Arietta


''Arietta'' er en CD med klassisk musikke stykker for piano spilt inn av Kjell Bækkelund i 1994.

Innhold

CD 1


Arietta, Op. 12, Nr. 1 (Edvard Grieg)
Vals, Op. 12, Nr. 2 (Edvard Grieg)
Folkevise, Op. 12, Nr. 5 (Edvard Grieg)
Crescendo (Per Lasson)
Langeleiklåt (Geirr Tveitt)
Skumring (Signe Lund)
Sommertrall (Christian Hartmann)
Valse dolce (Klaus Egge)
Largo (Troll) fra Villarkorn (Olav Kielland).
Til et barn (Jan Wølner)
Nocturne (C. Hartmann)
Kjempevise-slåtten (Harald Sæverud)
Humoreske (Sverre Jordan)
Vals-caprice (Johan Øian)
Halling fra Tre klaverstykker, Op. 16, Nr. 3 (Knut Nystedt)
Sagn (Gunnar Gjerstrøm)
Consolation (J. Wølner)
Ostinato rytmico (K. Bækkelund)
Aften på Høifjeldet (Edvard Grieg)

CD 2


Frühlingsrauschen, Op. 32, No. 3 (Christian Sinding)
Vårvise (C. Hartmann)
Berceuse, Op. 38, Nr. 1 (Edvard Grieg)
Valse caprice (Rikard Nordraak.)
Lento (Lokk) Fra "Villarkorn", Op. 13, No. 9 (Olav Kielland)
Andante sostenuto Fra "Villarkorn", Op. 13, No. 10 (Olav Kielland)
Den lille danserinnen (C. Hartmann)
Melodi, Op. 38, Nr. 3 (Edvard Grieg)
Småsvein-gangar, Op. 14, No. 1 (Harald Sæverud)
Rondo amoroso , Op. 14, No. 7 (Harald Sæverud)
Legende, Op. 16, No. 1 (Lund Skabo)
Sommervise (Agathe Backer Grøndahl)
Vél komne med æra (Geirr Tveitt)
Vals, Op. 38, Nr. 7 (Edvard Grieg)
Nocturne (Kristian Lindeman)
Aa, kjende du Kjell (trad)
Elegi, Op. 14, Nr. 1 (J. Wølner)
Skumring ved Trolltjernet (Erling Kjellsby)
Solveigs sang, Op. 52, No. 4 (Edvard Grieg)
Tylden: GTACD 8031/2
Kategori:Kjell Bækkelund-album
Kategori:Musikkalbum fra 1994

Dagdrømmer


''Dagdrømmer'' er av mange regnet som Kjell Bækkelunds magnum opus innen fortolkningskunst.

Innhold


Nocturne ; Den lille danserinnen ; Dagdrømmer : suite / Christian Hartmann.
Nattstemning ; Scherzo / Lars Minsaas.
Til et barn ; Poem / Jan Wølner.
Bjønnesen ; Gamal-Holin ; Gubben Noa-variasjoner / Sverre Arvid Bergh.
Musikk om barn / Kjell Krane.
Valse caprice ; Rhumba intermezzo ; A la boogie woogie / Johan Øian
Kategori:Kjell Bækkelund-album
Kategori:Musikkalbum fra 1975

Konsonant

Fonetisk sett er en konsonant (også kalt ''medlyd'') en lyd i talespråket som er slik at luftstrømmen treffer på en eller flere hindringer på veien fra lungene til munnen eller nesen. Det vil si at for eksempel ''t'' og ''v'' er konsonanter, mens ''a'' og ''o'' ikke er det.
Også enkeltbokstavene som representerer slike lyder kalles konsonanter imens resten av bokstavene i alfabetet kalles vokaler.
Fonologisk sett, derimot, er hovedregelen at en konsonant ikke er stavingsbærende. På det grunnlaget kan en si at ''n'' på norsk som regel er en konsonant. Den norske ''j''-en uttales i mange varianter av norsk akkurat som en kort ''i'', som er en vokal. Men likevel regnes den for en konsonant (eller i noen tilfeller for en halvvokal), siden den ikke er stavingsbærende.
Kategori:Fonetikk
Kategori:Fonologi
af:Konsonant
als:Konsonant
ar:حرف صامت
frp:Consona
ast:Consonante
bn:ব্যঞ্জনধ্বনি
be:Зычныя
bg:Съгласна
bo:གསལ་བྱེད།
br:Kensonenn
ca:Consonant
cv:Хупă сасăсем
cs:Souhláska
cy:Cytsain
da:Konsonant
de:Konsonant
et:Kaashäälik
el:Σύμφωνο
en:Consonant
es:Consonante
eo:Konsonanto
eu:Kontsonante
fa:همخوان (آواشناسی)
fr:Consonne
fy:Konsonant
gv:Corockle
gd:Connrag
gl:Consoante
ko:닿소리
hi:व्यंजन वर्ण
hr:Suglasnik
io:Konsonanto
id:Konsonan
is:Samhljóð
it:Consonante
he:עיצור
jv:Konsonan
kn:ವ್ಯಂಜನ
pam:Makikatni
ka:თანხმოვანი
kk:Дауыссыз дыбыстар
kw:Kessonen
sw:Konsonanti
ht:Konsòn
ku:Dengdar
lo:ພະຍັນຊະນະ
la:Consonans
lv:Līdzskanis
lt:Priebalsis
ln:Molelisi
lmo:Cunsunant
hu:Mássalhangzó
mk:Согласка
ml:വ്യഞ്ജനം
mr:व्यंजन
ms:Konsonan
nl:Medeklinker
ja:子音
nn:Konsonant
pl:Spółgłoska
pt:Consoante
ro:Consoană
qu:Kunkawaki
ru:Согласные
simple:Consonant
sk:Spoluhláska
sl:Soglasnik
sr:Сугласник
sh:Konsonant
fi:Konsonantti
sv:Konsonant
ta:மெய்யொலி
th:พยัญชนะ
tr:Konsonans
uk:Приголосний звук
vi:Phụ âm
wa:Cossoune
war:Mangarabay
yi:קאנסאנאנט
zh-yue:啞音
zh:辅音

Kurt Cobain


Kurt Donald Cobain (født 20. februar 1967 i Aberdeen, Washington, Washington, funnet død 8. april 1994 i Seattle), var en USA musiker.
Cobain dannet Nirvana_(band) i 1987 sammen med kameraten Krist Novoselic i sin hjemby Aberdeen, Washington, men helt siden 1984 hadde de spilt sammen under stadig skiftende navn på bandet. Innen to år hadde bandet blitt det viktigste i den Seattle-baserte grunge-scenen. I 1991 markerte Nirvanas sang Smells Like Teen Spirit et dramatisk skifte i populærmusikken. Bandet foretok med denne sangen et sprang fra 80-tallets glam metal, stadionrock og dansepop mot grunge og alternativ rock. Musikkmediene opphøyde sangen til å være en «generasjonshymne», og med denne ble Cobain sett på som talsmann for generasjon X.
De siste årene av livet slet Cobain med narkotikaavhengighet og mediepresset som var på ham og hans kone, Courtney Love. 8. april 1994 ble Cobain funnet død i sitt hjem i Seattle, offer for det som offisielt ble erklært å være et selvpåført skudd mot hodet. I de etterfølgende år har omstendighetene rundt hans død vært gjenstand for fascinasjon og rykter.

Oppvekst


Kurt Cobain var sønn av Donald og Wendy Cobain. Han tilbrakte sine første seks måneder i byen Hoquiam, Washington, før familien flyttet til Aberdeen. Han begynte tidlig i livet å utvikle interessen for musikk. Ifølge hans tante Mari «var han sanger fra den gang han var to. Han ville synge Beatles-låter som 'Hey Jude'. Han hadde stor utstråling fra svært ung alder.»
Cobains liv forandret seg da han var åtte år. Foreldrene ble skilt i 1975, en hendelse han senere omtalte som en dyptgripende begivenhet i livet. Hans mor la merke til at hans personlighet endret seg dramatisk, og Cobain ble mer tilbaketrukket. I 1993 sa Cobain følgende:
Det første året etter skilsmissen bodde han sammen med sin mor. Han flyttet deretter til Montesano, Washington for å leve sammen med sin far, men etter noen få år med ungdommelige opprør ble dette for overveldende og han følte seg dratt mellom vennene og familien.
På skolen var Cobain lite interessert i sport. På grunn av farens oppfordring og masing, ble Cobain med i et brytelag. Han var god til det men likte det slett ikke. Senere fikk faren ham med i en lokal baseballiga, der Cobain helt bevisst spilte feil for å få slippe å spille. I stedet fokuserte Cobain på kunst. Han tegnet ofte i timene, inkludert gjenstander knyttet til menneskelig anatomi. Cobain ble venn med en homofil student ved skolen. Dette vennskapet fikk noen til å tro at han selv var homofil. I 1993, i et intervju med The Advocate, hevdet Cobain at han var «homofil i ånden» og «trolig kan være bifil». Han har også uttalt at han brukte en sprayboks til å male «Gud er homse» på lastebiler rundt i Aberdeen. Han ble arrestert i 1985 for å ha tagget «HOMO SEX RULES» på en bank. Men Aberdeen-politiets rapporter viser at setningen han ble arrestert for å ha skrevet var «Ain't got no how watchamacallit». I en av hans personlige notater skrev Cobain, «Jeg er ikke homofil, men jeg skulle ønske jeg var det, bare for å irritere homofober.»
I midten av tiende klasse flyttet Cobain tilbake for å bo hos moren i Aberdeen. To uker før skoleavslutning droppet Cobain ut av videregående skole etter at han innså at han ikke hadde gode nok karakterer til å få vitnemål. Moren ga ham to valg: enten få en jobb eller reise. Etter en uke eller så pakket Cobain klærne sine og andre eiendeler sammen i bokser. Tvunget ut av sin mors hjem, oppholdt Cobain seg ofte i sine venners hus eller snek seg inn i sin mors kjeller. Senere hevdet Cobain at når han ikke kunne finne noe annet sted å bo, levde han under en bro over Wishkah River, en opplevelse som ga inspirasjon til Nevermind-sangen «Something in the Way». Men Krist Novoselic hevdet at Cobain aldri virkelig bodde der, han sa: «Han hang der ute, men du kan ikke leve på de gjørmete bankene, med tidevannet som går opp og ned. Det var hans egen revisjonisme.»
Mot slutten av 1986 flyttet Cobain inn i det første huset han bodde i alene og tjente penger til leien med å jobbe på et kystmotell noen kilometer fra Aberdeen. Samtidig reiste Cobain oftere til Olympia, Washington for å sjekke ut musikkmiljøet. Under sitt besøk i Olympia startet han et forhold med Tracy Marander.

Musikalsk begavelse og Nirvana


Til hans 14.bursdag, ga Cobains onkel ham muligheten til å få en gitar eller en sykkel som en gave; Cobain valgte gitaren. Han begynte å lære noen få sanger, blant annet AC/DCs «Back in Black» og The Cars' «My Best Friend's Girl», og snart begynte han å skrive egne sanger.
På videregående skole, fant Cobain sjelden noen å spille med. Mens han var på Melvins øvelsesplass, møtte han Krist Novoselic, en kamerat opptatt av punk rock. Novoselic mor eide en hårsalong og Cobain og Novoselic øvde av og til i hennes lokaler. Et par år senere prøvde Cobain å overbevise Novoselic om å danne et band med ham ved å låne ham en kopi av en hjemmelaget demo innspilt av Cobains tidligere band, Fecal Materie. Etter flere måneders gjentatt spørring ble Novoselic til slutt enig om å bli med Cobain, og dette ble begynnelsen på Nirvana.
I løpet av de første årene de spilte sammen hadde Novoselic og Cobain en roterende liste av trommeslagere. Etter hvert ble bandet stående på Chad Channing, som sammen med Nirvana spilte inn albumet Bleach (album), utgitt på Sub Pop Records i 1989. Cobain var misfornøyd med Channings stil, og ville derfor finne ett nytt bandmedlem. Til slutt ble valget tatt: Dave Grohl ble den nye trommeslageren. Med Grohl hadde bandet funnet sin største suksess med sin 1991 major-label debut, Nevermind.

Narkotikaavhengigheten


Gjennom det meste av sitt liv kjempet Cobain med kronisk bronkitt og intens fysisk smerte på grunn av sin ubestemte kroniske magetilstand. Disse magesmertene var også spesielt ødeleggende for ham følelsesmessig, og han brukte år på å finne årsaken. Men ingen av legene han snakket med var i stand til å fastslå den spesifikke årsaken.
Hans første narkotikaerfaring var med marijuana i 1980 som 13-åring. Cobains første erfaring med heroin skjedde en gang i 1986, som han skaffet av en lokal narkotikadealer i Tacoma, Washington, som tidligere hadde forsynt ham med Percodan. Cobain brukte heroin sporadisk i flere år, men ved utgangen av 1990 utviklet bruken seg til sterk avhengighet. Cobain hevdet at han var «fast bestemt på at det skulle bli en vane», som en måte å behandle magesmertene på. Cobain skal selv ha sagt «Det startet med tre dagers bruk av heroin og nå har jeg ikke magesmerter. Det var en skikkelig lettelse.»
Cobains heroinavhengighet ble sterkere etter hvert som årene forløp. Han gjorde sitt første forsøk på avvenning tidlig i 1992, ikke lenge etter at han og Love oppdaget at de skulle bli foreldre. Rett etter at han hadde forlatt avvenningen, dro Nirvana ut på en Australia-turné. Ikke lenge etter returen gjenopptok han misbruket.
Før en forestilling på New Music Seminar i New York i juli 1993 tok Cobain en heroinoverdose. I stedet for å ringe ambulanse, injiserte Love Cobain med ulovlig ervervet Narcanti for å få ham til bevissthet. Cobain fortsatte å spille med Nirvana, slik at det offentlige ikke skulle få noen indikasjoner på at noe utenom det vanlige hadde funnet sted.

Cobains siste uker og død


Cobain giftet seg i 1992 med Courtney Love, og de fikk datteren Frances Bean Cobain senere samme år.
Cobain roet seg en periode etter han ble far, og han begynte å se mer positivt på livet i løpet av 1993. Heroinbruken tok seg imidlertid opp igjen i 1994 under In Utero-turneen og Cobain ble innlagt på sykehus i Roma den 4. mars 1994 etter å ha tatt en overdose ved et uhell.
Helt frem til sin død lagde Cobain og Nirvana musikk. Bandets to siste album, In Utero og Unplugged In New York,kom ut i henholdsvis 1993 og 1994.
Etter en turné som endte i Terminal Einz i München, Tyskland, den 1. mars 1994, ble Cobain diagnotisert med bronkitt og alvorlig laryngitt. Han fløy til Roma neste dag for medisinsk behandling, og kom dit med sin kone den 3. mars. Neste morgen våknet Love opp og merket at Cobain hadde overdoset på en kombinasjon av champagne og Rohypnol. Love hadde fått resept på Rohypnol etter ankomst i Roma. Cobain ble umiddelbart sendt til sykehuset, og var bevisstløs resten av dagen. Etter fem dager på sykehuset reiste Cobain tilbake til Seattle. Love har senere uttalt at hendelsen ble Cobain første forsøk på selvmord.
Den 18. mars, ringte Love politiet for å informere om at Cobain hadde selvmordstanker og hadde låst seg i et rom med en pistol. Politiet ankom og konfiskerte flere våpen og en flaske med piller fra Cobain, som insisterte på at han ikke var nær selvmord og at han hadde låst seg inn på rommet for å skjule seg fra Love. På spørsmål fra politiet, medga Love at Cobain aldri hadde nevnt at han var nær selvmord, og at hun ikke hadde sett ham med en pistol.
Love forklarte om Cobains narkotikabruk under en intervenssjon som fant sted den 25. mars. De ti personene som var i rommet, inkluderte musikere, venner, palteselskapsdirektører og en av Cobains nærmeste venner, Dylan Carlson. Tidligere Nirvana-manager Danny Goldberg beskrev Cobain som «svært motvillig» og at han «benektet at han gjorde noe selvødeleggende.» Men mot slutten av dagen hadde Cobain inngått en avtale om å gjennomføre avvenningsprogrammet. 1. april forlot han avvenningsstedet da han gikk utenfor for å ta en sigarett, og deretter klatret over en seks fot høyt gjerde. Han tok en taxi til Los Angeles flyplass og fløy tilbake til Seattle. I løpet av 2. april og 3. april ble Cobain sett på ulike steder rundt omkring i Seattle, men de fleste av hans venner og familie var uvitende om hvor han befant seg. 3. april kontaktet Love en privat etterforsker, Tom Grant, og hyret ham til å finne Cobain.
Den 8. april 1994, ble Cobains lik funnet i hans hjem i Lake Washington av en elektriker som hadde kommet til for å installere et sikkerhetssystem. Etter sin død har han fått kultstatus, og hans dødsfall har gitt grobunn for mange konspirasjonsteorier. I obduksjonsrapporten ble det anslått at Cobain skal ha dødd 5. april 1994. Dødsårsaken ble av myndighetene klassifisert som selvmord etter et hagleskudd mot hodet 4-5.april 1994.

Ettermæle


Fil:Viretta Park bench 04.jpg Fil:Welcome to Aberdeen cropped.jpg ble et skilt satt opp i Aberdeen, Washington der det står «Welcome to Aberdeen – Come As You Are» som en hyllest til Cobain.]]
Siden Cobain ikke har noe gravsted, besøker mange Nirvanafans Viretta Park nær Cobains tidligere hjem ved Lake Washington for å vise sin respekt. På årsdagen for hans død samler fans seg i parken for å feire hans liv og minnes ham.
Gus Van Sant baserte sin film ''Last Days'' fra 2005 på det som skal ha skjedd de siste timene av Cobains liv. I januar 2007 begynte Courtney Love å kjøpe inn biografien ''Heavier Than Heaven'' til flere filmstudioer i Hollywood for å få gjort denne om til en film om Cobain og Nirvana.

Se også


Nirvana (band)

Eksterne lenker

Referanser


Kategori:Gitarister fra USA
Kategori:Sangere fra USA
Kategori:Personer fra USA av irsk opphav
Kategori:Personer fra USA av tysk opphav
Kategori:Personer fra Aberdeen i Washington
Kategori:Fødsler i 1967
Kategori:Dødsfall i 1994
Kategori:Nirvana-medlemmer
Kategori:Grunge-musikere
Kategori:Dødsfall ved selvmord
ar:كيرت كوباين
az:Kurt Kobeyn
be:Курт Кабейн
be-x-old:Курт Кабэйн
bg:Кърт Кобейн
bar:Kurt Cobain
bs:Kurt Cobain
ca:Kurt Cobain
cs:Kurt Cobain
cy:Kurt Cobain
da:Kurt Cobain
pdc:Kurt Cobain
de:Kurt Cobain
et:Kurt Cobain
el:Κερτ Κομπέιν
en:Kurt Cobain
es:Kurt Cobain
eo:Kurt Cobain
eu:Kurt Cobain
fa:کرت کوبین
fr:Kurt Cobain
ga:Kurt Cobain
gl:Kurt Cobain
ko:커트 코베인
hi:कर्ट कोबेन
hr:Kurt Cobain
io:Kurt Cobain
id:Kurt Cobain
is:Kurt Cobain
it:Kurt Cobain
he:קורט קוביין
kn:ಕರ್ಟ್ ಕೊಬೈನ್
ka:კურტ კობეინი
la:Curtius Cobain
lv:Kurts Kobeins
lt:Kurt Cobain
hu:Kurt Cobain
mk:Курт Кобејн
ms:Kurt Cobain
mn:Курт Кобэйн
nl:Kurt Cobain
ja:カート・コバーン
nn:Kurt Cobain
oc:Kurt Cobain
uz:Kurt Cobain
pl:Kurt Cobain
pt:Kurt Cobain
ro:Kurt Cobain
qu:Kurt Cobain
ru:Кобейн, Курт
stq:Kurt Cobain
sq:Kurt Cobain
simple:Kurt Cobain
sk:Kurt Cobain
sl:Kurt Cobain
sr:Курт Кобејн
sh:Kurt Cobain
su:Kurt Cobain
fi:Kurt Cobain
sv:Kurt Cobain
ta:கர்ட் கோபேன்
te:కర్ట్ కోబెన్
th:เคิร์ต โคเบน
tr:Kurt Cobain
uk:Курт Кобейн
vi:Kurt Cobain
zh:科特·柯本

Liste over komponister

Dette er en liste over komponister.

Komponister ordnet etter årstall


Komponister er listet opp alfabetisk og sortert i tidsperioder. Her finner du navn, årstall og nasjonalitet. Under «stil» listes det opp hvilke estetikker og/eller ideologier de ulike komponistene kan identifiseres med.

Musikk i middelalderen

Musikk i renessansen og komponister født før 1650

Komponister født 1651-1730

Komponister født 1731-1800

Komponister født 1801-1850

Komponister født 1851-1900

Komponister født 1901-1945

Komponister født etter 1945

Se også


Musikk i middelalderen
Musikk i renessansen
Barokkmusikk
Wienerklassisisme
Romantisk musikk
Impresjonisme
Ekspresjonisme
Samtidsmusikk
Liste over musikksjangre
Kategori:Lister over personer
Kategori:Komponister
nn:Komponistar

Kenny Dalglish


Kenneth Mathieson Dalglish (født 4. mars 1951, Dalmarnock i Glasgow) er en Skottland tidligere fotballspiller og siden manager for blant andre Liverpool FC, Blackburn Rovers FC, Newcastle United FC og Celtic FC. Han har rekord i antall landskamper og mål for , med 102 kamper og 30 mål (antall mål er tangering av Denis Law). Han spilte totalt 515 kamper for Liverpool FC, derav 355 seriekamper. Dalglish har også vært manager for klubbene Liverpool FC, Blackburn Rovers, Newcastle United og Celtic. Han ble kjent som en notorisk målscorer, og var den første til å score 100 mål i både den skotske og den engelske toppdivisjonen. Dalglish er en av kun ni menn som har blitt engelsk seriemester i fotball både som spiller og som manager. Han er også en av kun tre managere som har vunnet den engelske toppserien med to forskjellige klubber (Liverpool og Blackburn). De to andre som har gjort samme mesterstykke er Brian Clough og Herbert Chapman. Han er utnevnt til medlem av Order of the British Empire.

Spillerkarriere


Barne- og ungdomsår


Dalglish ble født i 1951 i Dalmarnock, i den østlige delen av Glasgow, og gikk på Milton Bank barneskole. Hans far, ingeniøren William Dalglish, var supporter av den skotske toppklubben Rangers FC. Allerede som ganske ung ble han tatt med på fotballkamper for å følge dette laget. Da familien noen år senere flyttet til en høyblokk like ved Rangers treningsbane, «The Albion», kunne han følge heltene Jim Baxter og Ian McMillan på nær hold. Han hadde bare en søster og fikk derfor tett oppfølging av sin fotballinteresserte far. Han begynte som keeper i yngre år, men ble etterhvert plassert lenger fremme på banen. Han kom tidlig med på Glasgows skolelag og Skottland U-15. I en landskamp på dette alderstrinnet spilte Skottland mot , Dalglish var høyre indreløper og scoret 2 mål. I sin neste kamp for U-15 spilte laget mot og en journalist fra søndagsavisen «The People» ble så imponert at han omtalte Dalglish som «a brilliant ball player». Allerede som 15-åring var han på prøvespill i både West Ham United og Liverpool, men han fant seg ikke til rette og returnerte derfor til hjembyen. I løpet av låneperioden i Liverpool fikk han én kamp for junior-B, mot Southport. Celtic hadde ham tidlig i kikkerten og 16 år gammel begynte han å trene med de grønnstripete. Familiens interesse for Rangers gjorde at han lenge trente på Celtic Park i all hemmelighet i frykt for hva de ville si hjemme. Da Jock Steins assistent, Sean Fallon, kom på uanmeldt besøk hjemme hos familien, sendte Kenny ut moren for å ta i mot mannen mens han selv fikk tatt ned de største Rangers-bildene fra veggen på gutterommet. Med farens godkjennelse skrev han under sin første proffkontrakt etter et par års trening og reservelagsspill i 1968. Celtic hadde i denne perioden sendt ham til «farmerklubben» Cumbernauld United, der han scoret 37 mål i 1967-68 sesongen. Da han ble proff spilte han den første tiden på reservelaget til Celtic. Laget var så bra at de ble omtalt som «the Quality Street gang». Celtic hadde på den tiden også et glimrende A-lag, som blant annet hadde vunnet Serievinnercupen, nå kalt UEFA Champions League, året før.

Suksess for Celtic


Han gjorde sin debut i Scottish League Cup kvartfinale mot Hamilton Academical på Douglas Park 25. september 1968, da han kom inn som reserve for Charlie Gallagher. Celtic vant kampen 4-2.
Han ligadebuterte i 1969 med en 7-2 seier over Raith Rovers, og han spilte 4 kamper i sin første sesong, da inkluderes semi-finaler i både Scottish Cup og ligacupen. Gjennombruddet kom i 1971/72 sesongen, med 17 mål på 31 ligakamper. Dette var en periode da Celtic dominerte fullstendig i Skottland, og laget vant «The Double». Den skotske landslagssjefen Tommy Docherty ventet ikke lenge med å kalle inn Dalglish til landslagssamling, og han debuterte allerede i november 1971, i en EM-kvalifisering mot . Siden gikk det slag i slag både nasjonalt og internasjonalt. I 1971 var han tilstede under lokalderbyet mot byrival Rangers på Ibrox Stadium, også kalt «the Old Firm», der 66 tilskuere døde etter at trapp nr 13 kollapset da fansen forlot stadion like før kampslutt. I 1971/72 sesongen scoret Dalglish sitt første mål for Celtic. Det kom på straffespark, i 2-0 seieren i ligacupen mot Rangers på bortebane 14. august 1971. Sesongen etter var han for første gang toppscorer for klubben, med 41 mål i alle turneringer. Han ble utnevnt til kaptein i 1975-76 sesongen, noe som ble et dårlig år for klubben. Manager Jock Stein var blitt livstruende skadet i et bilkræsj og mistet det meste av sesongen, der klubben for første gang på 12 år ikke vant et trofé. Tilsammen fikk han 4 seriemesterskap, 4 FA-cupmesterskap, 1 ligacupmesterskap, samt to ganger semifinalespill i europacupen.
Dalglish ønsket seg likevel bort fra Celtic allerede i 1976, men følte ikke at tiden var inne. Ledelsen fikk beskjed om at han ville bli værende maksimalt én sesong til. Etter en henvendelse fra Liverpool samme året, hadde Celtic gått med på å gi Liverpool opsjon på Dalglish den dagen klubben ikke lenger klarte å holde på ham. Etter en treningskamp før sesongen 1977/78, mot Dunfermline 10. august 1977, fikk han beskjed om å møte opp i klubblokalene. Celtic var blitt enige med Liverpool om en overgang for rekordsummen £440 000. Etter fem minutter i enerom med Liverpool-manager Bob Paisley var Dalglish enig om overgangen. Tre dager senere spilte han for Liverpool mot Manchester United i Charity Shield-kampen på Wembley stadium.

Overbeviste straks som arvtaker etter Kevin Keegan


Liverpool hadde nettopp solgt sin juvel Kevin Keegan til Tyskland, og supporterne var svært misfornøyd med dette. Men 26-åringen Dalglish gled inn i systemet på Anfield umiddelbart, og på sine 6 første ligakamper i 1977 scoret han 5 mål. Han fikk en glimrende start i debuten borte mot Middlesbrough FC med målkjenning allerede etter 7 minutter. I sin hjemmedebut scoret han etter 46 minutter mot Newcastle United. Det tok ikke lang tid før skeptikerne blant supporterne var overbevist om at han var en fullverdig erstatning for Keegan. Han oppholdt seg mer i straffefeltet, scoret flere mål og hadde en eminent ballkontroll. I sin første sesong for Liverpool spilte han samtlige kamper, scoret 30 mål og ble matchvinner i europacupfinalen mot belgiske Club Brugge på Wembley. Kampen endte 1-0, og Dalglish ble den nye folkehelten på Merseyside. Keegan var glemt og Dalglish fikk tilnavnet «King Kenny» blant supporterne.
Laget fra 1978 var på mange måter noe «uferdig». Etter tapt ligacupfinale mot Nottingham Forest, kom de til slutt syv poeng bak samme lag i ligaen. Rutinerte spillere som Callaghan, Hughes og Smith var på vei ut, mens Dalglish og de andre «nye»; Alan Hansen og Greame Souness enda ikke hadde «satt» seg skikkelig. Men i 1978/79 var samspillet igjen veldig bra, spesielt kombinasjonen Souness/Dalglish utmerket seg. Liverpool satte rekord i både poeng (68) og antall baklengsmål (16) den sesongen, mens Dalglish bidro med 21 ligamål. I kåringen av årets spiller fikk han hele 60 prosent av stemmene i sin andre sesong i klubben. Klubben vant ligaen både denne og påfølgende sesong.
Etter bare ukers spill av 1980-81 sesongen mistet han sin første obligatoriske kamp for Liverpool. Han satt på tribunen med en kneskade da klubben sensasjonelt ble slått av Brentford FC i en ligacupkamp. Dette ble i det hele tatt en problemfylt sesong, men ikke dårligere enn at klubben vant serievinnercupen nok en gang, og for første gang i klubbens historie, ligacupen. Han scoret i omkampen mot West Ham på Villa Park, da Liverpool vant 2-1. Målet hans var av den spektakulære sorten, da han fra hjørnet av 16-meteren lobbet over keeper og i motsatt kryss. Finalen i serievinnercupen ble spilt mot Real Madrid i Paris og Liverpool vant 1-0, med klubbens 50. cupmål for sesongen, nok en rekord.
1981/82 begynte med overraskende utskiftninger på laget og nye navn som Grobbelaar, Lawrenson, Whelan og Johnston. Liverpool tok sin første liga/ligacup dobbel av i alt tre. Etter en treg start med bare 6 seire på 17 kamper, ble kombinasjonen Dalglish/Rush løsningen. Paisley var fremsynt nok til å prøve den hengslete waliseren da Johnston/Fairclough sviktet. Dermed hadde et av Liverpool og Englands «giftigste» spisspar sett dagens lys. De to laget 52 mål for klubben, og samarbeidet ble i pressen kalt for «telepatisk». Dalglish scoret vinnermålet i 2-1 kampen mot Tottenham Hotspur i kampen som avgjorde ligamesterskapet. Samme lag ble beseiret i ligacupfinalen etter at londonerne hadde tatt ledelsen også der.
Sommeren 1982 deltok Dalglish i sitt tredje verdensmesterskap med Skottland. Han hadde deltatt i Vest-Tyskland i 1974, Argentina 1978 og nå Spania. Ingen av mesterskapene kan fremheves som suksess for verken Dalglish eller Skottland.
I 1982/83 ble Dalglish kåret til årets spiller både av spillerne og av journalistene. Klubben vant igjen ligaen, etter å ha toppet tabellen siden 30. oktober. Ligacupfinalen ble også vunnet, denne gangen mot Manchester United etter å ha ligget under. Den 29. januar 1983 scoret han sitt mål nr. 300 i klubbsammenheng mot Stoke City i FA-cupen. Dette var for øvrig Paisleys avskjedssesong som manager.
I Joe Fagans første sesong som manager vant Liverpool en unik trippel, med ligamesterskap, ligacupen og serievinnercupen. Men salget av midtbanedirigenten Souness til Sampdoria foran 1984-85 sesongen ble et forvarsel til det som skulle komme. Midtbanen var i ubalanse og Liverpool haltet. De vant to av de fire første kampene, og gikk deretter 7 kamper uten seier. Laget var på en uvant 18. plass i ligaen. Kritikken rammet også Dalglish. Han var for gammel og scoret for lite, het det i pressen. Smått om senn fikk klubben snudd tendensen, og klarte en hederlig 2. plass. Men det sterkeste minnet er likevel ulykken på Heysel stadion, da 39 italienske supportere døde under europacupfinalen mellom Juventus og Liverpool, etter at engelske hooligans gikk amok. Fagan var oppløst i tårer og trakk seg umiddelbart. Mens de fleste hadde forestilt seg Roy Evans eller kanskje Phil Neal som manager, kom utnevnelsen av Dalglish totalt overraskende.

Den «tenkende» fotballspilleren


Han ble ofte omtalt som en «tenkende» fotballspiller, med nese for de rette gjennombruddspasningene, de overraskende løsningene og de fantastiske målene. I tillegg hadde han en unik vinnervilje og et kvikt steg. Disse egenskapene ga ham selv og hans medspillere åpninger, og ble etterhvert en viktig forutsetning for Liverpools enestående suksess på 70- og 80-tallet. Kenny var en sterk spiller som ikke lot seg skubbe bort fra ballen av motstanderne. Manchester Uniteds Kevin Moran brakk kjevebenet hans ved nyttårstider 1984, men i neste kamp mellom lagene ødela Dalglish ankelen til Moran. Han diskuterte ofte med dommerne, men lot til å vite hvor grensen gikk. Bare etter en utvisning mot Benfica ble han gitt karantene av fotballforbundet. Som en annen kjent skotsk angrepsspiller, Denis Law, hadde han mot til å kaste seg inn i farlige situasjoner, enten det var med hodet eller beina først. Selv om han var ekspert på smarte scoringer og fremspill fra straffefeltet og inn, kunne også Dalglish overraske på andre måter. Når publikum trodde han ikke kunne skyte fra langt hold, scoret han gjerne en perle fra 25 meter, når hodespillet syntes å være borte kom gjerne en fantastisk heading som ble mål. Han kunne også overraske med å sette inn frispark fra langt hold, men straffespark utførte han aldri for Liverpool. Han virket å være født til oppgaven, men en miss tidlig i karrieren skal visstnok ha satt dype spor. Han simpelthen nektet å ta straffespark. Dalglish var ikke den raskeste, ei heller en briljant hodespiller, men hans andre egenskaper veide opp for dette. Han var også utrolig stabil, nesten aldri skadet. Kenny Dalglish ble av medspillere og managere betegnet som en «mønsterproff», både på og utenfor banen. Forsiktig med hva han spiste og drakk og tidlig en familiefar som holdt seg langt unna nattelivet.

Holdt seg unna pressen og fikk ofte unngjelde for det


Pressen holdt han seg også mest mulig unna. Ble han spurt om hva som var sin beste scoring, svarte han alltid «min neste». Han ble etterhvert kjent for sine mange bitende kommentarer ovenfor pressen, og ble derfor ikke alltid omtalt i like positive håndlag. Mange av supporterne var også misfornøyd med at Dalglish nesten aldri skrev autografer, men få klagde høylytt ettersom han var en av lagets drivkrefter. Han ble ofte omtalt som en litt arrogant enstøing som stort sett var opptatt av å fokusere på fotball og sin familie, han ønsket å «la målene snakke». Men selv om Kenny ikke alltid var like populær utenfor portene på stadion, var han alltid en av gutta i garderoben, selv etter han ble spillende manager.

Spillende manager


Egne metoder


Bob Paisley skulle være hans mentor og «høyrehånd» i begynnelsen, men Dalglish viste tidlig at han var en mann med egne meninger. Han benyttet sin kjennskap til spillerstallen ved å gi spillere som tidligere var på grensen til førstelaget sin fulle tillit. Og fikk respons på det. Han benyttet uvanlig mange spillere, og greide samtidig å tilfredsstille en fyldig spillerstall. Han kunne holde avstand til spillerne, men samtidig være en av «gutta» når situasjonen tilsa det. Dalglish var ikke redd for å gå sine egne veier på andre områder heller. At laget ble offentliggjort en time før kampstart var noe nytt på Anfield. På treningsfeltet, Melwood, gjorde han stort sett som han hadde lært av de tidligere Liverpool-managerne, selv om det ble litt mer spesialtrening på skudd, innlegg og for keeperne. Uansett nøt Dalglish full respekt i hele klubbens organisasjon.
Ansettelsen av Dalglish som ny manager i Liverpool FC var en «bombe», men samtidig et friskt pust. Han ble den yngste sjefen i toppdivisjonen, mens Fagan hadde vært eldst. Han skulle attpåtil fortsette som aktiv spiller. Det var ingen enkel oppgave 34-åringen tok på seg. Sommeren kom og gikk uten nye spillerkjøp. Men gradvis, uten for store utskiftninger tok et nytt lag form. Steve Nicol og Jim Beglin erstattet Phil Neal og Ray Kennedy. Han ga tidlig spillere som Jan Mølby og Craig Johnston sin fulle tillit. Begge hadde problemer med å bli akseptert under Joe Fagan, mens nå ble de sentrale spillere på laget. Liverpool slet i perioder av hans første sesong, og i februar gikk laget på et ydmykende tap mot byrival Everton. Dalglish fikk kritikk, men lærte kjapt, hadde tro og gjennomføringsevne for sin egen taktikk. Dette ga uttelling, for laget tapte ikke en eneste kamp etter ydmykelsen i februar. Da mai kom sto Liverpool som vinner av «The Double». Dalglish selv scoret målet som ga Liverpool ligatittelen borte mot Chelsea FC. Kenny Dalglish viste tidlig at han kunne håndtere spillere og skape god stemning i troppen, dette til tross for at enkelte aviser prøvde å skape splid ved å hevde at det var krangling mellom ham og hans undersåtter.

