Kristin Clemet


Kristin Clemet (født 20. april 1957 i Harstad) er en norsk politikk (Høyre). Fra 2006 er hun daglig leder i den liberalisme tankesmien Civita.
__NOTOC__

Biografi


Clemet ble uteksaminert fra Oslo Handelsgymnasium i 1976, og studerte språk i Frankrike i 1977. Hun er utdannet siviløkonom fra Norges Handelshøyskole (NHH) i Bergen fra 1981.
Clemet var lærervikar i Oslo i periode i 1981 før hun var personlig sekretær for industriminister Jens-Halvard Bratz 1981–1983, gruppesekretær for Høyres Stortinget 1983–1984, informasjonssekretær i Høyre i 1985 og rådgiver for statsminister Kåre Willoch 1985–1986. Deretter var hun prosjektkoordinator ved etableringen av Finansbanken 1986–1987, sekretariatsleder for byrådet i Oslo 1987–1988, leder av Høyres politiske avdeling 1988–1989, innvalgt på Stortinget fra Oslo stortingsvalget 1989–stortingsvalget 1993, Liste over Norges administrasjons-, planleggings-, moderniserings- og fornyingsministre 1989–1990, redaktør i Høyres tidsskrift ''Tidens tegn (tidsskrift)'' 1993–1998, viseadministrerende direktør i Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO) 1997–2001. Clemet har også vært medlem av Høyres sentralstyre og styremedlem i Europabevegelsen i Norge.
Fra 2001 til 2005 var hun utdannings- og forskningsdepartementet. I hennes ministertid la hun frem forskningsmeldingen ''Vilje til forskning'' og stod for innføringen av Kvalitetsreformen i høyere utdanning, som var igangsatt av tidligere regjeringer. I skolepolitikken påbegynte hun arbeidet med skolereformen Kunnskapsløftet og innførte og Friskoleloven.
Fra 2006 er hun daglig leder i den liberalisme tankesmien Civita. Hennes interesse for politisk ideologi og samfunnsspørsmål gjør at hun fremdeles er en meget aktiv samfunnsdebattant. Hun er styreleder i Norfund og Plan Norge og sitter også i styret til blant andre Manpower, Software Innovation og Universitetsforlaget.
Hun er datter av Fridtjov Clemet og gift med Michael Tetzschner.
I 2004 ble hun utnevnt til kommandør av St. Olavs Orden. I 2008 ble hun tildelt prisen Årets europeer av Europeisk ungdom.

Bibliografi


2012 – ''De nye seierherrene: et liberalt perspektiv på innvandring og integrering'' med Marius Doksheim Civita ISBN 978-82-92581-46-9
2010 – ''Til forsvar for personvernet'', med John O. Egeland. ISBN 978-82-15-01539-2.
2008 – ''Kåre Willoch, 80 år : et debattskrift'', med Harald Stanghelle. ISBN 978-82-489-0793-0.
1996 – ''Abort – en debatt for 90-årene'', med Kristin Halvorsen og Kristin Aase. ISBN 82-00-22746-4.
1993 – ''Tideverv : veien fremover gjennom 1990-årene''
1993 – ''Politikk og ansvar. Debattskrift til Kåre Willoch 3. oktober 1993'', med Børge Brende.
1991 – ''Tror vi fortsatt på fremskrittet?, en antologi''. ISBN 82-03-16795-0.

Referanser

Eksterne lenker


http://clemet.blogg.no/ Kristin Clemets blogg
http://www1.nrk.no/nett-tv/indeks/26227 Nett-TV 2003 (intervju med Clemet i programmet ''Først & sist'', 17. januar 2003)
Kategori:Norske undervisningsministre
Kategori:Norske administrasjonsministre
Kategori:Norske arbeidsministre
Kategori:Høyrestatsråder
Kategori:Statsråder i Regjeringen Syse
Kategori:Statsråder i Regjeringen Bondevik II
Kategori:Norske statsråder etter 1945
Kategori:Stortingsrepresentanter fra Høyre
Kategori:Stortingsrepresentanter for Oslo
Kategori:Stortingsrepresentanter 1989–1993
Kategori:Oslopolitikere
Kategori:Personer tilknyttet Civita
Kategori:Norske siviløkonomer fra NHH
Kategori:St. Olavs Orden
Kategori:Personer fra Harstad kommune
Kategori:Fødsler i 1957
da:Kristin Clemet
de:Kristin Clemet
en:Kristin Clemet
es:Kristin Clemet
fr:Kristin Clemet
nn:Kristin Clemet
sv:Kristin Clemet

Kulturdepartementet (Norge)


Fil:Akergata59v1.JPG
Kulturdepartementet er et norsk departement med ansvar for kultur, medier, idrett, pengespill og lotterisaker og frivillig virksomhet.

Historie


Norge fikk et eget kulturdepartement for første gang i 1982, under navnet Kultur- og vitenskapsdepartementet. Før dette lå kultursakene under Kirke- og undervisningsdepartementet. ''Kirke- og undervisningsdepartementet'' ble etablert 17. november 1818.
Under Kåre Willochs regjering ble departementet i 1982 delt og ansvaret for kultursaker, høyere utdanning og forskning ble overført til det nye Kultur- og vitenskapsdepartementet.
I 1990 ble de to departementene reorganisert. De to nye departementene var Kirke- og kulturdepartementet og Utdannings- og forskningsdepartementet.
I 1991 ble kirkesakene tilbakeført, og departementene het Kulturdepartementet og Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet.
Fra 1. januar 2002 het departementene Utdannings- og forskningsdepartementet og Kultur- og kirkedepartementet.
Frem til 31. desember 2009 het departementet Kultur- og kirkedepartementet.
Fra 1. januar 2010 heter departementet Kulturdepartementet.

Organisasjon


Øverste administrative leder er departementsråd Kristin Berge Vikøren.

Avdelinger


Departementets ansatte er fordelt på statsrådseksjonen, informasjonsenheten og seks fagavdelinger:
Administrasjons- og økonomiavdelingen har ansvar for budsjett, lønn og personal. Ledes av assisterende departementsråd Henning Henriksen.
Idrettsavdelingen forvalter den delen av overskuddet fra Norsk Tipping AS som utdeles til idrettsformål. Avdelingen har ansvar for idrettsanlegg, idrettspolitikk, internasjonalt idrettsarbeid og Doping. Ledes av ekspedisjonssjef Marit Wiig
Kulturvernavdelingen har bygg og museum, arkiv, bibliotek, språk og litteratur og internasjonalt kultursamarbeid. Ledes av ekspedisjonssjef Roy Kristiansen.
Kunstavdelingen administrerer politikk og støtte til musikk, scenekunst, billedkunst, Nasjonalmuseet, Norsk kulturråd, Den kulturelle skolesekken og Den kulturelle spaserstokken, arkitektur, offentlig rom og design og kunstnerpolitikk. Avdelingen ledes av ekspedisjonssjef Kjell Myhren.
Medieavdelingen arbeider med presse-, kringkastings- og Opphavsrett, film- og videogramlovgivning. Avdelingen har ansvar for statlige pengespill og private lotterier. Kringkastingslovgivning, lokalkringkasting, konsesjonsspørsmål. Under avdelingen er Medietilsynet, Norsk filminstitutt og Lotteri- og stiftelsestilsynet underlagt. Avdelingen forvalter statens eieransvar for NRK, Filmparken AS og Norsk Tipping AS. Avdelingen ledes av ekspedisjonssjef Nina Økland.
Samfunns- og frivillighetsavdelingen koordinerer statens forhold til frivillig sektor, økonomisk støtte til enkelte typer frivillige organisasjoner, inkludering og fattigdomstiltak, kultur i arbeidslivet. dialog mellom ulike tros- og livssynssamfunn, forvaltning av tilskuddsordninger til trossamfunn utenfor Den norske kirke. Frivilligsentral, tilskuddsordninger for frivillig virke lokalt (Frifond), Frivillighetsregisteret, Innsamlingsregisteret. Avdelingen ledes av ekspedisjonssjef Birgitte Lange.
Informasjonsenheten har ansvar for informasjon til og fra medier og publikum samt oppdatering av kulturdepartementets nettsider på regjeringen.no. Ledes av kommunikasjonssjef Hanne Gjørtz.

Underliggende etater


Lotteri- og stiftelsestilsynet
Arkeologisk museum i Stavanger
Bunad- og folkedraktrådet
Nasjonalbiblioteket
Norsk kulturråd
Norsk lokalhistorisk institutt
Norsk lyd- og blindeskriftbibliotek
Språkrådet
Arkivverket
Rikskonsertene
Riksteatret
Riksutstillinger
Kunst i offentlige rom
Medietilsynet
Norsk filmfond
Norsk filminstitutt
Norsk filmutvikling

Politisk ledelse


Statsråd og sjef for departementet (kulturminister) er Hadia Tajik (Det norske Arbeiderparti).
Statssekretærer er Mina Gerhardsen (Ap) og Kjersti Stenseng (Ap).

Referanser

Eksterne lenker


http://www.dep.no/kkd/norsk/index-b-n-a.html Offisielt nettsted

Se også


Liste over Norges kulturministre
Kultur- og kirkedepartementets pris for barne- og ungdomslitteratur
Kategori:Norske departementer
Kategori:Norsk kultur
Kategori:Religion i Norge
Kategori:Etableringer i 1982
en:Ministry of Culture (Norway)
nn:Kulturdepartementet
ru:Министерство культуры Норвегии

Kongeriket Norge

Norge

Kovarians

Kovarians er et mål på den lineær avhengighet mellom to varierende størrelser.

Teoretisk kovarians


''Teoretisk kovarians'' er et mål på den underliggende lineære avhengigheten mellom to stokastisk variabel. Kovariansen mellom <math>X</math> og <math>Y</math> noteres ofte som <math>\sigma_{XY}</math>. For to stokastiske variabler <math>X</math> og <math>Y</math> er kovariansen definert som
:<math>\operatorname{Cov}X, Y = E(X - E[X)(Y - EY)]</math>
der <math>E\cdot</math> er forventning.

Empirisk kovarians


''Empirisk kovarians'' er et estimat av teoretisk kovarians. En estimator for den empiriske kovariansen er
:<math>\widehat{\operatorname{Cov}}X, Y = \frac{1}{n}\sum_{i=1}^n(x_i-\bar x_n)(y_i-\bar y_n)</math>
der <math>\bar x_n</math> er gjennomsnittet av <math>x_1,x_2,\dots,x_n</math> og <math>\bar y_n</math> er gjennomsnittet av <math>y_1,y_2,\dots,y_n</math>.

Egenskaper


Kovariansen er avhengig av måleskalaen, slik at om skalaen endres vil kovariansen endres. Derfor er korrelasjon, som ikke er avhengig av skala, et godt alternativ til å måle lineær avhengighet.
For vilkårlige konstanter <math>a</math> og <math>b</math> og stokastiske variabler <math>X</math> og <math>Y</math> gjelder
#<math>\operatorname{Cov}X, Y = EXY - EXEY</math>
#<math>\operatorname{Cov}aX + b, cY + d = ac\,\operatorname{Cov}X, Y</math>
Kategori:Statistikk
ar:تغاير
bn:সহভেদাঙ্ক
ca:Covariància
cs:Charakteristika náhodné veličiny#Kovariance
da:Kovarians
de:Kovarianz (Stochastik)
en:Covariance
es:Covarianza
eo:Kunvarianco
eu:Kobariantza
fa:کوواریانس
fr:Covariance
ko:공분산
hr:Kovarijanca
it:Covarianza
he:שונות משותפת
hu:Kovariancia
nl:Covariantie
ja:共分散
nn:Kovarians
pl:Kowariancja
pt:Covariância
ru:Ковариация
sk:Kovariancia (štatistika)
sl:Kovarianca
sr:Kovarijansa
sh:Kovarijansa
su:Kovarian
fi:Kovarianssi
sv:Kovarians (sannolikhetsteori)
th:ความแปรปรวนร่วมเกี่ยว
tr:Kovaryans
uk:Коваріація
vi:Hiệp phương sai
zh:协方差

Kommunikasjon

Kommunikasjon (fra latin: communicare, «gjøre felles») har betydninger som «å melde, meddele, underrette om, stå i forbindelse med» og er en betegnelse på ''overføring eller utveksling av informasjon eller kunnskap mellom personer''. En mulig definisjon kan være: «Kommunikasjon er den prosessen der en person, gruppe eller organisasjon (sender) overfører informasjon til en annen person, gruppe eller organisasjon (mottaker) og der mottaker(ne) får en viss forståelse av budskapet». Kommunikasjon er også definert som: «Den prosessen som har tankens enhet som mål.»
Når mennesker kommuniserer med hverandre, spiller den ikke-verbale delen av kommunikasjonenen en avgjørende rolle. Assosiasjoner, idéer, predisposisjoner og følelser påvirker hvordan informasjonen blir oppfattet og tolket av dem som kommuniserer.
Fil:Communication.gif

Kommunikasjonsprosessen


I praksis er kommunikasjonsprosess oftere en toveisprosess enn en enveisprosess, fordi det foregår gjensidige tilbakemeldinger og gjensidige tolkninger i et sosialt samspill.
Fil:Kommunikasjonsmodell.JPG

Innkoding


Innkoding handler om hva en person har til hensikt å formidle til en annen person. Det kan være en idé eller tanke, for eksempel en selgers salgsargumenter for et produkt han ønsker å selge. Dernest velger senderen den kanal han ønsker å sende budskapet igjennom og velger blant annet om det skal foregå skriftlig eller muntlig.

Kommunikasjonskanalen


Dette er den konkrete formidlingsveien for budskapet. Samme hvilken formidlingsvei som brukes vil målet som regel være å sende det innkodede budskapet så nøyaktig så mulig til den som skal motta det. Men slik er det ikke alltid. Et eksempel finner vi hos kunstnere der målet kan være å sende budskap som tvetydig kommunikasjon der publikum aktivt må tolke budskapet selv. Også ledere kan bruke en slik tvetydig kommunikasjon for at medarbeiderne selv skal gjøre seg opp en mening.

Avkoding


Avkoding er mottakerens oppfattelse eller forståelse av budskapet. I denne prosessen vil det være fare for feiloppfatning av senderens mening. Avkodingsprosessen består av flere delprosesser:
# mottaker må forstå både skriftlige og muntlige begreper.
# mottaker må forstå ulike uttrykksformer som smil, blikk, gestikulering.
# mottaker skal lese både det som er på og det som er «mellom linjene»..

Tilbakemelding


Tilbakemelding er viktig i en toveisprosess. Her kan mottaker overføre et nytt budskap til den opprinnelige senderen. Denne prosessen gjør det mulig for den opprinnelige senderen til å korrigere feiloppfatning. Budskapet sendes frem og tilbake til en får en felles forståelse om hva det dreier seg om.

Støy


I en kommunikasjonsprosess kan det være ulike forhold som kan være med på å forstyrre formidlingen av budskapet. Dette kalles for støy. Det kan være støy/bråk i bokstavelig forstand eller det kan være språkforskjeller, svikt i konsentrasjonsevne, at flere personer snakker samtidig og at en er stresset.
Et eksempel er den såkalte ''hviskeleken''. Det sitter opptil 100 personer i en rekke. Den første personen i rekken finner på en historie som han/hun hvisker til nestemann i rekken som igjen hvisker den videre. Målet med leken er at den historien den siste i rekken mottar er identisk med den historien som førstemann lagde. Alle de personene mellom førstemann og sistemann fungerer som støy.

Verbal og ikke-verbal kommunikasjon


Generelt er det vanlig å skille mellom verbal og ikke-verbal kommunikasjon, de har sine ulike fortrinn og svakheter:
Verbal kommunikasjon er det skrevne og det muntlige ordet. I organisasjoner og i privatlivet er vi avhengig av språklige uttrykksformer. Språket er et sentralt element ved menneskelig natur og atferd. I den verbale kommunikasjonen kan vi skille mellom toveis og enveiskommunikasjon. Toveis kommunikasjon kan være en god måte å overføre et budskap på, spesielt i tvetydige saker av ikke rutinemessig karakter. Situasjonen er personlig, den tilveiebringer mye informasjon og gir mulighet for rask tilbakemelding mellom partene. En kan også være personlig dersom det er ønskelig eller påkrevd.
Enveiskommunikasjon kan også være svært effektiv med hensyn til at den når fram til mange på en og samme tid. Skriftlig kommunikasjonsmateriell anses for å være en god informasjonskanal selv om toveiskommunikasjon kan være en mer presis og foretrukken form. Enveiskommunikasjon kan passe godt ved kommunikasjon av budskap av rutinemessige karakter og overfor en større gruppe mottakere.
Talespråket vårt kan være dårlig egnet til å kommunisere viktige sider ved den menneskelige eksistens, for eksempel følelser. Ikke-verbale signaler kan være mye mer effektive ved formidling av følelser. Slike ikke-verbale tegn er i større grad enn verbalspråket bærere av budskapets emosjonelle innhold. Ikke-verbal atferd kan enten klargjøre eller forstyrre meningen i den verbale kommunikasjonen. Samtidig som en får mer informasjon, som er positivt i seg selv, får en også større inforasjonsmengde som skal tolkes. Dette kan komplisere prosessen.
Judee K. Burgoon klassifiserer den ikke-verbale kommunikasjonen som vi delvis kan manipulere og dermed bruke intensjonelt i følgende kategorier:
# ''Kroppsbevegelser'', gester, ansiktsuttrykk (inkl. blikk) og kroppsholdning
# ''Paraspråk'' som trykk, tonehøyde, volum, tempo og pauser
# ''Fysisk utseende'' – klær, hår og sminke
# ''Berøring''
# ''Romforhold'', fysisk tilstand
# ''Tidsbruk'' som punktlighet, ventetid og samværstid
# ''Symbolske elementer'' som formidler budskap
De viktigste funksjonene til ikke-verbal kommunikasjon er:
Å erstatte verbal tale i situasjoner hvor vi for eksempel ikke tør eller kan si hva vi mener direkte.
Å være et positivt komplement og støtte til verbal tale for eksempel smile når vi roser.
Å uttrykke konflikt med verbale tale igjennom dobbeltbudskap, for eksempel si noe annet enn man kroppslig uttrykker
Å regulere verbal tale, for eksempel signaler ved turtaking
Å definere viktige, sosiale forhold mellom deltakere, for eksempel status, makt og nærhet via selvprestasjon og reaksjon på andre.
Det verbale språket og ikke-verbal kommunikasjon utvikler seg parallelt. De er separate kommunikasjonsformer, men er også innvevd i hverandre.
Mestring av ikke-verbal kommunikasjon er like viktig for kommunikativ kompetanse som mestring av det verbale språket. Mange aspekter av det ikke-verbale har en universell gyldighet og ofte vil disse ikke-verbale signalene overstyre verbale tegn. Denne ikke-verbale kommunikasjon blir også i noen sammenhenger betegnet som metakommunikasjon.
Av og til har vi behov for å snakke om samtalen. Det kan være gjennom spørsmål som «Hva mente du da du sa det?» eller «Jeg synes du oppfører deg dårlig mot meg». Slik verbal metakommunikasjon eller evne til å metakommunisere er et meget viktig element for å opprettholde en velfungerende kommunikasjon.

Referanser

Litteratur


Baltzersen, Rolf K. (2008): ''Å samtale om samtalen. Veiledning og metakommunikasjon''. Bergen: Fagbokforlaget
Grenness, Carl Erik. (1999): ''Kommunikasjon i organisasjoner. Innføring i kommunikasjonsteori og kommunikasjonsteknikker''. Abstrakt Forlag
Jacobsen Dag Ivar og Thorsvik Jan. (2007): ''Hvordan organisasjoner fungerer'', 3 utgave. Fagboklaget
Kaufmann, Geir, & Kaufmann, Astrid. (2003): ''Psykologi i organisasjon og ledelse'' (3. utg. Ed.). Bergen: Fagbokforlaget
Underwood, Mick: http://www.cultsock.ndirect.co.uk/MUHome/cshtml/index.html ''Communication, Cultural and Media Studies'' – En stor og oversiktlig internettside
Kategori:Kommunikasjon
Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha
Kategori:Pedagogikk
af:Kommunikasie
am:መገናኛ
ar:اتصال
an:Comunicación
ast:Comunicación
bm:Kunafonilaseli
be:Камунікацыя
be-x-old:Зносіны
bg:Общуване
bs:Komunikacija
br:Kemennadur
ca:Comunicació
cs:Dorozumívání
cy:Cyfathrebu
da:Kommunikation
de:Kommunikation
et:Kommunikatsioon
el:Επικοινωνία
en:Communication
es:Comunicación
eo:Komunikado
eu:Komunikazio
fa:ارتباط
fr:Communication
fur:Comunicazions
gv:Çhaghteraght
gd:Conaltradh
gl:Comunicación (linguaxe)
gu:પ્રત્યાયન
ko:통신
hy:Շփում
hi:संचार
hr:Komunikacije
id:Komunikasi
ia:Communication
iu:ᐋᔩᖃᑎᒋᖏᖅ
is:Samskipti
it:Comunicazione
he:תקשורת
jv:Komunikasi
kl:Attaveqaqatigiinneq
ka:კომუნიკაცია
kk:Қатынасу
sw:Mawasiliano
ht:Kominikasyon
ky:Байланыш-катыш
la:Communicatio (informatica)
lv:Saskarsme
lb:Kommunikatioun
lt:Bendravimas
li:Communicatie
hu:Kommunikáció
mk:Комуникација
ml:ആശയവിനിമയം
ms:Komunikasi
nl:Communicatie
ne:सञ्चार
ja:コミュニケーション
nn:Kommunikasjon
oc:Comunicacion
pnb:کمیونیکیشن
km:ទំនាក់ទំនង
pl:Komunikacja interpersonalna
pt:Comunicação
kaa:Kommunikatsiya
ro:Comunicație
rm:Communicaziun
rue:Комунікація
ru:Общение
sah:Билсии
sco:Communication
sq:Komunikimi
scn:Cumunicazzioni
si:සන්නිවේදනය
simple:Communication
sl:Komuniciranje
ckb:ڕاگەیێنی
srn:Sabi fu prati
sr:Комуникација
sh:Komunikacije
su:Komunikasi
fi:Viestintä
sv:Kommunikation
tl:Komunikasyon
ta:தொடர்பாடல்
te:సమాచార మార్పిడి
th:การสื่อสาร
tr:İletişim
uk:Комунікація
ur:ابلاغیات
vec:Comunicasion
vi:Truyền tin
war:Komunikasyon
yi:קאמוניקאציע
zh-yue:通訊
bat-smg:Kuomonėkacėjės
zh:通信

Karl Marx


Karl Marx (født 5. mai 1818 i den tyskland byen Trier som da var i det Preussen storhertugdømmet Niederrhein, død 14. mars 1883 i London i Storbritannia) var en tysk forfatter, intellektuell, samfunnsforsker, filosofi og politisk økonom. Han fremstår som arbeiderbevegelsens mest innflytelsesrike tenker og er opphavsmannen til den økonomiske og revolusjonære teori som kalles marxisme.
Selv om Marx var opptatt av en rekke spørsmål, er han mest kjent for sin behandling av klassekamp. Marxismen ligger til grunn for mye av den sosialistiske og kommunistiske tankegangen. Den første setningen i hans verk Det kommunistiske manifest, «Det går et spøkelse gjennom Europa &ndash; kommunismens spøkelse», er illustrerende for hans innflytelse i politisk og sosial ideologi. Marx var en skarp kritiker av den kapitalisme samfunnsorden på 19. århundre.
I sin levetid var Karl Marx en relativt ukjent skikkelse utenfor visse sosialistiske kretser; mange av hans verker ble heller ikke utgitt under hans levetid. Men kort tid etter hans død begynte hans tanker å få stor innflytelse innenfor en større bredde av arbeiderbevegelsen i mange land. Marx fikk stor innflytelse i den politiske utviklingen spesielt i Russland. Også Øst-Europa, Kina, Afrika og store deler av den tredje verden har latt seg inspirere av marxismen. Kjente politikere påvirket av hans tanker omfatter blant andre Lenin, Josef Stalin, Mao Zedong, Pol Pot, Kwame Nkrumah, Fidel Castro, Enver Hoxha og Kim Il-sung.

Biografi


Fil:Marx birthplace Trier.jpg (Karl Marx' fødested i Brückenstraße 10, nå museum. En stor del av de besøkende er Folkerepublikken Kina, for hvem huset er en av Tysklands viktigste attraksjoner.]]

Bakgrunn og oppvekst


Familien og byen


Karl Marx ble født i 1818 i Trier som den tredje i en rekke av syv barn av det velstående ekteparet Heinrich Marx (1777&ndash;1838) og Henrietta Marx (født Presborck, 1788&ndash;1863). Faren var advokat og tidvis formann for byens advokatforening. Han nedstammet fra en lang rekke av rabbinere og forretningsmenn (opprinnelig ''Marx Levi'').
Fil:Altstadt Trier.jpg
Trier, Tysklands eldste by, var blitt til en av Tysklands mest kosmopolittiske byer. Dette er bl.a. blitt forklart med reformer og impulser fra den tiden da Frankrike regjerte alt tysk land vest for Rhinen, fra 1794 til 1814. Da var Trier ''(Trèves)'' departementshovedstad i det franske departementet ''Sarre''.
Fil:Wohnhaus der Familie Marx in Trier.jpg
Landområdene rundt Trier opplevde nedgangstider på grunn av flere års feilslåtte vin<nowiki></nowiki>avlinger. En fjerdedel av befolkningen overlevde på hjelp fra fattigkassen, og greve Henri de Saint-Simons (1760&ndash;1825) og Charles Fouriers (1772&ndash;1837) sosialistiske teorier fikk en del innpass.
I 1816, eller kanskje 1817, hadde faren konvertert fra jødedommen til den evangelisk-lutherske kirke, og endret samtidig navn fra Hirschel Ha Levi til Heinrich Marx. Egentlig tenderte farens livsanskuelse mot deismen, og han følte seg tiltrukket av opplysningstiden<nowiki></nowiki>skikkelser som Voltaire (1694–1778) og Jean-Jacques Rousseau (1712–1778). Når han gikk over til kristendommen, var det fordi det ikke ville ha vært mulig for ham å fortsette som justisråd dersom han forble jødisk. Dette embedet hadde han fått under napoléon Bonaparte<nowiki></nowiki>tiden, men i 1815 var Trier blitt prøyssisk.
Nå var Rhinlandet, som Trier ligger i, et overveiende den katolske kirke område. Men lutherdommen (hvori opptatt den reformerte kalvinisme) var statskirke i Preussen og således den foretrukne trosretning i den prøyssiske forvaltning, og det innebar klare fordeler for ham å tilhøre denne statsbærende konfesjon. Katolikker ble diskriminert i Preussen og hadde ingen utsikter til ansettelser i embedsverket eller i en rekke andre stillinger avhengige av det offentlige.
Hans kone Henrietta, en kjøpmannsdatter, var også av jødisk opphav. Også hun gikk noe senere over til kristendommen.

Dåp


I 1824 ble også barna konvertert, siden kristen bekjennelse var en forutsetning for en karrière i det statlige embedsverket på den tiden. Karl Marx ble døpt, med dåpsnavnet Karl Heinrich Mordechai Marx. Han fikk altså ingen jødisk oppdragelse, men heller ikke noen luthersk, i alle fall ikke hjemmefra, der deismen var det fremherskende livssyn. Isteden vokste han opp med opplysningstidens idealer og fikk en klassisk utdannelse, både i hjemmet og på gymnaset. Han ble altså verken troende kristen eller troende jøde.

Skolegang


Han ble undervist hjemme til han var 13 år gammel. Deretter studerte han ved Triers kongelig-prøyssiske gymnas fra 1830 til 1835 og tok ''abitur'' i en alder av 17 år.
Dette var et av Tysklands aller eldste gymnaser, og hadde frem til 1774 vært under jesuittordenen ledelse, før det i rask rekkefølge ble til et kurfyrstelig gymnas, et fransk ''collège'' og så fra 1815 ble kongelig prøyssisk. Læreplanen på Marx' tid var sammensatt lokalt, slik at den var preget av en selsom blanding av lærestoff og undervisningsstil fra jesuittskolens, det kurfyrstelige gymnasets og det franske kollegiets tider. Da Marx gikk der, var det på en tid da liberale ideer og innflytelsen fra den franske revolusjon preget samfunn og politisk tenkning.
På gymnaset ble han kjent med sin kullkamerat, den lavadelige Edgar Freiherr von Westphalen (1819–1890), som senere skulle bli hans svoger. Året etter han tok eksamen, forlovet han seg i all hemmelighet med Edgars søster, Jenny Marx (1814–1881). Hun skulle få en stor innflytelse på Karl Marx' tenkning.

Studentårene (1835–1841)


Bonn (1835–1836)


Etter gymnastiden begynte Marx i oktober 1835 ved universitet i Bonn for å studere rettsvitenskap. Han ble medlem av en studentforening for studenter fra Trier (''Landsmannschaft der Treveraner''), og fungerte en stund som foreningens president. Meget av foreningens virksomhet kretset rundt besøk i byens kneiper. Dette gikk ut over hans karakterer.
Karl Marx ville uansett heller ha studert filosofi og litteratur, men dette godtok ikke hans far som ikke kunne forestille seg at sønnen kunne sikre seg selv et godt nok livsutkomme med en slik utdannelse. Dermed ble Karl det påfølgende året tvunget av sin far til å bytte til det atskillig mer seriøse og akademisk orienterte Friedrich-Wilhelms-universitet i Berlin.

Berlin (1836–1841)


Fil:Marx2.jpg
I Berlin vendte Marx for alvor sine interesser mot filosofien, til tross for de føringer hans far hadde gitt.
Til å begynne med var det dikterkunsten som ble hans hovedinteresse. Han ble med i et dikterforbund og skrev dikt som han sendte til sin «tilbedte Jenny» og sin far. Hans dikt og essays hadde temaer som kretset om livet; han benyttet en deistisk-teologisk terminologi som han hadde fra sin liberale og deistisk orienterte far. Ett av dem ble kalt «Guddommen».
Fil:Hegel portrait by Schlesinger 1831.jpg, malt av Jakob Schlesinger, 1831]]
Han beskjeftiget seg også med filosofene Immanuel Kants (1724–1804) og Johann Gottlieb Fichtes (1762–1814) tanker, men ble aller sterkest engasjert i den nylig avdøde filosofen Georg Wilhelm Friedrich Hegels (1770–1831) historiefilosofi og lære om dialektiske fremskritt. Ved siden av befattet han seg med naturvitenskapene, gammel og moderne historie, kunsthistorie og estetikk.
Filosofen Hegels innflytelse hadde etter hans død bare vokst ved universitetene og fått en dominerende posisjon innen det intellektuelle liv i Tyskland. I Preussen var en versjon av hegelianismen på det nærmeste blitt en statsbærende filosofi.
Det var i løpet av denne perioden han ble begeistret for «unghegelianerne», en gruppe unge filosofer og journalister som hentet sin inspirasjon fra Hegel, men på en annen måte enn den utgaven av hegeliansk filosofi som ble fremmet av de prøyssiske myndigheter. ''Die Freien'' var eksponenter for en bevegelse han allerede hadde stiftet litt bekjentskap med mens han studerte i Bonn. Ettertiden gav dem betegnelsen ''unghegelianere'' eller ''venstrehegelianere''. Det var en sammensatt gruppe.
Noen av de best kjente navn fra 19. århundre litteratur og filosofi var medlemmer av denne diskusjonsgruppen, blant dem var personer som Bruno Bauer (1809–1882), Friedrich Engels (1820–1895), Ludwig Andreas Feuerbach (1804–1872), Arnold Ruge (1802–1880) og Max Stirner (1806–1856). De møttes gjerne til diskusjoner i en ''Weinstube'' (vinkro) i Friedrichstrasse i Berlin. Marx var noe i utkanten av kretsen; det var flere av unghegelianerne han ikke engang traff før senere, om noensinne.
Det hegelianske «establishment» (som senere skulle bli betegnet som «gammel- eller høyrehegelianene») hadde kommet til den konklusjon at de historiske dialektiske utviklingssprang som inngikk i Hegels historisk-filosofiske teori var kommet til sitt sluttpunkt i det prøyssiske samfunn, med sitt effektive byråkrati, sine gode universiteter, sin industrialisering og lave arbeidsløshet. Men venstrehegelianerne så for seg ytterligere dialektiske endringer innen det prøyssiske samfunn, som burde befatte seg med problemfelter som fattigdom, statlig sensur og diskriminering av ikke-lutheranere.
Ludwig Feuerbach hadde en klar innflytelse på Marx hva gjaldt hans utvikling fra deisme og mot ateisme. Feuerbach, som var fratatt sin lærestol av de prøyssiske myndigheter allerede i 1832 og nektet ham å vende tilbake til universitetet i 1836, begynte det sistnevnte år å rette kritikk mot teologien og utviklet et materialisme verdensbilde (i motsetning til den hegelianske idealisme).
Marx ble også i noen grad påvirket av Max Stirner, skjønt det faktisk ikke er helt avklart om de to faktisk møttes – Stirner tilhørte en eldre generasjon. Og hvor meget Stirner i virkeligheten var influert av Hegel, er også gjenstand for diskusjon. I alle fall var hans tenkning nihilisme, og det er klart at Marx kjente til hans tanker fra hans skrifter. Selv om Stirner hadde få andre tilhengere blant sine kolleger, var hans bok hovedårsaken til at Marx forlot deler av det Ludwig Andreas Feuerbach synet. Isteden utviklet han grunnkonseptet til det som han senere formulerte som historisk materialisme.
Fil:Epikur.jpg

Doktor i filosofi, flytting til Trier (1841)


I 1841 promoverte Marx per post til doktor i filosofi ved Friedrich-Schiller-universitet i Jena med et arbeid som sammenlignet de greske filosofene Demokrits og Epikurs naturfilosofier (''Differenz der demokritischen und epikureischen Naturphilosophie'').
Et moment var å drøfte de to ateistiske filosofenes betydning for utviklingen av ateistisk filosofi; Marx mente at Epikur var den viktigere, fordi i hans system med sin atomteori var det rom for den fri vilje. At den fri vilje var viktig for Marx, reflekteres også av at han ved en senere korsvei forkastet Carl Vogts (1815–1895) teorier som gikk ut på at mennesket og dets handlinger kunne tilbakeføres til komplekse biokjemiske prosesser.
Selv om det økonomiske system Marx senere skulle utvikle hadde sterke determinisme trekk, er det altså ikke fullt så enkelt at Marx var gjennomført determinist. Han var ingen monisme. Selv om han utviklet en helstøpt materialisme la han aldri helt fra seg sin overbevisning om den fri viljes betydning eller sin avstandtagen til Vogts biologiske determinisme.
Grunnen til at han promoverte i Jena, var at han var blitt advart om at hans rykte som unghegeliansk radikaler ikke ville gjøre ham godt i akademiske kretser i Berlin. Han dediserte doktorgradsoppgaven til sin forlovedes far, Johann Ludwig Freiherr von Westphalen (1770–1842).
Som doktor regnet han med å få et professorat ganske raskt. Men den prøyssiske regjering så på ham som en ledende skikkelse blant de opposisjonelle venstrehegelianerne, og nektet ham – likesom Ludwig Feuerbach, Bruno Bauer og andre – noen videre akademisk løpebane. Marx reiste da til sin hjemby Trier.
Fil:Rheinische-zeitung.gif

Journalistisk mellomspill (1842–1843, Bonn og Köln)


Før han kom til Trier, hadde Marx fått et tilbud om å skrive for en avis som var i ferd med å bli lansert i Köln. Det var et tilbud som interesserte ham. Da hans mentor Bruno Bauer ble avskjediget fra Friedrich-Wilhelms-universitetets filosofiske fakultet i 1842, oppgav Marx selv sine anstrengelser for å få en stilling innenfor filosofiundervisning til fordel for journalistikken, og flyttet til Bonn, som ikke ligger mange kilometrene sør for Köln. Den 5. mars skrev han sin første artikkel for den nye radikale kølneravisen ''Rheinische Zeitung''. Avisen, som ble stiftet av liberale kølnere, hadde utkommet med sitt første nummer den 1. januar 1842, oppfattet seg som fellesorgan for de forskjellige opposisjonelle strømninger fra monarkistiske liberale og til radikale demokrater. Også Bruno Bauer begynte å arbeide i redaksjonen.
Fil:Friedrich_Engels-1840-cropped.jpg]]
Høsten 1842 flyttet Marx fra Bonn til Köln, og den 15. oktober ble Marx avisens redaktør. Fra da av ble den enda mer radikalt opposisjonell.
En av Marx' viktigste artikler i Rheinische Zeitung var viet til levekårene til vinbøndene i Moseldalen.
Den 16. november 1842 kom fabrikantsønnen Friedrich Engels innom avisens redaksjon. Han var på vei til Manchester i England. Dette skulle bli det første møte mellom Marx og Engels. Et resultat av avisens kontakter med Engels ble en serie artikler om den engelske arbeiderklassens levekår. Engels' far var medeier av en bedrift der, og i 1842 hadde familien sendt ham fra deres hjem i Bremen for å arbeide i firmaet. Engels skulle benytte oppholdet til å systematisk granske proletariatets kår i all dets elendighet.
Den prøyssiske pressesensur så med særlig oppmerksomhet til Rheinische Zeitung, og den prøyssiske øvrighet sendte en spesialsensor fra Berlin som skulle gjennomgå artikkelmanuskriptene. Da det viste seg å være utilstrekkelig, ble det etablert en ettersensur. Ikke bare ble avisen forhåndssensurert, men de ferdige artikler måtte også forelegges for Kölns regjeringspresidentsembede. Ettersom Marx' redaksjon til stadighet klarte å omgå denne dobbeltsensuren, ble det anordnet en trippelsensur.
Til slutt ble avisen forbudt, den 1. januar 1843. Marx var blitt tvunget til å slutte som redaktør noe før det, men dette var ikke nok for å redde avisen. Den opphørte i mars 1843.

