Abuja


Abuja er offisiell hovedstad i Nigeria og har vært det siden 12. desember 1991. Byen ble planlagt fra grunnen av og bygget på 1980-tallet. Det bor 776 298 (2006) mennesker i byen.
Byen ble valgt som hovedstad fordi den har en mer sentral beliggenhet enn det den forrige hovedstaden Lagos hadde.
Abuja ligger 360 meter over havet, og derfor har byen et kjøligere klima enn den ville hatt dersom den lå i lavlandet. Byen ble grunnlagt i 1828.

Transport


Flyplassen Nnamdi Azikiwe internasjonale lufthavn ligger i Abuja. Den er oppkalt etter Nigerias første president Nnamdi Azikiwe. Flyplassen har både nasjonale og internasjonale terminaler. Veikonstruksjonen går veldig langsomt i Abuja, siden det Kina firmaet CGC, som er ansvarlig for veibyggingen, bruker menneskelig arbeidskraft istedenfor spesialisert maskineri.

Vennskapsbyer


Brasilia, Brasil
Detroit, USA
Kanpur, India

Eksterne lenker


Kategori:Byer i Nigeria
Kategori:Hovedsteder i Afrika
Kategori:Nigerias delstater
Kategori:Planlagte hovedsteder
af:Abuja
am:አቡጃ
ar:أبوجا
frp:Abuja
az:Abuca
bn:আবুজা
zh-min-nan:Abuja
be:Горад Абуджа
be-x-old:Абуджа
bcl:Abuja
bg:Абуджа
bo:ཨ་པུ་ཅ།
bs:Abuja
br:Abuja
ca:Abuja
cv:Абуджа
cs:Abuja
cy:Abuja
da:Abuja
de:Abuja
et:Abuja
el:Αμπούζα
en:Abuja
es:Abuya
eo:Abuĝo
eu:Abuja
fa:آبوجا
hif:Abuja
fr:Abuja
fy:Abuja
ga:Abuja
gd:Abuja
gl:Abuja
ko:아부자
hy:Աբուջա
hr:Abuja
io:Abuja
ig:Abuja
id:Abuja
ie:Abuja
os:Абуджа
is:Abútja
it:Abuja
he:אבוג'ה
jv:Abuja
pam:Abuja
ka:აბუჯა
kk:Абуджа
rw:Abuja
sw:Abuja
kg:Abuja
ht:Abouja
ky:Абужа
mrj:Абуджа
la:Abugia
lv:Abudža
lb:Abuja
lt:Abudža
ln:Abuja
lmo:Abuja
hu:Abuja
mk:Абуџа
ml:അബുജ
mr:अबुजा
ms:Abuja
my:အဘူဂျာမြို့
nl:Abuja
ja:アブジャ
nn:Abuja
nov:Abuja
oc:Abuja
or:ଅବୁଜା
pnb:ابوجا
pap:Abuja
pms:Abuja
pl:Abudża
pt:Abuja
ro:Abuja
qu:Abuja
ru:Абуджа
sco:Abuja
sq:Abuja
simple:Abuja
sk:Abuja
sl:Abuja
so:Abuja
ckb:ئابوجا
sr:Абуџа
sh:Abuja
fi:Abuja
sv:Abuja
tl:Abuja
ta:அபுஜா
th:อาบูจา
tg:Абуҷа
tr:Abuja
udm:Абуджа
uk:Абуджа (місто)
ur:ابوجا
vec:Abuja
vi:Abuja
fiu-vro:Abuja
war:Abuja
yi:אבודזשא
yo:Abùjá
bat-smg:Abodža
zh:阿布贾

Anarkisme


Fil:Anarchy-symbol.svg
Anarkisme (fra gresk ''ἀν'' (''an''), «uten» og ''ἄρχειν'' (''arkhin''), «å herske» og ''ισμός'' (''ismos'') (fra stammen ''-ιζειν''), «uten herskere») er en politisk og filosofisk bevegelse som går inn for å fjerne, eller i stor grad minske, alle former for maktstrukturer. Begrepet anarki har flere betydninger. For anarkister beskriver det en tilstand hvor folk lever i samfunn og styrer seg selv, i mest mulig grad uten hierarkisk organisasjon. Med andre ord er anarkistiske styringsformer basert på horisontal (eller flat) organisering. Et godt eksempel på dette er Samvirke. I motsetning til den sentralistiske staten, som styrer ovenfra, er det anarkistiske alternativet et samfunn basert på desentralisering og som er organisert nedenfra av små selvstyrte enheter.
Noen av de første som kalte seg anarkister her i landet, var Arne Garborg og Ivar Mortenson-Egnund. De drev det radikale målbladet Fedraheimen som kom ut 1877-91. Etterhvert ble bladet mer og mer anarkistisk orientert, og helt på slutten hadde det fått undertittelen ''Anarkistisk-Kommunistisk Organ''. En annen anarkistisk forfatter fra samme tidsepoke var Hans Jæger, som i 1906 ga ut bokverket «Anarkiets bibel». I nyere tid har Jens Bjørneboe vært en fremtredende talsmann for anarkisme.

Ulike retninger


Det finnes en rekke retninger innen anarkismen, blant annet:
Anarkafeminisme (Mary Wollstonecraft, Louise Michel, Emma Goldman)
Økoanarkisme/grønn ideologi (Murray Bookchin)
Parecon (Robin Hahnel)
Anarkosyndikalisme (Rudolf Rocker, Joe Hill)
Mutualisme (økonomi) (Pierre-Joseph Proudhon)
Anarkoindividualisme (William Godwin, Max Stirner, Benjamin R. Tucker, Rudolf Steiner, Kaj Skagen)
Anarkokollektivisme (Mikhail Bakunin)
Anarkokommunisme (Peter Kropotkin, Errico Malatesta, Nestor Makhno)
Anarkokapitalisme (Murray Rothbard, Hans-Hermann Hoppe, David D. Friedman)
Disse legger vekt på forskjellige sider ved samfunnet og måter å organisere det på. Felles for dem alle er at de er for stor personlig frihet, de hyller individets autonomi, dets selvbestemmelse og selvrealisering.
Med unntak av anarkokapitalismen definerer de fleste retningene «kapitalismen» som frihetens fiende. ''«Vi er overbevist om at frihet uten sosialisme er privilegier og urett, og at sosialisme uten frihet er slaveri og brutalitet»'' (Mikhail Bakunin). Anarkisme blir derfor også gjerne omtalt som «sosial individualisme», «venstre-libertarianisme» eller «frihetlig sosialisme».

Ideologiske trekk

Autoriteter og eksperter


Det som er felles for all anarkisme er motstanden, eller skepsisen, til autoriteter. I vanlig språkbruk betyr autoritet, i tillegg til en som fatter andres beslutninger, også sakkunnskap eller kompetanse. I anarkistisk språkbruk er det et skarpt skille mellom ekspertkompetanse og beslutningskompetanse. Ekspertenes kompetanse dreier seg om utredninger og forslag. Beslutningsretten ligger hos de som er vesentlig og konkret berørt av beslutningene. En tannlege har for eksempel kunnskap om tenner, og vil kunne gi en person råd om rotfylling, men det er helt opp til den enkelte å avgjøre om hun/han skal rotfylle.

Staten og kapitalismen


Anarkismen forfekter et klasseløst og statsløst samfunn, der alle bidrar etter beste evne og får etter behov. Dette er også et viktig prinsipp i marxismen. Til forskjell fra marxister ønsker anarkister ikke å gå gjennom en periode med statsstyrt sosialisme for å skape et bedre samfunn. Begrunnelsen er at anarkister fornekter formynderideen; at noen enkeltindivider, Klasse (sosiologi) eller partier har rett til å bestemme over andre mennesker. Anarkismen viderefører dermed også filosofien fra opplysningstiden om at all makt korrumperer, og at «absolutt makt korrumperer absolutt» (Lord Acton). «Ta den mest radikale revolusjonære og sett ham på det hellige Russlands trone eller gi ham eneveldig makt ... I løpet av et år er han blitt verre enn tsaren selv» (Mikhail Bakunin). <br />
<br />
Staten bygger, ifølge anarkismen, på økonomisk ulikhet, autoritetstro og lederprinsipper. Statsbegrepet er ikke utelukkende det vi forstår med ''statsmakten'', altså en nasjonal overbygning (regjering), men en spesiell type organisering av samfunnet – hierarki. I stedet for kun å være antistatlig er anarkismen derfor primært en bevegelse mot nettopp hierarki, da dette er den organisasjonsstrukturen som legemliggjør autoritet. Siden staten er den «høyeste» form for hierarki, er anarkister per definisjon antistatlige. Dette innebærer at alle anarkister er mot alle former for hierarkiske organisasjoner, det være seg i en bedrift, en organisasjon eller en kommune. På denne bakgrunn er anarkister flest heller ikke tilhengerer av politisk virksomhet i tradisjonell betydning, enten det gjelder å kjempe for makt innenfor staten (demokratisk sosialisme, sosialdemokrati, sosialliberalisme) eller skape en ny stat (marxisme/kommunisme). <br />
<br />
Staten må heller ikke forveksles med ''samfunnet'' eller et geografisk område. De som gjør det tror ofte at anarkister er mot alle sosiale bånd, alle typer kollektivt arbeid og alle former for offentlig virksomhet. Slik anarkismen er beskrevet ovenfor, er dette ikke tilfelle. Staten kjennetegnes også av en beslutningsstruktur, og av institusjoner, som definerer sin egen og andres makt. Til dette bruker ledelsen maktmidler de selv har monopol på. Dette innebærer at også en privat bedrift med en hierarkisk beslutningsstruktur har en statlig organisasjonsform. <br />
<br />
Anarkistene er også mot skillet mellom eiere og eiendomsløse. Dette er også hovedbegrunnelsen for at de aller fleste anarkister er imot et klassisk kapitalistisk system. Eiendomsretten til produksjons- og distribusjonsmidlene forutsetter et lite mindretall av eiendomsbesittere og et stort flertall av eiendomsløse. De siste er avhengige av det eiendomsbesittende mindretall for å få arbeid og midler til livets opprettholdelse. De er lønnsarbeidere, og merverdien de skaper kontrolleres av eiendomsbesitterne, og ikke av dem selv. Privat eiendom er på mange måter som en privat type stat. Eieren bestemmer hva som skal skje innen for det området hun/han eier, og utøver derfor et maktmonopol over det. Det som kjennetegner kapitalismen er, ifølge anarkismen, produksjon for profitt (penger skal bli til mer penger) og ikke for folks behov. Anarkistene har som et mål å fjerne den private eiendomsrett til produksjons- og distribusjonsmidlene – i hvert fall til de midler som forutsetter at eieren må kjøpe andres arbeidskraft. Nettopp dette er grunntanken i Mutualisme (økonomi) og dermed også i samvirkebevegelsen. <br /><br />
Det karakteristiske ved eiendom er «herredømme over andre», altså en eller annen form for dominans, som det å eie en frisørsalong med flere ansatte. Anarkistene vil i stedet innføre besittelse, eller bruksrett. Det karakteristiske ved besittelse er å «være sin egen herre», på individuell eller kooperativ basis, som å drive som frisør alene, eller at flere frisører på like fot går sammen om en salong. Anarkister er for den privateiendom som ikke kan brukes til å utnytte andre – personlige eiendeler som vi samler fra vi er barn og blir en del av våre liv. Prinsippet er at et menneske har rett til det det produserer igjennom sitt arbeide, men ikke til det det får fra andres arbeide. <br /><br />
Disse to typene av autoritet, stat og kapitalisme, lever i et gjensidig forhold til hverandre, og kan vanskelig skilles. Det er en viss sammenheng mellom mangel på sidestilling og sviktende likestilling. Overordning og utbytting, politisk og økonomisk hierarki, er langt på vei to sider av samme sak: ''«Staten ... er et middel for den besiddende klasse til at opretholde sin økonomiske makt.»'' (Til Frihet 2/1904. Utgitt av Kristofer Hansteen) <br /><br />
''«Et moderne storkapitalistisk selskap adskiller sig hverken i sin opbygning, sitt vesen, i sine mål, i sine arbeidsmetoder eller i sine problemer nevneverdig fra en stat. Den eneste synlige forskjell er at et storkapitalistisk selskap som oftest er bedre organisert og blir ledet fornuftigere og dyktigere enn en stat.»'' (Alarm, nr. 22 1937. «Et sant ord» av B. Traven)<br /><br />
Den klassiske anarkismen er nokså åpenbart beslektet med sosialismen. Unntaket, fra nyere tid, er den retningen som kalles anarkokapitalisme. Denne vil være uenig med de tradisjonelle anarkisters beskrivelse av kapitalisme og eiendom. Anarkokapitalister definerer seg selv både som libertarianisme og anarkister, men som ''anti-sosialister''. Derfor har også mange andre anarkister vanskeligheter med å anerkjenne denne retningen som anarkistisk, og anser den først og fremst som en ''libertarianistisk'' retning.
Noe som i alle fall er sikkert, er at anarkismen er en svært mangfoldig politisk og filosofisk idé-retning. «...anarkismen har bred rygg» og «kan bære alt» (Daniel Guerin; Noam Chomsky). Den kan brukes til å kritisere samfunnet både fra høyre og venstre, samtidig som den står utenfor den tradisjonelle politiske aksen.
«...anarkismen drar veksler på det beste fra opplysningstiden og klassisk liberalt tankegods. Dette i skarp motsetning til den marxist-leninistiske doktrine og praksis, men også til de ‘libertarianske’ doktriner (...) og andre av tidens ideologier» (Noam Chomsky, 2006).

Det anarkistiske samfunn - en skisse


Anarkismen er en politisk teori hvis mål er å skape et samfunn med individuell frihet, og hvor frie individer fritt samarbeider som jevnbyrdige. Kun de som er vesentlig og konkret berørt fatter beslutningene og er ansvarlige for at de blir gjennomført – med oppfølging. Det vil si at hvert individ tar avgjørelser i personlige saker. Felles saker blir avgjort direkte av de berørte parter på like fot, av to i saker som angår to, av tre i saker som angår tre og så videre, og av alle i allmenne saker. Målet er konsensus så langt det er mulig.
Ulike anarkistiske retninger vil, som tidligere beskrevet, legge vekt på ulike sider ved samfunnets organisering. Desentralisme og føderalisme vil imidlertid være felles for de fleste retningene.

Desentralisme


Anarkismen er som sagt imot alle former for hierarkisk kontroll. Anarkister foretrekker derfor, som tidligere nevnt, et samfunn uten undertrykkende institusjoner, og som er organisert av frie assosiasjoner og sammenslutninger. De anser denne form for samfunn som det beste for å maksimere verdiene frihet, likhet og solidaritet. Bare ved en rasjonell desentralisering av makt, både strukturell og territorial, kan individuell frihet oppfostres og oppmuntres. Frie assosiasjoner er hjørnesteinen i et anarkistisk samfunn. Individer må være frie til å slå seg sammen etter eget ønske, for dette er grunnlaget for frihet og menneskelig verdighet. Imidlertid må enhver slik enighet være basert nettopp på desentralisering av makt, siden bare likhet sørger for den sosiale sammenheng for at friheten skal kunne vokse og utvikle seg. Anarkister støtter derfor direkte demokratiske kollektiver. Delegeringen av makt i hendene på en minoritet er, sett fra et anarkistisk ståsted, en fornektelse av individuell frihet og verdighet. Heller enn å ta styringen av deres egne saker fra folk og gi dem i hendene på andre, vil anarkistene favorisere organisasjoner som minimaliserer autoritet, og holde makten (eller rettere sagt: styrken) i bunnen, i hendene på de som er påvirket av omfanget av enhver beslutning. I enkelte gitte situasjoner kan de godta representanter, men disse må kunne møte med «bundet mandat», og kunne trekkes tilbake og skiftes ut umiddelbart.

Føderalisme


Det føderative organisasjonsprinsippet samvirket innebærer at ulike grupper samorganiserer seg til en føderasjon et samvirke når de har felles behov for det. Dette innebærer at noen føderasjoner har kort levetid, mens andre har lang levetid. Ikke alle føderasjoner er geografiske, men består av folk fra ulike geografiske områder som har felles interesse(r). En gruppe har rett til å stille seg utenfor, og den beholder sin selvbestemmelsesrett innen føderasjonen i alle spørsmål utenom de som føderasjonen er laget for. Ingen gruppe kan handle i strid med de felles fattede beslutningene, men intet sentralt organ kan på den annen side tvinge eller hindre de lokale gruppene så lenge de handler i egne saker, under eget ansvar og med egne ressurser. Føderalisme innebærer også at man ikke har et eneste beslutningsapparat for alle typer spørsmål, men man samarbeider i hver sak med dem som har interesse av nettopp den saken.
Alt kan ikke løses på lik linje lokalt, i lokale institusjoner og prosesser, i alle og enhver kommune, ─ det finnes nasjonale oppgaver, regionale oppgaver, kommunale oppgaver, grendeoppgaver, bydelsoppgaver, og individuelle oppgaver. Målet er at mennesker og grupper slutter seg sammen der de finner det ønskelig og naturlig, at de slutter seg sammen i større enheter og delegerer noe av sin makt oppover om nødvendig. Det er altså ikke sentrale organer som delegerer makt til lokale organer, men folk fra lokale organer som kommer sammen og delegerer noe av sin makt til felles organer; f.eks. et interkommunalt busselskap, et nasjonalt kredittfond, et nasjonalt arbeiderråd osv.
Anarkiet er et fritt samfunn bygd på samvirke, arbeidernes kontroll over produksjonen, føderalisme og desentralisering som middel til å omforme samfunnet, kommunen og arbeiderforeningen som sentrale sosiale enheter, avskaffelse av landegrenser og nasjonalstater.

Anarkismens sentraliserte motstykke


I Italia utviklet det seg mellom 1910 og 1920 en sentralisert versjon av anarkosyndikalismen/syndikalismen. Tilhengerne av denne nye ideologien kalte seg nasjonalsyndikalisme, og disse ønsket at parlamentarisk partidemokrati skulle byttes ut med fagforeningsbaserte ordninger. Klassisk syndikalistisk teori om demokratisk kontroll også over selve produksjonsmidlene var også til stede hos nasjonalsyndikalistene, men dette gav seg sjeldent utslag i praktisk politikk.

Anarkismen i Norge

Forløperne


Anarkismens historie i Norge kan spores tilbake til arbeiderbevegelsens spede begynnelse omkring 1850. I de nærmeste tiårene sto personer frem som var influert av de tidlige sosialistene og/eller anarkistene. Disse var ikke nødvendigvis anarkister, selv om de på enkelte områder sto anarkismen nær.
Marcus Thrane startet den første arbeiderforeningen i 1848 i Drammen. Året etter startet han «Arbeider-Foreningernes Blad». Bladet brakte utførlige utdrag av den franske anarkisten Pierre-Joseph Proudhons skrifter, skreddersvennen Wilhelm Weitlings utopiske sosialisme, Etienne Cabets kommunistiske trosbekjennelse, henvisninger til Saint-Simon, Jean-Joseph-Louis Blanc, og andre tidlige sosialisters verker. Thrane var en stor beundrer av Proudhon, som han karakteriserte som «vor tids uden tvivl største sjeni», men han oppfattet seg ikke som anarkist. Han regnes som Norges første sosialist, og samvirke far. I slutten av juni 1850 hadde arbeiderforeningene 20 854 medlemmer fordelt på 273 foreninger. I 1851 ble Thrane arrestert, for tilslutt å bli fengslet. Arbeiderforeningene ble nedlagt eller skiftet karakter. Thrane slapp ut i 1859, og emigrerte til USA i 1863. Han tok avstand fra justismordene på en del anarkister etter «Haymarketopptøyene» i Chicago i mai 1884. Thrane kjente personlig en av dem som ble hengt.
Søren Jaabæk stiftet den første bondevennforeningen i 1865, i Mandal. Bondevennene stod for en kommunalistisk eller lokalistisk tendens, med vekt på desentralisering og lokalt selvstyre. Samvirkebevegelsen var et vesentlig innslag i bondevennpolitikken. På midten av 1875-tallet forsvant foreningene. I en periode hadde Jaabæk nær kontakt med den radikale bondestudenten Olaus Fjørtoft, og i 1871 skriver Fjørtoft at «Jaabæk er vor Carl Marx, som stend jamsies mæ han og vaar bondereising e original». Liberalister har karakterisert Jaabæk som Norges første liberalist. Kretsen rundt Fedraheimen oppfattet idéene sine som en videreutvikling av Jaabæks radikalisme. Kommunalisten Søren Jaabæk ble «gjenoppdaget» av radikale populister i tiden rundt folkeavstemningen om De europeiske fellesskap i 1972.
På 1880-tallet oppsto en gruppe rundt Hans Jæger som ble kalt Kristianiabohemene. Bohêmtilværelsen var en storbylivsform og oppstod parallelt med en studenteksplosjon. Sosialt sett var bohêmen i hovedsak en gruppe intellektuelle fra overklassen. De var «bedre folks barn» med en relativ trygg samfunnsbakgrunn, som ble fanget opp av de nye tankene i tiden, og som derfor kom i steil og fiendtlig opposisjon til egen familie og slektstradisjoner. De brøt med sine foreldres livsstil. Det var et uttrykk for et ungdomsopprør innen samfunnets høyere lag ─ med «utagerende festing», sex og fyll. Sentrale verdier for bohêmen var personlig frihet, individualisme, frisinn og modernitet. Bohêmenes utsvevende liv på kaféene var et uttrykk for at de brøt med de normer som preget den borgerlige tilværelse, og at de nektet å opprettholde det skillet den borgerlige livsform satte mellom det offentlige og det private liv.
Henrik Ibsen var i sin ungdom innom Thranes bevegelse, og ble muligens inspirert av Proudhons og Wilhelm Marrs skrifter. Han skal bl.a. ha lest Marrs bok «Anarchie oder Autorität» Han skrev i Arbeider-Foreningernes Blad, og var lærer på søndagsskolen til Kristiania Arbeiderforening. Ibsen selv mente at det var en tilfeldighet at han ikke ble arrestert da myndighetene gikk til storm mot arbeiderforeningene i 1851. I private brev ga Ibsen uttrykk for sin «Ikke-stats-teori». Denne ble kjent for offentligheten i bruddstykker da Ibsens «Breve» ble offentliggjort i 1904. Ibsen ble av flere i sin samtid oppfattet som anarkist, og senere ble han populær både hos de svenske og de norske ungsosialisme. Det er ikke lett å si noe sikkert om hvordan Ibsen selv så på sitt forhold til anarkismen. Han kalte seg aldri anarkist, så vidt vi vet, men han protesterte heller aldri når folk i hans samtid kalte ham anarkist.

De første anarkistene


Arne Garborg og Ivar Mortensson-Egnund var, i tillegg til Hans Jæger, noen av de første som omtalte seg selv som anarkister. De drev som tidligere nevnt bladet Fedraheimen som kom ut 1877&ndash;1891. Etterhvert ble bladet mer orientert mot arbeiderklassen, pluss at det ble merket av anarkistisk stoff. Helt på slutten, da Rasmus Steinsvik var redaktør, hadde bladet undertittelen «Anarkistisk-Kommunistisk Organ». Steinsvik ble senere medlem av Anarkistisk-Communistisk Gruppe «Libertas» hvor Kristofer Hansteen var en sentral person. Gruppen ble startet av noen tyskere i 1891/92, og eksisterte frem til Hansteens død i 1906. Den senere Landsorganisasjonen i Norge-lederen Ole Olsen Lian, og hans bror Sigwald, var også med.

1900-1930


I og utenfor de sosialdemokratiske foreningene, ble det drevet en sterk ungsosialisme, til dels anarkistisk, kampanje. Libertas-gruppen, med Kristofer Hansteen i spissen, var foregangsmenn i dette arbeidet. Frihetlige svenske innvandrere, samt russiske flyktninger, bidro også. I 1909 brøt ungsosialistene ut av det sosialdemokratiske ungdomforbundet og startet Norges Ungsocialistiske Forbund. Det skiftet navn til Norges Social-Anarkistiske Forbund i 1923. Forbundet opphørte å eksistere ca. 1928. I 1911 ble Fagopposisjonen av 1911 påbegynt, med Martin Tranmæl i spissen. Dette var ingen anarkistorganisasjon, men anarkister, ungsosialister og syndikalister gjorde seg til tider sterkt gjeldende. Fagopposisjonen døde ut da Martin Tranmæl og hans menn tok kontroll over Landsorganisasjonen i Norge og Arbeiderpartiet. Norsk Syndikalistisk Føderasjon (NSF) ble startet i 1916, i hovedsak av svenske arbeidere med tilknytning til SAC. NSF nådde sitt høydepunkt i 1920-21 med 3100 medlemmer i 62 lokale samorganisasjoner. Den siste store syndikaliststreiken var ved Fosdalen gruver i Malm (tettsted) i Nord-Trøndelag i 1925. En streik syndikalistene tapte.
Føderalistisk Propagandaforbund, en syndikalistisk opplysnings- og propagandaorganisasjon innen LO, ble startet i 1924 av folk innen Norges Ungsocialistiske Forbund. Denne forsvant ca. 1928.

1930-1945


Fil:Portrait Emma Goldman.jpg]]
I april 1932 besøkte den russisk-amerikanske anarkisten Emma Goldman Norge. I Oslo talte hun på 2&ndash;3 møter arrangert av Oslo Arbeiderparti og Arbeiderpartiets studentgruppe, da Studentersamfundet i Oslo, «landets frieste talerstol», nektet gjennom det kommunistiske (Mot-Dagistiske) styret å la henne tale der. Temaene var «Den amerikanske klassejustis» og «En anarkists liv». Til Alarm beklaget hun at den anarkistiske bevegelsen for tiden var død i Norge. I samme intervju sa hun at hun ville komme tilbake til Norge på høsten. Da ville også Oslo LS med all sannsynlighet arrangere et foredrag med henne. Jeg har ikke funnet noe som tyder på at hun kom tilbake til Norge. I 1935 ble «Den syndikalistiske kvinnegruppe Samhold» stiftet. Fra og med 1935 måtte NSFere ha dobbelt medlemskap for å få arbeid. I tillegg til å være med i NSF måtte de også være medlem av LO. LO hadde i flere år krevd monopol på arbeidsplassene; LO-forbundens medlemmer skulle ha fortrinnsrett til arbeid. Dette gikk arbeidskjøperne med på, og monopolet ble nedfelt i en rekke tariffavtaler. I 1937 var antallet Lokale Samorganisasjoner i syndikalistføderasjonen sunket til omkring tyve, og det var også en «forgubbingsprosess» på gang. Vinteren 1940 ble Carl O. Tangen dømt til ett års fengsel for ærekrenkelse mot fremmed stats overhode, etter anmodning fra Tyskland. Foranledningen var et oppslag i Alarm den 9. desember 1939 hvor Adolf Hitler, Hermann Göring og Joseph Goebbels omtales på en lite flatterende måte. 9. april 1940 overfalt tyskerne Norge. NSFs lokaler ble okkupert og Alarm ble stanset av okkupasjonsmakten. Oslo LS ble oppløst av tyskerne, men eksisterte likevel illegalt. Carl O. Tangen ble tatt av Gestapo og satt på Grini fangeleir.