Få bomkjøp


Da Ian Rush ble solgt til italienske Juventus foran 1987/88 sesongen fikk Dalglish sin store test. Tidligere kunne man hevde at han hadde arvet et mesterlag. Med toppscoreren, og delvis seg selv, ikke lenger på banen så måtte han bygge opp sitt eget lag. Han selv var ofte preget av dårlig kamptrening de siste årene, og ble ofte bare byttet inn sent i kampene. Tiden var i ferd med å renne ut for Dalglish som spiller, noe som ikke var rart med tanke på hans alder. Selv om Steve McMahon var en suksess, bidro ikke kjøpene av Barry Venison og Nigel Spackman til at man følte seg overbevist om at skotten kjøpte gode nok spillere til klubben. Handelen av John Aldridge var heller ikke uten kritikk. Kjøpene av Peter Beardsley, og Aldridges tidligere lagkamerat Ray Houghton ga den rette balansen, og kritikken forsvant. Som manager i Liverpool gjorde Dalglish veldig få bomkjøp, og ikke mange spillere tapte seg i verdi ved å spille for klubben. David Speedie og Jimmy Carter trekkes ofte frem i denne kategorien. John Barnes derimot hadde ønsket seg til en klubb på kontinentet, eller til en stor klubb sør i England. Ingen turde å ta sjansen på den ustabile vingen, og Dalglish fikk kjøpt ham for £1 million, og Barnes ble årets spiller både i 1988 og 1990.
Om ikke i Shanklys klasse, så viste også Dalglish store kvaliteter som psykolog og motivator. Flere ganger løftet de røde seg i rett øyeblikk etter en dårlig periode. Laget var også i stand til å produsere den avgjørende innspurten på sesongen, noe som var et varemerke for Liverpool på den tiden de regjerte i England og Europa.
Dalglish fikk en del kritikk mot slutten av sin tid i Liverpool. Han brukte sitt berømte sweeper-system første gang mot Everton i september 1985. Da overrasket det motstanderen og var en suksess, siden feilet det flere ganger enn det motsatte. Et lite paradoks er at Dalglish som spiller og manager sto for en rask, en-touch angrepsfotball, men når han skulle disponere taktisk foran antatt vanskelige oppgjør, så gjorde han det mer defensivt enn noen før ham. Det kledde både ham og Liverpool dårlig på den tiden. Hans flittige bruk av spillerstallen kunne gi spillerne en sjanse, gi økt konkurranse og i det hele tatt være et pluss. Til slutt ble han nærmest et offer for sitt eget våpen fordi mange spillere ble brukt på uvante plasser. Pressen kastet seg begjærlig over det som kunne ligne sprekker i Dalglish-fasaden. Da han svært overraskende ga seg som manager 22. februar 1991, oppga han «et umennesklig press» som grunn for sin avskjed.

Hillsborough-tragedien


Tragedien på Hillsborough-tragedien i 1989 forandret bildet av Dalglish totalt. Liverpool-supporterne hadde alltid tilgitt hans noe bryske ytre, spesielt ettersom det alltid hadde vært klart at hans engasjement og ærlighet ovenfor klubben hadde vært total. Etter tragedien i Sheffield kunne en hel verden se en manager stå frem med verdighet og følelser. Han sto i spissen for ledelse og spillere på Anfield, som gjorde sitt ytterste for å støtte de etterlatte. Han gikk til sterke angrep på dem som antydet fyll og dårlig oppførsel blant Liverpoolfansen. Han begynte å nærme seg legenden Bill Shankly i anseelse på Merseyside. En nasjonal lytteravstemming på BBC valgte ham som nr. 2 for «Årets Person», etter den kinesiske studenten Wang Weilin (som sto foran stridsvognen på Den himmelske freds plass), og med Mikhail Gorbatsjov på tredjeplass. Dalglish uttalte etter Hillsborough-tragedien at han ikke ante hvor mye Liverpool Football Club betød for supporterne, noe som bragte ham selv og klubben nærmere sine supportere. Trolig forandret det også hans syn på hva fotballen betød for ham selv også, noe det ble spekulert i at var en viktig faktor da han trakk seg som Liverpool-manager.

Manager


Bygget storlag for Blackburn Rovers


Dalglish vendte tilbake som manager i oktober 1991, med 2. divisjonslaget Blackburn Rovers, som han ledet til opprykk til den nyoppstartede FA Premier League. Dette skjedde etter at laget vant 1-0 mot Leicester City i play-off finalen på Wembley. Dette var klubbens første sesong i den øverste divisjonen siden 1966.
Klubbeier Jack Walkers penger i kombinasjon med Dalglish` erfaring og ambisjoner gjorde at klubben fikk sikret seg Southamptons Alan Shearer. Det ble satt ny transferrekord for £3,3 millioner. Shearer hjalp nyopprykkede Blackburn til en overraskende 4. plass i ligaen. Sesongen etter endte klubben på andreplass, like bak Manchester United. Nå hadde Dalglish i tillegg sikret seg landslagsspillerne Tim Flowers og David Batty.
1994-95 startet med at Dalglish igjen satte overgangsrekord, da klubben kjøpte angriperen Chris Sutton fra Norwich City for £5 millioner. Sutton og Shearer utgjorde en formidabel angrepsstyrke for Blackburn. Dalglish hadde nå brukt £27,75 millioner av Walkers penger for å gjøre Blackburn til tittelutfordrer. Manchester United og Blackburn kjempet om tittelen hele sesongen. Blackburn ledet serien fra desember og inn, men holdt på å rote det til på slutten og det ble en spennende siste dag. United spilte mot West Ham i London, mens Blackburn møtte Liverpool på Anfield. Liverpool snudde 0-1 til 2-1, mens United hadde 1-1 og kjempet iherdig for vinnermålet. Til tross for flere enorme United-sjanser på slutten av kampen forble det uavgjort, og Blackburn stakk av med ligamesterskapet.
Etter ligaseieren fikk Dalglish jobb som sportsdirektør i klubben 25. juni 1995, mens Ray Harford overtok som manager. Han følte ikke han kunne bidra nok, og ved «gjensidig enighet» brøt han kontrakten etter endt sesong.

Newcastle United


14. januar 1997 fikk han jobb som manager i Newcastle United, da han nok en gang overtok etter Kevin Keegan. Han førte klubben til 2. plass i ligaen i løpet av den halve sesongen. Dette betød også en viktig plass i Champions League for laget.
Sesongen etter klarte han imidlertid ikke å følge opp suksessen, og Newcastle endte bare på en 13. plass i ligaen. I FA-cupen ble det riktignok finale mot Arsenal, men det endte med tap. Etter bare 2 kamper i 1998-99 sesongen fikk han sparken av styret.

Tilbake til Celtic


I juni 1999 fikk han jobb som sportsdirektør i Celtic. Han arbeidet med sin tidligere undersått John Barnes som hovedtrener. Men dette forholdet endte dårlig, ettersom Barnes fikk sparken i februar 2000. Dalglish ble ansatt som midlertidig manager til slutten av sesongen, og han ledet laget til ligacupfinalen, der de vant 2-0 mot Aberdeen FC på Hampden Park. Dalglish ble likevel fjernet fra stillingen, men fikk en kompensasjon på £600 000, etter en rettssak i Edinburgh.

Etter Celtic


Etter han forlot Celtic har han blitt linket til flere managerjobber, inkludert Preston North End (mars 2002), Liverpool (mai 2004) og det skotske landslaget (november 2004). Han har i tiden etter Celtic også brukt masse tid på veldedighetsarbeidet på vegne av Marina Dalglish Appeal.

Tilbake til Liverpool


I april 2009 kom det så meldinger i media om at daværende Liverpool-manager Rafa Benitez ville rekruttere Dalglish tilbake til Merseyside-klubben, for å arbeide i ungdomsavdelingen, med hovedfokus på rådgivning på ungdomsutvikling.
9. januar 2011 ble han spurt om å sitte som midlertidig manager for Liverpool FC ut 2010/2011-sesongen med muligheter for å forlenge kontrakten til sommeren 2011 etter at daværende manager Roy Hodgson, hadde blitt enig med styret og eierne i Liverpool FC å forlate managerstolen etter bare et halvt år. Hans første kamp etter innsettelsen ble bortekamp mot Manchester United i FA-Cupen allerede dagen etter. Kampen endte 1-0 til hjemmelaget.
Tross for tap i sin første kamp, imponerte Dalglish dette halvåret, og ved sesongslutt skrev han under på en permanent kontrakt som strekker seg 3 år frem i tid. Det ble skapt store forventninger til skotten i forkant av 2011/12-sesongen, som hadde styrket stallen kraftig i løpet av sommeren, med signeringer som blant annet Charlie Adam, Stewart Downing og Jordan Henderson.
16. mai 2012 ble det kjent at Liverpool FC og Dalglish skiller lag. Dette etter en sesong hvor Liverpool endte på en 8. plass i Premier League 2011/12 som er en tangering av tidenes dårligste plassering i Liverpools Premier League historie fra 1993/94-sesongen. Selv med finaleseier i ligacupen på straffer mot Cardiff, og knepent finaletap i FA-cupen mot Chelsea så ble sesongen for mye stang-ut. I forbindelse med at Dalglish ble avskjediget så sa han også dette:

Meritter


Celtic
Ligamester i Skottland: 1971/72, 1972/73, 1973/74, 1976/77
FA-cupmester i Skottland: 1971/72, 1973/74, 1974/75, 1976/77
Ligacupmester i Skottland: 1974/75
Årets spiller i Skottland: 1975/76
Liverpool FC (som spiller)
The Football League: 1978/79, 1979/80, 1981/82, 1982/83, 1983/84
Den engelske ligacupen: 1980/81, 1981/82, 1982/83, 1983/84
Serievinnercupen: 1978, 1981 & 1984
FA Charity Shield: 1977 (delt), 1979, 1980, 1982
European Super Cup: 1977
Football Writers' Association Footballer of the Year: 1978/79 og 1982/83
PFA Player of the Year: 1982/83
Medlem av Order of the British Empire (MBE): 1985
«Freeman of Glasgow»: 1986
Liverpool FC (som manager/spillende manager)
The Football League 1985/86, 1987/88 og 1989/90
FA-Cupen: 1985/86, 1988/89
Screen Sport Super Cup: 1986
FA Charity Shield: 1986 (delt)
Manager of the Year: 1985/86, 1987/88, 1989/90
Blackburn Rovers (som manager)
FA Premier League: 1993/94
Charity Shield: 1995 (tap)
Årets manager: 1994/95
Newcastle United (som manager)
Finalist i FA-cupen: 1997/98
Celtic (som manager)
Ligacupmester i Skottland: 1999/00
Liverpool (manager, andre periode)
Ligacupmester: 2011/12

Sitater om Kenny Dalglish


Bob Paisley: «Den beste spilleren som jeg har sett på Anfield i mine 50 år. Noen bedre lagspiller finnes ikke, men det mest imponerende er at siden han kom til oss, til jeg trakk meg som manager så behøvde jeg aldri å sette ham på plass. Han var brilliant på trening. Han var brilliant utenfor banen. Han var brilliant på banen. Jeg har aldri sett noen som kunne lese spillets gang så godt, og vi har hatt en del spillere i klubben som har vært flinke på det området. Han var en komplett proff, og han hadde en fotballhjerne jeg ikke har sett makan til. Han hjalp Ian Rush til å bli den spilleren han ble, og han hadde evnen til å få medspillerne inn i kampen. Det var ikke mange spillere som hadde maktet å ta steget fra spiller til manager, men Kenny greide det, og han klarte det ganske bra.»
Sir John Smith: «Kenny Dalglish er utvilsomt det beste kjøpet Liverpool FC har gjort dette århundret.»
Noel White: «Kenny har gjort en glimrende jobb for klubben, både som spiller og manager. Så det er med stor sorg vi mottok beskjeden om at han ville trekke seg.»
Tommy Smith (1945): «Hva skal man si når noe slik skjer? Men Liverpool må bare jobbe videre, og husk, ingen spiller er større enn Liverpool. Ikke en gang Kenny Dalglish, selv om han var stor» (etter at Dalglish trakk seg som manager).
Peter Robinson: «Det har ikke vært noen konflikt mellom klubben og Kenny Dalglish. Det er ikke vår politikk å bry oss med det som skjer med laguttak og lignende.»
Liverpool Echo: «Celtic fansen skjønner nok hvordan Liverpool-supporterne føler det nå» (etter Dalglish trakk seg som manager).
Peter Beardsley: «Jeg vet ikke hvorfor Kenny trakk seg, men jeg håper at jeg som spiller har ytt mitt beste, og hjulpet ham som manager. Jeg har aldri hatt et vondt ord å si om Kenny. Han var en legende som spiller, og kanskje den beste manageren Liverpool har hatt.»
Terry McDermott (fotballspiller): «Det hele kom som et sjokk. Det største sjokket på Merseyside siden Bill Shankley døde» (etterat Dalglish trakk seg som manager).
Ric George (i Liverpool Echo): «Kenny Dalglish og ordet suksess er det samme for meg. For Kenny var en vinner.»
Jon Smith (nær venn): «Kenny kom aldri over Hillsborough, og han begynte å tenke på dette (si opp jobben som manager) allerede den gangen. Han tok tragedien mye mer personlig enn noen trodde, og han er fortsatt merket av det.»
Matt D'Archy (Daily Star): «Kenny Dalglish har gitt seg, men han kommer aldri til å bli glemt. Han etterlater seg spor som kommer til å bli husket for all ettertid.»
Tommy Docherty: «Jeg føler meg beæret som fikk gi Kenny hans første cap (landskamp). Kenny må være et forbilde for alle fotballspillere.»
Willy Ormond (tidligere landslagssjef for Skottland): «Kenny Dalglish var en av verdens beste spillere.»
Ally McLeod (tidligere landslagssjef for Skottland): «Kenny var enhver managers drøm. Ingen problemer og ingen klager. Han var uten tvil en av verdens beste angripere.»
Alex Ferguson: «Han er et geni. Kenny er et eksempel på hvordan man kan lykkes.»
Billy Bremner (kaptein på Skottland i 1974): «Vi trengte Kenny på laget. Du kan spørre hvilken som helst landslagsspiller, og alle sier det samme.»
Sandy Jardine (tidligere landslagsspiller for Skottland): «Kenny har den beste fotballhjernen i verden.»
Guy Thus (tidligere landslagssjef for Belgia): «Kenny er den beste spilleren jeg har sett i Europa. Jeg bare ønsker han var belgisk.»
John W. Henry (Medeier Liverpool FC 2010–) «Kenny vil alltid være mer enn en mesterskapsvinnende manager, mer enn en mesterskapsvinnende stjernespiller. Han har på mange måter vært hjerte og sjel i denne klubben. Han personifiserer alt som er bra med Liverpool Football Club. Han har alltid satt klubben og supporterne først. Han vil alltid være en del av familien på Anfield.»

Statistikk

Familie


Dalglish har vært gift med Marina siden tidlig 1970-tallet, og sammen har de fire barn; Kelly, Paul (også fotballspiller), Lynsey og Lauren. Kona Marina har tidligere overlevd Brystkreft, og i 2004 startet de veldedighetsforeningen «The Marina Dalglish Appeal»http://www.marinadalglishappeal.org/, for å samle midler til forskning på brystkreft. 19. februar 2007 sendte stiftelsen ut pressemelding om at de hadde oppnådd målsetningen på £1,5 millioner, men ville samtidig sette seg nye mål i tiden fremover. De har blant annet arrangert FA-cupfinalen fra 1986 om igjen, med alle de gamle spillerne, for å samle inn penger.

Litteratur


Dalglish, Kenny, ''Kenny Dalglish Autobiography'' (1997)
Hodder & Stoughton General Division, ISBN 978-0-340-66012-6

Referanser

Eksterne lenker


http://www.liverpoolfc.tv/team/past_players/players/dalglish/ Liverpools webside om Dalglish
http://www.lfchistory.net/player_profile.asp?player_id=287 Spiller-profil på LFCHistory.net
http://www.lfchistory.net/managers_profile.asp?manager_id=12 Manager-profil på LFCHistory.net
Kategori:Skotske fotballspillere
Kategori:Fotballspillere for Liverpool FC
Kategori:Fotballspillere for Celtic FC
Kategori:Skotske fotballtrenere
Kategori:Liverpool-trenere
Kategori:Blackburn-trenere
Kategori:Order of the British Empire
Kategori:Newcastle-trenere
Kategori:Celtic-trenere
Kategori:Personer fra Glasgow
Kategori:Fødsler i 1951
ar:كيني دالغليش
bg:Кени Далглиш
ca:Kenny Dalglish
cs:Kenny Dalglish
cy:Kenny Dalglish
da:Kenny Dalglish
de:Kenny Dalglish
et:Kenny Dalglish
el:Κέννυ Νταλγκλίς
en:Kenny Dalglish
es:Kenny Dalglish
eu:Kenny Dalglish
fa:کنی دالگلیش
hif:Kenny Dalglish
fr:Kenny Dalglish
ko:케니 달글리시
hr:Kenny Dalglish
id:Kenny Dalglish
it:Kenny Dalglish
he:קני דלגליש
ka:კენი დალგლიში
lv:Kenijs Dalglišs
lt:Kenny Dalglish
hu:Kenny Dalglish
nl:Kenny Dalglish
ja:ケニー・ダルグリッシュ
pl:Kenny Dalglish
pt:Kenny Dalglish
ro:Kenny Dalglish
ru:Далглиш, Кенни
simple:Kenny Dalglish
sk:Kenny Dalglish
sh:Kenny Dalglish
fi:Kenny Dalglish
sv:Kenny Dalglish
th:เคนนี ดัลกลิช
tr:Kenny Dalglish
uk:Кенні Далгліш
vi:Kenny Dalglish
zh:肯尼·达格利什

Klepp Idrettslag


Klepp Idrettslag ble stiftet 1. oktober 1919. Klepp idrettslag er ett av fem idrettslag i Klepp kommune i Rogaland. Den første formannen i idrettslaget var Sven Grude, som også har vært ordfører i kommunen. Lars Øvregård var sekretær, Peder Anda var kasserer og Lars Storhaug og Arne Gruda var styremedlemmer. Idrettslaget fikk sin egen turnhall i 1925, og sin egen idrettsplass i 1935.
I dag har idrettslaget godt i overkant av 1000 medlemmer, fordelt på seks forskjellige idretter: fotball, turn, håndball, orientering, og barneidrett. I nyere tid har idrettslaget markert seg mest i fotball for kvinner. Klepp Kvinner Elite vant toppserien i 1987 og cupen i 1989.
En av de mest kjente idrettsutøverne oppfostret i Klepp idrettslag er allikevel Åge Storhaug som har deltatt i bl.a 25 landskamper i turn, har 14 Norgesmesterskap og fire Nordiske mesterskap. Han har også vært med i tre OL.
Klepp har også et fotballag i 3. divisjon fotball for herrer. Dette laget består av unge talenter og noen rutinerte spillere. Mange tidligere Bryne Fotballklubb-spillere har funnet seg til rette i denne klubben. Noen har også tatt turen fra Klepp for å prøvespille i Bryne.

Fotball


Kvinner


Klepp Kvinner Elite, A-laget i fotball for kvinner, spiller i Toppserien 2011 i Toppserien.

Menn


A-laget i fotball for herrer spiller i 3. divisjon fotball for herrer 2012#Avdeling 6 i 3. divisjon fotball for herrer.

Tabellen 2012

Eksterne lenker


Kategori:Idrettslag i Rogaland
Kategori:Idrettslag etablert i 1919
Kategori:Fotballag i Rogaland
Kategori:Fotballag etablert i 1919
Kategori:Kvinnefotballag
Kategori:Toppserielag
Kategori:Klepp
de:Klepp IL
en:Klepp IL
nn:Klepp Idrettslag
pt:Klepp IL

Kunstløp

:''For TV-programmet kalt «Isdans», se Isdans (TV-program).''
Fil:PetrovaTikhonov.jpg
Kunstløp er en skøytesport hvor man som individuell utøver, som par, eller grupper utfører piruetter, hopp og andre øvelser på isen, ofte til musikk. Det er internasjonale konkurranser i kunstløp, som f.eks VM i kunstløp og kunstløp er også en offisiell gren i vinter-OL. Det var også med under to sommer-OL, Sommer-OL 1908 i London og Sommer-OL 1920 i Antwerpen (by).
Idretten er nært relatert til «show business», slik som det amerikanske fenomenet «spectaculars» hvor utøverne ikke blir bedømt av dommere. Etter viktige konkurranser går også de tre beste i hver disiplin oppvising for publikum og mange kunstløpere deltar i isshow både mens de er aktive og etter de har lagt opp.
Sonja Henie er den mest kjente norske utøveren av denne sporten.

Utstyr


Den største forskjellen på kunstløpskøyter og ishockeyskøyter er at jernene på kunstløpskøyter har pigger foran på bladet. Disse piggene er spesielt viktig når man utfører hopp.
Kunstløpjernet er bøyd fra front til ende med en radius på ca. 2 meter. Denne radiusen kan variere, og eliteutøvere velger jern tilpasset deres fysikk. Parabolske jern har også nylig blitt designet for å forbedre stabiliteten i landinger, satser, piruetter og generelt på isen. Jernet er også konstruert slik at det på undersiden av bladet er delt i to kanter ved en hulhet på midten. Dette er gjort fordi det alltid er fordelaktig i kunstløp å gå på ett skjær, inner- eller ytterskjær.
Selve støvelen på en kunstløpskøyte er tradisjonelt laget for hånd av mange lag av skinn. Støvelen er stiv, slik at utøverens ankel er stabil. I det siste har man også begynt å lage støvelen av syntetiske materialer som lettere lar seg forme av varme. Disse støvlene er populære blant mange utøvere fordi de kombinerer styrke med lettere vekt enn lærstøvler og fordi de er enklere å «gå inn». Jernet er montert til støvelens såle og hel med skruer.
Annet utstyr som blir brukt av kunstløpere er skumgummiputer som kalles «crash pads». Disse kommer i forskjellige utgaver. Noen er ferdig innsydde og tilpasset ulike områder av kroppen som f.eks. albuebeskyttere, knebeskyttere osv., mens andre er løse så man kan putte dem inn i treningsbukser på de mest utsatte områdene. Slike «crash pads» brukes som regel ved innøving av nye hopp for å beskytte mot smerte ved harde fall. Kallosjer er også mye brukt blant utøvere for å beskytte jernene når man går utenom isen fra steiner og annet materiale som sløver jernet. Skøytetrekk brukes ofte rundt jernene når skøytene ikke er i bruk. Disse absorberer fuktighet og beskytter jernet mot rust..

Disipliner


Internasjonale konkurranser i kunstløp holdes for følgende disipliner:
Individuell konkurranse for kvinner og menn. Individuelle utøvere må utføre hopp, piruetter, flyver- og trinnsekvenser i programmene sine.
Pardans består av en kvinne og en mann. Par utfører de samme elementene som de individuelle utøverne unisont, og også par-spesifikke elementer som kast, hvor kvinnen er «kastet» ut i et hopp av mannen; løft, hvor kvinnen blir løftet over mannens hode i ulike posisjoner og med ulike grep; parpiruetter, hvor begge løpere snurrer rundt en felles akse; og dødsspiraler, hvor mannen snurrer om sin egen akse mens han svinger kvinnen rundt seg som har en lav posisjon nær isen og hvor hennes skøyte berører isen i ytterskjær.
Isdans består også av et par, en kvinne og en mann. Denne disiplinen skiller seg fra pardans ved at fokus er på vanskelige trinn utført i tett dans til musikalske rytmer i stedet for akrobatiske hopp, kast og løft. I tillegg til friløp med eget musikkvalg, må isdansere utføre danser med bestemte trinn og retninger i henhold til standard selskapsdanserytmer.
Formasjon på isen (synchronized skating) består av grupper med ulike kjønn og opp til 20 utøvere. Denne disiplinen minner om en form for is dans hvor fokus ligger på presise formasjoner av gruppen som helhet og komplekse overganger mellom de ulike formasjonene. Denne disiplinen er ikke med under de ordinære kunstløps-VM. I formasjon lager løperne ulike sirkler, linjer og løft.

Hopp


Hopp består av at utøveren satser og hopper i lufta, roterer hurtig og lander på ett ben etter én eller flere rotasjoner. Det er mange ulike hopp, identifisert ved utøverens sats og landing, og antall rotasjoner øker vanskelighetsgraden.
De fleste utøvere roterer alle hopp i motsatt retning av klokken. Enkelte «skjev-bente» utøvere roterer med klokken, og de færreste kan utføre hopp i begge retninger.
I kunstløp er det seks ulike hopp. Ved alle seks hoppene er landingene bakover på høyre ben, og på ytterskjær (ved motsatt rotasjon av klokken), men de har alle ulike satser, som gjør dem forskjellige. Man kan dele inn i to kategorier av hopp, den ene hvor satsen blir gjort gjennom piggen (tå-hopp), den andre hvor hoppet blir utført direkte fra skjæret.
De ulike tå-hoppene rangert etter vanskelighetsgrad(lett til vanskelig):
#Toe loop, hvor utøveren står bakover i satsen på høyre ben og på ytterskjær, og hvor man letter i det man setter venstre pigg i isen.
#Flip, hvor utøveren står bakover i satsen på venstre ben på innerskjær og letter i det man setter høyre pigg i isen.
#Lutz, hvor utøveren står bakover i satsen på venstre ben og på ytterskjær og letter i det man setter høyre pigg i isen.
Hopp som utføres direkte fra skjæret bruker ikke pigg for å lette. Disse inkluderer:
#Salchow, hvor utøveren satser bakover på venstre ben med innerskjær hvor høyre ben svinges rundt for å skape rotasjon og hvor man letter i det høyre ben svinges fra bak til foran.
#Slyngehopp (også kjent som Rittbergers), hvor utøveren satser bakover på høyre fot på ytterskjær og lander på samme fot og i samme skjær.
#Axel (kunstløp) er det eneste hoppet hvor utøveren satser forover. Utøveren står her på venstre fot forover på ytterskjær og skaper rotasjon ved at høyre ben svinges fra bakposisjon til foran. Siden dette hoppet tar av forover krever dette en halv rotasjon mer enn de andre hoppene for å lande bakover. Det regnes derfor som det vanskeligste hoppet.
Antall rotasjoner i lufta bestemmer om hoppet er enkelt, dobbelt, trippelt, eller kvadruppelt.
De fleste mannlige elitekunstløpere utfører triple og kvadruple hopp, mens de fleste kvinnelige utøverene hopper de fleste triple, med unntak av axel, som vanligvis utføres som dobbel. Kun en håndfull kvinnelige utøvere har klart en trippel axel i konkurranse.
I tillegg til hopp som utføres alene, kan hopp også utføres i kombinasjoner med andre hopp, eller i sekvenser.
For at et sett med hopp skal bedømmes som kombinasjon, må hvert hopp ta av direkte etter landingen av det første uten noen trinn, vendinger, eller forandring av skjær mellom hoppene. Dette gjør at de eneste hoppene som kan være som nummer to i en kombinasjon er toe loop eller slyngehopp.
For å lage hoppsekvenser med andre hopp som andrehoppet kan utøveren utføre et enkelt slyngehopp, men lande på venstre fot. På denne måten kan man direkte ta en salchow eller flip som andre hopp, men fordi landingen på venstre fot ikke regnes som hopp, vil dette ikke telle som en hoppkombinasjon, men en hoppsekvens. Hoppsekvenser kan også skille hopp fra hverandre med vendinger, trinn eller forandring av skjær mellom hoppene.

Piruetter


I kunstløp finnes det flere typer piruetter. Den mest vanlige er en ståpiruett. Der går man inn i piruetten på ett ben og trekker inn det andre benet og armene for at piruetten skal gå fortere. Dette er den enkleste piruetten som man lærer seg først. Kork er en piruett i sittende posisjon. I stedet for å gå rett opp, som i en ståpiruett, setter man seg ned. Piruetten gjøres på ett ben. Parallell er en piruett i flyverposisjon. I denne flyveren skal overkroppen og det ene benet ligge lodrett over isen. Kork og parallell er de vanskligste piruettene.
Alle piruetter gjøres normalt på venstre ben og at man roterer mot klokka. Men for å øke vansklighetsgraden kan man bytte ben slik at man roterer på høyre ben, også mot klokka. Hvis man gjør en vanlig piruett og bytter over til en slik piruett kalles dette "byttepiruett"
Hvis du gjør det samme i en kork , kalles dette byttekork og i parallell; en bytteparallell.
I tillegg finnes piruetter som man bøyer ryggen bakover i – de kalles for "bøyepiruetter". Piruetter kan også utføres sammen. For eksempel at man først tar parallell, så inn i kork og til slutt i vanlig ståpiruett og/eller bøyepiruett og i tillegg for å øke vanskelighetsgraden ta byttepiruett på høyre bakover helt til slutt.

Trinn


I et løp er det vanlig å legge til en trinnsekvens. De mest vanlige og letteste trinnene kalles tretall og mohawk. Ett tretall gjøres slik at man starter forover på ytterskjæret og sviner seg en halv gang rundt til bakover på innerskjæret. Alt foregår på et ben og at foten er nede i isen hele tiden. Mohawk utføres ved at man står på forover innerskjær og bytter over til den andre foten slik at man står på bakover innerskjær. Disse kan kombineres. Det finnes også tretallsvals som vanligvis utføres på sirkel.
Det finnes to tretall
- forover utover (først på høyre forover utover, så høyre bakover innover, det samme på venstre)
- forover innover(først på høyre forover innover, så høyre bakover utover, det samme på venstre)
I tillegg finnes slyngetrinn på sirkel begge veier, choctaw-trinn, slangebue-overganger og småhopp inne i trinnene.
Disse trinnene er svært enkle, men blir mer og mer avanserte jo flinkere man blir.

Kjente kunstløpere

Menn


Brian Boitano
Kurt Browning
Richard Button
Philippe Candeloro
Steven Cousins
Robin Cousins
Toller Cranston
John Curry
Scott Davis
Todd Eldredge
Grzegorz Filipowski
Timothy Goebel
Gillis Grafström
Jackson Haines
Scott Hamilton
Donald Jackson
Brian Joubert
Ilja Kulik
Johan Peter Lefstad
Brian Orser
Guy Owen
Axel Paulsen
Viktor Petrenko
Jevgenij Pljusjtsjenko
Ulrich Salchow
Emanuel Sandhu
Michael Shmerkin
Karl Schäfer
Elvis Stojko
Alexei Urmanov
Johnny Weir
Paul Wylie
Alexei Yagudin

Kvinner


Tenley Albright
Miki Ando
Shizuka Arakawa
Oksana Bajul
Denise Biellmann
Surya Bonaly
Chen Lu
Tiffany Chin
Josee Chouinard
Sasha Cohen
Carolina Kostner
Peggy Fleming
Dorothy Hamill
Tonya Harding
Carol Heiss
Sonja Henie
Sarah Hughes
Midori Ito
Nancy Kerrigan
Michelle Kwan
Tara Lipinski
Janet Lynn
Karen Magnussen
Elizabeth Manley
Laurence Owen
Maribel Vinson-Owen
Maribel Y. Owen
Eva Pawlik
Anna Rechnio
Lucinda Ruh
Irina Rodnina
Yuka Sato
Beatrix Schuba
Barbara Ann Scott
Irina Slutskaya
Rosalynn Sumners
Madge Syers
Debi Thomas
Katarina Witt
Kristi Yamaguchi

Parløpere


Tai Babilonia & Randy Gardner
Ludmila Belousova & Oleg Protopopov
Jelena Berezjnaja & Anton Sikharulidze
Isabelle Brasseur & Lloyd Eisler
Kitty Carruthers & Peter Carruthers
Ekaterina Gordeeva & Sergei Grinkov
Christine Hough & Doug Ladret
Maria Jelinek & Otto Jelinek
Oksana Kazakova & Artur Dmitrijev
Jenni Meno & Todd Sand
Natalja Misjkutjonok & Artur Dmitrijev
Irina Rodnina & Aleksej Ulanov
Irina Rodnina & Aleksander Saitzev
Jamie Salé & David Pelletier
Shen Xue & Zhao Hongbo
Barbara Wagner & Robert Paul
Barbara Underhill & Paul Martini
Dorota Zagorska & Mariusz Siudek
Marcy Hinzmann & Aaron Parcham

Isdansere


Marina Anissina & Gwendal Peizerat
Albena Denkova & Maxim Staviyski
Natalja Bestemjanova & Andrej Bukin
Shae-Lynn Bourne & Victor Kraatz
Oksana Grisjtsjuk & Jevgenij Platov
Marina Klimova & Sergej Ponomarenko
Tatiana Navka & Roman Kostomarov
Lyudmila Pakhomova & Alexandr Gorshkov
Jayne Torvill & Christopher Dean
Maja Usova & Aleksander Zjulin
Renee Roca & Gorsha Sur
Tanith Belbin & Benjamin Agosto

Eksterne lenker


http://www.isu.org International Skating Union
http://www.skateisi.com Ice Skating Institute
http://www.skatecanada.ca Skate Canada
http://www.usfsa.org US Figure Skating
http://www.chnfs.org Chinese Figure Skating
http://www.worldskatingmuseum.org/ Offisielt nettsted for World Skating Museum and Hall of Fame
http://www.frogsonice.com/skateweb/ SkateWeb
http://www.eskatefans.com/skatabase/ Skatabase
Kategori:Kunstløp
Kategori:Skøytesport
ang:Lēoðlic scātung
ar:التزلج الفني على الجليد
az:Fiqurlu konkisürmə
bg:Фигурно пързаляне
bs:Umjetničko klizanje
ca:Patinatge artístic
cs:Krasobruslení
da:Kunstskøjteløb
de:Eiskunstlauf
et:Iluuisutamine
el:Καλλιτεχνικό πατινάζ
en:Figure skating
es:Patinaje artístico sobre hielo
eo:Arta sketado
fa:اسکیت نمایشی
fr:Patinage artistique
fy:Keunstriden
ko:피겨 스케이팅
hr:Umjetničko klizanje
id:Seluncur indah
it:Pattinaggio di figura
he:החלקה אמנותית
kk:Мәнерлеп сырғанау
la:Patinaticum
lv:Daiļslidošana
lt:Dailusis čiuožimas
hu:Műkorcsolya és jégtánc
mk:Уметничко лизгање
nl:Kunstschaatsen
ja:フィギュアスケート
nn:Kunstløp
pl:Łyżwiarstwo figurowe
pt:Patinação artística no gelo
ro:Patinaj artistic
ru:Фигурное катание
sq:Patinazhi
simple:Figure skating
sk:Krasokorčuľovanie
sl:Umetnostno drsanje
ckb:خلیسکێنەی سەر سەهۆڵ
sr:Уметничко клизање
sh:Umetničko klizanje
fi:Taitoluistelu
sv:Konståkning
tl:Masining na paglalayag sa yelo
th:สเก็ตลีลา
tr:Artistik buz pateni
uk:Фігурне катання
vi:Trượt băng nghệ thuật
zh-yue:花式溜冰
zh:花样滑冰

Ketil Stokkan

Ketil Stokkan (født 29. april 1956 i Harstad) er en norsk sanger, gitarist og låtskriver. Han er mest kjent som frontfigur i gruppa ZOO tidlig på 1980-tallet samt deltaker i Melodi Grand Prix.
Midt på 1970-tallet var Stokkan medlem i gruppa ''Nexus''. I 1977 ble han medlem i gruppa ZOO på Stokmarknes, og ble der den viktigste låtskriveren og vokalisten. Etter to album på engelsk fikk ZOO suksess med fire album på norsk og sanger som Evig ung (sang), ''Vent, ikkje legg på'' og ''Ola Nordmanns sexualliv'' – alle tre sangene skrevet og sunget av Ketil Stokkan.
ZOO ble oppløst i 1983, og Ketil Stokkan fortsatte som soloartist. Samme året deltok han for første gang i Melodi Grand Prix 1983, og ble nummer 2 i den norske finalen med sangen ''Samme charmeur''. Året etter ga han ut sitt første solo-album, ''Gentlemen's agreement''. I 1986 vant Ketil Stokkan den norske finalen i Melodi Grand Prix 1986 med sangen ''Romeo (Ketil Stokkans sang)''. I Eurovision Song Contest 1986 ble sangen nummer 12.
I 1989 samlet Stokkan gruppa Nexus igjen, som trio. Gruppa skiftet etter hvert navn til ''Stokkan Band''. I 1990 vant Ketil Stokkan igjen den norske finalen i Melodi Grand Prix 1990, med sangen ''Brandenburger Tor (sang)'', som handlet om Berlinmurens fall. I Eurovision Song Contest 1990 fikk sangen 21. plass. I 1994 gav Stokkan Band ut albumet ''To the bone''. Han har også spilt sammen med broren Hugo Stokkan under navnet ''Stokkan Bros.''
Ketil Stokkan flyttet tilbake til Harstad igjen i 1997. Han utdannet seg til lærer, og startet å jobbe som lærer på Harstad Ungdomsskole i fagene norsk, engelsk og musikk. Her sluttet han etter semesteret 2006/2007. Han flyttet så til Nordkjosbotn. ZOO ble samlet igjen i 1999, og Ketil Stokkan spiller stadig konserter med både ZOO og Stokkan Band. Sammen med Sverri Dahl planlegger han ny plate med ZOO, men pr. høsten 2006 er det usikkert når dette vil bli realisert.
Ketil Stokkan er et aktivt medlem i Odd Fellow-ordenen og en hyppig bidragsyter til ordenens magasin.

