Liste over forkortelser

:''For forklaring på hva en forkortelse er, se: Forkortelse''
Liste over forkortelser og akronymer
På grunn av lengden, er lista over forkortelser delt opp i enkeltsider etter første bokstav i forkortelsen. Legg merke til at mange forkortelser kan skrives både med små og store bokstaver.
Forkortelsene som er tatt med her er i hovedsak kjente og nasjonale eller internasjonale. Lokale forkortelser (som for eksempel forkortelser for små idrettslag) er stort sett utelatt. Enkelte unntak forekommer imidlertid, og grunnlaget for å ta med en del av forkortelsene kan sikkert diskuteres. Legg gjerne til flere forkortelser på lista.
__NOTOC__

0-9


Se Liste over forkortelser: 0-9

A


Se Liste over forkortelser: A

B


Se Liste over forkortelser: B

C


Se Liste over forkortelser: C

D


Se Liste over forkortelser: D

E


Se Liste over forkortelser: E

F


Se Liste over forkortelser: F

G


Se Liste over forkortelser: G

H


Se Liste over forkortelser: H

I


Se Liste over forkortelser: I

J, K


Se Liste over forkortelser: JK

L


Se Liste over forkortelser: L

M


Se Liste over forkortelser: M

N


Se Liste over forkortelser: N

O


Se Liste over forkortelser: O

P


Se Liste over forkortelser: P

Q, R


Se Liste over forkortelser: QR

S


Se Liste over forkortelser: S

T


Se Liste over forkortelser: T

U


Se Liste over forkortelser: U

V, W


Se Liste over forkortelser: VW

X, Y, Z


Se Liste over forkortelser: XYZ

Æ, Ä, Ø, Ö, Å


Se Liste over forkortelser: ÆØÅ

Egne temaer


Valutaforkortelser
Landskoder (internett)
IOKs landkoder
ISO 3166-1

Eksterne lenker


http://www.korrekturavdelingen.no/K4ForkortelserLISTE.htm Omfattende liste over forkortelser på Korrekturavdelingen.no.
Kategori:Lister over forkortelser
de:Liste der Listen von Abkürzungen
en:List of acronyms and initialisms
es:Anexo:Siglas y acrónimos
fr:Liste de sigles
ko:두문자어 목록
hu:Mozaikszók listája
pt:Anexo:Lista de acrónimos e siglas
sq:Lista e shkurtesave
simple:List of acronyms and initialisms
sv:Lista över förkortningar

Forkortelser/R

Liste over forkortelser

Forkortelser/A

Liste over forkortelser

Valutaforkortelser

ISO 4217

Forkortelser/B

Liste over forkortelser

Forkortelser/M

Liste over forkortelser

FA-cupen


FA-cupen (offisielt navn The Football Association Challenge Cup) er det viktigste cupmesterskapet i England fotball, og verdens eldste fotballturnering. Den første finalen ble spilt i 1872. Finalen spilles vanligvis på Wembley Stadium i London.

Tidligere vinnere av FA-cupen


Manchester United FC har vunnet FA-cupen flest ganger – elleve i alt. To klubber har vunnet cupen tre år på rad – Wanderers (1876–78) og Blackburn Rovers FC (1884–86).
Leicester City FC er den uheldige innehaveren av en rekord – de har vært i finalen ved fire anledninger, men har aldri greid å vinne cuptrofeet.
De ti klubbene med flest seire (og når de sist gang vant og tapte en finale):
Sju klubber har vunnet FA-cupen det samme året som de har vunnet ligaen («The Double»). Det er Preston North End FC (1889), Aston Villa FC (1897), Tottenham Hotspur (1961), Arsenal FC (1971, 1998 og 2002), Liverpool FC (1986), Manchester United FC (1994, 1996 og 1999) og Chelsea FC (2010). Da Preston vant «The Double», gikk de ubeseiret gjennom serien, og slapp ikke inn et eneste mål i cupen. Arsenal og Manchester United deler rekorden med tre dobbeltseire hver. Arsenal er den eneste klubben som har vunnet «The Double» i forskjellige tiår, og har faktisk vunnet i tre forskjellige tiår. Vinnerne av «The Double» står med fet skrift i tabellen nedenfor.
I 1999 vant Manchester United Mesterligaen i tillegg til «The Double», en bragd som omtales som ''The Treble''.
I 2001 vant ikke Liverpool ligaen, men de vant den engelske ligacupen og UEFA-cupen, og fullførte dermed en annen trippel. Denne mindre prestisjetunge kombinasjonen er av motstandernes tilhengere blitt kalt ''Tin Pot Treble'' (tinnpokaltrippelen). De vant også FA Charity Shield-trofeet.

Resultater fra samtlige finaler


Fil:FA Cup.jpg
Fil:FACupFinal1905NewcastleVilla.jpg
Fil:Woolwich Arsenal v. Newcastle United, April 1906.jpg
Fil:England mai 2007 004.jpg 2007 mellom Manchester United og Chelsea FC på nye Wembley Stadium. ]]
Fil:England mai 2007 010.jpg 2007 mellom Manchester United og Chelsea FC på nye Wembley Stadium. ]]
Fil:England mai 2007 017.jpg 2007 mellom Manchester United og Chelsea FC på nye Wembley Stadium. ]]
Fil:England mai 2007 036.jpg 2007 mellom Manchester United og Chelsea FC på nye Wembley Stadium. ]]
Fil:England mai 2007 006.jpg 2007 mellom Manchester United og Chelsea FC på nye Wembley Stadium. ]]
Fil:England mai 2007 024.jpg 2007 mellom Manchester United og Chelsea FC på nye Wembley Stadium. ]]
Fil:England mai 2007 040.jpg 2007 mellom Manchester United og Chelsea FC på nye Wembley Stadium. ]]
<br />
Kategori:FA-cupen
Kategori:Etableringer i 1871
ar:كأس الاتحاد الإنجليزي لكرة القدم
an:FA Cup
ast:FA Cup
bn:এফএ কাপ
bjn:Piala FA
be-x-old:Кубак Ангельшчыны па футболе
bg:ФА Къп
ca:Copa anglesa de futbol
cs:FA Cup
da:FA Cup
de:FA Cup
et:FA Cup
el:Κύπελλο Αγγλίας (ποδόσφαιρο ανδρών)
en:FA Cup
es:FA Cup
eo:FA-Pokalo
eu:Ingalaterrako Kopa
fa:جام حذفی فوتبال انگلستان
fr:Coupe d'Angleterre de football
ga:Corn FA
gl:FA Cup
ko:FA컵 (잉글랜드)
hi:FA कप
hr:FA kup
id:Piala FA
it:FA Cup
he:גביע ה-FA
kn:FA ಕಪ್
lv:FA kauss
lb:FA Cup
lt:FA Taurė
hu:Angol labdarúgókupa
mk:ФА Куп
ms:Piala FA Inggeris
nl:FA Cup
ja:FAカップ
nn:FA-cupen
pl:Puchar Anglii w piłce nożnej
pt:Copa da Inglaterra
ro:FA Cup
ru:Кубок Англии по футболу
simple:FA Cup
sk:Pohár FA
sl:FA pokal
sr:ФА куп
fi:FA Cup
sv:FA-cupen
ta:எஃப் ஏ கோப்பை
th:เอฟเอคัพ
tr:FA Cup
uk:Кубок Англії з футболу
vi:Cúp FA
zh:英格蘭足總盃

Wikipedia:Underprosjekter/Film/Regissører

Dette er en liste over filmregissører

A


:Robert Aldrich
:Woody Allen
:Pedro Almodovar
:Robert Altman
:Lindsay Anderson
:Theo Angelopoulos
:Michelangelo Antonioni
:Alfonso Arau
:Hal Ashby
:Anthony Asquith
:Richard Attenborough
:Bille August
:John Avildsen

B


:Lloyd Bacon
:Marco Bellocchio
:Ingmar Bergman
:Kåre Bergstrøm
:Busby Berkeley
:Bernardo Bertolucci
:Alessandro Blasetti
:Peter Bogdanovich
:John Boorman
:Frank Borzage
:John and Roy Boulting
:Kenneth Branagh
:Robert Bresson
:Mel Brooks
:Clarence Brown
:Tod Browning
:Luis Buñuel
:Tim Burton

C


:James Cameron
:Jane Campion
:Frank Capra
:Ivo Caprino
:Marcel Carne
:John Carpenter
:John Cassavetes
:Claude Chabrol
:Charlie Chaplin
:Michael Cimino
:Rene Clement
:Jean Cocteau
:Joel og Ethan Coen
:Chris Columbus
:Luigi Comencini
:Francis Ford Coppola
:Sofia Coppola
:Roger Corman
:John Cromwell
:David Cronenberg
:Alfonso Cuaron
:George Cukor

D


:Delmar Davies
:Brian De Palma
:Vittorio De Sica
:Guillermo del Toro
:Cecil B. DeMille
:Jonathan Demme
:Javques Demy
:Andre de Toth
:William Dieterle
:Mark Donskoi
:Carl Theodor Dreyer
:Julien Duvivier
:Allan Dwan

E


:Clint Eastwood
:Blake Edwards
:Sergej Eisenstein

F


:John Farrow
:Rainer Werner Fassbinder
:Federico Fellini
:Louis Feuillade
:Mike Figgis
:David Fincher
:Terence Fisher
:Robert J. Flaherty
:Richard Fleischer
:John Ford
:Milos Forman
:John Frankenheimer
:William Friedkin

G


:Nils Gaup
:Pietro Germi
:Lewis Gilbert
:Terry Gilliam
:Jean-Luc Godard
:Heinosuke Gosho
:Peter Greenaway
:Jean Gremillon
:David Wark Griffith
:John Guillermin

H


:Howard Hawks
:Monte Hellman
:Werner Herzog
:George Roy Hill
:Walter Hill
:Alfred Hitchcock
:Dennis Hopper
:John Hughes
:John Marcellus Huston

I


:Tancred Ibsen
:Kon Ichikawa
:Rex Ingram
:James Ivory

J


:Peter Jackson
:Miklos Jancso
:Derek Jarman
:Jean-Pierre Jeunet
:Jim Jarmusch
:Norman Jewison
:Spike Jonze

K


:Lawrence Kasdan
:Philip Kayfman
:Elia Kazan
:Buster Keaton
:Richard Kelly
:Krzysztof Kieslowski
:Anita Killi
:Keisuke Kinoshita
:Teinosuke Kinugasa
:Zoltan Korda
:Stanley Kubrick
:Akira Kurosawa

L


:Fritz Lang
:Walter Lang
:David Lean
:Ang Lee
:Christopher Lee
:Spike Lee
:Mike Leigh
:Claude Lelouch
:Sergio Leone
:Richard Lester
:Jerry Lewis
:Alex D. Linz
:Christopher Lloyd
:Ken Loach
:Ernst Lubitsch
:George Lucas
:Sydney Lumet
:David Lynch
:Vibeke Løkkeberg

M


:Louis Malle
:Joseph Leo Mankiewicz
:Anthony Mann
:Chris Marker
:George Marshall
:Hayao Miyazaki
:John Milius
:George Miller
:Vincente Minnelli
:Kenji Mizoguchi
:Nanni Moretti
:Friedrich Murnau

N


:Gregory Nava
:Fred Niblo
:Andrew Niccol
:Mike Nichols

O


:Max Ophuls
:Nagisa Oshima
:Yasujiro Ozu

P


:Alan J. Pakula
:Alan Parker
:Pier Paolo Pasolini
:Sam Peckinpah
:Arthur Penn
:Wolfgang Petersen
:Elio Petri
:Roman Polanski
:Sydney Pollack
:Michael Powell
:Otto Preminger

Q


:Richard Quine

R


:Nicholas Ray
:Satyajit Ray
:Rob Reiner
:Jean Renoir
:Tony Richardson
:Leni Riefenstahl
:Jacques Rivette
:Robert Rodriguez
:Nicholas Roeg
:Eric Rohmer
:Roberto Rossellini
:Ken Russell

S


:John Sayles
:Ettore Scola
:Franklin Schaffner
:John Schlesinger
:Joel Schumacher
:Martin Scorsese
:Ridley Scott
:Don Siegel
:Robert Siodmak
:Douglas Sirk
:Kevin Smith
:Steven Soderbergh
:Steven Spielberg
:Oliver Stone
:John Sturges
:Jan Švankmajer

T


:Andrej Tarkovskij
:Quentin Tarantino
:Jacques Tati
:John Lee Thompson
:Jacques Tourneur
:Lars von Trier
:Jiří Trnka
:Francois Truffaut
:Brødrene Taviani

U


:Peter Ustinov

V


:Roger Vadim
:Luis Valdez
:Petter Vennerød
:Paul Verhoeven
:King Vidor
:Thomas Vinterberg
:Luchino Visconti
:Erich von Stroheim

W


:The Wachowski
:Andrzej Wajda
:Svend Wam
:Vincent Ward
:Peter Weir
:Orson Welles
:Wim Wenders
:Lina Wertmueller
:James Whale
:Billy Wilder
:John Woo
:William Wyler

Y


:Zhang Yimou

Z


:Robert Zemeckis
:Fred Zinnemann
bg:Списък на режисьори
en:List of directors
eo:Listo de reĝisoroj
hu:Filmrendezők listája
ja:映画監督一覧
lb:Lëscht vu Filmregisseuren
nl:Lijst van filmregisseurs
ro:Listă de regizori de film
ru:Кинорежиссёры
sl:Seznam filmskih režiserjev
sv:Lista över filmregissörer
zh:导演列表

Verdensmesterskapet i fotball

:''For mesterskapet i 2010, se VM i fotball 2010''
Verdensmesterskapet i fotball arrangeres hvert fjerde år av FIFA, og er et av verdens største og mest populære idrettsarrangementer.
Fil:FIFA_World_Cup.svg
Av de ulike landslagene er i en særstilling, ikke bare er landet historiens mestvinnende nasjon med fem verdensmesterskap, men landet er også det eneste i verden som har maktet å kvalifisere seg til alle VM-sluttspill siden starten i VM i fotball 1930. I denne sammenhengen skal det likevel nevnes at andre nasjoner ved enkelte anledninger ikke har stilt opp av ulike grunner. valgte å ikke stille opp i VM fram til VM i fotball 1950, fordi det engelske fotballforbundet mente landet allerede var best i verden, og ikke hadde noe å bevise. valgte også å bli hjemme i VM i fotball 1934 og VM i fotball 1938. og DDRs herrelandslag i fotball fikk ikke delta i VM i fotball 1950 som følge av andre verdenskrig.
En av VM-historiens største overraskelser var VM-gullet til i VM i fotball 1950, hvor Uruguay klarte å slå arrangør og mesterskapsfavoritt i den avgjørende kampen om gullet foran et fanatisk publikum på et fullsatt Maracaná stadion i Rio de Janeiro.
En av VM-historiens største fiaskoer var s tap mot i VM i fotball 1950-sluttspillet. England deltok for første gang og hadde på forhånd annonsert seg selv gullfavoritter. Imidlertid gikk det ikke bedre enn at laget ble slått ut av USA, som i mangel av en amerikansk proffliga stilte med et landslag utelukkende bestående av amatører og hobbyspillere. Det hevdes at da de engelske avisene mottok telegrammet der det sto at kampen hadde endt 0–1, trodde de det var en trykkfeil, og at England hadde vunnet 10–1. vant Jules Rimet-trofeet til odel og eie i VM i fotball 1970 da de ble verdensmestere for tredje gang. har kvalifisering seg til VM-sluttspill tre ganger – i VM i fotball 1938, VM i fotball 1994 og VM i fotball 1998.
30. oktober 2007 ble det bestemt at Brasil skal arrangere mesterskapet i VM i fotball 2014. 2. desember 2010 ble Russland tildelt VM i fotball 2018 og Qatar ble valgt som vertsnasjon for VM i fotball 2022.