1945-1970


Etter krigen ble fagforeningsvirksomheten gjenopptatt i Oslo og i steinhuggerdistriktet i Østfold (Fagerholt LS). De skal ikke ha hatt flere enn ca. 200 medlemmer. Alarm skiftet navn til Solidaritet. I 1950 ble Norges Syndikalistiske Ungdomsforbund startet, men «forgubbingsprosessen» fortsatte ufortrødent videre, steinindustrien i Østfold ebbet ut, og derved svant bevegelsen sakte inn. Den ene LS etter den andre ble oppløst. I 1951, da Solidaritet gikk i sin 7. årgang, kom det foreløpig siste nummer av bladet. Den 8. årgang kom ikke før i 1957. På dette tidspunktet var Oslo LS den eneste samorganisasjonen som var igjen i NSF. I 1960 gikk Solidaritet inn.
Et framstøt fra Helge Kongshaug for å dra i gang en syndikalistisk ungdomsorganisasjon innen NSF tidlig i 60-årene var mislykket. Han og Jan Bojer Vindheim skal ha vært de eneste medlemmene i Oslo LS som var under 70 år. Bojer dro igang en ''Frihetlig Ungdomsgruppe'', som var aktiv i 1964/65. NSF skal ha flyttet ut av sine lokaler i Folketeaterbygningen midt på 1960-tallet. Det ble stille rundt NSF. Zernikow Henriksen, mangeårig sekretær i NSF, døde i 1967, møtene ble holdt mer uformelt i private hjem, men man opprettholdt de internasjonale kontaktene. NSF ble innbudt til SACs kongress i 1968, men kunne ikke delta. I 1973 ble NSF oppløst.

1970-årene


Føderasjonen av Anarkistisk Ungdom, FAU, startet opp i Kristiansund i 1966/67, men det var først etter studentopprøret i Paris i 1968 at interessen for anarkismen igjen virkelig ble vekket til live.
Jens Bjørneboe skrev essayet «Anarkismen som fremtid» i 1969. I 1971 holdt han en innledning i Studentersamfundet i Oslo over temaet «Anarkismen… idag?». Bjørneboe fikk stor innflytelse på den nye spirende anarkistbevegelsen.
En annen av de større gruppene var Bodø Anarkistiske Liga (BAL). De ga ut Sort Kamp, og publiserte flere andre trykksaker. BAL var sentral både i nasjonal og internasjonal sammenheng, og var godt kjent i utlandet. Dette var en anarkistgruppe med kontakter til flere utenlandske anarkistorganisasjoner. I Norge samarbeidet BAL særlig med FAU i Kristiansund, Hjelmsgate og Kommunen i Oslo, ─ dessuten med miljøvern- og urfolkbevegelser hvor BAL deltok både i Mardøla, Masi og Alta.
Diverse smågrupper med mer eller mindre anarkistisk tilsnitt dukket opp. I 1970 var det 2-3 stykker. «Anarkistbevegelsens 'sentrum' i 1968-1972 var Kristiansund og Bodø, som hadde de eneste virkelig fungerende og store gruppene. I 1973 var tallet tidoblet. Svarte og svart/røde flagg vaiet på 1. mai. En rekke frihetlig sosialistiske grupper så dagens lys, og sprakk som trollene i eventyret, eller forsvant etter hvert fra den frihetlige scenen av andre grunner. I tillegg til disse gruppene fantes det en rekke enkeltpersoner som sto som lokale kontaktpersoner.
Behovet for fastere føderering meldte seg, og i påsken 1973 ble det avholdt et «Anarkistgruppenes landsmøte». Føderasjonen av Anarkister/Frihetlige Sosialister (FAFS) ble en realitet i 1974. Folkebladet (anarkistorgan) for frihetlig sosialisme, som startet i 1971 av en gruppe frihetlige sosialister på Blindern, ble nå organ for FAFS. Folkebladet hadde et opplag som varierte mellom ca. 2000 til 4000.
I 1975 brøt FAFS' Kragerøgruppe, deler av fire andre grupper, pluss noen enkeltpersoner ut av FAFS. De dannet deretter Revolusjonære Arbeideres Forbund (anarkistene) – RAF (a). Dette var en anarkosyndikalistisk kaderorganisasjon, som i teori og praksis bygget på marxismens politiske økonomi, samt de kamperfaringer og erfaringer med selvstendig arbeiderstyre som man hadde bl.a. under Pariserkommunen, den russiske revolusjon og den spanske borgerkrig.
FAFS gikk i oppløsning på nyåret 1976, kort tid etter at Folkebladet gikk inn. Årsaken var ikke minst strid om marxismen. I oktober samme år ble RAF(a) nedlagt.
I tillegg til disse fløyene fantes det representanter for alternativ-bevegelser, med vekt på å leve ut ideene i praksis. De dannet små samfunn med demokratiske strukturer, likestilling mellom kjønnene og miljøbevissthet i praksis. Kollektivene på Karlsøy i Troms og rundt Farsund er kanskje de mest kjente. Denne progressive «sentrums»-retningen ble på 1970-tallet repressentert bl.a. i studentlaget Grønt Gras og senere i Miljøpartiet De Grønne. Denne retningen er sterkt kapitalisme-kritisk, men ikke nødvendigvis venstreradikal. Her er det først og fremst snakk om en ''sosial individualisme'' som har minst like mye til felles med sosialliberalisme som med sosialisme.
I 1977 kom gamle NSFere og unge arbeidere sammen og reorganiserte NSF. Bakgrunnen var et kontaktnett innen en liten gruppe arbeidere. Frem mot LO-kongressen dette året forsøkte disse, med et visst hell, å samordne forslag til kongressen gjennom fagforeningene. 16/4 ble stiftelsen av Norsk Syndikalistisk Forbund formalisert, som en samordningsorganisasjon for syndikalistiske arbeidere. Dette var arvtakerne etter Norsk Syndikalistisk Føderasjon.
ANORG- ANarkistenes ORGanisasjon – ble stiftet 13/9 1977. I 1979 kom Folkebladet på nytt ut, nå som organ for ANORG.

Anarkisme i Norge idag


Det finnes en frihetlig sosialistisk organisasjon i Norge, http://motmakt.no/ Motmakt, som ble stiftet i 2009. Ellers er anarkistene i Norge i dag løst organisert. Følgende prosjekter er relatert til anarkisme eller anarkister:
Hausmania – Mange anarkister er involvert i Kulturhuset Hausmania i Oslo. Bokkafeen Humla og filmkollektivet Spis de Rike holder til her, samt at Indymedia også pleide å ha møter der. I tillegg ligger de autonome bokollektivene Vestbredden og H42 i samme kvartal som Hausmania. Disse er bebodd av anarkister og styrt gjennom direkte demokrati. Punkscenen Barrikaden ligger i kjelleren pà Vestbredden.
Blitz – Blitz er i stor grad et anarkistisk prosjekt. Selvstyrt ungdomshus i Oslo.
Antifascistisk aksjon, AFA, var på 90-tallet det mest aktive anarkistiske miljøet i Norge selv om det ikke var erklært anarkistisk. Bestod også av mange kommunister og lignende.
Gateavisa – Er Norges eldste anarkistiske avis. Gateavisa holder hus i Hjelmsgate 3. Her har også Frihetlig forum møter relativt jevnlig. Frihetlig forum er en liten gruppe anarkister, frihetlige sosialister og lignende som møtes for å diskutere teori. De står bak frihetlig.org. I Hjelmsgate ligger ogsà den anarkistiske bokkaféen Jaap Van Huysmanns Minde.
UFFA - UFFA-hus (UFFA=Ungdom For Fri Aktivitet) er ett selvstyrt ungdomshus i Trondheim som ble starta i 1981, ett halvt år før Blitz i Oslo. Aktivistene på huset er stort sett anarkister og huset er styrt etter anarkistiske prinsipper. Inneholder blant annet en vegetarkafé, bokkafé, en punkfanzine (Dønk Zine) med en politisk og anarkistisk profil, filmkollektivet Spis De Rike, avd. Trondheim m.m.
Svartlamon – Svartlamon er en liten bydel i Trondheim med ca. 200 innbyggere. Rivningstruet av kommunen på 90-tallet. Ble til slutt fredet etter lang kamp. Mange av bydelens innbyggere er anarkister og bydelen er styrt gjennom direkte demokrati pà bydelens månedlige allmøter. Beboere på Svartlamon startet på 90-tallet den anarkistiske organisasjonen Folkemakt som nå ligger nede. I bydelen ligger også den anarkistiske bokkaféen Ivar Matlaus (bokkafé).
Hurdalsjøen Økologiske Landsby (http://www.hurdalecovillage.no) – Økolandsby styrt etter konsensusprinsippet. Prøver å bygge et anarkistisk idealsamfunn på den norske landsbygda. Ikke uttalte anarkister.
Anarkistisk elektronisk leksikon er lagt ned.
Det er mange anarkister i Adbusters-nettverket uten at det kan sies å være et anarkistisk nettverk. I tillegg finnes det mange uorganiserte anarkister og noen flere kollektiver på Karlsøy og andre steder. Blant annet eksisterer fortsatt Anarkistenes organisasjon (ANORG) og Norsk Syndikalistisk Forbund.

Kritikk av anarkismen


Anarkismen har vært utsatt for kraftig kritikk fra dels svært ulike hold og med ulike begrunnelser. Den vanligste kritikken er at anarkismen som ideologi er meget uklar, full av selvmotsigelser, altfor naiv og helt urealiserbar. Fra venstresiden er den blitt kritisert for å tro at man kan gjennomføre radikale endringer og samtidig være motstander av makt, partier eller noen form for politisk ledelse ''(«Anarkismen og anarko-syndikalismen»'', basert på tekster av Marx, Engels og Lenin). Fra høyresiden er den kritisert bl.a. for å tro at et sosialt sikkerhetsnett er gjennomførbart uten en statsmakt.

Eksterne lenker


http://www.frihetlig.org/ Frihetlig.org – Norsk nettsted med frihetlig lesestoff
http://www.fagerhus.no/a_Norge/ Anarkismen og syndikalismen i Norge gjennom 150 år – av Harald Fagerhus
http://www.motmakt.no/ Motmakt

Se også


Parecon
Venstresiden
Ungsosialisme
Sosialisme
Sosialdemokrati
Nysosialisme
Markedssosialisme
Statssosialisme
Statskapitalisme
Kommunisme
Marxisme
Kollektivisme
Kapitalisme
Imperialisme
Kibbutz
Eduard Bernstein
Rosa Luxemburg
Karl Kautsky
Syndikalisme
Libertarianisme
Kategori:Anarkisme
Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha
af:Anargisme
als:Anarchismus
ar:لاسلطوية
an:Anarquismo
ast:Anarquismu
az:Anarxizm
bn:নৈরাজ্যবাদ
zh-min-nan:Hui-thóng-tī-chú-gī
be:Анархізм
be-x-old:Анархізм
bg:Анархизъм
bo:གཞུང་མེད་ལམ་སྲོལ།
bs:Anarhizam
br:Anveliouriezh
ca:Anarquisme
cs:Anarchismus
cy:Anarchiaeth
da:Anarkisme
pdc:Anarchism
de:Anarchismus
et:Anarhism
el:Αναρχισμός
en:Anarchism
es:Anarquismo
eo:Anarkiismo
eu:Anarkismo
fa:آنارشیسم
hif:Khalbali
fo:Anarkisma
fr:Anarchisme
fy:Anargisme
ga:Ainrialachas
gd:Ain-Riaghailteachd
gl:Anarquismo
ko:아나키즘
hy:Անարխիզմ
hi:अराजकता
hr:Anarhizam
ilo:Anarkismo
id:Anarkisme
ia:Anarchismo
is:Stjórnleysisstefna
it:Anarchismo
he:אנרכיזם
jv:Anarkisme
kn:ಅರಾಜಕತಾವಾದ
krc:Анархизм
ka:ანარქიზმი
kk:Анархизм
sw:Utawala huria
ky:Анархизм
lad:Anarkizmo
la:Anarchismus
lv:Anarhisms
lb:Anarchismus
lt:Anarchizmas
jbo:nonje'asi'o
hu:Anarchizmus
mk:Анархизам
ml:അരാജകത്വവാദം
mr:अराजकता
arz:اناركيه
ms:Anarkisme
mwl:Anarquismo
mn:Анархизм
nl:Anarchisme
ja:アナキズム
nn:Anarkisme
oc:Anarquisme
pnb:انارکی
ps:انارشيزم
pl:Anarchizm
pt:Anarquismo
ro:Anarhism
rue:Анархізм
ru:Анархизм
sah:Анархизм
sco:Anarchism
simple:Anarchism
sk:Anarchizmus
sl:Anarhizem
ckb:ئانارکیزم
sr:Анархизам
sh:Anarhizam
fi:Anarkismi
sv:Anarkism
tl:Anarkismo
ta:அரசின்மை
th:ลัทธิอนาธิปไตย
tg:Анархизм
tr:Anarşizm
uk:Анархізм
ur:فوضیت
ug:ئانارخىزم
za:Fouzcwngfujcujyi
vec:Anarchismo
vi:Chủ nghĩa vô chính phủ
fiu-vro:Anarkism
war:Anarkismo
yi:אנארכיזם
zh-yue:無政府主義
diq:Anarşizm
bat-smg:Anarkėzmos
zh:无政府主义

Amelia Earhart

Fil:Amelia earhart.jpeg
Amelia Earhart (født 24. juli 1897, sist sett 2. juli 1937) var en amerikansk flyver.
Hun var også en kvinnerettighetsforkjemper, som mente at også kvinner kunne gjøre tingene som menn kunne. Amelia Earhart ble født i Atchison, Kansas og hennes flykarriere begynte i Los Angeles i 1921 da hun var 24 år gammel og tok flytimer hos Neta Snook og kjøpte sitt første fly, en Kinner Airstar.
På grunn av familiens økonomiske situasjon måtte hun selge flyet i 1924 og flyttet til østkysten hvor hun fikk jobb som Helsefagarbeider. Fire år senere gikk hun tilbake til flyvningen, og kjøpte en Avro Avian to-dekker og ble den første kvinne til å fly solo tvers over det amerikanske kontinent, tur-retur. Fra da av fortsatte hun å sette egne og nye rekorder, både når det gjaldt farts- og distanseflyvninger og luftakrobatikk, oppmuntret av sin mann, bokforleggeren George Palmer Putnam. Hun var blant annet den første personen som fløy solo fra Hawaii til det amerikanske fastlandet, og den første kvinnelige piloten som fløy alene over Atlanterhavet i 1932.
Fil:Lockheed_Vega_5b.jpg
Earharts ble kjent og hun ble berømt etter Atlanterhavsflyvningen. Denne gjennomførte hun på 5-årsdagen for Charles Lindberghs bedrift. Hun fløy en Lockheed Vega fra Harbor Grace, Newfoundland til Londonderry, Irland. For bedriften fikk hun «Distinguished Flying Cross» fra Kongressen, ridderkorset av Æreslegionen fra den franske regjering og National Geographic Societys gullmedalje fra President Hoover.
I januar 1935 ble Earhart den første til å fly solo over Stillehavet fra Honolulu til Oakland, California. Senere samme år fløy hun solo fra Los Angeles til Mexico by og tilbake til Newark (New Jersey), New Jersey I Juli 1936 fikk hun en Lockheed L-10 Electra fra Purdue University, og begynte å planlegge sin Jorden-rundt flyvning.
Fil:Earhart-electra 10.jpg
File:Earhart balchen.jpg, som hjalp til med forberedelsene til Atlanterhavsflygningen i 1932]]
Earharts jorden-rundt flyvning ville ikke bli den første, men den ville bli den lengste. (Wiley Post fløy jorden rundt i 1931, men fulgte en rute langs den 60. breddegrad) Hun skulle følge en rute, mest mulig langs Ekvator &ndash; km. Den 17. mars 1937 fløy hun første etappe fra Oakland, California til Honolulu, Hawaii. Under start fra Hawaii ble flyet sterkt skadet og måtte sendes med båt tilbake til California for reparasjoner, Andre forsøket startet i Miami. Nå ville hu fly motsatt vei, fra vest mot øst. Med seg hadde hun som navigatør Fred Noonan, en tidligere Pan Am-flyver. De forlot Miami den 1. juni, og etter en rekke stopp i Sør-Amerika, Syd-Afrika og over den sydlige del av det asiatiske kontinentet kom de frem til Lae, Ny-Guinea den 29. juni. Nå hadde de fløyet omtrent km. av turen, mao var ca. tre fjerdedeler av turen gjennomført. Nå gjenstod km, alt over det åpne Stillehavet.
Den 2. juli 1937 startet Earhart og Noonan fra Lae på den neste etappe på 4&nbsp;000 km til Howland Island, en liten øy bare noen få kilometer lang og kun 3 meter høy. Etter å ha fløyet ca. km. ble all kontakt med omverdenen brutt.
Det ble snart klart at hverken Earhart eller Noonan hadde noen særlig øvelse i navigering. Heller ikke var det radioutstyret hun hadde ombord brukbart for navigering og de hadde store problemer med å oppnå kontakt med fartøyer langs ruten.
En leteaksjon fra den amerikanske kystvakten og marinen ble satt igang, Men helt resultatløs. Earharts og Noonans skjebne har vært gjenstand for mange rykter og spekulasjoner. Fra tid til annen har det dukket opp meldinger om at de skulle ha vært sett i live på en eller annen øy i Stillehavet.
Siste Avisand for få år siden, da ville isåfall Earhart vært 100 år! Earhart fikk i 1968 sin plass blant USAs mange berømte flyvere i National Aviation Hall Of Fame.

Litteratur


I USA er det skrevet en rekke bøker om hennes liv, inklusive en fiktiv selvbiografi. Selv skrev hun to bøker om sine flyvninger «The fun of it» og.«20 Hrs., 40 Mi» om atlanterhavsflyvningen
På norsk foreligger det kun en bok om Earhart.
Adèle De Leeuw: ''Amelia Earhart'' Oversatt av Kari Gran. Oslo (1977) : Forlagshuset ISBN 82-511-0264-2 (Originaltittel: «The story of Amelia Earhart»)

Eksterne lenker


http://nationalaviation.blade6.donet.com/components/content_manager_v02/view_nahf/htdocs/menu_ps.asp?NodeID=-242644181&group_ID=1134656385&Parent_ID=-1 National Aviation Hall Of Fame
http://images.google.com/images?q=amelia+earhart&svnum=10&hl=no&lr=lang_en
http://www.ameliaearhart.com/home.php Offisiell hjemmeside
Kategori:Luftfartspionerer
Kategori:Flyvere fra USA
Kategori:Æreslegionen
Kategori:Personer fra Atchison County i Kansas
Kategori:Personer fra Des Moines
Kategori:Fødsler i 1897
Kategori:Dødsfall i 1937
af:Amelia Earhart
ar:أميليا إيرهارت
an:Amelia Earhart
ast:Amelia Earhart
az:Ameliya Erhart
bjn:Amelia Earhart
zh-min-nan:Amelia Earhart
be:Амелія Эрхарт
bg:Амелия Еърхарт
bs:Amelia Earhart
br:Amelia Earhart
ca:Amelia Earhart
cs:Amelia Earhartová
da:Amelia Earhart
de:Amelia Earhart
et:Amelia Earhart
el:Αμέλια Έρχαρτ
en:Amelia Earhart
es:Amelia Earhart
eo:Amelia Earhart
eu:Amelia Earhart
fa:آملیا ارهارت
fr:Amelia Earhart
gl:Amelia Earhart
ko:아멜리아 에어하트
hi:अमीलिया एरहार्ट
hr:Amelia Earhart
id:Amelia Earhart
is:Amelia Earhart
it:Amelia Earhart
he:אמיליה ארהארט
ku:Amelia Earhart
la:Amalia Earhart
lv:Amēlija Erharte
lb:Amelia Earhart
hu:Amelia Earhart
nl:Amelia Earhart
ja:アメリア・イアハート
uz:Amelia Earhart
nds:Amelia Earhart
pl:Amelia Earhart
pt:Amelia Earhart
ro:Amelia Earhart
ru:Эрхарт, Амелия
sq:Amelia Earhart
simple:Amelia Earhart
sk:Amelia Earhartová
sl:Amelia Earhart
sr:Амелија Ерхарт
sh:Amelia Earhart
fi:Amelia Earhart
sv:Amelia Earhart
tl:Amelia Earhart
ta:அமேலியா ஏர்ஃகாட்
th:อะมีเลีย แอร์ฮาร์ต
tr:Amelia Earhart
uk:Амелія Ергарт
vi:Amelia Earhart
zh:阿梅莉亚·埃尔哈特

Arbeidernes Leksikon

Arbeidernes leksikon var det første oppslagsverket på norsk som hadde et uttalt klasseståsted.
Det var det første leksikonet utenfor Sovjetunionen som rettet seg spesifikt mot arbeiderklassen.
Utgivelsen hadde sammenheng med arbeiderbevegelsens store mål om å spre kunnskap blant arbeider- og underklassen, og dermed kunne bryte det de oppfattet som borgerskapets monopol på kunnskapsformidling i samfunnet. De mente at de eksisterende konversasjonsleksikon hadde et borgerlig ståsted.
Verket ble utgitt av Arbeidermagasinets forlag i seks bind fra 1932 til 1936. Det ble redigert av Jacob Friis og Trond Hegna, fra 3. bind var òg redaksjonssekretær Dagfin Juel med.
Et utvalg av artikler fra verket ble i 1974 utgitt i en trebinds faksimileutgave av Pax forlag.

Eksterne lenker


http://mediabase1.uib.no/arbeiderlexi/arblex.html Norgeslexi. Arbeidernes leksikon Deler av leksikonet er tilgjengelig på nett.
Kategori:Norske oppslagsverk
Kategori:Bøker fra 1932
en:Arbeidernes Leksikon
nn:Arbeidernes Leksikon

USAs historie

Med USAs historie menes gjerne dette områdets ''nyere historie'', det vil si fra og med vestlige sjøfarere oppdaget de amerikanske kontinentene og koloniserte dem, blant annet den delen som senere skulle bli USA.

Amerika før kolonitiden


:''Hovedartikkel: Amerika før kolonitiden''
Innfødte amerikanere ankom det Nord-Amerika kontinentet en gang for mellom 15 000 og 50 000 år siden, og dominerte området til de europeiske nybyggerne ankom tidlig i det 17. århundre. Det har blitt gjort flere arkeologiske funn som tyder på at de innfødte amerikanerne hadde utviklede sivilisasjoner.
Det er også mye som tyder på at Christofer Columbus ikke var den første som oppdaget veien til Amerika. Det er mye som tyder på at både arabere, nordmenn og andre hadde vært i Amerika lenge før Columbus.

Kolonitidens Amerika (1497&ndash;1776)


:''Hovedartikkel: Kolonitidens Amerika''
Fil:Mayflowercompact.jpg
Kolonitidens Amerika ble definert av pågående kamper med de innfødte amerikanerne, en alvorlig arbeidermangel som førte til former for ufrivillig arbeid som slaveri og kontraktfestede tjenere, og en britisk politikk av gjennomført vanskjøtsel som tillot utviklingen av en amerikansk ånd og kultur som var forskjellig fra dens europeiske grunnleggere.
England begynte å kolonisere Nord-Amerika sent i det 16. århundre. De første forsøkene var mislykkede, men vellykkede kolonier ble snart etablert. Kolonistene som kom til den nye verdenen var på ingen måter en homogen blanding, men heller en stor variasjon av forskjellige sosiale og religiøse grupper som slo seg ned i forskjellige deler langs kysten. Vennenes samfunn i Provinsen Pennsylvania, puritanere i New England, de gulltørstige bosetterne i Jamestown, Virginia og straffangene i provinsen Georgia kom til det nye kontinentet av svært forskjellige årsaker, og de skapte kolonier med svært forskjellige sosiale, religion, politikk og økonomiske strukturer.
For å oppsummere utviklingsområdene i kolonitidens Amerika, anerkjenner historikerne fire regioner i regionen som senere ble det østlige USA. Listet opp fra nord til sør, var det New England, de midtre koloniene, Chesapeake Bay og de sørlige koloniene. Noen historikere legger til en femte region, grenseområdene hadde visse forenende særtrekk uansett hvilken koloni de sprang ut fra.
Krigen mot franskmenn og indianere i 1754&ndash;1763 førte koloniene tettere sammen, unge menn ble sendt ut for å kjempe og traff andre fra andre kolonier. De kom fra svært forskjellige bakgrunner, men så også likheter. Krigen gav kolonistene opplæring i krigføring, blant andre offiseren George Washington, og etter krigen forsøkte England å gjøre seg gjeldende i regionen, etter at de tidligere hadde latt koloniene kjøre sitt eget løp. Dette første koloniene enda tettere sammen og de kom på kant med den Storbritannia regjeringen i saker som skattlegging og representasjon.

Uavhengighet og utforming av konstitusjonen (1776&ndash;1789)


Fil:United_States_Constitution.jpg.]]
:''Hovedartikkel: Amerikas forente staters historie (1776&ndash;1789)''
19. april 1775 marsjerte en avdeling av den britiske stående hær innover i landet fra Boston, Massachusetts, på leting etter et våpenlager og med ordre om å arrestere visse prominente lokale ledere. Ved Lexington konfronterte de og skjøt på en liten gruppe lokal milits som hadde samlet seg ved landsbyens fellesområde. Videre på deres marsj konfronterte de en mye større gruppe milits på en bro i Concord, og ble slått tilbake. Under retretten til Boston, ble britene kontinuerlig utsatt for skarpskytter-angrep. Slaget ved Lexington og Concord kom etter et dusin år med eskalerende politisk konflikt mellom koloniene og det britiske parlamentet og markerte begynnelsen på den amerikanske revolusjon.
Den andre kontinental kongress med representanter fra 13 av de storbritannia koloniene langs kysten av Nord-Amerika møttes 10. mai 1775 i Philadelphia, Pennsylvania. Kongressen begynte umiddelbart å organisere en føderal styresmakt for de 13 assosierte koloniene og tok over styrefunksjoner som tidligere ble utøvd av kongen og parlamentet i Storbritannia, og ba statene om å klargjøre statskonstitusjoner for deres egen styresmakt. Kongressen utnevnte George Washington til å lede en kontinental hær, og sendte ham til Boston hvor lokale militser beleiret en britisk hær.
Etter et år med krigføring, erklærte kongressen Amerikas forente stater uavhengig fra Storbritannia i USAs uavhengighetserklæring, hovedsakelig forfattet av Thomas Jefferson.
Med hjelp av en allianse med Frankrike klarte USA til slutt å vinne den amerikanske uavhengighetskrigen mot Storbritannia. Den ble avsluttet med Parisavtalen (1783) som gav de nyfødte forente statene et stort villmarksimperium som strakte seg fra Atlanterhavet til Mississippi-elven og inkluderte den sørlige delen av regionen til de store innsjøene.
I etterspillet til krigen plaget økonomisk depresjon og svakheten til politiske institusjoner den unge nasjonen. Mange folk var fremdeles lojale til det engelske kongedømmet. Omtrent 3% av befolkningen flyktet i årene etter krigen. Byen Toronto ved den nordlige bredden av Ontariosjøen ble opprettet av disse flyktningene.
Den andre kontinentale kongressen fortsatte å fungere som føderal regjering og formaliserte sin egen status gjennom konføderasjons-artiklene som ble foreslått og iverksatt i 1778, men ikke ferdig ratifisert før 1781. Artiklene var et omriss til styret av en permanent føderasjon av stater, uten å klargjøre om USA skulle være en nasjonalstat eller en svak liga av stater som samarbeidet.
Det oppfattede behovet for en mektigere og fullstendig føderal regjering førte i 1787 til sammenkallingen av en konvensjon for å vurdere om en skulle revidere artiklene. Men konvensjonen, som møtte i Philadelphia, valgte istedet å skrive en konstitusjon som ble ratifisert av elleve stater i 1788.
I 1789 ble Amerikas forente staters konstitusjon satt i verk, og George Washington ble valgt til den første Liste over Amerikas forente staters presidenter.