Stokkan


Ketil Stokkan – vokalist, gitar
Steinar Eikum – bass
Geir Nordheim – trommer

Ketil Stokkans Popband


Ketil Stokkan – vokalist, gitar, keyboard
Ketil Johansen – bass
Geir Nordheim – trommer

Diskografi


Soloalbum


;Album
''Gentlemen's Agreement (album)'' (1984)
''Ekte mannfolk'' (1985)
''Romeo (album)'' (1986), (nyutgivelse av ''Ekte mannfolk'' med MGP-sangen)
''To the Bone (Stokkan-album)'' (1994)
''Ta mæ (Ketil Stokkan-album)'' (2011)
;Singler
''Samme charmeur/Gammel popmusikk'' (1983)
''Ja, papa/Stor mann'' (1985)
''Vi overlever regnet'' (1985)
''Romeo/Blue Baby Blue'' (1986)
''Øyan dine/Leve uten mæ'' (1988)
''Brandenburger Tor'' (1990)
''Beina på jorda/Halleluja'' (1991)
''En verden i forandring'' (2011)
''Lengte hjem'' (2011)

ZOO


1978 – ''Captured in Zoo''
1978 – ''Guilty (album)''
1979 – ''Noregs heitaste''
1980 – ''Z på maken''
1981 – ''Gaya (album)''
1982 – ''Shagalai''
1994 – ''Zoobra Hits'' (samlealbum)
2000 – ''Evig ung (album)'' (samlealbum)

Annet


''Sprøstekt humor uten fett! 10 brennferske melodier'' (1980)
Hanne Krogh: ''Alene (album)'' (1982)
''Sofuskassetten'' (1983)
''På gang 13'' (1984)
''På gang 20: Jubileumskassetten'' (1985)
Forente artister: ''Sammen for livet'' (1985)
''Opphøgde potteter (VAZ 005)'' (1986)
''AS Alfanor kassetten'' (1986)
''Heia Norge!'' (1987)
''Lions røde fjær'' (1987)
''Norges håndballforbunds jubileumskassett'' (1987)
Rune Rudberg: ''Ut mot havet (album)'' (1988)
Britt Synnøve Johansen: ''God morgen'' (1989)
Nexus: ''Back to My Roots'' (1989)
''International Melodi Grand Prix 1990'' (1990)
Rune Rudberg: ''Landeplager'' (1995)
TFL: ''Ruler - Howard og H.C. Andersen er tilbake fra lunch'' (1996)
''All That Blues From Norway'' (1996)
''18 ballader fra kjærlighetslandet'' (1997)
''Æ e' nordlending'' (1998)
Rune Rudberg: ''På oppfordring (Rune Rudberg-album)'' (2000)
''Originale norsktopper'' (2003)
Rune Rudberg: ''Fri som en vind'' (2003)
Oslo Strykekvartett: ''Oslo Strykekvartett faller oppover'' (2003)
''En annen dans'' (2004)
Rune Rudberg: ''Topp 20 (album)'' (2004)
Kim William Kristoffersen: ''Kim William'' (2004)
''Nord-norske artister 1'' (2005)
''Dansefestivalen Sel 2007'' (2007)
Hovedøen Social Club: ''Ay caramba!'' (2009)
Rune Rudberg: ''Stormande hav'' (2009)
''The Greatest Eurovision Hits - Best of the Nordics'' (2010)
''Norsk Melodi Grand Prix gjennom 50 år'' (2010)

Kilder og eksterne lenker


http://www.ketilstokkan.no Ketil Stokkans offisielle nettside
http://www.ballade.no/nmi.nsf/home/ballade?opendocument&url=http://www.ballade.no/nmi.nsf/doc/art2006053011015580481116 ballade.no (Artikkel hentet fra ''Norsk pop- og rockleksikon'', Vega Forlag (2003))
Kategori:Norske sangere
Kategori:Norske gitarister
Kategori:Deltakere i Melodi Grand Prix
Kategori:Deltakere i Eurovision Song Contest
Kategori:Personer fra Harstad kommune
Kategori:Fødsler i 1956
de:Ketil Stokkan
en:Ketil Stokkan
es:Ketil Stokkan
it:Ketil Stokkan
hu:Ketil Stokkan
nl:Ketil Stokkan
nn:Ketil Stokkan
pt:Ketil Stokkan
sv:Ketil Stokkan

Kjetil D. Brandsdal

Kjetil Davies Brandsdal (født 1. juli 1973) er en norsk musiker fra Sandnes. Han er kjent for prosjekter som Noxagt, Ultralyd (band), University Punx og Fibo-Trespo.

Diskografi

Vinyl


KDB 01 Kjetil D Brandsdal LP – 119 copies
KDB 04 KDB LP – approx. 200 copies
Huden min forsvant 7" (Induce) – 100 copies, one sided ep.
The Very Best Of... 7" (Boblador) – 200 copies.
KDB/Fibo-Trespo split-7" Mykedroner – 310 copies.
Draalt/KDB split-LP – 100 copies.
Andreas Brandal/Brandsdal split-LP Smalltown Supersound – 20 copies, lathe cut.
KDB & Jan Christian Kyvik 7" (BWCD) – 300 copies
Rogalands Lydigste LP (Swill Radio) – 500 copies.
Kjetil D. Brandsdal LP (Ecstatic Peace) – scales the heights of his two 'classic' solo LPs
Kjetil D Brandsdal and Michael Tremel LP (Smalltown Supersound)

Kompaktplater


KDB 05 CD version of KDB 01
Freedom Waaohwaaaoh (Corpus Hermeticum) – stuff from KDB 01 and 04
Rogalands Lydigste CD (Metal ArtDisco) + bonus tracks

Kassetter


Kassett Nr. 1 – Soon to be released as an LP
Kassett Nr. 2
Dobbelkassett – double m/Morten Wenzel: Guitar Scriptures – Acoustic guitar
Kassett #3: Bonuskassett – Free with Kassett #3
Fleisch
Audio Cassette Tape Number Four
Du klager saa ofte/Life didn't go in circles
Metropolitan Pliice Forensic – Both tracks feature on KDB 02
KDB 02 Escapist Entertainment Vol. 1
KDB 03 Untitled – Black and white cover
KDB 03 Untitled – Colour cover
Untitled – Black cover
Social Change 1 & 2
Popper Tape
Elephantine/Next after the tenth

Eksterne lenker


http://www.musikkbiblioteket.no/categories/lokale_helter/kjetil.html Kjetil D. Brandsdal på musikkbiblioteket.no
Kategori:Personer fra Sandnes kommune
Kategori:Norske rockemusikere
Kategori:Fødsler i 1973

Kurvball

:''Dette begrepet brukes av og til også om basketball''
Kurvball (tysk Korfball, nederlandsk Korfbal) er en idrett for to lag. Den utøves for det meste i Nederland og Belgia. Kurvball skiller seg fra andre lagidretter ved at den er en mix-sport; et lag består av fire kvinner og fire menn.

Regler


Kurvball spilles innendørs eller utendørs på en bane delt inn i to halvdeler kalt ''soner''. Nesten midt i hver sone er det plassert en stolpe (3,5 meter høy, lavere i yngre årsklasser) med en kurv øverst. Ballen er lik en vanlig fotball.
En kamp spilles mellom to lag som begge har åtte spillere på banen samtidig; to av hvert kjønn i både angreps- og forsvarssonen. Målet er å kaste ballen gjennom kurven til det andre laget. Etter to scoringer bytter lagene soner, slik at angriperparene blir forsvarere og omvendt. Ved pause bytter lagene banehalvdel.

Historie


Kurvball er trolig opprinnelig en svensk sport. Rundt 1902 skal den nederlandske læreren Nico Broekhuysen ha spilt ''ringboll'' i Sverige, og mens den svenske utgaven døde hen, dro Broekhuysen tilbake til Nederland og videreutviklet sporten til kurvball.

Filosofi


Kurvball er en lagsport i større grad enn de fleste andre lagsporter. Det er ikke lov å løpe med ballen, ikke engang om man spretter den, men med en gang man har den, må man stoppe (om man ikke allerede står stille) og lete etter medspillere å sentre til. Dette gjør at det er mindre rom for indivuelle prestasjoner enn i for eksempel basketball.
At kurvball er en mix-sport betyr ikke at de to kjønnene spiller mot hverandre, bare sammen. Det angripende laget kan sentre ballen til hvem som helst på eget lag, men det forsvarende laget kan ikke la en mann spille forsvar på en kvinne eller en kvinne på en mann. De kan heller ikke sette to forsvarere eller flere på én angriper, men må holde seg til mann mot mann, bokstavelig talt.
Taktikk er grunnlaget for kurvballs filosofi, taktikk og ikke fysisk styrke skal vinne kamper. Dette betyr at det ikke er lov å berøre motspillere, men også at angriperen ikke kan skyte når forsvaret er en armlengde unna og vendt mot angriperen prøver å blokkere skuddet.
Ballen kan ikke sparkes eller slås med knyttet neve, og det er ikke lov å dytte på eller riste i målstolpen.

Internasjonalt


Opprinnelig ble kurvball spilt for det meste i Belgia og Nederland. Det var demonstrasjonsidrett i OL i Antwerpen (by) i 1920 og Amsterdam i 1928.
www.ikf.org ble grunnlagt i 1993 og består pr 2005 av 42 medlemsland. Sporten har vært med i World Games siden 1985 og verdensmesterskap har vært arrangert hvert fjerde år siden 1978.
Nederland og Belgia er fremdeles de store nasjonene. Både Sverige og Danmark har nasjonale kurvballforbund, men i Norge har sporten ikke slått an.

Verdensmestere


1978 – Nederland
1984 – Nederland
1987 – Nederland
1991 – Belgia
1995 – Nederland
1999 – Nederland
2003 – Nederland

Ekstern lenke


http://www.ikf.org/ International Korfball Federation (IKF) med regler, nasjonale forbund og resultater
Kategori:Ballsport
Kategori:Lagsport
af:Korfbal
bg:Корфбол
ca:Corfbol
cs:Korfbal
de:Korfball
el:Κόρφμπολ
en:Korfball
es:Korfbal
eo:Korfpilkado
fa:کرفبال
fr:Korfball
fy:Kuorbal
it:Korfball
he:קורפבול
kk:Корфбол
lb:Korfball
lt:Olandiškasis krepšinis
hu:Korfball
mr:कॉर्फबॉल
nl:Korfbal
ne:कोर्फबल
ja:コーフボール
nn:Korfball
pl:Korfball
pt:Corfebol
ru:Корфбол
sk:Korfbal
sv:Korfball
tr:Korfbol
uk:Корфбол
zh:合球

Kirke


Kirke betegner i dagligtale tre ting: 1. en bygning for kristendom kult, et gudshus, 2. som benevnelse for «Guds folk», forsamlingen av dem som bekjenner kristen tro, 3. som benevnelse for et kristent trossamfunn eller menighet i mer avgrenset forstand, eksempelvis Den norske kirke.
Ordet skriver seg fra det greske adjektivet ''kyriakon (κυριακόν), «det som hører Herren til», dannet av ''kyrios'' (κύριος), «Herre».

Etymologi


Det nordiske ordet ''kirke'', eller på svensk ''kyrka'', er dannet av det Norrønt språk ''kirkja'' som stammer fra det Gotisk språk ordet ''ciric'', som igjen har sitt opphav i den Gresk språk betegnelsen for «Herrens hus», ''kyriakos oikos'' (av ''kyrios'').

Historie


De eldste kirker oppsto i kristne hjem. Flere kirker i Roma og andre steder i de første kristne områder var huskirker og utviklet seg etter hvert til fellesrom for hele den troende forsamling. De første kristne kombinerte også sin kristne kult med den jødiske ved at de overvar gudstjenestene i synagogene, der de lyttet til lesninger fra Bibelen og sang lovsanger. Deretter gikk de hjem og feiret ''eukaristien'', eller nattverden. Gudstjenesten i samtlige av de store kirkesamfunn har fortsatt denne hovedstruktur: 1. Ordets gudstjeneste med skriftlesning og lovsang, og 2. ''eukaristi'' eller nattverdmåltid med innviet brød og vin. Bygninger reist spesifikt for kristen gudsdyrkelse finner man få eksempler på fra tiden før Milanoediktet i 313.

Kirketyper


Kirker har mange arkitektoniske former, men gjennom historien er det etablert visse hovedformer som går igjen. Det vanligste er å inndele dem etter plantype og rang/funksjon. Det er gammel skikk å plassere kirkene i en akse fra vest til øst, med hovedinngang i vest (betegner verden, den himmelretning hvor solen går ned) og alter i øst (den himmelretning hvor solen går opp, og som peker mot Jerusalem og hvor Jesus Kristus ved tidens ende skal komme igjen.) På samme måte ble lys sluppet inn fra sør, mens nord (kuldens og mørkets himmelretning) ikke hadde vinduer.

Rang og funksjon


Kirker inndeles etter sin opprinnelige funksjon: Vi har ''klosterkirker'', ''sognekirker'' og ''privatkirker''. Undergrupper under dette er ''annekskirker'', ''lovekirker'' (votivkirker) og ''kapell''. En votivkirke var ofte bygget som en privatkirke.

Klosterkirker


Fil:Planta tipo cisterciense.png
Klosterkirke betegner en bygningstype som inngår i et klosteranlegg. En klosterkirke er derfor som regel bygget sammen med tilstøtende fløyer og utgjør vanligvis den nordlige lengde i et firesidet anlegg, med en klostergård i midten.
Klosterkirker er, som vanlige kirker, orientert øst-vest, slik at Kor (arkitektur) befinner seg i øst. Utformingen av selve kirken er for øvrig avhengig av hvilken klosterorden som har bygget den. Kirker bygget av cistercienserne, fransiskanere og dominikanere har en mer asketisk utforming og er ofte langkirker med enkle romformer som står i kontrast til katedralene med en oppdelt bygningskropp med langskip, tverrskip og kapeller. Kirkenes arkitektoniske virkemidler er en klar romform, store kuber og hele veggflater.
Kirketypene er internasjonale og har vært brukt i alle land der disse ordnene er eller har vært representert. I Norge fikk klosterkirkene betydning ved at de dannet forbilde for langkirken som ble vanlig fra midten av 1200-tallet av og som hos oss er den mest alminnelige plantype for kirkebygg.
De fleste klostre ble oppløst ved reformasjonen eller i årtiene etter. En del klosterkirker ble overtatt av protestantismen menigheter. Eksempelvis var Bergen domkirke opprinnelig fransiskanernes kirke. Selve klosteranlegget er revet.

Sognekirker


En sognekirke er primærkirken i et sogn, altså den kirken menigheten i et distrikt i alminnelighet sogner til. Hvert sogn har således alltid en sognekirke, men soknepresten kan fungere i flere sogn samtidig. Hovedsognets kirke kalles da hovedkirke, mens de øvrige sognekirker er annekskirker. Et kirkesogn kunne tidligere ha mer enn én kirke, men bare én sognekirke. De(n) andre hadde da status som kapell. Etter Kirkeloven av 1997 er imidlertid begrepet kapell gått ut av bruk for kirkebygg som det hører en geografisk definert lokalmenighet til. Alle kapeller som det hører en lokalmenighet til, er dermed oppgradert til kirker. Kapell betegner etter dette kun et mindre kirkebygg med spesialiserte funksjoner og uten en tilhørende menighet, som bårekapell, gravkapell, meditasjonskapell etc.
I Norge har vi sognebånd- dvs. at alle medlemmer av Den norske kirke tilhører den geografiske menighet hvor de bor og kun har sin kirkelige stemmerett knyttet til denne. I enkelte land, som i Danmark, har man adgang til å etablere valgmenigheter hvor man kan melde seg inn uavhengig av geografisk tilhørighet.
De fleste domkirker er også sognekirker i tillegg til å være biskopskirker.
Når sognekirkeordningen ble innført i Norge, er uvisst. De første fylkes- og hovedkirkene som ble bygget på 1000-tallet må kunne betraktes som sognekirker for et definert geografisk område. Etter innføringen av tiendeskatten på 1100-tallet må sognegrensene ha vært noenlunde fastlagte og sognekirkenettet i hovedtrekkene utbygget. I England finnes parallellen ''parish church'', som ble utviklet i tiden mellom anglosakserne og invasjonen av vikingene.
Sognekirken ble oftest bygget etter mønster av langkirken. De første kirkene ble som regel bygget med kor og skip i samme bredde. Etter hvert ble koret løsrevet fra hovedskipet, det ble større og lengre og mer avgrenset fra resten av bygningskroppen. Korvinduene ble gjort større og det ble flere av dem slik at alterpartiene ble bedre belyst enn tidligere. Koravslutningen kunne være tvert avsluttet, ofte med en vindusrekke, apsidal eller oktogonal. Apsidal eller apsis betegner en halvsirkelformet avslutning på kortilbygget, som man ser i Gamle Aker kirke, mens oktogonal betegner en åttekantet eller halvt åttekantet avslutning.
Mange eldre kirker, både middelalderkirker og kirker fra senere århundrer, ble bygget om og forstørret på 1800-tallet, etter at kirkeloven av 1851 bestemte at sognets kirke skulle ha plass til minst tre tiendedeler av befolkningen. Ombyggingen kunne bestå i at en opprinnelig langkirke fikk tilføyet korsarmer eller ved at langskipet ble forlenget. En rekke middelalderkirker ble imidlertid bygget om og forstørret på 1700-tallet, og disse fremstår i dag mer som barokk- eller renessansekirker med rikt dekorerte interiører. Eksempler på dette er Holt kirke og Dypvåg kirke i Tvedestrand samt mange andre kirker på Sørlandet. En rekke nygotikk trekirker, som ble bygget på 1800-tallet, har også blitt bygget som langkirker, mens en i noen tilfeller har brukt andre plantyper.

Privatkirker


Fil:Aachener dom oktagon.jpg
Privatkirker var vanlig i middelalderen, og ble også kalt ''høgendekirker'' knyttet til store gårder og herreseter, men som ofte også tjente som sognekirker. Noen sognekirker hadde også private kapell i en annen etasje over koret. I Europa hadde man i tillegg til rene privatkirker dessuten en type stormannskirker som hadde private kapell, disse kalles dobbeltkirker.
Eksempler på kirker som tidligere har vært private er Hove kirke i Vik i Sogn og Giske kirke på Sunnmøre.
I Norge i dag finnes tre private kirker: Gamlebyen kirke i Oslo, som eies av stiftelsen Oslo hospital og utleies som sognekirke til Oslo kirkelige fellesråd. Det samme gjelder Lovisenberg kirke i Oslo, som eies av Diakonissehuset samt Løkken kirke i Meldal i Sør-Trøndelag.

Annekskirker


Annekskirker (av lat. ''annexus'', som betyr ''festet til'') er kirker som er underlagt hovedkirken (kirken i sognet der sognepresten holder til), men som fungerer som sognekirke i sitt sogn, som da kalles annekssognet. Dette sognet kan betjenes av en kapellan. Tidligere betydde det å være annekskirke at presten der (om det var en) ikke hadde rett til tienden (skatteinntektene). I stedet ble annekskirken betjent av en residerende kapellan. Denne geistlige embetstittelen var i bruk i Norge inntil ca 1980, og er nå gått ut av bruk. Etter kirkeloven av 1997 skilles det ikke lenger mellom hovedsokn og annekssogn. Alle sogn er nå likeverdige enheter innenfor et tjenestedistrikt som defineres av prostiet og med prosten som leder av prostiets prestetjeneste. Sokneprestene har prostiet som sitt tjenestedistrikt med spesielt ansvar for de sokn som tidligere utgjorde et prestegjeld og som ble betjent av sokneprest med eventuelt tillegg av en eller flere kapellaner. Begrepet ''prestegjeld'' er etter dette dermed også gått formelt ut av bruk, men benyttes fortsatt i kraft av sedvane.

Lovekirker


Lovekirker kalles også gavekirker eller votivkirker og er kirker som har basert driften på votivgave (kirker som er gitt lovnader, gjerne i takknemlighet eller forbindelse med bønnhørelse i nød eller sorg). Slike kirker, som gjerne var små, var tidligere ganske vanlige i Norge, helt fra middelalderen. Disse kirkene var ofte bygget som privatkirker.
Et eksempel på ei lovekirke er Bønsnes kirke på Røyse i Hole kommune. Votivgaver var viktig for Røldal stavkirke som hadde en rekke gjenstander bekostet med gaver.

Katedralkirker


Katedral er det samme som en ''domkirke'' eller ''biskopkirke'', dvs. hovedkirken i et bispedømme der biskopen har sitt sete. Ordet ''katedral'' skriver seg fra det greske καθέδρα via latin ''cathedra'', som betyr «trone» eller «stol», som sikter til biskopens lærestol, som er symbolet på det biskoppelige embete. Bispestolen finnes også som en fysisk stol i koret som biskopen forretter gudstjenesten fra når han presederer i domkirken. Ordet katedral benyttes på norsk også for å beskrive en kirke av særlig monumentale dimensjoner, eksempelvis Ishavskatedralen i Tromsø. Til katedralen hørte – og hører fortsatt i den katolske kirke og enkelte andre kirkesamfunn, som f.eks. den anglikanske kirke – et domkapittel, som er et ordenslignende fellesskap av prester tilknyttet domkirken, men uten å tilhøre noen bestemt klosterorden. Domkapittelet består da gjerne av prester som inngår i lederfunksjoner knyttet til biskopens administrasjon og som kalles kanniker. Lederen for domkapittelet kalles dekan. I eksempelvis Svenska Kyrkan betegner domkapittelet det samme som bispedømmeadministrasjonen. Enkelte større kirker kan i kraft av historisk sedvane ha knyttet til seg et kapittel uten at kirken har rang av domkirke eller katedral, men kanskje en gang har hatt det. Slike kirker kalles da kapittelkirker. Domkapitler forekommer ikke i Norge.

Inndeling etter plantype


Fil:Basilica di San Pietro 1450.jpg
Kirker har forskjellige plantyper som i hovedtrekkene har vært relativt konstant gjennom det meste av kirkebyggets historie.

Basilika


Basilika betegner den eldste plantypen og har sitt arkitektoniske forbilde i førkristne offentlige bygninger i antikkens Roma. Den utviklet seg tidlig som typisk for de kristne gudshus. Basilikaen har et høyt midtskip flankert av to lavere og mindre sideskip. Denne tredelte inndelingen av skipene med søylerekker (arkader) som markerer overgangen mellom skipene, er det mest typiske for basilikaformen. Til tross for skiftende arkitektoniske stilarter har basilikaformen blitt videreført og etablert som den vanligste og mest typiske grunnformen innen kirkearkitekturen. De store romansk arkitektur og gotisk arkitektur kirkene ble bygget som basilikaer. Et typisk eksempel er den romanske Durhamkatedralen.
I Norge ble Nidarosdomen og katedralene i Oslo, Hamar, Stavanger og på Orknøyene reist som basilikaer. Flere fylkeskirker på Østlandet har eller hadde også basilikaform: Gamle Aker kirke, Hoff kirke på Toten, Ringsaker kirke og Nikolaikirken på Gran på Gran kommune. Mariakirken i Bergen er også en basilika. På 1800-tallet ble basilikaformen gjenopptatt i historisme kirker. Av nyere norske kirker er Steinkjer kirke og Bodø domkirke bygget etter en klassisk basilikal plantype.

Langkirke


Fil:Reinli stavkirke, vinter.JPG er bygget som en langkirke]]
<div style="float:left;width:185px">Fil:Holdhus_kirke_innside.JPG er en langkirke bygd i 1306.]]</div>
En langkirke har et langstrakt kirkerom som skal symbolisere den hellige veien («via sacra») fra vest mot solens oppgang i øst. Denne kirketypen har vært den vanligste i Norge fra middelalderen frem til 1900-tallet. Typisk for denne kirketypen er at koret er smalere og lavere enn hovedskipet. Denne plantypen gjenfinnes i de mange nygotiske kirkene som ble oppført i Norge i siste halvpart av 1800-tallet.
En rekke stavkirker er bygget som langkirker. Reinli stavkirke har kor med samme høyde og bredde som skipet, og før den fikk tilføyet apsis (eller apside) og svalgang, har den hatt et rektangulært grunnplan. Opprinnelig er det bare to av stavkirkene som har vært av denne typen, Reinli og Liste over revne stolpekirker, stavkirker og tilhørende utgravninger, men flere stavkirker ble bygget om til langkirker på et senere tidspunkt, noen allerede i middelalderen og andre først etter reformasjonen. De første stavkirkene som ble bygget om var Ål og Torpo stavkirke. Dette har antakelig skjedd i andre del av 1200-tallet.
Langkirketypen i stein fikk også sitt gjennombrudd på denne tiden. I en rekke Norske middelalderkirker i stein ble de smale, små korene revet og erstattet med kor i samme høyde og bredde som skipet. Mange av steinkirkene som ble bygget etter 1250 er også langkirker.

Hallkirke


Fil:HallkirkeStStefanBudapest.jpg
Fil:HallkirkeHeidelberg.jpg
En hallkirke har sideskip som er like høye som midtskipet. Den har ikke sprang i høyden ved overgang til sideskip, taket går direkte over i sideskipets tak.

Korskirke


En korskirke er et kirkebygg som har en korsplan. Planen kan være utformet som et latinsk kors med langt hovedskip og kortere korsarmer, eller som et gresk kors med like store korsarmer. Korsarmene består av et tverrskip eller transept som krysser Kirkeskip. En slik plan kan symbolisere både Kristi kors og hovedgatene i Jerusalem, som danner et kors. Plantypen finnes i store deler av verden, men sognekirker av stein med opprinnelig korsform har vi ikke hatt i Norge i middelalderen, selv om flere senere har blitt ombygget. Norderhov kirke på Ringerike og Haslum kirke i Bærum er eksempler på korskirker i stein som er ombygget fra langkirke.
I protestantiske kirker ble ofte prekestolen plassert sentralt i et av hjørnene i Kryss (arkitektur).
Vi har også eksempler på korskirker som ble bygget etter et Y-plan. Disse er mindre vanlige, men vi har hatt flere av dem i Norge. I dag finnes tre igjen: Holmestrand kirke i Vestfold, Rennebu kirke og Budal kirke i Sør-Trøndelag.

Sentralkirke


Fil:Nes kirke, Nes i Ådal.jpg er en sentralkirke i tre.]]
En sentralkirke har sentralplan, altså et grunnplan som er symmetrisk til alle sider omkring en vertikal akse. Disse kan være sirkulære, kvadratiske, oktogonale (åttekantede) eller lignende. En rotunde har en sentralplan. Eksempler på sentralkirker er San Vitale i Ravenna og Trefoldighetskirken (Oslo) i Oslo. Korskuppelkirke blir også regnet som en sentralkirke. I Norge finnes mange åttekantede, eller oktogonale, kirker. Blant de største er Sør-Fron kirke i Oppland og Støren kirke i Sør-Trøndelag. Typisk for åttekantkirken er at den har tårnhus sentralt. Det finnes imidlertid flere eksempler på åttekantkirker med forlenget akse og hvor kirketårnet er plassert på tradisjonelt vis i vest. Dette ses i Røros kirke, Vang kirke i Hamar og Tynset kirke i Hedemark.
Vi finner også kombinasjonsformer mellom sentralkirke, langkirke og korskirke. Langskipet er da relativt kort og korsarmene enda kortere og med avsneiede hjørner slik at det sentrale rommet i krysset vides ut og får tilnærmet form av en sentralkirke. Eksempler på norske kirker med denne kombinasjonsformen er Trefoldighetskirken (Arendal) i Arendal og Sagene kirke i Oslo.

Rundkirke


Rundkirke er en betegnelse på en selvstendig gruppe steinkirker fra middelalderen med sentralplan, men som har sitt forbilde i Gravkirken i Jerusalem, og som har tjent militære formål. Disse kirkene har således vært kombinerte festninger og kirker. Rundkirken er særlig kjent i Danmark og Sverige, på Bornholm finnes hele fire av dem. Blant disse er Nylars kirke. I Norge kjennes bare ett eksempel, den nå revne ''Sankt Olafs kirke'' i Tønsberg. Rundkirken er på senere stadier blitt kopiert, som i Frederiks kirke (København) i København. Irland og England har også flere rundkirker. Den mest kjente er tempelherrenes kirke Temple (London) i Fleet Street i London. Kirken er beskrevet i Dan Browns Da Vinci-koden. Rundkirken er også videreført i moderne norsk kirkearkitektur, men da med sirkelen plassert inne i et kvadrat. Dette gjelder Østerås kirke i Bærum og St. Hallvard kirke i Oslo.

Korskuppelkirke


Fil:Bodrum korskuppelkirke.JPG
En korskuppelkirke er en kirke der grunnplanen er et gresk kors med en sentral kuppel, og en kuppel plassert over hver av de fire korsarmene. Denne kirketypen er særlig vanlig i bysantinsk arkitektur. Disse kirkene regnes til sentralkirkene, ikke til korskirkene.

Y-kirke


Y-kirke eller Y-planform er en grunnplanstype for kirker som ble populær i siste del av 1600-tallet og på 1700-tallet. Navnet kommer av at grunnplanen var formet som en Y. Denne formen er en videreutvikling av korskirkeplanen, men med den ene armen fjernet. De tre armene som var igjen var som regel like lange og vinkelen mellom tilnærmet like stor. Y-kirken har et kor og to skip i en trekantet grunnform som symboliserer Den kristne treenighet.
En periode på 1700-tallet var den helt dominerende i Norge. Planformen kan ha vært en norsk spesialitet og finnes ikke utenfor Norge. Det ble bygget 10 slike kirker hvorav 5 fortsatt står. Den første var Bratsberg kirke fra 1663. Kvinnene satt i den ene armen og mennene i den andre i Y-plankirken. Det var også lettere å se inn i koret.
Titus Blüche ble sendt til Norge av kongen etter at enevelde ble innført for å overvåke kirkebyggingen. Muligens kan han ha brakt planen med seg.

Andre kirketyper


Arbeidskirke


Fil:Fossum kirke.jpg er en arbeidskirke]]
Arbeidskirke er en særnorsk betegnelse for moderne kirkebygg som tilstreber å kombinere det sakrale rommet med aktivitetsrom for menighetens praktiske virksomheter. Det sakrale er da gjerne nedprioritert til fordel for det praktisk-funksjonelle. Arbeidskirkene huser gjerne menighetssaler, kirkestue, barnehage, grupperom og kontorer for ansatte. Kirkerommet har ofte løse skillevegger som gjør at det kan tilpasses mengden av besøkende. Kirkerommet inneholder også gjerne flere mobile elementer som kan flyttes rundt etter behov.
Torshov kirke i Oslo, åpnet i 1958, regnes gjerne som landets første arbeidskirke. Noen arbeidskirker har monumental og eksperimentell arkitektur i kombinasjon med funksjonelle rom, som Kirkelandet kirke i Kristiansund, Slettebakken kirke i Bergen og Steinkjer kirke Det vanligste er likevel er at arbeidskirken fremtrer med mer beskjedne former enn tradisjonelle kirkebygg. I Norge er Ullerål kirke i Hønefoss, Østerås kirke i Bærum og Fossum kirke i Oslo typiske eksempler på moderne og funksjonelle arbeidskirker.

Småkirke


Fil:Iladalen kirke.JPG
Arbeidskirkene har sitt forbilde i de såkalte småkirker som det ble bygget mange av i Norge i første halvpart av 1900-tallet. Småkirkebevegelsen var et privat initiativ for hurtig å få reist funksjonelle og rimelige kirkebygg i byområder med stor befolkningsvekst. Småkirkene ble reist for private midler og fungerte reelt sett som sognekirker, men uten å ha formell status som sådan. Formelt lå derfor småkirkemenigheten under et annet sogn. Grønland menighet i Oslo hadde eksempelvis hele to småkirkemenigheter innenfor sine grenser, Tøyen kirke og ''Vaterlandskirken''. Mange småkirker fikk etter hvert formell rang av sognekirker, og småkirkepresten ble sokneprest med kirkebokføringsmyndighet. Eksempler på småkirker som siden er blitt soknekirker er Nordberg kirke i Oslo, Iladalen kirke i Oslo, Lilleborg kirke i Oslo, Romsås kirke i Oslo, Hasle kirke i Oslo, Varden kirke i Stavanger, Tempe kirke i Trondheim. Atter andre småkirker er revet, eller menigheten er nedlagt og tilbakeført til sognet de opprinnelig gikk ut fra. Dette gjelder Tøyenkirken (drives i dag av Kirkens Bymisjon), ''Vaterlandskirken'' (revet) i Oslo, ''Pipervikskirken'' (revet) i Oslo, St. Jakobs kirke i Bergen.

Naustkirke


Naustkirke er en betegnelse på en særegen kirketype som ble vanlig i norsk modernistisk kirkearkitektur på 1960-tallet. Med uttrykket naustkirke siktes det til den triangulære romformen med høye og steilt skrånende takflater som rekker helt eller delvis ned til bakken. Med naustkirken ble det introdusert en rekke nyskapende og arkitektonisk sett dristige kirkebygg på 1960-tallet. Blant de mest vellykkede regnes Bakkehaugen kirke i Oslo, Biskopshavn kirke i Bergen, Brumunddal kirke i Hedemark og Manglerud kirke i Oslo. Det kjente landemerket Ishavskatedralen i Tromsø (eller Tromsdalen kirke som dens korrekte navn er), er også en naustkirke.

Monumentalkirke


Monumentalkirke er ingen egen kirketype i streng forstand, men fellesbetegnelse for kirker som med sin arkitektoniske form eller sitt volum fremhever seg og ruver i omgivelsene. I Norge får slike kirker gjerne misvisende tilnavnet ''katedral'', men uten å være katedraler i streng mening. Norge har relativt få monumentalkirker sammenlignet med andre europeiske land. En norsk kirkearkitekt, Arnstein Arneberg, tegnet en rekke store kirker med monumentale dimensjoner, som Volda kirke i Møre og Romsdal og Glemmen nye kirke i Østfold. Utenom domkirkene er det en rekke norske kirkebygg som fremhever seg ved spesielt monumentale dimensjoner: Trefoldighetskirken (Arendal) i Arendal, Skien kirke, Uranienborg kirke, Grønland kirke, Johanneskirken i Bergen. Melhus kirke og Vadsø kirke. Av trekirkene fremhever Grimstad kirke og Vågan kirke seg. Av kirkebygg i modernistisk arkitektur fremhever Kirkelandet kirke i Kristiansund og Tromsdalen kirke i Tromsø seg som særlig monumentale.

Kirkebyggets rom og organisering


Fil:BASILIKA.gif
Hovedrommene i kirken er i grove trekk organisert etter mønster fra det jødiske tempel med forgård (våpenhuset), det hellige (skipet) og det aller helligste (koret).
1. kirkeskip med eventuelle sideskip symboliserer den hellige veien («via sacra») fra vest til øst og er menighetens tilholdssted under gudstjenesten. Ordet skip symboliserer kirkebygget som et skip med Guds folk om bord på vei over livets hav til himmelens havn. Benevnelsen skip om denne del av kirkerommet er internasjonal. Det engelske ordet er ''nave''.
2. Kor (arkitektur) er der hvor alteret er plassert og hvor presten forretter gudstjenesten fra. Koret har sitt navn fra klosterkirkene, fordi det var her tidebønnene ble sunget fra.
3. Våpenhuset er en forhall eller vestibyle som man kommer inn i før man går inn i kirkeskipet. Navnet våpenhus skriver seg fra eldre tid da våpnene skulle legges igjen her før man gikk inn i det hellige rommet. Kirkehuset er et hellig sted hvor våpen ikke er tillatt å bære.
4. Tårnets fremste symbolske betydning er ''styrke''. Middelalderens bymurer ble bygget med tårn for å befeste og styrke dem. Kirketårnet symboliserer kirkehusets funksjon av å være himmelborg og Guds festning i verden. Samtidig uttrykker tårnet status. Villaer med tårn og spir uttrykte status, rikdom og styrke. Samtidig markerer kirketårnet kirkebyggets unike karakter ved at det retter vår oppmerksomhet oppad mot det evige fremfor det timelige. Tårnets tilknytning til kirkebygget er like gammel som kirkearkitekturen selv, men begynte å få en særlig bastant utforming i middelalderen. Tårnet står oftest plassert over inngangen i vest, men det finnes en rekke andre tårnformer. ''A. Sentraltårn'' står plassert midt i bygningskroppen (eks. Nidarosdomen) og er gjerne flankert av flere mindre tårn og spir (fialer). ''B. Rytter'' er ikke tårn i egentlig forstand, men et klokkehus mer eller mindre tårnlignende utformet som står på møneryggen av skipet, enten midt på eller over inngangen i vest. ''3. Kampanile'' eller på norsk støpul er et atskilt og selvstendig tårnbygg plassert like i nærheten eller et stykke fra selve kirkebygget. Det finnes også mange eksempler på kirker som har to likeverdige hovedtårn, som katedralene i Chartres og Strasbourg. I Norge finner vi dobbelttårn i Skien kirke, Frydendal kirke i Aust-Agder, Mariakirken i Bergen, Slagen kirke i Vestfold samt Hauge kirke i Lærdal i Sogn og Fjordane.
5. Sakristiet er et tilstøtende rom hvor hellige gjenstander til bruk under gudstjenesten oppbevares, som kirkesølv, messeklær, såkalte ''paramenter'', og liturgiske bøker. Her gjøres de praktiske forberedelser til gudstjenesten. Det forekommer også gjerne et lite kapell eller et annet bønnested knyttet til sakristiet. Det norske ordet for sakristi er skrudhus, altså rommet hvor man ikler seg skruden, dvs. messeskruden. I dag benyttes betegnelsen skrudhus kun om sakristier i større middelalderkirker, men kun i Stavanger domkirke, Bergen domkirke og i Nidarosdomen er ordet etablert som et fast navn. Det kan finnes flere sakristier. I Norge er det vanlig med et dåpssakristi i tillegg til prestesakresti. De to sakristiene er da gjerne bygget som mindre tilbygg på hver side av koret.

