Plinius den eldre

Fil:Plinyelder.jpg
Gaius eller Caius Plinius Secundus, (23 e.Kr. – 25. august 79 e.Kr.), bedre kjent som Plinius den eldre, var en Romerriket forfatter, naturforsker, fysiker, og tillegg også militærkommandant og admiral av en viss betydning. Flere av de historiske verkene hans var viktige for Tacitus, men er tapt for ettertiden, men hans store encyklopediske verk ''Naturalis Historia'' er bevart for ettertiden. Han er kjent for å ha sagt at «Sann ære består i å gjøre hva som fortjener å bli skrevet, i skrift det som fortjener å bli lest».
Han var sønn av en romersk ''Ridder (romersk)'', en Marcella med familienavnet Celer, noen sier han var sønn av senator Gaius eller Caius Caecilius av Novum Comum (Como), andre av en Titus, noe som antyder en mulig forbindelse til ''Titii Pomponii'', og således knyttet til ''Caecilii fra Celer'', et familienavn brukt av ''gens'' (gruppe av familier). Han var født i Como, ikke (som det noen ganger blir sagt) i Verona: dent er kun som innfødt av Gallia Transpadana at han kaller Catullus av Verona sin ''conterraneus'', eller landsmann, ikke sin ''municeps'', det vil si at de var felles bysbarn. En statue av Plinius den eldre på fasaden av Duomo av Como feirer ham som en innfødt sønn.
Plinius døde den 25. august 79 i løpet av det berømte vulkanutbruddet i Vesuv som også ødela byene Pompeii og Herculaneum. Som den sanne vitenskapsmann han var, dro han ut i båt i Napolibukten for å studere fenomenet. Etter å ha mottatt en lapp med bønn om hjelp fra en venn, satte han kursen mot faresonen andre flyktet fra, og landet ved Stabiae. Her tok han et bad og spiste middag i huset til sin venn Pomponianus, etter å ha fortalt reisefølget sitt at de glødende lavastrømmene bare var fyrverkeri eller forlatte hus som var satt fyr på. Men morgenen etter var askelaget utenfor så tykt at det ikke var annet å gjøre enn å ta til flukten med puter bundet fast på hodet som vern mot glødende pimpstein. Plinius kollapset og døde mens han støttet seg til to slaver.

Referanser

Se også


Plinius den yngre
Kategori:Romerske forfattere
Kategori:Farmasihistorie
af:Plinius die ouere
als:Plinius der Ältere
ar:بلينيوس الأكبر
be:Пліній Старэйшы
bg:Плиний Стари
bs:Plinije Stariji
br:Plinius an Henañ
ca:Plini el Vell
cs:Plinius starší
cy:Plinius yr Hynaf
da:Plinius den ældre
de:Plinius der Ältere
el:Πλίνιος ο Πρεσβύτερος
en:Pliny the Elder
es:Plinio el Viejo
eo:Plinio la Maljuna
eu:Plinio Zaharra
fa:پلینیوس
fr:Pline l'Ancien
fy:Plinius de Alde
fur:Plinius il vieli
ga:Plinias Mór
gl:Plinio o Vello
ko:대 플리니우스
hy:Պլինիոս Ավագ
hr:Plinije Stariji
id:Plinius yang Tua
is:Plinius eldri
it:Gaio Plinio Secondo
he:פליניוס הזקן
ka:პლინიუს უფროსი
la:Gaius Plinius Secundus
lv:Plīnijs Vecākais
lt:Plinijus Vyresnysis
li:Plinius d'r Owwere
hu:Caius Plinius Secundus
mk:Плиниј Постариот
ml:പ്ലീനി
xmf:პლინიუს უნჩაში
nl:Plinius de Oudere
ja:ガイウス・プリニウス・セクンドゥス
nn:Plinius den eldre
oc:Plini lo Vièlh
pl:Pliniusz Starszy
pt:Caio Plínio Segundo
ro:Plinius cel Bătrân
ru:Плиний Старший
sq:Gai Plin Sekundi
simple:Pliny the Elder
sk:Plínius Starší
sl:Plinij starejši
sr:Плиније Старији
sh:Plinije Stariji
fi:Plinius vanhempi
sv:Plinius den äldre
th:พลินิผู้อาวุโส
tr:Gaius Plinius Secundus
uk:Пліній Старший
zh:老普林尼

Ghana


Ghana er en republikk i vestlige Afrika. I perioden 1874–1957 var Ghana en britisk koloni med navnet ''Gullkysten (britisk koloni)''. Landet grenser mot Elfenbenskysten i vest, Burkina Faso i nord og Togo i øst. Mot sør ligger Guineabukta.

Etymologi


Som engelsk koloni hadde landet navnet ''Gullkysten'', et navn europeerne hadde brukt siden 1400-tallet, fordi gull dengang var områdets viktigste handelsvare. Etter å ha oppnådd uavhengighet ble det nye navnet ''Ghana'', som er hentet fra Ghanariket som før kolonitiden lå flere hundre kilometer nordvest for dagens Ghana, nær dagens Mali. Årsaken til at navnet ble valgt er at innbyggerne i dette riket utvandret sørøstover, og deres etterkommere er derfor bosatt i landet.

Historie


Handelsposter


I området der Ghana ligger i dag lå en rekke europeiske handelsposter og fort involvert i slavehandelen, blant annet Dansk-norsk slavehandel. Kystområdet gikk fra slutten av 1400-tallet under navnet Gullkysten i Europa. Det området som i dag er Ghana var fra slutten av 1800-tallet den engelske kronkolonien Gullkysten.

Britisk kronkoloni


Ghana ble dannet ved at Gullkysten ble forent med Britisk Togoland og Fante-protektoratet. Siden 1925 deltok lokalbefolkningen i landets administrasjon. Etter annen verdenskrig ble uavhengighetsbevegelsen kraftigere under ledelse av Kwame Nkrumah. Hans parti vant flere valg i begynnelsen av 1950-tallet og han ble koloniens premierminister under den britiske guvernøren i 1952. Samme år søkte landets parlament om uavhengighet fra Storbritannia, noe som ble uten videre innvilget. Landet ble uavhengig 6. mars 1957 som den første kolonien i Afrika som oppnådde uavhengighet og det første afrikanske land som ble medlem av det Samveldet av nasjoner. En folkeavstemning i 1956 under FN oppsyn bekreftet Britisk Togolands tilhørighet til Ghana.

Uavhengighet og diktaturer


Nkrumah styrte landet med Sosialisme prinsipper og med en ettpartisregjering der kun hans parti ''Convention People’s Party'' var tillatt. Dette og en mislykket økonomisk politikk ledet til økonomisk krise, høy statsgjeld og uroligheter. I 1966 kom det første av en rekke statskupp. Et nytt kupp i 1972 førte Ignatius Kutu Acheampong til makten. Han ledet en av Afrikas mange Kleptokrati regjeringer som ruinerte landet enda mer gjennom 1970-tallet. I 1979 ledet Jerry Rawlings et nytt kupp. De tidligere lederne av militærdiktaturet, deriblant Acheampong og presidenten Fred Akuffo ble henrettet. I september ble det holdt valg og Hilla Limann vant, Rowling trådde tilbake. Limann førte en moderat økonomisk politikk og var tilhenger av panafrikanisme. Likevel gjorde Rowlings et nytt kupp i 1981 for å stoppe den igjen oppblomstrende korrupsjonen. Han beholdt makten de neste 20 år.

Veien til demokrati


Rowlings politikk var forholdsvis liberal, særlig økonomisk. Det har gitt landet en bedre utvikling enn nabostatene. Likevel var det brudd på menneskerettighetene og partier var forbudt før 1992. Dette bedret seg etter at den nye demokratiske grunnloven av 1992 ble vedtatt. Rowlings vant to presidentvalg for partiet National Democratic Congress (Ghana) (NDC) i 1992 og 1996. Valgene ble av observatører vurdert som innenfor det man kan aksepterer som frie valg, særlig valget 1996. Etter to presidentperioder kunne han ikke kandidere på nytt og deltok derfor ikke i valgene 2000. Disse ble vunnet av John Kufuor (New Patriotic Party (Ghana)) (NPP) og førte til den første fredelige maktoverlevering i Ghanas historie i januar 2001. Kufor ble gjenvalgt i 2004. I valgene i desember 2008 vant John Atta Mills (NDC).

Politikk og administrasjon


Ghana tilhører Samveldet. Statsoverhodet er en valgt president, pr. januar 2005 John Agyekum Kufuor, som har utøvende myndighet. Siste presidentvalg fant sted 7. desember 2004, og Kufuor ble da gjenvalgt med 53 % av stemmene. Ghanas parlament har ett kammer, og domineres av to partier, New Patriotic Party og National Democratic Congress (Ghana). Mindre partier er også representert, men er avhengige av å knytte seg til de store.
John Evans Atta Mills ble innsatt som president 7. januar 2009, etter at han slo det styrende partiet New Patriotic Partys kandidat, Nana Akufo-Addo, med 50.23% mot 49,77% av stemmene i valget i 2008. Han var Ghanas tredje visepresident, fra 1997 til 2001 under daværende president Jerry Rawlings. Forøvrig tapte han presidentvalget i 2000 og 2004, da han stilte som kandidat for National Democratic Congress (NDC). Mills døde overraskende i juli 2012 og etter grunnloven overtar da visepresidenten presidentembetet.

Administrativ inndeling


Ghana er delt inn i 10 regioner:
Ashanti (region)
Brong-Ahafo
Central Region
Eastern Region
Greater Accra
Northern Region
Upper East Region
Upper West Region
Volta Region
Western Region

Næringsliv


Ghana er rikt på naturressurser, og har en langt sterkere økonomi enn naboland i Vest-Afrika. Allikevel er landet avhengig av økonomisk og teknisk bistand. Landets hovedeksportvarer er gull og kakao. Ghanas økonomi går nedover fordi de er avhengige av flere land for å drive sin økonomi, men noen av disse landene som f.eks England har stoppet opp med å kjøpe så mye gull fra Ghana . Har blitt kåret til landet med i verden med raskeste økonomisk vekst i 2011/2012.
De viktigste eksportproduktene er gull, tømmer og kakao. Landet har ikke teknologi til å rense gullet som eksporteres fullstendig, noe som fører til at det bringer inn mindre utenlandsk valuta enn det kunne. Det er derfor et viktig mål for politikerne å få brakt slik teknologi til landet.
Privatøkonomien er i stor grad basert på jordbruk. Omkring 40 % av brutto nasjonalprodukt kommer fra jordbruket, og 60 % av arbeidsstyrken finnes i primærnæringer.
Valutaen, ghanesisk cedi, har blitt sterkt devaluert siden landet ble uavhengighet. Inflasjonen er høy, men likevel lavere enn de fleste andre land i regionen.

Samfunn


Byer


De viktigste byene i Ghana er:
Accra (hovedstad)
Asamankese
Bolgatanga
Cape Coast / Elmina
Ho, Ghana
Koforidua
Kumasi
Nsawam
Sekondi-Takoradi
Tamale
Tarkwa
Tema, Ghana
Wa (Ghana)
Koforidua
Bolgatanga
Aflao

Landsbyer


Ada (Ghana)
Akosombo
Larabanga
Peki
Se også Liste over byer i Ghana.

Kultur


En av de mest markante ghanesiske kulturkjennetegn er det karakteristiske Kentetøy. Kentetøy er kjent og verdsatt for sine farger og symbolikk. Tøyet er et av symbolene for det ghanesiske høvdingstyret og blir i hovedsak brukt i områder som domineres av Ashantifolket.

Tradisjonell musikk


I motsetning til vestlig musikk er ikke tradisjonell ghanesisk musikk nedskrevet, men overføres gjennom en sterk muntlig tradisjon. Musikken sees på som en del av livet og kan dermed ikke skilles fra det. Det legges også stor vekt på deltakelse, slik at tilskuerne ikke er adskilt fra artistene – alle deltar i framførelsen av musikken. Melodiene er ofte korte og musikken er repetativ. Rytme er svært sentralt i tradisjonell ghanesisk musikk og Dans er tett knyttet til musikken. Hver folkegruppe har sin egen musikk, og det er tett sammenheng mellom språk og musikk. Man vokser opp med musikk og musikken kan være med på å definere en stedstilknytning.

Populærmusikk


Highlife er Ghanas viktigste moderne musikkform. Røttene til highlife går tilbake til Brass og selskapsband som spilte i Ghana på 1920-tallet,der instrumentene hovedsakelig bestod av afrikanske trommer, munnspill, gitarer og trekkspill. I nyere tid er highlife spesielt assosiert med gitarbaserte band, som spiller konserter, ofte med et stort sceneshow. Det spesielt er på bygda og hos fattige urbane at highlife har gjennomslagskraft. Highlifemusikken har gjennom tidene hentet sin inspirasjon fra jazz, blues, tradisjonell afrikansk musikk og swing. Musikken synges ofte på det lokale språket og baserer seg ofte på lokale melodier, som musikerne plukker ”opp fra gata”.
Selv om highlife nok er dominerende som populærmusikk i Ghana, spilles det et vidt spekter av populærmusikk blant ghanesere. I dagens Accra høres det mest på gospelhighlife, lokal reggae og amerikansk svart popmusikk, mens gitarbasert highlife har gjenvunnet sin popularitet og er fortsatt ekstremt populært i Ghanas Rural områder.
Hiplife er en nyere ghanesisk musikksjanger og er en blanding av highlife og vestlig hiphop. Sang / Rap (musikk) er både på engelsk og ghanesiske språk. Isteden for instrumenter baserer innspillingen seg på sampling (musikk). Blant ungdommer i urbane strøk har hiplife blitt svært populært. Musikkstilen kom for fullt rundt 1994, og det har etter hvert utviklet seg ulike typer, som blant annet raglife, som er Reggae. Flere hevder at rytmene er grunnen til at hiplife er blitt så populært i Ghana. Hiplife er lett å danse til, noe som unge ghanesere ofte liker. Gjennom musikken blir ofte vestlig kultur og levesett fremstilt og idyllisert. Mange mener at dette får vesterniseringen til å skyte fart. Enkelte er bekymret for musikkutviklingen i Ghana og mener blant annet hiplife vil være med på å svekke tradisjonell afrikansk musikk og kultur.Den ghanesiske fotballspilleren Asamoah gyan er et eksempel på en highlife sanger fra ghana.

Sport


Fotball har, siden frigjøringen, blitt en av de mest populære sportene i Ghana. Flere kjente fotballspillere , som Chelsea FCs Michael Essien, AIKs Derek Boateng, SL Benficas Freddy Adu Schalke 04s Anthony Annan og SunderlandsAsamoah Gyan kommer fra Ghana. Andre kjente idrettsutøvere er Bryting Prince Nana.
Andre populære sportgrener er friidrett, basketball og boksing. Ghanas nasjonalspill er brettspillet Oware (også kalt Awari, Adji og Awélé).

Referanser

Se også


Ashanti
Ashanti folket regnes som en av de rikeste familiene i hele afrika.Ashanti folket er ganske rike folk i ghana og har ofte sin helt egen eiendom der de fineste hus i hele Ghana er.

Eksterne lenker


http://www.ghana.gov.gh/ Offisiell hjemmeside
Kategori:Ghana
Kategori:Samveldet av nasjoner
ace:Ghana
af:Ghana
ak:Ghana
als:Ghana
am:ጋና
ar:غانا
an:Ghana
frp:Gana
ast:Ghana
az:Qana
bm:Gana
bn:ঘানা
bjn:Ghana
zh-min-nan:Ghana
be:Гана
be-x-old:Гана
bcl:Gana
bg:Гана
bo:ཀ་ན།
bs:Gana
br:Ghana
ca:Ghana
cv:Гана
ceb:Ghana
cs:Ghana
sn:Ghana
tum:Ghana
co:Ghana
cy:Ghana
da:Ghana
pdc:Ghana
de:Ghana
dv:ގާނާ
nv:Gáana
dsb:Ghana
et:Ghana
el:Γκάνα
en:Ghana
es:Ghana
eo:Ganao
ext:Ghana
eu:Ghana
ee:Ghana
fa:غنا
hif:Ghana
fo:Gana
fr:Ghana
fy:Gana
ff:Gana
ga:Gána
gv:Yn Ghaney
gag:Gana
gd:Gàna
gl:Gana - Ghana
ki:Ghana
gu:ઘાના
xal:Ганмудин Орн
ko:가나
hy:Գանա
hi:घाना
hsb:Ghana
hr:Gana
io:Ghana
ig:Ghana
ilo:Ghana
bpy:ঘানা
id:Ghana
ia:Ghana
ie:Ghana
os:Ганæ
zu:IGana
is:Gana
it:Ghana
he:גאנה
jv:Ghana
kn:ಘಾನಾ
pam:Ghana
ka:განა
kk:Гана
kw:Ghana
rw:Gana
sw:Ghana
kg:Gana
ht:Gana
ku:Gana
ky:Гана
mrj:Гана
lad:Ghana
la:Gana
lv:Gana
lb:Ghana
lt:Gana
lij:Ghana
li:Ghana
ln:Ghana
lmo:Ghana
hu:Ghána
mk:Гана
mg:Ghana
ml:ഘാന
mt:Gana
mr:घाना
arz:جانا
ms:Ghana
mn:Гана
my:ဂါနာနိုင်ငံ
nah:Ghana
na:Gana
nl:Ghana
nds-nl:Ghana
ja:ガーナ
ce:Гана
pih:Gaana
nn:Ghana
nov:Gana
oc:Ghana
or:ଘାନା
uz:Gana
pa:ਘਾਨਾ
pnb:گھانا
pap:Ghana
ps:ګانا
pms:Ghana
nds:Ghana
pl:Ghana
pt:Gana
crh:Ğana
ro:Ghana
rm:Ghana
qu:Gana
ru:Гана
sah:Гана
se:Ghana
sa:घाना
sg:Ganäa
sc:Ghana
sco:Ghana
stq:Ghana
nso:Ghana
sq:Gana
scn:Gana
simple:Ghana
ss:IGana
sk:Ghana
sl:Gana
szl:Ghana
so:Gaana
ckb:گانا
srn:Ghana
sr:Гана
sh:Gana
su:Ghana
fi:Ghana
sv:Ghana
tl:Ghana
ta:கானா
tt:Гана
te:ఘనా
tet:Gana
th:ประเทศกานา
tg:Гана
tr:Gana
tk:Gana
tw:Ghana
uk:Гана
ur:گھانا
ug:گانا جۇمھۇرىيىتى
vec:Ghana
vi:Ghana
vo:Ganän
fiu-vro:Ghana
wa:Gana
zh-classical:迦納
war:Ghana
wo:Gana
ts:Ghana
yi:גהאנע
yo:Ghánà
zh-yue:加納
diq:Gana
zea:Ghâna
bat-smg:Gana
zh:加纳

Guatemala


Republikken Guatemala (spansk ''República de Guatemala'') er et land i Mellom-Amerika som grenser til Mexico i nord og vest, til Belize i nordøst og til El Salvador og Honduras i sørøst. Landet grenser i tillegg til Stillehavet i vest og Det karibiske hav i øst. Landets areal er med en befolkning på .
Landets hovedstad er «Guatemala de la Asunción», også kjent som Guatemala by. Guatemala ble uavhengig fra Spania i 1821, og ble en del av Mexico. Etter egen uavhengighet ble landet styrt av en rekke diktatorer som var støttet økonomisk av United Fruit Company. I det 20. århundre så Guatemala 36 år lang borgerkrig. I etterkant av krigen har Guatemala opplevd økonomisk vekst og politisk stabilitet, og gjennomførte demokratiske valg i 2011.

Naturgeografi


Bortsett fra kystområdet, består Guatemala for det meste av fjell. Mange av de største byene som hovedstaden Guatemala By, Quetzaltenango og Huehuetenango ligger i sør og oppe i høyden, mens det i det mer tropiske området i nord er færre byer.
Guatemala har også mange små og store innsjøer, bl.a. Lago de Izabal og Lago de Atitlán.

Klima


I lavlandet er klimaet tropisk, mens det i høyden kan forekomme snø. I fjellene finnes det et stort antall vulkaner, og jordskjelv er ikke uvanlig. Ved Karibien kan det forekomme tornadoer og andre tropiske stormer.

Demografi


File:santiago de atitlan natives 2009.JPG Menn i Santiago Atitlán]]
File:antigua guatemala women 2009.JPG]]
I henhold til CIAs World Fact Book har Guatemala en befolkning på (2011 estimat). Ca. 59% av befolkningen er blandet mestiser og hvit av spansk herkomst. Rene hvite utgjør en liten del (>1%), disse hovedsakelig av spansk, men også av italiensk, tysk, britisk og skandinavisk herkomst. Den indianske befolkningen inkluderer K'iche' 9,1%, ''Kaqchikel'' 8,4%, «Mam» 7,9% og «Q'eqchi» 6,3%. 8,6% av befolkningen rubriseres som «andre maya», 0,4% en innfødt ikke-maya, slik at den innfødte andelen av befolkningen utgjør samlet 40,5% av den totale folkemengden.
Det finnes også andre mindre grupper. Disse inkluderer etterkommere etter sorte slaver og mulatter som arbeidet på bananplantasjene, en kinesisk minoritet og libanesere og syrere. Det finnes også en voksende koreansk minoritet i landet.
I år 1900 hadde Guatemala en befolkning på 885 000. I løpet av det 20. århundre har landet vist en meget raskt vekst.
Gjennomsnittsalderen i Guatemala er 19,4 år, 18,9 for menn og 20 år for kvinner.<ref></ref> Dette er den laveste gjennomsnittsalder for noe land på den vestlige halvkule og er sammenlignbart med de fleste land i Sentral-Afrika og Afghanistan.

Diaspora-befolkning


Borgerkrigen tvang mange fra Guatemala til å reise fra landet. Hoveddelen av diaspora-befolkningen befinner seg i USA, med estimater fra 480&nbsp;665 til . Vanskelighetene med å anslå presise tall henger sammen med at statusen til mange er uklar. Nedenfor finnes estimater for ulike land:

Historie


Førkolumbisk


De første bosetninger i Guatemala minst tilbake til 12000 f.Kr. Det finnes noen bevis for så langt tilbake som , slik som rester av spydspisser. Det finnes arkeologiske bevis for at den første befolkningen var jegere og sankere, men ved stillehavskysten finnes det også bevis for dyrking av mais utviklet seg rundt 3500&nbsp;f.Kr. Steder for mer permanente bosetninger har blitt datert tilbake til 6500 f.Kr.
Arkeologer inndeler historien til den førkolumbiske perioden i Mesoamerika i den før-klassiske perioden (2000&nbsp;f.Kr. til 250&nbsp;e.Kr.), den klassiske perioden (250 til 900 e.Kr.) og i den kalistiske fra 900 til 1500&nbsp;e.Kr.
Den før-klassiske perioden har tradisjonelt blitt ansett som en formativ periode, hvor befolkningen besto av bønder som bebodde små landsbyer. Denne oppfatningen har blitt utfordret av nyere oppdagelser av mer monumental arkitektur fra denne perioden, slik som et alter i La Blanca, San Marcos-regionen, fra ca. 1000&nbsp;f.Kr., de sermonielle stedene ved Miraflores og El Naranjo from 801 f.Kr. og Nakbé, Xulnal, El Tintal, Wakná og El Mirador. Det sistnevnte stedet, El Mirador, anses for å ha vært en stor by, kanskje med 100&nbsp;000 innbyggere. Pyramidene El Tigre og Monos hadde hver et volum på mer enn 250&nbsp;000 kubikkmeter. Mirador hadde også en høy grad av politisk organisering, og nevnes som Kan-kongedømmet i gamle tekster. Det var 26 byer, alle forbundet ved veier, enkelte flere kilometer lange som kan observeres fra luften som klart forskjellig fra jungelen.
File:Tikal mayan ruins 2009.jpg Maya Ruins]]
Den klassiske perioden samsvarer med mayasivilisasjonen, og det finnes en rekke steder i Guatemala fra denne tiden. Den største finnes i Petén. Denne perioden karakteriseres av sterk byggeaktivitet, politisk uavhengige bystater og kontakt med andre mesoamerikanske sivilisasjoner.
Denne perioden varte til rundt 900 e.Kr., hvor mayasivilisasjonen gikk under. Mayaene forlot mange av sine byer i lavlandet og mange døde som en følge av tørke og matmangel. Vitenskapsmenn debatterer hvorfor sammenbruddet inntraff, men teorien om omfattende tørke har en støtte i en del fysiske bevis. Tanken er at vedvarende tørke fikk en sivilisasjon som var avhengig i regelmessig regn til å falle.
Mayasivilisasjonen deler mange trekk med de andre mesoamerikanske sivilisasjonene, noe som i høy grad skyldes kontakt og kulturell diffusjon. Framskritt slik som med henblikk på skriftspråk, epigrapfi og mayakalenderen oppsto ikke hos mayene, men de videreutviklet dem.

Koloni-perioden


File:Calle del Arco, Antigua Guatemala.jpg]]
Etter at Hernan Cortés hadde erobret Azteker-riket i 1521, sendte han ut en ekspedisjon sørover som oppdaget det folkeriket høylandet i Guatemala. Denne kontakten ledet til en epidemi med store omkostninger for den innfødte befolkningen. Brødrene Gonzalo de Alvarado og Pedro de Alvarado fikk i oppdrag å erobre dette område. Alvarado-brødrene allierte seg med Kaqchikel-folket for kjempe mot k'iche'-folket, deres tradisjonelle rivaler. Alvarado underla seg senere sine tidligere allierte. Etter erobringen ble flere familier av spansk herkomst ledende i Guatemala, med etternavn som de Arrivillaga, Arroyave, Alvarez de las Asturias, González de Batres, Coronado, Gálvez Corral, Mencos, Delgado de Nájera, de la Tovilla og Varón de Berrieza.
I kolonitiden var Guatemala en del av Ny-Spania (Mexico). Ettersom regionen ikke var rik på edelmetaller, i motsetning til Mexico og Peru, ble den ikke ansett som viktig. Dens hovedprodukter var sukker, kakao, farger og tresorter brukt til kunstprodukter.
Landets hovedstad i denne perioden ble flyttet flere ganger. I 1524 ble Villa de Santiago de Guatemala hovedstad. Etter et angrep ble den flyttet til Ciudad Vieja i 1527. I 1541 ble Antigua Guatemala hovedstad etter at et voldsomt vulkanutbrudd og påfølgende stormflod utslettet Ciudad Vieja. ; Antigua er i dag et UNESCO verdensarvsted. Antigua ble ødelagt av jordskjelv i 1773–1774, og Kongen av Spania flyttet så hovedstaden i 1776 til dagens Guatemala by.