Ekspansjon vestover (1789&ndash;1849)


:''Hovedartikkel: Amerikas forente staters historie (1789&ndash;1849)''
Fil:USA Territorial Growth 1810.jpgLouisiana-kjøpet i 1803 gav vestlige bønder tilgang til den viktige Mississippi-vannveien, fjernet det Frankrike nærværet fra den vestlige grensen av USA og gav amerikanske bønder enorme områder med land.
Innen uker etter at USA fikk kontroll over territoriet, brøt det ut krig mellom Storbritannia og napoleontidens Frankrike. USA, som var avhengig av europeiske inntekter fra landbrukseksport, forsøkte å eksportere land og råmaterialer til begge de krigførende supermaktene og å profittere på å transportere varer mellom deres hjemmemarkeder og de karbiske koloniene. Begge sider tillot denne handelen når den kom dem til nytte, men motsatte seg den når den ikke gjorde det.
Etter ødeleggelsen av den franske marine i slaget ved Trafalgar i 1805, forsøkte Storbritannia å innføre en blokade mot franskmennenes handelsbånd over sjøen. Derfor innførte britene en løs blokade mot den amerikanske kysten, som hevn mot USAs handelspraksis.
Kongressen og president Thomas Jefferson trodde at britene ikke kunne klare seg med andre matkilder enn USA og suspenderte all amerikansk handel med utenlandske nasjoner i 1807, i håp om å få britene til å ende deres blokade av den amerikanske kysten. Handelsblokaden var derimot ødeleggende for amerikansk landbrukseksport, mens britene fant andre matkilder. I tillegg var luksusvarer som bomull, indigo og sukker ikke like tilgjengelig.
Kongressen, ledet av sørlige og vestlige jeffersonere, erklærte krig på Storbritannia i 1812 under skjul av å motsette seg britisk innblanding med amerikansk skipsfart i tillegg til britisk støtte til innfødte amerikanere i Canada og vest for Mississippi. Vestlige og sørlige innbyggere var de mest ivrige støttespillerne av krigen grunnet deres bekymring for ekspandering av bosetning i de innfødte amerikaneres land på den andre siden av Mississippi og adgang til verdensmarkedet for deres landbrukseksporter. New England-føderalistene motsatte seg krigen, og deres rykte fikk seg en knekk i dens etterspill på grunn av dette.
Krigen i 1812 resulterte hovedsakelig i vedlikehold av en 'status quo ante' etter bitter krigføring som varte til 8. januar 1815 (etter fredstraktaten) på mange fronter. Gent-traktaten som offisielt endte krigen var avgjørende i å ende den britiske alliansen med de innfødte amerikanerne.
Fil:Storming of Chapultepec.jpg og USA.]]
Etter Napoleons nederlag og Wienerkongressen i 1815, begynte en epoke med relativ stabilitet i Europa. Amerikanske ledere brydde seg mindre med europeisk handel og konflikter og mer om den interne utviklingen i Nord-Amerika. Med slutten på krigens britiske allianse med de innfødte amerikanerne øst for Mississippi, var hvite bosettere bestemt på å kolonisere ukjente land bortenfor elven. I 1830-årene deporterte den føderale regjeringen de sørøstlige stammene til mindre fruktbare territorier i vest. Høyesterett hadde faktisk dømt til fordel for de innfødtes landkrav, men ble ignorert av Andrew Jackson, president på den tiden, til fordel for hans egen agenda.
Amerikanerne stilte ikke spørsmål ved deres rett til å kolonisere langt utenfor sitt eget lands grenser i Nord-Amerika, særlig i Oregon, California og Texas. I midten av 1840-årene ble amerikansk ekspansjonisme uttalt i begreper til ideologien til «manifestert skjebne».
Kongressen erklærte krig mot Mexico i mai 1846 som utløste Den meksikansk-amerikanske krigen. USA beseiret Mexico som ikke var i stand til å motstå angrepet til det amerikanske artilleriet, manglet ressurser og plaget av en delt ledelse. Guadaloupe Hidalgo-traktaten i 1848 gav Texas (med Rio Grande som grense), California og New Mexico til USA. I de neste tretten årene, stod territoriene avgitt av Mexico i sentrum for seksjonelle spenninger over ekspansjonen av slaveri.

Konflikt og borgerkrig (1849&ndash;1865)


:''Hovedartikkel: Amerikas forente staters historie (1849&ndash;1865)''
Fil:Bodies on the battlefield at antietam.jpgI 1854 førte den foreslåtte Kansas-Nebraska-loven til Missouri-kompromisset ved å sørge for at hver ny stat i unionen skulle bestemme sitt ståsted mht slaveri. Bosetningen av Kansas av pro- og antislaveri fraksjoner, og til slutt seieren til motstanderne av slaveri, ble drevet frem av dommer som signaliserte fødselen til det republikanske parti. I 1861 førte innlemmelsen av Kansas i unionen til et brudd i maktbalansen. Den gav også vekst til forskjellige bevegelser som førte til mange anti-abolisjonister og pro-slaveri-følelser som fremdeles eksisterer i dag.
Etter valget av Abraham Lincoln, trakk elleve sørlige stater seg fra unionen mellom slutten av 1860 og 1861 og etablerte en opprørsregjering, Amerikas konfødererte stater 9. februar 1861. Den amerikanske borgerkrigen begynte da konføderasjonens general Pierre Beauregard åpnet ild på Fort Sumter.
De neste fire årene var de mørkeste i amerikansk historie, da nasjonen rev seg selv i stykker over de lange og bitre sakene om slaveri og statenes rettigheter. De økende urbane og industrialiserte nordlige statene (Unionen) beseiret til slutt de hovedsakelig landbruksmessige sørlige statene (Konføderasjonen), men mellom 600&nbsp;000 og 700&nbsp;000 amerikanere på begge sider ble drept og mye av landet i sør ble lagt øde. Til slutt ble slaveri avskaffet og den amerikanske nasjonen ble sakte rekonstruert.

Amerikas forente staters historie (1865&ndash;1918)


:''Hovedartikkel: Amerikas forente staters historie (1865&ndash;1918)''
USA begynte sine steg mot internasjonal makt i denne perioden med betydelig befolkningsmessig og industriell vekst i landet, og et antall imperialistiske foretak i utlandet. Sent på 1800-tallet hadde USA blitt den ledende industrielle makten i verden, da de bygget på nye teknologier (som telegrafen og Bessemer-prosessen), et ekspanderende jernbanenettverk og rikelige ressurser til å drive den andre industrielle revolusjon. En bølge av immigrasjon uten sidestykke, 37 millioner mennesker mellom 1840 og 1920, sørget både for å skaffe nok arbeidskraft for amerikansk industri og å skape mangfoldige samfunn i tidligere uutviklede områder, som California. Ekspansjonen av industri og befolkning hadde en betydelig pris også. Stammer av innfødte amerikanere ble for det meste tvunget sammen i små reservater slik at hvite bønder og ranch-eiere kunne ta over deres land, og overgrepsaktig industriell praksis førte til opprettelsen av fagforeningsbevegelser i USA.
I denne perioden ble USA også en internasjonal spiller i kappløpet om eiendommer over sjøen. I 1900-1903-krigen for å erobre Filippinene ble mer enn en million mennesker, for det meste filippinere, drept. USAs sene inngang i den første verdenskrig på siden til de allierte maktene, endret balansen i krigen, og gjorde USA til et betydelig militærmakt i tillegg til den økonomiske makten.

Mellomkrigstidens USA og andre verdenskrig (1918&ndash;1945)


Fil:Truetone-Radio.jpg]]
:''Hovedartikkel: Amerikas forente staters historie (1918&ndash;1945)''
De allierte maktene la tunge økonomiske straffer på Tyskland i Versailles-traktaten. Til tross for president Woodrow Wilsons oppfordring til fornuftige betingelser, ble det økonomiske resultatet av reparasjonene som traktaten la til grunn alvorlige. Elendigheten de produserte i Tyskland hjalp Adolf Hitler til å ta makten i Tyskland i 1933. Det amerikanske senatet ratifiserte ikke Versailles-traktaten. Istedet signerte USA en separat fredsavtale med Tyskland og dets allierte.
Desillusjonert av at krigen ikke klarte å føre til høyere idealer foreslått av president Wilson, valgte det amerikanske folket isolasjonisme. De vendte sin oppmerksomhet innover, vekk fra internasjonale relasjoner og kun mot innenrikspolitikk.
USA opplevde en periode med ubalansert økonomisk vekst gjennom det meste av 1920-årene. Prisene for landbruksvarer og lønn falt på slutten av krigen mens nye industrier (radio, film, biler og kjemikalier) blomstret. Den ujevne fordelingen var også geografisk. Levestandarden i landbruksområdene sakket akterut bak de urbane og suburbane områdene som så dramatiske forbedringer i hus og byplanlegging. De gode tidene ble reflektert av utvidelse av kreditt i farlig grad, inkludert børsen, som steg til farlige inflasjonsnivå.
Fremstilling, salg, import og eksport av alkohol ble forbudt i 1920 av et grunnlovstillegg til Amerikas forente staters grunnlov for å fjerne forskjellige sosial problemer. Den ble gjennomført gjennom Volstead-programmet. Forbudstiden endte i 1933 av et annet tillegg til grunnloven. Den ble regnet som mislykket av de fleste, alkohol-konsumet gikk ikke merkbart ned, mens den organiserte kriminaliteten ble styrket. Men den representerte det første tilfellet av et grunnlovstillegg som gikk direkte på sosial aktivitet. Det da 18. tillegget representerte styrkingen av staten tidlig i det 20. århundre.
Børskrakket i 1929 og den påfølgende økonomiske Store depresjonen har blitt debatert i det uendelige, ofte langs ideologiske linjer. Den begrensede mengden med sikker økonomisk informasjon antyder at konstruksjon og husbygging stagnerte etter 1926 og sluttet seg til nedgangen i agrikultur, gruvedrift og petroleums-industriene. I alle disse dro overproduksjon ned prisene og overskuddet. Lønn steg ikke raskt nok til å la konsumentene kjøpe alle de nye husene og hjemmeproduktene som var tilgjengelige. Utenlandshandelen var begrenset av økende proteksjonisme i den industrialiserte verden. Børskrakket fjernet resterende tiltro fra konsumentene og, viktigere, tiltroen til de finansielle institusjonene. De var ekstremt forsiktige med å investere. Dermed sank økonomien i en alvorlig depresjon som ble markert med alvorlige grader av arbeidsløshet, neglisjerte investeringer og fallende priser og lønninger.
I respons til depresjonen gjennomførte kongressen og Herbert Hoover-administrasjonen et noe isolasjonistisk Smoot-Hawley tariffprogram og, med sitt offentlige arbeidsprogram, forsøkte å fastsette prisene for bønder og gjennomførte et offentlig arbeidsprogram basert på troen på at den føderale regjeringen var forpliktet til å holde arbeidsledigheten nede. Disse forsøkene var ikke prøvd før, og økonomer i dag har fortsatt ikke blitt enige i hvor riktig denne politikken er. Mens noen føler at disse forsøkene ikke gikk langt nok, og ble overhvelmet av omfanget av depresjonen, tror andre at denne politikken var destruktiv og styrket depresjonen.
Med millioner av arbeidsledige øket politiske tumulter og misnøye kraftig blant arbeidsklassene. En usympatisk eller nedtrykkende respons fra den amerikanske regjeringen kunne like gjerne ha ført til et sosialisme opprør, men president Franklin Delano Roosevelt, valgt i 1932, innførte et antall program for å hjelpe de fattige og arbeidsledige. Han bidro også til den fremtidige stabiliteten i økonomien ved å innføre nye reguleringer i forretningsdriften, særlig i bankene. I de siste tjue årene, har historikere lagt mindre vekt på den «revolusjonære» lovgivningen til Roosevelt-administrasjonen og ser istedet en logisk, og til og med konservativ, utvekst av Hoover-administrasjonens politikk.
Gjenoppbyggingen gikk derimot svært sakte. Vendepunktet i den store depresjonen var i 1933, men økonomien viste svært liten fremgang gjennom slutten av tiåret, og forble dårlig til den ble dramatisk forandret gjennom USAs involvering i andre verdenskrig.
Isolasjoniststemningen i USA hadde ebbet ut, men USA nektet til å begynne med å gå inn i krigen og begrenset seg til å gi forsyninger og våpen til Storbritannia, Kina og Sovjetunionen. Den amerikanske følelsen forandret seg dramatisk med det plutselige japanske angrepet på Pearl Harbor, og USA sluttet seg raskt til den britisk-sovjetiske alliansen mot Japan, Italia og Tyskland, kjent som «aksemaktene». Selv med amerikansk deltagelse tok det nesten fire år å beseire Tyskland og Japan. Selv om Sovjetunionen hadde langt flere drepte og skadde, var USAs aktive involvering viktig for å hindre en eventuell seier for aksemaktene. De eneste europeiske landene USA erklærte krig mot, var Bulgaria, Ungarn og Romania. Tyskland kom dem i forkjøpet selv gjennom Hitlers krigserklæring mot USA 11.desember 1941.
Etter andre verdenskrig opplevde USA en periode med stor økonomisk vekst karakterisert av veksten av suburban husbygging. USA finansierte gjenoppbyggingen av Tyskland og Japan og vendte til slutt de tidligere fiendene til allierte.

Amerikas forente staters historie (1945&ndash;1964)


:''Hovedartikkel: Amerikas forente staters historie (1945&ndash;1964)''
Etterkrigstidens epoke i USA ble definert internasjonalt som begynnelsen på den kalde krigen, hvor USA og Sovjetunionen forsøkte å ekspandere sin innflytelse på bekostning av den andre, holdt i sjakk av hverandres atomvåpenarsenal. Resultatet var en serie konflikter i denne perioden, inkludert Koreakrigen og den spente situasjonen rundt Cuba-krisen. I USA førte den kalde krigen til bekymring rundt kommunistisk innflytelse og resulterte i regjeringens bestrebelser på å oppmuntre matematikk og vitenskap mot bestrebelser som konkurrering i romfart.
Imens fullførte det amerikanske folket sin store migrasjon fra gårdene til byene, og opplevde en periode med betydelig økonomisk ekspansjon. Samtidig ble institusjonalisert rasisme på tvers av USA, men særlig i sør, utfordret av voksende borgerrettsbevegelser og afro-amerikanske ledere som Martin Luther King jr. I 1960-årene ble Jim Crow-lovene, som legaliserte rasesegresjon mellom hvite og svarte, avskaffet.

Amerikas forente staters historie (1964&ndash;1980)


:''Hovedartikkel: Amerikas forente staters historie (1964&ndash;1980)''
Den kalde krigen fortsatte gjennom 1960- og 70-årene og USA gikk inn i Vietnamkrigen, hvis voksende upopularitet fyrte opp under allerede eksisterende sosiale bevegelser, inkludert dem blant kvinner, minoriteter og unge mennesker. President Lyndon B. Johnsons sosiale programmer, Great Society, og den juridiske aktivismen til Warren-domstolen som ble lagt til den brede rekkevidden av sosiale reformer i 60- og 70-årene. Perioden så fødselen til feminismen og miljøvernbevegelsen som politiske krefter, og fortsatte fremgang mot sivile rettigheter. I de tidlige 70-årene gjorde Johnsons etterfølger, president Richard Nixon, slutt på Vietnamkrigen da den amerikanskstøttede, sørvietnamesiske regjeringen kollapset. Krigen kostet 58 000 amerikanske soldater livet og mange flere vietnamesere. OPECs oljeembargo og stagnerende økonomisk kjennetegnet slutten av 70-tallet under president Jimmy Carter. Romstasjoner ble skutt opp så tidlig som 1971, og tiden var preget av store fremskritt innen romfart.

Reagan og en verden i endring


Fil:Official Portrait of President Reagan 1981.jpg, USAs 40. president]]
:''Hovedartikkel: Amerikas forente staters historie (1980&ndash;1988)''
I 1980-årene ble president Ronald Reagan valgt og institusjonaliserte et innenriksprogram som inneholdt skattekutt og en internasjonal politikk som var basert på aggressive anti-sovjetiske operasjoner. Selv om USAs gjeld øket raskt, begynte østblokken å streve med økende økonomisk stress, før den til slutt kollapset dramatisk under administrasjonen til president George H.W. Bush.
Etter at den amerikanske selvtilliten fikk flere skudd i baugen på 70-tallet, gikk USA over til å fremdrive sin politikk gjennom lavintensive konflikter i den tredje verden, samtidig som han satset knallhardt for at USA skulle få overtaket i våpenkappløpet, samtidig som Sovjetunionen fikk sitt «Vietnam» i sin første militære operasjon utenfor østblokkens grenser, i Afghanistan.

Alene som supermakt


:''Hovedartikkel: Amerikas forente staters historie (1988&ndash;)''
Til tross for Sovjets fall var USA fremdeles involvert i militære operasjoner, som Gulfkrigen i 1990. Under Bill Clintons presidentskapsperiode kom den lengste sammenhengende periode med økonomiske ekspansjon i amerikansk historie, en sideeffekt av den digital revolusjon og nye forretningsmuligheter skapt av internett.
I begynnelsen av det nye årtusenet ble USA angrepet av islamittisk terrorisme da World Trade Center og Pentagon ble angrepet Terrorangrepet 11. september 2001. Angrepet var planlagt av Osama bin Laden. Som reaksjon svarte USA under president George W. Bush (sammen med militær støtte fra NATO og politisk støtte fra storparten av det internasjonale samfunn) med å invadere Afghanistan og styrte Taliban-regimet som hadde støttet og gitt ly til bin Laden. Mer kontroversielt var det da president Bush fortsatte det han kalte «krigen mot terror» ved å invadere Irak. Denne invasjonen var svært omstridt i det internasjonale samfunn, selv blant USAs gamle allierte som Frankrike og Tyskland, og førte til en bølge av anti-amerikanisme.
Pr 2005 var det politiske klima også fortsatt polarisert på grunn av spørsmål som abort, stamcelle-forskning, skille mellom kirke og stat og samkjønnede ekteskap, i tillegg til den pågående konflikten i Irak.

Litteratur


Erling Bjøl ''USAs historie'' Dreyer 2011 ISBN 978-82-8265-009-0
Melvyn Stokes (red.): ''The state of U.S.history'', Berg Publishers, 2002
Howard Zinn ''USA. Folkets historie 1492-i dag'' oversatt av Morten Hansen 2006 ISBN 82-495-0295-7 (originalutgave ''A People's History of the United States'', 1980)

Oversikt over de viktigste begivenhetene


1492 &ndash; Christofer Columbus fant sjøveien til Amerika
1776 &ndash; USAs uavhengighetserklæring: USA erklærte seg selv uavhengig fra Storbritannia
1789 &ndash; Grunnloven ble satt i kraft og George Washington ble USAs første Liste over USAs presidenter
1812 &ndash; Krigen i 1812 mellom USA og England bryter ut etter konflikt om blant annet sjørøveri.
1861 &ndash; Den amerikanske borgerkrigen brøt ut etter at Abraham Lincoln ble valgt til president (1860)
1917 &ndash; Det britiske passasjerskipet RMS &laquo;Lusitania&raquo; ble torpedert av en tysk ubåt, dette trakk USA inn i den Første verdenskrig
1929 &ndash; Krakket på Wall Street som førte til krise i store deler av verden
1941 &ndash; Angrepet på Pearl Harbor som dro USA inn i den Andre verdenskrig
1964 &ndash; USA ble for alvor trukket inn i Vietnamkrigen.
2001 &ndash; Terrorangrepet 11. september 2001, hvoretter president George W. Bush innledet den såkalte Krigen mot terrorisme.

Eksterne lenker


http://usa-culture.com/institutions.php Political institutions History
http://college.hmco.com/history/us/resources/students/index.html Houghton Mifflin Company: U.S. History Resource Center
http://encarta.msn.com/encyclopedia_1741500823/United_States_(History).html#s1 Artikkel om USAs historie fra Encarta. Omfattende informasjon samt over 200 multimediefiler (engelsk)
http://www.loc.gov/wiseguide Library of Congress American History Guide
http://www.historians.org/ American Historical Association
Kategori:USAs historie
af:Geskiedenis van die Verenigde State van Amerika
ar:تاريخ الولايات المتحدة
az:ABŞ tarixi
bg:История на САЩ
bs:Historija Sjedinjenih Američkih Država
ca:Història dels Estats Units
cs:Dějiny Spojených států amerických
cy:Hanes yr Unol Daleithiau
da:USA's historie
de:Geschichte der Vereinigten Staaten
en:History of the United States
es:Historia de los Estados Unidos de América
eo:Historio de Usono
eu:Ameriketako Estatu Batuetako historia
fa:تاریخ ایالات متحده آمریکا
fr:Histoire des États-Unis
fy:Skiednis fan de Feriene Steaten
gl:Historia dos Estados Unidos de América
ko:미국의 역사
hr:Povijest Sjedinjenih Američkih Država
io:Historio di Usa
id:Sejarah Amerika Serikat
it:Storia degli Stati Uniti d'America
he:היסטוריה של ארצות הברית
jv:Sajarah Amérika Sarékat
ka:აშშ-ის ისტორია
lv:ASV vēsture
lt:Jungtinių Amerikos Valstijų istorija
hu:Az Amerikai Egyesült Államok történelme
mk:Историја на САД
ms:Sejarah Amerika Syarikat
mwl:Stória de ls Stados Ounidos de la América
nl:Geschiedenis van de Verenigde Staten
ja:アメリカ合衆国の歴史
pl:Historia Stanów Zjednoczonych Ameryki
pt:História dos Estados Unidos
ro:Istoria Statelor Unite ale Americii
ru:История США
sq:Historia e Shteteve të Bashkuara të Amerikës
si:එක්සත් ජනපදයේ ඉතිහාසය
simple:History of the United States
sk:Dejiny USA
sl:Zgodovina Združenih držav Amerike
ckb:مێژووی ویلایەتە یەکگرتوەکان
sr:Историја Сједињених Америчких Држава
sh:Historija Sjedinjenih Američkih Država
fi:Yhdysvaltain historia
sv:USA:s historia
th:ประวัติศาสตร์สหรัฐอเมริกา
tr:ABD tarihi
uk:Історія США
vi:Lịch sử Hoa Kỳ
diq:Tarixê Dewletanê Amerikayê Yewbiyayeyan
xmf:ააშ-იშ ისტორია
zh:美国历史

Alan Turing

Fil:Alan Turing Memorial Closer.jpg]]
Alan Mathison Turing (født 23. juni 1912, død 7. juni 1954) var en britisk matematiker som var med å grunnlegge datavitenskapen. Han er mest berømt for sin ''turingtest'' og sin ''universelle turingmaskin''.

Studier


Turing begynte på skolen, St. Michael's, da han var seks år gammel. Noen av lærerne hans oppdaget at han hadde ekstreme evner i matematikk og logikk tenkning. Han var ikke spesielt dyktig innenfor andre fagområder.
I 1926, da han var 14 år, begynte den unge Turing ved Sherborne boarding school i Dorset. Her gjorde han seg bemerket innen realfag, men var stadig like dårlig i andre fag. I en alder av 16 år ga han seg i kast med Albert Einsteins arbeider innen relativitet, og det sies at Turing forsto disse teoriene.
Turing studerte ved King's College (Cambridge) i University of Cambridge, under den kjente matematikeren G. H. Hardy. Turing ble valgt som ''Fellow'' ved Kings College i 1935.
Turings mest berømte vitenskapelige verk, ''On Computable Numbers, with an Application to the Entscheidungproblem'', ble levert inn 28. mai 1936. Her reformulerte han Kurt Gödels resultater fra 1931 som omhandlet begrensninger til matematiske bevis. Turing introduserte sine «maskiner», som var formelt beskrevne (tenkte) maskiner. De ble senere kalt ''turingmaskiner'', og benyttes ved teoretiske grunnlagsteorier innen informatikk.
Mesteparten av 1937 og 1938 arbeidet han ved Universitetet i Princeton, og der var det matematikeren Alonso Church som var hans mentor. I 1938 fikk Turing sin doktorgrad fra Princeton.
Alan Turing ble stadig mer interessert i problemstillinger som «kan maskiner tenke», «kan digitale datamaskiner bli intelligente», og så videre. Etter krigen utga han mange artikler om disse emnene, og deltok i radiodebatter. I 1950 publiserte Turing artikkelen ''Computing machinery and intelligence'' i det filosofiske tidsskriftet ''Mind''. Han formulerer her sine tanker om at digitale datamaskiner kan bli intelligente. Det er også her han kommer med sine tanker om hva maskin og hva intelligens er, og han ender opp med sin berømte ''turingtest''.

