i 1985 til 29.2 % i 2005.
Til venstre: En liste over de 25 landene med flest kristne.
Til høyre: En liste over de 25 landene med høyest andel kristne.

Historie

Urkirken


Urkirkens historie omfatter tiden fra den første kirkes etablering etter Jesu død og oppstandelse frem til ca år 100.
Kristendommen startet som en av mange andre små jødiske sekter i samtiden bestående av Jesu disipler og kretsen rundt dem. Jesus fra Nasaret var deres lærer. Han talte i lignelser, gjorde godt mot mennesker, utfordret det religiøse maktapparatet og helbredet syke. Først gradvis innvier han sine disipler i sin «messianske hemmelighet» – at han er Guds Sønn; jødenes Messias; at han skal lide og dø og oppstå på den tredje dag.
Hans budskap er eskatologisk – at tiden står ved sitt endelige opphør da Guds rike skal bryte frem. Først da hans jordiske gjerning var nær fullbyrdet, erkjenner disiplene at han er den Messias som han hadde sagt.
Før sin lidelse og død i den jødiske påsken spiser han påskemåltidet med sine disipler og innstifter det til minne om seg.
Han dømmes deretter for gudsbespottelse i det jødiske Sanhedrin og dømmes til døden ved korsfestelse av den romerske prefekten Pilatus.
På den tredje dag står han opp fra de døde, bevitnet først av Maria Magdalena i følge med noen andre kvinner og senere av disiplene. Den oppstandne står frem for dem som en både fysisk og en metafysisk skikkelse – hans legeme er herliggjort, han går gjennom vegger og dører – og disiplene kjenner ham først ikke igjen.
I førti dager etter sin oppstandelse klargjør Jesus sitt budskap for disiplene, at han er gitt all makt i himmel og på jord. Han innvier apostel til å videreføre hans jordiske gjerning, de skal vokte hans hjord, fø hans lam, døpe i hans navn og gjøre alle folkeslag til hans disipler. Selv skal han fare bort for å innta sin himmelske kongetrone, der han sammen med Faren skal regjere inntil tidens opphør, da han skal komme igjen til jorden for å holde dom over levende og døde.
Fil:AscensionofChrist2.jpg]]
Kristi himmelfartsdag tas han bort fra disiplenes øyne, men ti dager senere, på pinsedagen mottar disiplene Den hellige ånd, tre tusen mennesker døpes. Den første kirke – urkirken – er dermed etablert i Jerusalem. Virksomheten i denne første kirke er beskrevet i Apostlenes gjerninger.
Deretter begynte en omfattende misjonsvirksomhet, først i den jødiske diaspora inne på det gresk-romerske kulturområdet, i Antiokia og Alexandria hvorfra den spredte seg til nye områder i Lilleasia, til Korint, Kypros Malta, Roma, til nåværende irakiske områder, etter tradisjonen også helt til India. Kristendommen var i denne fase og i lang tid fremover en byreligion.
I år 49 avholdes det første konsil i Jerusalem, det såkalte apostelmøtet. I perioden fra ca år 65 til år 90 er de fire evangelium blitt til. Etter 10-20 år etter kirkens etablering er kristne menigheter dannet i hele det gresk-romerske kulturområdet.
Allerede i den første tid oppsto kristenforfølgelser, først fra jødene, deretter fra romerske myndigheter. Kirkens martyr er Stefan diakonen, som ble steinet til døde i Jerusalem. Et stort antall av apostlene led martyrdøden, blant disse apostelen Peter, som var Romas første biskop, apostelen Paulus samt apostelen Jakob og Apostelen Andreas. Apostelen Paulus hadde selv før sin omvendelse vært delaktig i forfølgelser, da under navnet Saulus.
Paulus er ved siden av Jesus kristendommens viktigste person, idet det er han som etter sin omvendelse formulerer kristendommens universelle perspektiv som gjør det mulig for den første kirke å bryte med sin jødiske sektstatus, innta hellenismen og bli en verdensreligion. Paulus formulerer dette perspektivet i sitt kjente utsagn «Her er ikke lenger jøde eller greker, mann eller kvinne, slave eller fri, dere er alle ett i Jesus Kristus».
Utenom de kanonisk skrifter som inngår i Bibelen, har vi en rekke andre kristne kilder fra denne tidligste fase, blant de viktigste er de apostoliske fedre, Barnabas' skrifter (død ca år 60, Ignatius av Antiokias brev (død ca år 100), paven Klemens av Alexandria (død ca år 97), Polykarp (død ca 155), Papias (død ca 130) og Hermas' hyrde. Blant skrifter som for øvrig tilskrives de apostoliske fedre, er Didache, den første kristne lærebok. Av ikke-kristne kilder som beskriver kristendommen i dens tidligste fase er den romerske forfatteren og juristen Plinius, som i et brev til keiseren undrende forteller om de kristne at de «tilber Kristus liksom en gud». I tillegg kommer den den jødiske historikeren http://en.wikipedia.org/wiki/Josephus Josefus Flavius.
Divergerende teologiske oppfatninger gjorde seg gjeldende allerede i den første tid. Den første kjetteri som urkirken tok oppgjør med, var Markion, som hadde mange tilhengere i Roma, og som hevdet et gnostisismen syn på Kristus.

Oldkirken


Oldkirken omfatter tiden fra ca år 100 – 150 frem til Milanoediktet i 313 etablerte trosfrihet for kristne under keiser Konstantin den store.
Oldkirken omfatter kristendommens videre etablering innenfor det gresk-romerske området og de første etableringer ved imperiets yttergrenser i Nord-Afrika og Frankrike, samt også utenfor imperiets område i Armenia og Etiopia.
Oldkirken er apologetenes og kirkefedrenes tid. Apologetene og kirkefedrene utformer den første kristne teologi og utvikler et forsvar for kristendommen i møte med gresk-romersk kultur og indrekirkelige vranglærer, i første rekke kristne varianter av gnostisismen samt donatismen, montanismen, mandeismen, manikeismen og en rekke synkretisme retninger. Pågående debatt om forståelsen av Guds vesen og Kristi natur. Den fremste av apologetene er Justin Martyr og Tertullian. Kirkefedrene og deres skrifter utgjør et stort antall. De fremste av dem i denne tidlige fase er Ignatius av Antiokia, Origenes, Cyprian, Ireneus og Klemens av Alexandria.
Kirken og gudstjenestefeiringen antar en struktur og organisatorisk form som i hovedtrekkene sammenfaller med dagens.
Kristne blir – i flere forskjellige bølger – utsatt for intense forfølgelser fra romerske myndigheter. Konsiler avholdes i Roma, Karthago og Antiokia.

Middelalderen


Middelalderen omfatter her perioden fra Konstantin den store og ediktet i Milano i 312 til Martin Luther og reformasjonen i første halvpart av 1500-tallet.

Tidlig middelalder


300-tallet


Keiser Konstantin den store konverterer til kristendommen i 312, innfører trosfrihet for de kristne, Milanoediktet i 313 erklærer at Romerriket skal forholde seg nøytral i religiøse spørsmål.
Pågående debatt omkring teologiske vranglærer, oppgjør med arianismen og donatismen, som er utbredt i Nord-Afrika, treenighetslæren formuleres på kirkemøtet i Nikea i 325 med brodd mot arianismen.
Ediktet i Thessaloniki i 380 markerer slutten på nominell trosfrihet i Romerriket, og er et stort skritt på veien til å gjøre kristendommen til romersk statsreligion.
Nytt kirkemøte i Konstantinopel i 385 (det andre økumeniske konsil med ny fordømmelse av arianismen).
Gravkirken i Jerusalem innvies 335, Fødselskirken i Betlehem i 326.
Keiseren flytter til Bysants, Romerriket deles endegyldig i i vestriket og østriket i 385.
Folkevandringstiden, østgotere og vestgotere invasjon, den visigotere kongen Wulfila oversetter det nye testamentet til visigotisk.
Østlig og vestlig kristendom utvikler seg bort fra hverandre.
Kristendommen spres i Frankrike og en Mariakirke bygges i Chartres, spres til England og Irland.
Fastleggelse av en kanonisk ved kirkemøtet i Karthago i 394.
Sentrale personligheter:
Augustin, konverterer til kristendommen, kirkelærer, biskop av Hippo Regius, skriver sitt epokegjørende verk Bekjennelser (St. Augustin) i 399.
Ambrosius, biskop av Milano, Athanasius, biskop av Alexandria,
Johannes Chrysostomos, patriark av Konstantinopel, kirkefedre og kirkelærer, kjent som predikant og for sin kamp mot arianismen, har gitt navn til den guddommelige liturgi,
Martin av Tours – biskop, kjent for sin godhet mot fattige, opphav til mortensmesse og mortensgås
Basilios den store, reformator av munkevesenet i østkirken
Hieronymus – kirkelærer og helgen, oversatte Bibelen fra gresk til latin (Vulgata)

400-tallet


Nye bibeloversettelser til latin (Vulgata), http://sv.wikipedia.org/wiki/Ge%27ez ge'ez (etiopisk kirkespråk den dag i dag), Armenia, aramaisk
forfølgelser i Alexandria
kristendommen spres sørover i Nord-Afrika (Egypt og Sudan)
Klodvig I tar kristendommen til frankerrikets religion, germanermisjon
pågående debatter rundt teologiske læreavvik, nestorianisme, monofysittisme og pelagianisme
de orientalske ortodokse kirker antar nestorianismen, den syriske ortodokse kirke splittes
kirkemøtet i Efesos i 431 (det tredje økumeniske konsil) fordømmer pelagianismen
konsilet i Kalkedon 451 (det fjerde økumeniske konsil) fordømmer nestorianere og monofysitter
Benedikt av Nursia stifter benediktinerordenen
det vestromerske imperiet faller for Germania Odoaker, keiserdømmet består i øst med sete i Konstantinopel
paven gjør krav på overhøyhet, antar tittelen «Vicarius Christi» – Kristi vikar og ser på seg selv som videreføring av det vestromerske keiserdømme og antar den gamle romerske keisers tittel, Pontifex Maximus – den høyeste brobygger. Kimen til middelalderens langvarige strid mellom pave- og keiserdømme er lagt.

500 - 900-tallet


Arianismen sprer seg fortsatt, nå inn på germania områder
Wales kristnes, østgotere og vestgotere kristnes, germanermisjon
det sjette økumeniske konsil i Konstantinopel med nye fordømmelser av arianismen, nestorianismen og monofysittismen.
Gregor den store blir pave i 590, pavedømmet "rykker fra" Østkirken og pavedømmet blir mer og mer synonymt med "det nye Roma", keiserrikets arvtaker.
Islamsk ekspansjon, Karl Martell stopper islamsk ekspansjon i Europa ved Poitiers i 732
kristendommen ekspanderer i slaviske områder
den ikonoklastiske strid - strid om bildets status i gudsdyrkelsen, billedstormere fordømmes ved det sjuende økumeniske konsil i Nikea i 787. Den sentrale østkirkelige teolog er Johannes Damaskenus
En betydningsfull klosterreform utgår i 910 fra benediktinerklosteret http://en.wikipedia.org/wiki/Cluny Cluny i Frankrike
Karl den store lar seg som den første det tysk-romerske riket krone av en pave i år 800
Olav Tryggvason tar kristendommen i 994

Høymiddelalderen


1000-tallet


Olav den hellige lider martyrdøden i 1030, kristningen av Norge
Pave Benedikt VIII tilføyer i 1054 offisielt filioque til den nikenske trosbekjennelsen og det store skisma mellom Østkirken og Vestkirken er et faktum
Anselm av Canterbury, skolastikkens far, det ontologiske gudsbevis
Pave Gregor VII ekskommunikasjon keiser Henrik IV. Pavemakten ved sitt høydepunkt. Bannlysningen trukket tilbake etter keiserens Canossagang
Abelard videreutvikler den skolatiske teologien
Under tyrkisk herredømme stenger muslimene pilegrimsveien til Jerusalem. Grunnlaget for korstogene legges
Bernhard av Clairvaux, sin tids fremste kirkelige personlighet, fødes i 1093, reformer innledes i klostervesenet, Cistercienserordenen grunnlegges
Russland tar kristendommen i 1088
Det første store korstog 1096–1099. Herredømmet over det hellige land vinnes midlertidig tilbake

1100-tallet


Fil:Magnussonnenes saga 3 - G. Munthe.jpg i Heimskringla (1899)]]
Omfattende krikebygging, flere av de store katedral påbegynnes i dette århundret
Sigurd Jorsalfar drar på korstog til Jerusalem 1107–1110
Lombardius, skoledannende skolastikken hvis teologiske verker ble normgivende
Investiturstriden – spørsmålet om kongers og fyrsters rett til å utnevne kirkelige embeter
Valdensianere, en heresi sekt stiftet av Peter Waldo, bryter med kirken og danner et "protestantisk" kirkesamfunn 300 år før Martin Luther. Valdenserne understreket Bibelen autoritet og avviste sakramentene som nødvendige for frelse. Rester av valdensiske menigheter tas etter reformasjonen opp i kalvinisme kirke.
Heresi i Spania og Sør-Frankrike – katarer og albigensere
Det andre store korstog 1147–1148, sterkt oppildnet av Bernhard av Clairvaux. Korstoget ender med katastrofe. Østkirken og Vestkirken legger skylden på hverandre – kløften mellom øst og vest utdypes.
De første universiteter grunnlegges i Paris og Oxford
Tredje Laterankonsil – oppgjør med valdenserne
Muslimene gjeninntar herredømmet over Jerusalem i 1187
Frans av Assisi fødes i 1181
Det tredje store korstog i 1189–1192. Forsøket på å ta tilbake Jerusalem er mislykket. Korstogene fører også til kontakt mellom kristne og muslimske intellektuelle. Fornyet kunnskap om den greske kultur og gresk filosofi

1200-tallet


Det fjerde store korstog 1200–1204. Det avsluttes med at Konstantinopel – hovedsetet for den ortodokse kirke – plyndres.
Pave Innocent III innstifter i 1209 inkvisisjonen for å møte trusselen fra valdenserne
Barnekorstog sendes ut i 1212. Man trodde at fordi barna var rene av hjertet, ville de på overnaturlig vis kunne ta tilbake herredømmet over Jerusalem
Fjerde Laterankonsil fordømmer valdenserne i 1215. En 600 år lang forfølgelse innledes. Transsubstansiasjonslæren formuleres
Dominikanerordenen stiftes i 1216 for å propagandere mot heresi. Sender ut misjonærer blant jøder, muslimer og spanske heresi (albigensere). Misjonærer sendes også til Skandinavia. Ordenen etableres blant annet i Oslo og i Sigtuna
Det femte store korstog 1219–1221, Frans av Assisi er med og preker fredsbudskap for sultanen
Fransiskanerordenen formelt stiftet og vokser hurtig
Frans av Assisi mottar de første stigmata i 1224
Thomas Aquinas, middelalderens fremste teolog, filosof og kirkelærer, medlem av Dominikanerordenen, blir født i 1224. Forfatter av Summa Theologica, midderalderkirkens teologiske hovedverk
Det sjette store korstog innledes i 1229. Gjennom en avtale med sultanen vinner keiseren Jerusalem tilbake
Det sjuende og siste korstog i 1248 fører til at den franske kongen Ludvig IX beseires.
Forsøk på rekonsiliering mellom Østkirken og Vestkirken under konsilet i Lyon i 1274
Universaliestriden – dominikanerordenen mot fransiskanerordenen

Senmiddelalderen


1300-tallet


1309–1377 «Kirkens babylonske fangenskap» – paven flytter til Avignon i Sør-Frankrike, pavedømmet er pro-fransk.
Tempelherreordenens stormester Jaques de Molay, brennes på bålet i Paris i 1314
Hundreårskrigen begynner i 1337
John Wycliffe, førreformatorisk teologi ved Oxford kritiserer kirken, forkaster pavedømmet og helgendyrkelse, hevder Bibelen er eneste autoritet. Oversetter Vulgata til engelsk, dømt som kjetter, regnes som far til moderne bibeloversettelser.
Katarina av Siena
Thomas a Kempis epokegjørende verk «Kristi etterfølgelse»
gotikk

1400-tallet


Fil:Press -Bettman.jpgs oppfinnelse av trykkekunsten fikk stor betydning for Bibelens utbredelse]]
Jan Hus, førreformatorisk teolog fra Böhmen, dømt til døden på bålet for kjetteri i Konstanz i 1415
Konsilet i Konstanz 1414–1418 fører skismaet innen pavedømmet til ende og velger ny pave.
Jeanne d'Arcs martyrdød i 1431.
http://en.wikipedia.org/wiki/Nicholas_of_Kues Nicholas av Cues, kardinal og filosof, hevder at universet er uendelig i 1433
Johann Gutenberg og Gutenbergbibelen, 1452
Konstantinopel faller i 1453, det østromerske keiserdømme er over, kirkens hovedsete i øst blir muslimsk. Fortsatt muslimsk ekspansjon i øst
inkvisisjonen begynner i 1478, i 1492 opphører muslimsk herredømme i Spania, jøder og muslimer fordrives under dronning Isabella
http://en.wikipedia.org/wiki/Girolamo_Savonarola Savanarola, italiensk dominikanerordenen, ekskommunikasjon og henrettes Firenze i 1498

Renessanse - reformasjon og motreformasjon


1500-tallet


Erasmus fra Rotterdam 1503, kristen humanisme
Grunnsteinen til den nye Peterskirken i Roma legges i 1506
Michelangelo utsmykker det sixtinske kapell i 1508–1512
Martin Luther slår opp sine 95 teser på kirkedøren i Wittenberg i 1517. Reformasjonen begynner
Riksdagen i Worms, Luther nekter å tilbakekalle.
Ulrich Zwingli, reformasjon i Sveits i 1523
Anabaptister (anabaptistene) etableres i 1525 i Sveits
Confessio Augustana – den lutherske reformasjons bekjennelsesskrift, utarbeidet av Philip Melanchthon i 1530
Henrik VIII, reformasjonen innføres i England i 1533
Reformasjonen innføres i Danmark og Norge i 1536 og 1537
Jean Calvin etablerer sin reformerte variant av protestantismen i Geneve i 1536
Jesuittordenen etablert 1540
Tridentinerkonsilet 1545–1563 – den katolske motreformasjonen begynner
Paven ber den polske kardinal Kopernikus om å komme til Roma for å presentere sine teorier. Paven finner dem meget interessante
Bartholomeusnatten, massakre på franske hugenotter i Paris i 1572

1600-tallet


Giordano Bruno brennes på bålet i Roma 1600
Kolonialisering av Amerika og misjon
Trettiårskrigen begynner i 1618 – konfrontasjon mellom det katolske og det protestantiske Europa, den franske kardinal og utenriksminister Richelieu i allianse med protestantiske makter mot Habsburg. Franske hugenotter slås tilbake i 1628
Galileo Galilei tvinges å tilbakekalle sine teorier i 1633
Puritanisme oppstand i England, den katolske kong Charles 1 halshugget i 1649
Kvekerne etableres i 1650
Blaise Pascal, fransk kristen filosof, publiserer i 1656 sitt apologetikk hovedverk «Pensées»
Peter den store tiltrer som russisk tsar i 1682
«The Toleration Act» i 1689 gir engelske dissentere rett til å praktisere sin tro

Opplysning og modernitet


1700-tallet


John Wesley og den metodisme, 1738, brudd med den anglikanske kirke i 1795
Luthersk ortodoksi og pietisme
Johann Sebastian Bach og Georg Friedrich Händel
Opplysningstiden og rasjonalisme
Omfattende jødeforfølgelser i Russland under Katarina II av Russland
Immanuel Kant
Den franske revolusjon
Misjon blant urfolk, samer og inuitter
Ortodoks kristendom reetablerer seg i Jerusalem

1800-tallet


Industrialismen, liberalisme, nasjonalisme og sosial uro. Frelsesarmeen stiftes i 1865
Det første vatikankonsil, dogmet om pavens ufeilbarlighet 1870. Katolsk motstand mot modernismen
Katolikker i Nederland bryter med Roma etter ufeilbarlighetsdogmet og etablerer den gammelkatolske kirke ved en synode i Utrecht i 1889
Amerikanske vekkelser til Europa, tysk indremisjonsvekkelse, Hans Nielsen Hauge, misjon i Afrika, bibelvekkelse
Charles Darwin
Søren Kierkegaards eksistensfilosofi og angrep på den etablerte kirke får sterk innflytelse på lavkirkelig vekkelse
Adolf von Harnack utgir «Das Wesen des Christentums» i 1900

Se også


Tidlig kristendom
Religion
Gud
Teologi
Åpenbaring
Profeter
Profeti
De ti bud
Katolisisme