Arrangerte mesterskap


Forkortelser:
eeo. — ''etter ekstraomganger''
str. — ''straffespark''

Fotnoter

Fakta fra VM-historien


Verdensmesterskapet er fra 1930 blitt avholdt hvert 4. år med unntak av 1942, da det ble avlyst på grunn av den andre verdenskrig, og i 1946, da flere av landene nektet å spille mot Tyskland, Japan og Italia.
VM i fotball 1930
Det ble brukt to baller i finalen. Etter myntkast vant retten til å bruke sin ball i første omgang, mens s ball ble brukt i andre omgang.
Første målscorer i en VM-finale ble Uruguays Pablo Dorado allerede etter 12 minutter av finalekampen.
VM i fotball 1934
For første gang ble det spilt ren cup, altså uten innledende gruppespill.
Tittelforsvarer Uruguay nektet å stille opp, med den grunn at arrangør ikke hadde deltatt i Uruguays VM i 1930.
VM i fotball 1938
For andre og siste gang ble det spilt ren cup.
Argentina avslo å delta på grunn av at Frankrike ble tildelt sluttspillet. Argentinerne hadde også søkt om å få arrangere mesterskapet i 1938.
VM i fotball 1950
For første og siste gang ble det ikke arrangert noen finale (eller bronsefinale for den saks skyld) i et VM i fotball. Etter det innledende gruppespillet spilte de fire gruppevinnerene i en «finale-serie».
Gruppe 4 i det innledende gruppespillet besto av to lag: Uruguay og Bolivia. Uruguay vant gruppen med en 8-0 seier.
VM i fotball 1954
Dette er det mest målrike sluttspillet til nå. Det ble scoret 140 mål på 26 kamper, noe som gir et gjennomsnitt på 5,38 mål per kamp.
Gruppespillet besto denne gang av fire puljer à fire lag. Men to lag per pulje ble seedet, og møtte ikke hverandre. Dermed spilte hvert lag kun to kamper i gruppespillet.
VM i fotball 1958
Pele ble tidenes yngste målscorer i en VM-finale, 17 år og 248 dager gammel.
Just Fontaine scoret 13 mål i sluttspillet. Det er rekord for ett og samme sluttspill.
VM i fotball 1962
Fem spillere delte toppscorer-tittelen, alle med fire mål hver.
Vava ble den første spilleren som scoret i to finaler.
VM i fotball 1966
En av VM-historiens største overraskelser kom da Nord-Korea slo Italia 1-0 i gruppespillet. Italia ble slått ut, og Nord-Korea skremte Portugal i kvartfinalen ved å score tre mål i løpet av de første 22 minuttene av kampen. Eusebio ledet Portugal til 5-3 seier etter å ha scoret fire av Portugals mål selv.
Geoff Hurst ble første og hittil eneste med hat-trick i en VM-finale. Mange diskuterer fremdeles om hans andre mål faktisk var inne eller ikke.
VM i fotball 1970
ble det første landet som vant VM tre ganger, og fikk dermed Jules Rimet-trofeet til odel og eie.
Dette var det første verdensmesterskapet i fotball der innbytte av spillere var tillatt.
VM i fotball 1974
For første og faktisk andre gang ble det dømt straffespark i en VM-finale. Etter mindre enn et minutt av kampen og en uavbrutt pasningsserie på over 20 pasninger ble Johan Cruyff felt av Berti Vogts innenfor sekstenmeteren. Johan Neeskens scoret på straffen, men Vest-Tyskland fikk selv straffespark da Bernd Hölzenbein ble revet ned ved straffemerket i det 25. spilleminuttet. Paul Breitner scoret så det andre straffemålet i VM-historien. Gerd Müller ordnet 2-1 rett før pause, og Vest-Tyskland ble verdensmestere.
Vest-Tyskland ble første regjerende europamester og verdensmester.
Finalen ble utsatt i flere minutter fordi arrangørene hadde glemt å sette ut hjørneflaggene.
VM i fotball 1978
Dommeren Clive Thomas fra Wales gjorde seg upopulær i Brasil, men populær i Sverige da han blåste av kampen (- i gruppespillet) for full tid sekundet før Brasil «scoret vinnermålet». Kampen endte 1-1. «Jeg blåste av fordi det hadde gått 90 minutter og kampen var slutt», var Thomas' forklaring.
og ble sluttspillets store anti-helter da Argentinerne trengte storseier i siste kamp mot nettopp Peru. Minst en seier på fire måls forsprang måtte Argentina diske opp med for å gå til finalen på bekostning av Brasil. Peruanerne «ga» likeså godt Argentina en 6-0-seier.
VM i fotball 1982
Paolo Rossi ble Italias store helt og sluttspillets toppscorer med seks mål, blant annet hat-trick mot Brasil og ett mål i finalen. Egentlig var han utestengt fra all fotball ut året for sin medvirkning til kampfiksing i Serie A , men det italienske fotballforbundet opphevet dommen rett før VM-start.
Norman Whiteside for ble tidenes yngste VM-spiller da han spilte mot Jugoslavia bare 17 år og 41 dager gammel.
VM i fotball 1986
Diego Maradona påsto at det var «Guds hånd» som scoret Argentinas første mål i kampen mot . «Alle» unntatt dommeren så at det bare var Maradonas hånd.
imponerte alle med sitt spill i innledningskampene. var ikke like imponert og spesielt ikke Emilio Butragueño. Spania knuste de danske 5-1 og Butragueño scoret fire mål.
VM i fotball 1990
For første (og andre) gang ble en spiller utvist fra en VM-finale. To Argentinere fikk gå av banen før kampslutt i finalen mellom Vest-Tyskland og Argentina. Andreas Brehme ble matchvinner med, typisk nok for kampen, et straffespark som ga tyskerene en 1-0-seier.
ble det første afrikanske landet som gikk til kvartfinale i et VM-sluttspill, mye takket være veteranen Roger Milla (38 år) som scoret fire mål.
VM i fotball 1994
Sluttspillet i USA satte ny tilskuer-rekord. Over 3,5 millioner mennesker møtte opp på tilsammen 52 kamper.
For første gang ble det ikke scoret noen mål i en VM-finale i løpet av ordinær tid med ekstraomganger, og dermed ble det også første gang verdensmesteren ble kåret etter straffesparkkonkurranse. Brasil ble historisk også ved å bli det første landet som vant VM for fjerde gang.
VM i fotball 1998
For første gang siden 1978 ble ett nytt medlem opptatt i verdensmesterklubben. slo Brasil 3-0 i finalen. Zinedine Zidane ble Frankrikes store helt med to mål i finalen.
VM i fotball 2002
For første gang ble sluttspillet delt mellom to nasjoner, Japan og Sør-Korea. Det var også første gang mesterskapet ble arrangert i Asia.
Brasils Cafu ble første spiller til å spille tre VM-finaler, og attpåtil tre på rad. Brasil ble igjen historiske, da de ble første land til å vinne fem VM-titler.
VM i fotball 2006
Finalen mellom Italia og Frankrike endte 1-1 etter ekstraomganger, og dermed ble dette den andre finalen som ble avgjort ved straffesparkkonkurranse. Italia ble andre lag til å oppnå fire verdensmesterskap i fotball for herrer.
Frankrikes store helt fra finalen i 1998, Zidane, ble denne finalens store «syndebukk». En hodeløs skalling sørget for utvisning i det 110. minutt.
VM i fotball 2010
Finalen mellom Spania og Nederland endte 0-0 etter ordinær tid, og gikk dermed over i ekstraomganger. I det 116. minutt scoret Spanias Andres Iniesta og ble matchvinner. Under feiringen av målet rev han av seg landslagsdrakten og viste frem t-skjorten med påskriften «Dani Jarque – siempre con nosotros» («Dani Jarque – alltid med oss»), som en hyllest til kameraten og Espanyol-spilleren Daniel Jarque som døde i august 2009 under en treningsleir.
Spania ble tidenes minst-skårende verdensmester med sine åtte mål totalt i mesterskapet. Spania, Argentina og Brasil er de eneste som har vunnet VM på et annet kontinent enn sitt eget.
For andre gang i historien ble den regjerende europamesteren også verdensmester.

Rekorder

Land


Brasil, Tyskland, Italia, Argentina og/eller Nederland har vært i samtlige VM-finaler. Oversikten over antall VM-titler og finaler gjenspeiler dette. Brasil har vunnet VM på alle kontinentene det er avholdt, bortsett fra Afrika, hvis ene mesterskap (avholdt i Sør-Afrika i 2010) ble vunnet av Spania. Fram til Spania vant her, var Brasil det eneste laget som hadde vunnet VM utenfor sitt eget kontinent.
Flest VM-titler
Flest VM-finaler
Flest VM-sluttspill

Resultater og kamper


Største seier
Mest målrike kamper
Flest seiere på rad
Flest kamper på rad uten tap
Flest tap på rad
El Salvador har tapt alle sine VM-kamper.
Flest kamper på rad uten seier

Spillere


Flest mål
Flest finale-mål
Scoring i flest kamper på rad
Flest VM-kamper
Flest VM-sluttspill
Flest kamper uten baklengsmål (keepere)
Flest minutter uten baklengsmål (keepere)
Yngste spiller
Eldste spiller
Yngste målscorer
Eldste målscorer
Milla scoret også i VM i fotball 1990-VM da han var 38 år gammel.
Kategori:VM i fotball
af:Sokker-Wêreldbeker
als:Fußball-Weltmeisterschaft
am:የዓለም ዋንጫ
ar:كأس العالم لكرة القدم
an:Copa Mundial de Fútbol
az:FİFA Dünya Kuboku
bn:ফিফা বিশ্বকাপ
zh-min-nan:FIFA Sè-kài-poe
be:Чэмпіянат свету па футболе
be-x-old:Чэмпіянат сьвету па футболе
bg:Световно първенство по футбол
bar:Fuaßboi-Wejtmoastaschaft
bs:Svjetsko prvenstvo u nogometu
br:Kib vell-droad ar bed
ca:Copa del Món de Futbol
cs:Mistrovství světa ve fotbale
cy:Cwpan y Byd Pêl-droed
da:VM i fodbold
de:Fußball-Weltmeisterschaft
et:Jalgpalli maailmameistrivõistlused
el:Παγκόσμιο Κύπελλο Ποδοσφαίρου
en:FIFA World Cup
es:Copa Mundial de Fútbol
eo:Futbala Mondpokalo
eu:Munduko Futbol Txapelketa
fa:جام جهانی فوتبال
fo:HM fótbóltur
fr:Coupe du monde de football
fy:Wrâldkampioenskip fuotbal
fur:Cope dal mont di balon
ga:Corn Sacair an Domhain
gl:Copa do Mundo de Fútbol
gu:ફિફા વિશ્વ કપ
ko:FIFA 월드컵
hy:Ֆուտբոլի աշխարհի առաջնություն
hi:फ़ीफा विश्व कप
hr:Svjetsko prvenstvo u nogometu
io:Mondala Kupo di Futbalo
id:Piala Dunia FIFA
is:Heimsmeistaramót landsliða í knattspyrnu karla
it:Campionato mondiale di calcio
he:גביע העולם בכדורגל
jv:Piala Donya FIFA
ka:მსოფლიო საფეხბურთო ჩემპიონატი
kk:Футболдан әлем чемпионаты
sw:Kombe la Dunia la FIFA
ku:Kasa Cîhanê
la:Certamen Mundanum Pedilusorium
lv:FIFA Pasaules kauss
lb:Foussball-Weltmeeschterschaft
lt:FIFA Pasaulio taurė
hu:Labdarúgó-világbajnokság
mk:Светско првенство во фудбал
ml:ലോകകപ്പ്‌ ഫുട്ബോൾ
mt:Tazza tad-Dinja tal-Futbol
mr:फिफा विश्वचषक
arz:كاس العالم لكورة القدم
ms:Piala Dunia FIFA
mn:Хөлбөмбөгийн дэлхийн аварга шалгаруулах тэмцээн
my:ဖီဖာ ကမ္ဘာ့ဖလား
nl:Wereldkampioenschap voetbal
ne:फुटबल विश्वकप
ja:FIFAワールドカップ
nap:Campionato munniale 'e pallone
mhr:Футбол дене тӱнямбал чемпионат
km:World Cup
pl:Mistrzostwa świata w piłce nożnej
pt:Copa do Mundo FIFA
ro:Campionatul Mondial de Fotbal
qu:Piluta Hayt'ay Pachantin Kupa
ru:Чемпионат мира по футболу
sq:FIFA Kampionati Botëror i Futbollit
scn:Campiunatu munniali di palluni
si:FIFA ලෝක කුසලානය
simple:FIFA World Cup
sk:Majstrovstvá sveta vo futbale
sl:Svetovno prvenstvo v nogometu
so:Koobka Adduunka
sr:Светско првенство у фудбалу
sh:FIFA Svjetsko prvenstvo
fi:Jalkapallon maailmanmestaruuskilpailut
sv:Världsmästerskapet i fotboll
ta:உலகக்கோப்பை காற்பந்து
th:ฟุตบอลโลก
tg:Чемпионати ҷаҳон оид ба футбол
tr:FIFA Dünya Kupası
uk:Чемпіонат світу з футболу
ur:فیفا عالمی کپ
vec:Canpionato mondiałe de bałon
vi:Giải vô địch bóng đá thế giới
vls:Weireldkampioenschap foetbol
yo:Ife-ẹ̀yẹ Àgbáyé Bọ́ọ̀lù-ẹlẹ́sẹ̀
zh-yue:FIFA世界盃
zh:世界盃足球賽

Finland


| uavhengighetfra = Russland
| uavhengighettid = 6. desember 1917
| valuta = Euro
| valutakode = EUR
| tidssone = +2
| nasjonaldag = 6. desember
| nasjonalsang = ''Vårt land'' (Maamme)
| ISO 3166 = FI
| toppnivådomene = .fi
| plassering = Finland
| kart = Fi-map.jpg
| altplassering = EU location FIN.png
}}
Finland (finsk: ''Suomi''), offisielt Republikken Finland (finsk: ''Suomen Tasavalta'') er et land i Norden, nordøst i Europa. Landet grenser til Norge, Sverige og Russland, og har også en lang kystlinje mot Østersjøen. Finland ble medlem av FN i 1955, og ble medlem av Den europeiske union (EU) i 1995, og ble dermed også en del av eurosonen i 1999. Landet er formelt nøytralt.

Naturgeografi


Finland grenser i vest til Bottenvika/Ålands hav og i sør til Finskebukta. Landet grenser i nord til Sverige, Russland og Norge. I sør over Finskebukta ligger grenselandet Estland. Finland har en 1&nbsp;250&nbsp; kilometer lang kyst mot Østersjøen som strekker seg fra Finskebukta i sør til Botnvika i nord.
Finland blir kalt «de tusen sjøers land», noe som stemmer godt, siden det er mer enn 60&nbsp;000 innsjøer og vann i landet. Det meste av Finland ligger under 200&nbsp;moh. og det høyeste fjellet er Halti på 1&nbsp;324&nbsp;moh.

Klima


Med alle sine innsjøer har Finland nesten et maritimt klima, men de store luftmassene fra nabolandet Russland i øst er aldri langt borte. Både de høye breddegradene og Atlanterhavet gjør at det aldri blir særlig varmt om sommeren, og temperaturen går sjelden over 26&deg;C. Temperaturforskjellene mellom nord og sør er forholdsvis små, og varmerekorden i Lappland (Finland) er like høy som i Helsingfors. Det går gjerne to-tre dager mellom hver regnbyge i snitt, og i sommermånedene er ikke tordenvær uvanlig, men det er også mye sol. Om høsten tar nedbøren seg litt opp, men høsten varer ikke spesielt lenge, og regnet går raskt over til snø, spesielt i nord.
Fra januar av klarer den kalde Sibirluften å holde Atlanterhavsluften borte, og Bottenvika og sjøene i Finland fryser til. Selv de sørvestlige kystområdene av Finland, som midtvinters ligger nærmest åpent hav, har omtrent de samme temperaturforholdene som Moskva om vinteren. Det snør ofte gjennom vintermånedene, men snøen er som regel lett, mens temperaturene sjelden kommer over frysepunktet. Kaldest er det i nord, og det snør lettare her. Snødekket er likevel dypere på grunn av mindre tining og lengre snøsesong. Lappland er det kaldeste området, selv om de fleste steder i Finland har vært under -30&deg;C.
Våren er den tørreste tiden på året, med en god del sol. Snøen smelter fra nord til sør i løpet av april og mai, og temperaturen begynner å bli såpass høy at man ikke trenger tykke klær for å nyte sola utendørs. Finland har større sjanse for tåke enn nabolandene, særlig langs kysten, og i enkelte byer er det tåke opp til åtte dager i måneden. Om våren er det derimot færre tåkedager. Helsingfors har en årlig nedbørsnormal på 855 mm.

Demografi


Finland har to offisielle språk: Finsk, som 91,50 % av innbyggerne har som morsmål; og svensk, 5,5 %. I tillegg har rundt 1700 (0,03 %) samisk som morsmål, mens omkring 3 % av befolkningen har andre språk som morsmål. Herunder er russisk det hyppigste, og denne gruppen utgjør rundt 0,8 % av befolkningen. I landskapet Åland (16 kommuner, 27&nbsp;000 innbyggere) er svensk det eneste offisielle språket.

Finnene


Det finske språket tilhører den finsk-ugriske språkfamiliens østersjøfinske gren, og er dermed i nær slekt med estisk og en del minoritetsspråk i russisk Karelen. En fjernere slektning er Samiske språk, som ikke tilhører de østersjøfinske språkene. Også en rekke språk i Russland tilhører denne språkfamilien. De ugriske språkene, først og fremst ungarsk, er meget fjerne slektninger. Finsk språk er også utbredt i Sverige, hvor det både finnes en innfødt finskspråklig minoritet i Tornedalen i nord, og innvandrere som har kommet i det 20. århundre. Også i Norge finnes det finskspråklige lokalsamfunn. Det finske språket spilte lenge en underordnet rolle innen utdanning og kultur, og litteratur på finsk språk var stort sett religiøse skrifter og bibeloversettelser. Fra 1860-årene av sprang det imidlertid fram en språklig bevissthet som skulle komme til å gjøre finsk til det dominerende kulturspråket.

