Dykking

Fil:Noaa-walrus20.jpger er meget dyktige dykkere]]
Fil:Virginia class submarine.jpg]]
Dykking en handling som omfavner alle dyr (også mennesker), som normalt puster luft, men som bevisst oppholder seg under vann av ulike årsaker. Fridykking er en menneskelig sport der det gjelder å dykke ved å holde pusten. Apparatdykking er å dykke ved å bringe en pustegass med seg under vann med et apparat. En kan også bruke utstyr på overflaten til å tilføre luft under vann, som med en slange og/eller dykkerklokke. Dykking kan også utføres ved hjelp av fartøyer (undervannsbåter).

Verdens beste dykkere er sjøpattedyr


Gåsenebbhvalen har den offisielle verdensrekorden i dykking blant pattedyr. Den 17. oktober 2006 dykket en slik hval til 1 899 meter og satte med det ny rekord i dypdykking. Dykket varte i 85 minutter. Allikevel regner de fleste eksperter med at spermhvalen er den beste dykkeren av alle. De anslår at den trolig kan dykke til 3 000 meter eller mer, men slike dykk har hittil ikke latt seg dokumentere. Spermhvalens dykk kan trolig vare opp mot to time (tidsenhet) (noen hevder opp mot 190 minutter). Også flere seler er ypperlige dykkere.
Det som setter sjøpattedyrene i stand til å være så lenge under vann er deres store oksygenlager. Oksygengassen fraktes rundt i blodet bundet til hemoglobin (som finnes i de røde blodcellene). Sjøpattedyrene har stort blodvolum i forhold til landpattedyr. Dessuten inneholder hver volumenhet blod mange flere røde blodceller. I tillegg til dette inneholder muskel mye myoglobin, som kan lagre oksygen.

Dykkerteori


Fil:Dykker.jpglig sportsdykker]]
Dykkefysikk
Dykkefysiologi
Dykkeskader
Dykketabeller

Dykkerutstyr


Mennesker utfører dykking både som yrkesdykking og sportsdykking.
dykkeflaske med manometer
dykkermaske
svømmeføtter
snorkel
dykkerdrakt
ventil (dykking)
oppdriftskontroll
lykt
pustegass
dykkecomputer
rebreather

Aktiviter under vann


Fridykking og apparatdykking er metoder for å kunne oppholde seg under vann i lengre eller kortere tidsrom. Det er i tillegg til selve opplevelsen av å dykke en rekke aktiviteter som en kan holde på med:

Fridykking


Undervannsrugby
Undervannsjakt
Undervannshockey

Apparatdykking


Vrakdykking
Isdykking
Huledykking
Tekniskdykking
Unndervannsfotografering
Undervannsorientering

Opplæring av dykkere


På verdensbasis er det over 30 organisasjoner som utdanner dykkere. I Norge det dykkeskoler som utdanner dykkere. Disse dykkerne sertifiseres hovedsakelig gjennom firmaet PADI eller organisasjonen Norges Dykkeforbund (NDF).
Norges Dykkeforbund er en føderasjon av dykkeklubber i Norge og sertifiserer dykkere gjennom verdens dykkeforbund (CMAS World undervater federation). I tillegg er er det en rekke andre utdanningsorganisasjoner og selskaper som opererer i Norge. Eksempler er: PADI, IANTD, GUE, ANDI.
Yrkesdykkere utdannes i Norge av Statens dykkeskole (en del av Høgskolen i Bergen fra 1. januar 2005) og Norsk Yrkesdykkerskole. Disse sertifiserer dykkere til å drive yrkesdykking (bortsett fra dykkeinstruktøropplæring for fritidsdykking, se ovenfor) klasse 1 , klasse 2, klasse 3 og klasse R.

Organisasjoner som driver med utdanning av dykkere


Å oppholde seg under vann er en unaturlig for mennesket fordi det er miljø vi normalt ikke er tilpasset. Det er derfor nødvendig med sikkelig opplæring i det utstyret, prosedyrer og faren en møter dersom en vil være under vann. Opplæring er derfor viktig.

Yrkesdykking


Petroleumsvirksomhet i Norge har vært avhengig av yrkesdykkere til inspeksjon og enkle vedlikeholdsarbeider på havbunnen. Denne virksomheten har for en stor del omfattet dypdykking, dvs. havdyp større enn 50 meter. Nordsjødykkerne har i ettertid gått til erstatningssøksmål mot Staten for skader som de er påført som følge av sitt arbeid.
Oslo tingrett dømte den 10. august 2007 Staten ved Arbeids- og inkluderingsdepartementet til å betale nærmere 30 millioner kroner i erstatning og forsinkelsesrente til tre tidligere dykkere som deltok i dypvannsdykking i Nordsjøen. Oslo tingrett anfører at trykkfallsyke kan medføre varige skader i ryggmargen, affeksjon av hjernestammen som påvirker balanse, hørsel, svelging og øyebevegelser, samt cerebrale symptomer som blant annet nedsatt følelse, hørsel og syn, motorisk svikt og mentale problemer.
En yrkesdykker er i første rekke en fagperson som utfører arbeid under vann.
I Norge har vi naturlige forutsetninger og arbeidsoppgaver for yrkesdykkere. I Nordsjøen har vi olje- og gassutvinning, vi har infrastruktur langs kysten, som broer, kaier, og rørledninger, og omfattende skipstrafikk som krever bergings- og redningsberedskap. Andre viktige oppgaver kan være relatert til oppdrettsanlegg og arkeologiske funn. Norske yrkesdykkere er også ettertraktet for arbeid i utlandet.
Yrkesdykkingen har to retninger i Norge: innaskjærs dykking, og dykking i Nordsjøen. Begge retningene kan danne grunnlag for egne karriereforløp, og det kan være naturlig å spesialisere seg for en av de to områdene, da det er vanskelig å kombinere begge.
For dykkeryrket må en del reising påberegnes, og det er ikke uvanlig med opp til 250 reisedøgn i året innen bygg- og anleggsbransjen. For Nordsjødykking vil antall reisedøgn være noe mindre. Her er det obligatorisk med engelsk som arbeidsspråk.
Selv om en velger å bli yrkesdykker vil mye av arbeidstiden foregå over vann. Den typiske arbeidssituasjon vil være at man utøver sitt fagfelt over vann, og når situasjonen krever det går man i vannet. Det er derfor en fordel med en fagutdannelse i ryggen slik at man står godt rustet for en arbeidssituasjon både over og under vann.
I moderne yrkesdykking er sikkerheten satt høyt, og all statistikk viser at yrket kan måle seg med andre yrkesgrupper. Det er særlig fokus på at enhver som er involvert i undervannsoperasjoner utfører sine arbeidsoppgaver med en riktig holdning til sikkerhet, slik at det ikke oppstår fare for liv og helse.

Militær dykking


Militær dykking er dykking i militær regi. Det blir brukt flere typer utstyr, både SCUBA luft, rebreathere og slangedykkerutstyr. I Norge skjer utdannelsen av militære dykkere ved Dykker og froskemannskolen(DFS) som er lokalisert på Haakonsvern orlogsstasjon utenfor Bergen. Det utdannes flere cp-kategorier av dykkere blant annet skipsdykkere, minedykkere og slangedykkere. I Sjøheimevernet er dykking en del av innsatsstyrken. De kalles dykk og har til oppgave å ha kontroll på undervannsinstallasjoner i Norge. Offshore oljeinnstallasjoner er unntatt.

Referanser

Eksterne lenker


http://www.ndf.no/ Norges Dykkeforbund
http://www.padi.com PADI hovedside

Se også


Dykkeropplæring
Dybdegrenser i dykking
DIR-dykking
http://en.wikipedia.org/wiki/Scuba_diving Scuba diving
Kategori:Dykking
als:Tauchen
ang:Dȳfung
ar:غوص تحت الماء
az:Dalğıclıq
ca:Submarinisme
cs:Potápění
da:Dykning
de:Tauchen
et:Sukeldumine
en:Underwater diving
es:Buceo
eo:Subakvado
eu:Urpekaritza
fa:غواصی
fr:Plongée sous-marine
gl:Mergullo
ko:잠수
hi:ग़ोताख़ोरी
hu:Búvárkodás
id:Selam
is:Köfun
it:Subacquea
he:צלילה
kk:Дайвинг
ht:Plonje soumaren
ms:Selam
nl:Duiksport
ja:潜水
nn:Dykking
mhr:Дайвинг
pl:Nurkowanie
pt:Mergulho
ro:Scufundare
qu:Ch'ultikuy
ru:Дайвинг
simple:Underwater diving
sk:Potápanie
fi:Sukellus
sv:Dykning
tr:Dalgıçlık
uk:Дайвінг
zh:潜水

Dykkeflaske

Fil:12_and_3_litre_diving_cylinders.JPG
En dykkeflaske er en beholder for å transportere eller lagre pustegass under høyt trykk til bruk for dykkerer. Den gir dykkeren pustegass gjennom en pusteventil. Man finner typisk dykkeflasker med arbeidstrykk fra 186 til 300 Pascal (enhet) og innvendig volum fra 0,4 liter til 18 liter.
Dykkere bruker også gassflasker over vann til lagring av pustegass, ofte flasker med innvendig volum på 50 liter eller mer, og til oksygen i førstehjepsutstyr. Gassflasker er selvsagt også brukt på mange områder utenom dykking.

Deler


Fil:Diving_cylinder_a_clamp.jpg
Fil:Diving_cylinder_din.JPG
En dykkeflaske består av flere deler:
Trykkbeholder
Flaskekran med eller uten reservesjalter
Tetning mellom trykkbeholder og flaskekran, O-ring eller gjengeteip

Trykkbeholder


Dette er selve beholderen, formet som en flaske, som holder på den komprimerte pustegassen. Denne er vanligvis laget av stål, aluminium eller et fiberarmert komposittmateriale med innerliner i termoplast, aluminium eller stål.
Aluminium har mindre egenvekt enn stål og derfor vil aluminiumsflasker ofte få positiv oppdrift på slutten av et dykk når mengden pustegass på flasken minker. I varmere strøk, eller når det trengs mange flasker, som stageflasker i teknisk dykking, blir ofte aluminium foretrukket. I kaldere strøk der dykkeren ofte bruker tørrdrakt med mye oppdrift er stålflasker, som ikke får positiv oppdrift på slutten av dykket, mest vanlig. Flasker i fiberarmert komposittmateriale har veldig lav egenvekt og vil derfor ha mye oppdrift i vann. Dette betyr at dykkere som bruker slike flasker må kompensere for denne oppdriften med mer bly. Slike flasker er ikke så mye brukt blant vanlige sportsdykkere, men en del innen militær dykking. Disse flaskene er perfekte til åndedrettsvern på grunn av den lave vekten og derfor mye brukt til røykdykking.

Flaskekran


De fleste flaskekraner til bruk på dykkeflasker er laget av forkrommet messing. Kranen har som hensikt å kontrollere gasstrømmen ut og inn av trykkbeholderen. Den fungerer også som tilkoblingspunkt mellom trykkbeholderen og pusteventilen til dykkeren, eller mellom trykkbeholderen og et fyllesystem.
Det finnes mange forskjellige typer av flaskekraner. Den mest vanlige er en enkel av/på kran (K-kran) som åpner eller stenger for gassen. Det finnes også Y-kraner som gir mulighet for å koble to pusteventiler til en flaske. Før manometeret ble vanlig for å holde kontroll på mengden gjenstående pustegass, var det vanlig med J-kraner. Disse har en fjærbelastet mekanisme som gjør at når trykket på flasken minker begynner den å stenge for gassen. Dykkeren får da et varsel om at det begynner å minke på gassen og må trekke i reservesjalteren for å få tilgang til de siste 30-50 bar.
I enkelte land er det krav om at flaskekranen skal inneholde en sprengskive. Denne fungerer som en sikring som skal ryke før trykkbeholderen ryker.
Det finnes to hovedtyper av tilkopling mellom flaskekran og pusteventil.
Klokobling eller yoke. Pusteventilen blir festet med en bøyle rundt flaskekranen. Maksimalt trykk er 232 bar.
Deutsches Institut für Normung-kobling. Pusteventilen skrus inn i flaskekranen. 5 gjenger for 232 bars kraner og 7 gjenger for 300 bars kraner.
Kraner med DIN-kopling har G5/8" gjenger for tilkopling av pusteventilen. Gjengepartiet som blir skrudd ned i trykkbeholderen er vanligvis M25X2, M18X1,5, R3/4" eller småkoniske gjenger. Den nye europeiske standarden EN144-3:2003 innfører en ny type flaskekran med M26X2 gjenger både mot pusteventilen og trykkbeholderen. Denne skal brukes for pustegass med høyere oksygeninnhold enn vanlig luft, det vil si 22%–100%.

Tetning


For å skape en tett forsegling mellom trykkbeholderen og flaskekranen blir det brukt o-ring dersom flaskekranen har sylindriske gjenger. Dersom flaskekranen har koniske gjenger blir det brukt gjengeteip.

Bruk av dykkeflasker


Dykkere kan ha med seg en eller flere flasker alt etter hvilket dykk som skal gjennomføres. Til vanlig sportsdykking er det mest vanlig med en enkelt flaske med volum mellom 8 og 15 liter. Ved mer avansert dykking, som dypdykking, vrakdykking eller grottedykking er det vanlig med flere flasker.
De enkelte flaskene kan ha forskjellig bruksområder:
hovedflaske – flasken som inneholde pustegassen som blir brukt under mesteparten av dykket.
bail out – separat reserveflaske til bruk i en nødsituasjon
ponybottle – liten bail out flaske.
stageflaske – flaske med ekstra pustegass til bruk under dykket eller dekompresjonsstopp på vei til overflaten igjen.
vestflaske – liten flaske med gass til å fylle i oppdriftskontrollenhet.
draktgassflaske – liten flaske med gass til å fylle i tørrdrakten for de som har separat system for dette.
Dykkere som driver med teknisk dykking har ofte med seg forskjellige pustegasser i separate flasker for de forskjellige delene av dykket:
reisegass – flaske med den pustegasssen som blir brukt under nedstigningen.
bunngass – flaske med den pustegassen som blir brukt på den dypeste delen av dykket.
dekogass – flaske med pustegass til bruk på dekompresjonsstoppene under oppstigningen.

Konfigurasjon av dykkeflasker


Dykkere kan kombinere flasker og pusteventiler på flere måter for å få med seg ekstra pustegass på lange dykk, eller for å unngå tom-for-luft situasjoner dersom den primære pustegasskilden skulle svikte.

Åpne systemer


For dykkere som dykker med apparatdykking#åpne systemer er det flere måter å kombinere flasker og pusteventiler:
Singelflaske: består av en stor dykkeflaske, volum 8-15 liter, med en pusteventil (som består av ett førstetrinn og som oftes to andretrinn). Dette er den vanligste konfigurasjonen for vanlig sportsdykking. Det er et enkelt og rimelig system, men det har ingen backup dersom førstetrinnet eller flaskekranen skulle svikte. Dykkeren vil da være i en situasjon uten tilgang på pustegass. Alle organisasjoner som utdanner dykkere lærer vekk et system der meddykkeren skal assistere i en slik situasjon. Ved dypere dykking, dykking under tak eller dekompresjonsdykking er det ikke anbefalt med en slik konfigurasjon.
Singelflaske pluss ponybottle: består av en stor dykkeflaske pluss en uavhengig liten dykkeflaske, ponybottle, hver med egen pusteventil. Volum på den store flasken er typisk 8-15 liter, mens volum på den små typisk er 1,5-3 liter. Dykkeren har da to uavhengige systemer, men det er et tyngre system som også er dyrere i innkjøp og vedlikehold. Det finnes også enda mindre håndholdte flasker med volum rundt 0,5 liter med pusteventilen koblet direkte til flasken. Disse kan brukes istednefor en ponybottle, men mengden pustegass er svært begrenset.
Dobbeltsett med uavhengige flasker: består av to uavhengige flasker med hver sin pusteventil. Flaskene har typisk et volum på 4-15 liter. Dette er et tyngre og dyrere system å kjøpe og vedlikeholde. Med et slikt system har dykkeren to uavhengige systemer, men må bytte mellom pusteventilene iløpet av dykket for å beholde en tilstrekkelig reserve i hver av flaskene.
Dobbeltsett med manifold og en pusteventil: består av to flasker som er koblet sammen med en manifold. En av flaskene er tilkoblet en pusteventil. Med et slikt system har dykkeren ingen ekstra sikkerhet som to separate systemer vil gi, bare dobbelt så mye pustegass.
Dobbeltsett med manifold og to pusteventiler: består av to flasker som er koblet sammen med en manifold eller isolator manifold som kan isolere de to flaskene fra hverandre dersom den er stengt. Begge flaskene har en pusteventil tilkoblet. Når isolatoren er åpen har man tilgang til all pustegassen fra begge ventilene. I en nødsituasjon kan man stenge ned den ene pusteventilen eller isolatoren og fortsatt ha tilgang på all eller halvparten av pustegassen. Denne konfigurasjonen er ofte brukt i teknisk dykking.
Stage flasker: er enkle flasker med en pusteventil tilkoblet. Blir brukt innen teknisk dykking for å bringe med seg ekstra bunngass, reisegass eller dekogass.
Kategori:Dykking
ca:Ampolla de busseig
de:Druckluftflasche
en:Diving cylinder
es:Botella de buceo
fr:Bouteille de plongée
it:Bombola (subacquea)
nl:Duikfles
pl:Butla nurkowa
pt:Cilindro de ar comprimido
ro:Butelie pentru scufundări
ru:Баллон для дайвинга
sk:Potápačská tlaková fľaša
sv:Dykflaska

Dykkerdrakt

Fil:Tritonia Lusitania 1935.jpg, 1935]]
En dykkerdrakt er den bekledning en Dykking bruker for å beskytte seg mot terrenget undervann. Moderne dykkerdrakter kan deles inn i to typer:
"soft" eller dykkerdrakter med vanlig trykk – eksempler er våtdrakter, tørrdrakter og semi-dry drakter.
"hard" eller drakter med atmosfærisk trykk – en armert drakt som lar dykkeren ha atmosfæreisk trykk under dype dykk der trykket i vannet er veldig høyt.
Kategori:Dykking
Kategori:Sportsutstyr
de:Tauchanzug
en:Diving suit
fr:Scaphandre à casque
it:Muta subacquea
ja:保護スーツ
pl:Skafander nurkowy
ru:Гидрокостюм
simple:Diving suit
sv:Dykardräkt

Draktgass

Draktgass er, i dykking, den Gass man bruker til å opprettholde ønsket volum i en tørrdrakt. I de fleste tilfeller blir draktgassen tatt fra hovedflaskesettet, som inneholder den gassen som man puster. I spesielle tilfeller, spesielt innen teknisk dykking blir draktgassen tatt fra en egen flaske, som da inneholder en gass som er mer egnet (argon) enn gassen i hovedsettet (trimix).
Kategori:Dykking

Dybdegrenser i dykking

Dybdegrenser i dykking<br />
Det finnes mange forskjellige grenser innenfor dykking.

Oppstigningshastighet


Dette er et mye omdiskutert tema.

Historisk


De første dykkerne hadde ingen anelse om hvilke fysiologiske prosesser som påvirket dem. Derfor var det et stort mysterium hva «trykkfallsyke» ("the bends") var. Etter mye prøving og feiling fant noen dykkere ut at de kunne redusere symptomene en del ved å foreta sakte oppstigninger. For å lage en huskeregel, sa de: «En fot pr. sekund» (18m./min.). Denne regelen ble arvet over til US Navy når de laget sine dykkerutiner og tabeller.
Da PADI utviklet sitt opplæringsmateriell, trengte de også en tabell. De tok utgangspunkt i tabellen til det amerikanske sjøforsvaret. Dermed ble også 18m/min. «standard» i PADI. Dette materiellet har nå gjennomgått en revisjon, og PADI underviser nå 10m/min.
De siste årene er det gjort mye forskning på trykkfallsyke, og man har også sett på oppstigningshastigheter.

Nåværende «standarder»


Tradisjonelt, amerikanske sjøforsvaret, PADI: 18 m/min
Mange dykkecomputere og andre org.: 9&ndash;10 m/min
Stadig flere velger å gå enda saktere: 3 m/min

Dybdegrenser


Det finnes mange forskjellige «grenser». Noen er sterke tradisjoner med bakgrunn i praktisk anvendelse. Rent fysiologisk finnes det også grenser for hvor gitte gasser blir narkotiske. Det finnes lover og regler som kan begrense i enkelte land og områder. Og så finnes det regler som er satt av organisasjonen som man har mottatt opplæring av. Her er en liste av noen av dem.

18 meter


PADIs ''Open Water Diver''-kurs er lagt opp til at et av dykkene skal planlegges til 18 meter. I Norge er det forskrifter som dikterer at samme kurs skal inneholde et dykk planlagt til 20 meter.

20 meter


CMAS*-dykkere i Norge utdannes til å dykke til denne dybden.
PADI Open Water dykkere utdannet i Skandinavia.

30 meter


De fleste fritidsdykkerorganisasjoner anbefaler 30 meter som en maksimalgrense for fritidsdykking. Et PADI ''Advanced Open Water Diver'' (AOW)-kurs eller CMAS
-kurs utdanner elevene til å dykke til denne dybden. Dette er grensen for arbeidsdykking med klassene S og R, ved bruk av SCUBA i Norge.

40 meter


Dette regnes for de fleste som absolutt maksgrense for fritidsdykking. PADI og andre organisasjoner har emekurs til denne dybden. CMAS
-dykkere utdannes også til å dykke til denne dybden (39 meter). I Norge er det en kontrovers, siden instruktøren (som må ha klasse S, for å drive instruksjon) ikke har lov til å gå dypere enn 30 meter. I Norsk Standard Tabell er 39m også største dyp uten påkrevd dekompresjonsstopp. Dykkere med klasse 1 kan dykke til maks 39 meter med SCUBA-utstyr.

42 meter


Denne dybden er vist på dagens PADI-tabell for bruk i nødsfall.

50 meter


Dette er dybdegrensen ved overflateforsynt luft for Kl. I dykkere.

56 meter


Dybden der oksygentrykket i luft overstiger TOD (1,4 bar) og dermed utgjør en fare for oksygenforgiftning.

66 meter


Dybden der oksygentrykket i luft overstiger MOD (dykking) (1,6 bar)og dermed utgjør en akutt fare for oksygenforgiftning.

122, 142 og 156 meter


Rekorder på luft i sjø. De fleste anser dette for galskap. Også personene som driver slik dykking, advarer på det sterkeste mot at andre forsøker slike dykk. Det kan nevnes at «rekorden» på 156 meter ikke er gyldig siden utøveren ''ikke husker'' at han var på bunnen.

214 meter


Fridykkerrekorden er på 214 meter, og ble tatt av østerrikeren Herbert Nitsch 14. juni 2007 i Spetses, Hellas.

318 meter


Apparatdykkerrekorden er på 318 meter og ble tatt av Nuno Gomez (53) fra Sør-Afrika 10. juni 2005 i Rødehavet.
Kategori:Dykking

Datamaskin

Fil:HypertextEditingSystemConsoleBrownUniv1969.jpg
Fil:Linc-8-Uppsala-bad-photo.jpeg, Uppsala, Sverige.]]
En datamaskin er en samling av mekaniske og Elektronikk komponenter som ved hjelp av dataprogrammer kan utføre arbeidsoppgaver på en effektiv måte. Fra begynnelsen var datamaskinen i hovedsak et hjelpemiddel for å utføre Aritmetikk og Matematikk beregninger, men i dag er den en del av vår livsstil og finnes i de fleste miljøer, for eksempel som Personlig datamaskin-er, i mobiltelefoner, biler og minibanker, og i næringslivet.
En datamaskin virker ved at den henter fram én og én instruksjon fra et lager, utfører instruksjonen og lagrer resultatet et sted. Disse instruksjonene er svært enkle, og det kreves ofte store mengder instruksjoner for å utføre komplekse operasjoner. Samlingen med instruksjoner kalles et ''program''. Instruksjonene et menneske skriver når det programmerer en datamaskin kalles kildekode. Kildekode er leselig for mennesker, men må oversettes for å bli instruksjoner til datamaskinen. Denne prosessen kalles enten kompilator eller tolk (datamaskin), avhengig av om det gjøres på forhånd eller mens programmet kjører.
Det engelske ordet for datamaskin, ''computer'', ble frem til oppfinnelsen av datamaskinen brukt om personer, vanligvis kvinner, som foretok matematiske utregninger, enten med kalkulator eller penn og papir, og som ble erstattet av datamaskinen da den gjorde sitt inntog.