Kodeknekking


Like før og under Andre verdenskrig arbeidet han med å bryte de hemmelige tyske kodene, spesielt med Enigma (krypteringsmaskin)maskinen som tyskerne brukte. En periode var han leder for Royal Navy Enigmaseksjon ved Bletchley Park. De ansatte var en meget blandet gruppe: Den britiske sjakkmesteren Hugh Alexander, forfatteren Malcolm Muggeridge og vinnerne av en konkurranse om hvem som raskest løste kryssordoppgaven i Daily Telegraph (rekorden var på 7 minutter og 57,5 sekunder).
Før krigen hadde polsk etterretning fått nyss om at det ble utviklet en automatisert og kontinuerlig skiftende tysk kode basert på en kommersielt tilgjengelig maskin kalt Enigma. Tre unge matematikere fra Warszawa-universitetet under ledelse av Marian Rejewski utarbeidet et sett Ligning (matematikk) som kunne brukes til kodeknekkingen. Takket være polakkene visste Turing hva han stod overfor; det fantes ingen snarvei inn i dette systemet. Enigma-maskinen ble daglig innstilt på nytt ved midnatt, og endret seg i tillegg ved hvert tastetrykk. For hver bokstav i en tekst fantes flere milliarder tenkelige kombinasjoner. Ekstra tannhjul ble bygd inn, og hvert nytt tannhjul betydde at antall kombinasjoner kunne ganges med hundre.
Etterhvert oppdaget gjengen ved Bletchley Park imidlertid at flere tyske radiooperatører unnlot å nyinnstille maskinen hver dag – særlig en operatør som het Walter. Videre gjettet de at det ville bli sendt nærmest likelydende hilsener fra militære enheter til Adolf Hitlers fødselsdag i 1940. Endelig fikk de tak i en oppgradert Enigma-maskin som Royal Navy sikret seg da et tysk værskip forliste ved Grønland. Ut fra denne kunnskapen konstruerte Turing en kalkulator, kalt Turing's bomb, som påviste kombinasjonene og kunne lese ut svarene. I krigens andre år kunne derfor staben ved Bletchley Park lese Enigma-meldingene i løpet av tre timer om morgenen. Nesten daglig kunne derfor Winston Churchill lese ordrett Hitlers direktiver til generalene; den britiske generalstaben kunne spore posisjonene til tyske ubåter og opplyse Bernard Law Montgomery om Erwin Rommels disposisjoner før slaget ved El Alamein. Også russerne mottok nyttig informasjon via lekkasjer fra John Cairncross. I 1944 presenterte Bletchley Park verdens første elektroniske datamaskin, Colossus, som motsvar til tyskernes Lorenz-chiffer.

Programmerbare datamaskiner


Etter krigen (1945–1948) var han med på å konstruere en av de tidlige elektroniske programmerbare digitale datamaskinene ved National Physical laboratory. Denne ble kalt ACE (Automatic Computing Engine). Kort tid etterpå (fra senhøsten 1948) var han med å bygge og lage programvare for en tidlig datamaskin (the Manchester Mark 1) ved Universitetet i Manchester. Han var da en av lederne for datamaskin-laboratoriet ved dette universitetet.

Slutten på karrieren


Turings karriere fikk en brå slutt i 1952. Hans mannlige partner hjalp en annen mann å gjøre innbrudd i Turings leilighet. Turing anmeldte forbrytelsen, og innrømte da at han hadde et seksuelt forhold til den 19 år gamle mannen.
Da homofili forhold var forbudt i Storbritannia førte dette til at han ble tiltalt for «grov uanstendighet og seksuell perversjon». Dette førte i sin tur til at han mistet sin sikkerhetsklarering, og at han også ble satt på en kjemisk kastrering for å bli «kurert». Bieffektene av hormonkuren (tvungne østrogen-injeksjoner), blant annet at han utviklet bryster, gjorde ham enda mer utstøtt fra samfunnet.
Fordi alle opplysninger om arbeidet på Bletchley Park var hemmeligstemplet til mange år etter hans død, var han heller ikke ansett som en helt av britene, men heller som en underlig matematiker.
Han døde av cyanidforgiftning, og et halvspist eple med cyanid i ble funnet ved siden av ham. Dødsårsaken ble naturlig nok fastsatt å være selvmord, men hans mor hevdet til sin død at det var en ulykke som skyldtes hans uforsiktige omgang med kjemikalier i sitt private laboratorium. Trolig var selvmordet inspirert av Disneys ''Snøhvit og de syv dverger'' som hadde vært en av Turings yndlingsfilmer. Apple Computers hevdes senere å ha valgt eplet som sin logo til ære for Turing, men selv hevder selskapet at deres eple er til ære for Isaac Newton – men som forfatteren David Leavitt spør: «hvorfor er det da tatt en bit av eplet? – Kanskje tenkte Turing at eplebiten ikke tok livet av Snøhvit – at hun bare falt i søvn, mens hun venter på å bli vekket av prinsens kyss...»

Anerkjennelse


I 2001 – etter at Turings innsats under krigen var blitt kjent, og holdningene til homofili hadde endret seg betraktelig – ble det reist en statue av ham i Manchester. På 50-årsdagen for hans død ble det avduket en minneplakett ved hans hjem i Wilmslow.
I den akademiske verden er Turing-prisen innstiftet av ''Association for Computing Machinery'', og deles ut til en person som har gitt viktige tekniske bidrag til utviklingen av datamaskiner. Prisen regnes gjerne som dataverdenens svar på Nobelprisen. Universitetet i Manchester åpnet sitt ''Alan Turing Institute'' sommeren 2004.
Universitetet i Surrey reiste en statue av Turing i bronse, laget av John W. Mills, den 28. oktober 2004. Den viser Turing som bærer sine bøker over universitetsområdet.

Referanser

Eksterne lenker


Kategori:Britiske matematikere
Kategori:Personer fra Cheshire
Kategori:Fødsler i 1912
Kategori:Dødsfall i 1954
Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha
af:Alan Turing
ar:آلان تورنج
an:Alan Turing
as:এলান ট্যুৰিং
ast:Alan Turing
az:Alan Türinq
bn:অ্যালান টুরিং
zh-min-nan:Alan Turing
be:Алан Матысан Цьюрынг
be-x-old:Элан Т’юрынг
bg:Алън Тюринг
bs:Alan Turing
br:Alan Turing
ca:Alan Turing
cs:Alan Turing
cy:Alan Turing
da:Alan Turing
de:Alan Turing
et:Alan Turing
el:Άλαν Τούρινγκ
en:Alan Turing
es:Alan Turing
eo:Alan Turing
eu:Alan Turing
fa:آلن تورینگ
hif:Alan Turing
fr:Alan Turing
fy:Alan Turing
ga:Alan Turing
gd:Alan Turing
gl:Alan Turing
gan:圖靈
gu:ઍલન ટ્યુરિંગ
ko:앨런 튜링
hy:Ալան Թյուրինգ
hi:एलेन ट्यूरिंग
hr:Alan Turing
io:Alan Turing
id:Alan Turing
is:Alan Turing
it:Alan Turing
he:אלן טיורינג
jv:Alan Turing
kn:ಅಲೆನ್ ಟ್ಯೂರಿಂಗ್
pam:Alan Turing
ka:ალან ტიურინგი
sw:Alan Turing
ht:Alan Turing
ku:Alan Turing
la:Alanus Mathison Turing
lv:Alans Tjūrings
lb:Alan M. Turing
lt:Alan Turing
lij:Alan Turing
li:Alan Turing
lmo:Alan Turing
hu:Alan Turing
mk:Алан Тјуринг
ml:അലൻ ട്യൂറിംഗ്
mt:Alan Turing
mr:ॲलन ट्युरिंग
arz:الان تورينج
ms:Alan Turing
mwl:Alan Turing
mn:Алан Матисон Тюринг
nl:Alan Turing
ja:アラン・チューリング
nn:Alan Turing
oc:Alan Turing
or:ଆଲାନ ଟ୍ୟୁରିଙ୍ଗ
pnb:الان ٹورنگ
pms:Alan Turing
pl:Alan Turing
pt:Alan Turing
ro:Alan Turing
rue:Алан Тюрінґ
ru:Тьюринг, Алан
sah:Алан Матисон Тьюринг
sa:एलेन ट्यूरिंग
sq:Alan Turing
scn:Alan Turing
simple:Alan Turing
sk:Alan Mathison Turing
sl:Alan Turing
ckb:ئالان تیورینگ
sr:Алан Тјуринг
sh:Alan Turing
fi:Alan Turing
sv:Alan Turing
tl:Alan Turing
ta:அலன் டூரிங்
te:అలాన్ ట్యూరింగ్‌
th:แอลัน ทัวริง
tg:Алан Тюринг
tr:Alan Turing
uk:Алан Тюрінг
ur:ایلن تورنگ
vi:Alan Turing
vo:Alan Turing
war:Alan Turing
yi:עלן טיורינג
yo:Alan Turing
zh-yue:圖靈
bat-smg:Alans Tiorėngs
zh:艾伦·图灵

Aksjeselskap

Et aksjeselskap (forkortet AS, nynorsk også ''aksjelag'', forkortet AL, tradisjonelt ''lutlag'', forkortet LL eller L/L) er et selskap (jus) hvor eierne har betalt inn en aksjekapital fordelt på antall aksjer i selskapet. Eierne har ikke noe personlig ansvar for selskapets gjeld ut over den aksjekapital som eierne har skutt inn. Selskapets øverste organ er generalforsamlingen, hvor aksjonærene har stemmerett vektet etter andelen av aksjene de eier (selskapsvedtekter kan spesifiere enkelte aksjer som stemmerettsløse, såkalte «B-aksjer»).
Et aksjeselskap ledes av et styre som velges av generalforsamlingen. Styret tilsetter daglig leder, i mange tilfeller kalt administrerende direktør, og holder oversikt over selskapets økonomi.

Bakgrunn for Aksjeselskapsformen


Før reguleringen av aksjeselskap, var selskapets gjeld og forpliktelser også eiernes personlige gjeld og forpliktelser. Dette medførte at det var en stor risiko ved å overlate ledelsen av selskapet til eksterne (profesjonelle) ledere, fordi eierne da ville ha en ubegrenset gjeld hvis selskapet gikk konkurs.
Dette la en sterk demper på investeringer og selskapsetableringer, og førte til at de fleste selskaper ble drevet som små familieeide foretak. Aksjeselskapsformen muliggjorde profesjonell (ansatt) ledelse og spredt eierskap som ikke var enekontrollert av enkeltfamilier. Økonomihistorikere (som for eksempel Alfred D. Chandler) har hevdet at organisatoriske oppfinnelser som aksjeselskapet var like viktig for industrialiseringen som tekniske oppfinnelser.

Aksjeselskapformens utvikling i Norge


Partrederiet var en populær finansieringsmetode under veksten i handelsflåten på 1800-tallet. Denne selskapsfinansieringsformen hadde klare likheter med den senere aksjeselskapsformen, i og med at et stort antall selskapsdeltakere kunne skyte inn henholdsvis (finans-)kapital, arbeidskraft eller råmaterialer for å bygge og utruste skip, og få avkastning i henhold til innskudd. I 1910 var det 1600 aksjeselskaper i Norge, mot 350 i 1891.

Skillet AS / ASA


Aksjelovene av 1910 og 1976 hadde operert med samme regler for store og små selskaper. Mange europeiske land hadde tidlig etablert et skille mellom selskaper med liten aksjespredning og selskaper som omsatte eierandelene mot allmennheten på børs. I 1997 ble det innarbeidet et EU-direktiv som etablerte et skille mellom aksjeselskaper og allmennaksjeselskaper.
Et aksjeselskap skal ha en minimum aksjekapital på 30&nbsp;000 kroner som skal være fordelt likt på én eller flere aksjer.
<span id="ASA"/>
Et allmennaksjeselskap (forkortet ASA) er en betegnelse beregnet på aksjeselskaper med mange aksjeeiere. I et allmennaksjeselskap kan aksjer tegnes av eller selges til en ubestemt krets&nbsp;&ndash; allmennheten. Et allmennaksjeselskap må ha en aksjekapital på minimum 1&nbsp;million kroner, et styre på minst tre medlemmer og én daglig leder. Blant styremedlemmene i allmennaksjeselskaper stiftet etter 1. januar 2006 skal det være et minimumsantall av hvert kjønn tilnærmet 40 prosent. Allmennaksjeselskaper som er stiftet før 1. januar 2006 får to år på seg før de må oppfylle kravene til kjønnsrepresentasjon.
I Norge kan allmennaksjeselskap børsnotering på Oslo Børs. Det er opp til selskapet selv å søke om å bli tatt opp til notering på Oslo Børs, men selskapet må oppfylle gjeldende krav som blant annet omfatter antall eiere, antall aksjer og størrelse. Et selskap ønsker som regel å noteres på børsen for å få tilgang til et større marked for aksjen og enklere tilgang til kapital ved en Emisjon (finans).

Oversikt

Ideelt aksjeselskap


I et ideelt aksjeselskap er målet om profitt satt til side til fordel for et annet formål. Eierne kan ikke ta utbytte, men selskapet reguleres allikevel av aksjeloven.

Andre land


Mange land har tilsvarende selskapsformer, for eksempel:
Danmark: ''Aktieselskab'', forkortet A/S
Sverige: ''Aktiebolag'', forkortet AB
Finland: ''Osakeyhtiö'', forkortet OY
Færøyene: ''Partafelag'', forkortet P/F
England: ''Public limited company'', forkortet plc, PLC eller Ltd.
Spania: ''Sociedad Anónima'', forkortet SA
Frankrike: ''Société Anonyme'', S.A./SA
Italia: ''Società per azioni'', forkortet S.p.A.
Tyskland, Østerrike, Sveits: ''Aktiengesellschaft'', AG
Nederland: ''Besloten Vennootschap'', B.V. og ''Naamloze Vennootschap'', N.V.
Polen: ''Spółka Akcyjna'', forkortet S.A.
Hellas: ''Ανώνυμη Εταιρεία'', Α.Ε.
USA: ''Corporation'', forkortet Inc. eller Corp.
Japan: ''Kabushiki kaisha eller mer alminnelig ''Kabushiki gaisha'''', forkortet K.K. eller 株式会社
Russland: ''Акционерное общество'', forkortet АО (står før firmanavnet)

Eksterne lenker


http://www.lovdata.no/cgi-wift/wiftldles?doc=/usr/www/lovdata/all/nl-19970613-044.html&dep=alle&kort+,+titt=aksjeloven& Aksjeloven
https://www.altinn.no/no/hjelp-til-regelverk/starte-bedrift/for-du-starter/organisasjonsform/as/stifte-as/ Aksjeselskap – Altinn (Starte og drive bedrift)
https://www.altinn.no/no/Starte-og-drive-bedrift/Drive/Styring-og-drift2/Aksjeselskapet/ Driftsoppgaver for aksjeselskapet – Altinn (Starte og drive bedrift)
http://www.altinn.no/no/Emner/Organisasjonsform/ Emne organisasjonsform – Altinn
http://www.altinn.no/no/Skjema-og-tjenester/Etater/Bronnoysundregistrene/Samordnet-registermelding---Hovedblankett/ Samordnet registermelding – elektronisk skjema for registrering av aksjeselskap – Altinn/Brønnøysundregistrene
http://w2.brreg.no/enhet/sok/ Søk etter foretak – Brønnøysundregistrene
http://w2.brreg.no/kunngjoring/ Søk i kunngjøringer om foretak – Brønnøysundregistrene

Referanser


Kategori:Norske selskapsformer
Kategori:Norsk næringsliv
ar:شركة مساهمة
az:Açıq Səhmdar Cəmiyyəti
be:Акцыянернае таварыства
be-x-old:Акцыянэрнае таварыства
bg:Акционерно дружество
bs:Dioničko društvo
ca:Societat anònima
cs:Akciová společnost
da:Aktieselskab
de:Aktiengesellschaft
et:Aktsiaselts
el:Ανώνυμη Εταιρεία
en:Joint-stock company
es:Sociedad anónima
eo:Akcia kompanio
eu:Sozietate anonimo
fa:شرکت سهامی
fr:Société par actions
gl:Sociedade anónima
hy:Բաժնետիրական ընկերություն
hr:Dioničko društvo
id:Perseroan terbatas
it:Società per azioni
ka:სააქციო საზოგადოება
kk:Акционерлік қоғам
ky:Акционердик коом
la:Societas anonyma
lv:Akciju sabiedrība
lt:Akcinė bendrovė
hu:Részvénytársaság
nl:Naamloze vennootschap
ja:株式会社
nn:Aksjeselskap
pl:Spółka akcyjna
pt:Empresa de capital aberto
ro:Societate pe acțiuni
ru:Акционерное общество
sk:Akciová spoločnosť
sr:Акционарско друштво
fi:Osakeyhtiö
sv:Aktiebolag
tr:Anonim şirket
uk:Акціонерне товариство
vi:Công ty cổ phần
zh:股份有限公司

Aksje

En aksje er en eierandel i et aksjeselskap eller et allmennaksjeselskap. Alle aksjene i et selskap (jus) skal ha samme pålydende verdi. Aksjenes pålydende verdi multiplisert med antall aksjer i selskapet utgjør selskapets aksjekapital. Ofte vil Aksjekurs på en aksje avvike fra det som er pålydende. Kursen vil komme an på de underliggende verdier i selskapet, samt hvordan markedet anser selskapets fremtidige muligheter for inntjening.

Aksjonærenes rettigheter


Å inneha en eller flere aksjer gir aksjonæren en gruppe rettigheter i selskapet, som vanligvis inndeles i to grupper: ''økonomiske'' og ''administrative'' rettigheter. De økonomiske rettighetene er først og fremst retten til utbytte, samt fortrinnsrett til å tegne nye aksjer ved Emisjon (finans) og forkjøpsrett til allerede eksisterende aksjer som skifter eier. De viktigste administrative rettighetene er retten til å avgi stemme på selskapets generalforsamling, i tillegg til at aksjonæren så sant han innehar en viss andel av aksjekapitalen (vanligvis 5–10&nbsp;% i allmennaksjeselskaper) har rett til å kreve at visse tiltak settes i verk; eksempler er innkalling til ekstraordinær generalforsamling og begjæring om granskning av selskapets økonomi. Visse rettigheter foreligger dessuten allerede hvor man eier en enkelt aksje – et eksempel på dette er at enhver aksjonær kan kreve at beslutninger i generalforsamlingen treffes etter møtebehandling. I tillegg krever visse vedtak i generalforsamlingen tilslutning fra samtlige aksjonærer, se aksjelovenes § 5-20.
Hver aksje gir i utgangspunktet lik rett i selskapet, for eksempel er utgangspunkt at hver aksje gir en stemme i generalforsamlingen. Unntak gjelder i selskaper der aksjene er inndelt i ulike klasser, normalt en A- og en B-klasse. På denne måten kan man gi aksjene i en av klassene bedre eller annerledes rett enn i den andre klassen, ofte slik at det bare er A-aksjene som har stemmerett. Det kan også være andre årsaker til at man deler inn i klasser, for eksempel at det skal gjelde ulike regler for omsetning av aksjene (f.eks. ulike regler om forkjøpsrett), eller det kan bestemmes at den ene klassen skal ha begrenset eller ingen rett til utbytte.

Omsettelighet og registrering


En aksjes Omsetning vil komme an på Vedtekter i det enkelte selskap. Loven har forskjellig utgangspunkt for aksjeselskaper og allmennaksjeselskaper. I aksjeselskaper, der kretsen av aksjonærer ofte er begrenset, er lovens utgangspunkt at erverv av aksje krever samtykke fra styret. I tillegg vil de øvrige aksjonærene ha forkjøpsrett ved aksjeoverganger, på den måten at aksjeinnehavet dem i mellom blir det samme som før. I allmennaksjeselskaper, der poenget gjerne er at aksjene tilbys til en ubegrenset krets, er utgangspunktet at aksjene er fritt omsettelige, uten hinder av samtykkekrav eller forkjøpsrett. Disse utgangspunktene henger sammen med børsnotering; for at dette skal være mulig kan det ikke være vesentlige omsetningsbegrensninger på aksjene. På Oslo børs er det kun allmennaksjeselskaper som kan tas opp til notering, mens alminnelige aksjeselskaper ikke har denne muligheten. Lovens utgangspunkt kan i alle tilfelle fravikes i vedtektene; ofte gjøres dette slik i aksjeselskaper av en viss størrelse at lovens omsetningsbegrensninger blir redusert eller fjernet.
Hvem som er eier av en aksje registreres for aksjeselskapers vedkommende i aksjeeierboken. Utgangspunktet er at man ikke får aksjonærrettigheter før ervervet er registrert, men det gjelder unntak for så vidt selskapets styre nekter å godkjenne ervervet uten at det er rettslig grunnlag for dette. Aksjer i allmennaksjeselskaper skal registreres i Verdipapirsentralen, et sentralt register som gjør dem bedre egnet for omsetning. Vanlige aksjeselskaper kan bestemme i vedtektene at registrering i Verdipapirsentralen skal tre i stedet for aksjeeierboken.

Eksterne lenker


http://www.lovdata.no/all/hl-19970613-044.html Lov om aksjeselskaper (1997)
http://www.lovdata.no/all/hl-19970613-045.html Lov om allmennaksjeselskaper (1997)
Kategori:Aksjemarkeder
Kategori:Selskapsrett
af:Aandeel
ar:سهم (تجارة)
bn:অংশপত্র
zh-min-nan:Kó͘-phiò
be:Акцыя, фінансы
be-x-old:Акцыя
bg:Акция
ca:Acció
cs:Akcie
cy:Cyfranddaliad
da:Aktie
de:Aktie
et:Aktsia
en:Share (finance)
es:Acción (finanzas)
eo:Akcio
eu:Akzio
fa:سهم
fr:Action (finance)
gl:Acción (finanzas)
ko:주식
hy:Բաժնետոմս
hi:प्रतिभूति
hr:Dionica
io:Aciono
id:Saham
it:Azione (finanza)
he:מניה
jv:Saham
kk:Акция
sw:Hisa
ky:Акция (финансы)
la:Sors pecuniaria
lv:Akcija (vērtspapīrs)
lb:Aktie
lt:Akcija
hu:Részvény
mk:Акција (финансии)
mr:समभाग
ms:Saham
nl:Aandeel
ja:株式
nn:Aksje
pl:Akcja (prawo)
pt:Ação (finanças)
kaa:Aktsiya
ro:Acțiune (economie)
ru:Акция (финансы)
sq:Aksioni
scn:Azzioni (finanza)
simple:Share (finance)
sk:Akcia (cenný papier)
sl:Delnica
sr:Дионица
sh:Dionica
fi:Osake
sv:Aktie
tr:Hisse senedi
uk:Акція
vi:Cổ phần
yi:אקציע (פינאנץ)
zh-yue:股票
bat-smg:Akcėjė
zh:股票

Arbeidslaget hass K. Vømmølbakken

Arbeidslaget hass K. Vømmølbakken var ei norsk gruppe, stiftet av Hans Rotmo i 1975, som bygde videre på Vømmøl-ideologien og Vømmøl Spellmannslag.<br /><br />Arbeidslaget var aldri i nærheten av å gjenskape Vømmøl'ns enorme suksess, noe som førte til økonomiske problemer for plateselskapet MAI, som ikke hadde noen andre storselgere. Bandet vant Spellemannprisen 1976 i klassen rock for albumet ''Grovarbeid''. Laget solgte så dårlig at det nesten ble tatt som en selvfølge at det ble nedlagt.

Medlemmer


Hans Rotmo – vokal og mandolin
Hans Løkken – Bassgitar
Bjørn Elvestad – gitar og fiolin
Ivar Elvestad – gitar og trekkspill
Frank Berg Olsen – trommer

Diskografi


Singler


''Skattetoget/B-Sida'' – 1975

Helalbum


''Grovarbeid'' – 1976
''Varsko her!'' – 1976

Eksterne lenker


http://www.rotmomusikken.com/old/arb_om laget.htm Rotmomusikkens artikkel om Arbeidslaget<br />
http://www.rotmomusikken.com/old/arb_bilder.htm Rotmomusikkens bilder av Arbeidslaget

Relaterte artiker


Hans Rotmo
Kategori:Vømmølband
Kategori:Vinnere av Spellemannprisen
nn:Arbeidslaget hass K. Vømmølbakken

Atom


|-
! bgcolor=white | Egenskaper
|-
|
|}
Innen kjemi og fysikk er et atom en submikroskopisk struktur som ikke kan deles i mindre elementer via kjemisk reaksjon og beholde sine kjemiske egenskaper. Atomer er bestanddeler i molekyler (kjemiske stoffer). Ordet ''atom'' kommer fra det greske ordet ''atomos'' som betyr udelelig. Et atoms radius er i området 31 (helium) til 215 (radium) picometer.
Tidligere forestillinger om stoffers fysiske struktur var basert på at fysisk deling i stadig mindre biter ville resultere i atomet som minste og udelelige bestanddel. I 1913 presenterte Niels Bohr sin atommodell som deler atomet opp i tre underliggende elementærpartikkel:
elektroner, som har negativ elektrisk ladning og er minst av de tre;
protoner, som har positiv ladning og er omkring 1836 ganger tyngre enn elektronet; og
nøytroner, som er elektrisk nøytrale og er omkring 1839 ganger tyngre enn elektronet.
Kvantemekanikken beskriver nå materiens bølge–partikkel-dualiteten og er det matematiske rammeverket for standardmodellen som beskriver krefter og partikler på subatomært nivå. Elementærpartiklene deles nå videre opp i flere typer partikler f.eks kvarker og kraftvirkning mellom partikler f.eks gluoner. Atomære og subatomær partikkel partikler kan ikke sees som distinkt avgrensede fysiske objekter, men som en romlig fordeling som angir sannsynligheten for partikkelens energi, utstrekning og posisjon til forskjellig tid. Partiklenes egenskaper er ikke lenger uavhengige men avhenger av hvilke andre partikler de opptrer i kombinasjon med. Dette betegnes som resonanser eller interaksjoner.
Beskrivelsen av elementærpartikler brukes allikevel som modell for å forklare mange av atomets egenskaper og oppbygning. I figuren over viser den grå skyggen posisjonen for elektronene i 1s orbitalet som et integral over sannsynlighetsfordelingen for bølgefunksjonen langs en siktelinje. Den forstørrede atomkjernen viser tilsvarende for protonene i rødt og nøytronene i blått. I virkeligheten er kjernen for <sup>4</sup>He symmetri, dette er ikke generelt tilfelle for mer komplekse kjerner.
Atomene er de grunnleggende byggeklossene i kjemien, og bevares ved kjemisk reaksjon men ikke ved kjernereaksjoner.

