Statistikk

File:The Normal Distribution.svger]]
:''For statistikk over Wikipedia, se Hjelp:Statistikk og Wikipedia:Statistikk.''
Statistikk er en gren av matematikk som tar for seg analyse av Kvantitativ metode med den hensikt å kunne trekke konklusjoner basert på disse dataene. Statistikkfaget behandler problemstillinger knyttet til innsamling av data, planlegging og oppsett av eksperimenter, vitenskapsfilosofi, modellbyging, samt tolkning og presentasjon av data og konklusjoner. Statistikk er et sentralt verktøy i alle vitenskapsgrener hvor kvantitative data framskaffes, for eksempel økonomi, industri, meteorologi, medisin og biologi.
Fagfeltet statistikk omfatter også planlegging for og innsamling av data til analyse for å få sammenlignbare størrelser som også kan kvantifiseres og dermed være egnet for videre behandling.
Den mer teoretiske delen av statistikken er basert på sannsynlighetsteori, hvor begreper som tilfeldighet og usikkerhet står sentralt.
Mer dagligdags brukes ordet statistikk også som en benevnelse på selve talldataene og enkle utregninger på disse, som for eksempel beregning av gjennomsnitt og median, samt presentasjon av slikt materiale uansett form.

Oversikt


En vitenskapelig studie baserer seg ofte på et utvalg fra en større populasjon. Det finnes flere ulike tilnærminger for statistisk analyse. Disse ulike tilnærmingene er ofte overlappende og brukes ofte om hverandre.
''Deskriptiv statistikk'' presenterer data gjennom tall og figurer. Eksempler på dette er gjennomsnitt, standardavvik, korrelasjon, histogramer og spredningsplott.
''Statistisk inferens'' søker å trekke konklusjoner om populasjonen basert på populasjonsutvalget som er heftet med usikkerheter. Statistiske metoder prøver å beskrive disse usikkerhetene ved å legge til grunn en matematisk modell for populasjonen. En slik modell kan inneholde en eller flere parametere som kan estimeres ved hjelp av dataene fra utvalget. Disse parameterne, og usikkerhetene knyttet til dem, kan brukes til å trekke konklusjoner gjennom hypotesetesting.
''Eksplorativ statistikk'' er en tilnærming som prøver å analysere data for å finne hypoteser som kan testes. Disse metodene kan basere seg på enkel manuell gransking av tall og figurer, men mer beregningsmessige metoder finnes også, som for eksempel clusteranalyse.

Bøker om statistikk


Darrell Huff: ''How to Lie with Statistics''
Kristen Ringdal: ''Enhet og mangfold: Samfunnsvitenskapelig forskning og kvantitativ metode''
M.J. Moroney: ''Facts From Figures''
Gunnar G. Løvås: Statistikk for universiteter og høgskoler

Se også


Statistisk Sentralbyrå

Referanser


Kategori:Statistikk
Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha
af:Statistiek
am:የዝርዝር ሂሳብ (እስታቲስቲክስ)
ar:إحصاء
an:Estatistica
az:Statistika
bn:পরিসংখ্যান
zh-min-nan:Thóng-kè-ha̍k
ba:Статистика
be:Статыстыка
be-x-old:Статыстыка
bg:Статистика
bs:Statistika
br:Stadegoù
ca:Estadística
cs:Statistika
cy:Ystadegaeth
da:Statistik
de:Statistik
dv:ތަފާސް ހިސާބު
et:Statistika
el:Στατιστική
en:Statistics
es:Estadística
eo:Statistiko
eu:Estatistika
fa:آمار
fo:Hagfrøði
fr:Statistique
fy:Statistyk
fur:Statistiche
ga:Staidreamh
gv:Staydraa
gd:Staitistearachd
gl:Estatística
gan:統計學
ko:통계학
hi:सांख्यिकी
hr:Statistika
io:Statistiko
id:Statistika
ia:Statistica
iu:ᑭᓯᑦᓯᓯᖕᖑᕐᓗᒋᑦ ᐹᓯᔅᓱᑎᔅᓴᑦ
is:Tölfræði
it:Statistica
he:סטטיסטיקה
jv:Statistika
kn:ಸಂಖ್ಯಾಶಾಸ್ತ್ರ
ka:სტატისტიკა (მეცნიერება)
kk:Статистика
ku:Amar
ky:Статистика
lad:Estadistika
lo:ສະຖິຕິສາດ
la:Statistica
lv:Statistika
lb:Statistik
lt:Statistika (mokslas)
li:Sjtatistiek
hu:Statisztika
mk:Статистика
mg:Statistika
ml:സ്ഥിതിഗണിതം
mr:संख्याशास्त्र
ms:Statistik
my:စာရင်းအင်း ပညာ
nl:Statistiek
new:तथ्यांक
ja:統計学
nn:Statistikk
oc:Estatistica
pnb:سٹیٹ
pms:Statìstica
or:ପରିସଂଖ୍ୟାନ
pl:Statystyka
pt:Estatística
ro:Statistică
rue:Штатістіка
ru:Статистика
sco:Stateestics
stq:Statistik
sq:Statistika
scn:Statìstica
si:සංඛ්‍යානය
simple:Statistics
sk:Štatistika
sl:Statistika
ckb:ئامار
sr:Статистика
sh:Statistika
su:Statistik
fi:Tilastotiede
sv:Statistik
tl:Estadistika
ta:புள்ளியியல்
te:సంఖ్యా శాస్త్రం
th:สถิติศาสตร์
tg:Омор
tr:İstatistik
tk:Statistika
uk:Статистика
ur:احصاء
vec:Statìstega
vi:Khoa học Thống kê
fiu-vro:Statistiga
war:Estadistiká
yi:סטאטיסטיק
yo:Ìsirò Statistiki
zh-yue:統計學
bat-smg:Statėstėka
zh:统计学

Malvinas

Falklandsøyene
Kategori:Omdirigeringer fra spanske artikkelnavn

Mennesket

Menneske
Kategori:Omdirigeringer

Menneskerettigheter

Fil:Declaration of Human Rights.jpg, 26. august 1789.]]
Menneskerettigheter er grunnleggende rettigheter som tilkommer ethvert menneske, uansett rase, kjønn, religion eller annen status, og regulerer først og fremst forholdet mellom staten og individet.
Menneskerettighetene bygger normalt sett på filosofien som kalles naturrett og naturrettens rettsprinsipper. De viktigste menneskerettighetene er de rettighetene som naturretten innrømmer alle levende vesener, nemlig personlig frihet, næringsfrihet, organisasjonsfrihet og retten til å binde seg ved løfte, avtale eller skadegjørende handling. I den vestlige kulturen regner vi også retten til liv, ytringsfrihet, stemmerett, rettssikkerhet og religionsfrihet som viktige menneskerettigheter.
Et lands forhold til menneskerettighetene nedfelles normalt i landets konstitusjon. FN-pakten bestemmer at menneskerettighetene skal konvensjonsfestes. I årene etter 1945 er omfattende menneskerettigheter nedfelt i en rekke internasjonale erklæringer og konvensjoner. Dette kan være moralsk og politisk forpliktende erklæringer som «Menneskerettighetserklæringen». Eller det kan være juridisk bindende konvensjoner som for eksempel Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen, FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter og FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter.
I tillegg til å være et sentralt moralsk, politisk og juridisk virkemiddel i moderne politikk, både nasjonalt og internasjonalt, i forsvaret for individers rettigheter, utgjør menneskerettighetene viktige og kontroversielle forskningsområder innen både filosofi og juss.

Menneskerettighetenes historie og begrunnelse


Denne gjennomgangen av menneskerettighetenes (idé)historie viser at forståelsen av rettigheter forandrer seg. Selv om forestillingen om en evig, uforanderlig norm har vært til stede i den vestlige kultur fra antikken av, har ikke det innhold man har forestilt seg at denne norm har, vært like konstant, og heller ikke begrunnelsen for slike rettigheter. Denne observasjonen er en bidragende årsak til skepsisen mot eksistensen av en slik evig norm.
Det er imidlertid typisk for denne utviklingen at det guddommelige og transcendente skyves mer og mer i bakgrunnen til fordel for empiriske og logiske analyser av juss, moral og forholdet mellom mennesker. Forståelsen av rettigheter har blitt gjennomsekularisert. Utenfor teologiske (og noen filosofiske) sammenhenger er det blitt umulig å begrunne rettighetene med henvisning til en gud, guddommelig bestemte eller transcendente forhold. Men dermed blir det også vanskelig å etablere en absolutt begrunnelse for menneskerettighetene, og det er få menneskerettighetsteoretikere som i dag hevder at det finnes noen slik absolutt begrunnelse. Samtidig har mange ment at et rent rettspositivistisk standpunkt ikke kan la seg forsvare å bruke etter NSDAP styre av Tyskland.
Rettspositivismen sier at det ikke eksisterer andre rettigheter enn de som er uttrykt i de faktiske juridiske systemer som til enhver tid finnes i forskjellige samfunn. Men dermed hadde ikke nazi-styret i Tyskland brutt noen lover. Derfor mente mange det må finnes en måte å begrunne en norm eller en allmenn rettsregel på som vil kreve de styrende til ansvar for sine handlinger, selv om de ikke hadde brutt noen positiv lov.

Naturrettstenkningen i antikken


Oppfatningen av menneskerettighetene i Vesten har vokst ut av den mer generelle rettighetstenkningen og har en lang historie. Idéer om universelle menneskerettigheter har røtter i de ti bud, men har også opphav i de første naturrettsoppfatningene i antikkens Hellas. Et viktig moment i denne utviklingen er tanken om likhet og likeverd.
Hos Platon og Aristoteles finnes dette idealet som kravet om likhet for rettsregelen – ''isonomi'', like politikk rettigheter – ''isokrati'', lik respekt for alle borgere – ''isotimia'', like rettigheter – ''isopolitieia'' og lik stemmerett – ''isopsephia''. Kravet om likhet framstår som rettferdig. Rettferdigheten er knyttet til harmonien mellom bystatens forskjellige deler. Innsikt i denne harmonien er mulig med fornuftens hjelp. Selv om bystaten framstår med lagdeling og klasseskiller og likheten ikke tøyes for langt, men begrenses til likebehandling innenfor samme klasse av frie borgere, er utgangspunktet for tenkningen mennesket.
Tenkningen er antroposentrisk, og mennesket ses som et naturvesen. Derfor kan rettferdigheten, som rettighetene skal sikre, forankres i den transcendente fornuft, i naturens egen fornuft, som mennesket har del i. Denne oppfatningen av rettigheter universaliseres hos stoikerne. Den naturlige fornuft inkluderer alle. Den omfatter derfor ikke bare de frie borgerne av bystaten, men alle individer i de nye greske og romerske riker. (Men vi skal ikke overse at det likevel tok lang tid – nærmere 2000 år – før rettighetene ble reelle individuelle rettigheter i den vestlige tradisjonen; lenge sto både «de andre» (som kunne gjøres til slaver) og kvinner utenfor.)

Rettighetstankegang og kristendommen


Gjennom kristendommens utvikling i den gresk-romerske verden forankres den naturlige lov ikke bare i en transcendent fornuft eller i ideenes verden. I kristendommen blir det greske logos til Guds fornuft og evige lov. Men kristendommen stiller også mennesket i et avhengighetsforhold til Gud. Rettigheter er noe han eventuelt gir. Mens den første rettighetstenkningen er antroposentrisk, blir den nå like mye (eller mer) teosentrisk. Dermed kan teologi og naturrett utvikles side om side i den vestlige tradisjonen. Den guddommelig forankrede naturrett når sitt høydepunkt med Thomas Aquinas (1224–1274). Da han utarbeidet sin naturrett var det i et system hvor mennesket står i et dobbelt forhold, nemlig til både Gud og medmenneske. I større grad enn hans system ga den enkelte rettigheter overfor samfunnet, påla det menneskene – både hersker og undersåtter – plikter i forhold til Guds lov.
Rettighetstankegangens begrunnelser Sekulariserings i renessansen ved at menneskerettigheter blir mer uavhengig av Gud. Men dette er en prosess som tar tid. Et tidlig forsvar for individers rettigheter leveres av den neoskolastiske teologen og juristen Francisco de Vitoria O.P. (død 1546) på grunnlag av Aquinas' aristoteliske naturrettstenkning. Gjennom sitt forsvar for de amerikanske indianernes grunnleggende rett til eiendom og til å bestemme over seg selv, presenterte han argumenter som understreker at slike fundamentale rettigheter er av umistelig karakter. Denne argumentasjonen følges opp i Bartholomé de Las Casas' (1474–1566) praktiske «utviklings»-prosjekter i Sør-Amerika, hvor han også virket for opphevelsen av indianerslaveriet. Det skal også påpekes at pave Paulus III i bullen ''Sublimis Deus'' fra 1537, godtok Vitoria og Las Casas’ argumenter for at indianerne var mennesker med rettigheter og ville bannlyse dem som hevdet at indianerne var uten sjel og derfor kunne gjøres til slaver. Men det ble de som avviste indianernes menneskeverd som vant fram, og indianerslaveriet fant aksept også i katolske lands kolonier.
Resultatet av sekulariseringsprosessen og individualiseringen var en forskyvning fra rettigheter til menneskerettigheter, altså rettigheter som tilhører mennesket bare fordi det er menneske. Med endrede oppfatninger av hva et menneske er og hvem som er mennesker, har flere og flere fått del i rettighetene. Man kan si at universaliseringen har strukket seg stadig lenger. Samtidig har denne universaliseringen et de facto, ikke bare et teoretisk preg.
Hugo Grotius (1583–1645), en av folkerettens grunnleggere, understreket på sin side rettighetenes uløselige tilknytning til både mennesker og fornuft når han forsikret at rettighetene også ville gjelde om Gud ikke fantes. Det er her fortsatt tale om en metafysisk begrunnelse gjennom henvisning til den transcendente fornuft. Men samtidig begynte oppbyggingen av politisk-filosofiske systemer med utgangspunkt i forestillinger om naturtilstanden.
Begge de britiske filosofene Thomas Hobbes (1588–1679) og John Locke (1632–1704) tok utgangspunkt i isolerte individer og forespeilet å bygge opp logiske systemer som viste hvilke rettigheter de enkelte individer burde ha. Forestillingen om naturtilstanden fullstendiggjorde sekulariseringen av rettighetstanken gjennom vektlegging av den samfunnskontrakten som inngås mellom selvstendige individer. I motsetning til antikkens gresk-romerske oppfatning er det derfor ikke mennesket som samfunnsvesen, men som individ som nå står i sentrum.
Denne utviklingen kan nok ha vært knyttet til framveksten av det borgerlige samfunn hvor de økonomisk-kontraktuelle forhold ble stadig viktigere på bekostning av familie- og andre tradisjonelt viktige bånd. Men utviklingen av kontrakten, og den dermed forbundne juss i klassisk romersk rett, har trolig bidratt til utviklingen av begrepet om det rettslige individ. Romerretten setter fortsatt sine spor i vestlig rettstenkning. Vi skal heller ikke se bort fra at kristendommens rolle i å understreke den enkeltes ansvar for seg selv og sine handlinger i forhold til Gud på dommens dag, kan ha spilt en vesentlig rolle i denne individorienteringsprosessen.

Menneskerettighetserklæringer og -dokumenter


På det praktiske eller juridisk-politiske plan representerer det engelske Magna Carta fra 1215 et viktig startpunkt for den vestlige rettighetstenkning.
Senere kom også nedfellingen av rettigheter i erklæringer og konstitusjoner, som for eksempel den første erklæringen om menneskerettigheter i moderne tid, Virginia Declaration of Rights som ble skrevet av George Mason og vedtatt av delstatsforsamlingen i Virginia 12. juni 1776. Den ble brukt som forelegg av Thomas Jefferson for den menneskerettighetserklæringen som inngår i USAs uavhengighetserklæring av 4. juli 1776. Denne ble i sin tur brukt av Marquis de La Fayette i utarbeidelsen av den franske Erklæringen om menneskets og borgerens rettigheter i 1789.
I 1948 vedtok FNs tredje generalforsamling «Menneskerettighetserklæringen». Den er ikke Jus bindende for medlemslandene, noe den europeiske menneskerettighetskonvensjonen utviklet av Europarådet i 1950 er. Dette regnes av mange for å være menneskerettighetenes fødsel, fordi tidligere rettighetstenkning enten ikke var juridisk bindende, eller bare var begrenset til nasjonal lovgivning slik som den franske rettighetserklæringen. FNs menneskerettighetserklæring gjelder hele verden uten unntak, og manifesterer dermed et svært sentralt element i menneskerettighetstankegangen, nemlig at menneskerettighetene er universelle.
I 1976 trådte FNs konvensjoner om FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter og FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter i kraft. USAs president Jimmy Carter (1976–1980) satte også menneskerettigheter på dagsorden i internasjonal politikk på en måte som bidro til å gjøre dem til felles normer i vår globaliserte tid.

Myter og utvanning


Det er mange myter knyttet til menneskerettigheter. Blant annet er det en utbredt oppfatning at alle kan bryte menneskerettighetene, men dette er ikke riktig. Siden menneskerettighetene er internasjonale avtaler mellom suverene stater om hvordan enkeltmennesker skal behandles, er det bare stater som kan bryte dem, og bare stater som blir vurdert menneskerettslig og eventuelt kan dømmes etter brudd på menneskerettighetene i f.eks. den europeiske menneskerettighetsdomstolen. En annen utbredt oppfatning er at det ikke skjer menneskerettighetsbrudd i Norge.
Tidligere dommer i menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg, Gro Hillestad Thune, har uttalt «I internasjonal sammenheng er vi kommet uhyre kort hva gjelder bevisstheten rundt menneskerettigheter. Man anser dette som et utenrikspolitisk anliggende, hvilket bidrar til å skygge for tilfellene av krenkelse innenfor vårt eget land.» Når det snakkes om menneskerettigheter i Norge, er det som oftest i forbindelse med utenrikspolitikk. Ordet menneskerettigheter har også utviklet seg til å bli et slags honnørord som ofte brukes uten referanse til de internasjonalt vedtatte menneskerettighetene. Blant annet blir det karakterisert som «en menneskerett å få barn», noe som ikke er tilfelle.

Norge


Norge har et betydelig engasjement for å styrke både menneskerettigheter og demokrati i andre land. Sammenlignet med de aller fleste andre land har menneskerettighetene en relativt god beskyttelse i Norge.
Grunnloven har enkelte spredte bestemmelser om menneskerettigheter, som § 96 om lov og dom og forbud mot tortur i avhør, § 97 om tilbakevirkende lover og § 105 om erstatning ved ekspropriasjon. I tillegg ble Grunnloven 1994 tilføyd § 110c som bestemmer at
: ''Det paaligger Statens Myndigheder at respektere og sikre Menneskerettighederne.''
: ''Nærmere Bestemmelser om Gjennemførelsen af Traktater herom fastsættes ved Lov.''
Norge er i dag tilsluttet de fleste relevante menneskerettighetskonvensjoner og har gått et skritt videre: Gjennom menneskerettighetsloven (1999) har Norge inkorporert fire konvensjoner i norsk lov:
Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen
FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter
FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter
FNs konvensjon om barnets rettigheter
I tillegg gjennomfører flere norske lover, som straffeloven, tvistemålsloven og straffeprosessloven, ''sektormonisme'', de lar folkeretten gjelde generelt på deres område.
Dersom det er strid mellom disse konvensjonene og annen norsk lovgivning, er det konvensjonene som har forrang. FNs konvensjon om avskaffelse av alle former for diskriminering av kvinner og FNs internasjonale konvensjon om avskaffelse av alle former for rasediskriminering er også inkorporert i norsk lov (2005), men uten forrang. Allerede den norske grunnloven av 1814 bidro til sikring av sentrale menneskerettigheter som frihet fra tortur og en betydelig grad av ytringsfrihet. Men selv om grunnloven var liberal for sin tid, manglet for eksempel religionsfriheten helt. Da Norge sluttet seg til den europeiske menneskerettighetskonvensjonen i 1950, ble det nødvendig å endre grunnloven for å oppheve forbudet mot Jesuittordenen adgang til riket. Den nødvendige endring fant sted i 1957, men med knappest mulig flertall.
Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen gir anledning til individuelle klager mot de tilsluttede stater. Dette har skjedd mot Norge ved en rekke anledninger, og Norge har fått avgjørelser mot seg i domsstolsystemet i Strasbourg. Også flere av FNs konvensjoner gir anledning til individuelle klager mot statene. Norge har ved flere anledninger fått kritikk fra FNs overvåkningsorganer, blant annet fra FNs menneskerettighetskomité i KRL-saken og fra Komiteen for overvåkning av konvensjonen om avskaffelse av alle former for rasediskriminering i Sjøli-saken. Disse og andre saker illustrerer en situasjon hvor det formelle regelverket for menneskerettigheter rimelig godt utbygd i Norge, men hvor det – i alle fall enkelte ganger – likevel ser ut til å mangle en mer grunnleggende forståelse av hva menneskerettighetsforpliktelsene betyr for stat og individ.

Nasjonal institusjon for menneskerettigheter


Norsk senter for menneskerettigheter (SMR) har som formål å bidra til realiseringen av de internasjonalt vedtatte menneskerettighetene. Dette skal skje gjennom forskning og utredning, ved undervisning, rådgivning, informasjon og dokumentasjon. SMR er organisert som et tverrfaglig senter under Det juridiske fakultet ved Universitetet i Oslo. Som nasjonal institusjon for menneskerettigheter skal senteret overvåke menneskerettighetssituasjonen i Norge og på selvstendig basis samarbeide med lignende forskningsmiljøer, med frivillige organisasjoner og med internasjonale og nasjonale organer som arbeider med menneskerettighetsspørsmål. Grunnlaget for virksomheten er det eksisterende internasjonale system av normer og institusjoner til vern om menneskerettighetene.
Norsk senter for menneskerettigheter (SMR) har status som Norges nasjonale institusjon for menneskerettigheter (Nasjonal institusjon). Nasjonal institusjon arbeider for å fremme gjennomføringen av de internasjonalt vedtatte menneskerettighetene i Norge. Norges nasjonale institusjon er del av FNs nettverk av nasjonale institusjoner for menneskerettigheter, og sorterer under FNs Høykommissær for menneskerettigheter i Genève. Nasjonal institusjon arbeider med forskning og utredning, overvåkning, rådgivning, utdanning og informasjon rundt menneskerettighetssituasjonen i Norge. Overvåkningen skjer særlig gjennom høringsuttalelser og kommentarer til Norges rapportering til internasjonale organer. Som Nasjonal institusjon har SMR siden 2004 utgitt en årbok om menneskerettigheter i Norge. Nasjonal institusjon arrangerer seminarer, kurs og holder foredrag om menneskerettslige spørsmål knyttet til norske forhold. Nasjonal institusjon samarbeider med lignende forskningsmiljøer, frivillige organisasjoner og internasjonale og nasjonale organer. Nasjonal institusjon har et rådgivende utvalg med medlemmer fra et bredt spekter av ombud, organisasjoner og aktører fra det sivile samfunn.