Referanser

Litteratur


Tobiassen, T., Elstad, H. og Norderval, K.M. (2006): ''Kristendommen og kunst i vesteuropeisk kultur. Bilder og arkitektur.'' Fagbokforlaget.
Tobiassen, T., Grøm, R. og Selvik, T. (1994): ''Kyrkjespir og kyrkjespor. Hovudtrekk frå kyrkjehistoria.'' Det Norske Samlaget.
Solborg Bergljot: (2000): ''Jernalderen i Norge. 500 år før Kristus til 1030 år etter Kristus'', Cappelen forlag
Kategori:Kristendom
Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha
ace:Kristen
af:Christendom
als:Christentum
am:ክርስትና
ang:Crīstendōm
ar:مسيحية
an:Cristianismo
arc:ܡܫܝܚܝܘܬܐ
roa-rup:Crishinizmo
frp:Cristianismo
as:খ্ৰীষ্টান ধৰ্ম
ast:Cristianismu
gn:Hesu rape
az:Xristianlıq
bn:খ্রিস্ট ধর্ম
bjn:Kerestén
zh-min-nan:Ki-tok-kàu
ba:Христианлыҡ
be:Хрысціянства
be-x-old:Хрысьціянства
bcl:Kristianismo
bg:Християнство
bar:Kristndum
bo:ཡེ་ཤུའི་ཆོས་ལུགས།
bs:Hrišćanstvo
br:Kristeniezh
ca:Cristianisme
cv:Христианлăх
ceb:Kristiyanismo
cs:Křesťanství
cbk-zam:Cristianismo
co:Cristianisimu
cy:Cristnogaeth
da:Kristendom
de:Christentum
dv:މަސީހީދީން
dsb:Kśesćijaństwo
et:Kristlus
el:Χριστιανισμός
en:Christianity
es:Cristianismo
eo:Kristanismo
ext:Cristianismu
eu:Kristautasun
fa:مسیحیت
hif:Isai Dharam
fo:Kristindómur
fr:Christianisme
fy:Kristendom
fur:Cristianesim
ga:An Chríostaíocht
gag:Hristianlık
gd:Crìosdaidheachd
gl:Cristianismo
gan:基督教
hak:Kî-tuk-kau
ko:기독교
ha:Kiristancìì
hy:Քրիստոնեություն
hi:ईसाई धर्म
hsb:Křesćanstwo
hr:Kršćanstvo
io:Kristanismo
ig:Efefe Kraịst
ilo:Kristianidad
id:Kekristenan
ia:Christianismo
ie:Cristianisme
ik:Krgatsonik
os:Чырыстон дин
is:Kristni
it:Cristianesimo
he:נצרות
jv:Kristen
kn:ಕ್ರೈಸ್ತ ಧರ್ಮ
krc:Христианлыкъ
ka:ქრისტიანობა
kk:Мәсіхшілік
kw:Kristoneth
rw:Ubukirisitu
sw:Ukristo
kg:Kiyesu
ht:Krisyanis
ku:Xiristiyanî
ky:Машаякчылык
lad:Kristianismo
lbe:Ххачпарас дин
lez:Хашпара дин
la:Religio Christiana
lv:Kristietība
lb:Chrëschtentum
lt:Krikščionybė
lij:Crestianeximo
li:Christendóm
ln:Boklísto
jbo:xi'ojda
lmo:Cristianesim
hu:Kereszténység
mk:Христијанство
mg:Kristianisma
ml:ക്രിസ്തുമതം
mt:Kristjaneżmu
mi:Whakapono Karaitiana
mr:ख्रिश्चन धर्म
xmf:ქირსიანობა
arz:مسيحيه
mzn:مسیحی دین
ms:Kristian
cdo:Gĭ-dók-gáu
mwl:Cristandade
mn:Христийн шашин
my:ခရစ်ယာန်ဘာသာ
nl:Christendom
nds-nl:Christendom
ja:キリスト教
nap:Cristianesimo
pih:Kreschenitii
nn:Kristendommen
nrm:Chrêtchienneté
nov:Kristianisme
oc:Cristianisme
mhr:Христианлык
uz:Masihiylik
pa:ਇਸਾਈ ਧਰਮ
pnb:عیسائیت
pap:Kristianismo
ps:عيسويت
pms:Cristianésim
tpi:Lotu Kristen
nds:Christendom
pl:Chrześcijaństwo
pt:Cristianismo
crh:Hristianlıq
ro:Creștinism
rm:Cristianissem
qu:Kristiyanu iñiy
rue:Хрістіанство
ru:Христианство
sah:Христианство
se:Kristtalašvuohta
sa:क्रैस्तमतम्
sc:Cristianèsimu
sco:Christianity
stq:Kristendum
nso:Sekriste
sq:Krishterimi
scn:Cristianèsimu
si:ක්‍රිස්තියානි ආගම
simple:Christianity
sk:Kresťanstvo
sl:Krščanstvo
cu:Хрїстїаньство
szl:Krześćijaństwo
so:Masiixiyad
ckb:ئایینی مەسیحییەت
sr:Хришћанство
sh:Hrišćanstvo
fi:Kristinusko
sv:Kristendom
tl:Kristiyanismo
ta:கிறித்தவம்
kab:Tamasiḥit
tt:Xristianlıq
te:క్రైస్తవ మతము
th:ศาสนาคริสต์
tg:Дини христианӣ
tr:Hıristiyanlık
tw:Kinilisyano
uk:Християнство
ur:عیسائیت
ug:مەسىھچىلىك
za:Geidoekgauq
vec:Cristianèximo
vep:Hristanuskond
vi:Kitô giáo
fiu-vro:Ristiusk
wa:Crustinnisse
zh-classical:基督教
vls:Christndom
war:Kristyanismo
yi:קריסטנטום
yo:Ẹ̀sìn Krístì
zh-yue:基督教
diq:Xıristiyaniye
zea:Christendom
bat-smg:Krėkštiuonībė
zh:基督教

Karate

:''For radioprogrammet Karate, se Karate (radioprogram)''
Karate er flere japanske kampsystemer med opprinnelse på Okinawa. Karate betyr tom eller kinesisk hånd, alt ettersom hvilket skrifttegn du skriver "kara" med. Felles for dem alle er at de hovedsakelig vektlegger effektive spark-, slag- og blokkeringsteknikker. Selv om navnet karate først ble formulert på 1930-tallet, strekker historien til karate seg helt tilbake til Shaolin-tempelet og buddhistmunken Bodhidarma på 500-tallet. Man finner også kataer som er flere hundre år gamle.

Karatens røtter


På Okinawa hadde man fra gammelt av utviklet et kampsystem som ble kalt ''Tode'' (eller ''Tote'' – kinesisk hånd). På grunn av hyppig kontakt med det Kina fastlandet ble denne stilarten påvirket av sør-kinesiske kampsystemer kalt ''Ch'uan Fa'' (kung fu). Dette førte til utviklingen av en ny stilart på Okinawa som ble kalt ''Te''. Siden våpen var forbudt for bøndene på Okinawa, bestod dette systemet i all hovedsak av våpenløs kamp.
Hver by på Okinawa hadde sin egen te-stilart. Men det var først og fremst stilartene fra tre byer som ble dominerende. Disse var ''shuri-te'', ''naha-te'' og ''tomari-te''. Det er disse tre grenene som er grunnlaget for de tradisjonelle karatestilartene man finner i dag: ''Shotokan'', ''Goju-Ryu'' og ''shito-ryu''. Siden har det oppstått stilarter som ''wado-ryu'', ''kyokushinkai'', ''shotokai'', ''chito-ryu'', samt en rekke stilarter av nyere dato. Alt i alt er det et mangfold av karate-stilarter.
Flere av de nyere stilartene har forandret seg mye fra sine røtter og er i dag mer sport enn kampkunst. Tradisjonell karate bestreber seg derimot på å beholde sine røtter, og videreføre karate som en sann kampkunst.
I tiden etter Andre verdenskrig har karate blitt populær i Sør Korea under navnene: tangsudo eller kongsudo. .

Kihon (grunnteknikker)


Denne delen består av grunnleggende trening, hvor man lærer de grunnleggende spark-, slag- og blokkeringsteknikkene. Disse repeteres og terpes, slik at de stadig blir bedre og mer naturlige. Man trener både på enkeltteknikker og teknikker satt sammen i kombinasjoner. God basic er grunnsteinen for videre utvikling i ''kata'' og ''kumite''.

Kata (mønster)


Kata er selve hjertet i de fleste karatesystemene, selve arven fra "gamledager". En kata består av en rekke teknikker og bevegelser, satt sammen i et fast mønster som skal simulere en kampsituasjon. Antallet teknikker varierer fra et tyvetalls til 50-60 teknikker, forskjellig fra kata til kata. Det som er viktig for at en kata skal være en kata, er ikke bare å kunne teknikkene godt. Det gjelder også å ha god styrke ikke bare i slag og spark, men også i blokkeringer. Armer og ben må gå synkronisert slik at ikke armene kommer før bena eller motsatt. Kampropet Kiay er også viktig. Dette kampropet blir gjentatt to eller flere ganger i en kata, ved et "høydepunkt". Kampropet er også en viktig del av kataen, og meningen er å skremme motstanderen og å bygge opp eksplosivitet og troverdighet i kataen. Ordet Kiay betyr å "rope". De fleste teknikkene er kamuflerte selvforsvarsteknikker.
Antall kataer kan variere fra stilart til stilart. Kataene kan sammenlignes med en database, hvor all informasjon ligger lagret. Denne informasjonen er alt fra enkle selvforsvarsteknikker til mer avanserte detaljer og ideer. Det er vanskelig å si med sikkerhet når de forskjellige kataene oppstod, men man vet med sikkerhet at noen av dem stammer tilbake til 1600-tallet. Det har også blitt hevdet at noen strekker seg tilbake til Kina og Shaolin-tempelet.
For å kunne gradere videre til neste grad, skal du gjennom din grads kata. Om Sensei godtar din kata, og du presterer bra under Kumite, vil du gå én grad høyere opp i systemet.

Kumite (kamp)


Kumite er kampdelen i karate. Tidligere kunne dette gå ganske hardt for seg, spesielt i tiden før og under 2. verdenskrig. En vanlig treningskamp kunne da ofte resultere i brukne ribbein, utslåtte tenner, knekte neser og det som verre var. Forståelig nok forsøkte man siden å finne en tryggere måte å trene kumite på. Full kontakt var ikke forsvarlig (i Kyokushinkai-stilarten har fullkontakt fremdeles en stor plass i konkurranser i dag), ingen kontakt var ikke realistisk nok, og boksehansker og vester hindret teknikker og bevegelse. Man kom til slutt fram til det vi i dag kaller "''skintouch''".
D.v.s. at man lærer å kontrollere teknikkene sine til en slik grad at man stopper slaget idet man berører motstanderen. Dette krever selvfølgelig god kontroll og beherskelse, og det er en av grunnene til at ''kihon'' (basic) er så viktig. I karate legger man stor tyngde på det å beherske teknikkene riktig, slik at ingen kommer til skade. Slagene er kun ment for å skape et visst bilde av hva som hadde skjedd i fri kamp. Man begynner kumite-trening først med avtalte teknikker og går gradvis videre til fri sparring.

Gradering


Gradering blir gjort for å stadfeste at man har utviklet sine kunnskaper og ferdigheter innen karate. Alle karatekaer bærer et belte rundt livet som viser hvilken gradering man har. I Shotokan Karate går man fra hvitt (0. kyu) til hvitt med gul stripe (9. kyu), før gult (8. kyu) dersom man er junior, eller fra hvitt (0. kyu) til gult (8. kyu) dersom man er senior. Deretter oransje, grønt, to blå, og så tre brune belter. Å gå fra 1. kyu som er det siste brune beltet til svart belte (1. dan) er et stort skritt for mange.
Gradering skjer som oftest hvert halve år, avhengig av ferdigheter, klubb og stilart.
Karate er en samlebetegnelse på mange stilarter, som har forskjellige måter å gradere på, forskjellige farger på beltene, forskjellige kataer og tradisjoner. Fargen på beltene som er nevnt ovenfor vil derfor ikke stemme overens med alles kunnskaper.
Svart belte 10. dan er øverste dan- indeling. Over dette finnes det 3 grader, som svært få mennesker har eller har hatt. Disse er i stigende rekkefølge: junidan, juichidan og øverst, det nærmest utilnærmelige shihan.

Det perfekte kampsystem?


Man kan ofte høre eller lese at den eller den kampsporten er den mest effektive stilarten som finnes. Dette er ukorrekt på det beste. Det finnes ingen systemer som er perfekte. Det finnes ikke en stilart som vil gjøre deg uovervinnelig. Alle har sine fordeler og alle har sine mangler. Dette er uten unntak. I tillegg har vi som enkeltindivider våre egne begrensninger.
Det man derimot kan håpe på er at den stilarten man velger, kan gi den erfaring og den sikkerhet man trenger for best mulig å takle en potensielt farlig situasjon. Like viktig er det at seriøse stilarter også kan bidra til personlig utvikling. Bedre motorikk, koordinasjon og Konsentrasjon (psykologi) er noen konsekvenser av seriøs trening. Andre er bedre selvtillit, bedre helse og økt overskudd og pågangsmot. Og ikke minst: det er moro.
Kategori:Karate
Kategori:Sport i Japan
Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha
als:Karate
ar:كاراتيه
an:Karate
ast:Kárate
az:Karate
bn:কারাতে
be:Каратэ
be-x-old:Каратэ
bg:Карате
bo:ཁ་ར་ཏེ།
bs:Karate
br:Karate
ca:Karate
cs:Karate
cy:Karate
da:Karate
de:Karate
et:Karate
el:Καράτε
en:Karate
es:Karate
eo:Karateo
eu:Karate
fa:کاراته
hif:Karate
fr:Karaté
fur:Karate
gl:Karate
ko:공수도
hy:Կարատե
hi:कराटे
hr:Karate
id:Karate
ia:Karate
xh:I-Karate
is:Karate
it:Karate
he:קראטה
jv:Karaté
kn:ಕರಾಟೆ
kk:Каратэ
ht:Karate
ku:Karate
la:Karate
lv:Karatē
lt:Karatė
hu:Karate
mk:Карате
mg:Karate
ml:കരാട്ടെ
ms:Karate
mn:Каратэ
my:ကာရာတေးဒို
nl:Karate
ja:空手道
nn:Karate
oc:Karate
uz:Karate
pnb:کراٹے
pl:Karate
pt:Caratê
ro:Karate
rm:Karate
rue:Карате
ru:Карате
sq:Karate
scn:Karate
si:කරාටේ
simple:Karate
sk:Karate
sl:Karate
ckb:کاراتێ
sr:Карате
sh:Karate
su:Karaté
fi:Karate
sv:Karate
tl:Karate
ta:கராத்தே
th:คาราเต้
tr:Karate
uk:Карате
ur:کراٹے
vec:Karate
vi:Karate
war:Karate
yi:קאראטע
zh-yue:空手道
bat-smg:Karate
zh:空手道

Kristiansand


Fil:Gravane 01.jpg
Kristiansand (opprinnelig Christianssand) er en by og en Norges kommuner i Vest-Agder fylke, og er også fylkets administrasjonssenter. Byen rangeres som
Norges Liste over norske byer i folketall med 83&nbsp;091 innbyggere per 1. oktober 2011. Kristiansand er den største byen i regionen og kalles ''Sørlandets hovedstad''. Kristiansand er også kjent for å være i sentrum av "bibelbeltet". Posebyen er det mest sentrale boligfeltet i Kristiansand
Kristiansand grenser i vest til Søgne og Songdalen, i nord til Vennesla og Birkenes, og i øst til Lillesand i Aust-Agder. Folketallet er tilsammen med disse omkringliggende kommunene 128&nbsp;328 (1. oktober 2011). De interkommunale aktivitetene i Knutepunkt Sørlandet inkluderer alle disse kommunene, samt Iveland.

Navn


Byen er oppkalt etter sin grunnlegger, kong Christian IV av Danmark og Norge, som grunnla byen Christianssand 5. juli 1641. I 1877 ble skrivemåten ''Kristiansand'' innført i Norges Statskalender, og samme skrivemåte ble gjort gjeldende for Kristiania og Kristiansund, og senere ble stavemåten tatt i bruk i kommunale sammenhenger. Den eldre skrivemåten ''Christianssand'' har vært beholdt i navn på en del bedrifter og foreninger, slik som Christianssands Bryggeri, Christianssands Byselskab, politiske partier i byen o.a. Flere ganger har den offisielle navneformen vært diskutert. I 2012 tok ordfører Arvid Grundekjøn (Høyre) til orde i avisen Fædrelandsvennen for at man burde gjeninnføre den opprinnelige skrivemåten, og begrunnet det med at ''Kristiansand'' er ugrammatisk og meningsløst.

Natur og geografi


Kristiansand ligger strategisk plassert ved Skagerrak, og før åpningen av Kiel-kanalen var området svært viktig militært og geopolitisk. Dette førte til at stedet i århundrer fungerte som militært støttepunkt, fra Harald Haarfagres kongsgård til Danmark-Norges festningsanlegg og senere som garnisonsby. Kristiansand er en innfallsport til og fra Kontinentet, med ferjesamband til Danmark og innenlands utgangspunkt for jernbanetraséen langs bunnen av Sørlandsgrabenen.
Denne delen av Agder tilhører det svekonorvegiske grunnfjellsskjoldet, og består av to geologiske hovedformasjoner av proterozoikum bergarter som er dannet under de ''gotiske'' og senere ''svekonorvegiske'' fjellkjedefoldingene, med sterk metamorfose i den sistnevnte. Et underlag av 1&nbsp;600 – 1&nbsp;450 millioner år gammel skifer, kvartsitt, marmor og amfibolitt med noe hornblendegneis, og ovenpå dette sure overflatestrukturer av både granitt og granodioritt (henholdsvis 1&nbsp;250 – 1&nbsp;000 mill år gamle, og stedvis 1&nbsp;550 – 1&nbsp;480 millioner år gamle). Øst i kommunen starter Bamblefeltet og strekker seg østover til Grenland.
De yngste svekonorvegiske dannelsene bevitnes av større formasjoner av granitt. Det er også ganger av gabbro og dioritt, sjeldnere eklogitt. Den kaledonske fjellkjedefoldingen nådde ikke ned hit. Forkastningene går i sørvest-nordøst retning. Utenfor Flekkerøy var det i eldre tider en vulkan som har etterlatt vulkanbergarten vesuvian ved Eg (Kristiansand) nord for bysentrum.
Kristiansand har temperert klima med varme somre og kjølige vintre. Snøfall er periodisk og ikke årvisst. Golfstrømmen gir lokal oppvarming gjennom overflatestrømmene langs Norskerenna.

Historie


:''Hovedartikkel: Kristiansands historie''
Fil:Kristiansand JW Edy.jpg]]
Kristiansandsområdet har hatt bosetting i uminnelige tider. I 1996 ble det funnet et godt bevart skjelett av en kvinne fra ca. 6500 f.Kr i nabokommunen Søgne. Dette beviser et svært tidlig tilhold i skjærgården. Stedet Grauthelleren ''(Grathelleren)'' på Fidjane er en antatt steinalderboplass. I 2010 ble det for første gang i Norge funnet et såkalt Sarupanlegg fra yngre steinalder, ca. 3400 f.Kr., ved Hamresanden. Øst for Oddernes kirke er det foretatt utgravninger av landsbybosetninger fra århundrene like før og etter år 0. Disse er, sammen med et tilsvarende funn fra Rogaland, helt unike i norsk sammenheng. Enkeltgårder var det dominerende mønsteret i Norge i eldre tid, men her er det funnet landsbyformasjoner. Andre, arkeologiske funn i gravhauger rundt Oddernes kirke på Lund vitner om bosettinger fra ca. 400 e.Kr, og det ble i 1907 funnet 25 kokegroper like utenfor kirkeveggen som sannsynligvis er enda eldre. Syd og vest for kirken fantes tidligere et av Sørlandets aller største gravfelt fra førkristen tid. Det antas at det lå en kongsgård på Oddernes allerede før 800, og Oddernes kirke ble reist omkring 1040.
Fil:Oddernes_kirke_B.JPG i Kristiansand, reist omkring 1040.]]
Før steinkirken ble bygd, er det antatt at én eller kanskje to stolpekirker av tre har stått på samme sted. Utgravningene under og rundt runesteinen for noen år siden, da den ble flyttet inn i våpenhuset, har utfra gravfunn dokumentert at kirkegården må ha vært uvanlig stor allerede i høymiddelalderen. Dette betyr at området har hatt et høyt folketall i tida før svartedauden.
Allerede på 1300-1400-tallet var det en travel havn og et lite tettsted ved Otra nederst på Lund (Kristiansand) (Lahelle). Et annet viktig element i utviklingen er havnen ved Flekkerøy, som var den viktigste langs Skagerrakkysten fra 1500-tallet og som fikk sine første befestninger med fort i 1555 under Christian III av Danmark og Norge. Lensherre Palle Rosenkrantz (1588–1651) fikk i 1635 ordre om å flytte fra Nedenes og bygge en oddernes kongsgård ved Flekkerøy. Før anleggelsen av Kiel-kanalen mellom Nordsjøen og Østersjøen hadde byen meget stor strategisk betydning.
Christian IV av Danmark og Norge besøkte stedet i alle fall i 1630 og 1635, og den 5. juli 1641 grunnla han formelt byen ''Christianssand'' på «Sanden» på andre siden av Torridalselva (Otra). Byen ble anlagt i renessansestil med regelmessig byplan (Kvadraturen (Kristiansand)), og handelsborgere i hele Agder ble beordret til å flytte til den nye byen. Til gjengjeld skulle de få diverse handelsprivilegier og 10 års skattefrihet. I 1666 ble Christianssand garnisonsby, og i 1682, besluttet kongen at bispesetet skulle flyttes fra Stavanger til Christianssand. Bispedømmet endret samtidig navn til Agder bispedømme.
Fil:Kristiansand Church.jpger herjet byen på 1800-tallet, og i 1885 ble Kristiansand domkirke gjenreist i mur.]]
I 1734 opplevde byen sin første, og svært ødeleggende bybrann. Senere på 1700-tallet, etter den amerikanske uavhengighetskrigen, opplevde byens skipsbyggere stor vekst. Oppsvinget varte helt frem til Napoleonskrigene, som med sin Kontinentalblokaden og sjøkrig ble et hardt slag for handelen. Danmark-Norge støttet Frankrike og var utsatt for nådeløse, britiske angrep. Historien om Terje Vigen vitner om dette. Først i 1830-årene begynte økonomien å ta seg opp, og den norske veksten i skipsfarten ble viktig for Christianssand.
En annen viktig hendelse var anleggelsen av ''Eg Sindssygeasyl'' i 1881, den andre psykiatriske sentralinstitusjonen i Norge, etter Gaustad. Det psykiatriske sykehuset trakk høyt spesialiserte leger til byen og ga også mange kvinnearbeidsplasser.
Den siste store bybrannen i 1892 la halve Kvadraturen, opp til Kristiansand domkirke i aske. Kirken var gjenreist i mur etter brannen i 1880.
Med utbyggingen av vannkraft på Sørlandet ble det etterhvert etablert industri, særlig med Kristiansands Nikkelraffineringsverk AS (senere Falconbridge Nikkelverk, nå Xstrata Nikkelverk) i 1910. Første verdenskrig ble, økonomisk sett, en god periode for Kristiansand, som nøytral skipsfartsby. Krisen som fulgte med paripolitikken på 1920-tallet og verdenskrisen på 1930-tallet kjentes godt også i en handelsby som Kristiansand.
Fil:AK2 ubt.JPEG
Arbeiderbevegelsen hadde viktige pionerer i byen, og Leo Trotsky bodde et drøyt år i skjærgården utenfor Kristiansand i sitt eksil. Det var Arnulf Øverland som tok ham med seg fra Randesund til Ny-Hellesund i Søgne i 1936. I mellomkrigstiden ble Kristiansand et senter for intellektuelle, særlig etter at arkitekten Thilo Schoder slo seg ned i 1932.
Kristiansand ble angrepet 9. april 1940 av tyske marinestyrker og besatt av en hærstyrke på 800 mann. Under utbyggingen etter krigen ble bydelen Lund bygget videre ut, og på 1960- og 70-tallet ble Vågsbygd i vest bygd ut til å bli en bydel med 20&nbsp;000 innbyggere. På 1980-tallet lå byens industri og næringsliv nede. Men fra andre halvdel av 1990-tallet skjøt næringslivet fart, med utvikling av bedrifter for skips- og offshoreutstyr, sikkerhetsteknologi og brønnboring.
De eldre kommunale arkivkildene for kommunen (og de tidligere kommunene) finnes i dag hos Interkommunalt arkiv i Vest-Agder (IKAVA). Dette inkluderer protokoller fra for eksempel kommunestyre, formannskap, fattigstyre, skolestyre og arkiver med blant annet personopplysninger i form av klientarkiver, skatteprotokoller, men også skoleprotokoller.