Funksjonsmåte


Fil:Acer Aspire 8920 Gemstone by Georgy.JPG
Tidlige datamaskiner hadde faste programmer. Noen veldig enkle datamaskiner er fremdeles bygget opp slik, som eksempel kan nevnes enkle kalkulatorer. Disse kan gjøre de vanligste regneoperasjonene og lagre noen tall, men kan ikke omprogrammeres. Omprogrammering av slike maskiner er en lang prosess som også krever manuelle inngrep i maskinvaren. Da den programmerbare datamaskinen kom på markedet, revolusjonerte den kostnadsnivået. Man behøvde ikke lenger spesialbygget maskinvare for hvert program man ville kjøre. Instruksjonene til maskinen var lagret i hukommelsen på lik linje med dataene.
Andre måtte få lastet hele operativsystemet inn i memory fra tape for deretter å lese inn programmet og ev. data fra en kortleser – hver gang et program skulle kjøres. Den tids operativsystemer var meget enkle. EXEC CUR, TR F, IN F, TRI F, TOC er ett eksempel.
Von Neumann-arkitektur er den vanligste oppbyggingen av programmerbare datamaskiner.

Brukergrupper


File:Computerkids.jpg
Det finnes mange kategorier brukere av mikromaskiner, og etter hvert som tiden går er tilbudet av forskjellige programtyper betydelig. Typisk finnes spesielle programmer for områder som:
Dataassistert konstruksjon: Beregninger, tegning og modellering
Grafikk: Produksjon av grafikk, trykksaker, behandling av bilder og relatert arbeid
Media: Produksjon av film og musikk
Kontor: Regnskap, databaser, regning, tekstbehandling og presentasjoner
Kommunikasjon: Nettlesere, lyd og levende bilder
Server: Levering av innhold til andre datamaskiner
De tre dominerende systemene Windows, MacOS og GNU/Linux har dels overlappende muligheter og dels sine spesielle fortrinn. Integrering mellom systemene reduserer kompatibilitetsforskjeller som tidligere har vært som vegger mellom disse systemene.

Teknikk


Fil:Imac17pouces.png]]
En datamaskin består av noen hoveddeler som en datamaskinbruker bør kjenne til. Den er en maskin som fungerer sammen med tilkoblet utstyr som Skjerm (monitor) (dataskjerm), tastatur, diskettstasjon (nå CD ROM) og skriver. Tilkoblet utstyr kalles periferutstyr. For å utføre brukerens arbeid må den ha ett eller flere dataprogrammer installert. Dette er de primære funksjonene som etterhvert er supplert med nye muligheter som mus (som var standard opprinnelig til Apple Finder), scannere og internett.
Hoveddelene i datamaskinen (maskinvare, engelsk hardware) er en eller flere prosessorer og hukommelse (ROM, RAM og HD) i tillegg til at informasjonen overføres i et maskinnettverk internt og eksternt til maskinutstyret.
Apple brukte Motorola posessorer i sine maskiner opprinnelig, og startskuddet ved introduksjon av Macintosh 128 rundt 1983 var basert på en Motorola prosessor Motorola 68000. Denne maskinen hadde ikke harddisk (HD) og både brukerprogram og dokumenter måtte plasseres på en diskett (eller to) i maskinens system. De fleste andre produsenter av mikromaskiner baserte systemet på kombinasjonen MS-DOS og en Intel prosessor, i tidlig fase en Intel Intel 8086.
I Apples maskiner var det et fast minne (ROM: Read only memory) som er en fast uforanderlig installert hukommelse. Denne inneholdt maskinens operativsystem og gjorde maskinen immun mot inkompetent bruk og sabotasje. Maskinens elektriske minne (RAM: Read and memory, opprinnelig 128 kB på disse maskinene, formelt korrekt angitt: Random Access Memory) ga som på alle maskiner ellers et foranderlig minne som inneholder det maskinen på ethvert tidspunkt arbeider med. Dette er det vanlig å sikre (dokumentinformasjon) med kopiering til harddisk med korte intervaller (eks. 10 min.) for å eliminere tap av siste dokumentversjon under arbeid. MS-DOS-maskinene arbeidet med operativsystem og brukerprogrammer som var lagret på maskinens HD (harddisk).
Tidlige versjoner av mikromaskinene hadde ikke harddisk, og både programmer og dokumenter (brukerinformasjon, datafiler) ble lagret på eksterne media, typisk floppydisker eller tape. Floppydisker ble etterhvert erstattet av mindre disketter og så på et senere tidspunkt av CD. Diskettene var magnetiske lagringsmedia som kunne tilføres nye data, overskrives og brukes på ny, mens de nye CD-platene bare kan brennes en gang. Harddisker som etter kort tid (allerede rundt 1985) ble vanlige som et internt datalager i mikromaskiner mottar data fra maskinens RAM eller diskettstasjon (CD-stasjon) under bruk.
Maskinens arbeidskapasitet bestemmes av disse komponentenes ytelser. Parallelt med utviklingen i kapasitet på mikromaskiner utvikles også dataprogrammer med avanserte funksjoner for å gjøre bruk av kapasiteten og effektivisere arbeidet. Denne utviklingen har vært betydelig siden maskiner med 128 eller 256 kB RAM ble solgt rundt 1985 frem til året 2009 når tilsvarende maskiner yter 256 MB RAM (internhukommelse) eller mer. Også prosessorer og harddisker har hatt en motsvarende utvikling i kapasitet.

Moderne programmerbare datamaskiner


Fil:FujitsuSiemens-Celvin-2.jpg
En moderne datamaskin består i hovedsak av tre hoveddeler: ''Regneenhet'' (CPU), ''hukommelse'' (minne) og ''permanent lager'' (Harddisk, diskett, CD osv). Dessuten finnes det som regel diverse ytre enheter, slik som skjerm (monitor), tastatur, Datamus, skriver og andre inn/ut-enheter.
Regneenheten utfører instruksjoner som hentes fra hukommelsen. Hukommelsen er oppdelt i celler med fast størrelse. Slike celler kalles gjerne ''maskinord''. Lengden av et maskinord måles i antall bit, som er den minste måleenhet for informasjon. Et bit kan enten være på eller av (dvs. ha verdien 0 eller 1). Et maskinord består ofte av et helt antall byte, som består av 8 bit.
Maskinordene har hver sin ''adresse'' i hukommelsen, dvs. de er nummerert fra null og oppover. Et maskinord inneholder data som kan fortolkes på ulike måter. Det kan alltid fortolkes som et heltall. Det kan også fortolkes som en ''instruksjon'' til regneenheten (eller en del av en slik instruksjon). En annen fortolkningsmulighet er bokstaver eller andre tegn. Alle data i hukommelsen forsvinner når maskinen slås av. Det permanente lageret brukes for å ta vare på informasjon over tid.
Regneenheten styres ved hjelp av maskinprogrammer. Et maskinprogram (eller ''binærprogram'') er en samling instruksjoner som legges inn i hukommelsen. Regneenheten henter inn og utfører en og en instruksjon fra binærprogrammet. En slik instruksjon kan for eksempel gå ut på å hente to tall fra angitte adresser i hukommelsen, addere tallene og til slutt legge resultatet tilbake på en tredje adresse i hukommelsen. Etter at en instruksjon er utført vil regneenheten normalt hente neste instruksjon fra binærprogrammet og utføre denne. Denne syklusen kan brytes ved hjelp av såkalte ''hoppinstruksjoner''. En hoppinstruksjon vil gi regneenheten beskjed om at neste instruksjon skal hentes fra et annet sted i hukommelsen. På denne måten vil deler av et binærprogram kunne utføres flere ganger ved at regneenheten hopper tilbake i programmet. Hoppinstruksjoner kan være ''ubetingede'' og ''betingede''. Betingede hoppinstruksjoner vil bare resultere i et hopp dersom en bestemt betingelse er oppfylt. Betingede hoppinstruksjoner gjør det mulig å lage kompliserte programmer der ulike deler av programmene aktiviseres etterhvert som oppgavene fullføres.
Hastigheten på regneenheten reguleres av en klokke, som sender ut en elektronisk puls i faste intervaller. En slik puls starter en ny runde med utførelse av en instruksjon som ligger klar i regneenheten. Hastigheten på en slik klokke måles i hertz (antall pr. sekund). De fleste av dagens regneenheter (i 2008) kjøres på en hastighet i størrelsesorden mellom 2-3 000 000 000 hertz = 2-3000 MHz = 2-3 GHz.
I praksis finnes det mange binærprogrammer i hukommelsen samtidig. Mange av dem utgjør en del av operativsystemet som styrer inn/ut-enheter osv. Andre programmer er nytteprogrammer som er startet av en bruker. Særlig programmer knyttet til operativsystemet har behov for å kunne utføres i korte aktive faser, for deretter å gå inn i en dvaletilstand i påvente av at bestemte begivenheter inntreffer. Det finnes derfor mekanismer i en datamaskin som tillater at et maskinprogram plutselig avbrytes, slik at et annet program (med viktige, presserende oppgaver) kan overta. Når det viktige programmet har gjort sitt, vil det opprinnelige programmet fortsette der det slapp, uten at dette får konsekvenser for den oppgaven programmet utfører (annet enn en liten tidsforsinkelse). Begivenheter som fører til et slikt «avbrudd», er for eksempel et tastetrykk. Et tastetrykk fører til at en kode for hvilken tast som ble tastet, sendes til regneenheten, sammen med et signal som angir at et tastetrykk har funnet sted. Når regneenheten mottar et slikt avbruddssignal, vil den avbryte sin normale arbeidsmåte. Regneenhetens tilstand (bl. a. adressen til den neste instruksjonen den skal utføre) tas vare på i hukommelsen, og et annet maskinprogram (som behandler tastetrykket) aktiviseres.

Historie


Tidlig historie


Fil:CharlesBabbage.jpg
Selv om diverse hjelpemidler for å utføre beregninger ble konstruert langt tilbake i historien, er det først etter 1940 at utviklingen av moderne elektroniske datamaskiner har funnet sted. Et tidlig forsøk på å utvikle noe som ligner på moderne datamaskiner fant sted i 1835, da Charles Babbage beskrev sin analytiske maskin. Dette var en mekanisk, Vanndamp innretning som brukte hullkort som innlesningsmedium. Beskrivelsen av denne maskinen foregrep mange idéer som moderne databehandling fortsatt bygger på. Blant annet kunne maskinen programmeres, og Ada Byron Lovelace innså at den i prinsippet ville bli i stand til å utføre alle beregningsoppgaver som en moderne datamaskin kan utføre (men det ville rimeligvis tatt tid). Maskinen kom imidlertid aldri lenger enn til tegnebrettet i hans egen tid – først i 2002 ble det konstruert en maskin i London etter Babbages tegninger. Maskinen fungerte slik den skulle.
Før 1940 ble det også konstruert en del analog datamaskin som brukte elektriske signaler eller mekaniske parametre til å representere tall.
I 1940-årene ble det konstruert en rekke digital informasjon datamaskiner basert på elektroniske komponenter. I Tyskland konstruerte Konrad Zuse flere forløpere for den moderne datamaskinen, slik som modellene Z1 fra 1938 og Z2 fra 1939, som var tildels mekaniske, tildels reléstyrt og i 1941 endelig historiens første programmerbare maskin, (Z3 (datamaskin)) som også var basert på reléteknologi.

Krigstid og nød


Fil:Eniac.jpg
I England utviklet en gruppe rundt matematikeren Max Newman og elektronikkingeniøren Tommy Flowers verdens første elektronisk programmerbare datamaskin. Den skulle knekke de tyske Lorenz-krypterte kodene som ble brukt mellom de tyske hovedkvarterene. Colossus ble tatt i operativ bruk ved Bletchley Park januar 1944, etter kun 10 måneders utvikling. Denne maskinen reduserte tiden for å dechiffrere Lorenz-meldinger fra uker til timer og den kom i tide til D-dagen, slik at den kunne hjelpe til i planleggingen. Colossus ble utviklet videre og gjort mer programmerbar. Det ble også bygget flere, slik at man hadde 10 Colossus programmerbare datamaskiner på slutten av krigen, sensommeren 1945. Hastigheten til Colossus var høy, faktisk var regnehastigheten rundt den samme som en Pentium II. Colossus-maskinene tydet rundt 63 millioner karakterer i hemmelige meldinger – en formidabel mengde sett i forhold til tidligere kapasitet.
Winston Churchill omtalte Bletchley Park som «the goose that laid the golden egg, but didn't cackle». Dette refererer til at Bletchley Park og alt de klarte å få til ble holdt hemmelig ikke bare under den andre verdenskrig, men også under den kalde krigen, slik at Sovjetsamveldet ikke fikk innsyn i hva Vest-Europa kunne klare når det gjaldt overvåking og innsyn i motpartens interne meldinger. Colossus og alt annet som ble utviklet ved Bletchley ble destruert. Eksistensen av disse maskinene ble ikke allment kjent før i 1976, etter at 30 års tidsfristen for hemmeligholdelse hadde utløpt.
Det er et tankekors at mesteparten av den kunnskap vi i dag har om aktiviteten ved Bletchley Park og Colossus er hentet fra arkivmateriale som ble tatt med over til USA for arkivering der av de amerikanerne som arbeidet ved Bletchley.
I USA startet det amerikanske forsvaret byggingen av ENIAC i 1943. Dette var en meget stor maskin, både i fysisk omfang og regnekapasitet. Den bestod blant annet av 17&nbsp;468 radiorør og beslagla et areal på 167 kvadratmeter. Maskinen ble fullført i 1946 og var i operativ drift til 1955. Hver av maskinens 20 regneregistre kunne utføre 5000 addisjoner i sekundet. ENIAC ble bare bygget i ett eksemplar. Denne maskinen var utgangspunktet for utvikling av diverse kommersielle maskiner i USA, med UNIVAC som den viktigste.

Etterkrigstiden og elektroniske revolusjoner


Fil:Minivac601.jpg ]]
Den videre utvikling av datamaskinen har forenklet sett funnet sted i tre store «bølger». Disse bølgene var hovedsakelig forårsaket av teknologiske nyvinninger. Den første store bølgen hadde som utgangspunkt de eksperimentelle maskinene som ble bygget på 1940- og 50-tallet. Markedet var finansinstitusjoner og store nasjonale institusjoner innen forskning og statistikk. Innen dette markedet var rene hullkortmaskiner allerede i bruk for å holde styr på store registre. Datamaskinen var den naturlige arvtakeren. Da den neste teknologiske bølgen kom, ble det vanlig å kalle disse maskinene ''stormaskiner''. De var meget kostbare, krevde stor fysisk plass, og tilsyn av mange operatører. Det var vanlig at flere aktører samarbeidet om å drifte slike maskiner, slik at utgiftene og kompetanse kunne deles på flere. I Norge hadde vi for eksempel flere kommunale datasentraler som delte landet mellom seg i regioner. Stormaskinmarkedet ble dominert av IBM og noen få andre aktører.
Den neste store bølgen kom med ''Minidatamaskin''. Utgangspunktet for denne bølgen var utviklingen innen transistor-teknologi og halvlederteknikk. Det ble etterhvert mulig å masseprodusere integrerte kretser med flere hundre transistorer preget inn på en liten flate. Dette ga rom for å produsere mindre datamaskiner meget rimelig i forhold til de etablerte stormaskinene. Nye datamaskinprodusenter, slik som Digital Equipment Corporation (DEC) og Norsk Data så mulighetene mye raskere enn de etablerte stormaskinprodusentene. Det ble derfor skapt et marked for mindre og billigere maskiner, og omsetningen innen dette markedet vokste raskt og ble etterhvert jevnbyrdig med stormaskinmarkedet. Minimaskiner begynte så vidt å gjøre seg gjeldende fra midten av 1960-tallet. DEC kom med PDP-8 i 1964. Det var en 12-bits maskin med bare 4096 maskinord i hukommelsen som ble solgt for ca. 16 000 dollar. Norsk Data leverte sin første Nord-1-maskin i 1967.
Fil:C64 breadbin.jpg, en av de mest populære hjemmedatamaskinene fra 1980-tallet ]]
Den tredje store bølgen kom med ''mikroprosessoren''. Halvlederteknologien var nå kommet så langt at det var mulig å konstruere en fullstendig CPU på en liten silisiumbrikke. Den første mikroprosessoren, Intel 4004 med maskinord på 4 bit, så dagens lys i 1971. Senere kom Intels 8080-prosessor (8 bit) og ikke minst 8086-prossessoren (16 bit) som ble benyttet i IBMs Personal Computer. Andre halvlederprodusenter hadde også stor betydning: Zilogs Z80 (8 bit) som kom på markedet i 1976 og Motorolas 68000 (16 bit) som kom i 1979.
''Mikrodatamaskiner'' er fullstendige datamaskiner bygget opp rundt en mikroprosessor. De første mikromaskinene var små, rimelige maskiner beregnet på hobbymarkedet. Disse ble kalt ''hjemmedatamaskiner'' og kom i en rekke utførelser på 1980-tallet. Med tekstbehandlingsprogrammer og regneark fikk disse maskinene også innpass i det mer profesjonelle markedet, og utkonkurrerte for en stor del minimaskinene. Etterhvert utviklet det seg en industristandard basert på IBMs Personlig datamaskin som de fleste av dagens mikromaskiner bygger på.

Se også


Programvareutvikling
Kildekode
Harddisk
Mikroprosessor

Eksterne lenker og referanser


http://www.computerhistory.org/ Computer History Museum (engelsk)
http://www.hardware.no/ Hardware.no – norsk kjøpeguide, forum og artikler om datamaskiner
Kategori:Datamaskiner
Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha
ace:Komputer
af:Rekenaar
als:Computer
am:ኮምፒዩተር
ang:Spearctelle
ar:حاسوب
an:Ordinador
arc:ܚܫܘܒܐ (ܡܐܟܢܐ)
as:কম্পিউটাৰ
ast:Computadora
az:Kompyuter
bn:কম্পিউটার
zh-min-nan:Tiān-náu
ba:Компьютер
be:Камп'ютар
be-x-old:Кампутар
bg:Компютър
bar:Rechna
bo:གློག་ཀླད།
bs:Računar
br:Urzhiataer
ca:Ordinador
cv:Компьютер
ceb:Kompiyuter
cs:Počítač
cy:Cyfrifiadur
da:Computer
de:Computer
nv:Béésh bee akʼeʼelchíhí tʼáá bí nitsékeesígíí
et:Arvuti
el:Ηλεκτρονικός υπολογιστής
eml:Zarvlån
en:Computer
myv:Арси машинась
es:Computadora
eo:Komputilo
eu:Ordenagailu
fa:رایانه
hif:Computer
fo:Teldur
fr:Ordinateur
fy:Kompjûter
fur:Ordenadôr
ga:Ríomhaire
gv:Co-earrooder
gd:Coimpiutair
gl:Ordenador
gan:電腦
gu:કમ્પ્યૂટર
got:𐍅𐌹𐍄𐌹𐍂𐌰𐌷𐌽𐌾𐌰𐌽𐌳𐍃/Witirahnjands
hak:Thien-nó
ko:컴퓨터
ha:Na'ura
hy:Համակարգիչ
hi:अभिकलित्र
hr:Računalo
io:Ordinatro
ig:Orunotu
ilo:Kompiuter
bpy:কম্পিউটার
id:Komputer
ia:Ordinator
iu:ᖃᕋᓴᐅᔭᖅ
xh:Ikhompyutha
is:Tölva
it:Computer
he:מחשב
jv:Komputer
kn:ಗಣಕಯಂತ್ರ
pam:Computer
krc:Компьютер
ka:კომპიუტერი
ks:کَمپیوٗٹَر
kk:Компьютер
kw:Comptyor
sw:Tarakilishi
kg:Ludinatelo
ht:Òdinatè
ku:Komputer
ky:Компютер (ЭЭМ)
lad:Contador
lo:ຄອມພິວເຕີ
la:Computatrum
lv:Dators
lb:Computer
lt:Kompiuteris
li:Computer
ln:Esálela
jbo:skami
lmo:Cumpiüter
hu:Számítógép
mk:Сметач
mg:Mpikajy
ml:കമ്പ്യൂട്ടർ
mt:Kompjuter
mr:संगणक विज्ञान
xmf:კომპიუტერი
arz:كومبيوتر
mzn:رایانه
ms:Komputer
mwl:Cumputador
mn:Компьютер
my:ကွန်ပျူတာ
nah:Chīuhpōhualhuaztli
nl:Computer
nds-nl:Komputer
ne:कम्प्युटर
new:कम्प्युटर
ja:コンピュータ
nap:Computer
ce:ГIулкхдириг
nn:Datamaskin
oc:Ordinator
mhr:Компьютер
or:କମ୍ପ୍ୟୁଟର
uz:Kompyuter
pa:ਕੰਪਿਊਟਰ
pnb:کمپیوٹر
ps:سولګر
km:កុំព្យូទ័រ
nds:Reekner
pl:Komputer
pnt:Ηλεκτρονικόν υπολογιστής
pt:Computador
ro:Calculator
qu:Antañiqiq
rue:Компютер
ru:Компьютер
sah:Көмпүүтэр
sa:सङ्गणकम्
sc:Elaboradore
sco:Computer
stq:Computer
sq:Kompjuteri
scn:Computer
si:පරිගණකය
simple:Computer
sk:Počítač
sl:Računalnik
cu:Съмѣтатєл҄ь
szl:Kůmputer
so:Kumbuyuutar
sr:Рачунар
sh:Kompjuter
fi:Tietokone
sv:Dator
tl:Kompyuter
ta:கணினி
tt:Санак
te:కంప్యూటర్
th:คอมพิวเตอร์
tg:Компутар
chy:Tséohketoetanóto
tr:Bilgisayar
tk:Kompýuter
bug:Komputer
uk:Комп'ютер
ur:شمارِندہ
za:Dennauj
vec:Computer
vi:Máy tính
fiu-vro:Puutri
wa:Copiutrece
zh-classical:電腦
vls:Computer
war:Kompyuter
wo:Nosukaay
wuu:计算机
yi:קאמפיוטער
yo:Kọ̀mpútà
zh-yue:電腦
diq:Komputer
bat-smg:Kuompioteris
zh:電子計算機

Den Norske Turistforening


Fil:Kristin Krohn Devold.jpg er generalsekretær i Den Norske Turistforening]]
Fil:Jotunheimen_Trail.jpg
Fil:Åmotdalshytta.jpg i Dovrefjell er en av Turistforeningens mange selvbetjeningshytter. Steinhytta ble reist i 1922, mens den større trehytta ble oppført i 1953 og restaurert i 1980.]]
Den Norske Turistforening (DNT) er landets største organisasjon.
Foreningen ble etablert 21. januar 1868 etter initiativ fra konsul Thomas Johannes Heftye og kaptein Hans Hagerup Krag. I begynnelsen ble foreningen ledet av nevnte Heftye (formann) og Krag, samt oberst Fredrik Næser, professor Halvor Rasch, og assessor W.&nbsp;Erichsen. Foreningens formål var &laquo;at lette og udvikle Turistlivet her i Landet&raquo;. Den første medlemsforening ble Oslo og omland (1868). Ved overgangen til 2011 hadde foreningen mer enn 240.000 medlemmer. DNT som organisasjon hverken eier eller driver noen turisthytte i Norge og arrangerer heller ingen turer eller kurs -- denne aktiviteten er tillagt medlemsforeningene med få unntak (bl.a. utdanning av vinterturledere)
Nåværende styreleder er Tom-Ivar Bern. Kristin Krohn Devold har siden januar 2006 vært generalsekretær.

