Fjell (kommune)


Fil:Liataarnet.JPG, 341 moh.]]
Fil:Sotrabrua-2003-12-21.jpg til Sotra. Snart skal Tverrsambandet gjøre noe med det.]]
Fjell er en kommune vest for Bergen i Hordaland fylke. Kommunen består av flere øyer, deriblant Bildøy, Litlesotra og nordre del av Sotra. Sørparten av Sotra tilhører Sund (kommune). Nabokommunen i nord er Øygarden. Over Hjeltefjorden i nordøst ligger øykommunen Askøy. Tettstedet Fjell har }} innbyggere per 1. januar .

Geografi


Kommunen er en øykommune med mer enn 500 øyer, holmer og skjær. Det meste av kommunens 147 km² er fordelt på tre større øyer. Bosatte øyer i Fjell er, Litlesotra, Sotra, Bildøy, Misje, Turøy, Langøy (Fjell), Syltøy, Algrøy og Bjorøy
Kommunens høyeste fjell er Liatårnet på Sotra.

Samfunn


Fjell er en vekstkommune og etter at Sotrabrua stod ferdig i 1971 har innbyggertallet vokst fra under 7 000 til over 20 000 i dag. I 2007 hadde kommunen en befolkningsveskt på 416 mennesker. I 2008 var dette tallet gått ned til 300 personer. Likevel er kommunen den i Hordaland med høyest fruktbarhet blant kvinnene. Det ble født hele 325 mennesker i 2008 og fødselsoverkuddet var på 219 mennesker. Nettoinnflyttingen var bare på 81 personer. Grunnen til at befolkningen ikke øker like mye som for eksempel Os (Hordaland) er fordi det er mye utflytting fra kommunen til Bergen. En grunn til det kan være at mange av innbyggerene jobber i Bergen og må pendle. Sotrabrua og veiene på begge sider av denne er, blant annet på grunn av den store pendlertrafikken, for liten til å kunne ta unna for den økte trafikkmengden de senere år, og et nytt samband, Sotrasambandet, er under planlegging. Administrasjonen holder til på Straume på Litlesotra like ved Sartor Senter.
Lokalavisen som dekker kommunene Fjell, Sund (kommune) og Øygarden heter VestNytt, og har hovedkontor på Straume.

Politikk


Kommunestyret har 45 representanter. I perioden 2011-2015 er åtte partier representert:
Høyre 13 mandater
Arbeiderpartiet 10 mandater
Fremskrittspartiet 8 mandater
Sotralista 6 mandater
Kristelig Folkeparti 4 mandater
Venstre 2 mandater
Senterpartiet 1 mandat
Sosialistisk Venstreparti 1 mandat
Eli Årdal Berland (H) er ordfører og Odd Bjarne Skogestad (KrF) er varaordfører.

Næringsliv


Fjell har eit variert næringsliv i stor vekst, men det er uten tvil olje- og gassbransjen som er den største drivkraften nå. CCB (Coast Center Base) ved Ågotnes er den største arbeidsplassen i Fjell med over 1000 ansatte. Leverandør industrien til olje og gass bransjen har slått seg ned her. De største kundene er plattformar og rigger offshore. Statoils prosessanlegg på Kollsnes og Norsk Hydro terminal stureterminalen er også blant kundene; disse ligger i Øygarden kommune.
Fiske og havbruk er også store næringer i Fjell. Det er mange oppdrettsanlegg og mange fiskebåter.
Største handlesenter er Sartor Storsenter, Sartor er den gamle, danske betegnelsen på Sotra.

Historie


Se artikkel om Fjell festning, et stort kystfort bygget av tyskerne under andre verdenskrig som en del av Atlanterhavsvollen og forsvaret av Bergen by.

Kultur


Kulturskulen i Fjell vart i 2010 tildelt prisen for årets kulturskulekommune.

Idrett


Fotball er populær idrett blant unge i kommunen. Andre idretter som blir utøvd er håndball, basket, svømming og friidrett.
Idrettslag i Fjell:
Nordre-Fjell Det største idrettslaget nord i kommunen.
IL Øygard Det største idrettslaget på Bildøy og Litlesotra.
Nest-Sotra Fotball Det største idrettslaget vest i kommunen.
Foldnes IL Et lite idrettslag fra delen Foldnes på Straume.
Det er fire svømmebasseng i kommunen, Ågotnes, Straume, Bildøy og Ulveset.
Idrettsanlegg i kommunen.
Straume idrettspark
Bildøy
Ågotnes – Idrettshall, svømmebasseng, grusbane, grasbane og kunstgrasbane.

Tusenårssted


Kommunens tusenårssted er Langøy Kystkultursenter, som ligger på Langøyna på vestsida av Sotra. Dette er en tradisjonsrik handelsstad fra 1878 med landhandel, bakeri og naust. Bakeriet og bygningene er restaurerte, og i tilknyting til senteret er det tilrettelagt en lun badeplass for barn.
På senteret arrangeres det friluftsgudstjenester, markedsdager og stevner med tilknyting til kystkulturen.

Kjente personer fra Fjell


Knut Tørum, var hovedtrener for Rosenborg Ballklub fra 29. desember 2006 til 25. oktober 2007
Anita Apelthun Sæle, kjent KrF-politiker
Johnn R. Hardang, radiopastor på P7 Kristen Riksradio
Lars Lauvik, tegneserietegner

Referanser

Eksterne lenker


http://www.fjell.kommune.no Fjell sin hjemmeside.
http://www.kulturnett.no/kultur_paa_kart/kart.jsp?g=T906027&pageid=2 Kultur i Fjell på kart fra Kulturnett.no
Kategori:Fjell kommune
da:Fjell kommune
de:Fjell (Norwegen)
en:Fjell
es:Fjell
fr:Fjell
bpy:ফজেল
it:Fjell
la:Fjell (Norwegen)
nl:Fjell (gemeente)
nn:Fjell kommune
nds:Kommun Fjell
pl:Fjell
pt:Fjell
ro:Fjell
ru:Фьелль
se:Fjell
sl:Fjell
fi:Fjell
sv:Fjells kommun
vi:Fjell
war:Fjell

Fellesforbundet

Fellesforbundet er et norsk fagforbund som ble opprettet 8. mai 1988, etter en sammenslåing av Norsk Jern- og Metallarbeiderforbund, Bygningsarbeiderforbundet , Norsk Bekledningsarbeiderforbund, Norsk Papirindustriarbeiderforbund og Norsk Skog- og Landarbeiderforbund.
Senere har også Norsk Grafisk Forbund gått inn i forbundet, gjeldende fra 1. januar 2006, og 1. juni 2007 ble også Hotell- og Restaurantarbeiderforbundet (HREF) en del av Fellesforbundet.
Sammenslutningen reflekterer forbundets brede medlemssammenstning innenfor verkstedindustrien, byggfag- og byggeindustrien, treforedling, skog og landbruk, oppdrettsnæring, tekstil- og konfeksjonsbransjen, grafisk virksomhet og hotell- og restaurantbransjen.
Fellesforbundet er medlem av Landsorganisasjonen i Norge (LO) og er LOs største forbund i privat sektor (om lag 150 000 pr. mai 2011). Det kjennetegnes spesielt ved at de har et godt utbygd foreningsapparat over hele landet.
Fellesforbundet gir ut Magasinet for fagorganiserte.

Ledere


1988-1991 John Stene
1991-2007 Kjell Bjørndalen
2007- Arve Bakke

Eksterne lenker


http://www.fellesforbundet.no Fellesforbundet
Kategori:Norske fagforbund
Kategori:Etableringer i 1988
Kategori:Landsorganisasjonen i Norge
en:United Federation of Trade Unions
nn:Fellesforbundet

Ftp

FTP

FTP-program

#redirect FTP

FTP


FTP (''File Transfer Protocol'', altså ''filoverføringsprotokoll'') er en standard, operativsystemuavhengig protokoll for overføring av Datafil i et TCP/IP-basert nettverk. Overføringen skjer mellom en FTP-klient og en FTP-server. Hvilken maskin som har hvilken rolle, kan i utgangspunktet velges fritt, men vil selvsagt være gitt av oppgaven som skal løses.
FTP-serveren lytter på nettverket etter forespørsler. FTP-klienten kobler til serveren og kan lese og skrive til serverens filsystem, som opp- og nedlasting av filer, sletting, navnebytte, chmoding osv.

Protokoll


FTP virker utelukkende over TCP. Protokollen er en åpen standard definert i RFC 0959. Det er etterhvert laget en mengde programmer basert på denne standarden. Protokollen definerer bruk av port 20 og 21. Andre porter kan benyttes i tillegg. Port 21 er kontrollporten (også kalt kommandoporten) som klienter sender kommandoer over og som tjeneren lytter og svarer på. Overføringen skjer på port 20 og/eller andre porter avhengig av filoverføringsmodus.

Aktiv modus


Klienten sender PORT-kommandoen til tjeneren med beskjed om et tilfeldig valgt portnummer større enn 1023 som klienten vil lytte på. Tjeneren sender først et svar samme vei tilbake, og så åpner den dataoverføringsforbindelsen mellom sin egen port 20 og klientens tilfeldig valgte port. Dette kan være noe vanskelig å få til hvis en brannmur er imellom, uten å åpne alle porter på brannmuren fra 1024 og oppover.

Passiv modus


Klienten sender PASV-kommandoen til tjeneren noe som betyr at klienten er i passiv modus. Da er det tjeneren som velger et (tilfeldig) portnummer større enn 1023 og sender det som en PORT-kommando til tilbake til klienten. Klienten åpner dataoverføringsforbindelsen mellom den spesifiserte porten hos tjeneren og en selvvalgt port hos seg selv. Port 20 er altså ikke involvert. I mange FTP-tjenere er det mulig å spesifisere et utvalg av porter som skal brukes i passiv modus.

Utvidet passiv modus


Det er som passiv modus, bare at tjeneren ikke sender sin IP-adresse som en del av svaret på klientens forespørsel. Klienten må da anta at IP-adressen er uendret. Utvidet passiv modus ble introdusert i RFC 2428 i september 1998.

Fordeler


Åpen løsning: Det finnes mange programmer som benytter protokollen. Dersom ikke disse fyller behovene man har, står man fritt til å lage egne programmer.
Billig. På grunn av tilgang til standarden er mange ftp-program enten inkludert i annen programvare, eller kan hentes gratis.
Funksjonell. Så godt som all filhåndtering kan utføres uavhengig av hvilken maskin de ligger på.

Ulemper


All kommunikasjon går ukryptert og kan derfor leses av alle som har tilgang til kommunikasjonen mellom de impliserte maskinene.
Protokollen er vanskelig å håndtere for en brannmur. Port 21 er inaktiv under dataoverføringen, noe som kan medføre at forbindelsen opphører. (Dataoverføringen vil normalt bli fullført likevel, men kan gi tilsynelatende feilmeldinger.) Det kan tenkes at dataoverføring blir forsøkt på andre porter enn port 20, noe som ofte vil stoppes av brannmuren. Flere overføringer kan gå parallelt, som også krever spesiell håndtering av brannmuren.
Det kan være mulig å be FTP-serveren å levere en fil på en tredje maskin. Selv om dette er ment å være en nyttig egenskap, har det i en del sammenhenger vært benyttet til illegal virksomhet.

Tjener


En FTP-tjener er et dataprogram som gjør det mulig for andre datamaskiner med en FTP-klient å bruke protokollen FTP for å Opplasting (data) eller Nedlasting (data) Fil (data) til datamaskinen som FTP-tjeneren kjører på. Administrator (data) av FTP-tjeneren setter opp hvilke katalog (data) brukeren av FTP-klienten skal ha tilgang til og hvorvidt brukeren er berettiget til å laste opp eller ned filer i de ulike katalogene.

Eksterne lenker til Unix


http://www.proftpd.org/ ProFTPD – funksjonsrik, følger med mange distribusjoner
http://vsftpd.beasts.org/ vsftpd – rask og sikker, brukes stadig mer på store FTP-sider
http://www.wu-ftpd.org/ WU-FTPD – den mest brukte blant sider med anonym FTP-tilgang

Klient


En FTP-klient er et dataprogram som ved hjelp av FTP-protokollen lar en bruker enten laste opp eller ned filer til en FTP-tjener fra sin datamaskin til datamaskinen som FTP-tjeneren kjører på. Mange FTP-klienter koster penger, men det finnes gratis FTP-klienter som er like gode. Den mest kjente gratisklienten er nok Filezilla, som er en Open source FTP-klient.

Eksterne lenker til Windows


http://sourceforge.net/projects/filezilla/ Filezilla
http://smartftp.com/ SmartFTP

Eksterne lenker til Linux


http://sourceforge.net/projects/pureftpd/ Pure FTP
http://kbear.sourceforge.net/ KBear
http://gftp.seul.org/ gFTP
http://www.ibiblio.org/mc/ GNU Midnight Commander
ftp – gammelt og enkelt program som medfølger på mange Unixer
Konqueror – kun anonym FTP

Eksterne lenker til Macintosh


http://cyberduck.ch/ Cyberduck
http://www.binarynights.com/ ForkLift
http://www.panic.com/transmit/ Transmit
http://fetchsoftworks.com/fetch/ Fetch
http://www.yummysoftware.com/ Yummy FTP

Eksterne lenker til Web-baserte FTP-klienter


Det finnes flere web-baserte FTP-klienter. phpWebFTP er blant dem. Det er en installasjon av den http://webftp.thorrune.net/ på thorrune.net, mens den offisielle hjemmesiden er http://www.v-wijk.net/ her, på v-wijk.net

Eksterne lenker til konkurrenter til FTP


Secure Shell – Egentlig ikke en filoverføringsprotokoll, men erstatter FTP på andre områder. FTP-trafikk kan også sendes gjennom SSH. Da blir det kryptert og kalles "secure FTP" SFTP
SCP eller Secure Copy er en protokoll og et program for sikker overføring av filer over SSH (Secure Shell).
http://samba.anu.edu.au/rsync/ rsync – Program og protokoll, veldig effektiv til speiling.
http://nerdvar.com/wse/ WebServer Explorer – Web-basert (PHP), lite kjent utenfor Norge
Kategori:Programvare
Kategori:Internett-protokoller
Kategori:Datakultur
af:File Transfer Protocol
als:File Transfer Protocol
ar:بروتوكول نقل الملفات
az:FTP
bn:ফাইল ট্রান্সফার প্রোটোকল
be:FTP
be-x-old:FTP
bg:Протокол за пренос на файлове
bar:File Transfer Protocol
bs:File Transfer Protocol
ca:Protocol de transferència de fitxers
cs:File Transfer Protocol
da:FTP
de:File Transfer Protocol
et:Failiedastusprotokoll
el:File Transfer Protocol
en:File Transfer Protocol
es:File Transfer Protocol
eo:Dosiero-Transiga Protokolo
eu:Fitxategien Transferentziarako Protokoloa
fa:اف‌تی‌پی
fr:File Transfer Protocol
ga:FTP
gl:File Transfer Protocol
ko:파일 전송 프로토콜
hy:Նիշքերի փոխանցման կանխագիր
hi:संचिका स्थानांतरण प्रोटोकॉल
hr:FTP
id:Protokol Transfer Berkas
ia:File Transfer Protocol
is:FTP
it:File Transfer Protocol
he:File Transfer Protocol
ka:FTP
kk:FTP
ku:FTP
lv:FTP
lt:FTP
hu:File Transfer Protocol
mk:Протокол за пренос на податотеки
ml:ഫയൽ ട്രാൻസ്‌ഫർ പ്രോട്ടോകോൾ
ms:Protokol Pindahan Fail
nl:File Transfer Protocol
ja:File Transfer Protocol
nn:File Transfer Protocol
mhr:FTP
pl:File Transfer Protocol
pt:File Transfer Protocol
ro:Protocol de transfer de fișiere
ru:FTP
sq:File Transfer Protocol
simple:FTP
sk:Protokol prenosu súborov
sl:FTP
sr:FTP
sh:FTP
fi:FTP
sv:File Transfer Protocol
tl:FTP
ta:கோப்புப் பரிமாற்ற நெறிமுறை
th:เอฟทีพี
tg:FTP
tr:Dosya aktarım iletişim kuralı
uk:FTP
ur:تبادلۂ ملف دستور
vi:FTP
fiu-vro:FTP
yo:File Transfer Protocol
zh:文件传输协议

FTP-klient

FTP

Familie

En familie er en institusjon eller et hushold som består av en gruppe individer som er knyttet sammen gjennom Arv (biologi) (demonstrert eller stipulert) fra felles aner, ekteskap, registrert partnerskap eller adopsjon.
I vestlig kultur refererer familien spesielt til en gruppe mennesker i samband med blodsbånd eller legale former som ekteskap, partnerskap eller adopsjon. Mange antropologi argumenterer for at termen «blodsbånd» må forstås metaforisk; noen argumenterer for at det er mange ikke-vestlige samfunn hvor andre konsepter enn «blodsbånd» er de sentrale for synet på familien.

Familiens funksjoner


Familien er den viktigste primærgruppe i de fleste samfunn, og står for sosialisering. Dette er noen av familiens funksjoner:
''Reproduksjon:'' Å avle fram etterkommere.
''Produksjon:'' Tradisjonelt har familien vært en arbeidsplass, som har gitt inntekter, som bondegårder. Dessuten kvinnens hjemmearbeid.
''Sosialisering:'' Avkomet blir samfunnsmedlemmer, lærer normer og regler, særlig ''primærsosialisering'': innlæring av grunnleggende normer for samhandling, rett, galt, sant, falskt osv. i nærmiljøet.
''Politikk:'' Ikke alltid slik i Vesten, men i mange samfunn faller skiller mellom familier sammen med politiske skiller.
''Arena for intimitet og særegne personlige relasjoner''.

Andre betydninger


Flere spesialiserte betydninger er avledet fra denne grunnbetydningen:
Familie (biologi)
Familie (matematikk)

Se også


Kjernefamilie
Bror
Far
Mor
Besteforeldre
Søsken
Søster
Kategori:Familie
Kategori:Antropologi
Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha
als:Familie (Verwandtschaft)
ar:أسرة
an:Familia
ast:Familia
ay:Wila masi
az:Ailə
bm:Somɔgɔw
bn:পরিবার
ba:Ғаилә
be:Сям'я
be-x-old:Сям’я
bg:Семейство
bo:ཁྱིམ་ཚང་།
bs:Porodica
br:Tiegezh
ca:Família
cs:Rodina
sn:Mhuri
cy:Teulu
da:Familie (menneske)
de:Familie
et:Perekond
el:Οικογένεια
en:Family
es:Familia
eo:Familio
ext:Família
eu:Familia
fa:خویشاوندی
hif:Palwaar
fr:Famille
fur:Famee
ga:Teaghlach
gl:Familia (socioloxía)
gan:家庭
ko:가족
hi:परिवार
hr:Obitelj
io:Familio
ig:Azụ
id:Keluarga
ia:Familia
is:Fjölskylda
it:Famiglia
he:משפחה
jv:Kulawarga
krc:Юйдеги
kk:Отбасы
rw:Miryango
sw:Familia
ht:Fanmi
ky:Үй-бүлө
lo:ຄອບຄົວ
la:Familia
lv:Ģimene
lb:Famill
lt:Šeima
ln:Libóta
jbo:lanzu
lmo:Fameja (scienz suciaj)
hu:Család (szociológia)
mk:Семејство
ml:കുടുംബം
mr:कुटुंब
arz:عيله
ms:Keluarga
mn:Гэр бүл
my:မိသားစု
nl:Familie (verwanten)
nds-nl:Femilie (verwanten)
ja:家族
nn:Familie
nrm:Famîle
oc:Familha (parentala)
or:ପରିବାର
pnb:ٹبر
tpi:Famili
pl:Rodzina (socjologia)
pt:Família
ksh:Famelisch
ro:Familie
qu:Ayllu
rue:Фамилія
ru:Семья
sah:Ыал
sco:Faimlie
sq:Familja
scn:Famigghia
si:පවුල
simple:Family
ss:Umndeni
sk:Rodina
sl:Družina
sr:Породица
sh:Porodica
fi:Perhe
sv:Familj
tl:Mag-anak
ta:குடும்பம்
kab:Tawacult
tt:Гаилә
te:కుటుంబము
th:ครอบครัว
tg:Оила
tr:Aile
uk:Сім'я
ur:خاندان
vi:Gia đình
fiu-vro:Pereq
wa:Famile
war:Pamilya
yi:פאמיליע
bat-smg:Šeimīna
zh:家族

Februar


Fil:Februar Leandro Bassano.jpg
Februar er årets andre måned, og har 28 dager (29 i et skuddår). Den var årets siste i den Romerriket kalenderen. I norrøn tradisjon het måneden «gjø» eller «goe» etter Torres datter. I Rogaland ble måneden kalt «kjerringmåneden». På dansk het den tidligere «blidemåned».

Navnets opprinnelse


Februar er oppkalt etter Februus, etruskernes gud for underverdenen og for renselse. Oldtidens Romere regnet 23. februar for årets siste dag, selv om måneden ikke var over, og feiret den dagen til ære for Terminus, guden for grensesteiner. Romerne knyttet også månedens navn til renselse, og den romerske gudinnen Juno brukte tilnavnet Februa, Februata eller Februtis i sitt rensende aspekt.
Hos romerne kan Februus ha blitt til Febris, gudinnen som beskyttet mot feber og malaria. I antikkens Roma var det tre tempel for Febris, det ene mellom Palatinhøyden og sumpen Velabrum ned mot Tiberen, der faren for malaria-smitte var overhengende. Man feiret hvert år ''lupercalia'' 15. februar på Palatinhøyden med å ofre hund og en geit. Av geiteskinnet lagde man lendekleder til unge menn, som deretter som festens høydepunkt sprang rundt høyden og pisket forbipasserende kvinner med ''februa'', dvs strimler av geiteskinnet, et ritual som skulle gjøre dem fruktbare. I år 44 f.Kr, da Julius Cæsar var blitt utnevnt til diktator på livstid, var Marcus Antonius en av guttene i lendeklede, og benyttet anledningen til å prøve å sette en kongekrone på Cæsars hode – Cæsar overvar da ''lupercalia''-festen fra en trone på Forum Romanum.