Oppbygning og ladning


Atomets bestanddeler har etter sin kvantemekaniske beskrivelse ingen klar avgrensing men beskrives som energinivåer i et tredimensjonalt rom etter bølgefunksjonen <math>\psi(x,y,z)</math> som beskrives i Schrödingerligningen. Videre kan en partikkel etter heisenbergs uskarphetsrelasjon befinne seg i en hvilken som helst avstand og retning. Men normalt er det høy sannsynlighet for at partikkelen befinner seg i et avgrenset volum, og det er dette volumet som danner bakgrunn for å angi størrelse, avstand osv.
Atomets størrelse beskriver statistisk radius for det ytterste stabile orbitalet når atomet er i likevekt.
For hydrogen er dette radius for 1s orbitalet og benevnes Bohrs radius a<sub>0</sub>=5,3•10<sup>-11</sup>m. Men dette skal ikke forstås som et uttrykk for hvor stor plass atomet opptar. Faktisk avstand mellom to atomer vil være avhengig av om atomene er bundet eller ikke og med hvilken bindingstype. For eksempel er avstanden mellom H og O i vannmolekylet 9,6•10<sup>-11</sup>m mens summen av atomradiene er (5,3+6,0)•10<sup>-11</sup>m = 1,13•10<sup>-10</sup>m
Atomkjernen består av protoner og nøytroner som benevnes nukleoner. Antallet protoner bestemmer hvilket grunnstoff atomet er og betegnes med atomnummer Z. Antallet nøytroner bestemmer isotopvarianten. Totalt antall nukleoner benevnes A. Det enkleste atomet er hydrogen som består av ett elektron bundet til ett proton. Et atom av grunnstoffet ”X” betegnes:
::<math>{}^A_Z\hbox{X}</math> eller ofte bare <sup>A</sup>X
Elementærpartiklene i kjernen har en diameter på omkring 1,2•10<sup>-15</sup>m (Fermi radius r<sub>0</sub>) eller rundt 1/100&nbsp;000 del av atomets radius. Kjernens typiske radius er r<sub>n</sub>&nbsp;=&nbsp;r<sub>0</sub>&nbsp;A<sup>1/3</sup> og atomet består derfor i stor grad av tomt rom. Forholdsmessig er dette sammenlignbart med størrelse og avstand mellom Solen og dvergplaneten Pluto (selv om partikkelsammenligningen som sådan ikke er holdbar).
Elektronene danner en elektronsky som omgir kjernen. Normalt er atomet nøytralt ved at det har like mange elektroner og protoner. Dersom atomet har et overskudd eller underskudd av elektroner, kalles det henholdsvis et anion (negativt ladd ion) eller et kation (positivt ion). Elektronene har flere energinivåer eller orbitaler. Bindingsenergien for elektronet i det laveste orbitalet i hydrogen er 13,6 eV, og bindingsenergien faller med økende orbital inntil elektronet er fritt og bindingsenergien er null (for hydrogen er E<sub>B</sub> = 13.6 eV/n<sup>2</sup> der n er et naturlig tall).
Nukleonene er bundet sammen med mye høyere energinivåer, typisk på 100&nbsp;000 ganger høyere enn elektronbindingen og endres ved kjernefysisk kjernefysisk fisjon, kjernefysisk fusjon eller radioaktivitet nedbrytning. Slike prosesser kalles også transmutasjon og omformer et grunnstoff til et annet.

Atomer og molekyler


Fil:H2O (water molecule).jpg
Fil:NaCl-Ionengitter.png
Elektronene i de høyeste orbitalene har lav bindingsenergi og kan lett frigjøres. De vil derfor utveksles med nærliggende atomer eller deles mellom flere atomer. Orbitalene fylles opp fra laveste nivå, og spesielt antall elektroner i det øverste orbitalet bestemmer mange av atomets kjemiske egenskaper. Ved hjelp av disse mekanismene skapes kjemiske bindinger som danner molekyler og elektronparbundne krystallstrukturer.
Molekylene bygges opp av flere atomer; for eksempel er vann en kombinasjon av to hydrogen og ett oksygen atom (H<sub>2</sub>O), mens vanlig oksygen i luften er en kombinasjon av to oksygenatomer (O<sub>2</sub>). Disse har kjemiske egenskaper som ofte er forskjellige fra de grunnstoffene de består av. Molekyler er de minste enhetene som et stoff kan deles i og fremdeles bevare disse kjemiske egenskapene.
I noen stoffer er atomene eller molekyler organisert i krystallstrukturer, dvs. at de er organisert i romlige mønstre som gjentas i forskjellige retninger. Krystallet kan bestå av samme eller forskjellige typer atomer og/eller molekyler. En spesiell type krystaller brukes i elektronikk-komponenter der krystallet bygges opp av halvledere med små mengder andre atomer som i stor grad endrer krystallgitterets elektriske egenskaper.
Atomer der ytterste orbital er helt fylt opp, danner vanligvis ikke kjemiske bindinger, og kalles derfor ''edelgasser''. Her vil de enkelte atomene eksistere ubundet. Disse okkuperer gruppe 18 i det periodiske systemet.
I endel stoffer er det ikke noen egentlig molekyl- eller gitterstruktur. Disse har organiseringer uten noen finstruktur på molekylnivå. Dette er tilfellet f.eks i smeltede metaller og amorfe bergarter og mineraler.

Historikk og utviklingen av atommodellen


Fil:A_New_System_of_Chemical_Philosophy_fp.jpgs ''A New System of Chemical Philosophy'' (1808).]]
Filosofiske funderinger over materiens oppbygning går tilbake til Antikkens Hellas og tidlig india kultur omkring 450 f.kr. Demokrit framsatte teorien om at alt kan deles i stadig mindre stykker, inntil man når en nedre grense. De minste udelelige stykkene kalte han for atomer som betød udelelig. Disse ideene gikk senere tapt og ble først gjenoppdaget nesten 2000 år senere, i forbindelse med ny interesse for naturvitenskap under renessansen.
John Dalton brukte i 1803 ideen om atomet for å forklare hvorfor grunnstoffene alltid reagerer i samme forhold, og hvorfor noen gasser løses bedre i vann enn andre. Han framsatte hypotesen at hvert grunnstoff består av atomer av en fast unik type, og at disse forenes og danner sammensatte kjemiske stoffer.
I 1897 oppdaget Joseph John Thomson elektronet som et resultat av arbeid med katodestråler. Dette viste at atomet kan deles i mindre enheter. Senere oppdaget Thomson eksistensen av isotoper gjennom arbeidet med ioner gasser. Thomson antok at elektronene var jevnt fordelt i et atom med en utstrakt positiv ladning som gjør atomet nøytralt. (Plumpudding-modellen).
Men i 1909 viste Ernest Rutherford gullfolieeksperiment at atomets positive ladning og størstedelen av massen trolig er samlet i en atomkjerne, og at elektronene sirkler rundt denne som planeter rundt sola. Rutherfords atommodell ble framsatt i 1911, men allerede i 1913 presenterte Niels Bohr sin skallmodellen som innførte kvantebegrepet. Elektronene ble nå kvantifisert i klart definerte baner og kunne ikke lenger spiralisere inn og ut.
I 1926 foreslo Erwin Schrödinger at elektronene oppførte seg som bølger. Som en følge av dette viste Werner Heisenberg et år senere at det ikke er matematisk mulig å måle en partikkels tilstand (posisjon og moment) til en gitt tid helt nøyaktig. Dette heisenbergs uskarphetsrelasjon medførte at Bohrs atommodell ble erstattet med en beskrivelse der det ikke er mulig å angi elektronenes posisjoner, kun sannsynligheten for at de befinner seg innen visse soner.
Fra tidlig på 1970 tallet har standardmodellen gitt en samlet beskrivelse av elementærpartikler og krefter på subatomært nivå. Den har gitt en rekke teoretiske forutsigelser som senere er blitt eksperimentelt verifisert med høy nøyaktighet. Teorien har imidlertid fortsatt en rekke svakheter som at den inneholder mange eksperimentelt bestemte (ikke beregnede) konstanter, og at den ikke inkluderer tyngdekraft

Atomets egenskaper innenfor gjeldende teori


Subatomære partikler


Fil:Partikler i standardmodellen.png
Inntil 1961 ble atomet antatt å bestå bare av elektroner, nøytroner og protoner. Standardmodellen som ble utviklet tidlig på 1970 tallet, beskriver de partikler og krefter som bygger opp subatomære partikler. Kvarker kommer i 3 par (6 varianter) med ladning henholdsvis +2/3 og −1/3 og spinn ½. De forekommer ikke fritt, men er alltid bundet sammen i baryoner med 3 kvarker som får ½ heltalls spinn og mesoner med 2 kvarker og heltalls spinn. Elektronet sammen med partikler som positroner og nøytrinoer er leptoner og påvirkes ikke av den sterke kjernekraften. Familiene leptoner og bosoner er begge fermioner som er partikler med ½ heltalls spinn.
Protonene og nøytronene er baryoner og bygges opp av u (opp) og d (ned) kvarker som har såkalt fargeladning i tillegg til at de har elektrisk ladning. Protonet får med kombinasjonen (uud) en positiv elektrisk elementærladning mens nøytronet med (udd) blir elektrisk nøytralt. Kvarkene holdes sammen av den såkalte fargekraften formidlet av gluoner som er vekselvirkningsbosoner. Størstedelen av energien i nøytronet og protonet kommer ikke fra opp ned kvarkene (med 4 og 8 MeV) men ligger i bindingsenergien som gir dem masser på respektive 938,3 og 939,6 MeV. Protonene og nøytronene er fargenøytrale. Men fargeladningen er ujevnt fordelt i dem slik den elektriske ladningen er ujevnt fordelt i molekyler. På tilsvarende måte som det gir opphav til bindingskrefter mellom molekyler, gir den ujevne fordelingen av fargeladning i protonene og nøytronene opphav til sterk kjernekraft eller nukleon-til-nukleon-kraften som holder atomkjernene sammen, til tross for den elektriske frastøtningen mellom protonene.
Fotoner er masseløse elektromagnetiske bølger (partikler) med heltalls spinn som formidler den elektromagnetiske kraften. Denne virker mellom elektronet og kjernen og sammen med elektronets bølgenatur dannes orbitalene.
<br clear=left>

Elektroner og elektronskall


Atomkjernene er omgitt av elektrontåker, og det er primært disse tåkene som bestemmer hvordan atomene virker på hverandre og hvilke kjemiske bindinger som oppstår. Disse tåkene representerer sannsynlighetsfordelinger for elektronene og deles opp i orbitaler som tilsvarer faste energinivåer for elektronene. Disse orbitalene kalles også elektronskall. Hvert orbital har bare plass til et bestemt antall elektroner fordi alle elektronene i samme atom må befinne seg i forskjellig kvantemekanisk tilstand (for elektronet er dette kombinasjonen av hoved-, bi- magnetisk- og spinn-kvantetall etter bestemte regler). Orbitalene øker i størrelse og kompleksitet med økende energinivå inntil elektronet er ionisert og dermed frigjort fra kjernen.
Fil:neon_orbitals.JPG
Elektronene kan i prinsippet befinne seg i et hvilket som helst orbital, men vil i grunntilstanden fylle opp orbitalene fra laveste (innerste) nivå. Et eksitert elektron befinner seg i et høyere orbital enn grunntilstanden, og vil raskt falle tilbake til en ledig plass i et lavere orbital og avgi energien i form av et foton.
Elektronene i ytterste "befolkede" skall i grunntilstanden kalles ''valenselektroner'' og bestemmer i vesentlig grad hvordan elektronet forbinder seg kjemisk med andre atomer. Generelt vil atomene som bindes sammen, dele på et eller flere elektroner i ytterste skall. Atomene søker å fylle opp dette skallet. I vann (H<sub>2</sub>O) er hydrogenets ytterste skall 1s<sup>1</sup> og kan derfor avgi eller ta opp et elektron. Oksygen har ytterste skall 2p<sup>4</sup> som kan avgi 4 eller ta opp 2 elektroner. Oksygenet kan derfor dele på et elektron fra hvert hydrogenatom for å fylle sitt ytterste skall, og hydrogenet dele et elektron med oksygenet for å fylle sitt. I hydrogengass (H<sub>2</sub>) vil begge hydrogenatomene fylle 1s skallet ved å dele på de to elektronene. Edelgassene har alle fullt ytterste skall og reagerer derfor vanskelig med andre stoffer.
Atomene plasseres i Grupper og Perioder i det periodesystemet, der perioden tilsvarer antall orbitaler eller elektronskall, og antall ledige plasser i ytterste skall faller fra venstre mot høyre i gruppen. På denne måten viser man grunnstoffer med beslektede egenskaper nær hverandre.
Elektronene i skallene innenfor kalles ''kjerneelektronene'' og hovedeffekten av disse kommer i form av skjerming av kjernens positive ladning. Dette avgjør deler av atomets elektronegativitet og bestemmer evnen til å tiltrekke felles elektroner i en binding mellom flere atomer. Elektronegativteten øker med antall elektroner i ytterste skall, og minker med antall kjerneelektroner.
Dersom forskjellen i elektronegativitet er mindre enn 0.4 trekker atomene omtrent like mye på elektronene og disse vil fordele seg jevnt mellom atomene. Dette kalles en kovalent binding og opptrer for eksempel i vanlige gasser som O<sub>2</sub>, H<sub>2</sub> og N<sub>2</sub>
Ved forskjell større enn 1,4 får man en ionebinding. Atomet med høyest elektronegativitet vil tiltrekke seg de fleste elektronene og bli mer negativt ladet. Samtidig trekkes elektroner fra de (det) andre atomene, noe som reduserer skjermingen av kjernen og gir positiv ladning. Slike molekyler er dipoler og organiserer seg i retningsorienterte strukturer med positive ender mot negative ender. Et eksempel er vanlig salt (NaCl) som vist i krystallgitteret tidligere.
Ved forskjell mellom 0,4 og 1,7 oppstår en polar kovalent binding. Spesielt dersom noen av atomene er hydrogenatomer er denne viktig ettersom protonkjernen lett blir avskjermet og derfor danner hydrogenbindinger til elektronegative atomer i andre eller samme molekyl, noe som gir opphav til spesielle egenskaper. Dette er f.eks tilfelle i vann (H<sub>2</sub>O) og mer komplekse organisk kjemi molekyler som proteiner, DNA og polysakkarider. Proteiner har forskjellige egenskaper etter hvordan de er «kveilet opp» og denne strukturen stabiliseres av hydrogenbindingene.

Egenskaper for nukleoner og atomkjernen


Fargekraften binder kvarker sammen og bygger opp nukleoner som protoner og nøytroner som danner atomkjerner. Atomkjernen har en statisktisk størrelse på <math>r_n=r_0*A^{1/3}</math> der r<sub>0</sub>=1,2•10<sup>-15</sup>m er Fermi radius.
Fargekraften mellom kvarkene i protonene og nøytronene har en residuell kraft (sterk kjernekraft) som binder de enkelte nukleoner i atomkjernen sammen. Den faller meget raskt av, typisk 1/r<sup>7</sup> på avstander over 1,4•10<sup>-15</sup>m og binder i det vesentlige nukleonet til dets nærmeste naboer. Den elektromagnetiske kraften har lang rekkevidde og får vesentlige bidrag fra alle protoner i kjernen. Ved høyere atomnummer kreves derfor relativt flere nøytroner (noe som styrker den sterke kjernekraften i atomkjernen) for å holde kjernen sammen og skape balanse mellom disse kreftene.
Forskjellige isotoper kan derfor være ustabile og endre antall nukleoner ved kjernereaksjoner som radioaktivitet nedbrytning eller spaltning (kjernefysisk fisjon). Når dette skjer spontant kalles det radioaktivitet og har en karakteristisk halveringstid som beskriver gjennomsnittlig tid før halvparten av atomene i et utvalg er spaltet. Dette kan skje på forskjellige måter:
Ved alfapartikkel sendes det ut en heliumkjerne (Z=2). Et eksempel er spaltning av Uran (Z=92) til Thorium (Z=90) og en alfapartikkel (<sup>4</sup>He).
Ved betastråling som innebærer at et nøytron går over til et proton ved svak kjernekraft og sender ut et elektron.
Som for elektronene kan også nukleonene eksiteres til høyrere energi, og sende ut et foton når de går tilbake i grunntilstanden. Men disse energinivåene har flere tusen ganger større energi enn de atomære energinivåene, og fotonet får tilsvarende høy energi. Fotoner med slike energier kalles gammastråling
Kjernefysiske reakjoner kan også fremkalles ved hjelp av partikler med høy energi (nukleoner, elektroner eller fotoner). De foregår også ved at to kjerner smelter sammen ved kjernefysisk fusjon og når et proton tilføres energi og går over til et nøytron ved svak kjernekraft.

Atomers størrelse og hastighet


Fil:Atomic radius as a function of atomic number.jpg
Atomenes størrelse er omkring 1/1000 av bølgelengden for synlig lys. Derfor kan ikke atomer observeres direkte i optiske instrumenter. Men atomenes struktur på overflaten av en tynn film kan registreres f.eks med ''skannende tunnelerende mikroskop'' (STM), ved ''nukleær Magnetresonanstomografi'' (NMR) og i ''røntgenstråling<nowiki>mikroskop</nowiki>''.
Fordi elektronskyen som omgir kjernen ikke har noen skarp avgrensning, er størrelsen på atomet et definisjonsspørsmål. Tall fra ulike kilder er ikke nødvendigvis sammenlignbare uten nærmere definisjon. Vanlige størrelser som oppgis er (generelt i stigende rekkefølge):
''atomradius'' er lik statiskisk radius for ytterste stabile orbital i grunntilstanden. Beregnet atomradius er ofte mindre eller større enn empirisk atomradius (For H 50&nbsp;% større enn empirisk).
''Kovalent radius'' er halve avstanden mellom to identiske atomer (som da har kovalent binding eks. H<sub>2</sub>)
''Wan der Waals radius'' oppgir radius for et imaginært skall som bestemmes ved røntgendiffraksjon på ubundne atomer i et krystallgitter.
Basert på det som er beskrevet over har karbon(<sup>12</sup>C) en kjernestørrelse på ~2,8•10<sup>-15</sup>m mens kovalent radius er 7,0•10<sup>-11</sup>m eller en faktor 25 000 ganger større. Dette tilsvarer omtrent en ert (8 mm) i midten av et fotballstadion (200 m).
Elektronets klassiske radius er også ~2,8•10<sup>-15</sup>m, der elektronets størrelse er basert på elektromagnetisk energitetthet. I dag betraktes imidlertid elektronet kvantemekanisk som en punktladning uten definert utstrekning.
Atomkjernen har omtrent hele atomets masse, for <sup>12</sup>C er massen ~2,0•10<sup>-26</sup>kg konsentrert innen et volum på ~9,2•10<sup>-44</sup>m³. Spesifikk vekt for kjernen er derfor ~2,2•10<sup>17</sup>kg/m³. Nøytronstjerner kan oppnå en slik pakketetthet når kjernen kollapser etter visse typer supernovaer.
Atommassen oppgis ofte i atommasseenheten u og stoffmengde i mol (enhet). Disse enhetene baseres på <sup>12</sup>C som standard; 1 u er 1/12 av massen for <sup>12</sup>C, og 1 mol (enhet) er antall karbonatomer i 12 gram <sup>12</sup>C, som er Avogadros tall 6,0221415•10<sup>23</sup>. Generelt er 1 mol av et stoff X gram når atomvekten i atommasseenheter er X.
Atomets radius står i liten grad i forhold til atommassen. Atomer med høyere atomnummer har høyere ladning i kjernen, og vil pakke elektronskyen tettere, noe som medfører at orbitalenes radius reduseres.
Størrelsen har et gjennomsnitt på ~140 picometer (pm) for alle atomer, og med unntak av periode 1 og 2 ligger de aller fleste grunnstoffer i området 110-215 pm. Aluminium med atomvekt 27u har kovalent radius 118 pm. Iridium har omtrent samme radius (137 pm) men atommasse 192u, og dette forklarer i stor grad forskjellen i tetthet mellom aluminium (2700 kg/m³) og Iridum som har den høyeste tetthet av grunnstoffene med 22650 kg/m³.
Temperaturen i en samling atomer er et mål på midlere kinetisk energi (bevegelsesengergi) for atomene, utover den kvantemekaniske bevegelse som følger av heisenbergs uskarphetsrelasjon. Midlere hastighet øker fra null ved 0 K til omkring 500 m/s ved romtemperatur. Bevegelsene er imidlertid uregelmessige Brownsk bevegelse og fører ikke til netto forflytning av atomene.

Grunnstoffer, isotoper og ioner


Atomer med samme atomnummer ''Z'' har en lang rekke fysiske egenskaper felles, og oppviser tilnærmet like kjemiske egenskaper. Derfor klassifiserer man alle atomer med samme antall protoner i kjernen og dermed samme atomnummer som samme grunnstoff. For eksempel vil alle atomer med seks protoner i kjernen (''Z''&nbsp;=&nbsp;6) klassifiseres som karbon.
Massetallet ''A'' gir antallet nukleoner i atomkjernen, dvs. summen av protoner og nøytroner. Den er sammenlignbar med atommassen i atommasseenheter. Et spesifikt sett nukleoner med Z protoner og A-Z nøytroner kalles en nuklide.
Et grunnstoff kan ha flere forskjellige nuklider, alle med samme atomnummer Z (antall protoner og elektroner), men forskjellig antall nøytroner. Dette settet av nuklider kalles isotoper av grunnstoffet. Isotop betyr «samme sted», fordi de har samme kjemiske symbol og plass i det periodesystemet. <sup>14</sup>C eller Karbon-14 er en slik isotop av karbon og har 6 protoner og 8 nøytroner i kjernen, som gir massetall 14. Isotoptabellen viser alle kjente isotoper av grunnstoffene. Atommassen som oppgis er et snitt av isotopmassen for alle isotoper veiet etter deres relative vanlighet i naturen.
Det enkleste atomet er protium, den vanligste isotopen av hydrogen, med bare ett proton og ett elektron. Hydrogen med ett proton og ett nøytron kalles deuterium, mens tritium har ett proton og to nøytroner. Tritium er radioaktivitet og har en halveringstid på 12.23 år og går da over til helium isotopen <sup>3</sup>He samt et elektron og et elektron antinøytrino som alle er stabile. Mange isotoper er radioaktive, og antall stabile isotoper varierer sterkt fra grunnstoff til grunnstoff. Tinn (Sn, Z=50) har 10 stabile isotoper, mens Bly (Pb, Z=82) er det høyeste atomnummeret som har stabile isotoper. Høyere atomnummer Z≥83 har ingen stabile isotoper og er alle radioaktive.
De fleste atomer som er lettere enn uran (U, Z=92) har ett eller flere isotoper med lang nok levetid til å finnes på jorden. Noen unntak er technetium (Tc, Z=43) og Promethium (Pm, Z=61) som kun kan identifiseres i stjerner der de nylig er blitt syntetisert. Dette gjelder også transuraner, dvs. tyngre atomer enn uran med kort levetid.
Flere tyngre atomer som ikke forekommer naturlig har blitt framstilt ved bombardering av andre kjerner med høy energi. Nye grunnstoffer har blitt skapt på denne måten opp til atomnummer 116, med foreløpig navn ''ununhexium''. (Nedbrytningsprodukter av ununoctium, Z=118 har også blitt observert) Slike tunge grunnstoffer er svært ustabile og nedbrytes raskt.
Etter Big Bang besto vanlig masse i universet av 76&nbsp;% hydrogen og 24&nbsp;% helium, og mindre enn 1&nbsp;% av noen få andre lette atomer. Alle andre grunnstoffer er dannet senere ved nukleosyntese i stjerner og supernovaer. Solen er en 3 generasjons stjerne, og solsystemet inneholder stoffer etter to tidligere generasjoner stjerner og har derfor en viss mengde tyngre grunnstoffer.
Atomene kan avgi eller oppta elektroner. Når antall elektroner er forskjellig fra antallet protoner i kjernen er atomet ikke elektrisk nøytralt. Atomer med underskudd på elektroner er positivt ladd og kalles kationer fordi de vil trekkes mot katoden (negativ elektrode). Når det er overskudd på elektroner er ladningen negativ, og ionet er et anion, navnet kommer fordi de trekkes mot den positive anoden.

Atomspekter


Fil:K4iii-spectre.png]]
Hvert grunnstoff har et spesifikt sett orbitaler for sin elektronkonfigurasjon. Disse orbitalene har energinivåer og sprang mellom disse energinivåene som er unike for samme grunnstoff og forskjellig for ulike atomnummere. Når et elektron eksiteres, dvs. tilføres energi fra et foton og går til et ledig høyere orbital vil dette kreve en fast energimengde som er lik energispranget mellom disse orbitalene. Atomer i et høyere orbital vil raskt gå til et lavere orbital dersom dette har en ledig plass, og vil da tilsvarende avgi et foton med en energi lik energispranget mellom orbitalene. Fotonets energi tilsvarer en spesifikk frekvens og bølgelende (=farge i det synlige området).
Hvert grunnstoff får på denne måten et unikt sett av bølgelengder som kan absorberes eller emitteres. Ved spektroskopi brukes dette ved at en prøvetagning bestråles fra en intensiv lyskilde. Elektronene vil da eksiteres, og når disse eller andre elektroner inntar den lavere ledige posisjonen avgis fotoner. Det resulterende ''emisjonsspekteret'' brukes til å analysere hvilke grunnstoffer som er tilstede og deres relative mengder.
Tilsvarende vil atomer som gjennomlyses med et kontinuerlig spektrum, vise et ''absorbsjonsspekter'' med mørke linjer tilsvarende kvantesprangene. Lys fra stjerner (og solen) som passerer gjennom stjernens fotosfære, interstellare gasståker eller planeters atmosfære vil kunne vise deres kjemiske sammensetning på denne måten. Stjernene selv er optisk opasitet til fotosfæren (den lysende solskiven) og lyset emitteres, absorberes og reemitteres derfor i mange omganger. Selve stjernens spektrum er derfor kontinuerlig. Linjene vil ofte være forskjøvet i spekteret på grunn av høy relativ hastighet eller universets ekspansjon og kan derfor gi ytterligere informasjon om dette.
Energinivåene finner man i hele det elektromagnetiske spektrum fra lav energi radiobølger til høyenergi røntgenstråling. Lave energinivåer oppstår ved små energisprang i høyere orbitaler eller i spinn som den viktige Hydrogenlinjen ved 0,21 m (1420,40575 Hertz). Høyenergifotoner oppstår i tunge atomer når posisjoner i lave orbitaler frigjøres ved at elektronene eksiteres f.eks av betastråling og elektroner fra høye orbitaler tar deres plass.