Kommuneutviklingen


Fil:Otra-Kristiansand.jpg renner ut ved Kristiansand. På bildet sees broen lundsbroa, som forbinder bydelen Lund (Kristiansand) med sentrum. Bildet er tatt fra Hamreheia.]]
Den byplanen Christian IV godkjente i 1641 gav rom for 15&nbsp;000–20&nbsp;000 innbyggere, og det tok nesten 300 år før byen nærmet seg dette.
Derfor kom den første utvidelsen av grensene først etter 280 år, da byen ved lov av 14. juni 1921 ble tillagt ca. 2,75&nbsp;km² av Lund (Kristiansand), som til da hadde tilhørt Oddernes kommune.
Vel 40 år senere, 1. januar 1965, ble alle de omliggende kommuner Oddernes, Randesund og Tveit, slått sammen med Kristiansand. Den nye «storkommunen» Kristiansand fikk dermed et innbyggertall på vel 50&nbsp;000.
Kommunens geografiske midtpunt ligger i Nodeviga.

Tettsteder i Kristiansand


Fil:Tettsted Kristiansand 2005.jpg
Tettstedet Kristiansand ligger i sin helhet innenfor kommunegrensene og hadde pr. 1. januar et folketall på }}. I tillegg regner Statistisk sentralbyrå at det er fire tettsteder i Kristiansand kommune: Skålevik (Flekkerøy) har }} innbyggere, Strai har }}, Justvik }} og Tveit med }} innbyggere per 1. januar .
De sørligste delene av tettstedet Vennesla ligger også i Kristiansand kommune.
Liste over Norges største tettsteder Kristiansand er nr. 8 i rekkefølge blant landets tettsteder, mindre enn dobbeltbyene Skien-Porsgrunn og Fredrikstad-Sarpsborg og tettstedet Drammen.

Som regionsenter


Selvom ''tettstedet Kristiansand'' har en befolkning som er lavere enn i Kristiansand kommune, og kun 8. størst i Norge, er det det klart største tettstedet mellom Porsgrunn/Skien i nordøst (2 timer med bil) og Stavanger/Sandnes i vest (3 timer med bil), og dermed det naturlige regionsenteret. Pendlerområdet med Kristiansand som sentrum (''storbyområdet'' eller ''metro-området'' på engelsk) strekker seg også videre ut enn de 7 kommunene som er i Kristiansandregionen, da man kan komme seg vesentlig lenger fra Kristiansand sentrum ved en times pendling enn til disse nabokommunene, noe man betegner ved uttrykket Agderbyen. I denne sammenhengen går dagens grense ved Mandal i vest og Arendal i øst, med ytterligere økning av området ettersom planlagte veiprosjekter blir fullført (hvor man skisserer fra Vigeland i Lindesnes i vest til Tvedestrand i øst), i tillegg til områder fra innlandskommuner som Marnardal (både vei og tog) og Audnedal (kun tog).

Kultur


Generelt


Fil:Kristiansand (Norway).jpeg vestover mot gjestehavna med Gravane og havneanleggene ved Lagmannsholmen i bakgrunnen.]]
Fil:Agder Teater 01.jpg ble reist på 1970-tallet.]]
Kristiansand er kjent som «sommerby», med stor tilstrømming av turister i sommermånedene. Spesielt Kristiansand Dyrepark trekker mange tilreisende. Dyreparken er den nest mest besøkte turistattraksjonen i Norge, bare slått av Holmenkollen. I 2006 hadde parken 626&nbsp;037 besøkende.
Norges største musikkfestival, Quartfestivalen, ble arrangert i Kristiansand i begynnelsen av juli hvert år fra 1991. Festivalen strakk seg over fem dager, og hadde konserter på store scener på Odderøya, samt på en del mindre scener rundt om i byen. Quartfestivalen satset hvert år på å få store, internasjonale artister til festivalen. I tillegg var festivalen kjent for å stadig booke artister som var på vei til internasjonale gjennombrudd. Det er ikke få av dagens store stjerner som tidligere har opptrådt på Quartfestivalens mindre scener. Sommeren 2007 fikk festivalen sterk konkurranse fra Hovefestivalen på Tromøya og boet gikk til skifteretten i begynnelsen av juni 2008. I 2009 ble festivalen igjen arrangert, da under navnet Quart. Også dette konseptet endte i skifteretten.
Det arrangeres flere andre festivaler i Kristiansand av mindre format, som Protestfestivalen og Southern Discomfort i september og Dark Season i oktober
Fil:Frafiskebrygga.JPG]]
Kristiansand har også annen musikkaktivitet. Kristiansand Symfoniorkester, med sine «undergrupper» Kristiansand Kammerorkester og Kristiansand Blåseensemble, har markert seg sterkt etter sammenslåingen i 2003. Rolf Gupta er leder. Et nytt konsert- og teaterhus, «Kilden (konsert- og kulturhus)», ble åpnet i januar 2012.
Agder Teater har regionteaterfunksjoner og holdt til i et bygg fra 1970-tallet. Her hadde også teateret og Kristiansand Symfoniorkester sine forestillinger, og lokalet har vært brukt til blant annet borgerlig konfirmasjon og andre, større arrangementer.
I Kristiansand ligger også Sørlandets Kunstmuseum. Museet er det andre, store, regionale kunstmuseum i Norge. Sørlandets kunstmuseum ligger i sentrum av Kristiansand i lokaler som tidlgere rommet Kristiansand katedralskole. Museet er en stiftelse, og den ble opprettet i 1995, med fylkene Aust-Agder og Vest-Agder som initiativtakere sammen med Kristiansand kommune og Christiansands billedgalleri. Museet arbeider både med billedkunst og kunsthåndverk.
Museet driver en utstrakt kunstfaglig virksomhet som bl.a. omfatter utstillinger av den faste samlingen, temporære samtidskunst-utstillinger og vandreutstillinger til skoler og barnehager. Stiftelsen skal arbeide for å skape interesse, kjennskap og kompetanseheving i forhold til billedkunst, kunsthåndverk og andre visuelle uttrykksformer. Museets samlinger bygger på kunst som tilhørte Christiansands billedgalleri.
Christianssands Kunstforening er en av Norges eldste og største kunstforeninger, grunnlagt i 1881. Kunstforeningen er en medlemsstyrt forening, delvis finansiert med offentlige midler. Christianssands Kunstforening er et moderne utstillingssted for samtidskunst og besitter ca. 650 m² utstillingslokale i Kristiansand sentrum. Foreningen startet oppbyggingen av Det Faste Galleri i 1902. Det bestyres av kunstforeningens styre, og er i dag deponert i Sørlandets Kunstmuseum.
Fil:Skippergada.jpgen er populær i sommermånedene. Bildet viser turistbåten ''Maarten'' i Skippergada øst for sentrum.]]
I 2007 vant Kristiansand kommune prisen «Norges kulturkommune» som er innstiftet av Norsk kulturforum, og deles ut hvert annet år.
Cultiva er en selveiende stiftelse som skal forvalte kapitalen etter at bystyret valgte å selge kommunens eierandeler i Agder Energi til Statkraft. Stiftelsen har hatt fokus på kunst, kultur, kreativitet og kompetansebygging og støttet prosjekter på disse feltene i Kristiansand inntil finanskrisen førte til at virksomheten måtte reduseres til et minimum i 2011.
Fiskebrygga i Kristiansand er meget populær i sommermånedene. På 1990-tallet ble området restaurert. Det var tidligere et tradisjonelt fiskemottak, men har i dag restauranter, brygger og bebyggelse med trefasader. Området ligger på begge sider av Gravane-kanalen, som skiller sentrum fra Odderøya. På kanalen er det et yrende båtliv i sommerukene.
Porto Rico – Kristiansands kulturelle frihavn – er ett av pilotprosjektene i Verdiskapningsprosjektet til Riksantikvaren.
Byens mest kjente fotballag, Idrettsklubben Start, spilte i Tippeligaen igjen fra 2009-sesongen. Frem til den siste kampen i eliteserien 2006 hadde klubben sine hjemmekamper på Kristiansand stadion, men fra og med sesongstart i eliteserien 2007 er aktivitetene flyttet til en ny og moderne stadion, Sør Arena. I 2011 mistet klubben plassen i den øverste divisjonen. Det finnes også gode håndballklubber (Kristiansand Idrettsforening og Idrettsklubben Våg), basketklubb (Kristiansand Pirates) og volleyballklubb (Grim VBK).

Kristiansands byvåpen


Hovedelementene i byvåpenet er ''Den norske løve'' foran et furutre. Kongekronen viser at byen ble grunnlagt av en konge. Under kronen står bokstavene ''R.F.P.''. Dette er en forkortelse for ''Regna Firma Pietas'', som betyr ''Gudsfrykt styrker rikene''. Dette var kong Christian IVs valgspråk. Rundt seglet står teksten ''Cavsa Triumphat Tandem Bona'', som betyr ''Den gode sak seirer til slutt''. Dette er byens valgspråk.

Tusenårssted


Kommunens tusenårssted er «Tresse» &ndash; Retrenchementet, byens festplass foran Christiansholm festning, nederst i Festningsgata (Kristiansand) mot Østerhavna. Tusenårsskiftet ble markert der med bl.a. et stort skilt.
Et mindre skilt som skal markere tusenårsstedet for fremtida er laget, men pr. 2011 ikke montert i påvente av at festplassen skal gis en ansiktsløfting. Det skal også graves en kanal innenfor festninga, slik at denne igjen blir liggende på en holme. Disse prosjektene venter på politisk behandling og bevilgning.
Tusenårstreet ble plantet på gressplenen mellom festplassen og lekeplassen/isbanen i Tresse.

Sanger


«Kristiansands sangen» (Adolf Hansen). Erling Tofteland med Robert Levins orkester. Innspilt i Oslo i januar 1951. Utgitt på 78-platen His Master's Voice A.L.&nbsp;3131.
«Kristiansand-visen» (Vilhelm Krag/Eyvind Alnæs). Erling Tofteland med Robert Levins orkester. Innspilt i Oslo i januar 1951. Utgitt på 78-platen His Master's Voice A.L.&nbsp;3131.

Politikk


Kommunestyre har 53 representanter. Arvid Grundekjøn (Høyre) er ordfører. (Se også egen Liste over ordførere i Kristiansand).
Kommunestyrevalgresultat 2011:

Utdanning og forskning


Fil:University of Agder 01.jpg holder til i moderne lokaler på Gimlemoen øst for bykjernen.]]
Universitetet i Agder ble etablert i 2007, basert på Høgskolen i Agder, som var dannet i 1994 som en sammenslåing av seks tidligere høgskoler: Kristiansand lærerhøgskole, Agder distriktshøgskole, Kristiansand sykepleierhøgskole, Arendal sykepleierhøgskole, Agder ingeniør- og distriktshøgskole (Grimstad) og Agder musikkonservatorium. Universitetet har om lag 9.500 studenter. 7.000 av disse er i Kristiansand, de øvrige 2.500 i Grimstad. Alle universitetets studietilbud i Kristiansand er lokalisert i en campus på den tidligere ekserserplassen Gimlemoen på Gimle (Kristiansand) øst for Otra, mellom Spicheren og Gimlevang. Universitetet tilbyr et bredt utvalg studier på alle nivå, organisert i fem fakulteter: Fakultet for humaniora og pedagogikk, Fakultet for teknologi og realfag, Fakultet for helse og idrett, Fakultet for økonomi og samfunnsfag og Fakultet for kunstfag. På Gimlemoen ligger også Sørlandet kunnskapspark, bygget opp med midler fra blant annet Cultiva-fondet (salget av Agder Energi). I Sørlandet kunnskapspark finnes en rekke virksomheter med en viss faglig tilknytning til universitetet, slik som Agderforskning, Høyskoleforlaget, o.a.
Kristiansand ble garnisons- og kirkeby fra 1664, og fikk Kristiansand Katedralskole i 1684 og latinskole i 1734. Offentlige videregående skoler i dag er Kristiansand katedralskole Gimle, Vågsbygd videregående skole, Kvadraturen videregående skole og Tangen videregående skole.
Private videregående skoler er m.a. Noroff Videregående Skole og Sonans utdanning. Privatskolen Sørlandets maritime videregående skole har også tilhold i Kristiansand. Denne skolen tilbyr to linjer, TIP og maritime fag. Skolen er en internatskole, der elevene bor og får opplæring ombord på skoleskipet MS «Sjøkurs».

Industri og næringsliv


Fil:Einar Rasmussen 01.jpg satset tidlig på offshorefartøy for Nordsjøen, og la grunnlaget for eiendoms- og investeringsvirksomhet. Eierfamilene er kommunens mest formuende innbyggere.]]
Christianssands bryggeri er byens tradisjonsrike produsent av øl- og mineralvann. Bryggeriet ble etablert i 1859, og alle CBs produkter brygges på kildevann fra bryggeriets egen kilde, ''Christian IVs kilde''.
Hennig-Olsen iskremfabrikk er en iskremfabrikk med hovedkontor og produksjonslokaler i Kristiansand. Fabrikken ble startet i 1960, men Hennig-Olsen-familien har produsert iskrem i Kristiansand siden 1924, da Sven Hennig-Olsen startet iskremproduksjon på bakrommet i sin tobakkskiosk.
Falconbridge Nikkelverk ble grunnlagt som Kristiansand Nikkelraffineringsverk A/S i 1910. Selskapet eies av sveitsiske Xstrata og har omtrent 500 ansatte. I oktober 2006 fikk det offisielt navnet Xstrata Nickel Nikkelverk.
I Korsvik industriområde på østsiden av Kristiansandsfjorden er det etablert virksomheter som utvikler boreteknologi, kraner, vinsjer og annet utstyr for oljeindustien verden over. Blant disse er National Oilwell Varco og Aker Solutions.
Orkla ASA Elkem har drevet et raffineringsverk for ferrosilisium og microsilica på Fiskå i Vågsbygd gjennom mange år. Der bygges nå en ny fabrikk for fremstilling av polykristallinsk silisium for solcelleindustrien. Anlegget er planlagt med en kapasitet på 5&nbsp;000 tonn årlig.
Som verksted for en relativt stor skipsfartsby fikk Kristiansands Mek. Verksted og P. Høivolds Mekaniske Verksted rask vekst. Det er ikke mange igjen av rederiene som en gang var byens ryggrad. Overgangen fra seil til damp ble ikke prioritert ved inngangen til 1900-tallet, og under overgangen til motordrift i mellomkrigstiden ble rederiene på Østlandet ledende til fortrengsel for sørlandsrederne. Men noen av rederiene bestod og tilpasset seg, som Rasmussens rederi som idag har en mangsidig virksomhet med utgangspunkt i offshore-selskap, diversifisert med eiendom og investeringsvirksomhet. Rasmussen-familien er kommunens desidert mest formuende personer.<ref></ref>

Samferdsel


''Hovedartikkel: Samferdsel i Kristiansand''
Kristiansand er et viktig knutepunkt for transport og kommunikasjon. Byen er norsk ende- og startpunkt for Europavei 18, Europavei 39 og riksvei 9 gjennom Setesdalen. Byen har jernbaneforbindelse til Stavanger og Oslo med Sørlandsbanen, en stor Kristiansand havn med bl.a hurtigbåt- og ferjeforbindelse til Hirtshals (Danmark). Kristiansand lufthavn, Kjevik har direkteforbindelser med Oslo, Stavanger, Bergen, København, London, Aberdeen og Amsterdam.
Kollektivtrafikken lokalt i byen og i distriktet skjer med base i Kristiansand Rutebilstasjon og trafikkterminalene til Bussen Trafikkselskap AS, frem til 1 oktober 2010, da busskjøringen i Kristiansandsområdet ble overtatt av Nettbuss Sør.
Fil:Kristiansand-panorama.jpg

Riksveier


Europavei 18 (Norge) er hovedveien østover fra Kristiansand mot Oslo, mens Europavei 39 (Norge) er hovedveien vestover mot Stavanger, og også sydover mot Aalborg. I tillegg har man Riksvei 9 som er hovedveien nordover i Setesdal til Haukeligrend, mens
Riksvei 41 og Riksvei 420 går mot hhv. nordøst og øst.

Vennskapsbyer

Kjente kristiansandere


Se kjente personer med tilknytning til Kristiansand

Diverse


Fil:Kristiansand City Hall 01.jpg og huser bystyre- og formannskapssalene.]]
Kristiansand blir ofte kalt Kristiansand&nbsp;S (S for sør) for å skille det fra Kristiansund&nbsp;N. Dette stammer fra tiden før postnummer var tatt i bruk, og post noen ganger ble sendt til feil by. I våre dager hender det også at utenlandske piloter forveksler Kristiansand med både Kristiansund og Kristianstad i Sverige. Utenlandske flypassasjerer kan forveksle dem når de bestiller billetter.
Kristiansands nordiske vennskapsbyer er Hjørring (Danmark), Kervo (Finland), Reykjanesbær (Island) og Trollhättan (Sverige). Andre vennskapsbyer er Münster i Tyskland, Letchworth i England, Orleans i Frankrike, Rajshahi i Bangladesh og Gdynia i Polen.
I Norden er Kristiansand den Liste_over_Nordens_største_byer.

Se også


Kristiansand lufthavn, Kjevik
Bydeler i Kristiansand
Historiske bedrifter i Kristiansand

Bilder fra Kristiansand


<gallery widths=180>
Fil:Klynga i Kr. Sand.jpg|Boligområdet Klynga
Fil:Høst i baneheia.jpg|3. Stampe i Baneheia
Fil:Superspeed ved kai.jpg|MS «Superspeed 1» ved Cruisekai 1
</gallery>

Eksterne lenker


http://kristiansand.kommune.no/ Kristiansand kommune
http://www.blomsterbyen.no/ Blomsterbyen Kristiansand, parkvesenets hjemmeside
http://www.kristiansand.no/ Region Kristiansand, nettsted eid av Kristiansand kommune
http://ssb.no/kommuner/hoyre_side.cgi?region=1001 SSBs faktaark om Kristiansand kommune
http://www.nb.no/cgi-bin/galnor/gn_sok.sh?context=0&offset=0&skjema=0&type=e&tittel=kristiansand&Start=S%F8k&fm=1&limit=20&user_offset=1 Historiske bilder fra Kristiansand

Referanser


Kategori:Kristiansand
Kategori:Byer i Vest-Agder
Kategori:Fergesteder i Vest-Agder
Kategori:Tettsteder i Vest-Agder
Kategori:Befolkede områder etablert i 1641
ar:كريستيانزاند
be:Горад Крысціянсан
be-x-old:Крыстыянсан
bg:Кристиансан
ca:Kristiansand
cs:Kristiansand
cy:Kristiansand
da:Kristiansand
de:Kristiansand
et:Kristiansand
en:Kristiansand
es:Kristiansand
fa:کریستیان‌ساند
fo:Kristiansand
fr:Kristiansand
fy:Kristiansand
ko:크리스티안산
hr:Kristiansand
bpy:ক্রিস্টিয়ানসান্ড
id:Kristiansand
os:Кристиансанн
it:Kristiansand
he:קריסטיאנסנד
kl:Kristiansand
lv:Krisjānsanna
lt:Kristiansandas
hu:Kristiansand
mi:Kristiansand
nl:Kristiansand
ja:クリスチャンサン
frr:Kristiansand
nn:Kristiansand kommune
nds:Kommun Kristiansand
pl:Kristiansand
pt:Kristiansand
ro:Kristiansand
ru:Кристиансанн
se:Kristiansand
sl:Kristiansand
sr:Кристијансанд
fi:Kristiansand
sv:Kristiansand
uk:Крістіансанн
vi:Kristiansand
vo:Kristiansand
war:Kristiansand
zea:Kristiansand
bat-smg:Krėstēnsands
zh:克里斯蒂安桑

Kapitalisme

Kapitalisme (av latin: ''capitalis'', avledet av ''caput'', «hode») er et økonomisk system hvor formue og produksjonsmidler er Eiendom.<ref></ref> I et kapitalistisk system er det enkeltindivider enten alene eller sammen med andre, som eier, betjener og handler fast eiendom, arbeidskraft og kapital (økonomi) uten å bruke makt eller svindel. Investeringer, distribusjon, inntekt, produksjon, Pris (økonomi) og Tilbud og etterspørsel av varer og tjenester er bestemt av autonomi i en markedsøkonomi. En egenskap ved kapitalismen er at hver enkelt person eier sin egen arbeidskapasitet, og derfor kan selge den til arbeidsgivere.
Begrepet kapitalisme og det kapitalistiske samfunns utvikling er beskrevet i Karl Marx' og Friedrich Engels' analyse av det moderne industrisamfunnet. En annen viktig analyse av virkninger av kapitalismen finner vi hos Max Weber og hans begrep ''formålsrettet rasjonalitet''. Disse teoretikerne og deres analyse av kapitalismen er vesentlige for å forstå det moderne samfunnet og dets utvikling.
I moderne norsk brukes ofte «kapitalisme» og «liberalisme» om hverandre. Begge ordene brukes til både å beskrive et økonomisk system og en ideologi som inneholder dette økonomiske system. Men begrepene er ikke helt sammenfallende. Vanligvis brukes liberalisme som en betegnelse på en politisk ideologi, et tankesett, mens kapitalisme gjerne brukes for å betegne det dominerende samfunnsøkonomiske systemet i nyere tid. Og det finnes kapitalistiske stater, avhengig av definisjon, som Chile under Pinochet eller dagens Norge, som på forskjellige måter ikke kan sies å styres etter liberalistiske prinsipper. Førstnevnte på grunn av at samfunnet var et politisk diktatur, sistnevnte på grunn av en omfattende offentlig inngripen i økonomien.