Finlandssvenskene


Svensk språk er offisielt likestilt med finsk som landets andre nasjonalspråk, ikke bare som et minoritetsspråk som samisk. Det undervises i svensk som annetspråk i finskspråklige skoler, liksom i finsk som annetspråk i svenskspråklige skoler. Det finnes også eget svenskspråklig fjernsyn. Det at det svenske språket har denne posisjonen skyldes et historisk kompromiss. Partiene på venstresiden har tradisjonelt vært tospråklige og støttet tospråklighetspolitikken, mens idéen av en enspråklig finsk stat fikk støtte fra en del av den finske borgerlige leir frem til 2. verdenskrig.
Finlandssvenskene bor stort sett i tre adskilte deler:
Kysten av Österbotten (fi. Pohjanmaa) fra Kristinestad (fi. Kristiinankaupunki) forbi Vasa, Jakobstad (fi. Pietarsaari) til Karleby (Kokkola).
Landskapet Åland er et enhetlig svenskspråklig område. Ålendingene regner seg normalt ikke som finlandssvensker. I Åland og Österbotten finnes det kommuner hvor opptil 98 % av befolkningen har svensk som morsmål; mer enn i noen kommune i Sverige.
Kysten fra skjærgården sør for Åbo (Turku) forbi Ekenäs (Tammisaari), Helsingfors og Borgå (Porvoo) til Pyttis (Pyhtää) i Sør-Karelen er svenskspråklig siden 1200-tallet, selv om mange finskspråklige har flyttet inn i området, først og fremst i hovedstadsområdet. De svenskspråklige er i flertall i tre kommuner i vestre Nyland: Ekenäs, Karis og Ingå.
I tillegg er det mindre svenskspråklige grupper i storbyene Åbo (Turku) og Tammerfors (Tampere), som begge ligger i finskdominerte områder. Andelen svenskspråklige lå i den svenske tida på ca. 20 %, men har gått jevnt ned i løpet av det 19. og 20. århundre.

Religion


De fleste finner (79 %) er medlemmer av den evangelisk-lutherske kirken i Finland. 1,5 % er medlemmer av den finske ortodokse kirke. De øvrige inkluderer andre protestantiske kirkesamfunn, katolikker, muslimer og jøder foruten 15 % som ikke har tilhørighet til noe trossamfunn.

Folkeforflytninger i det 20. århundre


Etter Vinterkrigen hvor Sovjetunionen annekterte viktige deler av Finland, måtte 12 % av Finlands befolkning finne seg et nytt hjem. Krigsskadeerstatninger landet ble pålagt, arbeidsløshet og usikkerhet om hvorvidt Finland ville klare å forbli fritt stilt overfor den sovjetiske trusselen førte til omfattende emigrasjon, som først avtok på 1970-tallet. Inntil da hadde en halv million finner emigrert, først og fremst til Sverige. Halvparten av disse har senere vendt tilbake til Finland.
Fil:Grand duchy of finland 1662.jpg

Historie


Landskapet Egentliga Finland skal ha blitt innlemmet i Sverige i 1154 av den svenske kong Erik, noe som markerte begynnelsen på den 700 år lange svensketiden. På 1200-tallet ble også Tavastland og mesteparten av Karelen deler av det svenske riket. Svensk ble det dominerende språket i administrasjon og fra 1700-tallet også i utdannelse (det tidligere utdannelsespråket var latin) , mens finsk ble brukt av kirken, av en del av borgerskapet og av omtrent 85&nbsp;% av bondebefolkningen. Språket ble tatt vare på først og fremst i religiøs litteratur.
I 1808 ble de delene av kongeriket Sverige som lå øst for Bottenviken erobret av Aleksander I av Russland av Russland i det som senere ble kjent som Finskekrigen, og ble deretter det autonome Storfyrstedømmet Finland, innenfor det russiske riket frem til revolusjonen i 1917. Under den nasjonalromantiske bølgen i begynnelsen av 1800-tallet oppsto den finsknasjonale bevegelsen, delvis for å unnvike at russisk ble innført som landets offisielle språk istedenfor svensk. Bevegelsen ble støttet av den russiske sentralmakten av pragmatiske grunner. Russland var jo interessert å svekke de kulturelle og følelsesmessige forbindelsene med Sverige og så i det finske språket en motvekt mot svensk.
Den finsknasjonale bevegelsen begynte i universitetsmiljøet og en betydelig del av det akademisk utdannede sjiktet, særlig de fleste humanistene og teologene, sluttet seg til den. Det finsknasjonale partiet ble grunnlagt som en allianse mellom finsksinnede medlemmer av det akademiske sjiktet og finskspråklige storbønder og fikk tidlig flertall i både preste- og bondestanden på landdagen. Den finske nasjonalepos Kalevala ble nedskrevet i 1835 og en finskspråklig skjønnlitteratur begynte fort vokse frem. På 1850-tallet begynte man å grunnlegge finskspråklige middelskoler og gymnaser, noe som ledet til at de fleste studentene kom fra og med 1880-tallet fra finskspråklige skoler. Det finske språket fikk endegyldig samme juridiske status som svensk under en overgangsperiode som varte fra 1863 til 1892.
Den 6. desember 1917, kort etter Bolsjevik-revolusjonen i Russland, erklærte Finland seg uavhengig. Uavhengigheten ble anerkjent av Bolsjevik-Russland etter mindre enn en måned, men de følgende borgerkrigene i Russland, Finland og de nasjonalistiske aktivistekspedisjonene til Hvite-Karelen og Aunus kompliserte forholdet. Det ble enighet om den finsk-russiske grensen først i 1920 ved traktaten i Tartu.
Frem til 1800-tallet lignet det svenske språkets stilling i Finland danskens stilling i Norge, bare med den forskjellen at kirken brukte konsekvent finsk i sogner der flertallet bestod av finskspråklige. I løpet av 1800-tallet utviklet det seg et stolt universitetsutdannet meritokrati som følte seg som de ekte representantene for det finske folket siden de snakket finsk og siden en stor del av deres aner hadde vært finskspråklige.
I 1918 utbrøt en kort, men meget bitter Den finske borgerkrigen som farvet landets politikk i mange år. Borgerkrigen ble utkjempet mellom den borgerlige siden som bestod av den utdannede overklassen, middelklassen og bøndene, ''de hvite'', som ble støttet av Tyskland, på den ene siden, og den sosialistiske siden som for det meste bestod av radikale jordløse landarbeidere, husmenn og industriarbeidere, ''de røde'', på den andre. Språkspørsmålet ble nå mindre viktig, fordi finsk- og svenskspråklige fantes på begge sidene. Både den hvite og den røde regjeringen bestod for det meste av finskspråklige med svenskspråklig mindretallsrepresentasjon på begge sidene.
Fil:Finland1932physical.jpg
Under annen verdenskrig kjempet Finland mot Sovjetunionen to ganger: I Vinterkrigen fra 1939 til 1940 og igjen i fortsettelseskrigen 1941–1944. Under vinterkrigen ble Finland invadert av Sovjet og forsvarte seg heroisk imot en mektig fiende og med verdenssamfunnets mentale støtte i ryggen, blant annet deltok noen hundre norske og svenske frivillige i den finske hæren. På tross av den innbitte motstanden måtte Finland avgi landområder til Sovjet.
Storfyrstedømmet Finland var Finlands deltakelse i den tyskledede Operasjon Barbarossa. Dette var et finsk forsøk på å gjenerobre landområdene som hadde gått tapt under vinterkrigen. I 1944 angrep Sovjetunionen Finland med 600&nbsp;000 mann, og bare tysk militær støtte forhindret at landet ble okkupert av Stalin. Da den tyske Østfronten (andre verdenskrig) klappet sammen samme år, sluttet Finland fred med Sovjetunionen.
Etter krigen ble Finland et nøytralt land beliggende i den såkalte gråsonen mellom vest- og østmaktene, og ble tvunget til å avstå områder til Sovjetunionen og betale krigsskadeerstatninger. Etter Sovjetunionens sammenbrudd følte Finland seg fri til å føre en mer utadvendt og offensiv utenrikspolitikk. Landet ble medlem av EU i 1995.

Politikk og administrasjon


Fil:Eduskuntatalo (Finnish Parliament building).JPG]]

Lokal og regional forvaltning


Statens regionale forvaltning utøves av seks regionforvaltningsverk med ansvar for utførende oppgaver og tilsyn i forbindelse med lovverket. For spesielle oppgaver av faglig karakter finnes det 15 nærings-, trafikk- og miljøsentraler. Åland har indre selvstyre, og statens oppgaver skjøttes der av Statens embetsverk på Åland.
Det kommunale selvstyret utøves av 336 Finlands kommuner. Kommunene er sluttet sammen i 70 Finlands økonomiske regioner hvor kommunene samarbeider i ulik grad om næringspolitikk og kommunale tjenester.
Finland er videre delt inn i 19 Finlands landskap. Ett av landskapene er Åland som har indre selvstyre og styres av en ''landskapsregjering''. Hvert av de 18 landskapene i Fastlandsfinland ledes av et ''landskapsforbund'' som fungerer som en samkommune for kommunene i landskapet. Landskapsforbundene har ansvar for regional utvikling og kommunenes internasjonale kontakter, særlig mot Den europeiske union.

Forsvars- og utenrikspolitikk


Finland kan per 29. august 2008 i alt mobilisere 420&nbsp;000 kvinner og mann. Den skal reduseres til 350&nbsp;000 i alt. Hæren utgjør 345&nbsp;000 soldater.
Finland har per 29. august 2008 63 kampfly, 230 stridsvogner samt femten marinefartøyer.
Åland er en demilitarisert sone.

Næringsliv


File:Nokia HQ.jpg, Finlands største selskap.]]
Finland er et svært industrialisert land med blandingsøkonomi med en per capita produksjon lik andre europeiske økonomier som Frankrike, Tyskland, Belgia eller Storbritannia. Den største delen av økonomien er tjenester (66 %), etterfulgt av produksjon og raffinering (31 %). Primærnæringer er 2,9 %.<ref></ref> Med hensyn til Internasjonal handel er produksjon den viktigste økonomiske sektoren. De største næringene<ref></ref> er elektronikk (22 %), maskiner, biler og andre konstruerte metallprodukter (21,1 %), skogindustri (13 %) og kjemikalier (11 %).

Økonomiske nøkkeltall

Se også


Hæren (Finland)
Liste over kriger Finland har deltatt i
Liste over finske komponister

Referanser

Eksterne lenker


http://visitfinland.com Visit Finland
http://finland.fi/ thisisFINLAND – things you should and shouldn't know
Kategori:Finland
Kategori:Den europeiske unions medlemsland
Kategori:Republikker
ace:Finlandia
kbd:Финлэнд
af:Finland
als:Finnland
am:ፊንላንድ
ang:Finnland
ab:Суоми
ar:فنلندا
an:Finlandia
arc:ܦܝܢܠܢܕ
roa-rup:Finlanda
frp:Finlande
ast:Finlandia
gn:Hĩlandia
ay:Phini suyu
az:Finlandiya
bm:Finland
bn:ফিনল্যান্ড
zh-min-nan:Suomi
ba:Финляндия
be:Фінляндыя
be-x-old:Фінляндыя
bcl:Finlandya
bi:Finland
bg:Финландия
bar:Finnland
bo:ཧྥིན་ལན།
bs:Finska
br:Finland
ca:Finlàndia
cv:Финлянди
ceb:Finlandia
cs:Finsko
co:Finlandia
cy:Y Ffindir
da:Finland
de:Finnland
dv:ފިންލޭންޑު
nv:Nahoditsʼǫʼłání
dsb:Finska
dz:ཕིན་ལེནཌ་
et:Soome
el:Φινλανδία
en:Finland
myv:Суоми Мастор
es:Finlandia
eo:Finnlando
eu:Finlandia
ee:Finland
fa:فنلاند
hif:Finland
fo:Finnland
fr:Finlande
fy:Finlân
fur:Finlande
ga:An Fhionlainn
gv:Finnlynn
gag:Finlandiya
gd:Suòmaidh
gl:Finlandia - Suomi
gan:芬蘭
ki:Finland
gu:ફીનલેંડ
got:𐍆𐌹𐌽𐌽𐌰𐌻𐌰𐌽𐌳
hak:Fûn-làn
xal:Суһомудин Орн
ko:핀란드
haw:Pinilana
hy:Ֆինլանդիա
hi:फ़िनलैण्ड
hsb:Finska
hr:Finska
io:Finlando
ig:Finland
ilo:Pinlandia
bpy:ফিনল্যান্ড
id:Finlandia
ia:Finlandia
ie:Finland
os:Финлянди
zu:IFinlandi
is:Finnland
it:Finlandia
he:פינלנד
jv:Finlandia
kl:Finlandi
kn:ಫಿನ್‍ಲ್ಯಾಂಡ್
pam:Pinlandya
krc:Финляндия
ka:ფინეთი
csb:Fińskô
kk:Финляндия
kw:Pow Finn
rw:Finilande
sw:Ufini
kv:Суоми Му
kg:Finlandi
ht:Fenlann
ku:Fînland
ky:Финляндия
mrj:Финлянди
lad:Finlandia
lez:Финляндия
ltg:Suomeja
la:Finnia
lv:Somija
lb:Finnland
lt:Suomija
lij:Finlandia
li:Finland
ln:Finilanda
jbo:gugdrsu,omi
lg:Finilandi
lmo:Finlandia
hu:Finnország
mk:Финска
mg:Finlandy
ml:ഫിൻലാന്റ്
mt:Finlandja
mi:Hinerangi
mr:फिनलंड
xmf:ფინეთი
arz:فينلاندا
ms:Finland
cdo:Hŭng-làng
mdf:Суоми мастор
mn:Финланд
my:ဖင်လန်နိုင်ငံ
nah:Fintlālpan
na:Pinrand
nl:Finland
nds-nl:Finlaand
ne:फिनल्याण्ड
new:फिनल्यान्ड
ja:フィンランド
ce:Финлянди
frr:Finlönj
pih:Finland
nn:Finland
nrm:Fînlande
nov:Finlande
oc:Finlàndia
mhr:Суоми
or:ଫିନଲ୍ୟାଣ୍ଡ
uz:Finlandiya
pnb:فنلینڈ
pap:Finlandia
ps:فېنلانډ
koi:Суоми
pcd:Finlinde
pms:Finlandia
tpi:Pinlan
nds:Finnland
pl:Finlandia
pnt:Φινλανδία
pt:Finlândia
kaa:Finlyandiya
crh:Finlandiya
ro:Finlanda
rmy:Finland
rm:Finlanda
qu:Phinsuyu
rue:Фіньско
ru:Финляндия
sah:Финляндия
se:Suopma
sm:Finalagi
sa:फिन्लैंड
sc:Finlandia
sco:Finland
stq:Finlound
st:Finland
sq:Finlanda
scn:Finlandia
si:ෆින්ලන්තය
simple:Finland
ss:IFini
sk:Fínsko
sl:Finska
cu:Соумь
szl:Finlandyjo
so:Finland
ckb:فینلاند
srn:Finland
sr:Финска
sh:Finska
su:Finlandia
fi:Suomi
sv:Finland
tl:Pinlandiya
ta:பின்லாந்து
roa-tara:Finlandie
tt:Finlândiä
te:ఫిన్‌లాండ్
tet:Finlándia
th:ประเทศฟินแลนด์
tg:Финланд
chr:ᏫᏂᎳᏂ
tr:Finlandiya
tk:Finlýandiýa
udm:Финляндия
uk:Фінляндія
ur:فن لینڈ
ug:فىنلاندىيە
za:Finlan
vec:Finlandia
vep:Suomenma
vi:Phần Lan
vo:Suomiyän
fiu-vro:Soomõ
wa:Finlande
zh-classical:芬蘭
vls:Finland
war:Finlandya
wo:Finlaand
wuu:芬兰
yi:פינלאנד
yo:Fínlándì
zh-yue:芬蘭
diq:Finlanda
zea:Finland
bat-smg:Soumėjė
zh:芬兰

Frankrike


| valuta = Euro<sup>3</sup>, CFP-franc<sup>4</sup>
| tidssone = +1<sup>2</sup>
| nasjonaldag = 14. juli
| nasjonalsang = Marseillaisen
| ISO 3166 = FR
| toppnivådomene = .fr
| plassering = France
| kart = Fr-map-no.png
| altplassering = EU location FRA.png
| fotnoter = <sup>1</sup><small>Flere uoffisielle språk og dialekter snakkes, les Frankrike#Språk</small><br /><sup>2</sup><small>Gjelder bare fastlands-Frankrike og Korsika</small><br /><sup>3</sup><small>Gjelder hele Republikken Frankrike unntatt de oversjøiske territoriene i Stillehavet</small><br /><sup>4</sup><small>Brukes kun i de oversjøiske territoriene i Stillehavet</small>}}
Frankrike (fransk: ''France''), offisielt Republikken Frankrike (fransk: ''République française'') er et land i Vest-Europa, i tillegg til en samling øyer og territorier i andre verdensdeler. Frankrike i Europa strekker seg fra Middelhavet til Nordsjøen, og fra Rhinen til Atlanterhavet. Landet grenser til Andorra, Belgia, Italia, Luxembourg, Monaco, Spania, Sveits og Tyskland. Det oversjøiske departementet Fransk Guyana grenser til Brasil og Surinam, mens Frankrike og Nederland deler grense på Saint Martin.
Frankrike er et demokrati organisert som en enhetsstatlig semi-presidentiell republikk. Det er et industriland med den sjette største økonomien i verden (2005). Landets hovedidealer framlegges i Erklæringen om menneskets og borgerens rettigheter. Frankrike var et av grunnleggerne av Den europeiske union og FN, og medlem av La Francophonie, G8 og Latinske unionen. Landet er arealmessig det største i EU, og er fellesskapets andre største økonomi etter Tyskland. Det er også et av de fem faste medlemmene i FNs sikkerhetsråd og har dermed vetorett, og det er en av de åtte bekreftede statene med atomvåpen.