Skuddår


Februar var opprinnelig (i den eldre romerske kalender) den siste, og fikk av den grunn den ekstra dagen i skuddår.

Årlige hendelser i februar


Mange nyhedninger feirer imbolc 1. februar.
Den kristne høytida askeonsdag inntreffer et sted mellom 4. februar og 10. mars. Karneval og Mardi Gras feires derfor gjerne i februar.
Morsdagen har i Norge blitt feiret den andre søndagen i februar siden 1919.
St. Valentinsdagen (Alle hjerters dag) feires 14. februar.
Rørosmartnan begynner den nest siste tirsdagen i februar.
Den dominikanske republikk feirer sin selvstendighetsdag 27. februar.
Kinesisk nyttår feires den første dagen med nymåne mellom 21. januar og 20. februar.
De olympiske vinterleker pleier å arrangeres i februar hvert fjerde år.
Innen skisporten pleier verdensmesterskap å holdes i februar.

Annet


Februar begynner samme ukedag som mars (måned) og november i vanlige år, og som august i skuddår.

Henvisninger


Kategori:Måneder
af:Februarie
als:Februar
am:ፌብሩዋሪ
ang:Solmōnaþ
ab:Жәабран
ar:فبراير
an:Febrero
arc:ܫܒܛ
frp:Fevriér
ast:Febreru
gn:Jasykõi
ay:Anata phaxsi
az:Fevral
bn:ফেব্রুয়ারি
bjn:Pibuari
zh-min-nan:2 goe̍h
map-bms:Februari
ba:Февраль (Шаҡай)
be:Люты
be-x-old:Люты
bh:फरवरी
bcl:Pebrero
bg:Февруари
bar:Feba
bs:Februar
br:C'hwevrer
bxr:2 һар
ca:Febrer
cv:Нарăс (уйăх)
ceb:Pebrero
cs:Únor
co:Ferraghju
cy:Chwefror
da:Februar
pdc:Hanning
de:Februar
dv:ފެބްރުއަރީ
dsb:Swěckowny
et:Veebruar
el:Φεβρουάριος
eml:Fervêr
en:February
myv:Даволков
es:Febrero
eo:Februaro
ext:Hebreru
eu:Otsail
ee:Dzodze
fa:فوریه
hif:February
fo:Februar
fr:Février
fy:Febrewaris
fur:Fevrâr
ga:An Fheabhra
gv:Toshiaght Arree
gag:Küçük ay
gd:An Gearran
gl:Febreiro
gan:二月
gu:ફેબ્રુઆરી
got:𐍆𐌰𐌽𐌹𐌼𐌴𐌽𐍉𐌸𐍃
xal:Лу сар
ko:2월
haw:Pepeluali
hy:Փետրվար
hi:फ़रवरी
hsb:Februar
hr:Veljača
io:Februaro
ig:February
ilo:Pebrero
id:Februari
ia:Februario
ie:Februar
iu:ᕕᐳᐊᕆ
os:Февраль
xh:Eyomdumba
is:Febrúar
it:Febbraio
he:פברואר
jv:Februari
kl:Februaari
kn:ಫೆಬ್ರುವರಿ
pam:Pebreru
ka:თებერვალი
csb:Gromicznik
kk:Ақпан
kw:Mis Whevrer
rw:Gashyantare
sw:Februari
kv:Урасьӧм тӧлысь
ht:Fevriye
ku:Reşemî
ky:Февраль
mrj:Февраль
lad:Fevrero
lbe:Февраль
lez:Эхен
lo:ກຸມພາ
ltg:Svacainis mieness
la:Februarius
lv:Februāris
lb:Februar
lt:Vasaris
lij:Frevâ
li:Fibberwarie
ln:Sánzá ya míbalé
jbo:relma'i
lmo:Febrar
hu:Február
mk:Февруари
mg:Febroary
ml:ഫെബ്രുവരി
mt:Frar
mi:Hui-tanguru
mr:फेब्रुवारी महिना
xmf:ფურთუთა
arz:فبراير
ms:Februari
mdf:Уфайков
my:ဖေဖော်ဝါရီ
nah:Ic ōme mētztli
nl:Februari
nds-nl:Febrewaori
ne:फेब्रुअरी
new:फेब्रुवरी
ja:2月
nap:Frevaro
ce:Мархи бутт
pih:Febyuweri
nn:Februar
nrm:Févri
nov:Februare
oc:Febrièr
mhr:Пургыж
or:ଫେବୃଆରୀ
uz:Fevral
pa:ਫ਼ਰਵਰੀ
pnb:فروری
ps:فبروري
koi:Февраль
km:ខែកុម្ភៈ
pms:Fërvé
tpi:Februeri
nds:Februar
pl:Luty
pnt:Κούντουρος
pt:Fevereiro
crh:Fevral
ksh:Febrowaa
ro:Februarie
qu:Hatun puquy killa
rue:Фебруар
ru:Февраль
sah:Олунньу
se:Guovvamánnu
sc:Freàrgiu
sco:Februar
nso:Dibokwane
sq:Shkurti
scn:Frivaru
si:පෙබරවාරි
simple:February
ss:INdlóvana
sk:Február
sl:Februar
szl:Luty
so:Febraayo
ckb:شوبات
sr:Фебруар
sh:Februar
su:Pébruari
fi:Helmikuu
sv:Februari
tl:Pebrero
ta:பெப்ரவரி
kab:Furar
roa-tara:Febbrare
tt:Февраль
te:ఫిబ్రవరి
tet:Fevereiru
th:กุมภาพันธ์
tg:Феврал
tr:Şubat
tk:Fewral
tum:Feburuwar
udm:Тулыспал
uk:Лютий
ur:فروری
vec:Febraro
vep:Uhoku
vi:Tháng hai
vo:Febul
fiu-vro:Radokuu
wa:Moes d' fevrî
vls:Februoari
war:Pebrero
wo:Fewirie
ts:Nyenyenyani
yi:פעברואר
yo:Oṣù Kejì
zh-yue:2月
diq:Şıbate
bat-smg:Vasaris
zh:2月

Francis Sejersted


Francis Sejersted (født 8. februar 1936) er en norsk historiker, kjent som formann i Den Norske Nobelkomite fra 1991 til 1999 og styreformann i Institusjonen Fritt Ord fra 2000 til 2011.

Bakgrunn


Sejersted er sønn av høyesterettsadvokat Fredrik Christian Steffens Sejersted, barnebarn av Francis Harbitz og fetter av Hans Fredrik Dahl og Knut S. Selmer. Selv om familien hadde lange juristtradisjoner, valgte han å studere filologi. Han var formann i Den Konservative Studenterforening 1957 og Det norske Studentersamfund 1962. Sejersted tok hovedfag i historie i 1965.
Sejersted gjennomførte Det militære språkkurs i russisk. Russiskkunnskapene gjorde det blant annet mulig for ham å studere ved Statsuniversitetet i Moskva, og etter dette studieoppholdet utgav han ''Moscow diary'' i 1961.

Sejersted som historiker


Francis Sejersted var dosent i historie ved Universitetet i Oslo 1971–1973 og deretter professor i sosial og økonomisk historie samme sted fra 1973 til 1998. Fra 1988 til 1998 var han direktør for Senter for teknologi og kultur ved Universitetet i Oslo. Han har siden 1999 vært tilknyttet Institutt for samfunnsforskning.
Fra 1971 til 1975 redigerte han Historisk Tidsskrift.
Sejersted regnes som en av grunnleggerne av økonomisk historie som selvstendig historisk deldisiplin. Han var også en av de første i Norge som fikk et professorat i økonomisk historie.
Han skrev ''Fra Linderud til Eidsvold Værk'' (to bd. 1972, 1978) om overgangen til industrisamfunn i Norge på 1800-tallet sett i lys av Mathiesen Eidsvold Værks utvikling, som var et av landets ledende treforedlingsbedrifter. I 1973 skrev Sejersted om den tidligere sjefen i Norges Bank, Nicolai Rygg, i boken ''Teori, ideal og virkelighet: Nicolai Rygg og pengepolitikken i 20-årene''. Dette regnes som et sentralt verk om paripolitikken på 1920-tallet der norsk økonomi gjennomgikk en særnorsk lavkonjunktur på grunn av et misforstått ønske om å gjenvinne pengeverdien før Første verdenskrig.
På 1970-tallet formulerte historikerne Sejersted, Even Lange og Tore Jørgen Hanisch det som skulle bli den ledende forståelsen av Norges vei ut av krisen i 1930-årene: At krisen ble overvunnet gjennom teknologisk endring og vekst i hjemmenæringene, og ikke gjennom keynesiansk etterspørselsvekst eller eksport. Denne forståelsen kan kort oppsummeres ved begrepet "vekst gjennom krise". Først i andre halvdel av 1990-tallet ble dette synet utfordret av en ny generasjon av historikere, anført av Einar Lie, Erlend Bjørtvedt og Christian Venneslan.
På 1980-tallet var Sejersted initiativtaker til at det ble igangsatt et tverrfaglig forskningsprosjekt om teknologihistorie, og han var blant annet prosjektleder for historieverket Norsk Hydros Historie i forbindelse med Norsk Hydros 100-års jubileum. Sejersted argumenterer mot den teknologideterminisme i historiefaget.
Sejersteds syntese for tolkningen av den historiske utviklingen de siste 200 i Norge er kjent som "demokratisk kapitalisme". Han løfter fram betydningen av småborgerskap og lokale demokratiske krefter fra 1800-tallet og fremover. Dette står i kontrast til den dominerende tolkningen, der bøndenes og arbeiderbevegelsens vekst er i fokus. Sejersted har tatt til orde for å se 1800-tallets politiske utvikling som et utslag av Rettsstat. Dette i kontrast til Jens Arup Seips teori om embetsmannsstaten. Fravær av et sterkt industriborgerskap (som Wallenbergene i Sverige) gjorde at staten fikk en fremskutt plass i det norske system. Staten spilte i følge Sejersted rollen som "kompensatorisk" borgerskap.

Verv


Fil:Francis Sejersted.jpg
Sejersted var medlem av Den Norske Nobelkomite 1982–99, fra 1991 som formann. 1990 til 1999 var han også styremedlem i Nobelstiftelsen, Stockholm.
Sejersted er medlem av Det Norske Videnskaps-Akademi (fra 1976), Det Norske Akademi for Sprog og Litteratur (fra 1985), Academia Europae (fra 1989), Det Kongelige Danske Videnskabers Selskab (fra 1993), Norges Tekniske Videnskapsakademi (fra 1995), Kungliga Vetenskapsakademin (fra 1997) og Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab (fra 2001). Fra 1996 til 1999 var han formann i den regjeringsoppnevnte Ytringsfrihetskommisjonen og fra 2000 til 2011 styreformann i Institusjonen Fritt Ord.
Sejersted er medlem av Høyre og var i 1962 formann i Det Norske Studentersamfund. Han regnes som en fremtredende representant for den verdikonservative fløyen i Høyre. Han var redaktør av den konservative studentforenings tidsskrift Minerva (norsk tidsskrift) i 1958.

Utmerkelser


Sejersted er kommandør av St. Olavs Orden og er innehaver av Dannebrogordenen og Nordstjerneordenen.

Bibliografi (utvalg)


''Fra Linderud til Eidsvold Værk'' (to bd. 1972, 1978)
''Teori, ideal og virkelighet: Nicolai Rygg og pengepolitikken i 20-årene''. (1973)
''Sosialdemokratiets tidsalder. Norge og Sverige i det 20. århundrede''. (2005)

Artikler i Historisk tidsskrift


''Demokrati og rettsstat – et perspektiv på 1800-tallets politiske brytninger'' Historisk tidsskrift 1979 58: 1-42
''Fremveksten av et nytt teknologisk system. Oppsisjonsinnlegg ved Håkon With Andersens doktordisputas'' Historisk tidsskrift 1987 66: 548-561
''Norsk historisk forskning ved inngangen til 1990-årene -Et oppgjør med den metodologiske individualisme'' Historisk tidsskrift 1989 68: 395-411
''1905 i norsk historie. Minner og myter'' Historisk tidsskrift 2005 84: 229

Referanser

Eksterne lenker


Rune Slagstad: http://www.aftenposten.no/fakta/nobel/article670955.ece?service=print Francis Sejersted - en historiker mellom frontene Aftenposten 2003
Bladet Forskning http://forskningsradet.ravn.no/bibliotek/forskning/200102/2001020701.html En fredens mann nr 2-2001 Portrettintervju med fokus på Sejersteds rolle som leder av nobelkomiteen.
Intervju med Sejersted i ''Klassekampen'' http://www.klassekampen.no/5096/article/item/null Da Norge fant seg selv – Det er litt for lett å overdrive betydningen av 1905
Forskerforum http://www.forskerforbundet.no/templates/Page.aspx?id=15036 Kunne ikke blitt professor i dag Sejersted om dagens forskningsfinansiering og historiefagets egenart (Forskerforum 2/2004)
Kategori:Norske forskere
Kategori:Personer tilknyttet Institutt for samfunnsforskning
Kategori:Norske historikere
Kategori:Norske økonomiske historikere
Kategori:Norske professorer i økonomisk historie
Kategori:Nobelkomiteens medlemmer og varamedlemmer
Kategori:Formenn av Det Norske Studentersamfund
Kategori:Historiografi
Kategori:Fritt Ord
Kategori:Medlemmer av Det Norske Akademi
Kategori:Medlemmer av Det Norske Videnskaps-Akademi
Kategori:St. Olavs Orden
Kategori:Dannebrogordenen
Kategori:Nordstjerneordenen
Kategori:Personer fra Oslo
Kategori:Fødsler i 1936
de:Francis Sejersted
en:Francis Sejersted
nn:Francis Sejersted
sv:Francis Sejersted

De forente nasjoner


Fil:United Nations Members.svg]]
De forente nasjoner (FN) (engelsk: ''United Nations (UN)''; fransk: ''Organisation des Nations Unies (ONU)''; russisk: ''Организация Объединённых Наций (ООН)''; spansk: ''Organización de las Naciones Unidas (ONU)'';arabisk: ''الأمم المتحدة'') er en internasjonal organisasjon som offisielt ble etablert 24. oktober 1945, som en etterfølger av Folkeforbundet, for å stoppe krig og danne en plattform for dialog. De forente nasjoners pakt var da ratifisert av de fem faste medlemmene i FNs sikkerhetsråd, USA, Frankrike, Kina, Sovjetunionen og Storbritannia. Det er i dag 193 FNs medlemsland i organisasjonen. FN-bygningen ligger i New York, USA.
FNs etableringskonferanse åpnet i San Francisco 26. juni i 1945. Ved avslutningen av konferansen ble det åpnet for undertegnelse av FN-pakten. En mengde stater undertegnet pakten samme dag. FN-pakten trådte offisielt i kraft 24. oktober samme år. Ved utgangen av året hadde FN 51 medlemsland, deriblant Norge og de fem stormaktene USA, Sovjetunionen, Kina, Storbritannia og Frankrike. Norge undertegnet, sammen med andre land, FN-pakten 26. juni og ratifisere pakten 27. november 1945.
Organisasjonens mål er å arbeide for internasjonal fred og sikkerhet og å utvikle vennskapelige relasjoner. FN har også arbeidsområder innen internasjonal rett, økonomisk utvikling, utvikling og menneskerettigheter. Internasjonalt innehar den en rolle som fredsskapende organisasjon. Organisasjonen er delt opp i flere administrative organer, hvor de viktigste er FNs generalforsamling, FNs sikkerhetsråd, FNs økonomiske og sosiale råd, FN-sekretariatet og Den internasjonale domstolen. Under FN ligger flere andre organisasjoner, blant annet Verdens helseorganisasjon (WHO) og UNICEF (UNICEF).
FNs generalsekretærer er ''de facto'' leder av FN. Den første generalsekretæren (1946–53) var den norske politikeren Trygve Lie. 1. januar 2007 ble Sør-Korea Ban Ki-moon ny generalsekretær i FN, og Kofi Annan gikk av etter 10 år i vervet. I 2001 mottok FN og Kofi Annan Nobels fredspris.
FN blir finansiert etter skjønnsmessige og frivillige bidrag fra medlemsstater, og har seks offisielle språk: arabisk, kinesisk, engelsk, fransk, russisk og spansk.

Historie


Navn


Organisasjonens navn, «De forente nasjoner» ble foreslått av USAs USAs president, Franklin D. Roosevelt<ref>
</ref> til Winston Churchill, som siterte Lord Byron bruk av «forente nasjoner» i ''Childe Harold's Pilgrimage'', da det ble brukt om de allierte i Slaget ved Waterloo i 1815. Det ble brukt offentlig for første gang i Erklæringen om De forente nasjoner 1. januar 1942. Representanter fra 26 land forpliktet seg da til fortsatt kamp mot aksemaktene. Under andre verdenskrig ble navnet brukt av allierte (andre verdenskrig) om deres allierte.

Grunnleggelse


Fil:UnitedNations.gif
FN ble grunnlagt etter andre verdenskrig som etterfølger av Folkeforbundet. I 1945 samlet representanter fra 50 land seg i San Francisco til konferansen hvor FN ble dannet. FN regner seg som grunnlagt den 24. oktober 1945, da Republikken Kinas historie, Frankrike, Sovjetunionen, Storbritannia og en majoritet av de øvrige landene hadde ratifisering foredraget. FN-dagen feires derfor den 24. oktober hvert år.
FN ble stiftet for å fortsette freden etter andre verdenskrig. Idéen bak FN ble utarbeidet i erklæringer som ble underskrevet ved allierte (andre verdenskrig)s konferanser i Moskva og Teheran i 1943. Under perioden august-oktober 1944 møttes representanter fra Frankrike, Republikken Kinas historie, Storbritannia, USA og Sovjetunionen i Washington, D.C. ved det som senere har blitt kalt konferansen i Dumbarton Oak. Foruten organisasjonens mål, kravet om medlemskap og utformingen av ulike organer, ble det ved denne konferansen og senere møter diskutert ulike metoder for å opprettholde internasjonal fred og sikkerhet samt internasjonalt økonomisk og sosialt samarbeid. Forslagene ble diskutert av ulike regjeringer og til og med av medborgere over hele verden.
25. april 1945 ble Forente nasjoners konferanse om internasjonale organisasjoner innledet i San Francisco. Foruten de ulike statenes regjeringer var til og med ikke-statlige organisasjoner som Lions Clubs International innbudt til å delta i diskusjonene rundt FNs pakt. De 50 nasjonene som ble representert på konferansen undertegnet De forente nasjoners pakt to måneder senere, den 26. juni 1945. Polen var ikke representert ved konferansen, men fikk likevel en plass reservert blant de statene som grunnla FN. Antall grunnleggende medlemmer i organisasjonen er derfor 51. Den 24. oktober 1945 ble FN grunnlagt, etter at FNs målsetninger ble ratifisert av de fem permanente medlemmene i sikkerhetsrådet &ndash; Republikken Kinas historie, Frankrike, Sovjetunionen, Storbritannia og USA &ndash; og av majoriteten av de øvrige 46 nasjonene.

Aktiviteter


FN har oppnådd viktige fremskritt på flere områder, blant annet innen menneskerettigheter (Menneskerettighetserklæringen ble vedtatt den 10. desember 1948), økonomisk utvikling, avkolonisering, helse og utdanning, og har også engasjert seg noe innen flyktninghjelp og handel.
De som grunnla FN hadde høye forventninger om at organisasjonen skulle forhindre konflikter mellom verdens nasjoner og gjøre krig i fremtiden umulig gjennom kollektiv sikkerhet. Disse forhåpningene har ikke blitt oppfylt, men verden har hittil ikke fått oppleve en ny verdenskrig. Mellom 1947 og 1991 ble verden oppdelt i to ideologiske blokker under den kalde krigen, og all overenskomst og fredsinnsats var komplisert. Etter den kalde krigens slutt vokste igjen forhåpningene om at FN skulle bli en organisasjon som virkeliggjorde verdensomfattende samarbeid og fred. Det har imidlertid vært flere aktive konflikter siden da, og etter Sovjetunionens fall har USA inntatt en så dominerende stilling at det skaper nye problemer for FN.

Medlemsland


Det er 193 FNs medlemsland i FN.
De 51 statene som grunnla FN i 1945 var følgende land:<br />
USA, Argentina, Australia, Belgia, Bolivia, Brasil, Canada, Chile, Columbia, Costa Rica, Cuba, Danmark, Den dominikanske republikk, Ecuador, Egypt, El Salvador, Etiopia, Frankrike, Guatemala, Hellas, Haiti, Honduras, Hviterussiske SSR, India, Irak, Iran, Jugoslavia, Libanon, Liberia, Luxembourg, Mexico, New Zealand, Nicaragua, Nederland, Norge, Panama, Paraguay, Peru, Filippinene, Polen, Republikken Kina (1912–1949), Saudi-Arabia, Sovjetunionen, Storbritannia, Syria, Sør-Afrika, Tsjekkoslovakia, Tyrkia, Ukrainske SSR, Uruguay og Venezuela.
Vatikanstaten er det eneste landet i verden som har avslått å bli medlem i FN, men har, i likhet med en rekke organisasjoner Organisasjoner med observatørstatus i FN, hvilket vil si at man har uttalelsesrett, men ikke mulighet til å stemme over resolusjoner. I tillegg er ikke alle nasjoner som ikke blir anerkjent som selvstendige stater medlemmer (Tibet, Vest-Sahara, Cookøyene, Republikken Kina (Taiwan) etc.).
Fil:United Nations Members.svg ikke har noen regjering; Vest-Saharas politiske kontroll er diskutert, og territoriene administrert av Republikken Kina (Taiwan) og Kosovo er ansett av FN som provinser av henholdsvis Folkerepublikken Kina og Serbia.]]

Hovedkvarter


Fil:UN building.jpg.]]
FNs hovedkvarter ligger i New York og er en bygning formet som et gyllent rektangel. Den ligger i Turtle Bay-området, øst for Midtown (Manhattan) i Manhattan, med utsikt over East River. Selv om bygningen ligger i New York er området den ligger på betraktet som internasjonalt område. Franklin D. Roosevelt East River Drive går forbi like under konferansebygningen i komplekset. Andre større FN-kvarter ligger i Genève (Palais des Nations, Wien (UNO-City), Nairobi (UNON), samt i Roma, Haag, Addis Abeba, Montreal, København, Bonn med flere.