Guatemala i nyere tid


File:Zunil guatemala panorama.JPG]]
Guatemala erklærte seg som selvstendig fra Spania den 15. september i 1821 som en del av keiserriket Mexico. To år senere abdiserte keiser Agustín I, og Guatemala brøt ut og ble en del av den Sentral-Amerikanske Føderasjon (''Federacion de Estados Centroamericanos''). Føderasjonen ble oppløst etter en borgerkrig fra 1838 til 1840. Guatemalas Rafael Carrera var sentral i denne kampen. Han slo også ned forsøk fra andre regioner på å erklære seg uavhengig. Guatemalas "Liberale Revolusjon" kom i 1871 under ledelse av Justo Rufino Barrios, som søkte å modernisere landet, økte handelen og industriproduksjonen, og introduserte nye avlinger. Det var i denne perioden at kaffe ble en viktig avling for Guatemala.
Fra 1898 til 1920 ble Guatemala styrt av diktatoren Manuel Estrada Cabrera, som ble støttet av United Fruit Company. Det var under hans presidentskap at United Fruit Company fikk stor innflytelse i Guatemala.
File:Antigua guatemala 2009.JPG, 2009]]
Den 4. juli 1944 ble diktator Jorge Ubico Castañeda tvunget til å gå av som følge av massive protester og generalstreik. Hans etterfølger general Juan Federico Ponce Vaides ble et par måneder senere avsatt i et statskupp ledet av andre militære. Ca. 100 personer ble drept i kuppet. Landet ble så ledet av en militærjunta .
Militærjuntaen utskrev frie valg, som ble vunnet med et flertall på 85 % av læreren Juan José Arévalo Bermejo,som hadde vært i eksil i Argentina i 14 år. Arévalo var den første demokratisk valgte president i Guatemala som ble sittende hele sin valgperiode. Under hele den kalde krigen støttet USA landets hær med penger, våpen og utdanning.
File:Guatemala City (663).jpg]]
I 1954 ble Arévalos valgte etterfølger, Arbenz, felt gjennom et kupp som Central Intelligence Agency sto bak. Bakgrunnen var USAs redsel for sovjetisk innflytelse og landreformer. Oberst Carlos Castillo Armas ble plassert president i 1954 og var leder fram til han ble myrdet av sine vakter i 1957. Det eksisterer omfattende bevis motUnited Fruit Company (som endret sitt navn i 1970 til ''Chiquita Brands International'') som den sentrale aktøren i kuppet; landreformene til Jacobo Arbenz ble oppfattet som en trussel mot selskapets interesser i Guatemala, og de brukte effektivt sine direkte forbindelser til Det hvite hus og CIA.
File:panajachel calle santandar guat.JPG, 2009]]
På tross av skiftende presidenter vedvarte konfliktene. En geriljabevegelse vokste fram sammen med bevæpnede grupper for andre interesser. En regulær borgerkrig utviklet seg. I 1979 forbød Jimmy Carter all støtte til hæren i Guatemala grunnet systematiske overgrep og brudd på menneskerettighetene. I perioden 1974–1978 var Guatemalas president den norskættede Kjell Laugerud.
File:guatemala city aerial night b.JPG om kvelden]]
I 1980 okkuperte en gruppe K'iche' den spanske ambassaden i protest mot en rekke massakre på landsbygda. Regjeringen svarte med å angripe bygningen og brente den ned. Makthaverne påsto at indianerne selv hadde tent på. Den spanske ambassadøren, som overlevde, bestred dette, og påsto at politiet med hensikt hadde drept nesten alle inne i bygningen for å skjule sine spor. Som en følge av dette brøt Spania sine diplomatiske bånd med Guatemala.
Etter et regjeringsskifte i 1982 tok general Efraín Ríos Montt over som president. Tortur, forsvinninger og overgrep fortsatte. Landet utviklet seg til å bli en pariastat internasjonalt. Mer enn 45&nbsp;000 personer rømte over grensen til Mexico. En geriljabevegelse støttet av Cuba og sandinistene i Nicaragua fikk økende støtte. Ríos Montt ble kastet av general Óscar Humberto Mejía Victores, som i 1986 utskrev demakratiske valg. Disse ble vunnet av Marco Vinicio Cerezo Arévalo.
I 1992 ble Rigoberta Menchú tildelt Nobels Fredspris for hennes bestrebelser på å bringe internasjonal oppmerksomhet mot behandlingen av den innfødte befolkningen.
File:Chichicastenango market 2009.JPG, 2009]]
Borgerkrigen tok slutt i 1996 med en fredsavtale framforhandlet av FN der Norge og Spania var involvert. Dette ledet til en demobilisering av geriljastyrkene. I løpet av borgerkrigen var mer enn 450 maya-landsbyer blitt ødelagt og over 1 million mennesker blitt flyktninger. Over 200&nbsp;000 personer, hovedsakelig maya, var blitt drept. Sannhetskommisjonen som ble opprettet slår fast at Staten Guatemala deltok i folkemord mot bestemte etniske grupper under borgerkrigen.
I 1999 erklærte Bill Clinton at USA hadde handlet feil ved å støtte de militære styrkene som under borgerkrigen hadde deltatt i brutale drap på sivilbefolkningen.<ref name=Babington1999></ref> FNs rapporter har avdekket at 93% av bruddene på menneskerettighetene under borgerkrigen ble foretatt av hæren eller av paramilitære grupper.<ref name=RightsViolations></ref>
I etterkant av fredsavtalen har Guatemala gjennomført gjentatte demokratiske valg, så sent som i 2011. Otto Pérez Molina, tidligere general og leder for etterretningen, ble 2012 innsatt som landets president. Frihandelsavtaler er inngått med USA og de andre sentralamerikanske landene og med Mexico.

Politikk og administrasjon


Administrativ inndeling


Fil:GuatemalaProvs.PNG
Guatemala er delt inn i 22 departementer (''departamentos'') som videre er delt inn i 331 kommuner (''municipios'').

Næringsliv

Fakta


Det høyeste fjellet er Tajumulco, 4 211 meter over havet
Naturressurser: Petroleum, nikkel, fisk og vannkraft
Eksportartikler: kaffe, sukker og banan
Befolkningens gjennomsnittsalder: 18,3 år (2002)
Gjennomsnittlig levealder: 65,2 år (2003)
Analfabetisme: i 2003 var 30&nbsp;% av den voksne befolkningen analfabeter
Annet: 75&nbsp;% av befolkningen lever under fattigdomsgrensen
Nasjonalfugl: quetsalen

Referanser

Eksterne lenker


http://www.inguat.gob.gt/ Guatemalas offisielle turistinformasjonssider
http://www.larutamayaonline.com/ www.larutamayaonline.com
http://nrk.by.com/nyheter.asp?query=guatemala NRK om Guatemala
http://www.guatemalapost.com/ Guatemala Post
http://www.literaturaguatemalteca.org/pinacoteca.htm Arte
http://www.literaturaguatemalteca.org Literatura
http://www.literaturaguatemalteca.org/popol.html Popol Vuh
Kategori:Guatemala
Kategori:Sentral-Amerikas geografi
ace:Guatemala
af:Guatemala
als:Guatemala
am:ጓቴማላ
ar:غواتيمالا
an:Guatemala
roa-rup:Guatemala
frp:Goatemala
ast:Guatemala
ay:Watimala
az:Qvatemala
bm:Gatemala
bn:গুয়াতেমালা
zh-min-nan:Guatemala
ba:Гватемала
be:Гватэмала
be-x-old:Гватэмала
bcl:Guatemala
bg:Гватемала
bo:གུ་ཝེ་ཐི་མ་ལ།
bs:Gvatemala
br:Guatemala
ca:Guatemala
ceb:Guatemala
cs:Guatemala
cy:Guatemala
da:Guatemala
de:Guatemala
dv:ގުއަޓެމާލާ
dsb:Guatemala
et:Guatemala
el:Γουατεμάλα
en:Guatemala
es:Guatemala
eo:Gvatemalo
ext:Guatemala
eu:Guatemala
ee:Guatemala
fa:گواتمالا
hif:Guatemala
fo:Guatemala
fr:Guatemala
fy:Gûatemala
ga:Guatamala
gv:Yn Ghuatemaley
gag:Gvatemala
gd:Guatamala
gl:Guatemala
hak:Kûa-thi-mâ-là
xal:Гватемалмудин Орн
ko:과테말라
hy:Գվատեմալա
hi:ग्वाटेमाला
hsb:Guatemala
hr:Gvatemala
io:Guatemala
ilo:Guatemala
bpy:গুয়াতেমালা
id:Guatemala
ia:Guatemala
ie:Guatemala
os:Гватемалæ
zu:Guatemala
is:Gvatemala
it:Guatemala
he:גואטמלה
jv:Guatemala
kn:ಗ್ವಾಟೆಮಾಲ
pam:Guatemala
ka:გვატემალა
kk:Гватемала
kw:Gwatemala
rw:Gwatemala
sw:Guatemala
ht:Gwatemala
ku:Guatemala
mrj:Гватемала
lad:Guatemala
la:Guatimalia
lv:Gvatemala
lb:Guatemala
lt:Gvatemala
lij:Guatemala
li:Guatemala
ln:Gwatemala
jbo:guatemal
lmo:Guatemala
hu:Guatemala
mk:Гватемала
mg:Goatemala
ml:ഗ്വാട്ടിമാല
mr:ग्वातेमाला
arz:جواتيمالا
ms:Guatemala
mn:Гватемал
my:ဂွါတီမာလာနိုင်ငံ
nah:Cuauhtēmallān
na:Guatemara
nl:Guatemala
ne:ग्वाटेमाला
ja:グアテマラ
ce:Гватемала
frr:Guatemaala
nn:Guatemala
nov:Guatemala
oc:Guatemala
mhr:Гватемала
uz:Gvatemala
pnb:گویٹے مالا
pap:Guatemala
ps:ګواتمالا
pms:Guatemala
nds:Guatemala
pl:Gwatemala
pt:Guatemala
crh:Gvatemala
ro:Guatemala
qu:Watimala
ru:Гватемала
sah:Гуатемала
se:Guatemala
sm:Tuatemala
sa:ग्वाटेमाला
sco:Guatemala
sq:Guatemala
scn:Guatemala
simple:Guatemala
ss:IGwathamala
sk:Guatemala (štát)
sl:Gvatemala
szl:Gwatymala
so:Guatemala
ckb:گواتیمالا
sr:Гватемала
sh:Gvatemala
su:Guatémala
fi:Guatemala
sv:Guatemala
tl:Guwatemala
ta:குவாத்தமாலா
tt:Гватемала
th:ประเทศกัวเตมาลา
tg:Гуатемала
tr:Guatemala
uk:Гватемала
ur:گوئٹے مالا
ug:گۋاتېمالا
vi:Guatemala
vo:Gvatemän
fiu-vro:Guatemala
war:Guatemala
wo:Guwaatemala
yi:גוואטעמאלע
yo:Guatẹmálà
zh-yue:危地馬拉
diq:Guatemala
zea:Guatemala
bat-smg:Gvatemala
zh:危地马拉

Gisle Fenne

Fil:Gisle_Fenne_1986.jpg i Oslo 1986.]]
Gisle Oddvar Fenne (født 9. juni 1963 på Voss) er en norsk tidligere skiskyting. Største internasjonale prestasjon er sølvmedaljen i VM_i_skiskyting på 20 km i 1989. Han utkjempet mange drabelige kamper mot Eirik Kvalfoss i løpet av karrieren. Han var i norgestoppen fra midten av 1980-tallet til midten av 1990-tallet, og ble to ganger norgesmester på 20 km. Fenne hadde sin styrke på standplass, men klarte ikke alltid å følge de beste i sporet.

Eksterne lenker


Kategori:Norske skiskyttere
Kategori:Norgesmestere
Kategori:Deltakere for Norge under Vinter-OL 1988
Kategori:Skiskyttere under Vinter-OL 1988
Kategori:Deltakere for Norge under Vinter-OL 1992
Kategori:Skiskyttere under Vinter-OL 1992
Kategori:Personer fra Voss kommune
Kategori:Fødsler i 1963
de:Gisle Fenne
en:Gisle Fenne
fr:Gisle Fenne
nn:Gisle Fenne
pl:Gisle Fenne
fi:Gisle Fenne

Genetikk

Genetikk (av gresk ''genetikos'', som betyr «fruktbar, produktiv»), er læren om arv (biologi) og gener, en gren av biologien. Genetiske metoder er også mye brukt innen medisinsk forskning.

Historikk


I 1866 og 1870 publiserte Gregor Mendel sine teorier om kombinasjon av arveanlegg i avkom, men de fikk ikke oppmerksomhet før i begynnelsen av 1900-tallet. I 1906 introduserte William Bateson begrepet genetikk, og genetikk ble grunnlagt som vitenskap.
Når Jean-Baptiste de Lamarck og Charles Darwin hadde lagt fram sine teorier om evolusjon, visste altså ingen av dem hvordan egenskaper nedarves. Begge trodde f.eks. at ervervede egenskaper kunne bli nedarvet (se lamarckisme), hvilket ble tilbakevist av August Weismann i 1883. For Darwin var det et stort problem at han ikke hadde noen brukbar teori for hvordan nedarving foregikk. Han forsto at den såkalte "blending inheritance"-teorien som var vanlig på 1800-tallet ville viske ut variasjonen som var nødvendig for naturlig seleksjon hans.
Genetikken gjorde store framskritt på andre halvdelen av 1900-tallet med oppdagelsen og forståelsen av de genetiske prosessene på molekylnivå. Revolusjonerende var f.eks. forståelsen av DNA-molekylenes oppbyggning og hvordan DNA-molekyler styrer oppbyggningen av og funksjonen i organismenes celle (biologi).

Undergrener i genetikken


cytogenetikk
evolusjonær genetikk
humangenetikk
klassisk genetikk
molekylærgenetikk
populasjonsgenetikk

Temaer i genetikken


Mutasjoner
Genetisk kode
DNA
DNA-sekvensering
Genetisk kobling
Kreftgenetikk (tumorsuppressorgener og proto-onkogeneer)
Mikromatriser
Replikasjon
RNA
Transkripsjon (genetikk)
Translasjon (genetikk)

Se også


Avl

Eksterne lenker


Houge, Gunnar: http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/article3597706.ece ''Lynkurs om arv og gener'', kronikk i Aftenposten 9. april 2010
Kategori:Genetikk
af:Genetika
ar:علم الوراثة
ast:Xenética
az:Genetika
bn:জিনতত্ত্ব
bs:Genetika
bg:Генетика
ca:Genètica
cs:Genetika
da:Genetik
de:Genetik
et:Geneetika
el:Γενετική
en:Genetics
es:Genética
eo:Genetiko
fr:Génétique
ga:Géineolaíocht
gd:Gintinneachd
gl:Xenética
ko:유전학
hr:Genetika
io:Genetiko
id:Genetika
os:Генетикæ
is:Erfðafræði
it:Genetica
he:גנטיקה
ka:გენეტიკა
ku:Genetîk
la:Genetica
lv:Ģenētika
lb:Genetik
lt:Genetika
jbo:ginske
hu:Genetika
mk:Генетика
ms:Genetik
nl:Genetica
ja:遺伝学
nov:Genetike
oc:Genetica
uz:Genetika
pl:Genetyka
pt:Genética
ro:Genetică
qu:Hinitika
ru:Генетика
sq:Gjenetika
simple:Genetics
sk:Genetika
sl:Genetika
sr:Генетика
sh:Genetika
su:Genetika
fi:Perinnöllisyystiede
sv:Genetik
tl:Henetika
ta:மரபியல்
th:พันธุศาสตร์
tg:Генетика
tr:Genetik
uk:Генетика
ur:وراثیات
vi:Di truyền học
diq:Cênetik
zh:遗传学

Glødelampe

Fil:2006-02-01 Bulb.jpg og Edisonsokkel med gjenger. ]]
Fil:Incandescent light bulb.svgkuppel, 2. Inertgass, 3. Wolframtråd, 4. Elektrisk leder, 5. Leder, 6. Støttetråd, 7. Glasstøtte, 8. Leder, 9. Gjenger, 10. Isolering, 11. Elektrisk kontakt]]
En glødelampe eller lyspære er en lampe som sender ut lys ved at elektrisitet sendes i gjennom en tynn elektrisk ledning. Lederen vil begynne å gløde på grunn av stor strømstyrke i forhold til tverrsnittet. Den strømkrets er til en viss grad selvregulerende ved at motstanden i glødetråden øker når den begynner å gløde. Glødetråden er som regel laget av metallet wolfram.
Glødetråden er adskilt fra luften med en glasskuppel som er vakum slik at glødetråden ikke oksiderer og raskt brenner opp. I de første glødelampene var det vakuum i glasskuplene. I dag brukes gjerne spesielle inerte gasser, ofte halogen, i lyspærer.

Historikk


En rekke oppfinnere arbeidet over lang tid med glødelamper. Amerikaneren Thomas Alva Edison var oppfinneren som laget en praktisk anvendbar glødelampe sammen med et strømforsyningssystem, og han fikk dermed uforholdsmessig mye av æren for denne oppfinnelsen.

Miljøtiltak for glødelamper


Når en glødelampe lyser opp, går ca. 95% av energien ut som varme til omgivelsene. Bruk av glødelamper har fått mye kritikk på grunn av lav energieffektivitet, og flere land har bestemt seg for å forby bruken av glødelamper fra 2010 (Australia og New Zealand), og 2012 (Canada og enkelte stater i USA). EU jobber med tilsvarende forbud.
<br />
Halogen- og sparepærer er for tiden alternativer til glødelampen, med sparepæren som den mest energieffektive i denne sammenheng.
I den senere tid har LED-teknologien kommet opp som en mulig arvtaker til sparepæren i fremtiden. På enkelte områder er den allerede standard. LED har den fordelen at den bare bruker 20% av energien til glødepæren og omdanner over 75% av energien til synlig lys. I tillegg forskes det på utvikling av lyspærer som bruker såkalt feltemisjon.

Se også


Halogenlampe, halogenlampe er en glødelampe hvor kapselen er fylt med en halogengass.
Lysdiode, lysdiode (LED) er en halvleder-diode som lyser med et inkohorent monokromatisk lys når en likerettet spenning påføres.
Lysrør, Lysrør lyser ved å ionisere gass i lysrøret slik at den blir elektrisk ledende.
Lampe
Normalpæren
Kategori:Elektriske komponenter
Kategori:Lys
Kategori:Introduksjonsår ikke oppgitt
ar:مصباح متوهج
be-x-old:Лямпа напальваньня
bg:Лампа с нажежаема жичка
bs:Sijalica
ca:Bombeta elèctrica
cs:Žárovka
sn:Bhoni
da:Glødelampe
de:Glühlampe
et:Hõõglamp
el:Λαμπτήρας πυράκτωσης
en:Incandescent light bulb
es:Lámpara incandescente
eo:Ampolo
eu:Bonbilla
fa:لامپ رشته‌ای
fr:Lampe à incandescence classique
fy:Gloeilampe
gd:Bolgan (innleachd)
gl:Lámpada incandescente
gan:燈泡
ko:백열등
hi:उद्दीप्त दीपक
hr:Električna žarulja
id:Lampu pijar
is:Ljósapera
it:Lampadina
he:נורה חשמלית
ka:ნათურა
sw:Balbu
la:Globulus electricus
lv:Kvēlspuldze
lt:Kaitrinė lemputė
hu:Izzólámpa
ml:വൈദ്യുതവിളക്ക്
ms:Mentol lampu
nl:Gloeilamp
ne:बिजुली बत्ती
ja:電球
nn:Glødelampe
pl:Żarówka
pt:Lâmpada incandescente
ksh:Bier (en de Lamp)
ro:Bec incandescent
qu:Sansa k'anchana
ru:Лампа накаливания
sq:Poçi
simple:Lightbulb
sk:Žiarovka
sl:Žarnica
szl:Byrna
sr:Сијалица
fi:Hehkulamppu
sv:Glödlampa
ta:வெள்ளொளிர்வு விளக்கு
th:หลอดไส้ร้อนแบบธรรมดา
tr:Ampul
uk:Лампа розжарення
ur:برقی قمقمہ
vi:Đèn sợi đốt
war:Bumbilya
zh-yue:電燈膽
bat-smg:Alektrėnė lėmpele
zh:電燈泡

Grunnstoff


Et grunnstoff er et stoff som ved konvensjonelle kjemiske metoder ikke kan adskilles i flere stoffer. Et grunnstoff er et naturlig stoff med bare én type atomer. Det består av atomer med samme atomnummer, det vil si samme antall protoner i atomkjernen. Atomene kan være av ulike isotoper, altså med forskjellig antall nøytroner og forskjellig atommasse, men de kjemiske egenskapene bestemmes i hovedsak av protontallet.
Grunnstoffene er svært ulike i sin form og beskaffenhet. Til grunnstoffene hører stoffer som spiller en viktig rolle i naturens prosesser, for eksempel hydrogen, oksygen, nitrogen og karbon. Til grunnstoffene hører også materialer som jern, kobber, sølv, gull og platina. Noen grunnstoffer er derimot sjeldne.

Oppbygning


Et grunnstoff er definert som et stoff der alle atomene har like mange protoner i kjernene. Selv om atomene kan være av forskjellige isotoper, vil dette ikke ha noen innvirkning på inndelingen i periodesystemet.
Grunnstoff opptrer i mange forskjellige former. Edelgassene finnes i gassform som består av enkeltatomer. Metall består av et stort antall sterkt sammenbundne atomer. Mange grunnstoff, blant annet oksygen, danner også molekyler sammensatt av to eller flere atomer.
Mange grunnstoffer opptrer i forskjellige former, såkalte allotrop, fordi atomene i grunnstoffet kan binde seg til hverandre på forskjellige måter. To slike grunnstoff er oksygen, i formene O<sub>2</sub> og ozon, og karbon, som finnes som grafitt, diamant, og fulleren.
De fleste grunnstoffer før uran i periodesystemet er stabile, og ikke radioaktive i sin grunnform. Derimot kan isotoper være radioaktivitet. Blant de høyere nummererte grunnstoffene er mange ustabile og radioaktive i alle former. Dette inkluderer alle kunstig fremstilte grunnstoff, det vil si alle grunnstoff med atomnummer over 92. Plutonium er et eksempel på et slikt grunnstoff.

Historie


Begrepet grunnstoff ble etablert av franskmannen Antoine Lavoisier i hans bok fra 1789. Der skriver han at grunnstoff er alle stoff som ikke har latt seg dele i enklere stoff. Lavoisier satte også opp en liste over stoff han mente måtte være grunnstoff, en liste som blant annet inkluderer jern, gull, og svovel, men også varme og lys.
I 1869 satte russeren Dmitrij Mendelejev de 63 grunnstoffene som da var kjent i et system. Han fant ut at hvis grunnstoffene ble ordnet i en lang rekke etter økende atommasse, viste det seg at grunnstoffer med omtrent de samme egenskapene dukket opp periodevis. For å vise denne periodisiteten ordnet han grunnstoffene i grupper. Han lot det også være åpne plasser i systemet for grunnstoffer som han antok ville bli oppdaget senere, med forslag om hva deres egenskaper ville være. Disse grunnstoffene, med de forutsette egenskapene, ble funnet senere.

Se også


Periodesystemet
Grunnstoffliste
Isotoptabell
Oppdagelser av grunnstoff

Referanser


Kategori:Grunnstoffer
Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha
af:Chemiese element
als:Chemisches Element
ar:عنصر كيميائي
an:Elemento quimico
ast:Elementu químicu
gn:Apỹi Kimi rehegua
az:Kimyəvi element
bn:মৌলিক পদার্থ
zh-min-nan:Hoà-ha̍k goân-sò͘
ba:Химик элемент
be:Хімічны элемент
be-x-old:Хімічны элемэнт
bg:Химичен елемент
bs:Hemijski element
br:Elfenn gimiek
ca:Element químic
cv:Хими элеменчĕсем
cs:Chemický prvek
cy:Elfen gemegol
da:Grundstof
de:Chemisches Element
et:Keemiline element
el:Χημικό στοιχείο
en:Chemical element
es:Elemento químico
eo:Kemia elemento
eu:Elementu kimiko
fa:عنصر (شیمی)
hif:Rasaenik element
fo:Frumevni
fr:Élément chimique
fy:Elemint
fur:Element chimic
ga:Dúil cheimiceach
gv:Bunstoo
gl:Elemento químico
hak:Ngièn-su
ko:원소 (화학)
haw:Kumumea kemikala
hy:Քիմիական տարրեր
hi:रासायनिक तत्व
hr:Kemijski element
io:Kemia elemento
ilo:Kimiko nga elemento
id:Unsur kimia
ia:Elemento chimic
zu:Ama-elementhi
is:Frumefni
it:Elemento chimico
he:יסוד כימי
jv:Unsur kimia
kn:ಮೂಲಧಾತು
ka:ქიმიური ელემენტი
kk:Химиялық элементтер
sw:Elementi za kikemia
ht:Eleman chimik
ku:Element
la:Elementum
lv:Ķīmiskais elements
lt:Cheminis elementas
jbo:selratni
lmo:Element chimich
hu:Kémiai elem
mk:Хемиски елемент
ml:മൂലകം
mt:Element kimiku
mr:मूलद्रव्य
ms:Unsur kimia
mn:Химийн элемент
my:ဒြပ်စင်
nl:Chemisch element
ne:रसायनिक तत्व
new:रसायनिक तत्त्व
ja:元素
pih:Kemikill Element
nn:Grunnstoff
nrm:Êlément
nov:Elemente
oc:Element quimic
mhr:Химий тӱҥлык
uz:Kimyoviy unsur
pa:ਰਸਾਇਣਕ ਤੱਤ
pnb:کیمیائی عنصر
pap:Elemento kímiko
ps:کيمياوي توکی
pms:Element chìmich
nds:Cheemsch Element
pl:Pierwiastek chemiczny
pt:Elemento químico
crh:Himiyaviy element
ro:Element chimic
qu:Qallawa
rue:Хемічный елемент
ru:Химический элемент
sah:Химия элемена
sa:तत्त्वम् (रसायनशास्त्रम्)
sco:Element
stq:Element
sq:Lista e elementeve kimikë
scn:Elimentu chìmicu
si:රසායනික මූලද්‍රව්‍යය
simple:Chemical element
sk:Chemický prvok
sl:Kemični element
ckb:توخمی کیمیایی
sr:Хемијски елемент
sh:Kemijski element
su:Unsur kimia
fi:Alkuaine
sv:Grundämne
tl:Elementong kimikal
ta:தனிமம்
roa-tara:Elemende chìmeche
tt:Химик элемент
te:మూలకము
th:ธาตุ
tg:Элементҳои кимёӣ
tr:Kimyasal element
uk:Хімічний елемент
ur:کیمیائی عنصر
vec:Elemento chimego
vi:Nguyên tố hóa học
fiu-vro:Keemiline element
zh-classical:化學元素
war:Elemento kimiko
wo:Xeet
yi:כעמישער עלעמענט
yo:Apilẹ̀ṣẹ̀ kẹ́míkà
zh-yue:元素
bat-smg:Kemėnis elements
zh:化學元素

Geologi

Fil:Alfred Wegener Die Entstehung der Kontinente und Ozeane 1929.jpg», fra Alfred Wegeners ''Die Entstehung der Kontinente und Ozeane'', utgitt i 1929. Bildet viser rekonstruerte verdenskart for de geologiske tidsperiodene tidligkarbon, eocen og kvartær (pleistocen). ]]
fil:Abraham Gottlob Werner.jpg
fil:GabbroRockCreek1.jpg, en typisk tung og ung havbunnsbergart.]]
fil:Geology of Cyprus-Chalk.jpg
fil:Charles_Lyell.jpg
Fil:Baltazar Mathias Keilhau.jpg ca. 1857.]]
:''Hovedfokus her er fagdisiplinen geologi. For jordklodens oppbygging, se: Jorden, Jordens geologi og Europas geologi.''
Geologi er læren om jordens opprinnelse, oppbygging og forandring. Begrepet ''geologi'' stammer fra de greske ordene ''geo'' som betyr jord og ''logi'' som betyr lære. Læren har utviklet seg gjennom interesse for å utforske jordens oppbygning. Spesielt har planters forhistorie blitt viet stor oppmerksomhet, men også de økonomisk interessene for metaller, kull og råolje. Geologi er en del av av geovitenskapen, og vitenskapelig geologi oppsto først ved overgangen til 1800-tallet. Det sentrale i geologien er studiet av hvordan jordens indre krefter (jordskjelv, vulkanisme) bygger jordskorpen opp, og hvordan jordens ytre krefter (flom, erosjon) bryter jordskorpen ned.
Skotten Charles Lyell (1830) grunnla stratigrafien som postulerer at de geologiske prosessene har avsatt biologiske rester og bergarter lagvis gjennom svært lang tid. Senere i samme århundre ble studiet av fossiler satt inn i en evolusjonær sammenheng hvor de og bergartene gjensidig daterer hverandre, og oppdagingene til Lyell og andre geologer inspirerte Charles Darwin sterkt. Dette brakte geologien i berøring med paleontologien, læren om tidligere tiders dyreliv. Geologien og paleontologien har vakt erkjennelsen om at de geologiske kreftene danner og omdanner de fysiske betingelsene som livet på jorda tilpasser seg. I etterkrigstiden ga landevinninger innen uorganisk kjemi geologene redskaper til å bestemme bergarters alder og sammensetning mer nøyaktig. Studiene av dagens bergarter gir nøkkelen til å forstå fortidens utvikling av jordskorpa.