Etymologi


Navnet ''France'' kommer fra latin ''Francia'', «frankernes land». Det norske ''Frankrike'' har samme opprinnelige betydning, og ligger tett oppimot den tyske formen ''Frankreich'' og nederlandsk ''Frankrijk''. For å skille mellom det historiske riket til frankerne og det moderne Frankrike benyttes uttrykket «Frankerriket» om førstnevnte på norsk.
I tillegg til å bety hele landet Frankrike kan ''France'' også vise spesifikt til landskapet Pays de France i regionen Île-de-France i Paris-området. ''France'' i denne betydningen brukes blant annet i stadionnavnet Stade de France, der «France» ikke viser til landet, men til landskapet med samme navn.

Naturgeografi


Fil:Satellite image of France in August 2002.jpg
Mens det franske hovedterritoriet («la Métropole», eller «France métropolitaine») ligger i Vest-Europa, er Frankrike også sammensatt av territorier i Nord-Amerika, Karibia, Sør-Amerika, det vestre og søndre Indiske hav, Stillehavet og Antarktis
France métropolitaine strekker seg fra Middelhavet til Nordsjøen, og fra Rhinen til Atlanterhavet; det grenser til Storbritannia, Belgia, Luxembourg, Tyskland, Sveits, Italia, Monaco, Andorra og Spania. Den franske republikken deler også landegrenser med Brasil, Surinam og Nederland.
Frankrike består av en rekke forskjellige landskapstyper, fra kystsletter i nord og vest, hvor landet grenser til Nordsjøen og Atlanterhavet, til fjellkjeder i sør (Pyreneene) og sørøst (Alpene). I de franske alpene finner man Vest-Europas høyeste fjell, Mont Blanc (4807 moh.).
I området mellom finnes andre hevede regioner som Massif Central eller Vosges, og omfangsrike elvebasseng rundt elvene Loire, Rhône, Garonne og Seinen.

Klima


Frankrike har en lang kystlinje: mot Den engelske kanal og Atlanterhavet i vest og Middelhavet i sør. Store deler av Frankrike har derfor et kystklima: mildt og vått, og med mindre forskjell på sommer og vinter enn i innlandet. Varme luftstrømmer fra tropene gir Sør-Frankrike et tørt og varmt klima, samtidig som sammenstøt mellom disse og kalde luftstrømmer fra Arktis, presset inn fra Atlanterhavet, kan forårsake svært omskiftelig vær. Varmerekorden for Vest-Europa er registrert sør i Frankrike.
Klimatisk variasjon, store nedbørmengder og varm luft har gitt landet grønne løvskoger med eik, bøk, platan, ask, lind og agnbøk. Sør-Frankrike har mest furusteineik- og korkeikskoger. De tørrere områdene er tynt bevokst av lave busker og tornebusker som kan bli opp til to meter høye.
Alpene preger de østlige deler av Frankrike. Denne fjellkjeden er ca. 70 millioner år gammel, et resultat av kollisjon mellom to av jordens tektoniske plater. Prosessen forårsaket en lang periode med vulkansk aktivitet, og det oppsto høye topper både i Frankrike og andre vesteuropeiske land, blant annet Puy de Sancy, som er den høyeste toppen i det sentrale Frankrike.

Demografi

Språk


Fil:Road signs bilingual Breton in Quimper.jpgDet eneste offisielle språket i Frankrike er fransk. Det offisielle franske språket baserer seg på dialekten i Île-de-France. Alle dialektene i nord inngår i begrepet ''la langue d'oïl'', avledet av det gamle ordet for «ja». De ulike dialektene i nord, eksempelvis normannisk og picard, snakkes i dag i liten grad, og da helst av eldre mennesker.
Sør for en linje fra Bordeaux til Lyon snakkes det imidlertid ''la langue d'oc'' (som også betyr «ja»), som minner mer om språk som katalansk, spansk og italiensk. Langue d'oc snakkes i flere dialekter, blant annet gasconsk språk, provençalsk og francoprovençalsk. La langue d'oc har vært motarbeidet av den franske stat i nær 200 år, slik at de fleste i sør snakker standardisert fransk med en uttale influert av la langue d'oc. Imidlertid er det i dag fornyet interesse for la langue d'oc.
Fransken som snakkes i de oversjøiske departementene Martinique og Guadeloupe i Karibien og på øya Réunion i det indiske hav, kalles kreolsk. Kreolsk har forenklede former, en spesiell uttale og et ordforråd farget av nabospråkene i regionen.
I Rousillon ved Middelhavet snakkes det katalansk, i Pays Basque (Baskerland) helt i sørvest snakkes det baskisk, lengst i nord ved byen Dunkerque snakkes det nederlandsk. I det nordøstre hjørnet snakkes det tyske dialekter, rhinfrankisk i Lorraine og ''alsacien'' i Alsace. I noen fjelldaler i sørøst snakkes det italiensk, mens språket på Korsika er et eget språk som minner om italiensk. Bretonsk er et keltisk språk i nær slekt med walisisk som snakkes av mange i den vestre halvdelen av Bretagne.
Undervisning i offentlige skoler foregår i dag hovedsakelig på standardisert fransk.

Religion


Den franske staten er strengt ikke-religiøs, og all religionsutøvelse ses på som en privatsak. Skolene er strengt ikke-religiøse, og staten gir ingen penger til drift av de religiøse samfunnene.
Dermed føres det ikke statistikk over religiøs tilknytning i befolkningen. Den katolske kirke er imidlertid den tradisjonelle religionen for det store flertallet, og man regner med at over 75 % av befolkningen er døpt katolikker, men bare 55 % sier at de er katolsk. Spesielt står den katolske religionen sterkt i Bretagne, Normandie og andre områder i vest. Protestantene utgjør 2-3 % av befolkningen, og det finnes lommer av tradisjonelt protestantiske områder i mange deler av Frankrike, spesielt i deler av Sør-Frankrike og i Alsace. To tredjedeler av protestantene er reformerte, en tredjedel lutheranere. Frankrike har også en av de største jødiske befolkninger i Vest-Europa, og de utgjør ca. 1 % av befolkningen.
Frankrikes nest største religion er imidlertid islam, og ca. 5-7 % av befolkningen er muslimer. Muslimene er konsentrert i immigrantmiljø i de største byene.
26-31 % er agnostikere eller ateister.

Historie


Frankrike er en av Europas eldste nasjonalstater. Frankrike har vært befolket siden steinalderen, og allerede med Frankere fra 800-tallet oppstod forløperen til det moderne Frankrike. Opp igjennom historien har landet vært en av de mektigste i Europa, med berømte herskere som Ludvig XIV av Frankrike og Napoleon Bonaparte.
Den franske revolusjon er en av de viktigste hendelser ved inngangen til moderne tid, og satte landet på hodet både kulturelt, politisk og sosialt. På 1800-tallet, under ''Belle Époque'' var Frankrike verdensledende innenfor kunst, litteratur og annen kultur. På første halvdel av 1900-tallet var landet sentralt i både første verdenskrig og andre verdenskrig.
I etterkrigstiden har Frankrike vært en av de store pådriverne for Den europeiske union-samarbeidet, samtidig som landet har blitt preget av avkolonialiseringen. Landet har fått en styreform som ofte kalles semipresidentialisme, og har siden 1995 blitt styrt av høyreorienterte presidenter.

Fra Romerriket til revolusjonen


Fil:Musée des Beaux-Arts de Dijon - Louis XIV 2.jpg var kjent som «solkongen», og regjerte med enevelde makt. Hans mest kjente sitat er ''L'état, c'est moi!'' &ndash; «Staten, det er meg!».]]
Det moderne Frankrikes grenser er omtrent sammenfallende med utstrekningen til Gallia, som var bebodd av de keltere gallerne. Gallia ble erobret av Julius Cæsar og underlagt Antikkens Roma i det første århundre før Kristus. Dette førte til at gallerne tok opp romernes språk (der Fransk språk etterhvert oppstod fra vulgærlatin) og kultur. Kristendommen kom til landet i løpet av det andre og det tredje århundret etter Kristus, og fikk en dominerende stilling i løpet av det fjerde og det femte århundre.
I det fjerde århundre etter Kristus ble de østre delene av Gallia invadert av Germanere, deriblant Frankerne. Sistnevnte skulle etterhvert gi navn til landet. Frankerne var de første av germanerne til å gå over til kristendommen, noe som skjedde da kong Klodvig I lot seg døpe i 498. Frankernes tidlige omvendelse til kristendommen gav opphav til det franske uttrykket ''la fille aînée de l'Église catholique'' («den katolske kirkes eldste datter»), noe som i fransk selvbevissthet symboliserte Frankrikes sentrale rolle i det kristne Europa.
I 843 ble Karl den store Frankerriket delt gjennom Traktaten i Verdun. Av de tre nye rikene ble det vestligste (Vestfranken) kimen til det som skulle bli Frankrike. Karolingerne kom til å styre vestriket frem til 987 da Hugo Capet ble fransk konge. Hugos etterkommere, gjennom dynastiene Huset Capet, Huset Valois og Huset Bourbon, kom med tiden til å samle og senere utvide landet gjennom en serie med kriger og strategiske giftermål. Fra 1209 fikk franskmennene gjennom Albigenserkorstoget utryddet de hedenske Katarere og utvidet riket til å omfatte Oksitania. I 1337, like før Svartedøden kom til landet, begynte den såkalte Hundreårskrigen mot England. På andre halvdel av 1500-tallet var Frankrike plaget av en indre religionskrig, noe som kulminerte med Bartolomeusnatten i 1572 da Hugenotter ble slaktet ned og fordrevet. I løpet av 1600-tallet nådde det franske monarkiet sin største makt, under styret til Ludvig XIV. På denne tiden var Frankrike Europas mest folkerike land, og hadde en enorm innflytelse på europeisk politikk, økonomi og kultur. Det franske språket ble dominerende i internasjonalt diplomati og samhandel, og franske filosofer og forfattere var de mest sentrale figurene i opplysningstiden. Samtidig skaffet Frankrike seg store kolonier i Amerika, Afrika og i Asia.

Revolusjonen, Napoleon og republikken


Fil:Eugène Delacroix - La liberté guidant le peuple.jpgs berømte maleri ''La Liberté guidant le peuple'' viser en stilisert scene fra Julirevolusjonen i 1830.]]
Fil:Tour Eiffel 1878.jpg, 1888. Eiffeltårnet ble bygget i forbindelse med Verdensutstillingen i Paris (1889), som markerte hundreårsdagen for Den franske revolusjon.]]
Frankrike var et monarki frem til Den franske revolusjon i 1789. I 1793 ble kong Ludvig XVI og dronning Marie Antoinette henrettet, og i skrekkveldet som fulgte ble tusenvis av franskmenn ofre for giljotinen. Etter en serie kortlivde regjeringer tok Napoleon Bonaparte makten i 1799. Napoleon tok først tittelen «førstekonsul», før han senere lot seg krone til keiser og etablerte Det første franske keiserdømme (1804–1814). I løpet av Napoleonskrigene tok Napoleon kontroll over mesteparten av kontinentaleuropa, mens han satte slektninger på tronen ved en rekke nyetablerte franske klientstater.
Etter Napoleons endelige nederlag ved slaget ved Waterloo i 1815 ble det franske monarkiet gjeninnført, men denne gangen uten enevelde. Med Julirevolusjonen i 1830 ble landet et konstitusjonelt monarki. Det såkalte Julimonarkiet varte frem til 1848, da Februarrevolusjonen 1848 førte til opprettelsen av Den andre franske republikk. Republikken varte imidlertid bare i fire år, da Napoleons nevø Napoleon III av Frankrike lot seg krone til keiser og gjenetablerte keiserriket. Etter nederlaget i Den tysk-franske krig i 1870 måtte Louis Napoléon gå av, og keiserriket ble erstattet av Den tredje franske republikk.
Frankrike begynte oppbyggingen av Det franske koloniriket på begynnelsen av 1600-tallet, og på 1800- og 1900-tallet var dette blitt verdens nest største (etter Det britiske imperiet). I perioden 1919-39 var riket på sitt største, og omfattet da et landareal på kvadratkilometer. Sammen med den europeiske delen av Frankrike omfattet riket på denne tiden 8,6 % av verdens landareal.
Frankrike deltok både i Første verdenskrig og andre verdenskrig. Første verdenskrig ble en hard bør for landet, og Frankrike mistet hele 1,4 millioner mann i krigshandlingene. Likevel greide man å holde tyskerne tilbake, og kun en mindre del av landet ble okkupert. Krigsinnsatsen var mindre imponerende i neste krig, da Tyskland Slaget om Frankrike knuste de allierte styrkene og erobret Frankrike. De tyske okkupantene tok selv kontrollen over de nordlige delene av Frankrike, mens de satte opp et marionettregime &ndash; Vichy-regimet &ndash; i sør.
Etter krigen ble Den fjerde franske republikk etablert. På tross av en sterk økonomisk vekst i de første tredve årene etter frigjøringen slet Frankrike med å beholde sin dominante posisjon i verdenspolitikken, mye på grunn av krav om frigjøring i koloniene. Forsøkene på å gjenvinne kontrollen over Fransk Indokina førte til Den første indokinesiske krig, der det franske nederlaget i Slaget ved Dien Bien Phu i 1954 gjorde at landet måtte trekke seg ut av området. Like etterpå begynte Frigjøringskrigen i Algerie, noe som med tiden skulle føre til at Frankrike måtte gi opp Nord-Afrika.
I 1958 kom krigshelten Charles de Gaulle til makten i det som ble kjent som Den femte franske republikk. De Gaulle sørget for en styrket presidentmakt, og maktet å holde landet relativt stabilt mens han avsluttet den franske deltagelsen i kolonikrigene. Etterkrigstiden ble også preget av et stadig økende europeisk samarbeid, der Frankrike sammen med Tyskland har fungert som pådrivere for Den europeiske union. Det europeiske samarbeidet førte blant annet til at Frankrike innførte euroen i 1999.

Politikk og administrasjon


Frankrike er en Sekularisme republikk med en folkevalgt president, statsminister og lovgivende forsamling. Grunnloven er nedfestet i den såkalte Den femte franske republikk fra 1958 med Charles de Gaulle som dens første president. Denne kom etter en turbulent periode i etterkrigsårene med stadige regjeringsutskiftninger og to kolonikriger (Indokina og Algerie, den siste varte til Evianfreden i 1962).

President, regjering og parlament


Frankrike har at såkalt Semipresidentialisme system der presidenten er statsoverhode og velges direkte av folket. I mai 2012 avløste François Hollande fra Parti socialiste Nicolas Sarkozy (Union pour un Mouvement Populaire) som Frankrikes president. Presidenten er øverstkommanderende for landets væpnede styrker, og styrer mesteparten av utenrikspolitikken. Presidenten har også ansvaret for å utpeke premierministeren (tilsvarer statsminister i Norge), men kan ikke sparke vedkommende. Premierministeren velger så regjeringen, og har det daglige ansvaret for denne. Frankrike har parlamentarisme, noe som tvinger presidenten til å utpeke en statsminister med støtte i nasjonalforsamlingen. Jean-Marc Ayrault (PS) har vært premierminister siden 15. mai 2012.
Frankrike har et tokammersystem der Frankrikes parlament er delt i to. Underhuset heter ''Frankrikes nasjonalforsamling'', og består av 577 delegater valgt for femårsperioder. Valgene foregår i enkeltmannskretser, i to omganger. Underhuset ledes av en president, pr. 2009 Bernard Accoyer. Frankrikes senat er overhus, og er det minst viktige av de to husene. Senatet har 321 senatorer, som velges i indirekte valg. Senatspresident er pr. 2009 Gérard Larcher.

Politiske partier


Frankrike har et flerpartisystem der enkeltpartier i liten grad har oppnådd flertall alene, og landet har derfor stort sett hatt koalisjonsregjeringer. Siden 1980-tallet har det vært to hovedalternativer i fransk rikspolitikk, med en venstre- og en høyreorientert blokk.
Venstresiden har vært dominert av ''Parti Socialiste'', og består også av en rekke småpartier som ''Parti communiste français'', ''Les Verts'' og ''Parti Radical de Gauche''. Den moderate høyresiden er dominert av ''Union pour un Mouvement Populaire''. I tillegg til disse finnes sentrumspartiet ''Mouvement démocrate'', som spiller en mer uavhengig rolle. På den radikale høyresiden finnes ''Front national'', som profilerer seg på EU-motstand og en streng innvandringspolitikk.

Administrativ inndeling


Fil:Départements+régions (France).svg, som igjen er delt inn i 95 Frankrikes departementer.]]
Frankrike er delt inn i 22 Frankrikes regioner, hvorav 21 ligger i France métropolitaine, i tillegg til Korsika. De 21 fastlandsregionene er videre delt inn i Frankrikes departementer alfabetisk nummerert fra 1 til 95, og i tillegg kommer to korsikanske departementer som følger egne nummerbenevnelser, 2A og 2B. Frankrike regner også de fire franske koloniene, de såkalte département d'outre-mer (les DOMs): Guadeloupe, Martinique, Fransk Guyana, Mayotte og Réunion administrativt som egne franske departementer. Departementene er videre delt inn i arrondissement, kantoner og kommuner.
Foruten de 22 regionene består den franske republikken av et antall oversjøiske territorier, de såkalte territoire d'outre-mer (les TOMs), hvorav Fransk Polynesia, Saint Barthélemy, Saint-Martin, Saint-Pierre og Miquelon, Wallis- og Futunaøyene og Ny-Caledonia er bebodd.