Språk


FNs seks offisielle språk, brukt i møter mellom regjeringer fra ulike nasjoner og dokumenter er arabisk, kinesisk, engelsk, fransk, russisk og spansk.<ref>
</ref> Sekretariatet bruker to arbeidsspråk, engelsk og fransk.
Fem av de offisielle språkene ble valgt da FN ble grunnlagt (språkene brukt av de permanente medlemmene av Sikkerhetsrådet, pluss spansk, som var offisielt språk i mange av medlemslandene på den tiden). Arabisk ble lagt til i 1973, ettersom antall arabisk-talende medlemsstater hadde økt betydelig siden 1945, og oljekrisen i 1973 viste behovet for å legge det til. En «dokumentspråk»-status ble gitt til tysk i 1974, og ga dermed tillatelse til å oversette viktige dokumenter (imidlertid betalt av de tysk-talende medlemslandene).<ref></ref>
FN-standarden for engelskspråklige dokumenter (''United Nations Editorial Manual'') følger britisk engelsk, etter Oxfords standarder. FNs standard for kinesisk (standard mandarin) skiftet da Republikken Kinas (Taiwan) plass ble gitt til Folkerepublikken Kina i 1971. Fra 1945 til 1971 ble tradisjonell kinesisk brukt, men etter 1972 tok man i bruk forenklet kinesisk.

Finansiering


FN er finansiert gjennom beskatning og frivillige bidrag fra medlemstatene. FN og FNs underorganisasjoners vanlige toårsbudsjettet blir betalt ut fra vurderinger. Generalforsamlingen godkjenner det vanlige budsjettet og fastslår hva hvert medlem skal gi. Dette er for det meste basert på hvilke muligheter hvert land har til å betale, bedømt ut fra Brutto nasjonalprodukt (BNP), med enkelte omstillinger ut fra u-landsgjeld og inntekt pr. innbygger.<ref name="fifth-2006">
</ref>
Generalforsamlingen har prinsippet om at FN ikke skal være for avhengig av kun et medlem for å kunne finansiere sine operasjoner. Én nasjon skal derfor ikke betale mer enn en viss sum. I desember 2002 reviderte forsamlingen bidragsskalaen for å reflektere over den daværende globale økonomiske situasjonen. Som en del av revisjonen ble maksimumssummen for budsjettet senket fra 25&nbsp;% til 22&nbsp;%. USA er det eneste medlemmet som betaler høyest mulig sum. I tillegg til en maksimumssum er det satt et minimumsbeløp på 0,001&nbsp;% som alle medlemsnasjoner må betale. Helt ned til de minst utviklede landene blir det bedt om en andel på 0,01&nbsp;%.
Det nåværende budsjettet er estimert til 4.19 milliarder amerikanske dollar (beregnet ut fra de største bidragsyterne).
En stor del av FNs utgifter går til FNs fredsbevarende styrker og sikkerhet. Det nåværende budsjettet for fredsbevaring for 2005&ndash;2006 er på 5 milliarder amerikanske dollar (sammenlignet med kjernebudsjettet på 1,5 milliarder dollar i den samme perioden), med rundt 70&nbsp;000 tropper i 17 forskjellige oppdrag rundt om i verden.<ref name="PeaceKeepingOps">
</ref> FNs fredsoperasjoner blir betalt ved beskatning, hvor man regner ut fra de forskjellige landenes økonomi, men inkluderer en større sum fra de fem permanente Sikkerhetsråds-medlemmene, som må godkjenne alle fredsbevarende operasjoner. Ekstrautgiften fører til lavere utgifter for de mindre utviklede landene. Pr. 1. januar 2008 var de ti største finansielle bidragsyterne til FNs fredsbevarende operasjoner USA, Japan, Tyskland, Storbritannia, Frankrike, Italia, Folkerepublikken Kina, Canada, Spania og Sør-Korea.<ref>
</ref>
FNs underorganisasjoner og særorganisasjoner (f.eks. FNs barnefond og FNs utviklingsprogram) inkluderes ikke i det normale budsjettet, men blir finansiert av store bidrag fra medlemslandene. Det meste av dette er finansielle bidrag, men noe er landbruks- og handelsvarer donert til hardt rammede befolkningsgrupper.

Arbeidsområder og mål


Fil:UN Soldiers in Eritrea.jpeg i oppdrag i Eritrea og Etiopia]]

Arbeid for fred


Visjonen som FN er skapt ut ifra er «å sikre verdensfreden», og derfor er fredsarbeid FNs største oppgave. I FN-pakten står det at de skal «redde kommende slektsledd fra krigens svøpe.» Målet med å bevare verdensfreden har vært FNs sentrale mål i alle de årene de har eksistert. Blant annet arbeider FN med å løse tvister og uenigheter mellom nasjoner, dempe spenninger, forebygge konflikter og sette en stopper for militære kamper.
FN har gjennomført en rekke operasjoner som blant annet har vært fredsskapende tiltak, fredsbevarende innsats og humanitær bistand. Dette er måten FN har spilt en hovedrolle ved løsning av langvarige konflikter, men det er også flere konflikter hvor FN kommer til kort. Behovet for fredsmekling og fredsbevarende innsats har økt i de siste årene, og i 1988&ndash;1998 ble det satt i gang 35 nye operasjoner. Til sammenligning ble det kun satt i gang 13 de 40 foregående årene.
FN arbeider med stansing av rustningskappløpet, og å redusere de offensive våpnene. Etter Ikkespredningsavtalen, som er ratifisert av over 170 land, vil atommaktene holde seg fra å hjelpe andre land med å utvikle atomvåpen, samtidig som de selv vil ruste ned. Denne avtalen ble sluttet under FNs ledelse, og trådte i kraft i 1970. Den ble senere, i 1995 under granskningskonferansen, forlenget på ubestemt tid.

Fredsbevarende styrker


Fil:United Nations peacekeeping missions 2009.svg
FNs fredsbevarende styrker blir sendt til områder der væpnede konflikter i nyere tid har endt (eller sluttet) for å sikre at fredsavtalene som blir inngått blir fulgt og for å hindre at konflikten igjen blir utløst av opprørere. Hvilke fredsbevarende operasjoner som skal settes i gang samt deres størrelse og mandat, bestemmer Sikkerhetsrådet. De fleste operasjoner har et mandat på omtrent seks måneder, men kan forlenges. Medlemslandene blir oppfordret av FNs generalsekretærer å bidra med mannskap, ettersom FN ikke har sin egen hær.
FNs fredsbevarende styrker (kalt De blå hjelmene) mottok Nobels fredspris i 1988. I 2001 vant FN og FNs generalsekretærer Kofi Annan Nobels fredspris «for sitt arbeid for en bedre organisert og mer fredfull verden».
<ref>
</ref>
Per 31. desember i 2007 var 83&nbsp;854 FN-soldater, militære observatører og sivile politifolk i FNs tjeneste rundt om i verden. Hvis man regner med sivilt personell internasjonalt og lokalt blir tallet 104&nbsp;146. Fra begynnelsen, i 1948, og frem til desember i 2007 hadde 2&nbsp;420 personer omkommet under innsats for fredsbevarende prosjekter.
Generalforsamlingen vedtar budsjettene for hver fredsbevarende operasjon. Kostnadene fordeles mellom medlemslandene, en kostnad som beregnes og fastsettes av Generalforsamlingen. Kostnadene totalt for FNs operasjoner fra 1. juli 2007 til 30. juni 2008 er på ca. 6,8 milliarder dollar. Til sammenligning så var kostnadene i 1986 på 626 millioner dollar.<ref>
</ref>

Arbeidet for menneskerettigheter og rettferdighet


Også rettferdighet og menneskerettigheter står sentralt i FN-pakten, og FN arbeider for internasjonale regler for menneskerettigheter, slik at både enkeltmennesker og stater sikres fra overgrep og urettferdighet. Noe av det første FN gjorde var å formulere Verdenserklæringen om Menneskerettigheter, som proklamerte enhver kvinne og manns grunnleggende rettigheter og friheter: «retten til liv, frihet og nasjonalitet, tanke-, overbevisnings- og religionsfrihet, retten til arbeid og utdannelse, til deltakelse i landets styre», og mange andre rettigheter. Den erklæringen ble vedtatt den 10. desember i 1948, som i dag blir markert som menneskerettighetenes dag. Senere, i 1976, ble to internasjonale menneskerettighetskonvensjoner vedtatt (en juridisk bindende, en ikke). En av de omhandler de økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheten, den andre borgerrettigheter og politiske rettigheter. Disse tre erklæringene utgjør den internasjonale rettighetsloven, som gjelder for alle land og folk.
Videre har FN vært med i vedtak av andre internasjonale konvensjoner: blant annet om kvinners rettigheter, rasediskriminering, barns rettigheter og flere menneskerettigheter. Som det eneste mellomstatlige organet for menneskerettigheter, holder FN åpne møter om krenkelser av menneskerettigheter over alt i verden hvor de inntreffer.<ref>
</ref>

Arbeidet mot fattigdom og for utvikling


Både FN og utviklingsforskere fremholder at det er en klar sammenheng mellom verdensfred og økonomisk og sosial utvikling, og ifølge FN-pakten er det en av FNs hovedoppgaver å fremme bedre levestandard, bedre sysselsetting og økonomisk og sosial fremgang. FN bruker i dag store deler av sine ressurser på tiltak for å skape bedre levekår for verdens befolkning.
Tre fjerdedeler av verdensbefolkningen bor i U-land, og 1,3 milliarder mennesker lever i dyp fattigdom, og avstanden mellom rike og fattige øker stadig. FNs generalforsamling mener det er behov for å endre de internasjonale økonomiske forholdene, dette for at U-landene skal få en rettferdig plass inn i verdensøkonomien.
I 2000, på møtet i New York fra den 6.&ndash;8. september, vedtok Generalforsamlingen FNs tusenårsmål, hvor alle medlemslandene forpliktet seg å gjøre en innsats for å bekjempe fattigdommen, samt andre konkrete mål som sult, sykdommer, analfabetisme og kvinnediskriminering. Det ble i forbindelse med den erklæringen definert åtte mål som man ønsker nådd innen år 2015.
FNs hovedorgan for fattigdomsbekjempelse er FNs utviklingsprogram (UNDP), og arbeider for økonomisk og sosial utvikling. Utviklingsprogrammet har kontorer i 166 land. Blant andre FN-organer som arbeider for utvikling er FNs barnefond (UNICEF), som bistår 158 land. UNICEF arbeider primært med vaksinering, primærhelsetjeneste, ernæring, grunnutdannelse, likeverd og beskyttelse.
Ved siden av det langsiktige arbeidet for bekjempelse av fattigdom har også FN humanitær hjelp som er i akutt nød, som blant annet naturkatastrofer og sultkatastrofer, samt menneskeskapte kriser som flyktninger og mennesker i konfliktområder, hvor mennesker har akutt behov for hjelp. OCHA samordner denne bistanden, både innad i FN og i kommunikasjonen mellom FN og de respektive landenes regjeringer og frivillige organisasjoner. Nordmannen Jan Egeland var leder for OCHA fra 2003 til 2006.<ref>
</ref>

Andre aktiviteter


Avkoloniseringen


I tillegg til de ovennevnte aktivitetene holder FN konferanser og er internasjonale observatører. I løpet av tiden FN har eksistert har over 80 kolonier oppnådd uavhengighet.<ref>
</ref> Generalforsamlingen vedtok Erklæringen om uavhengighet for koloniland og -folk i 1960, uten motstemmer, selv om de største kolonimaktene avholdt seg fra å stemme. Gjennom Spesialkomiteen for avkolonisering,<ref>
</ref>, opprettet i 1962, har FN hatt et stort fokus på avkolonisering. FN har også støttet nye stater som har oppstått ved å erklære seg selvstendig ved eget initiativ. Komiteen har observert for at alle land større enn 20&nbsp;000&nbsp;km² er avkolonisert, og deretter fjernet de fra FNs liste over ikke-selvstyrte områder, bortsett fra Vest-Sahara.

Konferanser


Fil:Knut IMG 8095.jpgen Knut (isbjørn), født i Berlin, var den offisielle dyremaskotten på konferansen for biologisk mangfold som ble holdt i Bonn i 2008. Han er et symbol på globale global oppvarming.]]
FN har også arrangert en rekke verdenskonferanser, hvor det diskuteres hvordan globale problemer kan løses. Her samles statsledere og minister fra nesten alle verdens stater, samt representanter fra mange av de frivillige organisasjonene og fra det sivile samfunn. Konferansene avholdes av Generalforsamlingen. Eksempler på slike konferanser er:
Den internasjonale konferansen for flykningshjelp i Afrika (ICARA 2), 1984;
FNs konferanse for miljø og utvikling (Rio-konferansen i 1992) i Rio de Janeiro, hvor Brasil behandlet saker som global oppvarming, biologisk mangfold og bærekraftig utvikling, hvilket førte til at Kommisjonen for bærekraftig utvikling ble opprettet.
Befolkningskonferansen, avholdt i Kairo, Egypt i 1994, hvor et program for å gjøre noe med utfordringene mellom befolkningen og bærekraftig utvikling de neste 20 årene;
Fjerde verdenskonferanse for kvinner, avholdt i Beijing, Folkerepublikken Kina i 1995 for å påskynde realiseringen av den historiske overenskomsten oppnådd på Den tredje verdenskonferansen for kvinner;
Den andre FN-konferansen om bosettingsspørsmål (Istanbul-konferansen), avholdt i 1996 i Istanbul, Tyrkia, angående utfordringene rundt bosetningsutviklingen og behandlingen av dette i det 21. århundre; og
I 1998 avholdt Generalforsamlingen en konferanse for å opprette Den internasjonale straffedomstolen, hvor «Roma-statuen» ble vedtatt. Den internasjonale straffedomstolen ble etablert i 2002, og startet sin første sak i 2006.<ref>
</ref>
Temaene de siste konferansene har vært miljø og utvikling (1992), menneskerettigheter (1993), befolkning og utvikling (1994), sosial utvikling (1995), forbedring av kvinners stilling (1995), boligspørsmål (1996), ernæring (1996), rasisme (2001), miljø (2002), finansiering for utvikling (2002) samt oppfølging av tusenårsmålene, reform (2005)

Temaperioder


FN erklærer og koordinerer temaperioder, perioder hvor de observerer noen saker som angår det internasjonale samfunnet. Ved å benytte FNs symbolisme, og Forente nasjoners systems infrastruktur, blir enkelte år, har enkelte år eller dager fått spesiell status for enkeltsaker. Eksempler på dette er Verdens tuberkulosedag, Jordens dag og Internasjonalt år for poteten 2008.
FN-dagen har vært feiret 24. oktober hvert eneste år siden 1948. Dagen markeres over hele jorda med møter, diskusjoner og utstillinger om FNs arbeid og mål.

Organisasjon


FN er bygget på fem hovedorganer (formelt seks, FNs forvaltningsråd ble suspendert i 1994): FNs hovedforsamling (generalforsamling), FNs sikkerhetsråd, FNs økonomiske og sosiale råd, FN-sekretariatet og Den internasjonale domstolen.

Generalforsamlingen


Fil:Unpicture.jpg
Alle medlemmer har sete i FNs generalforsamling, med en stemme hver, uansett størrelse og makt i det internasjonale samfunnet. Generalforsamlingen er oppdelt i åtte faste komiteer og en rekke underkomiteer. De er også oppdelt i uformelle regionale grupper (eksempelvis den latinamerikanske, den østeuropeiske, den arabiske, osv.) De beste tillitsvervene i FN går på omgang mellom disse regionale grupper. Generalforsamlingen er det FN-organet, som har den bredeste kompetanse, men har ikke nødvendigvis øverste myndighet på alle områder.
Når Generalforsamlingen stemmer over viktige beslutninger, trengs det to tredjedels flertall av de som er til stede, og det er påkrevd å stemme. Eksempler på slike saker kan være forslag med hensyn til fred og sikkerhet; valg av medlemmer til organene; opptak, fjerning og utestengelser av medlemmer; og finansielle saker. Alle andre saker blir avgjort ved normalt flertall. Hvert medlemsland har en stemme. Bortsett fra tilskuddet til budsjettet er ingen resolusjoner bindende for medlemmene. Generalforsamlingen har mulighet til å henstille alt som skjer innen FN, utenom ting som har med fred og sikkerhet å gjøre; dette er Sikkerhetsrådets område.

Sikkerhetsrådet


Fil:UN security council 2005.jpg
Sikkerhetsrådet består av 15 medlemmer, hvorav 5 faste (Kina, Frankrike, Russland, Storbritannia og USA) har vetorett. Rådet har hovedansvaret for sikkerhetsproblemene i verden, men er handlingslammet hvis et av de faste medlemmer nedlegger veto mot et forslag, for eksempel slik Russland og Kina ofte gjør i forhold til kritikk av Syria, og USA i forbindelse med kritikk av Israel. I teorien kan rådet pålegge FNs medlemsland å delta i økonomiske, kommunikasjonsmessige og militære sanksjoner mot en stat som representerer en trussel mot fred.

Det økonomiske og sosiale råd


Det økonomiske og sosiale råd assisterer Generalforsamlingen innen saker som har med internasjonal økonomi, samarbeid og utvikling å gjøre. Det økonomiske og sosiale råd har 54 medlemmer, samtlige valgt av Generalforsamlingen for en periode på tre år. Presidenten er valgt for en ett-års-periode, og valgt blant medlemslandene med minst eller middels makt. Rådet møtes en gang i året, i juli, i en periode på fire uker. Siden 1998 har det også blitt holdt et annet møte hver april hvor finansministrene møter nøkkelkomiteer fra Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet. Rådet har som funksjon å samle informasjon og gi medlemsnasjonene råd og anbefalinger. I tillegg har rådet gode muligheter til å fremme politiske sammenhenger og samordne de ulike funksjonene FNs organer har, og det er i disse rollene rådet er mest aktivt.

Sekretariatet


FN-sekretariatet er ledet av FNs generalsekretær, og arbeider med studier, informasjon og fasiliteter FN trenger til sine møter. Sekretariatet tar seg også av oppgaver gitt av Sikkerhetsrådet, Generalforsamlingen, Det økonomiske og sosiale råd og de andre FN-organene. De forente nasjoners pakt fastslår at medlemmene av sekretariatet skal velgest ut fra kriteriene effektivitet, kompetanse og rettskaffenhet, samt etter forskjellig geografisk bakgrunn.
Pakten fastslår at medlemmene ikke skal oppsøke eller ta imot instruksjon fra noen annen autoritet enn FN. Alle landene som er medlem av FN skal respektere sekretariatets internasjonale profil, og ikke prøve å påvirke de på noen måte. Lederen for sekretariatet er alene ansvarlig for sekretariatets valg.
Lederens oppgaver er å hjelpe til med å løse internasjonale konflikter, administrere fredsbevarende operasjoner, organisere internasjonale konferanser, samle informasjon om realiseringen av sikkerhetsrådets vedtak og konsultere med regjeringene av medlemslandene om de forskjellige initiativene. Generalsekretæren kan gjøre Sikkerhetsrådet oppmerksom på alt som, etter hans eller hennes mening, kan true internasjonal fred og sikkerhet.

Den internasjonale domstolen


Fil:International_Court_of_Justice.jpg, Den internasjonale domstolens sete. Haag, Nederland.]]
Den internasjonale domstolen ligger i Haag, Nederland, og er FNs største juridiske organ. Det ble opprettet i 1945 i De Forente Nasjoners Pakt, og ble tatt i bruk i 1946 som etterfølger av Den faste domstol for mellomfolkelig rettspleie. Den internasjonale domstolens vedtekter er, på samme måte som forgjengerens, hovedkonstitusjonsdokumentet som utgjør og regulerer domstolen.<ref>
</ref>
Den internasjonale domstolens bygning er Fredspalasset i Haag, delt med Haagakademiet for internasjonal rett, et privat senter hvor man studerer internasjonale rett. Flere av domstolens nåværende dommere er enten alumni eller tidligere flinke medlemmer av akademiet. Domstolens mål er å dømme i konflikter mellom ulike stater. Domstolen har dømt i saker angående blant annet krigskriminalitet, illegal statsinnblanding og etnisk rensing, og er fremdeles aktiv.<ref>
</ref>
En lignende domstol, Den internasjonale straffedomstolen, ble opprettet i 2002 etter initiativ fra generalforsamlingen for å straffeforfølge enkeltindivider for krigsforbrytelser. Domstolen har i likhet med Den internasjonale domstolen sete i Haag, selv om rettssakene kan holdes hvor som helst. Den internasjonale straffedomstolen er avhengig av FN innen blant annet personell og finansiering, men noen av møtene holdt av Den internasjonale straffedomstolens styre blir holdt i FN. Det er en «forholdenighet» mellom Den internasjonale straffedomstolen og den delen av FN som styrer hvordan de to institusjonene betrakter hverandre rettslig.<ref>
</ref>

Generalsekretæren


Fil:Bankimoon.jpg.]]
Generalsekretæren er lederen av FN-sekretariatet, en av organene i FN, og er også de facto talsmann og leder for FN. Denne er ikke bare leder av administrasjonen, men har også mulighet til å spille en politisk rolle for eksempel ved å henlede sikkerhetsrådets oppmerksomhet på forhold som etter hans mening kan true opprettholdelsen av mellomfolkelig fred og sikkerhet.
Generalsekretæren blir valgt av FNs generalforsamling etter anbefaling fra FNs sikkerhetsråd. Ban Ki-moon, Sør-Koreas tidligere utenriksminister er FNs generalsekretær fra januar 2007.

Liste over generalsekretærer

Organisasjoner under FN


Det er flere organisasjoner underlagt FN, mer eller mindre selvstendige. Disse jobber med sine spesialområder, spesielt i utviklingsland.