Geologiske fagfelt


Geologien kan deles opp i en rekke fagfelt, som kan inndeles kronologisk etter når de ble oppdaget omtrent slik:
petrologi (bergartslære) og petrografi
mineralogi
paleontologi
stratigrafi
geomorfologi
hydrogeologi og hydrologi
vulkangeologi og vulkanologi
kvartærgeologi
sedimentologi
platetektonikk og platedrift
petroleumsgeologi
strukturgeologi
Geologifaget studerer indre og ytre geologiske krefter og elementpåvirkning som omfatter:
Petrologiens studie av indre prosessers dannelse av metamorf bergart og magmatisk bergart bergarter, og ytre prosessers dannelse av sedimentær bergart bergarter.
Studier av ytre påvirkning gjennom asteroider som treffer jordskorpa, og som blant annet tilfører tungmetallet iridium.
Studier av elementpåvirkning som hydrologiens fokus på grunnvann, samt meteorologi og glaciologi (skredlære).

Geologiens historie


I Oldtidens Hellas syslet tenkere med noen grunnleggende geologiske teorier om jordens opprinnelse - Aristoteles så hvor langsomme geologiske endringer var. Hans etterfølger ved Lyceum, filosofen Theofrastos (372-287 f.Kr.), gjorde seg mest bemerket med sitt arbeid ''peri lithon'' («Om steiner»), som forble det klassiske læreverket helt til Opplysningstiden. Han beskrev mange mineraler, ertser, ulike typer marmor og kalkstein, og forsøkte å gruppere mineraler utfra hardhet. I romertiden lagde Plinius den eldre en oversikt over mange mineraler og metaller og beskrev rav som et fossil fra furutrær. Han var også inne på krystallografi ved å oppdage den oktaedriske strukturen i diamanter. Abu Rayhan Biruni (973-1048 e. Kr.) var en av de tidligste muslimske geologer, og ga de første beskrivelsene av de geologiske forholdene i India. I Kina formulerte renessansemannen Shen Kuo (1031-1095) en hypotese om landdannelse eller geomorfologi: Etter observasjon av fossile skjeletter i et geologisk stratum i et fjell flere hundre mil fra havet, antydet han at landet var dannet ved landheving, erosjon og avsetning (sedimentasjon) av silt fra elver. Han fant marine fossiler funnet i Taihangfjellene som ligger flere hundre mil fra Stillehavet, og fossilt bambus i et tørt og ugjestmildt område i Shaanxi som satte han på tanken om klimaendring.
Legen Georg Agricola (1494&ndash;1555) skrev den første avhandlingen om gruve-drift og jernverk, ''De re metallica libri XII'' i 1556, med vedlegget ''Buch von den Lebewesen unter Tage''. Han beskrev vindenergi, vannkraft, smelteovner, transport av erts, ekstraksjon av natrium, svovel og aluminium. Danske Niels Stensen (1638&ndash;1686) er kreditert med tre hovedprinsipper i stratigrafien – superposisjonsprinsippet, prinsippet om opprinnelig horisontalitet og prinsippet om lateral kontinuitet – teorier som tidligere møtte motstand fra kirken. I 1696 publiserte William Whiston ''A New Theory of the Earth'' som «beviste» at Syndefloden hadde forekommet og dannet jordens bergartslag. Også tyskeren Abraham Werner viste til Syndefloden og foreslo at bergartslag, også basalt og granitt, ble utskilt fra havet i en teori kalt neptunisme.

Vulkanstudier, plutonisme og neptunisme


På 1700-tallet tegnet Jean-Étienne Guettard og Nicolas Desmarest franske Geologisk kart og gjorde de første beskrivelser av Vulkan materiale i denne delen av Frankrike. William Smith (geolog) (1769&ndash;1839) tegnet i Storbritannia noen av de første geologiske kartene og kartla stratigrafi ved å studere fossilinnholdet. Ved siden av ham regnes James Hutton ofte som den første moderne geolog. I 1785 ga han ut ''Theory of the Earth'' via Royal Society of Edinburgh. Han mente jorden måtte være eldre enn tidligere antatt fordi fjellerosjon og sediment-avsetning tar tid. Hutton gikk særlig sterkt ut mot teoriene som bygget på Bibelhistorien om Syndefloden i geologidebatten. Hans plutonisme hevdet at vulkanske prosesser skapte bergartsdannelsen.
Gruveindustrien i det 18. århundre økte forsåelsen for stratigrafi. I 1741 ble det undervist i geologi ved ''National Museum of Natural History'' i Frankrike. I Norge stod Beergseminaret på Kongsberg lenge sentralt. Neptunisme og Plutonisme sto mot hverandre som konkurrerende teorier. I 1774 publiserte Abraham Gottlob Werner boken ''Von den äusserlichen Kennzeichen der Fossilien'' der han presenterte et system for å identifisere mineraler på grunnlag av visse karakteristika. Og i 1749 publiserte den franske naturalisten Georges-Louis Leclerc sin ''Histoire Naturelle'' der han angrep de kristne teoriene til blant annet Whiston. Ved sammenligning med avkjølende kuler konkluderte han at jordens alder ikke var 6,000 år som foreslått utfra Bibelen, men snarere 75&nbsp;000 år.

Stratigrafi og evolusjonslære


Termen geologi ble introdusert av to naturalister fra Geneve, Jean-Andre Deluc og Horace-Benedict de Saussure. Geologi ble også brukt i ''Encyclopedie'' i 1751 av Denis Diderot. I 1741 opprettet ''National Museum of Natural History'' i Frankrike den første lærerstilling innen geologi.
William Smith (geolog), Georges Cuvier og Alexander Broignart var foregangsmenn for fossilbasert stratigrafi. Etter utgivelsen av Cuvier og Broignarts bok ''Description Geologiques des Environs de Paris'' i 1811 økte interessen for denne nye læren. I 1833 kartla Adam Sedgwick bergarter som han tidfestet til kambrium. Samtidig foretok den banebrytende, skotske geologen Charles Lyell en inndeling av tertiærtiden basert på stratigrafiske studier i Skottland. Roderick Murchison kartla samtidig Wales der han tidfestet øvre deler av Sedgewick's ''kambrium'' til nedre deler av silurtiden.
Uniformitarisme-katastrofisme-debatten var grunnleggende for vitenskapen i det 19. århundre. Charles Lyell debatterte dette i ''Principles of Geology'' (1802) med nytt materiale fra England, Frankrike, Italia og Spania, og bygde opp under Hutton’s ideer om gradualisme. Lyell konkluderte som doktrine at prosesser foregår med samme hastighet i dag som i fortiden. Doktrinen om uniformitarisme ble med dette alminnelig akseptert.
Charles Darwin hadde deltatt sammen med Sedgwick ved enkelte ekskursjoner i Wales. Han leste Lyell’s bok ''Principles of Geology'' og fattet stor interesse for uniformitarismen. Da Darwin i 1859 fremsatte sin evolusjonteori i boken ''The Origin of Species'' henviste han i stor grad til Lyell.

Moderne geologi


På 1800-tallet ble jordens alder anslått til millioner av år, og ved overgangen til det 20. århundre ble alderen anslått til 2 milliarder år. Radiometrisk datering av mineraler og bergarter ga etter hvert mer nøyaktig datering. Geologisk tidsskala ble dermed videreutviklet og stadig mer nøyaktig. I Norge var Baltazar Mathias Keilhau (1797-1858) pioneren ved Universitetet i Oslo, og foretok geologiske studiereiser i hele landet fra 1830-årene og utga hovedverket ''Gara Norvegica'' med geologiske kart over Oslofeltet (1838), Nord-Norge (1844) og Sør-Norge (1850).
Keilhau var den første urbane utforsker av Jotunheimen i 1920, men forfulgte derimot et neptunittisk blindspor da han foreslo at granittlagene i Oslo var sedimentære avsetninger. Her traff Theodor Kjerulf (1825-1888) bedre med oppdagelsen av metamorfe strukturer og isavsmeltingens betydning for blokk- og morenedannelse i Norge (1857). Året etter opprettet han Norges Geologiske Undersøkelse og utga etterhvert en rekke gode geologiske kart.
Teorier om kontinentaldrift ble presentert av Frank Bursley Taylor i 1908 og utvidet av Alfred Wegener i 1922, og oppsto på bakgrunn av det lange tidsperspektivet. Kontinentene var ifølge Wegener opprinnelig et sammenhengende landområde som han kalte Pangaea, det sprakk opp og kontinentene drev som flåter over havbunnen. Wegner og Arthur Holmes mente endel atskilte kontinenters kystkonturer, geologi og dyreliv passet påfallende godt sammen om de ble lagt inntil hverandre. Denne teorien ga også en forklaring på fjellkjededannelse.
Dette ble ikke fullt anerkjent før på slutten av 1960-tallet med teorien om platetektonikk og oppdagelsen av at havbunn skapes vulkansk langs verdenshavenes midtrygger. Derimot fikk kroaten Andrija Mohorovicic mer gjennomslag da han i 1910 postulerte grensen mellom jordskorpa og mantelen gjennom studier av jordskjelv. Nå gjorde seismologien raske framskritt da tyskeren Beno Gutenberg i 1913 anslo kjernens radius utfra forplantning av jordskjelvbølger, mens danske Inge Lehmann i 1936 oppdaget at det fantes både en indre og en ytre kjerne.

Geologien i etterkrigstiden


På 1960-tallet påviste studier av platetektonikk de geofysiske sideveis bevegelsene av kontinentene og at tung havbunnsskorpe av gabbro, diabas og basalt er yngre enn lettere kontinentalskorpe av granitt, gneis, kalkstein og sandstein. Dette støttet hypotesene om havbunnsspredning og paleomagnetisme. Teorien om havbunnsspredning ble fremsatt av Robert S. Dietz og Harry H. Hess – de mente at ny havbunnsskorpe dannes når havbunner presses fra hverandre langs midthavsrygger. Canadieren John Tuzo Wilson fastslo at Iapetushavet («Atlanteren») hadde hadde åpnet seg, og siden lukket seg i den kaledonske fjellkjedefoldingen. Siden fant man at kontinentene hadde støtt sammen og drevet fra hverandre utallige ganger gjennom jordhistorien.
Paleomagnetisme er måling av orienteringen til jordens magnetfelt. Den britiske geofysikeren S. Runcorm foreslo konseptet om paleomagnetisme under henvisning til at kontinentene hadde beveget seg relativt til polområdene.
Klassifikasjonen av bergarter er av ny dato, størkningsbergartene ble eksempelvis først klassifisert på en konsistent måte av tyske Albert Streckeisen i 1973, hvor innholdet av fem mineralgrupper avgjør grupperingen i lyse, mørke og svært mørke dypbergarter eller vulkanske bergarter.

Se også


Den 33dje verdenskongressen i geologi
Geovitenskap
Europas geologi
Norges geologi
Svalbards geologi
Norges geologiske undersøkelse

Referanser

Eksterne lenker


Utdanning.no sin http://utdanning.no/yrker/beskrivelse/geolog yrkesbeskrivelse av geolog
Artikler på http://www.forskning.no/naturvitenskap/geofag Forskning.no om geofag
http://www.nrk.no/skole/emnedetalj?topic=oid:T19701 NRK Skole med geologiklipp fra NRKs arkiver
Kategori:Geologi
Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha
af:Geologie
am:መሬት ጥናት (ጂዮሎጂ)
ar:جيولوجيا
an:Cheolochía
frp:G·eologia
ast:Xeoloxía
az:Geologiya
zh-min-nan:Tē-chit-ha̍k
map-bms:Geologi
ba:Геология
be:Геалогія
be-x-old:Геалёгія
bg:Геология
bs:Geologija
br:Douarouriezh
ca:Geologia
cv:Геологи
cs:Geologie
sn:Ketanyika
co:Geologia
cy:Daeareg
da:Geologi
de:Geologie
et:Geoloogia
el:Γεωλογία
en:Geology
es:Geología
eo:Geologio
ext:Geologia
eu:Geologia
fa:زمین‌شناسی
hif:Geology
fo:Jarðfrøði
fr:Géologie
fy:Geology
fur:Gjeologjie
ga:Geolaíocht
gd:Geòlas
gl:Xeoloxía
gu:ભૂસ્તર શાસ્ત્ર
ko:지질학
haw:Huli honua
hy:Երկրաբանություն
hi:भूविज्ञान
hr:Geologija
io:Geologio
id:Geologi
ia:Geologia
ie:Geologie
iu:ᓄᓇᓕᕆᓂᖅ
os:Геологи
xh:IJioloji
is:Jarðfræði
it:Geologia
he:גאולוגיה
jv:Géologi
kl:Nunarsualerineq
kn:ಭೂರಚನಶಾಸ್ತ್ರ
ka:გეოლოგია
kk:Геология
kw:Dororyeth
sw:Jiolojia
ht:Jewoloji
ku:Jeolojî
ky:Геология
lad:Jeolojiya
lo:ທໍລະນີສາດ
la:Geologia
lv:Ģeoloģija
lb:Geologie
lt:Geologija
li:Geologie
jbo:ligytedyske
lmo:Geulugia
hu:Geológia
mk:Геологија
ml:ഭൂഗർഭശാസ്ത്രം
mi:Tātai aro whenua
mzn:زمین درست کر چیزها
ms:Geologi
mwl:Geologie
mn:Геологи
my:ဘူမိဗေဒ
nah:Tlālmatiliztli
nl:Geologie
new:भूगर्भशास्त्र
ja:地質学
nap:Giuloggia
frr:Geologii
nn:Geologi
nrm:Géologie
nov:Geologia
oc:Geologia
om:Geology
pnb:زمین دی سائنس
pap:Geologia
ps:ځمکپېژندنه
pl:Geologia
pt:Geologia
kaa:Geologiya
ro:Geologie
rue:Ґеолоґія
ru:Геология
sa:प्राचीनभूगर्भशास्त्रम्
sco:Geologie
stq:Geologie
st:Geologi
sq:Gjeologjia
scn:Gioluggìa
si:භූවේදය
simple:Geology
sk:Geológia
sl:Geologija
ckb:زەویناسی
sr:Геологија
sh:Geologija
su:Géologi
fi:Geologia
sv:Geologi
tl:Heolohiya
ta:நிலவியல்
tt:Геология
th:ธรณีวิทยา
tg:Геология
tr:Jeoloji
tk:Geologiýa
uk:Геологія
ur:ارضیات
ug:گېئولوگىيە
vec:Giołogia
vi:Địa chất học
vo:Talav
fiu-vro:Geoloogia
wa:Djeyolodjeye
war:Heolohiya
yi:געאלאגיע
zh-yue:地質學
bat-smg:Geuoluogėjė
zh:地质学

Globalisering

Globalisering er et uttrykk for en økende grad av samhandling, integrasjon, påvirkning og gjensidig avhengighet mellom folk og stater innenfor områder som økonomi, samfunn, teknologi, kultur, politikk og økologi. Globaliseringsprosesser bidrar til å redusere betydningen av avstander og statsgrenser. Globalisering er en samlebetegnelse for en rekke prosesser.
Enkelte hevder at summen av disse prosessene binder verden sammen til ett globalt system der vi ikke kan unngå å påvirke hverandre. Denne tanken skriver seg helt tilbake til Immanuel Kant og hans bok "Den evige fred". Kant så for seg at resultatet av denne prosessen ville bli et verdensomspennende system av demokratiske republikker. Et nyere bilde på global gjensidig avhengighet stammer fra den canadiske filosofen og medieteoretikeren Marshall McLuhan. McLuhan brukte allerede på 1960-tallet bildet "den globale landsby" for å illustrere at elektronisk kommunikasjon hadde redusert betydningen av avstand dramatisk. Kants og McLuhans scenarier illustrerer en viktig forskjell. Noen ser for seg at globaliseringen binder allerede eksisterende politiske enheter (stater) tettere og tettere sammen. Andre tror globaliseringen etter hvert vil bryte ned kjente fellesskap og lede til dannelsen av nye.
Ettersom begrepet globalisering har gjort sitt inntog i så å si alle vitenskapsdisipliner, har flere vært opptatt av å problematisere bildet av globaliseringen som en altomfattende prosess. Enkelte har hevdet at begrepet er unyttig, og kan dekkes av andre begreper som internasjonalisering eller gjensidig avhengighet, altså fenomener som allerede har en lang historie. Det nye er at disse prosessene intensiveres. Med andre ord er endringene vi ser først og fremst kvantitative. Andre anerkjenner at globaliseringen bringer med seg kvalitative endringer, men vektlegger at den er svært ujevn. For eksempel hevdes det at den reelle økonomiske globaliseringen skjer mellom tre poler: Nord-Amerika, Europa og deler av Asia, mens Afrika sør for Sahara stadig sakker lenger akterut. Uavhengig om man mener at globalisering er et kvalitativt nytt fenomen med revolusjonerende konsekvenser på nesten alle samfunnsområder, eller en intensivering av allerede kjente prosesser, er et uhyre komplekst spørsmål hvordan disse prosessene henger sammen og påvirker hverandre. Det hevdes da også ofte at globaliseringen kjennetegnes av økende kompleksitet - både innad i samfunn og i relasjonene mellom samfunn.

Kommunikasjon


All kommunikasjon skjer raskere, enklere og over større avstander. Det fører til at menneskelig samhandling på tvers av Landegrense blir lettere. Globaliseringen øker både flyten av fysiske varer, Menneske og flyten av elektronisk informasjon. Dette fører altså til at hvert enkelt land trenger handelsforbindelser og politiske forbindelser med andre land og verden generelt. Det er for det meste informasjon- og transportteknologien som har gjort globalisering gjeldende i en så stor grad de siste årene. På den annen side må man være oppmerksom på at globalisering ikke er ensbetydende med "større flyt". EUs innvandringspolitikk regulert gjennom Schengen-avtalen kan stå som et eksempel på at denne flyten er svært ujevn. Mens europeiske borgere nesten fritt kan reise og bosette seg innad i unionen, er det mye vanskeligere for utenlandske statsborgere, særlig for afrikanske flyktninger, å få opphold. Ofte kommer de ikke lenger enn til flyktningemottak i unionens periferier.
Informasjonsteknologisk utvikling på andre halvdel av 1900-tallet gjør at det som skjer et sted på kloden, kan vises hvor som helst gjennom en internasjonal nyhetskanal. Mange forskjellige folkeslag og nasjonaliteter ser det samme på fjernsynet. Dette kan føre til kulturutvisking. Mesteparten av det som vises på engelskspråklige kanaler kommer også fra USA. Dette tilfellet kalles amerikanisering og peker til den store innflytelsen USA har på resten av verden.

Historiske tilfeller


Uttrykket "globalisering" ble først brukt i den siste halvdel av det tyvende århundre, men begrepet var ikke i vanlig bruk før mot slutten av åttitallet. Mange samfunnsforskere har prøvd å demonstrere kontinuiteten mellom globalisering i tidligere perioder.
Det er mulig å se på globalisering som en prosess som har vart i flere århundrer og følger veksten av den menneskelige befolkningen på jorda, som har eksplodert de siste femti årene. Det har eksistert tidlige former for globalisering som for eksempel i Mongolriket,som på den tiden hadde nesten hele Asia under seg, som hadde handelsforbindelser med store deler av verden gjennom Silkeveien. Denne typen globalisering fortsatte med Europeisk handel, på 16- og 17-hundre tallet da Spanske og Portugisiske flåter hadde nådd til alle verdens hjørner og drev med handel. Slik sett kan globalisering settes i sammenheng med imperium. Konsekvensene av denne typen handel var viktige. For eksempel så ble det ikke lønnsomt å opprette sølvminer i Europa ettersom det var mye billigere å importere det fra kolonier.
På 1700-tallet ble globalisering et businessfenomen når det første privateide selskapet ble opprettet i Nederland. Selskapet var Det nederlandske Ostindiske kompani og var bl.a. det første selskapet i historien til å stede ut aksjeandeler på grunn av den store risikoen det var å være involvert i internasjonal handel. Aksjeselskap ble en stor pådriver for videre globalisering.
''Liberaliseringen'' på 1800-tallet blir ofte kalt for "Den første æra av globalisering" . I denne perioden forekom det en snarlig vekst i Internasjonal handel og investering mellom Europeiske imperier og deres kolonier, og senere også USA. "Den første æra av globalisering" brøt delvis sammen ved begynnelsen av 1. verdenskrig og kollapset helt under gullstandardkriser i de sene 1920-årene og tidlig 1930-årene.
Da 2. verdenskrig var slutt fikk man enorm økonomisk vekst i noen land, spesielt i Vest-Europa der staten skapte en velferdsstat ved å kreve inn skatter og bruke pengene til stimulans av økonomien. Samtidig kom det økonomisk hjelp (Marshallhjelpen) fra USA til land i Vest-Europa på slutten av 1940-årene. Med dette fikk vesteuropeiske land nok midler til å importere varer fra USA, og det ble etablert en handelsforbindelse som satte igang investeringer og produksjon som førte til Europas gjenoppreisning etter krigen. Globaliseringen i dette tilfellet innbefattet nesten bare forbindelser mellom industrialiserte vestlige land og Japan.
Globalisering i perioden fra slutten av 2. verdenskrig og ut har blitt drevet av forbedret teknologi som har redusert kostnader for handel, og handelsforhandlinger hovedsakelig under varsel fra GATT (nå WTO), som førte til mange handelsavtaler hvor restriksjoner på fri handel ble oppløst.

Økonomisk globalisering


Selv om globalisering har betydning for mange områder, er det spesielt innenfor økonomien at globaliseringen gjør seg gjeldende. Globalisering er også viktig for kommunikasjonen mellom to land, folk når lettere frem til destinasjoner, kort sagt har verden blitt et mindre sted å bo. Globalisering betyr ofte økt internasjonal handel. Verdens handelsorganisasjon WTO fremmer globalisering ved å standardisere handelsavtaler for medlemslandene.
Tidligere byttet man ferdigvarer, mens nå må det kanskje flere land inn i bildet for å produsere kun én vare. Slik kan man produsere det man kan best og kjøpe andre tjenester fra andre land (se komparative fortrinn og David Ricardo). Transporten over store avstander er billigere slik at det ikke lenger spiller så stor rolle hvor et internasjonalt selskap plasserer produksjonen sin.

Motstand mot globalisering


Globalisering dreier seg om hvordan private bedrifter og selskaper i økende grad driver sin virksomhet over hele verdenen uhindret. Globalisering er ikke en tilstand, men en prosess. Vi kan derfor ikke med sikkerhet vite utfallet av globaliseringen dersom den fortsetter. Mange forskere har ulike påstander om hvilke konsekvenser globaliseringen fører til. Også politiske partier har argumenter for og mot globalisering. Det finnes både ulemper og fordeler.
Den største ulempen (omdiskutert om det er en ulempe eller en fordel) er at lokale politikere mister makten sin. Et multinasjonalt selskap kan true en stat med å flytte produksjonen sin fra landet hvis ikke selskapet får gjøre som det vil. Produksjonen er kanskje en viktig inntektskilde for staten. Dermed havner den i et dilemma mellom å overholde krav til miljø eller arbeidsforhold eller å beholde inntekten produksjonen gir. Globaliseringen gjør at det er likegyldig hvor produksjonen finner sted. Og et selskap er fritt til å flytte den til et land med andre krav som ikke begrenser produksjonsomfanget.
I tillegg har vi også alle de u-landene som ikke får noen fordel av globaliseringen. U-landene ligger etter når det gjelder kommunikasjonsteknologi. Mens en PC i Norge koster om lag en halv månedslønn, koster en PC i Bangladesh 8-10 årslønner. Mangel på utdanning i u-landene gjør også at de ikke får tatt del i globaliseringen. Mange mener derimot at globalisering kan være til fordel for U-landene fordi frihandelsavtaler gjør at varer kan transporteres tollfritt fra et U-land til et annet handelsområde. Det kan hende at de multinasjonale selskapene faktisk ikke bare tenker profitt, men gir U-landene gode priser for råvarene sine. Globaliseringen har naturligvis ikke utelukkende negative konsekvenser. Kommunikasjonsteknologien som gjør at vi står valgfritt om vi vil se på en lokal fjernsynskanal eller se hva som har skjedd på den andre siden av kloden, er positivt for mange. Internett er i så måte det mediet som gir flest mennesker tilgang til størst mengde informasjon på kortest tid. Samtidig kan individer holde kontakt og utveksle informasjon på tvers av landegrenser i løpet av kort tid. Reising på tvers av landegrenser har blitt billigere, spesielt med fly. Det kan allikevel synes som om dette i størst grad gjelder for land med relativt høye inntekter i forhold til prisene. Det er også store miljøhensyn i forhold til denne siden av globaliseringen. Økte utslipp av klimagasser som følge av fremveksten av transportmidler de siste 40 årene bidrar til endringer i klimaet av global karakter.
Begrepet «egalisering» har blitt skapt av Evelin Lindner http://www.humiliationstudies.org. Egalisering betyr at likeverd, som menneskerettigheter definerer det, blir introdusert inn i «globaliseringen». I hennes bok "Making Enemies Unwittingly: Humiliation and International Conflict" (2006, Praeger/Greenwood) forklarer hun begrepet som følgende:
:''«Globalisering er drevet av teknologi og vår bruk av den, mens det jeg kaller egalisering er drevet av våre moralsle følelser og beslutninger . Egalisering handler om vårt forhold overfor andre og til oss selv, enten vi anser det rett å se opp til eller ned på andre og oss selv eller å tro at vi burde behandle alle med lik respekt. Egalisering handler om at vi bruker frykt som "lim" for å påtvinge hierarkier eller om vi foretrekker å leve i kreative nettverk som blir holdt sammen av gjensidig respekt som blir definert av menneskerettighetsidealer om lik verdighet for alle. Jeg laget ordet egalisering for å skille betydningen fra ord som likestilling (engelsk: Equality), rettferdighet (en: Equity) og egalitarianisme fordi hovedpunktet er lik verdighet. Uttrykket egalisering unngår å hevde at det ikke finnes noen forskjeller blant folk. Egalisering kan være sammen med et fungerende hierarki som sier at alle deltakere har lik verdighet; men egalisering kan ikke være sammen med et hierarki som definerer noen folk som mer verdifulle enn andre.»
:''«Globalization is powered by technology and our use of it, while what I call egalization is driven by our day-to-day moral sentiments and moral decisions. Egalization is about our relations with others and ourselves, whether we deem it right to look up or down on others and ourselves or believe we should treat all with equal respect. Egalization is about whether we use fear as the “glue” for coercive hierarchies or prefer to live in creative networks held together by mutual respect as defined by human rights ideals of equal dignity for all. I coined the word egalization to differentiate it from words such as equality, equity, or egalitarianism because the main point is equal dignity. The term egalization avoids claiming that there are no differences among people. Egality can coexist with functional hierarchy that regards all participants as possessing equal dignity; egality cannot coexist with hierarchy that defines some people as more valuable than others.»''