Se også


Menneskerettighetserklæringen
Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen
Tankefrihet

Referanser

Eksterne lenker


http://www.fn.no/Temaer/Menneskerettigheter FN-sambandets temaside om menneskerettigheter
http://www.humanrights.uio.no/ Norsk senter for menneskerettigheter (SMR)
http://www.menneskerettigheter.no/ Den norske menneskerettighetsportalen
http://www.amnesty.no Amnesty International
http://hroniki.info/?l=en Menneskerettigheter - Russland
http://www.menneskerettsalliansen.no Menneskerettsalliansen
http://www.menneskerettighetsakademiet.no Menneskerettighetsakademiet
Kategori:Menneskerettigheter
Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha
af:Menseregte
ar:حقوق الإنسان
an:Dreitos humans
arc:ܙܕܩܐ ܕܒܪܢܫܐ
ast:Derechos humanos
az:İnsan hüquqları
zh-min-nan:Jîn-kôan
be:Правы чалавека
be-x-old:Правы чалавека
bg:Права на човека
bs:Ljudska prava
br:Gwirioù Mab-Den
ca:Drets Humans
cs:Základní lidská práva
cy:Hawliau dynol
da:Menneskerettighederne
de:Menschenrechte
et:Inimõigused
el:Ανθρώπινα δικαιώματα
en:Human rights
es:Derechos humanos
eo:Homaj rajtoj
ext:Derechus Umanus
eu:Giza eskubideak
fa:حقوق بشر
hif:Insaan ke adhikaar
fo:Mannarættindi
fr:Droits de l'homme
gl:Dereitos humanos
ko:인권
ha:Hakkokin Yan-adam
hy:Մարդու իրավունքներ
hi:मानवाधिकार
hr:Ljudska prava
io:Homala yuri
id:Hak asasi manusia
ia:Derectos human
is:Mannréttindi
it:Diritti umani
he:זכויות האדם
jv:Hak asasi manungsa
krc:Адамны эркинликлери
ka:ადამიანის უფლებები
kk:Адам құқықтары
sw:Haki za binadamu
ku:Mafên mirovan
ky:Адам укуктары
mrj:Эдемӹн прававлӓжӹ
la:Iura humana
lv:Cilvēktiesības
lt:Žmogaus teisės
jbo:remna selcru
hu:Emberi jogok
mk:Човекови права
ml:മനുഷ്യാവകാശം
mr:मानवी हक्क
arz:حقوق انسان
ms:Hak asasi manusia
my:လူ့အခွင့်အရေး
nl:Rechten van de mens
new:मनु अधिकार
ja:人権
nn:Menneskerettar
oc:Dreches de l'Òme
pnb:انسانی حق
ps:وګړنيز حقوق
km:សិទ្ធិមនុស្ស
pl:Prawa człowieka
pt:Direitos humanos
ro:Drepturile omului
qu:Runa hayñi
rue:Людьскы права
ru:Права человека
sco:Human richts
sq:Të Drejtat e Njeriut
scn:Dritti umani
simple:Human rights
sk:Ľudské práva
sl:Človekove pravice
sr:Људска права
sh:Ljudska prava
fi:Ihmisoikeudet
sv:Mänskliga rättigheter
tl:Karapatang pantao
ta:மனித உரிமைகள்
te:మానవ హక్కులు
th:สิทธิมนุษยชน
tg:Ҳуқуқҳои инсон
tr:İnsan hakları
uk:Права людини
ur:انسانی حقوق
vi:Nhân quyền
fiu-vro:Inemiseõigusõq
wa:Abondroets des djins
zh-classical:人權
war:Katungod pantawo
yi:מענטשן רעכט
yo:Àwọn ẹ̀tọ́ ọmọnìyàn
zh-yue:人權
bat-smg:Žmuogaus teisės
zh:人权

Modem

Fil:Modems.jpg
Et modem (kommer fra MODulere DEModulere) er et elektronisk apparat som modulerer/endrer et analog informasjont signal (f.eks. lyd) slik at man kan sende digitale signaler som lyd over for eksempel en telefonlinje. Modem som brukes til å overføre data mellom to datamaskiner over en telefonlinje er de mest kjente typene. Det er en grunnleggende forskjell mellom bruk av modem og xDSL. Et modem omformer datasignalene til frekvenser i talebåndet mellom 300 og 3400 Hz. Dette er båndbredden på en vanlig talekanal og dataoverføringen skjer fra en abonnent, via telefonsentralen til et modem på en annen abonnentlinje. For å etablere forbindelsen må en «ringe opp».
Med xDSL har en innført en annen teknikk der det ene xDSL modemet står hos abonnenten, det andre modemet inngår i en DSLAM i sentralen. xDSL signalene ligger på frekvenser over talebåndet og en kan føre en vanlig telefonsamtale i tillegg til dataoverføringen. Fra DSLAMen videreføres datainformasjonen i et eget datanett.
''Modem'' er et sammensatt ord som kommer fra ordene «modulator» og «demodulator». ''Demodulere'' refererer til den motsatte endringen, slik at en datamaskin i mottagerenden kan tolke det digitale signalet.

Se også


ADSL
Smalbånd
Kategori:Datakomponenter
af:Modem
ar:مضمان
az:Modem
bn:মডেম
be-x-old:Мадэм
bg:Модем
bs:Modem
ca:Mòdem
cs:Modem
da:Modem
de:Modem
et:Modem
el:Μόντεμ
en:Modem
es:Módem
eo:Modemo
eu:Modem
fa:مودم
fr:Modem
ga:Móideim
gl:Módem
ko:모뎀
hi:मॉडेम
hr:Modem
id:Modem
it:Modem
he:מודם
jv:Modem
krc:Модем
kk:Модем
ky:Модем
lv:Modems
lb:Modem
lt:Modemas
hu:Modem
mk:Модем
ml:മോഡം
ms:Modem
mn:Модем
nl:Modem
ja:モデム
nn:Modem
oc:Modèm
mhr:Модем
pl:Modem
pt:Modem
ro:Modem
ru:Модем
sah:Модем
sq:Modemi
simple:Modem
sk:Modem
sl:Modem
ckb:مۆدێم
sr:Модем
sh:Modem
su:Modem
fi:Modeemi
sv:Modem
ta:இணக்கி
te:మోడెమ్
th:โมเด็ม
tr:Modem
uk:Модем
ur:تضمیلاصہ
vi:Modem
yi:מאדעם
zh:调制解调器

MS-DOS

MS-DOS (Microsoft Disk Operating System) er et operativsystem som la fundamentet for Microsoft's suksess. Det ble brukt som operativsystem på IBMs første personlig datamaskin i 1981.

QDOS


Det hele startet med QDOS (Quick and Dirty Operating System) som var utviklet av Seattle Computer Products. Bill Gates og Microsoft ble kontaktet av IBM som ønsket et operativsystem for deres nye personlige datamaskin (Personal Computer, Personlig datamaskin) som var under utvikling. Microsoft kjøpte opp QDOS for 75 000 USD og ga ut den første versjonen i 1981 bare med et nytt navn, MS-DOS.

Windows


I løpet av 80-tallet og ut på 90-tallet kom operativsystemet ut i stadig nye versjoner med utvidede funksjoner. Etterhvert tok en shell-applikasjon kalt Microsoft Windows stadig mer over, og ved utgivelsen av Windows 95 var det snudd opp ned sånn at Windows var det faktiske operativsystemet, mens MS-DOS var blitt en shell-applikasjon.
Grunnet at Microsoft valgte å lisensiere programvaren sin fremfor å selge den tjente selskapet masse penger da MS-DOS ble meget populært.

Kontroversen mellom Microsoft, Digital Research Inc. og IBM


I boken ''They made America'' påpeker Harold Evans at det opprinnelig var Gary Kildalls operativsystem CP/M som var tiltenkt den nye hjemmedatamaskinen til IBM. Kildall var leder for selskapet Digital Research Inc. (DMI) og laget det første operativsystemet for mikroprosessoren, CP/M. Hva som egentlig hendte har man aldri fått riktig greie på. IBM hadde en avtale med Kildall, men han var ute med småflyet sitt da de møtte opp på kontoret hans. Visstnok inngikk flyturen i en annen avtale Kildall hadde med Hewlett-Packard, siden han mente at avtalen var senere på dagen. Om han faktisk møtte representantene fra IBM er usikkert den dag i dag.
Det som er klart er at når IBM ikke fikk noen avtale med Kildall og DMI så gikk de til Bill Gates og Microsoft som ble forespurt om han kunne ordne det. Det var da Microsoft kjøpte QDOS. I følge Evans bok skal QDOS ha inneholdt mye kildekode fra CP/M. Da Kildall forsto at det ikke var CP/M, men derimot MS-DOS som kom til å bli brukt som operativsystem på IBMs datamaskiner ble han rasende. Han fikk til slutt gjort en avtale med IBM som gikk med på å selge maskiner med både MS-DOS og CP/M, markedet skulle bestemme. Det var et nytt sjokk for Kildall da han fikk vite at MS-DOS-maskinene skulle selges for 40 USD, mens maskinene med CP/M ble priset til 240 USD, altså seks ganger så mye.

Eksterne lenker


http://www.digi.no/php/art.php?id=113193 Digi.no - Microsofts første operativsystem kan ha vært piratkopi - Artikkel som tar for seg Harold Evans bok om MS-DOS, CP/M og IBM.
Kategori:MS-DOS og beslektede operativsystemer
Kategori:Microsoft
af:MS-DOS
ar:إم إس-دوس
az:MS-DOS
bn:এমএস-ডস
zh-min-nan:MS-DOS
be:MS-DOS
bg:MS-DOS
ca:MS-DOS
cs:MS-DOS
da:MS-DOS
de:MS-DOS
et:MS-DOS
el:MS-DOS
en:MS-DOS
es:MS-DOS
eo:MS-DOS
eu:MS-DOS
fa:ام‌اس-داس
fo:MS-DOS
fr:MS-DOS
fy:MS-DOS
ga:MS-DOS
gl:MS-DOS
ko:MS-DOS
hr:MS-DOS
id:MS-DOS
is:MS-DOS
it:MS-DOS
he:MS-DOS
jv:MS-DOS
kk:MS-DOS
ku:MS-DOS
lv:MS-DOS
lt:MS-DOS
li:MS-DOS
hu:MS-DOS
ml:എം.എസ്.-ഡോസ്
mr:एमएस-डॉस
ms:MS-DOS
my:အမ်အက်စ်-ဒေါ့စ်
nl:MS-DOS
ja:MS-DOS
nn:MS-DOS
uz:MS-DOS
nds:MS-DOS
pl:MS-DOS
pt:MS-DOS
kaa:MS-DOS
ro:MS-DOS
ru:MS-DOS
simple:MS-DOS
sk:MS-DOS
szl:MS-DOS
sr:MS-DOS
sh:MS-DOS
fi:MS-DOS
sv:MS-DOS
tl:MS-DOS
tr:MS-DOS
uk:MS-DOS
vi:MS-DOS
fiu-vro:MS-DOS
yi:MS-DOS
zh:MS-DOS

Menneskekroppen

#redirect Menneskets anatomi

Mendalus

Bruker:Mendalus

Minister

Minister er en tittel som brukes på medlemmer av en regjering og diplomater med rang under ambassadør.

I politikken


En minister som er medlem av en regjering, har ofte ansvar for et bestemt saksområde, som ofte inkluderer et ministerium (eller departement) og underliggende etater. En minister uten et slikt fastsatt ansvarsområde kalles minister uten portefølje. I mange land er kun høytstående ministre medlem av kabinettet.
I Norge har formelt kun to av regjeringens medlemmer tittelen ''minister'': statsministeren og utenriksministeren. I dagligtale brukes likevel tittelen også om de øvrige medlemmene av statsrådet.

I diplomatiet


En minister i diplomatisk tjeneste har nest høyeste rang, under ambassadør, og opptrer ofte som ambassadørens medhjelper. Tidligere (langt inn i det 20. århundre) ble ambassadører kun sendt av mektige stater til andre mektige stater, mens diplomatiske sendemenn til og fra mindre mektige stater hadde tittelen ''minister''.

I andre sammenhenger


Ordet minister kan også anvendes om prester eller andre som har en lederfunksjon i en menighet, som f.eks. er meget vanlig i unitarmenigheter i USA.

Referanser

Se også


Liste over Norges regjeringer
Kategori:Embetstitler
als:Minister
am:ሚኒስትር
ar:وزير
be:Міністр
be-x-old:Міністар
bg:Министър
bs:Ministar
ca:Ministre
cs:Ministr
da:Minister
de:Minister
et:Minister
el:Υπουργός
en:Minister (government)
es:Ministro
eo:Ministro
eu:Ministro
fa:وزیر (دولت)
fr:Ministre
fy:Minister
ko:각료
hi:मंत्री
hr:Ministar
io:Ministro
id:Menteri#Menteri di Indonesia
is:Ráðherra
it:Ministro
gl:Ministro (goberno)
he:שר
jv:Mentri departemen
ka:მინისტრი
lv:Ministrs
lt:Ministras
hu:Miniszter
mk:Министер
mi:Minita o te Karauna
arz:وزير
ms:Menteri
nl:Minister
ja:大臣
nn:Minister
ps:وزير (حکومت)
pl:Minister
pt:Ministro
ru:Министр
simple:Minister
sk:Minister
sl:Minister
sr:Министар
sh:Ministar
fi:Ministeri
sv:Minister
ta:அமைச்சர்
th:รัฐมนตรี
tr:Bakan
uk:Міністр
vi:Bộ trưởng
bat-smg:Mėnėstros
zh:部長

Maleri

Maleri kan på norsk bety
#Et malt bilde
#Malerkunst
#Malerisk (visuell) skildring av noe, for eksempel en tekst med fargerike beskrivelser

Se også


Malerkunst
Maler
Maling
Kategori:Malerkunst
af:Skildery
cs:Malba
de:Gemälde
lo:ຈິດຕະກຳ
nl:Schilderij
pl:Obraz
sk:Maľba
sl:Slika
srn:Moleri
sr:Слика
sh:Slika
vi:Nghề sơn

Monoteisme


Innen monoteistiske religioner tilber man bare én Gud. Religioner der de troende tilber flere guder kalles polyteisme. Verdens første monoteist regnes for å være den egyptiske kongen Akhenaton som i sin regjeringstid (1365 f.Kr. – år 1346 f.Kr.) fikk midlertidig avskaffet den egyptiske polyteismen og satt igjen med solguden Aton Re som eneste gud.

Monoteistiske religioner


Bahá'í-troen
Islam
Jødedommen
Kristendom
Zoroastrisme
Deler av sikhismen
Ikke alle anerkjenner kristendommen som monoteistisk, da ikke alle trosretningene anerkjenner en Treenigheten, men tre forskjellige. Flere retninger innen kristendommen anerkjenner også andre åndelige vesener som Satan, demoner, helgener og engel, som en kan velge å tilbe.
Kategori:Religionsfilosofi
Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha
ar:ديانات توحيدية
an:Monoteísmo
az:Monoteizm
bn:একেশ্বরবাদ
be:Монатэізм
be-x-old:Монатэізм
bg:Монотеизъм
bo:ལྷ་གཅིག་ཆོས་ལུགས།
bs:Monoteizam
br:Undoueegezh
ca:Monoteisme
ceb:Monoteismo
cs:Monoteismus
cy:Undduwiaeth
da:Monoteisme
de:Monotheismus
dv:އެއްކައުވަންތަކަން
et:Monoteism
el:Μονοθεϊσμός
en:Monotheism
es:Monoteísmo
eo:Monoteismo
eu:Monoteismo
fa:یکتاپرستی
hif:Monotheism
fr:Monothéisme
fy:Monoteisme
gl:Monoteísmo
ko:일신교
hy:Միաստվածություն
hi:एकेश्वरवाद
hr:Monoteizam
io:Monoteismo
id:Monoteisme
ia:Monotheismo
is:Eingyðistrú
it:Monoteismo
he:מונותאיזם
kn:ಏಕೀಶ್ವರವಾದ
ka:მონოთეიზმი
kk:Монотеизм
ht:Monoteyis
lad:Monoteizmo
la:Monotheismus
lv:Monoteisms
lb:Monotheismus
lt:Monoteizmas
ln:Bolandi nzámbe mɔ́kɔ́
lmo:Monoteism
hu:Egyistenhit
mk:Монотеизам
ml:ഏകദൈവവിശ്വാസം
ms:Monoteisme
mn:Монотеизм
my:တစ်ဆူတည်းသောဘုရားကိုကိုးကွယ်ခြင်း
nl:Monotheïsme
ja:一神教
nap:Monoteismo
nn:Monoteisme
oc:Monoteïsme
pa:ਇੱਕ ਪ੍ਰਮੇਸਰਵਾਦ
pnb:اک اللہ نوں مننا
pap:Monotheismo
pl:Monoteizm
pt:Monoteísmo
ro:Monoteism
rue:Монотеізм
ru:Монотеизм
sah:Монотеизм
sco:Monotheism
sq:Monoteizmi
scn:Monoteismu
simple:Monotheism
sk:Monoteizmus
sl:Monoteizem
szl:Můnotejizm
ckb:یەکتاپەرستی
sr:Монотеизам
sh:Monoteizam
fi:Monoteismi
sv:Monoteism
ta:ஒரு கடவுட் கொள்கை
tt:Монотеизм
te:ఏకేశ్వరవాదం
th:เอกเทวนิยม
tr:Tektanrıcılık
uk:Монотеїзм
ur:توحیدیت
vi:Thuyết độc thần
fiu-vro:Monoteism
war:Monoteismo
yi:מאנאטעיזם
zh-yue:一神論
bat-smg:Muonuoteėzmos
zh:一神論

Muhammed


:''Annen betydning: Muhammed (navn)''
Muhammed, Muhammed ibn Abdullah eller Muhammed ibn Abd Allah, (født ca 570, død 8. juni 632 i Medina) var en politisk og religiøs leder. Han anses som grunnleggeren av islam. Han regnes av muslimer og i Bahá'í som profet. Koranen inneholder åpenbaringene Muhammed mottok som Allahs profet fra ca 610 til han døde. Muhammed var ved sin død statsleder for praktisk talt hele Den arabiske halvøya.
Navnet, som på arabisk skrives محمد, kan med latinske bokstaver også skrives Muhammad, Mohammad, Mohammed og Mahomet. Ordet er arabisk og betyr «den høylovede».
Muhammed nevnes i den muslimske trosbekjennelsen: «Det finnes ingen gud utenom Allah, og Muhammed er hans sendebud». En troende muslim vil si «''Fred være med ham''» hver gang han/hun nevner Muhammeds navn. I skrift uttrykkes dette ved å skrive <code>(fvmh)</code> etter navnet.

Kildesituasjonen


Det finnes ikke bevarte skriftlige kilder om Muhammed fra Muhammeds samtid. Den eldste muslimske kilden vi har er Koranen. Den skal etter tradisjonen ha blitt samlet til en bok omlag 20 år etter hans død. Det er imidlertid ingen bevis for eksistensen av Koranen i noen form før på 690-tallet, og tradisjonen som plasserer den til omlag 650 er fra midten av 700-tallet. Muhammed er bare nevnt direkte fire ganger i Koranen, men det gir lite støtte for en biografi om Muhammed, og mange av ytringene mangler en historisk sammenheng.
Det er kjent noen brev som Muhammed skal ha sendt til statsledere i andre land. Han sendte åtte ambassadører til åtte konger og guvernører, for å kalle dem til islam. Han omtaler seg selv da som Allahs budbringer eller apostel. Teksten til Bahrain lyder: «I Allahs navn, den barmhjertige, den tilgivende. Fra Muhammed, Allahs budbringer, til Munzir bin Sawa. Fred være med deg! Jeg priser Gud, som er en, og det ingen som skulle tilbes bortsett fra ham. Jeg bærer bevis på Guds enhet og at jeg er en tjener av Gud og hans budbringer. Deretter minner jeg dere om Allah. Den som aksepterer formaninger gjør det for sitt eget beste. Den som følger mine budbringere og handlet i samsvar deres veiledning, han har faktisk godtatt mitt råd. Mine budbringere har rost din oppførsel svært. Du skal fortsette i din nåværende stilling. Du bør forbli trofast mot Gud og hans budbringer. Jeg aksepterer din anbefaling om folket i Bahrain. Jeg tilgir de straffbare handlinger av lovbrytere. Derfor kan du også tilgi dem. Av folket i Bahrain, som ønsker å fortsette i sin jødiske eller majusi tro, bør betale Jizya». Ektheten av brevene er omdiskutert.
<gallery>
Image:Muhammad Bahrain letter facsimile.png|Brev til lederen i Bahrain.
Image:Muhammad letter maqoqas egypt.jpg|Brev adressert til kopternes guvernør (Muqawqa) i Egypt.
</gallery>
Muhammeds tilhengere er derimot omtalt i én samtidig bysantisk kilde som omtaler slaget ved Mutah.
Kunnskapen om Muhammeds liv bygger i hovedsak på muntlige overleveringer, som ble samlet inn og nedtegnet midt på 700-tallet og utover. Stoffet ble samlet i biografier – kalt ''Sirat Rasul Allah'', og i temaordnede sitatsamlinger – kalt ''hadith''.
Biografiene og sitatsamlingene spiller en viktig rolle i tolkningen av Koranen. De prøver blant annet å forklare i hvilke sammenhenger Muhammed sto fram med de ulike delene av Koranen.
I tillegg er det noen bysantinske og syriske kilder.

Biografiene


Biografikunnskapen om Muhamed er i hovedsak fra:
Urwah ibn al-Zubayr (død 713) skrev brev som svar på henvendelser fra en kalif om slaget ved Badr. Han er ikke kjent for å ha skrevet bøker om emnet.
Wahb ibn Munabbih (død ca 725-737) skal ha skrevet flere bøker om Muhammed, men ingen er bevart. Noe er bevart som sitater hos andre.
Ibn Shihab al-Zuhri (død ca 737-742) samlet noe stoff, og kan ha vært en hovedkilde for ibn Ishaq.
Musa ibn ʿ Uqba var elev av al-Zuhri, og skrev en notisbok for å undervise sine studenter. Den er nå tapt. Noe er bevart som sitater, men henvisninger til ham er omstridt.
Muhammed Ibn Ishaq (født ca 704 og død 767 eller 761) var elev av al-Zuhri. Han samlet inn muntlige tradisjoner som dannet grunnlaget for en viktig og omfattende biografi – ''Livet til Allahs profet'' (Sirat rasul Allah). Hans biografi er bevart gjennom hans redaktører, særlig Ibn Hisham (død 833) og Muhammed ibn Jarir al-Tabari. Ibn Hisham har trukket fra og lagt til opplysninger. Ibn Ishaq gjorde utstrakt bruk av kildehenvisninger, det vil si hvem han hadde opplysningene fra og hvem de igjen skal ha fått det fra. Når han fikk overlevert avvikende opplysninger fra flere informanter, gjengir han ofte ulike varianter av samme fortelling, med tilleggskommentaren at bare Allah vet hva som er rett.
Abu Abdullah Muhammed Ibn Omar ibn Waqid al-Aslami (kjent som al-Waqid) (født ca 748) skrev verket "Boken om historien og felttoget", som omhandler Muhammeds ti siste leveår. Den er bevart.
Abu Jafar Muhammed bin Jari al-Tabari (født ca 839) skrev verket "Profeters og kongers historie". Flere bind er viet Muhammeds liv.
Senere fulgte andre biografer som i stor grad bygger på Ibn Ishaqs, men presenterer også annet tradisjonsstoff, som Ibn Kathir på 1300-tallet.
Siden biografiene bygger på muntlige kilder, er det en del forskjeller, men de er i stor grad samstemte om hovedtrekkene. Det kan skyldes at alle har brukt biografien til Muhammed Ibn Ishaq som kilde. Både al-Waqid og al-Tabari har trolig hatt tilgang på en eldre variant av biografien til Ibn Ishaq, enn den som er bevart. De viser til tekster hos Ibn Ishaq som senere er redigert bort. Kildene ble betraktet som levende kilder som ble omskrevet og omredigert, som tilpasset seg den til enhver tid rådende teologiske tenkningen i samtiden.
Alle biografiene er skrevet av hans tilhengere.
Det er ofte bemerket at et sammenhengende bilde av Muhammed ikke kan dannes fra biografiene. Sannhetsinnholdet har blitt gransket på en rekke ulike grunnlag. Wim Raven lister opp følgende argumenter mot kvaliteten av biografiene som at ingen biografier ble utarbeidet i løpet av det første århundret av islam, de mange uoverensstemmelser i forskjellige fortellingene, at yngre kilder hevder å vite mer om Muhammed enn eldre, at det er avvik i forhold til ikke-muslimske kilder, at enkelte deler av biografiene, som mirakler, er uegnet som kilder, at ektheten av poesien gjenngitt av Ibn Ishaq, som enten umulig kan ha tilhøre gamle perioder i arabisk kultur eller har blitt tilskrevet personer som ikke er kjent for å ha skrevet dikt.
Halvor Tjønn viser til at flere av biografiene tydelig er pyntet på i hundreårene etter Muhammeds liv. Muslimene var da splittet i ulike grupper ofte basert på familietilknytning, og fortellingene om egne familiemedlemmer ble pyntet på mens motstandernes ble stilt i et dårligere lys.
I den norske utgaven av Koranen står det i forklaringen at al Waikiki av alle autoriteter er stemplet som en løgner og al-Tabari var en godtroende og upålitelig rapportør. Denne oppfatninge blir ikke delt av så mange.

Sitatsamlingene


Hadith-samlingene som kom på slutten av 800-tallet, er samlinger av sitater om Muhammeds handlinger, ord og stilltiende samtykker. Det er ulike oppfatninger av i hvilken grad de kommer fra Muhammed. Moderne vestlige observatører avviser at de har noen historisk grunnlag, men de brukes likevel i flere muslimske menigheter.