Turisthytter


Medlemsforeningene eier i 2009 mer enn 450 turisthytter over det meste av landet. I tilknytning til disse vedlikeholder medlemsforeningene og hyttebestyrerne et stort nettverk av merkede Tursti mellom og rundt hyttene. Sommerstiene utgjør tilsammen om lag 20&nbsp;000 kilometer, og vinterstid vedlikeholdes rundt 7&nbsp;000 kilometer med "kvisteløyper".
Første hytte var Krokan turisthytte på Rjukan (1868), etterfulgt av Tyinhytten (1870), Memurubu og Gjendebu (1872).
Turistforeningen opprettet tidlig en ordning med patentførere for å lede turister gjennom vanskelige områder blant annet i Jotunheimen og Jostedalsbreen.

Spesialiseringer


Barnas Turlag ble etablert i 1999 for barn opp til 12 år. Ungdom fra 13 år til og med 26 år organiseres under ''DNT ung''. I tillegg finnes gruppen ''DNT fjellsport'' som hovedsakelig driver med fjellklatring og brevandring. Et samarbeid med skolene gjøres gjennom tiltaket ''DNT i skolen''. Foreningene arrangerer årlig flere tusen turer og kurs både i Norge og utenlands. Sammen med magasinet Fri Flyt (magasin) arrangerer DNT den årlige Fjellfilmfestivalen.

Medlemsforeninger


DNT ble på slutten av 1980-tallet omorganisert til en overbygning for medlemsforeninger rundt i landet. Denne prosessen var ikke helt smertefri, i og med at de fem «samarbeidsavtaleforeningene» (Drammen og Oplands TF, Kristiansand og Opplands TF, Kristiansund og Nordmøre TF, Trondhjems TF og Stavanger TF) var selvstendige organisasjoner sidestilt med «gamle DNT» (samarbeidsavtalen sikret gjensidige medlemsrettigheter), mens de øvrige foreningene var underlagt DNT. Fusjonssmertene var raskt tilbakelagt. I dag er DNT en landsforening som i hovedsak beskjeftiger seg med saker som er felles for foreningene, mens medlemsforeningene tar seg av praktisk drift i sine respektive områder. Den klart største medlemsforeningen er DNT Oslo og omegn, som overtok hytte- og rutenettet til «gamle DNT»,DNT merker løypene med røde T-er på varder og trestammer.
De 57 medlemsforeningene med lokallag er:

A


Alta og Omegn Turlag
Aust-Agder Turistforening
Havrefjell Turlag
Tvedestrand og Vegårshei turlag

B


Bergen Turlag
Askøy Turlag
Kvam Turlag
Kvinnherad Turlag
Nordhordland Turlag
Os Turlag
Stord-Fitjar Turlag
Bodø og Omegns Turistforening
Brurskanken Turlag
Brønnøysund Turlag

D


DNT Gjøvik og Omegn
DNT Gudbrandsdalen
DNT Indre Østfold
DNT Nedre Glomma
DNT Nord-Østerdal
DNT Oslo og Omegn
Asker Turlag
Eidsvoll Turlag
DNT Vansjø
Drammens og Oplands Turistforening
Hemsedal Turlag

E


Engerdal og Trysil Turlag

F


Finnskogen Turistforening
Flekkefjord og Oplands Turistforening

H


Hadeland Turlag
Hamar og Hedemarken Turistforening
DNT Elverum
Hammerfest og Omegn Turlag
Harstad Turlag
Haugesund Turistforening
Etne Turlag
Sauda Turlag
Hemnes Turistforening
Holmestrand og Omegn Turistforening
Horten og Omegn Turistforening

K


Kautokeino Turlag
Kongsberg og Omegns Turistforening
Kristiansand og Opplands Turistforening
Kristiansund og Nordmøre Turistforening

L


Larvik og Omegns Turistforening
Lillehammer og Omland Turistforening
Lofoten Turlag

M


Molde og Romsdals Turistforening

N


Narvik og Omegn Turistforening
Nord-Salten Turlag
Nord-Trøndelag Turistforening
Nordkapp og Omegn Turlag
Notodden Turlag

O


Odal Turlag

R


Rana Turistforening
Rena og Omegn Turistforening
Ringerikes Turistforening

S


Sandefjord og Oplands Turistforening
Sandnessjøen og Omegn Turistforening
Sogn og Fjordane Turlag
Balestrand og Høyanger Turlag
Flora Turlag
Indre Nordfjord Turlag
Indre Sunnfjord Turlag
Luster Turlag
Lærdal Turlag
Midtre Nordfjord Turlag
Sogndal Turlag
Vik Turlag
Ytre Nordfjord Turlag
Årdal Turlag
Stavanger Turistforening
Sulitjelma og Omegn Turistforening
Sør-Varanger og Omegn Turistforening

T


Telemark Turistforening
Rjukan Turlag
Vinje Turlag
Tistedalen Friluftslag
Troms Turlag
Senja Turlag
Trondhjems Turistforening
Tønsberg og Omegn Turistforening

V


Varangerhalvøya Turlag
Vesterålen Turlag
Voss Utferdslag

Å


Ålesund–Sunnmøre Turistforening

Referanser

Eksterne lenker


http://www.turistforeningen.no/ Den Norske Turistforening Felles side for Turistforeningen med bl.a. lenker til alle lokalforeninger, fellesturer, turplanlegger, nyheter m.m.
http://yr.no/ver-nytt/1.2982563 Værvarsel for turisthyttene (yr.no)
Kategori:Den Norske Turistforening
Kategori:Reiseliv
Kategori:Etableringer i 1868
da:Den Norske Turistforening
de:Den Norske Turistforening
en:Norwegian Trekking Association
fr:Association norvégienne de randonnée
nl:Den Norske Turistforening
nn:Den Norske Turistforening
sv:Den Norske Turistforening

Den norske kirke


Den norske kirke (Dnk), tidligere også kalt statskirken, er det største trossamfunnet i Norge og inntil den 21. mai 2012 den offentlige religionen i Norge.
Ved reformasjonen i 1537 innførte Danmark-Norge lutherdommen og brøt forbindelsene med Den hellige stol. Den norske kirke ble så plassert under den dansk-norske konges autoritet, og ble i Norges Grunnlov av den 17. mai 1814 en lovfestet statskirke, underlagt storting og regjering. Norges konge ble dermed kirkens symbolske leder. Med en episkopal-synode organisasjonsstruktur framstår Den norske kirke også som et kirkesamfunn.
Den 21. mai 2012 gjennomgikk grunnloven en revisjon, hvor kristendommen og humanismen er definert som dens ''verdigrunnlag''. Samtidig ble statskirken erstattet av en folkekirke som finansieres av staten. Dette innebærer at kongen i statsråd ikke lenger utnevner kirkens biskoper, men at dette er et internt anliggende. Storting og regjering har heller ikke lenger noen oppsynsfunksjon &ndash; slik det tidligere var tilfelle, for å påse at kirkens teologiske læresetninger er i harmoni med norsk lov. Etter revisjonen i 2012 er ikke Norges konge lenger kirkens formelle leder. Kongen er likevel pålagt å tilhøre den norske kirke.
En lignende reform skjedde i Sverige med Svenska kyrkan, som opphørte å være statskirke 1. januar 2000. Folkekirken i Danmark er fortsatt en statskirke.

Rettslig grunnlag


Flere grunnlovsbestemmelser nevner eller kommer til anvendelse for Den norske kirke, hvor den viktigste er grunnlovens § 16 som sier " Den norske Kirke, en evangelisk-luthersk Kirke, forbliver Norges Folkekirke og understøttes som saadan af Staten." Kirken er videre regulert i flere lover, der lov om Den norske kirke (kirkeloven) er den mest sentrale.I henhold til §1 er formålet "å legge forholdene til rette for et aktivt engasjement og en stadig fornyelse i den evangelisk-lutherske folkekirke i Norge." Loven regulerer blant annet medlemskap, kirkens administrative organer på lokalt, regionalt og sentralt nivå, eiendomsforhold og forvaltning til kirkebygninger, med mer.

Organisasjon


Regler om medlemskap og tilhørighet


Medlemskap i Den norske kirke er knyttet til dåp (jf. ''§ 3 i Kirkeloven av 1996''). For å være medlem i Den norske kirke må man være døpt og enten bosatt i Norge eller norsk statsborger bosatt i utlandet. Personer som er døpt i annet luthersk kirkesamfunn eller annet kristent kirkesamfunn kan bli medlem av Den norske kirke ved innmelding. En kan ikke være medlem av Den norske kirke og av et annet trossamfunn samtidig. Barn anses å høre inn under (tilhørig-begrepet) Den norske kirke fra fødselen hvis begge foreldrene er medlem eller hvis en av foreldrene er medlem og det ikke er sagt fra at barnet ikke skal anses for å høre til Den norske kirke. Når barnet har fylt 18 år uten å være døpt, anses det ikke lenger å være tilhørig i Den norske kirke. Barn som er tilhørige inngår i kirkens medlemsregister.
Medlemmer bosatt i Norge tilhører soknet der de bor. Alle voksne døpte medlemmer har stemmerett og er valgbare ved kirkelige valg. Stemmerettsalder er 15 år, valgbarhetsalder 18 år (2011). I spesielle tilfeller kan det søkes om overflytting av stemmerett og valgbarhet til annet sokn enn der man er bosatt.
Innmelding og utmelding i Den norske kirke skjer ved personlig henvendelse til det lokale menighetskontor (kirkebokføreren) på bostedet. Den som melder seg inn eller ut av Den norske kirke, må være døpt og skal gi opplysninger om navn, bosted, fødslesnummer, dåpssted og -dato om det er aktuelt og navn og fødselsnummer på eventuelle barn under 15 år som følger med den foresatte.
Innmelding og utmelding i Den norske kirke er regulert av kirkeloven § 3 og ''Forskrift om innmelding i og utmelding av Den norske kirke (4. januar 2006)''

Menigheten - soknet


Den norske kirke har et geografisk bestemt menighetsbegrep, og består av soknemenigheter. Ved siden av denne grunnstrukturen finnes det enkelte unntak: Døvemenighetene er ikke geografisk avgrenset. Det samme gjelder Samisk menighet i sørsamisk språkområde. Det er også forsøk med såkalte valgmenigheter i Den norske kirke, hvor kirkemedlemmer har fått anledning til å danne et "personsokn" (Bymenigheten Sandnes).
Soknet. Den norske kirke er inndelt i om lag 1280 sokn eller menigheter. Soknet er en geografisk avgrenset menighet. Kirkemedlemmene innenfor et avgrenset geografisk område sokner til (normalt) en kirke. Soknet er en egen rettslig størrelse og eier normalt den lokale kirken. Soknet representeres av to valgte organer: Menighetsrådet for det enkelte sokn, og kirkelig fellesråd som normalt representerer soknene innenfor en kommune. I tillegg finnes det et allmøte for kirkemedlemmene i soknet, menighetsmøtet. Ved siden av de 1274 (pr. den 1. januar 2011) geografiske soknene er det 5 døvemenigheter, 1 samisk menighet i sørsamisk språkområde og 1 valgmenighet.
Menighetsråd er valgte organer for ett sokn, og består av fra 4 til 10 valgte faste medlemmer, fem varamedlemmer og en prest. Menighetsrådet har ansvar for den kristelige virksomheten i soknet, trosopplæring, diakoni, kirkemusikk. Menighetsrådet har også ansvar for utleie av kirken, tildeling av kirkeofringer m.m. (jf. Kirkeloven § 9). Menighetsråd ble innført i 1920. Menighetsråd velges hvert fjerde år. Valgdeltakelsen ved menighetsrådsvalget i 2011 var 13,43 % på landsbasis.
Menighetsmøtet ble innført i 1873. Menighetsmøtet tar stilling til viktige spørsmål som innføring av ny liturgi og salmebok, bygging og evt. nedlegging av kirke, kirkegård, deling, sammenslåing eller andre endringer i soknegrenser. Alle stemmeberettigede medlemmer av Den norske kirke bosatt i soknet har stemmerett på menighetsmøtet (jf. kirkeloven § 11).
Kirkelig fellesråd er et organ for soknene i hver kommune. Kirkelig fellesråd har ansvar for økonomiske og administrative oppgaver på vegne av soknene. Fellesrådet består av 1-2 medlemmer av hvert menighetsråd, en prest og en representant for kommunen. I kommuner med bare ett sokn ivaretas fellesrådets oppgaver av menighetsrådet utvidet med en representant for kommunen. Alle kirkelige fellesråd har en daglig leder (kirkeverge). Enkelte steder er det etablert fellesråd som omfatter mer enn en kommune.
Soknepresten leder prestetjenesten i soknet, og har sete i menighetsrådet.

Bispedømmet - prostiet


Den norske kirke (Dnk) er en episkopal-synodal kirke, og er inndelt i 11 bispedømmer og – fra den 2. oktober 2011 – et tilsynsområde for Bispemøtets presesbiskop (Nidaros domprosti i Trondheim sentrum).
Bispedømmeråd ble innført i 1933. I dag består bispedømmerådet av biskopen, 7 leke medlemmer (kirkemedlemmer), 1 prest og 1 lek kirkelig tilsatt. I Oslo bispedømme er det i tillegg en representant for døvemenighetene. I Nidaros, Sør-Hålogaland og Nord-Hålogaland bispedømmer er det en representant for samisk kirkeliv, henholdsvis sørsamisk, lulesamisk eller nordsamisk. De leke medlemmene velges delvis ved direkte valg (ved alle leke kirkemedlemmer i bispedømmet), dels ved indirekte valg av menighetsrådsmedlemmene i bispedømmet. Presten velges av og blant prestene i bispedømmet som er i offentlig kirkelig prestestilling. Lek kirkelig tilsatt velges av og blant de øvrige kirkelige tilsatte i bispedømmet som er ansatt i mer enn 40 % stilling. I 2011 var valgdeltakelsen i direkte valg av bispedømmerådsmedlemmer 10,59 % på landsbasis. Bispedømmerådet ansetter prestene i bispedømmet og har budsjettansvar for prestetjenesten m.m. Bispedømmerådenes medlemmer er også delegater til Kirkemøtet.
Biskop. Hvert bispedømme ledes av en biskop. I tillegg har Den norske kirke fra den 2. oktober 2011 en fast ledende biskop, preses, med sete i Nidaros. Biskopen har tilsyn med menigheter og vigslede medarbeidere (prest, kateket, diakon, kantor) og andre ansatte. Biskopen leder prestetjenesten i bispedømmet. Biskopen har et ansvar for kirkens lære og for enheten i kirken.
Stiftsdirektøren er daglig leder for bispedømmeadministrasjonen.
Prosti er et område for ledelse av prestetjenesten. Det er 107 prostier (2011). Alle prostier er geografisk avgrenset, med unntakt av døveprostiet som omfatter døvemenighetene i Norge.
Prosten leder prestetjenesten i prostiet.
Fil:Dioceses Church of Norway.svg
Fil:Biskopene-nov-09.jpg, Ole Christian Kvarme, Halvor Nordhaug, Olav Skjevesland, Tor Berger Jørgensen, Tor Singsaas og Per Oskar Kjølaas.<br /> Foran fra venstre: Ingeborg Midttømme, Helga Haugland Byfuglien, Laila Riksaasen Dahl og Solveig Fiske. ]]
Bispedømmene er – nevnt etter de fem første bispesetenes historiske rang, deretter etter alder:
Nidaros bispedømme, bispesete i Trondheim. Nidaros domprosti, i Trondheim sentrum, er (fra den 2. oktober 2011) tilsynsområde for Bispemøtets presesbiskop, mens Nidaros biskop har tilsynsansvar for resten av bispedømmet. Bispedømmet dekker Nord-Trøndelag og Sør-Trøndelag fylker. Biskoper: presesbiskop i Nidaros Helga Haugland Byfuglien, biskop i Nidaros Tor Singsaas.
Bjørgvin bispedømme, bispesete i Bergen. Bispedømmet dekker Hordaland og Sogn og Fjordane fylker. <br />Biskopen i Bjørgvin har også tilsyn med Sjømannskirken. Biskop: Halvor Nordhaug.
Oslo bispedømme, bispesete i Oslo. Bispedømmet dekker Oslo, Asker og Bærum kommuner. <br />Biskopen i Oslo har også tilsyn med Døvemenighetene i Den norske kirke og Feltprestkorpset. Biskop: Ole Christian Mælen Kvarme.
Stavanger bispedømme, bispesete i Stavanger. Bispedømmet dekker Rogaland fylke. Biskop: Erling Pettersen.
Hamar bispedømme, bispesete i Hamar. Bispedømmet dekker Oppland og Hedmark fylker. Biskop: Solveig Fiske.
Nord-Hålogaland bispedømme, bispesete i Tromsø. Bispedømmet dekker Troms og Finnmark fylker og Svalbard. Biskop: Per Oskar Kjølaas.
Agder og Telemark bispedømme, bispesete i Kristiansand. Bispedømmet dekker Telemark, Aust-Agder og Vest-Agder fylker. Biskop: Domprost Bjarne Sveinall er fungerende biskop i påvente av utnevnelse av ny biskop.
Tunsberg bispedømme, bispesete i Tønsberg. Bispedømmet dekker Buskerud og Vestfold fylker. Biskop: Laila Riksaasen Dahl.
Sør-Hålogaland bispedømme, bispesete i Bodø. Bispedømmet dekker Nordland fylke. Biskop: Tor Berger Jørgensen.
Borg bispedømme, bispesete i Fredrikstad. Bispedømmet dekker Østfold og Akershus fylker, med unntak av Asker og Bærum kommuner. Biskop: Atle Sommerfeldt.
Møre bispedømme, bispesete i Molde. Bispedømmet dekker Møre og Romsdal fylke. Biskop: Ingeborg Midttømme.

Nasjonalt nivå


Kirkemøtet er det øverste valgte organ innenfor kirken (opprettet 1984), hvor alle bispedømmeråd og biskoper deltar, i tillegg til lederne av Samisk kirkeråd og Mellomkirkelig råd.
Kirkerådet (opprettet i 1969, omdefinert i 1984) er forberedende organ for Kirkemøtet, og iverksettende organ mellom Kirkemøtets samlinger.
Bispemøtet utgjøres av alle de 12 biskopene i Den norske kirke. Møtet kan ikke binde den enkelte biskop, men «virker for samordning av de gjøremål som etter gjeldende regler tilligger biskopene» (''Reglement for bispemøtet'', fastsatt ved kgl res. den 6. juni 1997). Bispemøtet samles tre ganger hvert år, og ledes av preses. Preses er Bispemøtets representant i Kirkerådet.
Samisk kirkeråd (opprettet i 1992) arbeider for å sikre et samisk språk tilbud i kirken, og for å sikre at samiske tradisjoner respekteres.
Mellomkirkelig råd for Den norske kirke har ansvar for kontakten med søsterkirker i andre land, og internasjonale organisasjoner, samt for økumenikk og interreligiøse kontakter i Norge.
Den norske kirkes lærenemnd (opprettet i 1988) er et selvstendig, sakkyndig organ som på anmoding behandler læremessige spørsmål. Lærenemnda har i alt 20 medlemmer.
Andre nemnder og utvalg
Utvalg for ungdomsspørsmål under Kirkerådet.
Ungdommens kirkemøte (første gang 1993) er et rådgivende organ som skal sikre at ungdom i kirken når fram med sine synspunkter. Her møter, i tillegg til delegater fra de ulike ungdomsbispedømmerådene, representanter fra barne- og ungdomsorganisasjoner tilknyttet Den norske kirke. Det er også ungdomsråd og ungdomsting i bispedømmene.
Nemnd for gudstjenestliv under Kirkerådet.
Teologisk nemnd under Mellomkirkelig råd for Den norske kirke.
Komiteen for internasjonale spørsmål under Mellomkirkelig råd for Den norske kirke.

Samisk kirkeliv og Døvekirken


Samisk kirkeliv. Samisk kirkeråd har nasjonalt ansvar for å ivareta Samisk kirkeliv. I de tre nordligste bispedømmene velges det en representant for samisk kirkeliv i bispedømmerådet. Nidaros bispedømme har et særlig ansvar for sørsamisk kirkeliv, Sør-Hålogaland bispedømme for lulesamisk kirkeliv og Nord-Hålogland bispedømme for nordsamisk kirkeliv. Indre Finnmark prosti omfatter de fleste kommunene i forvaltningsområdet for nordsamisk språk i Finnmark. Det er også opprettet en samisk menighet i sørsamisk språkområde. En strategiplan for samisk kirkeliv ble vedtatt av Kirkemøtet i 2011. Bibel, liturgi, salmer og trosopplæring på de samiske språk er prioriterte områder innen samisk kirkeliv. Samisk kirkeråd deltar på Den norske kirkes vegne i internasjonalt kirkelig urfolksarbeid.
Døvekirken ivaretar Den norske kirkes arbeid for døve og hørselshemmede. Døvekirken er organisert med 5 døvemenigheter som til sammen dekker hele landet. Døveprestene er organisert i døveprostiet, mens menighetene er organisert i døvekirkenes fellesråd. Døvemenighetene har en representant i Oslo bispedømmeråd.

Det statlige kirkestyret


Etter grunnlovsendringene 21. mai 2012 avholdes ikke lenger kirkelig statsråd, og det er etter dette ikke krav til medlemskap i Den norske kirke for statsråder. Staten er nå konfesjonsfri, og for Den norske kirke medfører dette i første omgang at biskoper og proster ikke lenger utnevnes av regjeringen (kirkelig statsråd), men av kirkens egne organer (Kirkerådet og bispedømmerådene). Med ny grunnlovstekst vil ikke lenger staten ha en "offentlig religion", og Den norske kirke og andre tros- og livssynssamfunn likebehandles. Den norske kirke vil likevel være i en særstilling, da den "forbliver Norges Folkekirke og understøttes som saadan av Staten" (Grunnlovens § 16).
Departementet. Forvaltningen av kirkesakene er delegert til Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet (fra 1814 til 1989 var det et eget kirke- og undervisningsdepartement, ofte kalt Kirkedepartementet).
Stortingets innflytelse i kirkesaker utøves gjennom bevilgningsmyndigheten og gjennom lovgivning (kirkeloven). Stortingets kirkekomite (for tiden Kirke-, utdannings- og forskningskomiteen), er Stortingets fagkomite på feltet.
Opplysningsvesenets fond (OVF) er en norsk, statlig institusjon som forvalter statskirkelige eiendommer i samsvar med Grunnloven § 106 og Lov om Opplysningsvesenets fond. Fondet er underlagt Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet og har Den norske kirkes beste som formål.