Globalisering og internasjonal politikk


En av de fagdisiplinene globaliseringen har vært direkte relevant for, er studiet av internasjonal politikk. Staten har vært den sentrale byggesteinen i studiet, og statssystemet har vært den mest relevante arenaen. På 1960- og 1970-tallet begynte studiet mer systematisk å inkorporere nye aktører som Ikke-statlig organisasjoner, multinasjonale selskaper og andre ikke-statlige aktører. Disse nye tilnærmingene ble kalt pluralistiske, og sorterer under den større kategorien som kalles for liberalisme. De gjenspeilte økende internasjonalt samarbeid og økt kompleksitet i det internasjonale samkvemmet, altså prosesser som forbindes med globalisering.
Alle som driver med internasjonal politikk forholder seg på en eller annen måte til globalisering som fenomen, og det er nærmest umulig å gi en oppsummering av de forskjellige måtene det gjøres på. Enkelte større trekk er likevel lett synlige. I løpet av 1990-tallet vokste det frem mye arbeid som tok utgangspunkt i at de tradisjonelle statssentrerte teoriene ikke fanget opp hvordan internasjonal politikk forandret seg. Slike studier fikk samlebetegnelsen "global governance". Valget av "global" fremfor "internasjonal" er ikke tilfeldig, det signaliserte et skifte der staten kun er en av flere aktører i global politikk. Under denne betegnelsen finner vi analytiske teorier som forsøker å fange kvalitativt nye trekk ved styring i global politikk, men også normative studier som forsøker å formulere et politisk prosjekt for global styring i tråd med demokrati, menneskerettigheter, og frie markeder. Kritisk internasjonal teori belyser hvordan nettopp disse verdiene kan brukes som et middel for å styre eller dominere, for eksempel ved å knytte betingelser om liberalisering og demokratisering til bistand.
Fagdisiplinen internasjonal politikk kan sies å være i en fase der begrepsfestingen av globalisering bare er i sin spede begynnelse. Det er også stor uenighet om hvor egnede tradisjonelle teorier som Realisme (statsvitenskap) og liberalisme er for å studere global politikk i dag. Realismen har tradisjonelt vært den dominerende retningen, og mange realister forsøker å revidere og tilpasse teorien til nye forhold. De fleste av realistene hevder at staten fortsatt er den suverent viktigste aktøren, men anerkjenner at nye aktører må vies større plass. Andre studerer hvordan styring i økende grad skjer gjennom nettverk uten noen klar leder, og tar i økende grad i bruk teorier utviklet innenfor sosiologi og antropologi. Mens studiet av internasjonal politikk tradisjonelt har vært influert av teoretiske modeller hentet fra økonomi, ser det nå ut til å være en økende tendens til at faget i økende grad åpner seg for metoder hentet fra andre samfunnsfag. I den grad globalisering er en prosess som trekker internasjonal politikk ned fra samkvem på statsledernivå og knytter den sterkere til kulturelle, økonomiske og politiske prosesser på lokalt, regionalt og globalt nivå, er dette en ønskelig utvikling.

Se også


Åpen verden - et forsvar for globaliseringen
Multinasjonalt selskap
RORG-samarbeidet

Les mer


http://www.rorg.no/Temasider/Globalisering/Introduksjon/Globalisering___vinnnere_og_tapere/index.html Foredraget ''Globalisering, vinnere og tapere'' holdt av førsteamanuensis Tore Linné Eriksen
http://www.gf.dk/OD/ Temaside om globalisering på ''gf.dk'' (Dansk)
http://www.nho.no/files/16041globalisering.pdf Markedsanalyse av Globalisering fra ''nho.no''
http://www.gyldendal.no/media/ga/makt/Globalisering.pdf Innledning av en bok om globalisering på ''Gyldendal.no''
http://plato.stanford.edu/entries/globalization/ Leksikonartikkel fra ''Stanford Encyclopedia of Philosophy''
http://www.humiliationstudies.org Human Dignity and Humiliation Studies (engelsk)
Iver B. Neumann (red.), Torbjørn Knutsen, Morten Bøås og Henrik Thune (2006): ''Global politikk: Krig, diplomati, handel og nyhetsformidling i praksis''. Oslo: Cappelen Akademisk Forlag
Held, David & Anthony McGrew (red.) (2000): ''The Global Transformations Reader: An Introduction to the Globalization Debate.'' Cambridge: Polity Press
Jackson, Robert H. (2002): ''The Global Covenant''
Immanuel Kant ''Perpetual Peace''
Lunde, Leiv, Henrik Thune m.fl (2008): ''Norske interesser: Utenrikspolitikk for en globalisert verden'' Oslo: Cappelen Damm
Kategori:Økonomisk historie
Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha
af:Globalisering
ar:عولمة
an:Globalización
ast:Globalización
az:Qloballaşma
bn:বিশ্বায়ন
zh-min-nan:Choân-kiû-hoà
be:Глабалізацыя
be-x-old:Глябалізацыя
bg:Глобализация
bs:Globalizacija
ca:Globalització
cs:Globalizace
cy:Globaleiddio
da:Globalisering
de:Globalisierung
et:Globaliseerumine
el:Παγκοσμιοποίηση
en:Globalization
es:Globalización
eo:Tutmondiĝo
eu:Globalizazio
fa:جهانی‌سازی
hif:Vaisvikaran
fr:Mondialisation
fy:Globalisearring
ga:Domhandú
gl:Globalización
gu:વૈશ્વિકરણ
ko:세계화
hi:वैश्वीकरण
hr:Globalizacija
id:Globalisasi
is:Hnattvæðing
it:Globalizzazione
he:גלובליזציה
jv:Globalisasi
kn:ಜಾಗತೀಕರಣ
krc:Глобализация
ka:გლობალიზაცია
kk:Жаһандану
sw:Utandawazi
la:Globalizatio
lv:Globalizācija
lb:Globaliséierung
lt:Globalizacija
li:Globalisering
hu:Globalizáció
mk:Глобализација
ml:ആഗോളവത്കരണം
ms:Globalisasi
mwl:Globalizaçon
my:ဂလိုဘယ်လိုက်ဇေးရှင်း
nl:Mondialisering
new:हलिमिकरण
ja:グローバリゼーション
nn:Globalisering
oc:Globalizacion
pnb:گلوبلائزیشن
ps:نړيوالتوب
pms:Mondialisassion
pl:Globalizacja
pt:Globalização
ro:Globalizare
rue:Ґлобалізація
ru:Глобализация
sah:Глобализация
sq:Globalizimi
scn:Glubbalizzazzioni
si:ගෝලීයකරණය
simple:Globalization
sk:Globalizácia
sl:Globalizacija
ckb:گلۆڤەرایەتی
sr:Глобализација
sh:Globalizacija
fi:Globalisaatio
sv:Globalisering
tl:Globalisasyon
ta:உலகமயமாதல்
tt:Globalizasía
te:ప్రపంచీకరణ
th:โลกาภิวัตน์
tg:Ҷаҳонишавӣ
tr:Küreselleşme
uk:Глобалізація
ur:عالمگیریت
vi:Toàn cầu hóa
fiu-vro:Üleilmastuminõ
war:Globalisasyon
yi:גלאבאליזאציע
zh-yue:全球化
bat-smg:Gluobalėzacėjė
zh:全球化

Genteknologi


Genteknologi kan defineres som en teknikk som kan brukes til å kartlegge og isolere arvestoffet i planter, dyr og mikroorganismer, trekke ut et konkret gen med tilhørende arveegenskap og deretter plassere det inn i en ny organisme som da automatisk får denne ønskelige/intenderte egenskapen. Slik fremstilles et helt nytt produkter til for eksempel industrielle eller medisinske formål.
Genteknologi er å ta arvematialet DNA (gener) fra en organisme, isolere det, karakterisere det, og putte det inn i en annen celle, slik at den nye cellen får de gamle genenes egenskaper.
Genteknologiens tre viktigste verktøy er plasmider, enzymer og bakterier.
Plasmid er små sirkelformede DNA molekyler fra bakterier. De kan lett overføres fra en bakterie til en annen som da kan få nye egenskaper. Det er flere måter å sette inn egenskaper, eks ved at det sprøytes gener inn (mikroinjeksjon) eller ved at de skytes inn med en genkanon.
Fire hovedtrinn under genforskning:
Dele opp DNA i mindre biter
Produksjon av rekombinat DNA
Kloning
Kartlegging av rekombinat DNA
Genteknologi går ut på å bytte om gener fra en levende organisme til en annen.
"Den genetiske koden er en rekkefølge av tre baser og DNA-molekylet, kalt triplettkoder. Eksempelvis gjelder èn triplettkode for aminosyre. Rekkefølgen av triplettkodene i DNA-molekylet bestemmer rekkefølgen av aminosyrer i et protein."
Det er idag en kraftig utvikling innen genteknologi.
Noen tror man innen år 2050 vil ha endret den gjennomsnittlige levealderen for mennesker til 90 år. Hvert år fødes rundt 1 av 10 mennesker med en genfeil som ikke er arvelig. Noen forskere tror at man om 10 år kan luke vekk disse genfeilene under graviditeten. Noen tror også at vi om 30 år tildels kan bestemme hvordan barna våre skal se ut.

The Human Genome Organization


''The Human Genome Organization (HUGO)'' hadde som formål å kartlegge menneskets totale DNA.
Prosjektet startet i 1990 og var planlagt å vare i 15 år, men grunnet stadig bedre teknikker ble de ferdig i 2003.
Selv om man har baseparsekvensene for alle de nesten 25&nbsp;000 genene til mennesket er det fremdeles en svært lang vei å gå før vi har kartlagt hvordan disse genene koder for de omtrent halv million proteinene i menneskekroppen.
Det er ikke engang sikkert at det er mulig å kartlegge disse genetiske kodene. Sammenhengene i menneskekroppen og i livets koder & språk kan helt enkelt være for komplisert. I dag snakker man stadig mer om fagfeltet proteomikk som handler mer om akkurat dette.
Genteknologi brukes i dag først og fremst for å fremstille medisiner (insulin). For avlinger i jordbruket (genmodifisering) og i etterforskning av kriminalsaker (DNA-spor).

Medisinsk bruk av GMO


I helsevesenet kan man bruke genteknologi til å fremstille forskjellige medisiner. Ved hjelp av genteknologi kan man i dag fremstille blant annet insulin og veksthormoner. Det er også mulig å bruke gener fra hjertet til et menneske og sette dem inn i en gris tidlig på fosterstadiet. Da vil hjertet til grisen bli et menneskehjerte og man kan bruke de hjertene og transplantere dem til mennesker.

Kriminalteknisk bruk av GMO


I kriminalsaker kan man bruke DNA til å finne en gjerningsmann. Man trenger kun en celle som inneholder DNA, for eksempel en bloddråpe eller et hårstrå for å kunne påvise at noen har vært på f.eks gjerningsstedet.

Landbrukets bruk av GMO


Alarmerende norske funn
Strid mellom ulike norske forvaltningsorgan
Matvaresikkerhet
Genmodifiserte produkter aktuelle i norsk fiskeoppdrett

Alarmerende norske funn


Gjennom norsk forskning utført av GenØk – Senter for biosikkerhet, er det i forsøk påvist at rotter tar opp genmodifisert materiale gjennom tarmen og at dette materialet seinere kan finnes i flere indre organer. Disse funn er oppsiktsvekkende da forkjempere av GMO lenge har påstått at et opptak av genmodifisert materiale i menneskekroppen ikke er mulig.

En økning av de eksisterende kroniske sykdommer


De mest sannsynlige helseeffektene relatert til GMO-konsum vil medføre en ytterligere økning i allerede eksisterende kroniske sykdommer som allergier, matintoleranse, lavgradig intoksikasjon, immundepresjon og stoffskifteendringer. Disse antagelsene og hypotesene støttes av en del forsøksdyr-eksperimenter som ikke er fulgt opp på grunn av manglende bevilgninger. Det finnes ingen kliniske eller epidemiologiske studier på mennesker, husdyr eller viltlevende dyr som kan avklare problemstillingene.

Strid mellom norske forvaltningsorgan


Direktoratet for naturforvaltning (DN) anbefalte i juni 2008 Miljøverndepartementet og åpne for importert av 2 ulike GM-maistyper, mens de frarådet import av GM oljeraps.
Bioteknologinemnda på sin side frarådet import av alle tre produkter.
DN sier i sin begrunnelse:
<blockquote>
"DN anbefaler å godkjenne alle de omsøkte bruksområder (Maislinjen NK603 er søkt importert og brukt til videreforedling, mat og fôr, men ikke dyrking). Dette begrunnes med at man ikke har identifisert noen helse- eller miljørisiko forbundet med produktet. Samtidig foreligger det etter DNs syn ikke opplysninger knyttet til samfunnsnytte, etikk eller produktets bidrag til en bærekraftig utvikling som bør tillegges avgjørende vekt ved en endelig beslutning."
</blockquote>
Bioteknologinemnda sier i sin begrunnelse:
<blockquote>
"Bioteknologinemndas flertall (14 av 15 medlemmer) anbefaler avslag da søker ikke har lagt fram dokumentasjon som belyser maislinjens mulige samfunnsnytte, innvirkning på bærekraftig utvikling, samt etiske forhold. Nemnda etterlyser også mer informasjon ang. næringsinnhold."
</blockquote>
En av GM-mais variantene som DN ønsker å tillate er resistent mot ugrassmiddelet Glufosinat, som er forbudt i EU (med unntak av ved epledyrkning). Glufosinat kan forårsake både akutte og kroniske skadevirkninger på pattedyr og mennesker, inkludert mulige skader på forplantningsevne og foster, samt reduksjon i artsmangfoldet i dyrkningsområdet.

Matvaresikkerhet


Det er stor uenighet i spørsmålet om GM-mat er sunn eller helseskadelig.
Noen argumenterer for at den globale matkrisa kan løses ved hjelp av ny teknologi, og noen mener at denne teknologien vil bli en politisk&økonomisk sovepute som forhindrer en reell endring av forbruk og global ressursfordelig. En ny rapport initiert av FN og Verdensbanken fremhever at GM-planter IKKE bør bli et bærende element for å møte verdens matvarebehov.

Genmodifiserte produkter i norsk fiskeoppdrett


De vanligste GM-plantene som mais og soya, egner seg dårlig for norske dyrkningsforhold, noe som kanskje forklarer hvorfor GM-mat har relativt liten aktualitet i det norske medier. Norske fiskefôr-produsenter opplever imidlertid situasjonen annerledes. En stadig større andel av fiskemelet som brukes i fôr til oppdrettsfisk erstattes nå av planteråstoffer som mais og soya. Siden 60% av all soya er GM, blir det stadig dyrere og vanskeligere å fremskaffe GM-frie planteråvarer. Mattilsynet godkjente derfor i fjor 19 prosesserte GM-planter til bruk i fôrproduksjon. Oppdrettsnæringa beroliger med at de foreløpig ikke tenker å bruke GM-fôr, mye på grunn av europeiske konsumenters GM- skepsis. Dette viser at GM-mat har aktualitet i Norge og at konsumenter har makt. At norske fôrprodusenter kan bruke GM-råvarer i fôrblandingene har imidlertid nærmest blitt oversett av norske medier. Noe som er urovekkende, da en reell offentlig GM-debatt forutsetter at media sette saken på dagsorden.
Vitenskapelig uenighet og usikkerhet omkring mulige miljø- og helseeffekter, samt uklarheter omkring hva krav til samfunnsnytte, bærekraft og etiske aspekter innebærer, taler for at Norge bør opprettholde sin restriktive holding og håndheve føre-var prinsippet. Myndighetene kan dermed avslå søknader om bruk av GM-produkter dersom det er usikkerhet omkring eventuelle skadelige effekter. Norge har et internasjonalt ry som pådriver for føre-var prinsippet og ivaretakelse av miljø- og helsesikkerhet i forhold til GM-produkter. For å opprettholde denne anerkjennelsen er det viktig at kravene Genteknologiloven stiller håndheves, samt at myndighetene støtter opp om forskning innen biosikkerhet og legger til rette for offentlig debatt som har til hensikt å klargjøre begrepene samfunnsnytte og bærekraftig utvikling.

Kilder


http://www.genok.org/nyheter_cms/2009/september/doktorgradsavhandling__hva_skjer_med_fremmed_dna_i_mammalske_systemeroe/136 Doktorgradsavhandling: Hva skjer med fremmed DNA i mammalske systemer? – GenØk
http://www.dirnat.no/content.ap?thisId=500035133 Tilrår åpning for genmodifisert mais - Direktorat for naturforvaltning (DN)
http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/article2222453.ece Biosikkerhet viktigst – innlegg av Terje Traavik, professor, dr. philos og forskningssjef ved GenØk i Aftenposten
Kategori:Genetikk
af:Genetika
ar:علم الوراثة
ast:Xenética
az:Genetika
bn:জিনতত্ত্ব
zh-min-nan:Ûi-thoân-ha̍k
be:Генетыка
be-x-old:Генэтыка
bg:Генетика
bs:Genetika
ca:Genètica
cs:Genetika
cy:Geneteg
da:Genetik
de:Genetik
et:Geneetika
el:Γενετική
en:Genetics
es:Genética
eo:Genetiko
ext:Genética
eu:Genetika
fa:ژنتیک
fr:Génétique
fy:Erflikheidslear
ga:Géineolaíocht
gd:Gintinneachd
gl:Xenética
ko:유전학
hi:आनुवंशिकी
hr:Genetika
io:Genetiko
id:Genetika
ia:Genetica
os:Генетикæ
is:Erfðafræði
it:Genetica
he:גנטיקה
jv:Genetika
ka:გენეტიკა
kk:Генетика
sw:Jenitikia
ku:Genetîk
ky:Генетика
la:Genetica
lv:Ģenētika
lb:Genetik
lt:Genetika
jbo:ginske
hu:Genetika
mk:Генетика
ml:ജനിതകശാസ്ത്രം
ms:Genetik
mn:Генетик
nl:Genetica
ne:आनुवांशिकता
ja:遺伝学
nov:Genetike
oc:Genetica
uz:Genetika
pl:Genetyka
pt:Genética
ro:Genetică
qu:Hinitika
ru:Генетика
sq:Gjenetika
si:ප්‍රවේනි විද්‍යාව
simple:Genetics
sk:Genetika
sl:Genetika
sr:Генетика
sh:Genetika
su:Genetika
fi:Perinnöllisyystiede
sv:Genetik
tl:Henetika
ta:மரபியல்
te:జన్యుశాస్త్రం
th:พันธุศาสตร์
tg:Генетика
tr:Genetik
uk:Генетика
ur:وراثیات
vi:Di truyền học
war:Henetika
yi:גענעטיק
yo:Ìṣiṣẹ́àbínimọ́
diq:Cênetik
zh:遗传学

George Pólya

Fil:George Pólya ca 1973.jpg
George Pólya (født 13. desember 1887, død 7. september 1985) var en Ungarn matematiker. Han utvandret til USA på 1900-tallet.
Gjennom en vitenskapelig karriere som omfatter mer enn sytti års forskning, ga han mange viktige bidrag til forskjellige deler av matematikkfaget.
Pôlya var kanskje enda mer kjent som en utmerket foreleser og forfatter av mange lærebøker, som belyser matematisk tenkning og problemløsning. I disse bøkene prøver han å beskrive grunnleggende prinsipper for hvordan matematisk oppdagerglede og skaperevne kan læres og utvikles.
En klassiker og hans mest kjente bok heter "How to solve it" fra 1945 som ble en bestselger. Denne lille og lettfattelige boken gir en slags kokebokoppskrift for problemløsning som metode.

Eksterne lenker


http://www-gap.dcs.st-and.ac.uk/~history/Mathematicians/Polya.html Pólya
Kategori:Ungarske matematikere
Kategori:Personer fra Budapest
Kategori:Fødsler i 1887
Kategori:Dødsfall i 1985
bg:Дьорд Пойа
ca:George Pólya
cs:George Pólya
de:George Pólya
en:George Pólya
es:George Pólya
fa:جورج پولیا
fr:George Pólya
gl:George Pólya
is:George Pólya
it:George Polya
he:ג'ורג' פוליה
hu:Pólya György
ms:George Pólya
nl:György Pólya
ja:ポーヤ・ジェルジ
oc:George Pólya
pms:György Pólya
pl:George Pólya
pt:George Pólya
ro:George Pólya
ru:Пойа, Дьёрдь
sk:George Pólya
sl:George Pólya
sr:Ђерђ Поја
sv:George Pólya
uk:Дьордь Пойа
zh:喬治·波利亞

Nuuk


Nuuk, noen ganger tidligere skrevet Nouk. (''eg. «neset»'', dansk: Godthåb) er hovedstaden i det selvstyrte Danmark territoriet Grønland. Den tilhører fra 1. januar 2009 Sermersooq. Byen ligger ved munningen av Godthåbsfjorden på Grønlands vestkyst, ca. 240 km. syd for den nordlige polarkrets. Fjorden er en av verdens største og mest forgrenede fjorder, en av de største øyene der er Storø. Nuuk er det største kulturelle og økonomiske senteret på Grønland. Det største byene som ligger nærmest hovedstaden er Iqaluit og St. John's, Newfoundland and Labrador i Canada og Reykjavik på Island. Byens borgermester var fram til 2007 Agnethe Davidsen. I 2008 er Nikolaj Heinrich borgermester.

Historie


Området har en lang historie med befolkning. Området rundt Nuuk ble først befolket av det gamle Paleo-Eskimofolket fra Saqqaqkulturen så langt tilbake som 2200 f.Kr. da de bodde i området rundt den nå forlatte bosetningen Qoornoq.I lang tid ble omnrådet okkupert av Dorsetkulturen rundt den tidligere bosetningen Kangeq, men de forsvant fra Nuuk-distriktet før år 1000. Nuuk-området ble senere bebodd av vikingoppdagere i det 10. århundre, og kort tid etterpå av Inuitter. Inuitter og nordmenn levde begge sammen i dette området fra ca 1000 til nordmennene forsvant av usikre årsaker i det 15. århundre.
Fil:Egede nuuk.JPG av Hans Egede i Nuuk.]]
Byen ble grunnlagt som festningen Godt-Haab i 1728 av den kongelig guvernør Claus Paarss, da han flyttet misjonæren og kjøpmannen Hans Egedes tidligere ''Haabets Koloni'' fra øya Kangeq til fastlandet.Grønland var på denne tiden en norsk koloni, og Norge var i sin tur del av Danmark-Norge, men kolonien ikke hadde hatt kontakt i over tre århundrer. Paarss sine kolonister besto av soldater, forbrytere og prostituerte og de fleste døde innen det første året av skjørbuk og andre sykdomer. I 1733 og 1734 drepte en kopper (sykdom)-epidemi det meste av den innfødte befolkningen, samt Egede kone. Hans Egede reiste tilbake til Danmark i 1736 etter 15 år på Grønland og etterlot sin sønn Paul Egede for å fortsette sitt arbeid. Godthaab ble sete for regjeringen for den danske kolonien Sør-Grønland, mens Godhavn (nå Qeqertarsuaq) var hovedstad i Nord-Grønland frem til 1940 da administrasjonen ble samlet i Godthaab.
Ved oppløsningen av Danmark-Norge etter Napoleonskrigene ble byen sammen med resten av Grønland del av Danmark.
Etter at Fridtjof Nansen og de andre i ekspedisjonen hadde krysset Grønland på ski i 1888, ankom de Godthåb. De kom hit 3. oktober, og måtte overvintre her siden den siste båten før vinteren hadde gått. Denne tiden bodde de sammen med inuittene og brukte tiden bl.a. til å studere deres levesett.

Klima


Klimaet er lavarktisk med en gjennomsnittstemperatur på syv grader i juli og minus åtte i januar.