Bryllup (1843)


Fil:Karl Marx Frau.jpg]]
Det var også i 1843 at Marx giftet seg med sin forlovede Jenny von Westphalen, som var datter av nå avdøde friherre Johann Ludwig von Westphalen, som hadde vært prøyssisk regjeringsråd. Deres forlovelse hadde vært en hemmelighet i flere år, og både familiene Marx og Westphalen var motstandere av deres forhold og deres gifteplaner. Bryllupet stod i den vakre gotiske Pauluskirken i kurbyen Bad Kreuznach i Rhinlandet den 19. juni 1843.
De fikk syv barn: Jenny Caroline Marx (1844–1883), Laura Marx (kalt ''Laura'',1846–1911), Edgar (1847–1855), Henry Edward Guy (kalt ''Guido'', 1849–1850), Jenny Eveline Frances (kalt ''Franziska'', 1851–1852); Eleanor Marx (kalt ''Eleanor'' eller ''Tussy'', 1855–1898) og ett til som døde før noe navn var bestemt (juli 1857). Det var altså bare tre av dem som vokste opp.

Overgangen til kommunismen (1843–1848)

Paris (første opphold, 1843–1845)


Nå gikk Marx tilbake til filosofien og til politisk aktivitet mens han livnærte seg som frilanser-journalist. Grunnet sine synspunkter ble han nødt til å flytte samme år. Marx flyttet med sin kone først til Paris, som på denne tiden var tilholdssted for store grupper av tyske, storbritannia, Polen og Italia revolusjonære. De ankom Paris i slutten av oktober 1843.

Manuskriptet ''Zur Kritik der Hegelschen Rechtsphilosophie


Rundt årsskiftet 1843/44 skrev Marx et manuskript som kritiserte Hegels rettsfilosofi. Det skulle forbli upublisert under hele hans levetid, selv om mange av tankene derfra fant veien inn i ''De tysk-franske årbøker'' (se nedenfor). I manuskriptet kommenterer Marx avsnitt for avsnitt Hegels bok om rettsfilosofi fra 1819: ''Grundlinien der Philosophie des Rechts''. En av Marx' viktigste innvendinger var at så mange av Hegels dialektiske argumenter begynner i abstraksjoner. Dette verket inneholder for første gang Marx' bemerkning om at religion er «Religion er opium for folket». Det inneholder også formuleringer om Marx' særegne fremmedgjørings<nowiki></nowiki>begrep, som var inspirert av Feuerbach.
Passasjen om ''opium for folket'' forekom også i artikkelen i ''de tysk-franske årbøker'', i et avsnitt der Marx hevder at religionskritikk er forutsetningen for enhver samfunnskritikk.
:''Kampen mot religionen er altså indirekte kampen mot den verden hvis åndelige aroma er religionen. Den religiøse elendighet er både et uttrykk for den virkelige elendighet, og en protest mot denne virkelige elendighet. Religionen er den undertrykte skapnings sukk, en hjerteløs verdens ømhet, og de sjelløse tilstanders sjel. Den er folkets opium.''

''De tysk-franske årbøker''


Han var kommet til Paris i den hensikt å samarbeide med sin venn Arnold Ruge. De begynte å utgi de såkalte de tysk-franske årbøker (''Deutsch-Französische Jahrbücher''). Men det ble bare med ett eneste nummer og kun på tysk; de katolsk pregede franske sosialister og kommunister ønsket nemlig ikke å samarbeide med de tyske ateistene anført av Marx.
Også som tysk prosjekt strandet det hele, delvis på grunn av problemene med å få til den nødvendigvis hemmelige distribusjon i Tyskland og dels fordi det snart kom for dagen prinsipielle meningsforskjeller mellom de to redaktørene. Ruge forble knyttet til den hegelianske filosofi og til det borgerlige demokrati. Men Marx begynte å beskjeftige seg med politisk økonomi. Marx' artikler i tidsskriftet de tysk-franske årbøker vitner om at han på dette tidspunkt hadde utviklet en overbevisning om nødvendigheten for en væpnet proletariatets revolusjon. Vinteren 1844 var samarbeidet over.
Fil:Ludwig feuerbach.jpg]]
Manuskriptet ''Teser om Feuerbach'': I løpet av 1845 forfattet Marx essayet ''Teser om Feuerbach'', men lot være å offentliggjøre det. Det skjedde ikke før i 1888, altså posthumt, på Friedrich Engels' initiativ. I dette oppgjøret med Feuerbach finner man blant annet Marx' første gjennomarbeidede og helhetlige religionskritikk. Essensen var at religion er et samfunnsprodukt. Det er altså noe mennesket og kun mennesket gjør, sier og tenker.
Så langt var Marx og Feuerbach på linje, men Marx bygde videre på denne kritikken. Godt nok anerkjente Marx Feuerbachs religionskritikk, men problemet for Marx er at menneskenes behov for religion kommer av samfunnsbetingelsene, og det er derfor selve samfunnet som man må gå inn å kritisere. Så langt strakk Feuerbachs kritikk seg ikke og derfor var den ikke fullendt, mente Marx. Teksten kulminerer i den 11. tese: «Filosofene har kun ''fortolket'' verden forskjellig, men hva det kommer an på er å ''forandre'' den.»

''Om jødespørsmålet''


Et sentralt bidrag til de tysk-franske årbøker var essayet ''Zur Judenfrage'' («Om jødespørsmålet», 1845). Den var for det meste en kritikk av de gjengse oppfatninger om borgerrettigheter og politisk emansipasjon, men inneholdt også en rekke kritiske merknader til jødedommen såvel som til kristendommen fra et ateisme ståsted.
Essayet kritiserte to studier av Bruno Bauer om jødenes fremstøt for å oppnå politisk emansipasjon i Preussen. Bauer mente at jødene bare kunne oppnå politisk emansipasjon dersom de gav avkall på sin særegne religiøse selvforståelse, ettersom politisk frigjøring forutsetter en sekulær stat, som han formodet ikke kunne gi rom for sosiale størrelser såsom religion. Bauer mente at religiøse krav var uforenlige med tanken om menneskets rettigheter.
Marx kritiserte Bauer for ikke å gå langt nok. Sann politisk emansipasjon forutsatte ifølge Marx at religionen ble undertrykt med makt. Marx mente at hvis folk tillates å praktisere noen religion ville de ikke være fri, og hvis de kunne besitte det de skapte ville de heller ikke være fri. Marx spådde at jødene ville forsvinne, dvs slutte med å være jøder i religiøs forstand, så snart alle ville bli forbudt å praktisere religion, eie ting eller å arbeide for seg selv.
Essayet forholdt seg for det meste til religion i sin alminnelighet, ikke bare jødedommen. Men det var også fullt av passasjer som senere er blitt oppfattet som antisemittisme. For eksempel identifiserte han de europeiske jøder med sinnbildet på krass egennytte, som ågerkarler hvis verdslige gud var pengene. Men det må også nevnes at Marx forsvarte jødenes likhet for loven som borgere.
Hva angår Marx’ kritikk av det han oppfattet som den jødiske økonomisk kontroll over verden, var den mer enn en kritikk av jødene; den rettet seg mot hele den politiske, økonomiske og religiøse elite, deriblant kristne, som hadde forårsaket at så mange økonomiske nøkkelposisjoner var blitt inntatt av jøder.

Det nære samarbeid med Engels begynner


Den 28. august 1844 knyttet Marx det som skulle bli det viktigste vennskapet i hans politiske liv. På ''Café de la Régence'' på Place du Palais møtte han Friedrich Engels. Engels, som per post hadde vært med på det feilslåtte prosjektet med de tysk-franske årbøker, var kommet på besøk til Paris med det for øye å treffe Marx og forelegge for ham det som skulle bli et av hans viktigste verk, ''Die Lage der arbeitenden Klasse in England''. Dette verket var en frukt av Engels' opphold i Manchester, og som også hadde avfødt en artikkelserie i Marx' gamle avis i Köln.
Fil:Bruno_Bauer.jpg]]

''Den hellige familie''


Engels ble noen dager i Paris, og dette ble begynnelsen på et livslangt tett samarbeid. Det første resultatet var stridsskriftet ''Die heilige Familie. Gegen B.runo Bauer und Konsorten'' (mars 1845, Engels' bidrag var riktignok bare på ti sider). På dette tidspunkt var de begge fremdeles tilhengere av Ludwig Feuerbach. Bemerkelsesverdig med dette skriftet er det også at Marx, som polemiserte mot Berlins unghegelianere og sin tidligere mentor Bruno Bauer, men unnlot å nevne ett av medlemmene i denne gruppen: Max Stirner, hvis bok ''Der Einzige und sein Eigentum'' var utkommet i oktober 1844. Engels hadde i et brev til Marx den 19. november kommet med en overveiende positiv bedømmelse av denne boken.

''Vorwärts!''


Etter at prosjektet med de tysk-franske årbøker slo feil, begynte Marx å skrive for avisen ''Vorwärts!''. Den var stiftet og utgitt av et hemmelig selskap ved navn ''De rettferdiges forbund'', som Marx senere skulle bli medlem av og benytte til å fremme sine overbevisninger. Avisen ble ved Marx' bidrag raskt den mest radikale av alle de tyske avisene i Paris (og Europa). Avisen, som agiterte mot det prøyssiske monarkiets absoluttisme, fikk en tydelig sosialistisk profil.

Interesse for Proudhon


Han leste også den franske anarkisten Pierre-Joseph Proudhons (1809–1865) skrifter, som ''Qu'est-ce qua la propriété? Ou recherches sur le principe du droit et du gouvernement'' («Hva er eiendom?» fra 1840). Det var i denne boken man finner Proudhons berømte anarkisme svar: ''La propriété, c'est le vol'', «eiendom er tyveri». Senere skulle Marx rette skarp kritikk mot Proudhon.

Notatene ''Pariserdokumentene''


Samtidig fordypet Marx seg i Den franske revolusjons historie. Hans kritikk av Tidligsosialismen vitner om hans utvikling av et nytt og eget kommunistisk standpunkt. Marx brukte ellers meget tid til å gjøre seg kjent med en side av virkeligheten han ikke tidligere hadde vært borti, leveforholdene til de store byproletariater. I de såkalte ''Pariserdokumentene'', som er de fragmenter av Marx' notater fra Paris som fremdeles er i behold, finner man hans første utkast til et økonomisk system som vitner om den filosofiske inspirasjon som ligger bak hans system. Her utviklet Marx for første gang utførlig sin teori om ''«Fremmedgjøring»'', og den hegelianske inspirasjon er tydelig. Dokumentene ble ikke offentliggjort før i 1932.
I et annet av disse dokumentene, i manuskriptet ''Privateiendom og kommunisme'' (1844) antyder Marx en slags Humanisme#Karl_Marx.27_bruk_av_humanismebegrepet:
:''« ... kommunisme som fullt utviklet naturalisme, er lik med humanisme, og som fullt utviklet humanisme er lik naturalisme».''
Videre vurderer han det slik at humanismen ikke kan løfte seg høyere opp enn den sosiale bevissthet i den epoken den er del av. Den borgerlige humanisme har som grunnlag den private eiendom ettersom den er den sentrale verdi for bourgeoisiet, mens proletær humanisme er grunnlagt på kooperativ sosial virksomhet, fremholder han i manuskriptet. Disse tankene kunne imidlertid ikke utvikles eller gripes fatt i av samtiden, ettersom de ikke ble kjent. Det er også vanskelig å se at tankene ble videreutviklet av Marx selv, verken i publisert eller upublisert materiale fra ham.

Brussel (1845–1848)


Etter at ''Vorwärts'' hadde gitt sin helhjertede støtte til det feilslåtte attentatet mot Pressens kong Fredrik Vilhelm IV av Preussen ble Marx og mange andre i januar 1845 etter prøyssisk påtrykk beordret til å forlate Paris. Sammen med Engels dro han da til Brussel i Belgia. Under en studiereise de to foretok til England sommeren 1845 knyttet de kontakter med den revolusjonære fløy av chartistene.

Manuskriptet ''Den tyske ideologi''


I Brussel skrev Marx og Engels manuskriptet ''Den tyske ideologi'', men de lot være å offentliggjøre det. Det regnes i dag som et av de viktigste filosofiske verkene til de to. Det ble skrevet rundt 1845, men først i 1932 ble det meste av manuskriptet, som ikke lenger var komplett, utgitt av Marx-Engels Instituttet i Moskva i Moskva (samtidig som ''Pariserdokumentene''). Det var formet som en tildels giftig kritikk av Ludwig Feuerbach, Max Stirner og Bruno Bauer og var en første omfattende utlegging av Marx' og Engels' historieteori, som senere er blitt kalt historisk materialisme. Særlig brodd hadde det mot Stirner.
I manuskriptet forkastet også forfatterne den i samtiden og også senere rådende forståelse av begrepet kommunisme som et utopisk mål i det fjerne. De så på kommunismen som et resultat av en pågående bevegelse som ikke kan sees løsrevet fra den virkeligheten en til en hver tid befinner seg i.
I desember 1845 frasa Marx seg sitt prøyssiske statsborgerskap, etter at han hadde fått nyss om at den prøyssiske regjering ville utvirke at han ble utvist fra Belgia.
Fil:Charles_Fourier.jpg]]

''Filosofiens elendighet''


Deretter skrev Marx ''Filosofiens elendighet'' (1847, fransk originaltittel: ''Misère de la philosophie. Réponse à la philosophie de la misère de M. Proudhon''). Det var en kritikk av de franske sosialisme og spesielt Pierre-Joseph Proudhons, politiske tenkning. Proudhon hadde i mellomtiden utgitt et nytt verk, ''Système des contradictions économiques, ou Philosophie de la misère'' (1846), som Marx likte dårlig. Han sablet ned Proudhon og skrev oppsummeringsvis:
:''I Frankrike kan han Proudhon passere som dårlig økonom fordi han gjelder for å være en god eksponent for tysk filosofi. I Tyskland får han passere som en slett filosof fordi han går for å være en dyktig økonom. Men jeg, i egenskap av å være både tysker og økonom, vil protestere mot denne doble feiltakelse.''

Den tyske korrespondansekomite


Tidlig i 1846 grunnla Marx og Engels Den kommunistiske korrespondansekomite (''Kommunistische Korrespondenz-Komitee'') i Brussel. Den skulle arbeide for at tyske og andre lands kommunister og arbeidere ble samstemte ideologisk og samkjørt organisatorisk, for å berede grunnen for dannelsen av et proletært politisk parti.
Huset der de to tyske revolusjonære bodde fra januar 1847 til februar 1848, ''rue Jean d' Ardenne 50'' i Brussel-forstaden Ixelles, ble et møtested for politisk opposisjonelle av mange slag. Marx deltok i Brussels demokratiske forening ''(Association Démocratique de Bruxelles)'', som han ble visepresident for. Han skrev også av og til artikler for den tyskspråklige avisen ''Deutsche-Brüsseler-Zeitung''.

De rettferdiges forbund - Kommunistenes forbund


Våren 1847 ble Marx og Engels med i en liten hemmelig politisk gruppe kalt De rettferdiges forbund. Det var blitt grunnlagt av den tyske radikaler skredderlærlingen Wilhelm Weitling (1808–1871) i Paris i 1836 og bygde på Gracchus Babeufs (1760–1797) tenkning, og var opprinnelig preget av utopisk sosialisme og kristen kommunisme. I 1839 forflyttet gruppen sitt hovedsete til London. Forbundet bestod for det meste av tyskere i landsflyktighet.
Fil:Communist-manifesto.png
Fil:Wilhelm wolff.jpg]]
På forbundets første kongress, i London juni 1847, fikk Marx og Engels sammen med den samtidig innmeldte Wilhelm Wolff (1809–1864) vesentlig endret på forbundet; de fikk det grunnlagt på nytt som et revolusjonært sosialistisk hemmelig forbund med internasjonale ambisjoner, under navnet Kommunistenes forbund.
Det nye forbundet holdt en ny kongress i London noen måneder senere, fra den 29. november til den 8. desember 1847. Det deltok utsendinger fra 30 lokalgrupper i Frankrike, Nederland, en rekke stater i Det tyske forbund, Sverige, Sveits, Storbritannia og USA. Under denne kongressen spilte Marx og Engels en enda mer fremtredende rolle.

''Det kommunistiske manifest''


Under kongressen ble Marx og Engels bedt om å forfatte en programerklæring for forbundet. Det ble Det kommunistiske manifest (egentlig ''Det kommunistiske partis manifest''), som ble offentliggjort den 21. februar 1848, på tysk ''(Manifest der Kommunistischen Partei)''. De aller første utgaver angav ikke noen forfatternavn, men snart ble det endret. Selv om både Marx og Engels navn skulle oppføres som forfattere, var det bare helt innledningsvis at de hadde noe konkret samarbeid om teksten. Allerede i desember dro de til hvert sitt sted, Marx til Brussel og Engels til Paris. Det antas at det var Marx som alene stod for manifestet. Han ble ferdig med det i januar 1848 og sendte det samme måned til London for trykking.
Både åpningsordene og sluttappellen er blitt stående som noen av marxismens mest kjente kamprop:
:''Et spøkelse går omkring i Europa – kommunismens spøkelse. Alle det gamle Europas makter har gått sammen om en hellig klappjakt på dette spøkelset, paven og tsaren, Klemens von Metternich og François Guizot, franske radikalere og tyske Det prøyssiske hemmelige politi.''
og
:''Arbeidere i alle land, foren dere!''
Manifestet ble raskt oversatt til en rekke språk, til engelsk, fransk, italiensk, nederlandsk og dansk. I Norge ble deler av manifestet utgitt allerede i Arbeider-Foreningernes Blad, redigert av Marcus Thrane (1817–1890).
::''(I september 1850 etter ble Marx og Engels ekskludert fra Kommunistenes forbund, ettersom de i strid med statuttene hadde opprettet et eget sentralorgan i Köln og beskyldt forbundets øvrige medlemmer for å ligge under for «halvlærde politiske drømmerier».)''

Under 1848-revolusjonene og deres sammenbrudd (1848–1849)


Fil:Horace Vernet-Barricade rue Soufflot.jpg i 1848. Maleri av Emile Jean Horace Vernet]]

Til Paris under revolusjonen (1848)


I 1848 opplevde Europa en rekke revolusjonære opprør i flere land. Først ute var Frankrike i februar, da en arbeiderbevegelse grep makten fra kong Ludvig Filip av Frankrike og drev han i landflyktighet til England i det som kalles «revolusjonene i 1848». Marx stod da i fare for å bli utlevert fra Belgia til Prøyssen. Da det snart etter utbrøt opptøyer også i Brussel ble han arrestert og så utvist, men ble invitert av den franske provisoriske arbeiderregjering til å komme tilbake til Paris. Der ankom han den 4. mars.

Atter avisredaktør i Köln (1848–1849)


Fil:Neue Rheinische Zeitung.jpg – Organ der Demokratie'']]
Etter at revolusjonen spredte seg til Tyskland (den såkalte revolusjonene i 1848), dro han og Engels til Köln. De ankom den 3. april, og grunnla den revolusjonære ''demokratiske forening''. Slik ble Marx den viktigste anfører for den revolusjonære bevegelse i den prøyssiske Rhinprovinsen. Snart etter ble han sjefredaktør for den nye avisen ''Neue Rheinische Zeitung – Organ der Demokratie'' som utkom fra 1. juni 1848. Også Engels var med på avisprosjektet og bidro med viktige artikler.
Fil:Heinrich Buergers.jpg]]
Avisen anså seg som arvtager etter ''Rheinische Zeitung'' som Marx også hadde redigert. At avisen i det hele tatt kunne gjenopplives skyldes at pressesensuren var blitt opphevet som følge av marsrevolusjonen, både i Preussen og i de fleste andre av statene i Det tyske forbund. De fleste av avisens medarbeidere var medlemmer av Kommunistenes forbund. Om arbeidsforholdene skrev Engels senere at ''«redaksjonsførselen var rett og slett et diktatur under Marx».''
Etterhvert strammet myndighetene til. Men Marx visste å utnytte de nye presselovene til fulle: For eksempel kunne særlig provoserende artikler dukke opp blant avisens annonser, og dermed hadde ikke øvrigheten noe brukbart utgangspunkt for å gripe inn.
Men politiet kunne også oppvise kreativitet: Da man utropte unntakstilstand etter arbeiderurolighetene i Köln den 25. september ble de fleste av avisens skribenter rettsforfulgt – formelt ikke for sin journalistikk men for taler de hadde holdt i forskjellige forsamlinger. Nesten alle av medredaktørene, Heinrich Bürgers (1820–1878), Ernst Dronke (1822–1891), Friedrich Engels, Wilhelm Wolff og Ferdinand Wolff (1812–1895), unndro seg arrestasjon ved å flykte fra Köln. De kunne vende tilbake senere, ettersom rettsforfølgelsene mot den ene etter den andre gradvis ble innstilt. Engels var ute av spill helt til ut i januar 1849.
Fil:Georg Weerth.jpg]]
Bare én av de seks medredaktørene flyktet ikke, Georg Weerth (1822–1856), men han var til gjengjeld blitt arrestert etter at fyrst Felix Lichnowsky (1814–1848) var blitt myrdet i Frankfurt am Main i september 1848. Han ble anklaget for sverting av den døde og etterhvert dømt til fengselsstraff i fem år og tap av borgerrettighetene.
Den revolusjonære bevegelses nederlag fikk konsekvenser over hele Europa. De borgerlige liberalere så nå langt mer alvorlig på kommunistfaren, og fant det best å prøve å danne felles front med den halvføydale absoluttismen. Etter statskuppet i Preussen i november reagerte Neue Rheinische Zeitung med å oppfordre folk til skattestreik og til å gjengjelde vold med motvold.
Under avisens korte levetid ble Marx to ganger stilt for retten, første gang den 7. februar 1849 for en mindre overtredelse, og annen gang dagen etter fordi han hadde oppfordret til væpnet opprør. Begge gangene ble han frikjent. Under sitt forsvar erklærte han foran juryen blant annet:
:''Det er nemlig pressens fremste plikt å undergrave fundamentene til det nåværende politiske system.''http://www.marxistsfr.cjb.net/francais/marx/works/1849/02/kmfe18490214.htm .
Avisen stod ganske snart helt isolert i presseverdenen i sin opposisjon mot de nye maktforhold i Tyskland. Den forsøkte å sammenkalle til en tysk arbeiderkongress i Leipzig. Deretter, og også som følge av Russland innmarsj i Ungarn, opprørene i Dresden, Iserlohn, Elberfeld, Rheinpfalz og Baden, så den prøyssiske hær seg nødsaget til å «gjenopprette den borgerlige orden» i mai. Neue Rheinische Zeitung ble til slutt stanset den 19. mai 1849. Marx ble kjent statsløs.

''Lønnsarbeid og kapital''


Et av de varige resultater av Marx' virksomhet som redaktør ble skriftet ''Lønnsarbeid og kapital''. Det kom ut som en rekke lederartikler i Neue Rheinische Zeitung fra og med 5. april 1849 og til avisen ble innstilt. Det bygger på de forelesningene som Marx i 1847 hadde holdt i den tyske arbeiderforeningen i Brussel. At det er blitt bevart som en (ufullstendig) enhet, skyldes at Friedrich Engels utgav dem samlet i 1891, etter Marx' død. Marx hadde nok klart fortsettelsen av serien lederartikler, men Engels fant ikke de manuskriptene blant Marx' etterlatte papirer.

I Paris igjen etter revolusjonen (1849)


Marx ble utvist fra Preussen, og vendte da først tilbake til Paris, der også revolusjonen var blitt slått ned og kontrarevolusjonen hadde innført et strengere styre. Etter demonstrasjonene den 13. juni gav den franske regjeringen ham valget mellom å bli internert i Vannes i Morbihan i Bretagne, eller helt forlate Frankrike. Han valgte da å ta med seg sin familie og reise i eksil til London i juni, og der skulle han forbli resten av sitt liv.

Eksilårene i London (1849–1883)


Fil:Marx+Family and Engels.jpg og Eleanor Marx (1864)]]

Stor nød: Sykdom, barnedød, isolasjon (1849–1861)


Årene i eksil i London skulle bli svært vanskelige for familien Marx, noe som også hans brev vitner om. Til tross for pengehjelp fra Engels måtte familien gjennom den ene prøvelse etter den andre:
:''Min kone Jenny er syk, Leni har en slags nervøs feber. Jeg verken kunne eller kan tilkalle lege, for jeg har ikke penger til medisiner. I åtte dager har jeg livært familien på brød og poteter, og undres på om jeg kan få fatt i noe til dem i dag'' (brev til Engels 4. september 1852).
I løpet av noen få år mistet han tre av sine barn: Heinrich Guido (1849–1850) og Franziska (1851–1852) døde av sult, og Edgar (1847–1855) av tuberkulose. Karl Marx var meget nedbrutt.
Marx hadde litt inntekter fra journalistisk arbeid, men det hjalp ikke nok på økonomien for å berge familien ut av elendigheten. Han skrev hundrevis av avisartikler for inntektens skyld, blant annet for New York Tribune, som engasjerte ham i 1852. Den var en av USAs ledende aviser, og forløperen for dagens International Herald Tribune. I mange år var han avisens Europaredaktør. Artiklene var ikke som gjengse reportasjer: Han skrev omfattende analyser, ofte som lange artikkelserier, om den politiske og økonomiske situasjon i forskjellige europeiske land. Engasjementet varte helt til utbruddet av den amerikanske borgerkrigen.
Det var ikke før i 1861 at økonomien bedret seg noe, takket være økt bistand fra Engels. I 1864 fikk familien et løft takket være Marx' morsarv som kom da. Men noen rikdom ble det ikke; det ble bare en forandring fra armod til beskjedne kår.

Studier og nye verker


Politisk viet Karl Marx seg under alle London-årene til internasjonal agitasjon for kommunismen og sin endegyldige kritiske analyse av kapitalismen. Nesten hver dag tilbragte han i lesesalen på British Museum.

''Der achtzehnte Brumaire des Louis Bonaparte''


Fil:Marx EighteenthBrumaire.JPG
Først utgav han i form av en artikkelserie 1849–50 en beskrivelse om klassekampene i Frankrike 1848–1850 ''(Klassenkämpfe in Frankreich 1848 bis 1850)''. Den bearbeidet og utvidet han og fylte opp med ''Der achtzehnte Brumaire des Louis Bonaparte'' (1852). Her analyserte han Den andre franske republikk som den 4. november 1848 avskaffet julimonarkiet og vedvarte til den ble styrtet ved det bonapartistiske statskuppet i Frankrike den 2. desember 1851, da Napoleon III av Frankrike (1808–1873) kom til makten og innledet Det andre franske keiserdømme.
Analysen av de fortettede hendelsene disse få årene gav Marx mulighet til å videreutvikle sine teser. For ham fremstod revolusjonene i 1848 og det senere statskuppet som tydelige illustrasjoner av hva klassekamp virkelig handler om. Marx videreutviklet i dette verket sin forståelse av klassebegrepet og av sin historiefilosofi, som fremholdt at samfunnet uavvendelig stevner fremover mot det klasseløse samfunn.
Dette verket er en viktig fremstilling av marxistisk samfunnsanalyse og historisk teori, og inneholder en rekke av Marx' mest kjente og siterte formuleringer.
''Der achtzehnte Brumaire'' skulle få stor innflytelse på senere marxistisk totalitarisme- og fascisme<nowiki></nowiki>forskning. Innen statsvitenskap anses det som et betydelig verk innen politisk teori. Noe som skulle bli særlig lagt vekt på innenfor senere marxisme og marxismen-leninismen var verkets tese om at en seierrik proletariatets revolusjon måtte knuse det borgerlige statsapparat istedet for bare å overta det.

''Grundrisse''


I 1857/1858 ble Marx ferdig med et gigantisk 800 sider langt manuskript som dekket alle seks deler av den marxske økonomiske teori: kapital, landeiendom, lønnsarbeid, staten, utenrikshandel og verdensmarkedet. Men verket føyer seg inn i rekken av skrifter som ikke ble utgitt under hans levetid. Det var ikke før lenge etter hans død, i 1941, at det så dagens lys, under tittelen ''Grundrisse''.
Fil:Marx3.jpg
Av de seks feltene var det bare det om kapitalen som Marx noensinne rakk å gi en ferdig utforming (storverket ''Das Kapital'', hans ''magnum opus''). ''Grundrisse'' blir ofte beskrevet som et utkast til ''Das Kapital'', selv om det hersker stor uenighet om det nøyaktige forhold mellom de to tekstene, spesielt hva gjelder metodologispørsmålet.

''Zur Kritik der politischen Ökonomie''


Det første av Marx' utviklede sentrale økonomiske hovedverker fulgte så. I 1859 kom ''Zur Kritik der politischen Ökonomie''. Egentlig var det tenkt som første hefte i en serie, men Marx fastslo snart at han ikke var helt fornøyd med detaljene. Derfor begynte han på nytt, og dermed kan man også betrakte ''Zur Kritik...'' som et utkast til ''Kapitalen'', som begynte å komme åtte år senere.