Særorganisasjoner


Fil:Flag of UNESCO.svg
FN har totalt 17 særorganisasjoner. Disse er:
Den internasjonale organisasjonen for sivil luftfart (ICAO)
Det internasjonale fond for jordbruksutvikling (IFAD)
Den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO)
Den internasjonale sjøfartsorganisasjonen (IMO)
Den internasjonale telekommunikasjonsunion (ITU)
Den internasjonale bank for gjenoppbygging og utvikling (IBRD)
Det internasjonale utviklingsfondet (IDA)
Det internasjonale fond for jordbruksutvikling (IFAD)
Det internasjonale pengefondet (IMF)
Den internasjonale opphavsrettsorganisasjonen (WIPO)
FNs organisasjon for ernæring og landbruk (FAO)
FNs organisasjon for utdanning, vitenskap, kultur og kommunikasjon (UNESCO)
FNs organisasjon for industriell utvikling (UNIDO)
Verdenspostforeningen (UPU)
Verdens helseorganisasjon (WHO)
Verdens meteorologiorganisasjon (WMO)
Verdensturismeorganisasjonen (UNWTO)
I tillegg finnes det en rekke andre internasjonale organisasjoner som samarbeider med FN, men som ikke har status som særorganisasjoner, blant annet:
Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA)
Verdens handelsorganisasjon (WTO).

Underorganisasjoner


Fil:Flag of UNICEF.svgs flagg]]

Se også


FN-sambandet
FN-dagen
UNRIC

Referanser

Eksterne lenker


http://www.un.org/ Offisiell hjemmeside
http://www.norway-un.org/ Den norske FN-delegasjonen i New York
http://www.fn.no/ FN-sambandet
Kategori:FN
Kategori:Nobelprisvinnere (fred)
Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha
kbd:Лъэпкъ Зэгуэтхэр, ЛъЗ
af:Verenigde Nasies
als:Vereinte Nationen
am:የተባበሩት መንግስታት
ab:Еидгылоу Амилаҭқәа Рорганизациа
ar:الأمم المتحدة
an:Organización d'as Nacions Unitas
roa-rup:Natsiile Unite
frp:Organisacion des Nacions unies
as:ৰাষ্ট্ৰসংঘ
ast:Organización de les Naciones Xuníes
gn:Tetãnguéra Joaju
az:Birləşmiş Millətlər Təşkilatı
bn:জাতিসংঘ
zh-min-nan:Liân-ha̍p-kok
map-bms:Perserikatan Bangsa-Bangsa
be:Арганізацыя Аб'яднаных Нацый
be-x-old:Арганізацыя Аб’яднаных Нацыяў
bcl:Nagkakasararong Nacion
bi:Yunaeted Nesen
bg:Организация на обединените нации
bar:UNO
bo:མཉམ་འབྲེལ་རྒྱལ་ཚོགས།
bs:Ujedinjeni narodi
br:Aozadur ar Broadoù Unanet
ca:Organització de les Nacions Unides
cv:Пĕрлешнĕ Нацисен Организацийĕ
ceb:Hiniusang mga Nasod
cs:Organizace spojených národů
cy:Y Cenhedloedd Unedig
da:Forenede Nationer
de:Vereinte Nationen
dv:އެކުވެރި ދައުލަތްތައް
nv:Nahasdzáán Bikáaʼgi Kéyah Naaznilgo Ałhidadiidzooígíí
dsb:Zjadnośone narody
et:Ühinenud Rahvaste Organisatsioon
el:Οργανισμός Ηνωμένων Εθνών
en:United Nations
es:Organización de las Naciones Unidas
eo:Unuiĝintaj Nacioj
ext:Nacionis Unias
eu:Nazio Batuen Erakundea
fa:سازمان ملل متحد
hif:United Nations
fo:ST
fr:Organisation des Nations unies
fy:Feriene Naasjes
fur:Organizazion des Nazions Unidis
ga:Náisiúin Aontaithe
gv:Ny h-Ashoonyn Unnaneysit
gl:ONU
gan:聯合國
gu:યુનાઈટેડ નેશન્સ
hak:Lièn-ha̍p-koet
ko:국제 연합
ha:Majalisar Ɗinkin Duniya
hy:Միավորված Ազգերի Կազմակերպություն
hi:संयुक्त राष्ट्र
hsb:Zjednoćene narody
hr:Ujedinjeni narodi
io:Unioninta Nacioni
ilo:Dagiti Nagkaykaysa a Pagilian
bpy:জাতিসংঘ
id:Perserikatan Bangsa-Bangsa
ia:Organisation del Nationes Unite
os:Иугонд Нациты Организаци
zu:Amazwe Ohlangeneyo
is:Sameinuðu þjóðirnar
it:Organizzazione delle Nazioni Unite
he:האומות המאוחדות
jv:Perserikatan Bangsa-Bangsa
kl:FN
kn:ಸಂಯುಕ್ತ ರಾಷ್ಟ್ರ ಸಂಸ್ಥೆ
krc:Бирлешген Миллетлени Организациясы
ka:გაერთიანებული ერების ორგანიზაცია
kk:Біріккен Ұлттар Ұйымы
kw:Kenedhlow Unys
rw:Umuryango w’Abibumye
sw:Umoja wa Mataifa
kv:Ӧтувтчӧм Войтыръяслӧн Котыр
ht:ONI
ku:Neteweyên Yekbûyî
ky:Бириккен Улуттар Уюму
lad:Nasyones Unidas
lez:Садхьанвай миллетрин тешкилат
la:Consociatio Nationum
lv:Apvienoto Nāciju Organizācija
lb:Vereent Natiounen
lt:Jungtinių Tautų Organizacija
lij:Organizzaçion de Naçioin Unïe
li:Verenigde Naties
ln:Lisangá lya Bikólo bya Molɔ́ngɔ́
jbo:gunma natmi
lmo:Urganizaziun di Naziun Ünii
hu:Egyesült Nemzetek Szervezete
mk:Обединети Нации
mg:Firenena Mikambana
ml:ഐക്യരാഷ്ട്രസഭ
mt:Ġnus Magħquda
mr:संयुक्त राष्ट्रे
xmf:გოართოიანაფალი ერეფიშ ორგანიზაცია
arz:الأمم المتحده
ms:Pertubuhan Bangsa-Bangsa Bersatu
mwl:Naciones Ounidas
mn:Нэгдсэн Үндэстний Байгууллага
my:ကုလသမဂ္ဂ
nah:Tlacetilīlli Tlācatiyān
nl:Verenigde Naties
ne:संयुक्त राष्ट्र संघ
new:संयुक्त राष्ट्र संघ
ja:国際連合
nn:Dei sameinte nasjonane
nov:Unionati Nationes
oc:Organizacion de las Nacions Unidas
mhr:Иктыш ушнышо Наций-влак Организаций
uz:Birlashgan Millatlar Tashkiloti
pfl:Verainde Nadsione
pnb:یونائیٹڈ نیشنز
pap:Nashonan Uni
ps:ملګري ملتونه
km:អង្គការសហប្រជាជាតិ
pms:Organisassion dle Nassion Unìe
nds:Vereente Natschonen
pl:Organizacja Narodów Zjednoczonych
pt:Organização das Nações Unidas
crh:Birleşken Milletler Teşkilâtı
ro:Organizația Națiunilor Unite
rm:Organisaziun da las Naziuns unidas
qu:Huñusqa Nasyunkuna
rue:Орґанізація Зъєдноченых Націй
ru:Организация Объединённых Наций
sah:Холбоһуктаах Нациялар Тэрилтэлэрэ
se:Ovttastuvvan našuvnnat
sc:ONU
sco:Unitit Naitions
stq:Fereende Natione
sq:Organizata e Kombeve të Bashkuara
scn:Nazziuni Uniti
si:එක්සත් ජාතීන්ගේ සංවිධානය
simple:United Nations
ss:Mhlabuhlangene
sk:Organizácia Spojených národov
sl:Organizacija združenih narodov
so:Qaramada Midoobay
ckb:نەتەوە یەکگرتووەکان
sr:Организација уједињених нација
sh:Ujedinjeni narodi
fi:Yhdistyneet kansakunnat
sv:Förenta nationerna
tl:United Nations
ta:ஐக்கிய நாடுகள்
tt:Берләшкән Милләтләр Оешмасы
te:ఐక్యరాజ్య సమితి
th:สหประชาชาติ
tg:Созмони Милали Муттаҳид
tr:Birleşmiş Milletler
tk:Birleşen Milletler Guramasy
uk:Організація Об'єднаних Націй
ur:اقوام متحدہ
ug:بىرلەشكەن دۆلەتلەر تەشكىلاتى
vec:ONU
vi:Liên Hiệp Quốc
fiu-vro:Ütistünüq Rahvaq
wa:Organizåcion des Nåcions uneyes
zh-classical:聯合國
war:Nagkaurusa nga mga Nasod
wo:Kureelu Mbootayu Xeet yi
wuu:联合国
yi:פאראייניגטע פעלקער
yo:Àgbájọ àwọn Orílẹ̀-èdè Aṣòkan
zh-yue:聯合國
diq:Mıletê Yewbiyayey
bat-smg:Jongtėniu Tautū Uorganėzacėjė
zh:联合国

Francisco Franco

Fil:Franco0001.PNGen Francisco Franco i karakteristisk generaluniform og mørke briller. Franco hadde sammenhengende makten i Spania etter falangistenes seier i den spanske borgerkrig i 1939 til han døde i 1975]]
Fil:Hitler - Franco - Mussolini - caricature.jpg‎ som viser diktatorene Hitler, Franco og Mussolini med et sykt barn som symbol på ettårsdagen for militæropprøret mot Den andre spanske republikken. Med hjelp fra de andre fascistlandene Tyskland og Italia vant de spanske nasjonalistene den spanske borgerkrigen]]
Fil:Franco eisenhower 1959 madrid.jpg som fascisme inspirert, markedsorientert diktatur fra 1939 fram til sin død i 1975. Bildet viser Franco sammen med den amerikanske presidenten Dwight D. Eisenhower i Madrid 1959]]
Francisco Paulino Hermenegildo Teódulo Franco y Bahamonde Salgado Pardo (født 4. desember 1892 i Ferrol, død 20. november 1975 i Madrid), forkortet Francisco Franco Bahamonde og alminnelig kjent som Francisco Franco eller bare Franco, var en Spania general og statsoverhode i Spania fra oktober 1936 (hele landet fra 1939) og ''de facto'' regent i det nominelt gjenopprettede Kongeriket Spania fra 1947 til sin død i november 1975. Som statsoverhode brukte Franco tittelen ''Caudillo de España, por la gracia de Dios'' (Spanias fører, av Guds nåde). Gjennom sitt nesten førti år lange styre gikk Francos regjering gjennom ulike faser, som hadde det til felles at de var kjennetegnet av en sterk spansk nasjonalisme, forsvar av landets territorium integritet, katolisisme, antikommunisme, anti-frimureri og tradisjonelle verdier.
Franco kom fra en militærfamilie og deltok i Rifkrigen i Spansk Marokko i 1920. Han ble den yngste generalen i Europa i 1926 Etter at han kom tilbake til Spania var han med på å slå ned en streik i 1934, og forsvarte den konservative regjeringen til Niceto Alcalá-Zamora.
Da venstrepartiet Frente Popular, som bl.a. bestod av marxister og anarkosyndikalister, kom til makten i 1936, ble en periode med stor ustabilitet og konflikt i Spanias historie innledet. Vold mellom militante grupper kom ut av kontroll etter drapet på den konservative parlamentariske lederen José Calvo Sotelo Franco og militæret forsøkte å gjennomføre et statskupp mot Frente Popular, men kuppet mislyktes og ledet til den spanske borgerkrig (1936–1939). Under borgerkrigen stod Franco frem som lederen for nasjonalistene som kjempet mot Frente Popular-regjeringen. Etter å ha vunnet borgerkrigen med militær støtte fra Italia og Tyskland—mens Sovjetunionen støttet venstresiden—oppløste Franco parlamentet og etablerte et høyreorientert styre som hadde makten til 1978, da en ny grunnlov ble vedtatt. Franco holdt Spania offisielt nøytralt under andre verdenskrig, selv om spanske frivillige deltok på aksemaktenes side.
Franco blir av tilhengerne sine gitt æren for å ha forsvart landet mot kommunismen og gjenoppbygget landet etter den utmattende borgerkrigen. I etterkrigstiden holdt Franco på makten gjennom kontroll av media og strenge straffer for motstandere av regjeringen. Under den kalde krigen gikk Spania inn i en nær allianse med USA på grunn av Francos sterke antikommunistiske politikk. President Richard Nixon sa at «general Franco var en lojal venn og alliert av USA. Han skaffet Spania respekt i hele verden gjennom fasthet og rettferdighet». I 1969 utpekte Franco Juan Carlos I av Spania som sin etterfølger. Som betingelse måtte Juan Carlos erklære sin lojalitet til regjeringspartiet Movimiento Nacional, noe han straks gjorde. Juan Carlos samarbeidet nært med Franco i flere år, hadde en rekke representative oppgaver de siste årene av Francos styre og fungerte også som statsoverhode under Francos sykdom. På dødsleiet gav Franco Juan Carlos full kontroll over landet, og etter Francos død ble Juan Carlos utropt til konge av Spania. Han innledet da en gradvis liberalisering og gjeninnføring av demokrati.

Karriere før borgerkrigen


Franco var sønn av en marineoffiser, men valgte å gå inn i hæren da det var større muligheter der. Han begynte på infanteriakademiet, men utmerket seg ikke noe særlig, da han gikk ut som nummer 251 av 312 kadetter. Men da han tjenestegjorde i Nord-Afrika i Den spanske legion, fikk han raske forfremmelser. Hans lave, rundmagede skikkelse og hans lyse stemme, ble spøkt med at hans samtidige, som kalt ham «commandandantin» og «Franquito».
Franco var en profilert offiser i årene før borgerkrigen, blant annet var han sjef for generalstaben under Den andre spanske republikk. Han var en forsiktig planlegger, noe som gjorde at de andre offiserene tvilte på om han ville delta i oppstanden mot republikken. Han markerte seg imidlertid som en sterk antikommunist.

Seier i den spanske borgerkrigen


:''Utfyllende artikkel: Den spanske borgerkrigen''
Franco deltok blant annet i de spanske krigskampanjene i Afrika. I 1936 slo han seg sammen med Alzamiento Nacional for å kjempe mot den spanske regjeringen Frente Popular. I den spanske borgerkrigen benyttet han sine elitetropper fra Nord-Afrika, fikk støtte fra Tyskland og Italia og oppnådde stor suksess i sin krigføring. Francisco Franco ble hurtig motstandsbevegelsens leder, og vant borgerkrigen. Francos Spania tok aldri offisielt parti med aksemaktene under 2. verdenskrig, selv om deres sympatier nok lå hos dem, og erklærte seg fullstendig nøytrale i 1943 da krigens utfall syntes klart. Landet var blitt sterkt utmattet av borgerkrigen, og var ikke istand til å føre en ny krig. Uoffisielt vervet derimot
mange «frivillige» spanjoler seg til å kjempe på tysk-italiensk side.

Spania under Franco


:''Utfyllende artikkel: Spania under Franco''
Franco hadde sammenhengende makten i Spania fra 1939 til han døde. Liste over spanske monarker ble etter hans ønske deretter gjeninnsatt. Gjenopprettelsen av monarkiet hadde vært høyresidens endelige mål under den spanske borgerkrig.
Mellom 1939 og 1954 var Spanias politikk preget av proteksjonisme, og detaljstyring av økonomien gjennom korporativisme. Kombinasjonen fungerte dårlig, og Spania forble fattig på tross av at resten av Europa tok seg opp. Falange beskyttet de rike landeiernes eiendommer og privilegier, men lot landsbygda forfalle, spesielt etter 1954 da en serie økonomiske reformer ble igangsatt av økonomer fra den katolske organisasjonen Opus Dei. Fra nå av spilte det korporative systemet en underordnet rolle, og Spania ble et markedsorientert diktatur av den typen som senere ble utviklet i Chile under Pinochet, og dagens Kina. Franco-Spania, og falangismen var sterkere knyttet opp mot den katolske kirke enn italiensk fascisme, og sees ofte på som en høyreorientert variant av denne. Under Francos diktatur ble hundretusener av mennesker fengslet og henrettet, og Baskerland og Catalonia i Nord-Spania ble undertrykt.
Spansk Falange var før borgerkrigen egentlig et radikalt fascistisk inspirert mikro-parti, men etter at partilederen ble skutt av republikanerne og Franco tok over ble Falange fusjonert med mange andre, mer konservative bevegelser hvorav carlistene var de viktigste. Etter dette ble Falange gradvis dreid lengre mot høyre.

Fordømmelse av Franco-perioden


I 2007 vedtok Spanias parlament en lov der Francos kupp og nesten 40 år lange diktatur for første gang blir offisielt fordømt.
Loven innebærer at alle symboler fra Franco-tiden skal fjernes fra gater og bygninger og at lokale myndigheter i Spania skal finansiere gjenåpning av massegraver fra Den spanske borgerkrigen mellom 1936 og 1939. I tillegg erklærer loven at de militære, summariske straffesakene som førte til at flere tusen av Francos fiender ble fengslet og henrettet, er ugyldige.

Familie


Franco ble gift med Carmen Polo (1900–1988) i 1923. De hadde en datter, Carmen Franco, som i 1975 ble tildelt tittelen hertug av Franco og status som grandee av Spania av kong Juan Carlos. Gjennom datteren har Franco syv barnebarn. Franco-familien er en av de rikeste og mest fremstående adelsfamiliene i Spania og eier en rekke store eiendommer og residenser. Barnebarnet María del Carmen Martínez-Bordiú y Franco, som også er arving til tittelen hertuginne av Franco, var gift med Alfonso, hertug av Anjou og Cádiz, barnebarn av kong Alfonso XIII av Spania. Det nåværende overhodet for huset Bourbon, Louis Alphonse de Bourbon, er sønn av María og dermed oldebarn av Francisco Franco.

Referanser

Se også


Spansk Falange
Den spanske borgerkrigen
Kategori:Spanske politikere
Kategori:Personer fra den spanske borgerkrig
Kategori:Spanske offiserer
Kategori:Personer fra provinsen La Coruña
Kategori:Fødsler i 1892
Kategori:Dødsfall i 1975
als:Francisco Franco
ang:Francisco Franco
ar:فرانسيسكو فرانكو
an:Francisco Franco
ast:Francisco Franco
az:Fransisko Franko
be:Франсіска Франка
be-x-old:Франсіска Франка
bcl:Francisco Franco
bg:Франсиско Франко
bs:Francisco Franco
br:Francisco Franco
ca:Francisco Franco Bahamonde
ckb:فرانسیسکۆ فرانکۆ
cs:Francisco Franco
cy:Francisco Franco
da:Francisco Franco
de:Francisco Franco
et:Francisco Franco
el:Φρανθίσκο Φράνκο
en:Francisco Franco
es:Francisco Franco
eo:Francisco Franco
ext:Francisco Franco
eu:Francisco Franco
fa:فرانسیسکو فرانکو
fo:Francisco Franco
fr:Francisco Franco
fy:Francisco Franco
ga:Francisco Franco
gd:Francisco Franco
gl:Francisco Franco
ko:프란시스코 프랑코
hr:Francisco Franco
io:Francisco Franco
id:Francisco Franco
is:Francisco Franco
it:Francisco Franco
he:פרנסיסקו פרנקו
jv:Francisco Franco
ka:ფრანსისკო ფრანკო
kk:Франко Баамонде Франсиско
ht:Franco
la:Franciscus Franco
lv:Fransisko Franko
lb:Francisco Franco
lt:Francisco Franco
hu:Francisco Franco
mk:Франциско Франко
ml:ഫ്രാൻസിസ്കോ ഫ്രാങ്കോ
mr:फ्रांसिस्को फ्रँको
xmf:ფრანცისკო ფრანკო
arz:فرانسيسكو فرانكو
ms:Francisco Franco
nl:Francisco Franco
ja:フランシスコ・フランコ
nn:Francisco Franco
oc:Francisco Franco
pl:Francisco Franco
pt:Francisco Franco
ro:Francisco Franco
ru:Франко, Франсиско
scn:Francisco Franco
simple:Francisco Franco
sk:Francisco Franco
sl:Francisco Franco
sr:Франсиско Франко
sh:Francisco Franco
fi:Francisco Franco
sv:Francisco Franco
th:ฟรันซิสโก ฟรังโก
tg:Франсиско Франко
tr:Francisco Franco
uk:Франциско Франко
vec:Francisco Franco
vi:Francisco Franco
war:Francisco Franco
zh-yue:佛朗哥
zh:弗朗西斯科·佛朗哥

Geografi

Geografi er vitenskapen om hvordan jordas ytre ser ut, forklarer hvorfor den ser ut som den gjør, og setter dette i relasjon til hvordan menneskelig aktivitet påvirker og påvirkes av jorda. Ordet ''geografi'' kommer fra gresk γη (''ge'') eller γεια (''geia'') som betyr «jord» og «jordmonn» og γραφειν (''grafein''), med betydningen «å skrive» eller «å beskrive».
Geografi kan deles inn i to undergrener, naturgeografi og samfunnsgeografi. Begge grenene er tverrvitenskapelige, med innslag av for eksempel hydrologi, geologi, klimatologi, sosiologi og matematikk.
I tillegg omfatter det store begrepet ''geografi'': kartografi, geomatikk, GIS, geostatistikk, og geodesi.

Geografiens historie


Den første kjente kulturen som aktivt utviklet geografi som en vitenskap var antikkens Hellas. Romerriket utviklet senere kartografiske teknikker, da de utforsket nye områder. Under middelalderen utviklet først arabere Al-Idrisi, Ibn Battuta og Ibn Khaldūn teknikkene som var oppfunnet av grekerne og romerne, og uviklet til og med nye, egne teknikker.
Etter Marco Polos reiser, økte geografiinteressen i Europa. De lange oppdagelsesreisene under på 1500- og 1600-tallet gjenoppvekket interessen for geografi, og da først og fremst for detaljerte kart, og flere teoretiske ideer. På 1700-tallet ble geografi en anerkjent vitenskap.

Metoder


Geografene bruker fire beslektede fremgangsmåter:
Systematisk – grupperer geografisk viten inn i kategorier, som kan utforskes globalt
Regionalt – undersøker systematiske sammenhenger mellom kategorier for en bestemt region på planeten.
Beskrivende – spesifiserer lokaliseringen av bestemte ting og befolkninger.
Analytisk – spør ''hvorfor'' befinner bestemte ting og befolkninger seg i et bestemt geografisk område.