Hovedelementene i kirkerommet


Fil:Domkirken.bg.2.jpg]]
Hovedelementene i kirkeinteriøret er:

Alter


Alteret. Dette står plassert i koret i øst. Det har flere symbolske betydninger. Det er 1. ''Guds trone'', symbolet på Guds nærvær i kirken, 2. ''offersted'' og 3. ''bord for nattverdsmåltidet'' der innvielsen av brød og vin skjer. I katolske kirker finnes flere altere viet til forskjellige helgener, men alltid et hovedalter som da kalles høyalteret. I protestantiske kirker finnes som regel bare ett alter.
Det finnes flere typer altere: A. steinalter, B. frittstående alter med tydelig form av et bord, C. alter festet til vegg eller altertavle. Prestens plassering ved alteret kan være foran eller bak slik at han enten er vendt mot menigheten eller vendt bort fra menigheten. Når presten står bak alteret, betegnes det som at presten står «versus populum» – vendt mot folket. Dette er den opprinnelige oldkirkelige praksis. Alteret trer da tydelig frem som det det egentlig er: et bord. Denne plasseringen ble gjeninnført som fast ordning i den romersk-katolske kirke under det annet vatikankonsil. I forslag til ny gudstjenesteordning for Den norske kirke (2009) tilstrebes dette også innført i norske kirker, også der hvor det vil innebære at eldre kirker må ombygges. I romersk katolske kirker vil man enten på alteret eller i nær tilknytning til alteret finne et tabernakel som er et låsbart skap hvor innviet brød, den såkalte hostien, oppbevares.
I våre nordiske protestantiske kirker finnes det som regel en alterring som avgrenser alterområdet fra resten av koret og skipet. Alterringen er en praktisk innretning og har ingen symbolsk eller liturgisk betydning.
På alteret vil man oftest finne lysestaker eller kandelabre i større eller mindre antall og i alt fra enkel til pompøs utforming, i det siste tilfelle gjerne i sølv. Vanlig er også et krusifiks eller et enkelt kors samt blomstervaser, oftest i sølv. I protestantiske kirker vil man i tillegg også finne Bibelen og en salmebok, eventuelt også andre liturgiske bøker, som alterbok og tekstbok. Etter regelen skal Bibelen ligge oppslått på Johannesevangeliets første kapittel, som begynner med ordene: ''"I begynnelsen var Ordet...'' I protestantiske kirker finnes også en enkel kneleskammel foran alteret som presten kneler på ved spesielle bønner.
Alteret skal ha et klede eller en duk. Denne kan være heldekkende eller mer symbolsk markert som et tøystykke som ligger på tvers enten i bredden eller lengden. Oppå duken, eventuelt rett på alteret dersom duken ikke er heldekkende, skal det så ligge en mindre duk, et såkalt ''korporale'' – av latin ''corpus'' som betyr kropp – og som betegner dukens sakramentale funksjon som en duk der brød og vin innvies (såkalt konsekrasjon). Fronten av alterbordet har varierende utforming. Det kan være nakent, markert med søyler eller annen dekor, eller det kan være helkledd i tekstiler i de liturgiske farger – grønt for det allmenne kirkeår, fiolett for botstidene faste og advent, hvitt for høytidsdager unntatt pinse, fester og ved brudevielser, rødt ved pinse og på martyr- og aposteldager. Noen steder vil man finne rikt dekorerte billdedfronter, såkalte alterfrontaler ("foran bordet").
I større kirker i utlandet vil man ofte kunne et alterhus, eller ciborium, i form av en stor baldakin eller huslignende konstruksjon som er bygget rundt alteret. I Norge ses dette bl.a. i Ullern kirke i Oslo.

Altertavle


<div style="float:left;width:185px">Fil:Johanneskirken_alter.jpg i Bergen]]</div>
Altertavlen er betegnelsen på et bildende kunstverk, enten i form av treskurd, skulptur eller maleri. Altertavlen kan være festet direkte til alteret eller til veggen bak. Altertavler er ingen obligatorisk del av kirkerommet og er historisk sett en reminisens av alterskapet, som igjen opprinnelig var et stort og særlig dekorativt utformet tabernakel der Jesu legeme i det innviede brøds skikkelse ble oppbevart. Gradvis løsrev den kunstneriske utsmykningen av alterskapene seg fra sin opprinnelige funksjon og ble til selvstendige kunstverk. De mest kjente norske eksempler på slike alterskap som har endt opp som selvstendige kunstverk, er altertavlene i Mariakirken i Bergen og i Ringsaker kirke. Alterskapene har et sentralfelt med hovedmotiv flankert av to sidefløyer som opprinnelig var svingbare dører. Etter hvert som dørfunksjonen opphørte, har selve formtypen blitt stående igjen som en treleddet billedkomposisjon som kalles triptyk eller triptykon. Altertavlene fikk en særlig rik utforming i barokken og da ofte komponert etter en vertikal treleddet modell som fremstiller Jesu innstiftelse av nattverden nederst, korsfestelsen i midten og den triumferende Kristus med seiersfane øverst og omkranset av akantusskrud, slik vi finner det i Oslo domkirke og i mange andre norske kirker. Klassisistisk inspirerte skulpturer er også vanlig, slik vi finner det i Immanuels kirke i Halden og i Vor Frue kirke (København) i København, der Bertel Thorvaldsens berømte Kristusstatue står. Kopier av denne skulpturen står fortsatt i et stort antall norske kirker. Fresker eller freskomalerier er også hyppig forekommende i norske steinkirker bygget i første halvpart av 1900-tallet, som i Lillestrøm kirke samt Grorud kirke og Bekkelaget kirke i Oslo. Glassmalerier erstatter mange steder altertavlen eller kan inngå i en komposisjon sammen med den. Glassmalerikunsten nådde sitt høydepunkt i middelalderen. Mest berømt er glassmaleriene i katedralen i Chartres. I Norge er Victor Sparres glassmalerier i Tromsdalen kirke og i Jeløy kirke samt Jacob Weidemanns i Steinkjer kirke særlig kjent.
Mest forekommende som altertavle i norske kirker er oljemalerier med bibleske motiver. Disse finnes helt tilbake fra renessansen av, som det kjente bildet ''La de små barn komme til meg'' av Lucas Cranach i Larvik kirke eller Adolph Tidemands ''Jesu oppstandelse'' i Bragernes kirke i Drammen. Det siste finnes i kopi i utallige norske kirker. I moderne kirker finnes en stor variasjon av altertavler, fra nonfigurative montasjer, som i Lilleborg kirke i Oslo, til vevde Billedvevr, som i Helgerud kirke i Bærum og Haugerud kirke i Oslo.
I nyere tid har bruk av ikoner med røtter i den ortodokse kirkes billedtradisjon blitt stadig vanligere i norske kirker.
I en del kirker vil man ikke finne noen altertavle i det hele tatt. Dels kan de være erstattet av glassmalerier, et krusifiks eller et nakent kors - dels kan kirken være bygget i en tid eller på et sted der bildelfiendtlige holdninger har gjort seg gjeldende - såkalt ikonoklasme. I stedet for en billedlig fremstilling vil man da kunne finne en Altertavle med de ti bud innskrevet, nattverd eller et enkelt bibelvers. I den reformerte kirke, dvs de kirkesamfunn som springer ut fra reformatorene Jean Calvin og Ulrich Zwinglie, er billdeforbudet tilnærmet absolutt. Graden av strenghet varierer noe, i en del kirker vil heller ikke blomster og lys være tillatt.

Døpefont


Døpefonten. Denne står enten i koret eller i overgangen mellom kor og skip, men stod tidligere helst ved inngangen for å symbolisere dåpen som inngangen til det kristne liv og medlemskap i kirken. I større kirker ble det gjerne bygget et eget baptisterium eller dåpskapell. Klosterkirker har ikke døpefont med mindre klosterkirken også har funksjon som sognekirke. Dåpshus forekommer enkelte steder i Norge og da plassert inne i kirken. Et særlig praktfullt eksemplar finnes i Holt kirke i Tvedestrand. Døpefont kan være utformet som Engel som fremstiller en engel som holder et muslingskjell. Dette kan ses i Nykirken i Bergen.

Krusifiks


Krusifiks Krusifiks betegner et latinsk kors med den korsfestede Kristus billedlig fremstilt. Et nakent kors er ikke et krusifiks. Krusifikset finnes i tre sammenhenger: 1. plassert på alteret, 2. som prosesjonskors som fører an ved høytidelige prosesjoner eller 3. som større skulpturer montert enten på veggen eller i overgangen mellom kor og skip. I middelalderen ble det etablert to hovedformer for krusifiks – det romansk, som fremstiller Kristus som triumfator og konge, og det gotisk, der Jesu subjektive lidelse og smerte er fremhevet.

Prekestol


Prekestolen, eller opprinnelig ambo, som var en lesepult plassert litt opphøyet fra hovedskipet. I renessansen og barokken fikk prekestolene en rik utforming og ble ofte det mest dominerende inventaret i kirken. Slik ble det talte ords voksende status fremhevet. Mange prekestoler ble utstyrt med en baldakin eller en himling for å styre talen ut i kirkerommet. Under rasjonalismen ble prekestolen ofte plassert over alteret som uttrykk for at prekenen var overordnet sakramentene. Dette kalles prekestolalter. Vi har i Norge mange kirker med prekestolalter. Eksempler er Mandal kirke, Nykirken i Bergen, Sør-Fron kirke i Gudbrandsdalen, Kongsberg kirke, Røros kirke og Gamlebyen kirke i Oslo. Slike prekestoler er i dag for det meste gått ut av bruk, fordi de fjerner presten fra menigheten og knytter seg til et autoritetsideal som er fremmed for vår tid. Disse prekestolene er da gjerne erstattet av en enkel lesepult. I moderne kirker er prekestolens utforming blitt stadig mindre dominerende utformet.

Orgel


Orgelet er kirkens tradisjonelle musikkinstrument, men ble vanlig først på 15- og 1600-tallet, da som regel i de store bykirkene. I Norge ble orgler vanlige først i siste halvpart av 1800-tallet. Orgelet står gjerne plassert på et galleri i vest, men det finnes også mange eksempler på alternative plasseringer. I kirker med prekestolalter står av og til orgelet helt på toppen i en treleddet komposisjon og symboliserer da «sfærenes harmoni» («harmonia mundi»). Dette kan ses i Kongsberg kirke og i Røros kirke. I reformerte kirker, eller kalvinske kirker, som ikke må forveksles med lutherske kirker, er denne måten å plassere orgelet på svært vanlig. I moderne arbeidskirker er orglet ofte plassert på gulvet fremme ved alter og prekestol.

Kirkeklokker


Kirkeklokker har en svært lang historie som kirkelig musikkinstrument og kan i mange av de store katedralene bestå av store batterier med klokker som brukes etter bestemte anvisninger alt etter liturgisk anledning eller kirkeårstid. Kirkeklokkene er et musikkinstrument hvis fremste funksjon er å markere døgnets hellige tider. Det ble ringt i klokkene ved tidebønnene og klokken tolv på formiddagen, såkalt Angelus. Kirkeklokker har også blitt brukt til varsling ved katastrofer og krig. Ulike land har ulike klokkekulturer. Den anglikanske kirke har eksempelvis en særdeles rik klokkekultur med såkalt «change ringing». I Norge har Vestre Slidre kirke, eller Slidredomen som den uformelt kalles, fra gammelt av hatt en særegen lokal klokkekultur. Kirkeklokker inne i kirken har også vært vanlig. I den katolske kirke ble de tidligere brukt for å påkalle oppmerksomhet om messens helligste øyeblikk – innvielsen av nattverdelementene, den såkalte konsekrasjonen med påfølgende elevasjonen der det nylig innviede brød og vin ble løftet opp for menigheten. I Den norske kirke er det fastsatt egne regler for bruk av kirkeklokkene. Det skal ringes til høymesse om søndagene i fem minutter en time før gudstjenesten begynner, fem minutter en halvtime før gudstjenesten begynner og fem minutter før gudstjenesten begynner samt ni såkalte ''bedeslag'' helt til slutt. Ellers kan klokkene brukes ved kirkelige handlinger. Ved de store høytidene jul, påske og pinse skal det kimes en time på helligaftenen samt en time før høymessen på helligdagen. Kiming betegner en annen ringeform enn ringing. Ved ringing er det selve klokken som er i bevegelse. Ved kiming er det kolben som beveges ved at den slås mot klokken i hurtige slag. I Norge er det vanligste at kirkene har fra en til tre klokker. Det er imidlertid blitt mer og mer vanlig med klokkespill som inneholder et større antall mindre klokker som betjenes fra et spillebord i kirken.

Visse særtrekk ved norsk kirkearkitektur


Det mest unike ved det norske kirkelandskapet er våre middelalderske stavkirker. Internasjonalt er disse tilnærmet enestående i sitt slag. Et annet særtrekk ved norske kirker er det store antall trekirker, og da særlig den hvitmalte trekirken på landet, som for mange er selve bildet på hvordan en kirke ser ut. Kirkeloven av 1851 gav påbud om at en sognekirke skulle ha plass til tre tiendedeler av sognets befolkning. Dette utløste bygging av kirker i stor skala, mange av dem oppført etter enkle prototyper, slik Gjøvik kirke er et eksempel på. Som regel var disse kirkene preget av asketisk enkelhet. Både i utsmykning og monumentalitet skiller norske kirker seg som helhet markant fra svenske kirker, som ofte er store, monumentale og overdådig utsmykket. Ikke minst gjelder dette bykirkene. Norge har også liten kirketetthet sammenlignet med andre vesteuropeiske land. En rekke tynt befolkede områder har kirkebygg som det ikke lenger er behov for, mens tett befolkede storbyområder har langt større tetthet enn det reelt sett er dekning for. I Bergen er sognekirkene i byens sentrum slått sammen til ett stor-prestegjeld, og tidligere sognekirker som Nykirken og Korskirken (Bergen) har blitt kirker med spesialiserte funksjoner. Lignende strukturelle endringer er på trappene i Oslo.
De eldste kirkene i Norge, som det i dag bare finnes rester av, var svært små, og neppe ment å skulle gi plass til flere enn presten, byggherren og dennes husholdning. Resten av menigheten befant seg utenfor, uten å kunne følge særlig med på det som foregikk innendørs. På det fjerde laterankonsil i 1215 ble det imidlertid bestemt at alle kristne skulle gå i kirke hver søndag, og det måtte nå bygges mange og store nok kirker til å romme dem, samt ordnes slik at alle fikk en fast prest å gå til.
Om det asketiske og beskjedne var toneangivende formspråk i kirkearkitekturen på 1800-tallet, preges 1900-tallets kirkearkitektur av stor oppfinnsomhet. De siste 50 år er det bygget en rekke kirker med et spenstig formspråk som representerer milepæler i norsk arkitektur i det hele. St. Hallvard kirke, Slettebakken kirke, Landås kirke i Bergen, Kirkelandet kirkeog Tromsdalen kirke fremstår som sterke og enestående profilbygg.
Kirkebranner har ofte skapt diskusjon i lokalsamfunnene om hva slags kirketype som skal velges når ny kirke skal oppføres. I de senere år har det gjort seg gjeldende en økende grad av tradisjonalisme. Den nye Meldal kirke i Sør-Trøndelag er en tilnærmet kopi av den som brant. Veldre kirke i Hedemark forener nytt med tradisjonelt formspråk, det samme gjør Seegård kirke på Toten.

Se også


Katedral
Norske middelalderkirker i stein
Stavkirke
Megakirke

Referanser

Litteratur


Christie, Håkon, «Stavkirkene &ndash; Arkitektur» i ''Norges kunsthistorie'', bind 1, Oslo 1981, s. 139&ndash;250 ISBN 82-05-12265-2
Lidén, Hans-Emil; «Middelalderens steinarkitektur i Norge»i ''Norges kunsthistorie'', bind 2, Oslo 1981 s. 7&ndash;125 ISBN 82-05-12266-0
Smith, Edvin; ''English Parish Churches'', Yorkshire 1976 ISBN 0-500-20139-0
Sørmoen, Oddbjørn: ''Kirker i Norge, 1700-tallet Skjønnhetens århundre, ISBN 82-91399-10-7

Eksterne lenker


http://www.churcharchitecture.net/index.html Church Architecture Network
http://www.ortodoksi.net/virtuaalikirkko/index.html Virtualkirke
http://www.churchplansonline.org/ Church plans online
http://www.bbc.co.uk/history/trail/church_state/ «Church and State» BBC
http://www.kirkesok.no Kirkesøk
Kategori:Kirker
Kategori:Kristen arkitektur
Kategori:Arkitektoniske former
Kategori:Bygninger
ace:Geurija
af:Kerk (gebou)
ar:كنيسة
an:Ilesia (edificio)
arc:ܥܕܬܐ
az:Kilsə
bjn:Geréja
be-x-old:Царква
bg:Църква (сграда)
bs:Crkva
br:Iliz (savadur)
ca:Església (arquitectura)
ceb:Simbahan
cs:Kostel
sn:Kereke
cy:Eglwys
da:Kirke (bygning)
pdc:Kaerich
de:Kirche (Bauwerk)
et:Kirik (pühakoda)
en:Church (building)
es:Iglesia (edificio)
eo:Kirko
eu:Eliza (eraikina)
fa:کلیسا (ساختمان)
fo:Kirkja (hús)
fr:Église (édifice)
fy:Tsjerke
ga:Eaglais (foirgneamh)
gl:Igrexa (arquitectura)
ko:교회당
hy:Եկեղեցի
hr:Crkva
id:Gereja (gedung)
os:Аргъуан
it:Chiesa (architettura)
he:כנסייה
ka:ეკლესია
mrj:Кирха
lad:Kilisia
la:Ecclesia (aedificium)
lv:Baznīca (celtne)
lb:Kierch (Architektur)
lt:Bažnyčia
ln:Ndáko Nzámbe
mk:Црква (објект)
mr:चर्च
arz:كنيسه
nah:Teōpantli
nl:Kerkgebouw
nds-nl:Kaark (gebouw)
ne:चर्च
ja:教会堂
nn:Kyrkje
nrm:Égllise
oc:Glèisa (edifici)
pa:ਗਿਰਜਾ
pnb:گرجا
nds:Kark (Huus)
pl:Kościół (budynek)
pt:Igreja (edifício)
ksh:Kirch
ro:Biserică (edificiu)
qu:Inlisya
rue:Церьков (храм)
ru:Церковь
se:Girku
sco:Kirk
sq:Kisha
simple:Church
sk:Kostol
sl:Cerkev (zgradba)
szl:Kośćůł (stawjyńy)
sr:Црква (грађевина)
su:Garéja
fi:Kirkko (rakennus)
sv:Kyrka
tl:Simbahan (gusali)
ta:கிறித்தவத் தேவாலயம்
te:చర్చి
th:คริสต์ศาสนสถาน
tg:Калисо
tr:Kilise
uk:Церква
ur:گرجا گھر
vec:Céxa (architetura)
vi:Nhà thờ
fiu-vro:Kerik (hoonõq)
wa:Eglijhe (bastimint)
vls:Kerkgebouw
yi:קלויסטער
zh-yue:教堂
diq:Kılise
bat-smg:Bažnīčė
zh:教堂

Kjemi

Fil:Sciences exactes.svgene, og de molekyl de kan danne.]]
Kjemi er vitenskapen om stoffenes egenskaper, sammensetting og reaksjoner. Kjemi slik vi kjenner det i dag, oppsto som en eksakt vitenskap på 16- og 1700-tallet da alkymien la grunnlaget for utviklingen av kjemisk vitenskap.
Kjemi blir ofte kalt «den sentrale vitenskap» fordi den fletter sammen andre grener fra naturvitenskapen som astronomi, fysikk, materialteknologi, biologi og geologi. Denne sammenflettingen har blitt formet av underemner innen kjemi som belyser konsepter fra mange naturvitenskapelige grener. Fysikalsk kjemi inkluderer for eksempel prinsipper innen fysikk på atom- og molekylnivå.

Historie


Fil:Robert Boyle.jpg, grunnleggeren av moderne kjemi]]
Kjemiens røtter kan spores tilbake til oppdagelsen av ild. Med ild kunne man forandre et stoff til et annet under tilføring av varme. Denne kunnskapen førte videre til metallurgi. Først ble metallene utvunnet fra malm, senere ble legeringer utviklet for å oppnå bedre og sterkere metall. Denne prosessen ble utviklet over flere tusen år.
Gull ble foredlet lenge før de første legeringene kom. De hadde imidlertid liten forståelse av foredlingsprosessen som skjedde. Prosessen ble sett på som en forvandling, heller enn en foredling. Mange lærde på den tiden mente at det ville være fornuftig å finne en måte å forvandle billige metaller til gull. Dette var opptrinnet til alkymi, og letingen av de vises sten, som de mente skulle hjelpe dem til en slik forvandling.
Pestene som herjet Europa i middelalderen, gav ytterlige oppgang for alkymistene. Etterspørselen etter medisin økte. De mente at det kanskje fantes en eleksir som kunne kurere alle slags sykdommer. I likhet med de vises sten ble det imidlertid aldri funnet noen slik eleksir, og moderne kjemi slår også fast at det ikke er mulig med en slik medisin.
Mange alkymister så sin snitt til å drive med kvakksalveri og pengeforfalskning. For andre var det en intellektuell beskjeftigelse hvor man ikke greide å skille overtro fra vitenskapelig arbeid. Over tid ble praktiserende alkymister bedre på å skille disse. Paracelsus (1493–1541) forkastet læren om de fire elementer, og med bare en helt elementær forståelse av kjemi og medisin, smeltet han sammen alkymi og vitenskap i noe som ble kalt iatrokjemi.
Starten for kjemi som vitenskap kan spores tilbake til flere muslimske kjemikere. Da er arbeider av Geber (ca 725 -815), Al-Kindi (ca 801- ca 873), Al-Razi (865-925) og Abu Rayhan Biruni (973-1048) av særlig betydning. Gebers arbeid skulle bli mere kjent i Europa gjennom oversettelser til latin utarbeidet i det 14. århundre av en Pseudo-Geber (falske-Geber), som også skrev bøker på egenhånd under pseudonymet «Geber».
En virkelig vitenskapelig revolusjon startet under innflytelse av filosofer som Sir Francis Bacon (1561–1626) og René Descartes (1596–1650). De krevde mer nøyaktighet i matematikk og nytenkning på måten vitenskapelige observasjoner ble utført på. I kjemi startet det med Robert Boyle (1627–1692), som oppdaget gasser, og presenterte ligningen som idag er kjent som Boyle-Mariottes lov. Antoine Lavoisier (1743–1794), også kalt ''den moderne kjemis far'', utarbeidet teorien om massens konstans i 1783. Vel så viktig var atomteorien, som kom rundt 1800, utarbeidet primært av John Dalton (1766–1844).
Oppdagelsen av de forskjellige grunnstoffene har en lang historie, fra før alkymiens dager og fram til i dag, og kulminerer i utarbeidelsen av det periodesystemet som ble gjort av Dmitrij Mendelejev (1834–1907). Nobelprisen i kjemi, stiftet 1901, gir et utmerket overblikk over viktige oppdagelser innen kjemi de siste 100 årene.

Beskrivelse av materie


Fil:TaxolTotalSynthesisColor.png, som er vist her.]]

Atomer


:''Utdypende artikkel: Atom''
Et ''atom'' er en materie bestående av en positivt ladd kjerne (atomkjernen), og negativt ladde elektroner. Atomkjernen består igjen av protoner, som er positivt ladde, og nøytroner, som er nøytralt ladde. Atomer er de grunnleggende byggeklossene i kjemi, og de bevares ved kjemisk reaksjon.

Grunnstoffer


:''Utdypende artikkel: Grunnstoff''
Et ''grunnstoff'' består av atomer, som har samme antall protoner i atomkjernen. Dette antallet er også følgelig grunnstoffets atomnummer. For eksempel har alle karbonatomer seks protoner i atomkjernen, og alle atomer med 92 protoner i kjernen er uranatomer. Hvis antall nøytroner varier innen et grunnstoff, får man varianter av grunnstoffet som kalles isotop.
Den mest anvendte oversikten over kjemiske grunnstoff er periodesystemet, som setter opp alle grunnstoffene i henhold til deres atomnummer. I periodesystemet er alle grunnstoffene satt opp i grupper (kolonner) og perioder (rader). Der sorteres grupper av grunnstoff etter kjemiske egenskaper, og andre karakteristikker som atomradius, elektronegativitet og så videre.

Kjemiske forbindelser


Fil:Water molecule 3D.svg
:''Utdypende artikkel: Kjemisk forbindelse''
En ''kjemisk forbindelse'' er et substans med et bestemt forhold av kjemiske grunnstoff, satt opp på en bestemt måte. Dette forholdet blir vanligvis uttrykt gjennom en kjemisk formel. Et eksempel på en kjemisk forbindelse er vann, som inneholder hydrogen og oksygen, i et forhold på 2 til 1. I et vannmolekyl befinner oksygenatomet seg mellom hydrogenatomene, med en vinkel på 104,45°. Kjemiske forbindelser blir dannet og oppløst gjennom kjemisk reaksjon.

Substans


:''Utdypende artikkel: Kjemisk substans''
Et ''kjemisk substans'' er et generelt begrep som blir brukt om rene grunnstoff, kjemiske forbindelser, og blandinger av disse. Det meste vi omgir oss med til daglig, er en eller annen type blanding, for eksempel luft, legeringer, organisk materiale osv.

Molekyler


:''Utdypende artikkel: Molekyl''
Et ''molekyl'' er den minste enheten av en kjemisk forbindelse eller et grunnstoff som innehar dets egenskaper. Molekyler avviker fra andre kjemiske enheter ved at de kan eksistere som selvstendige elektrisk nøytrale enheter. Salter vil for eksempel ikke framstå som molekyler, men som mange kationer og anioner i krystallstruktur. Molekyler er typisk et sett med atomer bundet sammen gjennom valensbindinger, slik at de blir elektrisk nøytrale og alle elektronene er paret med andre elektroner enten i binding (med elektroner fra annet atom i samme molekyl), eller med hverandre i frie elektronpar.
Fil:Halite(Salt)USGOV.jpg

Ioner og salter


:''Utdypende artikkel: Ion''
:''Se også: Salt''
Et ''ion'' er et ladd element, eller et atom eller molekyl som har mistet eller tatt opp et eller flere elektroner. Positivt ladde ioner kalles kationer, mens de negativt ladde kalles anioner. De positivt ladde kationene (for eksempel natrium-ionet Na<sup>+</sup>) og de negativt ladde ionene (for eksempel klorionet Cl<sup>-</sup>) kan danne salter (i dette eksemplet natriumklorid NaCl).

Aggregattilstandene


:''Utdypende artikkel: Aggregattilstand''
:''Se også: Allotropi''
I tillegg til de spesifikke kjemiske egenskapene som skiller de forskjellige kjemiske forbindelsene, kan stoffene opptre i ulike aggregattilstander. Stort sett er de kjemiske egenskapene uavhengige av aggregattilstandene, men unntaksvis er det enkelte aggregattilstander som ikke er forenelig med visse kjemiske egenskaper. En aggregattilstand er en betegnelse for de egenskapene et stoff har innen struktur, form og hardhet, innenfor et sett med bestemte fysiske forhold som temperatur og trykk. Fysiske egenskaper, som densitet og brytningsindeks, er som regel innenfor verdier som er karakteristiske for aggregattilstanden. Aggregattilstanden for et kjemisk stoff blir bestemt av energimengden i stoffet. Når energi tilføres eller fjernes, så energimengden i stoffet går utenfor grensene til stoffets aggregattilstand, restruktureres atomstrukturen i stoffet. Hvis energimengden endres innenfor grensene for stoffets aggregattilstand, er det vanligvis bare en volumendring som skjer.
De tre mest kjente aggregattilstandene er fast form, flytende form og gass. Under bestemte trykk og temperaturer kan et stoff framstå i flere aggregattilstander samtidig. Det punkt hvor et kjemiske stoff er både i fast form, væske og i gassform samtidig, er kjent som et trippelpunkt, og siden trippelpunktet ikke er variabelt, men alltid det samme, er det en anvendelig måte å definere fysiske tilstander.
Mange stoffer kan framstå i flere tilstander, eller faser, innenfor en aggregattilstand. Disse fasene kalles allotropiske tilstander. Det er for eksempel tre tilstander av jern i fast form (alfa, gamma og delta), avhengig av temperatur og trykk, og karbon kan framstå både som grafitt og diamant i fast form. En forskjell innenfor ulike faser av stoffer i fast form kan skyldes krystallstrukturen, eller oppsettet, av atomene. Mindre kjente faser innbefatter plasmaer, Bose-Einstein-kondensat, fermionisk kondensat og de paramagnetiske og ferromagnetiske tilstandene av magnetisk materiale.

Elementære konsepter og teorier

Nomenklatur


:''Utdypende artikkel: IUPAC nomenklatur''
Standard nomenklatur innen kjemi bestemmes av ''International Union of Pure and Applied Chemistry'' (IUPAC) (på norsk: ''Internasjonalt forbund for ren og anvendt kjemi''). Nomenklatur er et standardiseringssystem for navnsetting av kjemiske forbindelser. Det finnes i dag veldefinerte systemer for navnsetting av kjemiske enheter. Organiske forbindelser blir navnsatt i henhold til det organiske numenklatursystem, mens uorganiske forbindelser blir navnsatt i henhold til det uorganiske numenklatursystem. Nomenklatur er en avgjørende del av "språket" kjemikere imellom, og IUPACs system for kjemisk nomenklatur gjør det mulig for kjemikere å spesifisere med navn en bestemt kjemisk forbindelse ut av utallige mulige kjemikalier.

Kjemisk reaksjon


:''Utdypende artikkel: Kjemisk reaksjon''
En ''kjemisk reaksjon'' er en prosess som resulterer i endringer i kjemiske stoffer. Slike reaksjoner kan resultere i at molekyler bindes sammen og danner større molekyler, at molekyler deles opp i to eller flere mindre molekyler, eller et atomene restruktureres innen eller på tvers av molekyler. Kjemiske reaksjoner resulterer som regel at kjemiske bindinger dannes eller brytes. Om kjemiske stoffer som reagerer med oksygen for å danne nye kjemiske stoffer sier vi at de gjennomgår en oksidasjon; på lignende måte kan syrer og baser reagere med hverandre gjennom en prosess som kalles nøytralisering. Stoffer kan også bli brutt ned eller framstilt gjennom et utall forskjellige kjemiske prosesser.

Kjemiske lover


:''Utdypende artikkel: Kjemiske lover''
Det mest grunnleggende prinsippet i kjemi er loven om massens konstans, som slår fast at det ikke er noen målbar forskjell på massemengden før og etter en kjemisk reaksjon. Moderne fysikk viser oss at energien blir lagret, og at det er en sammenheng mellom kjemi og masse. Forholdet mellom energi og masse er viktig innen kjernekjemi. Opplagring av energi leder oss til viktige prinsipper innen loven om kjemisk likevekt, termodynamikk og kinetikk.

Kjemiske bindinger


:''Utdypende artikkel: Kjemiske bindinger''
En ''kjemisk binding'' er den flerpolede balansen mellom de positive ladningene i atomkjernene, og de negative ladningene som roterer rundt dem. Energien og den måten den fordeles på, er mere enn bare tiltrekning og frastøting. Den karakteriseres av tilgjengeligheten til elektroner, og de bindingene det gir til andre atomer. Disse ... som binder sammen atomer i molekyler og krystaller. I mange av de enklere kjemiske forbindelsene kan 'Valence Bond Theory', (VSEPR)-modellen og grunnstoffenes oksidasjonstall brukes for å forutsi molekylstruktur og sammensetning. På lignende måte kan lover fra klassisk fysikk benyttes for å forutsi ionestruktur i krystaller. I mere komplekse molekyler kan man ikke benytte 'Valence Bond Theory', så man benytter da prinsipper fra kvantekjemi.

Kvantekjemi


:''Utdypende artikkel: Kvantekjemi
''Kvantekjemi'' beskriver matematisk massens framtreden på molekylnivå. I prinsippet er det mulig å beskrive alle kjemiske system på denne måten. I praksis er det bare de enkleste kjemiske systemene som blir undersøkt og beskrevet ved hjelp av kvantemekaniske termer, og da bare til utvalgte formål. En omfattende forståelse av kvantemekanikk er derfor overflødig innen det meste i kjemi, siden det som gjør teorien så omfattende og innviklet, kan bli forstått og anvendt med enklere termer.

Se også

Lister


Grunnstoffliste
Periodesystemet, i Periodesystemet i stor utgave
:Kategori:Kjemiske forbindelser
:Kategori:Kjemikere
Tidslinje for kjemi

Beslektede emner


Alkymi
Biokjemi
Organisk kjemi
Uorganisk kjemi
IUPAC

Eksterne lenker


Utdanning.no sin http://utdanning.no/yrker/beskrivelse/kjemiker yrkesbeskrivelse av kjemiker
Utdanning.no sin http://utdanning.no/yrker/beskrivelse/kjemiingenior yrkesbeskrivelse av kjemiingeniør
http://www.iupac.org/dhtml_home.html International Union of Pure and Applied Chemistry IUPACs hjemmeside
http://www.chem.qmw.ac.uk/iupac/ IUPACs nomenklaturs hjemmeside, legg spesielt merke til "Gold Book", som inneholder mange gode definisjoner på vanlige uttrykk innen kjemi
http://www.kjemi.no/ Norsk Kjemisk Selskaps hjemmeside
http://www.kjemi.com/ Tidsskriftet Kjemis hjemmeside

Kilder


Kategori:Kjemi
Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha
af:Chemie
als:Chemie
am:የጥንተ ንጥር ጥናት
ar:كيمياء
an:Quimica
arc:ܟܝܡܝܐ
frp:Ch·imie
as:ৰসায়ন বিজ্ঞান
ast:Química
gn:Kimikuaa
az:Kimya
bn:রসায়ন
bjn:Kimia
zh-min-nan:Hoà-ha̍k
map-bms:Kimia
ba:Химия
be:Хімія
be-x-old:Хімія
bg:Химия
bar:Chemie
bo:རྫས་འགྱུར་རིག་པ།
bs:Hemija
br:Kimiezh
ca:Química
cv:Хими
ceb:Kimika
cs:Chemie
sn:Chemishonga
co:Chimica
cy:Cemeg
da:Kemi
de:Chemie
dv:ކީމިއާއީ އިލްމު
et:Keemia
el:Χημεία
en:Chemistry
es:Química
eo:Kemio
ext:Química
eu:Kimika
fa:شیمی
hif:Rasayan vigyan
fo:Evnafrøði
fr:Chimie
fy:Skiekunde
fur:Chimiche
ga:Ceimic
gv:Kemmig
gd:Ceimigeachd
gl:Química
gan:化學
ki:Kemu
gu:રસાયણ શાસ્ત્ર
hak:Fa-ho̍k
ko:화학
ha:Kimiya
haw:Kemika
hy:Քիմիա
hi:रसायन शास्त्र
hr:Kemija
io:Kemio
ilo:Kímika
id:Kimia
ia:Chimia
ie:Chimie
os:Хими
xh:IKhemistri
is:Efnafræði
it:Chimica
he:כימיה
jv:Kimia
kn:ರಸಾಯನಶಾಸ್ತ್ರ
ka:ქიმია
csb:Chemijô
kk:Химия
kw:Kymystry
sw:Kemia
ht:Chimi
ku:Kîmya
ky:Химия
lad:Kemika
lez:Химия
lo:ເຄມີສາດ
la:Chemia
lv:Ķīmija
lb:Chimie
lt:Chemija
li:Chemie
ln:Kémi
jbo:xumske
lmo:Chímica
hu:Kémia
mk:Хемија
mg:Simia
ml:രസതന്ത്രം
mt:Kimika
mi:Mātauranga matū
mr:रसायनशास्त्र
arz:كيميا
ms:Kimia
cdo:Huá-hŏk
mwl:Química
mdf:Кимиесь
mn:Хими
my:ဓာတုဗေဒ
nl:Scheikunde
nds-nl:Scheikunde
ne:रसायनशास्त्र
new:रसायनशास्त्र
ja:化学
ce:Хьимийа
frr:Kemii
pih:Kemistrii
nn:Kjemi
nrm:Chimie
nov:Kemie
oc:Quimia
or:ରସାୟନ ବିଜ୍ଞାନ
pa:ਰਸਾਇਣ ਵਿਗਿਆਨ
pnb:کیمسٹری
ps:کيميا
km:គីមីវិទ្យា
pcd:Kémie
nds:Chemie
pl:Chemia
pt:Química
ro:Chimie
qu:Chaqllisinchi
rue:Хемія
ru:Химия
sah:Химия
sm:Kemisi
sa:रसतन्त्रम्
sc:Chìmica
sco:Chemistrie
stq:Chemie
nso:Khemise
sq:Kimia
scn:Chìmica
si:රසායන විද්‍යාව
simple:Chemistry
sd:ڪيمياءي علم
ss:Ikhemisi
sk:Chémia
sl:Kemija
szl:Chymijo
so:Kimisteri
ckb:کیمیا
sr:Хемија
sh:Kemija
su:Kimia
fi:Kemia
sv:Kemi
tl:Kimika
ta:வேதியியல்
tt:Ximiä
te:రసాయన శాస్త్రము
th:เคมี
tg:Кимё
tr:Kimya
tk:Himiýa
uk:Хімія
ur:کیمیاء
vec:Chìmega
vi:Hóa học
vo:Kiemav
fiu-vro:Keemiä
zh-classical:化學
war:Kímika
yi:כעמיע
zh-yue:化學
diq:Kimya
zea:Scheikunde
bat-smg:Kemėjė
zh:化學

Keiji Haino

Keiji Haino (født i 3. mai 1952) er en japansk musiker som i tillegg til sine soloprosjekter også er med i sideprosjektet Fushitsusha.

