Encyclopædia Britannica


Fil:EncycBrit1913.jpg for 1911 utgaven av leksikonet, med slagordet "When in doubt – 'look it up' in the Encyclopædia Britannica"]]
''Encyclopædia Britannica'' er det mest anerkjente leksikonet i den engelskspråklige verden. Første utgave ble utgitt 1768–1771 i Edinburgh, Skottland, av Adam Black og Charles Black. På 1920-tallet ble rettighetene solgt til USA interesser, og det blir nå utgitt fra Chicago, USA. Språket følger likevel fremdeles britisk rettskriving.
Artiklene i ''Britannica'' er skrevet for utdannede voksne lesere, og er skrevet av 19 fulltidsansatte redaktører og over 4000 ekspertbidragsytere.
Det er ansett som det mest vitenskapelige av alle leksikon. Fra 11. utgave (1911) har man gradvis forkortet og forenklet artiklene, for å utvide sitt nordamerikanske marked. I 1933 ble ''Britannica'' det første leksikonet som begynte med «uavbrutt revisjon», det vil si at det stadig ble opptrykt på nytt, og alle artikler oppdateres jevnlig.
Den ellevte utgaven av verket, fra 1911, er ikke lengre beskyttet av opphavsrett, og har blitt digitalisert av blant annet Project Gutenberg.

Eksterne lenker


http://www.1911encyclopedia.org/ Digitalisert versjon av 1911-utgaven
http://www.britannica.com/ Encyclopædia Britannica Online
Kategori:Engelskspråklige oppslagsverk
Kategori:Bøker fra 1768
Kategori:Nettleksika
af:Encyclopædia Britannica
als:Encyclopædia Britannica
ar:موسوعة بريتانيكا
az:Britannika Ensiklopediyası
bn:এনসাইক্লোপিডিয়া ব্রিটানিকা
zh-min-nan:Encyclopædia Britannica
be:Энцыклапедыя Брытаніка
bg:Енциклопедия Британика
bs:Encyclopædia Britannica
br:Encyclopædia Britannica
ca:Encyclopædia Britannica
cs:Encyclopædia Britannica
cy:Encyclopædia Britannica
da:Encyclopædia Britannica
de:Encyclopædia Britannica
nv:Encyclopædia Britannica
et:Encyclopædia Britannica
el:Εγκυκλοπαίδεια Μπριτάνικα
en:Encyclopædia Britannica
es:Enciclopedia Británica
eo:Encyclopaedia Britannica
eu:Encyclopædia Britannica
fa:دانشنامه بریتانیکا
fr:Encyclopædia Britannica
gl:Encyclopædia Britannica
ko:브리태니커 백과사전
hi:ब्रिटैनिका विश्वकोष
hr:Encyclopædia Britannica
bpy:এনসাইক্লোপিডিয়া ব্রিটানিকা
id:Encyclopædia Britannica
is:Encyclopædia Britannica
it:Enciclopedia Britannica
he:אנציקלופדיה בריטניקה
ka:ბრიტანიკა
sw:Encyclopedia Britannica
la:Encyclopaedia Britannica
lv:Encyclopædia Britannica
lb:Encyclopaedia Britannica
lt:Encyclopædia Britannica
hu:Encyclopædia Britannica
mk:Енциклопедија Британика
mg:Encyclopædia Britannica
ml:എൻസൈക്ലോപീഡിയ ബ്രിട്ടാനിക്ക
mr:एन्सायक्लोपेडिया ब्रिटानिका
xmf:ბრიტანიკა
arz:انسيكلوبيديا بريتانيكا
ms:Ensiklopedia Britannica
nl:Encyclopædia Britannica
ja:ブリタニカ百科事典
nn:Encyclopædia Britannica
pl:Encyklopedia Britannica
pt:Encyclopædia Britannica
ro:Encyclopædia Britannica
ru:Энциклопедия Британника
sco:Encyclopædia Britannica
simple:Encyclopædia Britannica
sk:Encyclopædia Britannica
sl:Enciklopedija Britannica
sr:Енциклопедија Британика
sh:Encyclopædia Britannica
fi:Encyclopædia Britannica
sv:Encyclopædia Britannica
ta:பிரித்தானிக்கா கலைக்களஞ்சியம்
th:สารานุกรมบริตานิกา
tr:Encyclopædia Britannica
uk:Британська енциклопедія
vi:Encyclopædia Britannica
zh-classical:大英百科
wo:Jimbulang bu waa-Brëtaañ
zh-yue:不列顛百科全書
zh:大英百科全书

Etiopia


Etiopia (amharisk: ''ʾĪtyōṗṗyā''), offisielt Den føderale demokratiske republikken Etiopia (amharisk: ''ye-Ītyōṗṗyā Fēdēralāwī Dīmōkrāsīyāwī Rīpeblīk''), er en føderal republikk på Afrikas horn, nordøst i Afrika. Landet grenser til Eritrea i nord, Djibouti i nordøst, Somalia i øst, Kenya i sør og Sudan og Sør-Sudan i vest, men har ikke kyst og er dermed den mest folkerike innlandsstaten i verden.
Med 1 104 300 km² er Etiopia verdens 27. største land. Riftdalen løper fra sørvest til nordøst gjennom landet, og deler landet i to høyere fjellplatåer. Etiopia har aldri vært kolonisert av europeiske stater, og Keiserriket Etiopia varte fra ca. 1270 til det ble styrtet i 1974 av den marxistisme militærjuntaen Derg.
I alt finnes det mer enn 90 etniske grupper i Etiopia, hvorav sju omfatter mer enn én million mennesker. Tradisjonelt har amharer og tigreanere vært de statsbærende og landeiende folkegruppene i Etiopia. Etter avslutningen av den etiopiske borgerkrigen i 1991 har EPRDF-koalisjonen utviklet en statsform som bygger på etnisk baserte Etiopias regioner og politiske partier. Menneskerettighetssituasjonen i landet regnes som bekymringsfull. Kristendommen kom til landet allerede på 300-tallet, og den etiopisk-ortodokse kirke omfatter 43 % av innbyggerne. 34 % av innbyggerne er muslimer.
Etiopia skårer ekstremt dårlig på de fleste levekårsindekser, og på FNs Liste over land etter HDI er landet nr. 157 av 169 (2011). Ifølge tall fra FN lever 44 % av innbyggerne under nasjonal fattigdomsgrense, 41 % er underernært og 39 % lever i ekstrem fattigdom. Kombinert med hyppige tørkekatastrofer, Den etiopiske borgerkrigen 1974–91 og Den eritreisk-etiopiske krig 1998–2000, gjør dette at etiopierne lever utrygt.

Navnet


Navnet Etiopia betyr «''De svartes land''», og er dannet av de to gammelgresk ordene ''aithos'' («brenne») og ''ops'' («ansikt»), det vil si «(mennesker med) ansikter (svart)brent (av sol)». Navnet ''Etiopia'' skrives med ge'ez-skrift , det offisielle ''Den føderale demokratiske republikken Etiopia'' skrives .
Navnet ''Aethiopia'' (Αἰθιοπία) forekommer to ganger i ''Iliaden'' og tre ganger i ''Odysseen''. Den greske historikeren Herodot bruker det spesifikt om alt land sør for Egypt, og med det både det nåværende Sudan og Etiopia. Den eldste kjente bruken av navnet ''Ityopya'' innenfor regionen er fra 300-tallet, på innskrifter i stein etter kong Ezana av Kongeriket Aksum.
Plinius den eldre hevdet at landet hadde sitt navn etter en person med navnet «Aethiops», som var sønn av Hefaistos. Det greske personnavnet ble fanget opp og brukt i ge'ezteksten '''' (''Boken om Aksum'') fra 1400-tallet. Her fremstilles ''Ityopp'is'' som en ellers unevnt sønn av Kusj (bibelsk person), sønnesønn av Bibelens Noah, som skal ha vært grunnleggeren av byen Aksum. I den norske NO30 brukes ordet ''Etiopia'' flere steder hvor det tales om et fremmed rike eller folkeslag. I den hebraiske teksten står det Kongedømmet Kusj, og i nyere bibeloversettelser (NO78) brukes Nubia.
Tidligere har landet, og regionen, vært kjent som «Abyssinia», et navn som er avledet av ''Habesh'', som er en Arabisk form for det etiopiske språk ordet ''Ḥabaśāt''. Den moderne formen av ordet, ''Habesha'', brukes fortsatt om landets innbyggere. Det moderne arabiske ordet ''Al-Ḥabashah'' betyr «habeshafolkets land».

Naturgeografi


Fil:Ethiopia Topography.png deler landet i De etiopiske høylandene]]
Fil:Ethiopia - Desert Donkey.jpgsjøen i Riftdalen, Oromiaregionen.]]
Med 1 104 300 km², om lag tre ganger Norges areal, er Etiopia verdens 27. største land. Landet ligger på Afrikas horn, og grenser i sør til Kenya, i vest til Sør-Sudan og Sudan og i øst til Eritrea, Djibouti og Somalia. Etter at Eritrea ble en selvstendig stat i 1993, har ikke Etiopia lenger noen kystlinje.
Riftdalen løper fra sørvest til nordøst gjennom landet, og deler landet i to høyere fjellplatåer. I Riftdalen, som typisk ligger over 900 moh, finnes stepper, halvørken og fruktbare lavlandsområder i dalens bredde på 40–65 km. Høyfjellsplatåene er dannet gjennom vulkansk aktivitet, og de fleste fjellene er tidligere vulkaner. Den vulkanske landdanningen har ført til at det finnes flere innlandsbassenger med innsjøer uten utløp. Flere av byene i landet, Addis Abeba, Aksum og Gonder, ligger i høyfjellsplatåene.
De etiopiske høylandene, som også er kjent som , strekker seg nord–sør i en lengde av ca. 500 km. I dette området ligger hovedstaden Addis Abeba på , ca. 2500 moh. Det abyssinske platået ender bratt mot øst mot Danakilørkenen, og slakt mot i vest. Etiopias høyeste fjell Ras Dejen (4 550 moh) ligger i denne delen av landet. Det gjør også verdensarvområdet Simien nasjonalpark og Tanasjøen, som er Den Blå Nilens kilde. Den Blå Nil danner en markert canyon, opptil 1 400 m dyp, gjennom lavalandskapet. Elva Omo (Etiopia) renner sørover mot Turkanasjøen. Elva Awash renner fra Addis Abeba østover gjennom Riftdalen mot Djibouti; elvas nedre del, som ender i en saltsjø uten utløp, er et verdensarvområde.
De etiopiske høylandene, sørøst for Riftdalen, har sine høyeste topper (Batu, 4 307 moh) mot Riftdalen, og skråner mot sørøst. De viktigste elvene her er Shebele og Juba (elv).
I høylandet finnes savanne, einer og kaffeplanter. I lavlandet veksling mellom tørr savanne og ørken. Også noe frodig løvskog.
Zoogeografisk tilhører Etiopia Afrotropis, og mange karakteristiske afrikanske dyrearter som løve, sjiraff, antiloper og hyener finnes her. Det finnes 31 endemiske pattedyrarter i Etiopia, hvorav 14 er regnet som sårbare eller truet. Etiopisk ulv (også kjent som simienrev og etiopiasjakal), fjellnyala (''Tragelaphus buxtoni'') og flikibis (''Bostrychia carunculata'') er slike arter.
Etiopia har tropisk monsunklima, men på grunn av høylandet er det kjøligere enn i de fleste andre land på samme breddegrad.

Demografi


Fil:002 Oromo Liberation Front rebels.JPG.]]
Folketallet i Etiopia er raskt økende, og ventes å passere 100 millioner innbyggere om kort tid. Den årlige befolkningsveksten er på 3,2 %, noe som er den 8. raskeste befolkningsveksten i verden.
Gjennomsnittlig levealder har økt fra 45 år i 1991 til 56 år i 2010, og barnedødeligheten er halvert i den samme perioden. Gjennomsnittlig levealder på 56 år gir en rangering som nr. 195 av 221 land (2011).
I alt finnes det mer enn 90 etniske grupper i Etiopia, hvorav sju omfatter mer enn én million mennesker. Den største folkegruppen er oromoere med 34,9 %, som er delt i flere undergrupper. De er tradisjonelt nomader, snakker oromo, og er stort sett bosatt i Oromiaprovinsen. De er i delvis opposisjon til sentralmyndighetene, og noen ønsker uavhengighet.
Tradisjonelt har amharer (26,9 %) og tigreanere (6,1 %) vært de dominerende, statsbærende og landeiende folkegruppene i Etiopia. De lever i den nordlige del av landet, og rundt Addis Abeba. De snakker henholdsvis amharisk og tigrinja/tigré.
Somaliere (6,2 %) er tradisjonelt muslimer og lever som nomader i den store men sparsomt bebodde Somali (region)regionen nær grensen til Somalia, i et konfliktområde som også er kjent som Ogaden. De ønsker å innlemme «sine» deler av Etiopia i Somalia. Andre grupper er sidama (4 %), guragie (et lite, men innflytelsesrikt handelsfolk; 2,5 %), welaita (2,3 %), hadiya (1,7 %), afarer (1,7 %), gamo (1,5 %) og 12,5 % andre grupper.
Det snakkes mellom 77 og 85 språk i Etiopia. Amharisk og oromo er mest utbredt, og snakkes av henholdsvis 32,7 og 31,6 % av innbyggerne. Størsteparten av språkene i landet tilhører Afroasiatiske språk, mens rundt 20 språk er Nilosahariske språk.

Religioner


Allerede omkring år 350 ble kristendom statsreligion i det daværende kongeriket Aksum. I dag regnes om lag 62 % av befolkningen som kristne, fordelt på 43 % tilhørende den etiopisk-ortodokse kirke og 19 % protestanter. 34 % er muslimer og ca. 2,6 % praktiserer tradisjonelle animisme afrikanske religioner.
«Andre» utgjør 1,4 %; landet har blant annet en særegen etiopisk-jødisk minoritet kalt Beta Israel – hvorav mange riktignok emigrerte til Israel under militærjuntaen 1979–91. Tradisjonelt har religiøs tilknytning sammenheng med etnisk tilknytning; amharer og tigreanere er kristne, mens somaliere, afarer og aderi er muslimer.
Islam har tradisjonelt vært undertrykt i Etiopia, men etter revolusjonen i 1974 har vilkårene endret seg, og man har sett en oppblomstring. Andelen protestantiske kristne øker, mens andelen ortodokse er i nedgang.

Urbanitet


17 % av innbyggerne bor i byer; andelen er økende og ventes å være 30 % i 2030. Til sammenligning er andelen bybefolkning i nabolandene Sudan og Kenya henholdsvis 45 og 47 %.

Historie


Fil:Ethiopian Biblical Manuscript U.Oregon Museum Shelf Mark 10-844.jpg
Den eldste kjente statsdannelsen i det som i dag er Etiopia er kongeriket Aksum, etablert ca. 400 f.Kr. av semittiske folkegrupper som migrererte over Rødehavet fra den arabiske halvøya. Før dette hadde landet vært innenfor interessesfæren til oldtidens Egypt. Aksum-riket gikk i oppløsning på 600-tallet. «Det salomonske dynastiet» (som med støtte i kongesagaen ''Kebra Negest'' regnet sin slektshistorie tilbake til kong Salomo og dronningen av Saba) kontrollerte landet inntil ca. 950, og ble i noen hundreår avløst av Zagwe-dynastiet. Ca. 1268/1270 fikk det salomonske dynastiet igjen makten, og etablerte keiserriket Etiopia. Keiserriket vedvarte under samme dynasti inntil revolusjonen i 1974.
Inntil hovedstaden Addis Abeba ble etablert i 1886, haddde keiseren og hans hoff vært nomadisk og etablert seg der det var tilstrekkelige ressurser. Keiserstaten gjennomgikk fra rundt 1760 til 1855 en ustabil periode kjent som Zemene Mesafint, hvor statsmakten var redusert, og småkongedømmer kjempet seg imellom.
Det moderne Etiopia ble etablert fra 1855, i en periode preget av fire keisere og et mellomspill med en keiserinne: Tewodros II av Etiopia (1855–68), Yohannes IV av Etiopia (1868–89), Menelik II av Etiopia (1889–1913), keiserinne Zewditu I av Etiopia (1916–30) og Haile Selassie (1930–74). Deres tid var både preget av en organisering av moderne statsskikk, infrastruktur som jernbanebyggingen 1897–1917, og etablering av diplomatiske forbindelser som medlemskap i Folkeforbundet fra 1923. Perioden var også preget av konfrontasjoner med europeiske kolonimakter. Tewodros tok sitt eget liv i 1868 for å unngå å bli tatt til fange av en Storbritannia unnsetningsstyrke. Landet ble angrepet av Egypt i 1877 og av Italia i 1885 og 1895.
Etiopia ble under den italiensk-etiopiske krig 1935–41 okkupert av det da fasciststyrte Italia, som regnet Etiopia sammen med Somalia som en del av den italienske kolonien Italiensk Øst-Afrika. Etiopierne kjempet først alene, men vant krigen med britisk støtte etter 1940, da Italia og England ble krigsmotstandere i Europa.
Etter vedtak i FN inngikk Eritrea i en føderasjon med Etiopia i 1952. Føderasjonen ble utvidet til en full integrasjon og etablering av Eritrea som landets fjortende provins. Den eritreiske selvstendighetskrigen 1961–91 endte med løsrivelse og etableringen av et selvstendig Eritrea i 1993.
Ut over 1960-tallet økte misnøyen med det sittende regimet i landet. Misnøyen var begrunnet med eneveldet, klasseskiller, korrupsjon, behovet for en jordreform, håndteringen av krigen med Eritrea og keiserens fortielse av tørkekatastrofen i 1972–74. Uroen førte i 1974 til opptøyer og generalstreik, og den 12. september tok en gruppe yngre offiserer, organisert i gruppen Derg, makten i landet. Derg hadde i utgangspunktet ingen klar idé om hvilken kurs de skulle styret landet i, men utviklet seg raskt til en marxistisk gruppe. Fra 1977 var landet Sovjetunionens viktigste allierte i regionen. Derg gjennomførte landreformer. Perioden med Derg og med den Den demokratiske folkerepublikken Etiopia (1987–91) var preget av grensekriger og indre strid, med flere opprørsgrupper. Etter Sovjetunionens fall maktet ikke marxiststyret å stå imot det indre presset, og i 1991 ble makten overtatt av EPRDF, en koalisjon av etnisk baserte opprørsgrupper.
Statsminister Meles Zenawi fra TPLF, en av partene i EPRDF, var en sentral politiker fra 1991, først som president fra 1991 til 1995 og deretter som statsminister fra til sin død i 2012. Under hans regime har landet fått en ny føderal Etiopias grunnlov som understreker at landet består av ulike etniske grupper i samarbeid. Denne statsmodellen basert på etnisitet har vakt interesse i andre afrikanske land som møter de samme problemene med hensyn til forholdet mellom stat og stammer, og har i Etiopia også redusert amharers dominerende posisjon, riktignok til åpenbar fordel for det sterke TPLF, knyttet til tigreanere. EPRDF blir møtt med anklager om menneskerettighetsbrudd, krenkelser mot den politiske opposisjonen, og en sterk statlig kontroll som i realiteten undergraver intensjonene om føderalstat og etnisk selvstyre.

Politikk og administrasjon


Fil:Meles Zenawi detail 080701-F-1644L-154.jpg var statsminister fra 1995 til 2012.]]
Etiopia ble en sosialistisk republikk i 1974. I 1991 brøt det kommunistiske styret sammen.
Etiopias nåværende statsskikk er basert på den nye grunnloven av 1995. Den nye grunnloven er føderal, og bygger på de 9 etnisk baserte Etiopias regioner. Formelt sett har regionene utstrakt selvstyre, men i realiteten er det meste kontrollert fra den nasjonale regjeringen, som utgår fra koalisjonen EPRDF. «Koalisjonen ble stiftet av geriljagruppen Tigrayan People's Liberation Front fra Tigray (region) i Nord-Etiopia, som inntok Addis Ababa etter at det tidligere marxistiske militærdiktaturet falt i 1991. TPLF dominerer i praksis koalisjonen og opprettholder sterk kontroll over både sentrale regjeringsstrukturer, militæret, lokale administrasjoner, domstoler og politi.» Statsminister Meles Zenawi fra TPLF ble valgt i 1995, og ble gjenvalgt i 2000, 2005 og Etiopias parlamentsvalg 2010. Han satt til sin død i 2012.
Etiopias parlament består av to kamre: et føderasjonshus (''Yefedereshn Mekir Bet'') med 112 medlemmer som blir utpekt av delstatsforsamlingene for fem år, og et folkerepresentanthus (''Yehizbtewekayoch Mekir Bet'') med 547 medlemmer som velges i direkte valg hvert femte år.
Liste over Etiopias presidenter har hovedsakelig seremonielle oppgaver. Presidenten velges hvert sjette år ved indirekte valg, av parlamentet. Nåværende president Girma Wolde-Giorgis ble valgt i 2001 og gjenvalgt i 2007.
Det nåværende regimet blir kritisert for omfattende brudd på menneskerettighetene, herunder behandlingen av politisk opposisjon. Anklagene omfatter brudd på ytringsfrihet og pressefrihet, tortur, ulovlig fengsling, vilkårlige arrestasjoner og husransakelser og forstyrrelse av fagforeninger. Kritikken fra utlandet karakteriseres imidlertid som forsiktig; «vestlige land er mest opptatt av å opprettholde stabilitet i Etiopia av sikkerhets- og utviklingsmessige grunner». Ved valget i 2010 ble det registrert en forverring, hvor trusler og overvåking av velgere var vanlig, og hvor regjeringspartiet brukte statlige ressurser i sitt partis valgkamp. Opposisjonspolitikere ble også angrepet og drept. Trosfriheten blir tilsynelatende godt ivaretatt, i tråd med regimets politikk om at landet består av flere ulike folkegrupper.

Politiske partier og valg


Det politiske systemet i landet er basert på koalisjoner mellom etnisk baserte partier. Den regjerende koalisjonen EPRDF består av fire politiske partier med bakgrunn i ulike regioner/folkegrupper: Oromo Peoples' Democratic Organization (OPDO) fra oromoere; Amhara National Democratic Movement (ANDM) fra amharer; South Ethiopian Peoples' Democratic Front (SEPDF) fra Region for sørlige nasjoner, nasjonaliteter og folk og Tigrayan Peoples' Liberation Front (TPLF) fra tigreanere. Også de seks partiene som samarbeider med koalisjonen er basert på regionalitet og etnisitet.
Ved Etiopias parlamentsvalg 2010 fikk EPRDF-koalisjonen 499 av de 547 setene i parlamentet, partier som er alliert med EPRDF fikk 46 seter, opposisjonsalliansen Medrek fikk ett sete, og en uavhengig representant fikk det siste setet. Flere av de siste valgene har blitt boikottet av opposisjonen, «fordi de mente at regjeringen hadde laget valgregler som gjorde det umulig for andre å vinne frem». Under parlamentsvalget i 2010 ble «flere potensielt sterke opposisjonskandidater fengslet eller befant seg i eksil under valget. Offisielle og uoffisielle observatører fra organisasjoner som Den europeiske union (EU) og Human Rights Watch meldte om en lang rekke initiativ for å stilne motstandere og undertrykke mediene og sivilsamfunnet, inkludert drap og trusler.»

Administrativ inndeling


Fil:Ethiopia regions numbered.png og autonome byregioner i Etiopia]]
Etiopia er siden 1996 inndelt i 9 etnisk baserte regioner (flertall ''kililoch'', entall ''kilil''), og dertil 2 autonome byregioner knyttet til de to største byene Addis Abeba og Dire Dawa. Regionene er videre inndelt i 68 ''soner''. Den videre inndelingen er i om lag 500 woreda, og til sist i et landsbynivå kalt kebele. Fram til 1991 fantes en annen inndeling, i 13 provinser.
#Addis Ababa
#Afar (region)
#Amhara (region)
#Benishangul-Gumuz
#Dire Dawa
#Gambela (region)
#Harar (region)
#Oromia
#Somali (region)
#Region for sørlige nasjoner, nasjonaliteter og folk
#Tigray (region)
<div/>

Forsvars- og utenrikspolitikk


Etiopia er medlem av FN, de fleste av FNs særorganisasjoner, Verdensbanken, Den afrikanske union, ACP, G24-landene, COMESA og Cotonou-avtalen.
Etiopia ble medlem av Folkeforbundet i 1923, og av FN fra opprettelsen. Landet samarbeidet tett med Storbritannia fram til 1945, og med USA etter dette. Etiopia var en av initiativtagerne til Organisasjonen for afrikansk enhet i 1963, og OAUs hovedkontor ble lagt til Addis Abeba. Etter revolusjonen i 1974 ble Etiopia offisielt medlem av Organisasjonen av alliansefrie nasjoner, men utviklet i realiteten tette bånd til Sovjetunionen og dets allierte.
Etter regimeskiftet i 1991 har landet utviklet tette bånd til USA. USA er nå Etiopias største bistandspartner, og Etiopia er en av USAs allierte i krigen mot terror. USA samarbeider med etiopisk etterretning om å overvåke al-Qaidamedlemmer i nabolandet Somalia. Det er også kjent at CIA bruker hemmelige fengsler i Etiopia, såkalte black site-fengsler, for å fengsle og avhøre uidentifiserte fanger i krigen mot terror. Etiopia har også gode relasjoner til Israel og Saudi-Arabia, og undertegnet i 1999 en sikkerhetsavtale med Jemen – trolig på grunn av felles fiendskap med Somalia.
Etiopia har et anstrengt forhold til nabolandet Somalia på grunn av pågående grensestridigheter i Ogadenområdet. Forholdet til Eritrea har gått i bølger; Eritrea ble innlemmet i Etiopia i 1950 på FNs og Italias initiativ. Under og etter den eritreiske selvstendighetskrigen var det et godt forhold mellom Tigrayan People's Liberation Front, som fikk kontroll over Etiopia i 1991, og den eritreiske frigjøringsbevegelsen Det eritreiske folks frigjøringsfront, som samme år overtok styringen av Eritrea, og den etiopiske regjeringen bidro til Eritreas selvstendighet i 1993. Den eritreisk-etiopiske krigen 1998–2000 dreide seg tilsynelatende om grensestridigheter, men kan ha hatt flere motiver. Grensen mellom de to landene ble 2000–08 overvåket av UNMEE. Forholdet til nabolandet Sudan var lenge spent fordi Etiopia støttet SPLMs kamp for et uavhengig Sør-Sudan, men ble bedre mot slutten av 1990-tallet, og Sudan, Jemen og Etiopia har siden 2004 et samarbeid i en regional «antiterror-akse».
Militærutgiftene ligger (per 2009) på moderate 1,2 % av BNP. Landet har (per 2007) 525 kampfly, 20 kamphelikoptre og ca. 400 russiskproduserte stridsvogner. Militærtjeneste er frivillig, og varer 16 måneder.

Rettsvesen


Etiopias rettsvesen er knyttet til Etiopias regioner. Straffesaker behandles i lokale domstoler med én dommer. Sivilrettslige saker og straffesaker behandles på et midlere nivå, og det finnes en høyesterett i hver region. Det finnes også en føderal appelldomstol og en føderal høyesterett. Leder og nestleder for høyesterett utnevnes av Etiopias parlament etter forslag fra statsministeren. Shariadomstoler finnes for religiøse og familiære saker for de av innbyggerne som er muslimer.

Flagg og symboler


Det nåværende Etiopias flagg ble tatt i bruk 6. februar 1996, i henhold til grunnloven av 1995. Flagget bruker de tre vanlige Pan-afrikanske farger: rødt, grønt og gult. Emblemet i midten er det nye riksvåpenet fra 1996.
Flagget har alltid brukt de tre fargene, men emblemet har variert. Under keiserriket hadde flagget Løven av Judas stamme som emblem, mens ulike motiv ble brukt av Derg og under Den demokratiske folkerepublikken Etiopia 1987–91.
Etiopias riksvåpen ble også innført i 1996. Symbolet er et gyldent pentagram som både viser tilbake til det gamle kongehusets angivelige avstamning fra Kong Salomo, og kan minne om solen i Dergs emblem. I sin nåværende form forklares det med at landet er en enhet av mange folkegrupper.
Under keiserdømmet fantes det flere Orden (utmerkelse). Den første av disse, Salomos segls orden, ble innstiftet i 1874 og ble i 1922 delt, slik at Salomo-ordenen, som blant annet Haakon VII og Olav V var innehavere av, ble til. Flere nordmenn var blant innehaverne av Etiopias stjerneorden, innstiftet i 1874. Dronningen av Sabas orden ble etablert i 1922, Keiser Menelik IIs orden, som også flere nordmenn mottok, i 1924, og Den hellige treenighetens orden i 1930. Etter at Etiopias statsform, som følge av kuppet i 1974, ble endret til republikk, ble de keiserlige ordener avskaffet som statlige utmerkelser. Under Dergen kom et nytt ordensvesen til.

Statens inntekter


Etiopia er avhengig av bistand, særlig i år med tørke. Viktige bistandspartnere er IMF, Verdensbanken, USA, Storbritannia og EU. Bistanden utgjør én milliard USD årlig, av et statsbudsjett på 5 milliarder USD.. Budsjettåret begynner 8. juli.

Forholdet til Norge


Etiopia er representert i Norge ved sin ambassade i Stockholm, mens Norge er representert i Etiopia ved sin ambassade i Addis Abeba, som ble opprettet i 1991. Flere norske misjons- og bistandsorganisasjoner arbeider i Etiopia, blant annet Det Norske Misjonsselskap, Norsk Luthersk Misjonssamband, Frikirkens Israels- og Ytremisjon, Flyktninghjelpen, Redd Barna, Norges Røde Kors og Norsk Folkehjelp. Mellom 35 og 60 barn blir adopsjon fra Etiopia til Norge hvert år, gjennom Adopsjonsforum.
Etiopias handel med Norge utgjorde i 2008 22,8 mill. NOK import til Etiopia og 35,6 mill. NOK eksport til Norge. Norge ga i 2008 250 mill. NOK i utviklingsbistand, herunder også nødhjelp. Det meste av den norske støtten gis via norske frivillige organisasjoner og FN.

Næringsliv


Etiopias økonomi er i sterk vekst, med «rundt 11 % årlig vekst over de siste 5 årene» (per jan 2010), noe som gjør landet til den 5. raskeste voksende økonomien i verden. Den sterke veksten forklares med regjeringens langsiktige infrastruktursatsning og med «satsningen på en hjemmesnekret jordbruksbasert industrialiseringspolitikk.» «Store deler av befolkningen på landsbygda som tidligere kun produserte for eget forbruk, er gjennom veinettet blitt knyttet til markedene og produserer nå overskudd for lokalt forbruk og eksport.»
Fil:ILRI, Stevie Mann - Ploughing with cattle in southwestern Ethiopia.jpgregionen.]]
Fil:Eth1 coffeelady.jpg
Det meste av sysselsettingen er knyttet til landbruket, på landsbygda. 50 % er sysselsatt i landbruket, 11 % i industri og 39 % i tjenesteytende næringer. Landet er spesielt ved at staten eier all jord, som leies ut på 99-årsbasis til innbyggerne. Industri finnes særlig i Addis Abeba, men også i andre byer. Den økende middelklassen i hovedstaden er et voksende marked for importvarer.