Forsvars- og utenrikspolitikk


Fil:FFLegion.JPEG er en av de mest kjente franske militæravdelingene, og består av mannskaper av mange forskjellige nasjonaliteter.]]
Frankrikes forsvar er inndelt i Frankrikes hær, Marine Nationale, Armée de l'air og Gendarmerie nationale. Landet har også kjernefysiske våpen, med presidenten som øverste myndighet både for de konvensjonelle styrkene og for det kjernefysiske arsenalet. Øverste fagmilitære leder er sjefen for forsvarsstaben, som pr. 2009 er Jean-Louis Georgelin. Frankrike har ikke verneplikt. Det franske forsvaret er også kjent for Fremmedlegionen, en militær enhet kun bestående av utenlandske soldater. Frankrike er med i NATO.
Frankrike var et av landene som grunnla De forente nasjoner, og har fast plass i FNs sikkerhetsråd. Landet var også en av grunnleggerne av Den europeiske union, og har helt siden Det europeiske kull- og stålfellesskap i 1951 og Romatraktaten i 1957 spilt en sentral rolle i det europeiske samarbeidet. Frankrike har også vært initiativtager for et tettere samarbeid i Middelhavsområdet, og var en pådriver for Unionen for Middelhavet. Frankrike har også en ledende rolle i ''La Francophonie'', en internasjonal organisasjon av stater og regioner som benytter fransk språk eller der fransk språk og kultur har særlig betydning.
Som Det franske koloniriket har Frankrike fortsatt tette bånd til en rekke av de tidligere koloniene. Dette gjelder spesielt i det tidligere Fransk Vest-Afrika, der Frankrike også etter avkolonialiseringen har intervenert militært i flere land.

Forholdet til Norge


Allerede i tiden like etter unionsoppløsningen var forholdet mellom Frankrike og Norge bra, og Frankrike åpnet et konsulat i Kristiania i 1905. Opprettelsen av Norsk Hydro samme år bidro til det gode forholdet, og franskmenn var tungt inne på eiersiden og i ledelsen av det nye industriselskapet. I 1907 ble det signert en vennskapsavtale hvor Frankrike anerkjente Norges grenser, og i årene frem mot første verdenskrig var Frankrike en av de fremste investorene i norsk industri som vannkraft, kjemi og elektrometallurgi. Brennevinsforbudet i Norge i 1919 førte imidlertid til et anstrengt forhold mellom de to landene, da Frankrike og andre vinproduserende land mistet tilgangen til det norske markedet. De franske protestene ble tatt seriøst i Norge da Frankrike var et viktig eksportland for norsk fisk, og konflikten endte med at Frankrike fikk selge svakvin i Norge. Denne avtalen ble igjen opptakten til Vinmonopolet.
Frankrike er en av Norges største handelspartnere, og utgjør Norges tredje største eksportmarked. 78 % av den norske eksporten til Frankrike består av olje- og gass, og andre viktige norske eksportvarer til Frankrike er aluminium og fisk. De viktigste franske eksportvarene til Norge er industrimaskiner/datamaskiner, biler, og elektriske apparater. I 2008 var den totale norske importen fra Frankrike på ca. 18 milliarder kroner, mens eksporten til Frankrike på samme tid var på ca. 87 milliarder kroner.
Frankrikes ambassade i Oslo ligger i Drammensveien (Oslo) 69, og fransk ambassadør er Brigitte Collet. Norges ambassade i Paris ligger i 28 rue Bayard like ved Champs-Élysées, og norsk ambassadør er Tarald Brautaset.

Næringsliv


Fil:A380 Reveal 2.jpg på «A380 avdukningen» i Toulouse den 18. januar 2005. Airbus er et symbol på globaliseringen av den franske og europeiske økonomien.]]
Frankrike er medlem av G8-gruppen av ledende industrialiserte land. Det er rangert som verdens Liste over land etter BNP og Europas Liste over europeiske land etter BNP økonomi etter BNP.<ref name =WB></ref> Med 39 av de Fortune Global 500 i 2010 rangeres Frankrike som verdens 4. og Europas 1. i Fortune Global 500, foran Tyskland og Storbritannia. Frankrike, sammen med 11 andre medlemsland i EU, lanserte euro den 1. januar 1999, med euromynter og eurosedler som helt erstattet fransk franc (₣) tidlig i 2002.<ref></ref>

Samfunn

Største byer


Fil:Paris city Landsat.png med omgivelser. Hovedstadsområdet er landets tettest befolkede, og med forsteder har Paris nesten ti millioner innbyggere.]]

Kultur


Frankrike har vært et kulturelt senter i århundrer. Mange franske kunstnere er blant de mest anerkjente i sin tidsepoke og Frankrike er fortsatt på verdensbasis vel ansett for sin rike kulturelle tradisjon.
De forskjellige politiske regimer har alltid støttet kunstneriske aktiviteter, og etableringen av
det franske kulturministeriet i 1959 har hjulpet til å bevare landets kulturarv og gjøre den tilgjengelig for allmennheten. Kulturdepartementet har vært svært aktiv siden oppstarten. Det har gitt støtte til kunstnere, fremmet fransk kultur på verdensbasis, er støttespiller for festivaler og kulturarrangementer, samt beskytter av Monument historique. Den franske regjeringen har også klart å få til et kulturelt unntak i GATT, for å forsvare audiovisuelle produkter laget i landet.
Se: Liste over franske malere

Referanser


</ref>
<ref name="bilaterale forbindelser">
</ref>
<ref name="SSB-handel">
</ref>
}}
}}
Kategori:Frankrike
Kategori:Den europeiske unions medlemsland
Kategori:NATO-land
Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha
Kategori:Republikker
ace:Peurancih
kbd:Фрэндж
af:Frankryk
als:Frankreich
am:ፈረንሣይ
ang:Francland
ar:فرنسا
an:Francia
arc:ܦܪܢܣܐ
roa-rup:Gallia
frp:France
as:ফ্ৰান্স
ast:Francia
gn:Hyãsia
ay:Phransiya
az:Fransa
bm:France
bn:ফ্রান্স
bjn:Parancis
zh-min-nan:Hoat-kok
ba:Франция
be:Францыя
be-x-old:Францыя
bcl:Pransya
bi:Franis
bg:Франция
bar:Frankreich
bo:ཧྥ་རན་སི།
bs:Francuska
br:Bro-C'hall
ca:França
cv:Франци
ceb:Pransiya
cs:Francie
cbk-zam:Francia
co:Francia
cy:Ffrainc
da:Frankrig
pdc:Frankreich
de:Frankreich
dv:ފަރަންސޭސިވިލާތް
nv:Dáághahii Dinéʼiʼ Bikéyah
dsb:Francojska
dz:ཕརཱནསི་
et:Prantsusmaa
el:Γαλλία
eml:Franza
en:France
myv:Франция Мастор
es:Francia
eo:Francio
ext:Fráncia
eu:Frantzia
ee:France
fa:فرانسه
hif:France
fo:Frakland
fr:France
fy:Frankryk
ff:Faransi
fur:France
ga:An Fhrainc
gv:Yn Rank
gag:Franțiya
gd:An Fhraing
gl:Francia - France
gan:法國
gu:ફ્રાન્સ
got:𐍆𐍂𐌰𐌲𐌺𐌰𐍂𐌴𐌹𐌺𐌹
hak:Fap-koet
xal:Пранцсин Орн
ko:프랑스
ha:Faransa
haw:Palani
hy:Ֆրանսիա
hi:फ़्रान्स
hsb:Francoska
hr:Francuska
io:Francia
ilo:Pransia
bpy:ফ্রান্স
id:Perancis
ia:Francia
ie:Francia
os:Франц
zu:IFulansi
is:Frakkland
it:Francia
he:צרפת
jv:Prancis
kl:Franskit Nunaat
kn:ಫ್ರಾನ್ಸ್
pam:Pransiya
krc:Франция
ka:საფრანგეთი
csb:Francëjô
kk:Франция
kw:Pow Frynk
rw:Ubufaransa
rn:Francia
sw:Ufaransa
kv:Франция
kg:Fwalansa
ht:Frans
ku:Fransa
ky:Франция
lad:Fransia
lez:Франция
lo:ປະເທດຝະລັ່ງ
ltg:Praņceja
la:Francia
lv:Francija
lb:Frankräich
lt:Prancūzija
lij:Fransa
li:Frankriek
ln:Falansia
jbo:fasygu'e
lmo:Frància
hu:Franciaország
mk:Франција
mg:Frantsa
ml:ഫ്രാൻസ്
mt:Franza
mi:Wīwī
mr:फ्रान्स
xmf:საფრანგეთი
arz:فرنسا
mzn:فرانسه
ms:Perancis
cdo:Huák-guók
mwl:Fráncia
mdf:Кранцмастор
mn:Франц
my:ပြင်သစ်နိုင်ငံ
nah:Francia
na:Prant
nl:Frankrijk
nds-nl:Frankriek
ne:फ्रान्स
ja:フランス
nap:Franza
ce:Франци
frr:Frånkrik
pih:France
nn:Frankrike
nrm:France
nov:Fransia
oc:França
mhr:Франций
or:ଫ୍ରାନ୍ସ
uz:Fransiya
pa:ਫ਼੍ਰਾਂਸ
pfl:Frongraisch
pnb:فرانس
pap:Fransia
ps:فرانسه
koi:Франс
km:បារាំង
pcd:Franche
pms:Fransa
tpi:Frens
nds:Frankriek
pl:Francja
pnt:Γαλλία
pt:França
kaa:Frantsiya
crh:Frenkistan
ty:Farāni
ksh:Frankreich
ro:Franța
rmy:Franchiya
rm:Frantscha
qu:Ransiya
rue:Франція
ru:Франция
sah:Франция
se:Frankriika
sm:Farani
sa:फ्रांस
sc:Frantza
sco:Fraunce
stq:Frankriek
st:Fora
nso:Fora
sq:Franca
scn:Francia
si:ප්‍රංශය
simple:France
ss:IFulansi
sk:Francúzsko
sl:Francija
cu:Франкїꙗ
szl:Francyjo
so:Faransiiska
ckb:فەڕەنسا
srn:Franskondre
sr:Француска
sh:Francuska
su:Perancis
fi:Ranska
sv:Frankrike
tl:Pransiya
ta:பிரான்சு
kab:Fransa
roa-tara:Frange
tt:Франция
te:ఫ్రాన్స్
tet:Fransa
th:ประเทศฝรั่งเศส
tg:Фаронса
chy:France
tr:Fransa
tk:Fransiýa
udm:Франция
bug:Perancis
uk:Франція
ur:فرانس
ug:فرانسىيە
za:Fazgoz
vec:Fransa
vep:Francii
vi:Pháp
vo:Fransän
fiu-vro:Prantsusmaa
wa:France
zh-classical:法國
vls:Vrankryk
war:Fransya
wo:Faraas
wuu:法国
yi:פראנקרייך
yo:Fránsì
zh-yue:法國
diq:Fransa
zea:Frankriek
bat-smg:Prancūzėjė
zh:法国

Forbundsrepublikk


Forbundsrepublikk en statsform som innbærer en føderal republikk. Delstatene er medlemmer av forbundsrepublikken. Begrepet forbundsrepublikk skiller seg fra et statsforbund (konføderasjon), der medlemsstatene er suverene.
Typiske forbundsrepublikker:
Tyskland
Østerrike
USA fra 1787
Brasil
Mexico
Russland
India fra 1947
Argentina
Etiopia
Komorene
Mikronesiaføderasjonen
Nigeria
Venezuela
Pakistan
Sudan
Nepal
Bosnia-Hercegovina
Historisk:
Weimarrepublikken 1918/19–1934/35
Jugoslavia 1945–2003 (og Serbia og Montenegro (2003–2006))
Tsjekkoslovakia 1968–1992
Den transkaukasiske demokratiske føderale republikk 1917–1918

Se også


Føderalisme
Kategori:Styreformer
bg:Федерална република
ca:República federal
da:Forbundsrepublik
de:Bundesrepublik
en:Federal republic
he:רפובליקה פדרלית
ka:ფედერალური რესპუბლიკა
sw:Shirikisho la Jamhuri
nl:Federale republiek
pl:Republika federalna
pt:República federal
ro:Republică federală
ru:Федеративная республика
uk:Федеративна республіка
vi:Cộng hòa liên bang

Fremskrittspartiet


Fremskrittspartiet (FrP eller Frp) er et norsk politisk parti som beskriver seg som «et liberalistisk folkeparti som bygger på Norges grunnlov, norsk og vestlig tradisjon og kulturarv, med basis i det kristne livssyn og humanistiske verdier». Partiet ble grunnlagt i 1973 som ''Anders Langes Parti til sterk nedsettelse av skatter, avgifter og offentlige inngrep'' (ALP), og endret navn til Fremskrittspartiet i 1977.
Siv Jensen fra Oslo har siden høsten 2005 vært partiets Parlamentarisk leder, og ble på landsmøtet i 2006 også valgt til formann (fra 2009 kalt leder), etter at Carl I. Hagen hadde innehatt vervet i 28 år. Per Sandberg fra Levanger er 1. nestleder og Per Arne Olsen fra Tønsberg er 2. nestleder. FrPs ungdomsparti heter Fremskrittspartiets Ungdom. Partiets stortingsgruppe består av 41 representanter etter stortingsvalget 2009, da partiet oppnådde sin høyeste oppslutning noensinne med 22,9 %. FrP er dermed det største opposisjonspartiet på Stortinget. I det politiske landskapet regnes partiet som en del av høyresiden i norsk politikk.

Historie

1973: Anders Lange


Fremskrittspartiet het opprinnelig «Anders Langes Parti til sterk nedsettelse av skatter, avgifter og offentlige inngrep» (ALP). Partiet ble stiftet på et massemøte på Saga kino den 8. april 1973, der over 1000 medlemmer tegnet seg. På møtet holdt Anders Lange en to timer lang tale, der han gikk hardt ut mot de høye skattene og de ansvarlige politikerne. Dette fortsatte han med i valgkampen, og kritikken hans gikk i like stor grad mot Høyre som mot Arbeiderpartiet. Forretningmannen og tidligere Høyre-politiker Alf R. Bjercke var tilstede på stiftelsesmøtet, og var blant de første, kjente personene som knyttet seg til partiet. Erik Gjems-Onstad ble nestformann i partiet noen uker etter.
Den 15. mai holdt Lange sin første tale på Youngstorget, for rundt 4 000 tilhørere. Anders Langes Parti ble sett på som en norsk utgave av Mogens Glistrups parti i Danmark, Fremskridtspartiet, og Glistrup holdt også tale under arrangementet på Youngstorget. I juni kom Gallups første månedlige meningsmåling der Anders Langes parti var med, og partiet fikk overraskende hele 5,1&nbsp;% oppslutning. «Anders Langes skattenekterparti har slått seg inn i det politiske barometer med et brak», skrev VG på forsiden. Under valgkampen frem mot Stortingsvalget 1973 lovte Lange avskaffelse av statsskatten og kutt i statsbudsjettet på 9 milliarder kroner (om lag en tredjedel). Partiet endte opp med en oppslutning på 5,0 % i valget og fire stortingsmandater.
Utenrikspolitisk var Lange særlig opptatt av Sør-Afrika, noe som kan ha hatt sammenheng med at han hadde nære venner i Sør-Afrika som drev forretninger der. I mer enn ti år, frem til sin død i 1974, talte han varmt for Sør-Afrikas apartheid-regime, og fra 1966 begynte han å brevveksle med styresmaktene i landet. I 1979 kom det frem at Lange hadde mottatt støtte fra et sør-afrikansk fond for å styrke landets omdømme i utlandet. Støtte var blant annet gitt særskilt til valgkampen i 1973, og Sør-Afrikas regjering skal ha vært fornøyd med resultatet: «Til vår store forbauselse – noe vi delte med resten av Norge – endte vi opp med et politisk parti med fire medlemmer i nasjonalforsamlingen. Owen Horwood (en av sjefene i Informasjonsdepartementet) spøkte med at hvis de hadde gitt meg nok penger ville vi ha endt opp med et parti i flertall og styrt Norge. Det var en operasjon som virkelig gledet (statsminister) John Vorster» skrev Eschel Rhoodie i sin selvbiografi.

1974: Carl I. Hagen entrer


I 1974 brøt deler av ALP, med Kristofer Almås og daværende stortingsrepresentant Carl I. Hagen i spissen, ut og dannet Reformpartiet (1974–1975). Men da Anders Lange plutselig døde samme høst, rykket Hagen inn på hans plass fordi Gjems-Onstad var valgt representant fra Akershus. I 1975 ble det forsoning, og 90&nbsp;% (ifølge FrPs egen historie) av Reformparti-medlemmene vendte tilbake til ALP. Hagen fikk garanti om at partiet straks skulle skifte navn og skaffe både et fullverdig partiprogram og demokratiske vedtak, slik som de fleste andre partiene. Anders Langes Parti tok så navnet ''Fremskrittspartiet'' i 1977.
Ved Stortingsvalget 1985 kom FrP inn på Stortinget med to mandater, mens sittende statsminister Kåre Willochs Kåre Willochs regjering havnet i mindretall i Stortinget. I mai 1986 stilte Willoch kabinettspørsmål i forbindelse med økning av bensinavgiften, og gikk av da FrP stemte mot. Det var første gang partiet utøvde betydelig makt.