Andre kilder


Den tidligste dokumenterte kunnskapen om Muhammed fra ikke-muslimske kilder er:
I Doctrina Jacobi nuper baptizati fra 634-640, er Muhammed omtalt" i et antijødisk polemisk skrift, som også gir en annen historie enn den en finner i tradisjonelle islamske tekster. Den sier blant annet at en profet i Arabia forkynner en jødisk messias, og motsier arabiske kilder om at Muhammed var død ved erobringen av Palestina.
Den syriske skriveren w:John bar Penkaye fra 600-tallet.
Grekeren Theophanes fra 800-tallet.
I tillegg er Muhammed lære omtalt kortfattet i flere krøniker og religiøse bøker fra 600-tallet. De ikke-arabiske kildene fra 600-tallet, gir et annet bilde av av Muhammeds lære enn det det en får fra arabiske skrifter fra 700- og 800-tallet. Se også artikkelen om hagarisme.

Muhammeds familie og tidlige liv


En vet svært lite om Muhammeds tidlige liv. Det er likevel nedtegnet noen legender. Fortellingene er fragmentariske, og det er tvilsomt om alle har en historisk kjerne.
Muhammed ibn Abdullah (Muhammed, Abdullahs sønn) ble trolig født en gang mellom år 567 og 573. Hans far døde like før han ble født. Moren Amina døde da han var seks år gammel. Muhammed ble så oppfostret hos bestefaren, og senere en onkel som var handelsmann.
Muhammed skal i følge ibn Ishaq, som ung ha vært med på en av onkelens handelskaravaner til Syria. Han fikk senere jobb av kjøpmannsenken Khadija, som fører av en karavane hun eide. I 25-årsalderen giftet han seg med Khadija, som var omkring førti år gammel. Han ble da velstående.
Året 619 blir kalt «sorgens år» av muslimer, da døde Khadija og hans beskytter, onkelen Abu Talib. Da Khadija døde ble han gift igjen etter noen få måneder.
Muhammed skal i følge ibn Ishaq, ha blitt født inn i ''Hashemi-grenen'' av den mektige ''Quraysh-stammen'' i Mekka i dagens Saudi-Arabia. Hashemi-grenen hadde blant annet oppsynet med Kaba-helligdommen, hvor de før-islamske gudene ble dyrket. Helligdommen var et valfartssted, og pilegrimmene var en viktig inntektskilde for dem. Siden gruppene i Medina tok Muhammet til leder, er det reist tvil om denne delen av biografiene. Det kan være at han hele tiden bodde i Medina, og at knytningen mot Mekka er en senere konstruksjon for å knytte ham mot ættegrupper fra Mekka som senere tok over makten i bevegelsen.
Fil:Siyer-i_Nebi_151b.jpg av Muhammed ved Kaba i Mekka. I samsvar med Bildeforbudet i islam i islam og av respekt for den islamske profeten, er Muhammeds ansikt skjult bak et hvitt slør. Glorien av ildtunger symboliserer Allahs kraft.]]

Kallet og forkynner 610-622


Muhammeds kall som profet skjedde i 610 da han var ca 40 år gammel. Han skal ha vært en reflektert mann som dyrket meditasjon, ensomhet og faste. Han begynte å fortelle om en åpenbaring, som står beskrevet i et kapittel i Koranen kalt «Den innhyllede». Han skal ha møtt engelen Gabriel (Jibril), og fikk senere ytterligere kall for å være Allahs sendebud. Han fikk så stadig nye åpenbaringen resten av livet sitt. I en tradisjon som skal være fra hans kone, forteller Al Ishaq at Muhammed skal ha gått inn en transetilstand når han fikk sine åpenbaringer.
Det har gjentatte ganger av vestlige forskere blitt stilt spørsmål ved om Muhammed var oppriktig med sin åpenbaringer. Det er blitt testet ut fra ulike vinklinger, og det er et stort antall syn å saken.
Muhammed henvendte seg først til en liten krets, som Al Ishaq mente var blant annet Ali ibn Abi Talib og Abu Bakr, men senere også mer åpen forkynnelse. Etter de eldste åpenbaringene talte Muhammed om en skaper som straffer og belønner menneskene, og at dommens dag er nær. Han møtte motstand blant sine stammefrender og vant tilhengere først og fremst blant de fattige. Motstanden fra de Polyteisme trosbekjennerne styrket dog Muhammed i sin monoteisme forkynnelse. Han preket en monoteistisk gud, men det er ulike oppfatninger om han i perioder aksepterte at det kunne være andre guder – se artikkelen om sataniske vers i islam. Slik Al-Waqiki forteller var han var også i disputter med tilhengerne sine der Muhammed ble spurt om det han sa var en åpenbaring fra Allah som de ville bøye seg for, eller hans egen oppfatning.
Koranen presenteres som sammenstillingen av Muhammeds åpenbaringer. Den skal etter tradisjonen ha blitt samlet til en bok omlag 20 år etter hans død. John Wansbrough skrev i 1977 at Koranen er skrevet av ulike personer, i dusinvis om ikke hundrevis av år. Det er ingen bevis for eksistensen av Koranen før i år 691. Da ble byggingen av Klippemoskéen i Jerusalem avsluttet. Den har flere Koranen-tekster i bygget. Disse avviker til en viss grad fra den versjonen av Koranen som brukes i dag. Det tyder på Koranen fortsatt var under utvikling i de siste tiårene av 600-tallet. Det er derfor vanskelig i dag å si hva som var Muhammeds opprinnelig åpenbaringer. Læren slik den presenteres i Koranen avviker også fra det som fortelles i ikke-arabiske kilder, se artikkelene om Doctrina Jacobi nuper baptizati og hagarisme.
Motstanden mot Muahmmed skal ha økt, og noen av hans tilhengere skal ha dradd til Etiopia.

Muhammed som verdslig og åndelig leder i Medina 622-632


To stammer i Yathrib (senere Medina) hadde lenge vært i åpen strid med hverandre, men avtalte å avsluttene stridene. De ble ifølge al Ishaq enig om å velge en leder som ikke tilhørte noen av stammene, og valget falt på Muhammed. Etter en tids forhandlinger, skal Muhammed ha forlatt Mekka i september 622 sammen med sin venn Abu Bakr. Muhammed ble så leder for de to stammene. De valgte også å ble muslimer. Byen kom etter dette til å bli kalt profetens by, Medina. Denne hendelsen utgjør startpunktet for islamsk kalender – Hijra (Islam). Fortellingen har åpenbare svakheter vet at de velger en tisynelatende ny og ukjent leder og en ny og ukjent religion, så det kan godt være at Muhammed alledere hadde forkynt eller bodde i Medina lenge før.
Ganske snart havnet muslimene i Medina i konflikt med Mekka og stridigheter utbrøt mellom dem. 17. mars 624 ledet Muhammed et plyndringstokt mot en Quraish-karavane, hvor han istedet møtte en mye større Quraish-styrke ved Badr. Dette var det første store slaget mellom de to styrkene. Muhammeds menn brøt ned frontlinjer til motstanderne samtidig som de drepte flere viktige Quraish-ledere, inkludert Amr ibn Hishām.
Sira-biografiene forteller at han var i gjentatte stridigheter med jødene i Medina og Mekka, der han både skal ha forvist jøder og massakrert jøder. Men basert på Doctrina Jacobi nuper baptizati er det reist tvil om det kan være rett, siden muslimene i erobringen av Palestina i 634 skal ha stått sammen med jødene.
I 629 sendte Muhammed ut en hær på 3000 mann som skulle omvende Det bysantiske riket til islam, eller få dem til å betale skatt til Muhammed. Felttoget endte som en katastrofe, med mange døde.
Flere stammer sluttet seg til Muhammed og etter to viktige slag (slaget ved Uhud i 625 og slaget ved gravene) var muslimene i år 630 sterke nok til å angripe Mekka, som raskt kapitulerte. Etter en mislykket beleiring av byen Taif, ble det etter en stund inngått en avtale om å anerkjenne Muhammed som leder. Muhammed var ved utgangen av 630 som stort sett hersker over hele den Arabiske halvøya.
I to år valfartet Muhammed fra Medina til Mekka. Første gangen flyttet beboerne i Mekka ut av byen, og overlot byen til ham noen dager, for å så å komme tilbake når Muhammed dro tilbake til Medina. Andre ganger kom han som leder.
Etter al Ishaq (omkring år 750), ble Muhammed noen måneder etter den andre valfarten, plutselig syk og døde den 8. juni år 632. I samsvar med Muhammeds ønsker ble det ikke bygget en moske over hans grav. Etter Doctrina Jacobi nuper baptizati (fra omring 634-640) var Muhammed med i erobringen av Palestina i 634. Vi har ikke tilstrekkelig med kilder til å avgjøre hvem som har rett.

Muhammeds kvinner og barn


Khadijah bint khuwailid


Khadijah bint khuwailid var fra Syria og var Muhammeds eneste kone mens hun var i live. Hun døde ca 619. Hun var kristen, men gikk over til islam. Hun hadde vært gift to ganger tidligere, og hadde to barn med hver av dem.
Trolig har de hatt en ekteskapsavtale som innebar at Muhammed ikke kunne ta seg flere koner så lenge hun levde.
Khadija skal ha fått til sammen seksten barn, ti døtre og seks sønner som ikke overlevde barneårene. Det er uenighet mellom forskjellige retninger innen islam om hvor mange av barna hun hadde før hun ble gift med Muhammed, men det er vanlig å oppgi at hun med Muhammed hadde åtte døtre. Om Khadijah var 40 år da hun giftet seg med Muhammed er nok opplysningene tvilsomme.
Alle er enige om at den Fatima var Muhammeds datter. Det var også bare hun som fikk etterkommere. Det kan være at hun var den eneste som levde opp. Fatima giftet seg med Muhammeds fetter Ali ibn Abi Talib som senere ble kalif, deres etterkommere kalles ''ahl al-bayt'' (husets folk), og har som Muhammeds etterkommere en spesiell posisjon innen Islam. Muhammed hadde ingen sønner som ble voksne.

Haremet


Sauda bint Zama gift med Muhammed i 618 eller 619, samme år som Khadijah døde. Hun var enke.
Aisha bint Abu Bakr Muhammed ble også gift med Muhammed i 618 eller 619. Hun var da sju år gammel. Ekteskapet ble fullbyrdet tre år senere da hun var ni eller ti år gammel.
Hafsa bint Umar ibn al-Khattab gift med Muhammed ca 625 og døde ca 660.
Zainab bint Khuzaima giftet seg med Muhammed ca 626. Hun var enke, og hadde fire barn i første ekteskap.
Hind bint abu Umayya (kjent som Umm Salama) gift i ca 626. Hun var enke.
Zaynab bint Jahsh. Ekteskapet til Muhammed var komplisert fordi hun var skilt fra Muhammeds adoptivsønn, noe Koranen forbød. Et nytt Koranvers ga imidlertid Muhammed rett til å gjøre unntak fra denne regelen.
Djuwayriya bint al-Harith var en krigsfange som giftet seg med Muhammed ca 626.
Safiya bint Huayy var en jødisk kvinne som hadde konvertert til islam, gift med Muhammed ca 627.
Ramla bint Abu Sufyan (kalt Umm Habiba) giftet seg med Muhammed i 628. Hun var enke.
Maimuna bint Al-Harith ble Mohammeds siste kone, og ekteskapet ble inngått ca 629 og død ca 673.
Muhammed skal i tillegg ha inngått ekteskap med ei som døde før ekteskapet ble fullbyrdet, ei takket nei til ekteskap, en tredje viste seg å være spedalsk og ett ektskap ble annulert på grunn av motstand fra hennes slekt. Det er usikkert hvor mye av dette som har et historisk grunnlag og hva som er oppdiktet. Noen av ektefellene kan ha blitt funnet på for å øke familiers status.
Muhammed flyttet etter tradisjonen hver dag mellom sine koner.

Konkubiner


Han hadde i tillegg som medhustruer eller konkubiner:
Raihana bint Zaid var jøde, og om de var gift eller om hun var konkubine er usikker.
Maria var koptisk kristen fra Egypt eller Etiopia. De fikk sønnen Ibrahim, som døde som liten.

Etter Muhammeds død


FIl:Divisions of Islam.png
Muhameds død førte til at fellesskapet måtte ta stilling til hvem som skulle overta lederrollen. Det viste seg å være dyp uenighet i hvem som skulle bli profetens stedfortreder – Kalif. Denne uenigheten splittet fellesskapet i to fraksjoner; Sunnimuslimene som hevdet at profetens nære venn Abu Bakr skulle ha krav på Kalif-verdigheten, og Sjiamuslimene som hevdet at profeten hadde overlatt myndigheten til sin fetter Ali ibn Abi Talib og hans slekt. Resultatet av valget ble at profetens venn Abu Bakr ble valgt, deretter fulgte tre kalifer fra profetens nærmeste krets, Ali var den fjerde. I denne perioden på 30 år ekspanderte islam mye, men det var også sterk indre uro, og blant de fire første kalifene var det bare Abu Bakr som fikk en naturlig død.

Avbildning av Muhammed


I Iran, som domineres av sjiamuslimer, produseres populære bilder av Muhammed og særlig Ali ibn Abi Talib, den første imamen etter Muhammed. Sjiaene i Iran sier at denne type avbildning kan aksepteres fordi de ikke er «ekte» portretter, men kunstneriske gjengivelser av konvensjonelle forestillinger. Bilder av Muhammed er kjent fra gammelt av, men er ikke særlig utbredte.
Fra 1999 har det ligget bilder av Muhammed på nettsidene til Universitetet i Bergen kjøpt i Iran og i Egypt. Bildene ble publisert i forbindelse med et ikonografiprosjekt som tar for seg religiøse populærbilder i muslimsk kultur. Bildene ble fjernet 31. januar 2006 etter en Muhammed-karikaturene om bildeforbudet i islam, blasfemi og ytringsfrihet. Mest oppmerksomhet fikk Muhammedkarikaturene i Jyllands-Posten. Dette førte til massive demonstrasjoner mot danske ambassader i muslimske land, boikott av danske handelsvarer og brenning av danske flagg. Det gikk så langt at den danske ambassaden i Syria ble angrepet og påtent. Det Danmark matvarekonsernet Arla måtte i 2006 si opp 160 ansatte som et resultat av boikotten av danske handelsvarer. Også Norge merket reaksjoner da tegningene ble trykket i det kristne tidsskriftet Magazinet.

Referanser

Se også


Abu Bakr
Muhammedkarikaturene i Jyllands-Posten

Eksterne lenker


http://www.islam.no/newsite/content/default.asp?Action=Article&nTopPage=2&nPage=21&nATID=96 Islam.no om profeten Muhammed
http://www.aftenposten.no/fakta/innsikt/article1219370.ece «Krigerprofet og religionsstifter» (artikkel i Aftenposten) -
http://web.archive.org/web/20041128012542/http://www.hf.uib.no/i/religion/popularikonografi/utstill02.html Iranske bilder av Muhammed
Kategori:Islams profeter
Kategori:Religionsstiftere
Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha
ace:Muhammad
af:Mohammed
als:Mohammed
am:መሐመድ
ang:Mahomet
ar:محمد
an:Mahoma
arc:ܡܘܚܡܕ
ast:Mahoma
gn:Muhámad
av:МухӀаммад авараг
az:Məhəmməd
bn:মুহাম্মাদ
zh-min-nan:Mohammed
ba:Мөхәммәт (пәйғәмбәр)
be:Магамет
be-x-old:Мухамад
bcl:Mahoma
bi:Muhammed
bg:Мохамед
bo:མུ་ཧ་མད།
bs:Muhammed
br:Mohammed
ca:Mahoma
ceb:Mahoma
cs:Mohamed
co:Magumetu
cy:Mohamed
da:Muhammed
de:Mohammed
dv:މުޙައްމަދުގެފާނު
et:Muḩammad
el:Μωάμεθ
en:Muhammad
es:Mahoma
eo:Mohamedo
eu:Mahoma
fa:محمد
hif:Mohammed
fo:Muhammed
fr:Mahomet
fy:Mohammed
ff:Nelaaɗo Muhammadu
ga:Mahamad
gv:Mahommad
gd:Mohammed
gl:Mahoma
gan:穆罕默德
gu:મુહમ્મદ
ko:무함마드
haw:Mohameka
hy:Մուհամմեդ
hi:मुहम्मद
hr:Muhamed
io:Muhamad
ilo:Mahoma
id:Muhammad
ia:Mahomet
is:Múhameð
it:Maometto
he:מוחמד
jv:Muhammad
kn:ಮೊಹಮ್ಮದ್
ka:მაჰმადი
kk:Мұхаммед
kw:Mahomm
sw:Muhammad
ku:Mihemed
ky:Мухаммед Пайгамбар
lad:Muhamad
lbe:МухӀаммад идавс
lez:Мугьаммад
la:Mahometus
lv:Muhameds
lt:Mahometas
lmo:Maumèt
hu:Mohamed próféta
mk:Мухамед
ml:മുഹമ്മദ്
mt:Muħammed
mr:मोहम्मद पैगंबर
ms:Nabi Muhammad s.a.w.
mwl:Maomé
mn:Мухамэд
my:မိုဟာမက်
nl:Mohammed
nds-nl:Mohammed
ja:ムハンマド・イブン=アブドゥッラーフ
ce:Мохьмад
nn:Muhammed
oc:Maomet
mhr:Мохаммад
uz:Muhammad
pag:Mahoma
pnb:محمد
ps:محمد
pl:Mahomet
pt:Maomé
kaa:Muxammed
crh:Muhammed (peyğamber)
ro:Mahomed
qu:Muhamad
rue:Могамед
ru:Мухаммед
sah:Муhаммед
sa:मुहम्मद्
sco:Muhammad
sq:Muhammedi
scn:Maumettu
simple:Muhammad
sd:محمد
sk:Mohamed
sl:Mohamed
szl:Mahůmet
so:Muxamed
ckb:محەممەد
sr:Мухамед
sh:Muhamed
su:Muhammad
fi:Muhammad
sv:Muhammed
tl:Muhammad
ta:முகம்மது நபி
kab:Muḥemmed
tt:Мөхәммәт пәйгамбәр
te:ముహమ్మద్ ప్రవక్త
th:มุฮัมมัด
tg:Муҳаммад
tr:Muhammed bin Abdullah
tk:Muhammet
uk:Мухаммед
ur:محمد صلی اللہ علیہ و آلہ و سلم
ug:مۇھەممەد ئەلەيھىسسالام
za:Muhamed
vi:Muhammad
fiu-vro:Muhamed
wa:Mawoumet
war:Mohammed
wo:Mohammed
yi:מוכאמאד
yo:Mùhammédù
zh-yue:模罕默德
diq:Mıhemmed
bat-smg:Mahuomets
zh:穆罕默德

Nordland


Nordland er et Norge Fylke (Norge) med administrasjonssenter i Bodø. Fylket grenser til nabofylkene Troms i nord og Nord-Trøndelag i sør. I øst grenser fylket til de svenske lenene Norrbottens län og Västerbottens län. I vest har Nordland kyststripe mot Norskehavet og Atlanterhavet. Nordland består av regionene Helgeland, Salten, Lofoten, Ofoten og Vesterålen. Polarsirklene går gjennom fylket. Fylket var frem til 1. januar 1919 kjent under navnet ''Nordlandenes amt''.
Fylkesmannen i Nordland er fra 1995 tillagt det administrative ansvaret for Jan Mayen.
Nordland fylkeskommune er et politisk styrt forvaltningsnivå der fylkestinget er øverste myndighet. Fylkestinget velges ved direkte valg hvert fjerde år. Fylkestinget velger fylkesrådet, som leder den daglig drift av fylkeskommunen. Fylkesrådet i Nordland fungerer som en fylkesregjering i en parlamentarisk styringsmodell. Nordland fylkeskommune skal utvikle regionen til beste for innbyggerne i fylket og har helt eller delvis ansvar for tjenestetilbudet innen videregående opplæring, næringsutvikling, samferdsel, veier, kultur, folkehelse, ungdom og tannhelse.

Geografi


Fil:Reine_Lofoten.jpg i Lofoten]]
Fil:Torhatten_im_Februar_2005.jpg med hullet, Brønnøy, februar 2005]]
Fil:Saltstraumen quiet.JPG]]
Fil:Skiltsørfold.JPG]]
Nordland strekker seg om lag 500 km fra Nord-Trøndelag til Troms. Strekningen langs veien fra Bindal lengst sør i fylket til Andenes lengst nord er omtrent 800 km.
Nordland har en kyst med mange fjorder. Fra sør til nord er de viktigste fjordene Bindalsfjorden, Vefsnfjorden, Ranfjorden, Saltenfjorden-Skjerstadfjorden, Folda (Nordland), Tysfjorden, Ofotfjorden (den lengste) og Andfjorden, som deles med Troms fylke. Den best kjente er trolig Vestfjorden (Nordland), som ikke er en egentlig fjord, men en åpen havstrekning mellom øygruppen Lofoten og fastlandet. Der er bare noen få kilometer fra Andenes til kontinentalsokkelen. Ingen andre steder i Norge er det dype havet så nært kysten. Saltstraumen er like sør for Bodø, og Moskenesstraumen ligger sør i Lofoten.
Bratte fjell nært havet og et nesten flatt landområde mellom fjellene og havet, den såkalte ''strandflaten'', er svært typisk for den lange kystlinja i Nordland, og strandflaten fortsetter ofte ut fra kysten. Resultatet er tallrike skjær, Helgeland har tusenvis av dem. I fjordene er strandflaten mindre utviklet: Det kan være en mer gradvis stigning med åser mot fjellene, eller ikke noe flatt landområde i det hele tatt. Ofte er det daler innerst i fjordene (fjorden er egentlig en videreføring av dalen) vanligvis med en elv midt i dalen. Mo i Rana og Mosjøen ligger i slike daler.
Norges nest største isbre, Vestre Svartisen, den nest største innsjøen, Røssvatnet, og den nest dypeste fjorden, Tysfjorden (897 m) ligger alle i Nordland. Den største elva (vassdraget) er Vefsna som danner fossen Laksforsen.
Saltfjellet-Svartisen nasjonalpark danner en naturlig grense mellom Helgeland og Salten. Her skjærer Polarsirklene gjennom fylket. Den vestlige delen av dette fjellområdet domineres av bratte fjell og fjorder hvor isbreene strekker seg mot havet. Den østlige delen av fjellområdet er mer mildt og avrundet. Her er det også skogkledde daler, og hele området passer godt for fjellturer.
Det indre av Nordland, nær grensa mot Sverige, er dominert av fjellkjeden De skandinaviske fjellene. Det høyeste fjellet i Nordland er Oksskolten (1915 m). Stetind (Tysfjord) i Tysfjord har blitt kåret til Norges nasjonalfjell. Det er mange isbreer i fjellene, f.eks. Blåmannsisen, Okstindbreen og Sulitjelmaisen.
Kalkstein er svært vanlig i Nordland, derfor er det mange grotter i fylket. Den mest berømte er Grotte i Rana, den eneste i Norge med elektrisk lys installert. Det er flere grotter i Rana enn i noe annet område i Nord-Europa. I august 2006 ble imidlertid Tjoarvekrajgge-grotta i Sørfold undersøkt og bekreftet å være den lengste grotta i Skandinavia, mer enn 20 km lang. Marmor er funnet flere steder. Fauske blir av og til referert til som ''Marmorbyen'' og derfra er det eksportert marmor over hele verden, (en kunde er FN-bygningen i New York). Fauskemarmor er valgt til fylkets fylkesstein. Deler av fjellene i Lofoten er blant verdens eldste, minst 3 milliarder år. Den yngste berggrunnen i Norge finnes på Andøya, også kjent for sine fossiler av dinosaurer og andre livsformer.

Klima


Fil:Berge Sieben Schwestern Norwegen.jpg]]
Nordland har et mildt klima sett i forhold til breddegradene og de ytterste øyene har en gjennomsnittstemperatur på 0°C vinterstid, 25°C over det tilsvarende for andre plasser på samme breddegrad. Selv om fylket dekker 5 breddegrader er det små temperaturforskjeller med 5,6°C i sør til 4,0°C i nord.
Våren er noe varmere i den sørlige delen av fylket enn lengre nord. Kysten har et relativt mildt klima, mens vintrene er kaldere i innlandet. Fjordene modererer dog klimaet rundt seg. Grunnet midnattsolen kan sommernettene være milde. En av de varmeste tropenatt i Norge er målt i Alstahaug med en minimumstemperatur på 25°C. Med nordlige vinder kan sommertemperaturen imidlertid komme ned i 8°C. Østlig vind gir tørt og klart vær (luften tvinges over fjellkjeden De skandinaviske fjellene langs svenskegrensen og avgir fuktighet), med varme om sommeren og kald, klar luft om vinteren. Sørvestlige vinder er vanlig og bringer fuktighet og mild luft fra Atlanterhavet. Høsten er den fuktigste sesongen langs nordlandskysten, mens perioden fra april til juni er den tørreste.