Historie


Kapitalismens spede begynnelse i Europa vokste frem fra en gang etter år 1000-tallet som en form for «handelskapitalisme» i middelalderen. Først med den industrielle revolusjon ble handelskapitalismen overført til alle grener av næringslivet. Den industrielle kapitalismen vokste frem på grunn av en voksende verdenshandel der særlig Holland og England var ledende. Denne utviklingen hadde begynt på 1600-tallet med økende handel og etablering av handelskammer, handelskompanier (for eksempel Det Ostindiske kompani) og kolonialisering (imperialisme). Deretter kom etablering av produksjon i gradvis større målestokk som opptakt til den industrielle revolusjon. Dette førte til at selvstendige håndverkere ble lønnsarbeidere.
Etter den industrielle revolusjon fra 1750 og tiden etter, ble det fart i denne utviklingen og det vokste frem en klasse av fattige lønnsarbeidere som solgte egen lønnsarbeid.
En inndeling av kapitalismens historiske utvikling kan være:
Frikonkurransekapitalisme (''liberalisme'') fra 1840-tallet
Styrt kapitalisme, sosial markedsøkonomi eller blandingsøkonomi (''keynesianisme'') fra 1950-tallet
Global kapitalisme, fra 1970-tallet
En utvikling har vært en overgang fra tradisjonell kapitalisme til institusjonell kapitalisme. De tradisjonelle kapitalistene som eide sine bedrifter blir erstattet med aksjeselskaper der andre foretak og det offentlige har dominerende eierinteresser.
Innen det kapitalistiske marked av bedrifter og kunder, er det ulike målestokker å styre etter i maksimeringen av bedriftenes resultat. I Nord-Amerika, hvor bedriftene tidlig ble upersonlig eid og styrt av ansatte ekspertledere, utviklet det seg i etterkrigstiden en typisk eierkapitalisme hvor bedriftsledelsens mål ble ansett å være å maksimere eiernes utbytte på sin investering ''(Return of investment, ROI)''. I Europa utviklet det seg, særlig fra 1970-tallet, en samfunnskapitalisme som tok sikte på å maksimere mer enn bare eiernes utbytte, også samfunnets nytte, ansattes medbestemmelse og miljøhensyn vokste frem som viktige bedriftsmål. I nyere tid utfordres både eierkapitalismen og samfunnskapitalismen av en forbrukerfokusert kundekapitalisme ''(consumer capitalism)'', i møtet med økt forbrukermakt og forbrukervalg under sterkere konkurranse.

Forskjellige syn


Markedsliberalisme definisjon på kapitalisme er et samfunnssystem som bygger på eiendomsretten med et marked basert helt på frikonkuranseprinsippet. Dette medfører at det ikke er noe som heter privat, stat eller monopolkapitalisme da alle disse systemer ikke bygger på eiendomsretten.
Ifølge Markedsliberalisme vil det etter ovennevnte definisjon i et fritt marked kunne medføre en stor økning av produksjon av varer på grunn av økt fortjeneste, noe som vil kunne skape flere Lønnsarbeid. Fri konkurranse vil medføre at prisene synker slik at flere har råd til flere produkter. Spesielt boligpriser vil reduseres slik at fattige har råd til bolig og ikke bare rike mennesker.
''Laissez-faire''-kapitalismen er en liberalisme retning innen kapitalismeteorien. Kjennetegnet er at statsmakten i mye mindre grad griper regulerende og bestemmende inn i næringsvirksomheten. Samtidig ble adelens privilegier opphevet slik at alle ble like for loven. Laugenes reguleringer ble avskaffet og det oppsto et fritt arbeidsmarked hvor lønnsarbeidere sto overfor kapitaleiere. Prisene på varer og tjenester dannes gjennom konkurranse på markedet, tilbud og etterspørsel. Kapitaleiere som lykkes i denne konkurransen høster fortjeneste eller profitt. Det er stor frihet til å investere kapital i nye foretak, og det oppsto et næringsliv som var i stadig uro og bevegelse. Næringslivet stimulerte den tekniske revolusjonen, og den kapitalistiske storindustrien med fabrikker med stor arbeidsstokk og masseproduksjon av forbruks og industrivarer omskapte det samfunnsgeografiske landskapet.
Sett fra laissez-faire-kapitalisters synspunkt skal kapitalisme praktiseres i størst mulig grad uten bruk av tvang som for eksempel skatter og avgifter. Statens rolle i samfunnsøkonomien ble svakere enn tidligere og dens rolle ble å verne om statsborgerens liv og eiendom ved hjelp av indre og ytre ordensvern som politi og militærmakt. Men pengevesenet var statlig og samferdselsnettet var statens oppgave. Offentlig anliggende var også i stor grad skolevesen og religiøst liv.
Sett fra sosialisters synspunkt, bygget på teoriene til blant annet Karl Marx, er ikke kapitalisme et system som bygger på eiendomretten men en beskrivelse av eierskapet til produksjonmidlene. Et marxistisk syn er at kapitalismen i seg selv utvikler monopoler, og at denne utviklingen er uunngåelig innenfor kapitalismens rammer. Marxister skiller derfor mellom privatkapitalisme, statskapitalisme, monopolkapitalisme og overgangsformer mellom disse, avhengig av hvem som eier produksjonsmidlene. I monopolkapitalisme utføres produksjonen ikke for enkeltkapitalister, men for monopoler eller større internasjonale selskaper.

Moderne teorier


Den peruanske økonomen Hernando de Soto (økonom) har i boken #refMysteryofCapital hevdet at årsaken til at de fattige land i verden ikke kommer ut av fattigdommen, er mangelen på et Matrikkel. Dermed kan hverken enkeltpersoner eller småbedrifter bygge opp kapital ved å tilføre Grunneiendom ekstra verdier ettersom disse verdiene ikke kan omsettes i et fritt marked. Like viktig er at de reelle eierne ikke kan ta opp lån med (Pant (sikkerhet)) eiendommen for å finansiere investeringer.
Dermed blir investeringsmulighetene svært små for en stor del av befolkningen, hvor mange er bedriftseiere.
De Soto trekker for eksempel frem forholdene i Egypt. I Egypt har konsulentfirmaet hans beregnet at verdien av de fattiges uregistrerte eiendommer ligger på om lag 241 milliarder USD. Det er 55 ganger alle utenlandske investeringer i Egypt de siste 150 år, inkludert Suezkanalen. Men denne kapitalen er død. Den kan vanskelig anvendes til investeringer, så lenge den ikke er formalisert og registrert gjennom et enhetlig system.

Utbredelse


Man regner i dag med at alle land i verden i en eller annen grad praktiserer kapitalistiske prinsipper – også de som regner seg selv som sosialisme.
Land som USA blir ofte fremmet som et land som prøver å praktisere kapitalistiske økonomiske prinsipper i vesentlig større grad enn de fleste andre land. Fra laissez-faire-kapitalisters synspunkt blir USA derimot ikke oppfattet som kapitalistisk da landet har en rekke lover som er i strid med eiendomsretten, blant annet 30 til 40 prosent skatter, avgifter, statlige subsidier, forbud mot fri prostitusjon, forbud mot fri narkotika, forbud mot fri boligbygging uten statlig innblanding, og forbud mot fri import av varer fra alle land, inkludert Cuba.
Av vestlige statssystem som i dag har andre grunnmodeller i sitt styresett enn kapitalisme, er sosialdemokratiet, som er den styrende samfunnsformen i mange ledende land i Europa og har stor innflytelse i EU.

Politiske partier


I Norge er Fremskrittspartiet og Høyre de største norske partiene som har de kapitalistiske prinsippene om privat eiendomsrett og lav grad av statlig styring som viktige grunnprinsipper i sin politikk. Av de mindre partiene finnes Det Liberale Folkepartiet som ifølge dem selv er tilhengere av ren laissez-faire-kapitalisme, selv om det på enkelte mindre områder som for eksempel kopieringsrettigheter er uenigheter om tolkning av kapitalismen.
I praktisk politikk er det likevel beskjeden forskjell mellom de borgerlige partiene og Arbeiderpartiet. Alle partiene vil ha en stor velferdsstat, der et offentlig helsevesen, skolesystem og folketrygd utgjør grunnstammen. Samtidig vil alle partiene at det private næringsliv skal stå for det aller meste av verdiskaping utenom disse sektorene. Siden staten også er den som legger premisser i form av lover og forskrifter, må den private sektorer forme seg etter disse. Dette blir gjerne kalt for korporatisme.

Kritikk av kapitalismen


Det er i dag to hovedgrener i kritikken av kapitalismen - den marxisme og den økologiske.
Den marxisme kritikken har mange sider og aspekter. Den kan tolkes i flere retninger. Enkelte tolker den som en moralsk kritikk av et system der Marx anser det som fundamentalt galt at mennesket brukes bare som midler til profittøkning, ikke som mål i seg selv. Utbytningen av arbeiderne er et moralsk forkastelig kjerneelement i kapitalismens økonomi, som må fjernes ved sosialistisk revolusjon. En annen, og etter manges mening langt mer plausibel tolkning, er at Marx' kritikk av kapitalismen ikke simpelthen er på moralistisk grunnlag, men at det snarere dreier seg om en inngående vitenskapelig analyse, særlig av selve det kapitalistiske system. En kritikk hovedsakelig utarbeidet i Das Kapital. Blant hovedpoengene her er at kapitalismen som system underminerer seg selv, noe som blant annet gir seg utslag i sykliske kriser og irrasjonell økonomisk politikk som har sin løsning i en sosial revolusjon. I økende grad trer kapitalismens mangler, etter Marx' syn, frem i lyset og en samfunnsmessigjøring av eiendommen gjennom sosialismen og kommunismen er nødvendig utvei. Professor og jus og etikk, Martha C. Nussbaum, knytter særlig an til et aspekt ved Marx' kapitalismekritikk som et argument mot John Rawls. Hun skriver:
Her trekker Nussbaum frem et viktig aspekt ved Marx' kapitalismekritikk. Det er ikke simpelthen slik at kapitalismen utbytter og derved er umoralsk. Eller at kapitalismen gir menneskene en lavere levestandard. Det er nok dette også, men det er viktig å fremheve at kapitalismens klasseinnhold leder til en fremmedgjøring. En fremmedgjøring av mennesker i vid forstand, b. la ved at folk identifiserer seg selv som simple arbeidere og ikke som mennesker med evner og muligheter. Og ved at de ikke griper den faktiske kontroll over egen hverdag, men manipuleres til passivitet (''falsk bevissthet''). Folk lever i en verden der den faktiske virkelighet stadig blir fjernere, mer fremmed, for folk flest.
Den økologiske kritikken bygger på at man mener at den kapitalistiske grunntanken (og som mange mener – praksisen) vil føre til at jorden vil bli utarmet og gå til grunne som konsekvens av målet med økt profitt for de enkelte og ikke for fellesskapets beste.

Kilder og fotnoter

Litteratur


Amdam, Gran, Hansen, Songer: ''Markedsøkonomienes utvikling''. 2 utgave. 2005 ISBN 82-450-0238-0
Bernstein, Andrew: ''The Capitalist Manifesto'' ISBN 0-7618-3221-1
Colbjørnsen, Tom, Birkelund Gunn E., Hernes Gudmund og Knudsen, Knud; ''klassesamfunnet på hell'' Oslo 1987, ISBN 82-13-00120-6
Engelstad, Fredrik (red); ''Det beste av Karl Marx, tekster i utvalg'' Oslo 1992, ISBN 82-530-1580-1
Korsnes, Olav, Andersen, Heine, Brante, Thomas: ''Sosiologisk leksikon'', Oslo 1997, ISBN 82-00-22948-3 s. 140-141
Mises, Ludwig von: ''Planning for Freedom'' ISBN 0-910884-13-7
Hazlitt, Henry: ''Economics in One Lesson'' ISBN 0-930073-19-3
Martinsen, Vegard: ''Frihet, likhet, brorskap: kapitalismen i teori og praksis'' ISBN 978-82-91106-02-1
Martinsen, Vegard: http://www.filosofi.no/politikk.html ''Filosofi – en innføring''. Objektivistisk vinklet forklaring
Rand, Ayn: ''Capitalism: The Unknown Ideal'' ISBN 0-451-14795-2
Sayer, Derek; ''Capitalism and Modernity, An excursus on Marx and Weber'', London New York 1991, ISBN 0-415-01728-9
Weber, Max; ''Den protestantiske etikk og kapitalismens ånd'', Norsk utgave Oslo 1995, ISBN 82-530-1737-5
Østerberg, Dag og Engelstad, Fredrik: ''Samfunnsformasjonen, en innføring i sosiologi'', Oslo 1995, ISBN 82-530-1687-5

Eksterne lenker


http://www.objektivisme.no/ Objektivismen – laisez-faire-kapitalistisk filosofi
http://www.dnof.no/ DNOF – Norges eneste kapitalistiske næringslivsorganisasjon
http://civita.no Civita – Liberalistisk tenketank
http://radikal.net/filosofi/aksis/ Aksistensialismen – laisez-faire og prekapitalistisk filosofi
http://www.ild.org.pe/home.htm Institutt for frihet og demokrati (ILD)
http://www.stemdlf.no/ Det Liberale Folkepartiet – Norges eneste kapitalistiske politiske parti
http://blaatt.net/ Blått – Norges eneste nasjonalkapitalistiske system og organisasjon
Kategori:Politiske ideologier
Kategori:Økonomiske ideologier
Kategori:Økonomisk historie
Kategori:Politisk økonomi
Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha
af:Kapitalisme
ar:رأسمالية
an:Capitalismo
arc:ܪܫܡܠܘܬܐ
ast:Capitalismu
az:Kapitalizm
zh-min-nan:Chu-pún-chú-gī
be:Капіталізм
be-x-old:Капіталізм
bg:Капитализъм
bs:Kapitalizam
ca:Capitalisme
cs:Kapitalismus
cy:Cyfalafiaeth
da:Kapitalisme
de:Kapitalismus
et:Kapitalism
el:Καπιταλισμός
en:Capitalism
es:Capitalismo
eo:Kapitalismo
ext:Capitalismu
eu:Kapitalismo
fa:سرمایه‌داری
hif:Punjiwaad
fo:Kapitalisma
fr:Capitalisme
fy:Kapitalisme
ga:Caipitleachas
gl:Capitalismo
gan:資本主義
gu:મૂડીવાદ
hak:Chṳ̂-pún chú-ngi
ko:자본주의
hi:पूंजीवाद
hr:Kapitalizam
io:Kapitalismo
id:Kapitalisme
is:Kapítalismi
it:Capitalismo
he:קפיטליזם
jv:Kapitalisme
kn:ಬಂಡವಾಳಶಾಹಿ
krc:Капитализм
ka:კაპიტალიზმი
kk:Капитализм
ku:Kapîtalîzm
ky:Капитализм
la:Capitalismus
lv:Kapitālisms
lt:Kapitalizmas
ln:Kapitalismɛ
hu:Kapitalizmus
mk:Капитализам
ml:മുതലാളിത്തം
mr:भांडवलशाही
arz:راسماليه
ms:Kapitalisme
mwl:Capitalismo
mn:Капитализм
my:အရင်းရှင်ဝါဒ
nl:Kapitalisme
new:पूंजीवाद
ja:資本主義
nn:Kapitalisme
oc:Capitalisme
uz:Kapitalizm
pnb:کیپیٹلزم
ps:پانګولي
pl:Kapitalizm
pt:Capitalismo
ro:Capitalism
qu:Kapitalismu
rue:Капіталізм
ru:Капитализм
sah:Капитализм
scn:Capitalismu
si:ධනවාදය
simple:Capitalism
sk:Kapitalizmus
sl:Kapitalizem
sr:Капитализам
sh:Kapitalizam
fi:Kapitalismi
sv:Kapitalism
ta:முதலாளித்துவம்
te:పెట్టుబడిదారీ విధానం
th:ทุนนิยม
tr:Kapitalizm
uk:Капіталізм
ur:سرمایہ داری نظام
vi:Chủ nghĩa tư bản
fiu-vro:Kapitalism
war:Kapitalismo
yi:קאפיטאליזם
zh-yue:資本主義
diq:Qapitalizm
bat-smg:Kapėtalėzmos
zh:资本主义

Kristendommen

Kristendom

Kondratjev

Nikolaj Kondratjev
Kategori:Omdirigeringer fra etternavn

Kalifornia

California
Kategori:Omdirigeringer fra finske artikkelnavn
Kategori:Omdirigeringer fra ungarske artikkelnavn
Kategori:Omdirigeringer fra polske artikkelnavn

Kobber


Kobber eller kopper er et grunnstoff med kjemisk symbol Cu og atomnummer 29.
Image: Cuivre Michigan.jpg

Historie


Fil:Venus symbol.svgstiske symbol]]
Kobber har vært brukt av de eldste kjente sivilisasjoner og kan spores 10&nbsp;000 år tilbake. De eldste funnene er gjort i Lille-Asia. Her ble det laget perler, nåler, fingerringer og små lenker av dette metallet. Noe senere ble det også laget enkle kobber-redskaper. I dette området er det forekomster av rent kobber i naturen, og det er nok slike klumper som er brukt til de eldste gjenstandene. Antagelig ble dette materialet betraktet som en myk stein, for det kunne hamres uten oppvarming. Bronse, som er en legering av kobber og Tinn (grunnstoff), er trolig et resultat av forsøk på å smelte kobbermalm.
Verdens eldste gruveby er Maadi, ca 10 km sør for Kairo. Her finnes rester av kobbersmelting og -støping helt tilbake til 3300 f.Kr. Malmen som ble brukt, var hovedsakelig malakitt fra Negev i Sinai-ørkenen. Tegninger av metallsmelting er funnet i pyramidene; kobberet ble utvunnet ved smelting med trekull. Allerede 3000 f.Kr legerte egypterne kobber med 4 – 8 % arsen for å oppnå større hardhet. Dette kalles «hvit bronse». Mye senere, ca 300 f.Kr, lærte egypterne å legere bronse med 7 – 1 5% tinn. Tinn fikk de fra gruver i Spania og Cornwall.
Kobber er trolig det første metallet menneskene tok i bruk til redskaper og våpen og har trolig blitt utvunnet og bearbeidet i mer enn 6000&nbsp;år. Kobber har vært en viktig del av Norges industrialisering. Sammen med nikkel er kobber mye brukt i mynter.
Navnet kommer fra det (Latinsk språk navnet ''Cuprum'') som igjen er avledet av ''aes cyprium'' som betyr «metallet fra Kypros».
Fil:Electron shell 029 Copper.svg]]

Egenskaper


Kobber er et rødlig farget transisjonsmetall. Den karakteristiske fargen kommer av at kobber reflekterer rødt og orange lys og absorberer andre frekvenser i det synlige spekteret, på grunn av dets overflatestruktur.
Kobber er i samme familie i periodesystemet som sølv og gull, og deler mange av egenskapene til disse metallene. Alle har høy ledningsevne av varme og elektrisk strøm. Av grunnstoffene er det bare sølv som har bedre Termisk ledningsevne og Elektrisk konduktivitet. Både sølv, gull og kobber er smibare metaller.
Kobber er uløselig i vann (H<sub>2</sub>O) og i isopropanol, men oksiderer i kontakt med luft. I tørt klima (liten luftfuktighet) får kobber en tilnærmet usynlig hinne som stanser videre oksidasjon. I fuktig klima dannes basiske kobbersalter med en blågrønn farve som kalles irr. Irr er giftig, så kjeler og kar til matlaging må fortinnes innvendig for å forhindre irring.

Isotoper


Naturlig forekommende kobber består av to stabile isotoper: <sup>63</sup>Cu (69,17&nbsp;%) og <sup>65</sup>Cu (30,83&nbsp;%). I tillegg finnes 27 kunstig fremstilte ustabile (og dermed radioaktivitet) isotoper, hvorav de mest stabile er <sup>67</sup>Cu med halveringstid 61,83 timer, <sup>64</sup>Cu med halveringstid 12,7 timer, og <sup>61</sup>Cu med halveringstid ca. 3,4 timer. Alle de resterende isotopene har halveringstider kortere enn 30 minutter, og de fleste kortere enn 1 minutt.
Chemical Abstracts Service-nummer: 7440-50-8

Forekomst


Fil:Copper - world production trend.svg
Kobber er et av de få metallene som forekommer i ren form naturlig. Kommersiell utvinning foregår imidlertid ved foredling av kobberholdige mineraler, som kobbersulfid.
Produksjonen av kobber har vært jevnt stigende gjennom hele historien, siden kobber er det mest anvendelige av metallene.
I 2007 ble det produsert 15,6 millioner tonn kobber på verdensbasis. De største produsentlandene var Chile (5,7 millioner tonn), Peru (1,2 millioner tonn) og USA (1,19 millioner tonn). Verdens utvinnbare kobber-reserver er anslått til 490 millioner tonn, hvorav 150 millioner tonn befinner seg i Chile. Det ble i 2007 gjenvunnet omkring 150&nbsp;000 tonn kobber.
Gjennomsnittsprisen i siste halvdel av 2007 var omtrent 7,10 Amerikansk dollar per kilogram kobber. Kobberprisen er femdoblet siden 1999, da den var den laveste på 60 år.
Fil:Historical copper price.png

Kobberforekomster i Norge


Kobber har vært det viktigste metallet for gruvedrift i Norsk bergindustrihistorie.