Den første internasjonale (1864–1872)


Mens han arbeidet på ''Kapitalen'' fikk Marx igjen anledning til å engasjere seg praktisk for arbeiderbevegelsen: I 1864 var han den ledende organisator av ''Den internasjonale arbeidernes forening'' (kort: ''Den første internasjonale''). Støtet til organisasjonen var den store solidaritetsdemonstrasjonen i London den 22. juli for Polen som hadde gjort opprør mot Tsar-Russland. Franske og engelske arbeiderledere møttes da og ble enige om å organisere seg internasjonalt. Den store konferansen fant sted i St. Martin's Hall, og holdt det gående fra den 28. september og i over en måned. Representanter for engelske, franske, italienske, polske, republikken Irland, sveitsiske og tyske arbeiderforeninger deltok, blant dem også Marx. Marx inntok raskt en ledende rolle. Han forfattet statuttene og prinsipprogrammet, som ble enstemmig vedtatt den 1. november 1864, og ble Internasjonalens leder. I sin innledningstale tok Marx utgangspunkt i de britiske erfaringene og framhevet særlig to begivenheter: (1) loven om 10-timers arbeidsdag og (2) kooperativbevegelsene. Slike reformer ble betegnet som en seier for arbeiderklassens økonomiske utvikling.
Fil:Mikhail Bakunin.jpg]]
Den 26. juni 1865 presenterte Marx for generalrådet teksten ''Om lønning, pris og profitt'' der han argumenterte imot tesen om den tette sammenheng mellom lønnsøkelser og inflasjon.
Den første internasjonale favnet så vidt forskjellige grupperinger som tyske kommunister, britiske fagforeningsfolk, britiske liberale, tyske Ferdinand Lassalle og franske proudhonister, og skikkelser som den kommunistiske franskmannen Louis Auguste Blanqui (1805–1881), den anarkistiske russeren Mikhail Bakunin (1814–1876) og italieneren Giuseppe Mazzini (1805–1872).
Konflikter var ikke til å unngå. Den største gjaldt anarkistene. Men først gjaldt det for Marx å trenge tilbake mazzinianernes, proudhonianernes og særlig Robert Owen innflytelse. De siste var eksponenter for det som er blitt kjent som utopisk sosialisme, en retning innen tidligsosialismen som fortsatt var sterk i engelske fagforeningskretser. Det lyktes Marx langt på vei å nøytralisere disse innflytelsene under Internasjonalens konferanse i Genève i september 1866.
Deretter tok Marx et uforsonlig oppgjør med anarkistene, representert spesielt med Bakunin som han kjente fra tiden i Paris i 1844 og som nå bodde i Sveits. Selv om Marx vant kampen mot anarkistfløyen, som ble ekskludert under kongressen i Haag den 2. september 1872, ble seieren hul. Flyttingen av generalrådet fra London til New York i 1872, som Marx støttet, ledet raskt til Internasjonalens sammenfall og praktiske oppløsning. Den formelle oppløsning fulgte den 15. juli 1876 i Philadelphia.

Verket ''Kapitalen''


Fil:Kapital titel bd1.png
Arbeidet med ''Das Kapital'' ''(Das Kapital)'' tok lang tid. Det var ikke før i 1867 at første bind av det som skulle bli et sett på tre bind ble publisert. Forleggeren var Otto Meissner i Hamburg, som også skulle gi ut de påfølgende (posthume) bindene i 1885 og 1894.
De ferdige settene som er blitt dem som skulle prege senere marxisme, ble først redigert av Engels og fikk forord skrevet av ham (1895). Senere ble verket noe overarbeidet av den østerrike sosialdemokratiske partiideologen Karl Kautsky (1854–1938) og med forord av ham (1910); Kautsky tilføyde også en såkalt fjerde bok, med «Teorier om merverdien» på grunnlag av et manuskript funnet i Marx' etterlatenskaper. Både Engels' og Kautskys ferdigstillelsesarbeid er blitt utsatt for kritikk fra forskjellig hold.
Verkets fulle navn var ''Das Kapital. Kritik der politischen Oekonomie'' (Kapitalen. Kritikk av den politiske økonomi). Det bind som kom ut i 1867, ''Der Produktionsprocess des Kapitals'', tok for seg produksjonsmidlene. De to posthume bindene hadde temaene ''(Bind II:) Der Cirkulationsprocess des Kapitals'' ''(Kapitalens sirkulasjonsprosess)'' og ''(Bind III: Der Gesamtprocess der kapitalistischen Produktion'' ''(Den kapitalistiske produksjons samlede prosess)''.
Marx sa selv at hans mål var «å frembringe en vitenskap dvs. politisk økonomi ved kritikk til det punkt der den kan fremlegges dialektisk», og på dette vis «avdekke det moderne samfunns bevegelseslover». Ved å påvise hvordan kapitalistisk utvikling var en forløper for en ny og sosialistisk produksjonsmåte ville han legge et vitenskapelig fundament for den moderne arbeiderbevegelse.
Et klart trekk ved ''Kapitalen'' er at fremstillingen reflekterer den dialektiske metodologi som var utviklet av Georg Wilhelm Friedrich Hegel i hans bøker ''Wissenschaft der Logik'' (1812/16) og ''Phänomenologie des Geistes'' (1807). Man finner også klare resultater av den innflytelse franske sosialister som Charles Fourier, comte de Saint-Simon og Pierre-Joseph Proudhon hadde hatt på Marx.
Aristoteles og gresk filosofi i sin alminnelighet var også en viktig (om enn ofte forkjent) innflytelse på Marx’ analyse av kapitalismen. Marx’ utdannelse i Berlin gjorde ham fortrolig med greske og romerske diktere og filosofer, og hans doktorarbeid fra yngre år hadde sammenlignet to filosofer fra antikkens Hellas.
Fil:Marx6.jpg
Marx bygget sitt arbeid i høy grad på verker fra klassiske økonomer som Adam Smith (1723–1790, forfatter av ''«Wealth of Nations»''), David Ricardo (1772–1823, med verket ''«Principles of Political Economy and Taxation»''), John Stuart Mill (1806–1873, som skrev ''«The Principles of Political Economy»'') og til og med Benjamin Franklin (1706–1790, blant annet ''«The Way to Wealth»''). Nesten alt det han benyttet som empirisk underbygging kom også fra engelske kilder, særlig fra økonomidelen i tidsskriftet The Economist og rapporter fra ''The Royal Commission of Inquiry''.
Fil:British museum reading room bs.jpg]]
Når han som relativt fattig mann kunne sette seg inn i slike kilder, skyldes det at han tilbragte lange dager i den kilderike lesesalen i British Museum, som han lettvint kunne komme seg til fra den nærliggende bydelen Chelsea, der han bodde i deler av sitt Londoneksil. Men i tillegg til å bygge på disse økonomene, omarbeidet han materien på en slik måte at hans verk ble en syntese som var hans eget originale verk og ikke bare var en videreføring av noen annen økonoms føringer.
Ett særtrekk er at Marx i motsetning til de forfattere han leste foretok en integrering av økonomiske og sosiale omstendigheter. Både Smith og Ricardo tenderte mot å holde disse fra hverandre. Marx overtok Ricardos inndeling i tre klasser (landeiere, kapitaleiere/kapitalister og arbeidere). Ricardo hadde i senere arbeider påpekt negative sosiale følger av industrialiseringen på en måte som ikke Marx reflekterer i ''Kapitalen''.
De økonomiske studier Marx foretok overbeviste ham om at store fremskritt var innenfor rekkevidde; ja, at det ved hjelp av stadig forbedret teknologi absolutt ville være mulig å nå frem til et stadium der alle menneskelige behov kunne dekkes godt for alle og enhver. Men for å få til denne rette fordeling av godene ville det være helt nødvendig å gestalte samfunnet sosialistisk eller kommunistisk.
De liberale var kritiske til Marx' modell fordi den oppfordret til klassekamp. Det var ifølge Marx' modell helt nødvendig at arbeiderne grep all makt, ellers ville man verken nå dette mål, og fremmedgjøringen ville bare bli verre.
Nøkkelbegrepet ''fremmedgjøring'' fikk bred plass i ''Kapitalen''. Dette er et konsept som går tilbake til Hegel. Unghegelianerne hadde grepet fatt i det, og Feuerbach og Marx videreutviklet det. Marx omgjorde det fra et rent filosofisk fenomen til en karakteristikk av en sosial mekanisme. Hos Marx inntrer fremmedgjøring (''Entfremdung'' eller ''Entäusserung'') på grunn av den kapitalistiske produksjonsprosess og eiendomsstruktur, når arbeiderne ikke har kontroll med produksjonsmidlene og kapitalistene får brorparten av den merverdien som tilføres et produkt ved arbeidernes virke. Produktet framstår derfor for arbeideren som noe ''fremmed'', og som han ikke har kontroll over.

Manuskriptet ''Borgerkrigen i Frankrike''


Fil:Barricade18March1871.jpg
Den viktigste politiske begivenhet for kommunismen under disse årene ble ''Pariskommunen'' i 1871, da parisiske borgere gjorde opprør og klarte å kontrollere byen i to måneder. Marx skrev i april/mai samme år en av sine i ettertiden mest berømte tekster om den blodige undertrykkelsens av opprøret, ''Borgerkrigen i Frankrike'', der han kom med et entusiastisk forsvar av Kommunen. Igjen dreier det seg om et verk som ikke ble offentliggjort; det ble først kjent i 1930-årene. I manuskriptet trakk Karl Marx igjen sin tidligere konklusjon om at proletariatet ikke må slå seg til ro med å få grepet om statens maktapparat, det må rykke det opp med roten. Marx priste den nye form for folkestyre som «kommunardene» etablerte.

Kritikk mot Gothaprogrammet


Under det siste tiåret av sitt liv gikk det raskt nedover med Marx' helse, og han var ikke lenger i stand til å opprettholde det trykket på sitt forfatterskap som hadde kjennetegnet ham før. Maratonløpets tid var forbi. Men han maktet å engasjere seg tungt i enkelte dagsaktuelle spørsmål, særlig i Tyskland og i Russland.
Tidlig i mai 1875 skrev Marx med støtte fra Engels et brev til ''Eisenach''-fraksjonen av den tyske sosialdemokratiske bevegelse. Brevet ble ikke utgitt som sådan før i 1891, altså etter hans død. Marx og Engels hadde lenge stått denne bevegelsen nær. Brevet gav kanskje de mest detaljerte anvisninger og kommentarer fra Marx' hånd om programmatiske forhold for revolusjonær strategi. Her drøftet han «proletariatets diktatur», overgangsfasen mellom kapitalisme og kommunisme, proletarisk internasjonalisme og arbeiderklassens parti.
Fil:Ferdinandlasalle.jpg]]
Brevet, kalt ''Kritik des Gothaer Programms'', er også kjent for sin utdypning av et av prinsippene for det kommunistiske samfunn: ''Fra hver etter evne, til hver etter behov.'' Kritikken mot Gothaprogrammet slutter med den berømte setningen ''«Dixi et salvavi animam meam»'' (Jeg har talt og reddet min sjel).
Dette brevet ble det siste større verk fra Marx' hånd.
Foranledningen var en planlagt partidannende kongress i byen Gotha. To grupper eller partier skulle her tilnærme seg hverandre: Etter planen ville ''eisenacher''fraksjonen faktisk slå seg sammen med ''lasalle''fraksjonen og sammen danne et forent parti, det som etter ytterligere endel år ble til Sozialdemokratische Partei Deutschlands (SPD). ''Eisenacherne'' (navnet kommer fra byen Eisenach der de hadde vedtatt et strengt marxistisk program i 1869) hadde sendt et programutkast, «Gothaprogrammet», til Marx for kommentar. Marx mente det var negativt påvirket av ideer fra avdøde tyske sosialistpolitikeren Ferdinand Lassalle (1825–1864), en mann som Marx hadde betraktet som en opportunist som var villig til kompromisse med regjeringen om arbeiderbevegelsens krav.
Fil:Marx old.jpg
Men da kongressen ble avholdt i Gotha sent i mai, ble det kritiserte programmet vedtatt med bare mindre endringer.

''Sassulitsch-Brief'' - Brev til Vera Sassulitsj


Hans noe mindre intense beskjeftigelse med Russland avdekket en interessant ideologisk fleksibilitet. Det dreier seg om Marx korrespondanse med Vera Ivanovna Sassulitsj (1849–1919), en russisk ''narodnika'' som var på full fart til å bli marxistisk revolusjonær.
I det som er blitt kjent som Sassulitsj-brevet (8. mars 1881) drøftet han muligheten for at Russlands situasjon kunne være slik at dette føydalsamfunnet kunne hoppe over det kapitalistiske utviklingsstadium og gå rett over til å bygge kommunismen på grunnlag av felleseietradisjoner i russiske jordbrukslandsbyer.
En annen fleksibilitet fra det normalmønsteret han hadde tegnet opp med så stor styrke viste han ved en annen åpenhet: Han ville ikke utelukke at visse land med sterke demokratiske institusjonelle strukturer, som Storbritannia, USA og Nederland, kunne klare overgangen fra kapitalisme til kommunismebygging ad fredelig vei. Skjønt i land med sterke sentraliserte statsorienterte tradisjoner som Frankrike og Tyskland anså han en voldelig omveltning som helt uavvendelig.

Død og begravelse


Fil:Karl Marx Grave.jpg
Marx levde i fattigdom i de siste årene av sitt liv, helt avhengig av økonomisk støtte fra sine venner og spesielt sin venn og medforfatter Engels som hjalp familien med de daglige utgifter og gjeld. Hans sykdomssvekkelse gjorde at fremdriften med økonomiske arbeider helt stoppet opp; han led blant annet av kronisk bronkitt.
Den 2. desember 1881 døde hans hustru Jenny. Marx var for syk til å overvære begravelsen. Den 11. januar 1883 døde datteren med samme navn. Selv døde Karl Marx den 14. mars 1883. Han ble 64 år, og var fremdeles statsløs. Tapet av hustruen, og sikkert også av datteren Jenny, hadde ført ham inn i en dyp depresjon og sannsynligvis fremskyndet hans død.
Han ble gravlagt tre dager etter i Highgate gravlund i London. Ni personer overvar begravelsen. Det var Engels, Eleanor, svigersønnene Charles Longuet og Paul Lafargue, og fem andre med nære bånd til den avdøde og overbeviste sosialister – Wilhelm Liebknecht, Friedrich Lessner, G. Lochner, Carl Schorlemmer og Ray Lankester.
Inskripsjonen på støtten, et monument reist i 1954 av Det britiske kommunistpartiet, er ''«Workers of all lands, unite!»''. Den opprinnelige gravsteinen var i utgangspunktet beskjedent utsmykket.

Marx' barn


Fil:Charles Jenny Longuet.jpg (1844–1883) med sin mann Charles Longuet]]
Fil:Eleanor Marx.jpg
Fil:Laura Marx.jpg
Bare tre av familiens barn vokste opp. Det var døtrene Eleanor, Jenny Caroline og Laura, som likesom sine foreldre engasjerte seg i den sosialistiske bevegelse. Laura giftet seg i 1868 med Paul Lafargue (1842–1911), Jenny giftet seg i 1872 med Charles Longuet (1839–1903), og Eleanor levde fra 1883 sammen med Edward Aveling (1849–1898). Alle tre svigersønner var aktive som sosialistiske agitatorer; de to førstnevnte i Frankrike og den siste i Storbritannia. Ingen gav sin far noen barnebarn.
Begge de to døtrene som overlevde sin far, Laura og Eleanor, var språkbegavede og engasjerte seg i oversettelsesarbeid. Eleanor oversatte til og med to Henrik Ibsen<nowiki></nowiki>stykker til engelsk: ''Fruen fra Havet'' og ''En folkefiende''. Noe annet de skulle få til felles var at de skulle begå selvmord. Ved begge tilfeller var det i selvmordspakter med sine respektive livsledsagere, skjønt i Lauras tilfelle ble hun lurt til det – Edward hadde aldri hatt til hensikt å ta gift selv.
Ifølge et standhaftig rykte hadde Marx en sønn utenfor ekteskap: Frederick Demuth, født 1851, sønnen til hans husholderske Lenchen Demuth (1820–1890). Hun hadde arbeidet hos familien helt siden 1843. Ungkaren Engels tok ansvaret for farskapet og tilsynelatende sparte Marx for forlegenheten. Etter Marx' død flyttet hun til Engels og ble hans husholderske. De to i fellesskap tok seg av Karl Marx' historiske etterlatenskaper. Hun døde av kreft i november 1890, og etter Jennys ønske ble hun begravet i familiegraven til familien Marx.

Verker


Karl Marx utga store mengder publikasjoner. Nedenfor er listet et ''utvalg'' av dem.
<div style="font-size:89%;">
''Zur Kritik der Hegelschen Rechtsphilosophie'' / ''Einleitung'' / ''Zur Judenfrage'' / ''Briefe an Ruge'', alle første gang publisert i: ''Deutsch-Französische Jahrbücher'', Paris 1844.
''Die heilige Familie oder Kritik der kritischen Kritik. Gegen Bruno Bauer & Consorten.'' Literarische Anstalt, Frankfurt am Main 1845.
''Die deutsche Ideologie'', 1845 til 1846, utkom posthumt, Berlin 1932.
''Thesen über Feuerbach'', 1845, utgitt første gang og i revidert form i: Friedrich Engels: ''Ludwig Feuerbach und der Ausgang der klassischen deutschen Philosophie'', Dietz Verlag, Stuttgart 1888.
''Misère de la philosophie. Réponse à la philosophie de la misère de M. Proudhon.'' A. Frank/C. G. Vogler, Paris/Brussel 1847.
''Manifest der Kommunistischen Partei'' (kort: ''Das Kommunistische Manifest''), sammen med Friedrich Engels, utkom anonymt, Bildungs-Gesellschaft für Arbeiter, London Februar 1848
''Lohnarbeit und Kapital'', 1849
''Die Klassenkämpfe in Frankreich 1848–50'', utkom i første hefte av ''Neue Rheinische Zeitung'' 1850.
''Der achtzehnte Brumaire des Louis Bonaparte'', utkom første gang i avisen ''Die Revolution'', New York 1852
''Enthüllungen über den Kommunistenprozess zu Köln'' og ''Die großen Männer des Exils'', utkom i ''New-York Daily Tribune'', 1852.
''Die britische Herrschaft in Indien'' / ''Die ostindische Kompanie, ihre Geschichte und die Resultate ihres Wirkens'' / ''Die künftigen Ergebnisse der britischen Herrschaft in Indien'', alle i ''New-York Daily Tribune'', 1853.
''Lord Palmerston'', 1853.
''Das revolutionäre Spanien'', 1854.
''Lord John Russe'', 1855
''Grundrisse der Kritik der politischen Ökonomie. Rohentwurf''. Syv hefter, materialet fra 1857 og 1858, utgitt posthumt i ''Verlag für fremdsprachige Literatur'', Moskva 1939 til 1941.
''Zur Kritik der politischen Ökonomie'', 1859.
''Herr Vogt'', 1860.
''Inauguraladresse und Statuten der Internationalen Arbeiterassoziation'', 1864.
''Lohn, Preis, Profit'', 1866.
''Das Kapital. Kritik der politischen Oekonomie''. Norsk: Kapitalen 1-4, oversatt av Erling Kielland og Stein Rafoss, Oktober, 1983-84
Bind 1: ''Der Produktionsprocess des Kapitals''. Otto Meissners forlag, Hamburg 1867.
Bind 2: ''Der Circulationsprocess des Kapitals''. Utgitt av Friedrich Engels, Otto Meissners forlag, Hamburg 1885
Bind 3: ''Der Gesammtprocess der kapitalistischen Produktion''. Utgitt av Friedrich Engels, Hamburg 1894.
''Konfidentielle Mitteilung'' om Bakunin, 1869.
''Der Bürgerkrieg in Frankreich. Adresse des Generalrats der Internationalen Arbeiterassoziation an alle Mitglieder in Europa und den Vereinigten Staaten'', Leipzig 1871.
''Kritik des Gothaer Programms'', 1875, utgitt posthumt 1891.
''Sassulitsch-Brief'', 1881.
''Marx/Engels Briefwechsel'', Dietz, Berlin 1949. Brevveksling fra 1844 til 1883; fire bind
«Marx-Engels-Werke» (MEW), Berlin (DDR), Dietz-Verlag 1956–1990 (43 bind) (verkutgave)
«Marx-Engels-Gesamtausgabe» (MEGA), Berlin (DDR), Dietz-Verlag 1975 ff. / Berlin: Akademie-Verlag 1990 ff. (verkutgave)
«Marx: Verker i utvalg», Pax, Oslo 1970 (verkutgave)
</div>
Fil:Das Kapital.JPG, del av serien «De blå bind» (Marx-Engels-Werke), utgitt i Den tyske demokratiske republikk i 1970-årene.]]

Se også


Dialektisk materialisme
Fremmedgjøring
Historisk sosiologi
Kommunisme
Marxisme
Sosialisme

Referanser

Litteratur


David McLellan: ''Karl Marx: His Life and Thought'' (Harpercollins, 1978) ISBN 0-06-090585-9
«Marx-Engels-Werke» (MEW), Berlin (DDR), Dietz-Verlag 1956–1990 (43 bind) (verkutgave)
Irving M. Zeitlin: ''Marxism: A Re-Examination''. D. Van Nostrand Company, 1967.
Francis Wheen: ''Karl Marx''. Norsk oversettelse av Kjell Olaf Jensen Pax, 2001. ISBN 82-530-2328-6 Nyere britisk bestselgende Marx-biografi skrevet etter regimeskiftene i Øst-Europa (''Marx: A Life'').
Philip Mansel: ''Paris Between Empires'', (St. Martin Press, New York), 2001

Videre lesning


;Biografier
<div style="font-size:89%;">
Edvard Bull d.y.: ''Karl Marx''. Tiden, 1948.
Franz Mehring: ''Karl Marx – Geschichte seines Lebens.'' Berlin, 1918
W.I.Lenin: ''Karl Marx'', Dietz Verlag, Berlin 1952
Willem Banning: ''Karl Marx''. Het Spectrum, 1960
Isaiah Berlin: ''Karl Marx: His Life and Environment'' (Oxford University Press, 1963) ISBN 0-19-520052-7
Maximilien Rubel: ''Marx-Chronik. Daten zu Leben und Werk''. Hanser, München 1968
''Marx Without Myth: A Chronological Study of his Life and Work'' (Blackwell, 1975) ISBN 0-631-15780-8
Boris Nicolaevski & Otto Maenchen-Helfen, ''Karl Marx: Man and Fighter'' (Penguin Books, 1976) ISBN 0-14-021594-8
Heinrich Gemkow: ''Karl Marx und Edgar von Westphalen – Studiengefährten in Berlin'', i: Beiträge zur Marx-Engels-Forschung, Hefte 1 og Hefte 3, Marx-Engels-Abteilung im Institut für Marxismus-Leninismus beim ZK der SED, Berlin 1977 og 1978.
Richard Friedenthal: ''Karl Marx. Sein Leben und seine Zeit''. Piper Verlag, München 1981, ISBN 3-492-02713-X
</div>
;Annen litteratur
<div style="font-size:89%;">
Jon Elster: ''Hva er igjen av Marx?'' Universitetsforlaget, 1988. ISBN 82-00-18492-7 Omarbeidelse av engelsk original, forsøker å «oversette» Marx til moderne samfunnsvitenskapelig begrepsapparat for å teste hvilke av hans teorier som ifølge Elster fortsatt er holdbare.
''Det kommunistiske manifest og andre ungdomsskrifter'' utvalg og redigret av Dag Østerberg. Bokklubben, 2000. ISBN 82-525-6174-8
Fredrik Engelstad (red.): ''Det beste av Karl Marx: tekster i utvalg'' Pax, 1992 ISBN 82-530-1580-1. Med biografi
Rius. ''Marx for begynnere''. Bracan forlag, 1995. ISBN 82-7822-007-7 (Også: Gyldendal, 1981)
Dag Østerberg. «Karl Marx». I: ''Vestens tenkere'', bd 2. Aschehoug, 1993
Dag Østerberg. ''Karl Marx og Emile Durkheim''. Oslo, 1974. Doktoravhandling i 4 bind
Shlomo Avineri: ''The Social and Political Thought of Karl Marx'' (Cambridge University Press, 1968) ISBN 0-521-09619-7
Wal Buchenberg: ''Karl-Marx-Lexikon. Von Abfall bis Zusammenbruch''. Berlin 2005. ISBN 3-89700-425-9
Alex Callinicos: ''Die revolutionären Ideen von Karl Marx''. ISP-Verlag, Frankfurt am Main 2005, ISBN 3-89900-114-1
G. A. Cohen: ''Karl Marx's Theory of History: A Defence'' (Princeton University Press, 1978) ISBN 0-691-07068-7
Hal Draper: ''Karl Marx's Theory of Revolution'' (4 volumes) Monthly Review Press
Ronald Duncan & Colin Wilson (red): ''Marx Refuted'', (Bath, U.K., 1987) ISBN 0-906798-71-X
Stephen Jay Gould: ''http://www.findarticles.com/p/articles/mi_m1134/is_7_108/ai_55698600/pg_1 A Darwinian Gentleman at Marx's Funeral - E. Ray Lankester'', Page 1, http://www.findarticles.com/ Find Articles.com (1999)
Daniel Little: ''The Scientific Marx'', (University of Minnesota Press, 1986) ISBN 0-8166-1505-5
Francis Wheen, ''Marx's Das Kapital'', (Atlantic Books, 2006) ISBN 1-84354-400-8
Eugen Dühring: ''Cursus der Philosophie als streng wissenschaftlicher Weltanschauung und Lebensgestaltung''. London 1875
Irving Fetscher: ''Marx''. Herder Verlag, Freiburg/Basel/Wien 1999, ISBN 3-451-04728-4
Karl Flechtheim: Karl Liebknecht: Gedanke und Tat. Schriften, Reden und Briefe zur Theorie und Praxis der Politik.'' Wien 1976
Ossip K. Flechtheim, Hans-Martin Lohmann: ''Marx zur Einführung''. 4. Auflage, Junius, Hamburg 2003, ISBN 3-88506-378-6
Helmut Fleischer: ''Marx und Engels. Die philosophischen Grundlinien ihres Denkens.'' 2. Auflage, K. Alber, Freiburg/München 1974
Eberhard Gockel: ''Karl Marx in Bonn'' – Alte Adressen neu entdeckt. Ein Beitrag zum 2000-jährigen Bonn-Jubiläum sowie zum Bicentenaire der Französischen Revolution. Bonn 1999
Wolfgang Fritz Haug (utg.): ''Historisch-Kritisches Wörterbuch des Marxismus'' in 15 Bänden. Argument Verlag, Hamburg 1994 ff. (Band 1: 'Abbau des Staates bis Avantgarde, bisher (03/2006) erschienen: Bd.1,2,3,4,5,6 I. und 6 II.)
Michael Heinrich: ''Kritik der politischen Ökonomie. Eine Einführung''. Zweite durchgesehene und erweiterte Auflage, Schmetterling Verlag, Stuttgart, ISBN 3-89657-588-0
Robert Kur: ''Marx lesen – Die wichtigsten Texte von Karl Marx für das 21. Jahrhundert''. Eichborn Verlag, Frankfurt am Main 2000
Rosa Luxemburg: Gesammelte Werke, Bd. 1-5. Berlin 1974
Thomas Masaryk: Die philosophischen und soziologischen Grundlagen des Marxismus. Studien zur sozialen Frage. 1899.
Izumi Omura og andre (utg.): ''Familie Marx privat – Die Foto- und Fragebogen-Alben von Marx’ Töchtern Laura und Jenny'' – kommentert faksimileutgave, Akademie Verlag 2005, ISBN 3-05-004118-8
Helmut Reichelt: ''Zur logischen Struktur des Kapitalbegriffs bei Karl Marx''. Diss. v. 10. Juli 1968, Wirtschafts-- u. sozialwissenschaftliche Fakultät. Universität Frankfurt (Main), Frankfurt 1968, 265 S.
Helmut Reichelt: ''Zur logischen Struktur des Kapitalbegriffs bei Karl Marx''. Mit einem Nachwort von Iring Fetscher. 4., durchgesehene Auflage. Zugleich: Diss. 1970, Wirtschafts- u. Sozialwiss. Fak. Universität Frankfurt (Main), Frankfurt am Main: Europäische Verlagsanstalt, 1973, 265 S., ISBN 3-434-45027-0
T.Rockmore: Fichte, Marx and the German Philosophical tradition. Illinois 1980
Wolfdietrich Schmied-Kowarzik: ''Die Dialektik der gesellschaftlichen Praxis. Zur Genesis und Kernstruktur der Marxschen Theorie''. Alber Verlag, Freiburg/München 1981, ISBN 3-495-47446-3
H.Stuke: ''Philosophie der Tat. Studien zur Verwirklichung der Philosophie bei den Junghegelianern und den Wahren Sozialisten''. Stuttgart 1963.
Predrag Vranicki: ''Geschichte des Marxismus''. Suhrkamp, Frankfurt am Main 1974
Louis Althusser: ''Pour Marx'', Maspero, coll. « Théorie », 1965; réédition augmentée (avant-propos d'Étienne Balibar, postface de Louis Althusser), La Découverte, coll. « La Découverte / Poche », 1996
Jean-Yves Calvez: ''La pensée de Karl Marx'', Paris, Éditions du Seuil, 1956; édition revue et abrégée, Points Politique, Paris, Seuil, 1970
Denis Collin: ''Comprendre Marx'', éd. Armand Colin, 2006,
Pascal Combemale: ''Introduction à Marx'', La Découverte, collection Repères, 2006.
Jacques Derrida: ''Spectres de Marx'', Galilée, 1993,
Jacques Ellul: ''La Pensée marxiste'', 2003,
Jad Hatem: ''Marx, philosophe de l'intersubjectivité'', Paris, L'Harmattan, 2002.
Michel Henry: ''Marx'', collection Tel Gallimard, 1991 :
''I. Une philosophie de la réalité''
''II. Une philosophie de l’économie''
David Riazanov: ''Marx et Engels'', Les bons caractères, Pantin, 2004
Maximilien Rubel: ''Karl Marx, essai de biographie intellectuelle'', éditions Rivière, 1971
Maximilien Rubel: ''Karl Marx, Philosophie'', , Gallimard, Folio essais, 1965
Patrick Tort; ''Marx et le problème de l'idéologie. Le modèle égyptien'', Paris, PUF, 1988
Michel Vadée: ''Marx, penseur du possible'', Paris, Méridiens Klincksieck, 1992.
</div>

Eksterne lenker


;Online biografier og tekster
http://www.marxists.org/norsk/marx-engels/index.htm Marx-tekster på norsk
http://librivox.org/the-communist-manifesto-by-karl-marx-and-friendrich-engels Free audiobook fra http://librivox.org LibriVox (http://librivox.org/manifest-der-kommunistischen-partei-von-karl-marx-und-friedrich-engels/ engelsk, også på samme websted på tysk)
http://www.sicetnon.org/modules.php?op=modload&name=PagEd&file=index&topic_id=2&page_id=77 "The Reality Behind Commodity Fetishism" på nettstedet [http://www.sicetnon.org/index.php ''Sic et Non''
http://libcom.org/library/karl-marx Libertarian Communist Library Karl Marx Archive
http://www.freeinfosociety.com/site.php?postnum=77 Karl Marx-biografi
http://www.zeno.org/Philosophie/M/Marx,+Karl Karl Marx i Zeno.org på tysk
;Biografier
Friedrich Engels' ''http://www.marxists.org/archive/marx/works/1892/11/marx.htm Biography of Marx''
Lenin ''http://home.online.no/~oisolsen/leninom2.htm Karl Marx-biografi''
Franz Mehrings ''http://www.marxists.org/archive/mehring/1918/marx/ch01.htm Karl Marx: The Story of His Life''
Francis Wheens ''http://pubs.socialistreviewindex.org.uk/isj85/morgan.htm Karl Marx: A Life''
Kategori:Tyskspråklige forfattere
Kategori:Tyske forfattere
Kategori:Tyske politikere
Kategori:Tyske sosiologer
Kategori:Tyske økonomer
Kategori:Tyske filosofer
Kategori:Revolusjonteoretikere
Kategori:Marxisme
Kategori:Politisk økonomi
Kategori:Personer fra Trier
Kategori:Fødsler i 1818
Kategori:Dødsfall i 1883
Kategori:Ateister
Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha
af:Karl Marx
am:ካርል ማርክስ
ar:كارل ماركس
an:Karl Marx
as:কাৰ্ল মাৰ্ক্স
ast:Karl Marx
ay:Karl Marx
az:Karl Marks
bn:কার্ল মার্ক্স
zh-min-nan:Karl Marx
be:Карл Маркс
be-x-old:Карл Маркс
bcl:Karl Marx
bg:Карл Маркс
bo:ཁཱར​་ལ་མར་ཁེ་སི།
bs:Karl Marx
br:Karl Marx
ca:Karl Marx
cv:Карл Маркс
cs:Karl Marx
co:Karl Marx
cy:Karl Marx
da:Karl Marx
de:Karl Marx
dsb:Karl Marx
et:Karl Marx
el:Καρλ Μαρξ
en:Karl Marx
es:Karl Marx
eo:Karl Marx
ext:Karl Marx
eu:Karl Marx
fa:کارل مارکس
hif:Karl Marx
fr:Karl Marx
fy:Karl Marx
ga:Karl Marx
gd:Karl Marx
gl:Karl Marx
gan:馬克思
glk:کارل مارکس
ko:카를 마르크스
hy:Կարլ Մարքս
hi:कार्ल मार्क्स
hsb:Karl Marx
hr:Karl Marx
io:Karl Marx
ilo:Karl Marx
bpy:কার্ল মার্ক্স্
id:Karl Marx
ia:Karl Marx
is:Karl Marx
it:Karl Marx
he:קרל מרקס
jv:Karl Marx
kn:ಕಾರ್ಲ್ ಮಾರ್ಕ್ಸ್
ka:კარლ მარქსი
kk:Карл Маркс Генрих
sw:Karl Marx
ku:Karl Marx
ky:Маркс, Карл
lad:Karl Marx
la:Carolus Marx
lv:Kārlis Markss
lb:Karl Marx
lt:Karl Marx
li:Karl Marx
jbo:karl. marks
lmo:Karl Marx
hu:Karl Marx
mk:Карл Маркс
ml:കാൾ മാക്സ്
mt:Karl Marx
mr:कार्ल मार्क्स
arz:كارل ماركس
mzn:کارل مارکس
ms:Karl Marx
mwl:Karl Marx
mn:Карл Маркс
my:ကားလ်မာ့ခ်
nah:Karl Marx
nl:Karl Marx
ne:कार्ल मार्क्स
ja:カール・マルクス
nn:Karl Marx
nov:Karl Marx
oc:Karl Marx
uz:Karl Marx
pa:ਕਾਰਲ ਮਾਰਕਸ
pnb:کارل مارکس
ps:کارل مارکس
pms:Karl Marx
nds:Karl Marx
pl:Karol Marks
pnt:Καρλ Μαρξ
pt:Karl Marx
kaa:Karl Marx
ro:Karl Marx
rm:Karl Marx
qu:Karl Marx
rue:Карл Маркс
ru:Маркс, Карл
sah:Карл Маркс
sa:कार्ल मार्क्स
sc:Karl Marx
sco:Karl Marx
st:Karl Marx
sq:Karl Marx
scn:Karl Marx
si:කාල් මාක්ස්
simple:Karl Marx
sk:Karl Marx
sl:Karl Marx
so:Karl Marx
ckb:کارڵ مارکس
sr:Карл Маркс
sh:Karl Marx
su:Karl Marx
fi:Karl Marx
sv:Karl Marx
tl:Karl Marx
ta:கார்ல் மார்க்சு
kab:Karl Marx
tt:Карл Маркс
te:కార్ల్ మార్క్స్
th:คาร์ล มาร์กซ์
tg:Карл Маркс
tr:Karl Marx
uk:Карл Маркс
ur:کارل مارکس
ug:كارل ماركىس
za:Karl Marx
vi:Karl Marx
fiu-vro:Marxi Karl
wa:Karl Marx
war:Karl Marx
yi:קארל מארקס
yo:Karl Marx
zh-yue:馬克思
diq:Karl Marx
bat-smg:Karls Marksos
zh:卡尔·马克思

Lillestrøm Sportsklubb


Lillestrøm Sportsklubb (stiftet 2. april 1917) er et Norge idrettslag fra Lillestrøm i Akershus. Klubben har lag innenfor flere idretter, og det mest kjent er fotballaget som spiller i Den norske eliteserien i fotball. Klubben har over medlemmer, fordelt på 59 breddefotballag, en bandyklubb og et futsallag.
Supporterklubben Kanarifansen passerte høsten 2006 betalende medlemmer.