Naturgeografi


Fil:Grandcanyon view2.jpg]]
Fil:VittfarneGeorgien_155.jpg]]
Innen naturgeografien studeres ''fysisk geografi'', som behandler bergarter, mark, terrengformer, vann og klima, og ''biologisk geografi'' som omhandler organismers geografiske fordeling aover jorden. Se også geofag.

Fysisk geografi


Denne grenen av geografien fokuserer på de naturlige forekomster av ting på jorden, og gjør bruk av biologi for å forstå mønstre i dyreliv- og planteliv, matematikk og fysikk for å forstå jorden bevegelse i sammenheng med andre objekter i verdensrommet. Den dekker også kart og navigasjon, og omfatter økologisk geografi.
Jordens atmosfære – halvøy – by – kontinent – ørken – bukt – øy – innsjø – lagune – fjellkjede – hav – slette – elv – dal – økologi – klima – jord – meteorologi

Geomorfologi


:''Utdypende artikkel: Geomorfologi''
Innen geomorfologien studeres jordens morfologi og de prosessene som er skapt av disse, slik som forvitring, erosjon og slutningsprosesser og sedimentasjon. Selv ulike landformer, som esker e.l. studeres. Denne retningen er under innflytelse av både geologien og geografien.

Klimatologi


Klimatologi er studiet av klimaet på lokalt, regionalt eller globalt nivå. Dette innbefatter alt fra studiet av mikroklimaet på for eksempel en veistrekning for å motarbeide glatte veier, til globale klimaendringer. Et sentralt spørsmål for dagens klimaforskning er å kartlegge hvor stor del av den globale klimaendringer i dag som skyldes menneskelig aktivitet.

Hydrologi


Innen hydrologien studeres forekomster og prosesser i vannet på jorden. Den tidligere betegnelsen ''hydrografi'' benyttes i dag kun for kartlegging av hav, sjøer og vassdrag. I Norge studeres de fysiske aspektene av ferskvann innenn emnet hydrologi, og de biologiske og kjemiske aspektene innen limnologien. I andre land er det ofte vanlig at disse vitenskapsgrenene behandles likt.

Oseanografi


Internasjonalt sett er oseanografi en betegnelse på studie av havets geologi, biologi, fysikk og kjemi. I Norden avgrenses emnet ofte til bare å innbefatte de fysiske og kjemiske sammensetningene av havet, som saltholdet og nitrogenets kretsløp.

Glasiologi


Innen glasiologien studeres isbreer og innlandsis, samt egenskaper for snø og is.

Biogeografi


Biogeografien studerer organismers geografiske fordeling rundt om på jorden. Faktorer som påvirker utbredelsen kan for eksempel være naturkatastrofer, kontinentens forflyttinger, fysiske barrierer, havnivåforskjeller, forandringer i klima-, vegetasjons- og terrengforholdene. Andre faktorer er organismenes evne til å tilpasse seg til de rådende miljøforholdene.

Historisk geografi


Denne grenen av geografien forsøker finne ut av de fysiske og kulturelle omstendigheter som har omgitt livet på jorden. De viser hvordan jorden fikk sin overflate, endringer som er skjedd, og hvordan organismer og etterhvert planter og dyr har klart å overleve der. Videreføringen er å kartlegge omstendigheter rundt menneskelig virksomhet.

Kulturgeografi


Kulturgeografi, eller samfunnsgeografi, er den menneskelige eller politiske/kulturelle grenen av geografien fokuserer på de sosiale sammenhengene, de ikke-fysiske aspektene av hvordan verden henger sammen. Det undersøkes hvordan mennesker tilpasser seg til et landområde og til andre mennesker, og de endringer som det tilfører verden. Den kan igjen deles inn i disse hovedområdene: økonomisk geografi, politisk geografi, sosial geografi, økologisk geografi, kartografi og militær geografi.
Liste over stater – nasjon – stat – politisk union – provins – amt – kommune – by – forstad

By- og regional planlegging


Byplanlegging bruker den geografiske vitenskapen for å hjelpe til å bestemme hvordan man skal utvikle (eller ikke utvikle) et landområde for å oppnå bestemte mål, slik som sikkerhet, skjønnhet, økonomiske muligheter, bevaring av bygninger og naturområder osv. Planleggingen av by- og landområder kan anses som anvendt geografi, selv om det også henter viten fra kunst og historie.

Se også


Liste over stater
Afrika
Asia
Europa
Nord-Amerika
Sør-Amerika
Antarktika

Eksterne lenker


Utdanning.no sin http://utdanning.no/yrker/beskrivelse/geograf yrkesbeskrivelse av geograf
http://www.ntnu.no/geografi Geografisk institutt, NTNU
Kategori:Geografi
Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha
kbd:Хэкумэтх
af:Geografie
ak:Gyeografi
als:Geografie
am:መልክዓ ምድር
ab:Географи
ar:جغرافيا
an:Cheografía
arc:ܓܐܘܓܪܦܝܐ
frp:G·eografia
as:ভূগোল
ast:Xeografía
gn:Tetãnguéra
av:География
ay:Uraqita
az:Coğrafiya
bm:Dùgùkòlòkùnnàkalan
bn:ভূগোল
zh-min-nan:Tē-lí-ha̍k
map-bms:Geografi
ba:География
be:Геаграфія
be-x-old:Геаграфія
bh:भूगोल
bcl:Heograpiya
bi:Jiografi
bg:География
bar:Geografie
bo:ས་ཁམས་རིག་པ།
bs:Geografija
br:Douaroniezh
ca:Geografia
cv:Географи
ceb:Heyograpiya
cs:Geografie
cbk-zam:Geografia
sn:Taranyika
co:Geografia
cy:Daearyddiaeth
da:Geografi
de:Geographie
dv:ޖުޣުރާފީ
et:Geograafia
el:Γεωγραφία
en:Geography
es:Geografía
eo:Geografio
ext:Geografia
eu:Geografia
fa:جغرافیا
hif:Jagha
fo:Landafrøði
fr:Géographie
fy:Geografy
fur:Gjeografie
ga:Tíreolaíocht
gv:Çheer-oaylleeaght
gd:Cruinn-eòlas
gl:Xeografía
gan:地理學
gu:ભૂગોળ
ko:지리학
hy:Աշխարհագրություն
hi:भूगोल
hsb:Geografija
hr:Geografija
io:Geografio
ig:Ọmúmú-àlà
ilo:Heograpia
id:Geografi
ia:Geographia
ie:Geografie
iu:ᓄᓇᐅᔪᖅ/nunaujuq
os:Географи
is:Landfræði
it:Geografia
he:גאוגרפיה
jv:Géografi
kl:Nunalerineq
kn:ಭೂಗೋಳ ಶಾಸ್ತ್ರ
pam:Geografia
krc:География
ka:გეოგრაფია
csb:Geògrafijô
kk:География
kw:Dorydhyeth
sw:Jiografia
kv:География
ht:Jewografi
ku:Erdnîgarî
ky:География
lad:Jeografiya
lez:География
lo:ພູມສາດ
la:Geographia
lv:Ģeogrāfija
lb:Geographie
lt:Geografija
lij:Geografia
li:Geografie
ln:Mambí ma mabelé
jbo:tutske
lmo:Geugrafia
hu:Földrajztudomány
mk:Географија
mg:Jeografia
ml:ഭൂമിശാസ്ത്രം
mt:Ġeografija
mr:भूगोल
arz:جغرافيا
mzn:جوغرافی
ms:Geografi
mwl:Geografie
mdf:Географие
mn:Газарзүй
my:ပထဝီဝင်
nah:Cemānāhuacāyōtl
nl:Aardrijkskunde
nds-nl:Geografie
ne:भूगोल
new:भूगोल
ja:地理学
frr:Geografii
nn:Geografi
nrm:Géographie
nov:Geografia
oc:Geografia
mhr:Географий
uz:Geografiya
pnb:جغرافیہ
ps:ځمکپوهنه
km:ភូមិវិទ្យា
pcd:Géografie
tpi:Save long giraun
nds:Geografie
pl:Geografia
pnt:Γεωγραφίαν
pt:Geografia
ro:Geografie
rmy:Phuvipen
rm:Geografia
qu:Allpa saywachi
rue:Ґеоґрафія
ru:География
sah:География
sm:Geography
sa:भूगोल
sc:Geografia
sco:Geografie
nso:Thutafase
sq:Gjeografia
scn:Giugrafìa
si:භූගෝල විද්‍යාව
simple:Geography
ss:Temhlaba
sk:Geografia
sl:Geografija
so:Juquraafi
ckb:جوگرافیا
sr:Географија
sh:Zemljopis
su:Géografi
fi:Maantiede
sv:Geografi
tl:Heograpiya
ta:புவியியல்
kab:Tarakalt
roa-tara:Sciugrafije
tt:География
te:భూగోళ శాస్త్రము
th:ภูมิศาสตร์
tg:Ҷуғрофия
tr:Coğrafya
tk:Geografiýa
uk:Географія
ur:جغرافیہ
vec:Giografia
vi:Địa lý
vo:Taledav
fiu-vro:Maatiidüs
wa:Djeyografeye
zh-classical:地理學
war:Heyograpiya
wo:Melosuuf
ts:Ntivo-mbangu
yi:געאגראפיע
yo:Jẹ́ọ́gráfì
zh-yue:地理
zea:Heografie
bat-smg:Geuograpėjė
zh:地理学

Gustav Vigeland

Fil:Gustav Vigeland 1929.jpg
Gustav Vigeland (født 11. april 1869, i Mandal, død 12. mars 1943, i Oslo) var en norsk billedhugger og treskjærer. Han er mest kjent for Vigelandsanlegget på Frogner (strøk) i Oslo – en monumental skulpturpark og Oslos største turistattraksjon.
Vigelands døpenavn var Adolf Gustav Thorsen, men fra 20-årsalderen skiftet han slektsnavn til Vigeland, etter at han en tid hadde brukt navnene om hverandre. Gustav Vigeland er eldre bror av billedkunstneren Emanuel Vigeland.

Biografi

Oppvekst


Vigeland var sønn av snekkermester Elisæus Thorsen (1835&ndash;1886) og Anna Aanensdatter (1835&ndash;1907). Han vokste opp som nest eldstemann blant fire brødre; eldstebroren het Theodor, de to yngre het Julius og Emanuel Vigeland. I tillegg fikk han en yngre bror da han var 2 år gammel, Edvard August, men han døde etter bare ett år.
Fil:G Vigelands fodested.jpg]]
Gustav vokste opp i leiligheten over farens snekkerverksted i Halse, i huset som i dag har adresse Gustav Vigelands vei 20 i Mandal. Tilgangen til redskap og treverk gjorde at han tidlig fikk pusle med treskjæring. Stadige sykdomsperioder i barndommen gjorde at han ble skrevet ut av skolen og fikk bo hos morfaren på Mjunebrokka på Vigeland, i det som i dag heter Lindesnes kommune, hvor han fikk anledning til å dyrke interessen for treskjæring. Morfaren så at lille Gustav hadde talent, og han fikk den dyktigste treskjæreren i bygda, Tarald Louen, til å gi ham undervisning i faget.
Sosialt tilhørte familien Thorsen småborgerskapet i Mandal, som drivere av et fremgangsrikt snekkerverksted med flere svenner og læregutter. Faren var aktiv i den pietistiske vekkelsesbevegelsen i byen, og hjemmet var stadig en samlingsplass for religiøse møter. Dette skulle imidlertid forandre seg; Elisæus tapte i begynnelsen av 1880-årene mye penger på noen skipsinvesteringer, og etterhvert begynte han å ty til alkoholen. Moren tok da sønnene med seg og flyttet til Mjunebrokka, dog uten å få innvilget skilsmisse. Gustav er ført inn i skoleprotokollen på Vigeland 19. februar 1883.
I 1884 fikk Elisæus barn med en pike fra Audnedalen, og samme året ble han også dømt for ulovlig omsetting av brennevin.

Læretid i Kristiania


Vigeland fullførte aldri folkeskolen, og i 1884 ordnet faren en lærlingeplass som treskjærer hos Torsten Kristiensen Fladmoe i Kristiania. På kveldstid tok han kurs på Tegneskolen. I 1886 ble imidlertid Fladmoe syk, og verkstedet ble stengt. Vigeland flyttet tilbake til Mandal, hvor faren lå for døden med tuberkulose.
Først i 1888 returnerte Vigeland til Kristiania, denne gang med ambisjoner om en kunstnerkarrière. Han fikk seg jobb på et treskjærerverksted, men ble oppsagt julaften samme år. Han levde som en løsgjenger en periode, men i begynnelsen av februar 1889 oppsøkte han billedhuggeren Brynjulf Bergslien med en bunke av sine egne skisser. Bergslien ante at det var et spesielt talent han hadde foran seg, og ved hjelp av professor i kunsthistorie Lorentz Dietrichson, fikk de samlet en gruppe kunstinteresserte personer til å yte Vigeland økonomisk støtte en tid.
Allerede samme år debuterte Vigeland på Høstutstillingen med statuettgruppen ''Hagar og Ismael''. I 1890 begynte han å arbeide som assistent for Mathias Skeibrok; her fikk han også anledning til å jobbe med egne verk.

1890-årene


I 1890 fikk han et stipend til en studiereise til København, der han jobbet i atelieret hos Vilhelm Bissen d.y, som var en anerkjent billedhugger, men som i ettertiden har kommet i skyggen av sin Herman Wilhelm Bissen. Her jobbet han med helfigurgruppen ''Forbannet'', et svært dristig prosjekt med tanke på de begrensede midlene han hadde til rådighet. Mottagelsen ble imidlertid god da den ble utstilt på Høstutstillingen året etter. Vigeland hadde med det etablert seg som kunstner, bare 23 år gammel.
I første halvdel av 1893 oppholdt han seg i Paris, hvor han blant annet fikk treffe og studere verkene til Auguste Rodin. Året etter lagde han relieffet ''Helvete'' som nok har vært inspirert av Rodins verk ''Helvetesporten''. I 1895 dro han på studietur til Firenze med et tre måneders opphold i Berlin på veien. Her pleide han omgang med blant andre Edvard Munch. I løpet av det 6 måneder lange oppholdet i Firenze fikk han studert renessansens kunst. Michelangelos verker skal ha gjort inntrykk på ham. Tilbake i Norge laget han en portrettbyste av Emanuel, som i formspråket er tydelig inspirert av renessansekunsten.
Vigeland holdt i løpet av karrieren to separatutstillinger; i 1894, hvor i alt 51 verk blir stilt ut, og i 1899, med 42 verk på utstilling.
Fil:Nidarosdom 02.JPG

Arbeid ved Nidarosdomen


Allerede da Vigeland var i slutten av 20-årene hadde han gode inntekter av arbeidet sammenlignet med andre billedhuggere her til lands, men med en såpass stor produksjon hadde han også store utgifter til materialer og modeller. I årene fra 1898 til 1902 arbeidet han med utsmykning av Nidarosdomen, et arbeid han ikke var altfor begeistret for å ta på seg, men som i det minste ga en forutsigbar inntekt.
Delvis begrunnet av hans arbeid ved domkirken, fikk Vigeland et reisestipend for å studere gotisk kunst i Frankrike og England. Reisen varte i et helt år fra høsten 1900. I Paris traff han Bjørnstjerne Bjørnson og fikk modellert en portrettbyste av ham som senere ble hugget i marmor.
Ikke lenge etter at han kom tilbake fra studiereisen, sa han opp sitt engasjement med Nidarosdomen, da han følte at arbeidet hemmet hans kunstneriske utvikling. I tillegg hadde han så smått begynt å tenke på et større prosjekt, en monumental fontene.

Turbulent familieliv


Under arbeidet med ''Helvede'' rundt 1894 traff Vigeland Laura Mathilde Andersen, som stilte som modell. De utviklet et forhold, og i juni 1899 fikk de datteren Else sammen. Året etter ble Laura på nytt gravid. Vigeland hadde derimot på det tidspunktet innledet et forhold til den 17 år gamle Inga Syvertsen, men gikk med på å gifte seg med Laura mot at hun søkte skilsmisse straks etter vielsen. I mars 1901 ble barnet født, og Laura ga ham navnet Alf Gustav Vigeland, noe Vigeland selv ble svært lite begeistret for. Skilsmissen var ikke et faktum før i 1906.
Vigeland betalte barnebidrag til Laura etter skilsmissen, men utover det hadde han ikke noen kontakt med barna sine.
Også i hans biologiske familie ble det et et brudd for Vigeland i denne perioden. Lillebroren Emanuel hadde bodd i Oslo fra midten av 1890-årene, og var i ferd med å arbeide seg opp som billedkunstner. I etterkant av en utstilling i 1902 ble Emanuel kritisert for å hente mange av motivene sine fra brorens kunst, noe Gustav ikke gjorde noe for å tilbakevise. Det førte til et brudd mellom brødrene, og bortsett fra litt brevveksling i forbindelse med morens død i 1907, hadde de aldri mer kontakt.

Portrettering av kjente nordmenn


Fra 1890-årene og utover lagde Vigeland på eget initiativ flere portrettbyster av kjente nordmenn. Hans motivasjon for dette var tosidig; for det første var modellering av slike byster en måte for ham å utvikle seg selv teknisk på, for det andre var det godt håp om å få avsetning av slike byster til offentlige institusjoner eller private samlere. Vigeland fikk snart et navn på seg for å være en portrettør med god innsikt i modellenes psyke, og snart ble det ansett som en ære å bli portrettert av ham.
I alt skal Vigeland ha utført 100 portrettbyster i løpet av karrieren, med en særlig konsentrasjon i årene 1901-1907. Personer som har sittet modell og blitt portrettert av Vigeland i denne perioden omfatter Henrik Ibsen, Arne Garborg, Knut Hamsun, Edvard Grieg, Aasta Hansteen, Jonas Lie og Fridtjof Nansen.
Fil:Gustav Vigeland 2007.jpg

1900 - 1910


I 1901 ble Vigeland utnevnt til St. Olavs Orden; på 60-årsdagen i 1929 ble han tildelt St. Olavs Orden. I 1901 vant han også konkurransen om utformingen av medaljen til Nobels fredspris.
I 1902 overtok Vigeland et falleferdig atelier på Hammersborg, etter at han i mange år hadde arbeidet i leiligheten i Pilestredet 8, som upraktisk nok lå i 4. etasje. Samtidig flyttet han inn i en ny leilighet i området sammen med Inga, som offisielt var der som hans husholderske. Utover de mer huslige sysler satt hun ofte modell for billedhuggeren, i tillegg til at hun samvittighetsfullt loggførte alt Vigeland produserte, et arbeid som i ettertid har vært svært nyttig for å gi en oversikt over Vigelands produksjon.
I dette tiåret fullførte han statuene av Niels Henrik Abel (1905), Rikard Nordraak (1905) og Camilla Collett (1906) i Oslo og Henrik Wergeland (1907) i Kristiansand.
I oktober 1907 bestemte formannskapet i Kristiania å bevilge penger til Vigelands fonteneprosjekt. Arbeidet med Vigelandsparken ble dermed satt i gang for fullt, uten at noen, antagelig heller ikke Vigeland selv, på dette tidspunktet ante hvor omfattende dette prosjektet skulle bli.
Mens Vigelands skulpturer i 1890-årene kunne være naturnære og dramatiske, ble figurene på 1900-tallet roligere og mer harmoniske. Forholdet mellom mann og kvinne ble et gjengangertema. Etter 1910 begynte han å modellere for hugging i stein, noe som betydde at formspråket ble mer stilisert med få detaljer og store flater.

1910 og utover


Fra formannskapets vedtak i 1907 arbeidet Vigeland mye med utformingen av fontenen og de tilstøtende tregruppene. Vigeland holdt sitt tidsskjema, men det var problemer med å reise nok penger til prosjektet.
I 1914 begynte Vigeland å lage egne tresnitt. Vigelandsmuseet har registrert 430 tresnitt som er utført i perioden 1914-1940. Motivene på disse er ofte dramatiske landskapsbilder som er tydelig inspirert av sørlandsnaturen.
Fil:Vigelandsmuseet.JPG
I 1920 hadde den da 51 år gamle Vigeland, etter eget utsagn, behov for en kvinnelig modell med vakre hender. Oppdraget falt på den 18 år gamle Ingerid Vilberg. De utviklet etterhvert et forhold, og året etter flyttet Inga ut fra deres leilighet i Maridalsveien. Vigeland giftet seg med Ingerid i 1922.
Vigeland inngikk i 1919 en prinsippavtale med Oslo kommune om å forære kommunen sitt livsverk mot å få et atelier og museum. Den formelle avtalen ble undertegnet i 1921, og i 1924 kunne Vigeland flytte inn i leiligheten på Frogner (strøk) sammen med Ingerid. Her ble Vigeland boende til sin død i 1943, og bygget huser i dag Vigelandsmuseet, i tråd med avtalen mellom kunstneren og kommunen.
Fra 1920 arbeidet han hovedsakelig med fonteneprosjektet, som nå hadde utviklet eg til å bli en hel skulpturpark. Dette forhindrer ham likevel ikke fra å jobbe med andre prosjekter; statuene av Christian Michelsen og Snorre Sturlasson i Bergen blir til i denne perioden, likeså statuen av Peder Claussøn Friis utenfor Valle kirke ved Vigeland.
I 1939 skiltes Vigeland og Ingrid.
Vigeland døde 12. mars 1943. Bisettelsen fant sted 19. mars i Vestre krematorium. Urnen er plassert i tårnrommet i Vigelandsmuseet.