Anvendelse


Fil:Kupfer_Nugget.jpeg
Kobber er et anvendelig metall fordi det er mykt og lett å forme. Dersom kobber blir legering med andre metaller oppnås andre egenskaper, som for eksempel et hardere metall.
Messing er en kobber/sink legering.
Bronse er en kobber/tinn (grunnstoff) legering. Metallet «bronse» referer vanligvis til kobber/tinn legeringer, det er også et vanlig ord, brukt for alle legeringer med kobber, som aluminium/bronse, silisium/bronse og mangan/bronse.
Fil:New-copper-on-church-2.jpg, Isfjorden.]]
Rent kobber er et hardt materiale, men samtidig er det seigt og strekkbart. Kobber egner seg godt til mekanisk bearbeiding. Det kan hamres, eller valses ut til tynne plater, og det kan strekkes ut til tynn tråd.
Kobber egner seg derimot dårlig til støping. Smeltet kobber er tyktflytende, og det har lett for å danne seg blærer i godset.
Støpt kobber blir derfor et dårlig og porøst materiale, men blandet med tinn (bronse) eller sink (messing) blir egenskapene annerledes, og disse legeringene egner seg godt til støping. Bronse og messing er imidlertid mye tyngre og hardere å bearbeide enn rent kobber.
Kobber er et smibart og strekkbart metall og er derfor mye brukt i produkter som:
Kobberledninger for elektrisk strøm.
Kobberrørledninger for gass eller væsker.
Dørhåndtak og andre redskaper i huset.
Statuer og minnesmerker.
Mynter.
Tak, takrenner og beslag.
Elektronikk og elektriske apparater, spesielt i elektromagnetiske motorer og generatorer.

Referanser

Se også

Eksterne lenker


http://www.miljostatus.no/Tema/Kjemikalier/Noen-farlige-kjemikalier/Kobber/ Miljøstatus i Norge: Kobber
http://www.scda.com/ Scandinavian Copper Development Association
Kategori:Grunnstoffer
Kategori:Metaller
Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha
af:Koper
am:መዳብ
ang:Coper
ar:نحاس
an:Arambre
ast:Cobre
gn:Kuarepoti Pytã
ay:Anti
az:Mis
bn:তামা
zh-min-nan:Tâng
ba:Баҡыр
be:Медзь
be-x-old:Медзь
bg:Мед (елемент)
bs:Bakar
br:Kouevr
ca:Coure
cv:Пăхăр
cs:Měď
co:Ramu
cy:Copr
da:Kobber
de:Kupfer
dv:ރަތުލޯ
nv:Béésh Łichíiʼii
et:Vask
el:Χαλκός
en:Copper
myv:Пиже (металл)
es:Cobre
eo:Kupro
ext:Cobri
eu:Kobre
fa:مس
hif:Tamba
fr:Cuivre
fy:Koper
fur:Ram
ga:Copar
gv:Cobbyr
gd:Copar
gl:Cobre
gu:તાંબુ
xal:Зес
ko:구리
hy:Պղինձ
hi:ताम्र
hr:Bakar (element)
io:Kupro
id:Tembaga
ia:Cupro
os:Æрхуы
zu:Umthofu
is:Kopar
it:Rame
he:נחושת
jv:Tembaga
kn:ತಾಮ್ರ
ka:სპილენძი
ks:ترٛام
kk:Мыс
kw:Kober
sw:Shaba
kv:Ыргӧн
kg:Mutako
ht:Kwiv
ku:Mis
mrj:Вӹргеньӹ
lbe:Дувсси
la:Cuprum
lv:Varš
lb:Koffer
lt:Varis
lij:Rammo (elemento)
li:Koper
jbo:tunka
hu:Réz
mk:Бакар
ml:ചെമ്പ്
mi:Konukura
mr:तांबे
ms:Tembaga
mn:Зэс
my:ကြေးနီ
nah:Chīchīltic tepoztli
nl:Koper (element)
ne:तामा
ja:銅
nap:Ramma
frr:Kööber
nn:Kopar
oc:Coire
uz:Mis
pa:ਤਾਂਬਾ
pnb:تانبا
pap:Koper
ps:تامبه
koi:Ыргӧн
nds:Kopper
pl:Miedź
pt:Cobre
ksh:Koffer (Metall)
ro:Cupru
qu:Anta
rue:Мідь
ru:Медь
sah:Алтан (химия элэмиэнэ)
sa:ताम्रम्
stq:Kooper
sq:Bakri
scn:Rami
simple:Copper
sk:Meď
sl:Baker
ckb:مس
sr:Бакар
sh:Bakar
su:Tambaga
fi:Kupari
sv:Koppar
tl:Tanso
ta:செப்பு
tt:Бакыр
te:రాగి
th:ทองแดง
tg:Мис
chr:ᎥᏣᏱ
tr:Bakır
uk:Мідь
ur:تانبا
ug:مىس
za:Doengz
vep:Vas'k
vi:Đồng
fiu-vro:Vask
zh-classical:銅
war:Tumbaga
yi:קופער
yo:Bàbàowó
zh-yue:銅
diq:Paxır
bat-smg:Varis
zh:铜

Kopper

Kopper har flere betydninger:
Et metallisk grunnstoff; se kobber.
En virussykdom; se kopper (sykdom).
de:Kopper
nds:Kopper (Mehrdüdig Begreep)

Knut Hamsun


<onlyinclude>Knut Hamsun (født 4. august 1859 i Vågå/Lom som ''Knud Pedersen'', død 19. februar 1952 på Nørholm) var en norsk forfatter. Han regnes som en av det 20. århundres mest innflytelsesrike litterære stilister, og står for mange som opphavet til den moderne roman. Han ble tildelt Nobelprisen i litteratur i 1920.
Hamsuns forfatterskap strekker seg over mer enn 70 år og viser variasjon med hensyn til tema, ståsted og miljø. Han utga flere enn 20 romaner, diktsamlingen ''Det vilde Kor'', noveller, noen lite spilte skuespill, en reiseskildring og noen essay og debattartikler i dagspressen.
Det er sagt at han med gjennombruddsromanen ''Sult (roman)'' fra 1890 innvarslet det 20. århundre. ''
Som ung opponerte han mot Realisme (litteratur) og naturalismen. Han argumenterte for en diktning med vekt på det uforutsigbare og irrasjonelle, de «sælsomme Nervevirksomheder, Blodets Hvisken, Benpibernes Bøn, hele det ubevidste Sjæleliv». Hans mest kjente verker fra 1890-årene ''Sult'', ''Mysterier'', ''Pan (roman)'' og ''Victoria (roman)'' regnes til nyromantikken i Norge. Senere nærmet han seg nyrealismen, med en ironisk, bred folkelivsskildrende stil i sine «nordlandsromaner».
Ideologisk beveget Hamsun seg fra anarkistiske sympatier til et utpreget konservativt ståsted, som også er blitt omtalt som reaksjonært. Han drev gjerne gjøn med moderne samfunnsutvikling og demokratiske idealer og ville tilbake til patriarkalske tilstander. Han ble kontroversiell på grunn av sine politiske oppfatninger. I norsk litteraturhistorie er det etter hvert brukt mange krefter for å forstå «gåten Knut Hamsun»; forholdet mellom den beundrede kunstneren og hans omstridte politiske synspunkter.</onlyinclude>

Liv


Oppvekst


Fil:Knut Hamsun as teenager at 14 (1874) in Tranøy.jpg som 14-åring.]]
Fil:Knut Hamsun in Chicago, 1884.jpg under sitt første opphold i USA i 1884.]]
Hamsuns fødested ble tidligere vanligvis oppgitt å være Lom, men mye tyder på at det var Vågå. 28. august 1859 ble han døpt i Garmo stavkirke, som nå står på Maihaugen. Sine første barneår tilbrakte han på gården Garmostrædet i Lom, i et hus nå kjent som Hamsunstugu. Sommeren året Knut fylte tre år, flyttet familien til Hamsund på Hamarøy i Nordland, som han senere tok navn etter. Ni år gammel flyttet han inn hos sin onkel. Onkelen var streng, sterkt religiøs og trangsynt, og Hamsun trivdes dårlig. Etter flere mislykkede rømningsforsøk flyttet han fra onkelen da han var 14 år gammel.
I 1874 sluttet han på skolen, etter bare 252 skoledager. Han reiste til Lom og bodde hos sin gudfar som drev landhandel i Garmo. Her fikk han sin første erfaring som krambugutt. Den 4. oktober 1874 ble han konfirmert i Lom stavkirke. Deretter begynte en vagabondtilværelse som handelsbetjent, skomaker, skolelærer og veiarbeider. Etter å ha debutert med boken ''Den Gaadefulde'', som ikke ble noen suksess, flyttet han til København. Heller ikke her slo han igjennom, og han flyttet derfor tilbake til Norge.

Til USA 1882 og 1886


Hamsun var to ganger i USA, første gang fra februar 1882 til høsten 1884 og andre gang fra høsten 1886 til sommeren 1888. Han reiste som en hvilken som helst annen immigrant og ble rådet til å ta vanlig arbeid. I løpet av de til sammen fire årene i USA jobbet han som jordarbeider og grisepasser, handelsbetjent i Elroy (Wisconsin), kontorist i Madelia (Minnesota) og sekretær hos den norske unitariske dikterpresten Kristofer Janson i Minneapolis. Dertil var han innhøstingsarbeider på prærien, sporvognskonduktør i Chicago, litterær foredragsholder og journalist.
Fil:Frydenlund2.jpeg. ]]
Da han reiste hjem første gang, i 1884, var han alvorlig syk av bronkitt – han ville hjem for å dø. Men etter et år på Frydenlund Hotell i Aurdal i Valdres fikk han helsen tilbake, og han vendte tilbake til Amerika i 1886.
Hamsun, som i utgangspunktet var begeistret for de amerikanske likhets- og frihetsidealer og hadde tro på vekstkraften i USAs demokratiske bestrebelser, ble dypt skuffet og desillusjonert over at idealene ikke ble etterlevd. Han mente at USA var blitt et pengevelde. Det var kapitalen som rådde, ikke folket. Alt lot seg kjøpe – også politisk makt.

Anarkistiske sympatier


Hamsun opplevde å møte forfatteren Mark Twain, og i Minneapolis traff han anarkistene Arne Dybfest og Kristen Cecilius Krøger Johansen som han sympatiserte med. Han holdt en del foredrag høsten 1887–våren 1888 i Minneapolis. Han oppnådde et visst ry med sine frittalende og opposisjonelle synsmåter. I umiddelbar sympati med de henrettede Haymarketopptøyene 11. november 1887 festet Hamsun en sort sløyfe i jakkeslaget.

Tilbake til Europa


I 1888 vendte Hamsun tilbake til Europa og slo seg nok en gang ned i København. Med seg hadde han forarbeidene til det som skulle bli ''Fra det moderne Amerikas Aandsliv'', en bok basert blant annet på de foredrag han hadde holdt i USA. Boken er et angrep på amerikansk levesett, politikk og kunst. Hans sympati for de anarkistiske martyrene kommer klart frem i det ferdige verket.
Boka ble anmeldt i ''Morgenbladet'' som blant annet skrev: «Knut Hamsun synes at tilhøre Venstres alleryderste Fløi med stærke anarkistiske Sympathier.» Danske ''Dagbladet'' skrev at forfatterens ideologiske posisjon «synes nærmest at være en Mellemting af Socialist og Anarkist», og karakteriserte Hamsun som aristokratisk-anarkistisk. Kristofer Randers skrev i ''Ny svensk tidskrift'' at «Hamsun är fordomsfri på alla områden och radikal til ytterlighet, – han hyser samma sympati både för den fria tanken, den fria kärleken och den systematiska anarkien».<ref name="HaraldFagerhus"></ref>
Noen år senere, i 1903, omtalte Hamsun sitt forhold til anarkismen på denne måten:

Gjennombrudd med ''Sult''


I 1888, mens han bodde i København, fikk han i novemberutgaven av det radikale tidsskriftet ''Ny Jord (tidsskrift)'' publisert første del av det som senere skulle bli romanen ''Sult (roman)''. Fragmentet var publisert anonymt, og dermed oppsto det spekulasjoner om hvem som sto bak dette merkverdige produktet. I ''Verdens Gang (1868–1923)'' skrev redaktør Olaf Anton Thommessen at fortellingen «fortjener opmærksomhed som vitnesbyrd om et ganske usedvanlig talent med fremragende evne til å skildre og skarpe øine til å se. Er det en ny forfatter, som her åpenbarer sig, har vi utvilsomt en evnerig forfatter mere.»
Thommessen gikk noen dager senere langt i å antyde at det kunne være Arne Garborg som skjulte seg bak signaturen ''Av en ukjendt forfatter''. Men 28. november kunne Lars Holst i ''Dagbladet'' avsløre at forfatteren var Knut Hamsun. Et drøyt år senere, i 1890, forelå hele romanen ''Sult'', og Hamsun fikk sitt litterære gjennombrudd. Verket slo an nye toner, en jeg-roman med en hovedperson som sulter så det går gjennom marg og ben på leseren, men som ikke later til å knekkes av sulten, men inspireres av den til kunstneriske uttrykk. Dette er langt fra å være sosialrealisme.

Litterære foredrag – «fadermord»


fil:Hamsun bldsa HA0269.jpg
I 1891 la Hamsun ut på foredragsturné. Han hadde med seg tre foredrag med titlene «Norsk Literatur», «Psykologisk Literatur» og «Modeliteratur». Som ung og ukjent forfatter hadde han behov for å markere seg. Den metoden han valgte, var å forsøke å rive ned sine eldre kolleger Henrik Ibsen, Bjørnstjerne Bjørnson, Jonas Lie og Alexander Kielland. Han mente at de framstilte enkle karakterer eller typer og manglet forståelse for det kompliserte sjeleliv hos moderne, inntrykksømme nervemennesker.
:''«Jeg vil ... have «Modsigelserne» i det menneskelige Indre betragtet som ligefrem selvfølgelige, jeg drømmer om en Literatur, der har Mennesker, hos hvem Inkonsekvensen bogstavelig er Grundkaraktertræk, – ikke det eneste, ikke det herskende Grundkaraktertræk, men det meget fremtrædende og meget bestemmende.»
Dette er hans hovedidé som han stadig gjentar og varierer i sine foredrag.
En etter en ble «de fire store» veid på Hamsuns vekt og funnet for lette. Bjørnson ble blant annet kritisert for sin trang til å være folkeoppdrager og pedagog i sin diktning, og for å ha en «stor og enkel» ånd. Hamsun uttalte seg med selvsikker ironi om ''den verdensberømte norske litteratur'', og hadde ikke minst Ibsen i tankene. Han mente f.eks. at Ibsens skikkelser manglet psykologisk dybde. Hovedpersonen i hans neste roman, ''Mysterier'' (1892), uttaler seg om Ibsen i samme ånd når han opprømt slynger ut at «de fleste av hans Skuespil er dramatiseret Træmasse». Ved to av de tre foredragene i Kristiania var Ibsen selv til stede, etter å ha mottatt invitasjon fra Hamsun.
Fil:Sinding Heiberg Hamsun av HLund 1926.jpg, Gunnar Heiberg og Knut Hamsun, utført av Henrik Lund, 1926]]

Hamsun og Bjørnson


Knut Hamsun var tilhenger av norsk uavhengighet fra Unionen mellom Sverige og Norge. Han var blant dem som kritiserte at Bjørnstjerne Bjørnson mottok Nobelprisen i litteratur fra den svenske kongen i 1903, mens striden som skulle lede til unionsoppløsningen sto på: «Det svin gik over til svenskerne i sit 71. år for 140 tusind kroner. han kunde bare ikke, han er bunden av sin hele, hele fortid.» I diktet «For Norge» advarte Hamsun mot Sveriges militære potensial: «Det tramper av veldige støvler i øst&nbsp;…». Bjørnson holdt på den tid en moderat linje i spørsmålet om oppløsning av unionen mellom Sverige og Norge.
Det kan for øvrig nevnes at Hamsun i 1902 skrev et hyllestdikt nettopp til Bjørnson, og da Bjørnson døde i 1910, skrev Hamsun et «storslagent sørgedikt». I en periode før gjennombruddet var Hamsuns skjønnlitterære stil også tungt inspirert av Bjørnsons diktning.

Til Østen


I 1899–1900 foretok Hamsun en reise østover. Han oppholdt seg seg først en lengre tid i Finland, dro derfra til Russland og videre gjennom Georgia til Kaukasus og Tyrkia. Reisen ga ham materiale til dramaet ''Dronning Tamara'' (1903), oppført på Nationaltheatret i 1904. Tamara levde i høymiddelalderen og var dronning i Georgia. Stykket handler bl.a. om forholdet mellom kristne og muslimer. Glimt fra reisen dukker også opp igjen i hans siste bok, ''På gjengrodde Stier'', fra 1949. Hamsun skrev dessuten en reiseskildring, ''I Æventyrland'' (1903), som er basert på inntrykk fra denne reisen.

Ekteskap og jorddyrking


Fil:Knut hamsun 1909.jpg
Knut Hamsun giftet seg første gang med Bergljot Bech. De fikk datteren Victoria. Ekteskapet varte fra 1898 til 1906. I 1909 giftet han seg på nytt, denne gang med skuespilleren Marie Hamsun. Hun var 22 år yngre enn ham, og ekteskapet varte livet ut. Sammen hadde de barna Tore Hamsun, Arild Hamsun, Cecilia og Ellinor Hamsun. De første årene av ekteskapet bodde familien flere steder, den lengste tiden på Hamarøy i Nordland. Der drev Knut og Marie gården Skogheim fra 1911 til 1917, og der ble tre av barna født.
Etter å ha vurdert en rekke boliger og gårdsbruk rundt om i landet kjøpte Hamsun i 1918 storgården Nørholm utenfor Grimstad. Som Isak Sellanraa i ''Markens Grøde'' ønsket han å leve som jorddyrker, men det er en påfallende kontrast mellom Isaks trygge rotfasthet og den søken og omskiftelighet som Hamsun og familien gjennomgikk i årene før han kjøpte Nørholm.» Han gjorde etter hvert Nørholm om til et mønsterbruk, selv om det i alle år gikk med store underskudd. Disse ble dekket av inntektene fra forfatterskapet, som med tiden ble betydelige.
Hamsun kom til å tilbringe mye tid borte fra hjemmet, som hovedregel oppholdt han seg på ulike pensjonater og hotell under ferdigstillelsen av de fleste av sine bøker. Det er altså mange bygder og gjestegiverier i Norge som kan påberope seg «sin» Hamsunbok.