Lillestrøm SK Fotball


Historie


Lillestrøm er det laget som har vært lengst i den øverste divisjonen siden de rykket opp i 1975.
Siste gang laget rykket ned en divisjon var i 1966, da laget kom sist i og rykket ned til Østland/Nordre.
Lillestrøm har vunnet Tippeligaen fem ganger, siste gang var 1989 (1986, 1977, 1976 og 1959). Lillestrøm har også vunnet Norgesmesterskapet (NM) fem ganger, sist gang i 2007 (1985, 1981, 1978, 1977).
14. september 1977 spilte Lillestrøm mot Ajax Amsterdam i UEFA-cupen; kampen ble spilt på Ullevaal Stadion, og Lillestrøm vant 2–0 etter scoringer av Gunnar Lønstad og Frank Tømmervåg. Den ble sett av over , noe som er rekord for en kamp Lillestrøm arrangerer. Returkampen mot Ajax i Amsterdam endte med 0–4-tap. LSK kom på andreplass i Tippeligaen i 2001 med 56 poeng, ett poeng bak Rosenborg Ballklub.
Lillestrøm fikk sølv i Norgesmesterskapet i fotball 2005 etter tap 2–4 mot og sølv i Royal League i 2005/2006 etter tap 0–1 mot danske FC København.
13. november 2006 holdt LSK pressekonferanse, hvor de fortalte at Uwe Rösler og Gunnar Halle hadde fått sparken med umiddelbar virkning, etter kun to sesonger som henholdsvis trener og assistenttrener i LSK.
16. november 2006 fikk LSK ny trener. Tom Nordlie tok over hovedtreneransvaret for Kanarifuglene og signerte en trenerkontrakt som skulle vare ut sesongen 2008. Nordlies ansettelsesforhold løp fra og med 1. desember 2006, men han tiltrådte i stillingen først 10. januar 2007. 29. mai 2008 trakk Tom Nordlie seg som trener etter en svak og skuffende sesongstart. Sesongen 2008 var på de fleste områder en gigantisk skuffelse for Lillestrøm Sportsklubb. Før sesongen ble de tippet, og ansett av eksperter, som en gullkandidat. Henning Berg tok over som ny trener 21. oktober. De unngikk så vidt nedrykk.
Henning Berg ble avsatt som trener med umiddelbar virkning den 27. oktober 2011 etter at klubben bare tok ett poeng på åtte kamper. Assistenttrener Petter Belsvik ble satt inn som midlertidig hovedtrener, før Magnus Haglund signerte som ny hovedtrener på en to-årskontrakt som løper fra januar 2012.

Meritter


;Den norske eliteserien i fotball (5)
Hovedserien 1958–59, 1. divisjon fotball for herrer 1976, 1. divisjon fotball for herrer 1977, 1. divisjon fotball for herrer 1986 og 1. divisjon fotball for herrer 1989
Seriesølv (8): Hovedserien 1958–59, 1. divisjon fotball for herrer 1978, 1. divisjon fotball for herrer 1983, 1. divisjon fotball for herrer 1985, 1. divisjon fotball for herrer 1988, Tippeligaen 1994, Tippeligaen 1996 og Tippeligaen 2001
Seriebronse (3): 1. divisjon fotball for herrer 1980, 1. divisjon fotball for herrer 1982 og Tippeligaen 1993
;NM i fotball for herrer (5)
Norgesmesterskapet i fotball for herrer 1977, Norgesmesterskapet i fotball for herrer 1978, Norgesmesterskapet i fotball for herrer 1981, Norgesmesterskapet i fotball for herrer 1985 og Norgesmesterskapet i fotball for herrer 2007.
NM-sølv (7): Norgesmesterskapet i fotball for herrer 1953, Norgesmesterskapet i fotball for herrer 1955, Norgesmesterskapet i fotball for herrer 1958, Norgesmesterskapet i fotball for herrer 1980, Norgesmesterskapet i fotball for herrer 1986, Norgesmesterskapet i fotball for herrer 1992 og Norgesmesterskapet i fotball for herrer 2005.
;Royal League
Finalister (1): Royal League 2005/2006

Serie og Cup fra år 2000


:

Rekorder


Største hjemmeseier: 10–0 vs. Geithus Idrettslag, 4. oktober 1953
Største borteseier: 7–0 vs. Stabæk Fotball, 20. mars 2011
Største hjemmetap: 1–7 vs. Fredrikstad Fotballklubb, 15. august 1954
Største bortetap: 1–7 vs. Odd Grenland, 7. juli 1953
Høyeste tilskuertall: Åråsen Stadion: 13 652 vs. Vålerenga Fotball, 16. mai 2002
Høyeste tilskuersnitt: , 2007
Fleste kamper totalt: 613, Torgeir Bjarmann 1988–2003
Flest liga kamper: 306, Torgeir Bjarmann
Flest mål, total: 319, Tom Lund 1967–1982
Flest mål, ligaen: 113, Arild Sundgot 1997–
Flest mål, en sesong: 19, Mons Ivar Mjelde 1993
Antall sesonger i øverste divisjon(uten nedrykk): 37, 1975-

Stadion


Fil:Åråsen.jpg på Lillestrøm.]]
Åråsen stadion er Lillestrøm Sportsklubbs hjemmebane og kan romme mennesker. Stadion ble offisielt åpnet lørdag 7. juli 1951. Før 1951 benyttet fotballen i Lillestrøm flere forskjellige idrettsplasser rundt Lillestrøm.
Åråsen er delt inn i fire forskjellige tribuneseksjoner: Notar-tribunen (der Kanarifansen har sitt felt), Romerikes Blad-tribunen, Strømmen storsenter-tribunen, og Diadora/Legea-tribunen. De tre siste ble bygd i 2002.
På slutten av 1990-tallet ble Åråsen utbygd til den moderne stadion den er i dag. Den gamle sittetribunen er det eneste som er igjen av det tidligere anlegget. I 2008 ble Notar-tribunen (den gamle sittetribunen) oppgradert med nye gule seter. Teksten LSK 1917 pryder to av feltene.
Kapasiteten på stadion i dag er etter at hele tribunen ble fylt med seter.
I 2005 ble Åråsen ytterligere utbygd med flere kvadratmeter med næringslokaler.
Åråsen er nå en komplett stadion med en god, intim stemning.
Åråsen stadion AS er eiet av Lillestrøm Sportsklubb.
I tillegg til Åråsen stadion har LSK også en storhall (LSK-hallen), en kunstgressbane og en treningsbane. I 2008 startes også opparbeidelse av to nye treningsbaner. Den ene med undervarme. Treningsfasilitetene ligger rett ved siden av Åråsen på Lillestrøm stadion og brukes av LSK i tillegg til at de leies ut til klubber i omegn.
Det finnes planer for fremtiden om å bygge en ny stadion der Kjeller flyplass ligger nå. Dette er ikke vedtatte planer, men ønsker for fremtiden fra enkelte i LSK.

Spillerstall

Utlånte spillere

Toppscorer 2012

Fremtredende spillere

Toppscorer


20 eller fler mål.

Tidligere trenere

Referanser

Eksterne lenker


http://www.kfl.no/ Kanari-Fansen Lillestrøm
http://www.lskhistorikk.com/arkiv/indexsist.html LSK-historikk
Kategori:Lillestrøm Sportsklubb
Kategori:Lillestrøm
Kategori:Idrettslag i Akershus
Kategori:Idrettslag etablert i 1917
Kategori:Fotballag i Akershus
Kategori:Fotballag etablert i 1917
Kategori:Friidrettslag i Norge
Kategori:Futsallag i Norge
Kategori:Skiklubber i Norge
Kategori:Tidligere bandyklubber i Norge
Kategori:Tidligere skøyteklubber i Norge
Kategori:Skøyteklubber i Akershus
Kategori:1917 i Norge
ast:Lillestrøm SK
bg:Лилестрьом СК
ca:Lillestrøm S.K.
cs:Lillestrøm SK
da:Lillestrøm Sportsklubb
de:Lillestrøm SK
et:Lillestrøm SK
en:Lillestrøm SK
es:Lillestrøm SK
fr:Lillestrøm Sportsklubb
ko:릴레스트룀 SK
id:Lillestrøm S.K.
it:Lillestrøm Sportsklubb
lt:Lillestrøm SK
hu:Lillestrøm SK
nl:Lillestrøm SK
ja:リールストロムSK
nn:Lillestrøm Sportsklubb
pl:Lillestrøm SK
pt:Lillestrøm Sportsklubb
ro:Lillestrøm SK
ru:Лиллестрём (футбольный клуб)
fi:Lillestrøm SK
sv:Lillestrøm SK
tr:Lillestrøm SK
uk:Ліллестрем (футбольний клуб)
zh:利勒斯特罗姆体育俱乐部

Lyrikk

Lyrikk eller lyrisk diktning er en av de tre skjønnlitteratur hovedsjangrene, ved siden av epikk og drama.
Lyriske sjangre finnes det flere av. Stev og joik er eksempler som har vært utbredt i Skandinavia.
Ordet lyrikk kommer fra det gresk språk ordet ''lyra'', altså musikkinstrumentet «lyre». I antikken var lyrikk sang til lyrespill. Også i ikke-vestlige kulturer har betegnelser for lyrikk etymologisk tilknytning til sang, for eksempel det kinesiske ''shi (poesi)'', som betyr «ordsang».
Ordene poesi og lyrikk brukes ofte nærmest synonymt og sikter da til alt som har med diktning å gjøre. Men ofte settes et skille mellom poesi som en betegnelse på alt som er dikterisk, og lyrikk som antyder at innholdet dreier rundt følelser og øyeblikkets stemning.

Kjennetegn


Kjennetegn ved lyriske tekster:
teksten er konsentrert og mettet med betydning
teksten oppviser stor grad av nærhet mellom 'stemmen' i teksten og det som omtales
teksten gjør bruk av musikalske eller visuelle virkemidler, som rim (innrim og/eller verserim) og/eller rytme.
Teksten kan være strofisk, stikisk eller rapsodisk
teksten kan være rimfri og benytte seg av frie vers og/eller frie rytmer. (Jf.Henrik Wergeland "Mig selv")
Ifølge Platon skjelner Sokrates mellom tre slags fortelling, nemlig ''eposet'', ''dramaet'' og ''dityramben'', dvs. korlyrikk til ære for Dionysos. I dramaet taler poeten gjennom andre. I eposet taler han dels sjøl, dels gjennom andre. I dityramben taler imidlertid poeten sjøl helt og holdent. Denne typen fortelling kan da sies å være utgangspunktet for den lyriske diktninga. Kravet om nærhet mellom den talende og det uttalte må ikke forstås slik at det er forfatteren som taler i teksten. Et lyrisk jeg kan være synlig til stede i teksten eller det kan underforstås (implisitt jeg), og jeg-et kan ha egenskaper og erfaringer som minner om forfatterens, men behøver ikke å ha det.
I en lyrisk tekst vil klangvirkninger, rytme og typografi trekke oppmerksomheten mot ordenes stofflige kvaliteter, og ikke bare mot ordenes betydning. Disse sidene ved lyrikken behandles i metrikken.
Lyriske tekster kan variere mye i lengde, fra japanske haiku-dikt til tekster som går over flere titalls sider. Edgar Allan Poe stilte som krav til en lyrisk tekst at den ikke skulle være lengre enn at den skulle kunne leses «at one sitting». Hvis teksten måtte deles på flere opplesninger, ville «effekten som følger av inntrykkets enhet» gå tapt.
Prosalyrikk er lyrikk der både venstre- og høgremargen er rette. I Danmark og Sverige har de for alvor oppdaget denne formen i løpet av de siste ti åra eller så. I Norge har vi i alle fall hatt prosalyrikk siden 1960-tallet.

Norske lyrikere


Lista viser et utvalg viktige diktere i norsk litteraturhistorie. Navnene er ordnet etter fødselsår. Se også kategorien :Kategori:Norske lyrikere.
Dorothe Engelbretsdatter (1634–1716)
Petter Dass (~1646-1707), dikterprest
Johan Sebastian Welhaven (1807–1873)
Henrik Wergeland (1808–1845)
Andreas Munch (1811–1884)
Ivar Aasen (1813–1896)
Aasmund Olavsson Vinje (1851–1917)
Sigbjørn Obstfelder (1866–1900)
Henrik Rytter (1877–1950)
Olaf Bull (1883–1933)
Olav Aukrust (1883–1929)
Olav Nygard (1884–1924)
Herman Wildenvey (1885–1959)
Aslaug Vaa (1889–1965)
Arnulf Øverland (1889-1968
Ingeborg Refling Hagen (1895–1989)
Emil Boyson (1897–1979)
Nordahl Grieg (1902–1943)
Halldis Moren Vesaas (1907–1995)
Rolf Jacobsen (1907–1994)
Olav H. Hauge (1908–1994)
Claes Gill (1910–1973)
Aslaug Låstad Lygre (1910–1966)
Ingebjørg Kasin Sandsdalen (1915–2003)
Tor Jonsson (1916–1951)
Hans Børli (1918–1989)
Gunvor Hofmo (1921–1995)
Halvord Sandsdalen
Olav Kaste
Paal Brekke (1923–1993)
Liv Holtskog
Kolbein Falkeid (1933–)
Stein Mehren (1935)
Jan Erik Vold (1939–)
Eldrid Lunden (1940–)
Knut Ødegård (1945–)
Inger Elisabeth Hansen (1950–)
Helge Torvund (1951-)
Eilert Pilram (1952–)
Gro Dahle (1962–)
Tone Hødnebø (1962–)
Steinar Opstad (1971–)

Utenlandske lyrikere


Lista viser noen berømte lyrikere i litteraturhistorien. Navnene er ordnet etter fødselsår. Se også kategorien :Kategori:Lyrikere.
Sapfo (ca. 630-560 f.Kr.), kvinnelig gresk lyriker
Vergil (70-19 f.Kr.), romersk
Horats (65-8 f.Kr.), romersk
Ovid (43 f.Kr.-17), romersk
Francesco Petrarca (1304–1374), italiensk
William Shakespeare (1564–1616), engelsk
John Donne (1572–1631), engelsk dikterprest
John Milton (1608–1674), engelsk
Johann Wolfgang von Goethe (1749–1832), tysk
William Blake (1757–1827), britisk dikter og maler
Robert Burns (1759–96), skotsk
Friedrich von Schiller (1759–1805), tysk
Friedrich Hölderlin (1770–1843), tysk
William Wordsworth (1770–1850), britisk
Samuel Taylor Coleridge (1772–1834), britisk
Lord Byron (1788–1824), britisk
Percy Bysshe Shelley (1792–1822), britisk
John Keats (1795–1821), britisk
Giacomo Leopardi (1798–1837), italiensk
Charles Pierre Baudelaire (1821–1867), fransk
Emily Dickinson (1830–1886), amerikansk
Gerard Manley Hopkins (1844–1889), britisk
Arthur Rimbaud (1854–1891), fransk
William Butler Yeats (1865–1939), irsk dikter
Robert Frost (1874–1963), amerikansk
Carl Sandburg 1878-1967, amerikansk
Ezra Pound (1885–1972), amerikansk
Georg Trakl 1887-1914, østerriksk
T. S. Eliot (1888–1965), amerikansk-britisk
Fernando Pessoa (1888–1935), portugisisk
Anna Akhmatova (1889–1966), russisk
E. E. Cummings (1894–1962), amerikansk dikter og maler
Bertolt Brecht (1898–1956), tysk
Karin Boye (1900–1941), svensk
Wystan Hugh Auden (1907–1973). amerikansk
Johannes Bobrowski (1917–1965), tysk
Paul Celan (1920–1970), tyskspråklig
Robert Bly (1926–), amerikansk
Sylvia Plath (1932–1963), amerikansk
Seamus Heaney (1939–), nord-irsk
Grazyna Miller
Elina Patané
Merma Maja Brkic

Litterære priser


Årlig deles ut Hartvig Kirans minnepris, tidligere Hartvig Kirans minnepris.

Se også


Alexandriner
Ballade
Elegi
Epitafium
Gruk
Haiku
Hymne
Konkret poesi
Limerick (poesi)
Madrigal
Minnesang
Ode
Pantoum
Poesi
Rap (musikk)
Sang
Senryu
Shi
Slam
Sonette
Stev
Strofe
Vagantdiktning
Vers
Vise

Eksterne lenker


http://www.lyrikkmagasinet.no/ Lyrikkmagasinet – Nyheter, lenker, videoer ++
Kategori:Lyrikk
als:Lyrik
az:Lirika
bn:গীতি কাব্য
bar:Lyrik
bs:Lirska pjesma
cs:Lyrická poezie
da:Lyrik
de:Lyrik
et:Lüürika
el:Λυρική ποίηση
en:Lyric poetry
es:Poesía lírica
eo:Liriko
fr:Lyrisme
ko:서정시
hr:Lirika
io:Liriko
id:Sajak lira
it:Poesia lirica
he:שירה לירית
ka:ლირიკა
kk:Лирика
ky:Лирика
la:Poësis lyrica
lb:Lyrik
lt:Lyrika
hu:Líra (műnem)
mk:Лирика
nl:Lyriek
ja:抒情詩
nds:Lyrik
pl:Liryka
pt:Poesia lírica
ro:Genul liric
ru:Лирика
sq:Lirika
sh:Lirika
sv:Lyrik
te:భావ కవిత్వం
tr:Lirik şiir
uk:Лірика
bat-smg:Līrika

Lasse & Geir


''Lasse & Geir'' er en sosialrealistisk drama- og ungdomsfilm fra 1976 regissert av Svend Wam og Petter Vennerød. I hovedrollene som Lasse og Geir finner man Torgeir Schjerven og Lasse Tømte. I andre sentrale roller finnes Knut Pettersen, Jorunn Kjellsby og Kjersti Døvigen.

Handling


Lasse og Geir er to småkriminelle, antisosiale og anarkistiske drabantbygutter fra Bogerud i slutten av tenårene som både mangler jobb, skoleplass og en mening med livet. Begge er i kraftig opposisjon til samfunnet og skikkelig forbanna på det etablerte og alt som måtte lukte av borgerskap og dannelse. Tilværelsen er i ferd med å rakne for de to Oslo-guttene som er desillusjonerte og ute av stand til å tilpasses samfunnet omkring seg. Frustrasjonene får utløp i flere hjelpeløse impulsangrep på voksenverdenens likegyldighet og tilsynelatende meningsløse tilværelse. I åpningsscenen, på en buss inn til sentrum, oppfører de seg så pøbelaktig at det ender med at de blir arrestert. Filmen følger så guttene videre i tre døgn, og søker &ndash; ikke helt uten humor &ndash; å forklare noe av deres aggresjon. Begge har også sitt å stri med på hjemmefronten &ndash; Geir med en alkoholisert mor &ndash; og Lasse en desillusjonert far som tyranniserer familien. Lasse ender opp med å bli kastet ut hjemmefra etter et sammenstøt med sin far. Sammen gir de to guttene seg ut i byen der begår småkriminalitet og til slutt møter en kvinne som synes å forstå deres virkelighet.

Bakgrunnen for filmen


Svend Wam og Petter Vennerød traff hverandre under premierefesten til filmen ''Mors Hus'' (1974). På denne tiden var Wam igang med manuset til ''Lasse & Geir'', men stod i beit for en regiassistent. Vennerød var i hans øyne perfekt. Han hadde gode attester fra sin jobb som regiassistent hos Oddvar Bull Tuhus og Anja Breien, og fikk jobben. Dette ble begynnelsen på et samarbeid som skulle telle 14 spillefilmer og en rekke kort- og dokumentarfilmer.<ref></ref>
Før innspillingsstart annonserte filmduoen i ''Dagbladet'' etter to gutter til tittelrollene som Lasse og Geir. Bare ett krav ble stilt til kandidatene: «De må være i opposisjon til det samfunnet vi lever i!».<ref></ref>
Da filmen var under innspilling våren 1975 uttalte Svend Wam følgende under et intervju: «Filmen <nowiki>'</nowiki>''Lasse og Geir''<nowiki>'</nowiki> skal gi folk de mest motstridende følelser. Jeg vil at de skal føle aggressivitet, kjærlighet, varme, hat. Jeg vil bombardere dem med inntrykk. Og helst provosere dem. Får jeg fram det jeg vil skal filmen bli sjeldent provoserende. Men samtidig underholdende. Folk har et rimelig krav på underholdning, de betaler jo tross alt ikke så lite for å komme inn på kinoen. Filmen er samfunnskritisk; jeg prøver å skildre baksiden av den sosialdemokratiske medalje, for å si det slik».<ref></ref>

Filmanmelderne


Mottagelse i samtiden


Filmen fikk tildels bra mottakelse av filmanmelderne. ''Dagbladets'' kritiker Arvid Andersen var meget positiv og innledet sin anmeldelse slik: «Dette er en provoserende og skremmende studie av to unge mennesker med kynisk og bøllet reaksjon mot det etablerte velferdssamfunn. Filmen bryr på en dialog som kan skremme fanden på slett mark, og den byr på situasjoner og holdninger som skaper gufs av uhygge, maktesløshet og – forundring».<ref></ref>
''Ny Tid'' var også positive og brukte overskriften «Uartikulert opprør». De skrev blant annet følgende om filmen: «Langt om lenge en norsk film som ikke ser ut til å være spyttet ut av et masseproduserende atelier, med det samme felles preg. Det er mildt sagt høyst personlige takter over Svend Wams andre spillefilmarbeid, som må sees i nøye sammenheng med oppblomstringen av motkulturen – den alternative undergrunnskulturen...». De skrev videre at «Wam er heller ikke redd for å spille ut sine sterke scener, et godt eksempel på det er familieoppgjøret ved middagsbordet, der Knut Pettersen med uhyggelig treffsikkerhet spiller psykopat-faren som er en av de voldelige forutsetninger».<ref></ref>
''Aftenpostens'' Øyvind Thorsen var mer delt i sitt syn og skrev blant annet: «…filmen ville ha gitt oss langt større innlevelsesmuligheter hvis filmskaperne hadde klart å unngå følgende: Den stundvis meget slette personinstruksjonen Når store- og lillebror har en vennlig prat på gutterommet, så uttrykker de seg som om de intervjuer hverandre for skoleradioen». I positiv retning skrev han: «…like fullt har sterkt engasjerende, talentfulle sider og at et meget alvorlig tema behandles på en måte som vil vekke både reaksjon og aksjon, det finnes det ikke fnugg av tvil om». Han konkluderte med «Tross påpekte svakheter: En verdifull film. Hvis en holder hodet klart og ikke lar seg rive med av antipatier».<ref></ref>
''Morgenbladets'' Haakon Omejer Sørlie var imponert og skrev blant annet: «Det er ikke så altfor ofte man finner filmer som er 100 pst. dags-aktuelle eller fulltreffere», og videre at «Svend Wam har i sin film vist en enestående autentisk skildring av de to som av en stort sett allmennborgerlig innstilling vil bli betegnet som håpløs ungdom». Han konkluderte med: «Svend Wam har laget en hyperaktuell tankevekker i dagens situasjon, ikke minst på grunn av et sterkt spill fra Lasse og Geir».<ref></ref>
Aviser som ''Vårt Land'', ''Nationen'', ''Drammens Tidende'' og ''Nordlys (avis)'' gav også filmen gode kritiker.<ref></ref><ref></ref><ref></ref><ref></ref>
''Klassekampen'' hadde derimot ikke mye godt og si om filmen og kritiserte det de mente var dens politiske budskap. I 1976 brukte de overskriften «En film borgerskapet trenger» og skrev blant annet: «Det er lett å skjønne hvorfor borgerpressa gir mye spalteplass til denne filmen. Borgerskapet vil at ungdommens opprør skal bestå av å 'flippe' vekk fra problemene og angripe foreldre, lærere og sosialarbeidere mens monopolkapitalistene går fri». Avisas filmanmelder skrev videre at «Ikke en gang politivolden slår filmen ned på. Politimennene er snille onkler. Filmen viser ikke hvordan deler av Oslo-politiet i virkeligheten oppfører seg mot de som er stoffmissbrukere». De avsluttet med den krasse uttalelsen «Filmen er ikke verdt å se. Gi heller pengene til Jøtularbeiderne!».
''Verdens Gangs'' Liv Herstad Røed var heller ikke så begeistret. Hun gav den terningkast 3 og skrev blant annet: «Svend Wam vil med denne filmen vise hvorfor de to ungguttene Lasse og Geir er blitt arbeidssky slappfisker, bråkmakere og hasjrøykere. Det har han lykkes dårlig med. Bakgrunn og miljø er delvis kjørt så voldsomt ut i karikatur at kritikk og forklaring mister sin kraft». Hun kritiserer særlig det hun mener er overspill: «Dette gjelder bl.a. en kvinnelig passasjer på bussen hvor Lasse og Geir lager kvalm. Hun er offer for et gyselig overspill». I positiv retning skriver ''VG''s anmelder at «Jorunn Kjellsby skaper derimot et troverdig portrett av en mammatype, og Thomas Robsahm er en naturlig liten hjerteknuser som Lasses yngre bror. Det virker som om det har moret filmskaperne å lage en så troverdig skildring som mulig av de to ungguttene, av sjargongen de bruker, og på det punkt er filmen vellykket». Hun konkluderer imidlertid med at «Bortsett fra en tilsynelatende treffende karakteristikk av hovedpersonene griper derfor denne filmen aldri ondet ved roten, makter ikke å skildre problemene innenfra. At undertegnede lar den seile opp på en 3'er her i ''VG'', kommer av at Wam tross alt har forsøkt å lage film omkring viktige samfunnsproblemer».<ref></ref> <br />Filmen ble av ukjente årsaker nærmest slaktet i Bergenspressen.<ref></ref>

Omtale i utlandet


Den danske avisa ''Politiken'' gav filmen dårlige kritikker mens den svenske ''Ny Dag'' gav den god omtale.<ref></ref><ref></ref>

Omtale i ettertid


I 2004 beskrev Bergen filmklubb ''Lasse & Geir'' som en av nyere norsk filmhistories største publikumssuksesser. Det skrev videre at: «Dialogen, som i 1976 ble betegnet som 'ungdommelig vinglete og lett motsigelig', egner seg 28 år senere mer til underholdning enn til provokasjon», og «Her spleises sosialrealismen med kompromissløst oppvigleri. Resultatet er ikke til å ta feil av, dette er klassisk Wam og Vennerød: det norske samfunnet anno 1976 – hardcore!».<ref></ref>
''Dagbladet'' gav filmen terningkast 4 under en vurdering i 1996.<ref></ref> ''Adresseavisen'' gav den terningkast 5 under en vurdering i 2007 og skrev følgende kommentar: «Den mest insisterende unge og rocka filmen deres, hvor replikkene alene er nok til å gjøre den udødelig. Aldri har folk snakka mer utfrika, utflippa på norsk film enn Torgeir Schjervens energiske innsats som Lasse».<ref></ref>

Priser


Svend Wam fikk Filmkritikerprisen i 1977 for manus og regi av ''Lasse og Geir''. Filmen fikk samme år Norske Kinosjefers Forbunds pris Sølvklumpen som beste norske film i 1976.<ref></ref>

Filmmusikk


Filmen åpner med salmen «Alltid freidig».

Videoutgivelser


Filmen ble første gang utgitt på videokassett i begynnelsen av 1980-årene.
Våren 2007 ble den utgitt på DVD sammen med en rekke andre av Wam og Vennerøds filmer.<ref></ref> Dokumentarfilmen ''Oljeeventyret'' er blant ekstramaterialet på denne DVD-utgivelsen. ''Oljeeventyret'' var en dokumentar som filmduoen lagde på oppdrag for NRK i 1975, men som NRK nektet å vise.

Påvirkning på samfunnet for ettertiden


På slutten av 1990-tallet ble filmen særlig berømt for sitatet: «Kan'ke du snurpe 'gjen smella litt da, du maser jo som et lok'motiv». Årsaken til dette filmsitatets berømmelse var at ble harselert med gjentatte ganger i humorserien ''Åpen post''.<ref></ref> I følge Petter Vennerød var sitatet hentet fra et slags «Klubb 7-språk» som eksisterte på 1970-tallet.<ref></ref> Sommeren 2005 havnet replikken på andre-plass i forbindelse med en kåring i ''Dagbladet'' over tidenes beste norske filmreplikk. «Dra meg baklengs inn i fuglekassa», fra ''Flåklypa Grand Prix'', gikk av med seieren med 44&nbsp;% av stemmene, mens replikken i ''Lasse og Geir'' fikk 13&nbsp;%. To andre filmer av Wam og Vennerød havnet på henholdsvis en 8.- og 10.-plass.<ref></ref>
''Lasse & Geir'' var også filmen som lanserte uttrykket «det sosialdemokratiske helvete».<ref></ref>
I følge Petter Vennerød har filmen siden årtusenskiftet blitt en såkalt «Vorspielfilm».<ref></ref>

Rolleliste

Produksjonsstab


Foto: Paul René Roestad og Erik Gustavson (B-foto)
Lyd: Jacob Trier
Musikk: Svein Gundersen (1949)
Klipp: Fred Sassebo
Scenografi/Kostymer: Torunn Müller
Script: Margarete Robsahm
Stills: Jørn Svendsen
Plakatdesign: Bjørn Roggenbihl
Andre: Trond Gaute Kristiansen og Marco Pannaggi

Utenlandske titler


''Them and Us'' (internasjonal engelsk tittel)
''Dom ger ju fan i oss...'' (Sverige)

Referanser

Eksterne lenker


Nett-TV: http://www.dagbladet.no/kultur/2007/03/26/496104.html Dokumentar om filmen (13 minutter) (Dagbladet, 2007) (Lasse Tømte og Petter Vennerød intervjues i 2006 mens de er tilbake på locations for filmen)
Kategori:Norske dramafilmer
Kategori:Ungdomsfilmer
Kategori:Filmer fra 1976
Kategori:Norske filmer fra 1970-årene
Kategori:Norskspråklige filmer
en:Lasse & Geir
nn:Lasse & Geir

Lakki


''Lakki'' er en Norge Svend Wam og Petter Vennerød-film fra 1992 etter Per Knutsens roman ''Gutten som kunne fly''. Filmen handler om en 14-år gammel gutt som drømmer seg bort fra en utrygg tilværelse. En dag begynner det å vokse vinger ut på ryggen hans, og han må bestemme seg for om han vil flykte eller bli hvor han er. Svend Wam ble nominert til Amanda-prisen for manuskriptet til denne filmen, som han også regisserte.

Rolleliste


Anders Borchgrevink (Lakki)
Nina Gunke (moren)
Bjørn Skagestad (faren)
Jorunn Kjellsby (Siss, morens venninne)
Gabriel Paaske (Tim)
Øyvin Bang Berven (gymlæreren 'Tarzan')
Jan Grønli (Buddha-mannen)
Stian Bonnevie Arntzen (Lakki som 7-åring)
Henrik Mestad (en farlig mann)
Ivar Tindberg (Eddie)
Anders Jacobsen (skuespiller) (musketer)

Eksterne lenker


Kategori:Norske dramafilmer
Kategori:Ungdomsfilmer
Kategori:Filmer fra 1992
Kategori:Norske filmer fra 1990-årene
Kategori:Norskspråklige filmer

Litteratur

Fil:Old book bindings.jpg
Fil:Nobel2008Literature news conference1.jpg
<onlyinclude>Litteratur (fra latin «skrift, skriftlig framstilling» av ''littera'', det vil si «bokstav») er et begrep som omfatter et bredt spekter av menneskelige ytringer. I en vid forståelse av litteratur er det alle menneskelige ytringer som har manifest seg som tekst og ikke nødvendigvis utgitt på et forlag; dikt, roman, sakprosa, manuskripter for film og TV, vandrehistorier, eventyr, og lignende.</onlyinclude>
En mer begrenset forståelse av begrepet litteratur betrakter det som en samlebetegnelse for tekster, både nedskrevne og muntlige, som oppfyller visse Estetikk kriterier. Ordet litteratur har sin opprinnelse i det latinske ''litteratura'' som ble benyttet i tre betydninger: noe skrevet; filologi; eller lærdom. En detaljert definisjon er vilkårlig og kontroversiell. I en ytterligere snever forståelse av begrepet er det en ''Kanon (kultur)'' bestående av litterære verker i et språk som et samfunn har definert selv gjennom tiden og historien til å bestå av særlige kvaliteter som betraktes som viktige.
Litteratur kan i henhold til ulike språk og tradisjoner bli
gruppert som sentrale Sjanger slik Aristoteles definerte det i ''Poetikken''
skal bli forstått som en historisk prosess innenfor Kulturhistorie og litteraturhistorie
i henhold til den som adresseres, grupperes i kategorier for barn og ungdom, for voksne, for kvinner, for seksuell legning, for etniske grupper og lignende
grupperes i verdier som «høy» og «lav», verdifull og triviell, skjønnlitteratur og kiosklitteratur, og lignende
Opplevelsen av litteratur har generelt blitt oppfattet som et menneskelig gode; litteraturen har en påvirkningskraft – enten på et lavt plan som underholdning eller på et høyere plan som tilegnelse av kunnskap. Av samme grunn har litteratur i ulike tider og av ulike grunner også blitt betraktet som skadelig og farlig. Resultatet har vært forsøk eller gjennomføring av forbud, sensur og bokbål.