Forhold til staten


File:Svein Arne Lindø, leder for Kirkerådet.jpg
Frem til 2012 var Den norske kirke en statskirke etablert gjennom Norges Grunnlov § 2, som erklærte at «Den evangelisk-lutherske Religion forbliver Statens offentlige Religion». I den nye grunnlovsteksten er dette endret, i dag står det slik i Grunnlovens § 2 "Værdigrundlaget forbliver vor kristne og humanistiske Arv. Denne Grundlov skal sikre Demokrati, Retsstat og Menneskrettighederne." Videre står det i § 16 "Alle indvaanere af Riget have fri Religionsøvelse. Den norske Kirke, en evangelisk-luthersk kirke, forbliver Norges Folkekirke og understøttes som saadan af Staten. Nærmere Bestemmelser om dens Ordning fastsættes ved Lov. Alle Tros- og Livssynssamfund skal understøttes paa lige Linje."
Debatten om forholdet mellom kirke og stat har pågått siden midt på 1800-tallet. Siden 1920-tallet har staten delegert flere ansvarsområder til kirkens egne organer. Flere råd og utvalg, som Kirkerådet, ble etablert for å administrere ulike deler av den kirkelige aktiviteten, og på viktige kirkelige områder, som liturgi og i lærespørsmål, har kirken lenge vært selvstendig. Samtidig var det Kongen som hadde ansvaret for utnevnelser av biskoper og proster gjennom Grunnlovens § 16, og lover som angikk kirken ble vedtatt av Stortinget, men dette er nå endret med den nye kirkeloven.
I Den svenske kirke fant skillet mellom stat og kirke sted i 2000, og i Norge ble problemstillingene rundt et mulig skille utredet i Gjønnes-utvalget, som la frem sin innstilling i januar 2006. Innstillingen var i 2006 ute til høring hos flere tusen instanser, som alle fikk mulighet til å si sin mening før regjeringen utarbeidet en stortingsmelding om saken som ble lagt frem 11. april 2008.
Forut for stortingsmeldingen ble det inngått et bredt forlik mellom alle de sju partiene på Stortinget. Innholdet i det såkalte kirkeforliket består i at kirken skal få større indre selvstyre, deriblant retten til selv å utnevne sine biskoper. Betingelsen for dette er at kirkedemokratiet må bli bedre. Det siktes her til at valgdeltakelsen ved kirkelige valg har vært lav. Spørsmålet om kirkens økonomi og eiendomsretten til kirkens eiendommer var blant de store og prinsipielt tunge spørsmål som måtte avklares.
Ansvaret for vedlikehold av kirkebygg og lønn for stats- og fellesrådsansatte ligger på staten og kommunene, men mange menigheter betaler selv lønn til ekstra ansatte. Dette er gjerne finansiert gjennom givertjeneste blant medlemmene i menigheten.
I 2008 ble partiene på Stortinget enige om den politiske avtalen Den nye statskirkeordningen (2008). På den bakgrunn leverte representanter for samtlige partier på Stortinget et felles forslag til endringer i bl.a. Grunnlovens § 2 og 16 som skulle endre relasjonen mellom kirke og stat. Grunnlovsendringene ble vedtatt 21. mai 2012 og trådte umiddelbart i kraft.

Tjenester og stillinger

Prest, prost og biskop


Prestene er ordinasjon til tjeneste. I luthersk tradisjon er prestetjenesten definert som en tjeneste med Ord og sakrament (Confessio Augustana art. 5).Både menn og kvinner kan ordineres, og de må ikke være sølibatære. Menighetsprester har etter ny tjenesteordning normalt ansvar for et sokn og tittelen sokneprest. Man ordineres til en tjeneste, og må derfor være ansatt til prestetjeneste av en viss varighet før en kan søke ordinasjon. Ordinasjonskravet er normalt fullført candidatus theologiæ-utdanning med tillegg av praktisk-teologisk seminar. Soknepresten sitter i menighetsrådet og har ansvar for at soknets kirkebok blir ført. Sokneprester og kapellaner tilsttes av bispedømmerådet. Det ansettes også prostiprester med hele prostiet som virkefelt.
Spesialprester. Det finnes også en rekke spesialprester som sykehusprester, sykehjemsprester, studentprester, fengselsprester og feltprester. Døveprest er organisert som et prosti i Den norske kirke og ikke som en spesialprestetjeneste.
Prost. Hvert bispedømme er delt inn i prostier, og de 107 prestene som leder prestetjenesten i disse har tittelen 'prost'. 11 av dem virker i en katedral, og har derfor tittelen 'domprost'. Domprosten er fast stedfortreder for sin biskop. Hvert prosti er videre inndelt i sokn, som er den grunnleggende enheten i Den norske kirke (kirkeloven §2). Prosten var tidligere selv sokneprest i et av soknene, men etter ny tjenesteordning for proster er prosten ikke automatisk lenger sokneprest. Det er nå biskopen som bestemmer hva slags menighetstjeneste prosten skal ha. Prost og sokneprest kan således være to forskjellige personer. Proster skal etter ny ordning fortsatt være statstjenestemenn, men tilsettes av bispedømmerådet.
Fil:Helga Haugland Byfuglien.jpg
Biskop. Det høyeste embete i Den norske kirke er bispeembetet. Biskopene utnevnes av Kirkerådet. Da kirken i Norge ble del av den lutherske kirke i Danmark ved reformasjonen i 1537, ble bispeembetet avskaffet og biskopene erstattet med superintendenter. Disse fylte stort sett de samme funksjoner, men man ønsket å markere et brudd med den den katolske kirke forståelsen av embetet. Tittelen biskop ble snart gjeninnført, men med en luthersk definisjon av embetet. I luthersk tradisjon er biskoptjenesten en prestetjeneste, men med tilsynsansvar for et bispedømme. Biskopene velges normalt fra prestestanden. I 1993 ble Rosemarie Köhn den første kvinnelige biskop i Den norske kirke. Den norske kirke har elleve bispedømmer og – fra 2. oktober 2011 – et tilsynsområde for Bispemøtets preses innenfor Nidaros bispedømme.
Den svenske kirke beholdt ved reformasjonen sin erkebiskop (i Uppsala), men ga embetet et luthersk innhold som innebærer at erkebiskopen ikke er overordnet de andre biskopene. Da Evangelisk-lutherska kyrkan i Finland ble uavhengig av Den svenske kirke i 1817, opprettet man der et tilsvarende erkebispeembete i Åbo. Ved det dansk-norske rikes oppløsning i 1814 fikk hovedstadsbiskopen (Christiania/Oslo) etter dansk forbilde, rang fremfor de andre biskopene. I 1917 gikk Den norske kirke over til årlig valg av formann (fra 1932 titulert som preses) i det nypprettede Bispemøtet. Fram til 1998 var det regelen at biskopen i Oslo ble valgt til dette vervet. Fra 1998 til 2010 ble preses valgt fra andre bispestoler enn Oslo, for fire år om gangen. Stortinget vedtok i 2010 å styrke presesfunksjonen ved at den fra 2011 ble lagt til et nytt tolvte bispeembete. Den faste presesbiskopen fikk sete i Trondheim, med Nidarosdomen som domkirke sammen med biskopen i Nidaros, og med Nidaros domprosti som tilsynsområde. Biskop Helga Haugland Byfuglien i Borg bispedømme ble i oktober 2010 valgt til preses fram til nyordningen trådte i kraft. Den 25. mars 2011 ble hun i statsråd utnevnt til fast preses, og 2. oktober 2011 ble hun innsatt i det nye embetet under en festgudstjeneste i Nidarosdomen.

Primus inter pares


Primus inter pares (lat. «den fremste (første) blant likemenn»), er en funksjonsbeskrivelse som brukes om den som er anerkjent som leder eller talerør for en gruppe, uten at lederskapet nødvendigvis er formalisert og uten å ha annen myndighet over sine likemenn enn den som følger av vedkommendes anerkjennelse i gruppen, som kan skyldes ansiennitet, alder eller tradisjon. I de lutherske folkekirkene i Norden brukes uttrykket som en beskrivelse av at erkebiskopen (Sverige og Finland) eller den ledende biskopen (Danmark og Norge) er en symbolsk leder som ikke er kirkerettslig overordnet de andre biskopene.
Den norske kirkes ledende biskop var fra 1814 til 1920-årene etter dansk mønster og det norske hoffrangreglementet av 1817, biskopen i Christiania/Oslo. Dette ledet til at hovedstadsbispen uformelt ble omtalt som Den norske kirkes primas (senlatin til lat. primus; «den første», «den fornemste» – her i betydningen fast ledende biskop). Da biskopene i Den norske kirke fra 1917 begynte å holde regelmessige drøftelsesmøter, bispemøter, ble det for hver sesjon valgt en ordstyrer som ble betegnet som «formann» og fra 1932 som preses (lat. ''praeses'', ''praesidere'', «den som har forsete», den som presiderer (sml. president)).
Oslo biskops ledende rolle siden 1817 og det faktum at bispemøtene ble holdt i Oslo, gjorde at hovedstadsbispen hvert år ble valgt til formann/preses. I 1984 begynte biskopene å velge preses for et år om gangen. Ved Andreas Aarflots avgang som Oslo biskop i 1998 besluttet de øvrige biskopene at presesfunksjonen skulle gå på omgang, med valg hvert fjerde år. Første preses fra en annen bispestol enn Oslo ble da biskop Odd Bondevik i Møre. I 2001 valgte man biskop Finn Wagle i Nidaros, i 2006 biskop Olav Skjevesland i Agder og Telemark og i 2010 biskop Helga Haugland Byfuglien i Borg.
Nyordningen med en fast utnevnt leder i Den norske kirkes bispemøtet fra 2011 innebærer at det opprettes et tolvte bispeembete som skal bruke det meste av sin tid på lederoppgavene, med base i Nidaros. Dette nye bispeembetet kan med samme rett som Oslo biskop før 1920-årene omtales som primas. Den norske kirke har imidlertid valgt å fortsatt bruke betegnelsen preses eller ledende biskop. Også denne biskopen vil være «primus inter pares» blant biskopene, slik erkebiskopen er det i Svenska kyrkan og i Evangelisk-lutherska kyrkan i Finland.

Andre vigslede stillinger


Diakoner vigsles til sin tjeneste. Diakonene står under tilsyn av biskopen. De har ansvar for det diakoni i menigheten, som f.eks. sorgarbeid, hjelp til eldre og trengende, omsorg for miljøet osv. Det kreves enten teologisk, helse- og sosialfaglig eller pedagogisk bakgrunn.
Kateketer vigsles til sin tjeneste i kirken og står under tilsyn av den lokale biskop. Kateketens hovedoppgave er å lede menighetens undervisningstjeneste, dette gjelder i prinsippet undervisning for alle aldersgrupper, men er ofte i praksis blitt fokusert på barn og ungdom. Det kreves bakgrunn fra teologi eller pedagogikk (med hovedvekt på kristendomsopplæring).
Kantoren er musikalsk leder i menigheten, og vigsles til sin tjeneste. En kantor er med på planleggingen og gjennomføringen av gudstjenestene og de kirkelige handlinger. Han er også korleder og koordinerer konsertvirksomhet og andre kulturtilbud. Han har også ansvar for og tilsyn med kirkens orgel. Kantors arbeidsomfang varierer etter lokale forhold og tilgjengelige ressurser. Til tjenesten som kantor kreves godkjent kandidateksamen i kirkemusikk. Kantoren har særlig kompetanse innen orgelspill, kordireksjon samt liturgikk og hymnologi.

Andre ansatte


Ifølge kirkeloven skal det også være enkelte andre uvigslede stilligner knyttet til de ulike kirkene. De viktigste av disse er:
Kirkevergen er en vanlig brukt betegnelse for daglig leder for det kirkelige fellesråd i kommunen, og har driftsansvar for kirkebygninger og kirkegårder. Kirkevergen er arbeidsgiver/leder for alle de kirkelig ansatte utenom prestene.
Klokker. Hver kirke skal ha en klokker som er underlagt kirkevergen. I mange kirker utføres klokkertjenesten i dag av en eller flere frivillige. Klokkerens hovedoppgaver er å bistå presten ved kirkelige handlinger.
Kirketjener. Hver kirke skal ha en kirketjener som er underlagt kirkevergen. Kirketjener har det daglige ansvar for vedlikehold av kirken samt forberedelser til kirkelige handlinger i kirken.
Det finnes dessuten en rekke andre stillingskategorier knyttet til menighetsarbeid, kirkelig administrasjon og drift av kirkegårder.

Tro


Bekjennelsesskrifter


Den norske kirke har, i tillegg til Bibelen, som er det grunnleggende skrift, fem bekjennelsesskrifter:
Den apostoliske trosbekjennelse
Den nikenske trosbekjennelse
Den athanasiske trosbekjennelse
Den augsburgske konfesjon (''Confessio Augustana'')
Luthers lille katekisme
Bibelen anses som den overordnede autoritet, men de andre skriftene har status som bekjennelsesskrifter som er normert ut fra Bibelen. Det gamle testamentet i Den norske kirke består av 39 bøker, mens i Den katolske kirke og Den ortodokse kirke består det gamle testamente av 46 bøker. Den norske kirke anerkjenner ikke de syv de deuterokanoniske bøker.

Skriftforståelse


Kjernen i luthersk skriftforståelse er at Bibelen handler om Guds krav og gaver, eller lov og evangelium, som er den lutherske termen. I praksis betyr dette at man leser Det Gamle Testamentet som et uttrykk for Guds lov. Her må mennesker sone gjennom offer, mens man i Det Nye Testamentet mottar evangeliet om at Jesus Kristus er offerlammet som døde og gav soning for menneskenes synd.
Luthersk lære, sammen med all kristen teologi, ser Jesus som oppfyllelsen av Messias-profetiene i Det Gamle Testamentet.
Det sentrale punktet i luthersk teologi, og dermed i Den norske kirkes teologi, er forståelsen av at mennesket blir rettferdiggjort av tro alene. Dette var ett av konfliktpunktene i reformasjonen som førte til brudd med Den katolske kirke. Den norske kirke lærer at mennesket ikke kan bli frelst ved hjelp av egne gjerninger eller egen rettferdighet, men utelukkende gjennom troen på Jesus som sin frelser og ved Guds suverene gjerning alene.

Sakramenter


Den norske kirke har to sakramenter: Dåp og nattverd. I tillegg praktiseres andre kirkelige handlinger, inkludert slike som regnes som sakramenter i andre kirkesamfunn, så som brudevigsel og presteordinasjon.

Dåp


Dåpen regnes som en renselse fra all synd, og som den døptes inntreden i kirken gjennom at den døpte i dåpen blir Guds barn. Dåpen skjer ved overøsing av vann i den treenige Guds navn. Den norske kirke praktiserer barnedåp, men døper også voksne som ikke er døpt tidligere og ønsker dåp. Gjendåp er ikke tillatt og anses som et teologisk avvik. Dåpen har gyldighet en gang for alle.

Nattverd


Etter Den norske kirkes lære er nattverden et sakrament hvor Jesus Kristus selv er til stede i brødet og vinen, men uten at brødet eller vinen opphører å være substansielt brød og vin (se konsubstansiasjonslæren). Man tror at den som mottar nattverden får tilgivelse for synd og styrke til et videre liv i kristen tro. I Den norske kirke er nattverden åpen også for medlemmer av andre kirkesamfunn. Barn har adgang til nattverden. Ulikt syn på nattverden er den viktigste årsaken til at det ikke avholdes felles nattverd med den katolske kirke, selv om en kan ha felles (økumeniske) gudstjenester.

Gudstjenester


File:BiskoperRex 373.jpg.
Søndagsgudstjenesten, ofte kalt ''høymessen'' – av latin ''missio'' som betyr ''utsendelse'' – er menighetens viktigste samlingspunkt, og feires på søndagen, fordi dette er Jesu oppstandelsesdag. I Den norske kirke begynner høymessen normalt klokken 11. Andre tidspunkter kan forekomme avhengig av lokale forhold. Om en prest betjener flere kirker, kan det være enkelte søndager uten gudstjeneste i noen kirker. Dåp, nattverd og konfirmasjon finner sted innenfor rammen av en vanlig gudstjeneste, mens andre kirkelige handlinger, som gravferd og bryllup, har egne liturgier. I Den norske kirke følger gudstjenesten som oftest den liturgiske ordning som er angitt i ''Gudstjenestebok for Den norske kirke'', men alternative liturgier og friere former for gudstjenestefeiring er ikke uvanlig. En full revisjon av gudstjenesteordningen er planlagt ferdig i 2010. Denne tar sikte på større variasjonsmuligheter og adgang for lokale tilpasninger.
Gudstjenestens historiske grunnlag er Messe (katolsk), som igjen bygger på den jødedom synagogegudstjeneste. Siden stort sett alle store kirkesamfunn bygger sine liturgier på dette grunnlaget, skiller Den norske kirkes liturgi seg i hovedtrekkene lite fra andre store kirkesamfunns.
Messens hovedstruktur, eller dens ordo, ser slik ut:
Kyrie – ''Kyrie eleison'': «Herre miskunne deg» – en bønn om Guds miskunn.
Gloria – ''Gloria in excelsis Deo'': «Ære være Gud i det høyeste» – lovprisning.
Credo – ''Credo'': «Jeg tror…» – trosbekjennelsen, den apostoliske eller den nikenske.
Sanctus – ''Sanctus'': «Hellig, hellig, hellig er Herren Sebaot» – lovprisning.
Agnus Dei – ''Agnus Dei'': «Guds Lam, som bærer verdens synder» – bønn om miskunn og fred.
Innenfor denne hovedstruktur utspiller gudstjenestens øvrige deler seg:
Innledning: Preludium fulgt av inngangssalme, eventuelt med inngangsprosesjon, nådehilsen og inngangsord. Dåp kan finne sted her. Deretter syndsbekjennelse fulgt av bønnerop (kyrie) og (Ære være Gud i det høyeste).
Ordets gudstjeneste: Åpner med kollektbønn som oppsummerer søndagens tema av latin: ''collectio'' – «å samle») fulgt av første lesning, som ofte er en gamle testamentet lesning. Deretter følger graduale eller gudstjenestens hovedsalme. Derpå følger annen lesning og eventuelt salme før prekenen eller et Halleluja-omkved som forberedelse til lesningen av dagens evangelium. Etter annen lesning følger trosbekjennelsen eller ''Credo'', den nikenske eller den apostoliske. Har det vært dåp, utgår trosbekjennelsen på dette sted. Trosbekjennelsen kan også følge etter prekenen. Etter prekenen følger en salme og derpå kunngjøringer. Ordets gudstjeneste avsluttes med forbønn. Dåp kan også finne sted her.
Nattverdens gudstjeneste – eller eukaristi (av gresk ''evcharistos'': takksigelse): Denne åpner med en prefatio – eller prefasjon med oppfordring til forberedelse av den hellige handling. Derpå følger prefasjonsbønn, eller ''eukaristibønn'' varierende etter kirkeåret fulgt av ''Sanctus'', ''Fader vår'' og ''Innstiftelsesordene''. Depå følger ''Du Guds Lam'' eller ''Agnus Dei'', eventuelt med brødsbrytelse og fredshilsen. Selve altergangen – eller «kommunionen» (av latin: ''communio'': fellesskap) følger her. Denne kan skje på to måter: Ved kneling på alterringen, der en mottar brødet i hånden og vin i et lite sølvbeger, eller ved såkalt intinksjon, der man selv dypper brødet i vinen. Når altergangen er over, følger tilsigelsesord og en kollektbønn med takksigelse.
Avslutning. Gudstjenestens avslutningsdel innledes med en salme, som gjerne er en lovprisningssalme eller utsendelsessalme og som sammenfatter dagens tema. Etter denne salmen følger velsignelsen med utsendelse til tjeneste i verden. Gudstjenesten avsluttes med ni klokkeslag og postludium og eventuelt utgangsprosesjon.
Gudstjenesten feires i tråd med kirkeåret, som begynner 1. søndag i advent, og med temaer for hver søndag som er angitt i lesningene for søndagen. Disse veksler mellom to tekstrekker med tre lesninger for hver søndag som alternerer år om annet. Kirkeåret er delt inn i to hovedbolker – festhalvåret og det festløse halvåret. Festhalvåret omfatter de tre hovedhøytidene jul, påske og pinse, mens hele tiden etter pinse og frem til kirkeårets avslutning utgjør det festløse halvåret. Under denne hovedinndeling finner vi så de mer avgrensede kirkeårstider, som adventstiden, åpenbaringstiden (ukene etter jul), fastetiden (40 dager før påske) og påsketiden, som varer fra påskenatt og frem til Kristi himmelfartsdag.
Hver del av kirkeåret, samt visse enkeltstående søndager, har sine liturgiske farger som reflekterer kirkeårstidens eller søndagens modus. Hvitt er forbeholdt høytider (unntatt pinse), festdager (som Allehelgensdag) og festlige anledninger ellers. Grønt er fargen for vekst og er liturgisk farge for hele perioden etter pinse med unntak for Allehelgensdag. Fiolett er fargen for bot, alvor, sorg og innadvendthet, og benyttes til advent, i fastetiden før påske og ved begravelser. Rødt er fargen for Den hellige Ånd, for åndens og kjærlighetens ild, og for martyrenes blod. Den benyttes til pinse, ved martyr- og helgendager (som Olsok, samt ved aposteldager). Rødt kan også benyttes på palmesøndag og langfredag. De liturgiske farger reflekteres i de liturgiske klær (såkalte ''paramenter''
, eventuelt også i tekstilutsmykning på prekestol og alter.
Under gudstjenesten bærer presten og eventuelt andre liturgisk medvirkende liturgiske klær. Tidligere var det bare prestene som bar egen drakt, den såkalte samarien med pipekrave, hvit messeskjorte og messehagel. Samarien er en sort 1600-talls drakt som egentlig var en embetsdrakt og ikke en liturgisk drakt, og som fortsatt brukes i Folkekirken i Danmark. Siden 1980-tallet er Den norske kirkes liturgiske drakt alba, en sid, hvit kjole som egentlig er en dåpsdrakt og symbolet på dåpens renselsesbad. Til denne bærer presten stola i liturgisk farge, et bredt bånd som bæres over skuldrene. Dette er den klassiske, internasjonale drakten for prester. Stolaen var opprinnelig et verdighetssymbol for embetsmenn i antikkens Roma, men ble overtatt av den første kirke som verdighetstegn for prester. Under nattverden bærer presten i tillegg messehagel, et tunikalignende plagg i liturgisk farge og ofte med sirlig dekor. Biskoper i Den norske kirke bærer i liturgisk sammenheng korkåpe, i Den norske kirke også kalt bispekåpe, utenpå alba og stola. De tradisjonelle verdighetssymbolene mitra (bispehatt) og bispestav benyttes ikke av biskopene i Den norske kirke. Øvrige liturgisk medvirkende er diakon, kantor (musikalsk leder) og lekfolk som er betrodd særlig tjeneste. Disse kan bære alba uten ytterligere tillegg. Mange diakoner har etterhvert tatt i bruk tradisjonell skråstola i liturgisk farge, slik det er vanlig også i Den svenske kirke. Ved begravelser kan prest og diakon også bære sort gravferdskappe under den del av liturgien som forrettes på kirkegården.
Søndagsgudstjenesten i Den norske kirke varer normalt mellom en time og halvannen time. Nattverd feires ikke hver søndag, men det er blitt stadig vanligere å gjøre det.

Kirkelige handlinger

Konfirmasjon


Fil:Confirmation blessing.jpg
Konfirmasjonen er en forbønnshandling der kirken ber for konfirmanten. Å "konfirmere" betyr å bekrefte, og blir forstått som en bekreftelse av dåpen. Det er da Gud som blir forstått som den aktive part: Det er Gud som bekrefter det som ble lovet konfirmanten i dåpen – ikke konfirmanten som bekrefter sin egen dåp. Reformasjonen avviste den den katolske kirke forståelsen av konfirmasjonen som et eget sakrament, men beholdt den som en forberedelse til å motta nattverden. Konfirmasjon er imidlertid ikke lenger en forutsetning for å kunne motta nattverd. Konfirmasjon ble i 1736 gjort obligatorisk for alle i Norge, noe den var i lang tid. Konfirmasjonen er spesielt viktig som trosopplæring. Da Den norske kirke praktiserer barnedåp, kommer dåpsopplæringen i etterkant av dåpen, ofte først i konfirmasjonstiden. Konfirmasjonen blir forutgått av en opplæringsperiode, som siden 1978 normalt har vært på åtte måneder.

Skriftemål


Det lutherske skriftemål skiller seg fra det katolske ved at man ikke tror at det bare er presten som kan tilsi den skriftende absolusjon. Hvilken som helst kristen kan ta imot skriftemål og tilsi syndenes forlatelse. Martin Luther regnet skriftemålet som et viktig redskap for å bekjenne sine synder og samtidig få veiledning. På et tidspunkt vurderte Luther å gjøre boten (skriftemålet) til kirkens tredje sakrament. Skriftemålet eksisterer i Den norske kirke, og i de senere år har det blitt stadig mer benyttet. I enkelte kirker er det til og med foreslått å innføre skriftestoler, men de fleste steder regnes prestens kontor eller den skriftendes eget hjem som det mest passende sted. Innen læstadianerne, som er en vekkelsesbevegelse innad i Den norske kirke med særlig utbredelse i Troms og Finnmark, er skriftemål svært viktig og en forutsetning for deltakelse i nattverden. Her skrifter man til en kristen man har spesiell tiltro til, som oftest ikke en prest.