Midnattsol


Solforholdene varierer mye i fylket fra Andenes i nord som har midnattsol fra 22. mai til 20. juli og mørketid fra 28. november til 16. januar, Helgeland er sør for Polarsirklene og har 3 timer sol ved vintersolverv. Fylkeshovedstaden Bodø har på sin side midnattsol fra 3. juni til 8. juli, men har bare to uker mørketid mellom 15. desember og 28. desember.

Samferdsel


I Nordland finnes det totalt 13 flyplasser med sivil rutetrafikk, inkludert en helikopterhavn.
De tre største flyplassene målt i antall passasjerer (i 2008) var: Bodø lufthavn, Harstad/Narvik lufthavn, Evenes og Stokmarknes lufthavn, Skagen.

Flyplasser


Andøya lufthavn, Andenes
Bodø lufthavn
Brønnøysund lufthavn
Harstad/Narvik lufthavn, Evenes
Leknes lufthavn
Mo i Rana lufthavn, Røssvoll
Mosjøen lufthavn, Kjærstad
Narvik lufthavn, Framnes
Røst lufthavn
Sandnessjøen lufthavn, Stokka
Stokmarknes lufthavn, Skagen
Svolvær lufthavn, Helle
Værøy helikopterhavn

Administrativ inndeling

Landskap


Helgeland
Salten
Ofoten
Lofoten
Vesterålen

Byer


Bodø
Mo i Rana
Narvik
Mosjøen
Fauske
Sandnessjøen
Sortland
Brønnøysund
Svolvær
Stokmarknes
Leknes

Største tettsteder


Rangert etter innbyggertall (2012):
Bodø – 38 326 (Bodø)
Mo i Rana – 18 317 (Rana)
Narvik – 14 035 (Narvik)
Mosjøen – 9 580 (Vefsn)
Fauske – 6 028 (Fauske)
Sandnessjøen – 5 827 (Alstahaug)
Sortland – 4 797 (Sortland)
Brønnøysund – 4 648 (Brønnøy)
Svolvær – 4 230 (Vågan)
Stokmarknes – 3 198 (Hadsel)
Løding – 3 002 (Bodø)
Leknes – 2 715 (Vestvågøy)
Andenes – 2 630 (Andøy)
Rognan – 2 541 (Saltdal)
Løpsmarka – 2 213 (Bodø)
Melbu – 2 134 (Hadsel)
Hauknes – 2 036 (Rana)
Myre – 2 035 (Øksnes)
Lødingen – 1 734 (Lødingen)
Kabelvåg – 1 712 (Vågan)
Ørnes – 1 659 (Meløy)
Gravdal i Vestvågøy – 1 554 (Vestvågøy)
Nesna – 1 343 (Nesna)
Hemnesberget – 1 282 (Hemnes)
Glomfjord – 1 193 (Meløy)
Bjerkvik – 1 178 (Narvik)
Ballangen – 1 023 (Ballangen)
Stamsund – 1 014 (Vestvågøy)

Kommuner


Nordland er inndelt i 44 kommuner:

Politikk

Fylkestinget 2011-2015


Sonja Alice Steen (Ap) er fylkesordfører og Peter Eide Walseth (KrF) er fylkesvaraordfører.

Fylkesrådet 2011-2015


Nordland fylkeskommune har en Parlamentarisme styringsform, der fylkestinget velger et fylkesråd som har en utøvende politiske makten i fylket.
Medlemmer av fylkesrådet:
Odd Eriksen (Ap), fylkesrådsleder
Marit Tennfjord (SV), fylkesråd for utdanning(nestleder)
Tove Mette Bjørkmo (Ap), fylkesråd for samferdsel
Hild Marit Olsen (AP), fylkesråd for kultur og miljø
Arve Knutsen (KrF), fylkesråd for næring

Stortinget 2009-2013


Ved Stortingsvalget i 2009 ble følgende ti representanter valgt inn på Nordlandsbenken i Stortinget for perioden 2009-2013:
Representant nr. 73: Tor-Arne Strøm (Ap), Rana
Representant nr. 74: Kenneth Svendsen (Frp), Fauske
Representant nr. 75: Anna-Kristin Ljunggren (Ap), Narvik
Representant nr. 76: Ivar Kristiansen (H), Bodø
Representant nr. 77: Jan Arild Ellingsen (Frp), Saltdal
Representant nr. 78: Eirik Sivertsen (Ap), Bodø
Representant nr. 79: Janne Sjelmo Nordås (Sp), Hattfjelldal
Representant nr. 80: Lillian Hansen (Ap), Moskenes
Representant nr. 81: Geir-Ketil Hansen (SV), Narvik
Representant nr. 82: Torgeir Trældal (Frp), Narvik (utjevningsmandat)

Kultur


Fil:Seilende nordlandsbåter.JPG
I perioden 1993–1998 gjennomførte Nordland Fylkeskommune prosjektet Skulpturlandskap Nordland.
Vega kommune står på UNESCOs liste over verdens kulturarv. Det nye Petter Dass-museet på Alstahaug er tegnet av Snøhetta Arkitekter AS og åpnet 16. juni 2007.
Nordland fylkeskommune etablerte i 1987 samarbeid med Leningrad oblast i daværende Sovjetunionen, nå Russland.

Våpen


Nordlands våpen er fastsatt ved kronprinsregentens resolusjon 15. januar 1965, hvor beskrivelsen er slik: "På gull bunn en svart båt med mast og råseil". Båten er den tradisjonelle nordlandsbåten, men etter heraldikkens regler kan ikke "lokalt bestemte typer" brukes i den formelle beskrivelsen. Fylkesvåpenet ble tegnet av førstearkivar ved Riksarkivet, Hallvard Trætteberg.

Internasjonalt samarbeid


Nordland fylkeskommune inngikk samarbeidsavtale med Marche-regionene og Ancona i oktober 2010.
I tillegg er Nordland fylkeskommune medeier i Nord-Norges Europakontor i Brussel, sammen med Troms fylkeskommune. Kontoret skal fremme nordnorske interesser i en europeisk kontekst.

Se også


Nordlandenes amt
Liste over Nordlands fylkesmenn
Liste over fylkesrådsledere i Nordland
Liste over naturreservater i Nordland
Distrikter i Norge
Hålogaland
Fylkestingsvalg i Nordland
Nord-Norge

Kilder


Tollefsrud, J.; Tjørve, E.; Hermansen, P.: ''Perler i Norsk Natur – En Veiviser''. Aschehoug, 1991.
Moen, A. 1998. ''Nasjonalatlas for Norge: Vegetasjon.'' Statens Kartverk, Hønefoss.
http://met.no/met/vanlig_var/index.html Meteorologisk institutt.
http://www.nfk.no/artikkel.aspx?MId1=3937&AId=16990 Nordland fylkeskommune

Referanser

Eksterne lenker


http://www.historier.no/index.php?option=com_sobi2&catid=14&Itemid=305 Lokalhistorie/Lokale historier fra Nordland
http://www.nfk.no Nordland fylkeskommune
http://www.nordlandreiseliv.no Nordland Reiseliv
http://www.skulpturlandskap.no/Skulpturlandskap Skulpturlandskap Nordland
http://www.fylkesmannen.no/hoved.aspx?m=2527 Fylkesmannen i Nordland
http://www.177nordland.com Ruteinformasjon
http://www.nrk.no/nordland NRK Nordland
http://met.no/radar/nordland.html Værradar
http://www.nordnorgesguiden.no/artikler/fjellnordland.htm Fjelltopper Nordland
http://nrk.no/nordland/fylkesleksikon/index.php/Hovedside NRK Nordlands fylkesleksikon med radio og TV-artikler
http://www.flickr.com/photos/national_library_of_norway/sets/72157628124527266/ Nasjonalbibliotekets photochromer fra Nordland
Kategori:Nordland
af:Nordland
be:Нурлан
be-x-old:Нурлян (фюльке)
bg:Норлан
ca:Nordland
cv:Нурланн
cs:Nordland
da:Nordland
de:Nordland (Fylke)
et:Nordland
en:Nordland
es:Nordland
eo:Nordland
eu:Nordland
fr:Comté de Nordland
ko:노를란 주
hr:Nordland
bpy:নোর্দলেন্ড
id:Nordland
os:Нурланн
is:Norðurland (fylki í Noregi)
it:Nordland
ka:ნურლანი
kw:Nordland
sw:Nordland
la:Nordland (provincia)
lt:Nordlandas
hu:Nordland megye
mk:Нурдланд (округ)
na:Nordland
nl:Nordland (provincie)
ja:ヌールラン県
nn:Nordland fylke
pnb:ناردلینڈ
nds:Amt Nordland
pl:Nordland (Norwegia)
pt:Nordland
ro:Nordland
ru:Нурланн
se:Nordlándda fylka
sco:Nordland
sk:Nordland
sl:Nordland
sr:Нордланд
sh:Nordland
fi:Nordlandin lääni
sv:Nordland fylke
uk:Нурлан
vi:Nordland
war:Nordland
bat-smg:Nuordlands
zh:诺尔兰郡

Norge


Fil:Geiranger2.JPG]]
Kongeriket Norge (nynorsk: ''Kongeriket Noreg'') er et Norden, Europa landområde og en selvstendig stat vest på den skandinaviske halvøy. Landet er langt og smalt, og kysten strekker seg langs Atlanterhavet med havområder som Skagerrak, Nordsjøen, Norskehavet og Barentshavet, hvor også Norges kjente Liste over norske fjorder befinner seg. Totalt dekker det relativt tynt befolkede landet kvadratkilometer med litt over fem millioner innbyggere. Det politiske styret er konstitusjonelt monarki med Parlamentarisme demokrati. Norge er et EØS-land og deltar både i Schengen-traktaten og Dublin-samarbeidet, men står utenfor EU.

Etymologi


Seilingsleden fra Karmøy og nordover ble omtalt som ''Norðrvegr'', veien mot nord, noe som kan tyde på at det har vært et geografisk navn gitt av gøter eller daner på samme måte som uttrykkene vestrvegr, austrvegr, suðrvegr. Denne betydningen lever videre i det engelske, tyske og franske navnet på landet. På et senere tidspunkt har navnet på skipsleden også blitt navnet på fastlandet østenfor. Det er usikkert når Østlandet begynte å bli assosiert med landet som ble omtalt som Norðrvegr, ettersom denne landsdelen frem til 1000-tallet oftest var de danske kongenes skatteland («Oslofjorden»). Men dette gjaldt ganske sikkert ikke Opplandene (det indre Østland) som alt hadde egne selvstyrte småkongeriker uten særlig dansk innflytelse.
I Ottar fra Hålogaland beretning til den engelske kong Alfred av England fra ca. 880 brukes formen ''Norðweg'' og norðmannaland om hverandre. Runeinskripsjoner på en av de danske Jellingsteinene fra rundt 980 bruker akkusativformen ''Nuruiak'' som tilsvarer nominativ ''Norvegh''. I islandske middelalderhåndskrifter omtales landet som Noreg(h)r eller Norveg(h)r.
På 1300-tallet ble navnet sammentrukket til nominativformene Noreg(h)e, Norig(h)e, Norg(h)e. Senere dette hundreåret oppsto nominativformene Norie, Nories der i'en ble uttalt som j, slik det fortsatt gjøres i svensk. Fra 1450 blir Noreg(h)-navnet sjeldnere, og ''Norg(h)e''-typen ble hyppigste form.
Ivar Aasen brukte dialektformen ''Norig'', en kombinasjon av norske dialekter, da han skapte nynorsk på 1800-tallet. I 1917 ble formene ''Norig'' og ''Noreg'' sidestilt i nynorsk, men ved Rettskrivningen av 1938 ble ''Noreg'' eneform i nynorsk. På bokmål og riksmål har ''Norge'' alltid vært eneform. Landet heter ''Norga'' på nordsamisk, ''Vuodna'' («Fjord») på lulesamisk, ''Nøørje'' på sørsamisk og ''Norja'' på kvensk.

Naturgeografi


Norges hovedland utgjør sammen med Sverige og deler av Finland den skandinaviske halvøya, og til lands grenser det også mot Russland i det nord-østligste området. Landet er langt og smalt, og kysten strekker seg langs Atlanterhavet med havområder som Skagerrak, Nordsjøen, Norskehavet og Barentshavet, hvor også Norges kjente Liste over norske fjorder befinner seg. Til havs er de nærmeste landene Danmark, Storbritannia, Færøyene og Island.
Norges landskap er generelt forrevet og fjellrikt. Kystlinjen på mer enn km avbrytes av steile fjorder samt et mangfold av øyer og holmer &ndash; i alt registrerte øyer, noe som gjør at den samlede kystlinje er 100&nbsp;915 km lang. Kun Canada har lenger kystlinje enn Norge. I tillegg finnes det flate vidder, samt brede daler, spesielt på Østlandet, men også i Trøndelag. Nord-Norge er også kjent som midnattssolens land, da landet delvis ligger nord for polarsirklene. Her går ikke solen under horisonten i en periode om sommeren, og om vinteren er disse områdene i en tilsvarende lang periode uten sollys.
Norge følger Atlanterhavet i nesten hele sin lengde. Tre havområder utgjør kystlinjen: Nordsjøen og dens avstikker Skagerrak i sørvest og sør, Norskehavet i vest og Barentshavet, som er del av polhavet, i nordøst. Norges høyeste punkt på fastlandsnorge er Galdhøpiggen med sine 2469 meter over havet.
Norges (og Europas) nordligste punktet på fastlandet ligger på Knivskjelodden i Nordkapp kommune. Det sørligste punktet i Norge ligger på halvøya Lindesnes i Lindesnes kommune. Norges geografiske midtpunkt er i Steinkjer kommune.
Det norske klimaet er temperert, spesielt langs kysten som påvirkes av Golfstrømmen i nord til Barentshavet. Norge ligger i en sone hvor polarfronten skaper en vestlig luftstrøm, og dette dominerer vær og klima i stor grad. Klimaet inne i landet er likevel kaldt om vinteren, og i den nordligste delen dominerer mer arktiske forhold.

Biland og territorialgrenser


Øya Jan Mayen i nordvest er administrert som en del av hovedlandet og grenser til havs mot islandsk farvann. Øygruppen Svalbard er under norsk suverenitet med de begrensninger Svalbardtraktaten setter, men er i likhet med Jan Mayen en del av kongeriket. Bouvetøya i Atlanterhavet er derimot et norsk biland. Norge gjør også krav på Peter I Øy i det sørlige Stillehavet og territoriet Dronning Maud Land i Antarktis, men begge disse omfattes av Antarktistraktaten, som legger territoriale krav i Antarktis på is.
På grunn av uenighet om delelinjen mellom norsk og russisk territorialfarvann i Barentshavet, fantes det lenge et område (den såkalte Gråsonen) som ble administrert av begge statene gjennom den såkalte "Gråsoneavtalen" fra 1978. 27. april 2010 ble det undertegnet en avtale mellom de to landene som sa at landene hadde kommet til enighet om delelinjen. Avtalen gikk ut på å trekke grensen mellom midtlinjeprinsippet , som har vært det norske standpunktet, og sektorlinjeprinsippet som har vært det russiske standpunktet. Det omtvistede området var på kvadratkilometer, og ble etter denne avtalen delt i to omtrent like store deler. Den endelige avtalen ble undertegnet 15. september samme år og senere ratifisering av det norske Stortinget og den russiske statsdumaen. Ratifiseringsdokumentene ble utvekslet den 7. juni 2011, med dato for ikrafttredelse en måned senere.

Demografi


Fil:Population graph for Norway.svg
Norges folketall passerte 5 millioner i mars 2012. Kjønnsfordelingen er 50,12 % menn og 49,88 % kvinner pr. 01.01.2012. Dette er første gang det er mannsoverskudd i Norge siden det ble gjort folketelling fordelt på kjønn første gang i 1769. Aldersfordelingen er 25,3 % fra 0 til 20 år, 61,7 % fra 20 til 66 år, og 12,9 % fra 66 år og oppover (estimat 2011). Omkring 34 % av landets befolkning bor i de fire fylkene (Akershus, Østfold, Vestfold og Oslo) rundt Oslofjorden, som kun dekker 3,63 % av landets areal.

Folkegrupper


Etnisk sett er størstedelen av den opprinnelige befolkningen Norden / nord-germanske språk, mens et lite mindretall med tyngdepunkt i nord er samer eller Finland / kvener. Samer har status som urfolk, mens skogfinner, kvener, romanifolket (reisende, tatere), sigøynere og jøder har status som nasjonale minoriteter i Norge. De siste par årene har innvandring utgjort mer enn halvparten av befolkningsveksten, og en økende andel av befolkningen er innvandring; 12,2&nbsp;% eller mennesker pr. 1. januar 2011. Innvandrere blir her definert som alle med to utenlandskfødte foreldre (som blant annet inkluderer Norges konge, Harald V). De største innvandrergruppene etter opprinnelsesland kommer fra Pakistan, Sverige, Irak, Somalia, Danmark, Polen, Vietnam, Bosnia-Hercegovina, Iran og Tyrkia. Det bør anmerkes at innvandrerne fra enkelte land er delt opp i flere etniske grupper. Eksempelvis kommer det både russere og tsjetsjenere fra Russland, tyrkere og kurdere fra Tyrkia og innvandrerne fra Serbia er delt opp i serbere og albanere. Utenlandske statsborgerskap utgjør 4,8&nbsp;% av befolkningen med 222&nbsp;300 personer. Ser en bort fra de norske og nordiske statsborgerne, er det flest bosatte polakker, tyskere og irakiske statsborgere. Det har de siste årene vært stor arbeidsinnvandring til Norge fra Polen, Tyskland, Sverige og Litauen. Det er også stor innvandring fra blant annet Romania, Somalia, Thailand, Filippinene, Russland og Irak.

Språk


Fil:Målformer i Norge.svger etter kommune]]
Det norske språket er et nordiske språk i den indoeuropeiske språk språkfamilien. Under Danmark-Norge fortrengte dansk skriftspråk det norske. Etter oppløsningen av unionen skapte filologen Ivar Aasen et nytt norsk skriftspråk basert på de norske dialektene. Senere ble også det danske skriftspråket fornorsket. Som et resultat har Norge i dag to offisielle skriftnormaler eller målformer, bokmål som stammer fra dansk skriftspråk og dansk-norsk talespråk, og nynorsk som stammer fra Aasens skriftnorm. I dag normeres disse av Språkrådet. I tillegg opprettholder riksmålsbevegelsen sin egen skriftnormal riksmål, som i hovedsak er sammenfallende med moderat bokmål. I høyere årstrinn i grunnskolen og i videregående skole undervises det i og gis karakter i både bokmål og nynorsk. Elever med annet morsmål enn norsk kan søke om fritak fra vurdering i sidemål. Muligens som et resultat av språkstriden er det i Norge i dag stor aksept for bruk av dialekter i situasjoner der det i mange andre land er vanlig å slå over til standardspråk.
Majoriteten av den norske befolkningen skriver bokmål. Andelen nynorskelever i grunnskolen nådde en topp på rundt en tredjedel i 1943, men falt frem mot 1970-tallet til om lag 15%. På den annen side står nå nynorsken sterkere i sine kjerneområder enn den gjorde da den nettopp var stemt inn i skolene. Det nynorske skriftspråkets tilbakegang i skolene skyldes delvis at bokmål ble gjeninnført i mange skolekretser før nynorsken fikk festet seg, særlig i Nord-Norge og Trøndelag, delvis sammenslåing av mindre nynorskbrukende skolekretser med større bokmålskretser, og delvis større folkevekst i byene, som tradisjonelt har brukt bokmål. Årsakene til at nynorsken ikke fikk fotfeste i større deler av landet er usikker. En medvirkende årsak kan være at bokmålets stilling ble styrket gjennom sin dominans i massemediene som vokste frem etter krigen. Riksmålsbevegelsens offensiv på 1950-tallet kan også være en delforklaring.
I 1993 ratifiserte Norge den europeiske minoritetsspråkpakten, og definerte samisk (herunder sørsamisk, lulesamisk, nordsamisk), kvensk, romanes og Romani rakripa som offisielle minoritetsspråk Norge har et særskilt ansvar for å bevare. Alle språkene bortsett fra nordsamisk er i dag truet av utryddelse. Tidligere snakket man også pitesamisk og umesamisk, men disse språkene har bare overlevd i Sverige og selv der er det bare noen få som fremdeles mestrer språket. Tidligere ble også skoltesamisk snakket, dette språket snakkes fortsatt av noen få i Finland og Russland.
Et annet minoritetsspråk som har blitt brukt lenge i Norge er norsk tegnspråk. Språket finnes i to hoved-dialekter, som har opphav i miljøene ved de to eldste døveskolene i Oslo og Trondheim. Språket ble styrket gjennom språkmeldingen av 2008, der det fikk en offisiell status som språk i Norge, noe Døveforbundet lenge hadde kjempet for.
Innvandringen til Norge fra den siste halvdel av det 20. århundre har brakt nye folkegrupper til Norge med egne språk som f.eks. urdu, arabisk, vietnamesisk og somali. Disse språkene har ingen offisiell status i Norge.

Religion


Fil:Den norske kirkes våpen.svgs våpen bygger på merket for erkebiskoper på 16. århundre, og har et kløverbladskors og to Olav den helligeøks (symbol).]]
Siden reformasjonen i 1536 har den evangelisk-lutherske kirke kristendom vært den dominerende religionen i Norge. Inntil dissenterloven ble vedtatt i 1845 var det forbudt for nordmenn å melde seg ut av statskirken og ikke-kristne trossamfunn fikk ikke lov til å organisere seg før i 1891. I dag er samfunnet blitt mer og mer sekularisering og et flertall anser seg ikke som religiøse. Protestantismen har allikevel hatt en sterk innflytelse på norsk kultur og samfunn og mange av dens verdier og tradisjoner lever videre selv blant ikke-religiøse i sekularisert form. Fremdeles er de fleste nordmenn medlem av den norske kirken som spiller en viktig rolle som seremonimester ved dåp, konfirmasjon, bryllup og begravelser. Det finnes også mange andre kristne trossamfunn og i det siste har også andre religioner, først og fremst islam, fått fotfeste i Norge, hovedsakelig gjennom innvandring.
Omkring 79,2 % av befolkningen er medlemmer i den den evangelisk-lutherske kirke Den norske kirke (1.&nbsp;januar 2003: 3&nbsp;900&nbsp;062 medlemmer, 85,7 % av befolkningen). Andre kristne trossamfunn utgjør cirka 4,5 %: Frikirken, Den katolske kirken ( medlemmer), pinsebevegelsen (46&nbsp;944 medlemmer), Metodisme m.fl..
Blant de ikke-kristne religionene er islam sterkest representert i Norge med ca.&nbsp;1,5 %: islamske trossamfunn har 75&nbsp;761 medlemmer. Øvrige religioner har knapt 1 %. Human-Etisk Forbund har ca. 1,3 % oppslutning ( medlemmer). Pr.&nbsp;1.&nbsp;januar 2003 er rundt 5 % av innbyggerne ikke medlemmer i noe trossamfunn eller noen livssynsorganisasjon som mottar statsstøtte.
Den 21. mai 2012 vedtok Stortinget med 162 mot 3 stemmer å avvikle den norske statskirken.

Største tettsteder


Fil:Vippetangen2.jpg
File:Utsikt fra Fløyfjellet.jpg
Liste over Norges største tettsteder pr. ifølge Statistisk sentralbyrå.
Tabellen viser innbyggere i tettstedet, ikke kommunen med tettstedets navn. Tettstedene med skråstrek består av to byer som har vokst sammen. I tettstedet Oslo har både Oslo, Sandvika og Lillestrøm bystatus. I tettstedet Drammen har også Hokksund bystatus, og i Porsgrunn/Skien har også Brevik, Stathelle og Langesund bystatus. Ytterligere 25 tettsteder har over 10 000 innbyggere, mens 169 har mellom 2000 og 10000 innbyggere. Totalt er det 922 offisielle tettsteder i Norge.