Eksport


Etiopias eksport bestod tidligere i all hovedsak av kaffe, som utgjorde opp til 65 % av eksportinntektene. På grunn av en bevisst spredning av eksportproduksjonen utgjør kaffe per 2010 om lag 35 % av eksportinntektene. Andre eksportprodukter er roser og andre gartneriprodukter, bomull, lær- og skinnprodukter, gull og khat.
De viktigste eksportlandene er Folkerepublikken Kina (13,3 %), Tyskland (10 %), Saudi-Arabia (7,6 %), USA (7,4 %), Nederland (6,5 %), Sudan (4,5 %) og Belgia (4,1 %). (2009)
Norge importerer roser, honning og kaffe.

Naturressurser


Etiopia antas å ha store mineralforekomster, men det er bare gull som i utvinnes i noe omfang. I mindre grad utvinnes det platina, salt, kaliumklorid, kull og jernmalm. Landet har sannsynligvis uutnyttede ressurser av petroleum og naturgass, særlig i sørvest, i grenseområdene mot Sudan, men omfanget av dette er ennå ikke kartlagt.
Landet har, med sine høydeforskjeller, et betydelig potensial for vannkraftproduksjon, særlig Den blå nil. Store vannkraftverk er blant annet Tana Beles-demningen i Den Blå Nil, Tekeze-demningen i en bielv til Nilen og Gilgel Gibe vannkraftverk i Omo (Etiopia)vassdraget.
Etiopias energiforsyning er 90 % basert på vannkraft. Årlig produksjon (per 2007) er 3,46 milliarder kWh.

Primærnæringer


Jordbruket står for 45–50 % av BNP, 85 % av sysselsettingen og 60 % av eksportinntektene.
Viktige landbruksprodukter er korn, belgfrukter, kaffe, sukkerrør, khat, poteter, oljevekster og avskårne blomster.
Husdyrbruket er svært omfattende i deler av landet. I lavlandet i sør, sørøst og øst kan så mange som 7 millioner innbyggere være avhengig av pastoralisme, og buskapene omfatter 35 millioner kveg, 25 millioner sauer og 18 millioner geiter, (2003) noe som også er grunnlag for industri med huder.

Samferdsel


Fil:Addis Abeba Airport b.7.jpg ved Addis Abeba]]
Fil:Chemin de fer djibouto-éthiopien-en.png
Den 784 km lange jernbanestrekningen Ethio-Djibouti Railways mellom Addis Abeba og havnen i byen Djibouti (by) ble bygget mellom 1897 og 1917, men har de siste årene ikke hatt passasjertrafikk mellom Addis Abeba og Dire Dawa. Banen er under opprusting.
Havna i Djibouti er uansett viktig for etiopisk eksport, særlig etter at Etiopia mistet adgang til havnene i Assab og Massawa som følge av krigen med Eritrea.
Veinettet har de siste par tiår vært under rask utbygging, til en stor del finansiert av utenlandske lån. Det Transafrikansk hovedveinett forbinder Addis Abeba med Nairobi i Kenya og Khartoum i Sudan. De viktigste flyplassene er Bole internasjonale lufthavn ved Addis Abeba og Aba Tenna Dejazmach Yilma internasjonale lufthavn ved Dire Dawa; 25 mindre flyplasser betjener den innenlandske trafikken.

Bedriftsstruktur og eierskap


Både Folkerepublikken Kina og India øker sine investeringer i Etiopia. Utenlandsinvesteringene har skutt betydelig i været de siste 5 årene. Dette gjelder ikke bare landbrukssektoren, men også innen gruver og industri som tekstilproduksjon, olje (i Ogaden og Gambella), gull, skinn og huder (herunder skoproduksjon) og bilproduksjon. Landet er under press fra WTO med tanke på privatisering, men myndighetene holder fortsatt igjen i liberaliseringen i en rekke sektorer, som banker, energiforsyning og telekommunikasjoner.

Bankvesenet


De etiopiske bankene og forsikringsselskapene ble nasjonalisert etter revolusjonen i 1974. Siden midten av 1990-tallet har det vært lov å etablere private banker og forsikringsselskap igjen, og disse dekker (per 2005) 20 % av lånemarkedet. Hele den private banksektoren er på etiopiske hender, og regjeringen forfekter sterkt at det bør fortsette slik.
Etiopias nasjonalbank er sentralbank.

Turisme


Turismen til Etiopia er i vekst, og landet har både attraktiv natur og flere gamle kulturminner fra tidligere høykulturer, noe som vises igjen i Etiopias :Kategori:Verdensarven i Etiopia. Turismen utgjør sammen med samferdsel den største andelen av tjenesteytende næringer, og anslås per 2011 å kunne bli 500&nbsp;000 turister årlig.

Samfunn


Kalender


Etiopisk kalender er basert på koptisk kalender, som i sin tur er basert på egyptisk kalender, men man har også tatt inn elementer fra juliansk kalender. Som den koptiske kalender har den etiopiske tolv måneder à tretti dager, samt fem eller seks epagomenale dager, ofte kalt «den trettende måned». Kalenderen er nesten 8 år bak vår Gregoriansk kalender, på grunn av uenighet om tidspunktet for Jesu fødsel.
Nasjonaldagen er 28. mai, til minne om Dergs fall etter den etiopiske borgerkrigen i 1991. Andre offentlige høytidsdager er Julaften (7. januar!), helligtrekongersdag (19. januar), Slaget ved Adwa (1. mars), 1. mai, Felttoget i Øst-Afrika (5. mai) og nyttår (11. september!). I tillegg kommer følgende bevegelige helligdager innen islam og kristendommen: Id ul-Adha, Mawlid, Langfredag, Andre påskedag, Det sanne kors og Id al-fitr.

Utdanning


Fil:Addis Abeba University.jpg ble grunnlagt i 1950]]
Fil:Ethiopian Television.JPG
Skolesystemet i Etiopia består av 8-årig barneskole, 2-årig ungdomsskole og 2-årig videregående skole. Skolegang er gratis, men ikke obligatorisk; 83 % av barna går på skolen, men bare 38 % fullfører grunnskolen, mens 43 % av barn mellom 5 og 14 år arbeider. 17 % av ungdommen går i videregående skole, mens 1,6 % tar høyere utdanning. Landet har 6 universiteter og flere private og offentlige høyskoler. Universitetet i Addis Abeba ble grunnlagt i 1950.
Historisk sett har den etiopisk-ortodokse kirke hatt kontroll over lærdomssektoren i landet, men fra 1900-tallet ble skolevesenet sekularisert. 57 % av befolkningen er analfabeter, men bare 50 % av landets unge er det.

Massemedia


Selv om ytringsfrihet er fastslått i grunnloven, er sensur fra myndighetenes side vanlig, med arrestasjoner av journalister, og sensur av utenlandske internettsider og nyhetssendinger. Organisasjonen Reportere uten grenser rangerer Etiopia som nummer 139 av 178 land på sin pressefrihetsindeks for 2010, blant annet på grunn av økt kontroll med journalister i forbindelse med valgene i mai 2010. Det rapporteres også om at en journalist i Voice of America ble utvist i juni 2010 for å ha meldt at myndighetene hadde utført en massakre mot 70 sivile i Ogadenområdet.
Landet har 9 radiostasjoner, hvorav 8 sender på AM-nettet og én på kortbølgenettet. Det statseide Ethiopian Television Company startet sendinger i 1964, og sender i dag i to kanaler. De sender på fem nasjonale språk, fransk, arabisk og engelsk. På grunn av lav leseferdighet er det få aviser i landet. ''Addis Zemen'' skrives på amharisk, og var tidligere offisielt organ for Etiopias arbeiderparti. Andre aviser er ''Addis Fortune'', ukeavisen ''Capital Ethiopia'' og ''Ethiopian Reporter''. Ukeavisen ''Yeroo'' utgis i Oromiaregionen, og kan sees som en opposisjonsavis. ''Mestawet Ethiopian Newspaper'' er et månedstidsskrift for etiopiere i USA.
Ifølge tall fra FN er det 1,6 aviser per 1000 innbyggere, 1 % har datamaskin, 0,5 % har internettilgang og 2,4 % har mobiltelefon.

Helse og levekår


Etiopia skårer ekstremt dårlig på de fleste levekårsindekser, og på FNs Liste over land etter HDI er landet nummer 157 av 169 (2011). Ifølge tall fra FN lever 44 % av innbyggerne under nasjonal fattigdomsgrense, 41 % er underernært og 39 % lever i ekstrem fattigdom.
Kombinasjonen av tørkekatastrofer (i 1972–74, 1984–85, 1991–92, 1994, 1999 og 2003), den etiopiske borgerkrigen 1974–91 og Den eritreisk-etiopiske krig 1998–2000 har gjort at store deler av befolkningen lever på et eksistensminimum. I deler av landet oppstår tørke med påfølgende humanitære katastrofer relativt regelmessig. Dette gjelder særlig Somali (region)regionen, sørlige deler av landet og i Amhara (region)- og Tigray (region)regionen. Når regnet så kommer, er oversvømmelser et vanlig problem, særlig i sør og øst i landet. Bare 38 % av innbyggerne har tilgang til rent vann.
Folketallet i Etiopia er raskt økende, og ventes å passere 100 millioner innbyggere om kort tid. Den årlige befolkningsveksten er på 3,2 %, noe som er den 8. raskeste befolkningsveksten i verden. Gjennomsnittlig levealder har økt fra 45 år i 1991 til 56 år i 2010, og barnedødeligheten er halvert i den samme perioden. Gjennomsnittlig levealder på 56 år gir likevel bare en rangering som nummer 195 av 221 land (2011).
Gjennomsnittlig føder hver kvinne 6 barn, mens spedbarnsdødeligheten er så stor som 7 %, noe som er den 17. høyeste spedbarnsdødeligheten i verden (2011).
Man mangler data for utbredelsen av HIV/AIDS.

Kvinners stilling


Kvinners stilling i Etiopia er først og fremst utfordret av generell fattigdom. En annen helserisiko er tidlige giftemål; selv om det er en 18-årsgrense for å inngå ekteskap viser tall fra 2004 at 30 % av jenter mellom 15 og 19 år var gift, enker eller skilt. Dette gir tidlige svangerskap og stor risiko for mødredødsfall ved fødsler.
Kjønnslemlestelse praktiseres blant mange folkegrupper i Etiopia, tilsynelatende uavhengig av religion. Bruderov med tilhørende voldtekt praktiseres i noen regioner. Polygami er forbudt.

Sivile organisasjoner


Religion og folkegruppe er de viktigste faktorene i landets sosiale struktur.
Selv om det er grunnlovsfestet organisasjonsfrihet, er organisasjoner i praksis underlagt tett kontroll, og organisasjoner som mottar utenlandsk støtte har, i henhold til en lov fra 2009, ikke anledning til å drive med spørsmål knyttet til politiske rettigheter eller menneskerettigheter.
Det er rundt 300&nbsp;000 fagforeningsmedlemmer i Etiopia, hvorav mer enn 203&nbsp;000 er medlemmer av Confederation of Ethiopian Trade Unions. Det lave antallet, sett i forhold til folketallet, kan forklares med den beskjedne industrialiseringen. Fagforeninger hadde en sen start i landet, fordi det ble sett på som opprørsk i keiserriket. Myndighetene vedtok i 1962 en lov som tillot fagforeninger, og anerkjente i 1963 den første fagforeningen. Den daværende militærjuntaen skiftet i 1978 og 1982 ut ledelsen i fagforeningen, fordi de anså den for å sabotere, og ikke anerkjenne prinsippet om demokratisk sentralisme. Fagforeningene er pr 2010/2011 under streng kontroll fra myndighetene, som påberoper seg rettet til å overprøve innmelding i fagforeninger. Det har ikke vært (lovlige) streiker i landet siden 1993.

Kultur


Fil:BegenaTemam.jpg.]]
Fil:National museum of Ethiopia New facility.JPG
Fil:Alicha 1.jpg er typisk for det etiopiske kjøkken.]]
Fil:Osaka07 D8A W5000M winner celebrating.jpg under VM i friidrett 2007.]]

Litteratur og skriftkultur


Etiopia er et av de landene i Afrika som har den lengste sammenhengende skriftkulturen, trolig fordi kristendommen, med sin tekstbaserte virksomhet, tidlig fikk fotfeste i landet. Allerede omkring år 350 ble kristendom statsreligion i det daværende kongeriket Aksum, og den etiopisk-ortodokse kirke har fortsatt oppslutning fra 43 % av innbyggerne. Den første bibeloversettelsen kan trolig dateres til 400-tallet. De eldste kjente manuskriptene er fra 1300-tallet, og særlig kan nevnes ''Kebra Nagast'' (ca. 1320), en tekst som gjennom sagn og teologi knytter den etiopiske kongeslekten til Kong Salomo. Den noe eldre teksten ''Fetha Nagast'' er en kirkerettslig, sivil- og statsrettslig tekst, datert til rundt 1240. Kirkespråket har inntil nylig vært geez.
Den første litteraturen på folkespråket amharisk er fra tidlig 1900-tall. En av de første romanene er ''Lebb wallad tarik'' (1908), en læretekst av Afawarq Gabre Yesus. Senere forfattere er Menghistu Lemma (1925–88), Ashenafi Kebede (1937–98), Sahle Sellasie (født 1936), Daniachew Worku (født 1936) og Abbe Gubegna (født 1934). Vanlige tema i 1900-tallets litteratur var etiopisk historie og samtid. Etter keiserrikets fall i 1974 har litteraturen hatt dårligere kår, både på grunn av sensur og landets generelt dårlig sosiale og økonomiske situasjon. Maaza Mengiste (født 1971) er en eksiletiopisk forfatter bosatt i USA.

Musikk og teater


Tradisjonell etiopisk musikk preges av kulturmøtet mellom arabisk musikk og afrikansk musikk. I vest er afrikansk flerstemmighet utbredt, mens de muslimske folkegruppene i øst bruker tradisjonelle arabiske musikkuttrykk. Etiopisk kristen musikk regnes som en arv fra den halvt legendariske St. Yared fra 500-tallet. Amharerne har preget kirkens liturgi, som bruker ornamentert énstemmig sang til rytmeinstrumenter. Begena er en tistrenget lyre som er særegen for de nordlige høylandsområdene i Etiopia og Eritrea. Den er et finkulturinstrument som ofte spilles meditativt eller til religiøse tekster.
Den muslimske musikkstilen manzuma er utviklet i den nordøstlige delen av landet, og har bredt seg. Opprinnelig ble den sunget på amharisk, men i de vestlige delene av landet synges manzuma også på oromo.
Innen moderne musikk er Aster Aweke og Ejigayehu Shibabaw blant de mest kjente artistene.
Fra biskoppelige bannbuller fra 500-tallet vet man at det fantes skuespillere i landet allerede den gang. Moderne teater kom til landet i 1916. Etter 1960 utviklet det seg en samfunnskritisk dramatisk tradisjon, skrevet og regissert av blant annet den USA-utdannede Tesfaye Gessesse.

Kunst og museer

i Addis Abeba regner sin historie tilbake til en utstilling med historiske drakter i 1936. Museet ble etablert i 1958, i og med et arkeologisk institutt, og fikk sin nåværende form i 1976 da et direktorat for kulturminnevern ble opprettet. Museet har fire avdelinger: en for arkeologi og paleoantropologi (hvor blant annet Lucy (Australopithecus) er utstilt), en historisk avdeling med middelalderhistorie og kongehistorie, en avdeling for billedkunst (blant annet med arbeider av Afewerk Tekle) og en etnografisk avdeling.
Den eldste bevarte billedkunsten er kirkemalerier og ikoner, noen av dem fra helt tilbake til 1300-tallet. Påvirkningen fra bysantinsk kunst er påtagelig.
De ni verdensarvstedene i landet omfatter både natur- og kulturminner. I Aksum finnes ruiner og obelisker etter kongeriket Aksum fra 300–1100-tallet; i Gonder ligger den originale borgen Fasil Ghebbi med en arkitektur preget av kulturmøter; i den østlige byen Harar er det den befestede gamlebyen som er vernet. Stelene i Tiya er minner fra en ukjent forhistorisk kultur, mens Konsos kulturlandskap gjenspeiler en nyere åkerbrukskultur. Landets mest berømte kulturminne er Kirkene i Lalibela, som ble hugget ut av fjellet på 1200-tallet.

Mat og drikke


Det etiopiske kjøkkenet preges av krydrede grønnsaks- og kjøttretter. En vanlig rett er wat, en stuing servert på et tynt surdeigsbrød kalt injera. Brødet lages av teff-mel. Retten serveres vanligvis uten bestikk, og man bruker brødet til å plukke opp mat fra tallerkenen.
Etioperne bruker sjelden svinekjøtt, ettersom de fleste er ortodokse kristne, muslimer eller jøder. Den etiopisk-ortodokse kirke foreskriver ukentlige fastedager i tillegg til fastetiden, og dette har bidratt til å utvikle en kultur for vegetarretter, og flere typer matolje: sesamolje, saflorolje og nuug.
En vanlig drikk i Etiopia er tej, som blir laget av honning og vann. Den har et alkoholinnhold på et sted mellom 6 og 11 % og blir fremstilt av ''Gesho'' (''Rhamnus prinoides''), som tilhører Geitvedslekten. I de etiopiske høylandene drikkes det ofte et øl kalt talla, som blir laget av teff.

Idrett


Etiopia er særlig kjent for sine mellomdistanseløp- og langdistanseløpere, som regelmessig er blant verdens beste. Haile Gebrselassie, Kenenisa Bekele, Miruts Yifter og Meseret Defar er noen av de fremste utøverne.
Landet deltok første gang i De olympiske leker i Sommer-OL 1956, og har (per 2011) vunnet 38 medaljer, alle i løpsøvelser i friidrett.
Etiopia vant Afrikamesterskapet i fotball 1962. Fotballandslaget har ellers ingen meritter å vise til.

Referanser

Litteratur


Thor M. Amdahl. ''Gullvasking i Etiopia''. Tapir forlag, 1999. ISBN 82-519-1505-8 (http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2010040803015 ebok)
Målfrid Hoaas. ''It's a matter of chance : en kvalitativ studie av mødres meninger om utdanning for sine døtre''. Oslo, 2008. Masteroppgave i samfunnsgeografi. (http://ask.bibsys.no/ask/action/show?pid=082792623&kid=biblio ebok)
Jon Anton Johnson. ''Det norske marineprosjektet i Etiopia : Norge og norske marineoffiserer i oppbyggingen av den keiserlige etiopiske marinen 1954-1957''. Oslo, 1996. Hovedoppgave i historie
Øystein Lemvik. ''Bygge Guds rike? : om Norsk Luthersk Misjonssambands arbeid for å etablere ennasjonal, selvstendig kirke i Etiopia 1948-1977''. Oslo, 2010. Masteroppgave i historie (http://ask.bibsys.no/ask/action/show?pid=102301980&kid=biblio ebok)
Olav Lohne. ''The rise and fall of Ethiopian empires : an analysis of state capacity and legitimacy as determinants of regime-breakdown''. Bergen, 1994. Hovedoppgave i sammenlignende politikk
Brita Skumsnes. ''Borana spirer : etter 50 års såarbeid i Sør-Etiopia''. Lunde forlag, 1998. ISBN 82-520-3971-5 (http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008081504006 ebok)
. ''Drømmen om Sion : historien om de svarte jøder og deres dramatiske flukt til Israel''. Lunde forlag, 1988. ISBN 82-520-3708-9
Svein Sæter. ''Draumen om Abebe Bikila : reisebrev frå Etiopia''. Samlaget, 2009. ISBN 978-82-521-7521-9
Bente Sørlie. ''Forholdet mellom Norge og Etiopia : en analyse av årsakene til krisen i 2007''. Oslo, 2009. Masteroppgave i statsvitenskap (http://ask.bibsys.no/ask/action/show?pid=100824900&kid=biblio ebok)

Eksterne lenker


http://www.globalis.no/Land/Etiopia Globalis.no, statistikkbase fra FN-Sambandet
http://www.landsider.no/land/etiopia/ landsider.no, fra Utenriksdepartementet
http://www.norad.no/Land/Afrika/Etiopia norad.no ''Etiopia''
http://www.afrika.no/Landinformasjon/Etiopia/index.html afrika.no ''Etiopia'', landprofil fra Fellesrådet for Afrika
Kategori:Etiopia
Kategori:Oldtidsriker
Kategori:Avskaffede monarkier
Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha
ace:Ethiopia
af:Ethiopië
als:Äthiopien
am:ኢትዮጵያ
ar:إثيوبيا
an:Etiopia
arc:ܟܘܫ
roa-rup:Ethiopia
frp:Ètiopie
ast:Etiopía
gn:Etiopia
av:Хабашистан
az:Efiopiya
bm:Etiopia
bn:ইথিওপিয়া
bjn:Ethiopia
zh-min-nan:Ityop'iya
ba:Эфиопия
be:Эфіопія
be-x-old:Этыёпія
bcl:Etyopya
bg:Етиопия
bo:ཨི་ཐི་ཨོ་པི་ཡ།
bs:Etiopija
br:Etiopia
ca:Etiòpia
cv:Эфиопи
ceb:Etiopia
cs:Etiopie
sn:Ethiopia
cy:Ethiopia
da:Etiopien
de:Äthiopien
dv:ޙަބުޝްކަރަ
nv:Iithiyópya
dsb:Etiopiska
et:Etioopia
el:Αιθιοπία
en:Ethiopia
es:Etiopía
eo:Etiopio
ext:Etiopia
eu:Etiopia
fa:اتیوپی
hif:Ethiopia
fo:Etiopia
fr:Éthiopie
fy:Etioopje
ga:An Aetóip
gv:Yn Eetoip
gag:Efiopiya
gd:An Aetiòp
gl:Etiopía - Ityop'iya
gan:埃塞俄比亞
ki:Ethiopia
xal:Эпигопин Ниицән
ko:에티오피아
ha:Ethiopia
haw:‘Aikiopia
hy:Եթովպիա
hi:इथियोपिया
hsb:Etiopiska
hr:Etiopija
io:Etiopia
ig:Ethiopia
ilo:Etiopia
bpy:ইথিওপিয়া
id:Ethiopia
ia:Ethiopia
ie:Etiopia
os:Эфиопи
zu:I-Ithiopia
is:Eþíópía
it:Etiopia
he:אתיופיה
jv:Étiopia
kn:ಇತಿಯೋಪಿಯ
pa:ਇਥੋਪੀਆ
pam:Ethiopia
ka:ეთიოპია
kk:Ефиопия
kw:Ethiopi
rw:Etiyopiya
sw:Ethiopia
kv:Эфиопия
kg:Itiopia
ht:Etyopi
ku:Etiyopya
ky:Эфиопия
mrj:Эфиопи
lad:Etiopia
lez:Эфиопия
la:Aethiopia
lv:Etiopija
lb:Ethiopien
lt:Etiopija
lij:Etiòpia
li:Ethiopië
ln:Etiopi
jbo:itiopias
lmo:Etiopia
hu:Etiópia
mk:Етиопија
mg:Etiopia
ml:എത്യോപ്യ
mt:Etjopja
mr:इथियोपिया
arz:اثيوبيا
mzn:اتیوپی
ms:Habsyah
mn:Этиоп
my:အီသီယိုးပီးယားနိုင်ငံ
nah:Etiopia
na:Itiyopiya
nl:Ethiopië
ne:इथियोपिया
ja:エチオピア
nn:Etiopia
nov:Etiopia
oc:Etiopia
mhr:Эфиопий
or:ଇଥିଓପିଆ
om:Itoophiyaa
uz:Efiopiya
pnb:ایتھوپیا
pap:Ethiopia
ps:اېتوپیا
koi:Итьоппья
pms:Etiòpia
nds:Äthiopien
pl:Etiopia
pt:Etiópia
kaa:Efiopiya
crh:Abeşistan
ro:Etiopia
rm:Etiopia
qu:Ithiyupya
rue:Етіопія
ru:Эфиопия
sah:Этиопия
se:Etiopia
sm:Ethiopia
sa:ईथ्योपिया
sg:Etiopïi
sc:Etiòpia
sco:Ethiopie
stq:Äthiopien
nso:Ethiopia
sq:Etiopia
scn:Etiopia
si:ඉතියෝපියාව
simple:Ethiopia
ss:ITopiya
sk:Etiópia
sl:Etiopija
cu:Єѳїопїꙗ
szl:Etjopijo
so:Itoobiya
ckb:ئەتیۆپیا
sr:Етиопија
sh:Etiopija
su:Étiopia
fi:Etiopia
sv:Etiopien
tl:Etiyopiya
ta:எதியோப்பியா
roa-tara:Etiopie
tt:Хәбәшстан
te:ఇథియోపియా
th:ประเทศเอธิโอเปีย
ti:ኢትዮጵያ
tg:Эфиопия
tr:Etiyopya
tk:Efiopiýa
uk:Ефіопія
ur:ایتھوپیا
ug:ئېفىئوپىيە
vec:Etiopia
vi:Ethiopia
vo:Lätiopän
fiu-vro:Etioopia
wa:Etiopeye
zh-classical:衣索比亞
war:Etiyopya
wo:Ecoopi
ts:Topiya
yi:עטיאפיע
yo:Ethiópíà
zh-yue:埃塞俄比亞
diq:Etyopya
zea:Ethiopië
bat-smg:Etiuopėjė
zh:埃塞俄比亚

Ekvatorial-Guinea


Republikken Ekvatorial-Guinea (spansk: ''República de Guinea Ecuatorial''; fransk: ''République de la Guinée Équatoriale'') er et Sentral-Afrika land med grense mot Kamerun i nord, Gabon i øst og sør og Guineabukta i vest. Landet ligger delvis på fastlandet i Vest-Afrika og delvis på fem bebodde øyer. Hovedstaden Malabo ligger på øya Bioko. Ekvatorial-Guinea er det eneste selvstendige landet i Afrika med spansk som offisielt språk. Fransk er også offisielt.

Naturgeografi


Øya Bioko er fjellrik og vulkansk med fruktbar jord. Det har lenge vært dyrket kakao i lavlandet, mens det er kaffeplantasjer på skråningene, som hever seg opp til Pico de Santa Isabel, landets høyeste fjell. På den sørlige delen av øya er det kupert terreng og fossefall. På det tynt befolkede fastlandet fører Mangrove langs kysten inn til tette, Tropisk klima skoger. Her har internasjonale firmaer konsesjon på å ta ut tømmer, særlig tresortene okoume og mahogni.
Naturressurser: Petroleum, tømmer, små uutforskede forekomster av gull, mangan, uran, Titan (grunnstoff) og jernmalm.

Klima og miljø


Klimaet er tropisk klima. Kraftige stormer og oversvømmelser forekommer.
Landets største miljøproblem er mangel på drikkevann og for stor avvirkning av skog. Om lag 90&nbsp;% av elektrisiteten produseres av fossilt brensel, resten av vannkraft.

Demografi


Befolkningens gjennomsnittsalder: 18,7&nbsp;år (2002)
Spedbarnsdødelighet: nesten 9&nbsp;% (2003)
Forventet levealder: 54,8&nbsp;år (2003)
Etnisitet grupper: fang (folk), bubi, combe bissio, anobonés, mindre enn 1 000 Europa
Religion tilhørighet: mest katolske kirke
Språk: spansk, fransk, pidgin, fang, bubi, combe
Analfabetisme: Om lag 15&nbsp;% av befolkningen eldre enn 15 år var analfabeter i 2003
Et stort helseproblem er hiv og aids. I 2001 var 3,5&nbsp;% av den voksne befolkningen smittet.

Historie


Bioko – den største av øyene – var opprinnelig portugisisk og var i århundrer kjent som slavedepotet og utskipningshavnen Fernando Poo, oppkalt etter portugiseren Fernando do Po som utforsket kyststrekningen på 1400-tallet. Spania overtok i 1778. Landet var da kjent som Spansk Guinea.
Etter at landet hadde fått sin uavhengighet fra Spania i den 12. oktober 1968, kom Francisco Macias Nguema til makten. Nguema tilhørte folkegruppen Beti-Pahuin og var medlem av mongomoklanen. Han ble i 1968 valgt i det første demokratiske valget som ble holdt i landet. Hans despotiske og blodige styre varte i 11 år til han ble avsatt og henrettet for folkemord og Forræderi.
Den nåværende presidenten, Theodoro Obiang Nguema, som er Macias nevø, tok makten gjennom et kupp i 1979. Han fortsatte i stor grad å styre landet på samme måte som sin slektning. Formelt har Ekvatorial-Guinea vært et demokrati fra 1991, men i de valg som har vært holdt siden da, har det sannsynligvis forekommet valgfusk. Observatører beskrev ettpartivalget i 1996 som meningsløst.

Politikk og administrasjon


Ekvatorial-Guineas politiske system er basert på spanske institusjonsmodeller, men bare 11 år etter landets uavhengighet fra Spania i 1968 ble regjeringen styrtet gjennom et coup d'état og general Teodoro Obiang Nguema Mbasogo har sittet med makten siden 1979. Han fungerer som statssjef (president) og stiller til valg hvert 7. år. Mbasogo har til nå hatt et overveldende flertall ved valg og det er ingen begrensning på antall termer presidenten kan sitte. Landet har også en statsminister som blir utpekt av presidenten. Parlamentet er etkammersystem, men har de facto svært liten makt da konstitusjonen fra 1995 tillegger all reell makt til presidentrollen.