Vigelandsanlegget


''Hovedartikkel: Vigelandsanlegget''
Fra 1890-årene hadde Brændevinssamlaget i Oslo satt av penger til et fontenefond. Hensikten med dette fondet var å reise penger til en fontene som var tenkt plassert på Eidsvolls plass foran Stortinget. Et monumentalt verk av denne typen hadde Vigeland lenge drømt om, og allerede i 1901 begynte han på eget initiativ å lage skisser til dette prosjektet.
For å komme andre interesserte kunstnere i forkjøpet, fikk han stilt ut en modell av hans planer på Kunstindustrimuseet i 1906. Responsen var hovedsakelig positiv, med noen unntak, f.eks. Christian Krohg, som han hadde hatt en del disputter med tidligere og som forble Vigelands fiende livet ut. Taktikken var likevel vellykket, for i oktober 1907 bestemte formannskapet i Oslo å anbefale bystyret å bevilge Brændevinssamlagets fond til Vigelands prosjekt. Uten at det ble lyst ut noen konkurranse, og til tross for at prisoverslaget var på nesten fire ganger fondets beholdning på 85000 kroner. En innsamling blant privatpersoner ville derfor bli nødvendig for å få realisert prosjektet.
Vigeland arbeidet videre med fontenen parallelt med andre oppdrag. I 1914 foreslo han imidlertid å flytte fontenen til Abelhaugen i Slottsparken, da han var redd et fremtidig Eidsvollsmonument foran Stortinget ikke ville passe sammen med hans fontene. Abelmonumentet så Vigeland for seg flyttet over til Nisseberget. Fontenekomiteen ga sin tilslutning til denne flyttingen, men mange andre alternative forslag dukket opp fra andre i kjølvannet, blant annet Jernbanetorget. Vigeland like svært dårlig at andre kunne blande seg inn i ''hans'' prosjekt på denne måten.
I utkastet til denne planen hadde Vigeland tegnet inn en steinlagt plass, der hellene skulle danne en labyrint, og på slutten av året hadde han også fått en idé om å plassere flere granittgrupper i trappen opp mot fontenen. I 1916 åpnet han atelieret sitt for allmuen for å vise modellen av planen og de ferdige skulpturene. Responsen var blandet, og mange mente at mengden og størrelsen på statuene ikke passet i byens sentrum.
Tidlig i 1919 fikk Vigeland en idé om en høy søyle av oppadstigende figurer, en idé som etterhvert ble en besettelse for ham. Skulle denne bli en del av skulpturparken måtte den imidlertid få en annen plassering, fordi Abelhaugen neppe ville tåle vekten av alle disse skulpturene. I 1921 kom han derfor opp med en alternativ idé om å plassere hele anlegget rett ved hans nye atelier på Frogner. Uten å vite om plasseringen ville bli godkjent av de kommunale myndigheter, bestilte Vigeland steinblokken til Monolitten fra bruddet ved Iddefjorden for egen regning og risiko.
Diskusjonene rundt plasseringen roet seg da planene ble flyttet ut av sentrum, men i 1922 kom det opp et forslag om å plassere skulpturen i området vest for Frognerdammen, et område som hadde ligget ubrukt siden Jubileumsutstillingen på Frogner 1914. I 1924 ble det endelig bestemt at dette skulle være plasseringen for anlegget. Med denne plasseringen kom også utvidelsen av anlegget med en bro, og Vigeland satte da straks i gang å planlegge utsmykning av denne, i tillegg til inngangspartiet mot Kirkeveien.
Steinen til Monolitten var på plass på bestemmelsesstedet i februar 1927 etter en svært krevende transport fra steinbruddet ved Halden, og den 15. august 1928 ble den hevet i vertikal stilling. Uthoggingen foregikk fra 1929 til 1943, og mesteparten av tiden var 3 stenhuggere engasjert i dette arbeidet.
I 1932 kom han opp med ideen om Livshjulet, som skulle avslutte hovedaksen mot vest.
Til tross for krigsutbruddet begynte monteringen av de 58 bronseskulpturene på broens rekkverk i mai 1940. Det ble ansett som mindre sannsynlig at de skulle bli ødelagt om de sto der fremfor om alle var lagret innendørs i atelieret. Sommeren 1943, etter Vigelands død, var Monolitten ferdig hugd. I to omganger, høsten 1943 og sommeren 1944, hadde publikum anledning til å gå opp i stillasbygget og ta Monolitten i nærsyn helt til topps. I 1946 var granittgruppene rundt Monolitt-platået på plass.
I 1947 ble vannet skrudd på i fontenen, 40 år etter at Vigeland fikk bestillingen. Først rundt 1950 var de fleste skulpturene i parken på plass.
Vigeland hadde flere ideér til utsmykking av parken i sine senere leveår, blant annet flere smijernsportaler, men på sykeleiet like før sin død skrev han at han ønsket at arbeidet som var påbegynt skulle avsluttes med den daværende arbeidsledelsen. Allerede i 1934 hadde han gitt klart uttrykk for at han ikke ønsket at noen annen kunstner skulle jobbe videre med parken om han skulle gå bort.
I 1988 ble bronsegruppen ''Slekten'' stilt opp i enden av tverraksen mot nord. Denne gruppen består av 21 figurer og er Vigelands største nest etter Monolitten. I 1993 ble ''Selvportrett'', en helfigurstatue av ham selv, stilt opp rett innenfor parkens hovedinngang; symbolsk sett en signatur som står i stil med resten av parken hva størrelse angår.
Utenfor parkens hovedakser står det flere statuer som er kommet til etter at parkens hovedanlegg sto ferdig, f.eks ''Pike og øgle'' (oppstilt 1958) og ''Triangel'' (oppstilt 1993).
I 2002 ble «Overrasket» satt opp etter at den hadde stått bare i gips på Vigelandmuseets lager inntil siden 1942. Ansiktet på skulpturen forestiller Inga Syvertsen som sto modell da Vigeland påbegynte skulpturen i 1904. Vigeland gjorde ferdig skulpturen i 1942 med Ruth Maier som modell, bare måneder før Maier ble sendt til Auschwitz og drept.

Andre spor etter kunstneren


Vigelandsanlegget alene viser en imponerende produksjon til å være fra kun én kunstner, men likevel har Gustav Vigeland også satt spor etter seg utenfor Oslo. Nedenfor er noen eksempler på andre steder man kan beskue Vigelands kunst, men dette må ikke ses på som noen komplett liste.

Mandal


I Mandal er hans fødested og leiligheten hvor han vokste opp gjort til et museum, Vigeland hus. I hagen kan man blant annet se en avstøpning av en portrettbyste han laget av broren Emanuel i 1896.
''Egil Skallagrimson reiser nidstang'' ble i 1971 satt opp i parken til bymuseet etter en modell fra 1932. Like i nærheten er det satt opp en portrettbyste av maleren Amaldus Nielsen, som Vigeland modellerte i 1905 og som ble reist i 1932. I byens malerisamling finnes det også noen av Vigelands portrettbyster, blant annet av Inga Syvertsen, hans samboer gjennom 20 år.

Lindesnes


På Tjøm i det daværende Sør-Audnedal kommune fikk Vigeland i 1928 bygd sommerstedet ''Breime'' etter egne tegninger. Hver sommer tilbragte han opptil tre måneder sammen med sin daværende kone Ingerid. Breime er i dag i Ingerid Vilbergs families eie.
Ved Valle kirke ved Vigeland er hans mor, far og bror begravet. Dette gravstedet er fredet. Like ved kirken fikk Vigeland for egen regning satt opp sin statue av Peder Claussøn Friis, en reformprest som virket i området. I Vigeland sentrum står en avstøpning av ''Far og datter'' fra 1906 (denne er også kalt ''Mann og pike'', Vigeland selv var aldri så villig til å sette navn på sine verker). Denne ble avduket 11. april 1969, ved 100-årsmarkeringen for hans fødsel.
På Kulturtorvet i Lindesnes er flere av hans tresnitt stilt ut i Kulturtorvet i Lindesnes#Galleri Gustav Vigeland. Der finnes også en byste av Trine Louen og et selvportrett som gutt, begge i bronse. Her er det også stilt ut flere byster og og skisser i gips, samt en samling fotografier fra kunstnerens liv.

Kristiansand


Gustav Vigelands statue av Henrik Wergeland ble avduket til hundreåresjubileet for dikterens fødsel i 1908, og står på torvet i dikterens fødeby, Kristiansand. Den skiller seg ut fra andre Wergelandmonumenter ved sin letthet og sitt rike uttrykksregister, som varierer med hvilken vinkel man ser støtten fra. Oftest blir den fotografert slik at man fornemmer den kosmiske ekstase som dikteren selv har formidlet så vakkert mot slutten av det selvportretterende diktet "Mig selv" fra 1841. Diktet har imidlertid flere aspekter, liksom dikterens liv og verk hadde det. Og Vigeland synes ha grepet mye av dette mangfoldet, noe som vitner om sterk innlevelse i Wergelands livsverk.

Kragerø


I Kragerø kan man se fonteneskulpturen ''Binne med unge'' modellert i 1913 og reist 1917. Monumentet er fremstilt i rød granitt, og er den eneste av Vigelands grupper med kun dyrefigurer. Uthugningsarbeidet ble for øvrig utført av broren Julius.

Oslo


Det første monumentet Vigeland fikk utført, var over komponisten Rikard Nordraak, en av de unge døde. Det har fått sin plass like ved Grotten. Etter flere utkast med symboliserte fremstillinger, endte han opp med en mer tradisjonell figur i stående positur. Han har gitt monumentet en fantasieggende innramming i form av glisende smijernsdrager. Modellen sto ferdig i 1905, men da det tok tid å bestemme seg for en plassering, ble den avduket først i 1911.
I 1902 utlyste Universitetet i Oslo en konkurranse om en portrettstatue av matematikeren Niels Henrik Abel. Vigeland laget en modell av en naken Abel stående på to figurer, et verk som synes å uttrykke noe vesentlig om menneskeåndens kamp og seier. Komitéen mente at Vigelands utkast hadde den største kunstneriske verdien, men utformingen var utenfor forutsetningene for konkurransen, og Ingebrigt Viks utkast ble innstilt som vinner. Vigeland fikk noen av sine venner, blant andre Bjørnstjerne Bjørnson og Gunnar Heiberg, til å tale hans sak, og i 1907 ble det bestemt å sette opp Vigelands statue. Den ble avduket 17. oktober 1908 på det som nå kalles Abelhaugen i Slottsparken. Snaut ti år etter ønsket Vigeland selv å flytte statuen over til Nisseberget for å gi plass til sitt planlagte fonteneanlegg.
Også Henrik Wergelands søster, Camilla Collett er udødeliggjort av Vigeland med en støtte som er plassert bak slottet i Oslo, ikke langt fra stedet hun levde på den tiden hun var gift med Peter Jonas Collett. Denne ble modellert i 1909 og reist i 1911. Camilla Collett står i vind, og holder sjalet samlet rundt seg. "Det blåser en kald vind mot enker i dette land", har hun uttalt, og det fikk hun til fulle oppleve i sitt lange liv. I ''Norges litteraturhistorie'' (red. Edvard Beyer) er støtten genialt fotografert med rimkrystaller på. "Enno er ikkje istida slutt", slik avslutter lyrikeren Åse Marie Nesse sitt dikt om "Camilla Collett", kvinnesakens store pioner i vårt land. (Nesse: ''Til ord skal du bli''.)
Riddervolds gate 2 har en liten kuriositet som kan nevnes i denne sammenheng; over vinduene i andre etasje har Vigeland hugd ut en fasadeskulptur av to engler som omkranser et skjold. Denne ble utført av Vigeland på oppdrag fra husets arkitekt i 1890, da han arbeidet som assistent ved Mathias Skeibroks verksted.
Vigeland bidro også flere ganger med gravmonumenter til venner, ikke bare i Oslo. På Vestre gravlund står gravurnen til Ruth Syvertsen, hans daværende samboer Ingas lillesøster, som i 1909 døde av difteri, bare 11 år gammel. Urnen fremstiller tre småpiker som holder rundt kuppelen og liksom lytter etter om det fortsatt er liv der inne. Urnen er plassert på en slank sokkel i sentrum av en skjermet rondell. Utenfor Vestre Aker kirke står ''Den gode hyrde'', et monument Vigeland lagde i 1938 på oppdrag fra O. S. Skouge. Denne ble reist i 1944.

Hamar


''Gutten på triangelen'' var en bestilling fra Hamar Bryggeri i anledning Hamar kjøpstads 50-årsjubileum i 1899. Utkastet Vigeland kom opp med, ble ikke umiddelbart bifalt av oppdragsgiveren; første innvending var at gutten var naken, dernest mente man at gutten var altfor tynn. De henstilte Vigeland om å gjøre gutten litt tykkere, noe han nektet.
Denne jobben fikk et rettslig etterspill, bryggeriet nektet først å betale honoraret før statuen var ferdig støpt, mot vanlig praksis å betale når gipsstatuen er ferdig. Vigeland sendte en regning pluss et inkassosalær til bryggeriet. Bryggeriet nektet å betale inkassosalæret, og Vigeland gikk videre med saken til retten. Denne saken tapte han, og han måtte dermed betale bryggeriets saksomkostninger.

Bergen


Vigelands to siste personmonumenter står begge i Bergen; monumentet av Christian Michelsen ble modellert i 1936 og reist i 1938, mens Snorre Sturlason-monumentet ble modellert i 1938 og reist i 1948. En annen avstøpning av Snorre Sturlason-monumentet ble for øvrig reist på Sturlassons hjemsted Reykholt på Island. I ettertid er disse blitt kritisert for å være upersonlige og statiske, i motsetning til tidligere verk. Dette kan forklares med at begge var bestillingsverk og at han på denne tiden var svært opptatt med å realisere Frognerpark-prosjektet. I Bergen ble det også voldsomme reaksjoner på at Michelsen-statuen ble plassert på en nærmere 14 meter høy søyle.
Utenfor Den Nationale Scene står statuen av Bjørnstjerne Bjørnson, denne ble modellert i 1915 og avduket 17. mai 1917. Bjørnsons enke Karoline Bjørnson var ikke begeistret for hans fremoverlente og rastløse positur, som hun mente ikke lignet ham i det hele tatt. Hun hadde muligens sett for seg en mer majestetisk positur lik Stephan Sindings Bjørnson-fremstilling foran Nationaltheateret. Vigeland forsvarte seg med at bevegelsen var mer ment symbolsk, at han ønsket å fremstille Bjørnson i en inspirert og målbevisst bevegelse.

Nidarosdomen


Vigelands første oppdrag da han begynte å arbeide ved Nidarosdomens restaureringsarbeider i 1898, var 12 vannkaster og fire hjørnefigurer til nordre tverrskips to tårn. De mest iøynefallende figurene han har skapt, er i korbuen, blant annet et krusifiks og figurer av jomfru Maria og Johannes. Vigeland fikk lagd figurene i gips, senere ble de skåret ut i eik og farvelagt. Vigeland har også utformet døpefonten i kirken.

Stockholm


Thielska Galleriets samlinger i Stockholm omfatter bronseavstøpninger av åtte av Vigelands verker; det er portrettbystene av broren Emanuel (1896) og Gunnar Heiberg (1905), en statuett av Petter Dass (1906), fire helfigurstatuer fra årene 1905&ndash;1907, samt en portrettbyste av museets grunnlegger, Ernest Thiel. Bankmannen Thiel var en ivrig kunstsamler på begynnelsen av 1900-tallet, og en av Vigelands viktigste støttespillere tidlig i karrieren. I 1926 ble boligen hans i Stockholm gjort om til kunstmuseum.

Arven etter Vigeland


Vigelands arbeider er avbildet på flere frimerker. Ett av frimerkene ble forøvrig nektet befordret av det amerikanske postverket, da de avbildede damene viste bryster (Smijernsornament i inngangsport).

Litteratur


Tone Wikborg: ''Gustav Vigeland. En biografi'', 2001, ISBN 82-05-27590-4. Et referanseverk om kunstneren.
Gunnar Gjengset: ''Forsteinet liv. En biografisk fortelling om Gustav Vigeland'', 2000, ISBN 82-91690-23-5
Gerd Hennum: ''Gustav Vigeland i svart og hvitt'', 1985, ISBN 82-90-58101-7. Biografi med spesiell vekt på årene med sommerferie på Breime i Sør-Audnedal og tresnittene han lagde der.
Tone Wikborg: ''Gustav Vigeland – mennesket og kunsten'', 1983, ISBN 82-03-11042-8
Tone Wikborg: ''Gustav Vigeland – His Art and Sculpture Park'', 1985, ISBN 82-03-16150-2.
Tone Klev Furnes: ''Én by – fem kunstnere'', 2005, ISBN 82-419-0405-3. Om de fem store kunstnerne som ble født i Mandal på 1800-tallet; Adolph Tidemand, Amaldus Nielsen, Olaf Isaachsen, Gustav Vigeland og Emanuel Vigeland.
Guri Skuggen: ''Gustav Vigeland og fotografiet'', 2012

Referanser

Se også


Vigelandsanlegget

Eksterne lenker


http://www.vigeland.museum.no/ Vigelandsmuseet
http://www.fpvenner.no/index.htm Frognerparkens venner
http://www.vestagdermuseet.no Vest-Agder-museet
http://www.kulturtorvet.no Galleri Gustav Vigeland / Kulturtorvet i Lindesnes
Kategori:Gustav Vigeland
Kategori:Norske billedhuggere
Kategori:Norske treskjærere
Kategori:Art nouveau
Kategori:St. Olavs Orden
Kategori:Personer fra Mandal kommune
Kategori:Fødsler i 1869
Kategori:Dødsfall i 1943
an:Gustav Vigeland
az:Qustav Vigelann
bg:Густав Вигеланд
ca:Gustav Vigeland
da:Gustav Vigeland
de:Gustav Vigeland
et:Gustav Vigeland
el:Γκούσταβ Βίγκελαντ
en:Gustav Vigeland
es:Gustav Vigeland
eu:Gustav Vigeland
fr:Gustav Vigeland
is:Gustav Vigeland
it:Gustav Vigeland
he:גוסטב ויגלאנד
lb:Gustav Vigeland
nl:Gustav Vigeland
nn:Gustav Vigeland
pl:Gustav Vigeland
pt:Gustav Vigeland
ru:Вигеланн, Густав
sr:Gustav Vigeland
sh:Gustav Vigeland
fi:Gustav Vigeland
sv:Gustav Vigeland
tr:Gustav Vigeland
uk:Ґустав Віґеланд

Gro Harlem Brundtland


Gro Harlem Brundtland (eg. Gro Brundtland, født Gro Harlem 20. april 1939 i Bærum) er en norge politikk (Arbeiderpartiet). Hun var Norges statsminister i tre perioder, først i 1981, så fra 1986 til 1989 og igjen fra 1990 til 1996. Hun var Norges første kvinnelige statsminister og den første kvinnelige lederen i Arbeiderpartiet fra 1981 til 1992.

Liv og virke


Brundtland ble født i Bærum som datter av Gudmund Harlem. Hun tok medisinsk embedseksamen ved Universitetet i Oslo i 1963 og ''Master of Public Health'' ved Harvard University-universitetet i USA i 1965. Hun arbeidet i Helsedirektoratet (1945-1993) fra 1966, og var assisterende overlege i Oslo Helseråd i perioden 1968–1974.
Hun var miljøvernminister 1974–1979, og Norges første kvinnelige Liste over Norges statsministre i februar–oktober 1981. Hun fratrådte ministerposten da Arbeiderpartiet tapte valget i 1981, men fikk ikke skylden for nederlaget. Brundtland overtok partiledervervet i Arbeiderpartiet i april 1981, og var relativt suveren ener mens partiet var i opposisjon. Hun var parlamentarisk leder for Arbeiderpartiets stortingsgruppe 1981–1986 og 1989–1990. Hun var leder av FNs spesialkommisjon for miljø- og utviklingsspørsmål («Brundtlandkommisjonen») 1984–1987. Brundtland var dessuten formann i utenrikskomiteen i Stortinget 1980–1981 og 1989–1990. Hun ble statsminister igjen i mai 1986, og satt til oktober 1989. I denne perioden var Norge i dype økonomiske problemer. Det skyldtes blant annet en lav oljepris som ga lave investeringer i oljesektoren, og en høy rente. Problemene ballet på seg utover i Gros regjeringstid. Etter stortingsvalget i 1989 overtok Jan P. Syse som leder for en borgerlig samlingsregjering. Denne varte til EF-saken ble for dominerende, og Brundtland måtte overta som statsminister igjen i november 1990. I Denne perioden som statsminister ble Brundtlands posisjon i norsk politikk enestående. Likevel fikk hun ikke gjennomført sitt viktigste prosjekt: norsk medlemskap i EU. Hun ble likevel sittende som statsminister etter avstemningen i november 1994. Hun gikk av som statsminister 25. oktober 1996, da hun ble etterfulgt av Thorbjørn Jagland. Hun trakk seg som leder av Arbeiderpartiet i 1992.
I 1998 ble hun valgt til generaldirektør for WHO. Brundtland mottok tittelen som ''Policy Leader of the Year'' for koordineringen mot SARS-utbruddet i 2003. Hun fratrådte senere stillingen sommeren 2003, og ble etterfulgt av Jong-Wook Lee.
Siden da har Brundtland blant annet sittet i styret i UN Foundation og som medlem av organisasjonen The Elders, samt vært Health Policy Fellow ved Harvard University. Hun har også vært medlem av High Level Panel on Threats, Challenges and Change, utnevnt av FNs generalsekretær. I 2007 ble hun, som en av tre, utnevnt til FNs spesialutsending for klimaspørsmål. De to andre er er Chiles tidligere president Ricardo Lagos Escobar og Sør-Koreas tidligere utenriksminister Han Seung-soo. Brundtland er også medlem av Den Internasjonale Kommisjonen for ikke-spredning og kjernefysisk nedrustning.
Hun bor nå i Frankrike med sin mann, Arne Olav Brundtland. I januar 2006 ble hennes navn på nytt trukket frem som en mulig kandidat som FNs generalsekretærer i FN.
Brundtland ble operert for livmorkreft i 2002 ved Ullevål universitetssykehus. I 2008 ble det kjent at hun i løpet av 2007 var blitt operert to ganger på Ullevål på det offentliges bekostning, i det Brundtland var utflyttet fra landet (Frankrike), og ikke lenger var berettiget til ytelser fra Folketrygden (Norge). Etter offentlig oppmerksomhet omkring saken, valgte Brundtland å melde flytting tilbake til Norge, og at hun selv skulle betale for behandlingen hun hadde gjennomgått.