Politisk historie

Vikingtid til middelalder


I vikingtiden fra det 8. århundre til det 11. århundre ble områdene som nå utgjør Norge, gradvis lagt under en kongemakt. Kong Harald Hårfagre underla seg de sør-vestlige delene av Norge ved slaget i Hafrsfjord omkring 880, og etablerte sitt kongesete på Avaldsnes på Karmøy. Østlandet kom under kontroll av kongemakten på midten av 1000-tallet, mens ladejarlætten som hadde herredømme i det nordlige Norge døde ut på samme tid.
I 995 grunnla kong Olav Tryggvason landets første kristne kirke på Moster i Bømlo, og begynte kristendom av landet. Etter slaget ved Stiklestad i 1030 vant kristendommen frem som statsreligion, noe som førte til at kongemakten heretter kunne støtte sin makt på en landsomfattende skrivekyndig kirkelig organisasjon med bånd til den latinskspråklige europeiske kulturen. Etter en hundreårig periode med borgerkrig fra 1130-tallet, ble kongemakten igjen konsolidert under Sverre Sigurdsson. Håkon Håkonsson (1204–63) skapte det riksomfattende enekongedømme som etter utløpet av borgerkrigene i 1240. Under hans 46 år på tronen oppsto Norgesveldet hvor store oversjøiske landområder ble tvunget inn under kongemakten. Under kong Magnus Lagabøte ble Norge det andre landet i Europa som var undergitt én samlet lovbok.

Nedgang og dansketid


Svartedauden, som herjet fra 1348 til 1350, og senere epidemier, fikk katastrofale følger og førte til at omtrent halvparten av befolkningen døde. Mange bygder ble liggende helt øde og det tok århundrer før folketallet var tilbake på tidligere nivå. Inntektene fra skatt og jordleie falt med nesten 80% påfølgende århundre, noe som rammet den norske staten hardere enn hva som var tilfellet i Sverige og Danmark. Landets samfunnsstyrende elite, den norske adelen, sank fra 600 til 200 familier og var relativt fåtallig sammenlignet med situasjonen i nabolandene. Med Svartedauden mistet adelen store deler av sitt økonomiske grunnlag, og adelens øverste organ, Riksrådet ble etter press fra Huset Oldenburg endelig oppløst i 1537. Dynastiske forhold medvirket ytterligere til at tiden som et selvstendig rike ebbet ut. Kongeslekten ble forent med den svenske i 1319, den danske i 1380 og døde helt ut i 1387. Norge gikk inn i Kalmarunionen med de andre nordiske land i 1397, og etter dens oppløsning i 1450 fortsatte kongefellesskapet med Danmark alene. I 1537 førte reformasjonen til at landets rikeste organisasjon, kirken, ble underlagt kongen i København istedenfor å være ledet fra Nidaros erkebispedømme.
Den 434 år lange Dansketiden ble på 1800-tallet ofte omtalt som «400-årsnatten», fordi Norge var den svakere part i unionen og ble styrt fra hovedstaden København. Tiden mellom 1570 og 1721 var preget av høye skatter som følge av langvarige kriger mellom Danmark-Norge og Sverige. Bortsett fra Kalmarkrigen, der det nordlige Nord-Norge endelig ble fastslått som en del av det norske rike i 1613, førte nesten samtlige av krigene til tap av landområder som Båhuslen, Jämtland og Herjedalen. I 1660 begikk kongen statskupp, oppløste det danske riksrådet og innførte kongelig enevelde, en forfatning som vedvarte til 1814. Den nåværende grenselinjen til Sverige ble trukket i 1751 under fredstiden midt på 1700-tallet.

Demokratisk forfatning i 1814


Fil:Eidsvoll_riksraad_1814.jpeg'' viser riksforsamlingen det året. Bildet ble malt av Oscar Arnold Wergeland 70 år seinere og gitt som gave til Stortinget i 1885.]]
Fredrik 6. av Danmark-Norge allianse seg med Napoléon Bonaparte og ble dermed en av taperne i Napoleonskrigene. I Kielfreden i 1814 ble Norge avstått til kongen av Sverige. I vårmånedene 1814 mens den svenske hær var i felttog på kontinentet, lyktes det Riksforsamlingen på Eidsvoll å gi landet en liberal Norges Grunnlov den 17. mai (grunnlovsdag) 1814, basert på Folkesuverenitetsprinsippet. Etter en kort krig med Sverige ble det forhandlet frem en personalunion med Sverige. Norge fikk i 1814 egen hovedstad (Christiania), regjering, hær, flåte, lovverk, valuta, sentralbank og parlament. Stemmeretten omfattet nesten halvparten av den myndige mannlige befolkningen. Kun utenrikspolitikken ble styrt av den felles svensk-norske kongen gjennom det svenske utenriksdepartement.
På 1800-tallet ble statsstyret dominert av embetsmenn (universitetsutdannede jurister og prester, samt offiserer), men i motsetning til de fleste europeiske land var ikke adelen dominerende. I løpet av 1800-tallet ble en opposisjon mot embetsmennene gradvis organisert på Stortinget, noe som ledet til etablering av Venstre og senere flere partier. I 1884 ble dagens statsskikk innført, etter at en Riksrett fastslo at regjeringen heretter i realiteten skulle være en Stortingsoppnevnt komité (parlamentarisme) isteden for å være iverksettere av Kongens politikk slik det var tiltenkt i Grunnloven.

Fra unionsoppløsning til nåtid


Økende norsk misnøye med unionen på slutten av 1800-tallet førte i 1905 til oppløsningen av den norsk-svenske personalunionen i 1905. Dette ble bekreftet ved en folkeavstemning. Den norske regjeringen tilbød den norske tronen til den danske Haakon VII. Etter en ny folkeavstemning kåret Stortinget ham til konge og han tok navnet Haakon VII.
Norge førte en vestvendt nøytralitet under første verdenskrig. I mellomkrigstiden var partipolitikken fragmentert og økonomien gjennomgikk en serie kriser, noe som førte til store deler av befolkningen både på ytterste høyre og venstre fløy mistet troen på parlamentarisk demokrati. Da andre verdenskrig brøt ut, ønsket politikerne å holde landet nøytralt også i denne krigen, men landet ble overrumplet av det tyske angrepet på Norge 9. april 1940. Tyskerne innsatte et militærdiktatur mens den norske regjering og Konge ledet et eksilstyre fra London. Det gradvis økende hatet mot det tyske styret sammen med båndene til Storbritannia og USA som krigen skapte, førte til at alliansen ble videreført etter krigens slutt NATO som ble dannet i 1949. Norge var også et av landene som bidro til opprettelsen av FN i 1945.
Etterkrigstidens politikk har vært dominert av Det norske Arbeiderparti. De hadde rent flertall fra 1945 til 1957, men tonet i løpet av denne tiden ned sin politiske linje fra sosialistisk planøkonomi, til konsensuspreget blandingsøkonomi. Den norske regjering har ved tre anledninger (1962, 1967 og 1992) søkt om landets tilslutning i Den europeiske union (EU) (el. dens forløpere). De to sistnevnte søknadene munnet ut i ferdigforhandlede medlemskapsavtaler, men vant ikke tilslutning i rådgivende folkeavstemninger henholdsvis Rådgivende folkeavstemning om tilslutning til EF 1972 og rådgivende folkeavstemning om Norges tilslutning til EU 1994. Norge er imidlertid tilknyttet EUs indre marked og medfølgende regelverk gjennom EØS-avtalen som trådte i kraft i 1994.

Politikk og administrasjon


Fil:Stortinget 2009.jpg i Oslo.]]
Fil:King_Harald_V_of_Norway_Trondheim2010-_1.jpg av Norge]]

Statsoverhode og regjering


Norge er et konstitusjonelt monarki med et parlamentarisme. I henhold til Norges Grunnlov fra 1814 er Kongen statsoverhode og velger selv sitt råd, men etter innføringen av parlamentarismen må imidlertid Regjeringen i praksis ha støtte fra et flertall i Stortinget. Kongen er den utøvende makt, og er øverstkommanderende for Forsvaret. Grunnloven gir Kongen vidtrekkende rettigheter, men disse utøves ikke i praksis i dag, og hans funksjon er i hovedsak blitt seremoniell. Statsrådet, eller Liste over Norges regjeringer, består av en Norges statsminister og minst syv minister, utnevnt av Kongen. Norges konge kan i teorien utnevne hvem han vil, men har siden 1905 med få unntak valgt den regjeringen statsministeren foreslår.

Parlament


Det norske parlamentet, Stortinget, har 169 medlemmer, som velges fra 19 fylke (Norge) for en fireårsperiode ut fra et system med proporsjonal representasjon. Det vil si at fylkene med høyest innbyggertall har flest representanter, dog slik at de tynnest befolkede fylkene har færre stemmer bak hver representant.
Stortinget har tolv ulike fagkomiteer, for eksempel (stortingets justiskomité, stortingets finanskomité, stortingets næringskomité m.v.). Stortingets 13. fagkomité heter Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité. I tillegg kommer spesialkomiteen Stortingets utvidede utenrikskomité.

Administrativ inndeling


Fil:Norway counties.svg
Norge er delt inn fylke (Norge) samt to «sysler», Svalbard og Jan Mayen. Fylkene er inndelt i totalt 429 Norges kommuner. Begge disse administrasjonsnivåene styres av folkevalgte organ, fylkesting og kommunestyrer. I hovedstaden Oslo fungerer kommunestyre både som fylkesting og kommunestyre. Fylkesmannen er statens representant overfor de folkevalgte, lokale myndigheter og han skal påse at Norges lover og statlige forskrifter blir fulgt, samt gi råd og veiledning ved behov. Hver kommune ledes av sitt eget kommunestyre og har en ordfører. Oslo og Akershus har felles fylkesmann. På Svalbard finnes ett Longyearbyen lokalstyre som tilsvarer kommunestyre på fastlandet. Her er sysselmannen statens øverste representant og politimyndighet. Ulike statsorganer deler Norge på andre måter. For eksempel har Den norske kirke elleve bispedømmer og helsevesenet har fire helseregioner.
Fastlandet inndeles gjerne i de fem landsdelene Nord-Norge, Trøndelag, Vestlandet, Sørlandet og Østlandet. Denne inndelingen baserer seg på geografiske, historiske og språklige kriterier, men har ingen formell politisk betydning.
Norge har tre biland: Bouvetøya, Peter I Øy og Dronning Maud Land.

Rettsvesen


De ordinære Norges domstoler består forliksrådene (behandler bare sivile tvistesaker), tingrettene, lagmannsrettene og Norges Høyesterett. Det er ett forliksråd i hver kommune, 65 tingretter og seks lagmannsretter (Borgarting lagmannsrett, Eidsivating lagmannsrett, Agder, Gulating lagmannsrett, Frostatinget og Hålogaland lagmannsrett). Høyesterett har 19 dommere og ledes av en høyesterettsjustitiarius. I tillegg er det enkelte særdomstoler som Arbeidsretten. Den særskilte Riksretten behandler anklager om embedsforbrytelser begått av medlemmer fra Stortinget, Norges regjering eller Norges Høyesterett, men denne har ikke vært i bruk siden 1927.
Dommerne i tingrettene, lagmannsrettene og Høyesterett er alle jurister og utnevnes av Kongen i statsråd etter innstilling fra Justis- og politidepartementet og Innstillingsrådet for dommere, og de er Embedsmann som etter Norges Grunnlov bare kan avskjediges ved dom.

Utenrikspolitikk


Fil:KNM Fridtjof Nansen-2006-06-01-side.jpg Fridtjof Nansen-klassen]]
Fil:Norges ambassader og delegasjoner i utlandet.svg]
Norge drifter ambassader i 84 land, og 60 land Liste over ambassader i Oslo, hvorav samtlige holder til i Oslo.
Norge har hatt medlemskap i FN (FN), NATO (NATO), Europarådet og EFTA (EFTA) siden disse organisasjoners opprettelse. Norge fulgte etter da nordiske naboland skrev søknader for tilslutning i Den europeiske union (EU) i henholdsvis 1962, 1967 og 1992. Tross Danmark, Sverige og Finlands innlemmelse ble de fremforhandlede tilslutningstraktater forkastet av det norske folk i rådgivende folkeavstemninger i 1972 og 1994. Etter nei-seieren ved avstemningen i 1994 forble Norge tilsluttet EØS (EØS), et avtaleverk inngått 1992 hvis medlemskap ble ansett for å være en forutsetning for de landene som skulle tilsluttes EU i 1995. Dette system gir Norge adgang til mesteparten av Unionens indre marked, med den forutsetning at Norge innlemmer den lovgivning som anses for å være relevant for de deler av Det indre marked som omfattes av avtalen. I 2010 utgjorde dette tilsammen om lag 7000 rettsakter. Norske regjeringer har siden 1994 søkt tilslutning i deler av EUs samarbeid som overskrider EØS-avtalen. Deltagelse uten stemmerett er eksempelvis blitt innvilget i Unionens Den felles utenriks- og sikkerhetspolitikk, :en:Dublin Regulation, utdannings- og :en:Prüm Convention, Schengen-traktaten, samt 19 ytterligere programmer.
Norge er blitt ansett for å være en betydelig deltager i internasjonalt utviklingsarbeid. Landet bidro til fremforhandlingen av Oslo-avtalen, som var ment å bidra til Israel-Palestina-konfliktens slutt.

Næringsliv


Fil:Sildefiske i Bodø.jpg
Fil:Vannhjul.JPG
Fil:Troll A Platform.jpg
Fil:Flamsbana.jpg
Norge hadde ved inngangen til 1900-tallet en økonomi på nivå med gjennomsnittet i Vest-Europa, og med en andel av befolkningen som utvandret til Amerika kun overgått av Irland. Til tross for fem års okkupasjon under andre verdenskrig opplevde landet i løpet av hundreåret en rask velstandsøkning, og var ved inngangen til det 21. århundret et av de rikeste landene i verden målt i nasjonalprodukt pr. innbygger. Velstandsøkningen skjedde i en kombinasjon av naturgitte forhold (fiskeri, vannkraft, olje, industri). Gjennom det norske statens pensjonsfond er velstanden til kommende generasjoner også sikret. Norge har i dag en akutt mangel på arbeidskraft og har siden 1970-tallet hatt en betydelig arbeidsinnvandring.
Den norske økonomien bygger på et rikt Kapitalisme velferdsstat. De fleste sektorer er overlatt til private markedsaktører, dog underlagt en betydelig regulering, blant annet for å sikre konkurranse og miljøhensyn. Myndighetene kontrollerer noen områder som helse, utdanning og vannkraftproduksjon. Staten eier også store aksjeposter i større norske børsnoterte selskapene som Statoil, Norsk Hydro, Telenor og DNB ASA. Verdien av disse postene tilsvarte i 2006 for 31,6 % av verdien på Oslo Børs. Staten opptrer i disse bedriftene som en normal aksjeeier med innflytelse gjennom styre og generalforsamling.
Landet er rikt på naturressurser som Petroleum, naturgass, vannkraft og fiskerier. Andre naturressurser Norge har er landbruk, skogbruk, kull og mineraler. De store naturressursene har samtidig gjort landet avhengig av internasjonale råvarepriser, særlig oljeprisen. I 1999 utgjorde oljeinntekter 35% av eksportinntektene, og Norge var dermed verdens tredje største oljeeksportør etter Saudi-Arabia og Russland. Staten får store deler av oljeinntektene gjennom høye skattesatser for oljeselskaper.
Det ble igangsatt privatiseringer i 2000, hvor regjeringen solgte en tredel av det helstatlige oljeselskapet Statoil. Norge står utenfor Den europeiske union etter folkeavstemningene Rådgivende folkeavstemning om tilslutning til EF 1972 og rådgivende folkeavstemning om Norges tilslutning til EU 1994, men er medlem av EFTA, en del av Schengen-traktaten, og er sammen med Island og Liechtenstein en del av det indre markedet i EU gjennom EØS-avtalen.
På tross av flere undersøkelser, som viser at nordmenn har den høyeste livskvalitet i verden, er det stadig bekymringer omkring hvor landet vil stå når olje- og gassreservene er tømt. Statens store overskudd på sine budsjetter plasseres derfor i Statens pensjonsfond, som i sin helhet er investert i utlandet. Verdien av forvaltningskapitalen i fondet passerte i 2007 2000 milliarder NOK, og er derved et av de største nasjonale fond i verden. Bruttonasjonalprodukt (BNP) i 2002 var 1&nbsp;547 milliarder NOK. Den økonomiske veksten i Fastlands-Norge var 4,6 prosent i 2006, det tredje året på rad med en vekst over 4 prosent. Norge har også en viktig industri basert på produksjon av elektrisitet og vitenskapelig utstyr, maskiner, metaller, fisk, petroleumskjemi, skipsindustri og kjemisk substans.

Samfunn og levekår

Husholdninger og arbeid


39 prosent av husholdningene i Norge besto i 2008 av aleneboende. Av samboende par var 22 prosent ugifte, og blant par under 30 er det mer vanlig å være samboer enn å være gift. Av nye giftemål i 2007 var rundt 30 prosent borgerlige vielser.
I 2008 var 2,5 millioner, eller 50 prosent av befolkningen i Norge sysselsatt. Kvinner utgjorde 47 prosent av disse.

Sivilsamfunn


I 2009 var i underkant av 1 637 000 personer registrert som medlem av norske arbeidstakerorganisasjoner. De største organisasjonene er LO, YS, Unio og Akademikerne, som tilsammen organiserte 93 prosent av alle medlemmene i arbeidstakerorganisasjonene, mot 87 prosent i 1999.
Levekårsundersøkelsen i 2007 viste at om lag 80 prosent av befolkningen var medlem av en eller flere organisasjoner, hvorav fag- og arbeidstakerorganisasjoner var den klart største gruppen. Men kun 47 prosent svarte at de var i aktive i organisasjonen de var medlem, og blant aktive medlemmer var de i idrettslag den største gruppen.

Helse


En gutt født i Norge i 2007 kunne forvente å bli 78,2 år, ei jente 82,7. Dette er en markant
økning siden perioden 1946-1950, da tallene var henholdsvis 69,3 og 72,7 år.
Hjerte og karsykdommer sto for nesten 40 prosent av dødsfallene i den norske befolkningen på begynnelsen av 2000-tallet, etter en nedgang fra 1970-tallet. Dødsfall på grunn av kreft har i stedet økt og sto for nærmer 30 prosent de første årene på 2000-tallet.
Av voldsomme dødsfall er det fallulykker, trafikkulykker og selvmord som dominerer, selv om antallet slike dødsfall har sunket de siste årene.

Kriminalitet


I levekårsundersøkelsen for 2007 rapporterte rundt 5,5 prosent av befolkningen over 16 år å ha blitt utsatt for vold eller trusler det siste året, og drøyt 10 prosent for tyveri eller skadeverk. Nivået er relativt stabilt i forhold til de foregående 25 årene med slike undersøkelser. 3,6 prosent av befolkningen ble utsatt for noen av de nærmere 400 000 lovbruddene registrert anmeldt av politiet samme år, først og fremst tyverier og andre vinningslovbrudd. Drapsratene i Norge har på 2000-tallet holdt seg i underkant av ett drap per 100 000 innbygger årlig, et av de laveste nivåene i verden.
Politiet i Norge har det første tiåret på 2000-tallet tatt rundt 80 000 enkeltpersoner hvert år på bakgrunn av de anmeldte lovbruddene, hvorav omtrent 60 prosent pleier å få et forelegg (bot) og nærmere 30 prosent ender med å bli tiltalt for en domstol. Den vanligste årsaken til både bøtelegging og fengsling som straff i Norge er trafikklovbrudd, men dette er ikke lovbrudd som gir de strengeste straffene.
Av de i gjennomsnitt rundt 3 400 personene som satt i fengsel i Norge i 2009 hadde nærmere 30 prosent et narkotikalovbrudd som det alvorligste lovbruddet, fulgt av vinningslovbrudd og vold som de nest største gruppene, begge på over 20 prosent.

Kultur

Musikk


Norge har en lang og sterk folkemusikktradisjon. På 1800-tallet ble denne musikken løftet frem av de nasjonale musikkpionerene Ole Bull og Ludvig Mathias Lindeman og gjort til en viktig del av den norske nasjonsbyggingen. Norges internasjonalt kjente klassiske komponister Edvard Grieg og Johan Svendsen var dypt inspirert av den norske folkemusikken og brakte folketoner og norsk folkemusikkrytmikk inn i sin kunstmusikk. Når det gjelder populærmusikk har Norge mange artister som driver med pop, rock eller elektronisk musikk. Blant dem som har gjort mest suksess internasjonalt er A-ha og Röyksopp. I tillegg har landet kjente jazzartister som Bugge Wesseltoft og Jan Garbarek. Norge er også kjent som hjemlandet til Black Metal.

Litteratur og skriftkultur


Fil:Ibsen.jpg]]
Norge har en rik litterær tradisjon som går tilbake til norrøne kvad og kongesagaer som ble nedtegnet av Snorre Sturlason på Island på 1200-tallet. Det best kjente middelalderverket er Kongespeilet som er et læreverk i form av dialog som ble laget for sønnene til Magnus Lagabøte.
I dansketiden er de to mest berømte skribentene Petter Dass, som skrev salmer og dikt hvorav det mest kjente er Nordlands Trompet, en poetisk skildring av Nordland, og den dansk-norske dramatikeren Ludvig Holberg som også skrev romanen Nils Klims reise til den underjordiske verden.
På 1800-tallet var det en oppblomstring av norsk litteratur. Den nasjonalromantiske Henrik Wergeland og den mer europeiske Johan Sebastian Welhaven var to fremtredende poeter som sto for hver sin vidt forskjellige tradisjon. Henrik Ibsen er fremdeles regnet som en av verdens fremste dramatikere og den fremste representant for realisme (litteratur) innen teater. Andre fremtredende forfattere på denne tiden var Bjørnstjerne Bjørnson, Alexander Kielland og Jonas Lie som sammen med Ibsen ble regnet som de fire store på slutten av 1800-tallet. I tillegg bør Arne Garborg og Amalie Skram fremheves som viktige forfattere på denne tiden. Nevnes bør også Peter Christen Asbjørnsen og Jørgen Moes utgivelser av norske folkeeventyr, som utkom første gang i 1840-årene. Til forskjell fra mesteparten av kunstlitteraturen, gjenspeilte eventyrene den sterke muntlige fortellertradisjonen som fantes ute på bygdene. Folkeeventyrenes folkelige språkdrakt og bruk av norsk dagligtale, fikk stor betydning for utviklingen av det norske skriftspråket og den norske litteraturen.
Første halvdel av 1900-tallet ble dominert av Sigrid Undset og Knut Hamsun som begge var konservative og tilbakeskuende politisk selv om de skrev på svært forskjellig måte. Begge disse vant Nobelprisen i litteratur.
I etterkrigstiden har det vært et vidt spenn av forskjellig litteratur fra Jens Bjørneboe og Agnar Mykles kulturradikalisme til Dag Solstads venstreradikale modernisme til Erlend Loes naivisme. Jan Kjærstad, Lars Saabye Christensen og Erik Fosnes Hansen er kjente nålevende skjønnlitterære forfattere. Jon Fosse er den mest spilte norske dramatiker siden Henrik Ibsen, og var på begynnelsen av 2000-tallet den mest spilte samtidsdramatiker i Europa. I tillegg finner man også populære krimforfattere som Gunnar Staalesen og Anne Holt.

Billedkunst


Fil:Theodor_Kittelsen_Ekko_1888.jpg
Norge har en rik folkekunsthistorie i form av brukskunst, rosemaling og treutskjæring. 1800-tallet anses i ettertid som en gullalder innen norsk bildende kunst. Preget av samtidens rådende romantikken kunstideal oppnådde en rekke norske kunstnere internasjonal berømmelse, som for eksempel Adolph Tidemand, Hans Gude og I.C. Dahl. Denne norske gullalderkunsten gjenspeilte norsk landskap, historie og folkekultur. I ettertid er den mest internasjonalt kjente norske bildende kunster den ekspresjonistiske Edvard Munch. I moderne tid er Odd Nerdrum, Håkon Gullvåg, Inger Sitter og Ørnulf Opdahl blant de mest kjente norske malerne.
Gustav Vigeland er Norges mest kjente skulptør og er mannen bak Frognerparken. Fra etterkrigstiden er Arnold Haukeland og Nils Aas sentrale navn.

Idrett


Som i andre europeiske land er fotball den mest populære sporten. I tillegg er ski- og vintersport svært populært, og norske toppidrettsutøvere har tradisjonelt hevdet seg internasjonalt i disse idrettene. Populære vintersporter er langrenn, skøyter, skihopping, skiskyting og alpin skiidrett.
Kjente idrettsutøvere er blant annet Oscar Mathisen, John Arne Riise, Ole Gunnar Solskjær, Sonja Henie, Grete Waitz, Bjørn Dæhlie, Ole Einar Bjørndalen, Cato Zahl Pedersen, Petter Northug, Kjetil André Aamodt, Petter Solberg, Johann Olav Koss, Marit Bjørgen, Kari Traa og hoppukevinnerne fra de senere årene Sigurd Pettersen og Anders Jacobsen (skihopper).