1987: Mustafa-brevet


FrP var fra begynnelsen av et lite parti som balanserte på sperregrensen uten å klare å fange oppmerksomheten til større velgermasser. Dette forandret seg drastisk under kommune- og fylkestingsvalget høsten 1987 da Hagen mottok det omtalte ''mustafa-brevet''. I innspurten av valgkampen leste Carl I Hagen høyt fra brevet, som angivelig skulle være skrevet av en muslimsk innvandrer for å vise hvor ondsinnet og farlig innvandrerne er. «Asylsøkerne er på vei å ta over vårt fedreland» proklamerte en rystet Hagen, før han leste om hvordan en gruppe muslimer skulle forvandle Norge til en muslimsk stat, der kirkene skulle rives og erstattes av moskeer. Brevet viste seg senere å være falskt. Men effekten av brevet ble stor, og FrP gjorde sitt hittil beste valg med over 12&nbsp;% oppslutning. Det er mer en tre ganger høyere enn ved valget i 1985. Selv om Anders Lange var negativ til norsk innvandringspolitikk, var det ikke før i 1987 at FrP og Hagen virkelig tok tak i denne saken. Etter valget i 1987 ble innvandring en like markant sak for FrP som det «sterk nedsettelse av skatter og avgifter» hadde vært tidligere. 1987 representerer en milepæl i FrPs historie da innvandringsproblematikken for alvor ble en frontsak for partiet.
Fremskrittspartiets oppslutning sank kraftig etter suksessvalget i 1989 og opplevde intern uro, men var tilbake igjen på omkring 1989-nivå ved valget i 1995.

1994: Bolkesjø-landsmøtet


I 1993 kom det til alvorlig splittelse i partiet på grunn av uenighet om politisk profil, og de mer rendyrkete liberalistene meldte seg ut av partiet. Etter det dramatiske Fremskrittspartiets landsmøte 1994 samme år, meldte fire av stortingsrepresentantene overgang til partiet Fridemokratene, og den yngre ledelsen i partiet og i Fremskrittspartiets Ungdom meldte seg ut. Blant de utmeldte var Pål Atle Skjervengen, Tor Mikkel Wara, Stephen Bråten, Ellen Wibe og Lars Erik Grønntun. FpU vedtok nedleggelse få måneder etter, men gjenoppstod ikke altfor lenge etterpå. Dette landsmøtet blir i blant kalt «Dolkesjø», oppkalt etter uenighetene.

2001: Demokratene


I 2001 var det igjen uenigheter, som denne gangen førte til at en av partiets mest profilerte representanter, Jan Simonsen, ble ekskludert. Simonsens nære kollega Vidar Kleppe ble suspendert fra partiet i tolv måneder, men valgte selv å melde seg ut av partiet og startet høsten 2002 det nye partiet Demokratene i Norge. Simonsen gikk inn i Demokratene, som også samlet folk fra andre, norske partier på begge sider av høyre-venstre-aksen.

2006: Siv Jensen


Fremskrittspartiet var ved stortingsvalget 2005 landets nest største parti med 22,1 prosents oppslutning. Partiet ble ledet av Carl I. Hagen fra 1978 til partiets landsmøte 5. mai &ndash; 7. mai 2006, da Siv Jensen ble valgt til partiets nye formann. I 2009 gikk FrP som siste parti på Stortinget over til å bruke tittelen leder (istedenfor formann).
Ved stortingsvalget 2009 fikk FrP en liten framgang til 22,9 prosent og beholdt posisjonen som nest største parti. Partiet var da størst i Vest-Agder og Rogaland. Ved Kommunestyre- og fylkestingsvalget 2011 gikk det derimot nedover med FrP og de oppnådde bare 11,4 prosent av stemmene på landsbasis. Særlig Høyre, men også Arbeiderpartiet, opplevde framgang på bekostning av de andre partiene. Dette gjorde at FrP likevel beholdt posisjonen som tredje største parti fra forrige kommunevalg.

Politisk plattform


Fil:S Jensen 02.jpg leder partiet i dag.]]
Fremskrittspartiet er et parti som oppstod først og fremst som en protestbevegelse, og har vært hjem for mange grupper med forskjellige målsetninger og ideologier stort sett forent av et ønske om reduksjon av skatter, avgifter og offentlige inngrep. Det er derfor svært vanskelig å oppsummere partiet innenfor tradisjonelle politiske begreper. Partiet har selv vedtatt at de er et liberalistisk parti som «bygger på Norges grunnlov, norsk og vestlig tradisjon og kulturarv med basis i det Kristendom livssyn», men politikken deres kan på flere områder vanskelig beskrives som liberal.
Gjennom 1980- og 90-åra ble reduksjon av innvandringen fra ikke-vestlige land en viktig sak for partiet. På nittitallet fikk partiet en sterkere sosial profil, med spesiell vekt på situasjonen til eldre og pleietrengende. På 2000-tallet har FrP stadig understreket at partiet vil bruke en større del av statens oljeinntekter enn det de andre partiene vil. I hovedsak oppfattes Fremskrittspartiet som et parti på høyresiden i norsk politikk som blander konservatisme og liberalisme, men med klar hovedvekt på liberalismen. Partiets politikk blir av enkelte også karakterisert som høyrepopulisme.

Friheter


Fremskrittspartiet definerer fire grunnleggende friheter i sitt prinsipp- og handlingsprogram. Det mener at et menneske først og fremst eksisterer som et enkeltmenneske, og derfor må ha styringsrett over sitt eget liv. Denne friheten inkluderer prinsippet om personvern. Frihet nummer to er eiendomsretten; FrP mener at ekspropriasjon kun kan godtas når dette er absolutt nødvendig. Den siste grunnleggende friheten er den frie markedsøkonomien, som FrP anser som uløselig knyttet til idéen om demokrati.
FrP trekker frem uttrykket «min frihet slutter der din begynner» som sentralt for sitt grunnsyn. Med dette mener partiet at dets politikk bygger på alle menneskers rett til å leve i frihet, så lenge disse ikke ønsker å innskrenke andres frihet.

Modell for statsstyringen


FrP er for å beholde det konstitusjonelle monarkiet som styringsform i Norge, med regenten som samlende symbol og statsoverhode. FrP ønsker også å beholde parlamentarismen, og er også positivt innstilt til innføring av oppløsningsrett av Stortinget under forutsetning av innføring av Tillitsvotum. Partiet vil dessuten arbeide for en modell der utnevnelser til Norges Høyesterett må godkjennes av Stortinget.
Fremskrittspartiet vil avvikle Sametinget (Norge) med den begrunnelse at stemmeretten ikke bør være begrenset til bestemte etniske grupper. Partiet mener videre at enhver avgitt stemme ved stortingsvalg skal telle likt, uten hensyn til hvor i landet den er avgitt.

Økonomisk politikk


Fremskrittspartiet har liberalismen som rettesnor i den økonomiske politikken, blant annet fordi det hevder denne fører til en maktspredning i samfunnet. Hovedideen i den økonomiske politikken er derfor at det offentlige forbruket må reduseres og at byråkratiet må bygges ned, slik at staten bare skal utføre oppgaver som det private ikke kan løse selv.
Som en konsekvens av dette ser FrP det som en viktig oppgave å avskaffe både offentlige og private monopoler, og at den frie konkurranse ikke må hindres gjennom private eller offentlige karteller og monopoldannelser. På grunn av dette ønsker Fremskrittspartiet at Konkurransetilsynet skal stå fritt og ha mye makt.
Fremskrittspartiet støtter frihandel, ønsker et løsere regulert arbeidsmarked og vil ha et lavere skatte- og avgiftsnivå.
Fremskrittspartiet er ikke udelt negative til vekst i offentlig sektor, men er klare på at den må holdes lavere enn veksten i privat sektor. FrP ønsker blant annet å oppheve den såkalte «handlingsregelen», og heller erstatte den med en modell der statens utgifter varierer, avhengig av økonomisk vekst og inflasjon. Det ønsker også at statsbudsjettet skal ha større langsiktighet, og åpner for at Stortinget kan fatte bindende, flerårige budsjettvedtak for bestemte områder og prosjekter.
FrP ønsker en uavhengig Norges Bank, og mener at sentralbanken skal ha som hovedmål for pengepolitikken å sikre lav og stabil inflasjon. Fremskrittspartiet mener også at penge- og kredittmarkedet må reguleres av markedets tilbud og etterspørsel, uten politiske inngrep eller reguleringer.

Helse- og sosialpolitikk


FrP mener at det skal være det offentliges oppgave å sørge for at folket får tilgang til helse- og omsorgstjenester. Et sentralt prinsipp er modellen med stykkprisfinansiering, der staten betaler for medisinsk behandling mens pasienten selv kan velge hvem som skal utføre behandlingen. Dette inkluderer retten til behandling i utlandet om ventetiden i Norge er for lang. FrP mener også at modellen med stykkprisfinansiering vil føre til kortere helsekøer. På lengre sikt kan FrP tenke seg å utvide ordningen med stykkprisfinansiering til også å gjelde det offentlige tannhelsetilbudet.
Fremskrittspartiet ønsker fritt sykehusvalg i hele landet når det gjelder offentlige sykehus, og ønsker også at dette skal gjelde private sykehus. Det mener dessuten at bedrifter som betaler for nødvendig, medisinsk behandling for de ansatte må kunne trekke fra disse utgiftene, samtidig som de ansatte ikke skal skatte av dette. Videre er FrP motstander av fastlegeordningen, da det mener at denne går på bekostning av pasienters rett til fritt valg.
I narkotikapolitikken mener FrP at opplysning og holdningsskapning må være hjørnesteinen i kampen mot rusmiddelmisbruk. Fremskrittspartiet er også for en utvidelse av den medikamentelt assisterte rehabiliteringen av stoffmisbrukere, og mener at kriteriene for utdeling av Metadon og Subutex bør liberaliseres. FrP støtter også forsøk med bruk av sprøyterom.

Innvandrings- og flyktningspolitikk


FrP ønsker generelt en reduksjon av innvandring, spesielt fra land utenfor EØS-området.
FrP mener at asylordningen slik den er nå må begrenses fordi den «vil føre til alvorlige motsetninger mellom folkegrupper i Norge». FrP har i partiprogrammet foreslått at Norge maksimalt skal ta i mot 1000 personer i året fra land utenfor den vestlige kulturkrets, og at denne kvoten skal omfatte flyktninger, asylsøkere, de som kommer innenfor reglene om familiegjenforening og de som gis opphold av humanitære årsaker. I 2008 foreslo partiet en enda høyere terskel for asyl, og foreslo å redusere antallet asylsøkere som får opphold i Norge til under 100 i året.
FrP ønsker en modell der flyktninger sendes til norskdrevne mottak i Uganda og Tanzania, en modell som er blitt universalt negativt mottatt av organisasjoner som jobber for flyktningers sikkerhet. FrP ønsker ellers at enkeltkommuner selv skal kunne bestemme antallet flyktninger og asylsøkere som skal kunne bo i kommunen, gjerne gjennom lokale folkeavstemninger.
Fremskrittspartiet ønsker å stramme inn reglene for familiegjenforening, og vil begrense dette til ektefelle og egne barn under 15 år. Det ønsker også en aldersgrense på 24 år for ektefeller, og at det må være en samlet tilknytting til Norge som er større enn den samlede tilknyttingen til det andre landet.
Politiske motstandere mener FrPs programfestede politikk strider med flere punkter i Flyktningkonvensjonen.

Ordførere


Fremskrittspartiets første ordfører var Håkon Rege i Sola kommune i Rogaland fylke.
Ved kommunevalgene i 1999, 2003, 2007 og 2011 ble Fremskrittspartiet det største partiet i Os i Hordaland kommune i Hordaland. Partiets andre nestleder, Terje Søviknes, ble i 1999 Fremskrittspartiets første ordfører i kommunen (og den fjerde i landet).
Etter kommunevalget 2003 fikk Fremskrittspartiet 13 ordførere: 1 i Akershus (Ullensaker kommune), 3 i Vestfold (kommunene Nøtterøy, Tønsberg og Tjøme), 2 i Hordaland (kommunene Austevoll og Os i Hordaland), 6 i Møre og Romsdal (kommunene Fræna, Skodje, Stranda, Sula, Vestnes, Ørsta) og 1 i Troms (Nordreisa kommune).
Etter kommunevalget 2007 fikk Fremskrittspartiet 17 ordførere: 3 i Østfold (Fredrikstad, Hobøl og Hvaler kommune), 1 i Akershus (Ullensaker), 1 i Vestfold (Tønsberg), 1 i Telemark (Bamble), 1 i Vest-Agder (Mandal), 4 i Hordaland (Askøy, Austevoll, Bergen og Os i Hordaland), 3 i Møre og Romsdal (Stranda, Sula og Ørskog), 1 i Nordland (Hadsel) og 2 i Troms (Lyngen og Nordreisa).
I tillegg fikk Fremskrittspartiet en ny ordfører i 2008, da Dag Bjerke overtok etter avdøde Tore Tidemann i Enebakk.
Etter kommunevalget 2011 fikk Fremskrittspartiet 11 ordførere: 1 i Østfold (Hvaler (kommune)), 1 i Akershus (Ullensaker), 1 i Telemark (Bamble), 2 i Hordaland (Austevoll og Os i Hordaland), 4 i Møre og Romsdal (Fræna, Midsund, Skodje og Ørskog), 1 i Nordland (Hadsel) og 1 i Finnmark (Vardø).

Fremskrittspartiets formenn og ledere


Formenn (1973&ndash;2009)

Ledere 2009&ndash;

Parlamentariske ledere

Valgshistorikk


Stortingsvalgene 1973–2009
Fylkestingsvalgene 1975–2011
Kommunestyrevalgene 1975–2011

Se også


Anders Langes Parti
FrP-koden
Mustafa-brevet

Litteraturhenvisninger


''Anders Lange som han var, i et intervju med Torbjørn Eide'', Lyches Forlag, 1974, ISBN 82-7008-083-7
Arve Lønnum: ''Gamle mann – hva nå?'', Elingaard forlag, Oslo, 1973, ISBN 82-505-0028-8
Arve Lønnum: ''Vett og Uvett i velferdsstaten'', Elingaard forlag, Oslo, 1974, ISBN 82-505-0134-9
Arve Lønnum: ''ALP – partiet med ni liv'', utgitt av ALP, Oslo, desember 1975
Arve Lønnum: ''Gammel i velferds-Norge: Nye veier i eldreomsorgen'', Grøndahl, cop., 1985, ISBN 82-504-0760-1
''Utkast til handlingsprogram for Stortingsvalget 1977, Anders Langes Parti til sterk nedsettelse av skatter, avgifter og offentlige inngrep'', ALP-Trykk, Oslo, 1976
''Handlingsprogram for stortingsvalget 1977'', utgitt av Fremskrittspartiet, 1977
''Fremskrittspartiet. Program 1981-1985. Vedtatt på landsmøtet i Drammen 8-10/5-1981'', Fremskritt Norsk Forlag A/S, 1981
Carl Ivar Hagen: ''Ærlighet varer lengst − Politiske erindringer'', Aventura Forlag, 1984, ISBN 82-588-0305-0
Magnus E. Marsdal: ''FrP-koden'', Forlaget Manifest 2007, ISBN 978-82-92866-00-9

Referanser

Eksterne lenker


http://www.frp.no/ Fremskrittspartiet
http://www.fpu.no/ Fremskrittspartiets Ungdom
http://frs.frp.no/ Fremskrittspartiets Studieforbund
http://www.nrk.no/nyheter/innenriks/valg/val_2007/resultat/?type=parti&id=frp NRK Valg 2007: Framstegspartiet
Kategori:Fremskrittspartiet
Kategori:Politiske partier etablert i 1973
Kategori:1973 i Norge
bg:Партия на прогреса
ca:Partit del Progrés (Noruega)
da:Fremskrittspartiet
de:Fremskrittspartiet
et:Progressipartei
en:Progress Party (Norway)
eu:Alderdi Progresista (Norvegia)
fo:Framburðsflokkurin (FrP)
fr:Parti du progrès (Norvège)
it:Partito del Progresso (Norvegia)
hu:Haladás Párt (Norvégia)
nl:Fremskrittspartiet
ja:進歩党 (ノルウェー)
nn:Framstegspartiet
nds:Fremskrittspartiet
pl:Partia Postępu
pt:Partido do Progresso
ru:Партия прогресса (Норвегия)
se:Ovddádusbellodat
sr:Норвешка партија напретка
fi:Edistyspuolue (Norja)
sv:Fremskrittspartiet
uk:Партія прогресу (Норвегія)

Forbrenningsmotor

En forbrenningsmotor, eller intern forbrenningsmotor er en fellesbetegnelse på varmekraftmaskiner der drivstoffet som blir tilført forbrennes i selve motoren, slik at produktene av forbrenningen direkte utfører et arbeid på f.eks. et stempel. Forbrenningsmotoren ble oppfunnet av Nikolaus August Otto.
Det er tildels vanlig å bruke betegnelsen ''ekstern forbrenningsmotor'' på motorer der varmen utvikles utenfor motoren, som f.eks. dampmaskinen.
Forbrenningsmotorer brukes i hovedsak i biler, fly, båter og andre motoriserte kjøretøy.