Ektevigsel


Etter luthersk lære er ekteskapet først og fremst en borgerlig sak, men det bør besegles med en kirkelig seremoni med forbønn for ekteskapet. Par som har inngått ekteskap gjennom en borgerlig seremoni kan i ettertid få forbønn for ekteskapet gjennom en egen kirkelig seremoni.
Tidligere regnet Den norske kirke ekteskapet som uoppløselig, men i løpet av det 20. århundre har dette snudd slik at det nå er et mindretall blant prestene som ikke tillater gjengifte. De prestene som ikke godtar gjengifte har etter ekteskapsloven rett til å reservere seg mot å vie fraskilte.

Ordinasjon


Ordinasjon av prester skjer ved en velsignelsesseremoni som gir uttrykk for en stadfesting av at en person er verdig, og har de påkrevde kunnskaper, til å virke som prest. Det er biskopene som ordinerer prester. Biskoper blir velsignet i en egen seremoni i forbindelse med sin innsettelse, normalt av Bispemøtets preses. Diakoner, kateketer, kantorer blir ikke ordinert, men vigslet til sin tjeneste av en biskop. Forskjellen mellom vigsling og ordinasjon er først og fremst knyttet til tradisjon, og er ikke et teologisk skille i Den norske kirke. Et eventuelt skille går mellom vigslede arbeidere, dvs. prest, kateket, diakon og kantor og ikke-vigslede medarbeidere, dvs. klokker, graver, kirketjener osv.

Internasjonal tilslutning


Fil:Porvoo_Kirchengemeinschaft.jpg
Den norske kirke er et autonomt luthersk kirkesamfunn, men har internasjonal tilhørighet gjennom medlemskap i:
Det Lutherske Verdensforbund (LVF) (The Lutheran World Federation) ble grunnlagt i 1947. I dag er 94% av verdens lutheranere (140 kirkesamfunn i 78 land) tilsluttet Det lutherske verdensforbund. Sekretariatet har ca 85 ansatte og holder til i Genéve. Generalforsamling avholdes hvert sjette år.
Kirkenes Verdensråd (KV) (World Council of Churches), grunnlagt i Amsterdam i 1948, er verdens største økumenikk organisasjon, med 342 medlemskirker fra over 100 land. Med unntak av Den katolske kirke er alle verdens store kirkesamfunn medlem i KV. Generalforsamling avholdes hvert syvende år. Olav Fykse Tveit fra Den norske kirke er generalsekretær i Kirkenes Verdensråd (2010-).
Konferansen av europeiske kirker (KEK) (Conference of European Churches) er et samarbeidsforum for kirker i Europa. 127 kirker i 26 land er medlem, og oppgaven er å bygge bro over de dype historiske splittelser i det europeiske kirkelandskap.
Porvoo-fellesskapet er et anglikansk-luthersk kirkefellesskap mellom de lutherske kirkene i Norden og Baltikum, de anglikanske kirkene på De britiske øyer og episkopale kirker på Den iberiske halvøy. Avtalen mellom kirkesamfunnene innebærer blant annet at man anerkjenner hverandres ordinasjoner. Dette gjør at en prest i Den norske kirke i prinsippet også kan ta stillinger i f.eks. Church of England.

Medlemskap og oppslutning om aktivitetene

Oppslutning om kirkelige aktiviteter


Fil:Sami Jienat.jpg
Oppslutningen om kirkelige aktiviteter har vært synkende de siste tiårene. Døpte i prosent av alle nyfødte falt fra 96,8% i 1960 til 73,9% i 2006. Andelen konfirmerte av alle 14-åringer falt fra 93% i 1960 til 66,7% i 2006. Andelen av alle ekteskapsinngåelser som ble gjennomført av Den norske kirke falt fra 85,2% i 1960 til 44,2% i 2006. Bare andelen begravelser holdt seg på et høyt nivå, 91,9% av alle døde i 2006 ble gravlagt i regi av Den norske kirke.
Antallet utmeldinger er hvert år høyere enn antallet innmeldinger. Her er ikke medregnet innmelding ved barne-/voksendåp eller bortfall ved død. I 2010 meldte 1101 personer seg inn og 6570 ut. Antallet utmeldinger viste stor økning på 1970- og 1980-tallet (på det høyeste 11.755 i 1978), for så å synke igjen på 1990-tallet til å legge seg nokså stabilt rundt dagens nivå de ti siste år. Barn av medlemmer må døpes for å bli medlemmer i kirken. Barn av medlemmer som ikke døpes, regnes som tilhørige (men ikke fullverdige medlemmer) til de fyller 18 år. Det er nok at en av foreldrene er medlem. Etter fylte 15 år (religiøs myndighetsalder) kan barnet selv melde seg ut av kirken.
I 2010 var det mer enn 6,1 millioner deltagelser på gudstjeneste, og nærmere 4,9 millioner besøk på gudstjenester på søndag og helligdag. Det ble holdt 65 652 gudstjenester i Den norske kirke (mot 72.982 i 1994, 70.829 i 1987 og 69.727 i 2004). Gjennomsnittlig deltakelse på ordinære gudstjenester på søn- og helligdager (altså ikke skolegudstjenester, vielser etc.) var 93 personer i 2010 (mot 104,2 i 1994 og 102,0 i 1987). Det totale antall gudstjenestebesøk viser en moderat nedgang over de siste år. Samtidig er antallet nattverdsgjester svakt økende.
Andre tall fra Tilstandsrapport for Den norske kirke 2010 viser at 1,26 millioner mennesker deltok på konserter i en eller flere av Den norske kirkes kirkebygg dette året, og 1960 kor samler jevnlig 43 571 korsangere i alle aldre.

Medlemskap


1. januar 2010 var 79,2 % av befolkningen medlemmer av Den norske kirke.
Medlemsprosenten i 2009 var lavest i Oslo bispedømme med 64,7 %. Etter Oslo kom Agder og Telemark med 78,3 % og Borg med 79,4 %. Høyest lå medlemsprosenten i Sør-Hålogaland med 89,2 % og Møre med 88,9 %.
I perioden 2005-2009 var det en fordobling av antall utmeldelser av Den norske kirke, med 40&nbsp;299 mot 20&nbsp;491 utmeldelser i perioden 2000-2004. Fra 2003 har tallet utmeldte økt med 3&nbsp;600 utmeldelser per år frem til 2009 som det var 10&nbsp;800 utmeldelser.

Historie


Reformasjonen


Fil:Christian III of Denmark.jpg
Reformasjonen kom til Danmark-Norge i 1536-37. Den kom som en følge av at kong Christian III av Danmark og Norge konverterte til lutherdommen. I 1537 gjorde han den evangelisk-lutherske tro til rikets offisielle religion. Katolsk religionsutøvelse ble forbudt, men munkene i katolske klostre fikk fortsette som før. Klosterne fikk ikke lov til å ta inn nye, slik at de etterhvert ble lagt ned. Det er kjent at en enkelte steder i Rogaland og Hordaland på 1550-tallet på ny ansatte katolske prester, og det var også mer organiserte tiltak fra den katolske kirke – motreformasjonen.
Det katolske erkebispesetet i Nidaros ble avskaffet og biskopene ble erstattet av lutherske superintendenter, slik at den offisielle kirken ble gjort luthersk i løpet av relativt kort tid. I befolkningen generelt tok det lang tid før lutherdommen ble den dominerende trosform. Folket var verken forberedt eller innstilt på de nye tanker som renessansen og reformasjonen representerte. Katolske skikker holdt seg derfor lenge levende – enkelte steder til langt ut på 1800-tallet. Et eksempel er Jonsokvalfartene til Røldal stavkirke.
Over halvparten av all jorden i Norge var kirkegods da reformasjonen kom til landet. Dette ble lagt under staten, og senere ble mesteparten solgt videre til borgerskapet. Gjennom reformasjonen fikk kongen all makt over kirken. Kirken hadde ingen selvstendig myndighet og var en del av statens styre. Kirken var ikke lenger del av et internasjonalt fellesskap med paven som overhode, men ble en rent nasjonal kirke. i Kirkeordinansen av 1537, den første kirkelov som kom i Norge etter reformasjonen, slår kongen fast et skille mellom kirkens ordinans og kongens ordinans. Kirken har ansvaret for å forkynne ordet og forvalte sakramentene, mens kongen har ansvar for å lage rammeverket for dette. Kongen regnet det å lage lover for kirkens aktiviteter som sin oppgave, noe som fortsatt er gjeldende norsk lovgivning.

Etter reformasjonen


Som følge av reformasjonen ble makten over kirken i større og større grad overført til kongen. Dette fikk sin fullførelse med innføringen av eneveldet i 1660. I de neste to hundre årene ble kirken styrt av statlige organer som samtidig var kirkelige organer. Prester, proster og biskoper var embedsmenn utnevnt av kongen. Da grunnloven kom i 1814, ble den evangelisk-lutherske tro statsreligion, noe den fremdeles er.
Unionen med Sverige 1814-1905 påvirket ikke kirken i Norge på samme måte som unionen med Danmark hadde gjort i årene 1536-1814. Et av departementene som ble opprettet i Oslo etter oppløsningen av det dansk-norske rike i 1814, var Kirke- og undervisningsdepartementet.
På 1800-tallet vokste det fram en reformbevegelse i kirken i Norge, særlig med tanke på legfolkets rolle i kirken. Dette førte blant annet til at det i 1873 ble innført menighetsmøter. Fra samme år ble det også holdt uoffisielle landsmøter med representanter fra alle bispedømmene.
Lavkirkelig vekkelseskristendom og kristne lekmannsorganisasjoner som opererer uavhengig av statskirken kom til å spille en viktig rolle fra midten av 1800-tallet av og var del av den brede demokratiske reisning som fant sted innen politikk og kulturliv for øvrig på samme tid. Hans Nielsen Hauges opposisjon mot presteautoriteten og hans virksomhet som forkynner i strid med forbudet som gjaldt mot lekmannsforkynnelse, var her en viktig inspirerende kraft. Forholdet mellom statskirken og de frie lekmannsorganisasjonene har vært preget av varierende grader av spenning, men en grunnleggende gjensidighet og lojalitet har bestått. Utviklingen i Norge var her helt forskjellig fra Sverige, der forholdet mellom statskirken og lekmannskristendommen i langt større grad ble preget av konfrontasjon og splittelse.

Den norske kirke under andre verdenskrig


I andre verdenskrig i Norge ble det et midlertidig skille mellom stat og kirke. Kirken tok klar avstand fra det nazisme styre helt fra okkupasjonen 9. april 1940, men det endelige skillet mellom kirke og stat kom ikke før i 1942, da naziledelsen bestemte at Vidkun Quislings utnevnelse til statsoverhode skulle markeres med en festgudstjeneste i Nidarosdomen. Biskopene, ledet av biskop i Oslo Eivind Berggrav, forfattet da hyrdebrevet ''Kirkens grunn'', der de sa fra seg de statlige delene av embetet. Dette førte til at alle biskopene og enkelte prester ble internert fram til krigsslutt. Rundt 90% av prestene i Den norske kirke fulgte biskopenes eksempel og brøt med statsmakten. Det lokale kirkelivet ble i liten grad påvirket av dette, da prestene fremdeles utførte kirkelige handlinger som sakramentsforvalting, begravelser og lignende. De plassene man hadde nazistiske prester, holdt folk seg stort sett borte fra kirken, mens kirkesøkningen i de fleste kirker gikk betraktelig opp i krigsårene.
Den sentrale kirkelige personlighet i kirkekampen var Eivind Berggrav. Det dannet seg også en viktig allianse mellom geistligheten, legfolket og frikirkene. Andre sentrale personer i kirkekampen var professor Ole Hallesby ved Menighetsfakultetet og lekmannshøvdingen Ludvig Hope.

Begrepet Den norske kirke


Den norske kirke er det mest vanlige navnet på statens offentlige religion eller statskirken. Navnet er blitt innarbeidet etter hvert. Første gang det ble brukt i offisiell sammenheng var i tittelen på ''Den norske Kirkes symbolske Bøger'', som ble utgitt i 1859. Det ble også benyttet i 1889 om ''Alterbog for Den norske kirke'' og i 1911 i ''Indstilling ang den norske kirkes organisation fra den offentlige kirkekommisjonen av 1908''. I lovtekster ble navnet tatt i bruk i 1926 i Lov om utnevnelse av biskoper i Den norske kirke. Senere har det offentlige benyttet denne betegnelsen på statskirken, som for eksempel i Lov om Den norske kirkes ordning fra 1953 og senest i Lov av 7. juni 1996 nr 31 om Den norske kirke (Kirkeloven).

Særtrekk ved det norske kirkeliv


Norge er i kirkelig henseende et av de mest homogene samfunn i verden. I få om noe land er en så stor andel av befolkningen medlem i ett og samme kirkesamfunn. Dette særpreget har bestått til tross for sekularisering og økende religiøs og kulturell pluralisme. Kirke og kristenliv representerer en kontinuitet i norsk historie som er uten sidestykke. Grunnloven konstaterer at «den Evangelisk-Lutherske Religion forbliver Statens offentlige Religion…». Selv om kirken har deltatt i og blitt preget av endringsprosesser i samfunnet for øvrig, har den grunnleggende enheten mellom kirke og folk bestått gjennom snart tusen år.
Norge fikk kristendommen i stor grad fra England, men med reformasjonen ble tilknytningen til tysk teologi, kultur og åndsliv dominerende. Dette har satt spor i liturgi, salmeskatt og i prestenes teologiske utdannelse. Også pietismen, som gjennom den lavkirkelige indremisjonsbevegelsen har satt sterke spor etter seg i norsk kirkeliv, er en arv fra tysk åndsliv. På slutten av 1800-tallet ble imidlertid den lavkirkelige lekmannskristendommen sterkt påvirket av religiøse bevegelser med utspring i England, USA og Sverige. Salmer og sanger på bedehuset hadde eksempelvis et helt annet preg enn de tyske koraler som ble sunget i statskirken. Norsk kirkeliv på 1900-tallet har vært preget av en gradvis sammensmeltning av statskirkelig kultur og arven fra den lavkirkelige vekkelsen.
Et særtrekk ved norsk kirkeliv er en enestående rik salmeskatt. Dels skyldes dette reformasjonen, der koralen ble en av de viktigste manifestasjoner av den folkelige deltakelse i gudstjenesten; dels skyldes det vårt historiske slektskap med dansk kirkeliv, som satte oss i forbindelse med den rike salmeskatten som her er representert ved store diktere som Thomas Kingo, Hans Adolph Brorson, Nikolai Frederik Severin Grundtvig og Bernhard Severin Ingemann; dels skyldes det at Den norske kirke selv frembrakte store salmediktere som ruver også i internasjonal sammenheng. Fremst blant disse er Magnus Brostrup Landstad, Elias Blix og i nyere tid Svein Ellingsen og Eyvind Skeie.
Folkets oppslutning om kirken byr på mange paradoksale trekk. Oppslutningen om kirkens gudstjenester er i visse deler av landet svært lav, i andre deler av landet er den fortsatt være svært høy. Lokale variasjoner kan være store. Deltakelsen i kirkelige handlinger knyttet til livets store hendelser er derimot fortsatt meget høy, om enn synkende. Selv om flertallet ikke har noe nært eller aktivt forhold til sin kirke, oppleves nærværet av kirken fortsatt som svært viktig for et stort flertall. Kirkebranner i Norge har gjentatte ganger vist hvilke dype og sterke følelser som fortsatt finnes mellom folk og kirke. Til forskjell fra andre kirkesamfunn representert i Norge, er Den norske kirkes oppgave ikke bare å betjene den indre krets av engasjerte tilhengere, men å være en kirke for hele folket.

Kjente norske kirkeprofiler gjennom tidene


Trond Bakkevig
Eivind Berggrav
Ingrid Bjerkås
Fridtjov Birkeli
Helen Bjørnøy
Elias Blix
Odd Bondevik
Thor Bjarne Bore
Johan Nordahl Brun
Lyder Brun
Christopher Bruun
Ernst Baasland
Petter Dass
Svein Ellingsen
Arne Fjellbu
Berge Furre
Ole Hallesby
Dagfinn Hauge
Hans Nielsen Hauge
J. C. Heuch
Erik Hillestad
Olaf Hillestad
Helge Hognestad
Ludvig Hope
Anders Hovden
Karsten Isachsen
Jacob Jervell
Alex Johnson
Gisle Johnson
Tor Berger Jørgensen
Børre Knudsen
Ole Christian Kvarme
Rosemarie Køhn
Magnus Brostrup Landstad
Sigurd Lunde
Inge Lønning
Per Lønning
Jørgen Moe
Monrad Norderval
Lars Oftedal
Johannes Ording
Sigurd Osberg
Gunnar Prestegård
Kristian Schjelderup
Bjarne Skard
Eyvind Skeie
Olav Skjevesland
Ola Steinholt
Bernt Støylen
Kaare Støylen
Gunnar Stålsett
Johannes Smemo
Olav Fykse Tveit
Per Voksø
Agnes Vold
Karl Vold
Finn Wagle
Carl Fredrik Wisløff
Andreas Aarflot

Referanser

Eksterne lenker


http://www.kirken.no/ Den norske kirkes nettside
http://www.nsd.uib.no/data/region/kirke/ NSD Kirkedatabase (offisiell statistikk)
Kategori:Den norske kirke
da:Den norske kirke
de:Norwegische Kirche
el:Εκκλησία της Νορβηγίας
en:Church of Norway
es:Iglesia de Noruega
eo:Eklezio de Norvegio
eu:Norvegiako Eliza
fr:Église de Norvège
it:Chiesa di Norvegia
hu:Norvég Egyház
nl:Kerk van Noorwegen
ja:ノルウェー国教会
nn:Den norske kyrkja
pl:Kościół Norwegii
pt:Igreja da Noruega
ro:Biserica Norvegiei
ru:Церковь Норвегии
fi:Norjan kirkko
sv:Norska kyrkan

Departement


Departement (fransk for «område») har flere betydninger:
1. Navnet på de administrative regioner i enkelte land . Eksempler på dette er Frankrikes departementer og departementene i Bolivia.
2. Den utøvende makt er i Norge administrert av ulike departementer som dekker et eller flere fagområder. I andre land er disse ofte kalt ministerier. Alle departementer har en politisk leder, en minister, som har knyttet til seg en eller flere statssekretærer og politisk rådgiver. Departementsråden er departementets øverste administrative leder og er ikke politisk valgt. Under seg har departementsråden ekspedisjonssjefer, avdelingsdirektører, underdirektører, byråsjefer etc. Departementenes viktigste oppgaver er blant annet forberedende arbeid for regjeringen, iverksetting av vedtak, klage- og kontrollfunksjoner. Departementene har selvstendig avgjørelsesmyndighet på en del områder.
I Norge finnes også en rekke ulike direktorater som igjen er underlagt et departement.

Se også


Liste over norske departementer
Kategori:Myndigheter
ay:Jach'a suyu
be:Дэпартамент
bg:Департамент
bs:Departman
ca:Departament
cs:Departement
en:Department (country subdivision)
es:Departamento (entidad subnacional)
eo:Departemento
eu:Departamendu
fr:Département
hr:Departman
io:Departmento
id:Departemen (pembagian negara)
it:Dipartimento
kk:Департамент (әкімшілік-аумақтық бірлік)
ht:Depatman
lt:Departamentas
hu:Département (közigazgatás)
mg:Departemanta
ms:Jabatan (pembahagian pentadbiran)
my:ဌာန
nl:Departement
pl:Departament (podział administracyjny)
pt:Departamento (divisão administrativa)
ru:Департамент (административно-территориальная единица)
sq:Departamenti
fi:Departementti
tt:Департамент
uk:Департамент

Dataprogram

Fil:OpenOffice.org Writer.png Writer]]
Dataprogram ofte bare kalt program (engelsk: ''application'' og ''computer program'') er en samling av en rekke programmering instrukser til datamaskinen. Dataprogrammet er som regel lagret på et platelager eller et annet lagringsmedium. Når man skal bruke et dataprogram lastes programmet inn i datamaskinens Random access memory slik at instruksjonene er tilgjengelige for prosessoren og kan utføres (kjøres) av denne.
De fleste dataprogrammer blir i dag lagd på den måten at de skrives i et såkalt høynivåspråk som er lett å lære og tillater rask programvareutvikling. Det forekommer også at programmer blir skrevet på lavnivåspråk (assembler) som er en mer abstrakt og krevende ting å lære seg, men som tillater utvikling av løsninger som benytter seg av datamaskinens muligheter på en optimal måte.
Vi skiller ofte mellom grunnleggende programmer, som operativsystemer (generelle støttefunksjoner for alle programmer), applikasjonsprogrammer (nytteprogrammer, som f.eks. tekstbehandling, tegning, regneark osv.), nettverksklienter (som epostprogrammer, nettlesere osv.) og andre programmer.
Operativsystemet er "hovedprogrammet" og er det som sørger for å holde datamaskinen igang og startes og lukkes automatisk ved oppstart og avslutning av datamaskinen.

Se også


Programvare
Prosess (informatikk)
Skriptspråk
Kategori:Programvare
af:Rekenaarprogram
ar:برنامج (حاسوب)
as:কম্পিউটাৰ প্ৰ’গ্ৰাম
ast:Programa informáticu
az:Kompyuter proqramları
bn:কম্পিউটার প্রোগ্রাম
zh-min-nan:Tiān-náu thêng-sek
be:Камп'ютарная праграма
be-x-old:Праграма
bg:Компютърна програма
bs:Računarski program
br:Goulev
ca:Programa informàtic
cs:Počítačový program
de:Computerprogramm
et:Arvutiprogramm
el:Πρόγραμμα υπολογιστή
en:Computer program
es:Programa informático
eo:Komputila programo
fa:برنامه (رایانه)
fr:Programme informatique
fy:Kompjûterprogramma
ga:Ríomhchlár
gd:Prògram (coimpiutair)
gl:Programa informático
ko:컴퓨터 프로그램
hi:कम्प्यूटर प्रोग्राम
hr:Računalni program
io:Programo di ordinatro
id:Program komputer
is:Forrit
it:Programma (informatica)
he:תוכנית מחשב
ka:კომპიუტერული პროგრამა
kk:Компьютерлік бағдарлама
ky:Компьютердик програм
lo:ໂປແກມ ຄອມພິວເຕີ
la:Programma computatrale
lv:Datorprogramma
lb:Computerprogramm
hu:Számítógépes program
xmf:კომპიუტერული პროგრამა
ms:Atur cara komputer
my:Computer program
nl:Computerprogramma
ja:プログラム (コンピュータ)
mhr:Программе
uz:Kompyuter dasturi
pl:Program komputerowy
pt:Programa de computador
ro:Program (informatică)
qu:Wakichi
rue:Компютеровый проґрам
ru:Компьютерная программа
sq:Programi kompjuterik
simple:Computer program
sk:Program (počítačový)
sl:Računalniški program
sr:Рачунарски програм
fi:Tietokoneohjelma
sv:Datorprogram
ta:செய்நிரல்
th:โปรแกรมคอมพิวเตอร์
bug:ᨄᨛᨑᨚᨁᨛᨑᨆ ᨀᨚᨇᨘᨈᨛᨑᨛ
uk:Комп'ютерна програма
ur:شمارندی برنامج
fiu-vro:Puutriprogramm
wa:Programe éndjolike
wo:Tëriinuw nosukaay
yi:קאמפיוטער פראגראם
zh-yue:電腦程式
zh:计算机程序

Data


Data er det Fysikk grunnlaget for å tilføre mennesker informasjon. Data er dermed det fysiske grunnlaget for å overføre informasjon mellom mennesker.
Data kan dessuten registreres, lagres, behandles og flyttes av menneskeskapte innretninger, slik som Datasystem . Noen av disse innretningene vil ha som formål å tilføre mennesker informasjon eller å overføre informasjon mellom mennesker, mens andre datainnretninger ikke vil ha et slikt formål, f eks et datasystem som styrer en industrirobot.
Informasjonsfilosofen Luciano Floridi definerer et datum slik:
''x'' er forskjellig fra ''y'', der ''x'' og ''y'' er to variabler vi ikke tolker og der også relasjonen "er forskjellige fra" og domenet er åpent for tolkning.
Floridi definerer altså et datum grunnleggende som en forskjell (''primærdata''), men fravær av en (forventet) forskjell kan også være et datum (''sekundærdata'').
Ordet data brukes i dag oftest som et Substantiv#Klasser_av_substantiver som ikke bøyes i tall, slik som «luft», «trøbbel» og «bestikk». I noen sammenhenger, sånn som i definisjonen ovenfor, kan det likevel være nyttig å benytte entallsformen ''datum''.
Av og til beskrives data som «råinformasjon», mens «informasjon» forklares som «velorganiserte» eller «sammensatte» data. I fagområdene som studerer informasjon forsøker man imidlertid å definere de to begrepene mer presist.