Politisk utvikling. Forholdet til Tyskland og nazismen


Fil:Mafikeng.jpg var en skjellsettende begivenhet for Hamsuns valg av side mellom stormaktene]]
Hamsuns politiske synspunkter ble formet på slutten av 1800-tallet og de første årene av 1900-tallet. Dette var holdninger han kom til å beholde resten av sitt liv.
Hamsun var en stor venn av Tyskland og tysk kultur. Atle Kittang uttrykker det slik: «I Hamsuns politiske mytologi er Tyskland den unge nasjonen med ungdomens legitime krav på utfalding og utvikling; England representerer den avfeldige alderdomen som med alle midlar freistar å halde ungdomen nede. Dette er ikkje berre forstokka idiosynkrasiar. Liknande tankar vart på den tida delte av andre, utan at alle av den grunn vart nazistar.»<ref name="Atle Kittang"></ref>
Hamsun hadde etter sitt Amerikaopphold et negativt syn på den angelsaksiske verden, og var sterkt kritisk til britenes imperialisme, som på denne tiden hadde sin storhetstid. Spesielt gjorde Boerkrigen sterkt inntrykk på Hamsun.
I den nedkjempet britene de europeiskættede boerne i Sør-Afrika i en krig som i samtiden ble oppfattet som både brutal og som Davids kamp mot Goliat, som det lille boerfolket mot det britiske verdensimperiet. Hamsun hadde dertil fått et enormt publikum i Tyskland, mens han aldri oppnådde å slå igjennom i England.
Hamsun utviklet et stadig mer kritisk syn på samfunnsutviklingen og kom til å innta reaksjonære synspunkter. Han var kritisk til kapitalisme, industrialisering og det moderne demokratiet, og stod for en lengsel tilbake til føydale relasjoner i politikk og moral, idealisering av naturen, bondeøkonomien og de «naturlige» båndene mellom mennesker og omverdenen.
Under første verdenskrig, hvor Norge selv var nøytralt, gav Hamsun offentlig uttrykk for sin støtte til Tyskland. Hamsun markerte seg etterhvert også som en skarp motstander av kommunismen og stalinismen. Gjennom 30-tallet uttrykte Hamsun stadig oftere meninger som assosierte ham med nasjonalsosialistiske og fascistiske standpunkter. Hamsuns synspunkter ble delt av store deler av høyresiden på den tid, blant annet de borgerlige avisene ''Aftenposten'' og ''Morgenbladet'', og partiene Høyre og Bondepartiet.
I 1935 tok Hamsun, i likhet med den norske høyresiden forøvrig, offentlig avstand fra tildelingen av Nobels fredspris til den spiondømte tyske pasifisten Carl von Ossietzky. 33 andre kjente forfattere med Sigrid Undset i spissen, markerte sterk avstand til angrepet på Ossietzky fra Hamsun. Hamsun fikk imidlertid støtte på lederplass av Aftenposten, og kong Haakon uteble fra seremonien.<ref></ref><ref> Jf. også Halvdan Kohts memoarer. Koht skriver at han var glad for at han ikke satt i Nobelkomiteen da den besluttet å gi fredsprisen til Ossietzky, for da fikk ikke regjeringen noe ansvar: «for det var lett å skjøna at vedtaket ville vekke sinne hos nazistane.» En grunn til at han trakk seg ut av Nobel-komiteen var at komiteen måtte stå fritt; det ville «legge band på valfridomen i komiteen» om utenriksministeren var medlem. Koht skriver videre: «Det einaste eg da fekk med saka å gjera, det var at eg streva med å få fredsprisen overgjeven til Ossietzky sjølv, – noko som mislukkast heilt av di den tyske regjeringa sette seg imot.»
Koht forteller videre at Hitler uansett holdt den norske regjeringen med-ansvarlig for Nobel-komiteens avgjørelse, og hevnet seg. (Jf. Koht, Halvdan 1957 For fred og fridom s. 53-54.) Når kong Haakon holdt seg unna seremonien, var det helt klart etter råd fra sittende regjering. Det er tydelig at regjeringen ønsket å forholde seg nøytral. Tildelingen var kontroversiell, og den politiske situasjon meget vanskelig.</ref>
Da andre verdenskrig kom til Norge i 1940, var Knut Hamsun 80 år gammel og led av tiltagende hørselssvikt. Han hadde vansker med å høre radio, og klaget over at han følte seg isolert. I april 1942 hadde han et tilfelle av hjerneblødning og et nytt våren 1944. Sin informasjon om krigens gang fikk han gjennom Nasjonal Samling-organet ''Fritt Folk'' og ''Aftenposten''. Under den tyske okkupasjonen skrev Hamsun flere tyskvennlige artikler i norske aviser. Både på oppfordring og på eget initiativ skrev han opprop mot motstandsbevegelsen og nordmenn i alliert tjeneste. Blant annet oppfordret han til å legge ned våpnene og oppgi motstandskampen og heller samarbeide med okkupasjonsmakten. Hamsun skrev at «tyskerne kjemper for oss alle og bryter nå Englands tyranni over oss og alle nøytrale». Etter et møte med Joseph Goebbels i 1943 sendte Hamsun ham sin nobelprismedalje i gave, etter at Sigrid Undset på sin rundreise i USA hadde nevnt at samtlige skandinaviske nobelprismottakere, bortsett fra Hamsun, hadde skjenket sine gullmedaljer til Finlandshjelpen. Hamsun kjente ingen «som så utrettelig år efter år har skrevet og talt Europas og menneskehetens sak så idealistisk som De, herr riksminister», lot han Goebbels få vite.
Hamsun henvendte seg flere ganger til okkupasjonsmakten og Josef Terboven, og også til myndighetene i Tyskland, med bønn om å få frigjort nordmenn som var arrestert, dødsdømt eller sendt i tyske fangeleire. I juni 1943 fikk han møte Hitler, og i møtet beklaget han seg over forholdene i det okkuperte Norge og ba om at Terboven ble avsatt fra stillingen sin. Hitler ønsket imidlertid ikke å diskutere politikk med Hamsun; han ble irritert og viste ham døra. Thorkild Hansen tolker i sin Hamsunbiografi det at Hamsun sendte Nobelmedaljen til Goebbels som en del av strategien for at Hamsun skulle få foretrede hos Hitler. Ved Hitlers død skrev Hamsun likevel en oppsiktsvekkende og rosende nekrolog i ''Aftenposten'' den 7. mai 1945, hvor han roser diktatoren som en «kriger for menneskeheten».
Marie Hamsun var under krigen aktiv som personalleder og foredragsholder i lokallaget av NS. Hun holdt selskaper for tyskerne på Nørholm og reiste rundt i Tyskland, Danmark og Østerrike og leste for de tyske troppene fra sin manns bøker.

Landssvikoppgjøret og siste bok


Fil:Norholm-foto.jpg
Fil:Noerholm2.JPG
Da andre verdenskrig tok slutt, ble Hamsun satt i husarrest i sitt eget hjem på Nørholm. Han ble deretter plassert på sykehus i Grimstad en tid, overført til Landvik gamlehjem, innlagt på Vinderen psykiatrisk sykehus på i Oslo, og vendte deretter tilbake igjen til gamlehjemmet. Først til jul 1947 kom han hjem igjen til Nørholm.
Oppholdet på Vinderen varte i 4 måneder, fra midt i oktober 1945 til 11. februar 1946. Der gjennomgikk han en mentalundersøkelse ved psykiateren professor Gabriel Langfeldt. På grunnlag av denne utferdiget Langfeldt sammen med overlege Ørnulv Ødegård en 83 sider lang erklæring som konkluderte med at Hamsun ikke var sinnssyk på det tidspunktet, og at han heller ikke hadde vært det før han begikk de handlinger han var anklaget for. Han fikk imidlertid diagnosen «varig svekkede sjelsevner».
Etter denne diagnosen var stilt henla riksadvokaten straffesaken med begrunnelsen at intet offentlig hensyn tilsa tiltale.<ref>Ingar Sletten Kolloen:
http://www.aftenposten.no/kultur/litteratur/article931459.ece#.T5f579WnKhk Var Hamsuns diagnose en politisk bestilling? Aftenposten, 15.desember 2004</ref> I ettertid har mange ment at diagnosen var et bestillingsverk fra påtalemyndigheten for unngå ubehaget ved å sette nobelprisvinneren Hamsun i fengsel. Dikterens siste bok ''På gjengrodde stier'' fremstår etter de fleste litteraturhistorikeres mening som et klart bevis for at diagnosen var feil. Tidligere riksadvokat Georg Fr. Rieber-Mohn har fremhevet at diagnosen ikke forutsatte at de intellektuelle evnene var redusert, og at de sakkyndige primært la til grunn en svekkelse av personligheten og følelseslivet. Hamsun opplevde mentalundersøkelsen som nedbrytende, dypt krenkende og unødvendig.
Allerede i forhørsretten 23. juni 1945 hadde han påtatt seg ansvaret for de handlinger som han var anklaget for og var fast bestemt på å stå ved dem og forsvare seg på ærlig vis. I stedet for å bli satt i et realt fengsel, ble han med politieskorte fraktet til en anstalt for sinnslidende. I stedet for å bli stilt for retten som et normalt menneske, ble han utsatt for psykisk tortur og fratatt rett og mulighet til å forsvare seg. Det tok tid å komme til hektene igjen. «Det var en sakte, sakte Oprykning med Rot. ... Jeg var et friskt Menneske, jeg blev Gelé». Hamsun ble, tross diagnosen, stevnet sivilrettslig som «erstatningsmessig medansvarlig» for Nasjonal Samlings virksomhet.
Etter flere utsettelser kom denne saken endelig opp 16. desember 1947. Sand herredsrett kom til at Hamsun måtte «anses for å ha vært medlem» i Nasjonal Samling, selv om medlemskapet ikke kunne bevises, og 19. desember 1947 ble han dømt til å betale en erstatning på 425&nbsp;000 kroner. Hamsun bestred at han noen gang hadde vært medlem av et politisk parti, og dommen i herredsretten ble avsagt under dissens fra fagdommeren. I Norges Høyesterett ble erstatningen i dom av 23. juni 1948 nedsatt til 325&nbsp;000 kroner. Dette ruinerte Hamsunfamilien nesten fullstendig, men familien maktet med store anstrengelser å beholde Nørholm.
Hamsun skrev ferdig ''Paa gjengrodde Stier'' etter at han var vendt tilbake til Nørholm. Han var da nesten fullstendig døv, hadde dårlig syn og store problemer med skjelving i hendene, men han maktet å fullføre. Boka forteller om det som hendte ham fra krigen sluttet til høyesterettsdommen falt. Dertil inneholder den en rekke glimt fra hans tidligere liv. Innimellom skaper han endog nye dikteriske skikkelser, så som den eiendommelige lekpredikanten Martin Enevoldsen som «vandret rundt i landet og bad til Gud». ''På gjengrodde stier'' kom ut i 1949 da Hamsun var 90 år gammel. Boka beskrives av de fleste kritikere som et dypt menneskelig dokument. «Det er noe i situasjonen som har forløst Hamsuns skapende evne: på gamlehjemmet er han igjen proletaren som ikke eier noe annet i verden enn sitt rike sinn.». Boka, og dermed Hamsuns forfatterskap, avsluttes med disse ord: «St. Hans 1948. Idag har Høiesteret dømt, og jeg ender min Skrivning.»
Knut Hamsun døde i sitt soveværelse på Nørholm 19. februar 1952.

Forfatterskap


Fil:Knut Hamsun painting by Alfredo Andersen (1860-1935).jpg fra 1891, året etter gjennombruddet med ''Sult''.]]

Før gjennombruddet


I flere år før gjennombruddet med ''Sult (roman)'' (1890) hadde Hamsun markert seg på den litterære scene med virksomhet av ulik art. Den faktiske debuten fant sted da han var i 18-årsalderen. I 1877 utkom romanen ''Den gaadefulde'' av ''Kn. Pedersen''. Romanen ble året etter fulgt opp av det episke diktet ''Et gjensyn'' og romanen ''Bjørger''.
''Den gaadefulde'' vurderes som et umodent verk, en banal historie innen forvekslingssjangeren. Husmannsgutten Rolf viser seg å være en fin byborgersønn ved navn Knud (!). Romanen innvarsler imidlertid et gjennomgangstema som forekommer i en rekke av Hamsuns senere romaner: det erotiske forholdet mellom overklassekvinnen og mannen av folket. Diktet ''Et gjensyn'' skildrer en tysk eneboer i en hule på norskekysten, knuget av anger over et drap. I ''Bjørger'', som er «en bondefortelling i Bjørnsons ånd», skildres brødrene Bjørger og Thor. Boka foregriper motiver og temaer som etterhvert ble videreutviklet i forfatterskapet: vandrer-skikkelsen og outsidertilværelsen, naturskildringene og kjærlighetsforviklingene. Bjørgers dikterdrøm må kunne leses forholdsvis selvbiografisk..
Han skrev også romanen ''Frida'' som ble refusert av Gyldendal (dansk forlag) i 1879. Dertil holdt han foredrag, skrev dikt og debattinnlegg i diverse aviser, omgikkes forfattere og utfoldet seg om litterære og kulturelle emner. Han skrev om Mark Twain i 1885, skrev ''Paa Turné'' (1886) og publiserte i 1888 et utdrag fra ''Sult'' i det danske tidsskriftet ''Ny Jord (tidsskrift)''. Alt dette vitner om et forfatter i emning som søkte både etter et unikt stoff og en selvstendig kunstnerisk posisjon.

Den subjektive outsideren i 90-tallsromanene


De fleste litteraturhistorikere er enige om at ''Sult (roman)'' (1890) markerer et brudd med romankunsten slik den til da var kjent. Romanen, som er delvis selvbiografisk, beskriver en ung forfatters utvikling i et fysisk og mentalt grenseland. Sulten og fattigdommen pirrer fantasi og uttrykksevne på en smertelig og besettende måte. I sin fordreide, subjektive virkelighet dikter jeg-personen for eksempel opp «agent Happolati», oppfinner av «den elektriske salmebok», som han skrøner om til en tilfeldig gammel mann han møter. Og for å redde seg ut av en knipe, henter han en annen gang «ullhandler Kierulf» ut av den tomme luft. Kvinnenavnet «Ylajali» kommer også til ham som en inspirasjon, utløst av et tilfeldig møte med en konkret kvinne som han stadig observerer i gatebildet, fantaserer om og forelsker seg i. Gjennom en framstillingsmåte som peker fram mot en stream of consciousness-teknikk, skildres hovedpersonen gjennom fire krisefaser. Tre av krisene løses ved at jeg-personen overraskende får noen penger, den siste 'løses' ved at han flykter fra Kristiania og dermed oppgir å leve av sitt skriveprosjekt. Han tar hyre på en båt, villig til å gjøre hva som helst av forefallende arbeid.
''Sult'' markerer et skille i norsk litteraturhistorie ved å sette menneskesinnets irrasjonelle potensial så å si under lupen. Noe slikt hadde man aldri sett før. Man har dertil ment at romanen knytter an til Dostojevskijs og Strindbergs nye psykologi, uttrykker en fin de sièclestemning, ja, at den foregriper den kommende interessen for sjelslivet som Freud skulle fremme så sterkt. Med den sterke vekt på det ekstremt subjektive, de uforutsigbare innfall, de skiftende sinnsstemninger og de språklige 'lykketreff' kan verket dessuten sies å tilhøre nyromantikken i Norge.
Noen tyske kritikere beskrev romanen som «subjektiv naturalisme», mens Hamsun selv i et brev sa at han forsøkte å bryte med samfunnsskildringen og skape «ikke en roman, men en bok, hvori jeg har fulgt en ømtåling menneskesjel, hvis uendelige bevegelighet har interessert meg. Her forekommer ingen dikteriske oppfinnelser, ingen giftermål, baller, landturer osv». Litteraturhistorikeren Rolf N. Nettum oppsummerer sin gjennomgang slik: «Sult er med all sin vitalitet en bok om sjelelig lidelse, om fremmedfølelse og desorientering i en fiendlig og kald verden. Det er denne tematikk som har sterkest appell til senere tider og gjør Sult til en forløper for den modernistiske roman». Hamsun selv ga en slags kommentar til romanen da han i septembernummeret av tidsskriftet Samtiden publiserte artikkelen «Fra det ubevidste Sjæleliv», som han skrev under et opphold i Lillesand.
Hans neste roman, ''Mysterier'' fra 1892, svarer, likesom ''Sult'', til Hamsuns definisjon av en 'psykologisk roman'. Den skildrer sinnsstemninger og irrasjonelt sjeleliv hos en «tilværelsens utledning». Hos hovedpersonen Johan Nilsen Nagel er veien kort fra euforisk lykke til den dypeste misère og selvmord. Hans provoserende adferd og ustabile psyke vanskeliggjør forholdet til andre mennesker, samtidig som han heller ikke vil gi slipp på seg selv bare for å passe inn i samfunnet: «Han vil ikke forlate seg selv for å imponere verden.» Nagel, som har blitt beskrevet som Hamsuns «mest fengslende figur» kan sees som en videreføring av jeg-personen i ''Sult'', og som en utagerende og livsudugelig by-variant av senere vandrere som Glahn og August. I tillegg til skildringen av Nagel, og hans underlige «sekundant», krøplingen ''Minutten'', inneholder romanen spark i flere retninger, mot Bjørnson, Ibsen, borgerskapet og småbymentaliteten. Lignende spark forekommern også i Hamsuns to neste og langt mindre berømte romaner ''Redaktør Lynge'' og ''Ny jord (roman)''. Begge angrep henholdvis hovedstadens avismiljø og dens dekadente kunstnermiljø og kan karakteriseres som tendensromaner.
Den lyriske kjærlighetsromanen ''Pan (roman)'' (1894) er en slags brevroman i jeg-form der hovedpersonen, den kulturtrøtte og overfølsomme løytnant Thomas Glahn, ser tilbake på en sommer han tilbrakte i Nordland. Han hadde oppsøkt naturen og ensomheten for å leve som eremitt, svermer og jeger i en primitiv hytte sammen med hunden Æsop, og for å livnære seg av det som naturen til en hver tid kunne by på.
(Mis)forholdet mellom natur og sivilisasjon er et gjennomgående tema. Naturen fungerer ikke minst som akkompagnement og betingelse for de erotiske drifter og stemninger som hovedpersonen er kasteball for. Innvevd i teksten finnes et 'sagn' om Didrik og Iselin som skaper forestillinger om middelalderromantikk (f.eks. Tristan og Isolde), og det henspilles på den klassiske myten om jegerguden Pan (mytologi). Det er dessuten innslag av panteisme i naturskildringene. Tre kvinneskikkelser står sentralt i handlingen, den uoppnåelige Edvarda, datter av den mektige Hr. Mack ved handelsstedet «Sirilund», Eva, smedens ydmyke og misbrukte kone, og gjeterpiken, naturbarnet, Henriette. Glahn dyrker den første, og søker tilfredsstillelse hos de to andre.
Romanen har en epilog «Glahns død». Der innføres et nytt fortellende jeg som karakteriserer Glahn på denne måten: «Han så prektig ut, var full av ungdom og hadde et forførerisk vesen. Når han så på en med sitt hete dyreblikk følte man hans makt, endog jeg følte den. En dame skal ha sagt: Når han ser på meg er jeg fortapt; jeg føler en bevegelse ved det som om han rører ved meg.» Den uimotståelige (kvinne)jegeren Glahn omkommer ved et skudd i tropene, 34 år gammel. Det drepende skuddet har han selv med vitende og vilje provosert fram. Edvarda-skikkelsen forekommer også i ''Rosa (roman)'' (1908), der hun lever som aldrende enke på Sirilund.
Den lyriske kjærlighetsromanen ''Victoria (roman)'' (1898) ble til mens Hamsun var nygift. Den har blitt karakterisert som «Hamsuns høysang til kjærligheten». Forholdet mellom møllersønnen Johannes og overklassepiken Victoria preges av lengsler, håpløshet og av Johannes' ambivalente følelser. Det blir i et etterlatt brev ved hennes død klart at hun har elsket ham. Det ser imidlertid ut til han på sin side likevel har elsket sitt dikterkall høyere enn han har elsket henne, og at det nettopp er den uoppnåelige tragiske kjærligheten han har oppsøkt, fordi den representerer en kilde til inspirasjon.

Poesi og drama


fil:Hamsun bldsa HA0249.jpg, 1929.]]
Hamsun prøvde seg med mindre hell som dramatiker. I perioden fra 1895 til 1905 skrev han også dikt, reisebrev, noveller. Dette kan tyde på at han var «på leting etter et nytt grunnlag å dikte på, - etter det tidlige 90-tallets 'modernistiske raptus'».
En skuespill-trilogi inspirert av Nietzsches idéer, og med filosofen og grubleren Ivar Kareno som hovedperson så dagens lys: ''Ved Rigets Port'' (1895), ''Livets Spil'' (1896) og ''Aftenrøde'' (1898). Stykket ''Munken Vendt'' (1902) er i verseform, og var fra Hamsuns side ment som et lesedrama. Det foregår i et anakronisme middelalderaktig Nordland i siste halvdel av 1800-tallet. Her er flere intertekstuelle tråder til andre Hamsunverk. Allerede Glahn (i ''Pan'') fantaserer om Vendt, Iselin og Hr Diderik, mens Johannes (i ''Victoria'') lot Vendt være jeg-person i et av sine dikt.
De tre novellesamlingene som utkom i løpet av en åtteårsperiode (''Siesta (novellesamling)'' (1897), ''Kratskog'' (1903) og ''Stridende liv'' (1905)) inneholdt for en stor del omarbeidelser av tidligere publiserte tekster. «En ærkeskjælm» fra 1886 er den eldste, mens «En ganske almindelig flue af middels størrelse» fra 1895 er en humoristisk klassiker.
Diktsamlingen ''Det vilde Kor'' (1904) inneholder både helt banale og klassiske dikt. Blant de banale regnes «Himmelbrev til Byron», mens diktet til Bjørnsons 70-årsdag i 1902 og «Skærgaardsø» regnes blant de beste. En bolk av diktene presenteres som «Svend Herlufsens ord», etter personen med samme navn fra ''Pan'', som er en av Iselins elskere. Disse diktene finnes også i ''Munken Vendt''. Et av disse diktene er «Min Kjærest er som den», som uttrykker det som «tydelig ligger bak Glahns selvmord: angsten for kvinnens makt over hans sjel».

Folkelivsskildringer og vandrerromaner


Romanen ''Sværmere'' fra 1904 representerer en overgangsfase i forfatterskapet. I boka introduseres et økende element av bred folkelivsskildring i Hamsuns bøker. Dette står i kontrast til de subjektive, individualistiske hovedpersonene i 1890-tallsbøkene. Folkelivsinnslaget, humoren og de karakteristiske, folkekjære «Nordlandsroman»-trekkene utvikles videre i flere senere romaner: ''Benoni'' og ''Rosa'', ''Landstrykertrilogien''.
I ''Sværmere'' blir Hamsuns sedvanlige outsider satt inn i en bredere sosial ramme. «Den ytre virkelighet får en dominerende plass, og Hamsun dokumenterer en merkelig detaljkjennskap til det praktiske liv». Oppkomlingen Rolandsen er en sjarmør og lykkeprins som gjennom en oppfinnelse vinner «prinsessa», nessekongens datter. Nessekongen ''Mack på Rosengaard'' presenteres som bror av den ''Mack på Sirilund'' vi kjenner fra ''Pan'', ''Benoni'' og ''Rosa''.
Fil:Knut Hamsun, by Anders Beer Wilse.jpg, 1914]]
Hamsuns karakteristiske, ensomme vandrerskikkelse dukker opp igjen i trilogien ''Under Høststjernen'' (1906), ''En Vandrer spiller med Sordin'' (1909) og ''Den siste Glæde'' (1912). Vandreren kommer opprinnelig fra Nordland og heter ''Knud Pedersen'', og det er da nærliggende å oppfatte ham som en åndelig slektning av autor. I likhet med hovedpersonen i trilogien, kan man anta at også Hamsun selv på den tid var preget av høstlige stemninger. I løpet av de årene trilogien fant sin form, passerte Hamsun 50 år. Handlingen kretser rundt kapteinsgården Øvrebø, hvor Knud, en dikter på flukt fra bymiljøet og fra seg selv, får gårdsarbeid. Han forelsker seg i kaptein Falkenbergs kone Lovise, kommer i andre bind tilbake og erkjenner at kjærligheten har mistet sin ildfullhet, og blir etter hvert (i tredje bind) vitne til at ekteskapet på Øvrebø bryter sammen. Stemningen er preget av den «Aandens Afblomstringsalder» som Hamsun hadde skildret i et foredrag i 1900. Parallelt med trilogien publiserte Hamsun også romaner fra andre miljø.
Dobbeltromanen ''Benoni'' og ''Rosa'' (begge bind utkom i 1908), skildrer det nordnorske handelsstedet ''Sirilund'' anno ca 1870-75. Handelsmannen ''Mack'', som etter alt å dømme har Erasmus Benedigt Kjerschow Zahl som modell, hersker som nessekonge/væreier, sosialt og økonomisk langt over sine omgivelser. Romanene skildrer Benoni Hartvigsens kjærlighetsforhold til Rosa, hans økonomiske eventyr og sosiale klatring.
Hamsun viderefører kombinasjonen av vandrermotiv og nord-norsk folkelivsskildring i August-trilogiens møte med den lille bygda Polden: ''Landstrykere'' (1927), ''August (roman)'' (1930) og ''Men Livet lever'' (1933). Historien kan karakteriseres som en frodig pikareskroman preget av sosial satire og samfunnskritikk. Hovedpersonen August er landstryker, skrønemaker og sjarmør. Han kan minne noe om Ibsens Peer Gynt Han opererer som entreprenør og setter i gang store prosjekter. Forfatteren har tydeligvis hatt et ambivalent forhold til denne August; i utgangspunktet ser det ut til at August er tenkt som et skremmebilde, og «inkarnasjonen av troen på at alt nytt er godt» Flere litteraturhistorikere mener imidlertid at «dikteren har seiret over moralisten», og at han «er svak for Augusts sjarm og fantasi». August-trilogien tematiserer blant annet hjemstavn og rotløshet, og det moderne, industrialiserte samfunnets inntog i Nord-Norge.
I Hamsuns siste roman ''Ringen sluttet'' (1936) er hovedpersonen en ny variant av vandreren. Her er han nullstilt og har vendt tilbake til enkle forhold og et liv uten ambisjoner.