Virkemåte


I en forbrenningsmotor blir det tilført en blanding av luft og drivstoff i forbrenningskammeret, som så blir komprimert og antent, enten ved selvantenning eller ved hjelp av en tennplugg. Forbrenningen gjør at drivstoffgassene i forbrenningskammeret får høyere temperatur, det vil si at de får større kinetisk energi, og følgelig større fart. Molekylenes kollisjon med veggene i forbrenningskammeret kjenner vi som trykk. Trykket er proporsjonalt med den kinetiske molekylenergien, altså temperaturen. Gassmolekylene mister litt av farten sin når de gjør et arbeid på motoren. Litt av den termisk energi har altså blitt til kinetisk energi.
En forbrenningsmotor utvikler mye varme, og alle motorer er avhengig av en eller annen form for kjøling. Dette gjøres ved enten væskekjøling eller luftkjøling.

Typer


Stempelmotor
Gassturbin
Wankelmotor
Rakettmotor

Se også


Motor

Eksterne lenker


http://www.keveney.com/Engines.html Animated Engines – Beskriver forskjellige typer
http://auto.howstuffworks.com/engine3.htm How Internal Combustion Works – Med animasjon
Kategori:Motorer
Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha
af:Binnebrandenjin
ar:محرك احتراق داخلي
arc:ܡܙܝܥܢܐ ܕܩܝܕܐ ܓܘܝܐ
az:Daxili yanma mühərriki
bn:অন্তর্দহন ইঞ্জিন
ba:Эске яныулы двигатель
be:Рухавік унутранага згарання
be-x-old:Рухавік унутранага згараньня
bg:Двигател с вътрешно горене
ca:Motor de combustió
cs:Spalovací motor
da:Forbrændingsmotor
pdc:Autoinschein
de:Verbrennungsmotor
et:Sisepõlemismootor
el:Μηχανή εσωτερικής καύσης
en:Internal combustion engine
es:Motor de combustión
eo:Brulmotoro
eu:Barne-errekuntzako motor
fa:موتور درون‌سوز
fr:Moteur à combustion interne
gl:Motor de combustión interna
ko:내연 기관
hy:Ներքին այրման շարժիչ
hi:अन्तर्दहन इंजन
hr:Motor s unutarnjim izgaranjem
io:Interna kombusto motoro
id:Mesin pembakaran dalam
is:Sprengihreyfill
it:Motore termico
he:מנוע המכונית
la:Motrum combustionis internae
lv:Iekšdedzes dzinējs
lb:Verbrennungsmotor
lt:Vidaus degimo variklis
hu:Belső égésű motor
mk:Мотор со внатрешно согорување
ml:ആന്തരിക ദഹന യന്ത്രം
ms:Enjin pembakaran dalam
nl:Verbrandingsmotor
ja:内燃機関
nn:Forbrenningsmotor
oc:Motor de combustion
pnb:انجن
km:ម៉ាស៊ីនចំហេះក្នុង
pl:Silnik spalinowy
pt:Motor de combustão interna
ro:Motor cu ardere internă
qu:Rawray kuyuchina
ru:Двигатель внутреннего сгорания
simple:Internal combustion engine
sk:Spaľovací motor
sl:Motor z notranjim zgorevanjem
ckb:بزوێنەری سووتانی ناوەکی
sr:Motor sa unutrašnjim sagorevanjem
sh:Motor s unutrašnjim sagorijevanjem
fi:Polttomoottori
sv:Förbränningsmotor
ta:உள் எரி பொறி
tr:İçten yanmalı motor
uk:Двигун внутрішнього згоряння
ur:اندرونی احتراقی محرکیہ
vi:Động cơ đốt trong
war:Makina nga aada ha sulod it paglarab
yi:אינטערנל קאמבאסטשען ענזשין
zh:内燃机

Fri programvare

Fri programvare er programvare der brukeren har lisensfestet rett til å endre og redistribuere programvaren. Ifølge Free Software Foundation, som har utarbeidet de tre ''frie lisensene'' GPL, LGPL og GFDL, må fri programvare gi brukeren følgende fire friheter:
Frihet 0: Friheten til å kjøre programmet uansett hensikt
Frihet 1: Friheten til å studere hvordan programmet virker og tilpasse det til sine behov
Frihet 2: Friheten til å distribuere kopier for å hjelpe andre
Frihet 3: Friheten til å utgi sine forbedringer til offentlig eie, slik at hele samfunnet kan få utbytte
For punktene 1 og 3 kreves det at kildekoden er tilgjengelig eller «Fri programvare#Åpen kildekode».
Fri programvare (engelsk: ''free software'') må ikke forveksles med ''gratis'' programvare; denne utbredte misforståelsen var opphavet til begrepet åpen kildekode (engelsk: ''open source''), som opprinnelig var ment som en alternativ betegnelse. Etter at Bruce Perens skrev «the Open Source Definition», har derimot disse begrepene ikke vært 100% kompatible. Mens fri programvare i all hovedsak er til for å beskytte brukere mot opphavsrettslig utnyttelse, er tilhengere av åpen kildekode også i stor grad opptatt av å bruke åpen innovasjon som en metode for å oppnå høyere kvalitet.
Fri programvare kan godt være kommersiell, selv om redistribusjon er tillatt. Dobbeltlisensiering og salg av unntak fra en fri lisens er eksempler på strategier som brukes for å selge fri programvare. Salg av relaterte tjenester er muligens enda viktigere.

Fri programvare i Norge


Åndsverkslovens §40 gir opphavsmannen enerett til utnyttelse av et åndsverk i opphavsmannens levetid og 70 år etter utløpet av hans dødsår. Dette gjelder også programvare. Programvaren er utilgjengelig med mindre opphavspersonen/firmaet utformer en lisens som beskriver bruksrett til verket. Hvilke bruksretter eller friheter man gis som utvikler og sluttbruker er derfor sentrale.

Copyleft


En fri programvarelisens som krever at programvaren, samt all programvare som baserer seg på denne, ikke redistribueres under en annen lisens, kalles en copyleft-lisens. Selve skoleeksempelet på en slik lisens er GNU General Public License (forkortet GPL). Hensikten er å sikre at alle framtidige forbedringer av programvaren vil fortsette å være fri programvare. Ifølge blant andre Free Software Foundation, er copyleft nødvendig for å beskytte friheten til brukerne.
Et mye brukt eksempel på det motsatte, er BSD-lisensen, som i praksis er samme lisens som MIT-lisensen. BSD/MIT gir deg rett til å gjøre hva du vil med kildekoden så lenge en opplyser om hvem som er den opprinnelige opphavspersonen. Slike lisenser kalles gjerne ''BSD-liknende''. Fordi programvare gitt ut under BSD-lisensen ikke trenger å redistribueres under samme lisens etter modifikasjoner, trenger den heller ikke å fortsette å være fri programvare.

Antonymer


Programvare som ikke er fri, betegnes ofte som ufri eller proprietær programvare. Fri programvare må ikke forveksles med «freeware» som er gratis ''proprietær programvare''. Fri programvare betinger ikke at programvaren leveres gratis, selv om det ofte blir en konsekvens av videredistribusjonsretten (frihet nr 3).
En del kommersielle aktører mener motsetningen til fri programvare heter produsenteid programvare. Men produsenter og utviklere av fri programvare beholder selv eiendomsretten til kildekoden, og alternative begreper for proprietær programvare bidrar med lite mer enn å skape forvirring.

Relaterte begreper


Siden det engelske ordet for fri (free) også betyr gratis, blir det fort forviklinger. Man har derfor de tradisjonelle sammenlikningene «free as in free beer» og «free as in free speech» og «free as in freedom». Siden denne forviklingen er litt lei, har det kommet flere lignende begreper.

Åpen kildekode


Åpen kildekode (engelsk: «open source») er sterkt relatert til ''fri programvare''. Åpen kildekode baserer seg ikke på de fire frihetene definert av Free Software Foundation, men på sin egen Open Source Definition, som er basert på Debian Free Software Guidelines. Denne har ti punkter og er således mer definert. Tilhengere av åpen kildekode er ofte mer opptatt av praktiske hensyn, som økonomiske og tekniske fordeler, mens ''fri programvare'' er mer opptatt av etiske og moralske hensyn. For utenforstående er ''fri programvare'' og åpen kildekode i praksis synonyme begreper. For de innvidde kan man merke noen forskjeller i preferanser for verktøy, arbeidsmetoder og kodestil, derimot er GNU GPL den dominerende lisensen i begge leire.

Fri og åpen kilde


Programvare med fri og åpen kilde (engelsk: ''Free and open source software'' (forkortes: ''FOSS')' betyr ''Fri programvare'' og/eller ''Åpen kildekode'' og er programvare hvor kildekoden er åpen og tilgjengelig for alle som ønsker å forbedre, studere eller endre den og er fri til å dele den originale og modifikasjonene med andre. Disse rettighetene er vanlig å gi til brukere gjennom lisenser som GPL, LGPL, eller BSD-lisensen.
For mange praktiske formål er forskjellen mellom begrepene «Åpen kildekode» og «fri kildekode» eller «fri programvare» uvesentlig. Fri og åpen kilde står på norsk for «programvare med fri og åpen kildekode», eller FLOSS, (engelsk: ''Free/Libre Open Source Software'') som på norsk betyr «programvare med fri (som i frihet) og åpen kildekode» blitt lansert.

Eksempler på FOSS programvare


GNU/Linux
OpenOffice.org
Mozilla Firefox
Blender (programvare)
VLC
PeaZip
7-Zip
F/OSS definisjoner og retningslinjer:
Open Source Definition, from the Open Source Initiative
Free software license, from the Free Software Foundation
Debian Free Software Guidelines
Liste over lisenser:
Open-source license#OSI approved licenses
http://www.gnu.org/philosophy/license-list.html The Free Software Foundation's list of free and unfree licenses

Se også


Richard M. Stallman
GNU (prosjekt)
Fri programvare til Windows
Fri programvare til Mac OS X

Referanser

Eksterne lenker


http://www.gnu.org/philosophy/free-sw.nb.html FSF sin fri programvare-definisjon
http://fsfeurope.org/index.no.html FSF sin norske side
http://www.opensource.org Open Source Initiative
Kategori:Fri programvare
Kategori:Programvare
af:Vrye sagteware
ar:برمجيات حرة
ast:Software llibre
az:Azad proqram təminatı
bn:ফ্রি সফটওয়্যার
zh-min-nan:Chū-iû nńg-thé
be:Свабодныя праграмы
bg:Свободен софтуер
bs:Slobodni softver
br:Poellad frank
ca:Programari lliure
cs:Svobodný software
da:Fri software
de:Freie Software
et:Vaba tarkvara
el:Ελεύθερο λογισμικό
en:Free software
es:Software libre
eo:Libera programaro
eu:Software libre
fa:نرم‌افزار آزاد
fr:Logiciel libre
ga:Bogearraí saora
gv:Cooid vog heyr
gl:Software libre
gu:ફ્રી સૉફ્ટવૅર
ko:자유 소프트웨어
hy:Ազատ ծրագրային ապահովում
hi:मुफ्त सॉफ्टवेयर
hr:Slobodna programska podrška
io:Libera programaro
ilo:Nawaya a software
id:Perangkat lunak bebas
ia:Software libere
is:Frjáls hugbúnaður
it:Software libero
he:תוכנה חופשית
ku:Nermalava azad
la:Libera programmatura
lv:Brīvā programmatūra
lt:Laisvoji programinė įranga
hu:Szabad szoftver
mk:Слободен софтвер
mg:Rindrankajy malalaka
ml:സ്വതന്ത്ര സോഫ്റ്റ്‌വെയർ
mr:मुक्त सॉफ्टवेअर
ms:Perisian bebas
nl:Vrije software
ja:フリーソフトウェア
nn:Fri programvare
oc:Logicial liure
mhr:Эрыкан программе вораҥдыш
pl:Wolne Oprogramowanie
pt:Software livre
ro:Software liber
rmy:Mesto software
ru:Свободное программное обеспечение
sq:Programi kompjuterik i lirë
si:නිදහස් මෘදුකාංග
simple:Free software
sk:Slobodný softvér
sl:Prosto programje
szl:Swobodne Uoprůgramowańy
ckb:نەرمەکاڵا خۆڕاییەکان
sr:Слободни софтвер
sh:Slobodni softver
fi:Vapaa ohjelmisto
sv:Fri programvara
tl:Malayang sopwer
ta:கட்டற்ற மென்பொருள்
th:ซอฟต์แวร์เสรี
tg:Барномаҳои озод
tr:Özgür yazılım
uk:Вільне програмне забезпечення
ur:آزاد مصنع‌لطیف
vi:Phần mềm tự do
wuu:自由軟件
zh-yue:自由軟件
zh:自由软件

Free Software Foundation Europe

Free Software Foundation Europe (FSFE) er en idéell stiftelse opprettet etter inspirasjon fra Free Software Foundation i USA. FSFE ble startet 10. mars 2001.

Se også


FSF
FSF India
Fri programvare
GNU (prosjekt)

Eksterne lenker


http://fsfe.org/ FSFEs nettside
Kategori:Stiftelser
Kategori:Fri programvare
Kategori:Etableringer i 2001
ca:Free Software Foundation Europe
cs:Free Software Foundation Europe
da:Free Software Foundation Europe
de:Free Software Foundation Europe
et:Free Software Foundation Europe
el:Ευρωπαϊκό Ίδρυμα Ελεύθερου Λογισμικού
en:Free Software Foundation Europe
es:Free Software Foundation Europe
fa:بنیاد نرم‌افزار آزاد اروپا
fr:Free Software Foundation Europe
it:Free Software Foundation Europe
nl:Free Software Foundation Europe
ja:Free Software Foundation Europe
nn:FSF Europe
pl:Free Software Foundation Europe
pt:Free Software Foundation Europe
ro:Free Software Foundation Europe
ru:Европейский фонд свободного программного обеспечения
sr:Zadužbina za slobodni softver Evrope
sv:Free Software Foundation Europe
tl:Free Software Foundation Europe

François Truffaut


François Truffaut (født 6. februar 1932, død 21. oktober 1984) var en Frankrike filmregissør, manusforfatter, skuespiller og filmprodusent. Som filmkunstner er Truffaut et ikon i den franske filmindustrien, og en viktig del av ''Den nye franske bølge'' innen fransk film.

Filmografi (utvalg)


''På vei mot livet'' (''Les quatre cents coups'', 1959)
''Jules & Jim'' (''Jules et Jim'', 1960)
''Fahrenheit 451 (Film)'' (med Oskar Werner, 1966)
''Stjålne kyss'' (''Baisers volés'', med Jean-Pierre Léaud, Claude Jade, 1968)
''La sirene du Mississippi'' (med Jean-Paul Belmondo, Catherine Deneuve)
''Elsker – elsker ikke'' (''Domicile conjugal'', med Jean-Pierre Léaud, Claude Jade)
''Une belle fille comme moi'' (med Bernadette Lafont)
''L'amour en fuite'' (med Jean-Pierre Léaud, Claude Jade)
''Le dernier metro'' (med Catherine Deneuve, Gérard Depardieu)

Eksterne lenker


Kategori:Franske regissører
Kategori:Franske skuespillere
Kategori:Personer fra Paris
Kategori:Fødsler i 1932
Kategori:Dødsfall i 1984
an:François Truffaut
bn:ফ্রঁসোয়া ত্রুফো
zh-min-nan:François Truffaut
be:Франсуа Труфо
be-x-old:Франсуа Труфо
bg:Франсоа Трюфо
bs:François Truffaut
br:François Truffaut
ca:François Truffaut
cs:François Truffaut
da:François Truffaut
de:François Truffaut
et:François Truffaut
el:Φρανσουά Τρυφό
en:François Truffaut
es:François Truffaut
eo:François Truffaut
eu:François Truffaut
fa:فرانسوا تروفو
fr:François Truffaut
gl:François Truffaut
ko:프랑수아 트뤼포
hi:फ़्राँस्वा त्रुफ़ो
hr:François Truffaut
io:François Truffaut
id:François Truffaut
it:François Truffaut
he:פרנסואה טריפו
ka:ფრანსუა ტრიუფო
la:Franciscus Truffaut
lv:Fransuā Trifo
lb:François Truffaut
lt:François Truffaut
hu:François Truffaut
mk:Франсоа Трифо
ml:ഫ്രാൻസ്വാ ത്രൂഫോ
mzn:فرانسوا تروفو
nl:François Truffaut
ja:フランソワ・トリュフォー
nn:François Truffaut
oc:François Truffaut
pl:François Truffaut
pt:François Truffaut
ro:François Truffaut
ru:Трюффо, Франсуа
scn:François Truffaut
simple:François Truffaut
sk:François Truffaut
sl:François Truffaut
sr:Франсоа Трифо
sh:François Truffaut
fi:François Truffaut
sv:François Truffaut
th:ฟร็องซัว ทรูว์โฟ
tr:François Truffaut
uk:Франсуа Трюффо
vi:François Truffaut
zh-yue:杜魯福
zh:法蘭索瓦·杜魯福

Florida


Florida er en USA delstat som ligger helt sørøst i USA.