Administrativ inndeling


Ekvatorial-Guinea er inndelt i sju provinser (''provincias''):
#Annobón
#Bioko Norte
#Bioko Sur
#Centro Sur
#Kie-Ntem
#Litoral
#Wele-Nzas

Internasjonale medlemskap


African, Caribbean and Pacific Group of States, Afrikabanken, Den afrikanske union (AU), Development Bank of Central African States, Den sentralafrikanske økonomiske og monetære union, Samveldet av portugisiskspråklige land, FNs organisasjon for ernæring og landbruk, CFA-franc, G77, Den internasjonale bank for gjenoppbygging og utvikling, Den internasjonale organisasjonen for sivil luftfart, Røde Kors, IDA, IFAD, IFC, IFRCS, Den internasjonale arbeidsorganisasjonen, Det internasjonale pengefondet, IMO, Interpol, IOC, ITSO, ITU, MIGA, NAM, OAS (observatør), La Francophonie, OPCW, FN, UNCTAD, UNESCO, UNIDO, UNWTO, UPU, WHO, WIPO, WTO (observatør)

Næringsliv


I årene før landet ble selvstendig, sørget kakaoplantasjene på Bioko for at landet hadde Vest-Afrikas høyeste inntekt per innbygger. Da Francisco Macías Nguema styre sluttet, var imidlertid landet en politisk og økonomisk ruin, og minst 100 000 innbyggere hadde rømt til nabolandene. Mesteparten av dem som ble igjen i landet, lever som småbrukere og dyrker yams, kassava og bananer til eget forbruk.
Det ble oppdaget olje i landet i 1996. Utvinning av landets store oljerikdommer har skapt en kraftig økonomisk vekst i landet. Andre viktige næringsgrener er skogbruk, jordbruk og fiske.
Verdensbanken og andre land har stort sett avsluttet sine hjelpeprogram (fra 1993) i Ekvatorial-Guinea på grunn av korrupsjon og vanstyre i landet. De fleste foretak eies av regjeringsmedlemmer og deres familier.
Kategori:Ekvatorial-Guinea
Kategori:Stater og territorier etablert i 1968
af:Ekwatoriaal-Guinee
als:Äquatorialguinea
am:ኢኳቶሪያል ጊኔ
ar:غينيا الاستوائية
an:Guinea Equatorial
frp:Guinê èquatoriâla
ast:Guinea Ecuatorial
az:Ekvatorial Qvineya
bm:Cemajan Gine
bn:বিষুবীয় গিনি
bjn:Guinea Katulistiwa
zh-min-nan:Chhiah-tō Guinea
be:Экватарыяльная Гвінея
be-x-old:Экватарыяльная Гвінэя
bcl:Guineyang Ekwatoryal
bg:Екваториална Гвинея
bo:ཨི་ཁུའ་ཊོ་རལ་གི་ནེ།
bs:Ekvatorijalna Gvineja
br:Ginea ar C'heheder
ca:Guinea Equatorial
cv:Экваториаллă Гвиней
ceb:Gineang Ekwatoryal
cs:Rovníková Guinea
sn:Equatorial Guinea
co:Guinea Equatoriale
cy:Guinea Gyhydeddol
da:Ækvatorialguinea
de:Äquatorialguinea
dv:އިކުއެޓޯރިއަލް ގިނީ
nv:Gíní Nahasdzáán Ałníiʼgi Siʼánígíí
dsb:Ekwatorialna Guineja
et:Ekvatoriaal-Guinea
el:Ισημερινή Γουινέα
en:Equatorial Guinea
es:Guinea Ecuatorial
eo:Ekvatora Gvineo
ext:Guinea Equatorial
eu:Ekuatore Ginea
fa:گینه استوایی
hif:Equatorial Guinea
fo:Ekvatorguinea
fr:Guinée équatoriale
fy:Ekwatoriaal-Guinee
ga:An Ghuine Mheánchriosach
gv:Guinea Chryss ny Cruinney
gag:Ekvatorial Gvineya
gd:Gini Mheadhan-Chriosach
gl:Guinea Ecuatorial
xal:Экватор Гвинемудин Орн
ko:적도 기니
hy:Հասարակածային Գվինեա
hi:भूमध्यरेखीय गिनी
hsb:Ekwatorialna Gineja
hr:Ekvatorska Gvineja
io:Equatorala Guinea
ilo:Guinea Ekuatorial
bpy:একুয়াটরিয়াল গায়ানা
id:Guinea Khatulistiwa
ia:Guinea Equatorial
ie:Equatorial Guinéa
os:Экваториалон Гвиней
zu:IGini Enkabazwe
is:Miðbaugs-Gínea
it:Guinea Equatoriale
he:גינאה המשוונית
jv:Guinea Khatulistiwa
kn:ವಿಷುವದ್ರೇಖೆಯ ಗಿನಿ
pam:Equatorial Guinea
ka:ეკვატორული გვინეა
kk:Экваторлық Гвинея
kw:Gyni Ekwadoriel
rw:Gineya Ekwatoriyale
sw:Guinea ya Ikweta
ht:Gine ekwateryal
ku:Gîneya Rojbendî
mrj:Экваториаль Гвиней
lez:Экваториал Гвинея
la:Guinea Aequatorensis
lv:Ekvatoriālā Gvineja
lb:Equatorialguinea
lt:Pusiaujo Gvinėja
lij:Guinea Equatoriâ
li:Equatoriaal Guinee
ln:Gine-Ekwatorial
lmo:Guinea Equaturiala
hu:Egyenlítői-Guinea
mk:Екваторска Гвинеја
ml:ഇക്വറ്റോറിയൽ ഗിനി
mt:Gwinea Ekwatorjali
mi:Kini Ekuatoria
mr:इक्वेटोरीयल गिनी
arz:جينيا الاستوائيه
ms:Guinea Khatulistiwa
my:အီကွေတာဂီနီနိုင်ငံ
nah:Guinea Tlahcotlālticpac
na:Gini t Ekwador
nl:Equatoriaal-Guinea
ja:赤道ギニア
pih:Ekwatoryal Gini
nn:Ekvatorial-Guinea
nov:Equatoral Gini
oc:Guinèa Eqüatoriala
uz:Ekvatorli Gvineya
pa:ਭੂ-ਮੱਧ ਰੇਖਾਈ ਗਿਨੀ
pnb:استوائی گنی
pms:Guinea Equatorial
nds:Äquatoriaal-Guinea
pl:Gwinea Równikowa
pt:Guiné Equatorial
kaa:Ekvatorial Gvineya
crh:Ekvatorial Gvineya
ro:Guineea Ecuatorială
qu:Chawpipacha Khiniya
ru:Экваториальная Гвинея
sah:Экуатор Гуинеята
se:Beaivvedási Guinea
sg:Ginëe tî Ekuatëre
sc:Guinea Ecuadoriale
sco:Equatorial Guinea
stq:Äquatorioal Guinea
nso:Equatorial Guinea
sq:Guinea Ekuatoriale
scn:Guinia Ecuaturiali
simple:Equatorial Guinea
sk:Rovníková Guinea
sl:Ekvatorialna Gvineja
so:Ikweetiga Guinea
ckb:گینێی ئیستوایی
sr:Екваторијална Гвинеја
sh:Ekvatorijalna Gvineja
su:Guinéa Khatulistiwa
fi:Päiväntasaajan Guinea
sv:Ekvatorialguinea
tl:Gineang Ekwatoriyal
ta:எக்குவடோரியல் கினி
tt:Экваториаль Гвинея
th:ประเทศอิเควทอเรียลกินี
tg:Гвинеяи Истивоӣ
tr:Ekvator Ginesi
uk:Екваторіальна Гвінея
ur:استوائی گنی
ug:ئېكۋاتور گۋىنېيىسى
vec:Guinea Equatorial
vi:Guinea Xích Đạo
vo:Kveatora-Gineyän
fiu-vro:Ekvatoriaal-Ginea
war:Guinea Ecuatorial
wo:Gineg yamoo
ts:Gineya ya le Nkaveni
yo:Guinea Alágedeméjì
zh-yue:赤道畿內亞
diq:Gineya Ekwatori
zea:Equatoriaol Hunea
bat-smg:Ekvatuorė Gvinėjė
zh:赤道几内亚

Egypt


Den arabiske republikken Egypt er et land i Nordøst-Afrika, og delvis i Sørvest-Asia på grunn av den tilhørende Sinaihalvøya. Landet grenser mot Libya, Sudan, Gazastripen og Israel. I nord har landet kyststripe mot Middelhavet og i øst mot Rødehavet. I 1922 fikk landet delvis uavhengighet fra Storbritannia, som hadde styrt siden 1882. Først etter andre verdenskrig fikk landet full uavhengighet.
Egypt er et av de landene med størst befolkning i Afrika og i Midtøsten. Folketallet er anslått til 79 millioner. De fleste av Egypts innbyggere bor i nærheten av Nilens bredder, i et område på omlag 40 000 kvadratkilometer, hvor også de eneste dyrkbare områdene ligger. De store områdene som dekkes av Sahara-ørkenen er heller tynt befolket. Omlag halvparten av Egypts innbyggere bor i byområder, hvorav de fleste bor i de tett befolkede bykjernene i Kairo, Alexandria og andre større byer i Nildeltaet.
Egypt er kjent for sin storhetstid som Oldtidens Egypt, og for enkelte av verdens mest kjente byggverk, som Pyramidekomplekset ved Giza og Sfinksen i Giza. Egypts oldtidsruiner, slik som de vi finner i Memfis (Egypt), Theben (Egypt), Karnak og Kongenes dal har vært og er viktige åsteder for betydningsfulle arkeologiske studier, og funn fra disse stedene står nå utstilt i kjente museer rundt om i verden.
Egypt er i dag en av de mest utviklede og diversifiserte økonomiene i Midtøsten, hvor turisme, jordbruk, industri og serviceytende næringer hver står for nesten like andeler produksjon. Den egyptiske økonomien er i kraftig utvikling, mye på grunn av investeringsvennlig lovgivning forbundet med intern og politisk stabilitet, samt nye handelsmuligheter og markedsliberalisering.

Geografi


Fil:Egypt Topography.png
Egypts geografi er knyttet til to regioner: Sørvest-Asia og Nord-Afrika. Egypt ligger omkring Nilens nedre løp og dens utløp i Middelhavet. Egypt har kystlinjer mot Middelhavet og Rødehavet. Landet grenser til Libya i vest, Gazastripen og Israel i nordøst, Rødehavet i øst og Sudan i sør. En mindre del av landet, Sinaihalvøya, er geografisk sett egentlig en del av Asia. Med et areal på 1&nbsp;001&nbsp;449 km² har Egypt et landområde på størrelse med Texas og New Mexico til sammen, fire ganger større enn Storbritannia og to ganger større enn Frankrike. Den største rette avstanden i Egypt fra nord til sør er 1&nbsp;024 km, mens den fra øst til vest er 1&nbsp;240 km. Egypts maritime grenser består av mer enn 2&nbsp;900 km kystlinjer langs Middelhavet, Suezbukta, Akababukta og Rødehavet. Både bosetning og næringsliv er stort sett knyttet til den fruktbare Nildalen og til Nildeltaet. Hele 96% av landet er ørken.
Egypt er først og fremst ørken. Bare en liten del av det totale landområdet er Jordbruk og har permanent bosetning. Det meste av landet ligger innenfor det brede båndet av ørken som strekker seg østover fra Afrikas Atlanterhavet, over kontinentet og inn i Sørvest-Asia.
Egypts geologiske historie har skapt fire store naturgeografiske regioner:
Nildalen og Nildeltaet
Den libyske ørken (også kjent som Den libyske ørken)
Den østlige ørkenen
Sinaihalvøya
Til tross for at Nildalen og Nildeltaet kun dekker om lag 5,5 % av Egypts samlede areal, er denne regionen landets viktigste og eneste dyrkbare. Omtrent 99% av befolkningen livnærer seg av denne frodige regionen. Nildalen strekker seg ca. 800 km fra Aswan til utkanten av Kairo. Nildalen er også kjent som Øvre Egypt, mens området rundt Nildeltaet er kjent som Nedre Egypt. Bratte fjellklipper reiser seg langs elvebreddene eller tilført siltjord som ellers er veldig tørr. Siden byggingen av Aswandammen har jordbruket i Nildalen vært avhengig av irrigasjon. Nildeltaet består av flate, lavtliggende områder. Enkelte deler av deltaet er myrlendte og vasstrukne, og dermed ikke egnede for jordbruk. Andre områder rundt deltaet brukes til jordbruk.

Demografi


Egypt er, med sine over 80&nbsp;millioner innbyggere, Afrikas nest største land målt etter befolkning. Omtrent hele befolkningen bor langs Nilen eller i Nildeltaet. Omkring 90 % av Egypts befolkning hører til islam (de fleste er sunnimuslimer), og resten er i hovedsak kristne (fortrinnsvis Koptisk kristendom). Men det finnes også grupper av jøder, bahaier og andre mindre religiøse grupper. Ved siden av religiøst skille kan befolkningen i Egypt skilles mellom de som bor i byer og fellahin, som bor på landsbygda.
Minoritetene i Egypt er en liten gruppe beduiner, de berberspråklige siwaene (fra området rundt Siwaoasen) samt 90&nbsp;000 flyktninger (70&nbsp;000 palestinere og 20&nbsp;000 sudanesere).
Folkegrupper: egyptiske arabere, beduinske arabere, berbere.
Språk: arabisk, totalt 84 språk
Religion: islam, kristendom
Forventet levealder for befolkningen sett under ett: 70 år
Forventet levealder for kvinner: 74 år
Forventet levealder for menn: 69 år
Spedbarnsdødelighet: 20 (Antall per 1000 levendefødte)
Analfabetisme: 2007 var 24,7 % analfabeter.
De viktigste byene i landet er Kairo, Alexandria, Luxor, Sharm el Sheik, Port Said, Suez, Asyout, El Mansoura og El Zagazig.

Historie


Fil:Gizeh Cheops BW 1.jpg''Hovedartikkel: Egypts historie''
Den årlige, næringsrike flommen til Nilen i kombinasjon med at området er delvis isolert av ørkener i øst og vest, la grunnlaget for fremveksten til en av verdens største sivilisasjoner. Et forent kongedømme ble grunnlagt rundt år 3200 f.Kr. av kong Narmer, og en serie dynastier hersket i Egypt i de neste tre millenniene. Det siste innfødte dynastiet, kjent som det 31. dynastiet, falt til det persiske riket i 343 f.Kr., som grov ut forløperen til Suezkanalen og forbandt Rødehavet med Middelhavet. Senere falt Egypt til grekere, romere, Østromerriket og perserne igjen.
Det var muslimske arabere som introduserte islam og det arabisk språk i det 7. århundre til egypterne, som gradvis overtok begge deler. Muslimske herskere som ble utpekt av det khalif hadde kontrollen over Egypt i de neste seks århundrene. En lokal militær kaste, mamelukkene, tok kontroll rundt år 1250 og fortsatte å styre selv etter at Egypt ble erobret av det osmanske riket i 1517.
Etter at Suezkanalen ble fullført i 1869, ble Egypt en viktig mellomstasjon for verdenshandelen også i moderne tid. Men landet hadde også blitt svært gjeldstynget. For å beskytte sine investeringer tok Storbritannia kontroll over Egypts styre i 1882, men nominell underordning til osmanene fortsatte til 1914.
Det egyptiske parlamentet hadde vært nesten helt uavhengig fra Storbritannia siden 1922 og iverksatte en ny grunnlov i 1923 under lederskapet til den populære revolusjonære Saad Zaghlul. Mellom 1924 og 1936 eksisterte det et kortlivet, men vellykket forsøk på å modellere Egypts konstitusjonelle styresett etter europeisk stil, kjent som Egypts liberale eksperiment. Britene beholdt riktignok en viss grad av kontroll som førte til fortsatt ustabilitet i styret. I 1952 tvang et militært ''statskupp'' kong Farouk I av Egypt, en konstitusjonell monark, til å abdisere til fordel for sin lille sønn, Ahmed Fouad, som fikk tittelen Fouad II av Egypt.
Fil:Cairo, evening view from the Tower of Cairo, Egypt, Oct 2004.jpg er den største byen i Afrika og Midtøsten]]
Den egyptiske republikken ble erklært 18. juni 1953 med general Mohammed Naguib som den første presidenten. Etter at Naguib også ble tvunget til å trekke seg i 1954 av Gamal Abdel Nasser, den virkelige arkitekten bak bevegelsen i 1952, tok sistnevnte makten som president og nasjonaliserte Suezkanalen, som igjen førte til Suezkrisen i 1956. Selv om Egypt tapte militært, steg Nasser ut av krigen som en arabisk helt, og nasserisme fikk utstrakt innflytelse i regionen selv om den ble møtt av blandede følelser av egypterne selv; mange av dem hadde vært likegyldige overfor arabisk nasjonalisme.
Mellom 1958 og 1961 satte Nasser i gang med å danne en union mellom Egypt og Syria, kjent som Den forente arabiske republikk. Dette forsøket ble også møtt med blandede følelser, og det var klart at mange egyptere ikke likte at navnet på deres land, som hadde vedvart i tusenvis av år, plutselig var borte. Tre år etter seksdagerskrigen i 1967, hvor Egypt tapte Sinaihalvøya til Israel, døde Nasser og ble etterfulgt av Anwar Sadat, som presenterte sin maktovertagelse som en den korrektive revolusjonen. Sadat endret Egypts lojalitet i den kalde krigen fra Sovjetunionen til USA, utviste sovjetiske rådgivere i 1972 og satte i gang den økonomiske reformen, intifah, mens han slo voldelig ned på religiøs og sekulær opposisjon. Egypts navn ble også gjeninnført.
Egypt satte sammen med Syria i gang et overraskelsesangrep på Israel i Yom Kippur-krigen i 1973. Den innledende fasen gikk i Egypt og Syrias favør, men etter to dager begynte Israel å få overtaket. Til slutt gikk begge partene med på en våpenhvile, etter at israelske styrker hadde omringet egyptiske styrker, og stod fri til å marsjere mot Kairo og Damaskus. Sadat inngikk Camp David-avtalen med Israel i bytte mot Sinai i 1979, et trekk som var svært kontroversielt i den arabiske verdenen og som førte til Den libysk-egyptiske krig sommeren 1977, samt at Egypt ble utvist fra den arabiske liga (de ble tatt inn igjen i 1989). Sadat ble myrdet av en religiøs fundamentalist i 1981 og etterfulgt av Hosni Mubarak. Siden mordet på Sadat har Egypt vært i en sammenhengende unntakstilstand i over 25&nbsp;år.

Politikk og administrasjon


Egypt er en republikk basert på semipresidentialisme, der makten skal deles mellom presidenten og statsministeren. I praksis ligger imidlertid mye makt hos presidenten, som i over 50 år har blitt valgt gjennom valg med kun én kandidat.
Presidenten er statsoverhode og øverste leder for landets militære styrker. Nasjonalforsamlingen er et tokammer-parlament bestående av ''Folkeforsamlingen'' (et underhus med 454 medlemmer) og ''Shurarådet'' (et overhus med 264 medlemmer). Presidenten utnevner visepresidenten, statsministeren, regjeringen, ti medlemmer av Folkeforsamlingen og 88 medlemmer av Shurarådet. Styret fortsetter å gjennomgå forandringer, og først under Presidentvalget i Egypt 2005 holdt man presidentvalg med flere kandidater. Hosni Mubarak ble utropt til valgets vinner, og påbegynte deretter sin femte presidentperiode; han tiltrådte som president i 1981. Etter endringer i grunnloven i 2005 holdes presidentvalg hvert sjette år. Landet holder også jevnlige valg til nasjonalforsamlingen, for Folkeforsamlingen hvert femte år, og for Shurarådet velges en halvpart av de valgte representantene hvert tredje år. Deltakelse i valg er påbudt for alle over 18 år, brudd på denne plikten er straffbart.
I januar 2011 begynte Den egyptiske revolusjonen i 2011. Protestanter fra flere folkegrupper i samfunnet tok del i de massive demonstrasjonene mot det tretti år lange styret til president Mubarak. Tahrir-plassen i sentrum av Kairo ble den sentrale møteplassen for demonstrantene. Den 11. februar 2011 gikk Hosni Mubarak av som president i Egypt, og ledelsen for Egypts militære styrker overtok makten. Militærledelsen utnevnte midlertidig en ny statsminister, og nedsatte en komité som skal planlegge og forberede demokratiske valg. Parlamentsvalget i Egypt 2011–2012 ble avholdt i tre omganger i perioden november 2011 til januar 2012 og ga flertall til islamistiske partier. Første runde i Presidentvalget i Egypt 2012 ble avholdt i mai 2012, med avgjørende runde i juni samme år.

Administrativ inndeling


Administrativt er landet inndelt i 28 guvernementer, og en by med selvstyre på samme administrative nivå som guvernementene:

Næringsliv

Vannressurser


Egypt er avhengig av vannet fra Nilen siden landet består av 97 prosent ørken og at det faller svært lite nedbør der. Nilen er verdens lengste elv, og vannet bruker fire måneder på veien fra kildene i det indre av Afrika til Middelhavet. Elva renner gjennom åtte land før den når Egypt, og de fleste av disse landene ønsker å bruke mer av Nilens vann. Dette er ansett som en kilde til konflikt. Denne situasjonen har gitt egypterne det som har blitt omtalt som et "nedstrømskompleks": Hele deres kulturelle og politiske historier preges av at de lever nederst i Nil-bassenget. I tusener av år har de levd med frykten for at Nilens vann skulle utebli før vannet nådde fram til Egypt.

Kultur


Egypts hovedstad Kairo er Afrikas største by og har i århundrer vært kjent som et senter for læring, kultur og handel. Det arabiske språkakademiet er ansvarlig for normering av det arabiske språket rundt i verden.
Egypt har et aktivt media- og kunstmiljø, og har hatt det siden sent på 1800-tallet. I dag er det mer enn 30 egyptiske satellittkanaler, og over 100 spillefilmer produseres hvert år. Kairo har også blitt kalt «Østens Hollywood». For å styrke medieindustrien, spesielt mot konkurranse fra landene rundt Den persiske gulf, har det blitt bygget et stort mediesenter. Egypt er også det eneste arabiske landet med et operahus. Siden 1970 har egyptisk popmusikk fått økende popularitet i egyptisk kultur, spesielt blant ungdom. Blant populære popmusikere kan nevnes Amr Diab. Enkelte, som popartisten Ruby (artist), er omdiskuterte for å ha tøyd kulturelle grenser.
Noen kjente egyptiske kulturpersonligheter inkluderer forfatteren og nobelprisvinneren Naguib Mahfouz, sangeren Umm Kulthum og skuespilleren Adel Imam.

Se også


Oldtidens Egypt
Midtøsten-konflikten
Seksdagerskrigen

Referanser

Eksterne lenker


https://www.cia.gov/library/publications/the-world-factbook/geos/eg.html CIAs fakta om Egypt
}}
Kategori:Egypt
Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha
ace:Meusé
af:Egipte
ak:Igyipt
als:Ägypten
am:ግብፅ
ang:Ægypt
ab:Мысры
ar:مصر
an:Echipto
arc:ܡܨܪܝܢ
roa-rup:Eghiptu (Misirii)
frp:Èg·ipte
ast:Exiptu
gn:Ehipto
az:Misir
bm:Misra
bn:মিশর
bjn:Mesir
zh-min-nan:Ai-ki̍p
ba:Мысыр
be:Егіпет
be-x-old:Эгіпет
bcl:Ehipto
bg:Египет
bar:Ägyptn
bo:ཨའི་ཅི།
bs:Egipat
br:Egipt
bxr:Египет
ca:Egipte
ceb:Ehipto
cs:Egypt
sn:Egypt
cy:Yr Aifft
da:Egypten
de:Ägypten
dv:މިޞްރު
nv:Ííjip
dsb:Egyptojska
et:Egiptus
el:Αίγυπτος
en:Egypt
es:Egipto
eo:Egiptujo
ext:Egitu
eu:Egipto
fa:مصر
hif:Egypt
fo:Egyptaland
fr:Égypte
fy:Egypte
fur:Egjit
ga:An Éigipt
gv:Yn Egypt
gag:Egipet
gd:An Èipheit
gl:Exipto - مصر
gan:埃及
ki:Egypt
hak:Âi-khi̍p
xal:Иҗибдин Араб Орн
ko:이집트
ha:Misra
haw:‘Aikupika
hy:Եգիպտոս
hi:मिस्र
hsb:Egyptowska
hr:Egipat
io:Egiptia
ilo:Ehípto
bpy:মিশর
id:Mesir
ia:Egypto
ie:Egiptia
os:Мысыр
zu:IGibhithe
is:Egyptaland
it:Egitto
he:מצרים
jv:Mesir
kl:Egypt
kn:ಈಜಿಪ್ಟ್
pam:Ejiptu
ka:ეგვიპტე
ks:مِسر
csb:Egipt
kk:Мысыр
kw:Ejyp
rn:Egipto
sw:Misri
kv:Египет Араб Республика
kg:Misiri
ht:Ejip
ku:Misir
ky:Египет
mrj:Египет
lad:Ayifto
lbe:Мисри
lez:Мисри
la:Aegyptus
lv:Ēģipte
lb:Egypten
lt:Egiptas
lij:Egitto
li:Egypte
ln:Ejipte
jbo:misrygu'e
lmo:Egit
hu:Egyiptom
mk:Египет
mg:Ejipta
ml:ഈജിപ്റ്റ്‌
mt:Eġittu
mr:इजिप्त
xmf:ეგვიპტე
arz:مصر
mzn:مصر
ms:Mesir
mdf:Египет
mn:Египет
my:အီဂျစ်နိုင်ငံ
nah:Egipto
na:Idjipt
nl:Egypte (land)
nds-nl:Egypte (laand)
ne:मिश्र
new:मिस्र
ja:エジプト
nap:Naggitto
ce:Мисар
frr:Ägypten
pih:Ejiipt
nn:Egypt
nrm:Êgypte
nov:Egiptia
oc:Egipte
or:ଇଜିପ୍ଟ
uz:Misr
pa:ਮਿਸਰ
pnb:مصر
pap:Egipto
ps:مصر
km:អេហ៊្សីប
pms:Egit
tpi:Ijip
nds:Ägypten
pl:Egipt
pnt:Αίγυπτος
pt:Egito
kaa:Mısır
crh:Mısır
ty:Egipt
ro:Egipt
rm:Egipta
qu:Ihiptu
rue:Еґіпет
ru:Египет
sah:Эгиипэт
se:Egypta
sm:Aikupito
sa:ईजिप्तदेशः
sg:Kâmitâ
sc:Egittu
sco:Egyp
stq:Ägypten
nso:Egypt
sq:Egjipti
scn:Eggittu
simple:Egypt
ss:IGibhithe
sk:Egypt
sl:Egipt
cu:Єгѷптъ
szl:Egipt
so:Masar
ckb:میسر
srn:Egiptakondre
sr:Египат
sh:Egipat
su:Mesir
fi:Egypti
sv:Egypten
tl:Ehipto
ta:எகிப்து
kab:Maṣer
roa-tara:Egitte
tt:Мисыр
te:ఈజిప్టు
tet:Ejitu
th:ประเทศอียิปต์
tg:Миср
tr:Mısır
tk:Müsür
bug:Mesir
uk:Єгипет
ur:مصر
ug:مىسىر
vec:Egito
vi:Ai Cập
vo:Lägüptän
wa:Edjipe
zh-classical:埃及
vls:Egypte
war:Ehipto
wo:Isipt
wuu:埃及
ts:Egypt
yi:עגיפטן
yo:Ẹ́gíptì
zh-yue:埃及
diq:Mısır
bat-smg:Egėpts
zh:埃及

Elfenbenskysten


Republikken Elfenbenskysten (fransk: République de Côte d'Ivoire) er et land i Afrika ved Guineabukta, som grenser til Liberia, Guinea, Mali, Burkina Faso og Ghana. Hovedstaden er Yamoussoukro midt i landet, flyttet fra kystbyen Abidjan. Sammenlignet med andre land i regionen har landet en forholdsvis bra økonomi og infrastruktur, men har lidd under borgerkrig og politiske motsetninger mellom landets nord og sør. Elfenbenskysten er verdens største produsent av kakao.
Store byer: Abidjan (økonomisk hovedstad), Bouaké og Daloa.

Demografi


Den militæriske delingen av landet i nord og sør etter borgerkrigen 2002/2003 gjenspeiler også stammeområder og deling mellom den mest muslimske norden og den sørlige delen som er kristen eller preget av tradisjonelle afrikanske religioner. Et annet moment er polariseringen mellom "ivorianere" og fremmedarbeidere og deres etterkommere fra de omkringliggende land, særlig Burkina Faso. Disse innvandrere utgjør opp til 40% av befolkningen og strever for å få politisk makt. Under Félix Houphouët-Boigny var innvandrere velkommen og fikk land i områder i nord som tidligere ikke ble dyrket.
Befolkningen er sammensatt av mer enn 60 etniske grupper som tradisjonelt har hatt sine egne, avgrensede områder. Mange av disse gruppene er innbyrdes beslektet, og mange har kultur- og språkslektskap med grupper utenfor Elfenbenskysten.
I skogområdet vest for Bandama-elven lever en rekke små etniske grupper som kulturelt hører til kru-folkene i Liberia og Sierra Leone. I regnskogbeltet øst for Bandama er baule en av de viktigste grupperinger, beslektet med akan-folkene i Ghana.
I det nordlige savanneområdet er det to hovedgrupper. Disse er mande-folkene, som har sin hovedtyngde i Mali, og er i Elfenbenskysten representert ved malinké og dyula. Volta-folkene i nordøst omfatter senufo samt lobi og bobo.
Fremmedarbeidere fra nabolandene Mali og Burkina Faso utgjorde i midten av 1980-årene ca. 1/3 av befolkningen. Det finnes i tillegg en del europeere, samt Libanon og Syria i landet.

Religioner


Det er stor religiøs diversitet i landet. Største religion er islam (38%) som blir praktisert først og fremst i den nordlige delen av landet. 22% av befolkningen er Den katolske kirke og 5,5% Protestantisme. 17% følger tradisjonelle afrikanske religioner.

Historie


Området som i dag er Elfenbenskysten lå utenfor de vanlige rutene for slavehandelen på 1500- til 1800-tallet, sannsynligvis fordi det var bedre havner lengre østover i Guineagulfen. Området ble dermed ikke kolonialisert før i midten av 1800-tallet med etablering av Frankrike handelsposter. Det skulle likevel gå ytterligere cirka 50 år før franskmennene etablerte kolonien Côte d'Ivoire i 1893 som en del av Fransk Vest-Afrika. I motsetning til de fleste andre kolonier i området var det en viss innvandring til Elfenbenskysten fra Frankrike. Innvandrerne etablerte kaffe-, kakao-, palmeolje- og Banan.
Landet forble fransk koloni til 1960 (uavhengighetsdag 7. august). Uavhengigheten kom uten krig og ble gitt etter forhandlinger med landets fremtidige president Félix Houphouët-Boigny. Elfenbenskysten var på det tidspunktet en forholdsvis velstående koloni med en betydelig landbruksproduksjon, særlig kakao, men også ananas og palmeolje.
Houphouët-Boigny etablerte en ettpartiregjering, pressen var ikke fri. Han etablerte likevel ikke noe voldsregime og hans stil ble sett på som Paternalisme. Han er blitt omtalt som "Afrikas vismann". Landet opplevde økonomisk fremgang under hans styre frem til verdensresesjonen på 1980-tallet som også førte Elfenbenskysten ut i krise. Protester førte til at han måtte gå med på å tillate flere partier i 1990. Han døde i desember 1993 og var da den lengst sittende afrikanske statslederen.
Hans etterfølger ble Henri Konan Bédié som ble bekreftet i embedet i et presidentvalg i 1995, selv om valgreglementet utelukket hans hovedkonkurrent fra å stille. Hans forgjenger hadde alltid forsøkt å unngå konflikter mellom de mange etniske gruppene i landet, en politikk som Bédié ikke fulgte. Det gikk særlig utover etniske grupper nord i landet. Også religiøst skiller det muslimske nord seg fra det katolske sør. En betydelig del innvandre fra omkringliggende land (anslagsvis en tredel av befolkningen) krevde også politiske rettigheter. Et eksempel på det var Bédiés viktigste motstander Alassane Ouattara som hadde foreldre fra Burkina Faso og som derfor var ekskludert fra å stille til valg. De økende motsetningene førte til et ublodig militært Statskupp i 1999 som satte general Robert Guéï i ledelse av landet. Bédié gikk i eksil i Frankrike og landet gikk inn i en dyp økonomisk krise.
I oktober 2000 ble det avholdt presidentvalg. Det er litt usikkert hvem som egentlig vant, men Guéïs forsøk på å kreve seieren førte til opprør i landets viktigste by Abidjan og han måtte flykte fra landet. Hans motstander Laurent Gbagbo ble president. Den etniske konflikten der landets elite i sør forsøkte å marginalisere befolkningen i den nordlige delen hadde bygget seg opp siden 1993. I september 2002 kulminerte den i en borgerkrig som delte landet i to. I nord erobret opprørerne ''Forces Nouvelles'' makten, i sør hersket regjeringstroppene. En våpenhvile og en deling av landet kontrollert av FN og franske tropper ble forhandlet frem, og en nasjonal enhetsregjering under ledelse av Gbagbo tok makten.
Likevel flammet konflikten opp igjen i november 2004. I oktober 2005 skulle det holdes presidentvalg siden Gbagbos mandat gikk ut. Hverken valget eller en planlagt avvæpning ble gjennomført, og FN forlenget presidentens mandat med et år. Det viste seg fortsatt å være umulig å avholde valg da, og i mars 2007 fortsatte Gbagbo som president inntil valgene kunne avholdes, mens Forces Nouvelles leder Guillaume Soro ble statsminister. Den demilitariserte korridoren mellom nord og sør ble nedbygget patruljert av opprørere og regjeringstropper.