Diskografi


''Watashi dake'' LP (PSF 1982)
''Nijiumu'' (PSF 1990)
''Itsukushimi'' (PSF 1992)
''Execration That Accept To Acknowledge'' (Forced Exposure, 1993)
''Ama No Kawa'' (Mom'n'dad, 1993)
''Beginning And End, Interwoven'' (Streamline, 1994)
''Guitar Works I-VIII'' EP (Table Of The Elements, 1994)
''Tenshi No Gijinka'' CD (Tzadik, 1995)
''A Challenge To Fate'' CD (Les Disques Du Soleil, 1995)
''The Book Of Eternity Set Aflame'' (Forced Exposure, 1995)
''Te Organ'' CD (PSF, Japan, 1995)
''Tamashii no Jun'ai'' CD Box set (Parple Trap, 1995)
''Saying I Love You'' CD (Blast First, 1995)
''Live in London (Blast First, 1996)
''I Said, This Is the Son of Nihilism (Table of the 1996)
''Execration That Accept to Acknowledge live Forced Exposure 1996)
''Haino & Mazzacane, Vol. 2 Menlo Park 1996
''Haino & Mazzacane, Vol. 2 Menlo Park 1999
''An Unclear Trail: More Than This (Avant 2000
''Pauvros Shambala'' 2000
''So, Black Is Myself'' (Alien8, 2000)
''Live'' (PSF 2001)
''Abandon All Words at a Stroke, So That...''
''21st Century Hard-Y-Guide-Y Man''
Kategori:Japanske gitarister
Kategori:Japanske sangere
Kategori:Personer fra Chiba
Kategori:Fødsler i 1952
en:Keiji Haino
fr:Keiji Haino
it:Keiji Haino
ja:灰野敬二
fi:Keiji Haino
sv:Keiji Haino

Kenya

:''For fornavnet, se Kenya (navn)''
Republikken Kenya er et land ved ekvator i Øst-Afrika. En stor del av landet var tidligere Det forente kongerike Storbritannia og Nord-Irland koloni fram til 1963 under navnet Britisk Østafrika. Det grenser mot Tanzania i sør, Uganda i vest, Sør-Sudan i nordvest, Etiopia i nord, Somalia i nordøst og det indiske hav i sørøst.
Viktige importvarer er olje, jern, plast og maskiner. Viktige eksportvarer er kaffe, frukt, te og sement. De viktigste handelspartnerne er USA, Storbritannia, Tyskland, Japan og Uganda.
Kenya har et rikt dyreliv og en fantastisk natur, noe som har gjort at landet har utviklet seg som et turistmål.

Demografi og etnisitet


Kenyas befolkning på 34&nbsp;256&nbsp;000 (2005) mennesker vokser meget raskt, og består av en rekke ulike folkegrupper og språk. Som hovedspråkgruppe er bantuene mest tallrike, som i det meste av øst- og sør-Afrika.
Den største språkgruppen er bantu-gruppen Kikuyu/Meru/Embu, som utgjør 28% av befolkningen. Deretter følger Luhya (12%), Luo (11%), Kalenjin-språklige grupper (8%), Kamba (8%), Kisii (folk) (5%) og Masaier/Samburu i sør (2,7%). Ulike fjell-stammer utgjør ialt 10% (Kilde: ''Economist'', 3.november 2007). I tillegg bor en del hvite i Kenya.

Geografi og klima


Med sine 580 367 km2 er Kenya er verdens førtisyvende største land (etter Madagaskar). Landet ligger mellom lengdegradene 5 ° N og 5 ° S, og breddegradene 34 ° og 42 ° Ø. I øst grenser Kenya til Indiahavet, og strekker seg vestover opp mot det sentrale høylandet. Dette høylandet er gjennomskåret fra nord til sør av Riftdalen. Øst for denne forsenkningen finnes rike jordbruksområder. Det sentrale høylandet huser også Kenyas høyeste punkt, Mount Kenya, på 5199 moh. Dette er også Afrikas nest høyeste punkt etter Kilimanjaro med sine 5895 moh.
Klimaet i Kenya varierer fra tropisk klima langs kysten til temperert klima i innlandet. Nordlige og nordøstlige områder har et mer tørt klima. Kenya er solrikt hele året. Det er vanligvis kjølig om natten og tidlig på morgenen ved høyereliggende områder. Landet har grovt sett to regntid. Den lengste oppstår i mars / april og varer til mai / juni. Den korte varer fra oktober til november / desember. I regntiden regner det ofte tett, og nedbøren faller gjerne på ettermiddags- og kveldstid. Temperaturen holder seg høy også gjennom disse månedene.
Den varmeste perioden er februar og mars, og den kaldeste er i juli og august.

Historie


Kusjittiske språktalende folk fra det nordlige Afrika innvandret til området som nå utgjør Kenya omkring 2000 år før Kristus. Det første århundret i vår tidsregning begynte arabiske handelsmenn å frekventere den kenyanske kyststrekningen. Etter hvert begynte arabiske og persiske bosetninger å spre seg langs kysten. I løpet av det første årtusenet etter Kristus begynte dessuten bantuer og niloter folkeslag å innvandre, og de førstnevnte utgjør nå tre fjerdedeler av Kenyas befolkning.
I århundrene før den europeiske koloniseringen utgjorde kystområdene en del av en østafrikansk region som handlet med den arabiske verden og India. Slavehandel og handel med elfenben var viktige deler av denne handelen. Det var i denne sammenheng swahili-språket utviklet seg som et ''lingua franca'' for handel mellom ulike folkeslag.
Portugal var de første Europa som utforsket deler av det som skulle bli Kenya. Portugiserne kontrollerte etter hvert kyststripen fra Malindi til Mombasa, men ble etter hvert stadig utfordret av andre makter, blant annet Oman, som innen 1730 klarte å jage vekk portugiserne fra den kenyanske og tanzanianske kyststrekningen. I likhet med portugiserne klarte imidlertid heller ikke omanerne å legge under seg de indre deler av Kenya.
Utover 1800-tallet ble imidlertid også omanerne trengt tilbake og britene tok over kontrollen over området. Kenya kom under Det forente kongerike Storbritannia og Nord-Irland kolonistyre i 1895 og ble en del av Britisk Østafrika. Da jernbanen til Victoriasjøen sto ferdig i 1902, ble det besluttet at europeiske nybyggere ("settlere") skulle flytte inn, ikke minst etter inspirasjon fra Rhodesia og Sør-Afrika. I årene forut for dette, under byggingen av jernbanen, var det en omfattende innvandring av India som utgjorde hoveddelen av fagarbeiderne under byggingen.
I løpet av begynnelsen av 1900-tallet ble det indre, sentrale høylandet bosatt av briter og andre europeiske farmere, som ble rike på å dyrke kaffe og te. I løpet av 30-tallet bodde omtrent 30&nbsp;000 hvite settlere i området. Fra før av var landet bosatt av mer enn en million av kikuyustammen.
Fra oktober 1952 til desember 1959 var Kenya under unntakstilstand grunnet Mau Mau-opprøret mot det britiske styret. Tross at dette opprøret ble slått ned, ble Kenya endelig selvstendig den 12. desember 1963. Året etter ble landet republikk, med Jomo Kenyatta som første president, og Kenya African National Union (KANU) ble Kenyas dominerende politiske parti. Kenyatta ledet landet til han døde i 1978, da presidentposten ble overtatt av Daniel Arap Moi. I 1982 ble det regjerende KANU det eneste lovlige partiet. Forsøkene på å danne en opposisjon til Moi fortsatte imidlertid gjennom 80-tallet, og utfordrerne fikk vind i seilene på grunn av landets økonomiske krise. Voldelig uro preget begynnelsen av 90-tallet, og opposisjonen anklaget regjeringen for korrupsjon. I kjølvannet av urolighetene ble det dannet et opposisjonsparti, Forum for the Restoration of Democracy (FORD), tross forbudet mot opposisjonspartier. Utenlandske regjeringer som bidro med finansiell hjelp til Kenya krevde politiske reformer, og i desember ga Moi etter for kravet om å godta opposisjonspartier. I januar 1992 ble enda et opposisjonsparti, Democratic party (Kenya) (DP) dannet. Forut for valget i desember 1992 ble FORD splittet i Forum for the Restoration of Democracy- Kenya, Forum for the Restoration of Democracy-Asili og National Democratic Party (Kenya) (NPD). Denne oppsplittingen førte til at Moi vant valget, selv om KANU bare fikk 30 prosent av stemmene, mot opposisjonens 70 prosent. KANU endte med 93 seter i parlamentet mot FORD-Kenyas 31, Ford-Asilis 29 og DPs 23. Partiene har hovedsakelig blitt oppdelt langs etniske skillelinjer, da størstedelen av lederskapet og medlemsmassen har kommet fra en eller to etniske grupper. Personligheter og individuelle ambisjoner, snarere enn ideologi, har vært avgjørende. Snarere enn å gå sammen i en enhetlig opposisjon var ulike opposisjonsledere opptatt av selv å skaffe seg makt. Disse indre motsetningene ble utnyttet av Moi og KANU. Mois aksept av flertallsstyre var i stor grad taktisk bestemt, som en nødvendighet for å tilfredsstille økonomiske donorer. Tross disse innrømmelsene fortsatte trakasseringen og bestikkelsene av opposisjonen. KANU tok i bruk statlige midler for å svekke og splitte opposisjonen. Infiltrasjoner har blitt brukt for å skape destabilisering av de nye partiene og misnøye blant deres støttespillere. I tillegg var det både i 1992 og 1997 restriksjoner på opposisjonsledernes bevegelsesfrihet, slik at de ikke fikk oppsøkt alle deler av landet.
I perioden mellom valgene i 1992 og 1997 fortsatte opposisjonen å være preget av etniske skillelinjer. I mangel på en enhetlig opposisjon, ble det organisert en konfrontasjon med Moi-regimet fra sivilsamfunnets organisasjoner, under ledelse av ''Citizens Coalition for Constitutional Change'' (CCCC/”4Cs”). Kravet var konstitusjonelle endringer. Den 7. juli 1997 ble det organisert en demonstrasjon i Uhuru Park i Nairobi, tross et forbud mot dette fra regimets side. Demonstrasjonen ble slått ned med bruk av tåregass og vold. Det hele ble kringkastet på CNN, noe som medførte uønsket publisitet for regimet. Mellom 20 og 25 personer døde i Nairobi og under andre demonstrasjoner landet rundt.
Denne utviklingen førte Moi-regimet og KANU på defensiven for første gang siden legaliseringen av opposisjonen i 1991 og regimet måtte gi etter for kravene om enkelte konstitusjonelle endringer forut for 1997-valget. Disse var imidlertid av nokså begrenset karakter. Fundamentale spørsmål, som presidentens makt, devolusjon av makt til lokale og regionale styresmakter og endringer i valgsystemet måtte vente til ''etter'' valget.
Moi og KANU vant også denne gang valget. Kravene om konstitusjonelle forandringer fortsatte imidlertid, og Moi ble presset til å opprette en kommisjon for å se på muligheten til en revisjon av grunnloven. Kommisjonen foreslo en kraftig reduksjon i presidentens makt, kombinert med en styrking av andre statsorganer, særlig parlamentet. Håpet var at dette skulle føre til et mer genuint demokrati. Moi-regimet var imidlertid ikke villig til å gi etter for kravene. Opposisjonen utsatte regimet for kraftig press, noe som imidlertid førte til at presidenten oppløste parlamentet i oktober 2002. Denne gangen var imidlertid viljen innad i opposisjonen til å stå samlet forut for nyvalget større enn tidligere, noe som resulterte i dannelsen av den såkalte National Rainbow Coalition (NaRC). Koalisjonen overrasket utenlandske observatører med å overleve fastsettelsen av en felles presidentkandidat, noe som hadde bidratt til å sprenge tidligere forsøk på en samlet opposisjon. Mwai Kibaki ble koalisjonens kandidat mot KANUs, Uhuru Kenyatta, sønn av Jomo Kenyatta, som tok over etter at Moi måtte trekke seg grunnet begrensninger i antall ganger en president kunne bli gjenvalgt. Valget, som ble vunnet av Kibaki og NaRC, ble av både internasjonale og lokale observatører betegnet som fritt og rettferdig.

Politikk


Fil:Mwai Kibaki.jpg, Kenyas nåværende president]]
Kenya er et representativt demokrati med presidentmodellen. Presidenten er dermed både statsoverhode og regjeringssjef. Mens regjeringen har den utøvende makt, så er den lovgivende makt lagt til ''både'' regjeringen og nasjonalforsamlingen. Den dømmende makt er imidlertid uavhengig av både regjeringen og nasjonalforsamlingen.

Administrativ inndeling


Fil:Kenya Provinces numbered 300px.png
Kenya er oppdelt i åtte provinser (''mkoa''):
# Sentralprovinsen (Kenya)
# Kystprovinsen (Kenya)
# Østprovinsen (Kenya)
# Nairobi (provins)
# Nordøst-provinsen (Kenya)
# Nyanzaprovinsen
# Rift Valley (provins)
# Vestprovinsen (Kenya)
Disse er igjen delt inn i 71 Kenyas distrikter (''wilaya'').

Befolkning av hovedbyene

Økonomi


File:Kenyan 20 Shilling Note.jpg
Til tross for vestlige giveres skepsis med regjeringen har den kenyanske økonomien vist fremgang. Dette gjenspeiles i høyere utdanning, jevn utvikling innen telekommunikasjon og effektiv innsats for å redusere virkningen av tørke innen landbruket. Spesielt har den økonomisk viktige te hatt nytte av dette. Kenyas økonomi økte med 7 % i 2007, og utenlandsgjelden er redusert vesentlig.
Øst-Afrika og Sentral-Afrika største økonomi har hatt en betydelig vekst innen tjenesteytende sektor, som utgjør 62 prosent av BNP, hjulpet frem av rask vekst innen telekommunikasjon og finansielle tjenester. Landbrukssektoren bidrar til 22 prosent av BNP og sysselsetter hele 75 prosent av arbeidsstyrken, noe som er et typisk trekk for underutviklede økonomier hvor matmangel forekommer. En betydelig del av befolkningen sulter regelmessig og er sterkt avhengig av matvarehjelp. Industri og produksjon er den minste sektoren og står for 16 prosent av BNP.
Kenya har tradisjonelt vært et liberalt marked uten nevneverdig statlig innflytelse. Nyere lovgivning gir imidlertid regjeringen anledning til å regulere prisen på essensielle varer som maismel, parafin og matolje. Privatisering av statlige selskaper som det tidligere kenyanske postvesenet har ført til opprettelse av flere private selskaper, inkludert et av Øst-Afrikas mest lønnsomme selskap, Safaricom.
I mai 2010 ble det forventet en positiv utvikling på 4-5 prosent av BNP, i det alt vesentlige på grunn av jevn økning i turisme, telekommunikasjon, transport, konstruksjon og økninger i landbruket. Verdensbanken forutsa en økning på 4 prosent i 2010 og inntil 4,9 prosent i 2011. Veksten for 2012 er anslått til 5 prosent.
I mars 1996 re-etablerte presidentene i Kenya, Tanzania og Uganda Det østafrikanske fellesskap (EAC). EACs mål omfatter harmonisering av tariffer og regler, fri bevegelse av mennesker, og forbedring av den regionale infrastrukturen. I mars 2004 signerte de tre Øst-Afrikanske landene en tollunion.
Kenya rangerer dårlig på Transparency Internationals korrupsjonssindeks.
Kenya er Øst- og Sentral-Afrikas knutepunkt for finansielle tjenester. Nairobi Securities Exchange (NSE) er rangert på en tredjeplass i Afrika.
Det kenyanske banksystemet er overvåket av Central Bank of Kenya (CBK). Systemet er sammensatt av forretningsbanker, kredittforetak, sparebanker og en rekke utenlandske vekslingskontor.
50 prosent av befolkningen lever under fattigdomsgrensen på én dollar om dagen (IMF) (2008).

Turisme


Kenyas tjenesteytende sektor, som bidrar med rundt 63 prosent av BNP, er dominert av turisme. Turistnæringen har i de fleste år vist en jevn vekst siden uavhengigheten, og ved slutten av 1980 var den blitt landets viktigste kilde til utenlandsk valuta. Turistene, de fleste fra Tyskland og Storbritannia, besøker for det meste strendene langs kysten, nasjonalpark, særlig de mer kjente som Tsavo National Park (20808 kvadratkilometer). Turismen er den viktigste bidragsyteren til landets økonomiske vekst. Turisme er nå Kenyas største kilde til utenlandsk valuta, etterfulgt av blomster, te og kaffe.

Landbruk


File:Cultivation.jpg|upright|thumb]]
Landbruk står for den nest største inntektsposten i Kenyas bruttonasjonalprodukt (BNP) etter tjenesteytende sektor. I 2005 sto jordbruk og fiske for 24 prosent av BNP, samt for 18 prosent av sysselsettingen og 50 prosent av landets eksportinntekter. Innen jordbruk er dyrking av te, råvarer til hagebruk og kaffe det som bidrar mest. Kaffe og råvarer til hagebruk er ansett som de viktigste satsningsområdene. I det mer fruktbare høylandet dyrkes det en rekke arter, inkludert te, kaffe, sisal, pyrethrum, mais og hvete. Hold av bufe forekommer først og fremst i de halvtørre savanneområdene nedenfor høylandet, mens de mer lavtliggende områdene domineres av Kokosnøtter, ananas, cashewnøtter, bomull, sukkerrør, sisal og mais.
Landet har dessverre ikke tilstrekkelig effektivitet innen landbruk og infrastruktur til at det kan garanteres mat til alle. Dette kombinert med at 53 prosent av befolkningen lever under fattigdomsgrensen gjør at en betydelig del av befolkningen sulter regelmessig og er avhengig av matvarehjelp. Spesielt gjør dette seg gjeldende i mer avsidesliggende områder, da dårlige veier, utilstrekkelig jernbanenett og kostbar flytransport isolerer store deler av de tørre og halvtørre områdene. Samtidig må matvareprodusenter i andre regioner dumpe mat fordi de ikke har tilgang til markeder andre steder i landet.

Industri og produksjon


Selv om Kenya er det mest industrielt utviklede landet i Øst-Afrika, står ikke industrien for mer enn 14 prosent av bruttonasjonalproduktet (BNP). Den industrielle aktiviteten er primært lokalisert rundt de tre største byene Nairobi, Mombasa og Kisumu. Foredling av mais og sukkerrør, ølbrygging er dominerende sammen med produksjon av forbruksvarer. I løpet av de siste årene har også sementindustrien vært økende, og har etter hvert fått en mer viktig rolle i kenyansk økonomi. Kenya har også et oljeraffineri som i hovedsak forsyner hjemmemarkedet med petroleumsprodukter. Produksjonen har frem til nå vært basert på importert olje, men oljeleting er også igangsatt lokalt. Industriell vekst i Kenya er til dels basert på støtte fra industriland, men også innføring av skattetiltak gunstige for industrien må antas å ha en betydning for den industrielle veksten.

Energi


Det meste av Kenyas elektrisitetsforsyning kommer fra vannkraftverk ved dammer langs øvre Tana_(elv_i_Kenya) , samt Turkwel Gorge Dammen i vest. Den øvrige energien kommer fra et Oljekraftverk ved Rabai nær Mombasa samt fra enkelte geotermiske anlegg ved Olkaria nær Nairobi. Det importeres også elektrisitet fra Uganda. Kenyas egen produksjon utgjorde i perioden 2001 til 2003 1142 megawatt. Den statseide Kenya Electricity Generating Company (KenGen) ble i 1997 etablert under navnet Kenya Power Company, og håndterer produksjonen av elektrisitet. Kenya Power and Lighting Company (KPLC) er et børsnotert, privatisert selskap, og håndterer overføring og distribusjon. Tørke og redusert vannføring forårsaker jevnlig nedsatt elektrisitetsproduksjon og mangel på elektrisitet. Det foreligger også planer om å bygge et atomkraftverk innen 2017 .
Oljeboring har pågått periodisk i flere tiår, det er bekreftet funn av olje men utvinning har ikke startet. Kenya importerer derfor alle råstoffer til petroleumsprodukter, og importen utgjør mellom 20 og 25 prosent av importkostnadene. Det er imidlertid gjort funn i Uganda og Tanzania som indikerer at det kan finnes forekomster også i Kenya. Landet har til nå hatt strategiske oljelagre for kun 21 dager, men det er planlagt å bygge og ta i bruk anlegg som vil sikre tilgjengeligheten i tre måneder. Disse anleggene er planlagt flere steder, og skal være tilgjengelige fra og med 2014.

Transport


To veier i det transafrikansk hovedveinett går gjennom Kenya: Highway 4 mellom Kairo og Cape Town og 8 Highway mellom Lagos og Mombasa. Buss og matatu (minibuss) står for mesteparten av transporten.
Kilindini havn i Mombasa er den største havnen i Øst-Afrika. I Kisumu ved Lake Victoria finnes det også en elvehavn.
Den ugandiske jernbanen brukes til passasjertrafikk, spesielt mellom Nairobi og Mombasa. Sporvidden er 1000 mm.
Landet har to internasjonale flyplasser: Jomo Kenyatta internasjonale lufthavn i Nairobi og Moi internasjonale lufthavn i Mombasa.

Se også


Liste over byer i Kenya

Referanser


Kategori:Kenya
Kategori:Samveldet av nasjoner
ace:Kenya
af:Kenia
als:Kenia
am:ኬንያ
ang:Cenia
ar:كينيا
an:Kenia
roa-rup:Kenia
frp:Kenia
ast:Kenia
az:Keniya
bm:Kenya
bn:কেনিয়া
bjn:Kenya
zh-min-nan:Kenya
be:Кенія
be-x-old:Кенія
bcl:Kenya
bg:Кения
bo:ཁེ་ནི་ཡ།
bs:Kenija
br:Kenya
ca:Kenya
cv:Кени
ceb:Kenya
cs:Keňa
sn:Kenya
cy:Kenya
da:Kenya
de:Kenia
dv:ކެންޔާ
nv:Kénya
dsb:Kenia
dz:ཀེ་ནི་ཡ་
et:Kenya
el:Κένυα
en:Kenya
es:Kenia
eo:Kenjo
ext:Quénia
eu:Kenya
fa:کنیا
hif:Kenya
fo:Kenja
fr:Kenya
fy:Kenya
ff:Kenya
ga:An Chéinia
gv:Yn Cheinney
gag:Keniya
gd:A' Cheinia
gl:Quenia - Kenya
ki:Kenya
gu:કેન્યા
xal:Кенимудин Орн
ko:케냐
ha:Kenya
haw:Kenia
hy:Քենիա
hi:कीनिया
hsb:Kenia
hr:Kenija
io:Kenia
ilo:Kenia
bpy:কেনিয়া
id:Kenya
ia:Kenya
ie:Kenia
os:Кени
zu:IKenya
is:Kenía
it:Kenya
he:קניה
jv:Kénya
kl:Kenya
kn:ಕೀನ್ಯಾ
pam:Kenya
ka:კენია
kk:Кения
kw:Kenya
rw:Kenya
sw:Kenya
kg:Kenya
ht:Kenya
ku:Kenya
mrj:Кени
ltg:Keneja
la:Kenia
lv:Kenija
lb:Kenia
lt:Kenija
lij:Kenya
li:Kenia
ln:Kénya
jbo:kenias
lg:Kenya
lmo:Kenya
hu:Kenya
mk:Кенија
mg:Kenia
ml:കെനിയ
mt:Kenja
mi:Kēnia
mr:केनिया
arz:كينيا
ms:Kenya
mn:Кени
my:ကင်ညာနိုင်ငံ
nah:Quenia
na:Keniya
nl:Kenia
ja:ケニア
nap:Kenya
frr:Keenia
pih:Keniia
nn:Kenya
nov:Kenya
oc:Kenya
or:କେନିଆ
uz:Keniya
pag:Kenya
pnb:کینیا
pap:Kenia
ps:کېنيا
pms:Kenya
nds:Kenia
pl:Kenia
pt:Quénia
kaa:Keniya
crh:Keniya
ro:Kenya
qu:Kinya
ru:Кения
sah:Кения
se:Kenia
sa:केन्या
sg:Kenyäa
sc:Kènya
sco:Kenyae
stq:Kenia
nso:Kenya
sq:Kenia
scn:Kenya
simple:Kenya
ss:IKheniya
sk:Keňa
sl:Kenija
szl:Kyńijo
so:Kiinya
ckb:کینیا
sr:Кенија
sh:Kenija
su:Kénya
fi:Kenia
sv:Kenya
tl:Kenya
ta:கென்யா
kab:Kenya
tt:Кения
te:కెన్యా
th:ประเทศเคนยา
ti:ኬንያ
tg:Кения
tr:Kenya
uk:Кенія
ur:کینیا
ug:كېنىيە
vec:Kenya
vi:Kenya
vo:Kenyän
fiu-vro:Kenya
war:Kenya
wo:Keeñaa
wuu:肯尼亚
ts:Kenya
yi:קעניע
yo:Kẹ́nyà
zh-yue:肯雅
diq:Kenya
bat-smg:Kėnėjė (Afrėka)
zh:肯尼亚

Kamerun


Kamerun (fransk: ''Cameroun'', engelsk: ''Cameroon'') er en republikk i Afrika, som grenser mot Den sentralafrikanske republikk, Republikken Kongo, Gabon, Nigeria, Tsjad og Ekvatorial-Guinea.

Historie


De folkegrupper som har vært bosatte lengst i området er pygmégrupper som bakafolket. Sao-kulturen oppstod rundt Tsjadsjøen ca. 500 e.Kr. og åpnet veien for Kanem-riket og dets etterkommer Bornu-riket. I vest oppstod kongeriker og høvdingdømmer.
Kamerun ble oppdaget for europeerne av portugiserne i 1492, som kalte landet Rio dos Camarões, eller "Reke-elva", etter kjemperekene de fant i Wouri-elva. De startet senere slavehandel.
Malaria forhindret lenge europeisk kolonisering av betydning. Først i 1870-årene skjøt koloniseringen fart, samtidig som innlandet ble erobret. Dette kunne skje fordi malaria-medisinen kinin ble tilgjengelig.
Det tidligste europeiske nærværet begrenset seg til kysthandel og anskaffelse av slaver. Den nordlige delen av Kamerun var et viktig område for muslimsk slavehandel. Kristne misjonærer etablerte seg i slutten av århundret og spiller fortatt en stor rolle i mange kameruneres liv. Slavehold var vanlig i nord-kamerun i begynnelsen av 1900-tallet, men misjonærene arbeidet både lokalt og gjennom internasjonale kanaler (FN) for å få slutt på dette. Et NRK-team observerte lenkede slaver på markene i Rey-Bouba-området så seint som i 1969, men på 2000-tallet har det kun vært ubekreftede rykter om slavehold i områder der tradisjonelle herskere har stor makt.
I 1856 inviterte lokale Douala-høvdinger britene til å signere en handelsavtale og ba om britisk beskyttelse. Før dette hadde portugisiske, nederlandske og britiske handelsmenn konkurrert om handelen i området.

Tysk Kamerun


I 1884 kom den tyske oppdagelsesreisende Gustav Nachtigal til Kamerun. Han oppsøkte de ledende høvdingene i landet og fikk dem til å underskrive en traktat som gjorde Kamerun til et tysk protektorat. Året etter, i 1885, ble Berlinkonferansen avholdt, her ble det slått fast at Kamerun var en tysk koloni. Tyskerne innførte kakao-, kaffe- og bananplantasjer.
Som følge av Agadirkrisen i 1911 ble Tyskland tildelt ytterligere territorier i området. Frankrike måte avstå deler av Fransk Kongo til Tyskland. Til gjengjeld godtok Tyskland Frankrikes krav på Marokko. Dermed vokste kolonien Kamerun fra 465,000 km² til 760,000 km². De nye områdene ble kalt Ny-Kamerun (tysk: Neukamerun).

Fransk og Britisk Kamerun


Det tyske kolonistyret varte til 1916, da området ble delt mellom Frankrike (Øst-Kamerun) og Storbritannia (Vest-Kamerun).
Franskmennene integrerte Kameruns økonomi med den franske, forbedret infrastrukturen og økte investeringene. Britene administrerte sin del av kolonien fra Nigeria, og var ikke så aktivt involvert.
I 1946 ble Fransk Kamerun og Britisk Kamerun gjort til beskyttelsesområder ("trust territories") under FN.

Republikken Kamerun


Fil:Paul Biya at US Embassy 2006.JPG.]]
Fransk Kamerun ble en selvstendig som Republikken Kamerun i 1960, med muslimen Ahmadou Ahidjo som president.
I 1961 gikk Øst-Kamerun og deler av Vest-Kamerun sammen for å danne det nåværende Kamerun. Utbredelsen av den tyske kolonien var riktignok noe større enn dagens Kamerun. Deler av denne ligger i dagens Nigeria, Tsjad, Sentralafrikanske republikk, Gabon og Republikken Kongo (Kongo-Brazzaville). Som følge av en folkeavstemning ble den overveiende muslimske nordlige delen av Britisk Kamerun (Nord-Kamerun) slått sammen med Nigeria. Den sørlige delen (Sør-Kamerun) gikk sammen med Fransk Kamerun og dannet Den føderale republikken Kamerun. I 1972 ble den føderale statusen opphevet, og landet ble en enhetsstat.
Landet har jevnt over vært stabilt, noe som har gjort mulig en utvikling av jordbruk, veier, jernbaner og petroleumsindustri. Til tross for at Kamerun i de senere årene er blitt mer demokratisk, ligger den politiske makten fremdeles hos et etnisk oligarki. Det første flerpartivalg på 28 år ble holdt i 1992. Det ble vunnet av den kristne Paul Biya. Biya hadde da vært president siden 1982. Han ble gjenvalgt i 1997 og 2002.
President Paul Biyas Cameroon People's Democratic Movement (CPDM) var det eneste lovlige partiet inntil 1990. Senere har mange etniske og regionale politiske grupper blitt dannet. Det viktigste opposisjonspartiet er Social Democratic Front (SDF), basert hovedsakelig i den anglofone regionen av landet.
På 1990- og 2000-tallet har det vært grensestridigheter med Nigeria om den oljerike Bakassi-halvøya. Striden endte med at nigerianske styrker trakk seg tilbake i 2006 etter at en internasjonal domstol hadde gitt Kamerun suvereniteten over området.
Det har også vært spenninger mellom kristne og muslimer, og mellom engelsktalende (anglofone) og fransktalende (frankofone).
Siden 1994 har pressgrupper i Sør-Kamerun kjempet for uavhengighet fra Kamerun, og republikken Ambazonia ble formelt erklært av Southern Cameroons Peoples Organisation (SCAPO) 31. august 2006. Sør-Kamerun har vært medlem av Unrepresented Nations and Peoples Organization (UNPO) siden 2005.

Natur


Fil:Mount Cameroon craters.jpg
Fil:Rhumsiki Peak.jpg, Extrême Nord Province.]]
Kamerun ligger i det tropiske klimabeltet, landet er tett på ekvator, noe som gir høye og jevne temperaturer. Ved kysten finnes regnskog. Nordøst i landet er det gold savanne, lenger sør i det sentrale Kamerun ligger høyland med mange fjell. Den sørlige delen er hovedsakelig slettelandskap.
En uregelmessig kjede av fjell, høydedrag og platåer kjent som Cameroon Range strekker seg fra Mount Cameroon ved kysten—Kameruns høyeste fjell (4,095 meter)—nesten til Tsjadsjøen i den nordlige enden av landet. Denne regionen har et mildt klima, særlig på Western High Plateau, selv om det faller mye nedbør. Jordsmonnet her er blant det rikeste i Kamerun, særlig rundt det vulkanske Mount Cameroon. Vulkanske utbrudd her har dannet kratersjøer. Den 21.august 1986 førte et utslipp av karbondioksyd fra en av disse sjøene, Lake Nyos, til at mellom 1,700 og 2,000 mennesker omkom.

Økonomi og næringsliv


Fil:Crevette Libme Cameroun.jpg
Fil:Fulani herd in the dust.jpg-folket driver kveget sitt i Nord-Kamerun]]
Drøye 60% av befolkningen lever av jordbruk, mange steder som tradisjonelt hakkebruk. Storfeproduksjon er også vanlig. Fangst av fisk og reker er vanlig langs kysten.
Jord og klima ved kysten muliggjør kommersiell produksjon av bananer, kakao, palmeolje, gummi og te. I innlandet på det sørlige Kamerunplatået består avlingene av kaffe, sukker og tobakk.
Regnskogen i sør som dekker 37% av landets areal har store reserver av tømmer, men store deler av området er utilgjengelig.
Viktigste eksportartikler er råolje, kaffe, kakao og bomull. Produksjonen av råolje har falt siden 1985, men er fortsatt en viktig faktor. Vannkraft står for det meste av landets energiproduksjon. Landet har også en betydelig produksjon av bauxitt og jernmalm.

Demografi


Fil:East - Fulbe.jpg
Fil:Baka dancers June 2006.jpg-dansere i Est (Kamerun)]]
Kameruns befolkning i 2005 er beregnet til 17,795,000. Befolkningen er ung: 41.2% er under 15, og 96.7% er under 65. Fødselsraten er beregnet til 33.89 fødsler pr. 1,000 dødsraten er beregnet til 13.47. Forventet levealder er 51 år.
Et stort helseproblem er aids. I 2005 var nesten 5.4% av den voksne befolkningen smittet og fram til samme år hadde 46 000 mennesker dødd av aids.
Etniske grupper: Kamerunske høylandsfolk 31%, ekvatorial-bantu 19%, kirdi 11%, fulani 10%, nordvest-bantu 8%, øst-nigritter 7%, andre afrikanske grupper 13%, ikke-afrikanere mindre enn 1%.
Den opprinnelige befolkningen, baka-pygméene, utgjør noen få tusen og lever i regnskogen.
Religiøs tilhørighet: Tradisjonelle religioner (animisme) 40%, kristne 40%, muslimer 20%.
Språk: 24 større afrikanske språkgrupper, engelsk, fransk.
Analfabetisme: I 2003 var 20% av den voksne befolkningen analfabeter.

Administrativ inndeling


Kamerun er inndelt i ti regioner. I 2008 signerte presidenten i Kamerun, Paul Biya, forordninger som avskaffet ''Provinser'' og erstattet dem med ''Regioner''.