Navnet


Den 1. januar 2005 hadde byen 15&nbsp;501 innbyggere, som inkluderer både inuitter/eskimoer og dansker, samt personer av inuittisk opprinnelse med dansk som morsmål. Da Grønland fikk selvstyre i 1979 ble navnet Nuuk tatt i bruk av kommunen, selv om navnet Godthåb fremdeles brukes av de danskspråklige innbyggerne i byen. Språkrådet anser både Nuuk og Godthåb som anbefalt i bruk på norsk.<ref></ref>

Kjente personer


Jesper Grønkjær, fotballspiller
Agnethe Davidsen, Grønlands første kvinnelige minister
Maliina Abelsen, Grønlands sosialminister
Nive Nielsen, artist
Angaangaq Lyberth, politisk aktivist

Vennskapsbyer


<div style="clear:both;"></div>

Referanser


Kategori:Hovedsteder i Nord-Amerika
Kategori:Nuuk
Kategori:Befolkede områder etablert i 1728
Kategori:1728 i Nord-Amerika
af:Nuuk
ang:Godhopa
ar:نوك
roa-rup:Nuuk
ast:Nuuk
az:Nuuk
be:Горад Нук
be-x-old:Нук
bg:Нуук
bs:Nuuk
br:Nuuk
ca:Nuuk
cv:Нуук
cs:Nuuk
co:Nuuk
cy:Nuuk
da:Nuuk
de:Nuuk
et:Nuuk
el:Νουούκ
en:Nuuk
es:Nuuk
eo:Nuko (Gronlando)
eu:Nuuk
fa:نوک (گرینلند)
fo:Nuuk
fr:Nuuk
fy:Nuuk
ga:Nuuk
gv:Nuuk
gl:Nuuk
ko:누크
hr:Nuuk
io:Nuuk
hy:Նուուկ
id:Nuuk
ie:Nuuk
os:Нуук
is:Nuuk
it:Nuuk
he:נואוק
kl:Nuuk
ka:ნუუკი
kk:Нүүк
rw:Nuuk
kv:Нук
la:Nuuk
lv:Nūka
lb:Nuuk
lt:Nukas
hu:Nuuk
mk:Нук
mi:Nuuk
mr:नूक
ms:Nuuk
mn:Нуук
nah:Nuuk
nl:Nuuk
ja:ヌーク
frr:Nuuk
nn:Nuuk
nov:Nuuk
pms:Nuuk
nds:Nuuk
pl:Nuuk
pt:Nuuk
ro:Godthåb
ru:Нуук
sah:Нуук
se:Nuuk
sco:Nuuk
sq:Nuuk
scn:Nuuk
simple:Nuuk
sk:Nuuk
sl:Nuuk
sr:Нук
sh:Nuuk
fi:Nuuk
sv:Nuuk
tt:Нуук
th:นุก
tr:Nuuk
uk:Нуук
vi:Nuuk
war:Nuuk
yo:Nuuk
bat-smg:Nuuks
zh:努克

Gnuer

::''Denne artikkelen handler om gnuer, for programvareprosjektet se: GNU''
hvithalegnu
stripegnu
En gnu et et pattedyr med hover. Det fins to arter, begge kun i Afrika:
hvithalegnu (''Connochaetes gnou'') og stripegnu (''C. taurinus''). De tilhører okser, som også inkluderer antiloper, kveg, geiter og andre tohovede dyr med horn. Hvithalegnuen er omtrent utryddet og finnes sjelden vilt.
Gnuen er en planteeter og lever på savannene i syd- og øst-Afrika. De kan bli opptil halvannen meter lange, og veier opp mot 300 kg. Den spiser helst gress fra savannen og bør drikke vann hver dag. Dyret er et flokkdyr, og kan samle seg i flokker på opptil en million dyr av begge kjønn. For å få nok gress er flokken konstant på vandring.
De blir jaktet på av rovdyr, først og fremst løver, men også flekkhyener og afrikansk villhund, men har utmerket lukt og hørsel som gjør at gnuen oppdager rovdyrene raskt.
Kategori:Drøvtyggere
ar:نو (حيوان)
av:Гну
az:Qnu
bg:Гну
br:Gnou
ca:Nyu
sn:Ngongoni
da:Gnu
de:Gnus
nv:Jádí dághaaʼígíí
el:Γκνου
en:Wildebeest
es:Connochaetes
eo:Gnuo
eu:Ñu
fa:گاو وحشی
fr:Gnou
ga:Gnú
gd:Wildebeest
gl:Ñu
ko:누 (동물)
hi:विल्डबीस्ट
hr:Gnu
io:Gnuo
ia:Gnu
it:Connochaetes
he:גנו (בעל חיים)
ka:გნუ
kk:Гнулар
sw:Nyumbu
lez:Гну
hu:Gnú
ms:Gnu
nl:Gnoes
ja:ヌー
nn:Gnu
mhr:Гну
pnb:جنگلی بینسا
pl:Connochaetes
pt:Gnu
qu:Ñu
ru:Гну
simple:Wildebeest
sr:Гну
fi:Gnuut
sv:Gnuer
tr:Gnu
udm:Гну
uk:Гну
zh:角马

GNU

:''For pattedyret, se gnuer.''
Fil:Heckert GNU white.svg
GNU-prosjektet ble startet av Richard M. Stallman 27. september 1983, med det formål å skape et helt Fri programvare operativsystem: GNU-systemet. Prosjektet ble annonsert den 27. september 1983 på nyhetsgruppen net.unix-wizards. Den opprinnelige annonseringen ble fulgt av Stallmans GNU-manifest og andre essay som forklarte hans motivasjon for GNU-prosjektet. Et av disse var å bringe tilbake samarbeidsånden som hadde vært fremherskende i datamiljøet i de tidlige tider.
GNU er et Rekursivt_akronym som står for «GNU's not Unix». Unix var navnet på et proprietær programvare operativsystem allerede i utstrakt bruk. Siden teknologien som lå til grunn hadde vist seg å være teknisk god ble GNU-systemet designet til å være kompatibelt med det. Unix-arkitekturen tillot at GNU ble skrevet som individuelle programvarekomponenter; komponenter som allerede var fritt tilgjengelige, slik som typesettingssystemet TeX og det grafiske systemet X Windows, kunne bli tilpasset og gjenbrukt, annet ville bli skrevet fra begynnelsen.
For å sikre at GNU-programvaren ville forbli fri for alle brukere til å kjøre, kopiere, modifisere og distribuere, ville prosjektet bli sluppet under en lisens som var designet for å gi alle disse rettighetene, og samtidig forhindre at det ble lagt på ytterligere restriksjoner. Denne idéen ble kalt copyleft, og ble tatt inn i GNU General Public License (GPL).
I 1985 stiftet Stallman Free Software Foundation (FSF), en ideell organisasjon med det formål å gi logistisk, juridisk og finansiell støtte til GNU-prosjektet. FSF hyret også inn programmerere til å bidra til GNU. En stor andel av utviklingen ble (og blir) gjort av frivillige. Etterhvert ble GNU mer kjent, og interesserte firmaer begynte å bidra til utviklingen eller selge GNU-programvare og gi teknisk støtte.
I 1990 hadde GNU-systemet en utvidbar tekstbehandler (Emacs), en svært suksessrik optimaliseringskompilator (GCC), og det meste av kjernebibliotekene og verktøyene til en standard Unix-distribusjon. Hovedkomponenten som fortsatt manglet var kjernen. I GNU-manifestet hadde Stallman nevnt at det fantes en kjerne, men mye mer omfattende enn det som trengtes for å emulere Unix.
GNUs maskot er en gnu (dyr).

Eksterne Lenker


http://www.gnu.org/ GNU på nett
Kategori:GNU
af:GNU
ar:جنو
az:GNU
bn:গনু
bg:ГНУ
bs:GNU
ca:GNU
cs:GNU
da:GNU
de:GNU
et:GNU
el:GNU
en:GNU
es:GNU
eo:GNU
eu:GNU
fa:گنو
fr:GNU
gl:GNU (sistema operativo)
ko:GNU
hi:जीएनयू
hr:GNU
ilo:GNU
id:GNU
is:GNU
it:GNU
he:גנו (מערכת הפעלה)
kn:ಗ್ನು
ku:GNU
la:GNU
lv:GNU
lt:GNU
jbo:gynus
lmo:GNU
hu:GNU
mk:ГНУ
ml:ഗ്നു
ms:GNU
nah:GNU
nl:GNU
ja:GNU
mhr:GNU
uz:GNU
pl:GNU
pt:GNU
ro:GNU
ru:GNU
sc:GNU
sq:GNU
simple:GNU
sk:GNU
sl:GNU
sr:ГНУ
sh:GNU
fi:GNU
sv:GNU
tl:GNU
ta:குனூ
th:กนู
tr:GNU
uk:GNU
ur:گنو
vec:GNU
yi:GNU
zh-yue:GNU
zh:GNU

Georgia


Georgia (georgisk: საქართველო, ''Sakartvelo'') er en selvstendig stat i Transkaukasus. Landet grenser til Russland i nord, Aserbajdsjan i sørøst, Armenia i sør, Tyrkia i sørvest og Svartehavet i vest. Hovedstaden heter Tbilisi.
Den største byen, og hovedstaden er Tbilisi med cirka 1&nbsp;194&nbsp;000 innbyggere. Offisielt språk er georgisk. Den etniske sammensetningen er 70,1&nbsp;% georgiere, 8,1&nbsp;% aserbaidsjanere, 6,3&nbsp;% armenere, 5,7&nbsp;% russere, 3&nbsp;% ossetere, 1,8&nbsp;% abkhasere og 5&nbsp;% av befolkningen er andre folkeslag. Forventet levealder er for menn 69 år, og for kvinner er det 77 år.

Etymologi


Etniske georgiere kaller seg selv ''kartvelebi'' (ქართველები), landet sitt ''Sakvartelo'' (საქართველო, «kartvelernes land»), og språket sitt ''kartuli'' (ქართული). Ifølge de gamle De georgiske krønikene var kartvelernes forfar Kartlos, oldebarnet til den Bibelen Jafet. Navnet ''Sakartvelo'' (საქართველო) består av to deler. Rota, ''kartvel-i'' (ქართველ-ი), viser til en innbygger i hjertet av den sentraløstlige georgiske regionen Kartli, eller Kaukasisk Iberia som det er kjent som i kilder fra Romerriket. Gamle grekere (Strabon, Herodot, Plutark, Homer, o.a.) og romere (Titus Livius, Tacitus, o.a.) omtalte østlige georgiere som «iberere» (''iberoi'' i noen greske kilder) og vestlige georgiere som «kolchianere».
Begrepa ''Georgia'' og ''georgisk'' oppsto i Vest-Europa tidlig i middelalderen, muligens på grunn av at georgierne tilba Sankt Georg. En annen teori, foreslått av Jean Chardin, går ut på at navnet har greske eller latinske røtter, henholdsvis γεωργός «jordpløyer» og ''georgicus'' («jordbruk»).

Naturgeografi


Georgia ligger sørvest i Asia langs Svartehavet, mellom Tyrkia og Russland. Landet i Kaukasus er et lite land med et areal på 69&nbsp;875 km², litt under en fjerdedel av arealet til Norge. I nord og nordøst grenser landet til tre Russlands republikker i Russland, Tsjetsjenia, Ingusjetia og Nord-Ossetia. I øst grenser Georgia til Aserbajdsjan og i sør grenser Georgia til Armenia og Tyrkia. Svartehavet utgjør hele landets grense mot vest.
Høyeste punkt: Sjkhara, 5&nbsp;064 moh.
Laveste punkt: Svartehavet, 0 moh.

Klima


Georgia er fullt av fjell. Grensen mot Russland i nord følger ryggen på fjellkjeden Store Kaukasus. De snøkledde toppene ruver over Svartehavet i nordvest og har tallrike utløp og mange lavere kjeder. Et sentral avsats som heter Kartalinian skiller disse fjellene fra en parallell rekke med fjell som heter Lille Kaukasus. Med sine storslåtte topper og platåer strekker disse fjellene seg inn i Tyrkia og Armenia.
Lenger mot øst renner elven Kura forbi hovedstaden Tbilisi. Med sine sideelver renner elva gjennom de sør-østlige delene av landet før den renner inn i Aserbajdsjan gjennom en rekke dalfører. Ut mot Svartehavskysten ligger myrlendte sletter som heter Kolkhidaslettene.
Fjellene gjør at landet har et variert klima. Om vinteren er det kaldt med store snømengder, men enda kaldere luft fra Russland i nord stanses av Store Kaukasus. Milde vinder skaper et subtropisk klima i lavlandsområdet Kolkhida, mens de østlige delene av Georgia har et langt tørrere vær.
Store deler av Georgia er dekket av trær. Det er mest Bjørkeslekten i fjellene, mens det er mye bøk, eik og kastanje i de lavere strøkene. Dyrelivet er rikt, det er særlig mange arter der som trives i skog, for eksempel rådyr, hjort, Bjørnefamilien og ulv. I fjellstrøkene finnes det mye fjellgeit.

Religion


Den georgiske ortodokse og apostoliske kirke 81,9&nbsp;%, islam 9,9&nbsp;%, Den armensk-apostoliske kirken: 3,9&nbsp;%, Den russisk-ortodokse kirke: 2,0&nbsp;%, Den romersk-katolske kirke: 0,8&nbsp;%, andre trosamfunn: 0,8&nbsp;%, ikke medlem av noe trosamfunn: 0,7&nbsp;%

Historie


Georgia er historisk et gammelt, kristendom monarki (fra 327). Landet kom under tsar-Russlands kontroll den 12. september 1801. Etter den russiske Oktoberrevolusjonen i 1918 erklærte Georgia seg som et selvstendig land etter forsøket med Den transkaukasiske demokratiske føderale republikk. Landet var selvstendig en kort periode frem til 1921 da det ble invadert av Den røde armé. Landet ble da innlemmet i Sovjetunionen og var en del av Den transkaukasiske sosialistiske føderative sovjetrepublikk (TFSSR) sammen med Armenia og Aserbajdsjan I 1936 ble landet omdannet til Den georgiske sosialistiske sovjetrepublikk innenfor Sovjetunionen.
Landet ble på ny selvstendig i 1991. Regionene Abkhasia og Sør-Ossetia erklærte seg deretter som selvstendige republikker, uten at dette har blitt godkjent av den georgiske regjering.
I 2003 ble Mikheil Saakasjvili Georgias president. Gjenerobring av Sør-Ossetia samt Abkhasia gjorde han til én av sine viktige saker. Saakasjvilis andre store ambisjon var å knytte Georgia til NATO samt EU. På grunn av krigen synes imidlertid NATO-medlemskap fjernt, selv om USAs president George W. Bush under NATO-toppmøtet i București i april 2008 kjempet hardt for georgisk medlemskap. Etter russisk press utsatte NATO i april 2008 å innby Georgia samt Ukraina med i forsvarsalliansen. USA presset på for å få de to Statene med i MAP, som er NATOs program for land som ønsker medlemskap, men saken ble utsatt til NATO-møtet i desember 2008. Georgia er nært alliert med USA. Russland betrakter imidlertid Georgia som en del av landets innflytelsesfære, men anerkjenner likevel Georgias uavhengighet.
Den 8. august 2008 Krigen i Sør-Ossetia 2008, og Russland svarte med sende kraftige militære forsterkninger fra den 58. armé for å øke antallet av russiske «fredsbevarende styrker». Omfattende kamphandlinger ble innledet fra begge sider, noe som førte til at Georgia den 10. august trakk sine militære styrker ut av området og ba om en umiddelbar fredsavtale. I dagene etter fortsatte russiske styrker sin offensiv videre inn i Georgia fra Sør-Ossetia. Den strategisk viktige byen Gori ble bl.a. bombet og senere inntatt. Den 16. august undetegnet Russland og Georgia en fredsavtale som fastslo at russiske styrkene skulle trekkes ut.

Roserevolusjonen


I november 2003 ble president Eduard Sjevardnadze avsatt etter store massedemonstrasjoner på grunn av mistanker om valgfusk. Et nytt presidentvalg ble deretter avholdt, som opposisjonens Mikheil Saakasjvili vant med 93&nbsp;% av stemmene.

Internasjonale mål


Etter roserevolusjonen har Georgia, som tidligere var i den «russiske sfæren», begynt å se vestover, og arbeider for å bli medlem i EU og NATO. Georgia håper på NATO-medlemskap fra 2008, og er sannsynligvis oppnålig innen et par år, mens EU-medlemskapet til det fattige Georgia ligger et godt stykke unna.

Krigen i Irak


Georgia har den tredje største kontingenten i Irak. 2&nbsp;000 georgiske soldater deltar.

Politikk og administrasjon

Administrativ inndeling


Georgia er administrativt inndelt i ti provinser (georgisk: მხარე &ndash; ''mchare'') og to autonome republikker.
Fil:Regions of Georgia.png
# Abkhazia (autonom republikk)
# Samegrelo-Zemo Svaneti
# Guria
# Adsjaria (autonom republikk)
# Racha-Lechkhumi og Kvemo Svaneti
# Imereti
# Samtskhe-Javakheti
# Shida Kartli (inkludert Sør-Ossetia)
# Mtskheta-Mtianeti
# Kvemo Kartli
# Kakheti
# Tbilisi
Provinsene er igjen inndelt i mindre distrikter.

Næringsliv


Inflasjonen var på tolv prosent i 2007, og den økonomiske veksten var på ti prosent i samme år. Gjennomsnitslønnen per måned er 843 kroner. Boliglånsrenten er på mellom 16&nbsp;% og 30&nbsp;%.
Offisielt er arbeidsledigheten på 13&nbsp;%. Eksperter hevder at det reelle tallet er om lag 30&nbsp;%. Andel under fattigdomsgrensen er 21&nbsp;%.
Naturressurser: jern, kobber

Se også


Georgias forsvar
Det østlige partnerskap

Referanser

Eksterne lenker


http://www.allgeo.org Full information about (country) Georgia (english, german, russian, georgian)
Kategori:Georgia
Kategori:Kaukasia
Kategori:Republikker
ace:Georgia
kbd:Хъырцей
af:Georgië
als:Georgien
am:ጂዮርጂያ
ang:Georgia (land)
ab:Қырҭтәыла
ar:جورجيا
an:Cheorchia
arc:ܓܘܪܓܝܐ (ܐܬܪܐ)
frp:Jôrg·ie (payis)
ast:Xeorxa
av:Гуржи
az:Gürcüstan
bn:জর্জিয়া (রাষ্ট্র)
bjn:Jorjiya
zh-min-nan:Sakartvelo
be:Грузія
be-x-old:Грузія
bcl:Georgya
bg:Грузия
bar:Georgien
bo:འཇོར་ཇི་ཡ། (རྒྱལ་ཁབ།)
bs:Gruzija
br:Jorjia (bro)
ca:Geòrgia
cv:Грузи
ceb:Georgia (nasod)
cs:Gruzie
cy:Georgia
da:Georgien
de:Georgien
dv:ޖޯޖިޔާ (ޤައުމު)
nv:Jóojah (Kéyah)
dsb:Georgiska
et:Gruusia
el:Γεωργία
en:Georgia (country)
es:Georgia
eo:Kartvelio
ext:Geólgia
eu:Georgia
ee:Georgia
fa:گرجستان
hif:Georgia
fo:Georgia (land)
fr:Géorgie (pays)
fy:Geörgje
ga:An tSeoirsia
gv:Yn Çhorshey
gag:Gruziya
gd:A' Chairtbheil
gl:Xeorxia - საქართველო
gu:જ્યોર્જીયા (દેશ)
hak:Kak-lû-kit-â
xal:Гүрҗмүдин Орн
ko:조지아 (국가)
haw:Keokia
hy:Վրաստան
hi:जॉर्जिया
hsb:Georgiska
hr:Gruzija
io:Gruzia
ilo:Georgia (pagilian)
id:Georgia
ia:Georgia (pais)
ie:Georgia
os:Гуырдзыстон
is:Georgía
it:Georgia
he:גאורגיה
jv:Georgia
kn:ಜಾರ್ಜಿಯ
pam:Georgia (country)
krc:Гюрджю
ka:საქართველო
csb:Grëzóńskô
kk:Грузия
kw:Pow Grouzi
rw:Geworugiya
sw:Georgia (nchi)
kv:Грузия
ht:Jeoji
ku:Gurcistan
ky:Грузия
lbe:Гуржисттан
lez:Гуржистан
ltg:Gruzeja
la:Georgia
lv:Gruzija
lb:Georgien
lt:Gruzija
lij:Geòrgia (stato)
li:Georgië
lmo:Georgia
hu:Grúzia
mk:Грузија
ml:ജോർജ്ജിയ
mt:Ġeorġja
mi:Hōria
mr:जॉर्जिया
xmf:საქორთუო
arz:جيورجيا
mzn:گرجستون
ms:Georgia (negara)
cdo:Gáh-lū-gék-ā
mdf:Грузие
mn:Гүрж
my:ဂျော်ဂျီယာနိုင်ငံ
nah:Georgia
na:Djiordjiya
nl:Georgië
ne:जर्जिया
new:ज्योर्जिया
ja:グルジア
ce:Гуьржий-Мохк
frr:Georgien
pih:Jorja
nn:Georgia
nov:Georgia
oc:Georgia (Caucàs)
mhr:Грузий
or:ଜର୍ଜିଆ
uz:Gurjiston
ps:ګرجستان
pms:Geòrgia
nds:Georgien
pl:Gruzja
pnt:Γρουζία
pt:Geórgia
crh:Gürcistan
ro:Georgia
qu:Kartulsuyu
ru:Грузия
sah:Грузия
se:Georgia
sc:Georgia
sco:Georgie (kintra)
stq:Georgien
sq:Gjeorgjia
scn:Giorgia
si:ජෝර්ජියා
simple:Georgia (country)
ss:IJojiya
sk:Gruzínsko
sl:Gruzija
cu:Гєѡргїꙗ
szl:Gruzyjo
so:Joorjiya
ckb:گورجستان
sr:Грузија
sh:Gruzija
su:Géorgia
fi:Georgia
sv:Georgien
tl:Heorhiya
ta:சியார்சியா (நாடு)
tt:Гөрҗистан
te:జార్జియా (దేశం)
th:ประเทศจอร์เจีย
tg:Гурҷистон
tr:Gürcistan
tk:Gruziýa
udm:Грузия
uk:Грузія
ur:جارجیا
ug:گرۇزىيە
vec:Zorzania
vep:Gruzii
vi:Gruzia
vo:Grusiyän
fiu-vro:Gruusia
war:Georgia (nasod)
wo:Jeoorji
wuu:格鲁吉亚
yi:גרוזיע
yo:Georgia
zh-yue:格魯吉亞
diq:Gurcıstan
zea:Georhië
bat-smg:Grozėjė
zh:格鲁吉亚

Georgia (USA)


Georgia er en delstat i USA. Hovedstaden er Atlanta.
Den ligger i den sørøstlige delen av landet og er en av Sørstatene. Den har grense mot Tennessee og Nord-Carolina i nord, Sør-Carolina i nordøst, Florida i sør og mot Alabama i vest. I sørøst grenser Georgia til Atlanterhavet.

Klima

Historie


Creek og Cherokee var de viktigste før-columbianske indianerstammene i Georgia. Dette området hadde også tidlig landbruksproduksjon, med mais- og fruktdyrking inspirert av indianerkulturene i dagens Mexico.
Spanjolene grunnla misjonsstasjonen Santa Catalina i 1566, en av de første hvite bosettinger i dagens USA. Savannah ble grunnlagt som et fristed for fattige og forfulgte europeere av general James Oglethorpe i 1733, og Oglethorpe ledet styrker som beseiret spanjolene fra Florida i en større trefning i 1742. Savannah ble igjen et slagsted under uavhengighetskrigen i 1782, og måtte evakueres.
Plantasjeøkonomien i Georgia krevde tidlig stor slavehandel, og cherokeene ble deportert i 1838-39 under det som kalles ''Trail of Tears'', hvor tusener døde. I 1860 utgjorde de 462&nbsp;000 afrikanske slavene hele 44% av befolkningen, og Georgia sluttet seg til Sørstatene i konføderasjonen i 1861 for å forsvare jordbrukseksporten til Europa. I september 1864 stod det harde slag i Atlanta og Savannah.
Atlantas mest kjente bysbarn – Martin Luther King Jr, gjorde byen til sitt hovedkvarter under hele borgerrettskampen. Siden 1990-tallet har mange hispanjoler innvandret til Georgia. Med Atlanta som økonomisk drivkraft har delstaten utviklet seg raskt økonomisk. Coca-Cola og CNN har sine hovedkvarter her, og Atlanta var vertskap for Olympiske sommerleker i 1996.

Økonomi


Georgias landbruk domineres av egg- og kjøttproduksjon. Med 30 millioner kyllinger er staten blant de ledende innen amerikansk kyllingoppdrett. Bil- og flydelsproduksjon er de viktigste industrigrenene, ved siden av media og annen tjenesteyting.
Inntekten pr innbygger øker raskt og er nå nesten oppe på føderalt nivå. Arbeidsløsheten er også lav etter amerikansk standard. Som de fleste sørøst-statene er energiproduksjonen helt dominert av kullkraft og kjernekraft, med henoldsvis 875, mrd kWh og 32,0 mrd kWh produsert i 2006.
<small> Kilde: ''The World Almanac 2008'', side 45 og 555-587. </small>

Befolkningsutvikling


|#0099FF|8||}}
|#0099FF|12||}}
|#0099FF|17||}}
|#0099FF|26||}}
|#0099FF|35||}}
|#0099FF|45||}}
|#0099FF|52||}}
|#0099FF|56||}}
|#0099FF|77||}}
|#0099FF|92||}}
|#0099FF|111||}}
|#0099FF|130||}}
|#0099FF|145||}}
|#0099FF|145||}}
|#0099FF|156||}}
|#0099FF|172||}}
|#0099FF|197||}}
|#0099FF|229||}}
|#0099FF|273||}}
|#0099FF|323||}}
|#0099FF|409||}}
|#0099FF|484||}}
|beskrivelse=Kilde: 1910–2010
}}

Kjente personer


Kim Basinger
James Bowie
Erskine Caldwell
Jimmy Carter
Ray Charles
Troy Davis
Newt Gingrich
Doc Holliday
Martin Luther King jr
Little Richard
Sam Nunn
Burt Reynolds
Julia Roberts
Ted Turner
Joanne Woodward
Andrew Young
Justin Bieber
Alan Jackson

Referanser


Kategori:Georgia (USA)
Kategori:Stater og territorier etablert i 1788
af:Georgia
am:ጆርጂያ
ang:Georgia (America)
ar:جورجيا (ولاية أمريكية)
an:Cheorchia (estato)
arc:ܓܘܪܓܝܐ (ܐܘܚܕܢܐ ܡܚܝܕܐ)
frp:Jôrg·ie (Ètat)
ast:Georgia
gn:Georgia (tetãvore)
az:Corciya
bn:জর্জিয়া (অঙ্গরাজ্য)
zh-min-nan:Georgia
be:Штат Джорджыя
be-x-old:Джорджыя
bi:Georgia
bg:Джорджия
bar:Georgia
bo:འཇོར་ཇི་ཡ། (ཨ་མེ་རི་ཁ།)
bs:Georgia
br:Georgia
ca:Geòrgia (Estats Units)
cv:Джорджи
ceb:Georgia
cs:Georgie
cy:Georgia (talaith UDA)
da:Georgia
de:Georgia
nv:Jóojah Hahoodzo
et:Georgia
el:Τζόρτζια
en:Georgia (U.S. state)
es:Georgia (Estados Unidos)
eo:Georgio
eu:Georgia (AEB)
fa:جورجیا
hif:Georgia (U.S. state)
fo:Georgia (USA)
fr:Géorgie (États-Unis)
fy:Georgia
ga:Georgia (stát S.A.M.)
gv:Yn Çhorshey (steat)
gag:Georgia
gd:Seòirsia (stàit)
gl:Xeorxia - Georgia
hak:Khièu-tshṳ-â
xal:Җорҗи
ko:조지아 주
haw:Keokia (‘Amelika Hui Pū ‘ia)
hy:Ջորջիա
hi:जॉर्जिया (संराअमेरिकी राज्य)
hr:Georgia
io:Georgia (Usa)
ig:Jorjiạ
ilo:Georgia (Estado iti Estados Unidos)
id:Georgia, Amerika Serikat
ia:Georgia (Statos Unite)
ie:Georgia (USA)
ik:Georgia
os:Джорджи
is:Georgía (fylki BNA)
it:Georgia (Stati Uniti d'America)
he:ג'ורג'יה
jv:Georgia (negara bagéan Amérika Sarékat)
kn:ಜಾರ್ಜಿಯ (ಅಮೇರಿಕ ದೇಶದ ರಾಜ್ಯ)
pam:Georgia (U.S. state)
ka:ჯორჯია
kw:Jeorji
sw:Georgia (jimbo)
ht:Djòdji
ku:Georgia
mrj:Джорджи
lad:Georgia (estado)
la:Georgia (CFA)
lv:Džordžija
lb:Georgia
lt:Džordžija
lij:Georgia (stato USA)
li:Georgia
lmo:Georgia (USA)
hu:Georgia (állam)
mk:Џорџија
mg:Georgia (U.S. state)
ml:ജോർജിയ (യു.എസ്. സംസ്ഥാനം)
mi:Georgia (Amerika)
mr:जॉर्जिया (अमेरिका)
arz:ولاية جورجيا
ms:Georgia, Amerika Syarikat
mn:Жоржиа
my:ဂျော်ဂျီယာပြည်နယ် (အမေရိကန်ပြည်ထောင်စု)
nah:Georgia (Tlacetilīlli Tlahtohcāyōtl)
nl:Georgia (staat)
nds-nl:Georgia (stoat)
new:जर्जिया राज्य
ja:ジョージア州
frr:Georgia
nn:Delstaten Georgia
oc:Georgia (Estats Units d'America)
uz:Jorjiya
pap:Georgia (estado)
pms:Geòrgia (USA)
nds:Georgia
pl:Georgia
pt:Geórgia (Estados Unidos)
ro:Georgia (stat american)
rm:Georgia (Stadis Unids)
qu:Georgia suyu
ru:Джорджия
se:Georgia (oassestáhta)
sq:Georgia
scn:Georgia (USA)
simple:Georgia (U.S. state)
sk:Georgia (štát USA)
sl:Georgia
szl:Georgia
ckb:جۆرجیا (ویلایەت)
sr:Џорџија
sh:Georgia
fi:Georgia (osavaltio)
sv:Georgia
tl:Georgia
ta:ஜோர்ஜியா (மாநிலம்)
tt:Джорджия
te:జార్జియా
th:รัฐจอร์เจีย
tr:Georgia
uk:Джорджія
ur:ریاست جارجیا
ug:Giorgiye Shitati
vi:Georgia, Hoa Kỳ
vo:Georgän
war:Georgia (estado han Estados Unidos)
yi:דזשארדזיע
yo:Ìpínlẹ̀ Georgia
zh-yue:佐治亞州
diq:Georgia
bat-smg:Džuordžėjė
zh:喬治亞州