Typer av data


Det finnes en rekke måter å kategorisere data på. De er alle nyttige for å avklare databegrepet ytterligere:

Digitale og analoge data


Digitale data vil si data som er representert som heltall. For eksempel kan vanlige skrifttegn kodes som tall ved hjelp av standarder som Unicode eller dets forløpere ISO 8859 og ASCII. Data i moderne Datasystem er nesten alltid digitale.
Analoge data vil si data som varierer langs en trinnløs (eller kontinuerlig) skala. Analoge data var den vanlige datatypen i telefon, radio og TV før disse teknologiene gradvis ble Digitalisering av lyd og bilde fra 1980-tallet og frem til i dag.

Binærdata


Binære data er digitale data som er representert i det Binært tallsystem , dvs i form av Bit eller av tallene "0" og "1".
Når vi snakker om "digitale data" tar vi det vanligvis for gitt at dataene er ''både'' digitale ''og'' binære, selv om digitale data strengt tatt kan representeres i andre tallsystem enn det binære.

Primære og sekundære data


Primære data er tilstedeværelsen av en forskjell, f eks trykksverte på et avisark som former et skrifttegn, elektrisk spenning i en kobberkabel som angir Bit "1", den lysende oljevarsellampen i en bil eller en årring i en trestamme. Se også Floridis definisjon lenger oppe på siden.
Sekundære data er fraværet av en forskjell (som kanskje var forventet), f eks at samtalen vår ikke blir besvart når vi ringer en venn, at en lampe ikke begynner å lyse når vi slår den på, at skjermen på en mobiltelefon ikke gir respons når vi trykker på en tast eller at hunden i en kriminalroman ikke bjeffer på et bestemt punkt i fortellingen.
Siden Floridis definisjon kun dekker primærdata, kan vi definere sekundærdata slik:
''x'' er ikke forskjellig fra ''y'' i en situasjon hvor vi forventer at ''x'' og ''y'' skal være forskjellige, der ''x'' og ''y'' er to variabler vi ikke tolker og der også relasjonen "er forskjellige fra" og domenet er åpent for tolkning.

Tamme og ville data


Tamdata er skapt av mennesker som med hensikt ønsker å overføre informasjon (kommunisere) til seg selv eller til andre mennesker. Vi sier at tamdata er ''intensjonelle'' fordi de er laget med en hensikt og at de har ''semantisk innhold'' fordi de overfører informasjon mellom mennesker. Eksempler er skrifttegnene som utgjør en avissartikkel og de digitale Bit som utgjør et program, regneark eller database.
Villdata er data som ikke skapt av mennesker i den hensikt å overføre informasjon. Eksempler er igjen årringene i et tre eller varsellampen som lyser når en bil snart er tom for olje. (Men når en forsker registrerer antallet årringer i et regneark eller en bileier registrerer varsellampen i bilens logg er registreringene i stedet blitt tamdata.)
Tamdata kan være ''representasjoner'', mens villdata ikke er det. Tamdata kan altså representere villdata, men behøver ikke å gjøre det. Tamdata kan dessuten være Språk uttrykk, som ikke nødvendigvis må representere noe.
Vi kan skille mellom to typer villdata:
Naturlige villdata kommer fra naturen, slik som årringene i treet. Her har det ikke vært noen menneskelige intensjoner inne i bildet.
Kunstige villdata kommer fra menneskeskapte innretninger (eller mekanismer), slik som varsellampen i bilen. Her er innretningen skapt av mennesker med hensikt, men dataene er i sin tur laget av innretningen uten menneskelig kontroll.
Kunstige villdata grenser dermed mot tamdata som er laget ved hjelp av innretninger, som et tekstbehandlingsprogram. Tamdata skapes imidlertid mens innretningen er under kontroll av et menneske, mens kunstige villdata skapes av innretningen mens den er overlatt til seg selv. Vi kommer inn i en gråsone når tamdata i betydelig grad blir viderebehandlet av en datainnretning etter at de først er skapt av et menneske.
Av og til kan data som opprinnelig var tamdata også bli brukt som villdata, for eksempel når en stor tekstsamling blir brukt til analyse av ordforekomster eller når Google analyserer innholdet på internettet for å finne trender i ordhyppighet osv.

Metadata


Metadata er data om andre data. For eksempel inneholder mange vevsider, i tillegg til lesbare skrifttegn, også skjulte data om når vevsiden sist ble oppdatert osv.

Andre betydninger


Data kan også bety:
Alt som har å gjøre med datateknologi, datavitenskap, informasjonsvitenskap, informatikk, IKT osv.
I dagligtale brukes ordet ofte om Personlig datamaskin og om datamaskiner og annet datautstyr generelt.

Kilder


Luciano Floridi. Information – A very Short Introduction. Oxford University Press (2010).
Kategori:Informasjon
da:Data (flertydig)
de:Data
el:Δεδομένα (αποσαφήνιση)
en:Data (disambiguation)
es:Data (desambiguación)
eu:Datu (argipena)
fr:Data
it:Data
ms:Data (nyahkekaburan)
nl:Data
nn:Data
pt:Data (desambiguação)
simple:Data
sv:Data

Desimaltall

:''Denne artikkelen omhandler «kommatall». Se titallsystemet for tall i «det desimale tallsystemet».''
Desimaltall er tall som er satt sammen av en heltallsdel og en fraksjonsdel. Disse to delene er skilt med et ''desimalskilletegn''. Et eksempel kan være tallet «49,90» der heltallsdelen er «49» og fraksjondelen er «90».
Sifrene i fraksjondelen kalles ''desimaler''. Desimaler er altså det som i dagligtale kalles «tallene bak komma» eller «tallene til høyre for komma», i dette tilfelle 9 og 0.

Desimalskilletegn


Desimalskilletegnet er det tegnet som brukes for å skille heltallsdelen og fraksjonsdelen av et desimaltall. I Skandinavia (inkludert Norge) og en mengde andre land brukes ''«,»'' (komma), mens i USA, Storbritannia og andre engelskspråklige land brukes ''«.»'' (punktum). Desimaltallet som skrives «49,90» i Skandinavia skrives altså «49.90» i engelskspråklige land. (I disse landene brukes komma til å ''skille tusengrupper'' i tall, der vi bruker punktum eller mellomrom i Skandinavia.)

Nøyaktighet


Desimaltall kan ikke brukes til å beskrive alle Reelt tall, men brukes likevel ofte som en tilnærming eller avrunding fordi de er enkle å forstå. Nøyaktigheten ved slik avrunding bestemmes av antallet desimaler i det avrundete ''desimaltallet''. Det kan være så mange desimaler du vil i et tall.
For eksempel kan ikke 1/3 skrives som et desimaltall, men det kan avrundes til et desimaltall med en gitt nøyaktighet. For å oppnå en nøyaktighet på 0,01 trengs 2 desimaler bak desimalskilletegnet, og tilnærmingen blir 0,33. Generelt trengs ''N'' desimaler for å oppnå en nøyaktighet på ''10<sup>-N</sup>''.
Kategori:Aritmetikk
ar:تمثيل عشري
en:Decimal representation
es:Representación decimal
fr:Développement décimal
ko:소수점 표기
nl:Decimale weergave
ja:小数
nn:Desimaltal
sv:Decimaltal
zh:小数

Desimal

Desimaltall

DNA


Fil:dna-split.png
Deoksyribonukleinsyre (DNA) er den viktigste biokjemi bestanddelen i kromosomene og er materialet som våre gener er bygget opp av. Det blir noen ganger kalt «arvemolekylet», fordi foreldre overfører kopier av sitt eget DNA til sitt avkom under reproduksjonen, og fordi de dermed viderefører sine egenskaper.
I bakterier og andre enkle eller prokaryote celle (biologi), er DNA fordelt mer eller mindre gjennom hele cellen. I de komplekse eukaryote cellene som planter, dyr og andre flercellede organismer er bygget opp av, finnes mesteparten av DNA-et i cellekjernen. De energiproduserende organellene kjent som kloroplaster og mitokondrium har også DNA, i likhet med mange virus.

Kort om DNA


Seksjonen gir en oversikt over DNA.
:<small>NB: Denne seksjonen er et forsøk på en lettfattelig oversikt for folk uten særlige forkunnskaper. Formålet er å gi en introduksjon til emnet. Flere detaljer vil bli gitt i resten av hovedteksten.</small>
Et (kodende) gen er en "oppskrift" på et protein.
Gener kan grovt sett bli sett på som en organismes «kokebok».
En DNA-streng inneholder gener, områder som genregulering, og områder som ikke har noen funksjon eller en funksjon vi ikke kjenner til.
DNA er organisert i to komplementære strenger &ndash; de utfyller hverandre &ndash; med bindinger mellom hverandre som kan sprettes opp som en glidelås, og således dele dem opp i to selvstendige strenger.
DNA er kodet med fire utbyttbare «byggestener», kalt «basepar», og kan forkortes A, T, C eller G, etter deres kjemiske betegnelser: adenin, tymin, guanin og cytosin. Hver base danner par med kun en av de andre basene: A til T, T til A, C til G og G til C. Dette skyldes at ''adenin'' og ''tymin'' bindes sammen med to hydrogenbindinger, mens guanin og cytosin bindes sammen med ''tre'' hydrogenbindinger. Dersom vi har basen «A» på en streng på en dobbelttrådet DNA, vil den bare kunne kople seg sammen med en «T» på den andre, komplementære strengen.
Rekkefølgen er viktig: A+T er ikke det samme som T+A, likeledes som C+G ikke er det samme som G+C.
For øvrig, siden det bare er fire ulike kombinasjoner, er det vanlig å bare navngi basen på «hovedstrengen» for å beskrive sekvensen (rekkefølgen av basepar).
Rekkefølgen av baser langs DNA-et er hva alt handler om. DNA-sekvensen er i seg selv det som beskriver genene.
Replikasjon &ndash; fordobling av én dobbeltrådet DNA-spiral til to dobbeltråde DNA-spiraler &ndash; foregår ved at dobbeltstrengen blir delt i to gjennom midten ved hjelp av en rekke kjemiske reaksjoner, og «den andre, komplementære halvparten» til hver av de to enkle DNA-strengene blir gjenoppbygget ved å «drukne» dem i en «suppe» av de fire basene. Siden hver base bare kan kombineres med én av de andre basene, vil basene på den gamle strengen bestemme hvilke baser som vil bli del av den nye strengen. På denne måten vil hver enkeltstreng sammen med basene den får fra suppen ideelt sett ende opp som et fullstendig kopi av originalen, med mindre en mutasjon oppstår.
Mutasjoner er rett og slett kjemiske feilreaksjoner som oppstår i prosessen: en base blir ved et uhell hoppet over, satt inn feil, eller kjeden blir avkortet, eller tilføyd ekstra basesekvenser.

Oversikt over molekylærstruktur


Fil:DNA-structure-and-bases.png
Selv om DNA kalles «arvets molekyl», stemmer ikke den typiske oppfatningen om at DNA er et enkelt molekyl. De er snarere molekylpar, som omslynger hverandre som vinranker og danner en dobbeltspiral. (Se øverste halvdel av illustrasjonen til høyre).
Hvert slikt spiralmolekyl er et DNA-streng: en kjemisk forbundet kjede av nukleotider, som består av et sukkermolekyl, en fosfatgruppe og en av fire typer nitrogenholdige baser. I DNA er dette sukkermolekylet deoksyribose – i RNA er sukkermolekylet ribose.
Ulikhetene i disse basene betyr at det er fire typer nukleotider, som blir navngitt etter sine basers navn. Disse er adenin (A), tymin (T), cytosin (C) og guanin (G).
I en DNA-heliks går to nukleotider sammen gjennom komplementærparing av basene, noe som gjøres ved hydrogenbinding. Hver base danner hydrogenbinding til kun et annet &ndash; A til T og C til G. Disse er bundet sammen med hydrogenbindinger, som er dipoler, derav stigeformen. Hvilken base som er på en streng avgjør hvilken base som må være på den motsatte strengen. Derfor er nukleotidsekvensen komplementær til den andre og når de blir delt kan hver fungere som en mal som kan brukes for å reprodusere den andre (se midten og nedre halvdel av illustrasjon).
Fordi paringen får nukleotidbasene til å gå mot spiralens akse, kommer sukker- og fosfatgruppene på nukleotidene langs spiralens utside, og de to kjedene de danner blir derfor iblant referert til som spiralens «ryggmarg». Faktisk er det de kjemiske bindingene mellom disse fosfatene og sukkermolekylene som lenker et nukleotid til det neste i DNA-tråden.

Rekkefølgens rolle


Innenfor et gen er det sekvensen av nukleotider bortover en DNA-tråd som definerer et protein, som en organisme er i stand til å lage eller «genuttrykking» ved et eller flere stadier i livet, ved hjelp av informasjonen i sekvensen. Forholdet mellom nukleotidsekvensen og aminosyre-sekvensen i proteinet blir avgjort etter enkle cellulære regler under translasjon (genetikk) av den genetisk kode. Tre og tre nukleotider danner hva vi kaller et kodon, eller en "triplett", som angir en spesifikk aminosyre. Den genetiske koden er imidlertid overflødig, fordi flere tripletter kan kode for samme aminosyre.
I mange arter er det bare en liten del av den totale genomsekvensen som ser ut til å kode for proteiner. Funksjonen til resten av DNA-et er usikkert, og debattert. Det er kjent at enkelte nukleotidsekvenser spesifiserer affinitetet for DNA-bindende proteiner, som har en rekke vitale roller, især gjennom kontroll av replikasjon og transkripsjon (genetikk). Disse sekvensene blir ofte referert til som regulatorisk sekvens, og forskere antar at vi bare har identifisert en brøkdel av det som finnes. «Junk DNA» representerer sekvenser som ikke ser ut til å inneholde gener, eller ha en funksjon. «Junk DNA» kan for eksempel være pseudogener – dvs. gener som tidligere har hatt en funksjon, men som så har gjennomgått mutasjoner som har ført til tap av denne funksjonen. Genene har likevel blitt bevart fordi de er nøytrale, og dermed ikke utsettes for negativ seleksjon.
Sekvensen avgjør også et DNA-segments sårbarhet for deling av restriksjonsenzymer, som er et viktig verktøy i genetikken. Posisjonen til delingsstedene gjennom et individs genom avgjør en del av individets «DNA-fingeravtrykk».

DNA-replikasjon


''Hovedartikkel:'' Replikasjon
DNA-replikasjon eller DNA-syntese er kopieringsprosessen av det dobbelttrådede DNA i forkant av celledeling. De to resulterende dobbelttrådene er som regel nesten identiske, men iblant skjer det feil i replikasjonen som kan gi en kopi som ikke er perfekt (se mutasjon). Hver av de to nye dobbelttrådene består av en streng fra originalen, og en nylig syntetisert streng. Dette kalles ''semikonservativ replikasjon''. Replikasjonsprosessen består av tre trinn: ''initiering'', ''replikering'' og ''terminering''.

Mekaniske egenskaper relevant for biologien


Hydrogenbindingene mellom strengene i dobbeltspiralen er svake nok til at de lett kan deles av enzymer. Enzymer kjent som helicaser åpner opp strengene for å gjøre dem tilgjengelig for sekvenslesende enzymer som DNA polymerase. For åpne dem opp, må helicasene kjemisk spalte «fosfatryggmargen» til en av strengene, så de fritt kan vri seg rundt hverandre. Strengene kan også deles ved forsiktig oppvarming, som brukt i PCR, såfremt det er under 10,000 basepar (10 kilopasebar, eller 10kbp). Sammentvinningen mellom DNA-strengene gjør det vanskelig å separere lange segmenter.
Når endene på en bit av dobbelttrådet DNA henger sammen så de danner en sirkel, som i plasmider-DNA, er strengene topologisk knutet sammen. Dette betyr at de ikke kan separeres ved mild oppvarming eller andre prosesser som ikke involver det å bryte strengen. Oppgaven med å knyte opp topologisk lenkede DNA-strenger blir utført av enzymer kjent som topoisomeraser. Enkelte av disse enzymene knyter opp sirkulært DNA ved å dele de to strengene slik at andre dobbelt-strengede segmenter kan komme inn. Oppknyting er nødvendig for replikasjon av sirkulært DNA og i ulike typer rekombinasjon i lineært DNA.
Fil:DNA123.png
DNA-spiralen kan innta en av tre litt forskjellige geometriske former, hvor «B»-formen beskrevet av James D. Watson og Francis Crick trolig er den vanligste formen i celler. Den er 2 nanometer vid og strekker seg 3.4 nanometer per sekvens med 10 basepar (10 bp). Dette er også den omtrentlige sekvenslengden hvor spiralen/heliksen foretar en hel runde rundt sin egen akse. Denne vridningshyppigheten (kjent som spiralens ''pitch'') er i stor grad avhengig «stablingskreftene» (engelsk: «stacking forces») som hver base utøver på sine naboer i kjeden.
Den trange bredden til dobbeltspiralen gjør det umulig å detektere den med konvensjonell elektronmikroskopi, med mindre den blir godt merket (engelsk: heavy stained). Samtidig kan DNA-et i mange av cellene være makroskopisk i lengde &ndash; rundt 5 cm lange for trådene man finner i et menneskelig kromosom. Som en konsekvens av dette, må cellene «pakke sammen» DNA-et sitt. Dette er en av funksjonene til kromosomene, som inneholder spolelignende proteiner kjent som histoner. DNA tvinner seg rundt disse histonene.
B-formen til DNA-spiralen snurrer seg rundt 360° per 10.6 bp om den ikke strekkes på noen måte. Men mange biologiske prosesser kan føre til strekking. Et DNA-segment med overflødig eller utilstrekkelig spiralvridning blir kalt henholdsvis positiv eller negativ «supercoil». DNA ''in vivo'' er ofte negativt supercoil-et, som gjør det lettere å åpne dobbeltstrengen for RNA-transkripsjon.
De to andre kjente dobbeltspiralformene for DNA, kalt A og Z, har små forskjeller i sin geometri og sine dimensjoner. A-formen ser ut til å bare fremstå i dehydrerte DNA-prøver, som de brukt i krystallografi-eksperimenter, og muligens i hybridparinger mellom DNA- og RNA-strenger. DNA-segmenter som cellene har metylering for regulatoriske formål kan innta Z-geometrien, hvor strengen snur rundt spiralaksen som et speilbilde av B-formen.

DNA-sekvenslesing


Den asymmetriske formen og bindingene til nukleotidene betyr at en DNA tråd (to tråder i en dobbelheliks) alltid har en bestemt retning. På grunn av denne retningen, viser nøye undersøkelser av en dobbelheliks at, selv om nukleotidene langs en kjede har en retning, har den motstående kjeden en annen retning («ascending strand» = oppadgående kjede, «descending strand» = nedadgående). DNA trådene er altså ordnet antiparallelt.
I biokjemisk nomenklatur refereres endene til hver DNA tråd som «5-enden» og «3-enden». Enzymer leser nukleotidesekvenser alltid i fra «5-enden» til «3-enden». På engelsk kalles endene «five prime» og «three prime». I et vertikalt orientert dobbelheliks, er «3-enden» på den ene tråden nedadgående og «5-enden» på den andre er oppadgående.
Som et resultat av deres antiparallelle orientering og leseretningen til enzymene, ville cellene kun lese den ene tråden. Den andre tråden måtte leses bakfra, dvs. fra motsatt side av dobbelheliksen. En sekvens som er lest og oversatt kalles «sense», en som ikke er det kalles «antisense». Likevel er det, definisjonsmessig, «antisense» tråden som er templatet for lesing og oversetting!
Noen virus bryr seg ikke om forskjellen på sense og antisense, og har et genom som jobber «dobbelt». Altså et protein dannes av lesing fra 5' til 3' på den ene tråden i dobbelheliksen, mens et annet samtidig dannes av lesing av det samme området, men på motsatt tråd. Som et resultat av dette er virusets genom uvanlig kompakt til å inneholde så pass mange gener som det gjør, noe biologer kaller adapsjon.

Enkeltstrenget DNA (ssDNA) og reparasjon av mutasjoner


I enkelte viruser fremkommer DNA som ikke-spiralisert, enkelttrådet form. Fordi mange av DNA-reparasjonsmekanismene i cellene bare virker for parede baser, mutasjon genomet hos disse virusene mye oftere enn det de ville ha gjort med dobbelttrådet DNA. Som et resultat av dette, kan slike virus tilpasse seg raskere for å hindre at de dør ut. Resultatet vil ikke være like fordelaktig i mer kompliserte og tregere replikerende organismer, noe som kan forklare hvorfor bare viruser har enkelttrådet DNA. Disse virusene har sannsynligvis også fordel av at det er enklere å bare replikere en streng fremfor to.