Illustrasjoner av atomets størrelse


Noen eksempler som viser atomets størrelse:
Et Humant immunsviktvirus<nowiki></nowiki>virus er omtrent 800 karbonatomer bredt og inneholder rundt 100 millioner atomer
En Escherichia coli<nowiki></nowiki>bakterie er rundt 30000 karbonatomer tykt og inneholder kanskje 100 milliarder atomer.
Et støvkorn kan inneholde mer enn 3•10<sup>12</sup> (3 billioner) atomer.
Et menneskehår er omtrent 1 million karbon atomer tykt, og et 10 cm langt hår har rundt 10<sup>15</sup> atomer
Antall atomer i 12 gram kull (1 mol (enhet)) er 6•10<sup>23</sup>, kanskje 10 ganger antall sandkorn på jorden.
Antall atomer i det observerbare universet er rundt 6•10<sup>79</sup>

Se også


Ionisering
Kvantemekanikk
Kjemiske bindinger
Orbital
Partikler i standardmodellen
Periodesystemet
Isotoptabell

Referanser


Eksterne lenker


http://www.fys.uio.no/epf/adventures/particleadventure_2.1/frameless/index.html Partikkeleventyret UIO og ”the Particle data Group”
http://hyperphysics.phy-astr.gsu.edu/hbase/hframe.html Hyperphysics Hyperphysics, Department of Physics and Astronomy, Georgia State University
http://en.wikibooks.org/wiki/FHSST_Physics_Atom:The_Atom Wikibooks FHSST Physics Atom:The Atom
Kategori:Atomfysikk
Kategori:Kjemi
Kategori:Atomer
Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha
af:Atoom
als:Atom
ar:ذرة
an:Atomo
as:পৰমাণু
ast:Átomu
az:Atom
bn:পরমাণু
zh-min-nan:Goân-chú
be:Атам
be-x-old:Атам
bg:Атом
bar:Atom
bs:Atom
br:Atom
ca:Àtom
cs:Atom
cy:Atom
da:Atom
de:Atom
dsb:Atom
et:Aatom
el:Άτομο
en:Atom
es:Átomo
eo:Atomo
ext:Átomu
eu:Atomo
fa:اتم
hif:Atom
fo:Atom
fr:Atome
fy:Atoom
ga:Adamh
gv:Breneen
gl:Átomo
xal:Атом
ko:원자
haw:ʻĀtoma
hy:Ատոմ
hi:परमाणु
hsb:Atom
hr:Atom
io:Atomo
ilo:Atomo
id:Atom
ia:Atomo
os:Атом
is:Frumeind
it:Atomo
he:אטום
jv:Atom
kn:ಪರಮಾಣು
pam:Atom
ka:ატომი
kk:Атом
sw:Atomi
ht:Atòm
ku:Atom
ky:Атом
lo:ປະລະມະນູ
la:Atomus
lv:Atoms
lb:Atom
lt:Atomas
ln:Atome
jbo:ratni
lmo:Atum
hu:Atom
mk:Атом
mg:Atôma
ml:അണു
mr:अणू
arz:ذره
ms:Atom
mwl:Átomo
mn:Атом
my:အက်တမ်
nah:Nantzintetl
nl:Atoom
ne:अणु
new:अणु
ja:原子
ce:Atam
frr:Atoom
pih:Etem
nn:Atom
nrm:Atôme
nov:Atome
oc:Atòm
mhr:Атом
uz:Atom
pa:ਪਰਮਾਣੂ
pnb:ایٹم
ps:اټوم
nds:Atom
pl:Atom
pt:Átomo
ro:Atom
qu:Iñuku
rue:Атом
ru:Атом
sah:Атом
sco:Atom
stq:Atom
sq:Atomi
scn:Àtumu
si:පරමාණු
simple:Atom
sk:Atóm
sl:Atom
szl:Atům
so:Atom
ckb:گەردیلە
srn:Atomi
sr:Атом
sh:Atom
su:Atom
fi:Atomi
sv:Atom
tl:Atomo
ta:அணு
tt:Атом
te:అణువు
th:อะตอม
tg:Атом
tr:Atom
bug:Atong
uk:Атом
ur:جوہر
ug:ئاتوم
vec:Àtomo
vi:Nguyên tử
fiu-vro:Aadom
zh-classical:原子
war:Atomo
wo:Xarefulwoon
yi:אטאם
yo:Átọ̀mù
zh-yue:原子
bat-smg:Atuoms
zh:原子

Asymmetric Digital Subscriber Line

#OMDIRIGERING DSL

Audi

Fil:Audi logo detail.svg
Audi AG er en Tyskland bilprodusent som eies av selskapet Volkswagen (VAG). Audis hovedsete ligger i Ingolstadt i Bayern. Selskapet utviklet seg fra fire ulike bilprodusenter: Wanderer grunnlagt 1885 under navnet "Chemnitzer-Velociped-Depot Winklhofer & Jaenicke" som skiftet navn til Wanderer Fahrrahdwerke 5. mai 1896, Audi grunnlagt 1910, Horch grunnlagt 1899 og DKW grunnlagt 1916. 29. juli 1932 ble de sammen til Auto Union. Først etter salget til Volkswagen på midten av 60-årene, ble det gamle bilmerkenavnet Audi tatt tilbake, og Auto Union gikk inn i historien. Audi tok med de fire ringene som logo. Kort tid etter, i 1969, gikk Audi sammen med NSU Motorenwerke, etablert som bilprodusent fra 1888, som ble det femte opprinnelige bilmerket som har gått inn i det som idag er Audi AG.
Audis tyske slagord er «Vorsprung durch Technik», direkte oversatt «forsprang gjennom teknikk». På norsk lyder slagordet «forspranget ligger i teknikken». Det tyskspråklige slagordet er også brukt i andre Europa land, som Storbritannia, og på andre markeder som i Latin-Amerika, Oseania og deler av Asia. Det USA og Canada slagordet er «Truth in Engineering». Det japanske slagordet er «Never Follow», det tidligere amerikanske og canadiske slagordet.
Audi har siden 1964 vært et av merkene som inngår i konsernselskapet Volkswagen AG (VAG) som eier 99,7% av aksjene. Merket har erobret posisjon som en del av den såkalte AMB-klassen sammen med Mercedes-Benz og BMW, tre prestisjetunge, tyske bilmerker. Det finnes dyrere, mer luksuriøse, tyske merker som for eksempel Maybach, som er eid av Mercedes Benz-produsenten Daimler AG.

Historie


Audis og navnets opprinnelse


August Horch grunnla selskapet ''A. Horch & Cie'' 14. november 1899, bilene ble solgt under navnet ''Horch''. Selskapets første bil ble lansert i 1901 i Zwickau, Sachsen. I 1902 ble selskapet omdannet til et aksjeselskap. I 1909 røk August Horch uklar med de andre eierne av selskapet og måtte forlate selskapet han hadde grunnlagt. Han startet deretter på nytt med «Horch Automobil-Werke GmbH» i 1910. Likheten i navnet gjorde at hans tidligere partnere gikk til sak, og det ble avgjort at Horch-navnet tilhørte August Horchs tidligere selskap. Navnet måtte byttes.
Horch hadde da ingen mulighet for å bruke etternavnet sitt i sitt nye bilselskap, og innkalte øyeblikkelig til et møte for å finne et nytt navn, hjemme hos Franz Fikentscher. I løpet av dette møtet satt Franz’ sønn i det samme rommet og gjorde sine lekser i latin. Gjentatte ganger hadde det virket som om han skulle si noe, men han fortsatte å arbeide, helt til han til slutt brøt inn; «Far – Audi alteram partem (latin for «Hør begge sider»). Ville det ikke være en god idé å kalle det Audi istedet for Horch?». «Horch!» betyr «lytt!» på tysk, som igjen er «audi!» på latin (derav bl.a. ordet «audio»). Ideen viste seg å være god, og samtlige personer på møtet gikk med på å bruke dette navnet. Dermed ble selskapet hetende «Audi Automobilwerke GmbH».<ref></ref>
Mange tror på den feilaktige påstanden om at «Audi» er et akronym for ''«Auto Union Deutschland Ingolstadt»''.
Audi begynte med bil med en 2,6 liters rekkefirer motor etterfulgt av en 3,6 liters, i tillegg til 4,7 og 5,7 liters. Disse bilene var vellykkede, også innen sport. Den første rekkesekser modellen, på 4,7 liter, kom i 1924. Audis biler fra den tiden var luksuriøse, utstyrt med et spesielt karosseri.
<gallery>
Fil:Audi C 14 35 Alpensieger - front.jpg|Audi Typ C (1913)
Fil:Audi 18 70PS.JPG|Audi Typ M (1924–1928)
Fil:Audi typ SS -Zwickau-.jpg|Audi Typ SS (1930)
Fil:Audi 920.jpg|Audi&nbsp;Typ 920 (1939)
</gallery>

Auto Union


I 1932 fusjonerte Audi med DKW, Horch og Wanderer og dannet selskapet Auto Union, som fikk den karakteristiske #Logoen og dens fire ringer, og de representerte disse fire merkene. Alle merkene beholdt sitt emblem og bilene ble solgt under de opprinnelige navnene, men Auto Union-ringene ble plassert øverst i emblemene. Auto Union merket ble brukt på de berømte racerbiler (Sølvpilene) konstruert av Ferdinand Porsche. Auto Union og Mercedes-Benz Solvpiler var helt overlegent på 1930-tallet.
Den teknologiske utviklingen ble mer og mer konsentrert, og noen Audi-modeller ble drevet av motorer fra Horch og Wanderer. Under annen verdenskrig produserte Horch, under Auto Union, den pansret bil Sd-Kfz 222, som ble brukt i den tyske hæren. Den ble drevet av en V8-motor på 81&nbsp;hestekrefter. Den hadde en toppfart på 80&nbsp;km/t. Et annet kjøretøy brukt for å transportere tyske militæroffiserer, var Kraftfahrzeug (KFZ 11) også kjent som Horch Type 80. Militæret brukte det som et lett transportkjøretøy.

En pause og en ny start


Auto Union-fabrikker ble omfattende bombet og dels ødelagt under annen verdenskrig. Fabrikkene i Zwickau lå i området som ble okkupert av Sovjetunionen i 1945 og senere til DDR. Selskapet flyttet til Ingolstadt, hvor det med hjelp av statlige, (vest)tyske midler ble startet igjen. Mange ansatte i de ødelagte fabrikkene i Zwickau kom til Ingolstadt og startet på nytt med å produsere biler under navnet og merket DKW. Disse bilene var utstyrt med totaktsmotorer. De baserte seg på en konstruksjon fra før krigen, og ble også bygd i Zwickau på en veldig lik måte. Virksomheten i Zwickau startet igjen under navnet VEB Automobilwerk Zwickau.

Daimler-Benz og Volkswagen


Fil:Audi-60L-Limousine.jpg
I 1958 skaffet Daimler-Benz seg 87% av Auto Union, og det neste år de resterende 13%. I 1964 kjøpte Volkswagen fabrikken i Ingolstadt og merkene i Auto Union. Tiden da totakstmotorer var populære så sin ende på midten av 1960-tallet, og kundene ønsket heller den mere komfortable firetaktsmotoren. I september 1965 fikk DKW F102, den siste DKW-modellen, firetaktsmotor i tillegg til noen mindre endringer foran og bak. Volkswagen forkastet DKW-merket grunnet dets totaktsrykte, og dermed ble Audi «relansert» som merke. Modellen ble internt kjent som Audi F103, og solgt som kun «Audi». Navnet var da heller en modellbetegnelse, i og med at produsenten fortsatt hadde navnet Auto Union. Senere ble modellen kjent som Audi 72. Videreutviklinger av denne modellen ble navngitt etter antall hestekrefter, Audi 60, 75, 80 og Super 90. Disse modellene ble solgt frem til 1972.
I 1969 fusjonerte Auto Union med NSU Motorenwerke, med sete i Neckarsulm, ikke langt fra Stuttgart, Baden-Württemberg. På 1950-tallet var NSU verdens største motorsykkelprodusent, men nå hadde NSU begynt å produsere småbiler, som NSU Prinz (TT og TTS er fortsatt populære som racing-biler). Deretter fokuserte NSU på nye motorer etter en idé av Felix Wankel. I 1967 var den nye NSU Ro 80 en fremtidsrettet bil, med aerodynamisk karosseri, lav vekt og høy sikkerhet, men problemer med motoren gjorde slutt på NSUs uavhengighet. I dag er Neckarsulm-fabrikken brukt til å produsere de største Audi-modellene.
Den mellomstore bilen NSU hadde jobbet på, Volkswagen K70, var ment å havne mellom Prinz-modellene med motor bak og den futuristiske Ro 80. Volkswagen tok K70 inn i sitt eget modellprogram, og det betød slutten for NSU som et eget merke, som da slo seg sammen med Audi.

Audi i nyere tid


Det nye, sammenslåtte selskapet var nå kjent som «Audi NSU Auto Union AG». Da var Audi et separat merke for første gang siden før krigen. Volkswagen introduserte Audi i USA i 1970.
Fil:Audi 50 sst.JPG
Fil:Polo 1 b h sst.jpg
Den første nye bilen fra dette regimet var Audi 100 i 1968. I 1972 ble Audi 80 (også kalt ''Fox'') introdusert, Denne var også basis for 1973-modell av Volkswagen Passat. I tillegg ble Audi 50 i 1974 lansert. Denne bilen ble senere omdøpt til Volkswagen Polo, og modellen var i ca et år tilgjengelig med begge navnene, men etter den perioden ble den kun solgt som Volkswagen Polo.
På denne tiden fremsto Audi som et konservativt bilmerke. En ingeniør som arbeidet med bilene chassis, Jörg Bensinger<ref></ref> foreslo og fikk tilslutning til å videreutvikle teknikken for firehjulstrekk benyttet i Volkswagens Iltis militærmodell for å bruke den i en Audi med mer avanserte egenskaper og for konkurranser, blant annet i rally. Den nye Audi Quattro ble lansert i 1980 med turbomotor og var den første, tyske bilmodellen i større serieproduksjon som hadde midtdifferensial. Den eneste tidligere personbilen med slik midtdifferensial var den britiske Jensen FF som ble laget i et lite antall.
Audi Quattro (med stor Q) blir ofte omtalt som UrQuattro for å unngå forveksling med firehjulstrekk systemet quattro (med liten q). Disse ble bygget for hånd av en liten gruppe mekanikere, og gjorde det meget bra i rallyløp. Audi ble i denne perioden assosiert med avanserte tekniske løsninger.
I 1985, da merkene Auto Union og NSU offisielt forsvant, ble selskapsnavnet forkortet til bare «Audi AG».
I 1986, mens den Passat-baserte Audi 80 begynte å få et image som en «bestefarbil», kom type 89. Denne modellen solgte ekstremt bra. Likevel var bilens standardutstyr ganske enkelt, til og med sidespeil på passasjersiden var tilleggsutstyr). I 1987 kom Audi med en ny, og meget elegant Audi 90, som hadde en mer spennende standardutstyrspakke. Tidlig på 1990-årene gikk salget på Audi 80 nedover, og noen konstruksjonsproblemer begynte å dukke opp.
Nedgangen i salget i USA ble forverret av påstander fra bileierene i programmet ''60 minutes'' om at bilen akselererte ved bruk av bremsepedalen. Uavhengige forskere mente dette kom av kort avstand mellom bremsepedal og gasspedal til forskjell fra større avstand mellom disse pedalene på amerikanske biler. Dette kunne resultere i at amerikanske sjåfører som gjorde som de pleide, kom borti gasspedalen ved bremsing. De europeiske sjåførene som var vant til manuelle girkasser og dobbeltclutching når det gires ned, trengte å kunne bremse samtidig med å gi gass og slippe clutchen mens giret et øyeblikk er i fri. Da skulle akslingen fra clutchen inn i girkassen øke rotasjonen for å passe til det lavere giret. Med mer moderne girkasser ivaretaes denne rotasjonstilpasningen av bedre synkroniseringsringer.
De amerikanske journalistene manglet innsikt i manuelle girkasser og dobbeltchlutcing, med svært negativt inntrykk etter det aktuelle ''60-minutes''-programmet og med lave salgstall som resultat. Audi vurderte å trekke seg fra det amerikanske markedet, men salget økte igjen på midten av 90-tallet. Trenden snudde med den nye modellen A4 i 1996 og A4/6/8 seriene.
Fil:Audi.tt.arp.750pix.jpg]]
Audis salgstall vokser i Europa idag. 2004 markerte det ellevte året på rad med salgsøkning, med et samlet salg på 779&nbsp;441 biler verden over. Rekorder ble satt i 21 av rundt 50 store markeder. De største salgsøkningene kom i Øst-Europa (+19,3%), Afrika (+17,2%) og Midtøsten (+58,5%). I mars 2005 begynte Audi sitt byggearbeid på to forhandleranlegg i India, for å følge opp de økende salgstallene.
Audi har nylig begynt å tilby et høyteknologisk førerinformasjonssystem kalt Multi Media Interface (Multi Media Interface). Systemet kom til tross for kritikk mot BMWs tilsvarende system(), BMW iDrive; et trykkbart hjul i midtkonsollen, som kan skyves i åtte retninger. Audis hjul er til forskjell fra iDrive utstyrt med en rekke knapper rundt hjulet, og hjulet er heller ikke skyvbart. Systemet kontrollerer i korte trekk satellittnavigasjon, TV, radio/CD-spiller, setevarme m.fl. Det var også kjent at MMI var bedre enn iDrive(), og som et svar på dette har BMW siden forbedret iDrive.
MMI har blitt godt mottatt, da det krever mindre menybetjening med dens mange knapper rundt styrehjulet, blant annet snarveier til radio og telefonfunksjoner. Skjermen, enten i farger eller sort/rødt er montert øverst i midtkonsollen, og på modellene fra den nye Audi A4 og oppover er styrehjulet og knappene montert rundt gir–/velgerspaken. I den gamle A4, A3 og Audi R8 (gatebil) er det mulig å få tak i et MMI-lignende system, montert der radioen vanligvis hadde vært montert.

Flaggskip


Fil:Audi quattro.jpg
Audi Quattro var en sensasjon da den ble lansert i 1980 med sitt permanente Quattro, og Audi hadde stor suksess med bilen innen motorsport. Bilen ble drevet av en 2,1 l 5 sylindret motor med 200 hk. Den ble også levert med en 2,2 l. Også denne hadde 5 sylindre, men hadde i 20 ventiler istedenfor 10 som 2,1 l og var på 220 hk.

Kjennetegn


Fil:Audi grill.jpg

Logoen og dens fire ringer


Audi-logoen er fire overlappende ringer som representerer Auto Union. Logoen symboliserer samarbeidet til Audi med DKW, Horch og Wanderer: Den første representerer Audi, den andre DKW, den tredje Horch og den fjerde Wanderer.

Grillen


Et av Audis viktigste kjennetegn, som alle andre bilmerker, er grillen. I dag består Audi-grillen av et stort område med vertikale og horisontale riller, med et sort område for skilt. Som en ramme rundt denne grillen er det en tykk &ndash; på noen modeller tynn &ndash; kromlist. Denne såkalte «enkeltrammegrillen» er fra 2004 innført på alle Audi-modellene etter hvert som nye modeller er lansert. På de fleste modeller er det også kromlister rundt sidevinduene. I en spesiell utstyrspakke levert på noen modeller er grillen og listene rundt vinduene lakkert sort. Formen på listen rundt grillen går også igjen på rattet.

Modeller


Dagens modeller


Audi produserer idag en rekke modeller, og noen av modellnavnene har vært i bruk fra begynnelsen av 1990-tallet.

Audi A1


Audi A1 er den minste modellen, og har kun 4 seter. Audi A1 leveres med motorene 1,2 TFSI, 1,4 TFSI eller 1,6 TDI/TFSI.

Audi A3


Fil:Audi A3 S-Line.jpg
Audi A3 er småbilen i dagens modellprogram. A3 er produsert fra 1996 og har siden kun gått igjennom én stor designendring. Førstegenerasjons A3 ble produsert frem til 2003. Den første versjonen gikk igjennom én ''facelift (bil)'', men det var kun en liten endring som hvite blinklys og hellakkerte støtfangere. Dagens modell har vært i produksjon fra 2004. På sommeren 2012 skal etter plaenen en ny versjon lanseres, da kommer A3 også i en sedanutgave, i tilleg til nye versjoner av dagens modeller. Bilen fåes både som 3- og 5-dørs. 5-dørsvarianten kalles ''Sportback''. Bilen er etterkommeren til Audi 50, som ikke lenge etter lanseringen også ble lansert som Volkswagen Polo. Hovedkonkurrenter er BMW 1-serie, Alfa Romeo 147 og Volvo C30.
Bilen finnes også i en mer sportslig variant, Audi S3 eller en med mer krefter RS3. S3 leveres med spesielle sportsseter og et annerledes utseende på støtfangerne. Den leveres kun som 3-dørs.og det samme med RS3 bare den har mye større motor som yter, mer krefter.
A3 leveres med en rekke motorer, alt fra en 1,6 liter med 102&nbsp;Hestekrefter til en 3,2 liter med 250&nbsp;hk. S3 leveres med en 2,0-liters motor med 265&nbsp;hk, og en 1.8 turbo motor med varierende hester alt mellom 206-265. og RS3 leveres med 2.5 bensin motor med 340 hestekrefter.

Audi A4


Fil:Audi A4 S-Line.jpg
Audi A4 er Audis minste modell som også leveres som stasjonsvogn. Den har blitt produsert fra 1995, og har siden hatt fire forskjellige design, og både 1. og 2. generasjons A4 gjennomgikk en ''facelift''. Den siste versjonen ble lansert sent i 2007. Bilen er litt større enn A3, og fås både som Sedan (bil) (Limousine), stasjonsvogn (Avant) og cabriolet. Bilen er etterkommeren til Audi 80 og Audi 90, og som hovedkonkurrenter regnes BMW 3-serie og Mercedes-Benz C-Klasse.
Bilen finnes i to forskjellige varianter til; Audi S4 og Audi RS4. Både S4 og RS4 kan fåes med 3 karosserityper; sedan, stasjonsvogn og cabriolet.
A4 Limousine (sedan) og Avant (stasjonsvogn) leveres med motorer fra 1,6 liter med 102&nbsp;hk, Cabriolet fra 1,8 liters turbomotor på 163&nbsp;hk,og en 2,8 bensin motor med 193 hk, til en 3,2 liter FSI motor med 255&nbsp;hk. S4 leveres med en 4,2 liter V8 med 344&nbsp;hk, og en liten 2,2 turbo med 290 og en med 2,7 Biturbo v6 med 265 hk. RS4 leveres med en 2,7 Biturbo v6 med 381 hk.og til en 4,2 liter V8 med 420&nbsp;hk.

Audi A5


Fil:Audi A5 left.JPG
Audi A5 er en 2-dørs coupé, som i Norge ble lansert i mai 2007. Størrelsesmessig ligger den mellom A4 og A6, og den leveres med alle tekniske funksjoner som A6 har. Bilen er etterkommeren til Audi Coupé, og hovedkonkurrentene er BMW 3-serie og Mercedes-Benz CLK-Klasse. Bilen fåes som de fleste andre Audi-modellene i en S-variant, Audi S5.
A5 leveres med en 3,0 liter turbodieselmotor med 240&nbsp;hk. S5 leveres med en 4,2-liter FSI-motor med 354&nbsp;hk.og en mer kraftigere modell ved navn RS5 har en, 4,2 FSI motor med 450 HK. Høsten 2008 er det ventet en 1,8-liter turbomotor med 170&nbsp;hk.av A5.
I april 2009 kom A5 Cabriolet og i september kommer A5 Sportback. S5 Sportback lanseres i begynnelsen av 2010. Sportback er en blanding av sedan og coupé og har fire dører til forskjell fra den vanlige coupéen.

Audi A6


Fil:Audi A6 Avant.jpg
Audi A6 er den nest største bilen i Audis modellprogram, hvis man ser bort fra SUVen Audi Q7. A6 fåes som sedan (Limousine) og stasjonsvogn (Avant), og er etterkommeren til Audi 100. Bilen har gjennomgått tre store designendringer, og andregenerasjons A6 gjennomgikk en ''facelift'' da 2003-modellene kom. Bilen fåes i S-varianten Audi S6, og RS-varianten Audi RS6.
Bilens konkurrenter er Mercedes-Benz E-Klasse, BMW 5-serie og Volvo S60/Volvo V70.
A6 leveres med en rekke forskjellige motorer fra en 1,8 turbo motor med 150 hetsre til en 2,4 bensin motor med 164 hester, 2,0 liters turbodieselmotor på 140 hk, og 2,5tdi med 150 hk og en 2,7 TDI på 179 HK og en 2.7 Biturbo på 250 HK,og en 3,0 bensin motor på 220 HK og en diesel variant på 224 HK og en 4,2 liters FSI-motor med 350&nbsp;hk. S6 leveres med en liten motor på 2,2 turbo med 230 HK til en 4.2 v8 med 330 hester og en 5,2 liters V10-motor med 435 HK. Og det er kommet en modell ved navn Audi RS6 men mye sterkere motor.
Audi RS6 leveres men en 5.0 V10 med 580 HK og det er en modell som heter Audi RS6 EVOTECH med en 5,0 V10 bare med 720 HK.

Audi A6 allroad quattro


Fil:2007 Audi Allroad quattro.JPG
Audi A6 allroad quattro er en SUV-versjon av Audi A6. Allroad quattro, hvilket den også omtales som, er en videreutviklet A6 med større støtfangere i en annen farge, og med diverse ''offroad''-funksjoner som luftfjæring, som styres fra Multi Media Interface, og firehjulstrekk &ndash; quattro. Karosseriet kan heves og senkes inntil 60 mm og maksimal bakkeklaring er 18,5 cm, noe som i praksis betyr at «offroadmulighetene» begrenser seg til veier uten fast dekke. Bilens konkurrenter er bl.a Volvo XC70, som er tilsvarende versjon av Volvo V70.
A6 allroad quattro leveres med motorer som spenner fra en 2,5 tdi motor på 180 HK til en 2,7 liters turbodieselmotor med 163&nbsp;hk, og en 3,0 Diesel motor på 233 HK, til en 4,2 liters FSI-motor med 350&nbsp;hk.

Audi A7


Audi A7 ble lansert i 2011 og den leveres med en 3,0 turbo diesel motor med 245 Hestekrfter, og en 2,8 FSI S-LINE Motor med 205 Hestekrefter.
Den kommer trolig i en S7 og RS7 variant

Audi Q5


Audi Q5 er en SUV fra Audi basert på Audi A4 som ble introdusert i august 2008.
Motorene er de samme som i de større A4-modellene. Det vil si bensinmotorer på 2,0 og 3,0 liter med hhv. 180, 211 og 270 hk samt dieselmotorer på 2,0 og 3,0 liter med hhv. 143, 170 og 240 hk.
Samtlige versjoner har Audis quattro-system som standard, dvs. at bilen har firehjulstrekk. Samtlige dieselversjoner har partikkelfilter og common rail-innsprøyting.

Audi Q7


Fil:MHV Audi Q7 01.jpg
Audi Q7 var den første SUVen blant dagens modelltilbud. Den ble lansert tidlig i 2005. Bilen ble først introdusert som konseptbilen Pikes Peak quattro tidlig i 2004. Hovedkonkurrentene er BMW X5 og Volvo XC90.
Q7 leveres med motorer fra en 3,0 liter turbodiesel på 240&nbsp;hk til en 4,2 liter V8 FSI-motor som yter 350&nbsp;hk. Audi Q7 leveres dessuten med en motor på 6,0 liter som yter hele 500 hk.
Bilen kommer også i en V12-versjon med 500 hk, og det vil trolig komme en hybridbil.

Audi A8


Fil:A8 Single frame.jpg
Audi A8 er Audis toppmodell, når man ser bort fra Audi R8, som kom første halvdel av 2007. Bilen har gjennomgått én stor designendring. Hovedkonkurrentene er BMW 7-serie og Mercedes-Benz S-Klasse. A8s søstermodell er Volkswagen Phaeton. A8 finnes i likhet med BMW 7-serie både i normal og lang versjon (L), forskjellen er ca. 30&nbsp;cm.
A8 leveres med de fleste motorer Q7 også leveres med; fra en 3 liter turbodieselmotor på 233&nbsp;hk til en 4,2 FSI-motor på 350&nbsp;hk.
Det finnes også en S8, som ble lansert tidlig i 2007. Denne leveres med en 5,2 liters V10-motor med 450&nbsp;hk.