Kameruns største byer


Fil:Cameroon-Yaounde01.jpg
: ''Se også Liste over byer i Kamerun.''
Største byer etter innbyggertall:
Douala – 1.310.400
Yaoundé – 1.187.100
Garoua – 411.100
Kousséri – 333.300
Bamenda – 327.000
Maroua – 299.600
Ngaoundéré – 185.700
Bafoussam – 180.200
Bertoua – 152.800
Loum – 137.100

Kilder


http://sv.wikipedia.org/wiki/Kamerun
http://da.wikipedia.org/wiki/Cameroun
http://de.wikipedia.org/wiki/Kamerun
http://en.wikipedia.org/wiki/Cameroon
http://fr.wikipedia.org/wiki/Cameroun

Se også


http://www.pygmies.info/ Baka-pygméerna – Kamerun
http://en.wikipedia.org/wiki/Southern_Cameroons
http://www.postnewsline.com/ (Største avis på engelsk i Kamerun)
Kategori:Kamerun
Kategori:Samveldet av nasjoner
Kategori:Stater og territorier etablert i 1960
af:Kameroen
als:Kamerun
am:ካሜሩን
ang:Camerun
ar:الكاميرون
an:Camerún
arc:ܩܐܡܪܘܢ
roa-rup:Camerun
frp:Cameron
ast:Camerún
az:Kamerun
bm:Kamerun
bn:ক্যামেরুন
bjn:Kamerun
zh-min-nan:Cameroon
be:Камерун
be-x-old:Камэрун
bcl:Kameron
bg:Камерун
bar:Kamerun
bo:ཁམ་མུ་རོན།
bs:Kamerun
br:Kameroun
ca:Camerun
cv:Камерун
ceb:Cameroon
cs:Kamerun
sn:Cameroon
cy:Camerŵn
da:Cameroun
de:Kamerun
dv:ކެމަރޫން
nv:Táłtłʼááh Chʼosh Daadánígíí Bitooh (Łizhinii Bikéyahdi)
dsb:Kamerun
et:Kamerun
el:Καμερούν
en:Cameroon
es:Camerún
eo:Kameruno
ext:Camerún
eu:Kamerun
ee:Cameroon
fa:کامرون
hif:Cameroon
fo:Kamerun
fr:Cameroun
fy:Kameroen
ff:Kamerun
ga:Camarún
gv:Cameroon
gag:Kamerun
gd:Camarun
gl:Camerún - Cameroun
ki:Cameroon
xal:Камерудин Орн
ko:카메룬
ha:Kameru
hy:Կամերուն
hi:कैमरुन
hsb:Kamerun
hr:Kamerun
io:Kamerun
ig:Kameroon
ilo:Kamerun
bpy:ক্যামেরুন
id:Kamerun
ia:Camerun
ie:Cameroon
os:Камерун
zu:IKamerooni
is:Kamerún
it:Camerun
he:קמרון
jv:Kamerun
kn:ಕ್ಯಾಮರೂನ್
pam:Cameroon
ka:კამერუნი
kk:Камерун
kw:Kameroun
rw:Kameruni
sw:Kamerun
kg:Kamerun
ht:Kamewoun
ku:Kamerûn
mrj:Камерун
lad:Kamerun
la:Cameronia
lv:Kamerūna
lb:Kamerun
lt:Kamerūnas
lij:Camerun
li:Kameroen
ln:Kamerun
jbo:kamerun
lmo:Camerun
hu:Kamerun
mk:Камерун
ml:കാമറൂൺ
mt:Kamerun
mr:कामेरून
arz:الكاميرون
mzn:کامرون
ms:Cameroon
my:ကင်မရွန်းနိုင်ငံ
nah:Camerun
na:Kamerun
nl:Kameroen
new:क्यामेरून
ja:カメルーン
pih:Cameroon
nn:Kamerun
nov:Kamerun
oc:Cameron
or:କାମେରୁନ
uz:Kamerun
pnb:کیمرون
ps:کامرون
pms:Cameron
nds:Kamerun
pl:Kamerun
pnt:Καμερούν
pt:Camarões
kaa:Kamerun
crh:Kamerun
ro:Camerun
rm:Camerun
qu:Kamirun
ru:Камерун
sah:Камерун
se:Kamerun
sa:केमेरून
sg:Kamerün
sc:Camerùn
sco:Cameroon
stq:Kamerun
nso:Cameroon
sq:Kameruni
scn:Camerun
simple:Cameroon
ss:IKhameruni
sk:Kamerun
sl:Kamerun
szl:Kamerůn
so:Kamiruun
ckb:کامیروون
sr:Камерун
sh:Kamerun
su:Kamerun
fi:Kamerun
sv:Kamerun
tl:Kamerun
ta:கமரூன்
kab:Kamirun
tt:Камерун
te:కామెరూన్
th:ประเทศแคเมอรูน
tg:Камерун
tr:Kamerun
uk:Камерун
ur:کیمرون
ug:كامېرۇن
vec:Camerun
vi:Cameroon
vo:Kamerunän
fiu-vro:Kamõrun
war:Camerun
wo:Kamerun
wuu:喀麦隆
ts:Cameroon
yi:קאמערון
yo:Kamẹrúùn
zh-yue:喀麥隆
diq:Kamerun
bat-smg:Kamerūns
zh:喀麦隆

København


København er hovedstaden i Danmark og er med innbyggere i 2011 landets største byområde. Den omfatter helt eller delvis 18 kommuner. Sentrum for byområdet utgjøres av Københavns kommune som med sine innbyggere (2011) er Danmarks mest folkerike. I hele den km² store Hovedstadsregionen (Danmark), som også sammenfaller med Københavns lokaltrafikkområde, bor det ca. 1,9&nbsp;millioner mennesker. Den danske hovedstad er i tillegg sentrum for Øresundsregionen som inkluderer Malmö. Øresundsregionen dekker km² av Danmark og Sverige og har 2,5 millioner innbyggere (2010) i Danmark og 3,7 millioner innbyggere (2010) når også den svenske delen regnes med. Denne regionen er blant Europas fremste sentra for innovasjon, bioteknologi og andre kompetansenæringer.
København ligger på Sjællands østkyst og strekker seg inn over deler av Amager i øst. En rekke broer og en tunnel forbinder bydelene på Sjælland og Amager. Siden 2000 har København og Malmö vært forbundet via Øresundsforbindelsen.
I København finnes Danmarks sentrale institusjoner som Folketinget, Det danske kongehuset, Højesteret (Danmark) og den statlige sentraladministrasjonen. Byen er nasjonens kulturelle og økonomiske senter og et viktig trafikknutepunkt med Danmarks største Københavns Lufthavn og Københavns Hovedbanegård, samt en av de største Københavns havn i Norden.
Københavns historie kan føres tilbake til omkring år 800 da det lå en mindre fiskelandsby hvor byens sentrum ligger nå. Fra 1300-tallet ble byen Danmarks rikeste og mest betydningsfulle – en status som den har fastholdt siden. I dag bor ca. 20 % av Danmarks befolkning i Københavns byområde. Etter en økonomisk nedgangstid i slutten av det 20. århundre, har byen på 2000-tallet opplevd økonomisk og kulturell fremgang. København er hjemsted for en rekke store virksomheter og kulturinstitusjoner som A.P. Møller-Mærsk, Carlsberg, Parken stadion, Det danske Nationalmuseet og Operaen på Holmen.

Etymologi


I middelalderen het byen ''Køpmannæhafn'' på gammeldansk; et navn som betyr ''kjøpmennenes havn''. Københavns strategiske plassering i Øresund var av stor betydning for handelen i området ettersom Nordeuropas sannsynligvis viktigste skipsled passerte Øresund. Navnet kan ses som et uttrykk for den betydning dette ble tillagt. Tidligere har navnet på byen sannsynligvis vært Havn.
En rekke andre navn bygget over det opprinnelige danske navnet for byen brukes på forskjellige språk. Som eksempler kan nevnes tysk og nederlandsk ''Kopenhagen'', engelsk ''Copenhagen'', fransk, portugisisk og spansk ''Copenhague'', latin ''Hafnia'', tsjekkisk ''Kodaň'' og islandsk ''Kaupmannahöfn''. I 1923 ble den latinske utgaven av navnet basis for navngivningen av det nylig oppdagede grunnstoffet hafnium, ettersom oppdagelsen skjedde på Niels Bohr-instituttet.

Avgrensning og definisjon


I dagligtale brukes navnet København både om Københavns kommune og om byområdet som helhet – som også omfatter hele eller deler av 17 andre kommuner.
Det samlede byområdet defineres av Kort & Matrikelstyrelsen og Danmarks Statistik på bakgrunn av FNs retningslinjer hvor et enhetlig byområde (på norsk tettsted) ikke må ha mer enn 200 meter mellom bygningene, parker og lignende ikke medregnet. Mange innbyggere i København identifiserer seg allikevel med den kommunen de bor i. I praksis er København så tett bebygget at man mange steder vanskelig merker hvor grensene mellom de enkelte kommuner faktisk går. Utenforstående vil allikevel typisk betrakte byen som en helhet. Derfor oppgis Københavns innbyggertall noen steder til ca. 0,53 mill. (kommunen) eller ca. 1,91 mill. (regionen), hvor det rette folketallet utfra internasjonale definisjoner er ca. 1,18 mill (pr. 1.1.2011).
Selv om byområdet er klart avgrenset fra myndighetenes side, benytter de forskjellige betegnelser for det. Kort & Matrikelstyrelsen bruker København, mens Danmarks Statistik benytter Hovedstadsområdet, og på veiskiltene langs innfartsveiene har Vejdirektoratet valgt Storkøbenhavn. København er imidlertid den eneste av de tre betegnelsene som er autorisert av Stednavneudvalget. Det er i alle tilfelle det samme området man mener.
I tillegg har en rekke administrative inndelinger brukt København eller Hovedstaden i sitt navn. For eksempel omfatter Region Hovedstaden også Bornholm, selv om denne øya ligger ca. 130&nbsp;km borte, og det tidligere Københavns amt omfattet tross navnet ikke Københavns kommune, selv om amtets hovedsete lå der i en årrekke.

Historie


Forhistorie frem til 1100-tallet


Fil:Absalons borg-salmonsen-400px.jpg.<br />Skravert: Nåværende Christiansborg.<br />
Absalons borg ble grunnlagt i 1166 eller 1167, der senere Københavns slott og Christiansborg kom til å ligge. Borgen ble erobret i 1369 og revet av Lybekkerne, men senere gjenreist i murstein. Borgen var viktig for utviklingen av byen København. Rester av Absalons borg ligger fortsatt under Christiansborg.]]
Det finnes en del funn fra forhistorisk tid i Københavnområdet. I forbindelse med byggingen av Amager Strandpark ved Øresund ble det for eksempel funnet levninger etter en kystnær boplass fra yngre Steinalderen. Gravhauger i forstedene minner om menneskelig aktivitet i forhistorisk tid, og mange av bynavnene i nærheten av København vitner om bosetninger i det storkøbenhavnske området i vikingtiden.
I området ved Gammeltorv (København) har det etter all sannsynlighet bodd mennesker i lengre tid før Kristi fødsel enn etter. Ertebøllekulturens jegere laget sine flintvåpen her 4–5 tusen år f.Kr.
Byens første kirke ble bygget i treverk på 1100-tallet,<ref name=Videnskab>http://videnskab.dk/kultur-samfund/arkaeologer-graver-ny-teori-om-kobenhavn-op-af-mulden Arkæologer graver ny teori om København op af mulden
fra Videnskab.dk</ref> den var 13 meter lang og sto midt i det som nå er Frederiksberggade, foran nr. 25. Den var oppkalt etter Klemens I. Oppå stolpene etter denne første Clemenskirken ligger fundamentet til den neste Clemenskirken, som var 25 meter lang og bygget av stein. Den rakk bort under der Frederiksberggade nr. 36 ligger i dag.
Lenge gikk man ut fra at det rundt år ikke var annet enn et lite fiskevær der København ligger i dag. Fiskeværet lå umiddelbart nord for der København rådhus ligger, ved Mikkel Bryggers Gade, som dengang lå ut mot havet. Men i forbindelse med utgraving av Københavns metro har man funnet spor av flytebrygger ved Gammel Strand (København) som daterer seg helt tilbake til rundt år 800. Ved utgravingen til Kongens Nytorv metrostasjon har man også funnet spor av en gård fra vikingtiden.
Første gang København nevnes i skriftlige kilder er i forbindelse med et sjøslag mellom Svein Estridsson og den norske kongen Magnus den gode i 1043, og da under navnet Havn. Deretter er det stille om byens skjebne i de neste 120 år, noe som kan være et tegn på at byen i forhold til andre danske byer på denne tiden har vært av sekundær betydning.

Byens grunnleggelse


Fil:Absalons Borg-5.jpg som ligger under Christiansborg. Borgen er tidfestet til mellom 1067 og 1299.<ref>http://www.kulturarv.dk/fundogfortidsminder/Lokalitet/195233/ Absalons Borg fra
Fund og Fortidsminder</ref> Fortidsminnet er en del av den danske kulturarven og er fredet.]]
Det er sannsynlig at den sentrale plasseringen mellom de store domkirkebyene Lund (by) og Roskilde har medvirket til fremveksten av København som by. Den naturlige havnen og den lille øya Slotsholmen, som var lett å forsvare, har sikkert også vært viktige faktorer.
I Saxo Grammaticus' verk ''Gesta Danorum'' fortelles det at den lille byen ''Portus Mercatorum'' («Køpmænnahafn») ble overbrakt til biskop Absalon omkring 1160. Det nøyaktige årstallet kjenner man ikke ettersom Absalons gavebrev har gått tapt. Hos Rigsarkivet ligger det imidlertid et dokument utstedt drøyt 30 år senere, den 21. oktober 1186. Dette dokumentet er et stadfestelsesbrev fra pave Urban III, et pergament med paveseglet hengende sist i brevet.
Fra omkring 1167–1171 bygget Absalon en borg og en bymur på stedet. Sannsynligvis lå borgen på Slotsholmen, hvor Christiansborg ligger i dag. Det var sannsynligvis også Absalon som bygget byens første kjente kirke, Sct. Clemens.

København i middelalderen


Fil:København segl 1296.jpg
Under Absalons ledelse begynte byen å vokse, og særlig på 13. århundre utvidet byen seg slik at den etter hvert kom til å dekke en større del av området mellom ''Kongens Nytorv (København)'' og ''Rådhuspladsen (København)''. Vor Frue kirke (København), Gråbrødrekloster, Sankt Petri kirke (København) og Kunsthallen Nikolaj ble alle bygget i første halvdelen av 1200-tallet. Dette århundret var en urolig tid i Danmarks historie, noe som kom til uttrykk gjennom skiftende bispers og danske kongers intense kamp om retten til byen og dens gods. Biskop Jakob Erlandsen (biskop) kunne imidlertid i 1251 tvinge den pressede Abel av Danmark til å overgi ham byen og denne biskopen ga i 1254 byen dens første byrettigheter. Men bare fem år senere, i 1259, ble byen angrepet og inntatt av den Rügen Jaromar II av Rügen.
Etter hvert begynte byen å vokse seg til rikets største og mest betydningsfulle, selv om den enda ikke var blitt hovedstad. Plasseringen midt i riket – Skåne var dengang dansk – var ideell. De fremadstormende Hansaforbundet som var i krig med den danske kong Valdemar Atterdag, inntok byen og ødela Absalonborgen i 1368, noe som vitner om byens betydning for handel og krigføring på dette tidspunkt. I 1419 lyktes det endelig en dansk konge, Erik av Pommern, å overta makten over byen fra kirken. De danske kongene betraktet fra nå av byen som deres viktigste by, og i 1443 gjorde Kristoffer av Bayern byen til kongelig residensby. I 1479 ble Københavns Universitet grunnlagt.
Under reformasjonen og Grevefeiden stilte byens borgere seg på den tapende Christian II av Danmark, Norge og Sveriges side, men ble allikevel skånet for større represalier ettersom den nye kongen, Christian III av Danmark og Norge ville holde seg inne med borgerne.

Renessansen, eneveldet og opplysningstiden


Fil:Nyboder 2005-06.jpg i dag. Initiativet til oppføringen av Nyboder ble tatt av Christian IV og ansvaret for byggingen ble overlatt hans mest betrodde arkitekter og byggmestre, Hans van Steenwinckel den yngre og Leonhard Blasius. Den nye bydelen nord for bykjernen skulle forsyne menige sjøfolk og deres familier med gode boliger. <br /> De første 20 husene sto ferdig i 1631 på en tomt som kongen hadde kjøpt nord for byen. Ved Christian IVs død i 1648 omfattet Nyboder ca. 600 boliger. Hver bolig var på om lag 40 m², besto av stue på 19 m², kammers, forstue og kjøkken felles med naboleiligheten. Disse eldste, enetasjes husrekkene er i dag bevart i Skt. Pauls Gade 20 hvor også Nyboders Mindestuer ligger. Den toetasjes
hustypen som dominerer området skriver seg fra en utvidelse i 1758, tegnet av flåtens arkitekt Philip de Lange.]]
Christian IV av Danmark og Norge fikk stor betydning for København. Under han ble byens gamle murer langs ''Gothersgade'' lagt ned og utvidet, så de gikk langs den nåværende jernbanelinjen mellom Nørreport (København) og Østerport (København), utenom hans nyanlagte Nyboder. De eksisterende vollene rundt middelalderbyen ble modernisert. Københavns voller ble også utvidet med forsvarsanlegg av det nyanlagte området Christianshavn.
Skitt og lort preget Christian IVs by og dette ville kongen ha en ende på. I gatene gikk grisene løse og spredde møkk. Det kom forbud mot å holde svin innenfor vollene, men det brydde ikke borgerne seg om. Kongen hadde store visjoner for København og fikk satt i gang en mengde tiltak som skulle gjøre byen til en vakker renessanseby.
Fra 1658–1660, under Karl X Gustavs første danske krig, var København som siste område i riket under dansk kontroll, men under beleiring av de svenske troppene anført av Karl X Gustav av Sverige. I februar 1659 forsøkte svenskene å innta byen ved et stormangrep, men en felles innsats fra soldater og byens borgere holdt dem tilbake. Etter det mislykkede angrepet holdt svenskene allikevel byen beleiret helt frem til 27. mai 1660.
I forbindelse med innføringen av eneveldet i 1660 under Frederik III av Danmark og Norge ble København en enda viktigere by i Danmark, fordi det var herfra den stadig mer sentralistiske danske staten ble styrt. Byen var imidlertid tospråklig. Mellom en tredjedel og fjerdedel av befolkningen hadde tysk som talespråk, enten de var innvandret fra kongens tyske provinser eller fra andre områder av Tyskland. Inntil 1772 var hærens offisielle språk også tysk.
Fil:Natten mellem 3 og 4 september 1807.jpg i bakgrunnen, natten mellom 4. og 5. september 1807.]]
I 1664 ble byens befestning ferdigstilt med byggingen av Kastellet (København) ved Østerport (København).
I 1711–1712 herjet en av de verste Byllepest i Københavns historie. Pesten krevde cirka av byens rundt innbyggere. Noen år etter ble byen rammet av nok en katastrofe, da over en fjerdedel av byen gikk opp i røyk ved en Københavns brann i 1728.
Inspirert av ideer fra land i det sydlige Europa ble Frederiksstaden nord for Kongens Nytorv grunnlagt i 1748. Det ble et elegant og vel tilrettelagt nytt kvarter med Amalienborg som midtpunkt. Under Revolusjonskrigene i siste halvdel av 1700-tallet opplevde København en sterk oppgangstid som følge av den profitable handelen mellom de stridende makter, England og Frankrike.
Oppgangsperioden sluttet imidlertid for en periode da først Christiansborg brant i 1794 og Københavns brann i 1795 herjet indre by året etter. I 1801 Angrepet på Københavns red, med Horatio Nelson i spissen, for å avkreve Danmarks flåte, noe som også skadet deler av byen. Skadene hadde allikevel langt fra det omfang som den landsatte britiske hær gjorde under Slaget om København (1807), 90 prosent av byens hus med halmtak brant ned da de britiske troppene brukte det nye våpenet – kruttdrevne raketter, såkalte Congreveraketter, som var ladet med fosfor. Her ble også Vor Frue kirke (København) fra middelalderen helt ødelagt av engelske brannbomber og gikk opp i flammer. Det meste av Københavns indre bybilde er preget av gjenoppbyggingen etter dette bombardementet og de forutgående bybrannene.

Fra 1807 til første verdenskrig


Fil:KBH 1890-1900.jpg mot nord (1890–1900) over Slotsholmskanalen. I bakgrunnen sees fra venstre Helligåndskirken i København, Rundetårn og Trinitatis kirke, Kunsthallen Nikolaj (før spiret ble gjenoppført) og til høyre Holmens kirke. Til venstre sees bl.a. en sporvogn trukket av hester.<br />Håndkolorert fotografi opprinnelig i svart-hvitt, trykket som photochrom. ]]
Gjenreisingen av privatboliger etter bombardementet i 1807 gikk raskere enn gjenoppføringen av kvarteret med Vor Frue kirke. Landet gikk Statsbankerotten (1813) i 1813, og man hadde ikke råd til å gjenoppføre Københavns Universitet, Metropolitanskolen eller Vor Frue kirke før et godt stykke inn på 1800-tallet. Vor Frue kirke ble en ren Klassisistisk arkitektur bygning, tegnet av arkitekt C.F. Hansen, og hans stil kom til å prege byen.
I løpet av 1820-tallet kom det omsider fart på økonomien. Kulturelt sett kom København til å danne rammen for en av dansk histories mest givende kulturepoker, Den danske gullalder, som i tillegg til C.F. Hansen ble preget av blant andre Bertel Thorvaldsen og Søren Kierkegaard.
Senere fulgte Den industrielle revolusjon i andre halvdelen av århundret. Etter Koleraepidemien i København 1853 besluttet man endelig å legge ned de gamle vollene med porter som ble avlåst hver kveld. Militæret hadde allerede i 1852 rykket Delelinje mot nord, ut på den andre siden av Søerne i erkjennelsen av at vollene ikke kunne forsvare byen. I 1856, etter epidemien som kostet opp mot 4&nbsp;800 menneskeliv, opphørte København med å være en festningsby og Nørreport (København) ble, som den første byporten, revet ned samme år, og de øvrige året etter.
Fil:Kongens Nytorv 26 København.jpgs hovedsete på Kongens Nytorv (København), bygget i 1893. Telegrafselskapet var et av Carl Frederik Tietgens prosjekter og ble grunnlagt i 1869. På taket ses Stephan Sindings skulpturgruppe «Elektra». ]]
Nå ble det tillatt med permanente grunnmurte nybygg utenfor vollene. Denne frigivelsen i kombinasjon med en svært liberal byggelovgivning førte til en byggeboom i brokvarterene, Nørrebro (fra 1850-årene), Vesterbro (København) (fra samme tid), Østerbro (fra 1880-årene), Amagerbro (fra 1890-årene) og Islands Brygge (etablert 1905), og en betydelig økning av innbyggertallet. Rundt 1800 bodde det cirka mennesker i hovedstaden og i starten av 1900-tallet bodde omlag i byen.
De nye bydelene ble svært ulike. Frederiksberg ble en selvstendig sognekommune i 1857, og samme år ble villakvarteret Rosenvænget på Østerbro grunnlagt. Disse to enklavene ble borgerskapets og de velsituertes kvarterer; her var det natur, lys og luft og for Frederiksbergs vedkommende også underholdning, teater samt landets første København Zoo. Frederiksberg har beholdt sin autonome status og sin lavtbebygde karakter helt opp til i våre dager. Nørrebro og Vesterbro ble derimot tett bebygget og ble raskt arbeidernes bydeler.
Fil:Gammelt CAH Havn.jpg for Det Østersøisk-guineiske Handelsselskab og sto ferdig i 1787. Den ble imidlertid kort tid etter benyttet som korntørkingsmagasin for handelsfirmaet Pingel, Meyer, Prætorius og Co.
Siden 1978 har Copenhagen Admiral Hotel holdt til i bygningen.]]
Selve vollene ble først sent i århundret gjort om til parker, først Ørstedsparken og Botanisk have (København), senere Østre Anlæg (København) og den nå forsvunne Aborreparken. Området mot vest nær Tivoli (København) ble i 1880-årene et forlystelseskvarter. Tivoli ble anlagt allerede i 1843, utenfor vollene. En del nye offentlige institusjoner ble anlagt langs de tidligere vollene – Danmarks Tekniske Universitet, Østervold (observatorium), Københavns Tekniske Skole og ikke minst mange nye museer, blant annet Statens Museum for Kunst. Samtidig ble nye kirker bygget i brokvarterene.
Som erstatning for den gamle festningen vedtok Regjeringen Estrup fra 1886 byggingen av det store Københavns Befæstning, herunder Vestvolden som var Danmarks største arbeidsplass og senere bare overgått av Storebæltsbroen. Festningsbyggingen på landjorden stoppet i 1894, men opp til under første verdenskrig ble sjøbefestningen bygget ut. Amagersiden fikk aldri en landbefestning, noe som forklarer hvorfor Stadsgraven ble bevart. Oppføringen av store prosjekter som Københavns Frihavn (1894), som var et motsvar til Hamburgs frihavn, København rådhus (1905) og Københavns hovedbanegård (1911) satte også sine spor. København var blitt en industriell storby, hjemsted for virksomheter i internasjonal målestokk slik som Burmeister & Wain, Det Østasiatiske Kompagni og GN Store Nord.

Etter første verdenskrig


Etter første verdenskrig var det knapphet på de fleste ting, og høy arbeidsløshet var medvirkende årsak til en del uro som særlig sprang ut fra byens arbeiderkvarterer. Etter som tiden gikk ble en stor del av byutviklingen lagt til de nye forstedene, og der dukket de første villakvarterene opp. Denne utviklingen ble også hjulpet frem av utviklingen og utvidelsene av det kollektive trafikknettet, blant annet åpningen av S-tog-linjene fra 1934.
Fil:Closed due to happiness.jpg
Under Danmark under andre verdenskrig ble København, akkurat som resten av Danmark, okkupert av de tyske troppene inntil krigen tok slutt 5. mai 1945. Under okkupasjonen ble flere bygninger ødelagt enten ved sabotasje eller ved angrep fra de allierte styrker. Blant annet ble Gestapos hovedkvarter i Bombingen av Shellhuset bombet av Royal Air Force 21. mars 1945. Under dette angrepet ble Den Franske Skole på Frederiksberg også rammet og mange barn ble drept. Mange industribygninger i København ble også sprengt i luften av den Dansk motstandsbevegelse.
Etter krigen fikk den stigende bilismen en stadig større betydning for byens utvikling, og dette fikk fingerplanens ideer om et København bygget opp rundt den kollektive S-togs-trafikken til å bli noe utvannet. Noen av forstedene grodde opp vekk fra S-tognettet. I 1960-årene syntes utviklingen i Københavns Kommune å være gått i stå, mens forstadskommunene vokste. Særlig Gladsaxe kommune under Erhard Jakobsen ble et eksempel på denne utviklingen i Københavns omegnskommuner.
Etter en lang rekke nedgangsår fra 1960-årene begynte København å snu den negative utviklingen rundt 1990. Særlig med Byfornyelsen (København) fra 1991 ble mange nedslitte kvarterer langsomt men sikkert til ettertraktede bydeler. Mest markant er i denne sammenhengen utviklingen på Vesterbro. Alle sammenslåinger av mindre leiligheter til større enheter har skapt en del svært attraktive leiligheter. I dag er København en storby i utvikling, med blant annet Københavns metro, den moderne sports- og kulturarenaen Parken stadion og helt nye bydeler (Ørestad, Islands Brygge og Teglholmen) rett inntil byens sentrum. Med byggingen av Øresundsforbindelsen i 2000 ble København sentrum for Øresundsregionen, en region som i stadig større grad binder Nordøstsjælland og det vestlige Skåne sammen.
Boligmarkedet i byen opplevde 2002-2007 en boligboble som blant annet skyldtes lett adgang til lån og lav rente. Som i resten av Danmark stppet prisoppgangen opp i 2007, og København opplevde snart fallende priser i et marked hvor det ikke lenger er lett å få lån. I starten av perioden ble det også mulig å vurdere andelsboliger etter markedspris. Dette åpnet opp det ellers lukkede andelsboligmarked og andelsboliger omsettes nå oftest i fri handel i stedet for gjennom lukkede lister og noen ganger penger under bordet. I bobleperioden var det populært å bosette seg i Malmö i Sverige og arbeide i København.
I en måling fra 2011 er København nr 17 på listen over verdens dyreste byer å bo i; etter Oslo, men foran London.
Mens Ungdomshuset på Jagtvej eksisterte, var særlig Nørrebroområdet jevnlig preget av voldsomme demonstrasjoner som hadde sitt utspring herfra. Dette kulminerte med nedrivningen av huset i mars 2007, men da det kom et nytt hus til ungdommen i Nordvest opphørte de store demonstrasjonene med utgangspunkt i bevegelsen rundt Ungdomshuset. I senere år er det i stedet Bandekrigen mellom unge innvandrere og rockere som opptar københavnerne.

Geografi


Fil:Copenhagen (Metropolitan).svg
København ligger på det nordøstlige Sjælland, med en del av byen på Øresunds-øya Amager. Det vestlige København strekker seg forholdsvis flatt lenger inn på Sjælland, mens man mot både nord og syd støter på mer kupert terreng. I det nordvestlige København reiser det seg en større bakkekjede med høyder opp til 50 meter over havet rundt Søborg og Høje Gladsaxe. Disse bakkede landskapene i det nordlige København blir gjennomskåret av en del sjøer og Mølleåen. I Rude Skov ligger det høyeste punkt i det større københavnsområde, 91 meter over havet. På grunn av høyden i Gladsaxe kommune-området har man her plassert Gladsaxesenderen og Københavns vannforsyning.
I den sydvestlige delen av København hever en kalkformasjon seg ved Carlsberg-forkastningen. De mer sentrale delene av København består for det meste av flatere landskap, i Valby og Brønshøj med mindre hvelvede bakker. To dalsystemer følger disse små bakkekjedene fra nordøst til sydvest. I den ene dalen finner man sjøene (Søerne, Søerne og Søerne), i den andre ligger Damhus Sø. Disse mindre dalene gjennomskjæres av elvene Harrestrup Å og Ladegårdsåen, den siste løper under Åboulevard (København) og er lukket helt inne i rør. Amager og det meste av den gamle indre by er flatt kystnært land. En del av den indre by, herunder Christianshavn og Islands Brygge, ligger i dag på områder som for 500 år siden var havbunn.
Geologisk sett hviler København akkurat som det meste av Danmark på et istidspreget Morene som igjen hviler på et hardere underlag av kalkstein. Visse steder i området er det kun ti meter ned til kalklaget, noe som under byggingen av metroen voldte betydelige problemer.

Områder i København


Administrativ inndeling


København var i perioden 1. januar 2002 til 31. desember 2006 inndelt i 15 administrative bydeler. Borgerrepresentasjonen vedtok å endre denne inndelingen med virkning fra 1. januar 2007 slik at byen fikk 10 administrative bydeler.
Bydelene er; Amager Vest, Amager Øst, Bispebjerg, Brønshøj-Husum, Indre By (København), Nørrebro, Valby, Vanløse, Vesterbro/Kongens Enghave og Østerbro.
Amager Vest omfatter den nordvestlige delen av Amager og per 1. januar 2011 hadde den innbyggere.
Bydelen inkluderer blant annet Islands Brygge og Ørestad. Amager Øst hvor blant annet Amager Strandpark ligger hadde på samme tidspunkt innbyggere.
Bispebjerg ligger i nordvestlig retning av sentrum og grenser mot bydelene Brønshøj-Husum og Vanløse. Mot øst danner jernbanen med stasjonene Nørrebro stasjon og Bispebjerg grense mot bydelen Østerbro. Bispebjerg hadde en befolkning på innbyggere pr. 1. januar 2011.
Brønshøj-Husum består av Brønshøj og Husum (København), ligger nordvest i kommunen og dekker et område på 8,73 km². Brønshøj og Husum har vokst sammen, fremstår som en enhet og har innbyggere pr. 1. januar
2011.
Indre By utgjør den historiske kjernen av København og strekker seg ut til Søerne. Christianshavn på østsiden av Havneløbet hører også med til Indre By. Bydelen hadde innbyggere pr. 1. januar 2011.
I bydelen Nørrebro danner Søerne grense mot Indre By mot sydøst og grenser mot Frederiksberg kommune i sørvest. Jernbanens linje F danner grense mot Bispebjerg i vest og mot øst er Lersø Parkallé og Fælledparken grense mot Østerbro. Nørrebro hadde innbyggere pr. 1. januar 2011.
Valby hadde innbyggere per 1. januar 2011. Bydelen ligger noen kilometer vest for det sentrale København og grenser opp til Kongens Enghave, Vesterbro, Frederiksberg, Hvidovre og Vanløse. Carlsberg Byen hvor Carlsberg bryggeri tidligere hadde sitt hovedkvarter ligger i Valby.
Vanløse ble innlemmet i København i 1901 og er Københavns minste bydel. Den hadde innbyggere pr. 1. januar 2011.
Vesterbro/Kongens Enghave ligger sydvest for bysentrum og ble dannet ved en sammenslåing av to tidligere bydeler. I bydelen var det innbyggere pr. 1. januar 2011.
Østerbro ligger rett nord for bykjernen og hadde pr. 1. januar 2011 en befolkning på innbyggere.
København kan deles opp i flere forskjellige områder. Denne oppdelingen tar utgangspunkt i når områdene ble en del av byen København. De fleste av områdene utenfor sentrum, for eksempel Valby og Rødovre, var selvstendige byer før de ble en del av København og de har derfor også sin egen historie.

Det sentrale København


Det sentrale København er de deler av byen som er preget av tett bebyggelse med 3–6 etasjers bygninger. Regnet fra nord avgrenses dette området omtrent av S-togssporene fra Svanemøllen stasjon til Nørrebro stasjon og herfra av Ndr.- og Sdr. Fasanvej til Valby stasjon, herfra av S-togssporene til Dybbølsbro stasjon. På Amagersiden avgrenses det sentrale København fra det øvrige Amager omtrent av en linje fra Hans Tausens kirke (København) til Amager Hospital og herfra opp til Kofoeds skole.
I midten av det sentrale København ligger Middelalderbyen (København), som er den aller eldste delen av København fra før utvidelsen av byen under Christian IV. Området avgrenses av Vester Voldgade (København), Nørre Voldgade (København), Gothersgade (København) og havnen. Dette området utgjorde byen København inntil utvidelsen med Christianshavn i 1620-årene og Nyboder i 1640-årene. Denne avgrensingen er bl.a. blitt brukt i forbindelse med Bilfrie dager i 2003 og 2004. I området ligger Strøget (København), Københavns Universitet, Vor Frue kirke (København) og Rundetårn.
Den Indre By (København) ligger innenfor de forhenværende Københavns voller og området avgrenses av Vester Voldgade, Nørre Voldgade, Kastellet (København) og Stadsgraven og inkluderer dermed Christianshavn. Dette området utgjorde byen København fra 1640-årene til vollenes fall i 1850-årene. Denne delen av byen er kjennetegnet ved at den inneholder de fleste av hovedstadsfunksjonene samt de fleste av Københavns hovedattraksjoner.
Resten av det sentrale København består av områdene som ble bebygget umiddelbart etter at vollene ble lagt ned i 1857, hvor brokvarterene Østerbro, Nørrebro, Vesterbro (København) og etter 1905 også Amagerbro og Islands Brygge ble dannet. Den indre delen av Frederiksberg regnes også til det sentrale København.

Utenfor brokvarterene


Fil:Høje Gladsaxe.jpg består av fem 15-etasjers blokker, to 8-etasjers blokker og en rekke lavhus. Komplekset ble oppført 1963-1968 ved Hoff & Windinge etter planer av Vilhelm Lauritzen, Juul Møller & Agertoft og Alex Poulsen fra 1943.]]
Etter hvert som København vokste, vokste byen sammen med de mindre byene som lå rundt, og disse er nå en naturlig del av København. Fra syd ligger blant annet Valby, Vanløse, Brønshøj og Hellerup rett utenfor brokvarterene. Disse områdene er primært villakvarterer fra 1930- til 1960-årene, men en del bygninger, særlig rundt stasjonene, er blokkbebyggelse fra samme periode. De fleste av områdene har klart å lage en selvstendig profil, og i blant annet Valby er det et stort handelsområde rundt stasjonen og Valby Langgade.

Forstedene


Københavns forsteder er de byer og byområder som i nyere tid er vokst sammen med København. Dette dreier seg bl.a. om Hvidovre, Glostrup, Rødovre kommune, Herlev, Gladsaxe og Lyngby. Disse områdene har nesten alle en selvstendig profil og et naturlig sentrum. Områdene er i enda høyere grad villakvarterer enn områdene rett utenfor brokvarterene, men det er også en del blokkbebyggelse fra 1960-årene, for eksempel høyhusene i Rødovre og Høje Gladsaxe.
Langs Køge Bugt ligger en rekke byområder som Brøndby Strand og Ishøj kommune. Ved stasjonene er det i stor grad bygget blokker som i noen tilfeller har fått et ghettopreg, slik som Ishøj. Litt lenger fra stasjonene ligger store områder med småhus.
De københavnske forstedene Kastrup (Amager) og Tårnby (Amager) på Amager er preget av Københavns lufthavn. Det har vært stort fokus på vekst i området siden starten av 1990-årene, hvor konseptet for Ørestaden ble fremlagt. Dette innebar byggingen av Metroen, som siden åpningen i 2002 har hatt stor betydning for området. Flere store anlegg preger Ørestad blant annet DR Byen, Københavns Universitet Amager, Bella Center og Field's (kjøpesenter).