UNESCOs verdensarvliste


Åtte steder i Norge er med på FNs organisasjon for utdannelse, vitenskap og kultur Verdensarven. Av disse regnes Geirangerfjorden og Nærøyfjorden som samme objekt på verdensarvlista, slik at Norge kun har sju objekter på denne.
<gallery>
Fil:Bryggen, Bergen3.JPG|Bryggen i Bergen i Bergen (1979)
Fil:Urnes,a.jpg|Urnes stavkirke (1979)
Fil:Roros02.jpg|Røros (1980)
Fil:RockCarvings_in_Alta.jpg|Helleristningene i Alta (1985)
Fil:Vegaoyan.jpg|Vegaøyene i Nordland (2004)
Fil:Hammerfest Meridianstein.jpg|Struves meridianbue (2005)
Fil:The Seven Sisters, Geiranger Fjord, Norway.jpg|Geirangerfjorden (2005)
Fil:Fjord in Norway.jpg|Nærøyfjorden (2005)
</gallery></div>

Referanser

Eksterne lenker


http://www.norge.no Norge.no – Søkemuligheter for offentlig informasjon, offentlige etater o.l.
http://www.visitnorway.no VisitNorway.no – Offisiell reiseportal for Norge
http://www.regjeringen.no/ Informasjon fra regjeringen og departementene
http://www.stortinget.no Stortinget
http://www.ssb.no/emner/00/minifakta/no/ Minifakta Norge og http://www.ssb.no/norge/ Dette er Norge: Hva tallene forteller, gode statistiske oversikter fra Statistisk sentralbyrå og Utenriksdepartementet
http://www.miljøstatus.no Miljøstatus i Norge
}}
Kategori:Norge
Kategori:Konstitusjonelle monarkier
Kategori:NATO-land
Kategori:EFTA
ace:Norwègia
kbd:Норвегэ
af:Noorweë
als:Norwegen
am:ኖርዌይ
ang:Norþƿeȝ
ar:النرويج
an:Noruega
arc:ܢܘܪܒܝܓ
frp:Norvèg·e
ast:Noruega
gn:Noruega
az:Norveç
bm:Norwij
bn:নরওয়ে
zh-min-nan:Norge
be:Нарвегія
be-x-old:Нарвэгія
bcl:Norwey
bi:Norway
bg:Норвегия
bar:Norwegn
bo:ནོར་ཝེ།
bs:Norveška
br:Norvegia
ca:Noruega
cv:Норвеги
ceb:Norway
cs:Norsko
co:Nurvegia
cy:Norwy
da:Norge
de:Norwegen
dv:ނޯވޭ
dsb:Norwegska
dz:ནོ་ཝེ་
et:Norra
el:Νορβηγία
en:Norway
myv:Норвегия Мастор
es:Noruega
eo:Norvegio
ext:Noruega
eu:Norvegia
ee:Norway
fa:نروژ
hif:Norway
fo:Noreg
fr:Norvège
fy:Noarwegen
ga:An Iorua
gv:Norlynn
gag:Norvegiya
gd:Nirribhidh
gl:Noruega - Norge
gan:挪威
gu:નોર્વે
got:𐌽𐌰𐌿𐍂𐍅𐌹𐌲𐍃
hak:Nò-vî
xal:Ноорскгин Нутг
ko:노르웨이
haw:Nolewai
hy:Նորվեգիա
hi:नॉर्वे
hsb:Norwegska
hr:Norveška
io:Norvegia
ilo:Norwéga
bpy:নরৱে
id:Norwegia
ia:Norvegia
ie:Norvegia
iu:ᓄᕐᒋ/nurgi
os:Норвеги
zu:INoki
is:Noregur
it:Norvegia
he:נורבגיה
jv:Norwégia
kl:Norge
kn:ನಾರ್ವೇ
pam:Norwega
krc:Норвегия
ka:ნორვეგია
csb:Norweskô
kk:Норвегия
kw:Norgagh
rw:Noruveje
rn:Noruega
sw:Norwei
kv:Норвегия
kg:Norge
ht:Nòvèj
ku:Norwêc
ky:Норвегия
lad:Norvejia
lez:Норвегия
ltg:Norvegeja
la:Norvegia
lv:Norvēģija
lb:Norwegen
lt:Norvegija
lij:Nòrvexa
li:Noorwege
ln:Norvej
jbo:noreg
lmo:Nurvegia
hu:Norvégia
mk:Норвешка
mg:Norvezy
ml:നോർവെ
mt:Norveġja
mi:Nōwei
mr:नॉर्वे
xmf:ნორვეგია
arz:النرويج
ms:Norway
cdo:Nò̤-ŭi
mdf:Норвегие
mn:Норвеги
my:နော်ဝေနိုင်ငံ
nah:Noruegia
na:Norwei
nl:Noorwegen
nds-nl:Noorwegen
ne:नर्वे
ja:ノルウェー
ce:Норвеги
frr:Norweegen
pih:Norwaii
nn:Noreg
nrm:Norouague
nov:Norvegia
oc:Norvègia
mhr:Норвегий
or:ନରୱେ
om:Norway
uz:Norvegiya
pnb:ناروے
pap:Noruega
ps:ناروې
koi:Норвег
pms:Norvegia
tpi:Nowe
nds:Norwegen
pl:Norwegia
pnt:Νορβηγία
pt:Noruega
kaa:Norvegiya
crh:Norvegiya
ro:Norvegia
rmy:Norvejiya
rm:Norvegia
qu:Nurwiga
ru:Норвегия
sah:Норвегия
se:Norga
sa:नार्वे
sc:Norvegia
sco:Norawa
stq:Norwegen
sq:Norvegjia
scn:Norveggia
simple:Norway
ss:INoweyi
sk:Nórsko
sl:Norveška
cu:Норєгъ
szl:Norwygijo
so:Norway
ckb:نۆرویژ
sr:Норвешка
sh:Norveška
su:Norwégia
fi:Norja
sv:Norge
tl:Noruwega
ta:நோர்வே
roa-tara:Norveggie
tt:Норвегия
te:నార్వే
tet:Noruega
th:ประเทศนอร์เวย์
tg:Норвегия
chy:Norway
tr:Norveç
tk:Norwegiýa
udm:Норвегия
uk:Норвегія
ur:ناروے
ug:نورۋېگىيە
za:Nozveih
vec:Norveja
vep:Norvegii
vi:Na Uy
vo:Norgän
fiu-vro:Norra
wa:Norvedje
zh-classical:挪威
vls:Nôorweegn
war:Noruega
wo:Noorwees
wuu:挪威
ts:Norge
yi:נארוועגיע
yo:Nọ́rwèy
zh-yue:挪威
diq:Norwec
zea:Noorwegen
bat-smg:Nuorvegėjė
zh:挪威

Norges historie


Norges historie med menneskelig bosetning går tilbake minst 10 000 år, til sen Paleolitikum, den første perioden i steinalderen. Arkeologiske funn av boplasser langs hele norskekysten har hittil blitt datert tilbake til 10 400 før nåtid (BP), det eldste funnet regnes i dag å være en boplass ved Pauler i Brunlanes, Vestfold. Disse boplassene er antagelig levinger fra bosettere fra Doggerland, et område som i dag ligger under Nordsjøen, men som en tid var en landbro som knyttet dagens de britiske øyer med Danmark Jylland.
Fosnakulturen bosatte deler av Norge en gang i tiden 8300 f.Kr. til 7300 f.Kr. Datering av helleristninger er satt til neolittisk tid (i Norge mellom 4000 f.Kr. til 1800 f.Kr.) og viser aktiviteter typiske for jegere og samlere. Mer faste og vedvarende bosetninger utviklet seg i bronsealderen (1800 f.Kr. til 500 f.Kr.) og i jernalderen. De tidligste Runer er blitt funnet på en pilspiss som er datert til rundt 200 f.Kr. Mange flere inskripsjoner er datert til rundt 800, og et antall småkongedømmer utviklet seg disse århundrene.
File:Scandinavia M2002074 lrg.jpg
Perioden mellom 800 og 1066 besto av en betydelig ekspansjon og er referert til som vikingtiden. I løpet av denne perioden reiste nordmenn, slik også svensker og dansker gjorde det, utenlands i langskip med seil som utforskere, handelsmenn, bosettere og som vikinger (herjingsmenn og pirater). På midten av 1000-tallet var det norske kongedømmet blitt fast etablert, og bygde sin rett som ætlinger av Harald Hårfagre og deretter som arvtagere av Olav den hellige. I tiden rundt Håkon Håkonsson, i tiden etter borgerkrigstiden, var det en liten renessansen i Norge med omfattende litterære aktivitet og diplomatiske aktivitet med Europa. Svartedauen kom til Norge i 1349 og drepte rundt halvparten av befolkningen, og hele statsapparatet, og Norge gikk deretter inn i nedgangstid.
Mellom 1396 og 1536 var Norge en del av Kalmarunionen, og fra 1536 og til 1814 var Norge blitt redusert til et skatteskyld del av Danmark, navngitt som personalunionen Danmark-Norge. Denne personalunionen gikk inn i en allianse med Napoléon Bonaparte med en krig som medførte dårlige tider og hungersnød i 1812. I 1814 tapte Danmark-Norge Englandskrigene, en del av Napoleonskrigene, og den danske kongen ble tvunget til å avstå Norge til kongen av Sverige i Kielfreden den 14. januar samme år. Etter et norsk forsøk på uavhengighet ble Norge tvunget inn i en løs union med Sverige, men hvor Norge fikk opprette sin egen konstitusjon, Norges Grunnlov. I denne perioden blomstret norsk, Romantikken nasjonalfølelse, og nordmennene forsøkte å utvikle og etablere egen nasjonal egenverd. Unionen med Sverige ble brutt i 1905 etter at det var blitt truet med krig, og Norge ble et selvstendig rike med egen monark, Haakon VII.
Norge holdt seg nøytral under den første verdenskrig, og ved utbruddet av den andre verdenskrig erklærte Norge seg igjen for nøytral, men ble invadert av Nazi-Tyskland den 9. april 1940.
Norge ble medlem av den vestlige forsvarsalliansen NATO i 1949. To forsøk på å bli medlem av EU ble nedstemt i folkeavstemninger med liten margin i 1972 og 1994. Norge har vært en nær alliert med USA i etterkrigstiden. Store funn av olje og naturgass i Nordsjøen på slutten av 1960-tallet førte til en voldsom økonomisk vekst i landet som fortsatt holder seg. Tradisjonelle næringer som fiske er også en del av Norges økonomi.

Steinalder (før 1800&nbsp;f.Kr.)


Fil:Alta_Felszeichnung_Rentiere.jpg]]
De eldste spor av mennesker i det som i dag er Norge er funnet i Aukra kommune og dateres til om lag 9200 år f.Kr. Den 11 000 år gamle boplassen ble funnet av arkeologer fra Vitenskapsmuseet i Trondheim. Pionerbosetning er et begrep arkeologene har tatt i bruk om den eldste bosetningen, mennesker som trolig kom fra Doggerland eller Nordsjølandet. Fosnakulturen, Komsakulturen og Nøstvetkulturen er de tradisjonelle betegnelser på fangstkulturer fra eldre steinalder.
Under den yngre steinalderen (4000&nbsp;f.Kr.&ndash;1800&nbsp;f.Kr.) har et nytt folk innvandret til landet, det såkalte steinøksfolket. Helleristninger fra denne perioden viser motiver fra jakt og fiske som stadig var viktige næringer. Fra denne perioden er det funnet en megalittgrav i Østfold.

Bronsealder (1800&nbsp;f.Kr.&ndash;500&nbsp;f.Kr.)


Fil:Gravhauge1.jpg]]
Bronsealderen i Norge kan deles i to faser:
Eldre bronsealder (1800-1100 f.Kr.)
Yngre bronsealder (1100-500 f.Kr.)
I bronsealderen ble samfunnet mer organisert og lagdelt enn i steinalderen. Det vokste det fram en rik høvdingklasse som hadde nære forbindelser med Sør-Skandinavia. Bosetningene ble mer permanente og folk tok i bruk hest og ard. Man skaffet seg statussymboler av bronse, bodde i langhus (bygning) og folk ble gravlagt i store gravhauger. Helleristninger fra bronsealderen indikerer at menneskene drev soldyrking.

Jernalder (ca. 500 f.Kr.–ca. 1050 e.Kr.)


Fil:Norway_Einangsteinen_1995-05-G-12-150.jpg
Fil:Wikinger.jpg

Eldre jernalder (ca. 500&nbsp;f.Kr.&ndash;ca.570&nbsp;e.Kr.)


Førromersk jernalder (ca. 500 f.Kr.–ca. 0)
Romersk jernalder (ca. 0–ca. 400 e.Kr.)
Folkevandringstiden i Norge (ca. 400–600)
Under folkevandringstiden (ca. 400–600) kom nye folkeslag til Norge, og ruiner av festningsbygninger o.l. blir tolket som tegn på at det har vært snakk om en voldelig invasjon.

Yngre jernalder


Merovingertiden (500–800)
Vikingtiden (793–1066)
Norske vikinger drar på plyndringstokter og handelsferder rundt Vest-Europas kystland. Store grupper av nordmenn utvandrer til de britiske øyer, Island og Grønland. Harald Hårfagre starter sent på 800-tallet en samlingsprosess av Norge, som ble fullført av Harald Hardråde i 1060-årene. Landet ble kristendom under kongene Olav Tryggvason, falt i slaget ved Svolder (1000) og Olav Haraldsson (den hellige), falt i Slaget på Stiklestad i 1030.

Tidlig middelalder (1050-tallet&ndash;1184)


Tidlig middelalder regnes i norsk historie som perioden mellom vikingtidens slutt omkring 1050 og kong Sverres kroning i 1184. Periodens begynnelse kan dateres forskjellig, fra rundt år 1000 da kristningen av landet tok til og opp til 1100 da vikingtiden fra et arkeologisk ståsted var over. Fra 1035 til 1130 var det (relativt) indre fredstid i Norge, selv flere av kongene forsøkte seg på hærferder i utlandet blant annet i 1066 og 1103.
I denne perioden ble kirkens organisasjon oppbygd. Dette førte til gradvis endring i religiøse skikker. Religion gikk fra å være et huslig anliggende til å bli regulert av felleseuropeiske kristenrett og at kongemakten fikk økt makt og innflytelse. Slaveriet ("''trelldom''") ble gradvis opphevet. Befolkningen vokste raskt i denne perioden, noe de tusenvis av gårdsnavn som slutter på ''-rud'' viser. Norge hadde allerede på 800-tallet fått sitt første bysamfunn, men på tusen og ellevehundretallet fikk vi de første varige byene.
På 1130-tallet brøt det ut Borgerkrigstiden. Dette skyldtes maktkamp og at alle som hevdet de var kongssønner kunne kreve rett til tronen. Stridighetene eskalerte til omfattende helårs krigføring da Sverre Sigurdsson startet et opprør mot kirkens og Lendmann tronkandidat Magnus Erlingsson.

Høymiddelalder (1184&ndash;1319)


Etter borgerkriger på 1100-tallet fikk landet en relativ storhetstid i 1200-årene. Island og Grønland ble underlagt kongemakten i 1262, og Norgesveldet nådde sin største utstrekning under Håkon IV Håkonsson. Den siste kongen av Haraldsætten, Håkon V Magnusson, døde sønneløs i 1319.
Frem til 1600-tallet strakte Norge seg helt ned til Göta älv, som den gang var Norges grense mot Sverige og Danmark.

Senmiddelalder (1319&ndash;1537)


På grunn av gjentatte pestepidemier ble befolkningen omtrent halvert og de minst produktive av landets gårder lagt øde. Det tok flere hundre år før befolkningen atter nådde nivået før 1349. De som overlevde epidemiene fikk imidlertid flere økonomiske ressurser på deling. Skatteinntektene til staten nærmest kollapset, og en stor del av adelsslektene døde ut eller sank ned i bondestand på grunn av landskyldfallet. Hanseatene overtok handel og skipstrafikk og dominerte fiskeeksporten. Erkebiskopen i Nidaros erkebispedømme var landets mektigste mann økonomisk og politisk, ettersom kongedynastiet giftet seg inn i det svenske i 1319 og døde ut i 1387. Etterhvert ble København rikets politiske sentrum og Bergen handelssentrum, mens Trondheim forble det religiøse sentrum.

Fra reformasjon til enevelde (1537&ndash;1660)


I 1537 ble reformasjonen gjennomført i Norge. Med det ble nesten halvparten av landets eiendom ved et pennestrøk konfiskert av kongemakten. Presteskapet, som hadde stor makt som en egen organisasjon, ble nå utnevnt av statskirken, administrert fra København. I denne perioden ble Norge styrt av (hovedsakelig) danske adelige lensherrer, som
opptrådte som mellommenn mellom bøndene og Oldenborg-kongen innen rettsvesen, skatte- og tollinnkreving.
Fra 1570 og frem til 1721 lå Oldenborg-dynastiet i gjentatte kriger med Vasa-dynastiet i Sverige. Finansieringen av disse krigene førte til en voldsom skatteskjerpelse som medførte stor nød.
Politisk-geografisk måtte Oldenborg-kongene avstå til Sverige de norske landskapene Jemtland, Herjedalen, Idre og Särna, samt Båhuslen. Som ledd i finansieringen av krigene ble statsapparatet utvidet. Kongemakten begynte i større grad å gjøre seg gjeldende i rettspleien. Inntil denne perioden hadde volds- og ærekrenkelsessaker vært behandlet som sivilsaker mellom borgerne. Straffenivået ble sterkt skjerpet. I denne perioden ble også minst 307 personer henrettet for hekseri i Norge. Kulturelt ble landet preget av at skriftspråket ble dansk på grunn av Bibeloversettelsen og København-universitets utdannelsesmonopol.

Eneveldet til Kielfreden (1660&ndash;1814)


Inntil 1660 hadde kongen vært ''valgt'' av det danske riksrådet, mens han ''arvet'' Norges rike, som var tradisjon i Norge. Etter en serie militære nederlag begikk kongen statskupp og avsatte riksrådet. Kong Frederik III av Danmark og Norge innførte eneveldet, noe som innebar at det knapt var noen som helst juridiske begrensninger i kongens makt. Dette ble starten på en omfattende utvidelse av statsapparatet, og den sivile administrasjonen ble i større grad kontrollert fra sentraladministrasjonen i København. Både Danmark og Norge fikk nye lovbøker. Den elendige statsøkonomien førte til et omfattende salg av krongods, først til statens kreditorer. Videre salg gjorde at mange bønder ble selveiende på slutten av 1700-tallet. Industriell utnyttelse av norsk naturressurser kom i gang, og handel og skipsfart og særlig økende trelasteksport førte til økonomisk oppgang i siste del av 1700-årene.

1814


Fil:Eidsvoll riksraad 1814.jpeg'' viser riksforsamlingen der Norges grunnlov ble vedtatt det året.]]
Norge forble Oldenborg-kongenes arverike til 1814, da kongen ved Kielfreden måtte gi avkall på riket etter å ha vært på den tapende siden under Napoleonskrigene. Norge ble avstått til kongen av Sverige. Stattholderen og tronarvingen prins Christian Frederik stilte seg i spissen for en politisk elite som ønsket et selvstendig Norge. En grunnlovgivende forsamling ble valgt og samlet seg på Eidsvoll, hvor en ny Grunnlov ble vedtatt og Christian Frederik valgt til norsk konge 17. mai 1814. Forsøket på å skape en uavhengig norsk stat måtte oppgis som følge av svensk maktbruk. Ved Mossekonvensjonen var fredsvilkårene at Norge måtte akseptere en personalunion med Sverige. Men landet fikk beholde Grunnloven og Stortinget mot at Christian Frederik frasa seg tronen.
4. november 1814 valgte Stortinget Sveriges konge til konge av Norge, etter å ha vedtatt de grunnlovsendringer som var nødvendige på grunn av unionen. Grunnloven var influert av prinsippene fra den franske revolusjon og den amerikanske uavhengighetserklæringen og var blant de mest demokratiske i verden. Selvstendighetsbestrebelsene i 1814 gjenreiste Norge som stat, formelt en selvstendig stat, men innenfor en påtvunget løs union med Sverige. Landet hadde fullt indre selvstyre og separate institusjoner, og bare kongemakten og utenrikspolitikken var felles for de to statene.

Embetsmannsstaten (1814&ndash;1884)


Norges grunnlov ble undertegnet og Christian Frederik ble valgt til konge av det selvstendige Norge 17. mai 1814, som stadig er nasjonaldag i landet. Selvstendighet var imidlertid ikke realpolitisk mulig. Etter en Krigen med Svderige 1814 med Sverige måtte kong Christian Frederik frasi seg tronen, men oppnådde ved mossekonvensjonen, signert 14. august 1814, at Sveriges kronprins Karl III Johan godtok at Norge kunne beholde sin demokratiske grunnlov og egne institusjoner innenfor en personalunion. Stortinget valgte Sveriges konge til Norges konge 4. november 1814.

Industrialiseringen i Norge (1850&ndash;1900)


I 1850 var Norge fremdeles et førindustrielt samfunn, med 3/4 av befolkningen knyttet til fiske og landbruk. Det hadde vært lite utvikling i Norge de siste 150 årene, og det var få som trodde at Norge ville gjennomgå den forandringen som foregikk de neste 50 årene.
Befolkningsveksten i Norge fra 1800-tallet førte til overskudd på arbeidskraft i bygdene, økning av antall husmenn og jordmangel. De fleste som jobbet innen landbruk levde ikke bare av jorda, men drev fiske og tømmerhogst i tillegg. Arbeidet var tungt og det var få hjelpemidler og i onnearbeidet måtte også barn gjøre en innsats. Fra 1850 økte befolkningen sterk og det ble utviklet nye næringer i byene, noe som tvang frem forandringer.
Jordmangel og overskudd av arbeidskraft førte til at veldig mange flyttet fra bygdene til byene, eller utvandret til USA. Folkevandringen førte til at det ble mangel på arbeidskraft i bygdene, noe som førte til at mange bønder måtte gå over til en mer ensrettet drift der bruk av maskiner ble viktig for å kunne drive gården.
Folkevandringen førte også til at det var god tilgang til arbeidskraft i byene, og industrien tok i bruk maskiner som gjorde produksjonen mer effektiv. Dampmaskiner gjorde at man ikke lengre var avhengig av vannkraft for å bygge fabrikker, og mye industri vokste frem på steder med god tilgang på råstoffer eller i byer med god havn.
Mange av maskinene var vanskelige å vedlikeholde for voksne på grunn av at det var vanskelig å komme til, derfor var det mange barn som jobbet med maskiner på fabrikker. Dette kan sees som en videreføring av hvordan barn måtte ta del i gårdsarbeidet i bygdene. Barnearbeid var utbredt og barna måtte ofte jobbe lange dager, og lærerne ble lei av elever som sovnet i timene. Det var lærerne, ikke foreldre, som agiterte mot barnearbeid. Stortinget vedtok lover i 1892 som bestemte at barn under 12 år ikke hadde lov til å jobbe, og barn under 18 år ikke skulle jobbe mer enn 10 timer.

Framveksten av det norske (1884&ndash;1905)


Da regjeringen Christian August Selmer i 1884 frarådet kong Oscar II å sanksjonere en grunnlovsendring som ville nekte Ministerene alminnelig adgang til Stortinget, innledet Stortinget riksrettssak mot regjeringen for å ha skadet landet. Regjeringen ble dømt og måtte gå av, og Venstre Johan Sverdrup dannet ny regjering. Med ordene «All makt i denne sal» oppsummerte Sverdrup denne endringen i konstitusjonen, hvor kongens makt ble begrenset og parlamentarismen ble innført. Etter 1890-tallet har det blitt konstitusjonell sedvane for at ingen regjering kan bli sittende med et Stortingsflertall mot seg.
Etter årelang strid mellom Oscar II og de norske regjeringer omkring ønske om norsk innflytelse i utenriksspørsmål i unionen, vedtok Stortinget ensidig den 7. juni 1905 at unionen med Sverige var oppløst, idet kong Oscar hadde opphørt å være Norges konge. Dette ble bekreftet ved en folkeavstemning i august. Krig med Sverige ble unngått ved Karlstadkonvensjonen høsten 1905.
Unionens formelle oppløsning skjedde 26. oktober 1905, da den siste unionskongen frasa seg tronen og anerkjente Norge som uavhengig stat.