Geografi


Florida er den sørligste av de 48 fastlandsdelstatene. Staten grenser til Georgia (USA) og Alabama i nord. Selv om Florida har en del kupert terreng, har den ingen høye fjelltopper, det høyeste punktet er Britton Hill på 105 m.
Den sørligste delen av Florida-halvøya består i stor grad av myrområdet Everglades. Nord for myrområdet ligger den store innsjøen Lake Okeechobee. Sør for halvøya ligger øyrekkene Florida Keys.
Mye av delstaten består av Florida-halvøya, men det er også en tynn landstripe («panhandle») langs kysten nordvest i staten. Hovedstaden er Tallahassee. Andre kjente byer er Miami, Jacksonville og Orlando.
Florida har et varmt klima som er sterkt preget av havet. Om sommeren og høsten er orkaner en alvorlig trussel.
<gallery>
Fil:Everglades 2012 - C.JPG|Everglades
Fil:Everglades 2012 - B.JPG|Everglades
Fil:Everglades 2012 - A.JPG|Everglades
</gallery>

Historie


Florida fikk sitt navn av oppdageren Juan Ponce de León som gikk i land ved Florida 2. april 1513 under «Pasqua Florida» (spansk for påske).
Befolkning i Florida går imidlertid flere tusen år tilbake, med flere indianerstammer som Ais, Apalachee, Calusa, Timucua og Tocobago stammene. På 1500-tallet begynte Spania og Frankrike innflyttere å bosette seg i Florida, men voldelige konflikter oppsto mellom de franske og spanske bosetterne, og etter hvert kom England fra nord inn i konflikten. Engelskmennene fikk kontroll over Florida i 1763 men mistet den tilbake til spanjolene i 1783. I 1819 gikk imidlertid Spania med på å la USA få kontroll over Florida mot at de sa fra seg retten til Texas. Florida ble USAs 27. stat 3. mars 1845.
Ved den amerikanske borgerkrigen gikk Florida ut av unionen og erklærte sammen med flere andre sørstater at de hadde gått sammen om konføderasjonen og blitt uavhengige fra resten av USA. Havnene gjorde Florida til en viktig stat og nordstatene okkuperte flere av havnene som Key West, Jacksonville og Pensacola (Florida). Etter at sørstatene tapte krigen i 1865 ble Florida sluppet inn igjen 25. juli 1868.
I løpet av 1900-tallet ble flere turistattraksjoner bygget i Florida. Det militære plasserte også flere baser i delstaten. Etter krigen fikk Florida en stor befolkningsøkning grunnet innflytting fra delstatene i nord og Karibien i sør.

Befolkning


Med innbyggere er Florida USAs fjerde mest folkerike delstat (etter California, Texas og New York (delstat)). Hvite utgjør 65 prosent av befolkningen, mens svarte og latinere utgjør de største minoritetsgruppene med 35 prosent. Stor innflytting av pensjonister i nord gjør at befolkningen i Florida har en svært høy gjennomsnittsalder.
De største metropolene er Miami-Fort Lauderdale området i sørøst, Jacksonville i nordøst og Tampa (Florida)-Saint Petersburg i vest.

Økonomi


Florida er, grunnet sitt behagelige klima, et yndet reisemål for turister og det er flere fornøyelsesparker i delstaten. I tillegg er Miami-Fort Lauderdale området en viktig havn for cruiseskip. Orlando er en av de viktigste turistbyene der verdenskjente fornøyelsesparker som Disneyworld ligger.
Landbruk er også en viktig industri i Florida, og det varme klimaet tillater dyrkning av sitrusfrukter som appelsiner og sitroner, som gir høye inntekter per gårdsbruk. Kjøttproduksjonen er også ganske betydelig.
Oppskytningsstasjonen til NASA ligger ved Cape Canaveral øst i delstaten.
Energiproduksjonen er meget stor, viktigste kilder er gasskraft (85,4 mrd kWh i 2006), kullkraft (60,4 mrd kWh), kjernekraft (31,4 mrd kWh), og oljekraft (15,5 mrd kWh). Vannkraftproduksjonen er minimal med 216 mill kWh årsproduksjon.
<small> Kilde: ''The World Almanac 2008'', side 45 og 555-587. </small>

Politikk


I kongressen har Florida to plasser i Senatet (USA) og 25 plasser i Representantenes hus (USA), noe som gir staten 27 valgmannstemmer i presidentvalg. Florida sender en republikansk og en demokratisk senator, samt ni demokratiske og seksten republikanske representanter. I delstatsforsamlingen har republikanerne solide flertall i begge kammer, 26-14 i Senatet og 78-41 i Representantenes Hus. Guvernør Charlie Crist, som ble valgt i november 2007 er også republikaner.
Florida er ofte regnet som en vippestat der republikanere og demokrater står noenlunde likt. Dette, sammen med de mange valgmennene som er å hente i Florida, gjør at politiske kampanjer kan være ganske intense i Florida. I Presidentvalget i USA 2000 og Presidentvalget i USA 2004 gikk staten til republikanske George W. Bush, begge gangene med knapp margin. Mest omstridt var valget i 2000 med beskyldninger om stemmefusk, forvirrende stemmesedler og krav om omtellinger.

Natur


Everglades er en kjent nasjonalpark. Florida har mange fine strender. Florida har også mange reservater for alligatorer, som er et av Floridas varemerke. Tropiske orkaner er også noe Florida er svært preget av. Dette er fordi det varme vannet sør-øst for Florida holder over 26.5 grader noe som er det viktigste for at tropiske orkaner oppstår.

Kjente personer


Edna Buchanan
Jeb Bush og hans far George H.W. Bush.
Høvding Osceola
Janet Reno
Tiger Woods
Donald Trump
Shaquille O'Neal

Kjente band


Lynyrd Skynyrd
Backstreet Boys
Creed
Shinedown
Matchbox Twenty
Tom Petty & the Heartbreakers

Byer


Dette er en liste over de 20 største byene i Florida etter folketall.
Kategori:Florida
Kategori:Halvøyer
Kategori:Stater og territorier etablert i 1845
af:Florida
am:ፍሎሪዳ
ang:Florida
ar:فلوريدا
an:Florida
frp:Florida
ast:Florida
gn:Florida
az:Florida
bn:ফ্লোরিডা
zh-min-nan:Florida
be:Штат Фларыда
be-x-old:Флорыда
bcl:Florida
bi:Florida
bg:Флорида
bar:Florida
bo:ཧྥོ་ལོ་རི་ཌ།
bs:Florida
br:Florida
ca:Florida
cv:Флорида
cs:Florida
cbk-zam:Florida
cy:Florida
da:Florida
de:Florida
nv:Łóodah Hahoodzo
et:Florida
el:Φλόριντα
en:Florida
es:Florida
eo:Florido
eu:Florida
fa:فلوریدا
hif:Florida
fo:Florida
fr:Floride
fy:Florida
ga:Florida
gv:Florida
gag:Florida
gd:Florida
gl:Florida
hak:Fu-lò-lî-tha̍t
xal:Плоорид
ko:플로리다 주
haw:Pololika
hy:Ֆլորիդա
hi:फ़्लोरिडा
hsb:Florida
hr:Florida
io:Florida
ig:Flórídạ
ilo:Florida
bpy:ফ্লোরিডা
id:Florida
ia:Florida
ie:Florida
iu:ᑉᓘᕇᑖ
ik:Florida
os:Флоридæ
zu:Florida
is:Flórída
it:Florida
he:פלורידה
jv:Florida
kn:ಫ್ಲಾರಿಡ
pam:Florida
krc:Флорида
ka:ფლორიდის შტატი
kw:Florida
sw:Florida
ht:Florid
ku:Florida
mrj:Флорида
lad:Florida
lez:Флорида
la:Florida
lv:Florida
lb:Florida
lt:Florida
lij:Florida
li:Florida
lmo:Florida
hu:Florida
mk:Флорида
mg:Florida
ml:ഫ്ലോറിഡ
mi:Florida
mr:फ्लोरिडा
arz:فلوريدا
mzn:فلوریدا
ms:Florida
mn:Флорида
my:ဖလော်ရီဒါပြည်နယ်
nah:Florida
nl:Florida (staat)
nds-nl:Florida (stoat)
new:फ्लोरिडा
ja:フロリダ州
frr:Florida
nn:Florida
oc:Florida
uz:Florida
pnb:فلوریڈا
pap:Florida
pms:Florida
nds:Florida
pl:Floryda
pt:Flórida
ro:Florida
rm:Florida
qu:Florida suyu
ru:Флорида
sah:Флорида
se:Florida
sa:फ्‍लोरिडा
sco:Florida
sq:Florida
scn:Florida
simple:Florida
sk:Florida
sl:Florida
szl:Florida
so:Florida
ckb:فلۆریدا
sr:Флорида
sh:Florida
fi:Florida
sv:Florida
tl:Plorida
ta:புளோரிடா
tt:Флорида (штат)
te:ఫ్లోరిడా
th:รัฐฟลอริดา
tr:Florida
uk:Флорида
ur:فلوریڈا
ug:Florida Shitati
vec:Florida
vi:Florida
vo:Florida
war:Florida
wuu:佛罗里达州
yi:פלארידע
yo:Florida
zh-yue:佛羅里達州
diq:Florida
bat-smg:Florida
zh:佛罗里达州

Foto

fotografi

Forfatter

Fil:Knut Hamsun painting by Alfredo Andersen (1860-1935).jpg, vinner av Nobelprisen i litteratur og etter andre verdenskrig dømt for samarbeid med Tysklands historie (1933–1945)]]
En forfatter er en person som skriver en tekst. «Forfatter» er ingen beskyttet yrkestittel og alle som skriver, kan i prinsippet kalle seg forfattere. I dagligtale blir imidlertid uttrykket mest brukt om dem som skriver litteratur tekster og får dem publisert. I slik bruk blir forfatter en person som har skriving som profesjon.

Typer av forfattere


Forfatterfaget er særlig knyttet til bok og skjønnlitteratur, men omfatter flere beslektede aktiviteter og kan blant annet grupperes etter litterære sjangre. Således fins det romanforfattere, barnebokforfattere, fagbokforfattere, leksikonforfattere, proletarforfattere, biografi, kronikk osv. En forfatter som hovedsakelig skriver dikt, kalles ofte dikter, poesi eller lyrikk, en roman- og novelleforfatter kan kalles prosaist, mens en dramatikk eller manusforfatter skriver skuespill eller filmmanus og en essayist skriver essays. En forfatter av essay og avhandlinger eller artikler i dagspressen kan også kalles skribent. Tekstforfatter brukes særlig om den som skriver revy, sang- eller reklametekster. En librettist eller librettoforfatter skriver librettoer til operaer og operetter, mens en visedikter skriver viser og en låtskriver forfatter sangtekster og komponerer melodier. En spillforfatter utvikler ideene bak spill.

Utdannelse


Det fins ingen bestemt yrkesutdannelse for litterære forfattere, men de fleste forfattere har høyere utdanning. De siste tiåra har det også blitt opprettet forfatterkurs på høyskolenivå, bl.a. ved Forfatterstudiet i Bø og Skrivekunstakademiet i Bergen. Man regnes vanligvis som forfatter først når teksten eller verket blir publisert av et forlag, og det kan derfor være vanskelig å etablere seg innenfor yrket.
De fleste forfattere jobber selvstendig med egne prosjekter eller frilans på oppdrag fra for eksempel et forlag med spesielle ønsker.
Westerdals School of Communication i Oslo, tidligere Westerdals Reklameskole, utdanner tekstforfattere til mediebransjen.
Den norske filmskolen i Lillehammer utdanner manusforfattere for norsk film- og TV-bransje.

Historikk


Opphavet til de eldste, Muntlig litteratur kjenner vi ikke. Da skrivekunsten kom, ble imidlertid disse fortellingene skrevet ned og dermed lettere å spore gjennom historien. Den eldste poeten vi kjenner navnet på, er Enheduanna, (ca. 2285 f.Kr. – 2250 f.Kr. f.Kr.), som var en sumerisk/akkadisk yppersteprestinne. Etter henne har vi 42 hymner som ble skrevet i kileskrift på leirtavler for bortimot 4300 år siden.
Gilgamesh-eposet regnes som verdens første epos som vi kjenner til, og det ble spredt i ulike versjoner og i mange oversettelser i 2000 år før det ble glemt i ytterligere 2000 år før det ble gjenoppdaget i våre dager. Forfatterne av de ulike versjonene er ukjente – inntil en prest og forfatter som levde i Babylonia omtrent 1400 f.Kr. ved navn Sin-leqi-unninni (navnet kan oversettes til «Måneguden, hør min bønn») samlet alle versjonen til én felles episke fortelling og det er denne versjonen av Gilgamesh-eposet vi kjenner i dag. Alt annet er bare fragmenter. Sin-leqi-unninni er den eldste episke forfatteren verden kjenner til.
I Europa regnes grekeren Homer som den første kjente forfatteren. Han skal ha levd en gang på 800-tallet før Kristus og er tillagt de kjente eposene Iliaden og Odysseen. Siden kom greske tragedieforfattere og filosofer etter, og romerske forfattere og talere. Flere av disse er kjent med navn, selv om de aller eldste verkene bygger direkte på den muntlige tradisjonen og «forfatterne» av dem bare var håndverksskrivere som gjenfortalte gamle historier.
I Norden kom skrivekunsten med runerne. Snorre Sturlason (1178–1241) er blant våre tidligste og viktigste historiefortellere og skalder. Han forfattet kongesagaene i Heimskringla, gjenfortalte norrøn mytologi gudemyter og skrev om diktekunst i Edda.
Det å leve av å skrive en profesjonell fortelling som profesjon i moderne forstand, med forlegger, bokutgivelser, kritikere etc., er imidlertid nyere. Først på 1700-tallet og 1800-tallet kunne forfattere med ambisjoner om å skape personlige kunstverk, forsørge seg av yrket. Tidligere arbeidet de fleste med støtte fra rike Mesén, herskere og mektige oppdragsgivere og skreiv historiefortellinger, hylningsdikt, epitafer o.a. Med den industrielle revolusjon på 1800-tallet og bedre leseferdigheter blant folk flest økte imidlertid salget av bøker, og det ble etter hvert etterspøsel etter forskjellige slags forfattere som kunne skrive for ulike lesergrupper.
Samfunnets holdninger overfor forfattere har variert. Tradisjonelt har skalder og diktere vært høyt ansett og stått makten, og tidvis også guddommen, nær. Da skrivekunsten kom til, fikk de skrivekyndige anerkjennelse for sitt nyttige håndverk og ble knyttet til den politiske, religiøse og etter hvert intellektuelle eliten. Samtidig har mange sett på dikterne som livsfjerne drømmere og fysisk svake grublere som tuller bort livet sitt uten å gjøre ordentlig nytte for seg. Selv etter at alle i et samfunn lærer å lese og skrive på skolen, nyter forfattere stor respekt i de fleste miljøer. Boka representerer fortsatt makt, kunnskap og visdom og særlig skjønnlitterære forfattere som skriver for voksne, står høyt på den sosiale og kunstneriske rangstigen.

Forfatterforeninger


I Norge er de fleste profesjonelle forfatterne medlemmer av Den norske Forfatterforening, Norske Barne- og Ungdomsbokforfattere, Norske Dramatikeres Forbund, Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening, Norsk Oversetterforening (for skjønnlitteratur) eller NOPA (underholdningskomponister og tekstforfattere). Fordi praktisk talt alle forfattere jobber frilans og ikke er ansatt hos en arbeidsgiver, er disse foreningene ikke fagforeninger i tradisjonell forstand, men faglige interesseorganisasjoner og sammenslutninger av enkeltmannsforetak. Opptak i foreningene skjer etter søknad som bedømmes av en fagjury, og opptakskravene er vanligvis litterær kvalitet og en produksjon på minst to bøker.
Norsk Forfattersentrum er en formidlingstjeneste for skjønnlitterære forfattere, der alle som har utgitt bok, kan være medlem. Forfattersentrum arrangerer opplesninger og forfatterbesøk, særlig i skoleverket.

Se også


Dikter
Skribent
Litteratur
Tidsperioder innenfor litteraturen
Muntlig litteratur
:Kategori:Lister over forfattere

Eksterne lenker


http://utdanning.no/yrker/beskrivelse/forfatter Yrkesbeskrivelse av forfatter – Utdanning.no
http://www.forfatterbloggen.no/ Forfatterbloggen
http://nettpoeten.com/news.php Nettpoeten
http://www.forfatterloggen.no/ Forfatterloggen
Kategori:Forfattere
Kategori:Kunstneriske beskjeftigelser
als:Autor
am:ደራሲ
ar:كاتب عمومي
az:Müəllif
bjn:Panulis
be:Аўтар
be-x-old:Аўтар
bg:Автор
bar:Autor
ca:Autor
cs:Autor
cy:Awdur
da:Forfatter
de:Autor
et:Autor
el:Συγγραφέας
en:Author
es:Autor
eo:Aŭtoro
eu:Idazle
fa:پدیدآور
gl:Autor
hy:Հեղինակ
hi:लेखक
io:Autoro
id:Penulis
it:Autore
he:מחבר
kn:ಲೇಖಕ
ka:ავტორი
kk:Автор
ky:Автор
mk:Автор
mn:Зохиолч
nl:Auteur
ja:作家
nn:Forfattar
uz:Muallif
pl:Autor
pt:Autor
ro:Autor
rue:Автор
ru:Автор
sq:Autori
sh:Autor
simple:Author
sk:Autor
sl:Avtor
sr:Аутор
sv:Författare
tr:Yazar
uk:Автор
wa:Scrijheu
vls:Schryver
yo:Olùkọ̀wé
diq:Nuskari
zh:作者