Generalforsamling

En generalforsamling er den øverste myndighet i en organisasjon eller (allmenn-)aksjeselskap. Det refererer som regel til et møte hvor alle medlemmer i en organisasjon eller alle eiere i et aksjeselskap er kalt inn. En generalforsamling kan også bare bestå av en person hvor det bare er en eier i et aksjeselskap eller som i Norges Statsbaner eller NRK hvor henholdsvis samferdselsministeren og kulturministeren regnes som generalforsamling.
I mange frivillige organisasjoner kalles den øverste myndigheten årsmøte eller landsmøte.
Generalforsamlingen velger styre og eiernes representanter til bedriftsforsamlingen i et selskap.
Kategori:Selskapsrett
Kategori:Organisasjoner
da:Generalforsamling
de:Hauptversammlung
en:Annual general meeting
fr:Assemblée générale des actionnaires
lt:Akcininkų susirinkimas
nl:Jaarvergadering
pl:Walne zgromadzenie
ru:Общее собрание акционеров
fi:Yhtiökokous
sv:Årsstämma
uk:Загальні збори акціонерів
yi:גענעראל פארזאמלונג

Gjennomsnitt

Image:Comparison mean median mode.svg, median og typetall av to lognormalfordelinger med forskjellig skjevhet.]]
Det (Aritmetikk) gjennomsnittet er et vanlig brukt mål for sentralitetsmål i en populasjon. Det regnes ut ved å summere alle verdiene og dele på antall verdier, og uttrykkes som
:<math> \bar{x} = {1 \over n} \sum_{i=1}^n{x_i} </math>
Her er <math>{x_i}</math> de ulike verdiene i populasjonen.
Normalt har man bare tilgang til et representativt (tilfeldig) utvalg av en populasjon, og kan bare finne en tilnærmet verdi av gjennomsnittet. Dette symboliseres med &mu; eller E(X).
Kategori:Statistikk
ar:متوسط رياضي
bn:গড়
ca:Mitjana (matemàtiques)
cs:Míra polohy
sn:Chipakati
de:Mittelwert
el:Μέσος όρος
en:Average
es:Media (matemáticas)
eo:Centra dispozicio
eu:Batezbesteko
fr:Moyenne
gl:Media (matemáticas)
it:Media (statistica)
he:ממוצע
kn:ಸರಾಸರಿ
lt:Vidurkis
mk:Просек
mr:सरासरी
nl:Gemiddelde
ja:平均
nn:Sentraltendens
pl:Średnia
pt:Média
scn:Media (statìstica)
sk:Priemer (štatistika)
sl:Srednja vrednost
su:Average
fi:Keskiluku
sv:Lägesmått
th:แนวโน้มสู่ส่วนกลาง
tr:Ortalama
ur:اوسط
wuu:平均
yi:דורכשניט

Historie


Fil:Gyzis 006 (Ηistoria).jpeg (1892).]]
Historie er studiet av fortiden, hovedsakelig den menneskelige historien som er basert på Dokument, men tiden fra før skriftlige kilder eksisterer som kalles for ''forhistorie'' omfattes også av historiefaget med de begrensninger det omfatter. I generell mening omfatter historie vitenskapelige og arkeologiske oppdagelser om fortiden. I senere tid har det blitt en økt interesse for Muntlig litteratur og tradisjoner som har blitt videreført fra generasjon til generasjon da annen dokumentasjon ikke foreligger. Ny teknologi som fotografi, lydopptak, og film er blitt dokumentasjon for nyere historie.
I dagligspråket betyr historie enten ''fortelling'' eller ''fortid''. Historie som fag er læren om det som har skjedd, kunnskap om Menneske fortid, slik denne tolkes av ettertiden. I faglig forstand betegner historie det vitenskapelige studium av fortidens samfunn. En ofte sitert definisjon av historieforskningens emneområde er at det omhandler «sosialt relevant menneskelig atferd og slike ikke-menneskelige forhold som er relevant til menneskelig atferd». Akademisk er historie det forskningsfeltet som søker å skape en sammenhengende fremstilling og en Systematikk analyse av fortidens hendelser som har betydning for menneskene. De som studerer historie som profesjon er historikere, men tittelen er ikke beskyttet.
Ettersom objektet som historikerne studerer (fortiden) ikke lenger eksisterer, må fortiden forsøkes rekonstruert ved å studere levninger etterlatt fra fortiden, historiske kilder. For å vurdere kildenes ekthet, relevans, representativitet og sammenheng benytter historikerne Kildekritikk. Selv om historikerne anvender metoder fra en rekke andre samfunnsvitenskapelige, humanistiske og naturvitenskapelige fag for å oppnå en mer grunnleggende forståelse av fortiden, er kildekritikken fortsatt grunnlaget for å skille mellom hva som er historievitenskap og hva som bare er historiefortellinger.
Uttrykket ''historiker'' brukes fra gammelt av om personer som skriver historie. Etterhvert har det skjedd en akademisering av faget, slik at begrepet tildels har fått en mer avgrenset bruk. Det kan også brukes om personer som er utdannet i universitetsfaget historie (med minst eksamen av høyere grad).

Etymologi


Fil:Francesco Hayez 001.jpg
Ordet historie kommer fra greske ἱστορία (''historia''), igjen avledet fra urindoeuropeisk ''*wid-tor-'', fra Ord ''*weid-'', «å vite», «å se». Dette rotordet er også tilstede i de norske ordene ''vite, visdom, visjon'' og ''ide'', i det Sanskrit ordet ''veda'', og i det Slaviske språk ordet ''videti'' og ''vedati'', foruten en rekke andre. (Asterisken
foran et ord indikerer at det er Hypotese konstruksjon, ikke en dokumentert form.)
Det antikke greske ordet ἱστορία, ''historía'', betyr «forespørsel», «kunnskap skaffet ved undersøkelse». Det var i den betydningen at Aristoteles brukte ordet i hans Περί Τά Ζωα Ιστορία, ''Peri Ta Zoa Istória'', eller i den latinske utgaven, ''Historia Animalium''. Begrepet er avledet fra ἵστωρ, ''hístōr'', i betydningen «vismann», «vitne», eller «dommer». Vi kan se tidlige dokumentasjoner på ἵστωρ i homerske hymner, hos Heraklit, i den athenske Efebos eden (ynglingers overgang til voksenalderen), og i inskripsjoner fra Boiotia (i en rettslig betydning, enten «dommer» eller «vitne» eller tilsvarende). Spiranten er problematisk, og ikke tilstede i det språklig beslektede greske ''eídomai'' («å oppstå»). Formen ''historeîn'', «å undersøke», er en Jonia avledning som spredde seg først til det Klassisk tid og til slutt til hele den Hellenisme sivilisasjons Koiné.
Det var fortsatt i den greske betydningen som Francis Bacon brukte begrepet på slutten av 1500-tallet da han skrev ''Natural History'' (''Naturhistorie''). For ham var ''historia'' «kunnskapen om objekter bestemt av rom og tid», den typen kunnskap som kom fra minnet (mens vitenskapen var skaffet av fornuft, og poesi av fantasi).
Ordet kom inn i engelsk språk i 1390 med betydningen «hendelsers forhold» (= det som har skjedd), «fortelling». I mellomengelsk var meningen hovedsakelig «fortelling». Begrensningen til betydningen «nedtegnelser av tidligere hendelser» kom på slutten av 1400-tallet. På tysk, fransk og de fleste germanske språk (herunder også norsk) og romanske språk blir det samme ordet fortsatt benyttet i betydningen både «historie» og «fortelling». På engelsk er ''historical''/''historic'' (historisk) attestert fra mellom 1661 og 1669.
''Historiker'' i betydningen en som forsker på historie er attestert i England fra 1531. I alle europeiske språk er substantivet «historie» fortsatt i bruk i betydningen «hva som skjedde med mennesker», og «forskningstudiet av hva som skjedde». Den siste betydningen er stundom framhevet med begrepet ''historiografi''.

Historiefagets utvikling


Fil:The Historian (The How and Why Library).jpg
Historie ble opprinnelig videreformidlet gjennom fortelling av myter. Skriftspråket gav mulighet til at fortellingene om fortidens hendelser kunne bevares i en mer stabil form enn det det viderefortelling fra hukommelsen muliggjorde. De første historikere som brøt med den mytiske historieforståelse var grekerne Herodot og Thukydid. Disse var trolig de første som forklarte historisk utvikling som et produkt av menneskers intensjoner og handlinger, ikke som guders inngripen eller som utslag av mirakler. I middelalderen var krøniken den dominerende historiske fremstillingsform, det vil si at hendelser ble kronologisk oppramset, men uten noen dypere analyse av årsakene til hendelsene.
Under Opplysningstiden hevdet filosofene at historien utviklet seg mot høyere og høyere kunnskapsnivå, samtidig som de moraliserte over tidligere epokers uforstand.
På tidlig 1800-tall ble historiefaget en vitenskap. I motsetning til opplysningstiden ønsket historikerne på 1800-tallet å forstå hver epokes særpreg ut fra egne sine premisser. Den prøyssiske historikeren Leopold von Ranke oppstilte kriterier for hvordan en kunne komme fram til sann kunnskap om «hva som egentlig hadde skjedd». Kilder til en hendelse ble sammenlignet og for å finne inkonsistenser og vurdere kildenes troverdighet som vitnesbyrd om fortiden. I mellom midten av 1800-tallet og 1900-tallet var historiefaget et av de viktigste virkemidlene i nasjonsbygging. Vestlige stater ansatte profesjonelle historikere for å skrive fortellinger om nasjonens utvikling og for å hause opp om nasjonens «gloriøse» fortid. Historie var i dette hundreåret nesten utelukkende politisk historie om ''«konger og kriger»''. Disse historikerskapte fortellingene ble videreformidlet gjennom skoleverket og formet folks identitet. Historiefaget gav folk følelse av et fellesskap som følge av forestilling om en felles fortid. Ved å se historien fra statsledernes synsvinkel fikk det folk til å identifisere seg med statsledelsens maktpolitikk.
I løpet av 1900-tallet har emneområdet til historiefaget blitt utvidet. Kanskje mest betydningsfullt var 1960-tallet og 1970-tallet med den såkalte Sosialhistorie, etter inspirasjon fra blant annet fransk historieforskning med ''Annales''. Historikerne begynte å se den politiske historien som altfor snever da kun en liten elite tok del i den politiske beslutningstakingen. Faget ble da utvidet til å omfatte «vanlige folks» historie, som arbeidere, kvinner, etniske minoriteter, barn, tiggere og lignende som ikke tidligere hadde vært en del av den nasjonale historien.
Faget støttet seg på metoder fra statistisk orientert samfunnsvitenskap. Det siste tiår har kulturhistorie vært den dominerende retning innen historieforskning hvor folks identitet og virkelighetsoppfatning analyseres for se på kulturelle tankemønstre. Kulturhistorikere er skeptiske til at det virkelig er mulig å skrive historien slik «den egentlig var» da det betviles at det finnes kun én historisk sannhet som kan formidles.
Fil:AGMA Hérodote.jpg
Historiemetoder sammenfatter de teknikker og retningslinjer som historikere benytter, primære kilder, arkeologi og andre bevis for å forske og deretter skrive historie.
Herodot fra Halikarnassos (484 f.Kr. – ca 425 f.Kr.) har generelt blitt kreditert som «historiens far». Imidlertid har hans samtidige Thukydid (ca 460 f.Kr. – ca 400 f.Kr.) blitt fremmet som den som benyttet en vitenskapelig tilnærming til historie i sitt verk, ''Peloponneserkrigen (bok)''. Thukydid, i motsetning til Herodot og andre religiøse historikere, så på historien som et produkt av valg og menneskelige handlinger, og lette etter årsaken og effektene av disse, heller enn som resultatet av en himmelsk innblanding. I hans historiske metode framhevet Thukydid kronologi, en nøytral synsvinkel, og at den menneskelige verden var et resultat av menneskelige handlinger. Greske historikere så også på historie som syklisk med hendelser som jevnlig gjentok seg selv.
Fil:Thucydides-bust-cutout_ROM.jpg
Det var historiske tradisjoner og avansert bruk av historisk metode i antikken og i middelalderens Kina. Det grunnleggende arbeidet for en profesjonell historiografi i østlige Asia ble etablert ved Han-dynastiets hoffhistoriker kjent som Sima Qian (145 f.Kr. – 90 f.Kr.), forfatter av ''Shiji'' (''Nedtegnelser av det store historiker''). For kvaliteten i sitt tidløse verk er Sima Qian i ettertiden blitt kjent som «far av den kinesiske historiografi». Kinesiske historikere av senere dynastiske epoker i Kina har benyttet hans ''Shiji'' som det offisielle formatet for historiske tekster, foruten også biografisk litteratur.
Fil:Sima Qian (painted portrait).jpg
Augustin av Hippo (354 – 430) var innflytelsesrik for Kristendom og Oksidenten tenkning på begynnelsen av middelalderen. Gjennom hele middelalderen og renessansen har historien ofte blitt studert gjennom et religiøst perspektiv. Rundt 1800 brakte den Tyskland filosofen og historikeren Georg Wilhelm Friedrich Hegel (1770 – 1831) filosofen og en mer verdslig tilnærming inn i historieforskningen
I forordet til sin bok ''Muqaddimah'' (1377) advarte den Arabere historikeren og tidlige sosiologen Ibn Khaldūn (1332&ndash;1406) mot syv feil som han mente at historikere jevnlig begikk. I denne kritikken behandlet han fortiden som merkelig og noe som trengte fortolkning. Ibn Khalduns originalitet var å hevde at kulturelle ulikheter i en annen tidsalder må styre vurderingen av relevant historisk materiale, å skille mellom prinsipper i henhold til hvordan det kan være mulig å besvarelse en vurdering, og sluttligen, å føle behovet for erfaring i tillegg til rasjonelle prinsipper for å bedømme fortidens kultur.
Fil:Georg Wilhelm Friedrich Hegel00.jpg
Ibn Khaldūn kritisert hyppig «ørkesløs overtro og ukritisk godtagelse av historiske data». Som et resultat introduserte han en vitenskapelig metode for å studere historie, noe som ble betraktet som «nytt for hans tid», og han refererte ofte til den som hans «nye vitenskap», nå assosiert med historiografi. Hans historiske metode la også fundamentet for å observere rollen til stat, kommunikasjon, propaganda og systematisk forutinntatthet og skjevheter, og han er således blitt karakterisert som «historiografiens far».
Andre historikere som kan merkes som hadde avanserte historiske metoder er blant annet Leopold von Ranke, Lewis Bernstein Namier, Pieter Geyl, George Macaulay Trevelyan, Geoffrey Elton, og A. J. P. Taylor. På 1900-tallet fokuserte historikerne mindre på epos Nasjonalisme fortellinger, som ofte tenderte til å glorifisere nasjonen eller enkeltpersoner, til mer objektive analyser. En betydelig retning innenfor historisk metodelære på 1900-tallet var tendensen til å behandle historien mer som en sosial vitenskap enn som en kunstart, noe som tradisjonelt hadde vært tilfelle. En del av de ledende talsmennene for historien som en sosial vitenskap var en rekke forskere som blant annet innbefattet Fernand Braudel, Edward Hallett Carr, Fritz Fischer, Emmanuel Le Roy Ladurie, Hans-Ulrich Wehler, Bruce Trigger, Marc Bloch, Karl Dietrich Bracher, Peter Gay, Robert Fogel, Lucien Febvre og Lawrence Stone. Flere av disse fremmet også en flerfaglig tilnærming. Braudel kombinerte historie med geografi, Fogel historie med økonomi, Gay historie med psykologi, Trigger historie med arkeologi mens Wehler, Bloch, Fischer, Stone, Febvre og Le Roy Ladurie hadde på en variert og til dels umedgjørlige måte slått sammen historie med sosiologi, geografi, antropologi, og økonomi. I nyere tid har feltet Digital informasjon historie begynt å adressere måter å benytte datateknologi for å fremme nye spørsmål på historiske data og utvikle digital forskning.
Fil:Edward Gibbon by Henry Walton cleaned.jpg (1737–1794). Hans innflytelsesrike verk ''Romerrikets nedgang og fall''er blant annet kjent for sine stilistiske kvaliteter, sin ironi og sin bruk av primærkilder.]]
I opposisjon til kravene om at historie var en sosial vitenskap argumenterte historikere som Hugh Trevor-Roper, John Lukacs, Donald Creighton, Gertrude Himmelfarb og Gerhard Ritter at nøkkelen til historikernes arbeid var forestillingens makt og således forfektet at historie skulle bli forstått som en kunstart. Frankrike historikere tilknyttet Annales-skolen introduserte kvantitativ historie ved å benytte rådata for å spore livene til enkeltindivider og var banebrytende i å etablere en kulturell historie (såkalt «histoire des mentalités»). Intellektuelle historikere som Herbert Butterfield, Ernst Nolte og George Mosse har argumentert for betydningen av ideer i historien. USA historikere, motivert av forskningen på den amerikanske borgerkrigen, fokuserte på tidligere oversette Etnisitet, rasemessige, og sosioøkonomiske grupper. Andre sjangrer innenfor sosial historie framsto i tiden etter den andre verdenskrigen, eksempelvis dagliglivets historie (tysk «alltagsgeschichte»). Forskere som Martin Broszat, Ian Kershaw og Detlev Peukert søkte å undersøke dagliglivet for folk felst på 1900-tallets Tyskland, særlig den Nasjonalsosialisme perioden.
Marxisme historikere som Eric Hobsbawm, Edward Palmer Thompson, Rodney Hilton, Georges Lefebvre, Eugene D. Genovese, Isaac Deutscher, C. L. R. James, Timothy Mason, Herbert Aptheker, Arno J. Mayer og Christopher Hill har forsøkte bekrefte Karl Marx’ teorier på å analysere historie fra et marxistiske perspektiv. Som svar på den marxistiske tolkning har historikere som François Furet, Richard Pipes, J. C. D. Clark, Roland Mousnier, Henry Ashby Turner og Robert Conquest tilbudt en antimarxistisk historietolkning. Feminisme historikere som Joan Wallach Scott, Claudia Koonz, Natalie Zemon Davis, Sheila Rowbotham, Gisela Bock, Gerda Lerner, Elizabeth Fox-Genovese, og Lynn Hunt har argumentert for betydningen av å studere erfaringene til fortidens kvinner.
I nyere år har Postmodernisme utfordret gyldigheten og behovet for historieforskning på grunnlag av at all historie er basert på personlige tolkninger av kildene. I boken ''In Defence of History'' (1997) forsvarte Richard J. Evans, professor i moderne historie ved University of Cambridge, historiefagets verdi. Et annet forsvar for historiefaget fra postmodernistiske kritikk var den Australia historikeren Keith Windschuttle i sin bok ''The Killing of History'' (1994).

Historiske metoder


Siden det ikke finnes én objektiv versjon av historien vil alle historiske fremstillinger være preget av historieskriverens ideologiske og faglige syn. Derfor studiet av historiografi føre til selvrefleksjon. Gjennom å se hvor preget tidligere tiders historieskrivning var av sin samtids ideologi, blir man klar over en ens egne «objektive» historiesyn ikke er objektivt i det hele tatt.
''Eksempel 1:'' Da islendingen Snorre Sturlasson beskrev Norge i sine kongesagaer, samlet i ''Heimskringla'', skrev han om hendelser i den førkristne tiden og som i hovedsak foregikk mer enn 200 før de ble skrevet ned en gang på 1200-tallet. Både tankegang og motivasjoner for handlinger hadde da endret seg, og sagaenes handlinger var således preget av et kristent sinn, det være forfatterens egen agenda og forklaringsmodeller.
''Eksempel 2:'' Forut for EU-avstemningen i 1994 skrev historikere som var motstandere av norsk medlemskap historiefremstillinger som viste hvor ille den 434-årlige unionen med Danmark var (høye skatter, krig m.m.), mens historikere som var positive til norsk medlemskap påpekte hvor positiv de mente unionen med Danmark var (økonomisk vekst, tilgang til europeisk kultur etc.). Begge versjoner av historien kan sies å være riktige, men ideologisk ståsted bestemte hvordan tolkningen av epoken skulle bli.
En form for historisk spekulasjon kjent som kontrafaktisk historie har også blitt adoptert av noen historikere som et verktøy for å vurdere og utforske mulige resultat dersom visse hendelser ikke hadde skjedd eller hadde skjedd annerledes. Dette ligner, men må ikke forveksles med, sjangeren alternativ historie innen skjønnlitteraturen.

Historiefilosofi


Historiefilosofi er et område innenfor filosofien som forholder seg til den menneskelige historiens betydning og viktighet, om denne i det hele tatt finnes. Videre spekulerer historiefilosofien om en mulig teleologisk ende, eller en endelig avslutning på den menneskelige historie. Historiefilosofi må ikke bli forvekslet med historiografi, som er studiet av historie som en akademisk disiplin, og som forholder seg til dens metoder og praksis, og dens utvikling som fagdisiplin over tid. Heller ikke skal historiefilosofi ble forveksles med filosofiens historie, som er studiet av filosofiske ideer og tanker over tid.
Profesjonelle historikere diskuterer spørsmål om historie er vitenskap eller en De frie kunstene som litteratur. Skillet er kunstig da mange ser feltet fra mer enn ett perspektiv. Nyere argument som støtter omformingen av historie til vitenskap har blitt fremmet av Peter Turchin i en artikkel ved tittelen «Arise Cliodynamics» («Begynnelsen på en kleiodynamikk») i tidsskriftet ''Nature''. Turchin mener vi må omforme historiefaget til en analytisk, forutsigbar vitenskap og som mener å ha identifisert mønster på tvers av ulike tider og steder.

Perioder

Historie og førhistorie


Fil:Clio.jpg'', muse, utsnitt fra maleri av Johannes Vermeer.]]
Da historiefaget ble profesjonalisert og vitenskapeliggjort på 1800-tallet i Tyskland, begrenset en fagets rammer til kun å bruke skriftlige kilder fra politiske institusjoner. Senere har hvilke kilder som brukes blitt utvidet.
Arkeologi, antropologi og andre vitenskaper gav ny informasjon og til og med teorier om menneskelig historie. Noen tradisjonelle historikere stilte spørsmål ved om disse nye studiene virkelig var historie siden de ikke var begrenset til det skrevne ord. Et nytt begrep ''førhistorie'' dukket opp for å tilpasse resultatene av disse nye feltene hvor de gav informasjon om tiden før skriftlige kilder.
I det 20. århundre ble det kunstige skillet mellom historie og førhistorie problematisk. Historikere så utenfor tradisjonell politiske historiske beretninger med en ny angrepsvinkel som økonomisk, sosial og kulturell historie, hvor alle støttet seg på forskjellige kilder. I tillegg brukte «førhistorikere» som Vere Gordon Childe arkeologi til å forklare viktige hendelser i områder som tradisjonelt var historiens felt. Skillet ble også kritisert på grunn av sin innebygde eksklusjon av visse sivilisasjoner som de sør for Sahara og Amerika før Christofer Columbus. I senere tiår har skillet mellom historie og førhistorie stort sett forsvunnet.
I dag er der ingen generelt akseptert definisjon for når historien begynner. Generelt blir historie i dag sett på som studiet av alt som er kjent om menneskelig fortid, men selv dette skillet blir utfordret av nye felter som storhistorie. Kilder som kan belyse denne fortiden er Muntlig litteratur, lingvistikk og genetikk som alle har blitt akseptert av historikere i hovedstrømmen.
Fil:The Historians' History of the World - Title Page.jpg
Historisk forskning fokuserer ofte på hendelser og utviklinger som skjer i bestemte tidsepoker. Historikerne kan gi disse tidsepokene navn for å kunne «organisere ideer og klassifisere generaliseringer» ettersom det er hensiktsmessig for både historikere og andre. Navnene som blir gitt til en bestemt periode kan variere med den geografiske stedet, det samme er tilfellet med datoen for begynnelsen og slutten på en bestemt periode, eksempelvis er det et langt tidshopp mellom bronsealderen i Norge som i antikkens Hellas. Århundrer og tiår er vanligvis benyttet som perioder og den tid de representerer på det dateringssystemet er benyttet.
De fleste perioder er konstruert i ettertid og reflekterer således verdivurderinger gjort for ettertiden. På samme måte kan dagens historikere revurdere tidligere tiders verdivurdering, eksempelvis det som tidligere tider betraktet som en «gullalder» kan bli nyansert senere, og renessansens vurdering av den tiden som lå mellom dem og antikken ble nedsettende kalt for middelalderen eller til og med «den mørke middelalderen», et nedlatende syn som i dag er revurdert og oppjustert. Den måten som tidsperioder er konstruert og de navn som blir gitt til dem kan påvirke den måten som de blir sett på og vurdert.

Klassifikasjoner


Det er flere forskjellige måter å klassifisere historisk informasjon, blant annet etter kronologi, geografi, nasjon og etnisitet. Av praktiske hensyn og av interesse blir en del historisk forskning forbeholdt en avgrenset historisk størrelse. Flere av disse avgrensningene har utviklet seg som egne fag og disipliner, eksempelvis kulturhistorie, kunsthistorie og lignende, men mange av avgrensningene støtter seg på andre historiske underkategorier og utfyller hverandre.
Bestemte geografiske plasseringer kan danne grunnlag for historisk forskning, eksempelvis kontinenter, nasjoner og byer.