Politikk


Elfenbeinskysten er et Presidentmodellendemokrati. Valgperioden er fem år. Parlamentet, ''Assemblee Nationale'', har et kammer med 225 representanter, valgt for fem år. Landets offisielle hovedstad er Félix Houphouët-Boignys hjemby Yamoussoukro, men de facto hovedstad er landets største by, Abidjan.

Aktuell politikk


Landet avviklet sitt første presidentvalg siden 2000 på 31. oktober 2010. Siden ingen av kandidatene fikk flertall (Laurent Gbagbo 38,3 %; Alassane Ouattara 32,1 %) ble et omvalg nødvendig og det ble avholdt 2. desember 2010. Ouattara ble erklært som vinner (54,1 % mot 45,9 %) av den FN-støttede valgkommisjonen, men grunnlovsrådet nektet å godkjenne resultatet. Begge kandidater er blitt tatt i ed og har utnevnt sine respektive regjeringer. Den tidligere Sør-Afrika presidenten Thabo Mbeki prøvde å megle etter valget, men uten hell.
Både den vestafrikanske økonomiske unionen ECOWAS, FNs sikkerhetsråd, USA og Frankrike anerkjente Outtara som president. Sikkerhetssituasjonen i landet forverret seg utover i desember 2010; under en demonstrasjon i Abidjan 16. desember til støtte for Ouattara ble cirka 50 av hans tilhengere skutt. FNs fredsstyrke, som kom til landet etter borgerkrigen, befant seg i en vanskelig situasjon siden FN støttet Ouattara og beskyttet ham i et hotell i hovedstaden. Gbagbo utviste FN-troppene 19. desember, mens FN generalsekretær Ban Ki-moon omtalte Gbagbos oppførsel som et defacto statskupp.
I midten av mars 2011 begynte kamper mellom styrker som støttet Outtara og Gbagbos styrker, særlig vest i landet. Etter hvert viste det seg at Outtaras styrker var overlegne. Den 31. mars 2011 tok de kontroll over den politiske hovedstaden Yamoussoukro og rykket deretter videre sørover mot kysten og den økonomiske hovedstaden Abidjan. Denne militæraksjon kom etter fire måneder med mislykket diplomati med sikte på å løse opp i den fastlåste situasjonen.
Outtaras styrker fikk etter hvert kontroll over hele landet, inkludert mesteparten av Abidjan. Likevel forskanset Gbagbo seg i en bunker under presidentpalasset inntil palasset ble angrepet i en felles aksjon av Outtaras og franske styrker den 11. april. De tok Gbagbo, hans kone og sønn og overleverte dem til Outtara i Golf-hotellet, som han hadde benyttet som base i de siste fire månedene. Outtara overleverte eks-presidenten til rettsmyndighetene. Outtara ble omsider offisielt tatt i ed 6. mai 2011.
I november 2011 ble Gbagbo utlevert til Den internasjonale straffedomstolen anklaget for forbrytelser mot menneskeheten.

Klima


Elfenbenskysten tilhører den tropiske klimasonen, og den sørlige delen av landet har to atskilte regntider. Disse to periodene er mellom mai og juni og mellom oktober og november.
Den sørlige delen av landet får ca. 2000 mm nedbør i året. Også Man-fjellene får betydelige nedbørsmengder, og mot nord avtar både nedbøren og regntidens lengde.
Gjennomsnittlig årsnedbør for hele landet er ca. 1500 mm og temperaturene er høye hele året, med middelverdier på mellom 24 og 29 grader. Månedene mellom februar og mai er normalt den varmeste perioden, mens perioden fra juli til september er de kaldeste månedene.
Varmeste måned (Mars (måned)) 24–32 °C, kaldeste måned (august) 22–28 °C, tørreste måned (januar) 41 mm med nedbør i gjennomsnitt, våteste måned (juni) 495 mm med nedbør i gjennomsnitt.

Natur


Det indre av landet består for det meste av sletter og lavere platåer, mens den sørlige tredjedelen ligger gjennomgående lavere enn 150 meter over havet. De nordlige to tredjedelene ligger gjennomsnittlig ca. 300 meter over havet.
Man-fjellene i landets vestre del, som er den østlige utløperen av Guinea-høylandet, hever seg til over 1200 meters høyde. Høyeste topp er Mount Nimba på 1752 meter, på grensen mot Liberia.
De største elvene er Comoé, Bandama og Sassandra, som alle renner sørover til Guineabukta. På grunn av mange stryk er de bare seilbare over korte strekninger.

Økonomi


Landet er verdens største produsent av kakao (cirka en tredel av verdensproduskjonen) og en betydelig produsent av kaffe og palmeolje. Denne utviklingen ble fremmet under president Houphouët-Boigny og innvandrere fra de omliggende land stiller hovedandelen av bøndene. Landets økonomi er svært avhengig av fluktuasjoner i de internasjonale prisene for disse produktene. Det er anslått at 68% av landets befolkning jobber med landbruk. Funn av olje og gass utenfor kysten har siden 2006 hatt stor betydning og genererer i dag høyere inntekter enn landbruket.

Sport


Elfenbenskysten har et fotball-lag som kvalifiserte seg overraskende til VM i Tyskland 2006.
Elfenbenskysten havnet i «dødens gruppe» i VM med Argentina, Nederland og Serbia. De klarte bare en tredje-plass i gruppespillet bak Nederland og Argentina. Fotball-laget var også med i VM i Sør-Afrika i 2010, og kom da på tredjeplass i sin gruppe med Brasil, Portugal og Nord-Korea.
Det kommer noen gode fotballspillere fra Elfenbenskysten, for eksempel: Chelseas Didier Drogba og Salomon Kalou, Manchester Citys Kolo Touré og Yaya Touré, CSKA Moskvas Seydou Doumbia, Arsenal FCs Gervinho, Hannover 96s Didier Konan Ya, s Davy Claude Angan, Galatasarays Emmanuel Eboué, Wigans Steve Gohouri, og Newcastles Cheick Tioté.

Nasjonale helligdager


1. januar, 1. mai, 15. juni (profetens fødselsdag), 7. august (frigjøringsdag og nasjonaldag) og 1. november (allehelgensdag). I tillegg kommer bevegelige muslimske og kristne helligdager som Eid-el-Fitr, Tabaski, 2. påskedag, Kristi himmelfartsdag og 2. pinsedag.

Referanser

Se også


Liste over byer i Elfenbenskysten
Kategori:Elfenbenskysten
ace:Panté Gadéng
af:Ivoorkus
als:Elfenbeinküste
am:ኮት ዲቯር
ang:Elpendbānrīma
ar:كوت ديفوار
an:Costa de Vori
roa-rup:Côte d'Ivoire
frp:Couta d’Ivouèro
ast:Costa de Marfil
az:Fil Dişi Sahili
bm:Côte d'Ivoire
bn:কোত দিভোয়ার
bjn:Pantai Gading
zh-min-nan:Côte d'Ivoire
be:Кот-д'Івуар
be-x-old:Кот д’Івуар
bg:Кот д'Ивоар
bo:ཀོ་ཊི་ཌི་ཨའི་བོ་རི།
bs:Obala Slonovače
br:Aod an Olifant
ca:Costa d'Ivori
cv:Кот-д'Ивуар
ceb:Côte d'Ivoire
cs:Pobřeží slonoviny
sn:Côte d'Ivoire
cy:Côte d'Ivoire
da:Elfenbenskysten
pdc:Ivory Coast
de:Elfenbeinküste
dv:އައިވަރީ ކޯސްޓު
nv:Chį́į́h Yee Adilohii Bideeʼ Tónteel Bibąąh
et:Elevandiluurannik
el:Ακτή Ελεφαντοστού
en:Ivory Coast
es:Costa de Marfil
eo:Ebur-Bordo
ext:Costa de Marfil
eu:Boli Kosta
ee:Côte d'Ivoire
fa:ساحل عاج
hif:Côte d'Ivoire
fo:Fílabeinsstrondin
fr:Côte d'Ivoire
fy:Ivoarkust
ff:Kodduwaar
ga:An Cósta Eabhair
gv:Yn Clyst Iuaagagh
gag:Fildişi Kıyısı
gd:Costa Ìbhri
gl:Costa do Marfil - Côte d'Ivoire
xal:Котдивугармудин Орн
ko:코트디부아르
hy:Կոտ դ'Իվուար
hi:कोत द'ईवोआर
hsb:Słonowinowy pobrjóh
hr:Obala Bjelokosti
io:Ivora Rivo
ilo:Costa Ivoria
bpy:কটে ডি'আইভরি
id:Pantai Gading
ia:Costa de Ebore
ie:Costa de Ivor
os:Кот-д’Ивуар
zu:Ugu Emhlophe
is:Fílabeinsströndin
it:Costa d'Avorio
he:חוף השנהב
jv:Panté Gadhing
kn:ಕೋತ್ ದ್'ಇವಾರ್
pam:Côte d'Ivoire
ka:კოტ-დ’ივუარი
kk:Кот-д-Ивуар
kw:Côte d'Ivoire
rw:Kote Divuwari
sw:Cote d'Ivoire
kg:Côte d'Ivoire
ht:Kòt divwa
ku:Peravê Diranfîl
mrj:Кот-д’Ивуар
lad:Kosta de Marfil
la:Litus Eburneum
lv:Kotdivuāra
lb:Elfebeeküst
lt:Dramblio Kaulo Krantas
lij:Còsta d'Avòïo
li:Ivoorkös
ln:Kotdivuar
lmo:Costa d'Avori
hu:Elefántcsontpart
mk:Брег на Слоновата Коска
mg:Côte d'Ivoire
ml:ഐവറി കോസ്റ്റ്
mr:कोत द'ईवोआर
arz:كوت ديفوار
ms:Côte d'Ivoire
mn:Кот д'Ивуар
my:အိုင်ဗရီကို့စ်နိုင်ငံ
nah:Tlanomihuēyātēnco
na:Aibori Kot
nl:Ivoorkust
nds-nl:Ivoorkuste
ja:コートジボワール
ce:Кот-д’Ивуар
nn:Elfenbeinskysten
nrm:Côte d'Iviéthe
nov:Côte d'Ivoire
oc:Còsta d'Evòri
or:ଆଇଭେରି କୋଷ୍ଟ
uz:Fil Suyak Sohili
pa:ਦੰਦ ਖੰਡ ਤਟ
pnb:آئیوری کوسٹ
ps:عاج ساحل
pms:Còsta d'Avòri
nds:Elfenbeenküst
pl:Wybrzeże Kości Słoniowej
pt:Costa do Marfim
crh:Filtiş Yalısı
ro:Coasta de Fildeș
rm:Costa d'Ivur
qu:Marphil Chala
ru:Кот-д’Ивуар
sah:Кот д'Ивуар
se:Elefántačalánriddu
sa:कोट ऐवरी (ऐवरी कोस्ट)
sg:Kôdivüära
sc:Costa de Avòriu
sco:Côte d'Ivoire
stq:Älfenbeenkuste
nso:Côte d'Ivoire
sq:Bregu i Fildishtë
scn:Côte d'Ivoire
simple:Côte d'Ivoire
ss:Lugu Lwempondvondlovu
sk:Pobrežie Slonoviny
sl:Slonokoščena obala
szl:Wybrzeże Elefantowych Gnatůw
so:Xeebta Foolmaroodi
ckb:کۆتدیڤوار
sr:Обала Слоноваче
sh:Obala Slonovače
su:Basisir Gading
fi:Norsunluurannikko
sv:Elfenbenskusten
tl:Baybaying Garing
ta:கோட் டிவார்
tt:Кот-д’Ивуар
te:కోటె డి ఐవొరి
th:ประเทศโกตดิวัวร์
tg:Кот-д'Ивуар
tr:Fildişi Sahili
tk:Kot d'Iwuar
uk:Кот-д'Івуар
ur:کوت داوواغ
ug:پىل چىشى قىرغىغى
vec:Costa d'Avorio
vi:Bờ Biển Ngà
vo:Viorajolän
fiu-vro:Elevandiluurand
war:Côte d'Ivoire
wo:Kodiwaar
wuu:科特迪瓦
ts:Côte d'Ivoire
yi:בארטן פון העלפאנדביין
yo:Côte d'Ivoire
zh-yue:象牙海岸
diq:Sahilê Dındanê Fili
bat-smg:Dramblė Kaula Kronts
zh:科特迪瓦

Elfenbenkysten

Elfenbenskysten
Kategori:Omdirigeringer fra feilskrevne stedsnavn

Elfenbeinkysten

Elfenbenskysten
Kategori:Omdirigeringer fra feilskrevne stedsnavn

Ecuador


Republikken Ecuador er et land ved ekvator, nordvest i Sør-Amerika. Landet grenser til Colombia og Peru og har kystlinje mot Stillehavet. Ecuador er et av de minste landene på dette kontinentet, det åttende største målt i areal. Sammenlignet med europeiske land er Ecuador litt mindre enn for eksempel Italia. Ecuadors hovedstad er Quito.
Befolkningen i landet er preget av etnisk mangfold med cirka 65 % mestiser og cirka 25 % urfolk i Amerika (CIA faktabok https://www.cia.gov/library/publications/the-world-factbook/geos/ec.html). Urfolket er en samling av mange ulike grupper indianerfolk hvor majoriteten snakker ulike dialekter av quechua. Spansk er offisielt språk i landet.
Økonomien i landet er påvirket av fluktuasjoner i råoljepris. På siste halvdel av 1990-tallet var landet preget av Politikk og økonomiske kriser. Etter at inflasjonen nådde 60 % i 1999 innførte styresmaktene amerikanske dollar som offisiell valuta fra mars 2000. Fra da av ble også økonomien stabilisert.
Geografisk og klimatisk er landet tredelt i en varm kystsone, et mildt høyland og en våt og varm regnskog. Petroleum, fisk, tømmer og vannkraft er viktige naturressurser.

Geografi


Fil:Imagenes 009.jpg
Landet ligger på vestkysten av Sør-Amerika, under ekvator, som også forklarer navnet på landet. Landet blir grovt delt inn i tre soner: høylandet Andes, ''la&nbsp;Sierra'', deler landet på langs. I vest har man kystområdet ''la&nbsp;Costa'', og i øst det lavtliggende området som er dekket av regnskogen i Amazonas, ''el&nbsp;Oriente''. Galápagosøyene er dessuten en del av Ecuador. Kystområdet er fruktbart om enn varmt fordi det ligger lavt. I sør finner man havnebyen Guayaquil ved utløpet av Rio Guayas. Høylandet strekker seg midt gjennom landet fra nord til sør ca. 2500 moh. og har en moderat temperatur. I høylandet finner man provinshovedstedene Quito, Ambato og Cuenca (Ecuador). Mange av fjellene her er delvis aktive vulkaner som når til 5–6000 moh. Blant disse er Chimborazo på 6310 moh. det høyeste fjellet i Ecuador. I høylandet ligger det flere kratersjøer, for eksempel Quilotoa, 35 km vest for Latacunga. ''El Oriente'' (''østen''), det ecuadorianske navnet på amazonasområdet, ligger lavt. Der er det fuktig og varmt, og alle elvene der drenerer til Amazonas. De viktigste elvene er Río Napo, Coca, Pastaza, Putumayo (elv) og Aguarico. I tillegg til disse tre sonene er Galápagosøyene, som ligger ca. 1000 km ut i Stillehavet, en del av Ecuador. Øyene er kjent for et plante- og dyreliv med mange endemisk art.

Politisk inndeling


Fil:Provinces of ecuador.png
Fil:Ec-map.png og 1420 km mot Peru. Kystlinjen er 2237 km.]]
Ecuador er delt inn i 22 provinser (''provincias'', provinshovedstad oppgitt i parentes):

Areal


totalt areal: 283&nbsp;560 km², inkludert Galápagosøyene
landareal: 276&nbsp;840 km², av dette er 5560 km² (1994) dyrket land
vannareal: 6&nbsp;720 km²
Arealet er fordelt slik:
dyrkbart land: 6 %
korn og andre nyttevekster: 5 %
gressland: 18 %
skog: 56 %
annet areal: 15 % (tall fra 1993)

Byer


Hovedstaden i Ecuador, Quito, hadde et folketall på 1,8 millioner i 2004.
''Lonely Planet''s bok fra 2001 nevner følgende folketall for andre byer i landet:
Guayaquil (2,0 millioner)
Cuenca (Ecuador) (0,28 millioner)
Ambato (0,18 millioner)
Portoviejo (0,18 millioner)
Machala (0,22 millioner)
Loja (Ecuador) (0,13 millioner)

''La Costa''-regionen


Kystområdet er en opp mot 100 kilometer bred lavtliggende stripe av det landet som er avgrenset av Stillehavet i vest og foten av Andesfjellene i øst. Opprinnelig var landet her også skogkledd med mangroveskog, men nå har landbruk tatt over med bananer og kakao- og kaffefarmer. Mangroveskogen er i stor grad fjernet for å gi plass til oppdrettsanlegg for reker, ofte i ulovlig virksomhet. Langs kysten finnes fine strender, men også viktige havner. Havnen i Balao, i Esmeraldasprovinsen, er eksporthavn av råoljen som er fraktet i rør fra nordre del av ''Oriente''. Kysten har regntid fra desember til mai. I motsetning til Peru har ikke Ecuador ørken i kystområdet.

''La Sierra''-regionen


Fil:Ecuador Chimborazo fromnorthwest.JPG
Høylandet er et belte gjennom det sentrale Ecuador fra nord til sør, og regnes som en del av Andesfjellene. Flere av områdene er avskoget for jordbruksformål, mens andre områder ligger i en sone som er kjennetegnet av tåkeskog. Lengst nord i Ecuador er Andes to parallelle fjellkjeder (spansk ''cordilleras'') som strekker seg i en S-form mot sør. De blir kalt vestre og østre ''cordilleras''. Lengst sør er de ikke distinkte. Fjellkjeden ble dannet tidleg i kenozoikum, nyere geologisk æra, da Nazcaplaten ble Subduksjon under Sør-Amerika-platen og fjellområdene reiste seg.

Fjell og vulkaner


Ecuador har 20 vulkaner på fastlandet og 10 på Galápagosøyene. Fem av disse er nord for ekvator, inkludert Cayambe, den høyeste vulkanen på den nordlige halvkule. Åtte vulkaner i Ecuador er over 5000 meter, med Chimborazo på 6267 moh. som den høyeste. Chimborazo er likevel bare den tjuende høyeste vulkanen i Sør-Amerika. Det er utviklet turisme basert på fotturer og klatreturer på vulkanene. Cotopaxi er lett tilgjengelig fra Quito, og kan være vulkanen med flest oppstigninger.
Følgende tabell viser en liste over de åtte høyeste vulkanene i Ecuador, som alle er høyere enn 5000 moh., og to andre kjente aktive vulkaner i landet, ordnet fra nord til sør. Det finnes også to andre topper over 5000 moh. i landet, som er søstertopper til Illiniza Sur og Chimborazo.

''El Oriente''-regionen


Geografisk samsvarer regionen El Oriente med de seks østligste provinsene i landet. Dette er i hovedsak tropisk regnskog, og en del av regnskogen i Amazonas. Vest for El Oriente ligger Andesfjellene og La Sierra-regionen. El Oriente er lavtliggande, det meste av arealet ligger mellom 200 og 800 moh., mens vestre del av Pastazaprovinsen også ligger noe høyere, med provinshovudstaden Puyo på nesten 1000 moh., og i grenseområdene mot Andes stiger høyden raskt. Klimaet er i hovedsak varmt og fuktig. Det er mindre variasjoner mellom årstidene, perioden fra april til juni kan vere våtest, men her er det også lokale variasjoner. En finner to store nasjonalparker i Oriente, Cuyabeno og Yasuni. Sistnevnte ligger lengst øst i Pastazaprovinsen og Orellanaprovinsen, mot Peru. Petroleumsvirksomheten i Ecuador finner sted i Oriente og skaper konflikter med folkegrupper som ikke kan klare seg uten det sårbare økologiske systemet i regionen. I 1998 undertegnet presidentene i Ecuador og Peru en endelig fredsavtale som gjorde slutt på en nær 200 år gammel grensekonflikt mellom de to landene i Oriente.

Noter til Ecuadors geografi og klima


Toppen av Chimborazo er det høyestliggende punktet i verden dersom man måler fra jordsenteret.
Stadige jordskjelv, jordras, vulkansk aktivitet og periodiske flommer er en belastning for kommunikasjon og økonomi.
El Niño gjør stor skade for fiskeri og annen virksomhet i kystområdet.

Historie


De eldste boplassene i landet er funnet nær Quito og antas å være ca. 10&nbsp;000 år gamle. På kysten har man funnet spor av kulturell aktivitet med spesialisert produksjon og arbeidsdeling som er ca. 5500 år gamle og kan være det eldste funnet av slik aktivitet i hele Sør-Amerika.
Den første statsdannelsen i området kom en gang på 1300-tallet i Quito. En av de nyere kulturene som vokste fram på begynnelsen av 1400-tallet på høylandet var cañarikulturen.
Ecuador er regnet som en del av inkariket da det var mest utbredt, men bare Sierra-regionen var fullt integrert, og det kom stadige nye opprør fram til spanjolene invaderte. Inkaenes erobring av Ecuador startet ca. 1455, var brutal og varte i omtrent 50 år. Cañarifolket var de sterkeste opponentene til inkaene. Inkastaten tok med seg språket quechua, nye dyrkingsmetoder, lamaer som pakkdyr, veibygging og annet. Ingapirca er det viktigste byggingsmonumentet i Ecuador fra inkatiden.
Etter at spanske conquistadorer hadde erobret den sørlige delen av inkariket satte de inn et erobringstokt mot Ecuador fra sør med assistanse fra styrker fra cañari, og Quito falt i 1534. Området kom inn under Peru. På 1600-tallet opplevde økonomien i landet framgang ved å bruke innfødte som arbeidskraft i tekstilindustrien.
I 1822 ble Ecuador frigjort fra Spania. Det kom inn i en føderasjon kalt Gran Colombia, men som bare varte til 1830. Fra da var Ecuador selvstendig, men den forente nasjonen var ennå ikke bygd.
Det frie Ecuador har vært preget av vold og ustabilitet. I hovedsak har man observert en polarisering mellom et liberalt forretningsorientert Guayaquil og en konservativ elite av kreoler i Quito. Rundt landets første århundreskifte kom en liberalistisk bevegelse over landet med revolusjonære omveltninger. Ikke lenge senere ble kirkesamfunn og stat skilt fra hverandre, det ble innført ytringsfrihet og religionsfrihet, og monopol som bruk av indiansk arbeidskraft ble brutt.
I 1941 okkuperte Peru store deler av Oriente. Ecuador måtte gi fra seg ca. 137&nbsp;000 km² for å slutte fred, men striden ble ikke løst før en endelig fredsavtale kom i gang i 1998.
Fra 1948 kom en oppgangstid med «bananboomen». Den førte med seg en større grad av stabilitet frem til ca. 1960. Fra 1979 har man hatt demokratisk valgt lederskap i landet, noe som har resultert i omveltninger i politikk og byråkrati, og ingen større grad av stabilitet. Vekst i Petroleum på starten av 1970-tallet førte med seg store opptak av utenlandske lån og en gjeldskrise på 1980-talet.
Den siste valgte presidenten, Lucio Gutiérrez, ble tvunget til å trekke seg og gikk i eksil i april 2005. I oktober kom han tilbake til Ecuador, hvor han straks ble arrestert. Alfredo Palacio var visepresident under Gutiérrez. I dag sitter Rafael Correa med president embete.

Befolkning


Den ecuadorianske befolkningen representerer et pluralistisk samfunn, men det er ikke mulig å fastsette sikre tall for prosentvis fordeling mellom hovedgruppene av etnisitet i landet. Grunnen er først og fremst flytende grensedragning mellom grupper med opphav fra urfolk i Amerika og fra mestiser, sistnevnte en blanding av urfolk i Amerika og kreoler. Det igjen kan forklares ut fra at grensene er mer basert på sosiale forhold enn på rase. https://www.cia.gov/library/publications/the-world-factbook/geos/ec.html CIA faktabok oppgir fordelingstallene til å være omtrent 65 % mestiser og omtrent 25 % urfolk, mens http://www.paho.org/english/dd/ais/cp_218.htm PAHO oppgir 72 % mestiser, 15 % hvite, 6 % indianere, 4 % svarte og 2 % mulatter. I dag finnes det ti ulike grupper av urfolk i landet som fortsatt gjør krav på egen nasjonalitet, språk og kultur. En av gruppene, den største, kaller seg quichuaer, mange av de bruker i noen tilfeller quechua-dialekter, og denne gruppen kan være en sammensmelting av tidligere ulike etnisiteter. Navnene på dei ti gruppene av urfolk er:
i Costa-regionen: awaer, chachiar og tsáchilaer.
i Sierra-regionen: folk som kallar seg quichuaer, opprinnelige cañariar, saraguroar og andre. I virkeligheten finner man fremdeles en mengde mindre grupper i provinsene i Sierra som ikke gjør krav på egen nasjonalitet, for eksempel de kjente otavalos, natabuelas og caranquis i Imbaburaprovinsen i nord.
i Oriente-regionen: sionaer og secoyaer, cofaner, huaoranier, shuarer, ashuarer og amazonasquichuaer. I tillegg finnes omtrent 2000 shiwiarer ved Tigreelven i Pastazaprovinsen som kan være forgreininger fra andre folk.
Sett under ett utgjør disse ti gruppene i alt 25&ndash;30 % av den totale befolkningen i landet, men i realiteten vil en enda større del av folket selv regne seg som etterkommere av amerikanske urfolk, ''indígenas'' &ndash; kanskje over 50&nbsp;%.
I førkolumbisk tid var Ecuador et område i Sør-Amerika med stor befolkningstetthet og stort mangfold i etnisitet, språk og kultur. Dette endret seg betydelig i den relativt korte perioden under inkariket da quechua fikk utbredelse og befolkningsgrupper som var i opposisjon til styret fikk en tibakegang, for eksempel cañarifolket. Mot slutten av perioden var det også en generell nedgang i folketallet grunnet epidemier. Under inkatiden ble befolkningen i Sierra-regionen utsatt for en utbredt kontroll og organisering fra sentrale myndigheter, Inkaveiene gjorde kommunikasjonen bedre, og tidlig urbanisering ble igangsatt. Da spanjolene ankom, levde for eksempel 2&ndash;300&nbsp;000 mennesker i Otavaldoområdet, mange av disse i byer.
Under ''hacienda'' i den spanske kolonitiden oppstod det et undertrykkende rasistisk klassesystem, hvor hvite ''hacendados'' eide all jord og alle produksjonsmidler og dominerte innenfor handel, kirkevesenet og statsadministrasjonen, og hvor de innfødte etniske folkegruppene stod i gjeld til ''hacendados''. På 1500-tallet endret dette demografien noe. Befolkningen var fremdeles konsentrert i høylandet, men senere på 1700-tallet og 1800-tallet kom det en sterkere utvikling i Costa-regionen. Alt i alt har en etter ca 1700 sett migrasjon fra høylandet til Costa og i mindre grad til Oriente, og i tillegg kommer sesongmessig migrasjon til plantasjer på kysten. Provinser i høylandet som Imbaburaprovinsen, Pichinchaprovinsen og
Cotopaxiprovinsen i nord ble styrket sammen med Azuayprovinsen (Cuenca (Ecuador)) og Lojaprovinsen i sør. Etter oppgang med kaffeplantasjar og særleg etter «bananboomen» utover 1950-tallet og 1960-tallet ble det en oppsving i Manabíprovinsen, Guayasprovinsen og El Oro-provinsen. Flere tidligere kulturer i Costa-regionen og Sierra forsvant og smeltet sammen til ein «quichuakultur».
En større endring i samfunnsstrukturen kom med oljeinntektene på 1970-tallet. Inntektene førte med seg industrialisering, bygging av infrastruktur og styrking av de største byene. Det foregikk også en viss migrasjon til Oriente-regionen, hvor petroleumsforekomstene finnes. Byer som Santo Domingo og Puyo i Oriente vokste. Utviklingen kan eksemplifiseres med tall: I 1950 bodde cirka 25 % av befolkningen i byer, i 1981 hadde tallet økt til 51 %, og av det bodde 25 % i de to byene Quito og Guayaquil. Det har også skjedd en urbanisering som kan forklares med økonomisk utvikling for jordbruksentrene. Machala og Manta (by) er eksempel på slike byer.
Ulempen med urbanisering i store byer som Quito og Guayaquil er at framveksten av infrastruktur for drikkevann, elektrisitet og helsetjenester ikke holder tritt med befolkningsveksten, og det fører til dårlige sosiale forhold for vanskeligstilte.
I dag er det ca. 13,5 millioner innbyggerne i Ecuador, og grovsortert fordeler de seg med ca. halvparten bosatt i Costa-regionen, 45 % i Sierra-regionen og 5 % i Oriente. Mellom en og to millioner benytter quechua i dagligtalen, av disse er mange tospråklige, og med urbaniseringen vinner det spanske språket terreng. De siste årene har man sett at relativt mange ecuadorianske borgere har emigrert til USA og til Europa, særlig Spania og Italia. Mellom 1996 og 2001 reiste 378&nbsp;000 http://www.czso.cz/sif/conference2004.nsf/i/1766A8F2B8987A42C1256EDA00436D3C/$File/Santiago%20Izquierdo.pdf for å arbeide i utlandet, mer enn 8 % av arbeiderne i Ecuador. En fordel ved arbeidsutvandringen er at mange av fremmedarbeiderene bidrar med å overføre fremmed valuta til Ecuador, frå 2000 til 2002 ble det årlig tilført 1,4 milliarder amerikansk dollar til Ecuador, http://www.paho.org/english/dd/ais/cp_218.htm og nest etter petroleumsinntektene representerte dette den største inntjeningen av hard valuta for landet. Dermed har arbeidsemigreringen på sett og vis medført bedre levekår for de gjenblivende innbyggerne i landet.