Utmerkelser


1988 Årets budeie
1988 Årets skandinav
1988 Indira Gandhi-prisen
1988 Det europeiske miljøvernbyrås miljøvernpris
1989 Third world prize
1989 Peace Link Woman of Peace
1990 Beyond War Award
1991 United Nations Association of Spain Peace Prize
1992 The Delphi Prize
1994 Karlsprisen
1994 Josef Brecht-prisen (Luxemburg) for spredning av Europatanken om fred og samarbeid
1995 Fredsprisen "Women for peace", Roma
1995 Pris fra Kennedy Selskabet i Danmark, "Profiles of courage"
1997 Årets Peer Gynt
2002 Gøteborgs internasjonale miljøpris
2003 Luther L. Terry Award
2003 Landsforeningen for Hjerte- og Lungesykes ærespris
2004 Fredrikkeprisen, Norske Kvinners Sanitetsforenings ærespris
2006 Tahiti-prisen (Innsats for å øke kunnskapen om globale forhold og utviklingstrekk av betydning for Norge og nordmenn)
2006 Albert-prisen (for sitt arbeid for bærekraftig utvikling. Delt ut av Royal Society for the Encouragement of Arts, Manufactures and Commerce (RSA), London)

Litteratur


Jan Ove Ekeberg og Per Arne Bjerke (1996) ''Statsminister. Makten og mennesket – Biografi om Gro Harlem Brundtland.'' &ndash; Tiden forlag.
Gro Harlem Brundtland: ''Mitt liv : 1939-1986''. Gyldendal (1997) ISBN 82-05-24869-9
Gro Harlem Brundtland: ''Dramatiske år : 1986-1996''. Gyldendal (1998) ISBN 82-05-25405-2

Se også


Gro Harlem Brundtlands første regjering (4. februar–14. oktober 1981)
Gro Harlem Brundtlands andre regjering (9. mai 1986–16. oktober 1989)
Gro Harlem Brundtlands tredje regjering (3. november 1990–24. oktober 1996)
– ''Det er typisk norsk å være god''
Grodagen

Referanser

Eksterne lenker


http://arbeiderpartiet.no/Om-AP/Politikere/Biografier/Brundtland-Gro-Harlem Gro Harlem Brundtland hos Arbeiderpartiet
http://www.who.int/dg/brundtland/bruntland/en/ Dr Gro Harlem Brundtland, Director-General of WHO
Kategori:Norske statsministre
Kategori:Arbeiderpartiets ledere
Kategori:Norske miljøvernministre
Kategori:Ap-statsråder
Kategori:Statsråder i Regjeringen Bratteli II
Kategori:Statsråder i Regjeringen Nordli
Kategori:Norske statsråder etter 1945
Kategori:Stortingsrepresentanter fra Ap
Kategori:Stortingsrepresentanter 1977–1981
Kategori:Stortingsrepresentanter 1981–1985
Kategori:Stortingsrepresentanter 1985–1989
Kategori:Stortingsrepresentanter 1989–1993
Kategori:Stortingsrepresentanter 1993–1997
Kategori:Sosialdemokratiske ledere
Kategori:Karlsprisen
Kategori:Kvinner i historien
Kategori:Norske leger
Kategori:Norske forfattere av erindringsbøker
Kategori:Medlemmer av Det Norske Videnskaps-Akademi
Kategori:Æresdoktorer ved Universitetet i Oslo
Kategori:Stortingsrepresentanter for Oslo
Kategori:Personer fra Bærum kommune
Kategori:Fødsler i 1939
af:Gro Harlem Brundtland
an:Gro Harlem Brundtland
be:Гру Харлем Брунтлан
bs:Gro Harlem Brundtland
ca:Gro Harlem Brundtland
cs:Gro Harlem Brundtlandová
cy:Gro Harlem Brundtland
da:Gro Harlem Brundtland
de:Gro Harlem Brundtland
et:Gro Harlem Brundtland
en:Gro Harlem Brundtland
es:Gro Harlem Brundtland
eo:Gro Harlem Brundtland
eu:Gro Harlem Brundtland
fa:گرو هارلم بروندلاند
fo:Gro Harlem Brundtland
fr:Gro Harlem Brundtland
gl:Gro Harlem Brundtland
ko:그로 할렘 브룬틀란
hr:Gro Harlem Brundtland
io:Gro Harlem Brundtland
id:Gro Harlem Brundtland
ia:Gro Harlem Brundtland
is:Gro Harlem Brundtland
it:Gro Harlem Brundtland
sw:Gro Harlem Brundtland
ku:Gro Harlem Brundtland
lt:Gru Harlem Brundtland
hu:Gro Harlem Brundtland
mr:ग्रो हार्लेम ब्रुंड्टलँड
nl:Gro Harlem Brundtland
ja:グロ・ハーレム・ブルントラント
nn:Gro Harlem Brundtland
oc:Gro Harlem Brundtland
pl:Gro Harlem Brundtland
pt:Gro Harlem Brundtland
ro:Gro Harlem Brundtland
qu:Gro Harlem Brundtland
ru:Харлем Брунтланн, Гру
se:Gro Harlem Brundtland
simple:Gro Harlem Brundtland
sk:Gro Harlem Brundtlandová
sl:Gro Harlem Brundtland
sr:Гро Харлем Брунтланд
sh:Gro Harlem Brundtland
fi:Gro Harlem Brundtland
sv:Gro Harlem Brundtland
tl:Gro Harlem Brundtland
ta:குரோ ஆர்லம் புருன்ட்லாண்ட்
uk:Ґру Гарлем Брундтланд
ur:گرو ہارلم برنت لاند
war:Gro Harlem Brundtland
zh:格罗·哈莱姆·布伦特兰

Golf


Fil:Tiger Woods 2004.jpg slår et golfslag.]]
Golf er en sport der enkeltspillere eller lag slår en liten golfball i hull med forskjellige køller. Spillet defineres i golfreglene som «å spille en ball med en kølle fra utslagsstedet ned i hullet med ett slag eller flere påfølgende slag i overensstemmelse med reglene». Golf antas å ha oppstått i Skottland og Nederland og har vært spilt i flere hundre år på De britiske øyer.
Golf var med på det olympiske programmet Golf under Sommer-OL 1900 i Paris og Golf under Sommer-OL 1904 i St. Louis. Det blir igjen en olympisk sport under Sommer-OL 2016. Historisk sett har golf blitt ansett for å være en fritidsbeskjeftigelse for de høyere kretser, men de siste tiårene har dette endret seg og det trekker stadig flere spillere over hele verden. Det er registrert rundt 125.000 medlemskap i norske golfklubber tilknyttet Norges Golfforbund. Medlemskap i en norsk golfklubb er for norske spillere en forutsetning for å kunne spille på de aller fleste norske baner.

Spillet


En golfrunde består i å spille et antall hull, vanligvis 18, på færrest mulig slag. Å spille et hull består i å slå en ball fra utslagsstedet (et område avsatt for å slå det første slaget på hullet), og å fortsette å slå ballen til den ligger i hullet. Når ballen er på ''greenen'' (puttinggreenen &ndash; et område med finpreparert gress) går man over til å slå ballen langs bakken (''putting''). Målet om å slå ballen i hullet ved å bruke så få slag som mulig gjøres vanskeligere med diverse hindre, som ''bunker (golf)'' (sandhindre) og vannhindre.
Konkurransegolf kan spilles på en rekke forskjellige måter av både enkeltspillere eller lag. Poengberegningen kan skje som slagspill (''stroke play'') eller matchspill (''match play''). I slagspill telles antall slag for hele runden eller turneringen, og spilleren med færrest slag totalt blir vinneren. I matchspill spilles det om hvert hull, og den som huller ut sin ball med færrest slag, vinner hullet.
Til forskjell fra mange sportsgrener, spilles golf for det meste uten overoppsyn av en dommer. Spillet avhenger av den enkeltes redelighet til å vise hensyn til andre spillere og å overholde reglene. Som det står i golfreglene: «Alle spillere bør oppføre seg på en disiplinert måte, alltid vise høflighet og en god sportsånd, uten hensyn til hvor konkurranseinnstilt de måtte være. Det er ånden i golfspillet.»

Golfbanen


:''Utdypende artikkel: Golfbane''
Fil:Green from tee.jpg
Golf spilles over ''hull''. «Hull» kan vise til det faktiske hullet i bakken der ballen skal senkes, eller til hele området fra ''tee'' (utslagsstedet, et oppmerket felt hvorfra man slår det første slaget på hvert hull) til ''puttinggreen'' (gressområdet rundt selve hullet i bakken). De fleste golfbaner består av 9 eller 18 hull. (''Det 19. hull'' er et vanlig navn på baren i klubbhuset.) På de korteste hullene trenger en god spiller kun ett slag for å slå ballen fra utslagsstedet til greenen. På lengre hull er greenen for langt unna til at den kan nåes på ett slag, slik at ett eller flere slag må spilles fra ''fairway'' (hvor gresset er klippet så lavt at det som regel er lett å slå ballen) eller fra ''rough'' (høyt eller uklippet gress, eller helt upreparert område).
Mange hull inneholder ''hindre'', det vil si sandhindre (''bunkere''), hvor det er vanskeligere å slå ballen, og vannhindre (tjern, dammer, elver, etc.). Det gjelder spesielle regler for situasjoner der ballen blir liggende i et hinder, noe som gjør det svært uønsket å havne i et hinder. For eksempel må spilleren ikke berøre bakken i et hinder med køllen før han slår, selv ikke i en prøvesving. En ball i et vannhinder kan spilles som den ligger eller erstattes ved å ''droppe'' en ny ball utenfor vannet, men man pådrar seg et straffeslag i det siste tilfellet.
Fil:Green with two bunkers.jpg
Gresset på puttinggreenen klippes svært kort, slik at en ball kan rulle flere meter. ''Å putte'' betyr å slå et slag på greenen uten at ballen forlater bakken. ''Hullet'' må ha en diameter på 108&nbsp;mm og en dybde på minst 100&nbsp;mm. Hullets plassering på greenen er ikke permanent, og kan endres fra dag til dag. Hullet er merket med et flagg slik at det kan sees fra en viss avstand (men ikke nødvendigvis fra utslagsstedet).
Golfbanens grenser er oppmerket, og man kan ikke spille en ball som går utenfor banens grenser (''out of bounds''). Spesielle regler anvendes for visse kunstige gjenstander på banen (''hindringer'') og for unormale grunnforhold.
På hvert hull blir avstanden fra utslagsstedet til greenen klassifisert som hullets ''par''. Typiske verdier for et par&nbsp;3-hull varierer fra 100 til 224&nbsp;m, et par&nbsp;4-hull fra 225 til 434&nbsp;m og et par&nbsp;5-hull fra 435&nbsp;m. Par er også det teoretiske antall slag en dyktig golfspiller skal behøve for å slå ballen i hullet. Mange 18-hullsbaner har omtrent fire par&nbsp;3-, ti par&nbsp;4- og fire par&nbsp;5-hull. Sammenlagt par for en 18-hullsbane er vanligvis rundt 72.
På de fleste golfbaner finnes det ytterligere anlegg som ikke er del av selve golfbanen. Dette inkluderer ofte et treningsområde med treningsgreener, treningsbunkere og en ''driving range'' der man kan øve på lange golfslag. Iblant er der også en egen treningsbane, som kan være lettere å spille eller kortere enn andre golfbaner. I tillegg har golfklubben ofte en golfskole.

Spillets gang


Fil:Golf drive.jpg
Hver golfrunde er basert på å spille et antall hull i en gitt rekkefølge. En ''runde'' består vanligvis av 18 hull som spilles i en bestemt rekkefølge på banen. På en 9-hullsbane består en standard golfrunde av to suksessive 9-hullsrunder. Å spille et hull består i å slå en ball fra utslagsstedet og å fortsette å slå ballen til den ligger i hullet. Når ballen er på greenen går man over til å slå ballen langs bakken (''putting'').
Spillerne beveger seg over banen til fots eller i golfbil, ofte i grupper på to, tre eller fire spillere, iblant ledsaget av caddier som bærer og skjøtter spillernes utstyr og gir dem råd. Spillerne spiller hver sin ball fra utslagsstedet til hullet, unntatt i spilleformen ''foursome'' der spillerne på hvert lag slår annethvert slag til ballen er i hullet. Når alle individuelle spillere har slått ut, er det den spilleren som ligger lengst fra hullet som skal slå neste slag. Når alle spillerne i gruppen har fullført hullet, er det spilleren med lavest ''score'' (færrest slag) på det hullet som har ''honøren'', det vil si retten til å slå først ut på neste utslagssted.

Poengregning


De to grunnleggende spilleformene i golf er slagspill (''stroke play'') og matchspill (''match play''). I slagspill teller hver spiller (eller lag) antall slag brukt på hele runden eller turneringen, og den med lavest totalsum vinner. I matchspill spiller to personer (eller lag) hvert hull som en egen konkurranse mot hverandre. Spilleren som bruker færrest slag vinner hullet, og hvis de bruker like mange slag ''deles'' hullet (uavgjort). Spillet vinnes dermed av den som har vunnet flest hull.
Det finnes mange varianter av disse grunnleggende prinsippene, hvorav noen er uttrykkelig beskrevet i golfreglene og derfor regnes som «offisielle». Blant disse er Stableford, modifisert Stableford, ''threesome'' og ''foursome'', ''three-ball'', ''best-ball'', ''four-ball'' matchspill og ''fourball'' slagspill.
:''Se også: slope''

Handicap


:''Hovedartikkel: Handicap (golf)''
Handicap er en målestokk for en spillers spilleferdighet. Handicaptallet gir uttrykk for hvor mange flere slag enn banens ''par'' spilleren vanligvis vil bruke. Handicap utjevner forskjellen i spillestyrke, og legger dermed til rette for at spillere på forskjellig nivå kan konkurrere mot hverandre.
Handicapsystemet administreres av golfklubber eller nasjonale golfforbund og gjelder i prinsippet over hele verden. Noen klubber krever et visst handicap før man får lov å gjestespille på banen.

Terminologi

Konkurranseformer


Her ser du en oversikt over forskjellige spilleformater som brukes i turneringer

Spilletyper


''Matchspill'': Spill om hull
''Slagspill'': Spill om best totalresultat etter spill av den fastsatte runden eller rundene.

Spillemåter


''Singelspill'': En spiller utgjør en side
''Parspill'': To spillere utgjør en side og spiller en felles ball eller hver sin ball
''Lagspill'': To eller flere spillere utgjør en side, spiller minst to baller og oppnår et felles resultat.

Spilleformer


''Slagkonkurranse'': Fastsatt runde hvor totalresultatet teller. Alle hull må hulles ut. Kan regnes uten HCP (brutto) eller med HCP (netto).
''Foursome'': To spiller mot to og hver side spiller en ball. Hver side slår ut annen hver gang og slår annet hvert slag på ballen.
''Greensome'': Variant av foursome. Begge spillere slår ut fra utslagsstedet og velger deretter hvilken ball de vil spille videre. Den som ikke slo den valgte ballen, slår det andre slaget. Deretter som i foursome
''Irish greensome'': Variant av greensome hvor begge slår ut fra utslagsstedet. På hull med par 4 og par 5 slår spillerne et slag til på partnerens ball. Deretter velger man hvilken ball man vil spille videre.
''Threesome'': En spiller mot to, og hver side spiller en ball.
''Three-ball'': Tre spiller matchspill mot hverandre og hver spiller sin egen ball. Hver spiller spiller to adskilte konkurranser.
''Best-Ball'': En spiller mot den beste ballen til to eller tre spillere.
''Four-Ball'': To spillere danner side og spiller hver sin ball. Sidens beste resultat på hvert hull teller.
''Ransome'': To spiller mot to i tre separate seks-hulls konkurranser. De første seks spilles som four-ball, de neste seks som foursome og på de siste seks regnes partnernes sammenlagte score.
''Nassau'': Det spilles om tre poeng. Ett for beste første ni, ett for beste siste ni, og ett poeng for beste runde.
''Scramble'': Sosial form for lagkonkurranse. Hvert lag består av 2, 3 eller 4 spillere. Samtlige Spillere slår hver sin ball fra utslagsstedet. Deretter velger laget den best plasserte ballen. Øvrige baller plukkes opp. Deretter dropper spillerne i valgfri rekkefølge innen en køllelengde og slår sine slag. På greenen plasseres ballene på samme punkt som valgte ball og i bunker gjenskapes ballens leie. Så snart noen i laget har hullet ut, noteres scoren og laget fortsetter til neste hull. En utjevnende faktor kan være at hver spiller skal ha 3 eller 4 tellende utslag. Bør spilles uten HCP. Hvert lag bør kombineres slik at sammenlagt HCP blir så likt som mulig. Ved bruk av HCP bør et 2-mannslag få 25%; et 3-mannslag 15% og et 4-mannslag 10% av sammenlagt spillehandicap.
''Texas Scramble (modifisert utgave)'': Alle slår ut. Den med lavest handicap har minimum 4 utslag, den med nest lavest handicap har minimum 3 utslag, den med tredje lavest handicap har minimum 2 utslag, og den med høyest handicap har minimum 1 utslag.Den som eier valgt ball etter utslag får ikke slå neste slag, de tre øvrige slår videre og slik fortsetter man til greenen. På greenen slår alle som vanlig.
''Irish Rumble (en form for scramble)'': Alle 4 spiller på hver sin ball gjennom hele runden.
På hull 1-6 teller den med høyeste Stableford-poeng.
På hull 7-12 teller de to med høyeste Stableford-poeng.
På hull 13-17 teller de tre med høyeste Stableford-poeng.
På hull 18 teller alle 4 med Stableford-poeng.
Stableford-poengene summeres.
''Flaggkonkurranse'': Slagspillkonkurranse der et flagg plasseres der spillerens ball ligger når han har brukt sine slag (par + spillehandicap).Hvis en spiller ikke har brukt alle sine slag til og med det 18. hullet, fortsetter spillet på den andre runden (19. hullet). Den som kommer lengst, vinner.
''Stableford'': Poengsystem hvor nettoscore bestemmer poengsum for hullet
''Shotgun start'': En startmetode hvor det startes samtidig fra flere eller alle utslagsstedene

Utstyr


Fil:Wood putter iron.jpg
Spillere bærer vanligvis med seg flere forskjellige golfkøller på banen (men ikke flere enn 14, som er bestemt i golfreglene). Golfkøller kan deles inn i tre hovedtyper: trekølle (''wood''), jernkølle (''iron'') og ''putter''. I tillegg regnes ''wedge'' gjerne som en jernkølle. En ''wedge'' (på norsk: en kile(som er et veldig lite brukt ord)) varierer mellom ca. 45 og ca. 64 graders helningsvinkel. Trekøller (som ytterst sjelden lenger er av tre, men f.eks. av kompositt eller metall) brukes til lange slag fra utslagsstedet eller fairway, mens jernkøller brukes til presise slag fra fairway eller rough. Wedge brukes fra vanskelig grunn, som sand eller rough, og til innslag på greenen. Puttere brukes hovedsakelig på greenen.
Et typisk golfsett bestod tidligere av to trekøller (driver og fairwaywood), to wedger (pitchingwedge og sandwedge), en putter og ni jernkøller. Dette har i stor grad endret seg de siste 25 årene, og de fleste spillere foretrekker nå å erstatte minst to av de lengste jernene med trekøller (sk. utilitywoods / rescuewoods / hybridwoods) og eventuelt ekstra anvendbare wedger, Pitchingwedge har helningsvinkel 48 grader, Gapwedge 52 grader, sandwedge 56 grader og lobwedge 60 grader.

Golfballen


:''Hovedartikkel: Golfball''
Golfballen er en viktig del av golfutstyret. Hvordan den skal være konstruert står nøye beskrevet i golfreglene. Dens størrelse kan variere noe, men diameteren skal være minimum 42,67 mm og den skal ikke veie mer enn 45,93 gram. På ballens overflate finnes det som oftest 300-500 fordypninger eller "dimples" (der 336 er det mest vanlige) i spesielle mønstre, som skal gi ballen bedre aerodynamikk egenskaper. Fordypningene kan enten bidra til at ballen spinner mye, og dermed blir lettere å kontrollere for dyktige spillere, eller spinner lite, slik at den går rettere og lenger. En ball uten slike fordypninger går vesentlig kortere enn en ball med fordypninger.
En golfball kan også bestå av flere "lag" ("layers"), dvs. en hard kjerne, med ytterligere flere lag utenfor. Hensikten med dette er at med jo flere lag i ballen, jo "mykere" føles ballen ved kontakt med kølle. Valg av ball er opp til hver enkelt spiller, men det er en kjentsak at en hard ball går lenger og får mindre spinn, enn en myk ball som går noe kortere. Jo mykere golfballen er, jo mer spinn kan man få på ballen, noe som er ønskelig ved spesielt innspill på greener hvor man gjerne ønsker "stopp" i ballen, som vil si at ballen stopper på kortere avstand grunnet "backspinn" i ballen.
I dag utgjør ballproduksjon en stor del av golfindustrien, med flere titalls forskjellige produsenter. Én golfball kan koste alt fra noen få kroner til hundre kroner. Pro V1 og Pro V1x, som er produsert av Titleist, er i dag den mest brukte golfballen blant de profesjonelle golf spillerne som spiller på PGA Touren (Professional Golf Association Tour) i USA.