Tilnærming til litteraturens definisjon


Fil:Printing3 Walk of Ideas Berlin.JPG
«Hva er litteratur?» er det første spørsmålet som melder seg i omgang med begrepet litteratur.
En enkel og formalistisk definisjon er at ''litteratur er tekster'', men da oppstår et nytt spørsmål: ''hva gjør en tekst til litteratur?''
Vanskeligheten med å definere ordet «litteratur» er at det har ulike meninger i henhold til hvem som bruker begrepet. Det kan benyttes i bred mening overfor enhver form for symbolsk opptegnelse, bestående av fra bokstaver til bilder og skulpturer. I en mer snever mening av begrepet kan det bety ''kun'' tekst som består av bokstaver, eller eventuelt andre former for symbolsk skriftlig språk som eksempelvis egyptiske hieroglyfer. En ytterligere snever fortolkning er at det er tekst i en bestemt form, enten den kommer i uttrykk i form av en trykt bok, hugget i stein som inskripsjoner, eller i form av digitale media som nettside på Internett.
Den muslimske lærde og filosofen Imam Ja'far al-Sadiq (702-765 e.Kr.) definerte litteratur som følgende: «Litteratur er det klesplagg som man tar på ved hva man sier eller skriver slik at det synes mer tiltalende». Således er litteratur et stykke av livet som har blitt gitt en retning og en mening, en kunstnerisk fortolkning av verden i henhold til synspunktene til den som fornemmer den.
Tekster som utgjør det som vi oppfatter som «litteratur» har til stadighet overtrådt disse grensene. Illustrerte fortellinger, hypertekster, hulemalerier og inskripsjoner på monumenter har alle ved et eller tidspunkt presset grensene på hva «litteratur» er. Den Russland Formalisme (kunst) Roman Jakobson definerte litteratur som «organisert vold begått på vanlig samtale», og således framhevet han litteraturens avvik fra det dagligdagse og ordenes konversasjonsstruktur.
Eksempelvis vil antagelig alle lesekyndige oppfatte Charles Dickens' bøker som «litteratur», og samtidig kan noen bøker bli kritisert for ikke å være av en tilfredsstillende kvalitet slik at de ikke bør innlemmes i begrepet «litteratur». Det finnes et skille mellom tekster som oppfattes som ordinære eller uviktige, som eksempelvis telefonkatalogen, og tekster som har en særegen betydning. Det sistnevnte typen tekster kan være det som vi karakteriser som «diktning». Om all tekst er litteratur (i betydning at all tekst er litteratur) er det behov for en differensiering. Av den grunn har man innført tilleggsbegrepet «skjønnlitteratur» («diktning») som skiller den store gruppen av tekster fra en mindre og mer eksklusiv gruppe med tekster som man definerer med en mer iboende høyverdig verdi i en eller annen form. Selv om det kan være vanskelig å skille de enkelte tekstene fra hverandre og plassere dem i ulike grupper, eller at ulike mennesker plasserer ulike typer tekster i ulike grupper, finnes det enkelte tekster som enten det store flertall eller det litterære mindretall av ulike årsaker har gitt særegne og merkbare verdier. Disse verdiene opphøyer disse tekstene ved at disse tekstene har en egen kvalitet som gir leseren et behag eller tilfredsstillelse eller på andre måter gir en allmenngyldig verdi. Noen tekster har ved sin kvalitet en særegen verdi som skiller dem fra andre tekster som enten har liten verdi, eller verdien er likegyldig.
Fil:Henrik Ibsen av Eilif Peterssen 1895.jpg
Det finnes derimot ingen allmenngyldig mål for hva denne verdien består, og i tillegg endres verdien over tid. Flere tidligere forfattere som opp gjennom tidene har fått Nobelprisen i litteratur har siden blitt glemt, og mange forfattere som siden har fått økt berømmelse fikk aldri Nobelprisen i litteratur, eksempelvis Henrik Ibsen og August Strindberg. Nobelprisen i litteratur, og andre litterære priser eller oppfatninger av rangordning, forutsetter en vurdering av skjønnlitteratur (iboende begrensningen som er tidsbestemt), og en vurdering forutsetter vurderingskriterier. For kunstens er dette den Estetikk normen, oppfatningen av kunst i litteraturen (kunstnerisk uttrykk og verdi).
Litteraturkritikere kan ekskludere verker fra klassifikasjonen «litteratur» på grunnlag av for eksempel svak grammatikk og syntaks, av en ikke troverdig eller usammenhengende fortellerforløp, eller av motstridende eller lite overbevisende personfigurer. Sjangerlitteratur, som for eksempel romantikk, Kriminallitteratur, eller science-fiction kan også ofte som helhet ble ekskludert fra å bli betraktet som «litteratur», samtidig som enkelte verker innen for disse Sjanger kan bli inkludert, men blir da, noe motsigelsesfylt, ikke lenger betraktet som sjangerlitteratur selv om de fortsatt er det – det er verkenes øvrige «kvaliteter» som inkluderer dem.
En definisjon på litteratur kan derfor være ''det kreativ skrift av anerkjent kunstnerisk verdi''. Oppslagsverket ''Litterært leksikon'' (1977) definerte litteratur som følgende: «skrevne verker som i en eller annen henseende er betydningsfulle, uten at dette spesifiseres nærmere». En slik formalistisk definisjon er i sin natur utilfredsstillende da skjønnlitteratur får en status som nærmest ligner drømmene i den Sigmund Freud teori ved å være vitnesbyrd hvor bevisstheten ikke har adgang. Den litterære tekst kan bli lest og oppfattet som et særeget vitnesbyrd, for eksempel om forfatterens psyke. I henhold til Roman Jakobsons modell er alle typer litteraturer, også diktning, bestående av en ''avsender'' og et ''budskap'' og en ''mottaker''. All tekster er kommunikasjon, men all kommunikasjon er ikke nødvendigvis litterære. I lesningen av en tekst forholder vi oss til en avsender, en kreativ forfatter, men en del av de mest kjente litterære tekstene, eksempelvis verdens eldste epos som ''Gilgamesj'', er forfatteren ukjent.
Fil:GilgameshTablet.jpg
For å bestemme litteraturens vesen kan den leses og vurderes i henhold til ulike tekstanalytiske sammenhenger:
Filosofisk: litteraturen består av bedømmelser og vurderinger, om den er sann eller usann, selv om den formelt sett viser empiriske utsagns kjennemerker.
Lingvistikk: litteraturen utgjør et overspråk, eller et språk som i forhold til dagligspråket er redundant (kan fjernes uten at meningsinnholdet går tapt).
Musikk: litteratur er de tekster er de tekster som også utnytter språkets lydside på en systematisk måte.
Psykologisk: litterære tekster inneholder en særegen helhetskarakter eller med en særlig estetisk opplevelse.
Et annet problem er at så lenge som det har eksistert litteratur har det også eksistert litteraturanalyse. Hvordan en tekst kan leses er i seg selv en kreativ øvelse som kan gi ulike svar. I tillegg finnes det ulike former og ulike sjangre på litteratur (''se nedenfor'').

Historie


Ett av de meste kjente litterære verker i verden er det Sumer og Babylonia epos ''Gilgamsj'', et episk dikt som er datert til rundt 2700 f.Kr., og nedskrevet rundt 2000&nbsp;f.Kr. Det handler om temaer som Helt, vennskap, tap og søken etter evig liv. Forfatteren, som før nevnt, er derimot ukjent. Det eldste kjente forfatteren vi kjenner til Enheduanna, en kvinnelig dikter og yppersteprestinne i Akkad som levde en gang rundt 2250 f.Kr. Rundt 42 hymner som ble skrevet eller nedtegnet i kileskrift er knyttet til hennes navn og er de første skriftlige vitnemål om et vi kjenner til av et individs bevissthet om sitt eget indre liv.
Fil:Alexandria Library Inscription.jpg av Roma (død 56 e.Kr.) som bekrefter at Biblioteket i Alexandria eksisterte i det første århundret e.Kr.]]
At litteraturen fra tidlig av ble sett på som en egenverdi som fortjente bevarelse er bevitnet i Ashurbanipals bibliotek i Ninive, og biblioteket i Alexandria. Bibliotek er samlinger av skrifter, men også litteratur uten skriftspråk eksisterer, og var kanskje den første litteraturen. Den eldste muntlig litteratur, som vi har fått bevart for ettertiden (og skrevet ned), ble framført på vers hvor rim og rytme hjalp fortelleren i å huske lange, omstendelige fortellinger. ''Odysseen'' og ''Iliaden'' i antikkens Hellas, som er tilskrevet den blinde dikteren Homer (som antagelig er en oppdiktet forfatter), eksisterte først som muntlig litteratur. Ved å sammenligne fortellinger som vandret fra forteller til forteller fram til det ble nedskrevet kan man studere hvordan fortellingen har holdt seg forbausende uforandret.
Ulike historiske perioder har framhevet ulike karakterstikker av litteraturen. Tidlige verker har ofte hatt en åpenbar eller skjult Religion eller Didaktikk hensikt. Moraliserende litteratur har utgått fra slike kilder. Romansens eksotiske vesen og høvisk kjærlighet mellom mann og kvinne (ridder og jomfru) blomstret i middelalderen mens opplysningstiden på 1600-tallet framelsket naturalistiske epos og filosofiske avhandlinger. Romantikken på 1800-tallet med sine følsomme og lidende sinn framhevet den populære Folkediktningen og følelsesmessig deltagelse, men den avløst mot slutten av århundret til en fase av Realisme (litteratur) og naturalisme, og inngående undersøkelser i hva som er virkelig. 1900-tallet frambrakte krav om symbolisme eller psykologisk innsikt i den litterære skildringen og utviklingen av personens karakter. Det var under romantikken at litteratur fikk betydning tekster med bestemte Estetikk kvaliteter som førte til at ordet ble synonymt med begrepet skjønnlitteratur (''Belles Lettres''). For poeten og litteraturkritikeren Ezra Pound var litteratur «nyheter som forblir nyheter».

Hovedformer


Epikk fortellende tekster
Dramatikk skuespill, hørespill etc
Lyrikk dikt
Sakprosa

Sjangre


Barne- og ungdomslitteratur
Billedbøker
Epikk
Eventyr
Fabel
Fantasy-litteratur
Humor
Kiosklitteratur
Kriminallitteratur
Legende
Myte
Novelle
Reiseskildringer
Roman
Romanse
Sagn
Science fiction
Historie (litteratur)
Lynfiksjon

Epoker


Se også Litteraturhistorie
Antikken
Middelalderen
Renessansen
Reformasjonen
Barokken
Klassisismen
Romantikken (1800&ndash;1850)
Nasjonalromantikken (1800&ndash;1850)
Realisme (litteratur)
Nyrealismen (1900&ndash;1940)
Poetisk realisme
Naturalismen
Modernisme
Postmodernisme

Litteraturomtale o.l.


Bokomtaler og litteraturkritikk har lenge vært en viktig del av avisenes kulturstoff. I Norge i dag er mange kritikere organisert i Kritikerlaget. Det har siden 1800-tallet dessuten vært en stor mengde tidsskrifter som skriver spesielt mye om litteratur, særlig skjønnlitteratur. Av norske litteraturtidsskrifter i dag kan nevnes det ungdommelige, men grundige Vagant (tidsskrift), det tradisjonsrike Vinduet, det faglitterære Prosa (tidsskrift) (om faglitteratur), det feminisme Utflukt, de allmenne og solide Syn og Segn og Samtiden der det er essay både om samfunn og litteratur, Bøygen (tidsskrift), det uhøytidelige Kraftsentrum, Norsk Litteraturvitenskapelig Tidsskrift, det tverrfaglige Agora (tidsskrift) og det bredt anlagte Bokvennen. I tillegg blir det utgitt blader og bransjepublikasjoner for blant annet forlag, bibliotek og litteraturvitenskaplige miljøer.
For å øke oppmerksomheten rundt litteratur, bøker og lesing har det også blitt opprettet :kategori:litteraturpriser og blitt arrangert festival, bokmesser og opplesninger.

Se også


Litteraturvitenskap – litteraturanalyse – litterær teori
Tidsperioder innenfor litteraturen
Tekst
Bok – bokkunst – :kategori:Bøker
Forfatter – :Kategori:forfattere
Forlag – bokhandel – bibliotek
:Kategori:Litteraturpriser
Litteraturhenvisning
Litterær modell

Referanser

Eksterne lenker


http://www.norgeslexi.com/paxlex/alfabetet/l/l07.html#litteratur Oppslagsordet «Litteratur» i ''Pax leksikon'' fra ca. 1980
Kategori:Litteratur
Kategori:Underholdning
Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha
af:Letterkunde
am:ሥነ ጽሑፍ
ar:أدب
an:Literatura
roa-rup:Literatura
frp:Litèratura
as:সাহিত্য
ast:Lliteratura
gn:Ñe'ẽporãhaipyre
ay:Qillqatata
az:Ədəbiyyat
bn:সাহিত্য
zh-min-nan:Bûn-ha̍k
map-bms:Sastra
ba:Әҙәбиәт
be:Літаратура
be-x-old:Літаратура
bg:Литература
bar:Literadua
bo:རྩོམ་རིག་ཡི་གེའི་རིག་པ།
bs:Književnost
br:Lennegezh
ca:Literatura
cv:Литература
ceb:Katitikan
cs:Literatura
co:Littiratura
cy:Llenyddiaeth
da:Litteratur
de:Literatur
dv:އަދަބިއްޔާތު
et:Kirjandus
el:Λογοτεχνία
en:Literature
es:Literatura
eo:Literaturo
ext:Literatura
eu:Literatura
fa:ادبیات
hif:Literature
fo:Bókmentir
fr:Littérature
fy:Literatuer
fur:Leterature
ga:Litríocht
gv:Lettyraght
gd:Litreachas
gl:Literatura
gan:文學
hak:Vùn-ho̍k
ko:문학
haw:Moʻokalaleo
hy:Գրականություն
hi:साहित्य
hr:Književnost
io:Literaturo
id:Sastra
ia:Litteratura
ie:Literatura
os:Литературæ
is:Bókmenntir
it:Letteratura
he:ספרות
jv:Sastra
pam:Literatura
krc:Адабият
ka:ლიტერატურა
ks:اَدَب
csb:Lëteratura
kk:Әдебиет
rw:Ubuvanganzo
sw:Fasihi
kv:Гижӧмбур
ht:Literati
ku:Wêje
ky:Адабият
lad:Literatura
lbe:Адабият
lez:Зарият
lo:ວັນນະຄະດີ
la:Litterae
lv:Literatūra
lb:Literatur
lt:Literatūra
li:Literatuur
hu:Irodalom
mk:Литература
ml:സാഹിത്യം
mr:साहित्य
xmf:ლიტერატურა
ms:Kesusasteraan
mwl:Literatura
mn:Утга зохиол
my:စာပေ
nah:Tlahcuilōcāyōtl
nl:Literatuur
nds-nl:Literatuur
ne:साहित्य
new:साहित्य
ja:文学
nap:Litteratura
frr:Literatuur
nn:Litteratur
nrm:Littéthatuthe
nov:Literature
oc:Literatura
pnb:ساہت
pap:Literatura
ps:ادبيات
koi:Лыддьӧтан
nds:Literatur
pl:Literatura
pt:Literatura
kaa:A'debiyat
ro:Literatură
qu:Simi kapchiy
rue:Література
ru:Литература
sa:प्राचीन साहित्यम्
sco:Leiteratur
stq:Flugge Literatuur
sq:Letërsia
scn:Littiratura
simple:Literature
sk:Literatúra
sl:Književnost
so:Suugaan
sr:Књижевност
sh:Književnost
su:Sastra
fi:Kirjallisuus
sv:Litteratur
tl:Panitikan
ta:இலக்கியம்
kab:Tasekla
te:సాహిత్యం
th:วรรณกรรม
tg:Адабиёт
tr:Edebiyat
uk:Література
ur:ادب
za:Vwnzyoz
vec:Łiteratura
vi:Văn chương
fiu-vro:Kirändüs
wa:Belès letes
war:Panuratan
wo:Njàngat
wuu:文学
yi:ליטעראטור
yo:Lítíréṣọ̀
zh-yue:文學
diq:Edebiyat
zea:Literatuur
bat-smg:Literatūra
zh:文學

Lille Laila

«Lille Laila» er en sang fra 1966, komponert av Åge Heltzen. Sangen var en hit i Norge med gruppen Doodle Bugs i 1969, og ble også spilt inn av De Syngende Husmødre på platen ''Kjent og kjært'' fra 1984.
<blockquote>
''Under sollyse skyer bortfra bråkete byer<br />
''vil jeg dra, oppå Finnmarksvidda,<br />
''langt, ja langt mot nord<br />
''Der finns ingen fabrikker,<br />
''verken biler eller trikker,<br />
''det er stedet, hvor samene bor<br />
''For der har jeg en pike,<br />
''oppi midnattssolen rike<br />
''å hun er for meg, den vakreste på jord<br />
''…
</blockquote>
Melodien har gitt inspirasjon til puben med samme navn på Grønland i Oslo.
Kategori:Norske sanger
Kategori:Sanger fra 1966

Landskoder (Internett)

Landskoder blir brukt i Internettadresser. Hvert land eller område har en kode på to bokstaver. Landskodene er videre toppnivådomener, eller ISO 3166-koder. For eksempel er www.eksempelsite.hu en ungarsk side, fordi hu er Ungarns landkode.

A

AC – Ascension AD – Andorra AE – Forente arabiske emirater AF – Afghanistan AG – Antigua og Barbuda AI – Anguilla AL – Albania AM – Armenia AN – Nederlandske antiller AO – Angola AQ – Antarktis AR – Argentina AS – Amerikansk Samoa AT – Østerrike AU – Australia AW – Aruba AX – Åland AZ – Aserbajdsjan

B

BA – Bosnia-Hercegovina BB – Barbados BD – Bangladesh BE – Belgia BF – Burkina Faso BG – Bulgaria BH – Bahrain BI – Burundi BJ – Benin BM – Bermuda BN – Brunei BO – Bolivia BR – Brasil BS – Bahamas BT – Bhutan BV – Bouvetøya BW – Botswana BY – Hviterussland BZ – Belize

C

CA – Canada CC – Kokosøyene CD – Den demokratiske republikken Kongo CF – Den sentralafrikanske republikk CG – Republikken Kongo CH – Sveits CI – Elfenbenskysten CK – Cookøyene CL – Chile CM – Kamerun CN – Folkerepublikken Kina CO – Colombia CR – Costa Rica CS – Tsjekkoslovakia (nå: Tsjekkia og Slovakia) CU – Cuba CV – Kapp Verde CX – Christmas Island CY – Kypros CZ – Tsjekkia

D

DE – Tyskland DJ – Djibouti DK – Danmark DM – Dominica DO – Den dominikanske republikk DZ – Algerie

E

EC – Ecuador EE – Estland EG – Egypt EH – Vest-Sahara ER – Eritrea ES – Spania ET – Etiopia

F

FI – Finland FJ – Fiji FK – Falklandsøyene (Malvinas) FM – Mikronesiaføderasjonen FO – Færøyene FR – Frankrike FX – Frankrike, Metropolitan

G

GA – Gabon GB – Storbritannia GD – Grenada GE – Georgia GF – Fransk Guyana GH – Ghana GI – Gibraltar GL – Grønland GM – Gambia GN – Guinea GP – Guadeloupe GQ – Ekvatorial-Guinea GR – Hellas GS – Sør-Georgia og Sør-Sandwichøyene GT – Guatemala GU – Guam GW – Guinea-Bissau GY – Guyana

H

HK – Hongkong HM – Heard- og McDonaldøyene HN – Honduras HR – Kroatia HT – Haiti HU – Ungarn

I

ID – Indonesia IE – Irland IL – Israel IN – India IO – Det britiske territoriet i Indiahavet IQ – Irak IR – Iran IS – Island IT – Italia

J

JM – Jamaica JO – Jordan JP – Japan

K

KE – Kenya KG – Kirgisistan KH – Kambodsja KI – Kiribati KM – Komorene KN – Saint Kitts og Nevis KP – Nord-Korea KR – Sør-Korea KW – Kuwait KY – Caymanøyene KZ – Kasakhstan

L

LA – Laos LB – Libanon LC – Saint Lucia LI – Liechtenstein LK – Sri Lanka LR – Liberia LS – Lesotho LT – Litauen LU – Luxembourg LV – Latvia LY – Libya

M

MA – Marokko MC – Monaco MD – Moldova ME – Montenegro MG – Madagaskar MH – Marshalløyene MK – Makedonia ML – Mali MM – Myanmar (Tidligere Burma) MN – Mongolia MO – Macao MP – Nord-Marianene MQ – Martinique MR – Mauritania MS – Montserrat MT – Malta MU – Mauritius MV – Maldivene MW – Malawi MX – Mexico MY – Malaysia MZ – Mosambik

N

NA – Namibia NC – Ny-Caledonia NE – Niger NF – Norfolkøya NG – Nigeria NI – Nicaragua NL – Nederland NO – Norge NP – Nepal NR – Nauru NT – Neutral Zone NU – Niue NZ – New Zealand

O

OM – Oman

P

PA – Panama PE – Peru PF – Fransk Polynesia PG – Papua Ny-Guinea PH – Filippinene PK – Pakistan PL – Polen PM – Saint-Pierre-et-Miquelon PN – Pitcairnøyene PR – Puerto Rico PT – Portugal PW – Palau PY – Paraguay

Q

QA – Qatar

R

RE – Réunion RO – Romania RS - Serbia RU – Russland RW – Rwanda

S

SA – Saudi-Arabia SB – Salomonøyene SC – Seychellene SD – Sudan SE – Sverige SG – Singapore SH – Saint Helena SI – Slovenia SJ – Svalbard og Jan Mayen SK – Slovakia SL – Sierra Leone SM – San Marino SN – Senegal SO – Somalia SR – Surinam ST – Sao Tomé og Príncipe SV – El Salvador SY – Syria SZ – Swaziland

T

TC – Turks- og Caicosøyene TD – Tsjad TF – Franske sørlige territorier TG – Togo TH – Thailand TJ – Tadsjikistan TK – Tokelau TM – Turkmenistan TN – Tunisia TO – Tonga TP – Øst-Timor TR – Tyrkia TT – Trinidad og Tobago TV – Tuvalu TW – Taiwan TZ – Tanzania

U

UA – Ukraina UG – Uganda UK – Storbritannia US – Amerikas Forente Stater UY – Uruguay UZ – Usbekistan

V

VA – Vatikanstaten VC – Saint Vincent og Grenadinene VE – Venezuela VG – De britiske jomfruøyene VI – De amerikanske jomfruøyene VN – Vietnam VU – Vanuatu

W

WF – Wallis og Futuna WS – Samoa

Y

YE – Jemen YT – Mayotte YU – Jugoslavia

Z

ZA – Sør-Afrika ZM – Zambia ZR – Zaïre (nå CD – Den Demokratiske Republikken Kongo) ZW – Zimbabwe
Kategori:Nasjonale toppnivådomener
Kategori:Lister
Kategori:Landskoder
af:Lys van Internet topvlakdomeine
bs:Spisak najviših internetskih domena
de:Liste länderspezifischer Top-Level-Domains
et:Tippdomeenide loend
en:List of Internet top-level domains
es:Dominio de nivel superior geográfico#Lista de dominios de nivel superior geográfico
fa:فهرست دامنه‌های سطح‌بالا
fr:Liste des domaines nationaux de premier niveau
hi:इंटरनेट उच्चस्तरीय डोमेन की सूची
it:Elenco di domini Internet di primo livello
he:סיומת אינטרנט#סיומות מדינה
mk:Список на земјите по највисок интернет домен
nl:Lijst van topleveldomeinen op het internet
ja:トップレベルドメイン一覧
pl:Lista domen najwyższego poziomu
pt:Anexo:Lista de TLDs
ro:Listă de domenii de internet
rmy:Patrinipen le internetoske umalurengo (TLD)
ru:Список доменов верхнего уровня
simple:List of Internet top-level domains
sr:Списак интернет домена највишег нивоа
fi:Luettelo Internetin maatunnuksista
tl:Tala ng mga Internet top-level domain
ta:இணைய குறிகளின் பட்டியல்
te:ఇంటర్నెట్ అత్యున్నత స్థాయి డొమైన్ల జాబితా
tr:İnternet üst seviye alan adları listesi
vec:Lista de sufisi Internet de primo liveło
zh:顶级域名列表

Langrenn

Fil:Priit Narusk at Tour de Ski.jpg i Praha, Tsjekkia]]
Langrenn er en konkurranseidrett utviklet fra skigåing. Langrenn utøves på to hovedmåter, klassisk stil og fristil (skøyting). Når man går klassisk, går man i spor, og bruker som regel festesmøring for at skiene skal sitte fast for hvert tak når man går bortover eller oppover. I fristil skyver man skiene utover fra kroppen slik som skøytegåere. Er man godt trent, er skøyting den mest effektive måten å gå på.
Skigåing / langrenn er fra gammelt av en måte å komme seg rimelig effektivt frem i snødekt terreng. Senere ble dette i hovedsak en trim- og lekeaktivitet, etterhvert med lange tradisjoner. Ofte preparerer lokale myndigheter eller idrettsklubber løyper for skigåing og langrenn som kan benyttes av alle.
I dag brukes skigåing fortsatt av mange som mosjon og kalles gjerne «å gå langrenn». Dette har utviklet seg til en internasjonal konkurranseidrett på ski (redskap). Idretten er mest populær i Norge, Sverige og Finland, men utøves i de fleste land i Europa, i Russland med randstater, i Canada og USA, og de seneste år også i Japan og Kina. Langrenn hører inn under nordiske grener, som inkluderer skihopping og kombinert (som kombinerer de to grenene langrenn og skihopping). Skiskyting, som kombinerer fristil-varianten av langrenn og rifleskyting, regnes ikke inn under nordiske grener, selv om idretten i vesentlig grad består av langrenn.
Fil:Tjejvasa2006 start.JPG i Sverige]]

Historie


Fil:Lappar i snöstorm av John Bauer.jpg
Skigåing har vært utøvd i Norden og i Sibir helt fra forhistorisk tid og muligens like lenge av urbefolkningen i Nord-Amerika. Ski var et nyttig hjelpemiddel i forbindelse med jakt og fangst, i tillegg til forflyttinger. Arkeologiske funn tyder på at ski har vært en "transportteknologi" vesentlig lenger enn hjulet.
Opp mot nyere tid har de fleste polfarere brukt ski for å bringe seg selv og utstyret mot målet. I de fleste nordiske land øver fortsatt infanteristyrker fra hele verden på skigåing for vinteroperasjoner. Ski benyttes nå også i stor utstrekning til rekreasjon, trening og konkurranse.
Tradisjonelt ble ski laget av tre, gjerne hickory, og stavene ble laget av bambus med lær-håndtak og -reimer. Skotøyet var kraftige lærsko, gjerne betegnet ''skistøvler'' (betegnelsen brukes fortsatt), som hadde kraftige såler. Bindingene var opprinnelig enkle lær- eller tre-stropper over vristen og bak hælen. Senere kom ''Kandahar''-bindingen med tåfeste av metall og metallfjærer langs skoen og rundt hælen. Slike bindinger brukes fortsatt i militært utstyr og for telemarkskjøring. For langrenn kom senere den såkalte ''Rottefella'' som var en ren tåbinding. Denne er videreutviklet til dagens bindinger.

Arrangementer


Fil:Cross-country skiing Schwedentritt.jpg i Sveits]]
Det er mange ulike konkurranser innenfor langrenn. Det varieres på ''distanser'', fra i underkant av 1 km til 50 km og mer, ''konkurranseformer'' som ''fellesstart'' (alle starter samtidig) eller ''intervallstart'' (30 sek. mellom hver løper), og ''stilarter'' som ''klassisk stil'' eller ''fristil'' samt kombinasjonen av disse stilartene. En spesiell konkurranseform er ''jaktstart'' (engelsk: pursuit) hvor det arrangeres to løp to påfølgende dager med de to ulike stilartene, hvor tidsdifferansene i mål første dag er grunnlaget for start andre dag. En relativt ny konkurranseform kalles ''dobbeltjakt(-start)'' (engelsk: ''skiathlon'' eller ''duathlon''). Her skifter løperne ski, staver og stilart midtveis i løpet i en ''pit stop''. Denne varianten har i stor grad erstattet jaktstart.
En særskilt populær konkurranseform de seneste årene har vært ''Langrennssprint'' som bare er 1-2 km langt. I den motsatte enden finner vi ''skimaraton''-distansene. De mest tradisjonelle er det 90 km lange Vasaloppet i Sverige, arrangert første gang i 1922, Birkebeinerrennet i Norge (54 km, 1932) og Marcialonga i Italia (70 km, 1971).
Fil:Cross country skiing pictogram.svg
De olympiske vinterleker hvert fjerde år, arrangert av Den internasjonale olympiske komite (IOC), har flere langrennskonkurranser på programmet. Langrenn er også med i Verdensmesterskapet på ski, nordiske grener annet hvert år (oddetallsår), arrangert av Det internasjonale skiforbundet (FIS).
FIS arrangerer hvert år verdenscupen i langrennen (World Cup), som består av et større antall langrennskonkurranser gjennom hele skisesongen. Disse er fordelt mellom arrangører i mange land, både i Europa, Nord-Amerika og Japan. Løperne samler poeng gjennom sesongen, og den som samler flest i ulike kategorier (sprint, langdistanse, klassisk eller fristil) eller totalt, premieres. Den som til enhver tid leder verdenscupen (totalt eller i aktuell kategori), går med spesielt fargete nummere.
Fra 2006/2007-sesongen er Tour de Ski arrangert, etter modell av flerdagers arrangementer som Tour de France og hoppuka. Dette er 8 renn av ulike lengder og stilarter i løpet av 10 dager rundt nyttår. Tidene fra alle løpene legges sammen. I tillegg gis fratrekk av bonussekunder ved passasje som nummer 1, 2 eller 3 underveis i enkelte av løpene. Flere av løpene foregår som jaktstart basert på samlet tid. Arrangementet inngår i verdenscupen og vinneren får 400 verdenscuppoeng (det normale fra ett renn er 100 poeng). I tillegg får de beste en større pengepremie.
I tillegg til verdenscupen finnes det en ''kontinentalcup'' og en ''skandinavisk cup''.
Det arrangeres nasjonale mesterskap i hvert land, i Norge kalt ''Norgesmesterskap'' (NM). Det arrangeres også en egen ''Norgescup''. For yngre løpere arrangeres ''Hovedlandsrennet'' (norgesmesterskap for aldersbestemte klasser).

Turrenn


Turrenn er skirenn åpne for mosjonister og bredden. Siden 2007-2008 er interessen for dette eksplodert og vi ser populære renn som Birkebeinerrennet blir fullt på rekordtider. TurrennPortalen har en formell definisjon på turrenn:
Et turrenn er:
et skirenn hvor traseen fungerer fint til en sosial tur og det utenfor konkurranse.
lengden er såpass lang at det blir en tur. Som regel ca 20km eller mer for voksne.
deltakelse er åpen for alle. Det inkluderer de uten klubbmedlemskap og uten forsikringer.
rennet har en noterbar andel deltakere som er mosjonister. Dvs ikke aktive og uten seier som mål.
Skiforbundets lover (§ 380.1.1) sier:
''"Turrenn er åpne for alle utøvere, med eller uten skiforsikring og med eller uten klubb, og har få begrensninger for distanser, klasser og deltakerantall"''
Populære turrenn:
Vasaloppet
Birkebeinerrennet
Marcialonga
Holmenkollmarsjen
Skarverennet
Grenaderen
Sesilåmi
Rensfjellrennet

Turrenn på rulleski


For norske forhold er turrenn på rulleski noe relativt nytt som det vil komme mer av. I sentral-Europa har det vært mer utbredt i flere år. Sveriges har hatt suksess med Allians-loppet i noen år.

Utstyr


Langrennski er typisk 2 meter lange, 5-6 cm brede og 0,5-2 cm tykke, og har et ''spenn'', dvs. er krummet oppover på midten. Spennet er for at en skal kunne ha på festesmurning i midtpartiet og derved få feste ved løp i motbakke uten at gliden skal reduseres for mye når en glir bortover og nedover. Spennet må være tilpasset skiens lengde og skiløperens tyngde. Foran har skien en tupp som skal hindre at skien graver seg ned i løs snø.
I tillegg til ski har langrennsløperen to Skistav som bidrar til fremdrift og gir støtte ved renning unnabakke. Skistaven har en trinse nederst som er en ring eller skive som skal hindre eller begrense staven i å trenge ned i snøen. Nederst er også en spiss som skal gi feste i snøen. Øverst har staven et håndtak og en håndreim som gir et godt grep. Skiskoene (skistøvlene) festes til skiene med Skibinding. Det finnes flere typer ski, bindinger og sko. Her skilles det først og fremst mellom klassisk stil og skiskøyting.

Bindinger


Innenfor langrennsbindinger er det nå fire hovedtyper:
NN (''Nordic Norm'') – Den opprinnelige varianten fra ''Rottefella''
NNN (''New Nordic Norm'') – Videreutviklet variant
NIS (''Nordic Integrated System'') – Den mest moderne varianten
SNS (''Salomon Nordic System'') – Konkurrerende variant fra ''Salomon'' som er smalere enn NNN
Hver av disse bindingstypene kreves spesialtilpassete sko. Dette gjelder også spesialvariantene NNN-BC og SNS-BC ("Back Country") som er kraftigere bygd og egnet til turski.