Økonomi

Kilder


http://www.caplex.no/Web/ArticleView.aspx?id=9308603: Caplex leksikons hjemmesider
http://www.wrm.org.uy/bulletin/51/Ecuador.html Ecuador: Mangroves and shrimp farming companies
http://www.volcano.si.edu/reports/usgs/archive.cfm The Smithsonian's Global Volcanism Program
http://www.czso.cz/sif/conference2004.nsf/i/1766A8F2B8987A42C1256EDA00436D3C/$File/Santiago%20Izquierdo.pdf Konferanseinnlegg: Demography And Migration In Ecuador
http://www.paho.org/english/dd/ais/cp_218.htm Informasjon fra Pan American Health Organization
http://ecuador.nativeweb.org/ Ressursside for informasjon om urfolk i Ecuador
''Insight Guide Ecuador''. Apa Publications GmbH & Co, 2004, ISBN 981-4120-36-7
Kock Johansen, Øystein: ''Thor Heyerdahl : vitenskapsmannen, eventyreren og mennesket'', Cappelen Oslo (2003) <br />ISBN 82-02-23071-3
Rossing, Anders: ''Ecuador''. Stockholm: UBV:s forlag, 1996, ISBN 91-86652-09-5

Eksterne lenker


http://www.ecuador-travel-guide.org/art&culture/History.htm Artikkel hos ecuador-travel-guide.org
http://www.cuencanet.com/ingapirca/ecuadore.htm Ecuadoriansk historie før Columbus
Kategori:Ecuador
Kategori:De søramerikanske lands union
Kategori:Stater og territorier etablert i 1830
Kategori:1830 i Sør-Amerika
Kategori:1830-årene i Ecuador
ace:Èkuador
af:Ecuador
als:Ecuador
am:ኤኳዶር
ang:Ecuador
ar:الإكوادور
an:Ecuador
roa-rup:Ecuador
frp:Èquator (payis)
ast:Ecuador
gn:Ekuator
ay:Ikwadur
az:Ekvador
bn:ইকুয়েডর
zh-min-nan:Ecuador
be:Эквадор
be-x-old:Эквадор
bcl:Ekwador
bg:Еквадор
bo:ཨེ་ཁོའོ་ཌོར།
bs:Ekvador
br:Ecuador
ca:Equador
cv:Эквадор
ceb:Ecuador
cs:Ekvádor
cy:Ecuador
da:Ecuador
de:Ecuador
dv:އިކުއެޑޯރު
nv:Kéyah Nahasdzáán Ałníiʼgi Siʼánígíí
dsb:Ekuador
et:Ecuador
el:Ισημερινός (χώρα)
en:Ecuador
es:Ecuador
eo:Ekvadoro
ext:Equadol
eu:Ekuador
ee:Ecuador
fa:اکوادور
hif:Ecuador
fo:Ekvador
fr:Équateur (pays)
fy:Ekwador
ga:Eacuadór
gv:Ecuador
gag:Ekvador
gd:Eacuador
gl:Ecuador
gu:ઈક્વેડોર
xal:Эквадормудин Орн
ko:에콰도르
hy:Էկվադոր
hi:ईक्वाडोर
hsb:Ekwador
hr:Ekvador
io:Equador
ilo:Ecuador
bpy:ইকুয়াডর
id:Ekuador
ia:Ecuador
ie:Ecuador
os:Эквадор
is:Ekvador
it:Ecuador
he:אקוודור
jv:Ekuador
kl:Ecuador
kn:ಎಕ್ವಡಾರ್
pam:Ecuador
ka:ეკვადორი
kk:Эквадор
kw:Pow Ekwadorel
rw:Ekwadoro
sw:Ekuador
ht:Ekwatè (peyi)
ku:Ekuador
mrj:Эквадор
ltg:Ekvadors
la:Aequatoria
lv:Ekvadora
lb:Ecuador
lt:Ekvadoras
lij:Ecuadòr
li:Ecuador
ln:Republíki ya Ekwatéli
jbo:ekuador
lmo:Ecuador
hu:Ecuador
mk:Еквадор
ml:ഇക്വഡോർ
mi:Ekuatoa
mr:इक्वेडोर
arz:اكوادور
mzn:ئەکوادور
ms:Ecuador
mwl:Eiquador
mn:Эквадор
my:အီကွေဒေါနိုင်ငံ
nah:Ecuador
na:Ekwador
nl:Ecuador
ne:इक्वेडोर
ja:エクアドル
ce:Эквадор
frr:Ekwadoor
pih:Ekwador
nn:Ecuador
nov:Equador
oc:Eqüator (país)
mhr:Эквадор
or:ଏକ୍ଵାଡୋର
uz:Ekvador
pa:ਏਕੁਆਡੋਰ
pag:Equador
pnb:ایکویڈار
pap:Ecuador
ps:اېکوادور
pms:Ecuador
nds:Ecuador
pl:Ekwador
pt:Equador
crh:Ekvador
ro:Ecuador
rmy:Ekuador
rm:Ecuador
qu:Ikwadur
ru:Эквадор
sah:Экуадор
se:Ecuador
sa:एक्वाडोर
sco:Ecuador
sq:Ekuadori
scn:Ecuador
simple:Ecuador
sk:Ekvádor
sl:Ekvador
szl:Ekwadůr
so:Ikwadoor
ckb:ئێکوادۆر
sr:Еквадор
sh:Ekvador
su:Ékuador
fi:Ecuador
sv:Ecuador
tl:Ecuador
ta:எக்குவடோர்
tt:Эквадор
te:ఈక్వడార్
tet:Ekuadór
th:ประเทศเอกวาดอร์
tg:Экуадор
tr:Ekvador
uk:Еквадор
ur:ایکواڈور
ug:ئېكۋادور
vec:Ecuador
vi:Ecuador
vo:Lekvadorän
fiu-vro:Ecuador
war:Ecuador
wo:Ekwadoor
wuu:厄瓜多尔
yi:עקוואדאר
yo:Ẹ̀kùàdọ̀r
zh-yue:厄瓜多爾
diq:Ekwador
zea:Ecuador
bat-smg:Ekvaduors
zh:厄瓜多尔

England


England (på engelsk uttalt ) (gammelengelsk: ''Englaland'', mellomengelsk: ''Engelond'') er det største og mest folkerike konstituerende landet i Storbritannia. Landets innbyggere utgjør mer enn 83&nbsp;% av den totale befolkningen i Storbritannia, mens Englands fastland utgjør det meste av de sørlige to tredjedelene av Storbritannia (øy) og deler landegrenser med Skottland i nord og Wales i vest. Andre steder grenser England til Nordsjøen, Irskesjøen, Det keltiske havet, Bristolkanalen og Den engelske kanal.
England ble en samlet stat i år 927 og har sitt navn fra anglerne, en av de Germanerne stammene som bosatte seg der under det 5. og 6. århundre. Englands hovedstad er London, det største bymessige området i Storbritannia, og det største byområdet i Den europeiske union ved de fleste defineringer.
England har hatt en betydelig kulturell og rettslig påvirkning på verden. Det er opprinnelseslandet til språket engelsk og Den engelske kirke, og engelsk lov former grunnlaget for rettssystemene i mange land; i tillegg var London sentrum for Det britiske imperiet, og landet var fødestedet for Den industrielle revolusjonen.
England var det første landet i verden som ble Industrialisering.
England er hjemmet for Det kongelige vitenskapelige selskap som la grunnlaget for moderne eksperimentell vitenskap. England var verdens første moderne Parlamentarisme og følgelig har mange konstitusjonelle, regjerings- og rettslige nyskapninger som har hatt sin opprinnelse i England blitt adoptert av andre nasjoner.
Kongeriket England var en separat stat, medregnet Fyrstedømmet Wales, inntil 1. mai 1707, da Acts of Union 1707 resulterte i en politisk union med kongeriket Skottland for å opprette kongeriket Storbritannia.

Etymologi og bruk


England har fått sitt navn etter anglerne. Den største av de Germanerne som bosatte seg i England i det 5. og 6. århundre, og som man tror har sin opprinnelse fra halvøya Angeln, som i dag er Danmark og Tyskland. (Den videre etymologien til stammens navn er fortsatt usikker, selv om en populær teori sier at man ikke trenger å lete lengre enn til selve ordet ''Vinkel'', og referer da til en fiskekrokformet region i Holstein.)
Anglernes navn hadde flere forskjellige stavemåter. Den tidligste kjente referansen til dette folket er under den latiniserte versjonen ''Anglii'' brukt av Tacitus i kapittel 40 i hans bok ''Germania (Tacitus)'', skrevet rundt år 98 e.Kr. Han gir ingen presis indikasjon på deres geografiske posisjon innenfor Germania, men slår fast at de – sammen med seks andre stammer – tilba en gudinne kalt Nerthus, hvis helligdom var plassert på «en øy ute i havet».
Historikeren Beda den ærverdige fra tidlig i det 8. århundre referer til engelskmennene som ''Angelfolc'' (på engelsk) eller ''Angli'' (på latin) i hans hovedverk ''Historia ecclesiastica gentis Anglorum''.
Ifølge ''Oxford English Dictionary'' er den første kjente bruken av «England» når man refererte til den sørlige delen av Storbritannia (øy) i 879, og med den moderne stavemåten først i 1538.
Ordet «England» er ofte hverdagslig – og feilaktig – brukt for å henvise til Storbritannia (øy) eller Storbritannia i sin helhet. Det er mange eksempler på denne bruken gjennom historien hvor henvisninger til England faktisk var tenkt å omfatte Skottland og Wales også. Betegnelsen brukes rundt om i hele verden og selv av engelskmenn; bruken er problematisk og fører til forargelse mange steder i Storbritannia.
England er offisielt definert som «emne for enhver alterasjon av grenser under del IV av Kommuneloven 1972, området som består av fylker etablert av seksjon 1 av loven, Stor-London og Scillyøyene».

Administrativ inndeling


Historisk sett utgjør grevskapene (counties) det regionale nivået i England. Disse utviklet seg fra gamle politiske enheter fra før Englands samling, slik som kongerikene Sussex og Kent, eller fra middelalderlige enheter som hertugdømmene Lancashire og Cornwall. Mange grevskap hadde en grevskapsby (county town), og fikk navn etter denne (f.eks. Nottinghamshire etter Nottingham).
Etter den industrielle revolusjon med påfølgende urbanisering ble det et stadig større sprik mellom de gamle grevskapsgrensene og bosettingsmønsteret, og det har vært nødvendig med en rekke justeringer og lokalforvaltningsreformer. Den siste reformen på 1990-tallet har gitt en inndeling i mer funksjonelle administrativt grevskap sentrert rundt større byer (som f.eks. Greater Manchester). I tillegg til de 6 metropolitan counties er områder uten et større sentralsted inndelt i 34 ''non-metropolitan'' eller ''shire counties''. De gamle grevskapene er beholdt som Seremonielt grevskap (England).
Grevskapene – både metropolitan og non-metropolitan – er igjen delt i Distrikt (England) (''metropolitan districts'' og ''non-metropolitan districts''). En helt ny forvaltningsenhet fra 1990-tallet er de 41 Enhetlig myndighet. Det er distrikter som har fått samme administrative status som grevskaper.
På det laveste nivået i lokalforvaltningen finner en verdslig sogn (''civil parishes''). Disse finnes likevel ikke overalt. London og flere andre byer har ikke verdslige sogn.
England har også fått en helt ny inndeling på et høyere nivå enn grevskapene, i og med de ni Englands regioner. Disse har ikke folkevalgte forsamlinger som grevskapene, men koordinerer visse lokalforvaltningsfunksjoner over større områder. Regionene er også valgkretser for valg til Europaparlamentet. Et unntak er regionen Stor-London (''Greater London''), som både har en egen folkevalgt forsamling (Greater London Authority) og en direktevalgt ordfører (Mayor of London). De 32 Londons bydeler og Corporation of London utgjør lokalnivået i hovedstadsregionen.
Fil:England administrative divisions since 1995.svg

Se også


Englands historie
England og Wales
Storbritannia
Nord-Irland

Referanser


Kategori:England
Kategori:Storbritannia
ace:Inggréh
af:Engeland
ak:Ngyiresi
als:England
am:ኢንግላንድ
ang:Englaland
ar:إنجلترا
an:Anglaterra
roa-rup:Anglia
ast:Inglaterra
gn:Ingyaterra
az:İngiltərə
bn:ইংল্যান্ড
zh-min-nan:Eng-tē
be:Англія
be-x-old:Ангельшчына
bg:Англия
bar:England
bs:Engleska
br:Bro-Saoz
ca:Anglaterra
cv:Англи
ceb:Inglatera
cs:Anglie
cbk-zam:Inglatera
cy:Lloegr
da:England
de:England
dv:އިނގިރޭސިވިލާތް
dsb:Engelska
et:Inglismaa
el:Αγγλία
en:England
es:Inglaterra
eo:Anglio
ext:Ingalaterra
eu:Ingalaterra
fa:انگلستان
fo:Ongland
fr:Angleterre
fy:Ingelân
fur:Anglie
ga:Sasana
gv:Sostyn
gd:Sasainn
gl:Inglaterra - England
xal:Инглишин Таңһч
ko:잉글랜드
hy:Անգլիա
hi:इंग्लैण्ड
hsb:Jendźelska
hr:Engleska
io:Anglia
ilo:Inglatera
id:Inggris
ia:Anglaterra
ie:Anglia
os:Англис
xh:INgesi
zu:INgilandi
is:England
it:Inghilterra
he:אנגליה
jv:Inggris
pam:Inglaterra
ka:ინგლისი
kk:Англия
kw:Pow Sows
sw:Uingereza
ht:Angletè
ku:Îngilistan
ky:Англия
lo:ປະເທດອັງກິດ
la:Anglia
lv:Anglija
lb:England
lt:Anglija
lij:Inghiltæra
li:Ingeland
ln:Ingɛlandi
lmo:Inghiltèra
hu:Anglia
mk:Англија
ml:ഇംഗ്ലണ്ട്
mt:Ingilterra
mi:Ingarangi
mr:इंग्लंड
xmf:ინგლისი
arz:انجلترا
ms:England
cdo:Ĭng-gáik-làng
mn:Англи
my:အင်္ဂလန်နိုင်ငံ
nah:Inglatlālpan
nl:Engeland
nds-nl:Engelaand (regio)
ne:इङ्गल्याण्ड
ja:イングランド
nap:Ngreterra
ce:Ингалс
pih:Ingland
nn:England
nrm:Angliétèrre
oc:Anglatèrra
uz:Angliya
pnb:انگلستان
pap:Inglatera
km:អង់គ្លេស
pcd:Ingueltière
pms:Anghiltèra
tpi:Inglan
nds:England
pl:Anglia
pt:Inglaterra
kaa:Angliya
ro:Anglia
rm:Engalterra
qu:Inlatirra
ru:Англия
se:Englánda
sa:इङ्ग्लेण्डदेशः
sc:Inghilterra
sco:Ingland
stq:Änglound
st:Engelane
sq:Anglia
scn:Nglaterra
simple:England
ss:Ngilandi
sk:Anglicko
sl:Anglija
szl:Yngland
so:Ingiriiska
ckb:ئینگلستان
sr:Енглеска
sh:Engleska
su:Inggris
fi:Englanti
sv:England
tl:Inglatera
ta:இங்கிலாந்து
tt:Англия
te:ఇంగ్లాండు
tet:Inglaterra
th:ประเทศอังกฤษ
tg:Англия
to:ʻIngilani
tr:İngiltere
uk:Англія
ur:انگلستان
vec:Inghiltera
vep:Anglii
vi:Anh
vo:Linglän
fiu-vro:Inglüsmaa
zh-classical:英格蘭
vls:Iengeland
war:Inglaterra
wuu:英格兰
ts:England
yi:ענגלאנד
yo:Ilẹ̀gẹ̀ẹ́sì
zh-yue:英倫
zea:Iengeland
bat-smg:Onglėjė
zh:英格兰

Esbjerg


Fil:Esbjerg Torvet.jpg
Esbjerg er en by i Ribe amt på vestkysten av Jylland i Danmark. Esbjerg er Danmarks femte største by med 71&nbsp;025 innbyggere (2009). Byen har tidligere vært Danmarks største fiskerihavn.

Historie


Den ble grunnlagt etter lovvedtak av 24. april 1868, ettersom det var behov for en havn i området. Byggingen startet i 1873, og havneanlegget og en del andre viktige bygninger sto ferdig i 1878. Frem til 1885 ble det bygget nesten bare små bolighus for havnearbeidere, fiskere og håndverkere, men deretter kom en periode frem til 1910 hvor det ble reist en rekke større hus som i dag preger sentrum. Dette skjedde som en følge av økt industri- og handelsvirksomhet, ettersom næringsdrivende ble tiltrukket av den store aktiviteten i havnen. Fra 1910 begynte arbeiderforeningene å bygge større hus med flere boenheter, og fra 1920 kom de første villaene. Den neste fasen begynte omkring 1930 med billige boliger for å unngå sosial nød. Siste fase av byggeaktivitet startet etter 1950, da større området ble lagt ut for boligbygging.
Fil:Esbjerg HarbourfromWatertower.jpg
Havnen er stadig drivkraften i Esbjerg, hvor offshoreaktivitetene er det største næringsområdet. Foruten dette fungerer Esbjerg som utskipningshavn for vindmøllene til Elsams vindmøllepark på Horns Rev.
Området rundt Esbjerg er sterkt preget av turisme, spesielt i Blåvandshuk og Blaabjerg kommuner og på Fanø. Dette kommer også byen tilgode, ettersom den er et naturlig sted å reise til for de mange ferierende. Det er et nettverk av gågater med stor aktivitet, og det er svært mange kulturarrangementer i byen.

Utdannelse


Esbjerg har to universiteter:
Syddansk Universitet Esbjerg
Aalborg Universitet Esbjerg
Utover disse finnes der følgende skoler og utdannelsesinstitusjoner:
EUC Vest
VUC Esbjerg
Vestjysk Musikkonservatorium
Danmarks Pædagogiske Universitet
Den Sociale Højskole i Esbjerg
Ergoterapeutuddannelsen og Fysioterapeutuddannelsen i Esbjerg
Esbjerg Gymnasium og HF
Esbjerg Handelsskole
Esbjerg Statsskole
Maritimt Uddannelsescenter Vest
Ribe Amts Sygeplejeskole
Seminariet i Esbjerg
Sløjdhøjskolen i Esbjerg
Teknisk Akademi - Esbjerg
CVU Vest
Esbjerg Business Academy
Social- og Sundhedsskolen i Ribe Amt

Erhverv


Av store virksomheter som er beliggende i Esbjerg, er Vestfrost, Blue Water, Esbjerg Offscore Service, 999 (selskap) samt mange andre.

Kultur


Esbjerg Børne- og Ungdomsteater
Esbjerg Ensemble
Esbjerg Festuge
Musikhuset Esbjerg
Tobakken
Vestjysk Musikkonservatorium
Ungdomskulturhuset Konfus

Severdigheter


Blant de viktigste severdighetene er:
Fil:Esbjerg WaterTower.jpg
Boktrykmuseet i Esbjerg &ndash; håndsetteri, settemaskiner og trykkemaskiner
Esbjerg Kunstmuseum &ndash; moderne dansk kunst fra 1920 til i dag
Esbjerg Museum &ndash; oldstidsutstilling og permanent særutstilling om rav
Fiskeri- og Søfartsmuseeet &ndash; utstilling om havfiske, utendørsmuseum med rekonstruert havneområde, saltvannsakvarium med selbasseng, tysk kommandobunker fra andre verdenskrig
Jerne kirke &ndash; middelalderkirke, opprinnelig landsbykirke men nå inne i byen
Krigskirkegården &ndash; alliert og tysk krigskirkegård fra andre verdenskrig
St. Nikolaj kirke, Esbjerg &ndash; katolsk fra 1969 med særegen arkitektur
Vandtårnet &ndash; byens gamle vanntårn fra 1897 med god utsikt fra toppen og varierende utstillinger

Vennskapsbyer


Szczecin
Eskilstuna
Stavanger
Jyväskylä
Maniitsoq
Suzhou
Fjardabyggd

Eksterne lenker


Offisiell hjemmeside: http://www.esbjerg.dk
Kategori:Esbjerg
Kategori:Befolkede områder etablert i 1868
Kategori:1868 i Danmark
ast:Esbjerg
bg:Есбер
br:Esbjerg
ca:Esbjerg
cy:Esbjerg
da:Esbjerg
de:Esbjerg
et:Esbjerg
en:Esbjerg
es:Esbjerg
eo:Esbjerg
eu:Esbjerg
fa:اسبیرگ
fo:Esbjerg kommuna
fr:Esbjerg
ko:에스비에르
hr:Esbjerg
id:Esbjerg
os:Эсбьерг
is:Esbjerg
it:Esbjerg
kl:Esbjerg
ka:ესბიერი
csb:Esbjerg
sw:Esbjerg
lv:Esbjerga
lt:Esbjergas
lmo:Esbjerg
hu:Esbjerg
mi:Esbjerg
mk:Есберг
nl:Esbjerg (stad)
ja:エスビャウ
frr:Esbjerg
nn:Esbjerg
pnb:اسبجرگ
pl:Esbjerg
pt:Esbjerg
ro:Esbjerg
ru:Эсбьерг
simple:Esbjerg
sr:Есбјерг
fi:Esbjerg
sv:Esbjerg
th:เอสบีเยร์
vi:Esbjerg
vo:Esbjerg
zh:埃斯比约

Examen philosophicum


Examen philosophicum (forkortet ex. phil., også kalt «filosofikum» eller «forberedende (prøver)») er en universitetseksamen i filosofi som ble innført i Danmark-Norge, dvs. ved Københavns Universitet (det eneste universitetet i tvillingriket), i 1675. Ordningen ble avskaffet i Danmark i 1971, men finnes fortsatt i Norge, selv om omfanget av eksamenen nå er sterkt redusert (mens det tidligere kunne være på tre hele semestre, er det nå på en tredjedels semester, dvs. en niendedel). Filosofikum er et «dannelsesfag» som tas før man påbegynner sine spesialiserte studier. Tidligere førte eksamenen frem til graden cand. phil. eller cand. philos. (ikke å forveksle med cand. philol.).

Norge


I Norge har eksamenen eksistert kontinuerlig siden 1675, og ble fra 1811 videreført ved Det Kongelige Frederiks Universitet, som fulgte de ordninger som gjaldt ved Københavns Universitet. Studiet var på to eller tre semestre, vanligvis to semestre. Man ble prøvet i fag som filosofi, matematikk, astronomi, naturfag, latin, gresk, historie og, for teologer, hebraisk. I 1845 ble latin, gresk og historie byttet ut med bl.a. fysikk og kjemi, og i 1875 ble filosofi det eneste obligatoriske faget.
Fra 1903 til 1967 het prøven i Norge Forberedende prøve i filosofi, men man gikk da tilbake til betegnelsen examen philosophicum.
Omfanget av ex. phil. har blitt redusert flere ganger. I 1960-årene var også logikk og psykologi med. Disse fagene hadde egne bøker og egne forelesere. Vektingen var da som for et helt semester, og en del studenter valgte å lese andre fag i tillegg. Vektingen er nå gått ned til dagens 10 studiepoeng (7,5 poeng på NTNU), dvs. en tredjedel av et semester (i tillegg kommer ex.fac. (se under) på 10 studiepoeng).

Innhold i dag


Emnet består av en kort og konsentrert innføring i filosofi, og gir et overblikk over herskende retninger innen filosofien, samt historiske overblikk over disse.
Delemner som inngår er filosofihistorie, vitenskapsfilosofi og etikk. I tillegg til ex. phil. må de fleste studenter ta examen facultatum (ex. fac.). Examen facultatum er fagspesifikk.
Ex. phil har vært gjenstand for noe kontrovers innenfor akademiske kretser. Det har blitt diskutert om emnet bør fortsette å være obligatorisk, slik det er i mange studier i dag, samt om det har faglig relevans i forhold til disse studiene. Denne debatten blomstret opp igjen da dannelsesutvalget leverte sin rapport høsten 2009. Tilhengerne mener at det aldri har vært så stort behov for grunnleggende kunnskaper i filosofi og vitenskap som i dag, mens motstanderne mener at denne type kunnskap fanges godt nok opp av fagstudiene.
Siden faget ex.phil. er blitt kuttet så mange ganger, har enkelte hevdet at det nå er blitt så komprimert at undervisningen og pensum blir for overfladisk. Enkelte påstår sågar at noen studenter bare leser repetisjonshefter og bruker forskjellige nettsider for å komme seg gjennom faget.
Kategori:Studier
Kategori:Filosofi
Kategori:Etableringer i 1675
Kategori:Latinske ord og uttrykk
da:Filosofikum
en:Examen philosophicum
nl:Philosophicum
sv:Examen philosophicum

Elektromagnetiske bølger

#redirect Elektromagnetisk stråling

Euphausia superba

Antarktisk krill

Euro


Euro (symbol: € – valutakode: EUR) er den Den europeiske unions (EU) myntenhet. Den er hittil kommet til anvendelse i sytten av Unionens 27 medlemsland (kjent som ''Eurosonen'' el. ''Euro-området''), samt i fire mikrostater og i noen andre land og områder. Én euro tilsvarer hundre cent.
De tolv første nasjonale valutaer som skulle erstattes av euroen fikk sine respektive valutakurser fastsatt i forhold til fellesvalutaen på høsten i 1998. Euro ble introdusert som elektronisk valuta den 1. januar 1999, og den 1. januar 2002 som fysisk betalingsenhet. Av EUs 15 første medlemsland er det i dag kun Sverige, Danmark og Storbritannia som har unnlatt å innføre fellesvalutaen. Med unntak av de to sistnevnte er samtlige av EUs medlemsstater, gjennom deres tilslutning i Unionens traktater, pliktig til å erstatte sine lokale nasjonale med euro når muligheten byr seg og visse økonomiske krav er oppfylt.
Den europeiske sentralbank (ESB), med sitt hovedsete i Frankfurt am Main, styrer utstedelsen av mynter og kontanter, og er bla. ansvarlig for euroens rentefastsettelse.

Eurosonen


Euro er primært valuta i eurosonen som består av 17 EU-land.
Fil:EURO-Symbol.jpg.]]
Euro er også offisiell valuta i seks stater og ett område utenfor EU. Tre av disse preger euromynter, men ikke euro-sedler, ettersom de ikke offisielt er en del av eurosonen. Euro benyttes også i et område tilhørende et EU-land som ellers ikke benytter euro.

Danmark, Storbritannia og Sverige


Da Maastricht-traktaten trådte i kraft den 1. november 1993 ble Danmark og Storbritannia foreløbig stående utenfor eurosonen. Sverige forpliktet seg i Maastricht-traktaten å innføre euro, men ved folkeavstemningen i 2003 ble det et flertall (56 %) mot å innføre euro i Sverige.
Danmark ble medlem av ERM-2 (og dermed ØMU) den 1. januar 1999, men har ingen offisiell tidsplan om innføring av euro. Det er flertall for innføring av euro i opinionsundersøkelser i Danmark. Det har vært tale om å holde ny folkeavstemning, men dette har ikke blitt noe av.

Språklige konvensjoner


I flere europeiske land har det oppstått språklige spørsmål rundt bruken av ordet euro. For eksempel, i Irland har det blitt vanlig med bruk av euro som flertallsform istedet for euros som vil være det naturlige valget på engelsk.
På gresk brukes formen ευρώ (evró) med omega og ikke omikron, først og fremst av etymologiske grunner for å markere ordets opprinnelse i det greske Europa (mytologi). Følgelig brukes også formen ευρώ (evró) i flertall, og ikke ευρά (evrá) som ville ha vært naturlig hvis ordet var stavet med omikron.
Under utformingen av Lisboa-traktatens endelige tekst i oktober 2007 fikk Bulgaria gjennomslag for at landets kyrilliske skrivemåte av navnet euro skulle være евро (uttales ''evro''), mens ECB ville bruke еуро.
I 1996 fattet Språkrådet et vedtak om korrekt bøyning av ordet euro:
: ''en euro – euroen – flere euro – euroene''
Se den engelske artikkelen :en:Linguistic issues concerning the euro.

Mynter og sedler

Mynter


Euro-myntenes forside er identisk i eurosonen.
Baksiden er ulik for hvert land. Det finnes pr. 2009 19 land som preger mynter.
Noen mynter har årstallene 1999, 2000 og 2001. Myntene ble satt i sirkulasjon i 2002, men pregningen begynte i 1999 da euro ble en elektronisk myntenhet.
I 2007 ble myntenes forside forandret til å vise et kart over hele Europa, mens de i perioden 1999–2006 bare avbildet medlemslandene.
Euromyntene finnes i valørene 1 cent, 2 cent, 5 cent, 10 cent, 20 cent, 50 cent, €1 og €2.

Sedler


Eurosedlenes forside og bakside er identisk i eurosonen. Det er kun sedlenes serienummer som forteller hvilken europeisk stat de er trykt i.
Sedlene finnes i valørene €5, €10, €20, €50, €100, €200 og €500.
<gallery>
Fil:5 Euro.Recto.png|€5
Fil:10 Euro.Recto.png|€10
Fil:20 Euro.Recto.png|€20
Fil:50 Euro.Recto.png|€50
Fil:100 Euro.Recto.png|€100
Fil:200 Euro.Recto.png|€200
Fil:500 Euro.Recto.png|€500
</gallery>

Historie


Fil:Euro symbol.svg

ECU og ERM (1979)


ERM ''(European Exchange Rate Mechanism)'' var et økonomisk system som ble introdusert i EF den 13. mars 1979, for å redusere kurs-svigningene mellom valutaene i EF, og oppnå monetær stabilitet i Europa.
Dette var begynnelsen på en felles-europeisk valuta.
EF opprettet regne- og valutaenheten ECU ''(European Currency Unit)'' som et gjennomsnitt av verdien til ulike europeiske valutaer. ECU ble aldri satt i sirkulasjon som valuta, men dens verdi fungerte som en målestokk. Det ble satt en grense for den lovlige inflasjon i medlemsstatenes valutaer i forhold til verdien av ECU.
Den 1. januar 1999 ble ECU erstattet med Euro i forholdet 1:1. ERM ble samtidig avskaffet.

Den økonomiske og monetære union (ØMU)


Under EF-toppmøtet i Hannover den 27. juni og 28. juni 1988 ble det fremhevet at den europeiske enhetsakten hadde erklært en økonomisk og monetær union i EU som en fremtidig målsetning. Blant annet tok Tysklands Forbundskansler Helmut Kohl og Frankrikes president François Mitterrand til orde for innføringen av en felles europeisk valuta.
EF-toppmøtet i juni 1989 i Madrid nedsatte en komité, ledet av Jacques Delors, som skulle foreslå en plan for gjennomføringen av den økonomiske og monetære union (ØMU).
«Delors-rapporten» (9. desember 1989) foreslo tre etapper i gjennomføringen av ØMU. Første etappe ble Maastricht-traktaten. Tredje etappe var å sette myntenheten i sirkulasjon.

Maastricht-traktaten (1990−1993)


I 1990 innledet EFs medlemsland forhandlingene om utformingen av Maastricht-traktaten. Forhandlingene om ØMU begynte den 13. desember 1990.
Den 7. februar 1992 ble ØMU en formell målsetning i EU gjennom signeringen av Maastricht-traktaten. Traktaten fastsatte økonomiske konvergenskriterier for inflasjon, offentlige finanser, renter og valutakurser. Da Maastricht-traktaten trådte i kraft den 1. november 1993, var første fase av ØMU avsluttet.
I Maastricht-traktaten ble Danmark og Storbritannia foreløbig stående utenfor ØMU. Danmark ble medlem av ERM-2, og dermed ØMU, den 1. januar 1999, men har ingen tidsplan om innføring av euro.

Det økonomiske monetære institutt (1994)


Opprettelsen av Det økonomiske monetære institutt den 1. januar 1994 innledet andre fase av ØMU. Dette var forløperen til den europeiske sentralbanken. Dens oppgave var å koordinere samarbeidet mellom nasjonalbankene i de 11 første landene som skulle innføre euro. Den planla også utformingen av de enkelte euro-landenes mynter og sedler.
Den 16. desember 1995 ble det besluttet at navnet på den nye myntenheten skulle bli euro (€), og at 1 € = 100 cent. Samme dag ble varigheten av overgangsordningene mellom nasjonal valuta og euro fastsatt.
Euroens symbol ble presentert av Europakommisjonen den 12. desember 1996. Det er inspirert av den greske bokstaven epsilon og symboliserer første bokstav i navnet Europa. De to parallelle linjene symboliserer myntenhetens stabilitet.