Se også


Profesjonell golf
Handicap (golf)
Golfbane

Eksterne lenker


http://www.golfforbundet.no/wip4/golfregler.epl?cat=14801 Offisielle golfregler på norsk
http://www.golfforbundet.no/ Norges Golfforbund
http://www.randa.org/ The Royal and Ancient Golf Club of St Andrews (R&A)
http://www.usga.org/ United States Golf Association (USGA)
http://www.aftenposten.no/nyheter/sport/golf/article1255178.ece «Kina eller Skottland først med golf?» fra http://www.golf.no/ golf.no

Lærebøker


http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2009012004115 Søkbar digitalkopi av ''Schibsteds golfguide : praktiske øvelser'' av Peter Ballingall, utgitt 1997
http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2010042603033 Søkbar digitalkopi av ''Golf'' av Peter Ballingall, utgitt av Spektrum forlag 1999
Kategori:Golf
Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha
af:Gholf
am:ጎልፍ
ang:Golf
ar:جولف
an:Golf
az:Qolf
bn:গল্‌ফ
zh-min-nan:Soaⁿ-kiû
be:Гольф
be-x-old:Гольф
bg:Голф
bar:Goif (Spoat)
bs:Golf
br:Golf
ca:Golf
cv:Гольф
cs:Golf
cy:Golff
da:Golf
de:Golf (Sport)
et:Golf
el:Γκολφ
en:Golf
es:Golf
eo:Golfo (sporto)
eu:Golf
fa:گلف
hif:Golf
fo:Golf
fr:Golf
fur:Golf
ga:Galf
gd:Goilf
gl:Golf
ko:골프
hy:Գոլֆ
hi:गॉल्फ़
hr:Golf
io:Golfo
id:Golf
is:Golf
it:Golf
he:גולף
jv:Golf
ka:გოლფი
kk:Гольф
rw:Umupira w’agakoni
ht:Gòlf (espò)
la:Pilamalleus
lv:Golfs
lb:Golf (Sport)
lt:Golfas
hu:Golf
ml:ഗോൾഫ്
ms:Golf
mn:Гольф
my:ဂေါက်သီးကစားနည်း
nl:Golf (sport)
new:गल्फ
ja:ゴルフ
nn:Golf
oc:Gòlf
pnb:گالف
pms:Gòlf
pl:Golf
pt:Golfe
ro:Golf (sport)
ru:Гольф
sa:द्रुगुलिका
sco:Gowf
simple:Golf
sk:Golf
sl:Golf
szl:Golf
ckb:گۆڵف
sr:Голф
sh:Golf
fi:Golf
sv:Golf
tl:Golp
ta:குழிப்பந்தாட்டம்
te:గోల్ఫ్
th:กอล์ฟ
tg:Голф
tr:Golf
tk:Golf
uk:Гольф
ur:گولف
vi:Golf
war:Golf
yi:גאלף (שפיל)
zh-yue:哥爾夫球
bat-smg:Guolfs
zh:高爾夫球

Grammatikk


Grammatikk er studiet av regel som gjelder et språk. Reglene som styrer et spesielt språk kalles språkets grammatikk. Grammatikk er del av den generelle læren om språk (Lingvistikk).
Undertemaer i moderne grammatikk er syntaks, fonologi, fonetikk, Morfologi (lingvistikk), semantikk, pragmatikk. Tradisjonell grammatikk inkluderer bare Morfologi (lingvistikk) og syntaks.
Den ''Deskriptiv lingvistikk grammatikken'' kan deles inn i:
Synkron grammatikk
Diakron grammatikk

Utviklingen av grammatikk


Grammatikk har utviklet seg ved bruk av språk (skriftlig og muntlig), og ved separasjon av menneskepopulasjoner. Ved skriftlig bruk har formelle regler oppstått. Formell grammatikk er standardisering av ordbruken, som bygger på observasjoner. Ettersom reglene blir etablert og utvikler seg, oppstår et standardisert konsept om grammatisk korrekthet. Dette skaper ofte et gap mellom midlertidig ordbruk og det som er akseptert som korrekt.
Den formelle grammatikklæren er en viktig del av utdanningen, men reglene som læres i skolen er ikke «grammatikk» på samme måte som språkforskere bruker uttrykket, da skolegrammatikken ofte er mer Preskriptiv lingvistikk, og ikke Deskriptiv lingvistikk.
Kunstige språk blir mer og mer vanlig i moderne tid. Mange av dem har blitt laget for å hjelpe menneskelig kommunikasjon (f.eks. interlingua, esperanto eller lojban), eller laget som del i fiksjon (f.eks. Klingon (språk) eller alvisk). Begge disse språkene har sin egen grammatikk.
Det er feilaktig trodd at isolerende språk har enklere grammatikk enn syntetiske språk. Isolerende språk bruker syntaks for å overbringe informasjon som er vist med Bøying (grammatikk) i syntetiske språk. Med andre ord, ordplassering er ikke viktig mens morfologi (lingvistikk) er veldig viktig i et rent syntetisk språk. Isolerende språk er motsatt. Kinesisk og afrikaans, for eksempel, er veldig isolerende og meningen er derfor veldig avhengig av sammenhengen. (Begge har litt bøying, og hadde fler før; Altså blir de mer og mer isolerende). Latin, som er veldig syntetisk, bruker Affiks og Bøying (grammatikk) for å overbringe den samme informasjonen som kinesisk overbringer ved syntaks. Siden latinske ord er nesten (men ikke helt) selvforklarende, kan en forståelig latinsk setning bli laget av elementer plassert i en nærmest vilkårlig orden.

Grammatiske innretninger


Affikser
Avledninger
Reduplikasjoner
Ordstilling

Se også


Ordklasser
Isolerende språk
Syntetiske språk

Eksterne lenker


http://www.språkrådet.no Hjemmesidene til Språkrådet i Norge
Kategori:Grammatikk
Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha
af:Grammatika
am:ሰዋስው
ar:قواعد لغة
an:Gramatica
arc:ܩܢܘܢܐ ܕܠܥܙܐ
ast:Gramática
az:Qrammatika
bn:ব্যাকরণ
ba:Грамматика
be:Граматыка
be-x-old:Граматыка
bg:Граматика
bo:བརྡ་སྤྲོད་ཀྱི་གཞུང་།
bs:Gramatika
br:Yezhadur
ca:Gramàtica
cv:Грамматика
cs:Gramatika
cy:Gramadeg
da:Grammatik
de:Grammatik
et:Grammatika
el:Γραμματική
en:Grammar
myv:Грамматика
es:Gramática
eo:Gramatiko
ext:Gramática
eu:Gramatika
fa:دستور زبان
hif:Vyakaran
fo:Mállæra
fr:Grammaire
fy:Grammatika
gv:Grammeydys
gd:Gràmar
gl:Gramática
gan:文法
got:𐌼𐌰𐌸𐌻𐌰𐌺𐌿𐌽𐌸𐌹
ko:문법
hy:Քերականություն
hi:व्याकरण
hr:Gramatika
io:Gramatiko
id:Tata bahasa
ia:Grammatica
ie:Grammatica
os:Грамматикæ
is:Málfræði
it:Grammatica
he:דקדוק
kn:ವ್ಯಾಕರಣ
krc:Грамматика
ka:გრამატიკა
kk:Грамматика
rw:Ikibonezamvugo
sw:Sarufi
ku:Rêziman
ky:Грамматика
lad:Gramatika
la:Grammatica
lv:Gramatika
lt:Gramatika
jbo:gerna
hu:Nyelvtan
mk:Граматика
ml:വ്യാകരണം
mr:व्याकरण
xmf:გრამატიკა
ms:Tatabahasa
mwl:Gramática
nl:Grammatica
new:व्याकरण
ja:文法
nn:Grammatikk
nov:Gramatike
oc:Gramatica
mhr:Йылмылончыш
pa:ਵਿਆਕਰਣ
pag:Grammar
pnb:گریمر
koi:Грамматика
km:វេយ្យាករណ៍
tpi:Grama
nds:Grammatik
pl:Gramatyka
pnt:Γραμματική
pt:Gramática
kaa:Grammatika
ro:Gramatică
qu:Simi kamachiy
rue:Ґраматіка
ru:Грамматика
sah:Грамматика
sa:व्याकरणम्
sco:Grammar
sq:Gramatika
si:ව්‍යාකරණ
simple:Grammar
sk:Gramatika (jazykoveda)
sl:Slovnica
sr:Граматика
sh:Gramatika
fi:Kielioppi
sv:Grammatik
tl:Balarila
ta:இலக்கணம் (மொழியியல்)
th:ไวยากรณ์
tr:Dilbilgisi
uk:Граматика
ur:قواعدِ زبان
vi:Ngữ pháp
wa:Croejhete (linwince)
zh-classical:語法
war:Gramatika
yi:גראמאטיק
zh-yue:文法
zea:Grammaotica
bat-smg:Gramatėka
zh:语法

Grunge rock

Grunge

Gabriel Finne

File:Finne-Samtiden-1893.jpg
Edvard Gabriel Finne (født 10. februar 1866 i Bergen, død 3. juli 1899 i Kristiania) var en norsk forfatter.
Han ble student 1888, arbeidet en tid som journalist i Kristiania, og utga 1889 sin første fortelling ''Filosofen'', med handling fra det litterære bohem-miljøet. Finnes bøker er knappe og hvasse i deres sterkt realistiske fremstilling, og det er en intens stemning av bitterhet og uhygge i skildringene. I løpet av få år utga Finne romanen ''Doktor Wangs Børn'', novellesamlingen ''Unge Syndere'', romanen ''To Damer'', skuespillene ''Uglen'', ''Før Afskeden'' og ''Conny'' og fortellingen ''Rakel''. Finnes dristige fortellemåte vakte en forargelse, som fikk forlaget til å stanse salget av ''Unge Syndere'', og boken ble heller ikke godt mottatt hos publikum. Etter noen års taushet utga han 1898 ''I Afgrunden'', en rekke dystre og uhyggelige virkelighetsskildringer av stor kunstnerisk kraft. Finnes forfatterskap er gjennomført naturalismen, både i stil og livsinnstilling.

Verker


''Filosofen'' (1889)
''Doktor Wangs Børn'' (1890)
''To damer'' (1891)
''Uglen'' (1893)
''Før afskeden'' (1894)
''I afgrunden'' (1898)

Kilde


''Salmonsens konversationsleksikon. Anden Udgave''

Litteratur


Kåre Foss: ''Gabriel Finne i lys av sin samtid'' (1922)
Halvor Fosli: ''Etterord: «'Alkoholistens og lediggjængerens sædvanlige helvede'. Gabriel Finne som dekadansediktar!», ''. I: Finne. ''I Afgrunden'' (1993-utgave) Også i: ''Ute på prøve. Artiklar og tekster 1988-1995'' (1996)

Eksterne lenker


http://www.nb.no/sok/search.jsf?nav=mediatype:b%C3%B8ker&nav=content:digitalpublic&nav=creator:finne,gabriel&query=; Digitaliserte bøker av Finne hos Nasjonalbiblioteket.
Kategori:Norske forfattere
Kategori:Fødsler i 1866
Kategori:Dødsfall i 1899
cs:Gabriel Finne
nn:Gabriel Finne
ru:Финнэ, Эдвард Габриэль
sv:Gabriel Finne

Gitar

Fil:Stålstrenger.jpg
En gitar er et musikkinstrument som brukes i mange forskjellige sjangre. En gitar har vanligvis seks strengeinstrument, selv om det finnes gitarer med syv, åtte og tolv strenger. Gitaren slik vi kjenner den i dag er av Spania opprinnelse. En som spiller på gitar, er gitarist.
Gitaren er et av de viktigste instrumentene i blues, country, flamenco, rock, metal og mange former for popmusikk. Tonene frembringes av vibrasjoner i strengene og forsterkes av en resonanskasse, eller ved hjelp av en elektrisk forsterker, som kan forandre lydstyrken og -kvaliteten. Den elektrisk gitar ble til i første halvdel av det 20. århundre, og hadde og har fortsatt stor betydning i populærkulturen.

Historie


Instrumenter som ligner på gitaren, har vært i bruk i minst 5000 år. Antagelig har den utviklet seg fra det eldgamle indiske instrumentet sitar. Den eldste fremstillingen av et instrument som kan sies å være en gitar, er en 3300 år gammel ristning i stein av en hettittene musiker. Ordet ''gitar'' er av det spanske ''guitarra'', som har røtter i det latinske ordet ''cithara'', som igjen stammer fra det eldre greske ordet ''kithara'', som muligens skriver seg fra det persiske ordet ''sithar'', som i sin tur er beslektet med det indiske instrumentet.
Den moderne gitaren er utviklet fra instrumentet ''cithara'', som Romerriket hadde med seg til Spania rundt år 40, med påvirkning fra den persiske ''oud'' fra det 8. århundre. Andre steder i Europa var den seksstrengede Skandinavia lutten utbredt i områder som hadde kontakt med vikingene. Ved begynnelsen av det 13. århundre hadde to gitarer utviklet seg: ''guitarra morisca'', som hadde en avrundet bakside, bred hals og flere lydhull i kroppen, og ''guitarra latina'', som er likere den moderne gitar med sin smalere hals og ene lydhull.

Ulike gitarer


Akustiske gitarer


En akustisk gitar eller «kassegitar» har en kasse eller kropp av tre, hvor lokket vanligvis er av nåletrær som gran (art) eller Sederslekten, mens hals, sarg og bunn er laget av forskjellige typer harddtre som for eksempel Lønnfamilien, rosentre (palisander), mahogni og så videre. Gitaren består av en resonanskasse med hull og en stol hvor strengene festes, samt en hals med bånd. En gitar av denne typen kalles en klassisk gitar, men hvis du setter en mikrofon på denne type gitar blir det en akustisk gitar
Klassiske gitarer har nylonstrenger, men det er i dag også vanlig med stålstrengsgitarer.

Elektriske gitarer


En elektrisk gitar eller «plankegitar» har oftest kropp i massivt tre, selv om den også kan være utstyrt med hulrom (''semi-hollow'' eller ''hollow body''). Elektromagnetiske mikrofoner omdanner vibrasjoner fra metallstrengene til elektriske signaler som føres inn i en forsterker gjennom en kabel eller et trådløst radiosystem. Den elektriske gitaren fikk sitt kommersielle gjennombrudd med bl.a. Gibson ES 175, L5 og andre hollow body-gitarer som fikk påsatt mikrofoner på 1930–40-tallet, innenfor jazz-sjangeren. Gitarer med massivt tre kom senere med Leo Fenders Telecaster, og Gibsons samarbeid med Les Paul.

Annet


Preparert gitar
Steelgitar

Konstruksjon


Felles for overnevnte gitartyper er at de alle normalt har seks strenger. På gitarens «hode» er det stemmeskruer for å holde instrumentet stemt, og den normale stemmingen går i kvart (musikk)er fra E til A, A til D, osv., mens intervallet fra G-strengen kun er en ters opp til H, som igjen etterfølges av en E. Standardstemming for de seks strengene blir derfor tonene (fra lavest til høyest) E–A–D–G–H–E. Som en hjelp til å huske tonene bruker man ofte setningen «En Annen Dag Gikk Han Ensom», ev. «Eddy Ate Dynamite, Good Bye Eddy».
''Det engelske navnet på tonen H, eller akkorden H-dur:'' På norsk betyr «B» en H som er senket en halvtone (dvs. «♭ for H»), som på engelsk kalles B♭. Stamtonerekken, C-durskalaen, bygger egentlig på A-mollskalaens tonenavn, som er starten på vårt alfabet:
: A B C D E F G
I Norge bruker vi vanligvis navnet «H» fremfor «B». Norsk: C D E F G A H C. Engelsk: C D E F G A B C. Norsk H = engelsk B. Norsk B = engelsk B♭.
Gitarer kommer også med tolv strenger (tolvstrengsgitar), ordnet i seks strengepar der de dypeste strengene er stemt i oktaver.

Stemming


Mange bruker også å gitarstemming om gitaren til åpen stemming, der strengene stemmes i en Akkord (musikk), som oftest en dur-akkord (f.eks. åpen G: D–G–D–G–B–D). Dette brukes mye innen blues ved bruk av ''slide'' eller ''bottleneck'', et metall- eller glassrør som hviler på strengene og lager toner uten å berøre gitarhalsen.
Gitaren er et ideelt Akkord (musikk) for bruk ved akkompagnement av sang eller et melodi-instrument, men er også et velkjent soloinstrument. Det var særlig klassisismen komponister som Fernando Sor og Maurio Guliani som maktet å bidra med gitarkomposisjoner av høyere kvalitet. Deres sonater og etyder spilles den dag i dag.

Læringsprosess


Man kan spille en gitar på flere måter, som et komp-Musikkinstrument eller et solo (musikk)-instrument. Det første man lærer seg er som oftest å spille akkordene. Akkurat som vanlig noter, så er det C-, D-, E-, F-, G-, A- og H-akkorder, med halvtoner: C♯, D♯, F♯, G♯, A♯ og H♯. Akkordene er delt opp i durer, en dur for hver akkord (musikk). C-dur: C, F og G. D-dur: D, G og A. E-dur: E, A og H. F-dur: F, B♭ (B senket en halvtone) og C. G-dur: G, C og D. A-dur: A, E og D. H-dur: H, F♯ og E.
Alle akkordene har også sin egen moll.

Noen gitarprodusenter


Alvaro (gitar)
Ayers
Behringer
Blackburn (gitar)
Camps
Cataluna
C.F. Martin & Co.
Cort
Crafter
Dean Guitars
Epiphone
ESP Guitars
Fender Stratocaster
Gibson
Gretsch
Hagström
Hohner
Höfner
Ibanez
Jackson Guitars
Kay
Landola
Louder
Maton
Morgan Instrument
Music Man
Stagg
Teisco
Vox
Washburn
Yamaha
Takamine
Paul Reed Smith
Richwood
Ritmo
Pensa Suhr
Skau
Østgård Gitarmakeri
LTD

Eksterne lenker


Kategori:Gitarer
Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha
Kategori:Strengeinstrumenter
af:Kitaar
als:Gitarre
am:ጊታር
ang:Gytārre
ar:قيثارة
an:Guitarra
ast:Guitarra
gn:Mbaraka
az:Gitara
bm:Gitari
bn:গিটার
zh-min-nan:Gí-tah
be:Гітара
be-x-old:Гітара
bg:Китара
bar:Klampfen
bo:རྒྱུད་དྲུག
bs:Gitara
br:Gitar
ca:Guitarra
cs:Kytara
cy:Gitâr
da:Guitar
de:Gitarre
et:Kitarr
el:Κιθάρα
en:Guitar
es:Guitarra
eo:Gitaro
eu:Gitarra
fa:گیتار
fo:Gittari
fr:Guitare
fy:Gitaar
gl:Guitarra
ko:기타
hy:Կիթառ
hi:गिटार
hr:Gitara
io:Gitaro
ig:Égwu ahiri
id:Gitar
os:Гитарæ
is:Gítar
it:Chitarra
he:גיטרה
jv:Gitar
kl:Guitar
kn:ಗಿಟಾರ್
ka:გიტარა
csb:Gitara
kk:Гитара
sw:Gitaa
ky:Гитара
la:Cithara Hispanica
lv:Ģitāra
lb:Gittar
lt:Gitara
jbo:jgita
hu:Gitár
mk:Гитара
ml:ഗിറ്റാർ
mr:गिटार
arz:جيتار
mzn:گیتار
ms:Gitar
mn:Гитар
my:ဂစ်တာ
nah:Mecahuēhuētl
nl:Gitaar
nds-nl:Gitaar
new:गितार
ja:ギター
frr:Gitari
nn:Gitar
nrm:Dgitare
oc:Guitarra
uz:Gitara
pnb:گٹار
pa:ਗਿਟਾਰ
pcd:Djitare
pl:Gitara
pt:Guitarra
ro:Chitară
qu:Kitara
rue:Ґітара
ru:Гитара
sco:Guitar
sq:Kitara
scn:Chitarra acustica
simple:Guitar
sk:Gitara
sl:Kitara
ckb:گیتار
sr:Гитара
sh:Gitara
su:Gitar
fi:Kitara
sv:Gitarr
tl:Gitara
ta:கித்தார்
te:గిటారు
th:กีตาร์
chr:ᏗᎧᏃᎩᏍᏗ
chy:Axenôhonestôtse
tr:Gitar
uk:Гітара
ur:گٹار
vec:Chitara
vi:Ghi-ta
zh-classical:吉他
war:Sista
yi:גיטאר
zh-yue:結他
bat-smg:Gėtara
zh:吉他

Gullpucken

Gullpucken er en æresbevisning som tildeles årets beste ishockeyspiller på norske klubb-
og landslag. Prisen ble første gang utdelt i 1959. Det er NIHF som står for utvelgelsen og utdelingen.
Vinnere:
2011: Anders Bastiansen, Färjestad
2010: Mats Zuccarello Aasen, MODO
2009: Patrick Thoresen, HC Lugano
2008: Mats Trygg, Kölner Haie
2007: Anders Bastiansen, Mora
2006: Tore Vikingstad, Düsseldorf
2005: Ingen utdeling ble foretatt denne sesongen
2004: Ingen utdeling ble foretatt denne sesongen
2003: Tommy Jakobsen, Düsseldorf
2002: Mats Trygg, Färjestad
2001: Ingen utdeling ble foretatt denne sesongen
2000 Pål Johnsen, Storhamar
1999 Svein Enok Nørstebø, Trondheim
1998 Morten Finstad, Stjernen
1997 Petter Salsten, Storhamar
1996 Ole Eskild Dahlstrøm, Storhamar
1995 Trond Magnussen, Lillehammer
1994 Espen Knutsen, Vålerenga
1993 Jim Marthinsen, Vålerenga
1992 Jon Magne Karlstad, Vålerenga
1991 Geir Hoff, Furuset
1990 Stephen Foyn, IL Sparta
1989 Jim Marthinsen, Trondheim
1988 Petter Salsten, Furuset
1987 Ørjan Løvdal, Stjernen
1986 Ørjan Løvdal, Stjernen
1985 Erik Kristiansen, Storhamar
1984 Øivind Løsåmoen, Storhamar
1983 Trond Abrahamsen, Manglerud/Star
1982 Geir Myhre, Sparta
1981 Bjørn Skaare, Furuset
1980 Geir Myhre, Hasle/Løren
1979 Morten Sethereng, Frisk
1978 Roar Øfstedal, Manglerud/Star
1977 Jørn Goldstein, Manglerud/Star
1976 Svein Pedersen, Hasle/Løren
1975 Morten Johansen, Frisk
1974 Jan Kinder, Hasle/Løren
1973 Arne Mikkelsen, Vålerenga
1972 Steinar Bjølbakk, Vålerenga
1971 Terje Thoen, Sinsen
1970 Steinar Bjølbakk, Vålerenga
1969 Georg Smefjell, Tigrene
1968 Olav Dalsøren, Tigrene
1967 Jan Erik Solberg, Jar
1966 Per Skjerwen Olsen, Vålerenga
1965 Thor Martinsen, Skeid
1964 Chr. Petersen, Gamlebyen/Forward
1963 Einar Bruno Larsen, Vålerenga
1962 Roar Bakke, Gamlebyen/Forward
1961 Knut Nygård, Skeid
1961 Egil Bjerklund, Hasle/Løren
1960 Tor Gundersen, Vålerenga
1959 Leif Solheim, Furuset
Kategori:Norske idrettspriser
Kategori:Ishockey i Norge
Kategori:Utmerkelser etablert i 1959
cs:Zlatý puk (Norsko)
en:Gullpucken
sv:Gullpucken