Verdenshististorie og globalhistorie


Verdens historie er forskningen på menneskelige sivilisasjoner i løpet av 5000 år og så. Verdens historie er særlig viktig som et felt for undervisning. Tidligere generasjoners verdenshistorie ble utviklingen fremstilt linjært som en slags "vestens fakkelstafett" der der kultur og frihetsidealer ble videreformidlet fra antikkens Hellas, via Romerriket og gjennom Middelalderen til det moderne Europa og Nord-Amerika.
Avkolonialiseringen i etterkrigstiden og utvidet kunnskap om andre sivilisasjoner enn de vestliges historie, førte til at verdenshistorie inkluderte materiale om Asia, Afrika og Latin-Amerika.
Fremstillinger av verdenshistorie ble ofte kritisert for å fremheve vesten og seierherrene i kriger og kolonisering. Forsøk på balansert verdenshistorie førte til lang eller ufokusert historiefortelling. Globalhistorie har de siste tiår blitt brukt som betegnelse på forsøk på å skrive historie uten å velge dominerende kulturs perspektiv.

Sosialhistorie


Sosialhistorie er studiet av hvordan samfunnet tilpasser seg og endrer seg i løpet av en tidsepoke. Sosialhistorie er et område for historisk forskning som kan bli betraktet å være en sosial vitenskap som forsøker å se historiske bevis i utviklingen av sosiale trender. I dette synet kan den omfatte områder som økonomisk historie, Rettsvitenskap historie og analyser av andre aspekter av det sivile samfunn som viser utviklingen av sosiale normer, oppførsel og annet. istoriske hendelser fra et perspektivet til «folk flest» i motsetningen til en konge eller en statsleder. Det kan være flere tilnærminger til hva folkets historie kan være: en historie om massebevegelser og om avvikere. Enkeltindivider som ikke ble omfattet av tidligere tiders historieskrivning kan være hovedfokus i denne tilnærmingen og som kan omfatte de uten stemmerett, de undertrykte, de fattige, de utstøtte, og andre som betraktes som glemt i historien. Det kan også være en historie som tenderer til å være en sosialhistorie som omhandler ordinære yrker som fiskere, bøndene, håndverkere og lignende. Da denne historieforskningen ikke tidligere har hatt fokus eller betydning er det færre historiske hendelser som kan dateres med nøyaktig og færre historiske enkeltskikkelser som peker seg ut. Isteden er det gjerne grupper av samfunnsgrupper som blir forklart og beskrevet i brede strøk.

Kulturhistorie og nyere kulturhistorie


I første halvdel av 1900-tallet var politisk historie den dominerende form for historiefremstilling. Historikere som skrev om folks kultur, dagligliv, kunst, sedvaner og kunstuttrykk ble gjerne betegnet som kulturhistorie. Kjente kulturhistorikere i denne fasen er tyskeren Karl Lamprecht og dansken Troels Troels-Lund.

Mentalitetshistorie


Utviklet i den franske ''Annales-skolen'' innen historieforskning. La vekt på hvordan folks virkelighetsforståelse var vesensforskjellig i tidligere tiders samfunn. Mest kjente verk innen denne grenen er Carlo Ginzburgs ''Osten og markene'' og Emmanuel Le Roy Ladurie ''Montaillou en fransk by 1294-1324''. Fagfeltet er gradvis integrert i nyere kulturhistorie.

Økonomisk historie


Økonomisk historie er fremstillingen av tidligere tiders produksjon, distribusjon, bedrifter og markeder. Økonomiske idéers historie hører også inn her. Faget kan deles ofte i to hovedretninger: Tradisjonell historieskriving som har økonomiske fenomen som emne, og samfunnsøkonomiske fremstillinger med langt tidsperpektiv (såkalt "ny økonomisk historie"). Østerrikeren Joseph Schumpeter utviklet en gren innen samfunnsøkonomien der historisk utvikling ble lagt vekt på, og at økonomiske teorier ikke var tidløse men knyttet til sin tidsepoke.

Politisk historie


Politisk historie er den grenen av historiefaget som analyserer Politikk hendelser og aktører, eksempelvis konger, kriger, traktater, valg, lover, slag, og statsminister og ser disse som de drivende krefter av kontinuitet og endringer i historien. Historisk historie ser på atferden i internasjonale forhold mellom stater eller på tvers statsgrenser over tid. Dette er den mest vanlige formen for historie og oppfattes ofte som den klassiske og almene meningen av hva historie skal være.

Militærhistorie


Militærhistorie omfatter konflikter innenfor menneskelige samfunn som vanligvis konsentrer seg om historiske kriger og krigføring, innbefattet slag, militære strategier og våpen. Imidlertid kan emnet strekke seg fra et sammenstøt mellom to stammer til konflikter mellom behørige militære hærer til en verdenskrig som har omfattende påvirkninger på hele befolkningen.

Kjønnshistorie


Kjønnshistorie er et underfelt av historie og Kjønnsrolle som ser på fortiden fra kjønnsperspektiv. Faget har på mange måter vokst ut av studiet av Kvinnebevegelsen. Til tross for fagets relative kort liv har kjønnshistorie og dens forgjenger kvinnehistorie hatt en betydelig påvirkning av det generelle studiet av historiefaget. Siden 1960-tallet da det opprinnelig lille feltet først fikk en viss aksept har det gjennomgått en rekke ulike faser, hver med sine egne utfordringer og resultater. Selv om en del av endringene i historiefaget har vært opplagte, som den økte andelen av boker om berømte eller betydningsfulle kvinner, og ganske enkelt at et større antall kvinner er blitt historikere, har andre påvirkninger vært mer finurlig. Kjønnshistorie, som folkets historie og sosialhistorie, kan bli sett på som betydningsfulle deler av en historisk beskrivelse som er viktig for at den skal være komplett. Underforstått, det er i dag vanskelig å skrive en historie om Mo i Rana uten å nevne kvinner, industriarbeidere og sosiale forhold.

Pseudohistorie


Pseudohistorie (falsk eller feil historieskrivning) er et begrep som blir gitt på tekster som har til hensikt å være historisk i sitt vesen, men som avviker i så stor grad fra standard historiografiske konvensjoner at det undergraver konklusjonene. Historiske verker som trekker kontroversielle konklusjoner fra nye, spekulative eller omstridte historiske bevis, spesielt innenfor nasjonale, politiske, militære og religiøse felt, er ofte avvist som pseudohistorie.
I mange nasjoner som eksempelvis Japan, Russland og USA har det blitt gitt historieundervisning som har vært sensurert av politiske årsaker. I Japan har alle referanser til Nanjingmassakren blitt fjernet fra undervisningsmateriellet; i Russland under Stalin ble historien omskrevet for å være i overensstemmelse med kommunistpartiets doktriner, også så langt som retusjere vekk faktiske figurer fra historiske fotografier; og i USA har framstillingen av den amerikanske borgerkrigen blitt endret og sensurert for å ikke virke fornærmende for sørstatene. Se også Historierevisjonisme.
Det kan være vanskelig å gjenkjenne pseudohistorie, men rent generelt bruker man å si at den benytter seg av metode og språk som minner om og ligner på «ekte» vitenskap, men som ikke holder mål ved nærmere granskning. Det er to hovedtyper av kjennetegn som er karakteristiske for pseudovitenskap: psykologiske trekk og trekk der den vitenskapelige metoden er fraværende.

Historiske kilder


Historikere skaffer seg informasjon om fortiden fra forskjellige kilder som skrevne eller trykte nedtegnelser, mynter eller andre håndverksgjenstander, bygninger, monumenter og intervjuer. For moderne historie inkluderer disse primærkildene også fotografier, film, lyd- og videoopptak. Forskjellige måter å angripe temaet på kan være vanligere i studiet av noen perioder enn i andre, og perspektivet varierer mye.
Historiske nedtegnelser har blitt laget av forskjellige grunner:
Administrasjon, som for eksempel folketellinger, skattelister og kommersielle nedtegnelser
Politiske, glorifisering eller kritikk av ledere og betydelige personer
Religion
Kunstneriske
Sportslige, her kan nevnes olympiaden
Slektsforskning, det å kunne bevise slektskap med store personer kunne være en viktig vei til makt
Personlige brev
Underholdning

Se også


''Spesifikke studier og felt''

Referanser

Litteratur


Ottar Dahl ''Norsk historieforskning i 19. og 20. århundre'' Standardverket om historiefagets utvikling i Norge siste 200 år.
Ingar Kaldal: ''Frå sosialhistorie til nyare kulturhistorie'' Kort (110s) bok om fremveksten av kulturhistorie
Knut Kjeldstadli ''Fortida er ikke hva den en gang var : en innføring i historiefaget'' 1990. Den mest brukte innføringboken i historiefaget
Kåre Lunden ''Biletet av fortida – innhogg i historisk fagteori''
Aud Mikkelsen Tretvik ''Lokal og regional historie''

Tidsskrifter/publikasjoner om generell historie


Historisk Tidsskrift det ledende historievitenskapelige tidsskrift i Norge siden 1870
http://www.levendehistorie.no/ Det populærhistoriske tidsskriftet ''Levende Historie''
http://www.forskning.no/temaer/historie Artikler om historie på ''Forskning.no''
http://www.ub.uio.no/nora/noaister/result.html?SEARCHMODE=SIMPLESEARCH&SEARCH_AND=Historie&submit=%C2%A0%C2%A0S%C3%B8k%C2%A0%C2%A0&ARCHIVE= Historie-avhandlinger i digital fulltekst fra norske universitet

Eksterne lenker


http://utdanning.no/utdanninger/&q=historie&type=&new_search=true&sortering=&q=&finn_utdanning=S%C3%B8k Utdanning.no sin liste over læresteder som tilbyr utdanning i historie
http://historie.cappelen.no/ Nettsider til Cappelens læreverk for videregående historie
http://www.davidrumsey.com/ David Rumsey, verdens største vevpubliserte historiske kartsamling
http://www.history.com/tdih.do This day in history (engelsk) Hva har skjedd denne dato tidligere i historien?
http://english.historia.se Historicalstatistics.org – Lenker til historiske økonomiske statistikker for forskjellige land og regioner
http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2010041303013 Søkbar digitalkopi av Geoffrey Parkers ''Cappelens verdenshistorie'' (1996)
Kategori:Historie
Kategori:Samfunnsvitenskap
Kategori:Humaniora
Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha
af:Geskiedenis
am:ታሪክ
ang:Stǣr
ar:تاريخ
an:Historia
roa-rup:Istoria
frp:Histouère
as:বুৰঞ্জী
ast:Hestoria
gn:Tembiasakue
ay:Nayra sarnaqawi
az:Tarix
bm:Tariku
bn:ইতিহাস
zh-min-nan:Le̍k-sú
map-bms:Sejarah
ba:Тарих
be:Гісторыя
be-x-old:Гісторыя
bg:История
bar:Gschicht
bo:ལོ་རྒྱུས།
bs:Historija
br:Istor
ca:Història
cv:Истори
ceb:Kasaysayan
cs:Historie
sn:Nhoroondo
co:Storia
cy:Hanes
da:Historie
pdc:Gschicht
de:Geschichte
et:Ajalugu
el:Ιστορία
eml:Stòria
en:History
es:Historia
eo:Historio
ext:Estória
eu:Historia
fa:تاریخ
hif:Dunia ke itihass
fo:Søga
fr:Histoire
fy:Skiednis
fur:Storie
ga:Stair
gv:Shennaghys
gd:Eachdraidh
gl:Historia
gan:歷史
gu:ઈતિહાસ
hak:Li̍t-sṳ́
ko:역사
hy:Պատմություն
hi:इतिहास
hr:Povijest
io:Historio
ig:Ákíkó mbu
id:Sejarah
ia:Historia
ie:Historie
iu:ᖃᐅᔨᓴᕐᓂᖅ ᑎᑎᖅᑲᑎᒍᑦ ᖃᓄᐃᓕᐅᖅᑕᐅᖃᑦᑕᕐᓂᑯᓂᒃ
os:Истори
is:Saga
it:Storia
he:היסטוריה
jv:Sajarah
kl:Oqaluttuarisaaneq
kn:ಇತಿಹಾಸ
krc:Тарих
ka:ისტორია
kk:Тарих
sw:Historia
kv:Важвылӧм
ht:Istwa
ku:Dîrok
ky:Тарых
lad:Istoria
ltg:Viesture
la:Historia
lv:Vēsture
lb:Geschicht
lt:Istorija
lij:Stöia
li:Historie
jbo:citri
lmo:Stòria
hu:Történelem
mk:Историја
mg:Tantara
ml:ചരിത്രം
mt:Storja
mr:इतिहास
arz:تاريخ
mzn:بگذشتی
ms:Sejarah
cdo:Lĭk-sṳ̄
mwl:Stória
mn:Түүх
my:သမိုင်း
nah:Huēhuehcāyōmatiliztli
nl:Geschiedenis
nds-nl:Geschiedenis
ne:इतिहास
new:इतिहास
ja:歴史
frr:Histoori
nn:Historie
nrm:Histouère
nov:Historie
oc:Istòria
mhr:Эртык
uz:Tarix
pa:ਇਤਿਹਾਸ
pfl:Gschichd
pnb:تریخ
pap:Historia
ps:پېښليک
km:ប្រវត្តិសាស្ត្រ
pcd:Histoère
tpi:Histori
nds:Historie
pl:Historia
pnt:Ιστορία
pt:História
ro:Istorie
qu:Wiñay kawsay
rue:Історія
ru:История
sah:История
sa:इतिहासः
sc:Istòria
sco:History
stq:Geskichte
nso:Ditiragalo
sq:Historia
scn:Storia
simple:History
sk:Dejiny
sl:Zgodovina
cu:Їсторїꙗ
szl:Gyszichta
so:Taariikh
ckb:مێژوو
sr:Историја
sh:Historija
su:Sajarah
fi:Historia
sv:Historia
tl:Kasaysayan
ta:வரலாறு
kab:Amezruy
tt:Taríx
te:చరిత్ర
th:ประวัติศาสตร์
tg:Таърих
tr:Tarih
tk:Taryh
uk:Історія
ur:تاریخ
ug:تارىخ
vec:Istoria
vi:Lịch sử
vo:Jenav
fiu-vro:Aolugu
zh-classical:史
war:Kasaysayan
wo:Taariix
xh:Imbali
yi:היסטאריע
yo:Ìtàn
zh-yue:史
zea:Geschiedenisse
bat-smg:Istuorėjė
zh:历史

Hordaland


Fil:Hordaland fylkeskommune.jpgs administrasjonssenter i Bergen]]
Hordaland er et Fylke (Norge) på Vestlandet i Norge, som grenser til Rogaland i sør, Sogn og Fjordane i nord, Buskerud og Telemark i øst. Hordaland er landets tredje største fylke i folketall og landets niende største i areal. 71 % av arealet er fjellområder som ligger høyere enn 300 meter over havet. Hordaland er det eneste fylket i landet hvor alle de 33 kommunene grenser til havet. Bergen er administrasjonsbyen i fylket. De andre byene er Odda og Leirvik.
Historisk var fylket inndelt i fjerdingene Nordhordland, Sunnhordland, Hardanger og Vossavelde. Disse består fortsatt som inndelinger i dag, med unntak av at regionen Midthordland har kommet til (tidligere deler av Nordhordland og Sunnhordland). Byregioner i Norgeen Bergen og omland omfatter både Midthordland og Nordhordland. Bergen var et eget amt (Bergen amt) fra 1831 og fylke fra 1919 til 1972.
Hordalands natur er variert og storslått, med mange små og store øyer og innsjøer, breer, fjorder, fosser, fjell og vidder, og et rikt kulturlandskap med øysamfunn og fiskevær, frodige jordbruksbygder, industristeder og en rekke kulturuminner.
Av kjente steder i fylket utenom Bergen kan nevnes Hardangerfjorden, Hardangervidda, Hardangerjøkulen, Folgefonna, Agatunet, Lofthus (Ullensvang), Odda, Langfossen, Låtefossen, Steinsdalsfossen, Vøringsfossen, Voss, Baroniet Rosendal, Halsnøy kloster, Espevær, Lysøen, Lyse kloster, Havråtunet, Telavåg, Kollsnes, Mongstad, Ågotnes og Stord.
To steder i Hordaland er skrevet inn på UNESCOs liste over verdens kultur- og naturarvsteder. Bryggen i Bergen ble innskrevet som kulturarvsted i 1979. I 2005 ble Nærøyfjorden skrevet inn som del av naturarvstedet Vestnorsk fjordlandskap, sammen med Geirangerfjorden. Nærøyfjordområdet omfatter areal i Voss kommune, med områdene knyttet til Grånosmyrane naturreservat, Stalheimskleivi med Sivlefossen og Sivlesnipa, Øvsthusdalen med fangstanlegg ved Halsavatnet og Gravhalsen, og Fyresdalen med Grindafletvatni og Grindaflethytta.

Geografi


Fil:Vøringfossen.jpg i Eidfjord]]
Fil:Sunndal i Mauranger.png i Mauranger ligger vakkert til ved Hardangerfjorden.]]
Fil:View_of_trolltunga.jpg i Odda.]]
Hordaland ligger sør-vest i Norge og grenser i vest til Nordsjøen, fylket grenser også til Sogn og Fjordane i nord, Buskerud og Telemark i øst, og Rogaland i sør. Hordaland og Rogaland blir ofte kalt et Norge i miniatyr fordi de to fylkene har litt av alt når det gjelder landskap. Det er høye fjell og dype fjorder, landbruksjord og skog, fosser og stille vann, lange sandstrender og bratte svaberg.
Hardangerfjorden er fylkets lengste og dypeste fjord med henholdsvis 179&nbsp;km lengde og 800 meter dyp. Nordmannslågen er Hordalands største innsjø, og dekker 11&nbsp;km². Med sine 1&nbsp;863 meter over havet er Hardangerjøkulen fylkets høyeste fjell. Osterøy er den største øy med sine 328&nbsp;km², mens Fedje med sine 9&nbsp;km² er fylkets minste kommune. Modalen har færrest innbyggere, med kun 350, mens Bergen er Hordalands største by og mest folkerike kommune med sine ca. 260 798 innbyggere. I areal er derimot Voss størst, 1&nbsp;805&nbsp;km².
Vi kan dele opp Hordaland i flere geografiske områder;
Sunnhordland
Fil:Norwegen 06 - Alte Kirche.jpg.]]
Helt sør i Hordaland ligger Sunnhordland. Det er store variasjoner i dette distriktet på grensen til Rogaland. Her finnes det høye fjell og isbreer, små holmer og skjær, tettbygde strøk og landbruksområder. Stord er den eneste byen her, mens Haugesund i Rogaland ligger like over fylkesgrensen i sør.
Hardanger
Fil:Opedal.JPG
Fil:UllensvangFarm.jpg.]]
Nordøst for Sunnhordland ligger Hardanger. Hardanger er kjent for et fjellandskap og fruktdyrking innover Norges nest lengste fjord, Hardangerfjorden. Hardanger er kjent for dramatiske landskaper med fjell, breer, fosser og fjorder. Dette har tiltrukket seg både turister og kunstnere gjennom alle år. Det er også et område som gir svært gode forutsetninger for fritidsaktiviteter som brevandringer, snowboardkjøring året rundt samt paragliding. Hardanger er også kjent for fruktdyrking. Man mener britiske munker startet fruktdyrking her allerede på 1300-tallet. I Hardanger dyrkes epler, pærer, plommer og moreller. 40 % av norsk frukt kommer fremdeles fra dette området, og Ullensvang er forsatt den største fruktkommunen i landet. Den eneste byen i Hardanger er Odda.
Voss
Fil:Vangsvatnet.jpg på Voss.]]
Voss er et innlandsdistrikt og et trafikknutepunkt, og er med sine 1 805 kvadratkilometer den største kommunen i Hordaland fylke. Voss Fjellheisar er et populært skiheisanlegg, lokalisert rett nord for Voss sentrum. Det er Hordalands største skianlegg. Skimulighetene er store på Voss. Bergensbanen og Voss stasjon ligger ved kommunens sentrum. Voss ligger i overgangssonen mellom kyst- og innenlandsklima. På årsbasis har Vossevangen om lag 1200 mm nedbør, og i de fire sommermånedene har Vossevangen omtrent samme nedbørsmengde som Geilo og Oslo (i underkant av 300 mm). Landskapet her kan minne om Gudbrandsdalen med mindre dalfører, innsjøer og elver med en del jordbrukslandskap. Voss er Hordalands største of viktigste jordbrukskommune. Vossevangen har ikke bystatus.
Midthordland
Fil:Solstrand3 large.jpg fra Solstrand i Os i Hordaland.]]
Midthordland er preget av storbyen Bergen og dens omland. Midthordland regnes sammen med Nordhordland som regionen Bergen og omland. Landskapet her er også svært variert. Her finnes det en del små og store øyer og holmer ute med kysten. Disse øyene er ofte folkerike og fremstår som et omland til Bergen. Inne i landet er det mer fjellrikt og mye skog, noe som gjør at det bor adskillig færre her enn ved kysten. Den største og viktigste jordsbrukskommunen er forunderlig nok Bergen, med Fusa på andre plass.
Nordhordland
Fil:Hindenesfjorden.jpg.]]
Nordhordland ligger nord for Bergen og grenser til Sognefjorden i nord. Dette var en gang et lite distrikt med de såkalte strilene, men har med årene vokst mer inn i Bergen. Næringslivet i Nordhordland har tradisjonelt vært basert på landbruk, fiske og industri, i nyere tid er også oljerelaterte virksomheter sterkt representert, særlig på Mongstad. Det er også betydelig kraftproduksjon i Masfjorden, Modalen og Vaksdal. I kommunesenteret Dale i Vaksdal ligger en av landets ledende trikotasjefabrikker, en næring som tidligere var svært viktig for hele Hordaland. Vaksdal Mølle i tettstedet Vaksdal var tidligere landets største mølle- og kraftfôrfabrikk.
Dal, hei og høyfjell mot øst
Fil:UlvikfjordMountainsPanorama.jpg.]]
Mot grensen til nabofylkene i øst ligger dal- og heilandskapet, som igjen går over i høyfjell. Heiene ligger stort sett mellom 700 og 1&nbsp;000 meter over havet, og har en del planter. Høyfjellene har topper opp mot 1400 og 1900 meter og regnes som snaufjell med lite vegetasjon. Det ligger store innsjøer her, noe som gjør området godt egnet for vannkraft, slik som Nordmannslågen, fylkets største innsjø.
Øyer mot vest
Mot vest ligger det ytre øylandskap, der værharde holmer og skjær ligger lavt i havet. Mange av øyene består av prekambriske vulkanske grunnfjellsbergarter. Hordalands nest minste kommune i folketall, Fedje med i overkant av 500 innbyggere, ligger på en liten øy utenfor kysten av Nordhordland. Hordaland er det eneste fylket i landet der alle kommunene har kystlinje.
Nordligste pukt: N 61.020678 grader (Modalen kommune)
Østligste punkt: E 7.435445 grader (Eidfjord kommune)
Sørligste punkt: N 59.283097 grader (Sveio kommune)
Vestligste pukt: E 4.375109 grader (Fedje kommune)

Klima


Hordaland har slik som de andre fylkene på Vestlandet, et mildt klima med mye nedbør. Det er følgende værrekorder i Hordaland.
Kaldest : -39,6 °C (Finse, 1982)
Varmest : 34,0 °C (Voss, 1889)
Største døgnnedbør: 229,6 mm (Indre Matre, 1940)
Største månedsnebør: 1150 mm (Masfjorden, 1989)
Minste månedsnebør: 0 mm (Tyssedal, 1986)

Historie


Før rikssamlingen på 800-tallet var Hordaland (norrønt ''Hǫrðaland'') et eget småkongedømme, og etter rikssamlingen tilbrakte de norske kongene mye av sin tid på kongsgårder i fylket (Alrekstad, Fitjar og Seim) før det ble etablert byer i landet. Bergen ble grunnlagt av kong Olav Kyrre i 1070 like ved kongsgården Alrekstad som han regjerte landet fra. Byen ble etterhvert hovedstaden for hele Norgesveldet frem til år 1314, og ble fra ca 1350 tilknyttet Hansaforbundet frem til ca år 1750.
Gulatinget ved Eivindvik i Gulen, som da var en del av Hordaland, ble etablert som den første store lagtingskretsen i Norge i år 900, og dannet mønster for tilsvarende etableringer av Alltinget på Island, Frostatinget i Trøndelag, Eidsivatinget i Oplandene og Borgartinget i Viken. Gulatinget omfattet først bare ''Firdafylke'', ''Sygnafylke'' og ''Hordafylke''. Etter hvert kom ''Sunnmøre'', ''Rogaland'', ''Agder'', ''Valdres'' og ''Hallingdal'' til. Gulatinget ble flyttet fra Gulen til Bergen i år 1300.
I 1503 ble landet inndelt i fire hovedlen, og Hordaland ble en del av Bergenhus len som omfattet Vestlandet og Nord-Norge, med Bergen som administrasjonsby og eksporthavn.
I 1662 ble lenene avløst av amter og stiftsamter, Hordaland inngikk i Bergen stiftamt (opprettet i 1669), som fra da av omfattet dagens Hordaland, Sogn og Fjordane og Sunnmøre, med Nordlandenes amt som underliggende amt (dagens Nordland og Troms).
I 1681 opprettes Bergenhus amt som et eget underamt i Bergen stiftamt, og Hordaland blir da en del av dette.
I 1682 ble Finmarkens amt (Finnmark) innlemmet i Nordlandenes amt og dermed også underlagt Bergenhus stiftsamt, men allerede i 1685 ble Vardøhus skilt ut igjen.
I 1689 ble Sunnmøre overført til Romsdals amt, men fortsatt underlagt Bergen stiftamt.
I 1763 ble resterende Bergenhus amt delt i Søndre Bergenhus amt og Nordre Bergenhus amt. Søndre Bergenhus amt tilsvarte da det opprinnelige Hordaland, mens Nordre Bergenhus amt tilsvarte de to opprinnelige fylkene Sygnafylke og Firdafylke fra Gulatingsloven.
I 1773 ble de deler av dagens Gulen kommune som ligger sør for ''Dingeneset'' overført til Nordre Bergenhus amt, et område som omfattet den tidligere tingplassen for Gulatinget inntil dette etter 400 år ble flyttet til Bergen. Området var til da en del av Nordhordland.
I 1789 ble dagens Troms fylke overført fra Nordlandenes amt til Finmarkens amt.
I 1831 ble Bergen skilt ut fra Søndre Bergenhus amt, og fikk benevnelsen Bergen amt.
I 1915 ble Årstad kommune innlemmet i Bergen. Gyldenpris ble avstått fra Laksevåg til Bergen i 1921, og Fyllingsdalen ble avstått fra Fana til Bergen i 1955.
I 1919 ble Søndre Bergenhus amt omdøpt til Hordaland fylke, og Nordre Bergenhus amt ble omdøpt til Sogn og Fjordane fylke.
I 1972 ble kommunene Arna, Fana, Laksevåg og Åsane innlemmet i Bergen, og byen ble samtidig en del av Hordaland fylke.
I 2002 ble Ølen kommune i Sunnhordland overført til Rogaland fylke, og i 2006 ble denne innlemmet i Vindafjord kommune.
Hordaland har således gjennom historiens gang gjennomgått en rekke administrative endringer, men dagens Hordaland fylke er nå tilnærmet identisk med utgangspunktet, om man bortser fra tapet av Gulen og Ølen.