Audi R8


Fil:Wow cropped.jpg
Audi R8 er en helt ny sportsbil. Den ble utviklet fra Audi RSQ, brukt i filmen ''I, Robot'', senere Audi Le Mans quattro, og første gang bilen dukket opp var i 2005. Audi stoppet produksjonen av denne modellen, og erstattet den med 2007-modellen, som ble produsert i samarbeid med Lamborghini.
Bilen leveres med en 4,2 liter V8 FSI-motor på 420 hk og 430 NM eller en 5,2 liter V10 FSI-motor på 525 hk og 530 NM. Den leveres med både 6-trinns manuell girkasse, og R tronic. Den vil i løpet av 2009 også leveres i en cabriolet-versjon. Bilens hovedkonkurrenter er Lamborghini Gallardo, Porsche 911 og Ferrari F430.

Audi TT


Fil:2006 3.2 V6 S-Tronic Audi TT Mark 2.jpg
Audi TT er en liten sportsbil, og den leveres med to dører både som coupé og cabriolet. Bilen har gjennomgått én stor designendring. Den første generasjonen ble produsert i perioden 1998 &ndash; 2006, og den andre fra 2007. Bilen blir produsert i Győr, Ungarn.
TT leveres med enten en 1.8 turbo motor med 180 (225) HK, 2,0 liters TFSI-motor med 200 hk eller en 3,2 liters motor med 250&nbsp;hk. Begge motorer leveres både med 6-trinns manuell girkasse og S tronic. Og en AUDI TT S, leveres med en 2.0 liter bensin motor på 274 HK.

Tidligere modeller


Fil:Audi A2.jpg
Audi 50
Audi F103
Audi 80
Audi 100
Audi A2
Audi Quattro
Audi RS2
Audi RS6
Audi S2
Audi UrS4/S6
Audi V8

Tidligere racingmodeller


Audi Quattro
Audi R8 (racerbil)
Audi Sport

Nåværende racingmodeller


Audi R10

Prototyper og konseptmodeller


Audi A7
Audi Allroad Quattro Concept
Audi Avantissimo
Audi Avus Quattro
Audi Le Mans Quattro
Audi Nuvolari Quattro
Audi Pikes Peak Quattro
Audi Q3
Audi Roadjet
Audi RSQ (fra ''I, Robot'')
Audi Shooting Brake
Audi R-Zero

Audi i Norge


I 1974, da Audi-merket skulle introduseres i Norge, ville Volkswagen ha merkene samlet hos Harald A. Møller AS, selv om With & Wessel hadde importert Auto-Union i 47 år. With & Wessel ble da lagt ned. Det var likevel solgt Audi i Norge siden 1967 gjennom forhandlere av Auto-Union.
I 2000 var det 75&nbsp;000 Audier i Norge, opp fra 50&nbsp;000 i 1997 og 25&nbsp;000 i 1978.
I 2008 oppnådde Audi sin største markedandel i Norge noensinne med 6,1%, da de solgte 6755 biler, mot 6472 i 2007 da de nådde en markedsandel på 5% i Norge, mot 5,2% i 2006. Dette plasserte merket som nr. 5 på listen over landets mest solgte personbiler i 2008, opp fra 7. mest solgte merke i 2007.
Audi A4 var den mest populære modellen med et salg på 3436 enheter mot 2369 enheter i 2007, et antall som gir en 6. plass på den norske bestselgerlisten i 2008, opp 10 plasser fra 2007. A4-salget representerte over 50% av Audis totalvolum på 6.473 enheter i 2007, mens det var 37% av totalen i 2007. (Bestselgermodell i 2008 var VW Golf/Golf Plus med 5079 enheter.)
Audi i Norge gikk dermed forbi salget i hjemlandet Tyskland, der det er nr. 5 på salgsstatistikken, men der ble A4/S4 nummer 2 (98714 enheter) etter VW Golf/Jetta (231292) i 2008. 2008 var det første året Audi solgte mer enn 1 million enheter på verdensbasis, nærmere bestemt 1.003.400, som er Audis 13. rekordår på rad, til tross for at den store finanskrisen satte inn mot slutten av året. Audi solgte samme år 667&nbsp;000 enheter i Europa.
I 2008 ble det solgt disse Audiene i norge: 3436 av modellene A4/S4/RS4, 1727 av A3/S3 (Nr. 21 på modellstatistikken i Norge), 1055 av A6/S6/Allroad (Nr. 32 og mestselgende storbilmerke i Norge), 317 av den nyinnførte modellen A5/S5 (Nr. 72), 131 av Q5 (Nr. 100) som ble introdusert i desember 2008. Det ble solgt ett eksemplar av den nye sportsbilen Audi R8 i Norge i 2008.
Det ble solgt 37 Q7 og 8 A8 i Norge i 2007.

Quattro


quattro (italiensk, «''fire''») er Audis registrerte varemerke for permanente firehjulstrekkssystemer. Den opprinnelige Audi Quattro hadde åpen senterdifferensial med manuelt styrt sperre. Fra 1988 ble firehjulssystemet basert på den patenterte Torsen senterdifferensialen. Torsendifferensialen fordeler kraften mekanisk mellom for- og bakaksel. Også flere andre bilprodusenter bruker Torsen-løsninger, men også de bruker egne betegnelser. Etter hvert har Audi valgt også andre løsninger for firehjulstrekk, bl. a med Torsen-differensial på bakakselen på A8 fra 1990. Haldexkobling er brukt på A3 og TT fra 1998.
I biler med firehjulstrekk har Audi plassert et quattro-emblem på dashbordet, i grillen og på bakluken.

Audi Exclusive


Audi Exclusive er en produktlinje som produseres av Audis heleide datterselskap quattro GmbH. Selskapet står også for produksjon av modellene RS6 og fra høsten 2006 av R8. Audi Exclusive-tilbehør kan være Audi Exclusive stylingpakke, Audi Exclusive skinn, etc. Audi Exclusive kan sammenlignes med BMWs BMW Individual og AMG hos Mercedes.

Avant og Limousine


Fil:Audi_A4_S-Line.jpg Avant med S-Line eksteriørpakke]]
Audi har, som flere andre bilmerker, sine egne betegnelser på sedan (bil) og stasjonsvogn. En Audi A6 Limousine er ikke nødvendigvis en limousin (bil), men en sedan. Alle Audis stasjonsvogner har betegnelsen ''Avant''. Selv om modellene har slike tilnavn, har ''Limousine'' nesten forsvunnet helt på norsk, mens ''Avant'' fortsatt blir brukt i dagligtale hos de fleste. Et annet eksempel på dette er BMW som kaller sine stasjonsvogner ''Touring''.

Teknologi


Fil:Audi_A2_L_Silber.jpg ble tatt av produksjon fordi den var for dyr å produsere når kjøperne kun ville ha en småbil]]
Audi produserer 100% galvanisering karosserier for å motvirke korrosjon. Karosseriets styrke og holdbarhet overgikk Audis egne forventninger, derfor ble den opprinnelige 10-års garantien mot rust forlenget til 12 år. En aluminiumsramme ble laget av Audi, og i 1994 ble Audi A8 lansert med denne aluminiumsrammen. Audi introduserte en ny modellrekke på midten av 1990-tallet.
Aluminiumkonseptet ble utvidet til selskapets nye småbil, Audi A2, som ble lansert i 2001. Selskapet avsluttet produksjonen sent i 2005, da kostnadene ved å produsere en fullaluminiumsbil ble for høye; kjøperne var ute etter en liten og mindre luksuriøs bil. Aluminiumsrammen passet bedre på de større modellene som f.eks. den store sedan (bil) Audi A8.
I alle Audis modeller fra Volkswagen-æraen har Audi satset på forhjulstrekk som det primære kombinert med mulighet for firehjulstrekk, og ikke bakhjulstrekk som bl.a. rivalene Mercedes-Benz og BMW. Audi har vanligvis montert motoren på langs, foran forakselen. Dette tillater lik lengde på drivakslene og enkel montering av firehjulstrekk, forvansker det 50:50-vektfordelingsidealet. På grunn av dette, tror mange at BMW ligger foran Audi på dette området. Audi lanserte tidlig 2007 Audi A5, med motoren montert bak forhjulene.
På 1970-tallet var det to kjøretøyprodusenter som designet sitt eget firehjulstrekkssystem i personbiler. På 1980-tallet var firehjulstrekk meget populært, og andre Tyskland produsenter som Porsche, BMW og Mercedes-Benz tilbød firehjulstrekk i sine biler for å konkurrere, sammen med General Motors Corporation, Ford, Toyota og andre. Dessverre var firehjulstrekkssystemet i bilene til Mercedes-Benz bare problemer allerede på tegnebrettet. Systemet var heller ikke populært i Porsche, da kjøperne var ute etter den tradisjonelle ytelsen til bakhjulstrekk som fantes i gamle Porscher. Selv om Porsche og Mercedes-Benz tilbyr firehjulstrekk på noen biler idag, er ingen av disse like kjente for firehjulstrekkssystemer som Audi. Merkenavnet «quattro» er et kjent symbol og registrert varemerke for Audi som er etablert ved hjelp av teknologi fra Torsen og senere også Haldex. Audi har også levert quattro på nyere modeller av A3 og TT som ikke er basert på Torsenteknologi som tidligere med en mekanisk senterdifferensial, men med den Sverige Haldex, elektromekaniske AWD-clutchen.
På 1980-tallet var Audi ledende innen 5-sylindrede 2,1/2,2 litersmotorer som et mer langvarende alternativ til de mere tradisjonelle sekssylindermotorene. Disse motorene var ikke bare brukt i vanlige biler, men også i Audis racerbiler. 2,1 litersmotoren var brukt som basis for rallybilene på 1980-tallet, og den hadde en ytelse på godt over 400&nbsp;hk med noen små modifikasjoner. Før 1990 var det motorer produsert med et volum på mellom 2 og 2,3 liter. Dette gav en meget god kombinasjon av drivstoffsøkonomi (som alle passet på den tiden), og selvfølgelig mye kraft.
På tidlig 1990-tallet begynte Audi å komme nærmere posisjonen som en alvorlig konkurrent til de tyske, globale premiummerkene Mercedes-Benz og BMW. Prosessen begynte med lanseringen av Audi V8, som skjedde i 1990. Det var essensielt en ny motor tilpasset Audi 100/200, men med tydelige karosseriforskjeller. Den mest synbare forandringen var at grillen nå var integrert i panseret, og fulgte med opp når panseret ble åpnet.
I 1991 hadde Audi den firesylindrede Audi 80, den femsylindrede Audi 90 (Audi 80 og 90 var samme bil, men med forskjellig motorstørrelse) og Audi 100, Audi 200 utstyrt med turbo (egentlig samme bil som Audi 100) og Audi V8. Det fantes også en coupéversjon av Audi 80/90 med både den fire- og femsylindrede motorene, henholdsvis med modellnavnene 80 og 90.
Selv om den femsylindrede mototren var en vellykket, meget robust og kraftig motor, var den fortsatt litt for forskjellig fra målmarkedet. Samtidig med introduksjonen av den helt nye Audi 100 i 1992 introduserte Audi en 2,8-liters V6-motor. Denne motoren var også forberedt for en ''facelift'' av Audi 80 (alle 80- og 90-modeller var nå kalt «80» bortsett fra i USA), og kunder fikk da valget mellom fire-, fem- eller sekssylindret motor i samtlige karosseriversjoner; Avant, Limousine og Cabriolet.
Den femsylindrede motoren forsvant senere som et stort motorvalg; likevel var en turbomotor på 230&nbsp;hk beholdt. Motoren som var forberedt for en Audi 200 quattro fra 1991, var basert på motoren som var tilpasset Audi Sport Quattro. Den ble levert i Audi Coupé og bilen ble kalt S2, og i Audi 100-karosseriet ble bilen kalt S4.
Audi A8 erstattet Audi V8 i 1994 med en revolusjonerende aluminiumsramme kalt ''Aluminum Space Frame'' (ASF) for å spare vekt. Vektreduksjonen ble oppveid av vekten på quattro-systemet. Dette betød at bilen hadde lik ytelse som konkurrentene, men mye bedre kjøreegenskaper.
Den neste store modellforandringen skjedde i 1995 da Audi A4 erstattet Audi 80. Lignende skjedde med Audi 100 som fikk navnet Audi A6 (den fikk en liten designendring). Dette betød også at daværende S4 ble hetende S6, og en ny S4 ble introdusert i samme karosseri som A4, men med små, mer sportslige forandringer, som sideskjørt m.m. S2 ble ikke lenger produsert. Audi Cabriolet fortsatte å bli produsert (på Audi 80-plattformen) helt til 1999, og den ble levert opp igjennom årene med flere og flere motorer etter som de kom som alternativ. En ny Audi A3 bygd på samme plattform som Volkswagen Golf ble introdusert i 1996 og den radikale Audi TT Coupé og roadster ble også basert på denne plattformen. En annen interessant modell som ble introdusert var en Mercedes-Benz A-klasse-konkurrenten Audi A2, som i Europa solgte relativt bra. Likevel ble modellen fjernet fra modellprogrammet i 2005, oog Audi bestemte seg for ikke å utvikle en erstatter umiddelbart.
Motorene som var tilgjengelige i hele modellrekken var nå en 1,4, 1,6 og 1,8 l firesylindret motor, en 1,8 l firesylindret turbomotor, en 2,6 og en 2,8 l V6-motor, en 2,2 l femsylindret turbomotor og en 4,2 l V8-motor. V6erne ble senere erstattet med 2,4 og 2,8 l 30V V6ere i 1998, med bedre effekt og dreiemoment. Flere motorer ble lagt til med tiden, inkludert en 3,7 l V8 og en 6,0 l W12-motor for Audi A8.
Ved årtusenskiftet introduserte Audi en ''direct-shift gearbox'' (DSG), en manuell girkasse som kunne brukes som en automatisk girkasse. Blant annet inneholder denne girkassen to sett med elektrohydrauliske clutchplater (der 1., 3., og 5. gir ligger på det ene, og 2., 4., og 6. på det andre), noe som bidrar til raskere girskift. Denne girkassen er implementert i noen Volkswagen Golf-, Audi A3- og Audi TT-modeller. Motorutvalget ble kontinuerlig oppgradert, med en 2,7 l twinturbo V6-motor levert i Audi S4, Audi S6 og Audi A6 allroad quattro, mens den 2,8 l V6-motoren ble erstattet med en 3,0 l motor.
I 2001 lanserte Audi en meget kraftig modell basert på A8, kalt S8. Den hadde en 360-hesters 4,2 l.
Nye modeller av A3, A4, A6 og A8 har blitt introdusert, og den gamle 1,8 l motoren har blitt erstattet av nye FSI-motorer (Fuel Stratified Injection). Nestet samtlige bensinmotorer i utvalget har nå denne drivstoffbesparende teknologien.
Som et premiummerke i Volksvagen-konsernet blir ny teknologi ofte først introdusert i Audis biler, før de blir «forenklet» til rimeligere merker som Volkswagen, SEAT og Škoda. Nylige eksempler på dette er noen av FSI-motorene nevnt i tabellen ovenfor, og DSG-girkassen.
TSI-teknologien ble introdusert i Volkswagen Golf tidlig i 2006. Disse motorene brukte, minst, en kapasitet på 1,4 liter kombinert med både turbo og kompresssor for å utvikle høyere effekt, med mindre miljøskadelig CO<sub>2</sub>-utslipp og bedre drivstoffsøkonomi. Dette var tydelig da motorene ble sammenlignet med en motor uten turbo og kompressor med storr volum, som en 2-liters motor. TSI-motoren på 1,4-liter som nå er tilgjengelig i Volkswagen Golf produserer 140 og 170&nbsp;hk. Disse motorene har vist seg populære i Storbritannia og kan snart komme som tilbud hos Audi, f.eks. i Audi A3 og A4. Det kan også hende at den kommer i noen SEAT- og Škoda-modeller i den nærmeste fremtid.
Audi har satt seg som mål å ta igjen de to volummerkene i premiumsegmentet, BMW og Mercedes-Benz i globalt salg innen 2015, og arbeider for å nå dette målet.

Referanser

Eksterne lenker


http://www.audi.no Offisiell norsk nettside
http://www.audi.de Offisiell tysk nettside
http://www.bilnorge.no/vis_artikkel.php3?aid=11769&tid=8 Bilnorge.no sin historie om merket
http://www.vwaudi-club.no/ WW-Audi Club Norwegen
http://biltesten.no/audi/ Biltesten.no sine tester av Audi
Kategori:Audi
Kategori:Etableringer i 1910
af:Audi
ar:أودي
az:Audi
be:Audi
be-x-old:Audi
bg:Ауди
bar:Audi
bs:Audi
br:Audi
ca:Audi
cv:Ауди
cs:Audi
da:Audi
de:Audi
et:Audi
el:Audi
en:Audi
es:Audi
eo:Audi
eu:Audi
fa:آئودی
fr:Audi
fy:Audi
gl:Audi
ko:아우디
hy:Աուդի
hr:Audi
id:Audi
it:Audi
he:אאודי
kn:ಆಡಿ
ka:Audi
kk:Audi
la:Audi
lv:Audi (auto)
lt:Audi
hu:Audi AG
mr:ऑडी
nah:Audi
nl:Audi
ja:アウディ
nn:Audi
pms:Audi AG
pl:Audi
pt:Audi
ro:Audi
ru:Audi
simple:Audi
sk:Audi
sl:Audi
ckb:ئاودی
sr:Ауди
fi:Audi
sv:Audi
ta:ஆடி (நிறுவனம்)
th:เอาดี้
tr:Audi
uk:Audi
vi:Audi
diq:Audi
zh:奥迪

Brødrene Løvehjerte

''Brødrene Løvehjerte'' (svensk ''Bröderna Lejonhjärta'') er en bok av Astrid Lindgren utgitt i 1973, og var illustrert av Ilon Wikland. Brødrene Løvehjerte (film) med samme navn kom i 1977 i regi av Olle Hellbom.

Bakgrunn


Astrid Lindgren likte å gå på kirkegårder, og en gang hun gikk på Vimmerby kirkegård (ved barndomsstedet Näs), så hun et gravminne med inskripsjonen: «Her hviler de to brødrene Phalèn.» Da bestemte hun seg for å skrive en bok om to brødre og om døden. Hun følte seg også inspirert av forholdet mellom Jan Ohlson, som spilte Emil fra Lønneberget, og den syv år eldre broren som beskyttet Jan fra pressefolket når det ble for mye.
Heltefiguren Jonatan, den godhjertede og beskyttende figuren som forteller eventyr, er nok inspirert av Astrid Lindgrens far Samuel August Ericsson. Ifølge Lindgren er det faren som har gitt henne kjærligheten til historier. Også selve Nangijala, og spesielt Kirsebærdalen, er inspirert av Astrid Lindgrens barndomshjem på Näs. Her var det flere trær, hovedsakelig kirsebærtrær og epletrær.
Da boken kom, ble det mye oppstyr. Kritikerne mente at boken oppfordret til selvmord, og at den var uansvarlig og forferdelig. Forfatteren selv viste til flere eksempler på at barn opplevde slutten som lykkelig, og at det er voksne som opplevde den som fæl.

Handling


Boka handler om to brødre, Karl og Jonatan Løve. Kavring er dødssyk, og som en trøstehistorie forteller Jonatan om landet etter døden, Nangijala. Det oppstår brann i huset de bor i, og for å redde broren sin hopper Jonatan, med Kavring på ryggen, ut vinduet i tredje etasje. Fallet dreper ham, og da Kavring dør av sykdommen sin (sannsynligvis tuberkulose) ikke lenge etterpå, møtes de igjen i Nangijala. De har da fått navnet Løvehjerte. Karl kalles for «Kavring», siden storebror Jonatan liker kavringer.
I Nangijalas to daler, Kirsebærdalen og Klungerdalen, opplever brødrene et eventyr fylt av søskenkjærlighet, mot og forræderi, og sammen leder de kampen mot den ondskapsfulle Tengils undertrykkelse og den skremmende dragen Katlas ild. Det virkelig skremmende med hennes ild er at dersom den ikke dreper, lammer den langsomt og ubønnhørlig. Det eneste som kan styre Katla, er en lur som Tengil har. I Klungerdalen finner Kavring en farsskikkelse som han har savnet i Mattias.
Under kampen får Jonatan tak i luren, og han dreper Tengil. Sammen med Kavring reiser de opp i fjellene for å binde Katla fast. Der skal hun sultes, slik at hun blir svak og kan drepes. Men Jonatan mister luren, og Katla brenner ham med ilden sin. Jonatan dytter en stor sten på Katla, og hun faller i Karmafossen, som renner forbi fjellet. I fossen bor et annet fabeldyr, ormen Karm (derav navnet), og de to fabeldyrene dreper hverandre.
Jonatan, som er lammet av Katlas ild, forteller Kavring at han helst vil dø. Da vil han komme til Nangilima, hvor Mattias dyrker epler, og Jonatan vil være helt frisk igjen. Kavring bestemmer seg for å gjøre gjengjeld for den gangen Jonatan hoppet ut fra brannen for å redde livet hans. Han tar sin bror på ryggen og hopper ut en fjellskrent, inn i døden. Boken slutter med at Kavring ser lyset fra den neste verdenen.
Kategori:Astrid Lindgrens bøker
Kategori:Svenske barnebøker
Kategori:Fantastiske romaner
Kategori:Bøker fra 1973
bg:Братята с лъвски сърца
da:Brødrene Løvehjerte
de:Die Brüder Löwenherz
et:Vennad Lõvisüdamed
en:The Brothers Lionheart
es:Los hermanos Corazón de León
eo:La fratoj Leonkoro
fa:برادران شیردل
fr:Les Frères Cœur-de-lion
he:האחים לב ארי
nl:De gebroeders Leeuwenhart
nn:Bröderna Lejonhjärta
pl:Bracia Lwie Serce
ru:Братья Львиное сердце
fi:Veljeni, Leijonamieli
sv:Bröderna Lejonhjärta

Aristoteles


Aristoteles (gresk: Ἀριστοτέλης, Aristotélēs; født 384 f.Kr. i Stageira på kysten av Oldtidens Makedonia, død 322 f.Kr. i Khalkis) var en Hellas filosofi og Naturforskning. Han var elev av Platon og lærer til Aleksander den store. Hans verk omfatter en rekke emner, blant annet biologi, filosofi, poesi, logikk, statsvitenskap, etikk og retorikk. Sammen med Sokrates og Platon blir han regnet som en av de tre største filosofene i den vestlige verden. Foruten sin betydning for filosofien utviklet Aristoteles logikken og grunnla vår måte å se på kunnskap og vitenskap. Han ble «kristnet» av Thomas Aquinas, men Luther omtalte ham som «Narristoteles». Aristoteles' kosmologi og bevegelseslære

Tidligere år


Fil:Aristotle by Raphael.jpgAristoteles ble født 384 f.Kr. i den greske havnebyen Stageira i Makedonia, og omtales derfor ofte som ‘Stagiriten’. Stefaren, Nikomakhos, var livlege hos kong Amyntas III av Makedonia. Mange har villet forklare stesønnens interesse i naturvitenskap med denne bakgrunnen. Kongen på den tiden var farfaren til den gutten som skulle bli kalt Aleksander den store.
Sytten-atten år gammel kom Aristoteles til Platons akademi i Athen, der han ble i tyve år, inntil læremesteren Platon døde i 347 f.Kr.. Først var Aristoteles elev, siden virket han som lærer. Det han skrev i løpet av denne tiden har dessverre gått tapt, med unntak av noen fragmenter. Da Platons sønn ble utnevnt til den nye lederen for akademiet, på tross av Platons planer for Aristoteles, valgte Aristoteles å dra til Lille-Asia. Der ble han i nesten 12 år. Aristoteles reiste mye omkring, på det han selv karakteriserte som en studiereise. Aristoteles var særlig opptatt av å studere naturen og fikk trening i å observere og klassifisere. Han giftet seg med en aristokratisk kvinne og fikk en datter. Da kona døde i 335, flyttet Aristoteles tilbake til Athen. Der giftet han seg for andre gang og fikk en sønn, Nikomakhos, som han senere skrev en etikkbok til, ''Den nikomakhiske etikk'', gjerne forkortet til ''Etikken'', og som er den viktigste kilden til filosofens moralfilosofiske vurderinger.
Aristoteles ble i 339 f.Kr. av kong Filip II av Makedonia bedt om å lede oppdragelsen av hans sønn Aleksander, senere kjent som Aleksander den store. Denne utdanningen av Aleksander foregikk i tre år. Man finner dog få eller ingen spor av Aristoteles' filosofi i Aleksanders senere politikk. Athens befolkning var fiendtlig innstilt overfor Makedonia, og da Aleksander den store døde, fryktet Aristoteles at hans nære forhold til det makedonske kongehus kunne føre til uheldige konsekvenser for ham selv, og han flyktet derfor fra byen. Aristoteles ville ikke «la Athen forsynde seg mot filosofien en gang til», sa han, med åpenbar henvisning til Sokrates' skjebne.
I sine tidlige skrifter var Aristoteles klart påvirket av Platon, men etter hvert ble hans standpunkter mer og mer selvstendige. Aristoteles greide likevel ikke helt å frigjøre seg fra sin store lærer, og helt til det siste finnes det platonske elementer i Aristoteles' filosofi. Hele hans måte å tenke på er preget av samværet med Platon. Også på de områdene hvor han står i opposisjon til læreren, for eksempel i synet på dikterkunsten (se ''Poetikken''), behandler Aristoteles problemer Platon først har fremført. Motsetningen mellom dem er ikke absolutt, men preget av dialog. Aristoteles' skjelning mellom form og stoff er en videreutvikling av Platons utlegning av idé og substans, selv om det også her er vesentlige nyanseforskjeller.
På et vesentlig punkt skiller Aristoteles seg fra Platon: Han kunne ikke si seg enig i at det vi opplever, det vi sanser hvert våkne sekund, ikke er virkelig, og at det som egentlig er virkelig, er det vi ikke kan sanse. Aristoteles ville dessuten gjenreise fornuften som en metode for å oppnå kunnskap om denne verden – i motsetning til Platons virkelighetsfjerne rasjonalisme.
Når det gjelder matematikk, ville Aristoteles ''forby'' nullet, fordi det brøt opp de andre tallenes konsistens, i og med at man får et uforståelig resultat om man deler et vanlig tall med null.