Stabilitetspakten og ERM-2 (1997)


Den 16. juni og 17. juni 1997 vedtok Det europeiske råd i Amsterdam Stabilitetspakten. Den fastsatte følgende konvergenskriterier til landene som skulle bli med i eurosamarbeidet: Lav inflasjon, stabil valutakurs og et rentenivå ikke mye høyere enn gjennomsnittet. Land med større underskudd på sine statsbudsjett enn 3 prosent av bruttonasjonalprodukt (BNP), eller større statsgjeld enn 60 prosent av BNP, fikk heller ikke lov til å være med på samarbeidet, i utgangspunktet, vel å merke.
Det europeiske råd opprettet også kurs-samarbeidet ERM-2 ''(European Exchange Rate Mechanism-2)'', som sikrer stabilitet mellom euro og nasjonale myntenheter i land som planlegger innføring av euro.

Den europeiske sentralbanken (1998) og vekslingskurser 1998−2008


Fil:La2-euro.jpg i Frankfurt am Main]]
Den europeiske sentralbanken ble opprettet den 1. juni 1998 i Frankfurt am Main, og avsluttet 2. etappe av ØMU. Den 31. desember 1998 hadde 1 euro (€) følgende vekslingskurser i 11 deltagerland:
Etterhvert som flere land erstattet nasjonale myntenheter med euro, ble følgende kurser definert av Den europeiske sentralbanken:

EU-land som er tilknyttet ERM-2


3 EU-land har knyttet sine valutaer til euro gjennom valuta-samarbeidet ERM-2.
For å bli en del av eurosonen må et land ha vært tilknyttet ERM-2 i minst to år.

Kandidater til ERM-2


5 EU-land venter på å bli tilknyttet ERM-2. Storbritannia og Sverige er de eneste medlemmene av EU som ennå ikke har planer om å tilknyttes ERM-2.

Innføringen av euro (1999−2009)


Fil:European union emu map.png
7 andre EU-land forventes å erstatte dagens lokale, nasjonale valutaer med euro i henhold til følgende tidsplan:
1. januar 2012: Litauen, Bulgaria,<ref></ref> Polen, Tsjekkia og Ungarn
1. januar 2014: Latvia og Romania

Valutareserver


Som valutareserve er Euro verdens nest mest benyttede valuta. I 2008 utgjorde Euro 26,5% av verdens totale valutareserver.

Euro i verden


Fil:DOLLAR AND EURO IN THE WORLD.svg og Euro i verden:
]]
Euro er etterhvert blitt en utfordrer til Amerikansk dollar utenfor Europa som foretrukket valuta. I deler av Karibia og arabiske land, er den lokale valuta låst i forhold til verdien av Amerikansk dollar. Flere land i Afrika har istedet valgt å låse verdien av sine valutaer til Euro.

Referanser

Se også


Eurosedler
Euromynter
Valuta
Valutakurs
Verdensvaluta
Betalingssystem
Kategori:Euro
Kategori:Karlsprisen
Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha
kbd:Еуро
af:Euro
als:Euro
am:ዩሮ
ar:يورو
an:Euro
arc:ܐܘܪܘ
frp:Erô
ast:Euru
gn:Euro
az:Avro
bn:ইউরো
zh-min-nan:Euro
be:Еўра
be-x-old:Эўра
bg:Евро
bar:Euro
bs:Euro
br:Euro
ca:Euro
cv:Евро
cs:Euro
co:Euru
cy:Ewro
da:Euro
pdc:Euro
de:Euro
et:Euro
el:Ευρώ
en:Euro
es:Euro
eo:Eŭro
ext:Euru
eu:Euro
fa:یورو
hif:Euro
fo:Evra
fr:Euro
fy:Euro
fur:Euro
ga:Euro
gv:Euro
gag:Euro
gd:Euro
gl:Euro
gan:歐元
got:𐌰𐌹𐍅𐍂𐍉
ko:유로
hy:Եւրօ
hi:यूरो
hsb:Euro
hr:Euro
io:Euro
ilo:Euro
bpy:ইউরো
id:Euro
ia:Euro
ie:Euro
os:Евро
zu:Euro
is:Evra
it:Euro
he:אירו
jv:Euro
kn:ಯುರೋ
krc:Евро
ka:ევრო
kk:Еуро
kw:Euro
sw:Euro
kv:Евро
ku:Euro
ky:Эвро
lad:Euro
lez:Евро
ltg:Eura
la:Euro
lv:Eiro
lb:Euro
lt:Euras
lij:Euro
li:Euro
ln:Euro
jbo:ronru'u
lmo:Euro
hu:Euró
mk:Евро
mg:Euro
ml:യൂറോ
mt:Ewro
mi:Euro
mr:युरो
arz:يورو
ms:Euro
mwl:Ouro (moneda)
mn:Евро
my:ယူရို
nah:Euro
nl:Euro
nds-nl:Uro
ne:युरो
new:युरो
ja:ユーロ
nap:Euro
frr:Euro
nn:Euro
nrm:Étchu
nov:Euro
oc:Èuro
uz:Yevro
pnb:یورو
pap:Euro
pms:Euro
tpi:Euro
nds:Euro
pl:Euro
pt:Euro
crh:Avro
ksh:Euro
ro:Euro
rm:Euro
qu:Iwru
rue:Евро
ru:Евро
sah:Эуро
se:Euro
sco:Euro
stq:Euro (Jäild)
st:Euro
nso:Euro
sq:Euro
scn:Euru
simple:Euro
sk:Euro
sl:Evro
cu:Єѵрѡ
szl:Ojro
so:Euro
ckb:یۆرۆ
sr:Евро
sh:Euro
fi:Euro
sv:Euro
tl:Euro
ta:ஐரோ
roa-tara:Euro
tt:Евро
te:యూరో
th:ยูโร
tg:Евро
chr:ᏳᎳᏈ ᎠᏕᎳ
tr:Euro
uk:Євро
ur:یورو
ug:ياۋرۇ
vec:Euro
vep:Evro
vi:Euro
fiu-vro:Õuro
wa:Motî:euro
war:Euro
wuu:欧元
yi:איירא
yo:Euro
zh-yue:歐羅
diq:Euro
bat-smg:Eurs
zh:欧元

Etikk

Etikk (fra gresk ''ethos'', sedelighet) eller moralfilosofi er den delen av filosofien som søker å besvare spørsmål som «hva er godt», «hva er det rette», «hvordan bør man oppføre seg».
Etikk er den norm som et individs vilje legger til grunn for sine ord og handlinger. Et individs etikk kan være basert på anvendelse av individets rett til selvbestemmelse eller ha et tillært religiøst eller filosofisk grunnlag: læren om rett og galt. Det finnes ulike etiske teorier som vektlegger ulike ting når «det som er rett» skal bedømmes. Etikken deles grovt sett inn i tre deler: metaetikk, normativ etikk og anvendt etikk.

Norsk etikk


Tradisjonell norsk etikk tar utgangspunkt i beskyttelsen av individets rett til fri selvbestemmelse og bygger på tre grunnsetninger: 1. Bare levende vesener kan ha rettigheter, ethvert individ har sin arts fulle og udelte rettigheter. 2. Bare mennesker kan ha plikter, ethvert individ har de plikter han eller hun har påtatt seg ved løfte eller avtale eller pådratt seg ved seksuelt samkvem eller skadegjørende handling. 3. Dersom intet levende vesen føler seg krenket, er ingen skade skjedd.

Metaetikk


Fil:Busto di Aristotele conservato a Palazzo Altaemps, Roma. Foto di Giovanni Dall'Orto.jpg var en viktig metaetiker. Med moderne filosofisk begrepsbruk vil han omtales som en kognitivist]]
Metaetikk (gresk: «over» eller «etter» etikken) handler om grunnleggende etiske teorier. Her spør man seg om etikken skal være objektiv eller subjektiv, om man skal legge fornuft eller følelse til grunn for etikken, og hvordan etiske utsagn skal begrunnes.
Metaetikken deles vanligvis inn på to måter: non-kognitivisme versus kognitivisme og relativ moral versus absolutt moral.

Non-kognitivisme


Non-kognitivister vil hevde at vurderinger (eller holdninger) ligger til grunn for en moralsk dom. De setter et skille mellom faktaspørsmål og verdispørsmål. Faktaspørsmål kan bare beskrives deskriptivt og konstaterende, men vurderinger kan ikke beskrives deskriptivt, men normativt. Når en non-kognitivist hevder at fakta og verdier er svært ulike, mener man å si noe om det logiske forholdet mellom utsagn om fakta (deskriptive utsagn) og utsagn om verdier (normative utsagn). Man kan slutte fra ett eller flere deskriptive utsagn til andre deskriptive utsagn, men man kan ikke slutte fra ett eller flere deskriptive utsagn til normative utsagn.
Non-kogntitivisme har to kjennetegn:
# Faktaspørsmål er vesensforskjellig fra spørsmål som har med vurderinger av verdier å gjøre.
# Å felle en moralsk dom er å gjøre en vurdering, mer presist: det er å uttrykke en følelse eller en holdning.

Kognitivisme


Kognitivister (også kalt moralske realister) mener at gode eller riktige handlinger er ensbetydende med moralske sannheter. Moralske utsagn vil kunne avgjøres ved hjelp av fornuften. Klassiske kognetivister er Platon og Aristoteles, i nyere tid er Immanuel Kant et eksempel på en kognitivist.

Relativ moral


Relativistisk moral går ut på at en handling ikke kan være rett eller gal, dette må ses relativt til en mengde verdier. Det vil heller ikke finnes et allmenngyldig sett verdier, hvilke verdier man vil tro på er opp til enkeltpersonen selv. En handling kan altså være god for én person, men ikke god for en annen.

Absolutt moral


En person som forfekter absolutt moral vil hevde at en handling kan være rett eller gal og at den relateres til et sett verdier.

Normativ etikk


Den normative etikken har som oppgave å formulere grunnleggende moralske prinsipper. Moderne normativ etikk er delt inn i trehoveddeler: konsekvensetikk, pliktetikk og dydsetikk.

Konsekvensetikk


Konsekvensetikken, eller konsekvensialismen fokuserer på konsekvensene av en handling. Strategier og handlingsvalg må vurderes ut fra de konsekvenser de respektive valg gir. Subjektiv konsekvensialisme vurderer antatt konsekvens. Objektiv konsekvensialisme vurderer antatt konsekvens og faktiske hendelser. En konsekvensetiker kan derfor mene at å lyve kan være riktig fordi konsekvensene av den konkrete handlingen må vurderes ut i fra hver enkelt situasjon.
Konsekvensialismen hevder at moralske plikter i siste instans bestemmes av de ikke-moralske verdiene til våre handlingers konsekvenser. Mange konsekvensialister mener at lyst og smerte er de ikke-moralske verdiene som i siste instans begrunner alle våre moralske plikter. De fleste moderne konsekvensialister er universelle konsekvensialister, det vil si at de tar hensyn til alle som berøres av en handling.
Konsekvensetikeren må prøve å forutsi konsekvensene av hver enkelt handling for å finne den rett eller gal. En av konsekvensetikkens svakheter er at ingen kan forutsi fremtiden, og man kan da i ettertid finne ut at man tok feil. Konsekvensetikken er resultatorientert og kan brukes i enhver situasjon, men problemet er hvem som bestemmer hvilke konsekvenser som er ønskelige eller ikke. En stor del av vurderingen blir overlatt til individet.
Fordi konsekvensetikken er resultatorientert og konsentrer seg om hver enkelt situasjon, bidrar den ikke til å utvikle etiske prinsipper slik at de kan brukes i fremtiden. Konsekvensetikken er altså ikke fremtidsrettet.

Utilitarisme


Fil:Jeremy_Bentham_by_Henry_William_Pickersgill_detail.jpg, utilitarismens far]]
Utilitarismen regnes som en del av konsekvensetikken utformet av Jeremy Bentham fra David Hume, og videreutviklet av blant andre den engelske filosofen John Stuart Mill, men man kan finne liknende tanker allerede i antikkens Hellas.
Utilitarismen er en universell konsekvensialisme hvor en handling er en moralsk plikt hvis den er det handlingsalternativ som, vurdert for alle berørte parter, fører til den største overvekten av ikke-moralske goder over dårlige konsekvenser, eller den minste overvekten av ikke-moralske dårlige over gode konsekvenser.
John Stuart Mill definerte utilitarismen som «den oppfatning som anerkjenner nytten eller prinsippet om den største lykke som moralens grunnlag, hevder at handlinger er riktige i den grad de bidrar til å fremme lykken, gale når tendensen er å frembringe det motsatte av lykke. Med lykke menes glede og frihet for smerte, med ulykke menes smerte og mangel på glede.» Klassisk utilitarisme tar utgangspunkt i at hvor rett/korrekt en handling er, er en funksjon av hvor mye godhet eller lykke det kommer ut av den (for samfunn eller menneskeheten).
Utilitarisme er en slags kollektiv hedonisme, hvor målet er å oppnå velvære for hele gruppen. Dens grunnleggende moralprinsipp uttrykker ikke altruisme, men velvilje der aktøren ikke regner seg selv som verken mer eller mindre enn noen annen person.
Man snakker også om negativ eller omvendt utilitarisme. Da er den mest riktige handlingen den handlingen som skaper minst ulykke, eller med John Stuart Mills ord; minst «smerte og mangel på glede».
Utilitarismen generelt er resultatorientert og legger opp til solidaritet mellom mennesker. På den annen side kan den føre til egoistiske handlinger, fordi det er opp til hvert individ å bestemme hvilke konsekvenser som er ønskelige.
Vi skiller mellom handlingsutilitarisme og regelutilitarisme. En handlingsutilitarist vil vurdere den totale summen av lykke i hvert enkelt handlingstilfelle. Hvis lykken øker har handlingen moralsk verdi. En regelutilitarist vil følge regler for hvilke handlinger som vanligvis skaper mest lykke. Hvis den totale lykken øker når handlingen blir allment praktisert, har handlingen moralsk verdi.
Handlingsutilitarismen medfører at man for eksempel kan straffe uskyldige personer, så lenge den totale velværen i samfunnet øker. De fleste vil mene at det er umoralsk å «rette baker for smed».
Regelutilitarismen er visjonær og idealistisk. Etikksystemet ønsker å finne frem til de korrekte prinsippene (de som fører til at den totale lykken øker) og holde seg til dem. Dette er en av de mest brukte etiske tenkemåtene.

Pliktetikk


Fil:Immanuel Kant 2.jpg var en typisk pliktetiker]]
Pliktetikken (deontologi) fokuserer på selve handlingen.
Pliktetikeren må ta utgangspunkt i moralske normer og prinsipper for å bedømme en handling og finne den rett eller gal. I pliktetikken går altså de moralske normene, reglene, foran. Det er ikke rom for å vurdere enkelte situasjoner. Godtar man én hvit løgn, godtar man i prinsippet alle løgner. Pliktetikken er skjematisk, men også idealistisk og kompromissløs.
De fleste situasjoner man skal vurdere pliktetisk vil medføre selvmotsigende plikter. Det er galt å lyve, men det er også galt å fortelle en morder sannheten om hvor hans offer befinner seg. Dette viser at pliktetikken kan være vanskelig, fordi det kan være vanskelig å bestemme pliktenes rangordning
En formulering av Immanuel Kants det kategoriske imperativ sier at mennesket ikke skal brukes ''utelukkende'' som et middel, men behandles som et mål i seg selv. Dette er et viktig prinsipp i pliktetikken. Pliktetikken kan bli firkantet og lite anvendelig. En stor svakhet er at den ikke passer i alle situasjoner.

Sinnelagsetikk


Sinnelagsetikk fokuserer på sinnelaget eller motivet som ligger bak handlingen. En handling er etisk god hvis den springer ut av et godt sinnelag, hvis den har et godt motiv. Det er den handlende personen som må ut i fra egne tanker, vilje, og følelser vurdere motivet. Normen i sinnelagsetikken hentes fra den handlende person og de kvaliteter han/hun besitter. Hele personen må inn i synsfeltet, med tanke, vilje og følelser.

Dydsetikk


Dydsetikken (eller dy''g''dsetikk) er en modifikasjon av sinnelagsetikken.
Ifølge dydsetikken er dydene mer grunnleggende enn plikter og konsekvenser. Ifølge Platon og Aristoteles er dydene det som får noe til å duge på best mulig måte. Menneskets moralske dyder er de holdninger og ferdigheter som setter oss i stand til å leve vårt liv på best mulig måte. Kjennetegnet på dydsetikk er at moralske dommer over karakteregenskaper er mer fundamentale enn moralske dommer over handlinger.
Nyaristotelisk dydsetikk tar utgangspunkt i det gode liv.
David Hume-inspirert dydsetikk mener at synet på den dydige (gode) personen er mer fundamentalt enn både synet på det gode liv og dommer over våre handlinger. Den vil ikke forsøke å begrunne synet på den dydige i en teori om det gode liv, men hevder at etikken rett og slett må legge til grunn det syn på den dydige person som allerede ligger nedfelt i moralen.
Kan også kalles for tilgivelsesetikk, et kjæresteforhold kan ofte kalles å være en del av sinnelagsetikken.

Anvendt etikk


Anvendt etikk er refleksjoner rundt hva som er rett og galt i forhold til en konkret sak, som for eksempel abort, kloning eller prostitusjon.

Deduktivisme


En deduktivist vil ta utgangspunkt i en normativ etisk teori (for eksempel utilitarismen), og utlede svaret på det konkrete etiske dilemmaet ut i fra denne teorien.
Teorien kalles også «den teoretisk-juridiske modellen». Den er «teoretisk» fordi modellen bedømmer teoriene ut fra deres logiske og teoretiske tilstrekkelighet, og «juridisk» fordi teoriene blir brukt til å avsi dommer i konkrete saker.

Kontekstualisme


Kontekstualisten vil ta utgangspunkt i sammenlignbare etiske problemer, og sammenligne disse problemene. Man avleder moralske prinsipper fra tidligere erfaringer, og bruker disse på nye problemstillinger.

Koherens


Denne modellen er en mellomting mellom deduktivisme og kontekstualisme, og legger vekt både på konsensus for de grunnleggende prinsipper og på erfaringer. Det typiske eksempelet på en etisk teori av denne typen er John Rawls teori om «den refleksive likevekten».

Andre etiske teorier

Hvem bør tjene på en handling: egoisme vs. altruisme


Et viktig etisk spørsmål, er hvem som bør tjene på en handling. Her finnes det to diametralt motsatte standpunkter: egoisme og altruisme (selvoppofrelse). Egoistisk etikk hevder at det er riktig at den som handler også tjener på handlingen, mens altruismen hevder at andre (enten det er samfunnet som helhet eller andre enkeltmennesker) bør tjene på handlingen. Disse to etiske doktrinene skiller seg fra hverandre ved at egoismen forfekter individets lykke som dets høyeste mål, mens altruismen anser det som et ideal å ofre sin egen lykke for andre. Buddha, Mor Teresa og Jesus trekkes gjerne frem som altruistiske idealer.

Referanser

Litteratur


Kategori:Etikk
Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha
af:Etiek
als:Ethik
ar:أخلاقيات
an:Etica
ast:Ética
az:Etika
bn:নীতিশাস্ত্র
zh-min-nan:Lûn-lí-ha̍k
ba:Этика
be:Этыка
be-x-old:Этыка
bg:Етика
bar:Ethik
bs:Etika
ca:Ètica
cs:Etika
cy:Moeseg
da:Moral
de:Ethik
et:Eetika
el:Ηθική
en:Ethics
es:Ética
eo:Etiko
eu:Etika
fa:فلسفه اخلاق
hif:Ethics
fr:Éthique
fy:Etyk
gl:Ética
gan:倫理學
ko:윤리학
hy:Բարոյագիտություն
hi:आचारशास्त्र
hr:Etika
id:Etika
ia:Ethica
is:Siðfræði
it:Etica
he:פילוסופיה של המוסר
jv:Étika
ka:ეთიკა
kk:Этика
ht:Etiik
ku:Exlaq
ky:Этика
la:Ethica
lv:Ētika
lt:Etika
jbo:marde
hu:Etika (filozófia)
mk:Етика
ml:നീതിശാസ്ത്രം
ms:Etika
mwl:Ética
mn:Этик
my:အက်သစ်
nl:Ethiek
ne:नैतिकता
ja:倫理学
nn:Etikk
oc:Etica
uz:Etika
pnb:ایتھکس
ps:اخلاق
km:ចរិយាមារយាទ
nds:Ethik
pl:Etyka
pt:Ética
ro:Etică
rue:Етіка
ru:Этика
sah:Этика
sq:Etika
scn:Ètica
simple:Ethics
sk:Etika
sl:Etika
sr:Етика
sh:Etika
su:Étika
fi:Etiikka
sv:Etik
tl:Etika
ta:நன்னெறி
th:จริยธรรม
tg:Одоб
tr:Etik
uk:Етика
ur:اخلاقیات
za:Lwnzleixyoz
vi:Luân lý học
war:Etiká
yi:מידות
zh:伦理学

Elementene

:''Euklids Elementene er også navnet på et matematisk verk skrevet av Euklid av Alexandria.''
Elementene eller de fire elementene er de fire stofflige bestanddelene ild (Fil:Alchemy fire symbol.svg), jord (Fil:Alchemy earth symbol.svg), luft (Fil:Alchemy air symbol.svg), og vann (Fil:Alchemy water symbol.svg) som alle stoffer består av ifølge Aristoteles' elementlære. Aristoteles hypotetiserte også et åndelig element, eter (fysikk), som ble til alkymistenes pneuma og kvintessensen.

Se også


Elementærånder
Kategori:Naturfilosofi
Kategori:Mytologi
Kategori:Astrologi
ar:عنصر تقليدي
ca:Elements clàssics
cs:Živel
da:De fire elementer
de:Vier-Elemente-Lehre
et:Neli elementi
el:Τέσσερα στοιχεία
en:Classical element
es:Elementos de la antigüedad
eo:Klasikaj elementoj
fa:عناصر چهارگانه
fr:Quatre éléments
gd:Ceithir dùil phrìomh-shamhlach
ko:고대 원소
io:Klasika elementi
id:Elemen klasik
is:Frumefnin fimm
it:Elementi (filosofia)
he:ארבעת היסודות
la:Elementa alchemica
lt:Pradiniai elementai
hu:Négy elem
mwl:Quatro eilemientos
nl:Element (oudheid)
ja:四大元素
oc:Quatre elements
pl:Żywioły
pt:Quatro elementos
ro:Element clasic
ru:Стихия (алхимия)
sq:Katër elementet
simple:Classical element
sr:Osnovni elementi
sh:Osnovni elementi
fi:Klassiset alkuaineet
sv:Klassiska element
th:ธาตุหลักทั้ง 4
tr:Dört unsur
ur:عناصر (طب)
zh:元素

Engelsk


Engelsk hører til den Germanske språk, og er det største germanske språket i dag, foran tysk, nederlandsk og nordiske språk. England ble i det 5. århundret erobret av anglere og saksere fra dagens Nord-Tyskland, som bragte med seg germanske språk. Blant de språklige slektningene på kontinentet står frisisk og nedertysk nærmest. Dette utviklet seg til gammelengelsk, som igjen utviklet seg til dagens engelske språk. Det er det tredje mest talte førstespråk (morsmål), med ca. 402 millioner brukere i 2002, hovedsakelig på de britiske øyer, i Nord-Amerika og i Oseania. Engelsk fungerer i tillegg som hjelpespråk i store deler av verden, først og fremst i de tidligere britiske og amerikanske koloniene i Afrika og Asia. Endelig er engelsk det viktigste fremmedspråket i verden, og brukes i store deler av verden som et lingua franca.

Historie


Engelsk språks historie går tilbake til 400-tallet. Det gjennomgikk en radikal endring med den normanniske erobringen i det 11. århundre. Da England begynte å etablere oversjøiske kolonier rundt år 1600, ble det engelske språket utbredt både i Amerika og Asia, seinere også i Afrika og Australia. Med USAs inntreden som en stormakt i det 20. århundre ble engelsk kanskje verdens viktigste språk for mellomfolkelig kommunikasjon.

Erobring


Engelsk er i dag et verdensledende språk, og har sin opprinnelse i det språket som ble snakket av de germanere innvandrerne til det nåværende England, anglere, saksere og Jyder. Ifølge den angelsaksiske krønike fra ca. 449, ba Vortigern, som var konge over de britiske øyer, de såkalte «Angle kin» (anglere som ble styrt av Hengest og Horsa) om hjelp mot piktere. Til gjengjeld skulle anglerne få områdene i sørøst. Mer hjelp ble etterspurt, og derfor kom det menn fra «Ald Seaxum», «Anglum» og «Iotum» (saksere, anglere og jyder). Krøniken dokumenter den etterfølgende innvandring av «nybyggere» som etter hvert dannet sju kongedømmer: Northumbria, Mercia, Kongedømmet East Anglia, Kongedømmet Kent, Kongedømmet Essex, Kongedømmet Sussex, og Wessex. Om germanerne opprinnelig ble invitert over, utviklet det seg svært krigerske motsetninger mellom kelterne og germanerne. Ut på 500-tallet hadde imidlertid anglerne, sakserne og jydene stort sett fått kontroll over det som i dag er England. Derimot holdt keltisk språk seg i Wales, Cornwall, Republikken Irland og Skottland. Ordet England er avledet av folkenavnet anglerne, fordi disse var den mest tallrike gruppe. Deres navn kommer igjen fra Angeln i Tyskland, regionen som de hadde utvandret fra.

Gammelengelsk


Fra 500-tallet av ble også de første angelsakserne kristnet, og etterhvert utviklet det seg en litteratur på angelsaksisk, også kalt gammelengelsk. Dermed kjenner vi dette språket, som kjennetegnes av et ordforråd som stort sett var germansk, men med enkelte keltiske og latinske lånord. Gammelengelsk hadde også en komplisert grammatikk med kasusbøyning av substantiv omtrent som vi i dag kjenner fra islandsk og tysk. Uttalen kan vi imidlertid bare gjette på, men den må ha vært ganske ulik den som finnes i engelsk i dag. Språket er overlevert oss i form av en omfattende litteratur, og det viktigste verket er Beowulf.

Vikinginvasjon


Fra rundt 800 ble England utsatt for en ny invasjon, denne gangen av danske og norske vikinger. Store områder i Yorkshire og Northumberland fikk dansk bosetting, mens Cumbria i nordvest fikk norsk bosetting. Denne massive innvandringen påvirket også språket; mange mennesker strevde med å lære seg den kompliserte grammatikken, og siden mange nok gjorde store språkfeil, ble grammatikken forenklet. I tillegg fikk engelsk en lang rekke lånord fra norrønt, slik som «law» (''lov''), «take» (''ta'') og pronomen som «they» og «them». Norrøne stedsnavn finnes i stort antall i nord, mange av dem ender på -dale (dal), -thorpe (torp) eller -keld (kilde). Fjellene i Lake District heter -fell, mens sjøene heter -water. Gatene i York ender på -gate. Også bynavnet York har nordisk innflytelse. Stedsnavnet, som opprinnelig var ''Eoforwic'', ble forenklet til Jorvik av vikingene, dette ble etter hvert til dagens York.
I tillegg førte trykket fra vikingene til at de saksiske dialektene i sør ble grunnlaget for skriftspråket, ikke angler-dialektene i de erobrede områdene i nord.

Fransk invasjon


I 1066 kom det en ny invasjon, denne gang sørfra. Normannernes invasjon av England under Vilhelm I av England i førte til at Normandie fransk ble språket for kongemakta og adelen. Bare alminnelige engelskmenn fortsatte å snakke engelsk. Ennå i dag forkynner lederen i det britiske overhuset «la reyne le veult» (''dronningen vil det'') når noe er vedtatt (merk at stavemåten avviker fra moderne fransk, ''la reine le veut''). Kongehusets våpen er ennå forsynt med valgspråket «Dieu et mon droit», ''Gud og min rett''. Noen spesielle misforståelser oppsto også på denne tida; de kjente yeoman Warders (oksekjøttspiserne) i Tower of London hette opprinnelig ''buffetiers'', altså de som passet på buffeten. Rotten Row (den råtne veien) i London kommer egentlig av ''route du roi'', kongens vei. Først rundt år 1400 snakket alle engelsk igjen, men dette var en sterkt endret form for engelsk. Grammatikken var nå svært forenklet, og ordforrådet var blitt supplert eller avløst av franske ord. De hverdagslige ordene var gjerne de samme gamle engelske, mens de noe mer høytidelige var av fransk opprinnelse. Derfor ser man ''pigs'', ''sheep'' og ''oxen'' på engelske bondegårder, mens de samme dyrene har blitt til ''pork'', ''mutton'' og ''beef'' (hhv ''porc'', ''mouton'' og ''boeuf'' på fransk) når de dukker opp på middagsbordet. Verbet å begynne kan være det engelske ''begin'' eller det mer høytidelig franske ''commence'' (av fransk ''commencer''). Språket i seinmiddelalderens England kalles middelengelsk, og det mest kjente litterære verket fra perioden er Geoffrey Chaucers ''Canterbury-fortellingene''.

Moderne engelsk


Vi regner moderne engelsk fra 1500-tallet av. I denne perioden inntrådte det store vokalskiftet i engelsk, som gjorde at vokalendelsene ble slukt, omtrent som i trøndersk, og vokalene inni ordene ble omformet. Skriftspråket holdt imidlertid ikke følge med disse endringene i uttalen, og dette er forklaringene på den store inkonsekvensen som preger engelsk skriftspråk i forhold til uttale. Denne perioden er også preget av en omfattende litteratur, med William Shakespeare som det største navnet.
Grunnlaget for engelsk som verdensspråk ble også lagt i denne perioden, med grunnleggelsen av de engelske koloniene i Amerika fra 1607 av. Noe seinere etablerte engelskmennene også handel i India og Afrika. Kontakten med nye språk og kulturer påvirket også ordforrådet. Eksempler fra India er ''shampoo'' og ''pyjamas''. Dermed ble etter hvert engelsk et viktig kommunikasjonsspråk i Nord-Amerika, deler av Afrika, Sør-Asia og Australia. Derimot var ikke engelsk et særlig utbredt kommunikasjonsspråk på det europeiske kontinentet før 1. verdenskrig; fransk og tysk var de to dominerende kommunikasjonsspråkene. At nordmenn i dag bruker engelsk når de snakker med nederlendere, tyskere, italienere, russere og portugisere, er et fenomen av nyere dato. For 60-70 år siden hadde man nok foretrukket tysk, eventuelt fransk.
Noen lærde setter et skille rundt 1800 mellom ''moderne engelsk'' og ''seinmoderne engelsk''. Tidspunktet samsvarer med britiske erobringer rundt omkring i verden, ettersom de lokale språkene påvirket engelsk i betydelig grad.