Oppdagelsen av DNA og dobbelspiralen


På 1800-tallet isolerte biokjemikere først DNA og RNA (blandet sammen) fra cellekjerner. De var forholdsvis raske til å sette pris på den polymeriske strukturen på sine «nukleinsyrer»-isoleringer. Det var først senere at de oppdaget at nukleotidene var av to typer &ndash; en som består av ribose og en som består av deoksyribose. Det var denne etterfølgende oppdagelsen som førte til identifiseringen og navnsettingen av DNA som en substans forskjellig fra RNA.
Friederich Miescher (1844&ndash;1895) oppdaget en substans han kalte «nuclein» i 1869. Noe senere isolerte han en ren prøve av et materiale vi nå kjenner som DNA fra laksespermie. I 1889 kalte hans elev, Richard Altmann, det for «nukleinsyre». De ble oppdaget at denne substansen bare fantes i kromosomene.
Max Delbrück, Nikolai V. Timofeeff-Ressovsky og Karl G. Zimmer publiserte resultater i 1935 som indikerte at kromosomer var veldig store molekyler hvis struktur kunne bli endret ved hjelp av røntgenstråling. Ved å endre strukturene var det også mulig å endre arvelige karakteristika som ble styrt av kromosomene. (Delbrück og Salvador Luria fikk Nobelprisen i fysiologi eller medisin i 1969 for deres arbeid på den genetiske strukturen til viruser.)
I 1943 oppdaget Oswald Theodore Avery at egenskaper ved den «glatte» formen for ''pneumokokker'' kunne bli overført til «ru» former for samme bakterier bare ved å gjøre døde bakterier av den «glatte» (S &ndash; for «smooth») formen tilgjengelig for levende bakterier av den «ru» (R &ndash; for «rough») formen. Høyst uventet ble den levende R-pneumokokken omformet til en ny rekke av S-form, og de overførte S-karakteristika viste seg å være arvelige.
I 1944 publiserte den velkjente fysikeren Erwin Schrödinger en kort bok kalt ''Hva er liv?'', hvor han støttet synet på at kromosomer innehold det han kalte livets arvelige kodespråk. Han tilføyde: «Men begrepet kodespråk engelsk: code-script er, selvsagt, for snever. Kromosomstrukturene er samtidig instrumentelle i å bringe frem utviklingen de indikerer. De er lov-kode og utøvende makt &ndash; eller for å bruke en annen sammenligning, de er en arkitekts tegninger og byggerens håndverk &ndash; i ett.» Han tenkte seg at disse to funksjonelle egenskapene var vevd inn i kromosomenes molekylære struktur. Ved å forstå både den eksakte molekylstrukturen til kromosomene kunne man håpe å forstå både «arkitektens tegninger» og også hvordan dette ble realisert gjennom «byggerens håndverk». Francis Crick, James D. Watson, Maurice Wilkins, Seymour Benzer med fl. tok opp fysikerens utfordring med å finne ut hvordan kromosmene er bygget opp og hvordan segmenter av kromomene som var antatt å relatere til spesfikke egenskaper, kunne utfylle sine oppgaver.
Man kunne ikke forestille seg akkurat hvordan spesifikke egenskaper ved molekylstrukturen hos kromosomene kunne gi opphav til trekk ved organismene og produsere adferd på den tiden. Ved kjemisk splitting av DNA prøver, fikk man alltid de samme fire nukleotidene, og den kjemiske strukturen syntes å være enkel, kanskje tilogmed ensartet. Organismer derimot er fantastisk komplekse, individuelle og kollektivt enormt varierte. Genetikere snakket ikke om gener som informasjonsbærere i den ordlyden, men hvis de hadde det, ville de ikke ha nølt med å kvantifisere mengden informasjon som genene måtte bære som uoverskuelig. Tanken om at informasjonen kunne ligge lagret i et kjemikalium på samme måte som det eksisterer i en tekst &ndash; som et avgrenset alfabet med bokstaver organisert i sekvenser av ubegrenset lengde &ndash; var ennå ikke tenkt. Den ville komme ved oppdagelsen av DNA´ets struktur, men få forskere forestilte seg at denne strukturen skulle fortelle oss mye om genetikk.
I femtiårene var det bare noen få forskningsgrupper som satte seg som mål å bestemme strukturen til DNA-et. Disse inkluderte en amerikansk gruppe som ble ledet av Linus Pauling, og to engelske grupper. Ved Universitetet i Cambridge, var det Crick og Watson satt og lagde modeller med metallstaver og kuler. I modellene bygget de inn de kjente kjemiske strukturene til nukleotidene og den kjente posisjonen til bindingene som lenket det ene nukleotidet til det neste i polymeren. Ved King´s College, London studerte Maurice Wilkins og Rosalind Franklin mønstrene til DNA tråder med Krystallografi
En nøkkelbegivenhet for arbeidet til alle disse gruppen var oppdagelsen Pauling gjorde i 1948, at mange proteiner inkluderte spiralformer (se alpha heliks). Pauling hadde dedusert denne formen med bakgrunn i røntgenmønstre. Selv de grove diffraksjonsdataene fra DNA viste at strukturen inkluderte spiralformer. Men denne innsikten var bare en begynnelse. Spørsmålene gjenstod om hvor mange tråder som var sammenbuntet, om dette tallet var det samme for hver spiral, om basene pekte inn mot aksen eller bort fra den, og endelig hva var egentlig vinklene og koordinatene til alle bindingene og atomene. Slike spørsmål var det som motiverte modellforsøkene til Watson og Crick.
Når de modellerte, begrenset de seg til hva de så som kjemisk og biologisk sannsynlig. Likevel var mulighetene svært mange. Et gjennombrudd kom i 1952, da Erwin Chargaff besøkte Cambridge og inspirerte Crick med en beskrivelse av eksperimenter som Chargaff hadde publisert i 1947. Han hadde observert at proporsjonen av de fire nukleotidene varierer mellom den ene DNA-prøven til den neste, men at for spesielle par av nukleotidene &ndash; adenine og thymin, guanosin og cytosine &ndash; var de to nukleotidene nesten alltid tilstede i samme proporsjon.
Watson og Crick hadde begynt å vurdere dobbelspiral organisering, og de så at ved å reversere retningen av en tråd i forhold til den andre, kunne de gi en forklaring på Chargaffs merkelige funn. Denne forklaringen var teorien om komplementær paring av baser, som også medførte at avstanden mellom fosfatkjedene ikke varierte langs en sekvens. Watson og Crick var i stand til å finne at denne avstanden var konstant og måle denne avstanden til 2 nanometer basert på diffraksjonsmålinger gjort av Franklin. Det samme diffraksjonsmønsteret gav dem lengden på hver runde av spiralen, 3,4 nanometer per 10 basepars runde i spiralen. De to kom raskt sammen om en modell, og de annonserte den før Franklin selv publiserte sine data.
Den store hjelp Watson og Crick hadde av Franklin og hennes data har vært kilde til debatt, og det har irritert mennesker som mener at Franklin ikke har fått tilstrekkelig ære for sitt arbeid. Det mest kontroversielle er at Franklins helt nødvendige diffraksjonsmønster ble vist til Watson og Crick uten Franklins kjennskap eller tillatelse. Wilkins viste dem det på hennes laboratorium mens hun var borte.
Watson og Cricks modell vakte stor interesse umiddelbart da den ble presentert. De kom til sin konklusjon 21. februar 1953, første presentasjon ble gjort 28. februar. Deres artikkel, 'A Structure for Deoxyribose Nucleic Acid', ble publisert 25. april. I en innflytelsesrik presentasjon i 1957 la Crick frem sitt sentraldogme, som forutså relasjonen mellom DNA, RNA og proteiner, og uttrykte «sekvenshypotesen». En kritisk bekreftelse på replikasjonsmekanismen som var implisert gjennom dobbel-spiral strukturen kom i 1958 i form av Meselson-Stahl eksperimentet. Ikke lenge etterepå avkodet arbeid av Crick og medarbeidere den genetisk kode . Disse funnene representerer Molekylær biologiens fødsel.
Watson, Crick og Wilkins fikk Nobelprisen i 1962. Franklin hadde avgått med døden på dette tidspunktet.

DNA-profiler brukt til kriminalitetsbekjempelse m.v.


DNA vil, med unntak av for eneggede tvillinger, være unikt for hvert individ. I tillegg vil arvestoffet gi opplysninger om personens biologiske opphav. DNA benyttes derfor til identifiseringsformål.
Etter norsk rett kan biologisk materiale innhentes for DNA-analyse fra enhver som med skjellig grunn mistenkes for en straffbar handling som kan medføre fengselsstraff. Det samme gjelder personer som domfelles for slike handlinger. Til bruk for kriminalitetsbekjempelse er det opprettet et dna-register, hvor dna-profiler kan registreres.
Biologisk materiale kan også innhentes med hjemmel i utlendingslovenog barneloven(farskapssaker).

Bibliografi


''DNA: The Secret of Life'', by James D. Watson. ISBN 0-375-41546-7

Noter

Eksterne lenker


Google: http://directory.google.com/Top/Science/Biology/Biochemistry_and_Molecular_Biology/Biomolecules/Nucleic_Acids/ Nucleic Acids
http://news.bbc.co.uk/1/hi/sci/tech/2949629.stm 17 April, 2003, BBC News: Most ancient DNA ever?
http://www.myfirstbookaboutdna.com My First Book About DNA
Kategori:Nukleinsyrer
Kategori:Genetikk
Kategori:Biokjemi
Kategori:Biometri
Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha
af:DNS
als:Desoxyribonukleinsäure
am:ዲ ኤን ኤ
ar:الحمض النووى الريبوزي منقوص الأكسجين
an:Acido desoxirribonucleico
ast:Ácidu desoxirribonucleicu
az:Dezoksiribonuklein turşusu
bn:ডিএনএ
zh-min-nan:DNA
be:Дэзоксірыбануклеінавая кіслата
be-x-old:Дэзоксырыбануклійная кісьля
bg:ДНК
bs:Dezoksiribonukleinska kiselina
br:Trenkenn dezoksiribonukleek
ca:Àcid desoxiribonucleic
ckb:دی ئێن ئەی
cs:DNA
cy:DNA
da:DNA
pdc:DNA
de:Desoxyribonukleinsäure
et:Desoksüribonukleiinhape
el:DNA
en:DNA
es:Ácido desoxirribonucleico
eo:DNA
eu:Azido desoxirribonukleiko
fa:دی‌ان‌ای
hif:DNA
fo:DNA
fr:Acide désoxyribonucléique
ga:Aigéad dí-ocsairibeanúicléasach
gl:Ácido desoxirribonucleico
hak:Thot-yong Fu̍t-thông Fu̍t-son
ko:DNA
hy:ԴՆԹ
hi:डीऑक्सीराइबोन्यूक्लिक अम्ल
hr:Deoksiribonukleinska kiselina
ilo:Deoksiribonukleiko nga asido
id:Asam deoksiribonukleat
ia:Acido deoxyribonucleic
is:DNA
it:DNA
he:DNA
jv:DNA
pam:DNA
ka:დეზოქსირიბონუკლეინის მჟავა
kk:ДНҚ
sw:DNA
ht:ADN
ku:DNA
lez:Дезоксирибонуклеин цурувал
lo:DNA
la:Acidum desoxyribonucleicum
lv:Dezoksiribonukleīnskābe
lt:Deoksiribonukleorūgštis
lmo:DNA
hu:Dezoxiribonukleinsav
mk:ДНК
ml:ഡി.എൻ.എ.
mr:डिऑक्सिरायबोन्यूक्लिक आम्ल
arz:حمض نووى
ms:DNA
mn:ДНХ
my:ဒီအန်အေ
nl:Desoxyribonucleïnezuur
ja:デオキシリボ核酸
frr:DNA
nn:DNA
nov:DNA
oc:Acid desoxiribonucleïc
om:DNA
pa:ਡੀ.ਐਨ.ਏ (ਜੀਵਨ ਕਣ)
pnb:ڈی این اے
pap:ADN
ps:ډي ان اې
pms:DNA
pl:Kwas deoksyrybonukleinowy
pt:Ácido desoxirribonucleico
ro:ADN
rue:ДНА
ru:Дезоксирибонуклеиновая кислота
sah:ДНА
stq:Desoxyribonukleinsüüre
sq:ADN
scn:DNA
si:ඩී.එන්.ඒ
simple:DNA
sk:Deoxyribonukleová kyselina
sl:Deoksiribonukleinska kislina
so:DNA
sr:ДНК
sh:DNK
su:DNA
fi:DNA
sv:DNA
tl:DNA
ta:டி. என். ஏ.
te:డీఆక్సీరైబో కేంద్రక ఆమ్లం
th:ดีเอ็นเอ
tr:DNA
uk:Дезоксирибонуклеїнова кислота
ur:ڈی این اے
ug:دېئوكسىرىبونۇكلېئىك كىسلاتا
vi:ADN
vls:DNA
war:DNA
yi:DNA
yo:Deoksiribonúkléì kíkan
zh-yue:DNA
bat-smg:DNR
zh:脱氧核糖核酸

Den gyldne regel


Den gyldne regel, nestekjærlighetsbudet eller gjensidighetsprinsippet, finnes i stort sett alle religioner og livssyn, og fantes også i de store verdensivilisasjonene før vår tidsregning.

Kristendommen


I Tredje Mosebok 19:18 står det at «Du skal elske din neste som deg selv.»
«Alt dere vil at andre skal gjøre mot dere, skal også dere gjøre mot dem. For dette er loven og profetene i en sum.» (Evangeliet etter Matteus, 7:12)

Jødedommen


«Gjør ikke mot din neste noe du ville mislike dersom det ble gjort mot deg. Dette er hele loven. Resten er kommentarer.» (Talmud Shabbat, 31a)

Islam


«Handle ikke urettferdig, og dere skal ikke bli behandlet urettferdig.» (Koranen, 2:279)

Hinduismen


«Dette er pliktens sum: gjør aldri mot andre noe som ville volde smerte dersom det ble gjort mot deg.» (Mahabharata, 5:1517)

Buddhismen


«Sår ikke andre, for du ønsker ikke selv å bli såret.» (Udana Varga, 5:18)

Humanisme#Sekulær humanisme


«Gjør mot andre det du vil at andre skal gjøre mot deg.» (I Norge ved Human-Etisk Forbund, i brosjyren «Humanisme – et livssyn» s. 8)

Bahá'í-troen


«Velsignet er den som foretrekker sin bror framfor seg selv.» (Tablets of Bahá?u?lláh, s. 71)

Zoroastrismen


«Bare det menneske er godt som avstår fra å gjøre noe mot andre som det ikke finner godt for seg selv.» (Zarathustra: Dadistan-i-dinik, 94:5)

Jainismen


«Et menneske bør vandre omkring og behandle alle vesener som det selv ville ha blitt behandlet.» (Sutrakritanga 1.11.33)

Konfusianismen


«Gjør ditt beste for å behandle andre slik du ville ønske å bli behandlet selv.» (Mencius VII. A.4)

Taoismen


«Se på din nabos vinning som din egen vinning, og din nabos tap som ditt eget tap.» (T'ai Shang Kan Yin P'ien)

Ordtak fra Yoruba, Nigeria


«Den som er iferd med å ta en spiss pinne for å pirke i en fugleunge bør først prøve det på seg selv for å kjenne hvor vondt det gjør.»

Shawnee-indianerne (Nord-Amerika)


«Hverken drep eller skad din neste, for det er ikke ham du skader, det er deg selv du skader. Gjør godt mot ham og gi ham derfor flere lykkelige dager slik du gir det til deg selv. Gjør ikke galt mot eller hat din neste, for det er ikke ham du gjør galt mot, men deg selv.»
Kategori:Etikk
Kategori:Religion
Kategori:Livssyn
af:Goue Reël
bar:Goidane Regl
bs:Zlatno pravilo
ca:Regla d'Or
cs:Zlaté pravidlo
da:Den Gyldne Regel
de:Goldene Regel
en:Golden Rule
es:Regla de oro (ética)
eo:Ora regulo
fa:قاعده طلایی
fr:Éthique de réciprocité
ko:황금률
hr:Zlatno pravilo
id:Etika timbal balik
it:Etica della reciprocità
he:ואהבת לרעך כמוך
kk:Алтын ереже
nl:Gulden regel (leefregel)
ja:黄金律
pl:Złota reguła etyczna
pt:Ética da reciprocidade
ro:Regula de aur
ru:Золотое правило нравственности
simple:Golden Rule
sr:Zlatno pravilo
sh:Zlatno pravilo
fi:Kultainen sääntö
sv:Den gyllene regeln
tl:Ginintuang patakaran
tr:Karşılıklılık Etiği
uk:Золоте правило моралі
ur:سنہری اصول
zh:恕道

Egebergs Ærespris

Fil:Skigudinne.jpg
Kammerherre Egebergs Ærespris (egentlig ''Kabinetskammerherre Egebergs ærespris for alsidig idrett'') ble opprettet i 1919 av Ferdinand Julian Egeberg (1842–1921), og regnes som norsk idretts høyeste utmerkelse, som gis til utøvere som har markert seg i to eller flere forskjellige idretter. Kabinettkammerherren opprettet et fond på 10 000 kroner, en stor sum på den tiden, og i sine statutter vedtok Egeberg at fondets kapital skulle forbli urørt.
Prisen ble tidligere kun tildelt utøvere som utmerket seg i to distinkt ''ulike'' idretter, helst en sommer- og en vinteridrettsgren, men dette er endret. Frem til 1988 tolket Idrettsforbundet og den tre personer store «''Egebergkomiteen''» at prestasjonene som skulle kvalifisere til norsk idretts høyeste udmerkelse, måtte foregå innen samme kalenderår. I 1988 endret man statuttene, og straks var Oddvar Brå innehaver av det eftertraktede trofeet.
Prisen utdeles etterskuddsvis for innsats i det foregående året. Prisen har noen år blitt utdelt på Tolga, hvor Egeberg hadde hytte og omkom i en jaktulykke. Prisen er en bronsestatuett, utført av billedhuggeren Magnus Vigrestad (1887–1957). Statuetten forestiller en idrettsmann med laurbærkrans om overkroppen, som bæres frem av to idrettskamerater.

Prisvinnere


Fil:Holmenkollen ski jump.jpg, arena for skihopp og langrenn]]
Fil:Bislett panorama.jpg, arena for skøyteløp og friidrett]]
Fil:FIS WC Otepää 2006-1.jpg i verdenscupen i langrenn 2006, fikk prisen i 2001]]
Fil:Frode Andresen.jpg, fikk prisen i 2009]]
1918 Gunnar Andersen (fotballspiller) – fotball og skiidrett
1919 Helge Løvland – mangekamp og gymnastikk
1921 Harald Strøm – hurtigløp på skøyter og fotball
1922 Ole Reistad – ski og friidrett
1926 Johan Støa (idrettsmann) – ski og friidrett
1928 Bernt Evensen – skøyter og sykling
1929 Armand Carlsen – skøyter og sykling
1929 Reidar Jørgensen – ski og friidrett
1931 Fridthjof Bergheim – turn og friidrett
1934 Otto Berg – turn og friidrett
1935 Bjarne Bryntesen – ski og friidrett
1936 Laila Schou Nilsen – ski, skøyter og tennis
1937 Johan Haanes – tennis og ski
1938 Henry Johansen – ski og fotball
1939 Arne Larsen (langrennsløper) – ski og friidrett
1946 Godtfred Holmvang – friidrett og alpin
1947 Sverre Farstad – skøyter og vektløfting
1949 Martin Stokken – ski og friidrett
1950 Egil Lærum – ski og fotball
1951 Hjalmar Andersen – skøyter og sykling
1952 Hallgeir Brenden – ski og friidrett
1956 Roald Aas – skøyter og sykling
1960 Reidar Andreassen – ski og friidrett
1961 Arne Bakker – fotball og bandy
1962 Magnar Lundemo – ski og friidrett
1965 Ole Ellefsæter – ski og friidrett
1967 Fred Anton Maier – skøyter og sykling
1971 Frithjof Prydz – tennis og skihopp
1971 Bjørn Wirkola – skihopp og fotball
1973 Ivar Formo – ski og orientering
1975 Eystein Weltzien – ski og orientering
1980 Bjørg Eva Jensen – skøyter og sykling
1981 Cato Zahl Pedersen – Idrett for funksjonshemmede
1987 Oddvar Brå – ski og friidrett
1988 Ragnhild Bratberg – ski og orientering
1990 Grete Ingeborg Nykkelmo – ski og skiskyting
1991 Birger Ruud – skihopp og alpin skiidrett
1992 Ingrid Kristiansen – friidrett og ski
1996 Anita Andreassen Hedmann – hundekjøring, sykling, langrenn
2000 Anette Bøe – langrenn, triatlon, mountainbike, ishockey
2001 Anders Aukland – ski, triatlon, friidrett
2002 Ole Einar Bjørndalen – skiskyting, langrenn
2002 Hilde Gjermundshaug Pedersen – skiorientering, langrenn
2004 Trond Einar Elden – kombinert, langrenn/friidrett
2005 Stein Johnson – tidligere trener, blant annet i skøyter og padling
2006 Lars Berger – skiskyting, langrenn
2009 Frode Andresen – skiskyting og langrenn
2009 Helge Bjørnstad – kjelkehockey og svømming
2010 Jens Arne Svartedal – langrenn og duathlon
2010 Hedda Berntsen – telemarkskjøring, freestyle/skicross, alpint/slalåm
2011 Kristin Størmer Steira – langrenn og friidrett
2012 Odd-Bjørn Hjelmeset – langrenn, friidrett og motbakkeløp

Referanser


Liste hentet fra http://www.idrett.no/ Norges Idrettsforbund og Olympiske komité
Kategori:Norske idrettspriser
Kategori:Lister over sportsutøvere
Kategori:Sportslister
Kategori:Utmerkelser etablert i 1919
de:Egebergs Ærespris
en:Egebergs Ærespris
nn:Egebergs Ærespris
pl:Egebergs Ærespris
sv:Egebergs Ærespris
tr:Egebergs Ærespris

Enebakk


Enebakk er en Norges kommuner i Akershus fylke som grenser til Rælingen, Lørenskog, Oslo, Ski_kommune, Hobøl, Spydeberg, Trøgstad og Fet. Kommunen har 10&nbsp;000 innbyggere pr. juni 2008.
Enebakk er rik på natur, men også kultur. Enebakk kirke er en middelalderkirke. Det er permanente utstillinger i det gamle herredshuset i Enebakk og flere gallerier som stiller ut kunst fra lokale kunstnere og andre. Dessuten er det et rikt sang- og musikkliv. Enebakk kommune arrangerer kulturdager annethvert år, sist i 2007. I september hvert år arrangeres bygdedagen i Enebakk – et samarbeid mellom kommunens lag og foreninger.<br />

Geografi


Enebakk kommune består av 65% skog og et samlet vannareal som ville dekket Oppegård kommune. Dette medfører store muligheter til naturopplevelser og friluftsliv. Enebakk har også innsjøen Øyeren som ligger i kommunene Enebakk, Fet og Rælingen i Akershus fylke og Trøgstad og Spydeberg i Østfold fylke. Øyeren er Norges niende største innsjø med et areal på 84,7 kvadratkilometer. Andre større innsjøer i Enebakk er Børtervann, Lyseren, Langen (Akershus), Mjær, Mosjøen (Østmarka), Nordbysjøen (Akershus) og Våg. Kommunen betår også av mye dyrket mark.

Klima

Grensehistorikk


Opprinnelig bestod Enebakk av seks fjerdinger: 1) Stranda – Tidligere Strandafjerdingen, Strondine, Enebakstranden. 2) Enebakneset – Tidligere Nesit. 3)Hammeren – Tidligere Hamar, Hammarin. 4) Dalefjerdingen – Tidligere Dalafjordungr. 5) Ytterbygda – tidligere Ytrafjordungr, Ytrabygd. 6) Kirkebygda – Tidligere Kirkjufjordungr. Men da kommunevåpenet ble tegnet og vedtatt på 1980-tallet var det kun fire fjerdinger igjen: Hammeren var gått inn i Dalefjerdingen og Enebakkneset var borte. I dag består stort sett de samme grensene, og på grunn av de store avstandene foregår dagliglivet ganske atskilt i de fire fjerdingene. Strandfjerdingen heter imidlertid idag Flateby, og sentrum ligger et litt annet sted enn tidligere. Tidligere var også Enebakkneset med i Enebakk kommune. Enebakkneset, som da hadde 379 innbyggere, ble overført til Fet kommune 1/1 1962.<br />
Kilder: Biskop Eysteins jordebok], en del gamle skrifter i historielagets arkiv, samt Birger Kirkebys kommentarer til dette (allikevel ble det feil i bygdeboka) + N.R. Aas bygdebok fra 1927, opplyst av Henning Bergersen tidligere leder i Enebakk historielag.

Tettsteder i Enebakk kommune


Flateby
Kirkebygda
Ytre Enebakk

Kultur


Kommunevåpen


Kommunevåpenet er bilde av fire eksemplarer av planten firblad med grønn bakgrunn. Tegninger av denne spesielle veksten ble funnet i 1967 under restaurering av den gamle middelalderkirka i bygda. Hver firbladplante symboliserer en fjerding.

Tusenårssted


Kommunens tusenårssted er Enebakk kirke.

Severdigheter i Enebakk kommune


Steinalderbosetting på Durud
Bauta over Petrus Oppegaard – Krigsminnesmerke
Bråtendammen (amfi og kulturpark)
Enebakk bygdetun
Enebakk kirke
Flateby bruk
Flatebyelva – med dammer og industrivirksomhet
Flatebygodset
Husmannsplassen Engerholm
Kultursti langs elva Ign
Kunstsamlingene i Det gamle herreshus
Mari kirke
Rausjøgrenda med Rausjø skole
Skiutstillingen
Tangenelva (Enebakk) kulturpark
Viksaga – et unikt treskjærerarbeid

Politikk


Enebakk kommunestyre består av 27 representanter. I perioden 2011-2015 er 7 partier representert i kommunestyret:
Høyre (8 representanter)
Arbeiderpartiet (7 representanter)
Fremskrittspartiet (6 representanter)
Senterpartiet (3 representanter)
Sosialistisk Venstreparti (1 representant)
Kristelig Folkeparti (1 representant)
Venstre 1 representant

Presse


Av presse er det bare Enebakk Avis som kommer ut i Enebakk. Kommunen blir også dekket av Romerikes Blad og Østlandets Blad.