Biologi


Fil:Francesco Hayez 001.jpgAristoteles regnes som grunnleggeren av biologi som vitenskap, og det er spesielt to punkter som er spesielt verdt å nevne;
Vektleggingen av sammenheng mellom final og ''formal årsak''
Den systematiske ordningen av alle elementene i naturen i et hierarkisk system.
For levende skapninger kan ''final årsak'' sies å være en økologi, eller naturlig plass. Den ''formale årsaken'' er tilsvarende anatomien til den levende skapningen. Å uttrykke en sammenheng mellom final og formal årsak vil for Aristoteles for eksempel være å si at føttene våre er formet slik at vi skal kunne gå rundt på jorda. Dette står delvis i kontrast med evolusjonsteorien til Charles Darwin, men selve idéen&nbsp;&ndash; at det er viktig å skildre en sammenheng mellom funksjon og struktur&nbsp;&ndash; er viktig den dag i dag.
Aristoteles ordnet alle gjenstandene i et hierarkisk system, med grunnlinjen menneskeorganisk liv (dyr og planter)&ndash;uorganiske ting (bruksting og naturlige ting). Hvert nivå har sine karakteristiske vesentlige egenskaper som ikke kan reduseres til et lavere nivå: Plantene har en vegetativ sjel, de kan ta opp næring, dyr har i tillegg en sensorisk og motorisk sjel, de kan sanse og røre på seg, mens menneskene i tillegg har en fornuftig sjel. Med sjel menes da den formale årsaken til en levende organisme.

Kosmologi


Universet var begrenset og kuleformet. I senteret av dette befant jorda seg. Rundt denne, i sirkelformede baner, beveget de andre himmellegemene seg med jevne hastigheter. Nærmest jorda kom månen, deretter Merkur, Venus, sola, Mars, Jupiter og Saturn. Universets ytterste grense var fiksstjernehimmelen. Dette lå nært opp til den umiddelbare opplevelsen av at jorda er i ro i sentrum.
Karakteristisk for fysikken til Aristoteles var et fundamentalt skille mellom den ''sublunare'' verden innenfor månens bane, og den ''supralunare'' verden fra månens bane og utover. I den sublunare verden var forandring det grunnleggende naturprinsippet, ting endra seg kvalitativt og kvantitativt, og den naturlige bevegelsen var rettlinja enten mot universets senter eller bort fra det. I motsetning til dette var den supralunare, himmelske verden preget av regularitet og uforanderlighet. Himmellegemene var perfekte og lytefrie kuler, og bevegelsene deres var sirkulære, i jevn fart og evige.
Ved univerets grense, umiddelbart utenfor fiksstjernesfæren, fantes alle bevegelsers og naturprosessers første og absolutte årsak, den ''ubevegelige bevegeren''.
Jorden hadde dermed lavest verdi. Hans kosmologi hang også nøye sammen med hans bevegeleseslære og hans ontologi (læren om hvordan virkeligheten faktisk ser ut).

Filosofi


Metafysikk


Aristoteles skilte mellom fire typer forandring:
Kvantitativ forandring – Forandring i mengde
Kvalitativ forandring – Forandring i kvalitative egenskaper som farge osv
Bevegelse – Forandring i sted
Tilblivelse og tilintetgjørelse – Når noe dør ut som f.eks et neshorn
Fil:Rembrandt Harmensz. van Rijn 013.jpg.]]

Estetikk


Aristoteles skrev ''Poetikken'' eller ''Poetikken'' (Dreyers forlag 1989, oversatt av Sam. Ledsaak) som er en håndbok i diktekunst. I den greske tittelen ''Peri poietikes'' er ''poietikes'' adjektiv til det underforståtte ordet ''tekhnes''. Dette ordet betydde ikke bare diktekunst, men omfattet enhver kunst selv om det er det førstnevnte som får hans største oppmerksomhet. Aristoteles konsentrerer seg om det Teknikk (''tekhnes''), om hvordan kunstneren skaper sine verker ved hjelp av bestemte regler og prinsipper for komposisjon. Han behandlet diktingens former, klassifiserer og definerer diktningens genrer, og således er hans litteraturteori preget av en empirisk holdning til problemene.
Gjennom ''Poetikken'' ble de genretrekkene som Aristoteles identifiserte og definerte en konstant referanseramme for ettertiden som eksisterer den dag i dag. Begreper som tragedie, komedie og epos hviler direkte på Aristoteles' ''Poetikken''. Det gjelder også de begreper som benyttes i relasjon til de enkelte genrer, spesielt tragedien: fabel, karakter, hamartia, anagnorisis med flere.

Litteratur

Referanser

Se også


Aristokrati
Etikk

Eksterne lenker


http://www.iep.utm.edu/a/aristotl.htm IEP – Aristoteles (Engelsk)
http://etext.library.adelaide.edu.au/mirror/classics.mit.edu/Browse/browse-Aristotle.html Internet Classics Archive – Aristoteles (Engelsk)
http://plato.stanford.edu/search/searcher.py?query=aristotle SEP - Aristoteles (Engelsk)
Kategori:Aristoteles
Kategori:Retorikk
Kategori:Greske filosofer fra oldtiden
Kategori:Personer fra Khalkidiki
Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha
af:Aristoteles
als:Aristoteles
am:አሪስጣጣሊስ
ang:Aristoteles
ar:أرسطو
an:Aristótil
ast:Aristóteles
az:Aristotel
bn:এরিস্টটল
zh-min-nan:Aristotélēs
map-bms:Aristoteles
ba:Аристотель
be:Арыстоцель
be-x-old:Арыстотэль
bg:Аристотел
bs:Aristotel
br:Aristoteles
ca:Aristòtil
cv:Аристотель
ceb:Aristóteles
cs:Aristotelés
co:Aristotele
cy:Aristoteles
da:Aristoteles
de:Aristoteles
et:Aristoteles
el:Αριστοτέλης
en:Aristotle
es:Aristóteles
eo:Aristotelo
ext:Aristóteli
eu:Aristoteles
fa:ارسطو
hif:Aristotle
fo:Aristoteles
fr:Aristote
fy:Aristoteles
ga:Arastotail
gd:Aristoteles
gl:Aristóteles
gan:亞里斯多德
gu:એરિસ્ટોટલ
ko:아리스토텔레스
hy:Արիստոտել
hi:अरस्तु
hr:Aristotel
io:Aristoteles
ilo:Aristoteles
id:Aristoteles
ia:Aristotele
ie:Aristoteles
os:Аристотель
is:Aristóteles
it:Aristotele
he:אריסטו
jv:Aristoteles
kn:ಅರಿಸ್ಟಾಟಲ್‌
ka:არისტოტელე
kk:Аристотель
sw:Aristoteli
ht:Aristotle
ku:Arîstoteles
ky:Аристотель
mrj:Аристотель
lad:Aristoteles
la:Aristoteles
lv:Aristotelis
lb:Aristoteles
lt:Aristotelis
lij:Aristotele
jbo:aristoteles
lmo:Aristotel
hu:Arisztotelész
mk:Аристотел
ml:അരിസ്റ്റോട്ടിൽ
mt:Aristotile
mr:अ‍ॅरिस्टॉटल
xmf:არისტოტელე
arz:اريسطو
mzn:ارسطو
ms:Aristotle
cdo:Ā-lī-sê̤ṳ-dŏ̤-dáik
mwl:Aristóteles
mn:Аристотель
my:အရစ္စတိုတယ်
nah:Aristotelēs
nl:Aristoteles
nds-nl:Aristoteles
ne:अरस्तू
new:एरिस्टोटल
ja:アリストテレス
nn:Aristoteles
nov:Aristotéles
oc:Aristòtel
or:ଆରିଷ୍ଟୋଟଲ
uz:Arastu
pag:Aristotle
pnb:ارسطو
ps:ارستو
km:អារីស្តូត
pms:Aristòtil
nds:Aristoteles
pl:Arystoteles
pt:Aristóteles
kaa:Aristotel
ro:Aristotel
qu:Aristotelis
rue:Арістотель
ru:Аристотель
sah:Аристотель
sa:अरिस्टाटल्
sc:Aristotele
sco:Aristotle
sq:Aristoteli
scn:Aristòtili
si:ඇරිස්ටෝටල්
simple:Aristotle
sk:Aristoteles
sl:Aristotel
szl:Arystoteles
ckb:ئەرەستوو
sr:Аристотел
sh:Aristotel
su:Aristoteles
fi:Aristoteles
sv:Aristoteles
tl:Aristoteles
ta:அரிசுட்டாட்டில்
kab:Aristot
tt:Аристотель
te:అరిస్టాటిల్
th:อาริสโตเติล
tg:Арасту
tr:Aristoteles
uk:Аристотель
ur:ارسطو
vec:Aristotele
vep:Aristotel'
vi:Aristoteles
vo:Aristoteles
fiu-vro:Aristoteles
war:Aristóteles
yi:אריסטו
yo:Aristotulu
zh-yue:阿里士多德
diq:Aristoteles
bat-smg:Aristuotelis
zh:亚里士多德

ACK

Standard forkortelse for ASCII-kode 0x06, som i enkelte kommunikasjonsprotokoller brukes som bekreftelse (engelsk: ACKnowledge) på at et signal er mottatt. I ingeniør-sjargong brukes ACK for å markere at man er til stede eller for å si fra at man har hørt det som er blitt sagt.
Kategori:Kommunikasjonsteknologi
ar:إشارات التأكيد
ca:ACK
de:ACK (Signal)
en:Acknowledge character
es:ACK
eu:ACK
fr:Acquittement (informatique)
ko:응답 문자
id:Karakter tanggapan
it:ACK (informatica)
ja:肯定応答
pl:ACK

ASCII

Fil:Ascii full.png
ASCII (''American Standard Code for Information Interchange'') er et tegnsett, det vil si en standard for utveksling av tekst mellom datamaskiner.
ASCII benytter 7 bit til koder, noe som tillater koding av 128 mulige verdier.
95 av disse er tilordnet store og små bokstaver i det engelske alfabetet (A-Z), tallene 0-9 og en del andre vanlig forekommende tegn. De øvrige er diverse spesialkoder for regulering av flyt, linjeskift og annet. Moderne tegnsett som brukes i dag er utvidelser av ASCII, mange er også bakoverkompatible med ASCII. Som et tegnsett er ikke ASCII lenger i bruk. Ofte refererer "ASCII" bare til ASCII-tegnene, som i ascii-grafikk (tegning bestående av tekst). ASCII ble innført i 1963 etter at det ble behov for mer utveksling av data mellom de forskjellige stormaskinene som eksisterte på den tiden. Før dette hadde gjerne hver maskin sin egen unike kodetabell, noe som ikke var særlig praktisk. Det grunnleggende problemet er det samme i dag; tekstfiler inneholder ingen metadata som kan opplyse om hvilket tegnsett de er lagret i, og flere enn ett tegnsett er i bruk. Siden man ikke kan vite om ikke-ASCII-tegn i tekstfil vises riktig hos alle mottakere, vil man ofte begrense seg til ASCII-tegn. Unicode har en sånn mulighet, at se i filen at det er Unicode.
ASCII blir også brukt i kunst, såkalt ASCII-kunst. I ASCII-kunsten lager man bilder ved hjelp av bokstaver, tall og andre tegn i ASCII-tegnsettet.

Oversikt over ASCII-tegnsettet

Kontrolltegn

Skrivbare tegn


|valign="top"|
|valign="top"|
|}
Det eksisterer en norsk versjon av ASCII, med følgende forskjelligheter:

Se også


ASCII-kunst

Eksterne lenker


http://www.thuglife.org/ ASCII-Forum
Kategori:Tegnsett
als:ASCII
ar:أسكي
ast:ASCII
az:ASCII
bn:অ্যাস্‌কি
zh-min-nan:ASCII
bg:ASCII
bs:ASCII
ca:ASCII
cs:ASCII
da:ASCII
de:American Standard Code for Information Interchange
et:Ameerika Informatsioonivahetuse Standardkood
el:ASCII
en:ASCII
es:ASCII
eo:Askio
eu:ASCII
fa:اسکی (استاندارد)
fr:American Standard Code for Information Interchange
ga:ASCII
gl:ASCII
xal:ASCII
ko:미국 정보 교환 표준 부호
hi:आस्की
hr:ASCII
id:ASCII
ia:ASCII
it:ASCII
he:ASCII
kk:Символдардың стандартты кестесі
ku:ASCII
lv:ASCII
lb:American Standard Code for Information Interchange
lt:ASCII
hu:ASCII
ms:ASCII
mn:ASCII
nl:ASCII (tekenset)
new:एस्की
ja:ASCII
nn:ASCII
mhr:ASCII
nds:ASCII
pl:ASCII
pt:ASCII
ro:ASCII
ru:ASCII
sco:ASCII
sq:ASCII
simple:ASCII
sk:ASCII
sl:ASCII
ckb:ئەسکی
sr:ASCII
sh:ASCII
fi:ASCII
sv:ASCII
ta:அமெரிக்கத் தகவல் இடைமாற்றத் தரக் குறிமுறை
kab:ASCII
th:แอสกี
tr:ASCII
uk:ASCII
ur:امریکی معیاری رمز برائے اطلاعاتی تبادلہ
vi:ASCII
yo:ASCII
zh:ASCII

Ambassade

Fil:Nordiska ambassaderna 01.jpg er en del av komplekset De nordiske ambassader i Berlin]]
Fil:Diplomatstaden 2008 Amb 1.jpgs ambassade i Sverige ligger i Diplomatstaden i Stockholm]]
Fil:Schild-Deutsche Botschaft.jpgs ambassade i Reykjavík]]
Fil:Canada House.jpg. Landene i Samveldet av nasjoner har Høykommissær (Samveldet), tilsvarende ambassader, hos hverandre]]
Ambassade er et lands offisielle representasjon i en fremmed stat, vanligvis ledet av en ambassadør eller chargé d'affaires ad interim og lokalisert i vertslandets hovedstad. Ambassaden kan også være sideakkreditert fra en annen hovedstad. Det vil si at en ambassade er senderstatens representasjon i flere land. Ambassaden kan ha underliggende generalkonsulat, konsulat, visekonsulat eller andre spesielle representasjoner.
En utenriksstasjon med betegnelsen legasjon er ikke en ambassade, men ledes av en minister som har rang lavere enn ambassadør.

Historisk utvikling av ambassadebegrepet


Uttrykket ''ambassade'' har gjennomgått en utvikling. Før Wienerkongressen i 1815 betegnet ordet en sendeferd, ledet av en sendemann, og det dreide seg da om en tilreisende delegasjon som regel fra ett overhode til et annet. En ambassade involverte da ikke et fast tilholdssted annet et de midlertidige kvarterer som sendeferden etablerte for den tid deres oppdrag tok.
Man hadde imidlertid også på den tid ofte også faste stedlige representanter, men de ble som oftest ikke kalt ambassadører.
Etter Wienerkongressen opprettet de fem stormakter Frankrike, Storbritannia, Østerrike, Preussen og Russland, ambassader i hverandres hovedsteder. Tilsvarende representasjoner i mindre land ble ikke kalt ambassader; det vanligste uttrykket var ''legasjoner''.
Uttrykket ambassade ble således benyttet delvis som en anerkjennelse av vertslandets særlige rang. Slik ble det også at av realpolitiske grunner eller rene diplomatiske høflighetsgrunner at representasjonene til mindre land gradvis også fikk ambassades rang. Slik ble det naturlig å opphøye legasjoner til ambassader, som for eksempel i 1906 mellom Tyskland og Japan. Etterhvert som USA ble en stadig viktigere diplomatisk aktør i disse årene, ble legasjonene der også oppøyet til ambassader.

Andre lands ambassader i Norge


Se Liste over ambassader i Oslo

Norske ambassader i utlandet


:Kategori:Norske ambassader

Eksterne lenker


http://odin.dep.no/ud/norsk/publ/veiledninger/032001-990097/index-dok000-b-n-a.html Norges utenriksstasjoner
;Lenker til Norske ambassader i utlandet
http://www.norway.org.af/ Den norske ambassaden i Afghanistan
http://www.norvegji.org/ Den norske ambassaden i Albania
http://www.www.noruega.ao/ Den norske ambassaden i Angola
http://www.noruega.org.ar/ Den norske ambassaden i Argentina
http://www.norway.az/ Den norske ambassaden i Aserbajdsjan
http://www.norway.org.au/ Den norske ambassaden i Australia
http://www.norway.org.bd/ Den norske ambassaden i Bangladesh
http://www.norvege.be/ Den norske ambassaden i Belgia
http://www.norveska.ba/ Den norske ambassaden i Bosnia-Hercegovina
http://www.noruega.org.br/ Den norske ambassaden i Brasil
http://www.norvegia.bg/ Den norske ambassaden i Bulgaria
http://www.emb-norway.ca/ Den norske ambassaden i Canada
http://www.noruega.cl/ Den norske ambassaden i Chile
http://www.norsk.dk/ Den norske ambassaden i Danmark
http://www.norway.ae/ Den norske ambassaden i De forente arabiske emirater
http://www.norway.org.ps/ Den norske ambassaden i Det palestinske området
http://www.norway-egypt.org/ Den norske ambassaden i Egypt
http://www.norvege.ci/ Den norske ambassaden i Elfenbenskysten
http://www.norway-eritrea.org/ Den norske ambassaden i Eritrea
http://www.norra.ee/ Den norske ambassaden i Estland
http://www.norway.org.et/ Den norske ambassaden i Etiopia
http://www.norja.fi/ Den norske ambassaden i Finland
http://www.norvege.no/ Den norske ambassaden i Frankrike
http://www.noruega.org.gt/ Den norske ambassaden i Guatemala
http://www.norway.gr/ Den norske ambassaden i Hellas
http://www.norwayemb.org.in/ Den norske ambassaden i India
http://www.norway.or.id/ Den norske ambassaden i Indonesia
http://www.norway-iran.org/ Den norske ambassaden i Iran
http://www.norway.ie/ Den norske ambassaden i Irland
http://www.norway.org.il/ Den norske ambassaden i Israel
http://www.amb-norvegia.it/ Den norske ambassaden i Italia
http://www2.norway.or.jp/ Den norske ambassaden i Japan
http://www.norway.jo/ Den norske ambassaden i Jordan
http://www.norway-caribbean.org/ Den norske ambassaden i Karibia
http://www.norway.or.ke/ Den norske ambassaden i Kenya
http://www.norway.cn/embassy/ Den norske ambassaden i Kina
http://www.norwegianembassy.hr/ Den norske ambassaden i Kroatia
http://www.norvegija.lv/ Den norske ambassaden i Latvia
http://www.norvegija.lt/ Den norske ambassaden i Litauen
http://www.noorwegen.nl/ Den norske ambassaden i Nederland
http://www.norge.se/ Den norske ambassaden i Sverige
http://www.norway.or.kr/ Den norske ambassaden i Sør-Korea
Kategori:Ambassader
Kategori:Diplomati
ar:سفارة
az:Səfirlik
be-x-old:Амбасада
ca:Ambaixada
da:Ambassade
de:Auslandsvertretung
et:Suursaatkond
eo:Ambasado
fa:سفارت
fr:Ambassade
ko:외교 공관
hr:Veleposlanstvo
io:Ambasado
id:Kedutaan besar
ia:Ambassada
is:Sendiráð
it:Agente diplomatico
he:שגרירות
lt:Ambasada
nl:Ambassade
ja:在外公館
pl:Ambasada
ru:Посольство
simple:Embassy
sl:Veleposlaništvo
sr:Амбасада
fi:Suurlähetystö
sv:Ambassad
uk:Посольство
ur:سفارتخانہ
wuu:大使馆
zh:外交代表機構

Ambassadør

Fil:Hans_Holbein_the_Younger_-_The_Ambassadors_-_Google_Art_Project.jpg'' av Hans Holbein den yngre fra 1533 viser den franske konges ambassadører Jean de Dinteville og Georges de Selve]]
Fil:Dmitry Medvedev with Knut Hauge.jpg, i forbindelse med overlevering av akkreditiver til president Dmitrij Medvedev]]
Ambassadør eller sendemann er et statsoverhodes utsending, vanligvis ansatt på en ambassade. Ambassadører som ikke leder en utenriksstasjon, men har særlig oppdrag kalles ''ambassadør en mission spéciale''. Frem til 1942 var det bare stormakters representanter til andre stormakter som kunne kalle seg ambassadør. Stormakters representanter til andre stater og andre staters representanter ble kalt minister. Det finnes også ambassadører ved FN, NATO og andre internasjonale organisasjoner. Ambassadørens jobb er å ivareta sin nasjons interesser i det landet eller de land han eller hun er utsendt til. Ofte omfatter dette kulturutvekslinger og politiske og økonomiske oppgaver. Ambassadører kan ha bakgrunn som karrierediplomat så vel som politiker.

Ordets opprinnelse


Julius Cæsar skrev i sin bok om gallerne at de kalte sine tjenere ''ambacti'', som på latin i entall ble til ''ambactus''. På fransk utviklet dette seg til ordet «ambassadør». Som lånord i norrønt ble det til ''ambátt'' (= tjenestejente), som videreutviklet seg til ordet «embede». På tysk fikk man av samme ordstammen «Amt», som på dansk har betydningen «fylke». Ordene «ambassadør», «amtmann» og «embedsmann» har altså det samme Keltiske språk opphavet, men det første har tatt omveien om fransk, det andre om tysk, mens det tredje er nordisk.

Norges fire første ministere


Norges fire første ministere, Fridtjof Nansen, Fritz Wedel Jarlsberg, Paul Benjamin Vogt og Nikolai Christian Grove Prebensen, ble valgt ut fra sin tyngde som samfunnsstøtter.
Fridtjof Nansen (1861–1930) var tyngst og fikk den mest prestisjetunge posten (London 1906–1908). Fridtjof Nansen var en nordmann av de få, han var: polarfarer, oppdager, diplomat og vitenskapsmann. Han ble utnevnt til Norges første ambassadør i London 1906–08, og ble en nær venn av kong Edvard VII av Storbritannia. Nansen oppnådde å få britiske garantier for norsk, territoriell suverenitet. Da første verdenskrig brøt ut, ble han sendt til USA for å sikre Norges kornforsyninger.
Fritz Wedel Jarlsberg (1855–1942) gav Norge tyngde i Paris. Paul Benjamin Vogt (1863–1947) fikk Stockholm og Nikolai Christian Grove Prebensen (1850–1938) St. Petersburg. Regjeringens henstilling til København om agrément for Ove Gude ble ikke innvilget, fordi Sverige lot dansk UD forstå at det ikke ville ses som heldig at de forente rikers tidligere sendemann kom tilbake som norsk minister. Regjeringen utpekte da Georg Francis Hagerup (1853–1921).

Norske ambassadører


I 1977 hadde Norge 44 utsendte diplomater med ambassadørs rang.

Se også


Liste over norske NATO-ambassadører
Liste over norske ambassadører i Washington

Referanser


Iver B. Neumann og Halvard Leira ''Aktiv og avventende. Utenrikstjenestens liv 1905-2005'' Oslo: Pax, 2005.

Eksterne lenker


Utdanning.no sin http://utdanning.no/yrker/beskrivelse/ambassador yrkesbeskrivelse av ambassadør
http://www.regjeringen.no/nb/dep/ud/dep/forbindelser.html?id=447053 Liste over ambassadører fra andre land stasjonert i Norge
Kategori:Diplomati
Kategori:Embetstitler
Kategori:Beskjeftigelser
ar:سفير
az:Səfir
bn:রাষ্ট্রদূত
be:Пасол
be-x-old:Амбасадар
bg:Посланик
bs:Ambasador
ca:Ambaixador
cs:Vyslanec
da:Ambassadør
de:Botschafter
et:Suursaadik
en:Ambassador
es:Embajador
eo:Ambasadoro
eu:Enbaxadore
fa:سفیر
fr:Ambassadeur
gd:Tosgair
gl:Embaixador
ko:대사 (외교관)
hi:दूत
hr:Veleposlanik
id:Duta besar
it:Ambasciatore
he:שגריר
kn:ರಾಯಭಾರಿ
kk:Елші
la:Legatus (civilitas)
lv:Vēstnieks
lt:Ambasadorius
mk:Амбасадор
ms:Duta Besar
mn:Элчин сайд
nl:Ambassadeur
ja:大使
nn:Ambassadør
ps:سفارت
pl:Ambasador
pt:Embaixador
ru:Посол
scn:Ammasciaturi
si:තානාපති
simple:Ambassador
sk:Mimoriadny a splnomocnený veľvyslanec
sl:Veleposlanik
sr:Амбасадор
sh:Ambasador
fi:Suurlähettiläs
sv:Ambassadör
th:เอกอัครราชทูต
tr:Büyükelçi
uk:Посол
vi:Đại sứ
yi:אמבאסאדאר
zh:大使

Amatørradiostasjon

Fil:Amateurfunkstation.jpg
En amatørradiostasjon er en radiostasjon operert av en lisensiert radioamatør. En slik stasjon må tilkjennegi sin identitet med et kallesignal utstyrt av regulerende myndighet i det landet stasjonen befinner seg. Radioamatører bygger og opererer flere ulike typer amatørstasjoner, blant de faste stasjoner i bygninger, mobile stasjoner i biler, stasjoner i verdensrommet og midlertidige stasjoner i felt.
De første amatørradiostasjonene ble registrert i USA i 1909 og idag er det titusener av amatørradiostasjoner spredd over de fleste land i verden.

Eksterne lenker


http://www.nrrl.no/ Norsk Radio Relæ Ligas nettsider – organisasjon for norske radioamatører
http://www.k3lr.com/ K3LR, stor amatørradiostasjon i USA (engelsk)
Kategori:Amatørradio
de:Amateurfunkstelle
en:Amateur radio station
ia:Installation radioamatori
pt:Estação de radiocomunicações

Arnie Norse

Arnie «Skiffle Joe» Norse (født Arne Nordberg 14. mai 1925) er en norsk Vokalist og underholdningsartist.
Arnie Norse en gammel traver i norsk populærmusikk, kjent fra utestedet Tranen i Oslo, en lang rekke utdrikningslag, noen fjernsynsopptredener og egenproduserte lydkassett. Han var typograf før han slo gjennom med singlen «Mexico-Joe» på 1950-tallet. Syklende på etthjulssykkel med gitar og cowboyhatt har han sjarmert seg inn i norske hjerter med slagere og frekke viser som «Misjonær i gryta», «Min lille kone (som legger seg på ryggen for ei krone)» og «Jælp mæ å rime (Den sensurerte bært-bært-visa)». Han har i mange år opptrådt ukentlig på Tranen sammen med sin kone Nippa Porn og deres band.

Diskografi


''Tretten frekkiser'' (1978)
''Greatest Hits! (Arnie Norse-album)'' (1987)
''På 3 hjul i svingen'' (1993/94)
''Manana Amor 14 Brand New Songs'' (1997)
''Dinge-ling 14 nye gladlåter'' (1998)
''Under sunnmørsalpene'' (1998)
''55 låter som ler og gråter'' (2011)

Eksterne lenker


http://www.vg.no/pub/vgart.hbs?artid=164151 Presentasjon på VG nett
Kategori:Norske sangere
Kategori:Fødsler i 1925
nn:Arnie Norse