Klima


København ligger i en klimasone preget av den varme Golfstrømmen. Det medfører at København er ca. 5 grader varmere enn byens breddegrad ellers skulle tilsi. Samtidig ligger byen også i et område hvor atlantiske lavtrykk passerer. Dette gjør at været i alle fire årstider er relativt ustabilt med skiftende regn og sol.
Fil:Climate chart of Copenhagen.svg
Nedbøren er moderat året rundt med et lite toppunkt fra juni til august. Snø faller primært fra jul til tidlig i mars, men det blir sjelden liggende lenge. Regn i januar og februar er like alminnelig som sne og gjennomsnittstemperaturen for disse to vintermånedene ligger like ved frysepunktet.
Våren kan sammenlignes med det kontinentale Europa, men forsinkes omkring en uke grunnet det kalde havvannet rundt byen. På samme måte isolerer vannet på høsten slik at klimaet i København er mildere litt lenger enn andre tilsvarende steder. Fra midten av oktober til februar kan en eller to stormer eller orkaner forekomme. Storm om sommeren er uvanlig.
Sommeren er som de andre årstider ofte en blanding av sydvestlige milde, blåsende og regnbringende lavtrykksystemer og perioder med stabile høytrykk som bringer solrikt og relativt varmt vær med seg. Forekomsten av kraftige lavtrykk som f.eks. kan forårsake stormer forefinnes relativt sjelden. Mer uvanlig er det med orkaner, men de forekommer også. I perioden rundt juli faller det gjennomsnittlig mest nedbør, opp til 57 mm.

Miljø og forurensing


Fil:Round Christiansborg 2009 swimmers in Frederiksholm Canal.png
København er anerkjent som en av de mest miljøvennlige byer i verden. Posisjonen er bygget både gjennom kommunal og nasjonal politikk. I 1971 etablerte Danmark et miljøministerium og var det første land i verden til å implementere en Miljøbeskyttelsesloven i 1973. I 2001 ble det bygget en stor vindmøllepark på Middelgrunden i sjøen rett utenfor København. Den produserer omkring 4 % av byens elektrisitet. Det er forslag fremme om å plassere flere møller ved blant annet Nordhavnen og Lynetten.
I 2006 mottok Københavns Kommune ''European Environmental Management Award''. Prisen ble gitt for en langvarig innsats innenfor helhetsorientert miljøplanlegging. I 2009 vedtok København Kommune en klimaplan med mål om å redusere kommunens Karbondioksid''.
Etter en stor innsats for å forbedre vannkvaliteten i havnen med blant annet etablering av Kloakkanlegg og overløpsbassenger, har man siden 2002 kunne bade i havnen, og siden 2006 har det hvert år blitt arrangert en Christiansborg Rundt i Frederiksholms Kanal. Likeledes er det etablert flere Københavns Havnebad i indre havn. I tillegg til en forbedring av vannkvaliteten i havnen er det også arbeidet på å forbedre vannkvaliteten i byens sjøer. Gentofte Sø er en av de reneste sjøer i regionen og der kan det blant annet finnes sjeldne orkideer i våtområdet.
Som andre storbyer opplever København problemer med luftforurensing og trafikkstøy. Man regner med at det hvert år dør ca. 500 københavnere tidligere enn ellers som følge av forurensing. I 2007 viste en undersøkelse at den femtedelen av Københavns innbyggere som bodde nærmest de mest trafikerte gatene, hadde dobbelt så stor risiko for å dø tidligere. Fra 2010 er det imidlertid etablert en miljøsone hvor alle lastebiler må ha partikkelfilter.

Politikk


Fil:Central+suburban Copenhagen.svg
Fil:Kopenhagen stadhuis.jpg på Rådhuspladsen (København) er tegnet av Martin Nyrop og ble offisielt innviet 12. september 1905. ]]
Byen København styres politisk av 18 kommuner og 2 regioner. I tillegg er det et samarbeide på tvers av kommuner, regioner og land. For Danmark som statsmakt er også det meste av sentraladministrasjonen plassert i København hvor de fleste ministerier har kontorer på eller i området rundt Slotsholmen. Likeledes er de fleste direktorater plassert i Københavnsområdet. Politisk har Københavnsområdet i en årrekke vært en «rød» by, styrt oftest av en allianse bestående av Socialdemokraterne og Socialistisk Folkeparti.

Kommunene


De fleste kommuner i Københavnområdet har sosialdemokratiske borgermestre. Det gjelder Københavns kommune og størstedelen av kommunene på Vestegnen. Kommunene uten sosialdemokratisk borgermester er Frederiksberg kommune i den sentrale delen av byen, de tre nordlige kommunene Lyngby-Taarbæk kommune, Rudersdal kommune og Furesø kommune samt Greve kommune i sydvest. Det er samtidig disse kommunene som har den høyeste disponible inntekten per innbygger.

Regionene


Mesteparten av København er plassert i Region Hovedstaden, som ble dannet i forbindelse med Kommunalreformen (2007) av de tidligere Københavns og Frederiksborg amter. Ved regionrådsvalget i 2009 ble Socialdemokratenes Vibeke Storm Rasmussen gjenvalgt som regionsrådsformann.
En del av Københavns sydvestlige kvarterer ligger i Region Sjælland.
Regionenes viktigste oppgaver er sykehusområdet, i tillegg eies i fellesskap Trafikselskabet Movia, det kollektive trafikkselskapet i Østdanmark (utenom Bornholm). De to regioner utgjør også i fellesskap en av Danmarks fire beskjeftigelsesregioner. Gymnasiene, sykepleieskolene og tekniske skoler, AMU-sentre og øvrige kortere videregående utdannelser er alle fra og med 2007 i likhet med øvrige utdannelser selveiende institusjoner finansiert av staten, mens folkeskoler, daginstitusjoner og pleiehjem hører inn under de enkelte kommuner.

Politikk på tvers av grensene


Kommunene i de enkelte regioner har et samarbeide i henholdsvis Kommunekontaktråd Hovedstaden og Kommunekontaktråd Sjælland. Her samarbeides særlig om de tilbudene som ytes til borgerne.
Fra 1974–1989 fungerte Hovedstadsrådet som et sentralt planleggingsorgan for hele hovedstadsregionen og Hovedstadens Udviklingsråd (Hovedstadens Udviklingsråd) fungerte med omtrent samme formål fra 2000–2006.
En del av Københavns nærmeste drabantbyer som Rudersdal og Allerød betraktes som en del av Storkøbenhavn og det politiske arbeide på kommunalt nivå om byen København involverer derfor ofte disse kommuner. Kommunene på det københavnske vestområdet står i den forbindelse ofte samlet under Vestegnen og har samlede politiske utspill.
Region Hovedstaden, Region Sjælland, Københavns og Frederiksberg Kommune, Bornholms Regionskommune samt Kommunekontaktråd Hovedstaden og Sjælland deltar sammen med tilsvarende myndigheter fra Skåne i Öresundskomiteen, som er en regionalt samarbeide om å fjerne grensehindringer ved å bo og arbeide i Øresundsregionen.

Demografi


Folketall i kommunen og regionen


I København (hovedstadsområdet) var det 1. januar 2011 1 199 224 innbyggere, noe som utgjorde 21,2 % av den samlede danske befolkning. Det var først fra 1. januar 1999 at Danmarks Statistik begynte å avgrense København ut fra en oppdeling i by/land fremfor en sammenlegging av hele kommuner.
Især betegnelsene Storkøbenhavn og senere Hovedstadsområdet (i dag betegnelsen for det bymessig sammenhengende området rundt København), skapt før annen verdenskrig av de store forstadsutvidelsene, begynte man først å bruke i etterkrigstiden. I disse betegnelsene hørte i tillegg til København og Frederiksberg også store kommuner i omegnen som Gladsaxe kommune, Gentofte kommune, Hvidovre kommune og Tårnby kommune. Før den nåværende avgrensning av byen København fra 1999 ble antallet av innbyggere i Hovedstadsområdet oppgitt til 1,4 millioner.
Det snakkes videre om Region Hovedstaden som innbefatter deler av Nordøstsjælland og Bornholm, men ikke Roskilde- og Køge-området. Regionen hadde 1,65 millioner innbyggere og må som begrep ikke forveksles med Hovedstadsregionen.
Med byggingen av Øresundsbron i 2000 ble København sentrum for en ny by-region, nemlig metropolregionen kalt Øresundsregionen. Området umiddelbart rundt Øresund, det vestlige Skåne med Malmö og Helsingborg og det østlige Sjælland har i alt cirka 2,8 millioner innbyggere, mens den samlede Øresundsregionen, hvor hele Sjælland, Lolland-Falster samt hele Skåne regnes med, har rundt 3,7 millioner innbyggere.
Københavns Kommunes godt og vel halve million innbyggere utgjør omtrent halvparten av det samlede Københavns innbyggertall. De største av de øvrige kommuner er Frederiksberg, Gentofte og Gladsaxe, mens den minste er Vallensbæk med 12 000. Arealmessig er de største kommuner København og Lyngby-Taarbæk, mens de minste er Frederiksberg og Vallensbæk. Frederiksberg har den største befolkningstetthet i både København og Danmark.
Innbyggertall i København gjennom tidene:
|
|
|}

Innvandrere


Innvandrere fra utlandet (inkludert etterkommere) utgjorde 15,8 % av befolkningen i Region hovedstaden i 2011, i Københavns kommune 22,2 %, mens Ishøj kommune har den høyeste andelen med 32,7 %. Antallet som selv har innvandret i regionen var ca. 200 000, av disse 125 000 ikke-vestlige, mens etterkommere utgjorde ca. 69 000, hvorav ikke-vestlige ca. 60 000

Religion


Fil:Rundetårn view 2 new version.jpg ved Frue Plads (København) i København er domkirke i Københavns stift]]
I København er den evangelisk-lutherske kristendom dominerende som i det øvrige Danmark. Andelen av folkekirkemedlemmer er allikevel markant mindre i Københavns stift enn i resten av landet med 63,2 %. (1.1.2011) Københavns stift omfatter også blant annet Bornholm, men inkluderer ikke Københavns forsteder, som hører under Helsingør stift, hvor andelen av folkekirkemedlemmer er 75 %. I tillegg til evangelisk-luthersk kristendom er det også en mindre katolsk menighet med Sankt Ansgar kirke (København) som domkirke.
De største religioner utover kristendom er Islam med ca. i kommunen og jødedom, hvor det bor ca. jøder i Danmark, hvorav den største andelen i Københavnsområdet. Muslimene i København har tilgang til flere moskeer rundt omkring i byen, og det arbeides med å etablere en stormoske flere steder i byen, bl.a. på Moskegrunden på den nordlige delen av Amager og i nordvestkvarteret. Det mosaiske trossamfunnet har en synagoge i Krystalgade (København) og en mindre synagoge i Ole Suhrs gade.
I tillegg til ovenstående religioner er det også mindre menigheter av buddhisme, hinduisme (som har et tempel i Skovlunde) og andre religiøse grupper, som Forn Siðr (Solbjerg Blotlaug).

Kultur og opplevelser


Musikk, teater og opera


Fil:Neues Schauspielhaus und neue Oper Kopenhagen am Abend.JPG sett fra Skuespilhuset]]
Fil:Copenhagen Det kongelige Teater 2002.jpg på Kongens Nytorv]]
Det eldste og mest berømte teater i hovedstaden er Det Kongelige Teater som ble grunnlagt i 1748 og som ligger ved enden av Kongens Nytorv. Teatret har siden det ble etablert vært den nasjonale scene for teater, skuespill, opera og ballett. Det er usedvanlig for den type bygninger at det stadig er mulig å høre alle fire kunstarter i samme hus. Teatret har en stor scene som kalles ''Gamle scene'', som kan ta ca. tilskuere.
I løpet av de siste år har opera og skuespill fått selvstendige bygninger. Operaen på Holmen ble bygget i 2005 på Holmen overfor Amalienborg og kan huse opp til tilskuere. Skuespilhuset kom til i 2008 ved Kvæsthusbroen ved Nyhavn. Den Kongelige Danske Ballet kan stadig finnes på Det Kongelige Teaters gamle scene. Grunnlagt i 1748 er den en av de eldste ballettrupper i Europa. Den er hjemsted for August Bournonville.
I tillegg til de mer tradisjonelle tilbud som teater, opera og ballett som Det Kongelige Teater kan by på, finnes det et vell av andre teatre som byr på nyfortolkninger av klassiske teaterstykker samt helt nye stykker og genrer, som Folketeatret og Nørrebros Teater.
København har gjennom mange år hatt en stor jazzscene. Jazzen kom til København i 1960-årene da amerikanske jazzmusikere som Ben Webster, Thad Jones og Dexter Gordon flyttet til byen. Musikalsk samlet de seg på Jazzhus Montmartre, som i 1960-årene var det europeiske sentrum for den moderne jazz. Jazzklubben stengte i 1995. Hvert år i juli måned feires Copenhagen Jazz Festival, som fyller spillesteder og plasser med jazzkonserter.
Det viktigste sted for rytmisk musikk i København er Vega (København) på Vesterbro, som har blitt valgt til «beste konsertsted i Europa» av det internasjonale musikkmagasinet ''Live''. Pumpehuset (København) og Den Grå Hal er likeledes populære innendørs konsertsteder. De største innendørs konserter blir avholdt i Parken, hvor det er plass til opp imot tilskuere.
De største utendørs konserter arrangeres ofte i Valbyparken.
For gratis underholdning kan man gå en tur opp på Strøget, især mellom Nytorv og Højbro Plads, som sent på ettermiddagen og kvelden forvandler seg til et improvisert sirkus med musikere, tryllekunstnerere, sjonglører og andre gateopptredener.

Museer


Fil:Hirschsprungske-samling.2004.jpg holder til ved Østre Anlæg (København) i en bygning tegnet av H.B. Storck.]]
Som Danmarks hovedstad har København noen av de viktigste samlingene om dansk historie og kultur, men enkelte museer har også samlinger av høy internasjonal kvalitet. Nationalmuseet ble grunnlagt i 1807 og er det viktigste museum i Danmark for kultur- og historieminner. I tillegg til et stort antall oldtidsfunn med uvurderlige gjenstander som f.eks. Trundholmsvognen inneholder museet også en stor myntsamling. Det finnes likeledes en del gjenstander fra resten av verden, bl.a. antikksamlinger fra middelhavsområdet.
Ny Carlsberg Glyptotek grunnlagt av brygger Carl Jacobsen i 1882 fremviser likeledes en bred samling av gjenstander fra forhistorisk tid til i dag. Jacobsen var også sponsor for en stor del av Skulpturer i København. Museet har blant annet en stor samling mumier, en samling av skulpturer fra antikken og et stykke fra Parthenonfrisen som er av internasjonal kvalitet.
Fil:Bymuseum.jpg sett fra Vesterbrogade (København). Bymuseet har holdt til her siden midten av 1950-tallet.]]
Statens Museum for Kunst er landets største kunstmuseum med store samlinger og ofte utstillinger med nyere kunst.
Thorvaldsens Museum fra 1848 med Bertel Thorvaldsens mange verk var byens første egentlige kunstmuseum. Den Hirschsprungske Samling inneholder hovedsakelig malerier fra Den danske gullalder og av skagensmalerne. Moderne kunst fremvises primært i Arken Museum for Moderne Kunst i Ishøj og Louisiana kunstmuseum i Humlebæk nord for København.
Davids Samling inneholder i tillegg til dansk kunst og kunsthåndverk en av de ti vesentligste samlinger av islamisk kunst i den vestlige verden. Tøjhusmuseet fra 1838 holder til i de gamle utrustningshallene for flåten fra Christian IV av Danmark og Norges tid og inneholder en stor samling av krigsmateriell fra middelalderen og frem til nyere tid.
De naturhistoriske museer er representert med Botanisk have (København), Geologisk Museum og Zoologisk Museum (København), som fremviser naturhistorien.
Av museer som viser den nyere danmarkshistorien, kan nevnes Arbejdermuseet, som forsøker å vise dagliglivet for Arbeiderklasse i København fra 1850-årene og fremover. Frihedsmuseet forteller om Danmark under andre verdenskrig og Dansk motstandsbevegelse i Danmark i årene 1940–1945.
København har også mer spesialiserte museer som f.eks. Københavns Museum, Politimuseet (København) og Storm P.-Museet.

Grønne områder


Fil:Ørstedsparken sommer 1.jpg. Ørstedsparken ligger mellom Nørre Voldgade og Nørre Farimagsgade i Indre By og ble anlagt i årene 1876–1879]]
København har en rekke parker, hvor de to største er Valbyparken og Fælledparken på henholdsvis 64 og 58 hektar. Fælledparken på Østerbro er blant de mest besøkte attraksjoner i Danmark med 11 millioner besøkende i året. Den tredje største parken i København er Frederiksberg Have (32 hektar) i den vestlige del av byen. Her har man blant annet utsikt til Norman Fosters elefanthus i København Zoo, som ligger i den vestlige delen av haven.
En annen park er Kongens Have i det sentrale København med Rosenborg slott. Parken har vært åpen for publikum siden begynnelsen av 1700-tallet.
Sentralt i byen langs de tidligere vollene finnes en rekke parker, hvorav Tivoli (København) er den mest kjente. Ørstedsparken åpnet for publikum 27. oktober 1879 med en liten innsjø og flere skulpturer i parkområdet. Også Botanisk have (København) og Østre Anlæg (København) er anlagt på en del av Københavns voller. Rett vest for ringen av parker fra de gamle vollene finnes Søerne. Av andre markante sjøer finnes Damhus Sø i den vestlige del av byen og bl.a. Utterslev Mose og Bagsværd Sø i den nordlige delen.
Spesielt for København er at flere kirkegårder har en dobbeltfunksjon som parker. Assistens Kirkegård (København) hvor blant annet H.C. Andersen ligger begravet, er et viktig grøntområde for Indre Nørrebro. Det er offisiell politikk i København at alle innbyggere i 2015 skal kunne nå en park eller strand til fots på mindre enn 15 minutter.
København har i tillegg til parker også en rekke skoger, herunder Vestskoven på 15 km² i den vestlige delen og Hareskoven på 9 km² i den nordvestlige del. Dyrehaven på 11 km² ligger i den nordlige del og inneholder både skog, slette og en golfbane.
København har en rekke sandstrender. Den største er Amager Strandpark som ble gjenåpnet i 2005 etter renovering og som inkluderer en 2&nbsp;km lang kunstig øy og totalt 4,6&nbsp;km sandstrand. Amager Strandpark ble opprinnelig anlagt i 1934. I tillegg finnes bl.a. strender ved Bellevue strand og Charlottenlund Strand langs nordkysten og Brøndby Strand langs sydkysten. Strendene er supplert av flere Københavns Havnebad langs havnefronten. Det første og mest populære av disse er plassert ved Islands Brygge.

Medier


Mange danske medieselskaper har sitt hovedsete i København. På fjernsynssiden samlet Danmarks Radio (Danmarks Radio) sine aktiviteter i et nytt hovedkontor, DR Byen i Ørestaden i 2006 og 2007. På samme måte samlet det Odense-baserte TV 2 (Danmark) sine københavnske aktiviteter i et moderne mediehus på Teglholmen. Av de fire store landsdekkende aviser har ''Politiken'', ''Dagbladet Information'' og ''Berlingske'' samt de to store tabloidaviser ''Ekstra Bladet'' og ''B.T.'' og gratisavisene ''metroXpress'' og ''Urban (avis)'' hovedkontor i København. Dessuten har ''Jyllands-Posten'' en redaksjon i byen. I tillegg finnes en lang rekke lokalaviser som ''Vesterbro Avis''. Andre viktige medievirksomheter inkluderer Allergruppen, som er den største utgiver av ukentlige og månedlige magasiner i Skandinavia, Egmont, som bl.a. står bak Nordisk Film, og Gyldendal (dansk forlag), det største danske forlag.
København har likeledes en relativt stor film- og TV-industri. Filmbyen, som ligger på en nedlagt militærbase i forstaden Hvidovre, huser adskillige filmselskaper og studier. Blant filmselskapene er Zentropa med filminstruktøren Lars von Trier som medeier. Selskapet står bak flere internasjonale filmproduksjoner og var en av grunnleggerne av Dogmefilm. Historisk var København og især selskapet Nordisk Film, på 1910-og 1920-tallet sentrum for filmindustrien i Nordeuropa med hundredvis av årlige filmproduksjoner.

Restauranter og kaféer


Fil:Danish hot dog stand in Copenhagen.jpg
Den største konsentrasjonen av kaféer er i Indre By, Østerbro og Vesterbro. Den første kaféen i København åpnet i 1831 på Hotel d'Angleterre, men det var først med åpningen av Café Sommersko i 1976 at kafékulturen for alvor kom til København og det er nå over 300 kaféer spredd over hele byen.
Nattelivet er sentrert rundt Indre by, Nørrebro og Vesterbro, bl.a. Laurits Betjent, Nasa, K3 (tidligere Pan), Rust (spillested) og Vega (København).
Innenfor det siste tiåret har København for alvor markert seg med restauranter som kan måle seg med de beste. Mest fremtredende er Noma (restaurant) med 2 stjerner i Michelin-guiden 2007–2010. Restauranten har også blitt kåret til verdens beste restaurant.<ref>http://ekstrabladet.dk/nyheder/samfund/article1336648.ece Filip Wallberg: Noma: Verdens bedste restaurant
fra Ekstra Bladet</ref> I tillegg til Noma har København 11 restauranter som har fått én stjerne i Michelinguiden 2010. Med 13 stjerner er København den by i Norden med flest stjerner, noe som har vært tilfelle i en årrekke.
Pølsevognen har tradisjonelt vært det foretrukne spisested for å stille behovet for hurtigmat ute, men utfordres nå av burgerbarer, pizzeriaer, kebab- og sushi-barer og lignende. Smørrebrødrestauranter er en annen type frokostbevertning som er kjennetegnende for København.
København er den hovedstad i verden hvor økologisk mat har den største markedsandelen - ett av ti innkjøp er økologisk i København. Københavns Kommunes innkjøp av økologisk mat ligger på 45 %, men målet er at det skal serveres økologisk mat i 90 % av kommunens pleiehjem og institusjoner i 2015.

Sport


Fil:Parken_1.jpg og stadion for FC København. Parken ligger på Østerbro og ble innviet i 1911.]]
København representerer en lang rekke sportsgrener og er ofte ledende på området i Danmark. Den største danske stadion Parken på Østerbro, er både hjemmebane for Danmarks herrelandslag i fotball og fotballklubben FC København. FC København har i en årrekke vært meget dominerende i den danske Superligaen med 7 mesterskap siden 2000. I tillegg er København hjemby for fotballklubbene Brøndby IF Akademisk Boldklub, Boldklubben af 1893, Boldklubben Frem og Fremad Amager.
Innenfor håndball var AG Håndbold det største københavnske laget, de er slått sammen med FCK Håndbold til AG København. De har et herrelag tilknyttet Herre Håndbold Ligaen.
Innenfor friidrett er det især klubben Sparta Atletik som har gjort seg bemerket. Copenhagen Athletics Games gikk av stabelen i perioden 2005–2007 og før det ble det avholdt Copenhagen Games.
København har lang tradisjon innen roing og har levert flere roere til landslaget. Danske Studenters Roklub, som er Danmarks største roklubb og Roforeningen Kvik, som begge ligger i Svanemøllebugten, har hvert år siden 1895 rodd den tradisjonsrike svanemøllematchen. I tillegg finnes flere andre klubber bl.a. Københavns Roklub og Bagsværd Roklub.
København har flere golfbaner, blant annet København Golf klub ved Eremitagen og Royal Golf Center ved Ørestad. Royal Golf Center ble anlagt med henblikk på å kunne avholde Europatouren.
I København kommune har det blitt lagt planer om å gjøre København til vert for fremtidige internasjonale sportsbegivenheter Man overveier også å søke om å få Sommer-OL 2024 til byen. København var i 2009 vert for World Outgames i 2009, en internasjonal sportsbegivenhet for homoseksuelle.

Utdanning


Fil:It university.jpg i Ørestad.]]
I tillegg til folkeskoler og gymnaser holder en del av landets høyere utdanningsinstitusjoner til i København. Københavns Universitet er Danmarks eldste universitet og samtidig med på listen over verdens 100 beste universiteter. Det ble innviet i 1479 og universitetets eldste bygninger ligger på Frue Plads (København), hvor Københavns eldste hus ligger i universitetsgården. I 2007 ble den tidligere Det Biovidenskabelige Fakultet for Fødevarer, Veterinærmedicin og Naturressourcer på Frederiksberg og Det Farmaceutiske Fakultet (Københavns Universitet) fusjonert med Københavns Universitet som nå har vitenskapelig ansatte og nesten studenter.
Copenhagen Business School (CBS) ble tidligere kalt Handelshøjskolen i København og holder til i fire moderne bygninger på Frederiksberg. Skolen har omlag studenter og 500 fast ansatte vitenskapelig ansatte. IT-Universitetet i København ble opprettet i 1999 som en del av CBS, men er fra 2003 et selvstendig universitet selv om det fremdeles samarbeider med CBS. Det går mer enn studenter på universitet.
Ingeniørutdannelsen er samlet på Danmarks Tekniske Universitet (DTU) i Lyngby. I tillegg til de primære lokalene i Lyngby har DTU også avdelinger i blant annet Helsingør og Risø. Samlet har institusjonen ca. studenter.
På Holmen (København) ligger en campus med flere institusjoner med kunstneriske og kreative fag. Det dreier seg blant annet om Statens Teaterskole (dansk), Den Danske Filmskole og Kunstakademiets Arkitektskole. Øvrige kreative fag kan for eksempel studeres på Det Kongelige Danske Kunstakademis Skoler for Arkitektur, Design og Konservering - Designskolen og Det Kongelige Danske Musikkonservatorium.
Det finnes to høgskoler og en yrkesskole i København som tilbyr utdannelser som lærer, sykepleier, innen byggfag, design, ledelse med mer. Professionshøjskolen UCC og Professionshøjskolen Metropol har begge ca. studenter, mens KEA (Københavns Erhvervsakademi) har ca. studenter.
Danmarks Biblioteksskole utdanner primært bibliotekarer og har rundt studenter hvorav 800 er i København.

Økonomi


Hovedstadsområdet er som landets største byområde et naturlig økonomisk kraftsenter for landet, men også for det sydlige Sverige spiller byområdet en viktig økonomisk rolle til tross at selve Københavns byområde har en dårlig nasjonal plassering – som nr. 83 av 96 i DI - Organisation for erhvervslivets indeks over næringsklima. Med en plassering som nr. 6 over verdens rikeste byer hadde Københavns innbyggere i 2008 en av verdens høyeste gjennomsnittsinntekter, og lå også langt over gjennomsnittet for resten av landet. Samtidig er København også en av de dyreste byer å bo i.
Fil:Holmens Kanal 14 København.jpgs hovedsete ved Holmens Kanal (København).]]
Tidligere var København preget av flere store industrielle virksomheter som Burmeister & Wain og Dansk Sojakagefabrik. København var likeledes utgangspunkt for Carl Frederik Tietgens omfattende nettverk av virksomheter; Privatbanken, GN Store Nord, De Danske Spritfabrikker m.fl. Etter annen verdenskrig har tungindustrien flyttet utenfor byen eller helt ut av landet.
Københavnsområdet er hjemsted for en håndfull sterke konsern innenfor områdene Bioteknologi, cleantech, Informasjonsteknologi og shipping. Bedriftene og clusterene innen biotech og cleantech har mange overlappinger, f.eks. for biomasseproduksjon. Begge støttes av bransje- og clusterorganisasjoner som skal fremme veksttiltak på vegne av industriene. Innenfor biotech har bedrifter gått sammen i organisasjonen Medicon Valley, og innenfor cleantech/miljøteknologi tilsvarende i Copenhagen Cleantech Cluster. Slike sammenslutninger har fått et større fokus fra regionalpolitisk side da de representerer mer enn 350 virksomheter og omlag arbeidsplasser.
Flere av de største danske virksomhetene har hovedseter i byområdet; spesielt virksomheter innenfor den farmasi industri (Novo Nordisk, Lundbeck, Ferring Pharmaceuticals m.fl.) og skipsfart (A.P. Møller-Mærsk, Dampskibsselskabet Torm, Dampskibsselskabet Norden, J. Lauritzen) er viktige for områdets økonomi. Likeledes preger flere store finansielle konserner sammen med Danmarks Nationalbank det sentrale København herunder Danske Bank, Nordea og Nykredit. Carlsberg, Integrated Service Solutions og Skandinavisk Tobakskompagni er andre store selskaper som har hovedsete i Københavnsområdet.
Av viktige IKT-selskaper har både TDC og Telenor Danmark hovedkvarter i København, lokalisert i teknologiområdet mellom Sydhavnen og Kastrup. I Hellerup litt nord for sentrumsområdet har Microsoft sitt hovedkontor, med utviklingssenter i tettstedet Vedbæk hvor selskapet har flere hundre ansatte. Dette utviklingssenteret bygger på Microsofts oppkjøp av det store, danske IT-selskapet Microsoft Dynamics NAV som vokste fram i Københavnsregionen.

Arkitektur og byplanlegging


Fil:Børsen København.jpg i nederlandsk renessanse]]
Fil:Tietgenkollegiet - no. 12.jpg, IT-Universitetet og DR Byen i Ørestad. Tietgenkollegiet ble oppført 2004–2005 med Nordea-fonden som byggherre. Bygningen er tegnet av Boje Lundgaard & Lene Tranberg arkitekter og består av 360 leiligheter fordelt på seks etasjer i en sirkelrund bygning som omgir en atriumgård.]]
Noen av de eldste bygningene i indre by er Sankt Petri kirke (København) fra 1400-tallet og Konsistoriehuset (København) fra ca. 1420.
Christian IV av Danmark og Norge har en spesiell plass i byens historie; han fordoblet byens areal, anla Christianshavn og Nyboder og var hovedstadens første byplanlegger. Av hans mange byggverk fremstår Børsen (København) i nederlandsk renessanse som et enestående bygningsverk i europeisk arkitektur.
Barokkens København er blant annet representert med det snodde Tårn på Vor Frelsers kirke (København) tårn.
Den nye bydelen Frederiksstaden ble anlagt fra 1749 i rokokkostil. Sentralt ble det anlagt en stor plass, Amalienborg Slotsplads med fire adelspaleer som omkranser Frederik V (rytterstatue).
Etter Københavns brann i 1795 og Slaget om København (1807) skulle store deler av byen gjenreises og det ble bygget hus med avskårne hjørner for at brannstigene skulle kunne komme lettere rundt hjørnene. Det meste av Indre by er preget av denne arkitekturen.
Vollenes fall i 1856 ble startskuddet på en tid hvor nye kvarterer skjøt opp i rekordfart.
Etterkrigstidens planlegging av hovedstadsområdet ble understøttet av Fingerplanen fra 1947. Fingerplanen foreslo at den bymessige fortetningen primært skulle konsentreres i korridorer langs S-banenettet, mens mellomrommene skulle holdes av til grønne lunger.
Fil:Søndre Frihavn København.jpg var startskuddet på ny byggeaktivitet i hovedstaden. Her sees ØKs hovedsete.]]
Arkitekt Arne Jacobsen introduserte modernismen i Danmark og preget byen med bl.a. Danmarks Nationalbank i 1978.
Arkitekturen fra 1970- og 1980-årene er for en stor del internasjonal modularkitektur særlig konsentrert i forstadskommunene og oftest i form av elementbygging i betong. I de sentrale delene av København hadde perioden fokus på bysaneringer og særlig rettet mot de kummerlige bakgårdsområdene i brokvarterene.
På begynnelsen av 1990-tallet ble det igangsatt store byfornyelsesprosjekter på Vesterbro og på Amagerbro og området Ørestad ble anlagt.
Mot slutten av århundret skjedde en oppblomstring i arkitekturen med tilbyggene til Statens Museum for Kunst og Det Kongelige Bibliotek. Deretter fulgte markante bygninger som Operaen på Holmen, Skuespilhuset og Tietgenkollegiet i Ørestad nord.
København har lenge vært en tett bebygget, men ikke særlig høy by. Dette skyldes bl.a. stor respekt for byens historiske tårn og svært strenge byggeregulativ. I de siste 100 år har den generelle maksimale bygningshøyden vært 6 ½ etasje eller ca. 25 meter. Dette har medført at de høyeste bygningene i indre by til nå er tårn og spir på København rådhus, Christiansborg og kirker, Vor Frelsers kirke samt Kunsthallen Nikolaj. På Amager skal det i tillegg tas høyde for innflyvingen til lufthavnen, noe som medfører at maksimal byggehøyde i Ørestad er ca. 85 meter
Selv om København har ry som en ''lav'' by, finnes det en del svært høye bygninger i København. Med unntak av Århus domkirkes tårn på 93 m er de ti høyeste bygninger i København også de ti høyeste bygninger i Danmark. Den høyeste bygning i København er imidlertid Gladsaxesenderen på 220 meter.

Infrastruktur og transport


Transport


Fil:København fietsenstalling.jpg
Utarbeidelsen av Fingerplanen fikk stor betydning for København selv om den aldri har blitt offisielt vedtatt. Sportrafikken fra sentrum foregår derfor i dag ut av de fem fingrene samt i en nyere finger over Amager og Øresund til Sverige. Denne fingeren skaper også forbindelse til Københavns Lufthavn. Også flere av de store innfartsveiene følger fingrene. Til forskjell fra sportrafikken er det flere ringveier som lager forbindelse mellom de ytre områdene av byen. Bl.a. Høje-Taastrup kommune har sammen med de øvrige kommuner i Vestegnssamarbejdet planlagt trafikk, boliger og grønne områder i overensstemmelse med Fingerplanens visjoner.

Fotgjengere og gågater


I sentrum av København foregår mye transport til fots og opp mot 80 % av den samlede ferdsel i bykjernen foregår til fots. Langt de fleste gater i København har fortau. I store trekk er det kun motorveiene som ikke har fortau. Dette gjør at det er mulig relativt sikkert å bevege seg til fots. Det er likeledes installert mange fotgjengerfelt.
København har en del gågater hvor det ikke er tillatt å kjøre bil. Gågater finnes kun i det indre København og den mest kjente er Strøget (København). I tillegg finnes det en del gater rundt Strøget som også har gågatestatus.

Sykkel


Et kjennetegn ved København er de mange sykkelstiene som ofte gjør sykkelen til et hensiktsmessig transportmiddel, og gjør at sykkelbruken er på topp blant byer i den vestlige verden, bare Amsterdam ligger foran. Av alle som skal på arbeid eller utdannelse i byen, også de som pendler inn, sykler 36 % hver dag (gjennomsnitt for årene 2008-2010). Av de som bor i Københavns kommune har 85 % en sykkel til disposisjon, og 50 % sykler til arbeid eller utdannelse. Kommunen har 350 kilometer sykkelstier, 23 kilometer sykkelbane og mer enn 40 kilometer grønne sykkelstier. Gjennomsnittsfarten ved sykling er 16 km per time og det finnes 48 000 sykkelparkeringsplasser (2010). Det ble samme år syklet ca. 4,4 mill. km mellom hver ulykke med alvorlig personskade. Den syklede lengden øket med 50% fra 1990 til 2009 (biltrafikken økte i samme periode med 20%).
Københavns Kommune har en strategi om å gjøre København til verdens beste sykkelby. Et av målene er at 50 % av københavnerne skal ta i bruk sykkelen til jobb eller utdannelse i 2015.
København ble i 2008 kåret til den mest sykkelvennlige by av det amerikanske nettstedet Treehugger.com.

Bilisme og parkering


Fil:Oresundsmotorvejen.jpg
Indre by er preget av middelalderbyens gateplanlegging, noe som medfører at det kan være vanskelig å komme frem med bil eller buss. Systemet med ringveier er derfor av vital betydning for biltrafikken i København. Ring 2 (København) og lenger ute Ring 3 (København) omkranser brokvarterene. Mellom disse ringveiene er motorveien Motorring 3. Enda lenger ute er Motorring 4.
Utenfor Søerne og på Amager er det stadig de gamle landeveiene som er de viktigste. Under disse hører Vesterbrogade (København), Nørrebrogade (København), Østerbrogade (København) og Amagerbrogade (København). De større innfartsårene er Lyngbymotorvejen, Hillerødmotorvejen, Frederikssundmotorvejen, Holbækmotorvejen og Køge Bugt Motorvejen. Innfartsårene brukes i stor grad av pendling til å komme til og fra arbeide.
De fleste steder i København er det gratis parkering. Dette gjelder allikevel ikke for de indre bydelene hvor man som utgangspunkt skal betale for parkering. Utenfor betalingsområdene er det likeledes områder hvor det er tidsbegrenset parkering. Beboere i Københavns kommune kan kjøpe beboerparkeringslisens som gjelder for det nærmeste området.

Kollektiv transport


Fil:Copenhagen UrbanRailSystemMap DK.PNG
Den gamle betegnelsen for «Hovedstadsområdet» virker stadig som et soneinnelt lokaltrafikkområde med felles billettsystem og betjenes av en kombinasjon av busser, Københavns Metro, S-tog og regionaltog samt i periferien av områdets lokalbaner. S-togene brukes på korte strekninger i indre by, men fungerer også som tilbringere fra forstedene og til transport i og mellom disse. Den samlede offentlige transport i hovedstadsområdet har blitt anslått til 3,5 milliarder personkilometer i 2006, hvorav 33 % med S-tog, 33 % med regional- og fjerntog samt 25 % med buss. S-togene hadde 91 mill. passasjerer i 2008.
Metroen, som åpnet i 2002 og kjører døgnet rundt, har i 2012 ialt 22 stasjoner, av disse 9 underjordiske, og hadde 52 mill. passasjerer i 2010. Metrotogene er førerløse, og driftsselskapet har derfor bare 150 ansatte. Københavns Metro ble i 2010 kåret som «Verdens Beste Metro» og «Verdens Beste Førerløse Metro» på metrobransjens årlige verdenskongress i London. En ring rundt den indre byen, «Cityringen», er vedtatt og forventes ferdigstilt i 2018.
I motsetning til en rekke andre storbyer er de forskjellige trafikkarter tross felles takstsystem underlagt hvert sitt selskap. Bussene hører under Movia, metro under Metroselskabet, S-tog under S-tog, regional- og fjerntog under DSB (jernbaneselskap) og lokalbaner under Hovedstadens Lokalbaner.