Språkfamilie og beslektede språk


Engelsk hører til den vestlige greina av de germanske språkene, som igjen er ei grein av den indoeuropeiske språkfamilien. De nærmeste slektningene av engelsk er skotsk og frisisk. Det skotske språket regnes av noen som en dialekt av engelsk, men på grunn av at dette språket har et skriftspråk med en lang historie, regnes det ofte som et eget språk. Frisisk er et språk som snakkes av ca. en halv million mennesker i den nederlandske regionen Friesland (Fryslân), i områder nær Tyskland og på noen øyer i Nordsjøen.
Etter skotsk og frisisk er de nærmeste slektningene det moderne nedertyske språket i østre Nederland og nordlige Tyskland. Noe fjernere beslektede levende språk er nederlandsk, afrikaans, tysk og de nordiske språk, nordiske språk språkene norsk, svensk, dansk, islandsk og færøysk. Også mange franske ord er forståelige for en engelskspråklig ettersom engelsk tok opp i seg en betydelig mengde ord fra fransk språk etter den normanniske erobring, og importen av franske lånord fortsatte i århundrene som fulgte. Resultatet er at en betydelig andel av det engelske ordforrådet er ganske nær fransk, bare med noen mindre rettskriving forskjeller (ordendinger, bruk av gammelfransk skrivemåte m.m.), samt enkelte betydningsforskjeller. I tillegg har engelsk tatt opp en mengde lånord direkte fra latin og gresk.

Geografisk utbredelse


Fil:English dialects1997 modified.svg, 16,9 % britisk engelsk, 5,8 % canadisk engelsk, og 4,5 % australsk engelsk.]]
Det engelske språket er både morsmål for rundt 400 millioner mennesker og et viktig kommunikasjonsspråk for mennesker som har andre morsmål. Grovt sett kan den geografiske fordelingen av engelsk deles i tre:
Kjerneområdet for engelsk: Dette omfatter De britiske øyer, nordlig del av Nord-Amerika, noen av øyene i Karibia, og Australia og New Zealand. Her er engelsk dagligspråket for de aller fleste.
Engelsk som hjelpespråk: I mange land i Afrika og Oseania, samt i India og en del andre land i Sør- og Sørøst-Asia, snakker nesten alle et lokalt språk hjemme. Imidlertid brukes engelsk i handel, administrasjon og undervisning.
Engelsk som viktigste fremmedspråk: I mange land er kjennskapen til engelsk svært utbredt i befolkningen, selv om all intern kommunikasjon foregår på det nasjonale språket.

Kjerneområdet for engelsk


På De britiske øyer, i den nordlige delen av Nord-Amerika (region), på en del av øyene i Karibia og i Australia og på New Zealand snakker og skriver de aller fleste bare engelsk.

Engelsk som eneste offisielle språk


Engelsk er eneste offisielle språk og hjemmespråket for det store flertallet i Antigua, Australia, Bahamas, Barbados, Bermuda, Grenada, Guyana, Jamaica (Jamaica-engelsk),Saint Kitts og Nevis, Saint Lucia, Saint Vincent og Grenadinene, Storbritannia (britisk engelsk) og Trinidad og Tobago.

Engelsk som et av flere språk


Engelsk er ett av flere offisielle språk i Canada (canadisk engelsk), Hongkong, Republikken Irland, New Zealand, (newzealandsk engelsk), Singapore, Filippinene (filippinsk engelsk) og Sør-Afrika (sørafrikansk engelsk). I Canada, Irland og New Zealand er engelsk det suverent mest brukte språket, mens det i Singapore og Hongkong nesten utelukkende brukes i forretninger og utdanning; hjemme brukes andre språk. Likevel bruker de fleste innbyggere her engelsk daglig. I Sør-Afrika er det kun en mindre del som snakker engelsk hjemme, men språket nyter høy status som kommunikasjonsspråk mellom de ulike språkgruppene i landet.
Engelsk er offisielt språk i Gibraltar, men de fleste snakker spansk hjemme. På Dominica er også engelsk eneste offisielle språk, men de fleste snakker fransk hjemme. I Belize er engelsk det eneste offisielle språket, men nyere innvandring fra Mellom-Amerika har ført til at spansk i dag er et mer talt språk. I USA er amerikansk engelsk det dominerende språket, men landet har ikke noe offisielt språk. 29 delstater har vedtatt at engelsk skal være delstatens offisielle språk. Tre delstater har også andre språk som offisielle: Hawaiisk på Hawaii, fransk i Louisiana og spansk i New Mexico. Etter hvert som motstand mot innvandring fra Latin-Amerika øker, har det blitt fremsatt krav om at engelsk skal gjøres til offisielt språk, og at det ikke skal være mulig å få seg jobb dersom man ikke snakker engelsk, slik at det skal bli vanskeligere for innvandrere å «stjele» amerikanske jobber.

Engelsk som hjelpespråk


I India og Malaysia er ikke engelsk et offisielt språk, men har likevel en stor utbredelse i undervisning, rettssystem, administrasjon og kommunikasjon mellom folkegrupper med ulikt språk. En rekke andre tidligere britiske og amerikanske kolonier har engelsk som offisielt språk, slik som Fiji, Filippinene, Gambia, Ghana, Lesotho, Liberia, Kamerun, Kenya, Kiribati, Mikronesiaføderasjonen, Malta, Marshalløyene, Namibia, Nigeria, Pakistan, Papua Ny-Guinea, Samoa, Sierra Leone, Salomonøyene, Swaziland, Tanzania, Zambia og Zimbabwe. I mange av disse landene brukes et stort antall språk, og engelsk er dermed et hjelpespråk i kommunikasjonen mellom folkegruppene. I varierende grad brukes også engelsk i rettsvesen, administrasjon og høyere utdanning. Dermed bruker svært mange mennesker engelsk svært ofte, men få eller ingen bruker det som hjemmespråk.

Engelsk som minoritetsspråk


Det finnes også et par tilfeller av at engelsk snakkes av en minoritet i et større språksamfunn. Grupper av afrikanskættede engelsktalende bor i land som Honduras, Nicaragua, Costa Rica, Panama og Colombia. Her brukes engelsk i lokal undervisning, men har ellers ingen status. Samfunn av britiske utvandrere finnes også i Argentina.

Engelsk som første fremmedspråk


Engelsk er det mest brukte første fremmedspråk i verden, og noen språkeksperter hevder at det ikke lenger er det eksklusive kulturelle emblem for dem som har engelsk som morsmål, men snarere et språk som tar opp i seg kulturelle elementer fra hele verden etter hvert som bruken øker. Andre spekulerer på om det er en grense for hvor lenge engelsk vil kunne være en felles
kommunikasjonsplattform. Engelsk er det mest vanlige underviste fremmedspråket i Europa (32,6%) og i Japan, fulgt av fransk, tysk og spansk. Engelskkunnskapene i befolkningen er svært utbredt i Israel, de nordiske land, Nederland, Kypros og flere land, og til og med i land som Frankrike, Tyskland og Spania, som hver for seg representerer språklige konkurrenter, er nå engelskkunnskapene raskt stigende.
En grunn til at engelsk har oppnådd statusen som verdens mest brukte fremmedspråk er at mange teknologiske nyvinninger de seineste tiårene har funnet sted i USA. Engelsk ble dermed instruksjonsspråket for både fjernsynsapparater, datamaskiner og i flytrafikken. Også USAs framtredende posisjon i forretningslivet har vært en viktig faktor i etableringa av engelsk som et internasjonalt samarbeidsspråk. Ettersom språket blir brukt som et lingua franca i stadig større grad i hele verden, øker også viktigheten av å lære seg det.

Dialekter og regionale varianter


Et språk med en slik utbredelse som engelsk er ikke ensartet i hele språkområdet. Uttale, grammatikk og ordforråd er svært ulike i det skotske høylandet, i de amerikanske sørstatene, på Jamaica og på bygdene i Queensland. Også skriftspråket kan variere noe.
Briters og amerikaneres kolonialisme og utferdstrang har spredd engelsk utover verden. Derigjennom har det skapt en mengde engelsk-baserte dialekter, inklusive Kreolspråk og pidginspråk.

Britiske dialekter


Siden former av engelsk har vært snakket i over 1500 år i England, finnes det et utall dialekter der, det samme gjelder i Skottland og Wales. Standardisert britisk engelsk er basert på uttalen i den sørøstre delen av England, rundt London. Denne uttale kalles ''RP'', eller ''Received Pronounciation'', ofte også kalt ''The Queen's English''.
De mest karakteristiske dialektene finnes i Nord-England og Skottland. Liverpool-dialekten kalles ''scouse'', mens Newcastle-dialekten kalles ''geordie''. Dialekten i det skotske lavlandet kalles scots, eller lavskotsk, og har tradisjon som eget skriftspråk. Noen regner derfor denne dialekten som et eget språk, siden den skiller seg ut i uttale, ordforråd og grammatikk, og fordi den har en lang historie som skriftspråk.
Dialekten i London, ''cockney'', har tradisjonelt vært brukt av arbeiderklassen i byen. Blant de mange kjennetegnene på cockney er h-problematikken. Man sier h der det ikke skal være i standardisert engelsk, som i ''hankle'' for ankle (ankel), men tar den ikke med der det skal være h, som i '''and'' for hand (hånd).
I dag har det utviklet seg en nyere dialekt, «Estuary English» (Elvemunningsengelsk, siden London ligger nær munningen av Themsen), som er en mellomting mellom den ekte cockney-en og standardisert uttale. Både i cockney og Estuary English finnes det karakteristiske gulpet man hører i «better», hvor dobbelkonsontanten er erstattet av en såkalt glottal stopp, en sammentrekning i strupen. Dette osmålet er på frammarsj i sørøst og kan høres både fra politikere, hos noen kongelige og i mange fjernsynsprogrammer.
Dialektene kan også ha ulik status. I intellektuelle kretser i London er interessen svært stor for sære lyder og ord fra det skotske høylandet, mens en spørreundersøkelse nylig avslørte at de færreste briter ville ha kjøpt en bruktbil av en bilselger som snakker ''scouse'' (Liverpool-dialekt).

Engelsk i Republikken Irland


Det opprinnelige språket i Irland er irsk. Engelsk språk etablerte seg først i Republikken Irland med det Normannere nærværet i Dublin på slutten av 1100-tallet, men dette språklige bruhodet hadde i århundrer bare begrenset betydning. En massiv kolonisering i Nord-Irland fant sted på 1600-tallet, men først etter Hungersnøden i Irland 1845-1849 som følge av potetpesten på 1840-tallet ble engelsk språket for det store flertallet. Dublin-dialekten er preget av en større britisk påvirkning, mens Cork-dialekten sies å ha en spesielt syngende intonasjon. I vest, hvor gælisk ennå er levende, høres ofte en påvirkning fra dette språket.
Irsk engelsk har en distinkt uttale som ofte beskrives som en mellomting mellom amerikansk og britisk engelsk. -r uttales på slutten av ordene som hos de fleste amerikanere. Forskjellen mellom w og wh, som i wine (vin) og whine (hvine) er bevart. Noen steder uttales th-lyden som t. Ordstillingen reflekterer av og til en gælisk påvirkning, slik ''he has the car fixed'' i stedet for ''he has fixed the car'' (han har reparert bilen).

Amerikanske dialekter


Amerikansk standard skiller seg litt fra britisk standard. Stavemåten i amerikansk er av og til noe mer lydrett, slik som endelsen -er i center og theater (britisk centre, theatre) og forenklingen av endelsen -our til -or (britisk honour, amerikansk honor). Det finnes også eldre former som har overlevd i amerikansk, slik som «I've gotten» (britisk: I've got). Standardisert amerikansk uttale, som særpreges av blant annet at -r i slutten av ord uttales, blir i dag utbredt fra California, hvor film- og underholdningsindustrien har stadig større påvirkning.
I USA er den språklige variasjonen mye mindre enn i Storbritannia. Dette skyldes kortere historie og større mobilitet i befolkningen. Størst variasjon finnes i de eldste bosettingsområdene, slik som New England. Her uttales ikke -r i slutten av ord, omtrent som i britisk engelsk. New York-dialekten, med innslag fra så ulike språk som italiensk og jiddisch, kjennes fra film og TV, og snakkes i dag helst i forstadsbeltet rundt storbyen.
Engelsken som brukes i sørstatene i USA har en særpreget uttale som kalles southern drawl. Denne dialekten har også store variasjoner, fra Virginia over fjellene i Tennessee til «the deep south» rundt nedre Mississippi og til Texas. En spesialitet er «Ebonics»-dialekten som brukes i noen afroamerikanske kretser.

Kanadiske dialekter


Kanadisk engelsk danner en overgang mellom britisk engelsk og amerikansk engelsk. Kanadierne holder seg til britisk stavemåte, slik som theatre, favour, tyre osv. Ordforrådet er også ofte britisk preget, slik som lieutenant, mischievous, prestigeous, supply teacher, icing sugar, riding og flere. Dette skyldes både de politiske båndene mellom Storbritannia og Canada og den omfattende utvandringen fra De britiske øyer. Uttalen er imidlertid for et utrenet øre i mange tilfeller ikke til å skille fra uttalen i USA.
Mest særpreget er dialekten i provinsen Newfoundland og Labrador, som har sterke irske innslag, og en lang historie i isolasjon har ført til en rekke spesielle uttrykk. Også i de Atlantiske provinsene Nova Scotia, New Brunswick og Prince Edward Island skiller uttalen seg markert fra det øvrige Canada. Langs elva Ottawa (fr. Outaouais) som danner grensen mellom fransk og engelsk språk, er de engelske dialektene påvirket av skotsk-engelsk, irsk-engelsk og kanadisk fransk. Uttalen i den folkerike provinsen Ontario og i provinsene lenger vest er mer lik amerikansk engelsk.
På grunn av Canadas to offisielle språk (engelsk og fransk) er språk-situasjonen i Canada unik.

Australia og New Zealand


Siden både Australia og New Zealand har en kort historie som engelskspråklige, skiller ikke engelsken seg så sterkt fra britisk engelsk som f.eks. amerikansk engelsk gjør. Det er også relativt små regionale forskjeller. Vokalene og diftongene har likevel en annen farge, og når australierne hilser med «G'day, mate», uttales diftongene mer som østnorsk «hæi» enn nordnorsk «hei», som er normaluttalen i Storbritannia og USA. En kort, betont e, som i «yesterday», uttales omtrent som en norsk i, «yisterdæi».
Det er også forskjeller mellom Australia og New Zealand, idet New Zealand ofte har «flatere» vokaler som for utenforstående kan være vanskelige å skille fra hverandre.

Karibisk engelsk


Engelsk brukes på mange av de karibiske øyene, slik som Jamaica, Trinidad og Tobago og mange av de små øyene i det østre Karibia, samt i Belize og i små samfunn langs kystene av Honduras, Nicaragua, Costa Rica og Colombia. Den karibiske engelsken skiller seg kraftig ut, og har sterke innslag av afrikansk uttale og en svært forenklet grammatikk.

Pidginspråk og aksenter


På grunn av at engelsk brukes i så stor utstrekning som et andrespråk, kan engelsktalende ha mange ulike «aksenter», noe som «avslører» talerens morsmål.

Sør-Asia


I verdens nest mest folkerike land, India, brukes engelsk i rettsvesen, i mye av undervisningen og i kommunikasjon mellom de ulike språkgruppene i landet. Hindi-talende nordindere må nesten alltid bruke engelsk ved besøk i f.eks. Tamil Nadu, siden tamilene bare i unntaksfall behersker nasjonalspråket. Denne engelsken er imidlertid preget av hindi, tamil og de andre språkene på subkontinentet. Ordforrådet kan også ha sine særegenheter, slik som ''tiffin'', som betyr et lett måltid. Dette ordet er svært dagligdags i India, men ses sjelden i Storbritannia, og aldri i USA. Engelsken i India har et visst arkaisk (gammeldags) preg over seg, og t-skjortekledde turister fra Europa kan bli spurt «How are you, good Sir?». I stedet for ''Opening Hours'' på skilt står det ofte ''Timing''.

Filippinene


Selv om nesten ingen snakker engelsk hjemme på Filippinene, er bruken av engelsk en del av hverdagen for de fleste, siden det brukes i for eksempel media og undervisning. I skolene læres amerikansk engelsk, men påvirkningen fra de ulike filippinske språkene er til stede. Gjennom film og fjernsyn, som ikke tekstes på filippinske språk, er imidlertid befolkningen vant til standardisert, amerikansk engelsk.

Singlish, Manglish og Chinglish


Singlish er en variant av engelsk man ofte hører i Singapore, spesielt i kommunikasjonen mellom de ulike folkegruppene. Singlish er engelsk med en mengde ord fra ulike kinesiske dialekter, først og fremst ''Min Nan''-språket fra Fujian-provinsen. I tillegg er det mindre innlån fra malayisk, tamiler og andre språk. Både uttale, grammatikk og ordstilling er forenklet i forhold til standardisert engelsk. Myndighetene i Singapore fraråder imidlertid bruken av singlish, siden de mener at standardisert engelsk gjør det lille landet mer konkurransedyktig.
Varianten i nabolandet Malaysia, ''manglish'', er tilnærmet lik, men har noen flere ord fra malay.
Hongkong-engelsk er standardisert engelsk i bruk i Hongkong. Siden de fleste Hongkong-kineserne bruker kantonesisk til hverdags, har Hongkong-engelsken mer karakter av engelsk med kanonesisk aksent. Det samme gjelder chinglish i Folkerepublikken Kina og på Taiwan.

Dame tu cell phone


I det sørvestre USA, hvor folk fra Mexico og Mellom-Amerika utgjør en stor del av befolkningen, har det utviklet seg et blandingsspråk som kalles spanglish. Dette språket oppviser en notorisk blanding av spansk og engelsk i samme setning. (Dame betyr ''gi meg'' på spansk, cell phone betyr ''mobiltelefon'' på amerikansk engelsk).

Moderne smeltedigler


I mange land rundt om i verden er engelske ord og uttrykk innarbeidet i hverdagsspråket og resulterer i slangbetegnelser som røper dets tospråklige opphav. Dette er på linje med det engelske språkets egen innlemmelse av fremmede ord, spesielt fransk (som beskrevet tidligere). Eksempler på slike ad-hoc-konstruksjoner, som skiller seg fra pidginspråk- og kreolspråk-varianter av engelsk, er Engrish, Franglais og Spanglish. Europanto kombinerer mange språk, basert på en engelsk kjerne.

Afrika


Liberia-engelsk
Sørafrikansk engelsk

Konstruerte varianter av engelsk


Basic English er forenklet for internasjonal bruk. Det brukes av noen flyfabrikanter og andre internasjonale selskaperfor å skrive bruksveiledninger og for kommunikasjon. Noen engelskspråklige skoler i Det fjerne østen underviser i Basic English som en introduksjon til engelsk.
Special English er en forenklet versjon av engelsk brukt av Voice of America. Det har et ordforråd på 1500 ord.
Seaspeak og de beslektete Airspeak og Policespeak, alle basert på begrensete ordforråd, ble utformet av Edward Johnson på åttitallet for å fremme internasjonalt samarbeid og kommunikasjon på visse områder.

Standardiserende institusjoner


I motsetning til konkurrerende verdensspråk som tysk, fransk og spansk har engelsk ingen standardiserende institusjon, intet motstykke til Språkrådet eller Académie française. Dette har vidtrekkende konsekvenser for engelsk språk, både positive og negative. Ortografien i engelsk gjenspeiler 1500-tallets uttale og gjør innlæringen av språket vanskeligere for utlendinger og leseferdighet mindre tilgjengelig for små engelskspråklige barn. Eksempelvis bruker engelsk sju bokstaver for å gjengi de tre lydene i ordet «through». På den andre siden finnes det intet språkpoliti som sier at et ord ikke kan brukes fordi det er utenlandsk, noe som utgjør noe av det engelske språkets dynamikk.
Likevel er ikke engelsk preget av språklig anarki. Noen toneangivende ordbøker sørger for at det finnes noe som heter korrekt engelsk. Den mest toneangivende ordboka i Storbritannia er Oxford Dictionary, mens det amerikanske motstykket er Webster's Dictionary. Britiske former blir imidlertid gjengitt i Webster, og amerikanske i Oxford.
Grammatikalske forenklinger man ofte hører, som «he don't» (i stedet for he doesn't), blir rettet av engelsklærere i alle land.

Grammatikk


Engelsk grammatikk er basert på germanske røtter, selv om lærde gjennom 1700- og 1800-tallet prøvde å anvende Latin på språket uten særlig suksess. Engelsk er et språk med færre bøyningsformer enn de fleste andre indoeuropeiske språk, og bruker i stedet hjelpeord og ordstilling for å angi semantiske nyanser. Noen bøyningsformer finnes likevel:
Genitiv (regnes som et klitisk påheng):
# He is John<u>'s</u> best friend.
Tredje person entall:
# John work<u>s</u> every day.
Fortid (preteritum):
# John work<u>ed</u> yesterday.
Presens partisipp:
# John is work<u>ing</u> today.
Perfektum partisipp:
# The car was stol<u>en</u> last night.
# John has talk<u>ed</u> to the police.
Gerund-form:
# Work<u>ing</u> is good for the soul.
Flertall:
# All of your key<u>s</u> are mine.
Komparativ:
# John is smart<u>er</u> than Ricky.
Superlativ:
# John has the bigg<u>est</u> house.
Konjunktiv:
# If I <u>were</u> a rich man.
Det må spesielt bemerkes at i motsetning til andre germanske eller romanske språk har engelske substantiver ikke lenger grammatisk kjønn. Til tross for språkets rettfremhet vet alle med god kjennskap til engelsk at det har sine grammatiske særegenheter. Men den største vanskelighet for utlendinger som skal tilegne seg godt engelsk er språkets mange idiomer.

Ordforråd


Etymologi


Fil:Origins of English PieChart 2D.svg
Engelsk er ikke lenger et rent germansk språk; det store ordtilfanget fra fransk betyr at ordforrådet grovt sett kan deles i to. Germanske ord stammer først og fremst fra angelsaksisk, men mange også fra norrønt, og noen fra nederlandsk og tysk ord. Den romanske delen av ordforrådet utgjøres først og fremst av anglo-normanniske ord, dvs. ord fra det språket som ble talt av de normanniske okkupantene av England i perioden 1066-1400. Standardisert fransk og latin har også bidratt med mange ord, mens språk som italiensk og spansk har bidratt med langt færre.
Det har blitt foretatt mange tellinger av ordenes etymologiske opphav, men ingen av dem er allmenngyldig akseptert av språkvitenskapen.
En telling gjort av en datamaskin av de ca. 80 000 ordene i 3. utgave av «Shorter Oxford Dictionary» ble offentliggjort i tidsskriftet «Ordered Profusion» av Thomas Finkenstaedt og Dieter Wolff i 1973. Den ga følgende oversikt:
Fransk, herunder normannisk, anglo-normannisk og standardisert fransk: 28.3%
Latin, klassisk og moderne vitenskapelige termer: 28.24%
Germanske ord, herunder angelsaksisk, norrønt og andre: 25%
Gresk: 5.32%
Ingen oppgitt: 4.03%
Avledet av egennavn: 3.28%
Alle andre språk bidro med mindre enn 1%
En undersøkelse av Joseph M. Williams i «Origins of the English Language» av 10 000 ord tatt fra flere tusen forretningsbrev gav denne oversikten:
Fransk 41%
"Innfødt" engelsk 33%
Latin 15%
Dansk 2%
Nederlandsk 1%
Andre 10%
Andre beregninger har også blitt gjort:
Fransk 40%
Gresk 13%
Angelsaksisk (Gammelengelsk) 10%
Dansk 2%
Nederlandsk 1%
Og ettersom omtrent 50% av ordforrådet er avledet fra latin, direkte eller indirekte ytterligere 10 til 15% av ordforrådet er direkte lån fra dette språket.
Imidlertid utgjør angelsaksiske ord 83% av de 1000 mest brukte ordene i Engelsk.
Nesten uten unntak er germanske ord i engelsk (utgjør alle basisord som pronomener og konjunksjoner) korte og uformelle, mens latinske ord ofte regnes som mer elegante eller høyverdige. Overdreven bruk av latinske ord betraktes som et tegn på enten snobberi (som i stereotypien politimannen som sier «apprehending the suspect») eller eufemisme (som når det i militære dokumenter står «neutralise/-ize» istedenfor «kill»). George Orwells essay «Politikk og det engelske språk» gjør en grundig analyse av dette særpreget i engelsk.
En engelsktalende kan som regel velge mellom germanske og latinske synonymer: «come» eller «arrive», «sight» eller «vision», «freedom» eller «liberty». Språkets rikdom består i at slike synonymer har litt ulik betydning, noe som gjør at en kan bruke språket på en svært fleksibel måte for å uttrykke fine nyanser.
I dagligtale er normalt de fleste ord germanske. Germanske ord blir også brukt hvis man ønsker å sette kraft bak et utsagn. Skal en derimot uttrykke noe med et alvorlig tilsnitt, som en har behov for i en rettssal eller i en leksikonartikkel, blir latinske ord gjerne foretrukket.
Engelsk utmerker seg ved sitt store ordforråd i aktiv bruk og sin tilpasningsevne. Engelsk har lett for å oppta tekniske termer og importerte ord, som ofte raskt kommer i vanlig bruk. I tillegg gir slangbruk ny mening til gamle ord. Denne tilpasningsevnen er så sterk at det ofte må gjøres en distinksjon mellom formelle varianter av engelsk og samtidsengelsk, ref. sosiolingvistikk.
James D. Nicoll kom med følgende ofte siterte utsagn (i oversettelse): «Problemet med å forsvare det engelske språks renhet er at det er like rent som en brakkehore («cribhouse whore»). Ikke bare låner engelsk ord fra andre språk, noen ganger fotfølger det dem inn i trange smug for å slå dem i svime og rane lommene for nye ord.»

Skriftsystem


Engelsk skrives med bokstaver fra det latinske alfabetet. Skrivemåten eller ortografien i engelsk er historisk, ikke fonologisk basert. Skrivemåten av ord skiller seg betydelig fra uttalen. Den regnes ofte som en av de vanskeligste å lære blant alle alfabetbaserte språk.

Bruk av aksenttegn


Engelsk har noen ord som kan skrives med aksenttegn (diakritiske tegn). Disse ordene har hovedsakelig blitt importert fra andre språk, vanligvis fransk. Men det blir stadig sjeldnere at engelsk skrives med bruk av slike aksenttegn for vanlige ord, selv i svært formell tekst. Det er faktisk blitt slik at bruk av aksenttegn regnes som snobberi. Aksenttegn brukes imidlertid fortsatt for ord som ikke har engelsk morfologi og derfor betraktes som delvis utenlandske ord. Et eksempel er ''café'' (kæfei) som med normale engelske uttaleregler (uten aksenttegn) ville blitt uttalt helt annerledes (keif).
Flere eksempler: à la carte, ångström, appliqué, attaché, blasé, bric-à-brac, café, cliché, crème, crêpe, derrière, éclair, façade, fiancé(e), flambé, führer, maté, ménage à trois, naïve, né(e), papier-mâché, passé, piñata, piñón, protégé, raison d'être, résumé, risqué, sauté, séance, über-, vis-à-vis, voilà.
Noen slike ord, som ''rôle'' og ''hôtel'', ble skrevet med aksenttegn i den første tiden etter at de ble importert til engelsk, men nå blir aksenttegnene nesten aldri brukt. Ordene ble betraktet som svært franske lånord da de dukket opp i engelsk, av noen regnet som unødvendige erstatninger av gode engelske ord. Men i dag er det franske opphav nærmest glemt. Aksenttegnet på «élite» har stort sett forsvunnet, selv om ''Time (magasin)'' fortsatt bruker det.
Det er også mulig å bruke trema for å angi et stavelsesskille, men også her er det ofte utelatt eller bindestrek blir brukt i stedet. Eksempler: coöperate (eller co-operate), daïs, naïve, noël, reëlect (eller re-elect).
Aksenttegn brukes også tidvis i poesi for å angi rytme og i rollehefter for innstudering av teaterstykker for å indikere at en normalt ubetonet stavelse i et ord skal gis trykk i en dramatisk hensikt. De brukes også i arkaisme eller pseudoarkaiske tekster med -ed-suffikser for å angi at e-en skal uttales fullt ut, for eksempel ''cursèd''.
I noen eldre tekster (mest i britisk-engelsk) er bruken av ligaturer vanlig i ord som archæology, œsophagus og encyclopædia. Slike ord har latinsk og gresk opphav.