Kjente personer fra Enebakk


Personene er ordnet i rekkefølge etter fødselsår
Paul Olsen Thrane (1741 – 1830), forretningsmann og en av Kristianias mektige menn på tidlig 1800-tall.
Holm Jølsen (1833–1906), industrigründer, knyttet til Ekeberg gård (Enebakk)
Ragnhild Jølsen (1875 – 1908), forfatter, datter av Holm Jølsen, knyttet til Ekeberg gård (Enebakk)
Erling Enger, (1899 – 1990), kunstmaler
Barthold A. Butenschøn (1904 – 2001), forlagsredaktør og forfatter
Ragnhild Butenschøn (1912 – 1992), billedhugger, skapte sine hovedverk boende ved Bjerke Bruk fra 1947
Jarle Bergo (1946 – ), visesentralbanksjef i Norges Bank
Nils Butenschøn (1949 – ), forsker
Einar Holstad (1950 – ), stortingsrepresentant for KrF
Einar Skaarseth Enger (1950 – ), konsernsjef i NSB
Magne Johansen (journalist) (1954 – ), journalist Aftenposten
Arnhild Skre, journalist og forfatter
Thomas Alsgaard (1972 – ), skiløper
Ingrid Bergstrøm (1974 – ), skuespiller
Svein Egil Hatlevik (1977 – ), journalist og musiker
Knut Hovel Heiaas (1977 – ), fotballspiller på andredivisjonslaget Strømmen
Heidi Weng (1991 – ), skiløper
Martine Ek Hagen ( 1991 -) skiløper

Referanser

Fotnoter

Eksterne lenker


http://www.enebakk.kommune.no/ Enebakk kommunes hjemmeside
http://www.ssb.no/kommuner/0229 Statistikk for Enebakk kommune
http://www.enebakkavis.no/ Lokalavisa Enebakk avis
http://www.enebakk.no/bildearkiv.asp Kart og bilder fra Enebakk

Kultur


http://www.kulturnett.no/kultur_paa_kart/kart.jsp?g=T1696207&pageid=2 Kultur i Enebakk på kart fra Kulturnett.no
http://www.enebakk.org/ Enebakk idrettsforening
http://www.enebakk-kirken.no/ Enebakk kirke

Historie


http://www.enebakkhistorielag.no Enebakk historielag
http://www.enebakkhistorielag.no/kulturminner.html Kulturminner i Enebakk
http://www.disnorge.no/arkiweb/filer_alle/slektfaglig/enebakk/index.html Gamle kart over Enebakk
http://www.nb.no/cgi-bin/galnor/gn_sok.sh?context=0&offset=0&skjema=0&type=e&tittel=enebakk&Start=S%F8k&fm=1&limit=20&user_offset=1 Historiske fotografier på søkeordet «Enebakk» i Nasjonalbibliotekets arkiv
Kategori:Enebakk
Kategori:Follo
da:Enebakk
de:Enebakk
en:Enebakk
fr:Enebakk
gl:Enebakk
bpy:এনেবাক
it:Enebakk
la:Enebakk
nl:Enebakk
nn:Enebakk kommune
nds:Kommun Enebakk
pl:Enebakk
pt:Enebakk
ro:Enebakk
ru:Энебакк
se:Enebakk
sl:Enebakk
fi:Enebakk
sv:Enebakks kommun
vi:Enebakk
war:Enebakk

Edvard Munch


Edvard Munch (født 12. desember 1863 i Løten, død 23. januar 1944 i Aker) var en norsk maler, Grafikk, tidlig representant for ekspresjonismen, og den eneste norske maler med ubestridt verdensberømmelse.

Maleren


Munchs virke som maler strekker seg over mer enn 60 år, en periode som er karakterisert som det store hamskiftet i den europeiske kunst. Munch hadde tidligere i sitt liv en realistisk periode, men ble i omkring 1890 påvirket av moderne, antinaturalistiske retninger. Han ble sterkt influert av syntetismen, som ble utviklet av Paul Gauguin og kretsen rundt ham. Rent innholdsmessig er syntetismen nært beslektet med symbolismen. Maleriene var synteser av de sentrale ideene til opphavsmannen, og man arbeidet for en stilisering av formen ved å benytte store uvarierte flater, samtidig som den intense farven ble det avgjørende. Munchs motivkrets er også nært forbundet med hans egne barndomsopplevelser og med hans heftige bohemliv. Det som karakteriserer maleriene hans er en ladet, konsentrert uttrykkskraft.

Barndom og bakgrunn


Fil:Engeloug Øestre.jpg i Hedmark i dag, Edvard Munchs fødested.]]
Edvard Munch ble født på Løten i Hedmark. Hans far Christian Munch var militærlege ved militærforlegningen Tofsrudmoen i Løten. I 1864 flyttet familien til Oslo, den gang Kristiania, fordi faren fikk stillingen som korpslege ved Akershus slott og festning.
I Kristiania flyttet de inn i et hus like ved festningen. Edvards yngre søsken ble født i dette huset. De fikk navnene Peter Andreas (1865), Laura Cathrine (1867) og Inger Marie (1868). Moren var syk, og etter fødslene forventet hun ikke at hun skulle overleve. Den 12. januar 1868 skrev hun et avskjedsbrev til familien. Brevet er til hennes eldste datter, og hun skrev at «vi alle, som Gud så nøye har bundet til hinannen, måtte samles i Himmelen for aldri mer at skilles». Dette brevet ble ofte lest høyt blant de nærmeste i familien.
I 1868 flyttet familien Munch til en ny og bedre leilighet i Pilestredet 30, som dengang lå i utkanten av byen. Her døde Laura Munch den 29. desember 1868. Edvards siste minne om moren var fra dagligstuen hjemme. «Rundt omkring henne stod alle fem. Far gikk opp og ned på gulvet og satte seg og så bort til henne i sofaen. Hun smilte og tårer rant ned kinnene»
Laura Munchs yngre søster, Karen Bjølstad, som hadde bodd hos Munchfamilien tidligere, flyttet etter dette inn hos dem.
I 1875 flyttet familien på nytt, denne gang til Grünerløkka. Det var den gang en ny bydel på Østkant og vestkant i Oslo som hovedsakelig ble befolket av industriarbeidere. Faren slet med inntektene, og «at familiens økonomi til tider var svært dårlig, skyldtes nok også korpslegens manglende økonomiske sans, samt at hans bløte hjerte tiet overfor ubemidlede pasienter».
Karen Bjølstad styrte huset, og familien greide å opprettholde en borgerlig standard. Hushjelp var en selvfølge, og familien led heller ingen direkte materiell nød.
I 1877 ble det to nye dødsfall. Det eldste barnet Johanne Sophie døde av tuberkulose. Selv var Edvard ofte syk i barneårene. Han led av kronisk astmatisk bronkitt og hadde alvorlige anfall av giktfeber og revmatisk feber. På grunn av dette ble det lite skole på ham. Om vinteren måtte han i lange perioder holde seg innendørs, og «hjemmet» ble derfor et viktig tema i hans kunst.

Liv og virke


Fil:Edvard Munch's house's interior.jpg.]]
Edvard Munch begynte å male allerede som 12-åring. De første tegningene var møbler og stilleben i familiens hjem. Noen av tegningene var også fra historier og fortellinger, og her var farens eventyrlesning en viktig del. Christian Munch var levende opptatt av litteratur og historie.
I november 1880 kom Munch inn på Statens håndverks- og kunstindustriskole, og utpå våren 1881 begynte han på linjen for frihåndstegning, men først samme høst begynte han å følge undervisningen jevnt. Senere kom han inn i modellklassen og fikk der billedhuggeren Julius Middelthun som lærer. Allerede året etter sluttet Munch på tegneskolen, og sammen med en gruppe unge kolleger leide han et atelier ved Karl Johans gate.
Allerede som 19-åring kom Munch inn i bohemmiljøet i Kristiania. I 1882-1883 gikk han på malerskolen til Christian Krohg, og Krohg var den maleren som kom til å bety mest for ham de første årene. Munch malte i denne tiden i en naturalistisk stil, lik mange av malerne han omgikkes, men etter hvert brøt han med naturalismen.
«En rekke malere hadde atelierer i den samme bygningen, blant andre Christian Krohg, en kjent og respektert naturalist. Han tilbød seg å gi de unge malerne gratis korreksjon, og et slikt tilbud var det umulig å avslå.» Edvard var ikke alltid like begeistret for at «gamlinger» som Krogh skulle blande seg inn i hans saker. «Nå har han ødelagt alt sammen for meg» skal Edvard ha sagt en gang Krogh hadde lært ham autoritær disiplin.
I 1883 debuterte Munch med et maleri på Industri- og Kunstutstillingen, og samme år stilte han ut på Høstutstillingen i Kristiania. 1886 ble Munchs første store år som kunstner. Da malte han «Det syke barn», «Pubertet» og «Dagen derpå».
Maleren Frits Thaulow var den gang det en i dag kaller talentspeider og la merke til Munchs talent som maler. «I slutten av april 1885 kunne den 22 år gamle Edvard Munch reise utenlands for første gang. Han dro først til Antwerpen, der han deltok med et verk i den norske avdelingen på Verdensutstillingen.» Dette var innledningen til Munchs karrière som kjent maler, og våren 1889 arrangerte han sin egen utstilling i Kristiania, den første separatutstilling som ble holdt i hovedstaden. Utstillingen var en samling av alle hans malerier, utenom maleriene fra barndommen. Den var bakgrunnen for at han fikk Statens kunstnerstipendium for å studere modelltegning i Paris.
Det var likevel først noen år senere han begynte å få en liten skare tilhengere. I 1894 kom den første boka om Munch, av Stanisław Przybyszewski, Meier-Graefe, Willy Pastor og dr. Frantz Servaes. I 1899 kjøpte Nasjonalgalleriet «Vår» for kr. 2&nbsp;500.
Munch hadde flere dramatiske affærer med kvinner, og de satte tildels dype spor i hans kunst. Ikke minst gjelder dette forholdet til Tulla Larsen, som i 1903 giftet seg med Arne Kavli. Munch giftet seg aldri og hadde ingen barn.
Munch var nervesvak det meste av livet. Nerveproblemene toppet seg i 1908, da han lot seg innlegge på dr. Daniel Jacobsens nerveklinikk i København. Munchs kunst endret karakter etter at han kom ut fra klinikken.
I 1913 til 1916 bodde Munch på Grimsrød på Jeløya i nåværende Moss kommune. Flere malerier kan geografisk stedfestes til Jeløya og Østfold. I 1916 kjøpte Munch eiendommen Ekely i Aker, nå Oslo, der han ble boende til sin død. Oslo kommune overtok eiendommen i 1946 og foresto oppførelsen av 44 boliger for kunstnere. Men Edvard Munchs eget hjem gjennom 28 år ble revet i 1960 uten tanke på dets verdi som minnesmerke over maleren.
På sin 70-årsdag i 1933 ble Munch tildelt storkorset av St. Olavs Orden.

Somrene i Åsgårdstrand


Fil:Edvard Munch's house.jpg i Åsgårdstrand i 1897. «Edvard Munchs hus» er i dag et lite museum.]]
I 1897 kjøpte Edvard Munch sommersted Nygårdsgrunn i Åsgårdstrand, en enkel fiskerhytte fra slutten av 1700-tallet, med en stor hage vendt ned mot Oslofjorden. Hit kom Munch tilbake nesten hver sommer i mer enn 20 år. Det var hit han lengtet når han var i utlandet og i perioder da han følte seg nedfor og utslitt. «Å gå i Åsgårdstrand er som å gå blant bildene mine - Jeg får slik lyst til å male når jeg er i Åsgårdstrand».
Verker som Pikene på broen (1901), ''Melankoli (maleri)'' (1892), ''Stemmen (maleri)'' (1892), ''Sjalusi (maleri)'' (1895) og mange flere er malt i eller har motiver fra Åsgårdstrand.
Fiskerhytten ble overtatt av Åsgårdstrand i 1944 og fungerer idag som et eget Munchmuseum. Både huset og inventaret er beholdt slik han selv holdt det.
Det planlegges i tillegg et større Munchsenter et annet sted i Åsgårdstrand. Det blir sannsynligvis plassert i Kiøsterudgården, det store herskapelige huset i bakgrunnen i maleriet Pikene på broen. Senteret vil etter planen stå ferdig i 2013, året da Horten, Løten, Vestby, Kragerø og Oslo kommuner skal feire hundreogfemtiårsjubileet for Munchs fødsel.

Gravsted


Edvard Munch er begravet på Æreslunden på Vår Frelsers gravlund i Oslo. Arne Durban har laget bysten på graven. I november 2004 ble hodet på bysten stjålet, men var like mystisk på plass igjen 14 dager senere. Det antas at det var et «kunststunt». På Krist kirkegård like ved ligger Munchs foreldre begravet, og dessuten søsteren Sofie, som døde da Munch var 14 år gammel.

Verker


''Skrik'' (1893; opprinnelig kalt ''Fortvilelse''), er trolig Munchs mest kjente maleri og blir ansett som ikonet på eksistensiell angst. Det viser hvordan en plutselig sinnsbevegelse kan snu opp ned på sanseinntrykkene våre. Som med så mange av verkene hans, malte han flere versjoner av det. Skrik er blant en hel rekke verk i en serie med tittelen ''Livsfrisen'', som Munch satte sammen rundt århundreskiftet. Den berører temaer rundt livet – kjærlighet, frykt, død og melankoli.
Alle disse temaene dukker stadig opp igjen i Munchs verker, i malerier som ''Det syke barn'' (1886, portrett av hans syke søster Sophie), ''Vampyr (maleri)'' (1892&ndash;94), ''Aske (maleri)'' (1894) og ''Pikene på broen''. Sistnevnte viser svake figurer med ubestemmelige og skjulte ansikter, med formene av tunge trær og rugende hus truende over seg, der de stod på broen i Åsgårdstrand. Munch portretterte ofte kvinner som sanselige og lidende, eller som uhyggelige, livsoppslukende vampyrer.

Arven etter Edvard Munch


Etter Edvard Munchs død 23. januar 1944 viste testamentet fra 1940 at hele hans kunstneriske produksjon og alle hans litterære arbeider skulle tilfalle Oslo kommune, mens søsteren Inger skulle arve brevsamlingen og hundre trykk etter eget valg. Hun og en niese fikk også etter datidens målestokk store pengebeløp. Testamentet nevnte intet om eiendommen Ekely eller om innbo og løsøre i husene, og alt dette tilfalt derfor arvingene. Ekely ble solgt til Oslo kommune i 1946. Tanken om et Munch-museum på eiendommen var tidlig fremme, men huset ble istedet revet for å anlegge en parkeringsplass. Han fikk istedet sitt museum i Tøyengata 53 på Tøyen i Oslo, ferdig til hans hundreårsjubileum i 1963.
Munchs testamentariske gave til Oslo omfattet rundt 1100 malerier, 15 500 grafiske blad, 4700 tegninger og seks skulpturer, hans grafiske trykkplater, foruten en del andre gjenstander. Disse gikk inn i samlingene til Munch-museet og utgjør mer enn halvparten av Munchs samlede produksjon. Nåverdien av hans gave er anslått til flere titalls milliarder kroner. I museets magasiner oppbevares ca. 900 malerier som sjelden blir fremvist fordi de er i dårlig forfatning, er lite etterspurt fordi de er varianter av mer kjente versjoner av samme motiv, eller er av skissemessig, uferdig karakter.
Foruten bysten på gravplassen, er Norges hittil eneste statue av Edvard Munch reist i Kragerø i 1998, på det stedet der Munch malte «Solen». Statuen, utført av Per Elsdorf, er i bronse og viser Munch i helfigur. I likhet med flere andre samtidige og senere kunstnere, har fått en vei oppkalt etter seg på Ellingsrud i Oslo.

Uttalen av «Munch»


Edvard Munch «insisterte ... på at hans familienavn ble uttalt med ''u''».

Referanser

Film


''Edvard Munch (film)'', (1974) av Peter Watkins tar for seg Edvard Munchs ungdomstid og tidlige karriere.

Litteratur


Om Edvard Munch finnes mye litteratur. Nedenfor finnes noen få, utvalgte titler:
Atle Næss (2004): ''Munch'', Gyldendal
Magne Bruteig (2004): ''Munch – Tegneren'', Aschehoug
Arne Eggum (2003): ''Edvard Munch: Malerier, Skisser Og Studier'', J. M. Stenersens forlag (Rikt illustrert)
Marit Lande (1996): ''Edvard Munch – Mannen bak mytene''
Alf Bøe (1992): ''Edvard Munch'', i bokserien ''Norske malere''
Rolf Stenersen (1994) 1945: ''Edvard Munch. Nærbilde av et geni'', Sem og Stenersen

Eksterne lenker


http://www.munch.museum.no/ Munch-museet
http://www.digitaltmuseum.no/search?items_per_page=15&q=edvard+munch&commit=S%C3%B8k Edvard Munch på Digitalt museum
http://www.digitaltfortalt.no/show_list.aspx?sql=LOWER(institusjon)+LIKE+'%25munch-museet%25'&sokpaa=Munch-museet' Edvard Munch på Digitalt fortalt
http://audiomunch.no Lydguide til endel av Edvard Munch's verker
http://www.nasjonalmuseet.no/index.php/content/view/full/816 Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design
http://www.kunstmuseene.no/Default.asp?enhet=kunstmuseum&kat=503&sp=1 Bergen Kunstmuseum, ''Rasmus Meyer-samlingen''
http://www.stenersen.museum.no/samling_stenersen.htm Stenersen-museet, ''Stenersensamlingen''
http://www.ibiblio.org/wm/paint/auth/munch/munch.burning-cigarette.jpg Selvportrett
http://www.ibiblio.org/wm/paint/auth/munch/ Om Skrik og andre av Munchs bilder
http://www.artcyclopedia.com/artists/munch_edvard.html Oversikt over gallerier og museer som har Munchs bilder
http://www.o-vaering.no/filer/ImageArchive/ImageList.asp?q=Munch%2c+Edvard+ Malerier i bildearkivet til O. Væring
http://www.scenicnorway.com/gallery/main.php?g2_itemId=7044 ScenicNorway, bilder fra huset i Åsgårdstrand
Kategori:Edvard Munch
Kategori:St. Olavs Orden
Kategori:Personer fra Løten kommune
Kategori:Personer fra Oslo
Kategori:Fødsler i 1863
Kategori:Dødsfall i 1944
Kategori:Viktig opprydning
af:Edvard Munch
als:Edvard Munch
ar:إدفارت مونك
an:Edvard Munch
az:Edvard Munk
zh-min-nan:Edvard Munch
be:Эдвард Мунк
be-x-old:Эдвард Мунк
bg:Едвард Мунк
bs:Edvard Munch
br:Edvard Munch
ca:Edvard Munch
cs:Edvard Munch
cy:Edvard Munch
da:Edvard Munch
de:Edvard Munch
et:Edvard Munch
el:Έντβαρτ Μουνκ
en:Edvard Munch
es:Edvard Munch
eo:Edvard Munch
eu:Edvard Munch
fa:ادوارد مونک
fo:Edvard Munch
fr:Edvard Munch
fy:Edvard Munch
gl:Edvard Munch
ko:에드바르 뭉크
hi:एडवर्ड मुंख
hr:Edvard Munch
id:Edvard Munch
is:Edvard Munch
it:Edvard Munch
he:אדוורד מונק
kl:Edvard Munch
ka:ედვარდ მუნკი
sw:Edvard Munch
mrj:Мунк, Эдвард
la:Eduardus Munch
lv:Edvards Munks
lb:Edvard Munch
lt:Edvard Munch
hu:Edvard Munch
ml:എഡ്വേർഡ് മങ്ക്
mi:Edvard Munch
mzn:ادوارد مونک
nl:Edvard Munch
ja:エドヴァルド・ムンク
nn:Edvard Munch
uz:Edvard Munch
pnb:ایڈورڈ منک
pl:Edvard Munch
pt:Edvard Munch
ro:Edvard Munch
ru:Мунк, Эдвард
se:Edvard Munch
stq:Edvard Munch
sq:Edvard Munch
scn:Edvard Munch
simple:Edvard Munch
sk:Edvard Munch
sl:Edvard Munch
sr:Едвард Мунк
sh:Edvard Munch
fi:Edvard Munch
sv:Edvard Munch
ta:எட்வர்ட் மண்ச்
tr:Edvard Munch
uk:Едвард Мунк
vi:Edvard Munch
zh:爱德华·蒙克

Ernst Vettori

Ernst Vettori (født 25. juni 1964 i Absam i Tirol) var en Østerrike skihopping. Han ble OL mester i normalbakke i Vinter-OL 1992. Han vant den hoppuka i 1985/86 og 1986/87. I 1991 ble han tildelt Holmenkollmedaljen sammen med Vegard Ulvang, Trond Einar Elden og Jens Weissflog.
Vettori er gift med den tidligere østerrikske Alpint Sieglinde Winkler (nummer 18 i 1982, og 15 i 1983 i verdenscupen i utfor). Sammen har de to barn; datteren Marion (født 1989) og sønnen Nils (født 1991).
Kategori:Østerrikske skihoppere
Kategori:Olympiske mestere for Østerrike
Kategori:Verdensmestere i skihopping
Kategori:Vinnere av Holmenkollmedaljen
Kategori:Deltakere for Østerrike under Vinter-OL 1984
Kategori:Skihoppere under Vinter-OL 1984
Kategori:Deltakere for Østerrike under Vinter-OL 1988
Kategori:Skihoppere under Vinter-OL 1988
Kategori:Deltakere for Østerrike under Vinter-OL 1992
Kategori:Skihoppere under Vinter-OL 1992
Kategori:Fødsler i 1964
da:Ernst Vettori
de:Ernst Vettori
en:Ernst Vettori
fr:Ernst Vettori
gl:Ernst Vettori
it:Ernst Vettori
ja:エルンスト・フェットーリ
nn:Ernst Vettori
pl:Ernst Vettori
sl:Ernst Vettori
sh:Ernst Vettori
fi:Ernst Vettori
sv:Ernst Vettori
uk:Ернст Ветторі

Erik Johnsen (skihopper)


Erik Stein Johnsen (født 4. juli 1965 i Oslo) er en norge skihopper fra Romsås.
Under Vinter-OL 1988 tok han sølv i stor bakke og var med på laget som tok bronse i laghopp. Han vant hopprennet i Holmenkollen samme år. OL-sølvet i 1988 ble kåret til OLs beste norske prestasjon og Johnsen ble tildelt Fearnleys olympiske ærespris.
Johnsen var en av flere hoppere som ikke oppnådde like gode resultater etter at V-stilen ble innført.
Johnsen gikk på idrettsfag ved Bjerke videregående skole (da Linderud vgs) i årene 1981 til 1984.
Han var i tillegg en habil fotballspiller på Romsås Idrettslag og Gjelleråsen Idrettsforening (3. divisjon).

Kilder


http://www.groruddalen.no/boksignering-med-80-tallets-storhoppere.4444991-19209.html Boksignering med 1980-tallets storhoppere

Litteratur


2007 ''Lengst gjennom lufta'' – Arne Thoresen, Leif Solbakken og Jan L. Dahl ISBN 978-82-8188-030-6

Eksterne lenker


Kategori:Norske skihoppere
Kategori:Olympiske sølvmedaljevinnere for Norge
Kategori:Olympiske bronsemedaljevinnere for Norge
Kategori:Medaljevinnere under Vinter-OL 1988
Kategori:Deltakere for Norge under Vinter-OL 1988
Kategori:Skihoppere under Vinter-OL 1988
Kategori:Vinnere av Fearnleys olympiske ærespris
Kategori:Personer fra Oslo
Kategori:Fødsler i 1965
de:Erik Johnsen
en:Erik Johnsen
fr:Erik Johnsen
it:Erik Johnsen
mn:Эрик Ёнсен
ja:エリック・ヨーンセン
nn:Erik Johnsen
pl:Erik Johnsen
sl:Erik Johnsen
fi:Erik Johnsen
sv:Erik Johnsen