Flyplasser


Fil:KastrupAirport Panorama.jpg]]
Københavns lufthavn i Kastrup er Skandinavias største med cirka 21 millioner passasjerer i året. I tillegg til innbyggerne på Sjælland betjener den også innbyggere i Skåne og det øvrige Sydsverige som lett kan komme direkte til flyplassen over Øresundsbroen.
Kastrup har en innenriks- og to utenriksterminaler. I 2009 startet byggingen av en ny terminal «CPH GO» (tidl. Swift). Kastrup Lufthavn er knyttet til resten av København med buss, tog og metro.
Rundt København finnes også Roskilde lufthavn som primært fungerer som flyplass for taxifly, privatfly og skoleflyving og Grønholt Flyveplads, som er en privat flyplass med svært begrenset trafikk.

Havner


Københavns havn har vært viktig for byen siden den ble grunnlagt. Havnen har blitt løpende bygget ut og dekker et stort areal mellom Svanemøllebugten og Sjællandsbroen. Fra 1990-tallet er de sentrale og sydlige delene av havnen blitt omdannet til bolig- og forretningsformål. Havneaktiviteter foregår derfor fortrinnsvis i Nordhavnen, Langelinie og ved Prøvestenen.
Selskapet bak havnen er fusjonert med Malmö hamn og driver de to havnene under navnet Copenhagen Malmö Port.
Fra København er det fergeforbindelse til Oslo og Świnoujście i Polen.
Mellom 250 og 300 cruiseskip anløper København Havn hvert år og havnen er en av de største anløpshavner for disse i Nordeuropa. Havnen og byen er likeledes flere ganger kåret som den beste anløpshavn for cruiseskip i Europa og verden.
Det er lystbåthavner ved Svanemøllehavnen, Prøvestenen og flere andre steder. Lystbåthavnen ved Svanemøllehavnen har plass til båter.

Forsyning og avfallshåndtering


København har stabile leveranser av vann, Elektrisitet, telefoni og annet som sikrer at byen kan fungere. Vann blir levert av lokale vannverk som pumper grunnvann opp fra bakken. På grunn av den store befolkningskonsentrasjonen har man de senere år snakket om at det kan oppstå utfordringer med å sikre lokalt produsert grunnvann. Det har derfor blitt eksperimentert med å blande overflatevann i det alminnelige grunnvannet. Det er Københavns Energi som står for levering av drikkevann til det meste av København. Elektrisitet og telefoni leveres som utgangspunkt av store leverandører som DONG Energy og TDC, men det er også mindre selskaper som bidrar.
København har de senere tiårene skapt gode muligheter for at avfallsprodukter fra produksjon og husholdninger kan skaffes av veien med etablering av forbrenningsanlegg og renseanlegg. Det mer spesialiserte og farlige avfallet håndteres som i andre danske kommuner av Kommunekemi.
Boligene i Københavns Kommune blir for en stor del oppvarmet av fjernvarme som leveres av Københavns Energi via et nett av fjernvarmerør. I store deler av byen er det mulig å få gass via byens distribusjonsnett. Denne bygassen brukes i områder med fjernvarme primært til bl.a. matlaging, men i områder uten fjernvarme også til oppvarming av boliger og vann. Det er også Københavns Energi som står for distribusjonen av gass i det meste av byen, på samme måte som de tar seg av kloakknettet.
Fil:Københavns Politigård.jpg ligger i Otto Mønsteds gade, ikke langt fra H.C. Andersens Boulevard (København). Det er hovedkvarter for Københavns politi og inneholder bl.a. administrasjon, ledelse, beredskapsavdelingen og radiotjenesten.]]
Selskapet Renholdningsselskabet af 1898 sto for Avfallen i Københavns og Frederiksberg Kommune, men fra mars 2010 er dette blittt overtatt av private.

Sykehus og ambulansetjeneste


Det største sykehuset i København – og Danmark – er Rigshospitalet<ref>http://www.jmhs.dk/PDF-files Henrik Permin/Righshospitalet.pdf 250-års-jubilæum for Rigets hospital
Ugeskrift for Læger, nummer 14–15 side 1322</ref> som ligger på Østerbro ved Fælledparken. Sykehuset er i stand til å behandle stort sett alle typer pasienter og har ofte den største ekspertise innenfor et gitt fagområde. Hvidovre Hospital er også et av de største sykehusene og har den største fødselsavdelingen. Bispebjerg Hospital og Frederiksberg Hospital er blant de andre store offentlige sykehus i København. I tillegg til de offentlige sykehusene er det en rekke privatsykehus som gjerne henvender seg til bestemte pasientgrupper, blant annet Herlev Privathospital og Københavns Privathospital.
Ansvaret for Ambulansetjenesten i Danmark i København ligger hos Region Hovedstaden, som har satt ut oppgaven til primært Falck. Københavns Brandvæsen dekker Indre By (København) og den nordlige delen av Københavns Kommune, mens Frederiksberg Brandvæsen ivaretar kjøringen på Frederiksberg og i Vanløse.

Politi og redningsberedskap


For Københavns, Frederiksberg, Tårnby og Dragør kommuner ivaretas politiopgavene av Københavns Politi. De har hovedsete på Københavns politigård rett ved Hovedbanegården. Politioppgavene i de øvrige kommuner blir ivaretatt for de vestlige forsteder av Københavns Vestegns Politi med hovedsete i Albertslund og for de nordlige forsteder av Nordsjællands Politi med hovedsete i Helsingør.
Redningsberedskabet er et kommunalt ansvarsområde, men oppgaven kan settes ut og derfor utfører en privat entreprenør mange steder oppgaven. De forskjellige kommuner som utgjør København har valgt forskjellige løsninger. Inne i byen (Københavns og Frederiksberg kommuner), på Amager, samt mot vest har man kommunalt brannvesen, mens Falck ivaretar oppgaven i de øvrige kommuner rundt om København.

Kjente københavnere

Noter


<div class="references-small">
</div>

Referanser

Litteratur


Gregers Dirckinck-Holmfeld: ''Christian 4.s København'', Politikens forlag, ISBN 87-567-7923-2
Peder Bundgaard: ''København – du har alt'', Borgens forlag, ISBN 87-21-00499-4
Karl-Erik Frandsen: ''Kongens og folkets København'', forlaget Skippershoved, 1996, ISBN 87-892-2427-2

Eksterne lenker


http://www.kk.dk/ Københavns kommune
http://kbhkort.kk.dk/ Kart som viser grensene for Københavns kommune og Fredriksberg kommune, og mulighet for temainformasjon (transport, kultur m.m.)
http://www.visitcopenhagen.dk VisitCopenhagen.dk – Wonderful Copenhagen
http://www.netkontor.dk/cph/ Daglig bilde fra København
http://www.aok.dk/ Alt om København har informasjon om det meste som skjer i København
Kategori:København
Kategori:Europeiske kulturhovedsteder
Kategori:Øresundsregionen
Kategori:Hovedsteder i Europa
Kategori:Befolkede områder etablert på 1000-tallet
af:Kopenhagen
am:ኮፐንሀገን
ang:Cēapmannhæfen
ar:كوبنهاغن
an:Copenaguen
arc:ܩܘܦܢܗܐܓܢ
roa-rup:Copenhagen
ast:Copenhague
az:Kopenhagen
bn:কোপেনহেগেন
zh-min-nan:Copenhagen
be:Горад Капенгаген
be-x-old:Капэнгаген
bg:Копенхаген
bo:ཁོ་ཕེན་ཧ་ཀེན།
bs:Kopenhagen
br:Kopenhagen
ca:Copenhaguen
cv:Копенгаген
cs:Kodaň
co:Copenaghen
cy:Copenhagen
da:København
de:Kopenhagen
dsb:Kopenhagen
et:Kopenhaagen
el:Κοπεγχάγη
en:Copenhagen
es:Copenhague
eo:Kopenhago
ext:Copenagui
eu:Kopenhage
ee:Copenhagen
fa:کپنهاگ
hif:Copenhagen
fo:Keypmannahavn
fr:Copenhague
fy:Kopenhagen
ga:Cóbanhávan
gv:København
gd:Copenhagen
gl:Copenhaguen - København
ko:코펜하겐
hy:Կոպենհագեն
hi:कोपनहेगन
hsb:Kopenhagen
hr:Kopenhagen
io:København
ilo:Copenhagen
id:Kopenhagen
ia:Copenhagen
os:Копенгаген
is:Kaupmannahöfn
it:Copenaghen
he:קופנהגן
jv:Kopenhagen
kl:København
kn:ಕೋಪನ್ ಹ್ಯಾಗನ್
ka:კოპენჰაგენი
csb:Kòpenhaga
kk:Копенгаген
kw:Kopenhavn
sw:Kopenhagen
kv:Копенгаген
ht:Kopènag
ku:Kopenhag
ky:Копенгаген
ltg:Kopenhaga
la:Hafnia
lv:Kopenhāgena
lb:Kopenhagen
lt:Kopenhaga
lij:Copenaghen
lmo:Cupenaghen
hu:Koppenhága
mk:Копенхаген
mg:Kaopenagy
ml:കോപ്പൻഹേഗൻ
mt:Kopenħagen
mi:Copenhagen
mr:कोपनहेगन
xmf:კოპენჰაგენი
arz:كوبينهاجين
ms:Kopenhagen
my:ကိုပင်ဟေဂင်မြို့
nah:Copenague
nl:Kopenhagen
ja:コペンハーゲン
nap:Copenaghen
frr:Kopenhuuwen
nn:København
nov:København
oc:Copenaga
pnb:کوپن ہیگن
pap:Kopenhagen
pms:Copenàghen
nds:Kopenhagen
pl:Kopenhaga
pt:Copenhaga
ro:Copenhaga
qu:København
ru:Копенгаген
sah:Копенһаген
se:Københápman
sa:कोपनहागन
sc:Copenaghen
sco:Copenhagen
stq:Kopenhagen
st:Copenhagen
sq:Kopenhagen
scn:Copenaghen
simple:Copenhagen
sk:Kodaň
sl:København
cu:Кобєнхавнъ
szl:Kopynhaga
so:Kobanhaygan
ckb:کۆپنھاگن
sr:Копенхаген
sh:Kopenhagen
fi:Kööpenhamina
sv:Köpenhamn
tl:Copenhagen
ta:கோபனாவன்
tt:Копенгаген
te:కోపెన్‌హాగన్
th:โคเปนเฮเกน
tg:Копенҳаген
tr:Kopenhag
udm:Копенгаген
uk:Копенгаген
ur:کوپن ہیگن
ug:Kopénhagén
vec:Copenaghen
vep:Kopengagen
vi:Copenhagen
vo:København
fiu-vro:Kopõnhaagõn
war:Copenhagen
yi:קאפנהאגן
yo:Copenhagen
zh-yue:哥本哈根
diq:Kopenhag
bat-smg:Kuopenhaga
zh:哥本哈根

Kulturnett


Kulturnett Norge er en Internett-satsing fra Kultur- og kirkedepartementet. Den ble lansert 8. desember 1998 med redaksjon lagt til Nasjonalbiblioteket i Mo i Rana.
Siden 2003 har Kulturnett vært drevet som en del av ABM-utvikling, statens senter for arkiv, bibliotek og museum. Dette er et felles webhotell og tjenestetilbyder innen arkiv, bibliotek og museum.
Regionale kulturnett eksisterer i flere fylker, og det er også tematiske seksjoner innen tjenesten slik som «kultur på kart» og «kunstnerregisteret». Lenker til karttjenesten hos Kulturnett for Wikipedia er med tillatelse. For et eksempel på bruken av denne kultur-relaterte karttjenesten, se Nord-Aurdal.

Eksterne lenker


http://www.abm-utvikling.no/ ABM-UTVIKLING
http://odin.dep.no/kkd/bn.html Kirke og kulturdepartementet
http://www.kulturnett.no Kulturnett Norge
http://akershus.kulturnett.no Kulturnett Akershus
Kategori:Norske nettsteder
en:Kulturnett.no
nn:Kulturnett.no

Kongsvinger


Fil:Vinger_kirke.jpg
Kongsvinger er en by og en Norges kommuner i Hedmark. Kommunen grenser til Eidskog i sør, Sør-Odal i vest, Grue i nord og Sverige i øst. Det meste av arealet i Kongsvinger er skog, men det er også mye jordbruk og hundrevis av innsjø og vassdrag. Tettstedet Kongsvinger har }} innbyggere per .
Kongsvinger by ligger på begge sider av Glåma, med Kongsvinger festning som et landemerke på en høyde i den nordlige del av byen. Kongsvinger er regionsenter for Glåmdalen, som består av Odalen, Vinger, Eidskog og Solør. Kommuneslagordet er «Kongsvinger – handlekraftig regionsenter i vekst».
__TOC__

Historie

Før 1814


Bygda Vinger ved Glåmakneet har vært et viktig sted siden vikingtiden, og det er gjort flere funn fra steinalderen i området rundt Vingersjøen. Veien gjennom Eidskog til Sverige, Eskoleia, er nevnt allerede i sagaene. Den krysset Glåma akkurat der elven svinger brått mot vest. Lenge stod det en kirke, antagelig en stavkirke, på østsiden av Glåma. Vinger kirke nevnes første gang i sagaen om Håkon Håkonsson, i beretningen om slaget mellom kongen og Ribbungene i 1227. Unionskongen Erik av Pommern besøkte Norge i 1405 og valgte da ''den Wingerske Kongevei''.
Tråstad skanse, da benevnt Vingersund skanse, ble anlagt i 1658 for å beskytte fergestedet over elven. Det er også kart som tyder på at en skanse omtrent på samme tid ble anlagt litt høyere opp der den nåværende kirken senere ble bygget. Hovedforsvaret ble flyttet opp på toppen av Tråstadberget i 1673 ved anleggelsen av Vinger skanse, også kalt Gyldenborg etter Ulrik Fredrik Gyldenløve.
I 1681&ndash;1684 kom det egentlige arbeidet på festningsanlegget Kongsvinger festning i gang. Ettersom kong Christian V foranlediget denne, la man til forstavelsen ''Kongs-'' foran Vinger festning. I denne forbindelse oppstod Leiren (''leiren'' som i ''militærleir''), med sine arbeidere (utkalte mannskaper). Disse bygde sine hus etter en rettvinklet gateplan, uttegnet av general Johan Caspar de Cicignon. Byens fødsel kan da altså legges til 1682, selv om det skulle gå 172 år før Kongsvinger ble kjøpstad. På slutten av 1700-tallet fikk leiren midlertidig postkontor, seks år senere ble det permanent.
Området rundt festningen, Øvrebyen, er i dag dominert av trehusbebyggelse. Denne er bygget fra tidlig 1700-tallet til sent 1800-tallet. Vinger kirke, bygget på 1600-tallet, men med krusifiks fra 1300-tallet, ligger i bydelen Øvrebyen, ved byens gamle torg, nå kalt Kirketorget. Kirken ble ombygget flere ganger, i 1854 fikk den sitt for Norge sjeldne løkkuppeltårn. Kongsvinger-marken, en heste- og buskapsmarken, fikk kongelig brev på 1780-tallet og arrangeres fortsatt med tre dager i mai og september hvert år.

1814&ndash;1905


Da Norge gikk inn i union med Sverige i 1814, ble Kongsvingers rolle i grenseforsvaret utspilt. I stedet ble byen et viktig stoppested for reisende mellom de to landene. Festningen forble likevel i drift, ettersom Glåma ble sett på som en viktig forsvarslinje dersom et av landene skulle bli invadert av en tredje part. I 1823 ble festningen likevel evakuert, og kun et fåtall ansatte ble igjen. Dette førte til at store deler av byens økonomiske grunnlag, som var å levere varer og tjenester til festningen, falt bort.
Aasmund Olavsson Vinje beskrev utsikten fra festningen som «ei av dei fagraste i landet,» og befolkningen beskrev han slik (fra ''Ferdaminni fraa Sumaren 1860''):
<blockquote>''Dei ero kallade Noregs Franskmenn, og dette er ikki eit so usannt Ord endaa, for den seige norske Bonden er ikki so javnt at finna her. Der er Liv og lett Umtanke, og der er fleire Bønder, som lesa Tidender her enn kanskje paa nokon annan Stad i Landet, imindsto er dette Tilfellet i Aasnes, som er utruleg langt framme baadi med Husstell og jorddyrkning og den heile Livemaaten.''</blockquote>
En fransklignende uhøytidelig bondebefolkning, som leser mer aviser enn andre bønder i Norge.
Vinje skrev også om de vakre gårdene ved Vingersjøens nordre bredd, med herregårder og høyerestandsselskapelighet med gjester fra både norske og svenske sosiale og politiske eliter.
Faktisk var det ingen annen by enn Oslo som hadde så mange kongebesøk som Kongsvinger i perioden fra 1814 til 1865.
En gruppe borgere under ledelse av postmester Ole J. Tommelstad lyktes i 1854 å få Stortinget til gi Kongsvinger kjøpstadsrettigheter. Året etter ble byen skilt ut fra Vinger kommune som egen bykommune. I 1856 ble det bygget en bro av tre over Glåma ved Kongsvinger.
Jernbaneutbyggingen i Norge nådde Kongsvinger i 1862 på sin vei fra Oslo til Stockholm. Banen, og dermed Kongsvinger stasjon, ble bygget sør for Glåma, mens Kongsvinger alltid hadde vært begrenset til nord for elven. Rundt stasjonen vokste det opp ny bebyggelse kalt Stasjonsbyen, som lå i Vinger kommune utenfor byen Kongsvinger .
Som et ledd i opprustningen i årene før unionsoppløsningen, ble forsvarslinjen langs Glåma ble satt i stand på nytt. Kongsvinger festning ble ansett for å være sårbar om fiendtlig artilleri fikk fotfeste på Holtberget sør for Glåma. Nye forsvarsverk ble derfor bygd på Vardåsen og Gullbekkåsen, to tvillinghøyder nordvest for og høyere enn den gamle festningen. Dette ble til tvillingfortene Vardåsen og Gullbekkåsen fort, som ble overlevert til Kystartilleriet i 1903. Anleggingen av disse fortene stimulerte byens økonomi atter igjen. Under forhandlingene om unionsoppløsningen krevde svenskene at alle moderne festningsanlegg langs grensen måtte rives, men gikk til slutt med på at anleggene ved Kongsvinger skulle spares.

Etter 1905


I 1939 ble det Tyskland prisemannskapet fra SS City of Flint internert på festningen, og slik fikk Kongsvingers befolkning stifte bekjentskap med den tyske krigsmakten lenge før andre i landet, da tyske offiserer kunne bevege seg fritt i byen med uniform. I april 1940 pågikk noen av de viktigste kampene i landet i Kongsvinger. Kongsvinger festning kapitulerte med en gang, men Vardåsen fort, under ledelse av den svenske kaptein Gösta Benckert med Max Manus og «Shetlands-Larsen» i kompaniet, kjempet i timevis mot tyske styrker før de slo retrett langs Glåma.
For å hindre tysk fremrykning forsøkte man å sprenge brua, men forsøket mislyktes. Brua ble stående, om enn med en spesiell profil. I 1949 ble en ny hengebro, Kongsvinger bru, bygget ved siden av den gamle brua, ettersom denne i tillegg til å være skadet var blitt for liten.
Ved fortet på Gullbekkåsen ble Luftforsvarets Stasjon Kongsvinger (LST/K) anlagt med radarstasjon i 1955 , i operativ drift til 1964, da Luftforsvarets stasjon Måkerø overtok forsvarets radarovervåking av Sør-Skandinavia. Stasjonen ble Luftforsvarets Kontroll og Varslingsskole (LKVS) i 1964. Radaren dekket et område fra Steinkjer i nord til Hamburg i sør, fra Stockholm i øst til Bergen i vest. LKVS ble flyttet til Måkerøy 1. august 2002 og samtidig forsvant også Luftkontrollinspektoratet (LKI). Etter dette er anleggene på Gullbekkåsen tatt i bruk som fengsel, selv om selve radaren forble i drift. Vardåsen fort ble liggende ubrukt og forfalt.
I 1963 ble et regionsykehus åpnet i Kongsvinger, som etterhvert fikk et bredt utvalg av alt fra intensivavdeling til ortopedi. Året etter, i 1964, ble bykommunen Kongsvinger slått sammen med landkommunene Brandval og Vinger til Kongsvinger kommune. Kongsvinger var i denne forbindelse herredskommune (landkommune) i noen måneder, før bystatusen ble gjenopprettet. Det gamle skillet mellom Kongsvinger og Vinger ble dermed visket ut.
Kongsvinger svømmeanlegg åpnet i 1988, etterfulgt av Kongsvinger Ishall i 1992 og Kongsvingerhallen 14. desember 1997. I mellomtiden hadde riksvei 2 i 1991 blitt lagt i en ny trasé utenom sentrumsgatene, inkludert ei ny bru over Glåma, Gjemselund bru, ei ny bru langs Glåma under den gamle, Elvebredden bru, og Vinger tunnel under jernbanestasjonen.
Byens katolske menighet fikk sin egen kirke, Sta. Clara kirke, i 2001. Dette ble den første nye kirke i byen siden 1697 og den første katolske siden før reformasjonen.
I sentrum samlet butikkene seg i kjøpesenter. I Midtbyen nord for Glåma er Kongssenteret det største med etter ferdigstillelsen i 2002. Deler av gågata i Sentrum Syd fikk glasstak. En annen endring i sentrum var at den gamle barneskolen Sentralskolen ble stengt i 2005 og en ny skole på Marikollen skole (Kongsvinger) ble åpnet. Bygningene til Sentralskolen ble deretter bygget inn i nye Sentrum videregående skole, som er en sammenslåing av gamle Sentrum videregående skole og Kongsvinger tekniske fagskole. Biblioteket ble også flyttet hit. De nye bygningene åpnet i januar 2009.
Innen justissektoren ble det også bygget nytt. Kongsvinger fengsel på Vardåsen åpnet i 2002, selv om utbyggingen enda pågikk noen år. Dernest kom Kongsvinger tinghus i 2006.

Geografi


Fil:Kongsvinger01.jpg over Glåma ]]
Kongsvinger kommune er stort sett dekket av skog, med Finnskogen lengst i øst. Langs Glåma er det likevel en del landbruk. Glåmdalen går gjennom kommunens vestre del. Dalføret kommer inn fra nord og går over halvveis gjennom kommunen før det svinger mer enn 90 grader og fortsetter vestover. Noen av kommunens vann tilhører Glommavassdraget, mens andre dreneres til Sverige i øst.
Det høyeste punktet i kommunen er Rafjellet nord i kommunen med sine 576&nbsp;meter over havet. Til sammenligning ligger kommunesenteret i dalbunnen på omtrent 150&nbsp;meter over havet.
I følge Statistisk sentralbyrå hadde kommunen per 2011 to tettsteder. Disse var kommunesenteret Kongsvinger og Roverud.

Geologi


Berggrunnen i Kongsvinger-området består av grunnfjell fra jordens urtid. ''Kongsvingergruppen'' er en rekke av smale soner av grønnstein, skifer og kvartsitt som ble dannet i prekambriumtiden. Bergartene tilhører ''det transskandinaviske intrusivbeltet'' (TIB).

Elver, fjell og vann


Bæreia
Digeren
Glomma
Møkeren
Nugguren
Rafjellet
Rotna
Sigernessjøen
Skasen
Skasåa
Varaldsjøen
Vingersjøen
Vrangselva

Klima


Kongsvinger har innlandsklima med relativt lite nedbør, kalde vintrer, varme somrer og betydelige forskjeller mellom dag- og nattetemperaturen i sommerhalvåret. Normal (meteorologi) for perioden 1961–1990 er gitt i tabellen nedenfor.
Det har blitt drevet meteorologiske målinger i regi av Meteorologisk institutt i Kongsvinger fra 1943. Høyeste og laveste offisielt registrerte temperaturer i kommunen er henholdsvis 32,2 grader 19. juni 1970 og −36,0 grader 9. februar 1966, begge rekorder satt på Vinger målestasjon. Dagens målestasjon ligger i Kongsvinger sentrum.

Næringsliv og kommunikasjon


Fil:TRS 070609 026.jpg ]]
I følge Statistisk sentralbyrå fantes det 1715 bedrifter i Kongvinger i fjerde kvartal 2008. Jord- og skogbruksrelaterte foretak utgjør tilsammen 345 av disse. Etter at byen i 1965 ble valgt ut til vekstsenter har SIVA reist flere store fabrikkhaller. Statistisk sentralbyrå har en avdeling i byen og den store databedriften Ibas har sitt opprinnelsessted og hovedkontor på Kongsvinger.
Tre jernbanestrekninger møtes i Kongsvinger: Grensebanen til Charlottenberg i Sverige i sørøst, Solørbanen til Elverum i nord, og Kongsvingerbanen til Oslo i vest. Det innebærer direkteforbindelse med ekspresstog til Stockholm, Karlstad og Oslo i regi av SJ og Tågkompaniet, samt lokaltog til Oslo kjørt av NSB.
Frem til 1990-tallet møttes de to riksveiene i Norge med lavest riksveinummer i Kongsvinger, nemlig riksvei 2 fra Europavei 6 ved Kløfta gjennom Kongsvinger til svenskegrensen ved Eda, og riksvei 3 som begynte i Kongsvinger og gikk opp til Elverum og videre gjennom Østerdalen. Riksvei 2 går fortsatt gjennom Kongsvinger, men går nå til Elverum istedenfor Kløfta. Strekningen Kongsvinger–Elverum het i mellomtiden riksvei 20. Den gamle traseen til riksvei 2 fra Kløfte ble 25. september 2012 en del av europavei 16 fra Bergen. Fra Kongsvinger sentrum følger E16 gamle riksvei 200 til Øyermoen og videre inn i Sverige til Gävle.
I 2004 startet utbygging av riksvei 2, senere europavei 16, til firefelts motorvei frem til Kongsvinger.
Det er bussforbindelse med timesavganger Oslo, samt flere korresponderende busser til/fra Elverum og Charlottenberg.
Den gamle Kongeveien fra Oslo til Stockholm går også gjennom Kongsvinger. Denne Kongeveien går egentlig helt til Sankt Petersburg i Russland.
Helt øst i kommunen, der den grenser til Arvika og Eda kommuner i Sverige, går vandringsleden Finnskogleden.
Byen er et tollsted i Tollregion Øst-Norge, og hadde frem til 1990-tallet både postområde og teleområde.

Lokalstyre


Liste over ordførere i Kongsvinger

Utdanning


Selve byen har tre barneskoler (Vennersberg skole, Marikollen skole (Kongsvinger) og Langeland skole) og to ungdomsskoler (Holt ungdomsskole og Tråstad ungdomsskole). Videre er det tre kommunale grunnskoler ellers i kommunen, hvorav to barne- og ungdomsskole (Austmarka barne- og ungdomsskole og Roverud barne- og ungdomsskole) og én kun er barneskole (Brandval skole), samt én musikkskole. I tillegg kommer en privat montessoriskole på Lundersæter.
Kongsvinger har også to offentlige videregående skoler: Øvrebyen videregående skole (allmenne- og økonomiske fag) og Sentrum videregående skole (fagskole). I tillegg har Norges Toppidrettsgymnas en avdeling i byen.
Av høyere utdanning har Politihøgskolen et campus i Kongsvinger. Tidligere var operative kurs og hundetrening som foregikk ved senteret, men fra 2009 rommer det også førsteårsstudenter. Det finnes også tilbud innen høyere utdanning i regi av Høgskolestiftelsen i Kongsvinger ved Campus Kongsvinger på Rasta.

Presse


Avisen Glåmdalen (avis) kommer ut i Kongsvinger 6 dager i uken.
Dagsavisene Hedemarkens Amtstidende, Indlandsposten, Kongsvinger Avis og Østlendingen Solør-Odal har tidligere utkommet i Kongsvinger. I tillegg finnes blant annet den lokale radiostasjonen Radio Kongsvinger i byen.

Sport


Kongsvinger IL har et Kongsvinger IL Toppfotball i 1. divisjon fotball for herrer som spiller sine kamper på Gjemselund stadion og et Kongsvinger Knights som spiller i 1. divisjon. De holder til i Kongshallen like ved siden av. Gjemselund stadion fungerte tidligere også som friidrettsarena, men ble bygd om til en ren fotballbane i 2009. I tillegg finnes det en innendørs fotballbane i Kongsvingerhallen, som også kan benyttes til andre aktiviteter. Håndball spilles i Tråstadhallen tilknyttet Tråstad ungdomsskole og i Holthallen som ligger ved Holt_ungdomsskole. Like øst for byen ligger Kongsvinger Ridesenter, hvor Kongsvinger og omegn rideklubb holder til, og Kongsvinger travbane.
Rally Finnskog Norway har vært arrangert i distriktet siden 1982. Start og mål har vært i Kongsvinger, og de siste årene har det også vært en etappe på et industriområde inne i byen. I 2006 ble dette rallyet satt til side for å arrangere et kandidatløp, Rally Norway, for VM. Rally Norway ble tildelt VM-status og første fullverdige VM-runde var i 2007. Året etter var det pause for Rally Norway og det ble igjen arrangert en runde med Rally Finnskog Norway, før Rally Norway kom tilbake i 2009.

Andre organiserte idretter gjennom lag og foreninger i Kongsvinger


http://www.kongsvinger-golfklubb.no/ Kongsvinger Golfklubb
Kongsvinger IL Friidrett
Kongsvinger IL Håndball
Kongsvinger IL Ski
Kongsvinger Skøyteklubb
Kongsvinger IL Turn
http://www.vingerwolves.no/ Kongsvinger basketball club
Kongsvinger Futsal
Kongsvinger roklubb
Kongsvinger og omegn skytterlag
Kongsvinger sportskyttere
Brandval/Kongsvinger o-klubb
Kongsvinger klatreklubb
Kongsvinger svømmeklubb
Kongsvinger tae-kwon-do klubb
Kongsvinger tennisklubb
Langeland bordtennisklubb
Rasta IL
Vinger FK
Kongsvinger modellflyklubb
Glåmdal sykkelklubb

Kunst og kultur


Fil:DJP.jpg
Kongsvinger festning blir benyttet til konserter og teaterforestillinger. Et fast innslag er Festningsspillene som er et utendørs skuespill som arrangeres på festningen hver sommer og tar for seg livet der i tiden før 1814. Et årlig fenomen er også russerevyen som den lokale russefeiringen setter opp på Rådhusteateret. Teateret fungerer også som byens kinosal. De siste årene har det også vært tradisjon med underholdning i Sommerteltet på Rådhusplassen sommeren gjennom med kjente og mindre kjente artister innen musikk og revy.
Opp gjennom historien har kjente diktere og kunstnere som Jonas Lie (1833), Erik Werenskiold og Dagny Juel holdt til i Kongsvinger. I sistnevntes gamle hjem, Rolighed, holdes det fra tid til annen konserter. Rolighed huser i dag Kvinnemuseet. Kongsvinger kunstforening står for kunstutstillinger på Aamodtgården i Øvrebyen bydel.
Kommunens tusenårssted er Kongsvinger festning.

Severdigheter


De største severdighetene i Kongsvinger er Kongsvinger festning, Vinger kirke og Kvinnemuseet/Kongsvinger Museum, som alle ligger i tilknytning til den gamle bydelen Øvrebyen.
Skinnarbøl gårds hovedbygning (Grenseslottet) ved Vingersjøen er verdt å se. Her tilbragte dronning Sofie av Norge og Sverige somrene i årene 1892&ndash;1904, og lenger øst i kommunen ligger Dronningens utsikt, som gir utsikt innover i Sverige.

I populærkulturen


I Ingvar Ambjørnsens roman ''Den siste revejakta'' kjører hovedpersonene gjennom «denne merkelige byen som synes å bestå av bensinstasjoner og snarkjøp» på vei til Finnskogen.
På det amerikanske bandet Of Montreals album ''Hissing Fauna: Are You the Destroyer?'' fra 2007 heter den ene sangen «A Sentence of Sorts in Kongsvinger».
Flere av forfatteren Levi Henriksens bøker er lagt til området.

Kjente personer fra Kongsvinger kommune


Erik Werenskiold (1855&ndash;1938), kunstner
Dagny Juel (1867&ndash;1901), dikter
Sverre Strandli (1925&ndash;1985), tidligere verdensrekordholder i sleggekast
Åse Wisløff Nilssen (1945&ndash;), politiker
Tove Strand (1946&ndash;), politiker
Bjørge Stensbøl (1947&ndash;), tidligere toppidrettssjef i Olympiatoppen
Monica Kristensen Solås (1950&ndash;), polfarer
Even Pellerud (1953&ndash;), fotballspiller og -trener
Levi Henriksen (1964&ndash;), norsk forfatter
Roy Lønhøiden (1964&ndash;), sanger og komponist
Øivind Roos (1964&ndash;), entertainer
Cårejånni Enderud (1966&ndash;), dragartist, stylist og kostymedesigner
Håvard Gimse (1966&ndash;), pianist
Runar Søgaard, (1967&ndash;), lederskapskonsulent
Øyvind Gimse (1968&ndash;), cellist
Lars Bjarne Marøy (1971&ndash;), historiker og skribent
Kjetil Foseid (1972&ndash;), vokalist i Vazelina Bilopphøggers
Lars Karelius Noer (1974&ndash;), journalist
Olav Chen (1977&ndash;), samfunnsøkonom
Thomas Mårud (1977&ndash;), journalist og musiker
Espen Nystuen (1981&ndash;), fotballspiller
Eirik Skadsdammen (1981&ndash;), ishockeyspiller
Caroline Knutsen (1983&ndash;), fotballspiller
Håvard Vad Petersson (1984&ndash;) curler
Lars Erik Hesbråten (1985&ndash;), ishockeyspiller
Lars Christian Krogh Gerson (1990&ndash;) fotballspiller
Tom Ivar Hesbråten (1993&ndash;), ishockeyspiller

Bydeler


Digerudlia
Gjemselund
Glåmlia
Hexumløkka
Holt (Kongsvinger)
Kurudlia
Langeland (Kongsvinger)
Langerudberget
Marikollen (Kongsvinger)
Midtbyen (Kongsvinger)
Rasta (Kongsvinger)
Skriverskogen
Stasjonssida
Tråstad
Vangen (Kongsvinger)
Vennersberg
Øvrebyen

Vennskapsbyer


Arvika
Ebel es-Saqi
Skive_kommune
Ylöjärvi

Referanser

Eksterne lenker


http://www.kongsvinger.kommune.no Kongsvinger Kommune
http://www.kulturnett.no/kultur_paa_kart/kart.jsp?g=T1669487&pageid=2 Kultur i Kongsvinger på kart fra Kulturnett.no
http://www.byen-var.no/ Byen Vår Kongsvinger med bla. Kongsvinger-guiden.
http://www.austmarka.no Austmarka.no
Kategori:Kongsvinger
Kategori:Byer i Hedmark
Kategori:Tettsteder i Hedmark
bg:Конгсвингер
da:Kongsvinger
de:Kongsvinger
en:Kongsvinger
fr:Kongsvinger
ko:콩스빙에르
bpy:কঙ্সভিনজের
it:Kongsvinger
la:Kongsvinger
lt:Kongsvingeris
nl:Kongsvinger (gemeente)
nn:Kongsvinger kommune
nds:Kommun Kongsvinger
pl:Kongsvinger
pt:Kongsvinger
ru:Конгсвингер
se:Kongsvinger
sl:Kongsvinger
sr:Конгсвингер
fi:Kongsvinger
sv:Kongsvinger
vi:Kongsvinger
war:Kongsvinger
zh:康思维恩格

Krone (valuta)

Krone er en myntenhet som brukes i flere land som Norge, Sverige, Danmark, Island (króna), Færøyene (króna), Tsjekkia (koruna) og Slovakia (koruna). Krone var også i bruk i Østerrike-Ungarn (østerrike-ungarske krone) og Estland (estlandsk krone).
Den norske valutaen har betegnelsen Norsk krone, den svenske Svensk krone, den danske Dansk krone, den islandske Islandsk krone, den tsjekkiske Tsjekkisk koruna og den slovakiske Slovakisk koruna.
I noen land brukes Øre (valuta) som mynt, og en øre er da verdt 1/100 krone.

Se også


Norske mynter
Kategori:valuta
be:Крона, манета
ca:Corona (moneda)
da:Krone (møntenhed)
fr:Couronne (monnaie)
he:כתר (מטבע)
ja:クローネ
nn:Kronemynt
ru:Крона (денежная единица)
sv:Krona (valuta)
zh-yue:克朗
zh:克朗