Smurning


Det finnes en rekke Skismurning for langrenn. Disse kan deles i to hovedtyper: ''glidvoks'' og ''festesmurning''. Glidvokser legges på med "strykejern" i hele skiens lengde og skal sørge for god glid. Når skiene skal brukes til klassisk langrenn unngår en gjerne glidvoks i ''festesonen'' midt på skien. Her legger en i stedet festesmurning som skal gi godt feste ved løp i motbakke og på flatene når en bruker diagonalteknikk. Av festesmurninger er det to hovedtyper, tørrvoks (festevoks) og klister. Tørrvoks brukes ved tørr snø, dvs. kuldegrader eller moderate varmegrader i snøen. Klister brukes ved våt eller iset snø.
Effekten av bruk av glider diskuteres. Noen eksperter hevder at bruken på en moderne såle kan være ugunstig, spesielt i mildvær. Dette forklares som en kombinasjon av rene friksjonsmekanismer, at skitt i løypa lettere fester seg til skiene og at oppvarmingen ved gliderpåføring kan være skadelig for sålen.

Sliping


Det er blitt vanlig å ''slipe'' skisålene før det legges på glidvoks. ''Strukturen'' (langsgående riller) som oppnås gjennom slipingen varieres ettersom skien skal brukes på tørt føre (fin slip) eller fuktig føre (grov slip). Strukturen bidrar til økt drenering av vannet som dannes fra trykket fra skien mot snøen eventuelt sammen med det vannet som allerede er i snøen. Derved reduseres friksjonen mellom ski og snø. I tillegg til sliping og glidvoks brukes ofte et pulver og børsting for å gi de siste bidragene til god glid.

Stilarter


Det er to hovedstilarter i langrenn, ''klassisk'' og ''fristil'' (alt. friteknikk eller skiskøyting). Utstyr, både ski, bindinger, sko og staver, samt løyper er tilpasset de to stilartene.

Klassisk stil


Stilarten inneholder tre teknikker, ''diagonalgang'', ''staking (dobbeltak)'' og ''fiskebein''. Ved diagonalgang flytter armer og bein seg på samme måte som når en går (uten ski). En skyver ei ski fremover av gangen etter fraspark med den andre skia. En forlenger skyvet ved å skyve staven bakover, staven som er på samme side som frasparkskien. Stavskyvet avsluttes med et nytt fraspark med skien på motsatt side. Slik fortsetter løperen med vekslende sider. Ved staking skyver en bare fra med stavene og disse skyves samtidig bakover. En kan kombinere staking med fraspark ("dobbeltak med fraspark"). Staking brukes når det er plant eller i slake nedoverbakker. I brattere nedoverbakker brukes vanlig utforteknikk. Denne brukes selvsagt også i fristil. I svært bratte motbakker brukes fiskebein hvor en setter skiene ut i en vinkel. Stavbruken er som i diagonalgang.
Klassisk stil foregår i en preparert løype som har to parallelle spor, ett for hver ski. I brede traséer er det normalt flere løyper ved siden av hverandre slik at det er lettere å passere en annen løper. Det er ikke lov å ta skøytetak i klassisk stil, unntatt ved skifte av løype. Det tillates normalt også å ta skøytetak når løypa gjør en sving.
Klassiske ski blir alltid smurt med festesmurning for å ha et godt fraspark, spesielt i motbakker, hvor staking ikke er mulig. Det hender i sjeldne tilfeller at løpere ikke smører skiene for klassiske sprintkonkurranser der løypa er så plan at staking kan brukes hele strekningen.

Fristil


Fil:Skipcxc.JPG
Fristil, også kalt ''friteknikk'' eller ''(ski-)skøyting'', foregår ved at skiene skyves utover (som hos en skøyteløper) samtidig som begge stavene skyves bakover. Skiene i denne stilarten er kortere enn for klassisk stil, mens stavene er lengre. Det er fem underteknikker innenfor fristil, som brukes i suksessivt lettere terreng/i høyere fart: Glidende fiskebein, padling, dobbeldans, enkeldans, friskøyting. Les også artikkelen http://www.nettavisen.no/friluftsliv/article916121.ece Gudmund Skjeldal om skøyting.
;Glidende fiskebein: ''Glidende fiskebein'', også kalt enkeltpadling eller dialogalskøyting, utføres som klassisk fiskebein, men der skiene glir framover i hvert tak. Høyre ski og venstre stav føres fram samtidig, og motsatt. Dette er den eneste fristilarten hvor stavene settes ned en for en. Konkurranseløpere bruker glidende fiskebein i liten grad, med unntak for meget lange og bratte motbakker (som sluttbakken i Tour de Ski).
;Padling: I ''padling'' holder man den ene staven høyere (kalt ''hengarmen'') enn den andre. Man setter stavene i snøen samtidig med at man setter skien i snøen på samme side som hengarmen. Denne teknikken brukes mest i bratte motbakker. Siden teknikken er usymmetrisk, er det viktig å kunne bruke begge armer som hengarm.
;Dobbeldans: I ''dobbeldans'' brukes stavene i skyvet på ''begge skiene'', dvs for alle fraspark. Teknikken brukes på flatene og i lette motbakker. De beste løperne klarer normalt å holde dobbeldans i brattere bakker enn de nest beste, som må gå over til padling.
;Enkeldans: I ''enkeldans'' brukes stavene i skyvet på annethvert fraspark. Denne teknikken brukes på flatene og svakt unna.
;Friskøyting: ''Friskøyting'' brukes i moderate unnabakker. Her er beinteknikken som i dobbeldans/enkeldans mens armene holdes inntil kroppen omtrent som i utforstilling eller eventuelt ut til sidene (med fritthengende staver) for å holde balansen.
Traseene må være brede for at det skal være praktisk å bruke denne stilarten. Opprinnelig var det bare en løype i langrenn, og en løper som ville forbi måtte rope nettopp ''løype!'' for å komme forbi. Da måtte den andre ut i løssnøen for å slippe konkurrenten frem. Etterhvert ble det laget bredere traseer med flere parallelle løyper for å gi bedre konkurranseforhold. Dette gjorde det mulig å bruke skøyteteknikk med stor effekt. Stilarten tvang seg frem som egen konkurranse-variant etter at det ble klart at den var klart mer effektiv enn den klassiske. Det var Bill Koch, USA som brukte teknikken først med stor suksess i internasjonale konkurranser.
;Begrepsforvirring på skøyteteknikker

Se også


Liste over langrennsløpere

Eksterne lenker


http://www.langrenn.com Langrenn.com
http://www.fis-ski.com/uk/disciplines/cross-country.html FIS Langrenn
http://www.skiforbundet.no/langrenn Norges skiforbund – Langrenn
http://turrennportalen.net/langrenn-teknikk-trening/ Langrenn teknikk og trening – Omfattende informasjon på skiteknikk og trening
Kategori:Langrenn
ar:تزلج ريفي
bg:Ски бягане
bs:Skijaško trčanje
ca:Esquí de fons
cs:Běh na lyžích
cy:Sgïo traws gwlad
da:Langrend
de:Skilanglauf
et:Murdmaasuusatamine
en:Cross-country skiing
es:Esquí de fondo
eo:Skikurado
eu:Eski nordiko
fa:اسکی صحرانوردی
fr:Ski de fond
fy:Skyrinne
gl:Esquí de fondo
ko:크로스컨트리 스키
hr:Skijaško trčanje
id:Ski lintas alam
it:Sci di fondo
he:סקי למרחקים
kk:Шаңғы жарысы
lv:Distanču slēpošana
lt:Slidinėjimas
hu:Sífutás
nl:Langlaufen
ja:クロスカントリースキー
nn:Langrenn
pl:Biegi narciarskie
pt:Esqui de fundo
ro:Schi fond
ru:Лыжные гонки
scn:Sci di funnu
sk:Bežecké lyžovanie
sl:Tek na smučeh
fi:Maastohiihto
sv:Längdåkning
tr:Kayaklı koşu
uk:Лижні перегони
vi:Trượt tuyết băng đồng
zh:越野滑雪

Landsorganisasjonen i Norge


Fil:Folkets Hus Oslo 2007.jpg på Youngstorget (Oslo) i Oslo]]
Landsorganisasjonen i Norge (LO) er Norges største hovedsammenslutning av arbeidstakere. Sammenslutningen består av 22 fagforbund med til sammen 880&nbsp;938 medlemmer. LO ble stiftet 1. april 1899 som ''Arbeidernes Faglige Landsorganisasjon (AFL)'' og byttet til dagens navn i 1957.
Roar Flaathen har vært LO-leder siden 17. april 2007, etter at Gerd-Liv Valla trakk seg 9. mars 2007 i sin kongressperiode etter granskingen av den såkalte Kontroversen rundt Gerd-Liv Valla i 2007.
LO er i dag Norges største sammenslutning av fagforbund. Fagforbundene i LO har totalt rundt 860&nbsp;000 medlemmer. Om lag 600&nbsp;000 av disse er yrkesaktive, noe som tilsvarer 25 prosent av lønnstakerene.
Formelt er LO en tverrpolitisk organisasjon med medlemmer som støtter alle politiske partier i Norge. Tradisjonelt har imidlertid LO et tett samarbeid med Arbeiderpartiet. Historisk er LO preget av sosialisme og det politiske programmet kan sies å være basert på en blanding av tradisjonelle sosialistiske verdier, kombinert med mer moderne Sosialdemokrati tanker.

Formål


LO har til formål å samordne medlemsforbundenes arbeid for slik å samlet fremme lønnstakernes faglige, økonomiske, helsemessige, sosiale, forsikringsmessige og kulturelle interesser (i følge vedtektene). Arbeidet foregår først og fremst gjennom å opprette tariffavtaler og å styrke disse.
Arbeidet med å opprette og forbedre tariffavtalene skjer i all hovedsak gjennom tariffoppgjørene.

Beslutningsorganer


File:Roar Flathen 2009.jpg har vært LO-leder siden 2007.]]
Beslutningsorganene i LO består øverst av:
''Kongressen'' som i henhold til vedtektene møtes hvert fjerde år, neste gang i 2013, og er hovedsammenslutningens øverste organ.
''Representantskapet'' er nest høyest, og avholdes normalt to ganger årlig, og under hovedtariffoppgjør alltid i forkant av oppgjøret.
''Sekretariatet'' er på 15 stemmeberettigede personer vektet etter forbundenes størrelse og disse 15 inkluderer de fire øverste fra LOs valgte ledelse. Sekretariatet organiserer LOs daglige drift og møtes vanligvis hver uke. I sekretariatet har også alle ledere i tilsluttede fagforbund møte- og talerett.
LOs valgte ledelse består av seks personer og opptrer på vegne av organisasjonen i kontakt med arbeidsgivere og myndigheter.
På kongressen i 1993 ble LO delt inn i de fire kartellene LO Stat, LO Kommune, LO Industri og LO Service. LO Industri og LO Service ble nedlagt i 2004.

Organisering


Enkeltpersoner kan ikke være direkte medlem i LO. Medlemskap i LO får man ved å være medlem i et av de 22 fagforbundene som er tilsluttet LO. Størrelsen på disse fagforbundene varierer fra under 1&nbsp;000 til over 300&nbsp;000. Fagforbundene omfatter en eller flere yrkesgrupper, og organiseringen er tradisjonelt beskrevet som horisontal, hvilket innebærer at yrkesgrupper med relativt likt arbeid organiserer seg i samme fagforbund på tvers av arbeidsgivertilknytning.
På den enkelte arbeidsplass er arbeidstakerne dermed vanligvis organisert i en eller flere klubber etter yrkestilhørighet. Klubbene danner igjen gjerne innenfor geografiske områder fagforeninger. Det er disse fagforeningene som på landsbasis danner et fagforbund som igjen tilslutter seg LO.

Lokalorganisasjonene i LO


I tillegg til forbundenes sentrale medlemskap i LO, finnes det en rekke ''lokalorganisasjoner'' som fagforeninger innenfor et geografisk område er tilsluttet. Heller ikke her er man direkte medlem som enkeltperson, men er tilsluttet gjennom medlemskap i et forbund og en fagforening. Lokalorganisasjonene benevnes som ''LO i/på (geografisk sted)''. Lokalorganisasjonene er blant annet involvert i å arrangere lokale Arbeidernes internasjonale kampdag-tog, og har også gjerne et faglig-politisk samarbeid med det lokale Arbeiderpartiet og eventuelt andre rød-grønn partier.

Samfunn


LO har tradisjonelt engasjert i seg i de fleste spørsmål som angår medlemmenes interesser. Av stor betydning kan nevnes bedriftsdemokratiet og medbestemmelse på arbeidsplassen, helse-, miljø- og sikkerhetsspørsmål (HMS), likestilling og seksuell trakassering, avtalefestet pensjon, og ferie-, fritid og arbeidstid. I den senere tid har pensjon stått høyt på agendaen.

Historie


Gjennom den industrielle revolusjon på 1800-tallet ble det skapt en helt ny samfunnsklasse – arbeiderklassen. Disse hadde i begynnelsen få eller ingen rettigheter, og etter hvert ble behovet for organisering sterkere.Samtidig ga den nye industrien større muligheter for effektiv organisering av arbeiderne, enn tidligere tiders arbeidsplasser. Arbeiderne er samlet på et relativt lite geografisk område, det er enkelt å identifisere de felles ønskene, og de hadde gode aksjonsmuligheter. På en moderne fabrikk kan en streik i bare en liten del av arbeidsstokken stanse hele produksjonen.
Thranebevegelsen regnes som Norges første arbeiderbevegelse.
I 1870-årene så de første forløperne til fagforeningene slik vi kjenner dem i dag, dagens lys.

LO stiftes


Fil:Sel, Gubrandsdalen 1910.jpg-markering i Gudbrandsdalen, 1910.]]
LO ble stiftet den 1. april 1899 under navnet Arbeidernes Faglige Landsorganisasjon, og hadde ved starten 1&nbsp;500 medlemmer, men medlemstallet økte raskt etter unionsoppløsningen i 1905. Allerede i 1900 begynte også arbeidsgiverne å organisere seg, i det daværende Norsk Arbeidsgiverforening, senere Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO).
Den første landsomfattende arbeidskonflikt i Norge skjedde i 1907. Den første landsomfattende tariffavtale kom på plass samme år med Norsk Jern- og Metallarbeiderforbund. I 1919 vedtok Stortinget åtte timers arbeidsdag og en ukes ferie med lønn.

1920-årene


I 1919 hadde LO 144&nbsp;000 medlemmer, to år senere, i 1921, gikk 150&nbsp;000 fagorganiserte ut i streik som en reaksjon på arbeidsgivernes krav om kraftig lønnsnedslag. 1920-årene brakte flere arbeidskonflikter, og ga dertil mange nederlag. På denne tiden var det også en rekke splittelser i arbeiderbevegelsen, mellom kommunisme, sosialisme, og påtrykket fra det nye Sovjetunionen. Fagbevegelsen ble samlet sett svekket. Først i 1930-årene økte medlemstallet i LO igjen.

1930-årene


I 1930 hadde LO 140&nbsp;000 medlemmer, mens ved inngangen til krigen i 1940, 357&nbsp;000 medlemmer. Dette tiåret ble preget av at LO og arbeiderbevegelsen ble anerkjent som en politisk kraft og gjennom oppslutning i valg fikk Arbeiderpartiet en solid parlamentarisk basis. Årtiet startet riktignok med Norges største arbeidskonflikt i 1931, da lockout rammet 90&nbsp;000 arbeidstakere i fem måneder.
Men allerede fire år senere i 1935 ble den første hovedavtalen mellom LO og arbeidsgiverne opprettet. Arbeiderpartiet dannet regjering med to statsråder fra LO i 1935. Allerede før krigen, hvilket i internasjonal sammenheng må sees på som svært tidlig, ble alderstrygd og ledighetstrygd innført i Norge.

LO i illegalitet


Under krigen ble LO, – etter riktignok først en langvarig utholdenhet fram til 1941, – nazifisert. Henrettelsen av Viggo Hansteen og Rolf Wickstrøm i forbindelse med «Melkestreiken» i september 1941 markerte nazistenes overtakelse av LO. En illegal struktur ble imidlertid opprettholdt og fagforeninger organiserte illegale Faglig utvalg (FU). Fri Fagbevegelse var LOs illegale avis.
I alt mistet 2&nbsp;600 LO-medlemmer livet under krigen,

Etterkrigstiden


Etterkrigstiden markante vekst i LOs medlemstall og organisasjonens tette bånd til Arbeiderpartiet gjorde LO til en viktig politisk pådriver for å forbedre lønns- og arbeidsvilkårene for sine medlemmer. Særlig markerer den første arbeidsmiljøloven i 1977 en viktig milepæl for den organiserte arbeiderbevegelsen. Men også ferieloven av 1964, prinsippet om dagpenger under sykdom, likelønn og avtalefestet pensjon er viktige markeringer som ofte fremheves av LO.

Forholdet til Arbeiderpartiet


Det tette samarbeidet mellom LO og Arbeiderpartiet er i følge de to organisasjonene selv et samarbeid mellom selvstendige organisasjoner med sammenfallende interesser. Helt siden de første årene i 1899 hadde LO meget sterke bånd til Arbeiderpartiet, blant annet gjennom kollektive medlemskap. LO og Arbeiderpartiet har fortsatt tette bånd, eksempelvis vedtar tradisjonelt LOs kongress valgkampstøtte til Arbeiderpartiet. LOs valgkampbidrag har vært under stadig diskusjon. En sammenstilling gjort av ABC Nyheter i 2009 påpekte at LO den gang anbefalte sine medlemmene å stemme Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV på det forestående stortingsvalget, til tross for at Rødt svar på spørsmål LO hadde stilte alle partier i forkant av valget passet bedre over ens med LOs politikk enn Arbeiderpartiets og Senterpartiets svar.
Arbeiderpartiet velger også tradisjonelt LOs topptillitsvalgte inn i sitt sentralstyre. Dette har blitt kritisert, og i en periode valgte daværende LO-leder Gerd-Liv Valla å ikke stille til valg til Arbeiderpartiets sentralstyre. Flere sentrale tillitsvalgte i LO har også stilt til valg, – og blitt valgt, – til ulike verv i Arbeiderpartiet.
Forholdet kan sies å ha myknet noe i de senere årene, i det LO også støtter andre organisasjoner med sammenfallende interesser, blant annet har Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet mottatt støtte fra enten LO eller LOs forbund. Flere tillitsvalgte i LO har også stilt til valg i andre politiske partier. En betydelig andel av LOs medlemmer stemmer dessuten ikke rødgrønt; dette fikk Arbeiderpartiets partisekretær Martin Kolberg til å skape begrepet FrP-koden, som et forsøk på å finne ut av hvorfor mange LO-medlemmer velger Fremskrittspartiet framfor Arbeiderpartiet.

Konkurranse fra andre hovedsammenslutninger


I de senere årene har LO fått konkurranse fra andre hovedsammenslutninger, i første omgang fra Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund (YS) som ble stiftet i 1977, men også fra Akademikerne og Hovedorganisasjonen for universitets- og høyskoleutdannede (Unio). YS markerer seg i konkurransen med LO som en politisk uavhengig organisasjon. Men totalt sett må det trolig sies at det først og fremst er yrkessammensetningen av arbeidstakerne som påfører LO en nedgang i andelen yrkesaktive medlemmer. Kort fortalt har den tradisjonelle industriarbeideren LO rekrutterte tidligere blitt erstattet med ulike typer langtidsutdannende og funksjonærer. Ofte retter de nye hovedsammenslutningene sin medlemsrekruttering inn mot disse arbeidstakergruppene.

Internasjonale forbindelser


LO er medlem av:
Den internasjonale arbeidstakerorganisasjonen International Trade Union Confederation (ITUC) som er en sammenslåing av Frie Faglige Internasjonale (FFI) (engelsk: International Confederation of Free Trade Unions (ICFTU)) og World Confederation of Labour (WCL). ITUC prepresenterer 166 millioner arbeidstakere i 309 medlemsorganisasjoner i 156 land og territorier.
Den Europeiske faglige Samorganisasjon (DEFS) (engelsk: European Trade Union Confederation – ETUC). Organisasjonen ble stiftet i 1973 og LO har vært medlem siden starten.
Nordens Faglige Samorganisasjon (NFS) som er en paraplyorganisasjon for de faglige hovedorganisasjonene i Norden og ble etablert i 1972.
SAMAK (Arbeiderbevegelsens nordiske samarbeidskomité) som samler de sosialdemokratiske partiene og fagforeningene i Norden.

Tabeller og oversikter

Medlemsutvikling 1899-2008

Nåværende ledelse


Roar Flaathen &ndash; LO-leder
Gerd Kristiansen &ndash; nestleder
Tor-Arne Solbakken &ndash; nestleder
Ellen Stensrud &ndash; hovedkasserer
Trine Lise Sundnes &ndash; 1. sekretær
Kristian Tangen &ndash; LO-sekretær
Bente N. Halvorsen ble valgt til hovedkasserer på LO-kongressen i 2009, men ba seg fritatt fra vervet av helsemessige årsaker 25. august 2010. Ellen Stensrud ble konstituert som hovedkasserer 7. desember 2010.

Liste over LO-ledere


2007-d.d.: Roar Flaathen
2001-2007: Gerd-Liv Valla
1989-2001: Yngve Hågensen
1987-1989: Leif Haraldseth
1977-1987: Tor Halvorsen
1969-1977: Tor Aspengren
1965-1969: Parelius Mentsen
1939-1965: Konrad Nordahl
1934-1939: Olav Hindahl
1925-1934: Halvard Olsen
1906-1925: Ole O. Lian
1905-1906: Adolf Pedersen
1904-1905: Joh. Johansen
1901-1904: Adolf Pedersen
1900-1901: Dines Jensen
1899-1900: Hans G. Jensen
Under den andre verdenskrigen gikk Landsorganisasjonen i illegalitet. Ledere for det legale LO, den delen av organisasjonen som ønsket samarbeid med okkupasjonsmakten, var:
1940: Elias Volan
1940-1941: Jens Tangen
1941-1945: Odd Fossum
1945: Kåre Rein

Medlemsforbund


:''Forbundsoversikt per. mars 2011 (*=medlemstall per 31. desember 2009
=medlemstall per 31. desember 2008).''
Arbeiderbevegelsens Presseforbund (848 medlemmer
)
EL & IT Forbundet (37 473 medlemmer*)
Fagforbundet (310 435 medlemmer*)
Fellesforbundet (155 930 medlemmer*)
Fellesorganisasjonen (24 579 medlemmer*)
Forbundet for Ledelse og Teknikk (18 371 medlemmer
)
Handel og Kontor i Norge (64 208 medlemmer*)
Industri Energi (53 833 medlemmer*)
Musikernes fellesorganisasjon (6 927 medlemmer
)
Norges Offisersforbund (6 518 medlemmer
)
Norsk Arbeidsmandsforbund (31 253 medlemmer*)
Norsk Fengsels- og Friomsorgsforbund (3 188 medlemmer
)
Norsk Jernbaneforbund (13 294 medlemmer
)
Norsk Lokomotivmannsforbund (2 175 medlemmer
)
Norsk Manuellterapeutforening
Norsk Nærings- og Nytelsesmiddelarbeiderforbund (30 322 medlemmer*)
Postkom (21 265 medlemmer*)
Norsk Sjømannsforbund (10 459 medlemmer
)
Norsk Tjenestemannslag (48 013 medlemmer*)
Norsk Transportarbeiderforbund (19 915 medlemmer
)
Norske Idrettsutøveres Sentralorganisasjon (559 medlemmer
)
Skolenes Landsforbund (5 317 medlemmer
)

Andre tilknyttede organisasjoner


Oversikt over organisasjoner eller virksomheter med tilknytning til LO, eller hvor LO har helt eller delvis eierinteresser. ''Oversikt per oktober 2006.''
A-pressen
Arbeiderbevegelsens Arbeidsgiverforening
Arbeiderbevegelsens Folkehøgskole
Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek
Arbeidernes Opplysningsforbund
Arbeiderbevegelsens Rus- og Sosialpolitiske Forbund
Bømlo Folkehøgskule
Fafo
Folkeferie
Folkets Hus Landsforbund
Framfylkingen
Stiftelsen LO Media
Humanistiske sosialdemokrater
Kristne Arbeidere
Norsk Folkehjelp
Norsk Industriarbeidermuseum
Radio Riks
SpareBank 1 Gruppen
Sørmarka
Tiden Norsk Forlag

LOs sommerpatrulje


LOs sommerpatrulje har blitt gjennomført årlig siden 80-tallet. Sommerpatruljen setter fokus på ungdommers situasjon i arbeidslivet. LOs sommerpatrulje besøker samtlige av Norges nitten fylker. Flere hundre unge tillitsvalgte avlegger ungdommer i sommerjobb besøk under patruljeuka. De unge tillitsvalgte oppsøker arbeidsplasser som har unge arbeidstakere for å påse at rettsregeler og avtaler blir fulgt. Svært ofte blir flere av de bruddene som blir oppdaget umiddelbart løst.

Utmerkelser


LO ble tildelt Homofrydprisen 2009

Se også


Tariffoppgjør
Tariffavtale
Hovedavtale
Overenskomst i arbeidslivet
Du bestemmer – LO på din side
LOfavør (fordelskort for LO-medlemmer)

Referanser

Eksterne lenker


http://www.lo.no LOs nettsted
Kategori:Landsorganisasjonen i Norge
Kategori:Vinnere av Homofrydprisen
Kategori:Etableringer i 1899
de:Landsorganisasjonen i Norge
en:Norwegian Confederation of Trade Unions
fr:Landsorganisasjonen i Norge
nn:Landsorganisasjonen
sv:Landsorganisasjonen

Louis-Ferdinand Céline

Fil:Celine201101.jpg
Louis-Ferdinand Céline var pseudonymet til den Frankrike forfatteren og doktoren Louis-Ferdinand Destouches (født 27. mai 1894 i Courbevoie ved Paris, død 1. juli 1961).
Céline var en pessimist, misantrop og en av verdensslitteraturens største fornyere.

Bibliografi


''Voyage au bout de la nuit'' (Reise til nattens ende) (1932)
''Mort à crédit'' (Død på kreditt) (1936)
Kategori:Franske forfattere
Kategori:Personer fra departementet Hauts-de-Seine
Kategori:Fødsler i 1894
Kategori:Dødsfall i 1961
ar:لويس فرديناند سيلين
an:Louis-Ferdinand Céline
ast:Louis-Ferdinand Céline
be-x-old:Люі-Фэрдынанд Сэлін
bg:Луи-Фердинан Селин
br:Louis-Ferdinand Céline
ca:Louis-Ferdinand Céline
cs:Louis-Ferdinand Céline
cy:Louis-Ferdinand Céline
da:Louis-Ferdinand Céline
de:Louis-Ferdinand Céline
el:Λουί Φερντινάντ Σελίν
en:Louis-Ferdinand Céline
es:Louis-Ferdinand Céline
eo:Louis-Ferdinand Céline
eu:Louis-Ferdinand Céline
fa:لویی-فردینان سلین
fr:Louis-Ferdinand Céline
fy:Louis-Ferdinand Céline
ga:Louis-Ferdinand Céline
gl:Louis-Ferdinand Céline
ko:루이페르디낭 셀린
hr:Louis-Ferdinand Céline
io:Louis-Ferdinand Céline
id:Louis-Ferdinand Céline
it:Louis-Ferdinand Céline
he:לואי פרדינאן סלין
ka:ლუი ფერდინან სელინი
kk:Луи-Фердинанд Селин
la:Aloisius-Ferdinandus Céline
lb:Louis-Ferdinand Céline
lt:Louis-Ferdinand Céline
hu:Louis-Ferdinand Céline
nl:Louis-Ferdinand Céline
ja:ルイ=フェルディナン・セリーヌ
oc:Louis-Ferdinand Céline
pms:Louis-Ferdinand Céline
pl:Louis-Ferdinand Céline
pt:Louis-Ferdinand Céline
ro:Louis-Ferdinand Céline
ru:Селин, Луи-Фердинанд
sc:Louis-Ferdinand Céline
scn:Louis-Ferdinand Céline
simple:Louis-Ferdinand Céline
sh:Louis-Ferdinand Céline
fi:Louis-Ferdinand Céline
sv:Louis-Ferdinand Céline
tr:Louis-Ferdinand Céline
uk:Луї-Фердинанд Селін
diq:Louis-Ferdinand Céline
zh:路易-费迪南·塞利纳

Lusaka


Fil:Lusaka, Zambia.JPG
Lusaka er hovedstaden og største by i Zambia i det tidligere Rhodesia. Byen ligger i den sørlige delen av det sentrale platået, på en høyde på ca 1300 meter og har en befolkning på ca 1,7 millioner (http://www.citypopulation.de/Zambia.html folketelling 2010). Det snakkes tre hovedspråk i Lusaka, disse er engelsk, Nyanja og Bemba (de siste to er Bantu-språk), men kune engelsk er offisielt språk. Lusaka er en av de raskest voksende byene i det sørlige Afrika. Byen fikk sitt navn etter den lokale høvdingen i området. Zambia's største utdanningsinstitusjon, University of Zambia ligger i Lusaka. Den internasjonale flyplassen Lusaka internasjonale lufthavn ligger i Lusaka. Det privat eide flyselskapet Zambezi Airlines har hovedkontoret sitt i Lusaka.

Historie


File:Zambia Supreme Court.JPG
Der Lusaka ligger i dag var det tidligere en landsby oppkalt etter sin høvdingen Lusaaka, som ifølge historien, var plassert ved Manda Hill, i nærheten av der Zambia nasjonalforsamling holder til i dag. I språket Chichewa, betyr '' Manda'' betyr kirkegård. Området ble utvidet av de europeiske (hovedsakelig britiske) nybyggerne i 1905 med byggingen av jernbanen.
På grunn av sin relativt sentrale beliggenhet, at byen hadde jernbane og at den var plassert i skjæringspunktet mellom den Great North Road (Zambia) og Great East Road, ble Lusaka i 1935 valgt å erstatte Livingstone som hovedstad i den britiske kolonien Nord-Rhodesia .
Etter føderasjon mellom Nord-ogSør-Rhodesia i 1953, var byen et senter for frigjøringsbevegelsen som førte til opprettelsen av republikken Zambia. I 1964 ble Lusaka hovedstaden i det nylig uavhengige Zambia.

Transport


Luftfart


Fil:Lusaka International Airport 2.jpg]]
Byens flyflass er Lusaka internasjonale lufthavn, som ligger langs jernbanestrekningen fra Livingstone til Kitwe. Flyplassen er hovedbasen til Zambezi Airlines og tilbyr flyvninger til blant annet Johannesburg, Ndola og Dar-es-Salaam. Lusaka internasjonale lufthavn er både en militær og sivil lufthavn. Den gamle Lusaka City Airport ligger mye mærmere sentrum, men brukes bare sporadisk av presidenten.

Vennskapsbyer


Dushanbe, Tadsjikistan, siden 1966
Los Angeles, USA, siden 1968
Izjevsk, Russland

Kilder

Eksterne lenker


http://www.lcc.gov.zm/ Lusaka City Council
http://www.zambiatourism.com/travel/cities/lusaka.htm Zambia Tourism page on Lusaka
http://www.zambiatourism.com/travel/maps/lusakacity.htm Map of Lusaka
http://www.soschildrensvillages.org.uk/aids-africa/best-practice/aids-africa-orphans-best-practice-5.htm Lusaka Social Centre
http://www.times.co.zm Lusaka Times
http://www.zambia.co.zm Zambia Online
http://www.lowdown.co.zm The Lowdown, "What's on?" magazine
Kategori:Byer i Zambia
Kategori:Provinshovedsteder i Zambia
Kategori:Lusaka
Kategori:Befolkede områder etablert i 1905
Kategori:1905 i Afrika
af:Lusaka
am:ሉሳካ
ar:لوساكا
an:Lusaka
frp:Lusaka
az:Lusaka
bn:লুসাকা
zh-min-nan:Lusaka
be:Горад Лусака
be-x-old:Лусака
bg:Лусака
bo:ལུ་ས་ཀ།
bs:Lusaka
br:Lusaka
ca:Lusaka
cs:Lusaka
ny:Lusaka
cy:Lusaka
da:Lusaka
de:Lusaka
et:Lusaka
el:Λουσάκα
en:Lusaka
es:Lusaka
eo:Lusako
eu:Lusaka
fa:لوساکا
hif:Lusaka
fr:Lusaka
fy:Lûsaka
ga:Lusaka
gv:Lusaka
gd:Lusaka
gl:Lusaca
ko:루사카
hy:Լուսակա
hr:Lusaka
io:Lusaka
id:Lusaka
ie:Lusaka
is:Lúsaka
it:Lusaka
he:לוסקה
jv:Lusaka
ka:ლუსაკა
rw:Lusaka
sw:Lusaka
ht:Louzaka
ky:Лусака
mrj:Лусака
la:Lusaca
lv:Lusaka
lb:Lusaka
lt:Lusaka
lmo:Lusaka
hu:Lusaka
mk:Лусака
mr:लुसाका
mn:Лусака
nl:Lusaka (stad)
ja:ルサカ
nn:Lusaka
nov:Lusaka
oc:Lusaka
pnb:لوساکا
pms:Lusaka
pl:Lusaka
pt:Lusaka
ro:Lusaka
ru:Лусака
sco:Lusaka
simple:Lusaka
sk:Lusaka
so:Lusaka
ckb:لووساکا
sr:Лусака
sh:Lusaka
fi:Lusaka
sv:Lusaka
tl:Lusaka
ta:லுசாக்கா
th:ลูซากา
tg:Лусака
tr:Lusaka
udm:Лусака
uk:Лусака
ur:لوساکا
ug:لۇساكا
vec:Lusaka
vi:Lusaka
war:Lusaka
wo:Lusaka
yo:Lusaka
zh:路沙卡

Laos


Laos er et land i Asia med grense mot Vietnam, Kambodsja, Thailand, Burma og Folkerepublikken Kina.
Landet har ingen kysttilgang, men er godt definert av utallige elver og er kjent for sine mange store fosser og vassdrag. Mektige Mekong renner gjennom landet, fra nord til sør, og størstedelen av landets befolkning bor i lavlandet langs elva. Elvene er en viktig del av infrastrukturen i landet som ferdselsårer, da mye av topografien er preget av Ås (høyde) og fjell slik at veiutbygging er krevende og kostbar.
Laos er hovedsakelig buddhistisk. Byen Luang Prabang står på UNESCOs verdensarvliste for sine gamle tempelbygninger som ligger i sentrum av byen. Laos har en variert befolkning, med størst innflytelse fra thai og khmer, men med mange minioriteter spredt i forskjellige deler av landet. Noen grupper lever med minimal innflytelse fra landets hovedstad på grunn av den krevende topografien. Denne variasjonen er også årsak til konflikter mellom minioriteter og landets sentraladministrasjon.
Laos er medlem i ASEAN, det asiatiske økonomiske fellesskap, og selv om landet er lite i forhold til de fleste naboene, har det et kjempepotensial innen vannkraft og skogbruk.