''Markens Grøde'' og andre antimoderne romaner


I ''Markens grøde'' (1917) følges hovedpersonen Isak fra han som ung, enslig mann med egne hender rydder en plass i ødemarken, og til han sammen med kvinnen Inger, bygger opp gården Sellanraa og ender opp som «markgreve». Romanen inneholder både naturpoesi, humor, satire og gripende scener.
Fra en side sett er ''Markens Grøde'' en hyllest til jorddyrkeren, «en episk lovsang til jordbruket og nybrottsmannen», ja, et «jordbrukets evangelium». Sett fra en annen side, er boken «et programskrift, et slags læredikt i 1700-tallets ånd». Boken kan også oppfattes som et ord i rette tid til et krigstrett Europa som ønsket grøde og trygghet framfor krig og bajonetter.
I flere leserbrev og artikler agiterte Hamsun for jordbrukets betydning for landets økonomiske og mentale helse. «Vi skal få hendene opp av lommen igjen og begynne å arbeide. Så blir vi ikke et helt folk av hotellverter og oppvartere. Vi skal tappe våre myrer, plante skog, kolonisere det veldige Nordland. Så får vi en stans i utvandringen.», skrev Hamsun i Essayet «Et ord til oss» fra 1910. Få måneder etter at ''Markens grøde'' var utkommet, skrev Hamsun et leserbrev i Aftenposten med formanende oppfordringer til bønder og bondedøtre: «''Bonde. Ta hjem Datter din fra Byen! Ja, selv om du har kostet paa hende Middelskole og Treider saa ta hende ny hjem (...) Hun vil senere skjønne , at det er vel saa stort at være kyndig Kone paa en Gaard som at jage rundt i en Krambod og opvarte Kunder. ... Tilbake til Jorden, lille Hanna! Hjemme paa Gaarden er du nødvendig. Du gir dine Forældre en Gave naar du reiser hjem igjen nu. Og du tjener din Sjæl og din Krop ved det''». Sitatet tyder på at romanen ikke bare var tenkt som et jordbrukets evangelium, men også som en advarsel mot bylivets farer.
Tobindsverket ''Børn av Tiden'' (1913) og ''Segelfoss by'' (1915) er også et oppgjør med tidens industrialisering og kommersialisering. I kontrast til ødemarksperspektivet i ''Markens Grøde'', er utsiktspunktet nå lagt til er en voksende kystby,

Språk og stil


Hamsun skrev på riksmål og førte et rikt språk med mange dialektale ord og vendinger. «Mye av sjarmen og humoren i folkelivsskildringene skyldes en behendig utnyttelse av nordlandsdialekten». I det tidlige forfatterskapet i 1890-årene er stilen prosalyrisk og teksten konsentrerer seg om subjektive opplevelser, mens de senere romanene gir en bredere skildring av den ytre virkelighet. Utover i forfatterskapet, for eksempel i ''Børn av Tiden'' (1913) er det sterke innslag av satirisk utlevering av personene og polemiske karakteristikker av samtiden.
Som debattant i skrift og tale kunne Hamsun, særlig i unge år, virke noe urimelig, usaklig og grov.

Arven etter Hamsun

Litterær innflytelse


Fil:ErnestHemingway.jpg fortalte at «Hamsun lærte meg å skrive»]]
Hamsuns innflytelse på moderne europeisk og amerikansk litteratur kan vanskelig overvurderes. Biografen Robert Ferguson (1988) mener Hamsun håndverksmessig var en av de mest innflytelsesrike og oppfinnsomme litterære stilister de siste hundre år, og at det knapt finnes en levende forfatter i Europa eller Amerika som ikke bevisst eller ubevisst står i gjeld til ham.
Den russisk-amerikanske forfatteren og nobelprisvinneren Isaac Bashevis Singer skrev i 1967 at Hamsun er «med alle sine sjatteringer («in his every aspect») den moderne, skjønnlitterære prosalitteraturs far – hans subjektivitet, hans fragmentarisme, hans bruk av retrospeksjon, hans prosalyrikk. Hele den skjønnlitterære skole i det 20. århundre skriver seg fra Hamsun». Ernest Hemingway sa at «Hamsun lærte meg å skrive», mens Sigurd Hoel mente at «det har aldri oppstått et rikere utrustet menneske i Norge». Hermann Hesse kalte Hamsun sin yndlingsforfatter. Også Thomas Mann, Franz Kafka, Maxim Gorkij, Stefan Zweig, og Henry Miller har gitt uttrykk for at de står i gjeld til Hamsuns forfatterskap og at de forsøkte å skrive som ham.<ref></ref><ref></ref> Albert Einstein sa: «Jeg anser ham for å være et av tidens største mennesker», mens Maxim Gorkij har uttalt: «Jeg ser ikke noen som kan sidestilles med Hamsun i skaperkraft».<ref></ref> Thomas Mann mente at «aldri har noen vært mer fortjent til Nobelprisen», og sammenlignet Hamsun med Homer og Fjodor Dostojevskij. Selma Lagerlöf, som Hamsun hadde til bords under Nobelmiddagen i 1920, skal ha uttalt at Hamsun i ''Markens Grøde'' lot «en mann av det enkle arbeid med øks og plog gjøre den ærefulleste erobring som noen penn har skildret».<ref></ref>
Den islandske dikteren Halldór Laxness som fikk Nobelprisen i litteratur i 1955, beundret Hamsun som meget ung, men ble mer og mer ambivalent og kritisk. Alt i en alder av 19 år, i 1921, året etter at Hamsun hadde fått Nobelprisen, skrev han i forbindelse med en omtale av ''Konerne ved Vandposten'': «Jeg følte det som om jeg hadde oppholdt meg i dårlig selskap. Jeg skjønner at det har vært farlig for meg å dyrke denne kunstneriske villmann som håner uavlatelig og ser på verden med forakt, men styrer pennen med fabelaktig kunstferdighet»

Vurderinger av Hamsun i Norge


I Norge har skiftende forståelse av Hamsuns forhold til nazismen preget ettertidens vurderinger av hans diktning og hans virke før og under annen verdenskrig. Under krigen og i de første årene etter krigen var det ikke uvanlig at folk brente sine eksemplarer av Hamsuns bøker for å vise sin avsky. Noen kastet også eksemplarer av bøkene hans over gjerdet på Nørholm. Mange oppfattet hans ytringer som svik fra en forfatter de tidligere hadde beundret. Hamsun ble en nøtt. En stund falt man til ro med å skille mellom kunstneren på den ene siden og privatpersonen og hans politiske handlinger på den andre. Det har imidlertid også vist seg problematisk.
Hamsun var en dominerende, men passiv medeier i Gyldendal Norsk Forlag, som utga alle hans bøker. I samarbeid med Harald Grieg bidro han til å få «hjem» til Norge sin egen produksjon («hjemkjøpet»).<ref></ref> Hamsun hadde et nært vennskap gjennom mange år med forlagssjef Harald Grieg, og kontakten synes å ha fortsatt under krigen, men etter krigen kom det til et brudd.<ref></ref> Det er av interesse at Harald Griegs bror, kommunisten Nordahl Grieg, allerede i 1936 skrev et essay hvor han forsvarte Hamsuns litterære verdi («vi skriver annerledes siden Hamsun, enhver av oss, gladere, mykere, solfullere»), samtidig som han, som erklært tilhenger av Stalin, deltok i politisk strid med Hamsun. Francis Bull, som var styreformann i Gyldendal, og professor i nordisk litteratur (og fange på Grini fangeleir under krigen) holdt i 1953 foredraget «Knut Hamsun på ny», hvor han tar til orde for å finne tilbake til skattene i diktningen. Bull går riktignok uvanlig langt i å forklare Hamsuns ord og handlinger som frukter av høy alder og døvhet. Andre litteraturkritikere har ment å kunne påvise fascistiske og nazistiske trekk også i kunstverkene, til og med i tidlige verk.
Den danske forfatteren Thorkild Hansen skrev boken ''Prosessen mod Hamsun'' (1978) og sa der blant annet at «hvis du vil møte idioter, dra til Norge», fordi han mente at å behandle en gammel mann på en slik måte som Norge hadde gjort etter krigen, var forferdelig. Hansens bok vakte kraftig debatt i Norge. Johan Vogt mente at «vi får i denne boken forelagt et bilde av oss, slik som de fleste av oss den gang var, fylt av hat og hevnlyst, og uten det edelmot som seierherrer burde kunne ha. Medlidenhet med de overvundne ble betraktet ikke bare som en svakhet, men som kjennetegn på en lunken holdning overfor nazitidens forbrytelser. Vi kan nå, 30 år senere, nok si at dette var en meget forståelig holdning. Ingen vil bestride dette. Men vi kan ikke godt påstå at denne vår strenghet var utslag av en opphøyet og rosverdig moral.»<ref></ref> I 1996 baserte den svenske regissøren Jan Troell sin film ''Hamsun'', med Max von Sydow i tittelrollen, på Hansens bok. Behandlingen av Hamsun fikk også kritikk i samtiden og tiden rett etterpå. I forbindelse med Hamsuns hundreårsjubileum i 1959 skrev Jens Bjørneboe: «Et folk som for få år siden frakjente sin største dikter forstandens bruk, tvangsinnla ham på psykiatrisk klinikk, tvangsinnla ham på et aldershjem, satte hans kone og sønner i fengsel, tok formuen fra ham ... nå skal dette folket hundreårsjubilere ham. Men det må til! Mannen er jo verdensberømt!».<ref name="Nordlys"></ref> Aksel Sandemose mente i 1955 at Hamsuns handlemåte under krigen knapt ville vies en fotnote om tyve år, men at «dikteren vil beholde sin plass, ja, etter all sannsynlighet kreve stadig større plass».

Samfunnsmessig betydning


Hamsuns forhold til nazismen og hans handlinger under den tyske okkupasjonen er grunnen til at han blant annet bare i liten grad har fått gater oppkalt etter seg eller er blitt æret ved monumenter. Men blant annet i Narvik, Stokmarknes, Hamarøy, Mo i Rana, Bodø og Grimstad, der det også er plassert en byste av forfatteren (kopi av samme finnes på Gyldendal Norsk Forlag i Oslo), er han minnet på slike måter.
En videregående skole med avdelinger i Tysfjord, Hamarøy og Steigen, bærer hans navn: Knut Hamsun videregående skole.
Debatten om hvorvidt Hamsun også skal å få et eget monument, eller få en gate eller en plass sentralt i Oslo oppkalt etter seg (evt. etter en skikkelse i en av sine bøker), dukker jevnlig opp i politisk debatt. Hamsun-Selskapet og Gyldendal Norsk Forlag har f.eks. foreslått å oppkalle «Plata» i Oslo etter Hamsun, mens byråd for byutvikling Merete Agerbak Jensen i 2007 foreslo å omdøpe den ombyggede St. Olavs plass til Knut Hamsuns plass. Innvendingene har hver gang vært betydelige.<ref></ref>
På Presteid i Hamarøy ligger Hamsunsenteret, et nasjonalt senter for kunnskap om Knut Hamsuns liv og forfatterskap. Senteret ble tegnet av den amerikanske arkitekten Steven Holl og sto ferdig 4. august 2009 til 150-årsjubileet for Hamsuns fødsel. Steven Holl utarbeidet det første konseptet for Hamsunsenteret i 1996 og vant i 1997 den amerikanske prisen Progressive Architecture Award for dette prosjektet. I 2011 mottok Hamsunsenteret Statens byggeskikkpris.
Hamsuns skuespill spilles i liten grad på teatret, men en dramatisering av ''Markens grøde'' gjorde stor suksess på Nationaltheatret i 2007. Sven Nordin fikk teaterkritikerprisen for sin innsats i hovedrollen. En dramatisering av ''Sult'' på samme teater fikk Heddaprisen for beste oppsetning i 1989, og stykket ble satt opp på ny på Torshovteatret i 2008.

Hamsunåret 2009


I 2009, 150 år etter Hamsuns fødsel, ble Hamsunåret feiret i blant annet Oslo, Lom, Hamarøy og Grimstad. Jubileet avstedkom flere teateroppsetninger, både av hans verker og om hans liv, samt en utvidet nyutgivelse av samlede verker i 27 bind. Språket i den nye utgaven er modernisert av Tor Guttu, og i tillegg til alle Hamsuns romaner omfatter samlingen også noveller, ungdomsdiktning, skuespill, dikt, erindringer og sakprosa.<ref></ref> Hamsun ble i forbindelse med 150-årsjubileet hedret med et frimerke av Posten.
Kronprinsesse Mette-Marit var Hamsunårets beskytter, noe som er blitt omtalt som kontroversielt og interessant. Hun åpnet blant annet offisielt Hamsunsenteret. Biograf Ingar Sletten-Kolloen uttalte at kronprinsessen ikke var «beskytter for nazisten Hamsun, men som representant for motsetningene i oss».<ref></ref> Da Harald V siterte fra ''Paa gjengrodde Stier'' i en slottsmiddag i oktober 2003, mente Kolloen at Hamsun nå var blitt tilgitt av kongehuset,<ref></ref> selv om det har vært uenighet om hvorvidt dette kunne tolkes slik.<ref></ref> Dronning Sonja uttalte under den offisielle åpningen av Hamsunåret 19. februar at hun mente at «man må kunne ha to tanker i hodet samtidig, og skille mellom litteraturen og mennesket. Det er liten tvil om at Hamsun er en av landets største kunstnere.»<ref></ref>
Som man kunne vente, har jubileet også bidratt til at debatten omkring Hamsun har tatt seg kraftig opp. Holocaust-organisasjoner har refset den norske staten, og kongehuset, for å bidra til feiringen av «en kjent nazist». Til dette har Hamsunbiografen Ingar Sletten Kolloen kommentert at kritikerne ikke er kjent med «det norske Hamsun-syndromet», forholdet mellom «Hamsuns lyse og mørke side». Kolloen mener at det er grundig bevist at Hamsun var nazist, men at debatten om Hamsun og nazismen er et norsk fenomen: «i utlandet bryr de seg ikke om det politiske ved Hamsun».<ref name="kolloen-dagsavisen"></ref>

Hamsun på film


Det er laget flere filmer basert på Knut Hamsuns bøker:
;Film om Hamsun
Filmen ''Hamsun (film)'' fra 1996, regissert av Jan Troell, tar for seg tiden under og etter andre verdenskrig. Max von Sydow spiller Knut Hamsun og Ghita Nørby spiller Marie Hamsun.
Filmen og TV-serien ''Gåten Knut Hamsun'' fra 1996 er basert på Robert Ferguson (forfatter) biografi ved samme navn.

Bibliografi


|-
|
''Den Gaadefulde'' (1877)
''Et Gjensyn'', episk dikt (1878)
''Bjørger'' (1878)
''Fra det moderne Amerikas Aandsliv'', artikler (1889)
''Sult (roman)'' (1890)
''Mysterier'' (1892)
''Redaktør Lynge'' (1893)
''Ny jord (roman)'' (1893)
''Pan (roman)'' (1894)
''Ved Rigets Port'', skuespill (1895)
''Livets Spil'', skuespill (1896)
''Siesta (novellesamling)'', noveller (1897)
''Aftenrøde (skuespill)'', skuespill (1898)
''Victoria (roman)'' (1898)
''Munken Vendt'', skuespill (1902)
''Kratskog'', noveller (1903)
''Dronning Tamara'', skuespill (1903)
''I Æventyrland'', reisebrev (1903)
''Det vilde Kor'', dikt (1904)
|
''Sværmere'' (1904)
''Stridende Liv'', noveller (1905)
''Under Høststjærnen'' (1906)
''Benoni (roman)'' (1908)
''Rosa (roman)'' (1908)
''En Vandrer spiller med Sordin'' (1909)
''Livet ivold'', skuespill (1910)
''Den siste Glæde'' (1912)
''Børn av Tiden'' (1913)
''Segelfoss by'' (1915)
''Markens Grøde'' (1917)
''Sproget i Fare'', pamflett (1918)
''Konerne ved Vandposten'' (1920)
''Siste Kapitel'' (1923)
''Landstrykere'' (1927)
''August (roman)'' (1930)
''Men Livet lever'' (1933)
''Ringen sluttet'' (1936)
''Paa gjengrodde Stier'' (1949)
|}

Litteratur om Hamsun


http://www.nb.no/bibliografi/hamsun/ Hamsun-bibliografi 1879–2009 : litteratur om Knut Hamsun. Basen omfatter ca 10&nbsp;000 artikler, bøker og referanser. Databasen vedlikeholdes av Nasjonalbiblioteket og er et samarbeid mellom dem og Universitetet i Tromsø.

Biografisk litteratur


Einar Skavlan: ''Knut Hamsun'' (1929)
Tore Hamsun: ''Knut Hamsun – min far'' (1952)
Marie Hamsun: ''Regnbuen'' (1953)
Marie Hamsun: ''Under gullregnen'' (1959)
Christianne Undset Svarstad: ''Knut Hamsun og fødebygden Lom'' (1960) (Faksimileutgave 2008, ISBN 978-82-92735-45-9)
Arild Hamsun: ''Om Knut Hamsun og Nørholm'' (1961)
Olaf Øyslebø: ''Hamsun gjennom stilen : en studie i kunstnerisk utvikling'' (1964)
Harald S. Næss: ''Knut Hamsun og Amerika'' (1969)
Thorkild Hansen: ''Prosessen mot Hamsun'' (1978)
Gabriel Langfeldt / Ørnulv Ødegård: ''Den rettspsykiatriske erklæringen om Knut Hamsun'' (1978)
Sigrid Stray: ''Min klient Knut Hamsun'' (1979)
Robert Ferguson (forfatter): ''Gåten Knut Hamsun'' (1988) – http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007121104096 Les i fulltekst
''Knut Hamsuns brev''. 6 bind + supplement. 1994-2000. Redigert av Harald S. Næss
Øystein Rottem. ''Hamsuns liv i bilder''. Gyldendal, 1996. ISBN 82-05-23195-8
Lars Frode Larsen: ''Den unge Hamsun 1859–1888'' (1998) – http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2009041504037 Les i fulltekst
Landvik historielag: ''Bonde og menneske Knut Hamsun'' (1999)
Lars Frode Larsen: ''Radikaleren. Hamsun ved gjenombruddet 1888–1891'' (2001)
Lars Frode Larsen: ''Tilværelsens udlænding. Hamsun ved gjenombruddet 1891–1893'' (2002)
Øystein Rottem: ''Hamsun og fantasiens triumf'' (2002)
Kirsti Thorheim og Ottar Grepstad: ''Hamsun i Æventyrland'' (2002)
Ingar Sletten Kolloen: ''Hamsun. Svermeren'' (2003)
Ingar Sletten Kolloen: ''Hamsun. Erobreren'' (2004)
Anine Kierulf og Cato Schiøtz: ''Høyesterett og Knut Hamsun'' (2004) («Gyldendals julebok», ikke i vanlig distribusjon)
Jørgen Haugan: ''Solgudens fall. Knut Hamsun – en litterær biografi'' (2004) ISBN 978-82-03-19112-1
Sigrid Combüchen: ''Livsklättraren'' Stockholm, 2006. ISBN 978-91-0-010589-1
Øystein Rottem. ''Biografien om Knut Hamsun : guddommelig galskap''. 2. utgave, revidert av Lars Frode Larsen. Gyldendal, 2006 ISBN 978-82-05-35468-5 (1. utg. 1998
Rolf Nyboe Nettum, Novus forlag 2008:''Med litteraturen gjennom livet'' (inneholder bl.a. viktige synspunkter på Hamsun)