Referanser

Litteratur


''The Oxford Companion to the English Language'', ed. Tom McArthur
David Crystal: ''The Cambridge Encyclopedia of the English Language''
Albert Baugh and T. Cable: ''A History of the English Language'', London, 2002

Eksterne lenker


http://www.ethnologue.com/show_language.asp?code=ENG Ethnologue report for English
http://www2.ignatius.edu/faculty/turner/languages.htm The World's Most Widely Spoken Languages
http://www.onlineordbog.dk/wordnet/no/ Engelsk-engelsk online ordbok med hjelpetekst på norsk Basert på WordNet fra Princeton University
http://dictionary.cambridge.org Cambridge Dictionary
http://itcansay.com More than 20000 English words recorded by a native speaker
http://www.bbc.co.uk/radio4/routesofenglish/index.shtml BBC – Radio 4 – Routes of English
http://www.askoxford.com/globalenglish/?view=uk AskOxford.com: Global English
http://dict.die.net/ English-English dictionary Kombinerer informasjon fra flere ordbøker
http://dictionary.oed.com/newsletters/2001-06/varieties.html Varieties of English and the ''OED''
http://www.vec.ca/english/1/english.cfm Development of English
http://www.readprint.com Read Print Books Består av mange public domain-arbeider fra klassisk engelsk litteratur
http://www.abroadlanguages.com/al/english/ Lære engelsk i utlandet og online. Har ordbøker, spill, brevvenner etc.
http://www.vocabulary.co.il Learning Vocabulary Can Be Fun Fire online, interaktive spill for å hjelpe studenter til å lære nye ord. Hangman, ordsøk, Match Game, Ordquiz
http://www.englisch-hilfen.de/en Learning English Online Grammatikk, ordforråd, øvelser, eksamen – informasjon for dem som har engelsk som et fremmedspråk
http://www.ego4u.com/ English Grammar Online Gratis øvelser, forklaringer, spill og lærestoff i engelsk som fremmedspråk
http://www.etymonline.com/ Online Etymology Dictionary Oversikt over engelske ords opprinnelse
http://members.lycos.co.uk/rre/ Re-Romanization of English
Kategori:Engelsk
Kategori:Germanske språk
Kategori:Språk i Australia
Kategori:Språk i Canada
Kategori:Språk i Republikken Irland
Kategori:Språk på New Zealand
Kategori:Språk i Storbritannia
Kategori:Språk i USA
Kategori:Den europeiske unions offisielle språk
Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha
ace:Bahsa Inggréh
kbd:Инджылыбзэ
af:Engels
ak:English
als:Englische Sprache
am:እንግሊዝኛ
ang:Nīƿu Englisc sprǣc
ar:لغة إنجليزية
an:Idioma anglés
arc:ܠܫܢܐ ܐܢܓܠܝܐ
roa-rup:Limba anglicheascã
frp:Anglès
as:ইংৰাজী ভাষা
ast:Inglés
gn:Inglyesñe'ẽ
av:Ингилис мацӀ
ay:Inlish aru
az:İngilis dili
bm:Angilɛkan
bn:ইংরেজি ভাষা
bjn:Bahasa Inggris
zh-min-nan:Eng-gí
map-bms:Basa Inggris
ba:Инглиз теле
be:Англійская мова
be-x-old:Ангельская мова
bcl:Ingles
bg:Английски език
bar:Englische Sproch
bo:དབྱིན་ཇིའི་སྐད།
bs:Engleski jezik
br:Saozneg
ca:Anglès
cv:Акăлчан чĕлхи
ceb:Iningles
cs:Angličtina
ny:Chingerezi
sn:English
co:Lingua inglese
cy:Saesneg
da:Engelsk (sprog)
pdc:Englisch
de:Englische Sprache
dv:އިނގިރޭސި
nv:Bilagáana bizaad
dsb:Engelšćina
et:Inglise keel
el:Αγγλική γλώσσα
eml:Inglés
en:English language
myv:Англань кель
es:Idioma inglés
eo:Angla lingvo
ext:Luenga ingresa
eu:Ingeles
ee:Eŋlisigbe
fa:زبان انگلیسی
hif:English bhasa
fo:Enskt mál
fr:Anglais
fy:Ingelsk
fur:Lenghe inglese
ga:An Béarla
gv:Baarle
gag:İngiliz dili
gd:Beurla
gl:Lingua inglesa
gan:英語
gu:અંગ્રેજી ભાષા
got:𐌰𐌲𐌲𐌹𐌻𐌰𐍂𐌰𐌶𐌳𐌰
hak:Yîn-ngî
xal:Инглишин келн
ko:영어
haw:‘Ōlelo Pelekania
hy:Անգլերեն
hi:अंग्रेज़ी भाषा
hsb:Jendźelšćina
hr:Engleski jezik
io:Angliana linguo
ig:Asụsụ Inglish
ilo:Pagsasao nga Ingglés
bpy:ইংরেজি ঠার
id:Bahasa Inggris
ia:Lingua anglese
ie:Angles
iu:ᖃᓪᓗᓈᑎᑐᑦ
os:Англисаг æвзаг
xh:IsiNgesi
zu:IsiNgisi
is:Enska
it:Lingua inglese
he:אנגלית
jv:Basa Inggris
kl:Tuluttut
kn:ಆಂಗ್ಲ
krc:Ингилиз тил
ka:ინგლისური ენა
csb:Anielsczi jãzëk
kk:Ағылшын тілі
kw:Sowsnek
rw:Icyongereza
sw:Kiingereza
kv:Англия кыв
kg:Kingelezi
ht:Angle
ku:Zimanê îngilîzî
ky:Англис тили
lad:Lingua inglesa
lbe:Ингилис маз
lez:Инглис чӀал
lo:ພາສາອັງກິດ
ltg:Anglīšu volūda
la:Lingua Anglica
lv:Angļu valoda
lb:Englesch
lt:Anglų kalba
lij:Lèngoa ingleise
li:Ingels
ln:Lingɛlɛ́sa
jbo:glibau
lmo:Lengua inglesa
hu:Angol nyelv
mk:Англиски јазик
mg:Fiteny anglisy
ml:ഇംഗ്ലീഷ് (ഭാഷ)
mi:Reo Pākehā
mr:इंग्लिश भाषा
xmf:ინგლისური ნინა
arz:انجليزى
mzn:اینگلیسی زبون
ms:Bahasa Inggeris
cdo:Ĭng-ngṳ̄
mdf:Англань кяль
mn:Англи хэл
my:အင်္ဂလိပ်ဘာသာစကား
nah:Inglatlahtōlli
nl:Engels
nds-nl:Engels
cr:ᐊᑲᔭᓯᒧᐃᐧᐣ
ne:अङ्ग्रेजी भाषा
new:अंग्रेजी भाषा
ja:英語
nap:Lengua ngrese
ce:Ингалсан мотт
frr:Ingelsk
pih:Inglish
nn:Engelsk
nrm:Angliais
nov:Anglum
oc:Anglés
mhr:Англичан йылме
or:ଇଂରାଜୀ ଭାଷା
uz:Ingliz tili
pa:ਅੰਗਰੇਜ਼ੀ ਬੋਲੀ
pi:आंगलभाषा
pfl:Englischi Sprooch
pag:Salitan English
pnb:انگریزی
pap:Ingles
ps:انګرېزي ژبه
koi:Инглиш кыв
km:ភាសាអង់គ្លេស
pcd:Inglé
pms:Lenga anglèisa
tpi:Tokples Inglis
nds:Engelsche Spraak
pl:Język angielski
pt:Língua inglesa
crh:İngliz tili
ty:Anglès
ksh:Änglische Sproch
ro:Limba engleză
rm:Lingua englaisa
qu:Inlish simi
rue:Анґліцькый язык
ru:Английский язык
sah:Ааҥл тыла
se:Eaŋgalsgiella
sm:Fa'aperetania
sa:आङ्ग्लभाषा
sg:Anglëe
sc:Limba inglesa
sco:Inglis leid
stq:Ängelske Sproake
st:Senyesemane
nso:Seisimane
sq:Gjuha angleze
scn:Lingua ngrisa
si:ඉංග්‍රීසි භාෂාව
simple:English language
ss:SíNgísi
sk:Angličtina
sl:Angleščina
cu:Англїискъ ѩꙁꙑкъ
szl:Angelsko godka
so:Ingiriis (luqad)
ckb:زمانی ئینگلیزی
srn:Ingristongo
sr:Енглески језик
sh:Engleski jezik
su:Basa Inggris
fi:Englannin kieli
sv:Engelska
tl:Wikang Ingles
ta:ஆங்கிலம்
kab:Taglizit
roa-tara:Lènga 'nglese
tt:Инглиз теле
te:ఆంగ్ల భాష
th:ภาษาอังกฤษ
tg:Забони англисӣ
chr:ᎩᎵᏏ ᎦᏬᏂᎯᏍᏗ
tr:İngilizce
tk:Iňlis dili
tw:English
udm:Англи кыл
bug:ᨅᨔ ᨕᨗᨋᨗᨔᨗ
uk:Англійська мова
ur:انگریزی زبان
ug:ئىنگىلىز تىلى
za:Vah Yinghgoz
vec:Łéngua inglexe
vep:Anglijan kel'
vi:Tiếng Anh
vo:Linglänapük
fiu-vro:Inglüse kiil
wa:Inglès (lingaedje)
zh-classical:英語
war:Ininglis
wo:Wu-angalteer
wuu:英语
yi:ענגליש
yo:Èdè Gẹ̀ẹ́sì
zh-yue:英文
diq:İngılızki
zea:Iengels
bat-smg:Onglu kalba
zh:英语

Elektronikk

Elektronikk er den delen av elektroteknikken som beskjeftiger seg med å styre elektroner i såkalt forsterkende, eller aktive, komponenter. De viktigste aktive komponentene er radiorør og transistorer. Elektronikk behandler hovedsakelig elektrisk strøm og spenning, samt lys, men også magnetisme, varme og elektromagnetiske felt.
I prinsippet er all elektronikk analog, men oppdelingen mellom analog og digital elektronikk er likevel meget nyttig.
I analog elektronikk er signalstyrken generelt av en slik natur at den ikke benytter nivåer som danner grenser, som ved klipping.
Digital elektronikk har to forskjellige betydninger. Når det gjelder ett enkelt signal går det alltid til en grense gitt av elektronikken som signalet befinner seg i. 0 er ofte jordnivå, 1 er ofte spenningsforsyningens nivå, og overgangen mellom disse er hurtig. Signalet klippes stadig på nytt. Den andre betydningen ser en i en annen målestokk som gjelder organiseringen av flere enkeltsignaler, som for eksempel i bytes á åtte enkeltsignaler (bits).
Begge former for elektronikk er i rivende utvikling og nye utførelser av komponenter av alle slag ser stadig dagens lys. Særlig i den digitale verden stiger mulighetene mens prisene faller.
De viktigste komponentene som anvendes i elektronikken er Motstand (resistor), Kondensator (elektrisk) og transistor (eller tidligere vakuumrør), samt spole, transformator og diode.
Når lys tas i bruk kalles teknologien optoelektronikk. Den bruker i hovedsak lysdioder (LEDs), optokoplere og fotosensorer samt kilder, vendere og mottakere for signalmodulert lys i lysbølgeledere. Fotosensorer kan være enkle og reagere på lysmengde eller -farge, eller sammensatte for retningsbestemmelse eller avbildning av objekter som i digitalkameraer.
Moderne apparater er i stand til å fremstille komponenter med ekstremt små dimensjoner og plassere et stort antall komponenter på et enkelt lite krystall. Her er det først og fremst transistorer og motstander, men også kondensatorer og dioder det dreier seg om. Slike komplekse komponenter blir kalt integrerte kretser, og slike finnes i både digitale og analoge utførelser, samt i blandinger.
Ledere som forbinder komponenter er alltid av kopper. Det er få unntak, som sølv når små tap er påkrevd, og aluminium inni integrerte kretser. Komponentene forbindes ved smelting av et forbindelsesmetall, kalt loddetinn. Loddetinn består av 38% bly, 2 % kopper og 60 % tinn og smelter ved 185 °C, lavere enn enkeltmetallene. I 2006 ble det forbudt å bruke bly i loddetinn (Restrictions of Hazardous Substances, RoHS). Tinn for lodding tilføres da små mengder kopper og sølv og av og til andre stoffer. Smeltetemperaturen er 217-220 °C når blyet utelates.

Se også


Elektriske komponenter
Teknologi
Kategori:Elektronikk
Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha
af:Elektronika
ar:إلكترونيات
an:Electronica
ast:Electrónica
az:Elektronika
bn:ইলেকট্রনিক্স
be:Электроніка
be-x-old:Электроніка
bg:Електроника
bar:Elektronik
bs:Elektronika
br:Elektronek
ca:Electrònica
cv:Электроника
ceb:Elektronika
cs:Elektronika
cy:Electroneg
da:Elektronik
de:Elektronik
et:Elektroonika
el:Ηλεκτρονική
en:Electronics
es:Electrónica
eo:Elektroniko
eu:Elektronika
fa:الکترونیک
fr:Électronique
fy:Elektroanika
fur:Eletroniche
gl:Electrónica
gan:電子學
ko:전자공학
hy:Էլեկտրոնիկա
hi:इलैक्ट्रॉनिक्स
hr:Elektronika
io:Elektroniko
id:Elektronika
ia:Electronica
is:Rafeindatækni
it:Elettronica
he:אלקטרוניקה
jv:Elektronika
kl:Innallangialerineq
kn:ವಿದ್ಯುಚ್ಛಾಸ್ತ್ರ
ka:ელექტრონიკა
kk:Электроника
ht:Elektwonik
ku:Elektronîk
lo:ເອເລັກໂຕຣນິກ
la:Electronica
lv:Elektronika
lt:Elektronika
hu:Elektronika
mk:Електроника
mg:Elektronika
ml:ഇലക്ട്രോണിക്സ്
mr:इलेक्ट्रॉनिकी
ms:Elektronik
mwl:Eiletrónica
mn:Электроник
my:အီလက်ထရွန်းနစ်
nl:Elektronica
ne:इलेक्ट्रोनिक्स
ja:電子工学
nn:Elektronikk
oc:Electronica
pa:ਇਲੇਕਟਰਾਨਿਕ
pnb:الیکٹرونکس
ps:برېښنايي ټېکنالوژي
tpi:Elektroniks
nds:Elektronik
pl:Elektronika
pt:Eletrônica
ro:Electronică
rue:Електроніка
ru:Электроника
sa:ऋणाणुशास्त्र
sco:Electronics
stq:Elektronik
sq:Elektronika
scn:Alittrònica
si:ඉලෙක්ට්‍රොනික තාක්‍ෂණය
simple:Electronics
sk:Elektronika
sl:Elektronika
sr:Електроника
sh:Elektronika
su:Éléktronika
fi:Elektroniikka
sv:Elektronik
tl:Elektronika
ta:இலத்திரனியல்
tt:Электроника
th:อิเล็กทรอนิกส์
tr:Elektronik
uk:Електроніка
ur:برقیات
ug:ئېلېكترون ئىلمى
vec:Elitronega
vi:Điện tử học
fiu-vro:Elektrooniga
war:Elektronika
wo:Mbëjfeppal
yi:עלעקטראניק
yo:Ìṣiṣẹ́oníná
bat-smg:Alektruonėka
zh:电子学

Gene Roddenberry


Eugene Wesley Roddenberry (født 19. august 1921 i El Paso i Texas, død 24. oktober 1991) er mest kjent for å ha skapt Star Trek-konseptet, som nå består av fem tv-serier, en tegnefilmserie og ti spillefilmer.

Biografi


Personlig liv


Roddenberry var gift to ganger. Han fikk to barn med sin første kone, Eileen Rexroat (som han var gift med i 26 år), Dawn og Darleen. Hans andre kone var Majel Barrett, som spilte sykepleier "Christine Chapel" i den originale 60-tallsserien (''Star Trek: The Original Series''), og er velkjent som stemmen til datamaskinen i de senere seriene og "Lwaxana Troi", moren til "Deanna Troi" i ''Star Trek: The Next Generation''. Majel og Gene hadde møtt hverandre i flere år, når han bestemte at det var tid for de og gifte seg, og spurte henne om å bli med på det, selv om han besøkte Japan på den tiden. Gene tilhørte ingen spesiell religion, men siden de var i Japan, valgte de å bruke et Shinto-Buddhistisk bryllup 6. august 1969. De anså begge dette som sitt virkelige bryllup, men hans skilsmisse var ikke endelig ennå, og de gjorde ekteskapet lovlig med en sivil seremoni, 29. desember 1969. De fikk sønnen Rod Roddenberry, 5. februar 1974.
Nichelle Nichols innrømmet i sin selvbiografi at hun en gang hadde en forhold med Roddenberry.
Etter hans død ble hans aske kapslet inn i en liten kapsel og sendt ut i rommet for å kretse rundt jorden i seks år til det omsider brant opp i jordens atmosfære.

Referanser

Eksterne lenker


http://www.Roddenberry.com Official Roddenberry family website
http://www.pathcom.com/~boby/gene.htm Eugene Wesley "Gene" Roddenberry
http://www.museum.tv/archives/etv/R/htmlR/roddenberry/roddenberry.htm The Museum of Broadcast Communication
http://www.trek5.com/lowerdecks/genepitch.html Roddenberry's original March 1964 pitch outline for Star Trek
http://www.philosophysphere.com/humanist.html Originally published in ''The Humanist'', March/April 1991
http://www.iclnet.org/pub/resources/text/cri/cri-jrnl/web/crj0147a.html Strange New Worlds: The Humanist Philosophy of Star Trek by Robert Bowman, ''Christian Research Journal'', Fall 1991, pp. 20 ff.
Retrieved on 2008-01-24
http://www.episd.org/Schools/planetarium.html Gene Roddenberry Planetarium
http://www.startrek.com/startrek/view/series/TOS/creative/69095.html StarTrek.com biography
http://www.insidetrek.com Website of Susan Sackett
http://www.retrovisionmag.com/questor_tapes.htm Retrovisionmag on Roddenberry's The Questor Tapes.
http://www.andromedatv.com Gene Roddenberry's Andromeda
http://www.myspace.com/roddenberry The Official Roddenberry Productions Myspace Maintained by the Roddenberry.Com Team.
Kategori:Filmprodusenter fra USA
Kategori:Sciencefictionforfattere fra USA
Kategori:Star Trek
Kategori:Science Fiction Hall of Fame
Kategori:Hollywood Walk of Fame
Kategori:Humanister
Kategori:Personer fra El Paso
Kategori:Fødsler i 1921
Kategori:Dødsfall i 1991
be-x-old:Джын Родэнбэры
bg:Джийн Родънбери
ca:Gene Roddenberry
cs:Gene Roddenberry
cy:Gene Roddenberry
da:Gene Roddenberry
de:Gene Roddenberry
et:Gene Roddenberry
en:Gene Roddenberry
es:Gene Roddenberry
eo:Gene Roddenberry
fa:جین رادنبری
fr:Gene Roddenberry
ga:Gene Roddenberry
ko:진 로덴베리
hr:Gene Roddenberry
is:Eugene Wesley Roddenberry
it:Gene Roddenberry
he:ג'ין רודנברי
hu:Gene Roddenberry
mk:Џин Роденбери
mr:जीन रॉडेनबेरी
ms:Gene Roddenberry
nl:Gene Roddenberry
ja:ジーン・ロッデンベリー
nn:Gene Roddenberry
pl:Gene Roddenberry
pt:Gene Roddenberry
ro:Gene Roddenberry
ru:Родденберри, Джин
simple:Gene Roddenberry
sl:Gene Roddenberry
sh:Gene Roddenberry
fi:Gene Roddenberry
sv:Gene Roddenberry
tr:Gene Roddenberry
uk:Джин Родденберрі
zh:金·羅登貝瑞

Erich Priebke

Erich Priebke (født 29. juli 1913 ved Hennigsdorf i Brandenburg i Tyskland) var en Tyskland offiser. Han var under andre verdenskrig Hauptsturmführer (tilsvarende kapteins grad) i Schutzstaffel. Han har blitt holdt medansvarlig for massakrene ved Ardentinerhulene utenfor Roma i Italia i mars 1944. Her ble 335 sivile italienere – derav 75 jøder – drept som hevn etter at italienske partisaner hadde drept 33 tyske soldater. Han kom seg imidlertid unna etter Tysklands kapitulasjon i 1945, og bodde i Argentina i over 50 år.
I 1994, 50 år etter massakren, følte Priebke seg såpass trygg at han stod åpent frem og fortalte om hendelsen til en reporter fra ABC News. Dette vakte stor harme fra folk som ikke på langt nær hadde glemt hendelsen, og dette ble starten på en rettslig prosess som skulle ta over fire år.

Historie


Italia kapitulerer


Under andre verdenskrig var Italia og Tyskland allierte. Blant annet måtte Adolf Hitler ordne opp i det mislykkede angrepet som Benito Mussolini førte på Albania våren 1941. I løpet av 1943 snudde krigslykken seg for fascisme. Mussolini ble avsatt, og kong Viktor Emanuel utnevnte en ny regjering. Da de allierte steg i land på det italienske fastlandet, ga regjeringen ordre om at soldatene skulle legge ned sine våpen. Italia hadde kapitulert.
Mussolini ble arrestert, men ble snart befridd av tyske fallskjermjegere og satt til å lede en norditaliensk fascistrepublikk. Blant de italienske styrkene oppstod det forvirring. Noen ble avvæpnet av tyskerne, mens andre stilte seg til de alliertes disposisjon. Det hendte til og med at noen soldater simpelthen reiste hjem.
Fra å være et land alliert med Tyskland, gikk Italia nå over til å være et land okkupert av Tyskland. Tyskerne så tidlig hvilken retning utviklingen gikk og okkuperte Italia lynraskt i den såkalte operasjon «Axis».

Massakren ved Ardentinerhulene


Det var under denne tyske okkupasjonen at en gruppe italienske partisaner aksjonerte mot tyskerne en marsdag i 1944. Følgene ble at 33 tyske soldater ble drept. Straks Hitler fikk vite om dette beordret han at represalier skulle iverksettes innen 24 timer. Øverste leder for de tyske styrkene i Italia, generalfeltmarskalk Albert Kesselring, sørget derfor for at ti italienske sivile skulle henrettes for hver drepte tyske soldat. De fleste av de henrettede italienerne ble plukket ut blant internerte fanger, men andre, deriblant en rekke jøder, ble hentet fra sine hjem eller grepet på gaten.
Ofrene ble kjørt til Ardentinerhulene i grupper på fem. De ble så ledet inn i hulene med hendene bundet bak, og så skutt i nakken. Mange ble tvunget til å knele på kroppene til dem som hadde blitt drept før dem. Det ble drept fem flere enn hva som var beordret på forhånd.
At 75 av ofrene var jødiske gjorde også denne massakren til den største enkelmassakren av jøder i Italia. Dette er en av årsakene til at en rekke jødiske organisasjoner har fronet arbeidet med å få brakt de ansvarlige for retten.

I medias søkelys


I 1994 lagde reporteren Sam Donaldson en reportasje om Priebke til ABCs nyhetsshow «Primetime». Her stod Priebke frem og fortalte om sin rolle i massakren. Men han unnskyldte sine handlinger med at han kun fulgte ordrer fra Herbert Kappler. Oberstløytnant Kappler var sjef for SD og Gestapo i Roma. I et vitnemål etter krigen forklarte Kappler at Priebke hadde blitt beordret til å sørge for at alle ofrene skulle bli brakt til hulene for å henrettes, og til å kontrollere navnelisten over dem som skulle bli drept. I 1948 ble Kappler dømt til livstid av en militær domstol for sine ugjerninger, men fikk i 1977 hjelp av sin kone til å flykte fra sitt fangenskap i Roma.

En fri mann


Priebke skulle også ha blitt dømt for sin rolle i massakren, men han klarte å flykte fra en britisk fangeleir i nordøst-Italia i 1946 og to år senere ankom han Argentina. Her ble han værende.
Priebke fortalte Donaldson at ofrene – deriblant gutter på fjorten og menn på syttifire – ikke var noe annet enn «terrorisme». Han innrømmet at det var han som utferdiget listen over dem som skulle bli henrettet, deriblant rundt sytti jøder. I tillegg til massakren mener man at Priebke var ansvarlig for frakten av 6&nbsp;000-7&nbsp;000 jøder fra Italia til Auschwitz, og for å ha torturert politiske fanger.

Rettsprosessen


Utleveringen av Priebke


Donaldsons reportasje om Priebke viste både hvor åpent han kunne leve i Argentina, og hvor lite anger han følte for sine handlinger. Dette fikk folk til å reagere. Italia søkte om å få utlevert Priebke, og det tok ikke lang tid før han ble arrestert av argentinske myndigheter. På grunn av sin alder og dårlige helse ble han ikke fengslet, men satt i husarrest i sitt hjem i Bariloche, et skiområde, hvor han har bodd åpent siden 1949.
Prosessene rundt utleveringen møtte flere forsinkelser. Priebkes advokater forlangte blant annet at alle italienske dokumenter skulle oversettes til spansk, en prosess som kunne tatt to år. Den argentinske retten avviste til slutt denne prosessen, men anker og andre forsinkelser førte til at behandlingen av saken tok nesten et år. Forsvarsadvokatene argumenterte med at det ikke forelå noe rettslig grunnlag for utlevering ettersom grensen på 15 år for forelding av drapssaker var løpt ut.
I mars 1995, etter ni måneder med utsettelser, fikk presidenten for den jødiske organisasjonen B’nai B’rith et løfte fra blant annet den argentinske presidenten at saken skulle bli avsluttet og Priebke skulle bli sendt til Italia ved slutten av måneden. Til tross for disse løftene bestemte den argentinske høyesterett at saken skulle overføres til den lokale retten i Bariloche hvor saken opprinnelig ble tatt opp. Dette åpnet mulighetene for flere år med forsinkelser fra fremtidige anker, mens en aldrene Priebke kunne leve i ro og mak i sitt hjem under husarrest.
I mai 1995 godkjente en føderal dommer den italienske begjæringen om utlevering på det grunnlag at forbrytelser mot menneskeheten ikke kunne foreldes. Men ankene fortsatte, og det gikk rykter om at retten kanskje ville omgjøre kjennelsen.
I august samme året avgjorde en ankedomstol at Priebke ikke skulle utleveres, på grunnlag av at saken var foreldet. For å legge press på den argentinske regjeringen begjærte Tyskland en utlevering samme dag. En aktor fra Italias militærvesen, Antonio Intelisano, argumenterte med at FN-avtaler som Argentina har gått med på, tilsier at krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten ikke kan foreldes.
Til slutt, etter 17 måneder med forsinkelser, bestemte argentinsk høyesterett at Erich Priebke skulle utleveres. Han ble satt på et direktefly som brukte 18 timer fra Bariloche til Ciampino, en militær flyplass ikke langt fra Ardentinerhulene hvor massakren foregikk.

Priebke i retten


I retten erklærte Priebke seg uskyldig. Han benektet ikke de faktiske omstendigheter, men han nektet straffeskyld. Priebke la skylden for massakren på de italienske sivile som stod bak angrepet der 33 tyske soldater ble drept. Ordren kom direkte fra Hitler, og han mente at det var en «legitim represalie».
Det kom også frem at Priebke selv hadde skutt to italienere. Dette fremgikk også av et vitnemål han avla i 1946 før han klarte å rømme:
<blockquote>Rundt midt på dagen den 24. mars 1944 dro mellom 80 og 90 menn fra Avdeling III og IV til Ardentinerhulene, Roma. (…) Når jeg ankom, så jeg dem ved hulen. Alle var bundet med tau med hendene bak på ryggen, og navnene deres ble lest opp, og de gikk inn i hulen i grupper på fem og fem. … Jeg gikk inn med den andre eller tredje gruppen og drepte en mann med en italiensk maskinpistol. Mot slutten drepte jeg en annen mann med den samme maskinpistolen. Henrettelsene sluttet når det ble mørkt om kvelden… Etter skytingen ble hulene sprengt igjen.</blockquote>
Det ble ikke bevist at det forelå de skjerpede omstendighetene som er nødvendig for å overstyre Italias regel om tretti års foreldelsesfrist. Priebke ble derfor frifunnet på alle punkter den 1. august 1996. Retten ga ordre om at Priebke skulle løslates øyeblikkelig, men senere kunne den italienske justisministeren fortelle at Priebke kunne bli arrestert på nytt. Det kom an på en avgjørelse hvorvidt man skulle utlevere ham til Tyskland hvor han hadde mordanklager mot seg. Tidligere hadde italienske myndigheter sagt at Priebke ikke kunne bli arrestert på nytt, på grunn av avtaler som ble gjort under utleveringen fra Argentina, men etter et møte med de dømmende myndighetene gikk justisministeren ut og fortalte om regjeringens hensikter.
Den argentinske regjeringen sa klart ifra at de ikke ville la ham returnere til Italia hvis han gikk fri. Dette utspillet baserte de på lover som sa at folk som kunne «forstyrre allmenn ro og orden» ikke skulle ha tilgang til riket.
Priebke kunne ikke engang forlate rettssalen, for i over syv timer blokkerte protestanter og opprørte slektninger rettshuset.
Dommerpanelet stemte 2 mot 1 for å dømme den 83 år gamle Priebke for å ha tatt del i represaliemordene, men de frikjente ham for å ha handlet med grusomhet og overlegg, fordi han bare fulgte ordre.
Reaksjonene fra familiemedlemmene uteble ikke. De ble stengt ute fra rettssalen idet dommen ble lest opp. Da de så senere fikk vite hvordan domsavsigelsen lød, begynte de å komme med utrop mot forsvarerne. De mente dette var en oppfordring til «morgendagens forbrytere», og at dommerne ikke verdsatte menneskeliv. «Med dette tillater Italia overgrep og kriminalitet mot menneskeheten», sa Shimon Samuels, leder i Simon Wiesenthal-senteret.

Anken


Selv om Priebke var blitt frikjent, kunne han likevel ikke føle seg trygg fordi aktor valgte å anke frikjennelsen.
Dagen etter ba Tyskland om at Italia måtte holde Priebke fengslet inntil deres krav om å få ham utlevert til Tyskland. De ville ha ham stilt for retten for drapet på de to ofrene som Priebke egenhendig hadde skutt.
Utenfor rettshuset hadde det oppstått en del tumulter som politiet hadde problemer med. Da det ble kjent at Priebke hadde blitt arrestert igjen, roet dette seg. Reaksjonene kom ikke bare fra vanlige folk, men fra både pressekorps, politikere og til og med den italienske statsministeren, Romano Prodi, reagerte. Han foretok – i lag med en stor folkemengde – en tur til Ardennerhulene for å minnes de døde.
Italiensk høyesterett kom frem til at den forrige retten som hadde frikjent Priebke, var inhabil, og lot derfor aktors anke slippe igjennom. Det ble blant annet stilt spørsmål om hvorfor det ikke ble tatt hensyn til Nürnberg-dommen. Den har slått fast prinsippet om individets personlige ansvar for sine gjerninger. Grunnen til at Priebke hadde blitt løslatt var at han hadde handlet etter ordre. Han hadde påstått at dersom han hadde nektet å adlyde ordre ville han selv blitt stilt for tysk krigsrett og henrettet. Dette ville ikke ankedomstolen godta.
I mars 1997 ble det slått fast at Priebke ikke kunne utleveres til Tyskland. Grunnen til dette var at han nå ble stilt for en ny rettssak for akkurat det samme som Tyskland ville ha ham stilt for. Han skulle ikke kunne stilles for retten to ganger for den samme forbrytelsen.
Den 14. april 1997 begynte den nye rettssaken for Priebke. Her tok man ikke like mye hensyn til at Priebke handlet etter ordrer. Priebke selv ble dømt til 15 år, mens en annen som var med på massakren, Karl Hass, ble dømt til 10 år. Aktor hadde lagt ned påstand om livstid for Priebke og 24 år for Hass. Men det skulle vise seg at straffen skulle bli enda mildere. Pga. et amnesti som ble gitt noen år tidligere, ble straffene deres redusert med 10 år. Priebke måtte sone 5 år, mens Hass kunne forlate retten som en fri mann. I tillegg kunne Priebke trekke fra den tiden han hadde sittet i husarrest og varetekt i Italia. Dermed ble straffen maksimum to eller tre år.

Priebke anker saken


Priebke nektet straffeskyld, og anket saken videre. Dette skulle vise seg å bli en feil. Ankedomstolen pekte på at Hass og Priebke hadde utført drapene med overlegg og grusomhet. Retten mente derfor at begge burde dømmes til livsvarig fengsel.
Selv hevdet Priebke at han var offer for et intenst hat, og at han fikk skylden for alle misgjerninger som ble gjort under Andre verdenskrig:''Jeg ga Argentina 50 år av mitt liv, og de vil ikke ha meg. (...) Jeg kjempet for Tyskland under krigen, og nå vil de stille meg for retten for å ha utført deres ordrer.''
Priebke anket saken inn for menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg.

Europas eldste fange


I juni 2007 ble han sluppet ut av husarresten under forutsetning av at han møtte på arbeid. Han hadde nemlig fått en deltidsjobb hos sin advokat Paolo Giachini. Beslutningen møtte kraftige folkelige protester og Priebke ble snart satt i arrest igjen.
I 2011 er Erich Priebke en gammel mann med sine 98 år. Dette har italienske myndigheter tatt hensyn til ved å spare ham for de strenge forholdene som et vanlig fengsel byr på: Siden 1998 har han blitt holdt i husarrest – den samme løsningen som ble valgt for hans medsammensvorne og overordnede Karl Hass, som døde i 2004. Myndighetene har utvilsomt håpet at Priebkes død skal sette et endelig og naturlig punktum for den videre behandlingen av hans sak. Men Priebke holder seg stadig i god form og er like standhaftig som før.
Priebke er nok pinlig klar over at han ikke med det første vil slippe ut fra landet som han ufrivillig oppholder seg i. For Italia er ikke kjent for å se mildt på tyske krigsforbrytere som er dømt til livsvarig fengsel: Både Herbert Kappler og Walter Reder måtte tilbringe henholdsvis 30 og 37 år i italiensk fengsel før friheten ventet.

Eksterne lenker


http://www.aftenposten.no/nyheter/uriks/article1842935.ece Tidligere SS-offiser ut av husarrest i Roma
Kategori:Tyskere
Kategori:Tyskere fra andre verdenskrig
Kategori:Offiserer i Schutzstaffel
Kategori:Personer fra Landkreis Oberhavel
Kategori:Fødsler i 1913
da:Erich Priebke
de:Erich Priebke
en:Erich Priebke
es:Erich Priebke
fr:Erich Priebke
hr:Erich Priebke
it:Erich Priebke
he:אריך פריבקה
nl:Erich Priebke
ja:エーリヒ・プリーブケ
pl:Erich Priebke
pt:Erich Priebke
ru:Прибке, Эрих
sh:Erich Priebke
fi:Erich Priebke
sv:Erich Priebke
tr:Erich Priebke