Naturgeografi


Fil:Laos-Karte.png
Laos har et areal på km², noe som til sammenligning er litt større enn Storbritannia. Landet grenser ikke til havet, men krysses derimot av mange elver, blant annet den veldige Mekong, som fungerer som en viktig transportkorridor. I de sørlige delene av landet utgjør elva grensen mot Thailand. I øst danner den annamittiske fjellkjeden mesteparten av grensen mot Vietnam. Laos’ topografi preges av fjell og høylandsplatåer, som tilsammen utgjør rundt 70 % av landets areal. Dette gjør store deler av landet vanskelig tilgjengelige, da veinettet er dårlig utbygd. Det høyeste fjellet er Phou Bia på 2817 moh. De sørlige delene av landet ligger lavere i terrenget og har store sletter.

Klima


Monsunen gir en god del nedbør i landet mellom mai og september/oktober. Resten av året er tørt med en god del sol. Temperaturane er høye stort sett året rundt, men i de nordlige fjellområdene kan det være kjøligere dager om vinteren, i sammenheng med den nordøstlige monsunen, og det kan komme perioder med kald luft fra Kina.

Demografi


De siste offisielle innbyggertallet i Lao PDR kommer fra folketellingen i mai 2005 med et innbyggertall på 5,6 millioner hvorav 50.1% menn og 49.9% kvinner. 50% av befolkningen er yngre enn 20 år og befolkningstilveksten ligger på 2.1 %.<ref name="laoatlas"> </ref>
Offisielt består befolkningen i Laos av 49 etniske grupper fordelt i 160 underkategorier. Gruppene er fordelt på fire etno-linguistiske familier: Lao-Tai (Tai-kadai-språk); Mon-Khmer (Austroasiatiske språk); Hmong-Mien (Hmong-Yao, Miao-Yao); og Sinotibetanske språk (mest Tibeto-Burman).
Andre bruker et langt høyere tall av etniske grupper enn det offisielle, Joachim Schliesinger bruker i en bok om etniske grupper i Laos et tall på 94 grupper. Det store problemet ligger i å skille mellom etniske grupper og underkategorier.
Fra 1975 inntil ratifikasjonen av den nye grunnloven i 1991 ble det offisielt brukt en tredelt inndeling på etnisitet. Lao Loum, Lao Teung og Lao Soung (Lavlandslao, høyere-lao, og høylandslao). Denne inndelingen var en grov klassifisering basert på tradisjonelt bosettingsmønster etter elevasjon over havet. Selv om denne tredelingen ikke lenger gjelder som offisiell klassifikasjon, finnes den ofte i dagligtale.
Den dominerende religionen i landet er buddhisme, men i minoritetsbefolkningene er spiritisme og sjamanisme mye praktisert.

Historie


Laos' tidlige historie domineres av det store kongeriket Nanzhao (kongedømme), som i det 14. århundre ble etterfulgt av det lokale kongeriket Lan Xang. Dette varte til det 18. århundre, da Thailand tok kontroll over de separate rikene som var tilbake. Disse kom under Frankrike innflytelse i løpet av det 19. århundre og ble en del av Fransk Indokina i 1893. Etter den japanske okkupasjonen under andre verdenskrig ble landet uavhengig i 1949 som ''Kongeriket Laos'', under kong Sisavang Vongs ledelse.
Helt fra 1950-tallet hadde krigene i nabolandet Vietnam ringvirkninger i laos. Dette bidro til borgerkrig og flere statskupp. På 1970 tallet brukte nordvietnameiske styrker laotisk område som forsyningnslinje ''(Ho Chi Minh-stien)'' under kampene i Sør-vietnam, og amerikanske styrker gjennomførte massive bombenagrep som gjorde Laos til verdens mest bombede land. Udetonerte bomber finnes fortsatt i stort antall.
1975 hadde kommunistgeriljaen Pathet Lao tatt makta i det meste av landet, med hjelp fra Sovjetunionen og Nord-Vietnam. Samme år ble det dannet koalisjonsregjering mellom kommunistpartiet LPRP og royalistene som hadde støtte fra USA og Frankrike. Etter flere regjeringskonflikter tok LPRP all makt og tvang kong Savang Vatthana til å abdisere 2. desember 1975. Landet, ble døpt om til ''Det laotiske folks demokratiske republikk'' (Lao PDR).
Båndene til Vietnam og Kina var i begynnelsen tette, men fra 1986 ble statssosialismen gradvis avløst av friere økonomiske forhold i slutten av 1980-årene. Laos ble medlem av ASEAN i 1997.

Politikk og administrasjon


Laos er en sosialistisk republikk med nære bånd til Vietnam og Kambodsja. Laos har ofte blitt beskyldt for menneskerettighetsbrudd. Laos Folkelige Revolusjonære Parti er det styrende partiet i landet, og siden Laos er en de facto ettpartistat, er lederen av partiet også vanligvis Republikkens leder.
Før slutten av borgerkrigen i 1975, var Laos et USA-støttet absolutt monarki. Dagens lederskap stammer fra den gamle Pathet Lao-bevegelsen, som sloss mot kongedømmet. Laos' flagg var opprinnelig Pathet Laos' flagg.

Administrativ inndeling


Laos er inndelt i 16 provinser (''khoueng''), én kommune (''kampheng nakhon''), og én spesialssone (''khetphiset'').
|Fil:Laos provinces.svg
|}

Næringsliv


Laos er et av de minst utviklede landene i verden. På Human Development Reports liste over utviklingsnivåer i ulike land, havner Laos på plass 143, av totalt 173 land. Rundt 80 % av landets befolkning livnærer seg ved jordbruk, fiske og skogbruk. Laos er også opptatt på FNs lister over minst utviklede land, LDC og LLDC.
Til tross for at styret i Laos er sosialisme, har økonomiske reformer ført til at det til en viss grad tillates markedsøkonomi.

Samfunn

Største byer


Vientiane er hovedstaden og den største byen i landet. Andre viktige byer er Thakhek, Luang Prabang, Savannakhet og Pakse.

Se også


Krukkesletta

Referanser


Kategori:Laos
ace:Laos
af:Laos
als:Laos
am:ላዎስ
ar:لاوس
an:Laos
frp:Laos
ast:Laos
az:Laos
bn:লাওস
zh-min-nan:Lao-kok
map-bms:Laos
be:Лаос
be-x-old:Лаос
bcl:Laos
bg:Лаос
bar:Laos
bo:ལའོ་སུ།
bs:Laos
br:Laos
bxr:Лаос
ca:Laos
cv:Лаос
ceb:Laos
cs:Laos
cy:Laos
da:Laos
de:Laos
dv:ލާއޯސް
nv:Lááʼos
dsb:Laos
et:Laos
el:Λάος
en:Laos
es:Laos
eo:Laoso
ext:Laos
eu:Laos
fa:لائوس
hif:Laos
fo:Laos
fr:Laos
fy:Laos
ga:Laos
gv:Yn Laos
gag:Laos
gd:Làthos
gl:República Democrática Popular Lao - ສາທາລະນະລັດ ປະຊາທິປະໄຕ ປະຊາຊົນ ລາວ
gan:老撾
ki:Laos
gu:લાઓસ
hak:Liàu-koet
xal:Лаосин Улс Орн
ko:라오스
haw:Laosa
hy:Լաոս
hi:लाओस
hsb:Laos
hr:Laos
io:Laos
ilo:Laos
bpy:লাওস
id:Laos
ie:Laos
os:Лаос
is:Laos
it:Laos
he:לאוס
jv:Laos (negara)
kn:ಲಾವೋಸ್
pam:Laos
ka:ლაოსი
csb:Laòs
kk:Лаос
kw:Pow Lao
rw:Lawosi
sw:Laos
kv:Лаос
ht:Laos
ku:Laos
lo:ປະເທດລາວ
la:Laotia
lv:Laosa
lb:Laos
lt:Laosas
lij:Laòs
li:Laos
ln:Laos
jbo:luaos
lmo:Laos
hu:Laosz
mk:Лаос
ml:ലാവോസ്
mr:लाओस
arz:لاوس
mzn:لائوس
ms:Laos
mdf:Лаос
mn:Лаос
my:လာအိုနိုင်ငံ
nah:Lao
na:Raot
nl:Laos
new:लाओस
ja:ラオス
nap:Laos
pih:Layos
nn:Laos
nov:Laos
oc:Laos
mhr:Лаос
or:ଲାଓସ
pa:ਲਾਓਸ
pnb:لاؤس
pap:Laos
ps:لاووس
km:ឡាវ
pms:Làos
nds:Laos
pl:Laos
pt:Laos
crh:Laos
ro:Laos
qu:Law suyu
ru:Лаос
sah:Лаос
se:Laos
sa:लाओस
sco:Laos
sq:Laosi
scn:Laos
si:ලාඕසය
simple:Laos
ss:ILawoso
sk:Laos
sl:Laos
szl:Laos
so:Laos
ckb:لاوس
sr:Лаос
sh:Laos
su:Laos
fi:Laos
sv:Laos
tl:Laos (bansa)
ta:லாவோஸ்
tt:Лаос
te:లావోస్
tet:Laos
th:ประเทศลาว
tg:Лаос
tr:Laos
tk:Laos
udm:Лаос
bug:Laos
uk:Лаос
ur:لاؤس
ug:لائوس
za:Lao
uz:Laos
vi:Lào
vo:Laosän
fiu-vro:Laos
zh-classical:老撾
war:Laos
wo:Réewum Lawos
wuu:老挝
yo:Láọ̀s
zh-yue:Laos
diq:Laos
bat-smg:Lauosos
zh:老挝

GNU/Linux


::''Denne artikkelen handler om en familie komplette operativsystemer. Se Linux-kjernen for en artikkel om Kjerne (operativsystem) i operativsystemene.''
GNU/Linux er en familie fri programvare operativsystemer.
''Linux-kjernen'' er egentlig navnet på Kjerne (datamaskiner) i operativsystemene, men brukes ofte i dagligtalen om hele systemet. ''GNU''-verktøyene utgjør sammen med Linux et fullstendig system.
Maskoten til Linux er pingviner Tux, mens GNU har en Gnuer som maskot.

Historie


Fil:Richard Matthew Stallman.jpeg fra omslaget av O'Reilly boken.]]

GNU var først


:''Hovedartikkel: GNU''
Den 27. september 1983 annonserte Richard Stallman det ambisiøse GNU, med mål om å skape et fullstendig fritt operativsystem datakompatibilitet med Unix. Han hadde sagt opp jobben sin ved MIT og innledet GNU-prosjektet sammen med andre programmerere som delte hans visjon. De ville ikke umiddelbart skape et operativsystem uten å ha annen nødvendig programvare slik at det skulle bli mulig å anvende en datamaskin helt uten proprietær programvare.
I løpet av 1980-årene skapte prosjektet tekstredigereren Emacs, kompilatoren GCC (som den gangen kun kompilerte C (programmeringsspråk)) og et stort antall andre programmer. Imidlertid hadde GNU ennå ikke utviklet Kjerne (operativsystem) i systemet, GNU Hurd. Da Linux dukket opp på begynnelsen av 90-tallet skulle det fortsatt drøye over et decennium innen det første programmet kunne kjøres ved hjelp av Hurd.
Fil:Linus Torvalds.jpeg, skaper av Linux-kjernen.]]

Så kom Linux


:''Hovedartikkel: Linux-kjernen''
I 1990 studerte Linus Torvalds informatikk ved universitetet i Helsingfors i Finland. Torvalds brukte opprinnelig Minix på datamaskinen sin, et enkelt operativsystem utviklet av Andrew Tanenbaum til undervisningsformål. For å sørge for at Minix forble et enkelt system egnet til undervisning ville ikke Tanenbaum legge til utvidelser til Minix. Dette var bakgrunnen for at Linus startet utviklingen av Linux.
I 1991 skapte Torvalds en Unix-liknende kjerne for Personlig datamaskin-datamaskiner som han slapp fri på Internett. Fra begynnelsen var den ikke ment for allmenn bruk, da hovedmålet til Torvalds var å lære om sammensetningen i operativsystemer. Linux-kjernen, som skulle bli oppkalt etter sin skaper, ble den puslebiten som hadde vært savnet i GNUs operativsystem. Kombinasjonen ble raskt populær, men Linux har på tross av det aldri blitt inkludert i GNU-prosjektet, men blitt utviklet separat.
Etter en rekke utgivelser og koordinering via nyhetsgrupper ble versjon 1.0 sluppet den 14. mars 1994. Neste versjon ble nummer 1.2, som ble sluppet i mars 1995. Siden da har oddetall-versjon vært ustabile utviklingsversjoner, mens partalls-minor-versjoner har vært stabile offisielle utgaver.
Etter dette gjorde kjernenummereringen et stort hopp på grunn av endringer og tillegg. Linux 2.0 var langt bedre på Datanett, og den hadde også støtte for bruk av flere prosessorer, ''SMP''. Også andre deler av kjernen ble optimalisert med tanke på ytelse.

Nåtid


Selv om Torvalds blir sett på som Linuxkjernens far og skaper, er mesteparten av koden et resultat av en åpen kildekodedugnad med flere tusen utviklere som gjennom lang tid har bidratt til å skape dagens system. Sentrale enkeltpersoner, som Torvalds, har i dag først og fremst et overordnet ansvar i tillegg til å bidra med kode der det er nødvendig. Undersøkelser viser at omtrent to tredjedeler av kildekoden i Linux-kjernen skrives av folk med tilknytning til IT-industrien, mens resten skrives av frivillige<ref>.
</ref>
Linux ble lenge utviklet av utvalgte individer og entusiaster, men nå deltar også et antall større bedrifter i utviklingen, enten direkte gjennom sine egne ansatte, eller gjennom finansiering eller bidrag av ulike typer. IBM, Intel, Sun Microsystems, SGI, Hewlett-Packard og Novell er noen av bedriftene som satser på Linux, og som ser det som en framtidens mulighet. Motivene varierer, men ofte nevnes fleksibiliteten, muligheten til å påvirke, lave kostnader og det å unnvike Microsofts agenda.
Fra begynnelsen var det kun tenkt at Linux skulle kjøres på Intels 80386-prosessorer og dens kloner og etterfølgere, men etterhvert har både kjernen og systemet blitt portering til nesten alle tenkelige og tilgjengelige system, i visse tilfeller bare «for å se om det går», etter den typiske hacker-mentaliteten. Blant annet finnes Linux på
Playstation, iPod, Xbox Amiga og Nintendo DS for å nevne noen av de mer uvanlige eksemplene. I dag anvendes operativsystemet også i mobiltelefoner og PDA, ettersom selve kjernen kan holdes veldig liten og ressurs-nøysom.

Navnestriden


Operativsystemet kalles ofte kort og godt «Linux», selv om «GNU/Linux» forsvares av dem som vil gi rettmessig erkjenning til GNU-prosjektet. Richard Stallman og Free Software Foundation insisterer på det sistnevnte begrepet og har til og med et syn på fri programvare som skiller seg noe fra den mer pragmatiske holdningen hos Linus Torvalds og andre.
Arbeidet til GNU og Free Software Foundation med å promotere fri programvare har vært en viktig faktor i gjennombruddet til GNU/Linux de siste ti årene. Torvalds og Stallman har hverandre å takke for utbredelsen av både GNUs programvare og Linux-kjernen. Fortsatt er det uenighet om hva som er det korrekte navnet.
På tross av navnestriden har «Linux» blitt den dominerende benevnelsen på systemet, særlig i dagligtalen. I skriftspråk er det en jevnere fordeling.

Milepæler


Fil:Unix history.svg-systemer. Linux er et Unix-likt system, men kildekoden stammer ikke fra originalen, Unix.]]

Bruksområder og markedsandeler


GNU/Linux kan brukes på et utall ulike måter, både grensesnitt og tema kan variere mye mellom ulike Linux#Distribusjoner med forskjellige generelle eller spesialiserte bruksområder.

Personlige datamaskiner


GNU/Linux har «vokst opp» og modnet betydelig de senere årene, kanskje delvis takket være flere større bedrifter som har begynt å satse på GNU/Linux og tildelt personale og ressurser til kjedeligere oppgaver som hobbyutviklere gjerne overser.
I dag er de større skrivebordsdistribusjonene veldig anvendelige med gode oversettelser til en stor andel av verdens språk, spesielt for sentrale programmer. Det finnes et stort utvalg av programmer for både underholdning og mer seriøst arbeid. Det kan hevdes med et visst monn at det ikke er så stor forskjell på brukervennligheten til Microsoft Windows, Macintosh eller GNU/Linux på skrivebordsmaskiner, men at problemene derimot er av ulik art.
Det meste som skrives av fri programvare skrives enten spesifikt til GNU/Linux og Unix-liknende POSIX-kompatible slektninger eller plattformuavhengig. I dag finnes det programmer med fri og åpen kildekode til GNU/Linux som kan erstatte omtrent alt som finnes av proprietær programvare til Windows eller Mac OS.

Tjenere


Historisk sett har Linux hovedsakelig blitt benyttet som operativsystem for tjenere og har blitt en markedsleder innen dette området. Netcraft rapporterte i september 2006 at 80 prosent av de mest pålitelige vevhotellene kjører Linux på deres vevtjenere. Dette er på grunn av GNU/Linux' relative stabilitet og høye oppetid, og at skrivebordsprogramvare ofte er overflødig på tjenere. Både ''Enterprise''- og ''ikke-Enterprise''-distribusjoner benyttes for tjenere.
GNU/Linux er hjørnesteinen i LAMP kombinasjonen (Linux, Apache (webserver), MySQL, Perl/PHP/Python) som har blitt populært blant utviklere og er en av de vanligste plattformene for Internet-sider.
GNU/Linux er vanlig å benytte som operativsystem for superdatamaskiner. I juni 2007 kjører 77,8 prosent av verdens 500 kraftigste datasystemer GNU/Linux.
Fil:Sharp Zaurus.jpg

Forbrukerelektronikk


Siden GNU/Linux støtter så mange forskjellige CPU har det blitt populært for produsenter av håndholdte enheter, mobiltelefoner og lignende å benytte et Linuxbasert operativsystem. Fri programvare gjør det også enkelt og kostnadseffektivt å tilpasse programvaren. Innen forbrukerelektronikk generelt, slik som rutere og annet nettverksutstyr, spillkonsoller, TV apparater, MP3-spillere og husholdningsutstyr er det ventet at GNU/Linux vil bli en dominerende operativsystemaktør.
GNU/Linux har blitt en stor konkurrent til det proprietære Symbian OS som finnes i mange mobiltelefoner (16.7 prosent av smarttelefoner solgt over hele verden i løpet av 2006 benyttet Linux), og det er et alternativ til Windows CE og Palm OS på håndholdt enhet. Den populære digitale video-opptakeren TiVo bruker en versjon av GNU/Linux. Flere brannmur og router, -inkludert flere fra Linksys, bruker Linux og dets avanserte brannmur- og rutermuligheter. Korg OASYS og Yamaha Motif musikkarbeidsstasjoner kjører også GNU/Linux.
50 prosent av asiatisk forbrukerelektronikk valgte GNU/Linux i 2003 og 63 prosent av prosjektene for 2004 planla i 2003 å bruke GNU/Linux. I tillegg kjører noen SEGA arkade-maskiner, spesifikt Sega Lindbergh, GNU/Linux.
I 2007-2008 dukket det opp et "nytt" segment i PC-markedet. Små, lette og billige bærbare PC-er dukket opp fra produsenter som ASUS, Acer og MSI. Disse maskinene er ofte levert med GNU/Linux som standard.

Programvare


Grafiske grensesnitt


Fil:Kde350sv.png
I GNU/Linux er det meste bygget opp i lag, fra kjernen og utover finnes det ulike programmer som bygger på hverandre og tar ansvar for hver sin oppgave; sånn er det også i spørsmålet om grafikk og grensesnitt. Det er mulig å ha flere valgbare skrivebordsmiljø på et GNU/Linux system, og de fleste programmene fungerer omtrent likedan uansett hvilket grafisk miljø som velges. Det omvendte gjelder også, for eksempel brukes GNOME også i andre operativsystemer.

Tekniske fakta


Lengst nede i systemet ligger driver-rutinene og kommuniserer med grafikkkortet ved hjelp av kjernen. I neste lag ligger et vindussystemet X som i de fleste distribusjoner i dag er Xorg, som også kalles X11 eller X-server. Vindussystemet har ansvar for de aller mest grunnleggende oppgavene når det gjelder å håndtere og tegne opp grafikk på skjermen.
En annen egenskap er at vindussystemet fungerer som en tjener-klient model. Det vil si at vindussytemet ikke trenger å kjøre på den maskinen selve programmene kjører. I praksis vil det bety at man kan kjøre en terminal som kun vise vinduer/grafikk mens selve maskinen programmene kjører på befinner seg et annet sted i verden.
Linux er også hyppig brukt på noen av de største og kraftigste superdatamaskinene i verden.
Over X11 finnes det vanligvis i dag et komplett skrivebordsmiljø som inkluderer mer avansert vindusbehandler, innstillinger og regler for hvordan systemet skal oppføre seg, menyer, paneler og aktivitetsfelt. Det er også vanlig at nødvendige programmer som filbehandling, kalkulator, tekstbehandling, nettleser, mediespiller og lignende følger med.

Skrivebordsmiljø


Fil:Xgl cube.png. ]]
De vanligste skrivebordsmiljøene i dag er GNOME, KDE og Xfce, likhetene mellom disse er større en forskjellene, og alle tre bygger på samme prinsipper om vinduer, knapper, ikoner og skrivebord. Disse danner basen for det grafiske skrivebordet som andre grafiske programmer kjører på toppen av i GNU/Linux. Skrivebordsmiljøene er dessuten laget slik at programmer som er laget for ett skal fungere like godt i et annet. De fleste grafiske miljøer for GNU/Linux har arvet noen funksjoner fra sine forgjengere i Unix-verden, blant annet muligheten til å benytte flere virtuelle skrivebord. Mindre populære skrivebordsmiljø er blant andre Enlightenment, EDE og XPDE. Det finnes dessuten GNU/Linuxversjoner av eldre vindussytemer som TWM og FVWM.

Neste generasjon


Det finnes 3D-akselererte grafiske miljø for GNU/Linux, hvor systemet utnytter OpenGL for å tegne opp vinduer og skrivebord. Det mest kjente alternativet er Compiz som utvikles i samarbeid med Novell. Dette gir muligheten til å ta i bruk avanserte effekter med tredimensjonale skrivebord, gjennomsiktige og geleaktige eller roterende vinduer., men det gir også systemet flere tilgjengelige minne og prosessor-ressurser fordi alle grafiske beregninger isteden legges over på grafikkortet. XGL er fritt tilgjengelig og anvendbart også i dag, selv om det fortsatt regnes som eksperimentelt.

Surfe på nettet


Å surfe på nettet har blitt den kanskje vanligste aktiviteten på personlige datamaskiner i dag, så det er viktig at et operativsystem har en bra nettleser. Mozilla Firefox har blitt en veldig vanlig nettleser, og er standard i mange distribusjoner. GNOMEs standard nettleser er Epiphany, som er en svært god nettleser, basert på samme base som Firefox, men som har en del nytenkning når det gjelder favoritter og surfing. KDE kommer med Konqueror som er basert på Webkit, som også ligger til grunn for Apples Safari. Forøvrig finnes også Opera (nettleser), som er gratis og annonsefri, men proprietær programvare. Det er også mulig å kjøre Internet Explorer via Wine eller Crossover, men det er mest anvendbart til webdesign og -utvikling. Det finnes forsåvidt også en rekke CLI nettlesere, som Lynx (nettleser), w3m og Links, som kan være praktiske for de som av en eller annen grunn ikke anvender seg av et skrivebordsmiljø.

E-post


Like viktig er det å kunne lese og sende e-post, og her finnes det også et antall programmer å velge mellom. Mozilla Thunderbird er et søsterprosjekt til Firefox og har blant annet innebyggede funksjoner for å håndtere spam-post. Evolution er et program for e-post, kalender og adressebok utviklet av Ximian og Novell og er standard e-postleser i GNOME. Evolution kan koble seg til Microsofts Exchange og har en del innovative funksjoner for sortering og søking i posten. KDE tilbyr klienten KMail og Kontact. Forøvrig finnes det også et antall tekstbaserte klienter, som Mutt og Pine. Dessuten fungerer vevbaserte tjenester som Gmail og Hotmail som vanlig i alle de vanlige nettleserne.

Kontor


De fleste brukere behøver en eller annen form for programvare for kontorarbeid, om ikke annet fordi det er så vanlig at andre mennesker sender dokumenter i Microsoft Word eller Excel-format. OpenOffice.org er en fri programvare kontorpakke som kan åpne alle Microsoft Office-dokumenter og lagre dem tilbake i samme format. OpenOffice.org er også et av de vanligste programmene på GNU/Linux, da mange moderne skrivebordsdistribusjoner inkluderer det som en del av standardinstallasjonen, ellers finnes det tilgjengelig for enkel installasjon. KDE har sin egen programvarepakke for kontorarbeid, KOffice som også inkluderer alle vanlige programmer brukeren kan forvente seg. Likeså har GNOME kontorprogrammer i form av AbiWord, Gnumeric og GNUcash. Sistnevnte kombinasjon kalles ofte for GNOME office.
OpenOffice.org kan lagre direkte til PDF uten ekstra utvidelsesprogrammer. Når det gjelder å lese og skrive ut PDF, finnes de frie programmene Evince i GNOME og KPDF i KDE. Evince kan forøvrig lese mer enn PDF, for eksempel Postscript, Microsoft Office PowerPoint og komprimerte avisformater, med flere. Dessuten finnes også det proprietære Adobe Reader for GNU/Linux.

Chatting og lynmeldingsklienter


De vanligste programmene for å chatte med under GNU/Linux er Pidgin (programvare) i GNOME-baserte systemer og Kopete for KDE. Begge programmene støtter alle de vanligste protokollene, som MSN, ICQ/AIM, Jabber/Google Talk, Yahoo og IRC. I disse programmene kan brukeren ha kontakter fra forskjellige protokoller eller ulike brukerkontoer i samme kontaktliste og slipper dermed å ha flere programmer åpne samtidig.
Det finnes som vanlig mengder av alternative og spesialiserte programmer, som aMSN, Licq, Centericq eller X-Chat, slik at den som ikke føler seg helt bekvem med de vanligste kan med fordel prøve flere alternativer.

Musikk og Video


Juridiske problemer med programvarepatenter


Det finnes et stort antall avanserte og kompetente avspillere for GNU/Linux. Men det finnes problemer på dette området når det gjelder ulike formater og medieformat som begrenses av programvarepatenter i blant annet USA. Bedrifter som sitter på disse patentene vil ha betalt for retten til å benytte deres format. Linuxdistributører må betale per lisens for at brukeren skal ha rett til å spille av mediene med sin spesifikke variant av GNU/Linux. Det gjør blant annet Linspire og Xandros, samt flere av de andre bedriftene som har kommersielle versjoner av sine distribusjoner. Det finnes også amatørvarianter som uttrykkelig sier at at en lisensstrid som foregår langt unna deres land på grunnlag av patenter på en type produkter som på prinsipielt grunnlag ikke burde eller kan patenteres i deres land ikke angår utgiverne, og som derfor gir ut distribusjonen sin inkludert støtte for proprietære medieformater, som for eksempel Sabayon og Linux Mint.
Fil:Rhythmbox on Ubuntu.png
De som ikke tar betalt eller som ikke vil betale ligger dårligere an. I beste tilfelle befinner brukeren seg i en juridisk gråsone om man gjør noe så elementært som å spille av en DVD eller en MP3 i USA. Mange distribusjoner inkluderer derfor ikke støtte for disse og andre kommersielle formater, som for eksempel Microsofts og Apples begrensende formater. Der er allikevel mulig og kanskje også helt vanlig at brukere selv installerer denne støtten i etterkant. I de fleste land (også i Norge) er det nemlig helt lovlig om en privatperson skaffer seg denne støtten for personlig bruk.
I mange tilfeller innebærer altså for eksempel patenterte codecer mest noen ekstra tiltak før systemet fungerer fullt ut. Vil brukeren påvirke situasjonen kan denne selv isteden anvende åpne format som Ogg, Vorbis og Xvid og engasjere seg for å stoppe programvarepatenter i EU.

Musikkspillere


Rhythmbox er en iTunes-klone med støtte for musikkbibliotek, nettradio og iPod.
XMMS er en klassisk Winamp-klone som har hengt med i mange år.
Beep Media Player er en modernisert versjon av XMMS.
Fil:Totem-sv-screengrab.png 1.2.1 på svensk i Debian.]]
JuK er en jukebox for KDE.
AmaroK er en moderne musikkspiller for KDE.

Videospillere


Totem (programvare) er GNOME-prosjektets mediespiller.
MPlayer er en gammel og tro kjenning i UNIX-sammenheng, som kan anvende codecer fra Windows.
VLC media player finnes også til Windows og Mac OS, og er kjent for å kunne spille av nesten hva som helst uten å trenge ekstra codecs.
xine er en annen vanlig spiller som har vært med lenge. Kan også anvende Windows-codecs.
Kaffeine er en spiller for KDE som anvender xine for å spille av film.

Kommandolinje


Fil:Gnome Terminal bash command line.png viser et enkelt program, skrevet i Ruby.]]
En stor del av GNU-systemet består av de programmene som brukes for å utføre vanlige Unix-kommandoer. På GNU/Linux-system, som på alle andre Unix-liknende systemer, har man tilgang til disse via et tekstgrensesnitt og en CLI eller ''skall'' (engelsk: «shell»). Man kan la systemet starte uten grafisk grensesnitt og bare bruke skallet, vanligere er det at man har kommandoskallet tilgjengelig i et eget vindu. De vanlige Unix-kommandoene utfører funksjoner som å flytte, kopiere og slette filer og kontrollere og styre de programmene som kjøres av systemet. Et moderne skrivebordsmiljø kan i prinsippet erstatte kommandoskallet helt, men mange brukere ser at et tekstbasert grensesnitt er kjappere for visse typer jobber.
Administratorer av tjenere kobler seg ofte til andre datamaskiners skall over Datanett eller Internett via grensesnittet Secure Shell. Det er vanlig at vevhoteller som benytter GNU/Linux eller BSD tilbyr denne slags tilkobling til sine kunder, hvilket gjør at brukeren kan arbeide smidigere enn via FTP. I visse tilfeller er det dessuten tillatt å kjøre og kompilere programmer; og å ha tidsplanlagte kjøringer i denne kontoen.
Bash er det absolutt vanligste skallet i dag, selv om det finnes et antall andre med spesialisert funksjonalitet, som C skall og Z skall.

Spill


Det finnes ikke like mange store dataspill til GNU/Linux som til konsollsystemer eller Windows. Det er vanlig å anta at spillutviklere ofte er av den oppfatning at de fleste som har tilgang til GNU/Linux også har tilgang til Windows, slik at de anser kostnaden å være for høy for å utvikle en kompatibel versjon. Men det finnes noen titler, ''http://icculus.org/lgfaq/gamelist.php Linux Gamers' Game List'' er en lang, men selektiv liste; og ''http://www.happypenguin.org/ The Linux Game Tome'' er en database med mange oppføringer som er mindre selektiv, som også har brukerkommentarer og brukerrangeringer.
Derimot er tilgangen til små enkle frie spill, for eksempel ulike kortspill og andre puslespill, god; – som er til stor glede for den som bare vil spille noen minutter.
Det er også vanlig at spillutviklere anvender seg av proprietære formater og API (programmering) som DirectX, som GNU/Linux ikke har naturlig støtte for (men se eget avsnitt lenger nede). Dette kan innebære at det kan være et for stort og dyrt arbeid for en bedrift å gjøre om spillet til en annen plattform dersom dette ikke var planlagt i begynnelsen. Men det finnes i dag ingen tekniske begrensninger i maskinvare eller driverrutiner som hindrer moderne spill fra å kjøre like bra som på andre plattformer. Om utviklerne anvender seg av ISO som OpenGL og OpenAL eller av en spillmotor (som SDL eller Ogre3D) som kan håndtere både disse og proprietære formater, kan en konvertering være veldig enkel å gjøre, spesielt om den ble planlagt fra begynnelsen av.
Linux virker dessuten på flere spillkonsoller, inkludert Xbox, PlayStation 2, PlayStation 3 og Nintendo GameCube, som kan gi spillutviklere uten en kostbar proprietær spillutviklingspakke tilgang til disse konsollenes maskinvare.

Konverteringer


Fil:Freeland2-big.png
Tross alt hender det at konverteringer gjøres, enten at et bedrift av ulike årsaker vil støtte GNU/Linux-plattformen eller at de slipper kildekoden fri programvare, og uavhengige hackere porterer spillet. Vanligvis slippes ikke øvrige ressurser som grafikk og lyd fritt, da må spilleren fortsatt eie en kopi av originalarbeidet for å kunne spille konverteringen.
Id Software slapp for noen år siden kildekoden til Doom under GNU General Public License og det finnes et antall prosjekter som har utviklet spillmotoren videre. Samme datafiler som ble benyttet til originalspillet kan derfor nå anvende for å spille Doom på et GNU/Linux-system. Siden har Id begynt å slippe flere titler som Quake 4 og Doom 3 direkte i Linux-versjoner og dessuten bruker de å slippe kildekoden til spillene etter at det har gått noen år, blant annet finnes Quake III Arena tilgjengelig på denne måten. I samme sjanger har også Epic Games sluppet flere spill fra Unreal-serien for Linux, men uten kildekode.
I noen tilfeller gjenskaper uavhengige utviklere et spill uten å ha tilgang til kildekoden, et eksempel på dette er OpenTTD som er en helt frittstående implementasjon av Transport Tycoon Deluxe, Freeciv i Civilzation-sjangeren og Lincity. Begge disse har senere blitt utviklet videre med stadig bedre funksjoner og mer balanserte regler enn originalen. ''The Ur-Quan Masters'' er et annet eksempel.