Venstrestat, klassekamp og krisetid (1905&ndash;1940)


I denne epoken gikk Norge fra å være et ruralt bondesamfunn til et urbant industrisamfunn. Etter 1900 skjøt industrialiseringen for alvor fart. Fiskeriflåten og handelsflåten ble raskt motorisert. Vannkraften skapte sterk økonomisk vekst og en industrialiseringbølge. Selskapet Norsk Hydro ble symbolet på koblingen mellom vitenskap og industriproduksjon. Liste over oversjøiske utvandringer fra Norge (1876-1918) til USA nådde et andre toppunkt i 1911, før den opphørte under Første verdenskrig. Utvandring og nye arbeidsplasser til sjøs og i byene tømte bygdene og omveltet samfunnet. Industrien skapte en klasse av rotløse industriarbeidere som gradvis organiserte seg i fagforbund.
Under Verdenskrigen var Norge formelt nøytralt, selv om tyskernes ubåtkrig førte til 2000 døde sjøfolk, og mer enn 800 skip gikk tapt, og tilsammen 1 200 00tonn gikk tapt. Sympati med vestmaktene og enormt overskudd og spekulasjon innen shipping. Etter Verdenskrigen ble samfunnet aldri «normalt» igjen (dvs som før 1914). Den russiske revolusjon splittet arbeiderbevegelsen i fraksjoner der noen ville ha væpna revolusjon, mens andre ville vinne makten gjennom valg. Ikke bare arbeiderbevegelsen forble splittet, Venstre-bevegelsen(e) og Høyre lå i bitter strid om målsak, avholdssak, kristendomsfortolkning og alt.
Etter en serie med til dels selvskapte og internasjonale kriser, slo i 1929 verdenskrisen til. Opptil 30-40 prosent arbeidsledighet blant fagorganiserte skapte nød og dysterhet. Krisa førte også til mottiltak som nybrottsarbeid og småindustri. Krisa førte til at flertallet av befolkningen sluttet å tro på kapitalistisk demokrati. På høyresiden var grunnleggelsen av Nasjonal Samling den siste av flere antidemokratiske strømdrag, mens på venstresiden ble det tidligere revolusjonære Arbeiderpartiet valgt inn på en anti-kriseprogram og kom i regjering etter et kompromiss mellom Arbeiderpartiet og Bondepartiet, det såkalte Kriseforliket.

Krig og okkupasjon (1940&ndash;1945)


9. april 1940 ble Norge uventet invadert av Tysklands historie (1933–1945). Etter to måneders militær motstand måtte de norske styrkene gi opp kampen, mens kongen og regjeringen gikk i eksil. Landet ble okkupert og forble okkupert frem til 8. mai 1945. På det meste var 250 000 tyske tropper stasjonert i landet. All sivil myndighet var samlet i et tysk ''Reichskommissariat'', som oppnevnte en norsk «kommissarisk» regjering, fra 1942 ledet av major Vidkun Quisling, ''fører'' for det norske nasjonalsosialistiske partiet nasjonal Samling. Misnøyen med de tyske okkupasjonen og nazifiseringen av det norske samfunnet utviklet seg fra lunkenhet til rent hat, og gav seg utslag i et motstandsarbeid som selv om det var av liten militær betydning, likevel fikk dyp innvirkning for befolkningens kollektive identitet i flere generasjoner etter Andre verdenskrig. Nortraship var derimot særdeles viktig for de alliertes krigsinnsats. Krigen la også grunnlaget for de utenrikspolitiske og kulturelle båndene med USA og Storbritannia som kom til å prege etterkrigstiden.

Industrisamfunn, planstyre og sosialdemokrati (1945&ndash;1972)


Skjebnefellesskapet og den felles fienden under tysk okkupasjon la en demper på klassestridighetene som hadde dominert i mellomkrigstiden. Arbeiderpartiet fikk rent parlamentarisk flertall ved det første etterkrigsvalget og brukte sin innflytelse til å påbegynne innføringen av en sosialistisk planøkonomi i ly av pris- og rasjoneringspolitikken arvet fra knapphetstiden under Andre verdenskrig. Kriser, fattigdom og arbeidsledighet skulle avskaffes ved hjelp av storstilt sosial ingeniørkunst, der Samfunnsøkonomi hadde en lederrolle i planleggingen. Motstanden mot planøkonomi fra borgerlig side, sammen med Norges sikkerhetspolitiske allianse med USA, førte imidlertid til at det økonomiske systemet forble grunnleggende kapitalisme. Økonomisk bar perioden preg av en kontinuerlig sterk årlig vekst på over tre prosent i hele Vest-Europa frem til oljekrisen tidlig på 1970-tallet. Veksten førte til at arbeidsløsheten ble avskaffet og fattigdommen drastisk redusert. Den materielle velstandsutviklingen medførte grunnleggende forandringer i dagliglivet for folk flest. Goder som privatbiler, husholdningsmaskiner, vannklosetter, fjernsyn og feriereiser ble tilgjengelige for nesten alle. Staten satset sterkt på undervisningssektoren, slik at langt flere enn tidligere fikk utdannelse ut over grunnskolen. Kulturelt var dette NRK-monopolets storhetstid, nesten hele befolkningen ble bundet sammen av de felles erfaringene som etermediene gav dem.

Oljeindustri og deindustrialisering


Økonomi


Rundt 1974 nådde både andelen og antallet av industriarbeidere sitt toppunkt. Økonomien gikk heretter i retning mot et postindustrielt samfunn service-samfunn. Rikdommen ble pløyd tilbake i stadig økende privat forbruk og gradvis mer omfattende offentlig tjenestetilbud. Gymnas, universitet og høyskoler gikk fra å være forbeholdt en tidel av ungdommen til å bli åpent for flertallet. Funn av olje og gassressruser i Nordsjøen skapte også en ny situasjon. Etter en pionertid med store investeringer og kompetanseoppbygging på 70-tallet, begynte store oljeinntekter å sette sitt preg på økonomien fra og med 80-tallet. Omkring 1995 gikk Norge fra å være en debitornasjon til en kreditornasjon.

Politikk


På tross av økonomisk fremgang brøt enigheten på venstresiden sammen. Folkeavstemmingen om medlemskap i Den europeiske union var startskuddet til distriktsopprør der utkantenes kultur ble fremhevet. Motstand mot Vietnamkrigen sammen med EF-avstemminga førte til en ny bølge av sosialistisk tro på sterkere stat på 1970-tallet. Denne tendensen ble imøtegått av den nyliberalisme høyrebølgen på 1980-tallet. Etterkrigstidens tro på planstyre ble nedtonet, også innen partiet som hadde innført sosialdemokratiet, Arbeiderpartiet. Kåre Willoch- og Gro Harlem Brundtland-regjeringene endret politikken fra politisk styring av økonomien til regulering av et for det meste selvregulerende fritt marked.

Kultur


Etter 2-3 generasjoner der husmorrollen hadde vært dyrket som felles ideal, tok flertallet av kvinnene seg lønnet arbeid utenfor hjemmet. Dette førte til dramatiske endringer av kjønnsrollene. Nye holdninger til skilsmisse, samboerskap og seksualitet, radikalt forskjellige fra de dominerende holdningene hos generasjonene før, fikk gjennomslag i denne perioden.
Mediene ble avpolitisert og gradvis avmonopolisert. Befolkningen ble i denne perioden for alvor en del av det internasjonale engelskspråklige kulturfellesskapet. Masseturisme til utlandet vokste i denne perioden frem, parallelt med at innvandring fra land i den 3. verden førte til større etnisk og kulturelt mangfold og til en revurdering av den tidligere mer enhetlige kulturelle identiteten.

Se også


Historiske kart over Norge
Liste over Norges regenter
Liste over Norges statsministre
Unionsoppløsningen

Eksterne lenker


http://www.nb.no/gallerinor/e_sok.php Søk i Nasjonalbibliotekets arkiv av historiske fotografier fra Norge ca. 1880-1960
Kategori:Norges historie
bg:История на Норвегия
ca:Història de Noruega
cs:Dějiny Norska
da:Norges historie
de:Geschichte Norwegens
et:Norra ajalugu
en:History of Norway
es:Historia de Noruega
fr:Histoire de la Norvège
hr:Povijest Norveške
it:Storia della Norvegia
he:היסטוריה של נורבגיה
ka:ნორვეგიის ისტორია
lt:Norvegijos istorija
mk:Историја на Норвешка
nl:Geschiedenis van Noorwegen
ja:ノルウェーの歴史
nn:Norsk historie
pl:Historia Norwegii
pt:História da Noruega
ro:Istoria Norvegiei
ru:История Норвегии
fi:Norjan historia
sv:Norges historia
tr:Norveç tarihi
uk:Історія Норвегії
zh:挪威歷史

Norges geografi


Norges geografi er en beskrivelse av naturforholdene i fjord- og fjellandet Norge, tilhørende øyer og biland. Kongeriket Norge består av hovedlandet (fastlandet med nærliggende øyer), Svalbard og Jan Mayen. Norges biland (besittelser på den sydlige halvkule) er Bouvetøya, Peter I Øy og Dronning Maud Land, beliggende ved og i Antarktis.
Kongerikets areal er 385&nbsp;186&nbsp;km², hvorav hovedlandet utgjør 323&nbsp;787&nbsp;km², Svalbard 61&nbsp;022&nbsp;km² og Jan Mayen 377&nbsp;km². For hovedlandet utgjør ferskvann 19&nbsp;522&nbsp;km² og breer 3&nbsp;170&nbsp;km². Bilandenes areal er omkring 2&nbsp;700&nbsp;000&nbsp;km², hvorav Bouvetøya 49&nbsp;km² og Peter I Øy 156&nbsp;km². Dronning Maud Land er ca åtte ganger større enn Norge.
Kystlinjens lengde avhenger sterkt av hvor presist den måles, i de siste beregninger av Kartverket angis den til 100&nbsp;915&nbsp;km, noe som er verdens nest lengste kyst for et enkelt land (etter Canada).
Norges riksgrenser er tilsammen 2&nbsp;562&nbsp;km, hvorav mot Svenskegrensen (1&nbsp;630&nbsp;km), Den finsk-norske grensen (736&nbsp;km) og Den russisk-norske grensen (196&nbsp;km) i øst og nord. Grensen mot Finland er strengt tatt en grense mot syd.
Norge råder over et havdomene på 1&nbsp;979&nbsp;179&nbsp;km²: Den økonomiske sonen langs hovedlandet utgjør 878&nbsp;575&nbsp;km², fiskerisonen rundt Jan Mayen 293&nbsp;049&nbsp;km², og fiskevernsonen ved Svalbard 803&nbsp;993&nbsp;km².
Over hav har Norge følgende internasjonale delelinjer:
Hovedlandet: mot Sverige og Danmark mot syd, Storbritannia (England, Skottland og Shetland) og Færøyene mot vest, samt mot Russland i øst.
Jan Mayen: mot Island i syd og Grønland i vest og nord.
Svalbard: mot Grønland i vest og Russland (Franz Josef Land i øst.

Fylker


''Se også: Norges landsdeler''
Norge er inndelt i 19 fylker: Akershus, Aust-Agder, Buskerud, Finnmark, Hedmark, Hordaland, Møre og Romsdal, Nordland, Nord-Trøndelag, Oppland, Oslo, Rogaland, Sogn og Fjordane, Sør-Trøndelag, Telemark, Troms, Vest-Agder, Vestfold og Østfold.

Kommuner


Norge er inndelt i 429 kommuner.
''Se: Liste over norske kommuner

Byer


:''Se også: Liste over norske byer'', Liste over norske byer regnet etter grunnleggelse, Liste over norske byer etter innbyggertall, ''Liste over Norges største tettsteder''.
Norges 15 største byer (bykommuner) er (i rekkefølge etter folketall): Oslo (Norges hovedstad), Bergen, Trondheim, Stavanger, Kristiansand, Fredrikstad, Tromsø, Sandnes, Drammen, Skien,Sarpsborg, Bodø, Ålesund, Sandefjord, Larvik.

Øyer


''Se også: Liste over norske øyer''
Norges ti største øyer er: Spitsbergen, Nordaustlandet, Edgeøya, Hinnøya, Senja, Barentsøya, Langøya (Vesterålen), Sørøya (Finnmark), Kvaløya og Kvitøya.
Utenom Svalbard er de største øyene: Hinnøya, Nordland/Troms; Senja, Troms; Langøya (Vesterålen), Nordland; Sørøya (Finnmark), Finnmark; Kvaløya, Troms; Ringvassøy, Troms; Hitra, Sør-Trøndelag; Seiland, Finnmark; Austvågøy, Nordland og Andøya, Nordland.

Fjell


''Se også: Liste over norske fjell''
De høyeste fjellene er: Galdhøpiggen, Glittertinden, Storen (Store Skagastølstind) og Store Styggedalstind.
Snøhetta er det høyeste fjellet utenfor Jotunheimen.

Daler


De lengste dalene er (ikke nødvendigvis listet etter lengde): Gudbrandsdalen, Østerdalen, Namdalen, Setesdal, Hallingdal, Numedalen, Romsdalen, Gauldalen, Pasvikdalen og Tana.

Havområder


Rundt Norge finnes følgende havområder: Barentshavet, Norskehavet, Nordsjøen og Skagerrak.

Innsjøer


''Se også: Liste over norske innsjøer''
Norges ti største innsjøer er: Mjøsa, Røssvatnet, Femunden, Randsfjorden, Tyrifjorden, Snåsavatnet, Tunnsjøen, Limingen, Øyeren og Blåsjø.

Elver


Se også ''Liste over elver i Norge''
Norges lengste elver er Glomma, Pasvikelva, Numedalslågen, Gudbrandsdalslågen med Vorma, Tana (elv), Drammensvassdraget langs Begna, Skiensvassdraget, Otra, Trysilelva, Altaelva, Namsen og Hallingdalselva med Snarumselva.

Fjorder


''Se også: Liste over norske fjorder''
Norges 20 lengste fjorder er: Sognefjorden, Hardangerfjorden, Trondheimsfjorden, Porsangerfjorden, Oslofjorden, Nordfjord (fjord), Boknafjorden, Varangerfjorden, Romsdalsfjorden, Storfjorden (Sunnmøre), Lyngen (fjord), Ofotfjorden, Laksefjorden, Ullsfjorden, Kvænangen (fjord), Tanafjorden, Ranfjorden, Tysfjorden og Nordfolda.

Isbreer


''Se også: Liste over norske isbreer''
Norges ti største isbreer (bortsett fra Svalbard, hvor Austfonna er Europas største isbre) er Jostedalsbreen, Vestre Svartisen, Søndre Folgefonna, Østre Svartisen, Blåmannsisen, Hardangerjøkulen, Myklebustbreen, Okstindbreen, Øksfjordjøkelen og Harbardsbreen.

Nasjonalparker


''Se også: Liste over norske nasjonalparker''
Rondane ble Norges første nasjonalpark ved opprettelsen i 1962.
Norges (utenom Svalbard) fem største nasjonalparker er Hardangervidda nasjonalpark, Saltfjellet-Svartisen nasjonalpark, Blåfjella-Skjækerfjella nasjonalpark, Dovrefjell-Sunndalsfjella nasjonalpark og Øvre Anarjóhka nasjonalpark.
Svalbards fem største nasjonalparker er Sør-Spitsbergen nasjonalpark, Nordvest-Spitsbergen nasjonalpark, Nordre Isfjorden nasjonalpark, Nordenskiöld Land nasjonalpark og Sassen-Bünsow Land nasjonalpark.

Biland


Norges biland er: Dronning Maud Land, Peter 1.s øy og Bouvetøya.

Se også


Landskap
Norges kulturlandskap
Distrikter i Norge
Norges klima
Liste over norske nasjonalparker
Liste over norske geografiske ytterpunkter

Referanser

Eksterne lenker


http://www.ssb.no/minifakta/main_02.html Minifakta om Norge 2011 – SSB
Kategori:Norges geografi
bn:নরওয়ের ভূগোল
bg:География на Норвегия
cs:Geografie Norska
da:Norges geografi
de:Geographie Norwegens
en:Geography of Norway
es:Geografía de Noruega
fr:Géographie de la Norvège
it:Geografia della Norvegia
ka:ნორვეგიის გეოგრაფია
lt:Norvegijos geografija
hu:Norvégia földrajza
mk:Географија на Норвешка
nn:Norsk geografi
pl:Geografia Norwegii
pt:Geografia da Noruega
ro:Geografia Norvegiei
ru:География Норвегии
sq:Gjeografia e Norvegjisë
fi:Norjan maantiede
sv:Norges geografi
uk:Географія Норвегії
zh:挪威地理

Norges demografi

Fil:Population graph for Norway.svg.]]
Fil:Annual population growth of Norway.svg i Norge 1951–2011, i tusener. Data fra SSB.
]]
Norges demografi er den Statistikke beskrivelsen og analysen av befolkningen bosatt i landet Norge, og dens aldersmessige, kulturelle og sosiale utvikling som gruppe. Demografien i Norge studeres særlig av Statistisk sentralbyrå, men også som implisitt forskningsfelt ved forskningsmiljøer innen samfunnsøkonomi, by- og regionutvikling, arbeidsmarked, handel og samferdsel. Demografien og den demografiske utviklingen i Norge er viktig input til svært mye planlegging av infrastruktur, dimensjonering av utdanning, helsevesen, aldersomsorg og en rekke andre offentlige og private tjenester.

Folkemengde


Tabellen nedenfor og figurene til høyre viser utviklingen i folketallet i Norge over tid. Nedgangen fra 1300 til 1500 skyldes hovedsakelig svartedauden som kom til Norge i 1349. Tallene for befolkningen i tiden mellom 1000 og 1500 er basert på meget løse beregninger og antagelser.<br /><br />
1000: 100&ndash;200 000<br />
1300: 300&ndash;450 000<br />
1500: 140&ndash;200 000<br />
1665: 440 000<br />
1701: 504 000<br />
1769: 724 000<br />
1801: 883 487<br />
1822: 1 000 000<br />
1823: 1 013 000<br />
1855: 1 490 047<br />
1860: 1 596 000<br />
1870: 1 758 000<br />
1880: 1 923 283<br />
1889: 2 000 000<br />
1890: 2 004 102<br />
1900: 2 240 032<br />
1910: 2 390 402<br />
1920: 2 649 775<br />
1930: 2 815 164<br />
1940: 2 953 028<br />
1942: 3 009 000<br />
1946: 3 123 338<br />
1950: 3 250 000<br />
1960: 3 568 000<br />
1970: 3 863 000<br />
1975: 4 007 000<br />
1980: 4 079 000<br />
1990: 4 233 000<br />
2002: 4 525 000<br />
2005: 4 631 800<br />
2010: 4 858 200<br />
2012: 5 000 000 (19. mars 2012)<br />
]]: }} ()<br />

Kjønn og alder


[Fil:Befolkningspyramide Norge 2011.svg for Norge 1. januar 2011. Personer 105 år eller eldre er samlet i én rad øverst (30 stk.).]
Den 1. januar 2011 var det for første gang registrert så vidt flere menn enn kvinner i Norge siden de eldste befolkningstallene fordelt på kjønn ble gjort i 1769. Av folkemengden i hele landet var 25,3 prosent under 20 år, 61,7 prosent var i aldersgruppen 20-66 år, og 12,9 prosent var over 66 år.

Byer og urbanisering


Norges ti største byer etter kommunens og tettstedets folketall:

Etnisitet og nasjonalitet


Norges demografi er preget av at Norge er et relativt lite land med overveiende stor befolkning av etniske nordmenn. Det har imidlertid alltid bodd flere ulike grupper av samer over hele den Skandinavia, på norsk side tradisjonelt sørover til Femunden i Engerdal. I tillegg har det tilkommet fem offisielle Nasjonale minoriteter i Norge i Norge: romanifolket (tatere), sigøynere (sigøynere), jøder, kvener og skogfinner. Innvandrerbefolkningen i Norge utgjør i dag rundt 10 prosent av befolkningen , etter å ha økt betydelig siden slutten av 1900-tallet. Etter 1970 har det også kommet innvandrere fra langt flere forskjellige og geografisk fjernere områder, som pakistanere, kurdere, iranere, irakere, tamiler, singalesere og somaliere.

Innvandrere


::Se også: Innvandrere i Norge
Det var 1.januar 2012 655 170 Innvandrere i Norge, det vil si personer født i utlandet og personer født i Norge av to foreldre født i utlandet.
Andelen av innvandrere i befolkningen er størst i Oslo-området, og om lag 24 prosent av hovedstadens innbyggere er innvandrere.
Statistisk sentralbyrå har estimert veksten i innvandrerbefolkning (definert som første- og andregenerasjons innvandrere) i perioden frem til 2060, og har kommet opp med tre alternativer. Det forutsettes i alle alternativer at netto innvandring pr. år vil holde seg flat i perioden frem mot 2060. Tallene viser at innvandrerbefolkningen vil vokse sterkt, fra 365 000 i dag til mellom 1 og 2 millioner i 2060, alt avhenging av hvilket av alternativene man bruker.

Utenlandske statsborgere


De største gruppene med utenlandske statsborgere bosatt i Norge i 2007 kom fra Sverige, Danmark og Polen.

Se også


Folketelling

Eksterne lenker


http://www.ssb.no/befolkning Statistisk sentralbyrå: Befolkning

Referanser


Kategori:Norges demografi
be:Насельніцтва Нарвегіі
bg:Население на Норвегия
en:Demographics of Norway
es:Demografía de Noruega
fr:Démographie de la Norvège
gl:Demografía de Noruega
ka:ნორვეგიის დემოგრაფია
lt:Norvegijos demografija
pl:Demografia Norwegii
pt:Demografia da Noruega
ru:Население Норвегии
sq:Demografia e Norvegjisë
uk:Населення Норвегії

Norges

Norge

Nirvana (band)


Nirvana var et Amerikas forente stater Grunge-band fra Aberdeen (Washington), Washington. Med hiten «Smells Like Teen Spirit» og albumet ''Nevermind'' ble de verdenskjente i 1991. Musikken kan beskrives som en blanding mellom hardrock/metal, indie/alternativ rock og blues med punkens «gjør-det-selv»-ideologi i bunnen , og ble kalt grunge. Grunge betyr rett og slett «grums» og beskriver den karkteristiske, «grumsete» gitarlyden flere av Seattle-banda hadde. Andre Seattle, Washington-baserte grungeband som Alice in Chains, Pearl Jam og Soundgarden økte også i popularitet, og alternativ rock ble en populær musikksjanger fra tidlig på 1990-tallet og utover.
Som Nirvanas Vokalist ble Kurt Cobain betegnet som talspersonen for den såkalte generasjon x. Cobain likte ikke oppmerksomheten og prøvde å skifte fokuset på bandets musikk, og utfordret med tredjealbumet ''In Utero''. Mens Nirvanas popularitet dalte noe i månedene før lanseringen, hyllet kjernepublikumet bandets mørkere side, delvis etter MTV Unplugged in New York-konserten i 1993.
Etter Kurt Cobains død i 1994 ble Nirvana oppløst, men bandets popularitet har økt i årene etter. Åtte år etter Cobains endelikt ble «You Know You're Right» lansert. Det er Nirvanas siste studioinnspilling, spilt inn bare to måneder før det tragiske dødsfallet inntraff. Denne sangen toppet spillelistene på radiokanaler verden rundt. Siden debuten har Nirvana solgt over 50 millioner musikkalbum, inkludert ti millioner av ''Nevermind'' i USA.