Referanser

Eksterne lenker


http://www.nb.no/bibliografi/hamsun Hamsun-bibliografi 1879–2009: litteratur om Knut Hamsun (Utarbeidet av UiTø og NB)
http://hamsunsenteret.no Hamsunsenteret
http://www.nb.no/hamsun2009 Hamsun 2009 (jubileumsside på Nasjonalbiblioteket)
http://www.hamsun.dk Knut Hamsun Online (dansk)
http://www.nobel.se/literature/laureates/1920/ Nobelstiftelsen om Hamsun (engelsk)
http://www.kirjasto.sci.fi/khamsun.htm Biografi (engelsk)
http://www.nrk.no/programmer/stemmer_fra_arkivet/stemmer_fra_litteraturen/2330427.html NRK: Lydfiler med Knut Hamsun
http://www.nrk.no/nyheter/kultur/forfattere/1591758.html Knut Hamsun i NRK
http://www.dagbladet.no/forfatter/knut_hamsun.html Knut Hamsun i Dagbladet
http://www.nb.no/sok/search.jsf?nav=mediatype:Privatarkivmateriale&nav=content:digitalpublic&nav=creator:hamsun,knut&query Digitalt tilgjengelig arkivmateriale, http://ask.bibsys.no/ask/action/result?cmd=&kilde=biblio&cql=%28%28forfatter+%3D+%22hamsun%2C+knut%3F%22%29+AND+%28form+%3D+%22n%22%29%29+AND+%28%28%28year+%3C+%221880%22%29+OR+%28%28year+%3E%3D+%221890%22%29+AND+%28year+%3C%3D+%221899%22%29%29%29+OR+%28%28year+%3E%3D+%221990%22%29+AND+%28year+%3C%3D+%221999%22%29%29%29 Digitaliserte bøker av Hamsun og http://ask.bibsys.no/ask/action/result?cmd=&kilde=biblio&cql=%28%28omtalt-person+%3D+%22hamsun%2C+knut%3F%22%29+AND+%28form+%3D+%22n%22%29%29+AND+%28%28%28year+%3C+%221880%22%29+OR+%28%28year+%3E%3D+%221890%22%29+AND+%28year+%3C%3D+%221899%22%29%29%29+OR+%28%28year+%3E%3D+%221990%22%29+AND+%28year+%3C%3D+%221999%22%29%29%29 om Hamsun hos Nasjonalbiblioteket
http://nl.nrk.no/podkast/aps/447/nrk_spraakteigen_2009-0222-0930_30300.mp3 NRK P2, Språkteigen, 22. februar 2009: Hamsun-spesial
http://www.digitaltfortalt.no/show_single.aspx?art_id=118245 Digitalt fortalt: «Dysfunksjonell Hamsun» (skrevet av Per Olav Torgnesskar, ABM-utvikling) (besøkt 11. mars 2012)
Kategori:Knut Hamsun
Kategori:Nyrealismen
Kategori:Nobelprisvinnere (litteratur)
Kategori:Norske nobelprisvinnere
Kategori:Nordmenn fra andre verdenskrig
Kategori:Norske forfattere av reiseskildringer
Kategori:Personer fra Vågå kommune
Kategori:Personer fra Hamarøy kommune
Kategori:Fødsler i 1859
Kategori:Dødsfall i 1952
af:Knut Hamsun
ar:كنوت همسون
an:Knut Hamsun
az:Knut Hamsun
zh-min-nan:Knut Hamsun
be:Кнут Гамсун
be-x-old:Кнут Гамсун
bg:Кнут Хамсун
bs:Knut Hamsun
br:Knut Hamsun
ca:Knut Hamsun
cv:Кнут Гамсун
cs:Knut Hamsun
da:Knut Hamsun
de:Knut Hamsun
et:Knut Hamsun
el:Κνουτ Χάμσουν
en:Knut Hamsun
es:Knut Hamsun
eo:Knut Hamsun
fa:کنوت هامسون
fr:Knut Hamsun
fy:Knut Hamsun
ga:Knut Hamsun
gd:Knut Hamsun
gl:Knut Hamsun
ko:크누트 함순
hi:क्नूट हामसन
hr:Knut Hamsun
io:Knut Hamsun
ilo:Knut Hamsun
id:Knut Hamsun
os:Гамсун, Кнут
is:Knut Hamsun
it:Knut Hamsun
he:קנוט האמסון
ka:კნუტ ჰამსუნი
sw:Knut Hamsun
ku:Knut Hamsun
la:Knut Hamsun
lv:Knuts Hamsuns
lt:Knut Hamsun
hu:Knut Hamsun
mk:Кнут Хамсун
ml:ന്യൂട്ട് ഹാംസൺ
nl:Knut Hamsun
ja:クヌート・ハムスン
nn:Knut Hamsun
oc:Knut Hamsun
pnb:کنٹ ہامسن
nds:Knut Hamsun
pl:Knut Hamsun
pt:Knut Hamsun
ro:Knut Hamsun
ru:Гамсун, Кнут
sco:Knut Hamsun
sq:Knut Hamsun
sk:Knut Hamsun
sl:Knut Hamsun
sr:Кнут Хамсун
sh:Knut Hamsun
fi:Knut Hamsun
sv:Knut Hamsun
th:คนุท ฮัมซุน
tr:Knut Hamsun
uk:Кнут Гамсун
vep:Hamsun Knut
vi:Knut Hamsun
xmf:კნუტ ჰამსუნი
yo:Knut Hamsun
diq:Knut Hamsun
zh:克努特·汉姆生

Kalender

Fil:Kalender-2008.jpg
En kalender er et system for å holde orden på tiden gjennom et solår/serie av solår eller måneår. I Norge bruker vi den gregoriansk kalender.
Ifølge denne kalenderen er det i dag ]] [. ].
Overgangen fra den [juliansk kalender skjedde i Danmark og Norge den 18. februar 1700.

Andre kalendre


Mange ulike kalendere brukes idag og har blitt anvendt gjennom historien:
Aztekkalenderen
Bysantisk kalender
Jødisk kalender, lunisolar
Svensk kalender

Se også


Almanakk
Helligdager
Filofax
Klokke (ur)
Kronologi
Nyttår
Skuddår
Tid
Tidssone
Time manager
Æra
Liste over kalendere

Eksterne lenker


[http://www.klokka.no/kalender/ Norsk Kalender 1902 – 2037 med månefaser og helligdager

http://kalender-365.de/kalender-no.php Kalender 1800 – 2400
http://www.norskkalender.no/ Norsk Kalender
http://www20.nrk.no/minnedager/ Jubileums- og minnedager fra NRK Biblioteket (betalingstjeneste)
Kategori:Kalendere
Kategori:Tid
Kategori:Religiøse høytider
Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha
kbd:Махуэ Гъэпс (Мазэхэр)
ang:Ȝerīmbōc
ar:تقويم
an:Calandario
arc:ܣܘܪܓܕܐ
as:দিনপঞ্জী
ast:Repertoriu
gn:Arapapaha
az:Təqvim
bn:পঞ্জিকা
zh-min-nan:Le̍k-hoat
ba:Календарь
be:Каляндар
be-x-old:Каляндар
bcl:Kalendaryo
bg:Календар
bs:Kalendar
br:Deiziadur
ca:Calendari
ceb:Kalendaryo
cs:Kalendář
ch:Kalendario
cy:Calendr
da:Kalender
de:Kalender
et:Kalender
el:Ημερολόγιο
eml:Lunèri
en:Calendar
myv:Ковкерькс
es:Calendario
eo:Kalendaro
ext:Calandáriu
eu:Egutegi
fa:گاه‌شماری
fr:Calendrier
fy:Kalinder
fur:Calendari
gl:Calendario
gan:曆法
xal:Лит
ko:역법
hi:कालदर्शक
hr:Kalendar
io:Kalendario
ilo:Kalendario
id:Kalender
ia:Calendario
is:Dagatal
it:Calendario
he:לוח שנה
jv:Pananggalan
kl:Ullorsiut
kn:ಪಂಚಾಂಗ
krc:Орузлама
ka:კალენდარი
kk:Күнтізбе
sw:Kalenda
ku:Salname
ky:Жылнаама
lbe:Календарь
lo:ປະຕິທິນ
la:Calendarium
lv:Kalendārs
lb:Kalennersystemer
lt:Kalendorius
lij:Lûnäio
ln:Manáka
lmo:Lönàre
hu:Naptár
mk:Календар
ml:കലണ്ടർ
mi:Maramataka
xmf:კალენდარი
ms:Takwim
mdf:Ковгярькссь
mn:Цагалбар
my:ပြက္ခဒိန်
nl:Kalender
ne:कालदर्शक
new:पात्रो
ja:暦
nn:Kalender
oc:Calendièr
uz:Taqvim
pa:ਜੰਤਰੀ
pnb:کلنڈر
nds:Klenner
pl:Kalendarz
pt:Calendário
kaa:Kalendar
qu:Kalindaryu
rue:Календарь
ro:Calendar
ru:Календарь
sah:Халандаар
sc:Calendàriu
nso:Tšhupamabaka
sq:Kalendari
scn:Calannariu
simple:Calendar
sk:Kalendár
sl:Koledar
so:Kalandar
ckb:ڕۆژژمێر
sr:Календар
sh:Kalendar
su:Kalénder
fi:Kalenteri
sv:Kalender
tl:Kalendaryo
ta:நாட்காட்டி
tt:Тәкъвим
te:కేలండర్
th:ปฏิทิน
chy:Hoéstoneéše'he
tr:Takvim
uk:Календар
ur:تقویم (ماہ و سال)
vi:Lịch
fiu-vro:Kallendri
war:Kalendaryo
wo:Arminaat
yi:קאלענדאר
zh-yue:曆
diq:Serrename
zea:Kalender
bat-smg:Kalėnduorios
zh:历法

Republikken Kongo


Republikken Kongo (fransk: ''République du Congo''), eller Kongo-Brazzaville er en republikk i Sentral-Afrika og grenser til Den sentralafrikanske republikk, Kamerun, Gabon, Den demokratiske republikken Kongo og den angolanske eksklaven Cabinda.

Naturgeografi

Naturforhold


I sør preges landet av fjellkjeden Mayombe som stiger opp fra kysten og inn i landet. Fjellene er ikke spesielt høye, men ligger på mellom 500 og 800 meter over havet. Landets største fjell er Leketi. Toppen ligger 1040 meter over havet. Den nordlige delen av landet består av flate daler med regnskog. I den sørlige delen av landet er det mer jordbruksdistrikter og industri. Nordøst for fjellene ligger elven Niari. Områdene rundt Niari er landets beste jordbruksområde. Niari renner fra fjellene og helt ned til kysten. Niari er en stor elv, men den er ikke i nærheten av landets største elv, Kongo (elv).

Klima


Republikken Kongo ligger i en Tropisk klima og årsnedbøren varierer fra 1250 millimeter til 2000 millimeter. I sør er det en tørketid fra juni til september som stort sett ikke merkes i nord. Temperaturen er høy hele året.

Plante- og dyreliv


Tropisk regnskog dekker det meste av landet. De vanligste tresortene i regnskogen er teak, mahogni og valnøtt. Republikken Kongo har et variert dyreliv. Både elefanter, antiloper og Bøffel er forholdsvis vanlige i landet, selv om de fleste av dem blir sjeldnere. Løvene er ikke så vanlige i landet lenger. Mange apearter som blant annet gorilla og sjimpanse er vanlige i regnskogen. På savannen finnes det arter som giraff, gepard og hyene. Landet har også et rikt fugleliv.

Demografi


I 1985 bodde det 1&nbsp;912&nbsp;429 innbyggere i republikken Kongo, og i 2005 hadde landet 3&nbsp;999&nbsp;000 innbyggere. På 20 år hadde landets befolkning blitt doblet. Folkestigningen var på omtrent 4,4&nbsp;% hvert år i denne perioden. Over 70 % av befolkningen lever i den sørvestlige delen av landet. Folket består mange folkegrupper, blant annet kongo, sundi, bembe, vili og yombe. Det finnes fortsatt 12 000 pygméer i landet, og omtrent like mange europeere. Det bor i gjennomsnitt 12 innbyggere per kvadratkilometer. Den største byen er hovedstaden Brazzaville med omtrent 600&nbsp;000 innbyggere. Pointe-Noire er den nest største byen, den har mellom 250 000 og 300 000 innbyggere.
Landets offisielle språk er fransk, kikongo og lingala. Omtrent halvparten av innbyggerne i landet er kristendom. 48&nbsp;% tror på animisme og omkring 2&nbsp;% er Islam. Omtrent 75&nbsp;% av innbyggerne i landet kan Lesekyndighet.

Historie


Den første bosetningen i landet bestod av jegerfolk. De ble etter hvert fordrevet av bantu-folk som slo seg ned i området som faste jordbrukere. På 1300-tallet lagde Kongo-folket et mektig rike i Kongo, men det ble ødelagt da Portugal kom på 1400-tallet. På 1600-tallet ble området brukt som franske handelsstasjoner og i 1885 fikk Frankrike grunnlagt en koloni der. Hovedstaden Brazzaville ble grunnlagt i 1883 av den franske oppdagelsesreisende Pierre Brazza. I 1910 fikk området navnet Fransk Ekvatorial-Afrika. Dette området omfattet dagens Republikken Kongo, Gabon, Tsjad og den Sentralafrikanske republikk. Landet ble selvstyrt republikk innenfor Det franske fellesskapet (Communauté Française) i 1958, og uavhengig republikk den 15. august 1960. I 1997 brøt det ut borgerkrig i landet, som varte til 1999.

Politikk og administrasjon


I 1979 ble landet erklært som en folkerepublikk med kun et parti. Presidenten styrer landet og velges for en periode på 5 år. Presidenten utnevner og leder regjeringen. Det statsbærende partiet ledes av en komite på 75 medlemmer. Republikken Kongo har vært preget av kupp og kuppforsøk og en ustabil politikk. Landet deles i 9 administrative enheter.

Næringsliv

Landbruk


Republikken Kongo er et utviklingsland som fortsatt satser mye på landbruk. Landbruk, skogbruk og fiske står for omtrent 60 % av sysselsetningen, men bare 7 % av inntekten. 2 % av landets areal er oppdyrket og 29 % av landets areal brukes til beite for dyr. Republikken Kongo produserer flere jordbruksvarer som kaffe, kakao, bønner, mais, ris, bananer, sukkerrør, oljepalmer, manoik og jordnøtter. På tross av dette er landet kun selvforsynt med 25 % av matvarene, resten blir importert.

Skogbruk og fiske


Skogen dekker omtrent 60 % av landets areal. 1/3 av skogen består av rundtømmer. Tømmer var lenge landets hovedeksportvare, men etterspørselen av rundtømmer gikk kraftig ned på 1970-tallet, og førte til at tømmereksporten i republikken Kongo ble kraftig dempet.
Fiske drives i de fleste store elver og langs kysten. Langs kysten finnes rike fiskebanker der det fiskes opptil 20 000 tonn fisk i året. Nesten 12 000 tonn fiskes også i ferskvann og elver.

Industri


Råolje har vært utvunnet siden 1960. Den nåværende årsproduksjonen av olje er på omtrent 6 millioner tonn. Salget av olje utgjør nesten 90 % av eksportinntektene og mellom 60 og 70 % av statsinntektene. Oljeraffineriet i Point-Noire er et av landets største og produserer tilsammen 1 million tonn bensin, parafin og forskjellige andre fyringsoljer. Oljeeksporten startet på begynnelsen av 1980-tallet. Takket være oljeinntektene har landet fått en liten oppgang, selv om store deler av dem er pantsatt i dyre utviklingsprosjekter. USA, Frankrike og Italia har store oljeselskaper som deltar i olje-utvinningen.
Det utvinnes også små mengder med bly, sink, kobber og gull. Industrien er forholdsvis velutviklet, men begrenses stort sett til lokale varer. Mesteparten av industrien befinner seg i Brazzaville og Point-Noire. Industrien omfatter matvarer, tekstiler, sement, sigaretter og flere andre forbruksvarer.
Republikken Kongo eksporterer også en del smuglede diamanter fra den Demokratiske republikken Kongo. Landets viktigste handelspartnere er USA og Frankrike som begge kjøper mye av eksportvarene.

Se også


Liste over byer i Republikken Kongo

Eksterne lenker


; Statlige
http://www.congo-siteportail.info/ Republikken Kongos regjering
http://www.presidence.cg/accueil/ Republikken Kongos president
https://www.cia.gov/library/publications/world-leaders-1/world-leaders-c/congo-republic-of-the.html CIA – Republikken Kongo
; Andre
http://news.bbc.co.uk/2/hi/africa/country_profiles/1076794.stm Country Profile fra BBC News
https://www.cia.gov/library/publications/the-world-factbook/geos/cf.html CIA Factbook – Republikken Kongo
http://ucblibraries.colorado.edu/govpubs/for/Congo.htm Republikken Kongo fra ''UCB Libraries GovPubs''
http://www.un.org/webcast/unhrc/archive.asp?go=090506 United Nations Human Rights Council - Republikken Kongo
; Kultur
http://aflit.arts.uwa.edu.au/CountryCongoEN.html Kongolesisk litteratur
http://www.pygmies.org/ African pygmies - Kultur, musikk og bilder av de første innbyggerne i Kongo
Kategori:Republikken Kongo
af:Republiek van die Kongo
als:Republik Kongo
am:ኮንጎ ሪፐብሊክ
ar:جمهورية الكونغو
an:Republica d'o Congo
arc:ܩܘܛܢܝܘܬܐ ܕܩܘܢܓܘ
frp:Rèpublica du Congô
ast:El Congu
az:Konqo Respublikası
bm:Kongo-Brazaville
bn:কঙ্গো প্রজাতন্ত্র
zh-min-nan:Congo Kiōng-hô-kok
be:Рэспубліка Конга
be-x-old:Рэспубліка Конга
bcl:Republika kan Kongo
bg:Република Конго
bo:ཀོང་གོ་སྤྱི་མཐུན་རྒྱལ་ཁབ།
bs:Republika Kongo
br:Republik Kongo
ca:República del Congo
cv:Конго Республики
ceb:Republika sa Congo
cs:Republika Kongo
sn:Republic of the Congo
cy:Gweriniaeth y Congo
da:Republikken Congo
de:Republik Kongo
dv:ކޮންގޯ (ޖުމްހޫރިއްޔާ)
nv:Kéyah Káango Náhookǫsjí Siʼánígíí
dsb:Republika Kongo
et:Kongo Vabariik
el:Δημοκρατία του Κονγκό
en:Republic of the Congo
es:República del Congo
eo:Respubliko Kongo
ext:Congu
eu:Kongoko Errepublika
fa:جمهوری کنگو
hif:Republic of the Congo
fr:République du Congo
fy:Republyk Kongo
ga:Poblacht an Chongó
gv:Pobblaght ny Congo
gag:Kongo Respublikası
gd:A' Chongo
gl:Congo
xal:Конһлмудин Орн
ko:콩고 공화국
hy:Կոնգոյի Հանրապետություն
hi:कांगो गणराज्य
hsb:Republika Kongo
hr:Republika Kongo
io:Republiko Kongo
ilo:Republika iti Kongo
bpy:কঙ্গো প্রজাতন্ত্র
id:Republik Kongo
ia:Republica del Congo
ie:Republic de Congo
os:Конгойы Республикæ
zu:IKongo
is:Vestur-Kongó
it:Repubblica del Congo
he:הרפובליקה של קונגו
jv:Republik Kongo
pam:Republic of the Congo
ka:კონგოს რესპუბლიკა
kk:Конго Республикасы
kw:Repoblek Kongo
rw:Kongo
sw:Jamhuri ya Kongo
kg:Repubilika ya Kongo
ht:Kongo (Brazavil)
la:Respublica Congoliae
lv:Kongo Republika
lb:Republik Kongo
lt:Kongo Respublika
lij:Repubbrica Do Congo
li:Kongo-Brazzaville
ln:Kongó-Brazzaville
jbo:kongos
lmo:Congo
hu:Kongói Köztársaság
mk:Република Конго
ml:റിപ്പബ്ലിക്ക് ഓഫ് കോംഗോ
mr:काँगोचे प्रजासत्ताक
ms:Republik Congo
mn:Бүгд Найрамдах Конго Улс
my:ကွန်ဂိုသမ္မတနိုင်ငံ
nah:Tlācatlahtohcāyōtl in Congo
na:Ripubrikin Kongo
nl:Congo-Brazzaville
ja:コンゴ共和国
pih:Repablik o' t' Kongo
nn:Kongo-Brazzaville
nov:Kongo
oc:Republica de Còngo
uz:Kongo Respublikasi
pnb:کانگو
ps:د کانګو جمهوريت
pms:Còngo
nds:Republiek Kongo
pl:Kongo
pt:Congo
crh:Kongo (Brazzavil)
ro:Republica Congo
qu:Kungu Republika
ru:Республика Конго
sah:Конго Республиката
se:Kongo dásseváldi
sg:Ködörösêse tî Kongöo
sc:Repùbrica de su Congo
sco:Republic o the Congo
stq:Republik Kongo
nso:Republic ya Congo
sq:Republika e Kongos
scn:Ripùbbrica dû Congu
simple:Republic of the Congo
ss:Tibuse weKhongo
sk:Konžská republika
sl:Republika Kongo
so:Jamhuuriyadda Kongo
ckb:کۆماری کۆنگۆ
sr:Република Конго
sh:Republika Kongo
su:Républik Kongo
fi:Kongon tasavalta
sv:Kongo-Brazzaville
tl:Republika ng Konggo
ta:கொங்கோ குடியரசு
tt:Конго Җөмһүрияте
te:కాంగో రిపబ్లిక్
th:สาธารณรัฐคองโก
tg:Ҷумҳӯрии Конго
chy:Republic of the Congo
tr:Kongo Cumhuriyeti
uk:Республіка Конго
ur:کانگو
ug:كونگو جۇمھۇرىيىتى
vec:Republica del Congo
vi:Cộng hòa Congo
vo:Kongoän (Repüblikän)
fiu-vro:Kongo Vabariik
war:Republika han Congo
wo:Kongóo-Brasaawiil
wuu:刚果共和国
ts:Riphabliki ya Congo
yo:Orílẹ̀-èdè Olómìnira ilẹ̀ Kóngò
zh-yue:剛果
diq:Kongo
bat-smg:Kuongs
zh:刚果共和国

Kulturdepartementet

Kulturdepartementet har flere betydninger:
Kulturdepartementet (Norge)
Kulturdepartementet (Sverige)
Kategori:Kultur
es:Ministerio de Cultura
fr:Ministère de la Culture
it:Ministero della Cultura
ko:문화부
pt:Ministério da Cultura
ru:Министерство культуры
uk:Міністерство культури