Spill laget for GNU/Linux


Fil:Fretsonfire4.png, et musikkspill hvor spilleren "simulerer" gitarspilling]]
Kommersielle storspill som er laget med Linux i tankene er fortsatt veldig sjeldne, utenom noen få eksempel som Id Software. Derimot finnes det en stor mengde spill, kommersielle så vel som frie, skrevet av hobbyister verden over. Det finnes også et og annet prosjekt under utvikling som sikter på å bli stort, PlaneShift for eksempel har som mål å skape et fullskala MMORPG basert helt og holdent på fri kildekode. Verdt å nevne er også åpne og frie danse/rytme/musikkspill som StepMania og Frets on Fire, spesielt da den førstnevnte uttrykkelig er ment å spilles med originalspilltypens kontroller, i dette tilfellet en dansematte. Også Frets on Fire kan ved hjelp av forskjellige adaptere spilles med Guitar Heros gitarliknende kontroller.
Det er få originale frie spill med åpen kildekode som har oppnådd nevneverdig bemerkelse, men noen eksempler er ''NetHack'' og ''Tux Racer''.

Windowsspill i Linux


Uavhengige bedrifter har også tatt på seg oppgaven med å portere prominente Windowsspill til Linux etter spillenes initielle slipp. Loki Software var den første slike porteringsbedriften, grunnlagt i 1998 og overgått av Linux Game Publishing i 2001. Wine og den kommersielle avstikkeren Cedega lar mange Windowsspill kjøre under Linux og virtuelle maskiner og arkitekturemulatorer tilbyr kompatibilitet for spill som er laget for andre plattformer. Eksempler på slike er ScummVM og DOSemu.
Mange Windowsspill kan spilles i Linux helt eller nesten helt uten ytelsestap ved hjelp av Wine og Cedega (som baseres på Wine, men har bedre støtte for mange spill, men koster penger). Wine står for «Wine Is Not an Emulator». Begge har en utbredt støtte for DirectX og Cedega har også spesifikke avtaler med spillutviklere for å kunne håndtere kopibeskyttelser korrekt.
Det finnes også ulike spesifikke emulatorer som MAME, DOSBox og DOSEMU for MS-DOS og ScummVM for LucasArts gamle eventyrspill, som kan hjelpe spilleren å spille eldre spill.

Programmering


I et visst antall år ble GNU/Linux utviklet i mangt og meget og av hacker som skrev programmer og funksjoner for å oppfylle sine egne behov og det er først de senere årene som fokus har blitt lagt på å skape et anvendbart operativsystem for alle og enhver. Med den bakgrunnen er det ikke å forvente annet enn at det finnes mange programmer for utvikling og støtte for et utall programmeringsspråk.

Kompilerbare språk


GNU Compiler Collection er en samling kompilatorer og tilhørende programmer som kan kompilere et antall ulike programmeringsspråk, som C, C++ (G++), Java (GCJ), Ada (GNAT), Objective-C, Objective-C++ og Fortran (GFortran). Det er også tilgjengelig støtte for Modula-2, Modula-3, Pascal, PL/I, D, Mercury, VHDL gjennom utvidelser. Selv om det finnes flere kompilatorer tilgjengelig for Linux, har GCC blitt standarden og følger med alle GNU/Linux distribusjoner.
En vanlig installasjon av GNU/Linux kommer også støtte for en lang rekke med frie skall-skript, blant andre, BASH, DASH, RC, BeanShell, Python skall, Ruby skall, CSH, KSH, PDKSH, ZSH, ASH.
Kombinasjonen av alle disse fri programvare verktøyene gjør GNU/Linux til en egnet plattform for programmering og programvare utvikling.

Skriptspråk


GNU/Linux, som alle UNIX-like miljøer har en sterk tradisjon for å bruke skriptspråk for å gjøre arbeidet og livet lettere. Skript er programmer som er skrevet i språk som kan tolkes under kjøringen, hvilket gir et langsommere program, men mye mer fleksibel og effektiv utvikling. Kjente eksempler som det finnes støtte for i GNU/Linux er Perl, Python og Ruby, men også mindre kjente skriptspråk som BASH, DASH, RC, BeanShell, CSH, KSH, PDKSH, ZSH, ASH finnes det støtte for.

Programmering for Internett


Fil:Nvu Svenska Wikipedia.png
Da Internett ble vanligere begynte mange å bruke skript for å skape dynamiske nettsider og koble innholdet til databaser og logikk. Dette er fortsatt vanlig, selv om spesialiserte språk som PHP har blitt vanligere. Linux og Perl, Python eller PHP, sammen med vevtjeneren Apache HTTP Server og databasetjeneren MySQL blir ofte forkortet til LAMP og er en av de vanligste plattformene for vevhotell og nettsider. Nå for tiden skrives til og med ganske mange programmer direkte i skriptspråk, da det finnes koblinger til forhåndskompilerte grafikk og vindusbibliotekter, og selve logikken som skriptet har ansvaret for utgjør en forsvinnende liten del av køretiden. For de som av en eller annen grunn sverger til asp, finnes dessuten Mono.

Utviklingsmiljøer og andre programmer


Samtidig finnes det kraftige frie programmeringsverktøy, slik som Emacs og Vim, og nyere integrerte utviklingsmiljø, slik som KDevelop, MonoDevelop, Eclipse, Gambas. En standard Ubuntu installasjon har 4287 tilgjengelige støttebibliotek via pakkesystemet 18. juli 2007.
Det finnes et antall utviklingsmiljø for GNU/Linux, blant andre KDevelop, MonoDevelop, Eclipse, Anjunta og Gambas, selv om mange isteden anvender seg av avanserte tekstbehandling som Emacs, Vim og Kate.
For å jobbe med HTML og designe nettsider fines Nvu og Quanta Plus som kan jobbe med WYSIWYG («hva du ser er hva du får») eller direkte med koden, eller veksle mellom disse metodene. For den som bare vil skrive ren kode direkte, finnes blant annet Bluefish som har mange funksjoner for HTML og PHP. Dessuten har de fleste avanserte tekstredigeringsprogrammene mer eller mindre støtte for dette.

Kjøring av Windows-programmer i GNU/Linux


Mange brukere har behov for å kjøre Windows-programmer. De enkleste løsningene er Wine, som er fritt og gratis, og de kommersielle programmene Crossover og Cedega. Disse gjør programmene kompatible ved å reimplementere Windows' API (programmering) innenfor GNU/Linux. Mange programmer kan i dette miljøet kjøre like raskt som på en Windows-maskin, og i enkelte tilfeller raskere. Styrken ved denne løsningen er at programmene ikke krever en installasjon av Windows, og dermed heller ingen Windowslisens. Svakhetene er at det ikke er et 100&nbsp;% kompatibelt system.
En annen mulighet er Win4Lin, et kommersielt program som konverterer Windows' API slik at den kjører innenfor GNU/Linux fremfor å reimplementere denne. Dette krever at Windows er installert, ikke som operativsystem men som et program i Linux. Windows kjøres så i et vindu, og i dette vinduet kan man åpne alle Windows-applikasjoner. Programmet støtter alle versjoner av Windows, til og med XP, men det er per august 2005 fortsatt problemer med å bruke det i et nettverksmiljø dersom man må gjennom en mellomleddstjener.
Et tredje alternativ er å bruke en virtualisering, hvor man kjører hele Windows fra GNU/Linux. Svakheten med en slik emulatorløsning er at man kan få kraftig nedsatt hastighet. Man må installere Windows for at dette skal fungere. Windows-programmer som kjøres på denne måten kan ikke integreres i GNU/Linux-skrivebordet, slik at man f. eks. ikke kan kopiere tekst fra et Windows-program til et GNU/Linux-program slik man kan i Wine og i Win4Lin.

Brukerstøtte


GNU/Linux har et veldig aktivt brukermiljø. Mange GNU/Linux-brukere organiserer seg i LUG der de jevnlig møtes og arrangerer for eksempel foredrag eller presentasjoner.
Det finnes mange nettforum hvor brukere kan legge ut problemene sine. Et par eksempler er engelskspråklige ''LinuxQuestions.org'' og ''Ubuntu Forums''. Man kan også bruke IRC for å komme i kontakt med GNU/Linux-brukere. Ved å gå inn i kanalen #linux, som finnes på de aller fleste nettverk, vil man kunne treffe folk som er villige til å hjelpe.
Det finnes dessverre svært få brukerstøtteløsninger som er tilgjengelig for alle. De to ovennevnte metodene innebærer som regel å gi informasjon om problemet ditt ut, enten til E-postlister eller i annen form, et sted hvor enhver tilfeldig person kan lese det. Microsofts Alistair Baker har spilt på dette sammen med Bill Gates i et BBC-intervju, hvor han spør om man virkelig vil ha sikkerhetsproblemet med PC-en sin lagt ut og drøftet av allmennheten. Det som er fordelen med slike metoder er at man kan få hjelp av mange, kanskje flere titalls, personer på samme tid. Det går også enkelte ganger fortere enn for eksempel å spørre kundestøttetjeneste, siden man spesielt på IRC ofte får svar veldig fort, i tillegg til live-hjelp.

Opphavsrett


Både Linuxkjernen og GNU-systemet er lisensiert under GNU General Public License (GPL). Dette innebærer at programvaren kan spres fri programvare (gratis eller mot betaling), så lenge kildekoden gjøres tilgjengelig og distribuerte programmer og eventuelle endringer fortsatt blir underlagt GPL. Det er en bred oppfatning om at denne lisenspraksisen, kalt ''copyleft'', er årsaken til GNU/Linux-kombinasjonens framgang. Liknende systemer, som for eksempel BSD, har en lisens som tillater spredning av endrede versjoner, men krever ingenting i forhold til hvorvidt endringer gjøres fritt tilgjengelig. Linus Torvalds har i et intervju sagt om avgjørelsen å slippe Linux-kjernen under GPL at det var «det beste han noengang har gjort».

Distribusjoner


Et GNU/Linux-system består av svært mange programmer – inntil flere tusen. En distribusjon er en samling av slik programvare i tillegg til selve Linux-kjernen.
I hovedsak finnes det to typer distribusjoner, generelle og spesialiserte. Generelle distribusjoner er en type distribusjoner som er ment å kunne brukes til alle slags oppgaver. Disse inkluderer vanligvis bare det aller viktigste man trenger for å komme i gang i standardinstallasjonen. Debian, Gentoo og Slackware er eksempler på generelle distribusjoner. De generelle distribusjonene anbefales vanligvis ikke til nybegynnere, fordi de krever en ''betydelig'' høyere terskel å sette seg inn i. Nybegynnere kan gjøre tilværelsen lettere for seg selv, og bedre sjansene sine for å trives med distribusjonsvalget om de velger en ''spesialisert distribusjon,'' slik som Ubuntu (operativsystem), OpenSUSE eller Sabayon.
De ulike spesialiserte distribusjonene har ulikt fokus; noen er spesielt tilpasset bruk på tjenermaskiner, mens andre er rettet mot hjemmebrukere. Disse distribusjonene inneholder et rikt utvalg av programvare i standard-installasjonen. De ulike distribusjonene, prøver i forskjellig grad å tilpasses til forskjellige brukergrupper, for eksempel kontormennesker, barn og de som er vant til Windows. Dermed oppleves forskjellige distribusjoner forskjellig av ulike brukere i forhold til brukervennlighet.
De fleste GNU/Linux-distribusjonene er fritt tilgjengelig og gratis da mesteparten av programvaren som er inkludert er lisensiert under GNU GPL, mens resten av programvaren vanligvis er lisensiert under andre frie lisenser.
For å forhindre at de forskjellige distribusjonene fjerner seg fra hverandre i løpet av utviklingen er ''Free Standards Group'' opprettet. Denne organisasjonen setter en felles standard for alle distribusjonene, Linux Standard Base (LSB). LSB blir støttet blant annet av Red Hat, Novell (SUSE), og Asianux.

Distributørøkonomi


Konkurransemarked


Det som karakteriserer det marked for GNU/Linux-distribusjoner er at prisen på selve programvaren ofte er svært nær grensekostnaden ved å lage én ekstra kopi og distribuere den videre. Internett har ført til at denne grensekostnaden er null for programvare som distribueres via Internett. Lisensbetingelsene i GPL og andre fri programvare-lisenser gir hvem som helst som har mottatt en kopi av programvaren rett til å distribuere en ny kopi videre til hvem som helst. Dette har ført til at GNU/Linux-distribusjoner i dag, vanligvis kan distribueres helt gratis. Denne sammenhengen mellom grensekostnad og pris er det som karakteriserer et fri konkurranse. Fordi en distributør som tar seg betalt programvaren i dette markedet vil bli utkonkurrert av distributører som gir bort den samme programvaren gratis, tilbyr de fleste distributørene programvaren sin gratis. GNU/Linux-distributørene tjener pengene sine ved å tilby komplement (økonomi) tjenester og produkter.

Kundestøtte


De fleste GNU/Linux-distributørene tjener pengene sine ved å tilby kommersiell kundestøtte. Denne bedriftsmodellen medfører at det er en direkte sammenheng mellom kvaliteten på programvaren og behovet for å utnytte forsikringen som kundestøtten gir. For bedrifter er kundestøtte en forsikring mot nedetid (økonomi). Det bedriftene ønsker er derfor kombinasjonen god programvare og god kundestøtte, fordi én av delene vil ikke være tilstrekkelig for å sikre seg mot nedetid. risikoaversjon bedrifter kjøper både produkter og forsikring. Å tilby kundestøtte skaper dermed et incentiv til å øke kvaliteten på programvaren, fordi distributørene lever av kvaliteten til programvaren.

Lisenskostnader


Imidlertid er ikke alle distribusjonene gratis. Det kommer vanligvis av at de fleste proprietær programvare medieformater, slik som MP3 og Windows Media, i USA krever at alle som leverer støtte for disse må betale en lisensavgift til patentholderen. Noen amerikanske distributører forsøker å skaffe seg et konkurransefortrinn (økonomi) over konkurrentene ved å tilby støtte for slike formater. (Se Linspire og Xandros). Det innebærer at disse distribusjonene i alle tilfeller må koste penger, fordi grensekostnaden ved å distribuere én ekstra kopi vil øke fra null. Og da vil distributøren tape penger og gå konkurs ved å gi bort programvaren gratis. Disse distributørene forsøker å konkurrere på andre vilkår enn gratis-distributørene og kan derfor legge inn en grenseprofitt mellom grensekostnaden og prisen slik at de faktisk tjener penger på salget av programvaren. Disse distributørene kan i tillegg tilby andre komplementære tjenester og produkter, slik som kundestøtte.

Installasjon / Pakkesystem


De fleste GNU/Linux-distribusjonene baserer seg på et pakkesystem som lar brukeren søke etter og installere programmer, drivere, temaer, fonter og andre utvidelser enten direkte fra Internet eller fra lokale kilder som CD eller DVD. Noen av de mest kjente pakkesystemene er APT, Rpm (pakkeformat) og Portage. Blant pakkebehandlere med grafiske grensesnitt finner vi Synaptic og YaST.

Sikkerhet


I følge en studie gjort ved universitetet i Stanford i perioden 2000&ndash;2004 inneholdt Linux-kjernen 0,17 feil per 1000 linjer med kode. Totalt var det 985 feil i 5,7 millioner linjer med kode. Rapporten viser også at 90&nbsp;% av disse ligger i driver som er lenking (programmering) til kjernen. I følge William Guttman, direktør i SCC, inneholder typisk proprietær programvare mellom 20 og 30 feil per tusen linjer med kode. Det betyr at kildekoden i Linux-kjernen inneholder 150 ganger færre feil enn typisk gjennomsnittlig proprietær programvare.
GNU/Linux er et fiendtlig miljø å være i for virus. For at et Linux-virus skal kunne infisere kjørbare filer, må brukeren som aktiverer viruset ha skrivetilgang til filen. Det er vanligvis aldri tilfelle. Vanligvis eies programmer av «Superbruker» og brukeren kjører programmer fra en uprivilegert brukerkonto. Dess mindre erfaring brukeren har, dess mindre sannsynlig er det at brukeren har skrivetilgang til noen kjørbare filer. Selv hvis viruset infiserer et program som eies av brukeren, vil det bare kunne spre seg til andre filer som eies av brukeren og er begrenset til brukerens egen hjemmemappe. Programvare til GNU/Linux er vanligvis fri kildekode og spres derfor ikke i noen særlig grad ukontrollert i binærform, og kildekode er et tøft gjemmested for et virus som ikke ønsker å bli oppdaget. For at et datavirus, som biologiske virus, skal kunne spre seg effektivt må spredningsraten være høyere enn eliminasjonsraten. Hvis reproduksjonsraten faller under grensen for hva som er nødvendig for å erstatte den eksisterende populasjonen, er viruset dømt fra begynnelsen av, selv før nyhetene begynner å øke bekymringsnivået til potensielle ofre.

Gjenutviklingskostnader


En studie fra 2001 av Red Hat Linux 7.1 fant at denne distribusjonen inneholdt 30 millioner kildekode. Ved å bruke en COCOMO, fant studien at Red Hat Linux 7.1 ville krevd omtrent åtte tusen årsverk om den skulle blitt utviklet ved konvensjonelle proprietære metoder. I følge studien ville all denne programvaren kostet omtrent 1,08 milliarder år-2000-US-dollar å utvikle ved konvensjonelle proprietære metoder. Det tilsvarer omtrent 8,1 milliarder norske kroner.
Mesteparten av koden (71&nbsp;%) var skrevet i C (programmering), men mange andre programmeringsspråk var også benyttet: C++, Lisp, assembler, Perl, Fortran, Python (programmering) og forskjellige skall skript-språk. Litt over halvparten av alle linjene var kode som var lisensiert under GPL. Selve Linux-kjernen var 2,4 millioner linjer med kode eller ca. 8&nbsp;% av totalen.
I en senere studie viste de samme analysene for Debian GNU/Linux versjon 2.2 at denne inneholdt femtifem millioner kodelinjer og ville kostet 1,9 milliarder år-2000-US-dollar eller 14 milliarder norske kroner å utvikle med konvensjonelle metoder. En tilsvarende SLOC studie for Debian anno 2005 viste at den inneholdt 215 millioner linjer med kode, som tilsvarer en utviklingskostnad på ca. 58 milliarder norske kroner.
Debian Etch inneholder i følge en SLOC-studie fra 17. juni 2007 283 millioner linjer med kildekode (76,5 milliarder kroner), som til sammenligning i følge den samme studien er 7 ganger flere linjer enn Windows XP sine 40 millioner linjer med kildekode (10,8 milliarder kroner).

Se også


Liste over større Linux-distribusjoner
Liste over Linuxdistribusjoner

Referanser

Eksterne lenker


http://www.linuxguiden.no/ linuxguiden.no &ndash; Norsk side som inneholder mange artikler
http://tnldp.org/ tndlp.org &ndash; Dokumentasjon og brukerveiledninger på norsk
http://www.linuxbok.no/ linuxbok.no &ndash; Linux dokumentasjon – GPL versjon av Boken om Linux
http://linux1.no/ linux1.no &ndash; Linux nyheter og forum for hjelp på norsk
http://www.distrowatch.com DistroWatch.com &ndash; Utfyllende liste over distribusjonene
http://www.kernel.org kernel.org &ndash; Last ned siste (eller tidligere) versjon av Linux-kjernen
http://counter.li.org The Linux Counter &ndash; Oversikt over Linux-brukere
http://linuxiso.org linuxiso.org &ndash; Nedlastbare ISO-er av de fleste distribusjonene
Kategori:Linux
ace:Linux
af:Linux
als:Linux
am:ሊኑክስ
ar:جنو/لينكس
an:Linux
arc:ܠܝܢܘܟܣ
as:লীনাক্স
ast:Linux
az:Linux
bn:লিনাক্স
zh-min-nan:Linux
map-bms:Linux
be:Linux
be-x-old:Linux
bg:Линукс
bar:Linux
bs:Linux
br:Linux
ca:GNU/Linux
ceb:Linux
cs:Linux
co:Linux
cy:Linux
da:Linux
de:Linux
et:Linux
el:Linux
en:Linux
es:GNU/Linux
eo:Linukso
eu:Linux
fa:لینوکس
fr:Linux
ga:Linux
gl:Linux
ko:리눅스
hy:Լինուքս
hi:लिनक्स
hsb:Linux
hr:Linux
io:Linux
ilo:GNU/Linux
id:Linux
ia:Linux
os:Линукс
is:GNU/Linux
it:Linux
he:לינוקס
jv:Linux
kn:ಲಿನಕ್ಸ್
ka:ლინუქსი
csb:Linux
kk:Linux
ht:Linux
ku:Linux
lo:ລິນຸກຊ໌
la:Linux
lv:Linux
lb:Linux
lt:Linux
li:Linux
jbo:linuks
lmo:Linux
hu:Linux
mk:Линукс
mg:Linux
ml:ഗ്നു/ലിനക്സ്
mr:लिनक्स
arz:لينكس
ms:Linux
mn:Линукс
my:လင်းနပ်စ်
nl:Linux
nds-nl:Linux
ne:लिनक्स
new:लाइनक्स
ja:Linux
nn:Linux
oc:Linux
or:ଲିନକ୍ସ
uz:GNU/Linux
pa:ਲੀਨਕਸ
pnb:لینکس
km:លីនុច
nds:Linux
pl:Linux
pt:Linux
kaa:Linux
ksh:Linux (Bedriefsystem)
ro:GNU/Linux
qu:Linux
rue:Лінукс
ru:Linux
sah:Linux
sc:Linux
stq:Linux
sq:Linux
scn:Linux
simple:Linux
sk:Linux (operačný systém)
sl:Linux
szl:Linux
so:Linux
ckb:گنو/لینوکس
sr:Линукс
sh:Linux
fi:Linux
sv:Linux
tl:Linux
ta:குனூ/லினக்சு
tt:Linux
te:లినక్స్
th:ลินุกซ์
tr:Linux
udm:Linux
bug:Linux
uk:Linux
ur:لینکس
vec:Linux
vep:Linux
vi:Linux
fiu-vro:Linux
wa:Linux
war:Linux
wo:Linux
yi:לינוקס
zh-yue:Linux
zea:Linux
bat-smg:Linux
zh:Linux

Lillehammer


Fil:LillehammerDSC01504.JPG i Lillehammer Olympiapark fra 1994 ses oppe til venstre.]]
Lillehammer er en Norges kommuner sør for Gudbrandsdalen i Oppland, ved nordenden av Mjøsa. Den grenser i nord mot Øyer, i sørøst mot Ringsaker, i sør mot Gjøvik, i sørvest mot Nordre Land, og i vest mot Gausdal. Sentrum, Nordre/Søre Ål, Røyslimoen og Vårsetergrenda ligger på østsiden der Gudbrandsdalslågen renner ut i Mjøsa. Jørstadmoen, Fåberg og Rudsbygd ligger nord for Sentrum, og Vingnes på vestsiden av Mjøsa.
Lillehammer blir også kalt «dølabyen» ut fra sin sin beliggenhet ved inngangsporten til Gudbrandsdalen. Byen er den nordlige endestasjonen for DS «Skibladner».

Areal og befolkning


De fleste innbyggerne bor i sentrum, bydelene Busmoen, Nordre Ål, Søre Ål, Vingnes, Nybu, Jørstadmoen, Røyslimoen, Vårsetergrenda og Fåberg.
Lillehammer er administrasjonssenter i Oppland fylke. Tettstedet Lillehammer har }} innbyggere per . Kirkelig er Lillehammer prostesete i Sør-Gudbrandsdal prosti.

Historie


Lillehammer fikk kjøpstadrettigheter i 1827 og bystatus i 1842. Kjøpmann Ludvig Wiese har vært regnet som byens grunnlegger, og det ble reist en statue av ham på Lilletorget i forbindelse med byens 100-årsjubileum. Fram til midten av 19. århundre lå bebyggelsen hovedsakelig i området rundt Hammer gård. Byen hadde i 1850 omlag tusen innbyggere, og hadde gode forbindelser sør- og nordover. Anleggelsen av hovedbanen Oslo-Eidsvoll i 1852 baserte seg på videreforbindelsen med dampskip langs Mjøsa til Lillehammer, og nylagt vei videre oppover Gudbrandsdalen. Dette transportsystemet muliggjorde transitt av tømmer og jordbruksvarer til hovedstaden, og bidro til byens framvekst.
I 1964 ble kommunen slått sammen med Fåberg kommune. I 1973 kom Lillehammer i verdens søkelys gjennom likvideringen av en marokkansk kelner, den såkalte Lillehammer-saken.
Lillehammer var arrangør av de 17. olympiske vinterleker i Vinter-OL 1994, med deler av arrangementet viderefordelt til kommunene Gjøvik, Øyer, Ringebu og Hamar.
Espen G. Johnsen fra Arbeiderpartiet er ordfører i Lillehammer, mens Per Prestrud fra Senterpartiet er varaordfører. Begge ble valgt høsten 2011 for perioden 2011-2015. Ap og Sp samarbeider sammen med Rødt og SV.

Utdanningsinstitusjoner


Høgskolen i Lillehammer (inkludert Den norske filmskolen)
Nansenskolen – Norsk humanistisk akademi
FIH – Forsvarets Ingeniørhøgskole
3 offentlige videregående skoler: Lillehammer videregående skole, Mesna Videregående skole og Vargstad videregående skole
2 private videregående skoler: Sosans privatgymnas og Norges Toppidrettsgymnas

Idrett


Idrettslag i kommunen


:''Utdypende artikkel: Idrettslag i Lillehammer''
Faaberg Idrettslag
Lillehammer Ishockeyklubb, GET-ligaen
Lillehammer Fotballklubb, 2. divisjon fotball for herrer
Lillehammer skiklub
Lillehammer Lawn Tennisklubb
Søre Ål Idrettslag
Lillehammer Faaberg Håndball 09, 3. divisjon håndball for herrer, 3. divisjon håndball for damer
Roterud Idrettslag
Rudsbygd IL

Vinter-OL 1994


:''Utdypende artikkel: Vinter-OL 1994''

Arrangement


Birkebeinerrennet arrangeres hvert år i mars.
Ingalåmi arrangeres hvert år i mars.
Birkebeinerrittet arrangeres hvert år i august.
Birkebeinerløpet arrangeres hvert år i september.
Et landsdekkende Russetreff på Lillehammer Olympiapark hvert år i mai.
Worldcup hopp i Lysgårdsbakken.
Baldus cup, håndball, arrangeres hvert år i april.
Lillehammer cup (inne fotball)

Kultur


Fil:Lillehammer Storgata.jpg
Fil:Lillehammer kunstmuseum.jpg

Tusenårsted


Kommunens tusenårssted er Stortorget, og ble valgt til dette av kommunestyret i 1998. Torget ble rustet opp og ble gjenåpnet 21. juni 2001 samtidig som det ble erklært som Tusenårssted.
Kort etter at Lillehammer ble kjøpstad i 1827 ble strukturen for byen planlagt med den kvadratiske inndelingen av kvartaler. Torget var opprinnelig planlagt ovenfor Hammer Gård, der Søndre Park er i dag. I 1868 ble plasseringen til der det er i dag vedtatt i formannskapet. Torget ble raskt et møtested for lillehamringer både til hverdag og fest. Her var det både utstillinger, marked, sang og musikk fra egen paviljong. Her mønstret Gudbrandsdal Bataljon, og dette var hovedarena for nasjonaldagsmarkeringen, noe det også er i dag. Den første torgdagen var i 1907.
Stortorget er utsmykket med «slaven» av billedhuggeren Rolf Lunde og en statue av Anders Sandvig, Maihaugens grunnlegger, laget av Arne Durban. Mellom Lillehammer kino og Lillehammer Kunstmuseum ligger kunsthagen som er laget av Bård Breivik.
Stortorget blir i dag brukt til torghandel mandag, onsdag og lørdag. En del lørdager i løpet av året arrangeres Bondens Marked hvor det blir solgt mat og håndverk fra lokale produsenter. De to siste årene har det også vært arrangert internasjoanlt marked med produsenter fra Italia, Frankrike og andre land i Europa. Da er det virkelig et yrende liv. Torget blir også brukt som parkeringsplass når det ikke er andre arrangement der.

Festivaler


Norsk Litteraturfestival – Sigrid Undset-dagene
Dølajazz
Amandusfestivalen
Teaterdagene

Severdigheter


Bjerkebæk, Sigrid Undsets hjem
Kulturhuset Banken
Lillehammer kunstmuseum
Lillehammer Olympiapark, med Håkons Hall, Kristins Hall, Lysgårdsbakkene, Birkebeineren Skistadion, Kanthaugen freestyleanlegg og Hunderfossen bob- og akebane
Maihaugen med friluftsmuseum, håndverksamling, Maihaugsalen, Postmuseet m.m.
Norges Olympiske Museum
Norsk Kjøretøyhistorisk Museum
Svarga, Marcello Haugens hjem
Lillehammer kirke, innviet i 1882.
Hunderfossen familiepark
Lilleputthammer. Miniatyrmodell av Storgata i Lillehammer anno 1930-tallet.
Fabrikken – senter for kreative næringer
Galleri Zink
Kunstverket «Menneske i Moderskipet» av Antony Gormley

Forsvaret


Fil:Jørstadmoen.jpg i Lillehammer kommune]]
Forsvaret har lenge hatt virksomhet på Lillehammer ved Jørstadmoen nordvest for byen. Jørstadmoen har vært brukt som ekserserplass siden 1700-tallet, og på slutten av 1800-tallet ble Jørstadmoen leir med fast bygningsmasse.
Jørstadmoen militærleir er i dag hovedbase for følgende avdelinger:
Forsvarets kompetansesenter for kommando og kontrollinformasjonssystemer (FK KKIS)
Forsvarets arkivadministrasjon (FAA)
Forsvarets sikkerhetsavdeling (FSA)
Videre har Regional støttefunksjon (RSF), Forsvarets logistikkorganisasjon (FLO) og Forsvarsbygg avdelinger på basen. Dessuten holder også Hovedarsenalet til på Lillehammer.
Av utdanningsinstitusjoner i forsvaret er Forsvarets ingeniørhøgskole (FIH) lokalisert på Lillehammer.

Kjente personer fra Lillehammer


Fil:Atle Antonsen.jpg
Sigrid Undset (1882–1949), forfatter og nobelprisvinner bosatt på Bjerkebæk fra 1919
Atle Antonsen (1969- ), komiker
Åsne Seierstad (1970- ), forfatter og journalist
Jakob Weidemann (1923–2001), maler bosatt på gården Ringsveen fra 1968
Håkon Brusveen (1927- ), skiløper og olympisk mester i 1960
Odd Grythe (1918–1995), underholder og fjernsynsmann
Marcello Haugen (1878–1967), synsk naturlege
Pål Tøien (1984- ), mest kjent under artistnavnet OnklP.
Johnny Engdal Silseth (1982- ), mest kjent under artistnavnet Jaa9
Ingrid Olava (1981- ), norsk musiker og sangerinne.
Andrea Dahle (1990- ), norsk musiker og sangerinne.

Vennskapsbyer


Fil:Leksands_centrum1.JPG, Sverige. En av Lilehammers vennskapskommuner.]]
Lillehammer kommune har siden 50-tallet hatt vennskapsbyer i Sverige, Danmark og Finland. Lillehammer har senere også fått vennskapsbyer i flere andre land utenfor Norden.<ref></ref>
Leksand kommune
Hørsholm kommune
Oulainen
Autrans
Düsseldorf
Oberhof
Hayward, Wisconsin
Minakami, Gunma
Shiozawa, Niigata
Sarajevo

Referanser

Eksterne lenker


http://www.lillehammer.kommune.no/ Lillehammer kommune
http://www.kulturnett.no/kultur_paa_kart/kart.jsp?g=T1651758&pageid=2 Kultur i Lillehammer på kart fra Kulturnett.no
http://www.gudbrandsdalen.no/ Informasjon om Lillehammer og Gudbrandsdalen
http://www.lillehammerturist.no/ Lillehammer turistinformasjon
http://www.lkp.no/ Lillehammer kunnskapspark

Nyheter


http://www.gd.no/ Gudbrandsdalen Dagningen
http://www.byavis.no/ Lillehammer byavis

Historie


http://www.nb.no/cgi-bin/galnor/gn_sok.sh?context=0&offset=0&skjema=0&type=e&tittel=lillehammer&Start=S%F8k&fm=1&limit=20&user_offset=1 Historiske bilder fra Lillehammer 1880–1927
http://www.tromso2018.no/bildeserier/article3128588.ece Bilder fra Lillehammer-OL i 1994
Kategori:Byer i Oppland
Kategori:Vintersportssteder
Kategori:Lillehammer
Kategori:Vertsbyer for vinter-OL
af:Lillehammer
ar:ليلهامر
az:Lillehammer
be:Горад Лілехамер
be-x-old:Лілехамэр
bg:Лилехамер
ca:Lillehammer
cs:Lillehammer
da:Lillehammer
de:Lillehammer
et:Lillehammer
el:Λιλεχάμερ
en:Lillehammer
es:Lillehammer
eo:Lillehammer
eu:Lillehammer
fa:لیلهامر
fo:Lillehammer
fr:Lillehammer
gd:Lillehammer
ko:릴레함메르
hr:Lillehammer
bpy:লিল্লেহামের
id:Lillehammer
os:Лиллехаммер
is:Lillehammer
it:Lillehammer
he:לילהאמר
kl:Lillehammer
la:Lillehammer
lt:Lilehameris
hu:Lillehammer
nl:Lillehammer (gemeente)
ja:リレハンメル
nn:Lillehammer kommune
oc:Lillehammer
pnb:للیہیمر
nds:Lillehammer
pl:Lillehammer
pt:Lillehammer
ro:Lillehammer
ru:Лиллехаммер
se:Lillehammer
sl:Lillehammer
szl:Lillehammer
sr:Лилехамер
sh:Lillehammer
fi:Lillehammer
sv:Lillehammers kommun
tt:Лиллехаммер
tr:Lillehammer
uk:Ліллегаммер
vi:Lillehammer
war:Lillehammer
bat-smg:Lėlehameris
zh:利勒哈默尔