Navn og symboler


Fil:Flag of Hordaland.svg
Fil:Haruder.jpg
Navnet «Hordaland» kommer av folkenavnet ''Hǫrðar'' (germansk folkestamme). ''Hǫrðar'' kommer av urgermansk ''haruðóz'' som betyr 'kriger, helt'. Hordene kom til Vestlandet, og bosatte seg mest på Bergenshalvøya. Navn som Hordabø, Hordnes, Hordvik og Hardanger («hordenes fjord») kommer av dette folkenavnet, og Hordaland betyr likeledes «hordenes land». Se også Hardsyssel i Jylland.
Symbolet i Hordalands fylkesvåpen er to krysslagte økser med en krone over i gull på rød bakgrunn, basert på et segl funnet etter Olavsgildet på Onarheim i Tysnes kommune.
Fylkesblomsten for Hordaland er kusymre.
Fylkessteinen for Hordaland er Koronitt.
Fylkesfuglen for Hordaland er Kvitryggspetten.
Les mer om disse her: http://hordaland.miljostatus.no/msf_themepage.aspx?m=875 Fylkesfugl, fylkesblomst og fylkesstein

Demografi


Fil:Befolkningsutvikling_i_Hordaland_1769-2001.svg
Fil:Befolkningsutvikling_i_Hordaland_2001-2009.svg
Bergen var et eget fylke frem til 1972, men det som i dag er Hordaland var Norges mest folkerike fylke frem til slutten av 1890-årene da Oslo fikk flest innbyggere. Akershus passerte Hordaland i 1987. Siden har Hordaland vært landets tredje mest folkerike fylke.
Hordaland har 9,8 % av Norges befolkning og 37,7 % av befolkningen på Vestlandet per 1. juli 2009. Bergen kommune har alene 53,7 % av innbyggerne i fylket, Nordhordland har 9,0 %, og Midthordland utenom Bergen 17,7 %. Regionen Bergen og omland har dermed hele 80,3 % av innbyggerne, Sunnhordland har 11,9 %, Hardanger 4,8 % og Voss 2,9 %.
I perioden 2001-2009 økte folketallet i fylket med i gjennomsnitt 1,0 % per år, mot 0,82 % for landet som helhet og 0,86 % for Vestlandet samlet. Hordalands andel av både Norges og Vestlandets befolkning er dermed fortsatt økende. Hordaland har i perioden passert Nord-Norge i folketall.
Tabellen viser befolkningsutviklingen i Hordaland i perioden 1769-2001 og prognose for anslått folketall i 2030.
Befolkningsgrupper og dialekter i Hordaland (se også: http://www.uib.no/info/dialektleiken/hordamaala.html Dialekter i Hordaland):
Folk fra Bergen kalles bergensere og snakker Bergensk dialekt.
Folk fra Nordhordland og Midthordland kalles striler og snakker nordhordlandsmål (strilemål).
Folk fra Sunnhordland kalles sunnhordlendinger og snakker sunnhordlandsmål.
Folk fra Hardanger kalles hardinger (uttales haringer) og snakker hardangermål.
Folk fra Voss kalles vossinger og snakker vossemål.
Hordaland har den største innenlandske innvandringen fra Rogaland og Rogaland har igjen den største innenlandske innvandringen fra Hordaland. På andre plass kommer personer fra Sogn og Fjordane. Tabell: Antall innflyttere til Hordaland fra andre fylker i Norge i 2008.
Av befolkningen i Hordaland er 431 858 etniske nordmenn, mens 37 823 (8,05 %) er innvandrere eller født av to innvandrerforeldre (tall fra 1. januar 2009). Oslo, Akershus og Rogaland har fler innvandrere enn Hordaland, mens bare Akershus har fler etniske nordmenn. I Oslo bor det til sammenligning 423 326 etniske nordmenn og 152 149 innvandrere (26,44 %).
Tabell: Antall ikke-vestlige innvandrere i Hordaland etter land i 2006.

Største tettsteder


Rangert etter innbyggertall (2012):
Tettstedet Bergen – 238 098 (Bergen)
Askøy – 19 138 (Askøy)
Leirvik – 11 670 (Stord)
Knarrevik/Straume – 9 743 (Fjell)
Osøyro – 9 693 (Os)
Indre Arna – 6 536 (Bergen)
Vossevangen – 5 993 (Voss)
Odda – 5 052 (Odda)
Knarvik – 5 013 (Lindås)
Fanahammeren – 3 690 (Bergen)
Sagvåg – 3 241 (Stord)
Ytre Arna – 2 626 (Bergen)
Svortland – 2 282 (Bømlo)
Hylkje – 2 277 (Bergen)
Sunde/Valen – 2 233 (Kvinnherad)
Norheimsund – 2 224 (Kvam)
Husnes – 2 223 (Kvinnherad)
Espeland (Arna) – 2 182 (Bergen)
Hagavik – 1 977 (Os)
Øystese – 1 881 (Kvam)
Frekhaug – 1 649 (Meland)
Skulestadmoen – 1 449 (Voss)
Ågotnes – 1 442 (Fjell)
Søfteland – 1 355 (Os)
Fitjar – 1 342 (Fitjar)
Lindås (tettsted) – 1 263 (Lindås)
Sveio (tettsted) – 1 242 (Sveio)
Mosterhamn 1 203 (Bømlo)
Dale – 1 174 (Vaksdal)
Storebø – 1 170 (Austevoll)
Rubbestadneset – 1 162 (Bømlo)
Knappskog – 1 115 (Fjell)
Valestrandfossen – 1 101 (Osterøy)
Etnesjøen – 1 098 (Etne)
Haga (Hordaland) – 1 074(Samnanger)

Kommuner


Fil:NO_1201_Bergen-15-.svg
Hordaland er inndelt i 33 kommuner:

Kart


Fil:Hordaland county map.jpg

Administrative inndelinger


Tidligere Fogderi:
Nordhordland fogderi: Askøy, Austevoll, Austrheim, Bergen, Fedje, Fjell, Fusa, Lindås, Masfjorden, Meland, Modalen, Os, Osterøy, Radøy, Samnanger, Sund, Vaksdal, Øygarden.
Søndhordland fogderi: Bømlo, Etne, Fitjar, Kvinnherad, Stord, Sveio, Tysnes, samt Ølen (nå del av Vindafjord i Rogaland).
Hardanger og Voss fogderi: Eidfjord, Granvin, Jondal, Kvam, Odda, Ullensvang, Ulvik, Voss.
Interkommunale regionråd:
Bergensregionen (nedlagt 2010): Askøy, Austevoll, Bergen, Fjell, Fusa, Os, Osterøy, Samnanger, Sund, Vaksdal, Øygarden.
Regionrådet Nordhordland: Austrheim, Fedje, Gulen, Lindås, Masfjorden, Meland, Modalen, Osterøy, Radøy.
Regionrådet Vest: Askøy, Fjell, Sund, Øygarden.
Samarbeidsrådet for Sunnhordland: Austevoll, Bømlo, Etne, Fitjar, Kvinnherad, Stord, Sveio, Tysnes.
Hardangerrådet: Eidfjord, Granvin, Jondal, Kvam, Odda, Ullensvang, Ulvik. Utmeldt i 2001: Voss.
Prostier, alle under Bjørgvin bispedømme i Den norske kirke:
Arna og Åsane prosti, Bergen domprosti, Fana prosti og Laksevåg prosti: Bergen.
Nordhordland prosti: Austrheim, Fedje, Lindås, Masfjorden, Meland, Modalen, Osterøy, Radøy.
Vesthordland prosti: Askøy, Fjell, Sund, Øygarden.
Midthordland prosti: Austevoll, Fusa, Os, Samnanger.
Sunnhordland prosti: Bømlo, Etne, Fitjar, Kvinnherad, Stord, Sveio, Tysnes.
Hardanger og Voss prosti: Eidfjord, Granvin, Jondal, Kvam, Odda, Ullensvang, Ulvik, Vaksdal, Voss.
Tingretter, alle under Gulating lagmannsrett:
Bergen tingrett: Bergen.
Nordhordland tingrett: Askøy, Austevoll, Austrheim, Fedje, Fjell, Fusa, Lindås, Masfjorden, Meland, Modalen, Os, Osterøy, Radøy, Samnanger, Sund, Vaksdal, Voss, Øygarden.
Sunnhordland tingrett: Bømlo, Fitjar, Kvinnherad, Stord, Sveio, Tysnes.
Hardanger tingrett: Eidfjord, Granvin, Jondal, Kvam, Odda, Ullensvang, Ulvik.
Haugaland tingrett: Etne.
Politidistrikter:
Hordaland politidistrikt: Askøy, Austevoll, Austrheim, Eidfjord, Fedje, Fjell, Fusa, Granvin, Jondal, Kvam, Kvinnherad, Lindås, Masfjorden, Meland, Modalen, Odda, Os, Osterøy, Radøy, Samnanger, Sund, Tysnes, Ullensvang, Ulvik, Vaksdal, Voss, Øygarden.
Haugaland og Sunnhordland politidistrikt: Bømlo, Etne, Fitjar, Stord, Sveio.
Helsedistrikter, alle under Helse Vest:
Helse Bergen: Askøy, Austevoll, Austrheim, Bergen, Granvin, Fedje, Fjell, Fusa, Kvam, Lindås, Masfjorden, Meland, Modalen, Os, Osterøy, Radøy, Samnanger, Sund, Ulvik, Vaksdal, Voss, Øygarden.
Helse Fonna: Bømlo, Etne, Eidfjord, Fitjar, Jondal, Kvinnherad, Odda, Stord, Sveio, Tysnes, Ullensvang.
Veidistrikter, alle under Vegregioner:
Bergen veidistrikt: Askøy, Austevoll, Austrheim, Bergen, Fedje, Fjell, Lindås, Masfjorden, Meland, Os, Osterøy, Radøy, Sund, Øygarden.
Hardanger og Voss veidistrikt: Eidfjord, Fusa, Granvin, Jondal, Kvam, Kvinnherad, Modalen, Odda, Samnanger, Tysnes, Ullensvang, Ulvik, Vaksdal, Voss.
Haugaland og Sunnhordland veidistrikt: Bømlo, Etne, Fitjar, Stord, Sveio.

Næringsliv


Hordaland har et allsidig næringsliv med et mangfold av bransjer og virksomheter. Med ca. 29 000 personer sysselsatte i industrien (2006) er Hordaland det nest største industrifylket i landet. Bare nabofylket Rogaland kan vise til litt flere ansatte i denne basisnæringen.
De fleste industrivirksomhetene er små eller mellomstore, ofte med lange tradisjoner på eksportmarkedet. Produktene spenner over et stort spekter: fra strikkevarer til fjernstyrte undervannsbåter, fra sardiner til avanserte motorer, fra røkelaks til de største oljeplattformene i verden. Blant industrivirksomhetene er det ledende selskaper innenfor elektronikk og satellittkommunikasjon.
Hordaland har tilgang på store energiresurser, som er utgangspunkt for mange viktige virksomheter i fylket. Hordaland har en stor kraftkrevende industri som produserer ferrolegeringer, aluminium, kalsiumkarbid, sink og ilmenitt.
Viktige industriområder er Bergen, Stord, Odda, Husnes, Ålvik, Øygarden og Mongstad.
Flere større oljeselskaper har kontorer i Bergen, og mange store olje- og gassfelt er administrert herfra. I Sunnhordland, med Stord som tyngdepunkt, er det en rekke virksomheter som bygger og utruster olje- og gassinstallasjoner både til havs og på land. Hordaland Olje og Gass (HOG) er den øverste interesseorganisasjonen for petroleumsvirksomheten i Hordaland.
Skipsverft i Hordaland bygger båter til fiske- og handelsflåte, olje- og gassrelatert virksomhet og transport- og passasjermarkedet. Hordaland har tyngdepunktet i den nasjonale marine aktiviteten innen forskning og næringsutvikling. Noen av hovedaktørene i internasjonal shipping opererer fra Bergen.
Bergen havn har Europas tredje største tonnasje med over 100 millioner tonn per år, og står for over 50 % av cargotransportene i Norge, og er forøvrig en av Europas største anløpshavner for cruiseskip.
Store mengder frukt med høy kvalitet blir høstet fra ca 500&nbsp;000 trær hvert år. Hordaland er det viktigste fruktfylket i Norge, og produserer 1/3 av eplene og pærene, og 70 % av kirsebær/ moreller og plommer. Landbruket i Hordaland er kjennetegnet av mange små bruk, og har de i gjennomsnitt minste landbrukseiendommene i Norge. Det er mye husdyrhold i fylket, spesielt storfe og sau. Hordaland er det 4. største fylket innenfor sauehold.
Fiske og oppdrett er viktige næringsveier i Hordaland. Hordaland er det ledende fylket innenfor oppdrettsnæringen. Hordaland har en stor og effektiv havfiskeflåte, der mange av båtene hører hjemme i Austevoll. Hordalandsbåtene leverer det meste av fisken utenfor fylket.
Turisme er en annen viktig næring, særlig i Bergen, Voss og i Hardangerområdet. Hordaland er det nest mest populære reisemålet i landet i sommerhalvåret. Vakre fjellandskaper og et velutviklet nettverk av skiløyper og heiser har gjort Voss til et av de mest kjente vintersportstedene i Norge.

Politikk


Fylkestingsvalget 2011


Tabellen angir valgresultatet i fylkestingsvalget i ulike bydeler og områder i fylket. Kolonnen "andel" angir områdets del av fylkets avgitte stemmer totalt. Merk: Midthordland = Austevoll, Fusa, Os, Samnanger. Vesthordland = Askøy, Fjell, Sund, Øygarden.
Kilde: http://www.regjeringen.no/krd/html/valg2011/bf5.html Regjeringen: Fylkestingsvalget 2011 Hordaland

Fylkestinget 2011-2015


Tom-Christer Nilsen (Høyre) fra Askøy er fylkesordfører og Mona Haugland Hellesnes (Venstre) fra Ulvik er fylkesvaraordfører. De er valgt med støtte fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre.
Fylkestinget består av 57 folkevalgte representanter som i perioden 2011-2015 fordeler seg slik på partiene:
Fil:Tom-Christer Nilsen in 2007.png

Stortingsvalget 2009


I tabellen under fremgår den prosentvise oppslutningen om det enkelte parti fordelt på byområder og distrikter i Bergen og Hordaland ved Stortingsvalget i 2009. Bergen nordre omfatter bydelene Arna og Åsane, Bergen midtre bydelene Bergenhus og Årstad, Bergen vestre bydelene Laksevåg og Fyllingsdalen, og Bergen søndre bydelene Fana og Ytrebygda, mens Midthordland omfatter kommunene i distriktet utenom Bergen, Nordhordland kommunene i Nordhordland, Sunnhordland kommunene i Sunnhordland, og Hardanger og Voss kommunene i Hardanger og Voss. De parvise inndelingene av bydeler og Hardanger/Voss er gjort fordi velgermønsteret i disse enhetene er nesten sammenfallende. Kolonnen Andel til høyre angir områdets andel av fylkets totale velgermasse (avgitte stemmer).
Fil:Stortingsvalget_i_2009_i_Hordaland_St%C3%B8rste_blokk.svg
Kilde: http://www.regjeringen.no/krd/html/valg2009/bs4_12.html regjeringen.no – valgresultater stortingsvalget 2009

Stortingsrepresentanter


Fil:Erna.JPG
Fil:AnneGreteStrømErichsen.JPG
Hordaland fylke har 15 Stortingsrepresentant i perioden 2009-2013.
Innvalgte representanter:
Representant nr. 49: Anne-Grete Strøm-Erichsen (Ap), Bergen, Helse- og omsorgsminister
Representant nr. 50: Arne Sortevik (Frp), Bergen, Transport- og kommunikasjonskomiteen
Representant nr. 51: Erna Solberg (H), Bergen, Helse- og omsorgskomiteen, parlamentarisk leder
Representant nr. 52: Per Rune Henriksen (Ap), Bergen, statssekretær i Olje- og energidepartementet
Representant nr. 53: Gjermund Hagesæter (Frp), Lindås, Kommunal- og forvaltningskomiteen
Representant nr. 54: Øyvind Halleraker (H), Bømlo, Transport- og kommunikasjonskomiteen
Representant nr. 55: Hilde Magnusson Lydvo (Ap), Voss, Kommunal- og forvaltningskomiteen
Representant nr. 56: Laila Dåvøy (KrF), Askøy, Helse- og omsorgskomiteen
Representant nr. 57: Karin S. Woldseth (Frp), Bergen, Utenriks- og forsvarskomiteen
Representant nr. 58: Dag Ole Teigen (Ap), Fjell, Finanskomiteen
Representant nr. 59: Henning Warloe, (H), Bergen, Kirke-, utdannings- og forskningskomiteen
Representant nr. 60: Kjersti Toppe, (Sp), Bergen, Helse- og omsorgskomiteen
Representant nr. 61: Audun Lysbakken (SV), Bergen, Helse- og omsorgskomiteen, parlamentarisk leder
Representant nr. 62: Magne Rommetveit (Ap), Stord, Transport- og kommunikasjonskomiteen
Representant nr. 63: Laila Reiertsen (Frp), Os, Arbeids- og sosialkomiteen (utjevningsmandat)
Fast møtende vararepresentanter:
Tove Linnea Brandvik (Ap), Lindås, Arbeids- og sosialkomiteen (for statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen)
Jette F. Christensen (Ap), Bergen, Kontroll- og konstitusjonskomiteen (for statssekretær Per Rune Henriksen)

Annet


Fil:CJ Hambro.jpg
Fil:Christian Michelsen.jpg
Tidligere stortingspresidenter fra Hordaland:
Wilhelm Frimann Koren Christie
Georg Prahl Harbitz
Wollert Konow (SB)
Johan Ludwig Mowinckel
Carl Joachim Hambro d.e.
Nils Langhelle
Per Hysing-Dahl
Tidligere statsministre fra Hordaland:
Christian Michelsen
Wollert Konow (SB)
Johan Ludwig Mowinckel
Politiske partier stiftet i Hordaland:
Høyre 1884
Kristelig Folkeparti 1933

Vennskapsfylker


Hordaland har offisielt følgende internasjonale vennskapsfylker:
Basse-Normandie i Frankrike
Cardiff i Wales
Kaunas i Litauen
Orknøyene i Skottland
Fylket har også uformalisert samarbeid med Edinburgh i Skottland og Thüringen i Tyskland.
Hordaland fylkeskommune samarbeider også med Rogaland, Sogn og Fjordane og Møre og Romsdal gjennom ''Vestlandsrådet''.

Bilder fra Hordaland


<gallery>
Fil:Espevaer Harbour.jpg|Espevær i Bømlo
Fil:Laatefossen.jpg|Låtefossen i Odda
Fil:Hardangerfjorden from krokavatn 2.jpg|Parti fra Hardangerfjorden
Fil:Norheimsund_i_Kvam.JPG|Norheimsund med Folgefonni i bakgrunnen
File:Elsesro.jpg|Lyststedet Elsesro på Gamle Bergen Museum
Fil:PanoramaSotraNese.jpg|Øylandskap på Sotra
Fil:Lysekloster.JPG|Lyse kloster i Os i Hordaland
Fil:Rosehagen.jpg|Baroniet Rosendal
Fil:Finnesloftet002.jpg|Finnesloftet på Voss
Fil:Maria.bg - 4.jpg|Mariakirken i Bergen, sørportal
Fil:Ole bulls villa lysøen.jpg|Ole Bulls villa på Lysøen
Fil:Bergen-View.jpg|Bergen sett fra Fløyen
Fil:Folgefonna.jpg|Folgefonna
Fil:Damsgaardhovedgaard.jpg|Damsgård hovedgård
Fil:Mongstad.1.jpg|Oljeraffineriet på Mongstad
Fil:Vannhjul.JPG|Oppgangssag i Tørvikbygd i Kvam
Fil:Troldhaugen in Bergen.jpg|Troldhaugen i Bergen
Fil:Jondal 2006-06-13.JPG|Utsyn over Jondal
Fil:Misje.jpg|Misje ved Øygarden
Fil:2006_07_24_Agatunrt010.jpg|Agatunet i Ullensvang
Fil:Sotra.jpg|Fjordlandskap på Sotra
Fil:Harteigen.jpg|Hårteigen i Ullensvang
Fil:Steinsdalsfossen, østover.jpg|Steinsdalsfossen i Kvam
Fil:Kronstad Hovedgård.jpg|Kronstad hovedgård på Årstad i Bergen
Fil:Voss2.jpg|Voss sett fra Bordalen
Fil:Stend Hordaland.jpg|Stend hovedgård i Fana
Fil:Nordre Salhus.JPG|Museumssenteret i Hordaland, Salhus
Fil:Norge Måbødalen. Ruten Eidfjord - Fossli - Geilo.jpg|Måbødalen i Eidfjord kommune
Fil:Havre01.jpg|Havråtunet på Osterøy
Fil:Rosenkrantztårnet.jpg|Rosenkrantztårnet, Bergen
Fil:Røldal Stave Church.jpg|Røldal stavkirke i Odda kommune
Fil:Bergen_by_night.jpg|Nattbilde av Bryggen i Bergen
Fil:På_vei_til_Saata.JPG|Kvamskogen
Fil:Tyssedal kraftanlegg.jpg|Tyssedal kraftanlegg i Odda
Fil:Hellisoyfyr.jpg|Hellisøy fyr på Fedje
Fil:Colonnade Thomas Erichsens Minde.jpg|Thomas Erichsens Minde på Askøy
Fil:Gamle Riksvei 7, Kvam.jpg|Tokagjelet i Kvam
</gallery>

Lydopptak av dialekter i Hordaland


<gallery widths="80px" heights="40px" >
fil:Bergen1.2.ogg|Bergen: Stedsnavn ikke nevnt
fil:Bergen1.3.ogg|Bergen: Stedsnavn ikke nevnt
fil:Bergen1.4.ogg|Bergen: Stedsnavn ikke nevnt
fil:Bergen1.1.ogg|Bergen: Stedsnavn nevnt
fil:Granvin1.2.ogg|Hardangerdialekt Granvin: Stedsnavn ikke nevnt
fil:Granvin1.1.ogg|Hardangerdialekt Granvin: Stedsnavn nevnt
fil:Kvam1.2.ogg|Hardangerdialekt Kvam: Stedsnavn ikke nevnt
fil:Kvam1.1.ogg|Hardangerdialekt Kvam: Stedsnavn nevnt
fil:Kvam2.2.ogg|Hardangerdialekt Åldal i Kvam: Stedsnavn ikke nevnt
fil:Kvam2.1.ogg|Hardangerdialekt Åldal i Kvam: Stedsnavn nevnt
fil:Kvinnherad1.2.ogg|Kvinnherad 1: Stedsnavn ikke nevnt
fil:Kvinnherad1.1.ogg|Kvinnherad 1: Stedsnavn nevnt
fil:Kvinnherad2.2.ogg|Kvinnherad 2: Stedsnavn ikke nevnt
fil:Kvinnherad2.1.ogg|Kvinnherad 2: Stedsnavn nevnt
fil:Voss1.2.ogg|Voss kvinne 1: Stedsnavn ikke nevnt
fil:Voss1.3.ogg|Voss kvinne 1: Stedsnavn ikke nevnt
fil:Voss1.1.ogg|Voss kvinne 1: Stedsnavn nevnt
fil:Voss3.2.ogg|Voss kvinne 2: Stedsnavn ikke nevnt
fil:Voss3.1.ogg|Voss kvinne 2: Stedsnavn nevnt
</gallery>

Litteratur


Brekke, Nils Georg (red): Kulturhistorisk vegbok Hordaland, Bergen 1993.

Referanser

Se også


Liste over Hordalands fylkesmenn
Liste over Hordalands fylkesordførere
Bergenhus stiftamt
Søndre Bergenhus amt
Distrikter i Norge
Liste over steder i Hordaland
Liste over kjente hordalendinger
Tettsteder i Hordaland
Vestlandet

Eksterne lenker


http://www.hordaland.no/upload/Forsida/Dokument/BrosjyreNorsk051.pdf Fylkets offisielle brosjyre om Hordaland (Pdf)
http://www.hordaland.no/statistikk Hordaland fylkeskommunes statistikktjeneste hordaland.no/statistikk
http://www.fylkesmannen.no/fmt_hoved.asp?gid=1166&aid=&tgid=1127&amid=&g1166=x&g1127=x Fylkesmannen i Hordaland
http://hordaland.kulturnett.no/ Kulturnett Hordaland
http://www.miljostatus.no/hordaland/ Miljøstatus i Hordaland
http://www.hordalandreiseliv.no/visartikkel.asp?id=37 Turistinformasjon - Hordaland Reiseliv
http://cyberbirding.no/nof/ Fugler i Hordaland
http://www.hordarkiv.hl.no/ Interkommunalt arkiv i Hordaland
http://kulturnett.ivest.no/Tusenaarsstaden/ Tusenårsstedet for Hordaland
http://hordaland.miljostatus.no/msf_themepage.aspx?m=875 Fylkesfugl, fylkesblomst og fylkesstein
http://www.uib.no/info/dialektleiken/hordamaala.html Dialekter i Hordaland
http://www.vestlandsraadet.no/ir/public/openIndex/view/list_vr.html?ARTICLE_ID=1146727403970&session_M_ID=1146727403970 Vestlandsrådet
Kategori:Hordaland
af:Hordaland
ang:Hereðaland
be:Хордалан
be-x-old:Хордалян
bg:Хордалан
ca:Hordaland
cs:Hordaland
cy:Hordaland
da:Hordaland
de:Hordaland
et:Hordaland
en:Hordaland
es:Hordaland
eo:Hordaland
eu:Hordaland
fo:Hordaland fylke
fr:Comté de Hordaland
ko:호르달란 주
hr:Hordaland
bpy:হোর্দলেন্ড
id:Hordaland
os:Хордаланн
is:Hörðaland
it:Hordaland
ka:ჰორდალანი
kw:Hordaland
sw:Hordaland
la:Hordaland
lt:Hordalandas
hu:Hordaland megye
mk:Хордалан (округ)
nah:Hordaland
na:Hordaland
nl:Hordaland
ja:ホルダラン県
nn:Hordaland fylke
pnb:ہارڈالینڈ
nds:Amt Hordaland
pl:Hordaland
pt:Hordaland
ro:Hordaland
ru:Хордаланн
se:Hordalándda fylka
sco:Hordaland
sl:Hordaland
sr:Хордаланд
fi:Hordalandin lääni
sv:Hordaland fylke
tr:Hordaland
uk:Гордалан
vi:Hordaland
war:Hordaland
bat-smg:Huordalands
zh:霍达兰郡