Tidlige år


Cobain og Krist Novoselic møtte hverandre i 1985. De var begge fans av Melvins, og så ofte på øvingene deres. Etter noen mislykkede forsøk på å starte deres eget band, rekrutterte de trommeslageren Aaron Burckhard. Dette er den første spiren for hva som senere ble Nirvana. Cobain har i ettertid beskrevet bandets lyd som en kopi av Gang of Four og Scratch Acid. I månedene etter jobbet duoen med flere trommeslagere, inkludert Dale Crover fra Melvins, som spilte på deres første demoer. Senere var Dave Foster trommeslageren deres for en periode. Samtidig gikk bandet gjennom flere navneendringer, som Skid Row, Pen Cap Chew og Ted Ed Fred, før de i februar 1988 endte opp med Nirvana. Noen måneder senere ble Chad Channing trommeslageren.
Nirvanas første offisielle lansering var singelen ''Love Buzz/Big Cheese'' i 1988. I 1989 ble førstealbumet ''Bleach (album)'' lansert på Sub Pop Records. Albumet hadde et begrenset førsteopplag på 1000 hvite vinylplater, som ble solgt i Seattle i august 1989. ''Bleach'' var inspirert av The Melvins, og av hard rock bandet Mudhoney, og av 1970-tallsbandene Black Sabbath og Led Zeppelin. Novoselic sa i et intervju med ''Rolling Stone'' at bandet på en turne hadde spilt en kassett med The Smithereens på den ene siden og black metal-bandet Frost på den andre. Han påstår at dette også kan ha inspirert dem. ''Bleach'' ble populært på USAs college-radiostasjoner, men viste lite av hvordan bandet ble to år senere.
Pengene for innspillingen av ''Bleach'', som ifølge omslaget kostet 606.17 amerikanske dollar, var betalt av Jason Everman. Everman ble introdusert for Cobain av Dylan Carlson, men han hadde kjent Channing siden femteklasse. Everman begynte å ha sosial omgang med bandmedlemmene, og han tilbød dem å låne penger for en plateinnspilling. Selv om han ikke spilte noe på albumet, ble han kreditert for å ha spilt gitar. I følge Novoselic ble dette gjort for at han skulle føle seg hjemme i bandet. Etter at ''Bleach'' var fullført, var Everman for en periode Nirvanas andregitarist, men bare frem til bandets første USA-turne. Ikke lenge etter spilte han bass for Soundgarden, før han ble med i bandet Mind Funk.
Tidlig på 1990-tallet startet bandet å samarbeide med produsenten Butch Vig for å lage oppfølgeren til ''Bleach''. Under innspillingene fant Kurt Cobain og Krist Novoselic ut at Chad Channing ikke passet som deres trommeslager, så han måtte gå da de var innspillingsrunden var ferdig. Dale Crover fra The Melvins ble deretter trommelager i noen uker, før han ble byttet med Mudhoney-trommeslageren Dan Peters, som de spilte inn sangen «Sliver» sammen med. Senere samme år introduserte Buzz Osbourne fra The Melvins dem til Dave Grohl, som letet etter et band å spille trommer for. Han hadde tidligere spilt for hardcorepunkbandet Scream fra Washington DC. Grohl ble Nirvanas endelige trommeslager.

''Nevermind''


David Geffen gav Nirvana platekontrakt hos DGC Records i 1990, etter anbefalinger fra Sonic Youths Kim Gordon. Bandet begynte straks å jobbe med deres første album for et større plateselskap. Resultatet, ''Nevermind'', blir sett på som en klassiker.
Bandet bestemte seg for å fortsette samarbeidet med Vig. I stedet for å spille inn hos Vigs Madison, Wisconsin studio, som de brukte i 1990, skiftet de til Sound City Studios i Los Angeles, California. I to måneder jobbet de seg gjennom diverse sanger i katalogen. Noen av dem, som «In Bloom» og «Breed», hadde eksistert i flere år, mens andre, som «On a Plain» og «Stay Away», hadde ikke ferdige tekster før midt under innspillingsprosessen.
Etter at innspillingene var ferdig, begynte Vig og bandet med å mikse materialet. Men etter noen dager fant både Vig og bandet ut at de ikke var fornøyd med resultatene. De bestemte seg derfor for å få noen andre til å overta. DGC gav gav dem en liste med produsenter, som blant annet bestod av Scott Litt (kjent for å ha produsert for R.E.M.) og Ed Stasium (kjent for å ha produsert for The Smithereens). Kurt Cobain fryktet at å bruke en kjent mikser ville gjøre at albumet ville høres ut som noe man har hørt før. Han bestemte seg for å velge den nederste på listen, Andy Wallace, som tidligere hadde produsert for Slayer. (Wallace var med på å produsere Slayer-albumet ''Seasons in the Abyss'' fra 1990).
Wallace tilførte ''Nevermind'' en annerledes tenkemåte, og brukte studiotriks for å gi albumet et langt glattere lydbilde. Et par måneder etter albumlanseringen kommenterte Cobain til pressen at Wallace hadde gjort albumet for glatt, selv om Wallace var hans eget valg og bandet var involvert i miksearbeidet. Wallace hadde hadde tonet ned Nirvanas Indie rockendenser og laget et kommersielt rockelydbilde som andre senere har prøvd å kopiere.
DGC Records håpet å selge 250&nbsp;000 eksemplarer av ''Nevermind'', som var omtrent det Sonic Youths Goo hadde solgt. I stedet oppnådde albumet trippel platinium, som tilsvarer et salg på tre millioner eksemplarer, på mindre enn seks måneder i USA. Musikkvideoen til «Smells Like Teen Spirit» ble ofte spilt på MTV, noe som bidro til at grungesjangeren ble populær. At såkalt glam metal gikk på vei ut og at alternativ rock ble populært, mener mange at ''Nevermind'' er årsaken til. I januar 1992 toppet albumet Billboards albumliste, og Michael Jackson-albumet Dangerous, som hadde vært på førsteplass i ukene før, måtte nøye seg med en andreplass. Dette blir ofte sett på som symbolet på da alternativ musikk ble større enn pop. Til tross for suksessen valgte Nirvana ikke å dra på en ny USA-turne i forbindelse med Nevermind, men de skulle likevel ha flere opptredener senere det året.
I februar 1992, etter Nirvanas Australia-turne, giftet Cobain seg med Courtney Love på Hawaii. I juni samme år spilte de sin eneste konsert i Norge, på Kalvøyafestivalen 28. juni. I august ble datteren Frances Bean født. Noen dager etter fødselen hadde Nirvana én av sine mest kjente konserter på Reading Festival. Cobain kom inn på scenen i rullestol, noe som var ment som en spøk. Han reiste seg opp, og det ble spilt både nye og gamle sanger fra bandets katalog. Under showet pratet Cobain om hans nye datter, og fikk publikummet til å rope «We love you, Courtney!» i kor. I radioprogrammet Loveline i 2005Dave Grohl sa at de var bekymret for at konserten kunne bli en katastrofe, med tanke på alt som hadde skjedd de siste månedene og at de ikke hadde øvd på seks måneder. Konserten endte imidlertid opp med å bli en av deres beste.
Litt under to uker senere hadde Nirvana en opptreden hos MTV. MTV ønsket at de skulle spille «Smells Like Teen Spirit», men bandet ville heller spille en ny sang som het «Rape Me», som på norsk betyr voldta meg. MTV godtok ikke dette, men kunne gå med på at de skulle spille «Lithium» i stedet, Nirvanas siste singel. Da Nirvana begynte å spille, ble de første strofene fra «Rape Me» spilt, før de begynte på «Lithium (sang)». Folkene fra MTV fikk seg antakelig et realt sjokk, før de kunne puste lettet ut. Mot slutten av sangen bestemte Novoselic seg for å kaste bassen i været for å få en dramatisk effekt. Han feilberegnet og bassen endte i pannen hans, noe som fikk ham til å gå av scenen. Samtidig ødela Cobain ustyret deres og Grohl sa i mikrofonen «Hi, Axl,» til Axl Rose, vokalisten i Guns N' Roses.
I desember 1992 ble ''Incesticide'' lansert, en samling av b-sider, ulanserte låter og andre rariteter. Dette ble gjort blant annet for å begrense såkalte bootlegs som sirkulerte. Albumet bestod av sanger som «Sliver», «Dive (sang)», «Been a Son», «Aneurysm» og tre coversanger av The Vaselines, et band Cobain var fan av.

In Utero


Fil:Nirvana_Last_Setlist.jpg
Steve Albini, ble hyret for å produsere tredjealbumet, ''In Utero''. Han er kanskje best kjent for arbeidet med Pixies-albumet ''Surfer Rosa'', et av Cobains favorittalbum. Innspillingen av ''In Utero'' ble gjort svært raskt, den første versjonen var ferdig innspilt og mikset etter bare to uker. Det tok til sammenligning flere måneder før Nevermind ble ferdig.
Albini gav Nirvana et råere og mindre glatt lydbilde. Bandet ønsket å distansere seg fra mainstreampublikummet, som ikke brydde seg om de alternative, obskure og eksperimentelle bandene Nirvana så som sine forgjengere. Cobain har uttalt at Albinis lyd alltid har vært den han har ønsket: En naturlig lyd uten lag på lag med studiotriks. Likevel var de ikke helt fornøyd med miksingen til Albini. De syntes spesielt at bassen var noe for lav, og Cobain syntes heller ikke «Heart Shaped Box» og «All Apologies» hørtes «perfekte» ut. R.E.M. (band)-produsenten Scott Litt ble hyret for å hjelpe til med å remixe disse to sangene, og Cobain la på mer vokal og gitarspilling. Litt remixet også «Pennyroyal Tea» , men Albinis versjon ble brukt på albumet. DCG planla å lansere Litts versjon som singel.
Nirvana opplevde også å bli sensurert med ''In Utero''. Butikk-kjedene Kmart og Wal-Mart nektet å selge albumet, siden det inneholdt den kontroversielle sangen «Rape Me» og hadde et noe kontroversielt cover. Bandet bestemte seg derfor for å lage en «ren» versjon, med nytt cover og «Rape Me» hetende «Waif Me». Musikken var derimot uforandret, med unntak av at «Pennyroyal Tea» var Scott Litts miks. Kurt Cobain ble spurt om hva han syntes om å bli sensurert. Han svarte at det var gjort med tanke på folk fra små steder, som bare kunne kjøpe musikk fra Kmart og Walmart.
«Heart-Shaped Box» ble godt mottatt på alternative og kommersielle radiokanaler, og ''In Utero'' debuterte som nummer én på Billboards albumliste. Men albumet hadde ikke samme suksessen som Nevermind. Da bandet dro på USA-turne, den første siden suksessen med «Smells Like Teen Spirit», spilte de oftest bare på halvfulle arenaer. På turneen hadde de også med seg Pat Smear fra punkbandet The Germs som andregitarist.
I november 1993 bestemte bandet seg for å forandre retning og holdt en opptreden for MTV Unplugged. Konserten viste dybden av Cobains låtskriving, som før kanskje ikke kom fram på grunn av den støyende musikken. Den viste også litt av bredden i Cobains musikalske smak, og publikummet fikk høre coverlåter av David Bowie, The Vaselines og Leadbelly. Meat Puppets var dessuten gjesteartister, og det ble spilt tre låter fra deres album ''II''. MTV Unplugged-Konserten regnes som et av høydepunktene i Nirvanas historie.
Tidlig i 1994 dro bandet på Europa-turne. Turneen begynte greit, men opptredenene ble gradvis dårligere, og Cobain virket distrahert. I München i Tyskland 1. mars fikk Cobain diagnosene bronkitt og laryngitt, så showet neste dag ble avlyst. I Roma 4. mars ble Cobain funnet bevisstløs av Courtney Love og sendt til sykehuset. Det ble holdt pressekonferanse, der det kom fra at Cobain hadde tatt en overdose med Rohypnol og Etanol. Dette gjorde at resten av turneen ble avlyst.
I ukene etter kom Cobains heroinavhengighet til overflaten, og Cobain ble innlagt på rehabilitering. Etter mindre enn én ukes opphold klarte han å hoppe over gjerdet. Deretter fløy han hjem til Seattle. Uken etter, på fredag 8. april 1994, ble Cobain funnet død i sin garasje av en elektriker, etter å ha ligget død i tre dager. Han ble funnet med et haglegevær liggende ved siden av samt skuddskader i hodet. Hendelsen førte til at Nirvana ble oppløst.

Etter Cobains død


Flere Nirvana-album har blitt lansert siden Kurt Cobains død. Det første kom i november 1994, med lanseringen av bandets opptreden for MTV Unplugged, ''MTV Unplugged in New York''.
To uker etter ''Unplugged in New York'' kom en videosamling med navnet ''Live! Tonight! Sold Out!!''. Cobain hadde selv bidratt på store deler av videoen, som dokumenterte mye av ''Nevermind''-turneen. Minneverdige øyeblikk fra videoen er blant annet en lite kjent hendelse med en utkaster på en Texas-klubb i oktober 1991, samt bandets framføring av «Dive» i kjoler på the Hollywood Rock Festival i Rio de Janeiro i Brasil i Januar 1993.
Den opprinnelige planen var å lansere ''MTV Unplugged in New York'' sammen med en elektrisk live-del. Men de gjenlevende bandmedlemmene maktet ikke å sortere ut aktuelle Nirvana-innspillinger så kort tid etter Cobains død. I oktober 1996 ble en CD med elektriske live-inspillingerer endelig gitt ut. Denne fikk navnet ''From the Muddy Banks of the Wishkah''.
I august 1997 skrev musikksiden ''Wall of Sound'' at Grohl og Novoselic jobbet med en CD-boks med Nirvana-rariteter. Fire år senere annonserte Nirvanas plateselskap at CD-boksen var ferdig og ville bli lansert i september, til ''Nevermind''s tiårsjubileum. Men like før lanseringen forsøkte Love å få stoppet CD-boksen ved å saksøke Grohl og Novoselic. Hun hevdet de ville utnytte Nirvanas arv for deres egne interesser.
Mye av rettstvisten dreide seg om den ulanserte sangen «You Know You're Right», bandets siste studioinnspilling. Grohl og Novoselic ville inkludere sangen på CD-boksen og lansere alle raritetene på én gang. Love syntes sangen var viktigere enn å bare være en raritet blant mange rariteter, og ville heller ha den med på en greatest hits-samling. Etter mer enn ett år med rettsforhandlinger, kom partene til enighet, og «You Know You're Right» skulle bli med på en greatest hits-CD som skulle hete ''Nirvana (album)''. Til gjengjeld skulle Love gi bort kasettdemoer til bruk på CD-boksen.
Nirvana-fansens første smakebit av «You Know You're Right» kom tidlig i 1995, da Love spilte en versjon av sangen med bandet hennes Hole (band) på MTV Unplugged. Deres versjon kalte de «You've Got No Right». En liveversjon av «You Know You're Right», fremført av Nirvana i oktober 1993 på the Aragon Ballroom i Chicago, sirkulerte blant Nirvana-bootlegere et par måneder senere. I årene som fulgte gikk det rykter om en studioversjon av «You Know You're Right», og disse ryktene fikk nærmest mytiske proporsjoner. Den første skikkelige bekreftelsen på studioversjonens eksistens kom i november 2001, da TV-programmet Access Hollywood sendte et ti sekunders klipp av sangen. Det ble gjort i forbindelse med et intervju med Love. I mai 2002 dukket flere lengre klipp opp på Internett via en ukjent kilde, som påstod han han hadde planer om å lansere hele sangen. Men kilden trakk seg tilbake som følge av rettslige trusler. Mens rettstvisten nærmet seg slutten i september 2002, ble sangen uventet lekket på Internett, dager før annonseringen av greatest hits-samlingen ''Nirvana''. Selv om studioversjonen viste seg å være et røft utdrag med uferdige tekster, var det mange, både blant Nirvana-fans og andre, som fikk sansen for sangen. «You Know You're Right» ble den mest spilte sangen på alternative radiokaneler både i 2002 og i 2003.
Fil:Nirvana album cover.svg
''Nirvana'' ble lansert 29. oktober 2002. I tillegg til «You Know You're Right» besto albumet av hitsingler fra bandets tre studioalbum, samt andre velkjente Nirvana-sanger. Mange Nirvana-fans var misfornøyd med sangutvalget, og savnet sanger som «Sappy», «Love Buzz», «Drain You», «Aneurysm» og «Where Did You Sleep Last Night». Sistnevnte kom med på internasjonale utgaver av albumet, hvilket inkluderer Norge. CD-en hadde hatt plass til langt flere sanger. Mange likte heller ikke at «Been a Son» var fra EP-en ''Blew'', som ikke var versjonen bandet foretrakk, samt på at «All Apologies» var hentet fra ''Unplugged in New York'' i stedet for ''In Utero''. Dessuten ville mange at «About a Girl» skulle være fra ''Unplugged in New York'' i stedet for ''Bleach'', siden ''Unplugged in New York''-versjonen var en populær singel i 1994.
CD-boksen, som ble hetende ''With the Lights Out'', ble endelig lansert i november 2004. Den bestod av et bredt utvalg av Cobains tidlige demoer, røffe prøveinnspillinger og liveopptak gjennom bandets historie. Uferdige studioopptak av sangene «Old Age» og «Verse Chorus Verse», som ble spilt inn samtidig med Nevermind. En annen sang det er verdt å merke seg, er det akustiske demoopptaket av «Do Re Mi», en sang som ble spilt inn på Cobains soverom. Sangen viste at Cobain til og med i hans siste dager hadde melodisans, hvilket han tidligere hadde vist i sanger som «About a Girl».
En CD med de påstått beste sangene fra CD-boksen ble lansert høsten 2005, under navnet ''Sliver: The Best of the Box''. Den bestod av 19 sanger fra ''With the Lights Out'', i tillegg til tre tidligere ulanserte sanger, inkludert en demo av «Spank Thru» fra 1985. I følge musikkbladet ''Rolling Stone'' var det Cobains datter Frances Bean som valgte albumets tittel og cover.
I et intervju fra 2002 med Jim DeRogatis pratet Love om utallige demoer, prøveinnspillinger og soveromsinnspillinger som var etterlatt etter Cobains død. Blant disse var et firesporsopptak av «Do Re Mi», med Cobain på trommer, Pat Smear på gitar og Eric Erlandson på bass. Om noe ulansert senere vil bli utgitt, gjenstår å se.

Post-Nirvana


Fil:DaveGrohlphoto.jpg]]
I årene etter Nirvanas oppløsning har begge bandmedlemmene vært musikalsk aktive. Ikke lenge etter Cobains død spilte Grohl inn flere demoer, som ble endte opp som Foo Fighters debutalbum. Per i dag har Foo Fighters lansert fem kommersielt suksessfulle album. Albumet, ''In Your Honor'', inneholder en sang som heter «Friend of a Friend», som Grohl skrev i 1990. Den handler om hans første møter med Cobain og Novoselic.
I tillegg til å ha drevet med Foo Fighters har Grohl også spilt trommer i band som Tom Petty, Mike Watt, Queens of the Stone Age, Tenacious D, Nine Inch Nails, Garbage, Killing Joke og Cat Power. Han har også spilt inn et album med metalsanger, som inneholder mange av hans favoritter fra 1980-tallet. Dette gjorde han under navnet Probot.
Etter at Nirvana ble oppløst dannet Novoselic gruppen Sweet 75. Mer nylig dannet han gruppen Eyes Adrift sammen med Curt Kirkwood (tidligere medlem av the Meat Puppets) og Bud Gaugh (tidligere medlem av Sublime). Han har også deltatt i et band som het No WTO Combo, med Kim Thayil fra Soundgarden og Jello Biafra fra Dead Kennedys. Det skjedde i forbindelse med WTO-møtet i 1999. Novoselic er også kreditert for å ha spilt bass på en sang fremført av Johnny Cash på et hyllingsalbum til Willie Nelson, som het «Twisted Willie» og ble lansert i 1996, og han er kreditert for å ha spilt farfisaorgel på «Against the 70s» på Mike Watts-albumet Ball-Hog or Tugboat?, som kom i 1995.
Novoselic ble også politisk aktivist, og han grunnla den politiske handlingskomiteen JAMPAC for å ivareta musikeres rettigheter. I 1994 lanserte han boken ''Of Grunge and Government: Let's Fix This Broken Democracy'', som fortalte om hans musikalske fortid såvel som hans politiske meninger. Under presidentkampanjen i 1994 opptrådte Novoselic og Grohl sammen for å støtte John Kerry.
Mens Nirvana fikk en brå slutt ikke lenge etter deres siste show i München, gav de gjenlevende medlemmene av bandet (inkludert Pat Smear) et bittersøtt farvel til bandets fans. På slutten av Foo Fighters opptreden på Bumbershoot-festivalen i Seattle i 1997, var Grohl bak trommesettet og Novoselic på scenen med bassgitar. Trioen spilte covere av Prince (artist)s «Purple Rain» og Led Zeppelins «Communication Breakdown». Den korte opptredenen virket som et godhjertet (og støyende) nikk til Seattle og alle som fulgte Nirvana gjennom dets korte, stormende og uforglemmelige historie.

Courtney Love og Nirvana-eierskapene


13. april 2006 annonserte Love at hun skulle selge 25 prosent av hennes andel i Nirvanas sangkatalog, i en avtale som var verdt 50 millioner amerikanske dollar. Kjøperen var Larry Mestel, en av de tidligere sjefene for Virgin Record og nåværende sjef for Primary Wave Music Publishing. Siden Love kontrollerte 97 prosent av Nirvanas katalog, har Mestel en langt større andel enn Novoselic og Grohl til sammen.
For å berolige fans som var bekymret for overkommersialisering av Nirvanas musikk, forsikret Love at musikken ikke bare ville bli solgt til den med høyest bud. Hun uttalte: «Vi skal fortsatt være smakfulle og tro mot Nirvanas ånd, mens vi tar musikken til steder den aldri før har vært».

Utvalgt Diskografi


Studioalbum

Eksterne lenker


http://www.livenirvana.com/index2.html Live Nirvana
http://www.nirvanaclub.com/ The Internet Nirvana Fan Club
http://www.nirvanaguide.com/ Nirvana Live Guide

Referanser


Kategori:Nirvana
Kategori:Alternative rockegrupper
Kategori:Grammy Award-vinnere
Kategori:Band etablert i 1987
ang:Nirvana
ar:نيرفانا (فرقة موسيقية)
an:Nirvana (grupo)
ast:Nirvana
az:Nirvana (qrup)
be-x-old:Nirvana
bg:Нирвана (група)
bar:Nirvana (Band)
bs:Nirvana (grupa)
br:Nirvana
ca:Nirvana (banda)
cs:Nirvana
co:Nirvana (gruppu)
cy:Nirvana
da:Nirvana (band)
pdc:Nirvana
de:Nirvana (Band)
et:Nirvana
el:Nirvana
eml:Nirvana
en:Nirvana (band)
es:Nirvana (banda)
eo:Nirvana
ext:Nirvana (banda)
fa:نیروانا (گروه موسیقی)
fr:Nirvana (groupe)
fur:Nirvana (clape musicâl)
ga:Nirvana
gl:Nirvana (grupo musical)
ko:너바나
hy:Նիրվանա (ամերիկյան խումբ)
hr:Nirvana (sastav)
id:Nirvana (band)
is:Nirvana (hljómsveit)
it:Nirvana (gruppo musicale)
he:נירוונה (להקה)
ka:ნირვანა (ჯგუფი)
csb:Nirvana
la:Nirvana (grex)
lv:Nirvana
lt:Nirvana (amerikiečių grupė)
hu:Nirvana
mk:Nirvana
ms:Nirvana (band)
mn:Нирвана (хамтлаг)
nah:Nirvana (tlacuīcaliztli)
nl:Nirvana (Amerikaanse band)
ja:ニルヴァーナ (バンド)
nn:Rockegruppa Nirvana
oc:Nirvana (grop)
uz:Nirvana (guruh)
pms:Nirvana
pl:Nirvana
pt:Nirvana (banda)
ro:Nirvana (formație)
ru:Nirvana
sq:Nirvana
scn:Nirvana (gruppu musicali)
simple:Nirvana (band)
sk:Nirvana
sl:Nirvana (glasbena skupina)
szl:Nirvana
sr:Нирвана (музички састав)
sh:Nirvana (bend)
fi:Nirvana (yhtye)
sv:Nirvana (musikgrupp)
th:เนอร์วานา
tr:Nirvana (müzik grubu)
uk:Nirvana
vi:Nirvana (ban nhạc)
zh:涅槃乐队

Nystogs

Nystogs er et band fra Byrte i Tokke kommune i Telemark. Gruppa, som opptrer med en uhøytidelig blanding av gammeldans, country og danseband, ga ut syv kassetter på 1980-tallet.
Besetningen har variert, men Lars Gardsteig og Kåre Nystog har hele tiden utgjort stammen i orkesteret. De spiller fortsatt til dans rundt om i Sør-Norge, og i dag (2005) består gruppa av følgende medlemmer;
Lars Gardsteig (sang og gitar)
Kåre Nystog (trekkspill)
Per Arne Myrvold (trommer)
Svein Jon Listaul (Bass)
Torleif Sletta (gitar)

Diskografi


''Spilledilla - liv & lyst'' (1983)
''Full fart - trivelig med Nystogs'' (1983)
''Den femte & på'n igjen'' (1986)
''På vegen att...'' (2002)
Kategori:Norske musikkgrupper